Norwegian Wood #148

• Paul: Til sak mot ATV/Sony • George: LP-boks, platespiller og bok • Ringo: har med Paul på nye plata • John: Politikkboka det ikke ble noe av

* Nr. 148 - Vår 2017 *

Den norske Beatlesklubben etablert 1980

• Beatles: Live i Croydon • Allan Williams, Sam Leach, Alan Aldridge og Magic Alex • + mye mye mer

REDAKSJONELT PRESIDENT: Toralf Høyer-Hansen toralf@norwegianwood.org SJEFREDAKTØR: Roger Stormo roger@norwegianwood.org REDAKTØR: Oddvar Ruud redaksjonen@norwegianwood.org SEKRETÆR: Bjørn Bjerkeskaug info@norwegianwood.org

ADRESSER NETTSTED: www.norwegianwood.org FACEBOOK: www.facebook.com/beatlesklubb TWITTER: www.twitter.com/ beatlesklubben@beatlesklubben FYSISK ADRESSE: Norwegian Wood Postboks 105 Tveita 0617 OSLO TRYKKERI: Knut Molvik Molvik Grafisk LAYOUT: Erik I. Blindheim Pil Media AS ANNONSER: Lise Lotte Andersen Pil Media lotte@pilmedia.no TAKK TIL: Are Stegane Rune Salomonsen Ole-Andreas Refsnes Svein Olav Blindheim

SJEFREDAKTØREN TAR ORDET Godt Nytt År!

Vi har dessverre et ganske stort frafall av medlemmer i starten av året, og håper dette bare er etternølere når det gjelder innbetaling av kontingenten. Likevel, takket være dere som har betalt kontingenten i tide så er klubbens økonomi innafor, så dere er garantert fire numre av bladet også i år. Så får vi satse på at medlemstallet tar seg opp igjen etter som året skrider frem. Det skjer noe rundt Beatles hele året hvert år, så det er ikke vanskelig å skrive om dem, ei heller i år.

Som vårt omslagsfoto indikerer, så står Sgt Pepper’s Lonely Hearts Club Band sterkt i fokus i 2017. Det kommer en dokumentarfilm 1. juni fra uoffisielt hold, vi har litt forhåndsomtale av denne i bladet, samt et eksklusivt intervju med regissøren, Alan G Parker. Fra offisielt hold holder man på å forberede ett eller annet til albumets 50-årsjubileum, men man holder kortene tett til brystet foreløpig, så i skrivende stund er intet annonsert.

Beatlesfestivalen er i rute, og det er bare å sette av helgen 20-22. oktober til årets begivenhet på Beitostølen. Før det, 16. september har «It Was Fifty Years Ago Today» premiere på sitt show med alle Beatlessangene fra 1967 i Oslo Konserthus. Også Det Betales har øvd inn disse sangene, og vil reise rundt og fremføre de her, og ikke minst der.

Det blir også Beatlescruise fra Oslo til Kiel og tilbake med de selvsamme Det Betales og gjestevokalister, det skjer allerede 6. mai. Før det skal Bergensbandet Human Beings spille i Grieghallen 1. april, og dette skriver de selv mer om inne i dette bladet.

Ringo har fått Pauls hjelp til noen av de innspillingene han har gjort for sitt kommende studioalbum.

Vi regner med at det kommer i løpet av året, og det samme håper vi på når det gjelder Pauls eget nye album. Straks kommer jo arkivutgaven av hans 1989-album «Flowers In The Dirt», ellers har det jo nettopp blitt sluppet en boks med Georges album på vinyl, og vi venter også på den nye utgaven av John & Yokos «Wedding Album».

intervju med Stein Dag Jensen fra 1997. Jensen samarbeidet i sin tid med plateforlaget Carl M. Iversen i Norge med å velge ut hvilke ekstra Beatlessingler som skulle utgis her til lands, og han befant seg i London da filmen «Help!» hadde premiere.

En god del av artiklene i dette bladet er skrevet av undertegnede, samt redaktør Oddvar Ruud.

INNHOLD 01. Forside: Sgt. Pepper outtake, Foto: Michael Cooper 02. Redaksjonelt 02. Sjefredaktøren tar ordet 04. Presidenten 05. Ringos nye album av Roger 06. Filmnytt av Roger: Ny dokumentar om Sgt. Pepper mm.

10. George Harrison vinylboksen 14. I Me Mine – lansering av Roger 16. Paul McCartney og Elvis Costello / Ole-Andreas Refsnes 20. Paul saksøker Sony/ATV av Roger 22. Sgt. Pepper: Konsert med Human Beings i Grieghallen av Rune Salomonsen 26. Beatlen som forsvant blir film 28. Til minne om Allan Williams og Sam Leach av Roger 31. Endelig kommer LPen til Applegruppen Mortimer av Roger 32. Magic Alex av Roger 44. Intervju med Stein Dag Jensen 49. Hvorfor ingen Let It Be? av Roger 50. Day Tripper – norsk coverband fra Hønefoss av Svein Olav Blindheim 52. Intervju med Alan G Parker 56. Nye platespillere med Beatlesmotiver av Roger 58. Alan Aldridge av Roger 59. Karin Krogh om Beatles av Oddvar 60: En kaffeprat på Tjøme av Oddvar 63: Recording The Beatles av Oddvar 64. Brevet fra George av Roger

Også i år er McCartney ute på turné, de første tre konsertene går av stabelen i Tokyo i slutten av april, og som vanlig går ryktene om mon ikke han snart gjør en gjenvisitt i Australia.

Vinylspalten «Baby’s In Black» fortsetter å glimre med sitt fravær i dette nummeret, da platesamlingen til Eirik fortsatt ligger nedpakket etter flytting til nytt hus. Han lover imidlertid å komme sterkere igjen i neste nummer, med første del av sin artikkel om Apple-utgivelsene i Norge. I stedet bringer vi en klassiker til glede for nye lesere, vårt

Dette er ingen ønskesituasjon for oss, vi vil gjerne at dere lesere også skal bidra med artikler, historier og anmeldelser til bladet.

Erik Blindheim er tilbake i layoutavdelingen og vil utforme lesestoffet på den glimrende måten vi har vennet oss til fra hans side. Send oss stoff, enten per brev eller via epost til redaksjonen@norwegianwood. org.

Da gjenstår det bare for meg å ønske alle en god Beatles-vår, så sees vi igjen i sommernummeret!

67. Power To The People – boken om Lennon som ikke ble utgitt av Roger 68. The Beatles i Croydon 25. april 1963 74. IBM Watson analyserer musikk av Are Stegane 79. Ny utgave av Sgt Pepper!

80. Terje Formoe om Beatles av Oddvar 82. Beatles Vinyl Collection av Roger 83: Cabadraget av Oddvar

PRESIDENTEN HAR ORDET

KJELLEREN SOM UTFORDRER CAVERN CLUB OM

”HVOR DET HELE BEGYNTE av Toralf Høyer-Hansen

taksert av auksjonshuset Sotheby’s til mer enn 1 million pund! I tillegg til noen instrumenter, en mikrofon og en forsterker som guttene satte igjen, ser du Beatles-memorabilia ”over alt”. Den originale innredningen med stoler og bord er også inntakt.

De fleste Beatlesfans som besøker Liverpool har som mål å besøke verdens mest berømte klubb, Cavern Club i 10 Mathew Street. Klubben hvor The Beatles i perioden 1961 til 1963 spilte minst 290 ganger, feirer i år at det er 60 år siden den åpnet dørene sine for første gang.

En begivenhet som selvfølgelig må feires, selv om dagens klubb bare er en kopi av den som The Beatles spilte i. Den originale ble revet i 1973, men ble gjenoppbygd på cirka samme sted og gjenåpnet i 1984.

Dagens klubb er derfor ikke å regne som autentisk, og bare adressen er den samme som da de åpnet i 1957. Ønsker du derimot å oppleve et ekte stykke Beatleshistorie, skal du ta turen litt ut av sentrum til Liverpools andre kjellerklubb, Casbah Coffee Club i 8 Hayman’s Green i West Derby. Kjelleren som påstår å være fødestedet til The Beatles ble åpnet i august 1959, og framstår den dag i dag akkurat slik den var for 58 år siden.

Hele klubben ble dekorert og malt i en svært karakteristisk stil av John, Paul og George – blant annet med figurer som edderkopper, drager, en regnbuevegg og stjernehimmel.

Stjernetaket ble for noen år siden

Det var Mona Best (mor til Pete Best) som åpnet Casbah i sitt store viktorianske hus. Hennes drøm var å gjøre kjelleren om til kaffeklubb der hennes tenåringssønner, Pete og Rory, kunne henge sammen med sine venner og lytte til og spille musikk. Det var hennes måte å holde de borte fra gatene på. Etter kort tid ble klubben så populær at ungdommer fra hele Liverpool fant fram til den.

som ”Merseybeats sanne mor”. Av andre grupper som spilte i denne ikoniske klubben kan nevnes: Gerry & The Pacemakers, Cilla Black, The Searchers, The Remo Four, The Fourmost, Rory Storm and the Hurricanes, King Size Taylor and the Dominoes, Derry and the Seniors, Ian and the Zodiacs, Freddie Star, The Big Three, Karl Terry and the Cruisers, Faron and the Flamingoes, Earl Preston and the TT’s, Vince Earl, The Undertakers, Cy Tucker and the Friars, Jet and the Tornadoes, Screaming Lord Sutch og Jimmy Page.

I 2006 fikk 8 Hayman’s Green status som verneverdig og ble tildelt en blå plakett etter anbefaling fra English Heritage.

John, Paul og George (sammen med Ken Brown) var allerede fra første dag klubbens faste band, noe de var fram til de i august 1960 satte kursen mot Hamburg. Ken Brown var på det tidspunktet ute av gruppen, og bak trommene satt Pete Best.

Etter returen fra Tyskland fortsatte de å spille i Casbah, og siste opptreden holdt de 24. juni 1962 – samme dag som Mona Best la ned klubben.

Sir Paul McCartney har sagt følgende om Casbah: “I think it’s a good idea to let people know about the Casbah. They know about the Cavern, they know about some of those things, but the Casbah was the place where all that started. We helped paint it and stuff. We looked upon it as our personal club”.

Som følge av den store aktiviteten i klubben hyller mange Mona Best 4

Ønsker du å besøke klubben, må billetter bestilles på forhånd!

&

RINGO PAUL av Roger Stormo

16. februar 2017 meldte paparazziavdelingen i Daily Mail at Paul og Ringo hadde vært ute og spist sammen.

Tildragelsen fant sted på Giorgio Baldis restaurant i Santa Monica, og Tom Hanks og Joe Walsh var også med og spiste, meldte avisen. De kunne imidlertid ikke viderebringe noe bilde av Paul og Ringo sammen, idet de både kom og gikk hver for seg.

Men noen dager etter twitret Ringo dette bildet, med teksten: «Thanks for coming over man and playing Great bass.

I love you man peace and love.»

Og på Bruce Sugars Facebookside hadde også han lagt ut en selfie

Vi kan med andre ord fastslå at Paul har vært innom Ringos hjemmestudio og lagt noe bassgitarspilling på spor til Ringos kommende album, der også Joe Walsh og Bruce Sugar medvirker.

5

T T Y N M L FI

r oge av R o m Stor

«Here There & Everywhere» hyller den globale familien av Beatlesfans og viser hvordan de holder interessen for Beatles i live.

Here There & Everywhere

Som del av den pågående produksjonen oppfordrer filmskaperne kunstnere og animatorer verden rundt til å inkludere sine Beatlesinspirerte ting i filmen. Og fans med en historie å fortelle kan kontakte produsentene slik at disse kan vurderes inkludert i filmen.

I februar startet produksjonen av en kommende film om Beatlesfansen, «Here There & Everywhere». Filmprosjektet støttes av Mange artister og grupper vil fylle «Here Cavern Club, The Beatles Story Museum, Hard Days Night Hotel- There & Everywhere» med opptredener. Og let, Amerikanske The Fest For Fans og Abbey Road on the River spesielt lisensierte opptak vil også bli prosamt The British Beatles Fan Club, og mange andre.

Filmen skal spilles inn i løpet av i år og vil bli utgitt sommeren 2018. Filmskaperne skriver at dette vil bli et 80 minutter langt kjærlighetsbrev som tar for seg gruppens historie sett gjennom fansens øyne, følt av deres hjerter og fortalt gjennom minnene til fansen. Fra de som organiserer fan festivaler og hyllestkonserter, klubber og arrangører som holder fansen samlet, samlere av memorabilia som koser seg med og viser frem sjeldne og usette bilder og filmklipp, til forfatterne som fortsetter å gi nytt liv til den magiske mystiske turneen som aldri avsluttes.

6

dusert, med musikere og vokalister fra hele verden, slik at filmen får et globalt Beatles lydspor.

Det vil også bli en overraskelse til slutt i filmen, noe som vil bli annonsert i de kommende månedene. Filmen vil bli lansert på en rekke ikoniske spillesteder etter utgivelsen, og den vil bli TV-sendt på slutten av prosjektet.

Teamet bak filmen Simon Weitzman er filmens regissør, han har skrevet, produsert og utgitt tre nylige bokprosjekter med tema Beatles. Simon har dessuten 18 års erfaring som TV regissør, og har jobbet for BBC, ITV, Channels 4 & 5, Sky, HBO og Disney International Television Productions.

David L Simon er en av de to medprodusenter. Han lanserte og var sjef for Disney International Television Productions, var sjef for DreamWorks Television Animation under Steven Spielberg, og var visepresident for programmering for Fox Television Stations. David er dessuten livslang fan av Beatles.

Den andre medprodusenten er fra The British Beatles Fan Club og heter Pete Nash, han er formann og også redaktør for deres eget Beatlesblad.

Bidragsytere til kampanjen hos PledgeMusic vil få en signert DVD av filmen før lansering. de som støtter kampanjen vil dessuten se sitt eget navn på rulleteksten.

For å reservere ditt eksemplar og få ditt navn med på rulletekstene kan du klikke deg inn på http:// www.pledgemusic.com/projects/the-beatles-hereDenne filmen produseres uavhengig av Apple Corp og thereandeverywhere for å bli en del av den familien The Beatles. Den er ikke, og forsøker ikke å utgi seg som muliggjør filmen. Kampanjestart var 9. febsom et offisielt produkt fra Apple Corp. ruar.

It Was Fifty Years Ago Today…Sgt Pepper And Beyond Man er i ferd med å lage en hyllestfilm til 50-årsjubi- Filmen tar oss med til de forskjellige soloprosjektene leet til Sgt Pepper-albumet. Dog er den ikke offisiell, og før utgivelsen av singlen «Strawberry Fields Forever» / inneholder derfor ikke originalmusikk.

«Penny Lane», og vi får en smak av flower power, The

Det er nettstedet Screen Daily som kan melde om at en Summer Of Love, John Lennon møter Yoko Ono, LSD, ny film om «Sgt Pepper’s Lonely Hearts Club Band» Meditasjon, Jimi Hendrix, Brian Epsteins dødsfall, hippie happenings, Abbey Road Studios, Magical Mystery er i etterarbeidstadiet.

Tour, Apple oppstår, Paul McCartney møter Linda East-

Tittelen er «It Was Fifty Years Ago Today…Sgt Pepper And Beyond», og regissør er Alan G. Parker. Han har man osv. tidligere regissert andre musikkbiografier, som «Who «Vi kombinerer øyenvitneskildringer av hendelsene Killed Nancy?» (Sex Pistols, 2009), «Hello Quo» (Sta- som gjorde at “Sgt. Pepper” ble til med sjeldne og tus Quo, 2012) og «Rebel Truce», (The Clash, 2007).

Filmen plukker opp tråden fra da Beatles slutter å turnere i august 1966 (tiden før dette ble jo dekket av fjorårets offisielle film, «Eight Days A Week») og kommer sammen igjen i platestudioet for å spille inn «Sgt. Pepper»-albumet.

usette opptak som vi har funnet og restaurert fra kjente arkiver såvel som fra private samlere. De siste dagene med turnévirksomhet…. utførelsen av albumet…. og etterspillet som det etterlot seg vil, håper jeg, gi publikum en følelse av bandet, tidsånden og effekten av dette ekstraordinære albumet», kommenterer Parker.

7

intervjuet John Lennon». Dette er jo bekymringsverdig i forhold til dybden av research som har gått inn i dette prosjektet, all den stund det er historisk velkjent at Lennon også ble intervjuet av et amerikansk radioteam samme dag som han døde, mens Peebles drev og handlet på taxfree på flyplassen før han skulle dra tilbake til England.

Coverbandet The Bootleg Beatles skal stå for musikken i filmen.

De driver for øyeblikket og øver inn en forestilling sammen med Liverpool Philharmonic Orchestra, med sangene fra både «Sgt Pepper’s...» og «Magical Mystery Tour» på repertoaret, denne skal bl.a. settes opp i Londons Royal Albert Hall og

Liverpools Philharmonic Hall.

Til 20-årsjubileumet for Sgt Pepper-albumet i 1987 regisserte John Sheppard dokumentaren «It Was 20 Years Ago Today» og til 25-årsjubileet i 1992 lagde London Weekend Television dokumentaren «The Making of Sgt Pepper’s Lonely Hearts Club Band» som en spesialepisode av TV-serien «The South Bank Show». Begge disse ble i sin tid sendt på norske TV-kanaler, ingen av de har blitt utgitt for hjemmekinomarkedet. Da den sistnevnte dokumentaren ble vist i USA var dette på Disneykanalen, og da fjernet man positive uttalelser om narkotika, først og fremst LSD - som jo spilte en rolle i arbeidet med Sgt Pepper.

Blant de som er intervjuet i filmen finner vi Hunter Davies (som skrev den offisielle Beatlesbiografien), Pete Best (som jo ikke kommer til orde i de offisielle dokumentarene), musikkmanager Simon Napier-Bell og forfatter Philip Norman. Andre intervjuobjekter er Freda Kelly, Tony Bramwell, Bill Harry, Ray Connolly, Steve Turner, The Bootleg Beatles (Andre & Neil), Tony Crane & Billy Kinsley (The Merseybeats), Steve Diggle (Buzzcocks), Andy Peebles, Barbara Connolly og Julia Baird.

Filmen vil ha premiere torsdag 1. juni.

Tony Bramwell skriver i sin bok «Magical Mystery Tours» at det i 1967 lenge var meningen å lage en hel TV-film med musikkvideoer for hver av sangene på «Sgt. Pepper»-albumet. Dette skjedde ikke, kun «A Day In The Life» fikk sin egen musikkvideo.

Idéen ble imidlertid videreført til «Magical Mystery Tour» prosjektet, der hver sang fikk en film og filmene ble knyttet sammen av denne bussreisen.

Mannen som har funnet frem arkivfilm og stillbilder er Keith Badman. Blant oss som har samlet på Beatles på video siden tidlig 80-tall er han en legende. Det som bekymrer oss er at Andy Peebles i presseskrivet omtales som «den siste mannen som 8

d n i k a f o o Tw

Et produkt som allerede er i handelen ble utgitt i U.K. den 5 desember 2016, en samling på 8 DVDer med programserien «Two of a kind» med de britiske komikerne Morecambe & Wise. En av episodene er med Beatles som gjesteartister. Mye av denne be vist på Beatles Anthology, men her er den komplett. Samlingen er kun tilgjengelig i en kort periode, ettersom Apple Corp kun har lisensiert ut Beatlesepisoden i ett år.

Lenke til Amazon (UK): http://amzn.to/2kpL6mx TV-selskapet har slettet episodene fra 1961 og delvis 1962, så denne samlingen omfatter det som er igjen i arkivene. Den består av de gjenlevende episodene fra 1962, samt hele årgangene1963-66. Formatet er det samme gjennom serien: en blanding av sketsjer, stand up samt noen musikalske gjester. Når det gjelder popmusikk, så er det er vel egentlig kun Beatles som kan plasseres i denne genren, andre artister som var med i programmene var av det mer tradisjonelle slaget.

Fra The Beatles Bible: The Beatles’ berømmelige opptreden på The Morecambe And Wise Show ble filmet i ATVs Elstree studiosenter i Borehamwood den 2. desember1963, men ble ikke kringkastet til nasjonen før i april 1964.

På morgenen øvet de inn det de skulle gjøre før filmingen startet om ettermiddagen. Beatles fremførte tre sanger for et lite studiopublikum: «This Boy», «All My Loving» og «I Want To Hold Your Hand».

Deretter kom Eric Morecambe og Ernie Wise inn og snakket litt med gruppen, samt deltok på en lettbeint versjon av den gamle svisken «Moonlight Bay».

Denne episoden av The Morecambe And Wise Show ble vist på ITV nettverket lørdag 18. april 1964 kl 20.25. Det gikk i reprise 24. juli påfølgende år på «The Best Of Morecambe And Wise».

Lydopptaket av «Moonlight Bay» ble utgitt på «Anthology 1» i 1995.

Ed Sullivan var og så Morecambe and Wise opptre i London, og booket dem til sitt show i 1963. Selv om de aldri ble noen publikumsfavoritter i USA så likte Sullivan dem så godt at de opptrådte på programmet hans mange ganger. Blant annet var de med i samme program som Beatles den 23. februar 1964.

9

Fra programmet Beatles deltok i.

GEORGE HARRISON THE VINYL COLLECTION av Roger Stormo

Fredag 24. februar kom den utgivelsen jeg antydet i mitt forord til julenummeret, samleboksen «George Harrison - The Vinyl Collection». Boksen inneholdt tolv av Georges studioalbum pluss konsertalbumet «Live in Japan» og to 12” Picture Disc

singler i en spesielt designet boks. Et sett av nålemerker i begrenset opplag medfulgte kun om man bestilte fra den offisielle George Harrison butikken, så lenge det var merker igjen.

Hos Platekompaniet koster denne boksen 4290 kr.

