NORWAY ROCK MAGAZINE #106
”Noen spiller best, alene…” P.O. Box 1070, NO-7446 Trondheim magazine@norwayrock.net norwayrock.net facebook.com/NorwayRockMagazine @norwayrockmagazine ISSN: 1890-5838 UTGIS AV Rockpartner Publishing AS Postboks 100 Heimdal, NO-7473 Trondheim nrm@rockpartner.no ANSVARLIG UTGIVER Morten Dahl ANSVARLIG REDAKTØR Geir Venom Larzen venom@norwayrock.net WEB OG LIVEANMELDELSER Geir Amundsen geir.amundsen@norwayrock.net FOTOANSVARLIG Anne-Marie Forker anne-marie@norwayrock.net BIDRAGSYTERE Tekst: Geir Amundsen, Jan Egil Øverkil, Sven Olav Skulbørstad, Ronny Østli, Glenn Knudsen, Jack Roger Olsen, Ingar Høgstedt, Bjørn David Dolmen, Johan Persson og Anne-Marie Forker. Foto: Anne-Marie Forker
Minnes du første halvdel av 1990-tallet, hvor coverlåt-album som konsept syntes å avstedkomme en viss interesse? Lenge før vi nådde tusenårsskiftet var imidlertid både marked og kresne platekjøpere mettet. Når vi nu legger bak oss halvannet år med pandemisk unntakstilstand siver massive mengder av dustete fonogrammer til overflaten. La gå at det tilvirkes omtrent ett tributtalbum til Pink Floyd annenhver uke – disse er man vant med å ignorere ukritisk, like intuitivt galant som man spyler klosettet etter uttømmende egeninnsats. Om ikke mylderet av kvapsete, egenkomponerte innspillinger, begått i ren kjedsomhet, er ille nok, så har korona-nedstengte samfunn den bieffekt at selv yrkesmusikere som burde vite bedre lar dømmekraften fare. Unnskyldningen for både soveromeffektuerte skiver og coverlåtplater er identisk: ”Vi kunne ikke bare sitte på ræva og tvinne tommeltotter”, hvilket jeg er enig i, men hvorfor ikke nytte plutselig lediggang til å utrette noe musikalsk seriøst? Jeg er viss på at Deep Purple ville være kapabel å smi helt kurant oppfølger til fjorårets ”Whoosh!” på nøyaktig samme tid det tok dem å gjøre ”Turning To Crime” – en bortkastet kolleksjon coverlåter, som fansen plikter å høre én gang innen sludderet påbegynner sin videre eksistens som støvsamler. Jeg stiller meg hakket mer medgjørlig til årets coverlåtdisk fra Enuff Z’nuff, da amerikanerne står distansen, som man sier, med rimelig karakterfaste The Beatles-oppføringer. Det betyr ikke at jeg er fornøyd med noen av bandene, som lar et uforutsett tidsintervall for komponering og innspilling renne vekk mellom fingrene sine. Om du absolutt må oppføre andres musikkstykker så beror det sannsynligvis på en elsk til originaltapningene, som følgelig neppe kan gjøres bedre (med mindre du heter Joe Cocker eller medvirker i A Perfect Circle). Skulle du likevel spises opp innvendig av trang til å trykke førsteklasses musikk ned i kloakken, så ha i det minste anstendighet til å gjøre stykket til ditt eget; da spiller resultatet mindre rolle. Under høstens intervju med Jerry Cantrell ble jeg påminnet Alice In Chains’ formålstjenlig interpretasjon av Rush-klassikeren ”Tears”. Dette er en god coverlåt, som klinger like opphavelig Alice In Chains som Rush. Det betyr likevel ikke at man som tilhenger av nevnte Seattleensemble skriker etter et helt album bestående av andres musikk. For at sådant prosjekt skulle fremstå begjærlig kreves kraftigere lut. Hva sies om Billie Eilishs ”17 Interpretations of Venom’s Warhead”? Tanken svinger. Forsøksvis plankekjøring av eksisterende musikk er eksakt hva verden bør vaksineres mot. Geir Venom Larzen
DESIGN Anne-Marie Forker og Geir Venom Larzen FORSIDE Mastodon - Image: Mastodon ANNONSERING Ønsker du å annonsere i NRM? Ta kontakt på: annonser@norwayrock.net ABONNEMENT Send mail til: abonnement@norwayrock.net 1 år – 6 utgaver: Euro 19 http://norwayrock.net/abonnement/ NESTE NUMMER I salg fra desember 2021
FÅ DET DIGITALE MAGASINET
6 nummer
Euro 19,https://issuu.com/store/publishers/rockpartnerpublishing/subscribe abonnement@norwayrock.net
SPAR EURO 5
INNHOLD
14 06 Jerry Cantrell 09 Steve Hackett 10 Jeff Scott Soto 14 Eclipse
24
18 Knights of the Realm 20 Dream Theater 24 Dave Gahan 27 Pil & Bue 28 Zeromancer
06
32 Mastodon 36 Torstein Flakne 42 Diablo Swing Orchestra 44 Yes 49 Order 52 Thulsa Doom
32
54
54 Cradle of Filth 56 Kai Hansen 60 Running Wild 64 Dold Vorde Ens Navn 66 The Gasölines
20
68 Trivium
68
73 Skiver
72 The Needs 88 Retro
nyter utsikten fr 20 NRM 5-2021
norwayrock.net
fra verdens tak norwayrock.net
NRM 5-2021
21
THE IMPOSTER 24 NRM 5-2021
norwayrock.net
