Norway Rock Magazine #109 2-2022

NORWAY ROCK MAGAZINE #109

An April storm P.O. Box 1070, NO-7446 Trondheim magazine@norwayrock.net norwayrock.net facebook.com/NorwayRockMagazine @norwayrockmagazine ISSN: 1890-5838 UTGIS AV Rockpartner Publishing AS Postboks 100 Heimdal, NO-7473 Trondheim nrm@rockpartner.no ANSVARLIG UTGIVER Morten Dahl ANSVARLIG REDAKTØR Anne-Marie Forker anne-marie@norwayrock.net

Welcome to issue #109, which features our first female cover star (without the rest of the band), the exceptional Lzzy Hale of Halestorm. Check out our interview with her on page 22. We also have a strong Nordic presence, with Norway, Sweden and Finland represented.

We had the pleasure of talking to Alex Lifeson of Rush about his new proect Envy Of None, and how some of the music has become relevant to the war in Ukraine.

Speaking of guitar legends, we also spoke with Joe Satriani and Steve Rothery of Marillion.

April 2022 is the 20th anniversary of the tragic death of Layne Staley of Alice in Chains. You can find our special feature on page 70.

Festival season will soon be upon us, and we are especially excited about seeing Iron Maiden at Tons of Rock up at Ekebergsletta. If you haven't seen the line up yet, run to the hills over at www.tonsofrock.no and have a look.

Anne-Marie Forker

REDAKSJONELT ANSVARLIG Geir Amundsen geir.amundsen@norwayrock.net BIDRAGSYTERE Tekst: Geir Amundsen, Bjørn David Dolmen, Glenn Knudsen, Geir Larzen, Per Rannug, Sven Olav Skulbørstad, Linda Cecylia Taanevig, Ronny Østli og Jan Egil Øverkil.

Foto: Anne-Marie Forker DESIGN Anne-Marie Forker FORSIDE Halestorm - Image: Anne-Marie Forker ANNONSERING Ønsker du å annonsere i NRM? Ta kontakt på: annonser@norwayrock.net ABONNEMENT 1 år – 6 utgaver: Euro 19 https://issuu.com/store/publishers/rockpartnerpublishing/subscribe NESTE NUMMER I salg fra juni 2022

FÅ DET DIGITALE MAGASINET

6 nummer

Euro 19,https://issuu.com/store/publishers/rockpartnerpublishing/subscribe abonnement@norwayrock.net

SPAR EURO 5

INNHOLD

06 06 The Hellacopters 10 Joe Satriani 15 Ronnie Atkins 18 Marillion

10

22 Halestorm 26 Rufus Wainwright 30 Envy Of None 36 Von Hertzen Brothers 40 Jack Irons

22

42 Kjaperud 44 Motorpsycho 47 Mecca 48 Bryan Adams 52 Black Sabbath (Tony Martin) 56 Sylvaine

48

30

60 Bjørn Riis 62 Dare 64 OU 66 Adventure 68 Satan

64

70 Layne Staley 1967-2002

70

75 Skiver

72 Michael Romeo 89 Retro

skandirockens ubestridte konger 6

NRM 2-2022

norwayrock.net

Gudfedrene av skandirock er ute med sitt etterlengtede album-comeback.

Fjorten lange år har gått siden The Hellacopters beæret oss med en fullengder, og fansens forventninger er skyhøye. I tillegg er selveste Dregen tilbake i bandet, så dette er på alle måter en stor begivenhet. Vi lot høvdingen selv, Nicke Andersson, fortelle alt om «Eyes of Oblivion» og forventningspresset rundt comebacket. norwayrock.net

NRM 2-2022

7

TEKST: GLENN KNUDSEN FOTO: MICKE SANDSTRÖM

- Hei, Nicke! Så kult at du tok deg tid til å prate med oss. Jeg må jo først og fremst få gratulere med nytt album «Eyes of Oblivion» – det første fra dere på fjorten år. Det er et meget solid stykke arbeid, må jeg bare få konstatere. Hvordan er dere selv fornøyde med resultatet?

– Jeg tror vi er ganske så happy med hvordan den ble til slutt. Jeg personlig er litt mer sånn at når jeg er ferdig med innspillingen av en skive, så er jeg liksom ferdig med den. Når den er ferdig mastret, sendt til plateselskapet og omslaget er ferdig, så er jeg hodet mitt en annen plass.

Det er kanskje litt rart, men så skal man ut og spille disse låtene for folk når de har fått hørt dem og jeg blir aldri helt vant til det. I mitt hode er jeg allerede på neste skive jeg skal spille på.

- Dere spilte jo i Stockholm før jul og da spilte dere jo den første singelen fra skiva, nemlig låten «Reap A Hurricane». Hvordan var mottakelsen av litt nytt materiale?

– Mottakelsen var bra den, men den låten ble jo sluppet samme dag, så folk hadde ikke fått tid til og blitt skikkelig kjent med den enda. Vi tenkte at det kanskje ikke var noe vits i å spille en haug med låter som ingen har hørt, så vi landet på å bare spille den ene som var ute. Det føltes bra å ha noe nytt å servere folk uansett.

- Nå er det jo noen år siden sist det kom en ny fullengder fra Hellacopters. Gjør det at dere er litt mer nervøse for hvordan mottakelsen vil bli? Kanskje en større fallhøyde?

– Nei, men snarere da vi skulle begynne å spille inn skiva. Det er ganske lenge siden vi begynte å prate om at vi kanskje skulle ha lagd en ny plate sammen. Vi gjorde comebacket i 2016 på Sweden Rock og så fortsatte vi å spille på festivaler i 2017, rett og slett fordi det var så gøy å spille sammen igjen – og at det betalte ganske bra, haha. Men så kom dilemmaet om vi skulle fortsette på den måten, for så å bli et nytt nostalgiband. Nå er det jo ikke så lenge siden vi sluttet å spille sammen, til sammenlikning med 70-tallsbandene som gjenforenes og dukker opp igjen med seilersko og Hawaiiskjorter. Jeg vil ikke holde på med nostalgi, så da var en ny plate en måte å rettferdiggjøre det vi holder på med. Jeg foreslo for de andre at vi kanskje skulle spille inn nytt materiale og de var sånn at ‘Ja, det gjør vi bare!’. Jeg var litt mer på den at det ikke var Bare å spille inn ny skive, fordi vi måtte jo ha nye låter å spille inn, og da faller jo det på meg. Da kjente jeg på noe som jeg aldri har kjent på før, og det var at det fantes nettopp et slags press, og det var å prøve og leve opp til folks nostalgiske forventninger. Når man har holdt på en stund som vi har, så er det jo det folk relaterer det til – uansett hvordan man vrir og vender på det. Det kommer ikke til å bli det samme som å slippe en plate to år etter man har sluppet den forrige. Nå er det jo, som du er inne på, ganske mange år siden forrige, og vi har vært borte noen år for så å komme tilbake. Det kjentes ikke så kult for meg og jeg opplevde det som et hinder i låtskrivingen. Jeg husker ikke når det skjedde, men jeg klarte å drite litt i det og da ble det kjekkere å skrive. Jeg kan jo ikke tenke på hva andre synes, fordi alle har jo forskjellige meninger. Nå har jeg jo som nevnt forlatt hele albumet, og nå er det som det er. Jeg og bandet er fornøyde og hvis folk liker det, så er det kult og en bonus.

- Da dere - eller du - skulle begynne på en ny Hellacopters-plate, var det viktig at kjemien var der for at dere i det hele tatt skulle gidde å gå gjennom prosessen med å lage et nytt album?

– Ja, det var jo det vi var nødt til å finne ut av da vi begynte. Det går jo ikke å tvinge fram en plate. Det begynte med at jeg viste de andre noen låter jeg hadde skrevet. Jeg skriver jo hele tiden, og hadde mange låter liggende som jeg ikke hadde gjort noe med. Vi kjente jo alle med en gang vi spilte de nye låtene, at det umiddelbart høres ut som Hellacopters når vi spiller sammen. Kombinasjonen av alle i bandet gjør jo noe med låtmaterialet, og det er jo veldig fint at det er sånn, haha. Det som også er fint, er jo at det virker som folk har savnet oss litt. Det er vanskelig for meg og liksom forstå at folk liker vår musikk, sånn som jeg liker musikken til mine favorittband.

8

NRM 2-2022

- Det kan jeg forstå at det må føles rart. Men da dere så gjorde den første konserten sammen igjen på Sweden Rock i 2016 og turnerte det påfølgende året, så måtte jo responsen fra folk ha vært en indikasjon for dere på at folk har faktisk savnet dere?

– Ja, det var jo det der og da at det føltes for oss som at siden vi hadde vært borte en stund, at folk følte at dette vil vi jo ha. Det var jo kanskje et genitrekk å splitte opp bandet for så å gjøre comeback, haha. Det kan jo nesten virke som det var planlagt, men det var det helt ærlig ikke. Planen var jo at vi aldri skulle spille sammen igjen som The Hellacopters.

- Ja, for du sa jo på den tiden at et comeback kom aldri til å skje!

– Det var det jeg følte og mente på det tidspunktet da vi ga oss. Men tiden går, vannet under broen og folk forandrer seg.

- Når det gjelder låtene på «Eyes Of Oblivion», er det låter som er skrevet over mange år, eller er det meste nytt? Du nevnte jo at du hadde noen låter liggende som du viste til resten av bandet da dere først lekte med tanken på å lage et nytt album sammen.

– Vel, jeg vil si at rundt halvparten er eldre låter. Noen er over ti år gamle.

- For å fortsette litt på låtmaterialet, så er jo du hovedmannen når det kommer til låtskriving i bandet. På hvilken måte bidro de andre i bandet til selve låtskrivingen på «Eyes Of Oblivion»?

– Boba – Anders Lindström, men vi kaller han jo Boba, haha. Han hadde noen idéer og han skrev musikken til låten «The Pressure’s On» og jeg skrev teksten, så den lagde vi to sammen. Og så er det en låt som Dregen hjalp meg med teksten på – «Tin Foil Soldier». Resten er kun meg.

- Kult at du nevner Dregen der, fordi dere har vært kompiser lenge og har jobbet sammen etter at han ga seg i Helleacopters mot slutten av 90-tallet. Du har jo blant annet bidratt til hans eget band Backyard Babies ved noen anledninger. Hvordan er det å spille sammen med ham igjen i Hellacopters?

– Det var jo det som ble litt av det vi måtte finne ut av før vi skulle starte dette på nytt. Vi fant jo ut da vi gjorde Sweden Rock i 2016 at det ikke føltes rart å spille sammen igjen. Det var det som var kult og at det var en slags mening at vi skulle fortsette. Jeg skal ikke si at friksjonene er helt borte, men vi kunne slappe av mer sammen i samme band igjen, og det la vel litt grunnlaget for at vi nå har ny plate ute.

- Men er det bra med litt friksjon? Som Jagger/Richards?

– Haha, jeg tror ikke det har vært så ille mellom oss. Men det føles bra å spille sammen med Dregen igjen.

- Dere har sluppet tre singler fra platen før den i det hele tatt kommer ut. I dag er jo dette med singler litt annerledes enn før, så hvordan stiller du deg til dette med at det nesten forventes en haug med singler før et album er ute?

– Da vi holdt på mot slutten av 90-tallet og på begynnelsen av 2000-tallet, og en god stund før det også i musikken generelt, så var vel det normale å slippe en singel før albumet kom ut. Så kom det kanskje et par til etter at platen var ute, men nå er det nesten forventet at det må komme i hvert fall tre singler før skiven kommer ut og så er det ferdig. For meg er det fremdeles nytt og litt rart. Det handler vel litt om spillelister, hvem vet, men jeg synes det er litt ubehagelig.

- La oss ta den første av singlene som dere slapp før jul, «Reap A Hurricane». Var den et soleklart valg, eller måtte dere gjennom en prosess for å bli enige om hvilken låt som skulle være første smakebit?

– Vi hadde holdt på lenge med skiven, uten at vi hadde spilt inn lenge.

Det var mange og lange opphold i innspillingen av «Eyes Of Oblivion».

Det drev meg til vanvidd og jeg skal aldri spille inn en skive på den måten igjen! Den har tatt oss rundt tre år å spille inn, mens i effektiv studiotid har det kanskje tatt tre uker. Da låtene begynte å bli samlet til det som skulle bli albumet, så merket vi at vi ikke hadde noen første låt ut. Vi følte ikke at noen av låtene passet til å være første singel og det føltes litt urovekkende, fordi det har vi vel egentlig alltid hatt. «Reap A Hurricane» var den siste låten jeg skrev på platen, og da kjente jeg det umiddelbart.

Jeg kjente at hvis vi får denne til å sitte, så er den uten tvil første singel ut. norwayrock.net

”Vi kjente jo alle med en gang vi spilte de nye låtene, at det umiddelbart høres ut som Hellacopters når vi spiller sammen.”»

De andre var helt enige og da var den et helt åpenbart valg.

- Er det viktig for deg å åpne en plate med et skikkelig smell?

– Ja, jeg tenker jo på en fullengder på vinyl.

Jeg har vokset opp med vinylplater og jeg mener det er viktig med en låt som virkelig sparker i gang A-siden. Det samme gjelder på B-siden, fordi da jeg var yngre så satte jeg av og til på platene med B-siden først og da er det jo viktig at B-siden også har en låt som gjør inntrykk, hvis du skjønner? Og så synes jeg det er viktig at den siste låten på platene skiller seg litt ut, for at de som lytter til den skal sitte igjen med en god følelse når den er ferdig.

- Hvor spilte dere inn skiven, og hvem produserte den?

– Chips Kiesbye produserte den, og han har produsert alle albumene våre siden «High Visibility» i 2000. Det føltes naturlig at han skulle produsere den da vi skulle plukke opp tråden igjen etter å ha vært borte en stund. Vi produserte den vel egentlig sammen, og vi står begge oppført som produsenter på platen. Vi spilte inn trommene og enkelte deler i et studio i Stockholm, og så ble resten spilt inn i studioet mitt hjemme utpå landet.

- Hvordan er Chips Kiesbye å jobbe med som produsent? Er han en som kommer med forslag, eller gjør han bare det han blir fortalt?

– Jeg lærte meg ganske raskt hvordan han jobbet da han gjorde «High Visibility» med oss i 2000. Jeg husker han for eksempel kunne kommentere hvorfor vi hadde et riff åtte ganger i en låt, hvorpå vi svarte at det var fordi det var så jævla kult at vi ville ha det med åtte ganger.

Så kunne han si ‘Nei’ og klippe det bort. Så da begynte jeg å produsere meg selv før jeg ga det videre til han, sånn at han faen ikke skulle ha noen ting han kunne klippe bort, haha. Nei, men han kommer med forslag og innspill der det er rom for det.

- Jeg vet ikke om alle har fått det med seg, men dere har jo allerede sluppet nytt materiale etter comebacket i 2016 i form av EP-en «My Mephistophelean Creed». Så hva kan du fortelle om EP-en med det lange navnet?

– Det var i forbindelse med at vi skulle gjøre comebacket på Sweden Rock i 2016 at vi tenkte at vi kunne spille inn den gamle norwayrock.net

låten som vi brukte å spille på konserter noen ganger i 1998 eller når det var. Så skrev Kenny Håkansson ny tekst til den og så ga vi den ut.

Jeg husker ikke helt hva tanken var da vi gjorde den der låten og EP-en, men vi syntes vel at låten var kul og at det ville være gøy å gi den ut når vi skulle gjøre den gigen på Sweden Rock.

- Jeg har lurt på en ting som jeg bare må spørre deg om. I fjor ble storyen om The Hellacopters vist på svensk TV i form av dokumentaren «I’m In The Band».

Kristopher Schau var veldig interessert i å finne ut hvordan man kunne få tak i den, da jeg intervjuet han for et års tid siden. Så da lurer jeg på om den filmen vil bli gitt ut, eller gjort tilgjengelig for dem som ikke fikk sett den på SVT i 2021?

– Ja, jeg forstå ikke helt den greia der og jeg har ikke noe særlig med den å gjøre, for å være helt ærlig. Vi sa jo bare Okay til å bli filmet, men i og med at den ble lagd sammen med SVT, så er det nok en del lover og regler som gjelder. Jeg mener jo at den burde ha kommet med engelsk tekst for eksempel, fordi det er jo bare folk her i Skandinavia som forstår hva som blir sagt og dermed har noe utbytte av å se den. For å svare på spørsmålet ditt, så har jeg ingen aning. Jeg trodde man kunne se den på SVT sine hjemmesider, men det stemmer kanskje ikke.

- Så har jeg hørt rykter om en mulig liveskive fra The Hellacopters. Er det noen sannhet i det, eller er det bare tull?

– Det er merkelig det der, fordi jeg har gjort noen intervjuer nå i forbindelse med «Eyes of Oblivion» og jeg har blitt spurt om akkurat det samme spørsmålet flere ganger. Jeg vet ikke hvor disse ryktene kommer fra, men ja, vi pratet om å lage en liveskive før vi ga oss i 2008. Vi hadde bestemt oss for å samle sammen låter fra de siste par konsertene vi gjorde på den turnéen og gi dem ut som en liveskive. Som et slags dokument av vår siste helg sammen som band. Vi gjorde fire konserter over en helg på samme konsertsted, men så forsvant jo faen meg opptakene. Jeg aner fortsatt ikke hvor de har tatt veien. Det fins uansett ingen konkrete planer om å gi ut en liveplate akkurat nå. Men jeg mener jo på et generelt grunnlag at et hvert band med respekt for seg selv burde gi ut en liveskive, så det synes jeg så absolutt er noe vi burde gjøre.

- Dere skulle jo gjøre en liten mini-turné i Sverige, Norge og Finland allerede i 2020, men så ble jo alt utsatt på grunn av korona.

Så skulle de samme konsertene spilles i desember i fjor, men alle bortsett fra to hjemme i Sverige ble utsatt til nå i vår. Har det vært frustrerende for dere i Hellacopters og ikke få gjennomført konsertene dere hadde planlagt?

– Ja, så klart. Delvis for selve spillejobbene, men også så begynner jo lommeboken å bli noe slank for tiden, haha. Hadde de to

konsertene vi rakk å spille i Stockholm vært en uke senere, så hadde jo ikke de helle blitt noe av. Men vi satser alt på at konsertene i Norge og Finland til våren blir noe av.

- Og så har jeg registrert via Facebooksiden til Hellacopters at dere er i full gang med å sette opp spillejobber på forskjellige festivaler til sommeren. Er planen å gjøre en skikkelig turné når sommeren kommer og gjerne utover høsten?

– Det er jo det vi håper på, men vi får bare se hva som skjer framover. Blir det som vi vil, så blir det festivaler til sommeren og videre på turné til høsten. Når det er sagt, så kommer vi ikke til å turnere oss i hjel som vi gjorde før.

- Så må jeg få spørre om plateomslaget, fordi det er noe av det råeste jeg har sett på lenge. Hvor kom ideen fra og hvem har lagd det for dere?

– Vanligvis bruker vi å være ganske tidlig ute med ideer for hvordan vi ønsker at coveret skal se ut og vi bruker litt energi på det. Den her gangen var det liksom helt tomt, mens vanligvis har jeg selv en haug med ideer. Det skal sies at det haglet med dårlige forslag fra alle i bandet, den ene verre enn den andre, haha. Så begynte vi å lete gjennom materialet på selve platen for å se om vi kunne hente noe fra det og da fikk jeg en idé gjennom låten «Eyes of Oblivion» om å gjøre det med solbrillene. Jeg tok så kontakt med min gode venn Charlie Granberg og spurte om han kunne tenke seg å male det som skulle bli coveret. Det sa han ja til og jeg prøvde som best jeg kunne å beskrive for han hva jeg så for meg. Det ble en del fram og tilbake, men til slutt ble jeg fornøyd og resultatet ser du på coveret.

- Han gjorde en fantastisk jobb, det må jeg bare si. Var resten av bandet også fornøyd med resultatet?

– Ja, de hadde jo ikke noe valg, for tiden var i ferd med å renne ut, haha.

- Så et siste spørsmål til deg, som jeg håper det er greit at jeg spør om. Kenny Håkansson var jo med på det opprinnelige comebacket i 2016, men han har jo etter hvert blitt erstattet først av Sami Yaffa og nå Dolf DeBorst. Dolf DeBorst har jo så klart spilt sammen med deg i Imperial State Electric siden oppstarten. Så hvorfor er ikke Kenny med lengre?

– Eh, ja … faen. Det var sånn her: Han var jo med på gigen under Sweden Rock i 2016 som du nevner. Og samme dag tror jeg faktisk det var, fikk vi et spontant tilbud om å spille en konsert i Spania uken etter. Vi takket ja og reiste ned til Spania og gjorde gigen.

Problemet var at den konserten gikk ikke så bra. Jeg skal prøve å være litt diplomat her. Det jeg kan si er at han tok en litt dårlig beslutning før konserten, som resulterte i at spillingen hans ikke ble noe særlig bra. Da ble det slutten for han i bandet og siden det har vi ikke pratet sammen.

NRM 2-2022

9

10 NRM 2-2022

norwayrock.net

Har funnet liv på Mars norwayrock.net

NRM 2-2022

11

Joe Satriani har underholdt oss med fortendeler og smektende soli i snart 40 år, og er stadig like aktiv. Som mange andre artister har han brukt tida i pandemien til å spille inn ny musikk, til tross for at han ikke har fått turnert med sitt forrige album, «Shapeshifting» enda. Vi møtte en småfrossen Satriani på Zoom fra et kjølig studio i San Francisco, der han kunne fortelle meget og mangt om alt fra innspillingen av det nye albumet «The Elephants Of Mars» til historier fra oppveksten.

TEKST: JAN EGIL ØVERKIL FOTO: EDUARDO DOLHUN

- Du snakker om å komme til avtalt tid! Det var rett på sekundet det.

- Så klart. Det er viktig for meg å holde avtaler, dessuten så bør jo time være en greie for enhver musiker, er du ikke enig? Like fullt har mange musikere den evnen at de alltid kommer for sent.

- Hehe, ja jeg kjenner til det fenomenet. Hvordan har du det?

- Jeg har det veldig fint, men av en eller annen årsak er det kaldt i studioet mitt i dag, men det går fint, jeg har jakke og lue, haha.

- Det ser ut som at det ikke er veldig varmt der nei, hehe. Men like fullt har du planer om å slippe plate i april.

- Jepp. «The Elephants Of Mars»! Jeg er fryktelig spent på å høre folks reaksjoner på plata.

- Jeg har jo hatt plata en stund, og tar meg selv i å tenke at du slutter aldri å utvikle deg.

- Joda, jeg forsøker å alltid fornye meg, og starter hver dag med å håpe at jeg er i stand til å spille bedre, og at jeg får mine kreative evner til å yte sitt beste. Det er nok hovedpoenget. Da jeg var yngre hadde jeg alle de fysiske kvalitetene en musiker kan ønske seg, men jeg tror jeg hadde for mye energi til å finne den riktige flyten i det jeg gjorde, men for hvert tiår følte jeg at jeg ble litt flinkere til å fordele den energien, men noen ganger tok energien plassen til kreativiteten, og der er punktet der man overspiller. Man håper jo alltid at man en gang i fremtiden finner balansen mellom det tekniske og det fysiske, i tillegg til gleden over å spille gitar, så den kreative delen finner den riktige kanalen ut i fingrene. Om man så er så heldig at man får lov til å lage 19 album for å søke etter det ultimate målet med tanke på teknikk, kreativitet og lydmanipulasjon, og i tillegg samle de menneskene man har mest lyst til å jobbe med, så lykkes man forhåpentligvis med å lage et album der alle disse elementene flettes sammen på en elegant måte. Det var målet mitt med denne plata.

- Har du noen gang fått følelsen av at; ‘Ja! Der har vi den!’ når du har hørt gjennom en ny plate?

- Haha! Vet du, å lytte til en ny plate som du har lagd selv for første gang, det er den mest smertefulle prosessen en musiker kan gå gjennom, selv om du har hørt låtene hundrevis av ganger, bokstavelig talt, for i hjertet ditt blir den aldri 100% ferdig uansett hvor mye du jobber med den.

På et eller annet tidspunkt må man rett og slett bare overgi den til neste steg i prosessen, ellers blir man aldri ferdig. Selv en plate som denne, som ble lagd uten noe som helst press på grunn av deadlines, måtte til slutt få en overtagelsesdato og utgivelsesdato, så til slutt måtte jeg si til meg selv at ‘Nå kan jeg rett og slett ikke jobbe mer med den’, haha! Men når det er sagt, fikk alle impliserte god tid til virkelig å strekke seg mot sitt absolutt beste, når vi ikke hadde noe tidspress underveis. Følelsen av å overgi verket, vel vitende om at jeg ikke kan gjøre mer er nesten den verste følelsen jeg kan ha, men jeg vet at det er nødvendig å gi slipp, selv om det går hardt ut over psyken den første tiden, haha! Om du spør meg om et par år, eller kanskje fire, så har jeg kanskje et litt annet perspektiv på den enn jeg har i dag. Om jeg er heldig, har jeg turnert med den, og spilt den live noen ganger, og først da kan jeg sette meg ned og virkelig filosofere over hva jeg har gitt ut.

- Man kommer lettere under huden på musikken etter å ha spilt den live noen ganger.

- Absolutt! På de tidligere albumene var det virkelig hektisk. Vi fikk kanskje ti dager i studio med musikerne, og brukte tusenvis av dollar 12 NRM 2-2022

per dag på studiotid, musikere, teknikere og produsenter, og det som skjedde i løpet av de ti dagene var det jeg måtte forholde meg til, før jeg fikk kanskje to til tre uker på overdubs, som var min tid, ettersom jeg er soloartisten. Jeg jobba kanskje ti timer hver dag i den perioden, som også kosta tusenvis av dollar per dag, før jeg fikk kanskje to uker på å mikse plata. I løpet av den tida, har du brukt ørene og hodet så ufattelig mye, og gjort så vanvittig mange kompromisser, at når du har kommet så langt, er det siste du ønsker å sette deg ned og lytte til plata. Det eneste du behøver, er faktisk en pause! Når jeg da får ta med meg låtene ut på veien, føler jeg en frihet i låtene som jeg ikke har i innspillingsprosessen, så på mange måter føler jeg at låtene blir ferdigstilt først da, hvor merkelig det enn kan høres. «The Elephants Of Mars» er annerledes, fordi den ble født i en privat sfære, for jeg spilte inn gitarpartiene helt alene, det var ingen i rommet sammen med meg. Ingen musikere, teknikere eller produsenter. Ingen som kniste eller lo om jeg spilte feil, ingen som fikk meg til å føle meg sjenert eller skjule hva jeg føler om en låt eller et parti, og ikke minst det faktum at jeg ikke spilte for noen andre enn meg selv.

Jeg kan ikke kontrollere det, men om det er én eneste person i rommet i tillegg til meg selv, spiller jeg mer for den personen enn meg selv. Det samme gjelder om det er 100 eller 100.000 personer; jeg fokuserer mer på dem enn på meg selv. Jeg spiller alltid for rommet. Jeg har vært en artist nesten hele mitt liv, så jeg er ikke i stand til å gjøre det på noen annen måte enn det. Det var en helt spesiell følelse å være helt alene i rommet, og kun spille for meg selv, og jeg føler at jeg virkelig fikk det beste ut av meg selv på den måten. Jeg syns det skinner gjennom i musikken at jeg hadde en god følelse, og at jeg nøt å være alene mens jeg jobbet med låtene, og det er jeg veldig takknemlig for.

- Hva med da bandet spilte inn sine partier, hvordan føltes det å ikke være til stede? Satt du hjemme og tenkte; ‘Nå sitter vel Kenny (Aronoff) og spiller inn trommene. Jeg lurer på hvordan det låter.’?

- Hahaha, det var akkurat det jeg satt og tenkte! Mange ganger! Det var så mye moro som skjedde, som også var veldig bra, blant annet på låten «Seiling The Seas Of Ganymede», der keyboardisten min, Rai Thistlethwaite, som jeg fortsatt har til gode å møte, haha, skulle spille solo.

Jeg sendte ham filene, og jeg lurer på om jeg ikke var spesifikk nok da jeg fortalte ham hvor soloen skulle være, eller om han bestemte seg for å spille der han syntes det passet, men da han sendte filene, fra Australia eller Tasmania, mens han var på turné, så hadde han spilt solo på feil sted i låten, men så fort jeg hadde hørt soloen hans, ble det det plutselig den riktige plassen likevel. Jeg hadde aldri våget å endre på det, det ble rett og slett for bra, et virkelig inspirert øyeblikk! Dermed endte jeg opp med å skrive om den andre halvdelen av låten for å tilpasse det innsatsen hans, hehe. Bryan (Beller, bass) fikk ønsket sitt oppfylt også, for han ba på sine knær om å få legge på sine spor til slutt, for han hadde aldri fått spilt inn etter alle andre var ferdig før. Bassistene må som regel legge på sammen med trommene, eller rett etter trommene, men han hadde et inderlig ønske om å kunne ha alle de andre instrumentene som guide for én gangs skyld, og jeg kunne ikke nekte ham det, kunne jeg vel? Endelig fikk han muligheten til å høre alle mine gitarspor, trommesporene til Kenny, og alt som var gjort ferdig før han la på sine greier, og jeg er overbevist om at han følte at han fikk prestere på sitt absolutt beste ved hjelp av denne opplevelsen. Kenny var vel den eneste som hadde noen med seg i studio da han la på sine ting, for trommer er litt vanskeligere å spille inn for egen maskin, selv om det selvfølgelig er mulig. Studioet til Kenny er litt spesielt sånn sett, for trommerommet hans er på motsatt ende av korridoren i forhold til kontrollrommet, så Eric (Caudieaux, keyboards, tekniker, norwayrock.net

produsent) kunne sitte atskilt fra Kenny på den andre siden av gangen, så de ikke møttes. En merkelig opplevelse, vil jeg anta, men sånn har det jo vært de to siste årene. Kenny leverte i snitt fire forskjellige innspillinger av hver låt, så kunne vi bestemme hvilket opptak vi ville bruke, det var en veldig fin opplevelse. Vi måtte danse oss rundt denne pandemien, men jeg føler vi fikset det på en veldig fin måte. Sølvlinjene lå tett i skylaget vårt, syns jeg. («Black clouds and silver linings» klinger bra mye finere enn «over skyene er himmelen er alltid blå», journ.anm).

- Ville resultatet ha blitt annerledes om det hadde blitt spilt inn…

- Ja! - …før pandemien?

-Haha! Ja, helt klart! Jeg tror faktisk jeg hadde nedskalert mye mer enn jeg endte opp med å gjøre, og hadde nok endt opp med låter som ikke puster like mye, eller hadde blitt like eklektisk som det ble, for jeg hadde månedsvis til å reagere på materialet før det skulle gis ut.

For eksempel, mens ventet jeg på fire av de mer heavy låtene, at gutta skulle gjøre ferdig sine partier på de, så fant jeg meg selv sittende i studio med en akustisk gitar, og jobbet fram «Doors Of Perception» uten at det var noen som fortalte meg at ei sånn låt ikke passer på den neste skiva, eller ‘Du kan ikke ha en låt som «Blue Foot Groovy» på en plate som har en låt som «Desolation».’ Det var ingen som kritiserte valgene mine, jeg ble ikke styrt av kritikk, ingen klagde over at jeg ikke valgte å gå samme vei som tidligere, noe som ga meg friheten til å lage det albumet jeg hadde lyst til. Det føltes merkelig, for jeg skjønte jo at folk forventet et nytt album neste gang jeg gikk ut døra med gitaren i hånda, og om jeg ikke skal se folk på to-tre år, så må jeg legge lista så ufattelig mye høyere enn jeg noensinne har gjort. Jeg må skrive bedre, arrangere bedre, og spille bedre.

Jeg ante ikke hvordan jeg skulle få det til, men lista måtte legges høyere, helt klart. Jeg føler at jeg lyktes, og forresten så hadde jeg mye arbeid med billedkunsten jeg måtte gjøre samtidig, både på gitarer og lerret, og begge disse to elementene satte meg i et hyperkreativt humør, antar jeg.

- Og dermed er vi inne på den første turnéen du skal ut på. Du skal ut for å vise fram billedkunsten din.

- Hehe, javisst. Det tok meg alt for lang tid å oppdage at jeg hadde noe å melde innen billedkunst, og det til tross for at jeg vokste opp med det. Mine eldste søstre er begge utdannede kunstnere, så det var tegninger og malerier i hele huset, og da jeg møtte min kommende kone, gikk hun på kunstskole innen grafisk kunst her i San Francisco, og sønnen vår endte opp i filmindustrien, så jeg har vært omringet av kunstneriske mennesker hele livet, så det var en takknemlig oppgave å ha disse menneskene rundt meg, for de viste vei med tanke på penselbruk for å oppnå ønsket effekt norwayrock.net

“Å lytte til en ny plate som du har lagd selv for første gang, det er den mest smertefulle prosessen en musiker kan gå gjennom.” og så videre. Eller lerret; skal det være bomull eller lin? Jeg ante jo ingenting om disse greiene, i motsetning til i musikkverdenen; der kan jeg jo alt om hvilke kabler jeg behøver, eller hvilket batteri som funker best, strengesett, amper og sånne ting. I billedkunstens verden var jeg ubrukelig. Jeg visste jo bare hva jeg ville se på lerretet til slutt. Det var en lang prosess; det tok sikkert en ti års tid før jeg følte at jeg mestret det feltet, men jeg syns fremdeles det er utrolig spennende, for jeg vet jo aldri hvordan sluttresultatet blir.

- Jeg har fått inntrykk av at flere musikere har funnet glede i å lage billedkunst. Steve Lukather gjør det, Mike Mangini gjør det, Paul Stanley gjør det…

- Jeg tror det har vært flere artister opp gjennom årene som har jobbet med billedkunst.

Tony Bennett hører jo til vår foreldregenerasjon, men han var en svært habil billedkunstner, og jeg føler det er en logisk kobling mellom det å være billedkunstner og musiker. Trommisen i The Tubes (Prairie Prince) lagde alle coverne til bandet, og han var jo her fra San Francisco.

Han var snekker og billedkunstner, i tillegg til å være en fremragende trommis, så kreative sjeler finner nok flere utløp i løpet av sin karriere. Og Ron Wood, så klart. Han er jo alltid ulastelig antrukket også, jeg aner ikke hvor han får klærne sine fra, men han ser alltid ufattelig cool ut. Den mannen stiller alltid i de kuleste rock n´ roll-antrekkene, uansett anledning. Men som sagt så entret jeg billedkunst-scenen på et sent tidspunkt, det var i booklet´en til «The Extremist» jeg først begynte å ha mine egne bilder sammen med musikken, med bilder på t-skjorter, gitarstropper og plekter, men det er først nå i det siste at jeg har begynt å jobbe med billedkunst som ikke henger sammen med musikken.

- Du er jo en instrumentalist, men etter det jeg har forstått, så skrev du åpningssporet «Sahara» med tekst?

- M-hm, yep. Den kom til en dag da jeg følte en slags overveldende følelse om en karakter som vandret rundt i bygatene, spirituelt fortapt. Det er midt på natta, og han er helt alene i fullstendig ramponerte gater, og det føles som om han freaker ut fullstendig. Han nærmest spytter ut angstfylte tekster i en strøm av bevissthet. Han møter en kvinnelig guddommelighet, som daler ned fra himmelen,

som sier til ham; ‘Kjærligheten er svaret!’ Han gjentar ordene hennes, men han føler en irritasjon, for han kan ikke tro på at kjærligheten er svaret. Endelig møtte han en guddommelig skapning, og det eneste hun gir ham er en gåte, ikke noe som gir ham svar på problemene han opplever, så det eneste han ender opp med, er å skrike henne opp i fjeset. Jeg fortalte denne historien til Rai på denne måten; ‘Du kan forestille deg John Lennon, når han skriker teksten mot høyre, mens meningen hans flyr mot venstre’, så vi må overbevise lytteren om at kjærlighet er faktisk ikke er svaret. Jeg lurer faktisk på om jeg oversolgte idéen da jeg presenterte den for bandet, for jeg sa at det kan være en fantastisk åpningslåt, der vi enes med publikum, og messer ‘Kjærlighet er svaret!’ sammen, selv om vi er usikre på om så faktisk er tilfelle. Vi endte opp med å bestemme oss for ikke å gjøre det, mye på grunn av det faktum at vi ikke kunne være i samme rom, for med en såpass intrikat tekst, ville det være håpløst å jobbe sammen fra hver vår kant uten at budskapet forsvant. Jeg endte opp med å legge vekk låten en stund, før produsenten fortalte at han likte låten såpass godt at han ville se på den igjen. Han likte gitararbeidet mitt, og grooven i låten, så han foreslo at vi skulle erstatte vokalen med en ny melodi for gitaren, noe vi brukte svært mye tid på å få til, for det var en nærmest håpløs oppgave å formidle sangerens angstfølelse uten hjelp fra teksten.

Det er alltid vanskelig å formidle den slags følelser instrumentalt, men på denne låten ble det spesielt vanskelig.

- Er dette en arbeidsmetode du ser for deg å ta i bruk senere? Jeg leste at du vurderte å gi ut to ‘løse’ album under pandemien, for å bruke tiden fornuftig. Ett instrumentalalbum, og ett med vokal. Hvor langt kom du i den prosessen?

- Under den første nedstengninga, antok jeg at vi kom til å måtte utsette «Shapeshifting»turnéen i tre til fire måneder, men endte opp med et halvt år, og vurderte dermed å gi ut noen nye låter for å ha noe å introdusere det nye bandet med i mellomtida. Folk som ser oss live, vil for eksempel bare oppleve å se Rai spille gitar og keyboards, men blir stående igjen intetanende om hvilken vokalist de går glipp av.

I Australia er han en platinum-selgende artist med bandet Thirsty Merc, så vi tenkte å gi ut ei plate der han fikk muligheten til å slippe seg litt løs, og det hadde også vært greit å få Bryan og Kenny til å jobbe litt sammen som komp først også, de har jo heller ikke jobbet sammen enda.

Dermed ville vi hatt flere nye låter å presentere det nye bandet med før vi dro ut på veien, og alle var enige om å forsøke dette, men så endte vi opp med å måtte vente enda seks måneder, og enda seks måneder, og etter hvert forsto jeg at når vi endelig kommer oss ut på veien, så vil fansen forvente ny musikk, for «Shapeshifting» er jo bare ‘så 2020’! Haha!

- Om dere endte opp med å gjøre noen låter med vokal, ville det kun vært Rai som NRM 2-2022

13

sang, eller kunne vi ventet oss Joe Satriani som vokalist også?

- Haha, nei, det ville vært en dårlig løsning med en vokalist som Rai på laget. Jeg oppdaget da jeg var i studio med Chickenfoot at mine dager som vokalist er talte. Da jeg var i 20-årene, tok jeg sangtimer, og sang hver kveld med bandet jeg spilte i, kalt The Squares, men det var hardt arbeid, for det er en kunst jeg sliter med. Jeg kan memorere melodilinjer, og synger rent, men jeg har rett og slett ikke en stemme som er god nok til å bære en låt, men jeg kan sikkert blende fint inn sammen med andre stemmer. Da Chickenfoot var i studio, og vi skulle gjøre noen spor med koring, var det rene komitimen, for mens vi sto rundt mikrofonen, måtte jeg stå kanskje en halvmeter fra mikrofonen, mens Chad (Smith) sto en halvmeter bak meg, Sammy (Hagar) sto kanskje halvannen meter bak, og Mike (Michael Anthony), herregud, han sto sikkert tre meter bak, haha!

Basert kun på volum, så klart, haha! Det var en helt absurd opplevelse, for jeg hadde null volum i forhold til de gutta der, men sånn er realiteten når man ikke har sunget på årevis, og det å stå og synge sammen med Sammy Hagar, det er som å stå og synge mot et godstog, for ingen er forberedt på det monsteret som møter deg i den andre enden. De soniske kvalitetene på den fyren er bare helt enorme. Du er bare ikke forberedt på det, før du står der, og innser at ‘Ok, jeg er ferdig med å synge. Dette går bare ikke lengre!’

- Ok, du bragte temaet på banen. Hva skjer med Chickenfoot, finnes det noen som helst mulighet for at noe skjer i den leiren igjen?

- Jeg ser ikke for meg at vi får til noe i år, med The Red Hot Chili Peppers som gir ut ny plate («Unlimited Love, 1.april), og jeg tror Sammy snart er klar med plate med The Circle, så jeg vil anta at det ikke blir før til neste år i så fall.

andre verdenskrig, men klarte fortsatt å skaffe seg en god utdanning før han stiftet familie og flyttet ut til Long Island, men røttene hans, og følelsen for byen var veldig sterke, noe som han førte videre til familien sin. Jeg husker da jeg tok med meg kona mi dit for å møte bestemor for første gang, jeg tror det må ha vært i 1980 eller 1981, da var det bare én bygning i området som var bebodd, og det var der min bestemor bodde.

Det var en gammel, tre-etasjes bygning, og det var bare én beboer der i tillegg til bestemor, og det var området jeg besøkte hver helg, som var et levende miljø. Nå var det kun ett hus med vinduene intakt; resten var bare gamle rønner som holdt på å falle fra hverandre. Sånn var det overalt i New York på starten av 80-tallet, det var nedslående. Det har selvfølgelig endret seg igjen nå, men det forfallet - wow, det var helt forferdelig å være vitne til. Men for å komme til poenget, så måtte jeg bare bestemme meg for ei tidslomme eller en dato, for å sette et punkt for følelsen jeg har for den tida, og hvordan musikken begynte å forme meg. Funk, soul, fusion, elektriske gitarer, wah-wah og hele den vibben der.

- En utrolig spennende historie. Det var en så merkelig spesifikk tidsberegning, så jeg så for meg en hendelse eller opplevelse du så for deg da du lagde låten, men det er altså mer et minne om en periode i livet ditt.

- Det er akkurat sånn det er. Det er et minne om en epoke, antar jeg.

- Da Steve Vai var her i Trondheim i 2017, under Starmusfestivalen, gjorde dere en gitarduell, der du satt hjemme og spilte, og Steve var her. Hvordan satte dere sammen den seansen?

- Haha, ja, det var moro! Jeg satt faktisk akkurat her og spilte mine partier. Det vi gjorde, var at jeg og web-masteren min spilte inn live i Pro-Tools. Steve hadde gitt meg et slags script, der han forklarte at ‘Jeg spiller her, så gjør du sånn’, litt på den måten, om du skjønner. Han visste selvfølgelig ingenting om at jeg kom til å stille med parykker og sånne ting, haha! Jeg fikk aldri sett det, men jeg forsto det sånn at det var en suksess.

- Det var en minneverdig seanse, for å si det sånn, hehe. Klokka går utrolig fort, ser jeg, vi rekker bare ett spørsmål til. Hvordan ser turnéplanene dine ut nå?

- Det ser ut til at vi er såpass i rute at høstturnéen kommer til å starte som planlagt, så vi kommer nok til å reise rundt i USA og Canada til høsten. Jeg venter å få høre fra promotørene i Europa når som helst med info om når vi kan komme dit, men med invasjonen i Ukraina ble ting enda mer usikkert, så vi venter og ser foreløpig. (Europaturnéen er utsatt til 2023, og Joe er foreløpig satt opp på Sentrum Scene 1. april, som er turnéåpninga, journ.anm).

- Vi har ventet lenge, så vi kan godt vente litt til. Det er alltid interessant å se låttitlene på instrumentalmusikk, for der er det fritt fram for å leke seg litt. Hvordan kommer du opp med titler som for eksempel «E 104th St NYC 1973», hva skjedde der?

- Det var der min far ble født og vokste opp, mellom 1st og 2nd Avenue, så da jeg var liten, tilbragte vi hver søndag der sammen med besteforeldre, søskenbarn og onkler. Selv om jeg bodde bare en halvtimes tid unna, var det et hav av forskjell mellom de to områdene, Spanish Harlem og NYC. Det var på en måte et eventyrland for meg som barn, for vi hadde så mye moro der. Vi lekte i gatene, og hadde det moro i et levende miljø, det var utrolig mye støy og lukter der, New York City på sitt beste, ikke sant. På 70-tallet endret det seg, og ble skikkelig ille. Forfallet til den byen gikk så utrolig raskt, så mens jeg begynte å bli stor, og tok på meg gitaren, begynte jeg å gå på konserter, for eksempel i Central Park og på The Fillmore East, og musikkmiljøet eksploderte, noe som var en fantastisk opplevelse å få være en del av. Da jeg ble en del av byen selv, som ung voksen, begynte jeg å se området min far vokste opp i et annet lys. Han ble født i 1917, og vokste opp under depresjonen, og opplevde

14 NRM 2-2022

norwayrock.net

RONN N IE ATKINS Standhaftig danske med soloutspill

Høsten 2019 annonserte de danske veteranrockerne i Pretty Maids at vokalist Ronnie Atkins hadde fått lungekreft, og at alle bandets aktiviteter var lagt på is, tross ny skive, «Undress Your Madness». Men istedet for å ta turen ned i kjelleren, tok Ronnie Atkins heller turen i studio, og debuterte som soloartist i mars 2021 med «One Shot». Og bare ett år senere var oppfølgeren «Make It Count» klar. Vi fikk den ukuelige dansken på Skypeskjermen for en oppdatering. norwayrock.net

NRM 2-2022

15

TEKST: GEIR AMUNDSEN FOTO: TALLEE SAVAGE

- Hallo, Ronnie! Hvordan er formen?

- Tja, jeg vet ikke helt, jeg har nettopp kommet meg etter å ha hatt korona, men er litt redd for at jeg får det igjen, for min kone har akkurat fått det, og jeg merker litt til de samme symptomene. Men alle har jo korona for tida, det er mer som en lett forkjølelse nå, så det er ikke så mye å prate om. Ulempen er at man må isolere seg i en uke, så man får ikke gjort stort med mindre du jobber hjemmefra.

- Du regnes ikke som høyrisiko siden du har lungekreft som underliggende sykdom? Hvordan merker du kreften nå?

- Det går faktisk ganske bra. Jeg skal inn til en skikkelig undersøkelse i neste uke for å se hvordan det ligger an, så jeg kan faktisk ikke si annet enn at jeg føler meg i grei form. Jeg har i praksis vært kreftfri to år nå, men det henger igjen en metastase (spredning) i ribbeina, det er det som er problemet nå. Derfor har jeg fått immunterapi inntil november i fjor, men for tiden får jeg ingenting - det er opp til min egen kropp og mitt eget immunsystem å kjempe imot. Diagnosen min har egentlig ikke endret seg, og leser du statistikken, ser det ikke bra ut. Men jeg har klart meg i 2,5 år nå, og ingen vet hva fremtiden bringer. Det er som å ha en vulkan inni kroppen som kan ha utbrudd når som helst. Men jeg takler bedre å leve med dette nå, enn jeg gjorde for to år siden, da var jeg fortsatt i sjokk.

- Jeg hadde et rørende øyeblikk i går kveld takket være deg, Ronnie.

- Jaha, hva skjedde?

- Jeg måtte spille tittelsporet fra den nye skiva di for min egen kreftsyke mor. Og hun smilte og sa at fra nå av skal vi få hver dag til å telle.

- Åh, så godt å høre. Hvilken krefttype har hun?

- Beinmargskreft.

- Skjønner. Men ja, det er akkurat det den låten handler om - «Make It Count». Egentlig gjentar jeg meg selv litt her, for det var det samme som tittellåten på forrige skive, «One Shot», handlet om. Men det er en så altoverskyggende greie i mitt liv nå, 24/7, selv om jeg ikke ønsker det. Stikker jeg på butikken, vil alltid noen spørre meg hvordan det går.

Ser jeg på TV eller åpner en avis, blir jeg påminnet om det, det er alltid noe om kreft i nyhetene, hele tiden. Og jeg skjønner det, av og til får jeg et angstanfall på grunn av dette. Det er som å ha et Damoklessverd dinglende over hodet, og da lærer man å sette pris på hver dag man våkner opp. Jeg tror folk som lever med en livstruende sykdom, og deres nærmeste, er flinkere til å verdsette den tiden man har igjen, for vi innser at den er begrenset. Du og jeg vet at sykdommen er en demon vi må bekjempe. Og når vi er friske tenker vi ikke på det. Jeg sier ikke at man bør det heller, det er bare meg som blir litt melankolsk av og til.

- Da vi først fikk høre om sykdommen din i 2019, tror jeg ikke det var mange av fansen som hadde forventa at soloartisten Ronnie Atkins nå skulle reise seg fra ruinene og sprinte av gårde. Og samtidig traff Pretty Maids veggen og har ikke gjort noe som helst siden. Men her er vi, og ditt andre album på 12 måneder er snart ute. («Make It Count» ble sluppet 18.mars, dette intervjuet skjedde fire uker før.)

- Ja, men det er ganske mange band som gir ut en skive i året for tiden, vi har ikke så mye annet vi kan ta oss til! Men det pleide jo å være sånn da jeg vokste opp på 70-tallet, det kom jo nye skiver med Slade, The Sweet og Deep Purple hvert eneste år. Men det skal sies at stemningen i Pretty Maids i 2019 var ikke spesielt bra, og da jeg ble syk, fikk noen panikk og det ble tatt noen idiotiske beslutninger som gjorde meg skikkelig forbannet. Og det er derfor vi ikke har gjort noe siden. Vi eksisterer fortsatt, men på et eller annet tidspunkt må vi sette oss ned og snakke sammen om dette, uten at jeg har lyst til å gå i detaljer om dette.

- Og da fikk du plutselig masse tid til overs.

Ja, jeg satt jo der med en haug med låter som jeg hadde skrevet, og som jeg hadde lyst til å spille inn. Og det var viktig for meg å ha noe

16 NRM 2-2022

”Det er som å ha et Damoklessverd dinglende over hodet, og da lærer man å sette pris på hver dag man våkner”

positivt å fokusere på. Og dessuten, de låtene og tekstene jeg hadde skrevet ville uansett ikke ha passet inn på en Pretty Maids-skive, de er for personlige. Det er ingen overdrivelse å si at musikken reddet mitt liv. Eller holdt meg oppegående, i hvert fall.

- Jeg synes disse låtene virker mye mer basert rundt vokalmelodien enn det meste annet. De fleste band har en tendens til å lage all musikk først, og så be vokalisten om å finne på noe å synge oppå der.

- Godt observert, i mange tilfeller her hadde jeg en melodilinje i hodet som jeg gikk rundt og sang på før jeg satte meg ned og fant kordene som passet. Men enkelte andre kom av at jeg satt ved pianoet eller med en kassegitar og fant noen lovende korder som jeg deretter lagde en melodi til. Og andre ganger ramler alt sammen rett i fanget mitt! Så det varierer, og pianoet inspirerer meg på en annen måte enn gitaren gjør. «Make It Count» ble skrevet på piano, innlysende nok. Kordene på introen har jeg hatt i årevis, jeg har alltid likt de, men aldri brukt de til noe før nå. De fleste andre har jeg skrevet på gitar. Men melodien har alltid vært nøkkelordet for min del, også i Pretty Maids. Da satt jeg og Ken (Hammer, gitar) med hver vår gitar og prøvde å skape noe rundt et riff som han eller jeg hadde kommet opp med.

- Men disse låtene har du stort sett lagd på egen hånd?

- Ja, det grunnleggende i hvert fall. Jeg spiller inn mine deler og sender det opp til Chris (Laney, Pretty Maids keyboardist og gitarist) i Sverige som overtar. Han er en multiinstrumentalist og produsent, og kommer opp med arrangementene, innspill og forslag til endringer på det han ikke liker. Men det er min avgjørelse til slutt, det er min skive, men han har vært veldig god å ha som et ekstra sett øyne og ører, han har gjort en glimrende jobb.

- Har dere fått møttes og jobbet sammen, eller har alle musikerne lagt på sine deler ved at lydfiler har blitt sendt frem og tilbake?

- Vi har stort sett lagd denne skiva på samme måte som «One Shot», men jeg dro opp til Chris` studio i Sverige i fjor sommer, da lagde vi samtidig en video til en akustisk versjon av «Picture Yourself». Og han kom hit til Danmark da vi skulle legge på trommene, som faktisk var det siste vi gjorde, i slutten av oktober. Det var en veldig annerledes måte å jobbe på, og jeg har aldri gjort noe slikt før, som med disse to soloskivene.

