Skip to main content

Norway Rock Magazine #111 4-2022

Page 1

NORWAY ROCK MAGAZINE #111

Yours, Mine and The Truth P.O. Box 1070, NO-7446 Trondheim magazine@norwayrock.net norwayrock.net facebook.com/NorwayRockMagazine @norwayrockmagazine ISSN: 1890-5838 UTGIS AV Rockpartner Publishing AS Postboks 100 Heimdal, NO-7473 Trondheim nrm@rockpartner.no ANSVARLIG UTGIVER Morten Dahl ANSVARLIG REDAKTØR Anne-Marie Forker anne-marie@norwayrock.net REDAKSJONELT ANSVARLIG Geir Amundsen geir.amundsen@norwayrock.net BIDRAGSYTERE Tekst: Geir Amundsen, Wilfred Fruke, Glenn Knudsen, Geir Larzen, Sven Olav Skulbørstad, Ronny Østli og Jan Egil Øverkil. Foto: Anne-Marie Forker DESIGN Anne-Marie Forker

The war in Ukraine continues and the connection between music and politics is felt strongly, even on our doorstep. As the summer festival season draws to a close and we look back on it, one of the highlights was a performance by Jinjer, a Ukrainian metalcore band from Donetsk, at Tons of Rock. Frontwoman Tatiana Shmailyuk has a hardcore groove metal scream that chills your bones, violent yet somehow graceful, accompanied by intricate guitar work, furious bass lines and progressivestyle drumming. The band said they were back on the road to raise awareness of what is going on in their home country. Some of rock's finest albums are connected to the theme of war. One in particular, which was regarded as a commercial failure, was Extreme's "III Sides to Every Story". The album will turn 30 years old in September 2022 and I encourage you to give it a spin. The first single from the record was "Rest in Peace". Make love not war, Sounds so absurd, to me We can't afford To say these words, lightly Or else our world Will truly, rest in peace

The song was written around the time of the first Gulf War when the United States invaded Iraq in 1991 as part of Operation Desert Storm. Gary Cherone and Nuno Bettencourt got the idea for the song after seeing footage of protesters holding signs saying "Make Love, Not War." Bettencourt said "We thought that war is not that simple. Nobody wants war until somebody is invading their country." The three sides referred to in the album title are Yours, Mine and The Truth. One thing is simple - Putin is not on the side of The Truth. Anne-Marie Forker

FORSIDE Arch Enemy - Image: Anne-Marie Forker ANNONSERING Ønsker du å annonsere i NRM? Ta kontakt på: annonser@norwayrock.net ABONNEMENT 1 år – 6 utgaver: Euro 19 https://issuu.com/store/publishers/rockpartnerpublishing/subscribe NESTE NUMMER I salg fra oktober 2022

FÅ DET DIGITALE MAGASINET

6 nummer

Euro 19,https://issuu.com/store/publishers/rockpartnerpublishing/subscribe abonnement@norwayrock.net

SPAR EURO 5


INNHOLD

04 04 Machine Head 06 Soilwork 08 Kings X 10 AC/DC (Mark Evans)

20

14 David Paich 17 H.e.a.t. 20 Nestor 25 The Nika Riots 28 Soulfly

10

32 Nordic Union 35 Alice Cooper (Dennis Dunaway) 38 Arch Enemy 42 Petter Pogo 44 Anders Buaas 46 High Castle Teleorkestra

28

35

49 The Dead Daisies 53 Skiver 62 Litteratur 63 Retro og Multimedia

38 49


MARK EVANS fra Herremann med elektrisk historie Det er kanskje ikke alle av dere som kjenner igjen navnet Mark Evans, men om den platesamlinga di er verdt fem flate øre, så har du hørt ham spille. For på de mest klassiske AC/DC-skivene fra 70-tallet, «T.N.T.», «Dirty Deeds Done Dirt Cheap» og selveste «Let There Be Rock», så hører du bassen hans ved siden av Angus & Malcolm Youngs gitarer og Bon Scotts vokal. Da Mark var i sommer var i Oslo med en annen australsk institusjon, Rose Tattoo, lot vi selvsagt ikke sjansen gå fra oss til en prat om ... tja, hovedsakelig gammal AC/DC. TEKST: GEIR AMUNDSEN FOTO: ANNE-MARIE FORKER

