Norwegian Wood 155

Beatles i tåka Wings fra arkivene

* Nr. 155 • JULEN 2018*

Tidsvitnet Freda Kelly

White album Baby’s in silver Norsk jente så Beatles i Hamburg

RED

AK SJO

PRESIDENT: Toralf Høyer-Hansen toralf@norwegianwood.org SJEFREDAKTØR: Roger Stormo roger@norwegianwood.org

NEL T

REDAKTØR: Oddvar Ruud redaksjonen@norwegianwood.org SEKRETÆR: Bjørn Bjerkeskaug info@norwegianwood.org

ADRESSER NETTSTED: www.norwegianwood.org FACEBOOK: www.facebook.com/beatlesklubb TWITTER: www.twitter.com/ beatlesklubben@beatlesklubben FYSISK ADRESSE: Norwegian Wood Postboks 105 Tveita 0617 OSLO TRYKKERI: Knut Molvik Molvik Grafisk

SJEFSREDAKTØREN

ROGER STORMO TAR ORDET Det skjer mye rundt både Paul og Ringo, og også rundt Beatles og John Lennon når det gjelder retrospektive utgivelser.

Det går også stadig kortere tid mellom at en utgivelse eller begivenhet annonseres til den faktisk finner sted, så for et kvartalsvis blad som vårt er det ikke lett å henge med i svingene.

Således skjer det at Paul McCartneys Archive-utgivelser kommer med en ny bolk rett etter at dette bladet har gått i trykken, så det rekker vi ikke å anmelde, kun å forhåndsomtale.

Til gjengjeld har vi en stor seksjon om den nye utgaven av The Beatles’ selvtitulerte utgivelse fra 1968, også kjent som «White album».

Vi har også omtale av Lennons nye ultimate «Imagine», samt kinofilmen med samme navn, dog har vi ikke rukket en anmeldelse av DVD og Blu-rayutgivelsen, samt den nye «Imagine» boka som Yoko Ono har passet på å utgi samtidig.

LAYOUT: Erik I. Blindheim Pil Media AS

En ting vi slett ikke har med, er at det ble sluppet en McCartneysingle i begrenset opplag på Record Store Days “Black Friday”, 29. november, det var “I Don’t Know” og “Come On To Me”, debutsinglen fra “Egypt Station” som omsider kom i fysisk format på vinyl. 5600 nummererte eksemplarer kom ut i USA, i Europa er opplag ukjent og unummererte.

ANNONSER: Lise Lotte Andersen Pil Media lotte@pilmedia.no

I disse internettider regner vi imidlertid med at de fleste av dere holder dere oppdatert på det som skjer via skjermen, så vårt blad fremstår nå mest som et supplement og et dypere dykk inn i det som omtales via de digitale medier.

TAKK TIL:

En annen ting som har skjedd siden sist er at Paul McCartney har vært og holdt konsert på våre hjemlige bredder igjen, og vi kan misunne danskene som har hatt besøk av både Ringo og Paul i år.

• Dag Inge Fjeld • Børre Sivertsen • Eirik Søreide • Trond Blindheim • Espen Bratlie •Are Stegane • Jan Henrik Fosse • Audun Molde • Ståle Stålmann Kverndokk • Thor-Willy Bakke • Peter Viken • Svein Sund • Ole-Andreas Refsnes • Piet Schreuders • Mark Smotroff

Imidlertid er det mange her fra Norge som har tatt turen til begge disse konsertene, det er tross alt bare en svipptur over Skagerak.

Selv befant og befinner jeg meg fortsatt i Florida, USA – på en sen sommerferie som var bestilt og betalt lenge før Københavnkonserten ble utlyst. Så vår layoutmedarbeider Erik Blindheim skal ha stor takk for at han har holdt fortet og satt sammen bladet i mitt fravær!

2

IN

Vår sekretær Bjørn Bjerkeskaug har bedt meg om å be de av dere som flytter å sende oss flyttemelding. Posten videresender kun i tre måneder, etter det mister vi medlemmer som har flyttet.

En annen ting er at folk glemmer å fornye sitt medlemskap når det ikke følger giro med i bladet, for da legges ikke den i regningsbunken og blir glemt. Vi har kuttet ut giroblanketter ettersom de fleste nå betaler via nettbank.

NH

OL

Men OBS! dette er årets siste nummer og det er nå det gjelder å fornye, så vil du ha bladet også i 2019 er det nå det gjelder å betale medlemsavgiften!

Se også egen side i bladet om dette.

06. Tidsvitnet Freda Kelly

Noen vil kanskje savne del 3 i Yan Friis’ serie om Beatles @ Youngstorget, der vi nå trer inn i solo-periodens tidsalder, perioden 1970-74. Vi kan imidlertid melde at Friis er i gang med en oppfølger til boken «Beatles og jeg», som om vi ikke tar helt feil omhandler nettopp denne perioden.

15. Baby`s in black: Fra Sussebass

Etter at Beatles nå har feiret 50-årsjubileet til «Sgt Pepper’s Lonely Hearts Club Band» med remikset plate pluss outtakes, hoppet over «Magical Mystery Tour», feiret «Yellow Submarine» med nyutgivelse av filmen på kino og feiret jubileet til «White album» med remikset plate pluss outtakes så spekulerer vi selvsagt i hva som kommer fremover av slike 50-årsmarkeringer. Selv håper vi fortsatt på at det skal komme noe film fra Get Back sessions, selv om det kanskje på grunn av George og Johns negative holdninger til «Let It Be» filmen ikke lar seg gjøre å utgi akkurat den. Vi tror at man fint kan lage en helt annerledes film fra samme periode ved å klippe kreativt og bruke andre innslag enn Michael Lindsay-Hogg gjorde. Regissøren hadde sin visjon om hva filmen skulle omhandle og arbeidet han gjorde bærer også preg av at det er usynkront mellom bilde og lyd. En bedre film kan lages, tror vi.

Vi skriver litt om Ringos planer for 2019 inne i bladet, og i skrivende stund har Paul McCartney nettopp begynt å annonsere sine turnéplaner for det nye året, med konserter i Sør-Amerika og USA. Uansett hva som kommer, så kan du være sikker på at vi kommer til å skrive om det i Norwegian Wood! Jeg vil gjerne benytte anledningen til å takke alle dere der ute som sender oss artikler og stoff slik at bladet blir fint og variert, noe jeg kanskje spesielt ser i dette nummeret. Fortsett å sende inn, god jul og godt nytt år og husk å fornye!

Det er på tide å betale medlemsavgiften for 2019!

10. Trønderjenta som så Beatles i Hamburg til Hey Jude 21. George - min barndoms favoritt Beatle 25. Beatles i tåka 28. Biltur med Freda Kelly 33. Beatles på Woodstock 36. Ringos planer for 2019 38. Restesalg 39. White album i jubileumsutgave: 39. Fra utvikling til avvikling 44. Det mystiske gamle huset 46. The Beatles White album DeLuxe sporliste 50. 7 disc super deluxe edition 68. White album i surroundlyd 73. Paul McCartney Archive: Wings Wild Life og Red Rose Speedway 80. Imagine - den ultimate utgaven 83. Cavernkvartalet skal fornyes 86. Imagine på kino 88. Til minne om Geoff Emerick 90. Pauls ukjente hund Eddie

De forskjellige kontingent-alternativene er: Norsk medlemskap (papirutgaven)....................................kr. 300,Utenlandsk medlemskap (papirutgaven)......................... kr. 400,Elektronisk medlem Norge og utlandet (pdf-fil av papirbladene).................... kr. 200,Familiemedlem (Støttemedlem, får ikke bladene)......... kr. 100,Klubbens kontonummer er 1271.21.35628 (Aurskog Sparebank) Vipps-nummer: 128526.

Adresseendring Har du flyttet er det svært viktig at du melder inn dette til info@norwegianwood.org, så får du bladene når du skal, og dette sparer oss for ekstra portoutgifter.

3

D

92. Ny Beatlesmusikal 94. Mr Kite-plakaten frem i lyset 96. Paul McCartney i København

ÅRSMØTE

Innkalling til årsmøte i Norwegian Wood - Den norske Beatlesklubben Styret innkaller herved til årsmøte i Norwegian Wood – Den norske Beatlesklubben.

Årsmøtet avholdes onsdag 6. mars kl. 18:00 Møtested er per nå ikke bestemt, men vil bli kunngjort i den endelige innkallingen.

Foreløpig saksliste:

1. Godkjenning av innkalling og dagsorden

2. Valg av møteleder, referent og to protokollunderskrivere

3. Godkjenning av regnskap 2018

4. Fastsettelse av kontingent for 2020

5. Innkommende forslag

6. Valg av styre og valgkomite

7. Møtet heves

Presidenten har ordet:

In Spite Of All The Danger Vi skriver desember 2018, og en ny Beatles-bølge feier over oss - igjen.

Saker som ønskes behandlet av årsmøtet må være mottatt av styret senest 20. februar 2019.

Send forslag til toralf@norwegianwood.org og merk med ”Årsmøte 2019”.

Tidlig i høst fikk vi Paul McCartneys nye kritikerroste album «Egypt Station», John Lennons oppussede «Imagine» kom i oktober, og nå klatrer jubileumsversjonen av 50-åringen «White Album» opp på topplistene rundt om i verden.

Samtidig spør Dagbladet om albumet er det beste som kommer i 2018, og besvarer det selv med at det er fullt mulig.

Endelig innkalling med møtested, fullstendig saksliste og andre nødvendige saksdokumenter med forslag blir kunngjort via klubbens nettsted, facebookside og på twitter innen utgangen av februar måned.

Det viser vel at The Beatles var langt forut for sin tid, og leverte musikk som lever og fortsetter å fenge stadig nye generasjoner musikkelskere.

For å ha stemmerett må medlemmet ha betalt kontingent for 2019.

Gruppen hadde en utrolig musikalsk utvikling i den relativt korte tiden de eksisterte.

Velkommen til årsmøte!

For å danne oss et bilde av det, la oss gå til starten 60 år tilbake i tid. Til en søndag ettermiddag i midten av juli 1958, dagen John Lennon, Paul McCartney og George Harrison laget deres første plate.

Med vennlig hilsen styret

4

Sammen med Colin Hanton (trommer) og John «Duff» Love (piano) var de The Quarrymen.

og de var aldri ment for annet enn til privat bruk.

Da de forlot studioet hadde de den ferdige platen med seg.

“Da vi fikk plata, var avtalen at vi skulle ha den en uke hver. John hadde den én uke og ga den videre til meg. Jeg hadde den én uke og ga den videre til George, som hadde den én uke. Så fikk Colin den i én uke og ga den til «Duff» Love – som beholdt den i 23 år.

Senere da vi var blitt berømte, sa han: Hei, jeg har den første plata.

Det endte med at jeg kjøpte den tilbake etter en kraftig prisstigning. Etter det har jeg laget noen kopier.

Jeg vil ikke spille 78-plata, for den vil bli utslitt, slik demoplater på den tiden gjerne ble.

Men det er flott å ha den.»

(Paul McCartney i boka The Beatles Antologien)

Ifølge Record Collector Magazine er denne dobbeltsidige singelen “den mest sjeldne platen i verden.”

Den anslås å være verdt et sted mellom $ 150,000.00 og $ 300,000.00 - sannsynligvis et forsiktig estimat.

Begge disse unike sangene finnes på «The Beatles Anthology1» fra 1995.

2019 vil forhåpentligvis gi oss en jubileumsboks med 50 åringen «Abbey Road», The Beatles’ siste innspilte plate.

Med buss ankom de fem ungguttene Liverpools eldste platestudio, Phillips’ Sound Recording Services (også kalt Percy Phillips Recording Studio) i 38 Kensington.

Albumet mange anser for å være (blant) gruppens beste. At «Abbey Road» er det best/mest produserte er de fleste enige om, og det gir oss finalen på The Beatles’ eventyrlige utvikling i studio fra 1958 til 1969.

Prisen for å spille inn en plate var 17s 6d, som i 2018-penger tilsvarer ca. 200 norske kroner.

“It’s nice to think that we made such an impression that people still want more,” sa John Lennon i et intervju på slutten av 70-tallet.

“That’s the best way to leave things, with people wanting more.”

Buddy Hollys «That’ll Be The Day» og den selvsnekrete «In Spite Of All The Danger» (den eneste «McCartney-Harrison»-sangen noensinne registrert)

var de to sangene som ble prioritert den historiske dagen.

Og det er ingenting

som tyder på at inte ressen for The Beatles

vil avta med det første

............

I en fei ble opptakene gjort unna, og raskt presset på en mono 10-tommers 78 skjellakk-plate, e ller en steinkake som de også kalles.

En god jul og et godt nytt år ønskes dere alle!

Det var svært primitive opptak,

Toralf Høyer-Hansen

5

Tidsvitnet av Dag Inge Fjeld

S

ekretæren for Brian Epstein og fanklubben til the Beatles gjestet Beitostølen i oktober. Et meget celebert besøk for den årlige beatlesfestivalen. Etter the Beatles oppløsning trakk Freda seg tilbake og viet tiden til familie og arbeid. I 2013 kom dokumentaren Good Ol’ Freda hvor hun kunne fortelle om sitt liv og virke i beatlesuniverset. Freda hadde en helt unik rolle gjennom å være en av de få som ble igjen i Liverpool. Hun holdt kontakt med beatlesfamiliene og dro til London regelmessig for å være med bandet og apparatet.

Målgruppen hennes var 40.000 medlemmer av fanklubben rundt om i verden som tørstet etter det siste nye om bandet. Freda må ha vært beatlesorganisasjonens Se og Hør. Men, en etisk og moralsk versjon.

Hun visste mer enn det hun kunne skrive om, og etter 50 år i dette universet må hun ha fått vite mye mer enn det hun hittill har snakket om. Jeg hadde en plan for hvordan jeg skulle få henne på glid. Det lykkes desverre ikke.

Jeg mistenker at hun ikke har lest Mark Lewisohns første bind av beatleshistorien.

Lewisohn beskriver Liverpool, barndommen til alle de sentrale aktørene, oppvekstvilkår, og dynamikken mellom John, Stu, Paul, George, Pete, Brian og Ringo helt fra starten. For å forstå hvordan det hele kunne bryte sammen i 1969 er det nødvendig å forstå starten og de hendelsene som formet organisasjonen.

6

Freda Kelly Power of two

Forskere som studerer kreativitet og innovasjon har ofte samarbeidet mellom John Lennon og Paul McCartney som et eksempel på det ultimate kreative samarbeidet, og hvordan et tospann syr seg sammen.

Hvorfor to, og ikke tre personer i et slikt skapende team? Tre ben får et bord til å stå støtt.

To ben er det som skal til for å kunne løpe avgårde.

Metaforen gjelder også for organisasjoner som skal kjempe seg frem med noe nytt til markedet. Hvem som utgjør de to er selvsagt av avgjørende betydning.

De må ha det gøy sammen, dele samme visjon, ha personligheter som utfyller hverandre, og ha en klar fornemmelse om hvem som er sjefen på ulike arenaer. Da skapes en kultur for rivalisering i en kameratslig tone. Beviset ligger i om en fornemmer hvor den andre er på vei i samtalen og at man er istand til å avslutte hverandres formuleringer.

med ferdige manus er i stand til. Men dette skjedde altså ikke over natten. Det året the Beatles erobret verden markerte åtte krevende år som organisasjon.

Siden juli 1957 hadde John, Stu, Paul, George, Pete og Ringo i en organisk prosess spilt med hverandre, reist ut i verden sammen, slipt seg mot hverandre, opplevd farer sammen, rivalisert mot hverandre, og opplevd Julia Lennons og Stuart Sutcliffes dødsfall.

Alle disse hendelsene var med på å forme the Beatles til å bli verdenshistoriens viktigste kulturelle organisasjon. Ikke bare endret de musikkhistorien, ungdomskulturen, og etterhvert selve kulturen.

I 1968 gjorde de et prisverdig forsøk på å endre næringslivskulturen gjennom Apple Corps Ltd. Freda var øyevitne til revolusjonen gjennom sin unike rolle som bindeleddet mellom 40.000 fans rundt om i verden og the Beatles.

Ser man de legendariske pressekonferansene med the Beatles fra 1964 og 1965 er alle fire så samkjørte at de utfyller hverandre slik bare komiker-grupper

Hun ble nok spurt om alt mulig fra fansen, var stasjonert i Liverpool og derigjennom kunne hele skapelsesberetningen om dem.

Derfor var det litt overraskende at hun ikke hadde noen betraktninger rundt relasjonen mellom John, Stu og Paul. Et trekantdrama som på mange måter ble spilt i reprise når Yoko Ono kom inn i bildet for fullt i 1968. Paul utmanøvrerte Stu, og ble Johns kreative partner.

7

Yoko utmanøvrerte Paul og ble Johns fortrolige og kreative partner videre. I all beskjedenhet kan man hevde at samarbeidet mellom John og Paul er utgangspunktet for hvordan den vestlige verden ble kulturelt transformert. En revolusjon som for 50 år siden også smittet over på næringslivet.

Yoko Ono fant fort frem til Johns svake sider, hans traumer fra barndommen og utnyttet det til fulle.

Johnandyoko og Paul ble et trekantdrama som i 1969 avsluttet den fenomenale kreativiteten i the Beatles.

Samtidig fant George Harrison det vanskelig å få plass nok og respekt for sine bidrag. George hadde funnet tonen med Bob Dylan, og nye gitarfenomener som Eric Clapton hadde gitt George en anerkjennelse han ikke var vant med hjemmefra. I 1968 var det for sent for beatlesorganisasjonen å få George innkjørt i et nytt oppsett. Culture eats strategy for breakfast er et godt ordtak fra næringslivet som selv ikke the Beatles var immune fra.

Beatlesorganisasjonen som modell for forretningsutvikling Midt oppe i turen til Rishikesh og innspillingen av det nye albumet skulle the Beatles revolusjonere næringslivet i 1968. Apple Corps Ltd ble ganske fort en hengemyr av problemer. Det paradoksale er at beatlesguttas egen organiske utvikling representerte modellen for hvordan kreative bedrifter blir til.

De skapte malen, men så ikke hvordan den kunne anvendes på sitt eget nye morselskap.

En som hadde studert beatleshistoriens viktige nyanser, og som forstod hva slags dynamikk som hadde skapt det firehodete monsteret var Steve Jobs.

Blant beatlesfans er johnandyoko et minefelt.

Jeg mener John på det personlige plan helt sikkert hadde godt av Yokos avant-garde livsstil og uvante perspektiver. Han fikk kanskje et flashback til sin tid med Stuart Sutcliffe. Men så kommer den ubehagelig innvendingen: Det at Yoko Ono antydet at hennes «kunstneriske produksjon» og talent var i nærheten av å kvalifisere som Johns veileder og partner burde fått Johns «bullshit-detector» til å markere høylydt.

8

I 1968 var the Beatles så sikre på at det nye albumet skulle vokse organisk at selv George Martin følte seg overflødig. Ingen trengte inn i tospannet.

Før Yoko Ono. Tim Cook som er ingeniør og MBA-utdannet har i intervjuer fortalt at han ofte hørte Beatles-analogier fra Steve Jobs.

Den dagen han forstod hva som lå i dette var dagen han forstod at det var han som var best egnet til å overta etter Jobs død.

Alle som kjente Jobs har berettet at Bob Dylan og the Beatles var hans altoppslukende interesse.

Det spesielle ved Jobs fandom var at han tolket seg selv og sitt prosjekt inn i Dylans liv og forfatterskap. Når Apple Computer ble etablert var det ikke bare navnet Apple Corps som var en av inspirasjonskildene. Hans samarbeid med Steve Wozniak og deres involvering av støttespillere som Ronald Wayne, Mike Markkula, John Sculley m.fl minner veldig om John, Stu, Paul, George, Pete, Ringo, Allan, Brian, George M, Norman, Geoff og Ken. Steve Jobs kunne sin beatleshistorie og bygde sine organisasjoner inspirert av dette.

Freda en gang til?

Mens alt dette utspilte seg arbeidet Freda Kelly med fanklubben. Hun rapporterte ut til verden fra en privilegert innside. Det er åpenbart at det er mye mer enn det hun har snakket om som hun må ha fått med seg, og reflektert rundt.

I et intervju med TV-programmet 60 minutes i 2003 utdypet han poenget og fortalte “My model for business is the Beatles.

I ettertid har jeg tenkt på hvordan Freda passer inn i dagens medieøkonomi. På mange måter var hun datidens «rosablogger».

They were four guys who kept each other kind of negative tendencies in check. They balanced each other and the total was greater than the sum of the parts. That’s how I see business: great things in business are never done by one person, they’re done by a team of people.”

Hun var tydelig på sin rolle som ansvarlig for fanklubben og fan selv. Hun bød på sine opplevelser og unike innsikter. Skulle man inn i beatlesvarmen var nok hun en strategisk aktør å bearbeide.

Samtidig ledet Freda en fanklubb som minner om dagens «Fandom». Mennesker som er så oppslukt av et fenomen at de organiserer livet sitt etter det.

Næringslivet betaler dyrt for å bli lært opp i kodene for hvordan man får til slikt.

Legg merke til formuleringen «negative tendencies». Johns humørsvingninger ble balansert av Pauls høflige og positive fremtoning. Pauls potensielle overmot ble balansert av Johns nådeløse kommentarer og hans bullshit-detector. Enten det var samarbeidet med Steve Wozniak, Jony Ive, eller Tim Cook var Jobs bevisst på tospannsteorien. Mange av Brian Epsteins tjenester ble overflødig etter 1966.

Det kan kanskje være et tema for beatlesfestivalen på Beitostølen om noen år!?

9

av Børre Sivertsen

enen i Top

sc Beatles på

Ten Club

TRØNDERJENTA

SOM SÅ BEATLES PÅ SCENEN I HAMBURG!

Unni Hammeren (f. 1945) fra det lille tettstedet Åsen i

Levanger kommune i Trøndelag, tilhører en svært eksklusiv gruppe nordmenn. Hun har nemlig en gang i tiden stått nede på gulvet foran en scene, og oppe på scenen stod THE BEATLES! Det skjedde sommeren 1961, og stedet var Top Ten Club i Hamburg. Jeg har ingen klar formening om hvor mange nordmenn som fikk gleden av å oppleve Beatles live, men det kan neppe dreie seg om et særlig stort antall. Kanskje noen hundre, høyst noen få tusen??

For Unni Hammeren sin del skjedde det på et tidspunkt en av egynnels b hvor så godt som ingen her i landet, eller noe annet land å p i n Un llet for den saks skyld, hadde hørt om Beatles i det hele tatt.

1960-ta Sommeren 1961 var de vel blitt et «halvkjent» navn hjemme i Liverpool og omegn, i tillegg hadde de opparbeidet et visst rykte i Hamburg etter sitt første opphold der høsten 1960. Men utover det var Beatles et totalt ukjent fenomen for verden. Og Unni selv visste heller ikke hvem det var hun hadde sett og hørt, før flere år senere! Hun var 16 år i 1961, og het Unni Lundby den gangen. Hun kom fra Frosta i Nord-Trøndelag, og litt tilfeldigheter gjorde at hun befant seg på jobb i Hamburg den sommeren. På samme tidspunkt var det også noen andre utlendinger på jobb i den tyske havnebyen, nemlig et visst rockeband fra Liverpool. Unni og Liverpool-guttene sine veier skulle krysses i Hamburg, og da hun tilfeldigvis så dem på fjernsyn litt lenger utpå sekstitallet kjente hun dem straks igjen. Denne gjengen hadde hun jo sett før, på Top Ten Club i 1961! Undertegnede har på vegne av Norwegian Wood besøkt Unni Hammeren hjemme på Åsen for å høre hennes historie.

10

NORWEGIAN WOOD: Unni Hammeren, vi har hørt snakk om at du så The Beatles i Hamburg på begynnelsen av 60-tallet. Fortell!

De fikk betaling i kontanter når de kom i land, og de tok jo disse pengene med seg rundt omkring.

Det kunne dreie seg om veldig store summer, så det er klart at når disse folkene gikk «på byen», var det mange som var interessert i dem og pengene deres.

Enten å få dem til å bruke mye penger, eller rett og slett å stjele pengene deres.

UNNI: Ja, det er riktig. Jeg arbeidet i Hamburg i 1961, og der så jeg The Beatles, men da visste jeg jo ikke hvem de var eller noe…

NW: Hva jobbet du med i Hamburg?

Det var ikke helt uvanlig at de kunne få utbetalt rundt 10 000 tyske mark, og det var jo mye penger.

UNNI: Jeg var ansatt i Velferdstjenesten for Handelsflåten i Hamburg, og var der i omtrent et halvt år, fra juni til november 1961. Velferdstjenesten hadde stasjoner i en rekke havner over hele verden, og formålet var å ivareta norske sjøfolk mens de var i land. Jobben min i Hamburg gikk bl.a. ut på å vise sjøfolk rundt på steder og aktiviteter mens båtene de jobbet på lå i havn, eller mens de ventet på ny jobb på en annen båt.

Jeg husker en kar som nettopp hadde fått utbetalt 52 000 mark! Så jobben til meg og mine kolleger i Velferden var bl.a. å være med disse sjøfolkene inn på barer, og vi måtte selvsagt drikke øl sammen med dem, Tyskland var jo et øl-land!

Så vi drakk øl, og etterpå gikk vi på toalettet og stakk en finger i halsen for å kaste opp. For vi kunne jo ikke bli fulle! Men samtidig var vi nødt til å drikke litt, ellers ville det vært altfor påfallende. Så her var det flere hensyn å ta.

URG: og en I HAMB lferden PÅ BAR is kolleger i Ve mburg. a nn å bar i H En av U mann, p jø s k s r no nni Foto: U

Mannen med 52 000 mark husker jeg spesielt godt.

Et stykke utpå kvelden ble han nokså full, så på et tidspunkt tok jeg lommeboka hans, tok den med meg på toalettet og flyttet det meste av pengene over i min egen veske. Han fikk tilbake lommeboka med litt penger i, og så forlot jeg stedet. Jeg tok med meg pengene hans til Velferdens kontor på Hotel Norge, hvor han fikk dem igjen senere.

I tillegg var jo Hamburg en litt spesiell by når det gjaldt prostitusjon. De prostituerte i Reeperbahnområdet måtte inn til en ukentlig legesjekk med tanke på kjønnssykdommer, og fikk da et sertifikat som viste at de var «godkjent» for den kommende uken.

Så vi i Velferden måtte sørge for at sjømennene som ønsket å oppsøke prostituerte holdt seg til de «riktige» områdene, for at dette skulle være så trygt som mulig. Vi instruerte altså sjømennene om hvor de kunne gå, og eventuelt hvor de slett ikke burde gå, hvis de ønsket den slags kontakt. I tillegg måtte vi prøve å få dem til å ikke ha med seg for mye penger ved sånne besøk.

Vi tok dem ofte med til plasser hvor det var musikk, og helst fest! Det var gjerne det de ville ha når de kom i land etter lang tid på sjøen.

Dette var jo stort sett mannfolk, og regelen var at det skulle være unge norske jenter som skulle ha disse jobbene i Velferden. Man kunne ikke være for gammel, og man kunne heller ikke ha en sånn jobb for lenge, for da ble man gjenkjent i miljøet.

Så vi gikk mye på barer og andre steder hvor det var levende musikk. Et populært sted nede ved havna hvor man spilte jazz, het Riverkasematten. Der var jeg flere ganger. Og så var vi en god del innom på steder i området rundt Reeperbahn.

En viktig del av jobben var rett og slett å sørge for at disse sjøfolkene ikke skulle sløse bort alle pengene sine!

NW: Det høres unektelig ut som en ganske spesiell jobb! Hvordan i all verden fikk du den?

11

UNNI: Jeg bodde på Frosta på den tiden, og en dag så jeg en annonse i Adresseavisen hvor Velferdstjenesten for Handelsflåten søkte etter unge jenter til dette oppdraget i Hamburg. Jeg var jo bare 16 år, men jeg sendte inn en søknad og fikk jobben!

sommeren eller høsten også, men da var ikke Beatles der lenger.

NW: Husker du hvordan det så ut inne på Top Ten Club?

