IN A SILENT WAY

Miles Davis IN A SILENT WAY

51 år etter utgivelsen står Miles Davis' «In A Silent Way» som et av hans, og dermed jazzhistoriens viktigste album. LP-plata markerer jazz-ikonets overgang fra et akustisk til et elektrisk uttrykk, med musikk ladet av impulser fra 60-tallets rock og funk på en helt ny måte.

INFLUENCER:

Miles Davis var en ruvende skikkelse i jazzen, helt fra han entret scenen i 1945 til han forlot den, bare 65 år gammel, i 1991.

ISELVBIOGRAFIEN «Miles. The Autobiography» (1989) forteller Miles Davis om en episode under en stor middag i Det Hvite Hus i 1987. Med president Ronald Reagan, ledende politikere og en rekke kulturpersonligheter som tilhørere, havner han i en amper ordduell med en hvit politikerhustru om hvite amerikaneres forhold til jazz. Fornærmet slenger hun ut over bordet: «Og hva er det du har utrettet her i livet som er så viktig, da? Hvorfor er du her?»

En provosert Miles svarer : «Vel, jeg forandret musikken fem eller seks ganger..(…)..og hva er det du har gjort som er så viktig, bortsett fra det å være hvit?»

Under utbruddet utdyper ikke Miles hvilke fem eller seks «forandringer» han sikter til, men antakelig kan en av dem sammenfattes i albumet «In A Silent Way». Vinylplata traff verden 30. juli 1969, og selv om enkelte spor på tidligere Milesalbum hadde antydet at trompeteren var i en søkende fase, kom «In A Silent Way» som et stillferdig og melodiøst, men likevel dramatisk, elektrisk oppbrudd fra det moderne, akustiske hardbop-uttr ykket som siden slutten av 1964 hadde vært kjernen i konsertene og klubbjobbene til The Miles Davis Quintet.

MED BARE ETT, langt spor på hver side – «Shhh/Peaceful» (17:58) på side A, «In A Silent Way/It's About That Time» (19:57) på side B – var «In A Silent Way» allerede i utgangspunktet et utypisk jazzalbum. Annerledesheten blir bekreftet i den første lyden fra albumet, Joe Zawinuls gåtefullt klingende orgelakkord på «Shhh/Peaceful», og umiddelbart og gjennom de neste 100 sekundene utdyper John McLaughlins følsomt tonedr yssende el-gitar, Herbie Hancock og Chick Coreas Fender Rhodes-klanger, Dave Hollands repeterende, to-toners bassfigur og det nesten meditativt drivende Tony Williams-kompet – stikker på hi-hat – stemningen av sfærisk, elektrisk melodiøsitet. Så følger Miles' første trompetser vering av den enkle melodien mens bandet spinner toner over og rundt ham fram til ca 5:20, før det fortsetter trompetløst om lag et minutt til. På 6:15 kommer en ny start der McLaughlin overtar melodiføringen, på ca. 9:10 dukker Wayne Shorters sopran i lydveven og blir der i halvannet minutt før tangenter, bass og trommer er enerådende igjen fram til 11:55. Da er det duket for en déjà vu-opplevelse, for de siste drøye seks minuttene av «Shhh/Peaceful» er gjenbruk av de seks første, og dette er ikke det eneste eksemplet på produsent Teo Macero kreative klipp-og-lim-redigering.

Også side B, «In A Silent Way/It's About That Time», er sydd sammen i post-produksjonen. Mest slående er at Macero

AV: TERJE MOSNES

Kultur og musikkjournalisten Terje Mosnes har gjennom en årrekke skrevet innsiktsfulle og engasjerte artikler, intervjuer, anmeldelser, kommentarer og bøker. Nå skriver bla for jazzinorge.no.

MAIJAZZ 2021

MaiJazz avslutter årets festival med en konsertframføring av «In A Silent Way» i sin helhet, spilt av Tor Yttredal, Simen Kiil Halvorsen, Frode Alnæs, Audun Erlien, Svein Olav Herstad, Stein Inge Brækhus og Raymond S. Lavik. valgte å «ramme inn» det 11:27 minutters up-tempo-partiet «It's About That Time» med opptaket av den 4:15-lange «In A Silent Way», i for- og bakkant. Hver for seg er begge også klippog-lim-strekk, og den som måtte ønske seg den hele og fulle (og ganske kompliserte) produksjonsfasiten for albumet, opp tak for opptak, redigering for redigering, kan finne den i Bob Beldens lange teksthefteartikkel i 3CD-boksen «The Complete In A Silent Way Sessions» (Columbia Legacy, 2001). I denne boksen, produsert av Belden og Michael Cuscuna, har albumet «In A Silent Way» spilletid på litt over 38 minutter, og trekker vi fra Maceros «gjenbruk», finner vi bare om lag 27 minutter originalmusikk.

Lenge var det uklart hvor mye musikk som egentlig ble tatt opp i løpet av 18. februar-økta, men i følge Belden ble bare 40 minutter festet til båndet. Da Miles hadde forkastet det han ikke ville bruke, satt Teo Macero igjen med et råmateriale på 27 minutter, og det var dette han klipte og limte sammen til «In A Silent Way».

DE FØRSTE ANMELDER- og publikumsreaksjonene var delte og varierte fra det fordømmende til det genierklærende. Jazzkritikeren Stanley Crouch betegnet «In A Silent Way» som «droning wallpaper music», altså noe nær muzak, mens rockkritikeren Mikal Gilmore ga fem av fem stjerner i The Rolling Stone Record Guide. Enkelte hevdet at verdens ledende jazzmusiker og stil-ikon nå hadde sveket den ekte jazzen og solgt seg til platebransjens rock- og pop-kommers, andre tok til orde for at Miles enda en gang var i ferd med å fornye jazzen, 10 år etter at han sist hadde gjort det med det skjellsettende albumet «Kind of Blue». I salg og berømmelse havnet «In A Silent Way» snart i skyggen av oppfølgeren «Bitches Brew», innspilt i august 1969 og utgitt 30. mars 1970, men uansett: Det er «In A Silent Way» som er blitt stående som Miles Davis' definitive steg ut av den akustiske jazzen og inn i det elektriske/elektro-akustiske jazz/rock/funk-lydbildet som han aldri seinere skulle forlate.

OM DET I 2020 kan fortone seg som pussig at «In A Silent Way» skulle utløse såpass sterke reaksjoner, positive som negative, må vi et øyeblikk minne oss selv på at verden i 1968/69 var en helt annen enn i 2020. «In A Silent Way» speiler på flere områder sin amerikanske sosio-kulturelle samtid, og hvilken samtid! 1960-åras USA var en nasjon r ystet av raseopptøyer og borgerrettighetskamp, Cuba-krise og mordene på John F. Kennedy, Robert Kennedy og Martin Luther King Jr. Mot

«DET ER «IN A SILENT WAY» SOM ER BLITT STÅENDE SOM MILES DAVIS' DEFINITIVE STEG UT AV DEN AKUSTISKE JAZZEN.»

