Norway Rock Magazine #102 1-2021

NORWAY ROCK MAGAZINE #102

Pandemi-apati

P.O. Box 1070, NO-7446 Trondheim magazine@norwayrock.net norwayrock.net facebook.com/NorwayRockMagazine @norwayrockmagazine ISSN: 1890-5838 UTGIS AV Rockpartner Publishing AS Postboks 100 Heimdal, NO-7473 Trondheim nrm@rockpartner.no ANSVARLIG UTGIVER Morten Dahl ANSVARLIG REDAKTØR Geir Venom Larzen venom@norwayrock.net WEB OG LIVEANMELDELSER Geir Amundsen geir.amundsen@norwayrock.net FOTOANSVARLIG Anne-Marie Forker anne-marie@norwayrock.net

Må man få gratulere menneskeheten, som legger bak seg et år med pandemiske restriksjoner og eksistensiell unntakstilstand, mens den belager seg på at også forestående festivalsommer kvelver overende i utedasskomposten. Det går ikke å argumentere mot dødelighetsstatistikk eller psykososiale skadevirkninger av nedstengte samfunn, men gitte medlemmer av menneskeslekten evner å sette inn kreative høygir da døgnet synes ekspandert. At filosof og sosialantropolog Thomas Hylland Eriksen anviser alle nasjoners unike anledning til å redefinere seg selv – blant annet ved å reforhandle begrepsinnholdet av ordet arbeid – uten reflektert respons fra norske myndigheter, får så være; tradisjonen tro forløper minst hundre år innen en filosofisk god tanke slår pragmatisk rot. Covid-19 åpner for tid til lek i kunstnerisk øyemed – mal et bilde, skriv et dikt, lag et surrealistisk brettspill, strikk en skigardsvarmer, form kompromitterende skulpturer av deg selv og hold suspekt natteutstilling i naboens hage. Eller som John Cleeses vidunderlige Basil Fawlty-karakter sier: Design cathedrals or compose a violin concerto… Det er ikke nødvendigvis resultatet som teller.

Nedskalerte samfunn har definitivt ikke stagget flommen av musikkutgivelser, hvor det kvalitative vedblir å krympe i takt med potensert kvantitet, men i det minste gjøres noe annet enn å stirre i veggen og prokrastinere vask av tissen på fjerde døgnet. Det er lite som koster mer krefter enn å gjøre ingenting.

Apropos, det er like lite som fortoner seg verre enn miserabel heavy metal. Forleden morgen var jeg ute og kjørte bil med en kompis, til den gruoppvekkende lyden av tyske Tyrants andrealbum, fra 1985. Om du trodde Anvil eller Keel fremsto passe tilbakestående, lån øre til ”Fight For Your Life”-albumet og især hundegården i krampe, kalt ”Metal Rules”. Så morsom synes jeg denne er at jeg står i fare for å påbegynne Tyrant-samling – noe må man jo ta seg til når man nektes å gå på pub og konserter.

Geir Venom Larzen

BIDRAGSYTERE Tekst: Sven Olav Skulbørstad, Jan Egil Øverkil, Bjørn David Dolmen, Ronny Østli, Glenn Knudsen, Stig Myre, Geir Amundsen og Anne-Marie Forker.

Foto: Anne-Marie Forker DESIGN Anne-Marie Forker og Geir Venom Larzen FORSIDE Lukather and Williams - Foto: Alex Solca ANNONSERING Ønsker du å annonsere i NRM? Ta kontakt på: annonser@norwayrock.net ABONNEMENT Send mail til: abonnement@norwayrock.net 1 år – 6 utgaver: Euro 19 http://norwayrock.net/abonnement/ NESTE NUMMER I salg fra april 2021

FÅ DET DIGITALE MAGASINET

6 nummer

Euro 19,https://issuu.com/store/publishers/rockpartnerpublishing/subscribe abonnement@norwayrock.net

SPAR EURO 5

INNHOLD

06

24

13

04

34

38 58

04 Transatlantic 06 The Dead Daisies 10 Steven Wilson 13 Michael Schenker Group 16 The Mastelottos 18 Caligonaut 21 Liquid Tension Experiment 24 Steve Lukather 28 Joseph Williams 31 Wig Wam 34 Smith / Kotzen 38 The Dogs 40 Ricky Warwick 42 Mark Kelly 46 Todd La Torre 48 Anneke van Giersbergen 51 Sunstorm 54 David Ellefson 56 The Norseman Company 58 Accept 60 Jon Anderson 62 Murder Maids 64 Windir 66 Veil of Secrets 68 Jason Bieler 71 TNT - Steinar Eikum 73 Skiver

eksistensielle bekjennelser i progrockens speil Formalistisk grandiositet ligger implisitt i progrockens kollektive assosiasjonsvekkelse. Femte studioalbum fra den sjangerforankrete supergruppa Transatlantic er naturligvis konseptuelt hogget, lyder navnet ”The Absolute Universe”, og utkommer i to vesensforskjellige utgaver. Hvorfor det ble slik, og hvorledes materialet klinger, vil Marillion-bassist Pete Trewavas forsøke å utgreie i det følgende.

4

NRM 1-2021

norwayrock.net

TEKST: GEIR LARZEN FOTO: TOBIAS ANDERSSON

Bassisten gir telefonintervjuer på løpende bånd, i en tid hvor England underlegges beinharde pandemirestriksjoner. Om veteranen er sosialt uthungret vites ikke, men han snakker flammende og fyllestgjørende om årets Transatlantic-utgivelse.

-Grunnet jerngrepet fra Covid-19, som umuliggjør turnéring, fikk vi faktisk tid til å tenke og diskutere underveis. I stedet for å henfalle til krigersk munnhuggeri om hvorvidt plata burde smis i dobbelttapning eller skjæres ned til én disk, lot vi begge fraksjoner få sin vilje gjennom å forordne én ekspandert versjon og én knappere utgave. Roine Stolt fikk kunstnerisk oppsyn med ”Forevermore”, den ekstensive versjonen, og Neal tok hovedansvar for ”The Breathe Of Life”- bearbeidelsen. Vi samlet troppene i Sverige i september 2019, for å skrive og arrangere, og vendte hjem med halvannen times materiale. Normalt ville vi nedsette konkrete arbeidsoppgaver i forhold til innspilte demoer, men denne gang gikk alle hvert til sitt for å utvikle låtene etter forgodtbefinnende.

Jeg skrev tekster og spilte inn vokal på de steder jeg følte jeg burde synge – det samme gjorde Roine, Neal og Mike, slik at flere låter ble rustet med et rikholdig utvalg løsninger, vokalt og instrumentelt. Roine og Neal er særdeles dyktige på teksturtett orkestrering, og med fire kreative musikere i full, individuell vigør sier det seg selv at stoffmengden este.

To meningsforskjeller oppsto – Roine og Mike ønsket plata så omfangsrik som mulig, mens jeg og Neal trodde på ”The Absolute Univers” som trimmet og konsis, muligens fordi jeg vokste opp med et mylder av hitsingler i 1960-åras England. Jeg er ikke redd for å si at jeg elsker god, kommersiell musikk, eksempelvis The Beatles, Cream, The Kinks, Kate Bush eller Peter Gabriel, og stemte for et mest mulig presist og poengtert plateutlegg.

Klodens pandemiske forfatning åpnet for å imøtegå begge meningsfraksjonene gjennom to separate versjoner. Heldigvis vendte plateselskapet tommelen opp for idéen. Vi kunne ikke tilby utdrag fra dobbeltutgaven og selge enkeltplata som et unikt produkt. ”The Breathe Of Life” skiller seg fra ”Forevermoe” både i arrangementer, instrumentering og vokalt, og innestår en helt annen opplevelse enn sin barmfagre tvilling. Et tredje alternativ foreligger i bokssettet, med blu-ray-disk, i form av 5.1-miks på hundre minutter. Alle bandmedlemmene besitter favorittseksjoner spredt ut over de tre tapningene.

-”The Absolute Universe”, uansett versjon, har likhetstrekk med ”The Whirlwind” fra 2009…

-Du har rett. Jeg hater å innrømme det, da samtlige album er som ens barn, men hittil har ”The Whirlwind” vært Transatlantics ypperste og best arrangerte arbeid. Den innfrir alle mine fordringer, i likhet med ”The Absolute Universe”,

norwayrock.net

som må betraktes som forgjengerens spirituelle broder, endog lyrisk.

-Da Mike Portnoy foreslo å binde albumet konseptuelt, forespeiler jeg meg lite motstand fra dennes kumpaner?

-For så vidt, men noen av oss brant mer for tanken enn andre. Innledningsvis søkte vi ei plate med kortere låter, ispedd et par episke våpendragere. Jeg er imidlertid ei bikkje etter konseptalbum, og elsker å plante tennene i stoff med dybde. Noe av det fineste med Transatlantic er at bandet påkjærer musikalsk lek. Det er uante måter å realisere en idé på, det være seg om den stammer fra Roine, Neal eller meg selv, og et av ledemotivene fra ”The Whirlwind”, som jeg digger, huser innbyrdes forskjellige akkorder hver gang det presenteres. Du hører den samme melodien, men emosjonsgrunnlaget endres i takt med alternerende akkordprogresjon. Sånt er jeg svak for. Våre fans er ikke dumme – de vet hva de liker, og hvorfor de liker det, uten nødvendigvis å besitte musikkteoretiske ingenium. Man kan også endre et stykkes tempo, med stor effekt.

Ofte gir temposvake øyeblikk de mektigste

”Førstehåndskunnskap om hvorfra de progressive pionérene hentet sin inspirasjon har vært til stor hjelp kontra egne meritter.

Vi vet hvem vi er og hvor vi kommer fra.” opplevelsene. Konseptalbum åpner for boomerangtema og bindeleddorkestrering, hvilket vi skatter høyt.

-Fyndige ”Bully” er et høydepunkt, som progressivt vaudeville-nummer med mørk brodd…

-Stykket er ført i penn av Neal, og første gang vi brynet oss på det gikk tankene umiddelbart til Frank Zappa. ”Bully” er lettere sinnssyk, og jeg komponerte basslinjene deretter; de løper ikke akkurat selvfølgelighetens ærend. Selv om vi behandler et grusomt fenomen, mobbing, vil man understøtte komikken i det musikalske. Vi løste oppgaven, uten å ende i polert nonsens. ”Bully” gjør fortsatt litt vondt.

-Videre anerkjennes ”Looking For The Light” som driftig rockeoperette.

-Neal fremmet rudimentene, jeg skrev refrenget og vi fikk et fordømt godt resultat.

-Hva med ”Owl Howl”, som åpenbart er initiert av Roine Stolt?

-Det stemmer. Stykket bærer hans tonespråk til fulle. Dog skal det sies at Roines tilstedeværelse er uvanlig sterk gjennom

hele plata. Noe av det fine med å utstede to albumversjoner er at Roine ble gjort til kaptein for én av dem. Hvilken nerve, teknikk og sjel gitarspillet hans besørger! Han har et fenomenalt musikkøre, og evner alltid å tenke utenfor boksen.

-Hvordan oppsto det sangpolyfone partiet i ”The Greatest Story Never Ends”?

-Under preproduksjonsarbeidet i Sverige entes vi om at låten behøve en radikal brytning, og Neal foreslo en a capella-sekvens etter modell av Gentle Giant. Siden dro vi hjem og videreutviklet materialet, hver for oss, nærmest i mørke. Jeg hadde glemt nevnte vokalinnslag inntil Neal oversendte fiks ferdige lydfiler.

Plata ble skapt litt vilkårlig, i fire bobler, som delvis forklarer dens heftige teksturer. ”The Absolute Universe” fosskoker av gode idéer. Én av fordelene med å bli gammel – ha ha ha, og det er ikke mange – er at jeg husker hvorledes idolene mine, som Gentle Giant, Yes og Genesis, tenkte og eksperimenterte. Unge lyttere vil formodentlig betrakte sangpolyfonien i ”The Greatest Story Never Ends” som en fullkomment ny erfaring, fordi de ikke besitter preferansene. Min far drønnet masse jazz da jeg var barn, som Miles Davies og Duke Ellington - begge var svært kreativ i en periode – men da den psykedeliske popen banet vei for progressiv rock føltes det som å oppdage verdens største verk minst én gang i måneden. Å være ung musikkinteressert i 60- og 70-årene kan senere generasjoner misunne oss. Og alt ble spilt på radio. Liketil førstehåndskunnskap om hvorfra de progressive pionérene hentet sin inspirasjon har vært til stor hjelp kontra egne meritter. Vi vet hvem vi er og hvor vi kommer fra.

-På et metodologisk og mellommenneskelig plan, hva skiller Transatlantic fra Marillion?

-Nå tvinger du meg til å rote rundt i de små grå… Transatlantic er egentlig mer av et prosjekt enn et band – det tror jeg alle erkjenner – som tilvirker album sporadisk og med livet som innsats, mens Marillion kan bruke dagevis på å utkrystallisere én akkordsekvens. I Transatlantic har jeg lært meg å stole på instinktive beslutninger, uansett hvilke medlemmer som måtte fremme dem, mens Marillions musikkskapende verktøy er jamming og lange drøftelser, hvorunder alles kreative oppfatninger blir hørt. Marillions metodikk fungerer ypperlig, formodentlig fordi vi har eksistert såpass lenge. Alt vi skaper av lyd i øvingslokalet dokumenteres, slik at vi i etterkant kan utplukke hva som fungerer. Dersom vi ikke formår å gjenskape et partis nerve eller energi, inkorporeres demotapningene i det ferdige albumet.

Tidsaspektet står sentralt i en metodisk differensiering av Transatlantic og Marillion.

Med førstnevnte går alt frustrerende kjapt til tider. Hvis vi er heldige rekker vi to dager med øving før turnéen starter, ler en spillesugen Trewavas, som slett ikke liker den pågående pandemien.

NRM 1-2021

5

mitraljøsekjeft med selvinnsikt Noen ganger kan det oppleves som urettferdig at enkelte er i toppsjiktet på flere ting samtidig. Deen Castronovo er en av de som stilte langt fram i talentkøen på både trommer og vokal. Mange kjenner ham kanskje best som trommis i Bad English eller Journey, mens andre kanskje ikke la merke til ham før han gikk på århundrets smell i 2015. Nå er han tilbake igjen, og vokter trommekrakken i The Dead Daisies, som kom med sin femte skive i januar, nå med Glenn Hughes ved mikrofonen. Vi tok en prat med mitraljøsekjeften på telefon fra California. Riktignok etter å ha møtt stengte telefonlinjer til den første avtalen, men på neste forsøk, da var han i gang!

(To uker etter at dette intervjuet ble gjort kom meldingen om at Deen Castronovo hadde forlatt bandet av ”personlige helsemessige årsaker” og blitt erstattet av Ozzy/ Sabbath-trommis Tommy Clufetos. Hva var det egentilig du sa til Deen, Jan Egil?!)

TEKST: JAN EGIL ØVERKIL FOTO: FIAZ FARELLY

- Hei, Deen, endelig fikk vi tak i deg!

- Gooood morgen! Endelig ringer du! Hvordan har du det??

Beklager så mye at du ikke kom igjennom sist, men nå er jeg her!!

HAHAHAHAHAHAHAHA! - Jeg aner ikke hva som skjedde. Jeg tror jeg må ha forsøkt å ringe 20 ganger, men kom ikke igjennom. Beklager så mye!

- Jeg aner ikke, mann! Telefonen var på, og jeg ventet og ventet, men ingenting skjedde. Det kan ha vært på grunn av alle brannene vi har her, de holder på å sette opp telefonnettet igjen her, det kan være derfor. Det har vært telefonproblemer her i sikkert tre måneder.

- Dere har jo de jævla brannene hvert eneste år.

- Ja, det er ille. I år er de nærmere mitt hjemsted, Salem, enn noensinne. Min mors hjem brant ned til grunnen, så det ble ille for oss i 6

NRM 1-2021

år. Men vi er her fortsatt, vi er i live, og jeg tok Covid-testen i går, den var negativ, så jeg er på topp!

- Såpass? Har du vært syk?

- Vet du, jeg følte meg litt pjusk, og fikk noen symptomer, så jeg kjørte ned på teststasjonen og ble testet, og var heldigvis negativ. Det er sikkert bare en mild influensa, men jeg tok ingen sjanser. Ikke denne gangen.

- Det er fint å høre at du er i form, og at du er i gang igjen.

- Åja! Livet er herlig for tida, jeg er tilbake, har godt driv, og The Dead Daisies er i full vigør. Vi er ferdige med plata, så nå er det videoinnspillinger, intervjuer og fullt kjør! Vi gjør så godt vi kan i denne situasjonen, for vi er først og fremst et liveband, ikke sant. Å ikke spille live for oss er veldig vanskelig, så da får vi gjøre det vi kan for å holde hjulene i gang, som er å bruke sosiale medier, og prate med folk som deg. Uten dere er vi sjanseløse. Uten musikkjournalister ville vi være døde og begravet for lenge siden. Vi er takknemlige som pokker, eller; jeg kan ikke snakke for resten av bandet, men jeg er evig takknemlig for hver en norwayrock.net

journalist som ringer. Så takk til dere, folkens!

- Så hyggelig! The Dead Daisies er, sånn som jeg ser dere i hvert fall, et musikernes band. Eller for den del, den musikkinteressertes band. Dere har aldri blitt et band som når ut til den gjengse mann i gata.

- Nettopp. Og mye av grunnen til det tror jeg har med hvordan musikkindustrien fungerer for tida. I hvert fall her i USA, der de fleste har hørt om bandmedlemmene, men ingen har hørt om bandet. Mye av grunnen er nok at radiostasjonene ikke spiller musikken vår, der er det jo nesten bare hip hop og pop, det er ikke plass til klassisk rock´n roll lengre. Da har vi dere å takke igjen for at dere pusher oss fram i bladene, så folk blir bevisste på at det finnes et fantastisk band der ute som de ikke har hørt enda.

- Nå har vi vært i musikalsk husarrest i flere måneder. Hvordan har det påvirket deg?

- Å fytti grisen, det er snart halvannet år for meg. Siste gig med The Dead Daisies var i desember 2018, etter det har vi ikke gjort noen konserter. Vi skulle begynne å lage den nye plata, men så bestemte John (Corabi) og Marco (Mendoza) seg for å slutte, så da var det tilbake til tegnebrettet for å finne en ny vokalist og bassist. Vi hadde noen auditions, men takk Gud for at vi kom over Glenn (Hughes), for herregud, det er Glenn fucking Hughes! Jeg vet ikke om du har hørt plata, men den er enorm, kompis!

- Joda, jeg har hørt den, og det sparker rompe fra start til mål, ingen tvil om det!

- Nei, ikke sant!! HAHAHAHA. Normalt sett er det alltid ei låt eller to på nesten enhver skive som ikke holder mål, men ikke på denne skiva. Alvorlig talt; det er ikke ei eneste låt på denne plata jeg ikke liker! Favoritten min, for å hente fram ei spesifikk låt, er utvilsomt «Like No Other». Den har den umiskjennelige Glenn Hughes-vokalen, og den umiskjennelige Glenn Hughes-grooven, du vet, noen har det lille ekstra, og det har faen meg Glenn. Å spille med ham er så uanstrengt som du kan få det. Han er et godstog, HAHAHA! - Det kan jeg godt forstå. Jeg har vokst opp med Deep Purple, og allerede da, ta for eksempel California Jam i 1974, for en stemme! Og han synger enda bedre i dag!

- Ja, for pokker! Det er akkurat det jeg sier også! På mange måter synger han bedre i dag enn den gang, det er helt vilt! Han nærmer seg 70, og synger ræva av de aller fleste. Den rekkevidden han har er utenomjordisk! Mer Glenn i monitor, PRÆHÆHÆ!

- Men i den forbindelse. Vi vet jo at Glenn kan synge, men du er jo også godt kjent for å kunne løfte ei låt vokalmessig. Hvorfor synger ikke du mer enn du gjør?

- Jeg korer jo på plata, og det syns jeg er helt greit, for når du har Glenn Hughes i bandet, da behøver du ingen andre. Men vi synger en duett

norwayrock.net

på plata, i det minste; «30 Days In The Hole» (Humble Pie), noe jeg anser som en ære. Sånn ser jeg faktisk på det; det er en ære å synge med den mannen. Vi møttes i LA for å øve for et par måneder siden, for vi hadde fortsatt ikke spilt sammen som band, ikke sant. Vi hadde jo gjort skiva, men det er ikke det samme som å stå i samme rom og spille sammen, og jeg ble slengt i veggen, for mannen har perfect pitch, å kore med han som vokalist er like uanstrengt som å holde grooven med han. Helt vanvittig.

HELT vanvittig! Vi klikker så vanvittig bra vokalt at jeg har ikke vært borti maken.

- Strålende! Men rent personlig kunne jeg tenkt meg å høre deg synge lead også.

Kommer det til å skje på konsertene?

- Å ja, visst pokker! Glenn kommer til å synge 12-14 låter på hver konsert, vi skal igjennom de nye Daisies-låtene, i tillegg til Deep Purple-låter fra epoken hans, så jeg skal synge noen av Corabi- og Jon Stevens-låtene blant annet, det skal bli så kult, du aner ikke!

- Det høres knallbra ut!

- Det syns jeg også! Jeg er verken John Corabi eller Jon Stevens, men jeg skal gjøre mitt beste å gjøre ære både på de gutta, og på låtene. De synger i et lavere register enn jeg er vant med, så jeg må jobbe endel med den biten. Da jeg prata med Glenn om det forklarte jeg at det var enkelte partier jeg syntes var vanskelige å synge i deres register, men han sa jeg bare skulle synge det slik jeg føler passer, så jeg svarte bare «vel, ok da, sir!» HAHAHA! Jeg digger ham som bassist og vokalist, men jeg simpelthen elsker den mannen. Han har verdens største hjerte, og sjelen hans, den er gammel.

Han har en eldgammel sjel. Han er vis, mann!

Vi har mye til felles, han har vært gjennom mye av det samme som jeg har, så vi fant en samhørighet der også, ikke bare i musikken.

- Så bra. Det er alltid godt å finne noen man føler tilhørighet med. Det ser ut som at dere satser på et bedre år i 2021, for det har kommet noen konsertdatoer, også i Norge.

Det er ganske spenstig å satse på konserter tidlig neste år. Hva tror du; blir det noe av, eller blir de flyttet?

- Uff, det er så vanskelig å forutse.

Vi krysser fingrene for at det blir mulig å dra ut i løpet av våren, som planlagt, for jeg er klar for å dra i går! HAHAHA! Men seriøst, vi er forberedt på å komme, vi jobber hardt mot det målet, så om vi får klarsignal, er vi på vei.

- Hvor lang blir setlista?

- Den blir to timer, om ikke lengre. Vi har 26 låter på lista, så vidt jeg husker. Det blir de fleste, om ikke alle, låtene fra nyplata, og selvfølgelig noe Glenn Hughes-greier og noen Deep Purple-låter, i tillegg til noen av låtene fra Daisies-katalogen, så det blir 23-26 låter alt i alt.

- Verden er sultefôra på live-musikk, så det er bare å peise på!

- Jeg også! Jeg elsker å gå på konsert, så

det er bare å la det stå til. Den siste konserten jeg var på, tror jeg var Korn, og det var vel i februar, såvidt jeg husker. Etter det gikk verden av hengslene, så jeg er klar. Herregud, jeg er klar! Trommisen, Ray Luzier er en god kompis, så han inviterte meg ut, noe jeg setter stor pris på. Han er en pansertrommis, utrolig moro å se og høre på.

- Absolutt! Og når vi nå snakker trommiser; hvem staket veien ut for deg?

- Min første store inspirasjonskilde må jeg si var Peter Criss, for Kiss var mitt The Beatles. Jeg så de på TV en kveld, og ble blåst overende. Min bror, som er eldre enn jeg, hadde «Dressed To Kill», og jeg stjal plata fra ham, og hørte på den hver eneste dag, kikka på coveret, og sa til meg selv; «Det vil jeg gjøre når jeg blir stor!» Det var min store opplevelse, jeg ble fullstendig hekta!

Så det var Kiss først, og så var jeg så heldig å oppleve Rush live, da de åpna for Kiss, tro det eller ei. Da så jeg dette bandet, tre på scenen, og en trommis med det trommesettet, og han brukte alle trommene, de var ikke bare til pynt.

Fra da av var jeg svoren Neil Peart-fan, så han er veldig viktig for meg, velsigne ham! Så gikk det fra Peart til Terry Bozzio, og de greiene han gjorde med UK, for eksempel, og selvfølgelig Steve Smith. Jeg var stor Journey-fan, og digga stemmen til Steve Perry. Men Steve Smiths trommesolo på «Captured Live» slo meg i bakken. Jeg har alltid digga grooven hans, men de sologreiene han gjorde der var det store for meg som trommeslager. Der har du mine fire store. De gutta der var store i mine ører.

- Kult! Og plutselig sitter du på plassen til Steve Smith.

- Ja, er det ikke sjukt?? Jeg fikk den store, store æren av å spille med Journey, og forsøkte selvfølgelig å spille de låtene så godt som jeg overhode kunne, for Smith er en bedre musiker enn jeg er, så å få gjøre hans greier var intet mindre enn en ære. Jeg husker da jeg fikk jobben i 1998, da kjørte jeg hjem til ham, og satte meg sammen med ham, med to trommesett, og sa; «Ok, vis meg!» Det var 4-5 låter jeg virkelig ville ha

NRM 1-2021

7

gjort riktig. Først og fremst, var selvfølgelig «Don´t Stop Believin´». Jeg ante ikke at han spilte den open handed (spiller grooven med venstre hånd, journ. anm). Det var stort å være en del av det der, en stor ære.

- I tillegg har du vært trommisen som har vært med lengst også.

- Javisst. 17 år er lenge. Det bandet ble livet mitt, enkelt og greit. Vi kunne være på veien i et halvår, for så å ta fri resten av året. Når vi da møttes igjen, hadde gutta gjerne glemt både introer og avslutninger på enkelte låter, så de ringte meg, Journey-leksikonet, for å høre hvordan vi startet eller slutten låtene, for jeg kunne alle låtene på rams. «Var det sånn, er du sikker?» «Stol på meg, dette kan jeg!»

- Det kan jeg levende forestille meg. Jeg så dere i 2009, da dere spilte i Oslo, en fantastisk opplevelse!

- Var du der?? Dude, jeg husker den konserten godt! Jeg husker hotellet vi bodde på, jeg husker at det var kaldt, og at det regnet, men konserten, den var dritbra!

senere. En annen ting er at familie er viktigere enn rus, spesielt barn og barnebarn. Det er bare så jævlig vanskelig å se det mens du står i det.

Musikk kommer alltid til å være en del av livet mitt, men prioriteringene mine ser annerledes ut nå enn tidligere. Familie kommer først nå, og jeg har funnet troen, så den er på andreplass, mens musikk først kommer på tredjeplass, for om jeg ikke er rusfri, og ikke har troen, har jeg ingen av delene. Da hadde jeg vært død nå, så jeg er veldig takknemlig.

- Du unngikk både trommene og musikken lenge etter Journey.

Hvor lenge var det?

- Det var nesten to år. To år! Jeg rørte nesten ikke trommene i den perioden. Jeg gikk forbi musikkrommet mitt en gang, og kona mi spurte; «Har du lyst til å spille?» Niks, jeg føler ikke noe som helst behov for å sette meg bak settet en gang. Det var Serafino (Perugino), sjefen i Frontiers Records som henta meg ut av dvalen, og spurte om jeg ikke skulle finne på noe snart. Det var hele grunnen til at den første Revolution Saints-skiva ble laget. Den prosessen var så bra for meg, det var virkelig terapeutisk. Plata ble veldig mørk, men det var min måte å fortelle historien min på, med god hjelp fra Alessandro (Del Vecchio), som er hovedkomponisten og produsenten i bandet.

Vi satte oss ned og gikk gjennom tekstene, og jeg fortalte ham hva jeg gikk gjennom, og hva jeg følte, så vi skrev de tekstene sammen. Den prosessen ble veldig rensende for meg, jeg hadde det vondt, og hadde mistet mye, inkludert jobben i et av verdens beste band. Den plata ble veldig viktig for meg, jeg følte et behov for å tømme sjela, for å si det på den måten. Sånn sett må jeg takke gutta i The Dead Daisies også, for mange band ville ikke tatt i meg med ildtang engang, men de ga meg sjansen, noe jeg er evig takknemlig for.

“Uten musikkjournalister

- Men du. Noe skjedde mens du spilte i Journey. Er det noe du helst unngår å prate om, eller kan du si noen ord om hvordan den opplevelsen var for deg?

- Jeg prater gjerne om det, for det var en skjellsettende opplevelse i mitt liv. Jeg drakk mye, og jeg misbrukte narkotika, og jeg mista fotfestet fullstendig. Jeg var i konstant krangel med kona, og hadde flere hendelser med henne.

Til slutt ble politiet involvert, og jeg ble arrestert. Det var en forferdelig periode for oss begge den gangen, men vi er fortsatt sammen, og har det fint sammen nå. Vi har det egentlig bedre enn noensinne. Vi har selvfølgelig våre uoverensstemmelser, som de fleste par har, men nå verken drikker jeg eller bruker narkotika, hvilket hjelper mye. Jeg har vært nykter i over fem år nå, og planlegger å fortsette med det. 26. juni 2021 har jeg vært rusfri i seks år, og det føles bra! Jeg elsker gutta i Journey, og ønsker dem kun det beste, og jeg håper de også kommer seg ut på veien snart, så jeg kan gå på konsert med de, HAHAHA. Jeg hadde bare én vei å gå, og det var oppover, jeg traff bunnen så hardt at jeg endte opp under bunnen. Det var jævlig hardt, men jeg klora meg opp fra under bunnen, til bunnivået, og har jobba meg sakte men sikkert opp derfra. Jeg var heldig. Mange kommer seg ikke opp igjen etter en sånn smell, eller etter å ha levd med rus. Misbruk dreper deg, så enkelt er det. Om ikke før, så

ville vi vært døde og

begravet for lenge siden.”

8

NRM 1-2021

- Hvordan begynte historien med The Daisies og deg?

- Vel, det startet selvfølgelig med bandets forrige trommis Brian Tichy, da han bestemte seg for å finne nye utfordringer. Doug (Alrich, gitar) spurte Brian om han hadde noen forslag, og han foreslo meg tvert. «Ring Deen, mann. Det er en no-brainer. Han synger jo også.» Så jeg kan takke Brian også, og Doug, for at de tenkte på meg, og ga meg sjansen. Jeg husker de ringte meg en fredag for å høre om jeg ville prøve, og søndag ettermiddag fløy jeg til New York for å sjekke ut kjemien oss imellom. Jeg

norwayrock.net

møtte de i studio, der de skrev låter til «Burn It Down»-skiva (2018), og tilbragte hele dagen med de på mandag, og fløy hjem på tirsdag, og fikk giggen. Da fredagen kom, var jeg i Nashville, og spilte inn skiva med de, så det gikk fort som faen, haha!

- Haha, det var kjapt! Litt kjappere enn da du ble med i Bad English, såvidt jeg kan huske.

- HAHA, ja fy faen, DET tok sin tid! Det var en fin tid, det kan jeg fortelle deg. Jeg husker da vi spilte inn den skiva, jeg la trommene på «Best Of What I Got» først, og naila den på første take, og alle i rommet sa; «Dæven, der satt den allerede. Det var dritbra! Neste låt!» Faktisk, så ble de fleste låtene gjort på ett take for min del.

Utenom ei låt; «Restless Ones», den måtte jeg gjennom et par ganger. Jonathan Cain hadde en tanke om hvordan han ville ha trommene på den, så der måtte jeg bruke litt mer tid.

- Ei strålende skive, faktisk en av mine favoritter. «Don´t Walk Away» er ei skikkelig go´låt, grooven du spiller på den låta er så utrolig spretten.

- Tusen takk for det. La meg fortelle deg om den låta da. Det er faktisk trommesporet fra demoen. Da jeg ble med i bandet, spilte vi inn demoer på alle låtene, og trommesporet på den demoen ble så bra at vi beholdt det til plata. Den følelsen, når noe sitter så bra, den er uslåelig. Forresten så var den grooven noe jeg kom på der og da, da vi spilte inn demoen.

- Den grooven er et eksempel på hvordan jeg ser på deg som trommeslager; du har en kreativitet som gir deg et ekstra gir, så å si. Du spiller en standard 4/4 groove, men finner på små finter som gir den det lille ekstra.

- Takk, hyggelig å høre, men vet du hvor jeg har hentet det fra? Steve Smith! Mange av låtene hans kunne vært helt straighte også, men hør på «Don´t Stop Believin´» for eksempel. Han kunne like gjerne spilt en rett fram 4/4 der, men det gjorde han ikke.

Hvor i helvete finner man slike ideer? Da jeg hørte den, tenkte jeg; «Sånn vil jeg tenke som trommeslager. Sånne ting vil jeg også finne på.»

- Absolutt, det forstår jeg godt. Men du har spilte med andre artister også; Ozzy og Steve Vai, for eksempel.

- Det var kanonartig. Jeg husker da jeg fikk telefonen fra Vai, han skulle egentlig ha en annen trommis, jeg husker ikke hvem, men vi hadde akkurat gjort ferdig låtene jeg gjorde på «Alien Love Secrets» sammen, og han sa; «Jeg hadde egentlig tenkt å ha med denne andre trommisen, men jeg må ha med deg, mann!».

Jeg var jo med Ozzy på den tida, og hadde gjort «Ozzmosis»-skiva. For en herlig opplevelse det var å spille med Zakk Wylde, det MÅ jeg bare fortelle deg om! Herregud for en gitarist, og for en herlig morsom fyr! Herregud, jeg flira meg gjennom studiotida med han, jeg lo mens jeg spilte inn låtene, haha! Det var så jævlig moro, jeg kommer aldri til å glemme den tida, det norwayrock.net

var så moro! Men det var helt klart en spennende periode, og jeg var dritnervøs. Det er jo Ozzy Osbourne, for pokker.

Hvem blir ikke nervøs da?

Etter plata kom, ble jeg med på turneen, og fikk verdens største nedtur da den var over.

Den utrolige opplevelsen, og kommer hjem, og tenker; «Hva nå? Hva kan toppe dette?» Det var tøft, skal jeg si deg. Jeg landa kraftig, for å si det sånn.

Jeg så ikke helheten, og gikk rett i kjelleren. For all del; jeg jobba jo, jeg spilte jo på plater for andre artister også, som Hole, for eksempel, jeg spilte på «Celebrity Skin»-skiva, bare for å holde meg i aktivitet.

Men plutselig, så ringer Neal (Schon) i 1998 og lurer på om jeg vil spille med Journey om Steve Perry ikke synger. Jeg sa; «Jeg driter i hvem som synger, jeg er med!!» Haha! Så da begynte jeg i Journey, og ble faktisk partner i bandet, og det sier seg selv at jeg var ødelagt etter jeg rota det til med de. Helt ødelagt. Jeg elsker det bandet, og kommer aldri til å glemme tiden med dem. Journey er høydepunktet i karrieren min, utvilsomt!

- Det sier seg selv. Hva med årene med Vasco Rossi; bodde du i Italia i perioden du spilte med ham? Det var en temmelig heftig opplevelse, etter hva jeg har forstått.

- Dude, det var så merkelig. Etter jeg var ferdig med Ozzy, og nedturen kom, følte jeg at musikklivet mitt var over. Jeg hadde ikke lyst til å spille mer, rett og slett. Jeg var 31 år gammel, og følte at musikk-karrieren var over, det var helt sjukt. Jeg mente det! Det var over. Så ringte produsenten til Vasco Rossi, og nærmest trygla meg om å bli med i bandet. Jeg ba om å få litt tid til å tenke på det, la på røret, og sa til kona; «Vet du hva? Jeg orker ikke dette. Jeg gjør det ikke.» Hun ba meg kreve et latterlig høyt beløp, så takker de nei, og du kan gå derfra med god samvittighet. «God idé!!» Så jeg ringte, og ba om dette, dette og dette! Det var helt vilt, jeg kan ikke si hvor mye jeg ba om, men det var MYE! Og de sa ja!… «Å nei!!» HAHAHA, du aner ikke!

- Haha, fantastisk historie, Deen!

- HAHAHA jeg vet det! Men da jeg først kom til Italia, og begynte å jobbe, så var det en helt fantastisk opplevelse! Den giggen fikk meg til å forelske meg med musikk igjen. Jeg var i Italia i ti måneder, fram og tilbake i 1995 eller 1996, tror jeg. Men det var helt enormt! Stadionkonserter med hundretusenvis av tilskuere, og systemet rundt Vasco var bare toppfolk, de var så utrolig

hyggelige, og de tok selvfølgelig svært godt vare på meg. Jeg hadde ikke lyst til å reise hjem, det var en fantastisk opplevelse! Den giggen henta meg tilbake til musikken, og fikk meg til å ønske å jobbe med musikk igjen. Jeg elsker Vasco Rossi, ikke bare på grunn av det, men på grunn av hele opplevelsen rundt det. Jeg skulle gjerne ha jobbet med ham igjen, han er fortsatt kanonbra. Han lærte meg mye italiensk også.

Bare banning, selvfølgelig, haha!

- Så herlig å høre! Jeg er utrolig glad for at du er tilbake, og det er jeg sikker på at fansen din er også.

- Jeg også! Jeg er så utrolig takknemlig for at jeg fortsatt får holde på med det jeg elsker å gjøre, og at jeg får gjøre det sammen med mennesker jeg ser opp til og elsker. Jeg er rusfri, og får være sammen med familien min, ingenting betyr mer enn det, men musikken slipper aldri taket i meg, men jeg føler at jeg er født på ny. Jeg traff bunnpunktet, og kravla opp igjen. Det var tungt, men jeg klarte det, med god hjelp, og her er jeg i dag. Det eneste som mangler nå, er å få reise ut med The Daisies og spille live!

- Ok, Deen. Tusen takk for at du tok deg tid til oss. Hils alle kjente!

- Du også, takk for at du ringte, dette var herlig! Herregud det er fint å være tilbake. Vi sees!

NRM 1-2021

9

designer fremtiden Steven Wilsons sjette studioalbum “The Future Bites” ble omsider sluppet i januar, etter å ha blitt utsatt i over et halvår. Tekstmessig tar det for seg to tilbakevendende temaer i hans musikk; identitet og teknologi. Vi fikk Wilson i tale på Zoom, og kom blant annet inn på hvordan sosiale medier endrer vårt selvbilde, og om hvordan han metaforisk, men ikke bokstavelig, dreit på seg da Elton John slo på tråden til ham.

TEKST OG LIVEFOTO: ANNE-MARIE FORKER FOTO: LASSE HOILE

- Du har omtalt “The Future Bites” som et fullt designet konsument-univers. Kan du utdype hva du mener med det?

- Det var egentlig ironisk ment. Tanken var å parodiere hele konseptet med mote og status. Et selskap som Supreme som tar en t-skjorte verdt 50 pence, setter sin logo på den og selger den for £500. Det synes jeg er helt absurd, men på en måte liker jeg det også. Det er litt gøy, og veldig menneskelig. Dyr ville aldri finne på å kjøpe noe de ikke trenger. Idéen bak ‘Personal Shopper’ handler om å kjøpe ting vi ikke trenger, ting som handler mer om eierskap enn om nytteverdi, som boxsets og flaskevann.

På mange måter er merke-flaskevann det ultimate designerproduktet.

Hvem enn som kom opp med det konseptet er et geni.

- Det minner meg om (kunstverket) Duchamp’s urinal….

- Ja, alle sånne greier! Det underliggende temaet for skiva er hvordan

10 NRM 1-2021

ens egen identitet har endret i løpet av de sosiale mediers tidsepoke.

Det er ikke et prisme man betrakter seg selv gjennom. Våre liv dreier seg stadig mer om hvordan vi blir oppfattet på nettet. Og det er noe som har skjedd i løpet av de siste tyve år. Det er et mørkere budskap om det på skiva, og om hvordan det endrer vår selv-identitet. Det er en foruroligende følelse av at menneskehetens utvikling har kommet ut av kurs. Da jeg var guttunge leste jeg masse science fiction, og nesten alle historiene handlet om hvordan menneskene i fremtiden ville skape en teknologi som de kom til å bli slaver av. Og det er nøyaktig det som har skjedd, med unntak av at de hadde forestilt seg en verden av roboter – men prinsippet er det samme. Det var nærmest uunngåelig.

- Jeg prøver å holde fokus på kunst og fotografier på mine sosiale media-profiler, men jeg blir stadig påminnet om at jeg burde poste flere selfier også.

- Jeg har samme dilemma. Jeg kan poste noe om et nytt album som jeg har jobbet hardt med i flere år, og jeg får litt respons. Men hvis jeg

norwayrock.net

poster noe med kona og stebarna som spiser middag, så går responsen gjennom taket! Det virker som om jo mer banalt det er, jo mer ønsker folk å engasjere seg. Jeg vet ikke helt hva det sier om menneskeheten, men jeg har lyst til å finne ut av det.

- Du har en celeber gjesteartist på skiva, selveste Elton John.

Hvordan skjedde det?

- Da jeg først skrev ‘Personal Shopper’ hadde jeg forestilt meg et midtparti hvor noen med en velkjent stemme skulle lese opp en liste med konsumentprodukter for I-land. Men jeg visste ikke helt hvem. Så var jeg på kino og så filmen ‘Rocketman’, som jeg forøvrig elsket. På slutten av filmen sies det at ‘Elton har kuttet ut alt han tidligere var avhengig av unntatt en ting’, og så er det et bilde av ham med masse shoppingposer.

Og da gikk det opp et lys for meg. Dette er jo verdens mest kjente shopper! Fra da av var jeg fast bestemt på å få ham til å ikke bare gjøre det, men også like denne idéen jeg hadde, siden det var perfekt for ham.

Jeg fikk sendt ham låten via en felles venn som tidligere jobbet i hans management. Og kompisen min ringte meg neste dag og sa at ‘Elton ringer deg om ti minutter, han elsket det!’ Og jeg bare skreik ‘OH MY GOD’ og dreit på meg selv der og da. Metaforisk, ikke bokstavelig! Så kom et anrop på mobile min fra sørlige Frankrike, og jeg tenkte at det matte være ham. Og joda, han sa at ‘I fucking love your song, let’s do it!’. Jeg hadde jo regnet med at han ville like det, men var usikker på om han ville gjøre det, for folk kan jo ha sine egne snåle agendaer. Men i dette tilfellet var han altså vilt begeistret. Han skjønte greia med å fremstille seg selv som en konsument, men samtidig bruke Eltons indre stemme i bakgrunnen, og bruke ord som ‘self-indulgence’ – alle påskuddene folk bruker for å kjøpe ting de ikke trenger. Jeg synes sluttresultatet ble smakfullt og respektfyllt, og jeg er superfan av Elton.

- Skiva er produsert av deg og David Kosten (Bat For Lashes, Everything Everything). Hvorfor brukte du ham?

- Jeg har kjent Dave i rundt 25 år. Begge startet i musikkbransjen cirka samtidig, og begge lagde musikk for tv-reklamer, siden ingen av oss tjente nok til å kunne leve av vår egen musikk på den tida. Vi konkurrerte ofte om å få de samme oppdragene, men ble kjent med hverandre underveis og jeg har fulgt hans karriere siden da. Jeg fikk høre det han hadde gjort med Bat for Lashes, Flaming Lips og Everything Everything, og kunne

norwayrock.net

høre at han utviklet seg til noe som hadde det beste fra hver verden – skivene hans hørtes alltid friske og moderne ut, men samtidig var de veldig musikalske og forsto musikkens historie, uten å høres nostalgisk ut. Og det var akkurat hva jeg var ute etter til denne skiva. Jeg ville lage et album som hørtes ut som om det kunne bare ha vært lagd i 2020, kun av meg, nå. David var det perfekte valg. Det låter nåtidig, skarpt, friskt, men lar meg samtidig være den musikalske historikeren som jeg er.

- Han tillot deg mer kunstnerisk frihet?

- Til syvende og sist er det jeg som bestemmer uansett siden det er mitt album, men jeg vil ha noen som presser meg litt. Siden jeg er superfan av all slags musikk kan jeg kan finne på å gå i fella med hyllester og pastisjer. Sånn er det med de fleste musikere når du jobber med de – når du kommer opp med noe som minner deg om noe du elsker, så er din spontane reaksjon å bli oppspilt og tenke at det er glimrende! Med David er det stikk motsatt, han vil heller si ‘Det der gjør vi ikke, det høres ut som The Beatles!’. Det var veldig forfriskende.

- Da presser du fremover…

- Nettopp! David ville si at ‘La oss heller prøve å lage noe som du liker like mye, men som dessuten er friskt!’ og jeg føler at det høres på skiva.

Selvsagt kan du finne musikalske referansepunkter, selv The Beatles ble inspirert av noen andre, men det er friskt og det høres ut som meg.

- Platecoveret er ganske minimalistisk sammenlignet med dine tidligere skiver. Hvorfor denne endringen?

- Tanken er igjen å linke til det moderne, konseptuelle designet.

En modernistisk versjon på hvordan man selger noe. Med slogans.

Tekstlige slogans. Men også oppfatning – figuren på platecoveret ser ut som meg, men det er ikke meg. Det er en kvinnelig modell som har blitt datamodifisert til å se ut som meg. Tanken er at reklame har blitt en ganske lumsk greie for tiden, for du vet ikke lenger helt hva du ser på, og det er lett å narre folk. Det er et minimalistisk design, som brukes til å selge ting, men det bruker også bedrag som en måte å selge på.

Jeg vil at folk skal føle at de har forstått vitsen og forstå at dette bare er en kommentar. Men det er også en mer pragmatisk side ved dette.

Nå for tiden kommer 95% av de som hører på skiva kun til å se på et lite symbol. Og hva er da vitsen med å legge sjela i å lage et detaljert

NRM 1-2021

11

og gjennomtenkt platecover når det for de fleste blir redusert ned til frimerkestørrelse? Dette er en av grunnene til at moderne design har tendert mot minimalisme og tekst, fordi det ser bra ut i lite format. Så enkelt er det. Det har fortsatt en effekt selv om det er lite.

- Du har blitt kjent for 5.1 mixing, men denne skiva har også en Dolby Atmos mix. Hva er forskjellen?

- Atmos, for å si det enkelt, er 7.1.4. Det er noe som er objektorientert, så det spiller liten rolle hvilken konfigurasjon du hører gjennom. I 5.1 har du fem høyttalere rundt deg; to foran, to bak og en under. I Atmos har du også fire høyttalere over deg, slik at du kan sende lyd over lytterens hode, ikke bare på det horisontale plan. Det er helt utrolig, og jeg har forelsket meg helt i det. Jeg tror denne skiva er en av de første, om ikke den første, hvor det slippes en Atmos mix simultant med en ny skive. Det finnes noen arkivmikser – jeg gjorde en for King Crimson og det finnes en med INXS – men det har ikke vært mange nye utgivelser i Atmos ennå.

- Skiva er ganske kompakt til deg å være, drøyt 40 minutter lang, fremfor en time ++ som dine tidligere skiver. Og dette er jo mer klassisk skivelengde. Var du oppmerksom på det da du valgte låtene?

- Ja, absolutt. Jeg hadde rundt 25 låter å velge i, og det er noen ekstra låter på Deluxe-utgaven av skiva. De ni låtene som kom med, ble plukket for å skape en konsis og kompakt musikalsk reise. Dette er noe jeg har snakket om i årevis. Det er ingen tilfeldighet at mange av de klassiske skivene er av den varigheten – ”Sgt. Pepper”, ”Dark Side of the Moon”, ”Pet Sounds”, og flere nyere skiver. Jeg tror ikke at det er naturlig for noen å kunne fokusere på skive noe lengre enn 35-45 minutter, uansett hvor bra det måtte være. Jeg har dessverre aldri tidligere klart å følge den filosofien selv, så denne gangen har jeg vært nådeløs mot meg selv.

Jeg hadde en prat med A&R-mannen min og spilte ham elleve låter jeg tenkte ha på skiva. Han sa at ‘Det er et bra 55 minutters album, men jeg tror det vil et fantastisk 42 minutters album’. Og jeg innså at han hadde fullstendig rett. Så jeg dro hjem, fjernet to låter, endret rekkefølgen, og er knallfornøyd med sluttresultatet. Det er en skive som du gjerne spiller en gang til etter å ha hørt den én gang, fordi du er ikke sliten etter første runde. Forhåpentligvis!

- Du har vært soloartist i ett tiår nå. Hva er den største fordelen med det, kontra tiåret før?

- Det er å ha muligheten til å forandre seg og utvikle seg uten at det

12 NRM 1-2021

blir et problem. Nesten alle artistene som jeg beundrer, konfronterte stadig sitt publikums forventninger – Bowie, Zappa, Kate Bush – og jeg tror nesten at du må være soloartist for å gjøre dette, eller i et band som har en soleklar diktator. Og det var ikke jeg i Porcupine Tree. Selv om jeg skrev det meste av musikken, så måtte vi alle være enige om at dette ønsket vi å spille. Mange av låtene som jeg skrev kom seg aldri gjennom det nåløyet, og det er egentlig greit nok. Men det betyr at man må finne den stilen man vil ha som et band, og holde seg til den stilen. Det innebærer ikke store endringer og utvikling. Og sånn er det for de fleste band, men ikke for mange soloartister. Soloartister kan våkne opp en morgen og bestemme seg for at de vil lage et country & western album.

Spiller du i et metalband kan du ikke plutselig si til resten av bandet at ‘Hei, la oss lage et country & western album!’. Da blir svaret ‘Drit og dra, ikke tale om!’ Det er forskjellen. Nå antyder jeg ikke at jeg har planer om å lage ei køntri-skive, ikke i det hele tatt, men poenget er at jeg har friheten til å gjøre det, om jeg så ønsker. Hvis du ser på banen til min solokarriere, så beviser alle de ulike skivene jeg har laget akkurat det poenget. Jeg kunne ikke ha gjort dette i et band hvor alle har like mye de skulle ha sagt. ”The Future Bites” er veldig annerledes fra alt annet jeg har gjort, og jeg kunne ikke ha lagd den i et demokratisk kollektiv. Noen av fansen vil helst at jeg lager den samme musikken hele tiden, og andre vil ikke det. Ved å endre stil håper man å nå nye fans. Og ja, jeg vet at jeg har mistet fans underveis også. Til og med i Porcupine Trees tidlige år, da vi ble mye mer metalliske i stilen, allerede da mistet vi fans, men vi fikk også nye. Den trenden kommer nok til å fortsette gjennom hele min solokarriere.

- Hva har du ellers syslet med i løpet av pandemien?

- Å være i isolasjon var på mange måter vanskelig, men det tvang meg til å være kreativ på måter jeg ikke kunne ha vært uten pandemien.

Jeg har jobbet med en bok om mine tanker rundt musikk, og har signert en publiseringsavtale. Foreløpig har jeg rundt 80-90,000 ord. Jeg har startet en podcast med min kompis Tim (Bowness) hvor vi krangler om musikk. Jeg har mikset massevis av gamle liveopptak av Porcupine Tree for en bandcamp-side som vi har lagd. Masse slike ting som jeg lenge har tenkt på, men aldri fått kommet i gang med. Jeg har også begynt å jobbe med den neste skiva mi – vanligvis ville jeg ikke kommet så langt med neste skive på dette tidspunktet, men jeg var jo ferdig med å lage ”The Future Bites” allerede i fjor vår, og jeg har ikke hatt mulighet til å turnere siden.

norwayrock.net

Tysklands udødelige gitarhelt I 2021 feirer Michael Schenker sitt 50-årsjubileum som artist, og markerer det med en ny MSGskive, ”Immortal”, med fire ulike vokalister, deriblant de tidligere Rainbow-sangerne Ronnie Romero og Joe Lynn Turner. Vi fikk den pratsomme tyskeren på tråden fra sin nye hjemby i England, Brighton.

TEKST: GEIR AMUNDSEN FOTO: MATHIAS RETHMANN

- Har du brukt Corona-tiden siden i mars til å skrive og spille inn låtene til ”Immortal”?

- Jeg begynte før det, med en gang jeg kom av båten etter rockecruiset 70.000 Tons Of Metal i det Karibiske Hav i starten av januar.

Da var det enda ikke snakk om noe virus, så jeg jobbet på hotellrommet noen dager, og fortsatte da jeg kom hjem.

- Du har lansert ”Immortal” som 50-årsjubileumsskiva til Michael Schenker – men de fleste vil si at det bare er 49 år, siden din platedebut med Scorpions og ”Lonesome Crow” er fra 1972?

- Den ble sluppet i 1972, ja, men jeg regner det viktigste øyeblikket for da jeg faktisk begynte å skrive og spille musikk for første gang, og det var i 1970, så jeg hadde egentlig tenkt å markere mitt 50-årsjubileum i 2020. Om den første skiva faktisk ble utgitt ett eller fem eller tyve år senere, er egentlig ikke så interessant sånn sett. Jeg var jo i gang med musikkarrieren, og skrev musikken til min første låt, ”In Search Of The Peace Of Mind” som 15-åring, helt på egen hånd. Men da Michael (Voss, produsent) sjekket krediteringen på ”Lonesome Crow”, så sto det ”Tekst: Rudolf Schenker / Michael Schenker”! Det er fullstendig feilinformasjon!

Vi var tenåringer, ingen av oss kunne overhodet noe engelsk, så hvordan kunne vi ha skrevet noen tekster på engelsk? Det burde stått ”Musikk: Michael Schenker / Tekst: Hvemdetnå ennvar”. Jeg har uansett funnet ut at jubileet kan strekke seg over en toårsperiode; fra jeg begynte å spille musikk i 1970 og frem til 1972, da den første skiva ble utgitt, og da hadde jeg jo allerede begynt i UFO. (Nei, Michael, ”Lonesome Crow” ble sluppet i februar 1972 og du begynte i UFO i juni 1973.)

norwayrock.net

Et 50-årsjubileum er uansett en ganske fleksibel begivenhet som er vanskelig å datere eksakt.

- Hvordan påvirket covid19 produksjonen av skiva?

- Det kompliserte jo ting. Da jeg var ferdig med å skrive låter og klar til å begynne å spille inn med de ønskede musikerne, var det brått ikke lenger så enkelt å reise på tvers av landegrensene.

- Du hadde allerede klart for deg hvem du ville ha med på skiva?

- Ja, jeg hadde tenkt å ha et fast band på dette, og dermed gi det ut som MSG. Jeg hadde funnet vokalist Ronnie Romero, og bassist Barry Sparks har alltid vært klar for å være en del av bandet mitt, han har vært Schenker-fan hele sitt liv.

- Han var i MSG på siste halvdel av 90-tallet, og spilte jo også i UFO en stund, så han er jo ikke fremmed for å spille Schenker-låter.

(Sparks har også spilt med en annen Scorpions-gitarist, Uli Jon Roth, pluss Dokken, Ted Nugent, Yngwie Malmsteen og nåværende UFOgitarist Vinnie Moore.)

- Ja, nettopp. Han har ringt meg med jevne mellomrom og stilt sine tjenester til rådighet. På ”Immortal” har jeg også med Steve Mann (rytmegitar, keyboards) og Bodo Schopf (trommer) som begge spilte med meg i McAuley Schenker Group på slutten av 80-tallet.

- ”Immortal” blir gitt ut som en MSG-skive. Du har gitt ut skiver under ganske mange varianter av navn nå. Michael Schenker, Michael Schenker Group, Michael Schenker’s Temple Of Rock, Michael Schenker Fest...

- Ja, men alt dette er jo Michael Schenker. Det er litt små nyanser for at folk skal skjønne hva det er snakk om. Temple Of Rock var med Doogie White på vokal, Michael Schenker Fest er med alle fire sangerne (White, Gary Barden, Graham Bonnet, Robin McAuley), og det driver jeg

NRM 1-2021

13

fortsatt med. Fansen kommer til de konsertene fra hele verden. Billettene er ganske dyre, men det er jo flere musikere involvert og vi spiller tre timers konserter med et fantastisk band og stor produksjon.

- Nå er det Ronnie Romero som blir din hovedvokalist i tiden fremover?

- Ja, og med en god grunn. Ritchie Blackmore visste hva han gjorde da han hyret inn Ronnie Romero til Rainbow, for han var avhengig av å ha en sanger som problemfritt kunne gjøre låter som flere ulike vokalister hadde spilt inn. Han måtte fikse alt fra ”Long Live Rock N Roll” til ”Since You Been Gone” og ”I Surrender”. Ritchie så etter tre vokalister i en, som samtidig hadde et eget særpreg. Og Ritchie og jeg er ganske like, våre stier krysser stadig hverandre. Jeg har spilt med så utrolig mange som også har vært i Deep Purple eller Rainbow at det er helt utrolig. Vi har nesten levd parallelle liv – og det som er bra nok for Ritchie er bra nok for meg, haha! Så jeg inviterte Ronnie på en øving, og han smatt rett inn. Han kunne synge som Gary, han kunne synge som Graham... hva som helst!

- Jobbet dere sammen i studio i coronatiden?

- Det der ble jo et mareritt. Vanligvis pleier jeg å kjøre min egen bil til Michael Voss sitt studio i Greven, ved Münster i Tyskland.

Fra Brighton via Calais i Frankrike gjennom Belgia og Nederland til Tyskland. Men nå var det plutselig helt kaos ved alle grensene. I stedet måtte jeg kjøre nesten 20 mil nordover til Harwich, ta en 8-timers fergetur over til Hook i Holland, overnatte der og så kjøre 30 mil videre til Tyskland. Denne turen tok jeg fire ganger, og måtte dessuten i 14 dagers karantene hver gang. Og da var jeg helt alene i et stort hus, dama mi var i Japan og tok seg av sin døende mor. Da holdt jeg på å klikke, og begynte til og med å stelle i hagen min, haha!

Dette orket jeg ikke gjøre flere ganger, men jeg måtte jo bare ta ansvar, det er jo mitt prosjekt.

Jeg nevner dette fordi da vi skulle begynne å spille inn vokalen, ringte jeg Ronnie og spurte om han var klar til å komme over, svarte han ganske beskjemmet at ’Jeg kan ikke, jeg har vært på ferie og sitter i karantene og kommer meg ikke noe sted! Jeg kan ikke reise bort en gang til og gå i en ny to ukers karantene!’. Jeg skjønte jo det, og spurte Michael Voss, hva gjør vi nå? Jeg har ikke fulgt med på ny musikk på en mannsalder, jeg aner ikke hvem som er gode eller hvem som er tilgjengelige. Men min assistent Amy foreslo Ralf Scheepers (Primal Fear, Gamma Ray), og jeg spurte Michael Voss; ’Kjenner du til denne Ralf?’. Han svarte ’Så klart! Han er fantastisk vokalist og han er tysker.’ ’Kan du få tak i ham og spørre?’ spurte jeg. ’Javisst’, svarte Michael, og allerede neste dag begynte vi innspillingen av noen låter med Ralf! Og det gikk utrolig bra, han var jo en herlig fyr og en knallbra sanger.

14 NRM 1-2021

- Du og Michael Voss later til å ha etablert et meget bra samarbeid?

- Ja, vi har jobbet sammen i over ti år nå, og han sitter ofte og lager melodier og tekster mens jeg spiller inn gitarene, som en Plan B i tilfelle vokalisten min ikke er klar. Slik kom vi opp med ”Warrior” fra forrige skiva!

- Han var vel vokalisten på den første Temple Of Rock-skiva di?

- Ja, men nå for tiden føler han seg mer komfortabel i rollen som produsent og låtskriver, enn som sanger. Det var ikke meningen at han skulle synge på denne skiva heller, men en morgen spilte han meg en melodi og tekst som han hadde lagd til en av låtene, en powerballade – jeg tror aldri jeg har lagd en powerballade før – og det var så utrolig vakkert. Jeg sa tvert at ’Michael, du må synge denne låta, ingen andre kan synge den!’. Det ble ”After The Rain”, og han endte også opp med å synge en helt annen type låt,

”Pete Ways dødsfall traff meg skikkelig.

Jeg tenker på døden hver eneste dag for tiden.

Nå ramler den ene etter den andre fra med stadig hyppigere frekvens.” ”Queen Of Thorns And Roses”, med en veldig personlig tekst han skrev til dama si. Men jeg må si at ”Drilled To Kill”, som vi spilte inn med Ralf på vokal, den ble startskuddet, jeg var helt blåst i bakken da jeg fikk høre hvordan den ble. Og så fikk jeg plutselig en telefon fra Brian Tichy (ex-Whitesnake, Foreigner, The Dead Daisies), og han er jo en av verdens beste trommiser. Han hadde bare lyst til å bidra, så han spiller på seks låter på skiva, noe han gjorde helt gratis! Og ham og Ralf sammen på ”Drilled To Kill” låt så sinnssykt mektig! Og senere ringte Brian meg opp igjen og sa at en kompis av ham hadde lyst til å legge litt keyboard på den låta.

- Og det var Derek Sherinian? (som har spilt med alle fra Black Country Communion, Alice Cooper og Kiss til Sons Of Apollo og Dream Theater.)

- Riktig. Og jeg spør Michael Voss, ’Hva skal vi gjøre med Derek, vi trenger egentlig ikke keyboards på ”Drilled To Kill”?’. Og han foreslo at vi lagde en slags jam med keyboards og gitar. Jeg har aldri gjort noe sånt før, det blir litt sånn Deep Purple-aktig. Men Michael ba meg overlate det til ham, han hadde en idé og skulle mikse det sammen. Og jeg ble helt sjokkert da jeg fikk høre resultatet. Noe av keyboardet høres ut som gitar, og jeg var litt usikker på om jeg ville at første singel skulle ha en solo hvor folk ble usikre på om de hørte keyboard eller gitar! Så jeg pleier alltid nå å påpeke at de første åtte taktene i solopartiet er Derek, så er det meg på de neste åtte.

Deretter er det harmoniene, kun med gitar. Og på sluttsoloen er det først meg i åtte takter, og til slutt Derek i åtte takter. Og det håper jeg folk forstår, det kan være litt forvirrende om du bare hører på musikken, men om du sjekker ut videoen er det enklere å forstå hvem som spiller hva.

- Du nevnte tidligere ”In Search Of The Peace Of Mind”, og den har du valgt å spille inn på nytt nå, 49 år senere. Hvorfor?

- Fordi det er en veldig spesiell sang for meg, det var den første låten jeg noen gang skrev, med en solo som er så perfekt at jeg spiller den alltid akkurat slik. Jeg aner ikke hvor den kom ifra, jeg var jo bare seksten år da vi spilte den inn. På resten av ”Lonesome Crow” høres jeg ut som en amatør, du kan høre at jeg fortsatt er under utvikling som gitarist, men akkurat den soloen er perfekt, som temaet fra en westernfilm av Clint Eastwood, og jeg vil aldri endre på den. Den er som en indre dialog med deg selv, med spørsmål og svar, spørsmål og svar. Så ja, det var den første låten i min karriere, og derfor ville jeg lage en full sirkel og avslutte denne skiva med en ny og helt spesiell versjon av denne spesielle låten. Her brukte jeg Simon Phillips på trommer, han spilte på den første MSG-skiva og er en av verdens beste trommiser (som har spilt med alt fra Toto til Judas Priest.)

Jeg ville at Gary (Barden) skulle synge det første verset her, hans unike stemme passer perfekt til det. Så synger Ronnie Romero det neste verset, hvor det går litt høyere. Så kommer skrikene, og det er først Robin McAuley, så Doogie White, så Ronnie igjen før vi kommer til soloen. Så her er faktisk hele Michael Schenker Fest med, med unntak av Graham Bonnet som akkurat hadde gjennomgått en operasjon og var ikke i form til å delta. Men jeg kunne ikke planlagt noe slikt, det er takket være coronaen at alle mine gamle venner over hele verden har hatt tid og lyst til å delta på min jubileumsskive.

Coronaviruset er noe dritt som har ødelagt utrolig mye for utrolig mange, men her skapte det omstendigheter som tilrettela for noe kreativt.

norwayrock.net

- Ronnie Romero er jo ikke den eneste ex-Rainbow-vokalisten som deltar på ”Immortal”. Nå har du faktisk jobbet med samtlige unntatt Ronnie James Dio. - Nei, jeg ringte nok en gang til Ronnie Romero og spurte om han var klar nå, men neida; han satt fortsatt i karantene med kaos rundt seg og kom seg ikke av flekken. Igjen spør jeg Michael Voss hva vi skal gjøre, og han foreslår Joe Lynn Turner. Jeg ble oppspilt og spurte ’Joe Lynn Turner?! Kan du få tak i ham?? Det er en av mine favorittsangere!’ Joe synger faktisk på Elvis-låta ”All Shook Up” som jeg spilte sologitar på til et prosjekt Bob Kulick satte sammen, og siden har vi hatt lyst til å jobbe sammen. Den låten ble forresten senere utgitt på en skive under navnet Michael Schenker Group – ”Heavy Hitters”, som jeg ikke hadde noe med å gjøre. De skrapte bare sammen en haug med coverlåter som jeg hadde spilt på i ulike sammenhenger, og ga det ut som en ny MSG-skive! Jeg ville aldri tillatt at det ble utgitt en MSG-skive med bare coverlåter, men jeg ble lurt der. Uansett, jeg ba Voss om å se han kunne få tak i Joe og spørre ham, og igjen; neste dag begynte de å spille inn vokalen! Jeg kunne ikke tro det! Og Joe endte i likhet med Ralf opp med å synge på to låter.

- Det var vel ikke mange av disse musikerne som faktisk var i studio i Tyskland med deg?

- Nei, de fleste musikerne jeg jobber med har egne studioer hjemme og er produsenter ved siden av. Brian Tichy bor i California, Barry Sparks bor i Arizona, Steve Mann bor i Tyskland, jeg bor i England... men teknologien nå til dags gjør jo at vi trenger ikke være i samme rom, eller på samme kontinent engang! Ikke engang på 70-tallet med UFO var vi alle i samme rom da vi lagde skivene, jeg var alltid alene når jeg spilte inn soloene. Så det er egentlig ikke så stor forskjell, men folk har ikke helt realistiske forventninger til slikt.

- Har du klart for deg hvem som spiller i bandet ditt når det går an å turnere igjen?

- Tja, det kommer litt an på når det er grønt lys. Det er nok lurt å holde bandet noenlunde lokalt basert, altså fra Europa, for selv om jeg egentlig har lovet Barry Sparks bassjobben, så vet jeg ikke om eller når han har mulighet til å reise fra USA til Europa for å turnere her! Så det blir nok Ronnie Romero på vokal, Michael Voss har sagt seg villig til å ta bassen samt vokal på et par låter, Bodo Schopf på trommer og Steve Mann på keyboards og rytmegitar – i tillegg til meg selv!

- Du har ikke vurdert å få tilbake Kathy Brown på trommer og Harry Cobham på bass?!

- HAHAHA! Det har jeg aldri blitt spurt om i intervjuer før! Endelig! Jeg hadde jo alltid hatt lyst til å gi ut en soloskive hvor jeg selv spilte bass og trommer i tillegg til gitar. Jeg har alltid vært tro mot min musikalske visjon, alle mine drømmer og ønsker har gått i oppfyllelse. Jeg har lagd akustiske skiver, jeg har spilt coverlåter, jeg har gjort alt! Derfor ville jeg lage en ekte soloskive, hadde jeg ikke gjort det, ville jeg ikke vært like fornøyd i dag med hva jeg har utrettet. Den gang, i 2000, bodde jeg i Scottsdale i Arizona og hadde mitt eget studio. Jeg lagde egne navn til den fiktive bassisten og trommisen, og kledde meg ut – min daværende kjæreste tok bildene av meg med musefletter og sminke som ”trommisen Kathy Brown”, og med dreadlocks og bart som ”bassisten Harry Cobham”, og krediterte de på albumcoveret uten å si noe til noen om dette. Litt senere viste jeg coveret til min bror Rudolf og spurte hva han syntes om min kvinnelige trommis. ’Ooooh, snerten!’ var svaret. Haha, jeg holdt på å le meg ihjæl... Så joda, det var et morsomt eksperiment, men ikke noe jeg kommer til å gjenta.

- Den skiva (”The Odd Trio”) er jaggu ikke lett å få tak i lenger. Jeg betalte over 130€ for den på Ebay for noen år siden...

- Nei, den er ganske sjelden, jeg ga den ut selv på eget selskap, i noen tusen eksemplarer, og den har ikke blitt trykket opp på nytt siden.

et band på si, The Plot. Det må ha vært et hardt slag for deg å miste ham?

- Ja, det traff meg skikkelig. Jeg tenker på døden hver eneste dag for tiden. Nå ramler den ene etter den andre fra med stadig hyppigere frekvens.

- Det er veldig ironisk at etter et vilt liv med narkotika og alkohol så var det et fall i trappen som tok knekken på Pete.

- Pete var så karismatisk, han var inkarnasjonen av rock’n’roll! Jeg føler det var interessante kombinasjonen av det skitne og røffe som han bidro med, og det søte og melodiske som jeg bidro med, som var kjernen i UFO. Han hadde stil, alle likte ham, han var alltid blid – jeg tror aldri jeg har sett ham sint! Men han mistet kontrollen gjennom årene, han satte ikke grenser, det var alltid noen andre som måtte ta styringa for ham.

Han hadde full fart hele dagen, sto ikke stille. Han kunne helt ubevisst fortelle masse hvite løgner, men han var en veldig elskverdig person likevel, det fantes ikke vondt i ham. Han var utrolig sjarmerende, men var ikke i stand til å ta vare på seg selv, og det var problemet hans.