10

Platene fremstår nå i remastrede utgaver, og det er de gamle, analoge LP-mastrene man har funnet frem og mastret fra, dette arbeidet har funnet sted i Capitol Records studio i Los Angeles. CD-mastrene fra de to CD-boksene til Harrison har man altså ikke skult til, så ikke forvent noen remiks. I tillegg har man konsentrert seg om å gjengi covere, innleggsark, innerposer osv slik de var da albumene kom ut første gang.Vinylen er imidlertid mer påkostet, her er det 180 grams utgaver – noe som gjør platene litt tyngre enn opprinnelig.

DETTE ER I BOKSEN • Wonderwall Music (1968) – 1 LP • Electronic Sound (1969) – 1 LP • All Things Must Pass (1970) – 3 LP limited edition • Living In The Material World (1973) – 1 LP • Dark Horse (1974) – 1 LP • Extra Texture (1975) – 1 LP • Thirty Three & 1/3 (1976) – 1LP George Harrison (1979) – 1 LP

• Somewhere in England (1981) – 1 LP • Gone Troppo (1982) – 1 LP • Cloud Nine (1987) – 1 LP • Live In Japan (1992) – 2 LP • Brainwashed (2002) – 1 LP • When We Was Fab – 12” picture disc single • Got My Mind Set On You – 12” picture disc single

11

Hva mangler?

Jo, om man skal ha alle Georges plateinnspillinger på vinyl, så mangler man en del singler og bonuskutt.

Albumet «The Best of George Harrison» fra 1976 mangler, her finner man f.eks. singleutgaven av sangen «Bangla Desh» - som mangler i vinylboksen. Også baksiden av singlen, «Deep Blue» savnes i boksen.

Albumet «Best of Dark Horse 1976-1989» er heller ikke med, og her finner vi tre eksklusive spor, «Poor Little Girl», «Cockamamie Business» og «Cheer Down» som altså dermed ikke blir dekket av den nye boksen. For ordens skyld, «Cheer Down» finner vi i konsertversjon på «Live in Japan» fra boksen.

På singlen «Dark Horse» fra 1974 finner vi baksiden, «I Don’t Care Anymore», og man begynner etter hvert å innse at det burde ha fulgt med en ekstra LP i boksen for å samle sammen de manglende sangene. En annen sang som er utelatt er selvsagt «Miss O’Dell» som opprinnelig var på B-siden av «Give Me Love (Give Me Peace on Earth)» og «I Don’t Want To Do It» fra soundtracket til «Porky’s Revenge».

Hele album som er utelatt fra boksen er konsertalbumet «The Concert For Bangladesh» med diverse artister og det posthume albumet «Early Takes Volume 1» fra 2012. Ellers mangler selvsagt sanger fra album George er med og spiller en eller flere sanger på, så som «Absolutely Sweet Marie» fra «The 30th Anniversary Concert Celebration» med Bob Dylan og venner fra 1992.

På CD-utgaven av «All Things Must Pass» fra 2001, inkluderte George en del bonusspor: «I Live For You» [1970 Outtake], «Beware Of The Darkness» (27 May 1970 Demo Version, Outtake], «Let It Down» [Early Version, Remixed in 2000], «What Is Life» [Backing Track], og «My Sweet Lord» (2000-versjon). I tillegg utvidet han Apple-Jam-sporet «I Remember Jeep» fra 6:59 minutter på LP til 8:05 på CD. Denne trippel-LPen var det eneste albumet George selv rakk å gjøre ferdig remikset og remastret før han døde, han hadde jo ellers planer om å ta for seg hele katalogen.

George, her sammen med trommeslageren Jim Keltner som er med på de fleste albumene hans

12

Platene i vinylboksen er også FPSHOT: tilgjengelig hver for seg (bortsett fra de to 12”-singlene), og for de «I’d have You Anytime» som allerede har Harrison så godt «All Things Must Pass» som komplett på vinyl fra før av, «Let It Down» så har man nå muligheten til å «Something (live)» komplettere med de som i mellomtiden har blitt sjeldne, ofte «Here Comes The Sun (live)» mangler man f.eks. «Wonderwall «My Sweet Lord» Music», «Electronic Sound», «Ballad of Sir Frankie Crisp «Live in Japan» og «Brain(Let It Roll)» washed».

George Harrisons Vevo-kanal på «Stuck Inside A Cloud» «Dark Horse» YouTube:

Flere videoer finner du dessuten på George Harrisons vanlige videokanal på: youtube.com/user/GeorgeHarrisonVideo.

For å konkludere, så er den nye vinylboksen med Georges album en grei måte å starte sin George Harrison vinylsamling på – om man bare har ett eller to album (eller ingen) fra før av, men for de av oss som har albumene fra før av er det liten grunn til å investere.

Her finner vi også en alternativ versjon av en av sangene vi savnet Om man da ikke har slitt ut sine gamle album. I forbindelse med fra vinylboksen, nemlig ble oppdatert for noen måneder utgivelsen har det også blitt lan«Miss O’Dell». siden med både nye og gamle sert en egen George Harrison Her burde man kanskje tatt i bruk platespiller, den er omtalt annetmusikkvideoer. denne kanalen til å laste opp alle Her finner man dessuten en del de sporene med George vi savnet? steds i bladet. sanger som bare er illustrert med panorering av Harrisons miksebord fra studioet hans, youtube.com/user/GeorgeHarrisonVEVO/

13

Plakat for neste dags arrangement, som var ĂĽpent for alle 14

I ME MINE LANSERINGEN av Roger Stormo

Genesis Publications arrangerte lanseringsfest på Georges bursdag 25. februar i Los Angeles for sin nye utvidede luksusutgave av George Harrisons bok, «I Me Mine». Og den nærmeste Beatlesfamilien var der: enken Olivia, sønnen Dhani,

kollega Ringo og hans kone Barbara. Og noen andre celebriteter fra Hollywood, deriblant en Rutle: Eric Idle fra Monty Python. Ettersom familien Harrison nå er ute med tre produkter på en gang: bok, platespiller og LP-boks, så var alle disse representert på lanseringen.

Den nye utgaven av boken er på 632 sider og inneholder faksimiler av tekstene til 50 sanger som ikke var med da boken først ble utgitt i 1980. En av de sangene som er representert i boka er en hittil ukjent Harrison-komposisjon med tittelen «Hey Ringo»!

Dhani Harrison og «onkel Ringo mor

Olivia med Barabara og Ringo

Dhani viser frem farens album «Dark Horse» fra den nye vinylboksen

Georges sønn Dhani Harrison og hans morhans mor

15

&

PAUL MCCARTNEY ELVIS COSTELLO

av Ole-Andreas Refsnes

Etter 1970 har Paul McCartney samarbeidet med andre mannlige musikerkolleger om nye innspillinger og komponering av låter. Det lengste og mest kjente samarbeidet var med Denny Laine i årene med Wings, men det nærmeste han noen gang kom samarbeidet med John Lennon i kvalitet, var med Declan MacManus, bedre kjent som Elvis Costello. Deres låtskriversamarbeid hevet begges soloplater i årene 1987-1996. I anledning Costellos Norgesbesøk 27. februar 2017 og utgivelsen av archive-utgaven til «Flowers in the dirt», med mye tidligere uugitt materiale signert McCartney/MacManus, ser Norwegian Wood nærmere på samarbeidet.

Elvis Costello ble født i 1954 i London, men vokste delvis opp i Liverpool. Faren hans Ross sang i orkesteret Joe Loss & His Orchestra i Liverpool, og stod en gang oppført på plakaten med The Beatles. Costello debuterte i juli 1977 med albumet «My Aim Is True» (utgitt mindre enn en måned før han andre Elvis døde), og har siden gitt verden til sammen 30 album. Hans høyeste listeplasseringer er «Oliver’s Army» (2. plass, 1979), «I can’t stand up for falling down» (4. plass, 1980) og «A good year for the roses» (6. plass, 1981).

I 1979 dannet han gruppen The Attractions. Den ferske gruppen var en av oppvarmerne for Wings på sistnevntes aller siste konsert, Concert for the people of Kampuchea, den 29. desember 1979.

16

Gruppens fremføring av «The Imposter» er med på dobbeltalbumet «Concerts for the people of Kampuchea».

Dette var første gang Costello og McCartney møttes (og ikke i 1982 som Philip Norman hevder i den nye McCartneybiografien).

I liner notes til samleplaten «Bespoke songs, Lost dogs, Detours & Rendezvous» fra 1998, skriver Costello: «I first met Paul when we opened the show for Wings during the 1979 Concerts for Kampuchea series in London. He was very friendly and good at putting people at ease who might have been a little overwhelmed. He was also singing and playing tremendously».

I 1982 møttes de igjen i gangene til AIR Studios under innspillingene av sine respektive album «Tug of war» og «Imperial bedroom» (med Geoff Emerick på deling). Men først fem år senere, i 1987, kontaktet Paul Elvis med forespørsel om et samarbeid. Elvis var positiv til ideen, og de møttes til idémyldring med uferdige låter. Paul har senere beskrevet låtskriverprosessen med måten han skrev låter sammen med John på. Den første samarbeidssangen som ble gitt ut, var «Back on my feet», opprinnelig en McCartney-låt som fikk ny tekst av Costello. Sangen ble utgitt som b-side på 12’’-utgaven og cd-singlen til «Once upon a long ago» i november 1987. Costello er ikke med på innspillingen.

Duoen skrev til sammen ytterligere 14 sanger: • My brave face (utgitt på McCartneys «Flowers in the dirt», 1989) • You want her too (utgitt på McCartneys «Flowers in the dirt», 1989) • Don’t be careless love (utgitt på McCartneys «Flowers in the dirt», 1989) • That day is done (utgitt på McCartneys «Flowers in the dirt», 1989) • Veronica (utgitt på Costellos «Spike», 1989) • Pads, paws and claws (utgitt på Costellos «Spike», 1989) • So like Candy (utgitt på Costellos «Mighty like a rose», 1991) • Playboy to a man (utgitt på Costellos «Mighty like a rose», 1991) • Mistress and maid (utgitt på McCartneys «Off the ground», 1993) • The lovers that never were (utgitt på McCartneys «Off the ground», 1993) • Shallow grave (utgitt på Costellos «All this useless beauty», 1996) • Tommy’s coming home (demoutgave utgis for første gang offisielt på Archive-utgaven av «Flowers in the dirt», 2017) • Twenty fine fingers (demoutgave utgis for første gang offisielt på Archive-utgaven av «Flowers in the dirt», 2017) • I don’t want to confess (kassettdemoutgave utgis for første gang offisielt som del av deluxe-utgaven av Archive-utgaven av «Flowers in the dirt», 2017, men kun som digital nedlasting)

Låtene er spredt på flere utgivelser: Elvis Costello - Spike, utgitt 7. februar 1989 Elvis Costello var i likhet med Paul svært produktiv på 1980-tallet, og han avsluttet tiåret med et godt album og en suksessrik single, «Veronica» (skrevet av Paul og Elvis). Paul spilte bass på «Veronica». I tillegg bidro han som låtskriver (men ikke musiker) på «Pads, paws and claws» og som bassist og backing vokal (men ikke låtskriver) på «This town».

For øvrig inneholder platen blant annet en nidvise til sittende statsminister Margareth Thatcher, hvor Elvis sang at han håper å leve lenger enn henne så han kan trampe på møkka på gravstedet hennes etter at hun er gravlagt («Tramp the dirt down»).

Thatcher døde i 2013, det vites ikke om Elvis har vært på kirkegården.

Paul McCartney – Flowers in the dirt, utgitt 5. juni 1989 Ti år etter Wings’ siste turné, bestemte Paul seg for å lage et album han kunne turnere med, og målet under innspillingen var å skape noen nye hits.

Samarbeidet med Costello var allerede etablert, og intensjonen var at Costello skulle produsere hele albumet. Elvis hadde til og med lokket Paul til å hente frem sin gamle Höfner bassgitar. Låtskrivingsamarbeidet gikk bra, men da det kom til innspillingene hadde vår mann ikke uventet egne meninger om lydbildet. Eller som Hamish Stuart (bassist og gitarist på albumet og den etterfølgende turneen) så diplomatisk uttrykte det: «Elvis’s thinking may have been just a little too radical».

17

Paul var ikke fornøyd med Elvis’ resultat, og bestemte seg for å slette hans produksjon av «My brave face» og fire andre innspilte låter, og i stedet spille inn og produsere egne versjoner.

Elvis bidro heller ikke på den ferdige innspillingen av «My brave face» (men du kan se ham øve inn låten sammen med Paul på DVD’en «Put it there»).

«My brave face» ble gitt ut på single både i Storbritannia og i USA, men nådde dessverre bare henholdsvis 18. og 25. plass på listene.

Elvis deltok både som medprodusent, musiker og med bakgrunnsvokal på de øvrige McCartney/MacManus-låtene på «Flowers in the dirt». «You want her too», er en ren duett som kan sammenlignes med duetten mellom John og Paul på «Getting better». «Don’t be careless love» er nesten en powerballade, og er egentlig verken typisk McCartney eller Costello. «That day is done» inneholder strofen «She sprinkles flowers in the dirt».

Dermed hadde Paul en tittel til albumet. Elvis har omtalt sangen som den mest personlige teksten han skrev under samarbeidet med Paul, og at den handler om sorg og savn etter tapet av bestemoren. Kanskje var det ikke tilfeldig at nettopp denne ble fremført av Elvis under konserten «A concert for Linda» i 1999. Da hushjelpen til Linda og Paul hørte «That day is done» sa hun til Linda at den var så atypisk McCartney at hun nesten ikke kunne forstå at han hadde noe med den å gjøre.

«My brave face» var fast på repertoaret på Pauls turné i 1989-90 (som startet i Drammenshallen), og er selvsagt med på liveplaten «Tripping the live fantastic».

Albumet gjorde større suksess enn singlen; «Flowers in the dirt» toppet listene i Storbritannia. Fra et kommersielt perspektiv kan 18

man dermed si at Paul gjorde rett i skrote Elvis’ produksjon – men det hadde vært veldig spennende å hørt sangene i Costellos drakt.

Mighty like a rose, utgitt 14. mai 1991 Snaut to år senere fikk det store publikum igjen høre låter signert McCartney/MacManus. Både «Playboy to a man» og «So like Candy» ble spilt inn i demoversjon i duettform, men Paul er ikke med på den endelige albumversjonen. «So like Candy» er min personlige favorittinnspilling av Elvis Costello, og etter min mening den beste låten McCartney har skrevet som han ikke selv har utgitt.

Off the ground, utgitt 2. februar 1993 Paul hentet i likhet med Elvis frem to McCartney/MacManuslåter til sitt neste album, men valgte å spille dem inn uten låtskrivermakkeren. «The lovers that never were» og «Mistress and maid» skiller seg ut på platen som litt mørke og melankolske låter. «The lovers that never were» var den første demoen duoen ble helt ferdig med.

All this useless beauty, utgitt 14. mai 1996 Den foreløpig siste utgitte McCartney/MacManus-låten er «Shallow grave». Paul deltok ikke på innspillingen.

Felles opptredener De fleste McCartney/MacManuslåtene er dessverre kommet i skyggen i begges katalog («So like Candy» og «Veronica» er riktignok fortjent med på Elvis’ samleplate «Extreme Honey»).

Det er også litt underlig at gutta ikke har opptrådt live sammen med låtene – selv når de har stått på samme scene samme kveld.

Kun en eneste gang har Paul og Elvis fremført en McCartney/

MacManus-låt live. Den 23. april 1995 fremførte de en akustisk versjon av «Mistress and maid» sammen med the Brodsky Quartet på en veldedighetskonsert til inntekt for Royal College of Music.

Concert for Linda Linda McCartney døde 17. april 1998. Nøyaktig ett år senere, 10. april 1999, arrangerte Lindas venninner Chrissie Hynde (The Pretenders) og Carla Lane en hyllestkonsert for henne i Royal Albert Hall.

Elvis bidrar med Wings-låten «Warm and beautiful», «That day is done» fra «Flowers in the dirt» og sin egen «What’s so funny about peace, love and understanding?». Chrissie utfordret Paul til å opptre.

Han tok forbehold om han var i stand til å gjøre det (dette var Pauls første opptreden etter Lindas død), men da det kom til stykket klarte han selvfølgelig ikke å la være.

Publikum var i ekstase da Paul entret scenen, og han ble backet av the Pretenders og Elvis Costello på sangene «Lonesome town» og «All my loving».

Senere samme måned, 27. juni 2010, spiller Elvis og Paul hver sin konsert på «Hyde Park Calling» i Hyde Park – men dessverre ikke sammen.

Demoene utgis Helt siden 1988 har McCartney/MacManus-demoene sirkulert på bootlegs, og offisiell utgivelse i forbindelse med at Paul i mars slipper Archive-utgaven av «Flowers in the dirt» er både etterlengtet og gledelig. Kjøper man den «vanlige» utgaven, får man en hel CD med demoer Paul og Elvis spilte inn sammen.

Kjøper man deluxeutgaven, får man to CD’er samt noen kassettdemoer tilgjengelig for nedlasting. Fansen gleder seg nok mest over at demosamlingen også inneholder låter som aldri ble gjort ferdig for utgivelse.

Paul har uttalt seg om demoene i forbindelse med utgivelsen: «The demos are red hot off the skillet and that’s why we wanted to include them on this

Gershwin Prize for Popular Song Den 2. juni 2010 arrangerte USAs president Barack Obama konsert i Det hvite hus i anledning at Paul McCartney ble tildelt utmerkelsen Gershwin Prize for Popular Song. Paul ble hyllet av mange artister, blant annet Dave Grohl, Jack White, Stewie Wonder og Elvis Costello. Sistnevnte fremførte en flott versjon av «Penny Lane» sammen med en trompetist fra «the Presidents own US marine band».

19

boxed set. What’s great about these songs is that they’ve just been written. So there’s nothing more hot off the skillet as I say. So that was the kind of great instant thing about them.

I hadn’t listened to them in ages but when I did I knew we had to put them out. We made a little tape of them and sent them to Elvis, who loved them too. We said we should put out an EP or something and now the moment’s finally arrived.»

Den medfølgende DVD’en inneholder klipp fra innspillingene med Paul og Elvis i studio.

Boksen er den dyreste i serien så langt. Den koster kr. 1.599,-.

Kilder: - John Blaney - Lennon & McCartney Together alone - Bill Harry - The Paul McCartney Encyclopedia - Kristofer Engelhart - Beatles Deeper Undercover

PAUL MCCART N av Roger Stormo

Onsdag 18. januar 2017 gikk Paul McCartney til det skritt å saksøke musikkforlaget Sony/ATV over eierskapet til den såkalte Northern Songs-katalogen, spesifikt de sangene hvor han står oppført som komponist sammen med en eller flere andre Beatlesmedlemmer.

Saken dreier seg om det som er kjent som avslutning av rettigheter (copyright termination): rettigheten som forfattere – eller hvilke som helst annen type kreative skapere – til å ta tilbake eierskapet av sine arbeider fra forleggere etter at en spesifikk lengde tid har passert. I amerikansk lovgivning var dette en klausul som først kom med i en revidering av rettighetslovgivningen i 1976 og i den senere tid har dette blitt en sterk kraft i musikkindustrien etter hvert som utøvere og komponister har brukt denne loven til å ta tilbake kontroll over sine verker.

De som fører saken for Paul McCartney i USA

er hans tidligere svoger, Linda McCartneys bror John Eastman, og dennes sønn, Lee Eastman.

I dokumentet som fremmer saken skriver advokatene detaljert om skritt de har tatt i de siste ni årene for å gjenvinne McCartneys andel av rettighetene til mange Beatlessanger han skrev sammen med John Lennon, inkludert «Love Me Do,» «I Want to Hold Your Hand» og «All You Need Is Love.»

Denne prosessen involverte å sende inn adskillige rettslige forespørsler (notification of termination), hvilket burde ha vært nok til å garantere at Sony/ ATV skulle gi 20

McCartney tilbake disse rettighetene etter hvert som 56 år er passert siden de første gang ble copyrightbeskyttet, noe som starter med «Love Me Do» den 5. oktober 2018.

Men i saken kommer det frem at etter at Duran Duran tapte en liknende rettssak i Storbritannia i fjor, så begynte høyerestående personale i Sony/ ATV å insinuere til McCartneys advokater at regelen kanskje ikke kommer til benyttelse på hans sanger. I saken til Duran Duran bestemte en britisk dommer at gruppens originale kontrakt var gjenstand for britisk lov, hvilket hindret gruppen å begjære å få tilbake rettighetene i USA. Etter amerikansk lov kan imidlertid ikke retten til å ta tilbake rettighetene bli overstyrt av en kontrakt.

T NEY GÅR RETTENS VEI

Som det fremgår av McCartneys saksdokumenter, signerte han og John Lennon en serie med forlagskontrakter i Storbritannia, den første av disse i 1962. Videre står det at i en rekke bemerkninger og eposter til McCartneys advokater henviser personale fra Sony/ATV til Duran Durans sak, og nektet å bekrefte at han kunne be om å få tilbake rettighetene sine.

McCartneys sak er at han ønsker at en dommer skal fastslå at McCartney ikke bryter noen kontrakt ved å utøve sin rett til å ta tilbake sangrettighetene sine.

Sony/ATV på sin side sier i en uttalelse at de har «den høyeste respekt for Sir Paul McCartney»

og at de har jobbet nært sammen med herr McCartney og etterkommerne etter herr Lennon. Men selskapet legger til «Vi er skuffet over at de har gått til denne saken, hvilket vi tror både er unødvendig og for tidlig».

For mange musikere, spesielt de som hadde hits for mange tiår siden, har avslutning av rettigheter blitt en kraftfull metode til å få tilbake sangene sine og dermed en finansiell opptur i relasjon til plateselskaper og musikkforlag som har representert dem. Da de klassiske albumene til Prince nærmet seg tiden for at han kunne ha tatt tilbake rettighetene, fikk ha til 21

en lukrativ avtale med sitt plateselskap, Warner Bros., for å la selskapet få lov til å fortsette å utgi hans musikk.

