Norwegian Wood 137

* Nr .137 -Sommer en 2014 * Dennor skeBeat l eskl ubben et abl er t1980

!

R E D I S M L I F D ME

REDAKSJONELT PRESIDENT: Linda Engebråten linda@norwegianwood.org REDAKTØR: Roger Stormo roger@norwegianwood.org SEKRETÆR: Bente Reimers Moe bente@norwegianwood.org ADRESSER NETTSTED: www.norwegianwood.org FACEBOOK: www.facebook.com/beatlesklubb TWITTER: www.twitter.com/beatlesklubben @beatlesklubben FYSISK ADRESSE:

Av en eller annen grunn så blir ovenstående bilde stadig vekk kreditert nederlenderen Bob Van Dam, men vi kan ikke skjønne annet enn at dette må være tatt av Dezo Hoffmann.

Norwegian Wood Postboks 105 Tveita 0617 OSLO

Van Dam tok bilde av Beatles i Holland i 1964, og da med Jimmy Nicol.

TRYKKERI: Kraft Digitalprint AS

Bildene av Beatles med og uten stoler i fotostudioet ble tatt av Dezo Hoffmann i 1963 og prydet en rekke publikasjoner dette og påfølgende år.

Hoffmann var hovedfotografen for Beatles i 1963, og bildene hans ble blant annet utgitt i de to "Meet The Beatles"-bladene, som også forelå på norsk. Han var også med gruppa da de dro til USA. Det var også Hoffmann som dro Beatles inn i smalfilmmiljøet, noe du kan lese om i dette bladet.

Etter at Hoffmann døde kjøpte The Beatles/Apple fotosamlingen hans, og har benyttet disse i reklameøyemed. For eksempel er det Hoffmanns bilder som pryder omslagene til begge "Beatles Live at the BBC"-samlingene.

2

Innhold Side 1: Forsiden Foto: Dezo Hoffmann Side 2: Redaksjonelt Side 3: Innholdsfortegnelse Side 4: Redaktøren har ordet Side 5: Innkalling til årsmøte Side 6: Plateomtale - George Harrison: Thirty-Three & 1/3 ved Steinar Waage Side 11: Reisebrev: The Beatles og Cuba ved Lasse Berntsen Side 15: Beatlesstuntet ved flere Side 18: Reisebrev: «I’m a scruff from Speke» med Sir Audun på nye eventyr Side 22: George Harrisons Rickenbacker 425 ved Roger Stormo Side 23: Eldre numre Side 24: Bad Boy EPen ved Jaesen Jones

FILMSIDER ved Roger:

Side 26: Beatles og smalfilm

Side 32: “The Beatles Come To Town” Side 35: “Washington D.C.” Side 51: “Shea Stadium”

Side 60: “Den tredje Beatlesfilmen”

Side 66: “A Hard Day’s Night”

Side 70-71: The Beatles in mono Side 72: Syk Paul Side 73: Ringo Side 74-82: Nyheter i bilder ved Roger Side 83: Lindy Ness (Linda Næss) i Pattie Boyd-utstillingen av Audun Hagen Side 85: Jimmys gullklokke Side 86: Baksiden. Foto: Dezo Hoffmann

3

Redaktøren har ordet Sommeren står for døren og Norwegian Wood er igjen i rute. Denne gangen hadde vi ikke egentlig stoffmangel, faktisk måtte vi utsette flere innsendte bidrag og en egenskrevet artikkel for ikke å få et alt for tykt blad.

Likevel, det skorter på noe. I dette nummeret har vi ikke anmeldt noen nye utgivelser, det eneste produktet vi omtaler er det gamle George Harrison-albumet “Thirty-three & 1/3”.

Det kommer stadig vekk ut bøker om Beatles og om solo-Beatlene. Nyeste tilvekst på bokmarkedet er den danske “George Harrison - Den spirituelle Beatle” av Karsten Jørgensen.

Vi ønsker oss bokanmeldelser fra de lesende masser for omtale i bladet.

kevel skorter det ikke på feiringene. Gjengen bak prosjektet ”It Was Fifty Years Ago Today” er i full gang med å øve inn 1964-repertoaret for premieren i Oslo Konserthus i september, Det Betales skal spille inn sin versjon av A Hard Day’s Night og gjester i år Beatlesfestivalen i Liverpool i tillegg til sine konserter i Norge. Vi får vår egen film ”Beatles”, filmatiseringen av Lars Saabye Christensens roman er det også store forventninger til i utlandet. Beatlesfestivalen på Beitostølen er under planlegging. Hovedbandet der oppe i år blir Daytrippers fra Skien.

På Beitostølen blir det også for første gang avholdt årsmøte for Beatlesklubben. Dette er en praktisk følge av at klubben måtte nystiftes som forening i fjor.

Frem til da var klubben en uformell organisasjon, men Utgivelsesmessig har 2014 ellers så langt vært et gull- nye regler førte til at det ble påkrevd at vi hadde orår, og skal man henge med for å ha komplett samling ganisasjonsnummer. Og med det fulgte det krav om svir det i lommebøkene. Det har kommet CD-bokser årsmøteinnkalling og slikt. Grunnen til at vi valgte å med de amerikanske albumene og en japansk boks avholde årsmøtet på Beitostølen er at vi jo er en landssom er rett rundt hjørnet, og i september kommer dekkende forening og det er like langt å reise dit fra den lenge bebudede boksen med Beatles’ vinylalbum både Bergen, Oslo og Trondheim. Dessuten er det jo i mono. Her har Apple gjort en genistrek ved å satse en del medlemmer som uansett vil være samlet der i på en ren analog boks, rett fra sekstitallets master- anledning festivalen. bånd. Disse platene er altså da ikke remastret i det hele tatt, men vil låte som de gjorde da de først kom Da gjenstår det bare for meg å ønske alle en god somut. Snadder for vinylsamlerne, som da vil kunne nyte mer, vi sees i neste Norwegian Wood! nypressinger som ikke skjemmes av riper og hakk fra forgangne tider.

Roger På videosiden får vi omsider A Hard Day’s Night i Blu-ray med korrekt bildeformat og valget mellom den originale lydopplevelsen fra sekstitallets kinofremvisninger eller en ny surroundopplevelse levert av Apple ved Giles Martin. Dette blir første gang Apple er involvert i denne filmen, ettersom de har nektet å samarbeide med tidligere utgivere. For denne filmen eies ikke av Beatles eller Apple.

I Oslo arrangerte vi tidligere i sommer en Beatleskveld på utestedet Vanguard i Oslo, og i Trondheim har de stadige klubbkvelder arrangert av den lokale “Across The Universe”. Vi tar gjerne imot rapporter fra klubbkvelder som måtte arrangeres andre steder i landet også.

Beatles feires verden rundt i år, da dette er jubileumsåret for en del konserter. Nylig har jubileumet blitt behørig feiret i Danmark, Holland, New Zealand og Australia, i anledning Beatleskonsertene der i 1964.

Norge hadde som kjent aldri besøk av kvartetten, li-

4

INNKALLING TIL ÅRSMØTE

I forbindelse med Beatlesfestivalen på Beitostølen innkalles det til årsmøte i Norwegian Wood - Den norske Beatlesklubben. Årsmøtet vil avholdes i et grupperom på hotell Radisson Blu og er kun åpent for medlemmer av Beatlesklubben.

Søndag 19. oktober kl. 12.00 Saksliste: 1.

2.

3.

4.

5.

6.

Åpning og konstituering Årsberetning Økonomi/Regnskap Innkomne forslag Valg (leder(president), redaktør, sekretær, styremedlemmer) Avslutning

Innkomne forslag må være innsendt innen 1. august.

Forslag sendes: Norwegian Wood Postboks 105 Tveita 0617 OSLO eller per epost til bente@norwegianwood.org

Velkommen!

5

Steinar Waage

THIRTY THREE & 1/3 PLATEOMTALE

THIRTY THREE & 1/3 – Undervurdert perle

Da The Beatles gikk i oppløsning i 1970 var ikke George Harrison den man hadde de helt store forventninger til. Han hadde riktignok levert 2 kanon låter på Abbey Road året før, men det var liksom John og Paul det hele handlet om. Men med utgivelsen av trippelalbumet ”All Things Must Pass” feide han John og Paul av banen. Kritikerne jublet og platekjøperne stormet til platebutikken, albumet gikk til topps verden over og solgte i million opplag.

In The Material World” er ikke noe dårlig album, men I forhold til “All Things Must Pass” nådde det ikke opp. Dette skulle nesten bli en forbannelse at alle album ble sammenlignet med mesterverket ”All Things Must Pass” (ATMP).

Med utgivelsen av ”Dark Horse” i 1974 ble bun� npunktet nådd. George hadde store problemer med stemmen og albumet fikk dårlige kritikker. Påfølgen� de turne med en plaget stemme var heller ingen stor suksess. ”Extra Texture” fra 1975 var et skritt i riktig retning. George hadde fått tilbake stemmen og noen gode låter gjør også at kritikerne så mer positivt på denne utgivelsen.

Da kontrakten med EMI utløp 26. januar 1976 var George rask med å signere en ny kontrakt med sitt eget selskap Dark Horse Records ,der A&M Records skulle stå for distribusjon av det nye albumet. Et� ter planen skulle det nye albumet leveres i juni, men George ble rammet av hepatitt og måtte utsette inn� spillingene.

Da George ikke klarte å levere albumet i tide trakk A&M seg fra kontrakten, som ble overtatt av Warner Bros.

George Harrison: Thirty Three & 1/3 Dark Horse/Warner Bros Katalognr. K 56319

Før noen av de andre eks. Beatlene i det hele tatt rukket å tenke på konserter var George i gang med å arrangere en storslagen konsert, ”The Concert For Bangla Desh” i august 1971. Ganske bemerkelses� verdig når man tenker på at George var den som satte foten ned for en stor Beatles konsert i januar 69.

Konserten ble en stor suksess som resulterte i nok et trippelalbum og film fra konserten. I det vi beveger oss over til 1972 var det George Harrison som var på alles lepper og sto fram som den mest suksessfulle Beatle.

I 1973 kommer endelig ett nytt studioalbum. ” Living

6

Albumet ble spilt inn i hjemmestudioet til George i tidsrommet 24. mai til 13. september. Som musikere benyttet George seg av gamle kjenninger som: Billy Preston, Gary Wright og Tom Scott, men noen nye var kommet inn i varmen for eksempel trommeslageren Alvin Taylor som gjør en glimrende jobb.

Selve tittelen på albumet ”Thirty Three & 1/3” er det blitt hevdet at albumet skulle lanseres 25. juni 1976 når George var pålydende 33 & 1/3 år gam� mel. George hevdet selv i intervjuer at han var 33 & 1/3 år når innspillingen fant sted, eller rotasjonshasti� gheten på platespilleren nå man avspilte en LP som begrunnelse på albumtittel. Albumet ble utgitt 19. november.

På nesten alle George sine soloplater hentet han låter fra arkivet og da spesielt Beatles perioden og All

THIRTY THREE & 1/3 PLATEOMTALE

Things Must Pass Sessions. Til og med på George siste posthumane album Brainwashed var en av lå� tene hentet fra ATMP sessions (Rocking Chair In Hawaii).

Vi snurrer platen og Woman Don’t You Cry For Me er åpningskuttet, og en arkiv låt som ble skrevet sent i 1969 og havnet nesten på ATMP. Det første man tenkte på når man hørte åpningen på denne låten, er 7

Steinar Waage

at det kan ikke være Klaus Voorman som spiller bass her, det er det heller ikke. Bassen blir traktert av Wil� lie Weeks og det låter funky, men bra.

Dear One er tilegnet en Indisk guru som had� de skrevet en bok om meditasjon og Yoga, og som hadde stor påvirkning på George. Låten åpner med akustisk gitar og synthesizer noe som merke�

Steinar Waage

lig nok passer denne låten veldig godt. George går tilbake til ATMP sessions igjen og plukker neste låt: Beautiful Girl ble påbegynt i 1969, men han kom aldri lenger enn til første vers. Hvilken Beautiful Girl George tenker på i denne låten er ikke godt å si, men i 1976 ble låten ferdigskrevet og tilegnet til Ol� ivia. Dette er min personlige favoritt på denne plata, Georges gitarer er meget framtredende på denne låten og løfter denne låten til himmels med flott gi� tarspill.

This Song er direkte relatert til rettsaken som George tapte i forbindelse med plagiatbeskyldninger mot My Sweet Lord. Låten er fresh og kjapp og en av de beste på albumet. Det ble også laget en morsom video til denne låten der George blir ført inn i retts� salen i håndjern, der en masse tull og tøys foregår.

See Yourself går������������������������������������ helt tilbake til 1967 og er en kom� mentar til Paul McCartneys innrømmelse av å ha 8

THIRTY THREE & 1/3 PLATEOMTALE

Stillbilder fra videoen til Crackerbox Palace. brukt LSD, og at kanskje det hadde vært like greit og tatt en bløff der i stedet for å ha fortalt sannheten.

Denne låten må betegnes som en av de svakere på albumet.

Stillbilde fra videoen til This Song.

THIRTY THREE & 1/3 PLATEOMTALE

Steinar Waage

It’s What You Value åpner med et tøft instrumentalt tema med bass, trommer og piano før flere instru� menter kommer inn sammen med Georges vokal.

Låten referer til en hendelse der George prøver å få fatt i Jim Keltner for å få ham til å bli med på den kommende konsert turneen i 1974. Da han endelig for tak i ham, forteller Jim at han ikke vil ha betaling for å delta på turneen, men han vil gjerne ha en bil.

Det ender opp med at han får en Mercedes 450.

Herb Alpert, men George ombestemte seg og brukte den på sitt eget album. En rolig stemningsfull låt som passer godt til å avslutte albumet.

På coveret på LP’en er det 2 bilder av George med Sjelden promosak fra USA med solbriller og bilder.

True Love er en sviske fra 1950 tallet skrevet av Cole

solbriller, plata har utbrettcover og vi ser bilder av noen av musikerne som deltok på innspillingene, på side 3 er det et stort flott fargebilde av George. På baksiden har George igjen tatt på solbrillene.

Porter, om George har høye tanker om denne san� gen, eller om den er med som en ”gag” er ikke godt å vite. Det ble spilt en video i idylliske omgivelser på Georges eiendom til denne låta.

Pure Smokey er en hyllest til Smokey Robinson som George beundret stort, en rolig og fin låt.

Crackerbox Palace er ingen referanse til eiendom� men til George, tittelen referer til skuespilleren Lord Buckley sitt hus i Los Angeles. Lord Buckley var en komedie skuespiller som George hadde mye glede av på 60’ tallet. Tilfeldigheter gjorde at han møtte manageren til Lord Buckley i Cannes som kunne for� telle om dette huset. George skrev ned navnet på en sigarettpakke og skrev sangen så snart han kom hjem.

Dette er en av de aller beste låtene på albumet, det ble også laget en video der vi ser George i fri dressur på sin egen prakteiendom.

Learning How To Love You var egentlig skrevet til 9

Da albumet i sin tid ble utgitt fikk det jevnt over gode kritikker, og ble betegnet som beste album siden ATMP (der kom den igjen). Som nevnt ble det la� get 3 morsomme og severdige videoer i forbindelse med utgivelsen. George promoterte albumet med intervjuer og hadde også en mimet framføring av This Song på tysk TV. Kanskje en taktisk blunder av George å hele tiden avvise en gjenforening av The Beatles i intervjuer, det var jo ikke det presse og pub� likum ville høre (ref: See Yourself).

Til tross for et godt gjennomført album med gode kritikker gjorde ikke albumet det spesielt godt på hitlistene. Akseptabel 11. plass i USA, men i UK helt

Steinar Waage

THIRTY THREE & 1/3 PLATEOMTALE

nede på 35. plass. Heller ikke i Norge var det noe å juble for med 17. plass på VG lista. Singlene fra al� bumet nådde heller ikke opp, beste plassering var 19. plass i US for Crackerbox Palace . Dette må ha vært en skuffelse for George med tanke på det knallende gode album dette er.

I 2004 ble albumet remastret og Tears Of The World ble inkludert som bonuslåt. Denne låten er fra 1980 og passer ikke inn i albumet etter min mening.

Kilder: George Harrison ”I Me Mine”

George hadde en mimet framføring av This Song på tysk TV, med permanent i håret. Dette brakte ham tilbake til Hamburg, der han bl.a. traff igjen sin gamle “læremester”, Tony Sheridan.

10

I forbindelse med utgivelsen av albumet ble det også gitt ut en promo-LP til radiostasjoner. Denne inneholdt et intervju med George. George Harrison: A Personal Musical Dialogue at 33 & 1/3 på Dark Horse labelen, PRO 649.

BEATLES OG CUBA av Lasse Berntsen

Man tenker vel ikke automatisk at Cuba er stedet å dra for å få seg en Beatles-opplevelse. Beatles var aldri her selv, og selv om noen av John Lennons antrekk (spesielt i Plastic Ono Band-tiden) i årene rundt skiftet mellom 60 –og 70-tallet tilsa at han kunne stått skulder ved skulder med Che Guevara under revolusjonen på øya, er det få opplagte linker. Men man kan bli overrasket.

Jeg hadde lest om Parque John Lennon( John Lennon parken) før jeg reiste til Cuba. Den lille parken midt i Havana med en statue av John Lennon sittende på en benk. Statuen er laget av den Cubanske kunstneren Josè Villa Soberòn, og ble avduket 8.Desember 2000, på 20-års dagen for Lennons bortgang. Tidsmessig ser Lennon-statuen ut til å være fra New York tiden, med jeans og matchende jakke, likt den berømte foto session’en fra 1974. John Lennon parken var selvfølgelig et naturlig mål når vi var i Havana.

Varadero. Litt research gjorde at jeg visste at også Varadero hadde sin Beatles ting: baren Beatles Bar Varadero. Dit måtte vi selvfølgelig også, men det kommer jeg tilbake til. Havana var en spennende by.

Og det å komme hit, og å rusle rundt i de forskjellige områdene i byen, var som å være med på en tidsreise tilbake i tid. Her var det ikke gjort mye siden Fidel Castro tok over i 1959, det var på mange måter som tiden hadde stått stille. Bilparken er et kapittel for seg. Alle slags varianter av store Amerikanere i alle slags farger. Noen så slitne og falleferdige ut, andre skinnende blanke og flotte. Og de gikk ennå, mange av dem visstnok med Kinesiske motorer..

Vi utforsket byen, og sugde til oss inntrykk. Og mange steder vi var innom ble det spilt Beatlesmusikk, og mye annet gammelt. Kanskje ikke så rart når man tenker seg om, de lokale levde jo på en måte fortsatt på 50 –og 60-tallet, og var på mange måter stengt ute fra moderne inntrykk fra resten av verden, blant annet gjennom internet-forbudet. Vi var innom Ernest Hemingways favorittbar Floridita og drakk strawberry daiquiri, vi drakk mojito og pina colada, Vi ankom Cuba i slutten av januar i år, og skulle være og spiste lokal mat (som ikke var like spennende). èn uke i Havana, fulgt av èn uke på bade-resorten Og hotellet vi bodde på var Nacional de Cuba, det legendariske hotellet fra 1930 som har huset kjendiser 11

fra hele verden, som Frank Sinatra, Nat King Cole, Ernest Hemingway, Robert Redford, Ava Gardner, Buster Keaton, Marlon Brando, John Wayne med flere, men ikke the Beatles…

Men vi måtte jo få med oss John Lennon statuen også. Kartanvisningene og lokale kjentfolk var litt sprikende i sine forklaringer, så vi bega oss av gårde til området hvor vi mente parken skulle ligge, og fikk med oss Revolusjonsplassen, med store bilder av Che og Fidel på husene rundt, på veien. Men parken var vanskelig å finne, og den lå i hvert fall ikke der vi trodde.