- De siste to årene har du også mistet Ted McKenna (MSGtrommis), Paul Raymond (UFO og MSG-keyboardist) og Paul Chapman (Schenkers erstatter i UFO.) - Ja, hver eneste dag synes jeg at det kommer et nytt dødsbudskap om noen jeg kjenner. Det er så frustrerende, så trist. Dama mi ser etter sin døende mor, coronaen krever millioner av liv – en ulykke kommer sjelden alene, sies det. Her kommer katastrofe på katastrofe. Vi får håpe at stormen legger seg og at noe vakkert vil blomstre opp i kjølvannet av den.

- Du bor jo i Brighton, ikke så langt unna din gamle UFO-partner Pete Way, som nylig døde. Jeg vet at dere har hatt god kontakt og

norwayrock.net

NRM 1-2021

15

En sirlig romantisering av

KING CRIMSON

THE MASTELOTTOS TEKST: GEIR LARZEN

Tributtalbum og coverlåter er gjerne bare morsomt for impliserte parter, om man da ikke anstrenger seg for å drapere eksisterende musikk i totalt ny drakt. Pat og Deborah Mastelotto gjør alt riktig når de, med hjelp av førsteklasses musikervenner, betoner det vakre og emosjonelle i et utvalg King Crimson-opus. ”A Romantic’s Guide To King Crimson” er fonogramguiden man ikke så komme, og den ble kreert uten Robert Fripps viten.

Pat: -Deborah lot seg innlemme King Crimsons turnéfølge i 2008 – vi giftet oss to år senere – og hun observerte hvor få kvinnelige publikummere bandet trakk. Dette har endret seg noe i senere år, særlig i Sør-Amerika, men la oss stikke fingeren i jorda og innse at bombastisk, progressiv rock hovedsakelig tenner den mannlige delen av populasjonen, historisk sett. Under et ruralt musikkstevne jeg ledet med Adrian Belew og Tony Levin for flere år siden sang Deborah med gitte seminardeltakere, og avslørte en fantastisk stemmeprakt. Snart ble idéen om et pop-meislet King Crimson-musikalsk album sådd.

Deborah: -Et hyppig frekventert spørsmål på elektroniske King Crimson-fora er ”Hvordan lokker jeg med meg kona eller kjæresten på King Crimson-konsert?”, hvorpå mange repliserer, i god tro: ”Sett henne i et mørkt hjørne med hodetelefoner over ørene, og spill ei klassisk skive med bandet”. Feil – da sover du på madrass i kjelleren resten av året, ha ha ha. Pat begynte å tenke ”Hva om du synger låtene, Deborah, og forflytter fokus fra mannlig til kvinnelig, med full aksentuering av tekst og melodi?” Idéen syntes for god til ikke å utprøve. Vi besluttet å senke tempo og forse, og leke med ny instrumentering og form. Jeg har aldri tidligere sunget på plate, og må berømme min ektemann som oppofrende produsent.

-Enhver som er rustet med skarpskodde øreganger anerkjenner emosjonell skjønnhet i King Crimson-katalogen. Dere har rekonfigurert tolv komposisjoner, ofte i tråd med kunstpop-anstiftere som Tori Amos og PJ Harvey.

-Prosjektets incentiv hviler på å presentere disse låtene for et annet publikum, gjerne fans av artistene du nevner. Jeg vet at materialet vil absorberes av lyttere som aldri har hørt King Crimson. Vi betrakter ”A Romantic’s Guide…” som en innbydende portal til en lunefull verden av eksellent låtskriving.

Pat: -Jeg er glad du knytter an til just Tori Amos og PJ Harvey, som jeg

16 NRM 1-2021

Når trommeslager og perkusjonist Pat Mastelotto ikke turnérer med King Crimson, eller tilvirker plater med en myriade andre artister, hender det han stikker hjemom og hilser på kona, Deborah. Ekteparet har i en årrekke lekt med tanken om å smi et pop-romantisk album bestående av King Crimsonkomposisjoner, for å innyndes vettskremte lyttere, i håp om erkjennelse av bandets omgang med skjønnhet og melodikk.

Resultatet er blitt overraskende potente ”A Romantic’s Guide To King Crimson”.

er stor tilhenger av. Under arbeidet med ”The ConstruKction Of Light” lyttet jeg nesten utelukkende til disse to.

-Jeg er programforpliktet til å spørre om Robert Fripp velsignet prosjektet…

-Vel… Ikke akkurat… Med hjemmel i observatør-forventnings-effekten, hvor kognitiv skjevhet hos forskeren påvirker deltakerne ubevisst, valgte vi nærmest å jobbe i det skjulte. Ble for mange eksterne individer innlemmet prosjektet, ville det påvirke utkommet. Det var riktignok vanskelig å holde munn; jeg ventet i over et år med å informerte Robert.

I fjor påske sendte jeg ham en ferdigstilt tapning av ”Inner Garden”, og han responderte med å si at innspillingen oppildnet til tangodansing i kjøkkenet. Da pustet jeg lettet ut. Min epost-korrespondanse med Robert er forresten et kapittel for seg, hvor minst mulig blir tilkjennegitt. Det er etterhånden blitt lett å tolke hans humør og anskuelser, sågar bare ved hjelp av et enkelt utropstegn. Noen ganger kommuniserer han bare via løsreven tegnsetting, ha ha ha. Plata går i posten til Robert, Adrian Belew, Bill Bruford, Tony Levin, David Cross, Richard Palmer-James, Lisa Wetton og alle med direkte eller personlig/perifer tilknytning til musikken.

-Var det komposisjoner dere måtte gi opp?

-Innledningsvis hadde vi ”Starless” og ”Walking On Air” på blokka. Vi ga begge et forsøk, men forsto snart at ingen av dem var velegnet å bøye i platas stilistiske retning. Jeg forsøkte også hardnakket å få Deborah interessert i ”The Great Deceiver”.

Deborah: -Jeg liker låtas melodilinjer, men finner det umulig å fronte teksten; det er ingenting i ordene jeg kan koble meg på, og da fungerer det ikke. Skal jeg synge noe med overbevisning må teksten oppleves virkelig, og der måtte jeg gi tapt overfor ”The Great Deceiver”. Låtene på ”A Romantic’s Guide…” ble opprinnelig nedtegnet fra et mannlig perspektiv, men går utmerket vel å feminisere. Faktisk gir overraskende mange av dem fullstendig mening fra et kvinnelig skue, især om du er gift med en mann som turnérer store deler av året.

Pat: -”Book Of Saturday” måtte med, det visste jeg på forhånd, uten å ha noen formening om hvordan vi skulle gripe det an. Flere av musikerne fra nevnte musikkleir fant veien til hjemmestudioet mitt rett før jul 2019, med ”Heartbeat” og ”Matte Kudasai” som initierende prøvelser for slagverk, synthesizer og bass. Noe fungerte prompte, mens andre ting ble lagt på vent.

-”Book Of Saturday”-oppføringen er nydelig, med harpe og treblåsere…

norwayrock.net

-Enig. Et av få instrumenter som ikke beherskes av noen innad i min omgangskrets er harpe, men vi ble anbefalt en kvinnelig harpist som viste seg utrolig dyktig. Vi spilte inn venstrehåndsstemmen separat fra høyrehåndsstemmen – for å gi lytteren en følelse av å befinne seg midt i instrumentet – og det kan ikke ha vært lett.

-”Two Hands”, opprinnelig fra ”Beat”, er sjokkerende vellykket løyvd elektronisk pop-form. Det er som om låten endelig kom hjem…

Deborah: -Jeg samstemmer, stolt og ydmyk, og mener vi ikke kunne ha funnet et bedre åpningskutt. ”Two Hands” klinger skikkelig hjemsøkende.

-Albumet er et overflødighetshorn av nye konfigurasjoner, alterneringer og endog ferske musikksekvenser. Ble det satt noen som helst restriksjoner for prosjektet?

Pat: -Over hode ikke. Musikken ble ærefullt utarbeidet og eksperimentert med, som om Robert, Adrian eller Tony sto i rommet.

Deborah: -Det prosjekt-didaktiske adjektivet var ”pent”.

Pat: -Sporadisk, men ikke ofte, ristet Deborah på hodet og sa ”Dette er ikke pent”, og vi ble tvungne å revurdere.

Deborah: -Husk at nesten samtlige instrumentdeltakere besitter et sterkt forhold til King Crimson, og vil stedvis, nærmest ubevisst, søke til bombastikk eller avantgarde i bestrebelsen på å gjenreise musikken. Dette ligger i ryggmargen deres, og da må noen si ”Nei, nei, nei – vi skal ingenlunde duplisere komposisjonene, men imøtegå dem fra andre innfallsvinkler”.

-Stoffet er strippet og avdempet, men like fullt svært detaljrikt.

Pat: -Jeg kunne sikkert ha søkt hjelp hos Adrian og Tony, men prosjektet skrek nærmest etter noen av de hundre talentene som inntok nevnte musikkleir. Alle er King Crimsonfans, men kommer fra totalt ulik bakgrunn, til glede og gagn for prosjektet vårt. Jeg ville ikke bruke gitarer, så et ektepar fra Houston symfoniorkester inntok studioet i noen dager.

Hun spiller fløyte, han obo, og sammen står de inne for hovedtyngden av skivas orkesterarrangementer. Deres 17-årige sønn, hvis favorittband er Primus, trakterer forresten bassgitar på ”One Time” og ”Sleepless”, så den vesle familien setter betydelige avtrykk.

-Jeg elsker hvorledes ”Inner Garden” behandles – opprinnelig et ettertenksomt intermesso i to deler fra mesterverket ”Thrak”.

Pat: -Jeg møtte Robert Fripp som del av turnébandet til David Sylvian. Vi bød hverandre farvel julen 1993. Få måneder senere ville Robert ha meg med i dobbelttriokonstellasjonen av King Crimson, i spann med Bill Bruford. Det måtte utprøves, men jeg var beredt på at det ikke ville fungere. Jeg fløy fra Sverige, etter fullførte turnéforpliktelser, til London, og sammen med Robert Fripp, Trey norwayrock.net

Gunn og Tony Levin, som bare kunne avse én dag – han måtte rekke en konsert med Peter Gabriel i Norge – testet vi musikalske farvann hjemme hos Bill Bruford i løpet av en helg. Det første vi ga oss i kast med var ”Inner Garden”, inklusive slagverk og perkusjon. Vi gjenopptok stykket under forarbeidelsen av ”Vrooom”, men gikk aldri i opptak. Måneder senere gjorde vi nok et forsøk, i forbindelse med ”Thrak”albumet. I en lunsjpause kunngjorde Adrian og Robert at stykket skulle nedskaleres, og splittes i to, uten trommer. Jeg husker alt for godt hva Bill og jeg forsøkte å gjøre med ”Inner Garden”, og måtte nullstille hjernen foran denne nye innspillingen, som perkussivt danner en hybrid av elektronisk og akustisk slagverk, gitt visse Portishead- og Massive Attack-føringer.

Deborah: -Trekkspillet besørges av italienske Christian Constantini, hvis bekjentskap vi gjorde oss under nevnte musikkleir. Han tok utfordringen på strak arm.

-Gjestmilde ”One Time”, låten man gjerne presenterer villfarne skeptikere, senkes

”Jeg ventet i over et år med å informerte Robert. I fjor påske sendte jeg ham en ferdigstilt tapning av ”Inner Garden”, og han responderte med å si at innspillingen oppildnet til tangodansing i kjøkkenet.” ytterligere i tempo…

-Dette er mitt livs ene musikkprosjekt, så det måtte bli så riktig som mulig. Om et stykkes tekst lot seg feminisere med troverdighet, og det klang meningsbærende i lavere tempo, ga vi grønt lys for videreutvikling. ”One Time” fylte kriteriene.

Pat: -Jeg er trommeslager, og ingen pianist eller gitarist, så dette har vært en eggende reise som mer enn noe annet står og faller på atmosfære, instrumentering og tempo. Marco Machera ble min kunstneriske sparringspartner, som etter beste evne skapte musikk av følelsesbeskrivelser. Eksempelvis ønsket jeg ”Matte Kudasai” som et hypotetisk lydsporbidrag til David Lynchs ”Lost Highway”, med mørke tromboner. Marco ble fôret slike indikasjoner, og viste seg umistelig for prosjektet, som i sum er en dugnad av fenomenale kunstnere. I hine dager, nærmere bestemt 1994, holdt ”One Time” like lavt tempo i King Crimson som på ”A Romantic’s

Guide…”, det hele nedstemt til D for bølgende, utenomjordisk effekt.

Deborah: -”One Time” er blant bandets mest imøtekommende låter, men vi ville ikke utelukkende forholde oss til opplagte valg; følgelig innlemmes ”Sleepless” og ”Elephant Talk” i repertoaret.

-”Peace” overdras ny og forstemmende form…

Pat: -Dette oppsto mer eller mindre spontant i studio, og skal tilskrives nevnte par av blåsere, Colin og Corin Gatwood, som improviserte og responderte til hverandre, med mye instrumentell effektbruk. Vi lot demholde på i 15-20 minutter, sakset ut de beste fraksjonene, buntet sammen og plasserte Deborahs narratologi i topp. Først la imidlertid jeg fortellerstemmen. Siden forsøkte vi å fremlegge teksten unisont, deretter vekselvis, og trodde oss vel i havn, inntil jeg avspilte opptaket morgenen etter og slettet hele greia. Jeg burde vite bedre enn å åpne kjeften foran en mikrofon. Deborahs endelige fortellerstemme ble forresten brukt som konsertintroduksjon da Stick Men turnérte Japan i fjor.

-Trass i logistiske sjøskjær, hersker et ønske om å bringe prosjektet til scenen?

-Det blir komplisert. Så snart Covid-19 retirerer, og man åpner for turnévirksomhet igjen, pakker jeg King Crimson-bagen. Siden er almanakken fylt med øvrige forpliktelser, men vi er sugne på å holde småskalakonserter, kanskje som del av neste års musikkleir, hvor mange av albumets deltakere blir å finne.

-Hva i helvetes navn skjer med den bebudete filmdokumentaren ”Cosmic FuKc”, ment å sammenfalle med King Crimsons 50-årsjubileum?

-Jeg har ikke peiling, og glemmer innimellom at prosjektet ble påbegynt! Du får nesten spørre regissør Toby Amies, som jeg vet har skutt plenty konserter og intervjuer, og dessuten samlet tonnevis av arkivmateriale.

I påvente av filmens ferdigstillelse håper jeg den utsatte King Crimson-turnéen, sammen med Frank Zappas band, lar seg gjennomføre i Nord-Amerika inneværende sommer. Jeg har dog en følelse av at planen ryker. Neste presumtive reise for bandet bringer oss til Japan og Australia, i september.

NRM 1-2021

17

CALIGONAUT

reise til nattens ende

TEXT OG FOTO: ANNE-MARIE FORKER

18 NRM 1-2021

norwayrock.net

Caligonaut er soloprosjektet til Ole Michael Bjørndal, en gitarist mest kjent for sine bidrag til Oak, Airbag og Bjørn Riis Band. I februar 2021 slapp han sitt første soloalbum “Magnified as Giants”. I den forbindelse har vi tatt en prat med han om hvordan det er å lage album under pandemi, spille med kirkeorgellegenden Iver Kleive, delta på gitarkurs med Robert Fripp, dele scene med Nick Mason og hvordan håndtere strand-prog.

- Du er først og fremst kjent for å være gitarist. Hvorfor bestemte du deg for å lage et soloprosjekt?

- Jeg har alltid laget musikk og låter, og tidligere spilt i band som tok utgangspunkt i mine ideer. Samtidig har jeg alltid hatt lyst til å prøve å synge selv. Så det dreier seg nok om et behov for å bestemme innholdet og utrykket fra start til slutt, og samtidig se om jeg i det hele tatt var i stand til å få dette til.

- Caligonaut. Hva betyr dette?

- Det er to latinske ord, caligo og naut, som henholdsvis betyr tåke, skumring eller dis og en reisende. Jeg lurte litt på hva jeg skulle kalle dette prosjektet, og til slutt dukket disse ordene som passet perfekt som en oppsummering av temaer som jeg har vært opptatt av i arbeidet med platen.

- Du har spilt med både Oak og Airbag i flere år nå, inkludert opptredener på Night of the Prog og Cruise to the Edge. Airbag har beskrevet deg som en “essensiell del av deres liveuttrykk siden 2013, og at spillingen og tilstedeværelsen din på scenen har gjort Airbag til et tryggere og mer modent band”. Men har deltakelsen i disse bandene påvirket låtene på albumet?

- Ja, man har virkelig fått oppleve en del takket være de bandene.

Møte Steve Hackett til frokost i Tampa, få klem av Durga McBroom (backing-vokalist for Pink Floyd) etter at hun har sunget Great Gig in the Sky eller å spille for flere tusen mennesker på samme scene som Nick Mason er ikke helt hverdagskost. Jeg har uten tvil utviklet meg som musiker gjennom å jobbe sammen med så mange flinke folk og de muligheter som er blitt gitt meg. At jeg i det hele tatt gir ut en plate er nok påvirket av at jeg har vært med på så mye og har sett hva som er mulig å få til med litt arbeid. Særlig Bjørn Riis har vært svært produktiv de siste årene. Musikalsk er jeg selvsagt blitt påvirket, samtidig som låtene også er satt sammen av ideer som jeg hadde før tiden med disse bandene og inspirasjon som har kommet fra helt andre steder, for eksempel Guitar Circle-miljøet. Totalt sett kjenner jeg veldig på at platen er meg og hvordan jeg har endt opp med å ville utrykke meg musikalsk. Men et konkret eksempel er en plukke-figur på gitar som finnes, nesten litt gjemt, på den nydelige Oak-låten Home. Den figuren brukte jeg på en gitar stemt i kvinter og utviklet en ide som som ble de første versene på låten Hushed. Jeg oppdaget nylig at den samme figuren også finnes på en instrumental som heter Sunmusic av Robert Jürjendal.

- Hva refererer tittelen “Magnified as Giants” til?

- Jeg fant de ordene, bare litt annerledes skrevet, i en bok jeg leste for et noen år siden. De pekte seg umiddelbart ut. Jeg sier ikke hvilken bok, men hvis noen finner den, send meg en melding så skal jeg si om det er rett og spandere en kaffe! Boken er ganske kraftig kost, nesten låtens rake motsetning, og det gjør det hele litt ekstra spesielt for meg.

Som tekstlinje på låten er det mer en referanse til hvordan man, gjerne sammen med en annen, kan stenge verden ute og drømme seg vekk til en verden hvor man selv bestemmer alt, man er selv det viktigste som skjer og ingen kan røre eller skade en. Litt sånn ungdommelig naivitet.

- Hvordan har korona-situasjonen påvirket låtskriving og opptaksprosessen?

- Jeg skrev mye av tekstene på reise med jobben i 2018-19, på kvelden på ulike hotellrom rundt om i Norge eller utlandet. Faktisk er musikken på to vers på Emperor skrevet på en tusen kroners ¾ reisegitar på Thon Hotel Lofoten i Svolvær. Jeg liker å skrive på reise, så da har det norwayrock.net

blitt mindre av det siden nedstengingen 12.mars, mens låtideer på gitar kommer fortsatt hjemme i kjelleren. Heldigvis var mye opptak ferdig før lockdown. Jeg tror siste vokal session var ferdig rundt 4.mars. Det var i grunnen flaks, for det blir både hosting og harking når jeg skal synge, så smittevernregler hadde nok stengt hele greia. Hehe, kunne blitt en bra sak i Dagbladet: Akkurat nå!!! Prog-innspilling ble smittebombe!!!

Siden jeg har en fulltidsjobb, måtte jeg gjøre en del innspilling på ferie- og avspaseringsdager. Vi gjorde violin med Åsa Ree litt etter at tiltakene var lempet litt på, da husker jeg vi var veldig påpasselige med avstand og slikt, det var nesten så vi følte vi gjorde noe ulovlig. Og orgelinnspillingen med Iver Kleive skjedde i juni, og da måte vi sørge for smittevask av orgelet og benkerader og føre lister over hvem som var i kirken. Musikkvideoen vi lagde til Magnified as Giants måtte jo og gjøres smittevernsmessig korrekt. Pandemien har virkelig spent bein på store deler av musikkmiljøet, både nye produksjoner og alle live opplevelsene som er borte. Det er virkelig ille og jeg håper folk klarer å holde motet oppe til vi er igjennom dette.

- Hvordan møtte du Iver Kleive?

- Jeg ble oppmerksom på han første gang i 1996, da han og Knut Reiersrud spilte “Kirken, den er et gammelt hus” live på spellemannsprisen. Jeg var fjorten år, hadde spilt gitar i et år og var stor fan av Pink Floyd. Jeg var med andre ord lett mottagelig for orgel og bluesgitar. Familien satt der på lørdagskvelden da de to gutta kom på og spilte det mest episke jeg noensinne hadde hørt. Jeg husker det øyeblikket fortsatt. Det var spinnvilt, en helt sinnsyk kraft. Klippet ligger på youtube, det er bare å titte, så skjønner du. Også sier faren min at “det der er Iver Kleive og han jobber jeg med i min nye jobb”. Og jeg bare “Hæ?!”. En uke kom han hjem med CDen Himmelskip signert av Iver.

Jeg fikk litt senere i bursdagsgave å spille med Iver og Knut, og da mine foreldre fylte femti spilte Iver og jeg konsert i Helgerud kirke med låter av han og Knut. Det var helt spesielt å være til stede da vi spilte inn Iver.

For meg er det utenomjordisk når han trår til på orgelet, og det å høre han

NRM 1-2021

19

spille på min låt var ganske stort. Knut er jo også en kjempeinspirasjon for meg, han er lett inne på topp fem over favorittgitarister, og alle de tingene han gjør med alternative stemminger av gitaren en helt fantastisk. Låten hvor Iver er med på, Hushed, starter forøvrig med Reiersrud-inspirert gitar, så ringen er vel sluttet på et vis.

- Tittelkuttet har mye gitarer, som visstnok alle er stemt ulikt?

- Ja, her er det viktig å holde tunga rett i munnen og fingrene på rett sted. Hovedgitaren er stemt i det som kalles New Standard Tuning (NST) og forbindes med Robert Fripps gitarskole Guitar Craft. Det var Eivind Lorentzen fra nå nedlagte Gentle Knife som for ca ti år siden introduserte med for både stemmingen og Guitar Craft. Siden dro jeg på samlinger både i Tyskland og i Italia, og i Italia i 2014 var Fripp selv lederen. Det var en spesiell uke med både frustrasjon og lærdom. NST innebærer å stemme gitaren i kvinter, som på en cello, og det gjør at du må tenke helt nytt.

Hele låten “Magnified as Giants” ble laget i den stemmingen, men da jeg skulle legge på flere spor, brukte jeg en Gibson 335 i standard stemming samt to ulike 12-strengere stemt ned en heltone til D. Et lite råd her når du skal spille inn to 12-strengere: ikke glem clip-on tuner sånn som jeg gjorde. Vi brukte sikkert en time ekstra på å dille med det i studioet til Arild Brøter. Det var jo vinter og, så kaldt et sted og varmt et annet. Arild og jeg ble enige om å legge skylden på Pymlico-gitarist Stephan, for han pleide å ha tuneren sin liggende der, men plutselig hadde han ikke det. Åpenbart hans feil!

- Du har valgt et format med fire sanger på et album, noe som sender tankene til Rushs “Hemispheres” og Wobblers “From Silence to Somewhere”. Er dette inspirasjonskilder for deg? Det er flere Wobbler-medlemmer som bidrar på platen.

- At det ble fire sanger er mest tilfeldig, det var et par andre jeg lurte på å ta med, men når man lager låter som er på 19 minutter begrenser antall sanger seg litt selv. Og etter hvert ble det klart at de fire var de som skulle være der. Men de to platene du nevner er uansett personlige favoritter. Wobbler er Norges beste prog-band, og et av de beste bandene uansett sjanger. Jeg er jo så heldig at jeg har kjent bassist Kristian Hultgren siden jeg i 2007 svarte på en annonse han satt inn i Musikkpraksis om å starte band. Vi har vært gode venner siden det, og hadde bandet Mirth Among Many i et par år, hvor jeg også ble kjent med Lars Fredrik Frøislie i forbindelse med innspilling, et unikum både hva gjelder keys og miks. Litt flaks det hele, plutselig bli kjent med opptil flere drevne prog-nisser gjennom en avisannonse. Vet dagens unge hva det er for noe, liksom? Da Andreas Prestmo begynte i Wobbler løftet det bandet ytterligere. Jeg har alltid vært en fan av stemmen hans, og har hørt mye rosende omtale av hans evner til 20 NRM 1-2021

vokalarrangement, så det var naturlig for meg som uerfaren vokalist å spørre Andreas om å spille inn vokal hos han. Han har et veldig koselig og proft studio i hagen, og tiden der var vel noe av det mest lærerike og hyggelige jeg gjorde i hele fjor. Det var utrolig å se hvordan han skapte kor-stemmer på rappen.

- "Emperor" har en ganske sammensatt og politisk tekst. Handler den om Trump?

- Både ja og nei. Introen på låten er inspirert av året 2016, og det er helt klart linjer i låten som er direkte inspirert av den nå heldigvis avgåtte presidenten og hans fans. Samtidig drar låten det lenger enn det gikk i USA, siden den beskriver en utglidning fra det autoritære og inn mot det totalitære med inspirasjon fra andre regimer. Det sier jo litt om stemningen de siste årene at man faktisk ender opp med å skrive sånne låter. Men selv om teksten har en klar politisk fortelling, er det også vers der som jeg forbinder med andre ting, som rusmisbruk og de konsekvenser det kan ha for vennskap og samhold. Hehe, her ble det mørkt, gitt.

Viktig å si at låten faktisk ender med håp, så folk ikke tror det er helt natta.

- Du har to ulike trommiser på albumet, Arild Brøter fra Pymlico og Henrik Fossum fra Airbag. Hvorfor det?

- Jeg bestemte meg for Arild etter at Henrik skrøt sånn av han etter en Pymlico-konsert i Bergen. At Arild har eget studio og masse erfaring gjorde også at jeg gjorde alt av gitarer og annet hos han. Vi hadde en veldig god kjemi og han ga svært verdifulle hint og vink under hele prosessen. Samtidig var Emperor en låt hvor det var naturlig å spørre Henrik, siden han er en skikkelig rocketrommis og låten har musikalsk inspirasjon fra Tool. Det var kult å se Arild ta opp Henrik på Arilds trommer.

Han likte det han hørte og det var omtrent like før de to endte opp med å starte “Oppsal forening for gjensidig anerkjennelse”. To nydelige trommiser, rett og slett.

- "Lighter than Air" er på 19 minutter og starter i et landskap man forbinder med Pink Floyd og Marillion, før man hint av 80-talls King Crimson og Rush og ender i psykedelia fra tidlig 70-tall. Hvordan sydde du dette sammen?

- Først klar og sist ferdig, den låten der. Det er ideer der som er over ti år gamle som jeg alltid har visst skal bli en låt. Låter som Ocean Cloud av Marillion eller Airbags Homesick, hvor man endrer tempo og toneart, viste meg at det var mulig å få dette til å henge sammen. Og det var virkelig artig å be Lars dra frem Jarresynthene. Men jammen var det trøbbel på veien, og. Akkordene

på midtdelen var klare, og Kristian kom med en veldig kul og komplisert bassgang han egentlig skulle bruke til noe annet, i annen toneart og tempo. Dette blir bra, tenkte vi, og spilte inn. Men da vi skulle spille inn vokal på midtdelen ble det åpenbart at “computer says no”. Det passet ikke, rett og slett. Jeg stod til og med med megafon i sofaen i Andreas’ studio i et forsøk på å få det til å funke. Konklusjonen ble noe sånt som at dette var strand-prog, ta med deg badeballen hjem og lag noe nytt!

Dette var i januar 2020, og vi begynte å få dårlig tid. Så da måtte jeg sette meg ned, lage ny musikk, skrive ny tekst og spille inn alt på nytt. Og her kom Kristians evner frem til fulle, for den bassinga han gjorde på det nye partiet, uten noe særlig tid til forberedelser, var helt suveren. Så får heller strand-progen leve videre i hjertene til de få som vet, hehe.

- Hva bringer fremtiden for Caligonaut?

- Jeg håper jo albumet blir godt mottatt og at folk får noe ut av det jeg har forsøkt å formidle. Også har jeg flere ideer på lager som jeg skal jobbe ut til et album til etter hvert. Jeg liker det utrykket som jeg har skapt på platen, så da blir jo spørsmålet hvordan videreutvikle det til neste gang. Det hadde vært gøy å spille Caligonaut-låter live, men gitt den pågående situasjonen har det egentlig vært et ikke-tema, dessverre. Men det er et mål å gjøre det, for jeg tror de låtene her gjør seg godt live.

norwayrock.net

LIQUID TENSION EXPERIMENT

Tony Levin taler til folket Tony Levin har i flere tiår vært en av bransjens mest benyttede bassister, og han har spilt på over 500 album med så forskjellige artister som Peter Gabriel, King Crimson, Paul Simon, Bryan Ferry – og Alice Cooper. På tampen av nittitallet dannet Levin Liquid Tension Experiment sammen med Dream Theater-musikerne John Petrucci, Mike Portnoy, og Jordan Rudess. Etter to skiver ble det lenge stille. Veldig lenge. Men så plutselig ut av det blå, etter 22 års pause, dukker bandet opp igjen med albumet ”Liquid Tension Experiment 3” opp på plateselskapet InsideOut. En så uventet hendelse må få sin forklaring, så intervju ble ordnet, vi benket seg foran laptopen, slo på Zoom, og fikk en smørblid Levin rett inn i stua.

TEKST: TROND GJELLUM FOTO: TOBIAS ANDERSSON

- Hvor i verden befinner du deg nå?

- Akkurat nå sitter jeg hjemme i Kingston, omtrent to timer nord for New York City. I dag kom vinteren, og til og med hunden min kvier seg for å gå ut i dette været - og den vil alltid ut! Det er likevel ikke så mye snø og så kaldt som dere har det i Norge. Hvordan er det hos dere nå?

- Minus 10 grader og snø.

- Ouch! Ja, jeg skal ikke klage!

- Som du sier, har du vært en del i Norge …?

- Ja, flere ganger. Første gang var med Peter Gabriel i 1977/78, og deretter har det vært med mange andre band, som King Crimson, Stick

norwayrock.net

Men, skal vi se ...

- ... og Anderson, Bruford, Wakeman and Howe ….

- Mitt Yes-øyeblikk! Mener å huske at det var en bra konsert på en bra turne, og det var artig å få spilt Yes-låter sammen med Bill (Bruford, trommeslager i Yes og King Crimson). Norge har for øvrig et publikum for slik musikk ... prog eller hva man vil kalle det … og uansett hvilket band jeg spiller med, opplever vi å møte et lydhørt og interessert publikum. Jeg liker det, for det gir noe tilbake til oss som musikere.

- Du har også spilt med norske musikere?

- Ja, flere. Den første var Kenneth Sivertsen, en stor musiker som nå dessverre er død. Saksofonisen Bendik Hofseth har jeg også spilt med flere ganger. Han er en uhyre dyktig musiker, og har blitt en god venn av meg. Han bidrog på ei soloplate jeg lagde, og jeg var så interessert i å se

NRM 1-2021

21

en fjord og gjøre opptak der, men Bendik dro meg ned på jorda igjen, så vi endte opp i et studio i Oslo. Jeg har fortsatt ikke sett en fjord, så jeg tenker fortsatt på at jeg kunne slått det sammen med å spille inn. Vi får se hva som skjer når pandemien pakker sammen.

- Ja, med tanke på pandemien. Det bringer oss til det uunngåelige spørsmålet i disse tider: Hvordan har pandemien påvirket deg? Hva har du brukt lockdowntiden til?

- En god del av det siste året har jeg brukt på den nye fotoboka mi som du får kjøpt via hjemmesiden min tonylevin.com. Fotografering har vært en livslang hobby, og denne boka har bilder fra flere tiår med livet på veien med forskjellige band og artister. De tidligste er fra tidlig syttitall, mens de nyeste er fra den siste Crimson-turneen.

- Du har hatt en lang karriere som studiomusiker. Hvordan har det blitt påvirket av pandemien?

- Det har faktisk blitt en god del innspillinger hjemmestudioet mitt, noe for andre, men også en del skisser og ideer jeg håper å få brukt i en elle annen fremtidig sammenheng. Det er lite stress å kunne ta opp musikk hjemme, og det er hyggelig å kunne gå ut en tur, lufte hunden, snakke med kona, og så gå tilbake til studio og jobbe videre. Jeg har også begynt å trene regelmessig. Når man har blitt så gammel som meg og stadig være på turne, må man trene for å klare å henge med.

- Hvordan opplever du at musikkbransjen blir påvirket av pandemien?

- Det er ikke tvil at musikkbransjen over hele verden får et hardt slag. Ikke bare mister musikere spillejobber, men livescener går konkurs, lydteknikere og sceneteknikere forsvinner fordi de må tjene penger, studioer forsvinner og så videre. Mye av infrastrukturen i musikkbransjen ser ut til å få en skikkelig trøkk, og det tror jeg vi kommer til å slite med ettervirkningene lenge. Men vet du hva?

For min egen del kan jeg faktisk ikke klage.

Det er jo slitsomt og tragisk for altfor mange mennesker, men for meg har det handlet om å få en ro jeg ikke har opplevd på veldig mange år. Normalt består et arbeidsår for meg av mye turnering, kanskje så mye som åtte – ni måneder i året, og det er sjelden jeg et hjemme mer enn et par uker av gangen før jeg skal ut på en ny turne. Nå har jeg vært hjemme i syv måneder, og min kone kan nesten ikke tro det!

He he, kanskje hun har fått blandende følelser for å se meg nesten for mye. Hunden vår elsker det, for nå går vi lange turer hver dag.

- Det var jo godt å høre, men hva savner du mest, nå snart etter et år med forskjellige grader av lockdown?

- Det er et savn å ikke kunne spille konserter, men når jeg tar meg i å tenke at jeg skulle hatt det sånn og slik, husker jeg på alle kollegene mine som ikke har det så bra

22 NRM 1-2021

som meg. Jeg har tross alt eget hus med hage og slipper å sitte hele dagen i en knøttliten leilighet i downtown New York. Du ser også at jeg sitter i hjemmestudioet mitt, og her kan jeg øve, gjøre opptak og få praktisert som musiker, noe man ikke kan få gjort hvor som helst. Jeg har gjort en del innspillinger her i løpet av nedstengingen, så jeg har både tjent litt penger samtidig med at jeg har fått øvet og spilt.

- Hvordan kom innspillingen av ”Liquid Tension Experiment 3” i gang midt oppe i alt dette?

- Å spille inn alene hjemme kan ikke det erstatte å være i et rom med andre musikere, det å kunne interagere og skape noe sammen, så da gutta i Liquid Tension Experiment tok kontakt og sa at nå gjør vi det beste ut av dette og går i studio på trygt vis og lager plate, takket jeg ja umiddelbart. Vi hadde noen logistiske utfordringer for å sikre smittevern, men i løpet av tre uker klarte vi å få skrevet, øvd inn, spilt inn og mikset et helt nytt album.

- Man må vel kunne si at denne utgivelsen var ganske uventet: etter 22 år kommer dere plutselig tilbake igjen – under en pandemi – og gir ut ikke bare ei skive, men faktisk nok materiale til å gi ut den dobbel-cd og trippel-lp.

- Ja, vi tok virkelig i når vi først fikk muligheten. Du kan vel si det slik at det er et resultat av at vi har veldig god studiorutine. De tre andre er noen varme og vennlige folk, men når de er i studio, er ikke noe tull, unødvendige pauser og utenomsnakk, men dedikert og beinhard jobbing. Det er intenst, akkurat som musikken.

- Da dere spilte inn på nittitallet var to av fire medlemmer på en eller annen måte med i Dream Theater, mens nå kan tre av fire medlemmer knyttes til Dream Theater.

Føler du deg litt på utsiden og at de har et bånd du ikke har?

- Jeg skjønner at man kan tenke det, men det er på ingen som helst måte slik. De er av høyt kaliber og ekspertise som respekterer alle i bandet, og jeg føler meg som en jevnbyrdig deltaker som får gitt mine bidrag til musikken.

- Ja, med tanke på bidrag: Hvordan skriver dere en typisk LTE-låt? Er det vi hører på albumet nær det dere begynte med, eller er det langt unna? Hva har skjedd i mellomtiden?

- Et godt spørsmål, og selv om vi kan gjøre det på litt forskjellige måter, har det ofte en tendens til å bli en prosess som starter med at vi rigger oss opp i studio, plugger på oss hodetelefonene, og så sier (gitarist) John Petrucci: ’Jeg har et riff’. Så spiller han noe som går så fort og er komplekst at jeg ikke klarer ikke synge det. Noen få sekunder etterpå slenger (keyboardist) Jordan Rudess seg på, og spiller det John gjorde feilfritt, akkurat som om han skulle ha skrevet det selv. Mike Portnoy drar frem et polymetrisk groove med rare

aksenter, og dobler rytmikken til de to andre uten det minste problem. Og så har du meg, da: Jeg prøver etter beste evne å få oversikt over hva som skjer, og må be dem om å sakke litt ned så jeg får det med meg og kan spille det selv. Det gjør de, men så sier Jordan at han også har en idé som ligner litt. Så spiller vi hans idé noen få takter, og nå er det John sin tur til å feilfritt spille Jordans ide. Nå har vi plutselig en ny seksjon, og da sier plutselig Mike at ’Nå tar vi den i syv istedenfor ni som den første idéen går i’. Så gjør de det, mens jeg fortsatt sliter med å huske det første riffet. Nå kommer det enda en ny seksjon, og Mike tar frem ei tavle der han begynner å skrive ned strukturen på. Og enda står jeg og strever med det første temaet. Nå har det gått fra å være to til fire til seks minutter på en time, og etter to timer er den 12 minutter lang. Slik vokser komposisjonene våre av seg selv Og tro det eller ei: jeg strever fortsatt med det førsteriffet, og må si enda en gang at ’Unnskyld gutter, men kan dere spille det første bare en gang til?’. Men det stopper ikke der! Vi tar opp nesten alt vi gjør, og Mike kan sitte hele natten og høre gjennom mens han tar notater. Så kommer han dagen etter på og sier gjerne noe slikt som ’Dere, husker dere de fem sekundene fra jammen i går kveld? Hvis den kommer inn her i F og i femtakt, da …’. Og ja, fortsatt sliter jeg litt med temaet vi begynte med dagen før.

- Haha, det høres jo forferdelig hektisk og slitsomt ut!

- Det går fort og jeg sliter noen ganger med å henge med, men det er verdt det. På mange måter er låtene våre er som små symfonier med mange seksjoner, med store kontraster og dynamikk. Det er oss og vår sound. Jeg har sansen for band og artister som har en egen sound, og for oss er det mange partier i en låt.

Derfor blir alle låtene lange - både noe vi og fansen liker.

- Det virker nesten som om dere trykker på opptaksknappen med en gang dere kommer inn i studio?

- Haha, ikke bokstavelig talt så fort, men vi var kjapt i gang, og kastet ikke bort tiden.

Vi hadde en fast tekniker med oss, og alle instrumentene er mikket opp og plugget i lydkortet, så når vi jammet, skrev og øvde, kunne vi be teknikeren gjøre opptak. Og noen ganger trykker han på opptaksknappen selv om vi ikke har sagt noe, fordi han hører noe av musikalsk verdi.

- Jeg merker at du nærer en viss beundring for dine medmusikanter ...?

- I høyeste grad! At de kan jobbe så kjapt og effektivt, er uhyre imponerende. Jeg er en ganske kjapp musiker selv, som lærer fort og takler det meste av teknikk, men jeg tror jeg aldri har møtt slike musikere før, og jeg er den første til å innrømme at jeg ikke på deres nivå.

Men en kjappere bassist som doblet de andre, hadde gitt et annet band med en annen sound.

Jeg gjør det jeg gjør, og de liker det.

norwayrock.net

- Det synes jeg er et viktig poeng. Som trommeslager liker jeg at du med basspillet ditt binder det hele sammen med en perfekt blanding av teknikk og musikalitet. Når trommis spiller fort, spiller du færre noter, og holder det nede – og motsatt – nnoe som er med på å skape dynamikk og kontraster.

- Aller først: takk for komplimentet! Jeg tenker egentlig aldri over hva jeg gjør som bassist, for jeg har ingen generell plan eller prinsipp som jeg konsekvent følger. Jeg lytter til musikken, og så gjøre jeg det jeg synes passer. Når jeg hører en låt for første gang, tenker jeg hva slags sound og hva slags spill kan passe for den spesifikke låta. Så ser jeg meg rundt og ser om jeg finner et instrument som kan passe for å få til dette soundet.

Det blir som snekkeren som ser etter det rette verktøyet til oppgaven.

Kanskje velger jeg funk fingers, eller barnebleie under strengene for å bassen en mer stakkato sound, slik jeg gjorde med Peter Gabriel en gang.

- Som du nevner, er LTE sin musikk veldig sammensatt, med mange forskjellige partier og mange kontraster. Påvirker det valgene du gjør?

- Selv om jeg prøver å bruke samme instrumentet gjennom en helt låt, hender det jeg bytter. For eksempel kan det være at et parti er storslagent, og da trenger en bass med tykke strenger kjørt gjennom en stor høyttaler-rigg, mens et annet parti går fort unna med mange noter, og da er det Chapman Stick rett i mikebordet.

- Jeg har forstått det slik at dere jammer mye. Er det noen låter på skiva som er rene jammer?

- Opptaksutstyret var alltid klart, og mot slutten av dagen jammet vi ofte et par timer. Noen av disse jammene var så gode at vi redigerte dem ned og brukte dem på skiva. Andre jammer dannet utgangspunkt for temaer som vi skrev videre på, så dette var spennende og gode «test grounds» for musikalske krumspring. Jamming er viktig i et band, og når noen sier ’Let’s jam’ vet man at det kan komme masse spennende ut av det. Kanskje ikke man opplever det like stort der og da, men dagen etterpå når man hører, hører man ofte bra ting.

Eller motsatt.

- Er det noen av låtene på skiva som er rene jammer?

- Tre av låtene på skiva er redigerte jamsessions uten overdubs. «Chris and Kevins Adventure» så dagens lys en kveld da John og Jordan hadde gått til hotellet. Det var kun Mike og jeg var igjen i studio, og vi hadde ikke helt lyst til å gi oss. Jeg hadde en elektrisk kontrabass i studio, og begynte å spille på den med bue, og Mike slang seg på, og vi jammet i tre kvarter. Det hadde vært en lang dag, og etter innspilling var jeg sliten og dro rett på hotellet. Mike som det arbeidsjernet han er, klarte jo selvfølgelig ikke å vente til dagen etter med å høre på opptaket, så da jeg kom i studio neste morgen, hadde han lyttet gjennom og plukket ut noe han ville ha med som en egen låt – som han i typisk Mike-stil selvsagt hadde en gitt tittel. «Shades Of Hope» er en improvisasjon med bare John og Jordan, mens «Liquid Evolution» er hele bandet. At vi kan blande skrevne låter og jammer på ei skive uten at det låter sprikende, synes jeg er en av de store strykene våre, og noe jeg håper vi kan gjøre mer av i fremtiden.

Crimson, Stick Men og Levin Brothers, Jordan og John har Dream Theater som er booket ett til to år fram i tid, og Mike er jo med i noen og tyve band samtidig som har sine timeplaner fullstappet for flere år fremover. Å få noe inn i en felles timeplan, er en nesten umulig øvelse. Men denne gangen vil vi virkelig gjøre en turne. Ikke fordi vi ikke ville gjøre det før, men fordi vi på en måte vil ta igjen for alt covid har tatt fra oss.

- Kan vi forvente oss en tur over til Europa?

- Personlig håper jeg på en turne som er mer enn bare noen helger her og der, og med tanke på hvor stort publikum vi har i Europa, hadde det vært veldig gøyalt å komme seg over for en lengre turne. Men som sagt det er et stort puslespill som skal legges av fire musikere som sitter med mange brikke, og i tillegg er det så mye som er usikkert med pandemien i tillegg, så jeg kan dessverre ikke love noe.

- Du nevnte såvidt King Crimson: Hva skjer i King Crimson-leiren for tiden?

- Våren 2020 hadde vi planlagt en omfattende turne, men pandemien satte jo selvsagt en stopper for en, så den ble flyttet til juni i år. Men nå er det allerede flyttet til juli og september, og jeg tror det blir flyttet igjen.

Det samme tror jeg vil skje med konsertene vi har planlagt i Japan og Australia i oktober og november. Men selv om vi ikke får øvet eller spilt konserter, er vi hyppig i kontakt på e-post – forresten svarte jeg på det rett før jeg snakket med deg – og vi er veldig klare for å komme oss ut på veien igjen. Vi hadde planer om å spille en god del materiale vi ikke har spilt før, og dette vil vi veldig gjerne få vist frem på en scene.

Med det lukkes samtalen, og skjermen blir mørk. Da er det bare å krysse fingrene og håpe at Levin og kompani i en overskuelig framtid entrer en norsk scene.

- Planlegger dere noen konserter, eller kanskje en turne?

- Vi håper at det etter hvert kan bli mulig å få til noe live med dette, men det er en enorm jobb å få timeplanene våre til å samstemme, så her er det snakk om et langtidsperspektiv. Jeg har King

norwayrock.net

NRM 1-2021

23

STEVE LUKATHER tilbake til røttene Noen intervjuobjekter er enklere å få i tale enn andre. Steve Lukather er en av de. 63-åringen har en karriere få kan matche, med en merittliste man ikke kan kimse av. Hvem kan liste opp Michael Jackson, Lionel Richie, Richard Marx, Edgar Winter, KISS, Alice Cooper, Ozzy, Chicago og Miles Davis, på CVen, bare for å nevne noen svært få? Ikke mange. Ei heller har mange fått så mye tyn som «Luke» og resten av Toto. Nå har de vært i hardt vær igjen, grunnet en svært bitter og grinete enke, noe som helt tydelig har satt sine spor i en svært emosjonell mann. Vi fikk en lang og interessant videosamtale med gitarguden Steve Lukather, og fikk etter hvert penset samtalen inn på grunnen til at vi skulle prates; den kommende soloskiva «I Found The Sun Again».

24 NRM 1-2021

norwayrock.net

TEKST: JAN EGIL ØVERKIL FOTO: ALEX SOLCA LIVEFOTO: ANNE-MARIE FORKER

- Hei, Luke. Så hyggelig å høre fra deg. Hvordan står det til i California?

- Joda, alt tatt i betraktning, så går det ikke så verst. Jeg forsøker å holde meg opptatt. Jeg har grodd skjegg, som du ser. Forresten så har alle jeg kjenner grodd covid-skjegg.

- Ja, du rocker gråskjegget godt der, ser jeg.

- Haha. Ja, jeg lot være å farge det, men jeg må nesten fortsette med hårfargen, den har jeg holdt på med i over 30 år nå.

- Fint å se deg, det er ei stund siden sist.

- Ja, det er lenge siden. Herregud for et år det har vært! Jeg var med ferdig den nye soloplata i februar, og har sittet på den siden da. Helt jævlig! Jeg har en turné å planlegge, men hvem vet når det kan bli noe av.

I mellomtida har jeg vært med på plata til Joseph, så jeg tenkte; ’Vi liker å jobbe sammen, så hvorfor ikke få han med på selskapet mitt, så kan vi slippe de samtidig’. Vi har nettopp betalt en formue på noen søksmål, og endte opp med å beholde rettighetene til bandnavnet, så vi tenkte at vi må bruke det. Joe og jeg har tilbragt mye tid sammen det siste året, han bor rett nedi gata her. Han er singel, og er mye alene. Han ble forresten bestefar i går. Han er her nesten hver dag, kjæresten min mater ham, og sørger for at han spiser riktig mat. Han er rett og slett en av svært få jeg slipper inn i huset. Vi har få mennesker rundt oss, og er forsiktige.

Han, med en nyfødt sønnesønn, og jeg, med min 9-årige autistiske sønn forsøker å skåne oss for risikoen for smitte. Om sønnen min skulle fått Covid kunne det blitt katastrofalt. I tillegg er Ringo (Starr) innom iblant.

Han er jo 80, så han er også forsiktig med hvem han omgås. Og de voksne barna mine er selvfølgelig innom, men som sagt, vi er jævlig forsiktige her i huset.

Vi måtte tenke på helt nye måter når vi satte sammen det nye bandet også. Ti dager brukte vi med bandet for å være forberedt til streamingkonserten vi holdt 21.november. Jeg gjorde den mest for å vise at vi er i stand til å reise bandet opp på beina igjen, selv etter nok en rettsrunde.

Det tar liksom aldri slutt, ikke sant. Men Joe og jeg har lyst til å fortsette med Toto, for vi elsker å gjøre disse låtene, så det vi gjør, er å spille hitene, noen mer ukjente låter og noen av solo-låtene våre når vi drar på turné. Vi kunne gjort noen sololåter nå også, men lot det være, siden platene ikke er ute enda. Jeg vet at noen låter var savnet på live-streamen, men de blir med på setlista når vi drar ut på veien. «Africa» blir med, ikke vær redd. Grunnen til at den ikke var med, er rett og slett at den er svindyr å spille i en sending, i motsetning til på konsert, og det kan vi takke kun én person for. Det er ikke mye kjærlighet i rommet, for å si det sånn. (Enken etter trommis Jeff Porcaro er personen bak søksmålene mot bandet. Porcaro står som en av komponistene til «Africa», så hans del av alle royalties tilfaller henne.) Om vi skulle spilt låta på denne konserten, ville det kosta oss rundt $200.000 i «sync-fee», og det har jeg rett og slett ikke råd til. Utgiftene på den på en vanlig konsert er på et helt annet nivå.

Men, joda, «Africa» er med på veien. Dessuten forsøker jeg å ha minst mulig med denne dama å gjøre, det påfører meg for mye smerte, rett og slett. Du aner ikke hvilke beskyldninger som blir slengt ut. Jeg tok over managementet for Toto for fem år siden, og tok dermed ansvaret for alt som følger med. Tidligere management har gjort endel rare ting som jeg måtte rydde opp i, så det forsvant mye penger der også, så det har vært lange dager med mye papirarbeid for å rydde opp i alt dette. Og som manager for bandet, er det også jeg som får all dritten slengt i trynet fra visse advokater. Du skjønner greia. Jeg fiksa avtalen med boks-settet «All In», som kom i 2018, de solgte jo ut på null tid. Alle 2000 gikk nærmest på dagen, og vil aldri bli trykt opp igjen. I tillegg har jeg ordna en 50%-deal på all strømming, noe som, så vidt jeg vet, aldri har skjedd før. Jeg gjorde strømmeselskapene klare over hvor mye vi faktisk strømmes. I løpet av neste år passerer vi 3 milliarder, noe jeg må si ikke er så verst for et band som har blitt tråkka på så mye som Toto. Herregud, bandmedlemmer har dødd, andre er for syke til å være med ut. De eneste som er igjen, er Joe og jeg. Jeff og Mike (Porcaro) er døde, Bobby (Kimball) er syk, Steve norwayrock.net

(Porcaro) er ferdig med turnering, og David (Paich) er heller ikke frisk, man ser godt på strømmekonserten hvor skrøpelig han så ut. Men han var med likevel, for å vise sin støtte. Det er godt å ha en ny versjon av bandet oppe igjen, men det er vondt å vite at mange forsøker å stikke kjepper i hjulene på oss for å trykke oss ned. Jeg har fått skylda for mye jeg ikke har gjort, og vi ble frikjent i retten, men det er det ingen som skriver om. Jeg må passe meg så jeg ikke sier for mye her nå, for jeg har fått munnkurv, så om jeg plaprer for mye, kommer advokatene igjen. Jeg tror ikke jeg kan fise uten at denne dama kommer på nakken min igjen, det er noe jævla pisspreik! Jeg forsøkte å komme til enighet utenfor rettssystemet, og foreslo at vi skulle sette oss ned sammen før det gikk så langt. Men målet var først og fremst å knuse meg. Til og med Steve (Porcaro) trakk seg unna da det sto på som verst. Jeg er den eneste som har stått gjennom alle 15 inkarnasjonene av bandet, og har aldri vært borte én eneste dag!

Hvorfor skulle jeg risikere bandet akkurat nå, i gjenoppblomstringa? Det henger ikke på greip! Steve ble jo forbanna for at jeg tok noen prosent ekstra av inntektene for management-jobben. Jeg tar ikke 15%, jeg tar ikke 10% en gang, men det er helvetes mye jobb, så jeg mener jeg fortjener å få litt igjen for det, ikke sant. David og jeg er de to igjen fra det opprinnelige bandet, og spesielt Dave tok dette hardt. Han startet tross alt bandet, og har ikke helse til å stå i det sjøl. Han ga Jeff 50% av rettighetene til «Africa», og kunne gjort det bra på at låta for eksempel kunne blitt brukt i filmer, men hun nekter ham alt dette, ettersom hun sitter på Jeffs halvdel. Hun trenger ikke pengene, men behøver vel ikke hindre oss bare av den grunn, om ikke bare for å være jævlig. Og hvorfor venta hun 30 år med å starte denne krigen? Ok, nå har jeg babla lenge her. Kjør på med spørsmålene du har.

- Hehe, det er sånn jeg kjenner deg, dette er topp. Hvordan opplevde du strømme-konserten?

- Merkelig å spille live for ingen, det må jeg si. Eller; det var en håndfull venner og slekt der, og crewet, selvfølgelig. Det var bisart. Vi kjørte en veldig enkel produksjon, det var liksom bare på med lyset, og tell opp.

Jeg satte sammen bandet på ti dager! Det var litt av en opplevelse. Ny trommis, ny keyboardist, mye koring som skal øves inn. Vi måtte begynne helt fra bånn av. I utgangspunktet tenkte vi å ta med et par låter fra de nye platene våre, men selskapet ba oss om å vente til platene er ute. Dermed bestemte vi oss for å vise at disse gutta kan spille Toto-låtene, for det vet vi at de fikser. Alle inkarnasjonene vi har hatt har klart det med bravur. Vi fikk selvfølgelig mye tyn denne gangen også, for at vi ’ikke er Toto lengre’, men alt det har vi hørt før. Selvfølgelig er det ikke det samme bandet som startet opp på 70-tallet, det er heller ikke Toto anno 2000 eller 2019, men dette er så nære det er mulig å komme nå. Egentlig skulle det ikke bli mer Toto i det hele tatt, men etter ett år hjemme, og etter en prat med juristene og økonomene våre, i tillegg til promotorene og agentene, ble vi rådet til å bruke navnet. Jeg mener; vi har betalt for det, så hvorfor ikke benytte oss av et varemerke vi faktisk har betalt for? Men som jeg sier; Joe og jeg er de eneste som er igjen nå. Bobby har fått Alzheimer, Dave er ikke frisk nok til turnélivet lengre, og Steve ønsker ikke å turnere lengre, og å ta med de store navnene vi gjorde før, har jeg ikke midler til mer. For hver konsert vi spiller, må jeg betale prosenter til både Mike og Jeffs enker. Og det er fra bruttoinntektene! Hadde vi enda kunnet betalt fra nettoinntektene, ville vi hatt mer å rutte med, men neida. Jeg blir truet med søksmål da også.

- Men du fant sola igjen.

- Det gjorde jeg! Jeg forelsket meg i ei fantastisk jente! Hun har virkelig forandret livet mitt! Vi har vært sammen litt over et år nå, vi møttes like før dritten traff vifta, så hun har bodd sammen med meg gjennom hele perioden. Herregud jeg er glad hun allerede var her før alt stengte ned.

Jeg har vært alene noen år nå, så dette var et kjærkomment skifte for meg. Jeg er 63 nå, og vet ikke hvor mange år jeg har igjen, men håper selvfølgelig at jeg har noen somre igjen i meg. Se på Ringo, han er 80, og vil fortsatt dra på turné, så jeg håper jeg er som ham på det området.

Jeg føler jeg mister en ny venn nærmest ukentlig, det er ikke moro. Jeg er på samme alder som min far var da han fikk kreft og gikk bort. Det er snålt, skal jeg si deg, å være like gammel som din far da han døde. Man NRM 1-2021

25

blir litt rar, sjekker kroppen for kuler og greier, herregud… Jeg kunne like gjerne vært død, jeg dreiv kroppen ganske hardt til tider. Ikke at jeg forsøkte å ta livet av meg, men det var på en måte det jeg gjorde, hvis du skjønner. Jeg har vært edru i over 11 år nå, ikke børst, ikke røyk, ingenting.

- Gratulerer, imponerende!

- Takk. Vi lever vel alle på lånt tid i disse tider. Jeg husker da jeg var ung, at 65, da er man gammel da! Og her er jeg, to år unna sjøl.

- Du er da bare ungfolen. Og musikk har du fortsatt i deg!

- Om jeg har! Kroppen er ikke på topp akkurat, begge skuldrene mine er kaputt, og jeg har vondt både her og der. Det er muskulært, så jeg forsøker å holde det i sjakk.

Det er ikke artritt eller den slags dritt. Jeg har ikke samme fart i fingrene som før, men nå sitter det 7-åringer på nettet og spiller fortere enn alle. Imponerende det, men om du har en diger pikk, hva annet kan du gjøre enn å vise den til kompisene dine for en god latter?

- Haha! Fortell litt om plata. Eller kanskje rettere sagt; platene. Du slipper jo «I Found The Sun Again» samtidig med Joes «Denizen Tenant».

- Joe har jobbet lenge med sin. Grundig!

Han ville gjøre ei plate på sin måte, uten at noen forteller ham hvordan han skal gjøre ting.

Han kunne bruke timevis bare på å stille EQ på koringa. Sånn hadde han lyst til å gjøre det, og nå hadde han muligheten. Jeg mener dette er den beste skiva han har laget. Jeg gikk i stikk motsatt retning, og jobbet raskt, og spilte inn det meste live. Siden vi bidrar på hverandres plater, har vi fulgt framgangen til hverandre underveis, og vi la merke til at de låter ikke så ulikt, til tross for dette, og Toto-platene har jo alltid vært mangfoldige uansett. Joe satte på platene våre på shuffle, bare for å høre hvordan det ble, og det var ganske interessant, skal jeg si deg. Joe og jeg, og Dave også, forsåvidt, er på begge disse platene, og det høres. I tillegg til Simon (Phillips) som bidrar på plata til Joe. Jeg skulle gjerne hatt med Dave mer på plata mi, men av medisinske årsaker lot ikke det seg gjøre. Det samme gjelder med Toto da vi gjorde strømme-konserten. Dave var der, og spilte litt, men for det meste var han med for å backe oss opp, og for å følge med at koringene ble arrangert riktig og slike ting. Han var god å ha når keyboard-arrangementene skulle gjøres og slike ting. Den nye keyboardisten (Steve Maggoria) har et høyere register enn det Bobby hadde da han var på topp, det er helt tullete! «Sput», trommisen er helt vanvittig, han er jo kjent fra blant andre Snarky Puppy, for den som kjenner til de, han bringer nye farger til soundet, og John Pierce (bass) er en god gammeldags groover, så vi har det beste fra alle verdener denne gangen også. Vibben i rommet er fantastisk. Det er moro igjen, de siste par årene var vanskelige,

26 NRM 1-2021

må jeg innrømme. Det skal bli kult å dra med denne gjengen ut i verden og gjøre det vi liker best; å spille live for folk. Dessuten er det der vi tjener penger. Jeg ber til høyere makter at vi kommer oss ut av tåka snart. Jeg vil ut og spille igjen, ikke sant. Jeg har ikke vært hjemme så lenge siden jeg bodde hjemme med foreldrene mine som 17-åring, dette er nytt territorium for meg. Det er deilig å være hjemme, for all del!

Jeg elsker å være her og får være pappa, det er jo første gang det også. Da Trev og Tina var små var jeg alltid borte, nå har jeg faktisk fått føle på livet hjemme, selv om det ikke er et vanlig liv, når vi ikke kan forlate huset på vanlig måte. Dessuten har jeg fått vært hjemme med kjæresten min, sovet i senga mi og spist sunn, hjemmelaget mat. Men nå er jeg klar for å dra ut på veien igjen. Det ligger i blodet mitt.

Når du først har blitt med i dette sirkuset, er det ikke bare å slutte, det er som mafiaen, du kommer deg inn, men du kommer deg ikke ut, haha.

- Ikke sant. Jeg har lest at dette kan være den siste full-lengderen du gir ut?

- Tja, jo, om man tenker på et fullt album, kan det jo hende. Greia i dag, er at de fleste hører ikke på et helt album lengre. Man setter Spotify på shuffle, og tar det dure i bakgrunnen mens man holder på med andre ting, og heller ikke behøver å betale mye for det. Vi tjener ikke mye på platesalget i seg selv. Og det å lage ei skive er dyrt, i hvert fall for meg, som bruker de folkene jeg gjør. Og jeg gidder ikke bruke folk bare fordi de er billige, jeg stiller høye krav til musikerne mine. For pokker, jeg stiller høye krav til meg selv, men det er sånn jeg jobber. Nå brukte vi bare åtte dager i studio, det har jeg aldri gjort før. Vi spilte inn ei låt per dag, rett inn, alle samtidig. Bare de åtte dagene, studiotid, musikere, det er et stort regnestykke bare der. Så åtte nye dager på miks, før mastring og trykking. Det koster. Mye! Jeg forsøker å være kul med musikerne, og betaler de bra, det er viktig for meg. Jeg henter ikke inn tjenester, slik mange gjør. Jeg har spilt gratis sjøl, det er ikke det. Jeg spilte nettopp gratis for Snarky Puppys gitarist Mark Lettieri.

Han spurte meg om jeg ville spille på skiva hans, så jeg måtte spørre ’Er det fordi du skal se bedre ut?’, haha. Neida, vi lo godt av den.

Men jeg spilte på skiva, og syns det var såpass ålreit, at jeg ikke tok betalt for det. Jeg er jo fan av Snarky Puppy.

- Er gutta dere hadde med på strømmekonserten de som blir med på turné?

- Jeg antar det. Vi hadde det jævlig fint på denne konserten, så forhåpentligvis er ensemblet samlet nå. Joe og jeg ønsker å turnere sammen, og har funnet folk vi trives med, og som krydrer låtene på en litt annen måte enn vi har gjort før, men sånn har Toto alltid vært, alle bringer sitt eget inn, selv om hovedingrediensen er den samme. Vi kommer til å spille «Africa», «Hold The Line» og

«Rosanna», det er historien vår. Men vi henter fram noen mer ukjente låter også, som «You Are The Flower».

- Ja, den har vel ikke vært spilt live på en stund!

- Haha, nei, folk gikk nesten av hengslene!

Det er et nikk i retning Bobby, for å vise at vi er venner. Bobby og jeg gjorde opp for flere år siden, det er ikke noe ondt blod der, som mange fortsatt tror. Joda, det var tider da vi slengte dritt til hverandre, det er ingen hemmelighet. Men folk forandrer seg gjennom hele livet, og for min del så er jeg ikke lengre den drita fulle storkjefta fyren jeg var. Vi har skværet opp, og er venner igjen, og nå mister vi ham til demensen, noe som er vondt og fælt.

Vi har en lang historie sammen, og lagde flere veldig gode plater sammen. Jeg er glad for at vi fikk ordnet opp før han blir for syk.

- Du har gitt ut bok også. Hvordan har det vært? Har den solgt bra?

- Den har solgt veldig bra! Den selger fortsatt bra, faktisk. Den lå på topp på Amazonlista, fem stjerner, hele hopprennet. Veldig moro! De har bedt meg skrive en ny, men om det blir noe av? Jeg vet ikke helt. Den kommer til å bli sammenlignet med denne, som ble så godt mottatt, og jeg vil ikke skrive ei bok med masse negativitet i seg heller. Jeg er overhodet ingen forfatter, og kommer heller aldri til å bli det. Herregud, jeg endte opp med å skrive denne boka tre ganger, fordi jeg ikke ble fornøyd med flyten i den, og rekkefølgen på hendelser og så videre. Jeg fikk hjelp av Paul Rees på førsteutkastet, men følte jeg måtte skrive den om, for den hørtes ikke ut som meg, så jeg gikk tilbake og endret nærmest hvert eneste ord, og gjorde den mer morsom og underholdende. Men kommer det oppfølger?

Jeg er usikker, altså. Jeg er stolt av denne, jeg syns den ble bra. Og er fryktelig stolt over det fine forordet fra Steve Vai, det var kult!

- Ja, det var veldig flott. Så hører jeg at du jobber med en dokumentar også?

- Ja, jeg er midt i det, faktisk, men regissøren sitter fast i Storbritannia på grunn av viruset. Vi er godt i gang, mye kult der.

Fine tilbakemeldinger har vi fått også, fra Ringo, Slash og Paich, blant andre. Men nå er alt satt på vent på grunn av situasjonen vi befinner oss i. Så fort verden åpner igjen, og vi kan treffes, gjør vi den ferdig, det blir jævlig artig. Den blir morsom i hvert fall, folk forteller morsomme historier om meg og så videre, det blir spennende!

- Vi som har møtt deg vet jo at du er en morsom fyr. Litt skrudd humor kanskje, men hvem liker vel ikke det?

- Haha, joda, og det er folk som ikke har møtt meg som hater meg, men det kan jeg ikke gjøre så mye med. Jeg har vel noen morsomme historier å melde, jeg har det. Og jeg elsker å kødde rundt og le. Noen stand up-komiker kunne jeg aldri vært, jeg kan ikke

norwayrock.net

konstruere morsomme ting, jeg er spontan, og kaster ut meldinger når de dukker opp i skallen min, haha.

- Tida går, ser jeg. Jeg fikk beskjed fra selskapet om å passe klokka så vi ikke pratet oss bort.

- Ja, du kjenner meg, jeg prater uten å tenke iblant, beklager det. Men det er hyggelig å møte et kjent fjes i andre enden en gang iblant.

- Nei herregud, dette er strålende! Jeg ser fram til å få sett deg i levende live igjen.

- Samme her! Vi holder på med booking nå, så vi håper å komme oss på veien til sommeren. Det er bare å vente på klarsignal fra myndighetene både her og der, så er vi på vei. Skulle det skjære seg til neste år, kommer vi i 2022. Jeg har fortsatt ti år og vel så det i meg, jeg er klar! Jeg føler meg fortsatt som en 20-åring, det er ikke der det ligger. Jeg er klar i toppen, men kjøttdressen er litt slitt, men det driter jeg i. Det kunne stått verre til. Jeg gleder meg til å vise fram det nye materialet, jeg er veldig stolt av plata. Det er den ærligste innspillinga jeg har gjort, den er ekte vare.

Lydmessig er det 1970 møter 2020, og bandet leverer til toppkarakter. De fikk frie tøyler, og slapp seg løs, noe vi ikke får til så ofte i dag. Jeg lager ikke ei plate for å komme på topp 40- lista, jeg lager ei plate for å drive med musikk. Ikke vil jeg konkurrere med verdens raskeste shredder heller, det handler ikke om det. Jeg lager musikk for meg selv, og for de som forhåpentligvis er interessert i musikken min.

- Den minner meg litt om «Luke»-skiva. (1997) - Virkelig? Den var mitt forsøk på å låte litt mer heavy, om du skjønner.

- Javisst. Den låter veldig organisk. Du hører instrumenteringa, og den låter veldig åpent. Akkurat som denne.

- Så fint at du la merke til det. Jeg la mye i den biten, også i miksinga, så den naturlige vibben i musikken ikke skulle skrues bort. Jeg ville ha minst mulig kompresjon, så vi ikke mistet dynamikken i musikken. Jeg ville ha fram de mykere delene, og likevel få trøkket fram der det var nødvendig. Å få til det med masse kompresjon er nærmest umulig uten å bruke en masse digitale hjelpemidler, og da mister du dynamikken. Musikken puster, ikke sant. Låtene ble jo spilt inn live, og det er ikke mye overdubs heller.

Det er bare et par låter jeg gjorde enkelte overdubs, og der tror jeg det er ganske tydelig. Ellers er det bare soloer og vokal som er gjort i etterkant.

snill, omtenksom, og et av de mest omsorgsfulle menneskene jeg kjenner.

Han er rett og slett fantastisk!

- Jeg vet hva The Beatles betyr for deg, det er derfor jeg spør.

- The Beatles startet det hele for meg. Jeg er så heldig at jeg fikk delta på 50-årsjubileet for bandet, tenk deg det!

- Dette må nesten være et av musikkhistoriens største «full circle»-øyeblikk.

- I hvert fall for meg! Jeg husker da jeg var med på 50-årsjubileet, og så et klipp fra «A Hard Days Night», og flyttet blikket og så Paul og Ringo, før jeg så på meg selv og tenkte; «Jeg er her! De ville ha meg her!» Det var fullstendig absurd. Hva er oddsene? Milliarder av mennesker på jorda, og de valgte meg. Det fins sikkert en million gitarister som er bedre enn meg, men de ville ha meg. Kanskje på grunn av allsidigheten min, jeg veit ikke. En bisarr full circle, det kan du trygt si! Fra den lille gutten som så «The Ed Sullivan Show» på TV til dette. Jeg tar det ikke for gitt, og jeg er utrolig takknemlig. Om jeg dør i dag, har jeg ingenting å klage på, jeg har oppnådd alle mine drømmer og vel så det! Men jeg har fortsatt mye å gi.

Ikke at jeg kommer til å selge 10 millioner skiver mer, det handler ikke om det. Jeg vil lage musikk, og reise rundt i verden og spille for folk, og bidra med det jeg kan. Jeg har musikk fra en karriere som spenner seg over fire tiår, så jeg føler jeg har noe å komme med. Jeg takker alle som kjøper platene og kommer på konsertene, uten de hadde ikke dette livet vært mulig.

- Da er klokka der. Tusen takk for en trivelig samtale.

- Ja, der ser du. Jeg må fly. Takk det samme. Hils alle kjente, så sees vi forhåpentligvis veldig snart!