slutten av tiåret drev Vietnamkrig-motstand, studentopprør og generasjonskonflikter tusenvis av unge mennesker, med og uten blomster i håret, vekk fra foreldregenerasjonens verdier. Lydsporet til tumultene dundret fra en sydende musikkscene, men fra et jazzståsted ble det stadig tydeligere at jazzen «blødde» publikum til rock, pop, soul og funk i strie strømmer. I 1968 hadde den konser vativt dresskledde Miles Davis Quintet – saksofonist Wayne Shorter, pianist Herbie Hancock, bassist Ron Carter og trommeslager Tony Williams – i fire år vært den moderne modaljazzens flaggskip, og anført av en Miles Davis i god fysisk form hadde kvintetten for valtet musikken vel på klubbjobber og studioalbumene «E.S.P.», «Miles Smiles», «Sorcerer», «Nefertiti», «Miles in the Sky», «Filles de Kilimanjaro» og live-albumet «The Complete Live at the Plugged Nickel». Men tross sin status ble bandet i økende grad klemt mellom den markedsmessig smale, men kunstnerisk uhyre vitale jazz-avantgarden (Ornette Coleman, John Coltrane, Pharoah Sanders, Albert Ayler, The Art Ensemble of Chicago) og den stadig mer omseggripende og bredt begeistrende rock/funk/ folk/soul/r&b-oppmarsjen, der et hopetall av artister som The Beatles, The Beach Boys, The Doors, Jefferson Airplane, The Grateful Dead, Santana, The Rolling Stones, Bob Dylan, Jimi Hendrix, Janis Joplin, James Brown, Sly & The Family Stone, Motown- og Memphis-stjernene og til og med jazznavn som Cannonball Adderley og Charles Lloyd tilsynelatende fornyet den kunstneriske dagsordenen hver bidige dag. I denne sitrende

«MILES DAVIS VAR NOK DYPT ROTFESTET I JAZZEN, MEN HAN HADDE ALLTID STORE ØRER FOR DEN MUSIKALSKE UTVIKLINGEN SOM PÅGIKK OMKRING HAM.»

sammenhengen ble Miles' «Second Great Quintet», med sitt jazz-kjernepublikumstilpassede konsertrepertoar, stadig mer av en «gårsdagens stemme» i alle andre enn de mest trofaste tilhengernes ører, og den feirede trompeteren, nå i begynnelsen av 40-åra, mer enn ante hvor landet lå. Miles Davis var nok dypt rotfestet i jazzen, men han hadde alltid store ører for den musikalske utviklingen som pågikk omkring ham, og han likte tidlig det han hørte fra den nye rock/funk-generasjonen. I tekstheftet til «The Complete In A Silent Way Sessions» nevner Bob Belden låta «Eighty-One» på albumet «E.S.P.» (1965) som det første plate-eksempelet på at noe nytt var i kjømda fra Miles, og han skriver også om hvordan «popmusikkr ytmer og -akkorder begynte å snike seg inn i musikken når kvintetten spilte live». Han nevner Herbie Hancock, Ron Carter og Tony Williams som pådrivere i så måte, og trekker fram som nok et plate-eksempel den halvtimelange «Circle in the Round», tatt opp i desember 1967 med kvintetten pluss Joe Beck, den første av flere el-gitarister som Miles prøvde i sine band. «Den første plateinnspillingen der Miles ikke prøvde å spille ei jazzlåt», skriver Belden om Circle in the Round, der Herbie Hancock for anledningen trakterer celesta, og hadde publikum på det tidspunktet fått høre «Circle in the Round», ville «In A Silent Way» ha virket mindre overrumplende da det ble utgitt halvannet år seinere. Men «Circle in the Round» ble ikke utgitt før i 1979, og da hadde for lengst «In A Silent Way» og «Bitches Brew» blitt synonymt med «den elektriske Miles».

«DET JEG FOR ALVOR hørte på i 1968 var musikken til James Brown, den store gitaristen Jimi Hendrix og ei ny gruppe som akkurat hadde kommet med hit'en Dance To The Music, Sly and The Family Stone», skriver Miles i selvbiografien, og tilføyer at det var Betty Mabr y som introduserte ham for Hendrix. Betty Mabr y fra Pittsburgh var låtskriver, sanger, modell og en kjent figur i New Yorks pop/avant garde-miljø utpå '60-tallet, og var 22 da hun møtte Miles Davis tidlig i 1968. Hun og Miles giftet seg i september samme år, og hun pr yder coveret til «Filles de Kilimanjaro» (januar 1969) som åpner med Miles' Mademoiselle Mabr y.

MILES DEWEY DAVIS III

▶ Amerikansk trompeter, bandleder, komponist. ▶ Født 26. mai 1926, død 28. september 1991. ▶ Fra St. Louis.

Avbrutte musikkstudier ved Juilliard,

New York, 1944-45, kjent som bebopmusiker i Charlie

Parkers kvintett 1944-48. Deretter leder for egne grupper. ▶ Laget bl.a. de stilforandrende albumene «Birth of the Cool» i 1949,

«Kind of Blue» i 1959 og «Bitches Brew» i 1969. ▶ Delvis inaktiv p.g.a. helseproblemer og dopbruk 1950-54, inaktiv 1975-80.

Comeback med plateinnspillinger, turneer og konserter med egne grupper 1980-1991.

«Betty var en stor påvirkningskraft både på mitt personlige og musikalske liv, sier Miles i selvbiografien, og fortsetter : «Hvis hun hadde sunget i dag, ville hun ha vært noe à la Madonna, à la Prince, hun var forut for sin tid. Hun hjalp meg også med å forandre måten jeg kledte meg på, og selv om ekteskapet vårt bare varte et års tid, var det et år fullt av nye ting og overraskelser. Det var med på å stake ut den kursen jeg skulle komme til å ta, både i musikken og, på noen områder, også i måten å leve på.»

Bob Belden, på sin side, oppgir Tony Williams, Joe Zawinul og Betty Mabr y som de mest dyptgripende inspirasjons- og informasjonskildene til Miles på den tida da «In A Silent Way» ble laget. Han definerer «In A Silent Way»-perioden som fra 24. september 1968 til 20. februar 1969, og «The Complete In A Silent Way Sessions» inneholder opptak fra i alt sju studioøkter mellom disse to datoene. Noe er utgitt på «Filles de Kilimanjaro» (1969), noe på de seinere «Water Babies» (1976), «Circle in the Round» (1979) og «Directions» (1981), og de tre cd'ene i boksen gir også plass til tidligere uutgitte opptak som viser hvordan Miles og musikerne prøver seg fram til det som resulterer i selve «In A Silent Way»-opptaket 18. februar 1969.

Da «In A Silent Way»-perioden startet i september 1968, var «The Second Great Quintet» og dressene historie. Miles, med fargerike kaftaner, skinnbukser, store solbriller og andre Mabr y-inspirerte kledesbon, hadde allerede prøvd ut nye musikere på live-jobber. Inntil en ung Dave Holland (22) ankom New York sommeren 1968 etter oppfordring fra Miles, hadde Miroslav Vitous i en kort periode erstattet Ron Carter, som verken var lysten på å turnere eller spille el-bass; Jack DeJohnette vikarierte mye for Tony Williams, som var i ferd med å etablere sin egen Lifetime-trio, og på ettersommeren tok Chick Corea over etter Herbie Hancock, som i likhet med Williams forberedte seg på å lede sitt eget band. Sammen med Wayne Shorter utgjorde Corea, Holland og DeJohnette det nærmeste vi kommer et fast Miles Davis-band i de neste månedene, og besetningen skulle etter hvert bli kjent som «The Lost Quintet» takket være sparsom plate-dokumentasjon.

I studio var det annerledes. På de fem opptaksdagene høsten 1968 stilte fortsatt Hancock og Williams fra den gamle kvintetten, pluss Corea og etter hvert Joe Zawinul (36), el-pianisten fra Cannonball Adderleys band. På den sjette opptaks dagen, 18. februar 1969, ankom enda en gjest, gitaristen John McLaughlin (27). Det engelske stjerneskuddet var egentlig hentet over til New York av Tony Williams til trommeslagerens nye trio, Tony Williams Lifetime, men Miles fikk høre ham noen dager etter ankomsten og inviterte ham omgående til innspillingen 18. februar. McLaughlin, en stor Miles-beundrer, var kjempener vøs da han stilte i 30. Street Studio på morgenen, og fortalte det til Miles. «Spill som om du ikke kan spille gitar,» var svaret, og hvordan John McLaughlin nå enn tolket sjefens råd, må resultatet sies å ha blitt rimelig vellykket.