Løsningen ble å leie en rosa cabriolet fra 50-tallet som kjørt oss dit for noen små kroner. Og der var parken og statuen. Det var flere der i samme ærend som oss, blant annet noen andre nordmenn. Og statuen hadde sin egen private vakt, en lokal kar på sikkert 80 år.

Det viste seg at han oppbevarte de runde brillene til Lennon-statuen i sin brystlomme, og pusset dem og satte dem på plass på statuen når det kom turister for å ta bilder. Brillene hadde tydeligvis blitt stjålet så mange ganger, at dette var den beste løsningen! For litt tips satte han brillene på plass, og bisto til og med med fotografering! Vi satte oss på benken sammen med John, og fikk foreviget øyeblikket. På sokkelen ved føttene våre sto det på Spansk ”Dirás que soy un soñador pero no soy el único”, som oversatt til engelsk blir ”You may say I’m a dreamer, but I’m not the only one”. Et rørende møte med John Lennon i Havana…

På vei fra John Lennon parken tilbake til hotellet ramlet vi plutselig over et sted med tema fra Yellow Submarine utenfor. Det var et slags kultur senter (centro cultural) og het Submarino Amarillo, men det var dessverre stengt så vi fant ikke ut hva som 12

egentlig skjulte seg bak dørene. Det ble imidlertid litt fotografering der også, og det passet uansett bra inn i dagens setting. Etter en flott uke i Havana, gikk turen videre til Varadero, et par timers busstur østover langs kysten. Varadero bød på helt andre tilbud enn Havana, i hovedsak sol, strand, bading og avslapping.

Men vi måtte jo få med oss Beatles baren, og så den fra bussen allerede da vi kjørte til hotellet. Den lå i en liten bakgård langs veien, og var lett å få øye på med fire full size statuer av Beatles stående utenfor.

Varadero sentrum, med Beatles baren, lå en 10 minutters taxi tur fra hotellet, og vi dro inn dit en av de første dagene. Taxien kjørte oss, på forespørsel, direkte til baren. Etter litt fotografering utenfor, entret vi det lille lokalet. Vi var de eneste gjestene i den lille baren, men et morsomt og forseggjort sted. Inne var det Beatles bilder på alle veggene, og oppe på veggen i hjørnet hang det en TV som viste Beatles musikk, både live-opptredener og musikk videoer. Vi satt oss imidlertid ute i sola med hver vår mojito, og det ble selvfølgelig spilt Beatles musikk over anlegget. Vi satt der og koste oss og humret for oss selv, og tenkte at det var moro med en Beatles bar på et avsidesliggende sted som Varadero på Cuba.. J Varadero var fint og idyllisk, men for oss ble det litt kjedelig med bare sol, strand og bad i en uke, så vi meldte oss på en liten 2-dagers rundtur på øya. Vi skulle kjøre sørover, og blant annet besøke byene Cienfuegos, Santa Clara og Trinidad. Vi stoppet og ruslet i små idylliske landsbyer, og fikk se hvordan den vanlige Cubaner lever. Cienfuegos og Trinidad var flotte små 13

byer hvor mye arkitektur var bevart fra kolonitiden. I Trinidad ruslet vi i trange, brosteinsbelagte gater, og opplevde det ekte Cuba, annerledes enn både Havana og Varadro. På vei til bussen for å reise videre, kom vi plutselig og helt ut av det blå over nok en Beatles bar! Den het Bar Yesterday, og lå i en koselig liten bakgate i Trinidad. Også her var det statuer av alle fire i full størrelse, og teksten til Yesterday malt på veggen i bakgården. Siden vi reiste i en gruppe, og sto på farten til å dra videre, ble det dessverre ikke tid til å sette seg ned for en øl, eller sette av mer tid i Bar Yesterday, og det var dumt. Det ble bare et kort besøk og fotografering før vi måtte haste om bord i bussen igjen.

Vi hadde en flott ferie på Cuba, og en reise dit kan anbefales på det varmeste. Både Havana, og småbyene Cienfuegos og Trinidad var spennende og flotte steder, og når man i tillegg kan kombinere historie, sol, strand og bad med spor av Beatles, ble turen en fantastisk opplevelse. Det morsomste med Beatles sporene på Cuba var kanskje overraskelsesmomentet.

Vi visste jo om ett par av dem, men de fremsto likevel som litt malplasserte der de var, men på en positiv måte J Når man rusler rundt i for eksempel Liverpool, forventer man å se spor av Beatles over alt, men ikke en litt rar og uventet, men fin, opplevelse som blir et på Cuba. Og det gjorde opplevelsen enda bedre. Det å minne for livet. Beatles para siempre! oppleve å finne John Lennon og Beatles på Cuba var

14

Beatles-stuntet

av gitarelevene Thomas, Ole Henning og Erik I 2006 var gitarlærer Stein Paulsen samlet med sine elever. Der fortalte han at han skulle på en ukes Beatles tur til Liverpool. Elevene var som sin lærer, svært store Beatles fans. Elevene bad om å få bli med, og sånn gikk det.

I mai 2007 landet British Airways med læreren og elevene på Heathrow. Stein hadde da planlagt turen i detalj i lang tid, men elevene visste ikke noe om hva som skulle skje. Høydepunktene var planlagt å være besøk i barndomshjemmene til John Lennon og Paul McCartney. Det viste seg imidlertid at den ultimate opplevelsen kom svært så overraskende og impulsivt på Beatlesmuseèt.

og ille berørt betjent rødmet som en moden plomme fra en english garden”.

BEATLES MUSEÈT – et scenestunt som aldri vil skje igjen

17 mai 2007 kl 11:00 står Stein og Ringo (Thomas) sammen og ser på Cavern scenen opprigget med komplett originalt Beatles utstyr fra 1964. Rørt og med en tåre i øyenkroken går tankene tilbake til dette årstallet. Stein sier til Thomas: ”Tenk om vi tilfeldigvis hadde vært fire musikere som kunne stått på scenen med disse instrumentene og sunget A hard days night.

På Heathrow måtte vi gjennom pass-kontrollen. Vi Da hadde vi vært gal og lykkelig da”. fikk spørsmål om hvor vi kom fra, og vi svarte at vi kom fra Norway. Kurt derimot valgte å svare litt mer Det går en hel time før Stein få svar fra Ringo: ”Du lokalt og detaljert. Han svarte Frei. Han ble raskt Stein, er vi så gal? Det verste er jo at vi ikke bare er “eplet inn” som mistenkelig. Vi fikk etter hvert vite at et komplett Beatlesband, men at vi også har med en det gikk en nattbuss til Liverpool, noe som passet oss pålitelig og god fotograf ”. Begge skjønte at dette var perfekt. Før vi satte oss på bussen, klarte Stein å terge den eneste sjansen i livet til å gjennomføre drømmen. på seg en kvinnelig betjent på buss stasjonen. Han sa Avgjørelsen var egentlig tatt med disse ord. til henne flere ganger: ”Hello darling”. En tydelig flau 15

Det ble straks et møte med det nye Beatlesbandet og fotografen midt imellom masse besøkende fra en hel verden. Her ble detaljplanleggingen av “stuntet” planlagt. Også realistiske konsekvenser over hva galskapen kunne resultere i, ble nøye analysert.

Etter møtet ble det konkluderte med at vi kanskje kunne regne med et halvt minutt til rådighet for å entre senen og få tatt et bilde, før vi ville bli tatt av scenen. Vi skjønte at overvåkingen måtte være god, men virkeligheten var på et betydelig høyere nivå enn forventet.

De erfarne gitaristene entret senen på rekordtid og med gitarene i posisjon startet det nye Beatles med A Hard Days Night. Etter 5 sekunder var vi i fullt driv og vår fantastiske fotograf fikk tatt årets bilde (se innledning). Etter å ha vært på scenen i ca 15 sekunder, gikk en stor bunkers dør opp. Overvåkingssjefens store øyne ble det man kan kalle helt kaotisk og han ropte: ”Are you compleatley mad. Call the police”.

Dette var definitivt det verste de hadde opplevd siden oppstarten av museet, og vi var nå i praksis anholdt på stedet.

Stein ble stående å forhandle med vaktene i ca. 1 – 2 timer. Her var det snakk om å være ydmyk over situasjonen og forklare ledelsen at følelsene hadde løpt fullstendig løpsk, og at vi kunne dokumentere, gjerne direkte fra myndigheter i Norge at alle hadde gullende rent rulleblad. Stein spurte om hvordan sjefene ville reagere når de fikk vite hva som hadde skjedd. Noe sånt skal ikke kunne skje. Dette skal jo være umulig å gjennomføre. Overvåkningssjefen priste seg lykkelig over at vi ikke hadde tatt noen bilder (hadde han bare visst.....?!!) .

Avtalen ble at historien skulle holdes skjermet fra offentlighet ( aviser, media etc.) i 3 år.

Etter scenestuntet kunne vi ikke se Ole Henning på over en halv time. Da var han utrolig rar i trynet sitt og tydelig nervøs. En kald celle på Tower of London fristet tydeligvis ikke. Til tross for Oles bekymring, kunne vi spasere ut av museet som frie mennesker etter nervepirrende timer. Det var 4 mer eller mindre “bevsstløse” musikere som tuslet ut av museèt på leting etter fotograf Kurt. Han fant vi sittende på “docksiden” med skjelvende fingre og tviholdt på kameraet som bildene forhåpentlighvis var blitt tatt med. Så spent som når vi alle sammen var før vi så de fantastiske bildene kom fram på kameraet tror ingen 16

av oss noengang har vært. ÅRETS BILDE var der !!

NB! Som følge av galskapen er senen i dag ikke bare video overvåket. Det ble installert et avansert lasersystem i tillegg (millioninvestering p.g.a Vikingene fra Noreg). Og de helligste gitarene som vi brukte er skiftet ut, men kan ses i dag bak tykke glass vegger i en egen avdeling på museèt. Alt som følge av de glade Norwegians. I det samme øyeblikk denne historien ble kjent var det hovedoppslag i den lokale presse og helsides artikkler om “hendelsen”.

Dikteren John Inge Hals har skrevet et flott dikt om galskapen på Beatles museèt det er som følger: Beatles-turen (17.mai 2007)…

Da gutta dro til Liverpool, på skoletur med stil En liten, kort museums-tur, det måtte de få til De hadde jo reist langt De ville få med mangt Så planen den ble fremlagt og, ”beseglet” med et smil De ville prøve scenen der, som Beatles-gutta sang Den gangen de ble eget band, og skapte velkjent klang Et strengt bevoktet sted Der alt har stått i fred Men likevel så tenkte de: ”Vi må jo prøv’ en gang…

Vi er jo ifra baillsund by, med fagbrev i musikk…”

Og Kurt’n han fikk oppgaven, med fotograf-teknikk De sjekket vekter-tid De antok sekund-strid For allting måtte klaffe for, et Beatles-øyeblikk De ”gira” opp hverandre godt, men fryktet lovens klør De måtte tenke nøye nå, og stemme om de tør For vaktholdet var strengt De kunn’ bli innestengt Når sikkerhetens folk fikk se, hva norske gutter gjør Så gikk de rundt og tenkte litt, blant stedets publikum De telte hit og telte dit, og fikk den samme sum De tror at det går an De vil jo alle mann Og Stein ble valgt til ”timing”-sjef, de andre mått’ vær stum

Men selv den norske viking må, ha nerver bygd av stål Når de på Cavern-scenen skal, og leke John og Paul De hopper opp på likt Tar hver sin gitar kvikt Slår tonen an på ”Hard days night”, da høres vekterskrål

”Thank God you didn’t get a film!!!”, sa de før vi fikk dra...

Men Kurt han fikk tatt bilde han, og det ble veldig bra Nå har det hedersplass I ramme og i glass Og slik så slutter ”storyen”, om Cavern-spællinga…

Det stormes frem fra alle hold, det ropes: ”Oh, my Jees…”

Med vakter over alt å se, inn stormer ”the Police”…

På scenen blir det fred Gitarer legges ned Men fotografen kom seg ut, før vakten ropte: ”Freeze!!!”

Og etter at sa’ ”tullingan”, så vidt fikk lov å gå Så ble det ekte utstyret, satt inn bak lås og slå Så nå kan ingen fler’ Få spilt på dette mer’ Og alle de besøkende, blir overvåket nå…

”Whatever are you doing, guys, you must be mad as hell” For slikt no’ hadde aldri hendt, før dette norske sprell Men Stein fikk ikke fri Han mått’ forklaring gi Han lovte 3-års taushets-plikt, og da sa sjefen: ”Well…”

Det vil for alltid huskes godt, det ”stunt” som der ble gjort Stein, Thomas, Erik, Ole med, og Kurt’n som gikk bort Helt uforglemmelig Sånn vil det alltid bli Et vågalt ”stunt” som rager høyt, i klassen ”Musikksport”…

De diskuterte ”att-og-fram”, sånt skulle ikke skje Men Stein han sa da: ”Tenk deg om, for vi kan påstå det, At ingen vakter så, At ingen passet på, Når vi på scenen hoppet opp, og telte: 1, 2, 3…”

17

John Inge Hals - 2013

«I’m a scruff from Speke» - med Sir Audun på nye eventyr Upton Green

Når du kommer ut av terminalen på Liverpool John Lennon Airport, er det vanlig å ta taxi eller en buss inn til sentrum. Denne gangen ventet jeg litt med det, og tok heller en rusletur rundt i nabolaget like utenfor flyplassområdet.

Hvorfor? Jo, fordi innenfor en radius på en kilometer finner du to av Pauls og ett av Georges barndomshjem.

Og disse er ikke med på de vanlige sightseeing-turene.

Det du ser på Magical Mystery Tour-bussturen er Georges første hjem, hvor han bodde før familien Ardwick Road flyttet til det nye boligfeltet ute i Speke. Her vokste George opp og bodde helt til uka etter at «Love me do» ble utgitt. Upton Green er en fin oval plass med én gate inn (og altså med en «green»), som må ha vært et bra sted å være barn. Her ble han kjent med Paul, da de tok 82-bussen inn til Liverpool Institute sammen. Pauls to barndomshjem i Speke ligger i hver sin retning fra Georges, bare fem til ti minutter å gå i mellom. Paul bodde mange ulike steder som barn, og her i Speke bodde han fram til familien etablerte seg i Forthlin Road da han var 14 – nærmere sentrum, og nærmere John. Det var ikke tegn til liv hverken Western Avenue i 12 Ardwick Road eller i 25 Upton Green da jeg gikk forbi denne kvelden, men i 72 Western Avenue bor det folk. Dette er for øvrig det eneste av disse tre ligger Stockton Wood, barneskolen som Paul gikk på husene som har «bay windows»; en liten men viktig en tid, og så er det bare noen hundre meter tilbake til flyterminalen. klasse-markør i England. Like ved Western Avenue 18

Siden man ser flytårnet når man rusler i gatene ved Georges og Pauls hjem, virker det som et litt snodig paradoks at de har oppkalt flyplassen etter en beatle uten lokal bydels-tilknytning. Uansett – en ekte Beatles-fan anbefales altså å ikke dra videre fra flyplassen med én gang, men heller sette av en time til en spasertur i nabolaget og tenke på hvordan det kan ha vært å vokse opp her som «a scruff from Speke».

Etter kveldsturen i Speke ble det ikke noe spekeskinke – men heller et par runder på The Phil, slik man jo alltid gjør. Og dagen etter møtte jeg ikke mindre enn to Beatles-brødre.

jo for øvrig ikke bare broren til Pete Best, men også sønnen til avdøde Neil Aspinall, og han fulgte dermed Beatles tett i årene da broren hans ikke gjorde det. Er familien bitter ennå, etter 50 år? Ifølge Roag hjalp det på humøret at Paul i en «privat sammenheng» (som han formulerte det) anerkjente Mona sin innsats for å få i gang de unge Beatles – og når Paul i 1969 sier «Thanks, Mo» i mikrofonen på tak-konserten i Let it Be – gjett hvem det er han sender en takk til da….? Roag hadde ikke lest Tune in ennå, men den lå på bordet som nr. 3 i køen. Roag Best er en lesende mann. Hele familien Best bor «over the water» i the Wirral, og de driver sin familiebedrift Casbah i West Derby med stolthet og forretningssans.

Den første var Roag Best. Hans omvisning på The Casbah er et «must», og har du ikke vært der før så Den andre Beatles-broren jeg møtte, var mannen velg «memorabilia tour». Der får du se og holde mye som biskopen i Wirral-bispedømmet har utnevnt rart, fra et sanganlegg som Apple på 80-tallet kom til kulturambassadør for the Wirral: Selveste

Cashbah. Legg merke til Magical Mystery Tour-taket på at noen hadde glemt igjen der i 1962 (og som Mike McCartney. Denne kvelden kom hans Mona ikke ga fra seg), til lommelerker, smykker, énmannsforestilling «Sex drugs & rock’n’roll (I pennen som Epstein og Beatles signerte sin første wish!)», som han turnerte med i hele Storbritannia i management-kontrakt med – og en utstoppet kiwi vår, til hjembyen, i teatret som er oppkalt etter Epstein. med en spesiell historie (!). Og staselig er det å få Det var en riktig hyggelig opplevelse, han viste bilder holde mikrofonen som Paul synger i på det berømte og fortalte historier, og signerte bøker, var med på bildet fra 1959; på akkurat samme sted som det er bilder, kysset mange damer, og pratet med folk vel tatt. Roag fortalte stolt om forsikringsselskapets og lenge etterpå. Hele familien var der (Mikes, ikke verdivurdering av takmaleriene, på en del millioner Pauls), og man fikk litt anelse av hva de legendariske – Casbah er Liverpools «sixtinske kapell», etter hans McCartney-klanfestene i gamle dager kan ha gått mening. Ikke takmalerier av Michelangelo, men av ut på (mye kyssing, skåling og latter). Selv om den Paul, John og Stu. (og vil man se mer av Stu, er han virkelige festen nok startet etter at fremmede folk som representert blant annet i byens flotte kunstgalleri meg var ute. Mike er en entertainer og en strålende Walker, tvers overfor gata for The Empire.) Roag er forteller, han ligner på Paul uten hårfarging, og aller 19

Broren til Sir Paul møter Sir Audun mest ligner han på bildene av Jim.

med sin mor Elsie og stefar Harry, og da de ble nødt til å flytte på grunn av beatlemania, overtok Margaret Vi har alle våre uvaner, og på søndager syns jeg av leiligheten. Hun er veldig lei av alle sightseeingog til det kan være hyggelig å besøke eldre damer. turene; nå kan jo nærmest hvem som helst kalle seg Denne søndagen falt valget på Margaret, som bor i 10 «Beatles-guide» og kjøre folk rundt, hun mente det Admiral Grove. Jeg ruslet bortover i vårsola fra hagen var ca 17 ulike aktører for tida. Men forbipasserende bak katedralen hvor John og Paul pleide å møtes når de trivelige enkeltmennesker syns hun det er hyggelig å skulket skolen, passerte Ringos barneskole (hvor han dele en prat og kopp te med. Og i stua hvor Ringo knapt var), og selvfølgelig Sentimental Journey-puben vokste opp har hun masse flotte bilder på veggene.