UNNI: Det var et veldig røykfullt lokale. Det var det samme på alle disse musikk-stedene i Hamburg på den tiden, at det var fryktelig røykfullt! I dag ville vi nok kalt det et «brunt» lokale, og det var et lite dansegulv foran scenen. Den kvelden hvor jeg med sikkerhet vet at vi så The Beatles, tror jeg vi var innom der relativt tidlig på kvelden, og satt der kanskje en liten time eller noe slikt. Vi startet vanligvis runden med sjøfolkene ved sju-tiden på kvelden, og så gikk vi rundt omkring og var inne på flere forskjellige steder. Jeg tror ikke det var så veldig mye mennesker på Top Ten akkurat da vi var der og så Beatles, det ble nok mer folk senere utover kvelden og natta. Men vi gikk litt rundt i lokalet, og jeg er temmelig sikker at jeg stod fremme ved scenen på et tidspunkt. Jeg må jo ha sett Beatles-guttene på ganske nært hold, for jeg kjente dem lett igjen da jeg så dem på tv lenge etterpå.

NW: Og i Hamburg så du The Beatles! Dette må da ha vært i løpet av den første måneden du var der, i juni måned, eller senest den 1. juli. For Beatles hadde et tre måneders engasjement på Top Ten Club på Reeperbahn våren og forsommeren 1961. De spilte hver kveld i hele april, mai og juni, med siste spilling lørdag den 1. juli. Husker du om du så dem èn kveld, eller kan det ha vært flere kvelder?

NW: Du nevnte at de hadde en spesiell klesstil. Kan du si noe mer om det?

UNNI: Jeg husker ikke detaljer om klærne deres, men de hadde ihvertfall ikke dongeribukser! Det var mange som gikk i dongeri på den tiden, også musikerne vi så på scenene rundt omkring. Men The Beatles hadde definitivt en annen type bukser, og det

var nok derfor jeg la

merke til det.

UNNI: Jeg tror vi var innom Top Ten Club to kvelder med kort tids mellomrom, så jeg kan muligens ha sett dem to ganger. Jeg er usikker på om de var på scenen den første gangen vi var der, for det var vel flere forskjellige band som spilte i løpet av kvelden, og vi var ikke alltid så lenge innom på hvert sted.

Og kanskje gikk vi for å finne et annet sted akkurat da det var en kort pause på scenen, når det ene bandet gikk av og det andre kom på?

NW: De hadde ganske sikkert svarte skinnbuk- ser, jeg tror Beatles hadde begynt å bruke det på den tiden.

UNNI: Svarte skinnbukser

kan det ha

vært, ja!

Så den første kvelden kan det ha vært et annet band på scenen da vi var der. Men den andre kvelden var det definitivt The Beatles som spilte!

Jeg tror det var litt måten de spilte på som gjorde at jeg la merke til dem. Det var bra musikk!

Beatles på taket av Top Ten Club

Ellers husker jeg at de hadde en litt spesiell klesstil, og de var «ramme» til å røyke! Vi snakket om det etterpå, at de røykte på scenen hele tiden. Og så diskuterte vi frisyrene deres, vi syntes de hadde veldig langt hår! Jeg var innom på Top Ten Club senere på 12

Norske sjømenn og jenter fra Velferdstjenesten for Handelsflåten, på en utsiktsbalkong i Hamburg. Foto: Unni Lundby

Norske sjømenn og jenter fra Velferdstjenesten for Handelsflåten, på en utsiktsbalkong i Hamburg. Foto: Unni Lundby

NW: Er det andre spesielle ting fra Hamburg-tiden som du husker godt?

Men da jeg kom fram til Hamburg var det ingen fra Velferden der for å hente meg, for jeg hadde ikke fått gitt noen beskjed om at jeg var blitt forsinket, så de trodde ikke jeg kom i det hele tatt! Og kofferten min var forsvunnet, den hadde blitt med flyet jeg egentlig skulle ta dagen i forveien.

De fant en maken koffert på flyplassen, med den viste seg å ikke være min. Så jeg måtte begynne å forklare hva det var jeg hadde med meg i kofferten min, bl.a. lå bunaden min der. Heldigvis kunne jeg litt tysk. Og tre-fire uker senere dukket faktisk kofferten min opp i resepsjonen på Hotel Norge, så jeg fikk tilbake både bunaden og resten av sakene mine. I mellomtiden hadde jeg jo måttet kjøpe inn det mest nødvendige av klær, men det ble altså greit til slutt.

En annen ting jeg husker godt, er da vi reddet et utested for homofile fra å bli stengt!! Det fantes et slikt sted i Hamburg, og der inne havnet vi en kveld.

Det var et veldig «brunt» sted, men de hadde god og rimelig mat der, derfor gikk vi inn. Det var to av oss jentene fra Velferden, og så var det noen sjøfolk.

Vanligvis slapp visst ikke kvinner inn på dette stedet, men vi kom nå inn, og vi skjønte jo heller ikke at stedet egentlig var forbeholdt homofile menn. Dette var i en tid hvor man faktisk havnet i fengsel for å være homofil, og litt tidligere på kvelden hadde noen tydeligvis vært inne og skjønt hva slags sted det var.

De hadde meldt fra om at det foregikk «ulovligheter» der, så et kvarters tid etter at vi kom dit stod plutselig politiet i døra for å foreta en razzia. Men da de så at det var mennesker av begge kjønn der avbrøt de razziaen, og stedet ble ikke stengt som det ganske sikkert hadde blitt ellers. Så vi jentene reddet altså stedet! Etterpå kom innehaveren og snakket med oss, han satte pris på at vi hadde vært der og ønsket oss velkommen tilbake når som helst! Men dette var jo selvsagt en ny og ukjent verden for meg, vi visste ikke så mye om homofili på Frosta på begynnelsen av 60-tallet!

UNNI: Ja, det ble litt av en seanse for i det hele tatt komme seg dit! Jeg måtte jo ha pass og oppholdstillatelse. Jeg var på Steinkjer for å ordne passet, og det skulle sendes hjem til meg på Frosta, men det dukket aldri opp der. De hadde i stedet sendt det direkte til den tyske ambassaden i Oslo, for at de skulle ordne oppholdstillatelsen. Jeg reiste med fly nedover til Fornebu, men der var det ingen fra ambassaden med noe pass eller arbeidstillatelse til meg. Jeg hadde egentlig et fly videre til Tyskland litt senere samme dag, men det måtte jeg jo bare kansellere.

Turister og norske sjømenn om bord på en sightseeing-båt i Hamburg sommeren 1961. Foto: Unni Lundby

Så jeg dro til inn til Oslo, fant den tyske ambassaden og gikk inn der. Men nei, de hadde ikke noe pass som hørte meg til! Men mens jeg stod der kom vaktmesteren inn med et pass i hånden og spurte personalet; «Skal det kastes, dette?» Han hadde funnet det i en søppelbøtte! Jeg vet ikke hvorfor det hadde blitt kastet, men det var altså mitt pass, så da fikk jeg det og arbeidstillatelsen og kunne fortsette til Tyskland dagen etter.

13

motor var helt nytt da, og far hadde sett en annonse, så jeg visste nøyaktig hva jeg skulle ha. Ekspeditøren ble litt forfjamset, og spurte hvor han skulle sende regninga. «Jeg betaler!», sa jeg. Den kostet 800 kroner, men far hadde sendt med meg penger, så jeg betalte kontant. Folkene i butikken fraktet plenklipperen nedover til Ravnkloa og fikk den ombord i båten mens jeg gjorde unna de andre ærendene jeg hadde i byen, og så tok jeg alt sammen med hjem til Frosta!

NW: Tilbake til deg og Beatles. Når og hvordan fikk du greie på at det faktisk var The Beatles du hadde sett i Hamburg den gangen?

UNNI: Jeg så dem på tv hjemme på Frosta. Foreldrene mine kjøpte tv i 1963, og jeg tror det må ha vært relativt kort tid etter det.

NW: Da kan det ha vært på senhøsten 1963, for jeg tror kanskje det var første gang Beatles var på norsk tv. De hadde vært i Stockholm i oktober, og Sveriges Television hadde gjort opptak med dem til et program som het «Drop In». Jeg mener det programmet også ble sendt på NRK i november eller desember.

Noen år senere, antakelig i 1964, var jeg tilbake i Hamburg på selveste 17. mai. De jentene som jobbet i Velferden da hadde reist hjem før 17. mai, så jeg og noen andre fikk spørsmål om å komme nedover for å feire sammen med sjøfolkene som var der. Og da oppdaget jeg et Hamburg som var blitt veldig annerledes siden jeg bodde der i 61. Nå hadde narkotikaen fullstendig overtatt for alkoholen. De prostituerte som satt der var totalt forandret, det var tydelig at narkotikaen påvirket kroppene deres på en helt annen måte enn alkoholen. Det var sikkert begynt å komme narkotika allerede da jeg bodde der i 1961, men utviklingen hadde tydeligvis skutt fart på få år.

Så jeg var glad for at jeg hadde jobbet der i 61 og ikke i 64.

Vi antyder at Unni var veldig ung da hun reiste alene til Hamburg for å begynne i en så ansvarsfull og ganske spesiell jobb, men da forteller hun en historie så vi skjønner at hun var vant til å ordne opp og klare seg selv fra tidlig alder;

UNNI: Det kan sikkert ha vært da, ja. Og jeg så umiddelbart at jeg hadde sett dem på scenen i Hamburg, eller i det minste noen av dem. For var ikke noen av bandmedlemmene blitt skiftet ut i mellomtiden?

NW: Joda, det stemmer. Trommeslageren du så i 1961 het Pete Best, og han var byttet ut med Ringo Starr da de kom så langt som til å være på norsk tv.

I tillegg hadde de muligens en bassist som het Stuart Sutcliffe i Hamburg sommeren 61, han hadde sine siste spillinger med Beatles akkurat på den tiden om jeg ikke husker feil. Så det kan hende at Paul McCartney spilte piano da du så dem. Men gitaristene i front, John Lennon og George Harrison, var definitivt de samme i 61 som i 63.

UNNI: Husk at dette var en helt annen tid! Jeg hadde ganske gamle foreldre, så jeg ble tidlig nødt til å lære meg ting, og ta vare på meg selv. Fra jeg var ganske liten begynte faren min å ta fram et kart over Trondheim når vi skulle inn til byen. En gang tok jeg rutebåten fra Frosta og inn til Trondheim alene for å kjøpe gressklipper. Dette var sommeren 1950, da jeg var fem år(!). Jeg visste hvor jeg skulle, det var en butikk som het Leuthens Frøhandel på Leuthenhaven.

UNNI: Ja, det var nok guttene fremst på scenen jeg dro kjensel på. Jeg hadde fortsatt ikke hørt om The Beatles, men jeg kjente igjen ansiktene med det samme de dukket opp på tv-skjermen. Og senere, når de ble berømte, var det jo litt morsomt å kunne si til folk; «Jeg har faktisk sett Beatles på scenen i levende live!»

Den gangen gikk Frostabåten helt inn til Ravnkloa, så det var ikke så langt å gå. Jeg gikk inn i butikken og sa at jeg skulle ha en plenklipper. «Er det ikke plenfrø du skal ha?» antydet ekspeditøren. «Nei, jeg skal ha plenklipper», sa jeg. Han ville vise meg noen vanlige håndklippere, men jeg pekte på en motorklipper og sa; «Jeg skal ha den!». Plenklippere med

NW: Ja, her i Norge er det noe å slå i bordet med!

Beatles kom jo aldri hit til landet, så det er nok ikke så altfor mange nordmenn som har opplevd dem.

Senere på 60-tallet gikk Unni Lundby på skole i Steinkjer, hun tok husmorskole i Danmark, og jobbet bl.a. på et barnehjem i Oslo.

14

Siden tok hun utdanning som førskolelærer, og jobbet i barnehage og skole i mange år. De siste årene av yrkeslivet var hun ansatt i administrasjonen på Ole Vig Videregående Skole i Stjørdal. Innimellom alt dette giftet hun seg med Nils Hammeren fra Åsen, og de fikk etter hvert to barn. Unni og Nils bor fortsatt på hjemgården hans på Åsen, og i 2017 feiret de gullbryllup. Nå for tiden er Unni er en svært aktiv pensjonist, og har bl.a. en sentral rolle i sanitetsforeninga på hjemstedet. I forbindelse med 70-årsdagen hennes i 2015 reiste hele familien, inkludert barn, svigerbarn og barnebarn på tur til Hamburg, og Unni kunne gå i sine egne gamle fotspor i den tyske storbyen.

Vi takker Unni Hammeren for en hyggelig prat og en fantastisk historie, og ønsker henne og familien en riktig God Jul! Når vi forlater Åsen føler vi oss oppstemt fordi vi fikk høre alle disse morsomme anekdotene fra Unni sitt mangfoldige liv, og samtidig kjenner vi på et snev av misunnelse.

Tenk, hun har sett The Beatles!!!

Skulle gjerne vært der…

BABY`S IN BLACK En vinylentusiasts bekjennelser Denne gang: Fra Sussebass til Hey Jude På 60-tallet hadde Arbeiderbladet den viktigste hitlista i Norge, og det var også de som delte ut trofeer for sølv, gull, -og platinaplate. Salgskravet var 25.000 for sølv, 50.000

for gull, og 100.000 for platinaplate.

For The Beatles sine norske singelutgivels

er så mottok de

«Den Norske Sølv

platen» for hele 16

titler, mens kun

Rock And Roll

Music kvalifiserte

til gullplate.

av Eirik Søreide

Yan Friis har skrevet glimrende om Arbeiderbladet og platetrofeene i de seneste to nummerne av NW, så jeg skal ikke lage en ny artikkel om dette. Men nå har det seg altså slik at jeg har en av disse hengende på veggen i Beatlesrommet mitt, så noen ord må det bli.

Nils og Unni

15

9.november 1968 var det 2 år siden John Lennon møtte Yoko Ono for første gang.

Det var også dagen da vi kunne lese at The Beatles ble tildelt sin 15. og nest siste sølvplate i Norge, for 25.000 solgte eksemplarer av Hey Jude.

Plata hadde kun vært i handelen i ca. to måneder, og må således ha solgt veldig mye veldig raskt.

Rundt påsketider i år fikk jeg altså anledning til å kjøpe sølvplatetrofeet for Hey Jude fra en norsk samler.

Riktignok ble den kostbar, men for meg så er dette noe av det mest unike man kan eie, om man samler på The Beatles og i konteksten «Norsk platehistorie».

Den lå for salg på ebay, og siden man ikke får mange slike sjanser så tenkte jeg at det var bare å trøkke til.

Det vites ikke med sikkerhet hvor mange eksemplarer som ble laget av hvert platetrofè, men en 16

kvalifisert gjetning, som også deles av andre som jeg har pratet med, er 2 stykker av hver – èn til artisten/ gruppa, og èn til plateselskapet (i dette tilfellet Carl M. Iversen, som hadde agenturet på EMI’s utgivelser i Norge på denne tiden). Den aller første sølvplata som ble tildelt The Beatles, for A Hard Days Night, ble overrakt personlig i London, men jeg tviler vel sterkt på at dette var praksis for alle trofeene, om i

det hele tatt noen flere. Men at det ble sendt over ett eksemplar fra Arbeiderbladet til EMI i London er vel sannsynlig. Så med det gjettes det altså at ett eksemplar ble sendt ut av landet, og ett eksemplar ble værende hos Carl M. Iversen (senere EMI Norsk AS).

Hvor disse 16 sølvplatetrofeene befinner seg i dag aner jeg ikke, bortsett fra at Hey Jude altså befinner seg hos meg.

Platesamler Henning Olsen forteller at han fikk en omvisning i EMI’s kontorer mot slutten av forrige årtusen. På et av kontorene hang tilsynelatende hele rekka med Beatles’ sølvplater. Men vedkommende som viser Henning rundt kan fortelle at det manglet 2 trofeer: «Det manglet 2 stykker av alle som var delt ut til EMI, en av disse hadde blitt gitt til en avtrop-

pende EMI-ansatt en gang i tiden, men vedkommende som guidet meg rundt visste ikke hvor den andre som manglet hadde tatt veien.» Jeg skal ikke spekulere videre i om det nå er ett av disse to som befinner seg hos meg, men dette «adds to the story» som de sier i England!

17

Alle trofeene fra denne tiden som jeg har sett er oppsatt på samme måte: En teak-liknende treplate med 2 påmonterte skilt + en singelplate. På det øverste skiltet står det «Den norske sølvplaten», mens «tildelt The Beatles for Hey Jude 1 968» står på singelplaten. Nederst står det «Arbeiderbladet».

Trofeet måler 24 x 30 cm, og har en hempe på baksiden for å kunne henges på veggen.

Selve singelplaten på trofeet er ikke egentlig en singelplate. Det er derimot en «mor-plate», eller «mother» som det heter på engelsk bransjespråk. Dette er en metallplate, som faktisk kan spilles, og som ble brukt til å lage matrisen – som er støpeformen som vinylplata ble presset i. Dette syntes jeg var en morsom erkjennelse, f or mens nåtidens platetrofeer stort sett er spraylakkerte plater så ble disse på 60-tallet altså satt sammen av ekte komponenter fra vinyltrykkeriet!

BABY`S IN BLACK En vinylentusiasts bekjennelser

På mor-platens stadie i plateproduksjonen så hadde den fått et såkalt matrisenummer, eller for å være korrekt: et speilvendt sådan. Vi kan altså lese av denne mor-platen hvilken singel den skulle gi opphav til. Og i denne sølvplatens tilfelle så er det snakk om en låt som alle har hørt, om ikke i akkurat denne versjonen: “Peek-A-Boo” med The New Vaudeville Band. Matrisnummer: 267668 TF.

The New Vaudeville Band var en gruppe som ble startet av låtskriveren Geoff Stephens i 1966, for å spille inn hans nyeste låt Winchester Cathedral, en låt i 1920-talls novelty-stil.

oppdaget Donovan i 1964. Til Stephens store overraskelse ble Winchester Cathedral en hit over hele verden høsten 66, til og med nr.1 i USA, og i Norge solgte den også veldig godt.

Geoff Stephens var en anerkjent låtskriver i England på 60-tallet, og sto bl.a bak låter som “SemiDetached Suburban Mr. James” for Manfred Mann og “Sorry Suzanne” for The Hollies, i tillegg til at han

I januar 1967 var det dags for oppfølgeren: “PeekA-Boo”. Låta fortsetter i samme novelty-stil som forgjengeren, men med en mer tydelig vokal-melodi.

18

Liste over trofeer singler

Peek-A-Boo ble nok en hit for The New Vaudeville Band, og er covret av mange artister opp igjennom årene. Her på berget kom den norske versjonen samme år, omskrevet av Edgar Rufus, og ble en kjempehit!

• November 64: A Hard Days Night (sølv) • Januar 65: She Loves You (sølv) • Januar 65: I Should Have Known Better (sølv) • Mars 65: All My Loving (sølv) • Mars 65: Can’t Buy Me Love (sølv) • Mars 65: If I Fell (sølv) • Mars 65: I Feel Fine (sølv) • Mai 65: Rock And Roll Music (sølv) • Oktober 65: Help! (sølv) • Januar 66: Day Tripper (sølv) • Januar 66: Yesterday (sølv) • April 66: Michelle (sølv) • Februar 67: Yellow Submarine (sølv) • Januar 68: Hello Goodbye (sølv) • Juni 68: Rock And Roll Music (gull) • November 68: Hey Jude (sølv) • Februar 70: Something (sølv)

Liste over trofeer LP

Ja en riktig klassiker vil jeg si. “Sussebass”, heter den, av Oslo Harmonikvartett.

Det var plateselskapet Fontana som ga ut The New Vaudeville Band i Norge, og disse platene ble trykket på Phillipspresseriet «Radio Industri AS» i Sandakerveien.

• Mai 1970: Abbey Road (sølv) • September 1970: Let It Be (sølv)

Kilder: Wikipedia, «How RCA Brought Elvis To Europe».

Takk til: Sigbjørn Stabbursvik, Henning Olsen

På et eller annet tidspunkt mellom januar 67 og november 68 så har de altså bestemt seg for at de ikke behøvde mor-plata til Peek-A-Boo lenger, og istedet for å kaste den fikk den evig liv hos Arbeiderbladet som sølvplate for Hey Jude.

BABY`S IN BLACK

En vinylentusiasts bekjennelser

19

E G R O GE de og

ofte

som

frem

r fo

eatle

b Ingen

seen et ut r d n a r

g så tonin

fa s m o arnd

tle a e b t vorit

Pauls r a v t de pker at på den skru e n e t t r e an lig væ ng ibl armen En ga John falt i kunne nem jonisme s l at per fek ed The skyld Yoko. Pau n i s i m e pelløs irriterende noe annet fall fra e l l t e gansk l, og han vi ille. I hver te etter dt v ti gu like go l u av og enn John oko egentli anse. a P Y sj ttet s , beny ellmester.

Beatle essuten var hun ingen det.

6 6 9 1 e i D ap de st om 1966. en der had opp John i ene til Yoko eg selv til k eg selv t s p m n e m p , u n l u e h v r u p t r e Pa ke pn om spø r fød t mell ed sjek , og op g til å fordi jeg e r n i n d Derm hn forsvan pe bandet le rlig tåre Jo up for, sæ i 1955, gråt båt jærr k o , v p Så da ngen til å k h a nsk m nns ni ent so ul underva 1 g uven rlig og tap s o anled å p s a k å 0 g d ns til en ovember 20 m ven hat, godt og n var en tur k o o n e .n et g jeg 29 ten om at n slutt ghet o t. Beatles-tid r gjennom. i e a l d d i t lle ins yhe e gå tt ha å den ørte n r død. og gev n av det all et er bare i dde p et kunne le e. h a h in s a D e o Beatl e, så band rtidsminn oversj ar det bra. m hvem vi orge v helt klart m itt. b e G r e fo vi eo var tt v vor å turn pp som et edde. Med Slik se kke lærte no ere og hvor eorge s Beatles-fa t, G o j t k d e i havne t motsatte s er viste det ndom ffest på hår vis vi veien går vi r h a b e tø est r vor Men d an var sologitar og apellm en enda me te. var, h H ” k . a r m f o r e ilte Paul s eatles gikk sk tid i mø komm han sp mystisk. i r B e t n a r nst seg han va n var han nde ku e n n te e sp Dessu som ved n en mann var grunne d sin dø hentet frem eg til at j tles-platene a alle Be iden har de S igjen. en beste åd stått p i platen plasse g spilles ,o et? hyllen ssig. ..... d r o f e jen og regelm k de ig nye kroner k fi a v Men h illioner av rm Utove et v. erte d l u m r evig li n fo den arriso H e 7 år si g 1 r t e d G eo er var t: e. Det ne mber rien er e d o t v ø s o i d perfek n h n n . s 29 arriso ing til å mi Beatle lede av alle H i e n g e r l edn ar, G eo ”Mora i skulle ha g e vi tåle å gå en anl r stor han v en t g v t a l t . s e å i p op ,m den hvo eid at hv nktene kelige perio en lv om lle han spilt , The e u s p e s s d s o ro an høy åre sen vilken ige symbio en an m de v var livene v lærer o h n g n o e j l l k l g mme ert fal o s-tiden hvordan fo v e d l h t d i a u e r g IB av et e ersjon tles. D v a o e b B r u t 21

min b

n at og Joh en l u a P for med d mye e sammen itar alene d y t e b g id ge LP- er, hvor de e i e l l b l e r i d a p y s k pp en de fik som kunne ne det.

Hør d r og Sgt. Pe noensinne n t u s i k e gitar evolv ne mer enn hvor mye e selv R d r ø f le u» til lerede e beat erandre, og fra U o r y fi O k c Y fu hv om FUCKeg derfor si « m tiden har tfyller alet som «k flygende u o på teri Så la m opp gjenn ikke var av ma ed George ner e m g m r jo alle so eg at Geo at han bare India» hallusinas m d n t v e l e a t a s t, m tig fort teppe gitaris var på rik invir . o t s l u en om g sitar a s o P s k e a g i fl r le hadde tid da 18-å å prøvespil g l i ai t til rik gen» t e bli The Be n u t t u il g ll riffet t histoterte « et som sku eatles ikke l e p op B sem nd for ek ere i p nge. for ba tør påstå at uten noen r n e ø s H m g le ma so tles. Je litt det de b man, kopiert av x a T b litt hadde emmene. n er b e i r l d av me

ey som n t r a C n Mc nnon/ ene til neste et e L r a og d Det v undament men, el, f e e n t e p m ska ang atles-s : symbiosen ha e B e l l a e en ille ikk tort m er et s n og Paul v n Georges h te lom Jo n samme u som i all sin e ill, g vært d gitarsp harmoni o , vellyd e dosering t perfek ar akkurat v alltid det vil si passe: t og fullbriljan en. komm å ha Det m

s Georg t a r e en Jeg m ske al musik ning og irk medv Beatles er i andel re enn det tør mye s den r som e lige ne almin ing. tn oppfa

my While ” e n e eon posisj eeps”, ”Som ”. m o k n r Hø ntly W mes the su e G r a o re c Guit g ”He o ” g n thi

22

k ntastis a f s e r i de ikling v t u ’ s Beatle ive år. kt produ

e Georg ig ofte e n e r tad te å De sis akket han s høyere t sn levde ns reise mo en kke t e i t e t s e d m s e l e i o e v l v g Jeg om sj e stadier. S han lle ha ge hvis han eki v t e g r tt om d itert Geor åndeli isk guru va jon, trykke som l r a t r n i s as r i r elle hindu av reinkarn ghet eet Jou samme dag gesr t S l l li tt an at Wa Taxman» oppta s forgjenge over G nal, « d l d i n t ø e r s r e st Jou sten kropp rdiske ting g ans bl Street in bibel, h l l n je jo a e k W as og de et. Selv om ndia. en i USA s t I i n h e re fløy flod flyktig bare en høyre at sangen va orge, r e m e re var ble jeg så so G je a k e b s d n ø a d k v or ge mente for at den a s er kjent f guttun av George, n k a g t d f uttryk nt Beatles- editasjon o åvirke illig ble me p la m friv som b ale reiser i ghet, i virat jeg r på i r t t s k o e sine a tisk gudfry pkapitalist min m ndental el i Th d n a s a r i k e e e u s . s c k s hind Trans jonskurs. sikals ervurdere var en ttenedsettel ll u n e m t s e d e as keligh nger av ska : «Let me te Georg kan ikke un l gikk til ytMedit i e r e u s h m o l g a e f i o eor eatl og t og P one kon kedsø be/There’s I’m the B v når John itarspillet G t, r a m og ill pe se Sel ar g e/Cau ear eter, v rt og avdem espill ow it w h g i l r you h eteen for m ercent app le te p tromm e in ontrol lltid k om Ringos you, n /Should five l I don’t tak a n fu at s taxma ll/Be thank akkur g a t.