Og i musikkindustrien eksisterer det ingen mer verdifull katalog enn den som inneholder sangene til Beatles. Michael Jackson kjøpte rettighetene til sangene i 1985, og 10 år senere dannet han Sony/ATV i partnerskap med Sony der halvparten av aksjene ble solgt til Sony for ganske mye mer penger enn Jackson hadde betalt for hele katalogen. I fjor kjøpte Sony Jacksons siste andel av selskapet fra hans arvinger for 750 millioner dollar.

1.ste April samles 750 venner fra skoletiden på 60 tallet, i Grieghallens foaje. Halvparten med en diagnose og resten skilt. Men med et felles minne om en høyt savnet ungdomstid, og en høy bevissthet rundt den viktige kulissen musikken ga oss på 60 tallet.

Og ikke minst med en flamme som fortsatt b enner.

HUMAN BEINGS av Rune Salomonsen

Bildene i denne artikkelen er fra Revolver partyet vi hadde i Grieghallen i 2016 Foto: Vemund Grimstad og Sture Nepstad 22

1967

DET ÅRET POP MUSIKKEN BLE AKSEPTERT SOM KUNST Det skjedde mye dette året. Filmprodusenter, kunstnere, designere og fotografer ble alle en del av den «nye» retningen. POP musikken definerte tiden. ”The Summer of Love ” så dagens lys.

De første store musikk festivalene kom på California kysten. San Francisco ble sentrum for Hippie bevegelsen.

Flower-Power, Indisk musikk og fredskjemper Gandhi ble forbilder. Nå var det ikke tøft å være cowboy lenger.

Nå var det indianerne som var image forbilde.

Ingen heiet på militæret. Og spilte du i band kunne en 4´er velge damer blant 10 erne.

Det var tøffere å spille i Band enn i Brann.

Både politikere og foreldre var veldig bekymret.

> 23

DE TRE VEIVISERNE Ingen band var alene om å definere den nye retning musikken tok i 66´-67´.

Grunnmuren var alt lagt med; • Beatles, Revolver • Beach Boys: Pet Sound • Rolling Stones ; Aftermath.

Selv om mange mener at dette er den beste og mest nyskapende musikken de tre store har laget, så tror jeg de fleste er enige i at platen som definerte P kunsten var The Beatles, ”Sgt Peppers Lonely Hearts Club Band”.

Den ble et veikart for de fleste som ville skape nye mus kalske veier i en ny tid.

Nå var alt tillatt.

Stor kreativitet i studio ble godt hjulpet av LSD og andre narkotiske stoffer, som vi nå hørte om for første gang.

Club 7 og Slottsparken var sentrum i Oslo Club ESP og Nygårdsparken var sentrum i Bergen . ”Are you looking for trouble” generasjonen, med teite Cliff og Tommy Steele, var history. ”All you need is love” generasjonen, med Beatles, Stones og Beach Boys, ruuulte.

24

SGT PEPPERS PARTY 3 Konserten skal speile at det er 50 år siden 1967 og utgivelsen av Sgt Peppers Lonely Hearts Club Band. “The Summer of Love», konsertens første del, blir viet listetoppene fra 1967: • The Turtles • Cream • Bob Dylan • Jefferson Airplane • Sam & Dave • Hollies • The Monkeys • Bee Gees • Flower Pot Men og • The Young Rascals.

Etter pausen dreier det seg om The Beatles.

SGT PEPPERS LONELY HEARTS CLUB BAND SKAL SPILLES SLIK VI MENER DEN BURDE VÆRT George Martin har sagt i et intervju at ; “To take Strawberry Fields and Penny Lane out of the Sgt Peppers album, was Brians Epsteins biggest mistake ever” Ryktene hadde gått i USA om at Beatles var oppløst, eller at de ikke klarte å levere nyskapende musikk lenger. For å roe ned salgsavdelingene rundt i verden (spesielt USA), ble Penny Lane og Strawberry Fields gitt ut som en dobbel singel plate.

Følgelig måtte disse strykes fra Sgt. Peppers albumet. Singler skulle ikke med på originale album, var salgspolitikken.

Sett listen for The Beatles avdelingen: • Sgt Pepper´s Lonely Hearts Club Band • With A Little Help From My Friends.

• Getting Better • She´s Leaving Home.

• Lucy In The Sky With

Diamonds • Penny Lane • Strawberry Fields Forever • A Day In The life • All You Need Is Love Vi har hyret inn piccolotrompetist til Penny Lane og strykekvartett til She´s Leaving Home.

Mellotronfløytene på Strawberry Fields måtte vi sample, det instrumentet får vi ikke tak i.

Vi tar i bruk alle triks i det mektige klimakset på A Day In The Life.

Lucy In The Sky with Diamonds og Getting Better har vi aldri gjort før, så det blir veldig spennende.

Og kakafonien på slutten av All You Need Is Love blir magisk.

Uforglemmelig blir helt sikkert også Penny Lane, som vi spilte på Humans ”Sgt Pepper Party» i 2001.

Den er kanskje vårt aller beste minne fra den konserten.

Ingen jeg kjenner hadde hørt Penny Lane live. Piccolotrompetsoloen til Lasse Rossing var magisk. Ikke et tørt øye i salen og så et unisont ”Jaaaaa” fra en overfylt sal når soloen var ferdig.

Det går med mye arbeid for vår Beatles nerd-kapell-mester Kåre Sandvik, for at soundet skal bli så identisk som mulig. Kåre har skrevet ned hver eneste tone, og sendt oss noter i alle retninger, så her må det telles noe ut i det glovarme hel……te.

I tillegg til strykekvartetten, som vi for anledningen har kalt ”The G Strings”, og blåseseksjonen ”The Blow Job”, vil følgende musikeren være på scenen for å gjøre denne konserten mulig: 25

Kåre Sandvik : Kapellmester og keyboards Fredrik Mohn : Trommer og percussion Gunnar Bergstrøm : Trommer Thor Kvinge : Bass og sang Morten Skage : Bass Arild Seim : Gitar HP Gundersen : Gitar, Steelgitar og sang.

Ronny Eriksen : Gitar Martin Alsaker : Gitar og sang Øivind Hatland : Gitar og vokalist Rune Salomonsen : Percussion og vokalist Tom Kvamsdal : Keyboards og sang Inge Glambek : Sang Rolf Skogstrand : Sang Dette blir gøy og dette blir trangt.

Og så blir det ” Sokkedans” til det blir seint.

BEATLEN SOM FORSVANT

av Roger Stormo

Fra pressekonferansen i Melbourne etter at Ringo hadde fly d over for å gjeninnta sin plass i gruppen.

Ett av ankepunktene våre mot fjorårets turnéfilm med Beatles «Eight Days A Week» var at man i noen glimt kunne se Jimmie Nicol - men hans tilstedeværelse ble ikke forklart. Så det store kinopublikummet skulle ikke få greie på at Ringo ble syk like før verdensturnéen i 1964 og at Jimmie Nicol måtte steppe inn og vikariere i første del: Danmark, Holland, Hong Kong og Australia. Men nå rettes dette opp, da Jim Berkenstadts bok om Nicol, “The Beatle Who Vanished” skal bli film

og han hadde til og med på seg Ringos dress - til tross for at buksene var for korte.

Paul McCartney ertet Ringo og sendte ham et telegram: «Skynd deg og bli frisk Ringo, Jimmie sliter ut alle dressene dine!». Jimmie var med i Beatles i 13 dager og spilte på 8 konserter. Ringo ble bedre av mandelbetennelsen (han fikk omside fjernet mandlene i desember 1964) og kom tilbake til gruppen mens de var i Melbourne, Australia og Jimmie satte seg på flyet hjem - en reis tilbake til glemselen.

Jimmies eventyr som Beatle startet da Ringo fikk et illebefinnen under en fotosession med Beatles, og ble innlagt på sykehus med akutt mandelbetennelse. Dette var i juni 1964, rett før gruppen skulle ut på turné og gode råd var dyre, men George Martin visste om en trommeslager som kunne steppe inn. En han nylig hadde brukt på en innspilling med Tommy Quickly, nemlig Jimmie Nicol. Jimmie kunne sangene, for han hadde tidligere spilt trommer på en coverinnspilling av Beatleshits.

Bare 27 timer senere var Jimmie med på sin første Beatleskonsert - i KB Hallen i København.

Berkenstadts bok følger Jimmie videre i livet, inntil forfatteren mister sporet etter Nicol. Hvor han befinne seg i dag er nemlig fremdeles et mysterium. Selv hans egen sønn har forsøkt å finne ham, uten hell Filmrettighetene for «The Beatle Who Vanished» er kjøpt opp av Alex Orbison (Roys sønn) på vegne av familiens «Roy’s Boys Films», og Ashley Hamiltons «449 Productions».

Berkenstadt, som jobbet med boken i seks år, hadde aldri tenkt at den skulle kunne bli en film. Ha bekostet selv bokutgivelsen i

Før han ble sluppet på scenen ble håret hans børstet frem i Beatlessveis

26

2013, men nå som boken skal bli film håper han at et forlag vil kunn være interessert i å utgi en ny utgave av boken. Han forteller Billboard at det er nye utviklinger når det gjelder Nicol etter at boken kom ut, opplysninger som vil kunne komme med i en ny utgave av boken.

Jimmie Nicol • Beatlen som forsvant – også fra fjorårets dokumentarfilm

Kilde: Billboard

BRYGGA KULTURSAL HALDEN 11. NOVEMBER

MACCA

THE PAUL MCCARTNEY Den kritikerroste West End-produksjonen kommer endelig til Norge.

Det er West End-stjernen Emanuele Angeletti som gestalter hovedpersonen Paul McCartney.

Dette er en hyllest av musikken og livet til en legende.

Dette er det første showet av sitt slag som vil turnere i Storbrit annia og på Europeiske teatre.

«Macca: The Paul McCartney Story» er en karriereomspennende biografisk musikal som dekker McCartneys komplette karriere fra 1970 til 2016.

Første halvdel av showet er en gjenskapelse av den kritikerroste «Wings Over The World» 197576 konsertturneen med autentiske kostymer, iscenesettelse

STORY

og produksjon. Den andre halvdelen av showet er en hyllest til Paul McCartneys solokarriere og inkluderer alle hans mest elskede hits, sammen med et utvalg Beatlesfavoritter.

Showet har en profesjonell rolleliste bestående av West End skuespillere og artister.

Enestående visuelle medier, projeksjon og stemningsfull belysning er ivaretatt for å gjenskape karrieren til en av musikkhistoriens aller aller største- smakfullt innlemmet i en helaftens teateropplevelse som varmer.

‘Angeletti has all the Macca charm one would hope for’ - Musical Theatre Review - London ‘Emanuele Angeletti is an uncanny carbon copy of Paul’ - The Telegraph ‘Emanuele Angeletti has Paul McCartney’s mannerisms down to a T’ The Guardian ‘The brilliant Emanuele Angeletti.

From the cheeky smiles to the foot tapping and nods to the audience, his interpretation of Paul is quite simply perfect. Along with the accompanying vocals of a captive audience, this moment defined Angeletti as one of the best, if not the best, musician to have performed as McCartney.’

- The Low Down magazine Liverpool

Klipp fra avisene i England:

http://www.bryggakultursal.no

Billetter får du på: http://kultursal.no/maccahalden 27

&

Til minne om

ALLAN WILLIAMS SAM LEACH av Roger Stormo

2016 skulle bli året da en del markante personligheter rundt The Beatles takket for seg. Fra før av har vi skrevet om produsenten Sir George Martin og presseagenten Tony Barrow. I løpet av julen og romjulen var tiden kommet for to av de viktigste personene fra Beatles’ tidlige år i Liverpool, konsertarrangøren Sam Leach og Beatles’ første manager, Allan Williams.

Sam hadde nylig vært innlagt på sykehus for kreftbehandling.

Sams datter Samantha postet dødsbudskapet på Facebook 21. desember: Our dad passed away this morning peacefully in the arms of my sister and brother. Although we knew he wasn’t well it’s still left us shocked and truely deverstated as we didn’t think it would happen so fast. He is such a legend as you all know a true warrior, dads words “Never give up and never give in” ....and he never did.

Sleep tight dad. Samantha xxx Sam var en arrangør av konserter og dansetilstelninger i og rundt Liverpool på det tidlige sekstitallet. Han var glad i The Beatles, og booket dem for mange av sine arrangementer. På et tidspunkt var han interessert i å bli deres manager, og forsøke å få agenter fra London interessert i gruppen ved å arrangere en konsert med dem i Londons forstad Aldershot den 9. desember 1961. Dessverre hadde ikke Sams annonse i lokalavisen The Aldershot News blitt trykket, og som et resultat av dette var det bare 18 publikummere tilstede.

Få uker etter dette overtok Brian Epstein som gruppens manager.

Sam Leach (i forgrunnen) tar seg en øl sammen med bl.a. John og George 9. desember 1961 i The Palais Ballroom, Aldershot.

28

I 2016 hadde en dokumentarfilm om Sam Leach, The Sixth Beatle premiere på Toronto internasjonale filmfestival, med Sam tilstede.

Sam var 81 da han gikk bort.

Paul McCartney med Sam Leach

Sam opprettholdt kontakten med Beatles etter at de hadde forlatt Liverpool, og ga blant annet ut bildebladet “Beatles on Broadway” i en rekke land, inkludert Norge.

Hvil i fred.

Hjemme hos Sam som signererboken sin Foto: Erik I Blindheim

30. desember mottok vi så den triste beskjeden om at Allan Williams var død. Han ble 86 år gammel. Allan Williams var med på flere av de norske Beatlestreffene som ble arrangert av Rune Lund på 80-tallet og også et par ganger etter disse. wFørste gangen han var her var det Beatlestreff på Gamle Christiania i Oslo i 1985, og han hadde da med seg en film som han viste frem (på god gammeldags filmfremviser), i tillegg til gamle kontrakter og originale fotografier med Beatles som folk fikk kikke på. Senere tok han med seg Pete Best på et par av sine Norgesbesøk. Williams var ganske glad i en fest, og tilstelningene i Oslo endte som regel med at Williams ble mer og mer på en snurr, og språket ble saftigere og saftigere.

Tidligere president i Norwegian Wood, Marius Johannessen har skrevet disse ordene om Williams:

Norsk utgave av Sams blad fra 1964

Når Paul McCartney spilte i hjembyen ble som regel Sam invitert back stage. Sam skrev en bok om sine dager som konsertarrangør, “The Rocking City”, og hadde i mange år fast bord på puben The Grapes, på andre siden av gata for Cavern Club i Mathew Street. Her solgte han boken sin og bilder fra Beatlesdagene. Sam gjestet også Beatlesfestivaler i andre land, blant annet i Ålesund og Karlstad.

29

«I kveld har alle Beatles-fans fått den triste meldingen om at Allan Williams er død. Han var Beatles første manager, (...) og så vidt jeg vet levde han av det - på godt og vondt, mer eller mindre - hele livet.

Jeg var heldig å treffe på Allan flere ganger. Første gang høsten 1999 da jeg sammen med Kenneth Sevland og Tore Waskaas hadde gleden av å intervjue en opplagt og imøtekommende Allan Williams på et Beatles-arrangement i Drammen.Siste gangen han var i Norge, mener jeg, var i 2003 på boklansering av “Allan Williams is The Fool on the hill”. >>>

Underveis til Hamburg stoppet de ved krigsmonumentet i Arnhem i Nederland.

Fra venstre: Allan Williams, hans kone Beryl, artisten Lord Woodbine, Stuart Sutcliffe, Paul, George og Pete.

John Lennon gadd ikke å gå ut av bussen for å bli med på bildet.

Foto: Barry Chang.

<< Da hadde vi gleden av å høre mer om det han husket fra årene med Beatles, kanskje fikk vi servert litt flere røverhistorier den kvelden...

Siden møtte jeg han, tilfeldig, flere ganger i Liverpool - en sein kveld på The Grapes hjalp jeg han på med dressjakka, før han tuslet ut på Mathew Street.

I dag vandret han videre.

Hvil i fred».

Allan Williams traff John, Paul, George og Stuart Sutcliffe da de begynte å henge på hans kafé, Jacaranda, i 1960. Han skaffet dem deres første audition for Larry Parnes, noe som førte til deres første turné.

Den gikk til Skottland som backingband for Johnny Gentle, og Williams skaffet til veie trommeslager Tommy Moore.

Senere skaffet han dem den første spillejobben i Hamburg, etter at de hadde byttet trommeslager fra Moore til Pete Best. Her spilte de på Indra Club og deretter på Kaiserkeller, og det var Allan Williams som sammen med sin kone og hennes bror kjørte bandet og instrumentene til Hamburg. Andre gang de dro til Hamburg var i 1961, da hadde Williams via mye brevveksling med tyske myndigheter skaffet dem oppholdsog arbeidstillatelse for å spille på Top Ten Club.

Det var under dette oppholdet at det oppsto uenigheter mellom Williams og The Beatles, de ville ikke betale hans del av i nntektene.

30

«The Man Who Gave The Beatles Away», skrevet i samarbeid med William Marshall.

Da Brian Epstein ville bli gruppens manager senere det året, tok han kontakt med Williams for å sjekke om det var noen kontraktsmessige hindringer for å ta de under sine vinger, og det var det ikke. Williams lot de gå, og fortalte Epstein hvor svikefulle de hadde vært.

Etter dette ble Williams kjent som «The Man Who Gave The Beatles Away», og i 1975 skrev han en bok om sin tid med gruppen nettopp med denne tittelen.

På syttitallet var det ingen Beatlesindustri i Liverpool, det var som om byen ikke ville vite av dem, de hadde sviktet Liverpool da de flyttet til London, var holdningen Liverpools bystyre la for dagen. Men Williams tok seg av tilreisende Beatlesturister og ga gjerne guidede turer der han fortalte om de forskjellige klubbene, spillestedene og andre steder med Beatlestilknytning. Williams reiste dessuten gjerne rundt og besøkte Beatlesfestivaler i andre land, og foredro om den tidlige Beatlestiden i Liverpool, gjerne da i tospann med Cavern DJ, Bob Wooler. På mange måter la han dermed grunnlaget for en turistindustri i Liverpool rundt The Beatles, en industri som begynte å blomstre opp på midten av åttitallet og som i dag er årsaken til at Liverpool igjen er sentrum for Beatlesfans.

av Roger Stormo

En trio fra staten New York i USA med ett album bak seg, besøkte i 1968 London. Mens de var der fikk de hø e at Beatlesselskapet Apple var i gang med å rekruttere grupper og artister til sitt plateselskap. Til tross for at de allerede hadde utgitt et album i USA, hadde de ikke dette med seg, men de ønsket likevel å forsøke å få vist seg frem for Apple Records. Så de troppet opp, og her fikk de l v til å spille en sang for at platsjef Peter Asher skulle ta stilling til om de fikk ontrakt. Gruppen fremførte akustisk en av sangene fra sitt album. Midt i sangen åpnet en dør seg, og der kom George Harrison dansende.

«Signér dem», befalte Harrison og danset videre gjennom neste dør. Som sagt så gjort, gruppen fikk plate ontrakt med Apple Records, på en single og et album. Neste år returnerte de til Apple, og her fikk de spille inn materiale til utgi elsene, med Peter Asher som produsent og Richard Hewson som arrangør. Paul McCartney ga dem til og med en hittil uutgitt Lennon-McCartney komposisjon, «On Our Way Home» som de skulle ha på A-siden av singlen – samt tittelspor på LPen. Sangene ble spilt inn, og det ble avholdt fotoseanser med henblikk på album- og singlecover.

Imidlertid så stoppet problemer i Apple og Beatlesleiren utgivelsene, og etter en del forsinkelser og utsettelser ble de til slutt ikke noe av.

«On Our Way Home» kom ut i 1970 på «Let It Be»-albumet til Beatles, da med tittelen «Two Of Us».

Allan Williams skrev også en bok om opplevelsene på sine Beatlesreiser, «Allan Williams is The Fool on the hill». I 1982 var han med i den første videodokumentaren om The Beatles, «The Compleat Beatles», og han fortsatte å dukke opp i senere uautoriserte Beatlesdokumentarer, på TV og på videokassetter. I 2016 var han omsider med i en offisiell dokumentarfilm, «Eight Days A Week - The Touring Years», men delen om Liverpool som han var med på er kun med som bonusmateriale på 2-disc versjonen av filmen.

Mark Lewisohn twitret følgende melding da han fikk greie på dødsfallet til Williams: «Uten Williams, ingen Hamburg. Uten Hamburg, ingen Beatles». Også fra offisielt hold kom The Beatles med følgende uttalelse på Twitter: «Our thoughts are with the family of Allan Williams - his invaluable support & promotion helped build the foundation for their touring career».

Men nå, fra Apples arkiver har plateselskapet RPM Records hentet innspillingene og albumet kommer nå omsider ut. Riktignok ikke på Apple og ikke på LP, men som CD fra RPM den 20. mars 2017. CDen inneholder også bonusspor fra innspillingene, spor som egentlig ikke skulle ha kommet ut på LPen den gangen. Mortimer synger harmonisk akustisk soft-rock.

Du kan bestille denne CDen fra denne nettadressen: http://www.cherryred.co.uk/product/on-our-wayhome/ 31

Magic Alex av Roger Stormo

En av faktorene når det gjelder Beatleshistorien er at den er full av interessante personer. En av disse er han som i Beatlessirkler går under navnet «Magic Alex». Her er hans historie, eller i hvert fall den delen som er interessant for oss.

32

Indica Gallery Yanni Alexis Mardas kom til England fra sitt hjemland Hellas i 1965. Han kom opprinnelig dit som student, men fikk seg etter hvert jobb i London som TV-reparatør hos Olympic Electronics.

Den greske skulptøren Takis Vasilakis holdt i november 1966 en utstilling i galleriet Indica, et galleri som ofte ble besøkt av en eller flere Beatle medlemmer. Vasilakis arbeidet med magnetiske elementer, metallobjekter som hang fra wire i rare vinkler ved hjelp av elektromagnetiske felt, militærkompass, blinkende lys og tankantenner.

