NORWAY ROCK MAGAZINE #104
Har du sett den nye låten til…? P.O. Box 1070, NO-7446 Trondheim magazine@norwayrock.net norwayrock.net facebook.com/NorwayRockMagazine @norwayrockmagazine
Over hele Europa meldes det nu om sprengt kapasitet ved vinylplatefabrikker. Sentrale aktører, som har vært operative siden 1990-tallet, tør faktisk ikke påta seg flere oppdrag akkurat nå. Bestillingsakkumulasjonen beror delvis på konsekvenser av vedvarende koronarestriksjoner, men også det faktum at stadig flere erkjenner egenverdien i grammofonplaten – verdens mest robuste lagringsmedium gitt noenlunde respektfull behandling. Jeg liker at små amatørband koster på seg mindre LP-opptrykk; platene vil overleve hver og én av oss, og gir noe evig håndfast – ikke bare fine minner.
ISSN: 1890-5838 UTGIS AV Rockpartner Publishing AS Postboks 100 Heimdal, NO-7473 Trondheim nrm@rockpartner.no ANSVARLIG UTGIVER Morten Dahl ANSVARLIG REDAKTØR Geir Venom Larzen venom@norwayrock.net WEB OG LIVEANMELDELSER Geir Amundsen geir.amundsen@norwayrock.net FOTOANSVARLIG Anne-Marie Forker anne-marie@norwayrock.net BIDRAGSYTERE Tekst: Geir Amundsen, Jan Egil Øverkil, Sven Olav Skulbørstad, Ronny Østli, Glenn Knudsen, Wilfred Fruke, Ingar Høgstedt, Bjørn David Dolmen og Anne-Marie Forker. Foto: Anne-Marie Forker
På den andre siden av vår mentale klode avstedkommer den gjennomdigitaliserte virkeligheten en oppblomstring av singelformatet. Liketil såkalt seriøse forum som Norway Rock Magazine bombarderes daglig av forespørsler om å gi enkeltlåter og EP-er spalteplass. Det skal foreligge gode musikalske eller historiske grunner før singel- eller EP-utgivelser løyves omtale hos oss. Et langspillprosjekt, derimot, blir alltid seriøst vurdert, så i stedet for å spørre: ”Hva synes dere om den nye låten min?”, kom tilbake når du evner å presentere et adekvat album – da skal jeg høre på skiten, og kanskje til og med la meg positivt overraske. Selve deklarasjonen av artistisk stuttbeinte enkeltlåter er også blitt en pinlig affære. Store som små plateselskaper internaliserer nu den vane å si ”Se den nye låten til (fyll inn navn på hvilken som helst musikalsk armodslig C-kjendis med umettelig oppmerksomhetstrang) her”, vedheftet Youtube-lenke. Bi litt, tenker jeg da. Leser jeg riktig? Joda. ”Se den nye låten til...”. Er det noe jeg for alt i verden ikke ønsker, om jeg i vanvare skulle gi den aktuelle enkeltlåten en sjanse, så er det å se opphavspersonene deige seg foran kamera. Jeg, og andre oppegående skaller, er veldig enig med Paul Stanley i Kiss når han rettmessig forfekter ”Creatures Of The Night”s forrang fremfor ”Lick It Up” – sistnevnte presenterte i 1983 daværende Kiss uten sminke, og skuflet følgelig mange flere skiver over disk enn den knusende mye bedre forgjengeren. ”Sometimes people listen with their eyes”, sier Stanley. Og det er da musikk lider skipbrudd. Geir Venom Larzen
DESIGN Anne-Marie Forker og Geir Venom Larzen FORSIDE Gary Moore - Foto: Jesse Wild ANNONSERING Ønsker du å annonsere i NRM? Ta kontakt på: annonser@norwayrock.net ABONNEMENT Send mail til: abonnement@norwayrock.net 1 år – 6 utgaver: Euro 19 http://norwayrock.net/abonnement/ NESTE NUMMER I salg fra august 2021
FÅ DET DIGITALE MAGASINET
6 nummer
Euro 19,https://issuu.com/store/publishers/rockpartnerpublishing/subscribe abonnement@norwayrock.net
SPAR EURO 5
INNHOLD
04 04 Crowne 08 Myles Kennedy 12 Tracii Guns 15 Paradise Lost