Tidligere skrev jeg og Ken låtene i samme rom, hele bandet møttes på øvingslokalet og øvde inn låtene før vi gikk i studio og spilte de inn.

- Du har ikke stått på en scene siden sensommeren 2019 - ser du for deg at det kan skje i år?

- Ja, det er planen! Jeg har ikke noe konkret, men det ser ut til at det blir noen konserter i Skandinavia til sommeren. Foreløpig har jeg bare en festival i Danmark bekreftet, men det vil bli flere konserter. Og det blir litt rart, for jeg har jo aldri spilt disse sangene før. Jeg har aldri gjort de på øvingslokalet med et band en gang! Det blir spesielt, og det blir en utfordring. Jeg må finne ut hvor jeg står fysisk. Jeg har jo trent godt, jeg har fått fysiokardio, men jeg har mistet 20 % av lungekapasiteten. Jeg merker at noe er annerledes, men jeg kan fortsatt synge. Jeg må bare lære meg hvordan jeg legger opp løpet underveis på konserter, så jeg ikke tar meg helt ut i starten. Det skal bli «interessant».

- For fansen virker det ikke som om du har mistet mye av trøkket i stemmen, og du har fortsatt ditt svært karakteristiske særpreg intakt.

- Ja, det er jo fortsatt meg og min stemme, men det var ikke noe jeg tok som en selvfølge. I starten av sykdommen klarte jeg ikke synge høye toner fordi jeg hostet og harket så mye på grunn av strålingen

norwayrock.net

jeg ble utsatt for, og operasjonen som fjernet kreftsvulsten. Det var ikke før jeg ble bedt om å gjøre vokalen på en låt for Chris` prosjekt At The Movies, «We Don`t Need Another Hero», at jeg skjønte at dette kunne gå. Det var første sangen jeg sang etter at jeg fikk kreft, og at jeg klarte det, satte hele prosessen med soloskivene i gang.

- Har du et band klart til sommerens konserter? Blir det de samme karene som spiller på skivene?

- Ja, det blir de samme. Morten Sandager, Allan Sørensen og Chris Laney, som alle har bakgrunn fra Pretty Maids, og vi har svenske Pontus Egberg på bass, som har spilt med King Diamond…

- …og Treat og The Poodles.

- Ja, riktig, han har en ekstensiv CV! Og så har vi fått med Rob Marcello på gitar (Danger Danger) og Linnea Vikstrøm som korer på skivene. Så det blir litt av et menasjeri jeg har med meg, og det føles litt som å begynne helt på nytt igjen. Og alle musikerne her har sine egne band, så det blir litt av et puslespill å få dette til å fungere. Kanskje vi må få inn noen andre hvis noen av disse ikke har anledning, men det ordner seg nok - så lenge helsa mi holder. Jeg må ha et mål, og akkurat nå er det å stå på en scene og fremføre disse låtene.

- Hvis du gjør noen klubbkonserter i Skandinavia, skal jeg absolutt vurdere å dukke opp.

- Ja, jeg regner med at vi skal få til Stockholm og Gøteborg i hvert fall - vi får se hva som skjer.

- Og som du nevnte, det skjer ikke noe med med Pretty Maids med det første, selv om dere aldri fikk promotert «Undress Your Madness», som kom i oktober 2019.

- Nei, det er ingen planer om det. Jeg tror Ken også jobber med et annet prosjekt for tiden. Jeg sa det til ham for tre år siden, ‘Faen og kompis, dette er en bedriten situasjon vi er i. Ikke regn med meg på en stund, så om du vil gjøre noe annet, så gjør du det.’ Men vi har møttes, senest på et tv-program i fjor i forbindelse med en bokutgivelse - men vi ringes ikke daglig lenger.

- Så det er ingen isfront?

- Jeg vet ikke helt, det er noe usnakket mellom oss, og nå har vi blitt enige om å gjøre forskjellige ting musikalsk. Vi kan komme sammen igjen, men det krever at vi

norwayrock.net

snakker ut og blir enige om hvordan ting skal være. Skjer det, så skjer det. Skjer det ikke, så er det ikke verdens undergang for min del. Jeg har brukt 40 år av livet mitt på Pretty Maids, det er ikke så mye jeg har ugjort der. Men for fansen hadde det jo vært kult om vi gjorde noen konserter eller festivaler. Men gudene vet hva som skjer i månedene fremover, jeg tar det enda ikke som en selvfølge at det blir noen festivaler i sommer, pandemien er langt fra over.

- Nei, amerikanerne kansellerer jo Europaturneene sine på rekke og rad nå.

- Ja, Aerosmith har kansellert nå, så jeg. Alt er fortsatt veldig uforutsigbart. Hele livet mitt er uforutsigbart nå! Korona, kreft, Ukraina… vi må bare krysse fingrene og håpe på det beste.

- Kanskje litt tidlig å spørre om dette siden ingenting er annonsert enda, men en liten svensk fugl kvitret i mitt øre at dere er godt i gang med det tredje Nordic Unionalbumet…?

- Hehe, sier du det? Det visste jeg ikke. Når begynte vi med det? Haha! Neida, det er riktig det. Jeg og Erik (Mårtensson, fra Eclipse) holder på, det er ikke ferdig enda, men vi satset vel på en utgivelse utpå

sommeren en gang. Det er ikke offisielt enda, så jeg kan ikke si så mye om det. Men jeg kan si at dette er noe vi har pratet om i 2-3 år. Han har vært travelt opptatt med Eclipse, og som du vet har jeg hatt mitt å stri med. Men endelig fant vi litt tid til å gjøre noe sammen igjen. Det er jo hovedsakelig Erik som har skrevet låtene, jeg har bidratt på et par stykker, men jeg tror dette skal bli meget bra. Ligger an til å bli den tyngste skiva vår så langt. Men det passer meg bra, jeg har jo akkurat lagd to popskiver! Erik er jo en låtskrivermaskin, og han har sin egen stil, så det er like greit at jeg ikke er så involvert i låtskrivingen utenom tekstene. Han har aldri sendt meg en låt som jeg syntes var dårlig, tvert imot! Alt han sender meg er glimrende! Jeg har måtte spørre ham ‘Hvordan i helvete gjør du det, din kødd!?’. Denne gang har jeg ikke vært så involvert i tekstene heller, det jeg skriver for tiden er for personlig, og jeg kan ikke skrive om sex & drugs & rock`n`roll lenger.

- Da er tiden vår ute, håper virkelig at jeg ser deg på en scene i løpet av året!

- Ja, håper jeg ser deg også for det betyr at jeg er i live! Hils Norge!

NRM 2-2022

17

MARILLION

Et lyspunkt i tim

18 NRM 2-2022

norwayrock.net

men før mørkets frembrudd Etter 43 år som band, er Marillion fortsatt like aktive, selv om det kanskje ikke er like tett mellom utgivelsene som før. Forrige skive, «Fuck Everyone And Run» kom i 2016, men nå er kvintetten klar med sin neste utgivelse, kalt «An Hour Before It´s Dark». Vi tok en prat med den alltid så imøtekommende Steve Rothery, og her er hva han hadde å si om det som skjer i Marillions sfære. norwayrock.net

NRM 2-2022

19

TEKST: JAN EGIL ØVERKIL FOTO: ANNE-MARIE FORKER / FORKERFOTOS.COM

- De fleste intervjuene jeg har gjort i det siste, har startet med å prate om covid, og nå kunne vi like gjerne begynt med å prate om krig. Hva sier du til at vi driter i det, og heller prater om noe hyggelig?

- Det syns jeg høres ut som en god idé.

- Vi kan jo begynne med å gratulere med et jubileum; album nummer 20 er ute.

- Tusen takk for det. Det føles egentlig ganske fantastisk at vi som band fortsatt kan komme opp med noe som oppleves som relevant og spennende etter alle disse årene. Det er mitt 43. år i Marillion i år, noe som oppleves som en livstid. Flere livstider, faktisk. Det er fantastisk å få være en del av dette, og spesielt på det nivået vi faktisk opererer på.

- Det er en stund siden forrige album, men dere produserer fortsatt nye ting.

- Vi turnerte jo en del med «F.E.A.R.»-albumet, så det gikk jo med en del tid der, pluss at vi gjorde «With Friends From The Orchestra»-albumet og turnerte med det en stund, pluss at vi gjennomførte noen Marillionweekends, før vi hadde en pandemi som strakte seg over et par år, og her er vi nå. Jeg tipper at det nye albumet tok opp mot et halvår lengre enn normalt å produsere på grunn av pandemien. Vi fikk jo ikke møttes like ofte som vi er vant med, så noen ganger jobbet jeg hjemmefra; noen ganger jobbet vi alle hjemmefra, men alt tatt i betraktning, så syns jeg vi endte opp med et ganske bra resultat.

- Absolutt! Tidsmessig klokker den inn på småpene 54 minutter, så det er en anselig mengde arbeid som er lagt til grunn også, og med et aldri så lite epos i form av sistelåta «Care».

- Helt klart, og jeg syns faktisk slutten på «Care» er noe av det beste vi har gjort til nå. Det gotiske koret på den og «The Crow And The Nightingale» bringer oss til et nytt nivå, spesielt med tanke på Steves (Hogarth) tekst på «Care», blir det et sterkt øyeblikk på plata.

- Det er jo nesten en prestasjon å få med seg et kor på en innspilling i den tida vi nå har vært gjennom. Hvordan ble den idéen unnfanget?

- Vi spilte inn deler av plata i Peter Gabriels Real World studio, og har en video derfra som følger med spesialutgaven av plata, og produsenten vår, Mike Hunter, hadde jobbet med dette koret på en annen innspilling, og anbefalte at vi sjekket de ut, hvilket vi da gjorde. I prinsippet jobbet de også hjemmefra, én og én, på soverommet, i stua, eller hvor de nå ønsker å jobbe fra. De filma også sine opptak, før alt ble sendt tilbake til Mike, så han kunne sette sammen hele pakka. Vi hadde faktisk ikke hørt korarrangementet før vi gikk i gang med miksinga, og for min del, så var det hakeslipp da jeg hørte den nye dimensjonen av låten da jeg hørte den for første gang.

- Tittelen «An Hour Before It´s Dark» kan jo oppleves som mørk i seg selv, men Steve (Hogarth) uttalte at plata i seg selv er overraskende optimistisk. Det er en diskrepans der, hva tenker du om det?

- Det er helt klart en diskrepans der, men man må ha i mente at enkelte av H´s tekster kan oppleves som uendelige; vi får bare ta del i en liten bit av historien han egentlig forteller. I tillegg var det som sagt perioder der vi ikke møttes så ofte, mens vi enda måtte være forsiktige med tanke på smittefare, så når vi først møttes, følte i hvert fall jeg en slags overveldende følelse av kreativitet, og den ene idéen overlappet den neste, og at plata har så mange episoder av den følelsen, er bortimot unikt. Jeg følte meg utrolig inspirert og full av lykke de gangene vi endelig fikk muligheten til å spille sammen som band igjen. Det er noe helt særegent som foregår når vi spiller sammen alle fem. For min egen del føler jeg at elementene jeg finner fram i slike settinger, er at jeg løfter følelsen i låten til et nytt nivå, og sånn tror jeg alle har hatt det.

Kreativiteten har gått på høygir når vi endelig har fått møttes igjen. Det er magisk, rett og slett.

- Dere har jo vært gjennom denne prosessen så mange ganger nå. Opplevdes den som annerledes nå når dere ikke kunne møtes når

20 NRM 2-2022

“Jeg syns faktisk slutten på «Care» er noe av det beste vi har gjort til nå.” det passet dere?

- Vi var jo skjønt enige om at vi måtte lage et fantastisk album, spesielt med tanke på at «F.E.A.R.» fikk så mange fantastiske anmeldelser, og når vi nå er i 60-årene, vet vi at vi ikke har så fryktelig mange album igjen å lage, så vi lagde oss noen kriterier for hvor bra en låt faktisk måtte være for i det hele tatt å bli vurdert for å være med på plata. ‘Er denne låten god nok til å ha kommet med på «F.E.A.R.»?’ Kjemien mellom oss er fortsatt helt fantastisk, så vi endte opp med mer musikk enn vi faktisk hadde behov for, og forhåpentligvis er de idéene såpass gode at de kan ende opp på det neste albumet. Vi jammet fram noen idéer, og på de siste albumene har vi vært enige om at det er enklere å jobbe med ting som alle fem elsker, og i hvert fall for min egen del, så er jeg ikke spesielt begeistret over å jobbe med idéer som jeg ikke digger. Det ender opp med at jeg føler meg som en session-musiker i mitt eget band, og det er en følelse jeg hater. På «Sounds That Can’t be Made» (2012) bestemte vi oss for å kun fortsette med låtidéer som alle fem liker, og på grunn av den detaljen tror jeg de siste albumene har blitt såpass mye sterkere enn det vi har gitt ut tidligere, for når alle drar i samme retning, er det enklere å ende opp med noe som er sammenhengende og fullendt.

- Som du sa, så er deler av plata spilt inn i Peter Gabriels studio, og tidvis, kanskje spesielt på starten av «Care», får jeg en slags Gabrielsk vibe. Ble dere påvirket av miljøet dere jobbet i?

- Egentlig ikke, men rommet i Real World er virkelig fantastisk, og spesielt trommelyden er påvirket av det miljøet. I tillegg sitter vi alle i samme rom og spiller inn der, og akustikken i det rommet er virkelig nydelig. Normalt sett sitter man i en egen bås når man spiller inn sammen, noe vi ikke gjorde i Real World studio, men det fungerer i det rommet. I tillegg har jo studioet alle de riktige lekene for folk som oss, masse vintage greier som passer oss utmerket. På toppen av det hele er studioet plassert nydelig ved en innsjø, der svaner svømmer forbi; det er virkelig et fantastisk sted.

- Det er jo et legendarisk studio, og jeg satt nesten med følelsen av at det låt litt Tony Levin av bassen til Pete (Trewavas). Det faktum at jeg visste at dere spilte inn der kan nok ha påvirket ørene mine til en viss grad, hehe.

- Hehe, ja kanskje det. Jeg tror nesten det var et litt mer Bootsy Collins-sound Pete var ute etter. Litt funky, på en måte. Det er morsomt å leke seg med lydbilder når man er i innspillingsprosessen, det er mye som forandrer seg i den perioden. Det er fordelen med å spille progrock; man kan slenge inn elementer av nær sagt hva som helst om man syns det passer. ‘Passer dette inn?’ Hva enn du mener passer inn, er det som passer inn, spør du meg.

- Det er kanskje grunnen til at dere har sittet i førersetet i så mange år. Alltid endret lydbildet, alltid sett framover. Du nevnte tekstene til Steve; hva kan du si om prosessen han går gjennom når han skriver?

- Han starter med å finne et konsept for teksten, og lager noen retningslinjer for hva han er ute etter, og mens vi lager musikken og melodilinjene tar form, begynner han å jobbe mer med tekstene, og det hersker vel liten tvil om at han faktisk har noe å melde. En låt som «Reprogram The Gene», for eksempel, endret fullstendig karakter ut fra hva vi opprinnelig jammet fram, så sluttproduktet kan være totalt forskjellig fra hva vi planla i utgangspunktet. Han har kanskje endret

norwayrock.net

måten han skriver på til tider, som for eksempel starten av «Care», der han gjentar seg selv flere ganger. Favorittlåten mi på plata er «The Crow And The Nightingale», der jeg syns han har gjort en fabelaktig jobb.

- Som vi var innom tidligere, så har Hogarth uttalt at plata er overraskende optimistisk. Hva genererte endringen fra de mørkere tekstene til det Marillion vi hører i dag?

- Vi har ikke for vane å sette oss ned og tenke ‘Hva slags album skal vi skrive i dag?’, det er mer sånn at vi setter oss ned med instrumentene og laptop’ene med noen tekstidéer, og bare spiller. Noen ganger løsner det umiddelbart, mens noen ganger blir tanker og idéer lagt til side og hentet fram igjen ved et senere tidspunkt, men vi har aldri en slagplan før vi begynner å skrive, det er ikke sånn at vi bestemmer oss for å skrive et lettere album. Det som er nytt denne gangen, er at det er mye mer gitar på plata; vi ville at den skulle bli tyngre enn vi har vært på en stund. En Marillion-plate er organisk; den lever sitt eget liv på en måte.

- Dere har jo lenge vært kjent for å samhandle nært med fansen, med Marillon Weekends, ved å lage «Behind the scenes» ekstramateriale, på sosiale medier, og ved å inkorporere dem på plata ved navn om de forhåndsbestiller. Denne gangen gikk dere enda lengre, og signerte 12.000(!!) CD-er til de som forhåndsbestilte.

- Haha, ja ikke snakk! Herregud! Jeg kom fra en masterclass i Alicante, landet på Gatwick i pøsende regnvær, og kjørte i seks timer for å komme meg til Burnley, et sted man normalt sett kanskje ikke ønsker å dra, og tilbringe de neste tre dagene med å gå fram og tilbake langs et bord, ti timer per dag, og signere rundt 12.500 plater. Vi må virkelig elske fansen vår, det er vel det jeg kan si, haha.

- Det er nok mye derfor fansen elsker dere også, for dere inviterer de inn i deres sfære, så og si. 12.500 eksemplarer, det tilsvarer over 4000 hver dag det, ingen enkel oppgave.

- Nei, det var hardt arbeid, faktisk. Jeg ville ikke gjort det igjen, for å si det sånn. Ikke på et par år, i hvert fall. Men vi har et nært forhold til våre fans, og det er fordi vi har fantastiske fans.

Jeg har pratet med andre artister om akkurat dette, med Steven Wilson for eksempel, og han ville ikke ha ønsket å henge med fansen sin sånn som vi gjør, på Marillion-weekend for eksempel, der vi henger i baren med fansen etter konsertene. Vi signerer ting, tar selfies, og tar en drink med vennene våre. For de fleste artister fremstår dette som deres verste mareritt, for de ønsker å ha en viss avstand til sine fans, mens vi er så oppsatte på at vi ikke hadde eksistert uten fansen, og det faktum at vi gjør det vi gjør, gir oss et sterkere bånd til fansen. Jeg tror folk er overrasket over at vi er så «normale» som vi faktisk er, og mye av

norwayrock.net

grunnen til at vi fremdeles holder sammen, er at vi er såpass velbalanserte som vi faktisk er.

Vi er alle eksentriske på vårt eget vis, og det er noe vi er innforstått med.

- Marillion Weekend er et fenomen dere har vært kjent for å avholde årlig, og i år vil det bli totalt fem forskjellige av dem. Da blir det nye runder i baren sammen med fans, og konserter nærmest til alle døgnets tider.

- Det stemmer, pluss at det mest sannsynlig blir tre eller fire til neste år, men i mellomtida blir det en turné, der vi tilbringer timevis i turnébussen, noe jeg hater. Vi skal på en turné i Storbritannia i september, og kjører mellom de forskjellige stedene, og timene i buss opplever jeg som svært klaustrofobiske, så får vi se hvor mye buss det blir i Europa i november; det blir nok en del der også. Det er en del av grunnen til at jeg liker Marillion Weekend så godt; vi tilbringer 4-5 dager på ett sted, mens på turné blir det mange timer på bussen mens man forsøker å sove med masse adrenalin susende rundt i systemet, med mindre man drikker industrielt store mengder alkohol. Kanskje får man to-tre timer søvn før man våkner fordi bussen rister, er for varm eller for kald, så der har du mitt helvete på jord, men like fullt har jeg holdt på med det i over førti år - Ikke akkurat noe man blir vant til.

- Nei, det kan du si. Det er som å sove på en pakkehylle eller i en tørketrommel. Som om ikke det er vanskelig å ikke sove i sin egen seng, for ofte skal det ikke mer til enn at puta er for hard i hotellsenga, så synker søvnkvaliteten, selv om det er mye bedre enn en ristende buss.

- Og dette påvirker vel spillinga også?

- Det gjør nok det, i hvert fall på sikt. Det går bra den første uka eller så, men så begynner man å bli tappet for krefter, for batteriene blir aldri ladet skikkelig. Man har riktignok en fridag

innimellom, men ofte er ikke det nok til å holde energinivået oppe, men vi vet jo at vi ikke skal drive med dette resten av livet. Vi begynner å trekke på årene. Heldigvis har vi flere Weekends på gang, så foreløpig er det turnéen i september som kommer til å koste litt.

- Hvordan ser turnéplanene ut framover?

- Vi har som sagt Storbritannia i september, før vi drar ut i Europa i november. Frankrike, Tyskland og Nederland som det ser ut akkurat nå.

- Ingen konserter planlagt i Skandinavia?

- Nei, dessverre, men vi har en Marillion Weekend i Stockholm i mai i år, det er jo bare en svipptur for dere, haha! Det er synd, for jeg trives veldig godt i Skandinavia, atmosfæren er alltid veldig fin. De siste to årene har jeg naturlig nok ikke hatt anledning til å komme på egen hånd med mitt eget band heller, noe jeg liker veldig godt. Jeg skal gjøre noen jobber med det bandet nå i vår, det blir veldig fint, så om det ikke blir noen Marillion-konserter der, regner jeg med å komme med Steve Rothery Band på et eller annet tidspunkt.

- Det høres bra ut, og apropos Steve Rothery Band; dere har ei live-skive ute nå.

- Det stemmer, det er to konserter i London som ble filmet og tatt opp, så den er ute på CD og Blu-Ray, så jeg blir nok å ta med noen eksemplarer på veien, så folk kan få kjøpt de.

- Dette har vært veldig trivelig, Steve. Fint å se deg igjen. Gratulerer med skive nummer 20, og som det ser ut på anmeldelsene, så er det fine dager i Marillion-leiren.

- Takk det samme, og ja; anmeldelsene ser veldig fine ut, faktisk noen av de beste vi har fått, så nå gleder vi oss til å få spilt de nye låtene live for våre fantastiske fans.

NRM 2-2022

21

Tilbake fra de døde I mylderet av fete artister som slipper sterke utgivelser postrestriksjoner har nå tiden kommet for våre amerikanske venner i Halestorm, som for bare noen måneder siden skulle beære vårt furet værbitte med sin tilstedeværelse. Sånn gikk det da som kjent ikke, men “Back From The Dead” har ingenting kunnet stoppe, så vi fikk sjef Lzzy Hale selv på tråden da vi ville høre mer om dette.

22 NRM 2-2022

norwayrock.net

TEKST: SVEN O. SKULBØRSTAD FOTO: ANNE-MARIE FORKER / FORKERFOTOS.COM

- Jeg må bare spørre hvordan det står til med pandemien over der for tiden?

- Det går greit, vi er på mange måter delt i to, der den ene siden sier det er over, mens den andre - som media og slikt - forteller om at det er enda en ny variant på vei, så det kommer litt an på hvem du spør. Det er som et toegget sverd der vi på en måte er ferdige med det, mens vi samtidig vil holde folk friske og raske så vi kan gå ut, dra på turnéer og alt som var vanlig før i tiden. Det gjelder å holde det balansert.

- Dere slipper snart “Back From The Dead”, hvordan er følelsen?

- Vi er veldig spente, det har vært virkelig vanskelig å vente på utgivelsesdatoen da vi alle bare vil ha den ut umiddelbart. Men føles virkelig bra, og tilbakemeldingene fra de som har fått høre den har vært fantastiske - enda bedre enn hva jeg hadde håpet på. Det er jo alltid nervøst, man føler jo at man har gjort noe veldig bra, men vet samtidig aldri hva folket vil si. Men så langt er alt bra.

- Har dere fått med dere noen fanreaksjoner på tittelsporet og “The Steeple” som dere har utgitt som singler?

- Helt fantastisk, det finnes faktisk flere som har tatovert tekstlinjer fra de låtene - noe som er helt sinnssykt ettersom skiva jo ikke er ute enda.

Vi har akkurat kommet hjem fra ‘An evening with’-turné som består av kun oss en helaften på tett opptil tre timer. Der spilte vi tre spor fra den nye skiva, nemlig singlene og en tredje som er kalt “Bombshell”, og det var helt rått å høre folk synge med på omtrent alt. Alt vi så for oss eller håpet kom til å skje da vi endelig skulle få spille igjen, skjedde. Det er utrolig oppmuntrende ettersom man aldri vet hva som vil skje, men det har bare bidratt til at jeg er enda mer utålmodig og klar for å få ut denne skiva nå.

- Det var vel meningen at akkurat denne helaftenen skulle droppe innom Norge og, men ble kansellert? Og vil det bli en mulighet for at dere kan komme senere med det konseptet?

- Det stemmer. Og det er også meningen at vi skal gjøre dette i Europa når det blir mulig, men vi vet ikke helt akkurat når det blir enda ettersom det ikke finnes noen logiske datoer nå, og tidslinja er temmelig rar og uforutsigbar. Men vi bør definitivt få det til, for det var en fantastisk turné der vi fikk vist våre fans forskjellige sider av oss vi vanligvis ikke får gjort og spilt låter vi ikke har spilt på flere år, låter vi nesten aldri har spilt live, og til og med låter vi ikke engang har spilt inn. Vi gjorde også forskjellige versjoner av låter som er mer kjent, og det føltes virkelig godt å vise denne siden av oss og gi vår fanbase ting de ikke ville få hørt under en ‘vanlig’ konsert - og det er definitivt noe vi både vil og burde bringe over til Europa i tillegg. Dessuten savner vi Norge! De beste metallbandene i verden er jo derifra og jeg ble ordentlig skuffa da det ikke ble noe av.

- Og Norge savner dere og, så dere er hjertelig velkomne når som helst! Hvordan har så denne pandemien påvirket dere som band under denne tiden?

- Vi har overlevd. Det verste har vært perioden under lockdown 2020 og tidlig 2021, som har vært den lengste tiden uten å se hverandre. Oss fire har bodd oppå hverandre siden vi var tenåringer, om vi har bodd sammen, vært på buss sammen eller på en scene sammen, så vi savnet dette sårt under denne tiden - bare det å se hverandre og ikke minst spille sammen. Så da vi omsider fikk gå i studio, var det ekstra fantastisk å bare henge sammen igjen. Vi er virkelig takknemlige for at vi fikk gjort denne turnéen nå, og jeg føler at forskjellen fra da til nå er at vi setter utrolig mye mer pris på alt. Ikke sånn å forstå at vi ikke gjorde det før - vi har aldri tatt noen ting for gitt under helt vår karriere, men nå spiller vi virkelig hver eneste konsert som om det er vår siste, i frykt for at det skal bli tatt vekk fra oss igjen. Dette legger vi merke til hos fansen som ser oss live nå, de er langt mer til stede enn tidligere for å virkelig absorbere inntrykkene de får, og det er vakkert å se.

- Så du merker virkelig forskjell på publikum i forhold til før pandemien?

norwayrock.net

”Dessuten savner vi Norge! De beste metallbandene i verden er jo derifra!”

- Ja, jeg tror forskjellen er at det var kun sett på som underholdning før pandemien der man går ut med venner, kanskje tar opp litt med telefonen og tar seg noe å drikke - mens nå er det mer som et primært behov.

Som man ikke visste hva som kunne skje hvis det forsvant, for musikken og konserter kommer jo alltid til å være der, ikke sant? Men plutselig forsvinner den muligheten uten noen alternativer å fylle tomrommet med, og den gleden å få det tilbake igjen merker vi på fansen tilstede og har den så definitivt i oss, vi også. Alle er fullstendig til stede i momentet, uten å tenke på hva som har vært eller hva som kommer til å skje, alt som betyr noe er akkurat her og nå, og det er en nydelig ting å bevitne.

- I fjor var jeg på en av de aller første restriksjonsfrie konsertene her til lands, og det var helt sinnssykt å både se og høre energien som oppsto mellom band og publikum.

- Wow, så kult! Jeg skjønner hva du mener, man kan si at det tidligere var et skille mellom oss som spilte på scenen og de foran som hørte på, og de skillene har blitt vannet ut, og at det nå føles mer som en enhet som løfter hverandre. Jeg håper virkelig det fortsetter på den måten, for selv om det selvfølgelig fortsatt er sånn at vi spiller og de ikke, har vi alle tilstede blitt et eget lite samfunn mens konserten pågår.

- Jeg har lest at du har skrevet noen av dine mest personlige tekster denne gangen, men akkurat linja ‘Back from the dead, hell couldn’t hold me’ vil jeg tro de fleste vil kjenne seg igjen i nå som dette på mange måter er over (#unjinx)?

- Absolutt, “Back From The Dead” var den første låten vi skrev der vi følte den kom til å være spydspissen på skiva. Vi hadde faktisk en diskusjon rundt akkurat tittelen, for det er så åpenbart og dumt så vi måtte gå en liten runde med det. Samtidig var det akkurat sånn jeg følte det var, for når vi jobbet med den var det fortsatt restriksjoner og isolasjon, og hvis det var én ting jeg ville si var det akkurat dét. Og i tillegg trengte jeg å skrive den for å påminne meg selv om at det faktisk kommer til å gå bra, og jeg måtte tro på at jeg kom til å få muligheten til å synge det fra scenen en gang. Man skaper på mange måter sitt eget univers, og dette albumet er basert på mine følelser rundt akkurat dette. At jeg ikke hadde muligheter til å gå på scenen, at jeg en periode ikke en gang visste om vi noen gang kom til å lage et album - jeg havnet på et sted der jeg ikke har vært siden jeg var 14 da jeg satt i kjelleren og skrev låter fra et egoistisk ståsted; Jeg skrev ikke for noe band, ikke for noen fans og ikke med tanke på en karriere - jeg skrev rett og slett kun for meg. Og det vakre med det er at når du skriver fra det personlige ståstedet, er at du opplever at millioner av folk føler akkurat det samme som deg. Så selv om du kun skriver for din egen del treffer du allikevel mange. Så ja, man kan definitivt si at denne skiva er en berg-og-dalbane av hva som har foregått inne i mitt hode under denne tiden, og den konstante følelsen av å ikke være alene selv om man fysisk er det har hjulpet meg mye samtidig som skrivingen hjalp. Det er det eneste som hjelper - å få det ned på papir.

- Jeg kan ikke forstå hvordan det føles å bli fratatt noe som har vært i livet ditt siden du var praktisk talt barn?

- Bare det faktumet at jeg kan kalle dette en karriere har vært en fordel, men uviktig. Jeg har vært så heldig som har hatt muligheten til å gjøre det jeg elsker mest og tjene til livets opphold, men det var aldri poenget med å starte band og spille musikk. Jeg har vært i dette bandet siden jeg var 13 år og det har blitt en stor del av den jeg er. Jeg er Halestorm og vice versa. Det er i min personlighet og er det som har gitt meg selvtilliten til å være den beste versjonen av meg. Samtidig er det

NRM 2-2022

23

også mitt barn og min største kjærlighet, også var det plutselig bare borte. Da var det en stor del av meg selv som forsvant, og jeg måtte igjennom en periode der jeg nesten ikke kjente meg selv igjen. Men det positive med det var at jeg ble igjen kjent med Elisabeth Hale som ligger i sofaen med pysjamas, da den mer kjente Lzzy Hale fra scenen ble borte en stund, haha! Jeg har ikke sett henne på en stund, og det var faktisk en merkelig følelse å være den personen igjen. Men uten alt dette, hadde ikke jeg vært igjennom alt dette ville ikke dette albumet ha blitt hva det ble.

- Hvordan har dere gjort det med låtskriving denne gangen? Har det foregått som vanlig eller har dere måttet tillegge dere nye vaner?

- Det er som vanlig, majoriteten av låtene er basert på demolåter jeg har gitt til resten av gutta som de har lagd kule, haha! Men det er også låter og idéer de andre kommer med og, som for eksempel “Bombshell” som startet med vår gitarist (Joe Hottinger) sine riff som han sendte meg og jeg skrev tekst til. Men dette varierer fra låt til låt, enkelte ganger kan vi jamme frem noe mens andre ganger kan det starte med en tekstlinje. Når jeg lager låter spiller jeg inn det hjemme og lager noen enkle fingertrommer til som min bror (AreJay Hale), som åpenbart er en mye bedre trommis, perfeksjonerer og gjør til sitt.

Men på den forrige skiva “Vicious” kom det en låt fra en helt annen måte igjen, nemlig “Do Not Disturb” som i utgangspunktet var en dance-låt

24 NRM 2-2022

jeg hadde laget for gøy. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg har et knippe 90-talls dance-låter som jeg har laget, der jeg spiller inn alt med synther og skulle bare vise en jeg var litt ekstra fornøyd med til bassisten vår (Josh Smith), der han umiddelbart kom på et bassriff og sa at vi burde bytte ut synthene med gitarer og ha det med på skiva. Så vi har mange måter å komme i mål på om du skjønner. Alt vi bryr oss om er hva som engasjerer oss alle, vi har gått igjennom så mange låter opp igjennom så vi nok har til et helt album med bare b-sider.

Noen av de kommer du til å høre når vi finner tid og plass til å gjøre det, og da vise oss fra en vesentlig merkeligere side, haha!

- Det ser jeg frem imot, og med tanke på det så har dere hatt en slags tradisjon med å gi ut coverlåter mellom albumene - er det noe dere kommer til å gjøre denne gangen også?

- Det tror jeg ja, det har vært en stund siden vi gjorde en cover-EP - nå har det jo strengt talt vært en stund siden vi gjorde noe som helst, men forrige gang hadde vi vel kun én coverlåt og noen omarrangerte versjoner av egne låter. Det var trivelig og gøy mens vi holdt på, men underveis kjente jeg på at jeg savnet coverlåtene - spesielt da jeg gikk lei av å overtenke våre egne gamle låter. Da er det morsommere å gjøre det med andres. Vi kommer definitivt til å gjøre det i nærmeste fremtid, og har allerede startet på en liste over coverlåter vi har lyst til å gjøre.

jeg forventet ikke en pianoballade?

-Haha! Det var nok poenget ja. Idéen som jeg fortalte produsenten, var akkurat det du påpeker - den skal hete “Raise Your Horns”, men skal ikke ha noen gitarer. Han syntes det var rart, men likte idéen. Jeg ville skrive en låt basert på noe som skjedde for noen år siden der en nær venn av meg begikk selvmord, og jeg ville gjøre noe som var ment til å være et lite eksperiment basert på nettopp dette. Det gikk i store trekk ut på at jeg ba vår fanbase om å dele et bilde der de viste horntegnet hvis de hadde eller hadde hatt noen mentale utfordringer, eller kjente noen i samme bås og alt skulle være en hyllest til min venn - og hele poenget med dette eksperimentet var å vise folk at de ikke er alene. Desto flere som deltok desto mindre alene ville folk føle seg, og dette endte igjen i hashtaggen #raiseyourhorns som såvisst ikke dreide seg om å rocke ut til en fet konsert, men å sette fokus på mental helse.

Akkurat dette ville jeg skrive en sang om, og det morsomme med din reaksjon er at det var akkurat sånn jeg så for meg at folk kom til å reagere. Man tenker jo at man har med en fet rockelåt å gjøre når man ser tracklista, også er det en ren pianoballade. Akkurat som det skal være!

- Vi må snakke om “Raise Your Horns” -

norwayrock.net

norwayrock.net

NRM 2-2022

25

26 NRM 2-2022

norwayrock.net

RUFUS WAINWRIGHT Å etterstrebe det unike Som 14-åring ble Rufus Wainwright offisielt påskjønnet som Canadas fremste unge musiker, og ingen av artistens fonogrammer – det være seg studioproduksjoner, konseptualiserte konsertplater eller fullskalerte operaer – har gitt grunn til å bestride kroningen av en ung ”rebellprins” som noe av et musikalsk vidunderbarn. ”Unfollow The Rules” fra 2020 innesto en etterlengtet retur til kunstpopformatet etter tre imponerende operaer, hvorav ”Hadrian” – premiereoppført i 2018 – fremdeles ikke er utstedt i albumform. Da Wainwright og dennes kvartett æret Oslo med visitt i mars, kjente vi vår besøkstid.

norwayrock.net

NRM 2-2022

27

TEKST: GEIR LARZEN FOTO: TONY HAUSER

Ved ankomst konsertlokasjon møter vi en trett og sulten 48-åring, som gnir søvn ut av øynene og bestiller linsesuppe før han konkluderer med å være farbar til å besvare spørsmål fra norsk rockepresse. Første naturlige programpost omfatter ”Rufus Wainwright & Amsterdam Sinfonietta – Live”, lansert på tampen av fjoråret.

-Noe av det siste min mangeårige europeiske agent, David Cumbley, gjorde innen han døde i 2017, var å forespeile meg muligheten av å gi en håndfull konserter i Holland sammen med Amsterdam Sinfonietta.

Jeg var ikke kjent med ensemblet, men stolte blindt på David, og utarbeidet et repertoar som favnet bortimot hele mitt musikalske fargekart, fra Verdi og Berlioz, via Irving Berlin, Leonard Cohen og Joni Mitchell, til Lhasa de Sela og egenkomponerte stykker. To låter ble endog spesialskrevet for kollaborasjonen.

Orkesterleder Candida Thompson arrangerte det hele, og livealbumet oppsummerer ti magiske konserter avholdt i 2017, hvorunder jeg virkelig fikk hente ut det ypperste av meg som vokalist, gitt programmets eklektiske natur. Ved hjemkomst arkivertes opptakene, men da Covid-19 lammet kloden, og man erkjente at jeg ikke ville turnére ”Unfollow The Rules” med det første, påbegynte i stedet arbeidet med å smi materialet til et album.

Ytterligere forsinkelser oppsto som følge av vinylkrisen. Lansering ble forskjøvet fra april til november 2021, hvilket føltes greit, da fysiske produkter betyr mye for meg og er verdt å vente på. I mellomtiden rakk vi å gjøre ”Unfollow The Rules – The Paramour Sessions”, myntet på dediserte tilhengere.

-Man mer enn aner ditt svar på spørsmålet ”Hvor viktig er det å utrette noe originalt, som oppleves unikt?”…

-Det er alfa og omega. Hele mitt kunstneriske prosjekt hviler på skisserte etos, å tilvirke musikk du ikke hører andre steder, og som bærer en distinkt personlighet. Lenge før jeg platedebuterte i 1998 visste jeg at måtte presentere meg for verden som en svært individuell artist.

-Sist du figurerte i Norway Rock Magazine fokuserte vi på ”Unfollow The Rules”. Denne gang bringer vi med oss en indeks over dine beste enkeltkomposisjoner. Temmelig tidlig i utlegget beror ”A Bit Of You”, som absurd nok ble utelatt debutalbumet og desimert til b-side på ”April Fools”-singelen. I musikkens navn, hva gikk galt?

-Ah, det stemmer, uten at jeg kan komme på bedre forklaringer enn at ”A Bit Of You” ble tilvirket med en annen produsent enn Jon Brion. Det må være derfor låten endte som bonusspor på den japanske utgaven, samt singel-b-side.

28 NRM 2-2022

-Man er neppe den eneste Rufus Wainwright-tilhengeren som skatter ”Cigarettes And Chocolate Milk” høyt…

-Jeg er veldig stolt av debutplata, som ble suverent orkestrert av Van Dyke Parks og strålende mottatt av musikkpressen, men ens andrealbum vil alltid innestå lakmustesten, fordi man denne gang ikke kan lene seg til stoff oppsamlet over flere år, men tvinges å bevise sin musikalske eksistensberettigelse via nypennet materiale. Følgelig er jeg enda mer tilfreds med ”Poses”. Åpningssporet ”Cigarettes And Chocolate Milk” etablerte mitt kunstneriske prosjekt; her falt alle brikkene på plass. ”Poses” er mer eksperimentell enn debuten, og huser mørke elektroniske teksturer influert av Depeche Mode, rygg i rygg med gjennomkomponerte og orkestrerte pop-låter. Låten handler om avhengighet på et generelt nivå, det være seg sjokolademelk eller heroin.

-Gitt ditt autonome tonespråk og teft for intelligente arrangementer synes stundom ”pop”-begrepet utilstrekkelig. Lever du godt med terminologien ”kammer-pop”?

-Absolutt, men det gjelder å være varsom, fordi chamber pop fonetisk ligner på chamber pot, altså nattpotte.

Supplerende kommentarer omkring ”musikk som mobile toaletter” kveles ved Wainwrights minner fra innspillingen av nettopp ”Poses”: -Produsenten min begynte å te seg rarere og rarere. Jeg aner ikke hva som pågikk i livet hans, men midtveis i studio-oppholdet forsvant fyren. Han la ut på vandring i jungelen, ble det sagt.

-At det var…?

-Situasjonen ble prekær, og jeg følte at jeg ikke hadde annet valg enn å finne ham, så jeg pakket snippen og satte kurs for jungelen.

Det var som å steppe inn i Joseph Conrads ”Heart Of Darkness”, med døde skilpadder langs elvebreddene. Jeg fant dissidenten til slutt, og greide å lokke ham med tilbake for å ferdigstille ”Poses”.

-Utrolig... ”Rebel Prince” fra samme skive tonesetter en veldig mild oppvigler?

-Ha ha ha, ja, han er pianolett, mild og svært elegant.

-Hva er tanken bak tvillingplatene ”Want One” (2003) og ”Want Two” (2004), hvor nesten samtlige kompositoriske tungvektere fremlegges på volum to?

-Ah, det liker jeg å høre. Idéen var å gjøre to kontrasterende skiver. Om du beskuer plateomslagene så portretteres jeg maskulint på ”Want One”, mens ”Want Two” projiserer min feminine, mer dulgte og mystiske side. Følgelig havner de mørkere og mest dyptloddende låtene på skive nummer to.

-”The One You Love” fra sistnevnte er en favoritt…

-Her åpner jeg for 1960-tallets engelskpsykedeliske pop-musikk, dog gitt veldig

eiendommelige brytninger.

-Jeg besitter et tjuetalls Wainwrightfavorittlåter, men tvinges jeg til å velge bare én, ender jeg uavlatelig på den svimlende åpningstriumfen ”Do I Disappoint You” fra 2007-albumet ”Release The Stars”, hvilket ikke er en låt, men et kunstverk.

Stykker preluderer i dronemodus, og hogger dynamiske og tonale kantringer av fullstendig uforutsett art.

-Tusen takk, ”Do I Disappoint You” var ekstremt tidkrevende å arrangere og innspille. Jeg var aldri i tvil om dens posisjon i platekronologien. Det var aldri min intensjon å skremme vekk allmuen, men åpningskuttet markerte et definitivt avstandtagen til radiomediet. I 2007 følte jeg meg skikket til å produsere på egen hånd, og selv om det ikke klinger slik så ble albumet forarbeidet på mikroskopisk budsjett. ”Do I Disappoint You” reiser et retorisk og grandiost meta-spørsmål: ”Skuffer jeg deg som lytter?”, med et rungende ”Nei!” som tilsvar, for hvordan kan noen bli skuffet i møte med såpass storslagen og eventyrlig musikk, er hva teksten forsøker å formidle, gitt behørig glimt i øyet, ha ha ha.

-Eksplosive ”Do I Disappoint You” etterfølges av for lengst udødeliggjorte og bitende vakre ”Going To A Town”, som i populærkulturell kontekst trolig blir stående som din signaturlåt.

-Jeg lever godt med ”Going To A Town” som tyngste etterlatenskap; låten synes tekstlig og musikalsk relevant overfor et langt større publikum enn mine trofaste fans. I motsetning til intrikate ”Do I Disappoint You” ble ”Going To A Town” komponert i løpet av ti minutter. Jeg satt ved pianoet og brant etter å uttrykke min frustrasjon over USAs uspiselige invasjonen av Irak. USA er fremdeles problematisk, men i mars 2022 rettes all harme mot Putins rasering av Ukraina. Jeg vurderte faktisk å fjerne ”Going To A Town” fra angjeldende turnérepertoar, da dette er en tid som krever samhold i kampen mot russisk autokrati.

-Kan du bringe litt klarhet i herlig prangende og tøysete ”Tulsa” fra samme skive? Orkesterstemmene må ha blitt innspilt i etterkant av de pralende pianorittene?

-Du har rett; orkesteret følger den rimelig improviserte pianostemmen, som for øvrig bevisst ble skapt i øyemed å skinne som pianist. Det vil kanskje overraske noen at jeg ingenlunde betrakter meg som en durkdreven konsertpianist. ”Tulsa” er min måte å leke Chopin på. Teksten hinter til en aften i nettopp Tulsa hvor jeg og The Killers-vokalist, Brandon Flowers, flørtet uhemmet med hverandre.

Ingenting skjedde seksuelt – det var bare gøy.

-”Perfect Man” fra ”Out Of The Game” (2012) innsprøyter tonale og metriske utfordringer til et ellers sommersvalt tyggegummipop-uttrykk?

-Det var pent oppsummert. Min strategi

norwayrock.net

har alltid vært å etterstrebe det unike, noe ”Perfect Man” burde eksemplifisere, men metodikkens medaljebakside er at jeg havner mellom to stoler i den kollektive bevissthet. Folk aner ikke hvor de har meg, og forvirringen gjør meg ingen kommersielle tjenester. Kanskje er jeg blitt musikalsk blasert? Det er i alle fall uendelig lite ny musikk som fanger interessen eller genererer entusiasme.

-Nei, du legger bare kvalitetslista rettmessig høyt.

-Kanskje. ”Out Of The Game” ble forresten kreert i et platonisk-musikalsk kjærlighetsforhold, eller kreativt samspill, med Mike Ronson, og sørget ettertrykkelig for å holde meg langt unna radiomediet.

-Da vi er et rockemagasin som tar musikalsk ansvar må vi snakke litt om operaen ”Take All My Loves: 9 Shakespeare Sonnets” anno 2016, hvor Kurt Weil, Bertolt Brecht og Jaques Brel eltes og eleveres i ny Wainwright-potens. Men hvor kommer Shakespeare inn i dette?

-Ha ha ha… Winston Churchill roterer formodentlig i sin grav over min måte å behandle Shakespeare på. Forresten, når jeg tenker meg om tror jeg kanskje nettopp Churchill ville ha likt verket.

-Den mannlige protagonisten i praktfulle ”All Dessen Müd” får Tevye fra ”Fiddler On The Roof” til å fremstå som en atletisk fole.

-Ikke sant? Du hører at hele rollebesetningen har levd, hvilket er poenget. Følgelig oppføres ”Take All My Loves” av sangere fra det gamle Øst-Europa. Jürgen Holtz, som blør innvoller i ”All Dessen Müd”, døde dessverre i 2020, fire år etter sin glimrende gestaltning i studioversjonen av ”Take All My Loves”.

-To år etter lansering ruger fremdeles ”Early Morning Madness” som ett av to herkuliske høydepunkter fra ”Unfollow The Rules”.

-Birgitta Svendén, den svenske mezzosopranen, har kalt ”Early Morning Madness” et massivt musikkstykke, og hun vet forhåpentligvis

norwayrock.net

hva hun snakker om. Det er ingen hemmelighet at jeg er fanatisk operatilhenger, og gikk helt opp i rollen som opera-dronning i tenårene. Opera er liksom sin egen person. Forut for ”Prima Donna” levde jeg i villfarelsen om at den klassiske musikksfæren ville ta meg imot med åpne armer. I stedet ble jeg møtt med diktatorisk kulde i en jungel av misnøye. Dette herdet meg.

-Noen særskilte favoritter fra den klassiske musikkens kanon?

-Verdi. Jeg kommer aldri utenom Guiseppe Verdi eller Hector Berlioz, men liker også Leos Janácek og Richard Wagner. Samtidig betrakter jeg Franz Schubert som verdens første låtskriver. Mozarts ”Figaros Bryllup” går utmerket å lytte til, så lenge den oppføres skikkelig.

-Og da havner vi i klassisismen. Hva med renessanse- og barokkepokene?

-Ikke fortell dette til min ektemann, som er tysk, men Bach har det med å kjede meg.

-Avslutningsvis, hvorfor ble fantastiske ”Hatred” oppmyket med ”Devils And Angels” i tituleringen?

-Beslutningen hviler helt og fullt på plateselskapets skuldre, som mente ”Hatred” lød for hardt. En skal imidlertid ikke undervurdere publikum, som fortjener utfordringer. I min verden heter fortsatt låten ”Hatred”, enkelt og greit, vel vitende om at oppegående individer evner å forholde seg til antakelsen om at hat faktisk kan gi konstruktive incitamenter.

NRM 2-2022 29

Soun 30 NRM 2-2022

norwayrock.net

ndscapes and Sunsets norwayrock.net

NRM 2-2022

31

Alex Lifeson (Rush) has teamed up with bassist Andy Curran of Canadian rockers Coney Hatch, producer Alfio Annibalini (Voivod/Sons of Otis) and singer Maiah Wynne to form Envy Of None, his first post-Rush album project. We spoke to Alex and Andy about the project’s self-titled debut album, the relevance of the music to the situation in Ukraine, and Alex’s poignant tribute to the great Neil Peart.

TEXT: ANNE-MARIE FORKER PHOTO: RICHARD SIBBALD

The project has been developing for a few years, and you all have diverse backgrounds, so how did you come together?

Andy: It really started with Alf and I exchanging ideas back and forth.

We’d known each other for quite a long time. Right after I did a project called Caramel for Geffen Records and then had a band called Leisure World after that, and Alfie was the engineer and mixer on some of those songs. The quick story is that we were in the studio one day testing out an amplifier and I said “give me that guitar and I’ll check it out” and he said “no, no I can do it” and he started playing these beautiful jazz chords.

I was like “Oh my God I had no idea that you were a guitarist as well!”

It was then that I discovered he was a multi-instrumentalist. We started sharing ideas back and forth with the premise of a rainy day, and maybe we could find someone young to work with, and fast forward here we are with Envy Of None. Along that ride, because Alex and I are friends, and have been for quite some time, I was sharing those ideas with Alex and asking him what he thought of them and consider playing guitar on them.

It wasn’t until we had met Maiah that it really solidified together and we were all taken aback by her vocals and talents, and it kick started the whole writing process.

She is a hell of a find, with such an ethereal voice. I couldn’t turn the record off and had to keep listening.

Alex: That’s a good sign [laughs]!

Andy: That’s a very good sign [laughs]!

It contains some powerful imagery, such as “Western Sunset”, which we’ll get to later, and the lyric of the flower in the gun, which I literally did as a child in Belfast. That touched deeply. Anyway, how did the name of the band come about? [Alex then collects a flag of Ukraine and places it in the background] Andy: We were searching for a name. I said to Maiah “You’re in the middle of nowhere, and Alex in Toronto….” and she said “Let’s call it Middle of Nowhere”, I like that. So we did a name search, and there was already a bunch of bands called Middle of Nowhere. Our lawyer, David Quinton Steinberg, who actually played drums on the record, said “I have a name that I haven’t used – Envy Of None” and we loved it. It had no connotations of being a hard rock band or anything like that so we have to thank him for the name.

It’s a cool name. Alex, I read that Maiah became your “muse” – her voice and your guitar dance so well together. How did that inspiration work? Did you wait until you heard her vocals before writing the guitar parts?

Alex: I have to say Anne-Marie that you have a very, very keen sensitivity. The dance, as you call it, that Maiah and I did together, particularly on “Old Strings” – that’s exactly the way I thought of it when I was writing the guitar parts. The interesting thing with “Old Strings” is that it’s one of Maiah’s songs originally. When we received it, it was a much faster tempo – in double time as to what it is now, and had a rootsy vibe to it. Maiah and I spent a couple of days going back and forth, I had guitar, mandola, banjo. We did all this stuff to create this vibe, which she wants to use for her solo record. But in the meantime Alf and Andy dropped the song down to half time, stripped it down and reinserted all these other instruments and created a whole different vibe to it, that was 32 NRM 2-2022

slower and heartfelt. Maiah’s voice, even though it was down to half time, worked perfectly! Her previous vocal was in double time. When I got this new version, I immediately heard, I mean her lyrics to that song are very emotional and I just pictured the guitar doing this around her [swirls one hand around an arm] while she’s singing. I wasn’t sure how to approach it, but I was struck with the idea of a very simple, plaintive, guitar sound, which I did with a volume pedal and a little bit of vibrato and I just keyed off the things that she was singing about. When I sent it to her she was really moved by this dance that the two of us were doing. She then redid her vocals, sent them back. I don’t think I changed anything afters, I might have just moved a few things around. She caught on that whole same idea and this vision in my head of us dancing together in this spiral, is very much the way the song is and cinematically that’s what it creates.