Paul kjøpte en slik skulptur, to blinkende lys på en metallstang, og det samme gjorde John og George.

Rykter sier at Ringo fikk sjåføren sin til å sette sammen en maken i garasjen.

Takis’ ekskone Liliane Lijn dukket også opp på galleriet, og her introduserte hun innehaver John Dunbar for en venn av seg: Yanni Alexis Mardas.

Til tross for en sterk aksent var Alexis flink til å

bruke taleredskapet til å få med seg folk, og fortalte John Dunbar om noen av de fantastiske ideene han hadde til nye oppfinnelse . Men da han merket at Dunbar også hadde peiling på vitenskap, tonet han ned ideene sine til det som var praktisk gjennomførbart.

«Han var rimelig slu når det gjelder måten han solgte inn greiene sine på», husket John Dunbar da han ble intervjuet av Barry Miles for «Many Years From Now». «Før han visste at jeg hadde kjennskap til alle slike ting. Han var ikke en komplett sjarlatan i den forstand at han ikke kunne noe. Det gjorde han. Og han visste nok til å få folk interessert og til hvilken grad. Han var en fuckings TV reparatør: Yanni Mardas, ikke noe av dette “Magic Alex” tøvet!»

Rolling Stones

Likevel var John Dunbar ganske fascinert av Mardas på denne tiden og de ble gode venner. Dunbar foreslo at han og Alexis gikk i partnerskap for å utnytte ideene til Alexis, >>

33

Magic Alex

<< hvor Dunbar skaffet jobbene og publisitet.

Selv om Dunbars kone Marianne Faithfull nå hadde forlatt ham til fordel for Mick Jagger, hadde de fortsatt kontakt i forbindelse med at han hentet sønnen Nicholas enkelte helger, og på disse turene traff han jo stadig vekk Jagger.

Den første jobben han skaffet for Alexis og seg selv var å kjøre lysshowet på en treukers Rolling Stones-turné i Europe som startet 25. mars 1967 i Örebro, Sverige, og tok dem gjennom Tyskland, Østerrike og Italia til den ble avs-

luttet med en konsert på fotballstadion i Aten, den 17. april.

Alexis og Dunbars bidrag var et system med spotlights som Alex hadde designet. Ikke bare responderte lyktene elektronisk til musikkens rytme, de skiftet også farge etter forskjellige toner. «det virket ikke alltid,» husket Dunbar, «men det virket i en ganske stor del av tiden.»

Imidlertid var ikke Stones imponert, og Dunbar begynte å se seg om etter andre sponsorer.

Beatles John Dunbar hadde fortsatt ganske god kontakt med John Lennon, de to tok syre sammen, så han var den mest åpenbare personen å henvende seg til angående finansiering.

Etter at Faithfull hadde forlatt ham, flyttet Dunbar først inn i Indica Gallery, før han fant seg en leilighet i Bentinck Street, rett over gaten fra leiligheten til sine foreldre.

John Lennon kom av og til på besøk og Paul stakk også innom iblant. Rundt peisen var muren dekorert med drodler og signaturer som både John Lennon og Paul hadde bidratt til - det var en veldig «sixties» leilighet. Dunbar husker å ha droppet syre sammen med begge der. Ikke lenge etter at han flyttet inn, tok han også

34

inn Alexis Mardas for å være med og dele på husleien, og som en konsekvens av dette ble Alexis raskt kjent med Lennon. John Lennon ble enormt fascinert av ideene til Alexis og ga ham klengenavnet Magic Alex. Alex innyndet seg raskt og gjorde mye for å beskytte Lennon fra andres (enn sin egen) innfl telse, inkludert John Dunbar.

THE NOTHING BOX

ic Alex er ofte har blitt tillagt Mag En av de tingene som nt ». Historien er omtre en ks bo gtin en ng «I lte den såka d en hadde Alexis Mardas lag en tid fri På r: lge fø m so seg å lys på fronten som slo boks med en gruppe sm var te feldig rekkefølge. Det til de en lat ne sy til i på av og n, men en noen praktisk funksjo bare et moroobjekt ut en n hos folk som var på sjo tra un m g illi sk ad e det vakt Mardas, kjøpte en slik boks av on nn Le hn Jo . pp tri re sy kjent med hverandre. og det var slik de to ble

Det viser seg at det amerikanske postordrefirmaet Hammacher Schlemmer averterte den såkalte «Nothing Box» så tidlig som i 1962. Opprinnelsen til boksen skal, ifølge en gammel artikkel, ha vært at en pensjonert ingeniør lagde denne boksen til sin kone for å more henne. Hun tok den med til direktøren for Hammacher Schlemmer fordi hun mente at dette var noe for ham, og det var det. Han lot boksen serieproduseres og solgte den gjennom sin postordrekatalog. Flere kilder hevder at også tidligere president i USA, Dwight Eisenhower kjøpte en av disse boksene. Tydeligvis eide John Lennon en av dem, ettersom han er avbildet med den i fle e fotografie , og man kan også finne den i bakgrunnen på bilder tatt inne i Lennons hus i Weybridge.

Alex Mardas har aldri selv nevnt denne boksen i ettertid.

Paul McCartney husker hvordan Alexis ble en del av sirkelen rundt Beatles: «Vi møttes alle en morgen hjemme hos meg før vi skulle inn i studioet eller noe, og John dukket opp med Alex, som to blomsterbarn med halskjeder på og bølgete blondt hår og John med sin sporran, den lille penge-

pungen han pleide å ha. Jeg husker at John satt på gulvet foran meg og sa, ‘Dette er min nye guru: Magic Alex.’ Slik var det han kom inn. John ga ham navnet. Og en liten stemme inni meg sa, ‘Hrnmmm. Åh, wow, gosj! Jeg håper det er riktig, John.

Det er en veldig vidåpen ut-

35

talelse, vet du.’ Okay, ‘Guru på hvilken måte?’ ‘Åh, du vet.’ Jeg tror at John overhodet ikke var keen å automatisk bli hektet på en indisk guru, en lærer, som skulle vise deg veien. Men han så det kloke i en slik ide, av slikt en lærlingperiode. Så han hadde sannsynligvis snakket med Alex, og skravlet om alle disse far-out tingene og plutselig kommet på,

Magic Alex Du er min nye guru! Dette er fremtiden! Så vi fikk alle t effe Alex og han var morsom, og Alex ble en del av gjengen.

Ettersom John hadde introdusert ham som en guru, var det muligens et lite press på ham for at han skulle oppføre seg som en.

Jeg behandlet ham ikke slik, jeg bare syntes han var en fyr med

interessante ideer. Og lot ham fortsette med gurugreiene, hva han nå enn hadde lyst til å gjøre.

Vi brød oss egentlig ikke med å eksponere folks bløffer, det ville ha vært litt for aggressivt.

Så vi lot ham bare holde på.»

Oppfi nelsene Alex sine originale ideer var alle teoretisk mulige, gitt den eksisterende teknologien, men datakraften mange av dem hadde behov for på den tiden ville ha gjort de uoverkommelig dyre.

De inkluderte en telefon som du bare fortalte hvem du ville ringe til og som slo nummeret basert på stemmegjenkjennelse, og en som viste nummeret på en innkommende samtale før du tok av røret. Begge disse oppfinnelsene fantes allerede som prototyper på laboratoriene til telefonselskapet Bell i New York, men det visste ikke Beatles. Fra disse gikk han til litt mer fantasifulle tankesprang: et røntgenkamera som kunne se gjennom vegger, slik at man kunne se folk til sengs eller i dusjen. Et kraftfelt som kunne omringe en bygning med farget luft slik at ingen kunne se inn. Et kraftfelt av komprimert luft som ville forhindre at noen krasjet inn i bilen din bakfra. Et hus som kunne sveve i luften, hvilende på en usynlig stråle som noe fra en Lyn Gordon film – hvilket meget godt kan være hvor han fikk ideen fra.

George Harrison kommenterte i sin selvbiografi «I Me Mine»: «Det Magic Alex gjorde var å plukke opp de siste oppfinnelsene, vise dem til oss og så trodde vi at han hadde oppfunnet dem. Vi var sykt naive. Jeg skulle gi ham V12 motoren fra min Ferrari Berlinetta og John skulle gi ham sin, for Alex mente at med de to V12 motorene kunne han bygge en flygende tallerken.

Men vi var klare til å gi ham dem - ‘Værsågod, sett i gang!’ dumme jævler».

Paul: «Han ville sitte og fortelle oss hvordan det ville være mulig å ha tapeter som også var høyttalere, så man kunne tapetsere rommet med en slags substans og så kunne det plugges inn, og hullet i veggen ville vibrere og virke som en høyttaler - “loudpaper”.

Og vi sa, “Vel, hvis du kan gjøre dette så vil vi gjerne ha det.”

Det var alltid “Vi vil gjerne ha en slik en.”»

36

De fleste av vennene til Beatles var ikke imponert over Alexis.

Han likte ikke å diskutere sine ideer med noen som faktisk kunne noe om tekniske ting eller elektronikk, så som George Martin, fordi de kunne kanskje demonstrere for John hvorfor disse tingene ikke ville kunne virke. Det virker veldig som at Alexis hadde et abonnement på «Illustrert Vitenskap», og Beatles hadde det ikke. Når han ser tilbake er Paul enig: «Det kan faktisk godt hende at det var tilfelle! Jeg tror, for å gi ham litt kred, at han kunne litt mer enn som så men jeg ville ikke ha blitt forbauset om det var slik det hang sammen, for det var akkurat slike ting han fortalte om. Og vi kunne si, ‘Men er det virkelig mulig, eller er dette bare en slags teori?’ og han ville insistere på at det virkelig var mulig. Man kunne lage telefoner som responderte på stemmer, og så videre og han ville si, ‘Det er mulig nå, teknologien finnes men det er ingen som faktisk driver og setter alt dette sammen.’»

Johns drøm Den teknologiske virkeligheten var ikke den eneste innfallsvinkelen Alex hadde til gruppen. En av John Lennons store fantasier var at Beatles, deres venner og stab alle skulle bo i en beskyttet innhegning på en øy, frie fra forstyrrelser fra omverdenen. Derek Taylor beskrev Johns visjon i sin selvbiografi «Fifty Years Adrift»: «De fi e Beatlene og Brian skulle ha sitt nettverk i sentrum av innhegningen: en kuppel av glass og jern ikke ulikt det gamle Crystal Palace over den felles kreative/lekeområdet, og fra denne skulle stier og veier lede som eiker fra et sykkelhjul til de fi e svære og utrolig vakre separate bokvarterene. I utkanten skulle husene til den indre klikken være: Neil, Mal, Terry og Derek, komplett med partnere, familier og venner ...»

Marianne Faithfull husker Pauls reaksjon på ideen: «John ville at de alle skulle bo sammen på en øy. Jeg husker at han snakket om det, og sa, ‘Det som er nødt til å skje oss alle, the Beatles ...’ og for Paul var dette selvsagt et mareritt, det siste Paul ønsket å gjøre var å bo på en eller annen føkkings øy, om det nå var i Irland eller

Hellas, hvor enn det var, sammen med John, George og Ringo og deres koner og deres roadies, og Mal og Neil, alle på en øy. Dette var Johns visjon og de måtte alle gjøre dette. Og selvsagt var Pauls svar, ‘Yeechhhhhh.’

Det skulle være noen fle e folk, som John Dunbar. Men det var bare forferdelig for Paul og jeg husker han snakket om dette og sa, ‘Vel, jeg regner med at de aldri kommer til å få det til.’ Paul var virkelig mer sofistikert enn hva John noensinne var».

Alex grep fatt i Johns drøm som et middel for å bli mer involvert med Beatles og deres finanse .

Han fikk raskt solgt ideen til John om at Beatlesleiren burde være på en gresk øy.

Hellas hadde

Foto: Linda Eastman

37

blitt overtatt av en fascistisk militærjunta i april 1967. Demokratiet var opphevet, alle som var i opposisjon til juntaen ble jaktet på og torturert, pressen var strengt sensurert og tusener av politikere, studenter og intellektuelle var i ferd med å forlate landet. Langt hår og rock ‘n’ roll var blitt forbudt. Naturligvis var pressen og de vestlige demokratiene enstemmige i å fordømme dette militære styret.

For Alex var det åpen bart at hvis Beatles kjøpte en gresk øy, så ville dette hjelpe til å motvirke den negative presseomtalen som militærregimet tiltrakk seg. >>

Magic Alex << Alex påsto at hans far var et høytstående medlem av det hemmelige politiet, men dette kan fort ha vært nok en fantasi. Skrytet hans om en forbindelse med militærjuntaen gjorde lite for å blidgjøre de andre vennene til Beatles, som bare mente han utnyttet John Lennons naivitet. Men John ville ha sitt Beatlessamfunn, så Alistair Taylor fra Brian Epsteins kontor fløy over for å se på eiendommer til salgs sa men med Alexis. Etter flere bomturer fant de det perfekte stedet: en øy med navnet Leslo, på rundt 32 hektar, med fire idylliske strender og fire mindre, men beboelige øyer som omkranset den - en for hver Beatle. Hele eiendommen var til salgs for 90 000 pund, og inkluderte en liten fiskerlandsby med tradisjonelle hvitmalte hus som var gruppert rundt en havn fylt med fargerike fiskerbåter og sju hektar olivenlunde .

De greske øyer kom for dagen – så skulle Beatles posere for pressefotografier for turismedepartementet.

Alistair Taylor rapporterte tilbake og den 20. juli 1967 fløy Geo ge og Patti, Ringo og Neil til Aten, og to dager senere fulgte Paul og Jane, John og Cynthia med Julian, og Pattis seksten år gamle søster Paula, Alistair Taylor og Mal Evans.

Maureen ble igjen

i Storbritannia for hun var i de siste stadiene av graviditeten. De ble ønsket velkomne med åpne armer av faren til Alex. Ifølge Peter Brown hadde Alex gjort en avtale med myndighetene i Hellas at dersom Beatles fikk diplomatisk immunitet, hvilket vil si at deres bagasje ikke ville bli sjekket slik at narkotikaen

38

Paul: «Alex inviterte John på båtferie i Hellas, og så ble vi alle invitert. Det var en eller annen historie om å kjøpe en gresk øy eller noe. Det hele var uvirkelig på en måte, men det første vi måtte gjøre var å dra til Hellas og se om vi i det hele tatt likte oss der. Ideen var å skaffe en øy der man kunne gjøre hva man ville, et slags hippiesamfunn hvor ingen ville hindre deg i å ha din livsstil. Jeg antar at hovedmotivasjonen for dette ville være at da kunne ingen hindre deg fra å røyke. Narkotika var sannsynligvis hovedgrunnen til å skaffe seg en eller annen øy, og så kom alle disse andre samfunnsideene som var in den gangen - ‘Åh, vi skal male det sammen. La oss gjøre dette. Jeg hugger ved.’»

«Jeg mener at hvis man skal skrive en stor symfoni eller øve inn med den beste strykekvartetten i verden, så er det greit nok å avsondre seg. Det har kun en praktisk betydning; å gi deg masser av tid og hvis du vil gjøre dette, hvorfor ikke i Hellas? Det var en ambisjon som kom inn via narkotikaens innsfl telse, man satt bare rundt: ‘Ville det ikke ha vært flott? Havets brus, solskinn, og vi som spiller.

Vi skaffer oss et studio der. Vel det er jo mulig nå for tiden med mobiler og ...’ Vi hadde masse slike ideer. Hele Apple-selskapet var resultatet av disse ideene.»

Beatles leide en luksusyacht for å cruise rundt øyene men de ble oppholdt av en storm utenfor Kreta så de ble værende i Aten i noen dager. Alex arrangerte noen sightseeingturer for at de ikke skulle kjede seg, men han holdt også de greske turistmyndighetene informert om utfluktene, så hvor enn de gikk var det masse folk som dukket opp. Alistair Taylor skrev: «En gang på en tur til en landsby i fjellene kom vi rundt hjørnet på denne fredfylte veien bare for å finne hundrevis av fotografer som klikket i vei på oss.» Beatles takket ja til en invitasjon fra Oxford Universitets dramaklubb om å overvære forestillingen «Agamemnon» av Aeschylus den 23. juli på teatret i Delfi. Det kunne ha vært en flott tu , men nok en gang hadde Alexis tipset turistmyndighetene på forhånd og disse kringkastet

Beatles’ tilstedeværelse på radioen! Og dermed så var det horder av fans og journalister da Beatles ankom Delfi. De slo retrett til limousinen og returnerte umiddelbart til Aten uten å ha fått sett stykket.

Yachten, «MV Arvi», ankom endelig. Den hadde et mannskap på åtte, inkludert kapteinen, kokken og to stuerter. Først dro de på øyhopping, og tilbragte dagene svømmende, solbadende, musiserende og tok narkotika. Så satte de seil for å inspisere det potensielle øysamfunnet til Beatles.

Etter å ha utforsket området en hel dag, og planlagt hvor platestudioet skulle ligge og hvem som skulle ha hvilken øy til sine drømmehus, fikk Alistair Taylor i oppdrag å fly strake veien tilbake til London og arrangere kjøpet av eiendommen. Dette var på en tid der det var vanskelig å overføre penger ut av Storbritannia og Beatles måtte søke regjeringen om tillatelse til å bruke 90 000 pund i utlandet. Taylor fikk omsider tillatelse, men da hadde entusiasmen til Beatles kjølnet.

Paul:

«Vi gikk ombord på båten og satt rundt og droppet syre. Det var moro å være sammen med alle sammen, det hadde sine øyeblikk.

Men for meg ble dette litt trettende. Jeg kunne hatt bruk for noen nyktre tider innimellom, da ville jeg ha satt bedre pris på det.

Men det ble ikke noe av det, for vi dro ut dit og tenkte, Nå har vi

39

gjort det. Det var det i noen uker.

Flott, var det ikke? Nå trenger vi det ikke. Ved å ha vært der, syntes jeg ikke at vi behøvde å dra tilbake. Trolig er den beste måten å ikke kjøpe en gresk øy på å dra ut dit for en stund.»

I mellomtiden hadde verdien av deres 90 000 boligkjøpspenger steget så da Alistair Taylor solgte de tilbake til regjeringen, tjente Beatles 11 400 pund på eventyret!

«Det var fint at vi ikke gjo de det,» sa Paul, «for de som har forsøkt å realisere disse ideene innser etter hvert at det alltid vil oppstå krangler, det vil alltid bli hvem sin tur er det til å ta oppvasken og hvem sin tur er det å tømme latrinen. Jeg tror ingen av oss tenkte på dette.»

Magic Alex Etter at Beatles var ferdig med sitt greske eventyr var det tid for innspilling av filmen «Mag cal Mystery Tour», og der var Alexis Mardas med som en av passasjerene på bussen.

Apple Electronics Apple gikk til innkjøp av en bygning i 34 Boston Place, som lå ved siden av Marylebone togstasjon, og denne ble hovedkvarteret til «Apple Electronics» – som Mardas skulle bestyre. Han fikk en lønn på £40 per uke, samt en andel av profitten som hans oppfinnelser skulle innbringe. I åpningssekvensen av «A Hard Days Night» ser vi faktisk Beatles løpe forbi denne bygningen. Mardas ble filmet i sitt nye laboratorium for Apple Electronics for en reklamefilm for Apple, og denne er dokumentert i Beatles Anthology. Selv om mye penger ble brukt for å utvikle oppfinnelsene til Mardas, så tjente man lite

40

eller ingenting på dem. Mange skal ha bemerket at Magic Alex likevel ikke var så magisk. Tony Bramwell avfeier ansettelsen av Mardas hos Apple som bortkastet tid og penger, da han gjerne kom med forhåndsannonsering av geniale produkter som han siden aldri leverte. I et outtake av «Hey Jude» som er inkludert på Beatles Anthology sier Paul McCartney «I was a robber in Boston Place!»

– var dette en referanse til Magic Alex og pengene som ble brukt på ham?

Cynthia Kort tid etter at de returnerte til England, dro Mardas på ferie til Hellas sammen med Cynthia Lennon, Jenny Boyd og Donovan. Ved tilbakekomsten til Lennonfamiliens hus Kenwood, 22. mai 1968, fant Mardas og Cynthia Lennon at Yoko Ono holdt John Lennon med selskap, iført Cynthias morgenkåpe. Cynthia og Alex forlot åstedet.

Cynthia skrev i sin selvbiografi at Mardas denne kvelden prøvde å smyge seg opp i sengen hennes og ligge med henne, men at hun avviste ham. Det skal også ha vært Mardas som senere informerte Cynthia Lennon om at John ville skilles og ta fra henne Julian.

Mardas var også involvert i å starte opp Beatles Apple butikk i Baker Street, der han fikk masse penger for å lage en kunstig sol som skulle lyse opp nattehimmelen i forbindelse med åpningen. Dessverre fikk han ikke dette til, han sa at det dessverre ikke fantes en kraftig nok strømkilde til å fyre opp solen han hadde lagd, en unnskyldning Beatles godtok.

Han spilte også en rolle da Lennon og Harrison valgte å forlate Maharishiens meditasjonsleir i India i 1968. Det var i mai 1968 at han fikk beskjed om å forlate laboratoriet i Boston Place og dra til Rishikesh, India, hvor Beatles drev og studerte meditasjon hos Maharishi Mahesh Yogi. Her skal Mardas ha forsøkt å dokumentere at Maharishien prøvde seg på en amerikansk dame som også deltok på kurset. Etter å ha påstått dette overfor Lennon og Harrison, besluttet de seg for å konfrontere Maharishien, og bryte opp og forlate kurset, og India. McCartney og Starr hadde forlatt kurset tidligere.