- Du har med tre coverlåter. Hva er bakgrunnen for låtene du valgte?

- Det var for å sette tonen for plata, for å finne vibben. Den er på mange måter min hyllest til 70- tallet, og måten de gjorde plateinnspillingene da.

Live i studio, og kun vokaloverdubs til slutt, og dynamikken, selvfølgelig, med 2020-teknologi. Da slipper vi støy fra tape-rullene. Du vet, når du kommer til et stille parti, og du får den «ssshhhhhh»- lyden fra båndene, haha. Jeg hadde lyst til å finne ut om det var mulig å gjøre det på den måten nå som da, uten å bruke datateknologi for å fikse alt som fikses kan.

Småfeil og «whoops´er» er der, tempoendringer forekommer, for vi brukte ikke click-tracks. Det er åpent og ærlig, sånn som mine favorittskiver ble lagd. Det er mennesker i alle ledd.

- Akkurat sånn som folk som meg liker.

- Det er for folk som deg vi gjør akkurat slike ting, dere hører nyansene i musikken, og at det er levende. At du faktisk sier det du gjør, gleder meg, da har jeg gjort noe riktig.

- Ett siste spørsmål: hvordan føles det å ha en Beatle på din plate?? Du har jo spilt med Ringo i et tiår hans band, men nå spiller han med ditt.

- Helt latterlig! Du aner ikke. Det var nesten like absurd som da han dukket opp hjemme hos meg med kake til bursdagen min, haha. Han har jo blitt en nær venn de siste ni årene. Det sier seg selv at bare det å ha spilt med tre av fire medlemmer i The Beatles er en syk tanke, men at en av de skulle bli en nær venn, det kunne jeg aldri ha forestilt meg. Hadde du fortalt meg det da jeg var ung, hadde jeg sikkert svart at jeg blir det første mennesket på Venus også. Jeg klyper meg selv fortsatt, og snur meg mot ham på scenen, og tenker «Der er jo faen meg Ringo!» Han er talentfull,

norwayrock.net

NRM 1-2021

27

TOTO-VOKALIST JOSEPH WILLIAMS

hardtarbeidende og fremtidsrettet Joseph Williams returnerte til Toto i 2010 etter flere års fravær. Tiden etter det var en bratt kurve oppover for bandet, som har hatt gode tider de siste årene, helt til det tok brått slutt i 2019. Etter et fyrverkeri av en samtale med Totos gitarist Steve Lukather, om hva som skjedde med søksmål og frustrasjon, satte vi oss ned med en noe mer nedtonet Joseph Williams, for å høre hva han hadde å si om Toto, og om de to skivene han og kompisen gir ut sammen i februar, og da først og fremst om hans bidrag; «Denizen Tenant».

28 NRM 1-2021

norwayrock.net

TEKST: JAN-EGIL ØVERKIL FOTO: ALEX SOLCA

- Hei, Joe. Det er første gang noen dukker opp før avtalt tid. Gratulerer.

- Haha, ja dette ordna seg bra fint.

- Hvordan står det til der borte?

- Det spørs vel hvor du befinner deg, tror jeg. Jeg er så heldig at jeg ikke har vært syk så langt ihvertfall. Jeg kjenner folk som har blitt sjuke, og jeg kjenner folk som har dødd, så jeg må si det er ille. Det er ille her, jeg vet ikke hvor mye dere får med dere i Europa, men tallene er høye både på smitte og død.

- Ja, det må det være lov til å si. Dere har virkelig fått føle på det. Hvor mange er det nå? To hundre og hvor mange tusen?

- Over en kvart million, det er ikke bra. Hele verden har jo virkelig fått kjenne på dette, men det er ikke til å stikke under en stol at USA har hatt det tøft. Men jeg er optimistisk, det ser ut til at vaksinen ikke er langt unna.

- Vi krysser fingre. På grunn av denne tilstanden, har dere gjennomført en streaming-konsert med Toto, for nærmest tom sal. Hvordan var det?

- Annerledes. Det er ikke like inspirerende å spille for ingen, men det er fortsatt moro. Vi trives med å spille sammen, så publikum eller ikke; vi koser oss med musikken. Heldigvis hadde vi noen venner og litt familie der for å klappe og knipse litt, så vi hadde litt respons fra salen, så helt tomt var det heldigvis ikke.

- Dere skal på turné vet jeg. Jeg pratet med Luke (Steve Lukather) for en halvtime siden, og han fortalte at dere skal ut til neste år. Forhåpentligvis.

- Ja, vi håper virkelig det! Vi har satt noen dager i juli, tror jeg det var. Med vaksinen på trappene som forhåpentligvis blir distribuert så snart som mulig, kan vi håpe at vi oppnår normaltilstander i løpet av det neste halvåret, men vi tar ikke noe for gitt i disse tider, det kan jeg love deg! Om vi ikke kommer neste år, kommer vi i hvert fall i 2022, for vi må ut!

- Bra! Hva er planen for turneen; blir det litt Toto, litt Lukather og litt Joe? - Ja, der har du essensen i det. Vi skal selvfølgelig gjøre Toto-klassikerne. Vi er fortsatt Toto, så de kjente låtene kommer, og vi skal gjøre noen litt mer ukjente låter i tillegg. Det var synd du gikk glipp av streamen, for det var et par glemte perler der som vi tar med oss.

- «You Are The Flower»? Jeg ser folk gikk av hengslene da den kom.

- Nettopp. Den har alltid vært en av mine favoritter, fra før jeg ble med i Toto. Det er en av låtene Bobby Kimball skinner på, det er ei fantastisk låt! Han synger knallbra der, og det er ei låt jeg alltid har hatt lyst til å gjøre, og nå er den inne i varmen. Så det blir noen låter i det segmentet; gode låter, som kanskje ikke er så kjente. Moro for oss, moro for fansen. Så skal vi selvfølgelig gjøre noen låter fra de nye platene våre, for det er jo den nye musikken, så å si. For

norwayrock.net

å følge syklusen «skive- turné- skive- turné», så er det naturlig å bruke noe av dette materialet når vi drar ut. Lukes skive er annerledes enn hva han ville ha gjort med Toto, og det samme gjelder mitt materiale, men om du blander det sammen, så blir det likevel litt Toto, for det er jo ham, og det er jo meg, og vi har vært en del av Toto-sounden de siste ti årene, for å bruke bare den seneste historien. Spesielt når vi spiller det live, vil det helt klart få «Toto-følelsen».

- Fullt forståelig. Et par av låtene på «Denizen Tenant» kunne lett ha funnet sin vei på ei Toto-skive. Da tenker jeg på «Liberty Man», der Simon (Phillips) er med, i tillegg til Luke. «I Remember Her», kunne også ha glidd inn på for eksempel «Toto XIV».

- Nettopp. Ikke at låtene ble laget med det i bakhodet, men akkurat de to låtene er veldig Toto. «Liberty Man» skrev jeg sammen med Dave, så refrenget i den låten har en David Paich- signatur, så å si. Når Simon er med på trommer, og Leland Sklar spiller bass, i tillegg til Luke på gitar, så kommer vi neppe nærmere Toto enn det i dag, så ja, de to låtene glir lett inn i Toto-segmentet. Disse låtene passer veldig fint til et livesett med masse Toto-låter, så kanskje, vi får se.

“Det finnes ikke så mange sexy låter om døden.”

- Du kom tilbake til Toto i 2010, etter 21 års fravær. Hvordan utartet det seg i forhold til din første runde med bandet?

- Helt annerledes! Jeg begynte å prate med Luke om det i 2009. Jeg var med på «Falling In Between»-plata i 2006, der jeg var med på låten «Bottom Of Your Soul». I tillegg hadde jeg vært med på noen konserter som gjesteartist på den påfølgende turneen, så Luke og jeg pratet om det lenge før 2010, faktisk. Jeg følte at tiden var moden for å returnere til bandet. Jeg var blitt mer voksen, jeg hadde jobbet mye med musikk til filmer og TV-serier som komponist, og var en helt annen person enn jeg var sist jeg var med i bandet. Jeg var ikke spesielt voksen den gangen, og tok ikke spesielt godt vare på meg sjøl. Gleden over å være med i bandet overdøvde følelsen av ansvar for å ta vare på kroppen. Jeg var ikke spesielt moden den gang, og jeg forsto ikke alvoret av å stå i front av et band på den størrelsen. Jeg var rett og slett for ivrig, så forskjellen nå fra den gang, var rett og slett at jeg hadde blitt voksen. Jeg hadde fått barn og hadde en helt annen ballast enn første gang. Jeg hadde mer følelse av ansvar både for jobben og for meg selv. Jeg tok sangtimer, for å lære meg å bruke stemmen riktig, og fikk noen øvelser som gjorde meg sterkere som sanger.

Han ga meg noen øvelser som virkelig hjalp, og jeg bestemte meg for å ta vare på denne sjansen, og ta meg av helsa mens vi var ute på veien, og bare være voksen. Dermed ble stemmen min bedre også, så disiplin har vært et nøkkelord for meg denne gangen.

- Så bra! Jeg leste noen kommentarer fra fansen etter streamen, og de var utelukkende positive, der mange skrev at du synger bedre enn noensinne. I tillegg var de aller fleste imponerte over både lead-vokal og koring gjennom hele konserten.

- Ja, jeg leste endel sjøl. Akkurat dette er svært viktig for min del. Jeg er opptatt av at platene og prosjektene mine skal fremstå som godt gjennomførte på vokalsiden fra start til mål. Både arrangementer og harmonier er godt gjennomtenkt når jeg jobber med et prosjekt, det være seg i studio eller live. Sånn er det med denne utgaven av Toto også; jeg vil at vi skal fremstå som et sterkt vokalband i alle ledd. Vi skal synge reint, og vi skal synge bra hver eneste kveld, og det forventer jeg av alle i bandet, inkludert meg selv. Derfor er alle vi har med i bandet nå i stand til å synge. Bandet er rett og slett designet rundt evnen til å synge bra.

- Sterke vokale ferdigheter har alltid vært en av Totos styrker som jeg ser det. La meg så få høre litt om plata di; eller din halvdel av de to skivene du og Luke gir ut. Skjedde denne sammenslåinga naturlig, eller hadde dere en plan om det hele veien?

- Det var med overlegg, men det skjedde litt ut i prosessen, mens jeg holdt på med plata mi. Lukes skive ble ferdig først, den var faktisk ferdig før Covid-marerittet slo til. Han spilte inn plata live i studio med hele bandet til stede samtidig, mens jeg jobba jevnt over mange måneder. Det som skjedde da platene var ferdige, var at Luke hjalp meg med platekontrakten jeg fikk med Mascot. Deretter begynte vi å prate om å gi de ut samtidig, og bruke det som et verktøy for å stable Toto på beina igjen.

- Så skriveprosessen for plata di, den tok sin tid?

- Ja, men jeg vil ikke si at den tok sin tid, men mer at jeg brukte den tida jeg trengte.

For eksempel var «The Dream» en låt som kom i siste time. Jeg måtte ha inn en låt til, og følte at jeg måtte ha en låt med en gitt type groove, mens andre låter, som for eksempel «Remember Her», var en låt jeg starta på i 2016.

Ikke at jeg hadde mye, det var nesten bare en melodilinje som lå på harddisken min over tid, så jeg henta fram det partiet, og jobba fram «Remember Her» derfra. To eller tre låter ble laget på den lesten. Ellers ble det meste gjort mellom mars og august i år.

- Gjør du programmeringa sjøl? Trommer, keyboards og den type instrumentering?

- Ja. Jeg har gjort det på alle platene siden «I Am Alive» (1996), men da var ikke teknologien like bra som i dag. Den forrige plata, «This

NRM 1-2021 29

Fall» (2008), ble bedre, men heller ikke den i nærheten av hva jeg har fått til med denne plata. Studioet mitt er bedre, og utstyret er fra øverste hylle, i tillegg til at jeg har blitt en bedre lydtekniker og produsent gjennom årene.

- Skjønner. Dette er kanskje et nerdete spørsmål, men jeg har bitt meg merke i at du har ganske mange låter som går i 6/8 takt. Er det med overlegg, eller er det en naturlig greie for deg?

- Haha, joda, det stemmer det. Jeg har alltid tenkt at de fleste rockelåter går i 4/4, så faen heller, jeg lager noen i 6/8. Neida, jeg har en forkjærlighet for den grooven, utvilsomt. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg har en tendens til å lage låter i det segmentet, det føles behagelig, og jeg liker den duvende følelsen som den taktarten har. Det blir gjerne 4-5 låter per skive i 6/8. Artig spørsmål, hehe.

- Hehe. Takk for det, noen ganger må man bare spørre. Tekster; jeg får ikke følelsen av at det er den gjengse poptekst Joseph Williams lirer av seg.

- Vel, jeg liker å se på låtene som et konsept, der teksten kommer som en naturlig forlengelse av musikken. Det ene følger gjerne det andre, så å si. Et godt eksempel, er den første singelen, «I Never Saw You Coming», der tekst og melodi på akkurat den linja kom samtidig, og resten ble fylt inn underveis, så der var konseptet selve tekstlinja og den melodien. Mens på «The Dream» var melodien til refrenget nærmest ferdigskrevet, men jeg visste at jeg ville ha linja «Ding dong, the dream is dead» i refrenget. Deretter satte jeg meg ned med penn og papir, og etter en times tid, var teksten ferdig.

- Det er forholdsvis raskt jobbet. Så du behøver egentlig bare ei linje, så har du ideen klar?

- Jeg må ha konseptet for låten klar i det minste. Som «I Never Saw You Coming», jeg var oppsatt på at den låten skulle handle om døden. Melodien hadde jeg klar, og med ideen om døden, så tok det meg en times tid å gjøre ferdig den også.

- Det er snedig med teksten på «I Never Saw You Coming», den kan fremstå som ganske mørk og dyster, mens musikken er lystig og sexy. Det er litt av en kombinasjon.

- Ja, det var det jeg forsøkte å få til. Det finnes ikke så mange sexy låter om døden, i hvert fall ikke som tar opp temaet på en direkte og åpenbar måte. Kanskje fordi tanken på døden gjør folk ukomfortable, ikke vet jeg, men jeg føler jeg oppnådde det jeg ønsket da jeg skrev låten. Døden er vanskelig, og kommer veldig nært noen ganger, så jeg ville ufarliggjøre det med å bruke litt humor i det hele. Døden kryper opp bak deg, og tar deg med et knips, det er idéen bak låten.

- I tillegg til dine egne låter, har du også et par coverlåter.

30 NRM 1-2021

- Ja, det hender at jeg tar med ei coverlåt eller to, bare for å vise at jeg ikke må skrive alt selv, og i tillegg anser jeg ikke meg selv som en stor låtskriver, for å være helt ærlig. Jeg er en ganske bra medkomponist, pleier jeg å si. Men en stor komponist vil jeg ikke anse meg selv som, så for å fylle et album, legger jeg gjerne inn ei coverlåt eller to som jeg enten elsker, ellers om jeg syns passer inn i konseptet for plata. Jeg valgte to av mine favorittlåter denne gangen, faktisk. Beatles-låten jeg valgte er en av mine desiderte favoritter gjennom tidene, og beskriver vokalharmonier som jeg liker veldig godt, og arrangementer som hjalp meg forstå hvordan harmonier fungerer da jeg var ung. «If I Fell» er ei fantastisk låt, og den sørgmodige tonen i den treffer meg like hardt i dag som den gang. Jeg elsker den låten! Peter Gabriellåten «Don´t Give Up» likeså. Jeg så videoen en dag, og tenkte umiddelbart; «denne låten må jeg bare ha med, og begynte å jobbe med den nesten umiddelbart. Den inntok hjernen min som et partitur på et stykke filmmusikk, så jeg hadde ikke noe valg; denne måtte bli med på plata. Den ble veldig annerledes i forhold til originalen, så den ble som et eget prosjekt i innspillingsprosessen. Etter hvert kom ideen om å ha med datteren min på låten, teksten inviterer til å ha en far/datter- duett, så da spurte jeg henne, og hun sa heldigvis ja. Men der har du bakgrunnen; jeg elsker disse to låtene, de er blant mine favoritter.

- Du er veldig tro mot stilen din på denne plata også, det er umiskjennelig ei Joseph Williams-plate. Du sier at du ser på deg selv som en medkomponist, men hvor mye av plata har du gjort på egen hånd?

- Det er to låter som er 100% mine, «The Dream» og «Wilma Fingadoux». Sistnevnte er tilegnet min mor, som gikk bort da jeg var bare 13 år gammel. Jeg har ei låt på hver plate som er til hennes ære, og på denne plata ble det denne. Det er de to låtene jeg har skrevet fullstendig på egenhånd. Ikke misforstå; jeg mener ikke at jeg er en dårlig låtskriver, men jeg trives best med å skrive sammen med andre. Noen av de beste låtene jeg har laget, skrev jeg med David Paich. «Pamela» og «Till The End» (Toto) syns jeg er strålende låter. «I Never Saw You Coming» skrev jeg sammen med Barry Bregman, «Black Dahlia» med Jay Gruska, så jeg foretrekker å skrive med andre musikere, det er på en måte min greie.

- Hvem andre har du skrevet med på denne skiva?

- Tittelkuttet skrev jeg sammen med en kar ved navn Steven Overton, en fantastisk gitarist og bassist, som svært få har hørt om, vil jeg tro. Han bor i New Mexico, og er matematiker. Jeg hørte om ham via en nabo, og han sendte meg noen idéer, så vi endte opp med å skrive «Denizen Tenant» sammen. Så har vi Jay Gruska, som nevnt, og Paul Gordon, som har skrevet tekster med meg i mange år.

«Remember Her» er hans tekst. Musikken er for det meste min, men jeg ville ha en tekst som handler om en kvinne, eller en gruppe kvinner, som har bidratt med noe positivt til verden, men at ingen husker dem lengre, men jeg kom ikke på noen kvinner å skrive om, så jeg ringte Paul, og lot ham ta seg av teksten.

- Så det er en historie bak hver tekst, du har ikke tekster som bare en en rekke ord uten mål eller mening?

- Nei, ikke egentlig. Jeg foretrekker at tekstene har en eller annen form for betydning.

Jeg liker å fortelle historier.

- Skjønner. Forhåpentligvis blir det turné på dere til neste år. Blir det med samme besetning som på streaming-konserten?

- Det blir det. Streaming-konserten var vår måte å introdusere bandet til verden på, så folk vet hvem de ser og hører I tiden fremover, og da mener jeg gjerne de neste ti årene.

Streaming-konserten var på en drøy time, men på turné gjør vi ca 2 timer og 15 minutters konserter.

- Høres bra ut. Hvor mye blir Totomateriale, og hvor mye hentes fra solskivene deres?

- Det blir for det aller meste Toto, men 2-4 låter fra soloplatene. For de som savner Toto, blir dette konsertene å få med seg, for bandet, og også Luke og jeg, er i god form, og lengter etter å spille igjen. Det låter virkelig friskt av denne gjengen, og det er mye glede på scenen igjen. Vi har kvittet oss med mye negativ ballast fra den siste runden, der det var mye rusk i maskineriet.

- Jeg fikk litt av skittentøyvasken fra Luke, det var ikke pent.

- Nei, det er ikke det, men nå ser det lysere ut igjen, og vi ser framover, og gleder oss til å fortsette sammen.

- Luke fortalte at det kan være den siste utgivelsen han gjør på tradisjonelt vis, ettersom platesalget ikke er like bra som før.

Hvilke tanker har du gjort deg om det?

- Jeg kommer til å fortsette på samme måte som jeg alltid har gjort, så når vi ikke er på turné, kommer jeg mest sannsynligvis til å begynne på ei ny plate. Jeg har masse idéer jeg ikke har begynt å jobbe med enda, så jeg går ikke tom med det første, hehe.

- Hvordan ser du for deg de kommende årene med Toto; blir dere like travle som dere var fram til 2019?

- Absolutt! Det er i hvert fall planen. Det kommer sikkert til å ta tid før vi er tilbake der vi var, kanskje et år eller mer, men målet er å komme oss dit vi var før bobla sprakk.

- Det høres ut som en bra plan. Takk for at du tok deg tid til å prate med oss.

- Takk selv, min venn. Hold dere friske og trygge, så sees vi neste år.

norwayrock.net

med tunge riff i sekken Sist vi pratet med Trond Holter, var det i forbindelse med Dream Polices gjenforening. Den gang var han noe hemmelighetsfull da vi forsøkte å pense ham inn på Wig Wam. Det skulle vise seg å være velbegrunnet. Denne gangen fikk vi ham litt mer på gli om både ny plate og turné. I januar kom bandets nye plate «Never Say Die» ut på Frontiers Records.

TEKST: JAN EGIL ØVERKIL FOTO: TOM ANDREASSEN

- Der var´n. God morgen. Du er oppe og ikke gråter.

- God morgen, jada, det er ikke så mye annet å gjøre.

- Ikke enda heller nei? Du var i full vigør sist vi pratet også.

- Jada, jeg sitter i studio og jobber på. Det er jo ikke så ille, når man tenker over det. I hvert fall ikke i min situasjon. Der vi har tapt mye penger på live-spilling, har jeg jobba desto mer i studio.

- Fin, kreativ prosess det. Hva driver du på med akkurat nå?

- Jeg driver og mikser noe greier, eeeeh… som skal ut etter hvert.

- Akkurat. Hemmelighetsfull igjen, hehe?

- Hehe, tja, nei, jeg jobber jo med forskjellige artister, i tillegg til at jeg har mange band.

- Det har du jo. Da vi prata sist, var du ganske hemmelighetsfull med tanke på Wig Wam. - Ja, jeg var jo det, men det behøver jeg jo ikke lengre.

- Nei, heldigvis. For nå har det kommet et par låter, og snart kommer det mer, så nå gleder jeg meg til å høre hva du har å si om gjenoppstandelsen av Wig Wam. - Jada, snart kommer det mer. Det kommer ei ny plate, og vi er veldig norwayrock.net

fornøyde! Vi har fått styrt Wig Wam dit vi vil, anno 2020. Vi har vært på forskjellige planeter alle mann, og har tatt med oss alt vi har lært fram til nå, og putta det inn i Wig Wam, selv om det ikke hersker noen tvil om hvem det er du hører på. Vi har blitt mye hardere og mye tøffere enn vi var tidligere. Det var noe vi alle var enige om umiddelbart da vi begynte å prate sammen igjen. Vi ville være komfortable med det vi gjorde, og ville gjøre det på en mer voksen måte, for å si det på den måten.

- Er det den største forskjellen på Wig Wam 2020 i forhold til, la oss si 2010, for eksempel?

- Ja, absolutt. Vi starta jo opp når æraen til den musikkstilen vi representerer hadde vært borte i ti år, og da var vi et coverband, og alt var bare gøy og moro. Ingen brydde seg egentlig, men vi spilte for fulle hus på diverse 80-tallsparty. Det var starten på Wig Wam, det var ikke sånn at vi starta med en idé om å lage et band, jeg hadde ikke en konkret plan i så henseende. Mye av det vi gjorde var tuftet på humor, og jeg tror det er mye av grunnen til at endel folk har misforstått oss, og tenkt; «Nei, vi er mørke og rocka. Det der passer ikke oss.» Det var jo bakgrunnen vår også, men vi spilte jo hits´ene fra 80-tallet, så da vi kom til 2010, som du sier, så var det «Rock ´n Roll»-plata, vel, da var vi litt tøffere her og der, men fortsatt ganske hummer og kanari med tanke på stilarter, mens nå er alle samla. Vi skriver låter alle sammen, bortsett fra Øystein NRM 1-2021

31

(Andersen, trommer). Åge (Sten Nilsen) og jeg har skrevet et par låter sammen også. Man hører forskjell på hvem som skriver låtene, men grunnstammen er der, og helheten passer sammen i én hanske denne gangen.

- Blir det samme glimt i øyet som før, men make-up og de greiene der?

- Nei, det blir ikke noe verre enn det man har sett i videoene til nå. Vi er ikke så opptatt av den biten akkurat nå, egentlig. Ikke jeg ihvertfall.

- Så det er tonet litt ned?

- Ja, altså, vi har jo passert 50 alle mann, så vi har ikke noen ambisjoner om å stå på scenen i trikot lengre.

- Men Kiss gjør jo det, og de pusher vel 70!

- HAHA, jeg veit det! Nei, Wig Wam er Wig Wam, og image er en del av pakka, og det var nok en del av grunnen til at vi fikk oppmerksomhet. Og som sagt, så startet vi opp i en tid da ingen brydde seg om denne musikken her. Joda, man hadde jo disse selskapene nede i Europa, som Frontiers, som var ganske små den gangen, uten at allmenheten fikk noe med seg. Forskjellen på da og nå, er at nå er alt så mye mer oppe i dagen. Hvem som helst kan gi ut skive, og legge det ut på Facebook, for eksempel.

- Akkurat. Men det som er så fint med band som Wig Wam, er at dere gjør jobben fra start til mål. Alt gjøres fra bunnen, på en ordentlig måte. Dere bruker akustiske trommer, og kutter verken hjørner eller tar snarveier når man ser på produksjon.

Mange artister i dag sitter i hjemmestudio og spiller inn med synth-trommer, og gitarer rett i bordet via en digital effektprosessor.

Da mister man mye av det levende med musikken, når så å si ingenting går via en mikrofon. Følelsen av rom blir borte.

- Det har jo med to ting å gjøre; og først og fremst penger. Man har gjennom årenes løp fått kjøpt seg endel utstyr, før hadde man nesten ingenting, men man får raskt lyd, gjennom det billige utstyret også. Men nå har vi råd til det utstyret vi vil ha, og vi bruker tid på håndverket, noe som er svært viktig. Har du kjøpt deg en ny fuzzboks eller nye cymbaler eller hva det nå er, så er de tingene svært viktige. Men når det gjelder det tekniske, så mikser jeg analogt. Jeg spiller inn digitalt, med gode pre-amper inn i Pro Tools, og sender det inn i en SSL-mikser, som da er analog, og tar opp det tilbake igjen etter å ha vært innom noen kompressorer og litt EQ. Det blir mer og mer hardware, og det er veldig godt.

- Det får være dagens nerdeprat. Wig Wam kommer altså med ny plate, den første siden 2012.

- Den første siden 2012 ja. Vi ga ut «Wall Street», og da var vel ingen av gutta til stede lengre, vil jeg si. Vi hadde kontrakt på å gi ut en plate, og det var egentlig det vi gjorde.

Var det noen som hadde ei låt, så «Ja, flott, 32 NRM 1-2021

kom med den», så spilte vi den inn. Det var ingen inspirasjon lengre. Åge var i gang med Ammunition, Bernt (Jansen, bass) og jeg spilte fast i Jorn, så vi var ikke på samme planet i det hele tatt, så den skiva kom, og vi spilte én jobb, på Karl Johan for TV2, og det var det. Etterpå dro vi hjem, og turnerte ikke med den plata.

- Så den plata var kun for å fullføre deres del av en kontrakt?

- Ja, det var jo det. For å si det rett ut. Det var ingen som hadde noen som helst interesse med å jobbe med Wig Wam akkurat da. Men så ringte Åge meg, og lurte på om vi skulle ta en kaffe en dag, for vi hadde begynt å treffe på hverandre på diverse spillejobber, backstage og så videre, og hadde prata litt. Så vi tok den kaffen, og fikk prata litt ut om hva man syns om hverandre, og fikk på en måte rydda opp litt, og når vi alle fire hadde hatt den praten, endte vi opp med å forstå at vi hadde slutta å kommunisere. Da Åge ringte, hadde det allerede kommet noen tilbud til Wig Wam, noe som i og for seg ikke var noe nytt. Det hadde jo kommet endel tilbud opp igjennom årene, som

“Vi har fått styrt Wig Wam anno 2020 dit vi vil.” vi naturlig nok hadde takka nei til, men så ringte Stig Karlsen fra Melodi Grand Prix, og ville at vi skulle ha et spektakulært show under det showet, så vi begynte å fundere litt på det, og lagde til og med ei ny låt. Alt dette fikk Tons Of Rock med seg, og meldte seg på løpet, men da skulle det bli en liten kræsj. Tons Of Rock ville gå ut med nyheten om Wig Wam i 2019, men Grand Prix ville at det skulle holdes hemmelig, så da ble det en liten konflikt der, og vi valgte løsningen til Tons Of Rock, med det påfølgende scenario at Grand Prix ville gjøre noe annet. Da var vi egentlig godt i gang igjen, så vi valgte like godt å spille inn ei hel skive, og det angrer vi ikke på den dag i dag. Vi er alle klare for å jobbe med Wig Wam igjen, så nå sitter vi bare og venter på at noe skal skje, hehe.

- Jeg tror det er mange som venter på Wig Wam, Trond.

- Det har jeg forstått, og den første videoen, «Never Say Die», har passert 200.000 visninger på YouTube på de første ukene, noe som er ganske pent, så vi skjønner at folk er sultne, og det er skikkelig moro! Dessuten har jeg vel aldri vært med på noe som har favna så bredt som det Wig Wam gjorde den gang, altså både her i Norge, men også Japan og Europa. Wig Wam er på en måte internasjonalt, og det er skikkelig moro altså!

- Det forstår seg. Og nå får dere oppleve det som «voksne», som du påpekte.

- Ja, og det er egentlig ganske viktig, for da vi slo igjennom hadde vi allerede jobba ganske hardt med bandet, men hadde det mest moro.

Vi dro på spilling, kom hjem, og dro på jobb, sånn som vanlige folk gjør. De to siste ukene før vi vant Grand Prix, kunne hyra være 6000,For all del; vi hadde også jobber som kunne gi 20.000,-, men mandagen etter vi vant MGP, spratt hyra til å starte på 100.000,- for en gig.

Og vi gjorde forferdelig mange jobber! Vi var ønska overalt! For å male et bilde: i løpet av én dag sommeren 2005, spilte vi på torget i Lillestrøm kl 13, klokka 19 på kvelden spilte vi i Lofoten, og ved midnatt spilte vi faen meg i Hønefoss! HAHA! Vi har helt skrudde! På den tida hadde vi 9 dager på, én fridag, 11 dager på, og én fridag, og sånn gikk egentlig resten av det året, det var et heftig opplegg! Vi turnerte på Vestlandet, og kom til Stavanger, helt utslitte allerede, og gjorde soundcheck der, fløy til Oslo, og tok helikopter til Nesbyen, spilte to låter der, tok helikopter tilbake til Gardermoen, fløy til Stavanger, spilte konsert der på kvelden, og hadde 45 minutter å slappe av på, før vi fløy til København, mellomlanda der, og fløy til Island. Da vi kom fram der, sa vi bare at; «Den platesigneringa dere hadde tenkt å ha, den kan dere bare glemme. Vi må sove.» Da var vi trøtte, sure og gretne alle sammen. Men de ga seg ikke, og ba oss om «Bare å bli med bort, dere behøver ikke å spille. Bare si hei og signere et par ting, og dra etterpå.» Vi sa jo «OK, greit da» til det, men da vi kom kjøpesenteret var det 6000 mennesker der, haha, og helt kaos! Vi gjorde selvfølgelig to låter også. Sikkerheten var ikke i orden i det hele tatt, men folk sto med norske flagg og var helt gærne. 2006 var også hektisk, men ikke så ille, og til dels også i 2007.

Etter de tre årene som var såpass hektiske, ble vi rett og slett lei av hverandre. Vi orka ikke høre historiene til de andre lengre, så til slutt møttes vi bare på scenen og spilte, før vi forsvant hver til vårt igjen.

- Dette er jo en klassisk historie.

- Det er jo det, men det er jo overeksponering på alle hold, men hadde vi hatt noen, en manager, for eksempel, som setter jobber, men også passer på at vi har mye fri innimellom, så man slipper å gå lei.

- Begynte prosessen opp mot bruddet i 2013 allerede der?

- Ja, det gjorde nok det. Det begynte vel for alvor i 2008 da jeg begynte med «Dracula»prosjektet. Jeg følte at jeg hadde mer på hjertet enn Wig Wam-formelen, for jeg er en heavy metal- gutt, og da mer spesifikt i Van Halensjangeren, så jeg begynte å skrive på ting som var litt mørkere, og Åge var jo både høyt og lavt, så vi følte ikke at vi var et band lengre.

- Når du nå først er inne på Dracula, du kommer meg litt i forkjøpet her, hvordan var den opplevelsen?

- Det var veldig morsomt. Den første «Dracula»-plata med Jørn (Lande) og meg, den har blitt en plate som folk refererer til, så det har bare vært gøy. Vi hadde jo litt forskjellige oppfatninger om hvordan vi skulle gjøre dette, Jørn og jeg. Han ville fortsette som Jorn, men jeg hadde lyst til å gjøre noe showgreier ved norwayrock.net

siden av bandet, men han ville bare ha med et par låter, sånn som vi hadde gjort det fram til da, men det var jeg uenig i, så da stoppa vårt samarbeid, uten at det var noen dramatikk i det. Det som er positivt med «Dracula»-prosjektet, var at det starta en positiv greie rundt meg, og for meg. Jeg gjorde «Vlad The Impaler»-plata et par år seinere, som også ble veldig bra, og som solgte bra.

- Trond, det er lov å si at du syns plata di er bra.

- Haha, joda, jeg var fornøyd med den. Det var jo en ny situasjon, ettersom Jørn ikke var med, i tillegg til at jeg var veldig spent på hvordan den ville bli mottatt, etter den første ble møtt med såpass mange superlativer som den ble. Jeg var jo forberedt på at «Vlad» ville bli sammenlignet med «Dracula» i alle ledd, så jeg bestemte meg for at «Vlad» måtte bli mer heavy enn forgjengeren, så da ble det sånn.

Forgjengeren haglet det jo seksere rundt, og oppfølgeren ble overøst med femmere, så det er slett ikke dårlig det. Det er alltid vanskelig å følge opp en suksess.

- Men så skulle Wig Wam opp igjen, og da ville du fortsette i det tunge sporet. «Never Say Die» er jo en tittel vi kan lese en viss baktanke bak.

- Ja, absolutt! Jeg skrev den låta, og teksten handler jo akkurat om det vi trengte for et år siden. Det er sånn jeg skriver. Jeg har jo fått kommentarer som; «Jeg hører jo litt «Dracula» her», og den slags, og det er jo hyggelig det. Ikke er det så rart heller, for det er jo meg, og jeg kommer ikke unna meg, for å si det sånn.

- Det låter jo umiskjennelig Wig Wam, det er jo ikke til å stikke under en stol, selv om det har blitt tyngre. De som har fulgt Wig Wam før, vil uten tvil kjenne seg igjen, og jeg er sikker på at de vil ta imot dette med åpne armer!

- Det tror jeg også, og de som har vært skeptiske før, vil nok være mye mindre skeptiske nå, og vi har fått flere meldinger som; «Jada, dette er innafor det», og det er jo morsomt. Jeg føler at «Never Say Die» er akkurat den riktige låta å komme med for oss i 2020. Det er et tøft riff, som kanskje låter litt «Dracula», men som likevel har litt «Hard To Be A Rock ´n Roller» i seg. Når vi kommer til refrenget, så hersker det ingen tvil lengre om at dette er Wig Wam, så vidt jeg kan bedømme i hvert fall. Riffene er tyngre, og gitarsoloene er kanskje litt mer episke enn tidligere. Jeg sitter jo i studioet her og forsøker å cranke ut noe greier, og heldigvis kommer det ting som funker enda. Jeg har ikke lyst til å bare reise rundt og spille ting jeg laga for 20 år siden, jeg har lyst til å lete etter det neste kule riffet, og se framover, og vise at jeg fortsatt har noe å vise til. Jeg har lyst til å lage ny musikk hele tida, og den studiobiten, lyd og gitarer, det er livet, hehe.

- Jeg blir så glad av å høre sånt. Jeg digger det!

- Det er ikke noe annet som betyr noe i lengden, så jeg vil fortsette å gi ut ting som jeg håper og tror folk gidder å høre på om 20 år.

- Så det er såpass enkelt for deg, at du bare legger telefonen foran deg, plukker opp gitaren, så ramler det inn ei hel låt på rappen?

- Ja, flere av de siste tingene har vært sånn, og så hører jeg i etterkant at dette er jo nesten helt ferdige låter, det er nesten bare å spille det inn, og fullføre det. Men det er sånn at det plutselig kommer låter opp i huet mitt, et refreng, for eksempel. Det kan ha ligget baki der lenge, men jeg har aldri gjort noe med det, før det plutselig dukker frem fra glemselen igjen. Akkurat nå har jeg fire låter som ligger klare. Jeg har gjerne en idé om hva slags type låt jeg har lyst til å skrive, så begynner jeg å jobbe med et riff, for eksempel, så oppdager jeg at det passer med et refreng som jeg har liggende oppi bingo-bollen her, hehe.

- Høres enkelt ut. Nå er altså Wig Wam-skiva ferdig, og Dream Police har sluppet noen låter med ujevne mellomrom de siste par årene. Hva annet kan vi forvente å høre fra studioet ditt framover?

- Ehm, jeg jobber nå med en artist fra Oslo, som vi er ferdige med et helt album for, der artisten og jeg har skrevet alle låtene, og den er i sluttfasen. Vi har laget to videoer, og vil bli offentliggjort om en stund.

I tillegg holder vi på med Babysnakes, der et nytt album kommer etter hvert. Den plata er også ferdig, men nå er det Wig Wam som står for tur, og vi skal kjøre en kampanje for oss først og fremst. Neste år er det meninga at vi skal ut på turné, så vi må jobbe litt med timinga, så vi ikke skyter oss selv i kneet før vi i det hele tatt har kommet i gang. Det samme gjelder jo for Åge og Ammunition, de er jo i gang med noen låter også, men dette må vi ta i riktig rekkefølge.

- Er det satt noen datoer for neste år? Tons Of Rock vet vi jo kommer, den skulle jo egentlig gått av stabelen i år, men det ble det naturlig nok ikke noe av.

- Den jobben blir til neste år ja, og det samme gjelder vel for alle jobbene som var klare for 2020. De er fortsatt gjeldende, men pusha ett år fram i tid. Det betyr også Treungen-festivalen i Vestfold, og noe i Sarpsborg. Det er det vi vet per nå. Nå kommer skiva i januar, og i den forbindelse jobbes det med en slippkonsert. Hvordan den blir, er usikkert enda, vi jobber med saken. Det nærmer seg raskt, så vi må ta noen avgjørelser, men hva det blir vet jeg ikke enda. Om det blir nettbasert, eller live med publikum det får vi se. Det har kommet noen tilbud som vi må ta stilling til.

- Så det er bare å glede seg, med andre ord?

- Det er det! Og skiva ble rett og slett dritbra, det må jeg bare si! Vi har fått tida på oss til å gjøre dette til vårt eget håndverk, og det er viktig for oss. Èn ting er å samles og tromme og basse litt, så er vi ferdige, men nå har vi jobba iherdig, så alle har fått gjort det de ønsker. Jeg gleder meg til folk får høre det!

- Strålende! Takk for praten Trond, det var riktig så hyggelig.

- Takk det samme, så sees vi forhåpentligvis snart!

- Stilarten har jo vokst markant de siste årene, det gis ut mer og mer musikk i dette segmentet, og selskaper som Frontiers, som dere er signa, har vokst seg store, så det er tydelig at folk har savna det.

- Ja, ikke sant. La meg først starte med dette; det skjedde jo noe i oktober som var veldig trist. Jeg tenker da på Eddie Van Halen, som gikk bort. Jeg har i hele år, også før han dro, vært litt i Van Halen-land. Det har egentlig alltid vært hjertebarnet mitt. Da jeg var 14 år skjedde det noe stort i livet mitt, da Van Halen dukka opp, og det har vært en viktig følgesvenn for meg gjennom hele karrieren, og nå er vi tilbake der igjen, at det er innafor å spille sånn musikk. Dette er jo musikkstilen som treffer meg best.

De riffene og de refrengene, fra 1978 til noen-og-80, de er viktige for meg.

- Det har blitt litt mer stuereint ja. Har du forresten noen låter eller riff du lagde mens det ikke var stuereint som du har brukt nå i det siste?

- Nei, jeg tror ikke det altså. Jeg går rundt og tror at jeg ikke har noe på lager. Jeg tror at jeg gjør ferdig enhver idé fra start til mål, men jeg har jo sessions jeg ikke fullfører alt på. Når det gjelder låter nå, så trodde jeg at jeg ikke hadde noe mer, før jeg åpna telefonen, og der lå det tre ferdige låter! Når jeg jobber, så legger jeg bare telefonen på bordet, så spiller jeg, og synger, så glemmer jeg det, mens jeg jobber med noe annet.

norwayrock.net

NRM 1-2021

33

SMITH / KOTZEN et uventet samarbeid Det var ikke mange av oss som hadde forventet oss et samarbeid mellom gitaristene Adrian Smith fra Iron Maiden, og virtuosen Richie Kotzen, kjent fra The Winery Dogs og en produktiv solokarriere, Mr.Big og Poison. De er i disse dager klare med en selvtitulert debutskive, hvor begge deler på vokalen og trår til på trommer og bass. Vi fikk sistnevnte herre på tråden fra California, og kom også inn på hans tid i både Poison, The Winery Dogs og Mr.Big. 34 NRM 1-2021

norwayrock.net

TEKST: GEIR AMUNDSEN FOTO: JOHN MCMURTRIE

- Hei Richie, alt vel?

- Alt fint her! Hvordan står det til i Norge?

- Tja, det er en mørk og iskald vinterkveld her i Oslo, rundt -10C, eller 15 grader Fahrenheit, som du ville sagt.

- Åh herregud. Da skal jeg ikke gni det inn med å fortelle om klimaet her!

- Du befinner deg i Los Angeles?

- Ja, eller noen mil lenger vest, i Malibu.

- Jeg trodde du bodde i Hollywood? Jeg snakka med Steve Lukather for en tid siden, og han nevnte at du var hans nærmeste nabo?

- Det stemmer, jeg var det i mange år, men i 2016 flyttet jeg til et nabolag som heter Cornell, i Santa Monica Mountains like nord for Malibu, hvor det er veldig stille og fredfyllt. Steve var faktisk en av de første vennene jeg fikk etter at jeg flyttet til Los Angeles for rundt tredve år siden, og jeg kjøpte hus i hans nabolag. Det er pussig, men innenfor en veldig liten radius bodde ikke bare Steve Lukather og jeg, men også Stevie Salas, produsent Richie Zito og mixer Phil Kaffel som gjorde mange Mr.Big-skiver, Phil Soussan (bassist som har spilt med Ozzy og Last In Line), Jerry Cantrell (Alice in Chains-gitarist) og trommisen til Def Leppard, Rick Allen! Tenk deg det! De fleste har flyttet nå, men Steve bor der ennå. norwayrock.net

- Ah ok, jeg lurte på om du var den berømte ’Dickhead Neighbor’ som fyra av løvblåseren klokka 07 på morgenen og som i fjor fikk Lukather til å legge ut en semi-legendarisk Instagram-snutt hvor han tar sin hevn...

- Haha, den ja! Nei, det var ikke meg, men det kan ha vært skuespiller (og Thirty Seconds To Mars-vokalist) Jared Leto, som kjøpte huset ved siden av meg og Steve! Jeg bodde der i tyve år, jeg kjøpte etter det store jordskjelvet i 1992, og det første jeg gjorde var å lydisolere studioet. Vi kunne ha jamsessions til 04 på morgenen uten at noen registrerte det, så jeg fikk aldri noen naboklager.

- Bygde ikke du et separat, profesjonelt studio også?

- Jo, det er riktig, men jeg solgte det i 2005 til Mark Hoppus og Travis Barker fra Blink-182, og har ikke vært der siden.

- Vi må vel prate om den nye skiva du har lagd sammen med Adrian Smith. Det var ikke et samarbeid jeg så komme! Hvordan kom det i stand, og hvor lenge har du kjent Adrian?

- Rundt omkring ti år. Som nevnt bor det utrolig mange musikere i og rundt Los Angeles, og vi møtte på hverandre stadig vekk i ulike sammenhenger og fant tonen. Etter en stund inviterte han meg hjem til seg på en fest i en høytid ett år, og han har et rom hvor alle gitarene hans står, og alle forsterkerne og kabinettene er koblet opp. Vi endte selvsagt opp med å sitte der og spille sammen mesteparten av festen. Dette var så trivelig at det gjentok seg år etter år, og for en stund siden var det en venn av oss som bemerket at vi hørtes veldig bra ut mens vi lekte NRM 1-2021

35

sammen, og at vi burde prøve å skrive noen låter også. Han var med på det, jeg var med på det, vi lagde et par låter, et par låter til, og nå har vi nok til et helt album! Det gikk veldig naturlig til.

- Så dere skrev låtene sammen? Det var ikke sånn at dere bidro med 4-5 låter hver?

- Nei, en av oss hadde alltids et riff eller en idé, men vi jobbet sammen med å gjøre dette om til en ferdig låt. Det var en snøball som begynte å rulle. Og da vi etterhvert følte at vi hadde nok låter, så tok vi turen til Turks- og Caicosøyene (Britisk øygruppe i Vestindia, nær Bahamas og Cuba), leide oss et hus der og ordnet oss studiotid hvor vi spilte inn skiva.

Og her er vi.

- Jeg ville trodd at om du tok med Adrian til en paradisøy, så ville han vært på fisketur 24/7.

- HAHAHA! Ikke langt unna, du kjenner ham godt! Men vi hadde et bedagelig tempo, hvor vi startet dagen på stranden og fisket litt, så jobbet vi litt i studio inntil det var på tide å gå ut og ha en god middag mens vi så solen gå ned i Atlanterhavet. Og det gjentok seg neste dag, så det ble rutinen vår. Vi koste oss på alle måter.

- Var det ikke uvant å ikke ha en trommis og en bassist for å kunne jobbe med arrangementene på låtene?

- Ikke egentlig. Jeg har gjort det på den måten i alle år, så for min del falt det helt naturlig. Et av de kuleste øyeblikkene mens vi lagde skiva, var da Adrian kom inn og begynte å spille riffet som ble til ”Taking My Chances”.

Jeg sa til ham at jeg hadde en idé, og satte meg bak slagverket og spilte til hans gitarspill, og la inn grooves som skulle representere refrenger og mellomparti, mens vi hele tiden kom tilbake til riffet hans, og vi spilte inn prosessen. Vi var som to guttunger i garasjen! Etterpå redigerte jeg opptaket litt i studio, la på litt ekstra gitarer, og vi lagde melodilinje og tekst. Det var gjort på et par timer. Slik gjorde vi på de fleste låtene. Jeg la ned et groove bak trommene mens Adrian spilte riffene på gitar, og vi spilte det inn på en loop. Så jobbet vi videre derifra, med total frihet og fleksibilitet til å plusse på eller trekke ifra, mens låtene gradvis tok form.

- Du spiller trommer på skiva og Adrian gjør bassen, men dere har et par gjesteopptredener også?

- Ja, jeg nevnte at vi kanskje burde få inn en trommis, og Adrian sa at han kunne sikkert få Nicko (McBrain fra Iron Maiden) til å spille på en låt, og han gjorde ”Solar Fire”. Jeg fikk også min livetrommis, Tal Bergman, til å spille på tre låter.

- Hvordan vil du beskrive Adrian som gitarist sammenlignet med din egen stil?

- Jeg føler at vi har mye felles. Men en av tingene som jeg elsker ved hans gitarspill, og som jeg antar kommer fra at han har spilt

36 NRM 1-2021

sammen med en annen gitarist i mange tiår, er at han er flink til å sette melodien i fokus, til å finne sin rette plass i låten. Det var et par ganger i løpet av innspillinga hvor jeg kunne si at ’Da er den låten i boks, la oss gå videre!’

- hvorpå han kunne svare at ’Vent, jeg har en annen idé til refrenget!’, og plukket opp gitaren og spilte en helt annerledes og kompletterende annenmelodi som tok låten til et nytt nivå.

Det var kanskje det jeg la mest merke til, og satte pris på, som jeg har tatt lærdom av. Men vi utfylte hverandre veldig bra. Ofte når han hadde en idé som han ikke helt visste hvor han skulle ta videre, så kunne jeg steppe inn og styre den i en retning han ikke fikk øye på. Og motsatt. Vi kunne spille ball frem og tilbake, og det var veldig lærerikt for min del, jeg som er vant til å gjøre alt på egen hånd. Jeg trives jo med det, men det var hyggelig å ha en partner, for en gangs skyld.

- Gikk det like naturlig å avgjøre hvem som skulle synge hvilke linjer på de ulike låtene?

”Dere er et hardbarka folkeslag, dere nordmenn!”

- Ja, det gikk også helt av seg selv. Adrian kunne f.eks si at han hadde en idé til en melodilinje og synge det for meg, og jeg kunne foreslå at ’Hva om vi gjør for-refrenget slik som dette?’ – så det ble ofte til at hvem enn som kom opp med linja først, skulle synge den. Ikke alltid – det er tilfeller hvor jeg synger melodier som Adrian kom opp med, og omvendt.

- Jeg vet at det er håpløst å planlegge noe for tida, og at dere må tilpasse det til Iron Maidens tidsskjema, men har dere seriøst diskutert mulighetene for å gjøre noen konserter eller en turné?

- Ja, vi har snakket om det. Egentlig skulle vi gjort noen konserter i mars og april, rett etter at skiva kommer ut (26.mars 2021), men det lar seg jo ikke gjøre slik situasjonen er nå, så foreløpig må vi bare vente og se det an. Jeg har noen egen konserter som jeg må gjennomføre, og det har han med Maiden også. Så pr nå er det ute av våre hender, men vi har absolutt lyst til å fremføre disse låtene på en scene.

- Har dere tenkt på hvilke låter dere i så fall skal spille, utenom de ni på skiva? Dere har jo litt av en katalog å plukke fra!

- Godt poeng, vi kan jo ikke avslutte showet etter å ha spilt de ni låtene vi har, vi må bli kreative og dra inn noen andre låter i tillegg.

Siden konserter foreløpig ikke er aktuelt, har vi ikke diskutert noe setliste, men jeg vil tro vi kan

finne et par coverlåter som har inspirert oss begge. Kanskje har Adrian noen låter han har gjort i andre prosjekter som vi kan dra inn, og jeg har sikkert noen sololåter som kunne passe inn. Vi skal nok klare å lage en bra setlist når den tid kommer!

- Ville det vært en selvfølge å benytte seg av dine karer, Tal og Dylan, som backingband?

- Det er en naturlig og enkel løsning, ja, om de har anledning og lyst. Eller kanskje vi drar inn to helt nye folk som vi ikke har jobbet med før.

- Kanskje Steve Harris og Nicko McBrain melder seg frivillige!?

- Hahaha! Ja, da snakker vi!

- Er du Iron Maiden-fan?

- Ja, jeg har vært fan hele mitt liv! Da jeg var ung tenåring, var jeg hekta på ”The Number Of The Beast”, og den første hardrock-konserten jeg gikk på, var Iron Maiden på ”Piece Of Mind”-turnéen. Du skal få en liten funfact som ingen vet! Da jeg lagde min første skive (i 1989), fikk jeg kontrakt med Shrapnel Records.

Og Mike Varney, sjefen der, pleide å koble unge gitarister med fantastiske rytmeseksjoner. For eksempel, Greg Howe hadde Billy Sheehan og Atma Anur på skiva si, og jeg ble tildelt Stu Hamm og Steve Smith fra Journey på mi skive.

- Grei skuring for en 19-årings debutskive.

- Ja, det var uvirkelig! Men, det var lenge meninga at de skulle få tak i Steve Harris til å spille på min skive! Shrapnel var i snakk med ham, og han var visstnok interessert, men det klaffet ikke tidsmessig. Jeg husker at Mike Varney fortalte meg om dette på kontoret hans.

Det hadde jo vært utrolig interessant, men det er litt surrealistisk å tenke at her er jeg over tredve år senere og lager ei skive sammen med en av mine ungdomshelter i Adrian Smith. Av og til må jeg banke meg selv litt i bakhodet og prøve å ikke bli fullstendig fanboy.

- Så hypotetisk, hvis Adrian spurte deg om du kunne steppe inn på gitar på den kommende Maiden-turnéen her, ville du slått til?

- Hahaha! Ikke få meg i trøbbel her!

- Slapp av, jeg skal ikke si det til Blabbermouth!

- Nei, det er nettopp det! I disse dager må man være forsiktig hva man sier, noen kan ta en setning ut av sammenhengen og gjøre det til en overskrift, og dermed skape unødige problemer for alle involverte, så jeg tror jeg skal holde meg til fakta!

- Personlig regner jeg den første The Winery Dogs-skiva som et av tidenes beste debutalbum – selv om dere var ikke akkurat nybegynnere da dere lagde det i 2013.

Men er det noen planer om å gjøre noe mer sammen med Mike Portnoy og Billy Sheehan?

- Tusen takk for det, det verdsettes, og visst var det noe magisk med den første skiva, selv

norwayrock.net

om jeg synes at andreskiva også ble utrolig kul. Og ja, vi har snakket om det, og hadde det ikke vært for Covid-situasjonen, så hadde vi nok vært nærmere å faktisk jobbe med noe sammen. Men kneika med å lage en ekte Winery Dogs-skive, er at der må vi alle tre være i samme rom på samme tid, og slenge idéer mot hverandre for å se hva som funker. Vi må ha den personlige, instante interaksjonen. Med meg i California, Mike i Pennsylvania og Billy i Tennessee så er det vrient, og jeg er ikke så gira på å sette meg på et fly akkurat nå. Det vet jeg at Mike ikke er heller. Ting må normalisere seg litt mer først. Kanskje kan vi møtes på midten, at jeg flyr til Billy i Nashville og så kan Mike kjøre ned dit. Vi lagde jo førsteskiva hjemme hos meg i Los Angeles, og gjorde pre-produksjon til andreskiva hjemme hos Mike, så nå er det vel på tide i okkupere Casa Sheehan i noen uker.

- Du og Billy har jo jobbet sammen tidligere, i Mr.Big rundt årtusenskiftet. Hvordan var det?

- Ja, det var en interessant periode av mitt liv! På slutten av 90-tallet var jeg i en jazz-fusion trio med Stanley Clarke og Lenny White, og lagde skiva ”Vertu” med de i San Francisco da Mr.Big tok kontakt fordi Paul Gilbert hadde slutta. Jeg møtte Eric Martin der, men sa egentlig nei fordi jeg følte jeg ikke hadde tid. Men da jeg kom hjem til Los Angeles, kom Billy Sheehan og Pat Torpey på besøk til meg en kveld, jeg husker de satt overfor meg rundt kjøkkenbordet og overtalte meg til å gjøre dette. Og de jobbet ikke året rundt, deres modus operandi var stort sett å bruke en måned på å lage ei skive og så turnere i Japan et par uker annethvert år.

Jeg ville fortsatt ha mye tid til å drive med egne ting utenom Mr.Big. - Hva tenker du om de to skivene du lagde med de? (”Get Over It” fra 2000 og ”Actual Size” fra 2001) - Begge er veldig bra synes jeg, men holder kanskje en knapp på den siste! Jeg gled ganske lett inn i det bandet, jeg trengte ikke tilpasse meg så mye, jeg kunne bare fortsette å gjøre det jeg gjorde.

- Det er ganske ironisk at etter tyve soloskiver og to skiver med Mr.Big, så er det likevel mange som hovedsakelig kjenner deg som gitaristen i Poison i et par år og på én skive. Var det karriere-trekket et feilgrep, eller åpnet det dører for deg? Eller har det stengt dører for deg?

- Både ja og nei. Det var en ganske interessant situasjon, og de fleste kjenner ikke til historien bak. Jeg fikk jo solokontrakt med Shrapnel i 1988, og ga først ut to skiver med de – først en instrumental, og så en med vokal, ”Fever Dream”. Og den gjorde at jeg fikk tilbud fra et mye større selskap, InterScope, som da var et nytt selskap som Jimmy Iovine hadde startet. De kjøpte meg ut av kontrakten med Shrapnel. Som en del av avtalen måtte jeg lage en tredje skive for Shrapnel (”Electric Joy”, 1991), og den måtte være instrumental, for InterScope ville ikke at jeg skulle ha to nye skiver med vokal ute og konkurrere med meg selv på to ulike selskap. Så da flyttet jeg fra Philadelphia til LA, jeg var kanskje 21 år da, og begynte å skrive låter med mange ulike musikere.

Jeg hadde en veldig lovende avtale om at Danny Kortchmar (sessionmusiker som har jobbet med alle fra Joe Cocker og Bob Dylan til Toto og Billy Joel) skulle produsere skiva mi, og vi var godt i gang med å skrive og velge ut låter i det InterScope satte foten ned for det samarbeidet – de trodde at vi kom til å lage en R&B-skive, mens de ville at jeg skulle være hardrock. Det ble en uenighet som førte til at de droppa kontrakten med meg. Samtidig fikk jeg høre fra A&R-mannen at Bret Michaels fra Poison hadde ringt og forhørt seg om meg, etter å ha sett et bilde av meg på coveret av Guitar World Magazine.

- Det virket jo som en særs merkelig kobling, med instrumentalshredderen Kotzen i party/puddelrockbandet Poison.

norwayrock.net

- Ja, først avfeide jeg det totalt, men A&R-mannen sa at det kanskje kunne være lurt av meg å bli med i et band – at jeg trengte litt tid på å finne ut hva slags artist jeg ville bli, og heller lage soloskiva om ett år eller to. Så jeg endte opp med å dra hjem til Bret for å ta en prat, og vi fant tonen med en gang – herlig fyr! Vi oppdaget at vi hadde mye felles - vi var begge fra Pennsylvania og likte mye av den samme musikken.

- Men var du fan av Poison da?

- Nei! Overhodet ikke! Så det var jo litt småkleint da Bret spurte meg om akkurat det, og jeg bare bløffet med ’Ja, ja, så klart!’. Jeg hadde spilt i noen coverband tidligere, men vi gjorde mye mer progressive ting, som Yes og Sugarloaf, så da Poison slo igjennom, fnøs jeg bare av de. Men Bret forklarte at de ville ha et fullverdig bandmedlem som kunne bidra og som kunne skrive låter, ikke bare en innleid erstatter. Så jeg spilte et par av mine låter for ham – den ene var ”Stand”, og den andre ble senere til ”Until You Suffer Some (Fire & Ice)”. Etter det bestemte vi oss for å kjøre på og lage en skive – og resten er historie. Det var veldig positivt for min del å få lagd den skiva, den ble ganske kul – ulempen var jo at i 1993 prøvde markedskreftene å utslette alle band som var populære på 80-tallet.

- Ja, ”Native Tongue” kom ut da grungen og Nirvana var på sitt største.

- Nettopp. Og selv om første singelen vår, ”Stand”, ble spilt en del, så var det full stopp etter det. MTV sa rett ut at de ikke kom til å spille denne type band, andresingelen vår døde en stille død, og derifra var alt nedoverbakke. Men i løpet av en måned etter at jeg sluttet i bandet (Nåååh, du ble da sparka på dagen da trommis Rikki Rocket fant ut at du sto i med ex-forloveden hans, Richie! Journ.anm.), så hadde jeg signert ny kontrakt med Geffen Records og lagde ei skive kalt ”Mother Head’s Family Reunion”. Problemet mitt resten av 90-tallet var at jeg ble konstant assosiert med Poison, og ingen fokuserte på musikken jeg faktisk lagde. Alt journalister ville snakke om, var at jeg hadde vært i det bandet og at det ikke var et kult band lenger. Men gradvis endret platebransjen seg, jeg fikk kontroll over mine egne mastertapes, ga ut min egen musikk, og det ble det sentrale.

- Ok Richie, vi må runde av, men jeg håper å se deg på en scene snart, aller helst i Norge. Du har ikke satt din fot her på over ti år, så på tide nå.

- Jøss, er det så lenge siden? Det jeg husker best fra forrige besøk var da jeg sto på gata utenfor klubben og snakka med noen folk. (Drammen, november 2010?) Det var isende kaldt, men alle sto og holdt i ølglass, og alle hadde bare t-skjorter på. Jeg var den eneste med jakke på, og likevel frøys jeg! Dere er et hardbarka folkeslag, dere nordmenn!

NRM 1-2021

37

ser mot framtiden TEKST: GLENN KNUDSEN FOTO: ANDRE LØYNING

- Nytt år, ny skive. Denne gangen heter albumet «Post Mortem Portraits of Loneliness». Er dere i bandet fornøyde med hvordan den ble?

– Ja, vi er fornøyde vi. Vi er jo veldig glade for at vi rakk det og at vi i det hele tatt fikk gitt ut denne skiva. Det var så mye som jobba mot oss at det var litt sånn; «Faen, liksom»! Men det gikk.

- I likhet med Lars Ulrich som hardnakket mener at «Hardwired … to Selfdestruct» er det ypperste Metallica har å by på i katalogen sin, så mener du at «Post Mortem Portraits of Loneliness» er det beste dere har gitt ut så langt. Er det noe dere bare sier for å få satt fokus på det nye eller er det sannheten?

– Alle band sier jo alltid det. Jo, så det er jo helt verdiløst og det er jo så dumt å spørre om det også. Det synes man jo som band alltid når man har gitt ut en ny plate, men den er jo sikkert ikke det, haha. Men det vet vi jo egentlig ikke for om en stund når man kan begynne å turnere det nye materiale.

- Så hvordan merker dere da egentlig mottakelsen når dere ikke får reist rundt og spilt musikk?

– Vi gjør ikke det vet du. Dette er jo vårt første rene album-album, fordi vanligvis kommer vi ut med skive og så finner vi ut hvilke låter som fungere live og hvilke som ikke gjør det. Du får et helt annet forhold til låtene, og låter du egentlig trodde ikke ville funke live gjør plutselig det og låter som du var sikker på ville slå an gjør ikke det. Den justeringa der får du ikke nå som situasjonen er som den er, og vi mangla jo litt av det på forrige plata også. Vi fikk begynt, men så måtte vi gi oss på grunn av Corona. Vi fikk ikke spilt i Bergen, Trondheim, Oslo eller Tromsø så vi ligger litt etter nå.

- Jeg har merket meg at det er en solid dose orgel på denne skiva og det synes jeg er dritkult – det gir en litt annen dimensjon til musikken. «Love Says Nothing» fra «Crossmaker» er noe av det ypperste dere har gitt ut i min ydmyke mening.

– Jeg er helt enig!

- Noe dere siktet på eller bare passet det sånn med låtene?

– Vi har jo fått med oss Anders Nordengen på denne skiva. Han har jobbet med blant annet GBZ, og sånn som han jobber så kommer orgelet tydeligere fram i miksen. Jeg tror egentlig ikke det er skrudd opp noe høyere, det bare ligger på en frekvens som gjør at det blir tydeligere rett og slett. Han har en litt renere mikseform. Jeg hører alle sier at det er høyere orgel nå, så det er tydeligvis det. Vi har jo fått inn en orgelmann i Stefan (Höglin) som er veldig god, så det er jo koselig at han høres.

- Du høres om mulig enda sintere og aggressiv ut denne gang, mye frustrasjon som skulle ut eller?

– Nå var det sånn at vi fikk så jævla dårlig tid. Det var Corona og alt var veldig rotete, men for å få spilt inn skiva sånn at vi fikk gitt den ut på vinyl så måtte vi bare stresse inn i studio og få det gjort. Jeg hadde tre dager på å få lagt vokalen og det er klart at med alt som hadde hendt, så var jeg jo forbanna selvfølgelig. Det ble kanskje litt vrælete som du er inne på, men det ble sånn fordi jeg er sur ja, haha.

- En av låtene som stikker seg ut på albumet er jo uten tvil «Someone?» som er veldig sår og følelsesladd. En ren kjærlighetslåt 38 NRM 1-2021

Tradisjoner er viktige å ta vare på og The Dogs leverte som vanlig nytt album på årets første mandag. Med egne t-skjorter som utroper «Fuck 2020» går bandet inn i det nye året med forhåpninger og forventninger om store ting. Kristopher Schau kunne fortelle om et 2020 som har bydd på uvante problemstillinger, men som klør etter å ta neste steg med bandet sitt. midt oppi all bjeffingen og råskapen som jo er et varemerke for deres del.

– Der tenkte jeg helt motsatt, fordi når man er sur så er man jo samtidig også litt lei seg. Der tenkte jeg nå skal jeg faen meg dytte ut alt jeg har av de andre følelsene inn i den låten. Det ble gjort på kun ett take og jeg lot det bare bli som det ville.

- Jeg tenker jo at «Someone?» kan være en potensiell klinelåt, som kan ta opp konkurransen med Bryan Adams og Seal?

– Haha, ja. Jeg tenkte at kan det ikke bare komme inn en sånn «penartist» komme inn å covre denne, sånn at vi kan tjene litt penger på den?

Går imot det jeg tror på, men jeg skal gå med på det hvis vi får inn litt penger i kassa.

- Dere skulle egentlig spille inn skiva i Sverige med Chips Kiesbye som har jobbet med blant annet Hellacopters, Millencollin og Graveyard i en lang liste med band, men på grunn av situasjonen i verden endte opp med å måtte spille det inn i øvingslokalet. Hvordan funka det?

– Det var jo litt varsla fordi Coronaen kom i mars og vi skulle i studio med han i juli, så vi hadde noen måneder på oss til å skjønne at det ikke kom til å gå. Det var en skuffelse, men man får jo ikke gjort noe med det.

Han forsto jo det kjempegodt fordi han bor jo i Sverige og de vet jo alt om Corona, så vi har heller klart å lure han med på neste skive. Den skal spilles inn i april/mai nå til våren, men vi har jo booka tid i Athletic Sound i Halden så vi vet jo ikke helt enda hvordan det vi bli med tanke på at ting har blusset opp igjen og Østfold er et av de rødeste stedene i landet.

- Jeg forsto det sånn at lufta gikk litt ut av deg etter at dere måtte endre innspillingsplanene foran dette albumet, og det var de andre i bandet som måtte dra det i gang. Var det litt greit også?

– Ja det ble litt sånn denne gang. Man blir jo så sykt skuffa, fordi jeg hadde gleda meg til å få jobbe med Chips og høre på at han forteller skrøner om Hellacopters og alt mulig. Jeg hadde sett for meg lange kosesessions i studio med Chips, men så ble det heller til at vi spilte det inn i øvingslokalet vårt i stedet. Jeg var litt vanskelig å be, ass.

- Dere fikk som nevnt med dere Anders Nordengen bak spakene og han har jo så absolutt gjort en bra jobb, fordi albumet høres jo kanon ut som vi har vært inne på med tanke på den rene lyden. Er det første gangen dere i The Dogs jobber med en produsent?

– Han var jo mest inne som teknikker, men han mikset jo skiva og han fikk ganske så frie tøyler på det. Vår første erfaring med å jobbe med en produsent er Chips fordi han var jo inne og mente en del om de låtene på den nye skiva vår også. Vi sendte atten demoer over til han og så mente han noe på alle de, så det har vært nytt for oss. Han var med og bestemte litt på arrangement og ga oss en del feedback som at ’Denne bridgen her gir ingen mening. Stryk eller skriv ny.’ Det har vi ikke vært borti før, så det var … det var gøy det. Vi ba han jo om å være slem og si det han mente.

Det er bra det, fordi det er masse låter vi har spilt inn som har syntes var dritfete, som det viser seg at folk ikke synes er så jævla kule, liksom. Det var gøy å få den kritikken på forhånd denne gangen.

- Så dere har allerede låtene klare for den nye skiva og er klar for å gå i studio?

– Jada, Chips valgte seg ut sine favoritter av de atten låtene vi sendte til han så de er klare for å bli brukt på neste års album. Han valgte ut ti låter så de har han, og det er de som blir brukt nå når vi møtes i studio til våren. norwayrock.net

- Hvordan ser egentlig året ut for The Dogs fra en skive til en annen, når det gjelder å skrive nytt materiale og få spilt det inn? En fast oppskrift eller blir ting til mens dere går?

– Vi har en oppskrift som har fungert så langt. Den nye skiva kommer jo alltid på den første mandagen i det nye året. Så begynner vi å turnere rett etter det og da pleier vi å øve på låtene til neste skiva på veien før vi går i studio på sommeren. Det skjer jo ingenting på høsten, så månedene mellom september og desember det er da det neste albumet skrives.

På høsten sitter jo alle hjemme og jobber med låter – eller jeg skriver jo hele tiden. Akkurat nå har vi så masse låter at det … jeg har akkurat laget en mappe som heter 2023! Så nå må alle bare putte det de har inn i den mappen, så får vi begynne å sile ut etter hvert. Nå skriver jo alle låter, det er ikke bare meg lengre. Tommy, den nye bassisten vår, har jo sitti oppe i kjellerleiligheten sin og pumpet ut låter i årevis som ingen har fått høre.

- Låter som passer The Dogs?

– Ja de gjør det vettu. «The Storm» på nyskiva er jo hans. De passer oss dritbra!

Henrik, trommisen vår, har begynt å lage ting.

Så nå blir det vanskelig å få låtene sine inn på skivene.

- Og du er åpen for innspill?

– Ja jeg vil bare at det skal være best mulig, ass. Så det er helt topp.

- I nyttårstalen din nevnte du mangelen på konserter som det eneste dere hadde å klage på i året som gikk. Jeg var heldig nok å få sett dere live i 2020 på Tou Scene her i Stavanger, sammen med GBZ og Dangerface.

– Det var gøy, ass!

- Ja det var helt rått! Men jeg la merke til at klemmingen glimtet med sitt fravær. Er det noe vi kan takke Covid-19 for eller har dere lagt klemmingen på is?

– Nei, men vi må vente litt til vi skjønner at det er lov, haha. Vi har jo vært maks uheldig der fordi vi er jo seks i bandet, men maksgrensen har jo lenge vært på fem som kan møtes så vi har jo ikke fått lov til å øve engang. Vi er rett og slett for mange i bandet. Vi gleder oss stort til vi kan klemme igjen ja og vi har så absolutt ikke droppet det.