08
16 Gary Moore (Neil Carter) 20 Nancy Wilson 24 Ken Ingwersen 28 Terra Odium 31 Jeff Kollman
16
34 Yngwie Malmsteen 36 Gary Numan 40 Vinny Appice 44 Turbonecro 46 Pantokrator 48 Knut Reiersrud Band
34
36
51 Danko Jones 54 Sepultura 56 Renaissance - album-rangert 61 Skiver 72 Retro
51 54
selvmedikamentell inspirasjon
8
NRM 3-2021
norwayrock.net
norwayrock.net
NRM 3-2021
9
jobbet med ham, da var han ganske svær. - På midten av 80-tallet var han vel tungt inne i dopet, i følge hans egen biografi. - Det kan nok stemme, ja. Vi skjønte det kjapt da vi jobbet i studio, da løp han jo tidvis i sirkler rundt Gary og stresset seg veldig opp, så vi innså at dette aldri kom til å funke i lengden. - Phil Lynott var også med på et par låter på den skiva. Hvilket forhold hadde du til han? - Phil hadde jeg møtt mange ganger opp gjennom karrieren, han var stadig i Wild Horses-miljøet og var en nær venn av Jimmy. Både Jimmy og Brian så veldig opp til Phil og ville være som ham, på alle måter, og levde rockelivet til det fulle. På ”Run For Cover” spiller Phil bass og synger på to låter, deriblant ”Out In The Fields”, men jeg var ikke tilstede da han gjorde det, så jeg kan ikke påstå at jeg har jobbet i studio med ham, dessverre. - Det var litt av en kontrast fra ”Run For Cover” til ”Wild Frontier” – på førstnevnte brukte dere fem ulike produsenter, tre ulike bassister, tre ulike vokalister, to trommiser... – og på ”Wild Frontier” er det i praksis bare Gary, deg, Bob Daisley og en trommemaskin. - Haha...ja, jeg har ikke helt oversikten over den skiva der, jeg hører ikke så mye på den, og aner egentlig ikke hva jeg spiller på hvilke låter. Jeg tror jeg korer på tre linjer her, og det er det. Men det er mye bra på den, og spesielt ”Over The Hills And Far Away” synes jeg er en av rockens beste singler noensinne! Mine bidrag her var gjerne på demostadiet – jeg pleide å dra hjem til Gary og sitte sammen med ham under komponeringsprosessen, og komme med innspill og forslag og sile ut gode idéer fra mindre gode. Gary var alltid ganske sikker på det han gjorde, så jeg ble av og til litt overrasket når jeg ble kreditert som låtskriver. Men joda, ”Wild Frontier” var et meget bra album, og det gjorde det veldig bra kommersielt. - Både skiva og singelen gikk til topps på listene her i Norge, ja. - Ja, jeg vet det! Det henger en gullplate på veggen her bak meg som bevis for akkurat det, haha! Og den gikk platinium i Sverige. Den solgte ikke like mye som ”Still Got The Blues”, men for en rocka skive gjorde den det særdeles bra. - På den siste skiva du gjorde med Gary, ”After The War” fra 1989, var det den samme trioen – du, Bob og Gary – men nå med fire ulike trommiser. Kontra trommemaskin på forrige. - Det er faktisk hovedsakelig trommemaskin på ”After The War” også! Men det Gary gjorde for å få en mer autentisk trommelyd, var å få Cozy Powell og Simon Phillips til å spille over hans eksisterende programmerte trommespor, og duplisere disse. Så de spiller nøyaktig det som Gary hadde lagd allerede, så jeg er usikker på om noen av deres innspill kom med på skiva eller ikke. - Hvordan var det å ha Ozzy Osbourne som gjest på den skiva, på ”Led Clones” som du hadde vært med på å skrive? - Du, jeg var ikke i studio den dagen han la på sin vokal, så det kan jeg ikke si noe om. Vi spilte vel heller aldri den låten live, så vidt jeg husker.