Vi treffer Mark Evans på backstagen på Rockefeller en time før Rose Tattoo skal ha lydprøver for kveldens konsert. - Hei, Mark, har du vært ute og tittet på Oslo sentrum i dag? - Ja, jeg kom akkurat tilbake fra en sen lunsj med en god venn av meg som bor i Trondheim, han er filmprodusent. Det er faktisk min svigersønn. - Aha, så dette er absolutt ikke ditt første besøk i Norge? - Nei, jeg har vært her mange ganger. Det er en litt uvanlig historie, men han var gift med min datter Kristin, og de bodde sammen i Amsterdam, men i 2007 ble hun drept i en bilulykke. Men jeg har likevel holdt kontakt med ham, han er jo familie, så det er alltid godt å komme til Norge og treffe ham. - Men i kveld er kanskje første gang du spiller konsert i Norge? - Ja, det kan godt hende. Om jeg ikke spilte her med AC/DC? - Nei, så vidt jeg har funnet ut, var ikke de her før i 1980, og da var ikke du med lenger. (Mark Evans fikk sparken fra AC/DC i april 1977.) - Vi var i hvert fall i Skandinavia ganske tidlig, vi spilte i både Sverige og Danmark i 1976, vet jeg. I folkeparker i Sverige, hvor folk satt og grillet mens vi spilte. Veldig uvanlig. Vi hadde en slags utvekslingsavtale med musikkforeningene i Sverige og Australia. ABBA dro til Australia og spilte

10 NRM 4-2022

fire konserter, og til gjengjeld fikk et australsk band – oss – fire konserter i Sverige. - Og det måtte være band på A med fire bokstaver? - Haha, ja det har du rett i, det har ikke slått meg før! - Du har spilt med Rose Tattoo i fem år nå... - Fem år i oktober, ja! - Har det vært noe snakk om å spille inn ny musikk, eller er dere et rent liveband nå? - Vi ble jo torpedert av covid, så vi benyttet dødtiden til å spille inn førsteskiva på nytt. Men ja, Angry har nye låter på gang. - Betyr det at vi kan forvente oss en ny Rose Tattoo-skive i 2023? - Det hadde vært bra å fått ut noe nytt, ja, men jeg kan ikke love noe. - Det må være rart å bli med i et band som har eksistert i førti år, men du har alltid vært fan av Rose Tattoo, ikke sant? - Absolutt, jeg så de helt i begynnelsen, da Ian Rilen spilte bass med dem. Bon Scott var stor fan, så jeg ble med ham og så dem. Det var mens vi spilte inn «Let There Be Rock», så da må det ha vært tidlig i 1977. Og jeg har vært fan siden. Mitt favorittband i Australia. - Du nevner i boka di («Dirty Deeds: My Life Inside/Outside Of AC/ DC») at du var på nippet til å bli med i Rose Tattoo på tidlig 80-tall også? - Ja, ved flere anledninger har diverse medlemmer av bandet nevnt

