Samviten 2018 (høst)

Nr. 2 2018

SAMVITEN Studentmagasin for Det samfunnsvitenskapelige fakultet

SAMVITEN PRATER MED

TWERKELOUISE Om dickpics, nakenhet og feminisme

DRÅPER TIL BESVÆR

Studentorganisasjonene legger opp til alkoholisme

JUVENOIA

Hvorfor du tror ungdom nå til dags er verre enn de er

SAMVITEN Det samfunnsvitenskapelige fakultet Universitetet i Bergen Fosswinckelsgate 6 5007 Bergen 555 82 440 info@samviten.no www.samviten.no Utgitt med støtte fra SV-fakultetet

INNHOLD 01

TRYKK Bodoni FORSIDEILLUSTRASJON Emmelie Salomonsson GRAFISK UTFORMING Maren Rørvik & Yiren Fang

ANSVARLIG REDAKTØR

Leder: Det finnes mer enn bare pensum

SAMFUNN 02

Dråper til besvær

04

Postsexy betongtelegraf

06

Vår generasjons hodepine

08

Redaksjonen anbefaler: dokumentar

Sigrid Gausen SOSIAL-ANSVARLIG

KULTURREDAKTØR

Kaja Hauge

Anna Olivia Sundsli

SOME-ANSVARLIG

SAMFUNNSREDAKTØR

Ellen Eriksen

Ingvild Sørnes

ØKONOMIANSVARLIG

ILLUSTRASJONSREDAKTØR

Malin Kvamme

KULTUR 10

Portrettintervju med Louise Kjølsen

Frida A. H. Strømme

14

Rett farge til rett tid

WEBREDAKTØR

FOTOGRAF

16

Kvar er kvinnene?

Håkon Dalsbø

Malin Kvamme

20

Oppskrift: Alt-du-har-i-skapet-suppe

SKRIBENTER

ILLUSTRATØRER

Anna Olivia Sundsli

Emmelie Salomonsson

Arvin Fard

Frida A. H. Strømme

Ellen Eriksen

Ida Woldsund

Håkon Dalsbø

Lone Aadnekvam

Ingvild Hegge Eriksen

Marianne Nydal

Ingvild Sørnes

Trine Louise Ween

Kaja Hauge

Tuva Røisli

Martine Greve

Yiren Fang

Sigrid Gausen Siv Torvik Torstein Bøe

MENING 22

Kjent lokal mann (68) lever kun på brød og vann

26 Juvenoia 30 #underthesurface

32

Kortprosa: I møte med veggen

LEDER

DET FINNES MER ENN BARE PENSUM Slutten på året spiser seg innpå oss. Eksamensnervene gjør sitt inntog, treningssentrene og dansegulvene tømmes til fordel for lesesalene. Studentene samles i grupper hvor alle spør hvor mye de andre har lest, for så å lyve om hvor langt eller kort de selv har kommet.

Vi kan ikke noe for å bli påvirket av den dirrende stemningen som siger inn samtidig med eksoslokket over byen. Markeringstusjene streker seg febrilsk gjennom artikler som skulle blitt lest i september og leiligheten blir bare renere og renere i prokastineringens navn.

Studentene stresser. Rådene mot nervene lar ikke vente på seg; de inkluderer terapihund, trening og avslapping. Å ta en pause fra lesingen synes å være en fellesfaktor. La meg nå sette meg inn i rekkene av folk som bombarderer deg med råd du ikke har spurt om og si jeg ikke synes du bør ta en pause fra lesingen.

Ta for all del en pause fra pensum, men slutt ikke med lesingen. Les skjønnlitteratur, les fantasy, les science fiction, les biografier, les kokebøker. Se på det som en glidende overgang inn i den lesende julen vi alle ønsker oss hvert år, men hvor vi ender opp med å se hele Friends-serien i stedet. Vi trenger ikke en pause fra alle inntrykkene, vi trenger bare andre inntrykk. Vi trenger å fylle hodet opp med noe annet enn pensum, og heller fordype oss i noen andre sitt liv. Faren ligger i at man leser ut en hel skjønnlitterær bok i stedet for pensum, altså prokastinering, slik Kaja Hauge skriver om i ”Vår generasjons hodepine”. Noen som ikke har tid til å prokastinere er twerkequeen Louise Kjølsen som vi har intervjuet. Her får vi lese om dickpics, dansing og feminisme. Damene er godt representert i dette semesterets utgave av Samviten. I stoffet fra fakultetet

får vi et innblikk i den kommende masteroppgaven til Sofie Kullerud, som mener hun har funnet en nisje i sosialantropologi. Det er heller større tvil om musikken i Bergen kan sies å representere kvinnene like godt.

Siv Torvik undersøker hvordan det er å være kvinne i musikkbransjen i dag. Som om det ikke var nok som var galt med verden gjør Torstein Bøe oss klar over at vi mest sannsynlig har vrangforestillinger når det kommer til vår egen generasjon og tidsånden vi og andre vokste opp i. Alkoholforbruket ditt kommer jeg også til å gi deg pes for. Egentlig skylder jeg mest på studentorganisasjonene for alle de dårlige leververdiene rundt om på campus. Man gjør jo sjelden noe riktig, og kanskje spesielt ikke som student. Noe redaksjonen i magasinet imidlertid synes du bør gjøre riktig er å se flere dokumentarer. Om du ikke orker å lese noe annet enn pensum i eksamensperioden kan du i alle fall få påfyll av andre sine tanker, liv og historier gjennom dokumentarer, som vi har gitt en knippe anbefalinger for midt i magasinet. Ellers vil du få møte på Tore Tang, en suppeoppskrift og essayet om hvordan vår mote- og musikkskribent Arvin Fard føler at hudfargen hans trender.

God lesning! Og lykke til på eksamen!

Sigrid Gausen Ansvarlig redaktør

3

SAMFUNN ESSAY

DRÅPER TIL BESVÆR Jeg er ikke betalt av avholdsrørsla, men hadde det vært mulig å gjøre studietiden til noe annet enn et drikkemaraton?

TEKST Sigrid Gausen ILLUST. Lone Aadnekvam

4

Edle dråper. Sosialt glidemiddel. Styrepils.

Alkohol er så mangt. Den har vært med oss gjennom historien og er en viktig ingrediens i mange store øyeblikk i folk sine liv. Studietiden er en periode hvor alkoholen flyter. Hele 44% av alle som svarte på en nylig studentundersøkelse fra tre av studentskipnadene i Norge har et alkoholforbruk som er risikofylt eller skadelig. Du er fritatt fra å bli kategorisert som alkoholiker om du tar studiepoeng, sant?

Alkohol er blitt en så integrert del av hverdagen at det har blitt en norm, en selvfølgelig del av studietiden.

Under fadderuken har man egne faddergrupper for de som ikke drikker alkohol. La oss gjerde inn de sorte fårene. La de gresse for seg selv da de ikke vil drikke av den søte nektar som gjør at vi sjangler gjennom gaten og tisser opp etter veggene. All ære til det sosiale glidemiddelet. Hvor skulle vi vært uten? Snakket med hverandre edru? Nei, takk du.

Også alt etter fadderuken inndeles i disse

to kategoriene: Normalt og alkoholfritt. De fleste studentorganisasjoner, foreninger, grupper, frivilligtiltak og hemmelige klubber har alkoholholdige aktiviteter. Som student som lider av det gode, gamle presset om å skaffe seg erfaring, venner, cv-poeng og en hobby - vil man nyte en del liter med edle dråper i løpet av årene. OWg har man først kjøpt seg en pils eller et glass har ballen begynt å rulle. Skal du la ølen gå til spille ved å gi deg etter bare litt rus? Skrekk og gru!

Her skal alle alkoholenheter gå til å få seg en skikkelig fest og helst noen nye historier man kan angste over på søndag og skryte av på mandag. Man går simpelthen ikke hjem og legger seg på lykkepromillen.

La meg bare stige ned fra min høye hest et øyeblikk. Denne rytteren har selv inntatt sin del av kaken, og drukket sine enheter. Jeg kaster helt klart stein i mitt eget champagneglasshus. Etter mange år i studentkulturen, blant annet som leder, har jeg selv

SAMFUNN

kjent på de alt for mange anledningene som byr seg til å ta en øl eller fem. I lystig lag kjennes det godt og riktig. Og det kan det gjerne være. Bekymringen ligger i normaliseringen av det. Vi drikker nemlig ikke lenger bare i helgen, det ser mer slik ut: Mandag! Må jo erklære uken for åpnet, det har tross alt vært blåmandag.

Tirsdag! En lykkens dag for billig øl, noe mat på Legal og et styremøte som gikk som det skulle. Vi tar like gjerne et nach i gode venners lag.

Onsdag! Det er lillelørdag og æ vil bare dans. På med headset, ned med shoten og frem med gliset: her skal det skapes historie.

Torsdag! Trenger vel knapt en presentasjon. Vi kan unngå de jobbende hordene og nyte byen for oss selv i en dag til. Det er tross alt snart helg.

Fredag! Endelig helg!

Endelig lørdag!

Søndag, skam og skuring av alle planene som gikk i glasset i løpet av uken. Vi tar det på mandag.

Alkoholen kommer som en selvfølge, alkoholfritak som en byrde. Den ensomme flasken med Mozell, en høflig, men uønsket gjest som ingen vil snakke med.

Når vi inkorporerer alkohol som en så naturlig del av alle studentaktiviteter skaper vi også et indirekte drikkepress. Det er ikke nødvendigvis noen som står og roper ”drikk”, men det sniker seg inn som en forventning.

Alkohol sniker seg inn over alt. På fest, bli-kjentmøter, til middagen, i parken, på fjellet, i båten, på hytta, i baren, i sofaen. Det gikk til og med noen øl i produseringen av dette magasinet. Som flokk kan mennesker være ganske dumme, og lite oppfinnsomme. Vi fortsetter i det sporet vi alltid har kjørt i. Studentorganisasjoner og andre grupper i Bergen er lokførere i studentenes sosiale kalender.

Dagens tog er fylt til randen med alkohol. Hvert møte, diskusjon, arrangement, fest og generalforsamling er en anledning for å ta seg noen pils. Vi er fullstendig fantasiløse og primitive vesener som ikke kan gjøre noe annet enn å helle i oss etanol. Jeg innser at jeg blir en moralsk kjerring når jeg spør; hvor er filmkveldene og sjokoladekaka? Kan vi ikke legge inn noen dager med middagsselskap i stedet for å bli åtte potte rømme dritings på Legal?

“Jo, men ingen vil gå på alkoholfrie arrangement”.