In November 2021 Dave Gahan and Soulsavers will release “Imposter”, a collection of songs they have covered, but with Gahan’s distinctive voice. In October, we spoke to Gahan, best known for his work with Depeche Mode, via Zoom video, about the record, recording it “live” at Shangri-La Studios, and finding his voice around the time of “Songs of Faith and Devotion”. TEKST: ANNE-MARIE FORKER FOTO: SPENCER OSTRANDER AND SEAN MATSUYAMA
- Congratulations on the new album! It sounds like you own the songs, like Johnny Cash did with “Hurt”. That’s not easy to achieve. - Thanks very much, that’s what I was trying to do - to find myself in these songs. - Did you listen to the Johnny Cash record before? - I did. I love that record (“American IV: The Man Comes Around”). Also, Rick Rubin produced that record and recorded the majority of the songs at Shangri-La studios (in Malibu), where we recorded. The approach was similar. I’m pretty sure that Johnny Cash, when recording “Hurt” or “Personal Jesus” probably never even heard of those artists. I think Rick chose very well the songs he was going to make his own. This was very much a template for “How can we make this record sound like it’s one group of artists and musicians performing these songs as if it was the first time?” - There’s a moment in “Held My Baby Last Night” where you growl, and you might as well be saying “I own this song now, it’s mine!” - [Laughs] I had a lot of fun with that song. It’s carefully placed after “Lilac Wine”, after the first three songs “Dark End of the Street”, “Strange Religion” and “Lilac Wine”. I always felt on this record, once the sequencing came into my head, I think of it like a performance on stage. What I would need, what you would need, what someone standing in the audience would need at that point as well. It breaks up these first couple of chapters into this world of “Imposter”. - Speaking of chapters, and the story behind the songs – did you have a particular narrative, where each chapter would be a song, and then set out to find songs to fit that narrative? - I had some pieces. I didn’t understand until we were seven songs in that there was definitely an order to this. For me, quite often there’s an identification that is hard to translate into a conversation or words with a person, but I feel a connection to something and there’s a reason I’m hearing it or singing it for the first time. What started to happen was that I realised there was going to be an order to this. “Dark End of the Street” for me definitely sets up the record. If you’re listening to a record, and it’s vinyl, it has a first side and a second side. It has a beginning and end to that first side. It did start to inform me and feel incredibly natural. There was a real comfort in it somehow. I identified within the songs, with a character. Then I started to realise I was seeing myself within these songs. There wasn’t really a plan in the beginning, but that’s what music has always done for me. - In places on the opener “Dark End of the Street” I was getting similar vibes to material on “Songs of Faith and Devotion”, especially with the gospel blues element. Was that something you were reaching for? - When we made that record nearly 30 years ago, the idea behind it, when we began, was to build a studio inside a house, and we would live there, and try to create these performances. Even if we ended up tearing it apart with electronics in a Depeche Mode way, we wanted it to feel like the complete opposite of what “Violator” was, which was very different. We didn’t want to repeat ourselves and that became much more difficult than we could have imagined. With this record, I did think of some of those performances. One in particular was “Condemnation”. I sang that live a few times to this backing track that Flood (Mark Ellis), Steve Lyon and Alan (Wilder) and Martin (Gore) had built up, which was pretty gospel like. For some reason I immediately jumped into it. It was norwayrock.net