norwayrock.net


at jeg burde slå meg sammen med dem, men det var aldri noe konkret tilbud på bordet. Jeg har alltid vært opptatt med andre ting. Men ja, jeg har i alle år hatt gode venner i dette bandet. Spesielt Mick Cocks (gitaristen som døde i 2009) var en nær venn av meg. Samme med de tidligere bassistene Ian Riley og Geordie – han har jeg kjent siden han spilte med Angry Anderson og Phil Rudd i Buster Brown, før Phil begynte i AC/DC. - Så dere i AC/DC på Rose Tattoo som konkurrenter, den rivaliserende gjengen, eller var dere kompiser og støttet hverandre? - Nei da, vi var alle på samme side, det var ingen rivalisering mellom oss. God stemning, gjensidig respekt mellom gode kompiser. De jobbet også med (AC/DCs produsenter) George Young og Harry Vanda på den tida. Og Phil Rudd var jo god venn med Angry og Geordie. Og Bon og Angry var gode kompiser, Bon pleide å hoppe opp på scenen og ta en låt med Rose Tattoo når han var på noen av deres konserter. - Og dessuten var de basert i Sydney mens dere var i London, så dere kjempet ikke akkurat om det samme markedet og gikk i veien for hverandre. - Ja, det er et godt poeng! Og det var flere koblinger mellom AC/DC og Rose Tattoo. Da jeg kom tilbake til Australia dannet jeg et band med deres fremtidige gitarist Robin Riley, som også var på Alberts, AC/DCs plateselskap. - Hvordan ble du egentlig med i AC/DC? - Ganske tilfeldig. Det var i mars 1975. På den lokale puben min traff jeg Steve, en kar jeg pleide å spille fotball med og som var roadie for AC/DC. Og han nevnte at de så etter bassist, og at det ville vært midt i blinken for meg, for de spilte masse Elvis og Stones-låter. Han fortalte at de hadde akkurat gitt ut en skive, «High Voltage», og at gitaristene Angus og Malcolm Young var lillebrødrene til George Young. Da ble jeg interessert, for jeg var massiv fan av The Easybeats, som George hadde spilt i. (Australias største band på 60-tallet, mest kjent for hiten «Friday On My Mind», som både David Bowie og Gary Moore har spilt inn cover av.) Han ga meg adressen til deres hovedkvarter i East St Kilda, hvor bandet både bodde og øvde, så jeg stakk innom der en lørdags ettermiddag til de for å introdusere meg. Der var det en snerten dame som åpnet, og som viste seg å være dama til Angus. Hun sa at de var ikke hjemme, de hadde en matinekonsert, men at de kom snart tilbake, så jeg måtte bare vente der så lenge. Og en time senere kom de inn døra – Angus, Malcolm og Phil Rudd. - Kjente du Phil fra før? - Nei, jeg ble litt overrasket over å se ham, for jeg visste godt hvem han var, selv om jeg ikke kjente ham. Men jeg hadde jo sett Buster Brown, og det gjorde meg enda mer interessert i å bli med i dette bandet. På dette tidspunktet var de en kvartett, med Malcolm på bass og Angus som eneste gitarist. Så vi snakket litt sammen om hva slags musikk vi likte, og de ble litt mer interesserte da de skjønte at vi hadde mange felles inspirasjonskilder. - Som for eksempel? - Jeg tror det som fikk Malcolm til å bli fatte interesse, var da jeg nevnte at min favorittbassist var Gerry McAvoy som spilte med Rory Gallagher. Han spilte bunnsolid og enkelt, ikke noe fiksfakserier, og det var også min ambisjon i et band. De ga meg i alle fall et eksemplar av skiva si, og ga meg beskjed om å lære låtene der, noe jeg gikk hjem og gjorde samme kveld. - Men du var ikke altfor imponert over «High Voltage»-skiva? - Den var veldig annerledes enn forventet. Den oppfatningen jeg hadde fått av gutta, samsvarte ikke med det jeg hørte på skiva. Jeg likte noen av låtene. Men jeg fikk for eksempel ikke grepet på «Love Song». Den ga ikke mening. - Ble den låten noen gang spilt live? - Jada, stadig vekk i den første tiden. Den ble jo utgitt på singelplate. Men vi var ganske heldige – «Love Song» var A-siden på singelen, for de ville jo ha en hit og bli spilt på radio, men på B-siden var «Baby Please Don’t Go». Og radiostasjonene likte B-sida bedre, så de spilte den på

