NORWAY ROCK MAGAZINE #110
Mannefall i egne rekker P.O. Box 1070, NO-7446 Trondheim magazine@norwayrock.net norwayrock.net facebook.com/NorwayRockMagazine @norwayrockmagazine ISSN: 1890-5838 UTGIS AV Rockpartner Publishing AS Postboks 100 Heimdal, NO-7473 Trondheim nrm@rockpartner.no ANSVARLIG UTGIVER Morten Dahl ANSVARLIG REDAKTØR Anne-Marie Forker anne-marie@norwayrock.net REDAKSJONELT ANSVARLIG Geir Amundsen geir.amundsen@norwayrock.net BIDRAGSYTERE Tekst: Geir Amundsen, Bjørn David Dolmen, Wilfred Fruke, Glenn Knudsen, Geir Larzen, Alex Maines, Bård Nordvik, Sven Olav Skulbørstad, Linda Cecylia Taanevig, Ronny Østli og Jan Egil Øverkil. Foto: Anne-Marie Forker DESIGN Anne-Marie Forker
Vi har nesten begynt å venne oss til at stadig flere av våre helter innen rocken faller fra én etter én. Det er ikke lenger noe sjokk når stadig flere av dem bikker både 70 og 75. Men for oss musikkskribenter var det et sjokk da vi mistet en av våre egne, en kar mange av oss har kjent i flere tiår, som knapt var kommet i 50-årene, og som i tillegg var både fysisk aktiv og avholdsmann. I mai døde Jan Dahle brått av akutt hjertesvikt. Det kan kanskje synes merkelig fra utsiden at vi i Norway Rock Magazine bruker tid på å hylle en kar som skrev for et annet musikkblad, Scream Magazine, i tillegg til sin egen blogg Rock and Roll Dreams, men vi var aldri konkurrenter, vi var heller kolleger. Vi følte aldri at dere lesere enten kjøper Scream eller Norway Rock Magazine, vi tenkte aldri på at dere bare leser enten vår eller deres konsertanmeldelse. De fleste av oss kjenner hverandre etter å ha møttes på akkurat de samme konsertene i mange, mange år. Jeg ble kjent med Jan i køen utenfor Marquee Club i London på vei inn på en Skid Row-konsert for over tretti år siden, og hadde forlengst registrert det svære røde håret på konserter jeg hadde vært på tidligere. Siden har det blitt hundrevis av andre konserter, og det var fast vane å slå av en prat med Jan før og etter konsertene - for han satt alltid på fasiten om hvor bra eller dårlig det hadde vært. Han kunne ikke bare fortelle deg at du tok feil, men også hvorfor du tok feil. De siste ti årene ble det også vane å ta en kjapp jevnføring av hverandres konsertanmeldelser før vi publiserte dem på nett, og det var ytterst sjelden at vi ikke var på linje med hverandre. Og fyren var høyt respektert i bransjen, også blant artistene, selv om han kunne være både knallhard og kritisk - i begravelsen var det blomsterkranser og siste hilsener fra både Seigmen, fra TNT og fra Circus Maximus. Så jo, den siste måneden har det vært underlig å gå på konsert uten å se et rødt hår og skjegg stå og observere og absorbere musikken, og ikke bli fortalt den objektive sannheten etterpå om hva vi akkurat hadde sett og hørt. Hvil i fred, Jan, du er allerede savnet. Geir Amundsen
FORSIDE Journey - Image: Robert Knight ANNONSERING Ønsker du å annonsere i NRM? Ta kontakt på: annonser@norwayrock.net ABONNEMENT 1 år – 6 utgaver: Euro 19 https://issuu.com/store/publishers/rockpartnerpublishing/subscribe NESTE NUMMER I salg fra august 2022
FÅ DET DIGITALE MAGASINET
6 nummer
Euro 19,https://issuu.com/store/publishers/rockpartnerpublishing/subscribe abonnement@norwayrock.net
SPAR EURO 5
INNHOLD
06 06 Def Leppard 11 Triumph 14 Shinedown 17 brenn.