The Empress. Via en tur ned til den over-taggede Madryn Street-leiligheten hvor Ringo ble født, og Margaret bekreftet det som man vanligvis hører, at opp til Admiral Grove. Her bodde som kjent Ringo dessverre «ingen» i Liverpool liker Ringo lengre.

20

Hennes begrunnelse er at «he doesn’t give anything back». Paul er langt mer populær; han har til og med vært på besøk hos henne (noe Ringo ikke har vært), men ikke de senere år, for nå har han etter Margarets oppfatning blitt enda mer berømt enn han var for tjue år siden. Og det har hun kanskje rett i. Ellers har hun et stort hjerte for kreftsaken, og samler inn penger til Linda McCartneys kreftforsknings-fond.

Siden jeg var ute og gikk, tok jeg også turen forbi 9 Newcastle Road, hvor John aller først bodde med sine foreldre. Det ligger bare et par kvartaler unna frisørsalongen med bildene ved rundkjøringa Smithdown Place, nær kirka hvor Paul kom inn i

barnekoret og hvor han senere var forlover i Mikes bryllup, nær Johns første barneskole. Hit kan man ta 86-bussen – det står Penny Lane på den. Og på en annen kant av byen er 10 Sunbury Road, hvor Paul aller først bodde med sine foreldre. Det ligger bare et langt frispark unna Anfield Road – og Pauls gamle onkel bor visst i gata også….. (jeg besøkte ikke ham) Og forresten; i slutten av juli er jeg tilbake i Liverpool igjen, da som gjest hos en graduate på et institutt hvor Sir Paul både holder tale, deler ut vitnemål, bilder og håndtrykk. Appreciate!

Av Sir Audun

Nylig dukket dette fargebildet fra “Around The Beatles” TV-showet opp, hvilket vi selvsagt viderebringer.

21

GEORGES 1962 RICKENBACKER 425

George Harrison hadde lyst på en Rickenbacker gitar, slik som den John Lennon hadde kjøpt, og spilte på i Hamburg i 1962. Lennons gitar var i heltre, elektrisk, med tre pickups og lakkert i glanset svart lakk, den var et iøynefallende instrument i Beatles i de tidlige årene. Men i likhet med de fleste gode gitarene på den tiden var Rickenbackere både dyre og sjeldne å se.

I England var det dessuten restriksjoner på import fra USA, der disse gitarene ble lagd.

Mens George var på besøk hos sin søster i Benton, Illinois, ble han kjent med en gruppe som kalte seg “The Four Vests,” disse spilte jevnlig til dans gjennom sør-Illinois. Søster Louise kjente bassgitaristen i gruppa, Gabe McCarty, fra dagjobben hans hos et renseri.

Hun inviterte the Four Vests hjem til seg, slik at George hadde noen å snakke musikk med. De neste to ukene ble Gabe og George kompiser, lærte hverandre sanger, hang sammen på drive-in restauranten (George var fascinert av jentene på rulleskøyter) og handlet plater. Sologitaristen i gruppa, Kenny Welch, var profesjonell og hadde jobbet i Grand Ole Opry i Nashville. Han var dessuten eier av en elektrisk Rickenbacker gitar, og visste at det var en musikkbutikk i Mount Vernon som solgte slike.

George, Gabe og et annet medlem av gruppa, Vernon Mandrell, kjørte George de 40 milesene til Red Fenton’s Music Store, hvor George la igjen kontanter – rundt $400 – for en Rickenbacker 425 1962-modell, serienummer BH439. Lennons var en 325. George likte ikke fargen (den var “fireglo” rød, noe som vel er i den oransje delen av rødskalaen) og betalte for å få den omlakkert til svart, slik at den sto i stil med Lennons. Harrison tok gitaren med seg tilbake til England og videre på turneen til Sverige, der han dels spilte på denne og dels på sin Gretsch Country Gentleman.

Dessuten benyttet han den på innspillingen av “I Want To Hold Your Hand”.

Harrison brukte den også på på mimede opptredener på “Ready, Steady, Go!” og “Thank Your Lucky Stars”.

Sent på sekstitallet eller tidlig på syttitallet ga George gitaren bort til en venn av seg, George Peckham, som var rytmegitarist i the Fourmost, og også jobbet som platekutter for Apple Records. Da Peckham fikk den, var den allerede modifisert med en ekstra pickup.

Denne gitaren drasset Peckham med seg på spillejobber uten gitarkasse, inntil Slades Noddy Holder forbarmet seg over ham on forærte ham en. Noddy holdt ikke ut å se at Peckham drev og fraktet en Beatlesgitar uten trygg emballering!

Peckham solgte gitaren via en auksjon arrangert av Sotheby’s i 1999. Gitaren gikk sist under hammeren på Julien’s Auctions i New York på selveste 17. mai 2014 for $657,000 (nesten 4 millioner kroner).

Gitaren har tidligere vært utstilt på både “Rock and Roll Hall of Fame” i Cleveland, på John Lennon museet i Tokyo og på Grammy museet.

22

ELDRE NUMRE

Vi har fortsatt en del eldre numre av Norwegian Wood på lager, som du kan bestille om du har hull i samlingen.

Små blader (A5) koster kr 25,- per stk.

54 * 97 98 99 102 103 104 105 106 108 109 110 111 112 113 114 115 116 * 117 * 118 119 * 123

Store blader (A4) koster kr 40,- per stk.

95 og 100 124 * 125 126 127 128 129 * 130 131 132 * 133 * 134 * 135 *

* = kun få eksemplarer igjen.

Porto kommer i tillegg.

Send din bestilling til: NW v/Roger Stormo Kurlandsvegen 25 2006 Løvenstad eller på epost til blader@norwegianwood.org 23

BAD BOY - EPen det ikke ble noe av av Jaesen Jones

Australias planlagte ”Bad Boy” EP The Beatles - Bad Boy - GEPO 70026 16 desember 1965 Bad Boy Yes It Is I’ve Just Seen a Face Act Naturally

Historien fortsetter noen måneder senere, i november 1965. På denne tiden hadde “Help!” LPen vært i butikkene et par måneder. EMI UK hadde ombestemt seg for Bad Boy EPen og satset på en EP med Beatles Million Sellers istedet. Ettersom denne liknet veldig på en EP som EMI Australia allerede hadde utgitt ett år i forveien med tittelen “Further Requests”, bestemte de seg for å utgi en egen EP ved å kombinere “Bad Boy” med to spor fra “Help!” LPen, pluss “Yes It Is”, baksiden av “Ticket To Ride” singlen fra april 1965. “Dizzy Miss Lizzy” ble ikke valgt, da EMI Australia syntes “Act Naturally” var et bedre valg, ettersom rockabilly fremdeles var populært i Australia og sporet hadde allerede vist sin styrke som B-side på “Yesterday” singlen fra oktober.

Det er velkjent at EMI UK sendte båndkopier av “Dizzy Miss Lizzy” og “Bad Boy” til Capitol Records den 10. mai 1965, bare minutter etter at de to sporene ble mikset ferdig. Sporene skulle utgis på det amerikanske “Beatles VI” albumet måneden etter.

EMI Australia fikk nyss om denne USA-platen i juni og ba om å få tilsendt båndkopier av de to sangene for mulig utgivelse der.

Båndene ankom sent i juli, men EMI Australia syntes ikke sangene var sterke nok for å utgis som en egen single. Dessuten trodde man på den tiden at “Bad Boy” skulle komme ut på en EP i UK senere på året (også dokumentert hos Lewisohn) derfor la man sporene på hylla.

Denne nye EPen gikk gjennom papirmølla og fikk godkjentstempel, samt sitt eget katalognummer GEPO 70026. Planlagt utgivelsesdato var 16. desember 1965, akkurat i tide til julesalget.

Promokopier var allerede lagd og sendt ut, da EMI Australia ble informert via telex at EMI UK planla en EP-utgivelse tidlig i 1966. EMI Australia bestemte seg for å utsette utgivelsen av “Bad Boy” EPen, muligens trodde de at sangen skulle utgis på denne nye EPen. 24

Men det som kom var “Yesterday” EPen, uten “Bad Boy”, EMI Australia måtte ta en bestemmelse. Fordi planene om utgivelse av “Bad Boy” EPen fortsatt var aktuelle, bestemte EMI Australia seg for å modifisere “Yesterday” EPen ved å bytte ut “Act Naturally” med “Dizzy Miss Lizzy”. Dette betød at begge EPene kunne utgis uten at noe spor var med på begge.

Den modifiserte “Yesterday”EPen ble utgitt tidlig i mai 1966, med det samme GEPO 70026 katalognummeret som hadde vært tiltenkt “Bad Boy” Epen fra seks måneder tidligere. Dette er grunnen til at “Yesterday” ikke følger korrekt nummereringsrekkefølge (GEPO 70025 kom ut i desember 1965 og GEPO 70027 i mars 1966).

EMI Australia utsatte utgivelsen av “Bad Boy” EPen til august 1966, men antallet eksisterende singler på markedet på denne tiden fikk Leeds Music (The Beatles’ australske musikkforlag) til å sette et tak på ytterligere nye utgivelser.

I mellomtiden rislet planene om “Bad Boy” EPen ut i sanden og var allerede glemt da “Nowhere Man” EPen utkom i november 1966.

Før du kaster deg over ebay og prøver å finne promoplater av den uutgitte “Bad Boy” EPen må vi dessverre skuffe deg med at hele historien er fiksjon, godt funnet på av Jaesen Jones. Han har utgitt denne boken med de faktiske utgivelsene.

“An Overview of Australian Beatles Records” Første opplag 2011 Sammenstilt av Jaesen Jones Publisert i Canberra, Australia 88 sider i A4 (210mm x 297mm) Mer enn 180 fargeskans og fotos ISBN: 978-0-9871048-0-9 (softcover) Revidert utgave, 2012 150 sider på kvalitetspapir i A4, nå med 380 fargeskans og fotos ISBN: 978-0-9871048-4-7 (softcover) Begge opplagene er utsolgt fra forlaget, men den reviderte andreutgaven er tilgjengelig som PDF fra www.beatlesaustralia.com/BOOK_index.html for AU$ 9.50.

25

BEATLES OG SMALFILM av Roger Stormo

En av de første profesjonelle fotografene Beatles samarbeidet med i London var ungarskfødte Dezo Hoffmann, som hadde fotostudio i Soho. Foruten å ta en rekke kjente bilder av gruppa (se f.eks. bladene «Meet The Beatles», som kun inneholder bilder tatt av Hoffmann), introduserte han de for en hobby han hadde, smalfilm.

Han hadde ofte med seg et filmkamera når han skulle ta bilder av Beatles utendørs, og de byttet på å få låne dette og filme seg selv. Det varte ikke lenge før de hadde kjøpt seg egne filmkameraer, som de tok med seg rundt omkring og filmet hverandre.

Smalfilmen var den tidens videofilm. Filmkameraene var såpass rimelige at folk hadde råd til de, dermed kunne de filme familiens begivenheter, og det i farger.

De fleste stillbilder ble fortsatt foreviget i svart/hvitt på denne tiden, men på film var det farger som gjaldt.

Som regel dreide det seg om stumfilm, det var for mye styr å også skulle ha lyd med på filmene. Filmene måtte dessuten fremkalles i et filmlaboratorium før man kunne rigge seg til og se resultatet hjemme.

Men første gang Beatles skulle titte på en smalfilm de hadde lagd, hadde de hverken filmfremviser eller

26

lerret. De fikk derfor medarbeideren i den lokale fotobutikken til å rigge opp dette for dem, og så sto de der og så sin egen film.

Det var Ringo som var eieren av den første filmen, tatt med hans Pocketauto 8mm kamera. Filmen var sannsynligvis foreviget i Liverpool den 25. mars 1963.

Paul McCartney hadde skaffet seg et Canon 8EEE.

Filmkameraet McCartney brukte i 1963 var en Canon 8EEE

Slike filmer fikk man kjøpt og kunne vise hjemme.

Paul var utstyrt med filmkamera da Beatles inntok Paris i 1964.

27

Amatørfilmentusiastene samlet seg i filmklubber, og sent i 1963 ble McCartney intervjuet av en slik klubb, Westcliff Cine and 35mm Club. Han kunne fortelle at Beatles’ berømmelse hadde både fordeler og ulemper når de skulle gjøre private filmopptak. Selv om de nå hadde råd til det nyeste og dyreste filmutstyret, kunne de ikke lenger filme uforstyrret hvor som helst.

De hadde små sfærer med privat tid for dem selv, i garderober, på hotellrom og når de var ute på landet.

Og da filmet de. McCartney fortalte at han hadde filmet fotografer som kjempet seg imellom for å få innpass i garderoben til Beatles. Inntil da hadde de filmet i 8mm, men hadde planer om å gå til innkjøp av 16mm-utstyr i 1964. De ønsket å filme TV-skjermene

når de selv var på TV, for å ta vare på sine opptredener fra f.eks. «Juke Box Jury».

Beatles’ entusiasme for smalfilm smittet også over på andre i deres omgangskrets, blant annet skaffet også Mal Evans seg filmkamera. Hans smalfilmer ble auksjonert bort av Christie’s og vinneren av auksjonen har gjort filmene tilgjengelige på DVD. Jeg tror at det stort sett var stumfilm i farger Beatles drev med. Klipp fra deres egne filmopptak finner vi strødd rundt om i The Beatles’ Anthology, og vi fikk også noen glimt i «George Harrison – Living In The Material World».

Her fikk vi for første gang se filmopptak som George Harrison og hans bror hadde filmet under deres USAbesøk i september 1963, da de skulle besøke søsteren Louise i Benton, Illinois. Det viser seg at de besøkte Empire State Building da de var i New York, da broren har tatt et bilde av George oppe på utsiktsplattformen på bygningen, med filmkamera.

Ellers hadde de selvsagt med seg filmkameraene på ferier, og det er takket være disse at vi kunne se levende film fra da George, Ringo og Paul besøkte Klaus Voormann på Tenerife i 1963, George og Johns badeferie med koner og opptak fra da de var

28

En Beatlessamling. Hentet fra en annonse pĂĽ internett der en gammel Beatlesentusiast selger alle sine gamle smalfilmer med Beatles, pluss kamera og fremviser.

En Super8 film i svart/hvitt, men med lyd. Fra 1979.

Carnegie Hall 1964, Beatles hadde ikke en opphøyet scene, men spilte pü gulvet blant et sittende publikum. Bak gruppa filmer en fan konserten med sitt smalfilmkamera mens en politimann betrakter henne.

29

på øyhopping for å se om de kunne kjøpe seg en egen gresk øy.

Fansen var også bevæpnet med filmkameraer, og det er takket være dette at vi kan sitte og kose oss på YouTube med fargeopptak fra Beatleskonserter, som regel i USA. En av de som filmet Beatles i Sverige i oktober 1963 forteller at George Harrison hadde gransket ham inngående, ikke fordi han hadde noe imot å bli filmet, men fordi han lurte på hvilket filmkamera det var.

Candlestick Park var Beatles’ siste konsertopptreden, og det er takket være en tenåring med filmkamera at vi har levende film fra dette i det hele tatt. Filmene er stumme, men ofte er det slik at man kommer over lydopptak av de samme konsertene, slik at man i vår tidsalder har muligheten til å synkronisere lyd med bilde. Hadde filmentusiastene fra sekstitallet visst at dette ville være en fremtidig mulighet, ville de nok sikkert ha filmet hele sanger, men dessverre er det veldig ofte bare små bruddstykker fra de enkelte sangene som er festet til film.

Det første filmopptaket vi kjenner til med Beatles er fra en smalfilm i farger mens Pete Best ennå var trommeslager. forbeholdt profesjonelle, og derfor ble nyhetsfilmer og konsertfilmer med Beatles distribuert og solgt som smalfilmer, i sort/hvitt og farger, med og uten lyd. Det finnes en film fra pressekonferansen Beatles holdt da de ankom New York for første gang, og denne filmen var både svart/hvit og stum. Spørsmålene måtte man gjette seg til og svarene måtte avleses fra leppene til Beatles, eller kanhende holdt det å bare se dem.

Filmopptak fra Kansas City, 1964 Smalfilmer med Beatles i farger som har dukket opp i den senere tiden har vært benyttet i diverse uoffisielle dokumentarer, som f.eks. «The Unseen Beatles» som hadde amatøropptak både fra Beatles’ besøk på Jersey i 1963 og fra Candlestick Park-konserten i 1966. Bilder fra Beatles’ to konserter i Carnegie Hall i februar 1964 viser at mange fans hadde med seg filmkameraer og benyttet disse under konserten, men hittil har det ikke dukket opp en eneste film fra denne konserten. Sjansen er stor for at mange slike smalfilmer ligger rundt omkring på diverse loft, eller Det finnes hauger av slike gamle smalfilmer fra at arvinger har kastet de gamle filmene. Folk har ikke sekstitallet, og trenden holdt seg opp igjennom lenger filmprosjektorer og lerreter, og mange vet ikke syttitallet, inntil videospillerne begynte å gjøre sitt om, eller tar seg ikke bryet med å få de konvertert til inntog i hjemmene fra 1979 og utover på åttitallet. et mer moderne format.

Smalfilmentusiastene finnes fortsatt, men nå er det Smalfilm var eneste måten å skaffe seg film med Beatles som var allemannseie blitt en smal hobby for de få. for å se hjemme den gangen. Video var ennå kun 30

Selv om markedet for smalfilm nå er mikroskopisk i forhold til glansdagene, gis det fremdeles ut Beatlesfilmer.

Her er en utgave av “A Hard Day’s Night” fra 2000-tallet i Super 8 format. Samme film var også tilgjengelig som 16mm. Super8-utgaven kostet rundt 5000 kroner og var på fem filmruller.

Denne gamle reklameplakaten viser hvor billig det var. For snaue fem dollar fikk man både en filmfremviser og en bakomfilm fra “A Hard Day’s Night”-innspillingene.

31

BEATLES KONSERTFILM MANCHESTER 20. NOVEMBER 1963

«The Beatles Come To Town» ble filmet av nyhetsfilmbyrået Pathé i Technicolor og Techniscope, muligens deres eneste film i dette formatet, som var et ekstremt bredformat. I likhet med den norske Filmavisen, spesialiserte Pathé seg på nyhetsfilmer i en tid hvor TV ikke var allemannseie, men lagde også spesialfilmer som denne. Det filmen ønsket å vise var hvordan en by, i dette tilfellet Manchester, ble truffet av det nye fenomenet Beatlemania. Dagen var 20. november 1963. Filmen viser Beatles på en pressemottakelse, i garderoben og på konserten, representert ved «She Loves You» og «Twist & Shout» på ABC Ardwick. Hele filmen var på 6 minutter og 20 sekunder.

Barry Tyler fra London erindrer: «Jeg tro at dette var en spesialutgave av Pathé Pictorial som var helt viet en konsert med Beatles. Den var i farger og var eneste gang jeg vet om at Pathé benyttet Techniscope formatet. Jeg tror det var i 1964 mens jeg jobbet som 32

kinomaskinist på Warner kino i Leicester Square og vi ble instruert til å utsette visningen av Pathé Pictorial for den skulle erstattes». “... Det var sannsynligvis den beste filmen som noensinne ble lagd i Pathé Pictorial serien. Selv inne i prosjeksjonsrommet hadde vi følelsen av å være til stede i salen hvor de opptrådte».