- Det var gode nyheter å få. Jeg fikk med meg at folk pratet etter konserten om at de var bekymret for at klemmingen var på vei ut, ser du.

– Haha, dritbra!

- Hva tenker du om onlinekonserter?

Dere gjorde jo en sånn en med Oslo Ess i høst … noe som kanskje må vurderes i 2021 også?

– Det var så jævla kaldt oppå det taket der. Fy faen! Nei vi tenkte at vi hopper over.

Det føltes så rart. Vi liker jo å være tett oppi publikum å gjerne blant publikum på konsertene våre. Vi er jo et svette-spytte-band.

Mye kroppsvæske over alt, så vi snakka om det, men vi fikk det liksom ikke helt til så vi ga opp. norwayrock.net

Det samme gjelder for å kjøre konserter for et sittende publikum, men vi fant ut at det ble for dumt så vi droppa det. Jeg tror ikke vi hadde klart å overholde reglene. Plutselig der og da så gir man faen og så er det noen som filmer det og så blir det bare rot.

- Jeg legger også merke til at dere holder god avstand på coveret til nyskiva. Er det for å vise solidaritet og at dere respekterer rådene om å holde avstand, haha?

– Haha, ja det var jo litt flaks det at det passa sånn. Vi hadde en ide før Coronaen kom om at det hadde vært gøy, siden vi bestandig står ganske tett, at vi denne gangen sto i et stort åpent rom med lang avstand til hverandre. Så kom jo Coronaen og da passet jo ideen perfekt.

- Coverene dere er jo en av tingene som man venter i spenning på når det kommer ny skive og det virker som de er nøye planlagte og at stede dere tar bildene på overhodet ikke er tilfeldige. Hvordan går dere fram når det gjelder cover til albumene?

– Der er det mye kåling assa, alltid. Hvis jeg ikke tar helt feil så er det med unntak av «Before Brutality», mine ideer. Det er mye regler der. Det skal være et bilde som går helt ut til kanten, bandet må være på forsiden, logoen må være øverst, tittelen i bånn. Det skal se litt ut som skiver jeg har vokst opp med, liksom.

Jeg vil at det skal være sånn at hvis du står i en platebutikk og blar gjennom album, så skal det være lett å se navnet på bandet.

- Tekstmessig er det jo du som står for det meste i The Dogs, og jeg lurer rett og slett på hvor du tar ideene fra? Har du alltid skrevet tekster og når oppdaget du at du hadde den gaven?

– Jeg har med tiden vent meg til en teknikk som går på at hvis jeg kommer på en tekstbit som høres kul ut, så må jeg skrive den ned med en gang. Jeg har et kjempelangt tekstdokument på femtifem sider eller noe sånn, der det står bare enkeltstående setninger. Så når låtene kommer så er jeg inne der og ser om jeg finner ting som går opp i takt og lengde med låtene jeg har lagd og så bygger jeg videre rundt det da. Jeg har en litt sånn hoarder mentalitet der jeg samler på ting som høres bra ut hele tiden egentlig. Det er litt mas, ass. Det er det mest slitsomme med å lage musikk, å skrive tekst. Du må sitte og trøkke det ut. Det mest irriterende er når du har skrevet noe som du er fornøyd med og så når du kommer i studio så bestemmer bandet seg for at de vil legge til et vers og så må du skrive et vers til som skal passe med historien du allerede har skrevet. Faen ass, da blir jeg altså så forbanna. Men det er gøy når det funker.

- «Crossmaker» ble finansiert av kumlokk, «Post Mortem Portraits» ble finansiert i hvert fall til dels av tilskuddet dere fikk i fjor. Hvordan ser det ut med tanke på neste års skive?

– Aner ikke. Eller vi har jo litt penger igjen av det tilskuddet vi fikk, men jeg håper vi få til en god avtale med Chips, ass. Vi har råd til å smelle ut skiva, det tror jeg skal gå. Det spøker

mer for om vi kommer oss ut på veien, eller om vi har råd til å trykke t-skjorter. Hvis ikke så må nesten den med best råd i bandet legge ut. Vi er satt tilbake flere år nå siden vi ikke får reist rundt og spilt.

- Nytt siden sist er jo at dere har byttet ut Roar Nilsen, som har vært med deg siden den spede begynnelsen og som har vært viktig for sounden og ikke minst en profil utad fra scenekanten og på veien. Inn har en annen gammel kjenning av deg kommet i form av nordlendingen Tommy Reite. Noen dramatikk rundt den utskiftningen?

– Nei, tiden var vel moden for Roar. Vi er jo et jævla slitsomt band å spille i for vi er jo i det grusomme mellomsjiktet av band der vi turnerer som om vi var Oslo Ess eller Kvelertak, men vi tjener penger som om vi var GBZ. Det er ikke mulig å leve av det, så det blir jo på en måte som en hobby som tar sinnssykt mye tid. Du må ta deg fri fra jobb så du taper jo penger siden du ikke kan jobbe når vi er ute og spiller. For hans del så driver han et studio og alt mulig, så det ble for røft til slutt. Vi tenkte jo nå at vi skulle satse enda hardere med at vi involverte Chips, og skal prøve oss litt ordentlig på Tyskland for å se om det er mulig å få det til å funke. Da må man ta sjansen og det går hardt ut over privatøkonomien, så jeg skjønner avgjørelsen hans. Da var det jo jææævlig bra at Tommy kunne bare hoppe rett inn.

- Han har jo allerede bidratt i forma av låtskriving på singelen «The Storm», men har han rukket å sette sitt preg på bandet på noen måte?

– Ja han kom jo så sinnssykt godt forberedt på øving så han kan jo låtene bedre enn oss – demoer og alt mulig. Han er jo helt sjukt rå å spille og jeg har jo spilt med han før i The Cumshots så jeg vet at han er Norges beste live-bassist. Det er bare å rydde plass når den tid kommer for å si det sånn, haha. I tillegg så elsker han å spille og så er han en jævla kul fyr.

I leksikon så skulle det under «bandmedlem» bare vært et bilde av Tommy. Han er en levende GPS – han vet hvor alle bensinstasjonene i hele landet ligger. Han er en sånn fyr som alle vil ha i bandet sitt.

- Avslutningsvis så lurer jeg på med tanke på alt du har gjort, bandene du har vært involvert i, de menneskene du har påvirket og inspirert og hvor lenge du har vært i frontlinjen. Hvordan ser du nå når du har bikket et halvt århundre på din status og posisjon i norsk rock?

– Nei jeg tenker ikke på det. Jeg noterer meg at jeg begynner å bli gammal. Sist sommer vi spilte – altså i 2019, så spilte vi på et par store festivaler og da var jeg den eldste artisten på scenen. Det er det som er så dumt med å bare bli femti, du har ikke enda fått den der Gammal Gubbe-statusen enda. Må nok gjerne bikke seksti før det skjer, men jeg har merket meg det veiskillet at jeg nå er Han Eldste på festivaler.

Nei jeg tenker ikke på det, ass. Det er det som er så koselig med å spille i band, man er liksom på samme lag alle sammen.

NRM 1-2021 39

Født med krigerhjerte Ricky Warwick, frontfigur i Thin Lizzy og Black Star Riders, gir ut ny soloplate i februar 2021 kalt “When Life Was Hard And Fast”. Iren kommuniserte fra sitt hjem i Beverly Hills om det nye albumet og dets mange gjesteartister, om hvordan Joe Elliott reddet livet hans, hvorfor Norge er favorittstoppested på Europa-turnéer og hvorfor han ikke er det grann interessert i rockestjerners tips om spanske omeletter.

TEKST: ANNE-MARIE FORKER FOTO: ROBIN WIELINK

-Hei Ricky, det er Anne-Marie fra Norway Rock Magazine, og Belfast.

-Hei igjen, Anne-Marie, godt å se deg! Hvordan har du det? Hvordan behandler galskapen deg?

-Urgh, jeg har ikke besøkt Belfast siden februar. Det er det lengste jeg har vært borte fra hjemmet.

-Det er enda lengre for min del. Jeg har ikke vært der siden oktober 2019.

-Nedstengnings-konsertene dine har gjort meg Belfast-nostalgisk.

Bortsett fra disse, og promotering av det nye albumet, hva har du bedrevet i det siste?

-Jeg skriver masse, og tilbringer tid med familien min. Min kone jobber hjemmefra, og datteren min har ikke gått på skole siden i mars, hvilket er vanvittig. Det har vært ille i Los Angeles. I sommer opplevde vi litt uteservering, men det gikk helt ad undas når høsten kom. I øyeblikket er alt helt forferdelig. Det er ikke ledige sykehussenger. De nådde sprengt kapasitet for noen uker siden og har satt opp provisoriske telt til å behandle mennesker i. Vi vet alle årsakene til dette. Det var ingen som styrte USA-skuta på fire år. Ingen tok kontroll, og nå betaler uskyldige mennesker prisen, med sine liv. Men jeg har vært heldig. Jeg har godtatt 40 NRM 1-2021

situasjonen, det er mat i kjøleskapet og tak over hodene våre.

-Og landet har nytt lederskap…

-Hør, en stein ville fatte bedre beslutninger!

-Den ville i det minste ikke nøre opp under konspirasjonsteorier…

-Jeg har ingen toleranse for fascister, rasister eller fanatikere, uansett hvem de måtte være. Gå hjem og vogg! Jeg husker at jeg gikk om bord i et fly på valgdagen i 2016, med klokkertro på at Hillary ville vinne. Jeg landet, gikk av flyet og tenkte ”Hva i helvete skjedde akkurat nå? Kan jeg løpe tilbake og reversere tiden?”

-Jeg husker følelsen, på samme måte med Brexit. Mange tok det for gitt at Storbritannia ikke ville forlate EU, og da gjorde de nettopp det.

-Folk leste ikke det med liten skrift og ble solgt en haug løgner – ”Rule Britannia” bla bla bla. Du kan ikke leve i fortiden. Tidene endres. For noen som har turnért så mye som meg var det fantastisk å se grenser brytes ned og land forenes! Hvorfor sette oss 60 år tilbake i tid? Dette er en katastrofe for artister. Som du sikkert vet har den britiske regjeringen fullstendig ignorert kunsten.

-Ja, det ble nylig avslørt at de avviste et tilbud fra EU. - Det er så mye opprør, og kunsten genererer masse penger for Storbritannia. Europeere vil også lide.

-Påvirker det deg?

-Før eller senere, hvis reglene ikke endres. Jeg har et irsk pass, norwayrock.net

men flere i mannskapet vårt er britiske statsborgere. Det er et salig rot.

-Flere gjesteartister bidrar på det nye albumet ditt. Hvorfor ønsket du å jobbe med Keith Nelson (tidligere Buckcherry)?

-Det kom i stand som et hendig uhell.

Jeg ble kjent med ham for tre år siden. Da Damon Johnson (Thin Lizzy) forlot Black Star Riders, trengte vi en ny gitarist. Dette var før vi fant fantastiske Christian Martucci fra Stone Sour. Kompisen min, Richard Fortus (Guns N Roses), ringte meg og sa at han ikke kunne anbefale Keith nok. Så jeg ringte ham, og han sa ”La oss møtes”. Så vi møttes på Barney’s Beanery i West Hollywood en morgen. Det første han sa var ”I’m not the guy for the gig”. Jeg sa ”Så hva faen gjør du her?” Han sa at han ville fortelle meg dette ansikt til ansikt, fordi han respekterte bandet.

Han forlot Buckcherry fordi han ikke ønsket å turnere lenger, men snarere tilbringe tid med familien. Han eier et studio hvorfra han skriver og produserer. Vi ble sittende og prate, og kom overens. Begge er arbeiderklassegutter som elsker gamle gitarer og rock’n roll. Han ba meg stikke bortom og skrive en sang med ham. Kjemien var flott. Vi skrev ”Fighting Heart”, som ble veldig bra. Jeg spurte om han ville være med å produsere albumet, og hjelpe til med å fullføre skiva, og et vennskap ble født. Vi jobber allerede med neste plate.

-Jeg husker at du og Damon Johnson holdt akustisk konsert i Oslo i 2018.

Hvordan har han det?

-Han gjør det godt, og er snart ute med soloplate. Damon forlot Black Star Riders fordi han ønsket å styre sitt eget skip og tilbringe mer tid med familien. Da pandemien traff måtte han finne måter å få ting til å fungere på, i likhet med resten av oss. Jeg sendte ham en tekstmelding da Biden ble ny president, noe begge er glade for.

-En annen gjestemusiker er Luke Morley fra Thunder, som legger en glimrende gitarsolo i ”You Don’t Love Me”…

-Jeg har kjent Luke siden 1989. Luke foreslo Andy Taylor (Duran Duran) som produsent, fordi han produserte ”Backstreet Symphony”, Thunders første album. Thunder hentet forresten bandnavnet fra Andy Taylors første soloplate. Den gang vi møttes foreslo Luke å kontakte Andy i forbindelse med ”Soul Destruction”-skiva til The Almighty. Vi har vært kompiser lenge. Luke er æresmedlem av Black Star Riders. I 2018 turnérte vi SørAmerika med Judas Priest og Alice in Chains.

Christian Martucci var ennå ikke tilgjengelig, så vi trengte en gitarist. Luke stilte opp og var aldeles fantastisk. Jeg er fan av ham som venn, men som gitarist og låtskriver er han helt der oppe med de aller beste.

-Du er også god venn av Joe Elliott, som synger på tittelsporet...

-Joe og jeg snakker sammen hele tiden.

Jeg var brudgom i bryllupet hans. Han er norwayrock.net

min mentor og rådgiver. En mann som har solgt over 100 millioner plater bør man lytte til. Han er brutalt ærlig. Det er blant de ting jeg elsker ved ham, selv når vi er uenige.

I det minste får jeg en ærlig mening. Han har alltid bevart troen på meg, dyttet meg og gitt meg et spark bak når så har vært nødvendig. Han produserte og sang på de to første soloplatene mine. Stemmene våre går godt overens. Det er en velsignelse at disse vennene mine er jevnaldrende, og jeg beundrer det de gjør som artister og musikere.

-Kan du fortelle om en gang han sparket deg bak?

-Absolutt. Da The Almighty gikk i oppløsning flyttet jeg tilbake til Dublin og spilte i et band vi brant veldig sterkt for i omtrent ett år. Oppbruddet var forferdelig, og jeg led av depresjon, hatet musikk og ville gi opp. Joe var medvirkende til å snu uføret og sa ”Ta deg sammen. Dette fører galt avsted. Vi skal finne ut av dette”. Jeg skylder fyren mye.

Han presset meg og reddet på mange måter livet mitt.

-Jeg er veldig glad for at han gjorde det.

Hvordan nærmet du deg Andy Taylor?

-I 2017 ringte han meg i forbindelse med en soloplate, som kommer ut senere i år, tror jeg. Han bor på Ibiza, fløy meg inn, hvorpå vi skrev flere låter sammen i løpet av noen uker.

Seks av låtene på albumet hans var jeg med å skrive.

-”Clown Of Misery” klinger som en demo. Var dette forsettlig?

-Det forholder seg verre enn som så, da dette faktisk er et iPhone-opptak, og den billigste innspillingen jeg noensinne har gjort!

Jeg spiller inn ideer vis iPhone, videresender disse til Keith Nelson og spør hva han synes.

Jeg oversendte iPhone-innspilling av ‘Clown Of Misery’ og sa at dette var noe jeg ønsket å spille inn. Han svarte ”It’s done”, og jeg lurte på hva i helvete han mente.

Han sa ”Teksten, desperasjonen og stemningen i dette vil ødelegges ved studiobehandling med effekter osv.

Dette låter som et ensomt, gammelt Hank Williams- eller Woody Guthrie-opptak. Om vi forsterker dette med gitarer, kommer du til å miste all desperasjon.”

Han hadde rett. ”Clown Of Money” kostet ingenting å innspille; ingen musikere, ingen studiotid…

-Du gjorde musikkvideo i Joshua Tree nasjonalpark. Betyr stedet noe spesielt for deg?

-Det gjør det. Min kone og jeg har dratt dit siden vi ble sammen i 2004. Vi elsker stedet; åndeligheten, naturen, hele pakka. Vi drar dit tre eller fire ganger i året. Selvfølgelig er det kjent på grunn av U2, og jeg forstår hvorfor de lot seg inspirere.

-På albumet sier du ‘Rock ’n’ Roll is not dead, it’s just lost its mystery’. Hva mente du med det?

-Jeg vil ikke se hva favorittrockeidolet mitt har til frokost via Facebook.

-Sosiale medier er fulle av sånt!

-Jeg er også skyldig i så måte, fordi du må spille spillet til en viss grad. Men jeg er ikke interessert i rockestjerners tips om spanske omeletter.

-Noen planer for Black Star Riders?

-Vi har skrevet et nytt album og ferdigstilt demoer. Det venter bare på å innspilles. Vi er klare. Forhåpentligvis vil så skje i løpet av sommeren.

-Og hva med Thin Lizzy?

-Scott Gorham snakker om å gjøre noe til neste år, kanskje. Jeg er alltid klar for Thin Lizzy.

-Kommer du tilbake til Norge?

-Jeg elsker Norge. Jeg har snakket mye med kona mi om det. Norge er fantastisk.

Fjordene og naturen er storveis, og jeg elsker holdningen til menneskene. Norge er høydepunktet på enhver Europa-turné; det er ikke bare noe jeg sier, jeg mener det virkelig, så vi ses på andre siden av Covid-19!

NRM 1-2021

41

Marillions keyboardguru på egne ben

I snart 40 år har vi kjent Mark Kelly som keyboardisten i Marillion – og ikke så mye annet. Men omsider er han klar med sitt første soloalbum, og i slutten av november slapp han «Mark Kelly’s Marathon», hvor han backes av stort sett ukjente musikere. Vi fikk Mark på Skype-skjermen for en prat om den nye skiva og om både Marathon og Marillions fremtidsplaner for det kommende året.

42 NRM 1-2021

norwayrock.net

TEKST: GEIR AMUNDSEN FOTO: ANNE-MARIE FORKER OG PIT LAD

– La meg starte med et par påstander. Jeg ble veldig positivt overrasket over hvor bra «Marathon»-skiva er, av flere grunner.

For det første fordi soloskiver veldig ofte består av låtmateriale som ble forkastet av de andre medlemmene i moderbandet, med god grunn. For det andre fordi jeg ikke gjenkjente et eneste navn blant dine medmusikanter, og jeg var redd for at dette var en gjeng kompiser du hadde møtt på den lokale puben! Du kunne jo lett ha valgt den enklere ruten og kontaktet mer navngjetne folk som f.eks. Nick Beggs, John Mitchell og Gavin Harrison og lagd en ny «supergruppe» som garantert ville fått mer oppmerksomhet og publisitet. Men jeg har inntrykk av at du definitivt ikke ville gå den veien?

– Ja, jeg kunne ha samarbeidet med kjente folk, og opp gjennom årene har jeg nevnt dette for flere herlige mennesker. Faktisk, helt tilbake på midten av 90-tallet tok jeg kontakt med Steven Wilson (Intervju her!) med tanke på et samarbeid. Dette var lenge før han ble kjent med Porcupine Tree. Jeg ga ham en kassett med noen låtidéer, men det kan ikke ha vært særlig bra, for jeg hørte aldri noe fra ham, haha! I sommer tok jeg kontakt med ham igjen med tanke på å få ham til å mikse skiva, og han spurte ‘Er det soloskiva som du påbegynte for 25 år siden?’ – så han hadde tydeligvis ikke glemt det! Og nei, det er ikke de samme låtene!

– Marillion jobbet vel med Steven Wilson på «Marillion.com»skiva?

– Ja, stemmer, han mikset noen låter for oss på den skiva. Nå er han atskillig mer etterspurt, så han hadde dessverre ikke tid til å mikse «Marathon». Jeg fikk Andy Bradfield, som har jobbet med mange av Marillions nyutgivelser, til å gjøre det. Men angående besetningen på skiva, så ble det en veldig organisk greie. Det var min venn Guy Wickers, som har skrevet tekstene på denne skiva, som nærmest dyttet meg i gang med «Marathon».

– Hvem er Guy Wickers? Nok et navn jeg aldri har hørt før.

– Han er en kompis av meg, og egentlig er han skrankeadvokat som bisto Marillion i forbindelse med en tvist vi hadde med et plateselskap for noen år siden, angående inntektene fra streaming. Vi har vært svært gode venner siden, og har tilbragt mye tid sammen. Han er også stor Marillion-fan. For noen år siden nevnte han at han gjerne ville skrive tekster for oss, og om jeg hadde noe musikk han kunne få jobbe med? I utgangspunktet var jeg litt skeptisk, jeg ante ikke hvor mye peiling han hadde på dette, men jeg sendte han noe greier som han kunne få prøve seg på. Det ble aldri noe av det han gjorde da, men da det ble snakk om å lage en soloskive, foreslo jeg at vi begynte med blanke ark og et tematisk utgangspunkt for tekstene.

– Hadde du da begynt å lage musikken?

– På en måte – du nevnte låter som var blitt forkastet av moderbandet. Dette var mer låtidéer som ikke akkurat var forkastet, men som aldri var blitt brukt, og som antagelig aldri ville blitt brukt. Marillion lager utrolig mye musikk, vi jammer mye, og gjør opptak av det meste, så vi har bokstavelig talt hundrevis av utkast til låter som vi ikke har jobbet videre med. Mye av det er både fem og ti år gammelt. Jeg sendte noen av disse idéene til Guy, og det endte opp med å bli «Amelia». (Den 11-minutters tredelte suiten som åpner skiva.) Vi skjønte at vi var på sporet av noe her, og da begynte jeg å se etter musikere som kunne hjelpe oss å spille inn disse låtene. Guy spiller i et amatørband sammen med en dyktig gitarist ved navn Pete «Woody» Wood, så han ble et naturlig valg.

– Du har også med din egen nevø, Conel, på skiva?

– Ja, han er 23 år gammel, spiller bass, gitar, synger og produserer.

Veldig flink til å programmere trommer også. Så jeg hørte med ham, og sendte ham opptaket med stort sett bare keyboard på. Han jobbet litt med det og sendte det tilbake, og da hørtes det ut som et fullt band akkompagnerte låta, selv om det bare var ham. Da hadde vi en fullverdig

norwayrock.net

demo, uten vokal.

– Ja, og denne Oliver Smith er jo et funn. Hvordan fant du ham?

– Det var aldri snakk om å lage en instrumentalskive, jeg har alltid hørt for meg vokal på disse låtene. Jeg begynte å lete etter en vokalist på Spotify, og hørte igjennom hauger av ukjente band for å se om jeg kunne finne en spennende stemme. Som du nevnte, så kunne jeg jo spurt John Mitchell eller Nick Beggs, og de ville sikkert gjerne jobbet med meg. Og Billy Sherwood fra Yes har sagt til meg flere ganger at han gjerne gjør noe sammen med meg. Men jeg ville at dette skulle være noe som jeg kunne ha kontrollen over. Jeg hadde et noenlunde klart bilde av hva slags skive jeg ønsket å lage, helt ned til at jeg ville ha den på vinyl, med utbrettscover, og med et maleri på coveret, ikke et fotografi, med referanser til tekstene, noe man kan fordype seg i, slik jeg pleide å gjøre da jeg var tenåring og fikk tak i den nye skiva til Genesis eller Yes. Det trengte ikke være et konseptalbum, men i hvert fall et album som kan ta deg med på en reise. Så jeg satt der og lette på Spotify, og jeg kom over en vokalist som sang med et ukjent band ved navn Big Blue Ball.

– Hehe.

– Du kjenner til det?

– Jada, men bare fortell videre! God historie!

– De hadde bare blitt strømmet 2-3000 ganger, så de var tydeligvis totalt ukjente, og jeg tenkte at «Jøss, denne fyren synger dritbra, akkurat en slik stemme jeg er på utkikk etter! Litt sånn Peter Gabriel-aktig!» Så jeg begynte å sjekke hvem det var og om han var mulig å få tak i… og så innså jeg at det var jo Peter Gabriel! Haha!

– Big Blue Ball-prosjektet (fra 2008, med bl.a. Peter Gabriel, Vernon Reid fra Living Color, Sinead O’Connor, og Karl Wallinger fra The Waterboys) gikk under radaren på de fleste! Men åpningslåta «Whole Thing» er jo fantastisk.

– Det var nok den jeg hørte, ja. Senere fortalte jeg denne historien i et intervju med en av Marillions fanziner, og en kompis av meg leste det og sendte meg en melding som sa ‘Jeg vet om den perfekte vokalisten for deg om du ser etter noen som høres ut som Peter Gabriel!‘. Nå må det sies at det var overhodet ikke en Gabriel-kloning jeg var på jakt etter, men kanskje noen med litt av den samme klangen i stemmen. Men han sa at ‘Jeg kjenner en fyr ved navn Ollie Smith, du burde definitivt sjekke ham ut!‘. Og han hadde rett, Ollie var perfekt.

– Har han gjort noe nevneverdig tidligere? Er dette hans første skive?

– Ja, han har vært i band før, han er tross alt 41 år gammel nå, tror jeg, og spilte inn ei skive med sitt forrige band, Countermine, det ligger på Spotify og på Bandcamp. Han kommer mer fra 90-tallets Britpop, mer kommersiell musikk enn dette, antar jeg, og har veldig fokus på melodiene og harmoniene. Og det er ypperlig, for det betyr at kombinasjonen av det jeg bidrar med musikalsk og det han bidrar med, i sum er ganske tilgjengelig musikk, til og med de lange låtene. Jeg var veldig fornøyd med hvordan han gjorde vokalen der. Men han begynte i band som tenåring, og spilte faktisk på Glastonbury som 15-åring, uten at karrieren tok av, selv om de spilte i både LA og New York og var support for alt fra Stone Roses og Simple Minds til Bryan Adams og Blondie. Han ble likevel etterhvert såpass disillusjonert over bransjen at han sluttet med musikk i årevis, og da jeg traff ham hadde han akkurat begynt å få tilbake lysten til å drive med musikk. Bra for meg!

– Han har en veldig fleksibel og variert stemme. Første gang jeg spilte gjennom skiva, trodde jeg det var flere ulike vokalister. På åpninga «Amelia» er han veldig Peter Gabriel i stemmen, men det er han absolutt ikke på de tre kortere midt-låtene.

– Ja, han klarer å tilpasse stemmen sin til musikken! På «Amelia» er han kanskje litt Gabriel-ish i stemmen, mens på «This Time» høres det mer ut som Squeeze eller The Beatles! På «When I Fell» er det mye mer soul i stemmen hans. Og på «Puppets» minner han meg mer om Greg Lake enn noen annen. Denne skiva er såpass variert at det gir ham anledning til å vise frem hele registeret sitt, ikke bare deler av det.

– Trommis Henry Rogers kjente du til fra før, vet jeg.

– Ja, vi hadde spilt sammen rundt 2011 på en skive med et band som

NRM 1-2021 43

heter DeeExpus.

– Han spilte vel også sammen med Pete (Trewavas, Marillions bassist) i hans Edison’s Children. Fikk du noengang sett de live?

– Nei, jeg var ikke klar over det før senere at han har spilt med Pete! Men Henry har gjort masse session-greier, og har sitt eget studio.

Så han var perfekt for dette med tanke på at skiva ble innspilt under lockdown i perioden mars til juli.

– Jeg hører det var Steve Rothery som hjelp deg med å finne gitarist John Cordy?

– Ja, selv om Steve ikke kjenner ham. Jeg spurte Steve om han kjente til noen gode gitarister, og trodde kanskje han ville foreslå seg selv, for jeg hadde en idé til en låt som jeg ville han skulle spille på. Men han sa at han hadde sett denne John Cordy spille på youtube, og at jeg burde sjekke med ham. Så jeg fikk tak i nummeret hans og ringte. Han spurte hvordan jeg hadde hørt om ham, og jeg sa som sant var at min gitarist Steve Rothery hadde sagt at han var god.

– Den må han ha vært fornøyd med!

– Ja, det er en solid anbefaling! Hvis Steve synes noen er dyktige, så er de det! Til tross for at han ikke kjente John. Steve endte likevel opp med å spille på den ene låten jeg hadde sett for meg hans gitarspill på, «Puppets».

Den soloen Steve spiller på refrengdelen av «Puppets» stammer direkte fra en jam som Marillion hadde gjort. Og jeg ville ha akkurat den soloen, så jeg spurte Steve om det var greit at jeg tok den fra jamopptaket og inkluderte den i låta mi – eller om han kanskje ville komme innom og spille den inn på nytt?

Og det gjorde han.

– Spiller både John og Woody gitarsoloene, eller er en av de hovedsakelig

44 NRM 1-2021

rytmegitarist?

– Det kommer an på låten. På «Amelia» for eksempel, er det John på soloen i midten, med keyboards som spiller harmoniene. Mens på slutten er det først John som spiller solo, og så bytter det til Woody underveis. På «Puppets» er det som nevnt Steve Rothery som gjør all sologitar inntil den aller siste delen, hvor John gjør soloen. På «Twenty Fifty One» er det begge, Woody gjør en god del soloer der, men John gjør den på slutten.

– Var alle disse musikerne noenlunde inne i denne typen progrock og slike lange episke 12-minutterslåter, eller var noen av de totalt utenfor komfortsonen?

– Jeg tror de fleste av de var utenfor komfortsonen, haha! Henry har jo spilt mye prog, han måtte jeg nesten be om å spille enklere her og der, for han er veldig teknisk begavet og liker å vise det! John er egentlig mer inne i jazzen, og har nesten aldri benda gitarstrengene før, man gjør ikke det i jazz – så etter tre dager i studio var han helt sår i fingertuppene av all bendinga! Min nevø Conel var jeg usikker på om han ville passe inn, for dette er overhodet ikke hans type musikk! Men bass-spillet hans er veldig melodisk. Han er jo vokst opp med Marillion siden han var fem år, og jeg og broren min spiller masse Pink Floyd og Genesis når vi er sammen, så Conel har absolutt hørt mye prog, men han har bare ikke spilt det før. Og Ollie er mer et barn av 90-tallet, stor fan av grungen og britrocken.

Han fikk totalt panikk da jeg sendte ham teksten til «Amelia» og ba ham jobbe videre med den – den er jo lang som en roman med masse masse ord, så han ante ikke hvor han skulle begynne, og utsatte og utsatte det. Men når han endelig fikk samlet mot til å gi seg i

kast med oppgaven, så leverte han noe virkelig spesielt.

– Har du noen langsiktige planer med Marathon? Er du sugen på å gjøre en turné når Covid-situasjonen er over?

– Det hadde jeg ærlig talt ikke tenkt så mye på da vi spilte inn skiva. Da låtene var klare til å bli innspilt, sånn rundt årsskiftet 2019/20, så lurte jeg på når jeg skulle rekke å få gjort det, for Marillion hadde såpass mye på plakaten i 2020. Men så skjedde hele Covid-greia, og brått hadde man et hav av tid til overs. Selv om vi spilte inn hver for oss, så rakk vi å samles et par dager i (Peter Gabriels) Real World Studios i slutten av juli, hvor vi øvde inn låtene og spilte de inn for den dokumentaren som følger med skiva som bonus-DVD. Og selv om noen av oss aldri hadde møtt hverandre før, så låt det utrolig bra og samspilt. Det var først da jeg tenkte at dette hadde det vært gøy å gjøre en turné med – hadde vi fått et par uker til å øve sammen, så ville vi blitt et knallbra band. Så ja, vi gjør gjerne noen konserter – jeg aner ikke når eller hvor, men jeg håper vi kan være support for Marillion på noen konserter neste år, og så noen egne konserter i 2022?

Det kommer an på utviklingen videre, men Marillion er selvsagt min førsteprioritet.

– Det kommer vel an på responsen fra publikum også?

– Ja, så klart, og nå har jo skiva bare vært ute under en uke, men de anmeldelsene jeg har lest har utelukkende vært positive, og det samme i sosiale media. Så forhåpentlig er det en etterspørsel som gjør det mulig å gjøre en turné på et eller annet tidspunkt.

– Det har gått over fire år siden forrige studioskive fra Marillion – hva er status der pr 02.desember 2020?

– Vi møttes ikke i det hele tatt fra mars og

norwayrock.net

frem til sommeren, og vi er et band som må møtes fysisk for å lage musikk, for vi jammer frem de fleste av låtene våre. Man kan liksom ikke jamme og være kreativ via Facetime i en lockdown. Spesielt Steve Rothery var veldig nervøs og skeptisk ovenfor å komme i kontakt med noen som helst, fordi han var i en høyrisikogruppe. Han var ganske overvektig og han er diabetiker. Siden da har han gått veldig ned i vekt (over 25 kilo), begynt å ta vare på kroppen sin ved å spise sunt og komme seg i form, og det er jo fantastisk. Vi kom sammen igjen over sommeren, og siden september har vi vært i studio (Marillions eget studio og HQ, The Racket Club) nesten hver eneste dag.

– Hvor mange låter har dere klare nå?

– Pr nå har vi rundt 30 låter, eller uferdige låter må jeg nesten si, som vi skal kutte ned til ti låter som vi skal jobbe videre med. Så vi nærmer oss stadiet hvor vi kan begynne å spille de inn skikkelig, men de trenger fortsatt å strammes opp arrangementsmessig, og tekstene må på plass.

Noen av disse låtene kommer til å gå i glemmeboka, andre kommer til å bli kappet opp og brukt bitvis her og der i andre låter. Det er en uvanlig måte å jobbe på, men det har alltid funket for oss.

– Og når tror du at fansen kan få høre herligheten?

– Det blir bare gjetting, det er vanskelig å spå i disse dager, som du vet. Jeg vil anslå at vi begynner innspillingen i løpet av våren og er ferdig til forsommeren. Så la oss si midten eller slutten av sommeren. Det bør uansett være ute innen vi starter turnéen som vi har annonsert i oktober 2021! Billettsalget er jo allerede i gang!

innså at det å spille litt stiligere steder og teatere, med tepper på gulvet og sitteplasser, betydde også økt billettsalg. Jeg tror de fleste i fanbasen vår nå begynner å komme i den alderen at de gjerne betaler noen pund ekstra for litt mer komfort og en litt triveligere opplevelse, fremfor å stå som sild i tønne i et par timer på et klissete gulv i en klubb med motbydelige toalettforhold! Det var mye hyggeligere for både band og publikum å spille på disse litt større og litt finere stedene, så det hadde vi lyst til å fortsette med. Ulempen er selvsagt at det er ikke alltid mulig å gjøre det på den måten i land hvor vi ikke har et så stort publikum! Vi har ikke droppet Skandinavia bevisst, men det er vel på tide å besøke dere igjen nå, så jeg vil tro at vi kommer innom på neste Europaturné.

– Jeg er jo klar over at det er tungvint å spille i Oslo, spesielt hvis dere skal kjøre en buss med utstyr 1800 kilometer fra England (eller 3600 kilometer tur/retur), det er litt av en omvei. Dere har vel flere ganger spilt her på lånt utstyr og backline, noe som ofte er et mareritt for en seriøs musiker.

– Ja, noen ganger fløy vi til Oslo for én konsert, og tilbake neste dag. Da tok vi med oss det vi kunne som bagasje på flyet, og fikk leid resten av utstyret lokalt. Det er jo ganske enkelt, vi har gjort tilsvarende i Sør-Amerika og USA og lignende, hvor vi ikke kan ta med oss alt eget utstyr fra England. Og det blir jo mye rimeligere enn å dra med seg alt i en trailer, med en sjåfør som skal ha lønn og kost og losji i x antall dager.

Det er nesten ikke økonomisk forsvarlig å gjøre det lenger, men selvsagt foretrekker vi å spille på utstyr som vi kjenner. Vi er klar over at vi må komme tilbake til Skandinavia snart for å vedlikeholde interessen, vi vet jo at vi har mange trofaste fans der.

– Marillion fikk en renessanse med forrige skive «F.E.A.R.», spesielt i Storbritannia (hvor skiva debuterte på 4.plass på salgslistene, bandets høyeste plassering siden «Clutching At Straws» i 1988). Det ga Marillion muligheten til å spille på atskillig større konsertsteder i Storbritannia, deriblant ærverdige Royal Albert Hall i London. Men fra et skandinavisk ståsted virker det som om dere ikke trengte ta omveien opp hit lenger? (Marillion har spilt 13 ganger i Norge, men sist gang var for over åtte år siden – sommeren 2012.)

– Ikke det at vi ikke trengte det, men når vi hadde muligheten til å spille de større og flottere lokalene, så grep vi den sjansen. Og vi hadde aldri spilt i Royal Albert Hall – Steve Hogarth (vokal) hadde mast på det i årevis at det burde være målet vårt, Den Store Konserten, den vi kom til å huske resten av livet! Det ville være så uendelig mye større enn å ‘bare’ spille Hammersmith Apollo igjen, og kan man spille Royal Albert Hall, så bør man gjøre det! Det tok oss et par år å få booket en dato på RAH, og da det endelig var bekreftet, bestemte vi oss for å gjøre det til en ekstra spesiell begivenhet ved å invitere med oss en strykekvartett for å gi en ny dimensjon på låtene våre. (Billettene ble utsolgt på fire minutter…!) Vi

norwayrock.net

NRM 1-2021

45

Todd La Torre

Queensrÿches vokalist i hardere utgave For ni år siden tok Todd La Torre på seg jobben som erstatter for Geoff Tate i Queensrÿche. Et bytte som har ledet bandet tilbake til god kvalitetsfull progressiv metal. Med soloalbumet «Rejoice In The Suffering» tar vokalisten tyngde og tempo et steg videre.

TEKST: RONNY ØSTLI

I det Todd La Torre skal debutere med sitt første soloalbum og gjøre intervjuer er som vanlig USA i nyhetsbildet. Denne gang i form av innsettelsen av Joe R. Biden som president. Arbeidet med å rette opp skadene etter Trump er så smått i gang. Vanker det optimisme blant befolkningen i statene nå?

- Tja, er du optimistisk?

- Ja, jeg må jo si det. I fire år har fokuset på USA her i nord vært alt det rare Trump har funnet på.

- Ja, men det er jo fordi han bare har gjort rare ting. Og grunnen til at han figurerte i media hver dag er jo fordi han sa ting en president ikke skal si. Kontroversielle ting, og ting man stilte spørsmålstegn ved. Hvis du hadde snakket som han til sjefen din hadde du fått sparken. Hadde jeg snakket som han til fansen vår hadde jeg virkelig vært i trøbbel. Jeg forstår det virkelig ikke, men den er amerikanske mentaliteten er en smule arrogant. De bare vifter med armene og sier at han sier ting som det er. Jeg tror nok de fleste verdensledere puster lettet ut nå og tenker at det endelig er mulig å ha et forhold til USA igjen. En demokrat som meg mener dette var et nødvendig bytte. Det som er skremmende er at man leser om at det er en liten gruppe igjen som støtter Trump, men det er snakk om sytti millioner mennesker. Sytti millioner som tror på disse løgnene om valgfusk og alt mulig rart. Når jeg spiller i Europa spør alle hele tiden hva jeg synes om Trump. Vel, han er en idiot, inkompetent, nedlatende og alle andre negative adjektiver jeg kan komme på.

Jeg noterer meg at under dette Skype-intervjuet er både jeg og

46 NRM 1-2021

Todd iført hettejakker. Her er det femten minusgrader. I Florida vil jeg anta det er førti grader varmere. Jeg ringer selvfølgelig ikke Todd for å snakke om klimaet, hverken politisk eller meteorologisk.

- Før jeg ble med i Queensrÿche hadde jeg ideen om å gjøre en soloplate. Jeg hadde skrevet noen låter, men da jeg i 2012 ble med i et band som hadde en fullbooket kalender, ble det ikke tid til å gjøre alvor av planene. Etter hvert syntes jeg ikke de låtene var så fete heller, jeg hadde vokst litt fra dem, så skulle det bli en soloskive måtte det bli noe nytt og friskt. Så kommer pandemien og Queensrÿche må kansellere to konserter og dra hjem. Da ringte jeg min gode venn Craig Blackwell, som har vært min medkomponist, og sa at nå er det tid for å gjøre noe. Det blir lenge til jeg kommer til å være inaktiv for en lengre periode, vi visste det ville ta tid, uten å vite det kom til å være snakk om et år. Så da skrev vi og spilte inn disse låtene i løpet av fire måneder.

Todd spiller selv trommer og synger på plata, mens Craig spiller gitar. Likevel bærer prosjektet Todds navn. Har Todd selv en gitar på lur og mekker låter?

- Den eneste låta jeg har skrevet helt selv på gitar er «Darkened Majesty». Craig kom opp med riffet under soloen, men ellers har det vært samarbeid. Jeg har spurt hva han har og han viser det ene gullriffet etter det andre. Jeg har så klart kommet med noen forslag til endringer her og der.

Craig og Todd startet sitt første band for over tretti år siden. Før Todd ble med i Queensrÿche sang han en periode i Crimson Glory.

Har dere spilt jevnlig sammen i alle disse årene?

- Litt nå og da. Vi spilte sammen på videregående skole og noen år

norwayrock.net

etter det. Rundt 2000 anskaffet han seg et nytt studio og da tok vi opp tråden igjen og lagde litt musikk. Jeg tror ikke vi spilte inn noe etter dette, men hvis jeg stikker innom så plukker han alltid opp gitaren og viser meg noe og vi har det trivelig og mimrer gamle dager. Han bidro jo også på «The Verdict» med noen orkestrale arrangementer. Han spiller i et lokalt band som heter Disciples Of Mayhem, og gitaristen der er en veldig god pianist, så da Queensrÿche trengte keyboard og strykere var det naturlig å spørre disse. Så ja, han har alltid vært med meg på et eller annet vis. Da det kom for en dag det var tid til å gjøre en soloplate var det ingen andre enn han jeg ville ha med meg. Og jeg kjenner et hav av gitarister. Til og med mange store navn. Craig er jo rimelig ukjent. Men det er uviktig. Jeg kjenner ham så godt at jeg visste dette vil morsomt og at arbeidet ville gå smidig. Vi tenker ganske likt. Jeg husker jeg sa til ham at husker du da jeg ble med i bandet ditt som fjortenåring? Da snakket vi om å spille inn plate. La gå det har gått tretti år, men nå er tiden inne. Jeg har jo bygget meg opp et lite navn om ikke annet, så nå hadde vi en litt annen plattform enn den gang. Og nettopp derfor er jeg veldig glad på hans vegne at han får oppleve dette.

- Det er blitt en veldig hard og kjapp plate. Det er jo liten tvil om at mange av de som sjekker ut plata er Queensrÿche fans. Er du redd for at de setter kaffen i vrangstrupen når de hører «Rejoice In The Suffering»?

- Mange vil nok bli overrasket. Men du må huske på at Queensrÿche har fans som liker langt hardere musikk også. Dark Funeral er venner av oss, og de kommer og ser oss når de kan. Jeg husker jeg møtte Nergal fra Behemoth på en festival, og han lurte på om vi kom til å spille «I Don’t Believe In Love» den kvelden, og joda, det skulle vi jo. Han virkelig elsker den låta. Folk som hang seg på Queensrÿche på «Empire», som jeg vil si er ganske sent i karrieren, liker kanskje ikke thrash og death metal, og synes dette er i overkant hardt. Målet med en sånn plate er å lage låter jeg liker, med de elementene jeg verdsetter fra forskjellige grener innen metallen.

Målet var ikke en plate for Queensrÿche-fansen. Til det er for mange elementer som ikke ville passet inn i det bandet. Joda, låter som «Crossroads To Insanity» »Apology» og «Darkened Majesty» vil nok fenge dem. Så har du låter som «One By One» og «Vanguards Of The Dawn Wall” som nok er mer for fansen til Overkill og Testament. Og med det håper jeg folk får øynene opp for at jeg kan gjøre mer enn hva jeg gjør i Queensrÿche, og nå en bredere fanskare, for retningen på neste plate blir enda mørkere. Noe ala Gojira møter Behemoth.

- I nevnte «One By One” og begynnelsen på «Apology» growler du til og med.

- Jeg liker growling i de tilfellene man kan høre tekstene. Hører jeg på Deicide og Cannibal Corpse faller jeg av lasset. Samtidig liker jeg det melodisk og synes musikk med gjennomgående blastbeats blir slitsomt.

Jeg må ha groove. Opeth er et godt eksempel på alt dette.

- Da jeg ble spurt om å gjøre intervjuet, sier redaktøren du slipper en plate som høres ut som Slayer med Rob Halford-vokal.

- Hvis han hører det er det helt kult. Alle har forskjellige referanser og det fine med musikk er at det gir forskjellig mening til forskjellige personer. Selv foretrekker jeg Coca Cola fremfor Pepsi, det dreier som preferanser. Der igjen tilbake til et tidligere spørsmål, de som finner plata for hard liker kanskje Queensrÿche, men ikke metal av den hardere delen.

Mens de i andre enden av skalaen kanskje vil elske plata.

- Når man er vokalist og slipper en soloplate, handler det da om å skrive fete låter, eller er det mest for å vise hva en er kapabel til som sanger?

- Det handler om å skrive fete låter og vise hva en er kapabel til som sanger. Ikke med å nå høye toner eller synge som en korgutt. Jeg visste dette ville bli en tung skive, så jeg ville vise det spennet jeg har innenfor

den type metal. Alt fra mørk renvokal, til en låt som «Pretender» som folk sier låter som Halford. Eller «Vanguards Of The Dawn Wall» som er helt på kanten til hva som er mulig for meg. Jeg prøver ikke å ligne noen, dette er min stemme utfra musikken jeg har foran meg og hvilken stemning den gir meg. Når Queensrÿche lager musikk, låter det Queensrÿche og da er jeg i den stemningen og litt låst til det. Nå ville jeg bare ha det gøy å lage noen metallåter uten og tenke på noe spesielt. Vi skrev en låt og da vi var ferdig med den skrev vi en til. Når jeg hører plata i sin helhet er det en solid plate som har variasjon og dynamikk uten at det spriker i alle retninger.

- Hva med tekstene? Er historien viktig eller er det viktigere med ord for som passer rytmen for å få frem stemmeregisteret?

- Her er svaret begge deler. Hvordan fortelle en historie med de ordene som passer låtas stemning. Og samtidig sette ordene sammen så det gir mening og substans til musikken. Jeg ville aldri valgt lange svevende setninger i en låt som «Vanguards Of The Dawn Wall». Stakkato vers og et simpelt ropende refreng kler den låta. Ikke noe melodisk og fengende.

Tekster er viktige. Du får ikke meg til å synge om babes og raske biler.

Religion, geopolitikk og samfunnstemaer derimot, der har du meg.

- Vi må jo selvfølgelig spørre om hva som skjer i Queensrÿche om dagen også. Det er to år siden «The Verdict».

- Vi skriver låter til neste skive. Michael (Wilton, gitar) var her for et par uker siden. Produsent Zeuss kommer snart en tur nedover hit. Casey (Grillo, trommer) bor bare en halvtime unna og er stadig innom for å høre ideene for å tenke ut trommetakter. Eddie (Jackson, bass) føler det lite komfortabelt å reise i disse coronatider, så han sitter hjemme og skriver. Parker (Lundgren, gitar) gjør det rimelig bra med sin gitarsjappe i Seattle, så han skriver også hjemmefra. Selvfølgelig er alle velkomne hit til Florida for å skrive, men selv om mye gjøres hver for seg er vi altså godt i gang med ny plate.

- Du nevner Casey Grillo. Er han nå offisielt deres nye trommeslager?

- Han har spilt med oss i fire år. Scott (Rockenfield, bandets trommeslager siden starten i 1982) ble far og trengte litt fri, men har aldri kommet tilbake. Jeg har faktisk ikke snakket med han på nesten fire år, så jeg aner virkelig ikke hvordan det står til med han. Han snakker ikke til oss, svarer ikke på henvendelser på når han kommer tilbake. Så Casey spiller trommer i Queensrÿche, noe han har gjort i fire år nå. Jeg velger å fokusere på de som bryr seg om bandet og som er involverte i arbeidet. Hans uttalelser har vært noe vage, men handlinger veier tyngre enn ord.

- Hva synes Casey om trommingen på «Rejoice In The Suffering»?

- Han elsker det, og synes jeg spiller fantastisk, hehe. Michael ville høre på hva jeg holdt på med, så jeg sendte han filene. Når jeg ringer han en gang senere hører jeg noe musikk i bakgrunnen hans, og det er skiva.

Han spilte skiva hjemme og bilen og sa han ble inspirert. Det er gøy at gutta liker det, for de har jo hele tiden visst at dette er noe jeg har ønsket å gjøre, så det betyr mye. Og det er greit jeg får utløp for en del ting på en slik plate og ikke bringer inn ting i Queensrÿche som ikke hører hjemme der. «Vexed» er jo en låt som ikke skiller seg vesentlig fra Queensrÿche, men growling hører ikke hjemme der. Jeg gjør det av og til live på noen introer og på slutten av «Queen Of The Reich», men det hører ikke hjemme på plate.

- Live ja, hvordan ligger vi an der?

- Så fort det åpnes for turnering er Queensrÿche på veien. Det hadde vært gøy og gjort noen konserter solo også, men jeg og Craig har gjort alt selv, så jeg har jo ingen trommis eller bassist. Så da måtte vi få stablet et band på bena og øvd. Men jeg kunne godt tenkt meg og reist til Europa og gjort en tre-fire festivaler og et par klubbkonserter og deretter reist hjem. Skulle Queensrÿche få en periode med lite aktivitet og muligheten byr seg anser jeg ikke dette som utenkelig.

”Hadde jeg snakket til fansen som Trump snakker til folket, hadde jeg virkelig vært i trøbbel.”

norwayrock.net

NRM 1-2021

47

Når metal blir melankolsk 48 NRM 1-2021

norwayrock.net

Nederlandske Anneke van Giersbergen kan se tilbake på en 25 år lang karriere med en ryggsekk full av forskjellige opplevelser. Hun spilte i The Gathering i 12 år, før hun gikk solo under pseudonymet Agua de Annique i 2007, og grunnla bandet Vuur i 2016. I tillegg har hun jobbet med artister som Devin Townsend (på fem album) og Ayreon («Into The Electric Castle» og «01011001»). Nå er hennes siste utgivelse klar, kalt «The Darkest Skies Are the Brightest». Vi tok en prat med den kreative damen for å høre om hva hun har gjort siden sist vi pratet med henne, i 2013, og hva framtiden bringer.

TEKST: JAN EGIL ØVERKIL FOTO: MARK UYL

- Hei, Anneke. Så trivelig å høre fra deg.

- Hei, takk det samme. Takk for at du tar deg tid til meg.

- Det er på høy tid, det er lenge siden sist.

- Ja, det er det. Når var sist jeg pratet med dere?

- Det var i 2013, men da var det ikke jeg som pratet med deg.

- Oj, det er såpass lenge siden ja.

- Jeg hadde håpet å få sett deg i Trondheim i mai (2020), men det skjedde jo aldri.

- Nei, uff. Det var en av turnéene jeg virkelig hadde sett fram til. Det føles som en million år siden jeg spilte i Norge, og jeg så virkelig fram til det. Jeg tror de blir flyttet, men man vet aldri. Jeg har ikke snakket med bookingagenten enda, så jeg vet ikke helt hva som skjer. Men jeg kommer tilbake til Norge, helt sikkert!

- Så bra! Denne turneen skulle være akustisk, og den nye skiva di er også ganske strippet. Er det tilfeldig, eller hadde du planlagt å roe gemyttene denne gangen?

- Hehe, nei egentlig var planen å lage ei mer heavy plate med Vuur, men så skjedde det så mye forskjellig, så jeg måtte sette meg ned å tenke meg godt om. Jeg planla ei metal-skive, men så ble alt jeg skrev melankolsk og mykt, og det ble mye akustisk gitar. I tillegg ble tekstene også melankolske, og passet ikke ei metal-plate i det hele tatt, så jeg måtte rett og slett lytte til kroppens krav om å lage ei nedstrippa og melankolsk plate. Så da ble det ei ny soloskive i stedet, nedpå og strippet.

- Så det var musikken som bestemte retningen på plata, ikke du?

- Haha, ja, så absolutt! I tillegg var det vanskelig å holde Vuur oppe og på veien. Jeg starta bandet fra grunnen, og hadde egentlig bare mitt eget navn å bære det på, noe som kostet meg enormt mye tid og energi. Plata gjorde det jo bra, og vi fikk kjempefine kritikker, så det burde vært mulig å få til en større turné enn vi gjorde, men sånn er det iblant. Jeg måtte rett og slett ta et skritt tilbake og komme meg opp igjen både mentalt og fysisk, i tillegg til økonomisk, så klart. Jeg måtte ta tiden til hjelp, og bare jobbe for meg sjøl ei stund.

- Er det forskjeller i måten du skriver på om du skriver for ei soloplate eller for andre prosjekter, som Vuur, for eksempel?

- Ja. Vel, egentlig er det forskjellig fra album til album, uansett hvem jeg skriver for. Vuur-plata skrev jeg sammen med produsenten og noen av bandmedlemmene. Jeg hadde en tanke om hvordan jeg ville at den skulle låte, men jeg kan ikke skrive sterke metal-riff, for så god er jeg ikke på gitar, om du forstår. Men når jeg skulle lage den nye plata, var jeg fast bestemt på å skrive musikken selv, så når tiden tillot det, dro jeg til et lite hus i skogen, ble der i en uke, og bare lagde musikken, skrev tekstene, og lagde demoer. Når tiden var moden, fikk jeg Gijs (Coolen, gitarist/ produsent) om å hjelpe meg å ferdigstille låtene før vi gikk i studio, så dette er helt klart en personlig innspilling for min del.

- Spennende. Tror du Vuur kommer til å jobbe sammen senere, når vi nå først er inne på temaet?

- Ja, det tror jeg så absolutt. Det bandet er babyen min, og jeg er utrolig stolt av plata, så jeg har absolutt lyst til å gjøre noe når jeg er norwayrock.net

ferdig med denne plata og den påfølgende turneen. Jeg har fokuset mitt der akkurat nå, men jeg kverner på ideer på metal-låter også, og de må jo få utløp på et eller annet vis, haha. På den annen side har jeg også flere ideer til låter som passer best på ei ny soloplate, så jeg er ikke sikker på hva som blir det neste skrittet.

- Nettopp. Og nå er du ute med din første soloplate siden 2013.

- Ja, enn det! Jeg gjør mange solokonserter, så sånn sett er det ikke noe nytt. I tillegg har jeg bidratt på flere samleplater som soloartist, så jeg er kjent i terrenget, men jeg har aldri laget et soloalbum som er så nakent som dette, men den passer veldig godt som bakteppe for en akustisk soloturné.

- Det høres ut som det faller deg svært naturlig å skrive på denne måten. Det er et organisk album på mange måter, og klarheten i stemmen din skinner godt igjennom i denne typen musikk.

- Takk. Så hyggelig at du plukket opp den vibben, det er ei personlig plate med personlige tekster. Mye av det jeg følte da jeg skrev låtene skinner igjennom på hele plata, og jeg føler den er veldig gjennomsiktig på den biten, og det er jeg veldig fornøyd med.

- Med den åpenheten plata har, både på låtskrivinga og produksjonen, er det lett å bare sette seg ned og lukke øynene og nyte øyeblikket.

- Så fantastisk! Det er virkelig godt å høre!

- Så hva med tekstene? Du sier de er personlige. Hvordan ble de til?

- Alle er ikke like personlige, men det er noen som handler om kjærlighet og forhold. Jeg forsøker å formidle følelsene mine, men likevel være så poetisk som jeg kan, så lytteren kan se seg selv i sangene, og ikke meg. Det er en kunst som er vanskelig å beherske, men jeg føler jeg treffer ganske godt. Så har du tekstene som befinner seg litt mer på siden, så som «I Saw A Car» eller «Keep It Simple». Dette er låter som er litt annerledes både i tekst og atmosfære.

- Er det vanskelig å skrive personlige tekster, synes du?

- Ehm, nei, egentlig er det lettere å skrive personlige tekster, fordi du har historien i hodet og systemet ditt uansett, det er bare å finne de riktige ordene for å lage en god tekst. Ofte dukker ord eller setninger opp som inviterer til fine fraser i musikken. Noen ganger skriver teksten seg selv, mens andre ganger er det sanger som svirrer rundt i ukevis uten antydning til ideer om tekst, men plutselig dukker den opp like før du går i studio. Jeg er glad i tekstprosessen, den gir meg mye.

- Du har gitt ut to singler så langt; «Hurricane» og «My Promise».

Hva kan du si om disse to låtene?

- Begge låtene handler egentlig om at du på et eller annet tidspunkt må reise deg og stå for det du tror på, i dette tilfellet for kjærligheten, og ditt livs kjærlighet. «Hurricane» har en enkel sound, og en lett groove, men teksten er mørkere, og den diskrepansen er noe som jeg føler gjør låten sterkere. Den handler om å kjempe for kjærligheten, noe som alltid er vanskelig. Herregud, nå høres jeg nesten ut som en hippie, haha. Men sånn er kjærligheten, ikke sant?

- Det er et tema alle kan kjenne seg igjen i.

- Absolutt! På et eller annet sted i tiden har nok de fleste måtte kjempe for kjærligheten, men alle har nok følt kjærlighet. I hvert fall håper jeg det.

Jeg har det sånn når jeg lytter til musikk, og håper mine lyttere gjør det NRM 1-2021 49

samme. Da har budskapet nådd fram.

- Det kan virke som om det gjør det. Du har en trofast tilhengerskare.

- Ja, det har jeg virkelig! Mens jeg holdt på med denne plata, og innså at den kom til å bli ganske annerledes enn metal-greiene jeg har gjort tidligere, var jeg spent på responsen, men den har vært overveldende etter de to første låtene. Men på den annen side er folk vant til at jeg ikke gjør de samme tingene hver gang, så de ble vel neppe overrasket, hehe. Jeg skriver det hjertet mitt befaler meg. Heldigvis har de meg gjøre det jeg vil, de gir meg alltid en sjanse til å bevise at jeg får til det jeg vil.

- Du har åpenbart flere enn ett bein å stå på. Er det noe du ikke har gjort, som du kunne tenkt deg å prøve?

- Egentlig ikke. Jeg har fått lov til å prøve så mye forskjellig, både av mine egne ting, og alle prosjektene jeg har blitt spurt om å bidra på, så jeg har vel egentlig aldri tenkt at det er noe jeg ikke har prøvd. Jeg tenker ikke «om fem år vil jeg ha prøvd å…». Jeg har ingen konkrete ønsker eller planer, men jeg håper karrieren min fortsetter, og at jeg får lov til å holde på med dette i framtiden.

- Du har vært med på mange prosjekter, så som med Devin Townsend og Ayreon. Hva syns du om å jobbe på denne måten? De fleste musikere spiller i et eller flere band, mens du har dine greier, men finner likevel tid til å bidra på mye ved siden av.

- På den ene siden syns jeg det er fantastisk, for det inspirerer meg til å lage ny musikk sjøl, men det er ikke sånn at jeg går lei av å ha den samme setlista i to år eller å holde meg i ett spor. På den annen side kan jeg tenke; «om jeg får til seks eller sju ting bra, hvor bra hadde det blitt om jeg holdt meg til ett eller to prosjekt?»

- Artig tanke. Som vi snakka om innledningsvis, så er det lenge siden vi prata med deg. For våre nye lesere, hva er historien din?

- Jeg har sunget siden jeg var lita jente. Jeg sto midt i rommet i familiesammenkomstene og danset og sang, og elsket å underholde. Sang og musikk har alltid vært en del av livet mitt.

Etter skoletid jobbet jeg alltid med musikk, om det var å lytte eller skrive. Musikken er alltid der.

Derfor ble det veldig naturlig for meg å jobbe med musikk da jeg ble voksen, så jeg holdt på med mye forskjellig fra ung alder, før jeg endte opp i The Gathering i 1994 eller 1995. Vi så verden sammen, og ga ut ni fantastiske album.

Jeg er veldig stolt av den perioden av livet mitt.

Etter hvert følte jeg at tiden var moden for å gå videre, så jeg bestemte meg for å prøve meg på en solokarriere, og har gjort det i tretten år nå, og med det kan jeg feire 25 år som profesjonell artist, som er veldig hyggelig.

- Ikke verst. Hva er planen framover?

- Det kommer noen flere singler før plata er ute, men jeg er usikker på hvor mange.

Deretter håper jeg at det snart blir mulig å reise 50 NRM 1-2021

på turné. Det blir meg og en gitar, så det blir skikkelig nedstrippa. I tillegg skriver jeg enda, og planlegger en greie online.

- Jaså? Hva går det ut på?

- Det blir en konsert på en eller annen måte, men jeg planlegger noe litt mer spesielt, men det er på planstadiet enda.

- Spennende! I følge kalenderen din kommer du til Norge i starten av juli.

- Oj, det er jo ikke så lenge til! Det er tidligere enn jeg hadde håpet på. Jeg håper det skjer, vi krysser fingre! Normalt er det mye snø når jeg er i Norge, men ikke denne gangen, ser det ut til da, haha.

- Nei det får vi virkelig håpe! Når du nå kommer deg ut på veien, hvordan ser du for deg at konsertene utføres? Hvordan kommuniserer du med publikum når settinga blir så intim?

- Jeg har gjort mange sånne konserter, og trives veldig godt med det. Jeg kommer til å spille den nye plata, i tillegg til en del fra

“Jeg forsøker å formidle følelsene mine, men likevel være så poetisk som jeg kan, så lytteren kan se seg selv i sangene, og ikke meg.” katalogen min, og kanskje noen coverlåter som jeg liker godt. I denne settinga har jeg en tendens til å prate ganske mye, og forteller noen historier og vitser litt. Det er nært å spille så lavmælt med publikum nesten i fanget, det er en veldig takknemlig måte å jobbe på.

Selvfølgelig kan man gjøre det samme på store scener med et band i ryggen, men jeg elsker å spille for et sittende publikum som virkelig lytter til det som skjer på scenen. Jeg øver inn setlista nå, og jobber med konseptet, men det er bare i øvingsrommet, så jeg savner virkelig å spille for et publikum, og den energibobla et det gir.

- Jeg tror publikum savner det også.

- Jeg håper det. Folk har kjøpt masse billetter det siste året som ikke har blitt brukt.

Jeg håper de kommer når vi endelig får lov til å reise rundt igjen.

- Hva slags materiale er det du jobber med, ligger det i samme gate som «The Darkest Skies Are The Brightest»?

- Akkurat nå er det mer akustisk materiale jeg skriver, så jeg håper at det kan bli en oppfølger til denne plata, men man vet aldri, hehe.

- Nei, når du egentlig forsøkte å lage noe heavy denne gangen, og endte opp med noe nedskalert, så er det vel ikke godt å vite hva du finner på neste gang. Det er kanskje fint å overraske seg selv iblant også.

- Nettopp, haha! Men det føles veldig godt å jobbe på denne måten. Det beste kommer gjerne når man ikke følger reglene til punkt og prikke, både med tanke på hva plateselskapet eller fansen forventer. Jeg forsøker å koble meg fra mine egne forventninger også, for å gjøre skriveprosessen best mulig.

- Fikk du føringer fra plateselskapet på hvordan plata skulle være?

- Nei, de er like overrasket som meg på resultatet.

- Du fikk ikke motbør da du sendte de resultatet, men krav om å gjøre det som var planlagt?

- Nei, det er det som er fint med InsideOut. De kjenner meg, og støtter meg uansett hva jeg foretar meg. Om de lar meg være meg selv, får de en lykkelig Anneke, noe som er bra for alle parter.

- Tusen takk, Anneke, her er det mye gull.

Har du noen andre hemmeligheter du ønsker å dele?

- Tusen takk, så hyggelig å høre. Du har fått med deg alt, ingen hemmeligheter her, hehe.

Jeg håper virkelig jeg får lov til å komme til Skandinavia og Norge igjen snart, det føles som en million år siden jeg sist var hos dere. Det er på høy tid!

- Absolutt! Takk for at du tok deg tid til oss, vi sees snart.

- Det gjør vi, ha det fint så lenge!

- Det blir fantastisk! Det har vært et langt år. Det er hyggelig å høre at du har ny musikk på gang. Det betyr kanskje at det ikke blir så lenge før vi får enda et nytt album fra deg?

- Jeg håper det. Sånn som det ser ut nå, er det en veldig produktiv periode som ligger foran meg. norwayrock.net

Ronnie Romero - gitarheltenes førstevalg Etter at Ritchie Blackmore introduserte verden for Ronnie Romero som sin nye vokalist i Rainbow, har chileneren dukket opp i stadig nye band, og nesten alltid med en eminent gitarhelt ved sin side. Bare det siste året har han sunget på skiver med tyske Michael Schenker, spanske Lords Of Black, nederlandske Vandenberg og svenske Magnus Karlsson. Nylig har han også erstattet en annen ex-Rainbowvokalist, Joe Lynn Turner, på den sjette skiva til Sunstorm, som nå plutselig består av italienere, mens de i starten besto av amerikanere og tyskere. Forvirret? Ikke etter

å ha lest dette intervjuet.

TEKST: GEIR AMUNDSEN FOTO: CHANNEL 9 LIVEFOTO: ANNE-MARIE FORKER

- I løpet av det siste året har jeg snakket med gitaristene i tre av dine band, så planen var å komme litt innpå hvert av de, om det er greit – selv om det egentlig er Sunstorm som står på agendaen i dag.

- Javisst, klart! Hvem har du snakket med?

- Michael Schenker, for et par uker siden – eller det vil si, han snakket til meg på inn- og utpust i tre kvarter.

- Haha, det hørtes kjent ut! Og det er likedan på øvingene, mellom hver låt!

- Du synger flere låter på hans nye skive ”Immortal” (som ble sluppet 29.januar), men du gjorde også en låt på hans forrige album ”Revelation”, og skulle ha vært med på turnéen hans i 2020, som en femte vokalist i Michael Schenker Fest. Det kan ikke ha vært mange låtene du skulle synge pr konsert da?

- Ja, stemmer. I utgangspunktet skulle jeg bare synge låta fra skiva, ”We Are The Voice”, men på øvingene fikk Michael høre at jeg hadde tidligere sunget en UFO-låt, og han lurte på om kanskje vi skulle prøve den.

- Hvilken da?

- Litt usikker, men jeg tror det var ”Lights Out”. Men så skjedde det noe med Graham Bonnet så han måtte trekke seg, jeg tror han hadde en ryggoperasjon, og dermed ble jeg bedt om å overta alle låtene han egentlig skulle synge. Michael var litt overrasket og nevnte at ’Wow, du kan synge mange forskjellige vokaler!’. ’Ja,’ sa jeg ’det er en av grunnene til at Ritchie valgte meg for Rainbow!’. Og det fikk han vel til å begynne å tenke på neste skive og neste turné. Nå ble jo fjorårets turné kansellert, så vi har enda ikke gjort noen konserter sammen. norwayrock.net

- Litt artig, men det har jo vært mye vitsing om at Yngwie Malmsteen kaster seg over alle Ritchies ex-vokalister, men nå har jo faktisk Schenker jobbet med flere enn ham. Fire av fem, mens Yngwie ”bare” har tre.

- Det er sant! Men i mitt tilfelle var det et mer tilfeldig møte med Michael, fordi jeg kjente produsenten hans, Michael Voss, etter at hans band Mad Max var support for mitt band CoreLeoni for to år siden. Så det var han som ringte meg og lurte på om jeg kunne være interessert i å synge på den neste MSG-skiva – Schenker kjente ikke til meg på det tidspunktet.

- Ja, du er utvilsomt en mer anvendelig og variert sanger enn Doogie White, som sang i Schenker’s Temple Of Rock.

- På den kommende turnéen til høsten skal jeg jo hver kveld synge to dusin låter innspilt av seks-syv forskjellige vokalister.

- Men det er du jo nærmest vant til etter konsertene med Rainbow?

- Haha, joda, det skal nok gå greit.

- Apropos høstturnéen, så ser jeg på hjemmesidene til Schenker og Vandenberg at turnéene deres begynner akkurat samtidig, den 28.oktober og varer et par uker. Hvordan skal det gå? Må en av de flyttes?

- Nei, jeg kommer ikke til å turnere med Vandenberg. Problemet var at jeg skulle turnert med de i vår, men så utsatte de den turnéen til høsten, og Vandenbergs bookingagent spikret nye datoer uten å sjekke med meg først. Og da var jeg allerede forpliktet til å gjøre turnéen med Michael.

Dette er fortsatt hemmelig, det er ikke annonsert enda, så jeg aner ikke hva som skjer, om Vandenberg utsetter turnéen eller om de gjør den med en annen vokalist.

- Nei så kjedelig da, hadde gledet meg til å se deg med Vandenberg på en klubb (John Dee) her i Oslo i november, har aldri NRM 1-2021

51

sett det bandet på en scene!

- Beklager! Men jeg hadde ikke noe valg, jeg kan jo ikke være to steder på en gang, haha!

- Schenker fortalte også at du skulle egentlig sunget på alle låtene på skiva, men på grunn av reiserestriksjoner under coronaen ble det vanskelig, og han måtte derfor få inn Joe Lynn Turner, Ralf Scheepers og Michael Voss til å synge på et par låter hver. Men jeg skjønte ikke helt problemet, du la vel uansett på vokalen hjemmefra, du var aldri i studio med Schenker i Tyskland?

- Ja, han ville at jeg skulle komme til Michael Voss sitt studio i Tyskland og jobbe sammen med de – og på det tidspunktet var låtene bare riff og idéer, uten melodilinjer eller tekster. På grunn av karantener og innreiserestriksjoner lot ikke det seg gjøre, så dermed ble det til at jeg jobbet hjemmefra. Men så kom plutselig plateselskapet med en strikt tidsfrist og sa de måtte ha skiva ferdig innen en måneds tid, hvorpå jeg svarte at det var umulig å gjøre ferdig ti låter på så kort tid når jeg satt i Madrid og de var i Tyskland. Så jeg foreslo at jeg kunne prøve å gjøre ferdig fire eller fem låter, altså rundt en låt i uka, og Michael sa greit, vi hanker inn noen andre gjestevokalister på de resterende låtene. Michael Voss var allerede i gang med å lage melodier og tekster til resten.