14
20 Seventh Wonder 22 Ghost 26 Jorn 30 Judas Priest 33 The Lickerish Quartet
22
36 Journey 40 Petter Pogo 44 Whitesnake 48 Kreator 53 Isak Danielson 56 Bolverk
36
44
58 Blomst 60 Porcupine Tree 62 Invocator 64 Live - Opeth at Tons of Rock 65 Skiver
48 60
76 Retro
går for en ny 6
NRM 3-2022
norwayrock.net
runde hysteri norwayrock.net
NRM 3-2022
7
Impera slår tilbake I mars slapp fenomenet Ghost sin femte skive «Impera», og en måned senere spilte de i Oslo Spektrum. Vi fikk anledning til en passiar med selveste Papa Emeritus på backstagen noen timer før bandet gikk på scenen – men paven var denne gang utkledt som en ordinær og trivelig svenske som påsto at han het Tobias Forge. Forge. 22 NRM 3-2022
norwayrock.net
TEKST: GEIR AMUNDSEN FOTO: MICKE ERIKSSON LIVEFOTO: ANNE-MARIE FORKER
- Nå, hvordan har de siste 18 timene i ditt liv vært? Dere spilte på hjemmebane i Stockholm i går kveld? - Forferdelig! Jeg hater å spille hjemme! Det er det verste jeg vet. Alt er så knotete. Jeg er et vanlig menneske som liker å gjøre ting repetitivt, og helst på eksakt samme måte hver gang, men konserter på hjemmebane blir alltid forstyrret av alle andre mulige greier. - Og masse familie og kompiser som maser? - Ja, så jeg er bare glad for at det er overstått. Og dessuten har jeg en kraftig pollenforkjølelse. Jeg er bjørkeallergiker, og det er jo på sitt verste akkurat nå. Det er utrolig slitsomt. - Når Papa Emeritus spiller i Stockholm, snakker han da svensk eller engelsk til publikum? - Nei, han er ikke fra Stockholm. Han er ikke svensk. - Han er en tidløs figur a la Dracula? - Akkurat. Han er fra det hinsidige, så den illusjonen kan man jo ikke bryte. Men han kan noen fraser på gebrokkent svensk, norsk, polsk – hvor enn han befinner seg. - Og nå kommer dere direkte fra Stockholm i buss? - Ja, nettopp. Men det er ikke så slitsomt som mange kanskje tror. Det hadde vært mye mer slitsomt å overnatte i Stockholm og så dra til Arlanda tidlig i morges for å fly hit til Oslo. Nå går man bare rett i bussen etter showet, og så sovner man, og er i Norge når man våkner opp. - Du begynner å få et tett forhold til Norge nå – dette blir Ghosts 22. konsert i Norge i løpet av drøye ti år, inkludert supportjobber og festivaler. Er det noen av de du husker spesielt? - Nja, ganske mange, faktisk. Vi har gjort mange artige spillinger i Norge som jeg synes skiller seg ut. Hva heter nå den store arenaen her i Oslo… Ullevaal? - Telenor Arena? - Nei, den likte jeg ikke. Og der har vi spilt to ganger, både med Maiden og med Foo Fighters. Men det er et stadion… - Valle Hovin. - Riktig! Der har vi spilt både med Guns N Roses og med Metallica. Og så har vi spilt med Metallica i Trondheim, det var kult! Veldig fin utendørsområde med den bakken (Granåsen). Bergen synes jeg er en fantastisk by. Her i Oslo har vi spilt minst tre ganger, tror jeg, og på Tons Of Rock da den lå i Halden. Utrolig flott beliggenhet på den borgen. - Ghosts første konsert i Norge var på Øyafestivalen i 2011, i det minste teltet foran en håndfull publikummere tidlig på ettermiddagen. Husker du den? - Haha, ja, jeg husker den som mindre minneverdig! Ikke akkurat vårt beste minne fra Norge. - Litt av en kontrast til i kveld. Men jeg har inntrykk av at du alltid har hatt en visjon om at Ghost skulle være et storslagent og koreografert rocketeater i kombinasjon med katolsk messe, fullt av dramaturgi. Stemmer det? - Det var tanken, ja. I begynnelsen hadde jeg en visjon om å ha en produksjon som vi har nå, men det var med tanke på å spille på teatre. Det var før jeg innså at det gikk an å turnere med dette. Her snakker vi 2007-08. Da så jeg for meg at vi kunne være noe a la Dead Can Dance eller Diamanda Galas, og gjøre One Night Only på operahuset. Og så spiller man to uker senere