Samviten 1 2015

Nr. 1 2015

samviten Studentmagasin for Det samfunnsvitenskapelige fakultet

samviten Det samfunnsvitenskapelige fakultet Universitetet i Bergen Fosswinckelsgate 6 5007 Bergen 555 82 440 info@samviten.no www.samviten.no Utgitt med støtte fra SV-fakultetet Forsideillustrasjon: Vilde Mahle Thygesen

Innhold

Trykk: Bodoni

Leder 3

Ansvarlig redaktør Sondre Haaland Bjelland samfunnsredaktør Maria B. R. Halvorsen Fakultetsredaktør Hilde Otteren???

Kulturredaktør ???

Fotoredaktør Susanne Møller-Hansen illustrasjonsansvarlig Sondre Haaland Bjelland grafisk utforming Vilde Mahle Thygesen journalister Maria B. R. Halvorsen Susanne Møller-Hansen Kaja Ulstad Lie Elise Løvereide Hilde Otteren Mads Oliver Øftshus illustratører Kristian O. Eide Susanne Møller-Hansen Mads Oliver Øftshus Eric L. Risbakk Fotografer Susanne Møller-Hansen

4

Amper fobi

FAKULTET 4

Veien til arbeidslivet

6

Utdanning for frigjøring

9

Kultur og ytring i blogg og media

SAMFUNN 12

A stranger in Hawa’ii

14

Sharing is caring

16

Kildekritikk på internett

18

Kritisk blikk på generasjon konform

20

Forbrukermakten: makten alle har, men få bruker

KULTUR 22

Tegneserie: Ok Minus

Galleri samviten

leder

Amper fobi

Den første gangen jeg tok steget og meldte meg inn i et nettforum var i juli, 2006. Jeg har hørt at ens oppfattelse av tid går fortere og fortere etterhvert som man blir eldre; og tanken på at det hele snart er et tiår siden styrker meg i troen på at denne akselerasjonen må være reéll.

Forumet ble etablert et par år før jeg meldte meg inn, og begynte som et ganske uskyldig og «apolitisk» (til den grad noe faktisk kan være så) nettsted hvor stort sett tenåringsgutter diskuterte video- og PC-spill. Medlemmene har blitt flere, og denne veksten medfører en større spennvidde av temaer som blir diskutert på forumet. Men det er ikke bare selve skalaen som har forandret seg – den modnende medlembasen har begynt å se omverden i et politisk lys.

Historien de fleste av medlemmene vil fortelle er at den feministiske aktivisten Anita Sarkeesian angrep deres interessegruppe da hun begynte å produsere videoer hvor hun argumenterte for at kjønnsdiskriminering har en sentral rolle i måten mange spill fremstiller kvinner på. Forståelsen blant mange av medlemmene er da at feminismen har «politisert» mediumet, og at spill har vært frie fra politikken og dens betente problemstillinger helt fram til feministene kom og ødela moroa. Det er flere grunner til at jeg synes at det er vanskelig å si meg enig i en slik

fremstilling, og en av de mest fremtredende problemene jeg ser her er tanken om et fravær av politikk. «Jeg bryr meg ikke så mye om politikk, jeg.» er etter min mening et veldig politisk utsagn. Det innsnevrer definisjonen av politikk til et tema som man ikke orker å ta stilling til, det er liksom ikke verdt ens tid eller krefter. Og hva med et mer aggressivt og engasjert motmæle man finner hos personer som forakter «politikken»? Det vil ironisk nok trekke en inn i den politiske arenaen raskere enn mange andre formuleringer. Politiske standpunkter er bygget på å stille seg i opposisjon, hvor ethvert utsagn er preget av ens oppfattelse av eventuelle urettferdigheter i verden. Det er dette personer som Anita Sarkeesian gjør når de kritiserer normalen, og hennes kritikere benytter seg av den samme mekanismen når de stiller seg i opposisjon mot hennes meninger. Er kjernen av problemet da en slags amper fobi mot politisk debatt?

Sondre Haaland Bjelland Ansvarlig redaktør

5

Fakultet

Veien til arbeidslivet Tekst: Kaja Ulstad Lie Illustrasjon: Kristian O. Eide

Mange studenter ved Universitetet i Bergen opplever at det kan være svært vanskelig å komme i kontakt med arbeidslivet, både under og etter studiene. Det finnes likevel muligheter, og de som har klart det (heldigvis).

SLIK KAN DET GJØRES Ved universitetet finnes det flere ulike studentorganisasjoner som arbeider direkte med å skape kontakt mellom studenter og aktører i arbeidslivet. En av dem er Springbrettet. Du har kanskje hørt om Karrieredagen, eller til og med deltatt? Springbrettet er organisasjonen bak arrangementet som arbeider for å minske avstanden mellom studenter og arbeidslivet.

Karrieredagen arrangeres hvert høstsemester, og trekker til seg flere tusen studenter fra alle utdanningsinstitusjoner i Bergen. Ulike bedrifter fra ulike deler av næringslivet deltar på Karrieredagen, som utgjør en fin mulighet til å ta kontakt med deres representanter. Her kan man finne alt fra sommerjobber og traineestillinger til fast arbeid.

En mer «lokal» studentorganisasjon, i den form av at den er tilrettelagt for SV-studenter, er Samfunnsviternes Arbeidslivsutvalg. De er i likhet med Springbrettet en studentorganisasjon som ønsker å danne relasjoner mellom SV-studenter og aktører fra arbeidslivet. S.A.U hjelper studenter med å identifisere sitt potensial i et stort jobbmarked. De har også flere arrangementer hvert semester, som kveldsarrangementet 6

Fakultet

«Min erfaring er at det å ta sjanser, ikke nødvendigvis er et sjansespill» Markedsaften og diverse bedriftspresentasjoner som dekker et bredt spekter av fagområder ved SV-fakultetet.

Det er ikke bare frivillige studenter som ønsker at du skal lykkes i jobbjakten etter studiene. Også universitetet stiller til rådighet for å danne nettverk mellom studenter og aktører i arbeidslivet, og dette gjøres gjennom UiB Alumni. Deres mål er å bevare kontakten mellom universitetet og tidligere studenter, for å skape et livslangt forhold. UiB Alumni er altså en møteplass for tidligere studenter hvor man kan skape helt nye nettverk, eller tenne en gammel gnist.

All erfaring er god erfaring Henrik Hylland Uhlving er 34 år gammel og tidligere student ved Samfunnsvitenskapelig fakultet på universitetet. Han har en bachelorgrad i medievitenskap, og en mastergrad i medieøkonomi ved NHH. I dag jobber han som nett-TVsjef i Bergens Tidende.

– Det hele begynte med at jeg startet min egen studentorganisasjon, Bergen Student-TV, fordi jeg følte at et slikt tilbud manglet i Bergen.

Det tok meg omtrent et år å få organisasjonen på beina, og jeg fortsatte å arbeide der til jeg var ferdig med bachelorgraden min. I tillegg hadde jeg en deltidsjobb som servitør om somrene.

Hvordan gikk veien for deg fra studier til fulltidsarbeid?

– Etter at jeg fullførte en mastergrad i medieøkonomi ved NHH, valgte jeg og en kompis å starte opp et eget søketeknologiselskap. Det gikk dessverre i dass etter et år, men jeg lærte utrolig mye, bl.a. om teknologi. Uten den erfaringen hadde jeg neppe fått den jobben jeg har i dag. Så bestemte jeg meg for å gå tilbake til

film og TV. Jeg fikk jobb i Bergensavisen etter å ha hørt at flere av de viktige folkene som jobbet der satt på Naboen, en pub i sentrum. Da kastet jeg meg over siste ukens BA og BT, pugget alt som stod der, kjemmet håret og kom «slentrende» inn på Naboen. Her prøvde jeg, på mitt enkle vis, å briljere med alt jeg hadde lest «den siste uken». Rundt midnatt fikk jeg tilbud om å prøve meg hos dem neste morgen. Man kommer langt ved å være frempå og prøve å tenke «hva ville Michael J. Fox gjort?», men når man først er inne må man også levere. I en avis er alt man lager veldig synlig, og da synes det fort om det du leverer ikke holder mål.