- Dere legger ut på høstens turné som MSG – betyr det at setlista hovedsakelig kommer til å bestå av låter fra Michael Schenker Group?

- Nei, denne turnéen skal være en feiring av

52 NRM 1-2021

Michaels 50-årsjubileum som artist. Så det kommer til å bli en veldig lang setliste, med låter fra hele hans karriere.

- Interessant! Synd at det ikke står noen steder i Skandinavia på turnélista, så da får man ta seg en Englandstur, om det blir tillatt.

- Jeg fikk nettopp høre at de jobber med å få til konserter i Russland og Skandinavia, så det er fortsatt godt mulig!

- Jeg regner med at med en gang covid19-situasjonen er under kontroll og det er mulig å turnere igjen, så vil vel samtlige band komme seg ut så fort som mulig og ta igjen det tapte.

- Nettopp!

- Jeg må spørre; Er det noen planer om flere konserter med Rainbow, eller er det over nå?

- Nei, det er total stillhet fra Rainbow-campen siden coronaen kom. Jeg har vært i kontakt med Ritchie et par ganger for å høre hvordan det går med ham, men ikke noe mer enn det. Såvidt jeg skjønner fokuserer han totalt på den nye skiva til Blackmore’s Night. Så nei, jeg regner ikke med at det skjer noe mer med Rainbow.

- Ja, det er ny skive fra Blackmore’s Night i april, og da bikker også Ritchie 76 år, så han har vel lov til å ta det med ro da.

- Ja, det har han fortjent.

- Forresten, hvilken av Rainbowvokalistene syntes du det var vanskeligst og enklest å gjøre på konsertene?

- Ingen av de er enkle, samtlige Rainbowvokalister er på en Topp 10-liste over rockens beste sangere! Dio, Bonnet...Turner som nok er min favoritt. Og så måtte jeg synge sanger fra Ian Gillan og David Coverdale, så det var ikke lett. Haha! Vi spilte aldri noen låter fra ”Stranger In Us All” som Doogie White sang på. Den som falt meg mest naturlig å synge var nok Ronnie James Dio, for vi har ganske lik vokalstil og i samme toneleie. Samme med David Coverdale.

Den vanskeligste var Joe Lynn Turner, for han har en mer melodiøs stil enn meg, og han ligger ganske høyt hele veien. En låt som ”I Surrender” for eksempel er vrien å gjøre på samme måte som Joe. Og Ian Gillans låter er svært krevende å synge.

- Jeg ville ha tippet at Graham Bonnet var krevende, for han har denne konstant brølende, mektige stemmen.

- Ja, men han er ikke så ulik Dio! Ritchie pleide å le godt når jeg bevisst overdrev raspen i stemmen til Bonnet på øvingene! Men det er derfor vi bare gjorde et par av Grahams låter. Å

gjøre hele ”Down To Earth”-skiva tror jeg ikke stemmebåndene mine hadde taklet!

- Er det ikke litt sårt for deg at du aldri fikk sjansen til å lage et nytt Rainbow-album med Ritchie?

- Nei, jeg så alltid disse Rainbow-konsertene som en gave, en enorm mulighet til å faktisk få spille med selveste Ritchie Blackmore. Det har aldri vært seriøst snakk om å lage en ny skive, så derfor har jeg aldri hatt noen forventninger heller. Så jeg har bare tatt dette som en særdeles positiv opplevelse. Og det nytter ikke å prøve styre Ritchie, man vet aldri med ham.

Noen dager er han positiv og blid og klar for det meste, andre dager styrer du bare langt unna ham når du ser tordenskyen over hodet hans, haha! Jeg foretrekker å holde det på det nivået – hva enn han ønsker å gjøre, stiller jeg opp på, om han ønsker. Jeg takker aldri nei til Ritchie.

- Du har fylt skoene til en annen fantastisk vokalist – Steve Lee fra Gotthard i bandet CoreLeoni, som du såvidt nevnte. Jeg ante ikke at dere hadde gjort en andre skive i 2019, den gikk fullstendig under radaren min. Er det noe du fortsatt driver med?

- Nei, jeg takket for meg der for ett års tid siden. Men det var en fin opplevelse, Gotthard er jo enorme i Sveits og midt-Europa. Og det å synge Steve Lee-låter tror jeg var den vanskeligste oppgaven jeg har begitt meg ut på, han var en fantastisk vokalist med en utrolig spennvidde i stemmen sin. Han kunne gå like dypt som Coverdale og deretter like høyt som Ian Gillan, så det var tøft å synge de låtene! Konsertene var herlige, Gotthard har hundretusener av fans som stilte opp på de to turnéene vi gjorde, og de så at vi gjorde dette av de rette årsakene, fra hjertet, som en hyllest til Steve Lee. Men jeg trakk meg ut da jeg forsto at de andre bare ville fortsette å gjøre covere av Gotthard-låter, mens jeg ville gå videre og lage egne låter, så det var åpenbart at vi ikke hadde samme visjon for CoreLeoni.

- Nei, det er kanskje litt overflødig å være vokalist i et Gotthard-tributeband sammen med resten av Gotthard, så lenge Gotthard fortsatt eksisterer, lager skiver og turnerer med sin nye vokalist.

- Nettopp! Ja, det ble etterhvert litt rart at det skulle være to Gotthard-band!

- I høst ga du også ut ny skive med spanske Lords Of Black. Og jeg antar at det bandet er mer Din Baby, hvor du er fullverdig bandmedlem med total kreativ kontroll, og ikke bare den innleide vokalisten til en kjent gitarhelt.

- Hahaha! Joda, som du sier, det er hovedbandet mitt og min baby, et band jeg startet i Madrid med gitarist Tony Hernando for snart åtte år siden. Og jeg elsker den kreative prosessen med låtskriving og vokalproduksjon, hvor jeg selv bestemmer melodilinjen og hvordan min vokal skal gjøres.

- Men likevel sluttet du der også for et par år siden?

norwayrock.net

- Ja, jeg var ute i ett års tid, og det var topp å komme tilbake! De prøvde å fortsette med en ny vokalist, men det funka visst ikke, så jeg fikk en telefon fra Frontiers som nærmest bønnfalt meg om å komme tilbake og synge på den nye skiva. Og det var helt kult, jeg hadde hele tiden beholdt kontakten med Tony, vi var fortsatt venner, og jeg hadde tid til å gjøre skiva. Så da vi først satte i gang, var skiva ferdig på to uker!

- Du har jaggu vært produktiv det siste året...

- Magnus Karlsson kalte meg ’Verdens Raskeste Vokalist’, haha!

- Du og Jeff Scott Soto får knive om den tittelen.

- Ja, jeg synger lett inn ei hel skive på en uke. Magnus klaga litt på Jørn Lande - min favorittvokalist! – som brukte et par dager på en låt de gjorde, med utallige opptak igjen og igjen. I skarp kontrast til min måte å jobbe på!

- Jeg snakket nylig med (den italienske gitaristen) Simone Mularoni, som har lagd den nye Sunstorm-skiva sammen med deg og keyboardist og produsent Alessandro Del Vecchio. Og ”Afterlife” er ganske ulik de første Sunstorm-skivene med Joe Lynn Turner, det er lett å høre at Simone har skrevet mange av låtene, for de er mye mer riff- og gitardrevet.

- Ja, Simone er en fantastisk gitarist som virkelig setter sitt eget preg på de skivene han er involvert i!

- Og jeg liker skiva veldig godt, men det virker naturlig nok som om alle har hengt seg opp i at Joe Lynn Turner ikke er med lenger.

- Det må sies at jeg alltid har vært fan av de gamle Sunstorm-skivene, så jeg ble ganske overrasket da Frontiers tok kontakt og ba meg synge på en ny skive. Mitt første spørsmål da de ringte meg, var ’Hva skjedde med Joe Lynn Turner?’. Da de fortalte meg at Joe ikke var involvert i prosjektet lenger, og at det uansett var et prosjekt initiert av Frontiers som ville fortsette med en ny vokalist, sa jeg ja til å gjøre det. Det var ganske krevende for meg, for Joe har en helt annen innfallsvinkel på vokalen enn det jeg har, han er mye mer melodisk enn det jeg tidligere har gjort. Og jeg elsker jo denne type musikk selv.

- Men det er ikke bare Joe som er borte. Faktisk er det ingen musikere fra de tre første Sunstorm-skivene på denne. Så da lurer man jo på hvorfor det fortsatt heter Sunstorm???

- Det minner meg om da jeg ble vokalist i Rainbow. Da fikk jeg stadig høre utsagn som ’Det er ikke Rainbow uten Ronnie James Dio’ eller ’Han er ikke noen ekte Rainbow-vokalist hvis han ikke spiller inn et nytt album!’.

Sånne ting leste eller hørte jeg uten stopp! Men jeg prøver å minne kritikerne på om hvor mange ulike sangere det har vært i Rainbow og i Deep Purple opp gjennom årene, og hvor mange ulike stilarter de har vært innom. Det er jo samme greia. Så bare folk får hørt på denne skiva uten fordommer, så er jeg sikker på at de som likte Sunstorm fra før vil også like denne.

- Jeg kan støtte deg der, jeg synes ”Afterlife” er blant de bedre Sunstorm-skivene, mye bedre enn både ”Edge Of Tomorrow” (2016) og ”The Road To Hell” (2018) i hvert fall.

- Jeg liker ”The Road To Hell” veldig godt og spiller den stadig, jeg og forloveden min hørte på den senest her om dagen!

- Sunstorm har aldri spilt noen konserter. Ser du for deg at det skjer i løpet av neste år? For du har jo som kjent ikke tid i år...!

- Jeg aner ikke, men jeg føler at energien og synergien fra de nye bandmedlemmene hadde gjort seg ypperlig på en scene, og jeg stiller gladelig opp på både turné eller enkeltstående konserter om muligheten byr seg. Jeg har kjent Alessandro i mange år, og har møtt Simone – vi jobbet blant annet sammen på den første skiva med The Ferrymen – han gjorde miksing og mastering. Og trommisen i Sunstorm var trommetekniker for Lords Of Black for 3-4 år siden, så han kjenner jeg også! Vi må i hvert fall møtes og øve inn noen låter og få til noen konserter!

- Hvis det blir en Frontiers Festival i 2022, så hadde jo det vært den perfekte debuten – for dere er jo alle der uansett.

- Haha, ja, ikke sant?

- Har du vært i Norge noen gang?

- Ja! Jeg spilte der for noen år siden som support for Uli Jon Roth, det var kult å få møte ham! Jeg spilte da i Allegiance Of Rock, med Gus G (Ozzy, Firewind), John Leven (Europe) og Anders Johansson (Malmsteen, Hammerfall), med coverlåter fra alle bandene vi fire hadde vært involvert i.

- Riktig det! Det var på Gjerdrum, stedet som nylig ble rammet av et jordskred som drepte ti og gjorde mange flere hjemløse.

- Var det der?!?! Herregud, jeg leste om det. Jeg husker at det var veldig kaldt (oktober 2017), og det var ute på landet med gårder og åkre og kyr omkring! Det var utrolig kult! Knall konsert, og vi møtte mange kule nordmenn, så jeg håper å få komme tilbake – og det tror jeg at vi gjør med Michael Schenker Group!

”Jeg regner ikke med at det skjer noe mer med Rainbow.”

norwayrock.net

NRM 1-2021

53

DAVE ELLEFSON FRA MEGADETH

gjør god bruk av pandemiens begrensninger

TEKST: SVEN O. SKULBØRSTAD FOTO: MELODY MYERS

- Vi er åpenbart nysgjerrige på hvor langt dere har kommet i prosessen til en ny Megadeth-skive. Hva kan du fortelle om statusen?

- Vi har kommet et godt stykke på vei altså - alt av innspilling er klart, det meste av overdubs er gjort, nå handler det mye om å finpusse siste rest. Dave (Mustaine) gikk mer eller mindre rett fra behandlingen mot halskreften til turné da den startet. Han klarte seg fint og ble stadig sterkere og sterkere og sang stadig bedre og bedre underveis. Heldigvis fokuserte vi mest på våre mainstream-låter som ikke er så brutale mot stemmebåndene i forhold til de mer thrasha låtene våre. Sånn sett er vi heldige, for vi kan stå sterkt imot de hardere metallbandene og dra frem de eldre klassikerne våre samtidig som vi kan roe det ned over et helt sett også med spor som “Trust”, “A Tout Le Monde” og “Symphony For Destruction” - altså mer midtempo arenarock hvis vi vil. Det er fint å ha den muligheten, for vi var avhengige av det for å få Dave i gang igjen. For å være helt ærlig har denne pandemien ikke vært så ille for oss da vi har kunnet fokusere fullt ut på albumet og Dave hatt sjansen til å bruke tiden på å fungere optimalt igjen. Selvfølgelig er det trist at alt er utsatt et år, men for vår del har det egentlig vært bra. Vi trenger ikke å utgi en skive for å dra på turné lenger, men det hjelper og fansen setter alltid pris på nytt materiale. Vi setter pris på at vi har den historien vi har og en stor kilde av sterkt materiale å ta fra, men vi er også fullt kapable til å lage nytt sterkt materiale. Det er det beste fra to verdener egentlig.

- Det beviste dere til det fulle med “Dystopia”.

- Takk for det, og den satte standarden for hva vi må levere på den nye skiva. Men vi stresser ikke med den, den er ferdig når den er ferdig og ikke et minutt tidligere.

- Hva vil du si denne nye skiva skiller seg fra nettopp “Dystopia”?

- Det er ikke så lett å si så mye om ettersom den ikke er ferdig og vi står midt oppe i det. Det er mye lettere å svare på når jobben vår er gjort, miksen er ferdig og resten er opp til plateselskapet. Da kan vi snakke mer.

54 NRM 1-2021

Det verserer sterke rykter om en rykende fersk Megadeth-plate rett rundt svingen, samtidig som bassist David Ellefson holder på med egne ting på si. Det er vanskelig å komme på bedre grunner til å intervjue folk, så vi fikk booka tid med Ellefson selv for mer detaljer rundt både hoved- og bigeskjeft.

- Jeg så Dave røpet en slags tittel i form av “The Sick, The Dying And The Dead”, er det en form for beksvart humor eller medfører det riktighet?

- Han nevnte det ja, men det er en foreløpig arbeidstittel vi har. Umulig å si om det er akkurat dét som ender opp som tittel, men vanligvis endrer det seg en fire-fem ganger, så høyst sannsynlig ikke. Vi får se når den kommer ut noen måneder fra nå. I gamle dager pleide vi å si “Nothing’s final until it’s vinyl”, som vil si at ingenting er sikkert før det er sendt til trykk. Alt kan forandre seg innen da.

- Hva vil du si er den største forskjellen mellom dagens Megadeth og tidligere besetninger?

- Jeg vil si at dagens besetning er den som er mest verdsatt av fansen, ihvertfall siden 90-tallet med Nick Menza og Marty Friedman. For oss har det vært klart fra start av at vi skal ha to dyktige men forskjellige gitarister, hvor vi i tillegg til Dave har hatt en rekke bestående av Chris Poland, Jeff Young og nevnte Marty Friedman helt frem til Kiko Loureiro som spiller med oss i dag. Det var det som skilte oss fra mange andre og som har skapt den sounden som vi har den dag i dag - vi var aldri en “one trick pony”. Og det var noe av det som skjedde med “Dystopia” der Kiko bidro med en massiv gitarspilling i tillegg til piano. Jeg har alltid figurert med varierende instrumentering og jobbet med både piano, munnspill og perkusjon - jeg har skrevet flere Megadeth-partier på piano - deriblant “I Thought I Knew It All”, og har jobbet for å inkludere flere instrumenter i lydbildet vårt men har som oftest blitt nedstemt med argumenter som “vi er ikke klare”. Nå har jeg brått en som er minst like ivrig som meg, og det er fint! Jeg gleder meg til vi drar ut på neste headliner-turné der vi setter dagsordenen, for nå har vi brått langt flere instrumenter å velge mellom og i tillegg er det uante muligheter med dagens teknologi å forsterke det visuelle inntrykket i musikken vår så det kommer til å bli veldig bra.

- Ved siden av Megadeth har du også holdt på med dine egne greier og ga sågar ut en coverskive nylig. Hvordan løste du det under

norwayrock.net

pandemien og ikke ha mulighet til å reise?

- Med Megadeth fikk vi gjort det på den gamle måten, mens med Ellefson, og spesielt akkurat med “No Cover” måtte vi gjøre alt eksternt. Bandet som består av meg, Thom Hazaert (vokal), Andy Martongelli (gitar), Ron Thal (gitar) og Paolo Caridi (trommer) bor over store deler av verden og hadde ikke hatt mulighet til å få til dette på noen annen måte.

Vi har også fått Alessio Garavello til å mikse for oss, og har sendt over lydklipp som han har skrudd sammen på en fortreffelig måte. Han er vår femte Beatle om du vil, og verdien av å ha en dyktig fagmann på laget er uvurdelig. Det er utrolig viktig å ha en dyktig produsent på laget, som Mutt Lange var for AC/DC eller Martin Birch for Iron Maiden og for ikke å glemme The Beatles selvsagt. En meget viktig brikke og en stor del av å gjøre om det vi skaper til en ferdig produksjon. Vi bruker ham fast og kommer til å bruke ham fremover, så Ellefson er på mange måter et seksmanns-band som består av fem musikere og en produsent. Men tilbake til spørsmålet ditt så spilte jeg inn det aller meste her jeg sitter nå mens jeg snakker med deg i den samme PCen jeg snakker med deg igjennom. Jeg og Thom planla en del i forkant og ble tidlig enige om sanger vi ville ha med. Det er veldig mye lettere når man skal gjøre et coveralbum enn å lage et nytt med nye låter ettersom musikken allerede er skrevet.

Det ville blitt et helt annet scenario hvis man skulle ha komponert sammen over internett.

Det er noe magisk som skjer i et rom når man er fysisk sammen og føler på hverandres energi.

Det er på en måte en intuitiv konversasjon, ikke ulik den du og jeg har akkurat nå men hvor vi konverserer musikalsk. Men med “No Cover” kunne vi bare sende innspillinger frem og tilbake, og med de forskjellige tidssonene kunne jeg for eksempel våkne opp til et trommespor i mailboksen natta etter jeg hadde sendt ifra meg bassen. På den måten ble ting sendt frem og tilbake praktisk talt over hele verden før det hele endte opp hos Allessio i London som da sydde det sammen. Det var en helt ny og kul måte å gjøre det på, men nå som vi skal gjøre en ny skive som kommer til å ha mest eget materiale får vi se om det løser seg like enkelt. Vi har allerede påbegynt låtskrivingen der jeg og Thom hadde en kveld hvor vi formelig hamret ut låtidéer. Det var veldig inspirerende.

- Dere ga ut en EP ifjor kalt “Simple Truth”, er det noe som kommer til å ende opp på albumet eller blir det utelukkende nyskrevet?

- Den sangen kommer til å ende opp på albumet ja; Tingen som skjedde i 2020 var at vi egentlig ifølge planen skulle gi ut albumet i oktober, men på grunn av pandemien og vanskelighetene det medførte angående promotering og turné ble vi enige om å avvente og heller fokusere på en coverskive. Idéen kom vel etter Thom foreslo å gjøre en versjon av

norwayrock.net

“Over Now” med Post Malone, og “No Cover” var en mulighet til å holde bandet aktuelt i etterkant av nettopp denne versjonen da den gjorde det ganske bra. Det var en unik mulighet til å holde hjulene i gang til vi har anledning til å gi ut et eget album.

- Det må føles godt å kunne snu seg brått om når det trengs å fortsatt få til ting?

- Det er det som er befriende med Ellefson - vi er et såpass lite band med få folk rundt oss så det er enkelt å snu om vinden ved behov, mens med større band som Megadeth er det en helt produksjon bak teppet som gjør det vanskelig å legge om planer som ofte ligger et år eller mer fremover i tid så der kan man bare trekke i nødbremsen ved krise og stoppe helt.

Ellefson derimot har ikke den entouragen så det forenkler nødløsninger betraktelig. Så vi hadde muligheten til å dukke unna og famle oss fremover igjennom krattet for å kjapt gjøre noe annet enn vi i utgangspunktet hadde tenkt.

Vi er et veldig stort lite band som heldigvis har muligheten til å gjøre noe sånt.

- Jeg blir så inspirert av å snakke med folk som får til ganske omfattende sidesprang i tillegg til sine daglige virke i noen av verdens største og mest suksessfulle band, som deg og Steve Harris med sitt British Lion. Hvordan får man det til å fungere?

- Jeg er jo stor fan av Iron Maiden, og har hatt mange samtaler med Steve når vi har varmet opp for de der vi har utvekslet idéer og vår ekstreme lidenskap for musikk - og jeg tror det ligger mye akkurat dér; Når man brenner såpass mye kan det være sunt å av og til ta et skritt ut av det man driver med for å gjøre noe annet som “bare” er for gøy. Han driver jo på mange måter Iron Maiden med sine fremtidsvisjoner og lager det meste av musikken, men selv han trenger å prøve ut nye ting. Jeg snakker ikke om å slutte i bandet for å gjøre en solokarriere, men bare et lite avbrekk fra hverdagen uten forventninger eller press. Det tror jeg er sunt. Morsomt at du skulle spørre, for jeg snakket akkurat med Eddie Trunk om soloalbumene som Kiss slapp mot slutten av 70-tallet som var selve høydepunktet på karrieren deres da de var størst i verden. Det var et forsøk fra manageren om å holde bandet sammen, og en brilliant idé for det har ikke blitt gjort på den måten hverken før eller siden, og det holdt hjulene i gang en liten stund til i det minste - selv om Ace Frehley jo allikevel sluttet for å gjøre en solokarriere. Jeg var livredd da Megadeth ble oppløst i 2002, for da hadde jeg ingen anelse om hva jeg skulle gjøre ettersom jeg ikke hadde noen alternativer. I ettertid har jeg skjønt at jeg og Dave trengte et lite avbrekk fra hverandre, og jeg stablet et par band på bena underveis - som F5 og Temple Of Brutality i tillegg til å bidra på andre artisters utgivelser.

Så da jeg kom tilbake til Megadeth i 2010 følte jeg meg som et mye sterkere menneske, en mye bedre musiker og ikke minst med en

hel del nye erfaringer jeg kunne bringe inn i bandet. Jeg skjønner absolutt hvorfor Steve Harris trenger British Lion, for det er helt enkelt som en ferie ifra dagjobben. Det er også en mulighet vi har til å bruke musikk vi skriver som ikke helt passer inn i dagjobben vår og da bidrar til å gi liv til den istedet for å bli kastet.

Jeg får en helt annen kreativ tilnærming til det jeg gjør når jeg vet at det ganske sikkert kommer til å ende opp som noe. Og spesielt under pandemien har det gjort behovet for musikalske sidesprang enormt, og jeg føler jeg kan ringe opp omtrent hvem det skal være og vedkommende har både tid, mulighet og ikke minst lyst. Det er i det minste noe positivt med denne krisen, og det kommer til å ende opp i mye bra musikk skal du se. Også jeg har blitt oppringt flere ganger av artister som lurer på om jeg kan bidra med bass. Selvsagt kan jeg det, jeg har ikke så mye annet å finne på. 2020 har tross alt endt opp som et ekstremt kreativt år, og det kommer vi alle til å høste fruktene av veldig snart. Dette har skapt en helt ny og unik måte og jobbe sammen på, og det er noe vi tross alt kan ta med oss videre når denne krisen en gang er over.

- Ser du for deg at Ellefson kommer til å turnere noen gang?

- Åja, vi har faktisk allerede booka en turné i oktober som allerede har blitt utsatt et par ganger og selvfølgelig er avhengig av at ting åpner opp så det kommer helt klart til å skje.

Men samtidig skal det passe inn i turnéplanene til Megadeth og når det åpner opp som er rimelig massive så det blir en liten kabal å få opp. Vi har en liten planlagt verdensturné som vi kan få unnagjort i et smell i motsetning til Megadeth som gjerne holder på i et år eller halvannet, men de detaljene kommer først på plass når vi vet det lar seg gjøre.

NRM 1-2021

55

en trommeslagers bekjennelser

THE NORSEMAN COMPANY

Ut fra de dype skoger i Telemark kommer Geir Arne Dale, trommis, komponist og enehersker i prosjektet The Norseman Company, som har gjort seg bemerket i norsk rockeliv den siste tida. Bra strømmetall, flinke folk på laget og bra låter har gjort at vi måtte gå denne karen etter i sømmene. Hvem er denne Norseman? Vi tok en samtale med sjefen sjøl.

TEKST: JAN EGIL ØVERKIL FOTO: KENNETH BALUBA SPORSHEIM

- Heisann, Geir Arne. Er det Stardom neste, avstigning på venstre side?

- Hehe, tja… jeg har jo kjøpt billett da, men jeg vet ikke om den virker.

- Det er vel bare å trøkke til, det skjer jo masse rundt deg nå.

- Jada, det gjør det. Nå er jo plata ute, så får vi ta opptelling om to-tre måneder og se, etter vi ser tallene. Jeg håper det blir tilfredsstillende.

Det blir spennende å se hvordan det utvikler seg, for det er jo ikke et band dette her, så om det blir noe live-greier, det får vi se på. Jeg har ikke planlagt å gjøre mye live, men det hadde vært moro å gjøre en festivalkonsert med sceneshow, pyro og alt det der. Såpass må jeg prøve å få til.

- Kult! Men la oss starte med begynnelsen av «The Norseman Company». Det er jo ikke ofte man ser trommeslagere starte egne prosjekter, og fullfører med bravur og telemarknedslag.

- Nei, det er kanskje ikke det, men så er det ikke mange trommeslagere når det gjelder låtskriving heller. Det ligger vel i trommeslagerens natur å sitte baki der og spille og holde kjeft. Men det ligger ikke i min natur både på godt og vondt.

- Akkurat. For du var jo aktiv som låtskriver allerede på andre halvdel av 80-tallet, da i Trondheimsbandet Vigilante?

- Ja, jeg var jo det. Jeg ble stor KISS-fan da jeg fikk KISS ”Alive!”, og da tok det ikke så lang tid før jeg oppdaga at Peter Criss skreiv jo låter han også, og sang til og med! Da ble tanken sådd om at kanskje jeg kunne få til det også, men jeg gjorde ikke så mye ut av det før jeg oppdaga Y&T egentlig, for trommisen der, Leonard Haze var veldig aktiv på tekstfronten, ihvertfall i starten av bandets karriere, så det å se trommeslagerens navn bak nærmest hver låt var en viktig oppdagelse for min del. De to er viktige brikker bak mitt ønske om å lage låter.

- Da skjønner jeg litt av bakgrunnen for tittelen på plata også.

«The Coming Of The Chord» har vel en viss forankring i Y&T? - Ja, den er litt arti. Det er ei enkelt linje fra «Rock & Roll´s Gonna Save The World» fra plata «In Rock We Trust», og den traff meg umiddelbart.

Akkurat den linja satte seg fast såpass at jeg har forsøkt å lage flere låter med den linja som tittel. Da jeg spilte i Humbucker gjorde jeg tre eller fire forsøk, men jeg fikk ikke noe dreis på det, men som albumtittel i et nytt prosjekt, det fikk jeg til!

- Tittelen høres jo nesten ut som et skapelsesverk. «The Coming Of The Chord» er jo pompøst og grandiost nok det.

- Ja, ihvertfall som tittelen på den første plata i et nytt prosjekt. Alt ble plutselig riktig med den tittelen nå, så da fikk jeg endelig brukt den, men det tok noen år, hehe.

56 NRM 1-2021

- Du nevnte Humbucker her, da må vi sveipe innom de også, for dere rakk jo å gjøre noen kule greier før dere ga dere. Et par skiver og TV-opptredener og greier.

- Jada, vi gjorde det. Vi holdt det gående i seks år, og jeg tror jeg jobba 24/7 med de greiene der. Mye arbeid, men mye kult også. Låta «Strongman» ble jo kjenningslåta til programmet «Strongman» i Norge, det var utrolig arti. Jeg traff (Svend «Viking») Karlsen helt tilfeldig på Karl Johan. Han var rimelig stor og lett å få øye på, kan du si, så jeg gikk bare bort og spurte om han hadde lyst til å bli med i en musikkvideo en gang, og det var han helt med på. Han digga rock, og hadde ingen motforestillinger til det. Jeg foreslo at han kunne prøve å få inn ei låt i programmet, noe han mente skulle være mulig, men foreslo; «skal dere ikke lage ei ny låt istedet da»? Han var helt på hugget med én gang, og var en skikkelig kul kar, så da sydde vi sammen «Strongman», og spilte den inn i et studio i Oslo. Han ville til og med være med å synge litt. Jeg hadde ikke akkurat sett for meg han som en utpreget vokalist, men vi fikk til noen linjer med snakking ihvertfall, haha!

Senere fikk vi en guttedrøm oppfylt, da vi ble invitert med på en tre ukers Europaturné som oppvarmingsband for Helix. Det ble to fridager på tre uker det, og knallhard jobbing. Jækla moro! Den turneen var i utgangspunktet ikke så godt organisert, der mye ikke stemte og ikke var godt nok planlagt, så det ene tok det andre, og plutselig fungerte jeg som road manager for Helix også. Brian Vollmer er opptatt av detaljer og at alt skal fungere godt til enhver tid, så han var ikke helt fornøyd med tingenes tilstand før jeg tok over. Sånn sett gikk det litt skeis for min del, for jeg skulle jo bare ligge baki Nightlineren og kule´n med filmer og greier, men sånn gikk det ikke. Vi spilte først, så brukte Helix vår backline, for det var en del av dealen, så måtte vi vente til de var ferdige, for så å rigge ned utstyret, og hive det inn i bussen. Deretter var det egentlig bare å finne fram turnéboka og begynne planlegginga for neste konsert mens vi var på vei videre.

- En lærerik opplevelse å ta med seg ihvertfall. Og noe godt kom vel ut av den turneen likevel, for du og Brian Vollmer har holdt kontakten?

- Vi har holdt kontakten, og har blitt veldig gode venner. Han er kanskje en av de beste vennene jeg har i musikkbransjen, han veit ikke hva godt han kan gjøre for sine venner, så det nyter jeg godt av ja. Fruen og jeg reiste til Canada i 2014 og besøkte han der, og etter det har han kjøpt seg sommerhus i Florida, så det blir noen turer dit også.

- Høres ikke så verst ut. Hva skjedde videre med Humbucker, og i tida etter dere splitta opp?

- De hadde lyst til å drive på hobbynivå, og spille bare når de hadde lyst. Ambisjonsnivået var ikke helt på samme nivå som for meg.

norwayrock.net

- Humbucker var vel hjertebarnet ditt det også?

- Det var det så absolutt. Det hadde vært fint å ha kunne fortsette med det bandet, men når et band består av 4-5 medlemmer, er det nesten som å være gift. Det kan være vanskelig nok å være gift med ei dame, om du ikke skal ha 3-4 stykker, hehe. Jeg hadde et høyere ambisjonsnivå enn resten av bandet, så etter to skiver, følte jeg at ønsket om fremdrift lå for det meste hos meg, dessverre. Det som hadde vært fint med å ha gitt ut «The Coming Of The Chord» med Humbucker, er at vi kunne reist rundt og promotert skiva live, men sånn gikk det ikke. Gjengen som er med på plata har jo gitt uttrykk for at de kan bli med om det skjer noe live, så om jeg spør, tror jeg ikke det skulle vært vanskelig å få til, men vi får se hva som skjer. Det spørs hvor bra plata selger, jeg har gjort mine konserter for 38 stykker, for å si det på den måten.

- Hvem er det du har med på plata?

- Jeg hadde voldsomme ambisjoner til å begynne med, og hadde både den ene og den andre kompisen på låtene, og endte opp med et enormt antall folk etter hvert. Det bydde på problemer når jeg begynte planlegginga av studiotider, for om det passa for meg, på passet det ikke for den ene eller andre, og ihvertfall ikke for den tredje, så jeg forsto raskt at jeg måtte moderere meg kraftig, så produsenten min, Hallgeir Rustan i Stargate Studio i Trondheim, foreslo at vi skulle leie inn en fyr til å spille gitar og bass på alle låtene. Det var jeg jækla skeptisk til i starten, for han kan sikkert være god på ei låt, men ikke på ei anna, men jeg innså fort at Hallgeir veit hva han driver med, så jeg kjøpte ideen, og sendte oppover ei låt der jeg spiller kassegitar, så skulle han få Jarl Ivar Andresen til å spille inn gitar og bass.

Da jeg fikk låta i retur, tenkte jeg at «yes, dette er jo kanon!», så da gikk jeg for den ideen.

Rowan Robertson, som spilte på Dio-skiva «Lock Up The Wolves» spilte solo på ei låt, Tor Erik Myhre som har spilt med Jørn Lande har solo på ei låt, og Peer Helge Taraldsen, eller Peer Gynt, som han også er kjent som, spilte alle gitarene på en ny versjon av Humbuckerlåta «Dirty Nelly», som jeg strippa ned litt, og fikk med litt honky-tonk piano i Jon Lord-stil, som ble gjort av Olav Ajer. Jeg har ønska meg en sånn versjon av den låta i årevis, men det passa ikke inn i Humbucker-konseptet, men nå fikk jeg endelig tatt den i bruk. Åge Sten Nilsen synger på to låter, det er jo ikke akkurat negativt heller. Magne Vikra synger på to låter, Martin Steene to, Rudi Remme på to låter, og Jostein Almåsbro på tre. I tillegg har jeg fått med meg Jo Henning Kåsin på gitar, for å få den Ritchie Blackmore-vibben jeg ville ha på «Since You´ve Been Gone». På toppen av det hele har jeg fått med meg en amerikansk skuespiller og forfatter ved navn Gary Sturm til å lage introen til skiva, som skal forrette gospelen om Reverend Norse.

Kan ikke ha en nordmann som snakker engelsk

norwayrock.net

med norsk aksent da, veit du, hehe. Han har en dritkul stemme, og har gjort mye voiceovers og slike ting, så han fikk Reverend Norse til å høres ut som den kuleste typen på kloden. Det ble en arti intro!

- Et bra ensemble det der. Men du har en annen kar med på laget for å mikse skiva, nemlig Beau Hill. Hvordan kom det i stand?

- Han har blitt en enorm kompis. Hva skal jeg si om han? I utgangspunktet var det den første Humbucker-plata som fikk meg til å kontakte Beau. Da vi starta innspillinga av den første Humbucker-skiva, trodde jeg at det ble med den ene skiva, så jeg ville ha en bra miks av den, og han er en av mine favoritter når det gjelder lyd, så jeg sendte en mail og spurte om han kunne mikse. Med navnet hans på plata, så kunne jeg slå meg til ro med at jeg har en av mine skiver med kanonlyd på. Det skulle vise seg å være et lurt trekk, for det åpna ekstremt mange dører for Humbucker, og da spesielt i utlandet. Det kom mange forespørsler om hvordan vi hadde fått selveste Beau Hill med på plata, og svaret ble jo at det bare var å sende en mail og spørre. Verre var det ikke. Dermed ble det ei Humbucker-skive til, før «Norseman»plata, som da blir min tredje med Hill på miks.

”Det ene tok det andre, og plutselig fungerte jeg som roadmanager for Helix.”

- Det er moro å få med seg gamle helter på laget. Plata er nå ute, både digitalt og på CD. Hvordan ser du på det?

- Jeg er veldig spent på hvordan dette ser ut framover. Dessverre har vi ikke noe distribusjonssenter i Norge, så den er ikke å finne i norske butikker for øyeblikket, men jeg jobber med saken. Foreløpig må norske lyttere bestille fra utlandet, noe jeg vet flere har gjort, så det er fullt mulig å få tak i den her også. Jeg håper å få til en vinylutgave etter hvert også, men den må jeg stå for sjøl, for Perris Records har ikke vinyl i sortimentet sitt. Det blir litt lengre fram i tid, men et mål jeg ser for meg å fullføre.

- Hvordan har forhåndssalget vært? Vet du hvor i verden du ligger godt an?

- Japan, veit du, det er et artig land på mange måter. De er vel så tekniske som oss, og laster ned like mye som oss. Forskjellen fra oss i vest, er at de kjøper platene i tillegg til å laste ned om de liker musikken. De har en annen innstilling til det å støtte artistene de liker enn vi har på denne siden av kloden. Det selges ikke like mye fysisk format som før der heller, men

de ligger langt over oss fortsatt den dag i dag.

Et utrolig dedikert folkeslag. Det er forskjell på The Norseman Company og Whitesnake, så noe millionsalg blir det nok ikke, men det blir spennende å se. Ut over det har jeg ikke noe tall på forhåndssalget, men Tom Mathers, som driver Perris Records er fornøyd han. Så lenge han er fornøyd må vel nesten jeg være det også. Jeg har et hårete mål om at plata skal gå i null. Jeg behøver ikke tjene ei krone, men det hadde vært fint å se tilbake på et prosjekt der jeg ikke tømte kontoen for å nå målet mitt. Om jeg taper på det, er jeg ferdig, men går den i null, da blir det en til.

- Der kom du meg i forkjøpet. Det kan altså komme mer fra The Norseman Company etter hvert?

- Det er helt umulig å si, men om den ikke går i null, da tror jeg ikke det blir noe mer. Det koster en liten bil å spille inn ei plate, så det er begrensa hvor mye jeg kan spytte inn i dette her. Det er jo selvfinansiert fra første krone. Ikke har jeg livespilling å hente penger fra heller, som jeg hadde med Humbucker. Det var jo jeg som dreiv det prosjektet økonomisk også.

- Det koster å være rocker. Og i tillegg til å drifte først Humbucker, så hele The Norseman Company, jobber du fulltid. Det blir ikke mye tid til å sitte i ro?

- Nei, men så er jeg ikke skrudd sammen for å sitte i ro heller. Den første Humbucker-skiva gjorde vi 100% sjøl, så der var det ekstremt mye jobbing, men på oppfølgeren ble mye gjort oppe hos Hallgeir i Stargate, så da skjønte jeg at dette var en måte jeg likte å jobbe på, da han har god kontroll på det han driver med.

Der ble også Jo Henning Kåsin god hjelp, for når jeg ikke hadde bandet å støtte meg til på låtskrivinga, ble Jo Henning sparringpartneren min for å få fram gitarriffene. Jeg kan skrive tekstene og få frem akkordene, men gitarriff, det kan jeg ikke, så der var han god å ha. Jeg sang riffene for ham, så spilte han de inn på telefonen, før jeg sendte det opp til Hallgeir i Trondheim for innspilling. Hallgeir har virkelig gjort jobben denne gangen, med å arrangere låtene, og få de innspilt.

- Du har holdt på mye og lenge med dette prosjektet. Hvor lang har prosessen vært?

- Jeg begynte som smått å tenke i allerede i 2016, men det ble ikke noe fres på det før i 2018, som jeg anser som starten. Men det er sånn med hobbyer, uansett hva man driver med, det koster både tid og penger. Noen driver med bil, båt eller motorsykkel, det er jo ikke akkurat billig eller tidsmessig økonomisk det heller. Man må velge hvor mye energi man skal legge i det, er det viktig for deg, er det bare å trøkke til. Det ble et langt lerret å bleke, men nå er vi i mål, og jeg gleder meg til å sette meg ned og se hvordan det utvikler seg.

- Det blir helt klart spennende! Lykke til med skiva, så ser vi fram til å følge deg videre.

- Tusen takk for det, jeg gleder meg sjøl.

NRM 1-2021

57

klassisk metall for det nye decenniet Pandemien har tatt fra oss konserter og skjenkesteder, reiser og sosiale sammenkomster - men én ting ikke en gang Covid-19 kan stoppe er det gode gamle albumslippet. Derfor føles det ekstra godt når gamle helter kommer med nytt materiale, og det i tillegg er såpass sterkt som Accepts sin rykende ferske “Too Mean To Die”.

TEKST:SVEN OLAV SKULBØRSTAD FOTO: DEAF MUSIC

Wolf Hoffmann, bandets nå siste gjenværende originalmedlem etter Peter Baltes valgte å kaste inn håndkleet, var som vanlig triveligheten selv og gikk gladelig inn på detaljene rundt akkurat dette da vi slo på tråden i en travel førjulstid.

- Vi må selvsagt snakke om deres sisteslipp, jeg går ut ifra at dere er fornøyde med resultatet?

- Veldig fornøyd! Men jeg har blitt ekstra fornøyd etter jeg har snakket med såpass mange journalister i etterkant for jeg får følelsen at vi har truffet den rette strengen denne gangen. Men den umiddelbare følelsen var absolutt at den endte opp riktig så bra. Det er alltid vanskelig å kjenne på når man er ferdig med studiojobbingen, for man vet at man har gitt alt men vet aldri helt hvordan reaksjonene kommer til å være. Det er vanskelig å se objektivt på noe man har vært såpass tett opp til.

- Har dere fortsatt forventninger etter såpass lang tid i bransjen

58 NRM 1-2021

ved et ferdigstilt album?

- Selvfølgelig, man gir ikke opp forventninger selv om man har holdt på en stund. Jeg ville faktisk sagt det motsatte, i hvert fall i disse merkelige tider vi lever i om dagen. Vanligvis får vi kjenne på publikums reaksjoner umiddelbart på nytt materiale når vi drar ut på turné, men det går åpenbart ikke denne gangen. Men det var litt av årsaken til at vi ville gi den ut midt under pandemien også, selv om vi ikke får reist rundt og spilt for folk kan vi i det minste gi de et nytt album så lenge så får tiden vise når ting blir mer normalt igjen.

- Var det en annerledes tilnærming til låtskriving og studiojobbing med tanke på pandemien?

- Låtskrivingen gikk til omtrent som den alltid har gjort egentlig, jeg begynte skrivingen høsten 2019 og vi visste tidlig at vi måtte foreta innspillingen i deler denne gangen. Vi startet tidlig med studiojobbingen selv om vi visste at vi ikke hadde materiale nok til et fullt album, men ville sette i gang så fort som mulig og heller ta ting som det kom. På det tidspunktet, altså før pandemien, tenkte vi at folk ville være spredt på forskjellige turnéer - som Andy Sneap med Judas Priest, så vi ville bare

norwayrock.net

påbegynne prosessen og klemme inn hva vi kunne der vi kunne i mellom turnéer. Det var da i mars i fjor da ingen kunne turnere, så da vi ville fortsette arbeidet var Andy ledig men fikk ikke komme inn i landet med tanke på smittevern. Derfor måtte vi for første gang jobbe sammen online, noe som var veldig rart i starten men som vi fort ble vante til.

- Jeg må nevne tittelen “Too Mean To Die”, som er en tittel av god, gammel heavymetal-klasse som også passer musikken perfekt - kom den på plass tidlig i prosessen?

- Synes du? Så bra! Det var det vi gikk for, for vi prøver alltid å være tro mot arven og tradisjonen til Accept samtidig som vi forsøker å skape nye låter. De låter som om de kunne ha vært skrevet for flere år siden, men også moderne.

- Anmelderen for magasinet mente at dere entrer det nye decenniet med rak rygg som et av få erkemetalliske 1980-tallsband.

- Wow, det er utrolig og det liker jeg å høre! Takk for det, det har vært moro å jobbe med denne skiva og vi har alle hatt en fin tid underveis og det tror jeg reflekterer over på sluttresultatet.

- Jeg har notert et par spor jeg vil snakke om, deriblant “Symphony Of Pain” med en liten homage til Beethoven underveis?

- Helt riktig, jeg lekte en stund rundt tittelen med noen riff jeg virkelig likte og tenkte at jeg like gjerne kunne innlemme litt klassisk i låta siden jeg alltid har leflet med den type musikk i hele livet mitt også. Det falt relativt naturlig på plass av seg selv, og da fant vi ut at vi like gjerne kunne skrive en tekst om selve Beethoven samtidig da han selv hadde sin helt egen “symphony of pain”. Vi har tatt fra det stykket som opprinnelig heter “Symphony Of Fate” (altså “Skjebnesymfonien”) der skjebnen kommer sonisk bankende på døra, så alt vi har gjort er å endre tittelen en smule og skrive om hans egne utfordringer og smerter i livet - deriblant hans ikke ukjente døvhet.

- Det ble jo tidlig deres varemerke å blande kjente klassiske verk med musikken deres?

- Absolutt, vi har gjort det helt siden “Metal Heart” fra 1985 og jeg har jo jobbet vel så mye med klassisk musikk som med metall og ironisk nok var det Beethoven den gangen også. Jeg synes det fortsatt er veldig gøy å gjøre, og selv om det enkelte ganger kreves en del arbeid for å få det til skjer det også ofte på grunn av ren og skjær flaks. Men jeg prøver ikke presse det inn i musikken, det må skje naturlig så det ikke blir en klisjé.

Vi har flere album der vi ikke har gjort det, men denne gangen følte vi nesten at det krevdes.

- Det hever låta ekstra der dere gjør om hans 9. symfoni fra dur til moll.

- Vet du, du er faktisk den første som har lagt merke til det - det setter jeg pris på at du gjorde! Originalen er jo forholdsvis glad og heter “Ode To Joy”, men jeg tenkte i en “Symphoni Of Pain” burde vi hatt en “Ode To Pain” og da gjorde den seg best i moll. Det morsomme er at selv om alle kjenner igjen Beethovens niende er det som sagt ingen som legger merke til at melodien egentlig ikke er den samme - så da er det jo i utgangspunktet ikke den. Den er faktisk omgjort ganske betraktelig, men den funker.

- Det andre sporet jeg har notert meg er den nydelige balladen “The Best Is Yet To Come”, for det er langt i mellom de virkelige gode heavy metal-balladene om dagen?

- Det er sant, og det var en forholdsvis uvanlig låt for oss å være som jeg aldri var helt sikker på om kom til å ende opp på skiva eller ikke. Noen ganger skriver jeg en hel del slike låter som jeg ikke vet hvordan kommer til å låte med fullt band og Mark på vokal. Men i dette tilfellet gjorde han en helt vanvittig jobb bak mikrofonen, og jeg er virkelig fornøyd med hvordan teksten falt på plass også. Budskapet i låta holder jeg veldig nært, og det er på mange måter min livsfilosofi. Jeg er en som ser på glasset som halvfullt, og selv om fortid er noe man alltid har med seg vil det beste alltid ligge foran en. Den betyr helt enkelt enormt mye for meg personlig.

- Når vi er inne på fortid; Peter Baltes er ikke med dere lengre, var det noe dere så komme?

- Det er så ufattelig trist, vil jeg bare si. Noe lå i lufta, uten at vi helt norwayrock.net

visste hva det var. Vi så ikke at noe skulle lede til at han slutta i bandet, men vi så flere signaler på at han ikke var helt fornøyd. Han holdt seg mye for seg selv det siste året, uten at jeg helt visste hvorfor. Men spenningen var ikke der lengre, og det er veldig trist når man har levd sammen såpass lenge som vi har og at man ikke nyter det man gjør lenger. For hva er vitsen med å spille i band hvis man ikke nyter det? Jeg har alltid gjort det og kommer alltid til å gjøre det, ellers ville jeg ikke ha vært her og gjort det jeg gjør. Så selvfølgelig bør man da trekke seg ut og gjøre noe annet, men åpenbart skulle jeg selvsagt ønske at det ikke var sånn for vi har opplevd så ubeskrivelig mange ting sammen av både oppturer og nedturer igjennom alle disse årene. Det beste hadde vært om vi fant ut av det sammen og han fortsatt ville ha vært med, men hva skal man gjøre?

Livet må gå videre og the show must go on. For samtidig har vi en gjeng virkelig bra folk med i bandet nå, og vår nye bassist Martin Motnik er en fantastisk bassist som i tillegg har bidratt en hel del til den nye skiva. Det er trist når folk slutter, men samtidig kan det også være bra med nytt blod inn i bandet også.

- Kjenner du da på et ekstra press nå som du da er det siste gjenværende originalmedlemmet?

- Nei, det har egentlig ikke forandret seg noe særlig da jeg over mange år har vært “gatekeeper” innad i bandet og har vært den som har drevet bandet fremover og skrevet det meste av materialet. Det gjorde ikke ting enklere, men i praksis så er det ikke mer press nå enn hva det pleier å være. Men det føles merkelig, for jeg ville aldri være det siste originalmedlemmet igjen og hadde det vært helt opp til meg hadde vi fortsatt hatt besetningen fra 1981. Faktumet er at jeg er den eneste igjen etter at resten har forlatt skipet. Jeg er the last man standing.

- I motsetning til frafall har dere nå fått en tredje gitarist på plass i form av Philipe Shouse. Hvordan har det hatt betydning for bandet?

- Han ble med etter den symfoniske turnéen vi gjorde, “Symphonic Terror” der vi spilte låter både fra min soloskive i tillegg til Accept-låter og fant ut at han var en helt ekstraordinær gitarist. I tillegg gikk vi alle meget godt overens med mannen og skjønte at dette var en sjelden bra match på alle mulige måter, såpass bra at vi måtte høre om han ville bli med på permanent basis. Det er jo ingen lov som sier at man kun kan ha to gitarister i et band, så han ble et kjært velkomment tilskudd på laget.

Han spiller faktisk en del på “Too Mean To Die” også, så han har allerede funnet sin plass. Det vil ikke bli en enorm omveltning live, men han tilfører et friskt pust for oss.

- Dere rakk et par konserter med ham før lockdown, hvordan reagerte fansen?

- Det var fantastisk! Det gikk virkelig, virkelig bra. Vi rakk et par konserter i Sør-Amerika som var ut av en annen verden, og når jeg lytter til opptakene i etterkant låter det fullstendig killer med tre gitarer. Jeg var helt ærlig en tanke skeptisk på hvordan det kom til å låte sonisk, selv om jeg følte meg sikker på at det både kom til å føles bra og se bra ut på scenen, men om det i det hele tatt kom til å være plass til en tredje gitarist i lydbildet var jeg ikke sikker på. Men det å høre tre gitarister ga låtene en ekstra dybde, mye takket være en helt rå lydteknikker som virkelig gjorde en god jobb ved å få alle tre tydelig frem i miksen.

- Dette gleder jeg meg både til å se og høre når ting en gang kan rulle som normalt og dere kan ilegge vårt furet værbitte et besøk en gang i fremtiden.

- Ja, la dette gå over er du snill - vi har alle fått nok av lockdown nå.

Men igjen, vi er glade for å ha fått utgitt skiva uansett lockdown eller karantene. Ingen kan dra på konserter allikevel, men da kan de i det minste høre på skiva så lenge så kommer vi så fort det lar seg gjøre. Vi vil jo helst reise rundt og spille konserter, det er derfor vi gjør det vi gjør.

Selve albumjobbingen er bare en liten del av det, vi lever av og ånder for å spille live. Og nå som vi ikke kan gjøre det merker vi det ikke bare finansielt, men mange vet rett og slett ikke hvor de skal gjøre av seg og det merkes. Det gjelder å holde seg i geskjeft på en måte, finne andre måter å holde seg i aktivitet på. Som alle andre har vi fått avlyst hele festivalsommeren som var fullbooket for vår del i tillegg til vår egen turné i forbindelse med utgivelsen der alt har blitt utsatt til neste sommer og vinteren etter der igjen. Vi får bare se når det lar seg gjøre.

NRM 1-2021 59

JON ANDERSON går fortsatt for det eventyrlige Når Jon Anderson slår på tråden skyver man alt annet til side og setter av tid. Så skjedde i midten av januar, hvor forberedelsene til utgivelsen av etterlengtede «1000 Hands» var i gang. En fin og informativ samtale skulle vi ha. Denne kan leses i det følgende.

TEKST: BJØRN DAVID DOLMEN FOTO: DEBORAH ANDERSON

- Gratulerer med nytt album, dette var forfriskende. Prosessen har vært komplisert, har jeg forstått?

- Takk så mye! Det er en lang historie, la meg derfor få prøve på en kortversjon. For en tretti års tid siden befant jeg meg i Los Angeles, hvor jeg syslet med litt «pianomusikk». En dag tok jeg sjansen på å vise en venn hva jeg holdt på med, og nokså raskt kom det musikere på banen.

Dernest meldte flere musikere interesse, og plutselig satt vi der med tre ferdige skisser for hånden. I de neste månedene jobbet jeg videre på materialet, med henblikk på et album. Det var en fin tid. Jeg minnes blant annet inspirerende slalåmturer i eventyrlig vintervær, hvor musikalsk idéer kom strømmende og vi styrtet inn i platestudio for feste dem til teip. Men så måtte jeg på turné, og Michael, som jeg samarbeidet med, dro også på veien – med BB King. Teipen ble derfor liggende i garasjen, og der ble den – i tjueåtte år! For et par år tilbake fikk jeg en telefon fra Michael som spurte meg hvor det ble av musikken vi skrev i perioden.

Den ligger i garasjen i Los Angeles, svarte jeg. Teipen ble så sendt ham for digitalisering, og dermed var hjulene omsider i gang igjen. Michael kjente Ian Anderson, som spilte utmerket tverrfløyte på en av låtene.

Så fint låt det, at jeg spurte ham om han kjenner flere sjefsmusikere.

Etter å ha vært tretti år på veien med Chuck Berry har han stiftet mange 60 NRM 1-2021

bekjentskaper, deriblant med Billy Cobham, og vipps så var også han med på en låt. Kjenner du Chick Corea?, spurte jeg en dag. Joda. Hva med Zap Mama? Javisst. Deretter gikk det slag i slag, fra laptop til laptop.

Dette inspirerte meg til å skrive mer musikk, og for to år siden var «1000 Hands» ferdig.

- Det første jeg tenkte var at dette låter litt bortenfor alt annet.

- Ja, og musikken er lagd med glede og kjærlighet. Jeg vil mene at plata uttrykker akkurat det.

- Utover skiturer, impulser fra sjefsmusikere, glede og kjærlighet, hva annet har inspirert dette verket?

- Bare det å arbeide med musikk er for meg inspirerende. Jeg har alltid holdt det gående, enten med ulike versjoner av Yes eller med solovirksomhet og ulike samarbeidsprosjekter. I går lagde jeg musikk sammen med Roine (Stolt). Han sendte meg en skisse og ønsket bidrag fra min kant. Jeg ble inspirert av det han sendte meg og supplerte. Og sånn holder jeg på. Vi lever i en tid hvor man i kraft av laptop-teknologien kan arbeide med flere prosjekter simultant. Det er i seg selv inspirerende.

- Jeg må spørre: Hva tenker du i dag omkring «progrock» som begrep og etikett?

- Jeg har alltid kalt det jeg gjør for «eventyrlig». Jeg ble voksen i en periode hvor rocken virket grenseløs, med The Beatles i England og folk som Frank Zappa i USA. Da Yes tok fatt søkte vi det eventyrlige.

Eventyrlighet er fortsatt et nøkkelord for meg. norwayrock.net

- Yes’ innflytelse på progrocken, og på (rocke)musikklivet generelt, var på 70-tallet enorm. Hvordan ser du tilbake på det dere skapte?

- Ja, er det ikke utrolig? Jeg kan huske at Yes holdt øvinger i London på slutten av 60-tallet, og at vi var meget fornøyde med det vi hadde på gang. En dag dro Chris og jeg ut for å se det den gang ukjente bandet King Crimson. På en relativt liten klubb spilte King Crimson hele «In The Court Of The Crimson King»-plata og gjorde oss målløse. Nå må vi jaggu legge oss i selen, sa jeg til Chris som nikket enig. Vi så også Jethro Tull i samme periode. Dernest så vi Mahavishnu Orchestra og tenkte det samme: Skal vi matche dette må vi stå på! Det var i det hele tatt en veldig spennende tid. 60-tallet hadde levert The Beatles, The Beach Boys, Buffalo Springfield, Frank Zappa etc., og nå, ved inngangen til 70-tallet, syntes mulighetene uante.

- Var dere klare over progrocken bortenfor den britiske? Jeg tenker på band som for eksempel italienske Premiata Forneria Marconi, nederlandske Focus, finske Wigwam og franske Magma?

- Det var vi. Vi gjorde blant annet konserter med Premiata Forneria Marconi i Roma.

Jeg elsket at de sang på morsmål. Et utrolig spennende band.

- Hva tror du det var som fikk Ahmet Ertegün til å signere så mange britiske rockeband i perioden?

- Du kan så spørre. Jeg husker han besøkte en klubb i London kun for å se Yes. Spørsmålet var om vi var gode nok for Atlantic. Det interessante er at Ahmet ga oss et par år for å bli det, og etter to album signerte vi kontrakt med dem. Hva som måtte til har jeg ikke et godt svar på, men jeg vil tro det har noe med besetningen å gjøre. Med Steve (Howe) og Bill (Bruford) ble vi steingode – på plater som «The Yes Album» og «Fragile» hører du et urolig rutinert band. Dette var et band som turnerte musikken i månedsvis før vi gikk i platestudio.

Det du hører på for eksempel «Fragile» er musikk som har bestått live-testen, og som er ordentlig innarbeidet. Dette må ha imponert Ahmet, ettersom han etter «The Yes Album» gav oss full kunstnerisk frihet. Ahmet likte nok kompleks og allsidig musikk.

- Og deretter kom platene, som perler på en snor, gjennom hele 70-tallet.

- Ja, ikke sant? Vi lurte jo så klart på hvor lenge det kom til å vare. To år, kanskje? Med de frie tøylene var Yes et inspirert band.

Og folk elsket virkelig denne «progrocken».

Jeg kan huske at spørsmålet om å lage en ny «Roundabout» ble stilt. Det var vi ikke interessert i. Greit nok at «Roundabout» gav oss radiotid, men publikum ville helst høre «Starship Trooper» og komposisjoner med lengde. Et band kan være nokså skjørt – faktisk er det derfor vi gikk for tittelen «Fragile» – men

norwayrock.net

Yes holdt det gående gjennom disko og punk, og gjorde sin beste plate først i 1977. Det er noe å være stolt av.

- Du har alltid vist særlig begeistring for nettopp «Going For The One»…

- Ja. Og aller mest skyldes det «Awaken» – et stykke jeg alltid har holdt som vårt beste. På «Awaken» fungerer alt.

- Vi hopper litt frem. Hvordan var det egentlig i jobbe sammen med Trevor Horn i forbindelse med «90125»? Jeg mener, han hadde ganske nylig sunget på «Drama».

- Å jobbe med Trevor var helt uproblematisk, det plagde meg ikke i det hele tatt. Da jeg besøkte studio var det meste av musikken allerede lagt. Jeg elsket Trevors moderne lydestetikk, men tok meg friheten til kritisere noen av vokalmelodiene. Hvordan ville du ha gjort det, og kan du synge det for oss?, ble jeg spurt. Det må fraseres slik og slik, melodiene må komplimentere riffet etc.

Jeg sa slike ting til dem, og endte så med å synge hele albumet. Gjør jeg dette blir det et Yes-album, sa jeg. Deretter utgav vi og turnerte musikken som Yes. Jeg minnes «90125»-turneen med glede. Det var veldig rock & roll, kanskje litt vel mye Spinal Tap, men 80-tallet var et morsomt tiår. «90125» synes jeg er utmerket.

- Hvor ble det forresten av Anderson, Rabin and Wakeman-plata dere lovte oss?

- Godt spørsmål. Dette tror jeg du må spørre Trevor og Rick om. Jeg ville jo gå

i studio med dette, men det kom aldri så langt. Jeg mener fortsatt vi burde ha gjort det, ettersom vi fikk det til å låte utmerket i konsertsammenheng. Mase gidder jeg imidlertid ikke, og jeg har mer enn nok å gjøre.

Det er viktig for meg å si at det ikke er vondt blod oss imellom.

- Du gjenutgir «Song Of Seven» i disse dager. Si gjerne litt også om den.

- Javisst. Det er nå førti år siden «Song Of Seven» ble utgitt, og da selskapet luftet idéen om gjenutgivelse gav jeg den en runde. Litt overasket ble jeg over hvor godt den har holdt seg. Faktisk liker jeg plata bedre nå enn jeg gjorde i 1980. «Song Of Seven» er et album jeg er stolt over, og det skal bli fint å lansere den på nytt. Planen er at vi nå også skal gjenutgi debutplata mi. Det ser jeg frem til.

- La oss avrunde med noen flere ord om «1000 Hands».

- Ja, la oss det. «1000 Hands» tok som sagt 28 år å lage. Ikke mange bruker like lang tid på ei skive, men musikken har eldes som en god flaske rødvin. Det er viktig for meg å gi honnør til Michael, som gjorde en utmerket jobb på produksjonssiden. Honnør også til de mange glimrende musikerne. Jeg håper musikken uttrykker hvordan jeg har det – som en sunn, takknemlig og heldig mann. Jeg er glad både jeg og «1000 Hands» overlevde alle disse tiårene.

NRM 1-2021

61

MURDER MAIDS har kvesset knivene

Et av Norges mest spennende nye band er uten tvil Trondheimsbaserte Murder Maids og selv om de nettopp har sluppet debutalbumet sitt så har de allerede tiltrukket seg mye oppmerksomhet fra nasjonal presse, fans og andre band.

Vi slo av en prat med trommis Jon Anders Venger for å bli litt bedre kjent med Murder Maids og for å finne ut hva de har som ingen andre har.

TEKST: GLENN KNUDSEN FOTO: EMIL WESTEN AUNE (BANDBILDE), ØYVIND MALUM (LIVEBILDE)

- Dere har jo nylig sluppet debutalbumet «Knives Out» og har fått veldig mye positiv oppmerksomhet den siste tiden. Det må jo føles ganske så finfint for dere?

- Det føles veldig bra. Må også si at det var litt uventa og overraskende, men utrolig kult. Ting har skjedd ganske fort etter at vi slapp plata i midten av januar og vi har mottatt en del tilbud om konserter når ting kommer tilbake til normalen igjen.

- La oss gå litt tilbake i tid her og starte helt enkelt med hvem dere er og når dere startet Murder Maids? Stemmer det at Murder Maids egentlig var et sideprosjekt?

- Ja, det stemmer. Vi starta i 2019 og Murder Maids var egentlig tenkt som et sideprosjekt. Vi møttes på Trøndertun Folkehøgskole der vi alle gikk. Så ble jeg plutselig en dag kontaktet via mobilen av Noah Valentin Foshaug, som er vokalisten vår, om at noen av gutta hadde tenkt å sette sammen et punkeband og hadde hørt at jeg kunne spille punketrommer og jeg bestemte meg for å hive meg med for moro skyld. Ting klikka med en gang og vi skrev jo første låta vår på den aller første øvinga sammen, så vi merka alle at dette var noe som var verdt å satse på, så da gikk det over fra å være et tiltenkt sideprosjekt til å bli hovedfokus.

- Var dere klar over hvordan dere ønsket at dette altså skulle høres ut? Med tanke på at dere skrev første låten på den aller første øvinga, så er det jo fristene å tenke at dere hadde funnet en slags oppskrift?

- Ja, vi hadde en slags tanke om hvordan vi ville at dette skulle høres ut i hvert fall. Da vi skrev den første låten så kom den nok mer ut av at vi hadde et riff og så kom alle med ideer om ting som ville høres kult ut i 62 NRM 1-2021

låten. Men vi hadde først vi starta blitt enige om at Murder Maids skulle være i punk/hardcore-sjangeren, mene uten noen spesifikke rammer på musikken vår.

Dere står jo oppført som et Trondheimsband, men jeg hører jo at du ikke er fra Trondheim. Kan du forklare litt rundt det for oss?

– Jeg er ikke fra Trondheim nei. Det var et valg vi tok da vi var ferdige på Trøndertun for at vi skulle kunne fortsette å satse på dette prosjektet her at vi alle flytta opp til Trondheim. Vi er jo fra litt ulike deler av landet så det faktisk bare to av oss som er herfra og det er Bendik Rødli og Max Westén Aune. Vokalisten vår Noah er fra Nord-Norge og meg selv og gitarist Elias Motzfeldt Fredriksen er fra Østlandet.

- Når og hvordan fikk dere spilt inn debutskiva? Jeg tenker på pandemien som raser rundt oss for tiden. Gjorde det ting vanskeligere?

- Studiotiden hadde vi booka langt fram i tid mens vi enda gikk på folkehøgskolen og det var litt før hele denne pandemien startet. Vi spilte den inn i mai i 2020 og da var det enda så rolig rundt det viruset der oppe at det lot seg gjøre å spille inn skiva. Det var jo i tillegg bare oss der så det gikk helt fint. Vi opplevde ikke noen utfordringer rundt det annet enn at vi ikke kunne fly på byen mellom slagene.

- Hvor lang tid brukte dere på å få spilt inn skiva?

- Den ble spilt inn på fem dager.

- Dæven det er imponerende! Hadde dere da alle låtene klare og innøvde da dere gikk i studio?

- Rundt halvparten av låtene var klare til å spilles inn, mens den andre halvparten gjorde vi ferdige uka før vi skulle gå i studio.

- Dere har jo ringreven Per Borten bak spakene, så jeg lurer jo på hvordan fikk dere hanket inn han og hva var det han bidro med som fikk ut det beste i dere på skiva? norwayrock.net

- Det var faren til gitaristen vår Bendik Rødli, som kjente litt til han fra før av som ordnet det. Vi skulle spille inn skiva på Sørgården Studio som jo drives av Per Borten så da tenkte vi at det var naturlig at han produserte plata. Han var jo også veldig gira på prosjektet helt fra starten av og jeg tror han koste seg like mye som oss da vi spilte den inn. Han skjønte tidlig hvor vi ville med skiva vår sånn lydmessig. Han har jo utrolig peiling på alt som har med lyd å gjøre så han klarte å få til nøyaktig den sounden vi var ute etter. Bare det at han var en veldig jordnær og all right type gjorde at han ble mer som en kamerat enn en produsent i den forstand. Han ble som et ekstra medlem av bandet.

- Låtskrivingen deres er jo av ypperste merke. Hvordan jobber dere sammen med låtene som band?

- Vi skriver det meste sammen som band. Selvsagt så skriver Noah det meste av tekster, men selve musikken skriver vi for det aller meste sammen. Det begynner som regel med at en av oss kommer inn og har et riff eller to klart og så jobber vi sammen ut en låt fra det.

- Dere har jo allerede høstet enormt mange lovord fra kjente navn i musikk-Norge som blant annet Egon Holstad i Tromsø. Hva gjør det med dere i bandet og troen på det dere holder på med?

- Det har jo nesten vært overveldende de fine ordene folk har skrevet om oss og det gjør oss jo bare enda mer lystne på å komme oss ut på veien og få spilt konserter så fort det lar seg gjøre.

Vi har så absolutt fått enda litt mer tro på det vi holder på med den siste tiden ja. Vi har så absolutt ambisjoner for bandet og vi vil jo komme så ang som mulig og gjerne utafor landegrensene våre.

- Kan du fortelle litt om bandnavnet og hvordan dere landet på nettopp det? Det er jo et dritkult bandnavn som det kanskje egentlig er litt rart at ingen har tenkt på før.

- Det var et nærmest tilfeldig valgt navn for å være ærlig. Vi satt og prøvde å komme på et kult bandnavn og så tror jeg det var Bendik som foreslo Murder Maids.

- Så absolutt et kult bandnavn som stikker seg litt ut. På coveret så har dere bilde av en tjenestepike som holder en kniv og jeg tenker jo da selvfølgelig på historien om de to franske tjenestepikene som på 30-tallet drepte familien de jobbet for og om den historien har påvirket dere på noen måte?

- Vi oppdaga historien og satte oss litt inn i den om de to søstrene som du nevner etter at vi hadde valg bandnavnet. Utrolig spennende og fascinerende historie som vi vil prøve å få implementert litt i coveret vårt og i artworken vår framover. Avslutningslåten på skiva vår heter jo også

«Murder Maids», så det er helt klart noen referanser til den historien i det vi driver med ja.

- Hvilke tanker har dere rundt året som kommer med tanke på å få turnert albumet og virkelig vist Norge og Europa etter hvert hva dere har å komme med? Dere er allerede klare for Trondheim Calling til sommeren, vet jeg.

- Håpet er å få gjort en norgesturné i løpet av året. Det er jo et naturlig sted å begynne. Det har begynt å tikke inn litt tilbud for siste del av året som kommer, så får vi bare krysse fingrene for at det skjer og se det litt an fram mot sommeren. Vi har også vært i dialog med The Dogs om en høstturné, så vi får se hva som kommer av det.

- Det fins vel ikke så mange viktigere eller kulere å spille med her til lands enn The Dogs, men hvis dere kunne streke ut en hånd her og valgt hvem i Norge dere ville gjort en turne med når ting åpner opp igjen, hvem ville dere med glede ha blitt med på veien?

- The Dogs hadde jo selvsagt vært dritkult å få turnert med, eller kanskje Oslo Ess, Kvelertak eller GBZ. - Jeg husker festivalen Fucking North Pole Festival fra studenttiden min i Tromsø for en del år siden der band fikk mulighet til å vise seg fram i ishavsbyen. Selve plateselskapet Fucking North Pole Records har jo nå eksistert i tjue år med Robert Dyrnes som primus motor. Hvordan kom dere i kontakt med han og hva har det betydd for dere å ha han i ryggen?

- Han oppdaga oss vi den første stusselige demoen vi spilte inn å la ut på Bandcamp. Han syntes det hørtes interessant ut og så ble det til et samarbeid. Han ga oss vårt første spilleoppdrag – spille support for Turbonecro. Det er et band som for de som ikke kjenner til dem består av tidlige medlemmer av Turboneger og som spiller gamle Turbonegersanger. Robert Dyrnes har vært flink til å veilede oss, komme med råd og selvfølgelig gi ut skiva vår.

