Samviten 4 2016

samviten Det samfunnsvitenskapelige fakultet Universitetet i Bergen Fosswinckelsgate 6 5007 Bergen 555 82 440 info@samviten.no www.samviten.no Utgitt med støtte fra SV-fakultetet Forsideillustrasjon: Andreas Y. Pilskog Trykk: Bodoni Ansvarlig redaktør Hilde Otteren ØKONOMIANSVARLIG Frode Realfsen NETTREDAKTØR Eva Nedregaard Kulturredaktør Elise Løvereide samfunnsredaktør Valentina Baisotti PR-ANSVARLIG Solveig Høegh-Krohn grafisk utforming Andrea Iversen Karlsen journalister Elise Løvereide Hilde Otteren Renate Hamm Valentina Baisotti Vilde Midtbø Ulsten Victoria Lindquist Solveig Høegh-Krohn Eva Nedregaard illustratører Christopher Lillesund Harestad Ida Woldsund Mathilde Birkeland Lone Aadnekvam Vivian Lynghjem Fotografer Valentina Baisotti Vilde Midtbø Ulsten Renate Hamm

Innhold

Leder

03

Krig mot kunst

Spalter

04

Tommel opp og tommel ned, om Samviten

05

Til minne om Kristian O. Eide

Fakultet

06

6 på SV

Samfunn

09

Født sånn eller blitt sånn?

12

Alt jeg risikerer er å ikke leve

Kultur

14

Ein moralfilosof under fritenkarens slingrekurs

18

Den animalske kunsten

21

Kunst - et interesseløst ubehag?

24

Antihelten som publikumsfavoritt

27

Kva hende med musikken?

Galleri Samviten

30

Foto

Leder

Krig mot kunst

Solen var i ferd med å kvele oss idet vi smatt inn gjennom dørene til den gamle, ortodokse kirken utenfor Mostar i Bosnia-Herzegovina. På innsiden smeltet arkitektur og farger sammen i uslåelig balanse. – Måten dere tar vare på ting er så vakkert, sier jeg. Gamle russiske og venetianske inskripsjoner danset med religiøse ikoner på veggene. – Det har ikke vært så lett, sier bosnieren.

Etter Hitlers tiltredelse i 1933 startet ødeleggelsen av kunstverk nesten umiddelbart. I The Guardians artikkel «Degenerate Art» fra 13. mars 2014 skrives det om hvordan føreren samlet modernistiske kunstverk til utstillinger om fordervet og giftig kunst. Under Hitler var kunstnerens skjebne like uviss som kunstverkets. Fra det bysantinske riket til dagens IS har målrettede angrep mot kunst vært et våpen i krigføring. Da Bosnia søkte frigjørelse fra Jugoslavia på 90-tallet, ble millioner av bøker og artefakter som symboliserte et flerkulturelt folk brent. Tysklands kringkaster DW kaller dette i en artikkel fra 25. august 2012 for et klart angrep på den kulturelle identiteten til et helt folk. Ødeleggelsen av historien fortsetter. NRK skriver om hvordan «IS legger oldtidsby i Irak i grus» 6. mars 2015, og at de med slegge og bulldosere ønsket å utslette hele den irakiske arven. I dag har de tilintetgjort verdensarvområder i Irak og Syria.

Men hva er egentlig kunst, og hvorfor er det så sentralt? I denne utgaven av magasinet har Solveig skrevet om hvordan man kan gripe kunstens foranderlige vesen, dens mystiske og uforståelige natur. Enkelte mener at kunst kun er for mennesker, at det er kunsten som skiller oss fra dyrene. Victoria skriver om kunst i dyreriket, og om

hvordan objekts estetiske verdi kommer til uttrykk der. Menneskelig kreativitet heves likevel frem som et av grunnlagene for vår eksistens. Valentina har intervjuet Norges eneste professor i kreativitet og spurt om vi fødes med kreative evner eller utvikler dem. På enkelte områder har også kreativiteten blitt standardisert. Kan man likevel kalle det kunst?

Elise har skrevet om samtidens musikksjangre, om lengsel etter musikalsk poetikk.

Kunst kan innta mange former og fylle mange funksjoner. Det kan være tankevekkende, grensesprengende, identitetsskapende, historisk, gjerne alt på samme tid. Men krig mot kunst er gjerne noe annet, kanskje det motsatte. Gjennom destruksjon av bilder og symbolikk knyttet til religion og politikk har mangfoldige regimer forsøkt å viske ut historien, og gjenskape den i sitt bilde.

Da Jugoslavia falt var Mostar byen som ble hardest rammet av bomber. Arrene er fortsatt tydelige; nyrenoverte hus mot skadeskutte bygninger som fremdeles inneholder armerte bomber, og et frodig landskap med et ukjent antall landminer.

Men i kirken var det varmt, vakkert og stille. Vi tuslet rundt og kikket, nikket til presten. Kirkens steinmur stod stødig, som om den hadde vært der i flere hundre år.

– Vi bygger opp alt slik det var før krigen, forteller bosnieren meg.

Hilde Otteren Ansvarlig redaktør

3

Tekst: Redaksjonen

Tommel ned:

Om samviten Samviten er et studentmagasin og utgis av samfunnsvitenskapelige fakultet ved Universitetet i Bergen.

Samviten er partipolitisk nøytral, og inneholder saker om samfunn og kultur, i tillegg til nyheter fra fakultetet.

Samviten søker å stimulere og øke studentenes interesse rundt samfunnsvitenskapelige emner. Vi arbeider i tråd med etiske retningslinjer for god presseskikk festet i Vær Varsom-plakaten.

Har du innspill, ideer eller kommentarer? Send oss en mail på info@samviten.no

Tommel opp / tommel ned

1) Det er snart jul, og stipendet går mot slutten...

Det innebærer First Price og pengeoverføringer fra mor. Men siden dette nummeret handler om kunst, foreslår vi at du kan lage billige julegaver!

2) Ikke at det er så mye lettere å leve som kunstner. Piratkopiering og sviktende inntektsgrunnlag skaper dårligere vilkår for kunstnere. I januar 2015 skriver Dagbladet at billedkunstnere i snitt tjener 89.000 kroner årlig. Det er en nedgang på 9 prosent fra 2006.

3) ”Hæ, skal du ha betalt for å designe en liten logo? Som 4-åringen min kunne laget bedre i paint?” – ikke en ukjent ordlyd i hverdagen til illustratører og designere.

4) Tagging med påfølgende skrivefeil er ikke gatekunst som livner opp Bergen by.

5) Den som sa dette. Definisjonen på moderne kunst: ”I could do this” + ”Except you didn´t.”

Tommel opp: 1) I serien Thomas og den vanskelige kunsten undersøker Thomas hva moderne kunst er, på en svært interessant og lærerik måte. Noe som gjør det verdt å betale NRK-lisensen?

2) Ikke-trykte tekster kan også være god litteratur. Det fikk verden vite når Bob Dylan vant litteraturprisen.

3) Selv om vi er i tjueåra, er vi ikke leie av Harry Potter-universet. Nå er første spin-off-filmen på kino: Fabeldyr og hvor de er å finne. Anbefales!

4) Grafittikunst: Noe mer vellykket enn annet, men stort sett synes vi at gatekunst skaper mer liv i Bergen by. I dette nummeret kan du se de kakespisende monstrene til gatekunstneren Barnslig.

5) Skuespiller Ingrid Berdal Bolsø er rå! Nå har hun kapret en rolle i HBO-serien Westworld. Der skal hun for øvrig spille en brutal banditt-robot.

Til minne om Kristian O. Eide

(1989-2016) Tekst: Hilde Otteren Elise Løvereide Foto: Anders Stensen

Kristian O. Eide, en av Samvitens tidligere illustratører, sovnet inn natt til torsdag 20. oktober. Han var medlem i Samviten fra 2012 til tidlig 2015, der han bidro med uendelig mange flotte og kreative illustrasjoner. Som medlem i Samviten møtte Kristian alltid opp til avtalt tid, og han bidro med mye humor og godt humør på møtene. Kristian var også med på mange interessante og gode diskusjoner, og møtene i Samvitens lokaler bar preg av hans lystige væremåte da han var tilstede.

Kristian var en usedvanlig dyktig illustratør. Han studerte på kunsthøgskolen i Bergen og illustrerte også for magasinet SNITT, før han flyttet til Oslo i 2015. Hans arbeid hevet kvaliteten på Samviten betraktelig, og mange av magasinets forsider ble laget av ham.

Som illustrasjonsansvarlig i Samviten veiledet og utfordret Kristian andre illustratører. Med en dyktig penn og stor kunnskap utviklet han andres ferdigheter. Hvis en illustrasjon ikke ble levert tidsnok, kunne Kristians engasjement føre han til illustratørers ringeklokker sene kvelder i Bergens gater.

Det er tungt å meddele at Kristian tapte kampen mot kreften i så ung alder. Vi kondolerer på det sterkeste til hans familie, kjæreste og venner.

Hvil i fred.

Daniel Kalvø, tidligere redaktør i Samviten (medlem 2013-2014): Både som person og som kunstner overrasket Kristian meg gang på gang. Han var ærlig, interessant og vidunderlig rar. Et stort talent, som for

meg hele tiden så ut til å overgå seg selv. Jeg skulle ønske jeg kjente ham bedre, og at verden kunne fått glede av det som udiskutabelt hadde blitt en fremragende karriere.