Through the whole song, this connection between that single guitar and her voice is really special and it’s unified in the story of what the song is. There’s all the other stuff that happens, beautiful production and sound, the chorus comes in with that beautiful bounce and it’s elevating.

Her lyrics at the end “We can make it”, all of these things just make for such a great song. But it is that dance that we do together that was eye opening for me. I just felt that she understood me in a certain way and I understood her in a certain way: musical soul to soul. We’re separated by many years and it didn’t matter, we just understood each other. We spoke the same language, had the same respect and source of inspiration. It was such a cool thing for me after all my experiences with Rush and all the other things that I’ve done to find someone that I could feel like that with.

Never met her. We did have dinner one night when she was here. Working together in such a way that triggered so much in me was a beautiful thing.

Andy: You guys are soulmates!

I can tell!

Alex: We are, and I would never have expected something like that to be honest with you. When you work with other people from this side of these eyeballs, it’s an understanding of your skills and your experience and how you apply them to a given project. So, when I listen to something I’m quite analytical, then I get past that stage and allow the more creative side to blend in with the analysis of what I think is required and what the musical conditions are and those sort of things. As a professional that’s where you come from. There was something about this that caught me by surprise. It seemed like with everything we did together, we were absolutely on board. We may have known each other in another life, quite honestly that may be the reason [smiles]. It was so exciting to work with somebody in that context.

Other voices and guitar dance together of course, but not in the way you two do. It’s a new experience for me.

Alex: That’s what we wanted, something new. There are influences that are apparent, for example in the production and some of the sounds but at the same time we wanted it to be something fresh. Even though there might be a traditional approach to some of the music, there’s a sense of rhythm on this record that just blows me away. Every single song is just dense with rhythm on every level: subtle, in your face, on the outside and you can’t help but move with every song you listen to. It just grabs you and moves you. In some aggressive ways and more subtle ways.

You get captivated by the music on this record. A lot of it has to do with Maiah’s voice, her approach to singing and how soft and delicate and yet powerful and her lyrics are so mature. You mentioned ‘Enemy’ for example norwayrock.net

and the whole idea of a flower in a gun and by the way [puts hand on his heart] I’m very moved that you did that.

I was very young. I remember the soldier asked me to find more flowers to fill it up because one flower didn’t fit.

Andy: Wow. Wow. Alex: Oh my God! We could do with more people like you with what’s going on in Ukraine.

Speaking of Ukraine, I was wondering what “Enemy” was written about and whether you see it in a new light now, given what is going on there.

Andy: I’ll answer the first part as I know Alex wanted to talk about Ukraine. The lyrics were on a co-writing level with Maiah and I, but it was 80 per cent me but I would seed her with little ideas. On ‘Enemy’ I delivered a bit of a demo with the line ‘I’m not your enemy’ and there was a whisper in there. She called me and asked ‘What is this about Andy’? I took it more from a personal thing, a personal relationship: I’m not your enemy, I’m actually your friend. She lives in Portland, Oregon where there had been a lot of demonstrations about peace in general and living in the US compared to Canada. She’s told us a lot about how difficult it is there with their leadership and their past President and everything. I said ‘Well if you want to look at that brute, why you look back as far as Vietnam and the hippies and the flowers in the guns’ and she loved that idea. So I seeded her along with the way with these little inspirations, whether it be ‘I Never Said I Love You’ or ‘Liar’.

With ‘Liar’ she took the approach of not really liking the liar – she was at jury duty and saw this woman sitting on the stand lying through her teeth and wrote the song about that. With ‘Enemy’, I have never really written songs politically, but that was a platform for Maiah to stand out a little bit and now, fast forward, my God, it’s so timely with the whole thing in Ukraine. The song is quite appropriate and topical for that.

Alex: We could spend hours talking about Ukraine. It’s a frustrating thing to talk about because it’s so crazy. It’s insane that we’re even dealing with such a thing. It’s very difficult to not be emotional and just say “Let’s bomb the hell out of them. Who cares?! This is just so wrong.” You have to be pragmatic when you’re talking about the possible destruction of a whole planet and we have to be careful about how we approach it. World politics is a very complicated issue and world leaders are very complicated. They don’t have simple solutions for very complicated issues. The connections and arrangements and relationships countries have with each other – you just don’t know what’s going on in the background. Is America talking to China and saying “Look, we’re going to have to give up Ukraine because Putin is crazy but we’ve got to get back to selling stuff to each other again and live happily ever after”.

Who knows what sort of deals are going on?

Everybody has got to put on a front and a face norwayrock.net

that shows concern. Some of these threats seem so hollow to me. “You have our prayers” – what does that mean? You have our prayers but stuff keeps happening. That’s the big one in America – “thoughts and prayers” every time someone gets blown to pieces by a gun in America, which happens every single day. It’s the same old thing, “thoughts and prayers” – it doesn’t amount to anything.

Exactly. Do you think of Ukraine now when you hear the song?

Alex: I do. It’s one of my favourite songs on the record. It’s probably my second favourite, and all the others are my first favourite, or the other way around. [Andy and Anne-Marie laugh in the background]. There’s something about the construction of that song and the amount of pure emotion that went into it from the writers. Alf mixed that song, and there is a moment in the beginning, at the end of that intro where’s there is no music but there’s a [raises hand and makes a breathy exhalation] in the mix underneath. I’m getting goosebumps just even thinking about it, because it feels like pure menace when that sound moves like a dark cloud moving across a surface, a feeling of

something dangerous and deadly coming. The way Maiah delivers the lyrics and the intensity of the music, for a song that’s supposed to be about that sort of thing, it works really well. We’re planning on releasing “Enemy” as a single for sale, a limited series to help with humanitarian aid. That should be coming out very soon, in a day or two.

Andy: We’ve got a couple of calls to make for the last details, but it’s to do whatever part we can, Anne-Marie. We never planned it that way but fast forward and you’re right, the lyrics are so spot on with what’s happening right now and it’s certainly an anti-war song.

“Liar” reminds me of Russian politics also.

Andy: [Laughs] Yeah, we could use that too!

Alex: [Laughs] Hey! We have a protest record! What do you know!

The industrial bass groove at the beginning of “Liar”, did you come up with that first, Andy, and then write around it?

Andy: There’s a friend of mine called Dave Ogilvie, who was in a band called Skinny Puppy out in Vancouver but he’s also a very gifted mixer, engineer and he had a side project called

NRM 2-2022

33

Jackalope. This is way back. He called me and asked if I had any songs lying around and I had this little riff called “Fuzzmatron” which turned into “Liar”. It’s just that fuzz bass with that industrial groove. I sent it to him and he said “Oh my God I love this Andy, it’s perfect but our lead vocalist just quit the band so I don’t have a band anymore”, so I just stuffed it away. Alf kept saying to me that we had to do something with it. I ended up writing some lyrics based around “Liar” and gave it to Maiah, and like with every single song we worked on, she ran with it. She was doing jury duty, as I said earlier, and ended up crafting it around that and her experience of this woman who she said had cold, marbley, dark eyes. We found out many months later that it was about that jury duty that she was really affected by.

Which part of the album are you most proud of, Andy, and why?

Andy: I think selfishly as a bass player I got to really stretch on this record and everybody let me do what the hell I wanted to do, which is not usually the case! I really have a strong passion for “Look Inside”. We call it the “stoner lullaby”. It’s got this trippy, moody bass part and

34 NRM 2-2022

it’s doubled. There were so many times that I doubled my bass on this and nobody said anything. Alf called me a cave man and said “What are you doing?” I had fuzz bass doubled left and right and a lot of times sonically that will eat up a lot of space, and then Alex had the difficult task of having to write around those.

“Look Inside” is a big favourite. I just love the vibe of it, and what Maiah did and that dance between the guitar and the vocals is all over it.

Alex’s guitar sound is literally swirling around her that whole song. It’s awesome. I love that one.

Speaking of “Look Inside”, the start of that song sounds like a keyboard, but it’s a guitar?

Andy: You’ve got a good ear, Anne-Marie [smiles]!

Thank you!

Alex: You’re the first one to pick up on that!

That’s exactly what I wanted to do. I wanted to approach my guitar parts as non-guitar parts.

I wanted to manipulate them in whatever way I could to make them non-guitar like but also non-keyboard like, so they had a character that was difficult to place. That’s a great

example because when I first got that song I just thought that the way it sounded in the beginning with the bass entry, it needed a lead in, something that would give it a bit more of a platform. Working on the guitar, I wondered what could I do. I came up with a part but it just sounded so normal and then I started messing with some effects and it created this kind of chigga-chigga-chigga kind of sound, and it was swirling, and it just created this cool bed for this enormous distorted stereo bass to plop down on and then the song built on that.

Fascinating. I’ve been wondering how you did that. Did you record analogue?

Alex: Yes, as you can see, this is all my analogue gear here [gestures to his left], compressors, pre-amps, all my amps, and then I work on Logic so it’s all digital from this point.

The front end at least is analogue. What a great question, Jeez!

Andy: I have visions of Alex working on his guitar parts with a white lab coat because some of the stuff he came up with, I would call him and say “How did you get that sound?!”

He said “I’ll tell you exactly what I did, I did this and this and flipped it….”. He had a lot of fun soundscaping things on the record.

Was there anything about working with Envy Of None that was different to working with Coney Hatch and Rush?

Andy: For me there were two things that were quite rewarding. The fact that everybody parked their egos aside. We were given our own turf to produce our own parts. We didn’t have a producer. Essentially I produced my own parts then sent them off, hoping that everybody liked them. We were given so much freedom and flexibility to do that and that’s not often the case. You sometimes have someone leaning over you and saying “Why don’t you try this note on there. That sounds pretty good but do this….”. I had a journey on my own and it never left my house until I was happy. I loved that part of it. I also enjoyed the freedom of drifting through different styles. There’s a lot of different styles on this record, and it was unspoken. No one ever called me and said “What the hell are you doing sending me this riff for ‘Dumb’?! It sounds like a 80s Euro disco thing!” Everybody just rolled up their sleeves and went for it. For me that was quite a departure from Coney Hatch. I’m sorry I have to duck out early but you’re in very capable hands with Mr Lifeson.

A little shout out to my wife’s relatives in Selbu and Trondheim! I’ve spent a little bit of time in Norway and absolutely loved it there.

I hope we’ll see you here again sometime! Nice to meet you.

Andy: [Waving] Bye guys!

Alex: I would agree with what Andy just said and would add that for me, and for all of us, I don’t really think of this as a band project.

This is not a new band that we put together.

We’ve never been in a studio working together other than some vocal things that Maiah did

norwayrock.net

“We spoke the same language, had the same respect and source of inspiration. It was such a cool thing for me after all my experiences with Rush ... to find someone that I could feel like that with.” in 2019 when she first met Andy but otherwise everything else has been sharing files. As Andy said we had our own space to work in without any distractions and we would just share our updated files with everyone.

This is really a project of four songwriters getting together and throwing in our ideas and letting it build. With Rush it was very creative but it had a different vibe. There were very strong players and strong writers in that band. Geddy and Neil were very active as a rhythm section so I had to readjust the way I looked at things as a guitarist and be more of a rhythm guitarist or provide more of a bed for their activity. That worked great and I love that. For me working in this particular situation was liberating. It was great to be able to just listen to the song and figure out how I could make the song better. It’s already got great stuff on it, and lots of guitar that I like on it already, but what can I do that’s different, that’s going to be service the song and make the song better. That was a challenge for me that I relished every minute that I worked on this record. We’re talking of continuing. We’ve thrown some ideas around.

Great!

Alex: We just want to get this record out before we start jumping in to other things, but we like working together, and seem to work well together. Like Andy said there were no egos involved, this was all about making great music. We feel like we’ve accomplished that, at least we hope so. It’s always difficult when you’re so close to something to be absolutely objective but if I don’t listen to it for a while, and then I listen to it, I can get a clearer idea and be a little more objective. To me it sounds like we’ve created an interesting, very rhythmic album of terrific sounds and presence. The vocals and Maiah’s lyrical content have created something that’s very compelling.

Have you created new material together?

Alex: I’m looking at the folder right here [gestures to his front left] with about a dozen ideas. It’s been busy though, all of us are doing lots of press and Maiah is shooting a movie in Montana. She would like to do a solo record that she’s had on hold for quite some time. “Old Strings” – she’ll have a version of that on her record and she’s asked me to play guitar on it as well. I have a few things that I’m doing that I got from other people, adding guitar parts to songs.

Some are a little more open than others but it just keeps me active and going, and that’s the best [laughs].

The last track, “Western Sunset”, a tribute to the legendary Neil Peart – what was it about the imagery of a sunset that you chose it for the title?

Alex: As a photographer you clued in on it. I wrote that song around the same time as “Kabul Blues” and “Spy House”. We had just found out about Neil’s illness and we all spent time with him. There were numerous times that this happened, but the first time I visited him we were sitting on his balcony. He has a little balcony off his office on the second floor. We were sitting outside and the sunset was filtering through the trees and the Malibu hills were in the background. He lived in Santa Monica, California. The moment just really had an impact on me. The sunset being the end of the day, the closure and what that represents.

The serenity and peacefulness of being there with him at that moment, and all the natural things around us, the sound of the wind and the trees, the birds, all of these things just combined to make this a very special moment

norwayrock.net

that really impacted me. As I started to develop that song I wanted to maintain that sense of peace and serenity as the sunset progresses to darkness. I didn’t want to make it a maudlin thing or a big tribute, I just wanted to make a piece of music that was reflective of the moment of being with your friend for perhaps the last time you’re with them. As a song on the album it also occupies a good place. It’s the last song after 45 minutes of pretty intense music. It gives you a chance to catch your breath and just sit back and process everything in this calm and serene environment.

The acoustic guitar is so warm and rich on that track. Do you think you’ll play live with this project at some point?

Alex: Honestly, we really don’t know. We just want to wait until the record is out and see where it goes. If there is a great demand then we would attack it. I toured a lot and I’m not interested in touring any more.

I don’t mind the idea of playing but it’s all the other stuff that I’m done with. The same goes for Andy. He’s a little bit younger but he also has a long history of touring. I would love to see this show. I’d love to hear this material in a small theatre with an amazing light show, it would be so brilliant. It would be really stunning as a live production. Ideally we would set something up, work in a band to tour with Maiah and they would tour and in the meantime, we would play a few shows here and there as part of it. We’ll see about that.

Personally I hope it happens. Thanks for today and I hope our paths cross again.

Alex: I hope so too, Anne-Marie, honestly it’s been a fantastic interview.

You ask great questions. I can’t stop thinking about you putting the flower in the gun. I’m on the verge of tears, that’s so beautiful. You’re a beautiful soul for doing that.

Thank you. What’s more beautiful was the soldier’s response, to just be playful and ask me to get more flowers to fill it up. He was just a kid too, probably 18 years old, just doing a job. It’s the powers above that are the issue.

Alex: It’s all kids. It’s heart-breaking.

I know. I’m glad there is music like yours in the world.

Alex: Thank you so much.

NRM 2-2022

35

Alarmen går Verdens beste finske progressive brødretrio er tilbake med sin åttende skive, «Red Alert In The Blue Forest», og vi fikk bandet sympatiske vokalist Mikko Von Hertzen på Skypeskjermen for nok en trivelig prat.

36 NRM 2-2022

norwayrock.net

TEKST: GEIR AMUNDSEN FOTO: RAMI MURSULA LIVEFOTO: ANNE-MARIE FORKER / FORKERFOTOS.COM

- Nå, hvordan har livet vært de siste par årene, Mikko? Har du måtte holde deg hjemme i Helsinki, eller har du fått muligheten til å være litt i Kerala, i ditt andre hjemland India?

- Jeg dro til Kerala i starten av 2020 og hadde tenkt å være der i halvannen måned, men så kom pandemien, og brått var jeg strandet i India i fem måneder. Jeg kom meg ikke hjem. Dermed ble jo prosessen med å jobbe på den nye skiva tilsvarende utsatt.

- Kan tenke meg verre steder enn Kerala å strande på! Og det var vel en av delstatene som klarte seg best i starten av pandemien, mener jeg å huske?

- Ja, det er riktig. Fordi de stengte brått og resolutt ned, på kun et par dagers varsel, noe som gjorde at min flybillett hjem ble ubrukelig.

Plutselig gikk det ingen fly på flere uker, jeg måtte kjøpe ny billett og søke om refusjon på den jeg ikke fikk brukt, og så gjentok dette seg gang på gang. På et tidspunkt satt jeg der med fire ulike flybilletter av den dyrere typen, og flyselskapene hadde det jo ikke travelt med å refundere.

Jeg hadde over 11.000 euro utestående, som sto på flyselskapenes konto, ikke min egen. Og jeg måtte vente på å få penger tilbake så jeg kunne kjøpe enda en ny returbillett – det var grenser for hvor mye kreditt jeg kunne bruke på kortene mine. Men til slutt kom jeg meg hjem da.

- Hva har vært det verste med pandemien for din del?

- Egentlig klarte vi oss ganske bra, for vi fikk turnert mye i 2019 – ikke bare vår egen turné for «War Is Over», men vi gjorde også denne Kingston Wall-hyllesten (hvor brødrene Von Hertzen var med de gjenlevende medlemmene av det finske psychedeliaprogrockbandet Kingston Wall på et tyvetalls konserter) som var meget bra for oss økonomisk. Det gjorde oss i stand til å gjøre vår greie i 2020, for da hadde vi uansett ikke tenkt å spille så mange konserter.

Da skulle vi jobbe i studio med den nye skiva som nå nettopp er sluppet (08.april). Så for min del gikk det greit, det var verre for venner i musikkmiljøet som kanskje akkurat hadde gitt ut en skive som de ikke kunne turnere med, og dermed ikke fikk inntekter. Og så var det selvsagt

norwayrock.net

følelsen av hva faen er det egentlig som skjer på denne planeten? Og den kunne man ikke overse, for brått var det nye inngripende lover som endret livet ditt enten du ville eller ikke. Det tok mye energi, energi vi måtte ha for å jobbe videre med skiva, og den måtte vi klare og grave opp midt mellom foruroligende nyheter som konstant veltet inn. Vi mennesker har skapt livene våre slik vi ønsker å ha de, og når noe som dette skjer, så må vi tilpasse oss og se verden på en ny måte. Det ble kanskje spesielt vanskelig for oss i Skandinavia som ikke har opplevd naturkatastrofer i samme skala som mange andre har, som sykloner og orkaner og jordskjelv og tsunamier. Vi bor i et veldig trygt område av verden. Dere i Norge hadde jo denne forferdelige jordskredkatastrofen…

- I Gjerdrum, ja.

- Ja, det var fryktelig bare å lese om hvor mange som ble drept.

- Apropos katastrofer, hvordan er det nå for Finland å ha en lang grense mot Russland, uten medlemskap i NATO? - Det har selvsagt ført til store diskusjoner om hvordan vi kan beskytte landet vårt. Finland har obligatorisk militærtjeneste, som jeg også har avtjent – jeg er faktisk offiser av fenriks rang. Og når vi er i militærtjeneste, så er det egentlig kun snakk om en potensiell fiende – den røde. Vi er liksom ikke så bekymret for svensker eller nordmenn!

Men vi må ta denne diskusjonen, og vi må ta den nå. Med en gærning som Putin med makten, så kan man ikke føle seg trygg. Russerne har mistet mange menn og materiale i Ukraina, men de har fortsatt masser av vesentlig mer skremmende våpen på lager, som de ikke har brukt ennå. Finland har ikke hatt lyst til å velge side mellom øst og vest, og det har vært flertall mot å bli med i NATO, men manges øyne har åpnet seg nå for den faktiske trusselen vi har som nabo. Personlig er jeg ikke nervøs for at Russland skal invadere Finland, vi var aldri en del av Sovjetunionen, så de anser ikke at Finland historisk sett tilhører Russland, slik tilfellet er med Ukraina eller Georgia.

- Greit, la oss snakke litt musikk! Eller musikkpolitikk – deres forrige skive, «War Is Over» (2018), ble utgitt på Mascot Records etter noen frustrerende år på Universal. Men «Red Alert In The Blue Forest» er utgitt på deres eget selskap, Doing Being Music. Hva skjedde?

NRM 2-2022

37

- Det stemmer, vi hadde en kontrakt med Mascot, ikke bare på «War Is Over», men også med opsjon på neste. Og jeg holdt dem informert om hvordan vi lå an og hva vi gjorde.

Men de må også si ifra om de akter å bruke opsjonen sin på den neste skiva, og det gjorde de aldri. Og det er ganske vanlig at folk ikke følger med på hva de faktisk undertegner, men man må gå tilbake i ettertid og sjekke betingelsene. Jeg sa ifra at vi var i ferd med å spille inn den nye skiva, og betaler selv for innspillingene, men Mascot skulle få høre den først og bestemme om de ville gi den ut eller ikke. Jeg prøvde å få et svar fra dem, men jeg hørte aldri noe fra noen på Mascot. Jeg spurte om de hadde hørt på den, og jeg kunne se at filene var mottatt og åpnet, men fortsatt var det bare stillhet. Til slutt måtte jeg gi dem et ultimatum og sa at de har frem til neste onsdag med å gi oss et svar på om de ville være en del av dette – men ingen svarte. På onsdag sendte jeg en mail og sa at ‘Greit, da gir vi den ut selv. Takk for samarbeidet, men det hadde jo vært hyggelig om vi fikk en eller annen form for respons på en av våre mange mailer.’ Til dags dato har jeg ikke hørt noe mer fra Mascot.

- Så dermed startet dere eget selskap?

- Ja, men vi måtte jo ha internasjonale partnere, så vi hadde et møte med Warner Music her i Finland, som faktisk har gjort en god jobb, de er også distributører for Mascot. Vi kom til enighet, og hyret inn noen proffer for å promotere skiva, og det har de gjort på ypperlig måte. Nå er skiva akkurat sluppet på vårt eget

38 NRM 2-2022

selskap, og kritikken har vært strålende så langt. Selvsagt har det sine fordeler å ha et stort internasjonalt selskap i ryggen som kan legge trøkk bak promoteringen, men verden er hva den er, vi er et progband som uansett ikke appellerer til massene, og da tar man det beste tilbudet man har på bordet. Og det føles veldig godt å selv kunne ta avgjørelser på vegne av bandet.

- «Red Alert In The Blue Forest» var ikke så lett å fordøye, jeg brukte sikkert 4-5 gjennomhøringer selv før brikkene begynte å falle på plass. Fansen vil sikkert tenke ‘Hva faen?!?’ ved første lytt. Styrte dere bevisst unna de mer korte, poppa låtene denne gang?

- Både og – de korte og melodiske låtene har som oftest kommet fra meg, men alle oss tre brødre skriver låter individuelt, og vi har veldig forskjellige stiler. Når vi samles, går vi igjennom låtidéene og ser hva som kan funke om vi gir det litt rom til å puste. Denne gang så vi at vi hadde 10-12 låter som var svært ulike fra det vi hadde gjort på de to foregående skivene, men alle hørtes veldig lovende ut allerede på demostadiet. Så vi bestemte oss for å gå med det vi hadde – jeg ville gjerne ha det litt mer akustisk, og det var det en god del av, siden vi hadde skrevet hver for oss, og da blir det ikke så ofte med fullt øs. Det to foregående skivene «New Day Rising» og «War Is Over» hadde vært veldig drivende, masse gitarriff og høy energi, veldig kule skiver, men denne gang ville vi ha noe litt mer tilbakelent, og siden vi satt der

med alle disse vakre låtene, så vi ingen grunn til å repetere det vi hadde gjort tidligere. Så ja, det var bevisst med tanke på at vi følte at de låtene vi hadde, ville fungere bra innenfor denne konteksten. Vi visste at vi tok en risiko denne gangen, for det er ingen radiovennlige låter på skiva, men det tenkte vi ikke så mye på da vi lagde den. Nå som vi driver og promoterer skiva, er det kanskje en ulempe at vi ikke har en kort og konsis låt som vi kan presentere til radiostasjonene, en singel. Men vi anser dette som vår kunst, og denne gangen hadde vi en mer helhetlig opplevelse å by på, litt mer i stil med «Love Remains The Same»-skiva fra 2008.

Det var også innlysende for oss at denne vil fungere som en dobbel LP, som forskjellige scener i en film. ‘Dette er starten, dette er «Blue Forest»-delen, de odde låtene, og dette er den roende avslutningen’.

- Hva legger du i konseptet «The Blue Forest»?

- Det var en kombinasjon av flere ting som skjedde. Når vi hørte på låtene, falt ordet ‘blå’ oss helt naturlig. Og Kie (Von Hertzen, gitar) nevnte at vi har et rødt platecover, vi har et hvitt platecover, vi har et grønt platecover… men vi har ikke et blått platecover. Samtidig hadde jeg lyst til å skrive om skogsdelen av oss. Vi er alle tre utendørsmennesker, vi liker å gå ut i skogen og overnatte i telt. Vi har sett med egne øyne hvordan verden har endret seg siden vi var barn og frem til nå, når vi er rundt femti. Vi har snakket sammen om det, men aldri brakt det inn i musikken vår. Men det er en stor del av

norwayrock.net

hvem vi er. Den blå skogen er ikke bare imaginær, det er også den skogen vi føler oss sterkt knyttet til. Jeg opplevde nylig at jeg skulle til en skog som jeg kjente godt etter å ha lekt der som guttunge, men da jeg kom frem, var den borte. Hogget ned. Det var et sjokk for meg å oppdage at alt blir ødelagt når trærne hogges ned. Den følelsen ville jeg skrive om. Alt falt på plass da jeg skulle skrive teksten til «The Blue Forest», en låt som Jonne (Von Hertzen, bass) hadde lagd. Og teksten handler om akkurat dette, når trærne er borte, fjernes alt liv fra skogen. Ingen trær, ingen dyr, ingen fugler. Den skogsfølelsen som var så viktig for oss, er borte. Du som drar så ofte til India, har vel erfart hvordan de snakker om å være ett med universet. Og det er en følelse som jeg stort sett bare får når jeg er ute i skogen – da føler jeg meg i ett med naturen og med planeten. Uten den følelsen føler jeg meg ganske tom. Og den tomheten og det tapet er noe som vi ville fokusere på med «Red Alert In The Blue Forest».

- Ja, den blå skogen nevnes i flere låter på skiva.

- Ja, det handler om følelsen av å ha mistet noe, og om hvordan vi håndterer den følelsen, tilknytningen til naturen og om å føle seg i ett med naturen, i stedet for å bare utnytte naturen for å tilfredsstille våre egne behov.

- Kan hele skiva ses på som en miljømessig erklæring?

- Ja, på en måte er det jo det. Men det handler mer om hvordan vi tre brødrene har knyttet oss til det verden tilbyr oss. Vi har et ekte og håndfast forhold til naturen.

- Det er også en del instrumenter på denne skiva som jeg ikke har hørt på en Von Hertzen-skive før. Eller på noen skive noen gang – for her er lyden av nordlyset.

- Haha, ja. Kanskje er det på grunn av pandemien som ga oss tid til å bygge opp denne skiva. Og da fikk vi muligheten til å tenke ‘Åh, det hadde vært så kult å ha med dette eller dette instrumentet her!’. Og vi har mange talentfulle musikervenner som vanligvis er på turné, men nå hadde de tid til å komme og bidra. Så vi ringte noen av dem og sa hva vi tenkte oss, og inviterte de til å komme i studio, minst like mye for å møte gamle venner igjen – ingen hadde jo møtt hverandre på lenge! Vi hadde også tid til å teste ut idéer og prøve ulike ting. Vi brukte forskjellige produsenter, forskjellige miksingteknikere. På en låt har vi en miks på introen, og en annen miksers versjon av låten når den sparker i gang, og gitarsoloen fra en annen mikser. Det var gøy å få leke seg litt for å få det beste ut av tiden vi hadde, og talentene vi hadde til rådighet, for å få kunsten til å bli best mulig. Men ja, det er instrumenter her som jeg ikke en gang var klar over eksistensen av! En halldorofon, et slags cello-aktig instrument som kun finnes i fem eksemplarer på verdensbasis, som vi bruker på låten «The Promise». Og vi fant denne lyden av nordlyset som vi også brukte på en låt, «Northern Lights».

- Men fikser dere den låten på konsertene?

- Haha! Vel, vi har gjort et par konserter allerede, og vi er som alltid opptatt av å fremføre så mye som mulig av musikken vår live der og da.

Løsningen ble at Jonne styrer samplinger av nordlyset på riktig sted i låten, og jeg tror det skal fungere bra. Det gjorde i hvert fall det på de konsertene vi gjorde nå i helga som var.

- En annen ting jeg legger merke til på denne skiva, er mange flere finske referanser i tekstene, i låter som «Söderskär» og «Pirates of the Raseborgian». Dere har alltid vært et ganske unikt band, synes jeg, men retter dere nå fokus mot at dere faktisk er finner, at det er en del av deres kulturarv og det som gjør dere unike?

- Mulig, men jeg tror det har mer å gjøre med hvor vi skrev disse låtene. Vi har kun vært i Finland de siste to årene, og vært mye ute i skog og natur. Storebror Kie benyttet tiden til å dra på turer i kanoen sin, han elsker å være ute på øyer og skjær langs kysten. Og han satt faktisk på Söderskär, en liten øy i den finske skjærgården (ca. 20 mil øst for Helsinki), og skrev denne låten. Han satt der en kveld og småfrøs og lagde denne melodien på gitaren sin, som han alltid har med seg, med iskalde fingre. Men når man ikke har mulighet til å reise rundt i verden, men må holde deg i ditt eget land, så begynner du å se litt nærmere etter hva man faktisk har i ditt eget land.

- Ja, aldri har nordmenn reist så mye rundt i Norge som de siste to årene – og mange har oppdaget så mye flott at de vil feriere her i norwayrock.net

år igjen.

- Ja, ikke sant? Og vi får dermed en tilknytning til de stedene hvor vi skrev disse låtene. Det er sikkert derfor denne skiven i så stor grad tar for seg de finske skoger, de finske øygruppene – og Raseborg er området hvor vi tilbrakte feriene da vi var barn. Der hadde vi hytta vår og lekte sammen, vi var indianere eller pirater i Raseborg.

- Hva er planene for Von Hertzen Brothers for resten av 2022 utenom den finske turneen som dere allerede har påbegynt?

- Vi har et par uker fri etter den finske turneen før vi skal turnere i Storbritannia i et par uker fra midten av mai. Så blir det en del sommerfestivaler mens vi også skal begynne å jobbe med låter til neste skive. Og vi ser på mulighetene for å komme oss til Norge og Sverige i slutten av august eller september, og planlegger en turné på det europeiske kontinentet mot slutten av året.

- Jobbe med ny skive allerede, altså?

- Ja, vi har allerede mange låter som ikke passet inn på «Red Alert In The Blue Forest», så vi skal se om det er noe som kan passe inn på vår niende skive. Det kommer i hvert fall ikke til å ta så lang tid før vi begynner innspillingen av denne!

- Og jeg ser dere gjerne tilbake i Norge, om dere gidder ta turen en gang til – det var ikke mange til stede sist gang, i Drammen i august 2019, men dere fikk flere nye fans den kvelden, og jeg tror alle syntes det var meget bra.

- Ja, sånn er det – man må bare dra dit og spille, og gjøre det så bra at folk kommer tilbake sammen med noen venner som de har dratt med seg, som igjen blir overbevist. Som et uavhengig plateselskap uten store markedskrefter i ryggen kan vi ikke satse på at norsk radio skal begynne å spille musikken vår.

NRM 2-2022 39

Jack Irons fra Red Hot Chili Peppers og Pearl Jam

fisker etter nye lyder TEKST: GLENN KNUDSEN FOTO: TAMARIND PHOTOGRAPHY

- Gratulerer med det nye albumet ditt, «Koi Fish in Space». Skiva består av de to EP-ene «Koi Fish in Space» og «Dream of Luminous Blue» som opprinnelig kom ut i 2019. Hva er følelsene rundt utgivelsen?

– Jeg er veldig gira over både å ha en ny utgivelse ute på Org Music, og ikke minst ha en ny vinyl ute, det er noe jeg er veldig fornøyd med.

- Er du alltid trygg på at den nye musikken du gir ut vil bli godt mottatt, eller er du spent og kanskje til og med litt nervøs når publikum skal få servert en ny dose musikk fra Jack Irons?

– Jeg er nok kommet til det punktet i min karriere der jeg ikke tenker så mye på det egentlig. Musikken min er så eksperimentell og arbeidsmetodene mine så abstrakte, at hvis folk der ute kan få noe ut av den og til og med kanskje nyte den, så synes jeg det bare er kult.

- Hva kan du fortelle meg om musikken på «Koi Fish in Space»?

Er det et musikalsk tema som binder skiva sammen, som på for eksempel «Moonshine» der du har en calypso-greie som en rød tråd gjennom hele albumet?

– Hm, jeg tror ikke det. Jeg bruker vanligvis å bygge låtene mine rundt trommene mine og den rytmen jeg skaper mens jeg skriver. Når jeg er ferdig med en låt, hopper jeg over til neste og av og til glemmer jeg helt hva det var jeg nettopp spilte inn. Sånn jobber jeg helt til jeg har nok låter som jeg føler passer sammen, og det blir så albumet jeg gir ut. «Koi Fish in Space» fløt veldig enkelt og naturlig mens jeg skrev og spilte det inn, mens «Moonshine» stort sett besto av låter jeg allerede hadde liggende og som jeg samlet sammen for den utgivelsen.

- Du har fått din gamle venn Alain Johannes til å mikse albumet for deg. Synes du det er bedre å ha en som kjenner deg til å hjelpe deg med miksingen, i motsetning til å ha en fremmed som ikke nødvendigvis kjenner deg og musikken din fra før?

- Ja, så absolutt. Jeg elsker å jobbe med Alain Johannes og våre mange år med å spille sammen gjør at han har en forståelse for hva jeg ønsker som jeg verdsetter høyt. Jeg prøver å servere ham så mange fullstendige lyder og låter som jeg kan, fordi det er med på å skape det lyduniverset jeg er ute etter. Han binder det hele sammen.

- Jeg leste på Facebook-siden din at du denne gangen brukte håndklær på trommene dine. Kan du fortelle meg hva det gjør med trommelyden og hvorfor du ønsket å prøve det på denne utgivelsen?

40 NRM 2-2022

Jack Irons har en utrolig innholdsrik karriere bak seg, blant annet som medlem av storheter som Red Hot Chili Peppers og Pearl Jam. Nå for tiden er hans hovedfokus på sin egen solokarriere, der han får fritt utløp for sin kreative kraft. Vi fikk til en prat om oppturer og nedturer med en vennlig og høflig Jack Irons.

– Jeg elsker den dempende effekten håndklærne har på trommelyden.

Ringo Starr brukte håndklær på mange av Beatles-platene og det fungerte veldig bra for han. Lyden er veldig musikalsk i mine ører og jeg tipper naboene mine også setter pris på den dempede lyden, haha.

- For de som bare kjenner deg gjennom Red Hot Chili Peppers og Pearl Jam og ikke gjennom din egen musikk, så er soloarbeidet ditt veldig kreativt og eksperimentelt. Jeg personlig får umiddelbart en drømmende, nesten hypnotisk følelse av musikken din. Hva er du leter etter og prøver å få fram av følelser når du skriver musikk?

– For meg er det hele en eksperimentell prosess og jeg kan bli inspirert av en tromme-del jeg har skrevet. Jeg kan like lyden eller følelsen av å spille det og ut fra det jobber jeg fram et utgangspunkt for en låt. Fra det utgangspunktet legger jeg på ting og eksperimentere meg fram og prøver ulike ting som kan passe inn … eller ikke. Jeg liker å skape toner, eller prøve å skape noe som likner melodier gjennom å legge til effekter til rytmene jeg har lagd. Jeg har vel egentlig ikke en metode, men jeg eksperimenterer meg fram og prøver å finne på ting som passer sammen.

- Jeg likte spesielt godt åpningslåten «The Moon» og «Lie To The Animals» – den sistnevnte hadde til og med vokal. Er det enklere å skrive musikk uten å legge på vokal, og er du av og til fristet til å legge på vokal i låtene dine? Jeg må si at du har en kul stemme og jeg digger de låtene du synger på. Det gjelder også for en låt som «Nothing Opens Everything», som er en knakende god låt!

– Det var en periode der jeg prøvde å skrive på gitar, men jeg kan egentlig ikke spille noe instrument man kan skrive låter med særlig godt.

En låt som «Nothing Opens Everything» skrev jeg på 90-tallet en gang, men gjorde ferdig mange år senere. «Lie To The Animals» som også er på plata, snublet jeg over en keyboard-bit og bestemte meg for å gjøre et forsøk på å skrive ved hjelp av et tradisjonelt instrument når det kommer til låtskriving. Jeg lager låter på den måten av og til, men jeg er nok begrenset i den avdelingen.

- På låten «Lie To The Animals» har du fått sønnen din Zach til å spille gitar og jeg føler at det gir låten en ekstra dimensjon. Hvordan er det for deg å kunne spille sammen med sønnen din og gi ut musikk sammen?

– Det er kjempegøy og en helt spesiell følelse og kunne dele det med ham. Jeg mener jo at det var hans gitarspilling på «Lie To The Animals» som gjorde det sporet til en låt. Vi kommer nok til å lage mer musikk sammen framover. Jeg har faktisk nettopp vært med på å spille på noen av de nye låtene med hans eget band, Irontom.

- Hva er det med rytmer som gjør deg så fascinert av dem og som

norwayrock.net

du har brukt store deler av livet ditt på?

– Jeg vet ikke helt, men jeg vet at jeg liker musikk som får meg i gang, hvis du skjønner?

Jeg husker at jeg som liten gutt brukte å bevege hodet mitt i takt med musikken på radioen når vi var ute og kjørte i bilen vår. Tipper jeg slet ut et sete eller to på den måten og det var nok de opplevelsene av rytme på radioen som la grunnlaget for at jeg skulle bli trommis.

- Noen av det jeg liker best med trommingen din er at du beveger deg så fritt mellom ulike stiler av tromming. På en låt som «Cosmic Planes» har du en slags hardtslående John Bonham-stil gående, mens på «Right Between The Ears» er du langt av gårde i en eksperimentell verden – uten at det blir for komplisert. Når du skriver disse låtene, er det sånn at rytmen må passe låten, eller låten som må passe trommene?

Hva kommer først?

– Noen ganger bygger jeg opp en låt ved at jeg setter sammen ulike rytmer jeg har lagd og får dem til å passe sammen som en låt. «Right Between The Ears» startet på den måten.

«Cosmic Planes» er annerledes på den måten at jeg satte sammen lyder som du finner i naturen og som blir gjort levende av trommene.

Det som er morsomt ved å skrive på den måten er at du vet ikke om ting passer sammen før du faktisk begynner å spille og setter sammen de ulike delene. Noen ganger funker det og andre ikke.

- Hvordan vil du beskrive musikken din for de av leserne våre som bare kjenner deg fra dine år i Red Hot Chili Peppers og Pearl Jam, for å gi dem en pekepinn på hva de har i vente hvis de vil lytte til musikken din?

– Det jeg vil si er at det jeg gjør høres overhodet ikke ut som et band som spiller sammen. Selv om låten «Red Dot» på Pearl Jams album «Yield» deler litt av den eksperimentelle siden av meg, som jeg har tatt fullt ut i soloarbeidet mitt.

- Vil du turnere det nye albumet ditt nå som ting har begynt å komme tilbake til normalen?

– Det vet jeg ikke helt enda. Jeg fikk gleden av å være oppvarming for Red Hot Chili Peppers på deres «Getaway»-turné her i statene. De lot meg bruke storskjermene som de hadde på scenen som en del av showet sitt, og de gjorde det også enkelt for meg å spille og reise. Sånn er det ikke hver gang og det gjør det tyngre for meg å turnere.

- Du feirer jo et par jubileum i år, fordi det er tretti år siden Red Hot Chili Peppers ga ut samleskiva «What Hits?» og det er også trettifem år siden samme bandet ga ut albumet «The Uplift Mofo Party Plan» som kom ut i 1987. Kan du ta meg med tilbake til 1987 og tiden rundt utgivelsen av den sistnevnte? Jeg vet at dere hadde en del problemer innad i Red Hot Chili Peppers, blant annet med narkotika, men kan du fortelle litt om hvordan livet var i bandet på slutten av 80-tallet? norwayrock.net

– Vel, hva kan jeg si. Det meste fra den tiden er jo allerede veldokumentert med tanke på narkotika osv. Det jeg kan si er at det var mange opp- og nedturer for oss i bandet, men at vi alltid var dedikerte til musikken og konsertene vi spilte. Andre ting kom i veien og jeg begynte på en sti som ledet meg inn i vanskeligheter, men vi ga alt for musikken vår og konsertene våre – og det gjør bandet fortsatt.

- Du ga deg i Red Hot Chili Peppers etter at din gode venn (og bandets gitarist) Hillel Slovak tragisk døde av en overdose i 1988. Det var rett før dere skulle begynne innspillingen av det som ville bli utgivelsen «Mother’s Milk» som kom ut i 1989. Du er riktignok med på låten «Fire» som er å finne på albumet, men du var ikke lenger i bandet da plata kom ut. Var det en bittersøt opplevelse for deg?

– Ikke i det hele tatt. Den låten spilte vi inn mens vi gjorde «The Uplift Mofo Party Plan», så jeg syntes det var kult at den ble gitt ut på «Mother’s Milk». Hvis jeg ikke husker feil, så ble den også gitt ut som singel mens jeg enda var i bandet.

- Du er jo selvfølgelig en av de opprinnelige medlemmene i Red Hot Chili Peppers. Kan du ta meg med tilbake til da dere startet bandet og hvordan det hele startet?

– Jeg husker at jeg ble spurt om å spille en enkeltstående konsert med Flea, Anthony Kiedis og Hillel Slovak som oppvarming for bandet til en venn av oss på en plass i Hollywood som het Grandia Room. Jeg mener også å huske at plassen på den kvelden i uken vi skulle spille ble kalt for Rhythm Lounge.

Uansett så møttes vi for å gå gjennom det som skulle bli låten «Out in LA», bortsett fra at vi gjorde den akustisk. Det ble den første låten vi skrev sammen. Vi spilte den på konserten og det var så gøy at vi bestemte oss for å gjøre det igjen og sånn begynte det …

- Etter igjen å ha spilt sammen med din venn Alain Johannes i bandet Eleven, så får du jobben som den nye trommisen i Pearl Jam i 1994. Jeg vet at du og Eddie Vedder var venner fra før, så jeg lurer på om det hadde noe å gjøre med at du fikk jobben i Pearl Jam? – I 1994 hadde jeg blitt desillusjonert av hele musikkbransjen og så dukket denne muligheten i Pearl Jam opp, så jeg bestemte meg for å kaste navnet mitt i hatten. Jeg tror nok at mitt vennskap med Eddie Vedder spilte en rolle som du er inne på, men jeg tror også det var en meget interessant musikalsk miks mellom meg og Pearl Jam som også bidro til at det til slutt ble jeg som fikk jobben.

- Du ble kastet ut på dypt vann ved at du måtte hoppe rett inn i innspillingen av det som skulle bli «Vitalogy». Når du ser tilbake, var det like hektisk for deg som det virker fra utsiden?

– Nå spilte jeg bare på ett spor på den plata og det var slags jam som ble til en låt. Det var riktignok ganske hektisk og komme inn i den

”Det var helt fantastisk å jobbe med gjengen i Pearl Jam. De ga meg rom til å være eksperimentell og lot meg prøve meg på låtskriving.” verden som Pearl Jam var, men det var en del av gamet.

- Etter det spilte du på de to neste skivene til Pearl Jam – «No Code» og «Yield».

Da hadde du vært i bandet noen år og kunne ta full del i skrivingen og innspillingen av albumene. Hvordan var det å jobbe med ny musikk i Pearl Jam og hvor fornøyd er du med resultatene i ettertid?

– Jeg elsket å lage de to albumene som du nevner. Jeg elsker egentlig alt med å være i studio og jeg føler meg hjemme der. Det var det som gjorde at jeg ble dratt mot musikk.

Lyder og mulighetene lyder kan gi. Det var helt fantastisk å jobbe med gjengen i Pearl Jam. De ga meg rom til å være eksperimentell og lot meg prøve meg på låtskriving. Jeg er veldig fornøyd og stolt av begge albumene og hvordan de har tålt tidens tann.

- Du valgte å forlate Pearl Jam midtveis i turnèen av «Yield» og jeg lurer på hva som fikk deg til å bestemme deg for å gi deg?

Jeg vet at mange mener du er den beste trommisen bandet har hatt og savner deg som trommisen til Pearl Jam. – Jeg er veldig takknemlig for at folk synes det og jeg mener at alle trommisene Pearl Jam har hatt har satt sitt stempel på bandet. Matt Cameron har gjort en fantastisk jobb for bandet i mange år nå med tanke på den etter hvert heftige turneringen bandet har måtte tåle. For min egen del så klarte jeg ikke å fortsette, fordi jeg måtte ut på en helbredelsesreise som var helt nødvendig for meg og min familie. Det var umulig for meg å fortsette som jeg hadde gjort.

- Etter Pearl Jam ble du nok en gang gjenforent med Alain Johannes i Eleven og ga ut albumet «Howling Book» i 2003.

Etter det har du ikke vært del av et band – så vidt jeg vet. Du har derimot bidratt på en hel haug med album for andre band og artister, i tillegg til soloarbeidet ditt. Du har de senere år spilt med folk som Flea, Josh Klinghoffer og Mark Lanegan. Det gir deg riktignok muligheten til å velge hva du vil gjøre. Hvorfor har du valgt å gjøre ting på den måten?

– For å kommentere bandet Eleven, så var det en veldig hyggelig tid og det var helt fantastisk å være gjenforent med Alain Johannes og Natasha Shneider igjen. Jeg har gjort ulike prosjekt som du er inne på, men det å være i et band kom liksom aldri helt tilbake igjen. Jeg savner egentlig det å spille med de samme folkene om og om igjen, så hvem vet?

Det kan enda skje at jeg igjen blir del av et band. Det var utrolig kjekt å spille sammen med Josh Klinghoffer og albumet «To Be One With You» er jeg veldig stolt av.

NRM 2-2022

41

KJAPERUD

ekte norsk rockelegende

Få har hatt et like innholdsrikt liv som Kjell «Kjaperud» Asperud. Helt siden han som unggutt fra Carl Berner i Oslo ble sanger i Cannons, for deretter å reise ut i Europa med New Beatniks/Titianc, til han vendte hjem til Norge i 1984, har hans opplevelser vært enorme, og skulle vi få med alt i denne artikkelen så ville den bli omtrent like stor som ei bok, og bok ble det jo til slutt fra Kjaperuds side – tittelen «En rockestjernes erindringer» ble utgitt på høsten i fjor, i samarbeid med forfatter Arvid Skancke-Knutsen. Her får man lese om tiden i Titanic og deretter som personlig manager for Emerson, Lake & Palmer, for deretter å lande som Bob Marleys turnémanager!

TEKST: PER RANNUG

I det følgende lar vi Kjaperud fortelle sine historier. Gruppa Titanic var viktig for norsk rockehistorie idet dette bandet var det første norske innslaget på hitlistene i England hvor de nådde 4. plass (samt 1. plass på Radio Luxembourg med låta «Sultana»). Pr. dags dato er dette tydeligvis ikke godt nok for å bli innlemmet i Rockheim Home of Fame, men sjansen byr seg vel senere? I tillegg til bokutgivelse fylte legenden 75 år i fjor, og begivenheten ble feiret med konsert på Parkteateret i Oslo, til stor glede for fans og venner.

-Jeg vokste opp på Carl Berner i Oslo i en Obos-leilighet sammen med mamma og broderen. Det var vanskelige tider for alenemor som skulle forsørge to gutter. Vi var jo i et område hvor arbeiderklassen bodde. Jeg hadde utrolig mange gode venner den gangen hvorpå jeg fremdeles har kontakt med mange av dem. Vi møtes til lunsj hvert år den dag i dag. I begynnelsen var det idrett som gjaldt – gjerne fotball, fotball og fotball.

Om vinteren sto vi på ski og gjerne hoppet på ski på Ola Narr.

-Jeg hadde en nabo som het Kåre Haugen som senere skulle bli sanger i Beatniks. Bruttern dro til sjøs, og plutselig hadde jeg eget rom i leiligheten. Vi hadde to rom, og muttern lå på stua. Kåre var flink til å synge – sang mye Gene Pitney, husker jeg. Vi hang mye sammen på rommet mitt og sang og spilte, og jeg husker også et år på vinteren det var minus 25 grader ute, og da sang vi to-stemt i bakgården mens leppene stivnet av frost. Vi hadde ikke råd til brylkrem så vi brukte margarin i håret, og dette frøs også. Man måtte bruke metallkam for å løsne på de stive flokene. Stinka gjorde det også!

-I nabolaget bodde det en kar ved navn Tom Karlsen som senere ble trommeslager, men den gangen spilte han bass. Jeg hadde den gang brukt trommestikker og slått på gitarkassa til Kåre på rommet mitt. Etter 42 NRM 2-2022

hvert begynte Kåre som sanger i Beatniks – det største bandet i Norge på denne tiden! Det var uvirkelig for meg at han fikk jobben. Kåre fikk også jobb i butikken Myhrbraathen i Oslo som solgte musikkutstyr og instrumenter. Jeg vanket mye i sjappa og spilte med trommestikkene mine hele tiden. Der jobbet også en fyr ved navn Roy Hansen fra Drøbak.

Han var trekkspiller. Roy så jeg bruke trommestikkene mine mye og til slutt spurte han meg om jeg kunne bli med bandet hans på danskebåten.

Dansemusikk og dansekonkurranser var ukjent for meg, men jeg slo til.

Da endte jeg opp som trommeslager.

Dette ble et gjennombrudd.

-Cannons trengte en trommeslager da trommisen deres hadde fått kreft. Den gangen var det Bjørn Nordvang (senere Vanguards) og Bjørn Borg (senere Firebeats) som var sentrale i bandet. Jeg hadde også lært meg å sjonglere med trommestikkene og imponerte gutta med dette.

Bandet skulle til Danmark, hvilket var utrolig for et norsk band å komme utenfor Norge. Vi spilte 10 timer om dagen idet vi var to band som byttet på å spille samme dag. Da vi kom hjem til Norge fikk jeg tilbud om å være med Beatniks på en sommerturne da Kåre og Oddvar Gundersen skulle på ferie. Jeg kunne alle låtene deres fra før.

Om New Beatniks -Svein Finjarn likte meg som sanger og ville starte nytt band. Vi startet først som en ny utgave av Cannons inkludert Finn John Andresen (gitar), Arild Krosby (bass), i tillegg til Svein (gitar) og meg (trommer og sang).

Etter hvert overtok Truls Lorck trommene, og jeg gikk utelukkende over til å synge. Vi skrev egne låter. Da entret Arne Bendiksen bildet, og vi spilte inn en LP, som låter bra den dag i dag. Vi ga den ut under navnet New Beatniks. Vi så aldri noen penger for salg av LP-en, selv om plata sto i butikker rundt om i Europa, og vi visste at albumet solgte, men pengene uteble.

-Så ble det tur til Danmark. Hvor enn vi spilte så var det tjukt med norwayrock.net

folk. I Norge var det få klubber å spille på, men i Danmark var det mange. København ble viktig for oss. Britiske band (og fra ellers i verden) brukte gjerne København som utgangspunkt for videre turneer. Vi ble «husband» på Star Club hvor vi spilte hver kveld i ukedagene. I helgene brukte de lokale band. Det var fullt i salen hver dag! Vi jammet med mange band i København, Colosseum for eksempel, noe som bidro til at vi lærte mye. Så kom den ene turneuka med tre «ukjente» band på tapetet. Det ene var Jethro Tull, det andre var Led Zeppelin og det tredje var Jeff Beck Group med Rod Stewart på vokal og Ronnie Wood på bass! Bortsett fra Jeff Beck var alle ukjente på den tiden. De spilte på vårt Ackuset-anlegg, og vi trodde at noen hadde kjøpt inn flere forsterkere i sanganlegget vårt da Robert Plant begynte å synge! Det var enormt!