Hvilke erfaringer har vært mest verdifulle?

– Erfaringene mine som journalist, gründer og student var en god kombinasjon da jeg i 2011 søkte jobben som digital utviklingssjef i BT. Det å forsøke seg som gründer var i utgangspunktet svært lite lønnsomt, men det betalte seg likevel da jeg neppe hadde fått jobben i BT uten den kunnskapen jeg tilegnet meg som teknologi-gründer.

Uhlving mener altså at det er viktig å vise at man engasjerer seg ved siden av studiene, og at man kan komme langt med å være litt frempå.

Har du noen tips til studenter?

– Gjør noe du trives med og interesserer deg for. Ikke vær redd for å ta sjanser og utfordre deg selv. Verden har en tendens til å ordne opp, så om du setter deg et mål og forteller om det til verden, så begynner den å jobbe for at du skal nå det. Veien dukker opp mens du går, så ikke vær redd for å ta sjanser. Min erfaring er at det å ta sjanser, ikke nødvendigvis er et sjansespill.

7

Utdanning for frigjøring Tekst: Maria B. R. Halvorsen Illustrasjon: Eric Risbakk

Fakultet

administrasjon. 8 millioner av dette kommer fra tillegget i semesteravgiften fra studenter over hele landet.

Utenom semesteravgiften, hvor får dere økonomisk støtte fra? − Vi blir blant annet støttet av NORAD, direktoratet for utviklingssamarbeid. I tillegg kan akademikere ta et månedlig girotrekk fra sin lønn.

Dette er ikke en stor sum, så mesteparten av midlene får vi fra NORAD.

Ved begynnelsen av hvert semester får vi tilbud om å betale 40 kroner til SAIH, studentene og akademikernes internasjonale hjelpefond. Men nøyaktig hva er det pengene våre går til?

Dette semesteret valgte mange studenter ved Universitetet i Bergen å betale 40 kroner ekstra i semesteravgift til Organisasjonen SAIH. Flere betaler avgiften uten å vite hva denne organisasjonen jobber med, eller hvor pengene går.

For å få svar på dette har jeg tatt en prat med lederen for SAIHs lokallag i Bergen, Mari Helene Flaathen. Vi møtes tidlig en morgen i SVkantinen før Flaathen skal på forelesning i politisk økonomi. Hun er bachelorstudent i sammenliknende politikk, men på fritiden er det ofte SAIH som står i fokus.

Ambisjoner og budsjett Hva er SAIHs hovedambisjoner? − Slagordet vårt er utdanning for frigjøring.

Dette reflekterer veldig fint tankegangen som ligger bak det arbeidet vi gjør. Det handler om å gi ungdommer de verktøyene de trenger for å skape endringer i sitt eget samfunn. I tillegg til utdanningsbistand driver vi med informasjonsspredning og politisk påvirkning. Dette er viktig fordi vi mener mange trenger et mer nyansert bilde av verden. Vi vil også endre praksiser i Norge vi mener kan ha en negativ effekt på resten av verden.

SAIH har et årlig budsjett på 39 millioner kroner. 91 % av midlene går til ulike partnerorganisasjoner og formål. 9 % går til

Hva bruker dere pengene som er merket «administrasjon» til? − De går primært til hovedkontoret i Oslo.

Lokallagene er basert på frivillig arbeid. De som jobber på hovedkontoret har SAIH som fulltidsjobb så en utgift er lønn til de seks personene som jobber der fast. Utover dette er det leie av kontor, forsikring, pensjon og alt det som følger med å ha ansatte. I tillegg går det noe penger til utstyr som eksempelvis kontorstoler og PCer. Er 9% til administrasjon en andel dere er fornøyd med, eller er dette et tall dere vil få ned? − Nå vet jeg ikke hvilket tall andre bistands- og solidaritetsorganisasjoner ligger på men dette er i utgangspunktet et lavt tall. SAIH er også medlem av bistandsinnsamlingskontrollen, så det vi bruker penger på blir sjekket.

Prosjekter og politiske mål SAIH starter ikke egne prosjekter, men bidrar med økonomisk støtte til lokale prosjekter i ulike land. Tanken bak er at de lokale vet best selv hva som må gjøres for å forbedre en situasjon i eget lokalsamfunn. Flaathen forteller at det viktigste er prosjekter som lokalbefolkningen har satt i gang og føler er viktige for deres samfunn.

Hvordan kvalitetssikrer dere at pengene blir brukt til det de skal når dere ikke driver egne prosjekter? − SAIHs fast ansatte programrådgivere driver tett oppfølging av hver enkelt organisasjon, og drar på om lag tre partnerbesøk i året. I tillegg til at vi, som tidligere nevnt, er medlem av innsamlingskontrollen.

Hvilke prosjekter støtter dere nå? − Vi har cirka 30 partnerorganisasjoner fordelt på seks land, og alle disse har prosjekter de 9

Fakultet

«Det som må til er reelle endringer, bistand er ikke nok»

jobber med kontinuerlig. Organisasjonene jobber innenfor det vi kaller «empowerment». Med det mener vi alt som gjør det mulig for folk å delta aktivt i sitt eget samfunn. En av organisasjonene vi støtter heter GALS, gays and lesbians of Zimbabwe, som jobber med rettigheter for homofile og lesbiske. Slike rettigheter er et av hovedtemaene vi jobber med i SAIH. Kampanjer Flaathen forteller videre at SAIH ikke driver med pengeinnsamlingskampanjer, men at kampanjene handler om det politiske målet de har det året. I år er det Vest-Sahara. Kampanjene deres dreier seg i stor grad om informasjon. − Grunnen til at vi ikke bare driver med bistand, men også informasjon og politisk påvirkning er at vi mener det ligger noen strukturer bak som har skapt forskjellene og fortsetter å skape dem. Det som må til er reelle endringer, bistand er ikke nok.

En av de største kampanjene SAIH har hatt het Carl Ivars. Flaathen forteller at humor er et viktig virkemiddel i SAIHs kampanjer. − Vi føler at humor trigger folk til å tenke selv og skaper mer positiv oppmerksomhet rundt bistand. I motsetning til det man gjerne forbinder med bistandsreklamer hvor man spiller på skyldfølelsen til publikum. I Carl Ivars hadde vi en rekke kjente politikere utkledd som danseband på plakaten. Temaet var: hvis ikke de kunne vært politikere, hva ville de vært da?

Resultatet av denne kampanjen var programmet 10

students at risk som ble godkjent av Stortinget og starter nå til høsten. Det går ut på at hvis du som student blir utvist av lærestedet ditt for å være politisk aktiv, kan du komme til Norge og fullføre graden din her. Dette er et program UiB kommer til å være en del av.

Får de som har betalt tillegget i semesteravgiften til SAIH noe informasjon om hva pengene har gått til? − Alle pengene fra studenter går til våre formål.

Ingenting av det går til administrasjon.

Informasjon får man når man betaler, men det kommer ikke noen e-post i ettertid. Men informasjon om hva vi har jobbet med den siste tiden er tilgjengelig på nettsiden vår.

Hvordan kan man bidra i SAIH utover det å betale tillegget i semesteravgiften? − Da kan man for eksempel bli med i lokallaget vårt her i Bergen. Vi jobber mye med informasjon og politisk påvirkning. Vi arrangerer seminarer og står på stand for å promotere viktige saker og informere om SAIH. I tillegg påvirker vi Universitetet i Bergen i saker vi mener er viktige.

Som medlem lærer man masse og møter mange spennende mennesker og aktivister fra hele verden når vi drar på samlinger.

For å bli medlem av SAIHs lokallag i Bergen kan du gå inn på deres facebookside SAIH Bergen, eller sende en mail til saih.bergen@gmail.com.

Fakultet

Kultur og ytring i blogg og media Tekst: Hilde Otteren Illustrasjon: Kristian O. Eide

Professor Jostein Gripsrud smetter inn døren på kontoret, og den neste timen benyttes til en vandring i kultur og ytringsfrihet. Studentenes kunnskap synker, de norske bloggerne har funnet ytringsfrihetens tamme paradis, og angrepene fra Østen kommer nærmere.

