NORWAY ROCK MAGAZINE #102
Pandemi-apati
P.O. Box 1070, NO-7446 Trondheim magazine@norwayrock.net norwayrock.net facebook.com/NorwayRockMagazine @norwayrockmagazine ISSN: 1890-5838 UTGIS AV Rockpartner Publishing AS Postboks 100 Heimdal, NO-7473 Trondheim nrm@rockpartner.no ANSVARLIG UTGIVER Morten Dahl ANSVARLIG REDAKTØR Geir Venom Larzen venom@norwayrock.net WEB OG LIVEANMELDELSER Geir Amundsen geir.amundsen@norwayrock.net FOTOANSVARLIG Anne-Marie Forker anne-marie@norwayrock.net
Må man få gratulere menneskeheten, som legger bak seg et år med pandemiske restriksjoner og eksistensiell unntakstilstand, mens den belager seg på at også forestående festivalsommer kvelver overende i utedasskomposten. Det går ikke å argumentere mot dødelighetsstatistikk eller psykososiale skadevirkninger av nedstengte samfunn, men gitte medlemmer av menneskeslekten evner å sette inn kreative høygir da døgnet synes ekspandert. At filosof og sosialantropolog Thomas Hylland Eriksen anviser alle nasjoners unike anledning til å redefinere seg selv – blant annet ved å reforhandle begrepsinnholdet av ordet arbeid – uten reflektert respons fra norske myndigheter, får så være; tradisjonen tro forløper minst hundre år innen en filosofisk god tanke slår pragmatisk rot. Covid-19 åpner for tid til lek i kunstnerisk øyemed – mal et bilde, skriv et dikt, lag et surrealistisk brettspill, strikk en skigardsvarmer, form kompromitterende skulpturer av deg selv og hold suspekt natteutstilling i naboens hage. Eller som John Cleeses vidunderlige Basil Fawlty-karakter sier: Design cathedrals or compose a violin concerto… Det er ikke nødvendigvis resultatet som teller. Nedskalerte samfunn har definitivt ikke stagget flommen av musikkutgivelser, hvor det kvalitative vedblir å krympe i takt med potensert kvantitet, men i det minste gjøres noe annet enn å stirre i veggen og prokrastinere vask av tissen på fjerde døgnet. Det er lite som koster mer krefter enn å gjøre ingenting. Apropos, det er like lite som fortoner seg verre enn miserabel heavy metal. Forleden morgen var jeg ute og kjørte bil med en kompis, til den gruoppvekkende lyden av tyske Tyrants andrealbum, fra 1985. Om du trodde Anvil eller Keel fremsto passe tilbakestående, lån øre til ”Fight For Your Life”-albumet og især hundegården i krampe, kalt ”Metal Rules”. Så morsom synes jeg denne er at jeg står i fare for å påbegynne Tyrant-samling – noe må man jo ta seg til når man nektes å gå på pub og konserter. Geir Venom Larzen
BIDRAGSYTERE Tekst: Sven Olav Skulbørstad, Jan Egil Øverkil, Bjørn David Dolmen, Ronny Østli, Glenn Knudsen, Stig Myre, Geir Amundsen og Anne-Marie Forker. Foto: Anne-Marie Forker DESIGN Anne-Marie Forker og Geir Venom Larzen FORSIDE Lukather and Williams - Foto: Alex Solca ANNONSERING Ønsker du å annonsere i NRM? Ta kontakt på: annonser@norwayrock.net ABONNEMENT Send mail til: abonnement@norwayrock.net 1 år – 6 utgaver: Euro 19 http://norwayrock.net/abonnement/ NESTE NUMMER I salg fra april 2021
FÅ DET DIGITALE MAGASINET
6 nummer
Euro 19,https://issuu.com/store/publishers/rockpartnerpublishing/subscribe abonnement@norwayrock.net
SPAR EURO 5
INNHOLD
06
24
13
04
34
38 58
04 Transatlantic 06 The Dead Daisies 10 Steven Wilson 13 Michael Schenker Group 16 The Mastelottos 18 Caligonaut 21 Liquid Tension Experiment 24 Steve Lukather 28 Joseph Williams 31 Wig Wam 34 Smith / Kotzen 38 The Dogs 40 Ricky Warwick 42 Mark Kelly 46 Todd La Torre 48 Anneke van Giersbergen 51 Sunstorm 54 David Ellefson 56 The Norseman Company 58 Accept 60 Jon Anderson 62 Murder Maids 64 Windir 66 Veil of Secrets 68 Jason Bieler 71 TNT - Steinar Eikum 73 Skiver