FOTO: SCANPIX

JOHN MCLAUGHLINS NERVØSITET er forståelig. Miles hadde helt siden innspillingen av «Kind of Blue» 10 år tidligere insistert på å forme musikken i studio uten detaljerte noter og gjennomganger, og musikerne visste at de ville måtte forholde seg til ukjent terreng med løse skisser og en vandrende Miles som ga sine instruksjoner. En Miles Davis-session var som en jam og en idé-utveksling, basert på en akkord, et tema, en r ytmefigur eller hva som helst, og musikerne var aldri helt sikre på om de var på opptak eller bare prøvde ut ting. En lettere forvirret McLaughlin skal etter endt studiodag ha spurt Herbie Hancock om hva som egentlig hadde skjedd og om det i det hele tatt hadde kommet noe bra ut av timene i studio, og Hancock svarte: «John, velkommen til en Miles Davis-innspilling. Ditt svar er like godt som mitt. Jeg har ingen anelse, men når platene kommer ut, låter de av en eller annen grunn alltid bra.»

En annen «In A Silent Way»-historie handler om hvordan Miles ringte Joe Zawinul på morgenen 18. februar og bad ham stille i studio, og like etterpå ringte pianisten på ny med beskjed om å ta med seg noe de kunne spille. Zawinul valgte sitt «tonedikt» «In A Silent Way», som Miles, etter en gjennomgang av låta slik Zawinul hadde arrangert den, høvlet den ned til «den vakre melodien, som ble borte i alle akkordene». «Spill bare melodien,» var beskjeden til musikerne, og selv komponisten, som var dypt uenig, adlød.

Metoden med å utvikle musikken i studio, for deretter å redigere sammen forløpene til ferdige melodier, kan synes slående lik den innspillingsformen som mange rock-grupper hadde tatt i bruk på den tida. Å si at Miles Davis «kopierte» rock-bransjen, vil likevel være å glemme at han i stadig sterkere og mer eksperimenterende grad hadde utviklet sin «Directions in music»-metode gjennom minst et tiår, ofte i samarbeid med produsent Teo Macero, og han sluttet aldri å jobbe på den måten. Han sluttet ikke med å forandre musikken, heller, men det er en helt annen historie – om andre tider, andre medmusikere og om andre plater. 

DYNAMISK:

Med Miles Davis på scenen var publikum garantert intense opplevelser, her på Newport Jazz Festival i 1969.

MAIJAZZ 2021

MaiJazz avslutter årets festival med en konsertframføring av «In A Silent Way» i sin helhet, spilt av Tor Yttredal, Simen Kiil Halvorsen, Frode Alnæs, Audun Erlien, Svein Olav Herstad, Stein Inge Brækhus og Raymond S. Lavik.

❶ Hva er ditt forhold til jazz? ❷ Hva er det viktigste bidraget fra MaiJazz til Stavanger? ❸ Har du et personlig høydepunkt fra MaiJazz?

ADRIAN BØRTVEIT TVEDTEN

STAVANGER KULTURSKOLE

❶ Jeg er utdannet på jazzlinja ved Fakultet for Utøvende Kunstfag (som da het IMD) ved Universitetet i Stavanger og har i forlengelsen av det ymse tilknytninger både til jazzmusikk og jazzmusikere i området. Etter studiene har improvisasjonsmusikk vært et mer treffende begrep enn jazzmusikk for uttrykk jeg liker og arbeider med. Prosjekter som blander metodikk og innfallsvinkel fra jazzmusikk med andre uttrykk er ofte de jeg liker best.

❷ Å være en scene for lokale musikere – barn og ungdom så vel som profesjonelle musikere. Å samle fagmiljøet i området om en festival som holder høy kvalitet. Å berike folks liv med gode kulturopplevelser!

❸ Jeg synes det var veldig gjevt med Unge Talenter Bjergsted-konserten i fjor og har ellers gode minner fra jam!

LASSE DANIELSEN

ELECTROCOMPANIET

❶ Jeg er veldig glad i noen typer jazz, og gjerne det som heller mot jazz-rock, men jeg liker også jazz som har piano som bærende instrument. Sånn som Tord Gustavsen.

❷ Stavanger blir en enormt synlig by, det kommer internasjonale artister som elsker Stavanger og områdene rundt. Det blir lagt merke til. Jeg så tilfeldigvis på en reklame for Latin Percussion som er en av verdens ledende produsenter. Der satt det en kar på demoen som er tilgjengelig for hele verden og spilte iført en t-skjorte med en stor MaiJazz-logo. Det blir nok skapt noen ambassadører i løpet av festivalen.

❸ Ja, jeg var på Manu Katché for et par år siden. Jeg er trommeslager på amatørnivå sjøl, og han er en av mine store helter. Det må ha vært femte gangen han var her, men alle de andre gangene har det kommet noe i veien. Det var ekstra stas at etter konserten fikk jeg slått av en liten prat med han da han stod utenfor sammen med noen folk. Jeg gikk bort og presenterte meg og han var verdens hyggeligste fyr. Det var storveis, og helt klart mitt aller beste minne fra MaiJazz.

SIGVE HÅLAND

T-TIME VINYL PLANT

❶ Det er egentlig ikke så mye, jeg har hørt litt på jazzrock, men ikke så mye på rein jazz.

❷ Det er bra for kulturen, det er bra for musikken og livet i Stavanger som musikkby. Det er veldig bra. MaiJazz har jo et bredt spekter i utvalget av artister så det er mulig for alle å finne noe de liker.

❸Ja, jeg synes Sca Cubano var det veldig kjekt å både se og høre.

Syklist i pytt, Trondheim. Stortinget etter høstregn.

KORONAREFLEKSJONER

Trafikanten speiler seg i brostein. TEKST:

JOHN RØRDAM

Bassisten Mats Eilertsen er av mange artister som har vært vant til å ha nok av konserter og prosjekter i kalenderen, men i likhet med de fleste ble pandemien en real game changer. Det har også betydd mer tid til å skape musikk eller se etter refleksjoner i vannpytter.

– Skulle egentlig spilt med Mats Eilertsen Trio i år, men bandsammenhenger med utenlandske medlemmer blir veldig utfordrende å få til foreløpig. Heldigvis får jeg spille på festivalen allikevel og attpåtil to konserter, med Bendik Hofseth Band og Tore Brunborgs prosjekt, så det blir bra!

Det har vel vært et inntr ykk av at noen artister forsvant inn i en kreativ sone og ble der, mens andre har opplevd det som frustrerende og tungt å fokusere på arbeid. Hvordan har du opplevd denne perioden? – For min del så har det vært en skikkelig berg og dalbane. I begynnelsen så var det litt «shit, hva skjer nå?». Må innrømme at jeg var innom på Finn.no for å se om det fantes ledige jobber, men så gikk vel mange inn i bobla og begynte å jobbe. Vi tenkte vel at det bare skulle vare en liten stund, og da tror jeg de fleste av oss synes det var litt kult. Som musikere er vi jo vant til å snu oss rundt og finne prosjekter vi kan jobbe med. Vi holder ofte på for oss sjøl og øver eller skriver musikk, men når det varer og rekker blir det litt annerledes. Plutselig var det ingen steder det vi skapte kunne få slippe ut, og det er begrenset hvor mye materiale du kan samle opp, og for oss som har den

fantomsmerten som handler om å realisere og få utløp for det vi skaper. Det er jo det som er den største delen av jobben, å spille konserter for publikum.