Det er fordi de alltid kommer i andre rekke. Som en slapp vegetarrett på et pinnekjøttdekket julebord, blir de underprioritert. Det er et eventuelt på dagsorden, et halvhjertet forsøk på noe inkluderende for de som *sjokk* synes studentfester med ABBA og kiwivin kan bli litt mye. Når 62% av studentene som svarte på SHoTundersøkelsen etterlyser flere alkoholfrie arrangement er det et tydelig signal om at alkohol har fått for stort fokus for mange. Alkoholforbruk sliter ikke bare på helsa for en student, men også lommeboka. Forventningen om at sosiale aktiviteter skal nytes med en anelse promille vil til slutt kunne ruinere og slite ut de fleste.

Kan noen av disse utvikle et alkoholmisbruk? I følge felleskatalogen klassifiseres det som alkoholmisbruk når alkoholforbruket ditt medfører uheldige fysiske, psykiske eller sosiale konsekvenser. Ikke kom og fortell meg at du ikke har hatt uheldige fysiske plager etter en våt natt på byen (ingen liker å kaste opp) eller at du ikke har hatt fylleangst for noe du gjorde eller sa.

Vi er vel alle alkoholmisbrukere på et tidspunkt. Og studentorganisasjonene hjelper oss godt på veien dit.

Studenter må selv diskutere og snakke om alkoholforbruk. Nå ligger det bare som en indoktrinert del av den store opplevelsen. I den regnfulle byen hvor det finnes flere barkrakker enn lesesalsplasser vet vi å lulle oss inn i en alkoholisert trygghet. Vi har det jo så gøy, vi er fri og alle bekymringer er glemt. I mangel på sol heller vi nedpå med El Sol, og trøster oss med at øl faktisk har B-vitamin i seg. Når studentkulturen klarer så mye, må den kunne stoppe flaska noen av dagene. Den trenger ikke å bli erstattet med ludo og labert oppmøte, men da kan ikke utgangspunktet være at alt som ikke inkluderer alkohol er mangelfullt.

Mange vil slutte å være student, få seg jobb og innse at alkoholinntak er slitsomt når du skal stå opp til rett tid og være produktiv i sammenhengende 8 timer. De vil legge av seg vanen med å ta seg en pils, et glass og en knert på hverdager. De vil ikke orke å gå ut hver helg, de vil heller ikke orke å gå ut hver måned snart. Men hva om noen ikke legger fra seg vanen? Hva om noen fortsetter de drikkfeldige mønstrene som studietiden så tydelig har lagt opp til. Fungerende alkoholikere er vel også en ting. Fungerende alkoholikere med barn er vel en ting. Fungerende alkoholikere som slutter å fungere er vel en ting.

Løsningen er å ta et langt blikk på oss selv i speilet.

Studentlivet fremmer alkoholinntak. Det er ikke noe tvil om det. Vi organiserer oss, og vipps så drikker du 17 pils i uka. Det er sosialt, du er i ditt ess. Men for hver av de som legger det av seg, er det sikkert noen som fortsetter med det. De holder kanskje hjulene i barøkonomien i gang, takk og lov. Men til hvilken pris?

KILDER - Studentenes helse og trivselsundersøkelse 2018, https://studenthelse.no/heltaerlig - 5+ år i studentmiljøet i Bergen hvor mang en fyll har blitt konsumert på studentbar med studentpolitikere, organisasjonsmennesker og universitetsansatte.

ESSAY

5

SAMFUNN INTERVJU

POSTSEXY BETONGTELEGRAF

Sofie Kullerud er millenial og moteentusiast. Hun er også masterstudent i sosialantropologi og på ferten av en ny nisje innenfor faget.

Visste du mye om hva sosialantropologi var før du begynte?

Nei, jeg visste ikke hva det var, bortsett fra at det handler om mennesket i kultur. Jeg liker at antropologi handler om selve mennesket i ulike samfunnsmessige og kulturelle sammenhenger.

TEKST Anna Olivia Sundsli FOTO Malin Kvamme

6

Ja, fordi det er vel nettopp det som er spennende med sosialantropologi. At det handler om hva et mennesket er ut i fra ulike sammenhenger. Som en

slags kulturell psykologi.

Du er ferdig med bachelorgraden din og i høst begynte du på master. Hva skal du skrive om?

Tema skal være mote og trender. Jeg var veldig inspirert og drev med mye kreativt på fritiden da jeg bestemte meg for tema, noe som fikk meg til å tenke på de kreative aspektene ved samfunnet. For eksempel ville jeg se på kunst som en uttrykksform i en sosial kontekst. Dette gjorde meg interessert i hvordan kunstnere arbeider og hvorfor de gjør

SAMFUNN INTERVJU

som de gjør, dessuten hva konsumentene får ut av kunsten. Jeg ville se på de påvirkende faktorene til kunsten og hvordan de eksisterer i forhold til hverandre. Da jeg kom på veiledning fikk jeg høre at det ikke ville fungere i ren antropologisk sammenheng.

Så jeg bestemte meg for å utarbeide ideen min og se på selve strukturen. En av foreleserne mine, Olav Smedal, ble fascinert av moteaspektet i det planlagte prosjektet mitt. Og i det hele tatt var det akkurat den delen som engasjerte meg i størst grad. Jeg så på det i en antropologisk sammenheng, leste relevante tekster i aviser og fikk mye hjelp og inspirasjon fra Smedal. Dessuten har jeg mange i omgangskretsen min som inspirerer meg.

Fordi du står vel ganske alene på instituttet når det kommer til tematikken du ønsker å fordype deg i? Resten av SV-fakultetet tenker jo, med bakgrunn i egne erfaringer, at sosialantropologi er litt hula-hula og at vi fokuserer mer på jungel og ørken enn på urbane felt?

Jeg står ganske alene i tematikken min, men det er veldig lite klassisk antropologi på mitt masterkull.

Det viser at folk kanskje er litt lei av stillehavsøya som forskningsfelt. Vi vil se på urbane, mer moderne aspekter av samfunnet. Det er gøy. Jeg har jo valgt en mer moderne antropologisk retning og skal forske i en by. Jeg har valgt å skrive om noe jeg synes er spennende og faktisk bryr meg om, ikke bare noe jeg later som er spennende på grunn av instituttets historie som svært relevant når det kommer til for eksempel stillehavsforskning. At jeg fikk lov til å skrive om noe som virkelig engasjerer meg er veldig gøy.

Det finnes til og med en retning innen faget som heter designantropologi, selv om jeg er usikker på om prosjektet mitt går under den grenen av sosialantropologi. Men at det finnes, åpner en helt ny verden for meg.

Vi har én metode, nemlig feltarbeid. Jeg skal reise til en by og være der i seks måneder og ta kontakt med folk som kan være relevante for prosjektet mitt. Jeg skal fokusere på trender. For eksempel ”normcore” og postsexy, trender som startet med at folk ville handle brukt og fokusere på miljøet.

Det er spennende å se hvordan det startet som en noe som gikk ut på å handle brukt, på grunn av for eksempel miljømessig engasjement. Selve stilen det resulterte i ble til slutt så populær at store kleskjeder gjorde det til fast-fashion. Stilen som kanskje ble til fordi brukte klær ser slik og slik ut, ble adoptert av kjeder som Hennes & Mauritz og Weekday og solgte nye klær med ”gammelt” uttrykk. Da har man en estetisk trend som startet som et ideal.

Jeg liker hvordan designeren, konsumenten og samfunnet appellerer til hverandre. Du har for eksempel samarbeidet mellom Fjällräven og Acne Studios.

Det er et interessant eksempel på en ny tendens, der du har Fjällrävens jakker som er “pappa-stil”, men Acne Studios har hengt seg på og gjort det til mote.

Jeg vil finne ut av hva som er den sosiale konteksten for trender og hvordan designer, konsument og samfunn hører sammen.

Mitt feltarbeid skal selvfølgelig foregå i et urbant miljø der jeg håper på å møte ”influencere” som har et typisk gatemote-uttrykk og designstudenter ved Kunsthøyskolen i Oslo. Dessuten har de en ansatt antropolog ved KhiO som jeg gjerne vil ta kontakt med. Jeg skal ta utgangspunkt i journalister som har skrevet om trend og samfunn.

Det klassiske spørsmålet er og blir, hva kan du bruke en master i sosialantropologi til?

Jeg vil bruke kunnskapen min fra masterarbeidet mitt til å drive med noe kreativt. Jeg hadde et år der jeg kun tok små fag i antropologi i stedet for å reise på utveksling. Jeg lærte vanvittig mye om klima, olje og antropologien rundt det. Det var veldig gode fag, men det er ikke det jeg vil drive med selv. Vi har mange interessante vinklinger og fagfelt på instituttet, så snart er det vel min tur til å ha et minifag i designantropologi?

7

SAMFUNN ARTIKKEL

VÅR GENERASJONS

HODEPINE

Har du en innlevering til i overimorgen? Ikke tenk på det, øl i kveld! Ikke oblig forelesning? Slumre et par timer til! Se på oss! Fulle av stress og eksamensangst, med alt for lite tid til alt vi skulle gjort, scrollende rundt med hodet ned i mobilene, med en konsentrasjonsevne under IQ-nivået i Ex On The Beach.

Studenter er verdensmestre i kunsten å utsette. Vi skyver gjøremål foran oss så lenge vi kan, og blir så hjelpeløst oppgitt og full av angst når deadline nærmer seg. I effektivitetssamfunnet er den paradoksale hodepinen prokrastinering. Hvorfor i alle dager kaster vi bort tid på denne måten? Er prokrastinering blitt det nye studentsyndromet? Denne teksten, for eksempel, skulle vel strengt tatt vært med i forrige semesters magasin. Men som Mark Twain sa: hvorfor utsette til i morgen det du kan utsette til i overimorgen?

EN SIKKER OPPSKRIFT PÅ ET ULYKKELIG LIV

TEKST Kaja Hauge ILLUST. Tuva Røisli 8

Prokrastinering er, som mye annet vi mennesker driver på med, fullstendig irrasjonelt. Selve definisjonen på prokrastinering er i følge professor i psykologi på UiT, Frode Svartdal, når vi velger å utsette å gjøre

ting selv om vi vet at utsettelsen vil få negative konsekvenser for oss. Det handler altså om at vi med viten og vilje setter oss selv i en tidsklemme. Vi gjør det nå i mye større grad enn man gjorde for 20 år siden, og studenter er de største synderne. I følge en undersøkelse som Svartdal og hans kollegaer har gjort på området, prokrastinerer opp til 95% av studenter fra tid til annen. Litt uskyldig Facebook-scrolling og Netflixtitting når vi egentlig skulle skrevet en oppgave kan altså de aller fleste av oss kjenne seg igjen i, men hva er egentlig konsekvensene av slik latskap?

En rekke forskere har forsøkt å forstå prokrastinering, og konklusjonen er at kronisk utsettelse er veldig selvødeleggende. Det forbindes blant annet med angst, anger, depresjon, stress og lavere mestringsfølelse.

Det er også vist at de som prokrastinerer mye har en mer kritisk, negativ og dømmende selvoppfatning.

- Remy (5-årig bachelorstudent)

Prokrastinering er altså en sikker oppskrift på et ulykkelig liv- så hvorfor i alle dager gjør vi det?