Tilbakeblikk – Jeg havnet på Universitetet i Bergen som student ettersom det ikke var boliger til et ugift par i Oslo i 1971, innleder Jostein Gripsrud. Bøkene faller nærmest ut av hyllene på kontoret til medievitenskapsprofessoren ved det samfunnsvitenskapelige fakultetet på Universitetet i Bergen. – Da jeg var ferdig med studiene, og hadde tatt hovedfagseksamen, søkte jeg og fikk jobben som norsk lektor ved Universitetet i Stockholm, fortsetter Gripsrud. Men den samme dagen han skulle tiltre stillingen brakk han nakken, og jobben måtte vente et år før han var på plass. Gripsrud fortsatte likevel, og en søknad til Norges Allmennvitenskapelige forskningsråd ble innvilget. – Det ble naturlig at den kommende arbeidsplassen skulle være i Bergen hvor konen hadde jobb, og jeg hørte til, forteller Gripsrud.

Opprinnelig har Gripsrud studert nordisk språk og litteratur, med hovedvekt på sosiologiske perspektiver. – Jeg har alltid vært interessert i historiske og sosiologiske perspektiver på litteratur, utdyper han. Utenfor vinduene laver snøen ned.

Store hauger maskerer underliggende is og slaps for fortvilte studenter. – Hovedoppgaven min, på omtrent 400 sider, handlet om teater i arbeiderbevegelsen fra 1890 til 1940, og dreide seg om deres selvforståelse og funksjonen som en deloffentlighet, forklarer Gripsrud. Offentlighetstematikken er sentral i medieforskning. Ved tidligere anledninger har

Gripsrud ytret tanker om at den tyske filosofen og sosiologen Jürgen Habermas, forfatteren av Borgerlig Offentlighet, er en av de store. Gripsrud har fulgt Habermas fra 1970-tallet frem til i dag. I 2009 kulminerte interessen i et møte ved utdelingen av Holbergprisen på jusfakultetet i Bergen.

Habermas hastet forbi en haltende Gripsrud, men stanset likevel og tok seg tid til å åpne døren og bukke med et smil.

– Han er et forbilde med kloke tanker og ytringer. I tråd med hans normative standpunkt har han også vært villig til å høre på kritikere, og forandret posisjon gjennom dialogisk erfaring, om eventuelle kritikere har rett, noe Gripsrud fremhever som en god egenskap.

Gripsrud har forfattet flere bøker, hvor både tekster og bøker er pensum for mediestudenter på UiB. Boken Mediekultur, Mediesamfunn var i utgangspunktet delvis basert på forelesninger ved et grunnkurs i Stavanger, der Gripsrud hadde en bistilling på 90-tallet. – Fagene manglet en lærebok jeg var fornøyd med. Det fantes en bok, men den var for tynn, og jeg ønsket å forfatte en utfyllende bok som var lesbar, forteller Gripsrud. Den første oversettelsen var på svensk og inkluderte samtlige av Gripsruds vitser. Snart etter kom fan-mailene inn fra svenske studenter. – Det skal være morsomt å skrive. En skal være seriøs men kan også være litt muntlig. Om jeg kommer på en vits som er relevant, i hvert fall mer eller mindre relevant, så kommer den med, sier han med et smil. – Mediene handler om verden, og formidler den på bestemte måter. Det jeg er opptatt av er å lære mer i et godt arbeidsmiljø som er intellektuelt, men samtidig ikke pompøst. Gripsruds interesse har også vandret forbi universitetsområdet. I forbindelse med et forskningsprosjekt kalt Kulturell Uorden lagde han en tv-serie med NRK i 2003.

– Regissøren fra NRK trakk seg, og jeg samlet da et lag med egne folk, noen av disse var tidligere studenter fra Universitetet i Bergen. Det ble en fantastisk gjeng som reiste verden rundt.

11

Fakultet

Ukultur Tidligere har Gripsrud uttalt seg om at kjennskap til den krevende høykulturen er nedadgående hos studenter, på bakgrunn av to store surveyer i Bergen. Resultatet viste at vi kan mindre om vår egen kulturarv. – Det er selvsagt ikke all kunnskap som går nedover, kan Gripsrud oppdatere. En ny undersøkelse er kanskje å skimte i horisonten ettersom han har levert søknad om støtte til en oppfølgingsundersøkelse i Frankrike, Storbritannia og her i Norge. – De unge menneskene som svarer i studentsurveyene kan kolossalt mange navn innenfor visse populærmusikalske sjangre. Men vi prøver å se hvor mye de kjenner til av den vestlige kulturarven, og spør dem gjerne hvem som skrev romanen Prosessen.

Svarene viser at en stadig synkende andel av studentene vet at dette var Franz Kafka, sier Gripsrud med en noe oppgitt stemme. Han haster videre i argumentasjonen. – Hvor mye kjenner studentene til av kulturelle størrelser, kunstverk og andre ting som det refereres til hele tiden? Jeg hadde en Kafkask opplevelse. Hva betyr dette om en ikke har lest, eller i hvert fall hørt, om Prosessen? Gripsrud legger kjapt til at en gruppe stadig opprettholder kunnskapen - menneskene som befinner seg i øvre venstre hjørne i Bourdieus samfunnskart de med høyest kulturell kapital eller kunnskap. – Dette er de som kan mest om den aktuelle kulturen, som er mest aktive og produktive på internett, som skriver kronikker, har bredest musikksmak og velger det beste over hele spekteret, forteller Gripsrud og sier at forskjellen mellom denne gruppen sammenliknet med andre ser ut til å øke.

Ved spørsmålet om tilfanget av studenter til universitetene fra alle samfunnslag kan innvirke på undersøkelsene, så mener ikke Gripsrud dette. – Jeg tror ikke det er noen bredere rekruttering nå enn det var på 90-tallet, men foreldrene har andre erfaringer. De som har vokst opp på 80 og 90-tallet har foreldre som var barn og unge i enkanalssamfunnet, utdyper han. – Under oppfølgingsstudien i 2008 hadde en levd lenge med et frislepp som gjør at den spontane, sosialt styrte smaken fikk utfolde seg fritt, og en var ikke lenger nødt til å treffe på Grieg, Beethoven og Ibsen på TV, sier han. Veien har vært kort fra NRKs monopoltid, til opphevelsen av dette, raskt etterfulgt av World Wide Web. Likeså er det kjent at undersøkelser frister mennesker til å pynte litt på sannheten.

I 1998 hadde Gripsrud og Hovden lagt inn noen artige tvister for å fange dette opp. – Det var mange på Handelshøyskolen som likte Leonardo Dulbeccos billedkunst veldig godt. Men denne Leonardoen var en jazztrommis fra Firenze, og ikke en venn av Leonardo da Vinci fra renessansen, humrer Gripsrud.

Men hva som ligger til grunn for det kulturelle forfallet blant unge er vanskelig å si. – Mange forskjellige prosesser er i gang og vi vet ikke nok om hva som har skjedd i skolen hvor mye av den primære formidlingen av kulturarven foregår, 12

eller i for eksempel kringkastingsmediene. Skolen har hatt lærere med to og tre i snitt, og i fritiden er anledningen til å velge bort det man ikke liker mye større enn før. Det har konsekvenser, konkluderer han.

Internett og bloggsfæren Den norske kulturen kan også skimtes i ytringer på verdensveven ettersom store deler av folket søker tilflukt der. Det enorme og grensesprengende tilbudet internett muliggjør er av betydning for den offentlige samtalen. Det besitter et demokratisk potensial ettersom det kan gjøre det enklere å ytre seg, en mulighet som har vært langt på vei fraværende i tradisjonelle medier. – Samtidig er det en overdrivelse å si at kommunikasjonsmakten er likt fordelt blant folket. Det er kanskje lettere å ytre seg, men vanskelig å bli hørt. Enkelte er mer aktive enn andre, og tilgangen til de store mediene og arenaene som teller mest er gjerne ulikt fordelt, sier Gripsrud, og peker på at tyngden og betydningen gjerne kommer først når en får oppslag i de gamle mediene.