John o ans r å n too sm var de s n å dt igje eorge fikk s l » . t l o l e h a å e t i da G kk p eorg ke in attetre rge hadde G l dro til, og kk og indis akter k s t e sti kar Pau Med å som Geo re tvil ns my ret Beatles til å e t æ v s i v n Ø e t r end and høy et ikk t britiske fo enter, upert popb entalt. kan d e m , d u 6 r t 6 t a 9 s i1 re et s og transend synes brutal æ n v a å h t fra isk e om a temet var ige r myst jeg ikk e s r m y o s alvorl enr i l t e t g b l o e v e e skat m ng ik sp mye o het. L t. es stre les en grådig ydde seg så en ene Georg ing ga Beat t og kvalite n br he rd fremto forutsigbar at han litikk utove det være u po de nende skatte or ham bur sine mange e F n. løs kke sange k å inn tror heller i o n n n mer e sjekker. Jeg t husket for r. el yl roya t e blir spesi ndre sange g a r e at Geo n» eller sin den a et for på m k s x u a h T « de est nok m sen han had r i l b l yte Han e innfl v i t a e kr 23

e, ur i en wboyskjort r tid. ng som eorge er i g e t v fi o n t r e g e n arjen s, co En an meg med G de endret se et og s i beverpel m en gruve r r g t a t n å e l m e har s s uts al elle ek, ut en så vi han å han ut so l e n a b h c h i n e n M s a -tid rge som ger hvord an ut n. I Beatles . Noen gan i eller Geo h å s ler arn ma Yog Som b Dickens-ro ler og sanda hi Mahesh . i s i ub rt es en han d n Charl k, hippikjo som Mahar på fotballp a le h r ak yr tles, b a e støvfr ndre gange åfallende f B a on. rt fr ,a up pp bo orge Harris a . beider lminnelig l s r e e a lbrakt id l s t G l u f e e m l h r o b a en nv han han sflode tt, da iden, e t u l g s e l n l e a i t h til G var Helt en y-flod heten e g i s l r e e k M summ s vir s l e l o t o a p e rB iver else fo e av en helt de é fra L ss. s m s y m d e o forn lans even Hans gs Must Pa r min r, holdt i ba l at de overl om et e t n l i a l ete r ti eg s n ti All Th omme personligh gså grunne st å samle s s uten k t l a r e o eatle eriø PS: Nå ets fire unik er kanskje eide s jenskape B ikke. v r e t d v e n o åg det av ba lig kraft. D død, aldri mulig trengte de u r e s a l r n k æ h r ten le v r Jo ufo e, ette jen. Det vil dem. Dessu n e l t a ig be av n, s-band hvem ste ven Beatle m, samme egenhånd. e b s om å de barnd g mest? en av e seg fint p n i m t e g r rer je erte d d n D e k la r i c o f s t a ne f ne u e orde m av beatle s s i d d e Og me oberg: Hv M Trond

24

THE BEATLES I TÅKA Valdres var pyntet i høstfarger og på Beitostølen lå tåka tjukk.

Fjellheimen rundt om var ikke å se, men det gjorde ingenting.

Det var Beatlesfestival og innehelg.

Dette var min andre festival, noe som jeg hadde sett fram til lenge.

av Espen Bratlie

Et spørsmål lød; hvilken ukedag blir ikke nevnt i Lady Madonna. Og mens vi prøvde å finne ut av det, spilte Bjelke like godt Inner Light .

Svaret var Saturday. Et annet spørsmål: Hvilken kjent artist hjalp til med teksten på Yellow Submarine.

Ikke Elton John, ikke Sting, men Donovan. Så da skjedde vel det under oppholdet i India.

Alle lag var garantert et riktig svar. Hvem er din favoritt-Beatle lød spørsmålet. Et par-tre lag hadde to poeng. Det ble loddtrekning om taperpremien.

Foto: Trond Blindheim

Ved ankomst fredagskvelden lød det White Albumlåter fra Lobbybaren. Gary Owen & Brian var allerede i gang.

I fjor reiste jeg opp alene. Kona trodde jeg skulle på guttetur i år, men i nå hadde jeg selskap av fem damer fra koret mitt, Parenti Vocalis, hjemme på Bøler i Oslo. Brita, Åse, Bente, Kari H. og Kari S. Brita ånder og lever for The Beatles som meg. Vi tar alltid en «Peace & Love» når vi møtes. De andre damene er vanlige fans. Godkjent det også….

Det ble et par pils og hyggeprat før Pop-quiz med Finn Bjelke kl. 21. Folk samlet seg nede i dansebaren og dannet lag. Min gjeng het The Blackbirds. 15 spørsmål fra herr Bjelke. Jeg trodde jeg kunne mye, men vi havnet sånn litt over middels på besvarelsen.

25

Foto: Espen Bratlie

Vinnere ble laget Lenny Paine med 14 riktige. Men Bjelkes flotte pokal ble ikke delt ut før lørdagens quiz i Lobbybaren og til laget som til sammen hadde flest riktige.

Foto: Espen Bratlie

Et meget positivt inntrykk gjorde bandet Synvis som startet konsertkvelden. Bra band og dyktige musikere som innimellom egne låter covret Beatles på sin måte. Langeleiken ble brukt både på «Mother Nature Song», «Dear Prudence» og selvfølgelig på «Within you without you». Etter dem entret 60-tallsrockebandet The Gamasamas scenen, og de lokale gutta fikk virkelig folk ut på dansegulvet.

Mange demoer og takes fra 1963 til 1968. Spor 25: “Rishikesh Tape - Soundtrack from an Italian TV segment with The Beatles and Donovan in India”.

Foto: Trond Blindheim

Foto: Espen Bratlie

Så samlet vi oss I Beitohallen for å høre Yan Friis fortelle om «Beatles og året 1968». Han hadde to forskjellige manus å holde styr på, men det gikk veldig greit på særegen Friis-vis. Det ble en historietime fra egen ungdomstid. Musikk, studentopprør, Vietnamkrigen og skøyter. Et flott bilde av hans helt nr. 1 på isen, Fred Anton Maier, kom på skjermen.

Lørdag morgen besøkte jeg platemesssen først. Der hadde Ola Furu virkelig breiet seg ut. Samlingen hans lå utover flere bord, og det ble lett å studere de forskjellige utgivelsene. Han har for øvrig laget oversikten «Introduksjon til norske pressinger av Beatles singler». En trykksak som nok kan være nyttig for nye samlere.

Et vakkert og estetisk stilstudie, og det nærmeste Friis har vært homofili i følge ham selv. Yan Friis avslørte også sin fortid som platetyv. En notis fra lokalavisa i Bærum hadde overskriften «Gutt ville ha tak i grammofonplate, forsøkte seg på innbrudd».

Lenger ned i notisen innrømmet til slutt Friis at hans hensikt var å stjele en singleplate han hadde fått øye på i forretningen. «What a wonderful world» med Louis Armstrong.

I år som i fjor kjøpte jeg bøker og CDer. Selvfølgelig en fotobok, «The unseen Beatles - photographs by Bob (Robert) Whitaker» (mannen bak «butcheromslaget») og CDene John Lennon - «The lost Lennon tapes, Vol.9» og The Beatles’ «Arrive without Aging», en italiensk utgivelse fra 1993, en bootleg.

26

Den unge Yan Friis samlet nemlig på plater som hadde vært på Top Twenty i England. Siden han ikke hadde vært i konflikt med politiet tidligere, ble han kjørt hjem etter avhør. Og resten er historie.

Salen fikk også demonstrert gange med trillebag. Et ganglag han brukte hjem fra skolen. Et stilstudie i beste Monty Python-stil som noen filmet, og som kan studeres på nettet.

Friis gikk langt over tiden. Det ble bare en kort strekk-på-bena-pause før Staffan Olander entret podiet. Han kåserte om Beatles, Ringo og George Martin. Et foredrag som han har holdt mange ganger før. Han var en personlig venn av Martin. I sitt Abbey Room hjemme har han en utrolig samling av plater og Beatles-effekter. Vi fikk mange historier fra en som i mange år har vært så nært på Beatles og Martin. Det var nok noen tilhørere som ikke hang med på alt han fortalte, så hans hjemmeside www.olander. se kan det være lurt å ta en titt på.

scenen der en gruppe mennesker kryper inn i en lite telt. Det opptaket måtte gjøres 35 ganger før det satt.

Etter samtalen flokket folk seg rundt henne for autografer på medbrakte effekter. Freda Kelly hadde med DVDer, plakater og fotografier for salg og signering. En kar i køen snek seg til en klem gratis, selv om hun mente den var verdt mange pund.

Hun hadde med sin datter til Norge. Det var ikke mye de fikk sett av fjell og natur i tåka, men de fikk i hvert fall en biltur opp på Valdresflya.

Foto: Espen Bratlie

Foto: Espen Bratlie

Freda Kelly var festivalens store trekkplaster, nå på scenen i samtale med Dag Inge Fjeld. Jeg visste lite om henne før dokumentaren «Good Ol` Freda» fra 2013. Hun var den trofaste og lojale sekretæren og lederen i offisielle fanklubben med tilhold i Liverpool.

Den passe vanskelige quizzen i Lobbybaren var neste post på programmet. Veldig vanskelig spør du meg.

Men kanskje ikke dette: Hvor mange klubber jobbet damen i «She came in through the bathroom window»? Det var 15. En sann historie forresten fra Pauls leilighet I London.På lørdagskvelden var det fullt liv i dansebaren. Freda Kelly var også der, men om noen fikk en dans med henne vet jeg ikke.

The Rebels,

et lokalt band

fra Valdres

Kelly hadde nesten daglig kontakt med The Beatles, men ingen avslørende eller pikante opplysninger har noen gang kommet fra hennes munn. Heller ikke nå, men noen artige historier fikk vi. Hun titulerte Brian Epstein med Mr. Brian.

med en energisk gitarist, gikk på scenen.

På spørsmål om hvem hun mente var den femte Beatles, var svaret Neil Aspinall. Han var barndomsvenn med Paul og George, bandets første «road manager» og senere sjef for plateselskapet Apple Records.

Etter dem The Shakers fra Liverpool som har spilt mange, mange ganger på Cavern Club.

Med Mersyebeat-låter gikk det mot midnatt og mange svingte seg på dansegulvet.

Men når hun fikk spørsmål fra Hamburg-tiden, var svaret «hvor gammel tror du jeg er?». Det var selvfølgelig før hennes tid med gutta.

Freda Kelly dukker opp i flere scener i filmen «Magical Mystery Tour». Innspillingen tok to uker.

Hun holdt ut i en. En artig sak var fortellingen om

Freda Kelly og følge forlot Beitostølen søndag formiddag. Om kvelden dukket hun opp i Bergen for en kort visitt. Det gikk rykter om Pattie Boyd på festivalen i 2019. Vi får se.

n Foto: Espe

Bratlie

Men Pattie eller ikke Pattie - ,jeg kommer igjen.

27

FREDA

you can drive my car

J

eg hadde sett filmen Good Ol’ Freda et par ganger, for øvrig en strålende film, og hadde dannet meg et inntrykk av Freda. I tillegg hadde jeg også sett henne på scenen under Beatleweek tidligere i år, hvor hun ble intervjuet av Mark Lewisohn.

Jeg gledet meg.

Da jeg fikk vite at jeg og Jan-Henrik skulle få den store ære å kjøre Freda og hennes datter, Rachel fra Beitostølen til Bergen via Voss ble jeg usigelig glad.

Sjarmerende, varm, imøtekommende, blid og omsorgsfull. Eventyrlig levende og full av humor og vidd.

Usnobbete og hele tiden med et glimt i øyet. Når hun snakker med deg skjønner du at hun mener hvert eneste ord hun sier.

Det er spesielt å sitte i samme bil som Beatles sin sekretær gjennom bandets karriere fra 1962-1972. Det er som å kjøre dronningen, eller en eller annen opphøyet person som du ikke helt vet hvordan du skal te deg rundt. Men med Freda går det enkelt. Hun prater i vei og du føler du har kjent henne hele livet.

“I talk all the time...I hope you don’t mind”.

Like før avgang. Fra venstre: Fridas datter Rachel, sjefen for Beatlesfestivalen Terje Stensrud, Freda Kelly og Are Stegane. Foto: Trond Blindheim

Freda var som mange vet Brian Epsteins sekretær og presiedent i den offisielle fanklubben til The Beatles fra 1962 til 1974.

Hun var den som betalte ut lønningene til John, Paul, George og Ringo.

50 pund hver uke. Og hvem måtte alltid komme og be om forskudd?

John, naturligvis. Paul? Han hadde alltid penger.

Men hvor lager de slike damer som Freda Kelly? For en dame, sier jeg!

Når du møter henne er det som om fanklubben aldri har stoppet opp, og Freda fortsatt er president. Når hun snakker med deg, og tar deg lett på armen, er det som om hun fortsatt er “the good ol’ Freda” som tar vare på fansen. Hun er en sånn dame som minner deg om din kjære bestemor, eller en favorittante som ikke kunne gjøre nok for deg den gang du var en liten gutt.

Freda er en dame med stor intigritet.

Hun som så The Beatles mer enn 190 ganger på The Cavern, og som ga vekk alle sine Beatlesklenodier til fansen midt på 70-tallet, og som svarte på alle fansens brev, selv tre år etter at hun sluttet som president i Beatles Fan Club.

Hun forteller at alle Liverpudlians er sånn. Jeg prøver å forklare at vi som er fra Bergen føler oss helt hjemme sammen med folk som “prater like mykkje de og”.

Jeg tror hun forstår at byen i mitt hjerte er som Liverpool.

Vi har Bergen Beat, Brann og bergensere. Byen ved Merseyside har Mersey Beat, Liverpool og liverpudlians.

Og jeg forklarer at vi begge liker lapskaus derav navnet “scousers” som kommer av det norske ordet lapskaus, “lobscouse” på engelsk.

“Really?”

Ja, det gjør det. Det var vanlig å spise blant sjøfølk og fattige liverpudlians.

Men Freda liker bedre snop.

“Do you want caramel or tofee?”

Du hører aldri henne nevne et vondt ord om noen i The Beatles. Og hun prøver ikke å gjøre seg interessant ved å fortelle deg noe “hemmelig” som hun helt sikkert kunne ha gjort, hadde det bare ikke vært fordi hun er den hun er.

28

I bilen deler Freda ut fra flere forskjellige poser. Nam, nam. Praten går og tiden flyr fra Beitostølen mot Voss i et forferdelig regnvær.

Freda forteller at hun fortsatt har veldig god kontakt med Ringos familie, og hun skal treffe Mike, broren til Paul McCartney neste helg.

To stykker som aldri leflet med fakta og diktet opp historier, eller skrev om noe som var sagt “off the record” i all fortrolighet.

Nei, hvem da?

Jo, Ray Connoly og Maureen Cleave. Dette var de eneste The Beatles stolte på.

“And Ray has a new book out on John Lennon called “Being John Lennon”.

He wrote a book about me and The Beatles! “Sorry boys you have failed the audition”.

Freda i Lærdalstunnelen. Foto Are Stegane

Freda var som en datter til Elsie (Ringos mor), og som en søster for Ringo.

Det var Elsie som plukket ut Fredas brudekjole da hun giftet seg. Og hver gang Freda var i London under Beatlestiden, bodde hun hos Ringo.

Hun reiste gjerne inn til London fredag morgen og ble over til mandag.

Da var hun med Beatles-gutta på de mest populære klubbene. Steder hun aldri hadde kommet inn på egen hånd. Det var en fantastisk tid.

Jeg spurte henne om hun var lei av å få spørsmålet om hvem som er den beste kysseren i The Beatles, og det var hun.

Han var jo glad i damer sa jeg.

The BBC bought the rights and turned into a play!!

“They were all”, repliserte Freda lattermildt.

Apropos John Lennon...og Yoko Ono, og Julian Lennon.

Men har du lest TuneIn, Freda? Hva synes du om den? Ble du intervjuet mange ganger av Mark?

“I was he first he intervjued”.

Men Freda kunne avsløre at hun ennå ikke hadde lest boken, kun 12 sider.

Hun ville ikke si noe om dette temaet, men hun kunne avsløre at Brian Jones i Rolling Stones prøvde å sjekke henne opp på en fest i Liverpool en gang.

Og hun var litt misfornøyd med at Mark brukte så lang tid på prosjektet.

Han var egentlig hyret inn av The Beatles til å skrive 3 bind på 10 år, men nå vil han jo bruke mye lenger tid fordi det hele tiden kommer nye opplys-

Freda hadde ikke så mye til overs for Yoko, som hun mente nektet Julian å være sammen med John.

Men visste jeg at det kun var to forfattere/journalister gutta i The Beatles virkelig stolte helt og fullt på.

med John gjennom hans “lost weekend”.

Freda ble heller ikke invitert på åpningen av Yoko Onos Double ninger.

Fantasy utstilling til ære for John Freda mente det var veldig synd for Lennon i Liverpool tidligere i vår, alle de han har intervjuet som dør men hun kom seg med likevel som fra bøkene, og som gjerne skulle ha gjesten til en god venn. lest de. Vi venter i lengsel og Da hadde hun langt hyggeligere spenning vi også. ting å si om May Pang, som var

29

Vi pratet om hvordan May fikk John til å åpne seg opp mot Paul, og at John faktisk hadde lyst til å begynne å skrive låter sammen med Paul igjen. av Jan Henrik Fosse

May er en av Fredas gode venninner og Freda skulle reise på May Pangs store bursdagsfest i New York i slutten av oktober.

Det nærmeste jeg har vært Beatles!

Vi har kommet til Voss, og Freda og Rachel skal sitte på videre I høst var jeg på Beatles Week i Liverpool sammen med Gerd og Erik med Jan-Henrik Fosse fra Voss til Blindheim, Tone og Trond Blindheim, Are Stegane, May og Knut Bergen.

Molvik, Tom Kristensen, Dag Inge Fjeld og Terje Stensrud.

Alle er fans av verdens beste gruppe gjennom tidene!

Jeg hadde en flott opplevelse der borte med denne gjengen. Det jeg ikke var klar over, var at mange av dem hadde en finger, eller rettere sagt, hele hånden med å arrangere Beatlesfestivalen på Beitostølen.

Den festivalen har jeg mange ganger tenkt på å skulle oppleve, men det har aldri passet hverken tidsmessig, eller transportmessig.

Vi snakket om det, så sa Erik sa til meg: ‘’Snakk med Terje, det er han som er arrangementsjef og ansvarlig for festivalen på Beitostølen’’. Som sagt så gjort, så da fikk jeg tilbud om å delta på årets festival. Det var bare en ting som manglet, nemlig transporten.

Den fikser jeg, sa Are! Du kjører til Voss i din Leaf, lader den hjemme hos meg. Så sitter du på med meg videre, og returnerer på samme måte.

Dette var helt kjempeflott for meg.

Endelig skulle alt klaffe for Beatles festivalen på Beitosølen. På toppen av det hele fikk jeg kjøre i Are sin Tesla på toppen av det hele!

Freda legger tre drops med hjert- Rosinen i pølsen var at Are og jeg på tilbakeveien skulle ha med Frida og er hvor det står “I love Liverpool”, datteren, Rachel, via Voss til SAS hotellet i Bergen!! i hånden min.

Are og jeg storkoste oss på veien til Voss med disse to flotte damene i Take care and hopefully see you bilen. Praten gikk frem og tilbake om ‘’nye’’ og gamle historier, latteren some time in Liverpool. satt løst og det var en fin stemning.

Og du vet at hun faktisk mener det.

Kanskje til neste år, Freda.

Det hadde vært veldig hyggelig!

Etter Are sin ide, stoppet vi i Lærdalstunnellen og tok noen bilder. Jentene var helt overveldet over den flotte lyssettingen der inne, men det var litt i kaldeste laget, så vi var hurtig tilbake i bilen.

På Voss ble det tatt farvel med Are, og jeg skulle kjøre Freda og Rachel videre til Bergen.

30

Besøket på Walk Of Fame i Bergen resulterte i dobbelt oppslag i BA og en artikel på nettportalen

Jeg tenkte at nå kom det til å skjære seg, meg og de to alene i bilen i mange timer. Hva skal vi snakke om? Min engelsk er ikke så perfekt som Are’s, men det gikk ganske greit, og lettere og lettere, etterhvert som jeg ble vant til det.

sikkert vil vite, men jeg har gjort en avtale med Freda, lovet at det som ble sagt i bilen under den turen, det blir aldri snakket om til noen utenfor!

Da vi endelig kom frem til Nøsteboden sto Erik, Roger & Mirela Iversen der, pluss en kulturjournalisten Kai Flatekvål fra Bergens Avisen klar til å ta imot oss!

Da kom jeg på at Paul hadde fått lagt ned en stein på ‘’Bergen Walk of Fame’’.

Jeg spurte om de hadde lyst å se den, og det ville de svært gjerne.

Så var det bare å hive seg på telefonen til Erik Blindheim, forklare hva jeg hadde lovet.

Han reagerte positivt på ideen! ‘’Jeg ringer til Roger Iversen, får han til å åpne opp Nøsteboden og fortelle litt om Walk of Fame i Bergen’’ var svaret jeg fikk fra Erik.

Det viste seg at vi fikk en mye lengre tur til byen enn jeg hadde

Vi sa at Ringo skulle få stein han også om han kom å spilte i Bergen.

Foto Jan Henrik Fosse

regnet med, det var nemlig slutt på skolevinterferien i Bergen den helgen.

Vi ble geleidet bort til Paul sin stein, og der ble tatt mange bilder.

Flatekvål intervjuvet Freda og forsvant fort for å rekke deadline.

Vi kjørte i kø i mange mil og mange timer, men ‘’Det gjør ingenting’’ sa Freda, da blir vi så mye bedre kjent sa hun. Og det ble vi.

Jeg fikk vite mye der som dere 31

Freda blir intervjuet av Flatekvål. Foto Roger Iversen

Dette kommer på trykk i morgen og på nettet om en time, lovet han på vei ut døren, og det gjorde det.

Da de var vel innkvartert på hotellet, gjorde jeg Freda en tjeneste som jeg hadde lovet Tom ..... og Terje Steisrud at jeg skulle gjøre, så da er det jo bare å holde det man lover.

Freda takket meg masse for hjelpen, og jeg fikk mange klemmer av både mor og datter!

Hun sa hun skulle hilse til Paul og si at hun nå hadde funnet SIN sjåfør, som det synges om i Drive my Car!!

Så nå sitter jeg her alene og vente på Mr. Postman!

Det ble en sen kveld for meg, var hjemme rundt klokke ti på kvelden, men det var vel verd det.

Takker for meg til alle mine nye venner.

PÅ HJENSYN ALLESAMMEN!

Jeg takket for tilliten, og hun skulle maile meg etter at hun kom hjem fra New York.

Erik, Freda, Mirela, Rachel og Jan Henrik.

Foto Roger Iversen

Mirela inviterte på kaffe og en herlig dessert som hun hadde på lur.

Tilbake i L iverpool s følgende h kriver Fre ilsen til B da eatlesfesti “I would li valen: ke to than k Terje the B

fo eatlesfestiv al at Beito r the kind invitation helped ou stolen and to speak a t in of course t Det ble pratet og tatt bilder i Jan-Henrik connection with it everyone , Erik etc., - Tom, Are t fleng inne på Nøsteboden hat , Ola, Tron d, Kai, Ulf, med alle i forskjellige Plus also s topping o settinger. ff to see T Bergen W he Paul M alk of Fam cCartney e.

Stone at Rachel an Vi koste oss alle sammen d I had a lo vely time, en god stund, men mor joyable - it everyone w a s g ood to se made our og datter var både sultne drive to B e so much o v e r g e n . f the coun isit very enog trette, så da ble de t r y during o I did say in transportert videre ur my interv iew that I til SAS hotellet på Norway. It had alway was more s wished t bryggen. beautiful t return in o vis han I imag the future ined – and it . plan to I enjoyed På veien fortalte Freda looking th roug took them meg at dette var en with me fo h ‘Norwegian Wood flott ’ books – r us to re one of the ad on the books on opplevelse plane! – w to Jackie, T ill pass her on Tue o som hun u r Guide wh sday.” en I see var glad for å ha fått med seg, og Rachel var voldsomt imponert over det flotte interiøret inne på Nøsteboden!

32

BEATLES PÅ

WOODSTOCK? Når man er i Tønsberg går man gjerne fra kaianlegget og opp i byen og gjennom Kremmerhuset kjøpesenter. En triviell og hyggelig tur med mange gode salgstilbud.

Jeg falt for fristelsen til å kjøpe DVDen med filmen fra «The Woodstock Music and Art Fair» på bonden Max Yasgurs melkefarm den 15-18. august i 1969.

Denne filmen så jeg allerede i 1970 på Kilden Kino i nettopp Tønsberg, og en mer opphissende

musikkfilm skulle man lete lenge etter.

De som slår meg når jeg ser filmen i dag er hvor lite av en musikkbransje det var den gangen, hvor tett på publikum musikerne var og hvor liten avstand det var mellom musiker, uttrykk og ungdom 33

skultur, de var på en måte en og samme ting.

Så flyter tankene over på den bransjen jeg selv har levd i og med i mange år og synes det er trist hvilken retning utviklingen har tatt. Jeg husker f.eks DeLillos og det overdådige koldtbordet de forlangte da de hadde oppdrag for Statoil (de rørte det selvfølgelig ikke, alt ble kastet bortsett fra alkoholen, den tok de med seg alkoholen tar alle artister alltid med seg), eller Honningbarna som skulle ha softismaskin med x antall strøtyper i garderoben. Til og med teknikere har en tendens til å først spørre etter mat når de kommer på jobb.

Endel av Woodstockfilmen vier tiden til selve byggingen av scenen, hammer og spiker og europaller, ingen særlig overbygging, lite backstageareal og relativt lite nykker blant musikerne.

På Woodstock står Jimi Hendrix og spiller på noen plankebiter av

en scene, uten beskyttelse mot publikum, eller regnværet for den saks skyld. Men opplevelsen av ham, spesielt «Star-Spangled Banner» er jo et minne for livet.

Når man ser filmen slår det en at av de nærmere 30 artistene som opptrådde der, burde vel også The Beatles ha vært en naturlig del?

Settingen hadde vært perfekt for de fire, kanskje med Billy Preston, Eric Clapton? Eller kanskje med «Sgt. Pepper’s»-live?

Sannheten er vel kanskje at Beatles ikke følte seg gode nok for det?

Ser man på hvordan rockkunst-

nerne hadde utviklet seg fra 1966 til 1969, kan det nok synes som om Beatles hadde sakket litt akterut i «live» sammenheng.

Mick Jagger sa i intervjuet i forbindelse med Hyde Parkkonserten samme år at Beatles styrke lå i studioproduksjoner, The Rolling Sones hadde sin styrke i konsertsammenheng.

Ser man i dag Jimi Hendrix, The Who, Santana og Ten Years After og deres framtreden i filmen, bringer det frem minner om opplevelsen i Kilden Kino denne dagen i 1970.

34

Det får meg også til å tenke på at The Beatles ikke egentlig hadde et spennende utviklet sceneshow.

Deres tid hørte veldig til sekstitallets relativt statiske bevegelsesmønster på scene, i hvert fall sett i relasjon til Jimi Hendrix som brant gitarer på scenen, eller The Who som knuste forsterkere og trommer.

Eller var kanskje grunnen at de ikke ville av økonomiske grunner, The Who skal ha fått 6 250 dollar, Jimi Hendrix som fikk mest fikk 18 000 dollar, Janis Joplin bare 7 500.

Kanskje ville markedsverdien for en Beatleskonsert på det tidspunktet vært hundretusener av den samme valøren?

Enkelte nettsteder mener å vite at John Lennon ble spurt, men at han ville ha med Plastic Ono Band. Det sies at arrangøren klokelig nektet å godta dette.

Eller var det rett og slett det at de ikke forutså hvilken enorm kulturell betydning denne festivalen ville få i det historiske perspektiv? Beatles som på sett og vis hadde sprunget ut av en slags samhørighet og forståelse med publikummet sitt, hadde nok mistet evnen til å lytte på skinnegangen og hadde forlengst vokst fra toget som kom dundrende inn på perrongen.

Men, sannheten er vel helst den at The Beatles ikke eksisterte som band på den tiden Woodstock var under

planlegging. John Lennon hadde sagt i september 1969 at han ville «skilles» fra Beatles og 10. april året etter annonserte jo Paul McCartney, som et PR- stunt for plata si, at The Beatles var oppløst.

Det hadde uansett vært en utrolig opplevelse å se The Beatles fremføre noen av sine største hits på plankegulvet i Woodstock, sammen med den nye generasjonen pop og rockeikoner?

(PS: Eller var det frykten for at «alle» da ville se at Paul McCartney egentlig var død?)

35

RINGO

har planene klare for 2019 Ringos nye bok «Another Day In the Life», hans tredje for forlaget Genesis Publications, utgis i begrenset opplag og er tilgjengelig fra november 2018 med videre utbredelse i april 2019.

Sir Ringo Starr annonserte 12. november turnéplaner for 2019 med sitt All Starr Band, som består av Steve Lukather, Colin Hay, Gregg Rolie, Warren Ham, Gregg Bissonette og en kar som vender tilbake: Hamish Stuart, som vi husker også var med i Paul McCartneys turnéband i 1989-1993.

I november utgis «Another Day In The Life», Ringos tredje bok for Genesis Publications, i begrenset opplag, mens en mer ubegrenset utgave vil bli tilgjengeliggjort i april 2019. Den utgaven som er i begrenset opplag kan man bestille fra www.ringobook.com.