FRA NOMADE TIL SNAPCHAT-JUNKIE

Vår tilbøyelighet til å utsette gjøremål forklares i evolusjonspsykologien med at urmennesket var impulsive dyr. I nomadesamfunnet måtte en kaste alt en hadde i hendene for å utnytte et hvert potensielt måltid, eller ligg, i kampen for å overleve. I 2018-samfunnet vil disse impulsene føre til overvekt og me-too-overskrifter og bør helst unngås. Heldigvis har den impulsive, følelsesstyrte, irrasjonelle delen av hjernen vår; amygdala, fått en veileder i hjernedelen frontallappen, som hjelper oss å tenke konsekvenser og ta rasjonelle beslutninger. Det er altså mulig å avstå fra fristelsen for å tafse i køen utenfor Heidi’s, og vi må ikke kaste alt vi har i hendene for den kebaben på veien hjem, selv om mange åpenbart er villig til å kjempe med nebb, klør og nøkler i nettopp denne aktiviteten. På samme måte evner vi egentlig å skrive ferdig en oppgave uten å umiddelbart agere på alle impulser hjernen sender oss om å «bare sjekke vg.no» eller «bare ta ei litta powernap». Vi har altså sånn sett bedre forutsetninger enn våre forgjengere. Takk gud for evolusjonen!

Men en utfordring som 2018-mennesket har i større grad enn urmennesket, er alle tilgjengelige distraksjoner. I teknologisamfunnet er vi hele tiden oppkoblet og påkoblet, og flere undersøkelser viser at studenter i gjennomsnitt bruker like mye tid på skjerm som på søvn i løpet av et døgn. Teknologien er utviklet og innrettet slik at belønningssenteret i hjernen får stjerner i øynene av push-varslingene, og vi bare må sjekke, scrolle, litt til. Det finnes alltid en ny instastory, en uendelig, meningsløs facebookfeed og en rekke nyhetsartikler en halvveis kan lese seg igjennom i stedet for å lese Platons huleligning. Det er gjort forskning som viser at dataspill får dopaminnivået i hjernen like høyt som i amfetaminrus, og det er dopaminen som gjør begge deler avhengighetsskapende. En skal altså ikke undervurdere en snapchat-junkie.

SELVDISIPLIN

Vi kan skylde på dopamin til vi runder Netflix, men realiteten er nå en gang slik at det er vi som står igjen med en halvferdig bachelor, kredittkortgjeld,

»

en to-do-liste som vi aldri ser enden på, og angst opp etter ørene. Hva skjedde med selvdisiplin?

Har vi byttet selvkontrollen ut med fjernkontrollen?

Milleniums-generasjonen har vokst opp i underholdningssamfunnet, og aldri lært at vi må yte for å nyte, og den reglen der. Vi forventer mer glamour enn slit i alle livets sammenhenger, og idealene om hardt arbeid og viljekraft ser vi på en Netflix-dokumentar om The American Dream mens vi bare utsetter å lese en liten time til.

Tilstandsrapporten for høyere utdanning fra 2018 viser at under halvparten av oss(!!) fullfører bachelorgraden på normert tid. Så, jeg etterlyser herved innføringskurset Selvdisiplin 101 på Universitetet. Første leksjon: Selvdisiplin handler om å motstå fristelser som gir vinning på kort sikt, for å oppnå langsiktige mål. Bruker du opp hele stipendet på champis eller smågodt den første helgen, får du et kredittkort-problem mot slutten av måneden. Og, utsetter du å lese til absolutt siste slutt, ligger du full i angst i fosterstilling før eksamen, og har dessverre kun deg selv å skylde.

Som min venn Remy (femårig bachelorstudent) sa: du kan konte eksamen, men du kan ikke konte livet.

Så til alle oss som sjekker Facebook ti ganger i løpet av en forelesning, heller trykker «neste» på netflix enn å skrive ferdig en oppgave, legger regningene nederst i skuffen, utsetter treningsøkten «bare til i morgen»: forskerne slår fast at selvkontroll er en mye viktigere faktor enn intelligens for å lykkes.

Men håpet finnes, heldigvis! Nettsiden stickk.com anbefales til alle håpløse prokrastinerere. Nettsiden lar deg legge inn dine mål- det kan handle om trening, lesing, sparing- alt du burde gjøre, men aldri får gjort. Dersom du ikke gjennomfører vil nettsiden donere penger til et valgfritt u-veldedig formål du er i mot. Du kan velge mellom en rekke organisasjoner, som eksempelvis er i mot abort eller mot homofilt ekteskap. Plutselig har du gjort prokrastineringen din om til et samfunnsproblem, og samvittigheten din vil øve opp selvkontrollen, jeg lover!

ARTIKKEL

KILDER - Studentenes helse- og trivselsundersøkelse 2018, https://studenthelse.no/heltaerlig - Tilstandsrapporten fra høyere utdanning 2018 - Psykologitidsskriftet #8, 2014, «Prokrastinering- hvorfor studenter utsetter ting, og hvordan utsettelse påvirker velvære og helse.»

- Podcasten positiv psykologi med Benjamin och Emilie, episode 11 om prokrastinering

«

Du kan konte eksamen, men du kan ikke konte livet

SAMFUNN

9

HVERDAG

REDAKSJONEN ANBEFALER:

DOKUMENTAR «THREE IDENTICAL STRANGERS» I 1980 oppdager tre 19 år gamle amerikanske menn ved en tilfeldighet at de er identiske trillinger. Det blir tårevåte gjenforeninger, og et kvarter inn i dokumentaren tror du hele historien er fortalt. Så tar den totalt uforutsette vendinger. Ved å berøre tematikker som psykologi, sosiologi, adopsjon, forskningsetikk og hemmelighold vil den garantert være den mest oppsiktsvekkende dokumentaren du ser i år.

«GENERATION WEALTH» Fotograf Lauren Greenfield viser hvordan rikdom påvirker oss. Hun maler et ubehagelig bilde med fotografiske verk hun har produsert gjennom 25 år.

Her viser hun hvordan sex, skjønnhet og relasjoner blir fullstendig forskrudd av penger og ønsket om rikdom. Vi blir introdusert for en rekke levde liv, hvor mange av de har blitt ødelagt av presset om å konsumere, prestere og perfeksjonere. Du sitter igjen med en delvis uggen følelse og får ikke lyst til å bevege deg i nærheten av en butikk på flere dager.

10

HVERDAG

«BRØDRE» Filmen skildrer forholdet mellom brødrene Markus og Lukas over åtte år, og utspiller seg i deres virkelighet i Oslo og på Smøla. Fotograf, regissør og mor Aslaug Holm har filmet de to sønnene sine fra de var fem og åtte år, og til eldstemann avslutter ungdomsskolen. Regissørens bakgrunn fra et fiskevær på Smøla setter sønnenes oppvekst inn i en større sammenheng.

Resultatet er en unik film alle kan kjenne seg igjen i.

«THE WORK» For å overleve Folsom Prison må du være en hard faen men her får du et sjeldent innsyn i en gruppeterapitime med angrende mordere som har lyst til å kjenne på følelser (spoiler alert: daddy issues). Filmen er tilgjengelig på NRK nett-TV under navnet Gruppeterapi for mordere (Hjelp vi er i fengsel og snakker om følelsene våre) ut året.

«FOR VI ER GUTTA» En gjeng middelaldrene bohemer som samles en gang i uken for å synge punk og rock og drikke øl i Oslo, har fått det absurde oppdraget å varme opp for Black Sabbath. Samtidig har korets dirigent fått dødsdommen, han har bare noen måneder igjen å leve. Veldig vakkert og viktig om død, samhold og om tøffe menn som gråter.

11

SAMFUNN PORTRETT

SAMVITEN PRATER MED

TWERKELOUISE

TEKST Ellen Eriksen FOTO Malin N. Kvamme

12

Hun er selvutnevnt twerke-dronning, men også feminist og debattant. Utdannet psykolog er hun også. Blogger, foredragsholder. Kjært barn har mange navn. Men fremst av alt er hun bare Louise Kjølsen. Louise er i Bergen by i anledning debatt og twerkshop. Hun kommer gående mot oss med en rosa koffert, en rosa veske, rosa fuskepels og rosa leppestift. Det er ingen tvil om hvem vi skal intervjue.

SAMFUNN PORTRETT

FRA KØBENHAVNJENTE TIL TWERKEDRONNING

Louise har danset siden hun var 10 år, men twerkedronning ble hun ikke før mye senere. Hun fullførte videregående skole med gode karakter, men ønsket å satse på dansingen da hun var ferdig.

- Det skulle vise seg å være mye vanskeligere enn forventet, forteller Louise. Danseverdenen var stor, det var ikke mange jobber, og det var de samme menneskene som fikk alle jobbene. Til slutt ga Louise opp, og begynte å studere psykologi. Under studiene dro hun på utveksling til Amsterdam, og det var her twerkedronningen oppstod.

- Det var fantastisk, fordi der var det ingen som kjente meg, så jeg kunne være den jeg ville være, forklarer Louise.

Hun husker spesielt godt en samtale hun hadde med en dyktig danser hun datet.

- Han spurte ”Er du danser?”, og tro det eller ei så var jeg ganske ydmyk på den tiden, så jeg svarte litt sånn ”Jeg danser bare litt på fritiden”, og han sa strengt ”Er du danser eller ikke? Enten er du danser eller så er du ikke danser?”, så OK da var jeg danser da”.

I 2011 gjorde twerking sitt inntog i danseverdenen. En dans hvor risting av rumpen står i fokus. Hvermannsen visste ennå ingenting om fenomenet, og det var heller ingen i Danmark som underviste i twerking. Louise derimot, satt på Youtube og så på tusenvis av videoer. Hun spolte tilbake og prøvde seg fram foran speilet. Til slutt hadde hun lært teknikken selv. Da hun kom hjem fra Amsterdam holdt hun sitt første twerkekurs. Der var det kun to personer som deltok. Så spredte fenomenet seg og på de påfølgende kursene møtte flere titatalls opp. Etter en stund hadde hun 6 kurs med 28 deltakere på hvert kurs. Det takker Kjølsen Miley Cyrus for. “She can´t twerk to save her life, but thank you, because I made a lot of money because of her”.

En dag satt hun og pratet med danchehall-artisten Raske Penge.

Louise fortalte at hun vurderte å kanskje kalle seg twerkqueen. Han svarte: ”Hvorfor gjør du ikke bare det, hvem ellers skulle det være?”.

Da satt Louise seg ned og lagde facebooksiden ”TwerkQueenLouise”.

BOOTY AND BRAIN

- Jeg har aldri blitt feminist, jeg er født feminist, forklarer Louise.

Hun sier at hennes foreldre var feminister, men at hun aldri tenkte over det. Da Louise var 3 måneder skulle hennes mor tilbake i jobb, mens faren hennes var hjemme med henne i to år. Det var bare sånn det var for Louise.