Pathé Pictorial episoden med Beatleskonserten ble også lagt inn som en del av Pathés langfilm ‘Pop Gear’ (også kjent som ‘Go Go Mania’ i USA) i 1965, også filmet i Techniscope. Mange av artistene i ‘Pop Gear’ hadde samme manager som Beatles, Brian Epstein, og det var grunnen til at de valgte å inkludere Beatleskonsertfilmen. Den 70 minutter lange Pop Gear er essensielt en samling filmer der forskjellige britiske artister fra Mersey Beat-perioden mimer til platene sine: The Animals, Herman’s Hermits, Peter & Gordon, Billy J. Kramer and The Dakotas, The Honeycombs, The Spencer Davis Group, Sounds Unlimited, The Nashville Teens, The Fourmost, Tommy Quickly, The Four Pennies, Matt Monro, Billie Davis og andre. Filmen ble presentert av den langhårede pop-personligheten Jimmy Savile.

Fra en visning i Liverpool sent i 1963.

Under: som en del av filmen “Pop Gear”

33

Filmen “Pop Gear” het i USA “Go Go Mania” I april 2014 valgte British Pathe å laste opp alle filmer de hadde til YouTube, inkludert «The Beatles Come To Town», samt ubrukte scener som ikke hadde vært med i den ferdige filmen. Dette tilleggsmaterialet var mye lengre enn selve filmen, men inneholdt dessverre ikke flere sanger.

Selve filmen finner du her: http://youtu.be/8-_hRHRtN8Q

Nederst på foregånde side: den britiske filmplakaten.

Over: den amerikanske plakaten.

Selvsagt ble filmen også distribuert i super8-formatet til hjemmekinoene. Her er en slik tysk utgivelse.

34

BEATLES KONSERTFILM WASHINGTON D.C. 11. FEBRUAR 1964

35

parkeringshus. Imidlertid er den en bevaringsverdig bygning, noe som er bestemt av D.C. Historic Preservation Review Board, og det er meningen at den skal nyutvikles. På sekstitallet huset den en rekke musikalske opptredener og konserter, og en av disse kjenner vi godt til.

Konsertplakaten Da the Beatles for første gang kom til USA i 1964, først og fremst for å opptre på Ed Sullivan Show på TV-sendinger fra New York den 9. februar, 1964, fant de også tid til å spille tre konserter. Den første av disse konsertene - og dermed deres første i USA - fant sted i Washington, D.C. på Washington Coliseum den 11. februar.

George, John i bakgrunnen De andre konsertopptredenene Beatles gjorde i løpet av deres første visitt i USA fant sted dagen etter, i New York Citys Carnegie Hall den 12. februar. I New York var det to konserter, den ene etter den andre, men i Washington hadde de kun en konsert. Men det som spesielt skiller ut Washingtonkonserten er at den ble filmet i svart/hvitt av CBS etter tillatelse fra, og avtale Billetten med Beatlesmanager Brian Epstein. Denne filmede versjonen av konserten ble i ettertid satt sammen til Washington Coliseum var en innendørsarena hvor en pakke sammen med to andre konserter, med Lesley basketballag, både profesjonelle og collegelag pleide Gore og the Beach Boys, og denne konsertfilmen ble å spille. Arenaen var bygget i 1941 og het først Uline simultankringkastet til utvalgte kinoer i USA flere Arena, den gangen var det hockeykamper som ble spilt uker senere. Konserten har også figurert på diverse her. Navneskiftet til Washington Coliseum skjedde undergrunnsutgivelser. På sekstitallet dreide dette seg i 1959. Maksimumskapasiteten var på rundt 7000 om smalfilmer som kunne bestilles via avisannonser og publikummere. Bygningen står fremdeles i nærheten på åttitallet begynte de samme filmene å dukke opp på av togstasjonen, men i dag er den et innendørs diverse videokassetter. På nittitallet var det DVD som 36

gjaldt, og også her har bootleggere og aktører på det grå markedet solgt filmopptaket fra denne konserten i varierende kvaliteter. Mer om konsertfilmen senere.

Først skal vi se på selve konserten til the Beatles i Washington.

Konserten den 11. februar 1964 på Washington Coliseum, fant sted i løpet av en kald og snøfylt kveld.

Den var den første konserten i USA etter at de hadde opptrådt på Ed Sullivan Show. kapasiteten var sprengt da det var 8000 fans tilstede, ifølge en rapport. Før the Beatles skulle spille var det oppvarmingsartister. Til tross for at det var meningen at minst tre grupper skulle være oppvarmere den kvelden, inkludert jentegruppa The Chiffons, og også Tommy Roe og The Caravelles – hindret en snøstorm på østkysten The Chiffons fra å komme seg til Washington. Men Tommy Roe var i hvert fall der, og han fremførte tre sanger, «Sheila», «Everybody» og «Carol.» Også på plakaten den kvelden sto Jay & The Americans, The Righteous Brothers, og The Caravelles. Oppvarmingsartistene var ganske gode, ifølge fans som var til stede. Men da Beatles kom på scenen eksploderte det hele, med skrikende jenter og det lynte i blitz fra fotoapparatene. De spilte i nesten en time. På grunn av opplegget på Coliseum, sto Beatles på en scene som nærmest minnet om en boksering,

Ringo var konsertens store helt Gruppen hadde ankommet Washington tidligere samme dag med toget fra New York. Med på lasset var en rekke pressefolk, journalister og fotografer, samt filmmakerne Albert og David Maysles. Disse to dokumenterte hele Beatles’ USA-visitt med håndholdt kamera fra gruppa landet på Kennedyflyplassen og til de forlot USA. Før konserten den kvelden holdt Beatles også en kort pressekonferanse.

Da konserten startet, var det til en utsolgt arena,

med publikum i en ring rundt seg. Derfor valgte de å vende seg mot forskjellige deler av publikum etter hvert, noe som medførte at de måtte flytte utstyret sitt rundt på scenen for hver gang de skulle snu seg mot en ny del av publikum. Ringo sitt trommesett sto på en roterende plattform, men den måtte dreies rundt for hånd, noe han også selv hjalp til med. Ellers var det gruppas trofaste håndlanger, «big» Mal Evans som sto for rigging og annet manuelt arbeid.

37

Settliste 1. Roll Over Beethoven 2. From Me To You 3. I Saw Her Standing There 4. This Boy 5. All My Loving 6. I Wanna Be Your Man 7. Please Please Me 8. Till There Was You 9. She Loves You 10. I Want To Hold Your Hand 11. Twist And Shout 12. Long Tall Sally Enkelte Beatleskjennere og musikkritikere ser på konserten i Washington som et enestående evenement i Beatleshistorien, spesielt fordi den fanget gruppens nye og opprømte opptreden for første gang med et levende amerikansk publikum - «det store markedet».

Musikkritikeren Richie Unterberger skriver: «…her er de tidlige Beatles i toppform på sin beste konsert. En politimann som sto vakt ved konserten ga en kvinDe er mer synlig begeistret, faktisk nærmest overveldet nelig fan settlista da konserten var ferdig. Dette er Lennons håndskrift på et brevark fra Shoreham hotell. av publikums entusiasme her enn noen gang før eller siden. Til tross for noe som for amerikanerne opplevdes 38

som en kometkarriere, hadde de i flere år vært en hardt arbeidende gruppe hvis vei til toppen hadde vært en lang klatretur. Flere år med konstant jobbing og mange tilbakeslag på veien hadde det vært, og for bare kort tid siden så det ikke ut til at de skulle få noen inngang til det amerikanske markedet til tross for at de var superstjerner i Storbritannia. Dette var pokalen, og selv om gruppen skulle bli lei av turnélivet foran skrikende tenåringer i løpet av et par år, så virket det på Washingtonkonserten som om de nesten koste seg mer enn sine beundrere….»

Roll Over Beethoven

This Boy Alle som ser denne konsertfilmen vil kunne si seg enig i dette. Maken til spilleglede og entusiasme er sjelden å se, og gruppa gjør en solid innsats, spesielt Ringo.

For en gangs skyld er det George Harrison som får lov til å åpne ballet, med sin versjon av «Roll Over Beethoven». Han er uheldig med mikrofonen, men svitsjer kjapt over til Pauls mikrofon som virker. Det blir gjort et nummer av «Please Please Me», som jo hadde vært gruppas første førsteplass i England, men som ikke hadde gjort noe inntrykk på det 39

amerikanske markedet før nå. Den var debutsinglen til Beatles i USA og ble utgitt av det lille selskapet Vee Jay som tidligere kun hadde solgt i overkant av 7000 eksemplarer av den, men i kjølvannet av suksessen til «I Want To Hold Your Hand» hadde den nå nyutgitte singlen krøpet oppover på Billboards Hot 100 og endte til slutt på en tredjeplass.

Etter konserten var gruppen invitert til et maskeradeball på den britiske ambassaden i hovedstaden.

Storbritannias statsminister Sir Alec Douglas-Home bestemte seg for ikke å delta på ballet, i frykt for at gruppa ville ta oppmerksomheten vekk fra ham.

I løpet av festen klippet 18 år gamle Beverly Markowitz en lokk fra håret til Ringo uten tillatelse.

Hun hadde både vært på konserten og sneket seg inn på ambassaden. Etter dette opptrinnet hadde gruppa fått nok av den formelle festen og returnerte til sine rom på Shoreham Hotel. Tommy Roe ser tilbake på kvelden som «kaotisk», og kommenterte at det var mange agenter og kjendiser som forsøkte å komme i nærheten av the fab four. Roe hadde vært på turné i U.K. året i forveien og the Beatles var en av gruppene som var med på den turnéen.

I Washington ble Roe invitert til the Beatles’ suite på Shoreham Hotel senere den kvelden av Brian Epstein, og da dette ble kjent ble Roe snart overfalt av venner og kollegaer som «ville ha meg til å ta de med og hilse på gutta…» Men besøkende til Beatles’ suite den kvelden var svært begrenset, og Roe var bare kjapt innom for å takke dem for at han hadde fått varme opp for dem.

«Jeg husker at suiten deres var fullpakket med pressefolk og fotografer som drev og intervjuet dem…»

Dagen etter hadde den amerikanske presidenten Lyndon B. Johnson et møte med den britiske statsministeren Sir Alec Douglas-Home i det hvite hus, der presidenten ifølge avisene hadde sagt om the Beatles: «Jeg liker forhåndstroppen din. Men synes du ikke de trenger å klippe seg?» Den dagen dro Beatles tilbake til New York med toget for å opptre på Carnegie Hall-konsertene – to 25-minutters forestillinger for 2900 fans på hver av konsertene.

Telefonoverførte kino-konserter Omtrent en måned senere, medio mars 1964 ble CBS-filmen av Beatles’ konsert i Washington – sammen med andre konsertfilmer med Beach Boys og Lesley Gore – vist på utvalgte kinoer i USA og Canada. Reklamekampanjen sa: «The Beatles: Direct From Their First American Concert» - og denne til sammen 90 minutter lange filmen ble overført via telefonlinjene i fire separate visninger - to per dag helga den 14. og 15. mars 1964. «Streaming» fra en forgangen tid.

igjen sendt ut til en mengde steder, inkludert: Norva Theater i Norfolk, Virginia; Lake Theater i Oak Park, Illinois; Fox Theater i San Jose, California; og også på åstedet for den opprinnelige konserten, i Washington, D.C. på Coliseum.

I Albany, New York var det tre forestillinger den helgen på Palace Theater. I Indianapolis, Indiana, mottok Lyric Theater showet begge dagene, dette gjorde også storskjermen på State Fair Coliseum i Dallas, Texas.

Reklame for kinoforestillingen Den første runden med disse kinoforestillingen fant altså sted lørdag 14. mars 1964, og blant kinostedene den dagen var for eksempel: Stanley Theater i Pittsburgh, Pennsylvania; Hippodrome Theater i Cleveland, Ohio; El Monte Legion Stadium i El Monte, California; Public Auditorium i Portland, Oregon; Village Theater i Westwood, California; og mange flere.

Påfølgende dag, søndag den 15. mars ble showet 40

Ringo i aksjon.

Det totale publikumstallet for disse spesielle visningene av konsertfilmen med Beatles var forventet å bli i overkant av 500 000. Mer enn 100 kinoer i USA og Canada viste forestillingen. Promotørene

- identifisert i reklamekampanjen som the National General Corporation, eller deres filial, Theater Color Vision - tjente millioner. Et estimat fra 1964 regner med en inntekt på rundt 4 millioner dollar, i dagens penger tilsvarer dette 30 millioner dollar. Denne Beatleskonserten var første gang en slik «streaming»løsning ble benyttet for en rockekonsert, opplegget hadde inntil da kun vært brukt for å direktesende viktige mesterskap i boksing.

Utdrag fra filmen har dukket opp på mange videosamlinger, inklusive The Beatles Anthology

og The Beatles’ First U.S. Visit (tre sanger). På Beatles Anthology ble det også spleiset inn noen amatørfilmklipp i farger innimellom. Den versjonen av filmen som ble benyttet som kilde i Anthology TVserien hadde manglet avslutningssangen «Long Tall Sally», men Apple fikk tak i videomasteren med den komplette filmen, inklusive denne manglende sangen etter at programserien var ferdig klippet, og dette klippet ble sendt til TV-stasjoner verden over for å forhåndsreklamere for Anthology-serien. Blant annet viste dansk TV denne sangen i et oppvarmingsprogram som ble sendt før Anthologyserien gikk på lufta. På The Beatles’ First U.S. Visit ble det også benyttet noe fra brødrene Maysles håndholdte filmopptak fra den samme konserten, blant annet klippet der vi kan se en stolt Brian Epstein blant publikum.

Ringos hårlokk fra festen på ambassaden blir fortsatt tatt vare på av jenta med saksa.

Autografene hadde hun også skaffet seg før det lille frisørstuntet.

41

«Tapt» Beach Boys

Det ser også ut til å eksistere et filmutdrag fra Beach Boys’ del av denne kinoseansen, som i senere år har vært markedsført som en separat DVD. DVDen tilbyr 22 minutter av Beach Boys’ forestilling, beskrevet i markedsføringen som en «lenge tapt konsertvideo» som ikke har vært tilgjengelig før nå. Denne Beach Boys’ opptredenen – som var spleiset sammen med Beatles sin Washingtonkonsert i forbindelse med kinoforestillingene i mars 1964, sammen med Lesley Gore-konserten - hadde opprinnelig blitt videofilmet av NBC-TV i Burbank, California.

Begge disse opptredenene var en del av en separat konsert som ble holdt i Los Angeles sent i januar 1964 av L.A. disc jockey Roger Christian. Men etter at kinoforestillingene i mars 1964 hadde funnet sted ble Beach Boys delen liggende nesten usett i flere tiår. Så i 1998, ifølge en av kildene, gjenoppdaget man Beach Boys-segmentet, eller en versjon av dette, og begynte å selge det på DVD i juni 1999. «Beach Boys fans vil bli behagelig overrasket av kvaliteten på det digitalt remastrede bildet og lyden» heter det i en anmeldelse av «The Lost Concert.» Den fanget også Beach Boys i deres tidlige dager, mens Brian Wilson sto foran, senere holdt han seg unna turnéene til gruppa. DVDen viser også publikum her og der, noe som gir oss innblikk i hvordan tenåringene reagerte i surfemusikkens æra, ifølge en annen beskrivelse.

Blant sangene på denne DVDen er: «Fun Fun Fun,» «Little Deuce Coupe,» «Surfer Girl,» «Surfin’ USA,» «Shut Down,» «In My Room,» og andre.

Jubileumskonsert 11. februar 2014, på femtiårsdagen for Beatleskonserten, ble det avholdt en jubileumskonsert på åstedet, Washington Coliseum. Selv om stedet nå var et parkeringshus, hadde de fått lagd seg en scene og det ble satt inn varmeovner inne og portable toaletter ute. Et Beatles coverband ved navn «Beatlemania Now» entret scenen på nøyaktig samme klokkeslett som the Beatles femti år tidligere, og spilte akkurat de samme sangene. Til overmål hadde de fått med seg Tommy Roe som oppvarmingsartist igjen.

Washingtonkonserten i moderne tid Sent i 2010 begynte det å ryktes enkelte steder at det hadde dukket opp en høykvalitetsvideo av 1964-konserten til Beatles i Washington, D.C. Spekulasjonene gikk i at det måtte dreie seg om mastertapen fra 1964, eller en dubb av denne. I november 2010 annonserte Apple, Inc. sin iTunesavdeling at de skulle begynne å selge musikk med The Beatles – singler, albumer, og en spesiell boks, blant annet. Denne «Beatles Box Set» – som iTunes på den tiden solgte for $149.00 – inkluderte 13 remastrede studioalbumer med Beatles. Men boksen inneholdt også noe annet: Konsertfilmen fra 1964 i Washington Coliseum med the Beatles. Som et ledd i reklamekampanjen for iTunes lot Apple også det store publikum få ta del av filmen, idet de streamet den gratis fra sitt nettsted i november og desember 2010.

Ny kinoforestilling Så, i desember 2010 kom det en annen nyhetsrapport 42

om at denne «usett-siden-1964» kinoforestillingen – komplett med Beach Boys og Lesely Gore segmentene, Roger Christians introduksjoner, og the Beatles’ «Long Tall Sally» konsertsegment – skulle vises på en spesiell kinoforestilling på American Cinematheque Egyptian Theater i Hollywood den 11. februar, 2011. Vertskap for denne seansen skulle være: Alan Boyd, regissør av dokumentaren Endless Harmony: The Beach Boys Story; Domenic Priore, forfatteren av Riot on Sunset Strip: Rock ’n’ Roll’s Last Stand in Hollywood; og Ron Furmanek, en rock ‘n roll filmarkivist. «Dette vil være første gang at HELE denne produksjonen vil bli vist siden de to dagene den ble kringkastet som en nasjonal kinovisning…», sto det i annonseringen, og markedsføreren la til: «Våre testvisninger etterlot oss fortryllet, som om vi skulle ha sett The Beatles i levende live… så bra er det.» Dette ser nesten ut til å ha vært en engangsforeteelse, for vi har ikke hørt at denne forestillingen har blitt satt opp på noen andre kinoer senere. Grunnen kan være de kompliserte rettighetene til filmen. Det kan se ut som om det ikke lar seg gjøre å ta seg betalt for å vise denne filmen.

Poster for dokumentarfilmen som ble stoppet av Apple. Å kalle en film som lå ute som gratis nedlasting fra iTunes for ”lost” var en smule frekt, men de hadde faktisk fått tak i en komplett kopi som hadde vært i private samleres eie siden 1974 ,og da de planla denne dokumentaren hadde ennå ikke Apple Corps gjort sin master allment tilgjengelig.

43

i sin tid filmet av National General Corporation, et forsikrings- og underholdningsselskap. Den ferdig redigerte filmen ble lagret på to-tommers standard amerikansk ‘quad’ videotape. Den ble filmet med et filmcrew på åtte mann, og lyden ble mikset live på stedet under konserten.

Kontrakten mellom NGC og Beatles gikk ut på at Beatles ble leid inn av NGC for å spille inn filmen, noe som innebar at bandet dermed jobbet for NGC, slik at eierskapet til filmen er hos NGC, og ikke verken Beatles eller Sony/ATV eller Apple Corps, ei heller Capitol-EMI. Stoppet dokumentar Etter at NGC hadde tjent sine penger på filmen ble den En dokumentarfilm med tittelen «The Beatles The originale master videotapen solgt av styreformannen Lost Concert» var planlagt vist på amerikanske kinoer i NGC til en kollega og slektning, Malcolm Klein i i 17. og 22. mai 2012. Filmen skulle inkludere hele 1974.

Washington D.C. konserten fra 1964 (komplett og remastret) ispedd intervjuer med forskjellige folk, inkludert kjente musikere og slektninger av Beatles.

