NORWAY ROCK MAGAZINE #103
Begeistring og konsternasjon
P.O. Box 1070, NO-7446 Trondheim magazine@norwayrock.net norwayrock.net
Et år i pandemiens klør gir selsomme, populærmusikalske utslag. At band ofte ikke kan samles i samme studiorom er så visst ingen kontraproduktiv heftelse, da alt fra blåøyde hobbyinstrumentalister til profesjonelle utøvere synes å disponere digitale innspillingsløsninger. Dette opprettholder trykket på utgivelser av talentløse hjemmeopptak. Du kan feire nevnte faktum ved å bake deg marsipankake drysset med pepper, som du kaster over venstre skulder under verbalflom av ritualisert bannskap.
facebook.com/NorwayRockMagazine @norwayrockmagazine ISSN: 1890-5838 UTGIS AV Rockpartner Publishing AS Postboks 100 Heimdal, NO-7473 Trondheim nrm@rockpartner.no ANSVARLIG UTGIVER Morten Dahl ANSVARLIG REDAKTØR Geir Venom Larzen venom@norwayrock.net WEB OG LIVEANMELDELSER Geir Amundsen geir.amundsen@norwayrock.net FOTOANSVARLIG Anne-Marie Forker anne-marie@norwayrock.net BIDRAGSYTERE Tekst: Geir Amundsen, Jan Egil Øverkil, Sven Olav Skulbørstad, Ronny Østli, Glenn Knudsen, Wilfred Fruke, Ingar Høgstedt, Bjørn David Dolmen og Anne-Marie Forker. Foto: Anne-Marie Forker
Imidlertid er det ikke bare amatører som kjeder seg i koronaens tid, begripelig nok. På den positive siden bedriver i øyeblikket Deep Purple og Sparks idémyldring foran nye studioalbum. I motsatt ende av nytteverdiskalaen fosskoker markedet av EP-er og album grunnet på lydfilutvekslende innspillinger av andres musikk. Jepp, frøken Korona har besørget et festlig oppsving i de fordømte coverlåtplatene man håpte led døden ved utgangen av 1990-tallet. Siste viderverdige tilslag til en allerede grotesk indeks herom teller utgivelser fra Saxon og Monster Magnet. Jeg forstår at folk kjeder seg, men må de samtidig kjede vettet av alle andre? Honnør gis til Strawbs, og øvrige, som under nedstengte samfunnsregimer nytter tiden til å komponere fersk musikk. Dersom du må leke med eldre låter, ha anstendighet til å gjøre som Saga, nemlig å tenke fundamentalt nytt omkring materialet. Flere metallisk-klønete oppføringer av ”Speed King” og ”Immigrant Song” tjener ikke til noe som helst, om du så måtte være planetens største Saxon-disippel. Til sist vil jeg i denne omgang rose Christer Falck og John Richard Stenberg, som tenker opportunistisk konstruktivt. Disses ”Norske albumklassikere”-tiltak er entydig vakkert, hvor fans og musikknerder kroneruller i havn nasjonale fonogrammer som aldri har vært å finne i cd-støpning. I seriens allerede imponerende assortiment, unndratt sjangerkategoriske eksklusjonstanker, foreligger herved ”PB”-skiva til Per Bergersen, 1975-plata til Prucel og debuten til Jannicke, bare for å fremheve tre egne favoritter. Ta en titt på konsortiets hjemmeside norskealbumklassikere.no, og støtt de som støttes bør. Geir Venom Larzen
DESIGN Anne-Marie Forker og Geir Venom Larzen FORSIDE Gojira - Foto: Gabrielle Duplantier ANNONSERING Ønsker du å annonsere i NRM? Ta kontakt på: annonser@norwayrock.net ABONNEMENT Send mail til: abonnement@norwayrock.net 1 år – 6 utgaver: Euro 19 http://norwayrock.net/abonnement/ NESTE NUMMER I salg fra juni 2021
FÅ DET DIGITALE MAGASINET
6 nummer
Euro 19,https://issuu.com/store/publishers/rockpartnerpublishing/subscribe abonnement@norwayrock.net
SPAR EURO 5
INNHOLD
04
08
22
30
38
47 70
04 Helloween 08 Wolfgang Van Halen 12 Cheap Trick 16 Kayak 18 Suzi Quatro 22 UFO 26 Marty Friedman 30 Gojira 34 Vreid 36 Nekromantheon 38 Cannibal Corpse 41 George Lynch 44 Strawbs 47 Thunder 50 Paul Gilbert 54 Robin McAuley 58 Levara 61 Suburban Savages 64 Geoff Tate 67 Tommy Clufetos 70 Live - Leprous 73 Skiver 82 Retro
8
NRM 2-2021
norwayrock.net
Wolfgang Van Halen står på egne ben norwayrock.net
NRM 2-2021
9
en vakker blomst av dødsmetallisk jord 30 NRM 2-2021
norwayrock.net
Hele fem år har gått siden franskmennene for alvor løftet seg opp blant eliten med fantastiske “Magma”. Omsider er det duket for en oppfølger fra gjengen, og vi var ikke vanskelige å be da det åpnet seg en mulighet for en samtale med vokalist/ gitarist/produsent Joe Duplantier.