Den gå inn i isolasjon og skape musikkbobla har fungert bare sånn delvis for deg? – Nå når det har gått et år så hadde det vært fint å se tilbake på det som tross alt har blitt gjort, jeg har fått lagd og gitt ut et soloalbum og har enda et i køen som kommer i november. Jeg tror noe av utfordringen var også at det var ingen som trodde det skulle gå så lenge. Da hadde nok mange planlagt annerledes, men vi har vel hele tiden hatt håpet om at det åpner nok om en måned eller to. Det vet vi jo at ikke skjedde, og kanskje det har vært det mest utfordrende å gå rundt og tenke at det snart er over. Nå har jeg slutta å se på nyhetene. Det er bare å vente, å gå i en modus uten å tenke så mye. Det gjelder jo mange, og det utfordrer jo oss på så mange måter. Det griper inn i alt tanker, konvensjoner, hjemme og på jobb.

Jeg har snakket med andre jeg kjenner, og selv malere og komponister som alltid jobber alene i typisk ensomme yrker merker det samme. Det er kanskje mangel på impulser som begynner å tære på oss.

Mats nikker gjenkjennende fra skjermen, siden dette selvfølgelig også er et digitalt møte, og bekrefter at vi kanskje har oppdaget at impulser ofte handler om helt vanlige hverdagslige inntr ykk. En annen obser vasjon han sier seg enig i at det som var en voldsom entusiasme og vilje til å finne løsninger og se etter det positive i begynnelsen av pandemien har flatet ut. – Ja, det kjenner jeg igjen fra artistenes side også. 16 mars i fjor, altså vi snakker dager etter den den første nedstengningen, spilte jeg konsert i stua hjemme, på Brakkesyke 2020, som kanskje var den første konsertserien. Det var jo helt fantastisk i starten, da alle skulle være i sin egen stue og det var ingen proff produksjon, men en helt low key musikkopplevelse. Jeg var dritner vøs, plutselig var jeg ansvarlig for det tekniske i tillegg til å framføre musikk. Det var egentlig veldig gøy, og vi så konserter og vippsa litt hit og dit. Det var mye entusiasme, men det døde ganske fort. Kanskje ikke så rart når alle skulle gjøre det, og i tillegg til at hverdagen for veldig mange ble digital. Vi fikk vel alle sammen mer enn nok skjermtid ganske raskt.

En av de digitale konsertene endte jo med en utgivelse, «Solitude Central», som fikk enestående mottagelse.

MATS EILERTSEN

For Mats er pyttogrammene en øvelse i å observere, og foreløpig ikke noe mer enn en hobby. Han liker likevel å leke med tanken på om det kunne bli et mer håndfast resultat av alle bildene som fyller harddisken. Inntil boka er klar kan du følge Mats på Instragram (maxeilert).

FOTO: CFWesenberg – Det var jo pandemien som trigga det prosjektet. Christer Falck var kjapt ute med sitt Koronerulling-prosjekt, og det var jo et prisverdig initiativ for å få ting til å skje, og all heder og ære for det. Det ble til den konserten, og det er ikke sikkert at det hadde skjedd uten Covid-19. Det ble jo et fint prosjekt takket være nedstengningen, og selv om det var ensomt på scenen så var det fint at noen fikk det med seg.

Har det vært frustrerende å gi ut musikk uten å få spilt den foran publikum? – Den siste utgivelsen vi faktisk rakk å turnere med var «And Then Comes The Night» fra 2019, vi rakk også nesten å få Spellemannsprisen for den også. Vi fikk prisen tildelt digitalt, men måtte hente den på et kontor sjøl. Vi ble snytt for opplevelsen av å hente den på scenen. Det har heldigvis vært et par tidslommer i fjor, hvor Harmen Fraanje som er fra Nederland og spiller i bandet fikk komme inn i Norge, og vi fikk spilt noen konserter. Det var selvfølgelig karantene på hotell og testing før han slapp løs og vi fikk gått på scenen, og faktisk klarte vi også å få spilt inn nytt materiale. Det var deilig å få følelsen av å gjøre noe på en litt normal måte, og håpet er jo at det kommer en ny utgivelse om ikke altfor lenge.

Er det andre utgivelser som har inspirert i denne perioden? – Det har vært veldig av og på med lytting for min del. Når jeg jobber med musikk så klarer jeg ikke å høre på musikk, det jeg holder på med fyller hodet, og det er rett og slett ikke plass. Selv når jeg tar pauser for å gå en tur er det en viktig del av det å prosessere det jeg holder på med. Da kan jeg gå gjennom melodier eller tidsstrekk i realtid, jeg vet ikke, men jeg tror mange gjør det slik. Vi trenger å gå og se tomt ut i lufta, og gå gjennom musikken i hodet, det er en del av prosessen.

Det er kanskje da du tar bildene som vi egentlig skulle snakke om? – Nei, jeg har jo holdt på med det en god stund. Pyttogrammene og vannrefelksjonene er vel en blanding av en tvangstanke og et bidrag til det norske kiropraktormiljøet. Jeg går en del krumbøyd i rare stillinger for å sjekke alle vinkler og muligheter, men mest av alt er det fordi jeg synes det er gøy. Noe jeg kan holde på med som ikke er musikk, men likevel et utløp for kreativitet hvor det ikke er press på at det må resultere i noe eller at jeg må ha ambisjoner for resultatet. Musikk er selvfølgelig også gøy, men det tar en helt annen plass i livet. Bildene er bare lek, men jeg kjenner jo at det er hyggelig å få feedback på bildene også,

og at noen synes de har en verdi. Jeg har jo stor respekt for det ordentlige fotografer holder på med, så jeg er vel ikke helt der.

Det er jo fascinerende med Instagram og se hva forskjellige fotografer holder på med, og alt handler kanskje egentlig om en måte å se på. Det er lett å bli inspirert og nysgjerrig.

For oss som ser bildene er det er også inspirerende at noen tar seg br yet med å kikke i vannpytter og oppdage det vakre som skjuler seg der. Apropos mangel på impulser, kanskje de alltid er der hvis vi gidder å se etter dem. I en tid hvor det meste skjer digitalt, og virkeligheten lett lar seg for vrenge, faller du for fristelsen til å manipulere virkeligheten i bildene dine? – Det er ikke noe som blir lagt til eller trukket fra, men jeg jobber jo litt med farger, kontraster og skarphet. Det mest drastiske jeg tillater meg er vel å snu et bilde opp ned. Jeg synes også det er spennende med fotografer som jobber i svart/hvitt, de ser jo verden annerledes. Det skjer jo noe med verden når den er i svart/hvitt, og det å klare å se etter det som kommer fram på en helt annen måte uten farger er fascinerende. Jeg tror at det ikke blir det samme å gjøre det om til svart/hvitt etter at du har tatt bildet, du må se det slik når du tar det.

Har jakten på pytter tatt overhånd i denne perioden når inspirasjonen for musikk har vært i en bølgedal og det har vært lite annet å gjøre? – Det har blitt litt mer enn vanlig. I vinter har det vært så kaldt så det har vært lite pytter å fotografere, men jeg har hatt tid til å r ydde litt i det store fotoarkivet. Det har vekket en liten drøm om kanskje å kunne gjøre noe mer med bildene, litt på samme måte som musikk, men med mye mindre ambisjon. Kanskje en liten fotobok som noen få kunne tenke seg å kjøpe? Det er jo ikke avgjørende for meg at det blir noe av, men fotograferingen er noe jeg brenner for og kanskje det kunne vært et bein til å stå på.