Karina Håland Jakobsen, tidligere redaktør i Samviten (medlem 2013-2015): Jeg er så takknemlig for at jeg fikk bli kjent med en så raus, morsom og ærlig fyr som Kristian. En så dyktig illustratør og brennende engasjert person hører til sjeldenhetene, og ble satt uvurderlig pris på i Samviten.

Stian Buhagen, tidligere redaktør i Samviten (medlem 2011-2014): Kristian O. Eide var en munter fyr med en egenhet som jeg ikke ofte møter. Han var en person som ofte lyste opp møtene og det sosiale samværet i Samviten med sitt gode humør. Han hadde en unik stil som illustratør, og det var ofte jeg fikk ham til å illustrere mine saker. Kristian vil bli dypt savnet, og jeg sender mine tanker til familien.

Mads Oliver Øftshus, tidligere medlem i Samviten (2013-2015) Etter flere år sammen som en del av Samvitens redaksjon har jeg bare gode minner. Kristians humor var mørk, vitsene kom lett, og streken hans kunne karikere statsledere så vel som superhelter.

Jeg kan huske usaklige monstertegninger under møter, og en kar jeg oppdaget hadde et overraskende dansetalent.

Fakultet

6 på sv Denne utgaven av Samviten handler om kunst i alle dens former og fasonger. Men hvilken betydning har egentlig kunst for studenter på SV-fakultetet?

Tekst og Foto: Renate Hamm

1. Martin Roska (27), medievitenskap Hva er kunst for deg?

Oi! Nei, kunst for meg – det kan være så mangt.

Jeg føler ikke at det er én spesifikk ting, men noe som er fint, skiller seg litt ut, gjerne har litt særpreg. Ikke noe du kjøper på IKEA. Det må på en måte komme fra noen som ikke har gjort noe kommersielt før.

Syns du estetiske fag burde ha større plass i skolegangen?

Ja, på én måte. Det er fokuseres veldig på realfagene, og det er jo veldig bra at man skal ha god forståelse for tall og fysikk og det som måtte være. Men kunst og håndverk, og musikk, frigjør jo kreativiteten i barnet. Og jeg tror man har godt av å kunne tenke litt utenfor boksen i mange sammenhenger.

Hvilke kunstopplevelser i Bergen benytter du?

Det nærmeste jeg kommer er vel kanskje kunstfilm, eller at jeg har vært innom BIFF et par ganger. Men jeg kan ikke huske sist jeg dro på et kunstmuseum.

Jeg ser på statuene rundt omkring.

Hvor møter du kunst i hverdagen?

Jeg kan ikke si at jeg støter på så mye kunst i hverdagen. Det må jo være innenfor film. At jeg noen 6

ganger setter på en film som gjerne ikke har et sånt typisk Hollywood-preg.

Tror du kreativitet er medfødt eller kan det læres?

Jeg tror – eller jeg har lest – at barn fødes kreative. For noen blir det sånn at man jobber innenfor veldig bestemte rammer, og på den måten tror jeg kreativiteten svinner litt hen. Men for de som er veldig kreative tror jeg ikke det har noen særlig stor betydning, for de klarer å se utenfor rammene. Jeg tror du kan lære deg kreative prosesser; å jobbe godt i et kreativt team for eksempel.

Det er liksom vanskelig å definere hva kreativitet er. Du kan være strategisk smart, som kan gjøre at du lager en kreativ reklamekampanje – du kan tegne noe veldig kult og kreativt, og du kan være kreativ på din måte.

Hvor kreativ er du i hverdagen?

Til en viss grad. Av og til må jeg være kreativ i hverdagen på grunn av jobben jeg har.

2. Magnus Sitter (25), medievitenskap Hva er kunst for deg?

Kunst er noen som skaper noe. Det er noen som uttrykker seg. For meg kan kunst være alt – fra en sang til et bilde. Det må ikke bare være malerier for at jeg skal kalle det kunst. Det kan også være

Fakultet

abstrakt kunst. Kunstbegrepet for meg er veldig vidt, men det handler om å skape et uttrykk.

Syns du estetiske fag burde ha større plass i skolegangen?

Jeg vet ikke hvordan det er i skolen nå, men jeg syns det skal ha større plass for dem som ønsker det. At det bør legges til rette for at de som ønsker kreative og estetiske fag kan bruke mer tid på det enn for eksempel realfag.

Hvilke kunstopplevelser i Bergen benytter du?

Ikke så mange. Men i den grad jeg gjør noe som er innenfor kunstfaget, må det bli å dra på en konsert. Jeg kaller musikk for kunst. Jeg går ikke på kunstmuseer eller sjekker ut statuer eller gallerier og sånt, nei. Det er ikke min greie, ass.

Hvor møter du kunst i hverdagen?

Jeg driver med musikk, så det er der jeg møter det i hverdagen. Jeg oppsøker ikke kunst direkte.

Tror du kreativitet er medfødt eller kan det læres?

Jeg tror ikke det er medfødt; jeg tror ikke du er født kreativ. Men jeg tror du blir oppdratt kreativt.

Det har med omgivelsene du vokser opp i. Jeg vil tro at de første årene av livet ditt har veldig mye å

1

2

3

4

5

6

si for hvorvidt du blir en kreativ person eller ikke.

Jeg tror ikke det er arvelig. Eller... Jeg aner ikke, men jeg tror det har mye med omgivelsene og påvirkningskraft utenfra å gjøre.

Hvor kreativ er du i hverdagen?

Jeg gir meg selv en syver på en skala fra én til ti.

Men jeg kan ikke sette fingeren på noe spesielt; ”I går var jeg kreativ fordi jeg gjorde ditt eller datt”.

Men jeg anser meg selv som en kreativ person.

En svak syver.

3. Karine Skjærvø (22), sosiologi med psykologifag Hva er kunst for deg?

Veldig godt spørsmål. Når jeg hører ordet kunst tenker jeg bare på masse forskjellige former og farger egentlig.

Syns du estetiske fag burde ha større plass i skolegangen?

Jeg føler at barneskolen og grunnskolen egentlig er en kunst i seg selv. Det er jo på en måte veien til å finne ut hva du vil, og jeg følger at alle fagene er litt preget av det.

Hvilke kunstopplevelser i Bergen benytter du?

Jeg har vært på KODE-museet én gang, hvis det teller. Det var egentlig ganske trivelig.

7

Fakultet

Hvor møter du kunst i hverdagen?

Er det innafor å svare på Facebook? Det er jo helt sikkert andre steder også. Når jeg reiser hjem til mamma så er det litt kunst der, for hun samler litt på malerier som hun har kjøpt.

Kunst er mulighet til å uttrykke seg selv.

Tror du kreativitet er medfødt eller kan det læres?

Begge deler, tror jeg. Jeg personlig er ikke født kreativ, men jeg tror at hvis jeg hadde satt meg et mål om å bli mer kreativ, så hadde jeg sikkert klart det. Det finnes sikkert mange enkle metoder som man egentlig ikke er helt klar over at eksisterer.

Hvilke kunstopplevelser i Bergen benytter du?

Jeg benytter meg av ulike musikalske tilbud i Bergen. Hører blant annet på Harmonien med jevne mellomrom.

Hvor kreativ er du i hverdagen?

Alt for lite! Absolutt! Hvis det er én ting jeg skulle vært mer, er det nettopp kreativ.

4. Silje Marie Åsheim (23), sosiologi Hva er kunst for deg?

Det er noe som er fint, men som også gir meg noe mer enn at det bare er fint. Det gir meg en eller annen følelse, nye tanker eller nye ideer.

Synes du estetiske fag burde ha større plass i skolegangen?

Det vet jeg ikke. Det er sikkert irriterende for de som ikke liker det at det er i skolen, men for dem som liker det så burde det kanskje ta mer plass.

Hvilke kunstopplevelser i Bergen benytter du?

Det er vel lite, egentlig. Jeg bruker mer internett.

Hvor møter du kunst i hverdagen?

Jeg liker å bruke en side som heter WeHeartIt.com og se på bilder der, eller så er det jo kunst rundt oss i offentlige lokaler og sånt. Men jeg vet ikke om jeg legger spesielt merke til det.

Tror du kreativitet er medfødt eller kan det læres?

Vanskelige spørsmål! Det er sikkert litt begge deler.

Jeg tror noen er født mer kreativ enn andre, men man kan sikkert lære det.

Hvor kreativ er du i hverdagen?

Ganske lite. Det mest kreative jeg er, er bilder jeg tar og legger ut på Instagram.

5. Øyvind Skjævestad (22), samfunnsøkonomi Hva er kunst for deg?

8

Syns du estetiske fag burde ha større plass i skolegangen?

Nei. Det klarer seg sånn som det er i dag.

Hvor møter du kunst i hverdagen?

Det blir jo på nevnte konserter.

Tror du kreativitet er medfødt eller kan det læres?

Jeg tror det kan læres.

Hvor kreativ er du i hverdagen?

Jeg er ikke så veldig kreativ i hverdagen.

6. Sofie Kullerud (21), sosialantropologi Hva er kunst for deg?

Jeg vet ikke. Ganske viktig? Jeg vet ikke hvordan jeg skal definere det. Kunst er en ganske stor del av livet mitt, men ikke noe mange vet om.

Syns du estetiske fag burde ha større plass i skolegangen?

Det er jo mange tilbud ute, men de burde kanskje være litt mer tilgjengelige og litt mer snakket om.

Hvilke kunstopplevelser i Bergen benytter du?

Ingen? Konserter! Ganske mye konserter. Men utover det er jeg ganske dårlig på å benytte meg av andre kunstting.