a very natural performance. I sang it a couple of times, and waited to hear what they were going to say in the control room. Suddenly I heard a voice saying “Okay, you can come up”, as I was down in the basement of the house, in the garage. It was Flood. I came back up, and as I walked back in the studio they were all kind of looking at me a bit strangely. A look I hadn’t really seen before. Flood said “I think we got it there”. I was bit shocked, but I really had felt this feeling that I hadn’t felt before performing in the studio. I’d felt it on stages. It was a feeling of belonging in something. Fast forward all these years later, to “Imposter”, I listened to all the original versions of the songs, and then I went into my studio alone with speakers and a microphone and I would perform these songs, to myself, until I felt that I was no longer hearing the original. Once I got in the studio, and was surrounded by an amazing 9 piece band, we were ready to perform them live. That’s how we did this. We spent a day on each song, and by the end of the day we were ready to start recording the version that we had, and I sang them down live, and we ended up with this. - Unlike your previous Soulsavers albums, this one was recorded live. Why? - Some of the musicians would play live together, but we were in different places for the previous records. One time I was together with Wendi (Rose), T Jae (Cole) and Janet (Ramus) who were singing with me in New York on the last record, but other than that, no. This was the first time that we were together in a studio. We’d been on stages together, and realised that we were creating a chemistry which takes some time. I don’t think we could have done this record without having done the previous two. - How did that decision come about? Did you say “Hey Rich, let’s do a live album”? - It was a bit of a risk! It could not have worked, just as easily. Both Rich (Machin) and I had a yearning to record an album with all these great musicians in one room together in an old fashioned way. To not have the luxury of repairing or
NRM 5-2021
25
gretne gamle gubber Hele åtte år har gått siden Zeromancer slapp sin forrige skive, men nå er omsider tønsbergenserne klare med sitt nye verk, «Orchestra Of Knives». Vi fikk vokalist Alex Møklebust i tale, og kom også inn på både Seigmens planer for fremtiden, soloprosjekter og Stjernekamp. 28 NRM 5-2021
norwayrock.net
TEKST: GEIR AMUNDSEN FOTO: TOM LUND LIVEFOTO: ANNE-MARIE FORKER
- Vi er halvannet år inn i pandemien, og meg bekjent har du ikke stått på en scene siden juletider 2019. Hva har du bedrevet tiden med? - Det har vært en forferdelig tid for alle, men jeg føler at vi har fått utnyttet tiden godt og kreativt. Generelt synes jeg vi har vært ganske heldige sammenlignet med mange andre band som fikk alle planene sine torpedert. Coronaen gjorde at vi fikk gjort ferdig dette Zeromanceralbumet også. Flere av oss har også hatt ting vi har vært nødt til å gjøre, som har stått litt på vent - operasjoner og sånt. - Ja, du har fått operert foten, var det så? - Ja, jeg har faktisk hatt tre operasjoner på femten måneder. Nå har jeg metallplate i armen, metallplate i foten, noen skruer her og der… Det måtte fikses, så for min del personlig passet det bra at vi måtte ta en pause, slik at jeg fikk tid til å få gjort dette og restituere meg. Hell i uhellet. - Er du pigg og klar igjen nå? - Øh… nei, ikke riktig enda! Vår store frykt har alltid vært å gå på scenen uten å være fysisk i stand til å levere det samme som før. Det har vært litt vondt å se andre artister som man har sett opp til, som ikke har klart å innfri på samme måte når de har hatt en gjenforening. Derfor ligger det litt i bakhodet hele tiden at det må ha en viss form for energi når man går opp på en scene foran et betalende publikum. Og det er klart, å gå på medisiner og nesten ikke røre seg på halvannet år, man blir ikke sunn av det! Fordelen er jo at i stedet for å synes synd på seg selv, så gjør det nesten situasjonen litt enklere når man ser at resten av verden ikke har
norwayrock.net
det noe bra heller – misforstå meg rett! Det hadde vært tyngre å sitte innestengt hjemme og se at alle andre band er ute og turnerer og har det gøy og spiller konserter. Men når alle sammen faktisk må holde seg hjemme, føler man i hvert fall ikke at man går glipp av noe, rent egoistisk sett. - Nå har det gått åtte år siden «Bye Bye Borderline», og det er jo lovlig lang tid, tross en pandemi og en ny Seigmen-skive og turné innimellom. Men det var da snakk om ny singel, «Damned Le Monde», allerede i 2018? Har skiva blitt veldig utsatt, eller har dere jobbet med den gjennom hele pandemiperioden? - Seigmen tok en del tid, og soloprosjektet til Kim (Ljung, bass) tok en del tid, andre har holdt på med sine ting som har tatt tid, vi har hatt en bokutgivelse…Og så valgte Dan (Heide, gitarist) å forlate Zeromancer av personlige årsaker, og det gjorde at vi revurderte alt sammen. Å finne en ny gitarist som passer inn både teknisk og sosialt og som skal lære seg å spille alle låtene – bare tanken på det var så slitsomt at vi stoppet litt