Den 11. juli 1968 giftet den da 26 år gamle Mardas seg med den 22 år gamle Eufrosyne Doxiades, datteren til en repektert arkitekt. Vielsen fant sted i St Sophia’s Church i London, George Harrison med kone var til stede og Lennon (som var der sammen med Yoko Ono) delte på å være forlover, sammen med Donovan.

Andre del av opptakene til dokumentarfilmen «Let It Be» skulle filmes i Beatles nye Apple Studio i kontorbygningen deres i 3 Savile Row. Magic Alex hadde lovet Beatles å installere et 72-spors innspillingsstudio i Apple-bygningen. Studioutstyret (som nå var nedgradert til 16 spor) var imidlertid ikke ferdig, og hele anlegget befant seg fortsatt i hans elektronikklaboratorium i Boston Place. Mardas selv har i ettertid sagt at han ennå ikke var ferdig med å sette sammen de forskjellige komponentene, men at de uten hans viten ble flyttet fra Boston Place til kjelleren i Savile Row. Uansett, studioet var ikke funksjonabelt, og man måtte derfor leie inn portabelt utstyr fra EMIs studioer i Abbey Road Studios, og installere dette i Applestudioet for at det skulle fungere. Rundt den samme tiden skjedde det at Allen Klein kom inn for å redde Apple, og en av de tingene han iverksatte var å sparke Mardas og stenge Apple Electronics. Mardas har senere sagt at han ikke fikk sparken, men fortsatt var direktør og aksjeeier i Apple i flere år etter dette

41

Magic Alex Etter Apple

gic Al x har Oppfinnelser Ma att noe med å tilbakevist å ha h gjøre: eller diskutert, t ve lo ri ld a r a h g «Je nne opp noen v enn si forsøkt å fi de følgende:

Kong Konstantin

de ut Etter sin Beatlesperio nnskap nyttet Mardas sitt ve den med kong Konstantin gen var andre av Hellas. Kon ter milblitt tvunget i eksil et 67 og itærjuntaens kupp i 19 bodde nå i London.

rtsatt konge (frem til m kan se gjennom Han var imidlertid fo • Et røntgenkamera so 1973), avskaffet monarkiet i n ae nt rju tæ ili m vegger. e kongeen bygning gang med den britisk ge om rin et ei om pl n og ka m so lt andre • Et kraftfe kongehus i Europa og n. e in dr an se n og ka en n ili ge m in fa kongen med farget luft slik at l vi om sitt vennskap med nn m je so G ft r. lu de t ste er im te pr m t med andre prominen ak • Et kraftfelt med ko nt ko i s da ar l.

M bi m ko n kjøre på en rhetskonforhindre at noen ka ablerte seg som sikke et og er on på rs e pe nd ile e i luften, hv net skulle gjøre limou • Et hus som kan svev sulent der han blant an en ikke kunne gj skuddsikre, slik at de en usynlig stråle. er sin gg . le an eo er d eventuelle attentater ges inn i et st nomhulles av kuler ve • Tapet som kan plug t tte var en fiasko. Blan de r. le så ta og yt at r hø sie m e so en e kt er Ry og fung kjøpt eve over Hussein av Jordan ha sv le ng ul Ko sk al m sk t so l ne an so tig • En kuns hadde gjort mmelen under av biler som Mardas hi te p flå op l he se ly en og et re e skal Baker St e etter å ha testet bilen th k, en m tik , re bu ik es ds kl s ud le sk at ålet. gallaåpningen av Be 67. ent ubrukelige til form 19 kj r itt be bl m ha se de de 4. n de «Apple Boutique» ville gjøre objekter Etter Apple • Magisk maling som slutten n i medias søkelys på usynlige. je ig m ko s n da in ar s M ge kunne plug å være i et da han ble rapportert t, • Elektrisk maling som lle -ta 80 av . llins. p rommet spillerinnen Joan Co ue sk ed m d i vegguttak og lyse op ol rh fo e lagd av V12-motoren kjent mens Collins De to hadde først blitt • En flygende taller en ari og , som var direktør for rr ss Fe s Ka n on Ro ris ed ar H ft e gi rg r va til Geo llins mest yce. s. Her til lands er Co Ro rd co lls Re Ro e s pl on Ap nn Le John Alexis i TVStarrs trommer o å ha spilte rollefigu en r ng fo Ri t t en kj nd ru lt tfe af r til • Et kr sten re t», altså en navnesøste a tie fr as en yn yd «D el n m rie om se tr som ville isolere s. et. grekeren Alexis Marda io ud st i ne ne fo ro ik av m ten av sine en 04 solgte Mardas fem ng 20 ga I en g je e dd ha auksjon hos I den forbindelse t. r fra Beatlestiden på ae ire m en te uv e so tt de om nnon nskje mest diskusjon med John Le ties i London. Den ka ris Ch en ge la å ig ul du etisk m enstanden var et Hin gj te an ss Jeg sa at det var teor re te in san rert av overlyds tr halsbånd overlydsbarriere gene i å passere d ly e e vært avbildet dr in rh fo lle vi m John Lennon hadd so fusorer. Dette g je 1967-68, g foreslo aldri at Je enn ett år i perioden lt. er fe m t i ss ed vi m et m no , gjen get til «Two Virgins» sla om på ». t re ne ie an rr t ba an k bl on skulle lage en sli det var det eneste Lenn der halsbån

42

hadde på seg.

. nnet død i sitt hjem 13 fu e bl s da ar M s xi le A Yanni d i lei. Han skal ha ligget dø om Magic Alex i en el v m re m sk ga n in år oz 74 K , n ar lla nu A ja Da das et, men døde mes i 2008 gikk Mar dager før han ble funn en no i n te he lig artikkel i New York Ti delse en god del av påstand mplikasjoner i forbin ko ste r, vi ke ke sa ba år til ge og rli ål tu m na av til søks isen . derebragt om ham. Av med lungebetennelse ene Kozinn hadde vi sen, el øk ks sa fra er ift tg tu fikk massive advoka sler fra hvor Mardas flere forespør s spalteplass i avisen da ste ar vi M av k re fik er sv 10 es 20 D i og intervjue for den store ndene om ham g sta se på la å av ge om an hn m iso ste w Mark Le han tilbakevi det n mener at dette var så med ham forsvant in n, oz ie K er l. fis ke ra tik og ar bi s ns le in at Be fra Koz s død twitret de: å storier. Etter grekeren skilde i en lang perio hi kt l te de nn d di go ve en ho k s no da ar Alex M rbare rykter om ham av mytene om Magic te l en de d um go ok en ud r at fo hn g in iso Lew få erstatn tikler iser som publiserte ar av fra , en tid le pp ikke var riktige.

A fra ksa s da veldig trist. ar M at rt te en kum twitret «Jeg føler meg no O ko Yo k de om Beatles. Det er do fik n 1988 – 2006, og var en god venn av bå de s da rio ar pe i M ne x” le ise A av ic e ag ss “M søkte di full, han et opp ter at sakene ble ordn an var ikke bare talent et H . m eg de m fra og se hn el Jo ag kl be ople (her The Observer, The Pe hadde et stort hjerte.» l utenfor domstolene: ai M ly ai D , 0) 00 5, kjent: £7 er erstatningssummen og The Independent.

Kilder: ines, Steven S. • Brown, Peter & Ga : An Insider’s Story «The Love You Make of the Beatles». hn».

• Lennon, Cynthia. «Jo ars From Now».

Ye y an «M .

• Miles, Barry • Taylor, Derek.

«Fifty Years Adrift Shirt)».

(In An Open-Necked day».

• Taylor, Alistair. «Yester Me Mine».

• Harrison, George. «I • Wikipedia • Twitter

43

Intervju med Stein Dag Jensen av Roger Stormo

En Norwegian Wood-klassiker til glede for nye lesere Her følger et intervju vi gjorde med Stein Dag Jensen for 20 år siden.

Det sto første gang på trykk i Norwegian Wood 65.

Stein Dag Jensen er en interessant person som var ung i Norge midt i Beatlemania-perioden, og som Carl M. Iversen A/S var forløperen til EMI Norsk A/S. Det var stort sett bare navnet og adressen som hadde en viss befatning med The Beatles.

Vi har vært så heldige å få intervjue ham om dette: ble forandret da EMI overtok. Carl M. Iversen holdt til i Youngsgata i Oslo med instrumentforretning ut NW: Fortell litt om når du først fikk høre mot gata i første etasje, og plateselskap oppover i etasjene. Lageret var i bakgården, og det var en muom The Beatles Jeg leste om The Beatles i New Musical Express lighet til en snarvei over i bakgården, men den gikk høsten 1962, og hørte «Love me do» på Radio Lux. igjennom studioet! Jeg anmeldte plater og hadde god Jeg var da 17 år gammel, skrev om popmusikk i kontakt med artist- og repertoarsjef Rolf Syversen Dagbladet der jeg bl.a. kommenterte Top 20 listene (1920-1987) og hans sekretær, frk Stavseth. Sistnevnte var langt fra noen promotion-babe. (Gunvor fra Radio Lux. Stavseth sto mest sannsynligvis bak utformingen av de norske singleplatenes omslag. Hun er kreditert for omslaget til Firebeats Inc. Albumet i 1967. Red. anm.)

Forøvrig gikk jeg på Grefsen Gymnas. NME var den store popavisen den gang (Radio Lux hentet sitt Top 20 derfra), Melody Maker var mer jazzorientert.

Jeg fikk etter hvert god kontakt med redaksjonen i NME og ble en slags korrespondent. Skrev bl.a. om Traffics debut i Oslo. Høsten 1962 var The Shadows den store gruppa, men The Beatles imponerte med sin rufsete friskhet.

NW: Etter hvilke kriterier ble låtene for utgivelse i Norge plukket ut? yversen, som i ettertid kanskje er mest kjent som Odd Grythes pianist i «Husker du», var åpen i sitt sinn, men innså at The Beatles ikke var hans greie.

Derfor lurte han på om han kunne få hjelp av meg.

Rent praktisk fungerte det slik at jeg fikk de nye LP’ene først, - og så plukket jeg ut melodier jeg hadde tro på til singleplater, slik at det ble tettere NW: EMI Norsk A/S var ennå ikke op- mellom utgivelsene Det var et visst nordisk samarprettet, og Carl M. Iversen var det selska- beid, noe som gjorde det lettere å få tillatelser for pet som ga ut (single)plater med EMIs (og utgivelsene fra EMI i England. en rekke andre selskapers) artister. Kan du Jeg foreslo utgivelser og Syversen konfererte med fortelle oss om din befatning med dette? sine nordiske kolleger. Var det planlagt utgivelser i Sverige eller Danmark som jeg synes var ok, tok vi 44

dem derfra. Eller omvendt. Sånn var det med «Twist med mitt neste forslag «Rock ‘n’ Roll Music»/«Eight & Shout» (som var helt opplagt}, «All my loving», Days A Week» som lenge var den mest solgte Beatle«Roll over Beethoven» og «Long Tall Sally». splata i Norge.

Jeg var i London sommeren 1965 og besøkte EMI og Brian Epsteins kontor. Der fikk jeg høre «Help!»LP’en. og det var helt klart for meg at «Yesterday» ville bli svær.

Jeg kontaktet Syversen og han skulle ordne det praktiske. Svenskene satset på «I’ll follow the sun» mens vi altså holdt på «Yesterday».

Deretter var det enighet om «Michelle»/«Girl» i kjølvannet av «Yesterday»-suksessen. Etter det ble det mer orden i rekkene, og Beatles-utgivelsene ble samkjørt verden over.

EPene solgte ikke noe særlig og var ikke så interessante her i landet at det var noen vits å sette sammen noen spesielle. (likevel kom det ut en helnorsk Beatles EP. Red. anm.)

NW: Hvorfor var «Norwegian Wood (This Bird Has Flown)» aldri en norsk singel?

«Norwegian wood» ble ansett som litt for spesiell til Jeg sto hardt på «I Should Have Known Better»/«And singleutgivelse.

I Love Her», derfor har den norsk nummer.

En favoritt var også «If I Fell», men den var planlagt allerede (i Danmark var det vel).

Morsomt var det

45

NW: I heftet «The Beatles i Norge» oppgis «Please Please Me» som første utgitte Beatles-single i Norge. Omslaget er sannsynligvis trykket i Danmark, mens selve etiketten helt klart er norsk (benyttet i perioden 196364). Husker du denne utgivelsen?

Det er grunn til å presisere at alt tok lenger tid den gangen. Markedet var mye mindre og det var ikke opplagt at alle plater skulle utgis her. Norske massemedier hadde eventuelt stort sett bare sansen for skandalene, så vi som holdt på med pop, hadde ikke carte blanche som i dag.

Ikke var det MTV, og det var bare litt pop i NRK helst etter at platene hadde forsvunnet fra de britiske listene slik at det ikke var reklame. F.eks tror jeg de færreste i Norge hadde hørt om Woodstock-festivalen før filmen kom.

men monoene var vel utsolgt i England. A&R-sjef Syversen beklaget at han bare hadde stereo-utgaven til meg. Men fra «She Loves You» var det bare å pøse på med utgivelser, noe jeg altså var behjelpelig med.

NW: Noen singler kom ut med like eller liknende cover i Sverige, Danmark og Norge, noen svenske og danske singler (og EPer) ble solgt her til lands, og noen norske singler ble i hvert fall solgt i Danmark.

Hvordan fungerte dette samarbeidet?

Som sagt, så var det lettere å gi ut felles-plater.

Omslag skulle lages og det skulle klargjøres pressekapasitet for vinylen. Derfor ble det mikset en god del. Nå er det jo store skandinaviske platelagre.

Den gang kunne du forsyne deg på bakrommet, men det var ikke så vanskelig å ta inn plater fra andre «Love Me Do» ble ikke stor nok i England til at den land kunne utgis her, og jeg mener at det drøyet så lenge med «Please Please Me» at den kom etter «From Me To You».

Men LPen «Please Please Me» kom, men først bare i stereo - noe som var uvanlig den gang,

46

NW: I oktober 1963 var Beatles på en ukes turne i Sverige. Hvordan ble dette omtalt i Norge? Dro du over for å se dem eller kjente du noen som gjorde det?

Tre undergrunnstasjoner ble stengt fordi folk ikke kom seg opp fra T-banen på grunn av menneskemengden rundt Piccadilly Circus.

Sommeren ‘65 tilbrakte jeg med å intervjue britiske artister, pluss The Byrds som ble lansert som USAs Må igjen minne om at vi var nærmere steinalderen. svar på The Beatles.

Det var ikke vanlig å reise til konserter, og avisene satset ikke på dette stoffet. Det var en viss omtale i Alle sloss om topplassen på listene den siste uka før Norge. men verken jeg eller noen jeg kjenner dro til «Help!» kom. Alle tok det for gitt at The Beatles gikk rett til topps. The Hollies var en av gruppene Sverige i den anledning. som satset hardt og klarte det med «I’m alive».

NW: Hva med 1964, da Beatles spilte både i Interessen for «Help!» LPen var voldsom. I HMVSverige og Danmark?

Heller ikke i 1964 var det noen særlige forandringer i redaksjonene. Jeg var ikke på noen av konsertene, og The Beatles var så populære at jeg ikke tror det var aktuelt med konsert i Norge som ikke var kjent som noe konsert-land. Konserten året etter med The Rolling Stones i Messehallen på Sjølyst var helt spesiell.

butikken var den stor, men jeg husker bedre en mindre butikk på Oxford Street. Der tømte de hele lokalet og kledte alle vegger og tak med «Help!»-covere.

Det var en platestabel på hver side av kassene, og alt du ble spurt om var om du skulle ha den i mono eller stereo ! Det var da stereoen tok igjen monoen. The Beatles var uten konkurranse.

NW: Du tilbrakte sommeren 1965 i Eng- NW: Du var en tur i Sverige i 1964, hvor du land, fortell litt om tilstandene som hersket. bl.a. kjøpte en Beatles-parykk. Hvordan var Beatles-feberen i Sverige kontra i Norge?

Til tross for at det løsnet litt i 1965, så måtte jeg f.eks. selv betale London-turen. Det førte til at jeg ikke sa ja til invitasjonen til den kongelige «Help!»premieren. 1700 kroner ville ha blitt et jafs i reisekassa, dessuten var det morsommere utenfor der - det var virkelig liv da The Beatles ankom!

Jeg tror Beatles-feberen konsentrerte seg om platene her hvor vi ikke hadde noen mulighet til konsertbesøk. Muligens var temperaturen noe høyere i Sverige, men jeg tror det var like stor interesse for musikken her hjemme. Dessuten var The Beatles veldig tidlig i karrieren på Skandinavia-besøk.

47

Slik så Stein Dag Jensen ut den gangen vi intervjuet ham.

Foto: Nrk.

som hadde hendt populærmusikken.

Det var patetisk å se ham og Robert Levin noen år seinere sitte i TV med parykker og spille Beatles-melodier firhendig!

Men jeg tok det som en seier at jeg fikk lov til å skrive særoppgave på skolen om The Beatles.

Det og langt hår kunne være nok til utvisning fra andre skoler.

NW: Kan du huske noen spesielle begivenheter i Norge hvor man kunne se det britene døpte Beatlemania (ungdomshysteriet rundt gruppa)? Premieren på «A Hard Day’s Night» («Yeah! Yeah! Yeah!» på «norsk») for eksempel?

Det var voldsom interesse , men det førte ikke til opptøyer som rocken hadde gjort noen år tidligere.

Det var glad, positiv livsutfoldelse. og det at The Beatles utviklet seg så interessant musikalsk, ga interessen for The Beatles en ekstra dimensjon. «Yeah Yeah Yeah» hadde vel premiere på Sentrum kino, men det ble ingen opptøyer som noen år tidligere.

Men The Beatles var uten konkurranse om plassen på topp, det var jo dem som førte musikken videre.

Jeg merket ikke noen særlig kjønnsforskjeller når det gjaldt Beatles-interesse. The Stones hadde nok flere gutte-tilhengere, men The Beatles tror jeg var jevnt fordelt.

NW: Sendte NRK TV noen programmer eller innslag med gruppa? «Drop In»? «Our World»? «Magical Mystery Tour»?

Siden det ikke var videoer den gang og politikken var som den var i NRK så var det ikke så mange innslagene. «Drop In» så vi, men jeg tror ikke «Magical Mystery Tour» ble vist.(«Drop In» ble vist på NRK NW: Hva med «de voksne»?

De seriøse i norsk åndsliv synes det hele var grusomt. TV lørdag 7. desember 1963 klokken 18:40. «Our Jeg inviterte Kjell Bækkelund til Grefsen Gymnas- World» gikk 25. juni 1967 kl. 19.55, kommentert av Knut Bjørnsen. Red. anm.) samfunn. og han mente The Beatles var det verste 48

HVORFOR IKKE LET IT BE?

Alle Beatlesfilmene har kommet ut nyoppusset på DVD og Blu-ray, unntatt «Let It Be». I et nytt intervju med filmfotograf Tony Richmond, som jobbet med «Let It Be» filmen under regissør Michael LindsayHogg, uttaler Richmond seg om hva det er som gjør at denne filmen fortsatt ikke er gjort tilgjengelig for hjemmekinomarkedet. Her er den delen av intervjuet hvor han snakker om «Let It Be»: «Etter å ha filmet (Rock’n’Roll) Circus, sa Michael Lindsay-Hogg at han skulle gjøre en TV spesial for the Beatles og ville jeg filme den?

Jeg spurte om han ville filme dette på videobånd eller film, og da han svarte ‘på bånd,’ sa jeg at jeg ikke var interessert. Rundt den samme tiden drev en kompis av meg, Denis

O’Dell, Apple Films for the Beatles.

Og Denis sa, ‘the Beatles kommer for å øve for en TV spesial (den samme som Michael skulle regissere). Hvorfor tar du ikke et par 16mm kameraer og noen folk og kommer ned og filmer noen greier og så kan vi lage en dokumentar av at de øver.’»

«Vi filmet tusener på tusener meter med 16mm opptak. Det var en diskusjon om hvor de skulle filme den faktiske TV-spesialen. Hver Beatle ville ha den et annet sted. Etter noen dager var de fortsatt ikke enige, og John sa til meg, ‘Hva er all den dritten du har filmet?’ Han likte det han hadde sett på de daglige visningene og sa, ‘Vi trenger ikke å gjøre noe annet, vi bare bruker dette og gjør en gratis konsert oppe på taket et 49

sted. La oss gjøre det i morgen ettermiddag.’ Og det ble Let It Be. Så enkelt var det!»

«Den kom ut som en film. Siden da har vi remastret den for DVD og det var så mange bortklippede ting som ikke ble benyttet i filmen som virkelig viser bitterheten mellom alle i the Beatles. Men den er fortsatt satt på vent av George Harrisons bo og hans kone og Yoko Ono fordi de ikke vil at den bitterheten skal vises.» av Roger Stormo Kilde: American Cinematheque

DAY TRIPPER

50

sikken. ring for den gode mu ist ge be les . Dei fekk etter fel d me -bandet Day Tripper . Og morsomt les ret at ina Be em rte -s pa sta å No til på t and ed var vi i gang, Takk for hyggelig pra av eit lokalt Stones-b l 20 år sidan. Derm ert ve os og ov pr dt st go r ra fo næ e eg sin i e lle hus på konsertan Som eg nevnte, så ble pmerksomheit og fu op r sto t en rtj ufo ng mi meini elig, «guttas sy20-års jubileum. bruk, sosialt og hygg tes or inv til ir og i 2015 hadde vi me t jek r eit pros ff oss. Når vi avslutta kva det var som tra musikk, men dette va på av te d lur lev vi et at liv er av n ad . Hylande «16 års» til de gr Eg har størstedele golvet skulle kolapse erten tok det av så at ns r fo ko e dd rst re fø en n ør de ng på ra forening». Likevel, nhengande, så var ar d. av Abbey Road sama bak, og alle sang me ida r ks ge ba len ele litt r sp ta å d gu me de , bass, ian ho og ten av Blindheim - sang Ol ved scenekan r ein me Sv , da ar ne git , ks ss va ba dt , go r Storskogen - sang - sang, perc, Werne ss Næ av Ol . er av mm år st tro Day Tripper be Elmar Karlsene at dei ville Haug - gitar, sang og så sterke og så kjend r va ira de ne ta Lå tangenter, Kjell Roar . Mellom anna b four». ane blei «friska opp» rre å kopiere «The fa låt be n av en ten ir ar me lvp le vil Ha . vi glede ut at tme, og «We Vi fann ganske fort irritasjon og andre sin week fekk reggae-ry a sin ys lte da ke t en gh til Ei g, e, rin fel ing forand d seljeflø te og hard tåle litt fornying og meir norsk preg me eit ening». d ev oo e W th in ian e eg at rw «L så fekk No ul Simons Pa til et mp Highland hotell, ko er ov rt spelt lla «Stonetripper» på ka vi m so t can work it out» va de til i r å plukke opp t. Det ble og starta frå Oslo fo et til eit fellesprosjek ilt nd st ba be es ial on es St sp r alt va ert dde forespeila get som Etter 5 år fekk vi ov r vore med på. Vi ha og fylte Flåmsbaneto ha lg eg he a ei r eis fo gr to let te tel ho rsoms bord måtte det bli Geilo. Vi leigde heile nefoss. Det er den mo ed kun to toalett om Hø M i . r ng re sa lei e og gg ng be åli frå sk ing, atles på laurdag.