Dette er oppfølgeren i en serie som startet med toppselgeren «Postcards From The Boys» (2003) og «Photograph» (2013), og vil inneholde tidligere upubliserte fotografier, som Ringo selv har skrevet beskrivelser og anekdoter til.

Som en avspeiling av hans kjærlighet for musikk, reising og natur viser «Another Day In The Life» oss verden sett gjennom Ringos øyne. Fra Los Angeles til Tokyo og alle andre steder, feirer mange av Ringos observasjoner livets krokveier.

Den første delen av turneen starter i mars med en konsert på Harrah’s Resort Southern California den 21. mars, før bandet legger i vei til Japan, med turnéstart i Fukuoka 27. mars og avsluttes 11. april i Osaka. I august 2019 er det 30 år siden Ringo and His All Starr Band ble sammensatt for første gang, og de vil igjen legge ut på veien for en jubileumsturnésom starter på Caesar’s i Windsor 1. august for deretter å fortsette til Ravinia utenfor Chicago, Illinois der de skal ha to konserter sammen med Beach Boys 3. og 4. august og to konserter i Nashvilles historiske Ryman i Tennessee 7. og 8. august.

Turnéen skal avsluttes 1. september på Greek Theater i Los Angeles, California, hvilket er like før 30 år siden den aller første All Starr Band turnéen ble avsluttet 3. september 1989.

36

I november vil Ringo også bli dekorert med «the Humanitarian Award» fra George Harrison Fund for UNICEF på “Giving Tuesday” den 27. november 2019 på deres årlige Snowflake Ball i New York City.

I en passende kommentar hentet fra sin kommende bok sier Ringo, «It’s about changing one second so that people think peace and love, it’s something I learned from the Maharishi. If you do something for good, the trees, the grass, the whole planet will support you - you’re always loved. I live in that world.»

Dette universelle budskapet om fred og kjærlighet har blitt synonymt med Ringo, som i mer enn 10 år har feiret sin bursdag med et «Peace & Love» evenement. Også 7. juli 2019 vil dette arrangementet finne sted i Los Angeles, og nærmere detaljer vil foreligge senere.

Ringo and His All Starr Band Tour Japanturné: Ons 27. mars: Sun Palace Hall, Fukuoka, Japan Fre 29. mars: Uenogakuen, Hiroshima, Japan Man 1. april: Tokyo Electron Hall Miyagi Sendai Japan Tir 2. april: Shimin Center, Koriyama, Japan Ons 3. april: Hitomi Kinen Kodo, Tokyo, Japan Fre 5. april: Dome City Hall, Tokyo, Japan Tir 9. april: Zepp, Nagoya, Japan Ons 10. april: Archaic Hall, Japan, Osaka Tor 11. april: Orix Theatre, Osaka, Japan

37

BEATLES FOR SALE

Gamle numre av Norwegian Wood Alle gamle numre – bortsett fra de fire siste numrene - av Norwegian Wood er tilgjengelig for lesing eller nedlasting på internet, bare gå til denne nettsiden: https://beatlesklubben.blogspot.com/p/bladindeks.html For de av dere som mangler papirutgaver av noen av de gamle numrene har vi nå omsider tatt oss bryet med å rydde på lageret, derfor kan vi nå supplere med de numrene vi har.

Lageret befinner seg nå på vårt trykkeri, Molvik Grafisk i Bergen.

Prisen for tidligere numre er kr 100 per stk for de fire siste numrene, og kr 50 for eldre numre i stort format, samt nr 100 som er i bokform.

Numre i stort format er nr 95 samt alle numre fra nr 124 og frem til i dag.

For numre i lite format tar vi kr 35 per stk.

Porto kommer i tillegg.

Vi har følgende numre på lager: 54, 95, 97, 98, 99, 100, 102, 103, 104, 105, 106, 107, 108, 109, 110, 111, 112, 113, 114, 115, 116, 117, 118, 119, 123, 124, 125, 126, 127, 128, 129, 130, 131, 132, 133, 134, 136, 137, 138, 141, 142, 143, 145, 147, 148, 149, 150, 151, 152, 154.

Bladene kan bestilles ved at du sender en epost til info@norwegianwood.org eller skriver til vår postboksadresse: Norwegian Wood, Postboks 105 Tveita, 0617 OSLO. Da kommer bestillingene til sekretær Bjørn Bjerkeskaug, som videreformidler til lagerførende i Bergen.

Vi sender bladene i posten, og postens portosats kommer i tillegg.

Foto: Mark Seliger

38

FRA UTVIKLING TIL AVVIKLING The Beatles 1963 versus 1968

av Ståle Stålmann Kverndokk

I

I denne artikkelen kommer jeg til å stille noen kritiske spørsmål ved noen vedtatte sannheter om Beatles-utgivelsene. Og det essensielle spørsmålet er hvorfor dobbelt LP-en «The Beatles» («White album») får så mye oppmerksomhet sammenliknet med andre utgivelser (med unntak av «Sgt. Pepper»)? Er den egentlig noe overvurdert? Dette er subjektivt og sikkert diskutabelt. Jeg kan i alle fall si med hånda på hjertet at jeg uansett elsker så og si alt The Beatles ga ut, også utgivelser som har kommet etterpå («BBC», «Naked», «Love» osv.). Likevel må jeg sette et kritisk blikk på noe av det, for å balansere litt. Utgangspunktet er 22. november, en merkedato i Beatles-historien. Årene er 1963 og 1968. For å si det mer konkret, albumene «With The Beatles» og «The Beatles» («White album») sine utgivelsesdatoer.

år 2018 er det nok et jubileum, nok en mulighet til å melke ut nye varianter av Beatles-katalogen. Jeg vil påstå at det først og fremst er for å holde interessen og kjøpelysten ved like hos musikkelskere verden over.

Dvs. vi over 50 som fortsatt kjøper musikk. Det er jo også der pengene er å hente. Men er jubilanten «White album» (velger det navnet siden det er enklest) så viktig at den også må mikses på nytt og i tillegg gis ut med en haug av ekstratagninger i en diger og dyr boks? Jeg er skeptisk fordi verdien av albumet i seg selv ligger i den plata som har vært der i 50 år.

Jeg var også skeptisk til «Sgt. Pepper»-utgivelsen i fjor, men må innrømme at resultatet ble flott å

høre på. Når sant skal sies var vel «Sgt. Pepper» et viktigere album i historisk perspektiv, og jeg vil også si klart bedre.

Mellom «With The Beatles» og «White album» kom seks album pluss en enkel og en dobbel EP. Da regner jeg med de EP-ene som hadde ny musikk og ikke bare var utdrag fra albumene og hitsinglene.

Jeg regner heller ikke med «A Collection of Oldies»-samlingen.

39

I tillegg kom det 14 singler av ekstremt høy kvalitet. Alle nådde 1.plassen både i Storbritannia og USA, bortsett fra den beste av dem alle («Strawberry Fields Forever»/«Penny Lane»), ironisk nok. Rett og slett vanvittig imponerende.

Det var 5 år som var så utrolig innholdsrike at de kan summere opp hele 60-tallet.

Jeg vil se litt nærmere på hva som skjedde og betydningen av det, samt sammenlikne de to albumene eller ytterpunktene om man vil.

Før 1963 bar musikk - og ungdomskulturen fortsatt preg av 50-tallet. Og ingen kan egentlig

FRA UTVIKLING TIL AVVIKLING

The Beatles 1963 versus 1968

argumentere mot at det var våre helter fra Liverpool som i all hovedsak endret dette. Det var selvfølgelig mye som også skjedde i Amerika både innenfor svart soul og hvit folk/visesang, men det gikk under radaren for de fleste.

Albumet «Please Please Me» var et friskt pust og en samling som var så livsbejaende at man ble forelsket ved første lytting. Det samme med singlene «Please Please Me» og «From Me To You». Men det var først med «She Loves You» at Beatles og 60-tallet slo ut i full blomst.

Plutselig var alt som var tidligere rett og slett utdatert, for nå var det bare The Beatles som gjaldt.

Amerikanerne måtte vente til neste single for å bli klar over sprengkraften.

Albumet «With The Beatles» var den naturlige oppfølgeren til «She Loves You» og forsmaken

til «I Want To Hold Your Hand».

Albumet var på topp i hele 31 uker i Storbritannia, og den amerikanske ”bastarden” «Meet The Beatles» toppet billboardlisten i 11 uker, noe som var historisk lenge i USA. «With The Beatles» hadde et ”sound” som var så sterkt at det kom som et sjokk på mange.

Stemmene til Lennon og McCartney står i høyspenn fra første til siste kutt, med et lite hvileskjær i «Till There Was You». Åpningen «It Won’t Be Long» dundrer ut av høytalerne og treffer deg midt i trynet og mageregionen på en gang, men det er bare deilig. Helt vidunderlig faktisk. Hele bandet jobber sammen som et ekspresstog som ikke kan stanses, spesielt Ringo skal ha æren for det.

Han er lokomotivet, samtidig som han gjør spennende og utradisjonelle krumspring som bare han mestrer. Låtene er stort sett av klassisk Beatles-kvalitet, spesielt tidligere nevnte åpningskutt, pluss «All I’ve Got To Do», «All My Loving» og «Not a Second Time».

På en annen side er «Little Child» og «Hold Me Tight» ikke helt av den samme kvaliteten, men de reddes inn av det enorme drivet.

Harrison gjør sin debut som komponist med «Don’t Bother Me».

En sang med en mollstemning som allerede da peker framover mot hans beste periode som låtskriver. Coverlåtene gjør Beatles lekende lett til sine egne. Sjekk bare ut «Please Mr. Postman» og «Money». Begge er euforiske.

Dette er rett og slett en milepæl av et album. De fleste vil være enig i det, selv om selve plata ikke er 40

blant dem man regner som av de beste i Beatles-katalogen. Ganske rart egentlig når man tenker på den sprengkraften som lå i den.

I de påfølgende årene, 1964.-65,66 og-67, utviklet Beatles seg i et rakettempo og kan bare beskrives som revolusjonerende. Det betyr likevel ikke at «With The Beatles» var noe mindre betydningsfull eller svakere av den grunn.

Det betyr bare at de aldri gjentok seg selv ved å bruke den samme suksessformelen flere ganger. De så alltid framover mot nye mål.

Selv om musikken på «A Hard Day’s Night» var i slektskap med forgjengeren, hørte man klart utviklingen både melodisk og harmonisk.

Beatles var musikalske trollmenn.

Sterkt undervurderte Beatles For Sale var igjen noe annet.

Den går i retning folkrock med mer melankoli og personlige tekster fra John Lennon.

Det kan man også si om «Help!», hvor Lennon utvikler sin personlige stil enda et hakk. De får inn flere instrumenter i lydbildet, og arrangementene blir mer finurlige.

Samtidig er 3-4 av låtene regnet som klassikere høyt opp på Beatles-skalaen.

Da andre grupper på den tiden begynte å prøve på det samme, bare hevet Beatles seg med letthet et hakk videre. På «Rubber Soul» har de tatt et sjumilsteg, både når det gjelder mer utfordrende tekster, komplekse arrangementer og suverene melodier. Kanskje den aller mest tidløse plata. 1966

og -67 bærer preg av at friheten er total. Lennon har gått inn i sin LSD periode, McCartney utforsker avantgarde og klassisk musikk, mens Harrison begynner med sitartimer og nærmest finner opp begrepet ”ragarock”.

God kunst trenger nødvendigvis ikke å forandre samfunnet, men den bør speile det samfunnet man lever i om den skal holde på sin relevans. Beatles gjorde sitt beste ved å opprettholde statusen som innovatører med filmen og dobbel EP-en «Magical Mystery Tour».

Filmen forstod ingen noe av.

Flere av låtene var fortsatt fenomenale. Men derfra skjedde det noe med The Beatles.

Resultatet av det hele ble uten tvil banebrytende. Både «Revolver» og «Sgt Pepper» er det sagt så mye Grunnen kan jo være at Beatles på om at jeg ikke skal gå mer inn på flere måter var ganske ”høye”, og dem nå, for klassikerstatusen deres kanskje aller mest høye på seg selv. er udiskutabel.

Musikken bar preg av at man Utfordringen var bare hvordan prøvde for første gang å gjenta en man skulle toppe dette, eller gå vi- suksessformel, dvs. den fra «Sgt dere med noe som var like interes- Pepper». Ingen forkleinelse for sant og viktig. musikken.

Alle sammen flotte komposisjoner på forskjellige måter. Her tar man et steg tilbake og kjenner på inspirasjonen man har hatt de siste 10 årene gruppa har holdt sammen.

Unntatt George, som fortsatt var i sin indiske boble. The Beatles trengte en pause.

De drar til India, nærmere bestemt Rishikesh på meditasjonsleir.

41

1968 åpner med at man spiller inn singelen «Lady Madonna», som nesten er 50-talls inspirert boogie-woogie, den tøffe rockeren «Hey Bulldog» og den svevende balladen «Across The Universe».

I tillegg brukte Harrison noe han hadde til overs fra soloprosjektet «Wonderwall Music» med indiske musikere. Resultatet ble «The Inner Light».

FRA UTVIKLING TIL AVVIKLING

The Beatles 1963 versus 1968

Beatles-musikk. (Ordet musikk kan jo diskuteres her). McCartney varierer enormt.

Fra søtladne «I Will» til aggressive «Helter Skelter». På sistnevnte er det mye frustrasjon som skal ut. Så gir han blaffen i at Lennon hater låter som «Obladi- Oblada» og «Honey Pie». Eller så lot han i alle fall som han hatet dem, godt backet av Yoko Ono som mente hans kunstneriske talent ikke kunne utfolde seg fullt ut i et simpelt rockeband som The Beatles.

Fryktelig provoserende, ikke sant?

Jeg blir nesten forbannet av å tenke på det. George gjør sine ting med sterk inderlighet. «While My Guitar Gently Weeps» er og blir hans signaturlåt uavhengig av hva de andre gjorde med den.

Det hele var egentlig en motegreie for de som var med som Donovan, Mike Love, Mia Farrow osv. Så også for John, Paul og Ringo. For George derimot satt dette langt dypere.

Ingenting galt ved at ”blomsterbarna” fra året før søkte andre og mindre destruktive stimuli enn dop. The Beatles trengte heller ikke å tenke på å være popstjerner mer, og de var dessuten møkka lei den statusen.

De stod ved et veiskille, bokstavelig talt. Dette fordi John, Paul og George begynte å skrive sanger ment for seg selv og ikke for bandet lenger. Ringo derimot, gjorde ikke så mye mer enn å stille opp for de andre.

Beundringsverdig og litt trist.

Resultatet av dette ble «White album». En oppvisning i musikalsk frihet og befriende galskap.

Låta er så sterk i seg selv at den akustiske versjonen kanskje er bedre. Men han ble ignorert av John og Paul, dvs. da de skulle bruke tid og krefter på hans materiale og senere plukke ut låter som fikk plass på albumet.

Likevel er vibrasjonene man sitter igjen med ikke alltid like gode.

Lennon har byttet ut sin positive rockeenergi med aggresjon. Kjærlighetsbudskapet er erstattet med dystre og sarkastiske tekster, eks.

«Happiness Is a Warm Gun», «I’m So Tired» og «Sexy Sadie». Sterke låter, men også urovekkende.

Bitterheten merkes i utrykket til George. Ringo derimot, fikk nok av det hele en periode og forlot bandet i noen uker. Han var lei av å logre etter de andre for å stille opp på uendelig med tagninger om og om igjen, og deretter få høre, spesielt fra Paul, at det ikke var bra nok.

Han faller dessverre rett ned i det mørke hullet med makkverket «Revolution 9».

Da Ringo var borte, spilte de andre til og med trommer uten ham, som for eks. på «Back In The USSR». Respektløst?

Noen vil sikkert finne en kunstnerisk verdi i det, men for meg personlig står dette som anti 42

Ja, i aller høyeste grad.

Så hvordan vil jeg vurdere «The Beatles» («White album») i dag?

Veldig sprikende. Mye tøft, morsomt, fengende og vakkert, pluss noe ganske irriterende. Mange flotte låter, absolutt. Men bandet The Beatles låter likevel ikke unikt lenger.

Nettopp fordi ringvirkningene ikke var de samme. Istedenfor begynnelsen på en utvikling som på «With The Beatles», var «White album» heller begynnelsen på en avvikling. Er «White album» blant de aller beste Beatles-platene hva låtmateriale angår?

Vel, i alle fall litt, mest fordi Beatles var klart bedre som ”gruppa” The Beatles tidligere.

Da har dessverre noe av magien blitt borte på veien. Jeg forstår likevel at andre ser helt annerledes på det.

Rå bluesrock, folk, country og smårølpete rock’n roll var det mange som drev med i 1968. Noen gjorde bluesrock med stor overbevisning som Jimi Hendrix, Cream og Led Zeppelin.

Rolling Stones kunne gjøre smårølpete rock’n roll til en kunstform, og The Band var innovatører innen folkrocken.

The Beatles var plutselig en av flere gode artister som gjorde mye av det samme.

Selv om de knuste alle med den majestetiske «Hey Jude» singelen.

Er så «White album» like viktig som den plata de ga ut nøyaktig 5 år tidligere, «With The Beatles»?

Jeg vil svare et klart og tydelig nei på det.

personlighetene deres kommer virkelig fram på godt og vondt.

Så det store spørsmålet, er den overvurdert?

Min erfaring er at musikkjennere som liker best 70-tallsrock ofte fortrekker «White album» blant Beatlesplatene.

Det sier jo tross alt en del om kvalitetene den innehar.

Kanskje de alltid var forut for sin tid? Men jeg elsker først og fremst The Beatles som en sterk enhet og setter nå på «With The Beatles» på platetallerkenen.

Jeg tenker på det Ringo sa så treffende i Anthology-serien, ”It was four guys who really loved each other”.

Da vil jeg svare tja, eller kanskje med litt redigering.

Men jeg forsvarer samtidig at den kom ut som en dobbel LP, for 43

Kjærligheten er der, og lykkefølelsen brer seg, vel vitende om at jeg har bestilt de nye utgavene av «White album» både på LP og CD. Man bare må ha det.

Det mystiske gamle huset av Thor Willy Bakke

The Beatles’ «White Album» var som å komme inn i et stort, mystisk gammelt hus.

Jeg husker at vi hørte på albumet først hos en venn av meg, med andektig stemning og dempet belysning. Fasaden ga ingen opplysninger eller hint, bare det store hvite, med navnet The Beatles i små skrå bokstaver.

Jeg har aldri besittet et eksemplar med nummer.

Hvitheten skulle kanskje være jomfruelig og ren, men på meg virket den mer som noe strengt, noe hemmelighetsfullt.

Ringos «Don't Pass Me By» må være det fæleste Beatles spilte inn, men den er morsom og jeg ville ikke vært den foruten. Om jeg gjorde det med vilje eller ikke, husker jeg ikke, men første gang jeg hørte «Revolution 9» var hjemme alene i sengen etter at lyset var slått av.

til en hastig revolverduell med uventet utfall. George inviterte Eric Clapton til et av de koseligere rommene i huset.

Vi gikk inn i huset og vi åpnet dør etter dør, uten å vite hva som skjulte seg bak dem. Bak den første traff vi på en russisk rocker med glimt i øyet. Bak en annen et kor av villmenn som sang en hysterisk hyllest til «Honey Pie».

Bak en annen dør ramlet vi inn i et tidsmaskin der en crooner fra førtitallet sang en vakker hyllest til «Honey Pie». Var det den samme? Et av rommene i huset hadde ikke vanlige dører, med to halvdører, slik man finner på en saloon i Ville Vesten.

Der utfoldet den tragikomiske historien om «Rocky Raccoon» seg, et sjalusidrama som førte

Det var muligens Clapton som gjorde det koselig.

Han hadde med sjokolade, fant vi ut senere og alle var i bedre humør mens han var der. Dør etter dør.

Den maniske spetakkelfesten «Helter Skelter». «Yer Blues», som kanskje kanskje ikke var en parodi. Galskapen som innledet med den tørre «Number nine, number nine, number nine...»

Og det bare fortsatte.

Platen måtte på igjen.

En søvndrukken John, en kåt og gærn Paul. Jeg synes fortsatt jeg oppdager nye ting. Om ikke nye rom, så nye detaljer.

44

Jeg liker fortsatt best å se grøssere alene, sent på natt. Det er et overflødighetshorn av en plate, 30 sanger der ikke to av dem likner på hverandre, og det var som om noen av dem ikke lot seg avdekke ved første gjennomlytting.

Eller mer sannsynlig, jeg skjønte ikke genialiteten i dem ved første gjennomlytting.

Når begynte jeg å elske «Long, Long, Long»? Det vet jeg ikke, men sjokoladeorgien i «Savoy Truffle» falt jeg for med

det samme, selv om det tok en stund før jeg skjønte at det handlet om sjokolade.

Det er ikke et perfekt album. Det spriker for mye og det er en bitter tone i mange av sangene.

Jeg har ikke platen på listen over de tre beste av The Beatles. Men jeg er utrolig GLAD i dette albumet, spennvidden, mangelen på selvdisiplin, fire selvsikre egosentrikere. Iallfall tre.

Som Paul McCartney sa for ti år siden eller så som svar på spekulasjoner og kritikk om platen: «It was great. It sold. It's the bloody Beatles' White Album. Shut up!»

Og nå ligger et nytt eksemplar av platen i posen som henger i garderoben. Tung, remikset, lyden er klarere og skarpere og finere og romsligere.

Og det er bare femte gang jeg kjøper den, siden jeg

Ingen i gruppen hadde passert 30 enda, men det er utvilsomt verket til voksne musikere som var suverene på sitt felt.

De var inspirerte opp til ørene, og de hadde hver sin store bunke med låter som de skrev i India mens de egentlig skulle meditere.

Men de ville ikke, kunne ikke samarbeide som før.

Like forbannet leverte de enda en milepæl av et album.

Kunne det blitt en bedre plate som enkeltalbum? Kanskje.

Vil jeg være foruten noen av låtene?

Ikke tale om.

45

aldri kom meg til å handle monovinylen.

Bare noen glass til på St Lars, så er det hjem og på med headset.

Etterskrift: Jeg ble storfornøyd med lyden.

THE BEATLES White Album

Jubileumsutgaven av The Beatles’s selvtitulerte dobbeltalbum «The Beatles», som på folkemunne kjennes som «dobbeltalbumet», «det hvite dobbeltalbumet» og «white album» ble offisielt annonsert på TheBeatles.com 25. september, etter at ryktene hadde gått siden mai i fjor. Det var uttalelser fra Giles Martin på BBC radio som var grunnlag for ryktene, og i vår bekreftet også Paul McCartney utgivelsen i et intervju.

Dobbeltalbumet er remikset med ny stereo fra Giles Her er sporlisten til luksusboksen Martin og Sam Okell, og de har også lagd en surroundmiks for de som har et slikt opplegg hjemme.

CD 1: Den sistnevnte får du kun om du kjøper luksusutThe BEATLES (‘White Album’) 2018 Stereo Mix. gaven av albumet, som består av 6 CDer og en BluDisse første to CDene er altså "white album" slik vi rayplate. kjenner det, bortsett fra at instrumentene er plassert noe annerledes i miksen.

Her er de forskjellige formatene som slippes: 3CD-utgave der de to første CDene er albumet i ny stereomiks og CD3 er demoversjoner av sangene, innspilt før de gikk i studio.

2LP utgave inneholder albumet i ny stereomiks.

4LP utgave er vinylutgaven av 3CD-versjonen, der de to første LPene er albumet i ny stereomiks og de to neste er demoversjonene.

Luksusboks som inneholder de 3 CDene, pluss 3 ekstra CDer med studioopptak og en Blu-ray audioplate.

Luksusboksen får også som nedlasting, da uten blu-rayplaten.

46

• Back in the U.S.S.R. • Dear Prudence • Glass Onion • Ob-La-Di, Ob-La-Da • Wild Honey Pie • The Continuing Story of Bungalow Bill • While My Guitar Gently Weeps • Happiness is a Warm Gun • Martha My Dear • I’m so tired • Blackbird • Piggies • Rocky Raccoon • Don’t Pass Me By • Why don’t we do it in the road?

• I Will • Julia

CD 2: The BEATLES (‘White Album’) 2018 Stereo Mix

CD 3: Esher Demos. Demoinnspillinger for det kommende albumet innspilt hjemme hos George (som bodde i Esher) i mai 1968.

Det er mye akustisk, så det blir omtrent som en slags «Unplugged»-versjon av The Beatles. Noen av disse sangene er nok innspilt på forhånd hjemme hos Paul eller John, som så har tatt med seg båndene til Georges hus for evaluering av de andre medlemmene og evt pålegg av sang eller instrumenter eller begge deler.

• Birthday • Yer Blues • Mother Nature’s Son • Everybody’s Got Something to Hide (Except Me and My Monkey) • Sexy Sadie • Helter Skelter • Long, Long, Long • Revolution I • Honey Pie • Savoy Truffle • Cry Baby Cry • Revolution 9 • Good Night

47

• Back in the U.S.S.R. • Dear Prudence • Glass Onion • Ob-La-Di, Ob-La-Da • The Continuing Story of Bungalow Bill • While My Guitar Gently Weeps • Happiness is a Warm Gun • I’m so tired

THE BEATLES White Album

CD 4: Sessions (Disse 3 CDene inneholder opptak fra platestudioene, fra innspillingene for «white album», altså sanger under utarbeidelse).

• Blackbird • Piggies • Rocky Raccoon • Julia • Yer Blues • Mother Nature’s Son • Everybody’s Got Something to Hide (Except Me and My Monkey) • Sexy Sadie • Revolution • Honey Pie • Cry Baby Cry

Sour Milk Sea (en sang George komponerte og senere ga til Apple-artisten Jackie Lomax)Junk (senere utgitt av Paul McCartney på «McCartney» albumet i 1970) Child of Nature (tidlig utgave av «Jealous Guy», men med annen tekst) Circles (Georges komposisjon som forble uutgitt inntil George spilte inn ny versjon i 1982 som han ga ut på sin LP, «Gone Troppo») • Mean Mr. Mustard • Polythene Pam • Not Guilty (senere utgitt av George på hans selvtitulerte LP i 1977) What’s the New Mary Jane (planlagt utgitt flere ganger men forble uutgitt inntil «Anthology 3» i 1996.

• Revolution I (Take 18) • A Beginning (Take 4) / Don’t Pass Me By (Take 7) • Blackbird (Take 28) • Everybody’s Got Something to Hide (Except Me and My Monkey) (Unummerert øving) • Good Night (Unummerert øving) • Good Night (Take 10 med innfløyet gitarbit fra Take 5) • Good Night (Take 22) • Ob-La-Di, Ob-La-Da (Take 3) • Revolution (Unummerert øving) • Revolution (Take 14 – Instrumentalt backingspor) • Cry Baby Cry (Unummerert øving) • Helter Skelter (Første versjon – Take 2)

CD 5: Sessions

• Sexy Sadie (Take 3)

• While My Guitar Gently Weeps

(Akustisk versjon – Take 2)

• Hey Jude (Take 1)

• St. Louis Blues (Studio jam)

• Not Guilty (Take 102)

• Mother Nature’s Son (Take 15)

• Yer Blues (Take 5 med guidevokal)

• What’s the New Mary Jane (Take 1)

• Rocky Raccoon (Take 8)

• Back in the U.S.S.R. (Take 5 – Instrumentalt backingspor)

• Dear Prudence (Vokal, gitar & trommer)

• Let It Be (Unummerert øving)

• While My Guitar Gently Weeps

(Tredje versjon – Take 27)

(You’re so Square) Baby,

• I Don’t Care (Studio jam)

• Helter Skelter (Andre versjon – Take 17)

• Glass Onion (Take 10) 48

CD 6: Sessions

• I Will (Take 13) • Blue Moon (Studio jam) • I Will (Take 29) • Step Inside Love (Studio jam) • Los Paranoias (Studio jam) • Can You Take Me Back? (Take 1) • Birthday (Take 2 - Instrumentalt backingspor) • Piggies (Take 12 – Instrumentalt backingspor) • Happiness is a Warm Gun (Take 19) • Honey Pie (Instrumentalt backingspor) • Savoy Truffle (Instrumentalt backingspor) • Martha My Dear (uten horn og stryk) • Long, Long, Long (Take 44) • I’m so tired (Take 7) • I’m so tired (Take 14) • The Continuing Story of Bungalow Bill (Take 2) • Why don’t we do it in the road? (Take 5) • Julia (To øvinger) • The Inner Light (Take 6 – Instrumentalt backingspor) • Lady Madonna (Take 2 – Piano og trommer) • Lady Madonna (Bakgrunnssang fra take 3) • Across the Universe (Take 6)

49

Blu-ray Audio:

• 2018 albummiks i høyoppløst PCM stereo

• 2018 DTS-HD Master Audio 5.1 Albummiks

• 2018 Dolby True HD 5.1 Albummiks

• 2018 direkte overføring av den originale monomiksen av albumet.