Private anliggender tar også større plass i medier enn hva som ville vært akseptabelt for femti år siden, en slags sammensmeltning mellom det offentlige og private. – For det første finnes det et skille mellom det private og offentlige som kom med det moderne samfunnet på 1700-tallet i Europa, slår professoren fast. – Dette skillet har alle i bakhodet, men samtidig flytter grensene seg, og det å opptre i offentligheten ligger nå tettere på det å opptre i private sammenhenger; Facebook ligner mest på en diskusjon rundt et bord på en brun pub, legger Gripsrud til. Han slår fast at skillet mellom privat og offentlig fortsatt opererer og administreres av mennesker, og dette kan være synlig i den positive fremstillingen av selvet i sosiale medier.

Blogger, som gjerne kan assosieres med en moderne dagbok, og derav besitter visse feminine trekk, opererer gjerne med en annen sosial grense for hva som kan formidles enn normene muliggjør på Facebook. – Det finnes flere typer blogger. De mest populære er vel rosablogger, der bloggerne pludrer og gjør seg penere, med produkter de har blitt betalt for å si at de liker. En temmelig suspekt sjanger, konkluderer Gripsrud, som gjerne trives best uten å lese noen av dem. – De fleste bloggere er ikke profesjonelle, så en vet ikke hvordan de håndterer kilder, hvilke perspektiver de har, om de har utdanning eller yrkeserfaring som gjør dem gode, tilfører han. Gripsrud stiller strenge krav til tekster som de fleste bloggere kanskje ikke oppfyller, noe som gjerne forventes av en professor. Likevel er det de samme bloggerne som seiler inn i media, på fremside og i storstilte reportasjer, kanskje til fordel for saker som angår den offentlige samtale i større grad. – Jeg har aldri sett en avis ta et par av toppbloggerne med tusenvis av følgere, lest og anmeldt dem. Gjerne

Fakultet

med terningkast for min del, legger han til. – Det er interessant at det kanskje kan være kvinnelig dominans i bloggsfæren, og det kan bety at den type ting de snakker om ikke har nok rom i mediebildet ellers, undres Gripsrud. Selv om enkelte nytter ytringsfriheten i Norge til viktige saker, står den norske internettbruken i skarp kontrast til andre samfunn. Raif Badawi ble nylig dømt til 1000 piskeslag og10 års fengsel i Saudi Arabia for opprettelsen av en politisk nettside, hvor han blant samfunnskritisk stoff omtalte Valentinsdagen, som er forbudt i landet. 50 piskeslag har falt.

Satirisk ytringsfrihet og krenkelser Utenfor Norges grenser har frie ytringer gjennom penselstrøk provosert grupper og resultert i voldelige reaksjoner og drap, de seneste i Frankrike og Danmark. – Jeg vil sterkt forsvare et vidt ytringsfrihetsbegrep, som setter grenser ved trusler og oppfordringer om vold og bruk av dette, og som selvfølgelig skal ha rom for kritikk av religion, sier Gripsrud.

– Man skal ikke blande sammen ytringsfrihetsprinsipper og vanlige høflighetsnormer. En ting er at en skal ta hensyn og være omgjengelig på arbeidsplassen, i nabolaget og ellers daglig ferd. Men for ytringsfriheten gjelder det andre regler som muliggjør å si hva en vil, slår Gripsrud fast og viser til en frihet som er opparbeidet gjennom lang politisk kamp i denne delen av verden. – En kan diskutere hvor politisk smart det er å trykke tegninger en vet kan brukes av enkelte for å hisse opp muslimer, men ingenting forsvarer drap, slår han fast. Gripsrud forteller om en fransk reportasje om Kouachibrødrene som angrep Charlie Hebdo og deres familiebakgrunn. Dette var gutter som begge kom fra en lutfattig familie, med en alenemor som av stolthet nektet å ta imot sosialhjelp, og som forsørget familien ved å prostituere seg.

– Da guttene var 10 og 12 år gamle fant de henne død, sannsynligvis av en overdose, forteller han, og sier at resten av ungdomstiden ble tilbrakt i forskjellige barnehjem. – Når en snakker om å forebygge terror, så er det å forebygge sosial misære og elendig barndom noe av det første en burde tenke på, før en vurderer å avlytte alle telefoner i verden, slår Gripsrud fast. I den islamske verden er det opprør, og store folkemengder har samlet seg utenfor den franske ambassaden, ikke for ytringsfrihet, men som forsvar til angrepene som har funnet sted. – Dette må være greit. Om de er sinte kan de bruke ytringsfriheten sin til å vise det. Jeg blir krenket ofte, for eksempel når jeg ser små jenter i hijab, noe som egentlig er en seksualisering av disse jentene, tilfører han.

– Ordet krenket er jo kommet fordi en skal vise respekt for alt mulig. Om det er ting en ikke respekterer skal man kunne si ifra med ordene en har tilgjengelig, bortsett fra å si; jeg håper dere blir skutt en dag. Poenget er jo at en må lære seg å leve med krenkelser, avslutter Gripsrud.

13

Samfunn

A stranger in Hawai’i Et utvekslingsopphold i paradis

Tekst og foto: Susanne Møller-Hansen

14

Mens dagene ble kortere og mørkere her hjemme i Norge, tilbrakte jeg høstsemesteret som utvekslingsstudent på Hawaii. Hawaii innfridde alle forventningene jeg hadde om azurblått hav, palmer, hvit sand og solfylte dager.

Går du en tur i fjellene kommer du plutselig inn i en dyp regnskog med lianer og vannfall. Havet virvler av liv og ikke sjeldent så jeg flere havskilpadder da jeg snorklet. Havskilpaddene er fredfulle og frykter ikke mennesker. Du kan derfor svømme rundt skilpaddene og studere dem på nært hold.

Hawaii ble en del av USA i 1989 og består av åtte øyer der Hawaii (bedre kjent som The Big Island) er den største øyen og O’ahu er øyen der Honolulu, hovedstaden ligger.

Waikiki er sentrum av O’ahu og er en turistperle med eksklusive butikker og en rekke utesteder. Det er her de fleste utvekslingsstudentene bor, og hvor du ofte ser Japanske turister med matchende antrekk, hvite limousiner, uteliggere som sover på benkene og tisser i gatene i tillegg til den stappfulle Waikiki Beach.

Det tar ca. tre timer å kjøre rundt hele O’ahu. Noe som anbefales er å ta en «road Trip» fra Waikiki til Nord-, vest- eller sydsiden av øyen. Da vil du oppdage at alle sidene er svært forskjellige. Nordsiden er der alle de beste surferne kommer for å prøve ut de fire meter høye bølgene og hvor verdensmesterskapet i surfing holdes. På vestsiden bor den største delen av lokalbefolkningen. Her lever de fleste på matkuponger fra staten og noen bor til og med i telt langs stranden. Menneskene på Hawaii er utrolig snille og gode mennesker. På vestsiden kan du også finne hvite strender uten turister, og er du heldig kan du få et glimt av delfinene.

Campusområdet på «The University of Hawaii, at Manoa», var veldig stort og flott. Det beste med universitetet er at du fritt kan velge fag fra alle fakultetene uavhengig av hva du egentlig studerer. Jeg utnyttet dette til det fulle og fylte mine frie studiepoeng, i tillegg til sosiologifag, med tegning og foto. Det viste seg at tegnefaget var det mest tidkrevende, noe jeg ikke hadde regnet med. Klassene bestod av maksimalt tretti stykker. Dette skapte en hyggelig klassefølelse og lærerne kunne alles navn utenat. Det var tett oppfølgning og deltagelse hvor muntlig aktivitet telte mye på karakteren.

Med andre ord, det var veldig annerledes enn i Norge.