Bortsett fra at det har vært rolig på konsertfronten virker det som om du har hatt en grei produksjon av både musikk og bilder. Hvordan vil du oppsummere tiden som har gått fra 12. mars 2020? – Selv om jeg nå kan se tilbake og faktisk har fått lagd en del musikk, skulle jeg ønske og ønsker nok alltid, at det var mer produksjon for min del. Jeg innser også at denne tiden er en periode som byr på noe ganske annet i livet. En tid som ikke er lik noe annet og som kanskje heller ikke skal være det, og vi må tillate oss at noe annet, uventet eller noe som ikke er plan-

Dobbelmann.

lagt skjer. En annen obser vasjon er at jeg ser at sosiale medier har vært viktig i denne perioden. Der har vi følt at det er mulig å være pålogga og tilstede, men samtidig er det også det som stjeler tid og oppmerksomhet og gjør det vanskeligere å gå i dybden. Isolasjonen kunne jo åpnet for skikkelige dypdykk i jobbing. Lesing, læring av noe helt nytt eller andre ting som vi kunne fokusert på. Potensialet har vært der og jeg føler at jeg har vært i nærheten av det, av noe som har vært viktig, og som jeg burde fått mer ut av.

Det er ikke bare frustrasjonen over å sitte med følelsen av noe uforløst som preger oppsummeringen av pandemien, Mats ser at det også er ting som gjør den nærmeste framtida spennende. – En annen effekt er jo faktisk at det har blitt laget mye musikk, og alt skal ut gjennom samme trakta på et eller annet tidspunkt. Det kan bli en demning som brister, vi får jo håpe at det er et stort sug ute blant publikum etter musikk og konserter. Det blir nok bra, avslutter bassisten. 

STEIN-M.JÅTTEN

HELAUTOMATISK:

Sigve Håland overvåker prosessen som resulterer i rykende fersk vinyl.

For noen handler det ikke om å skape musikk, men gjenskape den på best mulig måte. Electrocompaniet og T-Time Vinyl Plant deler respekten for det musikere har skapt og lidenskapen som kreves for å gjøre musikkopplevelsene gode for oss som liker å lytte.

TEKST: JOHN RØRDAM FOTO: PÅL LAUKLI/TINAGENT

ALT NÅR LYDEN BETYR

T-TIME VINYL PLANT Et himmelsk sted for musikkelskere

SIGVE HÅLAND ER DAGLIG leder og en av de «eight founding fathers» som står bak T-Time Vinyl Plant. Han viser oss inn i rommet hvor den helautomatiske vinylpressa fra Vir yl Tecnologies i Canada står plassert. Fra en stor sekk heller Sigve en neve med sorte vinylpellets i maskinen, og etter bare et par minutter holder Sigve en r ykende varm skive i hånda før vi går inn i rommet som ville fått de fleste musikkelskere til å få full stendig hakeslipp. – Hør nå, sier Sigve og legger den nypressede skiva på platespilleren.

Sangen «Et hjerte som sloss» av Janove, som for øvrig er annen av de åtte fedrene bak hele dette prosjektet, fyller det særegne rommet med en mektig og kr ystallklar lyd. Foran, nærmest som et lite alter, står anlegget fra Electrocompaniet. Veggene er dekket av hyller som er fylt med 20 000 vinylplater, og på små nivåer står et broket utvalg av nostalgiske salonger klare for å ta imot lyttere.

SIGVE HÅLAND

Daglig leder T-Time Vinyl Plant.

– Dette rommet er laget for å lytte til musikk. Enkelt og greit, og vi kaller det for «lytterommet». Når vi kom på ideen og begynte å tenke at dette var noe vi måtte gjøre var vi på turne med Janove, det var Børge Fjordheim som spiller trommer som satt sent oppe med et glass og fant ut at dette var noe som måtte gjøres. Så når de kom ned til frokost dagen etterpå var beskjeden til meg klar : Vi skal starte vinyltr ykkeri og du skal tr ykke.

Jeg var med bandet rundt og hadde ansvar for merch og kjøring, men jeg hadde jo over tjue års erfaring fra tr ykkeribransjen. «Et hjerte som sloss» var med på å ta dette valget for meg, den dagen Janove hadde gjort seg ferdig med sangen og gikk ut av studioet lå det en tekstmelding på mobilen fra meg. Jeg hadde hatt et hjerteinfarkt. Helt samtidig! Det var et tegn, etter det ble det til at jeg endte her.

VINYLPELLETS:

Det er ikke bare musikkvaliteten som er avgjørende, det må også være vinyl av en viss standard.

Det er ikke alle planer som blir lagt sent på kveld over et glass eller to som ser dagens lys i ettertid, men denne gjorde altså det. – Ja, denne gangen fortsatte vi å legge planer. Vi skulle ha vinyltr ykkeriet, vi skulle ha et lytterom som var fylt av vinyl og vi skulle ha med Electrocompaniet. Noe av det første vi gjorde var å dra inn til Tou og snakke med Electrocompaniet, og før vi var ferdige med møtet hadde Lasse Danielsen bestemt seg for hva vi skulle ha og hvordan det skulle være. Vi skjønte fort at dette likevel ikke var helt i mål, men heldigvis fikk Norsk Lydinstitutt høre r ykter om planene våre. De sitter på Europas største vinylsamling, jeg tror de har noe sånt som 140 000 titler på lageret sitt, og gjerne 4 -5 av hver. Vi fikk lov til å forsyne oss, og det ble interiøret i dette rommet. Jeg håper at det er flere enn oss som synes det er kult, det blir et helt unikt sted.

Prosessen med dette stedet handler jo også om produksjonsprosessen av vinyl, gjøres alt lokalt? – Nei, det lar seg ikke gjøre, vi sender en master til Nederland, og så optimaliserer vår leverandør masteren for å få den perfekte lyden på vinyl. Den første platen som lages er det vi kaller for en «lacquer», og den er faktisk plate du kan spille på platespilleren, men det er et mykt materiale så den vil bli utslitt etter bare noen få avspillinger. Den blir så sendt til Italia, der tar de først en avstøpning av den og til slutt en avstøpning av avstøpningen. Så det vi ender opp med er en negativ som vi bruker som originalen når vi tr ykker våre vinylskiver.

Sigve forteller om planene som overraskende nok ikke bare lot seg gjennomføre, men som også vokste seg større. Etter at vinyltrykkeriet var klart var det ingen grunn til å gi seg, og «Vin og Vinyl Bar» ble det siste tilskuddet i prosjektet. I baren finnes det et utvalg vinylskiver der du kan plukke ut det du ønsker at bartenderen skal spille, utvalget er nøye kuratert slik at det ikke skal dukke opp hva som helst over anlegget. Er gjengen bak TTime Vinyl Plant bekymret for om interessen for det analoge formatet er et hipsterdrevet blaff? – Det er ingen bølge, og nå som CD’ene er borte er det vinyl som er alternativet til streaming. Det er jo forskjell. Jeg har en bra sammenligning, hvis du er på hytta og har vært ute lenge og blitt god og kald. Da er det en ting at det er varmt når du kommer inn, men det er enda bedre hvis det er peis. Det er akkurat som med musikk og vinyl.

Det er likevel kanskje lett å tenke at målgruppa er alle som lett nostalgisk husker tilbake til tidlig på åttitallet da vinyl var det eneste som var gangbart. Sigve er helt rolig på dette punktet også. – Noe av det som er mest gøy er å se unge folk tr ykke dette formatet til br ystet. Jeg tror det ikke bare handler om det fine lydbildet, og den følelse som er annerledes enn å lytte til digitale formater. Det er noe med albumformatet også, det å høre en hel plate slik den var ment opprinnelig. Det digitale formatet er mye mer stressende, det er jo bare spillelister med låter. En klassisk plate er gjennomtenkt, det er sammenheng i hvordan den er bygd opp, rekkefølgen på låtene, antallet låter på hver side og lengden på låtene. Jeg kan ikke fatte at det formatet kan bli borte, da må det erstattes av noe som vi ikke vet hva er. 

LONG PLAYING:

Fra råvare til ferdig produkt, klar for platespilleren på bare minutter.