norwayrock.net

radio i stedet. Puh! Ellers ville det blitt et jævla mareritt. - Du var vel fortsatt tenåring på dette tidspunktet? - Ja, jeg hadde akkurat fylt 19. Og Angus var ett år eldre enn meg. Så ja, jeg var yngstemann i bandet. - I den første tiden hadde AC/DC et litt glam-aktig utseende, med fargerike satinskjorter og høyhælte boots… - Ja, men det varte ikke lenge. Jeg nektet å bruke slike klær. - Hvor i all verden kom den inspirasjonen fra? - Malcolm Young var en massiv Marc Bolan-fan, så det var der han hentet all glamrock-dritten fra. Eneste gangen jeg så ham litt imponert, var da vi spilte samme TV-show som Marc Bolan et par år senere. - Men hvordan gikk så første øving med bandet? - Joda, jeg kom tilbake til avtalt tid neste dag, og de var dødsslitne etter å ha spilt til langt på natt. Spesielt Angus så herja ut, jeg trodde han var skikkelig fyllesyk, men trodde han fleipa da han sa at han ikke drakk. Så det var mange kopper te og skravling før vi kom i gang. Og det var der jeg fant ut at Bon Scott var vokalisten i bandet, da de nevnte at ‘Bon er ikke her i dag’. Det første som slo meg var intensiteten på gitarene – de var drithøye og bare borret seg gjennom skallen din! Og det låt mye mer aggressivt enn skiva – en forklaring var selvsagt at Phil spilte ikke på skiva, han hadde blitt med i bandet bare noen uker tidligere. Malcolm hadde full styring på hvilke låter vi spilte, og var dirigenten som startet og stoppet alt. Det ble også nevnt at hvis jeg ble med i bandet, så måtte jeg selvsagt slutte i jobben min, noe annet var uaktuelt. - Fikk du tilbud den dagen? - Nei. Jeg ble invitert til å komme på konserten deres på et av mine stamsteder påfølgende tirsdag og kanskje spille på en låt. Da en av roadiene deres kjørte meg hjem etterpå, sa han at det virket som om de likte meg, og ga meg noen tips. Han sa at jeg måtte huske at 1) Det er Malcolms band, og 2) Innen ett år skal vi være i England. For min del kunne han like gjerne sagt at innen ett år skal vi være på Jupiter, det var helt usannsynlig i mine ører. Og jeg fikk rett, bandet var ikke i England ett år senere – men ett år og åtte dager senere.

NRM 4-2022

11


inn i tidsm 20 NRM 4-2022

norwayrock.net


maskinen norwayrock.net

NRM 4-2022

21


BRUTALT OG 28 NRM 4-2022

norwayrock.net


G SPIRITUELT norwayrock.net

NRM 4-2022 29


Den dyriske tredjeskiva Et av de mer vellykkede samarbeidsprosjektene som plateselskapet Frontiers har initiert det siste tiåret, er utvilsomt den nordiske unionen mellom den danske vokalisten Ronnie Atkins, kjent fra Pretty Maids, og den svenske gitaristen, låtskriveren og produsenten Erik Mårtensson fra Eclipse. Nå er den tredje Nordic Union-skiva ute, tittelen er «Animalistic», og vi benyttet anledningen til en kaffe og en slarv med dansken når han uansett befant seg i Oslo. 32 NRM 4-2022