Blu-ray discen inneholder altså ikke video, kun lyd.

Man må ha surroundanlegg for å kunne nyte denne fullt ut. Ellers inneholder den også en ny overføring av monoversjonen av albumet, direkte fra masterteipen, samt den nye stereomiksen i høyere oppløsning enn på CD-utgaven.

The Beatles Anmeldt av Peter Viken

7

8. november fikk jeg tekstmelding fra PostNord om å hente en pakke i en butikk i nærheten av der jeg bor. Jeg visste utmerket hva pakken inneholdt, og var ikke sen med å få brakt den hjem. Etter å ha pakket ut, tok jeg bilde av varen, la ut bildet på en Beatles Facebook gruppe som mange av dere er medlem av. Jeg skrev «Blir opptatt noen timer….» for så å slå av telefonen. Å bli forstyrret i et sådant øyeblikk, var fullstendig uaktuelt.

Disc Super Deluxe Edition utgaven av «The Beatles» (heretter kalt «White Album») var klar for avspilling, og det første sporet jeg ønsket å høre, var tagning 2 av «Birthday». Å høre hvordan grunnkompet ble innspilt med skrikene til Paul McCartney i bakgrunnen; før pålegg av eksempelvis vokal og piano, var noe jeg hadde gledet meg til LENGE. Deretter spilte jeg 2018-miks av samme sang, og var i fyr og flamme. For å sitere Tom Mathisen (kjent fra Prima Vera): «Så moro hadde jeg ikke hatt det siden sist jeg hadde hatt det så moro» (kanskje ikke helt direkte sitert, men noe i den duren). Så spilte jeg alle seks CDene.

The Beatles’ offisielle Youtube kanal lanserte tre spor i forkant av 9. november. Det vil si; egentlig ni spor, siden de ved siden av 2018-miks, også la ut Esher demo og studio outtake. De tre sangene det gjaldt var: «Back in the USSR» (20. september) «While My Guitar Gently Weeps» (18. oktober) og «Glass Onion» (1. november). Korte utdrag med forskjellige varianter av «Helter Skelter» ble også publisert i form av en kort videosnutt der Giles Martin satt ved miksepulten. Kan også nevne at strømmetjenestene Tidal og Spotify lanserte samtlige spor på de seks første diskene. Det skjedde 9. november. Samtlige spor er også å finne på gruppens YouTube-kanal.

Disk 1 og 2 inneholder «White Album» i nye 2018-mikser. På disk 3 hører vi demoene som ble innspilt i Georges bungalow i Esher (Giles Martin har nevnt at ikke nødvendigvis alle demoene ble innspilt der). Samtlige av demoene har vært utgitt fra før på bootlegs, men i dårligere lydkvalitet. Disk 4, 5 og 6 inneholder studio outtakes. Diskene kan man nappe ut av en flott bok med bilder fra studio og en fotoses50

sion (28. juli 1968; også kalt «Mad Day Out»). Boken har også bilder av innspillingsdokumenter o.l. Paul McCartney har skrevet et kort forord. De fire portrettene og plakaten er lagt nede i en folder.

Siden jeg foreløpig ikke har skaffet surroundanlegg, må en annen som har det, anmelde disk 7. Here goes……

7 Disc Super Deluxe Edition Disk 1 • Back In The U.S.S.R. (2:43) Trommene er flyttet fra høyre til midten av lydbildet.

Kjempebra!! Boken røper følgende: I mellomversene forekommer den høye «oo-oo-ooooh» koringen som minner om kor-innslag fra The Beach Boys’ «I Get Around», mens de dype «du-du-du-du» er fra «Help Me, Rhonda». I refrengene er det to gitarer som spiller riffene; men med en oktavs forskjell. Det samme gjorde de på «Birthday».

• Dear Prudence (3:54) Supernydelig å lytte på; spesielt gitarene som spiller Clawhammer fingerspill. Dersom man lytter til 2009-utgaven, føles det som gitarene er plassert innerst i et kott hvor døra til kottet er åpnet på gløtt.

Men på 2018-miks derimot, har gitarene flyttet ut av kottet. Johns gitarer er stemt i drop D-tuning. Det vil si at den dypeste E-strengen er stemt ned til D. Boken «Åge – historien om Norges største rocker» (2011) røper at trønderbandet Prudence tok navnet sitt fra denne sangen.

• Glass Onion (2:17) Lettere å høre at Ringo spilte inn trommene to ganger. På tidligere stereo-versjoner, er begge trommeopptak plassert i høyre høyttaler. Hører et «hey» mer tydelig etter «Trying to make a dove-tail joint, yeah».

• Ob-La-Di, Ob-La-Da (3:08) Som kjent var ikke John begeistret for denne, men ironisk nok, er det nettopp han som fyrer det hele i gang på piano. Takk for det, John - for denne varianten er mye bedre enn den tidligere versjonen som er på CD 4. Det høres også ut til at de øvrige medlemmene hadde det gøy; bare hør latteren på slutten. Strofen «And if you want some fun» finnes verken på demo eller tidligere versjon. Skal man være VELDIG pirkete, så mangler lyden av et håndklapp før trommer og bass kommer inn i introdelen. Fem håndklapp høres i stedet for seks (hør tidligere remastere).

• Wild Honey Pie (0:53) Ifølge boken, spilte Paul inn både gitar/vokal/stor51

tromme samtidig. Dette gjorde han på både spor 1 og 2 av en firesporsteip. På spor 3 spilte han på tomtoms men han sang. Kun vokal forekom på spor 4. I kontrollrommet ble lyden på gitarene forvrengt.

• The Continuing Story Of Bungalow Bill (3:14) Trommene er i midten, og Yoko Onos linje «Not when he looked so fierce» er flyttet helt ut til høyre.

George Martins assistent Chris Thomas spiller mellotron. I versene etterligner den lyden av en mandolin mens i refrenget blir lyden av chello etterlignet. Det raske spanske gitarløpet i starten stammer også fra mellotronen. Ergo er det verken George, Paul eller John som spiller det.

• While My Guitar Gently Weeps (4:45) Til å begynne med ble jeg litt skuffet over at trommene fortsatt er plassert til høyre slik som på 2009-utgaven, men bryr meg ikke lenger. Årsaken er at Pauls bass har fått så ufattelig mye bedre lyd. Takk Giles!!!! Ellers røper boka at grunnkompet med Eric Clapton på sologitar ble innspilt 5. september; altså ikke dagen etter som Mark Lewisohn har skrevet tidligere. 6. september ble det riktignok lagt på mer på øvrige ledige spor, men uten Clapton tilstede.

• Happiness Is A Warm Gun (2:44) Kommer på andreplass blant mine favoritter på «White Album» (slått av «Birthday»). Trommene er skjøvet inn i midten, og koret lyder sinnssykt bra!!!!

• Martha My Dear (2:28) På 2009-varianten blir piano og strykere nærmest begravet i hjel sammen til venstre, mens blåserne er tydeligere til høyre. Heldigvis er dette forbedret på 2018-miks ved at piano er plassert mer i venstre/midten, mens blåsere og strykere balanserer hverandre langt bedre mot høyre/midten.

• I'm So Tired (2:03) Når man hører på tidligere opptak (ett på CD 6; et annet på «Anthology 3»), er jeg kjempeglad for at gruppen ikke ga seg før denne. Ringo spilte inn trommene to ganger på sporadiske vers, slik at det ble enda mer trøkk; et trøkk som på ingen måte er forringet på 2018 miks.

7 Disc Super Deluxe Edition • Blackbird (2:18) Fram til første refreng høres kun en akustisk gitar og en Macca-stemme. Deretter er både gitar og vokal dobbelt innspilt. Både George Martin og John Lennon kom med forslag om at strykere skulle inkluderes på innspillingen. Det ble det aldri noe av, men Martins forslag om å gjøre et stopp i gitarspillet mot slutten for så å repetere første vers, ble tydeligvis fulgt.

• Piggies (2:04) Spesielt cembaloen som Chris Thomas spilte, lyder så utrolig mye bedre her enn på tidligere utgaver.

Innimellom forsøkene på overdubb av cembalo, presenterte George et tidlig utkast av «Something» for Thomas. Helt utrolig hvor mange sanger som var under oppseiling høsten 1968.

Disk 2 • Birthday (2:41) Makan til intensitet og spilleglede!! Makan til driv i Ringos trommer!! Makan til riff!! Min musikalske fetisj for Paul McCartneys skrikende rock’n’rollstemme, sørger for at jeg får gåsehud hver gang jeg hører «Birthday». Opplevelsen blir ikke mindre når jeg hører den nye remiksen. Andre fans får bare være uenig med meg til dommedag, men «Birthday» er og FORBLIR min favoritt på «White Album».

• Rocky Racoon (3:33) Tar av meg hatten for forbedret lyd på både George Martins honky-tonk piano, munnspillet, for ikke å snakke om koret i siste vers. Jeg har spilt 2009 utgaven av «Rocky Raccoon» for siste gang i hele mitt liv.

• Don't Pass Me By (3:50) Boken hevder at Paul spiller trommer, mens Ringo tar seg av pianoet. Lytter man nøye, hører man at det er to innspillinger med både piano og trommer. Paul er også oppført som pianist og bassist i boka. Derfor gjetter jeg på at Ringo står bak et av de to trommeopptakene.

• Yer Blues (4:01) Spesielt koblepunkt (3:16 ut i sangen) mellom to forskjellige tagninger, høres mer elegant ut her enn før.

Og i likhet med de fleste nye remiksene, blir alt så mye bedre når trommene er plassert inn mot midten av lydbildet, enn slik som før; fjernt til enten venstre eller høyre.

• Why Don't We Do It In The Road? (1:41) Det mest markante her er bassen som skikkelig trøkker.

• Mother Nature's Son (2:47) Spesielt blåserne kommer langt bedre frem. På 2009-utgaven lå blåserne fjernt til høyre, som om man hadde lagt et pledd over dem. En stor takk for at «pleddet» er fjernet.

• I Will (1:45) Mest fornøyd er jeg med forbedring på lyden av sologitaren (akustisk 12-strengers) og harmonivokal.

Paul fant på melodien i India, men slet med teksten.

Derfor ble det ikke spilt inn noe demo av den i Esher.

• Everybody's Got Something To Hide Except Me And My Monkey (2:24) Før var trommer og bass plassert lengt til venstre, og gitarer langt til høyre. I 2018-miksen er alt mer ommøblert og skjøvet mot midten. Bassen kommer tydeligere frem.

• Julia (2:56) Fortryllende lytting med full gåsehudfaktor!!!! Først høres en akustisk gitar til høyre, mens John vokal er i midten slik som på 2009-utgaven. Fjorten sekunder ut kommer akustisk gitar nummer to tydeligere frem til venstre.

52

• Sexy Sadie (3:15) Det føles som at lyden av piano, bass og koret er pakket inn i gavepapir på 2009-varianten, mens på 2018-miks er heldigvis gavepapiret fjernet.

som på 2009 utgaven. I Playboy-intervjuet i 1980 var det tydelig å skjønne at John ikke var stolt over komposisjonen.

Hans kommentar var «Not me (who wrote it) – A piece of garbage».27 sekunder med «Can You Take Me Back» er plassert på slutten her før:

• Helter Skelter (4:29) Det positive her er at koret har kommet ut av «kottet», mens gitardetaljer (2:43 inn i låta), har blitt tonet ned. Ergo er dette et av de ytterst få spor som jeg har noen flisespikkende innvendinger mot.

• Revolution 9 (8:20) Uten tvil det spor jeg har spilt desidert minst på albumet (men takker for at denne ble inkludert framfor «What’s The New Mary Jane»). Så det er vanskelig å høre forskjell, selv etter å ha spilt 2009- og 2018-miks etter hverandre.

• Long, Long, Long (3:06) Beklager 2009-utgave. Du var kjekk å ha i 9 år og 2 måneder, men nå er det ugjenkallelig slutt!!

• Good Night (3:15) Både strykerne, koret og – ikke minst – Ringos stemme er mer fornøyelig å lytte til her enn før. Det som er enda mer fornøyelig, er ett av opptakene på CD 4.

• Revolution 1 (4:15) Koret kommer mer til sin rett. Trommene ble innspilt to ganger mot slutten Ellers høres en trommemarkering (3:46 ut i opptaket) som tydeligvis ble begravet i 2009 (og sannsynligvis også på enda tidligere utgaver).

• Honey Pie (2:41) Saksofonene og klarinettene er vinnerne av hva som spesielt har blitt bedre i lyden. I likhet med 2009 utgaven av «Rocky Raccoon», er også samme remaster av «Honey Pie» fra nå av bannlyst på mine spillelister.

• Savoy Truffle (2:54) Mot slutten høres en sologitar som er fullstendig begravet på tidligere stereo-utgaver. Blåserne lyder som ei kule!!!

• Cry Baby Cry (3:01) Fantastisk å høre Ringos trommer fordelt til hver side i lydbildet (nok en sang hvor trommene ble spilt inn to ganger).

Johns vokal er i midten; altså den veksler ikke mellom venstre side og midten slik 53

7 Disc Super Deluxe Edition Disk 3

ten; de to andre i hver høyttaler. Følgende strofer ble senere skiftet ut: «Problems you sow are the troubles you’re reaping», «I look at the trouble and hate that it’s raging» og «As I’m sitting here doing nothing but ageing».

• Back In The U.S.S.R. (Esher Demo) (3:00) Samtlige spor på disk 3 inneholder demoer. Det som er felles for nesten alle er at komponistens gitar og vokal er dobbelt innspilt. Og ofte er også gitarene ikke helt riktig stemt i E-dur; de er ofte stemt ned et hakk eller to. Grunnakkorden på «Back in the U.S.S.R.» demoen er i Fiss-dur, mens den ferdige versjonen på «White Album» går i A-dur. Tredje vers er ikke skrevet; derimot blir første og andre vers repetert. Takk og lov for at Paul endret ordet «awful» til det mer foretrukne «dreadful».

• Happiness Is A Warm Gun (Esher Demo) (1:55) På «Anthology 3» er demoen ca 20 sekunder lenger (som skyldes at John surrer med en akkord og stopper midlertidig). Disse sekundene er sløyfet her. Til gjengjeld er Johns vokal og akustisk gitar dobbelt innspilt. Demoen inneholder kun versene med «I need a fix» og «Mother Superior jump the gun». Et vers som ikke havnet på «White Album», er der hvor han lager ordspill på etternavnet til Yoko. Ono blir til «Ono no» og «Ono yes».

• Dear Prudence (Esher Demo) (4:47) John synger mer i falsett enn i vanlig toneleie.

• I'm So Tired (Esher Demo) (3:10) John bruker capo på andre bånd på gitaren og synger mer mykt enn det vi kjenner fra før. Pauls harmoniserer sporadisk. En tamburin høres også nå og da.

Første vers blir repetert, og et snakkevers forekommer mot slutten: «When I hold you in your arms, when you show each one of your charms, I wonder should I get up and go to the funny farm».

• Glass Onion (Esher Demo) (1:55) Kun ett vers var skrevet på vårparten 1968. På George Martins miks som havnet på «Anthology 3», høres to vokal og akustisk gitar innslag i hver sin høyttaler. Den nye miksen har innslagene skjøvet mer mot midten. Johns prat i starten er sløyfet. Avslutningen er lenger her, og John begynner å synge et eller annet med «Chicago, Chicago».

• Ob-La-Di, Ob-La-Da (Esher Demo) (3:10) Vokalen til høyre bruker Paul til harmoni-innslag. I likhet med take 3 (CD 4), inneholder også demoen de rytmiske «shack-a-boom, shack-a-boom» i mellomversene.

• The Continuing Story Of Bungalow Bill (Esher Demo) (2:40) Til venstre i lydbildet høres akustisk gitar og Johns vokal. Til høyre høres også John, men i refrenget virker det som flere i gruppen er med i allsangen.

Det mest morsomme forekommer i andre vers. Mens John synger «Deep in the jungle where the mighty tiger lies», begynner de andre å lage dyrelyder. Man hører såvidt en annen gitar til høyre, mens håndklapp, maraca og bongo er sporadisk med. Yoko Ono høres ikke.

• Blackbird (Esher Demo) (2:34) På «White Album» spiller Paul noen ekstra takter mellom første og andre vers. Her på demoen går han rett fra første til andre vers. Han spiller også gitaren sammenhengende mot slutten før han gjentar første vers. Ingen stopp slik som på «White Album». Måten gitaren avslutter sangen på er også annerledes enn det vi kjenner fra før.

• Piggies (Esher Demo) (2:05) Vi får den her i stereo, mens på «Anthology 3» var den i mono. Siste strofe «to cut their pork chop» ble forandret til «to eat their bacon».

• Rocky Raccoon (Esher Demo) (2:44) Verset hvor doktoren og Rocky snakker med hverandre er ikke med her. To ekstra gitarer spiller litt forsiktige riffs. En maraca høres også.

• Julia (Esher Demo) (3:56) John starter med å si «Hello Paul» med tullestemme.

Paul tuller tilbake, mens George sier «ok».

• While My Guitar Gently Weeps (Esher Demo) (2:41) Flott demo som går i Fiss-moll, og George har capo på fjerde bånd. Tre akustiske gitarer høres. En i mid54

Litt omstokking på versene forekommer, og en linje i mellomverset blir repetert med litt slurvete resultat.

• Yer Blues (Esher Demo) (3:31) Teksten er ferdig skrevet; bare noen ord som skal skiftes. Tamburin og bongo høres.

• Mother Nature's Son (Esher Demo) (2:24) Alle tre vers er ferdig skrevet. Hører noe perkusjon til venstre (Dette kan være Paul som kommer bort i plekterbrettet på gitaren).

• Everybody's Got Something To Hide Except Me And My Monkey (Esher Demo) (3:03) Til venstre høres opptaket som John sannsynligvis gjorde hjemme i Weybridge. «Right?» spør George og kjører i gang det opptaket. Til høyre høres John som spiller og synger etter. Hører også en annen gitar til høyre; sannsynligvis George, mens Ringo rister en tamburin. Alle tre vers er skrevet ferdig.

• Sexy Sadie (Esher Demo) (2:26) Kun en strofe er ikke klar: «She’s the latest and the greatest of them all».

Tamburin og annen perkusjon (som kanskje bare er

at man banker bak på en gitar) høres.

• Revolution (Esher Demo) (4:06) Artig med en gitarintro som det ikke ble noe av senere. Første og andre vers/mellomvers er klar, mens det tredje ble ferdig i studio da de spilte inn «Revolution 1». Gutta hadde det tydeligvis moro under opptaket og klapper takten iherdig i hendene. Første vers/mellomvers repeteres.

• Honey Pie (Esher Demo) (1:59) Ca 40 sekunder lenger enn det den er på «Anthology 3»; ellers er det ingen forskjell. I forhold til «White Album» er intro-verset ikke med, og første vers var ikke skrevet før senere.

• Cry Baby Cry (Esher Demo) (2:27) På «White Album» begynner den med et refreng, mens på demoen starter den med første vers. Kun en gitar og dobbel vokal fra John, samt en tamburin.

Samtlige vers er skrevet. Mot slutten repeteres refrenget noen ganger og her hopper John over en del takter. Enda godt han droppet det når sangen skulle spilles ordentlig inn.

55

7 Disc Super Deluxe Edition • Sour Milk Sea (Esher Demo) (3:43) Ligner ikke på versjonen fra bootlegs. Ringo bidrar med perkusjon. Håndklapping er også med.

24. – 26. juni ble Jackie Lomax sin versjon innspilt.

Musikerne han hadde med seg var: Nicky Hopkins (piano), Ringo Starr (trommer), Paul McCartney (bass), George Harrison (akustisk og elektrisk gitar) og Eric Clapton (elektrisk gitar). Singlen kom ut 26. august, men ble ikke en hit. På avslutningen synger Lomax «Get Back» såpass mange ganger at jeg ofte har lurt på om det nettopp er herfra Paul fikk inspirasjonen til «Get Back».

i 2018 miks, mens 1996 miks er de dyttet fjernt i fra hverandre i lydbildet.

• Polythene Pam (Esher Demo) (1:26) En akkord skiller seg spesielt ut, og ble heldigvis skiftet ut med en som passet bedre da de spilte den inn for «Abbey Road». Strofen «Well it’s a little absurd but she’s a nice class of bird» ble forandret til «She’s the kind of a girl that makes the News of the World». Tydeligvis at denne demoen ble innspilt i samme slengen som «Mean Mr Mustard», da lyden i gitarene samsvarer med hverandre.

• Junk (Esher Demo) (2:36) På «Anthology 3» er det kun et spor med akustisk gitar og vokal på sporadiske vers. På 2018 miks er det dobbel akustisk gitar/vokal hele veien. To år senere ga Paul ut sitt første album hvor «Junk» hadde med et tredje vers. En instrumental versjon med tittelen «Singalong Junk» var også med.

• Not Guilty (Esher Demo) (3:05) Komplett tekst. En tredje gitar spiller litt solo innimellom.

• What's The New Mary Jane (Esher Demo) (2:42) John synger mest i falsett. Paul synger langt i bakgrunnen, og en tamburin er med. Skrus ned mot slutten. På ingen måte min favorittinnspilling med The Beatles; da foretrekker jeg heller å høre på «Revolution 9».

• Child Of Nature (Esher Demo) (2:37) Akustisk gitar til venstre; en annen til høyre som spiller mandolinaktig. Ellers sporadisk innslag av tamburin, maraca og bongo. En flott komposisjon som ikke ble brukt på «White Album». John sneiet innom den på «Get Back» sessions også. Heldigvis ble den utgitt på på soloplata «Imagine» med ny super og ærlig tekst; «Jealous Guy».

• Circles (Esher Demo) (2:16) Både Georges vokal og orgel har nå fått fortryllende, perfekt lyd i forhold til hva som har dukket opp tidligere på bootlegs. George tok den fram igjen i 1978 til sessions for albumet som enkelt og greit fikk tittelen «George Harrison» (utgitt 1979), men ble også da kassert. Først i 1982 ble den utgitt på «Gone Troppo».

• Mean Mr Mustard (Esher Demo) (2:05) I teksten heter søsteren Shirley, men valgte å skifte navnet til «Pam» grunnet «Polythene Pam». Demoen har også et refreng som ikke ble med på «Abbey Road». Refrenget ligner veldig på «A Shot of Rhythm & Blues» som Arthur Alexander ga ut på singel i 1961. «Mean Mr Mustard» er noen sekunder lenger her enn på «Anthology 3». To akustiske gitarer og Johns doble stemme er skjøvet mer inn mot midten 56

Disk 4

Don't Pass Me By (Take 7) 4:50 Ingen intro med piano. Jack Fallons fiolin er med helt i fra starten. 3:50 ut i opptaket blir første vers repetert; altså ikke redigert vekk slik som på «White Album». Ellers snakker Ringo mot slutten: «I’m waiting for you honey. I don’t want you to pass me by, I don’t want you to make me cry. I want you to make me happy.. happy.. happy, coz that’s what I want. This is some friendly». Deretter hvisker han «I’ve seen a few Friendlies and this is one». En forkortet utgave med annen miks finnes på «Anthology 3».

• Blackbird (Take 28) (2:15) I følge boken, informerer heftet til «Anthology 3» feil med at tagning 4 er med der. Det korrekte nummeret er 23. Her på 2018-utgivelsen er det opptak nummer 28 som er med, og det havner nesten i mål.

Men et eller annet rart skjer i refrenget etter solopartiet, og opptaket kan ikke brukes. Paul gjør bruk av «hmm-hmm» i solopartiet. På slutten snakker Paul med en kvinne. Etter all sannsynlighet er det Francie Schwartz som han hadde en affære med sommeren 1968. (Jane Asher brøt forholdet til Paul da hun kom hjem uanmeldt og fant han til sengs med Francie).

• Revolution 1 (Take 18) (10:28) Grunnkompet med trommer, akustisk gitar og piano høres med diverse overdubbinger: Johns vokal (dobbelt innspilt), mellotron og bass. Pianoet høres svakt i bakgrunnen til venstre. Det er Paul som spiller det og sporadisk hører vi at han synger «Shoo-be-doowop», høye toner og noen strofer fra «Love Me Do».

Alt etter 4:25 er ikke utgitt offentlig før. Vel, det stemmer ikke helt siden mye «right, right, riiiiight» brøl fra John ble brukt i «Revolution 9». Det meste etter 9:13 ble også brukt i «Revolution 9».

• A Beginning (Take 4) / Don't Pass Me By (Take 7) (5:05) En tekniker annonserer: «This is introduction to Ringo’s ‘Don’t Pass Me By’ – take 4». Det var meningen at «A Beginning» skulle komme i forkant av «Don’t Pass Me By», men ideen ble droppet. Opptaket finnes også på «Anthology 3» uten «Don’t Pass Me By» på slep.

• Everybody's Got Something To Hide Except Me And My Monkey (Unnumbered Rehearsal) (2:43) 26. juni 1968 øvde gruppen inn grunnkompet, mens en studioteip tok det opp. Dagen etter spilte de sangen ordentlig inn. Det innebar at de brukte studioteipen fra gårsdagen og spilte over øvelsene.

Men heldigvis ble de ferdig med tagningene tidsnok til at disse tre minuttene gjensto. Opptaket består av trommer (Ringo), bass (Paul), rytmegitar (John) og sologitar (George).

• Good Night (Unnumbered Rehearsal) (0:39) En øvelse hvor John spiller Clawhammer fingerspill på sin elektriske gitar, men Ringo prøver fram en snakke-intro. Han synger så litt av første vers i lavere toneleie enn på «White Album». Han begynner å le.

• Good Night (Take 10 With A Guitar Part From Take 5) (2:31) Tagning 5 med tre gitarinnspillinger av John på Clawhammer fingerspill gitar og Ringo på en bongo, ble overført til et spor på en annen firesporsteip.

57

7 Disc Super Deluxe Edition Noen dager etter overdubbet Ringo vokal med de andre tre på harmoni. Jeg satt trollbundet med frysninger på ryggen første gang jeg hørte dette. At ikke gruppen holdt seg til dette arrangementet til syvende og sist, synes jeg er rart. Har brukt denne som godnattsang helt siden første gang jeg hørte den.

mixed together with a dead dog's eye». Øvelsen går i seigt tempo hvor de prøver fram et arrangement.

Mest underholdende er det å lytte til Pauls bass.

• Helter Skelter (First Version – Take 2) Sakte versjon som også finnes sterkt nedredigert i tid på «Anthology 3». Giles Martin presenterte bruddstykke av den på Youtube 1. november, og han mener varianten er «a blues, basically». Opptaket består av trommer (Ringo) 6-strengers bass (John), elektrisk gitar (George) og sologitar/vokal (Paul).

Veldig monotont og kjedelig. Takk og lov for at de spilte inn en helt ny versjon ca 7 ½ uker etterpå.

• Good Night (Take 22) (3:46) En full tagning som starter med 38 sekunders studiopreik. Ringo synger mens George Martin spiller piano. George Harrison rister i en shaker. Versjonen på «Anthology 3» har omtrent 15 sekunder mindre med studiopreik i forkant. Etter omtrent 2 minutter kommer orkesteret fra tagning 34 og tar over for pianoet. Mens på 2018 utgivelsen, er det ikke tegn fra orkesteret i det hele tatt; kun piano/shaker/vokal.

Disk 5

• Ob-La-Di, Ob-La-Da (Take 3) (2:54) Samme tagning som på «Anthology 3», men uten pålegg av eksempelvis conga og saksofoner. Tulleannonseringene fra John både før og etter, er også utelatt her.