Hvor møter du kunst i hverdagen?

Det kommer litt an på hvordan man ser på kunst.

Du kan jo se på en bygning som kunst, og sånn sett møter du det overalt.

Tror du kreativitet er medfødt eller kan det læres?

Det kan læres. Men det er også medfødt, tror jeg.

Hvor kreativ er du i hverdagen?

Kommer litt an på. Jo, ganske mye. Ganske kreativ.

Samfunn

Født sånn eller blitt sånn?

Tekst: Valentina Baisotti Illustrasjon: Christopher Lillesund Harestad Foto: Pressefoto fra slagkraft.no

Det er lett å tenke at noen mennesker er født kreative, og at om man ikke er en av dem så vil man aldri kunne være nyskapende. Men er det virkelig sånn? Eller er kunsten å være kreativ noe vi alle kan lære oss?

Erik Lerdahl er Norges eneste professor i kreativitet, og har også gitt ut flere bøker om temaet. Han forteller at kreativitet kan defineres på mange måter.

- Jeg har brukt mange forskjellige definisjoner av kreativitet, men liker å tenke at det handler om å skape noe nytt av FOTO: Slagkraft.no verdi. Enten ved å koble sammen eksisterende tanker og skape noe nytt, eller ved å få hjelp av ulike metoder for å kunne overrumple seg selv, og komme opp med løsninger som vi i utgangspunktet ikke hadde i hodet.

Gode løsninger kan være rett foran oss, men vi ser dem ofte ikke.

Professor i kreativitet Som professor i kreativitet underviser Lerdahl i kreative metoder, og hvordan en kan gå frem når en står overfor en kreativ problemstilling som krever nye løsninger. Han underviser daglig bachelorstudenter i interiør, kreativ markedskommunikasjon og grafisk design ved Høyskolen Kristiania.

Lerdahl forteller at han har utviklet en kreativ metodikk som er selve grunnlaget for hans undervisning. Metodikken består av tre faser; kartleggingsfasen, idégenereringsfasen og foredlingsfasen.

- I kartleggingsfasen handler det om å sette seg inn i en problemstilling og avdekke mulighetsområder, slik som latente forbrukerbehov i markedet.

I den påfølgende idégenereringsfasen handler det om å anvende ulike metoder for å generere idéer.

Her nevner Lerdahl brainstormingsmetoder der en legger til side kritikk, samt «tenke ut av boksen» metoder for å få tankene i andre spor enn en er vant til.

- Den tredje og siste fasen er foredlingsfasen hvor man foredler idéene frem til løsninger og «pitcher» dem opp mot oppdragsgivere eller interessenter.

Kunstnerisk aktivitet og litt artig?

- Mange har en misoppfatning om at kreativitet er forbundet med kunstnerisk aktivitet, reklame og design. Noe som er litt artig og «useriøst».

Lerdahl forklarer at kreativitet derimot er en essens som trengs i all problemløsning, og i alle utfordringer en står overfor. Enten det er organisatoriske endringer eller utvikling av nye forretningsområder.

Han mener at kreativitet også misforstås ved at man 9

Samfunn

kun bruker det aktivt i oppstarten av et prosjekt.

- Disse metodene bør brukes i et prosjekt fra A til Å. Det er ofte kritisk å finne gode, kreative løsninger på detaljer mot slutten av et prosjekt. Kreative metoder er ikke målet, det er middelet.

Medfødt eller lært?

På det store spørsmålet, kommer svaret raskt.

- Det er en kombinasjon, i den forstand at noen i utgangspunktet har et større talent og en større kreativ muskel. Det kan jo være genetisk eller formet av oppveksten. Men all forskning viser at du kan trene opp den kreative muskelen. Du kan trene på å bli langt mer kreativ.

Han forteller at det likevel ikke er slik at en bare kan gå på et halvdagsseminar, og forvente å bli mer kreativ. Det er en læringsprosess hvor en må jobbe med holdninger, lære seg metoder og trene.

10

- Det er hardt arbeid. De fleste har en forståelse av at du må trene hyppig for å bli god i en sportsgren, men når det gjelder kreativitet lever fortsatt myten om talentet eller nådegaven. Det er litt absurd.

Alt handler om å utvikle den kreative muskelen, og ifølge Lerdahl er det slik at jo tidligere en gjør det, jo enklere er det.

- Noen ganger pleier jeg å si at barn er som en seiljolle; med litt vind kan den endre retning. Mens eldre voksne er mer som et dampskip – det kan endre retning, men det krever mer innsats.

Så du foreslår at hvis man skal lære seg å være kreativ, er det lurt å starte tidlig?

- Ja, absolutt. Men skolen stimulerer ikke til kreativ tenkning, den fremdyrker egentlig det motsatte. Lerdahl forteller at skolen har mest fokus på resultater og reproduksjon av riktige svar, og

Samfunn

lite på prosessen ved å skape noe nytt. Det er lite fokus på prosessen der man nettopp ikke vet svaret på forhånd.

Selv brenner han for at kreative metoder skal brukes i mye større grad både i barnehagen og skolen.

- Å bare gi barn et hvitt ark og be dem tegne litt fritt er ikke å tilrettelegge for kreativitet. Barn ender ofte opp med å tegne den samme tegningen om igjen, og man må derfor tilrettelegge for en utvikling. Vi må hjelpe dem til å utforske nye områder og søke uvante kombinasjoner.

Hvilke enkle metoder kan man ta i bruk for å utvikle kreativiteten?

- Sånn veldig generelt så pleier jeg å først anbefale en form for brainwriting-metode i idégenereringsfasen.

Han forteller at brainwriting har vist seg mye mer effektivt enn verbal brainstorming, der deltakerne fort binder seg om de skal tenke fritt. Brainwriting går ut på at alle skriver ned idéer samtidig men individuelt, og så skriver man videre på andres idéer. Deretter siler man ned idébunken, før man tar en samlet brainstorming på de beste idéene.

Lerdahl nevner at det i tillegg er bra å bruke ulike metoder for å tenke ut av boksen, da mennesker er mentalt låst i tankesett og gjerne setter unødvendige begrensninger. En slik metode kan være noe så enkelt som å stille «hva om» spørsmål.

- For eksempel; hva om du hadde uendelig med penger til å løse problemstillingen? Eller hva om brukerne var blinde eller stumme? Eller femåringer?

Lerdahl forklarer at poenget er å komme ut av de fastlåste sporene du vanligvis er i, slik at en får helt andre idéer enn en ellers ville kommet på.

Professoren nevner også at en slik metode ofte leder til bisarre idéer som gjerne er litt langt unna å løse problemstillingen. Da gjelder det å ta det beste fra de ekstreme idéene og transformere dem.

- Her må du klare å jobbe i en fantasiverden, ta den fullt på alvor og deretter overføre det som er av verdi tilbake til virkeligheten.

«De fleste har en forståelse av at du må trene hyppig for å bli god i en sportsgren, men når det gjelder kreativitet lever fortsatt myten om talentet eller nådegaven.»

Kreativitet bør tas på alvor Lerdahl mener kreativitet bare vil bli viktigere i fremtiden. Spesielt i forhold til en global konkurransesituasjon.

- Vi må omstille oss og ikke bare reagere, men være proaktiv i forhold til nye markedsmuligheter.

Det handler til syvende og sist om overlevelse.

Lerdahl er sikker på at en organisasjon stiller mye sterkere med kreativ kompetanse internt. Dette krever at de kreative metodene systematiseres og blir en del av driften og arbeidsprosessene. For eksempel ved ukentlige idémøter rundt en gitt problemstilling, der man bruker forskjellige metoder og gjør det til en del av organisasjonskulturen.

- Det som er vanskelig er at kreativitet er som et usynlig drivhjul. Det er drivhjulet bak alle innovasjoner og endringsprosesser, men det er vanskelig å dokumentere eksakt hva det gir. Det er derfor veldig fort gjort at man nedprioriterer det mot mer målbare aktiviteter.

Professoren forklarer videre at en kultur som ivaretar og stimulerer den kreative kompetansen internt i en organisasjon, også gir økt trivsel. Det har vist seg at kreativitet er ikke bare er bra for inntjeningen på sikt, det er også med på å skape motiverte ansatte. Kreativitet bør derfor tas på alvor.

- Det skjer også en enorm digitalisering på så mange plan, og det som løfter mennesket videre er kreativitet. En maskin kan aldri være kreativ i seg selv. Vi kan få hjelp til å tenke kreativt ved bruk av ulike apper og programmer, men til syvende og sist er det vi selv som må stå for tenkingen.

11

Samfunn

- Alt jeg risikerer er å ikke leve Lenge prøvde James Lyons å leve et liv med bena godt plantet på jorden. Men ingenting kunne måle seg med lykken han fant over skyene.

- I løpet av de syv årene jeg ikke hoppet, var jeg et monotont og kjedelig menneske. Det vil jeg aldri tilbake til.

Tekst og foto: Valentina Baisotti

Fargerike fallskjermer bæres over den grønne sletten, og musikk fyller den nå kjøligere høstluften. På Skydive Voss er det duket for avslutningsfest. Sesongen går mot slutten, og mange av fallskjerm- og basehopperne skal nå følge svalene – de skal rømme til varmere strøk for å kunne fortsette å fly.

Etter å ha gått i ring rundt på hoppfeltet, og blitt pekt i alle mulige retninger, er det endelig én som ser ut til å vite hvor James er.