et annet sted, og et halvår senere i New York. Jeg så mer for meg Ghost som en kunstinstallasjon enn som et turnerende rockeband. Kanskje blir det sånn en dag, hvem vet? - Du begynte arbeidet med den nye skiva «Impera» i april 2020 – var det fordi dere måtte avbryte turnéen og du plutselig ikke hadde annet å gjøre? - Nei, vi var ganske heldige, vi trengte ikke avlyse en eneste konsert på grunn av covid. Det eneste vi måtte gjøre var å utsette en del saker som folk uansett ikke kjente til. Vi gjorde vår siste konsert i Mexico i mars 2020, og det som da var planlagt da var at jeg skulle komme hjem og begynne
norwayrock.net
på pre-produksjonen på den nye skiva. Dette skulle vi gjøre i mars-aprilmai-juni, og så skulle vi spille inn skiva i løpet av sommeren med slipp på høsten 2020. Og etter en turné skulle jeg ta ett år ferie fra Ghost. Det var den opprinnelige planen. Men allerede i april 2020 innså jeg at nå passet det bedre å ta seg fri, for nå skjer det uansett ingenting. Heller det enn å tviholde på en plan som uansett ikke kom til å funke. Så da fikk jeg holde meg hjemme i nesten to år. - Og det gikk til å skrive og spille inn «Impera»? - Ja, men i mitt eget tempo. I stedet for å jobbe 9 til 17 mandag til fredag hver eneste uke, kunne jeg nå f.eks. si at i neste uke jobber vi kun onsdag. Og uken etter kun tirsdag og torsdag. Så det var mye roligere. - Og i starten av prosessen var det bare deg og en trommis? - I starten var det bare meg og en lydtekniker. Da sitter vi i et rom på ti kvadrat foran en datamaskin og lagde bare demos. Men alle som jobber med musikk i dag vet jo at å spille inn demos er nesten som å spille inn en skive på riktig. Det er ikke lenger sånn at man først lager et uproft kassettopptak på øvingslokalet, og så spiller man den inn for alvor i et studio. - De fleste ble nok litt overrasket over nyheten om at du hadde samarbeidet med Jocke Berg fra Kent på et par låter. Hvordan kom han inn i bildet, og hvordan bidro han? - Ja, jeg jobbet med ham på to låter. («Kaisarion» og «Respite On The Spitalfields») Men uansett hvem jeg jobber sammen med, så funker det slik at jeg kommer med hva vi kan kalle stiklinger til en låt. Sånn som nå for tiden, når jeg holder på å samle låter til skive nummer seks, så kommer jeg på masse små idéer som blir som stiklinger. Noe som jeg vet er en bra idé, noe jeg vet kan bli en bra låt. Den er ikke ferdig, og hadde jeg spilt den for deg nå, ville du tenkt at ‘Dette er jo bare en trudelutt!’. Men i mitt hode vet jeg at det finnes nok informasjon i denne låt-spermien til å lage en hel låt. Eksakt hvordan den ser ut, vet jeg ikke før vi står i miksingen av låten. Først da er alle beslutninger tatt. Da liker jeg å få inn folk som jeg liker – og jeg elsker Jocke, jeg synes han er en fenomenal person og en fenomenal låtskriver. Jeg synes det er gøy å få inn en person som ham, og så viser jeg et par av mine skisser til låter. Stiklingene mine. ‘Her er en idé jeg har, og her er en annen idé. Hvilken av de liker du best? Den? Greit, da jobber vi med den.’ Så har vi en brainstorm om hvor vi kan ta denne idéen, jeg forteller om hvilken retning låten kan ta dette partiet, og får tilbakemelding på hva min samarbeidspartner synes, som kanskje foreslår en helt annen retning, og det er jeg alltid interessert i å høre på. For jeg tenker ikke som deg, jeg vil høre innspill fra deg, fra en annen vinkling. Det er som når en skribent jobber med en redaktør. En redaktør kan si at han vet hva skribenten skal skrive, men her har skribenten brukt 3000 ord når det skal klare seg med 2000 ord, og dette avsnittet her er helt overflødig. Det gjør at jeg synes det er gøy å samarbeide med andre. - Noe av det spennende med låtene på «Impera» synes jeg er at de ikke følger det tradisjonelle