Den hadde imidlertid ikke blitt klarert av verken Apple eller The Beatles, så den har blitt stoppet fra visning. Selskapet bak denne filmen hadde kjøpt en betakopi av mastertapen. De hadde også klarert bruken av sangene med Sony/ATV. Men da Beatlesselskapet Apple fikk nyss om denne filmen, fikk de Sony/ATV til å trekke tilbake tillatelsen til å benytte sangene i filmen.

Dokumentaren rakk imidlertid å bli vist for pressen, og anmelderne skrev at de nye intervjuene var totalt uinteressante og ikke tilføyde konsertfilmen noen høynet verdi, det var selve konsertopptakene som gjorde filmen.

Film i ingenmannsland På syttitallet ble konsertfilmen fra Washington regnet for å være såkalt «public domain», altså at det ikke lenger er copyright på den. Dermed kunne den utgis, og ble utgitt som smalfilm av forskjellige selskaper, dog var dette en dårlig kopi, som manglet halve «Twist and Shout» og hele «Long Tall Sally». Men dette med «public domain» trenger ikke å være tilfelle, noe som gjør en eventuell utgivelse problematisk.

Da dokumentarfilmen ble stoppet trodde vi at dette kom av at Apple eide konsertfilmen og ikke hadde autorisert bruk av den til benyttelse i dokumentaren.

Men dette er det ikke sikkert er tilfelle. Konserten ble

44

I 1987 solgte Malcolm Klein tapen til den da 26 år gamle James Karnbach, en samler og rockefan som hadde jobbet som konsulent på den første offisielle Beatlesdokumentaren for hjemmevideomarkedet, «The Compleat Beatles». Karnbach fikk tapen kopiert over til beta video, som på den tiden var det profesjonelle videoformatet.

I 1995 solgte Karnbach den originale mastertapen til Apple Corps Ltd, men beholdt sin egen betakopi.

Apple Corps kunne dermed benytte mastertapen til innslag i «The Beatles Anthology» da TV-serien kom ut på VHS og laserdisc og senere DVD. De fikk kjøpt tapen for sent til å kunne benytte den i selve TV-serien, der måtte de ty til en dårligere kopi som de hadde fra før av, og som de også hadde benyttet på sin laserdisc- og senere DVD-utgivelse «The Beatles First U.S. Visit». Denne tidligere kopien manglet også avslutningssangen «Long Tall Sally». De de fikk tak i mastertapen, inkluderte de dette filmklippet i en reklamefilm for «The Beatles Anthology»-serien som de distribuerte til de TV-kanalene som hadde kjøpt serien, og dermed kunne bl.a. dansk TV vise «Long Tall Sally» i forkant av TV-serien.

I 2009 solgte Karnbach sin betakopi til Larry Marion hos Concert Magic Inc. Kort tid etter dette salget overførte Marion tapen til WPMC Limited, et selskap som driver videoproduksjon.

WPMC og Iambic Media Ltd. gikk i partnerskap for å produsere den før nevnte dokumentarfilmen, og benyttet da Karnbachs gamle betatape som kilde for innslagene fra konserten, samt leide inn Ace Arts som distributør av filmen.

I 2010 fikk dokumentarens produsenter, representert ved Ace Arts, en såkalt synkroniseringslisens fra Sony/ ATV for å kunne benytte åtte spesifikke sanger fra 45

filmen som lydspor.

Men det viste seg at Sony/ATV ikke hadde snakket med Apple Corps Ltd. om denne lisensen, og da Beatlesselskapet fikk høre om avtalen ba de Sony/ ATV om å trekke tillatelsen til å bruke sangene.

28. september 2010, kun 26 dager etter at Ace hadde fått lisensavtalen med Sony/ATV, informerte Apple Corps Sony/ATV at de planla å utgi filmen selv, som en nedlasting inkludert med iTunes-versjonen av Beatleskatalogen. Sony/ATV ga da Apple Corps en eksklusiv synkroniseringslisens til de sangene som selskapet kontrollerte, hvilket var åtte av de tolv sangene som ble fremført i Washington.

Men for tiden er filmen i ingenmannsland, på grunn av uklare rettigheter. Det ser ikke ut som om Apple har rettigheter til å kunne selge den, og Ace Arts får ikke lisens fra Sony/ATV til de åtte sangene som dette selskapet kontrollerer. Det er uvisst om Ace Arts egentlig har rettighetene til filmen, nøkkelpersonen her er James Karnbach. Han satt på mastertapen og sin egenlagde betakopi, og har solgt begge. Men hadde han rettigheter til innholdet? Det er dette som er uklart. Fulgte rettighetene med filmen da NGC i sin tid solgte den fysiske mastertapen til Malcolm Klein?

Og fulgte de med videre til Karnbach? Rettighetene kan ha fulgt med da mastertapen ble solgt, i såfall er de Apple sine. Men det kan også hende at rettighetene ikke fulgte med masteren men er med i avtalen om betatapen. Eller, hvis rettighetene fortsatt befinner seg hos NGC, så kan de ha lisensiert de til Ace Arts.

Rettigheter er ikke evigvarende, om man skal beholde de må man fornye de. Er det gjort? Dette fremgår ikke av rettsdokumentene fra saken som Ace Arts opprettet mot Apple Corps Ltd om tapte inntekter.

Saken ble forøvrig droppet i august i fjor, da Ace Arts trakk søksmålet.

Ettersom Apple ikke selger filmen på DVD eller Blu-ray, men tilbyr den som gratis nedlasting om

46

man kjøper Beatleskatalogen fra iTunes, så ser det for meg ut som at de ikke har rettigheter til filmsalg.

Eller så er de bare vrange. Innslagene fra filmen som er inkludert på «The Beatles First U.S. Visit» er kun «høydepunkter» fra konserten, derfor kan de inkluderes, og materialet er bevisst hentet fra de fire sangene som Sony/ATV ikke kontrollerer.

Om Ace Arts sitter på filmsalgrettighetene, eller om filmen er «public domain» kan de gi den ut som stumfilm. Og det er noe man drev med i smalfilmens glansdager, men neppe interessant for dagens konsumenter.

Jenta som klippet Ringos hår «Ja, jeg ville ha gått grundigere til verks», smiler Beverly.

«Jeg ville selvsagt gjerne ha hatt et matchende sett med lokker også fra John, Paul og George, hvis jeg var kjapp nok».

Beverly fikk kallenavnet «the Beatle Barber» i avisa Baltimore Sun, i dette intervjuet forteller hun om omstendighetene rundt det hele.

Det var bare ni måneder siden hun hadde gjort seg ferdig med high school, og hun bodde fortsatt hjemme sammen med sine foreldre i Silver Spring, Md., hvor hun jobbet for the National Institutes of Health og datet en lokal DJ.

Beverly Markowitz i 1964 Historien om at Ringo ufrivillig fikk klippet av seg en hårlokk på ambassadefesten i Washington D.C. i 1964 er velkjent. Ringo fortalte den til og med i Beatles Anthology serien. Men historien bak, om hvem denne jenta var og hvorfor hun gjorde dette stuntet er gjemt i historiens annaler.

I 2004 dukket hun opp igjen i en nyhetsartikkel i et amerikansk blad, og vi viderebringer.

«Mine femten minutter med berømmelse har vart i 40 år» sier hun i artikkelen fra 2004. Nå har hun skiftet navn og heter Beverly Rubin, men i 1964 var etternavnet hennes Markowitz. Hun har montert Ringos hårlokk på en plakett sammen med autografene hun også hadde skaffet seg den kvelden, fra Paul, George og Ringo.

Beverly Rubin i 2013 Beverly hadde hørt «I Want to Hold Your Hand» på radioen noen ganger, men var ikke overvettes imponert. «Jeg syntes bare de var nok et rock ‘n’ roll band med en kul hårsveis», husker hun. «Men de var alle ganske søte, da».

Historien om hårlokken gikk verden rundt, og ble DJ-kjæresten hennes hadde skaffet billetter til for mange symbolet på hvor gale tenåringsjenter som Washingtonkonserten og fortalte henne at de bare hadde falt for kvartetten fra Liverpool kunne bli. måtte dra og se Beatles. Hun gikk med på det. «Han fortalte meg at Beatles kom til å bli skikkelig store», Beverly forteller at hun ikke hadde noen anelse hvilket erindrer hun. oppstyr og medieblest tildragelsen skulle få. Og selv om Ringo tydeligvis fortsatt er fornærmet, ville hun Kledd i grå dresser, svarte slips og de karakteristiske ha gjort det om igjen. bootsene inntok Beatles scenen foran rundt 8000 fans, 47

Kjæresten hennes hadde funnet ut at medlemmene av gruppa først skulle dra tilbake til hotellet sitt, før de De startet settet med «Roll Over Beethoven» og på skulle over til den britiske ambassaden, hvor de skulle litt over en halv time spilte de tolv sanger, deriblant dele ut loddpremier for ambassadøren. Det unge paret «She Loves You», «I Want to Hold Your Hand» og bestemte seg for å prøve å komme seg inn.

«Twist and Shout» før de endte det hele med «Long «Jeg hadde kjole og høyhælte sko på. Jeg hadde en velordnet Tall Sally». frisyre og kavaleren min hadde dress» sier Beverly.

18-åringen hadde allerede overskredet tiden, hun hadde lovet å være hjemme kl 23. «Vi sto på parkeringsplassen. Det var kaldt. Det snødde. Det var sent og mørkt og alt sånt, og jeg burde komme meg hjem ellers ville pappa ta affære».

Men kjæresten maste på, og det viste seg å være enklere å komme seg inn til festen enn de hadde trodd.

«En hvithåret full gubbe gikk ut, og da han gikk tilbake inn i ambassaden igjen gikk vi bare rett inn sammen med ham. Vi gikk forbi pressen og rett inn til festen». de fleste av dem tenåringsjenter.

Beatles var i andre etasje og tilbragte tid med noen få, spesielle gjester i noe som for Beverly syntes å være evigheter. Beverly og kjæresten drakk cocktails og ventet. Og ventet. Og ventet.

48

«Klokka var rundt ett og ingen Beatles ennå» sier Beverly,

Prominente gjester i andre etasje

Raskeste måte å bli kastet ut på? Klipp litt i Ringos mopptopp.

og husker at hun begynte å mase på kjæresten om å kjøre henne hjem. «Han svarte at vi går ingen steder før Beatles kommer ned».

Til slutt gjorde de det. Beverly, som hadde fått for vane å ha med seg små visittkortformede papirkort i tilfelle hun snublet over kjendiser, begynte å samle autografer og snakke med Beatlene. «Alle var veldig hyggelige, bortsett fra John» sa hun. «Han ville ikke signere noe for noen. Jeg sa til ham ‘Hva er i veien med deg?’ Veldig arrogant».

«Jeg tok ut en liten saks fra vesken. Så bare klipp, klipp, klipp rundt hele siden, og først kjente han det ikke» sa hun.

«Så snudde han seg rundt og tok fatt i skulderen min».

I løpet av sekunder ble hun eskortert ut. Heldigvis fikk hun ikke husarrest da hun kom hjem.

Da episoden først gikk verden over var det ingen som visste hvem denne fanjenta var. Newsweek nevnte i sin artikkel 24. februar 1964 at en uidentifisert «kjerring dukket opp med saks, sneiet en lokk av Ringos hår og forsvant inn i mengden».

Men anonymiteten hennes forsvant som dugg for solen da en venn ringte inn til et radioprogram i Washington, D.C., og annonserte at Beverly Markowitz fra Silver Spring var den mystiske klippersken. «Telefonen sto ikke stille, og pappa lurte hele tiden på ‘Hvem er disse folkene? Hva har du gjort?», ler Beverly.

Om episoden med Ringo sier hun at det ikke var en spesiell forkjærlighet for trommeslageren som fikk henne til å ta opp neglesaksen fra vasken. Det var frykt for sin fars vrede fordi hun hadde vært for lenge ute.

«Vi drev og minglet, og jeg maste ‘La oss dra, la oss dra, la oss dra’ men kjæresten min ville slett ikke dra», sa hun.

«Jeg prøvde å finne en utvei så jeg tenkte at kanskje jeg Snøballkrigen utenfor Washington Coliseum gikk også ut over Ringo, her beskyttet av lue. skulle få oss kastet ut».

49

Og så flokket media seg rundt huset hennes. «Foran Men spørsmålet er fortsatt: Hvorfor Ringo? huset vårt var pressen og fotografer og lastebiler og alskens «Han er jo ikke så høy og jeg hadde høyhælte sko, så jeg rakk saker». opp lettere til ham enn de andre, høye», svarer Beverly.

Brev begynte å strømme inn fra fanklubbpresidenter fra hele landet som ba om noen få strå av den Britiske journalister som har intervjuet henne opp etterlengtede lokken. «Jeg skulle ikke gi fra meg Ringos igjennom forsikrer henne om at Ringo fortsatt er fornærmet over episoden. Det bekymrer ikke Beverly, hår» sier Beverly. som tenker på andre ting. «Jeg lurer på om hårfargen Men hun hadde ikke lyst til å skuffe fansen heller, så hans fortsatt er den samme», sier hun mens hun fingrer hun drev stadig og klippet lokker av morens hår som med hårlokken under gulnet limbånd. «Jeg lurer på hvor mye jeg kunne fått for den»? hun sendte rundt.

«Det er mange der ute med falskt Ringohår» sa hun.

«Stakkars mamma. Vi pleide å få henne til å sette seg, Beverly Rubin er ivrig Barbidukkesamler og hadde egen dukkebutikk i Las Vegas inntil hun pensjonerte finne frem saksen og da sa hun ‘Å nei, ikke nå igjen.’». seg.

The Beatles sto på kinoplakaten i USA allerede før “A Hard Day’s Night”, takket være konsertfilmen fra Washington.

50

KONSERTFILM: THE BEATLES AT SHEA STADIUM

fra Liverpool som skaper så masse hysteri. Før kurset var slutt hadde jeg blitt så Beatlifisert av hva jeg hadde lest, Som så mange amerikanere i musikkbransjen var så selv om jeg ikke hadde hørt en eneste tone sa jeg til meg Sid Bernstein sønn av jødiske immigranter. Da han selv: ’må få tak i dem’» sa han i et intervju i 2001 med var guttunge snek han seg inn på Apollo Theater, musikkavisa NY Rock Confidential. og mens han studerte journalistikk på universitetet i Columbia drev han en dansehall på si. Der opptrådte Bernstein husket at han ikke klarte å få byrået han latinamerikanske stjerner som Morales, Tito Puente jobbet for å fatte interesse, så han tok på seg jobben selv. Beatles var fortsatt ukjente i USA og prisen var og Marcelino Guera. billig — $6 500 for to konserter. Han leide Carnegie Sid Bernstein var nysgjerrig og søkende av natur, noe Hall i New York City. som skulle gi ham hans største suksess. Han tok et kurs om vestens sivilisasjon, og en av hjemmeleksene Timingen kunne ikke ha vært bedre. Da februar 1964 på kurset var å lese minst en engelsk avis hver uke. sto for døren hadde Beatlemania krysset atlanteren og Dette var 1963 og the Beatles var i ferd med å bli tatt fyr i USA, og gruppa skulle spille på Ed Sullivan Show bare tre dager før Carnegie Hall-konsertene. avisenes beste stoff i England.

Opptakten

«Så her driver jeg og leser små historier om denne gruppen Nå var kontakten mellom Bernstein og Epstein 51

Beatles på scenen i Catnegis Hall, 12. februar 1964

Denne konserten måtte få medieoppmerksomhet, og et dusin kameramenn var klare for å følge Beatles’ reise fra hotellet og til stadion. Myndighetene i New York hadde planlagt en spektakulær ankomst til stadion, Beatles skulle lande med helikoper på gressmatta inne på stadion.

Men dette ble ikke noe av, gruppa reiste både med bil og helikopter for å komme seg til stadion. Politiet fryktet at fans ville lage bilkøer i tunnellene inn og ut av Manhattan, så gruppens limousine ble først eskortert til Manhattan East River Heliport og derfra fløy de over New York City og landet på bygningen til Verdensutstillingen i Queens. Derfra ble de geleidet

etablert, «guttene» likte Bernstein og konsertene i Carnegie Hall førte til at han fikk booket dem til Shea Stadium året etter.

Beatles hadde lagt ut på en Europaturné som åpnet i Paris den 20. juni 1965. Etter dette tok turnéen de til Lyon og Nice i Frankrike, og til Italia og Spania. Den tredje USA-turnéen til Beatles begynte 13. august da bandet satte seg på flyet på Heathrow og landet på JFK. Samme dag lansertes den amerikanske utgaven av Help! LPen av Capitol.

USA-turnéen skulle vare til utgangen av måneden, og skulle ta guttene til New York, Atlanta, Houston, Chicago, Minneapolis, Portland, San Diego, Los Angeles og San Francisco. Neste dag, 14. august dro Beatles til CBS studios for øvinger i forlant av at de skulle spille inn sanger for Ed Sullivan Show om kvelden.

Dessverre for oss var dette det siste Ed Sullivan Showet som ble filmet i svart/hvitt, fra og med neste program gikk det i farger.

Helikopterturen. Stillbilde fra filmen. fra helikopteret til en armert Wells Fargo van, sjåføren ga de hver sin Wells Fargo agentnål, som de festet på jakkene sine.

Konserten

Slik det var vanlig på denne tiden, var det en konsert med mange oppvarmingsartister, og de 55 600 fremmøtte måtte sitte gjennom King Curtis Band, Cannibal and the Headhunters, Brenda Holloway, Shea Stadium The Young Rascals og Sounds Incorporated før Ed Sullivan omsider gikk på scenen og innannonserte USA-turnéen startet for alvor den 15. august med Beatles: en konsert organisert av Sid Bernstein i New York «Now, ladies and gentlemen, honoured by their country, på Shea Stadium, hjemmebanen til New York Mets decorated by their Queen, loved here in America, here are baseballag. Dette var første gang i musikkhistorien at The Beatles!» en stadion ble benyttet til en rockekonsert! Konserten ble sett av 55 600 fans, den satte ny verdensrekord Løpende ut fra Wells Fargo vogna som hadde fraktet for en popkonsert både i form av publikumstall de til stadion sprintet Beatles til slutt gjennom en og bruttoinntekt. The Beatles’ andel av de 304 000 tunell, ut til en øredøvende vegg av skrik og opp på dollarene fra billettsalget var også ny rekord, 160 000 scenen. Bandet gjorde sitt standardsett på 30 minutter dollar. og tolv sanger og løp direkte tilbake til bilen fra Wells 52

Fargo for å komme seg vekk fra stadion. Settlista hadde de satt sammen i garderoben før konserten.

Settliste 1. Twist And Shout 2. She’s A Woman 3. I Feel Fine 4. Dizzy Miss Lizzy 5. Ticket To Ride 6. Everybody’s Trying To Be My Baby 7. Can’t Buy Me Love 8. Baby’s In Black 9. I Wanna Be Your Man 10. A Hard Day’s Night 11. Help!

12. I’m Down For et show! Den intense spenningen til denne rekordsettende konserten, blandet med en høy grad av fanhysteri resulterte i en fantastisk og utrolig atmosfære! De to tusen politifolkene som hadde ansvaret for sikkerheten på stadion fikk virkelig 53

Bernstein hadde fått lagd fine billetter til konserten med påtrykkey bilde av Beatles, men plakatene for konserten var heller anonyme.

kjørt seg av de skrikende og uregjerlige massene.