TEKST: SVEN O SKULBØRSTAD FOTO: GABRIELLE DUPLANTIER
- Dere slipper “Fortitude” 30. april, er dere fornøyde med resultatet? - Jeg er ekstremt spent og gira, for vi har virkelig jobbet hardt med denne skiva og elsker den allerede som du spør om - vi har jo sittet på det ferdige materialet i nesten et år og kan ikke vente med å endelig utgi den og vise den frem. - Den ble utsatt en stund på grunn av pandemien? - Helt riktig, vi var så og si helt ferdige da koronaen slo ut over verden og hadde egentlig tenkt å slippe den uten forvarsel rundt juni i fjor. Deretter bestemte vi oss for å vente til september da ting forhåpentligvis hadde roet seg litt, men vi skjønte jo fort at det ikke kom til å gjøre så
norwayrock.net
da ville vente et par måneder til så vi kunne gjøre det i forbindelse med turnéplanene våre. Du vet, som omtrent alle andre band har gjort det siste året. Men nå etter et år har vi rett og slett blitt enige om å bare gi den ut så får ting komme når de kommer. Ellers ville vi bare ha råtnet inne med den. - Dere har allerede sluppet et par låter i forkant, hvordan er tilbakemeldingen fra fansen? - Overveldende, jeg elsker reaksjonene - det virker som de skjønner oss og hva vi vil frem til. Den første, “Another World”, var nok kanskje litt vanskelig å svelge for de største metall-puristene da den er forholdsvis rolig, men vi var helt klare på at det måtte være første singel ettersom refrenget er såpass stort og mektig og representerer noe nytt fra oss. Vi var faktisk litt i forkant med tanke på dagens situasjon, for den handler om at vi vil flykte vekk og den ble skrevet i god tid før pandemien smalt.
NRM 2-2021
31
ufattelig voldsomt og krevende 38 NRM 2-2021
norwayrock.net
Gjøres det narr av death metal, så inneholder vitsen med stor sannsynlighet Cannibal Corpse. Bassist Alex Webster tar dette med knusende ro, men vil gjerne folk skal sjekke bandets femtende album «Violence Unimagined» og prøve å lære seg materialet før neste vits.
TEKST: RONNY ØSTLI FOTO: ALEX MORGAN
Produsent og livegitarist de seneste to årene, Erik Rutan, er nå fast medlem i bandet og har bidratt på låtskriversiden med mye utfordrende materiale. Det gjelder riktignok tre låter. Resten av de elleve låtene er signert gamlegutta Rob Barrett og Alex Webster. Likevel tør jeg påstå dette må være bandets mest tekniske plate på lenge. - Ja dette ble en hard nøtt å knekke, plata inneholder en del svært krevende materiale. Det er ikke sånn at vi planlegger å lage vanskelige låter, de bare ender opp sånn. Når du som låtskriver har ideer i hodet du bare vet skal låte sånn og sånn, så må man bare øve for å få det til å låte som tenkt. «Surround, Kill, Devour» er en av de mer utfordrende sporene. Det er en av mine låter, og den hadde definitivt vært enklere om vi spilte den saktere, men det hadde blitt feil. Låta jeg hadde i hodet skulle låte akkurat sånn. Det samme må sies om Erik sitt materiale. Vi måtte øve mye, spesielt for Paul (Mazurkiewicz, trommer) var det utfordrende. Men han la mye jobb i det og leverte varene. All denne jobben ble gjort fordi låtene fortjente det. Det ville ikke vært like tøft om vi senket tempoet eller norwayrock.net