norwayrock.net


TEKST: GEIR AMUNDSEN FOTO: TALLEE SAVAGE

Vi møter Ronnie Atkins i baren på Radisson Plaza Hotel noen timer før konserten med Avantasia på Sentrum Scene i Oslo - men planen er egentlig å snakke om den nye skiva til Nordic Union, prosjektet Ronnie har sammen med Erik Mårtensson fra Eclipse. - Så hvem snakker jeg med nå? Er det soloartisten Ronnie Atkins eller ex-vokalisten i Pretty Maids? Eller er det vokalisten i Nordic Union eller gjestevokalisten i Avantasia? Eller Pretty Maidsvokalisten? Du har ikke ligget på latsiden det siste året! - Nei, etter at jeg fikk lungekreftdiagnosen i 2019 raknet det meste for Pretty Maids - vi skulle til å gi ut en ny skive («Undress Your Madness») og turnere fra januar av, men da var jeg i behandling og nødt til å avlyse alle planer. Folk fikk litt panikk og det ødela mye. Derfor bestemte jeg meg for å gjøre et soloalbum i stedet for å holde meg aktiv. Det var terapeutisk for meg å skrive låter i denne perioden. - Jeg var overrasket over hvor positiv og oppløftende de to soloskivene dine er, omstendighetene tatt i betraktning. - Ja, jeg prøver å holde fokus fremadrettet og være positiv. Den første låta jeg skrev var «Carry Me Over» som havnet på EPen «4 More Shots The Acoustics». Den skulle være på «One Shot», me den er så trist at når jeg hører den nå, så minner det meg om den vonde tiden da jeg skrev den. Den var for trist. Jeg vil heller ha et budskap om håp og om å sette pris på det livet vi har. På et soloalbum kan jeg være dypt personlig, jeg kan ikke det på en Pretty Maids-skive hvor jeg representerer bandet. - Når ble det snakk om en tredje Nordic Union-skive? - For rundt halvannet år siden skulle vi ha gjort den. Men da var ikke jeg klar for det, og Erik var uansett opptatt. - Så den er innspilt i år? - Jeg begynte i november i fjor, og vi holdt på frem til slutten av januar. - Og oppskriften har vært den samme? Erik skriver og spiller inn låtene og sender deg filene for å legge på vokalen? - Denne gang har jeg bare vært involvert i å skrive to av låtene. Erik ba meg skrive tekster på flere låter, men jeg var litt tom da etter å akkurat ha avsluttet innspillingen av mitt andre soloalbum, «Make It Count». Så Erik har lagd de fleste melodilinjene denne gang. Men han er en låtskrivermaskin! - Han er en geysir, det bare spruter låter ut av den fyren. - Jeg husker at jeg snakket med ham i oktober i fjor da vi koordinerte timeplanene våre for å gjøre dette, og jeg sa jeg hadde mulighet i desember og januar. Hva med deg, spurte jeg, har du tid til å skrive låtene? Og han svarte at `Jeg har to låter klare, men har fri i neste uke, så jeg kan skrive resten av skiva da.`! - Det fremstår umiddelbart som den tyngste og hardeste av de tre Nordic Union-skivene. - Ja, den er det, og det var vi også enige om. Og det passet meg bra å trøkke på gassen igjen, siden jeg akkurat hadde lagd to melodiske poprock-skiver på egen hånd. Men denne har mer tempo, og er egentlig tradisjonell 80-tallsinspirert hardrock. Og jeg elsker jo rocken fra 70- og 80-tallet uansett. Men det låter fortsatt melodisk, og det er selvsagt en ballade eller to der. - Har det vært noe snakk om å en vakker dag gjøre noen konserter? En full turné er vel for mye å håpe på. - Vi har snakket om det, men det har aldri blitt noe av på grunn av våre individuelle timeplaner. Men nylig gjorde vi faktisk for første gang noensinne en Nordic Union-låt sammen på scenen. Både mitt soloband og Eclipse spilte på samme festival i Mûnchen for et par uker siden, så vi ble enige der og da om å ta en låt sammen. Vi bare gikk gjennom låten med kassegitarer på bakrommet sammen med de andre gutta fra Eclipse. Så jeg kom på scenen med Eclipse og så gjorde vi «Hypocrisy» fra førsteskiva, som forøvrig var den første låten jeg noensinne fikk fra Erik. Og responsen fra publikum var fantastisk! - Og det er en av Erik Mårtenssons beste låter noensinne, spør