• Sexy Sadie (Take 3) (3:08) George synger litt på «Getting Better» for så å spørre «How fast John?» Lennon svarer «however you like, you know --- feel it!». En seig tidlig variant med trommer (Ringo), orgel (Paul), elektrisk gitar (George) og akustisk gitar/vokal (John). Tagning 6 med samme personer, instrumenter og tempo finnes på «Anthology 3».

• Revolution (Unnumbered Rehearsal) (2:16) Interessant øvelse med trommer (Ringo) elektrisk gitar/vokal (John), elektrisk gitar (George) og korvokal (Paul). Skrus opp før andre vers begynner. Johns gitar til venstre; Georges gitar til høyre og ingen av dem er overstyrt. Lytter man godt, kan man et sted høre «shoo-bee-do-wop» kor fra Paul. Ellers er det artig å lytte til Georges gitar mot slutten. Gitarspillet hans kan minne om et riff han etter hvert ville bruke i «Old Brown Shoe».

• While My Guitar Gently Weeps (Acoustic Version – Take 2) (3:02) Første tagning finnes på «Anthology 3», og på lekeutgivelsen «Love» hvor George Martins orkester arrangement er med. Da Giles samlet inn spor til 2018-samlingen, oppdaget han at det fantes et annet opptak av Georges komposisjon på samme studioteip som ikke var notert ned. Dette skyldes helt sikkert at opptaket ble ansett som en øvelse hvor Paul prøvde seg fram på orgel. Han gjør plenty av feil. George stopper opp i første vers og sier «Yeah, maybe you would have to give him his own mike».

George måtte altså vente åtte uker før han fikk slippe til med sin første sang for «White Album». Man kan selvfølgelig si at dette skyldes at John og Paul var full av ego, men det hører også med til historien at George, Pattie, Ringo og Maureen dro til California 7. juni og kom tilbake til London 18. juni. (Paul dro til USA den 20. og kom tilbake til London 25. juni).

• Revolution (Take 14 – Instrumental Backing Track) (3:25) Grunnkompet med trommer (Ringo) og elektriske gitarer (John og George). Johns gitar starter, og George kommer inn noen sekunder senere; og befinner seg en tanke mer til venstre i lydbildet i forhold til Johns gitar. Overraskende avslutning.

Tydelig at de måtte redigere inn en annen avslutning på masteren. Ingen vokal, bass, sologitar eller piano.

• Cry Baby Cry (Unnumbered Rehearsal) (3:02) Før opptelling kommer John med følgende regle: «Semolina, semolina pilchards, green slop pie, all 58

• Hey Jude (Take 1) (6:44) Første tagning av dette mesterverket som inneholder strofen «She has found you» i stedet for «you have found her». George er ikke spesielt frampå med sin elektriske gitar; han kommer først forsiktig fram i avslutningsdelen. Tagning 2 som er veldig lik finnes på «Anthology 3».

• St. Louis Blues (Studio Jam) (0:51) En studiojam av komposisjonen til William Christopher Handy. Den har blant andre blitt utgitt av Bing Crosby, Glenn Miller, Louis Armstrong og Bessie Smith. Med piano/vokal, fører Paul sangen an med trommer (Ringo) og akustisk gitar (John). John følger mens han febrilsk prøver å få gitaren skikkelig stemt. Opptaket finnes på mange bootlegs.

• Not Guilty (Take 102) (4:28) På «Anthology 3» er strofen «Not guilty for getting in your way, while you’re trying to steal the day» redigert vekk, men heldigvis ikke her på 2018 utgivelsen.

Må innrømme jeg foretrekker de fire Harrison-komposisjonene som havnet på «White Album» framfor denne. George fant demoen i 1978 og valgte å gjøre nytt opptak til sitt soloalbum «George Harrison». I stedet for sologitar, ble det til at han har sang vokalsolo («wooo-ooo-du-du-du») i stedet. Manglende gitarsolo gjør at jeg foretrekker innspillingen fra 1968.

• Mother Nature's Son (Take 15) (3:11) Paul prøver sporadisk å variere frasering og melodilinje. Med unntak av blåsere, trommer, pauker og ekstra gitar, er det ikke mye som skiller denne fra det ferdige produktet. Det samme gjelder tagning 2 som ble utgitt på «Anthology 3». Her på tagning 15 får sannsynligvis Paul en beskjed i øretelefonene fra kontrollrommet, og må følgelig bryte opptaket.

Paul: «I beg your pardon. What’s been happening so far, Mr. Martin?»

George Martin: «You’ve got one or two nice ones. » Paul: «Is there no one listening up there by any slight chance»?

George Martin: «Yeah, we’re listening all the time».

Paul: «Oh, what’s happening? You remember which is which?»

59

7 Disc Super Deluxe Edition • What's The New Mary Jane (Take 1) (2:06) John synger og spiller piano, mens George er på akustisk gitar. Det brytes av i tredje vers siden John ikke klarer å slutte å le. Tagning 4 på «Anthology 3» varer 6:12, og det går mange år mellom hver gang jeg spiller den.

• Rocky Raccoon (Take 8) (4:57) Samme opptak er også med på «Anthology 3» Lyden er bedre her på 2018 utgivelsen, og vi får ca 40 sekunder bonus med snakke-introen på neste opptak. Paul har ikke gjort ferdig teksten på det snakkende intro-verset; heller ikke verset hvor Rocky og doktoren konverserer med hverandre.

• Back In The U.S.S.R. (Take 5 Instrumental Backing Track) 3:09 «Well, I’ve been wonderful on the last two takes» sier George før «karaoke-versjonen» starter opp. Opptaket er i lavere tempo enn det vi er vant til fra før (G-dur i stedet for A). I stoppene hører man Pauls vokal så vidt. I skrivende stund finnes det aller første opptaket med kun George på rytmegitar og Paul på trommer på Youtube, og der er tempoet slik vi kjenner det fra før; og er følgelig i A-dur.

Før «karaoke-versjonen» starter opp, synger George litt av teksten, mens en skarptromme og tamburin slår takten. George synger i G-dur. Min gjetning er at Paul trengte lavere tempo når han skulle legge på sologitar og piano.

• Dear Prudence (Vocal, Guitar & Drums) (3:59) Nedstrippet versjon med Pauls trommer og Johns akustiske gitar/vokal. Lytter man godt, høres også piano i venstre høyttaler. Mot slutten høres en ekstra gitar som spiller i utakt. Det hele ender med at John spør kontrollrommet «Can I just do the last verse?»

• Yer Blues (Take 5 With Guide Vocal) (3:57) Havnet nærmest i taket da jeg hørte denne første gang. Det som høres er hoveddelen av det som ville havne på «White Album». Man hører både John og sporadisk Paul som synger veiledende vokal, slik at alle vet hvor man er i låta. Johns monotone solo er intakt, mens George tar en solo samtidig. Sistnevntes innslag ble senere skiftet ut eller nedtonet. 3:16 ut i opptaket fortsetter tagningen slik det opprinnelig ble innspilt, og derfor hører vi ikke delen fra et annet opptak som er sydd i sammen med tagning 5. John sier til slutt «It’s getting better».

• Let It Be (Unnumbered Rehearsal) (1:17) Innspilt 5. september 1968 mens de spiller inn «While My Guitar Gently Weeps». På teipboksen star det «Ad Lib». Faktum er at det er en tidlig gjennomkjøring av «Let It Be». Første vers er nesten ferdig tekstmessig. Paul synger «Brother Malcolm» (muligens en referanse til Mal Evans) i stedet for «Mother Mary» hvilket han også gjorde enkelte ganger i «Get Back» sessions. Akkordene er ikke ferdig i det hele tatt. Paul durer verset monotont i A-dur på pianoet mens Ringo (trommer), John (bass), George (akus60

tisk gitar) og Eric Clapton (elektrisk gitar) følger på.

I refrenget er også akkordene helt forskjellig i forhold til den ferdige versjonen (hvor grunnakkorden er C; ikke A). George synger med i refrenget, men blir etter hvert lei av jammingen, og vil starte en ny tagning av sin egen sang. Han sier «Cans on, Eric» («Hodetelefoner på, Eric»). Artig at dette opptaket ble oppdaget, men underholdende i lengden er det ikke.

• While My Guitar Gently Weeps (Third Version – Take 27) (3:17) Flott opptak med Ringo (trommer), Paul (piano), Eric Clapton (sologitar) og George (akustisk gitar/ vokal). Til tross for at bass ikke høres og at Paul ikke har åpningspianoet helt i vater foreløpig, fikk jeg gåsehud første gang jeg hørte dette. George synger bare helt fortreffelig nydelig, og ideen med harmoni fra Paul er med i andre vers. Synd det gjøres feil i andre mellomvers hvor de stopper. Der prøver George å etterligne Smokey Robinsons måte å synge på, men føler selv at han feiler. Da opptaket stoppes, sier Paul: «Hold it, Harry». En eller annen ber om unnskyldning og George sier «It’s ok, I sang – I tried to do a Smokey and I just aren’t Smokey».

Opptaket starter med at George ber om kaffe og smørbrød med ost og Marmite (kommentarene finnes også på «Rockband»). Han likte tydeligvis sist-

nevnte smørepålegg, siden han nevnte det også mens pålegg på «Lady Madonna» ble utført ca 7 måneder i forveien.

• (You're So Square) Baby, I Don't Care (Studio Jam) (0:42) Komponistene bak denne var Jerry Leiber og Mike Stoller. Elvis Presley ga den ut på i 1957 og fremførte den i filmen «Jailhouse Rock». The Beatles bruker den som kul oppvarming før de setter i gang «Helter Skelter». «Hold it, fellas!» sier Paul i likhet med hva Elvis Presley sa i start fasen av «Milkcow Blues Boogie» fra 1955.

• Helter Skelter (Second Version – Take 17) (3:39) Enda et spor i samlingen som sørget for at jeg føyk i taket av fryd ved første lytt. «Agaaaain»-skrikene til Paul var årsaken til det. Kommentaren «Keep that on, mark it Fab» ble brukt til «Rockband» prosjektet.

Dette var noe annet enn den kjedelige, monotone varianten fra juli.

• Glass Onion (Take 10) (2:12) Teksten er ikke helt ferdig ennå. «What do you think upstairs, Chris?» spør John til Chris Thomas før opptak og «How was that»? etterpå. Ergo var det tydelig at Thomas hadde blitt sånn noenlunde godtatt av gruppen. Fin lærdom med tanke på at 8 – 9 år senere var Thomas en av produsentene for Sex Pistols.

61

7 Disc Super Deluxe Edition Disk 6 • I Will (Take 13) (2:20) Opptaket starter med at tagningen forut blir avbrutt.

Men neste går bra og de havner i mål. John slår på skulls, mens Ringo slår forsiktig på cymbaler. «Rattle them skulls» sier Paul spøkefullt til John. George Harrison var ikke tilstede siden han hadde dratt på en kort ferie til Hellas. Tagning 1 finnes på «Anthology 3».

• Blue Moon (Studio Jam) (1:11) Skrevet av Richard Rodgers og Lorenz Hart, og innspilt med blant andre Elvis Presley, Frank Sinatra og Billie Holliday. «Very gooseable» sier Paul til slutt.

Ble spilt før tagning 28 av «I Will» • I Will (Take 29) (0:26) Kun et vers som brytes siden Paul synger «If you want me to – I won’t». John svarer fort «Yes you will».

• Step Inside Love (Studio Jam) (1:34) Skrevet av Paul i 1967 og gitt til Cilla Black som brukte den som kjenningsmelodi for TV-serien

«Cilla» med premiere i januar 1968. Singlen hennes kom ut i mars samme år. Paul/John/Ringo spilte den for å løse opp mellom de mange tagningene av «I Will». Opptaket finnes også på «Anthology 3».

• Los Paranoias (Studio Jam) (3:58) «Come on now chaps, swing a-la-Latina – Ya-ka-tan» sier Paul og setter i gang en blanding av hyllest og parodi på latinamerikansk samba improvisasjon.

Tatt helt på sparket foretar han improvisert trompetog gitar-solo med munnen.

Mye er skrevet om dårlig stemning innad i gruppa mens de spilte inn «White Ablum», men her er det tydelig at de koser seg. En redigert utgave av denne ble inkludert på «Anthology 3».

• Can You Take Me Back? (Take 1) (2:22) Ble også spilt inn mellom de mange tagningene av «I Will». Denne ble kalt «Jam - Unidentified» på teipboksen. De sekundene som ble valgt ut mellom «Cry Baby» og «Revolution 9», forekommer 1:49 – 2:16 på dette opptaket.

62

• Long, Long, Long (Take 44) (2:54) «Right, here we go, here we go lads, We’re not really what we make out to be. It’s all I can say. Where did Mal get those joss sticks? They’re very Rishikesh joss sticks. One, two, three, no-no missed it» sier George før han får satt i gang en tagning med Paul på orgel og George selv på akustisk gitar og vokal. Ringos trommer kommer ikke før i mellomverset. Som Yan Friis påpeker i sin glimrende bok «Beatles og jeg» (2014), hadde stort sett John det med å ikke delta på George sine sanger. Med hensyn til frasering av strofene, bærer dette opptaket preg av at George ikke har kommet fram til hvordan han vil ha det foreløpig. I siste verset lyder det for mitt vedkommende at George helt på sparket, ramser opp ord som slutter med «-ing». Boka mener noe annet; nemlig at det er en egen komposisjon med tittelen «Gathering Gesturing».

• Birthday (Take 2 Instrumental Backing Track) 2:40 Etter å ha åpnet pakningen og tatt av plastikken, ble dette sporet det første jeg spilte. Jeg var så spent på hvordan grunnkompet ville lyde. Enkelte har hevdet at Paul spiller gitar. Niks, han spiller bass, mens John og George spiller riffet med en oktavs forskjell. John høres i venstre høyttaler; George i høyre. De spiller riffet litt for «stakkato» i forhold til sluttresultatet. Siden piano ikke er med her, er det enormt artig å høre hva gitaristene gjør i «I would like you to dance…»-partiene.

Paul er herlig energisk der han skriker i bakgrunnen.

Han teller mens Ringo dundrer løs i mellompartiet.

• Piggies (Take 12 – Instrumental Backing Track) (2:10) «Karaoke-versjon» av den utgitte varianten. Her mangler vokal og gryntelyder. Cembalo spilt av Chris Thomas er heldigvis ikke utelatt. Helt i starten høres John si: «I’m a fabulous fabulous vegetarian» etterfulgt av George som sier «One more… one more time» (som ble brukt mot slutten av det ferdige resultatet).

• I'm So Tired (Take 7) Før de kjører i gang sier John: «Oh, it’s so complicated. How was anybody else you see, coz I was better singing on the previous one – What’s that mean?

– Ok do it again. It’s just that there’s all of them to choose from then». En sammenklippet versjon av tagning 3, 6 og 9 finnes på «Anthology 3». I forhold til disse tidligere opptakene, har refrengene to opptak av trommer. Og det merkes på trøkket. Strofen «but I KNOW what you would do-oo» ble heldigvis bedre til slutt. John avslutter dette sporet med å si: «If you think it was good, keep it. If you don’t, scrap it».

• Happiness Is A Warm Gun (Take 19) 3:09 «I need a fix»-partiet blir sunget to ganger; ingen gitarsolo. Mellomverset med «When I hold you» blir sunget uten noen spesiell innlevelse fra John slik som på den endelige versjonen. «Bang Bang, shoot, shoot»koret til George og Paul er heller ikke med.

• Honey Pie (Instrumental Backing Track) (2:43) «Karaoke-versjon» av opptaket som havnet på «White Album». Det eneste som mangler er vokal.

• Savoy Truffle (Instrumental Backing Track) (2:56) Enda en «karaoke-versjon» hvor mer sologitar detaljer kommer tydelig frem. «How’s that?» spør George til slutt.

• I'm So Tired (Take 14) «Ok, we do it again. Try and leave these spaces, Paul ‘cause it’s all that remix, you gotta pull it all out bit» sier John før sangen. Sporadisk bruk av ekstra sologitar, orgel, en kort «aaaaah» harmoni (sistnevnte på «I wonder should I get up and fix myself a drink») ble spilt inn men heldigvis ikke brukt. Lignende søvnige setninger slik som den helt på slutten, ble også påtenkt å brukes inne i låta der det er stopp. Takk og lov for at den ideen ble droppet.

• Martha My Dear (Without Brass And Strings) (2:29) Vi hører grunnkompet med Paul (piano og vokal), George (elektrisk gitar) og Ringo (trommer). Det som mangler er pålegg av ekstra Paul-vokal, bass, ekstra håndklapp, strykere og blåsere. Hører litt håndklapp over instrumentalpartiet. De gangene jeg har hørt på denne, undres jeg alltid på hvor det blir av bassen som avslutter det hele. I boken finnes det to bilder som Linda Eastman tok mens innspillingen pågikk.

• The Continuing Story Of Bungalow Bill (Take 2) (3:12) Kontrollrommet sier «we’re rolling». George ytrer seg litt om oppbyggingen av låta: «it’s all those changes, amazing changes». Yoko synger med i refrengene, 63

7 Disc Super Deluxe Edition og solostrofen som hun ble tildelt. Mangler «all the children sing». Av og til synger John «was it a thrill» i stedet for «what did you kill». George Martin er kjapp med å si «Take 3» før John spør «what do you think?» «I think you can do better» svarer Martin bestemt. John er tydeligvis enig (antagelig siden strofen «he’s the all American bullet-headed saxon mother’s son» ikke hadde helt riktig diksjon samt at Ringo er litt på bærtur i andre refreng). John lurer på om Yokos stemme kommer fram tydelig og spør «Is Yoko pickin’ up on that bit» helt til slutt.

• Why Don't We Do It In The Road? (Take 5) (2:03) Tagning 4 finnes på «Anthology 3» og består av fire vers, og Paul er på nippet til å ta et femte, men ombestemmer seg.

Før han setter i gang tagning 5, sier han: «Well, well, well, what do you think of all that? Do you think I could do it better? I think I could do it a bit better actually.

See, I wanna just try and do one quiet verse, one loud verse; and then that’s it, really». Det som mest skiller tagning 4 og 5, er at nummer 5 har tre vers i stedet for fire. Falsett-skriket som starter tredje vers, stammer herfra uten mer vokalpålegg. Et lite «yeah» rett etter falsett-skriket høres tydelig her, og høres så vidt på «White Album». Etterpå sier han: «Was that ok?

‘Cause I won’t come and listen to that one. However, I will move this microphone near the piano, should I»?

• Julia (Two Rehearsals) (4:31) To øvelser som har «overlevd» fra slutten av en innspillingsteip. John spør «Is it better standing, what’d you think?». George Martins svar fra kontrollrommet blir overdøvet av at John reiser seg opp og justerer mikrofonhøyden. Han fortsetter: «It’s very hard to sing this, you know – maybe we should strum it first». Den første øvelsen blir ergo utført med standard dasking over gitarstrengene. Han gir seg rett før mellomverset. «Do you think it’s better like that. I can sing it better, but I can’t play it better. I just try pickin’ it again but slightly faster». Dermed starter han opp med en Clawhammer variant som skiller seg lite fra det ferdige resultatet. Den korte «hum-humhum» delen er utvidet på bekostning av en «calls me»-strofe. Ellers bruker ikke John capo på andre bånd. Gitaren er stemt slik at grunntonen blir mellom H og C. Tagning 2 er på «Anthology 3», og er hovedsakelig instrumental hvor John er på bærtur enkelte ganger med sitt clawhammer spill. Opptaket der brytes av rett etter mellomverset.

• The Inner Light (Take 6 Instrumental Backing Track) 2:47 Innspilt i Bombay, og en kopi ble brakt til London for videre arbeid. Her høres ikke noe spor av vokal i det hele tatt, mens «take 5» som har blitt sirkulert på bootlegs bærer tydelig preg av at bootleggerne bare har prøvd å slette vokalen. Men lytter man godt, er det spor igjen av den. En alternativ tagning ble i 2014 inkludert som bonusspor på nyutgivelsen av «Wonderwall».

• Lady Madonna (Take 2 – Piano And Drums) (2:25) Innspilt 3. februar 1968. En tekniker annonserer 64

«two»; Paul teller inn og en komplett tagning med kun piano (Paul) og trommer (Ring) følger, men blir ikke brukt til videre arbeid. Med andre ord; en glimrende «karaoke-versjon». Ringo bruker kun visper på sitt arbeid her. På neste tagning gjorde han det samme, men la etter hvert på et opptak med trommestikker også.

bass saksofon, Ringo rister en tamburin, mens de resterende to besørger scat-kor (som ligner litt på to trompeter som gjør sine fanfarer). Hører også noen fløytelyder fra en mellotron. Majoriteten av versjonen på «Anthology 2», består kun av enkel piano/trommer/McCartney-vokal. I soloen høres Ronnie Scotts saksofon solo. I andre mellomvers droppes McCartneys vokal til fordel for pålegget av tamburin, imitasjon av bass saksofon og scat-kor.

• Lady Madonna (Backing Vocals From Take 3) (0:54) Finnes fra før av i lengre versjon på bootlegs, men lydkvaliteten på vokalen er bedre her. George knasker potetgull og snakker om at det ville ha smakt bedre dersom chipsen var innsmurt med smørepålegget Marmite (se kommentar på «While My Guitar Gently Weeps» CD 5). Hører et lite utdrag fra en overdubbing hvor en av gutta imiterer lyden av en

• Across The Universe (Take 6) 3:52 En del forskjellige opptak har kommet ut offentlig.

Og da snakker vi om «No One’s Gonna Change Our World», «Let It Be», «Anthology 2», «Let it Be… Naked» og så tilslutt denne 2018 utgivelsen som inneholder kun John på vokal/akustisk gitar og Ringo på tom-toms trommer.

65

7 Disc Super Deluxe Edition av de har vært en lettelse å se. Det jeg vil fram til er: Dersom barna til Beatles medlemmene hadde lagt på noe i studio på de opprinnelige opptakene, ville jeg ansett det som vandalisme.

Disk 7 • PCM Stereo (2018 Stereo Miks) (Blu-Ray Audio) • DTS-HD Master Audio 5.1 (2018) (Blu-Ray Audio) • Dolby True HD 5.1 (2018) (Blu-Ray Audio) • Mono (2018 Direct Transfer Of 'the White Album' Original Mono Miks) (Blu-Ray Audio) I NW 76 (1999) anmeldte jeg «Yellow Submarine Songtrack».

Der skrev jeg følgende konklusjon: «Det heter seg at man ikke skal tukle med historien, så får man heller selv velge hvor grensen går.

Min grense går ut på at man ikke skal legge på mer ekstra trommer, gitarer eller annet som ikke har noe med den opprinnelige innspillingen å gjøre.

Heller ikke luke ut deler av opptak. At man rensker opp i lydbildet på slike gode gamle klassiske innspillinger, synes jeg er helt greit.»

I november 2006 kom albumet «Love» ut. I forkant var jeg veldig skeptisk til utgivelsen. Men etter å ha lyttet, likte jeg albumet siden jeg tok det for nettopp hva albumet er – et lekealbum.

For å dra en sammenligning, velger jeg å nevne noe som jeg har observert i noen Disney pocketbøker fra 80-tallet. Tegneren Paul Murry er spesielt kjent for å ha tegnet mange fortsettelseshistorier med Mikke Mus & Langbein fra ca 50 – 70-tallet.

Noen av historiene som han tegnet har i Skandinavia blitt publisert kun i pocketbok format i ombrutt form (3 rader pr. side i stedet for 4).

Murrys opprinnelige tegninger har da blitt zoomet litt ned i størrelse og etterpå blitt utvidet av en annen tegner. Med andre ord; ca 80 – 90 prosent av rutene er Murrys opprinnelige tegninger; det ytterste 10 – 20 prosent i hver rute er tegnet på av en annen.

Snakk om vandalisme.

I det siste har jeg sett de amerikanske Disney-bladene hvor historiene opprinnelig ble publisert, og synet 66

George Martin ville helst at gruppen skulle bare gi ut «White Album» som et enkeltalbum; altså luke vekk de minst interessante innspillingene.

Han fikk ikke viljen sin. I tv-serien «Anthology» sa George Harrison at gruppen hadde så mye sanger klare og at det var mye ego innad i bandet.

Videre sa han at noen av sangene burde vært droppet og noen burde vært B-sider på singler.

Ringo Starr mente at de burde gitt det ut som to separate album og på fleip sa han at de skulle kalles «White Album» og «Whiter Album».

Paul McCartney kommentar var: «Well you could always say that – you know (what) they say, perhaps I’ll go with (it), but not definitely – I mean, in fact I think it’s a fine little album – I think the fact that it’s got so much on it, is one of the things that’s cool

about it – because it’s - they’re very varied stuff, you know, Rocky Raccoon, Piggies, - uhm - Happiness Is a Warm Gun - that kind of stuff you know – uh – I think it’s a fine album - you know, I’m not great one for that – you know, maybe it was too many of that – what do you mean? - it’s great – it sold – it’s the bloody Beatles White Album – shut up».

Et foto med halve ansiktene til John og Paul; det andre med halve ansiktene til George og Ringo. Den store plakaten skulle halveres. A rtikkelen ble skrevet bare for å gjøre narr av tanken med å utgi et enkelt album, samtidig som det var ønskelig å gjøre narr av sin egen Beatles galskap.

I NW 65 (fra 1997) finnes det en artikkel fra meg ved navn «One Single Super Album».

Likevel var det en leser som ga uttrykk for at vedkommende tydeligvis ikke forsto spøken i dette.

Vedkommende som skal få lov til å være anonym, tok tydeligvis hele artikkelen på ramme alvor.

Denne var inspirert av Ringos fleip med navnene «White Album» og «Whiter Album».

Her kom jeg med to forslag om hvilke låter som ville overleve på et enkelt album.

Så jeg får bare presisere at jeg elsker «White Album» som dobbeltalbum, men leker bare av og til med tanken på hvordan den ville vært som enkelt album eller – hold dere fast – TRIPPELALBUM.

Dette gjorde jeg definitivt med glimt i øyet. I artikkelen ble det bare på tull foreslått at albumet skulle bli kalt «The Beat» og at de fire A4 fotoene av John, Paul, George og Ringo skulle alle kuttes i to og redigeres sammen i to A4 fotoer.

Men det er bare nerdete leketanker.

Ferdig snakka!

67

White album i surroundlyd av Mark Smotroff, oversatt av Roger Stormo

Med i pakken om man kjøper superluksusutgaven av «White album» er det en Blu-ray plate som ikke inneholder film, men lyd i høy oppløsning. Her finner man ikke bare den nye stereomiksen og den originale monomiksen, men også en splitter ny 5.1 Surround lydmiks, som kan avspilles hos de av dere som har satt opp et surroundanlegg i forbindelse med hjemmekinoen.

Innspillingen av albumet foregikk mest på en åttespors maskin, noe som gjorde at Beatles kunne være kreative, ikke bare når det gjaldt hvor mange lag med instrumenter de kunne spille inn, men også hvor naturlig miksen ble. Dermed er det mange fans – meg inkludert – som foretrekker den gamle stereomiksen over monomiksen, fordi den høres mer «widescreen» ut.

I en fortsettelse av prosessen som produsent Giles Martin startet på med remiksingene av «Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band» (og som hadde sin spede begynnelse med «Love» i 2006.

Red. anm.) så er hans nye surroundlyd inkarnasjon av det hvite albumet enda mer widescreen og ofte avdekkende.

Giles Martin forklarer intensjonen med surroundmiksen i introduksjonen i boken som medfølger utgivelsen:

Lyden er tilgjengelig i 96 kHz, 24-bit PCM Stereo, og i surround kan man velge mellom DTS-HD Master Audio 5.1 samt Dolby True HD 5.1.

Denne anmeldelsen fokuserer på 5.1 Surroundlydmiksen. Det å remikse et album som dette for surroundlyd er kanskje ikke noe mange ville ha sett på som nødvendig. Men for entusiaster av kvadrofoni og andre fiksfakserier som gjør at man får en annerledes lydopplevelse så er det først og fremst morsomt og interessant.

«Ved remiksing av 'The White Album' har vi forsøkt å bringe deg så nær The Beatles i studio som mulig.

68

Vi har skrellet av lag for lag på denne glassløken med håp om å innkapsle gamle og nye lyttere i ett av de mest varierte og inspirerende albumene som noensinne er lagd.»