Vox hadde konstruert noen større nye forsterkere for Beatlesturnéen. Vanlig effekt for forsterkerne var på 30 Watt; nå kunne de levere en uhørt effekt på 100 W! Men dette var fremdeles ikke nok, fortsatt var

Ltd (Beatles sitt filmselskap), med tolv kameraer og klippet sammen til en dokumentarfilm med tittelen The Beatles At Shea Stadium.

Verdenspremiere på denne dokumentaren var tirsdag 1. mars 1966 på BBC1 i UK, og den ble kringkastet i

skriket fra publikum sterkere.

USA på ABC den 10. januar 1967. Ikke alle sangene fra Beatleskonserten er med i filmen, She’s A Woman og Everybody’s Trying To Be My Baby ble utelatt og noen av de andre sangene ble senere overdubbet og redigert i London. I tillegg er det kommentarer fra Beatles gjennom filmen, innspilt av den amerikanske kringkasteren Larry Kane.

På samme måte som det ville være naivt å tro at livealbum noensinne virkelig er live og uforbedret, så gjelder det samme for konsertfilmer. Når det spesifikt gjelder Beatles’ Shea Stadium konsert, viser lydbåndene ikke bare feil som ble gjort av gruppa, men også tekniske problemer grunnet størrelsen på stedet den ble spilt inn i, skrikingen fra publikum og kvaliteten på mobilt innspillingsutstyr i 1965. Skulle man ha sendt denne filmen med ubehandlet lyd i beste sendetid på TV ville man ha gjort gruppa en bjørnetjeneste.

Fans skrek seg gjennom hele konserten og kunne omtrent ikke høre noe som helst av opptredenen til the Beatles’ ...og det spilte ingen rolle, de ville se Beatles, og det var alt...

Men dette var et problem for the Fabulous Four som heller ikke kunne høre hva de spilte! De måtte betrakte hverandre for å finne ut om de fremdeles var synkrone, de kunne ikke høre Ringos trommer eller hva de andre spilte.

Dette var spesielt vanskelig for Ringo, som var plassert bak de andre tre og som verken kunne se leppene deres eller høre dem spille. Da Paul startet å fremføre I’m Down, bestemte John seg for plutselig å reagere på fanhysteriet. Han sluttet å spille seriøst og ga til beste en crazy og morsom forestilling, ved å spille på orgelet ved hjelp av albuen - a la Jerry Lee Lewis.

Dette forstyrret George som begynte å le og snart ikke greide å spille riktig, men hvem brød seg?

Blant publikum befant det seg denne dagen to jenter som senere skulle bli Beatleshustruer, Linda Eastman og Barbara Bach.

Filmen Sammen med helikopterturen og garderobesekvenser ble showet filmet av Sullivan Productions (Ed Sullivans selskap) i samarbeid med NEMS Enterprises (Brian Epsteins selskap), og Subafilms

54

Nyinnspilling og overdubbinger Så derfor dro Beatles i all hemmelighet til CTS Studios i London sentrum den 5. januar 1966 for å forbedre lydsporet på deres kommende konsertfilm The Beatles At Shea Stadium.

Dagen begynte med at bare Paul overdubbet ny basslyd på Dizzy Miss Lizzy, Can’t Buy Me Love, Baby’s In Black og I’m Down. På sistnevnte overdubbet John et nytt orgelspor. Mer drastisk til verks gikk hele gruppen da de spilte inn helt nye versjoner av to sanger: I Feel Fine (på George Martins oppfordring) og Help!

Beatles forsøkte å skape en følelse av konsertlyd med disse sangene i stedet for å gjøre som vanlig, å spille inn lag på lag, i tillegg måtte de passe på å matche det de så på lerretet, nettopp derfor hadde de spesifikt valgt dette studioet, som spesialiserte seg på dubbing av filmer. (CTS er forkortelse for Cine Tele Sound.)

For å fikse Act Naturally gjorde Beatles ingenting: filmens post-produksjonsteam tok bare og overdubbet 55

Shea-innspillingen med Beatles egen albumversjon (innspilt 17. juni 1965), og synkroniserte det til filmen ved å kutte til publikumscener, men også ved å redigere selve sangen. (Ikke spesielt godt gjort, et sted i filmen kan vi høre Ringo synge mens bildet viser hans lukkede munn.)

Dokumentasjonen sier også at John ønsket å spille inn en ny versjon av Ticket To Ride, og at dette ble gjort i løpet av dagen, men et studium av filmen indikerer at det er den originale versjonen fra Shea som er benyttet (selv om muligens noe instrumentoverdubbing kan ha blitt brukt).

I tillegg ønsket George Martin en ny innspilling av Twist And Shout, men dette hadde de ikke tid til.

I stedet tok post-produksjonsteamet den uutgitte innspillingen fra 30. august 1965 i Hollywood Bowl for å forbedre lyden, noe som et sted fikk Johns vokal til å dobles. I tillegg ble også Hollywood Bowl-opptakene flittig benyttet for å overdubbe et skrikende publikum til de to nyinnspilte sangene fra London.

Det virker ikke som noe etterarbeid er gjort med verken She’s A Woman eller Everybody’s Trying To Be My Baby, noe som tyder på at man allerede på dette

stadiet hadde besluttet å ikke inkludere disse i filmen.

Imidlertid skal de ha vært med i en tidlig print av filmen som Epstein mottok fra Sullivan Productions rundt den 5. november 1965, som da var 54 minutter.

I januar 1966 var dette høvlet ned til filmens endelige lengde, som skulle bli like under 48 minutter. Det virker ikke som om det er lydkvaliteten eller feilspilling fra gruppa som forhindret Everybody’s Trying To Be My Baby fra å være med i filmen, for lydopptaket ble utgitt på Anthology 2 albumet.

Hjemmefilmer På sekstitallet fantes det ikke videoopptakere i vanlige hjem. Teknologien var der og produktet eksisterte, men det var en dyr maskin, kun de rike hadde råd til å ha den. Beatles hadde videoopptakere hjemme, men rundt om i de tusen hjem var det smalfilm som hersket grunnen. Smalfilm (fra engelsk small film) betyr film med liten bredde – i motsetning til kinofilm som normalt har 35 mm bredde.

Smalfilmen utgjorde en revolusjon innen filmmediet, 56

fordi den gjorde det mulig for «vanlige mennesker» både å filme og å ha kino hjemme. Film, opptaksutstyr, og fremvisere kunne kjøpes så rimelig at filming ble mulig i hjemmene. Filmer fantes i formatene 8mm, Super-8mm og 16mm, med eller uten lyd, i sort hvitt eller farger. Man hadde filmprosjektor og enten et filmlerret eller et hvitt laken som man prosjiserte filmene på, og da måtte det være mørkt i stua. Filmene ble solgt på postordre via annonser i tenårings- og musikkblader og aviser. Denne praksisen var lovlig, filmene ble lisensiert for hjemmesalg av filmbyråer. På denne måten ble bl.a. «The Beatles At Shea Stadium»

bootlegs.

I 2007 debuterte en versjon som var hentet fra ABC sin Master fra 1967 på en DVD fra bootlegfirmaet Darthdisc, og dette var den beste versjonen tilgjengelig på den tiden. Andre bootleggere kopierte filmen fra Darthdiscs DVD og benyttet den sine egne utgivelser.

I årene etter at den ble kopiert over på DVD har originalfilmen til denne ABC masteren skiftet eier flere ganger, og nå senest i mars gikk den for over 23 000 kroner på ebay. ABC masteren er ganske skarp og fin, men den kjennetegnes av en litt rødlig fargetone, noe som nok skyldes alderens innvirkning på lagringsmediet.

De sterkt redigerte klippene fra den offisielle Beatles Anthology DVDen og sangen Dizzy Miss Lizzie som ble vist på VH-1 for å promotere Capitol Albums CD-boksen viser at Apple sitter på en enda bedre overføring av originalfilmen enn ABC masteren – Sort/hvit film i Super-8 format uten rødskjær. Eller så har de fargekorrigert filmen spredt til Beatlesfans, som da kunne vise den i stua. digitalt.

Praksisen med smalfilm holdt seg gjennom hele seksti- I 2006 dukket det opp en innspilling av hele konserten og syttitallet, inntil videoopptakere og -kameraer hentet fra Shea Stadiums interne høyttaleranlegg, og begynte å bli standardisert og billigere på åttitallet. Et denne ble solgt via en internettauksjon av firmaet problem med smalfilmen som lagringsmedium er at «It’s Only Rock’n’Roll». Denne lydnnspillingen gir den over tid blir utsatt for fargeforandringer som gjør at den taper kvalitet. Smalfilmen eksisterer ennå, men nå er det kun en engere krets av entusiaster som driver med dette som hobby.

Etter å ha hatt premiere på BBC1 i UK i 1966 har «The Beatles At Shea Stadium» kun blitt vist en gang til på BBC, og det var julen 1979. Men da var de første videoopptakere på plass i britiske hjem, og det er opptak herfra og fra andre land som har vist filmen som spredte seg blant Beatles videosamlere på åttitallet. Selv fikk jeg tak i en videokassett med opptaket fra BBC rundt 1983-84. Det dukket også opp en amerikansk versjon av filmen, hentet fra en smalfilm og kopiert over til en VHS-kassett. Denne kunne man komme over i den tidens videoutleiebutikker. Disse utgivelsene var i en gråsone rettighetsmessig da de kom ut, ettersom ingen hadde forutsett videospillerens utbredelse den gangen på sekstitallet da kontrakter ble undertegnet.

Nå regnes de som ulovlige utgivelser, altså såkalte bootlegs.

Etter at DVD slo gjennom begynte de gamle VHS og Beta kassettversjonene å dukke opp på DVD-

57

VHS-kassett utgitt av Video Warehouse i 1987

fra utsolgt og ingen av de tre gjenlevende fra The Beatles husket at de hadde spilt der en gang til, da de ble intervjuet for Beatles Anthology. Den senere så kjente skuespillerinnen Meryl Streep var til stede på 1966-konserten, og figurerer i et intervjuklipp som en TV-kanal gjorde med fans på stadion.

Denne DVDen ble solgt her i Norge av Platekompaniet, men er også en bootleg. et fascinerende innblikk i den komplette konserten minutt for minutt, inklusive oppvarmingssettene til King Curtis, Cannibal and the Headhunters, Brenda Holloway og Sounds Incorporated. Og viktigere for fansen, her fikk vi omsider høre den faktiske Beatlesfremføringen uten overdubbinger og nyinnspillinger. I 2007 ble dette opptaket gjort tilgjengelig av bootleggere. Straks originallyden begynte å sirkulere dukket det opp nye DVD bootlegs med Shea Stadiumfilmen der man kunne velge lydspor, originallyden eller den «reparerte» lyden.

Flere nye DVD-versjoner dukket opp på markedet, og fansen kunne nå få både se og høre hvordan konserten egentlig var. Enkelte versjoner av filmen har også med de to manglende sangene, da gjerne kun illustrert med bilder som bare viser publikum.

Den offisielle Beatlesfanklubben i England hadde lagd spesielle nyhetsbrev med mange bilder i forbindelse med filmene «A Hard Day’s Night» i 1964 og «Help!» i 1965. Et slikt ekstra nyhetsbrev var også under planlegging for utsending sommeren 1966 for Beatles’ tredje film. Som vi vet så ble det ikke noe av disse filmplanene, men nyhetsbrevet ble likevel lagd, med utgangspunkt i «The Beatles At Shea Stadium» som jo gikk på TV i mars 1966. Det 12-siders heftet inneholder stillbilder hentet direkte fra filmrullen, bortsett fra midtsidebildene som er fire portretter fra en konsert i Comisky Park i Chicago.

Etterspill Beatles skulle komme til å spille en gang til på Shea Stadium og det gjorde de det påfølgende året, 1966.

Dette var i kjølvannet av John Lennons «The Beatles er større enn Jesus»-uttalelse, noe som falt amerikanerne tungt for brystet. Konserten var denne gangen langt 58

Shea Stadium finnes ikke lenger, den ble jevnet med jorden i 2009 og der den sto er det nå parkeringsplasser for New York Mets nye stadion, Citi Field. Men først holdt Billy Joel en serie konserter der i 2008 for å ta farvel med stedet som konsertarena, og på den aller

siste konserten dukket også Paul McCartney opp og gjestespilte. Dette er dokumentert på Billy Joels DVD «The Last Play At Shea».

Paul McCartney fikk også æren av å innvie den nye stadion til New York Mets, Citi Field som konsertarena.

Han holdt konserter der 17., 18. og 21. juli 2009, og disse er dokumentert på hans CD og DVD-utgivelse «Good Evening New York City». Her spilte han også en av sangene fra Beatleskonserten, «I’m Down» og som bonusmateriale på DVDen er det en versjon av sangen som veksler mellom 1965-opptaket fra Shea Stadium og 2009-opptaket fra Citi Field.

Sid Bernstein døde 21. august 2013 i en alder av 95 år. Han var på sine eldre dager en populær deltaker på Beatlestilstelninger i New York og en hyggelig fyr ifølge fans som møtte ham.

Reddet?

Japansk filmplakat fra 1977 hvor to Beatlesfilmer skulle vises: The Beatles At Shea Stadium og Magical Mystery Tour. Kilden den gangen var smalfilmversjonene.

1970, og fant ut at de var blitt kastet bare måneder i forveien. Men nå viser det seg at det er håp for en eventuell restaurering av den komplette «The Beatles At Shea Stadium».

En av produksjonsmedarbeiderne på Sullivan Productions tok nemlig vare på en kopi av filmen slik den var før den ble sendt til Brian Epstein i november 1965. Etter medarbeiderens død har Paul McCartney kjøpt denne kopien av filmen av arvingene. Denne Da Apple remastret «The Beatles At Shea Stadium»- kopien skal da være med originalt lydspor før filmen i 1991, så var det den vanlige TV-versjonen overdubbingene, og med «She’s A Woman» og med ti sanger som var utgangspunktet. Det viste seg «Everybody’s Trying To Be My Baby». Hvis Apples at de to bortklippede sangene var kastet allerede i styre i fremtiden skulle bli enige om å utgi filmen 1966, da den ferdigredigerte filmen ble sendt på TV. offisielt, vil de dermed være i stand til å presentere Dessverre så var ikke den historiske signifikansen av den komplette konserten.

Beatlesmateriale ennå etablert, det er først i nyere tid at man har sett nødvendigheten i å ta vare på alt Og med dagens medier (DVD og Blu-ray) er det tilgjengelig materiale med Beatles. Som kjent forsøkte ikke noe problem å kunne ha det originale lydsporet Richard Lester å få tilgang til de arkiverte ubrukte med som en ekstra valgmulighet for Beatlesfans som filmbitene fra «A Hard Day’s Night» og «Help!» i gjerne vil høre den autentiske konsertlyden.

59

DEN TREDJE BEATLESFILMEN

The Beatles hadde skrevet en kontrakt på tre filmer med United Artists, og etter å ha unnagjort «A Hard Day’s Night» i 1964 og «Help!» i 1965, begynte man jakte på en filmidé til en film nummer tre for 1966.

Men å finne et manus som de alle fire kunne enes om viste seg å være vanskelig. Her er noen av ideene som ble kassert.

Artikkel av Roger Stormo

The Yellow Teddybears Allerede året før «A Hard Day’s Night» fikk the Beatles tilbud om å være med i 1963-filmen »The Yellow Teddybears». Filmen skulle handle om en gruppe tenåringsjenter som hadde nålemerker formet som en gul teddybjørn. Ettersom 1963 var året Beatlemania startet, og gruppa hadde det forferdelig travelt er det ikke så rart at de avslo å være med.

Dessuten var det snakk om en ganske liten rolle, de ville ikke kunne påregne å være filmens stjerner.

De måtte dessuten fremføre andre komponisters sanger, og man kan tenke seg at d’herrer LennonMcCartney ikke ville ha vært fornøyd med dette.

Paul McCartney sa «vi sa nei takk til tilbudet og ventet til noe langt bedre dukket opp». Filmen kom ut uten Beatles.

A Talent For Loving I 1965 ble det annonsert at the Beatles tredje film, «A Talent For Loving» ville være en film i westernsjangeren. Richard Condon, som hadde skrevet «The

60

Manchurian Candidate», var forfatteren av romanen «A Talent For Loving». Manuset var basert på et virkelig veddeløp med hest på 1870-tallet, hvor premien var en rik jentel! The Beatles skulle spille pionerer i ville vesten, som hadde utvandret fra Liverpool, slik at det ikke ville bli noe problem med aksenten deres. Beatles’ fascinasjon med denne tidsperioden kommer klart frem av bildene de tok i 1964 og 1965, spesielt på baksiden av «Rubber Soul»-albumet, men også ved andre anledninger. Og Ringo hadde tross alt en gang syslet såpass med tanken på å flytte til Texas at han hadde skrevet brev til myndighetene i Houston og forespurt om mulighetene. Rettighetene til filmen ble kjøpt inn, men det ble med planene, og til slutt ble den innspilt med andre (deriblant John Blutal fra «Help!») i 1969.

Jungelboken Beatles synge for Disney? Som vi tidligere har skrevet, så var dette en mulighet. Brian Epstein og Walt Disney skal ha hatt et møte sent i august 1965 for å diskutere om Beatles kunne opptre som tegnefilmfigurer og fremføre og endog kanskje komponere noe musikk for den kommende Disneyfilmen «Jungelboken». Imid61

lertid var det snart duket for tegnefilmserien med The Beatles på amerikansk fjernsyn i september og lennon var ikke spesielt i godt lynne om dette. Da Epstein nevnte Disneyprosjektet for ham, eksploderte John. Han var slett ikke i humør til å høre om enda et tegnefilmprosjekt: «There’s no way The Beatles are gonna sing for Mickey fucking Mouse. You can tell Walt Disney to fuck off. Tell him to get Elvis off his fat arse, he’s into making crap fucking movies.»

Det er derfor ironisk at det som appellerer mest med «Jungelboken», det som roses mest, er den fantastiske filmmusikken og denne filmen skulle bli den første tegnefilmen hvor soundtrackalbumet solgte til gullplate.

Sangen «Bare Necessities» ble endog nominert til en Oscar. Det skulle vise seg at «Jungelboken» ble den siste Walt Disney-filmen som ble lagd mens Disney var i live, han døde i desember 1967 mens filmen var under utarbeidelse. At filmen ble en suksess reddet også selskapet, hadde den ikke solgt så bra ville Disney Animation ha måttet stenge. Fire gribber i den ferdige filmen skulle ha vært spilt av Beatles.

62

Ringenes Herre Så rart det enn kan høres, så prøvde John Lennon å få til en Beatlesversjon av «Lord of the Rings» - «Ringenes Herre». Paul McCartney sa: «John ville at vi skulle kjøpe filmrettighetene til Lord of the Rings. Det var på alle måter hans ide». Det virker som om Lennon ville ha seg selv i den rollen som fikk størst oppmerksomhet.

I Beatles’ versjon ville John Lennon spille det tyvaktige vesenet Gollum, Paul McCartney som helten Frodo, George Harrison som den kloke trollmannen Gandalf og Ringo Starr skulle spille Frodos dedikerte følgesvenn Sam. Planen falt i fisk da forfatteren J.R.R. Tolkien, som fortsatt satt på filmrettighetene refuserte ideen om at the Beatles skulle spille i den. Muligheten for at Lennon skulle ha en såpass stor rolle kan muligens heller ikke ha blitt like godt mottatt av de andre i Beatles. «Styrken i de andre filmene vi har lagd er at vi alle er like store», var Pauls kommentar til dette.