Selv om jeg befant meg i paradis, var ikke alt helt perfekt. Generelt sett er standarden på leiligheter i Hawaii mye dårligere enn i Norge, selv om prisnivået er ganske likt. Leiligheten var full av små kakerlakker og det var ikke vasket da vi kom. Jeg vil derfor anbefale å finne leilighet på forhånd om du har tenkt deg på utveksling til Hawaii eller USA generelt. Heldigvis tilbrakte vi ikke mye tid inne da det var mye å finne på utendørs. På Hawaii kan man virkelig bruke naturen. Det er alltid ulike områder å utforske og nye ting å gjøre. «Hverdagen» kommer aldri helt over deg og det er vanskelig å kjede seg på et sted som dette. Det var faktisk deilig å komme hjem til kulden da jeg endelig hadde en god unnskyldning til å være inne hele dagen og ikke gjøre noen verdens ting.

Samfunn

15

Samfunn

Sharing is caring

Tekst og illustrasjon: Susanne Møller-Hansen

Hvorfor bruker du Instagram og hvorfor deler du personlige bilder med totalt fremmede mennesker? Disse spørsmålene motiverte Cambridgestudenten Zachary McCune til å gjøre et case-studie om Instagram.

McCune studerer Modern society and Global Transformation. Han mener at vi i dagens informasjonssamfunn har blitt avhengige av forbrukernes produksjon. Med for eksempel smarttelefoner oppfordres forbrukerne hele tiden til å legge ut bilder på Instagram, videoer på YouTube, lydopptak på Soundcloud eller til å kommentere på Twitter. Livet ser dermed ut til å stadig invaderes av sosiale medier i et samfunn der vi oppfordres til å dele vår hverdag med fremmede.

I et tre måneder langt studie, undersøkte McCune 23 ungdommers instagrambruk ved hjelp av deltagende observasjon, etnografisk 16

undersøkelse av London InstaMeet og en spørreundersøkelse. Med sin forskning prøvde han å få svar på hvorfor brukere deler personlige bilder i et globalt nettverk og hva som skal til for å være en suksessfull instagrambruker.

Noe McCune noterte seg gjennom observasjon av ungdommene, var at for å være god må du både publisere bilder selv samtidig som du aktivt kommentere på andres bilder.

Enveiskommunikasjon der du kun legger ut bilder uten å vise interesse for andre brukere, vil ikke hjelpe deg i å utvide ditt instagramnettverk.

Han så også at lengden på kommentarene under bildet ditt er med på å avgjøre hvor mange likes du vil få.

Ifølge forskningen viser det seg å være et klart mønster på hva som var ekstra populært å publisere. Det ideelle motivet var som oftest bilder av dyr, landskap som skyer og solnedgang eller av kjente turistattraksjoner. På populære bildeplasser prøver ofte Instagrambrukere å få et unikt bilde som uttrykker deres individuelle stil. Samtidig gir det oss kanskje en ny måte å utforske verden på.

Samfunn

Ved hjelp av spørreundersøkelsen delte McCune motivasjonen for instagrambruk inn i seks kategorier. Kjenner du deg igjen i dette?

Deling: Ønsket om å kunne dele bilder med andre gjennom Instagram, men også det å kunne like et bilde samtidig med tusenvis av andre brukere. Dette kan også føre til en samtale med andre brukere.

Dokumentering: Lysten til å fange opplevelser gjennom linsen. Reflektering over bildet i seg selv var ofte viktigere enn Instagrambruken alene.

Se: Troen på at Instagram lar deg se gjennom andres øyne og samtidig kunne presentere samme hendelse gjennom eget perspektiv.

Instagram fungerer også som en visuell statusoppdatering hvor du kan vise vennene dine hva du gjør, samtidig som du kan følge deres liv.

Samfunn: Gleden av å få respons fra andre brukere, noe som gir en følelse av et publikum og en ny type sosial interaksjon. Dette inspirerer brukere til å laste opp flere bilder og samtidig

se på bildene sine som mer kunstneriske ved hjelp av Instagrams kritiske rammeverk.

Kreativitet: En arena for å forbedre sine fotografiske ferdigheter ved å dele tips og kritikk gjennom kommentering.

Terapi: Det å legge ut bilder er for mange en form for avslapning. En liten pause fra hverdagen og en måte å koble ut på. Flere brukere rapporterte også at valideringen de fikk av andre Instagrambrukere ofte var oppmuntrende og hjalp dem med å trosse sosial angst. Kanskje fordi det er en måte å få bekreftelse av andre på.

Ut i fra disse kategoriene kan det virke som om McCune har et veldig positivt syn på Instagram.

Hensikten var å se på motivasjonen bak bruken av appen. Kanskje er det derfor han ikke gikk inn på de negative sidene, da de som ikke bruker eller misliker Instagram, ikke ble forsket på.

Kilde: http://thames2thayer.com/portfolio/a-study-of-instagram/

17

Samfunn

Kildekritikk på internett

Tekst og illustrasjon: Mads Oliver Øftshus

Vi har umiddelbar tilgang til enorme mengder informasjon enkelt og overalt ved hjelp moderne kommunikasjonsteknologi, men det er ikke alltid like lett å skille klinten fra hveten.

I vitenskapelig arbeid er referanser og kildekritikk normen, men når en ser på sosiale medier, internettforum og -sider er dette ofte fraværende. Her finner en gjerne morsomme klipp eller bilder, som deles umiddelbart videre uten videre refleksjon.

Når jeg ser gjennom Facebook-feeden min scroller jeg forbi endeløse topplister, videoer og bilder fra sider som har spesialisert seg på og re-poste innhold de har funnet andre steder. Innhold andre har laget, og som gjerne deles og likes uten den minste referanse til innholdets opphavssted.

Det deles over en lav sko, ofte ledsaget av grasiøse clickbait-overskrifter som; «du gjetter aldri», «dette vil sjokkere deg» eller «han trodde alt håp var ute -men så!», som utelukkende skal pirre vår nysgjerrighet og skaffe verdifulle klikk som kan omsettes til annonseinntekter. Tilsynelatende har det gått like mye journalistisk arbeid ned i disse, som kaloriene det koster å tilsette en spekulativ overskrift. De er funnet, de er morsomme, sjokkerende eller på andre måter interessante, og deles ukritisk videre.

Dette er en trend som irriterer noe grenseløst. Ikke bare fordi det finnes sider som utelukkende deler andres innhold, 18

eller at dette er gammelt nytt, men og at det tilsynelatende er populært. Som når jeg samvittighetsfullt har browset nettstedet Reddit.com, for så å finne endeløst med videoer hentet fra underforumet r/UnexpectedThugLife på Facebook flere måneder senere. I denne sammenhengen er det ikke så alvorlig, men det kan det også være. Om nettavisene ikke har nok med å fremme faktiske nyheter, men heller bruker tid på å dele «morsomme saker vi fant på Internett». De samme avisene som skal forvalte en offentlige samtale, og fungere som en vaktbikkje i samfunnet. Som nå «følger med i tiden», og tilpasser seg en digital hverdag med tøff konkurranse om annonseinntektene. For hvordan virker dette inn på leserne, som ikke lenger bryr seg om innholdets opprinnelse eller kontekst, men bare koser seg med er 30 sekunder søt pusekatt?

Det er ikke bare det at innholdet sirkulerer mellom ulike sider, men også hvordan det får ny mening gjennom denne prosessen. Uten å kjenne til konteksten, og med stadig nye overskrifter å tolke ut ifra endres innholdet. Enkelte sider omfavner denne egenskapen vi har til å sirkulere innholdet så mye at vi ikke lenger vet hva som er hva. Et lokalt eksempel var når bloggeren Rene Kleveland la ut en video av en hvithai han hevdet befant seg utenfor Sotra. Denne fikk massiv oppmerksomhet i sosiale medier, og Bergens Tidende måtte ut og avsløre «haibløffen». At bloggere får spalteplass er ingen nyhet, det er heller ikke overraskende at det finnes mennesker der ute som har lært alt de kan om haier gjennom spillefilmen «Sharknado» (2013). Dette burde skremme oss, for den sier noe om hvilke kanaler vi tar til oss informasjon og kunnskap fra og kvaliteten på denne. Og ikke minst sier den

Samfunn

noe om en utvikling, der agurknyhetene strekker seg utover de vikar dominerte nyhetsredaksjonene om sommeren. For det går raskt i våre digitale tider, og kvalitet tar ofte litt tid.