Den nye surroundlyd versjonen er en fin tilleggsopplevelse, og er basert på de originale miksene samtidig som den gir en fascinerende ny måte å oppleve din favorittmusikk med Beatles på.

For det meste velger produsentene klokelig å holde lytteren fokusert på front- og senterhøyttalerne i den nye miksen, som presenterer gruppens kjerne for det meste i utvidet (om du vil) stereo, og velger sparsomt å benytte de bakre

høyttalerne og det tredimensjonale rommet hvor dette er passende (og kanskje, hvor det var teknisk mulig!). Dette er logisk, gitt måten albumet ble innspilt på. Ifølge den offisielle pressemeldingen om dette settet: «Beatles' tilnærming til innspillingen av 'The White Album' var ganske annerledes enn hvordan de hadde gjort det på 'Sgt. Pepper.' I stedet for å legge på lag med individuelt overdubbede biter på et flersporsbånd ble mange av tagningene på 'White Album' innspilt til firespors og åttespors bånd som gruppefremførelser med en live hovedstemme.... Denne live-take innspillingsstilen resulterte i et 69

mindre intrikat strukturert, mer tøylesløst album som kunne endre rockemusikkens kurs og bane veien for punk og indie rock.»

Totalt sett er denne 5.1 miksen meget smakfull og noen spor fungerer bedre enn andre. For det meste fant jeg miksene engasjerende og viktigst, de høres ut som 'The White Album' skal høres ut. Jeg fikk ikke følelsen av noen dramatiske forandringer i stemningen til albumet slik det opprinnelig ble innspilt. Det virker som om produsentens kreativitet under surroundmiksingen økte i forhold til hvor eksperimentell musikken var, og når et vilt klimaks med «Revolution 9.»

White album i surroundlyd På «Blackbird» er Pauls fot-tapping så naturlig i lyden at om du lukker øynene så føles det nesten som om han er der og spiller i rommet sammen med deg. Å høre fuglene kvitre bakfra varmer hjertet og gir en lett inkluderende følelse samtidig som stemningen fra originalen er intakt.

«Piggies» er en av mine favorittmikser i surround.

Tamburinen er veldig i front og de høylytte grisene stjeler showet (bakfra!). George Harrisons akustiske gitar høres fyldig ut, løftet av celloer bak. Jeg tror til og med jeg hørte et lite ekstra bonusgrynt på det første refrenget, noe som er annerledes enn i den originale stereomiksen. Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg liker mine grynt høylytte og i denne miksen er det nesten som å ha en liten grisebinge som plutselig dukker opp i ditt lytterom.

Gitt at luksusboksen er et dypdykk (og noe dyrt) i albumet, så tenkte jeg å presentere noen av høydepunktene av hva jeg har hørt så langt.

«Back In The USSR» har harmonier i de bakre høyttalerne og håndklapping som er veldig høylytte (mer i tråd med tilstedeværelsen i monomiksen).Det er interessant å høre pianoet komme inn bakfra.

Det er også fint å høre "ahhhhh" på broen i «Dear Prudence» bevege seg fra foran til bak. Trommene er litt skarpe der men de dobbeltinnspilte gitarene i de bakre høyttalerne er superkule. Selv om det høres ut som en gimmick når du leser dette, så er det å høre vokalen "round and round and round" sirkulere rundt i rommet ganske tøft! Det er ingen full utfading på avslutningen her, og det fungerer fint i denne nye inkarnasjonen som en ny og annerledes greie.

«Wild Honey Pie» er trippete moro i surround og gitarene høres litt mer – springete!

Mens i «The Continuing Story Of Bungalow Bill» er Lennons stemme ganske varme i miksen, noe som er en gave! Hans "All the children sing" oppfordring dukker opp bakfra men den virkelige stjernen i dette shoet er når Bill's "hest" klippetiklopper gjennom stua på slutten! Du kan også høre Yokos stemme klarere nå og i den inkluderte boken finner vi ut at også Ringos kone Maureen Starkey var med i allsangkoret.

«Martha My Dear» har horn med smell i og vokalen er superklar, men spesielt elsker jeg å bli innhyllet i strykerseksjonen på denne sangen.

70

«Rocky Raccoon» fungerer overraskende godt i surroundlyd, og avdekker den søte følsomheten fra Ringos åpne og lukkede hi hat cymbal såbvel som vispearbeidet på skarptrommen. Honky-tonk pianoet funkler i bakgrunnen, og det samme gjør harmonistemmene. En annen sang som fungerer overraskende godt i surround er «I Will» hvor du klarere kan høre Paul McCartneys (sannsynligvis) overdubbede "doot doot" vokaliserte bassganger bakfra og Ringos pent sympatiske cymbalarbeid er mye tydeligere. Risteperkusjonen i bakgrunnen er smakfull kakepynt.

«Julia» fyller rommet og er vakker; dette er så nært som det er mulig for de fleste av oss til å ha John Lennon til stede i rommet, og spille for oss.

«Birthday» kommer med denne klisjeen av en advrsel: spill dette sporet HØYT ettersom det rocker skikkelig! Bassen er super hørbar nå, du kan nesten føle at Paul plukker strengene. Og det virker å være et overdubbet skarptrommeslag i bakgrunnen. Nå kan du også helt klart høre Patti Harrison og Yoko Ono synge de høye harmoniene "Birthday" i koret på broen.

Ikke overraskende legger «Yer Blues» mye romklang på Lennons vokal, noe som definerer denne miksen; jeg liker det godt men jeg kan forstå om det er noen av dere som synes det blir for mye! En annen pussig

ting jeg la merke til er at det virker å være en tettere redigering etter soloseksjonen på denne sangen like før sangen avsluttes, slik at det ikke lenger føles som en båndspleising, slik det fremstår på den originale stereo og monomiksen (hvilket faktisk var en litt kul greie, men jeg klager ikke, bare påpeker forskjellen).

stadig slående lydpastisjen, et virkelig skremmende polaroidbilde av alt 1968 handlet om. Ikke lytt til dette under innflytelse av noe som helst! Om du syntes dette sporet var galskap i hodetelefoner, så er det nå en enda mer intens "musique-concrete" opplevelse i surroundlyd. Du kommer til å høre forskjellige detaljer komme mot deg fra alle kanter. Jeg har ingen detaljer om hvordan denne 5.1 miksen ble lagd, når man tenker på at dette sporet opprinnelig ble innspilt som en "forestilling" miks av båndløkker ned til tokanals stereo, så kan man bare gjette seg til hva produsentene har gjort her for å lage surroundversjonen. Uansett spiller det ingen rolle hva som er gjort, for sluttresultatet er det som teller og Giles Martins surroundmiks er aggressiv, omsluttende og (passende) noen ganger rett og slett skremmende!

Det er en fascinerende tolkning av John og Yokos originale visjon og en helt ny måte å utforske dette stykket på.

Avhengig av hvem du spiller det for, er dette et utmerket demospor for å vise hva hjemme kinoanlegget ditt er godt for!

«Sexy Sadie» omslutter deg med piano den smelteeffekten på instrumentet i denne sangen er tydeligere i denne surroundmiksen. Bassen er mer prominent nå og det er en kul gitarbit på slutten som jeg ikke kan huske fra tidligere.

«Helter Skelter» er nok en som må spilles HØYT! Du kan føle harmoniene rundt deg og Ringos trommer er bare massive.

Noen av gitarkordene virker som de passerer rett gjennom deg.

Sammenbruddet er litt annerledes og noe snakking er nå hørbar i miksen. Ringos trommer er også svære på «Long Long Long» hvor du nesten kan høre luften som går gjennom tom-tommene når han slår på dem. Georges akustiske gitarakkorder er likeså opp-i-ansiktet og fyldige. Og selvsagt er det superkult å høre galskapen i avslutningen i surroundlyd.

Så der har du det: nå kan vi høre «White Album» i 96 kHz, 24-bit 5.1 surroundlyd!

Bortsett fra litt fikling for å stille inn lyden ved hjelp av oppsetts-skjermen, så var min opplevelse med blu-ray discen i dette settet ganske fantastisk. Det er dessuten en meget forseggjort, artig skjermsparer innebygget, hvor ikoniske portretter av bandet fra originalalbumet veksler om oppmerksomheten.

«Revolution 9» er så syrete som du kanskje forventet deg, og alle kanalene tas i bruk aggressivt. Og det funker! Nå kan du høre alt som foregår i denne

Denne artikkelen er tilgjengelig på engelsk fra audiophilereview.com 71

DÅRLIG TRYKK?

SKIKKELIG TRYKK! Norwegian Wood blir trykket av

Molvik Grafisk avd. Oslo | Grev Wedelsplass 2 | 0151 Oslo | Tlf: 21 66 69 27 Molvik Grafisk Bergen | | Tlf: 55 55 20 20 | E-post: post@molvik.no | www.molvik.no

PIL MEDIA LAGER LAYOUTEN

HISTORIER BYGGER MERKEVARER Det å bygge sterke merkevarer er kunsten å fortelle gode historier, lage forståelse og å fremskynde kjøpsprosessen.

Nå som tidligere, er markedsføring eller Content Marketing å ivareta alle prosessene rundt det å skape et produkt, en tjeneste eller en ide.

Det du setter ut i livet skal tilfredsstille målgruppenes behov og ønsker.

Markedsføring er alle de aktivitetene som reduserer eller ivaretar og forsterker ytelsens totale subjektive verdi. Content is King i alle prosessens ledd.

Skal du bygge merkevarer, omdømme, merkekunnskap, reklame i den analoge eller digitale verden kan du ringe Erik Blindheim 982 82000 eller Lotte Andersen på 918 15 727

Nye arkivutgivelser fra Paul

Paul McCartney fortsetter med sine arkivutgivelser, selv om han nå har byttet plateselskap til Capitol Records. Og de starter med en pangåpning: Det blir arkivutgaver både av Wings «Wild Life» og «Red Rose Speedway», og i tillegg utgis det en spesialutgave som både inneholder luksusutgavene av «Wild Life» og «Red Rose Speedway», pluss en ny CD med opptak fra Wingsturnéen i 1972, «Wings Over Europe». Vi rekker dessverre ikke å anmelde disse utgivelsene i dette julenummeret, da alt sammen utgis 7. desember – en uke etter vår deadline. Men her har dere i hvert fall vår forhåndsomtale.

D

ette har vi ventet på i mange år, men omsider kommer det: «The Bruce McMouse Show»! Undertegnede har ventet på denne helt siden jeg hørte om den på syttitallet, men nå er den her snart!

Intet har tidligere vært vist fra denne filmen som omhandler en animert musefamilie som lever under scenen på Wingskonsertene. De er innspilt under Wing-

sturneen over Europa i 1972, så kanskje er det scener fra Oslo?

Filmen skulle opprinnelig vises på ITV og er på en time, spedd ut med to reklameavbrudd. Den vil bli tilgjengeliggjort som videomateriale på den nye arkivutgivelsen av «Red Rose Speedway».

I 2011 forsøkte datteren til tegnefilmkunstneren Eric Wylam

73

å selge noen originale tegninger Paul McCartney selv hadde tegnet på auksjon. Tegningene var formodentlig gitt til Wylam for å gi en pekepinn på hvordan Bruce McMouse og de andre figurene i animasjonsdelen av filmen skulle se ut.

Etter at McCartney ble gjort oppmerksom på auksjonen ble den imidlertid stoppet og innhentet

gangen. Originalfilmen er på mer enn 85 minutter, og ble beskrevet i «Club Sandwich» sommeren 1995 av ingen ringere enn Mark Lewisohn. På den tiden var han ansatt av Paul, og en av oppgavene hans var utgivelsen av fanklubbladet hans.

Pauls selskap MPL, med begrunnelsen at tegningene fortsatt tilhørte selskapet, i og med at det var de som hadde lagd filmen. Nå som den omsider skal utgis er det beklagelig at Wylam selv døde i 1997.

Ja, de to albumene «Wild Life» og «Red Rose Speedway» blir utgitt i arkivserien til Paul snart.

Annet videomateriale inkluderer TV-programmet «James Paul McCartney», såvel som den usette filmen «ICA Rehearsals», som vi tidligere kun har fått servert små smakebiter fra.

Dette var øvingene foran Europaturneen, da Henry McCullough var ny mann på gitar.

Dessverre blir det kun en smakebit også denne

Den versjonen av ICA rehearsals vi får med her, inneholder kun tre sanger og er neppe på mer enn toppen ett kvarter.På lydsiden får vi nå omsider «Red Rose Speedway» som dobbeltalbum, slik det opprinnelig var planlagt. Det var plateselskapet som i 1973 fikk McCartney til å høvle albumet ned til en LP, mens den overdådige innpakningen med utbrettcover og innstiftet hefte ble beholdt fra 2LP-konseptet. Nå kommer dobbeltalbumet i to utgaver, arkivutgave og opprinnelig utgave. Når det gjelder ekstramateriale på lydsiden finner vi tidlige mikser av «Litte Lamb Dragonfly» og «Get On The Right Thing» som mest sannsynligvis er mikset av Eirik Wangberg under «Ram»-innspillingene.

74

Sporlistene for luksusutgavene

WILD LIFE

CD1 – Remastret Album 1. Mumbo (2018 Remaster) 2. Bip Bop (2018 Remaster) 3. Love Is Strange (2018 Remaster) 4. Wild Life (2018 Remaster) 5. Some People Never Know (2018 Remaster) 6. I Am Your Singer (2018 Remaster) 7. Bip Bop Link (2018 Remaster) 8. Tomorrow (2018 Remaster) 9. Dear Friend (2018 Remaster) 10. Mumbo Link (2018 Remaster)

CD2 – Rough Mixes 1. Mumbo [Rough Mix] 2. Bip Bop [Rough Mix] 3. Love Is Strange (Version) [Rough Mix] 4. Wild Life [Rough Mix] 5. Some People Never Know [Rough Mix] 6. I Am Your Singer [Rough Mix] 7. Tomorrow [Rough Mix] 8. Dear Friend [Rough Mix]

CD3 – Bonus Audio 1. Good Rockin’ Tonight [Home Recording] 2. Bip Bop [Home Recording] 3. Hey Diddle [Home Recording] 4. She Got It Good [Home Recording] 5. I Am Your Singer [Home Recording] 6. Outtake I

7. Dear Friend [Home Recording I] 8. Dear Friend [Home Recording II] 9. Outtake II 10. Indeed I Do 11. When The Wind Is Blowing 12. The Great Cock And Seagull Race [Rough Mix] 13. Outtake III 14. Give Ireland Back To The Irish 15. Give Ireland Back To The Irish (Version) 16. Love Is Strange [Single Edit] 17. African Yeah Yeah

DVD – Bonus Video

1. Scotland, 1971:

• Bip Bop

• Hey Diddle

• She Got It Good

• I Am Your Singer

• Good Rockin’ Tonight 2. The Ball 3. ICA Rehearsals:

• The Mess

• Give Ireland Back To The Irish

• My Love

4. Give Ireland Back To The Irish (Rehearsal/February 1, 1972)

Sporlistene for luksusutgavene

RED ROSE SPEEDWAY

CD1 – Remastered Album 1. Big Barn Bed 2. My Love 3. Get On The Right Thing 4. One More Kiss 5. Little Lamb Dragonfly 6. Single Pigeon 7. When The Night 8. Loup (1st Indian On The Moon) 9. Medley * a) Hold Me Tight * b) Lazy Dynamite * c) Hands Of Love * d) Power Cut

CD2 – “Double Album” 1. Night Out 2. Get On The Right Thing 3. Country Dreamer 4. Big Barn Bed 5. My Love

76

6. Single Pigeon 7. When The Night 8. Seaside Woman 9. I Lie Around 10. The Mess [Live At The Hague] 11. Best Friend [Live In Antwerp] 12. Loup (1st Indian On The Moon) 13. Medley * a) Hold Me Tight * b) Lazy Dynamite * c) Hands Of Love * d) Power Cut 14. Mama’s Little Girl 15. I Would Only Smile 16. One More Kiss 17. Tragedy 18. Little Lamb Dragonfly

CD3 – Bonus Audio 1. Mary Had A Little Lamb 2. Little Woman Love 3. Hi, Hi, Hi 4. C Moon

5. Live And Let Die 6. Get On The Right Thing [Early Mix] 7. Little Lamb Dragonfly [Early Mix] 8. Little Woman Love [Early Mix] 9. 1882 [Home Recording] 10. Big Barn Bed [Rough Mix] 11. The Mess 12. Thank You Darling 13. Mary Had A Little Lamb [Rough Mix] 14. 1882 [Live In Berlin] 15. 1882 16. Jazz Street 17. Live And Let Die [Group Only, Take 10]

DVD 1 – Bonus Video 1. Music Videos 2. James Paul McCartney TV Special 3. Live And Let Die [Live in Liverpool] 4. Newcastle Interview

DVD 2 – Bonus Film 1. The Bruce McMouse Show 5.1 Surround Dolby Digital, 16bit 48kHz / PCM Stereo

Blu-Ray - The Bruce McMouse Show 5.1 Surround DTS-HD Master Audio, 24bit 96kHz/PCM Stereo 24bit 96kHz

Arkivutgivelsene vil foreligge i disse utgavene:

• Wild Life (2CD) • Wild Life (2LP) • Wild Life 3CD+DVD

• Red Rose Speedway (2CD) • Red Rose Speedway (2LP Archive Edition) • Red Rose Speedway (2LP Original Version) • Red Rose Speedway 3CD+2DVD+Blu-Ray

Pluss en dobbeltpakning med bonusmateriale:

Wild Life/Red Rose Speedway/Wings

Over Europe 7CD+3DVD, der den syvende

CDen er opptak fra Europaturneen i 1972.

Paul McCartney and Wings - 1971–73 Limited Edition Box Set Paul McCartney and Wings - 1971–73 Limited Edition Box Set er en boks som inneholder luksusversjonene både av Wings’ 1971 album «Wild Life» og «Red Rose Speedway» fra 1973, såvel som en bonus CD med tittelen «Wings Over Europe», denne inneholder konsertfremførelser av sanger innspilt under Wings Over Europe 1972 turneen, samt noen få fra Newcastle i 1973.

I tillegg er det også noe ekstra materiale i papirform:

77

Sporlistene for luksusutgavene

Wings Over Europe - Tidligere uutgitt, nymikset Wings Over Europe 20-spors sett spilt inn på 5 konserter på 1 CD - Introduksjon fra Paul McCartney som snakker om sine minner fra turneen i 1972 - 96-siders fotobok med tidligere uutgitte bilder tatt av Linda McCartney - Replika av turneprogrammet fra 1972 Wings Over Europe - Nedlastbare 24bit 96kHz audioversjoner i høy oppløsning

14. Seaside Woman [Live i Groningen/1972] 15. Wild Life [Live i Haag/1972] 16. My Love [Live i Haag/1972] 17. Mary Had A Little Lamb [Live i Haag/1972] 18. Maybe I’m Amazed [Live i Groningen/1972] 19. Hi, Hi, Hi [Live i Haag/1972] 20. Long Tall Sally [Live i Groningen/1972]

Wings Over Europe turnéen har tidligere ikke vært veldig dokumentert, verken i form av lydopptak eller video, kun en sang fra turneen kom ut offisielt i sin tid. «The Mess» ble innspilt i Haag og utgitt som B-side til singlen «My Love» i 1973. Noen flere var ment å skulle være med på dobbeltalbumet «Red Rose Speedway», men da albumet ble høvlet ned til enkelt-LP falt de ut av planene.

På denne turneen fokuserte McCartney på sin nye gruppe og spilte ikke noen Beatles sanger i det hele tatt.

WINGS OVER EUROPE

CD 1 1. Big Barn Bed [Live i Newcastle/1973] 2. Eat At Home [Live i Haag/1972] 3. Smile Away [Live i Berlin/1972] 4. Bip Bop (Link) [Live i Haag/1972] 5. Mumbo (Link) [Live i Antwerpen/1972] 6. Blue Moon Of Kentucky [Live i Haag/1972] 7. 1882 [Live i Berlin/1972] 8. I Would Only Smile [Live i Antwerpen/1972] 9. Give Ireland Back To The Irish [Live i Groningen/1972] 10. The Mess [Live i Berlin/1972] 11. Best Friend [Live i Antwerpen/1972] 12. Soily [Live i Berlin/1972] 13. I Am Your Singer [Live i Haag/1972] 78

Det eneste som var igjen fra Beatleskonsertene var avslutningssangen «Long Tall Sally», som Paul tydeligvis fortsatt syntes var den beste sangen å avslutte med. Videre var mange av sangene på denne turneen helt nye for publikum.

Selvsagt har flere av konsertene på 1972 turnéen kommet ut på bootlegs, takket være folk som hadde med seg kassettopptakere på konsertene, men også noen profesjonelle opptak har dukket opp på det illegale marked.

Best kjent er en bootleg CD fra sent nittitall fra selskapet Madman. «Got Any Toothpicks» og i 1991 ga Mistral Music ut et profesjonelt opptak av Newcastle-konserten fra 10. juli 1973, hentet fra en acetatplate, dessverre var dette et andregenerasjons båndopptak av platen.

Men nok om bootlegs, her er det valuta for pengene på lovlig vis, til tross for at boksen koster 4000 kroner, så er det en gullgruve for fans av tidlig Wings.

Førsteopplaget av denne luksusutgaven ble revet vekk allerede som forhåndsbestilling, men sjansen er stor for at dette vil anspore at et nytt opplag vil bli tilgjengeliggjort.

Sanger som «Best Friend», «1882» og «Seaside Woman» skulle egentlig ha kommet ut på det kommende «Red Rose Speedway» albumet, men dette skjedde aldri.

Akkurat denne boksen vil dessuten ikke foreligge til salgs i fysiske butikker og heller ikke via andre nettbutikker enn de offisielle nettbutikkene til Universal Music – uDiscover – og fra Paul McCartneys egen nettbutikk for det amerikanske markedet. De andre to boksene vil imidlertid finnes på de vanlige utsalgsstedene.

Omsider endte «Seaside Woman» opp som single, utgitt under pseudonymet Suzy And The Red Stripes i 1977, men de andre sangene har ikke vært utgitt offisielt før nå.

79

imagine John Lennon The Ultimate Edition 2 Blue-Rays + 4 CDs

New 5.1 and stereo remixes, out-takes, elements,live studio mixes, dokumentary and i nterviews.

Anmeldelse av Svein Sund

Da jeg hørte Imagine første gangen, var jeg elev ved Åsane Folkehøgskole, i Bergen.

I kjelleren hadde vi et oppholdsrom, der vi bl.a. hørte på musikk. Jeg var på utsiden av skolen, da musikken kom ut av kjellervinduet.

Den stemningen jeg kom i, da jeg hørte de første pianotonene fra Imagine, er vel noe jeg bare kan sammenligne med å høre ei ny Beatles-plate for første gang. >

80

Platen var mest sannsynlig kjøpt av Bård (Martinussen). Han er, og var, fra Bergen. Vi begge var, og er, store Beatles-fans. Ingen tvil om det. Platen må ha vært kjøpt i begynnelsen av oktober 1971, da den kom ut. Jeg husker at jeg dro inn til Bergen, og kjøpte platen dagen etter. Platen har vært spilt jevnlig siden den gang. For meg er den blant de aller største platene.

Da jeg fikk denne boksen i hende, var jeg spent på innholdet. Den inneholder særdeles dype dykk i produksjonen av platen.

Boksen består av 2 Blue-Ray plater og 4 cd plater, all musikk tar utgangspunkt i masterbåndene. Ei bok, som forteller om platens produksjon, om hvordan platen ble mikset da, og remikset nå. Alt skrevet ned av John og Yoko og de involverte.

Den første Blue Ray-platen heter; Imagine The Ultimate Mixes, som består av Imagine The Album i remikset form i 5.1 surround- og stereo-lyd 96kHz/24bit.

Singler og ekstras (6 låter; 1 Power To The People; 2 Well…(Baby Please Don´t Og; 3 God Save Us (Bill Elliot vocal); 4 Do The Oz; God Save Oz (John Lennon vocal); 5 Happy Xmas (War Is Over)), får samme behandling.

Så får du hele albumet i den originale Quadrofoniske miksen, som er re mastret i quad 96kHz/24bit.

På den samme blue-ray plata er albumet pluss de andre seks låtene, utgitt i out-takes med ny miks i 5.1 og stereo.

Den andre blue-ray platen, som heter; In The Studio and Deeper Listening, består av den nye behandlingen av albumet i raw studio mixes.

Her får du sangene i uavkortete versjoner, ny miks i 5.1 og stereo.

Du får den samme råe miksen på out-takes fra hele albumet. (andre takes) Så er det en avdeling som heter elements mixes, der du kan høre; et eller flere instrumenter, bare kor eller bare sang, fra samtlige låter.

På The Evolution Dokumentary får du historien bak albumets ti låter pluss de seks andre låtene, og opptak fra Tittenhurst Park under innspillingen av platen.

Denne blue-ray platen avsluttes med The Elliot Mintz interviews.

CDs discs 1-4 Den første cd-platen heter; Imagine The Album The Ultimate Mixes.

Paul Hicks (sønn til Tony Hicks fra The Hollies), som har mikset og gjort det tekniske arbeidet på store deler av denne utgivelsen, sier at Yoko ønsket at disse miksene skulle oppnå tre ting; å være absolutt tro og respektfull overfor den originale lyden, se til at hele lydbildet ble klarere, og for det tredje at John sin stemme skulle komme klarere frem.

Og det er ingen tvil om at det er akkurat det den nye miksen gjør.

Det er bare å sette seg ned å nyte.

I tillegg til de ti låtene på albumet, får de seks andre låtene (singles and extras) den samme behandling.

Imagine The Ultimate Mixes disc 2 inneholder nye mikser av bare strykerne fra Imagine, eller

bare piano, bass og trommer fra Jealous Guy, bare vokalen fra Oh My Love, og bare strykerne fra How.

Videre får vi servert 16 out-takes fra albumet og fire out-takes fra de før nevnte singles and extras.

Imagine Raw Studio Mixes disc 3 inneholder nye stereo-mikser av den lange versjonen av albumet, pluss fem out-takes fra albumet (andre takes) Imagine The Evolution Documentary, New Mix in Mono, disc 4 Den siste cd ´n handler om historien bak og utviklingen av hver sang på albumet. Vi hører de første forsøkene, diskusjon om hvilke instrumenter som skal være med, og utviklingen mot et ferdig resultat.

81

Denne boksen inneholder mer enn det en kan forvente.

Den kan være et eksempel på hvordan det kan gjøres.

Men ikke alle plater kan, eller fortjener en slik behandling. Når du dykker ned i sporene og blottlegger de forskjellige delene av musikken, må de små delene kunne stå på egne ben. Alle de som har jobbet med platen, og uttalt seg om platen, omtaler alle musikerne s om meget profesjonelle. Da Phil Spector tok med seg båndene til USA for å legge på strykere og andre klassiske instrumenter, var det med musikere fra øverste hylle.

Å få være med som musiker på denne

platen, var nok for mange meget spennende, gledelig og viktig.

Når det gjelder plater generelt, og spesielt vinylplater, appellerer

platene til våre sanser.

Synet av ei plate eller en boks med musikk, før man åpner den, er et vakkert syn. Når du da åpner opp herligheten og får se innholdet, er det synet, det er den gode lukta, det er den ytre følelsen av å ta i og kjenne på innholdet, og den indre gode følelsen det hele skaper.

Da John og Yoko ble sammen, dokumenterte de sitt liv; først ved å utgi sine spesielle plater; Unfinished Music No. 1. Two Virgins; Unfinished Music No. 2.

Life With The Lions; og Wedding Album. I tillegg til disse eksperimentelle platene, ga de ut både singler og album som hadde et budskap (f. eks. Give Peace A Chance), og et personlig uttrykk (f. eks albumet Plastic Ono Band).

Når du da setter på musikken, brer den gode følelsen seg i hele kroppen. Det er da du er glad for at du lever her og nå.

Du er glad for at du fikk oppleve denne musikken da, og du er glad for å kunne oppleve musikken på nytt, gjennom lange dypdykk i sporene. Det er nesten som å være i studio sammen med gjengen.