mønsteret med vers/ refreng/ vers/ refreng/ solo/ refreng x 3 – her kan det plutselig komme et helt annet parti, i en annen toneart, mot slutten av låten. Og det er kanskje en konsekvens av den prosessen du beskriver her? - Ja, delvis. En ting som jeg sa til alle som jeg jobbet med, som jeg ville bruke som et tankeeksperiment, var at i stedet for f.eks det Ramonesaktige riffet i «Square Hammer», så ville jeg i mange av låtene heller at vi skulle få til et arrangement a la Def Leppards «Hysteria», hvor låten begynner med en ting, og så kommer et lag til, og et lag til – og så kommer refrenget. For det er ofte mye vanskeligere å få til. Når man har et bra vers, så vil man gjerne komme til et refreng som eksploderer, og så gjør man om på det fordi det føles naturlig. Men da kommer man i en veldig kort loop, og det er vrient å legge på flere greier. Se for eksempel på den John Legend-låten, «All Of You». Det som er så fint med den er at jeg tror det er fire partier – først et vers, så noe som høres ut som et refreng, men så kommer det egentlige refrenget, før det kulminerer med wailingen mot slutten. Og det er den fjerde delen, men fortsatt med den samme akkordrekken i bakgrunnen. Det er derfor det er så herlig når man kommer til det partiet, det er en lang reise som ender opp der man starter, i stedet for Ramones-metoden med å komme seg kjappest mulig
NRM 3-2022
23
GITARHELTENE 44 NRM 3-2022
norwayrock.net
ES YNGLEKASSE norwayrock.net
NRM 3-2022
45
Nytt fran 48 NRM 3-2022
norwayrock.net
nsk blod norwayrock.net
NRM 3-2022 49
TEXT: WILFRED FRUKE FOTO: ANNE-MARIE FORKER
LIVE @ TONS OF ROCK 2022 Festivalens store indrefilet ble servert seint, men pokker så godt! Opeth hadde fått tildelt en time, men det kunne svært gjerne ha vært to. Det finnes memes som mener ‘Make Åkerfeldt Growl Again’, og skulle noen ha sett; halvparten av listas seks hele låter etter intro (Opeth har som kjent svært få radiovennlige treminutterslåter) var plukket fra bandets tidligere katalog, der også nevnte vokalteknikk benyttes – dette var omtrent det nærmeste en kan komme et ‘best of’-sett innafor den tilmålte tida, og absolutt alt traff til max! Jeg stilte med relativt høye forventninger, men jø og fyse; dette var som av en annen verden! Sjefen sjøl var i go’lune med små, tørre spøker imellom låtene, og når de leverer slike intrikate og både genrespennende og –definerende små verk med en slik presisjon, trøkk og dynamikk uten at det låter verken maskinelt eller sterilt er det bare å ta kuhatten av og gli med dem inn i en annen sublim, sonisk dimensjon. Dette var sånn ca. nøyaktig hvor bra musikk kan bli i Det Herrens År 2022, og jeg verken finner noe eller noensomhelst grunn til å skulle trekke noe fra toppscore. Derfor; blank sekser til svenskene og helt til topps på den frukske adelskalender av ToR22! 6/6
64 NRM 3-2022
norwayrock.net
AN M E LD E L SE R
SKIVER er samtidig stemmen som sliper ned kantene og forbinder polaritetene. Sonisk presenteres materialet i klangrike, voldsomme rom, og hadde flere enkeltspor vært på par med ”Eyes” og ”Sleep Whisper” ville det være mulig å anbefale albumet. I stedet skusler kvartetten bort forjettende ansporinger på dødfødte klisjéer og mediokre løsninger, dog ikke uten glimt av spennende amalgamering. Geir Larzen
LYDKICK GEIR AMUNDSEN 1. Journey - Freedom Jadda, AOR-kongene har endelig lagd ny og fin skive. Europaturne nuh, takk! 2. Ghost - Impera Tok litt tid før denne satte klørne i meg. 3. The Scream - Let It Scream Dratt frem en gammel kultklassisker i anledning en finfin John Corabi-biografi. 4. Queensrÿche - Rage For Order Dratt frem en gammel klassisker i anledning en halvtørr Queensrÿche-biografi. 5. Def Leppard - Diamond Star Halos Prøvd å like den, men klarer det ikke. Dessverre.