Men i løpet av 1990 gikk jo ”Still Got The Blues” til topps overalt, så jeg innså at han kom ikke til å gå tilbake til rocken med det første. Og jeg er ingen bluesmann, jeg kan spille det jeg kan, men blues er ikke min greie. Og på det tidspunktet var jeg ganske mettet selv. Heldigvis var jeg økonomisk uavhengig, så jeg hadde verken lyst eller behov for finne meg et nytt band, det fristet overhodet ikke. Jeg hadde oppnådd det jeg hadde hatt ambisjoner om, og å starte fra bunnen ville være et stort skritt bakover. Men man kan jo ikke bruke resten av livet på å gjøre ingenting, jeg var bare 31 år på det tidspunktet. Så jeg begynte som musikklærer og ga timer i klarinett og piano. Jeg oppdaget til min store overraskelse at jeg virkelig likte det, og fikk meg dermed den lærerutdannelsen som jeg skulle ha tatt da jeg var 18. Jeg begynte å jobbe på Brighton College, og da jeg sluttet 22 år senere, var jeg leder for musikklinja der, og hadde virkelig trivdes med det. - Men du ble gjenforent med Gary rundt 2010? - Ja, nærmest ved en tilfeldighet. Barna til Gary gikk faktisk på den skolen som jeg underviste på, for han flyttet etterhvert til Brighton. - Også Phil Mogg, Pete Way og Michael Schenker bor/bodde der. Det er Englands riviera, har jeg skjønt? - Haha, ja på en måte. Han pleide å komme innom skolen nå og da, og da satt vi på kontoret mitt og drakk kaffe og skravla – vi hadde ikke sett hverandre på mange år da. Det var utrolig trivelig, selv om han ikke helt
- Etter turnéen for ”After The War”, da Gary bestemte seg for å bli bluesmann, så pensjonerte du deg i praksis som musiker? - Ja, det stemmer. Gary sa aldri at han ikke kom til å gjøre flere rockeskiver. Han sa at han ville lage en bluesskive, og jeg hadde full respekt for det.
18 NRM 3-2021
norwayrock.net
tok inn over seg at jeg faktisk var på jobb og egentlig ikke hadde god tid til å skravle med kompiser, haha! En gang i 2009 nevnte han at han vurderte å gjøre en turné med rockelåtene sine, og jeg bare ’Jaha? Så gøy da!’. Først flere måneder senere spurte ham meg om jeg ville gjøre denne turnéen med ham. Tanken hadde egentlig ikke slått meg, det var et tilbakelagt stadium for meg, men jeg begynte å tenke litt på det. Jeg fikk jo litt lyst, men visste ikke om det lot seg kombinere med jobben, som jeg ikke ville kaste over bord på grunn av dette. Men det ordnet seg, og vi begynte øvingene frem mot det som skulle være en sommerturné. (Med Torvet i Trondheim, Sweden Rock og Norway Rock Festival på lista.) Turnéen gikk glimrende, og det var snakk om å lage en ny skive og gjøre en ny turné. Samtidig prøvde jeg å kombinere spillinga med Gary og en fulltidsjobb, noe som ærlig talt ikke var idéellt – det var svært utfordrende å spille store festivaler ute i Europa i helgene og stille frisk og uthvilt på jobb på mandags morgen! Og jeg tjente mye mer på skolejobben enn det Gary kunne tilby meg for å spille med ham, så jeg ville bli nødt til å ta et valg. Men jeg følte meg ikke komfortabel med å slutte i en god jobb for å spille sammen igjen med en kar som hadde gått videre og etterlatt meg to tiår tidligere. Jeg klandret ham aldri for det, men det var likevel et argument for å holde på jobben – hvem vet når han hadde gått tilbake til bluesen igjen, og da kunne jeg stå der på bar bakke igjen. Gary skjønte aldri helt hvorfor jeg ikke ville slutte i jobben min og bli med ham på heltid, så det var litt vanskelig. Dessverre døde Gary før jeg ble tvunget til å ta det valget. - I februar var det ti år siden Gary Moore døde – hvordan fikk du vite at han var død? - Det var Garys assistent som ringte meg, det var en søndag husker jeg. Det var et sjokk, til tross for at han var ikke i veldig god form sist jeg så ham. Det er jo velkjent at han døde som et resultat av for mye alkohol, men jeg hadde aldri trodd at det var det som skulle forårsake hans død. At noen som Pete Way dør av det, sjokkerer ingen, men at Gary gjorde det, var en bombe. Men han drakk alt for mye, det kan ikke