norwayrock.net

du meg. - Ja, enig! Faktisk, da Frontiers-sjefen Serafino spurte meg om å lage en skive utenom Pretty Maids for et fast honorar, var jeg først ganske lunken. Utenom en Avantasia-skive hadde jeg nesten aldri gjort noe utenfor Pretty Maids. Så jeg svarte at da måtte i så fall låtmaterialet holde høy standard. Han sendte meg først et par låter fra en annen låtskriver, uten at jeg skal nevne navn, som jeg ikke syntes holdt mål. Og så foreslo han Erik Mårtensson. Jeg hadde såvidt møtt Erik, siden vi begge er på Frontiers og han er gammel Pretty Maids-fan, og jeg tror Kenny hadde nevnt ham, men jeg kjente ikke så godt til Eclipse. Men da han sendte meg «Hypocrasy» og «When Death Comes Calling», ble jeg helt satt ut av hvor bra det var, og svarte Serafino at om dette var standarden, så var jeg helt med! Likevel, i løpet av tre skiver har vi aldri jobbet sammen i studio, vi har kun kommet sammen for å spille inn musikkvideoer. - Det virker som om dere har et sterkt samarbeid likevel. - Ja, vi har mye av den samme musikksmaken, vi har samme mål for musikken vår, og han er en veldig ydmyk og trivelig fyr. Jeg kunne ha vært mer involvert i låtskrivingen om jeg så ønsket, men det trengs ikke så lenge han leverer så sterke låter som han gjør. - Men han skriver nesten aldri tekster på egen hånd, gjør han vel? Av og til, men han har folk som skriver tekster sammen med ham. Jeg skrev to av tekstene her, tittelsporet og den første singelen. («In Every Waking Hour») Men tilbake til Nordic Union-konserter som du spurte om; vi snakker stadig om det, men det er ikke bare å gjøre en konsert. Det må være verdt det. Vi må sette et band sammen, vi må få øvd inn låtene sammen, mye logistikk som skal på plass - og det kan vi ikke gjøre for kun en eller to konserter. Og ikke minst må vi ha tid til å gjøre dette, samtidig med hverandre! Men det er ikke umulig, for nå gjør jeg jo ikke noe med Pretty Maids. Jeg har jo mitt eget soloband, men det er jo en utfordring i seg selv, siden alle som spiller der også er i andre band. - Og det er stort sett de samme som spiller på soloskivene dine? Stort sett. Flere gamle Pretty Maids-folk, og jeg har Pontus Egberg på bass, som spiller i tyvetalls band, og jeg har Rob Marcello på gitar. - Ah. Fra Danger Danger og The Defiants? - Nettopp. Strålende gitarist som gjør mye gitarklinikker verden over. Han har masse å gjøre, så det krever en del planlegging. Og ikke minst er det nærmest umulig å finne ledige konsertlokaler i år, alt er fullbooket nå som alle artister skal ut og ta igjen det de gikk glipp av i fjor og i forfjor. Og ikke bare lokaler, men det er også vrient å finne ledige lydog lysmenn, roadier, turnébusser … I forrige måned snakket jeg med innehaveren av Amager Bio, konsertstedet i København hvor jeg har spilt

NRM 4-2022

33


Et vellykket forsø 38 NRM 4-2022

norwayrock.net


øk på en god plate norwayrock.net

NRM 4-2022 39


I know that well, excellent. So, I was going to ask what comes next - it's the US tour and the UK? GH: Yes! And we are so excited about these particular touring schedules because America is a place where still we're gaining a lot of ground. The last tour we did was fantastic, and we're going to go again, and we do really well in the UK so I think we'll do really well again. What was the best gig you had in America? Was there one particular one that stood out? GH: With Daisies? It was down in Fort Lauderdale...? It was down in Florida, wasn't it Doug? DA: Yeah, there was some good ones in Florida. GH: Last June, was it? We did a couple of shows down in FLorida. DA: Yeah, it was really good. GH: It was a great show, that first show. It was fantastic. It's on YouTube, I think. DA: We had a show in New Jersey at The Landis, which is actually where we're starting this tour on September 7th, The Landis in Vineland, New Jersey. That was a great show, a home-town show for me and Brian. And then the Los Angeles show was also a home-town show for me and Glenn, as that's where we live, and that's a great place for playing, again, called The Vermont, on September 18th.

52 NRM 4-2022

Is that why you decided to start the tour in New Jersey, because you had such a good experience? DA: We didn't know where we going to start, it just worked out that way, with the scheduling. I think they take a dart board and they put a map up and throw the darts, and that's how they figure it out. GH: I think that we're going to rehearse in New York for a couple of days and then we can drive a couple of hours - ninety minutes - South to Vineland, then we can drive back home that night to New York and stay in the hotel. I think that's case of where we were at. Nice one. Well, I hope that you'll be driving around here soon. GH: We do too. I love Norway. It's an amazing place to play and I love the food and people. DA: Yes. Well, we love you too, so please do come back. GH: Of course. Congratulations on the new record again, both of you. I think I’ll go and listen to it for the fifth time now! DA: Thank you, Anne-Marie. We'll let the other guys know that you said that, and we really appreciate all you're doing , and that was a really nice interview, thank you.

norwayrock.net


AN M E LD E L SE R

SKIVER

LYDKICK GEIR AMUNDSEN 1. Alice Cooper - Live at the Astroturf Hadde kappet av en finger for å ha vært der. 2. Lillian Axe - From Womb To Tomb Stevie Blaze er tilbake med sin beste siden "Psychoschizophrenia". 3. Ozzy Osbourne - Patient #9 Trur jaggu dette er hans beste siden "Ozzmosis". 4. Nordic Union - Animalistic Denne Mårtensson altså. Går han aldri tom? 5. Kate Bush - Hounds of Love Gravde frem en gammel flamme pga du-vet-hva.