I 1968 ble Antony Fawcett, som på den tiden var; blant annet, kunstkritiker, kjent med John og Yoko.

Han ble så oppslukt av dem at han ble deres personlige assistens. Han jobbet tett med dem i to år. Han tok mange bilder, og skrev ei bok fra denne tiden, som heter One Day At A Time.

Det er det denne boksen gjør; appellerer til våre sanser, også til den sjette sans.

I perioden fram til de lagde Imagin, ble de filmet nesten hele tiden. De ble intervjuet ofte av media.

Alt dette gjør at livet til John og Yoko; spesielt før de flyttet til USA, er ekstremt godt dokumentert.

Det hører og ser vi av dokumentasjonen, som følger denne platen. Det er fra menneskene som står bak platen vi får informasjonen.

Det er stemmen til John vi hører mest, selvfølgelig, der han utdyper sine tanker i hver sang. Det er tilbakemeldinger fra musikere som fikk jobbe tett med to fra The Beatles (John og George), og i tillegg jobbe med Phil Spector som assisterende produsent.

82

CAVERNKVARTALET PUSSES OPP

Lennonstatuen utenfor Cavern Pub.

Bystyret i Liverpool har nå bestemt seg for å forskjønne Cavern-kvartalet, for å forbedre opplevelsen for Beatlesturister. Underbenyttede bygninger skal utvikles og andre tiltak skal sørge for at Beatlesturismen fortsetter å blomstre.

Vi tipper at kjøpesenteret Cavern Mecca regnes blant de underbenyttede bygningene. Dette ligger like ved Cavern Club i Mathew Street og her var det liv den gangen det åpnet, med mange butikker og Beatlesstatue i midten. En etter en har butikkene blitt lagt ned eller flyttet ut, ettersom gaten nesten ikke lenger besøkes på dagtid.

Her er det daglig entusiastiske utdrikkingslag for Liverpools kommende bruder.

På kvelden, når kjøpesenteret er stengt er det masse mennesker i gaten, som preges av et stort antall utesteder, puber og barer.

Beatles er den nest største grunnen til at folk fra mange land velger å avlegge Liverpool et besøk, det største er nok fortsatt fotballaget Liverpool FC.

Mathew Street anno 2018 er uansett ganske annerledes enn på sekstitallet. Den gangen var den en litt mørk bakgate, med Cavern Club og puben The Grapes som eneste lyspunkter.

Cavernkvartalet

Likevel betyr Beatlesturismen mange arbeidsplasser for Liverpool sentrum, med barer, hoteller, puber, museer, guidede turer osv.

fergeterminalen skal museet i Mathew Street kun inneholde autentiske gjenstander fra Beatleshistorien.

Bystyret gjør derfor klokt i å tilrettelegge for at denne turismen skal fortsette med ufortrøden styrke. Dette er helt andre toner i forhold til fordums bystyrers lunkne holdninger på 70-tallet.

Han driver nå en kampanje på Facebook, der han teaser folk med nærbilder av gjenstander som skal stilles ut, men bildene er tatt så nært at folk ikke greier å gjette seg til hva det er for noe.

Hans nye museum skal åpne i år.

Da var Beatles Liverpools glemte barn, og kun noen få entusiaster sørget for at besøkende til byen kunne få noen smak av Beatles. Beatles’ første manager Allan Williams kunne ta fans med på en guidet Beatlestur, og ekteparet Liz og Jim Hughes åpnet et minimuseum i Mathew Street med navnet Cavern Mecca.

Selve Cavern Club lå jo den gangen nedgravd under bakken, med en parkeringsplass anlagt oppå seg.

Du kan lese mer om utviklingen av Beatlesturismen i Liverpool på nettstedet til Cavern Club.

Roag Best, bror av Pete Best og sønn av Neil Aspinall og Mona Best har overtatt et av lokalene i Mathew Street og driver og skal etablere et slags museum der, «Magical History Museum (A Fab Four Experience)». I motsetning til Beatlesmuseet «The Beatles Story» på Albert Dock og filialen ved

“the shelter in the middle of the roundabout”

Bykjernen utvikles selvsagt raskest, inkludert Mathew Street og omegn. Bygningen hvor Brian Epsteins platebutikk NEMS lå i ble revet og erstattet med en ny for få år siden.

Beatles’ autentiske Liverpool finner man dog kanskje aller mest i forstedene: Allerton, Woolton, Dingle og Speke. Og selvsagt Strawberry Field og Penny Lane.

En av attraksjonene for Beatlesfans i Liverpool er jo «the shelter in the middle of the roundsabout» i Penny Lane. Det tidligere busskuret ble jo til en liten restaurant med navnet «Sgt Pepper Bistro» på 1980-tallet, men har stått tomt og forfallent i mange år nå.

For et par år siden begynte man å pusse dette opp og lage en ekstra etasje på det, men noen må ha gått tom for penger for arbeidet har stoppet helt opp.

Vi får håpe noen har råd til å ferdigstille dette, så det igjen blir et levende sted. Foreløpig har bystyret i Liverpool hyret inn konsulenter som skal komme med forslag til tiltak når det gjelder Cavernkvartalet.

Busskuret med en ekstra etasje.

av Toralf Høyer-Hansen

IMAGINE

Kinoversjonen av John Lennon & Yoko Ono

Tidlig i oktober inviterte Trondheim kino (som 1 av 2 kinoer i Norge) til visning av kinofilmen John Lennon & Yoko Ono: Imagine. Selv om filmen ble satt opp veldig tidlig på kvelden, så var publikumsoppmøtet bra. Den originale filmen kom i 1972, og består av serie med kortfilmer, en til hver sang på John Lennons ikoniske Imagine-album fra 1971.

På en underfundig måte har de fått satt sammen delene til en helaftens, eksperimentell musikkfilm.

Photo by Iain Macmillan © Yoko Ono

86

Allerede i 1971 var Yoko Ono kjent for å lage avantgarde-/ kunstfilmer, noe også store deler av denne filmen kan sies å være. Opptakene ble gjort hjemme til John og Yoko på Tittehurst Park,samt i London og New York. Den nye kinoversjonen inneholder 15 minutter med eksklusivt tidligere usett arkivmateriale, hvor vi blant annet får se fantastiske opptak av George Harrison, Nicky Hopkins, Alan White og Klaus Voormann. Sammen med John i studio øver de på sangene «Oh My Love» og «How Do You Sleep?» I tillegg får vi en tidlig akustisk versjon av «Oh Yoko!», filmet på John og Yokos hotellrom på Bahamas i 1969, like før de startet kampanjen «Bed-In For Peace.

Filmen har blitt remikset, remastret og restaurert – bilde for bilde, så den ser helt fantastisk ut. Lydsporet til filmen er også mikset for Dolby Atmos surroundlyd, et lydsystem som ikke var tilgjengelig i kinolokalet i Trondheim. Kinoen har andre saler for nevnte system, så det var uforståelig at filmen ikke ble vist i en av de salene. Når det er sagt, så var opplevelsen med «vanlig» lyd også enestående!

Med det nye ekstramaterialet er den nye utgaven av filmen 83 minutter lang.

Selv om denne filmen kanskje ikke er for alle (noen vil nok mene det blir for mye Yoko Ono), likte jeg den personlig.

Bildene er en fest for øynene, og musikken eri en egen divisjon.

Photo by Iain Macmillan © Yoko Ono

87

Geoff Emerick er død Geoff begynte å jobbe i EMI-studioene i Abbey Road i en alder av 15 år, og det var andre dagen hans på jobb at han fikk overvære Beatles spille inn «Love Me Do» med Ringo bak trommene.

Etter at hans forgjenger, Norman Smith avsluttet samarbeidet med Beatles etter «Rubber Soul» fikk da 19 år gamle Emerick jobben som innspillingstekniker fra «Revolver» av, og som kjente startet dette med «Tomorrow Never Knows». Her forlangte Lennon at stemmen hans skulle høres ut som tusen munker som sto og sang på en bakketopp, men Emerick kjørte heller sangstemmen gjennom en roterende Lesliehøyttaler, noe som ikke tidligere hadde vært forsøkt.

3. oktober våknet vi til nyheten om at innspillingstekniker Geoff Emerick er død.

Han jobbet for EMI i Abbey Road studios og begynte å jobbe med Beatles på «Revolver»-innspillingene.

Han høstet en Grammy for Sgt Pepper og var også tekniker på deler av «Magical Mystery Tour» og «White album», samt på «Abbey Road»-albumet, som han også fikk en Grammy for.

Opprinnelig tittel på det albumet var “Everest” etter sigarettmerket Emerick foretrakk.

Etter Beatles var han innspillingstekniker for Paul, og fikk nok en Grammy for «Band On The Run».

Siste album han samarbeidet med Paul på var «Memory Almost Full» og han var også involvert «Love» med Beatles.

Emerick plasserte også mikrofonene annerledes enn Smith hadde gjort, og fikk dermed mer lyd ut av f.eks. messingblåsere og Ringos trommer.

Emerick kjørte heller sangstemmen gjennom en roterende Leslie-høyttaler, noe som ikke tidligere hadde vært forsøkt.

tery Tour» og «White album».

Begge gangene steppet unge Ken Scott inn og overtok denne rollen.

På samme måte som George Martin lot også Emerick seg lokke tilbake til gruppa da de skulle spille inn «Abbey Road».

Han hjalp også Beatles med å sette opp sitt eget studio i Applebygningen.

Etter Beatles fortsatte samarbeidet med Paul, som var den av Beatlesgutta han kom best overens med.

Han sa selv at han ble sett på som “Pauls gutt” av de andre, derfor valgte John og George å ha Phil Geoff Emerick var ingen nik- McDonald som innspillingsteknikedukke for Beatles, og han sluttet ker i solo-perioden, han var en av som innspillingstekniker for dem de andre som hadde jobbet med to ganger, under «Magical Mys- Beatles i Abbey Road.

88

Geoff Emerick jobbet også med andre artister: Elvis Costello (Geoff var produsent for «Imperial Bedroom» og «All This Useless Beauty»), Badfinger, Art Garfunkel, America, Jeff Beck, Gino Vannelli, Supertramp, Cheap Trick, Nazareth, Chris Bell, Split Enz, Trevor Rabin, Nick Heyward, Big Country, Gentle Giant, Mahavishnu Orchestra og Ultravox.

Fra Ringo: «Sorry to hear about Geoff. He was a great engineer, very helpful to all of us in the studio, and with him and George Martin helped us to step up on “Revolver”. Peace and love to all his family.»

Emerick skrev også bok om sin tid med Beatles, «Here, There And Everywhere», og deltok stadig vekk på arrangementer som Beatlesfans avholdt.

Fra Paul: «Woke up this morning to the sad news of Geoff Emerick’s passing. He was a great engineer and friend, and even though The Beatles had many great engineers over the years Geoff was the ONE. He was smart, fun-loving and the genius behind many of the great sounds on our records. I worked with him after The Beatles and it was always fun and the sounds he managed to conjure up were always special. Having seen him earlier this year when he came

Planene fremover var også fulle av foredrag han skulle holde og intervjuer han skulle gi.

round to our studio I’m shocked and saddened to have lost such a special friend. God bless you Geoffrey - love Paul. x» Som eneste Beatles hjemkommet fra India fikk Ringo jobben med å overrekke Grammy for Sgt Pepper til Geoff Emerick.

Geoff døde plutselig av et hjerteinfarkt mens han snakket i telefonen, han var 72 år.

Fra Beatles offisielle twitterkonto kom denne meldingen: «Our thoughts are with the family and friends of Geoff Emerick, who has sadly passed. Geoff ’s work as audio engineer on their music was integral, resulting in multiple highly deserved Grammy Awards».

89

There You Are, Eddie Mange fans vet at Paul McCartney hadde en Old English Sheepdog som het Martha, mye takket være at hunden gjør mye av seg på bilder, pluss at den jo har sin egen sang, «Martha My Dear» på White album.

det med e d d a h Martha set. rampely å stjele

a d Marth Paul me med Eddie o og Ring

Mer ukjent er at samtidig med Martha eide Paul også en Yorkshire terrier som han kalte Eddie!

Så her er noen bilder av den.

tatt Et bilde n av en fa

Eddie var lettere å bære enn Martha

90

Paul med Eddie på skulderen utenfor porten til huset hans i Cavendish Avenue i St. John’s Wood i London

Etter å ha utgitt “Martha My Dear” må Paul ha syntes synd på Eddie som ikke hadde sin egen sang, så da lagde han “There You Are Eddie” i desember 1968. Den har aldri blitt utgitt, men under Get Back sessions 24. januar 1969 fremførte Paul litt av denne sangen tre ganger.

There you are, Eddie – Eddie – Eddie, there you are, Eddie – Eddie, you dog You pretend to be in with the in-crowd, and you think that you’re one of the boys, but you know you’ve been barking too loud, and you know that I can’t stand the noise

Paul og Heather med Eddie

There you are, Eddie – Eddie – Eddie, there you are, Eddie – Eddie, you dog You pretend to be in with the in-crowd, and you think that you’re one of the boys, but you know you’ve just been barking too loud, and you know that I can’t stand the noise There you are, Eddie – Eddie – Eddie, there you are, Eddie – Eddie, you dog Eddie, you dog, Eddie, you dog

Du finner den mest komplette versjonen av de tre forsøkene på YouTube flere steder, bl.a. her: https://youtu.be/ijwI7wgXbxE På den versjonen blander John seg inn og ansporer Paul til å nevne alle andre kjæledyr Beatlene har, så Paul fortsetter med bl.a. «There you are, Tiger», som jo var hunden til Ringo og «There you are, Mimi», som var Johns katt.

Hunter Davies, som jo skrev og ga ut den offisielle biografien om Beatles i 1968 trodde at sangen var om ham selv.

Paul, Linda og Heather tilbragte jo en tid i feriehuset til Hunter Davies på Algarvekysten i Portugal i desember 1968, og Davies har skrevet: «Jeg husker en melodi han spilte for meg i Portugal, som han hadde skrevet på do (han gikk sjeldent dit uten gitaren), med tittelen “There You Go Eddie”.

Her er de to hundene igjen

Kun et kort vers, og jeg tror ikke han noensinne gjorde den ferdig.

Han hadde oppdaget at mitt første fornavn er Edward, noe jeg alltid har vært stille om».

Men til tross for Davies’ antagelser er nok sangen om Pauls hund, noe som burde fremgå av linjen om bjeffing, og det faktum at Paul og John begynner å snakke om de andre kjæledyrene til Beatles under fremførelsen.

91

All You Need Is Love

Ny musikalfilm med Beatlesmusikk Sist vi gikk på kino for å se en musikalfilm basert på sangene til The Beatles var i 2007 da «Across The Universe» ble vist her i Lillestrøm.

Vi syntes den var riktig så god, og med seg hadde de kjente stjerner i biroller og som vokalister, så som Joe Cocker og Bono.

Dette var en engelsk-amerikansk samproduksjon, som ble regissert av amerikanske Julie Taymor.

Dessverre ble den ingen suksess, jeg tror vi var seks personer til sammen i kinosalen. Selv med ikke mindre enn 34 Beatlessanger ble den møtt med blandet kritikk, men til tross for dette ble den både nominert til en Golden Globe og en Oscar, uten at den vant.

Likevel, året etter kom «Mamma Mia», som baserte seg på sanger av den svenske gruppen Stormo uten like, Abba, og den ble Av en Roger verdenssuksess og får nå sin oppfølger, «Mamma Mia - Here We Go Again!» som kommer på kino i sommer.

Men også Beatles skal tilgodeses med et nytt forsøk på å lage musikalfilm. Manuskriptet er ført i pennen av britenes wonderboy Richard Curtis («Fire bryllup og en gravferd», «Notting Hill», «Love Actually»), og regissør er Danny Boyle, som regisserte «Slumdog Millionaire», er aktuell med den kritikerroste TV-serien «Trust», og som nylig annonserte at han skal regissere den neste 007-filmen, med Daniel Craig i sin siste opptreden som James Bond.

92

Boyles Beatles-musikal har fått tittelen «All You Need Is Love», og i utgangspunktet skal filmen møte sitt publikum om først halvannet år. Siden innspillingen allerede er i gang i Essex kan det imidlertid se ut som om premieren kanskje blir tidligere enn prosjektert.

Andre innspillingssteder er Suffolk og Norfolk, og det etterspørres ikke mindre enn 5000 statister som skal delta i en konsert i filmen, på stranden i Gorleston 27. juni.

Vi vet likevel premisset: En artist våkner opp i en verden der ingen kan huske Beatles, men selv husker han både dem og sangene deres helt tydelig.

Produksjonsselskapet Working Title Films står bak mer enn 100 Scener vil også bli innspilt i Liverpool, og som i filmer fra før av, deriblant «Across The Universe» så kommer det til å dukke opp «Fargo», «Les Misérables» kjente artister i biroller. En som er nevnt er suksessrike og «The Theory of Ed Sheeran, en av de mestselgende britiske artistene Everything». for tiden. Sangeren debuterte på film i «Bridget Jones’s Baby». Detaljer om plott er ikke lekket, så alt vi vet er at filmen «er bygget opp rundt sangene til Beatles».

93

MR KITE

PLAKATEN I et nytt nummer av magasinet «Furore» tar Piet Schreuders en titt på de forskjellige utgavene av sirkusplakaten for Mister Kite som grafikere har lagd på bakgrunn av fotografier av plakaten John Lennon kjøpte i Sevenoaks i 1967.

Det viser seg at de alle har feil mål på sine versjoner av plakaten og at deres versjoner heller ikke har samme relasjon mellom høyde og bredde som originalplakaten.

Original • Last night but three

94

Den enste versjonen av plakaten som har samme størrelsesforhold som originalen er den som medfulgte Sgt Pepper luksusboksen i fjor, men denne er likevel for liten.

I forbindelse med at originalplakaten for første gang ble utstilt på museum, benyttet Piet Schreuders anledningen til å oppsøke museet i august, hvor han tok en rekke bilder av den. Plakaten henger i en glassboks i et mørkt hjørne av Liverpool Museum, i den temporære John & Yoko Double Fantasy utstillingen. I tillegg er også selve plakaten innglasset og det er ganske vanskelig å få tatt nærbilder av den, takket være alle refleksene fra omgivelsene som speiler seg i de to glassene.

Bildet Piet Schreuders velvilligst har stilt til rådighet for oss er derfor satt sammen av omlag femti bilder han tok av plakaten, og puslet sammen av biter som ikke hadde reflekser fra glasset.

Etter at fans har lett etter en tilsvarende plakat i femti år har ingen funnet noen, før Piet tidligere i år fant en plakat som reklamerte for neste forestilling fra sirkustruppen – Last night but two! >

95

The act you’ve known for all these years Paul McCartney i Royal Arena København

30. nov 2018

• Tekst: Ole-Andreas Refsnes • Foto: Audun Molde

I et nylig publisert intervju med Mojo uttalte Paul McCartney at hovedgrunnen til at Rolling Stones fortsatt turnerer skyldes at han gjør det. Vel, jeg håper begge gir seg i god tid før Chuck Berry.

Fortsatt når jeg ser Paul gå ut på scenen tar jeg meg i å tenke på den middelmådige «That was me» fra 2007; han fyren der spilte på Cavern, han er den egentlige arkitekten bak verdens mest ikoniske platecover, han spilte på taket i Savile Row, han skrev The back seat of my car, osv. That was him.

Og nå står han her igjen og spiller for meg.

De to siste gangene jeg har sett Paul live, begge i Norge (Telenor Arena, 2015 og Koengen, 2016), har jeg forlatt publikumsplassen med tro på at «see you next time» bare er en bløff. I alle fall har jeg tenkt at han neppe kommer tilbake flere ganger i såpass nærhet til meg at vi møtes igjen.

Alle vet at Paul kommer til å runde av hver konsert med «see you next time», også på sin aller siste konsert, når den en dag kommer. Paul McCartney kommer neppe til å annonsere noen avskjedsturné, han kommer til å spille til han ikke klarer å spille mer. Og vi tok ham og hans turné – som upassende nok bar navnet «Freshen up» - vel imot i Norden atter en gang.

De aller fleste som leser denne omtalen har vært publikumer på mer enn én McCartney-konsert; jeg hopper derfor til det alle lurer og håper på i dette stadiet i karrieren:

• Var det noen overraskelser på settlisten?

• Hvordan var stemmen?

Settlisten

Paul har valgt låter fra veldig mange ulike album og singler på turneen, min opptelling viser 24 ulike album og singler (ti Beatles-album inkludert In spite of all the danger fra Anthology 1, tre Wings-album, seks soloalbum og fem singler), og låtmaterialet strekker seg over imponerende 60 år (In spite of all the danger er spilt inn i 1958). Han har aldri plukket fra så mange utgivelser på noen av konsertene jeg har vært på. Dessverre er det et gigantisk gull på 31 år (med ett unntak, Here Today fra 1982, er perioden mellom 1976 og 2007 glemt), men tross alt må dette karakteriseres som en – i McCartney-målestokk – bred oppsummering av en eventyrlig karriere. Alt han har gitt ut i eget navn siden 2007 er også representert med en låt.

Så var det låtene, da. La oss bare for gøy gå 15 år tilbake i tid og Pauls konsert i København i mai 2003.

Da stod 18 av 2018-konserten sine 38 låter

på setlisten. Rekkefølgen er temmelig

sammenlignbar: All my loving kommer

som nummer 3, Band on the run

etterfølges av Back In The U.S.S.R. noen

få låter etter Something og Eleanor Rigby,

og den største forandringen som har

skjedd i sluttminuttene før første

ekstranummer er at Let it be har byttet

plass med Live and let die før Hey Jude

sender hele jorden ut i allsangstratos færen. Og rekk opp hånda dere to i

salen som ikke har hørt om Jimi

Hendrix som leter etter Eric Clapton

nå. Eller om Georges ukulele (han har sluttet å si «one time, not so long ago», siden George tross alt gikk bort for 17 år siden). Hvis det er én poplegende som kunne fortalt en ny historie fra livet sitt på 1960-tallet hver eneste kveld, er det Paul McCartney.

Jeg pleier å si at en McCartney-konsert er som et teaterstykke, det er et fast manus, ikke en spontanopplevelse. Men trylleformelen som snart har overlevd to tiår lever nå på overtid, og det må være lov å si at det merkes på alle fem der framme (det er 14 år siden jeg var på en konsert hvor

96

noen av de andre sa et eneste ord fra scenen). Denne gangen fikk jeg for alvor opplevelsen av at ting har satt seg; Egypt Station-låtene er puttet inn nesten nøyaktig der «New»-sangene var i forrige runde. Kort sagt er det gjort minimalt med endringer de siste årene i låtvalget, og det er synd for Paul har tatt noen overraskende vendinger i studio de siste årene. Men live er det fortsatt publikumsfrieri til dem som ikke har sett ham live før, og de begynner å bli en minoritet.

Men Junior’s Farm, Letting go, I saw her standing there og Got you get you into my life funker fortsatt godt (bare man ikke sjekker opptaket etterpå). Konserten ville blitt en bedre opplevelse hvis han (eller noen han hører på) erkjente at det er en tid for alt, og at noen låter nå må byttes ut.

Nok syting, det hadde nemlig skjedd en endring som er viktigere enn nær sagt hvilken låtendring som helst: under låt nummer fire, Letting go, hørte vi plutselig ukjente lyder på en Paul McCartney-konsert: lyden av trombone, lyden av saksofon og lyden av trompet. Og ikke samplelyder fra mirakelmannen Wix, men ordentlige lyder. Og jammen, bak til babord stod det jammen en svartkledd blåserekke og løftet denne Wings-klassikeren (en av Wings’ beste låter) tilbake til der den hører hjemme, i et groovy arrangement.

Et annet høydepunkt med denne trioen var Got to get you into my life. Blåserne var med en god tredjedel av konserten, og løftet opplevelsen med veldig mange hakk.

Så takk for det, Paul. Antakelig er dette det nærmeste vi kommer en reformering av Pauls show, som en dag kommer til å ende med at brannalarmen går under Live and let die fordi det brenner i ukulelen Paul fikk av George.

Det er plenty å ta av i katalogen med stemmen Paul har nå, for eksempel My soul, Nothing too much just out of sight, Baby’s request-versjonen fra Kisses, Early Days, Heaven on a Sunday, Golden Earth girl, Keep under cover, Figure of eight eller Confidante fra årets album.

Mye Beatles kunne også funket med gammelmannsstemmen: For no-one, Here, there and everywhere (som var nydelig i 2016), She’s a woman, Honey Pie. Hvis dette hadde vært slutten av McCartneys turnéliv skulle jeg ikke sagt noe. Men han kommer til å spille i mange år til, og Maybe I’m amazed er allerede på overtid med flere år.

For å si det sånn: hvis han synger Maybe I’m amazed for å holde på lenger enn Rolling Stones, håper jeg Stones gir seg snart.

Stemmen

Så til kveldens andre stridstema: kan han fremdeles synge?

Svaret er både ja og nei. En merkbar endring er at Paul er mikket ned mens korguttene (hvorav alle bortsett fra trommeslager Abe nå er i 60-årene) er mikket ganske kraftig opp. Særlig bærer Abe mye av det vokale i 2018.

Det er mindre Paul solo nå, og skal man være ærlig gjør det totalopplevelsen bedre. Det er vondt å høre første vers av Maybe I’m amazed nå, og han strever på Let me roll it og I’ve got a feeling.

97

Turner gjerne mer, Paul, men grav i dine egne arkivutgivelser og velg låter som passer deg i 2018.

Blåserne redder showet denne gangen for min del, men jeg gir gjerne også poeng for låtvalget, som vel er så variert som vi kan forvente i 2018.

See you next time? Tja, fare for jeg ikke klarer å motstå fristelsen i håp om at Let it be er skrotet til fordel for Eat at home. Det kunne blitt the sweetest little show in town.

Epilog – et møte på Kastrup

Dagen derpå stod jeg i kø på vei inn i sikkerhetskontrollen. Foran meg ble en kraftig amerikaner stoppet og pålagt å åpne kofferten sin.

Det var Abe Laboriel jr. Det var ikke bare vekterne som var interessert, et par fans kom også ilende til.

Abe var blid og høflig mot alle, men ble såpass eksaminert at han fortsatt stod på enden av sikkerhetskontrollen da jeg var ferdig.

Jeg nikket til ham, tok han i hånden og gratulerte med «a great show last night» og ønsket ham velkommen tilbake til Oslo.

«Thank you, we had so much fun last time we were there».

98

Midnight Special

Settlisten til Paul McCartney og band, 30. november 2018 Royal Arena København

LYDPRØVEN ble bivånet av bl.a Linda Engebråten og Sir Audun Molde, og fra sistnevnte har vi fått liste over hva som ble fremført der: Paul på elgitar: Jam (med blåsere) 20 Flight rock Bassgitar: Coming Up (med blåsere) Drive My Car

Piano: Lady Madonna (med blåsere) Lydprøven skal ha vart i ca 54 minutter.

KONSERTEN 01. A Hard Day’s Night 02. Junior’s Farm 03. All My Loving 04. Letting Go 05. Who Cares

Flygel: I Don’t Know C Moon (med blåsere, og med kort outro fra Celebration)

06. Got To Get You Into

Akustisk Gitar: Every Night Mrs Vanderbilt (med blåsere) Things We Said Today

09. I’ve Got A Feeling

My Life 07. Come On To Me 08. Let Me Roll It 10. Let ‘Em In 11. My Valentine 12. Nineteen Hundred And Eighty-Five

Ukulele: Ram On

13. Maybe I’m Amazed

Akustisk Gitar:

14. I’ve Just Seen A Face

99

15. In Spite of All The Danger 16. From Me To You 17. Dance Tonight 18. Love Me Do 19. Blackbird 20. Here Today 21. Queenie Eye 22. Lady Madonna 23. Eleanor Rigby 24. Fuh You 25. Being for the Benefit of Mr. Kite!

26. Something 27. Ob-La-Di, Ob-La-Da 28. Band on the Run 29. Back in the U.S.S.R. 30. Let It Be 31. Live and Let Die 32. Hey Jude Ekstranumre: 33. I Saw Her Standing

Paul McCartney & Wings «Red Rose Speedway» Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band og «Wild Life» Anniversary Deluxe Edition ute nå!

- tilgjengelig på dobbel LP og CD nå!