DUNK! En energisk James hopper inn i kafeteriaen, og presenterer seg med et smil som nesten, bokstavelig talt, går fra øre til øre. Et smil som nå synes bedre, for han har nettopp tatt skjegget.

Han veiver litt med armene, slik fallskjermhoppere gjør best, og beklager for hopp-drakten som er knytt rundt livet.

- Jeg kunne sikkert vært litt mer formell, sier han spøkefullt.

De mørkeblå øynene speider etter et sted hvor vi kan sette oss.

Alle bordene i kafeteriaen er okkupert av fallskjermhoppere, basehoppere, utstyr, pcer og kameraer. Det er kaos. Ikke akkurat den rette plassen for et intervju.

- La oss sjekke om klasserommet er ledig! Den irske aksenten griper seg fast i hvert eneste ord, og følger oss mens vi småsnakker på vei mot det lille huset de kaller klasserom.

Utenfor klasserommet ligger hangaren. Den er fylt opp av ekstremt konsentrerte ekstremsportutøvere. De pakker sine skjermer; bretter, stapper, låser. De tar seg god tid. En liten feil på bakken kan koste dem livet over skyene.

Med døren låser vi menneskene, musikken og været ute.

Inne i klasserommet er det total stillhet.

- Vi må ta av oss skoene, sier James mens han fikler med skolissene, og setter joggeskoene pent på matten ved inngangsdøren.

Ved enden av det tre meter lange bordet slenger han seg ned i en rød stol, og hopper hakket nærmere bordet.

12

“Det er helt utrolig. I det du har landet og ser opp, innser du at det er nesten en kilometer opp til hvor du var for bare noen sekunder siden!»

- Er denne settingen grei for deg?

Fra New York til Voss James Lyons er 44 år gammel. Han vokste opp i Irland, i en liten landsby ved navn Borrisokane.

- Det er ikke spesielt mye mennesker der – det er bare fullt av puber! Han ler litt for seg selv, og plukker opp en penn som han begynner å fikle med.

I 1999 fullførte han sitt AFF (accelerated freefall, journ.anm) kurs i det store eplet; New York. Han var likevel ikke sikker på at det var fallskjermhopping han ville drive med, og etter kurset hoppet han ikke på flere år.

I 2007 returnerte han til sporten, og hoppet 50 hopp i Ravenna, Italia. Deretter sluttet han nok en gang.

- Jeg prøvde å overbevise meg selv om at jeg ønsket å holde på med alt mulig annet, men ingenting var som fallskjermhopping, eller nå; basehopping.

For fire år siden flyttet han til Norge. Han hadde hørt om de store fjellveggene som våker over steder som Kjerag og Romsdalen, og visste at om han noen gang skulle basehoppe, så skulle det være her.

- Jeg bodde først i Oslo og kjørte lastebil for ICA/Rimi. Men så

Samfunn

kom alt dette snakket om at Coop skulle kjøpe selskapet, og at vi kanskje måtte flytte til et annet varehus. Året før hadde James vært på Ekstremsportveko på Voss, og han hadde bestemt seg for at det var der han ville bo. Da Coop kjøpte selskapet var det derfor ikke tvil om hva han skulle gjøre.

- Jeg gikk til sjefen min og sa at den dagen vi forlater dette varehuset, blir min siste dag på jobb. Og slik ble det.

I slutten av mars 2015 pakket han ned livet sitt i Oslo, og flyttet til ekstremsportparadiset Voss.

- Jeg fant et sted å bo, som faktisk ikke er klart enda. Så jeg har bodd i campingvognen min. Det er en liten campingvogn, men den har vært mitt hjem de siste månedene.

Det neste steget; basehopp Med sitt aller første basehopp den 22. juli i år, er James fortsatt en nybegynner. Etter mange år som fallskjermhopper var det naturlig for ham å gå videre til basehopping. Å hoppe fra fjelltopper var noe han lenge hadde hatt i bakhodet.

- For meg virket det som det neste steget. På basehopp-kurset sa instruktøren; «Bare få til exiten fra klippen, så er resten et fallskjermhopp.» Og det var det virkelig.

Før sitt første basehopp hadde han bestemt seg for at avgjørelsen om å hoppe ikke skulle tas på toppen. Den avgjørelsen skulle allerede være tatt før han besteg fjellplatået Kjerag i Rogaland.

- Kjerag er nesten designet for basehopp. Når du er på toppen er det liksom ikke tvil om hva du skal gjøre der; nemlig kaste deg utfor.

De siste ti sekundene før han hopper ut fra nesten 1000 meters høyde er preget av dyp konsentrasjon.

- Det går i utstyrssjekk. Det høres kanskje ikke så spennende ut, men det er din absolutt siste sjanse til å sjekke utstyret ditt, og det er det som skal holde deg i live.

Ja, for du risikerer jo livet.

- Alt jeg risikerer er å ikke leve.

Med øynene vendt mot taket og armene i luften prøver han entusiastisk å beskrive følelsen av å lande trygt.

- Det er helt utrolig. I det du har landet og ser opp, innser du at det er nesten en kilometer opp til hvor du var for bare noen sekunder siden!

Død er ingen grunn til å slutte Følelsen av å hele tiden lære noe nytt og utvikle seg, er den som holder James gående. For ham er det den konstante mestringsfølelsen som gjør basehopp så ekstraordinært.

- Læringskurven din må være bratt, og du lærer kun ved å gjøre.

Det er noe av det som gjør sporten så attraktiv.

Han har vært heldig nok til å aldri ha vært utsatt for en ulykke.

Verken under fallskjermhopp eller basehopp.

- Ikke enda. Knock on wood, sier han mens han slår knoken mot armlenet på stolen, og så mot bordet.

Har du mistet noen venner?

- Jeg hadde ikke mistet noen venner før et par uker tilbake. To

stykker som jeg hadde møtt og jobbet med omkom. Det er så rart, for du vet du aldri får se dem igjen.

Det at fallskjermhopping og ikke minst basehopping tar livet av mennesker hvert år, ser han likevel ikke på som nok

«En ni til fem jobb hadde kanskje gjort livet enklere, men ikke nødvendigvis bedre.» grunn til å slutte.

- I løpet av de syv årene jeg ikke hoppet var jeg et monotont og kjedelig menneske. Jeg bare fylte en rolle i samfunnet, og var ikke meg selv. Det vil jeg aldri tilbake til.

Tid er mer enn penger Med en søster som er lege, en yngre bror som er en vellykket businessmann og en annen søster som er ergoterapeut i London, kjenner James på at han er annerledes.

- De har alle så vellykkede liv, i hvert fall i forhold til samfunnets standarder. En skal liksom jobbe seg til en bachelor, en master og leve et liv av whatever.

Han rister på hodet og sukker. Så smiler han, nok en gang.

- Jeg har alltid gått frem og tilbake mellom en jobb med masse penger, og det å leve dag for dag uten penger. Men jeg vil absolutt ikke si jeg har ofret noe for denne livsstilen. Tvert imot.

Han folder hendene sammen mot den kalde bordflaten mens han tenker høyt.

- Jeg har jo kun ofret noe jeg i utgangspunktet ikke ønsket meg. En ni til fem jobb hadde kanskje gjort livet enklere, men ikke nødvendigvis bedre.

Sammen med andre ekstremsportutøvere føler han at han på mange måter lever i en annen «sektor» av samfunnet. Og kanskje er det dette en ofrer når en bokstavelig talt snur livet på hodet.

- Vet du hva, jeg vil ikke kalle det ofring. For meg har det heller vært en belønning. Altså, aner du hvor deilig det er å plutselig ha fri midt i uken?

Nå som sesongen på Voss er over, har James tre måneder fri. Men fri betyr ikke at han ikke har planer. Allerede om et par dager vender han nesen mot New York. For første gang på 16 år skal han tilbake til stedet hvor han lærte seg å hoppe i fallskjerm.

Etter New York er det basehopp i Italia som står på planen.

Deretter vil han besøke sin mor i Irland før han returnerer til Voss i november og forhåpentligvis får seg jobb på Voss resort for vinteren.

«Skydive Voss»

- Jeg bekymrer meg ikke lenger for å ikke ha en jobb. Mentaliteten min har endret seg. Jeg har sluttet å jobbe for penger, og begynt å jobbe for tid. Tid til å hoppe, ikke hoppe, sitte i regnet... Bare fritid, for det er det beste i hele verden!

- Fallskjermklubb med hoppfelt lokalisert 5 minutter fra Voss sentrum.

- Tilbyr fallskjermhopp, tandemhopp og fallskjermkurs.

- Fulldriftssesong fra 30. april til 4. september.

13

Kultur

Ein moralfilosof under fritenkarens slingrekurs – Hello, baby! Kom inn, kom inn!

Tekst og foto: Vilde Midtbø Ulsten

Den slanke, langstrekte kroppen på nesten to meter møter meg ved inngangen til leilegheitsbygget i Bispengsgaten.

Han er sliten, sliten i beina. Han vil så gjerne at vi skal ta trappene, men beina hans er så trøytte at han må innsjå nederlaget. Vi tek heisen opp til tredje etasje. Som tidlegare ballettdansar er det ekstra surt at høgrefoten var første del av kroppen til å gradvis takke for seg. Elles er han i overraskande god form i forhold til sin høge alder.

Her bor Laurie Lars Otto Roll Grundt, står det skrive på eit dørskilt, med bilete av ein målepalett ved sidan av.

Hans eigentlege namn er Lars Otto Roll Grundt, men han ser helst at ein kallar han for Laurie.