Tenk deg – vi var hovedattraksjon på disse konsertene…

-Deretter ble det til at vi dro innover i Europa og endte i Israel. Her traff vi Jahn Teigen og bandet Lions of Judea. Jahn og jeg ble gode venner. Vi vendte nesen hjemover igjen og kom til Tyskland. Vi ville bli store og fortsatte å spille på større klubber. Vi endte opp i Frankrike hvor vi etterhvert ble veldig populære. Der kom vi i kontakt med sønnen til sjefen i CBS som ba oss dra til Paris og signere for CBS. Vi hadde spilte egne låter lenge da, for Roy (Robinson) hadde kommet inn i bandet. Settet vårt besto av ca.

70% egne låter og resten covers.

Om Titanic Vi skiftet navn på bandet til Titanic og brukte tre døgn på å spille inn og mikse det første albumet. Vår første suksess var låte «I See No Reason» som ble en kjempesuksess i flere europeiske land, blant annet gjorde vi braksuksess i Sveits. Låta var lang, så vi måtte dele den opp i to deler for å få med hele på begge sidene av en singelplate. Det bør tillegges at timinga vår var god. Vi fulgte med på hva de store banda, som Led Zeppelin, Jethro Tull og Status Quo, utrettet.

«Sultana» -Truls Lorck og jeg dro i studio hvor jeg hadde denne ideen om en slags brasiliansk sang med rytmiske greier. Vi fikk med Kenny (Aas) til å legge keyboards, og resultatet var helt rått. Da vi kom til London så ville de at vi skulle spille den inn på nytt, men vi ville bruke opptaket fra Paris, men fikk ikke gjennomslag for dette. Vi spilte den inn på nytt, men allikevel synes vi vår versjon fra Paris var bedre, men London-versjonen ble den endelige.

-Vi toppet Europatoppen med «Sultana» Europatoppen var et program som ble sendt fra Radio Luxembourg, noe som medførte at ting begynte å ta av. Det endte med at en DJ fra Radio Luxembourg begynte å spille «Sultana» ganske ofte på en klubb nord i England, og da begynte låta å klatre på listene i England. Den oppnådde fjerdeplass som høyeste plassering i 1971.

Om Jim Morrison fra The Doors -Jim hadde flyttet til Paris for å bli poet.

Jeg hadde truffet han fra før så vi kjente til norwayrock.net

hverandre. Vi vanket på en privat klubb i Paris hvor vi var avskåret fra fans og fikk være i fred.

Mange kjendiser vanket der. Der kjøpte du gjerne ei flaske whisky som klubben passet på for deg hvis du ikke drakk den opp, og sparte resten til senere bruk. Der dukket Jim opp. Vi drakk av min whisky og etter halvannen time så var flaska tom. Jim bestiller ny flaske, og vi blir sittende til ca. kl. 06 neste morgen. Da reiser Jim seg og sier «jeg må hjem». Han gikk helt streit.

Like etter døde Jim i sitt eget badekar.

Personlig manager for ELP -Dette begynte med at Truls (Lorck) var sammen med ei dame i Danmark som het Ellinor. Da vi var på turne i Israel så fikk Truls beskjed om at hun var flyttet tilbake til England og blitt sammen med en organist som het Keith Emerson. Ellinor og Keith giftet seg, og ble i ettertid mine beste venner. Ellinor har jeg veldig god kontakt med ennå. I 1975 var jeg på ferie i Montreux hvor jeg traff ELP under deres arbeid med «Works». Jeg oppdaget hvor dyktig Greg Lake var som produsent. Han lagde flott lyd på produksjonen – helt rått! I en pause fra opptakene sitter vi ute på plenen hvorpå Keith sier: «Vi trenger en personlig manager som kan håndtere de omstendelige tingene slik at vi ikke behøver å tenke på dem selv. Kunne du tenke deg jobben, Kjell?» De andre i bandet var enige.

Jeg synes det lød greit. «Hvor mye skal du ha for jobben?», spurte de meg, men jeg tenkte ikke på pengene. I ettertid måtte jeg blant annet ta flyet med Greg Lake til Paris for at han skulle skaffe seg noen kobberkjeler – dette var personal manager, ja! Keith hadde en leilighet i Kensington High Street i London, samt et hus i Sussex, hvor det alltid sto et rom ledig til meg hvis jeg skulle komme til England.

50-årsjubileet til Titanic -Jeg var sjef på Sentrum Scene den gang, og tenkte at når jeg fyller 50 så skal jeg holde party her. Jeg fikk samlet hele det gamle Titanic, pluss Rune Endal på bass siden Kenny Aas ikke hadde trent på basspedalbruk på mange år. Jeg kontaktet Horns For Hire for å bruke blåsearrangement på noen låter. Titanic hadde aldri før brukt blåsere. Vi gjennomgikk settet dagen før konserten, og arrangementet satt som et skudd! Vi hadde med Mojo Blues som supportband.

-Så ble det bok til slutt…

-Ja, for 6-7 år siden ble jeg overtalt av min gode venn Dag Fosnæs om å gå inn på Facebook. Jeg var ikke så interessert i begynnelsen, men så kom jeg på tanken om å skrive noe fra mitt eget liv i et konsept av «Skapet». Hver fredag fortalte jeg en historie, og det slo veldig an! Så kom det en forespørsel om å gjøre disse historiene til bok. Det var viktig for meg å finne en medforfatter som skjønte det språket jeg snakker, nemlig «Carl Bernersk»!

Jeg fant en medforfatter i Arvid SchankeKnutsen som har brukt 2 år på prosjektet. Boka har fått bra kritikk, og jeg er glad for det. Etter pandemien så skal jeg ut å promotere og selge boka.

75-års feiring -Jeg holdt et gigantisk party på Parkteateret i Oslo sist november, med eget band og gjesteartister. Det var moro!

-Planer fremover?

-Jeg planlegger livesendinger på Facebook, hvor jeg først har en egen sending etterfulgt av at jeg og bandet spiller et sett. Dette tror jeg blir veldig gøy.

NRM 2-2022 43

Det viktigste er idéen om at musikken er fri Mellom hver gang Norway Rock intervjuer Bent Sæther har et par-tre virkelig solide Motorpsycho-album utkommet. Sånt blir man stresset av. Heldigvis er Sæther sjeldent langt unna når vi trenger en oppdaterende prat. Litt for lenge etter utgivelsen av utmerkede «Kingdom Of Oblivion» bød vi pils, diskusjon og en halv kanne kaffe, og utdrag fra samtalen kan leses nedenfor.

TEKST: BJØRN DAVID DOLMEN FOTO: ANNE-MARIE FORKER / FORKERFOTOS.COM

- Det var aldri en ambisjon å lage en trilogi, men når man får Håkon Gullvåg med på laget, og han tilbyr seg å lage flere omslag, kan sånt allikevel skje (latter).

- Det gikk imidlertid ikke lang tid før det kom et fjerde album, som ikke tilhører nevnte trilogi. Jeg snakker naturligvis om fjorårets «Kingdom Of Oblivion».

- Neida. «The Crucible» ble et ganske kort album, så da vi dro tilbake til Frankrike for å gjøre «The All Is One» spilte vi inn alt vi hadde med henblikk på å lage plateformen ut av det vi syntes låt best sammen. Jeg tror vi gjorde noe sånt som femten låter. I tillegg hadde vi «N.O.X.», et bestillingsverk for Olavsfestdagene. Når man har et stykke som «N.O.X.» for hånden, står man overfor et valg – man kan enten lage en hel plate ut av den og betrakte skiva som vår «Thick As A Brick», eller man kan ramme den inn ved å plassere musikk i forkant og etterkant. Vi gikk for det siste, og utformet et dobbeltalbum hvor de første låtene tjener som et slags preludium og de siste som en ‘landing’. Jeg ser jo nå at «N.O.X.» får de andre låtene på skiva til å virke litt enkle, men jeg liker godt den dialogen og dialektikken som oppstår der. Men nok om det, vår neste utfordring var de syv, åtte låtene som vi hadde til overs etter innspillingen i Frankrike. Å hive på noen digre, episke metal-låter sammen med «N.O.X.» var ikke aktuelt – det ville ha blitt for mye. Så vi besluttet å holde dem igjen til «Kingdom Of Oblivion».

- Aha, vi snakker altså om materiale fra samme sesjon?

- Både ja og nei. De små låtene – altså de som er under tre minutter – er ikke fra Frankrike-turen. Da jeg satt over «Kingdom Of Oblivion»-stoffet falt jeg i tanker. Hva er egentlig mine favorittplater, tenkte jeg. Vel, la oss se, «Master Of Reality» er definitivt blant dem – en plate som utover fem hardrock-bautaer holder to plinkaplonka-låter og en ballade. Metal-skiver

44 NRM 2-2022

som kun rommer svære låter har jeg alltid funnet litt kjedelige. Får man en folksy kassegitarlåt eller litt plinkaplonka mellom slagene fokuserer det imidlertid oppmerksomheten. Av skivene vi har gjort med Thomas synes jeg nok «Kingdom Of Oblivion» er den beste. Det er noe med storformen som appellerer til meg, og jeg liker samtalen som de ulike uttrykkene fører.

- Nærmere tradisjonell tungrock har Motorpsycho forøvrig aldri vært.

- Kanskje ikke, for plata er tungt forankret i 70-tallets rock. Black Sabbath, Led Zeppelin, Deep Purple, Uriah Heep – dette er band vi alltid har hatt et nært forhold til. Utover selve uttrykket er det noe med det strukturelle, her. Led Zeppelin – som nok er det bandet som har inspirert meg mest – skrev ikke innenfor en ordinær vers/refreng-form. Man har naturligvis både vers, refreng og gitarsolo i en typisk Zeppelin-låt, men man introduseres også gjerne for en del 2, som varer i fem minutter.

Og heller enn å gå tilbake for å oppsummere låta på slutten kommer det ofte en del 3, som er noe helt annet. Denne tidlige metal-greia, som er noe nokså annet enn den Beatleske låtskrivningsestetikken, har fått forrang på «Kingdom Of Oblivion». I tillegg kan nevnes den folk-inspirerte galskapen til et band som Comus, og den psykotiske greia til Van Der Graaf Generator.

- «The United Debased» holder din beste vokalprestasjon. Ozzy Osbourne-impulsen er også her åpenbar.

- He-he, ja, jeg skal innrømme at det nok kommer noe fra han også.

Black Sabbath ligger så fundamentalt i min forståelse av musikk at… Jeg prøver jo å skjule det litt også, men… (latter).

- Da «Let Them Eat Cake» utkom [i år 2000] var det flere av oss som skvatt. Selv om Motorpsycho aldri har lagd den samme plata to ganger er det lenge siden vi har sett dere gjøre en så krapp sving.

- Du kan være inne på noe der, selv om jeg ikke ser dette like klart som det du gjør. Det er mulig vi nå har etablert et vokabular, kanskje

norwayrock.net

også en estetikk, men internt føles det som at det fortsatt er mange nye måter å gripe det musikalske på. Vi har i hvert fall ikke snakket oss ferdig, eller sagt det på den beste måten ennå. På 90-tallet gjorde vi indie-greia så grundig at vi ikke orker å holde på med det lenger, og country-biten har vi skilt ut og lagt til Tussler-land. Vi har også kommet dithen at det ikke spiller noen rolle hvilken bass jeg spiller på – det høres liksom alltid ut som meg (latter).

Det samme gjelder Snahs gitararbeid. Med det sagt så vil jeg påstå at vi har en stor palett som vi sklir mellom. Reggae kommer nok ikke inn på den paletten, men vi strekker det alle på hver vår måte og har fortsatt mye galskap på lur. Det skal nevnes at vi har en plate i miks i Sverige nå, som er noe helt annet enn «Kingdom Of Oblivion». Så vi holder da på (latter).

- Etablert en estetikk, ja. Det skjedde noe på «The Tower». På den strammes grepet.

- Hovedgrunnen til det er nok Thomas, som sitter på et annet sted i musikken enn det Kenneth gjorde. Hvis Thomas hadde spilt på «Behind The Sun» hadde det nok vært en annen plate.

- Vil det være riktig å anta at du komponerer med den aktuelle Motorpsychobatteristen i tankene?

- Naturligvis. Kenneth ville bare spille låter han selv har vært med på å lage, noe som medførte at materialet fra Gebhardt-årene ikke fikk mye plass i repertoaret. I perioden med Kenneth spilte vi følgelig nesten i stykker låtene vi hadde skrevet med ham. Da Thomas begynte, var det litt som å få tilbake de første fjorten årene av Motorpsycho-karrieren. Thomas har alle sidene, og akkurat det er utrolig befriende.

- Det gir mening. På «The All Is One» hører man impulser fra både «Angels and Deamons at Play» og «Let Them Eat Cake».

- Absolutt. «The Tower» var først og fremst digre episke låter, for det hadde vi liksom ikke fått utløp for på en stund. «The Crucible» ble så veldig «én ting». På «The All Is One» slapp vi løs og skrev låter igjen. Når jeg lytter til «The All Is One» hører jeg Arthur Lee, The Pretty Things, hippiemusikk og slengbuksehardrock.

Min forståelse av popmusikk kommer også til uttrykk i noen av disse låtene, og i midten av det hele står «N.O.X.». Jeg er enig i påstanden din, her. Skjønt, noe av dette preger også «Behind The Sun»-skiva, kanskje bare ikke i like stor grad.

- Du har nå i årevis vært i en svært privilegert posisjon. Som komponist og utøver kan du vel nærmest gjøre hva du vil?

- Ja. Men så er det også en spenning i dette som er litt av plikten. Det er jobben vår å gjøre det spennende for folk som har kjøpt de tretti forrige Motorpsycho-skivene (latter).

- Naturligvis. Tenker du på dette når du komponerer?

- Jeg tenker i grunnen mer på det når vi arrangerer. Har vi gjort noe før, må vi gjøre det litt annerledes nå – vi må kna det slik at det kommer noe inspirerende ut av det. Vi norwayrock.net

etterstreber også en annen fremføringskjerne.

Generelt gjelder det at vi ikke kan gjøre det samme to ganger. Hvis så skjer blir man i konsertsammenheng stående og se på seg selv. Dernest blir man sjenert og alt faller sammen (latter). Å gjøre ting så annerledes eller så åpent at man blir totalt til stede, er hva vi søker. Revy er definitivt ikke vår greie.

- Og nå er det altså nye ting på vei. Du nevnte at dette er noe nokså annet enn «Kingdom Of Oblivion» og Gullvåg-trilogien.

Kan du røpe hva vi har i vente?

- Mens vi sitter her har vi to album i miksinga. Platene kommer når de er ferdige, og jeg håper på en juli-utgivelse på den ene av dem. For en tid tilbake rigget vi studio og banket inn tjue låter. Fra dette ble ti skilt ut og sendt til Reine (Fiske), som fikk frie tøyler.

Nøyaktig hvordan det ligger an vet jeg ikke, men kverna går og det er alt jeg trenger å vite akkurat nå. Albumet som kommer først er spilt inn med Helge Steen som produsent, og er fra samme sesjon som «N.O.X.». Mye av dette er instrumentalt, og nok innenfor det hvermansen vil kalle progrock. Jeg kan allikevel love noe litt annet enn «Kingdom Of Oblivion».

- La oss dvele litt ved nettopp progrock.

”Det er virkelig et privilegium å kunne drive dette kokko-bandet inn i sitt fjerde tiår.”

Progrock er en holdning, estetikk, sjanger og etikett som virkelig gjør seg gjeldende her til lands for tiden.

- Ja, progrock synes nesten som «motemusikk» nå. Jeg vil tro at dette har mye med vinylformatet å gjøre. Det er noe med det formatet som utber konsentrert lytting. Snurrer man en vinylplate må man være tilstede – man kan ikke bare sette den på og glemme det, liksom. For meg er det innlysende at det har noe med vinylens renessanse å gjøre.

- Følger du med på det som utgis?

- Nei, jeg får med meg noen band som jeg synes er fine, men det meste av det jeg hører liker jeg ikke. Det kommer naturligvis an på hva man legger i begrepet, men jeg har aldri vært noen egentlig ‘progrocker’. «The Lamb Lies Down On Broadway» banet på midten av 70-tallet veien for en hel haug med band som

NRM 2-2022

45

jeg synes er ubeskrivelig kjedelige. Marillion, IQ, Pallas etc. – dette er for meg formatert møkkamusikk. Spør du meg er det bare Tony Banks som har fått til noe fornuftig innenfor det formatet. Det jeg liker med progrock, eller sagt annerledes, det som er god progrock for meg, er den opprinnelige progrocken. Band som King Crimson og Van Der Graaf Generator – for å nevne et par av dem – brød seg ingenting om regler; de representerer den førformaterte progrocken som skjedde i overgangen mellom 60- og 70-tallet, før det hele stivnet til en sjanger. Slik jeg ser det var det punken som tok over den opprinnelige progrockens opposisjonelle karakter. Band som Rush og Voivod har jeg alltid likt, men disse har jeg aldri ansett som representanter for progrock. Det som nå utgis i Norge har jeg hørt for lite av til å kunne uttale meg om.

- Men så har man jo også flere underkategorier. Forleden hørte jeg et nytt band som trekker veksler på 90-tallets Stockholm og band som Anekdoten, Änglagård og Landberk.

- Bandene du nevner der er fantastiske.

Samtidig snakker vi her om musikk som i struktur og tekstur er veldig retroorienterte.

Da Anekdoten dukket opp låt det utrolig friskt, ettersom ingen hadde hørt denne typen musikk på tjue år. Disse bandene tok dessuten tak i King Crimson-greia. Arven etter King Crimson har vært mye mer aktuell og relevant enn det Genesis-arven har vært. Uten King Crimson hadde det ikke eksistert et Voivod. Det er i det hele tatt mange interessante metal-band som har hentet fra King Crimson. Ikke et stygt ord om det.

- Landberks Reine Fiske er jo stadig inn og ut av Motorpsycho. Hvordan kom dere i kontakt med ham?

- Reine møtte vi på 90-tallet. Han var en godt over snittet musikkinteressert fyr som

46 NRM 2-2022

spilte i flere interessante band, og vi endte opp med å holde kontakten. Reine er en utmerket mann. Han er dessuten en ypperlig musiker som vet å være der hvor det svinger.

- Mens vi fortsatt er inne på progrocken.

Noe skjedde på «Heavy Metal Fruit».

Hybriditeten og kompleksiteten har alltid vært der hos Motorpsycho, men i 2010 skjer det noe med dynamikken som vekker klare progrock-assosiasjoner.

- Jeg får ikke til å se dette, ettersom jeg står midt opp i det. Jeg vet at «Heavy Metal Fruit» har blitt oppfattet slik, men for meg er den bare en del av kontinuiteten. Jeg kan huske at Pekka Stokke en gang sa at ‘vi trenger å få hasjmongoene til å velte’. Dernest gjorde han sitt på lysfronten for å få dette til å skje. Hvordan følger vi opp dette musikalsk, tenkte jeg. Jo, kanskje i kraft av svære metallriff i fem-, ni- eller ellevetakt (latter). Riff som gir deg backbeat’en i panna har jeg alltid hatt sansen for, så jeg skrev noen slike. Ta for eksempel «Starhammer».

Låten har puls, men du kan aldri helt stole på skarptromma. «Starhammer» biter seg liksom litt i halen hele tiden. Du må gjerne kalle det progrock. Selv liker jeg å tenke på den som ‘vanskelig metal’ (latter).

- Opplever du at Motorpsycho i stadig større grad blir oppfattet som et «progrockband»?

- Joda. Imidlertid tror jeg mange velger å kalle det progrock fordi de ikke har satt seg ned og hørt på det vi gjør. Jeg har litt følelsen av at progrock er en etikett som latsekker bruker om musikk de ikke klarer å sette seg ordentlig inn i. Intensjonen vår er jo det motsatte, at det skal være mer å hente når man setter seg ned og finhører. Isteden blir det avspist fordi folk mangler konsentrasjon. Da de i en kort periode på 90-tallet kalte oss grunge fikk jeg alle piggene ut og begynte å spille country (latter). Å være en del av noen andre sin klubb har jeg

aldri vært interessert i. Hvis Motorpsycho er noe så er det rock med blomster på. Et annet ord jeg liker er «stormannsgalskap». Folk som kommer for å se progbandet Motorpsycho håper jeg at blir litt skremt (latter).

- Det riktigste vil nok være å se på det som en impuls i mengden av flere.

- Klart, klart. Hvis man først skal spille kassegitar, hvorfor ikke gjøre det med to? Så får man altså de der fine Genesis-kassegitarene etc. Kantriffene til King Crimson iblandet mellotroner er en annen greie vi liker. Men det vi egentlig gjør er å lage eventyrmusikk som trekker veksler på disse tingene også. Det viktigste er idéen om at musikken er fri.

- Ett er sikkert. Motorpsycho har alltid vært et spennende band å følge.

- Det er jeg glad for å høre deg si.

Motorpsycho skal være lyden av begeistring.

Og skal man oppnå det hver gang kan man ikke lage to skiver etter hverandre som høres likedan ut. Kanskje er dette en progressiv tanke? Jeg leter stadig etter nye måter å vekke denne begeistringen i meg selv på. Jeg håper og tror at alle våre skiver uttrykker denne begeistringen.

- I aller høyeste grad.

- Bra! Vi har holdt på i noen tiår nå, noe som medfører et visst forvaltningsansvar. I dette ligger det blant annet at man må se litt bakover, sørge for at plater hele tiden er i trykken og at mastringen er grei etc. Når jeg jobber på det viset må jeg lytte til de gamle skivene, og jeg hører da hvor på død og liv det alltid har vært for oss. Det blir jeg glad av. Noe har truffet med sin samtid, andre ting har «bommet», men det er liksom ikke noen tvil om hvor viktig musikk alltid har vært for oss. Det er virkelig et privilegium å kunne drive dette kokko-bandet inn i sitt fjerde tiår.

- Måk på!

- Ingen grunn til bekymring (latter)

norwayrock.net

20 år med klassisk rock Joe Vana er nok et ukjent navn for mange, men han har tre flotte album med sitt prosjekt Mecca, som nå kommer i samleboks fra Frontiers Records. I tillegg jobber han med ny Mecca-skive, i tillegg til soloplate. Vi tok en telefon over dammen for å høre om ståa.

TEKST: JAN EGIL ØVERKIL

- 20 år med Mecca, og du er ute med en oppsummering av karrieren. Er dette en ren re-utgivelse, eller er låtene remikset eller remastret på noen måte?

- Ingenting er gjort med låtene, men det er noen bonusspor med.

- Skjønner. La oss ta litt historie, det er nok ikke alle musikkinteresserte i Norge som har fått med seg hvem Joe Vana og Mecca er. Du møtte jo Jim Peterik (Survivor) allerede som 13-åring, men var det da det hele startet, eller tok det tid før det løsnet?

- Det stemmer at jeg var 13 da jeg møtte Jim, men jeg vil ikke si at karrieren startet før jeg var 26 år, da jeg begynte å jobbe med demoer sammen med ham, noe jeg gjorde i rundt ti år. Før det lagde jeg cover-art for ham, jeg lagde platecover for noen av prosjektene hans.

Tilfeldighetene ville ha det til at da Fergie Frederiksen var i byen for å synge på et av prosjektene til Jim, så følte han seg ikke bra, og kunne ikke synge på demoene de skulle lage, så jeg foreslo at jeg kunne synge på låtene, og han lot meg få prøve, og etter det ble jeg hans demo-vokalist, rett og slett.

- Så det var faktisk det øyeblikket da du innså at du hadde en stemme som fungerte bra til å synge med?

- Stemmer. Jeg var 26 eller 27 år gammel.

- Du jobbet jo med Peterik i en årrekke. Hvordan opplevde du det samarbeidet?

- Det var fantastisk! Vi var jo venner, så å arbeide sammen var enkelt.

Jeg var jo endel yngre enn ham, så han ble jo en slags mentor for meg, og lærte meg mye om musikkproduksjon, koring og kunsten å legge flere lag med vokal. Alt det der lærte jeg av ham. Vi jobba sammen i mer enn 15 år, og jeg lærte utrolig mye av å se hvordan han jobbet med Survivor og alle de andre bandene han jobbet med. Jeg kom nærmest til dekket bord, for han hadde alt klart, og ba meg om å synge de forskjellige partiene bit for bit, det var en utrolig behagelig måte å jobbe på. Han er jo en maskin når det kommer til det å gi ut musikk, han kan pøse ut plater, mens jeg er mer i den andre enden av skalaen; jeg bruker opp mot et par år på hver eneste skive, det er umulig for meg å jobbe simultant med fem-seks skiver på én gang som han gjorde på sitt mest aktive. Jeg jobber jo med to plater samtidig nå, men jeg jobber i bolker, så jeg kan konsentrere meg om ett og ett prosjekt om gangen, ellers blir det bare kaos.

- Har du jobbet noe med Jim den siste tiden?

- Nei, vi har ikke jobbet sammen siden 2004, tror jeg det var.

- Når du lager musikk for Mecca, skriver du alene, eller jobber du sammen med noen?

- Jeg forsøker å alltid ha en medkomponist sammen med meg, og da helst keyboardister, så jeg kan synge melodilinjene jeg har i hodet, som

norwayrock.net

de kan overføre til keyboardet, så vi har noe å jobbe mot.

- Den siste plata i trilogien, om vi kan kalle den det, «Mecca III» kom i 2016, og nå er du altså aktuell med en samling av de tre første skivene. Jobber du med ny musikk i tillegg?

- Ja. Jeg jobber med en ny Mecca-skive for Frontiers for tida, men jeg kan ikke si så mye om den for øyeblikket. Jeg verken skriver eller produserer den, jeg skal bare synge, faktisk. I tillegg jobber jeg med en Vana solo-skive, der jeg både skriver og produserer, så den blir min, for å si det på den måten. Jeg vil tippe at den plata er klar mot slutten av året.

- Sønnen din, Joey var veldig involvert i «Mecca III», var han inne i bildet på noen av de andre skivene?

- På den andre plata var han med i mikseprosessen, mens på «III» var han produsent, lydtekniker og mikser, i tillegg til å gjøre omtrent halvparten av gitarsporene, så han var veldig involvert i den siste plata, helt klart.

- «III» ble utgitt på MelodicRock Records, mens du nå er tilbake hos Frontiers. Hvordan er forskjellen med å jobbe med de forskjellige selskapene?

- Når man jobber med små selskap, som med Andrew (McNeice, MelodicRock), må man gjøre mye av arbeidet sjøl, mens hos Frontiers, som er et stort selskap, sender man filene, så gjør de resten av arbeidet.

Det er de som setter opp intervjuer, som de gjorde med deg, de gjør alt PR-arbeidet, de tar seg av platecoveret, og setter opp hele prosessen i forbindelse med et plateslipp. For all del; Andrew gjør også det, men prosessen tar mye mer tid, og man må være mer involvert selv, og får mindre tid til å konsentrere seg om musikken.

- Når man setter seg ned med ei Mecca-skive, og leser på platecoverne, så dukker det ofte opp kjente navn på lista. Vi ser jo både David Hungate (ex Toto, bass), Fergie Frederiksen (ex Toto, vokal), og Shannon Forrest (ex Toto, trommer), som også har produsert for deg. Fortell litt om å jobbe med disse gutta.

- Det har vært fantastisk. Som vi prata om innledningsvis, så kjente jeg Fergie lenge. Det var så enkelt å jobbe med ham, og han var en fantastisk fin fyr. David er en litt annen type, men for en musiker han er! Han er en fantastisk gitarist, han spiller trombone, og får godlyd fra nærmest hvilket som helst instrument, og han bringer alltid gode idéer til bordet.

Jeg tror Hungate er den beste musikeren jeg har jobbet med så langt.

Shannon er en fantastisk trommis, og var perfekt for Toto, og han gjorde en fantastisk jobb for oss. Trommisen jeg bruker nå, Nir Zidkyahu, tok over trommekrakken for Phil Collins i Genesis på «Calling All Stations», er aldeles strålende! Han løfter den nye soloskiva mi, det skal jeg love deg!

Den kommer mot slutten av året.

NRM 2-2022

47

BRYAN ADAMS

Så lykkelig i London 48 NRM 2-2022

norwayrock.net

Kanadiske Bryan Adams er en av de mestselgende artistene i verdens, med et samlet platesalg på over 80 millioner. I vinter kom hans femtende studioskive, «So Happy It Hurts», hvor han har gjenopptatt samarbeidet med produsent og låtskriver Mutt Lange (AC/DC, Def Leppard) og med en overraskende gjesteopptreden fra John Cleese fra Monty Python. Vi fikk en lynrask prat med den Norgesaktuelle herremannen.

TEKST: GEIR AMUNDSEN FOTO: BMG PROMO

- Gratulerer med ny skive, “So Happy It Hurts” – lett den beste skiva du har gjort på denne siden av årtusenskiftet!

- Tusen takk, veldig snilt av deg å si.

- Etter to år med covid-helvete og en brutal invasjonskrig i Europa for første gang siden 1940-tallet, så vil kanskje mange se på tittelen på skiva di og mumle: ‘Hva faen er det han er så jævli glad for?’

- Det kunne du for så vidt si om samtlige av skivene mine, de har ALLE blitt utgitt under en krig. To Irak-kriger, Afghanistan, Syria, Palestina… listen bare fortsetter. Men uansett, husk at musikk skal gi deg en positiv følelse, være oppløftende.

- Hvordan har de siste to årene vært for deg personlig, siden du ikke har kunne spille konserter?

- Jeg har vært veldig travel! Jeg har spilt inn musikken til tre skiver i løpet av denne perioden; “So Happy It Hurts”, “Pretty Woman - The Musical”, og “Classic”, som er en nyinnspilling av åtte av mine største sanger.

- “So Happy It Hurts” er veldig lystig, en skikkelig gladskive – var det meningen, eller var det bare slik det ble?

- Jeg har blitt spurt mye om det, men det var bare slik det ble. Kanskje det har med å gjøre at jeg spilte trommer på skiva selv, og kunne hele tiden leke meg med tempoet på hver låt, inntil jeg fant ut hvor de rocka mest.

- Kan vi kalle dette en retur til dine røtter? Din mest rocka skive siden “18 Till I Die”?

- Ja, kanskje, det eneste jeg kan tenke meg er at det har med å gjøre at vi var nedstengte og isolerte mens vi hadde mest lyst til å komme oss ut og rocke på scenen!

- Er det derfor du spilte trommer (og bass, og gitar!) på skiva selv, fordi Mickey Curry ikke kunne gjøre det?

- Ja, riktig, ingen fra bandet hadde mulighet til å reise. Jeg var i London, de var i Canada.

- Ble denne skiva skrevet og spilt inn som en konsekvens av at 2020-turnéen din ble kansellert?

- Ja, bortsett fra fotograferingen, hadde jeg ikke noe annet på programmet, så dermed var det bare å fordype seg i musikken i stedet.

- Hvordan fikk du Mutt Lange involvert?

Jeg trodde han hadde pensjonert seg!

- Mutt er som en storebror for meg, vi har norwayrock.net

aldri mistet kontakten etter at vi lagde noen skiver sammen på 90-tallet. I det siste har vi derimot begynt å sende låtidéer frem og tilbake til hverandre, og før vi visste ordet av det, hadde vi skrevet seks låter sammen.

- Denne skivas store overraskelse er utvilsomt det vokale bidraget fra Selveste John Cleese. Hvordan tenkte du på ham i denne sammenheng, og spurte du ham personlig?

- Jeg hadde gjort en versjon av introen på den låten, som jeg ikke var fornøyd med, jeg følte at stemmen min ikke var rett. Men så hadde det seg slik at John og jeg var på samme lunch sammen med flere andre folk, og jeg hørte ham snakke. Så litt senere bøyde jeg meg over til ham og spurte om han kunne være interessert i å være fortellerstemmen på en låt, og han sa Selvsagt. Seriøst, skulle ønske at jeg hadde filmet innspillingen, for vi lo så mye sammen da vi gjorde det. Han fikk høre min versjon og sa at han syntes det låt bra, hvorfor ville jeg endre på den? Men så tenkte han seg om og sa «Men du har rett, det burde selvsagt være på britisk!»

- Er du Monty Python-fan? Har du en favoritt Python-sketch eller sitat?

- Ja, stor fan! Favoritt er helt umulig, men det første som faller meg inn er «Lumberjack Song». ‘I cut down trees, I eat my lunch, I go to the lavatory, on wednesday’s I go shopping and have buttered scones for tea..” Det er så dumt at det er genialt.

nesten telepatisk. Jeg har både folk i crewet mitt og en manager som har vært med meg i årtier. Jeg har vært sammen med disse karene lengre enn jeg har vært i noe forhold!

- Du har spilt i Norge 25 ganger, i ti forskjellige byer – hvordan er egentlig ditt forhold til Norge? Har det vært noen episode som du husker spesielt?

- Jeg husker jeg kom til Norge i forbindelse med «Cuts Like A Knife», da var jeg 23, og kom inn på kontorene til plateselskapet hvor alle damene satt og strikket! Jeg trodde jeg hadde reist tilbake i tid, og forelsket meg umiddelbart i en norsk jente som overhodet ikke hadde noen interesse av meg! Men det har ikke stoppet meg i å ville turnere der, så jeg kommer tilbake når enn jeg har anledning, i håp om å få leksjoner i strikking…

- På en konsert i Oslo for et par år siden, fikk du en dansende dame på galleriet til å fortsette i evigheter, med spotlights rettet mot seg, hvor du annonserte at «Så lenge hun danser, så spiller vi!» - og så stoppet dere låten brått når hun litt flau satte seg (siden alle andre satt) – og fortsatte å spille når hun reiste seg og danset videre. Utrolig festlig! Var det planlagt? Har du gjort det flere ganger?

- Den episoden der kan jeg ærlig talt ikke huske – men det høres akkurat ut som noe jeg kan finne på! Jeg planlegger aldri noe i forhold til publikum, det er mye mer gøy å improvisere

- Det er ganske uvanlig at en soloartist har de samme musikerne i bandet sitt så lenge som det du har hatt – gitarist Keith Scott og trommis Mickey Currey har vært med deg siden tidlig 80tall. Hvilket forhold har du til de to?

- Det har vært interessant å ha et sånt glimrende samarbeid i så mange år, vi kjenner hverandre så godt nå at vi trenger nesten ikke instruere hverandre, det er NRM 2-2022 49

”Husk at musikk skal gi deg en positiv følelse og være oppløftende.”

50 NRM 2-2022

norwayrock.net

og ta noen sjanser. Tidligere pleide jeg å dra folk opp på scenen, men sluttet med det etter litt for mange episoder med drita fulle folk.

- Du spiller i Oslo igjen i neste måned, 20.april – hvorfor bør vi komme og se deg enda en gang?

- Vi skulle spilt der for to år siden, lurer på om ikke det var den første av konsertene våre som ble kansellert på grunn av covid. Så det er på tide at vi kommer nå, det er langt på overtid, så kom innom og ha en fin kveld sammen med oss!

- Du har tilsynelatende en fantastisk interaksjon med publikum mens du er på scenen, og tar stadig imot ønskelåter. Det må da være en kjærkommen variasjon for deg også? Hva er det merkeligste låtønsket som du deretter faktisk har spilt?

- Ah, javisst, jeg gjør fortsatt det. Mye fordi jeg husker ikke halvparten av mine egne låter engang, så når noen roper ut tittelen på en låt de har lyst til å høre, så må jeg skjerpe meg og prøve å huske den. Det er ganske gøy! De merkeligste ønskene pleide jeg å få da jeg gjorde akustiske enmannskonserter i Amerika, og det var alltid en eller annen smarting i publikum som skulle være morsom og rope noe a la “Freebird”, hvorpå jeg sporenstreks spilte den.

- Når du er på turné, får du noensinne tid til å se noe mer av byene enn bare hotellet og konsertstedet? Hender det at du tar med fotoapparatet og går ut på sightseeing?

- Det kommer litt an på, men vanligvis tar jeg det helt rolig de dagene vi har konsert. Jeg vil at stemmen min skal være I best mulig stand til vi skal på scenen. Og det er jo deilig å få sove ut når man faktisk har

norwayrock.net

mulighet til det!

- Du har gjort foto for mengder av andre musikere og skuespillere (som bl.a. Iggy Pop, Cher, Amy Winehouse, Status Quo, Anastacia og Annie Lennox). Er det noen av de du spesielt har likt å jobbe med?

- Ja, jeg har akkurat skutt platecoveret på den nye skiva til Rammstein.

Det er andre gangen vi har jobbet sammen, og jeg digger virkelig å jobbe med dem.

- Har du noensinne seriøst vurdert å droppe musikken og bli fotograf på heltid? Hva om du var nødt til å velge det ene eller det andre?

- Det høres ut som meg under nedstengningen. Jeg fikk tilbud om å skyte Pirelli-kalenderen, og det var kjærkomment siden jeg ikke hadde noe annet å gjøre, alle konserter var avlyst. Men for å besvare spørsmålet ditt, jeg tror at nå for tiden er du nødt til å sysle med litt av hvert og multitaske der du kan. Du kan ikke lenger satse alt på en hest, særlig ikke fra et kreativt standpunkt.

- Du startet som vokalist i et hardrockband (Sweeney Todd) på 70-tallet. Hvilke av de klassiske rockebandene var du størst fan av, som du fortsatt liker?

- Bad Company, Deep Purple, Led Zeppelin, Black Sabbath, The Who, David Bowie, T-Rex.. Janis, Joe… hvor god tid har du?

- Til slutt, er det noen band av den nye generasjonen som du virkelig liker, og som du kan anbefale oss å sjekke ut?

- Ja visst, jeg liker Twenty One Pilots, The War on Drugs, Tame Impala, Panic! At The Disco… Arctic Monkeys. Blant annet.

NRM 2-2022

51

Tony Martin-årene Greit, så er han den minst kjente av vokalistene som har sunget på en Black Sabbath-skive, men når de andre heter Ozzy Osbourne, Ronnie James Dio og Ian Gillan (og Glenn Hughes, om du vil), så skal ikke det mye til. Vi hadde en lang og lattermild prat med Tony Martin, som sang i bandet fra 1987 til 1995, på undervurderte skiver som «Eternal Idol» og «Headless Cross».

TEKST: GEIR AMUNDSEN

- Jeg oppdaget nettopp at du var på nippet til å havne i et annet band - Blue Murder, sammen med John Sykes.

- Ja, jeg jobbet i hvert fall med de en periode.

- Og når var dette?

- Det må ha vært rundt 1988.

- Jammen… på det tidspunktet var da du i Black Sabbath?

- Hmmm nja, tja? Definer «var i Black Sabbath»? Ingen vet aldri helt om de er i Black Sabbath eller ikke. Faktisk spurte Ian Gillan meg: ‘Ble du noengang sparket fra bandet?’. Og jeg spurte ‘Hva mener du?’. Og han sa ‘Fikk du noen gang et brev eller en telefon om at dine tjenester ikke lenger var ønsket?’. ‘Nei, faktisk ikke’, sa jeg. ‘Ikke jeg heller,’ sa han, ‘jeg formoder derfor at vi begge fortsatt er i bandet. Så jeg foreslår at vi bare dukker opp på en av konsertene deres og kommer på scenen - jeg fra den ene siden og du fra den andre, og gjør resten av konserten som om vi aldri noen gang sluttet!´. Bare fleiping så klart, men det viser den totale mangelen på informasjon som alltid har preget Black Sabbath. Men for å komme tilbake til spørsmålet ditt om Blue Murder - ja, jeg var offisielt i Black Sabbath da, men det var en rolig periode i 1988 etter «Eternal Idol»-turnéen hvor bandet gikk litt i oppløsning og det var egentlig bare meg og Tony Iommi igjen. Jeg fikk en telefon fra min manager som sa at John Sykes (som da nylig hadde sluttet i Whitesnake) var på utkikk etter en vokalist, og på det tidspunkt visste jeg ikke om jeg hadde noe fremtid med Sabbath som vanlig. Så derfor ble jeg enig om å møte ham, og dro til Johns hjem i Blackpool og begynte å skrive låter sammen med ham. Og han var så kjapp og effektiv! Idéene bare rant ut av ham! ‘Hva med dette? Hva med dette? Syng dette! Prøv dette!’ Jeg måtte bare si vent et øyeblikk, du må gi meg tid til å skrive noen tekster før jeg kan synge inn vokalen! Og det eneste jeg hadde i hodet på den tiden, var tekster og melodier som jeg hadde jobbet med på «Eternal Idol». Og hvis du hører på «Blue Murder»skiva, vil du merke en klar påvirkning fra Black Sabbath på noen av låtene - det var der de kom ifra. Og John bare gønna på, det gikk veldig fort, han

52 NRM 2-2022

ville i studio så fort som mulig for å lage ei skive. Vi jobbet fortsatt bare med låtskriving, og siste dagen får jeg høre at vi skulle fly til Canada i overimorgen for å jobbe med Bob Rock i studio. Og jeg bare ‘Hva?!’ Jeg hadde ikke fått sagt farvel til familien eller hunden min eller noe! Men John insisterte på at vi måtte dra nå. Manageren min ringte meg og sa at dette kunne vi ikke gjøre, de tilbød meg en latterlig dårlig kontrakt som jeg på ingen måte kunne godta. Dermed måtte jeg bare hoppe av og dra hjem. John tok da vokalen selv, og brukte tekster og melodier som jeg hadde skrevet mens vi jobbet sammen, uten at jeg fikk mye anerkjennelse for det.

- Nei, du er vel kun kreditert på «Valley Of The Kings».

- Ja, det er eneste stedet på platecoveret at det står ’T. Martin’.

- Så du erstattet nesten Ray Gillen i et band to ganger?

- Jeg vet! Det er sprøtt.

- I denne perioden ble du nesten involvert med en annen Whitesnake-gitarist også - Adrian Vandenberg?

- Ja, stemmer! Det var kult, men - Adrian var gira på Whitesnake, og han hadde allerede jobbet med David Coverdale. Han spilte en gitarsolo på «1987»-skiva (på «Here I Go Again») og noe annet, så jeg tror han på en måte regnet med å få jobben, men han hadde ikke fått noen bekreftelse på det enda. Så jeg og Adrian ble koblet sammen av Warner Brothers, og jeg reiste dermed til hans hjem i Enschede i Nederland hvor vi begynte å skrive låter sammen. En kveld tok han meg til universitetet hvor vi gjorde en slags jam-konsert sammen, og kræsja med bilen på vei dit. Vi dreiv og tullekranglet om hvilken CD som skulle settes i spilleren, og han mistet kontrollen, traff midtrabatten og bilen spant rundt før den smalt inn i autovernet. Panseret fløy av, rutene knustes - men vi klarte å kjøre videre og komme oss av hovedveien, for hadde politiet kommet da og sett vraket, hadde vi hatt et problem. Så vi kom oss til en bensinstasjon, han ringte sin far og overtalte ham til å komme dit og låne oss sin bil. Vi fikk lempa utstyret over i farens bil og fortsatte til konserten.

Og da vi kom tilbake til huset hans utpå natten, fikk han den telefonen han hadde ventet på fra Whitesnake - han hadde fått jobben. Han sa at ‘Tony,

norwayrock.net

jeg beklager veldig, men jeg kan ikke takke nei til et slikt tilbud.’ Og jeg skjønte jo det. Så det var kortvarig, men veldig begivenhetsrikt å jobbe med Adrian Vandenberg.

- Var det flere slike nesten-prosjekter?

- Ja, jeg ble flere ganger koblet med andre musikere via managementet. Jeg jobbet med Alvin Lee (Ten Years After) en periode. Og ikke bare innen rocken, jeg har syslet med alt fra reggae til opera! Jeg er fan av all slags musikk, alle typer instrumenter, og elsker å gjøre varierte ting, i stedet for å låse seg fast i samme jobb år etter år.

- La oss hoppe et par år tilbake i tid.

Hvordan fikk du egentlig jobben i Black Sabbath, etter at Glenn Hughes sluttet midt i en turné som Ray Gillen deretter fullførte?

- Der kan jeg takke min manager Albert Chapman, som hadde gått på skole sammen med Tony og Ozzy, så han og de hadde vært kompiser i årevis. Han hadde faktisk vært turnémanager for Black Sabbath i tidlige år.

Allerede i 1986, mens de turnerte med «Seventh Star», fikk jeg høre fra Alvin at de hadde problemer med Glenn, så jeg fikk beskjed om å lære meg alle sangene. Jeg sto jo selvsagt som et spørsmålstegn: ‘Lære meg samtlige Sabbathlåter? Nå?’. Men da jeg fikk høre at den jobben kom til å bli ledig, og han hadde foreslått meg, fikk jeg litt panikk, for jeg kan da ikke synge som Glenn Hughes!

- Ingen kan synge som Glenn Hughes!

- Haha, nei det har du rett i! Men jeg var livredd! Men så ordnet det seg visst med Glenn, og jeg var faktisk litt lettet. Men så fikk de plutselig Ray Gillen til å fullføre turnéen før han slutta for å jobbe med Blue Murder, og dermed ble jeg oppringt nok en gang. Nå var det 1987, så det føltes som på-av-på-av, hele tiden med Sabbath. Sånn var det i alle år, egentlig!

- Hadde du noen audition?

- Ja, en. I mai 1987, tror jeg. Den 14. I Battery Studios i London, England. Kun i studio, ikke sammen med noe band. Den eneste låten jeg sang der var «The Shining». Så sa de takk og dro sin vei. To dager etterpå ringte de og sa ´Greit, du har jobben. Kom tilbake til studio, du har en uke på deg til å spille inn vokalen på hele skiva!´ Og da ble jeg livredd igjen, haha!

Hva i helvete er det som skjer!? Så jeg dro ned dit, jobbet der i et par dager før vi av en eller annen grunn måtte ta noen dagers pause før vi fortsatte i fire dager til. Og jeg fikk ikke lov til å endre noe som helst på vokallinjene, de skulle synges nøyaktig slik jeg hørte at Ray Gillen hadde gjort det.

- Og her var da all musikk allerede skrevet og innspilt på Montserrat tidligere på året, og Ray Gillen hadde lagt på vokal før han sluttet?

- Korrekt. Og både Eric Singer og Bob Daisley, som begge spiller på skiva, sluttet også rett etter innspillingen, så de traff jeg aldri engang.

norwayrock.net

- Begge hoppet av for å begynne i Gary Moores band, så vidt jeg vet.

- Stemmer nok. Så jeg jobbet egentlig kun med Tony og produsent Chris Tsangarides i studio, jeg fikk ikke engang låtene med meg hjem for å lære meg de. Jeg fikk kun høre de i studio når de skulle spilles inn. ´Greit, da tar vi neste låt, den går slik:’. Kan du forestille deg?

Her blir jeg hentet til studio, og først må jeg lære meg låten, så må jeg synge den, og så må jeg fremføre den. Jeg sang hver låt tre-fire ganger, og alle måtte gjøres innen syv dager. Det var latterlig hardt arbeid, men jeg gjorde det. Og «Eternal Idol» ble jo meget bra, selv om jeg egentlig ikke hadde noe som helst påvirkning på det - melodiene og tekstene var allerede skrevet, og min jobb var bare å kopiere det som allerede var der.

- Og hva skjedde så? Black Sabbath var på det tidspunkt kun Tony, du og keyboardist Geoff Nicholls.

- Ja, jeg fikk tidlig høre at Black Sabbath hadde ikke penger, alt er brukt opp. Jeg gjorde det nærmest gratis, men det var jeg klar over, jeg gikk inn i situasjonen med åpne øyne. Men jeg kunne ikke forstå hvordan et band av Black Sabbaths status kunne være helt skrapa, de måtte da ha noe, tenkte jeg. Men Tony hadde masse problemer med managere, med royalties, rettslige strider med ex-medlemmer - det foregikk mye i kulissene som ikke ble snakket høyt om, det var en tøff periode for bandet.

- Det er en historie fra denne perioden som alltid har fascinert meg, og det er bassisten dere brukte i videoinnspillingen til «The Shining». Fortell!

- Vet du, det er visst ingen som helt vet hva sannheten egentlig er der.

- Jeg har forstått det slik at det nærmest var en vilkårlig fyr dere hanket inn fra gata, hang på en bass og ba ham late som han spilte mens dere lagde videoen?

- God historie, men den er nok litt forenklet.

Jeg vet at han var en venn av Chris Tsangarides, som produserte albumet «Eternal Idol». Og denne fyren dukket bare opp fra ingensteds.

Vi hadde ingen bassist på det tidspunktet, og vi var på videoinnspillingen da han kom slentrende inn og sa hei. Jeg husker at han heter Steve, men jeg aner ikke etternavnet. Han hadde masse turkise smykker som en indianer, masse greier i håret, så han så jo kul ut, men jeg husker at han sa ‘Jeg spiller ikke bass, jeg er gitarist!’. Og vi sa ‘Men vi mimer bare uansett, kan du prøve å late som?’. Så de ga ham en bass, og han sto der i bakgrunnen og lot som han spilte mens vi gjorde filmet noen opptredener av låta. Så sa han ha det og dro, og siden har jeg verken sett eller hørt fra ham. Ingen vet hvor han kom fra eller hvor han ble av, han var bare denne mystiske figuren - ikke spilte han bass, ikke var han i bandet, han var bare en venn av en venn.

- Han har sikkert blitt mye latterliggjort på

puben når han har påstått at han var i Black Sabbath i 20 minutter…

- Haha, ja tviler ikke!

- Hvordan føltes det å for første gang gå på scenen som Black Sabbaths nye frontmann, og fylle Ozzy, Dio og Gillans sko?

- Tja. Hvordan hadde du følt deg?

- Veldig liten, men jeg eier ikke sangstemme. Hvor skjedde dette?

- Det skulle egentlig skjedd i Portsmouth i England, men det ble kansellert. Vi fløy dit, men det var en katastrofe for arrangørene, for ingen dukket opp. Deretter fløy vi til Aten i Hellas (21. juli 1987), og der fikk jeg min debut, med Bev Bevan på trommer og Dave Spitz på bass. Og det var et sjokk for meg. Det føltes som en vegg av frykt. Det var helt utrolig, men på en eller annen måte klarte jeg å holde meg på beina og synge låtene, selv om jeg glemte teksten på en av de gamle Sabbath-låtene, husker ikke hvilken. Og så ble scenen invadert av fans, så konserten ble avbrutt og vi ble dratt vekk av sikkerhetsfolkene. Så det var kort, skremmende og sprøtt! Du vet når du hører historier om ukjente folk som bare blir dratt inn fra gata og kastet ut på dypt vann foran titusener av mennesker? Slik føltes det.

- Ja, det gikk bare to måneder fra du ble oppringt om å komme på audition til du sto på scenen som frontmann i en av rockens mest legendariske band, på et stadion i Hellas?

- Ja, faktisk.

- Dere spilte kanskje bare gamle låter da, siden «Eternal Idol» ikke ble utgitt før i november?

- Riktig. Jeg tror faktisk vi gjorde flere låter fra Dio-perioden enn fra Ozzy-tida. Og en fra «Seventh Star». Vi hadde noen få øvinger før denne konserten, og da var det med Geezer Butler, som fortsatt spilte i Ozzys band på det tidspunktet.

- Etter «Eternal Idol»-turnéen i 1987 kom dine flørter med John Sykes og Adrian Vandenberg, før du ble innkalt til tjeneste med Iommi igjen.

- Ja, og på neste skive, «Headless Cross» (1989), fikk jeg lov til å bidra med mine tekster og mine melodier.

NRM 2-2022

53

- På den skiva hadde Tony fått med trommislegenden Cozy Powell - hvordan påvirket han kjemien i bandet?

- Jeg elsket å spille med Cozy! Jeg hørte på Cozy Powell da jeg var tenåring! «Dance With The Devil» og de greiene der. Og så var han jo selvsagt i Rainbow sammen med Ronnie James Dio. Jeg var stor fan av Cozy, han var en fantastisk trommis og en fin fyr. Eller, så lenge du gjorde jobben din, var han fin. Var du ikke på 100%, kunne han bli forbanna.

- Igjen sto dere uten bassist.

- Ja, Jo Burt som gjorde «Eternal Idol»-turnéen forsvant fort ut igjen, så vi brukte sessionmusiker Laurence Cottle på innspillingen, men han var aldri påtenkt en rolle i bandet.