norwayrock.net
benektes. Det var ikke likt ham, men han var ikke på et bra sted i livet sitt der og da. - Du var hans høyre hånd i en årrekke – hvilke minner har du om ham? - Når jeg ser tilbake, prøver jeg å ikke tenke for mye på den 2010-turnéen, for det var ikke den beste tida vår sammen. Men tida på 80-tallet var fantastisk, og høydepunktet for min del var ”Wild Frontiers”-turnéen, med Gary, Eric Singer, Bob Daisley og meg selv. Det er en tid jeg ser tilbake på med et smil om munnen. Og konsertene vi gjorde sammen med Queen i 1986, med Gary Ferguson på trommer, var minneverdige. Når jeg tenker på Gary nå, så er det Gary fra den perioden der som dukker opp. På ”After The War”-turnéen, den siste vi gjorde, var det innlysende at han ikke var glad og fornøyd. Jeg har absolutt ingenting imot Chris Slade, som satt på trommestolen på den turnéen, men jeg kom ikke overens med ham på et personlig nivå. Eric Singer derimot var en festlig fyr å være sammen med, vi har fortsatt god kontakt. Jeg synes det er viktig å trives i selskap med folk som man uansett må tilbringe mange måneder sammen med. Med Eric og Bob Daisley var det latter og skravling, mens jeg hadde liksom ingenting å snakke med Chris Slade om. - Du gjorde en siste Gary-relatert ting sammen med Bob for et par år siden, da du sang ”Empty Rooms” på en hyllestskive som Bob hadde dratt i gang. (”Moore Blues For Gary by Bob Daisley & Friends”, 2018 – hvor også folk som bl.a. John Sykes, Glenn Hughes, Joe Lynn Turner, Steve Morse, Danny Bowes, Ricky Warwick og Doug Aldrich deltar.) Hvordan føltes det? - Nervepirrende! Bob spurte meg om å delta, og det var snilt av ham. Jeg er ikke sikker på om det er det beste jeg har gjort akkurat, men jeg ville backe Bob på dette og hylle Gary. Ingen andre som var involvert med Gary, har noen gang gjort en hyllest til ham, så det føltes riktig. Jeg har aldri følt meg komfortabel med min egen stemme på en innspilling – live er en ting, i studio som eneste vokalist er noe annet! Sikkert derfor jeg aldri har vært vokalist! Noen andre kunne helt sikkert gjort den jobben
bedre enn meg, men jeg synes Bob gjorde en strålende jobb med å arrangere den skiva. Skulle jeg gjort ”Empty Rooms” på egen hånd - noe jeg antagelig aldri kommer til å gjøre - så ville jeg gjort den med kun vokal, piano og strykere, totalt annerledes til hvordan vi spilte den inn med Gary. - Til slutt, har du vurdert å skrive din egen biografi, om ditt liv i rocken? - Jeg har vurdert det – som du hører kan jeg skravle i timevis! Men jeg vet ikke om jeg er disiplinert nok, i så fall måtte jeg ha en med-skribent. Jeg kunne ikke skrevet en lineær kronologisk historie om mitt liv, men kanskje mer løselige refleksjoner og anekdoter. Så kanskje. Jeg har tenkt på det. - De eneste av dine medmusikanter som har gitt ut bok, er såvidt jeg vet kun Pete Way og Bob Daisley. - Ja, Bob sendte meg boka si, men den er massiv! Så jeg må innrømme at jeg har ikke lest hele. Og jeg har skummet gjennom Petes bok, men den var veldig mørk. - Ja, den fokuserer mer på dopbruket hans enn på musikken. - Nettopp. Og mye av det andre er jo rent oppspinn! Som det han skrev om meg at jeg pleide å kle meg ut i kvinneklær – jeg aner ikke hvor det kom ifra! Jeg traff ham for første gang på flere tiår i 2019, da både UFO og hans nye band spilte på Sweden Rock, og han så virkelig ikke frisk ut. Jeg ble rett og slett bekymra for ham. Han hadde ikke tenner! Jeg husker Phil Mogg var ganske forstyrret etter at vi hadde møtt Pete – jeg tror han innså at han kunne fort ha endt opp på samme måte om han ikke hadde skjerpet seg. I dag er Phil edrueligheten selv. - Takk for praten Neil, da håper vi å se deg på en scene med UFO et sted i Norge til neste år! Dere har f.eks aldri noensinne spilt i Oslo! (Men i Drammen som support for Twisted Sister i 1985, og på Skånevik Bluesfestival i 2015.) - Sier du det? Det burde vi jo ha fått gjort noe med før det er for seint! Satser på at vi ses i 2022!