– Du skjønar, då eg budde i Christiania var der så mange som heitte Lars, så då ville eg heite noko anna. Så enkelt er det med den saka.

94-åringen har budd her sidan 2010. Den lille leilegheita - som ikkje kan vere større enn tretti kvadratmeter gir inntrykk av at eigaren har ein sterk lidenskap til kunsten, og alt som måtte følgje med den. Alt frå malerier, bøker og aviser frå dei fleste tiåra fyller det lille det er av plass. Krokiteikningar og maleri av kvinnekroppar er hengt opp på dei fleste veggane.

Less is more er ikkje ei rettesnor for Laurie, og interiør og design ser ikkje ut til å vere noko kunstnaren bryr seg mykje om.

Ei blanding av tobakk og oljemåling miksar seg saman til ei sterk lukt som svir seg fast i naseborene frå første stund.

Han ryddar vekk stablar med aviser og ser på 14

meg: – Ta ei pute frå kjøkkenstolen, og sett deg ned her. Eg likar best å sitje ved arbeidsbenken min, seier han, og fyrar opp pipa.

Laurie vart fødd 10. september 1923 i Fana, Bergen. Han har ei lang kunstnarkarriere bak seg, og trass i alderen held han framleis på. Vi ser bort på den eine veggen som er dekt med eit lerret.

Dette er Øygarden, maleriet han i alle fall har intensjonar om å fullføre før han går i døden.

Laurie er sjokkert over dagens kunstdirektørar som, etter hans meining, ikkje presenterer ekte kunst.

– Museumsdirektørane, som ikkje kan måle, har slutta å observere, og ser berre etter nye bilar, nye former – i overført betyding. Det er heilt feil. Vi skal arbeide med den eksisterande natur. Her i Bergen sit vi i senter av Øygarden og dei ser mot Berlin og New York. Dei skal jo heller bruke sin private lønningspose som består av millionar på å arbeide vidare med Vestlandskultur! Han er oppgitt. Tek eit drag av pipa.

– Her i Bergen er det faen ikkje eit einaste bilete frå Vestlandet dei siste fire tiåra. Det er jo ein skandale! Det er nok til å anleggje rettssak mot direktøren på biletgalleriet. Han siktar mot KODE-musea.

– Køddemusea – unnskyld, KODEmusea, er så opphengt i den forbanna stilarten. Det er ein tragedie at ein i desse dagar finn boss på gata, og brått vert det storutstilling av dette!

Kultur

15

Kultur

I 1970 forlét Laurie og kona Bergen til fordel for København. Ho skulle ta doktorgrad i kjemi.

Men lidenskapen for kunsten gjorde til at Laurie og hans då betre halvdel gleid lenger og lenger vekk frå kvarandre, og til slutt skilte seg.

– Eg hadde berre maleri i hovudet. Berre maleri.

Ikkje kjemi. Så vi misse kontakta.

Han vart med tida introdusert for Christiania, og han bestemte seg for å flytte inn. Han var ein stor bidragsytar til både kunstmiljøet og resten av samfunnet i Fristaden. Saman med andre kunstnarar etablerte dei kunstnarverkstaden Loppen, der han mellom anna styrte krokiteikningsklassane.

Som Christianiaveteran, er det det faktumet at alle er velkommen, som gjer Christiania til ein betre stad. Der er dei ikkje like A4-skjematiske som resten av samfunnet, ifølgje kunstnaren sjølv.

Pipa heng slapt i munnviken. Han puttar i ny tobakk og fyrer ho.

Dei som er litt opp i åra her heime, kjenner kanskje Laurie best som ein av Arne Treholt sine største støttespelarar.

94-åringen er alt anna enn blid over det faktum at Norge samarbeider med amerikansk etterretning. Som kommunist og god ven av Arne Treholt,

16

minnast han tida då Treholt-saka var i vinden.

– Vi som var offisielle kommunistar var svartelista. Dei følgde med oss. Treholt, han blei dømt som spion, han. Han orienterte seg jo berre og spurte sovjetiske diplomatar og ambassadørar om korleis det stod til, for å halde tritt med russisk politikk – liksom, om det hadde noko med Norge å gjere eller ikkje. Og så blei han dømt som spion i Norge fordi han snakka med sovjetar!

Han veivar med armane, ristar på hovudet og hevar stemma. Treholt-saka er framleis eit ope sår for Laurie. Med hard kraft dultar han med eit uhell borti ein haug med ting på arbeidsbordet. Ei stiftemaskin og nokre aviser fell i golvet. Eg skal til å plukke det opp, då han utbryt: – Det gjer ikkje noko at det fell på golvet. Til helvete med det!

Han held fram: – Han vart for faen dømt som spion etter CIA-mønster! Vi er ikkje ferdig med den saka enno, og gudane vite når vi blir det.

Laurie besøkte Treholt i fengsel. Der kom dei ingen veg. Personleg meiner han at Norge og andre land framleis held på med det same – fordi Norge følgjer CIA gjennom tjukt og tynt: – Og det har ikkje ein drit med norsk sjølvstende å gjere!

Han går sakte men sikkert ned att i kvilepuls og plukkar opp eit maleri av Treholt. Han har laga mange kunstverk til ære for venen sin.

Det er openbart at Laurie, som personleg

Kultur

meiner at han har mista ”gnisten”, har mykje på hjartet. Det er ei sann utfordring i seg sjølv å følgje med dei mange utbrota og meiningane hans.

Han er utan tvil sjeldan vare, tenkjer eg opptil fleire gonger i løpet av møtet vårt. Stormannsgal, kanskje, men utan tvil ein interessant type.

Sjølv synest han at Norge burde gjort litt som Christianittane – nemleg ”slutte å vere så jævla byråkratiske”. Pengesluket hatar han, og dersom alle hadde gått over til å bli fritenkjarar i staden for å vere pengejaktarar, er han sikker på at verda hadde blitt til ein betre stad.

– Politikken i den vestlege verda er økonomi.

Dei skal berre tene pengar. Dei driv ikkje med fritenking. Utan fritenkarar så henger vi fast i økonomien. Sånn er det med den saka. Mennesket gløymer å leve!

Ved å seie ”dei” meiner han den vestlege politikken. Ifølgje den overraskande energiske 94-åringen, kan samfunnet delast inn i to grupper – fritenkarar og statssystemet.

– Statssystemet har ein masse alliansar som dei står skulerett for, det har ingenting med ideal eller personleg tenking å gjere, det er A4 – skjematenking, rett og slett. Og så har du oss fritenkarar på den andre sida som faktisk er opne for kjærleiken, indre åtferd og måleri.

Det bankar på døra, og Laurie sin gode ven og nabo kjem vandrande inn i leilegheita. Han har vore på Vinmonopolet og kjøpt inn dram til kunstnaren. Dagens utgåve av BA har han under armen. Dei slår av ein kort prat før naboen skal vidare ut for andre ærend.

– Alle tiders du, takk skal du ha! Og ein Koskenkorva i tillegg ja, jammen er du grei! Tusen takk for din vennlegheit – den er til å ta og føle på, seier Laurie muntert og smilar varmt.

Kvar kveld tek Laurie ein liten dram før sengetid – det meiner han er godt for sjela.

Frustrasjonen over Treholt-saka har begynt å demre, og vi går tilbake att til samtalen vår.

Nøkkelen til eit godt liv meiner Laurie er å leve etter naturen, både når det kjem til kunsten og i livet generelt. Dette er den indre åtferda. For Laurie er dette byggesteinen, sjølve fundamentet, til det å vere eit godt menneske.

– Eg sa til ein prest ein gong at det er naturen vi skal lære å forstå og fortolke. Eg trur på naturen.

Min hjerne er ikkje mangfaldig, eller, visst er den mangfaldig, men eg kan ikkje kutte ut naturen og la mine fantasiar spille Vår Herre. Naturen er alltid meir komplisert enn min hjerne, som for all del er ein del av naturen, men vi kan ikkje lære av naturen. Naturen er langt meir oppfinnsam enn kva vi menneske er.

Kva slags form for menneske vil du definere deg som?

– Vel, ein kan jo seie at eg er ein moralfilosof, det ender eg jo opp som, men under fritenkarens slingrekurs.

Timane lir på, og morgon blir til ettermiddag.

Vi tek oss ein tur rundt i den lille leilegheita kor han viser meg ferdige maleri, maleri under arbeid, samt dei mange krokiteikningane sine. Utanom bileta av Treholt, Øygarden og andre naturbilete er det ein soleklår dominans av kvinnelege former rundt om i rommet.

– Eg lev til eg døyr, men eg kan aldri kvitte meg med det kvinnelege begjæret. Dei yndige beina til kvinnfolk, ja, det tek innersvingen på meg.

Desse kvinnfolka har faen meg bygd heile dette langstrekte landet, og dei held framleis på. Det står det respekt av. Du kan vel på mange måtar kalle meg ein feminist.

Under krokiteikningstimane i Christiania var det i hovudsak kvinnekroppen han lagde mest av.

Angrar du på at du flytta frå Christiania?

– Eg saknar Christiania kvar bidige dag, for der fekk eg vere meg sjølv, men der budde eg i skjette etasje, og det makta ikkje beina mine. Derfor flytta eg heim for å døy, men så døydde eg ikkje med det same.

Han ser ned på den bandasjerte høgrefoten.