KVALITETSARBEID:

Alle komponentene settes sammen og kvalitetssikres på Tau.

ELECTROCOMPANIET Nordisk lyd i verdensklasse

LASSE DANIELSEN

Salgsdirektør i Electrocompaniet FOR TROMMESLAGEREN, lydentusiasten og salgsdirektøren Lasse Danielsen handler det meste om lyd, og om å forsøke å gjenskape det artistene skaper i lydstudioet. Uten å verken legge til eller ta noe vekk. – Jeg tror det er den filosofien som er den grunnen er vi populære blant mange store studioer, også internasjonale. Et av de mest kjente historiene er at lydprodusenten til Michael Jackson, Bruce Swedien som dessverre gikk bort i 2020. Han brukte våre 180 watts forsterker. Han hadde to stykker i en flight case som han dro med seg overalt. Det var det han brukte til sin final mix og fikk han den lyden som var slik han mente at det skulle låte på plata. Det var hans referanse, og det var jo ikke en dårlig referanse for oss heller.

Er det den perfekte lyden dere er på jakt etter? – Det blir feil, det vi jakter på er den riktige lyden. Vi skal gjenskape det som var intensjonen til musikerne. Det er jo en grunn til at vi ikke kaller våre produkter for stereoanlegg, men Fine Audio Instruments. Vi tenker på det litt som et musikkinstrument, vi skal skape en lyd som er unik for det instrumentet. Ta for eksempel en gitarist som har en egen tone, og en ting er det som høres i forsterkeren, men noe helt annet er det som publikum hører, og det er den gjengivelsen vi forsøker å få 100 % nøytral, uten å farge lyden. Det er nok noe av det som folk setter pris på med våre produkter, at vi ikke tilfører noe. Vi skal gi et bilde av lyden, og det er vår greie. Det har vi holdt på med siden 1976, sier Lasse og forteller at det er en forutsetning å ha kontroll på produksjonen og holde den så lokal som mulig.

Det er nesten blir laget for hånd og skrudd sammen i Rogaland? – Nei, og det er ikke helt slik heller. Håndlagde produkter høres jo fint ut, men det er ofte for variabelt i kvaliteten. Nå er mye av elektronikkproduksjonen automatisert og det gir oss en mye jevnere kvalitet etter at fabrikken ble flyttet hit til Tau. All elektronikken blir produsert her, all sammenstilling og det som vi kan lage lokalt blir laget lokalt. Chassis blir laget på en platefarbrikk på Jæren, tr ykk av logoene blir tr ykket på et lite silketr ykkeri, trafoene kommer fra Moss, plexiplatene i fronten lages også i Norge. Grunnen til at vi klarer det er fabrikken her. Det er en profesjonell elektronikkprodusent som lager produkter for mange, og vi er egentlig bare en kunde. Alene hadde vi aldri klart å holde kostnadene på et nivå som hadde gjort det mulig å kjøpe produktene våre for å ha dem i din egen stue.

Lasse rister lett oppgitt på hodet når vi hinter om at mange tenker på high end hifi som svært kostbare produkter for helt spesielt interesserte. – Det er langt fra sannheten, dette er produkter for folk flest, det er klart at de store forsterkerne er dyrere, men det er kvalitet som varer. Vi har en del produkter som er tilgjengelig for de aller fleste. Vi har mange nye produkter som jeg tror mange vil hatt glede av, og for alle som er opptatt av musikk så vil det være en god investering. Den åpne og nøytrale lydgjengivelsen i EC Living serien vår med trådløse løsninger for strømming av musikk konkurrerer lett med det meste. Det er The Nordic Sound i praksis, sier Lasse og nikker fornøyd.

Hva mener du egentlig kjennetegner det dere kaller den nordiske lyden? – Det er stor lyd med mye luft, kjølig, men ikke helt uten varme. Jeg tror det er en ner ve vi har truffet, men igjen så er utgangspunktet vårt å gjengi musikken mest mulig slik den var i utgangspunktet. Hvis vi snakker om jazz vil jeg anbefale å høre på Tord Gustavsen, der har du et lyd som er et godt utgangspunkt for å høre de riktige kvalitetene. 

Gull i arkivet

Det har blitt diskutert en del rundt kulturprofilen og kanskje særlig om dekningen av musikkfeltet i NRK. Noen mener det er god dekning for å si at alt var bedre før. Stavanger Jazzforum (SJF) Styret

IT & Sosiale medier

Spor:5 & Jazzklubb MaiJazz

Det er kanskje riktig at kulturen hadde en mer fremtredende posisjon tidligere, men heldigvis er mye av det gamle materialet samlet og lett tilgjengelig på nrk.no. I Jazznytt ble redaksjonssjef Helene Hillestad i NRK Kultur utfordret til å hente fram favoritter fra arkivet. Der dukket det blant annet opp en fantastisk dokumentar som vi vil anbefale på det varmeste.

«Jan Johansson – en liten film om en stor kunstner» er, som tittelen indikerer en liten, men fantastisk dokumentar om den svenske jazz-pianisten Jan Johansson. Jazzmusikeren døde dessverre i en bilulykke i 1968, bare 37 år gammel, men rakk å sette markante spor etter seg. En umiddelbar dokumentarfavoritt!

Jan Johansson ga ut sin første innspilling i 1961, og fram til 1968, kom det 13 utgivelser. Han huskes aller best for «Jazz på svenska», men det ikke alle vet er at den produktive Johansson også skrev melodien til «Her kommer Pippi Långstrump».

I NRK jazzarkiv finnes også en rekke unike opptak med jazzartister som har gjestet Norge – Miles Davis, Bill Evans, Thelonious Monk, Keith Jarrett sin legendariske skandinaviske kvartett for å nevne noen.

Ferskt materiale fra Covid-19 nedstengningen finnes også. «Jazz fra Sentralen» byr på opptak med blant andre Arild Andersen, Mats Eilertsen, Silje Nergaard og Espen Berg, Bendik Hofseth og Elephant 9.

Vi anbefaler alle å gå på digital oppdagelsesferd i NRK sine arkiver, på jakt etter spennende opplevelser i både lyd og bilder.

JAZZ KREVER ORGANISERING

Stavanger Jazzforum (SJF) har i over 30 år vært en markant aktør i kulturlivet i Stavanger-regionen. SJF har arrangert konserter og festivaler med et utall nasjonale og internasjonale artister, og i 2013 etablerte vi vår egen scene, Spor 5. En solid organisasjon må ha struktur, og for å kunne skape flest mulig arenaer for musikkopplevelser har vi organisert oss i to separate enheter.

Styret Stavanger Jazzforum Egil Josefsen – styreleder Randi Mannsåker – styremedlem Natasja Askelund – styremedlem Lars Fosse – styremedlem

MaiJazz Per Hasse Andersen - leder

Jazzklubb & Spor:5 Helleik Kvinnesland – leder

IT & Sosiale Media Sveinung Pedersen

EN Denne kronikken ble skrevet til MaiJazz i 2020, før koronaens tid. Planene til Falck om å bevege seg inn mot live-markedet, har, av naturlige grunner, blitt satt på vent etter at dette ble skrevet, og Falck er nå i full gang med å revitalisere den norske «musikk-kanonen» i fysisk format med sitt prosjekt «Norske album-klasskere».

PLATEBRANSJE I FULL KOLLAPS

AV CHRISTER FALCK

FOR EN STUND SIDEN bestemte jeg meg for å legge ned geskjeften. Ikke helt, men etter mye motgang og stang-ut, har jeg innsett at det å drive plateselskap har gått fra å være lukrativt til å bli et økonomisk sjansespill.