NRM 3-2021
19
VINNY APPICE fra John Lennon til Black Sabbath
Vinny Appice var bare 23 år da han ble verdensberømt som den nye trommisen i Black Sabbath i 1980, og fulgte senere Ronnie James Dio tett opp gjennom hele hans karriere. Men visste du at hans første arbeidsgiver var John Lennon? Siden Ronnies død har vi sett ham i mange sammenhenger, senest i Last In Line. Vi fikk trommelegenden i tale fra hans hjem i Los Angeles. 40 NRM 3-2021
norwayrock.net
TEKST: GEIR AMUNDSEN FOTO: SAWTOOTH DRUMS
- Hey Vinny, hvordan står det til i California for tiden? Er det åpnet opp for konserter igjen nå i juni? - Ja, faktisk kom jeg akkurat hjem fra Ohio etter å ha gjort et par konserter der med Sabbath Knights – vi spiller gammel Sabbath og litt Dio. Det var utrolig gøy, og det kom bra med folk – og det var de første konsertene jeg har gjort på femten måneder. - Følte du deg ute av trening, eller gikk det greit? - Neida, jeg har holdt meg aktiv, spilt inn flere skiver og gjort livestreams hver uke, så jeg er i godt slag! - Hvor mange kan dere ha i publikum for tiden? - Usikker, men vi hadde nok over tusen nå i helga! Og jeg leste at Foo Fighters skal gjenåpne Madison Square Garden om en måneds tid. Så nå føler vi endelig at ting snart er tilbake til normalen. - I juli slippes ”Skygazer”, den andre skiva til Resurrection Kings, bandet du har sammen med gitarist Craig Goldy (ex-Dio) og vokalist Chas West (ex-Bonham, Lynch Mob). Har dere egentlig noensinne spilt konserter? - Nja, Resurrection Kings er mer et prosjekt iscenesatt av (plateselskapet) Frontiers enn et aktivt band, la oss si det på den måten. Men ja, vi gjorde et par konserter her i California da førsteskiva kom ut, i 2016. Denne gangen har bare filene blitt sendt til hver av oss, og vi har spilt inn våre deler separat og så har de blitt satt sammen. - På forrige skive hadde dere bassist Sean McNabb (ex-Dokken, Great White), mens denne gang er det produsent, låtskriver og keyboardist Alessandro Del Vecchio som har gjort også bassen? - Ja, riktig, så det er egentlig ikke det samme bandet lenger. Alessandro gjør litt av vokalen også. Jeg aner ikke om det er snakk om noen konserter. - Du kjente jo Craig Goldy fra Dio, dere gjorde ”Dream Evil”-skiva og en turné sammen. Men var du også involvert i hans Dio-hyllest, The Dio Disciples? - Nei. Jeg gjorde riktignok fire-fem konserter sammen med de i starten, rundt 2012, da Simon Wright ikke hadde anledning. Men jeg har ellers ikke noe med det å gjøre, det er Craigs prosjekt. Jeg er opptatt med Last In Line sammen med Vivian Campbell, Dio’s originale gitarist. Vi var i praksis det opprinnelige bandet uten Ronnie, da Jimmy Bain fortsatt var i live i hvert fall. - Jeg har alltid følt at det er et visst konkurranseforhold mellom The Dio Disciples og Last In Line, men du klarer å ri begge hester. - Forskjellen er at da vi startet Last In Line, så var vi det bandet som skrev låtene og spilte de inn sammen med Ronnie James Dio på de tre første skivene. De som spiller i The Dio Disciples har ikke hatt så mye med Ronnie å gjøre, ikke engang Craig, som kom inn på fjerdeskiva før han røyk ut igjen. Så har vi Simon Wright som kom inn på trommer etter at både jeg og Craig hadde slutta, og spilte på ”Lock Up The Wolves” før Ronnie og jeg gikk tilbake til Sabbath. De andre i Dio Disciples har vel ikke engang spilt med Ronnie! De har Oni Logan og Ripper Owens på vokal, og Björn Englen på bass. Ja, og Scott Warren på keyboards som spilte litt med Ronnie på 90-tallet. Så jeg anser de mer som et Dio tributeband, mens vi er det originale bandet som i starten kun spilte låter som vi har skrevet selv og spilt inn med Ronnie. Nå har vi gitt ut et par skiver med ny musikk og fått et litt bredere spekter. - Hva tenker du om disiplenes bruk av hologrammet? (Et hologram av Ronnie James Dio som tilsynelatende står på scenen og synger med bandet.) - Øøøøh... jeg har ikke sett det, så jeg tør ikke uttale meg. Noen elsker det, noen hater det. - Når du nevner Last In Line, må jeg spørre hva som skjer der i gården? - Joda, vi har akkurat signert ny platekontrakt med earMusic, og er halvveis i innspillingen av en ny skive. Vi satser på å gjøre oss ferdige i