De tre musketerer The Beatles sa også nei til å spille inn en versjon av Alexander Dumas klassiker, «De tre musketerer’. En av ideene var at Brigitte Bardot skulle ha hatt rollen som Lady De Winter, hvilket sannsynligvis ville ha appellert til Lennon. Han hadde hatt en filmplakat av henne hengende på gutterommet. Det hadde allerede blitt lagd tre tidligere filmversjoner av «De tre musketerer» før Beatles fikk tilbudet, noe som kan ha vært med på å bestemme utfallet. Kanskje ville filmen ha vært for fysisk krevende for gutta?

Var det Richard Lester (regissøren av både «A Hard Day’s Night»og «Help!») som foreslo denne filmen for Beatles? Det vet vi ikke, men han endte opp som regissør av filmen, da den til slutt kom ut, delt i to filmer i 1973 og 1974. Roy Kinnear som spilte en av vitenskapsmennene i «Help!» hadde en rolle i disse filmene og døde etter et fall fra en hest under innspillingene.

Skygger av en personlighet Mot slutten av 1966 annonserte produsenten Walter Shenson: «vi har mer eller mindre nå blitt enigen om at denne gangen skal ikke Beatles spille The Beatles. De vil spille fire personer som ser ut som, tenker og snakker som The Beatles men er andre personer.» Dette var tanken bak et arbeidsmanus for den tredje Beatlesfilmen, foreløpig kalt «Beatle 3», senere «Shades Of A Personality». Ettersom timeplanen hans gjorde at Richard Lester ikke kunne regissere denne filmen, ble Michelangelo Antonioni utropt som mulig regissør. Historien høres ut som en tidlig versjon av Quadrophrenia-prosjektet som the Who fullførte i 1973. Manuset gikk ut på at en mann (som skulle spilles av Lennon) led av en personlighetsforstyrrelse som gjorde at han hadde en tredelt spaltet personlighet, hvor de tre andre Beatlene skulle spille disse personlighetene. Prosjektet ble ikke helt refusert men fant ikke sin plass i Beatles’ hektiske år i 1967.

63

Up Against It Det siste forsøket på en tredje Beatlesfilm var «Up Against It». Samtidig som «Shades of a Personality» fortsatt var under vurdering ble manusforfatter Joe Orton spurt om å skrive et stykke for Beatles. Orton var en lovende ny teaterforfatter, og både the Beatles og Epstein kan ha sett på ham som det logiske valget for å skrive en »seriøs» tredje film. Dessuten hadde McCartney investert penger i ett av Ortons stykker.

Orton fikk $12,000 i forskudd av Walter Shenson for et manus og satte i gang med å skrive. Han tok hovedideen fra «Shades of a Personality», men la inn elementer fra to av sine egne prosjekter, «The Silver Bucket» og romanen hans fra 1961, «The Vision of Gombold Proval» (senere utgitt som «Head To Toe»). Tittelen ble til slutt «Up Against It», og Orton beskrev den som: «med dens politiske mord, geriljakrigføring og transvestittisme virker den som å være skrevet med tanke på the Beatles!» Orton leverte sitt manus sent i februar 1967 og han fikk det i retur fra Brian Epsteins kontor i april uten grunn for avslaget.

I ettertid har Paul McCartney forklart hvorfor «Up Against It» ble refusert: «Grunnen til at vi ikke gikk for Up Against It var ikke fordi den var for ‘far out’ eller noe. Vi var ikke homofile og det var egentlig det hele. Det var ikke slik at vi var anti-homo - bare at vi, The Beatles, var ikke homofile». Richard Lester sa: «Jeg tror ikke det ville ha fungert i det hele tatt. Jeg tror ikke de hadde skuespillerevnene som ville ha satt de i stand til å klare den lingvistiske akrobatikken som Orton krevde».

Historien ender ikke der. Ortons myrdede kropp ble funnet den 9. august 1967, bare 18 dager før Brian Epsteins død. En sjåfør hadde blitt sendt for å plukke opp Orton for å diskutere «Up Against It» manuset og fant kroppen. Til slutt var det Brian Epsteins død som satte en stopper for planene om «den tredje Beatlesfilmen» Før han døde hadde Brian Epstein skrevet kontrakt på «Yellow Submarine», en tegnefilm som Beatles hadde sagt seg villig til å være med på, i den tro at dette ville utgjøre den tredje filmen som kontrakten deres lød på. Etter Epsteins død la man «Yellow Submarine» på hylla en stund. The Beatles konsentrerte seg om «Magical Mystery Tour», som debuterte på BBC første juledag i 1967. Deretter ble arbeidet med «Yellow Submarine» gjenopptatt, med kun minimal involvering av Beatles selv. Selv om stemmene til filmens Beatles var innspilt av skuespil64

lere, gjorde gruppa selv en liten gjesteopptreden mot slutten av filmen. Det sies at da Lennon fikk se den ferdige filmen, tilbød han at Beatlesgutta selv skulle overdubbe sine egne stemmer, men filmens produsenter syntes det var for sent – mange filmprints hadde allerede blitt produsert. Synd, for senere visninger og ikke minst hjemmevideomarkedet kunne ha dratt fordel av å ha hatt ekte Beatlesstemmer i denne filmen. Men hjemmevideomarkedet var ennå ikke oppfunnet da dette skjedde.

Innspillingen av «Get Back»-albumet i januar 1969 ble filmet til en planlagt TV dokumentar, men da

Beatles fant ut at den ville kunne tilfredsstille United Artists krav om en tredje Beatlesfilm om den ble omarbeidet til film og vist på kino, så ble det slik. Forsinket i ett år utkom filmen og albumet, nå med tittelen «Let It Be». Og den skulle også bli den eneste Beatlesfilmen hvor de plukket med seg en Oscar (Beste filmmusikk i 1970). «Den tredje Beatlesfilmen» var omsider blitt virkelighet og gruppa var oppløst.

I tillegg til de offisielle Beatlesfilmene deltok hver Beatle i individuelle filmprosjekter, to av de som skuespillere og de to andre som komponister av filmmusikk. I 1966 spilte John i Richard Lesters film «How I Won The War». Samme år komponerte 1966 Paul filmmusikken til «The Family Way». George fulgte Paul året etter med musikken til spillefilmen «Wonderwall». Ringo, som hadde fått best kritikk for sine skuespillerevner i Beatlesfilmene, spilte inn både «Candy» og «The Magic Christian» mens han var med i Beatles, og var også med i en håndfull filmer senere.

John involverte seg i Yoko Onos smale filmer, George startet eget filmselskap og snudde den negative bølgen britisk film var inne i, Paul har foruten å skrive og spille inn sin egen spillefilm «Give My Regards To Broad Street» produsert en rekke animasjonsfilmer og skrevet flere sanger for andres filmer, mest kjent er «Live And Let Die» for James Bondfilmen med samme navn.

65

Roger Stormo

A HARD DAY’S NIGHT

A HARD DAY’S NIGHT : DVD og BLU-RAY DVD-plater. den ser slik ut:

A Hard Day’s Night er ute i forskjellige versjoner for forskjellige markeder i forbindelse med at det er 50 år siden filmen hadde premiere. Felles for alle utgavene er at det er en ny overføring av filmen i høyere oppløsning enn tidligere. Forskjellen ligger i hva som er bonusmateriale og tilgjengelige undertekster.

Dette er en tysk spesialutgave som ikke bare inneholder Blu-ray, men også det samme innholdet fordelt på tre vanlige DVD-disker, altså en 4-diskers versjon for de som vil ha i pose og sekk.

A Hard Day’s Night Blu-Ray/DVD Tysk utgave, distribuert av Koch Media GmbH Tyske og engelske undertekster.

Full oversikt over ekstramaterialet på tysk utgave foreligger ikke foreløpig, på Koch Media sin side om filmen ramses kun følgende opp: Tysk og engelsk kinotrailer, bildegalleri, lydkommentar med skuespillere & Crew, diverse dokumentarer, featuretter, kortfilm med mer. Ettersom dette tilleggsmaterialet er fordelt på to DVDer regner jeg med at dette betyr at tyskerne har benyttet seg av alt ekstrastoffet fra den amerikanske utgaven, som jo har med mer enn den utgaven som kommer ut i UK.

Denne utgivelsen følger den britiske hva angår innhold og bonusmateriale, men i motsetning til denne får man her muligheten til å velge tysk lydspor med overdubbede tyske stemmer og/eller man kan velge tyske undertekster. Foreløpig har det ikke vært annonsert noen utgave med norske undertekster. Den tyske utgaven kommer ut 10. juli.

Tysk spesialutgave En tysk spesialutgave består av 1 Blu-ray og 3

66

A HARD DAY’S NIGHT

Roger Stormo

Dette er den britiske utgaven, solik den fremsto da den ble annonsert for første gang.

I ettertid har Second Sight Films hatt “second thoughts”, og har tonet ned fargebruken..

“Folk som har sett den nye versjonen skryter av surroundmiks og bildekvalitet, men bemerker at det er ganske påfallende at musikken går for sakte i forhold til plata”

- You Can’t Do That: The Making of A Hard Day’s Night , den velkjente 1994-dokumentaren med Phil Collins som programleder.

Things They Said Today - program fra 2002 med Richard Lester, George Martin, Alun Owen og Gilbert Taylor.

- Picturewise - nylagd dokumentar om Richard Lesters tidlige filmer.

- Anatomy of a Style - nylagd dokumentar om Richard Lesters metoder.

- Nytt intervju med forfatter Mark Lewisohn.

- Kommentarspor med skuespillere og crew.

- Nylagd jubileumstrailer.

Bristisk utgave

Det er Second Sight Films som utgir den britiske utgaven. Da den ble annonsert, hadde den et nydesignet fargecover. I ettertid har man muligens funnet ut at dette ble litt glorete, så på de siste annonseringene av filmen har man tonet ned fargene betraktelig. I UK utgis den ikke som spesialutgave, men på enten Blu-ray eller DVD. Ekstramaterialet forefinnes på den britiske utgaven og er listet opp slik: - In Their Own Voices - kombinasjon av intervjuer fra 1964 sammen med bakomfilm og stillbilder.

67

Det samme materialet finnes på DVDen, som består av to discer. Dette kan jo tyde på at den tyske utgaven inneholder mer, hvis de da ikke måtte ha denne ekstra plassen til sine tyske overdubbinger og den tyske kinotraileren. UK-utgaven kommer 21. juli.

A HARD DAY’S NIGHT

Roger Stormo

Det er Criterion Collection som er utgiver av filmen i USA, og det er også de som har stått for restaureringen av filmen. I USA slippes både DVD og Dual Format-utgavene allerede 24. juni, på iTunes debuterte filmen tidligere, den var tilgjengelig for både kjøp og leie fra midten av mai.

Amerikansk utgave Den amerikanske utgivelsen er en enkeltstående “dual format”, hvilket vil si 1 Blu-ray og 2 DVDer i samme boks. I tillegg kan den kjøpes på kun DVD, men da mangler en del av ekstramaterialet som kun får i Dual Format-utgaven. Bonusstoffet består av det samme som i UK, men med følgende tillegg:

Folk som har sett den nye versjonen skryter av surroundmiks og bildekvalitet, men bemerker at det er ganske påfallende at musikken går for sakte i forhold til plata. Her er det snakk om forskjell fra sang til sang. For å matche plata må sangene speedes opp, her er prosentandel man må speede opp på et utvalg av sangene:

- The Running Jumping and Standing Still Film (1959), Lesters Oscarnominerte kortfilm med Peter Sellers & Spike Milligan Slettet scene Trailere i flertall

-And I Love Her +4% -I Should Have Known Better +1.5% -Can’t Buy Me Love +1.5% -If I Fell +5.6% -I’m Happy Just To Dance With You +6% -All My Loving +1%

Amazon sier også “More!”, så da aner vi jo ikke hva det kan dreie seg om.

Det som ikke er bonusmateriale, men et hyggelig tillegg er et hefte med nyskrevet tekst av Howard Hampton, som også skal inneholde en del sjeldne fargebilder som ble tatt under innspillingene. Dette heftet nevnes ikke i de europeiske utgavene.

Australsk utgave

68

A HARD DAY’S NIGHT

Roger Stormo

I Australia kommer det ut en DVD og en Special Edition Blu-ray+DVD. Bonusmaterialet her er:

Den australske utgaven er i handelen 2. juli og utgis av Umbrella Entertainment.

Blu-ray: * The Beatles: Veien til A Hard day’s Night- Et intervju med Mark Lewisohn * In Their Own Voices: The Beatles om A Hard Day’s Night * Anatomy of a Style * Picturewise * Kommentarspor * Ny trailer

Her i Europa bør vi vel kanskje satse på enten en tysk eller britisk utgave, de kan i hvertfall avspilles i vår region.

Platekompaniet har annonsert britisk utgave av A Hard Day’s Night som import til kr 249,- for Bluray og kr 199,- for DVD. Utgivelse 30. juli.

DVD: * Things They Said Today * You Can’t Do That! (The Making Of A Hard Day’s Night) * The Running Jumping & Standing Still kortilm * Kommentarspor * Ny trailer

69

Så langt ingen nyheter om en eventuell utgave med norsk tekst, men erfaringsmessig dukker disse etter hvert opp uten stor fanfare. Utgaven fra 2000 dukket opp med annet omslag og nordiske undertekster rundt 2002, uten forhåndsannonsering eller reklamekampanje, jeg bare fant den tilfeldigvis i en DVD-forretning.

Det virker heller ikke som det er tatt noe initiativ i forhold til eventuell kinovisning i Norge.

THE BEATLES IN MONO

“The Beatles In Mono” CD-boksen som ble utgitt i 2009 var satt sammen fra digitale remastere, men for LPene har man tenkt nytt. I et prosjekt som er lagd med tanke på audiofile har The Beatles’ kritikerroste monoalbum nylig blitt mastret for vinyl direkte fra kvart-tommers masterbånd i Abbey Road Studios uten bruk av digital teknologi. The Beatles’ album fremstår i sin opprinnelige prakt, både lyd- og i innpakningsmessig, og er produsert for verden av Optimal Media i Tyskland.

Dette er hvordan de fleste lytterne først hørte gruppen på sekstitallet, da mono var det dominerende lydformatet. Frem til 1968 ble hvert Beatles album gitt en unik mono og stereo mix, men gruppen betraktet alltid monomiksen som den viktigste. 8. september 2014 vil The Beatles’ ni britiske album, pluss Magical Mystery Tour og Mono Masters utgis i mono på 180-grams vinyl-plater med omslag som er en tro kopi av originalene.

The Beatles’ kritikerroste monoalbums nylig blitt mastret for vinyl fra kvart-tommers masterbånd i Abbey Road Studios av Grammy ® - vinnende ingeniør Sean Magee og GRAMMY ®-vinnende masteringveileder Steve Berkowitz.

Mens The Beatles In Mono CD boksen som ble utgitt i 2009 ble lagd fra digitale remasters, har man her tenkt nytt. For dette nye vinylprosjektet har Magee og Berkowitz lagd disse platene uten å bruke noe digital Hvert album vil være tilgjengelig både individuelt og teknologi. I stedet benyttet de samme prosedyrer som i en overdådig, 14-LP boks i begrenset opplag, The på sekstitallet, lot seg guide av testpressinger av de opBeatles In Mono, som også inkluderer en 108-siders prinnelige albumene og ved detaljerte overføringsnotater gjort av det originale personalet som kuttet de innbundet bok. opprinnelige utgavene av albumene.

I et prosjekt som er lagd med tanke på audiofile har 70

De jobbet i samme rom på Abbey Road hvor de fleste av The Beatles’ album opprinnelig ble kuttet, først viet paret et par uker til konsentrert lytting, hvor de sammenlignet masterbånd med testpressinger av monoplater laget i 60-årene. Ved hjelp av en grundig testet Studer A80 maskin til å spille av de dyrebare båndene ble den nye vinylen kuttet på en VMS80 dreiebenk fra 80-tallet.

med mange sjeldne studiobilder av The Beatles, fascinerende arkivdokumenter, og artikler og annonser som er hentet fra 60-tallets publikasjoner.

Please Please Me With The Beatles A Hard Day’s Night Beatles For Sale Help!

The Beatles’ album i sin opprinnelige prakt, både lyd- Rubber Soul og i innpakningsmessig er produsert for verden av Revolver Optimal Media i Tyskland. Boksen med eksklusive Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band 12-tommers plater inkluderer også en 12-tommers Magical Mystery Tour innbundet bok med nye essays og en detaljert historie The Beatles (2-LP) om masterprosessen av den prisbelønte radioproduse- Mono Masters (3-LP) nten og forfatteren Kevin Howlett. Boken er illustrert

71

SYK PAUL tene ble imidlertid ikke avlyst, men de ble utsatt til oktober.

Den nye turnéplanen hans ser slik ut:

5. juli - Albany, NY - Times Union Center 7. juli - Pittsburgh, PA - Consol Energy Center 9. juli - Chicago, IL - United Center 12. juli - Fargo, ND - Fargodome 14. juli - Lincoln, NE - Pinnacle Bank Arena 16. juli - Kansas City, MO - Sprint Center 2. august - Minneapolis, MN - Target Field 5. august - Missoula, MT - Washington-Grizzly Stadium 7. august - Salt Lake City, UT - EnergySolutions Arena 10. august - Los Angeles, CA - Dodger Stadium 12. august - Phoenix, AZ - US Airways Center 14. august - San Francisco, CA - Candlestick Park 2. oktober - Lubbock, TX - United Spirit Arena (utsatt fra 14. juni) 11. oktober - New Orleans, LA - Smoothie King Center (utsatt fra 19. juni) 13. oktober - Dallas, TX - American Airlines Center (utsatt fra 16. juni) 15. oktober - Atlanta, GA - Philips Arena (utsatt fra 21. juni) 16. oktober - Nashville, TN - Bridgestone Arena (utsatt fra 25. juni) av Roger Stormo 25. oktober - Jacksonville, FL - Jacksonville Veterans Da Paul McCartney ankom Japan i følge med robo- Memorial Arena (utsatt fra 22. juni) ten “Newman” fra sin nyeste musikkvideo, var det in- 28. oktober - Louisville, KY - Yum! Center (utsatt tet som tydet på at Paul McCartney var en syk mann. fra 26. juni) Men det var han, og etter først å ha utsatt den første konserten et par dager innså han at han måtte gi tapt Selv om McCartney måtte utsette alle sine juni-show og kansellere hele Japanturneen. Paul ble innlagt på i USA, sa han i en uttalelse senere i juni at han «føler sykehus i Tokyo. Fra offisielt hold het det at han hadde seg helt topp», og alt tyder på at sykdommen han pådro pådratt seg en virusinfeksjon, men ifølge den japanske seg i Asia forrige måned er et mindre helseproblem. avisa Nikkan Gendai fra 27. mai var Paul McCartney «Jeg beklager, men det kommer til å bli noen flere uker før innlagt på sykehuset i Tokyo på grunn av mekanisk vi kan rocke i Amerika igjen,» fortsatte McCartney, og tarmslyng, og måtte gjennomgå en operasjon for å la til at han «tok mine legers råd om å ta det med ro i bare fjerne obstruksjonen i tarmen. Følgene av dette ble at noen få dager.»

McCartney også måtte kansellere den planlagte konserten i Seoul, Sør-Korea - dette ville ha blitt hans Som vi ser fra turnélista er det et sprang mellom 14. august og 2. oktober. Tar han sommerferie? Blir det første konsert i det landet men dengang ei. tid for Japan og Sør-Korea der? Og hva med konsertEtter å ha blitt utskrevet fra sykehuset tok han privat- ene han lovte å holde i UK? Han vil selvsagt bli møtt fly hjem til England. Her ble det klart at Paul trengte med forståelse dersom disse ikke blir noe av denne mer tid til rekonvalesens, dermed måtte også seks gangen, det kan jo tenkes at det var Europa som var planlagte konserter i USA i juni vike. Disse konser- planlagt for oktober opprinnelig.