- Nei, han er vel egentlig jazzmusiker?

- Ja, og har spilt med alt fra Eric Clapton til Alan Parsons. Veldig dyktig bassist! Men da turnéen startet, hadde vi fått inn Neil Murray (ex-Whitesnake), og den besetningen holdt jo en stund.

- Etter «Headless Cross»-turnéen tok det ikke mange ukene før dere var i studio igjen for å lage «Tyr» (1990). Fra et nordisk perspektiv er jo den ganske interessant siden den delvis har et norrønt tema.

- Med en gang jeg hadde gjort “Headless Cross”-skiva, som handler mye om engelsk historie, følte jeg at ulike temaer var rette måten å få Tony Martin til å fungere i et legendarisk band som Black Sabbath. Nå hadde vi gjort engelsk historie, og så kom “Tyr” som gikk på viking-mytologi. Jeg tenkte at vi kunne kanskje gå i samurai-retningen, eller om indianere, og begynte å pønske ut konsepter for kommende skiver - men selvsagt, etter “Tyr” fikk jeg jo sparken, haha!

- Var det managementet som bestemte det, eller var det Tonys avgjørelse?

- Her er greia. Da jeg begynte i Black Sabbath, fikk jeg høre mye dritt om bandet. De var blakke, de hadde en roterende besetning, ingen visste helt hvem som sang i bandet fra uke til uke. Er det Tom Jones eller Ian Gillan eller Ray Gillen? Masse grusomme historier i pressen på den tiden. Black Sabbath var i ferd med å bli en vits. Og hva gjør de? Jo, de hyrer inn en totalt ukjent sanger fra Birmingham - meg - for å bygge opp merkenavnet Black 54 NRM 2-2022

Sabbath igjen. Og “Eternal Idol” ble ganske godt mottatt av både media og fans. Og da vi hadde fått gjort “Headless Cross”, begynte folk å lytte nærmere og innse at ‘Jøss, dette er jo faktisk meget bra!’. Med “Tyr”-skiva fikk vi virkelig medvind, da funket det, både musikalsk og på det personlige plan. Og på dette tidspunktet fant de da altså ut at det sikkert ville bli enda bedre om de fikk Ronnie tilbake, for å holde snøballen rullende. Så jeg tror det var en strategisk avgjørelse, for de likte jo tydeligvis stemmen min. Faktisk så mye at de ba meg komme tilbake. Flere ganger. Allerede mens de jobbet med “Dehumanizer” med Ronnie, ringte Tony meg og sa ´Dette går ikke så bra, kan du komme tilbake?´. Men da sa jeg nei, da jobbet jeg med min første soloskive, “Back Where I Belong”, så de fortsatte å jobbe med Ronnie.

Men jeg dro faktisk til studioet de jobbet i, Rockfield i Wales, og gjorde en session med bandet og testet ut låtene, men ble bare der et par dager. De skjønte at jeg var fokusert på soloskiva mi, og det var økonomisk mer lønnsomt å fortsette med Ronnie.

- Visste Ronnie om at du var der?

- Nei, jeg tror ikke det! Han var i hvert fall ikke der de dagene jeg var der, men han fant ut av det senere, og var ikke spesielt fornøyd med det, kan man si.

- Møtte du ham noen gang?

- Jeg har bare møtt og snakket med ham én gang, og det var backstage på en av Sabbaths konserter i England i 1992. Tony hadde invitert meg, og det var tydelig at Ronnie ikke likte det. Tony hadde selvsagt ikke forberedt ham på at jeg kom til å være der. Jeg prøvde å få blikkontakt med han, men han så ikke på meg.

Hver gang han gikk forbi, sa jeg ‘Ronnie!’, men han bare valset videre. Til slutt sa jeg ‘Ronnie!

Kom hit da!’, og han kom uten å si et ord, bare stirret på meg, så mest ut som om han ville slå til meg! Men jeg introduserte meg, sa jeg var stor fan av ham og at det ikke hadde vært lett for meg å fylle hans store sko i bandet. Og han bare stirret på meg, så sa han ‘Bra!’ og snudde seg og gikk. Haha! Det var alt jeg noensinne har snakket med Ronnie James Dio!

- Jeg slipper ikke taket i “Tyr” riktig enda - det er en av mine favorittskiver med Black Sabbath, men det kan hevdes at det er den skiva som er fjernest fra den opprinnelige

Sabbath-stilen.

- Hm, tja. Jeg begynte å føle meg hjemme da, og komme inn i bandets stil og historie, Tonys måte å spille på og hans riff, følelsen av hvor dette kunne utvikle seg. Geoff Nicholls var også viktigere for Black Sabbaths musikalske utvikling enn mange tror, for han kom opp med keyboardtemaer som resten av låten gjerne ble basert rundt, samt bakgrunner og atmosfærer som Tony kunne spille sine riff over, og så la jeg ikke bare min vokal oppå der igjen, men også koringer og andrestemmer.

Noe som egentlig var litt dumt, siden det kun er en sanger på scenen, og det er meg. Så med mindre jeg lærte meg å synge med ræva, hvem skulle ta de koringene? Vi hadde jo Geoff, og på den tiden begynte vi å bruke triggede samplinger på konsertene, for å få trøkk i de svære refrengene. Og da fant vi ut at vi kunne lesse på med flere lag av gitarer, keyboards og vokal i studio, det ble mye mer kompleks kontra 70-tallsutgivelsene som kun hadde et slagverk, en gitar, en bass og en stemme. Og det var vel da at tradisjonalistene blant Sabbath-fansen syntes at utviklingen hadde gått for langt.

- De foretrakk at både gitar, bass og vokal spilte akkurat samme melodier unisont.

- Haha, ja nettopp. Det har sine fans, og jeg ser jo sjarmen med det, men jeg var blitt mye mer teknisk da, jeg syntes det var vanskelig å skulle fortsette i den stilen de hadde femten år tidligere.

- Jeg har skjønt at det var en lang debatt om albumtittelen også.

- Ja, selskapet var i utgangspunktet ikke begeistret for tittelen “Tyr”. Jeg husker at Cozy Powell kom med et ellevilt forslag. På den tiden var det en forfatter som akkurat hadde gitt ut en roman som het “Satanic Verses”...

- Salman Rushdie.

- Ja! Riktig! Og han fikk jo en dødsdom av islamistene for det! Og her sitter Cozy og sier, ‘Jeg har det! La oss kalle skiva “Satanic Verses”!’.

Og vi alle skreik opp at ‘Hva? Er du gal, vi kommer til å bli halshogd!’. Men han insisterte på at det var virkelig kult. Så vi kranglet frem og tilbake om tittelen, inntil plateselskapet skar igjennom og sa at det skulle hete “Tyr”.

- Det gikk jo ikke lang tid før Ronnie James Dio nok en gang sluttet i Black Sabbath, og tok trommis Vinny Appice med seg. Og da ble du invitert tilbake, og amerikanske Bobby Rondinelli (ex-Rainbow) kom inn på trommer for å komplettere Sabbath med Tony og Geezer Butler.

- Stemmer, og vi satte i gang med å lage “Cross Purposes”. (1994) - Hva var egentlig Eddie Van Halens involvering i den skiva?

- Det skyldtes at Tony Iommi har utrolig mange venner i musikkbransjen. Han kan ta en telefon og få bortimot hvem som helst til å stille opp, alle elsker å jobbe med Tony, for han er en fin fyr. Brian May: ‘Kommer!’. Ian Gillan: ‘Klart!’.

Eddie Van Halen: ‘Ja visst!’. Og de bare jammer norwayrock.net

«To dager etter audition med Black Sabbath ringte de og sa: ´Greit, du har jobben. Du har en uke på deg til å spille inn vokalen på hele skiva!´»

og spiller og koser seg.

- Og så vidt jeg vet, var Van Halens første turné utenfor USA som forband for Black Sabbath i 1978, så de to ble vel gode kompiser da.

- Stemmer nok! Men Eddie var i byen, de spilte i min hjemby Birmingham, Og som vanlig ringte Tony ham, og ba han komme på øvingslokalet vårt og spille litt. Jeg ante ingenting, jeg ankom lokalet som vanlig, og så rusler plutselig Eddie Van Halen inn døra. Og jeg bare ‘Åh!

Hei du!’. Eddie hadde med seg gitaren, plugga inn i en av forsterkerne og de begynte å spille. Måten jeg pleide å jobbe med låtskrivingen i Black Sabbath, var at jeg spilte inn riffene som de jobbet med på en åttespors, og deretter redigerte jeg riffene inn i en struktur som utgjorde en låt, kom opp med melodilinjer og tekster og presenterte deretter denne låten for resten av bandet for å høre hva de syntes. Og så lærte de seg å spille de riffene i den strukturen jeg hadde satt de inn i. Men denne gangen kom Eddie inn, begynte å spille, alle kastet seg på og spilte med ham, og de stoppet aldri! Så jeg måtte bare trykke på Record og ta opp hele greia.

Omsider spurte jeg om de ville at jeg skulle gjøre noe med denne jam’en, og Tony sa ‘Ja, gjør det nå!’. Ah. Ok. Så jeg begynte bare å synge den første og beste melodilinjen jeg kom på, og etterpå sa alle ‘Ja, flott, den beholder vi!’. Åh. Javel. Greit nok. Etterpå skrev jeg en tekst til den, og det endte opp som “Evil Eye” på “Cross Purposes”. Men det må sies at Eddie spiller ikke på skiva, han spilte bare på øvinga den dagen låten ble lagd.

- Har du fortsatt det opptaket fra øvingslokalet?

- Ja! Det har jeg. Jeg sendte det til Tony, og hvis det blir en nyutgivelse av mine skiver med Black Sabbath, så håper jeg at de inkluderer det opptaket blant bonusmaterialet.

- Det er definitivt noe som fansen har interesse av å høre!

- Ja, det er veldig kult! Når Eddie spiller det riffet, så låter det veldig Van Halen’sk, du vet med en gang hvem du hører på. Full vibb-arm og tapping! Utrolig kult.

- La oss avslutte med noen ord om “Forbidden” fra 1995, som generelt anses som bandets største feilgrep noen sinne, med rapping og Body Counts gitarist som produsent. Hva følte du om den skiva da den kom ut?

- Dritt! Hahaha!

- Såpass?

- Jepp! Hahaha! Greit, jeg skal skjerpe meg og si noe om “Forbidden”!

Haha! Vi var kommet på det stadiet hvor vi nærmet oss slutten på vår kontrakt med plateselskapet I.R.S. Og det må sies at bandpolitikk er faenmeg det aller verste. Det er vanskelig å holde alle fornøyde. Så de begynte å tenke på hva som skulle skje når kontrakten utløp, og de hadde såvidt begynt samtaler for å få orginalbesetningen samlet igjen. De sa selvsagt ikke noe til meg, men jeg hørte jo ryktene fra min manager blant annet, at de planla dette. Men greit, vi samlet oss i sørlige Wales for en skrivesession, og vi hadde det riktig gøy, god stemning i bandet, som nå hadde Cozy Powell og Neil Murray tilbake. Og demoinnspillingene av låtene låt knallbra. Så fikk vi da denne overraskende beskjeden om at de skulle få inn Ice-T på en låt. Jaha. Ice-T. Det ble straks helt stille i rommet.

Og jeg tenkte at, ok, dette lover ikke bra. Så spurte jeg hva han skulle gjøre? ‘Han skal synge på noe’, fikk vi til svar. Jaha. Greit. Så han sender et par av sine karer over for å sjekke oss ut, deriblant Ernie C. Og det må sies at de var veldig fine folk, veldig kult å jobbe med de. Men hele grunnidéen her skurret i mine ører. Cozy Powell var i harnisk, han sa rett ut at ‘Dette er

norwayrock.net

feil! Det kommer aldri til å fungere!’. Og jeg var helt enig, jeg fattet ikke hva de tenkte på! Men de så visst for seg at de kunne kopiere suksessen til Run DMC og Aerosmith, og kombinere et rockeband og et rapband.

- Så bandet var overhodet ikke involvert i den avgjørelsen?

- Tony hadde blitt overtalt og overbevist om at dette var en god idé som ville gjøre Black Sabbath relevante og nå et nytt publikum. Så vi dro i et møte med selskapet i London, og ble fortalt at slik er det, dette skal vi gjøre. De skulle få Ice-T og Ernie C i studio for å jobbe med oss. Og jeg visste fortsatt ikke hvilken låt Ice-T skulle synge på. Så gikk vi i studio for å spille inn låtene, og fortsatt visste jeg det ikke! Om han skulle synge på en låt eller på alle låtene, om jeg var med i bandets fremtidsplaner.... Jeg spurte de rett ut, og fikk svaret ‘Vi vet for øyeblikket ikke hvilket format bandet kommer til å ha’. Jaha. Hva pokker betyr det? Er jeg sparket? ‘Øh...

Nei! Fortsett og syng!’. Jaha? Synge hva? Med hvem? For hva? Hva skjer?!

Det var helt horribelt. Og det tror jeg skinner igjennom på skiva, at vi ikke helt visste hvilken vei vi skulle, eller hva som var forventet av oss. Er det rock, er det rap, er det rap metal? Men det fungerte ikke, Cozy hadde rett. Vi skulle aldri ha gjort det. Det var et eksperiment, men når det ikke funket, burde vi ha droppet det og gått tilbake til formelen som vi visste virket, i stedet for å gønne på med noe som ikke funket. Men vet du hva?

Det er fans der ute som elsker den skiva! Jeg liker den ikke, men det kan ha sammenheng med at hele den opplevelsen var kjip. Tony Iommi skal visstnok mikse den på nytt og få den gjenutgitt.

- Men dere gjorde jo en verdensturné med “Forbidden”, en turné som endte i Bangkok i desember 1995. Hvordan var stemningen i bandet under siste konsert og på hjemvei fra Thailand? Visste du da hvor hen det bar?

- Det var ikke god stemning. Det var ikke det. Jeg tror alle i bandet visste, men på det stadiet var det ingen som snakket med hverandre lenger. Det er sikkert masse eksempler på band som slutter å snakke med hverandre, og da er det nesten umulig å jobbe sammen. Jeg visste at det nærmet seg slutten før vi startet den Asia-turnéen, antagelig mens vi var i Amerika. Alle var helt fjerne, ingen snakket til meg. Jeg fikk ikke stort ut av dem. Og da skrudde jeg litt av selv, ingen liker å bli behandlet på den måten, å bli ignorert. Da er det bare en jobb du gjør. Vi kom hjem til England, gikk av flyet og alle gikk hver sin vei. Og det var det. Men de ga likevel ut et samlealbum, “The Sabbath Stones”, i 1996, som holdt navnet mitt forbundet til bandet i et år til, til 1997, da det ble annonsert at de skulle komme sammen med Ozzy Osbourne igjen. Så totalt sett var jeg assosiert med bandet fra 1986 til 1997, elleve år.

- Jeg må jo si at du var den stødige klippen i Black Sabbaths mest turbulente periode, men også den mest neglisjerte perioden.

- Jo takk, det var en turbulent periode. Og jeg synes jo at Tony Martinæraen var en viktig periode for bandet, og selv om det kanskje ikke er alles favorittperiode, så var det broen fra Black Sabbaths laveste punkt da Tony sleit med management og plateselskap i 1985-86, og frem til gjenforeningen med Ozzy i 1997, som var den eneste veien de hadde igjen å gå. De kunne ikke få enda en ny vokalist. De hadde prøvd å gjenforenes med Ronnie, det funka ikke. Så da bare måtte det bli Ozzy. Det måtte bare. Og min personlige teori er at så lenge de alle er i live, så har de muligheten til å gjøre noe med Bill Ward. Jeg mener, se på Def Leppard!

De har en enarmet trommis! Han fikk armen revet av i en bilulykke, men sparket de ham? Neida! De ventet til det ble utviklet et slagverk som han kunne spille med en hånd!

- Det står så sykt mye respekt av den avgjørelsen. Si hva du vil om Def Leppard, men de slår ring om sine egne.

- Ja, er det ikke fantastisk? Og hvis Def Leppard kan gjøre det for en enarmet trommis, så er jeg helt sikker på at Black Sabbath kunne gitt Bill litt tid og tålmodighet til å gjøre en skive og turné.

- Da foreslår jeg at du ringer Bill, du ringer Zakk Wylde, og du ringer han fyren fra “The Shining”-videoen, og kjører på med en ny og legitim versjon av Black Sabbath!

- HAHAHA! Ja, der har vi det! Så kan vi kalle oss Slack Bladder eller noe sånt. Hahaha!

NRM 2-2022

55

Ingenting varer evig Når året 2022 oppsummeres vil nok mange tenke på oppheving av restriksjoner som årets definitive høydepunkt, og omtrent samtidig slapp den norske multiinstrumentalisten Sylvaine det som ifølge undertegnede høyst sannsynlig kommer til å ende opp som årets album; “Nova”. Dette måtte vi få detaljene rundt, og hun ryddet heldigvis plass i kalenderen til en prat med oss i anledning nettopp dette på et av Oslos triveligste vannhull.

56 NRM 2-2022

norwayrock.net

TEKST: SVEN O. SKULBØRSTAD FOTO: ANDY JULIA

- Gratulerer med skive, i tillegg en feiende flott en! Hvordan er følelsen?

- Det har vært så mye arbeid og ting å gjøre hittil, deriblant planleggingen av en USA-turné så jeg har ikke helt klart å innse at det er nå det skjer. Det blir litt sånn når man har jobbet såpass mye og lenge med det at jeg ikke vet om jeg er helt klar til å gi det ut. Man blir aldri vant til det der.

- Hvor lenge har du jobbet med den med tanke på låtskriving og studioarbeid?

- Jeg begynte å skrive musikken i 2019, og gikk i studio i 2021 så det er jo egentlig ikke så lenge siden. Faktisk akkurat et år siden neste uke. Men det er en stund siden og jeg har jo levd tett på låtene i lang tid, føler jeg.

Jeg gleder meg selvfølgelig, men det er både glede og frykt side om side.

- Du har sluppet tre låter, “Nova”, “Mono No Aware” og “Nowhere, Still Somewhere” - er det tilfeldig at det er de tre første låtene på skiva?

- Det var faktisk helt tilfeldig at det ble sånn, men da har jeg på en måte vist første halvdel på forhånd, så kommer resten av halvparten nå.

Det var rett og slett de tre låtene jeg selv følte ga en god introduksjon til plata.

- De er jo forholdsvis varierte, så det poenget ser jeg.

- Jeg ser for meg albumet som tre forskjellige deler, med én del som er mer ambient som første og siste sporet, én del som er mer metall som “Fortapt” og “Mono No Aware”, også er det den kortere rockedelen med “I Close My Eyes” og “Nowhere, Still Somewhere” og valgte én fra hver av de bolkene til å vise frem i forkant.

- Har du fått noen tilbakemeldinger fra fans enda?

- Det har jeg, det har vært utrolig overveldende å gi ut låtene én etter én med den responsen de har fått - noe jeg ikke var helt forberedt på.

Men tilbakemeldingene har vært ekstremt hyggelige, både fra publikum men også fra anmeldelsene som nå begynner å tikke inn litt etter litt.

Bank i bordet, ting har vært veldig positive så langt så jeg er veldig fornøyd og ydmyk ovenfor tilbakemeldingene så langt.

- Har du noen tematikk i tekstene?

- Igjennom hele Sylvaine som et prosjekt er det en rød tråd i tematikken som går igjen og vil alltid være der; Den spirituelle biten, den som er vanskelig å sette ord på. Det er noe av det som inspirerte meg til å begynne med dette, for å unngå å snakke om det - litt teit ettersom man allikevel må snakke om det i etterkant. Men hvis man har den tro som jeg har, at sjelen er en egen greie også er kroppen noe som tilhører her som man blir sendt inn i når man blir født her - som igjen fører noen vanskeligheter med seg ettersom vi ikke er vant med å ha sånne begrensninger som vi har her - som sansene våre og sånne ting. Det kan gi et slags tomrom og en følelse av man ikke tilhører her, selv om det også er rart ettersom man så absolutt er her. Det er bakgrunnen for tematikken rundt tekstene til Sylvaine og hvorfor jeg startet med dette og et soloprosjekt i det hele og store, for det er ikke noe man prakker på andre i andre band da det blir litt vel personlig. Så å ha den biten med den spirituelle forbindelsen vil alltid være der. Men dette albumet handler også om at jeg gikk igjennom ganske tunge tider igjennom i 2019 og 2020, det gikk med på å gi den tematikken av tap og at ting ikke varer evig, hvordan det eneste konstante man har i livet er at ting forandres alltid.

Uansett om man prøver å holde fast ved ting så forsvinner de uansett.

Folk forsvinner, steder forsvinner - selv deler av deg selv forsvinner. Så deler av dette albumet handler vel så mye om hvordan ting ikke varer evig og at det er vanskelig å akseptere. Vi er ikke helt skrudd sammen til å akseptere og heller se det fine i det, som vil si at vi alltid har nye begynnelser - vi kan alltid begynne på nytt, vi kan alltid ha nye sjanser til å starte på nye ting, men det er vanskelig å forstå når man står midt oppe i ting. Det er det “Nova” handler om, for i tillegg til at jeg gikk igjennom en hard periode skjedde denne pandemien samtidig som var et kollektivt tap og forsterket det hele. Den følelsen av ensomhet og det å miste kontroll

norwayrock.net

”Teksten på ’Nova’ er faktisk på et språk jeg har laget selv og improvisert frem.” selv om man har kontroll.

- Hvor kommer navnet “Sylvaine” ifra?

- Det var litt random - jeg satt på t-banen fra Oppsal til Blindern der jeg gikk musikkvitenskap og tok bachelor og prøvde å tenkte på hva jeg skulle kalle dette prosjektet mitt, som jeg til da ikke hadde fortalt noen om ettersom jeg ikke trodde jeg skulle få det til. Jeg visste at jeg ville ha en dualitet i musikken mellom det myke og harde, det lyse og mørke og det melodiske og mer atmosfæriske og ville ha det i navnet også. Jeg liker godt ordet “sylvan” som betyr “noe eller noen fra skogen” og det er veldig passende ettersom jeg er oppvokst rett ved Nordmarka og kan se rett ut i skogen ifra vinduet mitt - men det var det mange andre prosjekter som het så jeg begynte å spinne litt rundt med hva jeg kunne gjøre med ordet, og mikset det sammen med min favorittpoet ifra Frankrike, nemlig Paul Verlaine og fikk da navnet Sylvaine som jeg syntes passet veldig bra med hvordan jeg så for meg musikken. I tillegg viste det seg at det er et veldig gammelt fransk damenavn og en sommerfugl, haha!

- Med tanke på nettopp Frankrike pendler du en del frem og tilbake mellom der og Oslo, hvordan kom Frankrike inn i bildet?

- Frankrike kom på banen på grunn av kjærligheten da, vet du. Og mesteparten av nettverket mitt begynte å vokse der ganske tidlig. Så møtte jeg en musiker der borte og fikk et plateselskap der også, det var et av fem plateselskap som ville gi ut andreskiva og gjorde også en avtale med en fransk bookingagent, så det var av rene praktiske årsaker at jeg ville være i nærheten av alt og ble da pendlende frem og tilbake. Men nå har jeg vært hjemme i Oslo siden pandemien, da jeg ville være i nærheten av familien.

- Når bestemte du deg først for å gå i studio og gjøre det meste selv?

- Det var da jeg gikk på Blindern, det var første gang i livet mitt hvor jeg hadde tid til egne greier for jeg har vært veldig fokusert på å få gode karakterer for å ha flere valgmuligheter senere i livet - selv om jeg har visst at jeg vil holde på med musikk siden jeg var 14, men på universitetet fikk jeg mye større frihet til å utforske egne ting og litt bedre selvtillit til å gjøre ting selv. Jeg tenkte vel aldri at jeg skulle gi det ut eller i det hele tatt gjøre noe med det, men det var i 2013 at jeg tenkte jeg skulle starte å gjøre noe med låter jeg hadde skrevet tidligere, og sommeren det året begynte jeg å skrive i studio og spille inn. Det var rundt her jeg valgte å inkludere faren min og informere ham om hva jeg drev på med, noe han nok ble litt overrasket over, haha! Så han fikk brått greie på at jeg holdt på med et album og hjalp meg med trommene. Jeg holdt samtidig på med et annet prosjekt med noen venner fra universitetet, men tenkte at det prosjektet gikk en litt annen retning enn hva jeg ønsket og ville heller ikke prakke på mine personlige tekster på de så det var litt der tanken på noe eget begynte å spire. Etter en del år med å jobbe sammen med andre tenkte jeg at det kanskje var på tide å prøve helt selv. Da får man også gjort ting helt som man tenker uten å måtte inngå kompromisser på veien som gjør at ting endrer seg i forhold til hva man i utgangspunktet så for seg. Det er ikke noe galt med det, men enkelte ting føler man at man vil ha litt kontroll.

- Du nevnte at du har bachelor i musikkvitenskap, hvordan bruker du det i Sylvaine?

NRM 2-2022

57

- Jeg har lenge visst at musikk var veien for meg, og alle veier jeg har valgt har ført meg dit jeg er i dag - jeg har gått musikklinja, musikk, dans og drama i tillegg til bandlinje på folkehøyskole. Alt dette har gitt meg verktøyene til å bruke til mitt eget uttrykk, så alle årene med hørelære og musikkteori hjelper meg stort når jeg komponerer eget og har en større verktøykasse å ta av for å si det sånn. For å ta eksempel ifra “Nova” er det første sporet et korstykke som jeg har skrevet på den “vanlige” måten der jeg skrev på partitur. På det siste sporet er det også strykere der jeg har skrevet notene selv som jeg da har sendt rundt til de forskjellige musikerne som har bidratt. Det er en veldig praktisk kunnskap å ha, for da kan man gjøre litt mer og er ikke så begrenset. Men dette gjelder ikke når jeg spiller gitar, da er det ikke alltid jeg vet hvilken akkord jeg spiller, haha! Jeg kan finne ut av det, men ettersom jeg er selvlært er jeg ikke like teknisk orientert der. Jeg vet at noen synes at det er rart å ha en akademisk bakgrunn innen en kunstnerisk retning er litt rart, for det er nok to ting som kanskje ikke er helt på glid - men jeg føler det er noe man kan bruke for å underbygge sitt eget uttrykk. Jeg må vel innrømme at nettopp den akademiske biten kunne være litt tungt og tørt, men jeg er veldig glad for at jeg har det med meg.

- Hvordan løser du nettopp strykerarrangementene live, har du med deg en kvartett på scenen?

- Neida! Vi jukser vi og kjører backtracks, haha! Sånn blir det nesten når man lager det jeg lager. Trommisen min sier alltid at jeg må tenke litt fremover, men jeg skriver i nuet og tenker på hvordan låten fremstår uten hvordan vi skal gjøre dette i etterkant, og da med mindre vi må være 12 folk på scenen blir det backtracks. Ikke så mye, men noe.

58 NRM 2-2022

”jeg hadde veldig lyst til å spille på Inferno da jeg aldri har spilt i Oslo tidligere.”

- Hvilket språk er det som ytres på tittelsporet? Jeg skjønner ikke om det er norsk eller engelsk?

- Haha! Det er ikke så greit alltid, men “Nova” er faktisk et språk jeg har laget selv og improvisert frem. Alt av stavelser er helt tilfeldig som bare kom mens jeg sang, selv om jeg noterte ned etter hvert.

- De notatene kunne jeg tenkt meg å se…

- Ikke sant! Av og til så finner jeg de mellom andre papirer og skjønner ikke med en gang selv hva det er før jeg tenker meg om!

- Hvordan husker du den teksten når du synger den live?

- Det må bare øves på, og hvis jeg synger feil, er det ingen som vet det, så jeg har satt meg i en fin posisjon da. Og selv om den er oppdiktet bruker jeg mest engelsk selv om “Fortapt” er på norsk. Jeg har begynt å bruke mer norsk i sangene for det gir en helt annen kvalitet ikke minst sonisk, men også emosjonelt da det føles mer nære.

- Du har også noen kryptiske titler i “Mono No Aware” og “Nowhere, Still Somewhere”. Hva ligger bak de titlene?

- Det ligger mye i hvilken emosjon som ligger i musikken bak, musikk er veldig emosjonelt fra meg og ikke så teknisk. Jeg tenker mye på hva jeg ønsker å uttrykke - du kan kalle albumene mine for audiodagbøker, og “Nowhere, Still Somewhere” var en tittel som skulle beskrive følelsen av å miste kontakt med bakken og å ikke ha kontroll. Det å sveve selv om man prøver å komme seg ned så godt man kan. Man er her men samtidig ikke, det er den følelsen og poenget med tittelen.

“Mono No Aware” er en tittel som har blitt en tradisjon - hvert album har en tittel som ikke kan oversettes direkte til engelsk; Om det er et ord eller uttrykk som har mange forskjellige lag som man ikke bare kan oversette. Jeg har

tidligere brukt det russiske ordet “toska” som tittel, og denne gangen er det et japansk uttrykk som kan bety tristheten og vanskeligheten om at ting ikke varer evig, men samtidig det vakre i at ting ikke varer evig som jeg snakket om tidligere - og respekten over at ting er temporært. Når jeg fant den tittelen på internett da jeg skulle sette opp en yogaside falt den umiddelbart på plass og passet perfekt.

- Det er japansk? Jeg trodde det var engelsk - “mono” som i “ikke stereo” og “no aware” og skjønte virkelig ikke sammenhengen.

- Haha! Ja, det var jo virkelig kryptisk! Den tittelen hørtes fin ut og betydningen passer perfekt til både låt og album. Men japansk ja.

- Når fant du ut at du kunne skrike?

- Godt spørsmål! Også på universitetet, det var mye som skjedde der; Jeg var i studio med en venn og skulle synge inn et refreng hvor han pushet meg til å synge råere - frem til det hadde jeg stort sett brukt englerøsten min og begynte å bli frustrert over å ikke få det til da han foreslo at jeg kunne skrike. Det hadde jeg aldri forsøkt før, men prøvde så godt jeg kunne også kom det ut sånn. Her hadde jeg hatt femseks år med vokalcoach som hadde lært meg riktig bruk av kropp og muskler som hjalp meg litt til å få til skrikingen også tror jeg. Men etter det har jeg lært teknikker på å skrike uten å slite for mye på stemmen. Det var ikke så lenge etter jeg startet Sylvaine og bestemte meg for at det var den vokalen jeg ville gå for, for den skrikingen er ganske interessant da den gir en annen emosjonell kvalitet. Jeg føler jeg ikke får frem nok frustrasjon i min vanlige stemme, og da kommer skrikingen godt med. Det er ikke så mye sinne, men frustrasjon.

- Det gir en litt ekstra dimensjon i forhold til andre kvinnelige metallvokalister da de gjerne har en naturlig crisp i stemmen mens din er helt clean og låter kun vakkert når du ikke skriker.

- Og det finnes virkelig ingenting i mellom, for jeg har prøvd, haha! Jeg har prøvd så hardt å få til en Janis Joplin men det ligger bare ikke for meg. Jeg skulle ønske jeg hadde, men man får ta det man har.

- Da må jeg jo spørre om det er noen sortmetall-band som har inspirert deg?

- Ja, jeg kom inn i det litt senere enn mange andre på min alder. Jeg var mer inne i classic rock der Aerosmith var favorittbandet mitt da jeg var 14, men så eskalerte det derifra og det var vel når jeg var rundt 19-20 at jeg begynte å høre mer på black metal. Det er mange band jeg liker, men det er et spesifikt band jeg ikke vil nevne da jeg ikke støtter personen og det er synd for musikken har noe spesielt. Men personen bak er jo bare, la oss være enige - gal. Men av andre band jeg har blitt inspirert av, så har du Emperor, og det jeg synes er så interessant med de er at selv om det er ekstremt teknisk, så er det så mye

norwayrock.net

atmosfære og natur i det. Man får så mye landskapsbilder når man hører musikken og det liker jeg veldig godt. Tidlig Ulver synes jeg er veldig bra - det de gjør nå er selvfølgelig også veldig kult, Bathory er skikkelig kult og samme med Immortal og Darkthrone. Jeg kom veldig sent inn i det, men godt.

- Artig at du nevner nettopp Darkthrone for det var det første jeg tenkte på når du først begynte å skrike på “Mono No Aware”.

Enya på “Nova” og Seigmen i tillegg til nevnte Darkthrone. En herlig miks!

- Det var veldig hyggelig! Jeg liker begge veldig godt, så det var hyggelig å høre.

- I følge turnéplanen din på Google har du konsert i USA 13.04, du skal spille på Inferno 14.04 før du drar tilbake igjen 19.04 - stemmer dette?

- Ja, det var det da - haha! Vi takket nei til de første fire konsertene i USA-turnéen fordi jeg hadde veldig lyst til å spille på Inferno da jeg aldri har spilt i Oslo tidligere.

- Har du ikke spilt i Oslo før?!

- Jeg har ikke spilt i Oslo før, jeg har ikke kommet så langt! Det har vært et større marked i Frankrike mye takket være hovedsetet mitt der, men det ble riktignok noe mer blest her etter Spellemannsnominasjonen i 2018 og da kom Inferno inn og ville at vi skulle spille det samme med Midgardsblot så ting skjer. Og det er selvfølgelig bra for selv om man ikke vil bli en profet i eget land, er det jo fint å trekke publikum i eget land også. Så på grunn av Inferno skal vi ikke spille de første konsertene i USA, men flyr over i etterkant. Ellers spiller vi i Frankrike neste uke også har jeg noen soloopptredener noen helger etter det igjen.

- Du gjør fortsatt begge deler? Hva liker du best?

- Det er vanskelig å svare på, det er ingenting som kan erstatte følelsen av å dele scene med et band da man blir dratt sammen av en felles kraft og det er noe magisk med å dele den følelsen med de andre på scenen - men sologreiene blir mer personlig og strippet ned til det helt minimale. Jeg har samples der og, men langt mer nedtonet. Der kan jeg også gjøre noen coverlåter hvis jeg føler for det av artister jeg liker, som for eksempel Type O Negative.

- Er det da akustisk?

- Nei, jeg spiller fortsatt på elektrisk gitar, men gjør det på min måte - som for eksempel at jeg bruker fingerspill, noe som er litt rart, men det er bare noe jeg har begynt med. Det er to helt forskjellige ting, men er samtidig veldig intense på hver sin måte. Jeg blir ofte ganske emosjonell på scenen da jeg spiller disse konsertene, noe som kan være litt spesielt både for meg og publikum. Jeg prøve å skrike til å begynne med, men syntes det ble litt vel rart så det sluttet jeg med. Jeg skal spille med et band fra Skottland som heter Sowr, et keltisk metallband som jeg har spilt med før, og når vokalisten kommer til skrikepartiene hvisker han da de spiller akustisk. Det også var veldig spesielt og merkelig. Så jeg synger bare rent og har gjort om partiene så det passer og det funker egentlig veldig fint.

- Du har en turnéstart i desember som starter på Krøsset, er det første headliner-turné?

- Det stemmer! Det ble en stund til, men jeg ble enige med bookingen om at vi ville være helt sikre på at ting var tilbake til normalen i frykt av nye kanselleringer. Vi følte oss ganske sikre på at dette kom til å funke og satser på en enda mere normale tilstander i 2023. Jeg gleder meg masse! Det blir spennende ettersom det er den første, vi hadde en mulighet til å bli med et annet band som er litt større men valgte headliningen ettersom jeg nå har holdt på såpass lenge, har utgitt fire album og spilt masse konserter så jeg følte det var på tide å se hvordan det blir. Da blir det også å spille konserter i land vi ikke har spilt i før, så det vil bli veldig mange “første gang”opplevelser for oss både i 2022 og 2023, så det ser vi frem i mot!

Krysser bare fingrene for at dette nå blir noe av og at ting går som planlagt.

norwayrock.net

NRM 2-2022 59

Bjørn Riis Everything to Everyone Norwegian songwriter and guitarist Bjørn Riis releases his fourth solo album in April, “Everything Everything to Everyone”.

Everyone We spoke to him about the new record, and how it felt to play live with Airbag again after the pandemic.

TEXT AND PHOTO: PHOTO : ANNE-MARIE FORKER

Congratulations on your fourth solo album! What is the inspiration for the title “Everything to Everyone”? I read that it is something to do with Dante’s “Inferno”?

- Thank you! It’s not based on Dante but it’s been somewhat of an inspiration I guess. At least in terms of trying tell a story or having an overall theme on the album. I’ve always been fascinated by that tale, which is a deeply religiuos one but also about finding your way and purpose in life and how you can both be guided and misguided along the way. The title reflects how one can lose one self in the quest of trying to meet everyones expecations, which are often perceived, and litterally trying to be everything to everyone.

How do you think the sound on this album compares to your previous solo albums?

- I always try to do something new. I’m certainly not reinventing the wheel but I try to challenge myself both with the arrangements, lyrics and performance. I’m very proud of the lyrics and melodies this time. I think I managed to do something different and certainly, having Mimmi Tamba on vocals adds an element of 70s soul, which I’ve always loved. It’s something Pink Floyd used to do on albums like Dark Side of the Moon and Wish You Were Here. I like to experiment and explore different genres.

Songs like Lay Me Down is a mix between classic rock and soul, with some proggy arrangements. Sonically, I tried to allow each instrument and sound to have its own place and purpose, which I think adds to the narrative quality of the music. My long-time partner and engineer Vegard Kleftås Sleipnes also did a tremendous job with the mix.

Mimmi Tamba’s vocals on the title track are beautiful. How did come to work with her?

- She sang on the tarck Stormwatch off my last album, A Storm is Coming. It was Vegard, who had been working with her for some time, that suggested her when I mentioned that I wanted a female voice on that song. It fit perfectly and Lay Me Down and the title track, Everything to 60 NRM 2-2022

Everyone, was written very much with her voice in mind.

The album was mixed by your long time collaborator Vegard Kleftås Sleipnes – what do you like about working with him? What does he bring to your sound?

- We’ve been working together since 2010 and the recording of Airbag’s All Rights Removed. I like to work with people that I’m comfortable with and that I can trust understanding what I want to achieve. Although he often work within other genres, he’s very much in tune with my writing and music and he’s also a valuable sparring partner, with a lot of input along the way. On this album, he also co-wrote the music for Every Second Every Hour.

“The Siren” dates back to the “A Day at the Beach” recording sessions with Airbag. Why didn’t it make the final cut for the Airbag album? Did you change it much for this album?

- The Siren was one of many songs I wrote and presented to the band for our last album and as we started to work on the material it was clear that it didn’t fit into that harder edged electronica rock thing that we ended up with. I thought it was a great song though so I rewrote the lyrics to fit into the theme of my album and rearranged some of the stuff and added that ending, with Simen Valldal Johannessen from Oak on piano and me on guitar.

Which track from this record are you proudest of? Why? - That’s a hard question because they’re all my babies! I’m very proud of the whole album and I think I managed to create six pieces that each stand well on their own. The title track is special though and I have a soft spot for Lay Me Down as well.

You run the well known website gilmourish.com, but other than David Gilmour, which other artists do you admire and why? I can hear traces of Tim Bowness on the new record.

- Oh, there are many. Obviously, David Gilmour and Pink Floyd has always been a huge inspiration and Tim Bowness and No-Man was crucial during my formative years as a writer and musician. I’ve been, and still is, a die hard Kiss fan since I was a kid and Paul Stanley is someone norwayrock.net

I consider to be almost a mentor. He’s devotion to his music and fans and he’s positive message has always been a guide and inspiration. I guess that’s what I’ve always looked for. Artists that are passionate about what they’re doing. I remember reading an interview with Eddie Van Halen years ago and he said that tone doesn’t come from gear or, the old cliche, your hands. It’s in your mind. That philosophy is what creates unique art I think.

Any plans to tour the album?

- I hope to do some shows. It’s still difficult to plan in these uncertain times but I’m very much looking forward to play the new songs live for an audience.

You played Haugaland Prog & Rockfestival with Airbag in November 2021. How did it feel to play live again after so long?

- It was both a surreal and incredibly rewarding experience. We had such a great time and I think we did one of our absolute best perforances. We were so eager to play. Just days after, everything closed down again. We’re looking forward to more shows this fall.

What comes next for Airbag?

Airbag is alive and well and we’ve just started to work on new material. It sounds really great so I’m excited for the process ahead.

norwayrock.net

NRM 2-2022

61

Våger å se framover Darren Wharton fikk en brå start på musikkarrieren da han fikk jobben som keyboardist i Thin Lizzy, bare 18 år gammel. Noen år i lære hos selveste Phil Lynott ga den unge mannen mange lærdommer om hvordan man skal skrive en god melodi, og ikke minst en god tekst. Det tok unge Wharton med seg videre, og i 1988 ga han ut sin første plate med sitt eget band, Dare. «Out Of The Silence» gjorde suksess, og Dare fikk en stor og trofast tilhengerskare. Nå er deres åttende fullengder, «Road To Eden» ute, og vi fikk en samtale med Darren på Skype.

TEKST: JAN EGIL ØVERKIL FOTO: PARIS WHARTON

- Endelig klar med ny plate, Darren.

Gratulerer!

- Tusen takk for det, og takk og lov! Jeg kan ikke forstå hvorfor det har tatt sånn tid! Den var jo klar før jul, men distribusjonssenteret ville holde igjen til første april. Det har nok med både Brexit og Covid å gjøre, og det faktum at det tar tid å få distribuert platene rundt omkring i verden. Det har vært en prøvelse å vente på å endelig få spilt den for folk.

- Høres plausibelt ut, pluss at det virker som om alle artistene kommer med ny musikk nå, så man må kanskje finne et åpenrom der man ikke drukner i mengden.

- Helt klart!

- Men nå er vi veldig spente på å høre hva du kan fortelle om «Road To Eden».

- Vel, som vanlig, skulle jeg til å si, er det visse aspekter fra mitt eget liv som blir utlevert.

62 NRM 2-2022

Jeg har mange tanker og følelser jeg har lyst til å fortelle om, uten at det blir i klartekst. Det ligger jo i tittelen at vi alle har perioder der vanskelige ting skjer, men at vi ser fram til å komme fram til stedet der ting ordner seg, og man føler man er på riktig sted i livet. Jeg føler på mange måter at jeg snart er der selv; at jeg endelig har kommet til det stedet der jeg kan begynne å fokusere på de tingene jeg har lyst til å fokusere på, stedet for å svømme mot strømmen hele tiden.

- Du er inne på et punkt jeg tenkte å ta opp med deg, nemlig det faktum at tekstene dine er veldig troverdige. Dette er en kunst ikke alle behersker, men det gjør du. Hvor tro er du mot dine egne opplevelser i tekstene?

- Det er som jeg nevnte, opplevelser fra mitt eget liv jeg skildrer. For eksempel, så mistet jeg min far for seks-syv år siden, og han var alltid den som støttet meg, og hjalp meg å komme gjennom de motbakker jeg møtte på min vei, og manet meg til å være tro mot meg selv og mine mål. Han hadde selv hatt sine vanskeligheter

og problemer å stri med, men lot de aldri trykke ham ned, og han jobbet nesten fram til sin død.

Det er den slags historier vi overfører til våre sønner eller, rettere sagt våre barn, og guider de til å leve sine egne liv som de ønsker, og det er det jeg forsøker å si med «Fire Never Fades».

Som min far sa; ‘hold flammen i live’. Det var ikke ordrett det han sa, men han var alltid opptatt av at man alltid skal ha tro på seg selv og det man driver med, selv om motgangen alltid melder seg fra tid til annen. Det er flere historier på plata som jeg kan relatere tilbake til mine egne erfaringer. «Only The Good Die Young» og «Cradle To The Grave» er også tekster som har samme type budskap.

- «Cradle To The Grave» er en av mine favoritter fra plata, sammen med «Grace».

Spesielt på sistnevnte er fraseringa spesielt tiltalende for min del, og jeg mener å høre klare referanser til Phil Lynott der. Hvor viktig var han for deg da du begynte å skrive musikk?

- Phil var en mester når det gjelder frasering,

norwayrock.net

man behøver egentlig bare å lytte til «The Boys Are Back In Town» for å forstå hvor smart han egentlig var med tanke på frasering. Jeg syns ikke jeg har tatt så mye av stilen til Phil i min låtskriving, men jeg har helt klart revet ut en side fra boka hans når det gjelder det faktum at det er viktig å være ærlig i det du skriver. Mange forsøker å skrive dype tekster, uten nødvendigvis å lykkes med det, men Phil mente alltid at ærlighet var viktig i tekstforfatting. Det samme gjelder i en livssituasjon; Phil var alltid åpen og ærlig på scenen, han fremsto aldri som om han spilte en rolle da han spilte, noe jeg alltid har forsøkt å videreføre når jeg har stått på scenen. Phil var svært ydmyk på mange måter, noe han også var i låtskrivinga si. Han forsøkte aldri å fremstå som noen andre enn han var, og det formidlet han på scenen også. Når du så Phil spille, var det den ekte Phil Lynott du opplevde, ikke en figur, og det ønsker jeg å oppnå både med låtskrivinga og hvordan jeg fremstår på scenen.

- Hvor stor innflytelse hadde han på deg?

- Åh, han hadde stor innflytelse på meg! Hele min introduksjon til det profesjonelle livet som artist kom gjennom Phil, og Scott (Gorham), for den del. Det er vel ganske åpenbart at det har farget meg på mange måter. Jeg var selvfølgelig musiker før jeg begynte i Thin Lizzy også, men det var gjennom mitt samarbeid med de at jeg lærte meg hvordan musikkindustrien fungerer. Jeg var jo helt grønn da jeg begynte i Thin Lizzy, jeg visste svært lite om hvordan musikkindustrien kan oppleves. Det var lærlingtida mi, og jeg lærte selvfølgelig svært mye av de, ikke bare om låtskriving og hvordan fremstå i en livssituasjon, men også hvordan man skal holde beina på jorda og ikke bli for høy på seg selv. Philip var nettopp den typen, han var alltid like jordnær, uansett hvem han pratet med, han eide ikke nykker med tanke på de talentene han faktisk innehadde. Han hadde alltid tid til alle; fans, familie, venner. ‘Gode, gamle Phil’. «Only The Good Die Young» har mye Phil i seg. Ikke at den handler kun om Phil, det er mye Gary Moore inni der også, pluss noen av de vennene jeg mistet da jeg var yngre, skolevenner og så videre. Vi har alle venner og kjente vi har mistet opp gjennom livet, og dette er min historie til de, men det er likevel en historie alle kan kalle sin egen. Tittelen kan gjerne oppfattes som en klisjé, men det er så mye sannhet i den at den likevel passer godt til historien. Den er en hyllest til Philip og Gary, til Hendrix og Lennon, til Buddy Holly, og alle de fine musikerne vi har mistet opp gjennom årene.

Ikke bare artister, men også venner, som sagt, som er borte for oss, og som vi savner.

- Når vi nå tar for oss «Road To Eden», så er den litt røffere i kantene enn vi tidligere har hørt fra Dare. Utgivelsene deres blir til stadighet målt opp mot debuten «Out Of The Silence» (1988), hva tenker du om det?

- På mange måter er det jo et kjempekompliment, men personlig føler jeg at vi har utviklet oss mye siden «Out Of The Silence», og jeg syns at låtene mine er mer velutviklet enn det jeg presterte tidligere. Jeg liker alle albumene vi har gitt ut, og jeg er like stolte av alle sammen. «Belief» (2001), handler om å være tro mot deg selv. Mange artister føler at de må lage musikk som passer inn i ramma, men med «Belief» følte jeg for å lage ei plate som føles riktig for meg, og ikke følge hva publikum eller kritikere måtte mene. Jeg måtte gå i meg selv og finne drivkraften til å skrive det jeg følte var riktig, ikke hva mennesker utenfor meg mente var riktig. I dag er det nok riktig som du sier at vi har blitt litt tøffere i lydbildet enn tidligere, og det tror jeg kan begrunnes med at vi har gjort såpass mange konserter; pre covid såklart, at vi følte vi måtte ha noen flere kjappe låter med litt mer rockefot i til live-settene våre. Derfor var jeg veldig bevisst på å røffe opp denne plata litt, men uten å endre særtrekkene våre. Det måtte fortsatt låte som Dare. Vi er mer et liveband nå enn vi var i våre yngre dager, så det var viktig for meg å lage låter som passer i setlista vår, og som trekker opp tempoet en smule. Låter som «Born In The Storm», «Cradle To The Grave» og «Road To Eden» er alle låter som kommer til å gjøre seg veldig fint live, og jeg håper at vi har beholdt Dare-sounden, til tross for at vi øker tempoet litt.

- Det er ingen tvil om at det er ei Dare-skive man hører, og det har vært kjennetegnet deres i alle år; man kan alltid høre at det er Dare

norwayrock.net

uansett hva slags spilleliste man befinner seg på. Det samme gjelder vokalen din; det er ikke vanskelig å høre at det er Darren Wharton, og mye av det kommer av at du synger i et leie som passer stemmen din, og unnlater å legge deg så høyt at du må skrike, slik litt for mange vokalister gjør.

- Haha, takk for det. Jeg har lovet meg selv at jeg aldri skal skrike på plate noen gang igjen!

- Da du startet Legacy Recordings i 2009, følte du at du fikk mer kontroll over skriveprosessen og produksjonen enn tidligere?

- Helt klart. Nå har jeg 100% kontroll over alt som foregår, og det var viktig for meg og gutta i bandet, for etter «Out Of The Silence» ba selskapet oss om å lage et heavy album, for Guns N´ Roses slo igjennom like etter «Out Of The Silence», og det er ene og alene grunnen til at «Blood From Stone» låter så annerledes fra «Out Of The Silence», det var rett og slett ikke vår avgjørelse. Folk gikk fra å ville høre melodisk rock til heavy over natta da Guns slo igjennom, og da forandret hele bransjen seg. Folk som før hørte på Toto eller Foreigner, som er gode melodiske band, begynte plutselig å høre på heavy band som låt som Guns N´ Roses.

- I retrospekt, hvordan ser du på «Blood From Stone» i dag?

- Den låter nok litt for langt unna det bandet vi egentlig er, og spesielt med tanke på hvordan «Out Of The Silence» ble mottatt. Det var jo den sounden som gjorde at vi lyktes så godt som vi gjorde, og jeg angrer på at vi ikke sto på vårt, og ga ut et album som var tro mot sounden vår, og siden «Calm Before The Storm» føler jeg at retningen vi har hatt har føltes riktig, i motsetning til det å bli presset til å lage et heavy album fordi det er trendy.

- Dere har jo gitt ut «Out Of The Silence 2» og «Calm Before The Storm 2» med nyinnspillinger av samtlige låter. Kommer vi til å få en nyutgivelse av «Blood From Stone» også, som er mer tro mot stilen til Dare?

- Ja, det gjør vi. Grunnen til at vi gjør dette, er enkelt sagt fordi vi ikke får royalties fra disse platene, og har ingenting å si i avgjørelsene Universal tar med tanke på dem. Når det gjelder «Calm Before The Storm», så er det et svartebørs-selskap som driver og gir ut plata uten verken vårt eller selskapets samtykke, men hva som skjer i den saken vet jeg ikke. Plata blir solgt på Amazon, og ligger på Spotify, men vi ser ikke en krone av pengene, fordi noen rett og slett har stjålet plata, det er helt sinnssykt. Vi er allerede halvveis i nyinnspillingen av «Blood From Stone», og forsøker å gjøre den mer tro mot hvordan Dare låter i 2022.

- Dere planlegger en turné i Storbritannia i år, pluss at det ser ut til at dere kommer til Skandinavia for noen konserter etter hvert.

Hvordan ser turnéåret 2022 ut for Dare?

- Vi skulle egentlig ha gjort noen konserter i Tyskland allerede, men de ble naturlig nok kansellert, så det neste på agendaen er en turné i Storbritannia mot slutten av året.

- Før vi gir oss, har jeg lyst til å høre hva du ser på som de fineste minnene fra tida i Thin Lizzy. Du var bare 18 da du begynte der, og fikk noen år med et legendarisk band.