Sønnen min på 14 har lyst til å jobbe med musikk. Hvem vil ikke det? Jeg arrangerer en drøss med konserter i nabolaget hvor jeg bor, og når jeg har med meg Isak på butikken, dulter det folk borti meg og sier «Wow! For en konsert med Kristian Kristensen på lørdag» eller «Når slipper dere navnene til neste festival»?

Klart han har lyst til å jobbe med musikk. Klart han vil bli som faren sin (fnis). Men mest av alt har jeg lyst til å be ham løpe på baker’n og ta seg en bolle når klapsene på skulderen kommer. For hvem vil vel dytte sitt eget kjøtt og blod ut i en verden hvor det er flere tapere enn vinnere, en verden hvor man leverer musikalske Lotto-kuponger hver gang man skal ta et initiativ, og vinnersjansene er minimale?

LA MEG FORKLARE NÆRMERE. Norsk platebransje består av tre store majorselskaper, et tyvetalls mellomstore og en drøss med småselskaper. Salget på fysisk format har kollapset helt. Mens Platekompaniet og enkelte nisjebutikker har vært de viktigste leverandørene for såkalt «kvalitetsmusikk», har bensinstasjonene solgt «de andre platene».

Men i en årrekke har det, sakte men sikkert, stoppet opp. Bensinstasjonene har knapt nok plater igjen (selv om noen plutselig har blitt hekta på vinyl), og spikeren i fysisk formatkista kom høsten 2019, da Platekompaniet valgte å legge ned alle sine butikker, med unntak av én i Oslo, én i Trondheim og én i Bergen. Selv flotte og musikkglade Stavanger med sine nærmere 150.000 innbyggere ble veid og funnet for lett.

Allikevel gis det ut flere plater enn noensinne. Og et fåtall av selskapene står for brorparten av utgivelsene. «Så flott at det finnes noen ildsjeler igjen», tenker du sikkert.

«Joda, noen gjør en fantastisk jobb, meeen…», sier jeg.

EN INNSPILT PLATE, og kanskje spesielt der hvor musikere er involvert, koster fra 100.000 kroner og oppover. I alle fall om alle skal få betalt sånn noenlunde etter tariff.

I den norske platebransjens barndom tilsvarte sølvplate 25.000 solgte. Gull var 50.000 og platina var på 100.000. I 1993 ble sølvplata faset ut, og kravet til gullplate ble 25.000 og platina 50.000. I 2002 ble kravene byttet ut til 20.000 og 40.000 før det i 2018 ble byttet ut til 10.000 for gull og 20.000 for platina.

For et lite indieselskap som mitt eget C+C Records, drømmer jeg om å selge 1000 plater nå. Passerer jeg 500 kaller jeg det en moderat suksess. 500 solgte CD-plater gir et positivt resultat på rundt 30.000 kroner, som skal fordeles på selskap og artist etter at mastring, tr ykkekostnader, design og frakt er trukket fra. Innspillingskostnadene er ikke tatt med i regnestykket. Heller ikke husleie.

La oss se på hva man tjener på å selge 500 vinylplater da. 500 LP-plater er for øvrig et svimlende høyt tall i norsk målestokk. Flere artister nøyer seg med å tr ykke 300 og jeg kjenner til artister som er helt nede i 100 eks. Men 500 solgte LP-er er bra. Veldig bra.

Opptr ykk koster rundt 25.000 kroner. På toppen kommer mastring, design og frakt. Å selge 500 LP-er fra distributør til butikk, inkludert gjennomsnittlig rabatt, sørger for litt i underkant av 40.000 kroner i klubbkassa. Utgiftene ligger litt over, og da er ikke selve innspillingen engang tatt med i betraktningen.

JA DA, JEG VET, JEG ER 50 ÅR. Fysisk format. Hvem br yr seg? Men, jeg gjør det, og jeg har fortsatt venner som hamstrer dette fysiske gullet. Jeg liker tanken på hyllemeter på hyllemeter med plater, covere man kan lese i og skaffe seg informasjon. En plate samling som skal gå i ar v. Et musikkbibliotek. Uansett format.

Også har vi strømming. Hipp hurra for Spotify. Alle kan høre på alt, alltid. La oss bruke en av de virkelig store jazzistene i landet som eksempel. Håkon Kornstad. Som spiller i Stavanger Konserthus den 6. mai med Stavanger Symfoniorkester. Da er det nærliggende å sammenligne med plata han spilte inn med KORK i 2017, «Kornstad + KORK live». I skrivende stund har albumet rundt 25.000 avspillinger. Et habilt tall for en norsk jazzplate. 25.000 strømminger utgjør…wait for it: 1000 kroner! 0,04 øre pr avspilling! Og det er før studioleie, lønn til musikere, arrangering, markedsføring, mastering, design og så videre er betalt. HÅKON KORNSTAD! DU KUNNE JO VÆRT MODELL! ELLER INFLUENCER! DU KUNNE TJENT DET SAMME PÅ EN INSTAGRAM-POST! HVORFOR GIDDER DU?!

JA, HVORFOR BRUKER VI TID PÅ DETTE? I Norge har vi de rike onklene og tantene i Kulturrådet. Roten til alt godt når det kommer til kultur. De som spyler ut milliarder hvert år, sånn at de som jobber hardt og trakterer instrumentene sine perfekt, skal få lønn for strevet.

I 1982 opprettet Kulturrådet noe som het Norsk Kassettavgiftsfond. Fondet hadde som formål å gi økonomisk godtgjørelse til rettighetshavere i Norge for lovlig kopiering til privat bruk av blant annet musikk. I 2000 ble det innlemmet i Norsk Kulturråd og etterhvert, for å gjøre det riktig enkelt for seg selv, blir det nå delt ut 90.000 kroner til de platene som Kulturrådet finner det for godt å gi til. Spiller ingen rolle om det er en digital EP på 25 minutter, rett på Spotify eller en 12LP-boks med gullskrift: 90.000 kroner er tallet.

Kulturrådet har en tanke om at de platene/selskapene med høyest kunstnerisk kvalitet – om man kan si det sånn – skal få litt mer enn de litt lavere på rangstigen. Enten er du inne (90.000 kroner) eller så er du ute (null kroner). Ikke noe å si på det. Det som kan diskuteres er at enkelte selskaper i 2019 klarte å karre seg til publiseringsstøtte på hele 75 prosent av sine utgivelser, mens andre fikk null. I 2018 fikk ca. 43 prosent av samtlige påmeldte utgivelser publiseringsstøtte, 230 av 527. Det tilsvarer 20,7 millioner kroner.

CHRISTER FALCK

Christer Falck (50) Driver plateselskapet C+C Records, som skal legges ned i løpet av 2021. Her har han skrevet en kronikk om platebransjens tilstand og om sitt musikalske forbilde Bendik Hofseth, som spiller konsert på Folken 5. mai med Eivind Aarset, Mats Eilertsen, Helge Iberg og Per Oddvar Johansen.

NCB:

Hvis du vil spille inn musikk eller lage en audiovisuell produksjon som inneholder musikk, skal du først ha en tillatelse fra NCB (Nordisk Copyright Bureau). NCB forvalter de økonomiske rettighetene i forbindelse med lydfestingen av musikkverk. Det er NCB som avregner de såkalte mekaniske rettighetene, herunder f.eks. platesalg, audiovisuelle produksjoner, digitale tjenester mv.

Om en gitt sum skal fordeles broderlig på en hel bransje, sier det seg selv at alle vil ha en så stor del av kaka som mulig. Og noen er villige til å gå langt for å sikre seg denne musikalske livbøyen fra myndighetene.

På 80- og 90-tallet, og et stykke ut på 2000-tallet, var plateselskapene med på å finansiere utgivelser. Jeg har gitt ut i overkant av 100 plater selv, og på brorparten av dem har jeg betalt både studioleie, musikere, miksere, produsenter, designere, markedsføring og musikkvideoer i flere hundretusenkronersklassen.