– Eg klagar ikkje, då! Det er den vedunderlegaste likkiste eg bur i, eg nyt det. Det er pissehyggeleg. Eg har alt eg treng her inne i mitt lille krypinn: aviser, pipa mi og maleria mine. For å vere ærleg var dette redninga. Her held eg iallfall ut til jul, då er eg forhåpentlegvis

17

Kultur

Den animalske kunsten Er det kun mennesker som kan sette pris på kunst? Hva er det egentlig som skiller oss fra andre dyrearter?

Tekst: Victoria Lindquist Illustrasjon: Mathilde Birkeland

Om man skal ned på DNA nivå, så er det ofte ikke mye. I følge National Geographic, deler vi 98,8prosent av DNA-et vårt med sjimpanser, 98.4 prosent med gorillaer, og 90prosent med mus.

Til og med når vi krysser pattedyr med virveldyr, som for eksempel mennesker og fugler, finner vi en prosent på rundt 60 prosent.

Genetisk er vi derfor ikke så ulike, men det er når vi ser det psykologiske aspektet, at ting blir interessant.

På grunn av våre store og velutviklede hjerner, er mennesker i stand til å forestille seg konsepter.

Vi har reflektert oss frem til å skape og benytte verktøy, produsere skriftspråk, lage og håndheve lover, lære kunnskap videre til neste generasjon,og å utfordre kunnskap fra forrige generasjon.

Så har vi kunst I 2004 skrev den kjente evolusjonsteoretikeren Richard Dawkins, en artikkel til nettstedet Newrepulic som omhandlet forskjellen mellom mennesker og dyr. Han skrev: «Ingen annen art har oppfunnet litteratur, musikk, kunst, matematikk eller vitenskap.»

Og går vi i motsatt ende, sier den kjente, kristne fjernsyndpredikanten og forfatteren Don Stewart, at det finnes åtte konkrete punkter som skiller oss

18

fra dyrene. Punkt nummer fem tar for seg kunst, og lyder: «Mennesket er et estetisk vesen, i stand til å oppfatte og verdsette skjønnhet og åndelige verdier. Når dyr bygger ting, gjøres det ut fra et funksjonelt formål. Dyr skaper ikke objekter kun for nytelse.»

Det er bred enighet om at «kunst» er noe menneskeskapt, noe som ikke trenger et praktisk mål. Kunst er noe som utelukkende mennesker kan produsere og sette pris på,- noe dyr ikke er i stand til å fatte.

Men hva er egentlig kunst? Må det være evnen til å lage noe til sin egen og andres nytelse? Eller holder det å visuelt like noe fremfor noe annet?

Definisjonene er mange, men generelt virker det som at stimulering er en nøkkelfaktor. Vi kan ofte ikke forklare helt hvorfor noe stimulerer, annet enn at «øynene liker det de ser».

Det er en kjent sak at små barn tiltrekkes av sterke farger, dette har ingen annen logisk forklaring, annet enn at farger stimulerer på en god måte. Det kjennes godt, rett og slett.

At de fleste hunnpåfugler foretrekker en hann med flere «øyne» i fjærene, har heller ingen rasjonell forklaring. Det er ikke noen korrelasjon mellom flotte farger og gode gener, annet enn at det nye kullet også gjerne får fjær med flere øyne - som

Kultur

19

Kultur

igjen foretrekkes av fremtidige hunnpåfugler.

Preferansen til hunnpåfuglen kan dermed ikke forklares logisk. Det er ikke en konkret og håndfast forklaring. Det ser ut til å være så enkelt som at det er det som stimulerer mest.

Kreativitet, naturlig eller menneskeskapt?

Ved Chimpanzee and Human Communication Institute i Washington, bodde det en sjimpanse ved navn Moja. Moja ble på mange måter oppdratt som et barn, og hun lærte tidlig å bruke tegnspråk for å forklare det hun så. Moja ble i flere situasjoner observert foran speil, hvor hun kledde seg ut, svingte med skjørtet, og studerte seg selv nøye.

Moja likte også å tegne. Ved bruk av tegnspråk forklarte hun at en av tegningene var en fugl.

Tegningen kunne absolutt ligne en fugl, med kropp og vinger. Hun tok dessuten vare på en fargerik tegning, eller kruseduller, laget av en annen sjimpanse. Denne tegningen fikk ingen ta fra henne, og hun signaliserte «Moja elsker», når noen spurte henne om den. Det hendte også at de ikke likte det de hadde laget, og uttrykte misnøye når de ble spurt. Moja og andre sjimpanser kunne protestere om noen forstyrret dem i skapelsesprossesen, og de kunne nekte å legge til flere detaljer når de såg seg ferdige med tegningen. Om dette er fordi de hadde en slags «plan» med kreasjonene sine, eller kun fordi aktiviteten interesserte dem så og så lenge, er likevel uvisst.

Visuell tiltrekning Fugler, blomster og bier, er et annet eksempel på at «form og farge» ikke kun er noe mennesker blir stimulert av. Vi finner fugler med eksplosjoner av farger i fjærene sine, som strutter og danser, og prøver å tiltrekke seg en make.

20

En annne type fugleart, Løvhyttefugler, bruker noe som kan minne om interiørdesign for å tiltrekke seg hunner. De lager små konstruksjoner av blader og greiner, og dekorerer etter beste evne med det de finner av fargerike objekter - i håp om at den inspiserende hunnen skal like det de ser.

Fargerike blomster er noe de fleste mennesker liker å ha i hus. Vi gir dem bort som gaver, pynter på gravsteiner, og lager blomsterkranser til fest.

Likevel er ikke blomstene til for oss, de er til for insektene. Selv om de fleste insekter ikke oppfatter rødfarge så godt, ser de likevel i et ultrafiolett spekter, som vil si at det kan være blomster har farger vi mennesker ikke kan se. Her er ordet stimulering igjen svært viktig.

Hva er egentlig kunst?

Selv om dyrearter også blir stimulert av farger og former, har vi gitt oss selv retten til å definere kunst som noe kun mennesker forstår. Men det faller likevel tilbake til hva som stimulerer, og der er ikke vi mennesker alene. For igjen, hva er egentlig kunst?

Selv om sjimpansene ikke står i kø utenfor Kodes nye utstilling, eller påfuglene maler hverandres fjær, har de likevel sterke og individuelle preferanser når det kommer til farge, form og bevegelser. Hjernen liker det den ser, blir stimulert og tiltrekkes av ulike ting.

Er ikke det så nært kunst som vi kan komme?

For hvem kan egentlig forklare på en rasjonell måte hvorfor de blir stimulert av én farge fremfor en annen?

Kultur

Kunst – et interesseløst ubehag?

Tekst: Solveig Høegh-Krohn Illustrasjon: Lone Aadnekvam

Bilder flimrer foran skjermene våre.

Flotte hus, fine middager og stramme mager.

Vi fyller stadig oftere livene våre med det visuelle. Men hvor er kunsten blitt av?

Vet vi fremdeles hva den er?

21

Kultur

Allerede da Sokrates vandret Athens gater var kunsten noe abstrakt, mystisk og uforståelig, og noe som enhver filosof kunne bryne seg på. Likevel er de fleste av oss tilsynelatende enige om hva ”ordentlig” kunst er og hvor man finner den. Den henger ofte i gallerier, offentlige korridorer og hjemme hos rike familier. Og vi provoseres stadig av den. Hvorfor skal malerier som ser ut til å være produsert en dag i barnehagen få lov til å spise opp flere millioner av statsbudsjettet hvert eneste år? Det er ikke uvanlig å høre andre si at de kan lage slik kunst bedre selv. Betyr dette at vi har begynt å misforstå kunsten, eller har kunsten alltid misforstått oss?

Kunst er bedrag Sokrates mest kjente elev Platon mente at kunsten var løgn. At den var en etterlikning av virkeligheten og derfor aldri kunne være sann. Kunsten var bare skygger av det som var ekte og godt mente han.

I dag omhandler ikke diskusjonen rundt kunst så mye om hvorvidt den er løgn eller sannhet, men hva meningen med den egentlig er. Mange vil nok åpenlyst innrømme at de ikke skjønner bæret av den, og da kanskje spesielt den moderne, abstrakte delen. NRK har imidlertid tatt på seg rollen som en god oppdrager og prøver å forklare oss hva kunst egentlig er i deres nye tv-serie. Serien som heter Thomas og den vanskelige kunsten handler om den 40 år gamle Thomas som drar ut på en reise hvor han skal lære seg å forstå hva kunst er.

Han innrømmer selv at han ikke engang forstår forskjellen mellom et kunstverk og en pyntepute.

Kunst er estetikk En annen filosof som er kjent for sine meninger om estetikk, er opplysningsmannen Immanuel Kant. Han hadde imidlertid en litt annerledes forståelse av kunsten enn hans antikke forgjenger.

Han forstod kunsten som et desinteressert velbehag, altså en beundring overfor et unyttig objekt.

22

Denne definisjonen kan være dekkende for en god del kunstverk opp i gjennom tidene. Samtidig gir den gjenklang i en nokså vanlig oppfatning om at kunsten ikke tjener noe formål, men at den tiltaler og behager oss. For vi setter ofte likhetstegn mellom kunst og estetikk.

