7 minute read
Rasisme i Norge Et blikk på en dårlig fortalt historie
RASISME I NORGE
– Et blikk på en dårlig fortalt historie
Advertisement
Er rasisme et problem i Norge? Svaret er ja, og i denne artikkelen skal jeg forklare hvorfor.
Tekst:Victoria Bergundhaugen, Idéhistorie BLM, Covid-19 og SIAN Det siste året har Black Lives Matter-bevegelsen i USA og en del andre land ført til at det stadig legges ut kommentarer og innlegg i Facebook-grupper og aviser om at det ikke eksisterer rasisme i Norge. Her er det åpenbart noen som ikke har fulgt med i timen da man lærte om blant annet andre verdenskrig eller kautokeinoopprøret, for å nevne noe. Dette var hendelser som bygget på diskriminering på bakgrunn av rase- og kulturforskjeller. Å da hevde at det ikke finnes rasisme i Norge når man kan vise til slike historiske eksempler viser derfor absurd. Selv om dette er en fortidig hendelse, kan man heller ikke påstå at en kultur for diskriminering og rasisme bare forsvinner helt uten videre. Demonstrasjonene i løpet av det siste året kommer ikke ut av ingenting, men de er et resultat av en fortid med vold og diskriminering av minoriteter på bakgrunn av rase og etnisitet. Det er en reaksjon på noe som i lang til har ligget rett under overflaten, og det var drapet på George Floyd som fikk det til å koke over. Demonstrasjonene utenfor Stortinget i Oslo til støtte for Black Lives Matter som fulgte av drapet på Floyd og demonstrasjonene mot SIAN (Stopp islamiseringen av Norge) ble stadig omtalt i mediene i forbindelse med smittefare og Covid-19. Demonstrasjonenes budskap ble hele tiden delegetimert og underminert grunnet at storsamfunnet mente det var uforsvarlige arrangementer med tanke på Covid-19-pandemien. Dette ga uttrykk for en motvilje fra regjeringen og mediene sin side, mot å snakke om og sette fokus på diskriminering og rasisme. SIAN er i hovedsak imot det de kaller islamiseringen av Norge. Det eksisterer flere lignende grupper i Norden, men SIAN er den mest kjente i Norge. Organisasjonen skriver selv i sine vedtekter at nazister og rasister ikke kan bli medlem av organisasjonen. Videre har de ved flere anledninger brent, eller forsøkt å brenne koranen, og har hatt flere demonstrasjoner mot det de mener er islamisering av Norge. Selv om de selv hevder at rasister ikke kan være medlemmer, så er praksis noe annet, i og med at diskriminering av minoriteter på bakgrunn av religion også er rasisme. De hevder altså at de ikke er rasister, samtidig som de praktiserer rasisme i det offentlige rom. Det burde også nevnes at lederen av SIAN, Lars Thorsen, ble eskortert bort fra demonstrasjonen til støtte for Black Lives Matter foran Stortinget av politiet etter et sammenstøt med meningsmotstandere. Dette er interessant med tanke på at denne demonstrasjonen ikke hadde noe med Islam å gjøre, men heller hadde fokus på politivold og diskriminering av afroamerikanere i USA. Hva en selverklært ikke-rasist hadde av meninger mot en demonstrasjon mot rasisme, vet ikke jeg.
Et historisk blikk Å hevde at rasisme i Norge ikke er et problem, mener jeg er en falsk påstand. Rasisme har ganske sterke røtter her i Norge, men det kommer ikke så godt frem i media eller i allmennutdanningen. Når jeg tidligere brukte andre verdenskrig og kautokeinoopprøret som eksempler, var det fordi det nettopp er disse hendelsene som stort sett dekker temaet «rasisme» i grunnskolen. De to hendelsene fokuserer også stort sett bare på to grupper av minoriteter i Norge, nemlig jødene og samene. Nå har det seg slik at Norge har fire andre nasjonale minoriteter, i tillegg til innvandrerminoritetene som har kommet i nyere tid. Disse nasjonale minoritetene er kvener, rom, romani og skogfinner. Sammen med jødene og samene har disse minoritetene vært offer for systematisk diskriminering og rasisme i Norge. Kvenene ble blant annet i lang tid sett på som en undergruppe av samer, og har derfor en nokså lik historie som samene ved at de også ble offer for fornorskingspolitikk på midten av 1800-tallet. Likevel hadde kvenene det kanskje noe enklere ettersom de drev med håndverk som ble sett på som positivt at den norske stat.