forenklet riffene. Så det går ikke nødvendigvis på å utfordre seg selv som musiker rent teknisk, det går mer på å fullføre ideene vi hører i hodene våre. - Jeg har alltid storkost meg med Cannibal Corpse live. På plate har jeg ikke funnet samme entusiasmen. Dette er det femtende albumet og jeg liker plata kjempegodt og synes dere låter friskere enn noensinne. - Takker så mye for det. Det hjelper selvsagt at vi er flere låtskrivere. Jeg ser jo band som har en eller to låtskrivere og tenker at det må være en rimelig hard jobb. Ikke bare er det mange låter å skrive, men man må i tillegg skape noe variert. Hos oss skrives låtene hovedsakelig av meg, Rob eller Erik, og vi har alle litt forskjellig skrivestil som bidrar til at det låter friskt. Dette tar også bort en del press. Det at vi ikke trenger å skrive så mange låter hver gjør at vi kan bruke mye fokus på det vi lager, og få til nødvendig variasjon og dynamikk. Når jeg skriver, og dette tror jeg gjelder de andre også, skriver man en låt, og når en gyver løs på neste vil en gjerne at den skal skille seg litt fra forrige låt. Det være seg tempo, rytme eller feeling. - Erik Rutan fronter i tillegg Hate Eternal og driver sitt eget studio. - Det var egentlig en enkel beslutning å opphøye han fra livegitarist til NRM 2-2021 39
PAUL GILBERT varulv med nese for underholdning Paul Gilbert har underholdt oss med ekstravagante gitarartisterier i over fire tiår. Du har ikke glemt da han spilte gitar med en elektrisk drill, har du det? Tenkte meg det. Han har ikke trappet ned på et aktivt musikkliv verken på grunn av covid-19 eller en svært skrantende hørsel. Det føles bra når intervjuobjektet gir (litt mer enn) det lille ekstra av seg selv, slik Paul gjorde da vi tok en prat med ham. Ikke bare kjørte han med video, han satt med gitaren på fanget da linja åpnet. TEKST: JAN EGIL ØVERKIL FOTO: JASON QUIGLEY
- Hei, Paul! - Hei! Trivelig å se deg. Hører du gitaren? (Insert gitarlick her!) - Javisst, dette er jo storartet! - Right on!! - Jeg har hørt en del på plata i det siste. Du har jo blitt den reneste slide-virtuosen! - Joda, jeg har jobbet med det, for istedet for bare å være en gitarist, vil jeg være en sanger, men denne stemmen har noen klare begrensninger, for om jeg vil opp i høyden, må jeg synge i falsett, og da høres jeg ut som Mikke Mus, og det er ikke bra. På gitaren, derimot, blir det en helt annen tone. (Spiller melodilinje fra låta «Argument About Pie»). Da kommer jeg opp på topptonene, men om jeg skulle sunget det, hadde jeg hørtes ut som Lemmy, men ikke på en bra måte, hehe. (Synger samme melodilinje med Lemmy-teknikk). - Jeg forstår, hehe. Jeg så nettopp videoen til «Argument About
50 NRM 2-2021
Pie», og skjønte plutselig bakgrunnen for at du har valgt å ha tekster i coveret til skiva, for låta fikk plutselig en helt ny dimensjon. Dette er jo «do it yourself»-vokal, om man skulle ønske det. - Haha, takk for det. Det er moro når resultatet blir som man ønsker, og spesielt på denne låta var det viktig for meg at teksten når igjennom, og man kan lett tro at det blir en umulig oppgave, men jeg syns det funka helt suverent. Håper bare at jeg er først i verden til å ha en tekstvideo til instrumentalmusikk. - Jeg har aldri hørt om det i hvert fall. Flott initiativ! Er dette måten du har lagd alle soloalbumene dine? Dette er jo nummer 16 i rekken, og du har jo gjort det meste instrumentalt. Har du tekst i bakhodet når du skriver melodier til enhver tid? - Nei, og jeg skulle ønske jeg tenkte på det tidligere. Som musikkelsker er det først og fremst musikk med vokal jeg har lyttet til, The Beatles og Led Zeppelin, for eksempel, er band jeg hørte mye på, så jeg ønsket aldri at gitaren skulle være hovedattraksjonen, men heller en bakgrunn for vokalisten, med riff og greier, (spiller et tilfeldig riff), så synger vokalisten over. Gitarsoloen er en improvisert greie med noen blues-melodier eller
norwayrock.net