3-400 tilhengarar med hjertelig forbrødr sert på fredag, og Be on da -k en t es de on n St t me de n, r ge va an e slåsskamper i midtg på babord. Vel framm r på styrbord herrer me da l, Go på pp sto tisse og 2003. d dette, 2001, 2002 me på vi ldt he år 3 I demerket 98395/requests/ det karakteristiske lan ps/1798296886 ou på gr ert m/ ns .co ko ok lde bo ha ce fa har vi i Hønefoss.

Apple-bygninga, så Ruteb ilstastasjonen konsert på taket av på te m sis ro lds sin ha les pp at /o Be Inspirert av informasjonskontor frå «Herreavdelinr ein gong kiosk og sammen med gutta 00 20 år i «Soppen». Det er va n gie olo n store Beatles-ant elen sin release av de pp Ca på d Dermed har me vi r Ellers va par konsertar i året. eit n ku lde ha r ha i snitt e, - og veldig gen» i NRK. luksusprosjekt som overskudd frå vår sid eit k re als vo r sik ha mu er så ipp og Tr t y stilt opp, og for så vid Men stort sett har Da heit når vi først har om ks er pm op l de ein ss det blitt km aust for Hønefo Klækken Hotell, 4 frå gt lan morro!! så je Ikk ygd. ipper på Facebook. på bygda» i Haugsb . mars. Sjekk Day Tr 2017 blir «Beatles 18 i t st en efe em gd ng by ra t ar de r ns bli Våre , og her ingslokalet Haugvang sentrum ligg forsaml ug@me.com Påmelding hos krha wegian Wood». ville skrive litt i «Nor du så r va t de om , t etter kvart gå ut i frå der så sender eg de Då har du litt info å bil du g en Tr t. as riv st eller sk Ellers kan vi snakka

Hei Oddvar!

Beste helsing frå Svein Olav B

51

INTERVJU MED ALAN G PARKER

NW har intervjuet fi mregissør og Beatles fan Alan G Parker om hans kommende uoffisielle «Sgt. Pepper» dokumentar.

av Roger Stormo

NW: Fortell litt om ditt forhold til Beatles.

- Jeg har vært fan av gruppen siden jeg var 9 år gammel. Jeg ble mobbet som barn, og musikken hjalp meg. Første gangen jeg dro og besøkte Liverpool var i 1980, jeg er født og vokst opp i Blackburn, Lancashire (stedet med de 4000 hullene). Så det var enkelt å komme seg til Liverpool med tog. Jeg ble medlem av Cavern Mecca tidlig, jeg er med i den nye dokumentarfilmen om det stedet.

(Cavern Mecca ble etablert av ekteparet Liz og Jim Hughes på den tiden da det ikke var noen

turistindustri rundt Beatles i Liverpool, mens Cavern Club fremdeles var lagt i ruiner under bakken. Ekteparet Hughes åpnet et Beatlesmuseum i Mathew Street, slik at fans som besøkte byen hadde et sentralt møtested.

Red.) Jeg så Liverpool endre seg mye i årenes løp og blomstre til den fanvennlige byen den er i dag. Første gang jeg dro dit, så manglet Beatles! Den første favorittsangen min var «Nowhere Man» fordi den resonnerte med noe i meg. Favorittsinglen min er uten tvil «Strawberry Fields Forever» / «Penny Lane». Og når det gjelder LP-platene 52

Alan G Parker

elsker jeg de fra «Rubber Soul» og til og med «The Beatles» (også kjent som «White Album»). Jeg begynte å samle for alvor i 1982 og møtte Keith Badman på Adelphi Hotel, Liverpool på en Convention i 1983 eller 84, og vi har vært venner siden, og også jobbet litt sammen.

NW: Hvordan likte du fjorårets offisielle «Eight Days A Week» film av Ron Howard?

- Jeg hadde store forhåpninger for «Eight Days A Week», og jeg likte den, jeg så den både på premieren her i London og to andre private visninger, før jeg kjøpte Blu-Rayen (både UK-utgaven og den japanske). Jeg likte den, men jeg synes nok at vi ble solgt en litt feilaktig varedeklarasjon, og vi fikk ikke så mye som var lovet.

Det virket på meg som den henvendte seg litt for mye til det røde og blå dobbeltalbum-publikummet, ikke for virkelige fans, hvis så, hvor var Pete Best? Og hvordan forsvant Hamburg og Liverpool nesten? For meg er «Anthology» (spesielt Directors cut bootlegen), eller til og med «Compleat Beatles» (som jeg spilte ihjel når lite annet fantes) fortsatt bedre filmer.

Mens både «LENNONYC» og «Living In The Material World» begge er hoder og skuldre over den.og vi har vært venner siden, og også jobbet litt sammen.

Hjemme hos Parker

behøvde å godkjennes av tredjepart, og jeg har 14 hyller med DVD/Blu-Ray-filmer om The Beatles eller solo, både offisielle og på bootlegs. Så jeg tenkte, la oss se hva vi kan gjøre? Jeg samlet teamet mitt og det neste som skjedde var at Alexa Morris (min produsent) og Keith Badman satt hjemme hos meg og så på DVDer og tok notater.

NW: Noen av oss ble litt bekymret over at Andy Peebles ble beskrevet som «den siste mannen som intervjuet John Lennon» i pressemeldingen.

Evan Jollyer orkestral, slik som i en stor spillefilm. For å sette stemningen i scenene, ettersom vi ikke fikk bruke Beatles’ musikk. Det er ingen som synger coverversjoner av Beatlessanger, som fan synes jeg det ville ha vært for dumt.

NW: Hva intervjuet dere Pete Best om, var det det at hans mor Mona Best lånte ut noen medaljer hun hadde, som dekorasjon på Sgt. Pepper-kostymene?

- Pete er ikke med i filmen så mye, kun for å dekke den historien. Men blant ekstramaterialet på DVD/Blu-Rayen er det over en - Ikke lenge etter at min Monty De folka som skrev pressemeldtimes ekstra historier fra ham.

Python-film «Almost The Truth - The Lawyers Cut» (som var off- ingen er ikke fans, de er presse- NW: Hva syntes du om de isiell) var ferdig så tenkte jeg at folk – og dermed var de i stand til to tidligere dokumentardette var en like god tid som noen å komme opp med en slik beskrivfilmene om «Sgt. Pepper», vi for å se om teamet mitt kunne else. Jeg var travelt opptatt med å jobbe sammen med The Beatles klippe filmen åtte timer per dag tenker på den som ble lagd offisielt, så jeg sendte kopier av når den siden av tingene ble gjort. til 20-årsjubileet, «It Was Twenty Years Ago Today» av filmen min til Apple, MPL, ja til NW: Musikken i den alle mulige. Olivia (Harrison) var kommende filmen er av John Sheppard, og den som med i Python-filmen min så jeg kom på 25-årsjubileet, «The The Bootleg Beatles. tenkte, hvorfor ikke? Men den Making of Sgt Pepper», som eneste tilbakemeldingen jeg fikk Fortell oss om dette. var en spesialepisode av The var at Paul likte Python-filmen. - Jeg tror det er litt forvirring her Og det var det. Over julen 2015 om hva som har blitt rapportert South Bank Show? Og har og over til 2016 kom jeg til, vel i media så langt. Min film er om du funnet filmklipp som ikke gutt, du blir ikke noe yngre, jeg historien, og filmklipp, musikken ble benyttet i de to dokuer 52 i april, så enten må du gjøre som leveres av The Bootleg mentarene, som vil være av det eller ikke! Jeg visste at det var Beatles og komponist interesse for Beatlesfans? mange filmopptak som ikke

NW: Hvorfor denne nye dokumentarfilmen?

53

Beatles i studio under innspillingene av Sgt Pepper-albumet.

- Jeg likte de begge veldig godt.

Jeg har begge på bootleg DVD så jeg ser på dem av og til. Jeg forsøkte ikke å emulere disse på noen måte, vår historie går fra august 1966 (plukker opp historien fra der noen andre forlot den) til sent i 1967. Vi har noen filmklipp som ikke var inkludert i de to foregående dokumentarene, men jeg kan ikke si hva det er ennå, ettersom det er noe vi skal bruke i salgskampanjen. Bare skriv at vi lette. Og jeg er veldig stolt over det vi fant, virkelig stolt. Filmen er rundt 2 timer og ekstramaterialet er mer enn fire og en halv time!

Så alt er såre bra.

mens jeg skriver dette, jeg elsker bringer også inn noe nytt. Den har FAB DVD greiene! vært vanskelig å klippe, og finne ut hva man må utelate.

NW: Går dokumentaren din NW: Hva slags publikum kronologisk til verks?

- Ganske mye, vi har måttet ta oss lagde du filmen for?

noen få friheter, men ikke noe som burde frustrere noen. Historiens narrativ slutter aldri å bevege seg fremover. Og vi har noen nye historier eller vrier på historier også.

Vi har vært heldige med de vi har intervjuet. Husk at jeg er fan, så jeg er ikke her for å gjøre noen forbannet, heller for å legge noe mer inn i historien om en viktig epoke. Det er filmklipp her som ikke er med i noen andre BeatlesNW: Er du klar over DVD- filmer, og avhengig av størrelsen på din bootlegsamling til og med bootlegs om «Sgt Pepper’s» usett! Ja, jeg sa nettopp det. og 1967 fra Fab ProducVi fokuserer ikke utelukkende tions, og hva synes du i så på Pepper, men de 14 månedene rundt den også. Simon Napierfall om disse?

- Klar over dem? Mann, jeg sitter Bell, Barbara O’Donnell, Ray Connolly, Hunter Davies, Philip og ser på en hylle full av dem Norman og resten av gjengen 54

Forhåpentligvis essensielt Beatlesfans. Vår investor er Beatlesfan, de fleste i staben hans er Beatlesfans, mange i teamet vårt er Beatlesfans! ... Så i en viss utstrekning henvender jeg meg til oss, og alle andre som setter pris på en god historie.

På en måte er det å ikke ha med musikken ikke noe problem, dette er tross alt ikke en dokumentar om Frank Zappas 27ende album!

Eller den tredje LPen til Can. Den er om en av de mestselgende LPene og gruppene i historien på planeten jorden.

Så la oss gå ut fra at publikummet kjenner platen før de ser filmen – jeg tror ikke det er for mye forlangt?

NW: Det gledet oss å se at Tony Bramwell var blant intervjuobjektene i filmen.

Han er en av de ytterst få gjenlevende som var med Beatles hele veien, fra Liverpool til oppbruddet.

- Jeg liker Tony. Jeg har alltid likt Tony, fra de tidligste Liverpool Conventions til London Beatles Days. Så jeg ville svært gjerne ha ham med, og som jeg forventet leverte han purt gull hele veien, det vil du se! Det var veldig verdifullt å ha ham med i filmen.

NW: Hva har du lært om Beatles eller «Sgt Pepper» som du ikke visste fra før?

ker ting på daglig basis og Keith Badman er med på prosjektet, så begynner ting å endre seg. En av historiene var fullstendig låst, men vi var klar over at filmklipp fra hendelsen hadde vært i omløp i evig tid, så får vi tak i helt nytt filmklipp i tjuetredje time! Og vi har ikke fargelagt noe. For purister, men vi har funnet fargefilm.

Jeg har lest masser av bøker om gruppen, og ja jeg er likevel litt overrasket over det vi har. Jeg tror jeg har gjort det så godt som noen, som ikke er til sengs med Apple eller The Beatles, vi har virkelig krysset den linjen og lagd noe helt spesielt. Og jeg er veldig stolt av det.

NW: Hvilken følelse håper

- Da vi startet husker jeg at jeg du publikum vil sitte igjen tenkte at hele denne prosessen med etter å ha sett filmen ville være fullstendig fri for overdin? raskelser! Men når man avdek-

- Jeg håper de forstår mer. Jeg tror at dersom filmen hadde vært offisiell så ville visse historier ikke ha vært med i den ferdige filmen.

Så vi har hatt den friheten. Men når det er sagt så har vi ikke hengt noen ut eller gjort noen oppbragt.

Jeg synes at vi bare har bragt nok en historie til bordet og om vi har lyktes vil fansen elske den. Jeg har nettopp sett den for niende gang, og nyter den fortsatt!

Alan G Parkers dokumentarfilm, «It Was Fifty Years Ago Today! The Beatles, Sgt Pepper & Beyond» kommer ut torsdag 1. juni fra RENIOR Pictures i samarbeid med A Geezer & A Blonde Productions London Ltd.

Epsteins sekretær Wendy Hanson sam klarerte Alan G Parker: I årevis trodde jeg at det var Brian et med filmen oppdaget jeg at det var Barbara alle bildene på ‘Sgt Pepper’ forsiden. I løpet av arbeid som jobbet for Apple og deretter for Ringo.

O’Donnell som gjorde dette, en fantastisk dame

55

I

anledning utgivelsen av den nye George Harrison vinylboksen har Universal Music samarbeidet med platespillerprodusenten Pro-Ject om utgivelsen av en “limited edition” platespiller som har fått navnet Pro-Ject George Harrison Recordplayer.

Litt senere annonserte Pro-Ject også en annen platespiller i begrenset utgave, denne med The Beatles som motiv: The Beatles 1964 Recordplayer Limited Edition. Denne har en hvit overflate som er dekorert med billetter og dokumenter fra gruppens turnéperiode i USA, 1964-1966.

George Harrison-spilleren blir produsert i 2500 eksemplarer, og er basert på Pro-Jects kommende modell Essential III, en oppgradering av selskapets populære Essential II.

e t a l P lere med l i p s tles Bea a m te

Designet er gjort av den respekterte gateartisten, designeren og aktivisten Shepard Fairey, som er mest kjent for å være mannen bak klesmerket OBEY og den ikoniske Hope-plakaten fra 2008 med bilde av Barack Obama.

Det kommer et meget begrenset antall av dette samlerobjektet til Norge. Spilleren sendes ut så fort den ankommer Platekompaniets lager.

Mer info fra Pro-Ject:

av Roger Stormo

• George Harrison platespiller - Begrenset opplag!

• Spesialutgave av Essential III • Begrenset til 2500 eks. på verdensbasis!

• Akryl platetallerken på 300 mm • Dekorert av den respekterte gateartisten Shepard • Fairey • Remdrift med synkron motor og silikonrem • Diamantskåret aluminium drive pulley • Chassis er av MDF som er ufølsomt for resonans • Integrert DC-drevet motor kontroll minimerer motorvibrasjon og garanterer hastighetsstabilitet • Lavtoleranse underliggende tallerken og spindle i rustfritt stål • 8,6” aluminium tonearm med safirlag e • Effektiv armlengde: 218,5 mm • Overheng: 22,0mm • Effektiv tonearmmasse: 8,0 gr • Passer til pickupmasse: 3 - 5,5g 56

• Tracking kraft: 0 - 25mn (anbefalt for OM10 18mn) • Ortofon OM10 pickup forhåndsmontert • Høykvalitets halvbalansert “Connect it” E phono interconnect med • gullbelagte RCA kontakter inkludert • Spesielle frikoplede føtter • Støvcover inkludert • Hastigheter: 33 og 45 (manuell hastighetsvender) • Wow & flutte : 33: 0,70% 45: 0,60% • Hastighetsvariasjon: 33: 0,21% 45: 0,19% • Inkludert strømkabel • Strømforbruk: 4,5 watt maks • Dimensjoner: 420 x 112 x 330mm (LxHxB) • Vekt: 5,0 kg netto • Pris: 5490 kr fra Platekompaniet

Beatles-platespilleren produseres også i 2500 ek- Ortofon 2M Red og karbonarm. semplarer og baseres på Pro-Jects modell Debut Pris: €650 (Euro). Foreløpig vet vi ikke om noen Carbon Esprit SB. Denne er utstyrt med audiofile norsk forhandler her. komponenter av høyeste klasse, så som en en

Firmaet planlegger ytterligere fire platespillere med Beatlestema, men disse er ikke lansert ennå.

57

ALAN ALDRIDGE av Roger Stormo

Illustratøren Alan Aldridge døde 17. februar 2017, han var født i 1943. Aldridge samarbeidet med Beatles, første gang var da han designet bokomslaget til en pocketutgave av Lennons «In His Own Write» og «A Spaniard In The Works» i boken «The Penguin John Lennon».

Den gangen var han art director hos Penguin. I 1968 startet han sitt eget designfirma INK, og dette firmaet er mest kjent for samarbeidet med Apple og Beatles.

Han designet f.eks. Zapple-etiketten, skriften på Apple-etiketten og innstikkarket til George Harrisons «Wonderwall Music»: Mest kjent fra denne tiden er to illustrerte bøker med tekstene til Beatlessanger, noen av disse tegningene ble også benyttet på notebladene til enkelte sanger.

Blant de mange plateomslagene han senere tegnet er vel Elton Johns «Captain Fantastic and the Brown Dirt Cowboy» mest kjent.

58

Det er underlig å tenke på at The Cavern Club i sin tid var en rendyrket jazzklubb, for så på et tidspunkt å snu tvert om og bare ha rockeband, eller popband som vi sa den gangen. The Beatles og deres like i Liverpool overtok klubben og nærmest pulveriserte all jazzmusikk. Da Beatles virkelig slo igjennom i 63/64 var det var det så å si dødsdommen for mye av jazzinteressen hos mange unge, som bare et tiår før hadde flokket seg rundt Charlie Parker og Dizzie Gillespie og bebopen. Bebop’en hadde jo egentlig også radert ut storbandmusikken, mye pga av dårligere økonomi og liten mulighet for å turnere med 15-20 mann på veien.

Vår største verdensstjerne innen moderne jazz, Karin Krogh reflekterer litt rundt fenomenet The Beatles og jazzmusikken.

Da Beatles kom i begynnelsen av -60 tallet hadde det den innvirkningen på jazzen at det trakk en del av det publikummet som var litt interessert i jazz over til popmusikk.

KARIN KROGH

OM BEATLES

Jeg gikk igjennom -60 tallet uten ut nye innspillingsteknikker. Det spesielt å interessere meg for The var mange andre som gjorde Beatles og synes i grunnen at lå- dette også, med uten å ha samme muligheten til å sette det ut i livet tene deres er veldig overvurdert.

Jeg synes det svingte mer av Burt som The Beatles hadde.

Baccarach og Ray Charles.

Karin Krogh : f 1937.

Det som vakte mest oppmerkSpilte med: Dexter Go rdon, Palle Mikkelborg somhet i begynnelsen var vel , Steve Kuh n, Jan Garbar Don Ellis, fo ek, at de hadde litt lengre hår enn r å nevne n oen få.

P ri se r: Buddy-pri vanlig og hvordan de var kledt. sen, Ander Kulturpris, Ellaprisen, Sp s Jahres Med deres fantastiske PR maskin ellemann o Spellemann g prisens hed er spris. er ikke til å unngå at man har Lp’er på se kstitallet: 1964 By mys hørt dem, men jeg var jo mer elf 1966 Jazz m interessert i jazzmusikk og hva oments 1968 Mr Jo y som skjedde på den fronten, så 1969 Blues eyes/Break of day in M jeg har aldri kjøpt eller eid en olde I 1994 ga d et anerkjen te jazzmerke Verve ut et Beatles plate. t jubileumsalb um med hen beste produ nes Jeg liker noen av låtene f. eks. ksjoner : «Ju bilee».

I ti lle gg en hel rekk «Here, there and everywhere» e singler og helt fram ti lp’er l 201 og synes det er litt underlig at things in life» 5 hvor CDen «The bes t kom ut. den ikke er mere spilt. «SomeHun har ogs å vært en p ådriver for jazz og vi an thing» er og fin. norsk befaler en sj ekk på nett h vi lk en ruvende sk om Den eneste låta jeg har prøvd ikkelse hun denne samm er også i en h en ge meg på er «Day Tripper», akn. kompagnert av 2 basser på Kongsbergfestivalen på slutten av -60 tallet. Eller så har jeg nøyd meg med å høre andres plater og radio.

Med deres gode økonomi og nærmest ubegrensede studiotid hadde de anledning til å eksperimentere og dermed prøve

59

EN KAFFEPRAT PÅ TJØME Ove Thue, Helge Grønhaug og undertegnede satt oss ned en ettermiddag på Tjøme for å snakke litt om Beatles, hvordan de ble opplevd på den tiden og deres påvirkning på karrieren og musikken.Ove Thue og Helge Grønhaug er to av Bergens mest profilerte komponister og tekstforfattere, med mange plater på samvittigheten. Ove Thue og sangen «People in motion» med gruppe Saft er jo intet mindre en milepæl i Norsk rockehistoriker og Helge Grønhaugs «Torsdagsfisken» er jo nærmest for en av Bergens nasjonalsanger å regne.