GEIR VENOM LARZEN 1. High Castle Teleorkestra – The Egg That Never Opened Eklektisk raptus fra øverste hylle. 2. Motorpsycho – Ancient Aliens 43 minutter førsteklasses skandinavisk progrock. 3. Alice Cooper – alt Kronologisk, diskografisk gjennomgang med nye ører. 4. Beethoven – Piano Concertos 1–5 Nummer 3 og 4 står ikke det dugg tilbake for dennes symfonier. 5. Venom Inc. – There’s Only Black Ujevn, med øyeblikk av slangespyttklyser.

SVEN O SKULBØRSTAD 1: Soulfly - "Totem" Max C tilbake med et smell 2: Machine Head - "Of Kingdom And Crown" Robb F tilbake med et nestensmell 3: Witch Club Satan - "Hysteria" En frisk prøvesmak på et meget spennende prosjekt 4: The Exploited - "Fuck The System" Fikk endelig sett mine gamle helter live 5: Rammstein - "Zeit" Sliter fremdeles med å komme over både konsert og skive

ANTHRAX XL Nuclear Blast 5/6 22.juli 2022 Hvor skal man begynne med å beskrive denne mastodonten av en utgivelse? Kanskje med bakgrunnen – Anthrax fylte nemlig 40 år i fjor og kunne av åpenbare årsaker ikke gå ut på turné for å feire. Derimot gjorde de som veldig mange andre under denne tiden, nemlig å sende en direkte livestream på selve dagen. Og nå kan de som ikke fikk det med seg da nyte herligheten både visuelt og audielt. Og for en pakke de leverer. Med en spilletid på over to timer får vi servert créme de la créme av bandets absolutte høydepunkter, både fra eldre men også nyere dager. Men her kommer også mitt eneste ankepunkt mot utgivelsen – vi skulle gjerne hatt et par spor fra John Bush-æraen også. Jeg skjønner godt at det kanskje er kjipt for Joey Belladonna å synge låter fra den tiden, men spesielt «Sound Of White Noise» synes jeg faktisk er en av Anthrax aller beste skiver og det hadde vært utrolig fett å fått et gjenhør med for eksempel «Only» igjen. Bortsett fra det er det neimen ikke mye å trekke for her. Bandet låter tightere enn noensinne, visuelt ser det helt fantastisk ut – og den som kommer aller best ut er faktisk Frank Bello da koringene hans virkelig kommer til sin rett her. Jeg var ærlig talt ikke klar over akkurat hvor bra han gjør det. «XL» sitt absolutte høydepunkt må være når selveste Chuck D fra Public Enemy slenger seg med på den eviggrønne «Bring The Noise» og gjengen leverer klassikeren enda bedre enn originalen. Dette er et absolutt must-have for samtlige fans av Anthrax, det er en av de aller beste strømmekonserter jeg har sett der vi vitner en av de fire store levere sine beste godlåter på rekke og rad og låter om mulig bedre enn noensinne. Sven O. Skulbørstad