- Det var alltid min far som lagde mat, fordi han var utrolig flink til å lage mat og likte det. Min mor hatet å lage mat, så det sa seg selv.

I familien hennes var det helt vanlig at man gjorde det man hadde lyst til og det man var god til. Man skulle ikke gjøre noe fordi man hadde et bestemt kjønn. Likevel ble ikke Louise bevisst på at hun var feminist før hun ble tenåring.

- Jeg gikk ut i verden og var sånn ”ta meg som jeg er”, og da møtte jeg noen som sa ”sånn kan du ikke gjøre når man er jente”.

Det var likevel en journalist som sørget for at Louise begynte å bruke plattformen sin til noe mer enn bare twerking, eller som hun kaller det, ”Booty and brain”. I 2014 opptrådte Louise med musikkgruppen Major Lazer på Roskildefestivalen. I en anmeldelse av konserten skrev journalisten at han var sjokkert over at Major Lazer valgte å bruke Louise som et sexobjekt. Dette fikk Louise til å reagere: - Det var jeg som kontaktet de og spurte om å få bli med, jeg valgte å ha på meg en liten badedrakt, jeg valgte å stå med rompa i været, og plutselig var jeg blitt et objekt.

Det er derfor viktig for Louise at hun ikke bare skal danse eller bare skal fremme feminisme. For Louise handler prosjektet hennes om mye mer. Det handler om kroppsaktivisme, kroppspositivisme, å kreve tilbake seksualitet og psykologi.

- Fordi kvinner skal ikke velge om de vil være smarte eller deilige. Eller om de vil være sexy eller seriøse, sier Louise.

SEXSUBJEKT, IKKE SEXOBJEKT

Louise mener selv at hun er et sexsubjekt, og ikke et sexobjekt.

Hun hevder først og fremst at sexobjekt er et veldig løst begrep, og at det virker som at folk ikke helt vet hva det betyr.

- Min oppfatning av ordet er at et objekt er en ting uten vilje, uten intensjon, en ting som blir gjort noe med. Louise velter vannflasken foran seg for å illustrere et poeng.

- Se, den klarer ikke å få seg opp uten hjelp.

Derfor mener Louise at hun heller er et sexsubjekt.

- Jeg velger hvordan jeg ser ut, hvordan jeg vil danse, hvordan jeg fremstiller min egen seksualitet og kropp. Jeg tar et bevisst valg, forklarer Louise.

Louise mener at vi ikke kan diskutere feminisme før vi begynner å behandle kvinner som handlende, tenkende subjekter.

Selv om Louise er et sexsubjekt betyr det nødvendigvis ikke at hun ønsker å være en del av andres sexlyster. For eksempel er hun dessverre ikke uerfaren såkalte dickpics. Bilder av menn sine kjønnsorgan strømmer inn i innboksen hennes.

- Det er sikkert tusenvis av menn som onanerer til mine bilder, 13

SAMFUNN PORTRETT

«

Det er sikkert tusenvis av menn som onanerer til mine bilder, og det må de bare gjøre, men jeg vil ikke være en del av det og det skal de bare gjøre, men jeg vil ikke være en del av det. ”I don´t wanna see that shit, keep the dickpics away from me”.

For Louise handler ikke hennes egen seksualitet om hva andre liker, men hva hun selv liker. Hun mener det er en menneskerett at alle sammen, på tvers av kjønn, religion og seksualitet skal få lov til å uttrykke seg.

SENSUR, FORFERDELIG KVINNESYN OG KATTEVIDEOR

Likevel blir det ikke alltid tatt like godt i mot.

Instragram-kontoen hennes har blitt deaktivert to ganger på grunn av nakenhet, og Louise irriterer seg grenseløst over Instagram sine retningslinjer. Hun mener at hovedproblemet med retningslinjene er at de baserer seg på kristne og konservative verdier. Louise forklarer at dette innebærer at kvinnelige brystvorter må sensureres, mens mannlige brystvorter er helt greit.

- En ting er at det er sensur av meg som menneske, det gjør meg gal personlig sett (...) En annen ting er at man lærer unge mennesker at kropp er farlig, og 14

»

at kvinnekroppen er noe vi må passe på.

Plutselig tar Louise frem mobilen for å vise oss noen bilder. Mobilskjermen viser henne i forskjellige positurer, kliss naken.

- Dette er kunst for meg, forteller hun.

Likevel kan ikke disse legges ut på Instagram for da ville de blitt slettet, og kontoen hennes deaktivert.

Louise har også hatt nærkontakt med nett-troll som har fylt innboksen hennes med grenseoverskridende seksuelle beskrivelser. Blant annet husker hun en fyr som skrev ”I just jerked my big black dick to your pictures, and came all over that, I guess that is what you wanted with posting all of these degrading pictures and videos of yourself, I wanna fuck you in the ass”. Louise synes det er forferdelig å motta slike meldinger. Mest av alt fordi det sier noe om et forvridd kvinnesyn, et syn på kvinner som objekter fordi de har sin egen seksualitet. Hun har også opplevd at flere kvinner tar avstand fra henne fordi de er redde for at folk skal tro at de er som henne. For Louise handler livet om fokus, altså hvor du velger å fokusere din energi. Hun tror at hvis nettrollene hadde brukt halvparten av den tiden de bruker på å hate, til å gjøre

SAMFUNN PORTRETT noe godt, hadde de vært mye lykkeligere.

- Jeg skjønner ikke hvorfor man aktivt oppsøker noe som gjør deg sint og frustrert. Søk på noen kattevideoer i stedet, det gjør alltid meg glad.

FEMINISME I HVERDAGEN OG I SENGA

For mange er ikke feminisme forenlig med det å ville være underdanig under samleie. Dette er Louise uenig i.

- Det handler ikke om noe man må, men at man hele tiden skal få lov til å velge.

Louise fremhever S&M-sex som et eksempel, hvor en part er underdanig, den andre dominerende. Hun mener at det likevel et element ved slik sex som gjør den forenlig med feminisme; nemlig samtykke. Man skal alltid ha muligheten til å si stopp. Det er derfor viktig at det hele tiden er et valg, presiserer Louise.

Hun mener dette kan anvendes flere steder i samfunnet.

- Dersom kvinner ønsker å være hjemme og være husmor så skal de selvfølgelig få lov til det.

Louise forteller oss at hun selv elsker å bruke masse sminke, men hun presiserer hvor viktig det er for henne at dette er noe hun kan ta av. Det skal aldri bli tvang for henne å gå med sminke. Derfor mener Louise at det hele tiden er viktig å problematisere valgene sine, og tenke over hvorfor man gjør ting.

- Du kan ikke være kvinne på en bestemt måte.

Det handler om mangfold.

INNAFOR MED KOSMETISK KIRURGI?

Når man snakker om feminisme i dagens samfunn blir det vanskelig å komme foruten debatten om kosmetisk kirurgi. Vi måtte selvfølgelig høre med Louise om temaet.

- Av prinsipp synes jeg alle mennesker skal få lov til å gjøre med sin kropp som de vi, sier Louise.

Hun synes likevel det er kjipt når alle ønsker å se helt like ut, og at det fine med samfunnet er når alle er forskjellige. Som psykologistudent har hun et litt annet perspektiv. Louise synes at pengene man har lagt til side til operasjoner heller skulle blitt brukt hos en psykolog.

- Filosofisk sett tror jeg ikke på at du blir lykkelig på innsiden ved å endre noe på utsiden.

TIPS FOR BEDRE SELVTILLIT

- Vel, det er en fulltidsjobb, sier Louise.

Hun tror ikke at man kan våkne opp en dag, og være fornøyd med seg selv. Louise mener også at hun har vært veldig heldig med sin egen mor. Moren til Louise har aldri barbert seg under armene, og

eier kanskje bare én eneste mascara. Gjennom hele tenåringstiden til Louise fungerte dette som en motvekt til skjønnhetstyranniet. Da hun var tenåring og fikk høre at man måtte være tynn, ha langt hår, bruke sminke, og at man var dum dersom man ikke gjorde slik, rettet Louise blikket tilbake til moren sin.

- Jeg oppdaget av min mor var lykkelig. Kanskje ikke jeg trengte å være alle disse tingene jeg ble fortalt at jeg måtte være for å være lykkelig?

Louise tror på at man aktivt må ta tiltak for å elske seg selv. Moren til Louise stoppet henne veldig tidlig fra å stå i speilet og kikke på seg selv og si ”du er for tykk, du har store lår”. Da sa moren: ”Hvorfor snakker du sånn til deg selv? Ville du noen gang snakket sånn til en venninne? Snakk ordentlig til deg selv, og si unnskyld til deg selv”. Et annet tips er å zoome ut.

Louise mener at når andre mennesker ser på deg så ser de hele deg, hele din kropp, hele din energi, hele din personlighet, og da er ikke skjønnhetsfeil like viktig.

- Flytt fokuset ditt heller over til noe positivt, sier Louise.

- Tenk heller på hva kroppen din gjør for meg.

Hva gjør magen min for meg? Jo den holder innvollene dine inne, og det er den virkelig flink til. Når du er i bedre humør kan du flytte energien din tilbake, for så og se på kroppen din i et annet lys.

HVORFOR MÅ LOUISE KLE AV SEG?

På Instagrammen hennes (@twerkqueenlouise) med nesten 70 tusen følgere, er det mye twerking, og mye hud. Hvorfor velger Louise egentlig å kle av seg?

- Det korte svaret er fordi jeg har lyst, mens det filosofiske svaret vil være hvorfor ikke? Jeg synes det er merkelig at man problematiserer at jeg tar av meg klærne, men at man ikke problematiserer når jeg ikke tar av meg klærne.

Hun stopper nølende opp.

- Det gjør vi jo for så vidt også, som en kvinne kan du aldri vinne.

For Louise er kroppen hennes et uttrykk og et redskap. Mest av alt viser Louise så mye hud på Instagramprofilen sin for å bane vei for andre kvinner som vil vise frem sin seksualitet - å skape såkalt kroppspositivisme. Louise har mottatt flere meldinger fra unge jenter som er misfornøyde med lårene sine, men som har endret mening etter at de har besøkt hennes Instagram-profil. Likevel innrømmer Louise at det også finnes en annen grunn til at hun velger å legge ut lettkledde bilder: - Jeg har lyst til å styrke mitt eget ego, fordi jeg synes at jeg ser fuckings lekker ut.

15

KULTUR ESSAY

RETT FARGE TIL RETT TID Hva gjør du når du en dag våkner opp og innser at hudfargen din trender?

TEKST Arvin Fard ILLUST. Trine Louise Ween

16

Som en ung gutt i Fyllingsdalen på 90-tallet vokste jeg opp som de fleste andre rundt meg gjorde: vi spilte fotball, spilte FIFA, og spilte litt mer fotball. Vi så alle opp til de samme spillerne: David Beckham, Rooney, Ole Gunnar Solskjær, og andre caucasian sensations.