Helge Grønhaug

Ove Thue

Helge: All my loving fra 1963 var den første Beatles-singelen jeg kjøpet. Jeg husker at en eldre tjommi av min bror var veldig fiendtlig innstilt til dette, han mente at Paul Anka var bedre, så det var et markant skille her.

Jeg og tjommien var og så filmen «A hard days night» i Forum

Kino. Jeg var vel ni år og for å si det sånn og jeg var fullstendig uforberedt på hva som ventet.

Kinoen var stappfull av tenåringsjenter og idet filmen startet og Beatles viste seg, steg det et hysterisk megabrøl fra jentene og jeg og tjommien min ble jo vettskremt: Er det sånn å 60

bli tenåring? Dette er det første, konkrete minne om Beatles jeg har.

Helge Grønhaugs tekster er noe av det ypperste i norsk pop/ rock-sammenheng. Små underlige historier om hverdagslivet i Bergen og områdene rundt.

Helge Grønhaugs tekster er noe av det ypperste i norsk pop/rock-sammenheng.

Små underlige historier om hverdagslivet i Bergen og områdene rundt.

Torsdagsfisken

Men det var fårikål i første Fårikål i andre For Andersen har slektninger på Voss Og Larsen steiker løk Hvergang Larsen har besøk, Men hver jævla torsdag E’ det fisk hos oss.

FIGHTING FOR FREEDOM IS LIKE FUCKING FOR VIRGINITY ble nektet spilt på BBC Ove:

Mine foreldre «sponset» i begynnelsen min bror med trekkspillundervisning og gitarundervisning, det fikk ikke jeg, kanskje derfor jeg ble sanger? 1963 var jo lenge før vi begynte å spille ute, men vi kunne alle Beatleslåtene. Min bror og jeg gikk i folkeskolens guttekor og var fokusert på flerstemt sang. Vi spilte Hootenany Singers og lignende, men etter hvert overtok Beatles nærmest totalt, vi hadde jobber der vi til og med spilte hele sider av platene. Så det er ikke å legge skjul på at vi var sterkt inspirert av Beatles. På den første Saftplaten, «Saft», hadde vi også med «Eleanor Rigby». Da vi begynte å komponere selv, rundt 19 år, var det ikke tvil om at vi var sterkt inspirert av dem.

Jeg var for øvrig på et foredrag på Tjøme for noen år siden, der

en foredragsholder holdt et innlegg om storbandkulturen på den tiden, både Rolv Wesenlund og Reidar Bøe var med her. Alle badehotellene langs kysten her hadde storband, med 10-12 musikere ansatt.

Kronologisk gikk han gjennom årstallene, helt frem til 1963, og da sa han med ettertrykk: Men så kom The Beatles!

Helge: Jeg drev med å lage lekegitarer om sommeren. Vi hadde hytte på Drange i Os og på fine dager med høytrykk over Nordsjøen kunne vi høre engelsk radio på mellombølgen likte klart og tydelig som NRK. Først var det diverse piratradioer som sendte fra trålere i internasjonalt farvann.

(Jeg hørte Sgt. Pepper avspilt fra begynnelse til slutt før den var i butikkene. Senere ble det 61

BBC One. Jeg laget altså en slags «elektriske gitarer» av fjøler, finerpapp, galvaniserte spiker og fiskegøtt, pluss en tom fyrstikkeske som “resonanskasse”. Vi lekte band med dette og annet og fremførte sjelfulle versjoner av “You really got me” og “Twist and shout”. Noen år senere fikk jeg hendene i en slags gitar (En vindskjev Hagstrøm med nylonstrenger!) og tilbragte obligatorisk tid i vaskekjelleren sammen med Arild Martinsen (Dr. Larsen) der vi tolket så vel «Där björkarna susa», «Hey Joe» og Donovans «Colours» - alt med ungdommelige pipestemmer.

Tror ikke vi prøvde oss stort på The Beatles. Det var vanskelig å spille! The Beatles kom først noe

De Musikalske Dvergene

senere da jeg hadde fått fingrene på plass og grep om en skikkelig gitar.

Ove: Jeg har spilt utrolig mange Beatles-låter på nachspiel og sånne ting, sunget trestemt sammen med musikervenner. Låtene deres ligger jo veldig godt tilrettelagt for nettopp dette. De er jo laget mye på kassegitar og den tradisjonen med intro/vers/ refreng/mellomspill er jo noe av den tradisjonen vi har bragt med oss inn i vår egen komposisjon. De utgjør jo en del av vår forståelse for hva en låt faktisk er? Bergen har jo alltid først og fremst sett til England når det gjelder musikalsk påvirkning.

Mye pga av fjellene som hindrer innsyn til de østlige deler av landet. Man gikk derfor klipp av

svenske-tv og «svensktopparna», og fikk derfor et litt mer «rocka» utrykk. P.g.a. av dette utviklet det seg forskjellige orkesterkulturer mellom Østlandet og Vestlandet, Østlandet hadde jo svenskeantenner og band som spilte «svensktoppar». Orkestre som spilte denne sjangeren fantes nesten ikke i Bergen på 60/70-tallet.

Ove Thue: født 23 august 1951 Har laget tidenes beste fotballsanger om SK Brann Spilt inn en rekke plater med Saft og Brødrene Thue

Beste låt?

Helge: Strawberry Fields forever Ove: Yesterday, sterk låt som beveger.

Helge: Men selvfølgelig også «All you need is love» gjorde jo inntrykk. The Beatles holdt nærmest hoff, der de andre, kjente artistene, Rolling Stones og Donovan ble henvist til tilskuerplass. Beatles var kongene og de andre fulgte etter?

Helge Grønhaug: Utgitt ca. 10 plater med De Musikalske Dvergene (1985-2012) Et av Bergens største band med utsolgte konserter overalt.

Ove har gitt ut en ny cd: En tid for kjærlighet og kan kjøpes på nettsiden: ovethue.no Helge Grønhaugs band «De musikalske dvergene» har nettopp utgitt «Om poteter får du snakke med min far 2», fås kjøpt på dvergene.no

62

Ett av de instrumentene som virkelig har preget de siste tretti årene innenfor musikkproduksjonen i popverdenen må vel kunne sies å være synthesizeren.

RECORDING THE BEATLES av Oddvar Ruud

Helt siden Kraftwerk på begynnelsen av 70-tallet til vi vanlige musikere kunne kjøpe Rolands «Juno 6» på begynnelsen av 80-tallet og til i dag hvor nesten all musikk produseres via den digitale lydframstillingen.

Men det tok meg selv mange år å oppdage at fire av låtene på Abbey Road, «Maxwell’s Silver Hammer», «I Want You (She’s So Heavy)», «Here Comes The Sun» og «Because» inneholdt synthesizer.

Takket være George Harrisons stadige jakt på nye lyder. Han hadde hørt om Robert Moogs nye elektroniske vidunder på en tur i USA og ville ha en sånn.

som ligner på fornuftige lyder.

De ligner nærmest på gamle telefonsentraler med kabelrutingene utvendig og hundrevis av kontakter for å sende signaler til forskjellige moduler i monsteret.

I dette tilfellet var kjentmannen Mike Vickers, fra Manfred Mann, som også dirigerte «All You Need Is Love» -orkesteret.

Soloen på «Maxwell’s Silver Hammer» ble spilt av Paul, men han brukte ikke keyboardet, men en «slider» som kan sammenlignes med en fiolin og gjør det veldig vanskelig å treffe tonene,

Synthesizerne på den tiden var ikke på langt nær så små som nå, og man måtte ha med en egen kjentmann for å kunne lage noe 63

men ifølge Alan Parsons fikset Paul dette med glans.

Det tjener også til The Beatles’ ære at de ikke gikk fullstendig amok med dette nye, revolusjonerende instrumentet, men brukte det nennsomt og musikalsk.

George Harrison brukte for øvrig denne synthesizeren på albumet «Electronic Sound» utgitt tidlig på Zapple i 1969.

Lytt gjennom låtene en gang til og kanskje du får en aha-opplevelse?

STAX OG BREVET FRA GEORGE av Roger Stormo

Dette er et artig, håndskrevet brev som ble sendt fra George Harrison til en radioprogramleder i Atlanta, Georgia: Paul Drew. Mannen var med på turnéene til Beatles i USA i både 1964 og 1965. Brevet gir oss en innsikt i livet til en Beatle under gruppens mest produktive periode, og avslutter med en historisk opplysning.

Paul Drew var en av de mange radiopraterne som fulgte med Beatles på deres chartrede fly under de to første USA-turnéene, han intervjuet Beatles mange ganger, og da de spilte i hans hjemby sto han for introduksjonen av gruppen på scenen i Atlanta Stadium 18. august 1965.

Drew skulle komme til å bli en av USAs viktigste radioskikkelser, og også etter splittelsen fortsatte han å intervjue de individuelle Beatlesmedlemmene ved flere anledninger.

Harrison skrev det tres der lange brevet til Drew den 6. mai 1966, mens Beatles var midt i plateinnspillingsperioden for albumet «Revolver».

Han starter med å takke Drew for noen platealbum han hadde fått tilsendt, deriblant noen av soulsanger Edwin Starr og en annen av Mrs. Miller (en amerikansk bestemor som ble berømt i andre halvdel av sekstitallet for sine skjærende falske versjoner av datidens populære sanger som «Monday, Monday» og «Downtown.»)

Harrison skriver «Mrs. Miller er virkelig ‘too much’, særlig “Gonna Be Like That” som har en tekst som Paul og John aldri vil kunne toppe!”

64

ske albumet Yesterday and Today.) Jeg kom nettopp på at kona til Mal nylig har fått en jentebaby så Mal (Evans, Beatles’ assistent) er virkelig opprømt over det!»

Harrison: «Vel, nå skal jeg avsted til studioet straks, så fort John & Ringo kommer og henter meg, så nok en

Harrison fortsetter «Vi har drevet og komponert og spilt inn sanger de siste ukene, og jeg skal sende deg eksemplarer så snart de er tilgjengelige. Singlen er ‘Paperback Writer’ koblet med ‘Rain’ og vil komme ut i Statene rundt 4. eller 5. juni. Albumet vi driver og spiller inn skulle komme ut rundt august, men jeg hører at Capitol kommer til å gi ut et album i mellomtiden, med ubrukte spor fra ‘Rubber Soul’ og noen gamle singler, pluss 2 eller 3 av de nye sangene vi nettopp har innspilt (sikter til det amerikan-

gang takk for at du sendte alle de platene – og si hallo til alle sammen fra oss. De beste ønsker, George.»

Men det er i etterskriften at Harrison kommer med denne ekstraordinære opplysningen. Han skriver «Hørte du at vi nesten spilte inn i Memphis med Jim Stuart (feilstavet navnet til Stax Records medgrunnlegger og produsent Jim Stewart.)

Vi hadde alle veldig lyst til det, men for mange folk ble gale med 65

pengeideer når ordet ‘Beatles’, så det falt igjennom! Jeg holder kontakten, G.» Her bekrefter Harrison for første gang at Beatles seriøst vurderte å spille inn «Revolver» i studioet til Stax Records i Memphis, med plateselskapets medeier og produsent Jim Stewart (og da formodentlig ikke George Martin, som ellers var fast produsent for Beatles).

I årenes løp har folk som jobbet for Stax påstått at Beatles hadde booked studioet, men kansellert det hele grunnet bekymringer rundt sikkerheten. Det har lenge vært kjent at Beatlesmanager Brian Epstein dro til Memphis for å sjekke ut Stax (hjem for soulgigantene Otis Redding, Booker T & the MGs, Carla Thomas, osv.), så var det inntil dette brevet kom for en dag ikke noe bevis for at Beatles ønsket å bruke studioet.

Men da dette brevet kom ut for salg i 2015, var det første gang bekreftelse, både for at gruppen virkelig ønsket å benytte studioet til Stax, og at det nesten skjedde – men den virkelige grunnen til at det ikke skjedde var ikke på grunn av penger.

Harrison har skrevet sin hjemmeadresse på første side av brevet, og han har også addressert den medfølgende konvolutten, som er poststemplet 7. mai 1966. Ettersom Harrison skriver i brevet at han er på vei til studio, er nok brevet skrevet 6. mai, da de skulle inn og foreta videre jobbing med «I’m Only Sleeping», som de hadde påbegynt dagen før. 7. mai hadde de fri, i hvert fall var de ikke i studio den dagen ifølge Lewisohns «Recording Sessions». Så da benyttet Harrison anledningen til å postlegge brevet.

Stax var egentlig ikke et meget kjent studio den gangen, til tross for at det hadde hatt en smule nasjonal suksess.

Det var først etter at Brian Epstein hadde vært der i mars 1966, med en påfølgende artikkel i lokalavisen der den 31. mars om at Beatles hadde booket studioet og skulle ankomme 9. april for å påbegynne innspillingene der at man fikk vann på mølla.

66

Det faktum at Beatles tross alt hadde vurdert Stax snarere enn f.eks. Motown gjorde at selskapet fikk troen på seg selv og satte i gang med turnévirksomhet for Stax-artistene i Europa i 67.

Otis Redding ble meget godt mottatt på den turnéen, noe som i sin tur ledet til hans klassiske «Live In Europe» (London/Paris) album, som i sin tur igjen førte til en oppsving i hans popularitet i USA, og invitasjon til å delta på den legendariske festivalen i Monterey i 1967.

av Roger Stormo

POWER TO THE PEOPLE

The political thoughts of John Lennon I 1972 hadde den notoriske antologiutgiveren Peter Haining en ide til en bok om John Lennons tanker om politikk, der innholdet er hentet fra Lennonparets mange intervjuer om datidens politiske problemstillinger.

Boka kom så langt at den ble ferdig produsert og et prøvetrykk på 60 eksemplarer ble lagd. Utgivelsesdato var 20. april 1972. men boken kom ikke ut den dagen, og heller ingen andre dager – den blwe lagt på hylla. Hvorfor den ikke ble noe av er vel et mysterium.

Det spekuleres imidlertid

på om det kanskje var Lennon selv som fikk stanset boka, at han kan ha følt at den ville kunne ødelegge for hans søknad om arbeids- og oppholdstillatelse i USA, det såkalte «green card»?

Nixonadministrasjonen gikk jo også til gjenvalg dette året, kan det være de som blandet seg inn?

Lennonparet dukket gjerne opp på politiske møter, prot esterte mot krigen i Vietnam, sang «Give Peace A Chance» og ba folk om å ikke stemme på Nixon.

67

Boken skulle ha vært utgitt av det Londonbaserte forlaget New English Library, der PeterHaines var forlagssjef.

Den var på 94 sider. Ett eksemplar av prøvetrykket ble i 2013 solgt på auksjon hos Bonham’s for £3,125 – mer enn 30 000 kroner.

For tiden har selskapet Peter Harrington i London til salgs ett eksemplar via sitt nettsted, de skal ha £8,500 for den.

Lenke: http://www.peterharrington.co.uk/power-to-thepeople-the-political-thoughtsof-john-lennon.html

BEATLES I CROYDON 25. APRIL 1963 av Roger Stormo

Den 15-årige fotografen Andy Wright

,

Bevæpnet med et kamera som kun inneholdt en filmrull med tolv bilders kapasitet visste den 15 år gamle fotografistudenten Andy Wright at han måtte forsøke å få hvert bilde interessant.

Hans oppdrag var å få tatt noen bilder av Englands stadig stigende stjernegruppe The Beatles, når de skulle spille en konsert i den splitter nye Fairfield Halls i Croydon, sør-London 25. april 1963. Konserthallen ble offisielt åpnet noen måneder tidligere av dronningmoren den 2. november 1962.

Liverpoolgruppen hadde utgitt

Jazzklarinettist Acker Bil k skriver autograf

Prospektkort fra 60-tallet av konsertstedet

sin første LP, «Please Please Me» og den lå på førsteplass på salgslistene. Også deres andre nummer en-hit «From Me To You» var på listene og skulle etterfølges noen måneder senere av «She Loves You». Dette visste ikke fotografen, som var mer interessert i Elvis.

«Jeg husker at den første plata jeg kjøpte var Elvis sin ‘All Shook Up’.

Muligens var jeg bittelitt opprømt, men Beatles hadde ennå ikke blitt skikkelig berømte og Beatlemania hadde ennå ikke skjedd. For meg var de bare en gruppe som spilte i byen hvor jeg bodde». Faren til

Smørsanger Matt Monro i salongen. Monro helt til høyre

68

Ringo og John intervjues av Mrs Kirby

Andy jobbet som frivillig på konserten og slapp ham inn gratis.

Den unge fotografen fikk anledning til å ta bilder både fra salen, fra scenekantene og fra bak scenen.

Han tok også et bilde fra da de ble intervjuet av en lokal radioprogramleder, Mrs Kirby.

Enkelte celebriteter var også til stede og ble fotografert av Andy, deriblant sangerne Matt Monro og Shirley Bassey. Jazz-klarinettisten Acker Bilk ble også knipset av Andy idet han skrev en autograf for en fan.

Sangerinne Shirley Bassey ankommer konserten

Studerer man bildene fra konserten ser man tydelig på publikum at Beatlemania ennå ikke hadde slått til, her er det ingen skriking eller hysteri, de sitter stille og rolig i stolene sine, det ser nesten ut som om enkelte av dem kjeder seg.

Turnéen de var ute på nå var del av en pakketurné med artister fra den kortlivede «Mersey Beat» æraen som var i full sving på dette tidspunktet, med grupper og artister fra Liverpool.

Promotør John Smith og Brian Epstein sto bak denne turnéen,

Tatt fra e t

sted til v enstre for scene n

og Eppy var manager for alle de deltakende gruppene. Supporterende grupper var Gerry and the Pacemakers, Billy J Kramer and

Denne turnéen er gjerne ikke listet opp blant Beatles turnéer, sannsynligvis ettersom den bare gikk over fire datoer og konsertsteder og forfattere har regnet dette som enkeltkonserter. Likevel, eksistensen av plakater og konsertprogrammer viser at dette var en reell turné som gikk under navnet «Mersey Beat Show Case».

Turneen skulle egentlig ha vært lenger, men en rekke konserter ble avlyst (muligens pga det stadig utvidede programmet til Beatles i kjølvannet av «Please Please Me» LPen), og Epstein gjorde det godt igjen med de forskjellige bookede konsertstedene ved å inngå nye avtaler om senere konserter. De tre andre konsertene i denne turnéen som faktisk ble gjennomført var:

7. mars:

Elizabethan Ballroom, Parliament Street, Nottingham

19. april:

King’s Hall, Stoke-On-Trent

24. april:

Majestic Ballroom, Finsbury Park, London

69

Tatt fra e t

sted til h øyre for scene n

The Dakotas og The Big Th ee.

Vic Sutcliffe var konferansiér.

Kontraktene for denne turnéen ble skrevet i januar, og ettersom Beatles på den tiden var en relativt ukjent gruppe hadde man også hyret inn artisten John Leyton som hovedartist og trekkplaster.

Men når man nå skrev 25. april og Beatles lå på hitlistene med både

singler og LP, delte de nå på statusen som hovedartister på turnéen med Leyton. Men Leyton var syk denne dagen, så Beatles var «topping the bill» på de to konsertene, den første kl 17:30 og den andre kl 20:00.

Konsertarrangøren hadde forventet skuffelse blant fansen da han annonserte Leytons fravær til køen før dørene åpnet, men til sin overraskelse vakte denne opplysningen allmen begeistring! Dette var det fjerde og siste konsertstedet de besøkte på denne mini-turnéen.

Som det fremgår av bildene brukte Ringo ikke sitt eget trommesett, men benyttet trommene til The Dakotas. Settlisten til Beatles fra denne turnéen er ikke kjent, men mon de ikke prioriterte sanger fra den ferske «Please Please Me» LPen og «From Me To You» singlen med tilhørende bakside?

Det siste bildet Andy tok, bilde nr 12 på filmen hans, var av de fire i Beatles bak scenen. >

Sannsynligvis tatt fra balkongplass

70

Andys siste bilde ble tatt i garderoben Andys siste bilde ble tatt i garderoben

Nærbildet viser at Ringo benyttet trommesettet til The Dakotas.

Beatles hadde en gjenvisitt til Fairfield Hall, dette var litt senere på året, 7. september 1963. Som del av Delaney & Bonnie & Friends sto George Harrison igjen på denne scenen 7. desember 1969.

Andys bilder ble gjenoppdaget da Farfield Halls feiret sitt 50-årsjubileum i 2012, og da ble de en del av en utstilling i anledning jubileet. >

71

To sider fra programheftet som ble solgt pĂĽ disse konsertene i Croydon.

Den heldige innehaveren av dette programheftet hadde ogsĂĽ sikret seg autografene til Beatles.

72

73

HVEM

er den sinteste, gladeste og tristeste artisten gjennom tidene?

Har du hørt om IBM Watson? Nei, ikke det?

Med mindre du jobber med kunstig intelligens og store datamengder er ikke det noe rart.

Tenk deg Watson som en superdatamaskin som kan svare på alle slags spørsmål du stiller den. Watson er en maskin som lærer fortere enn noe menneske, og som kan lese millioner av dokumenter samtidig.

Maskinen og programvaren Watson ble egentlig laget for å kunne svare på spørsmål i det kjente quiz-programmet Jeopardy. Og i 2011 stilte den opp i en Jeopardy-konkurranse mot to av de mest suksessrike Jeopardy-vinnerne gjennom tidene, Brad Rutter og Ken Jennings.

Og hvem tror du vant? Watson, så klart! Datamaskinen tok hjem seieren og 1 million dollar i premie.

For å vinne var Watson matet med 200 millioner sider strukturert og ustrukturert innhold, inkludert hele Wikipedia, som i alt utgjorde fire terabyte data, eller fire tusen gigabyte, om du vil. Men Watson var ikke koblet til internett under konkurransen. Imponerende.