ARCH ENEMY Deceivers Century Media 4,5/6

norwayrock.net

12. august 2022 Allerede i oktober i fjor kom første singel «Deceiver, Deceiver», og jevt utover dette året har seks av platas elleve spor blitt sluppet som singler. Dermed er det vel lite spennende eller nytt jeg har å by på ved å anmelde skiva. Men en ting er å få låter stykkvis, hvordan låter de samlet? «Handshake With Hell» åpner, og jeg vil kalle de en safe Arch Enemy låt. Dette er vel slik folk flest forventer at en plate fra svenskene, ja jeg kaller de fortsatt det, selv om to av medlemmene kommer fra unaiten. Tøff metal med mye melodi. Det som utmerker seg med denne for meg er partiene hvor Alissa White-Gluz kliner til med renvokal. Det kunne jeg godt tenke meg å høre mer av. Denne følges opp av allerede nevnte «Deceiver, Deceiver» og her blir jeg blåst av banen. Dette er jo tøff punka thrash metal. Ikke ulikt tidlig The Haunted. Tredje låt «In The Eye Of The Storm» er klassisk hard rock anno 1985, riktignok I Arch Enenmy drakt, med Alissas growling. Så er vi kommet til platas første ikke-singel, «The Watcher». Denne er i likhet med «Deceiver, Deceiver» veldig thrasha i verset, men her er refrenget veldig melodiøst. Litt over the top for min smak. Da faller låter som «Sunset Over The Empire» og «House of Mirrors» bedre I smak. Melodiøse refreng der også, men litt mer melankoli og dempet. Nå har vi vært gjennom en god del av platas elleve spor, men jeg vil trekke frem «One Last Time» som et godt eksempel på en enkelt låt som oppsummere skiva. Denne har det rolige, det melankolske, melodiske og velkjente. Jeg synes Arch Enenmy alltid har vært et band med kule enkeltlåter, men denne gangen synes jeg plata i sin helhet virkelig sitter, så for meg er dette bandets beste så langt. Ronny Østli

BELPHEGOR The Devils Nuclear Blast 4/6 24. juni 2022 Da er vi kommet til album nummer tolv fra de djevelske østerrikerne. Jeg har kost meg mye med disse, selv om jeg ikke skal ha på meg å være blodfan av alt de har gitt ut. Forrige skive «Totenritual» likte jeg veldig godt, og jeg synes de fortsetter den fine trenden nå fem år senere. Produksjonen er massiv og tung, man kjenner det trøkker. Tittelkuttet åpner, og er en god ambassadør for plata. Kjapp og tung. Riffbonanza og melodiøse harmonier. Skal innrømme jeg måtte gi denne låta noen runder før den satt. Da er singelsporet «Totentanz – Dance Macabre» mer umiddelbar. Her snakker vi en kjappis som viser Belphegor sin melodiske

black metal side. Denne følges opp av tunge «Glorifizierung Des Teufels», som sammen med enda tyngre og episke «Virtus Asinaria - Prayer» er mine favoritter. Nå er det brutale death metal spor her som jeg ikke direkte forguder, men skiva er såpass massiv og balansert at totalsummen blir riktig så trivelig. Ronny Østli

BLIND ILLUSION Wrath Of The Gods Hammerheart 3.0 10. juli 2022 Jeg er stor fan av Bay Area thrash, men jeg får ikke helt taket på debuten «The Sane Asylum» fra 1988. Selv med Les Claypool og Larry LaLonde fra Primus i besetningen. Det ble et sånt nesten-band. Det kom en skive i 2010 også, men den har jeg aldri hørt. Status i 2022 lander også på nesten. Det er mye kul thrash her, som sintere «Slow Death» og «Behemoth», og mer drivende spor som tittelkuttet og «Protomolecule». Men jaggu er det en del sidrumpa greier her også. «Spaced» er litt sånn. For ikke å snakke om bonussporet på CDutgaven, «No Rest ‘Til Budapest», som jeg antar er en låt skrevet spesielt for en serie festivaler bandet har spilt på og presentert der. Selv om låta tar seg opp, snakker vi en pinlig oppbygging. Med dette kan jeg ikke si Blind Illusion skuffer, da de holder seg midt på treet der de alltid har vært. Ronny Østli

BUBBLEMATH Turf Ascension Cuneiform Records 24. juni 4/6 Minneapolis-kvintetten Bubblemath har faktisk eksistert siden utgangen av 1990-tallet, uten å overøse verden med fonogrammer. Femten år passerte mellom 2002-debuten og dens oppfølger, mens ”Turf Ascension”, bandets tredje album, ble tilvirket på fem år. Melodisk og harmonisk har Bubblemath gått i lære hos Echolyn og andre amerikanske grupperinger som ga nytt liv til den progressive

NRM 4-2022

53


Turn static files into dynamic content formats.

Create a flipbook
Norway Rock Magazine #111 4-2022 by Norway Rock Magazine - Issuu