mitraljøsekjeft med selvinnsikt Noen ganger kan det oppleves som urettferdig at enkelte er i toppsjiktet på flere ting samtidig. Deen Castronovo er en av de som stilte langt fram i talentkøen på både trommer og vokal. Mange kjenner ham kanskje best som trommis i Bad English eller Journey, mens andre kanskje ikke la merke til ham før han gikk på århundrets smell i 2015. Nå er han tilbake igjen, og vokter trommekrakken i The Dead Daisies, som kom med sin femte skive i januar, nå med Glenn Hughes ved mikrofonen. Vi tok en prat med mitraljøsekjeften på telefon fra California. Riktignok etter å ha møtt stengte telefonlinjer til den første avtalen, men på neste forsøk, da var han i gang! (To uker etter at dette intervjuet ble gjort kom meldingen om at Deen Castronovo hadde forlatt bandet av ”personlige helsemessige årsaker” og blitt erstattet av Ozzy/ Sabbath-trommis Tommy Clufetos. Hva var det egentilig du sa til Deen, Jan Egil?!) TEKST: JAN EGIL ØVERKIL FOTO: FIAZ FARELLY
- Hei, Deen, endelig fikk vi tak i deg! - Gooood morgen! Endelig ringer du! Hvordan har du det?? Beklager så mye at du ikke kom igjennom sist, men nå er jeg her!! HAHAHAHAHAHAHAHA! - Jeg aner ikke hva som skjedde. Jeg tror jeg må ha forsøkt å ringe 20 ganger, men kom ikke igjennom. Beklager så mye! - Jeg aner ikke, mann! Telefonen var på, og jeg ventet og ventet, men ingenting skjedde. Det kan ha vært på grunn av alle brannene vi har her, de holder på å sette opp telefonnettet igjen her, det kan være derfor. Det har vært telefonproblemer her i sikkert tre måneder. - Dere har jo de jævla brannene hvert eneste år. - Ja, det er ille. I år er de nærmere mitt hjemsted, Salem, enn noensinne. Min mors hjem brant ned til grunnen, så det ble ille for oss i 6
NRM 1-2021
år. Men vi er her fortsatt, vi er i live, og jeg tok Covid-testen i går, den var negativ, så jeg er på topp! - Såpass? Har du vært syk? - Vet du, jeg følte meg litt pjusk, og fikk noen symptomer, så jeg kjørte ned på teststasjonen og ble testet, og var heldigvis negativ. Det er sikkert bare en mild influensa, men jeg tok ingen sjanser. Ikke denne gangen. - Det er fint å høre at du er i form, og at du er i gang igjen. - Åja! Livet er herlig for tida, jeg er tilbake, har godt driv, og The Dead Daisies er i full vigør. Vi er ferdige med plata, så nå er det videoinnspillinger, intervjuer og fullt kjør! Vi gjør så godt vi kan i denne situasjonen, for vi er først og fremst et liveband, ikke sant. Å ikke spille live for oss er veldig vanskelig, så da får vi gjøre det vi kan for å holde hjulene i gang, som er å bruke sosiale medier, og prate med folk som deg. Uten dere er vi sjanseløse. Uten musikkjournalister ville vi være døde og begravet for lenge siden. Vi er takknemlige som pokker, eller; jeg kan ikke snakke for resten av bandet, men jeg er evig takknemlig for hver en norwayrock.net