72

RINGO Ringo Starr and His All Starr Band er for tiden ute på en turné, og den hører vi kun lovord om. Settlista står litt lenger ned på denne siden, den stammer fra åpningskonserten på Casino Rama i Canada, men den varierer lite fra konsert til konsert. Da Ringo hørte at Paul hadde blitt syk, ringte han Pauls mobil uten å tenke på tidsforskjellen nellom USA og Japan. «Jeg sjekket ikke engang og tenkte at jeg sikkert bare kunne legge igjen en beskjed. Men han tok telefonen, så jeg sa, ‘Åh, hvordan står det til?’ Og han svarte, ‘Bare bra. Du vekket meg.’ Og jeg sa, ‘Vel, du tok telefonen!’ Ha, ha! Så han hadde det bare bra. Og så snakket jeg med ham igjen da han hadde kommet seg til England. Han har det bra. Han kommer seg.»

Ringo sa også at han har ni spor klare til sitt neste album og akkurat nå har albumet arbeidstittelen «Let Love Lead» fra en av sangtitlene. Albumet forventes utgitt i februar 2015.

Matchbox It Don’t Come Easy Wings I Saw the Light (Todd Rundgren) Evil Ways (Santana) Rosanna (Toto) Kyrie (Mr. Mister) Don’t Pass Me By Bang the Drum All Day (Todd Rundgren) Boys Yellow Submarine Black Magic Woman/Gypsy Queen (Santana) Anthem Honey Don’t You Are Mine (Richard Page) Africa (Toto) Oye como va (Santana) I Wanna Be Your Man Love Is the Answer (Utopia) Broken Wings (Mr. Mister) Hold the Line (Toto) Photograph Act Naturally With a Little Help from My Friends Give Peace a Chance 73

NYHETER I BILDER Til venstre: Gjengen bak “It was fifty years ago today” er i gang med øvingene til sin 1964-forestilling, paralellt med at de siste 1963-forestillingene spilles.

Forestillingene har vært en ubetinget suksess som har høstet lovord fra lokalavisene på hele turneen.

Det er den samme gjengen fra 1963-forestillingene som også vil bli å finne på scenen denne gangen.

Under: Jacaranda Bar i Liverpool har vært stengt i tre år, men nå har stedet fått en ansiktsløftning og er klar for nye kunder. Maleriene i kjelleren som opprinnelig ble malt av Stuart Sutcliffe har også fått en ansiktsløftning, men vi er litt usikker på om de har godt av å være bak så mange spritflasker. Da Beatles hang der i 1960 var det kun kaffe og Coca Cola å få.

74

Over: Et sitat som er feilaktig kreditert John Lennon blir stadig fremført i artikler og på sosiale media, så vi tok oss bryet med å lage et bilde som setter det i perspektiv. Det var Mark Lewisohn som tok på seg detektivarbeidet med å finne ut hvor sitatet egentlig hadde sitt opphav.

Til høyre: Langs turnéruta sørger Ringo Starr også å avholde kunstutstillinger med sine databilder. Ved et par av utstillingene lokkes det med at de som kjøper bilder vil kunne bli avbildet sammen med Beatlesstjernen. www.ringostarrart.com

75

Paul McCartney fortsetter å utgi singler, men ikke i fysisk form, bortsett fra promoutgaver for radiomarkedet.

Men vi kan i hvertfall ta del av musikkvideoene han lager til disse sangene. Over ser du et bilde fra “Appreciate”, som er regissert av nordmannen André Chocron. Det å regissere en musikkvideo for selveste Paul McCartney er en bragd få kan matche, og Chocron forteller til nettstedet Montages at veien frem til å regissere musikkvideoen til «Appreciate» var tidkrevende og møysommelig. «Jeg leverte inn et treatment for musikkvideoen i oktober/november 2013, men så var det stille i to måneder og jeg tenkte at toget var gått,» forklarer Chocron.

Her er et stillbilde fra en hittil ikke utgitt musikkvideo, den er til sangen “Early Days”, også fra “New”-albumet. Her medvirker også Johnny Depp, som nå begynner å bli en gjenganger i McCartneys musikkvideoer; han var også med i “My Valentine” og “Queenie Eye”. Hoveddistribusjonen for musikk-videoer foregår nå via YouTube.

«Så mottok jeg en mail i januar om at de likte treat- å ta en prat, bli litt bedre kjent før jeg kom nedover til mentet mitt, men at de ønsket litt mer kjøtt på beinet. London. Jeg advarte han om at vi fort kunne bli forstyrSå ble det flere runder frem og tilbake, før ideen ble ret av litt babygråt, noe vi selvfølgelig ble. Da sønnen godkjent i mars. Da var det bare å pakke sakene og re- min begynte å gråte sa Paul «put him on». Jeg satte han ise til London.» på høyttaler, også sang han «Yellow Submarine» i sin helhet, og sønnen min sluttet å gråte.»

«Det var både gøy og slitsomt å arbeide med Paul. Han kontaktet meg svært ofte med små ideer, og var ivrig på å følge opp prosessen så grundig som overhodet mulig.

Men først og fremst var han en veldig hyggelig og om- Etter at André Chocron ble uteksaminert fra Den Norsorgsfull mann. Hver dag vi kom inn på sett håndhilste ske Filmskolen i 2010 har han regissert musikkvideoer han på alle, og han ga generelt mye av seg selv under for blant annet norske Emilie Nicolas («Grown Up»), hele prosessen.»

Lars Vaular («Nonsens») og det britiske indiepopbandet London Grammar («Nightcall»).

«En morsom liten anekdote var da jeg var hjemme med sønnen min på 1 år og Paul plutselig ringte. Han ønsket www.montages.no 76

77

KONKURRANSE! Sommerens konkurranse: Skriv en anmeldelse av en valgfri Beatlesrelatert bok. Premien er en Beatlesklokke (se under). Artikkelen skal være på minimum en A4-side. Send artikkelen til roger@norwegianwood.org eller med posten til Norwegian Wood (se adresse på side 2). Husk å skrive om du vil ha rund eller firkantet klokke!

Vinnerartikkel eller -artikler publiseres i neste nummer av Norwegian Wood, og innsendingsfrist er 1. august. Vi forbeholder oss retten til å trykke alle innsendte bidrag, de som trykkes vil bli premiert. Lykke til!

78

Til venstre: Wingsplatene Venus & Mars og At The Speed of Sound som ryktesveien var annonsert for 17. juni dukket ikke opp. Men de står fortsatt for tur i McCartneys Archives-serie, så hold øynene oppe.

Når det nærmer seg vil de nok bli behørig annonsert på nettstedet til Paul, PaulMcCartney.com Men fra John Lennon kommer det en uventet utgivelse (under).

Over: klistremerke med reklame for Wingsalbumet “Venus & Mars”. Til høyre: forsiden av John Lennons samlealbum “Shaved Fish”.

Under: klistremerke som prydet omslaget på “Shaved Fish” i USA i 1975.

dens første album som solgte til platina.

John Lennons samlealbum “Shaved Fish” kommer ut på vinyl i UK den 7. juli.

Siden utgivelsen av dette albumet i 1975 har det kommet bedre samlere med Lennon, som alle har mer innhold enn dette, vi nevner i fleng The John Lennon Collection (1982), Lennon Legend (1997), Working Class Hero (2005) og Power To The People - The Hits (2010). Likevel, dette er det eneste samlealbumet som kom ut mens Lennon levde, og det er han selv som har satt sammen albumet. I Andy Peebles intervjuet fra 1980 sier Lennon at han passet på at de korrekte mastere ble benyttet, da plateselskapet ofte ellers ikke var påpasselige med dette på denne tiden.

“Shaved Fish” var Lennons siste album på Apple Records, og ble utgitt i UK den 24. oktober 1975, den hadde høyeste plassering nr 8 på albumlista i UK og ble nr 12 på Billboards liste i USA. Albumet inneholdt alle singlene han hadde gitt ut som soloartist, bortsett fra “Stand by Me”, som kom ut tidligere samme år.

Albumet ble en kommersiell suksess og ble ett av ver-

Sporliste Side 1: Give Peace a Chance (kun et kort utdrag) Cold Turkey Instant Karma! (We All Shine On) Power to the People Mother Woman Is the Nigger of the World Side 2: Imagine Whatever Gets You Thru the Night Mind Games #9 Dream Happy Xmas (War Is Over)/Give Peace a Chance (Reprise) Repriseversjonen av “Give Peace A Chance” var et kort liveopptak fra “One To One” konserten i 1972.

Albumet kommer på 180 grams vinyl og med et nedlastingskort slik at man også kan få sangene digitalt til bruk i f.eks. mp3-spilleren. Det blir utgitt i USA (på Capitol) 15. juli, og kommer ut i Tyskland 4. juli (Universal Music/EMI). Begrenset opplag.

79

Det har vært femtiårsjubileum for Beatlesturnéen fra1964, som fant sted i Danmark, Holland, Australia og New Zealand og dette har vært behørig markert i de forskjellige landene. Bildene på denne siden er fra Australia, det øverste er hentet fra bladet “Woman’s Weekly”, det med paraplyene er fra da Beatles ankom flyplassen i Sydney og det til høyre er da de kjørte kortesje i Adelaides gater. Det har vært tribute-konserter og Beatlestreff i de angjeldende landene, og i Holland og Australia har det i tillegg vært radio- og TV-programmer. I Holland ble 1995-programmet “B-day for Blokker” reprisesendt og i Australia var det lagd et nytt program for anledningen, “When The Beatles made us scream”. I dette programmet fikk vi foruten masse musikk og klipp fra pressekonferanser og konserter et møte med noen av menneskene the 80

Beatles passerte på sin vei. Det var et litt sprelsk fokus også på den seksuelle siden av Beatlesturneen, blant annet var det ei av damene som ble nedlagt av John Lebnnon som fortalte sin historie. En fotograf som oppholdt seg mye i Beatles’ suite på et av hotellene fortalte at han kunne ha tatt ganske mange bilder som ville ha måttet falt for sensuren. Utrolig nok lot imidlertid pressen skandaleoppslagene ligge og lot Beatles holde på. Det ble fremholdt at turnémanagerne passet på at ingen mindreårige jenter fikk innpass til Beatles’ hotellrom.

Det har kommet frem at produsenten Jack Douglas har fått i oppdrag av Yoko Ono å gjøre noe med One To One-konsertene fra 1972.

Dette var to veldedighetskonserter som ble avholdt i New Yorks Madison Square Garden av John & Yoko, backet av Elephants Memory. Konsertene ble både tatt opp på bånd og filmet, og resultatet var en TV-spesial i 1972 og en LP og videokassett/laserdisk i 1986. Nå finnes det utstyr som kan rense opp opptakene enda bedre, og Douglas har fått frie tøyler til å sette sammen materiale både fra ettermiddags- og kveldskonserten.

LP/CD-utgivelsen har aldri vært remastret og video/laserdisken har aldri vært ute på DVD, så det vi regner med skjer er at man lager filmen på nytt og gir ut et soundtrackalbum.

Sannsynligvis vil dette komme ut i tide til det som ville ha vært John Lennons 75-årsdag, 9. oktober 2015.

Bildet under en en kompositt av to bilder tatt med Lizzie Bravos kamera i 1967, hjemme hos Paul McCartney i Cavendish Avenue i London. Dette var ikke lenge etter at Paul hadde skaffet seg Rene Magrittes maleri som ble benyttet som modell for Apple-etiketten. Bildet sees oppå Pauls peishylle på fotografiet under. Som vi ser har Paul også hengende på veggen ett av de to Sgt Pepper-trommeskinnene, det som ikke ble benyttet på platecoveret. Det var det John Lennon som stakk av med.

81

millioner dollar, og verdien er nå estimert til å være 2 milliarder dollar. Mens han levde kom Jackson i finansielle problemer, noe han løste ved å selge halvparten av katalogen til Sony, men hans etterkommere eier fortsatt den resterende halvparten.

Forbes har publisert et utdrag fra en ny bok om Michael Jackson: “Michael Jackson Inc”. Utdraget har tittelen “Buying The Beatles: Inside Michael Jackson’s Best Business Bet” og fokuserer på Jacksons kjøp av selskapet ATV Music, selskapet som satt med forleggerrettighetene til flesteparten av The Beatles’ sanger.

Teksten er nesten utelukkende basert på originale intervjuer med de impliserte.

Her er noen interessante utdrag fra utdraget: “Jeg ringte Yoko,” husker [ John] Branca. “Og så sa jeg, ‘Michael ba meg å ringe deg og spørre om du ønsker å legge inn bud på ATV Music som eier alle (sic) Beatlessangene.’ ” Ono: “Nei, vi byr ikke på det.”

Branca: “Nei?” Ono: “Nei, nei, hvis vi hadde bydd på det måtte vi ha gjort en avtale med Paul, og det hadde blitt en greie.

Hvorfor?”

7. juli vil Ringo feire sin 74. bursdag i Los Angeles.

Branca: “Fordi Michael er interessert.”

Ono: “Åh, det ville være fantastisk i hendene på Mi- Som i de foregående årene oppfordrer Ringo fans over hele verden til å ta en pause kl 12 lokal tid for å vise chael istedet for et stort konsern.” fredstegnet og si “Peace and Love”. Fans i L.A. inviIfølge Branca skal John Eastman, Paul McCartneys teres til å samles sammen med ham klokka 12 foran advokat og svoger ha sagt at McCartney ikke var in- bygningen til Capitol Records. teressert fordi katalogen var “alt for dyr.”

For å få avtalen i havn måtte Michael Jackson utelukke sangen “Penny Lane” fra avtalen, dessuten måtte han gå med på å holde en konsert i Perth, Australia som en del av betalingen.

I årenes løp har Paul McCartney sagt i intervjuer at han hadde snakket med Yoko Ono om å legge inn bud på katalogen, men Ono hadde svart med at hun trodde de kunne få den billigere enn forlangendet.

Enden på visa ble at Jackson kjøpte katalogen for 47,5 82

Ringo Starr: A Lifetime of Peace and Love, som var en konsert som gikk av stabelen i januar ble filmet og vil bli TV-sendt 13. juli på AXS TV i USA. Her opptrådte Joe Walsh, Ben Harper, Ben Folds, Brendan Benson, Bettye LaVette og andre, pluss et band bestående av Don Was, Benmont Tench, Peter Frampton, Steve Lukather og Kenny Aronoff. Konserten lanserte Ringo Starr Peace & Love Fund , en underavdeling av David Lynch Foundation, som jobber for å lære Transcendental Meditasjon til tusenvis av elever i utsatte skoler, kvinner som har opplevd vold i hjemmet og veteraner som lider av post-traumatisk stress.

LINDY NESS I PATTIE BOYD-UTSTILLINGEN av Audun Hagen

Pattie Boyd, George Harrisons første kone. Vi tok en prat med Ness.

«Utstillingen tar meg tilbake til ungdommen. Jeg husker klærne og magasinene. Men jeg kjente dem før disse bildene ble tatt.»

Lindy Ness, eller Linda Næss, holdt lenge tett om sin nære forbindelse med Beatles, og spesielt John Lennon. Helt til Beatles-forfatter Mark Lewisohn og Adresseavisen intervjuet henne i 2004.

Ekstremt trivelig besøk av Lindy Ness, John Lennons gamle venninne, i Pattie Boyd-utstillingen.

Hun kunne blant annet fortelle at hun lå under pianoet da John og Paul jobbet med Please Please Me. «Jeg lå under pianoet da John og Paul jobbet med Please Please Me. De spurte hva jeg syntes om sangen. Jeg husker ikke hva jeg svarte, men jeg synes ikke det er den beste sangen deres, ler Lindy Ness, født i Trondheim, oppvokst i Liverpool.»

«Da jeg var 17 år gammel ble jeg intervjuet av et britisk damemagasin. Jeg ble skremt av hva de skrev.

De hadde en historie de ville fortelle, og brukte meg – la ord i munnen min. Etter det ville jeg ikke gjøre noe mer presse før Mark Lewisohn besøkte meg i Frankrike i 2004. Jeg skjønte at han faktisk ville skrive det jeg fortalte.»

Lindy Ness vokste opp et par hundre meter fra huset til John Lennon og hans tante. 6. juli 1957 så hun bandet The Quarry Men på en hagefest i Woolton og ble fascinert. Konserten er legendarisk i Beatlesmiljøet, da det var der John Lennon første gang møtte Paul McCartney.

Senere forteller Lindy at hun hang masse på Cavern Club og korresponderte med John Lennon da Beatles var i Hamburg.

«Han må ha likt brevene mine, og ville møte meg.

Kanskje ble han litt skuffet da han møtte ei 14-15 år gammel skolejente, men vi ble gode venner. Nå om dagen hører man om kjente folk i UK som utnytter posisjonene sine, men Beatles var bare gentlemen.»

Lindy forteller at hun ble sendt «på ferie» i Norge etter noen trøblete episoder i hjemmet, etter uavtalte utenetter med Beatles og venner.

«Jeg løy om hvor jeg var og var ute seint, noe jeg skammer meg over nå. Min norske far sa at hvis jeg skulle være voksen, kunne jeg reise alene til Norge. John skrev til meg da jeg var i Norge og ba meg ta med John og Lindy Næss utenfor Cavern 7. april 1962. Bilnoe tilbake til ham. Så jeg tok med en slags treplakett det er tatt av Lindys skolevenninne og McCartney-fan som henger på dodører, med et troll som sitter med Lou Steen. Fra Lewisohns “Tune In”. buksene på anklene. Den kostet masse penger! Da jeg Nå bor hun i Frankrike, har sommersted i Trøndelag kom tilbake til Cavern overrakte jeg den og John pakog har nettopp sett Rockheim-utstillingen George, ket opp. Så sa han noe om «Norwegian wood«, han Eric & Me – a personal collection, med foto tatt av 83

likte ordlyden.»

Det er flere historier om hvor inspirasjonen til låta Norwegian Wood kommer fra. Lindy har sin versjon.

I say, she once had me. She showed me her room, isn’t it good, norwegian wood?” – jeg er veldig sikker på at det er om meg.»

- På den tida, i Liverpool, ante dere hva som var på «Da jeg senere hørte om låta tenkte jeg ”oh oh”. Så gang? hørte jeg resten av teksten og ble litt skuffet, for den hadde ikke noe med meg å gjøre. Men jeg har snakket «Nei, vi visste aldri hvor legendarisk tiden ville bli anmed Mark Lewisohn om måten John og Paul jobbet sett som. Alle ville vi dra ut, til London for eksempel. sammen på. At Paul kunne fortsette på noe John heiv Til steder som var mer interessante.» ut i lufta. Starten på låta; ”I once had a girl, or should

Den nye monoutgaven av “Please Please Me” på vinyl.

84

Det store bildet: Beatles med Jimmy Nicol paraderer gjennom gatene i Adelaide, Australia. Det lille bildet: Alt som er igjen av gullklokken Jimmy Nicol fikk av Brian Epstein og Beatles som takk for at han erstattet Ringo på denne turneen. Nicol knuste fronten og urverket i sinne en gang, da han var sikker på at Epstein hadde «svartelistet» ham i forhold til konsertarrangører i England. Restene ga han til en tilfeldig journalist i 2005, som solgte den videre til en privat samler.

85