I vårt samfunn er det ikke lenger noe problem å finne informasjon, for den finnes i store kvanta. Problematikken ligger i å skille det som er nyttig, fra uante mengder med støy.

Dette høres fort ut som en elitistisk kritikk av underholdning, men det er absolutt ikke meningen. Det er derimot litt surmuling over en utvikling som fremmer lettvint reproduksjon av andres verk over egenprodusert innhold. At medieforbrukere som tilsynelatende omfavner nettsider som ikke tilfører egenprodusert materiale til verdensveven i det hele tatt. Og hvordan det på Internett er lett å gå seg vill, og ikke lenger se forskjell på seriøse aviser, useriøse ukeblader, blogger eller rent oppspinn. For ofte virker det som om alle disse kjemper om oppmerksomhet, ikke kredibilitet.

Det er fort gjort å skylde på ulike markedsaktører som strengt tatt bare prøver å karre til seg noe skarve annonseinntekter, eller poengtere at nevnte annonser oppleves både masete og lite relevante. Det blir litt for lett, for vi er tross alt ansvarlige som forbrukere her også. Vi liker og deler saker hvor mennesker er filmet i skjul og saker hvor folk kommer til skade, uten å være bevisst vårt ansvar. Gjennom å like, dele og klikke gir vi en stemme til enkelte typer innhold. Det er dette vi vil ha, det er dette vi trenger. Og selv om VG og Dagbladets nettsatsninger aller helst vil fortelle oss det vi trenger å vite, så må de høre på oss! Vi kunne gjerne hatt større ambisjoner enn; «Når matmor setter fram skåla, er ikke katten Plume (14) vond å be» (Dagbladet.no 24.02.2015).

Eller kanskje vi har nådd toppen?

«For hvordan virker dette inn på leserne, som ikke lenger bryr seg om innholdets opprinnelse eller kontekst, men bare koser seg med 30 sekunder søt pusekatt?»

19

Samfunn

Kritisk blikk på generasjon konform Tekst: Elise Løvereide Illustrasjon: Mads Oliver Øftshus

Hvor skikket er dagens skole til å forme en ungdomsgenerasjon som ikke ser ut til å bryte med samfunnets status quo?

Generasjon prestasjon Dagens ungdomsgenerasjon kalles ofte «generasjon prestasjon», «generasjon konform» eller «generasjon perfekt».

Det er ikke lenger kult å skulke eller å droppe leksene, slik Breakfast club beskrev 80-talls-ungdommen. I dag er ungdommene lydige og flinke, med høye ambisjoner. Opprøret og kritikken mot tradisjon, hierarki og autoriteter er forsvunnet i takt med økte konservative holdninger. Sophie Blomstrøm (15) spør på Si;D hvorfor ungdommen ikke tøyer grensene eller søker ytterpunktene, slik de gjorde før. Denne ungdomskulturen gir mindre rom for skepsis og det å utfordre det etablerte. Burde ikke skolen imøtekomme denne trenden, og ikke minst; frykten for å skille seg ut?

I 1955 skrev Jens Bjørneboe boken Jonas, om en dyslektisk gutt som gleder seg til å begynne på skolen. Men Jonas får alt annet enn gode skoleopplevelser. Boken er blitt tolket som kritikk av landets offentlige skolesystem, særlig da Bjørneboe sammenlikner skolen med en kvern hvor unike individer kommer inn og ut igjen prikk like. Kanskje er det ingen som ser mer like ut enn dagens ungdommer, som nærmest uniformerer seg etter like kleskoder, og hvor det å skille seg fra normen er sosialt selvmord. Kunnskapsmessig kan vi spørre om dagens skole produserer reflekterte, kritiske og unikt tenkende individer, eller om den produserer flokkmentalitet hvor pugging og karakterresultat er viktigere enn å reflektere over temaenes innhold og troverdighet.

20

Jeg har en uggen mistanke om at det er sistnevnte scenario vi vitner, hvor all forskning blir fakta, som verken kritiseres eller tolkes utover sine egne premisser. Man lærer en setning (for eksempel at Norges areal er 385 178 km², eller at demokrati er en styreform der folket påvirker beslutninger), men ikke hvordan dette kan måles eller konseptualiseres. Dermed gis det ikke rom for at disse læresetningene kan være feil.

Man oppfatter isåfall at vitenskapen er ufeilbarlig og udiskutabel. Er dagens ungdommer i tilstrekkelig stand til å tenke kritisk? Lærer de å stille spørsmål til vedtatte sannheter eller til lærerens og altså autoritetens dogmer? Får de nok kunnskap om sentrale verdi- og interessekonflikter, etikk og filosofi? Blir de eksponert for flere måter å tenke på?

Dagens fagprioritering På ungdomstrinnet skal elevene opplæres i følgende fag: RLE, norsk, matematikk, naturfag, engelsk, samfunnsfag, kunst- og håndverk, musikk, kroppsøving og tysk, fransk eller spansk fremmedspråk. Denne fagoversikten ser pen ut, men hvor dypt går hvert fag? Når vi ser nærmere på hva for eksempel samfunnsfaget inneholder, er det både geografi, historie, individ og samfunn, samfunnsvitenskap, arbeids- og næringsliv, politikk og demokrati, kultur og internasjonale forhold. Disse sekundære emnene har også underemner: kriminalitet, sosialisering, samlivsformer, påvirkningsfaktorer og personlig økonomi. Blant noe av det viktigste man lærer som ung, er samfunnsfaget så oppsplittet i delemner uten direkte sammenheng at hele faget blir et overfladisk ekspresskurs. Jeg mener at «politikk», «historie», «sosiologi» og «økonomi» med delemner samt en sammensveising av «geografi» og internasjonale forhold burde være egne fag. Når vi skal redegjøre for hvilke fag som er viktigst, hva legges til grunn for bedømmelsen? Hvorfor har man bestemt at musikk skal være et eget fag, men ikke politikk? Hvorfor utgjør religion og etikk samme fag, i stedet for at etikk er et eget fag (for eksempel sammen med filosofi?) Og hva med ernæring, matproduksjon eller medisin? Hva er grunnen til at vi lærer et fremmedspråk ufullstendig i tre eller fem år, når vi kunne lært det ordentlig fra og med barneskolen? Hvorfor kommer ex phil og ex fac først som fag på universitetsnivå?

Nå er det flere år siden jeg selv var elev i den videregående skolen, og enda lengre siden jeg fullførte grunnskolen.

Men da som nå mener jeg at prioriteringen av fag og emner i skolen er utilstrekkelig. Det er interessant å spørre om den norske skolen kan gi fremtidens samfunnsaktører grunnleggende innføring i vitenskap, politikk, psykologi, etikk og filosofi. Disse emnene er særlig underrepresentert i norsk skole, noe som kan resultere i blind tro på media og populærvitenskap, foruten snever forståelse av ulike sosiale fenomener.

Hadde disse blitt viet mer utfoldelse, ville det næret

Samfunn

oppfatningen av at undervisningen ikke alltid representerer udiskuterbar fakta. Det er tross alt vinkling og kritikk man må benytte når man selv produserer bachelor- og masteroppgaver, for ikke å snakke om i arbeidslivet (- altså de teoretiske yrkene majoriteten av elevene ender opp med).

Kritisk tenkning Det er på universitetet at fagkvaliteten virkelig glimrer.

Universitetet i Bergen har hele syv ulike studieretninger på samfunnsvitenskapelig fakultet, som altså kun utgjør et enkelt fag på hele ungdomstrinnet. Disse syv er geografi, administrasjon- og organisasjonsvitenskap, sosiologi, informasjon- og medievitenskap, sammenliknende politikk, økonomi og sosialantropologi. Det forteller noe om hvor store temaene i samfunnsfaget virkelig er. Når man kan fordype seg i ett enkelt av disse på fem hele år (med mer), hvor mye kunnskap får man egentlig når de reduseres til en enkelt skoletime? Og hva står en elev igjen med som voksen, uten å ha tatt videre utdanning? Siden noen elever aldri begynner på videregående, burde kritisk tenkning være en del av skolehverdagen allerede på ungdomstrinnet.