Kunst er fabrikkert Ser vi derimot på kunst av nyere dato, spesielt de siste hundre årene, vil Kants definisjon definitivt komme til kort. Mye anerkjent kunst har vist seg å være direkte fæl og ubehagelig. Ikke nok med det, men mye moderne kunst har også tidligere tjent som bruksgjenstander. Allerede i 1917 fikk pariserne se et nokså uvanlig eksemplar av et kunstverk. På podiet stod Marcel Duchamps Fountaine, et urinal. Ikke et maleri, men et faktisk urinal med ekte årgangsurin. Kant hadde fått store vansker med sitt desinteresserte velbehag i denne sammenheng. Likevel anses Fountaine enda i dag for å være et stort og originalt verk. Duchamp var heller ikke den eneste som etter hvert tok for seg hverdagsobjektene i kunsten. Kongen av ready-made kunsten, Andy Warhol, mest kjent for sine silketrykk av kjendiser som blant annet Marilyn Monroe, kalte også den banale hverdagen for kunst. I 1964 stilte han ut Brillo Soap Pads, et verk som ser ut som et tårn av vaskemiddelemballasje. Kanskje ikke så rart, da det også er en eksakt kopi av det samme vaskemiddelet som fantes i amerikanske supermarkeder på den tiden. Forskjellen var kun at Warhol hadde produsert disse selv i sitt eget atelier, som passende nok gikk under navnet The Factory.

Til tross for at Kants definisjon virker merkelig i møte med den moderne kunsten, kan det se ut til at gode gamle Platon har et godt poeng her.

Både Warhol og Duchamp kopierer virkeligheten med en millimeters presisjon, om de så ikke også bokstavelig tar og flytter virkeligheten inn i kunstgalleriet. Men er disse kunstverkene løgn, en feilaktig fremstilling av virkeligheten? For Platon

Kultur

mente også at kunstens etterlikning av virkeligheten gjorde den til det motsatte av det sanne og det gode. Den er mangelfull, med andre ord.

Kunsten er død Kunst som medium har riktignok også noen begrensninger. Akkurat slik et fotografi kun kan vise oss det som befinner seg i fokus, innenfor rammen, kan kunstobjekter kun vise oss en bit av virkeligheten. Men det betyr også at kunst har muligheten til å endre vår oppfatning av den virkeligheten vi lever i og forholder oss til. Selv om vi har sett både vaskemidler og urinaler tidligere, må vi ta stilling til disse hverdagslige tingene på en ny måte med en gang de befinner seg i et galleri. Noen mener imidlertid at disse kunstverkene utfordrer kunstinstitusjonen som autoritet, da de utstiller enkle objekter på denne måten og kaller det kunst. Institusjonen står dermed i fare for å undergrave seg selv, i det den åpenlyst innrømmer at det er den som setter grensen for når objekter blir kunst eller ikke. For hva annet er det som stopper urinaler og såper fra å være kunst, enn kunstinstitusjonen selv? I dag kan alt og ingenting se ut til å falle inn under den stadig ekspanderende definisjonen. Det er nok også dette som er frustrerende med kunsten. Den har en tendens til å utfordre den gjengse oppfatning, normer og vedtatte sannheter. Det kan virke som om kunsten er død nå som ”alt” kan være kunst.

Men det er ikke sant.

Kunst er prosess Kunsten begynte ikke å eksistere i det vi dannet sofistikerte sivilisasjoner, byer og gallerier. Vi har faktisk eksempler på at kunstgjenstander har blitt skapt til og med før steinalderen. Likevel er det hovedsakelig det moderne mennesket som har bedrevet kunstaktivitet. Kunstforsker og antropolog Ellen Dissanayake har forsket på kunsten fra et evolusjonært og universelt perspektiv. Hun

forteller at vi som mennesker ofte har sett etter iboende egenskaper ved kunstobjektene når vi skal forsøke å forstå dem. Sjeldent undersøker vi oss selv like grundig og analytisk i denne prosessen.

Det Dissanayake argumenterer for, er at kunststatusen faktisk handler om menneskelig atferd, et slags ritual. Hun kaller det ”artification”. Den prosessen vi mennesker utøver når vi gjør noe til kunstobjekt definerer hun som ” making ordinary reality extraordinary”. Det som er fint med denne definisjonen er at den ikke er favoriserende overfor en viss tidsepoke, kultur, format eller medium.

Den tillater også kunst som er flerdimensjonal og dynamisk, eller objekter som tradisjonelt sett ikke anses som kunst å kunne kategoriseres som det.

Alt avhenger av de menneskene som forstår og deltar i det kunsten kommuniserer. Dissanayakes definisjon unngår også å blande estetikk og velbehag inn i hvorvidt noe kan anses som et kunstobjekt eller ikke.

Så hvis vi enda er forvirret om hvorvidt de myke, behagelige pynteputene kan kalles kunst, handler det kanskje ikke så mye om at de er masseproduserte, mangler originalitet eller deres materialer.

Kunsten finnes først og fremst i vår måte å tenke, kategorisere og definere den på. Derfor vil kunsten alltid virke mystisk, omdiskutert og uforståelig for den enkelte, det er ikke dens poeng å skulle bli forstått av alle alltid. Kunstobjekter utgir seg ikke for å være verken løgn eller sannhet, for de er like relative som den virkeligheten som de imiterer, diskuterer og provoserer.

23

Kultur

Antihelten som publikumsfavoritt En sjarmerende, men psykopatisk seriemorder er løs. Han har skutt og drept over femti personer. Fellesnevneren er at alle ofrene er tidligere dømte barneovergripere. Politiet bevæpner seg, og setter inn alle ressurser for å fange ham. Hvem heier du på? Politiet eller seriemorderen?

Tekst: Eva Nedregaard Illustrasjon: Ida Woldsund

Begrepet antihelt brukes ofte for å beskrive protagonister i serier, bøker, spill og filmer som mangler de utelukkende gode egenskapene som finnes hos de tradisjonelle heltene. Idealisme, heltemot og/eller moral uteblir, og karakterene handler ofte på impulser. De kan være uærlige, kyniske og kriminelle. Likevel er de store publikumsfavoritter.

Hvorfor er det slik at vi tar oss i å heie på “the bad guy”?

Det som først og fremst skiller en antihelt fra en tradisjonell helt er mangelen på den såkalt allmenne forståelsen av etikk og moral. Kort fortalt en gitt uenighet eller ignoranse for hva som er “rett” og hva som er “galt”, et etisk spørsmål som går helt tilbake til de gamle filosofene, og som fortsatt diskuteres i dagens samfunn. Seerens, spillerens eller leserens personlige moral kan være med på å bestemme hvilke verdier og handlinger han/hun kan stille seg bak, og hvilke karakterer som fremstår mer appellerende enn andre.

Relativ moral I “Moralens Geneologi” skiller Frederick Nietzsche mellom to forskjellige moraler, slavemoralen og herremoralen. Slavemoralen beskrives i Nietzsches

24

filosofi som det viljesvake, selvfornektende og kristent underkuende menneskets moral, i kontrast til herremoralen som han beskriver som det sunne eller sterke menneskets moral. I herremoralen blir livskvalitet og selvutfoldelse sett på som de høyeste verdiene, egenskaper som han mener blir underkuet av den gjennomsyrende kristne moralen . Moralen er i dette tilfellet ikke noe gitt, men noe man selv skaper og vurderer etter menneskelige erfaringer, en såkalt relativistisk moral.

En relativistisk moral tar utgangspunkt i at en handling ikke bare er rett eller gal, men at selve handlingen som blir utført må ses opp mot en mengde subjektive verdier. I dette tilfellet finnes det ikke én universell moral. Der en handling kan bli sett på som god for én person, vil den ikke nødvendigvis bli sett på som god for en annen.

Handlinger kan på denne måten ha rot i både religiøse, politiske eller kulturelle motiver. Ta gamle westernfilmer, for eksempel. I slike filmer er verken etikk eller moral en drivkraft, men heller det å ta rotta på motstanderne, og på denne måten lykkes å overleve i den ville vesten. En slik maktkamp finner vi også igjen i filmer som Gudfaren og tv-serier som House of Cards, der både mafiosoen

Kultur

25

Kultur

Vito Corleone og politikeren Frank Underwood streber for å holde seg på toppen av to forskjellige hierarkier. Pablo Escobar i tv-serien Narcos er også et lignende eksempel. Slike karakterer har ofte et lite nettverk av mennesker som de sympatiserer med, men er i all hovedsak utpregede narsissister som ikke lar andre stå i veien for deres kamp mot toppen.

Kollektiv moral En mer kollektiv tilnærming til Nietzsches begrep om moralfilosofi finner vi i utilitarismen, skapt av de engelske filosofene Jeremy Bentham og John Stuart Mill. I motsetning til å fokusere på selvet og dets personlige utvikling, knyttes moralske handlinger her til en såkalt konsekvensetikk. En slik etikk innebærer at alle handlinger må sees i henhold til konsekvensene de gir, og at det som er det gode er det som gir lykke for flest mulig mennesker. Her blir en drapsmann dømt for de eventuelle konsekvensene av drapet, og ikke av den direkte handlingen. I kultfilmen Boondock Saints møter vi blant annet de to brødrene Connor og Murphy McManus, som går bevæpnet inn for å utrydde det kriminelle miljøet i Boston. De to brødrene ser på seg selv som Guds hyrder, noe som de mener til en viss grad rettferdiggjør de grusomme handlingene. En annen karakter som tar loven i egne hender finner vi i tv-serien Dexter, der hovedkarakteren velger drapsofrene rett ut fra politiets database. Slike karakterer kan være lette å stille seg bak, ved at de eliminerer andre kriminelle som tidligere har begått verre handlinger enn handlingen selv. En slik øye for øye-mentalitet finner vi også i serier som omhandler blodhevn, som for eksempel i publikumsfavoritten Game of Thrones.