journalist som ringer. Så takk til dere, folkens! - Så hyggelig! The Dead Daisies er, sånn som jeg ser dere i hvert fall, et musikernes band. Eller for den del, den musikkinteressertes band. Dere har aldri blitt et band som når ut til den gjengse mann i gata. - Nettopp. Og mye av grunnen til det tror jeg har med hvordan musikkindustrien fungerer for tida. I hvert fall her i USA, der de fleste har hørt om bandmedlemmene, men ingen har hørt om bandet. Mye av grunnen er nok at radiostasjonene ikke spiller musikken vår, der er det jo nesten bare hip hop og pop, det er ikke plass til klassisk rock´n roll lengre. Da har vi dere å takke igjen for at dere pusher oss fram i bladene, så folk blir bevisste på at det finnes et fantastisk band der ute som de ikke har hørt enda. - Nå har vi vært i musikalsk husarrest i flere måneder. Hvordan har det påvirket deg? - Å fytti grisen, det er snart halvannet år for meg. Siste gig med The Dead Daisies var i desember 2018, etter det har vi ikke gjort noen konserter. Vi skulle begynne å lage den nye plata, men så bestemte John (Corabi) og Marco (Mendoza) seg for å slutte, så da var det tilbake til tegnebrettet for å finne en ny vokalist og bassist. Vi hadde noen auditions, men takk Gud for at vi kom over Glenn (Hughes), for herregud, det er Glenn fucking Hughes! Jeg vet ikke om du har hørt plata, men den er enorm, kompis! - Joda, jeg har hørt den, og det sparker rompe fra start til mål, ingen tvil om det! - Nei, ikke sant!! HAHAHAHA. Normalt sett er det alltid ei låt eller to på nesten enhver skive som ikke holder mål, men ikke på denne skiva. Alvorlig talt; det er ikke ei eneste låt på denne plata jeg ikke liker! Favoritten min, for å hente fram ei spesifikk låt, er utvilsomt «Like No Other». Den har den umiskjennelige Glenn Hughes-vokalen, og den umiskjennelige Glenn Hughes-grooven, du vet, noen har det lille ekstra, og det har faen meg Glenn. Å spille med ham er så uanstrengt som du kan få det. Han er et godstog, HAHAHA! - Det kan jeg godt forstå. Jeg har vokst opp med Deep Purple, og allerede da, ta for eksempel California Jam i 1974, for en stemme! Og han synger enda bedre i dag! - Ja, for pokker! Det er akkurat det jeg sier også! På mange måter synger han bedre i dag enn den gang, det er helt vilt! Han nærmer seg 70, og synger ræva av de aller fleste. Den rekkevidden han har er utenomjordisk! Mer Glenn i monitor, PRÆHÆHÆ! - Men i den forbindelse. Vi vet jo at Glenn kan synge, men du er jo også godt kjent for å kunne løfte ei låt vokalmessig. Hvorfor synger ikke du mer enn du gjør? - Jeg korer jo på plata, og det syns jeg er helt greit, for når du har Glenn Hughes i bandet, da behøver du ingen andre. Men vi synger en duett
norwayrock.net
på plata, i det minste; «30 Days In The Hole» (Humble Pie), noe jeg anser som en ære. Sånn ser jeg faktisk på det; det er en ære å synge med den mannen. Vi møttes i LA for å øve for et par måneder siden, for vi hadde fortsatt ikke spilt sammen som band, ikke sant. Vi hadde jo gjort skiva, men det er ikke det samme som å stå i samme rom og spille sammen, og jeg ble slengt i veggen, for mannen har perfect pitch, å kore med han som vokalist er like uanstrengt som å holde grooven med han. Helt vanvittig. HELT vanvittig! Vi klikker så vanvittig bra vokalt at jeg har ikke vært borti maken. - Strålende! Men rent personlig kunne jeg tenkt meg å høre deg synge lead også. Kommer det til å skje på konsertene? - Å ja, visst pokker! Glenn kommer til å synge 12-14 låter på hver konsert, vi skal igjennom de nye Daisies-låtene, i tillegg til Deep Purple-låter fra epoken hans, så jeg skal synge noen av Corabi- og Jon Stevens-låtene blant annet, det skal bli så kult, du aner ikke! - Det høres knallbra ut! - Det syns jeg også! Jeg er verken John Corabi eller Jon Stevens, men jeg skal gjøre mitt beste å gjøre ære både på de gutta, og på låtene. De synger i et lavere register enn jeg er vant med, så jeg må jobbe endel med den biten. Da jeg prata med Glenn om