opp. Men det var faktisk Dan selv som kom med et forslag som vi ikke hadde tenkt på i det hele tatt. Per-Olav Wiik, som er en fantastisk fyr og som tilfeldigvis bare bor et par kvartaler fra meg, satte full gnist i leiren igjen, i det vi hadde begynt å tenke at det kanskje ikke ville bli så mye Zeromancer i tiden fremover. Et nytt bandmedlem er en stor endring for oss, og det er hovedgrunnen til at dette tok såpass lang tid. Vi ville ut og spille live så fort som mulig, og det er riktig at vi spilte inn en tidlig versjon av «Damned Le Monde», men da Dan slutta, innså vi at den låten var ikke helt der den skulle være. Det ble heller en slags testinnspilling som vi gjorde, for å sjekke hvordan ting fungerte og hvordan vi burde gjøre det fremover. Per-Olav kom inn med en idé som gjorde refrenget annerledes enn originalversjonen, og det løste hele problemet. For min del lå låten i
NRM 5-2021 29
et håp i 32 NRM 5-2021
norwayrock.net
norwayrock.net
NRM 5-2021
33
KAI HANSEN fortsatt glad i rock’n’roll
56 NRM 5-2021
norwayrock.net
Etter fire tiår i rockebransjen var det på høy tid å ta en prat med den tyske metal-legenden, Kai Hansen. 30 av årene har han tilbrakt i sitt eget band Gamma Ray, som også sparket en jubileums-skive ut på markedet i den forbindelsen. De resterende var i gamle bandet Helloween, som han atter en gang er sentral i. I tillegg har det vært mange spennende sideprosjekter opp gjennom årene, og i påvente av ny verdensturné med sistnevnte reflekterer den joviale tyskeren over årene som har gått. TEKST: FREDDY LUDVIK LARSEN FOTO: ANNE-MARIE FORKER
Den hardtarbeidende gitaristen er kjent for å ha mange jern i ilden. Derfor er det kanskje ikke så rart at han er forsinket til intervjuet, som skal foregå over videoplattformen Zoom. Damen i managementet beroliger meg med at Hansen er en velkjent sinke. Etter en stund begynner det å røre seg på dataskjermen foran meg. Det er Kai. – Hei. Jeg tenkte jeg skulle gå opp til den lokale bistroen og ta intervjuet derifra mens jeg tok en øl, men nettet var gått til faens og fungerte ikke. Jeg prøvde med mobilen, men det fungerte heller ikke, så jeg var nødt til å gå hjem igjen. Beklager at jeg er sen. – Det går bra. Du har nylig flyttet til Slovakia. Er du der nå? – Ja, det stemmer. Jeg er hjemme i Slovakia nå. – Vel, først og fremst. Gratulerer med 30-års jubileet til Gamma Ray. – Takk skal du ha. De 30 årene har gått veldig fort, må jeg si. – For å markere jubileet har dere gitt ut en live-skive. Hvordan har det seg at dere bestemte dere for å spille inn et live-album midt under pandemien? – Vel, faktisk skulle vi bare ha en konsert først for å markere at tre tiår var gått. Da ble vi spurt om vi var interessert i å strømme showet. Vi har aldri gjort noe liknende tidligere, men tenkte hvorfor ikke. Så begynte ballen og rulle. Jeg kan like godt svare med engang på spørsmålet du helt sikkert kommer til å spørre; Hvordan kan man gjøre 30-års jubileet spesielt? Ralf (Scheepers. Journ.anm.) var svaret. – For de uinnvidde, Ralf var den opprinnelige vokalisten fra 1989 til du selv tok over i 1995. Hvordan var det å jobbe med han igjen? – Det var superbra. Ralf er en virkelig flott fyr, og vi har fortsatt god kontakt etter alle disse årene, så det var ingen problemer. Han måtte selvsagt være en del av jubileet. Han sa heldigvis ‘Ja’ med engang, og det er vi andre veldig glade for. – Hva skjer videre med Gamma Ray, nå som du er opptatt på andre områder? – Jeg er opptatt med Helloween, og etter at jeg flyttet til Slovakia har jeg vært opptatt med å bygge et musikkstudio på egne premisser her. Jeg har også brukt tid på oppgradering av huset og til å slå meg til ro. Derfor passet det meg egentlig bra at det ikke ble turné med Helloween før til neste år, for da kunne bli ferdig med alt dette, og samtidig skrive noe låter for Gamma Ray og ta opp kontakten igjen med de andre medlemmene for å også høre deres idéer. Mike (Ehré, trommer) hadde idéer til to-tre låter, mens Henjo (Richter, gitar) og Dirk (Schläcter, bass) sa de hadde idéer, men så langt har jeg ikke fått noe. Dette er en del av prosessen og nå har vi tid på oss frem til januar. Mars 2022 skal jeg på turne med Helloween igjen, men frem til jeg starter forberedelsene til den kan vi konsentrere oss om Gamma Ray og prøve å komme frem til noe som er godt nok til et nytt album. Vi får se hvor langt vi kommer. Om vi ikke blir ferdig nå, har vi ikke ha mulighet igjen før 2023. Men noe blir det, for Gamma Ray er ikke død.