I dag inneholder Watson millioner av dokumenter, nyhetsartikler, ordbøker, leksikon og annen type data som gjør at den kan svare på “alt”, og den er en uvurderlig hjelper innen medisinsk forskning, utdannelse, markedsføring, finans, etc.. Blant annet kan den analysere og tolke store mengder data inkludert ustrukturert tekst, bilder, lyd og video. Og fordi den har alle hits fra Billboards Hot 100 gjennom tidende lagret på harddisken, kan den til og med hjelpe musikere og produsenter med å komponere den perfekte hitlåten.

74

Eller kan den det? Du kan jo selv se historien og høre på resultatet av samarbeidet mellom Watson og den Grammy-vinnende produsenten Alex Da Kid. Sammen laget de sangen “Not Easy”.

Se her: bit.ly/fab4info Om den ikke når The Beatles opp til anklene (heldigvis), så kan Watson analysere musikken som allerede er skapt. Og det var nettopp dette HiFi og hjemmekino-spesialisten Superfi gjorde tidligere i år.

De, som oss, hadde en idé om hvilken type musikk som blir skapt av hvilke artister. Men har vi rett? Superfi bestemte seg for å bruke Watson for analysere et knippe artister og musikken de har gitt ut, for å ta rede på hvilke følelser de faktisk uttrykker.

Se bare her:

Som all annen kunst er musikken særdeles emosjonell og subjektiv.

Ofte er det slik at musikken vi lytter til matcher humøret vår. Nettopp slått opp? Sett på noe trist eller sint musikk. Men når solen skinner har du lyst på toner som kan være med deg på stranden.

Med dette i bakhodet, kjørte Superfi sangtitlene og tekstene til noen av verdens mest populære artister gjennom IBM Watsons Tone Analyser, for å avdekke hvilket humør de var i. Hvor glade var egentlig The Beatles (Yoko, hadde hun en påvirkning). Kunne Coldplay gjøre noe med sitt image som et noe kjedelig band, og er Pauls siste samarbeidspartner Kanye West så selvsikker som han vil ha oss til å tro?

Vel svarene er kanskje ikke så overraskende. For eksempel ser vi at The Beatles er veldig glade. Men av og til så er de litt sinte også. One for you nineteen for me...At The Rolling Stones var ganske sinte burde ikke overraske noen.

De malte det svart rett som det var.

Men det er nytt for meg at Elvis var like sint som Stones og U2. Han var til og med sintere enn Metallica.

Og visste du at Frank Sinatra var så sint.

Han også var sintere enn Metallica. Til gjengjeld var han også den gladeste av alle. Tett fulgt av Elvis, Taylor Swift og The Beatles.

Den aller tristeste er naturligvis Adele. Hun har vel egentlig bygget en karriere på det å være trist, selv om det hun synger er veldig fint. Men hvem er reddest? Jo, Dag Inge, det er faktisk Iron Maiden. De er reddere enn alle.

Og hva med gode gamle Bob? Jo, han er sitt gamle jeg. Sint og redd og noen få ganger trist og glad, og naturligvis fylt av vemmelse. Nirvana er det bandet som er aller mest fylt av vemmelse, når de ikke er sinte eller redde. For mye dop er ikke bra.

Det mest følelsesløse bandet er Pink Floyd. De er litt redde, litt sinte, fylt av litt vemmelse, sjelden glade og nesten ikke triste.

Hm...er det slik du oppfatter dem? >

75

Det finnes vel ikke et band som har spredd mer glede enn The Beatles, men karrieren var ikke alltid like happy.

Frem til John møter Yoko går alt på skinner. Og sommeren 67 dør jo i tillegg Brian Epstein, og utover slutten av sekstitallet ser man at The Beatles aldri klarer å komme seg opp på samme lykkenivå som første del av tiåret.

I følge denne infografikken var The Beatles’ gladeste sang “Lovely Rita”, skrevet av Paul McCartney og utgitt på Sgt Pepper. Den tristeste låten var “While My Guitar Gently Weeps”, av George Harrison på White Album.

Så mens The Beatles var overveldende positive, fremstår noen av deres kollegaer noe annerledes.

Rolling Stones er som sagt sinte.

Kanskje ikke overraskende med låter som “Street Fighting Man” eller klassikeren “I Can’t Get No Satisfaction” U2 fremstår som lidenskapelige. Deres humanitære arbeid for UNICEF, Band Aid og andre gode formål skinner klart gjennom fra diskografien

76

David Bowie er bekymret i sine sanger med bilder av fremtidens dystopi.

Og Chris Martins generelle bekymringsfulle emosjonell tilstand gjør at Coldplay er veldig redde.

Det samme gjelder Kanye West. Han er skikkelig redd, og Superfi urer på om det kan ha noe å gjøre med at partneren Kim Kardashian tweeter detaljer fra deres personlige liv 11 ganger daglig.

Selv om der er store variasjoner innen det emosjonelle, er der en ting de har felles, og det er suget etter oppmerksomhet. Jeg kan skjønne at Rihanna leder an her, men at U2 skulle havne så langt nede på den skalaen må vi nok gi Watson litt av skylden for.

Bono er vel ikke en mann som er redd for litt oppmerksomhet. De andre i bandet derimot går jo litt stillere i dørene.

Frykt var den vanligste følelsen eller stemningen blant sangene som ble analysert hvor 48% av artistene skåret over 50% i fryktkategorien.

77

Men hvilke låter er gladest, tristest, sintest og har mest selvtillit?

Watson har virkelig truffet godt på de gladeste. Alle de topp tre låtene gjør meg virkelig glad, men jeg ville hatt Don’t Stop Me Now på første.

Og man kan vanskelig være uenig i de tre tristeste heller.

Roy Orbison er jo trist uansett hva han synger.

Ei heller er det overraskende at Eminem er jækla sint.

Jeg er sikker på at jeg aldri har sett den mannen smile på noe bilde eller video. Han er sint. Punktum!

Så virker det som Superfi ar et horn i siden til Kanye.

Men de har jo et poeng når mannen lager en låt han kaller for “I Love Kanye”. Han burde ta kontakt med the Donald for å se om de kan skape noe sammen.

Og til slutt en liten analyse av låten som ble kåret til den beste låten gjennom tidene i to forskjellige Rolling Stone Magazine kåringer i henholdsvis 2004 og 2010 – Dob Dylans Like a Rolling Stone.

Den svingen innom stemningene tristhet, vemmelse, sinne og frykt komponert og sunget av en bekymret Bob Dylan.

Konklusjonen på dette nummerets infografikk er at IBMs Watson faktisk har gjort det overraskende bra i sin analyse av sanger og artister.

Vi må også huske på at Watson er 100% nøytral når det kommer til favorittband og -sjanger.

Og kanskje Watson har gitt det et par ting å tenke på som du ikke trodde før du leste denne artikkelen.

78

JUBILEUMSUTGAVE AV SGT PEPPER!

The Sunday Times kunne 5. mars meddele at The Beatles kommer ut med en jubileumsutgave av albumet «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band» 1. juni, til albumets 50-årsfeiring.

Journalisten fra Sunday Times har imidlertid ikke alle detaljene rundt hva det er som er nytt ved denne utgaven av albumet, annet enn at man har inkludert singlesangene «Penny Lane» og «Strawberry Fields Forever» i utgivelsen.

Vi hører fra «insidere» at dette ikke er det eneste nye ved utgivelsen,

men ingen vil røpe hva annet som er nytt før det kommer en offisiell kunngjøring fra Apple/The Beatles.

I og med at Sunday Times nå har nevnt utgivelsen både på trykk og på nett, så har dette spredt seg som ild i tørt gress blant Beatlesfansen, og da regner vi med at en offisiell annonsering blir neste skritt.

Er det slik at Giles Martin har remikset sangene, slik at vi får et annet stereobilde? Mange av sangene har jo allerede fått dette, de av dem som var med på Yellow Submarine

Songtrack-albumet fra 1999: «Sgt Pepper’s Lonely Hearts Club Band», «With A Little Help From My Friends», «When I’m Sixty-Four»og «Lucy In The Sky With Diamonds».

Eller kanskje han har remikset albumet i surroundlyd? Snart får vi vite det, kanskje har en annonsering kommet når dette leses. av Roger Stormo

KAPTEIN

SABELTANN

Jeg har vært så heldig i mitt liv å få jobbe med store opera- og ballettforestillinger.

English National Opera, Deutsche Oper og Amsterdam Music Theatre for å nevne noen. Mange store øyeblikk har det vært, men et av de største var å være i Kjuttaviga og se kongen på havet, Kaptein Sabeltann, og hans dramatiske ankomst i «Den Sorte Dame» i forestillingen, til et åndeløst gisp fra et par tusen barn.

Inkludert våre egne. Stort øyeblikk.

Derfor, i vår hvileløse søken etter Beatlesfans, lurte jeg litt på hvordan Kaptein Sabeltanns alter ego, Terje Formoe, forholder seg til Beatles.

Terje Formoe er født i 1949 og er vel, når sant skal sies en av Norges mest framgangsrike artister og komponister, med millionsalg av både plater, videoer og publikumsbilletter til de legendariske forestillingene i Kristiansand Dyrepark.

Da Beatles kom var han allerede 13-14 år og vel midt i kjernealderen for å bli påvirket av Beatles. Og ble en selverklært «blodfan».

- I min spede ungdom var jeg fast bestemt på å bli maler, hadde nærmest et lite atelier i kjelleren hjemme hos mine foreldre. Jeg ville bli maler og hadde staket ut kursen, for å si det sånn.

Terj e

For m Utg oe, fød itt t i al t 6. de Ut Utg gitt 21 Komme bum un sember itt c albu d r a m m med d er ege 1949 i Utg . 13 bø Fred t na e e d te itt n k K v i film er om aptein llevte i n (197 rikstad 5K s S er o l m K aptein S abeltan utten a 2015) v n Og a tre ptein S beltan (1992 mars vide n osp abeltan (1992 2016) ill o m k n (1993 -2016) ong en p -2014) å ha vet

- Det som videre skjedde var jo at fra første gang jeg hørte Beatles, var alt som heter maling satt på vent og musikken var det som betydde noe. Fra første til siste tone.

Jeg lånte en gitar lenge, men kjøpte egen gitar da studielånet endelig kom.

- Jeg husker f.eks. at «Revolver» kom, et intrikat og nyskapende album, som øyeblikkelig satt seg fast i hodet. Jeg husker at det var en paneldebatt på TV om musikk, og musikerne i panelet trakk fram nettopp «Revolver» som et mesterstykke. Da følte jeg meg stolt over å ha skjønt noe som også fikk anerkjennelse fra «ordentlige» musikere.

- Da «Sgt Pepper’s Lonely Hearts Club Band» kom ut, da skjønte jeg ingenting til å begynne med. Det var virkelig annerledes.

- Personlig vil jeg vel trekke fram «The Beatles», eller «The white album» som min favoritt. Det inneholder jo alt, fra «Martha my dear» til «Revolution 9».

80

som skulle få A-siden på de forskjellige singlene?

Etter å ha vært Kaptein Sabeltann i 28 år er det nå slutt for Terje å bekle seg denne rollen. Har det vært vanskelig å ikke ha dette alter egoet å så og si «gjemme» seg bak når du nå skal gi ut en CD som Terje Formoe igjen?

- Etter at jeg bestemte meg for å gi meg som kapteinen, ble det naturlig å tenke på å gi ut en cd i eget navn.

Vanligvis har jeg brukt Alf Emil Eik som produsent, men denne gangen dro jeg til Gamlebyen i Fredrikstad og Kyrre Fritzner som driver FMV Studio der. På sett og vis er det befriende å kunne komponere sanger som ikke nødvendigvis skal passe inn i en bestemt handling i et teaterstykke. Tittelen på plata er «Hjemvendt» og siden jeg er gammel Fredrikstadgutt passer det jo godt.

Kan man høre noe av The Beatles igjen i musikken du lager?

no one will hear».

Imponerende!

- Jeg er vel kanskje mest fan av - Jeg og produsenten min, Paul McCartney, Alf Emil Eik, har ofte kost men ser jo at det oss litt med å legge inn små var samarbeidet referanser i musikken, i og måten de utfylte låten «Ai, ai kæpten» er det hverandre på som var en cello som vi følte var et det viktige, Paul som hint til «Eleanor Rigby».

Forøvrig en fantastisk tekst, musikeren og John som kunstneren. Vi kan vel en perfekt beskrivelse av ensomheten, ta bare tekstlinjen heller ikke undervurdere at det var et visst konkur«Father McKenzie, writing ranseelementet om hvem the words of a sermon that 81

THE BEATLES VINYL COLLECTION

82

I Italia, Storbritannia og Irland kan du nå abonnere på Beatles’ LP-plater, sammen med et hefte som handler om hver enkelt LP. Introduksjonsprisen er 9.99, enten i pund eller euro for det første enkeltalbumet «Abbey Road». Så øker prisen til £16.99 for enkle og £24.99 for doble og triple album. I tillegg til plater og blader får man også abonnementsgaver i form av f.eks. mobillader eller ryggsekk, selvsagt med Beatleslogo.

Det er firmaet De Agostini i samarbeid med Universal og Apple som står bak kampanjen. I oktober

startet kampanjen i Storbritannia, men den har gått tregt, så den er nå relansert med litt mer medieblest enn forrige gang, bl.a. en reklamefilm på YouTube.

Samlingen teller i alt 23 album, disse er de sedvanlige engelske, pluss «Past Masters», begge BBCalbumene, alle Anthologyene og det røde og blå dobbeltalbumet, samt «Love» og «1». Intet «Yellow Submarine Songtrack» og intet «Live at the Hollywood Bowl». Lenke: http://www.deagostini.com/ uk/collections/beatles-vinyl-collection/ 83

På begynnelsen av 90-tallet kom jeg, via en bekjent, i kontakt med tidligere Brannspiller Arne Møller, som hadde en glitrende ide om å lage et bedriftsforedrag som ikke bare skulle inneholde snakk, men også inkorporere musikk. Siden jeg hadde jobbet med Beatles i mange år, var det naturlig å foreslå at vi brukte nettopp denne gruppen som ryggrad i selve presentasjonen. Navnet «Cabadraget» var en sammenslåing av CABAret og foreDRAG og vi ville prøve a lage en litt annerledes presentasjon enn masse informasjon i en PowerPoint.

Det første forestillingen het «En fabel om Beatles og idrett»

CABADRAGET Som vi husker var tiden rundt 94/95 fremdeles relativt uvitende om Facebook, Twitter og Snapchat og kunnskapen om Beatles relativ liten rundt omkring. I hvert fall når det gjaldt det indre livet, livet i Abbey Road og på turne osv.

piatoppen på Christian Michelsens institutt i Bergen. Et av de bærende premissene i foredraget var at publikum skulle bringes i ubalanse, med begrunnelsen at den som er i ubalanse ikke blir analytisk, men deltagende og åpner lettere opp for læring og ny forståelse. Det aller første som skulle skje var at jeg skulle gå inn og starte med «Help» uten noen innledning. Og det gjorde jeg. Jeg hadde bare ikke tatt med i betraktningen at jeg var fryktelig nervøs og «Help» kom ikke ut helt som jeg hadde planlagt, jeg sprakk og pistret før jeg klarte å hente meg inn. Jeg lurer på hvordan det egentlig hørtes ut. Men vi fikk i ettertid et langt brev med takk fra Thor Ole Rimjordet og Olympiatoppen, som ga oss deres fulle støtte. Så da så.

Siden jeg var musiker og Arne var idrettsmann, var tanken å vise hvor mye som var felles mellom disse to underholdningsgrenene og hva som var forskjellig. Til å belyse dette brukte vi Beatles: Hva gjorde de gode og hva gjorde at de til slutt gikk i oppløsning. Vi prøvde å se det sett fra et bedriftsmessige ståsted, Beatles var jo også det og fulgte for så vidt mange bedrifters livssyklus. Fra å være et altoppslukende gjøremål, til å oppdage at livet hadde en annen, mulig livsstil, kone, barn, hus og hjem og FRITID. Et sidemotiv var at vi gjennom dette foredraget også skulle utFørste gang fordre oss selv til å lære å synge, Aller første gangen vi holdt et spille og utrykke Beatles trover«Cabadrag» var av alle ting for dig. Arne hadde syslet endel med et topptrenerkurs i regi av Olym84

musikk hele sitt liv, så alt lå til rette for å muliggjøre dette. Vi hadde den overbevisning at Beatles synges i originaltoneart, Arne og jeg har samme vokalrelasjon som Paul og John, ca. en ters imellom. Uten det, mister man det som er Beatles’ tre viktigste karakteristikker: Energi, energi og energi. Uten blodsmak i kjeften, ingen Beatles.

Vi hadde en jobbpremiss, «Virkeligheten finnes ikke, den må konstrueres».

Bakgrunnen for dette var / er at vi som mennesker tror at den virkeligheten som omgir oss er fastlåst og uforanderlig og vi derfor i mindre grad prøve å endre den. Her brukte vi The Beatles som et klart eksempel på at virkeligheten nettopp er mulig å forandre. John Lennon møtte virkelighetens faste former med tante Mimis: «Guitar is ok as a hobby John, but you’ll never make a living out of it». På tross av dette turte han å gjøre det motsatte, til å prøve å endre fram-

tiden, til å realisere «drømmen».

Fra Mimis enkle, realistiske virkelighetstegning, til total underholdningsdominans over hele verden. Det må jo ha gitt en enorm mestringsfølelse.

Et tredje sidemotiv var at vi ikke skulle være redde for å gjøre forestillingen hvorsomhelst og for hvemsomhelst.

En gang husker jeg vi sto i midtgangen på hurtigbåten til Sogndal og konkurrerte med motorstøy, bølger og pølsespising. Vi har, p.ga. flystreik, kjørt hele natten for så å holde foredrag klokken ni samme morgen. Ligget og sovet på jernbanestasjonen på Geilo og hørt godstogene dundre forbi, lastet hundre kilo utstyr inn og ut

85

av fly og håpet på å unngå overlast, (Det var alltid det på Gardermoen, men aldri på Flesland.), holdt foredrag i Stokmarknes for 70 damer og en mann, sett voksne menn gråte over vanskelige, sosiale forhold på jobben.

Rettogslett alle turnelivets ups and downs.

Minner Det som egentlig sitter igjen som varige minner, er hvilken grad The Beatles har preget menneskenes liv og valg.

Mennesker man skulle tro ikke egentlig hadde noe særlig behov for musikk, bare eksploderte i minner når musikken ble presenter. En gang på Beitostølen, hadde vi foredrag for en finansinstitusjon.

Folk, hovedsakelig menn, satt stive i sine dresser og ventet, ikke nødvendigvis i stor forventning, på at vi skulle gi dem noe, og da vi var ferdig var det et virvar av armer og bein og begeistring i salen, slips hang på skeive og folk var fullstendig oppøst.

Som en av deltagerne sa: aldri hadde minner fra ungdommen truffet med større tyngde.

En annen gang fikk jeg en bekymret telefon fra en avdelingssykepleier fra Haukeland Sykehus som var bekymret over at dette «Cabadraget» kanskje ikke var «seriøst» nok for kirurgene på Haukeland Universitets Sykehus? Samme resultatet her, armer og bein og full begeistring.

Beatles gjort rett, kan bevege hvem som helst.

Hva vi laget Vi laget også en del «produkter», en Beatles CD som hadde en liten bok, med dikt på norsk, inspirert av Beatles tekstene på ene siden og en slags antitese dikt på motsatt side.

86

Det var og er jo interessant å reflektere litt rundt hvordan man forholdt seg til tekstene den gangen og hvordan de fortoner seg nå.

Om man var 12 år i 1965, som jeg, betydde teksten «Yesterday» noe da og noe helt annet nå. «Yesterday» beskriver jo en fortid som er betydelig lenger i dag enn det den var da. Teksten til «She loves you» kunne jo i dag lett være en tilårskommen mann som møter en venn som forsikrer ham om at kona er glad i han ennå, bare han lot være å såre henne så mye?

For Paul McCartney vil jo teksten på «When I’m 64» jo bety noe annet nå enn da han skrev den.

«Cabadraget» var så heldig å få oppdrag hos en stor rekke firmaer over hele Norge, fra Telenor til Shell, fra SAS til Trondheim Verft og mange flere.

En av de tingene som ble gan-

ske tydelig i disse årene, var at mange av hardcore Beatles-fansen etter hvert umerkelig forsvant ut av arbeidslivet. I begynnelsen, når vi liksom skulle være morsom og si at en litt ukjent gruppe fra Liverpool kalt det Beatles var hovedtemaet, vekket det latter i salen, det var liksom underforstått at «alle» visste hvem de var. På slutten, rundt 2009/2010 var det merkbart færre som faktisk visste hvem Beatles var. Det ga jo litt grunn til bekymring?

Senere ga vi ut en cd: «Cabadraget presents The Rivermen Project». Dette var egentlig kronen på verket for oss, 12 egenkomponerte låter som en oppsummering av den utviklingen 15 år med Beatles og foredrag for mer

enn 30 000 mennesker hadde gitt oss. Konklusjonen, sett fra et Beatlesperspektiv, er vel at i denne gruppen ligger råmaterialet og inspirasjonen til all underholdnings og popmusikk, her kan man hente ideer og utrykk for ti-år framover, også for de yngre garder.

Arne M øller er egent lig fra Sa ndefjord spilte 47 , men 7k Aris Tess amper for Bran n aloniki o g fi e for , 75 for A. Siden Norge ble han s portsdir Brann o ektø g tr og Avald ener for Sandvik r i snes. en, Fana Han er u td spiller git annet fysioterap eut ar. Til da gli kurs i fo rmidling g holder han i Speakla har gitt u b. Han tb «Voxpop oken «Frispark », Cd’en » og bok / Cd «Ja Helena R kten på eich». http://sp

eaklab.n

87

o/ansatt

e/arne-m

oller/

The George Harrison Vinyl Collection – ute nå!

87