det forklarte jeg at det var enkelte partier jeg syntes var vanskelige å synge i deres register, men han sa jeg bare skulle synge det slik jeg føler passer, så jeg svarte bare «vel, ok da, sir!» HAHAHA! Jeg digger ham som bassist og vokalist, men jeg simpelthen elsker den mannen. Han har verdens største hjerte, og sjelen hans, den er gammel. Han har en eldgammel sjel. Han er vis, mann! Vi har mye til felles, han har vært gjennom mye av det samme som jeg har, så vi fant en samhørighet der også, ikke bare i musikken. - Så bra. Det er alltid godt å finne noen man føler tilhørighet med. Det ser ut som at dere satser på et bedre år i 2021, for det har kommet noen konsertdatoer, også i Norge. Det er ganske spenstig å satse på konserter tidlig neste år. Hva tror du; blir det noe av, eller blir de flyttet? - Uff, det er så vanskelig å forutse. Vi krysser fingrene for at det blir mulig å dra ut i løpet av våren, som planlagt, for jeg er klar for å dra i går! HAHAHA! Men seriøst, vi er forberedt på å komme, vi jobber hardt mot det målet, så om vi får klarsignal, er vi på vei. - Hvor lang blir setlista? - Den blir to timer, om ikke lengre. Vi har 26 låter på lista, så vidt jeg husker. Det blir de fleste, om ikke alle, låtene fra nyplata, og selvfølgelig noe Glenn Hughes-greier og noen Deep Purple-låter, i tillegg til noen av låtene fra Daisies-katalogen, så det blir 23-26 låter alt i alt. - Verden er sultefôra på live-musikk, så det er bare å peise på! - Jeg også! Jeg elsker å gå på konsert, så
det er bare å la det stå til. Den siste konserten jeg var på, tror jeg var Korn, og det var vel i februar, såvidt jeg husker. Etter det gikk verden av hengslene, så jeg er klar. Herregud, jeg er klar! Trommisen, Ray Luzier er en god kompis, så han inviterte meg ut, noe jeg setter stor pris på. Han er en pansertrommis, utrolig moro å se og høre på. - Absolutt! Og når vi nå snakker trommiser; hvem staket veien ut for deg? - Min første store inspirasjonskilde må jeg si var Peter Criss, for Kiss var mitt The Beatles. Jeg så de på TV en kveld, og ble blåst overende. Min bror, som er eldre enn jeg, hadde «Dressed To Kill», og jeg stjal plata fra ham, og hørte på den hver eneste dag, kikka på coveret, og sa til meg selv; «Det vil jeg gjøre når jeg blir stor!» Det var min store opplevelse, jeg ble fullstendig hekta! Så det var Kiss først, og så var jeg så heldig å oppleve Rush live, da de åpna for Kiss, tro det eller ei. Da så jeg dette bandet, tre på scenen, og en trommis med det trommesettet, og han brukte alle trommene, de var ikke bare til pynt. Fra da av var jeg svoren Neil Peart-fan, så han er veldig viktig for meg, velsigne ham! Så gikk det fra Peart til Terry Bozzio, og de greiene han gjorde med UK, for eksempel, og selvfølgelig Steve Smith. Jeg var stor Journey-fan, og digga stemmen til Steve Perry. Men Steve Smiths trommesolo på «Captured Live» slo meg i bakken. Jeg har alltid digga grooven hans, men de sologreiene han gjorde der var det store for meg som trommeslager. Der har du mine fire store. De gutta der var store i mine ører. - Kult! Og plutselig sitter du på plassen til Steve Smith. - Ja, er det ikke sjukt?? Jeg fikk den store, store æren av å spille med Journey, og forsøkte selvfølgelig å spille de låtene så godt som jeg overhode kunne, for Smith er en bedre musiker enn jeg er, så å få gjøre hans greier var intet mindre enn en ære. Jeg husker da jeg fikk jobben i 1998, da kjørte jeg hjem til ham, og satte meg sammen med ham, med to trommesett, og sa; «Ok, vis meg!» Det var 4-5 låter jeg virkelig ville ha