norwayrock.net
løpet av juli, og ha den ute på markedet i løpet av året. Og vi har masse konserter booket fra august og ut november, så med er gang det åpner opp, så er vi ute og spiller! - Jeg antar at dere må tilpasse turnéplanene deres til Def Leppard, men de gjør vel ikke noe i år? - Nei, de har ingen planer i år, så da er Vivian ledig til å spille med oss i stedet. - Inntil nylig ante jeg ikke at du hadde spilt konserter med en av mine største helter, John Lennon. Hvordan i all verden fikk du til det? Du må ha vært veldig ung? - Ja, jeg var seksten år da, og spilte i BOMF, et slags storband som hadde hornrekke og keyboards. (I den hornrekka fant vi også saxofonisten Mark Rivera, som har spilt med Billy Joel siden 80-tallet. Og han gjør soloen på Foreigners ”Urgent”, og spiller på Peter Gabriels ”Sledgehammer”, blant annet. Journ.anm.) Gitaristen vår kjente Jimmy Iovine, som var John Lennons produsent, og fra Interscope Records og Beats Audio. Jimmy likte bandet vårt, og fikk oss inn på Record Plant Studios i New York for å spille inn et par demoer. Eieren av studioet syntes vi var så bra at han ga oss et stort, tomt rom i 11.etasje som vi kunne få bruke gratis som øvingslokale. Dermed vanket vi jo på Record Plant hele tiden, fire ganger i uka. En kveld vi var der, kom Jimmy inn i rommet og spurte oss ’Kan dere karer komme ned og hjelpe oss med håndklapp på en låt vi spiller inn under her?’. Han sa ikke hvem han jobbet med, så vi rusler intetanende ned trappa og inn i studioet, og der står John Lennon! Og vi bare ’Åh shit! John Lennon!! Herregud!’ Men vi endte opp med å gjøre håndklappene på ”Whatever Gets You Through The Night” – det er meg og bandet mitt på skiva, min første plateinnspilling! Vi prata litt med ham etterpå, og han lurte på hvordan det kunne ha seg at ni stykker kunne dukke opp i studio på så kort varsel. Vi fortalte at vi var et band som øvde i etasjen over, og inviterte ham til å komme opp og henge litt med oss. Og han begynte å stikke innom oss titt og ofte, for å høre oss øve, spille biljard med oss på bordet vi hadde der – jeg røyka flere joints sammen med ham. Jeg var fortsatt i ungdomskolen, og jeg husker det var ganske sprøtt å stille i klassen tidlig på morgenen etter å ha jobba sammen med John Lennon til langt på natt dagen før. Han spurte oss om å stille opp som bandet hans i tre videoer som skulle filmes, og det gjorde vi. Han gjorde også en jobb som produsent for kona til studioeieren, Laurie – hun hadde åtte låter, så John tok oss med i studio for å backe henne. Og like etterpå gjorde han en TV-sendt opptreden i New York, hvor vi også var backingbandet hans. Det viste seg å bli hans aller siste offentlige opptreden – og jeg måtte tidlig opp neste dag og stille på skolen, haha! - Surrealistisk! Så du var i praksis trommisen på den aller siste konserten til ikke bare én, men TO av rockens mest ikoniske vokalister! - Ja, og jeg var faktisk ikke klar over at det var Johns siste opptreden før lenge etterpå. Det var en artikkel i et gitarmagasin for rundt fem år siden om John, og den nevnte at på den siste konserten var han backet av bl.a. kommende Black Sabbath-trommis Vinny Appice. Og det ante jeg ikke før jeg leste det. Jeg tenkte ’Det måtte være feil, gjorde han virkelig ingen flere konserter etter den kvelden?!’. - Nei, i likhet med The Beatles sluttet han med konserter mange år før siste skive. - Ja, april 1975 gjorde han sin siste konsert, da med en guttunge fra Brooklyn bak slagverket, en guttunge som hadde vokst opp med å høre på The Beatles! Sjukt. - Din karriere gikk i tre tiår nærmest parallelt med karrieren til en viss Ronnie James Dio. Hvordan havnet du på trommestolen i Black Sabbath? - Litt tilfeldig. Jeg spilte først et par år med Rick Derringer, før jeg dannet et eget band, Axis (sammen med Danny Johnson, gitaristen som i 1986 erstattet Steve Vai i Alcatrazz) som ga ut en skive på RCA. Rundt 1979-80 fikk jeg en telefon fra Sharon Osbourne som lurte på om
NRM 3-2021
41