Til tross for mangelen på fargede forbilder i mediebildet, var livet ganske fint for en 9 år gammel norsk-iraner, men dypt i underbevisstheten lå fortsatt en ubehagelig sannhet på lur: det var én definitiv forskjell mellom meg og mine tjommier: Jeg var brunog ikke «den e brun»-brun, ikke «litt for mye melk i kaffen»-brun, vi snakker «skiller seg ut som Madcon på Spellemann-scenen med Plumbo»-brun. Det var til tross for dette ikke et problem i hverdagen, for selv om jeg til tider skilte meg ut som et oljesøl i et hav av hvitt, blondt, og blåøyd, ble denne ulikheten sjeldent påpekt direkte.

Mine varmeste tanker går ut til alle dem som ikke var like heldig som meg. De som opplevde hets og faenskap nettopp fordi de var ulike - uansett hvilken hudfarge de nå enn har. For når denne ulikheten først ble pekt ut: når Helge fra fotballaget kalte deg “ekkel”, eller Jørgen spøkte at du kanskje ble hvit hvis du spaserte gjennom bilvasken på Shell: ga det en sterk følelse av ubehag som kan sammenlignes med det å bli kalt stygg av et barnehagebarn. «Kanskje jeg er annerledes? Hvorfor er jeg annerledes? Jeg vil bare passe inn».

Dette er tanker vi alle har hatt: brune, sorte, gule, grå - tynne, feite, skeive og skrå: i vårt kjære Røde, Hvite, og Blå, på ett eller annet punkt i livet.

Gang på gang opplevde jeg å finne en sosialkultur jeg følte tilhørighet til, men gang på gang følte jeg også at «the trending culture» ikke helt inkluderte meg, min farge, min kultur.

Det var ikke før mange år senere, lenge etter fotballårene, etter rocke-fasen, indie-årene, og én helg som hipster: etter krøllene kom tilbake, og In

The End av Linkin Park på repeat var byttet ut med et fint og variert musikalsk kosthold (dvs 90% Frank Ocean, 10% ymse), at jeg opplevde at ting på ekteekte ble annerledes. Ikke bare så jeg stadig mer etnisk variasjon rundt meg i hverdagen, men også nå også i tv, SoMe, og underholdning. Det som en gang var kritthvitt (med unntak av Migrapolis, og han éne asiateren på Barne-TV), var nå preget av M A N G F O L D. Hvis du åpner øynene og kikker litt rundt, finnes det tegn over alt på et kulturskifte. Popkulturen “brunvaskes”. Dette skiftet er brutalt åpenbart hvis du hadde tatt en titt på spillelisten til denne musikknerden som nesten begynte å grine da han i 2011 endelig fikk se Arctic Monkeys live, men som nå hører mest på hip-hop/r&b.

I 2017 tok Hip-Hop offisielt over som den mest populære musikksjangeren- da for første gang det ble solgt og streamet mer innenfor hip-hop/r&b enn det ble gjort av god gammeldags rock n’ roll.

Og med det ble kronen gitt videre til vår generasjons John Lennon- som ikke har runde solbriller, men heller cornrows, en sponsoravtale med Nike, og rapper om å være en good kid i en M.A.A.D city.

For de som er stam på de brunere puber kan dette være vanskelig å forstå, men det er ikke en uhørt trend. «Svart» musikk har tross alt alltid påvirket popmusikken. Jazz, funk, soul, og spesielt rock kan alle spores tilbake til «sorte røtter». Det at den svarte musikken derimot utselger og erstatter dens hvitvaskede fetter (er dette en Michael Jackson-joke?) i popkulturen er derimot helt nytt. Hvis du i dag sjekker Billboard Top 200 sin liste over de mest populære sangene, faller ca. 150 av disse under hip-hop, r&b, eller en av de mange relaterte subsjangrene under disse igjen.

Det er ikke bare Spotify-listene våre som domineres av hip-hop kulturen, men også hvordan vi kler oss. Det fantes en tid da motekjeder som Carlings

KULTUR ESSAY tjente fett på å gentrifisere klesskapet til Kurt Cobain.

De nye kongene på haugen er i dag froskeprinsen innenfor «fast fashion»: H&M, lillebror Weekday, og den litt creepy naboen Zara, som selger urban mote, også kjent som “streetwear”.

For en billig penge kan Ola og Kari Nordmann kjøpe Kim Kardashian-inspirerte crop tops og tights, og dongeribuksene til Harry Styles.

Gjennom samarbeid med gigakjendiser som The Weeknd og Justin Bieber, og på ryggen av hundretusenvis av indonesiske barn, har kjedene prestert å kopiere og replikere imaget til disse ikonene og brukt det til å generere så mye penger at jeg ikke vet om jeg skal bli kvalm, eller sur for at jeg ikke kom på ideen først.

Listen over dagens mest fremragende stilikoner er rimelig dominert av de mer «urbane» megakjen-

disene. Navn som Kanye West, A$ap Rocky, og Rihanna klinger kjent i de fleste ører, men hvor har de hvite stilikonene tatt veien? Hvor er vår generasjons George Michael, vår David Bowie, vår Marilyn Monroe? Det lysere spekteret av gigakjendiser er rett og slett kjedelige. Ed Sheeran ser ut som en blodnervøs Ed Sheeran-fan; Eminem ser ut som din nyskilte nabo sin nye, (slim) shady kjæreste; og Taylor Swift sin garderobe er straight outta Forever 21.

Er dette fordi de «etniske» kjendisene har bedre stylister, større behov for å utmerke seg på den røde løperen, eller kanskje det henger sammen med en historie av ulike kulturelle uttrykksformer som nå har blitt så widespread at man ikke lenger kan tyde hvor det egentlig stammer fra? Kan man anta at annekteringen av stereotypiske «hvitmannsklisjeer» som sokker i sandaler, gamle treningssko, og andre dadcore/normcore trender oppstår i mangel på en tilsvarende kulturell uttrykksform oss «fargede» har?

Til syvende og sist handler det ikke om hvor mange Adidas joggedresser Urban selger, eller hvor mange som streamet «Kanye West ft. Lil Pump - I Love It» på repeat i 3 dager- det handler ikke en gang om hvorvidt den nye popkulturen kanskje selv blir erstattet om noen år. Det vi heller burde trekke ut av denne «urbane puberteten» vi som et samfunn opplever er da heller hvorvidt populariseringen av “farget kultur” er en positivt eller ikke.

Det er mange år siden noen har kalt meg et kinderegg- brun på utsiden, men hvit inni. Kanskje er det fordi oppførselen min har blitt mindre «hvit» med årene, eller kanskje heller at vi som et folk ikke er like opptatt av å knytte oppførsel mot farge?

Kan det tenkes at det å bli utsatt for andre kulturer, andre farger, eller andre mennesker har ikke bare åpnet lommebøkene våres, men også sinnene våres?

Hvis kulturen vår er blitt mer fargerik, viser det også til at vi kanskje, forhåpentligvis, har blitt mer åpne og mindre fordomsfulle. Er dette et tegn på at fremmedfrykt er gått out of fashion, og at åpenhet omsider er in?

17

KULTUR ARTIKKEL

KVAR ER

KVAR ER 18

KULTUR ARTIKKEL

KVINNENE???????

Det er eit faktum at berre 20 prosent av dei som står på norske konsertscener er kvinner. Har fråværet av kvinner i musikkbransjen vorte så sjølvsagt at vi ikkje ein gong kjem på å sette spørsmål ved kvifor det er slik og om det kan vere annleis?

Kvifor er det slik at Gurls må skrive sanger om folk som seier at dei må skaffe seg ein ordentleg jobb, og ikkje vere syngedamer? Kvifor har Razika fått høyre at ein er vel lesbisk viss ein er dame og speler trommer?

Kvifor kjem gutar opp til dei etter konsertar og seier at dei ikkje visste at jenter kunne spele i band? Ja, kvifor er folk oppriktig overraska over at det er Razika sjølv som har skrive Vondt i hjertet, og at dei faktisk spelar inn songane sine sjølv - utan studiomusikarar? Og kvifor blir Alma Mathea Huseby overraska over at det er damer som speler i det bandet ho skal byrje å synge i?

HALVPARTEN AV RESSURSENE

Vill Vill Vest og Studentersamfunnet arrangerte tidlegare i haust debatten Damer i musikkbransjen. Etter å sjølv ha spela bass i 10 år hadde eg ei personleg interessere i tematikken, og no var eg også særleg interessert i denne debatten i lys av #metoo. I panelet satt musikarane Alma Mathea Huseby frå bandet Pikekyss og Marie Amdam frå bandet Razika. Saman med dei satt Rhiannon Edwards, som arbeider i musikkutstyrsordningen og Balansekunst, og er tidlegare styreleiar i AKKS. Balansekunst er ei dugnadsånddreve kunst- og kulturforening som arbeider for likestilling og mangfold i kulturlivet. AKKS er ein av medlemsorganisasjonane deira, og har særleg fokus på å inkludere unge jenter i

musikkbransjen. Balansekunst har mellom anna utvikla anmelderveiledninga Spriket i språket som eit verktøy i arbeidet med likestilling. Den tek for seg enkle råd for korleis ein lettare kan anmelde musikken som blir spela, og ikkje utsjånaden på den som framførar han.

Eit av rådene set det heile på spissen og går omtrent slik: for alle dei gongane du har lyst til å bruke jente/ kvinne for å beskrive noko, bytt det ut med ein religion - ein ville ikkje sagt jødeband, så da seier ein heller ikkje jenteband.

Grovt sett er kjønnsfordelinga 80 prosent menn og 20 prosent kvinner i musikkbransjen i dag. “Hvis vi bare rekrutterer fra halvparten av befolkningen går vi glipp av halvparten av ressursene. Det har vi ikke råd til. Det er et enormt potensielt produktivitetstap” påpeker Rhiannon Edwards. Slik musikkundervisninga er i dag er det store kjønnsforskjeller i preferanser av instrument: 9 av 10 barn som får undervisning i fløyte eller song er jenter, medan 9 av 10 som får undervisning på trommer, bass eller gitar er gutar. For å gjere det meir attraktivt for jenter å spele i band, arrangerer AKKS mellom anna bandleir spesielt for jenter.

Men kvifor er det per no så få kvinner i musikkbransjen? Kampanjen #metoo har fått mange kvinner i norsk musikkbransje til å fortelje om sine opplevingar om seksuelle overgrep, trakassering og vald. Meir enn

TEKST Siv Torvik FOTO Ane Martine Tømmeraas

KVINNENE????????

19

KULTUR ARTIKKEL tusen kvinner i norsk musikkbransje signerte oppropa #nårmusikkenstilner og #visyngerut. Historiane som blir fortalt der kan åleine vere grunn nok til å forlate musikkbransjen, har ein først kome inn i den.