noe sånt. (Spiller en improvisert blues-solo). Jeg tenkte aldri på å spille melodilinja på gitar, for det er en såpass simpel idé, så dessverre tok det meg nærmere 50 år å komme på det, men da jeg som smått begynte å spille slide, begynte det å demre for meg at dette faktisk er en kul måte å spille melodilinjer på. Jeg har aldri studert noen slide-gitarister, jeg er 100% selvlært på det, men jeg har studert vokalister for å knekke koden. Jeg har studert Janis Joplins «Mercedes Benz» for eksempel. (Spiller et vers «Mercedes Benz» slidegitar style). Sånn lærte jeg å spille melodilinjer på slidegitar. Dermed begynte jeg å gjøre det med mine egne melodier, og det var bare så herlig, for mens jeg tidligere skrev melodilinjer for stemmen min, og som jeg sa, så har jeg et begrenset register, og kommer ikke spesielt høyt, så åpnet det seg en helt ny verden! Jeg fikk til høye noter, lange noter, alle begrensningene var borte, så låtskrivinga ble bare desto mer fornøyelig. - Det skinner igjennom at det er gjennomtenkte melodier også, og ikke bare full shred speed picking. Det vet vi jo at du kan. - Nettopp. Men det er fortsatt steder jeg bare legger en F-dur og går bananas, men i motsetning til tidligere, når jeg kom til det punktet, så vet jeg ikke hva jeg skal gjøre med tanke på shredding nå. Tidligere var jo det favorittstedet mitt i låtene, da jeg kunne slå meg løs og gjøre greia mi, men nå har det forandret seg radikalt. Jeg har fortalt den historien så mange ganger tidligere i karrieren, at jeg følte at jeg måtte finne på noe annet. Jeg har gjort mine melodiske biljakter, så tiden var moden for et nytt tankesett. - Det er jo en fin måte å utvikle seg som musiker også.
norwayrock.net
- Jeg nyter i hvert fall veldig godt av det, det har fått meg til å elske gitaren enda mer. - Føler du at du har tilnærmet deg blues-segmentet mer nå, når du har tatt i bruk bottlenecken såpass mye? - Blues var en fin portal inn til melodiene. For rundt ti år siden bestemte jeg meg for å lære mer om blues, og måten den fungerer på. Jeg skulle spille maks to toner per akkord, og leke meg rundt det. (Spiller en bluessolo med to toner). I dag fikser jeg det, men da jeg begynte, da låt det virkelig ikke bra, for det jeg var vant til, var jo noe helt annet! (Paul Gilbert full shred extravaganza!). Det var en knallhard øvelse, det må jeg virkelig si! Jeg måtte lære meg å forholde meg til melodi på en helt annen måte. Om jeg hadde en kazoo, ville min blues kazoo-solo være så mye bedre nå enn den var for ti år siden, og jeg har ikke funnet opp en ny kazoo-teknikk, men mine evner som melodioppfinner, og mine kunnskaper om hvor en melodi kan ta meg, bedret seg betraktelig bare ved å la bluesen vise meg hvor jeg kan gå. Det samme gjelder gospel. (Spiller en improvisert gospel-solo). Sånt var jeg ikke i stand til før, ihvertfall ikke på første take. For en gitarist som ikke har rørt en bottleneck før, ble det nesten som å lære seg å spille på nytt. For det første så er det svært mange horisontale bevegelser. (Spiller samme melodi med og uten slide). For det andre får man fordelen av å kunne velge mellom to forskjellige stemmer, som du hørte nettopp. Bottlenecken gir en helt annen klangfarge enn fingrene gjør.
NRM 2-2021
51
LIVE
LIVE @ NOTODDEN TEATER Lørdag/søndag 10.-11.april 2021. Leprous fremførte to av sine studioalbum, «Bilateral» (2011) og «Coal» (2013) i sin helhet, over to kvelder på Notodden Teater. Vi i Norway Rock Magazine var selvsagt til stede for å oppleve Leprous på scenen, på hjemmebane, på Notodden.