- Vet du, jeg kan ikke nevne én spesifikk hendelse, eller noen få, for den del, for hele opplevelsen var veldig fin. Jeg hadde 3-4 veldig fine år i Thin Lizzy. Selvfølgelig var det mye festing, for Scotts standardfrase var ‘hver kveld er lørdag kveld’, og det var akkurat sånn det var. Hver kveld var lørdag kveld i det bandet. Det spilte ingen rolle om vi spilte på en tirsdag, vi spilte for fulle hus, og festet etterpå. Jeg var ung, jeg var singel, og hadde mitt livs opplevelse, som enhver ung mann i en sånn situasjon ville ha hatt. Jeg likte musikken, jeg likte bandet, og gutta var helt fantastiske, de passet veldig godt på meg. Musikken var jo fantastisk, det samme gjelder publikum, de var helt strålende.

- Herlig. For en start på karrieren! Da er tida vår ute, Darren, tusen takk for at du tok deg tid til oss!

- Takk selv. Vi gleder oss til å komme tilbake til Norge, det er alltid fantastisk å spille for dere. Vi sees!

NRM 2-2022 63

Beijing kaller Vestens progressive rockescene De blir etter sigende Kinas første band med omfangsrik, vestlig platekontrakt, og synes selv det er fryktelig gøy at æren ikke tilfaller et kommersielt striglet pop-ensemble, men snarere en nokså bisarr progrock-kvartett. Vi deler gleden med dem, og fant det betimelig å kontakte Beijing; ikke for å diskutere dyrevelferd og menneskerettigheter, men musikk.

TEKST: GEIR LARZEN FOTO: FRANK MAO

Trommeslager Anthony Vanacore er vårt intervjuobjekt, og man erkjenner kjapt hvorfor nettopp han har fått rollen som kinesernes pressetalsmann. Fyren snakker drivende amerikansk, til tross for at samtlige tekster på Ous debutalbum ”One” avholdes på kinesisk.

Vi våger den påstand at bandets geografiske tilhørighet løyver en fordel – dette klinger nemlig annerledes. Vanacore er ikke fremmed for tanken: -Vi har vært påpasselige med å kombinere det kjente med det fremmede under plateprosessen. Publikum vil møte mange familiære elementer, som utfordres av avvikende verdier på et klanglig og emosjonelt plan. Jeg er helt enig i at OU skiller seg fra det store flertall progressive rockeband anno 2022, og vår kulturelle arv holder noe av forklaringen. Egenart og originalitet er av det gode. Plata låter frisk og

64 NRM 2-2022

spesiell. Hvorvidt horder av musikkelskere deler min oppfatning gjenstår å se, men vi har oppnådd det albumet vi satte oss fore å utarbeide, og utviser takknemlighet over at ”One” i det hele tatt eksisterer. Inside Out Music lot seg bevege av materialet, og det er grunnen til at vi endte opp i partnerskap med nettopp dem.

-Her forevises svært komplekse melodilinjer, akkordprogresjoner og metriske figurer. Likevel er uttrykket inkluderende og humant.

-Det er en hyggelig observasjon jeg takker for. Selv vokste jeg opp med mange band og artister som har hatt tilknytning til Inside Out Music, det være seg Dream Theater, Liquid Tension Experiment, Devin Townsend eller The Gathering og Anneke van Giersbergen. Alle disse, og flere til, ble sterkt idolisert under siste halvdel av 1990-tallet. På midten av 2000-tallet ekspanderte jeg imidlertid horisonten og oppdaget jazzen. Med diplom i jazzpraksis holder jeg fremdeles plenty jazzkonserter i Beijing. Noe av det som skiller OU fra hveten av dagens metalliske progrockutøvere hviler formodentlig på min kjennskap til jazzharmonilære og rytmikk.

norwayrock.net

Vi nytter ikke fjonge jazzharmonier i øyemed å briljere, det ville være fåfengt. For oss faller ting seg naturlig. Alle bestanddeler av albumet tilkommer av organiske beveggrunner, og ikke med kalkulerende motiver.

-Vi koster på oss et kjapt biografisk synopsis…

-Jeg har kjent og figurert i jazzensembler med gitarist Jing Zhang og bassist Chris Cui i omtrent fem år. Mellom Jing og meg selv hadde vi fire komposisjoner – ”Travel”, ”Ghost”, ”Dark” og ”Light” – som vi på ett eller annet vis ønsket å forevige. Selv om ”Dark” og ”Light” er musikalsk inkompatible, ble de konseptuelt tenkt som tvillinger. Samtlige melodilinjer var skrevet; alt vi trengte var en førsteklasses sanger, og de vokser ikke på trær. Jeg insisterte på kvinnelig vokalist, og forsynet sendte oss Lynn Wu. Hun nyttet opptegnete melodier som basis for dynamisk og emosjonell interpretasjon.

Materialet katapulterte til uante høyder idet Lynn entret bildet; vi kunne knapt tro vår lykke. Plutselig lød vi som et meningsbærende band. Jeg tror alle følte seg overveldet etter innspillingen av de fire første låtene, og det var bare et tidsspørsmål før én av oss sa: ”Vi er idioter om vi ikke meisler ut et helt album”.

Dernest oppsto platas øvrige komposisjoner i rask rekkefølge. OU har eksistert i tre år, men ble ikke musikalsk komplett før Lynn Wu sluttet seg til den instrumentale triokjernen. Innspillingen av ”One” bød på kolossale utfordringer. Vi ante ikke rekkevidden av prosjektets tekniske fordringer før vi gikk i opptak; det må jeg ærlig innrømme. Bare det å sette riktig toneart kunne forvolde massivt hodebry. Vi ga aldri opp, men jobbet frem løsninger i en akkumulasjon av prøvelser.

-Jeg må bekjenne at dette er mitt første intervju med et kinesisk band. Hvilke kår har rocken i dagens Kina?

-Jeg er faktisk amerikansk statsborger, men flyttet til Beijing for ti år siden. Byen har et yrende musikkliv. Det bugner av musikalske evenementer og undergrunnsband i Kina som verden utenfor aldri får ta del i. Følgelig er det stas at ”One”-skiva blir globalt tilgjengelig. Det hviler et visst historisk sus over OU, som gjør meg stolt og ydmyk. Samtidig er det kjempegøy at det første kinesiske bandet som slår ned i et vestlig platemarked ikke er et standard pop- eller rockband, men noe temmelig eksperimentelt og ”ute”.

-Jeg stanset i steget første gang jeg hørte ”Farewell”, som dere må gjøre til singel.

Dette er popmusikk gått av hengslene, med astrale jazzmelodier, sporadisk på metallisk bunn, som metrisk og harmonisk øver appell til intellektet, uten å undergrave inherent skjønnhet.

-Jing skal i hovedsak krediteres ”Farewell”, mens jeg står for arrangement og toppmelodi.

Jeg elsker måten vi løste de kontrapunktiske sanglinjene på ved at de ikke slår hverandre i hjel, men snarere opererer likevektige med masse luft under vingene. Jeg kan berolige med norwayrock.net

at ”Farewell” utstedes som singel og video.

-Ikke bare eksperimenterer dere med harmonikk, kryssrytmikk og sangpolyfoni, men ”One” bærer sågar øyeblikk hvor selv tempo kan vise seg upålitelig.

-Foruten ”Euphoria” er brorparten av skiva nedfelt med metronomguide, trass i enkelte tempomodulasjoner. Det lange strekket i ”Dark”, som kombinerer 4/4 og 5/4, og hvor akkordprogresjonen forløper over ti takter, var ved å gjøre meg sinnssyk. Tonalt og for så vidt også metrisk gir partiet inntrykk av å løpe i 4/4. Effekten er interessant, men infernalsk å internalisere.

-Progressive band løper ofte en risiko av å miste seg selv til teknikk på bekostning av melodiske valenser, noe jeg føler meg viss på at du har fundert over.

-OU består av svært kompetente utøvere, men alle er seg skisserte fallgruve bevisst og søker å balansere teknisk eksperimentering med følelse og melodisk skjønnhet. Vi setter ærlighet først; ender man i et teknokratisk villnis så er det fordi hjertene våre søker dit. Plata ønsker ikke unødig ornamentikk velkommen, og rommer faktisk ikke én eneste gitarsolo. Jeg antar vi bryter en del normer, og kunne ikke brydd meg mindre. Kanskje kommuniserer vi utelukkende til musikkelskere som selv er musikere, men hva så? Vi kunne ikke ha gjort dette ærligere.

-Ingen kan beskylde dere for å være geografisk eller stilistisk avkortet. Utgangen av ”Travel” åpner til og med for midtøstlig tonalitet en stakket stund.

-Du har rett. Dette var ikke planlagt, men en dag Lynn sto foran mikrofonen reiste hun til Østen.

-Avmålt ominøse ”Ghost” kunne figurert i en David Lynch-film…

-Interessant. ”Ghost” ble skrevet på piano under et New York-opphold i 2012, hvor jeg blant annet akkompagnerte utøvere innen moderne dans; de svingte seg, og jeg spilte piano og perkusjon, gjerne simultant. Å akkompagnere moderne dans er ganske givende, fordi det åpner for improvisasjon, og jeg lærte masse underveis. En inspirert aften jeg satt ved pianoet oppsto en melodi, opprinnelig i valsetakt, som åpenbart tonesatte to spøkelser i kast med hverandre, og siden utviklet rudimentet seg til fullbefaren komposisjon. Jeg ivrer etter å oppføre ”Ghost” med koreograferte dansere, og føler meg sikker på at så vil skje så snart muligheten byr seg. Vi skylder New Yorks summende dansescene takk. ”Ghost” stimulerer fantasien og maner frem bilder.

-Samme skussmål kan overdras snåle ”Euphoria”, som på et tidspunkt dekonstrueres til underlig sangkor.

-”Euphoria” er utvilsomt platas rareste innslag. Innledningen, som strekker seg over åtte takter, med 180 slag i minuttet, representerer de tøffeste taktene med slagverk jeg noensinne har hatt befatning med. Du aner ikke hvor jeg sleit i studio! For å komme

i havn måtte jeg dele opp sekvensen i mindre bruddstykker, og selv når vi nu sitter her og samtaler, måneder etter at skiva ble ferdigstilt, har jeg ennå ikke fått skikkelig dreis på partiet, ha ha ha. Hvert ledige øyeblikk går med til terping herom. Det er heldigvis fremgang å spore, ellers ville jeg blitt deprimert. ”Euphoria” er for øvrig sterkt påvirket av Björks estetikk, især albumet ”Medúlla”, som har spilt en skjellsettende rolle i Lynns liv. Vi lot ”Euphoria” forholde åpen kontra vokaleksperimentering, men skrotet naturligvis elementene som ikke fungerte.

-”Predjudice” vil heller ikke bli å høre over kommersiell radio med det første…

-Ha ha ha, kanskje ikke. Vokalt er dette skivas mest utfordrende låt, og det perfekte eksempel på Lynns yteevner. I motsetning til brorparten av kvinnelige metallsangere evner Lynn å hente frem ufattelig kraft i høyt register, noe som leilighetsvis blåste hattene av oss under studioarbeidet. Versatil, er ordet; det er liksom ikke det temperament hun ikke behersker. Lynn kan hoppe fra søt, yndig og sårbar til super-aggressivt på sekundet, uten å ty til skriking. Vi har funnet en ekstremt dynamisk sanger.

-Hvordan i helvete bringer man sådant materialet over til scenen, hvis dette er noe dere faktisk ønsker?

-Å ja, vi øver intenst om dagen med tanke på turnévirksomhet, vel vitende om at vi står overfor en vågelig oppgave. OU er ”bare” en kvartett, så vi må lene oss til programmerte samplinger. Albumet pepres med sangharmonikk av umistelig kompositorisk karakter; også her får vi ty til maskinell hjelp.

-Det ryktes at album nummer to er under oppseiling?

-Neste skive er mer eller mindre ferdigskrevet og favner komplett nye impulser, samtidig som vi preserverer bandets særdrag.

-Én siste ting: Anslaget og senere det blokkharmoniserte strekket i låten ”Dark” klinger kinesisk…

-Det har jeg faktisk ikke tenkt over, men nevnte harmoniteksturerte midtsekvens holder en topplinje som klinger kinesisk, uten at noen av oss har vært seg dette bevisst. La oss kalle det en morsom overraskelse.

NRM 2-2022 65

ADVENTURE

Eventyrlystne trøndere med massemorderhistorie Trondheimsbandet Adventure har en historie som strekker seg tilbake til 90-tallet, og har foreløpig fire album på samvittigheten. I 2022 øker mengden med 50%, når de gir ut «Tales Of Belle, Pt. 1» i april, og «Tales Of Belle, Pt. 2» senere i år. Skivene tar for seg den sanne historien om Belle Gunness, en kvinne fra Selbu som utvandret til Chicago i 1881 og ble seriemorder. Dette låter jo unektelig spennende ut, derfor satte vi oss ned sammen med keyboardist og grunnlegger av bandet, Odd-Roar Bakken, og bassist Terje Craig Furunes for å høre hva de har satt seg fore.

TEKST: JAN EGIL ØVERKIL FOTO: BERNT KULSETH

- Adventure er nok for mange et ukjent band. Før vi begir oss ut på historier om seriemordersker, må vi få en innføring i hvem Adventure er.

Odd-Roar: - Jeg har kjent gitarist Terje Flessen siden 80-tallet, og tidlig på 90-tallet begynte vi som smått å spille sammen. Spol frem til 1995, og vi bestemte oss for å begynne innspillinga av vår første plate. Vi gikk inn i Skansen Lydstudio i 1996, og holdt faktisk på med den fram til 1999, og plata kom i 2000. Det ble en møysommelig prosess, for det var bare Terje og jeg, pluss Vebjørn Moen på vokal, men for det meste gjorde vi alt sjøl, Terje og jeg. Det samme skjedde med oppfølgeren. Vi hadde gjort noen livejobber, og begynte på den neste skiva i 2006, og holdt på fram til 2009, da «Beacon Of Light» kom. Da hadde vi med oss Vebjørn Moen igjen på vokal, samt Kristian Resell (Barbed Wire) og Magnus Forsberg på trommer. Da begynte vi å kjenne på det faktum at det var på tide å stable et skikkelig band på beina, og ikke bare plukke folk hist og her til platene.

66 NRM 2-2022

Vi hadde jo gjort noen konserter, blant annet sammen med The Flower Kings og Gallery, men vi begynte å leite etter folk, og da det ble prat om bassist, foreslo Terje deg.

Terje: - Det stemmer. Han fant meg på Facebook høsten 2011.

Odd-Roar: - Jeg hadde studio i kjelleren den gangen, og vi tre begynte å jamme litt sammen den gangen, og etter hvert kom låtene til «Caught In The Web» ramlende. Den kom ut i 2014. Det var ingen fast vokalist den gangen, så Terje (Craig) sang litt, Elen Cath Hopen sang litt, samt Roar Nygård bidro noe, og da begynte vi å ane konturene av et band. Vi hadde med Kristian på trommer igjen, men han hadde ikke tid til å være med 100%, så da endte vi opp med Alf Helge Lund (Lumsk), og plutselig viste det seg at Terje her hadde en nabo som sang veldig bra, nemlig Kjell Myran, og siden 2015 så har det vært oss to, Terje, Elen, Alf Helge og Kjell som har utgjort Adventure. Dermed gikk vi i gang med «New Horizon» som sekstett i 2016.

- Da begynte ballen også å rulle litt fortere, kanskje?

Odd-Roar: - Den gjorde det, for da fikk vi kontrakt med Apollon Records. På «Beacon Of Light» hadde vi kontrakt med Progress Records

norwayrock.net

i Sverige, men han som hadde det selskapet døde i 2016, så etter det kom vi i kontakt med Apollon.

- Dere har jo nevnt alle skivene deres underveis her nå, og dere har jo mottatt fine kritikker på flere av dem.

Odd-Roar: - Ja, vi har gjort det. Førsteplata er satt sammen av flere elementer, og jeg anser den plata for nærmest å være et klenodium, for den ble gitt ut på egen hånd, uten et plateselskap i ryggen. Den plata har vi ikke flere eksemplarer av, men det var et russisk plateselskap som kopierte den og ga den ut i Russland, faktisk. Vi sitter jo på mastertapen til plata, og Apollon har sagt at de har lyst til å re-utgi den, men vi får se hva som skjer.

Det som er litt snedig når vi tenker på gode kritikker, så har vi fått skryt fra metal-blader for «Beacon Of Light», for eksempel. Vi er kanskje litt cross-over mellom melodisk tungrock og prog, og det er moro. Jeg er jo gamlefar i gruppa, og har vokst opp med proggen, mens de andre er kanskje mer i hardrockens klør.

Spesielt Flessen er jo hardrocker på sin hals, så de komposisjonene som har kommet fra oss, har vært progressiv og melankolsk fra meg, og riff-basert tungrock fra ham. Så kommer Craig inn, og Kjell Myran og bidrar veldig mye, så komposisjonene blir annerledes enn de har vært tidligere, men jeg syns det låter friskt og vitalt, så jeg har god tro på de to skivene som kommer nå. De blir litt annerledes enn det «Beacon Of Light» var, for den var ganske tung.

De to «Belle»-skivene blir mer varierte.

Terje: - Vi har faktisk vurdert å spille den inn helt på nytt, med dagens besetning. Spesielt med tanke på at trommene er programmerte på den skiva.

Odd-Roar: - Stein Bratland står for trommeprogrammeringa, mens Flessen spiller bass. Vi står veldig inne for resultatet av plata, men vi får se om vi drister oss til å spille den inn på nytt etter hvert.

- Det er jo mye som skal skje framover nå.

Første del av «Tales Of Belle, Pt. 1» er jo ute nå. Når forventer dere at del to kommer?

Terje: - Coverdesignet til del to kom på mail for bare noen minutter siden, så plata går i trykken om noen dager. Med tempoet vi opplever i trykkerikøa for tida, så rekker vi kanskje julesalget, hehe.

- Hvordan har skriveprosessen vært til disse skivene?

Terje: - Før har vi alltid jobbet sammen i samme rom, men det har jo ikke vært mulig under nedstengninga, så vi har jobbet for oss selv, eller i beste fall to og to, og sendt filene imellom oss. Trommene ble spilt inn i et gammelt samfunnshus, det rommet hadde veldig fin akustikk. Trommelyden ble veldig fin, og Alf Helge har gjort en veldig fin innsats på plata, både på trommesett og perkusjon. Til tross for at vi har jobbet så mye hver for oss, og lagt lag på lag, så syns jeg vi har klart å beholde mye av dynamikken vi har i samspillet,

norwayrock.net

noe jeg er ganske stolt av. Jeg er tilhenger av å spille inn kompet live, på ‘gammelmåten’.

Odd-Roar: - Det er jeg også. Jeg husker da vi skulle spille på Blæst (En tidligere live-scene i Trondheim), og han kom med Mac-en sin, og jeg stilte med hele riggen min, med orgel og brett i fleng. Snorre sto jo bare og smålo i en krok, hehe.

Terje: - Vi foretrekker at musikken er ‘hånd-spilt’, hehe.

- La oss nå få høre litt om bakgrunnshistorien til platene. Hvorfor Belle Gunness?

Terje: - Det er en morsom historie, for gutta kom med et lass med låter, med forskjellige uttrykk. Siden jeg har engelsk som morsmål, er det jeg som står for tekstene, og akkurat da følte jeg meg litt idétom, så jeg skrev et innlegg på Facebook der jeg ba om noen idéer til tema, og da var det en kompis av meg, som bor på Hell, som skrev to ord; «Belle Gunness», og dermed var det rett ut på nettet og søke opp. «Kom fra Selbu, antas å ha drept minst 16 personer». Tilfeldighetene skal ha det til at rektoren på skolen der sønnene mine går, er ekspert på Belle Gunness. Han bor 100 meter bortenfor meg, så jeg ringer ham umiddelbart, inviterer meg sjøl over på kaffe, og tar med meg penn og notisbok og rusla bortover. Han har jo hatt radioprogram om det på nærradioen Nea Radio, og ga meg noen CD-er med opptak av programmene, sånn at jeg kunne sitte i ro og fred med historiene, og lagd tekster ut fra det. Den første skiva handler om oppveksten hennes i Selbu, turen over til Chicago, og begynnelsen av livet hennes der, samt de første sakene rundt svindel og antatte første drap. Hun kom fra ufattelig fattige kår, og øynet nok muligheten til å skaffe seg rikdom, så den første plata dreier seg om myter og historier rundt disse elementene. På del to begynner det virkelig å ta av.

- Er det den konkrete historien, eller har du vevd litt rundt det?

Terje: - Jeg har spunnet litt rundt det, i form av noen fiktive figurer, blant annet noen som betrakter disse hendelsene utenfra. Åpningslåten, singelen «Hell´s Belle» oppsummerer på en måte hele historien, før vi beveger oss tilbake til start, og jobber oss kronologisk gjennom historien. Hun hadde faktisk tilnavnet «Hell´s Belle» i statene.

Musikken vil være gjenkjennbar fra våre tidligere utgivelser, med gitarriff og orgels, godt forankret i 70-tallet. Det er elementer fra Focus, Uriah Heep, Golden Earring og Deep Purple har nok alle satt sine spor som høres på disse to skivene, men det er også elementer fra folkemusikk, med mandolin og mandola, fløyte og whistle, og selvfølgelig flerstemt vokal i fleng, ettersom vi er tre sangere i bandet. Vi har også med et damekor på én av låtene, for å få fram skrekk-effekten. De synger atonalt, så det er ikke pent, men det er tøft!

“Kom fra Selbu, antas å ha drept minst 16 personer” - Dette er jo ganske grandiose greier.

Hvordan ser dere for dere dette på en scene?

Odd-Roar: - Vi vil jo forsøke å få til det etter hvert. Vi har fått noen henvendelser rundt det, men vi har ikke begynt å planlegge noe konkret riktig enda. Vi har jo knapt begynt å øve etter all nedstigninga, og det er jo enda noen måneder til hele historien er ute. Vi har jo reist rundt på forskjellige festivaler tidligere, og har knyttet noen kontakter underveis.

Terje: - Det stemmer. Elen og jeg bidrar jo på Clive Nolans (Arena) nylige ting, og han bidrar faktisk med en rolle på album nummer to for oss. Ellers så har vi også med noen strykere, og faktisk har vi en krangel på selbudialekt inni der også. Skikkelig dramatisk effekt, og en utrolig morsom seanse å spille inn. Det er en ubekreftet historie om at Belle ble gravid med en rik bondesønn mens hun enda bodde i Selbu og het Brynhild Paulsdatter Størsetjare, så vi iscenesatte en krangel mellom dem. Veldig morsomt!

Odd-Roar: - Det har vært et veldig morsomt og interessant prosjekt å jobbe med. Det er helt klart et steg opp fra forrige utgivelse, uten at det var ei dårlig plate, men dette er en historie som er godt kjent, og det er skrevet flere bøker om temaet, og historien i seg sjøl er jo interessant nok, så jeg håper og tror at vi kan få litt bevegelse rundt bandet med disse to platene.

Terje: - Hun er jo Trøndelags verste eksportartikkel, haha!

- Hvor går veien framover? Er dere så produktive at dere allerede har begynt å skrive ny musikk?

Terje: - Nei, så langt har vi ikke kommet enda. Vi har holdt på ganske lenge med Belle nå, og har ikke begynt å tenke i de baner enda.

Odd-Roar: - Vi føler jo at vi har laget et godt album, og skal nyte den følelse litt også, for det er til neste album jeg kjenner på presset etter å prestere, for som jeg sa mener jeg vi har løfta nivået et hakk opp nå, og da kjenner i hvert fall jeg på et visst forventningspress når neste skive skal skrives.

Terje: - Jeg har jo gått og sysla med tanken på at dette hadde vært morsomt å sette opp som en form for rocke-opera, men da må vi jobbe litt opp mot sponsorer og samarbeidspartnere, for enhver oppsetning

NRM 2-2022

67

Djevelens moralske voktere Navnet skjemmer ingen, eller gjør det kanskje det? Da engelske Satan slapp sin debut «Court In The Act» i 1983, fikk den så hard medfart at det ikke er noen selvfølge at bandet fortsatt eksisterer - og nå slipper sin sjette plate «Earth Infernal».

TEKST: RONNY ØSTLI FOTO: STEFAN ROSIC

Jeg avtaler dette intervjuet med bandets europeiske labelmanager hos Metal Blade, Andreas, og begge kan skilte med corona etter første pubtur etter verden at åpnet opp. Han dro til Skottland på fotballtur, for meg holdt det med en tur på den lokale puben. Jeg er spent på hvordan gitarist Steve Ramsey klarte å takle et åpent samfunn.

- Hehe, det gikk ganske bra. Med hele bandet faktisk. Jeg jobber som lærer og fikk min runde covid på skolen i september da høstsemesteret startet.

- Nå har riktignok covid havnet litt i bakleksa. Det er krig i Ukraina, noe Satan så klart ikke kunne forestille seg da dere lagde deres sjette album, men tittelen «Earth Infernal» er jo riktig så passende.

- Ja, dessverre så er den det. Tittelen henviser til global oppvarming og hva vi observerte under nedstengingen. Pandemien fikk folk mer opptatt av å tenke på regler og restriksjoner fremfor det faktum at planeten smelter. Det er ingen av låtene på plata som bærer tittelen, men flere av dem omhandler temaet, som eksempelvis «Earth We Bequeath».

Den er om en tidskapsel hvor vi unnskylder oss for kommende generasjoner om hvordan vi behandlet planeten mens den var i våre hender. Så har du «Twelve Infernal Lords», som er en skrekkhistorie om tolv høyesterettsdommere i form av demoner som skal spre løgner og kaos gjennom konspirasjonsteorier på internett om at alt er i skjønneste

68 NRM 2-2022

orden her på jorden.

- Nå er det vel i grunn disse «Twelve Infernal Lords» i høyeste grad levende rundt på nettet. Spesielt i kommentarfeltene.

- Jada, det er mulig å få folk overbevist om absolutt alt mulig der ute, ved kun noen få klikk. Å fornekte vitenskapen ved og tro på det en leser online. Vi har en låt på skiva om det også vi, «From Second Sight» heter den.

- Satan ble gjenforent i 2011 etter over tjue år i dvale. «Earth Infernal» er bandets fjerde etter comebacket, og som vanlig snakker vi knallfete riff og gode melodier. Det første som slo meg da jeg hørte på plata var; stopper det seg aldri å komme opp med fete riff?

- Tydeligvis ikke, hahaha. Fra debuten «Court In The Act» til oppfølgeren “Suspended Sentence” tok det fire år, og deretter tjueseks til «Life Sentence», så vi har jo hatt god tid til å komme opp med nye riff, hehe.

- Godt gitararbeid kjenner vi godt fra Satans tidligere skiver, og denne gangen kjører dere også på med tostemte soloer, ved siden av deres velkjente harmonier.

- Selv om det kan kalles utvikling er det egentlig å rykke tilbake til start. Jeg og Russ satte oss ned for å jobbe med et harmoniparti og hørte for oss noen gitarsoloer som ville passe på dette. Så kom vi på ideen å prøve og spille samme solo begge to. Det slo oss at dette må være jævlig fett live. Begge går frem på scenen og spiller samme solo, med kun trommer og bass under. Og da ble det selvsagt å gjøre det sånn på plata også. Så begynte vi å spørre oss selv, hvem andre gjør sånt? Vi kunne ikke på stående fot komme på noen gjør dette som en naturlig greie i

norwayrock.net

”Det kan bli lange konserter hvis Brian begynner å snakke med noen i publikum” dag. Da måtte vi tilbake til da vi lærte oss å spille gitar til «Freebird» av Lynyrd Skynyrd.

Dette er gitarister som lekte på denne måten, både med riff og harmonier, og jeg tror nok det er dette som murret i bakhodene våre. Vår nye ide stammer nok fra tiden vi lærte å spille gitar, haha.

- Lyden er veldig klassisk og passer Satan godt. Av slik type jeg ville tro dere har oppdaget på en gammel skive og tenkt at ‘Dette er lyden vi vil ha og studioet vi vil bruke. Koste hva det koste vil.’ Sannheten er at First Avenue Studios, som er brukt på alle platene etter comebacket, er i hjembyen Newcastle.

- Det er et bittelite studio i etasjen over øvingslokalet vårt. Egentlig et øvingsstudio.

Det ser egentlig helt bedritent ut, tviler på at noen med litt penger på bok ville satt sine bein i det studioet, haha. Tekniker Dave Curle er selv trommis, og dermed har vi et godt utgangspunkt for god trommelyd. Sean er i hvert fall veldig fornøyd. Gitarer og bass er stort sett bare mikket opp og kjørt rett inn. Enkelt og greit. Med andre ord er lyden på skiva den samme som lyden vår live.

Forskjellen fra tidligere er at denne gangen mikset vi selv. Mest for å spare tid, men også fordi vi syntes det ikke var nødvendig å sende det av gårde. Dario Mollo har gjort en god jobb tidligere med siste finishen, men vi gikk altså for en intern løsning denne gangen. Vi hadde jo selvsagt våre utfordringer under pandemien vi også. Vi startet innspillingen i oktober 2020.

Nøyaktig ett år senere ble vi ferdige. Og da må jeg presisere at normalt sett gjør vi unna alt som har med en innspilling og gjøre på tre uker. Så du kan si det ble noen veldig drøye tre uker denne gangen, haha. I tillegg til lockdown så var Dave veldig syk og gjennomgikk et par operasjoner. Han var jo avhengig av oksygenflasker og gass, så det var veldig til styr. En dag måtte studiooppholdet avlyses da han ikke hadde fått oksygenflaskene sine, haha. Ikke noe kult for han der og da, men det blir jo litt artige historier av sånt i ettertid.

- Jeg må dvele litt med trommis Sean

norwayrock.net

Taylor. Vi snakker ikke noen som nevnes i kåringene over tidenes trommeslager, men jeg synes han gjør en kul figur. Det er lite dilldall, men veldig effektfullt.

- Jeg og Russ er veldig nedpå med vår gitarstil, mens han er mer frempå og pusher oss. Jeg tror det er med på å gjøre musikken spennende. Det er sånn vi føler det, og jeg håper jo det smitter over på lytterne. Live er gjerne han i teten og vi andre må prøve å henge på, haha.

- Når min gjeng samles for øl og metal kjører vi gjerne metalquiz. På min forrige runde var Satan et av temaene og et av spørsmålene var hvor mange av de fem medlemmene fra debuten «Court In The Act» som spiller i bandet i dag. Det er ganske unikt at svaret er alle fem. Den kom tross alt i 1983. Riktignok sluttet vokalist Brian Ross etter debuten, men dere fikk ham på rett spor igjen etter hvert.

- Grunnen til at Brian Ross sluttet og det tok fire år til neste plate var at «Court In The Act» fikk veldig dårlige anmeldelser. Vi sleit med å få spillejobber og var helt sikre på at vi gjorde noe galt. Vi trodde på det vi leste, og tenkte vi måtte forandre oss. Vi skulle så klart aldri gjort det. «From Second Sight», ikke sant, hehehe. Vi var skikkelig demotiverte, men vi var venner med Brian hele tiden. Vi andre holdt jo sammen gjennom hele åttitallet og ga ut en plate til under navnet Satan før vi byttet navn til Pariah. Da det ble oppløst startet jeg og bassist Graeme Skyclad. Da ideen om gjenforening dukket opp igjen var det som om ingenting hadde skjedd, det gikk utrolig smidig.

- I dag tror jeg de fleste er enige om at «Court In The Act» er en klassiker. Jeg mistenker at bandnavnet hadde sitt og si om tilbakemeldingene.

- Ja, det hjalp oss nok ikke. Med et slikt navn hadde de god grunn til å slenge dritt. I dag er det jo ingen som tenker negativt om et band har Satan i navnet, men i 1983 var jo thrash og black metal noe som ikke hadde nådd overflaten i særlig stor grad. Så vi gjorde nok storeslem med å motta all hetsen der ja. Plata kom ut mot slutten av NWOBHM og Saxon var et band som var veldig populært akkurat da, og «Court In The Act» ligner ikke Saxon, så vi var nok litt forut for hva folk kunne akseptere. Kerrang! skrev at vi var dårlige musikere, hehe. Ok, vi var atten år, men sammenlignet med mange andre synes jeg ikke vi var så dårlige, hehe.

- Steve ler godt gjennom hele dette tilbakeblikket, så jeg tror ikke anmeldelsene har gitt så dype sår.

- Vi har oppnådd alle drømmene vi hadde som band på den tiden, så det endte jo godt.

- Og som et spark i ræva til alle som har mislikt dere, så legger dere opp til at alle skal gå rundt å synge på den særdeles fengende «Luciferic» i sommer.

- Hahaha, nei. “Luciferic” er om den

astrologiske perioden da folk ble smarte og tilegnet seg språk og vitenskap. Og Lucifer er jo lysbringer, så ved å bruke en djevelsk tittel er faktisk handlingen positiv. Flere mener vi har kastet oss på den okkulte bølgen, men vi har altså ikke det. Det har vi egentlig aldri gjort.

- Høsten 2019 spilte Satan på Røverstaden i Oslo. En ganske spesiell aften, da gitarist Russ Tippins ikke rakk flyet og kom seg til Oslo.

- Hahaha, for en kveld det var. På et år gjorde vi en konsert uten Sean, en uten meg og da en uten Russ. Med meg og Sean var det helsemessige årsaker, noe operasjoner og styr, og dette visste vi ville komme, så i de tilfellene hadde vi det minste sikret oss folk i back up. Men denne med Russ, den var verre å forutse, haha. Vi klarte å unngå altfor store omrokkeringer i setlisten, men Russ starter de fleste låtene og er mer «rifferen», mens jeg spiller mer chorder og harmonier. Utfordringen min ble da på kort tid å lære meg hvordan låtene starter. Sean mente det var bra, da han alltid har Russ i monitoren, siden de starter låtene.

- Jeg kan også bekrefte det låt bra. Så har du jo selvsagt vokalist Brian Ross sine anekdoter.

- Ja, han er svært eksentrisk. Det kan bli lange konserter hvis han plutselig begynner å snakke med noen i publikum, hehe, men det er en del av pakka. Det kunne like gjerne være han som ikke rakk flyet hvis han begynte å snakke med noen på flyplassen, men det har heldigvis ikke skjedd.

- Har dere turt å legge noen planer for dette året?

- For et mareritt det har vært å være liveband de siste årene. Vi har en USA turne som nå har vært utsatt tre ganger. Første gangen var vi London og gjorde intervjuene for visum på en onsdag, torsdag stengte alt ned. Så det ble et stort økonomisk tap. Så har jo alt blitt utsatt et par ganger til, så nå får vi se om vi omsider kan gjennomføre dette. Siden alle sommerfestivalene stort sett er blitt utsatt et par år nå, har jo plakaten vært full og vi har tenkt at løpet er kjørt for i år, men jammen har det kommet inn noen telefoner, så nå har vi faktisk en gig i måneden fremover, samt at vi tar oss en Europarunde mot slutten av året.

- Hvordan står det til i Skyclad, det er jo fem år siden forrige slipp?

- Ja, vi begynte også å skrive litt under pandemien. Vokalist Kevin har startet et nytt prosjekt som tar en del tid, men jeg har sendt ham en del materiale han kan skrive tekster til når han får tid. Med Skyclad hadde vi et veldig press i de første årene, vi ga ut en skive i året, og når man har gjort det i ti år blir man litt smågal. Når du så spør om det ikke stopper opp med å spytte ut fete riff, så er vi nå på plata nummer seks med Satan, mens Skyclad har gitt ut fjorten. Satan har den normale bandsyklusen med plate og turne,

NRM 2-2022 69

Layne Staley 1967-2002

20 år siden Seattles største stemme stilnet ’Wake up young man, it’s time to wake up Your love affair has got to go, for ten long years For ten long years, the leaves to rake up Slow suicide’s no way to go, oh...’

Mad Season/Wake Up Året er 2002. Layne Staley har gått fra å være selve epitomet på livskraft på tidlig nittitallet til å avslutte livet på uverdig vis i sin leilighet i Seattle som 34 åring. Det sies han ble liggende i to uker før han ble funnet død og veide skarve 39 kilo. Mannen som sang som en sint engel hadde rukket å legge en forrykende karriere bak seg etter første albumutgivelse av «Facelift» i 1990. Likevel er det mange i dag som ikke kjenner til bandet Alice in Chains. Det kan vi ikke la gå upåaktet hen.

TEKST: LINDA CECYLIA TAANEVIG FOTO: ROCKY SCHENCK

Dette var et av nittitallets mest innflytelsesrike rockeband med lange røtter inn i metal-, heavy- og alternativverden, inspirert av både blues og tidlig rock. Blander man dette får man intet mindre enn grunnlaget for grungebevegelsen - som for all del ikke må avkortes til å handle om Dr. Martens og Flanell. Seattlerockerne har ikke omfavnet begrepet grunge men vi kan enes om at «hva enn det var» hadde det sitt utspring i opprør mot autoriteter og var en kraftig motvekt til boybandfeberen.

Ungdommens råskap skulle manifesteres med full kraft - noe Layne Staley gjorde med brutal emosjonell tilstedeværelse og udiskutabelt talent.

Hans enigmatiske ytre og selvmotsigende persona hadde tilsynelatende ikke problemer med å tiltrekke seg oppmerksomhet. Det fremkommer likevel at Staley var sky av natur og oppmerksomheten etterhvert ble noe han ikke ønsket, spesielt ikke da rusproblemene begynte å tære på.

Jeg er en av de som ikke synes mitt store idol bleknet av dette, annet enn i huden. På denne tiden slet hele bandet med rusavhengighet, i en eller annen form. Dessverre var det muligens denne problematikken som ga musikken deres en annen dimensjon, men det var også det som til syvende og sist avkortet karrieren. Det er unektelig et studie i hvordan unge Staley og Alice In Chains skapte musikalske perler ut av demonene de strevde med. Mye av magien lå i samspillet mellom han og Jerry Cantrell, og vennskapets betydning kom til syne gjennom det de komponerte og fremførte. Når man hører den voldsomme kraften og de

70 NRM 2-2022

silkemyke harmoniene er det soleklart at Staleys vokal må sies å være fullstendig unik og ekstremt dynamisk. Også i intervjuene kan man høre at han hadde en meget distinkt klang i stemmen, på grensen til metallisk.

En sjelden gave, og mange spør seg hvordan han kunne kaste bort dette talentet og suksessen ved å ruse seg ned i graven. På dette har vår mann selv svart at han ikke hadde et valg. Han beskrev seg selv etterhvert som meget syk. Heroinet ødela kroppen hans og han hadde store smerter. Det ble etterhvert ikke noe han gjorde for å være høy, men for å overleve.

“What I see is unreal I’ve written my own part Eat of the apple, so young I’m crawling back to start” Rotten Apple Vi er mange som mener han i dag bør trekkes frem som en mester i dyp musikalsk innsikt og ikke en fallen stjerne. Han blottla sjelen sin og kanaliserte sin kamp til oss gjennom musikken - man kan ikke annet enn å tenke at det var en mening med det. Flere av tekstene handler også om en vond oppvekst. Laynes far forlot familien og ble tung rusmisbruker da Layne var en liten gutt, og hans kristne mor kastet ham senere på dør på grunn av hasjrøyking. Selv om han tidlig ble introdusert for rus selv, var ikke musikken ment som en oppfordring til rus, heller en advarsel uten pekefinger. Han uttrykte dyp skuffelse over at noen hadde kommet til skade for å mistolke dette. Layne Staley følte seg kanskje misforstått,

norwayrock.net

men han ble ikke det. I intervjuer fra nittitallet er det lett å se at Layne ikke bare var en rusmisbruker tynget av lidelse. Tvert i mot var han en meget jovial og barnslig fyr som smittet andre med latteren sin. Han hylles, sammen med resten av bandet bestående av tidligere nevnt Jerry Cantrell (gitar), Mike Starr (bass), Mike Inez (bass) og Sean Kinney (trommer), av musikkelskere verden over. Alle ufattelig talentfulle musikere hver for seg som sammen var enorme. På den korte tiden de var aktive med Staley i spissen har de rukket å gi oss så mye at det vanskelig lar seg beskrive med ord. Likevel etterlates man hungrende for mer.

Etter «Facelift» med hiten «Man In The Box», «We Die Young», «Bleed The Freak» og «Love, Hate, Love» jammet de frem den akustiske EP`n «SAP» sammen med flere store navn, blant annet Chris Cornell og Mark Arm, og ga oss blant annet «Got Me Wrong», «Brother» og «Right Turn». Etter dette kom deres store gjennombrudd i 1992 med den fire ganger platinum-vinnende skiva «Dirt» hvor spesielt “Rooster”, “Them Bones”, “Angry Chair” og “Down In A Hole” utmerket seg hos massene.

Sist men ikke minst er «Would?», filmlåten fra «Singles» og toneangivende for siste tiår av 1900-tallet på den skiva. Alice In Chains benyttet stuidobookingen fra filmbudsjettet til å smelle sammen dette sammen og slikt ble det magi av. «Dirt» ble av magasinet Guitar World beskrevet som mektig, alarmerende, uhyggelig, intimt, mørkt og brutalt ærlig. Etter denne enorme suksessen som førte til uendelig rekke turneer kunne man begynne å merke hvilken pris kommersiell suksess har.

«Now the body of one soul I adore wants to die You have always told me you’d not live past 25 I say stay long enough to repay all who caused strife» Sludge Factory På dette tidspunktet ønsket Bassist Mike Starr, som forøvrig også døde i 2011, seg ut av sirkuset, og ble til slutt erstattet av en minst like god Mike Inez. Etter en jamsession med ny bassist i studio ble EP`n «Jar Of Flies» til ved en tilfeldighet. På den måten fikk vi servert ultimate self-soothere i «Rotten Apple», «Nutshell», «I Stay Away», «No Excuses» og «Don`t Follow». Albumet som har en roligere fremtoning enn de forrige (som kan sies å være mer heavy og delvis forstyrrende) og ble raskt en favoritt. Deres musikkstil, tempo og affekt endret seg naturlig nok i takt med bandets livsstil og hva de gikk i gjennom. Det skal sies at det var den nokså geniale riff-lorden Jerry Cantrell som stod for brorparten av tekstene, spesielt på de tidlige albumene. Da bandet omsider i 1995 ga ut det selvtitulerte albumet «Alice in chains», populært kalt Tripod, fikk Layne Staley som skrev bortimot hele albumet statuert et realt punktum for studioinspillingene med Alice in Chains. Og det på hederligvis

norwayrock.net

med noen maktdemonstrasjoner av noen låter som blant annet «Sludge Factory», «Grind» og «Frogs». Staley teamet også i 1995 opp med Mike McCready, gitaristen i Pearl Jam, og den nå avdøde musikeren Mark Lanegan m.fl. hvor de ga ut albumet «Above» under bandnavnet Mad Season. Et musikkprosjekt influert av dyp bluesrock og jazztoner. Dette var en absolutt genistrek og det er som et minimum verdt å trekke frem låter som «River of Deceit», «Long Gone Day» og «Wake Up». Sistnevnte står igjen som et monument i kampen mot rusavhengighet gjennom morens stiftelse The Layne Staley Foundation.

Med årene kunne man bevitne en endring i utseende og fremtoning hos vokalist og frontfigur Staley. Han startet som hårmetallrocker, gled over i hippiestilen, klippet håret og ble så rå som bare Layne Staley kunne bli. Det eneste som avslørte han var da han titt og sjelden tok av seg brillene og man fikk et glimt av det ydmyke mennesket bak råskapen.

Hans egenart må sies å være episk og står i stil til hans utøvelse som en stor kunstner.

Hver epoke hadde noe eget ved seg, men på slutten var det en annen utgave av Staley vi fikk se. En sårere, sliten og syk Staley, men likefremt dønn ærlig. Rusavhengigheten satt til side var han en mann som kunne formidle på et nivå jeg aldri har sett hverken før eller siden. Hvis du er en som undrer deg over dette kan det anbefales å se konserten med Alice In Chains «Live at the Moore». Dog tidlig i karrieren, men konserten er et dokumentert bevis på at bandet fremførte like bra eller bedre live. Det går gjetord om vokalen til Layne og at den var så kraftfull at den kunne høres over blokkene av Marshallhøytalerene på scenen.

I følge produsenter var han også den eneste vokalisten som kunne spille inn alt på en take, og uten direktiver. Han visste akkurat hva han skulle gjøre, og hadde harmoniene klare på direkten. Dette understreker hvorfor han på nytt bør trekkes frem som en av de absolutt største vokalistene gjennom tidene, noe han også gjentatte ganger har blitt kåret til. I mine øyne; den største.

Da bandet ble spurt om å spille inn unplugged-session for MTV var han allerede så syk og svak av heroinmisbruk at det gjør vondt å se på. Bandkollegaene har uttalt at da de så Staley synge, var det som å se en mann synge i sin egen begravelse, kledd i sort for anledningen. Likevel sitter Staley urokkelig mimikkløs og leverer belting på nivå med en hundreogfemtikilos biker. Men vi kan glemme sangteknikk og estetikk - hans kraft og innlevelse hentes frem fra hans indre liv, og treffer oss rett i magen. Jeg ser på det rosa håret, den bleke munnen og hans forvitrede øyne og ser likevel en gigant uten sidestykke.

Fra den samme salen kan man høre James Hetfields umiskjennelige rop fra tid til annen.

Det ble kjent at hele Metallica satt på første

rad under denne konserten. Noe betegnende for deres storhet. Denne innspillingen skriver seg inn i historiebøkene som en av de beste unplugged-versjonene MTV kom med, og enkelte kritikere og musikere mente den overgikk Nirvana sin. Innspillingen og salget ble også en suksess for bandet som på den tiden hadde sluttet å gi ut plater. Etter dette ble det stille. Delvis grunnet at Staley sørget over tapet av sin tidligere forlovede som gikk bort noen måneder etter MTV unpluggedkonserten. Han ble aldri den samme.

“Down in a hole and I don’t know if I can be saved See my heart I decorate it like a grave You don’t understand who they thought I was supposed to be Look at me now a man who won’t let himself be” Down in a hole Bandet møttes, ikke helt uproblematisk, igjen og spilte inn «Get Born Again» og «Died» som ble utgitt i 1999 på «Music Bank», men da var allerede samarbeidet sterkt preget av slitasje. Første innspillingsdag endte med at Staley ikke ønsket å møte opp neste dag i studio som førte til at Jerry Cantrell rettet en utblåsning mot ham. Vi vet at Staley var backstage på en konsert Cantrell holdt senere, men nektet å vise seg offentlig. Det finnes få bilder av ham fra perioden mellom 1996 og frem til hans død 5. april 2002. Mest sannsynlig ville han ikke at noen skulle se han fysiske forfall.

For å fullt ut fortelle historien om Layne Staley er det viktig å snakke om rusmisbruket, fordi det er tett knyttet til musikken. Han oppnådde kultstatus, men var en plaget sjel og faktum er at suksessen var et toegget sverd. Uansett fortjener han respekt for mennesket og musikeren han var.

Det har lenge vært en antatt sannhet at avhengighet er et valg noen svake blant oss tar.

Staley kunne fortelle oss at det i virkeligheten er en evig lang kamp for å overleve etter et øyeblikks feilsteg. Han tapte kampen. Selv om det i dag plutselig har gått 20 år siden bortgangen er musikken og budskapet fortsatt minst like heftig. Hvis du ikke allerede har gjort det er det på tide å blåse støvet av skiva, ta med deg musikken disse ikonene ga oss inn i 2022 og snakk mer om talentet. For det Layne, kan ingen ta fra deg!

Gone, but not forgotten.

“You my friend I will defend And if we change, well, I´ll love you anyway” No Excuses

NRM 2-2022

71

MICHAEL ROMEO Sjarmør på krigsstien

72 NRM 2-2022

norwayrock.net

Mens noen artister gir ut soloalbum etter soloalbum, er andre mer sparsommelige, og tar seg mer enn god tid på å gi ut musikk under eget navn. 24 år tok det fra hans forrige soloalbum, før Michael Romeo var aktuell med sitt neste. «War Of The Worlds, Pt.1» kom i 2018, og nå er del 2 klar for verden. Vi tok en prat med den italienskættede gitaristen, og fikk høre om livet under nedstengning, bilulykker, planene til Symphony X, og selvfølgelig mye om den nye skiva.

TEKST: JAN EGIL ØVERKIL FOTO: DANNY SANCHEZ

- …skal vi se om vi finner kar´n. Der var han ja, åssen går det, bro?

- Hei du. Her er alt bra. Enn du?

- Bare sitter og chiller´n i hula mi her.

- Snasent studio det der, Michael. Hvor mye tid har du tilbragt der de siste par årene?

- Til å begynne med, under den første nedstengningen ble det mye, så da tenkte jeg at det var et passende tidspunkt for å få jobbet, men etter hvert begynte jeg å kjenne på følelsen av at jeg måtte komme meg ut av dette rommet. Det var kult til å begynne med, men etter hvert følte jeg at det ble nok, rett og slett. ‘Når får vi dra på turné, faen, hva er det som foregår?’ Det var vel sikkert sånn for de fleste; kult til å begynne med, men så… shit! Det funka fint til å begynne med, men det ble bare nok. Vi må jo møte andre mennesker også, og i Symphony X har vi prata om å gjøre ei ny plate, og har slengt noen idéer mellom oss, men å ikke kunne treffes, og ikke turnere på så lang tid, det påvirker kreativiteten, for i det siste har det gått trått med skrivinga også. Dermed ble 2020 litt så som så, og vi begynte å se fram mot 2021, med nye turnéer og slike ting, men så…nei.

- Vi skal komme tilbake til Symphony X etter hvert, men vi har noe annet vi må prate om, for i disse dager er del to av eposet «War Of The Worlds» klart. La oss starte med opphavet, nemlig H.G. Wells´ bok med samme navn. Hvor konkrete er tekstene i forhold til boka?

- Den følger ikke boka slavisk, vil jeg si. Da jeg begynte å skrive tekster til plata, så var jeg usikker på hva slags tema jeg egentlig skulle ta for meg, men jeg liker å ha et slags tema å forholde meg til, eller i det minste et startpunkt tekstmessig. Jeg er ikke ‘det som skjer, det skjer’-typen, jeg liker å ha et kart som viser meg veien til målet, så og si. Da jeg begynte å skrive, visste jeg selvfølgelig at det ville bli et tungt album, med masse gitarer. Mye metal, men også progressivt, med filmatiske elementer, for så å slenge dette sammen til et album jeg kan være stolt av. Så begynte jeg å tenke over tematikken, og hva jeg ville plata skulle handle om. Det måtte være episk, så jeg ramla innom Star Wars, og tenkte at kanskje verdensrommet eller noe sci-fi-greier hadde blitt tøft, og mens jeg lette rundt, så dukka H.G. Wells´ «War Of The Worlds» opp. Jeg var ikke på søken etter noe å sitere nærmest ordrett, men heller en slags rettesnor for min historie. Musikken er alltid det viktigste for meg. Det er nok en del av Wells´ historie der, men ikke for mye. I min historie er det kanskje mer «oss mot dem».

- Så det kommer ikke til å funke om jeg setter på plata som soundtrack mens jeg leser boka?

- Haha, vet du, jeg tror kanskje det kunne fungert ganske bra. Vibben fra boka er helt klart til stede, i hvert fall musikalsk. Tekstene er kanskje litt mer flakkende fra boka, men jeg tror nok du vil finne en tråd mellom historiene.

- En ny vokalist har kommet til rekkene etter «War Of The Worlds, Pt. 1». Hvorfor denne endringen? (Dino Jelusick har erstattet Rick Castellano) - Allerede før jeg begynte innspillingen av del 1 visste jeg at jeg hadde norwayrock.net

så mye materiale at det kom til å bli to album, og mye av del 2 ble spilt inn samtidig som del 1, og jeg bestemte meg for å få gjort unna så mye som mulig. Planen var at jeg skulle få spilt inn det meste innen april 2020, for folk hadde turnéer planlagt, men så gikk jo ting gikk til helvete. Jeg funderte mye på hvordan jeg skulle gå fram med tanke på vokalen. Skulle jeg ha en ny vokalist for hver låt, to forskjellige på de to delene, det var mange tanker rundt akkurat det der. Jeg gikk raskt bort fra tanken om mange forskjellige vokalister, det hadde tatt alt for mye tid og energi, så jeg begynte heller å tenke på hvem jeg kjenner som synger bra, og prata med Simone Mularoni, som hjelper meg med miksing, mastring og slike ting, og han mente jeg burde sjekke ut Dino. Jeg kjente så vidt til ham fra før, så Simone satte meg i kontakt med ham, og han var kjempegira på å bidra, så vi endte opp med å sende noen filer fram og tilbake, og det satt som et skudd, altså. Han synger jo steinbra! Det funka som faen!