MENN SOM BOOKAR MENN

Sidan Spellemannprisen vart etablert i 1985 har Årets Spellemann berre 4 av 33 gonger gått til ei kvinne. Altså omtrent ei kvinne i tiåret, mens eksempelvis Øystein Sunde har fått prisen to gong, i tillegg til saman med Gitarkameratene. Stemmer - same mann tre gonger. Han er ikkje unntaket heller, for Morten Harket har òg fått prisen både som soloartist og med band.

Det kan nesten virke som om kvinnene blir litt gløymd under denne utmerkinga. Rhiannon Edwards framhever homososial reproduksjon som ein av grunnane til skeivbalansen i musikkbransjen. Homososial reproduksjon vil seie at ein ofte veljer å arbeide, eller omgås, med dei som er lik ein sjølv. I dag er dei fleste som arbeider med booking menn. Når det da er menn som sitt i bookingverva er det lett at dei bookar folk som liknar seg sjølv -altså andre menn- til å spele på festivalane sine. I dag er antallet kvinner som blir booka som headlinere på festival 20 prosent. Kaja Gunnufsen, og fleire artistar, har i den forbindelse nevnt kjønnskvotering som noko nødvendig. Kjønnskvotering vil altså fungere som eit virkemiddel for å utgjevne skeivebalansen, ved å gi kvinner ein fordel når artistar skal bookast.

EIT SAMFUNNSANSVAR, IKKJE KVINNEANSVAR

Rhiannon Edwards oppfordra menn til å vere meir synlege i debattar om, og arbeid mot, skeivbalanse i musikkbransjen - “For likestilling er ikke et kvinneansvar, det er et samfunnsansvar”. I panelet under debatten Damer i musikkbransjen var det ingen menn. I etterkant av debatten seier Studentersamfunnet at det ikkje var

20

sjølvsagt at det kun skulle vere kvinner med, men at det var vanskeleg å finne menn som hadde uttalt seg om temaet. Dei trur mange menn føler at dette er noko dei ikkje kan eller bør uttale seg om. Dei påpeker at dette er trist, da det hadde vore svært nyttig å ha menn med i denne samtalen. “Det er viktig å løfte samtalen opp på et annet nivå og få frem at vi ikke trenger å løfte kvinner opp og frem fordi det er synd på dem, men heller fordi det er et problem for samfunnet generelt at kvinners historier i musikken ikke kommer like godt frem som menns”.

Sjølv om scenene under Vill Vill Vest presenterte kvinner på høgt nivå, var det ein ubalanse i representasjonen av kvinner på programmet. Det var omtrent dobbelt så mange artistar som bestod utelukkande av menn (41 stk) i forhold til antall artistar som hadde minst éi kvinne med (22 stk). Ettersom Vill Vill Vest er ein demofestival, vil det seie at artistane sjølv må melde seg på før dei deretter blir vurdert av ein jury. Simen Korneliussen, dagleg leiar for festivalen, påpeker at det er viktig for festivalen å strebe mot ein kjønnsbalanse i musikkindustrien. Dei artistane som har meldt seg på festivalen, sidan oppstarten i 2016, har i stor grad bestått av menn, noko som reduserer juryens moglegheit til å aktivt jobbe med kvotering. Vill Vill Vest har som målsetting å moderat auke antallet kvinner på festivalen, og sidan 2017 har antallet band med kvinneleg frontfigur aukt frå omtrent 30 til 33 prosent i år. Også bak kulissene er dette eit fokusområde, og i 2018 bestod administrasjonen av 63 prosent kvinner.

Eit av desse banda med kvinneleg frontfigur, spelte på Landmark under festivalen. Bandet heitte Gurls, og dei tok tilbake det negativt ladde begrepet syngedame til de grader - etter å ha sett bandet live får kven som helst lyst til å vere ei syngedame sjølv! Landmark er del av Bergen Kunsthalls intensive og utforskande program med konsertar, klubbkveldar og arrangement.

KULTUR

I år er programmet kurert av Eva Rowson, og samarbeid, eksperimentering og feminisme vert vektlagt.

Eva Rowson meiner at arbeidet med å få til ein 50/50 kjønnsbalanse på konsertscener og i utstillingsprogram, samt debattar om kvinner i musikkbransjen, er viktige bidrag for å gjere hardtarbeidende kvinner meir synlege. Men ho poengterer at ein ikkje kan seie seg nøgd med det: “Revolution is an everyday maintenance. We need to shift our questioning not to who is on the line up but to the structural root of how organisations are organised, education is educated and history is historicised”.

NOTIS Etter å ha gjort litt research sitt eg att med ein del spørsmål. Det kan verke som om kvinner blir vurdert strengere enn menn, at dei lettare blir gløymd og at det er ein del fordommar knytta til å vere kvinne og å drive med musikk. Eg har ikkje svaret på korleis vi kan fikse denne skeivbalansen i musikkbransjen, men eg ser nokre viktige element som kan bidra til å gjere det betre. Det første vi må starte med er å vere greie med kvarandre! Ein skulle ikkje tru at det er så vanskeleg å oppføre seg fint. Klarar vi dét har vi eit betre utgangspunkt for at jenter i det heile vil vurdere å byrje med musikk.

Med fleire tiltak som dei AKKS allereie har implementert, kan vi i større grad tilrettelegge for at fleire vil byrje med musikk. Blir det normalisert med jenter i band, blir stigmaet mindre. Forhåpentlegvis treng ingen å bli diskriminert på grunn av kjønn (eller noko anna grunn! Hugs: ver grei!), slik som eg vart på ungdomsskulen. Da kunne eg ikkje vere med i det bandet i klassen som mangla bassist, fordi dei berre skulle vere gutar. Som Balansekunst allereie sett fokus på med si

anmelderveiledning, er språk eit viktig virkemiddel i inkludering. «Det er berre ein talemåte» vil nokon kanskje seie, men å få høyre frå basslæraren sin at ein treng ballar for å spele bass kjens ikkje særleg bra ut for ei jente på 13 år.

Avslutningsvis vil eg oppfordre til å hjelpe kvarandre opp og fram! Eksempelvis slik som blir gjort blant fleire av Bergens-musikarane, der mindre artistar spelar i banda til større artistar. Sigrid har med seg Kristina Skyberg, og Aurora har hatt med seg Silja Sol - for å nevne nokon. Det er utruleg viktig å ha nokon å sjå opp til! Dersom ei jente på fire år ser at eldre jenter speler i band, ja, da trur ho at dét kan bli henne ein dag. Både forbilder og ei kjønnskvotering kan bidra til at fleire kvinner speler på konsertscenene våre. Enkelte kan kanskje vere redde for at sistnevnte vil føre til at bra menn må vike for dårlege kvinner. Med alt det potensialet som finst der ute tvilar eg på at det blir eit problem. Slik eg ser det vil ei kjønnskvotering i beste fall bidra til eit breidare mangfold, eit meir variert musikkbilde og, ja - ei større ressursutnytting.

KILDER - Arkiv, 2017, https://spellemann.no/arkiv/?sook=adv&klasse=%C3%85rets%20Spellemann - Artister til Vill Vill Vest 2018, https://www.villvillvest.no/tartar/#/Music_Artists/alphabetical - Norsk kulturliv: Tall og statistikk, 2018, https://balansekunstprosjektet.no/statistikk/ - Om AKKS, 2018, https://www.akks.no/om-akks-norge/

ARTIKKEL

21

HVERDAG OPPSKRIFT

ALT-DU-HAR-I-SKAPET-SUPPE Kuldegradene sniker seg innpå, sammen med de stigende strømregningene og alt du vil er å nyte et varmt måltid som ikke koster skjorta. Heldigvis sitter du nå med en oppskrift på en god, varm og billig suppe av alt du har i skapet ditt, eller iallfall bør ha i skapet ditt. Her kan du slenge med de småslappe restene av blomkål du har unngått blikket til, samt bruke opp den tomatpuréen du åpnet for noen uker TEKST Sigrid Gausen FOTO Malin Kvamme

siden. Billig mat trenger ikke smake dårlig. Oppskriften er inspirert av Maj-Britt Aagaard sin røde samvittighetssuppe.

I N G R E D I E N S E R : 3 store tomater 2 store røde paprika 1 stor rødløk eller gul løk 400 g (1 boks) kokte kikerter 1 boks røde linser (kokt) 2 hvitløksfedd 2 ss tomatpuré/tomatkonsentrat 2 ts paprikapulver 1 ts karri 2 ts sukker eller flytende honning En klype salt 2 ss olivenolje 1 l grønnsaksbuljong eller hønsebuljong, alt etter hva du har Det du har av rester i kjøleskapet: brokkoli, blomkål, squash eller aubergine.

Har du en klonk med fløte fra kakaokremen på søndag? Smell den oppi òg.

22

HVERDAG OPPSKRIFT

S L I K

G J Ø R

D U :

opp grønnsakene i passe små biter, legg det på et brett med bakepapir, strø over salt og kryd1. Kutt der og olje og smekk den i ovnen på 250 grader i en halvtime.

Deretter varmer du opp 1 liter vann med grønnsaksbuljong. Etter en halvtime, om paprikaen er god 2. og mjuk og det er god stemning så heller du grønnsakene over i gryten med buljongen. Stavmiks, og vipps så har du middag.

Har du noe rømme som synger på siste vers? Dander det i suppen med en god skje. Hell over det 3. du har stjelt av ferske urter fra Muséhagen og nyt. Er du ekstra fjong så unner du deg litt parmesan og en hvitløksbaguette, men den fungerer også med revet hvitost og ei skive.

23

MENING ESSAY

24

MENING ESSAY

KJENT LOKAL MANN (68) LEVER KUN PÅ BRØD OG VANN Tenk så mye av livet ditt som preges av musikk?

I magen ble du sunget til, dagen du kom til verden feires med en sang, i barnevognen ble du sunget for og i barnehagen sang du selv for første gang. Én dag skal du kanskje giftes til en sang. Dagen artistene bak disse sangene dør, føles det som om man har mistet en kjær. Og når man mister en kjær, tyr man gjerne til musikken som trøst. For demente er musikkminnet noe av det siste som sitter igjen – så når du blir gammel, er musikken gjerne det eneste du husker til slutt. Men når livet først spilles i revy, har ikke scenene alltid lydspor du aktivt har valgt ut selv.

Livets små og store hendelser vil farges av den ufrivillige musikken mer enn man er klar over. Det finnes musikk som uventet skulle komme til å prege en hel generasjon - sanger man som en del av denne kohorten ikke kunne unngå å få et eller annet forhold til. Med utgangspunkt i denne observasjonen, vil jeg kikke nærmere på noe jeg kan – sidelengs, i søvne og ikke minst, i fylla. Nemlig “Tore Tang”.