NRM 1-2021
7
SMITH / KOTZEN et uventet samarbeid Det var ikke mange av oss som hadde forventet oss et samarbeid mellom gitaristene Adrian Smith fra Iron Maiden, og virtuosen Richie Kotzen, kjent fra The Winery Dogs og en produktiv solokarriere, Mr.Big og Poison. De er i disse dager klare med en selvtitulert debutskive, hvor begge deler på vokalen og trår til på trommer og bass. Vi fikk sistnevnte herre på tråden fra California, og kom også inn på hans tid i både Poison, The Winery Dogs og Mr.Big. 34 NRM 1-2021
norwayrock.net
TEKST: GEIR AMUNDSEN FOTO: JOHN MCMURTRIE
- Hei Richie, alt vel? - Alt fint her! Hvordan står det til i Norge? - Tja, det er en mørk og iskald vinterkveld her i Oslo, rundt -10C, eller 15 grader Fahrenheit, som du ville sagt. - Åh herregud. Da skal jeg ikke gni det inn med å fortelle om klimaet her! - Du befinner deg i Los Angeles? - Ja, eller noen mil lenger vest, i Malibu. - Jeg trodde du bodde i Hollywood? Jeg snakka med Steve Lukather for en tid siden, og han nevnte at du var hans nærmeste nabo? - Det stemmer, jeg var det i mange år, men i 2016 flyttet jeg til et nabolag som heter Cornell, i Santa Monica Mountains like nord for Malibu, hvor det er veldig stille og fredfyllt. Steve var faktisk en av de første vennene jeg fikk etter at jeg flyttet til Los Angeles for rundt tredve år siden, og jeg kjøpte hus i hans nabolag. Det er pussig, men innenfor en veldig liten radius bodde ikke bare Steve Lukather og jeg, men også Stevie Salas, produsent Richie Zito og mixer Phil Kaffel som gjorde mange Mr.Big-skiver, Phil Soussan (bassist som har spilt med Ozzy og Last In Line), Jerry Cantrell (Alice in Chains-gitarist) og trommisen til Def Leppard, Rick Allen! Tenk deg det! De fleste har flyttet nå, men Steve bor der ennå. norwayrock.net
- Ah ok, jeg lurte på om du var den berømte ’Dickhead Neighbor’ som fyra av løvblåseren klokka 07 på morgenen og som i fjor fikk Lukather til å legge ut en semi-legendarisk Instagram-snutt hvor han tar sin hevn... - Haha, den ja! Nei, det var ikke meg, men det kan ha vært skuespiller (og Thirty Seconds To Mars-vokalist) Jared Leto, som kjøpte huset ved siden av meg og Steve! Jeg bodde der i tyve år, jeg kjøpte etter det store jordskjelvet i 1992, og det første jeg gjorde var å lydisolere studioet. Vi kunne ha jamsessions til 04 på morgenen uten at noen registrerte det, så jeg fikk aldri noen naboklager. - Bygde ikke du et separat, profesjonelt studio også? - Jo, det er riktig, men jeg solgte det i 2005 til Mark Hoppus og Travis Barker fra Blink-182, og har ikke vært der siden. - Vi må vel prate om den nye skiva du har lagd sammen med Adrian Smith. Det var ikke et samarbeid jeg så komme! Hvordan kom det i stand, og hvor lenge har du kjent Adrian? - Rundt omkring ti år. Som nevnt bor det utrolig mange musikere i og rundt Los Angeles, og vi møtte på hverandre stadig vekk i ulike sammenhenger og fant tonen. Etter en stund inviterte han meg hjem til seg på en fest i en høytid ett år, og han har et rom hvor alle gitarene hans står, og alle forsterkerne og kabinettene er koblet opp. Vi endte selvsagt opp med å sitte der og spille sammen mesteparten av festen. Dette var så trivelig at det gjentok seg år etter år, og for en stund siden var det en venn av oss som bemerket at vi hørtes veldig bra ut mens vi lekte NRM 1-2021
35
Når metal blir melankolsk 48 NRM 1-2021
norwayrock.net