- Jeg opplever at plata er mer heavy enn del 2, til tross for at mye av musikken kom til på samme stadig som del 1.

- Det stemmer at det meste ble skrevet samtidig, og noe ble faktisk spilt inn samtidig også. Mens jeg jobba med innspillingen av del 2, oppdaget jeg at jeg hadde litt for lite materiale, det manglet en låt eller to, så jeg gikk tilbake i riffmappa mi og fant noen riff som jeg syntes funka, men ingenting av det der var klart, så jeg måtte jobbe litt med det.

Helhetlig ville jeg at det skulle være en rød tråd mellom de to skivene, men jeg ville at del 2 skulle låte litt annerledes enn del 1, så hva kan jeg gjøre for å ha en liten forskjell mellom de to? Så slo tanken meg om å ta i bruk 7-strengs gitar, noe jeg aldri har gjort før. Låten «Destroyer», for eksempel, det var låten der det virkelig slo meg, for jeg ville ha noe som låt skikkelig tungt. «Destroyer» var opprinnelig spilt på en 6-strenger, men så begynte jeg å tenke at det kunne vært kult å forsøke å stemme ned litt, for da ville den blitt blytung, så jeg tok kontakt med gutta mine på Caparison Guitars, de som lager signaturgitarene mine, og ba de sende meg en 7-strenger, noe de var snille nok til å gjøre, så jeg tror nok litt av grunnen til at den nye skiva oppleves som tyngre, har litt med gitarene å gjøre. Jeg endte vel opp med å bruke den på tre av låtene til slutt.

- Det kan nok være litt av grunnen ja. Du har jo et forholdsvis tight komp med deg også, i form av de to blad John; DeServio på bass og Macaluso på trommer.

- Visst pokker. Vi italienere må holde sammen, vet du, hehe. Jeg anser begge to for å være gode venner. Jeg vokste opp sammen med JD. Vi gikk på videregående sammen, og han bor rett nedi gata her. Vi har alltid holdt sammen selv om vi kanskje ikke har vært veldig nære gjennom hele livet, men da jeg gikk i gang med dette prosjektet, var han den første jeg tenkte på. Macaluso er også en god venn, vi har gjort mye moro sammen.

Mye latter. Han var også den første jeg tenkte på. Fine fyrer - topp musikere! Vi kommer godt over ens, de er enkle å ha med å gjøre, og de forstår greia mi, så det er lett å jobbe med de begge to. Når jeg skriver, bruker jeg gjerne trommemaskin, og legger noen enkle basslinjer, bare så de skal ha noen referanser å jobbe fra, men så fort de legger sine ting, endrer karakteristikken seg fullstendig. Jeg gir de frie tøyler for at de skal føle at de legger seg selv i det, i stedet for meg. Det er viktig, syns jeg.

De hører idéene mine, men kommer med egne forslag til hva de hører i musikken, og det er noe jeg setter pris på. Det er moro å gjøre sånne ting med kompisene sine.

NRM 2-2022

73

- Det er jo en rimelig heftig produksjon på disse to platene, og jeg vet du ikke har planer om å turnere med det. Har du vurdert å gjøre en one-off med hele greia; orkester og full pakke?

- Helt klart! Om den rette anledningen byr seg, så hadde jeg ikke nølt et sekund, men her er greia; når vi er i studio med Symphony X, så arrangerer og produserer vi med tanke på at vi skal kunne gjennomføre låtene live. Ikke at vi legger bånd på oss selv, men vi må sette noen grenser. Jeg kan ikke legge 100 gitarspor på plata, og forvente at jeg får det til å låte like stort live. Med disse to platene, så er det som du sier; det er vanvittig mye som foregår, og jeg tenker ikke så mye på en eventuell liveproduksjon, men heller på hva jeg hører i musikken som jeg vil formidle videre til plata.

Overdubber gitarer med synthesizere og slike ting. Jeg tenker ikke så mye på hvordan jeg skal overføre det til scenen, for det har aldri vært et tema. Men å få til en liveproduksjon en eller annen gang; det hadde vært helt fantastisk, men det vil koste en helvetes mengde arbeid. Men når det er sagt, så har fokuset mitt skiftet mot bandet igjen, for som sagt så jobber vi med ei ny plate, og etter denne helvetes Covid-greia, må vi ut og spille igjen, og vi er overklare for å komme oss ut på veien. Det er hovedfokuset; å finne tilbake til følelsen av å være et band igjen. Det har gått over to år, for pokker.

- Det har vært en stund siden vi hørte fra Symphony X nå. Kommer det nye albumet til å se dagens lys i 2022?

- Pffffft. Det er et godt spørsmål. Jeg vet ikke, egentlig, men jeg tipper at så fort vi kommer i gang med øving, og vi endelig får sett hverandre igjen, så tror jeg demningen åpnes og idéene kommer flommende. Vi får pratet sammen, jammet og spilt, så kommer alt til å ordne seg. I hvert fall for min del, så er hovedpoenget at vi ikke har gjort dette på så alt for lenge, men jeg vet at vi kommer til å bli inspirerte hele gjengen, før realiteten treffer oss midt i trynet. ‘Kommer vi til å reise til Europa sånn som det er nå?’

- Det ene usikkerhetsmomentet avløser det andre, antar jeg. Dere skal turnere i Nord- og Latin-Amerika fra mai av. Har dere begynt å planlegge settlista og slike ting enda?

- Vi prata om det for noen dager siden.

Ingenting er hogd i stein enda. Jeg tipper at vi kommer til å velge ut et lass med låter, men så fort vi begynner å øve, så finner vi ut om ting passer eller ikke, og enkelte låter blir nok lagt til side. Vi kommer nok til å bruke litt tid på å finne de rette låtene, og plassere de riktig i settlista. Det kommer også til å ta tid. Den første øvinga kommer nok til å være ganske rusten, antar jeg.

- Slike rutiner er jo fine elementer på veien til inspirasjon for ny musikk.

74 NRM 2-2022

- Absolutt! Selv om jeg kommer ned hit hver dag, og forsøker å jobbe med nye ting, og vi prater om hvilken retning vi skal velge, så er det mange forstyrrende elementer for tida, men jeg forsøker å ikke bekymre meg over det, for jeg vet at én dag, da kommer det forløsende riffet eller melodien, og da er vi i gang igjen.

- Jeg regner med at alle verker etter å dra ut og spille igjen.

- Helt klart! Jeg håper og tror at turnéen i mai går som planlagt, for det åpnes mer og mer for tida, så mange av restriksjonene er borte allerede, og når vi kommer til mai er det forhåpentligvis enda nærmere normalen. Når det gjelder Europa, så håper jeg at det blir enklere å reise over enn det er for øyeblikket, så om et år er vi kanskje på tur over til dere.

- Jeg pratet med Steve Lukather for noen dager siden. Toto er jo på USA-turné sammen med Journey for tida, og han fortalte at de lever i ei boble på turnéen.

De ser kun hverandre, og får ikke lov til å mingle med fans verken før eller etter konsertene. Ikke akkurat den hverdagen man er vant til på turné.

- Nei, akkurat. Å treffe fans er jo en stor del av gleden med å være ut på tur. Treffe fans, prate skit, tulle og fjase, spise god mat og alt det der. Men jeg forstår hvorfor de må leve i den bobla enn så lenge, for alternativet hadde vært å bli hjemme, og det er det vel ingen som syns er så stas lengre. Om noen i bandet eller crewet blir syke, blir vi kanskje tvunget til å kansellere konserter, eller til og med sitte i isolasjon et helt annet sted enn hjemme. Jeg ser for meg scenariet der vi gjør den første gigen uten restriksjoner, og det neste som skjer, er at Romeo blir smittet, og må i isolasjon på et eller annet hotell.

- Vi får satse på at vi er på oppløpssida.

Russell (Allen) var jo i en bilulykke i 2017, og jeg har sett at han har hatt noen ettervirkninger etterpå. Hvordan står det til med ham nå?

- Fy faen, det der var så jævlig. Jeg vet ikke i hva slags tilstand jeg hadde vært om det var meg. Ulykken er faktisk en del av grunnen til at jeg ga ut disse platene, for jeg måtte holde meg i aktivitet, for Russell følte seg veldig usikker på fremtiden i etterkant. Man setter ting i et helt annet perspektiv etter en sånn hendelse. Jeg prata med han like etter ulykken, og han fortalte om hvor usikker han følte seg, og at han tenkte på familien sin. Sånt setter virkelig tankeprosessene i gang. Det var en periode der vi virkelig ikke visste om vi kom til å spille sammen mer. Vi tok litt tid borte fra hverandre, og jeg tror det gjorde Russell godt at vi holdt litt avstand. Det var greit at vi brukte litt tid på å finne tilbake til et tankesett som var litt lettere enn det var like etterpå, for vi gjorde en turné i 2019, som føltes veldig bra. Jeg var bekymret for at vi var ved veis ende en periode, men ting løste seg, og jeg følte det passet bra å bruke nedetida til å gjøre noe sologreier, og

nå er alt greit. Vi gleder oss til å komme i gang igjen.

- Det har gått sju år siden forrige album, så det skal bli fint å høre noe nytt fra dere igjen.

- Ja, jeg gleder meg også. Det er lenge siden vi ga ut «Underworld» og turnerte med den, og så kom ulykken, og dermed ble det stille lenge. Det var en spesiell periode, for ingen av oss visste om Russell ville være med lengre. Det var tungt, men heldigvis gikk det seg til, så i 2019 var han klar, og vi var i gang igjen, før det smalt på nytt, men denne gangen var det en pandemi som traff.

- Det ville ingen ende ta en periode. Jeg tipper vi kommer tilbake til Symphony X når det nærmer seg plateslipp, så la oss avslutte med å prate litt mer om «War Of The Worlds, Pt. 2». Når du skriver et epos som dette, jobber du på en annen måte enn du ville gjort med et album uten en bakgrunnshistorie?

- Jeg skriver nok på min måte uansett hva jeg jobber med. Likhetene vil nok være der uansett hva jeg foretar meg. Når det er sagt, så forsøker jeg å gjøre ting litt annerledes når det gjelder soloting, men riffinga og slike ting vil nok være som det alltid har vært, men som vi prata om tidligere, så legger jeg nok mer i produksjonen, for å få det til å låte større, for jeg vet at det med stor sannsynlighet ikke kommer til å bli fremført live. På «War Of The Worlds, Pt.1» hadde jeg jo denne metaldubstep-greia, ikke faen om vi hadde gjort det med bandet, men jeg liker de greiene der, og jeg syns det er kult å fjase litt rundt og leke meg når jeg først har muligheten, og vimse litt utenfor de rammene jeg er vant med å jobbe innafor. Når det gjelder selve skriveprosessen, så er nok den forholdsvis lik det jeg gjør med gutta i bandet. Vi syns det er greit å ha et tema å jobbe rundt, og det hjelper meg veldig, i hvert fall. Om det er «Paradise Lost» eller «The Odyssey», så gjør det faktum at vi har et tema at prosessen beveger seg raskere enn om vi ikke hadde hatt det. Med «War Of The Worlds» visste jeg at jeg ville ha mye mer orkestrering enn jeg har brukt tidligere, mer filmatiske temaer og slike ting.

- Den kan jo tidvis oppleves som en rockeopera.

- Ja, nettopp. Det blir stort og grandiost med stryke- og blåsearrangementer. Om jeg dobler orkestreringa med noen fete gitarlyder og synther, så blir det enormt, og det syns jeg er moro. Det fins ingen grenser for hva jeg kan legge på når jeg jobber med solskivene. Jeg slipper å bekymre meg for hvordan jeg skal fikse det live; jeg behøver kun å fokusere på hvordan jeg kan få det til å høres kult ut.

- Høres ut som en lekeplass.

- Sleng på alt, og håp at det høres tøft ut.

- Det gjør det så absolutt! Vi sees når dere finner veien hit igjen.

- Absolutt! norwayrock.net

AN M E LD E L SE R

SKIVER millenniumskiftet, uten at den når opp til kneskålene av "Reckless" av den grunn. Men en ordentlig gladskive, det er den.

Geir Amundsen

LYDKICK GEIR AMUNDSEN 1. Treat - The Endgame Det er helt naturstridig at menn godt oppi 50-årene skal gi ut sine aller beste plater nå.

2. Von Hertzen Brothers - Red Alert In The Blue Forest Enkelte artister finner man bare virkelig tonen med, og dermed også musikken.

3. Envy Of None - Envy Of None Bare det at Alex Lifeson gir ut ny musikk kvalifiserer til plass på denne lista.

4. Genesis - Genesis I anledning avskjedskonserten i London gjenbesøkes skiva som gjorde meg til Genesis-fan.

5. Shinedown - Planet Zero Ble akkurat utsatt til juli - men fansen har noe å glede seg til.

Intervju er gjort!

ANNE-MARIE FORKER 1. Envy Of None - Envy Of None Alex Lifeson's imagination shines on this album 2. O.R.k. - Soul Of an Octopus Captivating second album from powerful collective with members of King Crimson and Porcupine Tree 3. Von Hertzen Brothers - Red Alert In The Blue Forest A journey through a melodic dreamscape of Finnish folklore and countryside 4. Muse - The Resistance The band's 5th studio album.

"Exogenesis: Symphony" features classical piano influences from Chopin and Rachmaninov 5. Enslaved - Caravans To The Outer Worlds (EP) Bleak and beautiful 2021 EP from one of Norway's finest bands. I really want this on vinyl!

GEIR VENOM LARZEN 1. Calexico – El Mirador Bandets hvasseste på mange år.

Man blir rent nyforelsket.

2. The Lickerish Quartet – Threesome Vol. 3 Nu begynner det virkelig å dufte spilt melk av herrene Manning Jr., Smith og Dover…

3. Rufus Wainwright – det beste …som i høyeste grad inkluderer ”All Dessen Müd” fra ”Take All My Loves”-operaen.

4. Isak Danielson – King Of A Tragedy Smart, elegant pop.

5. Arthur Brown – Long, Long Road Verdens sprekeste 80-åring…

norwayrock.net

BRYAN ADAMS So Happy It Hurts BMG 11.mars 4/6 Kanadiske Bryan Adams er tilbake med "So Happy It Hurts", en skive han fikk tid til å skrive da verdensturnéen hans ble utsatt gang på gang de siste to år. Og som vanlig snakker vi her om blytung industriell metal med innslag av growlevokal og halsbrekkende instrumentalakrobatikk... Neida, dette er Adams akkurat slik vi er vant til å høre ham, med konsise poprock-låter og fengende refrenger. Selvsagt har har forlengst lagt lista for seg selv med å gi ut 1984-klassikeren "Reckless", med monsterhits som "Summer Of '69", "Run To You", "Heaven" og "It's Only Love", og det meste han har laget i ettertid har bleknet i sammenligning, kanskje med unntak av "Waking Up The Neighbours" med hans aller største hit, "Everything I Do (I Do It For You)".

Det skal innrømmes at de fire studioskivene Adams har gjort etter årtusenskiftet også har vært hans svakeste, og forventningene var ikke akkurat enorme foran denne heller - men interessen ble vekket da vi så at han har gjenopptatt samarbeidet med den legendariske produsenten og låtskriveren Mutt Lange (mest kjent for AC/DCs "Highway To Hell" og "Back In Black", og Def Leppards gullrekke fra 80-tallet), på noen av låtene i hvert fall.

Også Jim Vallance, låtskriveren som Adams har samarbeidet med siden han var tenåring, har medvirket på noen låter. Den aller mest oppsiktsvekkende bidraget på skiva kommer derimot fra selveste John Cleese, som gjør introen på overraskende tøffe "Kick Ass", selv om temaet er rappa rett ut av lomma på AC/DCs "Let There Be Rock".

Resten av materialet gjør heller ikke skam på Adams' rykte som hitskaper, uten at mange av låtene her ville vært kandidater for en "Best Of"-skive. Men både tittelsporet og den påfølgende bassdrevne "Never Gonna Rain" har refrenger som er så fengende at du kauker med fra andre gjennomhøring, men 50-tallspastisjen "I've Been Looking For You" kommer ikke heldig ut - den høres mer ut som restemat fra "Get Up", skiva han lagde med Jeff Lynne i 2015. Adams er jo kjent som balladekongen, og vi liker godt den avsluttende "These Are The Moments That Make Up My Life", en låt som nesten minner om U2s "All I Want Is You" - på en god måte.

Så joda, har du noengang vært fan av Bryan Adams, så er dette rette tidspunkt å gjenoppfriske bekjentskapet, for "So Happy It Hurts" er lett det beste - og det mest rocka - han har gjort på denne siden av

AEROSMITH 1971: The Road Starts Hear UMe 08.april 4/6 Det er alltid gøy å høre hvor store band startet, og stort større enn nettopp Aerosmith i rockesammenheng skal godt gjøres å komme. Vi får servert et knippe demolåter som visselig skal ha blitt liggende urørt i flere tiår – kun tidligere utgitt i en ekstrem sjelden utgivelse. Flere av sporene endte opp på debuten, og det mest overraskende for meg er hvor til de grader blues rock de opprinnelig var. Jeg har sett på Aerosmith som et av de tidligste hardrockbandene, men her glir de rett inn i ZZ Top-land – og der hersker fortsatt ZZ Top så det var nok ikke så dumt å guffe på litt ytterligere.

Det mest bemerkelsesverdige her er demoversjonen av «Dream On» på et temmelig surt piano, for selv med det utgangspunktet er det en råsterk låt som jeg tipper bandet var veldig klar over. Det satt de som kjent på gull.

Det er litt kjipt at de har, som Scorpions, blitt kjent som et balladeband for det står ikke noe i veien for rockefot når det kommer til Aerosmith heller – men de har nok fått litt mer guffe på veien fra disse demoopptakene til debutskiva som nevnt. Denne skiva står nok ikke som en påle i rockehistorien når ting skal oppsummeres, men gud så fett det er å høre unge Aerosmith starte karrieren sin audiotivt.

Sven O Skulbørstad

AETERNUS PROPHET Ruthlessness Invima 14.mars 1/6 Denne trioen er uheldigvis bosatt i Kyiv, og ukrainsk metal har gjerne en egen stil og atmosfære jeg kan like. Aeternus prophet har mer bakgrunn i death metal enn mange av sine landskollegaer, men black

metallen skinner igjennom, spesielt på vokalsiden. Dette er bandets tredje plate, og mitt første bekjentskap, og bare for å ha det sagt, det blir med dette forsøket. Dette låter fryktelig kulturmønstring. Jeg trodde først det var dårlig programmerte trommer, men det står oppført at en Dessident pisker skinn. Første låta «Path» har sånne amatørtriplets på basstrommene, sånn som det første man prøver på når man har fått dobbeltpedal. Man gir ikke ut sånt på skive i 2022. «Unwanted Presence» er også såpass kulturmønstring at det hører hjemme på folkets hus, ikke på skive. Det positive er «Dried Roots» og «Ivy Wrapped dreams», der hører jeg et snev av Death rundt «Leprosy» og «Spiritual Healing». Som sagt, et snev.

Gitar og lyd er egentlig ok, det låter gammelt, trommer og vokal er det mye å utsette på. Trenger du sjekke ut dette, eller i ytterste konsekvens kjøpe denne plata? Nei, absolutt ikke.

Ronny Østli

AUDREY HORNE Devil’s Bell Napalm Records 22.april 4/6 Hele 20 år har gått siden dannelsen av Audrey Horne mellom De Sju Søstre, og for meg har de hele veien vært et strålende live-band, mens jeg aldri helt har klart å bli venn med platene.

Hvorvidt det skyldes at bandets utstråling og generelle kvaliteter er bedre enn låtene er ikke godt å si, men nå er i alle fall sjuende langspiller klar – uavhengig av hva nå enn jeg måtte synes. Først som sist; ”Devil’s Bell” er ei god skive levert av et drivende dyktig band, men jeg klarer ikke helt å fri meg fra følelsen av å høre en lydkollasj sammensatt av kjent og kjær metal, primært fra 80-tallets storheter.

Rundt halve skiva er trukket rett ut av Iron Maiden-katalogen, understreket av såvel twin-gitarer som VI-IV-Vkaramellen de har sugd på i alle år – og det nesten så Steve Harris burde ha vært kreditert på instrumentalen ”Return to Grave Valley”. Videre er det andre låter som i overkant ’låner’ fra både Dio og Ozzy/Lee (Ja, jeg ser på deg,”Break Out”), og med en mindre elegant og bånntight leveranse og evne til å omskrive akkurat tilstrekkelig enn det AH framviser, hadde det nesten grenset mot plagiat både her og både der. Uansett – hva har vi her? Ni spor med skyhøy fist pumpfaktor sylskarpt levert av et svindyktig band, så visst! Ingen svake spor, men heller ingen superkutt; og det hele altså dessverre servert med noe lav egenart. Det finnes absolutt ingenting noe sted på dette albumet jeg ikke kan feste på en tidligere utgitt låt, men kommer jeg til å dra for å se bandet live nok en gang? Jepp – og i bunn av

NRM 2-2022

75

AN M ELDE L SE R

SKIVER

LYDKICK

Gunn er det vel det som i praksis er det mest essensielle, me thinkz.

Wilfred Fruke

SVEN O. SKULBØRSTAD 1. The Nika Riots - Derelict Den her så jeg ikke komme rett og slett.

2. Meshuggah - Immutable Den mest meshuggahske skiva noensinne.

3. Suicidal Ninja Monkeys Monkeys Have A Tale Usaklig fet norsk punk.

4. Halestorm - Back From The Dead Lzzy & Co leverer fortsatt.

5. Ghost - Impera Namedropper de kun av gamle bragder for dette var skrale saker, uansett hva resten av verden mener.

RONNY ØSTLI 1. Invocator «Excursion Demise» En bauta innen rå thrash metal er endelig reutgitt. Se opp for intervju.

2. Deathspell Omega «The Long Defeat» For mange en selvfølge at skiva er bra, for meg en ørliten overraskelse.

3. Devil Master «Ecstasies Of Never Ending Night” Det amerikanske freakshowet har klart det igjen.

4. Treat «The Endgame» Også jeg liker god melodiøs hardrock.

5. Hellhammer «Demon Entrails» En god samling som får et par runder i anledning Inferno. Rått, primitiv og banebrytende.

ALICE AUSTIN Goodnight Euphoria Relentless Sunshine Records 22. april 3.5/6 Los Angeles-losjerende Alice Austin har medvirket i flere band, og fronter stadig det kvinnelige tributtbandet Black Sabbitch, men det spørs om ikke årets ”Goodnight Euphoria”, artistens andre soloplate, fremtvinger en prioriteringsalternasjon. Materialet komponeres og tilvirkes i spann med produsent David Drouin, som åpenbart initierer kondenserte teksturer og sirlige forekomster av fiolin, mellotron, klaver og trompet. ”No Such Thing”singelen oppvarter en sommersval garasjepoplåt som velkomstdrink, ditto influert av Shocking Blue og PJ Harvey.

Påfølgende ”Wooden Mind” senker alvoret, i passe værbitt støpning, mens tittelkuttet danner et funksjonelt sump-amalgam av gospel, 70-tallsrock og country. Andre gangbare øyeblikk teller det skumrende og pianodominerte countryrock-dramaet ”Oxygen”, trompet- og orgelfruktige ”The Neighborhood”, samt ”The Ward”; sistnevnte duo med skyld til kinematografiske surferocktradisjoner. Man kan gjøre dummere ting i vår enn å bruke litt tid på ”Goodnight Euphoria”.

Geir Larzen

JAN EGIL ØVERKIL 1. Treat- The Endgame.

Svenskene har levert sine beste utgivelser de siste ti årene.

2. Lou Gramm- Long Hard Look.

God gammel skive fra Foreignerstemmen. Noen virkelig fine låter her.

3. ZZ Top- Afterburner.

Pumpebass er aldri feil.

4. Steve Vai- Passion And Warfare.

No, I’m really, really shy!

5. TNT- Intuition.

Skal man skrive bok må man vite hva man skriver om.

76 NRM 2-2022

BLACK SWAN Generation Mind Frontiers 8.april 4/6 To år etter debuten, er Black Swan, en av Frontiers´ «supergrupper», de begynner å bli noen av de, klare med oppfølgeren, «Generation Mind».

Besetningen er uendret siden sist; Reb Beach (Whitesnake/ Winger), Jeff Pilson (Foreigner, Dokken), Robin McAuley (McAuley-Schenker Group) og Matt Starr (Ace Frehley/ Mr. Big).

Ei heller er det store forandringer i komposisjonene, vi befinner oss i den tyngre delen av AOR-segmentet. Som sist er Pilson produsent, noe som gjør

at Black Swan ikke får samme lydbilde som mange av supergruppene som har sitt utspring fra Frontiers, der Alessandro Del Vecchio ofte er tungt involvert. Dette er musikere som har vært i samme rom når innspillingen har funnet sted, slik at de har påvirket hverandre direkte underveis i prosessen. Allerede fra start sparker kvartetten godt i gang, med låta «Before The Light». Beach er en råtass på gitarriff, så også denne gangen.

Både på åpningssporet, og påfølgeren «She Hides Behind» sparker det godt fra i gitaravdelingen, med Pilson godt med i svingene.

Med superlag som dette, og med ei debutskive Vår Mann trilla til 4,5/6 i bagasjen, er ikke forventningene lave når vi mottar filene i innboksen, og det må innrømmes at det er en liten skuffelse å spore i panelet etter noen gjennomlyttinger. Låtene er bra de, bevares, men det lille ekstra mangler for å sette godfølelsen. Det ekstra treffende riffet, den gode melodilinja eller soloprestasjonen inntreffer liksom aldri, til tross for at man liker det man hører. Balladen «How Do You Feel» er kanskje det nærmeste vi kommer fulltreffer både på melodi og solo, og man aner konturene av et Joe Bonamassa-riff som hovedtema.

Instrumenteringa er det ingenting å trekke for; det leveres formidabelt fra alle leire, og til og med McAuley, som fyller 70 til neste år er lett med på notene. Ikke alle vokalister i samme aldersgruppe kan skilte med samme pipesett som McAuley. Lydbilde og produksjon er upåklagelig; Pilson har funnet en oppskrift som fungerer, og holder seg til samme skjema som på «Shake The World». De helt store høydepunktene glimrer med sitt fravær, men det låter bra av hele skiva, med låter som «Before The Light», «See You Cry», «How Do You Feel» og «Long Way Down» er «Generation Mind» ei plate som garantert kommer til å treffe svært mange lyttere som har hovedinteressen sin i melodiøs hardrock.

Vi skulle fortsatt gjerne ha opplevd denne gjengen live, men skyter en like lang pil etter den opplevelsen som vi gjorde i 2020, for det ser ut til at kalenderne til gutta i Black Swan er like full framover også.

Jan Egil Øverkil

ARTHUR BROWN Long, Long Road Magnetic Eye Records 24. juni 4/6 Guden av helvetesild har virkelig fått kreativ luft under vingespennet på sine eldre dager; etter sporadiske perioder med selvvalgt eksil fra kommersiell musikkindustri sammenfaller

lanseringen av årets ”Long, Long Road” med legendens 80-årsbursdag.

Som mangeårig fan vekker det begeistring at en av 1960-tallets ypperste provokatører fremdeles er i vigør, men ekstra gledelig arter det forestående fødselsdagskalaset seg da ”Long, Long Road” stiller blant Browns heftigste studioplater i nyere tid. Både ”Vampire Suite”, Zim Zam Zim” og ”Gypsy Voodoo” har båret fakkelen med dignitet, men idet ”Gas Tanks” sjokkåpner årets albumet er vi forsyne meg tilbake på Kingdom Comes nivå anno de tidlige 1970-årene – dette er rampete, kroket og heseblesende rock med progressiv blues-brodd, svøpt i psykedelisk slør, toppet av en tilsynelatende evigung Arthur Brown og armert med attakkerende klaviatur, samt avdempet tverrfløyte- og pianointermesso. Det er lenge siden han fremsto såpass teatralsk potent; en fornemmelse som ingenlunde avtar ved kirkelige ”Coffin Confessions” (om noen skulle tro Brown går Alice Cooper i næringen, så forholder dette seg selvfølgelig stikk motsatt), soulog blues-bombastiske ”Going Down”, drone-akustiske og lett Richie Havensinfluerte ”Once I Had Illusions” eller The Doors-lekne ”Shining Brightness”. Mitt eneste ankepunkt hviler på for stor ubevegelighet i det kompositoriske, uten at så forsurner gleden over en 80-åring som stedvis opptrer som en tenåring. I attityde, stilistisk forankringsspenn, drama og instrumentering kunne neppe ”Long, Long Road” endt gjevere.

Geir Larzen

CALEXICO El Mirador City Slang 8. april 5/6 Forbundsfellene Joey Burns og John Convertino gjør ikke to svake album på rad... Mens det ikke var grunn til å juble over 2020s ”Seasonal Shift” oppvarter oppfølgeren, Calexicos ellevte studioalbum, en annen fortelling. ”El Mirador” er et pandemi-fonogram, effektuert i brennhete Tucson, sommeren 2021. Det alterenende ensemblet leser som en sørvestlig smeltedigel, og årets skive pulserer med latinamerikansk folkemusikk, mariachi, ørkenblues, visesangkunst, roots og dommedagsrock – og vesentlig mindre tannløs countrypop – stilsikkert og autoritært oppført, med sedvanlig egenart, sjel og kaleidoskopisk instrumentering, inklusive messingblåsere og strykere.

Et dramatisk og mørksmusset tittelkutt, akustisk-melankolske ”Cumbia Peninsula”, spøkelsesaktig vakre ”El Paso” – elegant smykket med piano, trompeter, korister og en riktig blødende gitarsolo fra Burns,

norwayrock.net

AN M E LD E L SE R

SKIVER

elegisk fjonge ”Liberada”, westernkinematografiske ”Turquoise”, den blå rockabillytraveren ”Rancho Azul” og lavmælt apokalyptiske ”Caldera” gjør rent bord på musikkens alter. ”El Mirador” konstituerer et majestetisk tiltalesvar, og ender faktisk som Calexicos beste og mest jevnbyrdige album på flerfoldige år; kanskje tåler det endog stedvis sammenligning med mesterverket ”The Black Light” og ”Hot Rail”. Som fan går man herved våren og sommeren trygt i møte. Man kan åpenbart aldri avskrive Calexico.

Geir Larzen

ALEX CARPANI Microcosm Independent Artist Records 29. april 3.5/6 Gøy er det når akademia-meritterte musikologer våger å praktisere innenfor eget fagfelt, som i tilfelle italiensk/franske Alex Carpani. Han viser til en rimelig voluminøs og eklektisk katalog av egenprodusert instrumentalmusikk, men valgte fra 2007 å satse utelukkende på progressiv rock. ”Microcosm” er konseptuelt skåret, og favner gjesteopptredener fra veteraner som David Jackson (Van Der Graaf Generator), David Cross (King Crimson) og Theo Travis (Steven Wilson), samt Jon Davison fra Yes. Carpanis faste band består for øvrig av italienske musikere, og alle enes om at det er en god idé å innlede albumet med en endefrem, elektronisk plankekjøring av King Crimsons ”Starless”. ”Kiss And Fly”, repertoarets første Carpani-komposisjon og definitive platehøydepunkt, høyner interessen betraktelig.

Denne er temposterk, ostinatarrig og sangharmonisk spennende, hvorunder arven fra King Crimson, Yes og utvalgte jazzrock-ensembler opprulles utilslørt. Et inkluderende og atmosfærisk uttrykk faller lett i øret, trass harmonisk kompleksitet.

Nivået faller aldri til kritiske stender, selv om ikke 1980-åras nyveiv- og neo-progressive injeksjoner, om enn forbilledlig utført, er egnet å skrive hjem om. Midtveis går utgivelsen i retning tredjerangs Asia-pastisj, og man tar seg i å savne trappevasken.

Nevnte ”Kiss And Fly”, derimot, scorer høyt og bør bekjentgjøres.

Geir Larzen

norwayrock.net

CHILDREN OF THE VOID Garden Of Bones Independent 15.april 3.5/6 Bergenserne starter innspilling av sitt debutalbum nå i vår, og slipper denne seks spors ep’en som et lite hint om deres eksistens. Første låt ut er «A Mirrored Dimension», en tyngre sak som får meg til å tenke på det litt drømmende og spirituelle som Rotting Christ holder på med.

Denne er mer metal, men jeg får likevel denne fornemmelsen. Bandet henter inspirert fra thrash og melodiøs death metal, og det kommer frem i de påfølgende låtene «We Light The Way» og «Dreamcrusher».

Sistnevnte inneholder en del rolig og stemningsfullt, men felles for dem begge er at jeg faller litt av når det kommer til det som låter rytmisk og moderne. Men det er generelt ikke min greie, så det er ikke det at gutta gjør seg bort på noen måte med dette.

«Garden Of Bones» er mer drivende og melodiøs og er min favoritt på plata. Lydbildet er massivt og tidsriktig, og det er ikke noe å utsette på prestasjonene. Nå er denne EP’en ganske variert, men har likevel en rød tråd. Jeg er spent på om debutplata er like variert eller om den trekkes i en av retningene. Tipper jeg kommer til å skrive litt om det mot tampen av året.

Ronny Østli

BEN CRAVEN Monsters From The Id Glass Onyon 06.mai 4/6 Ben Craven er multiinstrumentalist, låtskriver og kreativ geni i følge egne pressemeldinger. Han er nå klar med sin andre store utgivelse, “Monsters front the Id”, en passe selvhøytidelig tittel for en passe selvhøytidelig progressiv plate.

Cinematic progressive rock er sjangerbetegnelsen Craven selv setter på musikken sin. Det cinematiske gir seg utslag i dramatiske lydlandskaper og lange instrumentale deler. Albumet består i all hovedsak sporene "Amnis

Flows Aeternum" og "Die Before You Wake", som begge er tett innpå 20 minutter i lengde, i tillegg til noen editerte versjoner av deler av disse.

Hvis du spytter inn penga til en av de utvida versjonene av plata vil du få med kortfilmene til hvert av spora på DVD. Musikken er stort sett allright.

Passelig progressiv, passelig rockete og passelig melodiøs. Den mangler de helt store partiene som ville gjort den minneverdig. Bluesgitarister vil finne mye å glede seg over i de lange instrumentale partiene. Fans av Casio keyboard har også mye å glede seg til her, spesielt de som er svake for Casio sine symfoniske sider.

Ingar Høgstedt

ISAK DANIELSON King Of A Tragedy IOD Entertainment 8. april 5/6 Fjerde skive fra svenske Isak Danielson borger for et veritabelt sjumilssteg, og viser seg såpass substansiell, elegant, ettertenksom og musikalsk intelligent at 24-åringen blir umulig å neglisjere som pop-aktør anno 2022.

Et smått melankolsk og symfonisk tittelkutt, plassert i sløy disco-ramme, innevarsler at ungfolen er ved å forløses som låtskriver; en antakelse som konsolideres i det påfølgende.

Akustisk-lamenterende ”Is It Alright For You” høyner innsatsen, og kranses av en vokalist i mellomværende av Antony Hegarty og Morten Harket, med tonal og harmonisk skyld til 1970-tallets Chris De Burgh. ”Him” følger i noenlunde samme spor, rustet med rikere ornamentikk, mens gospel-symfoniske ”The Best Of You” stiller i klasse med Hozier. Dramatisk medrivende ”Good Things Come To Those Who Wait” og finalen ”Fire Burns You Cold”, som hypotetisk kunne ha figurert på A-has ”Lifelines”-skive, sementerer albumets status som noe av det mest ambrosiske du vil oppleve av popmusikk inneværende år.

Geir Larzen

DARE Road To Eden Legend Records

01.april 4,5/6 Seks år har gått siden Dare ga ut originalt materiale, men «Out Of The Silence 2» var sist vi hørte fra bandet.

Det var i 2018. Nå er Darren Wharton & Co klare med «Road To Eden», og det er et smått tyngre Dare vi møter anno 2022. Ei heller hersker det noen som helst tvil om hvem vi låner øre til; skal vi si at vi er kommet ca 5 sekunder ut i åpningssporet «Born In The Storm» før de lett gjenkjennelige gitartonene til Vinny Burns avslører at Dare er tilbake? Når de keltiske elementene bandet er kjent for avsløres, og den karakteristiske stemmen til Darren Wharton setter inn, er all tvil feid til side.

Man kan vel neppe beskylde Dare for å sparke inn dører, men de er tro mot sine egne oppskrifter, og det tror jeg de fleste fans vil sette pris på også på «Road To Eden». «Cradle To The Grave» er ei finfin låt, som har klare trekk i retning U2, spesielt med tanke på gitararbeidet til Burns. Melodilinja er svært iørefallende, og lett å få på hjernen. Tekstene til Wharton er som vanlig av de mer personlige, og det er lett å filmatisere historiene for sitt indre øye. Dette er kvaliteter svært få forunt, og man kan vel gjøre seg tanker om en viss Phil Lynott har hatt innvirkning på Wharton fra tiden de spilte sammen i Thin Lizzy. Både «Lovers And Friends» og «Only The Good Die Young» gir inntrykk av å være tekster som er selvopplevd, og gir låtene en fin dybde. Det samme gjelder «Grace», som i tillegg har ei nydelig melodilinje til å supplere teksten. Jeg har i tidligere anmeldelser av andre artister uttrykt min begeistring over artister som innehar evnen til å finne riktig tekst til riktig melodi og vice versa. Darren Wharton innehar den evnen, og viser den til fulle på «Grace».

Annet enn at bandet låter et knepp tyngre enn tidligere, så er det ingen store endringer i oppskrifta til Dare, men noen ganger er det bare deilig at ting er ved det gamle, kanskje spesielt i disse tider, der vi har vært utsatt for den ene store endringen etter den andre. Da kan vi sette på den nye plata til Dare, og være glade over at noen ting endres ikke.

Jan Egil Øverkil

DEAD HEAD Slave Driver Hammerheart 29.april 4,5/6 Thrashveteranene fra Nederland kom med en real knyttneve for fem år siden i form av «Swine Plague», en plate som er blitt spilt mye hos meg, og som jeg tenkte ville bli vanskelig å overgå.

Og litt rett i det har jeg. Denne tok litt lenger tid å komme inn i. Produksjonen

NRM 2-2022

77

AN M ELDE L SE R

SKIVER er hakket bedre, men det var kanskje den kvassheten jeg synes gjorde forgjengeren så enorm. Siden forrige slippe er vokalist og bassist Tom Van Dijk byttet ut med Ralph de Boer, som var med på «Depression Tank», da også Van Dijk var ute av bandet en periode. De Boer er litt mer death metal i målet, men utover det er det mye likhet i stemmene til disse.

Første video «Acolyte» åpner plata, og denne er ålreit den, selv om jeg måtte jobbe lenge med å få den inn under huden. Da er neste videosingel «Polar Vortex» hakket mer tilgjengelig. Og for et gitararbeide. Robbie Woning og Ronnie Vanderwey er gode gitarister som utfyller hverandre. Førstnevntes ville soloer overlapper Vanderweys mer melodiske stil. Som vanlig går det unna, og sånn sett liker jeg tunge «Drawn Into The Wire» veldig godt, et herlig avbrekk i galskapen.

«Grooves Of Envy» er en annen favoritt. Hammerheart reutgir for tiden bandets tidligere skiver. Selv om de også er bra, får en være litt våken på om det er en ny eller gammel skive en går i anskaffelse av.

Ronny Østli

DEATHSPELL OMEGA The Long Defeat Norma Evangelium Diaboli 23.mars 5/6 Deathspell Omega er et band jeg har slitt med. Det er tidvis bra, og de har enda mer jeg hører jeg burde ha likt.

Men for meg har det blitt for massivt, og rett og slett for mye. Årtes slipp er derimot en ren nytelse. Lydbildet er mer nakent, selv om det fortsatt er massivt. Og sært. Men det er noe mer lekent og rocka over det. Tolv minutter lange «Enantiodromia» åpner og er så dystert vakker, men likevel rocka og rar. Jeg synes Virus og Ved Buens End har vært fine referanser, selv om lydbildet har vært noe annet. Her er vi litt mer nedpå og enda nærmere disse referansene. «Eaden, Sed Aliter» liker jeg godt. Lang monoton stemningslåt som går over i et hysterisk og kjapt snålt parti midtveis. Helt herlig.

Tittelkuttet følger på og er på en måte catchy oppi alt kaoset. Mulig det er at den bryter litt som gjør at den utmerker seg som en favoritt hos meg. «Sie Sind Gerichtet!» er platas speed bonanza, og starten er av type jeg referer til som litt for mye innledningsvis. Men også denne er ganske melodisk og ender opp ganske rocka. Da gjenstår kun «Our Life Is Your Death». Det er egentlig ikke noe feil med denne. Sær melodisk midtempo melankoli. Men i skrivende stund er dette låta jeg finner mest anonym. Det i seg selv skyldes vel at det skjer så mye annet spennende frem til denne. Selv om jeg kan forstå det er greit å roe det litt ned på tampen, så fungerer det ikke helt

78 NRM 2-2022

sånn for meg. Men for all del, dette er flisespikkeri, for dette er god åttende skive fra franskmennene.

Ronny Østli

DEMONICAL Mass Destroyer Agonia 06.mai 4/6 Avestakvintetten fører svensk death metal tradisjon videre, og bandets sjuende plate er et pliktkjøp hvis du liker Dismember. «We Conquer The Throne», som starter plata, er i hvert fall tro til denne oppskriften. Dette er melodisk death metal av den sorten som kom før stilen som senere definerte sjangeren. Oppfølgeren «Sun Blackened» følger samme oppskrift og er en låt jeg liker godt.

Tyngre og groovy «Fallen Mountain» er en annen favoritt. Jeg vil også trekke frem «Dödsmarsch» som er rett i trynet og innvier til god headbanging.

«Lifeslave» er jo nærmest episk og bidrar til god variasjon på denne skiva, som jeg likevel vil kalle jevn og særdeles god.

Ronny Østli

DESTRUCTION Diabolical Napalm 08.april 4/6 Dette er definitivt et spesielt album.

For første gang i historien har Destruction gitt ut plate uten gitarist Mike Sifringer. Dette er også bandet første studioskive for Napalm Records.

Som stor fan anser jeg dette ikke som noen dårlig plate, men med tanke på hvor forfriskende «Born To Perish» låt, er dette en plate mer på det jevne. Ny gitarist Martin Furia, låter i tospann med Damir like massivt og utforsker i likhet med forgjengeren alle mulighetene man fikk ved å utvide fra trio til kvartett. Trommeslager Randy Black var også et solid løft på forrige plate og er fremdeles en fryd å høre på. Og frontmann Schmier gjør heller ingen skam på sin høye person.

Låtene er også Destruction slik vi kjenner dem. På godt og vondt. Man skal vite litt hva man får av de tyske

thrashlegendene. Men det i sin tur gir meg ved flere tilfeller inntrykk av at akkurat dette partiet har de gjort før. Tittelkuttet åpner, og er platas første singel, sammen med «State Of Apaty». Førstnevnte er malen på det jeg beskrev, dette låter kjent. Da er «State Of Apaty» langt fetere, og nærmere friskheten fra forrige plate.

«No Faith In Humanity» er en låt jeg er litt usikker på om jeg egentlig liker.

Tøft vers med mye gitarer. Refrenget er på randen til overkant catchy, og melodiøs på en litt punka måte. Og apropos punk, plata avsluttes med GBH låta «City Baby Attacked By Rats”. Jeg er spent på denne plata over tid. Tyngre ”Tormented Soul” og sinte ”Servant Of The Beast” er gode de, men kommer ikke i nærheten av tilsvarende tidligere materiale. Likefullt er det noe i ørefallende , og jeg kan fort tenke meg at disse låtene dukker opp i hodet om en stund, og at dette kan være en plate som får en ny vår senere. Akkurat nå er dette «kun» et ålreit Destruction-album.

Ronny Østli

DEVIL MASTER Ecstasies Of Never Ending Night Relapse 29.april 5/6 Debuten “Satan Spits On Children Of Light” var en fenomenal kombinasjon av black metal og Misfits. Jeg har vært nysgjerrig på hvordan det amerikanske freakshowet skulle klare å følge opp dette. Svaret på det er likt, men annerledes. Låtene følger samme mal som sist, men produksjonen er bedre, uten at det er negativt. Det er ikke så mye Misfits med flangergitar på denne plata, innspillingen låter hakket «dyrere», men er fortsatt upolert. Dette kler virkelig bandet.

«Enamoured In Throes Of Death» viser en progresjon i låtskrivingen, samtidig som en inneholder melodilinjer og elementer vi kjenner fra før. Nå synes jeg alle sporene er fete, så jeg velger å plukke ut et par jeg virkelig synes utmerker seg. «The Vigour Of Evil» og «Funerary Gyre Of Dreams And Madness” er favorittene I skrivende stund. Samt “Nevner Ending Night” som starter med discotrommer. Denne typen rytme holder seg gjennom låta, som er veldig stemningsfull og annerledes.

Ronny Østli

UDO DIRKSCHNEIDER My Way Atomic Fire Records 22.april 1,5/6 Coverskiver altså. Denne pesten brer om seg, og man får mer og mer inntrykk av at dette lages som et hvileskjær for en artist som ikke har ork eller kreativitet nok til å lage en skive med egne låter, men som gjerne flår fansen . Her kan vi i fleng nevne ellers høyst respekterte artister som Guns N Roses, Ozzy Osbourne, Metallica, Alice Cooper, Def Leppard, UFO og Aerosmith. I fjor sank til og med Deep Purple ned på dette nivået og fjernet med det masser av kredibilitet fra sitt ellers strøkne gode navn og rykte.

Venstrehånds latmannsarbeid!

Med "My Way" debuterer ex-Acceptvokalist Udo Dirkschneider som soloartist under sitt eget navn, med 17 coverversjoner av kjente låter med kjente artister. Og selv de mest hardbarka Udo-fans må innrømme at stemmen hans er ikke noe for alle, han har en mildest talt spesiell stemme, men den passet jo inn i Accept og U.D.O., hvor låtene var skrevet spesielt for ham, og man ikke kunne sammenligne hans vokal med noe annet. Men hvem i himmelens navn var det som kom på den lysende idéen om å la den 70-årige Dirkschneider gneldre seg gjennom en haug med klassiske låter som vi allerede er bortskjemt med å høre med fantastiske sangere som Freddie Mercury, Ronnie James Dio, Robert Plant og Tina Turner?

Med et kompetent metalband i ryggen (halve gullbesetninga av Accept fra 80-tallet, faktisk, med Peter Baltes og Stefan Kaufmann) buldrer Udo seg med bulldoser tvers gjennom arvesølv som Judas Priests "Hell Bent For Leather", Uriah Heeps "Sympathy", AC/DCs "T.N.T." eller Arthur Browns "Fire". Rosinen i pølsa er den avsluttende versjonen av Frank Sinatras udødelige schläger "My Way", gjort orkestralt a la originalen og ikke med metalband - men denne evergreen'en har Sid Vicious allerede gjort den ultimate versjonen av, med en enorm dose selvironi som jeg ikke sporer hos Udo. Om dette er den verste radbrekkinga på skiva er usikkert, den prisen kan like gjerne gå til voldtekten av Queens "We Will Rock You" eller Led Zeppelins "Rock & Roll", som begge gjør fysisk vondt å høre på - i den grad at jeg skal innrømme å ikke ha hørt noen av dem i sin helhet. Og plankeversjonen av Rainbows "Man On The Silver Mountain" fikk meg også til å sitte lamslått, ute av stand til å kaste meg over av-knappen, mens nøtteskrika fra hælvete maltrakterer en av Dios signaturlåter. Og Stones' "Paint It Black"! Grusom!

norwayrock.net

AN M E LD E L SE R De få låtene her som er utholdelige å høre på, er de som man ikke har noe forhold til i utgangspunktet, som for min del er Billy Squiers "The Stroke", tyskspråklige Wolfsheims "Kein Zurück" og Frankie Millers ballade "Jealousy", selv om få stemmer er mindre egnet til å synge ballader enn nettopp Udo Dirkschneiders.

Som nevnt innledningsvis, coverskiver er som oftest bortkastet tid for både artist og fans, i beste fall kan de være "interessante" å høre en gang (vel, unntak finnes!), men denne var bare smertefull å tvinge seg igjennom.

Horribelt. Styr unna.

Geir Amundsen

DISQUIET Instigate to Annihilate Soulseller Records 06.mai 4/6 Høyoktan thrash fra Nederland.

Disquiet kan minne en del om Legion of the Damned i stilen, musikken ligger i grenseland mellom moderne thrash og 90-tallets Gøteborg Death. Spesielt er det vokalen som krysser sporene mellom thrash og death mest effektivt, tidvis blir vi også servert litt black rasp og noe clean vokal. I det hele tatt fungerer vokalen skikkelig godt og gir god dynamikk til hardt lydbilde.

Det virker ikke urimelig å peke på Testament som et godt referansepunkt for platas musikk. Platas høydepunkt er låta "Destroyance", med vers som minner om Evile og refreng med med en hetfieldsk snerr, og instrumentale deler henta ut fra et mer typisk power metal landskap.

Plata er finfin, holder høy klasse og tempo. Disquiet viser tydelig fram at de har helter fra den gamle amerikanske thrashen og at de er et band som er villige til, og klarer, å utvikle thrashen videre.

Ingar Høgstedt

ENVY OF NONE Envy Of None Kscope 8.april 5/6 Envy Of None, a new project featuring Alex Lifeson (Rush), Andy Curran (Coney Hatch), Alfio Annibalini and vocalist Maiah Wynne release

norwayrock.net

SKIVER their atmospheric self-titled debut album in April. Clear your mind of any preconceptions – this is not a Rush record, but is sonically closer to the cinematic and dark art rock atmospherics of Massive Attack and Nine Inch Nails. The first single “Liar”, which features a driving fuzz bass from Curran and atmospheric guitars from Lifeson, is reminiscent of A Perfect Circle and the dark pop of Depeche Mode, and “Dogs Life” sounds like the band Garbage. However, this is a distinctive album. From the opening up-tempo track “Never Said I loved You”, Wynne’s ethereal and melodic vocals take centre stage (with the exception of the final track, a warm and rich two minute acoustic instrumental “Western Sunset”, a tribute to Neal Peart), but listen to the layers. A distinguishing feature of the record is the way Lifeson’s guitar imaginatively dances with Wynne’s vocals, particularly on two of the highlights, “Old Strings” and the stunning “Kabul Blues”. With Rush, he always served the music before himself, and this continues with Envy Of None, for example, the opening bars of the seductive “Look Inside” sound like a keyboard, but it’s actually a guitar.

The lyrics contain powerful imagery, such as a flower in a gun in “Enemy”, which seems to take on new meaning since the Russia / Ukraine war began (although it was written before). It’s a concise and precise album – only one track is longer than five minutes, and none of them wander around for long.

One of the most imaginative albums of the year, “Envy Of None” is more lush and less Rush.

Anne-Marie Forker

EVIL Book Of Evil From The Vaults 27.mai 4/6 Tross sin korte karriere tidlig på åttitallet, som kun resulterte i en EP, har danskene fått en slags legendestatus. Debuten «Shoot The Messenger» kom i 2015, og i år får vi oppfølgeren. Nytt denne gang er at Freddie Wolf kan skilte med komplett band, hvor vi kjenner vokalist Martin Steene fra band som Iron Fire og Force Of Evil. Åpningen «Divine Conspiracy» er en fin oppvisning innen riffbasert melodisk metal.

Produksjonen er tung og jeg tenker mer svensk power metal, enn dansk.

Jeg tenker fans av Hammerfall fint kan sjekke ut denne plata. Jeg liker mer de uptempo låtene som «Evil Never Dies» og «Evils Message» best. Det episke tittelkuttet utmerker seg også.

Om ikke danskene revolusjonerer metalsjangeren nevneverdig, er platas elleve spor trivelig lytting og jeg har ingen problemer med å forsvare

karakteren.