Kulturell tilpasningsdyktighet Ved å gå tilbake til påstanden om en relativistisk moral, er fellesnevneren i populære tv-serier ofte at karakterene går inn i et miljø der den personlige moralen blir utfordret og skjøvet til side. Moraler som er kulturelt og miljømessig betinget finner vi blant annet i seriene Orange is the New Black og Breaking Bad. I førstnevnte møter vi Piper Chapman, som i begynnelsen av serien dømmes til 15 måneders fengsel etter å ha distribuert og smuglet store mengder narkotika. For hver episode blir Piper mer og mer påvirket av miljøet i fengselet. Hun går fra å være er lett offer til å bli en av de mest fryktede innsatte. Disse trekkene finner vi også igjen i Walter White fra Breaking Bad, den stakkarslige, kreftsyke kjemilæreren som begynner å lage og distribuere metamfetamin for å sikre familiens økonomiske framtid. Karakterer som disse har mange fellestrekk med maktpersonene som er nevnt tidligere, men den moralske utviklingen vil være mer i fokus. Der maktpersoner kan sies å være “født” med en dårlig moral, utvikles disse karakterene til å få en. Som seere blir vi vitner til hele denne prosessen. Ved at vi først blir kjent med dem som relativt vanlige og sympatiske personer, 26

kan det være vanskeligere å støtte og rettferdiggjøre handlingene de begår når de først tråkker over streken.

En empatisk tilnærming Både den relative, kollektive og kulturelt betingede moralen kan henvise til tre spørsmål; Hva, hvem og hvorfor. Det er først og fremst bakgrunn og konsekvens som er med på å rettferdiggjøre de ulike handlingene som blir begått på skjermen.

Hva personen gjør, hvilke karakteristikker personen innehar, og hvorfor den handler som den gjør. Svarene på disse tre spørsmålene er så med på å danne det moralske grunnlaget seeren går ut i fra. Karakterer med verdier vi kan relatere oss til, eller ha empati med, blir raskere personlige favoritter. Samtidig kan mange av dem innta en rolle som idealer, som demonstrert i karakterer som Frank Underwood og Pablo Escobar. En av de tingene som gjør slike antihelter så appellerende er at de går vekk i fra de gitte normene i samfunnet, og handler på egne premisser. Vi kan identifisere oss med målene, som ofte handler om makt, kontroll og det å styrke ens eget ego. I mange tilfeller er personen heller ikke gjennomsyret ond, men innehar

“You have your way, I have my way. As for the right way, it does not exist.”

-Friedrich Nietzsche sympatiske trekk som seerne kan stille seg bak. Produsentene bak serien Breaking Bad hadde blant annet som et lite mål å se akkurat hvor grusom de kunne gjøre hovedkarakteren før seerne begynte å miste sympati for ham. I følge dem selv gikk det overraskende langt . I Escobars tilfelle spiller serien mye på balansen mellom den “familiekjære faren” og den “hardbarkede narkokongen”, muligens for å forsøke å gjøre ham til en antihelt folk til slutt kan ta seg selv i å sympatisere med. Med slike kontraster er det ofte lett å glemme at han har nærmere 4000 liv på samvittigheten.

I et samfunn der det er om å gjøre å få flest likerklikk på Facebook, er det kanskje ikke rart at mennesker som går i mot bermen for å framheve seg selv får en tilsvarende fanskare.

Antiheltene er ofte mer spennende og uforutsigbare enn den vanlige helten, med en selvtillit og fryktløshet som mange misunner. Uansett er det deilig å komme hjem fra lesesalen, slenge seg på sofaen og la seg begeistre - om det så er av skurker som Escobar, Underwood eller seriemordere med en skjult agenda.

Kultur

Kva hende med musikken?

Tekst: Elise Løvereide Illustrasjon: Vivian Lyngheim

Før laga punkband og rapparar samfunnskritiske og politiske tekstar. I dagens mainstream-musikk høyrer vi stort sett om ”billige” kvinner og sjuke festar. Har musikken mista sjela si?

Den nye komiserien «Unbreakable Kimmy Schmidt» handlar om Kimmy, som har vore fanga i ein bunker i femten år. Då ho i fridom skal feire bursdag, styrer romkameraten festmusikken. Men når Kimmy høyrer den moderne musikken, utbryt ho: «Kvifor spelar du den same songen om og om igjen? Kan du ikkje i det minste spele musikk med ord?»

Litt sånn føler eg det med dagens musikk. Etter at eg som femtenåring byrja å høyre på Queen, Pink Floyd, og deretter Led Zeppelin og Nirvana, har eg sidan aldri klart å forlate musikken frå desse tiåra. Eg gjekk riktignok over til å høyre på metalband som framleis er aktive, som Opeth, Darkseed og Anathema. Men sjølv desse har etter kvart erstatta den heavy metalen med mjukare lyd.

Nokre metal- eller grungeband har gått over til indierock eller elektronika, til dømes det norske bandet Ulver. Coldplay har gått frå alternativ rock til ein slags radiovennleg elektropop. Growling i metalband forsvinn, og rockebarar er i mindretal.

Punken si tid er også over. Den har blitt erstatta med diskomusikk laga på ein datamaskin.

”Musikk er blitt noko ein høyrer i bakgrunnen, og ikkje lenger noko ein lyttar til.”

Tekstane betyr noko Mange lurer på kvifor eg har lagt min elsk på metalmusikken, og då svarer eg ofte at eg set pris på gode tekstar. Det no oppløyste stavangerbandet Theatre of Tragedy har til dømes skrive dette, i sin song And When He Falleth: «Might I too was blindfoldéd ere, «The quality of mercy and absolution, Tho’ years have master’d me Whence cometh such qualities?

A masque of this to fashion: Build thyself a mirror in which Seer blest, thou best philosopher! « Solely wanton images of thy desire appear! « Sjarmen med metalsjangaren er at ein undrer på kva dei syng, og vokalen kan såleis bli som eit musikkinstrument. Dette er tekstar og sangar som har blitt skrive av èin eller fleire i bandet, og ikkje av eit team på femten personar.

Underhalding, ikkje kunst?

Før laga punkband og rapparar samfunnskritiske og politiske tekstar. Queen Latifah, Sex Pistols og 2pac kritiserte samfunnet, klasseskiljar og rasisme.

27

Kultur

Framleis har vi metalband som skriv tekstar om krig og urettferd – til dømes System of a Down, Rage Against the Machine og Lamb of God. Men desse er i mindretal. I mainstream radiomusikk høyrer vi stort sett om billige eller sexy kvinner, ofte på ein sjuk fest: Baby, this is what you came for Lightning strikes every time she moves And everybody’s watching her But she’s looking at you, oh, oh You, oh, oh, you, oh, oh You, oh, oh, you, oh, oh You, oh, oh, oh, oh Dette kjem frå Rihanna og Calvin Harris i This Is What You Came For, ein av dei mest populære sangane så langt i 2016. Resten av teksten i denne sangen er stort sett heilt likt utdraget ovanfor.

Men det finst heldigvis artistar i dag som har tatt seg god tid til å komponere både låt og tekst.

Samfunnskritikken som musikken ein gong nytta ytringsfridomen sin til, forsvann tilsynelatande ut av mainstream musikk ein gong på 90-talet.

Sakn etter den musikalske sjela Alle har ulike forhold til musikk. Pappa kjøper CD med lyden av fyrtårn. Venninna mi høyrer på tyske slagarar. Mamma elskar å spele Mahalia Jackson 28

på julaften. Musikksmaken er subjektiv. Den skal vekke reaksjonar, kjensler og minne. Og musikk har, som all anna kunst, variert kvalitet. Men no til dags kan det verke som om musikken er redusert til underhaldning. Musikk er blitt noko ein høyrer i bakgrunnen, og ikkje lenger noko ein lyttar til. Tekstane blir overfladiske, eller rett og slett meiningslause.

Det er vel ingen tvil om at det er pop og elektronika som dominerer radiostasjonane, barane og det offentlege rom elles.

Har musikken mista sjela si? Vil fysiske musikkinstrument ein gong bli overflødige? Eg lengtar etter den musikken som tok eit oppgjer med urettferd, og som hadde kunstnarisk kvalitet. Den som engasjerte lyttarane, og påverka deira syn på verda. Musikken som hadde ei djupare meining, og som ikkje berre eksisterte for å ha noko å feste til. Musikken som overlevde etter ein månad på radio, og som gjekk inn i folk sine hjarta, og blei der, år etter år.

”Punken si tid er også over. Den har blitt erstatta med diskomusikk laga på ein datamaskin.”

Kultur

29

Galleri

Gatekunstneren Barnslig (27) er kjent for sine morsomme, groteske og søte figurer. Med noen unntak jobber hun i små format, både med pasteup og graffiti. Barnslig har vært i konstant aktivitet siden 2010, og er tilknyttet Bergen street art.

30

Galleri

31

Galleri

32

Galleri

Renate Synnes Handal Installasjonene til Renate Synnes Handal er oftest bygd opp av video, lys og planter. De fungerer som en plattform for refleksjon, hvor subjektive erfaringer møter og flettes sammen med mer etablerte sannheter og regler. Dette møtepunktet skaper en sfære av usikkerhet hvor magi og vitenskap anses som likeverdige. Kommunikasjon og persepsjon er gjengående temaer, når hun utforsker hvordan mennesker forholder seg til seg selv, hverandre og sine omgivelser. Hun studerer ved masterprogrammet på Kunst og Designhøgskolen i Bergen.

33

Galleri

34

For mer info om

samviten

w w w. s a m v i t e n . n o

SAMVITEN Nr. 4

2016