Lite visste medlemmene av Mods og sangforfatter Morten Abel at noe han skriblet ned på gutterommet

på åttitallet, senere skulle få betegnelsen “Stavangers egen nasjonalsang “. Men sangen om Vestlandets mest myteomspunne mann har vokst seg ut av fylket for lenge siden. Tidligere i 2018 ble “Tore Tang” kåret til “Tidenes norske allsang” i en konkurranse arrangert av Se og Hør, Dagbladet og “Allsang på Grensen”.

Det er den mest usannsynlige kjærlighetshistorien noensinne - mellom det norske folk og en sang på en dialekt som Mia Gundersen med flere har jobbet iherdig for å anskaffe tittelen “Norges mest usexy”.

Som min egen versjon av Ravis “Landeplage”, kan jeg ikke unngå å undres over hvorfor akkurat “Tore Tang” har blitt en av sangene som nekter å dø.

At “Tore Tang” startet som et lokalt fenomen er det ingen tvil om - for tidsvitnene ble Mods sine sanger signaturmusikk. Ikke vet jeg hva stavangerungdom på den tiden gjorde eller ikke gjorde. Men se for deg å sitte der, mildt bedugget på Solas fineste, kanskje Norges fineste strand, med armen rundt Solas fineste, kanskje Norges fineste gutt eller jente (alt ettersom).

Så begynner den irriterende fyren som alltid skulle spille kassegitar å klampre og den irriterende fyren

TEKST Ingvild Sørnes ILLUST. Ida Woldsrud

25

MENING ESSAY

«Tore Tang har blitt en av sangene som nekter å dø» sin venn drar frem munnspillet, og det ljomer av “Tore Tang”. Det er ikke et øyeblikk du glemmer med det første. Foreldre viderefører musikkhøydepunktene fra sin ungdomstid til sine barn, og på denne måten blir noen sanger mer enn et stykke musikk – de blir arv. Til Stavanger Aftenblad innrømmer Morten Abel at hans forhold til Mods-sangene ikke er like nært i dag som på åttitallet. Han understreker at tekstene tilhører de unge: “Å høre sangene i dag er litt som å se seg selv i konfirmasjonsdressen. Det er ikke alltid like kult”. Kanskje det er akkurat dette som vekker foreldregenerasjonens kløende trang til å dra frem “Tore Tang” i tide og utide - å lufte konfirmasjonsdressen litt, tenke på en tid da man var ung.

For rogalendinger ble arvesølvet en sang om en byoriginal. Alle bygder og byer har hatt en lokal original som alle vet hvem er og det snakkes litt ekstra om, og “Tore Tang” er en slags sår hyllest til alle disse.

Med all respekt til Morten Abel er “Tore Tang” et stykke tekst som neppe blir analysert av litteraturvitenskapsstudenter med det første. Muligens er akkurat dette grunnen til at nettopp rogalendinger har omfa-

26

vnet sangen: den enkle teksten gir en stakkar oljerik rogalending en ypperlig anledning til å vise at man evner å være noe folkelig. Men hvorfor har det blitt slik at en sang fra åttitallet om en gammal, noe stusselig mann, har spredd seg utover fylkesgrensene som en epidemi?

Svaret er kulturutveksling. I denne sammenheng definert som: avspilling av “Tore Tang” i en forsamling med en overvekt av ikke-rogalendinger til stede. Få ting kan virke mer samlende for rogalendinger enn å møtes utenfor fylkesgrensene, sette på “Tore Tang”, for deretter å stå sammen i hatet eller gleden - alt etter publikummet. Og i senere år har fremfostringen av denne fellesskapsfølelsen vært viktigere enn noen gang. Rogalendinger har sett “blodet renne i gatene i Stavanger” og oljerikdommen minske i samme tempo som oljefondet under statsbudsjettforhandlingene til regjeringen Solberg. Om vi ikke lenger har oljeoverlegenheten til felles, ja i det minste har vi “Tore Tang”. Det er rimelig å anta at folk fra andre steder i landet har lignende forhold til de andre nominerte sangene i allsangkonkurransen. Etter å ha vært påt-

MENING

vunget “E6” syv dager i strekk i min egen fadderuke, har jeg en viss fornemmelse om at dette stemmer.

Spørsmålet om hvorfor akkurat “Tore Tang” har blitt en suksesshistorie, står for mange like ubesvart som spørsmålet om opphavet til Tore Tang selv. Det er tenkelig at rogalendinger, beskjedne av sin sort, har innført sangen på så mange vors/nach at det har blitt en norm. I denne utvekslingen av rogalandskultur har nok håndballspiller Camilla Herrem vært en god ambassadør. Med hennes riksdekkende formidling av “Tore Tang” inn i alle tilgjengelige ørekanaler, skulle det kanskje godt gjøres at sangen ikke overlevde.

Min teori er at Vestlandets mest myteomspunne mann har vært delaktig i soundtracket til mange liv - som gjerne består av et sammensurium av frivillig og ufrivillig musikk. “Tore Tang” er en gammel mann som for noen assosieres med Skipperstuen, og tilsvarende brune hull i andre fylker. Foreldregenerasjonen, ja, hele byen kjenner han. “Tore Tang” er minner fra en svunnen ungdomstid, som er lettere å ta frem igjen enn konfirmasjonsdressen. For fadderbarn i

faddergruppa til en rogalending, er “Tore Tang” gjerne noe ræl de ble terrorisert med gjennom fadderuken, som senere blir en sang assosiert med gode minner. “Tore Tang” gjør meg skamfull når den brautes av fulle femtiåringer langs barbeltet hjemme, men vekker hjemlengsel i meg når jeg er i Bergen. Om alt jeg kan huske er teksten på “Tore Tang” når jeg på gamlehjemmet lever av gammelt brød og vann, gjenstår å se. For Mods burde “Tore Tang” være en eneste stor opplevelse. “Tore Tang” har blitt en arvet landeplage som antagelig skal leve mye lengre enn medlemmene i Mods til sammen, og sannsynligvis surre rundt i hodet ditt den neste uken.

KILDER - Stavanger Aftenblad, 14.11.2011, “Mods-musikken blir musikal.”

- NRK, 31.01.2012, “Norges styggeste dialekt?”

- Dagbladet, 08.08.2018, “Folket har talt: “Tore Tang” er tidenes norske allsang.”

ESSAY

27

JUVE NOIA MENING

KRONIKK

28

E A,

MENING KRONIKK

eller hvorfor du tror ungdom nå til dags er verre enn de er.

Det er feil. Du var mye verre enn ungdom nå til dags. De jobber hardere, veit mer og driter seg ut mindre enn deg, men fordi de ikke veit hva fasttelefon er, suger de visstnok.

D TEKST Torstein Bøe ILLUST. Yiren Fang

u lider av juvenoia eller “en overdreven frykt for innflytelsen av sosial forandring for barn og unge”, og det er vel greit så lenge du veit at du er et offer. Begrepet ble først brukt i 2011 av den amerikanske sosiologen David Finkelhor, og beskriver den generelle frykten en eldre generasjon kan føle om en yngre. Juvenoia er som det meste av annen menneskelig oppførsel ganske irrasjonelt men Finkelhors forklaring bunner i evolusjonsteori.

Du vokste opp under visse forhold, si at du for eksempel syklet bort til vennene dine og spurte foreldrene om de var hjemme framfor å sende dem en snap eller hva i helvete kidsa driver med. Du har klart deg greit, dermed må alt dette tant og fjas ungdom driver med være feil, i ytterste konsekvens, uetisk. Det kan være at det var en klar evolusjonsfordel å til enhver tid være nervøs for alt kidsa eller de små drittungene som startet på UiB denne høsten, dreiv med. En slags instinktiv konservatisme satt inn som et fåfengt forsøk på å sørge for at podene klarer seg, slik de engang gjorde.

Juvenoia er altså ny terminologi, men fenomenet har eksistert siden tidenes morgen - det første 29

MENING KRONIKK

dokumenterte tilfellet er intet mindre enn Sokrates.

Da han valset rundt i antikkens Hellas var disse ungdommene late og brydde seg altfor mye om enkle gleder: “Dagens ungdom elsker luksus, de har dårlige manerer, de viser ingen respekt for sine eldre og elsker snikksnakk fremfor fysisk fostring.

Barna har blitt tyranner, ikke lenger tjenere i sine hjem.”

Som en slags forherliget Sanna Sarromaa (Red. Anm. finsk forståsegpåer i Dagbladet) valset han rundt og erklærte ditt og datt. Det kan virke som hans samtid hadde lite til overs for Juvenoia, han ble som kjent dømt til døden for “korrupsjon av unge sinn”.

Juvenoia har så fulgt mennesker like sikkert som død og skatter. Et elegant eksempel er en sak fra The Journal of Education 1907, hundre år før jeg fikk min første murstein fra Nokia: “Vår moderne familiesamling, stille rundt peisen, hvert medlem av familien med nesa begravd i et eksemplar av sitt favorittmagasin”.

Eller denne saken om vår stadig mangelfulle kommunikasjon: “Kunsten å skrive brev er døende. Når et brev kostet ni pence skulle man gjøre prisen verdt men nå er alle for opptatte for slik gammeldags korrespondanse. Vi kaster ut mengder med raske korte notater istedenfor for å sette oss ned for å ha en ordentlig samtale over et skikkelig stykke papir.”

Sunday Magazine 1871.

“Men Torstein” sier du kanskje, “jeg hater ikke alle som er yngre

30

enn meg, jeg er en kul hipp fyr/fyrinne som aldri kunne tenke seg å irrasjonelt, jeg veit ikke, hate Skam eller noe.”

For det første, ikke snakk til bladet ditt, det ser rart ut, for det andre: Det kommer til å skje deg òg, om ikke for Juvenoia så er du snart også et offer for den kognitive biasen, eller systematiske feiloppfatningen som kalles rosy retrospection. En kognitiv bias som nesten er mer irriterende enn confirmation bias, spesielt når mennesker prøver å overbevise deg om at Fleksnes på noe som helst tidspunkt har vært morsomt.

Du vil, når du blir eldre, din unge lille tullete førsteårsstudent, huske fortiden som disproporsjonelt bedre enn det den faktisk var, eller som jeg kaller det “Pokémon-problemet”. Du som meg husker sikkert de ettermiddagene du lå foran TV-en og mistet besinnelsen over hvor kule alle programmene på Fox Kids var. Jeg er imidlertid rimelig sikker på at hvis du noensinne så noen av dem igjen vil du bli dypt skuffet over hvor dum du var som et barn. På tross av at bestemoren din insisterte på at du var glup. Som en generell hovedregel må du faktisk betingelsesløst unngå alle former for underholdning du ble utsatt for da du var et barn. Om de noensinne ga deg noen form for glede må du sky dem som pesten. Ikke se på Oggy og Kakkerlakkene, eller Flukten Fra Dyreskogen eller Noas Øy og hold deg til helvete unna Disney men det tror jeg er en personlig greie, jeg var et ganske kynisk barn så de greiene beit aldri. Poenget er i det minste at det er helt sinnsykt at det finnes voksne mennesker som vil gå i døden for Pokémon, et fenomen som ble funnet opp for å selge plastfigurer og glinsende papir. Det kan umulig ha vært så fantastisk.