Erik Tunstad spør i en kronikk 6. oktober 2014 om kritisk tenkning bør være eget fag i skolen, for å motvirke overtro på vaksinemotstand. Men vi trenger kritisk tenkning i skolen også for å minske overtro på media og vitenskap. Kritisk tenkning må være et fundament som nettopp lærer en å tenke selvstendig, ikke bare på selektive tema. Å være kritisk er tross alt hva forskning handler om. Vitenskapen er ikke et orakel som produserer sannhet og fakta, men et sett av metoder anvendt på hypoteser som replikeres og korrigeres.

Dessverre er det først på universitetet, og særlig på masternivå, at man lærer utdypende om vitenskapelige metoder, måling, konsept, sannsynlighet og kildekritikk. Flere studier viser for eksempel at skepsis til media øker med utdannelsesnivå.

Et gjennomgående problem med skolen er at ungdommene ikke finner ut hva de vil bli, eller hva slags studiemuligheter de har. Hvert år tar ungdommen friår for å «tenke», eller påbegynner (og avslutter igjen) studier som de tilfeldigvis havnet inn på. Jeg opplever at unge jeg møter ikke vet hva statsvitenskap eller sosiologi er (mange begynner på jus, medisin og økonomi, som de vet hva dreier seg om, i motsetning til samfunnsfagene). Ettersom ungdommene har så mye tillit til foreldre og lærere, er det nettopp de som har evnen til å endre ungdommenes kunnskap og tenkemåter. Det er ungdommene som er fremtiden, og skolen burde derfor tilpasse og endre prioriteringen av fag etter hva man ser samfunnet har behov for. Når ungdommene ikke lenger er kritiske, burde samfunnet nettopp lære dem å bli det; som ved vitenskapen, for å korrigere seg selv.

21

Samfunn

Forbrukermakten: Makten vi har, men sjelden bruker Tekst: Elise Løvereide Illustrasjon: Mads Oliver Øftshus

I praksis er forbrukermakten der hvor holdning og handling ikke alltid møtes.

Forbrukerrådet forteller at de av og til hører fra forbrukere som er misfornøyde med utvalget i dagligvareforretninger, og vi ser innimellom sinte Facebook-statuser eller klager på enkeltbutikkers service og liknende. Det kan være Coop Obs’ vektløse dukker, en bille i melet eller en misformet sjokolade.

Andre har klaget på post-pubertale babydukker med smale midjer og pupper. Noen ting reagerer vi på. Men hva med alle våre politiske meninger om ett og annet? Hvorfor lever vi så sjeldent ut våre politiske syn? Er vi så mentalt late at vi ikke orker å bry oss, eller bare lite bevisste?

For eksempel: Er du mot dyreplageri, så ikke kjøp pels og skinn, kjøtt eller kosmetikk testet på dyr. Er du mot hugging av regnskogen, ikke kjøp rødt kjøtt, eller produkter laget av for eksempel mahogni eller palmeolje. Er du mot slavearbeid og barnearbeid, ikke kjøp klær og ting fra butikker som handler sine varer hos dem. Er du mot skjønnhetstyranniet og retusjert reklame; ikke kjøp eller oppsøk magasiner, nettsider, filmer eller aviser som driver med dette, og så videre.

Politisk bevissthet Listen går til det uendelige. Selvsagt kunne man moderert nivået på hvor drastisk man ønsker å gå til verks; men poenget er at man er bevisst på hvor skadelig produktene man kjøper er, og hvor skadelig produksjonsprosessen har vært.

Alt du kjøper har gått på bekostning av noe annet; om det så er et dyr, en arbeider eller naturens bærekraftighet. Varene dukker ikke bare opp problemfritt ut av det blå, klare til å konsumeres. Men det er selvfølgelig mest behagelig å ikke tenke på hvordan melk, kjøtt eller klær lages.

Mange mennesker har meninger om ulike politiske saker, men det gjenspeiler sjeldent måten de lever livene sine på.

22

For eksempel taler mange for en mer dyrevennlig verden uten at det har noe å si for hva de kjøper på butikken.

Argumentet gjelder helt til man entrer dørstokken på Rimi.

Forbrukermakten er den makten du har til å kjøpe, klage og reklamere på, eller la være å kjøpe, av produkter som selges og konsumeres. Vi får si hva vi mener om produkter, og ulike organer passer på at produktene passerer kontrollen og at forbrukernes rettigheter ivaretas. Men forbrukermakt er ikke alltid resultat av et samsvar mellom holdning og handling.

Boikott som sanksjon Når stater er i konflikt med hverandre, og man ønsker å markere avstand fra en stats handlinger, er en av de mest brukte sanksjonsmetodene å boikotte varer fra dette landet. Det har man blant annet sett blitt gjort mot Israel og Russland.

Det samme gjorde land i Midtøsten mot Danmark, da karikaturtegningene skapte storm. Nytter det? Ja. Det er et ikke- voldelige sanksjonsmiddel som skaper økonomiske konsekvenser for det aktuelle landet. Boikotten markerer økonomiske sanksjoner mot politiske handlinger som resten av verdenssamfunnet ikke tolererer.

Familien Nordmanns daglige turer innom Rema 1000 markerer sjeldent noen ting. Generelt har vi nordmenn penger nok til å velge mellom alternativene vi ønsker. I 2012 brukte vi gjennomsnittlig 10 prosent av inntekten på mat, i kontrast til 40 prosent i 1950. Vi har råd til biff som hverdagsmat, og råd til å kaste hver femte bærepose med mat. Norge kjøper klimakvoter, selv om vi er enig i at klimaendringene er et problem. Kanskje er det nettopp vår økonomiske fordel som gjør oss til mer umoralske forbrukere, siden vi har nok penger til å kunne velge mer etiske alternativ. Økologisk mat er for eksempel noe de fleste kan ha råd til, men likevel velger bort på grunn av pris.

Samfunn

En uutnyttet makt Årsaken til at vi ikke er flinke nok til å benytte forbrukermakten, kan være kombinasjoner av indoktrinert livsstil, manglende bevissthet, vilje eller forståelse for sammenhengene mellom det vi kjøper og konsekvensene det har for jorda, for mennesker eller i samfunnet. Om vi er prinsipielt enige i at produktet er uetisk produsert, er ofte en annen sak.

En annen årsak er rett og slett mangel på informasjon eller opplysning. Et eksempel på det er slakting. Mange vil kanskje si at de er for kjøttproduksjon, men de færreste ville sagt at de er for dyreplageri. Så lenge vi har dagens kjøttmiddag på bordet er det akkurat som om vi ikke vil se hvordan dyret havnet dit, enda mindre tenke over hvordan dyret levde. Vårt moralske syn på dyrevelferd er ikke alltid i overensstemmelse med forbrukeratferden.

Forbrukermakten virker Ofte vedvarer praksisen fordi den er legitimert ved å være konvensjonell og normalisert. Det å drive uetisk butikk er gjerne så «vanlig» at folk slutter å reagere. Dagene går, og man glemmer etterhvert hva som skjer i kulissene. Det blir så normalisert at man anser folk som bryter mønsteret som «spesielle» personer som tror de kan endre verden. Vi fire prosent vegetarianere i Norge kan underskrive på det stigmaet som følger med endringen i livsstil.

I dag er det langt mellom produsent og kunde, og enda mer usynlig hva som foregår når de varene vi kjenner blir laget. Enkelte holdningskampanjer og dokumentarer har imidlertid hatt effekt. «Sweatshop» - dokumentaren satte et kritisk søkelys på vestlige klesbedrifters utnyttelse av fattige arbeidere i Kambodsja. Kampanjer mot palmeolje har ført til at flere produsenter har kuttet denne ingrediensen. Brennpunkt-dokumentarene «Pels» i desember og «Matvarekrigen» i mars, skapte stort engasjement blant folk.