Nederlandske Anneke van Giersbergen kan se tilbake på en 25 år lang karriere med en ryggsekk full av forskjellige opplevelser. Hun spilte i The Gathering i 12 år, før hun gikk solo under pseudonymet Agua de Annique i 2007, og grunnla bandet Vuur i 2016. I tillegg har hun jobbet med artister som Devin Townsend (på fem album) og Ayreon («Into The Electric Castle» og «01011001»). Nå er hennes siste utgivelse klar, kalt «The Darkest Skies Are the Brightest». Vi tok en prat med den kreative damen for å høre om hva hun har gjort siden sist vi pratet med henne, i 2013, og hva framtiden bringer. TEKST: JAN EGIL ØVERKIL FOTO: MARK UYL
- Hei, Anneke. Så trivelig å høre fra deg. - Hei, takk det samme. Takk for at du tar deg tid til meg. - Det er på høy tid, det er lenge siden sist. - Ja, det er det. Når var sist jeg pratet med dere? - Det var i 2013, men da var det ikke jeg som pratet med deg. - Oj, det er såpass lenge siden ja. - Jeg hadde håpet å få sett deg i Trondheim i mai (2020), men det skjedde jo aldri. - Nei, uff. Det var en av turnéene jeg virkelig hadde sett fram til. Det føles som en million år siden jeg spilte i Norge, og jeg så virkelig fram til det. Jeg tror de blir flyttet, men man vet aldri. Jeg har ikke snakket med bookingagenten enda, så jeg vet ikke helt hva som skjer. Men jeg kommer tilbake til Norge, helt sikkert! - Så bra! Denne turneen skulle være akustisk, og den nye skiva di er også ganske strippet. Er det tilfeldig, eller hadde du planlagt å roe gemyttene denne gangen? - Hehe, nei egentlig var planen å lage ei mer heavy plate med Vuur, men så skjedde det så mye forskjellig, så jeg måtte sette meg ned å tenke meg godt om. Jeg planla ei metal-skive, men så ble alt jeg skrev melankolsk og mykt, og det ble mye akustisk gitar. I tillegg ble tekstene også melankolske, og passet ikke ei metal-plate i det hele tatt, så jeg måtte rett og slett lytte til kroppens krav om å lage ei nedstrippa og melankolsk plate. Så da ble det ei ny soloskive i stedet, nedpå og strippet. - Så det var musikken som bestemte retningen på plata, ikke du? - Haha, ja, så absolutt! I tillegg var det vanskelig å holde Vuur oppe og på veien. Jeg starta bandet fra grunnen, og hadde egentlig bare mitt eget navn å bære det på, noe som kostet meg enormt mye tid og energi. Plata gjorde det jo bra, og vi fikk kjempefine kritikker, så det burde vært mulig å få til en større turné enn vi gjorde, men sånn er det iblant. Jeg måtte rett og slett ta et skritt tilbake og komme meg opp igjen både mentalt og fysisk, i tillegg til økonomisk, så klart. Jeg måtte ta tiden til hjelp, og bare jobbe for meg sjøl ei stund. - Er det forskjeller i måten du skriver på om du skriver for ei soloplate eller for andre prosjekter, som Vuur, for eksempel? - Ja. Vel, egentlig er det forskjellig fra album til album, uansett hvem jeg skriver for. Vuur-plata skrev jeg sammen med produsenten og noen av bandmedlemmene. Jeg hadde en tanke om hvordan jeg ville at den skulle låte, men jeg kan ikke skrive sterke metal-riff, for så god er jeg ikke på gitar, om du forstår. Men når jeg skulle lage den nye plata, var jeg fast bestemt på å skrive musikken selv, så når tiden tillot det, dro jeg til et lite hus i skogen, ble der i en uke, og bare lagde musikken, skrev tekstene, og lagde demoer. Når tiden var moden, fikk jeg Gijs (Coolen, gitarist/ produsent) om å hjelpe meg å ferdigstille låtene før vi gikk i studio, så dette er helt klart en personlig innspilling for min del. - Spennende. Tror du Vuur kommer til å jobbe sammen senere, når vi nå først er inne på temaet? - Ja, det tror jeg så absolutt. Det bandet er babyen min, og jeg er utrolig stolt av plata, så jeg har absolutt lyst til å gjøre noe når jeg er norwayrock.net