Illustrasjon: Gina Gylver Det er likevel når man hører om skogfinnene, rom og romani at det virkelig begynner å bli ille, ettersom disse gruppene var offer for de strengeste tiltakene. Skogfinnene hadde svedjebruk (dyrking av matvekster på nybrente vegetasjonsområder i skog) som sitt levebrød da de kom til Norge, men ettersom tømmerindustrien var stor i Norge på 16- og 1700 tallet, så ble det innført dødsstraff for å drive med svedjebruk. Det var også påbudt for skogfinnene å lære seg norsk, og de kunne trues med å bli fratatt barna sine dersom de ikke lærte dem norsk. Dette gjorde at skogfinnene raskt ble assimilert til norsk kultur, og som igjen har ledet til at de i dag er den nasjonale minoriteten med minst gjenlevende kultur og et dødt språk. Romfolket er gruppen som har kortest historie i Norge. I fremmedloven av 1929, blir det eksplisitt nevnt at sigøynere og andre utenlandske omstreifere ikke hadde adgang til Norge. Dette gjaldt også romfolk som var født i Norge, og ikke overaskende endte mange av dem opp i interneringsleirer i Tyskland og Frankrike under andre verdenskrig. For de som var i Frankrike var forholdene vanskelige, men de ble ikke sendt videre til Tyskland eller Polen. De som var i Tyskland derimot endte opp i Auschwitz, hvorpå kun fire av disse overlevde. De norske romfamiliene søkte om å returnere til Norge på 50-tallet, men ble avvist, og det var ikke før i 1956 at staten opphevde den såkalte sigøynerparagrafen i fremmedloven. Romani-folket har en mye lenger historie i Norge, hvor det allerede i 1584 ble innført påbud om landsforvisning av romani, med dødsstraff dersom de ikke fulgte påbudet. Påbudet ble opphevet i løpet av 1800-tallet til fordel for andre «løsninger», som tukthus, tvangsarbeid, og fratagelse av barn dersom man ikke rettet seg etter norsk lov og kultur. Det ble også i mellomkrigstiden innført steriliseringslov i Norge der romani-folket var overrepresentert, og hvorpå mange gikk med på «frivillig» sterilisering etter trusler om å bli fratatt barna sine. Dette viser både at rasisme har vært et problem i Norge i lang tid, men også at det var et problem før innvandringen til Norge de siste tjue årene.
Forsoning og refleksjon Det er spennende å se på den norske statens handlinger for forsoning og refleksjon rundt diskriminering og rasisme i Norge, spesielt med tanke på dagens situasjon hvor det har vært en bølge med innvandring til Norge de siste tjue årene. Begynner vi med forsoningsdelen er det ifølge mine funn kun rom, romani og jødene som har fått offisielle unnskyldninger fra staten. Romani fikk i 1998 en unnskyldning av kommunalminister Ragnhild Queseth Haarstad for behandlingen folket ble utsatt for av norske myndigheter. Jødene fikk i 2013 en unnskyldning av daværende statsminister Jens Stoltenberg for behandlingen av norske jøder under krigen, og i 2015 fikk romfolket en unnskyldning fra statsminister Erna Solberg for ekskluderingspolitikken som fikk store konsekvenser for romfolket under krigen. I 1999 ratifiserte Norge Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter, og ifølge mine kilder ser det ut til at staten mente at det var unnskyldning nok til kvenene og skogfinnene. Det virker også som at staten mener anerkjennelsen av samene som et urfolk, og opprettelsen av Sametinget var oppreisning nok. Noe annet jeg finner overraskende er hvor lett det var å finne de historiske kildene jeg har brukt, samtidig som jeg ikke har hørt mye om dette før jeg begynte å jobbe med denne artikkelen. Det viser en mangel på opplæring og informasjon om de nasjonale minoritetene og problematikken rundt dette temaet i norske skoler. Det virker rart og bekymringsfullt at det er et så stort hull i så viktig norsk historie. Det er på tide å få skjelettene ut av skapet og frem i lyset.
Det å reflektere rundt noe man egentlig ikke vet noe om er som regel meningsløst. Det må igjen bety at det i liten grad er gjort refleksjon rundt minoritetspolitikken i Norge, sett i sammenheng med situasjonen de siste årene. Dette er heldigvis noe som er i ferd med å endre seg, da det i løpet av de siste fem eller seks årene har blitt gjort mye for fremme problematikken rundt nasjonale minoriteter. Det ble blant annet utgitt en bok om urfolk og nasjonale minoriteter i oktober 2020, med lærere og lærerstudenter som målgruppe. Samtidig er det også noen som mener at rasismeparagrafen bør fjernes fra loven grunnet innskrenkning av ytringsfriheten, noe som bare viser at rasisme er et tema det trengs mer kunnskap og åpenhet rundt. Jeg vil avslutningsvis si at denne artikkelen er ment å gi rasisme i Norge en historisk kontekst, å vise at vi har en problematisk forhistorie, samt å vise at rasisme fortsatt er et problem sett i sammenheng med mangel på problematisering og refleksjon i det offentlige ordskiftet i nyere tid. ■