- Hva er det med Murder Maids som gjør akkurat dere spesielle og som gjør at folk bør sjekke dere ut og ikke minst kjøpe skiva?

- Haha, ja nå spør du godt her. Det er vel det at alle i bandet kommer fra litt forskjellige bakgrunner og drar litt impulser fra litt forskjellige sider av punken og rock generelt. At vi kommer fra forskjellige bakgrunner, men har felles hjerte for punken gjør at vi sammen kan gi folk noe de ikke helt har hørt før. Det er i hvert fall det vi liker å tro, haha. Og selvfølgelig mye energi … det blir ikke ordentlig punk uten energi.

”The Dogs hadde jo selvsagt vært dritkult å få turnert med, eller kanskje Oslo Ess, Kvelertak eller GBZ.”

norwayrock.net

NRM 1-2021 63

KRIGERSK VINYL-FEST Terje ”Valfar” Bakken omkom under tragiske og uavklarte omstendigheter i januar 2004, bare 25 år gammel, og punkterte ugjenkallelig Windirs videre eksistens. Sokndølingenes fire plateutgivelser lever imidlertid med uforminsket forse, og i mars utsteder Season Of Mist bokssettet ”1184” hvor den ganske katalog støpes i vinylform – for aller første gang.

Bassist Jarle ”Hváll” Kvåle, vår samtalepartner i sakens anledning, er ydmykt overrasket over hvor mye som fremdeles skjer rundt et band som har vært oppløst i sytten år.

TEKST: GEIR LARZEN

Windirs fortellingen påbegynner i 1994 med demoen ”Sogneriket”.

Tre år senere signerer Bakken for Jon ”Metalion” Kristiansens plateselskap Head Not Found, og debutalbumet ”Söknardalr” utkommer til løfterik presseomtale. Hybriden av nordisk folkemusikk og bitende sortmetall er ikke ny, men Windirs musikalitet og autentisitet – Bakken inkorporerer eksempelvis trekkspill i den soniske ligningen – overgår lignende bastardforsøk fra Storm og Isengard. Foruten trommeslager Jørn ”Steingrim” Holen håndterer Bakken all instrumentering på bandets to første plater, inkludert mesterverket ”Arntor”, som innspilles i Grieghallen høsten 1998. Etter tusenårsskiftet tilsluttes Jarle Kvåle, Stian Bakketeig, Sture Dingsøyr og Gaute Refsnes besetningen, og Windir støpes til propert studioog turnéband.

-Terje vokste opp femti meter fra meg, så vi kjente hverandre nærmest fra fødselen av og ble raskt bestekompiser. Livet handlet om musikk og å ha det gøy, og vi var nok en definert utskuddsgruppe i Sogndal som drev med vårt. Terje syslet med Windir på egen hånd, mens vi andre hadde bandet Ulcus gående. ”Sóknardalr”-skiva oppsummerte Terjes demo-dager – fra og med 1997 vokste han voldsomt som låtskriver. Han jobbet kolossalt med arrangementer og akkorder, husker jeg. Alt ble skrevet per antikvarisk datamaskin med enorme begrensninger, hvilket styrket det kompositoriske. Faktisk foretrakk Terje ofte de hjemmesnekra demoversjonene fremfor tapninger tilvirket i studio. Han likte stemningen og auraen til de primitive Windir-innspillingene. Imidlertid dro han og Jørn til Grieghallen og jobbet med Pytten fra august til november i 1998, 64 NRM 1-2021

og det var åpenbart stas. De vendte stolt hjem med ”Arntor”, som utkom året etter. Pytten så det originale i Windir.

-I dyp kontrast til samtidens flåsete amalgameringer av folklore og ekstremmetall klang Windir substansielt troverdig…

-Husk at Terje ikke likte den folkemusikalske ekstremmetallbølgen som skøyt fart på tampen av 90-tallet, og som nesten alltid fremstår lettbeint og latterlig. Han ville ikke assosieres med nevnte gruppering, og søkte snarere til gamle salmer og folketoner, med sjel, stemning og sørgelige melodier. Vi hadde ingen kontakt med datidens norske svartmetallmiljø. Selv om strukturene i Windirs musikk påminner svartmetallens, skapte vi vår egen greie som vi kalte sognemetall.

-Det var digg å erfare en kar som i metallkontekst ikke skammet seg over å traktere trekkspill eller synthesizer.

-Terjes musikalske løpebane innledes med trekkspill, og han kom tidlig i kontakt med norske folketoner, lenge før han plukket opp gitaren. I Windir sto komposisjon helt sentralt, og Terje brukte mye tid på å pønske ut arrangementer. Teknisk hadde han klare begrensninger. Det var komposisjon, melodi og atmosfære som interesserte ham, ikke virtuositet.

Han hadde ingen problemer med å spille inn alt av instrumenter, men det ga ingen glede, og det var derfor Windir ekspanderte til sekstett etter ”Arntor”. Trekkspillet var til stede under samtlige plateinnspillinger; samtidig var Terje glad i synthesizere og elektronisk musikk. Jeg husker en periode hvor han opplevde inkongruens mellom kompositorisk innsats og respons. Han trøtnet på metallscenen og tilvirket nesten utelukkende elektronisk musikk, før ting reversertes igjen.

-Du ble etterhånden Bakkens sparringspartner…

-Vi fulgte hverandres prosjekter tett og kontinuerlig, og forente norwayrock.net

omsider krefter i år 2000. Både Windir og Ulcus manglet det lille ekstra, følte vi, så en sedvanlig kveld med dunder, brak og Petterøes 3 falt spørsmålet: ”Siden vi har hjulpet hverandre i årevis, hvorfor ikke skrive musikk sammen, til felles beste?” Tanken var å avvikle Windir og Ulcus. Det skriveprosessuelle viste seg bilateralt inspirerende i den grad at vi begge mente materialet fortjene et publikum. Terje gjenvant troen på Windir som metallentitet, og vi besluttet å forrette ny skive under Windirbanneret, i sekstettformasjon. Alt lot til å falle naturlig på plass, i rasende tempo. ”1184” endte som et forrykende album, hvor flere av låtene opprinnelig var tiltenkt Ulcus. Terje og jeg bidro med fire låter hver, samarbeidet om de resterende og utviste stor kritisk sans overfor hverandre; det ble tidvis kranglete, til det beste for prosjektet. Dette var en sunn, fruktbar periode. Interessant nok, og mot gjengse oppfatning, søkte jeg musikalsk i retning av klassisk Windir, mens Terje faktisk viste en gryende interesse for atonalitet og det kunstmusikalske. Skisserte forhold tydeliggjøres enda sterkere på ”Likferd”-plata, hvor jeg initierte repertoarets mest melodiøst tilslag og Terje det desidert mest brutale. Når vi opptrådte live følte han ikke alltid at det svingte av bandets melodiøse låter, og det ble gjerne til at vi forenklet disse og ga dem mer aggressiv brodd. ”1184”-perioden var kreativ og intens.

-Hvordan var overgangen fra Sogndals lune hi til verden på utsiden av kommunegrensene?

-Vi ga faktisk bare små konserter i Sogn forut for ”1184”, og slo oss til ro med at ”det er vel her vi hører hjemme”, ha ha ha. Det var særlig gøy å reise rundt med Enslaved. Jeg minnes en del festivaljobber, heriblant Inferno, med glede. Vi bragte sågar Windir til USA. Publikumresponsen tok oss på senga, og alle i bandet ble mer og mer glade i å stå på scenen.

Vi var skikkelig ”på gang” som liveband.

-”1184” munner ut i ”Journey To An End”, som fører en bardus elektronisk kulminasjon…

-Dette tjener til eksempel på Terjes synthesizer-dragning. Dataprogrammene han sverget til var så rudimentære, i tråd med svartmetallens etos, at det automatisk klang litt forgangent. Det var slik han ville ha det.

Samtidig var han redd for å overøse materialet med elektronikk. Nevnte plateavslutning sogner til noe av det mest geniale Windir etterlot seg, spør du meg; det vemodig repetitive setter et uventet og perfekt punktum for ”1184”.

-Kun Venom og Darkthrone måler krefter med Windirs takkelister. Meldinger som, om hukommelsen står meg bi, ”Dra til helvete alle i hop!” og ”Valfar would like to dedicate this album to himself” gjør noe med humøret.

-Terje tok musikken gravalvorlig, men i alle eksterne sammenhenger var han en fantastisk humorist. Norsk sortmetall fra 1992 til 1995

norwayrock.net

øvde stor innflytelse på han, men han søkte alltid til lek og galskap. Som person var han uforutsigbar og kolossalt initiativrik, men at han likte å ha det gøy skal ingen være i tvil om.

-Hvordan stiller du deg til bandets svanesang, ”Likferd” anno 2003?

-Plata lente seg på forgjengerens suksess, som unektelig viste at Windir-sekstetten bar livets rett. Det ble slik at jeg og Terje kastet musikalsk ball, inntil vi entes om å presentere materialet for resten av medlemmene. Vi frekventerte dyktige musikere, så da vi entret studio kunne vi slappe mer av, vel virende om at stoffet ble forsvarlig forvaltet. Det var en driftig prosess. Med ”Likferd” – nedfelt i Akkerhaugen Lydstudio – forsøkte vi å kompensere for det vi følte manglet ved forgjengeren. ”1184” endte muligens litt lett på foten.

-Jeg minnes ”Martyrium” som en god låt.

-Dette er en gammel salme, som vi lyktes å overdra egne elementer.

-”Likferd” åpnet for nye turnérunder, som blant annet rommet Trondheims-konsert i november 2003.

-Jeg husker at vi gjorde en god konsert på John Dee i Oslo, og satte oss i bilen på natta for å kjøre nordover. Vi dundret i skogsgrøfta på et eller annet tidspunkt, men selve konserten i Trondheim står som et av høydepunktene på angjeldende turné. Av uvisse årsaker hadde vi ingen forventninger til Trondheim. Kanskje trodde vi at Windir-fans først og fremst sognet til Oslo eller Bergen. Så feil kan man ta… Trondheim overveldet oss.

Terje ville ikke av scenen. I ren glede rundet vi av med Darkthrones ”Under A Funeral Moon”, noe man ikke hadde for vane å gjøre.

Vi likte dog å alternere settlistene og by på uforutsette programposter. Darkthrone var forresten Windirs største svartmetalliske

inspirasjonskilde.

-Terje Bakken ble meldt savnet 14. januar 2004…

-Jeg hadde vært på kino og fått utallige mobilanrop denne dagen. Etter hvert forsto man at her var det noe som ikke stemte.

Vi begynte å lete, og fant bilen hans på parkeringsplassen ved familiehytta. Eksakt hva som skjedde er fremdeles et åpent spørsmål.

Han var på vei til hytta, men må ha snudd på et tidspunkt, muligens grunnet snøstormen, og ble funnet ihjelfrosset 600 meter fra heimen sin.

Jeg antar at dette er blant de ting man må leve med uten å få endelig svar.

-Det var selvsagt aldri aktuelt å fremholde Windir uten Bakken?

-Niks, vi lukket Windir-kapittelet og opprettet Vreid. Sistnevnte viderefører arven etter Windir, og til denne dag føler jeg at Terje er med oss i ånden. Rockefeller-konserten i 2004, med påfølgende dvd-slipp, satte et verdig, om enn vemodig, punktum.

-Det eneste som har forvoldt misnøye omkring Windir er at bandets fire studioalbum aldri ble utstedt på vinyl – før nu.

-Vi har følt på et tiltagende krav i så måte.

Ved inngangen til 2000-tallet var vinylen steindød. Siden opplevde formatet en kolossal renessanse, men vi har fremmet temmelig stringente krav til hvorledes dette måtte gripes an. Season Of Mist imøtekom våre fordringer, og samler platene på vinyl i lekker treboks, tjue år etter at Windir, formelt sett, ble et ordentlig band. I tillegg lanseres åtte Vreid-album, uten fargeomslag, på hvit vinyl. Jo eldre man blir, jo viktigere er det å forvalte egen musikkarv på adekvat vis, avrunder Kvåle, som lover nytt Vreid-album i april.

NRM 1-2021 65

Asgeir Mickelson burde for de fleste være kjent for de fleste for sitt utmerkede trommespill på plater med band som Borknagar, Spiral Architect og et hav andre, gjerne mer ekstreme band. I Veil Of Secrets trakterer Mickelson i tillegg strengene og viser seg som en utmerket låtskriver innen doom metal.

doom-metal av den gamle sorten TEKST: RONNY ØSTLI FOTO: PETTER SANDELL

«Dead Poetry» er navnet på debuten som nå er ute på vinyl og CD. Forutenom multi-instrumentalist Asgeir, frontes Veil Of Secrets av samboer og tidligere Tristania-vokalist Vibeke Stene.

- Før jeg traff Vibeke i 2013 var dette et enmannsband uten så mye mål og mening. I 2002 handlet jeg inn noe enkelt utstyr til mac’en min slik at jeg kunne spille inn både V-drums og gitar, og dermed ble det veldig mye mer gitarspilling enn det hadde vært de foregående ti-tolv årene. Og det skulle strengt tatt ikke så mye til. Jeg merket ganske fort at det hadde skjedd noe med låtskrivingsnivået i gitarpausen, så derfor ble det også mye mer moro å slite plekter enn treverk og heller bruke tiden på å lage musikk. De fleste kjenner meg jo som trommis, men som jeg litt spøkefullt sier, så er jeg egentlig ikke trommis, men en passe dårlig gitarist. Jeg har vokst opp med å høre og spille thrash- og doom metal så derfor var det for det meste den typen riff jeg kom opp med, og ganske kjapt kom det som skulle bli de første låtene til Veil Of Secrets.

- En del av materialet stammer tilbake fra 1990. I anmeldelsen har jeg skrevet jeg synes en låt som «Sear The Fallen» kan høres ut som den er fra den tiden.

- Akkurat den låten ble vel skrevet i 2008, men midtpartiet, der det ikke går trommer, i «The Lie of Her Prosperity» er fra den tiden. En av låtene som ikke kom med på skiva har også riff fra samme periode, men den lot vi ligge til neste skive. På den annen side er jeg glad for at det høres «litt gammelt ut» da jeg har de to første Candlemass-skivene som de største inspirasjonskildene. I min verden finnes det bare to ekte doom-skiver, og det er nettopp «Epicus Doomicus Metallicus» og «Nightfall». Alt annet blir «liksom-doom».

- Du er jo en anerkjent trommis. CV’en sier fast medlem av Spiral Architect og Broknagar, livetrommis for Testament og studiotrommis for blant annet Ihsahn, Vintersorg og Sarke.

- Ja, det har blitt en del skiver med årene, men jeg vet ikke hvor mange. Litt over 20 tenker jeg. Siden jeg er ganske så kritisk klarer jeg ikke høre på mange av de skivene. Man blir fort lei av å høre seg selv spille, og man blir sittende på nåler og vente på at det spilles feil enda

66 NRM 1-2021

man VET at det meste er på stell. Dessuten blir det sånn ’Fy faen, her spilte jeg kjedelig’ eller ’Her spilte jeg langt over evne’.

- Fra å være en ettertraktet trommeslager, føler du det å plukke opp igjen gitaren ga deg samme gløden og lekenheten man hadde som gryende musiker i ungdomsårene?

- Tja, som en tilårskommen musiker har jeg definitivt gjort meg ferdig med både å leve livet på øvingslokalet og å aldri få skikkelig tillit i liksomdemokratiske diktatorband som bestemmer ting over hodene på de andre medlemmene. Så i lys av dette har det vært befriende å heller grave seg sitt eget grevlinghi og kose seg i fred og ro med å lage egen musikk. Som trommis er det kun gøy å spille konserter, og som gitarist er det kun gøy når man skaper ny musikk.

- Du spiller alle instrumentene. Joda, det er noe Asgeir på trommene, men samtidig vil jeg ikke kalle dette en trommeskive.

- Nei, man har ikke skjønt mye om man ramler over trommene på en doom-skive! Med variert hell har jeg alltid prøvd å spille det en stilart og en låt trenger. Det handler aldri om musikeren, men om musikken, og jeg har heller aldri hatt behov for å stikke meg frem heller. På den annen side har jeg vel til tider litt spesiell spillestil, så noen vil helt sikkert mene noe annet.

- Men samtidig vil jeg jo tro lysten til å leke seg kanskje melder sin ankomst. Hvor bevisst var det å la være?

- Helt bevisst. Jeg spilte så lite fjas som mulig. Jeg blir aldri noen Neil Peart, men jeg kan i hvert fall hente inspirasjon fra måten han spilte akkurat det låtene trengte, for så å krydre de opp med kreative trommeoverganger som skilte seg ut fra alle andre.

- Men var det utfordrende å tone ned trommespillet og ikke legge inn altfor mye artige fills og sprell?

- Nei. Den største utfordringen var egentlig å gidde å spille gjennom hver låt mer enn to ganger i studio, haha!

- Vibeke Stene er jo en høyt anerkjent vokalist. Selv om dette startet som ditt soloprosjekt er dere begge oppført som produsenter.

Jeg tenker på at det faktum at når ideene stammer fra tretti år tilbake i tid, var da Vibeke brikken som endelig fikk prosjektet realisert?

- Med nevnte Candlemass som stor inspirasjonskilde var det naturlig å tenke en Messiah-type vokal på dette, så jeg mailet med han tidlig 2013

norwayrock.net

for å overtale han til å bli med på laget. Svaret jeg fikk var at han rett og slett ikke hadde tid siden han skulle ut med soloskive den høsten.

Det prosjektet svant etter hvert ut i intet og samarbeidspartnerne hans, Michael Denner og Hank Shermann, endte nok opp med å bruke materialet i sine nye band. På denne tiden hadde jeg også begynt innspillingen av God Of Atheists-prosjektet mitt og fikk med Vibeke til å legge noen strofer på det. Hun ble nysgjerrig på doomlåtene mine og spurte om å samarbeide.

Da hjernen min hadde fått justert seg fra å forvente Messiah-vokal til Vibeke-vokal så kan jeg trygt si at den viktigste brikken hadde falt på plass. Jeg hadde hatt litt låtskrivertørke en stund, men med ny vigør og energi kom låtene «The Last Attempt» og «Entirety» kjapt på plass.

Hun har løftet låtene til noe jeg aldri hadde vært kapabel til å klare selv.

- Jeg ser det finnes en egen Tristaniagruppe på Facebook kun for Vibeke Stene perioden, samt Vibeke Brasil, og da ganske sikkert flere til. Er dere kjent med disse, og hvordan oppleves det?

- Ja, vi er klare over disse, men synes det blir litt vel kleint å melde seg inn i sånne grupper så har ingen anelse hva det er som foregår der.

Men all fan-aktivitet er jo bra. Vibeke har veldig mange fans i Latin-Amerika så vi må nok legge opp til en turné der når situasjonen tillater det.

- Hvis dette føles urettferdig kan jeg sikkert opprette en Asgeirfans Årnes profil?

- Kjør på! Jeg trenger for øvrig veldig mye hjelp på min egen Facebookside for å ta igjen Vibeke med sine 21000 tilhengere.

- Vibeke er jo en klassisk skolert vokalist,

norwayrock.net

som vi metalhoder kjenner fra den tyngre sjangeren. Hvordan er det med lysten til å være med deg i andre band i andre sjangere? Kjenner jeg deg rett er neppe Veil Of Secrets det eneste du bruker tid på?

- Jeg kan ha noen raptuser i blant hvor jeg fantaserer om å lage en sånn skive og en sånn skive, men siden jeg virkelig IKKE ønsker å øve så dropper jeg å bli med i andre band eller starte noe nytt. Dessuten er det full konsentrasjon på Veil Of Secrets. Vi har bygd nytt studio og begynner nå arbeidet med ny skive. Ellers må jeg få ferdig ekstrem metalskiva til God of Atheists. Har også nok låter til en 80-talls thrash-skive jeg vil gi ut, men doom’en har førsteprioritet for oss begge.

- Jeg vil gjerne vite litt om hvordan Vibeke jobber kreativt. Jeg ser for meg den typiske klassiske vokalist er litt låst til et noteark uten å tenke spesielt kreativt. Er dette veldig snevert syn på disse sangerne?

- Ja, det var ganske snevert. Dessuten får hun ikke overlevert partitur fra en som bare så vidt husker å ha lært gå- og løpenoter i barneskolen. Vibeke har notekunnskap og trent gehør som gjør det lettere i arrangementsarbeidet, men hun hører først og fremst mye på låtene slik at vokalmelodiene etter hvert utvikles.

- I tillegg til dere medvirker Erling Malm på growling og Sareeta på fele på «Dead Poetry».

- Erling er vel mer å regne som en side-kick, men Sareeta har vært medlem fra første stund.

Veil Of Secrets kommer alltid til å være frontet av Vibeke og meg, men Sareetas felespilling

er en svært viktig del av det uttrykket vi har.

Dessuten er hun veldig glad for å slippe fotosessions, intervjuer og alt annet som fører med det å drive et band.

- Når du sier dere bør legge ut på turne til Latin-Amerika tolker jeg det som at Veil Of Secrets ikke skal forbli kun et studioprosjekt?

- Det blir absolutt live-spilling! Det er full satsing på Veil of Secrets, og vi vil booke konserter så langt det er mulig. Både Sareeta og Erling er med på laget. I disse koronatider er det ikke akkurat noe hast å komplettere besetningen, så det gjenstår å se hvem som utfyller de resterende plassene.

- I løpet av disse tretti årene ideene har surret i hodet har du ikke bare spilt trommer, du har designet et hav av covere. Hvor lenge har du hatt coveret på «Dead Poetry» ferdig designet i hodet?

- Det eneste jeg ønsket var at coveret måtte «se» doom metal ut, og at jeg IKKE skulle lage grafikk og logo siden jeg er like lei av eget design som å høre meg selv spille trommer. For noen år tilbake så vi maleren Kjell Åge Melands utstilling på Inferno-festivalen og tok etter hvert kontakt med han for å sjekke stemningen for et samarbeid. Det viste seg at doom metal er hans favorittsjanger. Mannen er helt fantastisk og har en egen evne til å leve seg inn i temaet og fange feelingen til det han skal male for. Vi har allerede diskutert idéer og motiver for neste album så han blir definitivt en fast del av våre utgivelser.

NRM 1-2021

67

JASON BIELER musikk for verdens undergang 68 NRM 1-2021

norwayrock.net

Jason Bieler er kanskje mest kjent som gitaristen i Saigon Kick, det amerikanske bandet som ga ut fire skiver med varierende suksess på 90-tallet (og en liten hit i balladen ”Love Is On The Way” i 1993), samt at han spilte i en tidlig versjon av Talisman med Jeff Scott Soto. 23 år etter sitt første soloalbum er han klar med det andre, ”Songs For The Apocalypse”, hvor han har med seg en lang rekke av celebre gjester – folk som Devin Townsend, Jeff Scott Soto og musikere fra band som Guns N Roses, Extreme, Megadeth og Queensrÿche.

TEKST: GEIR AMUNDSEN FOTO: ROBERT MERRICK

- Vi får starte med det obligatoriske 2020-spørsmålet; Hvordan er corona-situasjonen der du er? Og hvor er du?

- Jeg er i Charlotte i North Carolina. Som alle andre har jeg holdt meg mest hjemme de siste månedene. Det ble jo ganske tidlig stengt ned under den første bølgen, men nå kommer den andre bølgen rullende inn – jeg ser ikke mye håp for USA, haha!

- Og nå til helga er det Thanksgiving hvor alle amerikanere skal på reisefot til familien i hjembyen?

- Ja. De jeg kjenner tar ansvar og forholdsregler og er smarte, men halvparten av amerikanerne er jo fullstendig skrudd i hue! Har dere hatt mange dødsfall i Norge?

- Foreløpig har vi klart oss bedre enn de aller fleste andre land, det er vel nå rundt 300 døde siden dette startet i mars.

- Hah, her nærmer vi oss styggfort 300.000, mest i verden! We’re #1!

We’re #1! We’re #1!

- La oss snakke musikk i stedet! Jeg var fan av Saigon Kick da dere ga ut fire skiver på 90-tallet, og så gjorde du én skive med Super Transatlantic (med Pat Badger fra Extreme på bass) i 2000, og siden har det vært ganske stille. Ingen nye skiver, og såvidt jeg vet har du ikke spilt noe særlig konserter her i Europa. Og da går du under radaren her. Hva har du brukt det 21. århundret til hittil?

- Jeg startet mitt eget plateselskap og begynte å produsere andre band, som bl.a. Skindred, Nonpoint, Karnivool og Sikth. Jeg er veldig stolt over hva vi oppnådde, og det var utrolig gøy å jobbe med. For 5-6 år siden ble jeg litt sugen på å lage musikk selv igjen, så jeg begynte å legge låter ut på Bandcamp (jasonbieler.bandcamp.com) – men greia mi var at låten skulle skrives, spilles inn, mikses og legges ut i løpet av 24 timer.

Jeg gadd ikke all den driten med å bruke ukesvis på å justere reverben på skarptromma, liksom! Jeg ville bare bli en bedre låtskriver. Etterhvert hadde jeg lagt ut 150 låter, og disse fikk en egen liten kult av følgere. Så dukket det opp en del muligheter som fikk meg tilbake på scenen. Jeg gjorde en del akustiske konserter med min gode venn Jeff Scott Soto, jeg ble tilbudt å spille på noen av Monsters Of Rock-cruisene, og etterhvert kom plateselskapet Frontiers på banen og lurte på om jeg ikke ville lage en skive. Og selv om jeg hadde mitt eget selskap, så innså jeg at jeg aldri ville komme i mål med noen skive med mindre noen andre satte en tidsfrist for meg. Så det at de ringte meg annenhver uke og purra på resultater, hjalp veldig på å faktisk komme i mål.

- Ja, Frontiers er flinke til å dra gamle helter fra 80- og 90-tallet inn i studio igjen.

- Jeg regner med at det bare er et tidsspørsmål før de innser at de har signert Jason Bieler og ikke Justin Bieber, så jeg skyndte meg å bruke opp det enorme forskuddet de ga meg så fort som mulig, hahaha!

- Når begynte du å jobbe med denne skiva for alvor?

- I mars, tror jeg...

- Det var vel da alle plutselig fikk masse tid til overs...

- Ja, planen min var egentlig å invitere rundt 30 av mine musikervenner til å gjeste på skiva, og om jeg var heldig fikk jeg ja fra fem

norwayrock.net

av de, for jeg trodde resten kom til å være for opptatte til å delta. I stedet fikk jeg ja fra alle sammen, jeg endte opp med å ikke ha nok låter til alle.

- Jeg regner med at du jobbet alene hjemmefra?

- Ja, de fleste musikere har jo et hjemmestudio og kan gjøre sin del fra sitt eget hjem, så det ble mye filsending frem og tilbake. Jeg vil jo at skiva skal gjøre det bra, men det viktigste for meg var å få jobbe sammen med mine venner, musikere som jeg respekterer dypt. Bare det at de har sagt ja til å bidra på min soloskive, er en seier for meg.

- Men alle disse folkene, fra Devin Townsend til Bumblefoot, regner du som dine personlige venner?

- Ja, det er alle folk som jeg har kjent i mange år. De er såpass travle og turnerende musikere at vi henger ikke akkurat sammen hver helg, men vi holder hyppig kontakten per telefon eller gjennom sosiale media. David Ellefson (fra Megadeth) har jeg kjent i evigheter, men vi ble gode venner for noen år siden da vi var på samme musiker-konferanse. Jeff Scott Soto har vært en god venn i 30 år, og han introduserte meg for Bumblefoot (ex-Guns N Roses) etter at de to dannet Sons Of Apollo sammen. Todd (La Torre, Queensrÿche) møtte jeg på Monsters Of Rock-cruiset for 3-4 år siden, og så videre.

- Det er snodig at du og Jeff Scott Soto aldri har gjort noe mer sammen de siste tre tiår enn å delta på en låt på hverandres soloskiver. Dere har aldri vurdert å danne et band eller lage en skive sammen?

- Joda, vi har snakket om det, men han er jo så sykt travel, og jeg har vært opptatt, så vi har liksom aldri funnet et vindu som passet for begge til å gjøre noe såpass tidkrevende. Men det hadde vært gøy, og vi har begge lyst, så jeg tror nok vi kommer til å gjøre noe mer sammen - en gang.

- Ja, det virker som om dere har en litt felles musikalsk filosofi.

- Jeff ga meg min første mulighet innen musikken, da jeg var 18-19 år gammel, for å komme til Europa og gjøre en turné sammen med ham og Marcel Jacob, bassisten fra Rising Force. Så jeg skylder Jeff mye, vi hadde kanskje ikke pratet sammen nå uten ham.

- Og det var i en tidlig versjon av Talisman, ikke sant? Jeg elsker det bandet. Det plager meg fortsatt at jeg aldri rakk å oppleve de live.

- Marcel var en utrolig musiker, og en mentor for meg. I ettertid ser jeg jo at han ikke var så mye eldre enn meg, men på det tidspunktet hadde han allerede turnert verden rundt sammen med Yngwie Malmsteen, som da var på sitt største, så Marcel fremsto for meg om et orakel som kunne alt og hadde opplevd alt. Han hadde ekstremt stor innflytelse på meg. Og de andre to kunne ikke fordra at jeg var dypt inne i band som Jane’s Addiction, så jeg fikk aldri lov til å spille musikk i turnebussen eller i garderoben, haha. Jeg hadde en fot i den alternative rocken og en fot i den klassiske hardrocken.

- Pussig at du nevner Jane’s Addiction, for jeg hører så mye påvirkning fra de i musikken din, at jeg hadde tenkt å spørre deg hvor stor fan du er.

- Jeg så de som forband for Iggy Pop i Miami, og det var kanskje 30-40 stykker i lokalet mens de spilte. Dette var i 1988, mens puddelrocken var på sitt største, men jeg følte meg aldri som en del av det miljøet der. Jeg var ikke en sånn kjekk blond sanger med spandex og digert hår, så jeg følte meg litt hjemløs musikalsk. Jeg passet liksom ikke inn noe sted.

Og så fikk jeg se Jane’s Addiction på scenen, og det var så mektig! På

NRM 1-2021 69

den tiden var det noen få band, som de og Soundgarden, som drev med alternativ rock som var både tungt og mektig, og det var ikke så tåpelig som mange andre band var da. Jeg har aldri vært fan av å skrive låter om lekre damer og raske biler. For all del, det var mange klassiske knallbra låter og band fra den epoken, men det var aldri helt min greie. Så Jane’s Addiction endret virkelig mye for meg og introduserte meg for en helt ny verden musikalsk.

- Da Saigon Kick fikk sin radiohit med balladen ”Love Is On The Way” i 1993, var det en velsignelse eller en forbannelse for bandet? Plutselig fikk dere fans som trodde dere var det nye Simon & Garfunkel!

- Ja, det var en merkelig opplevelse. Vi lagde alltid svært varierte skiver – det gjør jeg fortsatt! Og jeg brydde meg aldri om hva som var de nyeste trendene – om jeg ville lage noe skikkelig hardt, så gjorde jeg det. Ville jeg lage en akustisk ballade, så gjorde jeg det. Jeg elsker faktisk alt fra Barry Manilow til Meshuggah, all slags musikk, så jeg ville ikke holde meg til én stil, noe som gjenspeilte seg i den første skiva. Vi hadde aldri trodd at den låten skulle bli noen hit. Jeg husker at vi var i Mexico og spilte inn en video da vi fikk telefon fra Doug Morris, sjefen for Atlantic, om at ”Love Is On The Way” var i ferd med å bli en kjempehit etter at radiostasjoner i Florida hadde begynt å spille den. Og det skjedde på feil tidspunkt – balladen var den femte singelen fra skiva (”The Lizard” fra 1992), og ”Love Is On The Way” var først bare b-sida av en annen låt! Så vi hadde liksom en siste hit før puddelrocken var stein død og grungen tok fullstendig over. Og vi falt mellom to stoler – hair metal-fansen likte aldri oss noe særlig, vi var for sære. Og på grunn av balladen ble vi aldri akseptert av grunge-bevegelsen.

Dermed havnet vi i et slags ingenmannsland sammen med band som Kings X og Extreme.

Men til syvende og sist kan man ikke klage over å ha en låt som blir likt av millioner av mennesker og gir bandet ditt uvurderlig eksponering. Vi var utrolig heldig som tross alt oppnådde noe slikt, andre band bruker hele sin karriere i håp om å oppnå halvparten.

- Det åpnet vel noen dører for dere, antar jeg?

- Joda. Men det forårsaket også at det ble smelt noen dører i trynet på oss også! Haha!

- Band som Extreme og Mr.Big opplevde jo lignende ting – at de ble stemplet som pusete balladeband fordi de fikk en hit som overhodet ikke var representativ for musikken deres.

- Ja, Extreme-gutta ble vi godt kjente med.

Vi turnerte mye sammen på den tida, og Pat (Badger, bass) er fortsatt blant mine beste venner og spiller på skiva mi.

- De siste 6-7 årene har du stablet Saigon Kick på beina igjen og gjort konserter i USA – men ingen av de gutta er med på skiva di, utenom Ricky (Saunders, trommer)?

70 NRM 1-2021

- Ja, vi gjorde en håndfull konserter i 201315, og det var knallhyggelig å ikke ha lyst til å drepe hverandre, og begrave stridsøksen midlertidig. Men det er bare å innse at enkelte ting kommer ikke til å funke i lengden, og dette var en av de. Jeg ønsker de andre gutta alt godt, men jeg var ikke så lysten på å ta Saigon Kick noe videre utover noen få gigs for moro skyld.

Jeg føler at ”Songs For The Apocalypse” er mitt første offisielle soloalbum, og jeg ville ikke at det skulle knyttes tett opp til Saigon Kick. Det blir det jo uansett, som en referanse, men jeg ville ikke at skiva skulle bli en slags Saigon Kick light med flere ex-medlemmer. Jeg er fortsatt nær venn av Chris (McLernon, bass), og Ricky steppa bare inn bak slagverket i en kortere periode, så teknisk sett var han aldri medlem av Saigon Kick. Men ja, det var et bevisst valg fra min side å holde dette separat fra det bandet.

Selvsagt kommer folk til å sammenligne og dra paralleller, siden jeg skrev det meste av musikken i Saigon Kick også, så min DNA er naturlig nok over det hele.

”Jeg regner med at det bare er et tidsspørsmål før plateselskapet innser at de har signert Jason Bieler og ikke Justin Bieber” - Har du noen planer om å turnere med disse låtene, med en gang det er mulig? Nå som skiva er levert til Frontiers, så er det ikke så mye mer du får gjort for å promotere den – annet enn å prate med fyrer som meg.

- Ja, jeg elsker å turnere og spille konserter!

Hvis jeg er litt optimistisk, så er kanskje verden tilbake til noenlunde normalt når vi nærmer oss sommeren. Når folk begynner å føle seg trygge. Jeg har fått så utrolig mye gode tilbakemeldinger fra både media og fans, over all forventning. Jeg syntes bare det var kult å få spille inn en skive sammen med vennene mine, og hadde ingen som helst forventninger til at den skulle få noe særlig oppmerksomhet, men om det fortsetter som nå, så er det absolutt liv laga for å gjøre en turné. Og disse låtene hadde vært utrolig gøy å gjøre på en scene.

- Vet du allerede hvem som blir med i bandet ditt på en turné?

- Det blir rundt førti stykker, for alle er gira på å bli med! Men nei, jeg må bare se hvem som er tilgjengelige når vi har datoer klare.

Jeg er utrolig heldig som har fått så mange dritflinke folk til å bidra på skiva. Og det er ganske stilig at jeg har med folk som Clay Cook, som til daglig spiller gitar i Zac Brown Band (et av USAs mest suksessrike countryband).

Jeg er virkelig stolt over at vi har et såpass

vidt spekter av musikere som gitaristen til Zac Brown Band og Devin Townsend på samme skive! Det er jo umulig å få med alle på hele turnéen, men jeg håper at alle har muligheten til å dukke opp på og bidra på en konsert eller tre i løpet av turnéen. Hele gjengen kjenner jo hverandre, og følger med på hverandres musikk. Butch Walker syntes det var stor stas å få spille på en låt sammen med Dave Ellefson. Det føles veldig organisk og kult, så forhåpentligvis kan vi gjenskape dette på en scene.

- Forresten, sistelåta på skiva di, hva pokker skal den forkortelsen bety? ”FKSWYSO”?

- Hehe. Det står for Fat Kid Swimming Without A Shirt On. – Ja, så klart. Det burde jeg skjønt.

Dumme meg. Du har noen andre snodige titler også, som ”Horror Wobbles The Hippo”?

- Jeg syntes låta hørtes ut som noe fra en snål film, og assosierte bare derifra. Mange av titlene og tekstene er bare innfall som jeg i ettertid knapt kan forklare selv engang, jeg lurer ofte selv på hva i helvete jeg tenkte på! Jeg har lært å ikke stille spørsmål med hva hjernen min kommer opp med! Men den låta bare føles som om den bør hete ”Horror Wobbles The Hippo”. Av og til rettferdiggjør musikken navnet.

Som med Led Zeppelin – er det faktisk verdens kuleste bandnavn, eller synes vi det bare fordi Led Zeppelin var verdens kuleste band?

- Jeg leste nettopp en artikkel om at en ung Marilyn Manson var stor fan av Saigon Kick og pleide å henge på øvingslokalet deres. Stemmer det?

- Jada, det er riktig det! Alle i rockemiljøet i Florida kjente hverandre på den tiden, vi var venner og støttet hverandre. Han var stadig innom øvingslokalet vårt, og skrev faktisk den aller første artikkelen om Saigon Kick, for en skoleavis som han skrev for da. Faktisk, på coveret av førsteskiva vår kan du se et bilde av noen håndmalte boots som Matt (Kramer, vokal) har på seg – de var det han som hadde malt.

- Jeg ser nå at han, eller rettere sagt Brian Warner, står faktisk på takkelista til bandet på platecoveret.

- Ja, vi var kompiser, han var alltid en smart og veltalende fyr. Jeg husker at han jobbet på en nyhetskanal i Miami, og dro stadig frem intervjuer med seriemordere fra arkivene og snakket om at det hadde vært kult å kombinere dette med en sær type rock på en eller annen måte. Jeg prøvde å hjelpe ham å få kontrakt med Atlantic som vi hadde signert for, men det gikk enda noen år før bandet hans fikk kontrakt, og da takket være Trent Reznor. Jeg har møtt ham på noen konserter i ny og ne opp gjennom årene, og bak fasaden opplever jeg at han fortsatt er samme fyren som hang på øvingslokalet vårt for tredve år siden.

norwayrock.net

hvor faen ble det av…TNT-bassist Steinar Eikum???

TEKST: STIG MYHRE FOTO: ARNE NORDTØMME

- Hvilke band og bassister dannet grunnlaget for at du plukket opp bassen? Morten «Morty Black» Skaget (som erstatta Steinar i TNT) trakk fram Gary Thain (Uriah Heep) og Neil Murray.

(Whitesnake) Kommer du fra den samme skolen av bassister?

- Jeg hørte også mye på disse to bassistene, men den aller første jeg ble inspirert av, foruten Andy Fraser i Free, var Steve York fra det engelske bandet Vinegar Joe. Geezer Butler fra Sabbath og etter hvert Bob Daisley (Ozzy Osbourne) var også fine forbilder.

- Hadde du noe forhold til norske hardrockband som Flax og Aunt Mary, de som på en måte tråkka opp stien i kongeriket?

- Aunt Mary så jeg aldri live men hørte på skivene de hadde. Flax spilte mye på Club 7. De så jeg live mange ganger, og det var fett å få med seg på nært hold. Det er helt klart at man som ung spire blir påvirket av såpass bra greier.

- Bortsett fra at du skal ha spilt i et band som het Red, har jeg ikke funnet ut så mye info om din bakgrunn før TNT. Er det spesielle bandkonstellasjoner du var med i, vil trekke frem og fortelle litt om før du ble TNT-medlem i 1982?

- Det hele starta på gutterommet 14-15 årsalderen. Det hele starten på gutterommet da jeg var 14-15 år, sammen med min halvannet år eldre bror og en gutt i naboblokka. De to andre kunne litt mer gitar enn meg så da foreslo de at jeg skulle spille bass. Vi skulle jo starte band, ikke gitartrio.

Den første låta vi øvde inn var ”Apache” av The Shadows. Dette var i 1973 så ”Apache” var allerede en god gammel klassiker. Jeg hadde ikke bass, men en gammel kassegitar som jeg øvde inn bassgangen på. Jeg fikk ganske raskt kjøpt en brukt Kent fra en medelev på ungdomsskolen og bandet var i gang. Det hører for øvrig med til historien at jeg, før jeg begynte å spille bass, kjøpte et trommesett som jeg hadde på rommet i 1. etasje i blokka på Romsås hvor vi bodde. Jeg brukte hodetelefoner og spilte med til plater av Deep Purple, Black Sabbath etc. Trommespillingen tok etterhvert slutt da samtlige av naboene oppover i blokka, som var syv etasjer høy, og mange folk i naboblokkene hadde sterke meninger om live-trommer i en boligblokk. Bandet vi startet utviklet, etter flere

norwayrock.net

I 1982 trakterte Steinar Eikum bassen på bandets første fulllengder «TNT».

Det var den gangen TNT inviterte oss til å ’gi din stemme og sjel til heavyrocken’. For enkelte hørtes dette ut som et fristende tilbud, og man så helst at trendene i årene før, såkalt post-punk og new wave, noe i overkant glitrende discokuler i taket, synet av en dansende John Travolta & den slags, kunne fordufte på sekundet. Full av ungdommelig pågangsmot skulle TNT opp og fram, men Eikum måtte hoppe av underveis.

Neste år skal Eikum, Tekrø, Dahl og Ingebrigtsen utgjøre supportbandet for dagens TNT. (på noen få eksklusive konserter) Da hans historie virker noe udokumentert, tok vi kontakt med Steinar. forskjellige navneforslag, hetende Cinderella. (Ja, vi var ca 10 år forut for amerikanske Cinderella) Bandet spilte på ungdomsklubben på Romsås, diverse skolefester og spilte også ved flere anledninger på fredagsdansen på Venstres Hus i sentrum av Oslo. Spillelista besto av ymse coverlåter i alle mulige stilarter pluss 4-5 originallåter. Så har du Red som ble startet av Erik Østby på gitar i 1978, sammen med trommis Haakon Jørgensen.

Høsten ‘77 spilte jeg i skolerevyen på Fagerborg Gymnas og i det bandet spilte også Haakon. Ca ett år senere ringte Haakon meg og spurte om jeg ville være med i et nystartet rockeband som øvde i kjelleren til foreldrene til gitaristen. Odd Skårberg på orgel var også med i bandet fra start. Et par vokalister kom og gikk før vi endte opp med en engelsk gatemusikant som het Derek Harbour. Vi var ganske inspirert av band som Free, Black Sabbath og ikke minst Van Halen og det førte nok til at organisten etter hvert sluttet. Etter en stund hadde vi 10-15 låter som gjorde at vi kom oss ut av kjelleren og inn på ungdomsklubber i Oslo men høydepunktet i karrieren var da Red vant Groruddalen Rocks på Stovner Amfi. Dette var en slags Battle Of The Bands hvor publikum i salen avgjorde resultatet.

Derek tålte ikke helt suksessen og sluttet for å begynne i et annet Osloband, Bronx. Haakon fikk carpal tunnel i armene, et ikke ukjent fenomen for rocketrommiser, og måtte legge stikkene på hylla i ett år.

Dette førte til at bandet etter hvert døde hen…. Det går for øvrig rykter om at noen av medlemmene nå ønsker å spille inn Red-låtene, som aldri havnet på tape. Ikke engang en demo ble lagd den gangen.

- Da østlendingen Eikum kom inn i TNT, ble han kjent med trønderavdelingen bestående av Morten «Diesel» Dahl og Dag Ingebrigtsen. Og Steinar gjør seg noen tanker om dette radarparet.

- Jeg var faktisk på plass før Diesel. Diesel var på plass et par måneder senere siden Dag ønsket å kjøre audition på flere trommiser først. Diesel spilte i Hotlips med Terje Storli, senere Stage Dolls, på bass. Der gikk det i mange rockeklassikere og ikke minst AC/DC-låter som svingte som et uvær. Jeg fikk jo med meg Kids (med Dag Ingebrigtsen) sin suksess, ikke mange norske artister som solgte mer enn 100 000 på den tiden. Vi ble imponert over imaget og den ubeskjedne framtoningen til bandet og da spesielt frontfiguren. Førsteinntrykket av Dag og Diesel, både som mennesker og musikere var toppers, som de sier i Trondheim. Veldig hyggelig mottakelse fra dag 1. Egentlig ingen audition, vi bare begynte

NRM 1-2021

71

å øve og ting fungerte. De første øvingene var med Dag, Diesel og meg selv hvor vi begynte å finne groove og arrangementer på de første låtene som allerede var ferdigskrevet. Lett som en plett. Ikke noe problem å fylle rollen som krevdes. Alle medlemmene hadde sterke meninger, men hadde du en god ide, ble du tatt på alvor. Diesel fylte rollen sin helt fra starten både som trommis og bandmedlem, alltid full av ideer. Dag viste seg også som en meget god gitarist og et veldig musikalsk menneske.

Dag hadde store ambisjoner på vegne av bandet. Ikke snakk om noe annet enn å besette hele Norge og etter hvert Skandinavia. Dag var desidert sjefen i bandet, han hadde allerede skrevet ferdig nesten alle låtene til førsteskiva, og han hadde et ganske klart bilde på bandets image og hvordan det skulle låte. Samtidig hadde han evnen til å lytte og ta til seg ideer fra resten av bandet. Han ble alfa og omega som pådriver, låtskriver, vokalist og ikke minst som frontfigur.

- Hvordan reagerte du på at Dag Ingebrigtsen kontroversielt nok (før de skiftet mening) ikke var inkludert i Rockheim Hall Of Fame-ut delingen?

- Er det mulig, liksom? Du deler ut en pris til Elton John, men Elton får ikke være med. Museumsfolk assa…..

- Har du en Diesel Dahl-historie som egner seg på trykk?

- Jeg har mange Diesel Dahl-historier, men ingen som egner seg på trykk!

- Enter Ronni Le Tekrø og hans mystiske lydvibrasjoner. Kvartetten fikk en panoramautsikt da gitarhelten ble med i ensemblet, og majoriteten av TNT-fans virket nærmest avhengig av en daglig dose Tekrø for å systematisere tankene sine.

- Bandet ble noe tøffere da Ronni kom inn, han bidro med fete riff og soloer som ikke var på plass fra før. Vi gjorde et par prøvespillinger med noen andre gitarister. Men Dag hadde hørt Ronni spille med Roquefire et år tidligere, og han virket veldig gira på å få med den sortkledde gitaristen fra Toten. Du kjenner igjen Ronni etter et par toner, han utviklet en unik stil som mange gitarister ble inspirert av. Spillestilen hans er blitt mye mer raffinert siden ’82.

- Snart 40 år siden, gitt. Har ditt syn på debuten til TNT-endret seg gjennom alle disse årene?

- Klart at man hører at debutskiva ble spilt inn tidlig på 80-tallet.

«TNT» bærer preg av at 70-tallet nettopp var forbi, og akkurat det syns jeg faktisk er noe av det sterkeste med plata, det har jo blitt en klassiker.

Hvis jeg kunne gått tilbake, ville jeg forsøkt å få ting litt tyngre og litt mer bakpå, tatt låtene enda lengre tilbake til 70-tallet og fått mere følelsen av stoner-rock, som det kalles i dag.

- Kjente du deg igjen i synet på musikkskribenter i «Mafia»?

- Ja, absolutt. Det er ikke bare en myte at det fantes en aversjon mot en viss type rock i musikkpressen på den tiden. Mesteparten som ikke var ’New Wave’ eller ’Alternativt’ ble uglesett i pressen.

- Under avspillingen av spesielt «Harley Davidson», «USA» og «Eddie» virker det svært fristende å sette et «IKKE FORSTYRR»-skilt på døra. Hva er ditt forhold til disse TNT-klassikerne?

- Disse tre låtene er nok favoritter og veldig moro å spille live. I tillegg må jeg trekke fram «Bakgårdsrotter» og «Showet er i gang» som personlige favoritter. Jeg vil si at tekstene til «Bakgårdsrotter» og «USA» beskriver ganske godt situasjonen man var i og følelsene man hadde på den tiden. Jeg tror at disse tekstene også kan være relevante for mange unge musikere og band i dag. «Seven Seas» og «10 000 Lovers» er også favoritter for meg, kanskje fordi jeg var med å øve inn riff og biter av disse låtene da vi allerede var i gang med låter til ny skive før jeg forsvant ut av bandet.

- Hvordan var det å turnere med dette sceneshowet i norske samfunnshus? Ikke helt standard tre sett til dans på lokalet?

- Vi hadde ikke veldig mye stash i starten, og da gikk det greit å komme seg inn på samfunnshusene. Foruten backline og PA, hadde vi en lysrigg som hang bak trommene. Den stammet fra rekkverket i et aluminiums-stillas som vi hadde rappa fra en bygning under oppussing i nærheten av øvingslokalet. Lysriggen ble rigget til med kabling og 10-12 tusen watts PAR-lamper. Den skulle opp på hver eneste gig, sammen med sort bakteppe med en stor hvit TNT-logo. Noen av stedene vi spilte hadde ganske lav takhøyde oppe på scenen, og trommene sto i tillegg 72 NRM 1-2021

på et podium. Dette førte til at Diesel fikk flere tusen watt lys plassert ca 20 cm fra bakhodet. Ikke veldig rart om han ble litt tynnere i håret…Èn historie som dukker opp er fra en konsert på kinoen på Raufoss, Ronni sin heimstad. Et veldig fint lokale med stor, bred scene. Vi starter showet med pyro, selvfølgelig, og etter er par-tre låter snakker Dag til publikum.

Jeg står til venstre for Dag, og på den siden av scenen er det en dør som åpner seg. To-tre brannmenn i fullt utstyr; hjelm, oksygenflaske og det hele, kommer bortover scenen mot meg og spør om et eller annet, sannsynligvis om vi kan slutte med pyro siden det hadde utløst brannalarmen. Jeg svarer at det må de spørre vokalisten om, siden han er veldig opptatt av at vi skal bruke mye pyro. De rusler videre inn mot midten av scenen hvor Dag prater til publikum og ikke har fått med seg at vi har besøk på scenen. De tapper ham på skulderen mens han er i ferd med å annonsere neste låt og Dag snur seg og titter rett inn i ansiktet til en brannmann med hjelm og visir… Jeg mener å huske at vi ikke blåste av mer pyro den kvelden. Vi lot oss inspirere av mange band, fra Kiss til Van Halen via AC/DC og det meste som foregikk på den tiden. Med små midler klarte vi å få lagd eller kjøpt tidsriktige sceneklær og props. Image ble viktig, og assosiasjonen til motorsykler var relevant da både Dag og spesielt Diesel hadde vanket mye i MC-miljøet i Trondheim. Store sykler og vikingskip er jo ganske visuelt.

- Hvorfor var du ute av TNT i 1983?

- Medlemmer kommer og medlemmer går… Man kan vel si det sånn at det var visse artistiske uenigheter innad i bandet.

- Hva synes du om måten TNT utviklet seg musikalsk etter at du var ute av bildet?

- TNT utviklet seg i forventet retning, men jeg husker at jeg ble litt overrasket da Dag ble byttet ut…Bandet og produsent Nessjø ble jo flinkere på det de var gode til for hver eneste plate som ble gitt ut. Det eneste jeg kanskje savner, er at de hadde vært litt råere i produksjonen.

Jeg syns også at man kan høre et tydelig skille der Nessjø og bandet skilte lag. Det var en fornøyelse å jobbe med Nessjø. En meget dyktig produsent, og en veldig behagelig person å jobbe med, vennlig men bestemt. Bjørn Nessjø var for TNT omtrent det George Martin var for Beatles. Bjørn «Martin» Nessjø, hehe….

- Selve låtskriveren Steinar Eikum ble vi først kjent med etter TNT. Sammen med Willy Bendiksen, Roger Gilton og Bente Smaavik etc, spilte han i Blonde On Blonde som senere ble til Perfect Crime.

Steinar og Jimmy Pettersen (Road, Bad Habitz) skrev nesten alle låtene på «Labyrinth Of Love»-albumet med Blonde On Blonde fra 1989, og Perfect Crime-skiva «Blonde On Blonde» i 1990. (produsert av Bernie Marsden og med Don Airey som gjest) - Mine ambisjoner var å lage så fete låter at vi kunne etablere et band som ville slå an. Jeg syns låtene holder seg bemerkelsesverdig bra. Låter fint selv i dag, 30 år senere.

- Går det an å sammenligne det å spille med fargerike personligheter bak trommene som Willy Bendiksen og Diesel Dahl?

- De har en fellesnevner i at de har veldig sterke meninger om hvordan man skal drive et band, på godt og vondt…..

- Stokkan Band er det siste bandprosjektet som jeg assosierer med deg etter Blonde On Blonde/Perfect Crime,. Ikke helt den Ketil Stokkan vi kjente som Grand Prix-Stokkan og mannen bak «Romeo»?

- Stokkan Band var noe helt annet enn Ketil Stokkan solo. Det var en powertrio med Ketil på gitar/vokal og Geir Nordheim på trommer. Stilen må karakteriseres som bluesrock med en helning mot sørstatsrock. Vi ga ut CD, «To The Bone», (i 1994, der også Steinar bidro som låtskriver) for de som er interessert, og bandet turnerte i Norge og Sverige i en 5-årsperiode med 150-200 jobber i året.

- Hva har du bedrevet tiden med i musikalsk forstand siden den gang?

- De siste årene har det vært mye øving på egenhånd men også noen vikarjobber for bl. a. Asle Beck og The Scheen. Jeg samarbeider også med en meget god gitarist, Øystein Wika, som nå jobber med et instrumentalalbum som kommer til å lande tungt hos gitarfans, både i Norge og resten av verden.

norwayrock.net

AN M E LD E L SE R

LYDKICK GEIR VENOM LARZEN 1. Emerson, Lake & Palmer - alt Utrolig nok finner jeg fremdeles repertoarpassasjer som smelter meg gjennom gulvplankene, som om jeg møtte materialet for første gang. ELP er verdens beste anarkistiske rockeband.

2. Gentle Giant – alt Jamfør ovennevnte. Problemet med ELP og Gentle Giant er at de reduserer nesten all annen musikk til døende oldemødre.

3. Ritual – Glimpses From The Story Of Mr. Bogd Himmelske hyse, dette lover hinsides godt for kommende konseptopus.

4. Needlepoint – Walking Up That Valley Førsteklasses og karakterfast fra Bjørn Klakeggs vidunderensemble…

5. Moat – Poison Stream Besnærende og eklektisk oppfølger fra Marty Wilson-Piper og Niko Röhlke.

WILFRED FRUKE 1. Meer – Playing House Strålende progrock for hele familien!

2. Tusmørke – Nordisk Krim Mørkt og flott – kanskje deres beste?

3. Megadeth – Alt Jepp, til og med ”Risk”.

4. Nina Hagen – Very Best Of Galskap – herlig, rein galskap!

5. Freak Kitchen – Freak Må plukkes fram fra tid til annen!

SVEN O. SKULBØRSTAD 1. Entombed – Wolverine Blues Hvil i fred L-G Petrov og føkk kreft.

2. Hedvig Mollestad Trio – Ding Dong. You’re Dead Nydelig av verdens beste instrumentale bluesstonerjazzrock-band.

3. The Beach Boys – Pet Sounds Lei vinter, lei korona og da hjelper det med surf og øl.

4. Marty Friedman – Tokyo Jukebox 3 Litt i overkant mye gitar, men uansett en fin innføring i japansk kultur i form av vestlig metall.

5. Gojira – Fortitude Sterk oppfølger til fantastiske ”Magma”, om enn ikke like fantastisk.

BJØRN DAVID DOLMEN 1. Nick Cave & Warren Ellis – Carnage Et plutselig mesterverk. Stundom sublimt.

2. Banco Del Mutuo Soccorso – de tre første Et særdeles givende gjenhør med Italia-proggens kanskje beste band.

3. Elvis Costello – Hello Clockface Herregud, så bra dette var. Især det lavmælte materialet.

4. Katatonia – City Burials Fjorårets Katatonia-album har vist seg slitesterkt. Like bra etter hundre gjennomhøringer.

5. The Black Dahlia Murder – Nocturnal Hentes frem fra tid til annen.

«Everything Went Black» stopper meg i steget hver gang.

SKIVER 3.2 Third Impression Frontiers ”To The Power Of Three” (1988) er ett av få studioalbum med Keith Emerson involvert som verden klarer seg uten. 3 – de burde naturligvis tatt navnet Emerson, Berry & Palme – tittet til plastiske neo-progressive grupperinger av Asia og GTRs alen i et mislykket forsøk på å kombinere Emersons tøylesløse musikalitet med 80-åras forflatede etos. I tiden forut for brettistens grusomme endelikt entes herrene om å følge opp 1988-debuten, og herigjennom finne et hjem til myriader av skisser og nær ferdigstilte låter. Robert Berry, sanger og multiinstrumentalist, tok oppgaven alvorlig, og i 2018 utkom overraskende habile ”The Rules Have Changed”. ”Third Impression” tilvirkes over samme metodologiske lest, og inkluderer etter sigende, i likhet med forgjengeren, autentiske opptak av geniale Emerson. Dessverre fyrte Berry i stort monn av det progressive kruttet sist; årets fonogram blir stedvis for AOR-orientert epilog å regne, men materialet bokstøttes av to fargerike stykker i den progressiv miniatyrsuiten ”Top Of The World” og kurante ”Never”, som definitivt konsoliderer prosjektets ettermæle, og dessuten overstiger 1988-fadesen med astronomisk distanse. Skumrende ”Missing Piece” leser dessuten som et synthesizertungt Foreigner, mens konsise ”Killer Of Hope” skal hedres for sømløst å kombinere det progressive 70-tallet med 80-årsbombastikk. Det synes trist at Keith Emerson ikke fikk oppleve 3.2-platene.

Geir Larzen AARA Triade I: Eos Debemur Morti Det er under ett år siden sveitserne overrasket meg stort med sitt andre album “En Ergô Einai”.

Stemningsfull black metal av den dystre sorten, med et massivt og godt lybilde var fasiten den gang, og heldigvis har lite endret seg.

Skarptromma er blitt strammere og har en markant klang, noe jeg liker. De herlige korene er heldigvis også med.

“Naufragus” og “Nimmermehr” er skivas singler, og representerer plata godt, spesielt førstnevnte er en stor favoritt. Ingen låter er dårlige, men ved siden av disse vil jeg også trekke frem “Das Wunder” som et høydepunkt.

Ronny Østli ALICE COOPER Detroit Stories Ear Music Legendariske og tidløse Alice Cooper har bikket 73 år nå, men viser fortsatt ingen tegn til å bremse.

Derimot viser han stadig flere tegn til at han

nå ikke har så mye mer å bevise – han gjør heller det han selv har lyst til, og tar null hensyn til hva som forventes av ham. For rundt ti år siden begynte han å hylle sine avdøde musikalske kolleger i et eget segment på konserter, noe som indirekte førte til dannelsen av Hollywood Vampires, supergruppa hans sammen med Joe Perry og Johnny Depp, og en hel skive med hovedsakelig coverlåter. På den traurige oppfølgeren “Rise” overlot han låtskrivinga til de andre, og lot til og med Depp overta mikrofonen på et par låter. Og på hans rundt regnet tjueåttende studioalbum “Detroit Stories” tar han nok en gang steget tilbake i tid, og leverer noe som kan kalles en musikalsk hyllest til sin hjemby Detroit, som på 60- og 70-tallet var senter for den hardere og mer pønka rocken i USA, upåvirket av trendene på øst- og vestkysten, hvor band som Blondie og The Eagles dominerte i hhv New York og Los Angeles. I Detroit og resten av Michigan var det derimot kompromissløse rockere som MC5, Grand Funk Railroad, Ted Nugent, Iggy Pop og The Stooges som var ledestjernene, og det er ikke for ingenting at Kiss lagde en låt med navn “Detroit Rock City”, som forøvrig også ble produsert av Coopers nå faste partner Bob Ezrin.

“Detroit Stories” er lyden av Alice Cooper som går tilbake til sine røtter, og den låter dermed ikke som vi forventer å høre ham. Har du hørt EPen “Breadcrumbs” som kom i 2019, så vet du hva du kan forvente, og fire av låtene derifra (“Detroit City”, “Go Man Go”, “Sister Anne” og “East Side Story”) gjentas også her. Det er mer garasjerock med gitarer i fullt øs, og blåst bort er minnet om poplåter som “Poison” og “Hey Stoopid” og medkomponister som Desmond Child og Jon Bon Jovi. Her har Cooper heller samarbeidet med mange musikere fra delstaten, deriblant Grand Funk Railroad-gitaristen Mark Farner og MC5-gitaristen Wayne Kramer (sistnevnte har også vært med på å skrive tre av låtene), samt Garret Bielaniec, som spiller på nesten alle spor her. Som et ekstra link til 70-tallet er skiva naturligvis produsert av Bob Ezrin, og Coopers tre gjenlevende kolleger fra Alice Cooper Band (Michael Bruce, Dennis Dunaway og Neal Smith) spiller på to låter og har bidratt på låtskriversiden. Blant de øvrige gjestene finner vi den svenske gitaristen Tommy Denander, Steve Hunter (som ble gitarist i Coopers band da han gikk solo i 1975), samt store navn som Joe Bonamassa (på to låter) og U2s trommis Larry Mullen jr. (som spiller på den selvforklarende “Shut Up And Rock”, en låt jeg antar er restemat fra forrige skive “Paranormal” hvor han var hovedtrommisen).

Det må også nevnes at rytmeseksjonen her utgjøres av bassisten Paul Randolph, som er mest kjent for jazz, funk, soul og electronica, og trommis Johnny “Bee” Badanjek, som faktisk spilte med Cooper på “Welcome To My Nightmare”-epoken. Gjett tre ganger om de er fra Detroit begge to.

Aldri har det vært flere coverlåter på en studioskive under Alice Coopernavnet. Det åpner med klassikeren “Rock & Roll” (av Lou Reed & The Velvet Underground som ironisk nok ikke er fra Detroit, men fra New York

City) som også Jane’s Addiction gjorde en versjon av på debuten sin. Vi får en rein plankeversjon av “Our Love Will Change The World”, en liten hit for det psykedeliske powerpop-bandet Outrageous Cherry fra Detroit – selv om Cooper og Ezrin har endret noen ord i andreverset og deretter vært freidige nok til å kreditere seg selv som med-komponister. Vi har nevnt MC5 et par ganger allerede, og deres aggressive “Sister Anne” covres også, samt den avsluttende “East Side Story”, som var debutsingelen til den ikke helt ukjente Detroitværingen Bob Seger helt tilbake i 1966.

Størst forventninger knytter det seg til de to låtene som i praksis utgjør gjenforeningen av det originale Alice Cooper-bandet. “Social Debris” høres unektelig ut som klassisk 70-talls Cooper, alle ingrediensene er til stede – unntatt magien. Og så har vi den pønka kuriositeten “I Hate You” hvor alle fire tar vokalen og forteller hvor mye de hater hverandre, inkludert et vers til avdøde gitarist Glen Buxton som ender med ‘We’re filled with rage at the empty space you left on stage’.

En artig, men ikke spesielt bra, låt.

Låtene som stikker seg mest ut er nok “1000$ High Heel Shoes”, en småfunky Motown-type låt komplett med doowop-koringer (fra Sister Sledge!?!) og blåserekke, nærmere bestemt Bob Segers gamle The Motor City Horns, samt den seige blueslåta “Drunk And In Love”, hvor Joe Bonamassa naturlig nok får leke seg. Og så har vi Covid19låta “Hanging On By A Thread”, som het “Don’t Give Up” da han slapp den i mai i fjor. Dette er kanskje den mest kontemporære låta på skiva, med snakkevokal på versene og fullt arenarock-refreng, og han avslutter med beskjeden ‘This is Alice Cooper in Detroit – keep fighting, don’t give up – call the Suicide Prevention Hotline 1-800-2738255…’ (Cooper er definitivt ikke redd for å ta sosialt ansvar, han hadde jo et tilsvarende budskap i “Hey Stoopid” for 30 år siden.)

Cooper er heller ikke redd for å bevege seg utenfor sitt vante territorium, for dette er veldig langt unna både “Trash” og “Welcome To My Nightmare”, men det er innlysende at han har hatt det moro mens hans og kompisene har lagd denne. Og det smitter forsåvidt over, det er stort sett moro å høre på “Detroit Stories” også, selv om jeg ikke ville drømme om å plassere denne skiva på min Cooper Topp 10 – kanskje ikke på Topp 20 engang. Til tross for at det er hele femten låter her, varer bare skiva i 50-minutter. Det er bare to coverlåter som bikker fireminuttersmerket, og fem av låtene er kun mellom to og tre minutter.

Det kan virke litt merkelig at med unntak av Tommy Henriksen (som en av elleve gitarister på denne skiva), så benytter Alice Cooper seg ikke av sitt eminente liveband denne gangen heller. Men, vi får en bonus-DVD med på kjøpet her, med hele Pariskonserten fra “Paranormal”-turnéen i 2017. Den ble utgitt på CD og LP i 2018, under det tungvinte navnet ”A Paranormal Evening with Alice Cooper at the Olympia, Paris”, men nå kan vi endelig også nyte synet av det høyst visuelle sceneshowet og av gitarist Nita Strauss.

Geir Amundsen

AN M ELDE L SE R

SKIVER ANGSTKRIG Skyggespil Despotz Records Disse danske debutantene omtales som black’n’roll, og det er mye riktig i det.

Det er likevel ikke rølpete, men massivt og variert. Det er også rimelig groovy.

De to første låtene “Skyggespil” og “Uhygge” er tøffe sorte rockere. “Lad Paladserne Brænde” viser duoen fra en tyngre og mer melodisk side, samtidig som den har kjappe partier og et groovy rockevers. Kanskje en låt som fint oppsummerer Angstkrigs spennvidde. ”Lucifer Kalder” er første singel og er en rocker med stygge riff.

Får litt støyrock vibber av denne. Jeg liker godt den seige og melankolske “Slæbt Gennem Sølet”. Lyden er god, passe støyende og passer bandet godt. Dette var jammen en positiv overraskelse fra Danmark.

Ronny Østli ANNEKE VAN GIERSBERGEN The Darkest Skies Are The Brightest Inside Out Etter bruddet med The Gathering i 2007 har Anneke van Giersbergen tilvirket fem middelstendige soloplater og lånt sitt sjeldsynte vokaltalent til velvalgte prosjekter og konsortium. Dannelsen av progmetalliske Vuur fortonte seg teoretisk som en retur til røttene, men etter ett album, pluss påfølgende turné, opphørte aktiviteten. Dermed er Giersbergen tilbake som soloartist, og gitt den elegisk-symfoniske boniteten til årets låter blir ikke Vuurs frafall særlig tragisk. ”The Darkest Skies Are The Brightest” ser nederlenderen komponere i sjatteringer av skumrende rock og fortrøstningsfull pop, instrumentvektet av akustiske gitarer, strykere og blåsere, med melodisk og emosjonelt fokus. Spirituelle ”Hurricane” er fremragende arrangert og anlegger lyden av europeiske sumper, mens en smellvakker singel i ”My Promise” tar form som artistens hittil sterkeste soloinnspilling, i tråd med hvorledes et tenkt Ane Brunfrontet The Gathering kunne ha artet seg. Stykkets fiolinspor understøtter dikotomien av tårer og forsonlig smil, på fortreffeligste vis. ”I Saw A Car” og inderlige ”Keep It Simple” stiller ikke langt bak nevnte høydepunkter, med smak av rural blues – uten bluesskjematikk. Veteran Giersbergen gjør herved sin beste soloplate.

Geir Larzen BE THE WOLF Torino Scarlet Sanger, gitarist og låtskriver Federico Mondelli innrømmer at ”Empress” fra 2018 har status som stilistisk og diskografisk digresjon, tuftet på trioens gjeld til 1980-åras hårsprayrock. ”Torino” leser derimot

som den reelle oppfølgeren til løfterike ”Rouge”. Italienerne anses neppe som nasjonalanomali lengre, men uttrykket er unektelig farget av 2000-tallets amerikanske band med melodisk og emosjonell tyngde. Be The Wolf avverger dagens krampaktige kollasjonering av skrikende aggresjonsvers og klisjésprengte sangtonale refrenger, og har i så måte mer til felles med modne utøvere som Royal Blood, Von Hertzen Brothers og de ypperste grupperingene fra emo-rockens etterdønning. Tonedialektisk deler Mondelli sågar gitte preferanser med Maroon 5 og Panic At The Disco, dog i tungrockens attakkeringsform. Et klokt plassert åpningsspor, ”Underfeated”, samt hardføre ”Pretty Little Things” og snertne ”Dancing Rhinos”, beviser at ”Rogue”-skivas forjettende tendenser fremholder å hefter ved bandet, uten rockekvalitativt skrell å melde.

Geir Larzen BLACK INK RIVER Through The Unknown GMR Västerås-kvartetten parerer de lumskeste snubletrådene i korstoget for å gjenreise bredbeint tungrock av 60- og 70-tallsårgang, og føyer seg pent inn i rekken av habile, svenske retrorockforfektere. ”Through The Unknown” er bandets andre langspillskive, og prydes av et gnistrende lydgjengitt materiale som svinger. Hvorom allting er sliter Black Ink River med å penne tilstrekkelig gode låter; teknisk og sonisk er det meste på stell. Bandet funderer Mountain, Jimi Hendrix Experience og Cream som idealer, med trykk på førstnevnte, men synes å glemme at utøverne fra rockens gullalder gladelig lå under for melodiske variasjonsfordringer.