Da er du advart, men hvem er jeg til å komme med slike spådommer? Jeg er et offer.

Jeg satt en fredelig dag foran PC-en min og snekret på en presentasjon om Høyrepopulisme, som man gjør, og så ut fra ingensteds sendte en finsk venninne en link. Det var en gif av kongefamilien og i den gjorde en av de podene et eller annet med armene.

“Hva er dette?” spurte jeg.

“Det er den norske kongefamilien” “Hva med den norske kongefamilien?”

“Se.”

MENING KRONIKK

“Se hva?”

“På han yngste der.”

“Hva med han yngste der?”

“Han dabber.”

Jeg ble sur. Jeg ble faktisk sint, hva i helvete er dabbing? Åja en teit møkkagreie jeg må drive å forholde meg til. Jeg var sint resten av dagen.

Vi kan egentlig diskutere sosiologiske/psykologiske fenomener til vi alle selv blir ofre for Juvenoia men fundamentalt handler det vel mest om misunnelse. De unge drittungene skal bygge en verden etter meg, de skal ha opplevelser og muligheter jeg ikke har eller noensinne vil ha, og de drittungene skal se meg sakte forfalle til jeg ikke lenger gidder å lære meg de nye tingene, blir inkontinent og begynner å krangle med bussholdeplasser (ikke spør). De drittungene skal tørke meg i rævva og fortelle meg at jeg som alle andre gamle er søt men ikke helt skjønner denne greia alle bryr seg om. Og så skal jeg dø. Og de skal fortsette å leve. Men de måtte aldri huske nummeret til foreldrene til Tobias, han som bor rundt svingen og har en mamma som jobber i DnB, så de suger.

Tror egentlig det eneste man kan gjøre er å forakte alle som er gamle. Eller i det minste ha en sunn skepsis til alle autoritetsfigurer. Unntatt forskere da naturligvis, det skulle jeg ønsket dere stoppet med; motstandere av faktumene: klimaendringer skjer, vaksiner redder liv og jorden er rund.

Men annet enn det har du herved min tillatelse, tilfeldig idiot i Samviten, til å hate alle autoriteter, du er på tross av alt Sanna Sarromaa, Sokrates eller kommentarfeltene i VG kan finne på å si det nåværende klimakset i all menneskelig historie. Du er produktet av tusenvis av år av akkumulert kunnskap, du er per definisjon bedre enn alle som kom før deg.

Med mindre du er gammal, for oss er alt håp tapt.

Heldigvis for oss var noe av det de gamle drittsekkene sa verdt å høre på, jeg mistenker at George Orwell på et eller annet tidspunkt ble lei av å ha rett hele tiden: “Hver generasjon tenker at de er mer intelligente enn de som kom før dem og visere enn de som kommer etter”.

Saken er “inspirert” av youtubesnakkefjes Michael Stevens aka Vsauce, med sitater fra Finkelhor, Sokrates og George Orwell, alle fritt oversatt av undertegnede. Det er millioner av eksempler på Juvenoia overalt men hvis du bare kom hit for nostalgia skal du sannelig få.

31

MENING KRONIKK

#UNDERTHESURFACE Nå er jeg lei av at alle skal kle av seg for å vise at de er glad i kroppen sin.

TEKST Ingvild Hegge Eriksen ILLUST. Frida Strømme

32

Å få slengt fremmedes hud midt i ansiktet mens du sitter og nyter frokostblandingen din, antar jeg er noe de aller færreste foretrekker tidlig på morgenkvisten. Nei, jeg snakker ikke om dårlig memes, pixlete videoer av mennesker som sklir på stupebrett eller pensum på medisinstudiet.

Jeg snakker bare om sosiale medier. Rett og slett. Jeg vil anse meg selv som en ganske gjennomsnittlig 24-åring, hvor opptil flere av døgnets timer går med på å dytte trynet mitt ned i en skjerm. Trening? Ja, takk. Positive holdninger til kropp? Ja, takk. Fjerne kroppsidealer? Ja, takk. NRK-serien «Line fikser kroppen» hadde jeg virkelig sansen for, jeg gråter også noen ganger i prøverommet på Bikbok, og jeg følger Camilla Lorentzen på Instagram som er glad i å danse foran kamera iført kun undertøyet. Ja, det er kult og modig gjort. Hashtaggen hennes #fitnok er tagget i nesten 60.000 bilder på Instagram. Bevisene for at kroppspositivisme herjer landet rundt, er mange.

Men det kan ikke bare være meg som synes det kan bli litt vel mye kropp og hud midt oppi alt dette kroppsfokuset? Da jeg gikk på videregående skulle alle ha thigh gap. Nå skal tydeligvis alle kle av seg og vise fram sin kroppen sin, lårene sine, magen sin og whatnot.

En kronikkforfatter ga Line Elvsåshagen en litt lunken tilbakemelding på dokumentarserien hennes, og mente at «…vi må kunne finne tilbake til den gylne middelvei. Det er fortsatt viktig å spise sunt og være i aktivitet, men vi må kunne oss noe usunt uten å få dårlig samvittighet…»

Ja, er ikke et avslappet forhold til kroppen vår det vi alle egentlig higer etter? Jeg har også likt bilder av valker på Instagram og tenkt at «yes, det finnes noen som meg også!», men i neste tankerekke blir jeg litt svimmel nettopp fordi det er så mye hud og kropp. Du får VIP-tilgang til alles garderober, kropper, dissende lår og rett og slett the reality, men jeg mener at det å skulle kle av seg for å spre et budskap, er litt over the top. Det er jo akkurat like mange kropper, pupper, mager og lår uansett hvordan vi vrir og vender på det. Jeg

«

MEINING

»

KRONIKK

At hashtaggen #instafit har flere treff enn innbyggere i verdens største by er både fascinerende og trist å tenke på

stusser nemlig litt når vi snakker om at det er så mye kroppsfokus i samfunnet vårt og at vi må løfte blikket – for er ikke det å kle av seg i sosiale medier akkurat like mye kroppsfokus som det å ha klærne på?

Vi må da kunne klare å være glad i kroppen vår uten å klikke oss inn på en telefon hele tiden? Det er faktisk denne ene kroppen jeg skal leve med til jeg dør, og jeg vil jo gjøre fine ting med den, behandle den bra, gi den energien som den trenger og den gode følelsen jeg selv synes jeg fortjener. Det får jeg ved å fylle dagene mine med mennesker som gir meg noe, jeg får det gjennom å trene, leke med søskenbarna mine, løfte flyttelass, ha sex, spise god mat og så videre.

Jeg klarer ikke helt å forstå at det å bare vise fram kroppen sin mirakuløst skal sende en tsunami av gode følelser gjennom hundrevis av følgere. Følelser sitter inni kroppen vår, de er der, på ordentlig, når du våkner og når du legger deg – og hvordan du ser på kroppen din, handler om så mye, mye mer enn hvor mange hjerter du får på Instagram.

At hashtaggen #instafit har flere treff enn innbyggere i verdens største by er både fascinerende og trist å tenke på. Neste gang jeg spiser frokost vil jeg ikke bli servert lettkledde mennesker. Jo da, jeg kan faktisk velge å ikke følge disse menneskene, jeg kan la være å ha en Instagram-konto i det hele tatt, men jeg kan også spørre deg om du tenker over venninnen eller kompisen din som bestandig skal ta det der bikinibildet på ferie? Tør du å si fra?

Når jeg sitter hjemme hos en gammel dame i en slitt, blomstermønstret sofa fra 70-tallet og spiser grønnsakssuppa som er laget på nøyaktig samme oppskrift som for 40 år siden, er det fint lite som kan avsløre at vi befinner oss i 2018. Ja, bortsett fra at hun, bak hennes tjukke brilleglass, rynker på øyebrynene og spør meg hvorfor jeg får opp så mange reklamer for badetøy på telefonen min.

Det er sannelig et godt spørsmål.

Jeg liker kroppen min pågrunn av et jeg kan bruke den til, uavhengig av hva følgerne mine på instagram måtte mene. Hvis jeg får valget, tar jeg fysisk bekreftelse over likerklikk hver gang.

33

HVERDAG KORTPROSA

I MØTE MED VEGGEN TEKST Håkon Dalsbø ILLUST. Marianne Nydal

34

Plutseleg er du over heile verda. Med kalkpuss i ansiktet har du akkurat overvunne veggen. Tærne er bøygd og pressa ned i nokre alt for stramme sko. Alt er nødt til å sitte heilt fast. Det skal være som limt på kroppen, akkurat slik som du skal være limt inn til veggen. Sjølv om blemmene på fingrane svir er rusen i kroppen større. Du står midt i veggen, med tre fingrar på ein liten grøn knott, stortåa di balanserer på tuppen av det raude bananforma handtaket . Det renn tre sveittedropar ned mellom augebryna. Du har ikkje ein finger ledig. Her i veggen blir du stilt overfor eit av dei store spørsmåla i livet. Kor mykje skal du tåle? Vil du klare å stå igjennom augeblikkets ubehag for å nå toppen? Dråpane slår seg saman til eitt. No flyt dei ned som ein hær mot eitt felles mål; munnen. Du strekk deg oppover mot den gule firkanten som eigentleg er alt for langt oppe. Fingrane dine når nesten fram, men du får berre ikkje tak. No må du velje. Skal du finne ein anna veg eller er det verdt å ta eit valdsamt byks for å kome seg opp.

I veggen er eg fryktlaus og fryktfull på same tid. Eg er sterk og eg er svak. Armane mine dirrar. Fingerledda er slitne og ber om pause, men beina er fortsatt klar for eit nytt nivå. Eg er sjølvaste edderkopp-mannen i det eg ligg sidelengs i spagaten medan dei under meg ropar: litt lenger opp, til høgre, litt til!

Det er berre meg mot ein stille vegg. Likevel snakkar han så mykje. Han lar meg ikkje kvile eit sekund, men han er heller ikkje fienden min. Vi er litt som to naboar. Vi kjenner ikkje kvarande skikkelig, men vi veit likevel alt for mykje om kvarandre.

Han er som den naboen som trur det er laurdagskveld ein tysdag, og som tenker at Calvin Klein-trusene er det vakraste å pryde balkongen med ein solrik dag. Han er ikkje sånn som meg, men eg er vel det same for han. No ser eg bjella der oppe. Det skal ringast. Selen eg har på meg har stramma seg litt for mykje rundt det eine låret. Men no gjer det ikkje noko, for eg er nesten på toppen. Eg trur ikkje eg treng å gå på noko kurs for å meistre livet, eller meistre stress – eg trur eg finn det her. I møtet med veggen som speilar seg i meg. Og eg får møte han, å vinne – omtrent kvar gong.

For mer info om

SAMVITEN Sjekk ut:

W W W. S A M V I T E N . N O