WILFRED FRUKE 1. Slade – Alt ’72-‘74 Kongene av både glamock og pannelugg! 2. Def Leppard – Alt opp t.o.m. «Hysteria» Blant tidenes største band. Punkum. 3. Hedvig Mollestad Trio – Alt Straks Tons of Rock! 4. Hilde Louise – Eleven Nights Fremdeles en av verdens fineste skiver! 5. Boston – Boston Knall klassiker, en av tidenes debutskiver!
AARA Triade II: Hemera Debemur Morti 13. mai 2022 3.5/6 Sveitserne har vært svært så aktive, og gir oss nå sin fjerde plate på fire år. De to siste har vært en fryd for mitt øre, og da blir man jo alltids svært kritisk til om neste skive virkelig klarer å overgå forrige. Og denne gangen klarer de ikke det, dette blir litt for anonymt. Det er en melankolsk melodiføring og stemning i trioens black metal som appellerer til meg, men denne gangen hører jeg ikke så mye av denne stemningen. «Strepitus Mundi» starter med en melodilinje som refererer til forrige skive, og dette er jo også del to i Triade serien. Selv om det er kun det partiet som vi kjenner igjen er låta min favoritt på skiva. Absolutt ikke dårlig, men et lite steg tilbake blir dommen. Ronny Østli
GEIR VENOM LARZEN 1. The Smile – A Light For Attracting Attention Musikalsk, den reelle oppfølgeren til ”Hail To The Thief”. 2. I Like To Sleep – Sleeping Beauty Fin debut i skjæringspunkt av jazz og progressiv rock. 3. Mikael Åkerfeldt – Clark Frodig lydspor til Netflix-serie i regi av Jonas Åkerlund. 4. Thunder – Dopamine Bandets beste skive faller sent i karrieren. Foruten en sedvanlig sjonglering av Bad Company-, AC/ DC- og Lynyrd Skynyrd-figurer åpner Thunder plutselig opp for vaudeville- og fransk chansontradisjoner. Et utsøkt rockealbum for 2022. 5. Motorpsycho – Ancient Astronauts Aldri sto trønderne nærmere den svenske prog-renessansen fra 1990-tallet. 43 minutter mektig og mørk musikk.