Albumet bugner av funklende instrumentalpassasjer, og man skulle ønske det kompositoriske holdt tritt med vitaliteten i uttrykket.

Enn så lenge faller tittelsporet og sjarmante ”In A Daze” greit i nåde, mens baktunge ”Midnight Cowboy” og ”When I’m Gone” eksemplifiserer tafatt, dilettantisk låtskriving.

Geir Larzen BLACKMORE’S NIGHT Nature’s Light Ear Music Med unntak av en vomitiv julesingel i ”Here We Come A-Caroling” innestår ”Nature’s Light” første fonogramutgivelse fra Blackmore’s Night på seks år.

Ritchie Blackmore og Candice Night har riktignok gitt rikelig med konserter i perioden, endog under Rainbow-banneret, og man kan vanskelig forlange at gryende tilårskomne skal overholde samme arbeidsetos som de disponerte i 1970-årene. Mer problematisk synes Blackmores kognitive judisium. At verdenshistoriens ypperste gitarist er på motorikk-teknisk hell spiller mindre rolle, all den tid mannen i

sort tar mål av konsekvensene, og snarere – jamfør Steve Morse – vender alderdommens begrensninger til aksentuering av emosjonelt, lyrisk spill, som i seg selv danner hjerte av Blackmores gitarvesen. I Rainbowkontekst insisterer han derimot fremdeles på å oppføre ”Spotlight Kid” og øvrige klassikere som fordrer lynende teknokratiske ritt. En skulle tro at angjeldende renessanseromantiske ensemble gir grobunn for klokere beslutninger, men ”Nature’s Light” hefter for flere besværlige forehavender. Nye tapninger av eldre materiale er sjeldent et sunnhetstegn, men lunefulle Blackmore har i det minste hatt for vane å rekonfigurere kanoniserte komposisjoner i ferske oppføringer. ”Wish You Were Here”, Rednex-låten som ble gjort til et mesterverk på ”Shadow Of The Moon”-skiva, foreligger som spor åtte i årets plateutlegg. Vel sammenfaller Blackmores originale gitarlegg med dennes vakreste arbeid etter 1995, men å duplisere egne soli – note for note – føles nærmest som en falitterklæring. Mindre nedslående er ikke lydfaksimilen av ”Darker Shade Of Black”, briljant nedfelt på forrige album, ”All Our Yesterdays”. Blackmore spiller meg fremdeles til tårer i denne, men to nær identiske versjoner, med seks års mellomrom, sitter ikke godt noen steder på kroppen. Resten av repertoaret svinger overraskelsesfritt mellom melodisk og instrumentelt vektete låter og lettbeint romantikk, besjelet av Blackmores singulært elegiske tonespråk. ”Once Upon December” anstifter fin og makelig intonasjon av renessanse-pop, etterfulgt av kurante ”Four Winds”. Et pompøst og overoppstemt tittelkutt fungerer kun som populærmusikalsk kjærlighetserklæring til første halvdel av 1600-tallet – dog holder denne driftig instrumentalsekvens – mens shuffle-overraskelsen ”Der Letzte Musketier” knytter greit an til Blackmores ungdomsår. Med ”Going To The Faire” og ”Second Element” sementeres ”The Nature’s Light” som bandets mest pseudo-renessansetro utgivelse; en anelse lettkjøpt, dovent og sjablonmessig, dog ikke uten lytteverdige glimt for Blackmoredisipler.

Geir Larzen BRUNHILDE To Cut A Long Story Short Count & Countess De rettet opp et litt brokete førsteinntrykk på rekordtid i løpet av én EP, tyskerne, som må sies å være relativt imponerende så jeg gledet meg virkelig til å sjekke ut bandets rykende ferske fullengder. Og den skuffer heller ikke, en slags mellomting mellom nymetall, sleaze og punk setter igang festen forbilledlig selv om de ikke tråkker opp nye stier på noen måte. Oppfølgeren “Hell Or High Water” kunne ha glidd inn på The Exploiteds “Beat The Bastards” hadde trommisen doblet takta, så det er temmelig aggressive saker vi snakker om her. Et tidlig høydepunkt kommer i “When You Were Born (I Was Already Dead)” som tross sin litt lamme tittel

freser punkpedalen trygt mot gulvet der den skal være, noe man trygt også kan si om “In My Head”. Verden har hørt bedre punkballader enn den litt klamme “All Is Lost”, så den lar vi passere i stillhet. Da står det langt bedre til med den superfengende “I’m Crying” for å si det mildt. De har gjort kunststykket å la den sjokkerende nydelige “It’s All Lies” runde av skiva, og den blåste meg bort allerede på EPen og er heldigvis tatt med på “To Cut A Long Story Short” for det må være gjengens absolutte sterkeste spor. Ironisk er skiva alt for lang med sine 48 minutters spilletid, og med en håndfull spor som fint kunne ha blitt ofret føler jeg de holder meg litt for narr med tituleringen. En god 10-15 minutters klipping av daukjøtt før release og det hadde endt på en meget sterkere karakter. Det sagt, det som er bra på skiva er virkelig bra så vi ender da vitterlig på et akseptabelt kast allikevel.

Sven O. Skulbørstad BYRDI Byrjing Troll Music En trionukleus av Byrdi leverer – med uvurderlig ekstern bistand – et lavmælt, klangrikt og lettfordøyd tredjealbum, influert av asketiskritualistiske strukturer, akkorder og vokallinjer fra folkemusikalske visetradisjoner. Akustiske gitarer, harper, perkusjon og fløyte akkompagnerer et høyst sangorientert materiale, som sporadisk gis himmelvide løft av Bergegerdas Mannskor. Repetitive ”Solsnu” har vært ute som singel siden 2018 og åpner ”Byrjing” på beleilig, lett uttværende vis. Ti minutter lange ”Geirodd” kunne med fordel vært nedskalert til det halve; låten intonerer som en naiv basalpastisj av Simon & Garfunkel, ender i vikingmytologisk sideflesk, endog kompositorisk, men posisjoneres like fullt som albumsenit, i rygg med tristesse-resignerte ”Stein På Stein”. I motsatt ende av kvalitetsbarometeret forefinnes infantilt kleine ”Eg”. Band og kollaboratører skal roses for stø teknisk eksekusjon og for gjennomgripende fin stemningsgehalt, selv om de store vyene uteblir.

Geir Larzen BØRGE OLSEN Music In The Dark Fresh Tea Bærumsfødte Olsen viser til lang og broket musikktjeneste, under den kommersielle radaren.

Faktisk innledet artisten, med gitar som hovedinstrument, sin profesjonelle løpebane i slutten av 1970-årene, og har bidratt på et tjuetalls albumutgivelser. ”Music In The Dark” er likevel bare andre soloskive fra en ufeiret ringrev.

Låtenes opprinnelse strekker seg over fire dekader, finner veien til platerillene for aller første gang, og innestår stort sett instrumentalmusikk i

AN M E LD E L SE R skjæringspunkter av metallvirtuositet, jazzrock og stemningsdelikate strimer. ”Analogue Injection”, et pent og synthesizervektet anslag, baner vei for rampete ”Bloody Moon”, hvis eneste funksjon synes å tjene som teknisk fesjå. Olsen drar det imidlertid såpass langt og outrert at sporet lander noenlunde støtt.

Anseligere tonalsubstans forefinnes i tittelkuttet, rustet med sang, forøvrig ikke milevidt unna Vinnie Moore på sitt mest pregnante. Platas høydepunkt er likevel det progressive rittmesterskapet ”Question”, med smak av Spastic Inc. overdratt mørkskodd jazzmelodikk, samt snertne ”Story”, igjen med påviselige Vinnie Moore-sammenfall. Akustiske ”After The Dark” supplerer påtrengt variasjon, mens finalen ”Electronic Factory”, i likhet med ”Bloody Moon”, ikke ender som annet enn et teknokratisk sirkusnummer. Olsen trakterer samtlige instrumenter, og skivas samlete uttrykk ville nytt godt av medsammensvorne på slagverk og bass, i synergisk nyanseringsærend. ”Music In The Dark” er likevel ei morsom skive.

Geir Larzen CACTUS Tightrope Cleopatra Records Cactus ble angivelig omtalt som den amerikanske utgaven av Led Zepplin i 1970. Det er vel å ta litt hardt i, men de hadde noe drivende god bluesrock i glansdagene. Jeg er spesielt svak for debuten. Men etter 4 album var det altså over, før et etterlengtet comeback i 2006. “Tightrope” blir deres sjuende album og det skal feires med brask og bram. Bandet fyller nemlig 50 år. Da sier det seg selv at det er godt voksne menn vi har med å gjøre. Jeg må ærlig innrømme jeg har et litt anstrengt forhold til Carmine Appice. Han tar så innmari mye plass med sine gymsaltrommer.

Jeg har sjelden hørt trommer så mye i front som på denne platen. Jeg kan verdsette en god hi-hat, men når den overdøver det meste annet, så går det ut over helhetsinntrykket. Til alt overmål så legges det gjerne litt ekstra perkusjon oppå det hele. Det kan vel knapt kalles en brannfakkel å påstå at dette høres mest ut som et soloalbum.

Carmine Appice-fans vil garantert bli fornøyd. Selv synes jeg ikke dette kan sammenlignes med bandets glansdager.

Stig Rune Robertsen CLIVE NOLAN Song of the Wildlands Crime Records Clive Nolan ligger ikke på latsiden under pandemien.

Når forestillinger og turneer blir lagt på is, så setter han like godt i gang et nytt stort prosjekt. Denne gang har han tatt et dykk i skolepensum og det norrøne kvadet “Beowulf”. Han gjør ingenting halvveis, så han har fått faghjelp med å gjenskape det

SKIVER gammelengelske språket. Inspirert av hjemmekontor-tiden vi lever i, så har han samlet sammen et interaktivt kor. På det meste er det 140 stemmer i dette massive koret. Det sier seg selv at det blir storslått. Clive Nolan kan tenke så mye nytt han bare vil, men sitt eget musikalske særpreg er vanskelig å komme utenom. At han har fått med gamle kjente vokalister som Christina Booth, gjør det også vanskelig å ikke få assosiasjoner til både Caamora og Alchemy. Kanskje spesielt rockemusikalen “She”, mye på grunn av den massive koringen.

Massiv er også orkestreringen. Det er tydelig han storkoser seg med cheezy synth fra alle epoker. Hans typiske akkordprogresjoner, taktarter og sans for kromatikk er veldig gjenkjennelige.

Liker du alle de andre soloprosjektene hans, så vil du garantert like denne også.

Stig Rune Robertsen COBRA CULT Second Gear GMR Music Simplifisert punk- og metallinjisert rock står som eneste rett på Cobra Cults gulnete spisekart.

Kvartetten, med hjemstedsadresse i Sverige, favoriserer det enkle, allsangvennlige og stedvis fordummende fremfor karakteristika som melodiøsitet, dybde, identitet og varietet, med standhaftig tro på kun dette ene aspektet ved rocken, som angivelig taler til kroppens intuitive responsmekanismer. Det samspilles ok, og bandet gjør ikke sjabrere figur enn gjengse rockestereotypier av skandinavisk herkomst, men må samstundes innfinne seg med å representere sløsing av tid og energi. Johanna Lindhults trehendte vokallinjer, smidd over 80-åras metalliske amatørlest, kvester et allerede skralt prosjekt, som unektelig klinger bedre jo nærmere punken det trår.

Geir Larzen CRACK THE SKY Tribes Carry On Music Undergrunnssliterne i Crack The Sky kan faktisk skilte med en 45 år lang karriere, og leverer med ”Tribes” album nummer atten. Dessverre ligger amerikanerne under for geriatriske uleiligheter som forplantes i alt fra musikalsk tenkning til samspill og produksjon. Hvorfor ”Tribes”, med kuriøse tilslag av banjo og messingblåsere, klinger som om stoffet ble skrevet og forrettet i 1989 står ikke til å begripe. Pulsen er vankelmodig, lyden skrekkelig og idéene prunkløse. Alle med et ømt hjerte for bandet synes naturligvis det er fint at John Palumbo og kompani holder de musikalske hjulene i gang, men et antitetiske forhold mellom 1970-tallets Crack The Sky og dagens band tegner et lett forstemmende bilde. Dvask oppført rock, stedvis tuftet på 80-åras Big Country, synes milevidt unna 1976-debuten, hvor

bandet var å regne som smått symfonisk rockeenhet. Mørke, new wave-injiserte ”Another Civil War”, orkestrerte ”Quick” og tullete ”Alligator Wine” kommer så vidt ut i pluss.

Geir Larzen CULTED Nous Season Of Mist Til tross for at dette er kvartettens tredje plate, har aldri vokalist, elektronisk støymaker og svenske Daniel Jansson møtt sine kanadiske medmusikanter. Musikalsk er vi i sludge,black og doom metal riket.

En slags salig blanding av Neurosis, Sleep, Faustcoven og Electric Wizard egentlig. Det er skittent og tempoet er mer rocka enn sirup, men tungt og tregt er det definitivt. Åpningen “Lowest Class” er av typen som burde innvie til stagediving på Roadburn.

Seig, rocka og catchy. En låt som står til femmer alene. En del ambient er også blandet med musikken og avslutning “Crush My Soul” må vel kalles episk ambient sludge. Og det er en stemning som er rimelig fet. Det hjelper sikkert veldig med litt annet stimuli enn kaffe når en hører på dette, men jeg finner mye hygge her likevel.

Samtidig kan jeg ikke legge skjul på at dette er en sjanger som kan bli litt for drøy for meg gjennom en hel plate, og jeg kan i så måte trekke frem den mer svevende og stemningsfulle låta som heter “One Last Smoke”. Nå ja, usikker på akkurat det, er min tanke rundt det.

Ronny Østli DEMONIAC So It Goes Edged Circle Det har vært noen Dmoniacer opp gjennom tidene, disse kommer fra Chile og leverer oss sitt andre album. Som så ofte fra Edged Circle holder vi oss i sjangeren black/thrash, og det i seg selv er da slett ingen uting. Jeg nevner ofte fandenivoldskhet som et stikkord på sør-amerikanske band. Den er til stede her. Sinte krasse gitarer, markant bassgitar og klassisk lydbilde.

Dette er mer melodisk enn andre band i sjangeren. Litt Nifelheim. Litt sånn Maiden med DiAnno, melodisk, men med et punka og skittent lydbilde.

Det er mye fett her, men samtidig blir jeg ikke helfrelst. Åpningslåta “RSV – Foll Coincidence – Testigo” er en real killer. Samt det nitten minutter lange tittelkuttet som avslutter skiva. God variert black/thras med mye godt gitarspill. “Extraviado” er drøye fire minutter smooth jazz med saxofon, noe vi også får i tittelkuttet. Er det nødvendig da? Mitt svar er nei. De skal ha for å tenke nytt og gå egne veier.

Ikke dermed sagt at det treffer meg.

Ronny Østli

DON AIREY AND FRIENDS Live In Hamburg Ear Music I påvente av ny soloskive fra Deep Purple-keyboardist Don Airey kan komplettister og øvrige interesserte låne øre til et dobbelt konsertalbum foreviget i Hamburg under ”One Of A Kind”-turnéen. I veteranens musiserende entourage forefinnes Nazareth-vokalist Carl Sentance og den unge gitaristen Simon McBride, mens selve repertoaret leser som en rockehistorisk skattkiste. Airey har formodentlig mistet oversikt over hvor mange album han har bidratt til, men tillater seg å plukke et par fortreffelige overraskelser mange i publikum neppe visste at brettisten har vært i direkte befatning med, heriblant Gary Moores ”Still Got The Blues” og Whitesnakes ”Is This Love”. Faktisk skulle man ønske settlisten ytterligere ekspandert, stilistisk; gjerne med smakebiter fra Andrew Lloyd Webbers ”Variations”, Black Sabbaths ”Never Say Die” eller Ozzy Osbournes ”Bark At The Moon”. Og hvorfor ”Difficult To Cure” favoriseres fremfor Aireys egen ”K2” lar seg ingenlunde begripe. Carl Sentance burde forresten aldri bryne seg på ”Child In Time” så lenge han er i opptak… Flerfoldige Rainbow-, Deep Purple- og Gary Moore-låter treffer podiet, og livesuveniren klinger kurant, men kan vanskelig påregnes som annet enn fonogramsupplement myntet på dediserte samlere.

Geir Larzen DREAD SOVEREIGN Alchemical Warfare Metal Blade Dublin-trioen fortsetter sin reise innen episk skitten doom-metal. Vi er fortsatt i landskapet Bathory, Type O Negative med et snev rølpete Venom.

Jeg synes dette tredje albumet til A.A. Nemtheanga og hans kompanjonger er deres beste så langt. Jeg liker de drivende hakkende riffene som vi finner i “She Wolves Of The Savage Season”.

Samtidig vet vi jo at Nemtheanga kan lage gode melodier, så dette er definitivt iørefallende. Jeg liker også godt de uptempo låtene “Nature Is The Devil’s Church” og “Devil’s Bane”.

Så har du på andre siden episk stoner rock i “Her Master’s Voice”. For å virkelig spe på variasjonen avslutter plata med en cover av Bathory’s “You Don’t Move Me (I Don’t Give A Fuck)”.

Variert ja, men samtidig jevn nok til at det ikke spriker.

Ronny Østli DVNE Etemen Ænka Metal Blade Disse skottene serverer oss en stemningsfull time med progressive slugde, postrock og hva nå band i gata

AN M ELDE L SE R

SKIVER som Mastodon, Isis og Kylesa kaller seg. Dette er i hvert fall band som beskriver hvilket landskap vi befinner oss i. Jeg synes også jeg hører mye nyere Amebix og noen looplyder som minner meg om In Flames. “Enuma Elis” og “Towers” som åpner skiva dekker begge de nevnte referansene.

Drivende, melodisk og stemningsfullt.

“Court Of The Matriarch” og “Omega Severer” er andre favoritter på plata.

Hvorfor gir jeg da ikke skiva litt bedre karakter når jeg synes det er så mye bra her? Jo, fordi variasjonen ikke er enorm, og da blir en time og syv minutter altfor mye. Hadde skiva holdt 80-talls standard på omtrent førti minutter hadde skottenes andre plate vært strålende. Med andre ord en plate som er ypperlig i passelige mengder.

Ronny Østli

all sin vokal hjemme i Tyskland, med kommunikasjon over internett. All skryt til side, så må det vel også sies at dette er langt fra bandets beste utgivelse. Det er få låter som virkelig skiller seg ut. Den 13 minutter lange “Kingdom of Heaven Part 3” føles en smule malplassert. Mistenker at den i utgangspunktet er skrevet for Jansens sideprosjekt Mayan. Platens soleklare høydepunkt er den fengende “Abyss of Time”. Denne er skreddersydd, med en påkostet video og alt som hører med. De leker med orientalske toner i “Seal of Solomon” og “Code of Life”. I sistnevnte har de også fått med Zaher Zorgati, fra Myrath med på gjestevokal. Som sagt er dette langt fra bandets beste utgivelse, men er nok et obligatorisk kjøp for fansen.

Stig Rune Robertsen

ELECTRIC BOYS Ups!de Down Target

EVERGREY Escape Of The Phoenix AFM

Tredje skive etter gjenforeningen av 2011 bekrefter et habilt band som eksisterer av skinnbarlige beveggrunner.

Gitt svenskenes sans for 60-tallsmelodikk og 70åras tungrock er det imidlertid besynderlig og uheldig at såpass datert 80-tallstenkning får defekere uttrykket; særlig gjelder dette en absurd anakronistisk slagverkproduksjon, som forsurner et i utgangspunktet løfterikt materiale. ”Upside Down”, bandets sjuende langspillplate, utlegges konseptuelt og intoneres av spennende ”Upside Town Theme” med uhøytidelig ouvertureembete. ”Super God” representerer kvartettens klassiske vev av funk, pop, soul og energisk tungrock, vokalbåret av durkdrevne Conny Bloom. ”Tumblin’ Dominoes” tilfredsstiller fans av forgagne arenarockdager, mens ”Never Again You Slave” knytter ad til bandets funkmetalliske byrd, uten at det stilistiske spenn synes tilstrekkelig.

Electric Boys leverer et album på det jevne. Blooms soloutgivelser innestår faktisk festligere lytting, men det føles fint å ha bandet i vigør.

Geir Larzen

Svenske Evergrey er ute med sin tolvte plate. Mye av det gode er beholdt fra en etterhvert solid katalog. Det er fortsatt noe umiskjennelig melankolsk over det hele. De progressive elementene er absolutt tilstede, selv om de kanskje er noe nedtonet sammenlignet med tidligere tider. Vokalen er hovedfokus i de fleste låtene, noen ganger, som i åpningslåta, blir musikken litt grøtete og det som står klart fram er basstrommer og vokal. Det er smått legendariske Jacob Hansen som står for produksjonen. Han har fått stort spillerom, det er det ingen tvi oml.

“Forever Outsider” har en Meshuggaaktig chugg, mens “Stories” ligger i grenseland mellom Gary Moore og gotisk pop. Variasjon er kanskje platas styrke. Englunds tunge tekster binder plata sammen og er fellesnevneren.

Personlig er jeg litt glad for at Evergrey har styrt unna konseptenelåtene og lagt sjela i hver enkelt låt, framfor en stor sammenheng. Høydepunktene er “A Dandelion Chipher” og “Leaden Saints” i den tyngre enden og “the Beholder” med James LaBrie på gjestevokal, i den melodiøse.

Ingar Høgstedt

EPICA Omega Nuclear Blast

EYEHATEGOD A History Of Nomadic Behavior Century Media

Som for de aller fleste band har det siste året vært litt spesielt.

Epica er intet unntak.

Bandmedlemmene er bosatt i 3 forskjellige land. Likevel har de klart å både skrive og spille inn et album sammen. Det sier vel sitt om hvor rutinerte disse musikerne er. Mark Jansen er vel fortsatt hovedlåtskriver, mens de andre bidrar med melodi, tekster og arrangementer. De prøver alltid å tilføre noe nytt, og denne gangen er det vel et lokalt barnekor som er det nye tilskuddet. Tekstkonsept er som alltid veldig dypt og gjennomtenkt.

Synes Epica får alt for lite ros for sine tekster. I disse interaktive tider har også innspillingen foregått litt her og der. Simone Simons gjorde

Jeg har da vitterlig funnet noe trivelig i løpet av disse amerikanernes over tretti år lange karriere, og nå seks plater. Denne gangen synes jeg det blir veldig slitsomt. Musikken er fortsatt skitten sludge/doom, men jeg blir ikke venn med Mike Williams screamo/hardcore vokal. Mannen har vært med på alle bandets plater, men kan ikke huske det så strialt som dette. Mulig den er altfor høyt mikset?

“The Trial Of Johnny Cancer” er jo rene proglåta med sine fire minutter, og er riffmessig fet. Igjen drukner det i slitsom vokal. Jeg kan like enkelte partier og det skitne lydbildet med mye feedback og ulyd, men dessverre har nok ikke bandet og jeg likt syn

på hvilke elementer som bør være fremtredende.

Ronny Østli FOO FIGHTERS Medicine At Midnight RCA Tiende album i rekken til Foo Fighters og er endelig her etter å ha blitt utsatt på grunn av tingenes tilstand i verden.

De har denne gangen også fått med seg produsent Greg Kurstin som har jobbet med bandet tidligere og vet hva de er ute etter i sounden sin. Albumet markerer også en retur for bandet som tok seg en pause etter forrige album som kom ut i 2017.

Albumet åpner med låten “Making a Fire” som like godt sparker i gang med gospelkoring fra start av. Litt overraskende, og jeg kan ikke si at jeg helt likte det jeg hørte. Låten ellers er en slags poppa rockelåt med koring i refrenget. Dave Grohl sa før albumet kom at det ville være et slags poppa rockealbum som nesten skulle være dansbart og det kan nok stemme.

Så er det en av de tre singlene fra albumet sin tur til å vise seg fram – “Shame Shame”. Også her er det helt klart poppa, dansbar rock som er målet. Det er fløte-smooth produsert og det høres ikke særlig spennende ut for å være ærlig. Låten er fengende og så absolutt en radiovennlig singel-låt, så jeg kan godt forstår at dette har vært en av singlene.

Men låten klarer liksom ikke helt å dra meg med i noen slags form for ekstase over ny musikk fra Grohl og co. Neste låt gir håp om noe litt mer ektefølt, med en funky gitarintro som kan gi assossiasjoner til Red Hot Chili Peppers. Litt bedre dette så absolutt, men heller ikke mer enn det.

Så får vi singel nummer to fra albumet i form av låten “Waiting On A War”.

Her snakker vi klassisk Foo Fighters og den høres veldig lik ut mye av det vi kjenner fra gjengen. Denne vil nok fans av Foo Fighters elsker og jeg ser denne gjøre det godt fra scena en gang i framtiden. Problemet med akkurat denne sangen er at den aldri tar helt av og det skuffer stort. Det blir noe uforløst med hele låten.

På tittelsporet må jeg faktisk sjekke om det faktisk er Foo Fighters jeg hører på og ikke en gammel Madonnalåt som har lurt seg inn i spillelisten, fordi dette oser det 80-talls pop av.

Så får jeg samtidig litt “Let’s Dance” av David Bowie-følelse av låten. Funky og spennende låt faktisk og så absolutt dansbar. Gjerne albumets høydepunkt for min del. Veldig ulikt Foo Fighters og ganske så kult. Endelig en låt som får meg til å smile på skiva.

Hvis du leser dette, så sjekk ut låten “Medicine At Midnight”.

Singel nummer tre, “No Son Of Mine”, markere en endring i sound på albumet, fordi her kommer plutselig rocken i fokus. Den oser av energi og rock and roll. Endelig! Her snakker vi samme språk igjen, Dave Grohl. Her får vi soloer, roping og full fyr i teltet.

Denne får vi nok garantert høre live når de tar til veien igjen. De følger opp trenden på neste låt og plutselig er albumet gøy igjen. Kan det være at albumet har to sider? En popete og

en rocka? Nei, det kan det ikke. Får de dreper stemningen med å servere en sviske av en låt i “Chasing Birds”.

Den sørgmodig og sippete låt som ikke gjør noe nevneverdig ut av seg.

“Love Dies Young” avslutter albumet og den drar tempoet litt opp igjen, uten at den helt klarer å dra meg opp fra dvalen etter forrige låt. Totalt sett så blir dette litt kjedelig, litt pent og pyntelig, litt for radiofokusert og litt for lite som jeg tror vil tåle tidens tann.

Glenn Knudsen FOREIGN The Symphony Of The Wandering Jew Part 2 Pride & Joy Music Komponist og tangentmagiker Ivan Jacquin er mannen bak denne metal opera trilogien. Det er veldig lett å sette denne i samme bås som alle andre klipp og lim-prosjekter, hvor det som betyr mest er hvilke vokalister som bidrar. Zak Stevens, Tom Englund og Andy Kuntz er alle sangere vi sjelden takker nei til å høre. Likevel er det selve historien som vekker mest interesse ved første gjennomlytting.

Den er unektelig både interessant og sikkert litt kontroversiell for de som blir krenket av historisk fiksjon. Dette er en salig blanding av Daniele Liveranis “Genius” og Gary Hughes “Once and Future King. Ikke noe musikalsk mesterverk men har unektelig sin sjarm. Det har tatt 4 år å få ferdig del 2 av metal operaen. Vi får håpe det ikke tar like lang tid før vi får tredje og siste del av historien.

Stig Rune Robertsen GARY MOORE How Blue Can You Get Provogue Angjeldende kompilatorer har pløyd familiearkivene til Gary Moore og besørger den best tenkelige 10-årsmarkeringen av irens død ved å samle upubliserte studioinnspillinger i ett posthumt-fonogram. Som tittelen indikerer vies albumet bluesfornyeren Moore, men man ser ikke bort fra at artistens hvelv rommer materialet til å frembære ytterligere plater i overskuelig fremtid, med skiftende stilistisk tyngdepunkt. ”How Blue Can You Get” konstitueres av åtte låter, halvparten originalskrevne, gjenvunnet fra 1990 til 2011. Det er selvfølgelig en grunn til at ferdigstilte spor settes på indeks, men rockens annaler er lastet med posthumtkompilasjoner av betydelig skralere beskaffenhet enn dette. Programmet antenner med oppglødde eksegeser av Freddi Kings ”I’m Tore Down” og Memphis Slims ”Steppin’ Out”. Dernest følger ”In My Dreams”, som i sin tid formodentlig ble funnet for lett i Moores utrettelige jakt på den optimale hybriden av ”Parisienne Walkways” og ”Still Got The Blues” (han lyktes til de grader i 2001, med ”Picture Of The Moon”, med det er en annen diskusjon). Målt mot nevnte bautasteiner fremstår ”In My Dreams” pleonastisk og annenrangs,

AN M E LD E L SE R men enhver Gary Moore-fan vil betrakte forsøket som et imperativt tilskudd til platesamlingen. ”Looking At Your Picture” er åpenbart et tiloversblitt spor fra ”Different Beat”, og bibringer sonisk divergens midtveis i repertoaret, mens en tung bluesrockestetisert oppføring av ”Love Can Make A Fool Of You”, opprinnelig pennet og forkastet til ”Corridors Of Power”, sogner til utgivelsens ypperste forekomster, i spann med den subtile tristessefinalen ”Living With The Blues”. ”How Blue Can You Get” har alt å gjøre i platestativene – plukk samtidig med deg verdens beste konsertplate fra Gary Moore, ”Live From London”, lansert i fjor.

Geir Larzen GOJIRA Fortitude Roadrunner Det kastes ikke bort tid da Gojira smeller i gang sin etterlengtede fullengder med “Born For One Thing”.

Umiddelbart settes både rockefot og diggenakke på prøve, og skapet blir rimelig bråkvikt satt på plass. Det meste som er fett med bandet er med i åpneren og det eneste spørsmålet som melder seg er om de klarer å følge dette opp over et helt album.

Det er imidlertid ikke noe problem i løpet av skivas neste to spor, selv om tempoet riktignok dempes en smule på både “Amazonia” og “Another World” uten at det gjør noen verdens ting. Riktignok skal det sies at jeg kanskje savner litt mer øs etter to nye midtempo-spor i “Hold On” og “New Found”, men det kan bare være pønkeren i meg for låtene i seg selv er det fint lite å utsette på. Det blir virkelig mektig etter tittelsporet introduserer “The Chant”, enda seigere i formen men såpass mektig at det bare er kledelig. I en verden som har bekjempet pandemien har jeg ingen problemer med å se for meg en aldri så liten livefavoritt her. De ligger som vanlig i kategorien “flinkismetall”, men viser under “Into The Storm” at de såvisst også behersker gedigne arenarock-refrenger i tillegg til akkurat passe doser brifing. Etter den kjedelige og langtekkelige “The Trails” omsider er over skrur de endelig opp tempoet igjen for å runde av “Fortitude” med “Grind”, og følelsen av at de kanskje med fordel kunne ha erstattet et par av de roligere tempolåtene med mer av dette er meget gjeldende. Ellers et meget bra album igjen levert av franskmennene, men om den når helt opp til “Magma” er jeg ikke helt sikker på.

Sven O. Skulbørstad HATE FOREST Hour Of The Centaur Osmose Etter femten års fravær på platefronten har Roman Saenko (Drudkh, Rattenfänger, Windswept) funnet ut at det er tid for å gi nytt liv til Hate Forest. Jeg har ikke kjennskap til

SKIVER bandets tidligere skiver, men skjønner at dette femte albumet er hakket mer brutalt enn de foregående. Og for en lydvegg dette er. Tempoet er høyt og lyden massiv. Samtidig hører man melodier i dette, og det blir selvsagt lett å sammenligne melodilinjene med andre band Saenko er involvert i. Det er først i spor fem vi får en midtempo atmosfærisk låt, i form av “Anxiously They Sleep In Tumuli”. Og den forblir nok skivas beste, selv om jeg også vil trekke frem “Melanchlaeni” og “Those Who Worship The Sun Bring The Night”. Kanskje ikke en skive jeg vil spille mye, men når man trenger en real dose energi og høre musikk som alene gir deg verandaleppe, så er dette et veldig godt alternativ.

Ronny Østli HEARTY HAR Radio Astro BMG Shane og Tyler Fogerty er kjernen og låtskriverne i Harty Har. Den observante leser la kanskje merke til etternavnet? Ja, dette er guttungene til selveste John Fogerty. Det er kanskje ikke overraskende at brødrene Fogerty har en forkjærlighet for 70-tallets rock.

Disse eplene har likevel rullet et godt stykke fra stammen. Det er lite av pappa Fogertys harde realisme å spore i Hearty Har sin første full-lengder, dette minner mer om Zappa! Det går i psychedelia, med tydelig inspirasjon fra 70-tallet, i alt fra instrumentering og arrangement til produksjonen. La meg bare slå fast en ting med gang, det er fanken rulle skikkelig moro!

Fra allsangvennlige “Radio Man ‘56” til spagghetti western låta “Canyon of the Banshees” går det slag i slag med solid rockefot. “Calling You Out”, med sine frekke blåsere, har blitt en favoritt i heimen. “Scream and Shout!”, komplett med boogie rytme og gåbass er grensesprengende fengende. “Can’t Keep Waiting” er som snytt ut av nesa på 70-tallet og jeg ser nyanser av brun og oransje danse for øynene mine. Nei, veit du hva? Detta var moro.

Ingar Høgstedt HEDVIG MOLLESTAD TRIO Ding Dong. You’re Dead.

Rune Grammofon Idet jeg åpnet jazzøret mitt en smule falt forgjengeren “Smells Funny” så til de grader på plass, og har attpåtil fått godt med spilletid i etterkant - noe som absolutt ikke er alle anmeldte artister forunt. Derfor var det med spente nyjazzede ører jeg satte igang årets rykende ferske, og etter 7 minutter og 30 sekunder jublende kunne fastslå at de allerede her har toppa forgjengeren! En helt nydelig start på en skive som etter litt skjev jazzing ender i et virkelig fett riff som blander det aller beste fra både rock og jazz. Det er også riffet som bærer mesteparten av låta, selv om den også svinger seg både hit og dit underveis.

Og da trommis Ivar Loe Bjørnstad synkoperer seg inn i et taktomslag

helt mot slutten klarte ihvertfall ikke undertegnede hverken å sitte stille eller å holde smilet tilbake. Rett og slett en praktfull start av trioen! Og dette følges også opp eksemplarisk på “All Flights Cancelled” med vesentlig mer fres enn forgjengeren og sementerer en prikkfri åpningsduo. De drar det helt ned under tittelsporet som kanskje kan bli en tanke for ensformig for min smak, men den er fort glemt allerede under “Gimbal” som igjen viser hvilke riff som bor i gjengen.

“Magic Moshroom” tar jobben med å nok en gang utfordre mitt urutinerte jazzøre litt i overkant, men godt hjulpet av en fantastisk titulering kom jeg meg igjennom denne gang også.

Tituleringer er forøvrig noe de har greie på, all den tid de kommer opp med titler som “The Art Of Being Jon Balkovitch”, nok en fengende perle på herligheten og som trygt geleider oss til den fullstendig nedstrippede og nydelige “Four Candles”. Jeg får lyst til å tenne fire lys og bare la meg gli vekk i Hedvig Mollestads Trio sitt nydelige univers underveis og fastslå som jeg anslo ved anmeldelsens start at de såvisst har toppet “Smells Funny”, og jeg kan ikke for mitt liv skjønne annet enn at fans kommer til å bli virkelig fornøyde med “Ding Dong. You’re Dead.”

Sven O. Skulbørstad

er lett å høre mannen er oppvokst på åttitallet med mye gitarorientert heavy metal, som f.eks Iron Maiden og Judas Priest. Både riff og gitararbeidet er en fryd å høre på. Selv om Inflabitan var tidlig inne i norsk black metal gjør gitararbeidet at dette minner mer om svensk black metal. Eksempelvis de litt tyngre sporene “Divine Prostitution” og “The Great Surrender” får meg til å tenke i retning Dissection. Så har du “Egocide” og åpningslåta “Mental Radiation Fix” som har mye thrash i seg, Det spares så klart ikke på tempoet heller, og “Crown Of Horns” er en fet låt hvor AntiChristian virkelig får trent litt armer og bein. Selv om variasjonen er der bindes alt sammen av det melodiske gitararbeidet og danner en fin rød tråd gjennom skiva. Skal jeg trekke noe er det på vokalsiden, gode gitarharmonier med monoton growl sliter jeg litt med. Men det er egentlig kun på de partiene, på andre partier kommer Inflabitan ut av med æren i behold. Det er vel uansett ingen tvil om at det er gitaren som er hans hovedverktøy, og der er det intet å utsette.

Ronny Østli

ILLUMINAE Dark Horizons Illuminae Music

Doktor Milen Vrabevski – forretningsmann, filantrop og s e l v e r k l æ r t skytsengel av musikk – fremholder å spre det glade budskap til en jammerlig menneskehet. For sjette gang penner bulgareren et knippe låter i et over-opportunistisk mellomværende av melodisk hårsprayrock og neo-progressiv sødme, med et par stilistiske avstikkere.

I likhet med forutgående platekapitler inviteres et harem av tilårskomne fagslitere til å oppføre materialet.

Forhenværende Asia-vokalist John Payne medvirker for fjerde gang, mens Bobby Rondinelli og Nazareth-sanger Carl Sentance prosjektdebuterer, for å nevne noen få fra en pepret gjesteliste.

Vrabevskis idealisme og edle motiver skal ikke underslås, uten at så reviderer utgivelsens traurige vesen.

De impliserte parter hevder å forrette et riktig progressivt og variert opus, og burde på bakgrunn av dette enten søke psykiatrisk hjelp eller i det minste musikolog med nomenklaturet på stell.

Her gis intet grunnlag for å lokalisere enkeltlåter i relieff – kun nedre del av verdibarometeret danner grobunn for komparativ diskurs. Ronnie Romerofrontede ”A Shelter” er én av mange kandidater til å vinne hestelort plassert i monter. Konsortiets navn faller svært uheldig ut.

Geir Larzen

Walisisk-fødte Ian Jones og polske Agnieszka Swita kollaborerer til prosjektet Illuminae, som faller tett opptil forventet stilstamme av neo-progressiv, symfonisk rock, i varsomme bølger av lys og mørke.

Elegiske passasjer – tuftet på sang, piano og rockekomp – innevarsler i stor grad sukkerholdige, klisjéstrukturelle omkalfatringer, noe som gjør totalopplevelsen tveegget. Stoffet fremtrer pent, pyntelig og melodiøst, men mangler egenart, nerve og gode idéer, og kan formodentlig betraktes som et album veiet og funnet for lett for en etikett som Kscope, uten at de impliserte parter gjør skam på respektive familienavn. Jeg styrer klar av skivas keltiske hang, men nesten samtlige låter skilter med velgjørende fragmenter og ville blitt for favoritter å regne i Eurovision Song Contestøyemed. Halve ”The Lighthouse” og større deler av ”Edge Of Darkness” og ”Sanctuary” utmerker seg.

Geir Larzen INFLABITAN Intrinsic Soulseller Inflabitan er en godt voksen kar fra Askim, og de første demoene kom allerede på første halvdel av 90-tallet.

Etter dette har det blitt band som Strid og Dødheimsgard på gitaristen, som nå serverer oss sitt debutalbum. Tekstene er skrevet av Aldrahn, AntiChristian pisker skinn og Inflabitan tar seg av resten. Det

INTELLIGENT MUSIC PROJECT VI The Creation Intelligent Music

IOTUNN Access All Worlds Metal Blade Skal jeg beskrive disse danskenes musikk må det bli at den inneholder litt av alt. Episk, progressiv doom-metal ligger i bunnen, men så fort det kommer

AN M ELDE L SE R

SKIVER blastbeats på dette blir det straks melodiøs black metal. Vokalist Jón Aldará vet vi jo kan synge gjennom band som Hamferd og Barren Earth.

Det veksles mellom hans klare hye vokal, growling og noe midt i mellom.

Musikken er passe melankolsk at jeg finner dette riktig så stemningsfullt.

Ingen av de syv låtene vil jeg kalle dårlige, og det er ganske så jevnt.

Tittelkuttet, “Waves Below” og “The Weaver System” er mine favoritter, hvor sistnevnte fint representerer hele skivas spennvidde. Jeg er ikke så veldig glad i tikkende basstrommelyd, men låtene er såpass bra at jeg lar det passere.

Ronny Østli JASON BIELER & THE BARON VON BIELSKI ORCHESTRA Songs For The Apocalypse Frontiers Navnet Jason Bieler ringer kanskje ikke så mange klokker hos de fleste av dere, men denne gitaristen og vokalisten fra Florida hadde suksess på tidlig 90-tall med Saigon Kick, bandet som for alltid vil være misvisende forbundet med balladehiten “Love Is On The Way”. Selv om de ble slengt i puddelrockskuffen, så var Saigon Kick mer beslektet med Jane’s Addiction enn med Dokken – en ung Marilyn Manson var storfan og pleide henge på Saigon Kicks øvingslokale i Miami lenge før han fikk platekontrakt med eget band. (Mer om akkurat det i intervjuet et annet sted i blekka!)

Når nå Jason Bieler omsider er tilbake i manesjen med sin første skive dette årtusenet, er det jammen ikke lett å beskrive hvordan ”Songs For The Apocalypse” høres ut, så vi lar Jason selv gjøre et forsøk: “It should sound something like if Neurosis got stuck in a blizzard at a Wawa with Supertramp, then Jellyfish showed up and they all decided to do Barry Manilow covers in the style of Meshuggah, but in waltz time with slight country underpinnings… yet accessible for the masses.” Akkurat, Jason, da har vi et klart bilde… Vi kan jo legge til at om du var/er fan av Saigon Kick, så bør du kunne like det meste på denne skiva også – det er neddynget i Bielers DNA. Han skrev tross alt de fleste låtene, spilte gitar og produserte, pluss at han også sang på de to siste skivene.

Bieler spiller selv alle instrumenter på de fleste låtene, så krediteringen til “The Baron von Bielsky Orchestra” henviser til hans mange navngjetne musikervenner som bidrar på en låt eller to hver. Og du er ganske blank hvis du ikke kjenner til navn som Devin Townsend, Jeff Scott Soto, Dave Ellefson (Megaderh), Todd La Torre (Queensrÿche), Pat Badger (Extreme), Bublefoot (Guns N Roses, Sons Of Apollo), Clint Lowery (Sevendust), Benji Webbe (Skindred) eller Kyle Sanders (Hellyeah).

Det må sies at “Songs For The Apocalypse” er ikke så lettfordøyelig, det er tidvis ganske progressivt med tunge gitarriff, orkestrert synth, multiple lag av vokal som ofte er ganske i bakgrunnen, og en ellevill miks av stilarter. Første gang jeg hørte igjennom denne ble jeg ganske svett

og sliten og kunne ikke drømme om å utsette meg for den opplevelsen igjen, men det var samtidig så spesielt og fascinerende at jeg lot meg lokke til å høre på den en gang til, og en gang til – og gradvis begynte perlene her å åpenbare seg. Prøv for eksempel ”Bring Out Your Dead”, den andre smakebiten fra skiva som inneholder en strålende solo fra ikke ukjente Devin Townsend.

Blant de 15 sporene er det også flere instrumentaler av et par minutters varighet som mer fungerer som mellomspill enn som enkeltstående låter, hvorav den absurd titulerte “Horror Wobbles The Hippo” står ut. Og var det én låt jeg virkelig ikke kunne fordra i starten, så var det den synkoperte, arpeggio-drevne “Annalise”, men jeg registrerer at flere andre nevner akkurat den som en favoritt.

Som du skjønner, så er ikke “Songs For The Apocalypse” bakgrunnsmusikk, den er ganske sær og krever innsats fra lytteren, men for hver gang jeg hører på denne skiva, så oppdager jeg nye aspekter jeg setter pris på.

Og i disse dager er dette en stadig sjeldnere egenskap. Jason Bieler fremstår både sprøyte gal og genial, en karakteristikk jeg vet han hadde tatt som et stort kompliment. Ta utfordringa og legg litt jobb i å lytte på denne skiva, så kan det godt hende at du får et uventet innslag på din Topp 10-liste mot slutten av året.

Geir Amundsen JOEL HOEKSTRA’S 13 Running Games Frontiers Det er kanskje ikke så mange som blir opphisset av nyheten om en ny soloskive fra Whitesnakes nyeste, blideste og tolvte gitarist Joel Hoekstra, men når man ser nærmere på hvem han har med seg, utgjør det en veritabel supergruppe som burde fange oppmerksomheten til de fleste med en sunn interesse for rock. På vokal har vi Russell Allen, kjent fra Symphony X og Adrenaline Mob, trommene bankes av ex-Dio og Black Sabbath-mann Vinny Appice, Tony Franklin fra The Firm og Blue Murder håndterer bassen, mens den allestedsnærværende Derek Sherinian (ex-Dream Theater, Alice Cooper, Kiss, Black Country Communion, Sons Of Apollo) tar seg av tangentene. Spe på med Jeff Scott Soto (Sons Of Apollo, Journey, Malmsteen) og Chloe Lowery (Trans Siberian Orchestra) på koringer og Lenny Castro (Toto) på perkusjon, så snakker vi virkelig stjernelag! Utenom sistnevnte, så var nøyaktig den samme gjengen med på forløperen, ”Dying To Live” fra 2015.

Men det spiller jo egentlig ingen hvor mange, hvor kjente og hvor dyktige gjester du har med deg på skiva di om de ikke har bra låter å fremføre.

Og er egentlig Joel Hoekstra en dyktig nok låtskriver til å holde interessen vår oppe gjennom elleve låter og 44 minutter?

Joda, “Running Games” er en bedre skive enn Whitesnakes ”Flesh & Blood. som var forrige skive hvor Hoekstra hadde et delansvar for låtskrivinga. Men stilmessig er dette noe helt annet. Skulle man komme

opp med ett referansepunkt for hvordan dette låter, ville jeg sagt 80-talls Dio. Det er klassisk, riffbasert, bredbeint tungrock, og ikke minst leder Russell Allens mektige stemme tankene hen til salig Ronnie James Dio, pluss at man selvsagt har selveste Dio-trommisen bak slagverket her.

Spesielt på åpningslåta “Finish Line”, hvor man her og der hører ekkoet fra både “Don’t Talk To Strangers” og “We Rock”, og “Fantasy” bare oser av Ronnie. Når det er sagt, har denne skiva flere melodiske refrenger, koringer og harmonier på både vokal og gitar enn det Dio generelt hadde. Og instrumentalpartiet på “Take What’s Mine” er pur klasse.

Høydepunktet på skiva, og den som skiller seg mest ut, er den avsluttende melankolske balladen, tittelsporet “Running Games”, som også er den låten som kan minne mest om Hoekstra’s nåværende arbeidsgiver David Coverdale. Hadde denne funnet veien til “Flesh & Blood”, ville den styrket den utgivelsen betraktelig.

Det er ingen selvfølge at Whitesnakefansen skal sluke dette rått, men det er solid håndverk fra et stjernelag innen tungrocken, og har du sansen for Dio (klart du har!) så har du alle forutsetninger til å kunne ha en hyggelig stund sammen med Joel & venner.

Geir Amundsen JOHN DIVA AND THE ROCKETS OF LOVE American Amadeus Steamhammer Det er av og til ganske så befriende med upretensiøse skiver som dette, selv om tittelen vel er i overkant cocky i forhold til hva innholdet kan forsvare.

Etter eget utsagn spenner kvintetten her leppebuen opp noen knepp ift. debutens reine glam-uttrykk, noe jeg fint kan tro på uten at dennes eksistens en gang har vært meg perifert bevisst. En relativt kjapp, men likevel ganske dekkende beskrivelse kan sies å helle mot den røffere typen stadion-/puddelrock av kaliber postglam, og jeg finner flest paralleller til band fra det tidlige nittitallet, som f.eks. Thunder og Firehouse, med sidefills fra Warrant og Great White.

Bandet fungerer fint, både individuelt og sammen, og låtene er jevnt over godt både skrevet og sammenskrudd – uten at det egentlig er noen som verken står langt over flokken eller står beskjemt i skammekroken. I tillegg er det hele pakka inn i en luftig, rikholdig og godt avstemt produksjon som gir rom også for dynamikk og trøkk. Det store ankepunktet er naturligvis at det ikke legges minste trevl av noe nytt på bordet, men de smir svært velkjente faktorer så godt sammen at det fint går an å legge til side indusert neserynk og heller skru både volumet opp og tida tre tiår tilbake, om beskrevet stilart potensielt skulle kunne behage.

Wilfred Fruke

JORDSJØ Pastoralia Karisma Records Dyaden av sanger, gitarist, fløytist og keyboardist Håkon Oftung, hjemmehørende i Tusmørke, og trommeslager Kristian Frøland leverer herved album nummer fem på omtrent like mange år. Som forutgående slipp konstitueres ”Pastoralia” av mørkskodd, ettertenksom, rural og kontrasterende progrock, med betydelig skyld til Änglagård og engelske jazzrockromantikere fra 70-tallet. At Oftung ikke er historiens ypperste vokalist spiller mindre rolle – Jordsjø har tålelig godt grep om melodikk og stemningsgehalt.

Duoen, med ubetalelig eksternhjelp, tenderer å smi fonogrammer av ulendt kvalitet; så også denne gang, men bestenoteringene vekter såpass tungt at mindre imponerende forekomster tilskrives kontoen for sjarmerende divertissement. Skiva intonerer med en fantastisk prolog, hvorunder bandet lykkes å alliere lekenhet med nordisk-progressivt alvor, likt et jazzinjisert Sinkadus.

Stykket er ypperlig komponert, konsist motivert og ditto effektuert. ”Skumring i Karesuando”, akustisk-folkloristiske ”Fuglehviskeren”, renessansesnurrige ”Vettedans” og smakfulle deler av tredje ”Jord”-installasjon går det resterende materialet en høy gang, kompositorisk så vel som i presentasjon, og vil stryke tilhengere av nordisk progrock medhårs.

Geir Larzen JOSEPH WILLIAMS Denizen Tenant Mascot I skrivende stund eksisterer Toto med kun to medlemmer fra den harde kjerne; gitarist Steve Lukather og vokalist Joseph Williams. Sistnevnte kom inn i bandet på plata “Fahrenheit” i 1986, men regnes like fullt som et kjernemedlem av bandet. Mest sannsynlig har vi hørt det siste fra Toto i plateform, men Luke og Joe skal på turné som Toto senere i år, men da med undertittelen “The Dogz Of Oz”. Turneen er en del av plateutgivelsene de gjør i sine respektive navn. Williams´ utgivelse har fått navnet “Denizen Tenant”, og er hans ellevte soloalbum i rekken.

For den som har fulgt Williams´ solokarriere, vil nok ikke “Denizen Tenant” by på store overraskelser. Han står for mye av jobben sjøl, både på keyboards og trommeprogrammering, noe han har gjort på flere av sine tidligere utgivelser også. I tillegg har han med seg Lukather på flere låter, i tillegg til bidrag fra blant andre David Paich, Leland Sklar, Simon Phillips og Michael Landau. Et lite stjernegalleri for den som er bevandret i west coast-rocken der, altså. Som vanlig byr Williams på et variert lydbilde, mens han ligger trygt innenfor komfortsonen sin. Åpningssporet “I Never Saw You Coming” er hans

AN M E LD E L SE R smått humoristiske bidrag i låter som handler om døden, og blir etterfulgt av “Liberty Man”, som han skrev med tidligere Toto-kollega David Paich. Lee Sklar og Simon Phillips legger et herlig grunnkomp på det som like gjerne kunne vært ei låt fra Toto XIV fra 2015.

“Black Dahlia” minner sterkt om tidlig Steely Dan, noe som neppe kan være feil. “The Dream” og “Remember Her” er to strålende låter, og seilte raskt opp som favoritter sammen med tidligere nevnte “Liberty Man”. Williams har hatt for vane å ta med seg ei coverlåt eller to, og endrer ikke denne rutinen denne gangen heller. Peter Gabriels “Don´t Give Up” (i duett med datteren Hannah Ruick) er en versjon som gjør ære på originalen, og The Beatles´ “If I Fell” er meget velklingende.

Williams er en strålende vokalist, og har vist stigende form de siste årene.

Siden hans andre inntreden i Toto, har han tatt vare på stemmen. “Denizen Tenant” er ingen nyskapende utgivelse verken på generelt grunnlag eller i Williams´ ånd, men akkurat som forventet.

Jan Egil Øverkil KEN HENSLEY My Book Of Answers Cherry Red Records Innen sin abrupte bortgang i november 2020 rakk legendariske Hensley å ferdigstille et siste soloalbum, skrevet og effektuert i koronapandemiens klør.

Et tilfeldig møte på Alicante flyplass i 2018 la føringer for samarbeidet med den russiske poeten, Uriah Heepfrelste Vladimir Emelin, som har pennet samtlige av skivas tekster.

Etter at Hensley – som jeg heldigvis rakk å møte og krangle musikk med flere ganger – fant gud og vannvogna sank organistens kompositoriske kreativitet, men fans har alltid kunnet gjøre regning med et par anstendige låter per soloskive. Englenderens vokale talent begrenset seg til harmonikk. At han insisterte på å bære sololåtene alene ga større nærhet til opphavsmannen, men tjente neppe musikken. ”My Book Of Answers” faller ventelig et sted mellom katalogen fra 2001 til 2012, hvor passe baktung og generisk tungrock rår grunnen, kun brutt av en klase gammelmodige pianosvisker. Blant palettens bedre øyeblikk foreligger ”Right Here Right Now”, svøpt i en viss Uriah Heep-aura, samt pop-symfoniske ”Suddenly”.

Hensleys svanesang verken undergraver eller befester artistens ettermæle, som i alle henseender best bevitnes om man vender seg til Uriah Heeps mektige og slitesterke 70-tallsarbeider.

Geir Larzen KORPIKLAANI Jylhä Nuclear Blast Det er blitt noen år siden jeg sa takk for dansen til finske Korpiklaani. Trekkspill og hurrametal holder ikke for meg på så mange skiver. Og da “Verikoira”

SKIVER setter i gang innser jeg fort at verden har stått stille i de finske skoger.

Problemet her er at omtrent alle låtene er fengende, men ikke på den måten at man får lyst til å høre det hundre ganger. Det jeg tar meg i å synes er bra her er låter som begynnelsen på “Leväluhta”,samt “Pidot” hvor bandet låter mer østeuropeisk. Derav ett poeng over stryk. “Sanaton Maa” må de da ha sendt inn til Eurovision Song Contest, for den høres da mer ESC ut enn de fleste bidragene jeg har hørt på årevis. Det største ankepunktet her er uansett vokalprestasjonene. Jeg grøsser på ryggen over hvor tilgjort dette låter. Jeg vil tro blodfansen blir tilfredsstilt denne gangen også, selv om dette er langt unna min smak.

Ronny Østli LAKE OF TEARS Ominous AFM Daniel Brennare har etter ti år endelig fått ned mørke og depresjoner i form av musikk igjen. Og “Ominous” følger fint opp der “Illwill” slapp. Melankolske tunge melodiske rockelåter. “At The Destination” og “Ominous One” er spor som satt seg ganske umiddelbart, med melodier slik vi kjenner fra Lake Of Tears. Utover det sleit jeg lenge, og takket være at denne kom i postkassa før forrige nummer, har låtene gnidd seg godt innunder huden. Og godt er det, for denne trengte tid hos meg.

Selv den rolige “Ominous Too” har jeg begynt å nyte. “Lost In A Moment”, den instrumentale støyrockeren “The End Of This Word” og den syv minutter lange behagelige avslutningen “Cosmic Sailor” fremstår som andre favoritter på dette albumet som må sies å være et vellykket comeback.

Ronny Østli LIQUID TENSION EXPERIMENT Liquid Tension Experiment 3 Inside Out Liquid Tension Experiment er straks aktuelle med sitt tredje studioalbum, og byr i den anledning på progmetall av den tekniske og virkelig eksplosive sorten.

Slik frir de igjen til fansen, som har ventet tålmodig på mer fra denne kanten. Portnoy, Petrucci, Rudess og Levin har siden debuten for over tjue år siden vist så vel kompositoriske som utøvermessige muskler, og årets album holder ikke tilbake for sine forgjengere. Spesielt interessant er naturligvis samspillet, ettersom det stundom er bortenfor denne verden, men produksjonen er også her god. At det tekniske mer enn én gang rammer det kompositoriske kommer ikke overrasende på oss. Imidlertid slippes Tony Levin fra tid til annen løs, og tilfører avantrockmusikalske impulser til det ellers nokså Dream Theateraktige uttrykket. Dersom du kjenner for vital, spenstig og bevegende progmetall utført av utsøkte musikere (og tåler å bli litt svimmel), kan du trygd gå til innkjøp av denne.

Bjørn David Dolmen

MARTY FRIEDMAN Tokyo Jukebox 3 Avex Trax Ikke spesielt stor tilhenger av gitarskiver skal sies, da brorparten av disse eksisterer mer for å vise frem talentet til gitarhelten enn musikalsk substans. Det sagt er jeg også meget klar over musikaliteten til godeste herr Friedman etter å ha vært stor fan helt siden “Rust In Peace” - hvilket vil si rundt regnet 30 år, så håpet om at “Tokyo Jukebox 3” kunne være av litt mer musikalsk verdi enn den gjengse gitar-runk-o-ramaet var høyst tilstede.

Og han skuffer ikke. Verket starter med den forhåndsslupne “Makenaide” (der enhver som ikke får tårer av slutten på videoen er en kald fisk) og setter igang ballet på en utsøkt måte. Konseptet bak “Tokyo Jukebox”-trilogien er at Marty Friedman har lekt seg med japansk musikk fra ulike genrer og gjort metall av det. Og det funker, ta for eksempel den overraskende vendingen på andre refreng på åpningslåta - akkurat sånn skal det gjøres. “Senbonanza” viderefører den bra starten fortreffelig, og man kan formelig høre Marty kose seg i studio med låter han er oppriktig glad i. Det finnes kun ett spor med vokal, singelen “The Perfect World” som også er unntaket som løfter helheten da det riktignok blir litt mye gitar i lengden. Men dette er en nydelig liten sak som Friedman har omgjort fra tidligere - altså at han covrer seg selv, og har løftet den til en aldri så liten perle i mine øyne og med det albumets høydepunkt. Henger man fortsatt med her vil man også nyte siste halvdel av jukeboksen som avsluttes med nok et tidligere Friedman-spor i “Japan Heritage Official Theme Song” og med det et godt utført verk fra den tidligere Megadeth-gitaristen.

Sven O. Skulbørstad MEER Playing House Karisma Records Det er ytterst sjelden jeg spiller ei skive så mange ganger før en anmeldelse som antall snurringer jeg har tildelt denne. Ikke fordi jeg er usikker på hva jeg hører, men rett og slett fordi jeg liker det. Gamle Furet/Værbitt har, både historisk og i samtid en bred og knallsterk portefølje hva den progressive rocken angår, og oktetten Meer setter i så måte Hamardistriktet markant på kartet. I tillegg til klassisk besetning med trommer, bass, gitar og tangenter stiller Meer med et søskenpar på vokaler og faste medlemmer på både fiolin og bratsj (ja, sånn som ser ut som en fiolin, men som brenner littegranne lenger), og de formår å la alle elementer fylle sine roller i lydbildet på relativt sett tilnærmet like premisser, og med det framstår de mer som en kollektiv enhet enn som et ’stjerne med kompetent sonisk bakteppe’-band. Fra første stund tas lytteren med på en mystisk, orkestral og symfonisk anlagt reise,

og aldri lar de seg friste til å henfalle til billige løsninger i det harmoniske, men de finner hele veien fram til mer spennende og gjennomtenkte, diatonibrytende akkordrekker, rytmer og melodier, gjerne av det mørkere og mer melankolske slaget – jeg griper meg sjøl i å tidvis la tankene vandre mot et band som Arcturus, uten sammenlikning for øvrig. Låtene varieres fra det vakre, sarte og noe rolige til et langt større trøkk der det måtte passe seg, og personlig synes jeg de fungerer aller best der de utfordrer sine egne dynamiske rammer, slik de gjør i låter som ”Beehive” og avslutninga ”Lay it Down” – og i særdeleshet skivas beste stund, herlige ”She Goes”. Her utnyttes de fleste styrker til fulle, fra det nakne verset med kun bass og vokaler, der den ene holdes på tonika og den andre harmoniserer mixolydisk rundt til det trøkkes til i full tyngde i et herlig, sugende refreng. Denne avslører samtidig også skivas lille svakhet; jeg blir liksom ventende på at dette skal være neste låt og føler en bitteliten mikroskuffelse over at skiva ennå ikke har kommet til spor 9 – selv om hva som i stedet lyder holder individuelt mål i massevis. En flott, godt variert og mesterlig sammensnekret skiva fra oktetten, og for å avslutte med en skikkelig blødme; jeg vil ha Meer!

Wilfred Fruke MELVINS Working With God Ipecac Recordings Ojsann, 90-tallet ringte og ville ha tilbake alt.-rocken sin.

Forøvrig en musikkstil som har vært forhatt av undertegnede helt siden de tok tid fra Headbanger’s Ball og med det innskrenket den lille tiden vi faktisk fikk presentert metall på MTV. Visse unntak fantes riktignok, men det aller meste kilte seg ordentlig fast i sinnanerven. Og Melvins rykende ferske er ikke akkurat blant unntakene.

Prepubertal humor er aldri langt unna, først vist under åpneren “I Fuck Around”, som er akkurat like radbrekking av Beach Boys sin gamle klassiker som den høres ut som (og akkurat like morsom ogsåsamt spor som “Bri), og i spor som “Brian, The Horse-Faced Goon” som gjengen attpåtil syntes var så morsom at den tilogmed er forært sitt eget introspor.

“Working With God” inneholder alt jeg ikke liker med genren - det skal liksom være nok å ha et småfett gitar-riff her og der (for de er det riktignok noen av), legge på litt støy og en sær tekst også får det værra bra. Mulig for noen, men ikke for meg. “Hot Fish” for eksempel er en fem minutter lang låt basert på ett riff, og det blir fort ensformig hvis ikke det riffet er helt spesielt fett. Og så fett er det ikke, så det er kun fem minutter av livet mitt jeg aldri får igjen.

Jeg ville tippe gamle fans går bananas over skiva, antageligvis noen 90-talls nostalgikere også. For meg er den kun en konstatering på at alt.rock og jeg nok aldri kommer til å bli gode venner.

Sven O. Skulbørstad

AN M ELDE L SE R

SKIVER MISOTHEIST For The Glory Of Your Redeemer Terratur Possessions Jeg får virkelig ikke taket på disse trønderne. Musikken kan nok kalles avantgarde -black metal, men jeg hører like mye mørk death metal i dette.

Joda, jeg hører en viss stemning i dette, som det melodiøse gitarspillet i “Acts Of The Flesh”. Neste låt “Benefactor Of Wounds” er min favoritt, der jeg lukter mye black metal stemning fra nittitallet. Lydbildet blir en smule massivt og kaotisk for disse ører dessverre, og jeg klarer ikke helt å finne den røde tråden.

Ronny Østli MOAT Poison Stream Schoolkids Records Kompaniskapet av gitarist Marty Wilson-Piper (med fortid i All About Eve, siden opptatt som fullblodsmedlem av Anekdoten) og Weeping Willows’ Niko Röhlke ble initiert i 2012, og duoen følger herved opp et debutalbum fra 2013, med stor eklektisk treffsikkerhet. ”Poison Stream” leser i hovedsak som et allmenntilgjengelig fonogram av skumrende byggesteiner, sterke melodilinjer, nyanserte og timbrerikt lydbilder, samt gotisk-symfonisk ferniss, sporadisk understøttet av strykere, blåsere, trekkspill og piano.

Prosjektet håndheves ingenlunde av musikalske skårunger, men det kompositoriske står sporadisk nesten like sterkt som det tekniske. ”Acid Rain” trer frem som et nordiskengelsk amalgam av Anathema, David Bowie, Martin Rubashov og senere tids Anekdoten, med et innyndende refreng. ”Gone By Noon”, en hjemsøkende rockevise, samt inntagende ”The Ballad Of Sweet Marie”, poengterer duoens teft for elegiske madrigaler, med aksentuert pop-teft. 1960-tallskolorerte ”The Roadmap To My Soul” og vindskeive ”Judgement Day” bekrefter i så måte albumets tjenlige kvaliteter.

Geir Larzen MURDER MAIDS Knives Out Fucking North Pole Records 2020 ble et spesielt år på mange måter, de fleste med negativt fortegn.

Pandemi, lockdown og død var tre stikkord som gjennomsyret året som gikk. Heldigvis var det noen som klarte å gjøre noe positivt midt oppi all galskapen.

Trondheimsbandet, som egentlig bare består av to trøndere, brukte tiden til å spille inn sitt debutalbum “Knives Out”. De brukte bare fem dager på å få gjennomført mesterverket sitt og resultatet har nærmest sjokkert en hel nasjon av rockere. Anført av vokalist og tekstforfatter Noah Valentin Foshaug, har Murder Maids truffet en home run

av et album. Det som gjør prestasjonen enda mer imponerende er at de involverte er unge folk på rundt tjue år, pluss minus. Bandet har bare eksistert i et par år, men de høres så tighte og samspilte ut at en skulle tro de hadde spilt sammen i årevis. Singelen “Punkz n Polaroids” skiller seg særlig ut, både med taktskifte på slutten av låten og ikke minst et herlig riff som løper gjennom hele låten. Catchy som fy er det også. Her er det ikke mange som har gjort det bedre, kanskje med unntak av The Good the Bad and The Zugly. I låten “Sickness = No love” får vi den klassiske punketrommingen og her viser de sin dyktighet ved taktskifter for variasjonen sin del. Vi få til og med servert ska-punk ala The Clash gjennom låten “Surf and Skate”.

En annen ting som jeg vil fremheve er bassen som jeg drister meg til å bruke ordet sexy om. Nøkkelen til Murder Maids er at det helt klart er punk/hardcore, men de er så mye mer enn det. Det er elementer til stede gjennom alle låtene som gjenspeiler individene i bandet. Godt mulig det er nettopp det som gjør at dette bandet kan være det nye store fra Norge. Her bør du kjenne din besøkelsestid og kjøpe skiva – hvis du ikke allerede har gjort det da. Dæven jeg gleder meg til bandene kan begynne å turnere igjen og vi kan få føle på den fulle styrken til Murder Maids fra scena.

Glenn Knudsen NAD SYLVAN Spiritus Mundi Inside Out Steve Hacketts vokalist er jammen produktiv for tida, og er ute med sitt fjerde soloalbum på seks år, dette kommer i tillegg til det som han har gitt med Hackett. Denne gangen er det diktene til William Butler Yeates som er tema, og innhold, for Sylvans fokus. Albumet er relativt nedstrippet for å holde fokus på tekst og melodi. Det fungerer tålelig greit gjennom hele albumet. Det er par klare toppspor, “The Second Coming” og “The Stolen Child”. Her fungerer musikk, den rytmiske teksten, den sarte melodien og de tunge temaene sammen som en enhet og vi ender opp i et rolig, vakkert landskap.

Brorparten av plata er derimot av det slaget som kan beskrives som hvit støy, bakgrunnslyd som ikke fenger eller fanger. De gangene ørene blir trukket mot musikken, holdes de sjeldent lenge. Jeg mistenker at de som liker Yates, vil trives med denne plata. De som likte Sylvan for hans vampyr-triologi gjør kanskje best i å holde seg til denne.

Ingar Høgstedt NECRONOMICON The Final Chapter El Puerto Det er liten grunn til å la seg forville av tittelen og tro de tyske thrasherne pakker sammen etter sitt tiende album.

Dette indikerer derimot en ny start da bandets eneste originalmedlem

Freddy for første gang presenterer en internasjonal line-up. Kanadiske Rik Charron har tidligere trommet for Exciter og amerikanske Glen Shannon har spilt gitar med folk fra Pentagram og Fates Warning. Necronomicon har for meg alltid hørtes ut som Destructions lillebror, og det gjelder fortsatt. Nå synes jeg de seneste skivene har vært noe ymse, så det er med stor glede jeg finner denne plata riktig så frisk. Åpningen “I Am The Violence” inviterer til vill headbanging og bør bli en killer live. Det tror jeg også “Spilling Blood” vil bli, den er langt mer heavy metal i utrykket, er catchy og sparker fra seg. “Purgatory” og “Burning The Fury” er mer melodiøse, og åpningen på sistnevnte fikk meg til å tro det var en cover av Iron Maiden.

Disse er ikke mine favoritter på plata, men totalt sett byr dette på variasjon og gjøre det til en god dynamisk plate.

Lydbildet er massivt, og selv om det låter moderne får kvartetten det til å låte klassisk. Dette er en riktig så frisk godbit for oss som liker thrash. I tillegg til nevnte låter, vil jeg også anbefale “Justice” og “Men Against You”.

Ronny Østli NEEDLEPOINT Walking Up That Valley BJK Music Det hefter noe befriende unorsk ved Needlepoint, som konsoliderer sin unike posisjon i vår nasjonale musikkfaunaen med album nummer fem. Bjørn Klakegg, Nikolai Hængsle, David Wallumrød og Olaf Olsen profitterte synergisk jackpot med ”Aimless Mary” i 2015, og årets utgivelse er en naturlig prolongasjon av stjernelagets foregående vokalorienterte slipp, i en soniskkompositorisk fønvind av jazz, progressiv rock og psykedelisk pop, med tjenlige komparasjonspunkter i retning engelske høvedsmenn som Al Stewart, Robert Wyatt, Caravan, Camel og Gentle Giant, samt Weather Report. Materialet krones av Klakeggs milde, gjestfri og snurrige melodilinjer, ryggstøttet av delikat, dynamisk og forrykende musisering. ”Walking Up That Alley” balanserer ulastelig mellom stringent komposisjon og instrumentelle improvisasjonsflater, uten å skride over i umotivert rør.