TEKST: ALEX MAINES FOTO: ANNE-MARIE FORKER
Lørdag: «Bilateral» – ‘Disse låtene ble skrevet her, og det føles veldig riktig å fremføre skiva her, hvor vi startet.’ sa Einar Solberg – på engelsk slik at de mange tusen fra hele verden som overvar konserten direkte online – etter den energiske åpningen, tittelsporet fra “Bilateral”. Hele bandet hadde gjort en innsats for å ha en nostalgisk stemning med røde skjorter eller bukser, og grå vester, “the Bilateral look” som Solberg kalte det. Til tross for at flere av låtene nesten aldri var blitt fremført fra scenen tidligere, gjorde bandet en glimrende innsats med å få de til å sitte – også Solberg fikk en utfordring med “Mediocrity Wins” som går mye lavere vokalt enn det han er mest kjent for. Vi må også berømme gitarist Robin Ognedal, som først ble med i bandet i 2017, årevis etter at disse låtene var skrevet, for hans glimrende solo på «Forced Entry», i tillegg til “Painful Detour” og “Mb. Indifferentia”. Det er et kvalitetstegn at sistnevnte, som har vært en gjenganger på konsertene deres i årevis, ikke høres mer polert ut enn resten. Ihsahn gjorde en gjesteopptreden på “Thorn” med velkjent trøkk, akkompagnert av Pål Gunnar Fiksdal på trompet, men trakk seg unna da resten av bandet tok et felles dypt bukk til publikum til slutt – kanskje følte han at han vill ta oppmerksomheten vekk fra det øyeblikket bandet feiret å ha mestret å levere en særs dynamisk, autentisk og artikulert fremførelse av musikk som er kompleks, lidenskapelig og – ifølge Solberg – ikke ment å være gøy å spille. Men det var ihvertfall mer enn bare gøy å oppleve fra salen. 5/6. 70 NRM 2-2021
norwayrock.net
LIVE Søndag: «Coal» + ekstranummer – Fra det øyeblikket da Einar Solberg i spissen for resten av bandet inntok scenen, kledt i svart og grått, mens de sto skolerett og veivet med løftede armer som for å skyve inn kveldens dramatiske stemning, så visste vi at denne kvelden kom til å bli annerledes. «Coal» er et anspent og overveldende album, og den følelsen så også ut til å ha satt seg i bandet. Om gårdagens «Bilateral»konsert hadde vært gitarist Robin Ognedals, så tilhørte denne kvelden Tor Oddmund Surhke og hans svarte Aristides fan-fret 8-strengs gitar, og trommis Baard Kolstad som med sine rytmer og overganger dominerte opptredenen. Ting startet meget bra, med fremragende samspill under fremførelsen av de hjerteskjærende vakre koringene som avslutter “Foe”, og derifra ble alt bare bedre. Først så det ut som om “The Valley” skulle bli kveldens høydepunkt, hvor alle i bandet fikk sjansen til å fremvise sine kvaliteter. Bassist Simen Børven kom til front for en kort men mektig solo. Kolstad var i storslag hele kvelden, og holdt resten av bandet stramt i tøylene. Likevel ble konserten enda bedre i det Ihsahn kom på scenen for en intens versjon av “Contaminate Me”. Det ble faktisk et litt rørende øyeblikk da han fortalte om hvordan han hadde kjent gutta i bandet siden de var tenåringer, og hvordan han opplevde det som “en fornøyelse å få lov til å dele scenen med disse fantastiske menneskene, en stor ære”. Det som fulgte var en formidabel vegg av lyd, vekslende mellom intrikat og rødglødende, med Ihsahn growlende mens resten av bandet pulserte rundt ham. I det celloen introduserte de avsluttende partiene, med Ihsahns rå vokal, grisebanket resten av bandet publikum med et gradvis utflatende driv fra Kolstad, akkompagnert av Suhkre og Ognedal – begge på 8-strengere – mens låten ravet mot en dramatisk stopp og Solberg dirigerte bandet frem til det siste slaget på skarptromma. Solberg fikk også vist frem stemmeprakten gjennom hele kvelden, fra growlinga på “Chronic” til den mest delikate og følsomme falsetten på “The Cloak” og “Salt”. Etter undertegnedes mening er han pr 2021 stadig Norges beste og mest allsidige rockevokalist, noe han til de grader fikk demonstrert i kveld. Til første ekstranummer fikk vi “Slave” hvor Surhke fikk lufta baritonen sin, før det plutselig ble en pause da Solberg forlot scenen fordi han
norwayrock.net
«hadde noe å gjøre». Surhke benyttet anledningen til å forklare at deler av låta stammet helt tilbake fra 2004-5. Da Solberg kom tilbake, tilegnet han den siste låten – “Passing”, en skikkelig godbit – til fansen som hadde kjøpt livestreamen for “The Congregation”, og fortalte at denne låten var det nærmeste de ville komme til å spille noe fra “Aeolia”. Men han hadde mer å be om unnskyldning for, siden han kom på scenen i noen høyst uvanlige røde slengbukser i skinn, som han hadde fått lagd til konserter i bandets “Aeolia”-dager. Med tanke på alle de formildende omstendighetene har vi bestemt oss for å tilgi motekriminaliteten, selv om resten av bandet kanskje ikke har gjort det enda. 7/6 (inkludert et bonuspoeng for å ha baller til å bruke de buksene på scenen.). Total: 6/6!
NRM 2-2021
71