ferdig med denne plata og den påfølgende turneen. Jeg har fokuset mitt der akkurat nå, men jeg kverner på ideer på metal-låter også, og de må jo få utløp på et eller annet vis, haha. På den annen side har jeg også flere ideer til låter som passer best på ei ny soloplate, så jeg er ikke sikker på hva som blir det neste skrittet. - Nettopp. Og nå er du ute med din første soloplate siden 2013. - Ja, enn det! Jeg gjør mange solokonserter, så sånn sett er det ikke noe nytt. I tillegg har jeg bidratt på flere samleplater som soloartist, så jeg er kjent i terrenget, men jeg har aldri laget et soloalbum som er så nakent som dette, men den passer veldig godt som bakteppe for en akustisk soloturné. - Det høres ut som det faller deg svært naturlig å skrive på denne måten. Det er et organisk album på mange måter, og klarheten i stemmen din skinner godt igjennom i denne typen musikk. - Takk. Så hyggelig at du plukket opp den vibben, det er ei personlig plate med personlige tekster. Mye av det jeg følte da jeg skrev låtene skinner igjennom på hele plata, og jeg føler den er veldig gjennomsiktig på den biten, og det er jeg veldig fornøyd med. - Med den åpenheten plata har, både på låtskrivinga og produksjonen, er det lett å bare sette seg ned og lukke øynene og nyte øyeblikket. - Så fantastisk! Det er virkelig godt å høre! - Så hva med tekstene? Du sier de er personlige. Hvordan ble de til? - Alle er ikke like personlige, men det er noen som handler om kjærlighet og forhold. Jeg forsøker å formidle følelsene mine, men likevel være så poetisk som jeg kan, så lytteren kan se seg selv i sangene, og ikke meg. Det er en kunst som er vanskelig å beherske, men jeg føler jeg treffer ganske godt. Så har du tekstene som befinner seg litt mer på siden, så som «I Saw A Car» eller «Keep It Simple». Dette er låter som er litt annerledes både i tekst og atmosfære. - Er det vanskelig å skrive personlige tekster, synes du? - Ehm, nei, egentlig er det lettere å skrive personlige tekster, fordi du har historien i hodet og systemet ditt uansett, det er bare å finne de riktige ordene for å lage en god tekst. Ofte dukker ord eller setninger opp som inviterer til fine fraser i musikken. Noen ganger skriver teksten seg selv, mens andre ganger er det sanger som svirrer rundt i ukevis uten antydning til ideer om tekst, men plutselig dukker den opp like før du går i studio. Jeg er glad i tekstprosessen, den gir meg mye. - Du har gitt ut to singler så langt; «Hurricane» og «My Promise». Hva kan du si om disse to låtene? - Begge låtene handler egentlig om at du på et eller annet tidspunkt må reise deg og stå for det du tror på, i dette tilfellet for kjærligheten, og ditt livs kjærlighet. «Hurricane» har en enkel sound, og en lett groove, men teksten er mørkere, og den diskrepansen er noe som jeg føler gjør låten sterkere. Den handler om å kjempe for kjærligheten, noe som alltid er vanskelig. Herregud, nå høres jeg nesten ut som en hippie, haha. Men sånn er kjærligheten, ikke sant? - Det er et tema alle kan kjenne seg igjen i. - Absolutt! På et eller annet sted i tiden har nok de fleste måtte kjempe for kjærligheten, men alle har nok følt kjærlighet. I hvert fall håper jeg det. Jeg har det sånn når jeg lytter til musikk, og håper mine lyttere gjør det NRM 1-2021 49