Kvartetten, med sporadisk drahjelp av perkusjonist og korister, er i ferd med å skjemme oss bort hva gjelder fullødige åpningsspor, og fikse, tilsynelatende solvarme og detaljrike ”Rules Of A Mad Man”, med suverent crescendo, fraviker ikke tendensen. Både denne og skivas resterende sju enkeltlåter er for øvrig førsteklasses arrangert av Klakegg og Hængsle. Lydhørt samspill når nye høyder i ”I Offered You The Moon”, hvor Hængsles arrige funkbassløp jukstaposisjoneres kreativt, glassklart og meningsbærende med Klakeggs gitarfigurer og Wallumrøds klaviatur-arsenal.

Needlepoint nytter i det hele tatt uvanlig bred instrumenteringspalett på denne skiva – fiolinen i ”So Far Away” og tverrfløyta i ”Web Of Worry” besørger to av flere bejublende øyeblikk.

Komplekse ”Where The Ocean Meets The Sky”, med tidlig Gentle Giant-

ferniss, flyter så uanfektet at det nærmer seg nonchalanse, og da et aparte, ekstensivt tittelspor abrupt fases ut må hele Norge belage seg på å gratulere Needlepoint for tredje strake albumtriumf.

Geir Larzen NEKROMANTHEON The Visions Of Trismegistos Indie Recordings Ni år har det gått siden Kolbotntrioen ga ut sitt forrige album, “Rise, Vulcan, Spectre” som de mottok en spellemannspris for. Gutta har holdt høy aktivitet på livefronten etter dette, og det er mange år siden de presenterte nye låter fra scenen. Nå er likevel stilen til Nekromantheon såpass klassisk at det ikke låter datert, selv om noe av materialet har rotert i livesettet noen år. Vi snakker fortsatt styggkjapp thrash, av typen man anså som det mest brutale som fantes i 1986. I skrivende stund er tittelkuttet og “Thanatos” sluppet som singler, og det er spor som fint representerer bandet og skiva. Spesielt sistnevnte utmerket seg tidlig som en favoritt. Jeg liker også godt “Dead Temples” hvor jeg tenker Aura Noir på speed. Dette er en låt med tre gitarsoloer nærmest i tre sjangere, og viser at Arild Torp er en dyktig gitarist, noe vel de fleste vet fra før. Jeg koser meg generelt med mye fete riff og frekke fremføringer.

Gitar er nevnt, men noe mer energisk en trommis Kristian Holm skal du lete lenge etter. Og jada, selvsagt skal bassist og vokalist Sindre Solem få litt ros på tampen også, da heller ikke han skuffer på noen måte. Høres ikke ut som han blir noe snillere med alderen.

Ronny Østli NIGHTFALL At Night We Prey Season Of Mist Syv år har det gått siden grekernes niende album, “ C a s s i o p e i a ”.

Grunnlegger Efthimis Karadimas har slitt med depresjoner, og dette er det lyriske temaet på “At Night We Prey”.

Den melodiske death metallen høres mer svensk ut enn gresk. Selv om vi kan høre snev av etniske elementer ala Rotting Christ i spor som “Giants Of Anger” og “Martyrs Of The Cult Of The Dead (Agita)”. Tittelkuttet bør også nevnes i samme åndedrag, som er tungt og som drar tankene litt tilbake i bandets midtperiode hvor de leflet med mer gotisk metal. Av de gode melodiske death metal låtene vil jeg trekke frem “Killing Moon”, “Temenos” og “Wolves In Thy Head”.

Lydbildet er tungt, og trommelyden heldigvis ikke typisk gresk. Det er mye bra, men samtidig, etter mange gjennomhøringer, blir det litt anonymt.

Ronny Østli

AN M E LD E L SE R NSB Kajsa Kajsa Crispin Glover Records Postpunkkvintetten The School forener krefter med rapperen Trond Wiger og utsteder et tålelig morsomt og habilt oppført album i skrånende symbiose av kald new wave-estetikk, garasjerock, rapp og basal danse-pop. Åpningskuttet ”Halte” er såpass vektig pennet og akkordstrukturert at det skriker etter gjennomgripende tonale vokallinjer. Det samme går til dels for ”Bit Dæ i Øret” og kinematografiske ”Ullstadløkkveien”.

NSB har formodentlig fått det albumet de søkte, men fungerer klart best i stunder av melodiøst alvor. Man kommer ikke fra at ”Kajsa Kajsa” gestalter betvingende mye lettbeint og flåsete pubertetsfrieri.

Geir Larzen PANTOKRATOR Marching Out Of Babylon Nordic Mission Svenske Pantokrator kan vise til et kvart århundre som band, selv om vi kun har fått servert fire skiver. Og med et norsk selskap i ryggen byr dette på mitt første møte med bandet. Gutta fra Kalmar vil nok treffe fans av melodisk death metal som In Flames og At The Gates, men jeg tror fans av mer tradisjonell dødmetal også vil like dette. Her er det mange innslag av den langt slemmere delen av sjangeren. Ikke minst er lydbildet tungt og mørkt. Åpningen “Day Of Wrath” er en brutal og kjapp death metal låt, hvor jeg noterer meg veldig tung og fet trommelyd. Og kjellerdyp growling hvor likevel ordene kommer tydelig frem. “Wedlock” følger opp som en tyngre og mer bakpå låt med et melodisk refreng, av mer melankolsk sort. Denne liker jeg veldig godt. Her kommer det også tydelig frem at sologitaristen har spilt gitar før.

De to neste låtene, “Crossroads” og tittelkuttet følger også denne groovy malen, selv om tempoet underveis varierer. Dette er sånn type death metal jeg liker, som holder igjen tempoet og ligger bakpå. For all del, det er ikke sånn at trommisen bedriver latskap heller, basstrommene går virkelig unna i den roligere og mer melodiske “Hidden Deep”. Pantokrator tilhører den delen av metalen som har et kristens livssyn, og vi vet jo her hjemmefra at disse banda har høy musikalsk kompetanse. Etter å ha hørt Pantokrator kan jeg slå fast at vi ikke er alene i verden om akkurat det.

Ronny Østli RAVENOIR The Darkest Flame Blasphemy Gothoom Productions

Of

Eternal

Disse tsjekkiske debutantene, hvorav to av gutta også spiller i Root, serverer oss melodisk death metal av den gamle

SKIVER sorten. Med det mener jeg fra tiden før melodisk death metal ble forbundet med Gøteborg. Mer Hypocrisy enn In Flames hvis dere skjønner. Lydbildet er massivt og gutta gjør lite feil, likevel blir det veldig anonymt. Det er først i spor seks jeg våkner. “Blood Pact” er rimelig heftig death thrash som går over i tunge og episke “Dark Vision”. Siste låt “Alter Ego” er også i denne sjangeren og muligens skivas beste. Jeg vil også trekke frem korte og kjappe “Hellfire’s Icon”. Brutal velfungerende death metal. Dessverre blir altfor mye her rimelig intetsigende.

Ronny Østli RITUAL Glimpses From The Story Of Mr. Bogd Tempus Fugit De fire nye Rituallåtene, publisert som aperitiff til et dobbeltformatert konseptopus, indikerer med svimlende forse at svenskene står i reell fare for å hente hjem pokalene for årets og neste års beste album – ”The Story Of Mr. Bogd”, komponert etter bassist Fredrik Lindqvists fabel om fiksjonsfiguren herr Bogd og dennes søken etter livets mening, utkommer som to separate fonogrammer.

Kvartetten seilte momentant inn i øvre sjikt av kontemporære progrock-grupperinger i 1995, har levert vedvarende sterke skiver, men overgikk enhver forventning i 2007 med mesterverket ”The Hemulic Voluntary Band”. Men så ble det tærende stille… Svenskene bruker tradisjonelt lang tid på å tilvirke album, og er neppe blitt mindre kritiske til egne arbeider siden 90-tallet. Tretten års tilsynelatende vakuum er imidlertid brutt, og selv om man fremdeles påregner noen måneder til volum ett av ”Mr. Bogd” offentliggjøres oppleves de fire stykkene fra herværende EP som en vårflom. ”Chichikov Bogd” innestår klassisk, jagende og opportunistisk Ritual, kranset av det musikalske vidunderbarnet Patrik Lundström (som sporadisk utlåner talentet til Hasse Lundins Kaipa).

Etter sigende selekteres just disse EP-sporene for å anskueliggjøre noe av bredden i det forestående verket, og mens ”Mr. Tilly And His Gang” klinger som et ritualisert møte mellom Edith Piaf og King Crimson, reiser ”The Three Heads Of The Well” en symfonisk-akustisk og østlig-tonal hymne av utsøkt melodikk og metrisk listighet. Sistnevnte holder samme skumringstemperatur som Crossroad Jams ”Heart Of Darkness”, men struktureres betydelig mer voluminøst.

I motsetning til EP-ens tre første smakebiter faller ni minutter lange ”The Mice” inn under albumkapittel to, som en anselig og yppal reise i Rituals varietetsetos av tradisjonell progrock, folkemusikk, pop-sensibilitet, sublim sangpolyfoni og egalitært blikk. Du mektige mummi, som det gledes til å bekjentgjøres herr Bogd inngående.

Geir Larzen

SEVEN TREES Dead/End Progress Productions Johan Kronberg og Henrik Karlsson er tilbake på den elektroniske lekeplassen, drøyt 23 år etter debutalbumet ”Embracing The Unknown”. Duoens ferske skive er ventelig mørkt og stemningsskodd, gitt metallisk-industriell glasur, uten kimer til personlighet eller substans.

1990-tallets soniske tekning sitter konsekvent i stoffets marg, og det synes lenge siden skisserte stilfusjonering vekket interesse, særlig når et musikk-faktisk innhold ramler vekk. Seven Trees burde imidlertid gjøre kurant figur som kremmere av lydfiler til pekuniært vankelmodige videokunstnere.

Geir Larzen SKAMBANKT Jærtegn Indie Recordings Skambankt, som egentlig var i en prosess med å gi ut et nytt “klassisk” album med full trøkk, bestemte seg på grunn av tingenes tilstand å avbryte hele greia for å fortsette der “1994” slapp. De sier selv at de ønsket å gi ut et album som var forenelig med å gjøre konserter for et sittende publikum. Det har vi full forståelse for at de valgte å gjøre. Så mens vi venter på at ting skal bli normale igjen, så får vi kose oss med albumet “Jærtegn”.

Albumet følger som nevnt fint opp det “1994” begynte, eneste forskjellen er at de på “Jærtegn” har litt mer trøkk på toppene og det er litt mer elektrisk, som uten tvil gjør seg. Albumet består av ti låter – hvor fire av sporene er “Jærtegnversjoner” av klassiske Skambanktlåter.

Det er ingen tvil om at bandet kler denne stilen og stemmen til Terje Winterstø Røthing fungerer perfekt for låtene på disse to mer nedstrippede albumene som de nå har gitt ut. For å sette søkelys på de helt nye låtene på skiva, så synes jeg de totalt sett er sterkere enn det som var tilfelle på “1994”. Åpningslåten “Hadde Eg Bare Visst” er drivene vakker og følelsesladd. Den drar deg inn og holder deg i et fast grep gjennom hele låten. En veldig melankolsk sang som har en tekst som nok mange kan kjenne seg igjen i. Den viser på en fantastisk måte denne nye siden av Skambankt, der du sitter med en klump i halsen og en tåre i øyekroken.

En nydelig og sørgmodig låt som nok vil leve sitt eget liv etter at Skambankt har gått tilbake til det “normale” igjen.

Neste låt ut er en litt mer fyrig sak som får det til å rykke litt i Skambankt-foten igjen. Det hadde fort blitt litt treigt og dystert hvis de hadde fortsatt i samme spor som åpningslåten, så det var en smart avgjørelse og kjøre “En Av En Million” som neste låt ut. Spor nummer tre blir en nye versjon av låten “Bak Låste Dører”, fra albumet “Eliksir”.

Absolutt en godkjent versjon, men jeg foretrekker uten tvil originalversjonen.

Så kommer favoritten min fra albumet, nemlig “10/10”. Rett og slett en fantastisk bra låt. Den begynner rolig og bygger seg opp mot et refreng som jeg kommer til å gå å nynne på i lang tid framover. Hvis du leser dette så MÅ du høre “10/10”! Den kommer til å sette seg i hjernebarken din også – på en god måte altså. For min del blir denne sangen alene verdt hele skiva og en låt jeg kommer til å gå tilbake til mange ganger i årene som kommer, og den er så absolutt en mulig schläger!

“SOS” gir oss litt trøkk igjen og blir gjerne den mest rocka på albumet.

Den har et herlig driv og kan godt bli en del av det normale settet til Skambankt framover. Den har i hvert fall ingrediensene som skal til for å bli et konsertinnslag for bandet fra Jæren.

“Rosa Løgner” byr på strykere og orgel, men blir litt anonym for min del og en låt som føles litt som albumfyll før albumets siste originale spor “En Skjebne Som Slår” også føles å mangle litt. Det blir litt vel sørgmodig, treigt og rett og slett kjedelig for min del, for å være ærlig.

Til slutt får vi tre spor som alle er nyinnspillinger av gamle travere for Skambankt sin del. Fine versjoner alle sammen, men jeg foretrekker originalversjonene.

Glenn Knudsen SKARLETT RIOT Invicta Despotz Records Det foreligger ingen grunn til å ta notis av den vettløse panegyrikk Skarlett Riots tredje album bombarderes med. Britene sogner til den metallisk-maskinelle smia som forener dugelige Lacuna Coil med leppepomaderytterne i Amaranthe. ”Invicta” er like formelbasert og blottet for individualitet som en pakke fargeensartede servietter – her regjerer kvinnevokal det melodiske rommet, i normerte forhandlinger med tåpelig gutturalbrunst av mannlig herkomst, i topp av klinisk-mekanisk komp, som i seg selv oppelsker klisjéer og floskler som om det var en idrettsgren. Hva verden skal med flere slike utspjåkete band, uten kompositorisk kompetanse, særdrag eller sjarm, lar vi Frisørenes fagforening svare på.

Geir Larzen SONUS UMBRA A Sky Full Of Ghosts Sonus Umbra Etablert i Mexico by for 30 år siden residerer dagens Sonus Umbra i utkanten av Chicago, uten å redefinere sitt ærend. Septetten oppfører tredjerangs progressiv rock, med tverrfløyte og cello i besetningen, hvor det tilforlatelig plukkes fra så vel Gentle Giants sirkulære ostinatestetikk og Yes’ strukturtenkning, som neoprogressive impulser. Meksikanerne ligger dessuten under for en elsk til svenske 90-tallsaktører, men evner ingenlunde å omsette teori til praksis. Man forstår hvor de søker,

AN M ELDE L SE R

SKIVER men idégrunnlaget er marodert, og presenteres sporadisk svært klossete, særlig med tanke på bandets mangeårige fartstid. ”A Sky Full Of Ghosts” klinger som noens aller første demo, sågar frontet av en vokalist som burde finne seg andre fritidssysler.

Geir Larzen SPEEDKILLER Midnight Vampire Edged Circle Man forventer seg som regel sint vare når en setter på en plate med brasiliansk black/thrash.

Og Sepeedkiller innfrir dette. Det er intet nytt under solen, men for meg er det vel så mye tilnærmingen og fandenivoldskheten som gjør dette til en god utgivelse.

Første låt etter introen, “Nightspell” samt “Valley Of Death” må absolutt kunne kalles catchy. Jeg synes denne snaue halvtimen fungerer fint i sin helhet. Klassisk lydbilde med fet skarptrommelyd gjør dette til et friskt pust, selv om ”hørt det før”- faktoren ikke er helt fraværende.

Ronny Østli SQUEALER Insanity Pride & Joy Music Disse tyske veteranene har hele tiden balansert på grensen til melodiøs tyskermetal. Til min glede er de oftest å finne på thrash-siden og bikker ikke over i det altfor lystige. Det starter med tysk dobbel basstrommebonanza i “Into Flames”, og jeg får en fornemmelse av tidlig Blind Guardian.

“Salvation” følger opp som et langt tyngre spor, men her får vi det overmelodiøse refrenget som gjør at jeg faller av. Da liker jeg bedre en melodirocker som “Low-Flying Brain” hvor metaldelen er byttet ut med hard rock, og vi er mer i Bonfire-land.

Melodiøse thrashere som “My Journey” og “Hunter Of Myself” er også trivelige og akseptabelt melodiøse. Squealer er et sånt band jeg finner ganske trivelig når det dukker opp en ny skive som jeg må høre anmelde, men det har aldri skjedd at jeg et halvt år senere har fått ideen om å kjøre gjennom hele diskografien. Bandet er ganske fort glemt etter at anmeldelse er skrevet.

Ronny Østli STEVE HACKETT Under A Mediterranean Sky Inside Out Det begynner å bli en stund siden Steve Hackett fylte hele album med akustisk materiale. Samtidig har nylongitaren og strykeorkesteret alltid preget det musikalske formspråket hans. Med “Under A Mediterranean Sky” byr Hackett på elleve akustiske stykker, praktfullt orkestrert for strykere, og utmerket utført på gitar. Hans sans for filmmusikk, især med sør-

østlig karakter, skinner gjennom alle avsnittene, og samtlige av dem er stramt nok arrangert til at de fremstår som små tonedikt. Det er i grunnen lite annet enn fraværet av vokal og elektrisitet som skiller “Under A Mediterranean Sky” fra, si, “At The Edge Of Light” (2019) og “The Night Siren” (2017) – de (sen) romantiske akkordprogresjonene og ofte orientalske melodiene er nemlig fortsatt strukturenes sentrale elementer. Årets Hackett-album er rett og slett veldig bevegende, og står seg godt i konteksten av hans øvrige plateproduksjon.

Bjørn David Dolmen STEVEN WILSON The Future Bites Universal Priset være artister som etterstreber fornyelse.

Tre år gamle ”To The Bone” markerte et hamskifte for nyere tids mest profilerte progrockadvokat, og oppfølgeren tyner den elektroniske pop-strikken ytterligere. Det er lite som vakler, rent teknisk. Håndverkeren Wilson forsyner seg ublutt av redskaper i kunstpopens og dansemusikkens verktøykasse, og reiser dramatiske teksturer av computergenerert rytmikk, jentekorister, gitarsløyfer, bassostinater og elektronisk ornamentikk. ”Self”, et av albumets mest hørbare tilslag, gestalter flere estetiske sammenfall med Hozier og Prince enn Porcupine Tree, uten at så oppleves problematisk. Verdien av ”The Future Bites” – et grådighetskulturelt temaalbum – forfaller imidlertid straks man erkjenner programmets kompositoriske muskelsvinn.

Et udelt fokus på kommersiell form og normregulert kontemporærstaffasje, på bekostning av musikkvektet innhold, ender gjerne i grøfta. ”The Future Bites” fremstår like viderverdig som forgjengeren, med den innbyrdes forskjell at årets fonogram i det minste står den formalistiske distansen helt ut, fullbefarent med forslitte riffstrukturer og søvnig melodikk. Det finnes like liten grunn til å betvile opphavsmannens edle motiver som å investere tid i et rundelig effektuert vakuum. Steven Wilson er bedre skikket som utfordrende kunstrocker enn prosaisk popartist, med forståelse å melde omkring englenderens flyktige jag etter nye tilhørere. En aftenmørk Roger Water-pastisj i ”Man Of The People”, samt nevnte ”Self”, tåler dagens lys.

Geir Larzen STRAWBS Settlement Cherry Red Records David Cousins loser ærverdige Strawbs gjennom pandemiske tider og leverer herved bandets 27. album, 52 år etter den progressive folkrockdebuten. Mens englendernes arbeider i det pågående millenniet har utvist kupert kvalitet 2017s ”The Ferryman’s Curse” innesto

et hederlig, men fåfengt forsøk på å gjenreise 70-åras symfoniske høyder – lykkes dagens konstellasjon, med eksternhjelp fra ringreven John Ford, å knytte ad til Strawbs’ velmaktsdager med troverdighet og overraskende fertilitet. La gå at Counsins stemme, kompositoriske nybrottsblikk og det rent instrumentalsynergiske taler vidt om alders tyngde, men ”Settlement” gestalter en fandenivoldsk tilskyndelse man lenge har savnet i bandet.

Tittelkuttet, armert med akustiske gitarer, mellotron, brusende hammondorgel og Cousins narratologi-disponerte vokaluttrykk, kunne glidd rett inn på ”From The Witchwood”, rent kompositorisk, mens dusemente og sirlig arrangerte ”Quicksilver Days” ikke hadde gjort seg til skamme på debutskiva. ”We Are Everyone”, i duett med Cathryn Craig, hymnologiske ”Chorale” og The Beatles-injiserte ”Liberty” sementerer et av Strawbs’ bedre album på flere år, til glede for svorne fans, selv om undertegnede neppe vil gi ”Settlement” like mye av sin tid som bandets uforlignelige katalog i perioden 1969 til 1978.

Geir Larzen SUNSTORM Afterlife Frontiers Det sjette albumet utgitt under Sunstorm-navnet skapte store kontroverser lenge før det var utgitt, og fansen raste i kommentarfeltene i sosiale medier. Hvorfor? Fordi Sunstorm ble sett på som Joe Lynn Turners prosjekt, men da han ikke lenger var interessert i å gjøre flere skiver, bestemte plateselskapet Frontiers seg for å få inn en ny vokalist og fortsette som om ingenting hadde skjedd. Resultatet er at det er ingen fellesnevnere mellom de tre første Sunstorm-skivene og den nyeste, annet enn at alle er utgitt på Frontiers. I perioden 2006-2012 var amerikanerne Turner og produsent og bassist Dennis Ward i registolen, backet av tre tyskere på gitar, trommer og keyboards.

Pr 2021 er det den chilenske (ex-) Rainbow-vokalisten Ronnie Romero og fire italienske musikere - deriblant produsent, låtskriver og keyboardist Alessandro DelVecchio og den briljante gitaristen Simone Mularoni, kjent fra progmetalbandet DGM og Geoff Tate-prosjektet Sweet Oblivion.

Dette falt i dårlig jord både hos Joe Lynn Turner, som har gått hardt ut mot Frontiers i media, og hos mange fans, som nærmest har avskrevet Sunstorm og boikottet utgivelsen. Og det er synd, for ”Afterlife” viser seg å være en atskillig mer helstøpt skive enn de to foregående skivene med Turner, ”Edge Of Tomorrow” (2016) og ”The Road To Hell” (2018). Mange hadde nok stilt seg mye mer positive til denne skiva om den hadde blitt utgitt under et annet navn - og man kan jo bare lure på hvorfor den ikke er det.

Varemerket Sunstorm er da på ingen måte så svært og anerkjent at det automatisk selger titusener av skiver.

Skiva åpner med den mest aggressive låten, tittelsporet, hvor det utifra riffet er tydelig at det er gitarist Mularoni

som har tatt styringa. Deretter følger to av skivas bedre låter, i hvert fall for de som har savnet Sunstorms AOR-røtter.

Både ”One Step Closer” og ”Swan Song” vil falle i smak hos de som likte de første skivene.

DelVecchio og Mularoni har skrevet alle låtene, og det er forholdsvis enkelt å høre hvilke av låtene som er skrevet av gitaristen, selv om keyboardisten har gjort melodilinjene og tekstene.

De fleste av låtene faller i en av to kategorier; enten melodiøs rock/AOR, eller litt tøffere bluesbasert tungrock, ikke ulik Rainbows Turner-epoke.

Og så har vi balladen ”Lost Forever”, som minner kraftig om Malmsteenlåta ”Dreaming (Tell Me)”, som pussig nok også hadde en viss Joe på vokal.

Likevel, liker du referansepunktene her, så bør du absolutt ikke la deg skremme av at Joe Lynn Turner freser mot denne utgivelsen. Ronnie Romero synger fantastisk, Simone Mularoni markerer seg virkelig som en av de sultneste gitaristene i sin generasjon, og låtmaterialet holder et solid nivå.

Overse bandnavnet og hør på musikken istedet - den står godt på egne bein.

Geir Amundsen SUPERLYNX Electric Temple Dark Essence Oslotrioen fortsetter slik vi kjenner dem fra de to første platene, men samtidig er de ikke redde for å utvide sitt psykedeliske landskap en videre ut i drømmeland. Dette er musikk som gjerne blir litt for spacet for meg, men jeg synes Syneperlynx ror det i land med mye catchy stemning og melodier. Skulle man være i tvil snakker vi doom/psykedelia ala tidlig syttitall. Tittelkuttet er ganske så uptempo etter hvert og det grenser nesten til litt kaotisk. Jeg liker veldig godt “Moonbather” som har veldig leken tromming fra Ole Teigen. “Laws Of Nature” er med sin klimprende gitarspilling hva jeg vil kalle lounge psykedelia.

Veldig behagelig.

Favoritten min er nok “Then You Move” med piano og mannlig hovedvokal.

Jeg tenker med ett på Nick Cave her.

Jeg synes Pia Isaksens vokal kan bli litt monoton, men med mannlig vokal kommer det nødvendige avbrekket og balanserer plata. Plata er variert, med likevel ikke sprikende. Men du bør nok ha en viss sans for syttitallet og litt svevende musikk hvis du skal legge ut på reise med Superlynx.

Ronny Østli SUZY QUATRO The Devil In Me Steamhammer Det våres igjen for dronningen av klassisk glamrock, til tross for 70 år på en skinnbuksedraper t bak. ”No Control” fra 2019 anskueliggjorde artisten i revansjesugen posisjon, og ble forarbeidet i spann med sønnen Richard Tuckey, som også er sterkt involvert i årets utgivelse.

Fandenivoldskheten overløper

AN M E LD E L SE R fra ”No Control”, og besnærende titulerte ”The Devil In Me” inviterer til et måtelig variert gjestebud av røff rock’n roll, soul og allmenappellerende melodier, oppført av adekvat band, son leilighetsvis understøttes av blåsere og strykere. Tittelkuttet stiller blant repertoarets bedre representanter for klassisk Quatro-rock, mens popinjiserte ”You Can’t Dream It” og driftige ”I Sold My Soul Today”, pluss en blå piano-bar-snutt i ”In The Dark”, klissent Motown-influerte ”My Heart And Soul” og det heftige negro spirituals-møter-glamrock-og-popnummeret ”Get Outta Jail” ikke bare besørger påkrevd stildeviasjon, men sågar legitimerer Quatros musikalske virke i 2021.

Geir Larzen THE AMENTA Revelator Debemur Morti Til tross for at dette er deres fjerde plate, er denne australske kvartetten er et nytt bekjentskap for meg.

Musikken beskrives som industriell death metal. Her vil jeg gjerne legge til moderne groove, men det vi får servert er absolutt er kaldt. Videolåta “An Epoch Elipsis” åpner plata med krasse gitarriff, hvor Immortal er en nærliggende referanse.

Denne viser også bandets melodiske og industrielle side, og jeg synes den representerer “Revelator” på en god måte. Neste spor “Sere Money” er mer rocka og groovy. Og apropos, det lekes mye med ord her i titler som “Parasight Lost” og “Twined Towers”. Dette var en særdeles hyggelig overraskelse fra down under.

Ronny Østli THE CROWN Royal Destroyer Metal Blade Svenskene har alltid levert mye bra, men helheten har gjort at de for meg blir et nestenband. Det gjelder også på “Royal Destroyer”, som er det ellevte i rekken. Det er fortsatt death/thrash som gjelder i bunnen, samtidig som man finner en del svensk i melodiene.

Det er ikke mulig å utsette noe på “Motordeath”, jada, det er mulig å forestille seg Metallica i åpningen. Ei heller “Scandinavian Satan” og “Full Metal Justice”. Dette er sterkt moshpit materiale. Så har du “Ultra Faust” som er både groovy og melodisk, men like fullt kjapp grind. “Baptized In Violence” kunne like gjerne vært en Napalm Death-låt. Jeg vil også trekke frem melodiske og episke “Glorious Hades”. Groov og tungt. Det skal ikke stå på variasjon, og låtene jeg nevner her er tøffe de, men igjen, helheten gjør dette til nesten.

Ronny Østli

SKIVER THE DEAD DAISIES Holy Ground Steamhammer The Dead Daisies har eksistert siden 2013, men har aldri klart å karre seg opp i folks bevissthet. De nærer masse respekt i musikermiljøene, og blant folk som er mer enn snittet over interessert i musikk, men noe allemannseie har de til gode å bli, til tross for et kobbel av kjente og kjære navn i rekkene, for bandet har snart et like stort familietre som Deep Purple. Sa jeg Deep Purple? Ja, jeg gjorde visst det.

For i denne inkarnasjonen av bandet har et svært så kjent navn funnet veien inn i familien; Glenn Hughes har entret banen som bandets nye vokalist og bassist, og da vet vi hva vi kan vente oss på den fronten ihvertfall. Hughes fyller småpene 70 år i august, men har fortsatt piper som skremmer fanden på flatmark, for pokker som den mannen synger! Det gjør han også på “Holy Ground”, bandets femte utgivelse. Åpningssporet “Holy Ground (Shake The Memory)” levner liten tvil om at bandet mener alvor, for etter et åpningsriff som treffer deg midt i solar plexus, smeller Glenn i gang med sin velkjente stemme, og en tett produksjon, samt tighte gitarer, forbereder oss på ei skive med masse energi. Det fortsetter like tight med “Like No Other (Bassline)”, ei låt som gir Hughes muligheten til strekke litt på fingrene også. Det låter om mulig enda tightere enn åpningssporet, og den funky bassen fra sjefen sjøl sitter som støpt. Med Hughes på bass, og Deen Castronovo på trommer, vet man hva man får; et komp som ikke er redde for å trøkke litt ekstra på gassen.

Deen har vært en av undertegnedes favoritt-trommiser i en årrekke, og han skuffer ikke her heller, selv om musikken ikke inviterer til like mye kreativ musisering som man er vant til fra den kanten, men han gir en lekse i trøkk og groove likevel. Når man så legger på gitarene til Doug Aldrich og David Lowy, har man et ensemble som kan lekse opp med de fleste.

Problemet til The Daisies, er ikke utførelsen. Det har det heller aldri vært. Problemet (om man egentlig kan kalle det et problem) er at de har til gode å lage det riffet eller den melodilinja. Da vi nylig intervjua Deen Castronovo til dette nummeret av NRM, sa han at det ikke er ei dårlig låt på plata. Det har han forsåvidt rett i, for plata er både jevn og bra, men ingen av låtene trekker opp nivået, og man sitter igjen uten et riff eller en melodi som har festa seg i hjernebarken, noe som er synd, for The Dead Daisies har utvilsomt mye å fare med, og har musikere godt over snittet kapable til å både skrive og fremføre bortimot hva som helst, det har de bevist ved flere anledninger. Og det er ikke det at riffene er dårlige, for bevare meg vel, det er tøft! Men jeg savner det ekstra giret på komposisjonene.

Plata har sine lyspunkt, for all del.

De føromnevnte “Holy Ground” og “Like No Other” er knalltøffe låter, det gjelder også “Bustle And Flow” og King´s X-vibben “My Fate”, strålende låter begge to. I tillegg leverer de en beintøff versjon av Humble Pies “30

Days In The Hole”. Vi gir The Dead Daisies muligheten til å overbevise oss med flere gjennomlyttinger. For vi hører gjerne plata flere ganger, til vi får oppleve de live, for det gleder vi oss til!

Joda, og da får vi høre Castronovo på leadvokal igjen også, og det blir stas!

Jan Egil Øverkil THE DOGS Post Mortem Portraits Of Loneliness Drabant Music Nytt år, ny plate fra The Dogs – det niende på rad. Bandet er som vanlig sinte og Kristopher Schau snerrer og glefser inn i mikrofonen på åpningssporet “Who’s Not Doing Great”. Det som er så herlig med The Dogs er at du føler ordene gjennom Kristopher og du føler aggressiviteten i musikken gjennom resten av orkesteret. The Dogs høres mulig enda sintere ut enn de har gjort før, og hvem kan klandre dem med tanke på det året vi nettopp har lagt bak oss, men aldri vil glemme?

For en perfekt måte å starte 2021 på – å få The Dogs til å gi oss en utløsning av sinne, angst og frustrasjon. “Do You Wanna Die” blir en forlengelse av åpningssporet og bekrefter mistanken om at bandet har mye på hjertet denne gangen også. Singelen “The Storm” gir oss en allsangvennlig og ikke minst særdeles konsertvennlig låt som garantert kommer til å bli en schläger fra scenen når den tid kommer. Det som gjør band som The Dogs og GBZ så sinnssykt gode er at midt oppi all den skamløse aggresjonen, så er det melodier som fargelegger og intensifierer musikken.

Så får vi servert en skruball i form av klinelåten “Someone?”. Her viser Kristopher en side av seg selv som man kanskje ikke tidligere ventet fra den kanten, men gjennom The Dogs blir det helt riktig og vakkert. Vi er vel alle på leting etter noen, eller kanskje du er av de heldige som har funnet fram i mørket. Eller kanskje hele låten er ironisk ment?

Midtpartiet byr på mer av det samme fra gjengen, og jeg tar meg selv i å sitte og fundere på hvordan dette blir å se live når den tid kommer.

Kristopher synger knallbra, bandet fyrer på alle sylindre og bandet får rocken til føles løssluppent og lekent.

Her drister jeg meg til å ytre at det kan ha noe med bakgrunnen til Kristopher i band som f. eks Gartnerlosjen og Hurra Torpedo. Alt må da vel ikke være så jævli seriøst, vel?

“Everything Will Be Worse in the Morning” viser bandet fra en mykere side igjen og jeg aner en fremtidig allsanglåt. Nok en gang viser bandet hva som bor i dem og de har utviklet et repertoar som få matcher her til lands. Jeg elsker basslyden som The Dogs har, den i samspill med orgelet (som det er mye av denne gangen) og litt trommer er nok for å drive låtene fram, spe så på med litt gitarlek så blir dette en helt egen sound som ingen andre har. Unikt blir vel ordet jeg leter etter da, og som alle kjenner igjen en AC/DC-låt, så kjenner alle med over middels kjennskap til norsk rock til en The Dogs-låt i løpet av de første tre sekundene. Her må det nevnes at siden forrige skive så

har Tommy Reite (fra blant annet The Cumshots) tatt over på bass for grunnleggende medlem Roar Nilsen.

Skiva rundes av med “Hope This Is a Coma” og det oppsummerer vel det siste året for de fleste av oss…

Glenn Knudsen THE LIMIT Caveman Logic Svart Sonny Vincent fra Testors har skrevet et knippe låter, fått med seg tidligere The Stooges bassist Jimmy Recca, Pentagrams vokalist Bobby Liebling, samt et par av gutta fra portugisiske Dawnrider. Og hvordan låter det?

Jo, egentlig som blandingen skulle tilsi. Klassisk hard rock med innslag av punk, doom og psykedelia. Åpningslåta “Over Rover” får meg til å tenke på første Danzig, mens de to neste sporene, “Black Sea” og “These Days” gir meg assosiasjoner til Painted Doll. Som stor Pentagramfan er man alltid spent på stemmen til aldrende og ikke akkurat helsefreak Bobby Liebling. Og gledelig nok må jeg si jeg synes han synger bedre og mer variert enn jeg har hørt han på lenge. Riktignok med sin sjarm, ordene uttales jo som om det ikke er en tann igjen i munnen, og det er det kanskje ikke heller? Uansett, er dette catchy låter pakket inn i et klassisk lydbilde.

Og ikke minst låter det ærlig. Ikke en supergruppe som skal sko seg på tidens trender dette.

Ronny Østli THE MASTELOTTOS A Romantic’s Guide To King Crimson 7D Media Ekteparet Pat og Deborah Mastelotto jobbet i det skjulte med dette overraskende potente prosjektet, motivert av et ønske om å presentere King Crimson-komposisjoner overfor et publikum uten progressiv rockeinnsikt. Den musikkutøvende gjestelisten leser uvanlig omfangsrik, og besørger divergerende instrumentering av blant annet strykere, blåsere og trekkspill. Pat Mastelotto, én av King Crimsons faste trommeslagere siden 1994, var aldri i tvil om at dennes kone måtte fronte et materiale, som i sannhet danner sirlige, smarte, vakre og detaljsterke elektro-pop-konfigurasjoner av en håndfull klassikere fra progrockens øverste hylle. Arrangementene og Deborah Mastelottos eterisk-intime jazz-lounge-uttrykk har mer til felles med kunstpoputøvere som Tori Amos og PJ Harvey, eller gitte temalåter fra David Lynchs filmunivers, enn de originale innspillingene; hvilket bør være et implisitt hovedpoeng dersom man skal fortolke kanonisert musikk.

Fans av nevnte Amos og Harvey, samt King Crimson, vil finne glede i utgivelsen, som sågar byr på et par eureka-øyeblikk. Særlig vellykket fremtrer ”Two Hands”, opprinnelig fra ”Beat”, hjemsøkende ”Matte Kudasai”, ”Inner Garden”, urovekkende ”Peace”

AN M ELDE L SE R

SKIVER og ”Book Of Saturday”, sistnevnte elevert med harpe. Det er ikke å undres at Robert Fripp viser prosjektet aktelse.

Geir Larzen THE NORSEMAN COMPANY The Coming Of The Chord Perris Records Bak prosjektet The Norseman Company finner vi trommeslager Geir Arne Dale fra Telemark. Etter han takket for seg i Humbucker i 2016, har han gått svanger med tanken, og jobbet med musikk til sitt første soloprosjekt. 5. februar kom resultatet, i form av CDen “The Coming Of The Chord”. (Foreløpig fins plata kun på CD og digitalt, vinylutgave kan ventes i løpet av året). Dale har skrevet all musikk og tekster, bortsett fra bonussporet, “One Step Behind”, der Hallgeir Rustan står for musikken, mens plata er produsert av Rustan i Stargate Studio i Trondheim. Miksing og mastring er gjort av Beau Hill (Ratt, Gary Moore, Alice Cooper, Europe, Winger) i Austin, Texas.

“Here Comes Rock n´ Roll”, proklameres det fra første trofe, noe man ikke kan si seg uenig i, for det er tøft, tungt, og rett i trynet. For den som har vokst opp med klassisk tungrock fra 70- og 80-tallet, vil nok mange nikke anerkjennende til denne plata.

Med elementer fra Rainbow, Iron Maiden og Judas Priest, er det nok til alle. Andresporet, “Master Of The Dark” har en tittel som kan høres ut som ei Dio-låt. Og sannelig gjør ikke selve låta det også. Åge Sten Nilsen (Wig Wam/ Ammunition) gjør en solid prestasjon, og om jeg ikke er helt på jordet, tror jeg han sender noen høflige nikk i retning Ronnie sjøl i måten han presenterer vokalen på.

Dale har med seg et solid knippe musikere og vokalister på plata, og har valgt godt, for det er fint lite å trekke på noe som helst av musikalske prestasjoner. I tillegg har han og produsent Rustan vært flinke å ikke gjøre dette til ei “trommis”-skive, for instrumentet til hovedpersonen ligger høflig på plass i lydbildet, med bra lyd og godt med trøkk. Trønderen Jarl Ivar Andresen har tatt seg av det meste av gitarer og bass, med unntak av “Dirty Nelly”, der Peer Helge “Peer Gynt” Taraldsen gjør god figur, på “Stone In My Show”, og “Since You´ve Been Gone”, der henholdsvis Tor Erik Myhre og Jo Henning Kåsin tar seg av soloene.

Dale har nese for tøffe riff og gode melodier, og med assistanse av Hallgeir Rustan har de fått mye ut av ideene hans. Låter som “Here Comes Rock n´Roll”, “Master Of The Dark”, “Since You´ve Been Gone” og “In This Neighbourhood” er platas sterkeste kort, men helheten er jevnt over bra, så man hører lett hele skiva uten å slippe noen spor. Beau Hills miks og mastring er strålende, og underbygger musikken godt. Et vakkert stykke samarbeid mellom kontinentene der, altså.

“The Coming Of The Chord” er et solid stykke håndverk fra start til mål, og bør absolutt lånes øre.

Jan Egil Øverkil

THE PINK MOON Cosmic Heart Attack Crispin Glover Records

THERION Leviathan Nuclear Blast

Pop -psykedelisk garasjerock er kanskje ikke synonymt med Trondheim, men så bryr ikke herværende kvartett det døyt. Bandet, anført av tidligere Hedge Hog-vokalist Morten Kristiansen, kombinerer svermerisk 60-tallsmelodikk med Detroits protopunkbevegelse, og påminner stedvis et pågående Kula Shaker, eksempelvis i forfriskende ”Runnin’ On Fumes” og ”Le Mysterie Femme Nuit”. ”Cosmic Heart Attack”, trøndernes tredje langspillskive, vinner mye på en svett og balstyrig effektuering, drapert i 60-tallssødme, farfisa-orgel og insisterende komp. Materialet er renskåret konsist, og tillempes et vell av preferanser, inklusive MC5 og The Who, men The Pink Moon har såpass grep om låtskriving og instrumentering at manko på originalt skyts aldri demper begeistringen; finalesporet ”New Beginnings” unntagen, hvor saksofonist Rolf Martin Snustad improviserer over begivenhetsløse riff-flater.

Geir Larzen

Den overambisiøse rockeoperaen “Beloved Antichrist” gikk i glemmeboken for de fleste allerede før den ble utgitt. 3 timer lang, var det de færreste som gadd å gi verket en sjanse. Synd, men det er vel prisen å betale når det kunstneriske tar litt vel overhånd.

“Leviathan” er den rake motsetningen.

Muligens deres mest lettfordøyelige album noensinne. Er dette positivt?

Tja… Låtene er en god blanding av bandets epoker og er ikke veldig ulik “Sitra Ahra”. Gledelig å ha Lori Lewis tilbake med sin sopranvokal. Mats Leven bidrar også på en låt. Det er nok mange som savner vokalkvartetten Leven, Lewis, Katarina Lilja og Snowy Shaw. Sistnevnte bidrar med trommer på deler av platen. Thomas Vikström er fortsatt hovedvokalist.

Han synger råere for hvert album og hans duett med Marko Hietala, “Tuonela” er et av platens høydepunkt.

Det er også gledelig å se at maestro Christoffer Johnsson lar de andre slippe til i låtskrivingen. Bassist Nalle Påhlsson står bak et av platens andre høydepunkt, “Die Wellen der Zeit”.

En fengende vals. Ellers får jeg litt assosiasjoner til soloprosjektene til Tuomas Holopainen når det er som mest keltisk-inspirert og synthbasert.

Platen skal angivelig være den første av 3 deler. Jeg sier dette er en godkjent start. Jeg skulle bare ønske “Beloved Antichrist” også ble fordelt på flere album. Kanskje den ville fått oppmerksomheten den fortjener.

Stig Rune Robertsen

THE PROG COLLECTIVE Worlds On Hold Cleopatra Records Billy Sherwood, bassist i dagens mildt sagt utvannede Ye s-konstellas jon, spenner atter på seg prosjektlederens bukseseler og ser et tredje kapittel av The Prog Collective over målstreken.

Betimelig titulerte ”Worlds On Hold” opererer innen samme sonisk-kompositoriske sfære som debuten fra 2012 og påfølgende ”Epilogue”, hvilket innebærer lettbeint, syntetisk eventyrrock med betydelig 80-tallsballast. Kun albumets første halvdel skilter med nyskrevne låter; resten av tiden fylles med gradsvarierende prosaiske eksegeser av ikonisk stoff, heriblant Peter Gabriels ”Solsbury Hill” (med Roine Stolt på sang og gitar) og Alan Parsons Projects ”Eye In The Sky” (vokalbåret av Joe Lynn Turner, understøttet av Jethro Tull-legendariske Martin Barre). Ris du av trangen til å oppleve plastisk-geriatrisk skjending av ”A Whiter Shade Of Pale” eller ”People Are Strange” har du forresten havnet rett… Et akseptabelt tittelkutt, samt ”Meant To Be” (med Jan Akkerman på gitar) tåler avspilling, mens ”Two Trajectories”, rustet med Geoff Tate og Ron Thal, er en ubeleilig tidskoloritt som etterstreber innpass på Yes’ ”Big Generator”. Låtene som skilter med Sonja Kristina, Steve Hackett, Arjen Lucassen og Steve Hillage imponerer heller ingen. Sherwood burde idømmes å døpe konsortiet The Plastic-Progressive 80s Experience, gitt prosjektets fiffige evne til å få alle involverte til å låte hundre år eldre enn de faktisk er.

Geir Larzen

TODD LA TORRE Rejoice In The Suffering Rat Pak Todd La Torre burde for de fleste være kjent for sitt bidrag med å løfte Queensryche tilbake til å bli et kvalitetsfylt progressivt metalband. Allerede før han tok fatt på denne jobben hadde vokalisten tanker om et soloalbum.

Når Covid-19 inntraff var det dags for å gjøre alvor av planene. Sammen med sin barndomsvenn Craig Blackwell skrev og spilte duoen inn “Rejoice In The Suffering” i løpet av fire måneder.

La Torre spiller selv trommer i tillegg til å synge, mens Blackwell tar seg av strengene. Dette er ikke ment som et album for Queensryche fansen (de er for øvrig godt i gang med ny plate), her har Todd hentet elementer fra det han liker i forskjellige grener av metallen og sydd sammen til en ganske hard og kjapp plate. Både tempoet, råheten, ja til og med hint av growling, vitner om at La Torre og hans kompanjong er tilhengere av thrash og power metal. Overkill er et band som stadig streifer meg når jeg hører plata. Samt soloskivene til Halford, mye grunnet vokalen, men også drivet og massivheten. “Dogmata” er første spor ut og et godt eksempel på det jeg beskriver. Mer Halfordskriking får vi i “Pretenders”, og musikken er

så sinna heavy metal at jeg tenker Exciter. “Hellbound And Down” og Darkened Majesty” er kjappe og tøffe de, men her viser Todd mer variasjon i vokalen og låtene er mer varierte med tyngre melodiske partier.

Neppe uten grunn at sistnevnte ble første singel, med sitt refreng som burde treffe Queensrychefansen i hjertet. Samme fans vil nok like neste spor “Crossroads To Insanity”, samt “Vexed”, som fint kunne vært skrevet til moderbandet. Jeg liker veldig godt det tyngre drivende tittelkuttet, men favoritten blir thrasheren “Vanguards Of The Dawn Wall”. Her er La Torre på kanten til hva han er kapabel til av high pitch vokal. Dette er en variert plate, uten at den spriker. Det er knalltøffe riff og dødpunktene er svært få.

Ronny Østli TRANSATLANTIC The Absolute Universe Inside Out At første Transatlantic-plate på sju år meisles konseptuell og megaloman evner ikke å overraske kjennere av Roine Stolt, Neal Morse, Pete Trewavas og Mike Portnoy.

Medregnet bokssettet utsteder kvartetten tre uensartete versjoner av ”The Absolute Universe”, som gestalter innbyrdes differensiert instrumentering.

Man påregner imidlertid at supergrupperingens kjernetilhengere går for dobbeltdekkeren, gitt epitetet ”Forevermore”, med Stolt som kurator (Morse har hovedansvar for ”The Breathe Of Life”). I tone og tenkning påminner skiva delvis glimrende ”The Whirlwind” av 2009, på godt og vondt.

Gledelige er det at ”The Absolute Universe” borger for Transatlantics desidert mest gitarholdige utgivelse; Roine Stolts inspirerte vesen er allestedsnærværende.

Videre fører prosjektet et knippe enkeltkomposisjoner som reiser på første klasse med samtidens progressive tog, især blomsterkongelige ”The Darkness In The Light”, armert med praktfulle gitarsoli, vaudeville-rampete og poengterte ”Bully”, samt baktunge ”Looking For The Light”, lakoniske ”Owl Howl” og symfoniske ”The Greatest Story Never Ends”. Sistnevnte fører sømmelig og berusende a cappella-sekvens, etter mal av klassisk Gentle Giant-polyfoni. Det ganske repertoar presenteres sømløst, er forbilledlig oppført, men det spørs om ikke graden av selvpastisj og opplagte løsninger veier i overkant tungt denne gang. Ikke nødvendigvis betraktet med progressive briller hadde jeg ønsket et album som avstedkom flere øyeblikk av bardus overrumpling.

Strukturelt faller materialet litt for nært den domenedefinerte trestammen, og i så måte rammes plateforekomster av fortrøstningsfullt føleri spesielt hardt, uten at det foreligger grunn til å henge med geipen. Fans av bandets forutgående arbeider er dømt å finne glede i flere av årets låter, som vedholdende eleveres av frapperende spill og smarte arrangementer.

Geir Larzen

AN M E LD E L SE R TRETTIOÅRIGA KRIGET Till Horisonten Krigssång Svensk progg, en særnasjonal benevnelse som ofte overstyrer musikalske parametere, kjenner så visst ingen alder idet eksakt samme mannskap som tilvirket Trettioåriga Krigets klassiske album i perioden 1974 til 1981 vedblir å spenne kreative muskler.

Faktisk danner ”Till Horisonten” femte post i trettiårskrigernes albumdiskografi siden den vellykkete gjenforeningen av 2004, og selv om de store overraskelsene glimrer med sitt fravær stiger kvintetten rakrygget inn i angjeldende dekade. ”In Memoriam” slår an tonen, som relativt individualisert rockenummer med hardbarket bunn og progressive stilfigurer. ”Tidigt” bibringer mørkt, ettertenksomt intermesso, før ”Staden”, albumets senit, trer frem som et stykke karakterfast kjellerrock anvist symfonisk ferniss, sterke melodilinjer og smidige omkalfatringer. Andre forbilledlige låtforekomster teller avmålte ”Til En Vänn”, dramaturgiske ”Vägen Till Horisonten” og presserende ”Brevet”.

En særdeles sjarmerende trettiårskrig raser videre, til glede for fans i alle aldersgrupper.

Geir Larzen TRIBULATION Where The Gloom Becomes Sound Century Media Min første tanke er at de svenske grammyvinnerne låter mer voksent på deres femte plate.

Selvsagt har nok mer fartstid sitt å si på materialet, men den største grunnen er nok at plata i hovedsak er komponert av gitarist Jonathan Hultén. Melodiene er der, men sitter lenger inne denne gangen. På en måte kan en si det ikke låter så naivt lenger. Singelen “Hour Of The Wolf” er rimelig umiddelbar, det samme kan sies om “Leviathans”.

“Dirge Of A Dying Soul” er en låt som tok litt tid, men når den virkelig kom krypende innunder huden er den blitt min favoritt i skrivende stund. Det nydelige pianostykket “Lethe” må nevnes, det samme må den dooma, men likevel rocka “Inanna”. Dette er en bra plate jeg tror vil ha lang holdbarhet.

Ronny Østli TROPE Eleutheromania Golden Robot Records C a l i f o r n i a kvartetten vil i det følgende tretne totalt på berettiget sammenligningskritikk kontra Tool.

Heldigvis bærer Trope kimene til større autonomi. Enn så lenge skriver og oppfører bandet musikk godt over gjennomsnittet, i vaker av alternativ 90-tallsrock og mørk progressivitet. ”Lambs” danner pikant velkomstdrink

SKIVER av presisjonsdrevne, sirkulære mollostinater, gravitetiske sanglinjer og sirlig polyrytmikk, helt etter Toolmanualen, men allerede i neste spor, ”Seasons Change”, implementeres Tropes alternative pop- legning, et sted mellom A Perfect Circle og Evanescence; sistnevnte analogi understøttes av Diana Studenbergs vakre sonoritet, som ikke ligger direkte i klinsj med Amy Lee. Temposterke ”Breach” og ”Privateer” burde appellere til fans av Halestorm og Stone Temple Pilots, men bandet utlever sitt potensial først og fremst i progressive, melodiaksentuerte ritt. Jeg begriper hvorfor produsentveteraner Mike Fraser og David Bottrill halte bandet i studio. Trope er det lov å danne seg forventninger til.

Geir Larzen TUSMØRKE Nordisk Krim Karisma Records Jessda – det er så visst på tide å legge bort de halvveis vellykkede ’barneplatene’ og ønske Tusmørke velkommen tilbake dit de gjør seg best; mørk, progressiv rock med sterke folk-elementer, for voksne.

Dreiningen kunne vel knapt ha vært skarpere, det er ganske så brutalt og grafisk beskrivende lyrikken er denne gang, under tittelens angitte konsept.

Jeg undres litt over at det likevel velges å holde brorparten av tekstene på engelsk, men ok. Det skildres ganske så groteske hendelser fra gammelt av, og musikkens mørke stemning passer udmerket i så måte. Enkelte stråmannsarkitekter har hevdet at min tidligere beskrivelse av bandets musikk som ’Peter Pan-rock’ har vært ment som respektløs harsellas; dette er selvsagt ikke rett – det har vært ment i lys av hvordan jeg i alle år med kjærlighet i skråstemmen har omtalt Jethro Tull, og akkurat den referansen er ikke til å komme unna, ikke minst grunnet klangen i Benediktators stemme. Om en videre bytter om bass og fløyte i lydbildets hierarki og samtidig sender en pose varme tanker til såvel Gentle Giant og Junipher Greene som Hawkwind og Barretts Floyd, er en neiggu ikke så langt unna totalt fravær av lys, audielt ’sett’. Her og der tar kanskje det psykedeliske en smule overhånd, og noen spor gjøres noe unødvendig lange – en kan i så måte spørre seg hvorvidt det hadde vært formålstjenelig å koke totalen ned til én disk. Låtene er jevnt over både velskrevne, iørefallende, kreativt sterke og generelt gode nok, men her og der kunne altså litt frisering trolig gjort seg for å fremme låtenes reine framdrift. ”Nordisk Krim” er uansett en ganske så variert, god og ikke minst jevn affære, og jeg ser egentlig ikke noe stort poeng i å skulle gå i detalj rundt de enkelte låtene, det hører du like godt sjøl. Om det så pirrer besnærende på utsatte steders nysgjerrighet av denne lille forsøksvise beskrivelse; ikke nøl med å kjøpe denne skiva. Kjøpe, ja – ikke strømme eller laste ned.

Wilfred Fruke

UTBYRD Varskrik Petrichor Kvintetten fra Bodø ga ut dette albumet på egenhånd for tre år siden, men da kun digitalt.

Musikalsk er vi i landskapet Solefald, symfonisk Emperor og den hardere siden av eksperimentelt Enslaved. Carach Angren er også en fin referanse, da nettopp Clemens Wijers bidrar med det orkestrale. For egen del er dette en plate jeg sliter litt med å holde interessen oppe hele veien, men “Dauing” fremstår som min favoritt. Om ikke jeg finner den røde tråden i dette er det absolutt godt håndverk som fortjener en fysisk utgivelse. Petrichor sørger for at vi får både vinyl og cd.

Ronny Østli UTMARKEN Svåra År Utmarken Impertinent nok har ikke Mathias Gyllengahm tatt notis av undertegnedes reservasjoner i tilknytning til ypperlige ”Förfallstid” fra 2017 – ungdommen nå til dags… Med ”Svåra År” inviteres ytterligere metalldoktrinære incitamenter til skrivestua, hvilket sporadisk bringer bandet i reell fare for å klinge som et hvilket som helst av dagens folkmetallensembler.

Gyllengahm holder heldigvis bedre grep om låtskriving og melodikk enn sine kontemporære kolleger, men jeg hadde snarere sett svenskene videreutvikle folkrockmusikalsk uttrykksdivergens fremfor å etterstrebe renommé som Nordens Manowar eller Helloween med fele.

Der ”Förfallstid” eide meg fra første sekund, gitt platas glimrende omgang med tidløs tristesse og dynamikk, faller jeg mindre for årets powermetalliske festgehalt. Gyllengahm synger fortsatt med massiv patos, og produksjonen er strøken, men musikalsk vinner for mange metallklisjéer innpass.

Platas folkloristiske ostinater, derimot – båret av fele, elektriske gitarer og massivt klaviatur – pennes like fremragende som sist, eksemplifisert ved ”Hedningablod” og ”Livets Stav”. Nevnte snutter, samt forbasket fengende ”Älgtid, Björntid, Vargtid” og det katedralrøslige høydepunktet ”Nordaland”, veier kompositorisk tyngst i det samlede utlegget, og sementerer et album i kvalitativ mellomposisjonering av 2016-debuten og ”Förfallstid”.

Geir Larzen VALDAUDR Drapsdalen Soulseller Dette er materiale som egentlig var ment å være det tredje albumet til Cobolt 60. Da Mr. Hustler forlot duoen

for et par år tilbake, etter halve skiva var skrevet, fikk Død med seg Vald og navnet ble endret til en sammenslåing av nettopp Vald og Død. Dette er langt mer black metal enn gamlebandet, og man dras både stemning- og lydmessig tilbake til 90-tallet. Spesielt liker jeg trommelyden som låter akustisk og ekte. Disse klaskes for øvrig av Rune Nesse. “Livet Skulle Vaert Brent” åpner kjapt og brutalt. Og selv om man hører det er et svartere utrykk hører jeg fortsatt det thrasha groovet og riffingen fra Cobolt 60.

Det er ikke feil å tenke Darkthrone og Mayhem på tidlig 90-tallet. Riktignok et Darkthrone uten iskald lyd. “Du Vantro Og Vrange Slekt” har en åpning som selvsagt drar tankene mot sistnevnte.

Jeg vil tro det er en hyllest. I likhet med “Evig Langt Inn i Tiden” er dette låter med melodiske stemningspartier og kanskje favorittene mine på skiva.

“Trass Og Vrede” er en annen favoritt med sitt kalde hovedriff. “Den Evige Ild” er en thrasher som fint hadde passet på en Cobolt 60 skive. Nevnes bør også “Kom, Bestig Våre Fjell” som starter akustisk og er litt trolsk og med sine cleanvokal partier får meg til å tenke på Ulver. En særdeles god start på 2021 med tanke på norsk black metal dette.

Ronny Østli VESTINDIEN Null Dark Essence Oppkalt etter det siste kjente bordellet i Bergen, var Vestindien for et tiår siden et aktivt band i byen med sin blanding av hardcore og heavy metal.

Det ble med en ep, før bandet ga seg, gjenoppsto fra de døde og nå serverer oss sitt debut album. Hardcore og heavy metal ligger og lurer i bunnen, men det er like mye gammel black metal og mer utsvevende ting.

Kvelertak og Darkthrone kan være fine referanser. Kanskje ikke at de ligner, men det er noe med råheten og det kompromissløse. Jeg vil også si en polert utgave av Devil Master.

Men det igjen sier bare hvor upolert Devil Master er. “Berenberg” er en stor favoritt, som jeg vil si låter som om Amebix skulle spille heavy metal. “Meldrøye” drar tankene i retning Bathorys “Under The Sign…”.

Tittelkuttet er i sin tur tung, groovy og mer drømmende. Og sånn kan jeg fortsette. Det er mørkt og desperat og en særdeles god debut.

Ronny Østli VOLA Witness Mascot For folk som liker en dæsj Meshuggah i sin progressive metall, dansksvenske Vola - dog i langt mindre aggressiv form som vist i åpneren og singel “Straight Lines”. Man blir nok neppe arrestert for å sende noen tanker i retning våre egne Leprous heller ved gjennomlytt tipper jeg, og da er landet nogenlunde plassert. For meg personlig blir dette

AN M ELDE L SE R

SKIVER fryktelig kjedelig i lengden, selv om det så absolutt er et drivende dyktig band som vet hva de driver med men i motsetning til nettopp Leprous mangler det nok en smule på selve komponeringsdelen. Man kan lett bli imponert over trakteringen av instrumenter mens man hører på Vola, men når det ikke er én melodistrofe eller parti som henger igjen etter lytting er dette problematisk. Selv etter tre lyttinger fra start til slutt sliter jeg med å huske hvilke titler som hører til hvilke sanger, og det er ikke vanligvis et problem jeg har da det ofte er noe jeg klarer å henge meg fast ved. En slags flinkismetallversjon av heismusikk om du vil. Jeg tipper dog fans av bandet, og de er det en del av ifølge både Spotify og Facebook, vil si seg meget fornøyde med “Witness” og du skal heller ikke se bort ifra at dette er vesentlig fetere i konsertform (hva nå enn det var igjen) enn på plate.

Sven O. Skulbørstad VREID Wild North West Season Of Mist Vreid er en hardtarbeidende gjeng man stadig ser på festivalplakatene.

På plate treffer de meg mer med enkeltlåter enn skivene i sin helhet.

Da åpningslåta “Wild North West” ble sluppet som singel slo den meg umiddelbart som en kul låt. Dernest fikk jeg en link fra selskapet som vitnet om at koronaen ikke har tatt livsgnisten fra sognekvartetten. Hele plata er filmatisert og handling og musikk går hånd i hanske. Dette er en knallfet kombinasjon og man opplever stemningen i filmen gjennom låtene og vice versa. Litt usikker på om dette i seg selv gjør den høye karakteren, men jeg har hørt på skiva uten å se, eller tenke på filmen, og låtene står seg godt alene. Tittelkuttet er nevnt.

Den småthrasha “Shadows Of Aurora”, den sære rockelåta “Dazed And Reduced” og kjappe og rett i trynet “Spikes Of God” er andre favoritter.

“Into The Mountains” slo meg som veldig Windir, noes om kanskje faller seg naturlig da det viser seg den inneholder et pianoparti med selveste Valfar, som bassist Hvall fant da han gikk gjennom gamle opptak.

Melodiøst og stemningsfullt. Plata er veldig variert, noe som ikke er ulikt Vreid. Men selv om denne kanskje utvider den horisonten enda et hakk føler jeg likevel det er en rød tråd i det hele.

Ronny Østli W.E.T. Retransmission Frontiers Den svenskamerik anske supergruppa med Erik Mårtensson (Eclipse, Nordic Union) og Jeff Scott Soto (Talisman, Sons Of Apollo, Journey) i spissen er tilbake med sitt fjerde album, og etter tre innertiere ligger forventningslista høyt for fans av bandets melodiøse rock. Bandets

tredje hovedperson, Robert Säll fra Work Of Art, har nærmest trukket seg tilbake fra musikken det siste året og har ikke bidratt stort på verken komponering eller innspilling, men låtene på “Retransmission” oser først av fremst av Erik Mårtenssons særpreg. Vi har stilt oss spørsmålet i flere år, og må spørre igjen; Skal den gullgruva hans aldri gå tom?!

Det åpner fantastisk med “Big Boys Don’t Cry”, en slags duett mellom Mårtensson og Soto a la tidligere skivers “Watch The Fire” og “Learn To Live Again”, og tonen er satt for de neste 42 minuttene. Det er sylskarpe gitarriff, det er koringer, og det er først og fremst sykt fengende refrenger som driller seg fast i øregangene mens du kauker med av full hals mens du ligger på gulvet og spiller luftgitar av hjertens lyst. Det er nærmest umulig å dra frem ett høydepunkt foran andre, men åpningstrioen er fantastisk.

Andrelåta “The Moment Of Truth” innehar en av de beste gitarsoloene noengang fra Magnus Henriksson, og kan minne om en 80-talls Ozzy-låt a la “Shot In The Dark”. Tredjelåta “The Call Of The Wild” (den tittelen har du brukt før i Eclipse-sammenheng, Erik!) har en særs smakfull bruk av koringer på versene før nok et refreng på størrelse med Finnmark. En aldri så liten autopilotstrekning midtveis med låter som likevel er bedre enn 99% annet i sjangeren før innspurten med trumfessene “You Better Believe It” og steintøffe “How Do I Know”, som muligens er undertegnedes favoritt just nu. (Det er verdt å nevne at bandets faste live-bassist Andreas Passmark for første gang har fått lov til å bli med i studio, selv om det ikke akkurat setter sitt tydelige preg på sluttresultatet.)

W.E.T. fortsetter å gjøre absolutt alt riktig (bortsett fra bandnavnet!), og dette er allerede en soleklar favoritt til Årets Album. Blant mine høyeste ønsker for 2021 er W.E.T.-konsert på Rockefeller foran 1200 elleville fans – det har både de og vi fortjent nå.

Geir Amundsen WHEEL Resident Human OMN Man kan saktens predikere hvor mange rockeentiteter som akkurat nu skriver på Covid-19-relater te konseptplater. Selv om ”Resident Human”, engelsk-finske Wheels andre langspillskive, ikke gestalter narratologisk tråd danner pandemien utgivelsens tematiske overbygg. Og det funker rimelig godt gitt bandets musikalske idiom av høstlig, post-progressiv rock, som er luftig, monden, melodiøs og delikat presentert, hvis stilistiske analogier spinnes i retning Porcupine Tree og Riverside, samt en håndfull ærverdige 1990-tallsutøvere med skumrende, metallisk dragning. Tolv minutter lange ”Dissipating” fungerer ypperlig som auditivt visittkort, og blir umulig å tangere på et album med mange flatterende ansporinger, uten tilstrekkelig særdrag eller kompositorisk forløsningsforse.

Geir Larzen

WIG WAM Never Say Die Frontiers

WITHERFALL Curse of Autumn Century Media

Hardrockerne i Wig Wam dro hver til sitt i 2012, etter å ha gitt ut “Wall Street” nærmest kun for å fullføre platekontrakten.

Gutta hadde sklidd fra hverandre etter år med et vanvittig høyt tempo, og resultatet ble kanskje deretter. I 2020 var tonen en annen, og de følte at tiden var moden for å finne fram gamle kunster.

Resultatet var å høre 22. januar, da skiva “Never Say Die” så dagens lys.

Ikke bare har forholdet mellom medlemmene modnet, det har også musikken, for det er et mer voksent Wig Wam vi hører. Og tyngre. Etter en intro som passende nok heter “The Second Crusade”, trøkker bandet til med et blytungt riff i velkjent Trond Holter-stil i tittelkuttet “Never Say Die”.

Det viser seg raskt at mye av humoren bandet benyttet seg av på sitt første korstog har blitt tonet ned betraktelig, noe ihvertfall undertegnede er veldig fornøyd med. Denne låta er umiskjennelig Wig Wam allerede fra starten, men tyngre, som tidligere nevnt. Den følges av “Hypnotized”, der introen minner om Whitesnake av god gammel årgang, både på gitarog vokalsiden, før nok et monsterriff treffer deg rett i panna. Det er et friskt og spenstig Wig Wam vi møter i 2021, og jeg liker det! Hele grunnstammen i bandet låter tungt og tight, og Åge Sten Nilsen har modnet i stemmen, men beholdt trøkket. Åges første bidrag som solokomponist på plata er låta “Kilimanjaro” (Hva er det med fraseringa i ordet Kilimanjaro som er så jævla tøft?), som kan minne om Jon Bon Jovi i “Blaze Of Glory”-drakt, altså et snev eller to av countryrock, før bassist Bernt Jansen kommer med sitt første bidrag i form av “Where Does It Hurt”, der blyloddene er tilbake i lydbildet. “Northbound” er en instrumental signert Trond Holter, en melodisk sak med høflige nikk i retning Irland og Gary Moore. “Hard Love” viser Sten Nilsens evne til å lage tunge riff, og sannelig lukter det Dream Police av det også.

Jeg er en sucker for gode ballader, og Jansens “Silver Linings” treffer meg akkurat på de rette plassene.

Tung og seig, med et refreng som legger seg på øret allerede ved første gjennomlytting. Låta er uten tvil et strålende punktum for bandets første utgivelse på nærmere ni år.

“Never Say Die” er ei plate som viser at Wig Wam har hatt godt av en pause, for dette lukter det svidd av.

Jan Egil Øverkil

Alt på denne plata har blitt gjort før, det betyr likevel ikke at det ikke er verdt å låne øre til Witherfall, i alle fall ikke hvis du synes at episk power metal, med progressive innfall, er noe av det bedre verden har å by på. På “Curse of Autumn” får du litt av hele sjangerens spekter. Her er det melodiøse og sarte låter, som “The River”, det er lange episke låter med stor indre dynamikk, som “...and They All Blew Away”.

Det er allsangsvennlige refrenger, som “The Tempest” eller “The Last Scar” og vi har et par med skikkelig rockefot, nevnte “The Tempest” og åpningssporet “Deliver Us Into the Arms of Eternal Silence”. Band som Witherfall finnes det mange av, og det er lite som skiller dem fra mengden.

Låtmaterialet er godt skrevet, vokalen er teatralsk og spennende. Alt jeg vil ha fra sjangeren er her, og i rikt monn.

Ingar Høgstedt XEPER Ad Numen Satanae Soulseller Dette bandet startet sin karriere i Italia, men er vel per i dag basert i Norge.

Gitarist Guh.lu er bassist i Gorgoroth, og trommene på plata spilt av V. Eindride fra Whoredom Rife. Før jeg visste at Blasphemer gjester på skiva, tenkte jeg at mye her minner om Mayhem fra hans periode og at han må ha vært en stor inspirasjon. Blander man den stilen med litt gammel Burzumstemning så føler jeg man aner litt i hvilket musikalsk landskap vi skal besøke. Dette er bandets tredje plate og med de referansene er det selvfølgelig mye musikk å fordøye.

Samtidig er strukturen litt enklere enn hos Mayhem, samt at det er mye kald stemning. Jeg liker godt den nesten rocka “Riding The Spiral Of Lilith” og stemningspartiet mot slutten.

Den kjappe “Of Purity And Death” er en annen favoritt. Denne er et kaldt gufs fra nittitallet, riktignok med positivt fortegn. Tørr og fin autentisk trommelyd er det også, og mye fett gitarspill. Det rolige og stemningsfulle tittelkuttet avslutter som prikken over i-en på en variert og fet skive fra norsk/italienske Xeper.

Ronny Østli

norwayrock.net

NRM 1-2021

87