norwayrock.net
– Dere har bragt inne Frank Beck som hjelpevokalist på konsertene. Vil han ble med inn i studio også når den tid kommer? – Helt klart. Frank og jeg deler vokalen 50/50 live, og i studio vil det bli noe av den samme fordelingen. Det flotte med dette er at vi har hver vår individuelle stemme, men passer veldig godt sammen når vi synger harmonier. Dette fungerer godt, og det liker jeg. Jeg vet at meningen blant fansen omkring dette er mange, der noen mener at den nye vokalisten suger, mens andre mener han er fantastisk og passer godt inn. Vi får se hvordan albumet blir. Jeg syntes i hvert fall Frank gjør en kjempejobb, også på live-albumet vi nå har gitt ut. Det er vanskelig å prestere live foran en tom sal, og kommunikasjonen med publikum blir naturligvis en utfordring når det strømmes. Vi hadde noen publikummere i VIPloungene. De reddet på en måte dagen, men det blir ikke det samme. Jeg syntes likevel det gikk bra, men skulle likt å fremføre dette showet når det virkelige livet starter igjen. Og inkludere Ralf da også. – Men grunnen til at dere har bragt inn Beck som vokalist er vel at stemmen din ikke holder en hel konsert lenger. Er det tungt for deg å synge? ¬– Okei. Det finnes så mange meninger om dette, og noen mener at Kai ikke kan synge lenger. Dette er ikke sant. Jeg kan synge. Og mener jeg har bevist dette gjennom blant annet de siste utgivelsene til Helloween. Jeg er veldig fornøyd med vokalen min der. Jeg har fortsatt kapasitet og jeg syntes personlig at jeg synger bedre nå enn tidligere. Men, for det blir et men: jeg røyker og drikker. Jeg er ikke en vokalist i tradisjonell forstand, en som lever et liv som fokuserer på å ta vare på stemmen. Det er ikke min greie. Jeg liker rock’n’roll-delen av rock’n’roll, for å si det sånn. Så derfor slipper jeg opp litt. Jeg kjenner jo at stemmen min er påvirket av livsstilen, men jeg kan fortsatt synge og jeg kan synge veldig bra, men jeg klarer ikke å synge to timer i strekk hver kveld. Det er ikke mulig for meg, og det er greit for meg. Jeg har slått meg til ro med at jeg ikke er noen Michael Kiske. Derfor er jeg veldig glad Frank er med oss. Men jeg elsker også å bare være gitarist. En som beveger seg rundt på scenen, og slipper å være limt fast til en forbanna mikrofon hele tiden. – Du har også de som mener det er bra du har tatt hensyn til stemmen, for vi har mange eksempler på aldrende vokalister som ikke kan synge lenger, men likevel tyner det lengst mulig. – Akkurat. Og jeg er også fornøyd med situasjonen slik den er nå. Jeg håper bare hatere og tvilere vil se det på samme måte. Dette kan også åpne opp nye muligheter for Gamma Ray og gi oss mer stabilitet når det kommer til konserter. Jeg skal være ærlig. Jeg kan ikke lenger gjøre ti show på rad som varer to timer hver kveld, som vokalist. Etter de fire første showene ville jeg vært ferdig. Jeg ville fått influensa og stemmen ville vært ødelagt. Men når jeg bare synger på halve showet er ikke dette et problem. Da slipper vi også flere kanselleringer. Det handler selvfølgelig om smak og behag, og jeg vet mange er skeptisk til nye vokalister, det aksepterer jeg. Men gi Frank en sjanse. Han er verdt det. – Jeg snakket med Michael Kiske tidligere i forbindelse med den siste Helloween-utgivelsen. Vi kom da også inn på Unisonic, bandprosjektet som du sammen med ham har gitt ut to studioalbum og ei
NRM 5-2021
57
68 NRM 5-2021
norwayrock.net
konst och musik som förenas och smälter samman till ett medium norwayrock.net
NRM 5-2021 69