norwayrock.net
ASTRONOID Radiant Bloom Century Media 3. juni 3/6 Den kosmologiske Boston-kvartetten Astronoid er i grunnen temmelig jordbundet. På album nummer tre videreutvikles pop-luftig shoegazeestetikk med sedvanlige, og ofte vellykkete, svartmetalliske incitamenter. ”Radiant Bloom” ser amerikanerne skritte et halvt trinn opp på den kompositoriske stigen, uten å rokke ved etablert uttrykkshybrid. En låt som ”Eyes” tjener til adekvat demonstrasjon av Astronoids styrker – og lyter. Balansert mot fordringsløs og amerikanisert dur-melankoli tiltrer dramatisk-elegiske strekk, som i sum funderer et overraskende interessant møte mellom Green Day, Deftones, Ihsahn og Katatonia (tygg litt på den). Låtens tunge, ettertenksomme passasjer er særlig driftige, og fremstår mer naturlige i rygg med øvrig melodisk fjolleri enn man skulle tro. Brett Bolands ufarlige og anonyme vokal evner å tirre på seg gråstein i omgang med skivas verste tyggegummimoduler, men Boland
CLINT BAHR Puzzlebox Moonjune Records 6. mai 2/6 Antatt bassvirtuose Clint Bahr søker med ”Puzzlebox” å utviske stilistiske doktriner og bringe lytteren med tilbake til den gang da pionérer og kunstnere som King Crimson, East Of Eden og Van Der Graaf Generator imøtegikk plateprosjekter med tabula rasa. Albumet er femti prosent komponert, femti prosent improvisert, og favner gjesteartister som David Jackson, Peter Banks og David Cross i en feiring av globalmusikk. Bahr tenker mye riktig, særlig omkring likvideringen av sjangertroskap. Skivas instrumentrikdom og østlige klanger taler dens fortrinn, mens det ergrer at Bahr verken er kapabel til å skrive gangbare låter eller fronte dem vokalt. Resultatet ender i et aparte limbus av skranglete proto-progressiv rock og gutteromskløneri, hvor brorparten av improvisatoriske spenn balanserer på såpeglatte forhøyninger i kloakken. ”Plate”, for eksempel, klinger nærmest tilbakestående og er verken musikalsk motiver eller tilfredsstillende presentert. Bahrs overstyrte bass-spor svarer dessuten for en vedvarende lidelse. La oss heller minnes forfatteren og filosofen Miguel de Unamuno som fant og verbaliserte livets tragiske forfatning i en dia––– metral kløft mellom ideal og faktisitet. Geir Larzen
BESATT Dyst Mawja 27. mai 2022
4/6 Det er gått et år siden jeg omtalte debuten til Grimstadduoen som kombinerer fascinasjonen for skrekkfilm og black metal. Debuten ga jeg god kritikk. Karakteren blir den samme nå, men skiva er likevel bedre. Det er fortsatt en smule schizofrent, men så benyttes da tross alt begrepet avantgarde black metal om dette. Og det er sånn det starter, «Epikrise» synes jeg har mye Dødheimsgard og Ved Buens Ende i seg. Det samme gjelder også min favoritt «Inkubus» som er rimelig vill, men også groovy og stygg. Jeg liker godt den punka «Re-Animert», mens singelen «Hjerneabbort» og «Dødsskvadron» vil jeg tro fans av Kvelertak lett vil omfavne. Jeg må også nevne «Skjebnedans Prelude», som er rolig gitarklimpring med litt obskur pianokrydring. Med andre ord snakker vi varierte tjueseks minutter, fordelt på åtte spor. Lydbildet er passe punka og jeg får veldig DIY følelse av dette. Ikke negativt det, men jeg synes det skinner litt gjennom på vokalen at dette kanskje er hjemmeopptak. Enn så lenge er plata ute på digitale plattformer. CD kommer først når dere leser augustnummeret av Norway Rock. Ronny Østli
THE BLACK CROWES 1972 Silver Arrow 20.mai 2022 4/6 Det har faktisk gått 13 år siden forrige skive fra The Black Crowes, og syv år siden bandet brått la inn årene, noe som ikke var noe sjokk for de som hadde fulgt den interne krigen mellom brødrene Robinson. Dråpen som fikk begeret til å flyte over, var ifølge trommis Steve Gormans ypperlige biografi at Chris Robinson innførte dama si som manager og krevde en større økonomisk andel til seg selv. Gorman spådde også at det var bare et tidsspørsmål før brødrene innså at det var mer lønnsomt å turnere sammen - og enda mer lønnsomt om bare de to kunne dele inntektene og gi innleide musikere en lønnslipp. Og det fikk han rett i, for denne utgaven av The Black Crowes er Chris & Rich Robinson. Riktignok endte bassist Sven Pipien også opp på lønningslista, slik at vi har halvparten av besetningen fra gullperioden på 90-tallet, men The Black Crowes var alltid et band som baserte seg på musikalsk kjemi. Det er derfor litt trist at de så lett erstatter vesentlige komponenter som f.eks Gorman eller gitarist Marc Ford, som spilte med Rich Robinson i The Magpie Salute de siste årene. Og da The Magpie Salutes andre studioskive ble sluppet høsten 2019 uten noen som helst turnéplaner, skjønte vel de
NRM 3-2022 65