Spørsmålet er bare hvor lenge engasjementet varer.

Norske forbrukere Generelt sett vet ikke folk nok om hva slags makt de har som forbrukere. Norske forbrukere er godt beskyttet av strenge lover og regler, i tillegg til rettigheter som konsument.

Norske forbrukere har større forbrukermakt enn forbrukere i mange andre land. Det er likevel slik i vår globaliserte tidsalder at selv om Norge og EU har mange strenge lover i forhold til etisk produksjon (for eksempel forbud mot kosher- og halalslakting samt kosmetikk testet på dyr), så er det ingen lov som forbyr import av produkter fra land som ikke følger den samme etiske standard. For eksempel importerer Norge kosmetiske produkter fra USA hvor både varene og deres ingredienser er testet på dyr, noe som vi selv har gjort ulovlig. Det er tydeligvis greit at noen andre gjør det vi selv tenker er galt.

Forbrukermakt er å reagere når noe er galt, og å bli hørt når man mener at det er galt. Den innebærer å boikotte varer man mener ikke følger bærekraftige eller etiske retningslinjer.

En skulle for eksempel anta at å boikotte produkter er mer effektivt enn å sende klagebrev til statsministeren. Boikotting er jo å tvinge produsenten til å endre produksjonen.

Markedet har makten, men når forbrukerne ikke er bevisste er det de kommersielle aktørene som ender opp med den.

I Norge dukker det nå opp flere grønne alternativ, som svar på den endrede etterspørselen etter nye trender med raw food, vegetar- og økologisk mat. Disse trendene har gått tregere i Norge enn i mange andre land. Likevel: Sakte, men sikkert oppstår det nå sterkere sammenheng mellom holdning og handling, og et samfunn der valgene man tar gjenspeiler ens verdier.

23

Kultur

OK Minus Av Ola Olsen Lysgaard

24

Kultur

25

Galleri

Galleri Samviten I denne utgaven ser vi et gjensyn med Galleri Samviten, som viser frem eksterne bidrag fra kreative sjeler. Tema i dette nummeret er:

26

Galleri

Nøkkeroser Tusj 2014 Margrethe Pedersen Studerer Visuell kommunikasjon ved Kunst- og designhøgskolen i Bergen

27

Galleri

Hei Fantoft Analogt fotografi 2014 Margrethe Pedersen Studerer Visuell kommunikasjon ved Kunst- og designhøgskolen i Bergen

28

Galleri

29

Galleri

Whitby Analogt fotografi 2015 Hanna Aurora Pihl GiĂŚver Studerer Allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo

30

Galleri

31

Galleri

32

Galleri

33

Galleri

34

Galleri

35

Galleri

36

For mer info om

samviten Sjekk ut:

w w w. s a m v i t e n . n o

Fakultet

Veien til arbeidslivet Tekst: Kaja Ulstad Lie Illustrasjon: Kristian O. Eide Foto: Jan M. Lillebø/BT

Mange studenter ved Universitetet i Bergen opplever at det kan være svært vanskelig å komme i kontakt med arbeidslivet, både under og etter studiene. Det finnes likevel muligheter, og de som har klart det (heldigvis).

SLIK KAN DET GJØRES Ved universitetet finnes det flere ulike studentorganisasjoner som arbeider direkte med å skape kontakt mellom studenter og aktører i arbeidslivet. En av dem er Springbrettet.

Du har kanskje hørt om Karrieredagen, eller til og med deltatt? Springbrettet er organisasjonen bak arrangementet som arbeider for å minske avstanden mellom studenter og arbeidslivet. Karrieredagen arrangeres hvert høstsemester, og trekker til seg flere tusen studenter fra alle utdanningsinstitusjoner i Bergen. Ulike bedrifter fra ulike deler av næringslivet deltar på Karrieredagen, som utgjør en fin mulighet til å ta kontakt med deres representanter. Her kan man finne alt fra sommerjobber og traineestillinger til fast arbeid.

En mer «lokal» studentorganisasjon, i den form av at den er tilrettelagt for SV-studenter, er Samfunnsviternes Arbeidslivsutvalg. De er i likhet med Springbrettet en studentorganisasjon som ønsker å danne relasjoner mellom SV-studenter og aktører fra arbeidslivet. S.A.U hjelper studenter med å identifisere sitt potensial i et stort jobbmarked. De har også flere arrangementer hvert semester, som kveldsarrangementet Markedsaften og diverse bedriftspresentasjoner som dekker et bredt spekter av fagområder ved SV-fakultetet.

Det er ikke bare frivillige studenter som ønsker at du skal lykkes i jobbjakten etter studiene. Også universitetet stiller til rådighet for å danne nettverk mellom studenter og aktører i arbeidslivet, og dette gjøres gjennom UiB Alumni. Deres mål er å bevare kontakten mellom universitetet og tidligere studenter, for å skape et livslangt forhold. UiB Alumni er altså en møteplass for tidligere studenter hvor man kan skape helt nye nettverk, eller tenne en gammel gnist.

38

All erfaring er god erfaring Henrik Hylland Uhlving er 34 år gammel og tidligere student ved Samfunnsvitenskapelig fakultet på universitetet. Han har en bachelorgrad i medievitenskap, og en mastergrad i medieøkonomi ved NHH. I dag jobber han som nett-TV-sjef i Bergens Tidende.

– Det hele begynte med at jeg startet min egen studentorganisasjon, Bergen Student-TV, fordi jeg følte at et slikt tilbud manglet i Bergen. Det tok meg omtrent et år å få organisasjonen på beina, og jeg fortsatte å arbeide der til jeg var ferdig med bachelorgraden min. I tillegg hadde jeg en deltidsjobb som servitør om somrene.

Hvordan gikk veien for deg fra studier til fulltidsarbeid?

– Etter at jeg fullførte en mastergrad i medieøkonomi ved NHH, valgte jeg og en kompis å starte opp et eget søketeknologiselskap. Det gikk dessverre i dass etter et år, men jeg lærte utrolig mye, bl.a. om teknologi. Uten den erfaringen hadde jeg neppe fått den jobben jeg har i dag. Så bestemte jeg meg for å gå tilbake til film og TV. Jeg fikk jobb i Bergensavisen etter å ha hørt at flere av de viktige folkene som jobbet der satt på Naboen, en pub i sentrum. Da kastet jeg meg over siste ukens BA og BT, pugget alt som stod der, kjemmet håret og kom «slentrende» inn på Naboen. Her prøvde jeg, på mitt enkle vis, å briljere med alt jeg hadde lest «den siste uken». Rundt midnatt fikk jeg tilbud om å prøve meg hos dem neste morgen. Man kommer langt ved å være frempå og prøve å tenke «hva ville Michael J. Fox gjort?», men når man først er inne må man også levere. I en avis er alt man lager veldig synlig, og da synes det fort om det du leverer ikke holder mål.

Hvilke erfaringer har vært mest verdifulle?

– Erfaringene mine som journalist, gründer og student var en god kombinasjon da jeg i 2011 søkte jobben som digital utviklingssjef i BT. Det å forsøke seg som gründer var i utgangspunktet svært lite lønnsomt, men det betalte seg likevel da jeg neppe hadde fått jobben i BT uten den kunnskapen jeg tilegnet meg som teknologi-gründer.

Uhlving mener altså at det er viktig å vise at man engasjerer seg ved siden av studiene, og at man kan komme langt med å være litt frempå.

Har du noen tips til studenter?

– Gjør noe du trives med og interesserer deg for. Ikke vær redd for å ta sjanser og utfordre deg selv. Verden har en tendens til å ordne opp, så om du setter deg et mål og forteller om det til verden, så begynner den å jobbe for at du skal nå det. Veien dukker opp mens du går, så ikke vær redd for å ta sjanser. Min erfaring er at det å ta sjanser, ikke nødvendigvis er et sjansespill.

Fakultet

39

Vil du ha Samviten gratis hjem i postkassen?

Send oss en mail! info@samviten.no