NÅ ER ET VANLIG SCENARIO SOM FØLGER: Artist kommer hjem og jubler av glede «Jeg har fått platekontrakt!». Men forskjellen er at artistene nå får følgende avtale presentert: Artist betaler studioleie, musikere, miksere, produsenter, markedsføring og eventuelle musikkvideoer. Noen ganger også design. Selskapet skal stå for opptr ykk, salg og markedsføring og «sørge for at plata blir lagt merke til i hver krik og krok i det ganske land».

Publiseringsstøtta, som enkelte selskaper får på annenhver plate de gir ut, og gjerne mer, går til selskapet. Og i tillegg, om artistene skal på turné, så må de kjøpe plater til «butikkpris», altså rundt en hundrings, som de skal selge videre.

Å tr ykke opp 500 cd-plater koster rundt 8.000 kroner, altså 16 kroner per stykk. I tillegg kommer NCB* på ca. ti kroner. Når artistene har solgt litt over 100 plater, er selskapet break even. Det er egentlig det de fleste plateselskaper har av rene utgifter, selv om det selvfølgelig fokuseres mye på leie av kontor, lønn til ansatte og «at det er en tøff bransje» og så videre når det forhandles.

En artist spiller da inn en plate for egne penger, gir fra seg rettighetene til plata og må kjøpe tilbake fysisk format av selskapet til overpris. Med en slik avtale, sier det seg selv at et hvert selskap vil gi ut flest mulig plater. Jo flere plater i løpet av et år, jo mer publiseringsstøtte og nittitusenlapper på konto.

Men går ikke det på bekostning av hver og en artist som signeres? Om man gir ut 2–4 plater i måneden, blir det da tid til å jobbe skikkelig med platene og artistene? Strategi og karrierer?

Selvfølgelig ikke. De fleste selskap har noen «gullunger» som de nyttige hardtarbeidende idiotene finansierer. Som på et koldtbord, hvor det er plassert to hummere, og en drøss med reker og kreps. Om du er reka eller krepsen på plateselskapet ditt, er rådet å komme seg ut av det fort som svint.

MITT SPØRSMÅL ER: Trenger vi egentlig plateselskaper lenger (jada, jeg vet jeg sitter i glasshus, men jeg tar nå følgende av det)? Først, jeg er litt generell her. Ikke alt stemmer for alle. Det er mange flotte selskaper som gjør under verker for karrierer og artister over hele landet. Folk som satser av sparepengene sine, og som helt sikkert kunne valgt helt andre, langt bedre betalte yrker. Men problemet er at det nå finnes måter å holde seg flytende på økonomisk, i en musikkverden i full kollaps, på bekostning av musikere som «bare vil spille» og er takknemlige for at noen i det hele tatt gidder å hjelpe dem med det økonomiske og administrative.

«Jippi, jeg fikk en lønnsslipp som jeg kan bruke i selvangivelsen», er en normal respons blant artister. Hvilke tall som står på den, kommer i andre rekke. Jeg tenker at artister først og fremst trenger hjelp og veiledning, og at det tradisjonelle plateselskapet er i ferd med å utspille sin rolle. Ved å eie sin egen master. Og for 90.000 kroner kan man kjøpe seg mye hjelp.

JEG SVERGER TIL 80- og 90-tallsmodellen litt til, mens jeg nå sakte, men sikkert, takker for meg.

Nå skal jeg vie et år av livet mitt til én artist, ett konsept og jobbe 100 prosent med det, selv om all økonomisk logikk tilsier at jeg bør spre meg utover og ikke br y meg for mye om enkeltutgivelser. Jeg ønsker å lage et produkt som matcher artisten, og bare det beste er bra nok. Jeg hater tanken på at min artist skal ende opp i billigste cd-etui eller som nuller og ettall på strømmetjenestene. Derfor skal jeg nå i gang med mitt dyreste og mest koko prosjektet noensinne. Jeg skal feire at jeg skal bevege meg ut av det fysiske markedet, og etter hvert hoppe inn i livesegmentet.

Dere som hater selvskr yt og heltedyrking, kan jo hoppe av her. Dere andre skal nå få en innføring i egenvalgt økonomisk selvdestruksjon, men med et så lekkert musikalsk bakteppe at det allikevel kan gå ut i pluss. I det minste på karma-kontoen.

BENDIK HOFSETH, DERE. Han som hoppet inn som superreser ve for Michael Brecker i Mike Mainieris Steps Ahead i 1989. Mannen som ga ut albumet IX i 1991, som ble kåret til en av tidenes beste norske album av 100 andre norske artister i Morgenbladets kåring fra 2011. IX ble selvfølgelig lunkent mottatt. For jazz for popfolket, for pop for jazzfolket. Alt for flinkis. Synge og spille saksofon. Gitar og keyboards i tillegg? Arranger’n sjæl? Alt for intellektuell, jeg skjønner ikke en dritt av hva han synger om. Også er han altfor pen. Årets kjekkeste mann i Det Nye?

Ikke faen om han skal få noen seksere på terningen på toppen av alt det der.

Herr Jante satt forrest i anmelderlokomotivet og gjorde som de andre småjantene i vognene bak. Dette var i en tid da Beat og Puls ikke kunne lovprise tregrepsrocken nok, og alt som luktet americana per definisjon var bra og ekte. Og hadde de bestemt at noe var bra, så spredde det seg. Musikalsk virituositet og tekster basert på greske muser og Søren Kirkegaard var rett og slett usexy for denne gjengen. «Vi gir Bendik terningkast 3».

MANGE STORE FOLK – Edgar Allan Poe, Robert Johnson, Van Gogh – ble først ordentlig store etter at de var borte. Heldigvis sprer gode nyheter seg fortere nå. Det tok bare 20 år før Bendik gikk fra lovende til genierklært.

Album nummer én heter Trunks, og er «den instrumentale» plata i kvadrologien Forest. Plate nummer to, Branches, er på norsk, nummer tre, Leaves, er den internasjonale mens nummer fire, Roots, er et samarbeid med Grammy-nominerte Engegårdkvartetten. Med seg har han enmannsorkestret Eivind Aarset, superbassist Mats Eilertsen, den alltid uforutsigbare Helge

«OM DU ER REKA ELLER KREPSEN PÅ PLATESELSKAPET DITT, ER RÅDET

Å KOMME SEG Iberg på tangenter og Per Oddvar Johansen på batteri. Og for at Steps-sirkelen skal sluttes, har også Mike Mainieri bidratt med lys levende vibrafonspill. UT AV DET BENDIK ER HEKTA PÅ MYE, men spesielt trær. Trær er også temaet på alle disse fire platene. Trær, miljø og bærekraft. Og trebransjen FORT har skjønt det. For hvert tre som hogges ned, plantes et nytt. På Forest-prosjektet, har vi sett oss nødt til å se etter andre samarbeidspartnere enn den tradisjonelle platebransjen og SOM SVINT.» dens støtteordninger. For det er dette prosjektet altfor omfattende. Jeg hadde rett og slett ikke hjerte til å misbruke et tyvetalls uskyldige artister og grupper til fordel for min gullunge. Mine prosjekter har en lei tendens til å falle mellom både stoler, puffer og krakker i Kulturrådets systemer. På samme måte som Bendik falt mellom det aller meste på 90-tallet. Denne gangen har vi tatt rennafart inn i næringslivets dypeste skoger og tatt følgende av at platebransjens modell kanskje ikke er så bærekraftig lenger. La oss snakke sammen på MaiJazz 2021, så skal jeg fortelle hvordan det gikk. 

Albumet Trunks er det første av fire plater, som til slutt skal utgjøre 4LP-boksen Forest. De 250 første som kommer får albumet Trunks på vinyl gratis i døra på Folken 5. mai.