Ronny Østli

FERAL LIGHT Psychic Contortions I, Voidhanger 22.april 4/6 Dette er en skive jeg har brukt mye tid på. Grunnen er at jeg ikke fant skiva det minste interessant til å begynne med, men det meste tilsa at dette var musikk for meg, så da ble det til at den lå på telefonen og ble trukket frem i ny og ne. Og det var smart, for nå begynner jeg å bli ordentlig kompis med den amerikanske duoen. Dette er en massiv kollasj av black metal, post metal og en dæsj crust punk.

Med andre ord ganske så stygt, men også lange monotone stemningsfulle partier. «Ills Of Closure» er en god representant for dette, mens «Self Disavow» er favoritten innen det kjappere og mer kaotiske. Gutta er også såpass smarte at de ikke overøser med galskap. Snaue førti minutter er egentlig en greit porsjon av dette. Og såpass at jeg vil høre på det igjen.

Ronny Østli

FIRST SIGNAL Closer To The Edge Frontiers 08.april 2022 3/6 Det italienske plateselskapet Frontiers har tråkket på gassen, og gir ut skive etter skive om dagen, og nå står First Signals fjerde utgivelse for tur. Etter en aldeles strålende debut i 2010, leverte de to skiver i 2016 og 2019 som ikke sto seg helt opp mot debuten. Med «Closer To The Edge» er «duoen» Harry Hess (Harem Scarem) og Daniel Flores (The Murder Of My Sweet, Find Me) i front for et prosjekt som leverer AOR som vi liker å høre det. Tøffe riff, gode melodier og frekke hooks.

Men så kommer det store «men»-et allerede ved første riff. First Signal har blitt et av samlebåndsprosjektene til Alessandro Del Vecchio. Han har fingrene sine i det meste som rulles ut fra Frontiers, noe plata lider under, for dette har vi så definitivt hørt før.

Mange ganger! Oppskrifta er den

samme som vi har hørt på prosjektene Del Vecchio skriver for. Forskjellen er stemmen som synger låtene, lyd og produksjon låter som brorparten av utgivelsene til Frontiers de siste årene. Under normale omstendigheter pleier musikerne å få en kommentar eller to på innsatsen, men når ingen er kreditert jobben, er det umulig for en stakkar skribent å vite hvem som spiller, for det hele er fullstendig pregløst. Åpningssporet «Don´t Let It End» har et fengende refreng, og unisone gitarer og bass ligger og pumper riff i kjente spor. Litt funky gitar på introen på «I Don´t Wanna Feel The Night Is Over», samt et perkusivt trommeloop i første del av verset gir en tiltrengt endring i sporet vi er vant til, og gir oss ei catchy låt. «Irreplaceable» trekker tempoet litt ned, og på refrenget er Hess så nær Jeff Scott Soto på de lengre fraseringene at det er skummelt. Enkelte av frekvensene hans treffer akkurat som Soto til tider, og det behøver slett ikke være gærent.

«One More Time» trekker tempoet helt ned til lighternivå, og har et refreng som treffer godt i øret. Veldig godt, faktisk.

«Closer To The Edge» leverer heller ikke til samme kvalitet som «First Signal» gjorde, og som poengtert innledningsvis, oppleves dette som et samlebåndsprodukt. Vi kan alle enes om at Ritz er ei veldig god kjeks, men å bli servert utelukkende den kjeksen gang på gang vil bli kjedelig og enerverende. Vi behøver alle variasjon fra tid til annen, og det bør skje endringer i «Alessandro Del Vecchio Band» annet enn på vokalistfronten.

Bytt ut vokalisten, og du har et hvilket som helst annet Frontiers-band.

Produksjonen låter som alt for mye av det som slippes fra Frontiers.

Bevares, låtene er gode de, og instrumenteringa er upåklagelig, men dette har vi som sagt hørt før.

Snart kan jeg kjøre copy/paste på anmeldelsene fra Frontiers også, og det har jeg ikke lyst til, for vi vet godt hva de er i stand til å gi ut. Vi ligger som oftest på øvre halvdel av øyne på terningen på utgivelsene, så visse forventninger må vi få lov til å ha.

Jan Egil Øverkil

FM Thirteen Frontiers 18.mars 4/6 De engelske AOR-prinsene i FM har levert en stødig strøm av kvalitetsutgivelser siden de kom sammen igjen i 2007, for noe som var ment å være en gjenforening for kun en kveld på Firefest i Nottingham.

Men herrene fant tonen såpass godt at de har fortsatt jevnt og trutt siden de fant sin nye og briljante gitarist Jim

NRM 2-2022

79

AN M ELDE L SE R

SKIVER Kirkpatrick året etterpå, og har hatt den samme besetningen siden, i 14 år nå altså. De har for lengst bevist at de er fullstendig ute av stand til å lage et skikkelig dårlig album, selv om de kanskje har vist tegn til litt autopilot her og der, og "Thirteen", deres trettende studioalbum, fortsetter den gode trenden.

Musikalsk har FM to hovedstiler det er den mer amerikanske AORstilen som dominerte de to første og klassiske skivene deres fra 80-tallet, "Indiscreet" og "Tough It Out". Og det er den mer engelske bluesrocken i stil med Bad Company og gammel Whitesnake som overtok da de ble en keyboardløs kvartett på 90-tallet. Og det er sistnevnte stilretning som i størst grad har preget de nyere utgivelsene, selv om det er glimt av den første også.

Men AOR-fansen vil garantert få vann i munnen av åpningsdobbelen her, med de keyboardmarinerte og melodiske "Shaking The Tree" og "Waiting On Love", som garantert hadde vært en FM-klassiker om den hadde vært på "Indiscreet", for det er en av deres aller beste låter, og en aldeles nydelig gitarsolo fra Kirkpatrick, som virkelig gjør en strålende innsats på hele skiva.

Tredjelåta "Talk Is Cheap" er derimot i bluesrock-sjangeren, med et introriff og vers som kunne gått rett inn på en tidlig 80-talls Whitesnake-skive, mens "Love And War" oser av klassisk Bad Company. "Long Road Home" er skivas ballade, og en vakker sak, men den hadde kanskje ikke trengt å være seks minutter lang.

På andre halvdel av skiva oppleves det som om de kommer litt i det nevnte autopilotmoduset med adekvate låter som "Be Lucky" og "Every Man Needs A Woman" - her er vi tilbake i bluesrock-Whitesnake-land, før det tar seg opp igjen mot slutten med groovy "Just Got Started" og steintøffe "Fight Fire With Fire", før de runder av med "Be True To Yourself", en tittel som oppsummerer fint hva FM gjør med denne skiva - de fortsetter å kjøre sitt eget løp som vil appellere til menigheten, men som neppe vil verve mange nye FM-fans.

Mange har prøvd, men det viser seg at det lar seg ikke gjøre å skrive en anmeldelse av en FM-skive uten å hylle vokalist Steve Overland for hans varme og sjelfulle stemme. Mannen blir snart 62 år, men viser absolutt ingen tegn til å reduseres vokalt, han er stadig en av sjangerens beste, og gjør som vanlig en fremragende innsats.

"Thirteen" vil neppe bli stående igjen som en av FMs største skiver, og kommer heller ikke til å verve horder av nye fans, men de allerede konverterte vet akkurat hva de får her, og vil neppe bli skuffet - det er noen gullkorn her som rettferdiggjør innkjøp.

Geir Amundsen

80 NRM 2-2022

av. De har vel kanskje ikke funnet opp kruttet helt på nytt, men når man låner fra såpass mange fra forskjellige genre blir det fort relativt originalt allikevel og et eksempel til etterfølgelse.

Sven Olav Skulbørstad

FØSS These Voices Independent 19.mars 4,5/6 Uten å ha hørt selve bandet før har jeg fått med meg navnet, og det er befriende å rulle i gang en fullengder uten noe som helst formening om hvordan type musikk som presenteres.

Selv om, må jeg innrømme – det forventes bruk av gitar.

En aldeles nydelig klassiskinspirert intro starter ballet med en akustisk gitar og strykere i bakgrunnen ved “Metamorphosis Of The Sunbconsciousness”, noe jeg virkelig ikke forventet. En virkelig vakker sak og en forbilledlig åpner. Thrashriffet som starter etterfølgeren “Hear Me Calling” så jeg heller ikke komme så her er det bare å lene seg tilbake med nysgjerrige ører. Jeg liker også breakdownen midtveis og overgangen inn til siste refreng spesielt godt.

Knallstart folkens!

Men der forgjengeren oste av klassisk thrash går vi over til mer sen 80/tidlig 90-tall da heavy metal var på vei til å trekke sitt siste stormannsgale pust på “Don’t Shoot The Messenger”. Ikke langt unna til å få plass på Ozzy sin klassiker “No More Tears” denne, og da forteller vel det greit hvor landet ligger.

Jeg må trekke frem gitarsoloene i bandet, for det er utvilsomt en meget habil gitarist som står bak – men prioriterer å løfte låtene fremfor å kun flexe skills. I tillegg må det ikke være solo på låtene, noe den nevnte forgjengeren er et bevis på. Bra! Og har vi først vært innom både thrash og heavy metal må vi jo innom litt Alice In Chains-grunge også i form av “Decay”, der vokalist nesten når opp til Layne Staley på refrenget. Slettest ikke verst.

Men vi vil jo ha mer thrash, og det får vi også ved “Calm And Collected”, et herlig driv under hovedriffet starter en låt som nesten må finne seg i å bli kalt et av høydepunktene på “These Voices”. Midtveis slår denne om til noe totalt uventet – såpass at jeg trodde at det var neste låt som startet før de gikk tilbake igjen. Det er nok thrashrepresentantene jeg personlig liker best, for “Bring Me The Wine” er også en av de sporene jeg setter høyest på skiva.

Jeg har fått med meg oppsvingen FØSS har hatt de siste årene, deriblant åpningen av den hittil siste Tons Of Rock. For å pinpointe ytterligere synes jeg bandet under “These Voices” låter som en herlig miks mellom sen 80-talls Mötley Crüe og tidlig 90-talls Metallica ispedd en dæsj Pantera og Iron Maiden. Kan vel fort kalle det for power metal som for en sjelden gangs skyld kler den tiden vi nå lever i godt.

Det er det ikke mange – om noen – band i denne genren som kan skryte

GHOST Impera Loma Vista Recordings 11.mars 3/6 Så måtte det skje, nedturen. Helt siden jeg fikk min helt egen "new wave of swedish heavy metal" med tre band som mer eller mindre utelukkende har servert gull på løpende bånd under et tiår har jeg vært forberedt på nedturen, og nå er den her - dessverre i form av ledestjernen selv, selveste Ghost.

Det starter fint med en dyster intro ved navn "Imperium", men noe virker feil allerede der uten at jeg er kar om å sette fingeren på hva det er. Dette slår imidlertid ut i full blomst et sekund ut i etterfølgeren og med det albumets første skikkelige låt, "Kasarion". Ghost spiller nemlig i dur, i dur! Hva i alle dager? En slags happy-go-lucky 80-talls hardrock jeg var sikker på at Cobain & co tok livet av for 30 år siden, og i hvert fall ikke en stil noen av mine helter skal bedrive? Vel slår den om til noe jeg vil kalle mer proggete midtveis, men denne kan ikke slutte fort nok og jeg aner det verste.

Det står ikke bedre til med "Spillways" som jeg for mitt liv ikke kan beskrive som annet enn AOR, riktignok et mollstemt AOR, men hva er det som har skjedd? Jeg har hørt fra sikre kilder at Forge har skrevet låter sammen med Jocke Berg fra Kent, men om jeg skulle ha satset penger kunne jeg ha sverget på at han hadde samarbeidet med Desmond Child. Det er så glatt og ufarlig mesteparten av materialet på "Impera" at det er kvalmende.

Singlene "Call Me Little Sunshine" og "Hunter's Moon" er to av veldig få spor som kan minne litt om gode gamle Ghost, og der jeg ble ordentlig skuffa over sistnevnte da den ble sluppet til fjorårets halloween er det faktisk et av de beste sporene på skiva.

En skive som er kjemisk renset for diaboliske kirkeorgler, dommedagskor og fete gitarriff. Borte er lefling med Satan og de ekstremt sterke melodiene som gjennomsyrer omtrent hver eneste Ghost-låt frem til nå. Forge høres tilogmed nyfrelst gladkristen ut på "Watcher In The Sky" - hva skjedde med "Hell Satan" da liksom? Jeg forstår at folk utvikler seg, jeg forstår at band vil utvide både sound og tekster - men dette er ikke en utvikling jeg setter pris på i hvertfall.

Ta for eksempel balladen "Darkness At The Heart Of My Love", som Scorpions kunne ha gitt høyrehånda si for å følge opp "Wind Of Change" med. Pen låt, såvisst - men milevis unna "He Is".

Jeg finner et eneste lyspunkt under avspilling, den ordentlig mørke og melankolske instrumentalen "Dominion". "Twenties" som følger så er også litt tilbake i leiren vi forventer fra Forge. Ikke på høyde med tidligere verk, for all del - men denne høres da ihvertfall ut som om det er Ghost som spiller.

Ellers følger AOR, deretter enda mer AOR. På de aller fleste spor benyttes det verdens mest utbrukte akkordprogresjon (jeg vet dere vet hvilke fire akkorder jeg snakker om), og for å sukre karamellen ytterligere har han ikke en gang klart å avslutte skiva skikkelig - noe jeg hardnakket hevder har vært en av Forges aller sterkeste sider.

Men for å ta det positive: Dette er et meget velprodusert album, godt utført av musikerne som bistår og Forge har antageligvis aldri sunget bedre enn hva han gjør nå. Det er bare det at når omtrent samtlige spor høres ut som musikken til høydepunktet i en cheesy 80-talls film er det da ikke det vi vil ha fra våre en gang så skumle svenske venner? Greit at paven selv stadig ser døllere og døllere ut (få tilbake Papa Emeritus II!) men jeg hadde håpet at musikken ikke fulgte.

Men nå har den også gjort det.

Dessverre. Så vi kommer til å ta en pause på ubestemt tid nå, jeg og Ghost. Synd, men det var gøy så lenge det varte. Jeg finner frem merchen igjen når musikken leverer som forventet.

Sven O. Skulbørstad

HALESTORM Back From The Dead Warner Music 06.mai 4.5/6 “I’m back from the dead” skriker Lzzy Hale med sin karakteriske stemme før et ekstremt fengende riff starter ballet.

Her høres det tydelig at de to som løfter Halestorm fra mengden - nemlig nevnte Lzzy og hennes trommebror AreJay er i storform fra første stund og da har man mye moro i vente.

Et tidlig høydepunkt på skiva for meg er “Wicked Ways” som er en real metallperle og noe av det beste bandet har gjort i mine øyne. Fett vers og stort refreng er stort sett det vi trenger i god rock, og mye av det samme gjelder for etterfølgeren “Strange Girl” også.

Rundt halvveis i avspillingen skulle jeg ønske at de kunne tråkka på gasspedalen bittelitt, for det er veldig seigt de fleste sporene på “Back From The Dead” - ikke at det er noe i veien med det, men for å bidra litt til variasjonen hadde gjort seg godt med én liten freser på veien. Men samtidig - når når man nikker med på versene til flesteparten av sporene og gleder seg til å høre stadionrefrengene live så kan det ikke være så ille gæli lell. En

norwayrock.net

AN M E LD E L SE R nydelig ballade i “Terrible Things” gjør seg også godt i helheten med stykere og vakkert arrangement.

På siste utgivelse var “Do Not Disturb” det definitive høydepunktet med noe som må være noe av det mest sexy et rockeband noensinne har gjort, og på “Back From The Dead” er det “Bombshell” som nesten når opp altså det nest mest sexy et rockeband noensinne har gjort. Det klart beste sporet på skiva og høyt oppe blant det beste de har gjort.

Men den største overraskelsen kommer helt til slutt da jeg forventet en real jordfreser av “Raise Your Horns”, men dette viser seg å være en totalt nedstrippet pianoballade som ikke hadde gjort seg bort på noen countryskive av kvalitet basert på en hashtag Lzzy skapte for å sette fokus på mental helse. En råsterk avslutter på en meget bra skive - ikke like bra som forrige, men joggu ikke langt unna heller.

Sven O. Skulbørstad

HELD BY TREES Solace Tweed Jacket Music 2/6 22. april Anført av David Joseph samler Held

By Trees en container engelske veteranmusikere, med bakgrunn fra så vel Dire Straits og Talk Talk som Blur. ”Solace” utgjør en instrumentell, luftig og politisk korrekt hyllest til naturen, hvor det for hvert solgte album vil bli plantet et tre. Josephs spontant nedfelte rytmefigurer og akkordprogresjoner svarer for hele prosjektets grunnvoll, hvorunder gitarister, blåsere og brettister kalles på i improvisatorisk tjeneste; en metodikk som gjerne genererer smakfull, men uendelig kjedelig tapetlyd. I tilfellet Held By Trees blir planetens samlete naturliv forbløffende medgjørlig og enfoldig.

Ikke så mye som et regnskyll eller tordenskrall tilfaller den musikalske sfære, hvor alt tasser omkring på larveføtter i tannløst postrock-terreng, mosegrodd med steril jazz og et og annet hørbart gitarlegg, fortrinnsvis skjøttet av David Knopfler. ”Solace” representerer musikalsk avkobling, ikke påkobling, og blir som sådan fullstendig irrelevant.

Geir Larzen

norwayrock.net

SKIVER

THE HELLACOPTERS Eyes Of Oblivion Nuclear Blast 01-april 4,5/6 Et av Skandinavias råeste rockeband, The Hellacopters, er ute med sitt første studioalbum på fjorten år – og det første med originale medlem Dregen siden «Payin’ the Dues» i 1997. «Eyes of Oblivion» er tittelen det har fått og er ute på Nuclear Blast. Mange, inkludert meg selv, har ventet lenge på at denne dagen skulle komme og hadde nok også gitt litt opp at dagen skulle komme.

Så hvordan ble resultatet etter fjorten års venting?

Joda, det starter friskt i form av første singel fra albumet «Reap a Hurricane». Det er en skikkelig godbit av en låt og inneholder alt vi elsker ved Hellacopters. Det er melodiøst og rockete som bare Hellacopters kan og man kan godt forstå hvorfor akkurat den låten ble valgt til å være første singel ut.

Jeg har alltid elsket den subtile og samtidig essensielle pianospillingen til Anders Lindström og han skuffer ikke denne gangen heller.

Nevnte Lindström får plenty med boltreplass på albumets «dark horse» og på mange måter positive overraskelse. «So Sorry I Could Die» heter den og den er i motsetning til resten av skiva drevet fram av pianoet. Her får også Nicke Andersson vist fram den virkelig soul-fylte siden av stemmen sin.

Låten fortsetter å vokse på meg for hver gang jeg hører den, og bandet fant også ut at den skulle være siste singel fra skiva før utgivelsen av plata. I intervjuet vi gjorde med Nicke Andersson, som du kan lese om i neste utgave av magasinet, trekker han fram nettopp den låten som sin favoritt på skiva. Stilig valg!

Mange har nok sett fram til å endelig høre Nicke Andersson og Dregen spille gitar sammen igjen på et Hellacopters-album og det gjør de så til de grader her. De er så ufattelig flinke til å duellere på gitarene og samspillet mellom dem er rett og slett fantastisk. Tittelsporet er bare ett av mange bevis på nettopp det.

Så absolutt en kul låt i seg selv, men det er gitarspillet som virkelig løfter låten.

Vi må nevne nykommer Dolf DeBorst, som har tatt over som bassist i Hellacopters og han gjør en solid figur. Det er så deilig å virkelig høre bassen på alle låtene og han setter så absolutt sitt preg på hele skiva. Bandet har alltid vært flinke til å la alle bitene av puslespillet skinne og det gjør de her også. Låter som «A Plow and a Doctor» og «Positively Not Knowing» er to høydare på

albumet der Hellacopters slår ut i full blomst. Her fyrer gjengen på alle sylindre og godfølelsen de har hatt gjennom hele comeback-perioden tyter ut av høyttalerne.

De er nok ikke ute etter å finne opp kruttet på nytt med denne skiva og det har vel heller aldri vært poenget.

Bandet selv har sagt at denne skiva oppsummerer på mange måter hele bandets levetid og flere av låtene er gamle låter som de har hentet fram og børstet støv av. Det kan man høre, og du kan på enkelte av låtene nesten prikke inn fra hvilken albumperiode de er fra. Samtidig er det også deilig og av og til få servert nøyaktig det du på forhånd forventer.

Hvis man skal se på den andre siden av mynten i den sammenheng, så er det kanskje en grunn til at låtene ble lagt på hylla den gangen de først ble skapt og jeg skal ikke legge skjul på at enkelte av låtene liksom mangler den siste biten av magi som gjør at de stikker seg fram. Låter som «Tin Foil Soldier» og «The Pressure’s On» blir for min del litt anonyme.

De avslutter skiva som de begynte den – med et smell. «Try Me Tonight» blir en perfekt avslutning på det som må sies å være et så absolutt godkjent comeback fra The Hellacopters.

Glenn Knudsen

HÄLLAS Isle Of Wisdom Napalm Records 8. april 3,5/6 Kombinasjonen av psykedelisk pop, britisk heavy metal og progressiv rock har vist seg å være et vinnerformular for meritterte Hällas; forrige plate, 2020s ”Conundrum”, ble gjenstand for prisdryss hjemme i Sverige, og ”Isle Of Wisdom” smis over nøyaktig samme lest. Kvintetten gestalter en viss egenart, mye takket være Tommy Alexanderssons vokalsonoritet, som unektelig krever en viss tilvenning, samt et sjarmant og nordisk særdrag malt på bunn av Wishbone Ash, tidlig Iron Maiden og tonespråket til Strawbs. Svenskene tenker mye riktig instrumentelt, dynamisk og dramaturgisk, og skal dessuten hedres for korsanginnsatsen, hvis hymnologiske statur gjerne deponerer selv mindre robuste komposisjoner en viss tyngde.

Orgel- og synthesizerbrusende ”Birth Into Darkness”, funky messende ”Earl’s Theme” og elegiskgalopperende ”Elusion’s Gate” innestår høydepunktene, mens ”The Inner Chamber”, et metallisk forsøk på å leke Strawbs, ender i grøfta.

Geir Larzen

KAIPA Urskog InsideOut 29.april 3.5/6 Det gamle svenske progrock-bandet Kaipa har i årenes løp gjennomgått flere forrandinger. Senere tid har sett et mer jazzrock-orientert band finne feste, og på årets «Urskog» dominerer jazzens retorikk mer enn på lenge. Nå er Kaipa fortsatt for symfonisk rock å regne, men Lundins komposisjoner byr ikke i år på den type tematisk-motivisk utvikling, symmetri og melodikk som de under glansdagene på 70-tallet kunne kjennes ved. Kaipas samspillsynergi og generelle avlevering er fortsatt imponerende. «Urskog» holder også god produksjon, men stykkene som her presenteres fremstår irriterende retningsløse. Ikke en eneste gang beholder de fokus gjennom en hel komposisjon, og mer enn et titalls ganger fremstår partiene påklistret.

De progmetalliske gitarsoloene, som stundom vekker Dream Theaterassosiasjoner, gir også det hele et klinisk uttrykk som passer Lundins estetikk dårlig. Kaipa skal ha for god teknisk utøvelse, men jeg kan ikke huske å ha hørt dem presentere en så hul plate før.

Bjørn David Dolmen

JAMES LABRIE Beautiful Shade of Grey Inside Out Music 20.mai 3/6 Dream Theaters vokalist Labrie er ute med sitt fjerde soloalbum og det er til og med en ganske kjedelig soloplate. “Beautiful Shade of Grey” er en straight rockeplate, uten noe særlig krumspring og uten noe særlig hjerte. Det er tamt og tannløst fra begynnelse til slutt. Midtempo, eller saktere, introspektive låter med melankolske gitarer og slappe melodilinjer. Det skal sies gitarist Marco Sfogli har noen skarpe gitarfiller og soloer.

Paul Logue (ex-Edens Curse), som har vært pådriver for prosjektet, briljerer på akustisk gitar gjennom hele skiva. Kombinasjonen av

NRM 2-2022

81

AN M ELDE L SE R

SKIVER akustiske instrumenter og fullt band er ryggraden i musikken. De tweaker og tvinner, finner fram klisjeer og finner opp hjulet på når det kommer til bruken av akustisk gitar i rockemusikk.

I noen tilfeller holder det for å redde kjedelige halvballader, men for ofte ender det hele opp som kun middels interessant. Det er hverken fugl eller fisk. De låtene som faller lettest for øret, er der herr Labrie tørr å ta det helt ut. “Sunset Ruin” en melankolsk sjelevrenger av en låt, om Labries savn av sin avdøde bror. Du skal være mer enn middels stein, for å ikke kjenne denne i mellomgulvet.

Interessant er det også høre forskjellen på åpningslåta “Devil in Drag” som akustisk og som helelektrisk låt, personlig setter jeg ei krone på elektriske gitarer.

Platas styrker er også dens svakhet.

Det blir for mye suppe og for lite å tygge på. Melankolien til LaBrie er lite troverdig for det meste, og mange av låtene fremstår halvhjerta, halvgjorte og relativt kjedelige. Den daffe coverversjonen av Led Zeppelins legendariske “Ramble On” blir på en måte et passende punktum.

Ingar Høgstedt

LEADFINGER Silver & Black Golden Robot Records 22. mars 3/6 Et seks års diskografisk avbrekk kan synes lenge, men ikke når bandets sanger rammes av lungekreft. Stewart Cunningham har imidlertid ridd sykdommen av, og feirer livet med musiserende kumpaner gjennom Leadfingers sjette album. Stilistisk favner australierne passe bredt, noe som både blir kvartettens fordel og hemsko. ”Silver & Black” pendler fra traust gubberock, med enerverende munnspilltuting og tonalt hjernedød Bob Dylan-parafrasering, til snerten og melodiskikket bredbeinsrock, influert av The Cult, i løpet av sekunder.

Repertoaret spriker i kvalitet, mildt sagt, hvor ”One More Day”, ”You Oughta Know”, samt en dusemente countryrocker i ”The Fall Of Rome” taler skivas fordel, mens redselsfulle ”Dodged A Bullet” og ”Stop Running Away” truer med å gjøre lytteren til psykiatrisk pasient. Ørkentraveren ”Find The Words” er for så vidt anstendig, om enn fryktelig basal og naget av selvfølgelighetsdogmatikk. ”Silver & Black” gjør følgelig ingenting fra eller til, rockemusikalsk, men forrettes håndverksmessig habilt og besjelet.

Geir Larzen

82 NRM 2-2022

THE LICKERISH QUARTET Threesome Vol. 3 Stranger Danger Records 20. mai 4/6 Gitte kollaborasjoner leser såpass magiske, i alle fall på papiret, at man vantro må klype seg i lysken.

The Lickerish Quartet er i hovedsak en prolongering av verdens beste progressive power-pop-band fra 1990-tallet, Jellyfish – dette åndssvakt kompetente, slitesterke, komplekse og dypt savnete bandet som rakk to suverene album innen nestor Andy Sturmer ubønnhørlig avviklet virket.

Roger Joseph Manning (klaviatur) og Eric Dover (gitar) etablerte Imperial Drag i 1994, uten å etterleve forventningene, og prosjektet fikk kort levetid. Dover endte snart som vokalist i Slash’s Snakepit (hvor han sang innvollene av seg), mens Manning har livnært seg som produsent, arrangør, utleiemusiker og soloartist, med flere sterke album i beltespennen, ikke minst ”Catnip Dynamite” fra 2008. Bassist Tim Smith figurerer på plateinnspillinger og turnéer med blant andre Sheryl Crow, uten at dette spiller noen som helst rolle når nu herrene Manning, Smith og Dover atter samles om felles power-pop-sak.

Første og andre volum av EP-trilogien ”Threesome” ble utstedt henholdsvis i 2020 og påfølgende år, og mannen bak slagverket på alle utgivelsene er ingen ringere enn Jeremy Stacey fra dagens King Crimson. Godbiten ”Fortunately” åpner årets EP på best tenkelige vis, og signaliserer med tydelighet bandets ærend: å fremholde der Jellyfish slapp. Låten gir en leksjon i intelligent og teksturmettet popmusikk, hvor den vokale topplinjen beror i sommersvalt 1960-tallsterreng, mens akkordprogresjoner, modulasjoner, instrumentelt samspill og barmfagre sangharmonier eleverer et relativt enkelt utgangspunkt til innfløkte høyder. Ikke én eneste Jellyfish-fan evner å stå ”Fortunately” imot, og de resterende tre låtene bringer ikke akkurat skam over bandmedlemmene.

Lett-psykedeliske ”New Days”, samt synkoperte og uforvarende ”You All Alone” er med på å gjøre ”Vol. 3” til den hvasseste av EP-ene. Man håper ”Threesome”-titlene (samtlige utstedes i vinylformat) leder til større bandaktivitet på alle plan, med lang, lang varighet. Som man yndet å si i 1993 etter å ha blitt slått i bakken av ”Spilt Milk”: Nå kan våren bare komme.

Geir Larzen

LORD BELIAL Rapture Hammerheart 27.mai 4/6 Disse svenskene annonserte sin oppløsning i 2009, for så å gjøre et kort livstegn halvannet år etter. Etter det ble det stille. Jeg synes det er mye ålreit på bandet første åtte plater, uten at jeg kan kalles blodfan. Når første spor «Legion» setter i gang må jeg kjapt innse at comebacket er vellykket. Dette er god svensk black metal. Passe melodisk uten at det er overdrevet, men jeg synes Marduk kan være en fin referanse på dette, samt i de kjappe partiene. Hør på «On A Throne Of Souls» og jeg tror du skjønner hva jeg mener. Det er forøvrig en god låt, sammen med den tyngre «Rapture Of Belial». «Infinte Darkness and Death» er malen på melodisk svensk black metal, og jeg føler en viss nostalgi når jeg hører denne. En annen favoritt er tunge og melankolske «Lamentation» som avslutter plata.

Denne er i hovedsak instrumental, men kun litt snakkevokal. Det er bare å slå fast at Lord Belials comeback låter relevant i 2022.

Ronny Østli

MESHUGGAH Immutable Atomic Fire 01.april 5.5/6 Guds fred, den her var massiv - som i massiv. Med en spilletid på godt over timen der våre gode svensker gjør alt de er kjent for, bare i en enda større grad enn før, er ikke dette skiva man setter seg ned og koser seg med til et glass rødt etter en hard arbeidsøkt (ihvertfall ikke for de fleste av oss), og selv måtte jeg ta den for meg over flere økter enn vanlig da denne måtte jobbes ekstra med.

Men som det er verdt det.

Mye mulig det tyngste riffet de har kommet opp med noensinne starter "Broken Cog" og varer og rekker før Tomas Haake setter en takt langt unna det man forventer - som vanlig. Det er overhodet ingen tvil om hvilket band som spiller, og jeg vil tro de aller fleste

fans av bandet vil nikke fornøyd med sporet underveis.

Nytt for "Immutable" er at sjef Fredrik Thordendal ikke har vært med på låtskrivingen ettersom han har hatt en pause fra Meshuggah en periode (men er heldigvis tilbake for fullt og har lagt sine karakteristiske solospor på plata), og dette har bidratt til at det låter litt annerledes på en måte, uten at jeg er kar om å forklare hvorfor. Kanskje de litt mer melodiøse gitarsporene som dukker opp litt hist og pist under avspilling, eller de tre instrumentalene "They Move Below", "Black Cathedral" og avslutteren "Past Tense", der førstnevnte er nesten som en metallsymfoni å regne med sin tett opp til ti minutters avspillingstid (men fortsatt milevis unna Nightwish, hvis det må nevnes) og sistnevnte låter som et nedstrippet lydspor til den skumleste filmen du aldri har sett?

Noe er det ihvertfall over årets skive som låter nytt og fresht.

Det er såpass mye som skjer at jeg selv etter fire fulle runder sliter med å fortelle hvilke partier som kommer hvor eller hvilke låter som inneholder hva - og det er vitterlig ikke noe jeg vanligvis har problemer med. Men det jeg kan fastslå er at "Immutable" er Meshuggah sitt klart mest komplekse, avanserte og innholdsrike album til dags dato - og når det gjelder akkurat denne gjengen sier ikke det så rent lite. Jo, forresten - hovedriffet på "The Faultless" troner høyt oppe blant de feteste Meshuggah-riffene noensinne.

Sier ikke så rent lite det heller.

Vi har fått blitt kjent med tre spor på forhånd; "The Abysmal Eye", "Light The Shortening Fuse" og "I Am That Thirst", og disse representerer albumet på en forbilledlig måte - selv om tre vilkårlige andre spor nok ville ha representert like bra da ingen låter er helt like men samtidig passer ypperlig sammen som en helhet.

De har virkelig gått i dybden av seg selv og hentet ut det maksimale denne gangen, Meshuggah, og det eneste jeg lurer på etter å ha blitt fullstendig filleristet etter hver eneste avspilling er hvordan de kommer til å ta dette videre. Jeg kan ihvertfall ikke se hvordan de kan dra dette enda lengre før det ender opp i ren og skjær galskap.

Jeg kan ikke forstå annet enn at fans av bandet kommer til å bli slått i bakken av ren begeistring fra sine gamle helter, for her får man servert resultatet av 30 års finpussing av en musikkstil de selv har skapt. Mange har prøvd å kopiere stilen, men det finnes bare én original og læremester, og de er fortsatt best. Personlig holder jeg nok fortsatt skiver som "Destroy Erase Improve" og "ObZen" over "Immutable", men det er nok vel så mye på grunn av at jeg ikke blir fysisk sliten under avspilling av disse. Jeg må derimot alltid hente meg litt inn igjen etter årets nedsabling er ferdigspilt.

Men som det er verdt det.

Sven O. Skulbørstad

norwayrock.net

AN M E LD E L SE R

MICHAEL SCHENKER GROUP Universal Atomic Fire Records 27.mai 4/6 Det er i år småpene femti år siden en ungpjokk på 17 debuterte med storebrors band Scorpions, og ganske så kjapt ble navnet Michael Schenker synonymt med ’gitarhelt’, ikke minst gjennom den eksponeringa han – fullt fortjent – fikk gjennom sitt neste band, UFO. I min bok er det i grunnen med sistnevnte han virkelig skrev noter med gullskrift, men det har da kommet ’ett og annet’ brukbart både spor og album også under vignetten MSG, det være seg Michael Schenker Group eller McAuley/Schenker Group, strødd utover de siste drøyt 40 åra. Årets skive sorterer langt opp på øvre halvdel av disse, uten at jeg egentlig på noen som helst måte går helt av skaftet eller opp i liminga av pur begeistring – skjønt, det er ganske digg å høre at gamle hunder fremdeles kan få ganske så mye ut av gamle triks, om så ikke sekken direkte bugner av nye. Gitarmessig veit en hva en får; smakfulle og gnistrende gode soli samt presise og kontante riff, og heller ikke reint låtmessig bys det på de aller største hakeslippene.

Vi snakker altså om krysningspunktet mellom episk hardrock og melodiøs metal, og låtene varieres ganske så fint utover angjeldende palett, uten at noen av dem verken trenger å forgylles eller gå ut i skævven og skyte seg av skam. Det vokale ivaretas strålende av stjerneskuddet Ronnie Romero, som imponerte stort med Ritchie Blackmore’s Rainbow på SRF for noen år siden – og det er da i grunnen litt rart at Michael Kiske hankes inn til å synge Dio-hyllesten ”A King Has Gone”, en låt helt etter episk regnbueoppskrift, komplett med ”Tarot Woman”-liknende intro av Tony Carey og både Bob Daisley og Bobby Rondinelli på plass i kompet.

Dog leverer Kiske mesterlig på denne.

Ikke alle av låtenes taktmessige grep er like vellykkede; skiva ’snubles’ i gang med en rytmisk noe rotete sak kalt ”Emergency”, mens avslutninga derimot veksler elegant mellom 9-, 7- og 3-delt takt uten å havne i passgang – og imellom disse er det vel kanskje streitrockeren ”Wrecking Ball” som umiddelbart treffer best.

Summa summarum; en høyst vital og gjennomført dyktig levert skive med sterke prestasjoner tvers igjennom, men altså uten det heeelt store låtmaterialet å banke ned vegger med, selv om det jevnt over holder god nok kvalitet til å ville spille skiva igjen, opptil flere ganger.

Wilfred Fruke

norwayrock.net

SKIVER

MIRROR The Day Bastard Leaders Die Cruz Del Sur 22.april 4.5/6 Mirror ble dannet i 2015 av Satan’s Wrath og ex-Electric Wizard bassist Tas som en hyllest til klassisk NWOBHM og 70-tallets proto-rock.

Jeg synes bandet leverte et vellykket debutalbum, og synes det er gledelig at denne kvaliteten opprettholdes på deres tredje. Episk metal er nok ikke riktig betegnelse, men det klassiske lydbildet og melodiene drar tankene i den retningen. Bandet selv vil nok heller at du tenker band som Judas Priest og kanskje plateaktuelle Satan.

Skiva er rimelig jevn, det er ingen av sporene som trekker i negativ retning.

Derimot er det jo spor man utmerker seg som favoritter. «Infernal Deceiver» er en uptempo og catchy åpningslåt, som følges opp av tyngre, og også melodiske, «Souls Of Meggido».

«All Streets Are Evil» synes jeg også utmerker seg. Joda, den er catchy, men her er bassen veldig melodiførende.

Mye sent 70-tall i denne, noe som går igjen i mye av materialet på dette svært gode albumet.

Ronny Østli

THE NIKA RIOTS Derelict Mas-Kina Recordings 29.april 6/6 Guds fred, det slutter jo ikke å komme knalle utgivelser fra norske band for tiden. Har såvidt landa etter Suicidal Ninja Monkeys og Sylvaine da denne fra The Nika Riots ramla ned i min mailboks og slo meg fullstendig ned i bakken.

For de som ikke kjenner til bandet er det hardcore/metalcore det går i, og selv om de såvisst følger de regler som er satt innen disse genrene gjør de det helt på sin egen måte og har skapt noe unikt. Borte er “nå synes jeg synd på meg selv”-refrengene som jeg vanligvis har store problemer med med denne typen musikk og du vet aldri helt hva som venter rundt neste hjørne. Jeg må faktisk dra sammenligninger til mine egne svenske favoritter Avatar og Diablo

Swing Orchestra når det kommer til komponeringen på “Derelict”, for her høres det tydelig at gjengen jobber godt med musikken sin.

“Dereliction Beat” starter showet med et smell, et smell som bare vedvarer konstant under skivas drøye 40 minutter lange avspilling. Her er det taktskifter og dur/moll-skiftninger produsert i et vell av lyd. Ikke stor fan av bruk av dur, men har gjøres det såpass raffinert at det funker som gull. “Inertia” minner meg på hvorfor jeg ble fan av Anthrax og gir meg nakkeprolaps under hver avspilling, og det er fullstendig verdt det.

Avslutningen på denne er av såpass høy klasse at det er nesten litt småfrekt at dette er debutskiva til gjengen.

Og da jeg tenker at dette kan umulig bli enda fetere drar gjengen inn piano på “Perseverance” - en låt som allerede har det feteste verset jeg har hørt på år og dag der miksen mellom hardcore og thrash metal sjeldent har blitt utført bedre. Det er så melodisk og hardt på en gang at vi må dra frem At The Gates sin klassiker “Slaughter Of The Soul” for å finne tilsvarende. Og skrøt jeg av avslutningen på forrige spor overgår de forsyne meg den allerede her med et ubeskrivelig vakkert pianospill.

Jeg forsøker så godt jeg kan å finne noe å trekke på da toppkarakteren skal sitte veldig langt inne, men dette er komponering og utførelse av ekstrem høy klasse. Hør bare på “Like Swans” som brått slår over til americana mot slutten eller arrangementet på “Crime Tapes And Weltschmerz” ekstra kudos for titulering forresten, som er vel så mye rockeopera som hardcore og jeg har faktisk ikke hørt liknende. Strykerne som kommer under midtpartiet til “Above The Law” er heller ikke oppbrukt i hardcore såvidt meg bekjent, og skulle jeg gitt The Nika Riots noe negativt så burde det partiet ha vært dobbelt så langt minst. Helt forbanna nydelig.

Og legg så til avslutningen “I Buried Someone Yesterday” som høres ut som en perfekt avslutning på en perfekt metallskive så er vi i mål, og vel så det.

Jeg sitter med tårer i øynene flere ganger i løpet av avspillingen av “Derelict”, og som jeg har nevnt ved flere anledninger er det det som vipper en skive fra nesten full til topp.

I mine øyne er det ikke mulig å lage hardcore/metalcore bedre enn dette, dette er den klart beste skiva i denne genren jeg noensinne har hørt og det er ekstra gledelig at det er norsk.

Gratulerer med årets album The Nika Riots!

Sven O. Skulbørstad

OU One Inside Out Music

6. mai 4/6 Meg bekjent blir OU første kinesiske rockeband som lander kontrakt med et plateselskap av internasjonal størrelsesorden. Ekstra gøy er det derfor at vi ingenlunde har å gjøre med et kommersielt foranstaltet ensemble, men snarere en relativt abstrus kvartett som definitivt klinger annerledes enn brorparten av grupperingene i dagens såkalte progressive rockesjikt. Ous skyld til prog-metalliske høvedsmenn ligger i dagen, men også jazz og lek med matematisk listig metrikk faller lett for kineserne. Det som skiller dem fra bølingen, og som formodentlig temmelig ubevisst tilskynder eklatante særdrag, er bandets geografiske tilhørighet. Vokalist Lynn Wu utgjør en kapasitet av de sjeldne, og opererer tonalt i et underlig mellomværende av Kate Bush, Björk og Anneke van Giersbergen, hvor hele det dramaturgiske register omkranses totalt uanfektet.

Kompositorisk tilkommer en gitt prosentandel feilskjær og ukunstlet naivitet som sannsynligvis forvitrer i kommende år. Som førsteforsøk er ”One” såpass bemerkelsesverdig, utfordrende og morsom at materialet fortjener oppmerksomhet, til forskjell fra en million andre platedebutanter. ”Farewell”, repertoarets absolutte apeks, ynder å balansere kontrapunktiske gitar-, bass- og synthesizerlinjer, samt rytmisk synkoperingsakrobatikk, med elegisk og jazzfarget melodiøsitet, og påminner neppe mye annet du hører i år. Nedstrippete, høyst kinematografiske og ulmende ”Ghost” følger kvalitativt hakk i hæl. Jeg finner også glede i ”Dark”; særlig dennes kinesisklydende intonasjon og senere blokkharmonisk fortettede passasje, som etterhånden fases ut i et herdet, men pent King Crimson-løp. Legg også merke til et bardus østlig-tonalt innslag mot slutten av ”Travel” – slik skal, i det minste, progressiv rock tenkes. Da lever vi godt med et par infantile eksperimentforekomster underveis.

Geir Larzen

AXEL RUDI PELL Lost XXIII Steamhammer 15. april 2/6 Å omtale skiver med tyske Axel Rudi Pell fortoner seg fullstendig bortkastet, da samtlige album er identiske. Gitaristen bestreber seg fremdeles på å leke Rainbow, med sedvanlig skivebomshell. Han skyr musikalsk evolusjon som pesten – det eneste som synes relevant er et knippe klisjésprengte og sidræva slottsrockere i spann med ditto

NRM 2-2022

83

AN M ELDE L SE R

SKIVER dustete ballader, kranset av anstrengt vokaldogmatikk, Bobby Rondinelli på trommer og infantile gitarløp.

Aldri har det hjulpet noen så lite å ha Ritchie Blackmore som idol… ”Lost XXIII” – bruk av romertall konsoliderer platenes mystikk, må vite (gi meg styrke!) – utmaler, i likhet med resten av Pell-katalogen, en anakronistisk jammerdal, som neppe hadde vært like bedrøvelig om bare tyskeren evnet å skrive noe som minnet om en gangbar låt; så skjer bare ikke i noens levetid. Anslaget i en ubehjelpelig Dio-etterstrebelse av et tittelkutt er det nærmeste årets skive kommer det musikalsk anstendige. Pell vil minnes som flink til å gå i skinnbukser, intet annet.

Geir Larzen

PLACEBO Never Let Me Go So Recordings 25.mars 5,5/6 Det har snart gått et tiår siden siste studioalbum fra det alternative postpunk rockebandet Placebo. Fredag 25. mars 2022 slipper de deres rykende ferske “Never Let Me Go”. Bandet har forøvrig gitt ut album sporadisk hele veien fra start, men noe av magien forsvant i en lang epoke. Helt frem til nå.

Bandet tok musikkscenen med storm siste halvdel av nittitallet da de slapp deres selvtitulerte debutalbum “Placebo” (1996), og sist men ikke minst det grandiose albumet “Without You I´m Nothing” (1998). De har vært sammenlignet med band som Sonic Youth, Depeche, New Order og The Cure. Placebo kom lenge etterpå, som et litt overraskende utspring fra brit-popens regjerende æra i Storbritannia og konkurrerte også mot Robbie Williams, uten sammenligning forøvrig. Placebo var og errøffere, hardere og mørkere enn new wave og de fleste post-punk band. Ikke typisk britisk. Dog har de tilfelles elektrorockog gothsoundet.

Bandets trøblete relasjoner og uortodokse fremtoning provoserte ofte mediene. Både i tekstene og i intervjuer har Placebo, og spesielt vokalist, multimusiker og frontfigur Brian Molko, alltid vært ærlig og åpen om egen (bi)seksualitet og etravende rusmisbruk. Dette resulterte i hard medfart. I dag kan man mere heldig statuere de som forut for sin tid i den politiske kampen mot generalisert kjønnsidentitet.

I 2003 ga de ut albumet «Sleeping With Ghosts» og et coveralbum som gjorde seg svært bemerket med blant annet coveren av Kate Bush sin «Running Up That Hill» (hvis du har gått glipp av den er dette å anse som et hint). I etterkant av dette har ensemblet fra London gitt oss mye bra også etter at bandet gikk

84 NRM 2-2022

over til å bli en duo i 2015, med kun de gjenværende originale medlemmene Molko og Stefan Olsdal. Mange har nok tenkt at deres storhetstid var forbi. Vel, den gang ei. Denne siste indieutgivelsen kommer som en real kalddusj i 2022 for å minne oss på at de gamle fortsatt er eldst.

De innleder skiva med nydelig kjent Placebo-rock, før de serverer oss den følsomme singelen «Beautiful James». Denne låten treffer definitivt en nerve. Deretter spytter de ut noen sinte strofer før de helt uventet blåser banen ren igjen med «Happy Birthday In The Sky». Lykke til med å holde tårenetilbake.

Helt frem til spor seks er albumet en nydelig, melodiøs godbit av de sjeldne. Spor fem spesielt byr på deilig britisk orkestereufori, men etter dette dabber det litt av hvor et par av låtene der tenderer svakt mot repetativt og monotomt, men bare så vidt. Dette tar seg opp igjen og det avsluttes med to knallsterke låter i «Went Missing» og «Fix Yourself». Biter meg merke i at Molkos vokal er noe rundere, renere og klarere enn før. Hvis ikke det er masteringen, kan det bety at han har smørt den godt inn med fløyelskrem.

Hans introspektive refleksjoner og politiske paranoia derimot er forbi kontroversielt, men sett bort fra dette er lyrikken besnærende.

Albumet fremstår mer melodiøst og melankolsk, uten at det går på akkord med det dype rockesoundet deres, og de utviser mesterlig balanse mellom tungt og vakkert, akkurat som før.

En skal ikke avskrive at undertegnede har blitt eldre og mer bløthjerta, men dette albumet traff som et tonn murstein rett i fleisen. Hvis du er av typen som gir deg hen i å lytte er dette albumet en stor musikalsk opplevelse.

På latin betyr Placebo tross alt – «I shall please!» Enjoy!

Linda Cecylia Taanevig

PORT NOIR Cuts Dispotz Records 25. mars 2/6 Ukyndige røster forfekter hardnakket svenske Port Noir som musikalske innovatører, i nidkjære villfarelser om at en vevning rock, amerikansk R&B og mørk pop omskriver historiebøkene.

Trioen fra Södertälje tilraner seg grep og floskler fra andre kontemporære band, med ravners selvfølgelighet – inkludert Royal Blood og Bring Me The Horizon – og kommer neppe til å stille kompositorisk sterkere enn de gjør på ”Cuts”, sitt fjerde fonogram, hvilket leser som en helt ordinær og middelstendig akkumulasjon av tidstypiske blødmer. Å si at svenskene tråkker egne musikalske stier er en fornærmelse mot kunstnerisk egenart og autonome bestrebelser. I likhet med

alt for mange andre oppfører Port Noir teknologisk velnærte arbeider, hvor det skorter på substans og kreativitet i alt som handler om tonalitet, harmoni, dynamikk, stemning, egenart, sjel og synergi. Bandet påkaller, i seg selv og i små drypp, ikke mental rumpekatarr, men jeg ser fremdeles ingen grunn til å heve et øyebryn over trioens kompositoriske forfatning. Stripp låtene for staffasje, oppfør dem på piano eller kassegitar, og blodet ditt vil forlate kroppen.

Geir Larzen

PURE REASON REVOLUTION Above Cirrus Inside Out Music 06.mai 4/6 Det går litt for lang tid mellom hver gang en kommer over noe skikkelig nyskapende innen prog, uavhengig om det er rock eller metall som ligger til grunn for musikken. De evinnelige synthene, som ligger litt høyt i miksen, en overaktiv trommis, en vokalist som nekter å innse egne begrensninger og gitarister som ikke klarer å begrense seg. Det er litt godt å høre prog hvor man ikke tar “reglene” så altfor nøye og heller leker seg med musikken.

Britene i Pure Reason Revolution har laget et album som jamt over flyter utrolig bra. Det er fint produsert med myk fin lyd. Låtene bærer nok litt preg av nevnte gitaristproblem, men i mindre grad enn hos mange av deres likemenn. Nedsida med plata er den glir på en måte forbi uten at noe å bite seg merke i. Det er fint og flott, en blir sittende og nikke lett til musikken. Det er hyggelig med fin bakgrunnsmusikk, men det er kanskje ikke det man er ute etter når man lager progrock? Ganske fint var det lell.

Ingar Høgstedt

RED HOT CHILI PEPPERS Unlimited Love Warner 01.april 3/6 Funk-rock mestrene er ute med sitt tolvte studioalbum og skiven har fått den oppløftende tittelen «Unlimited Love». Albumet er produsert av ingen ringere enn Rick Rubin og det hele

ble spilt inn på hjemmebane i LA, nærmere bestemt Shangri-La studios i Malibu.

Nytt siden sist skive er at John Frusciante er tilbake på gitar etter en ti år lang pause fra bandet mellom 2009 og 2019, der den jobben ble tatt hand om av Josh Klinghoffer. Så da skulle vel alt ligge til rette for nye mestertakter fra Red Hot Chili Peppers?

Første singel fra skiva kom ut i februar og het «Black Summer». Den tok veien rett til topps på Billboard i statene og ble med det bandets fjortende nummer en på alternativ-listene på Billboard. Ikke verst det for verdens yngste gamlinger. Selve låten fungerte som bare det og inneholder alt vi elsker ved gruppa. En relativt rolig låt som flyter godt og er melodiøs og funky. Toppet med John Frusciante sin følsomme, nesten Jimi Hendrixliknende gitarsound, så blir låten ganske så bra og ga håp om at resten av skiva ville følge opp den lovende starten. «Black Summer» åpner også skiva, og blir kjapt fulgt opp av låten «Here Ever After» som også er en dritkul, funky låt. Flea gjør en finfin figur på bassen gjennom hele låten og tankene drifter mot «Blood, Sugar, Sex, Magik». Dette virker så absolutt lovende!

Dette albumet er mer funky enn vi har hørt Red Hot Chili Peppers på en stund og låter som «Aquatic Mouth Dance», «Whatchu Thinkin’» og «Poster Child» er solide bevis på nettopp det.

Kule låter og her føler jeg at de har vendt tilbake til bandets 80-tallets røtter. Det er helt klart mye funk som gjennomsyrer denne skiva og det er vel og bra det, men «Unlimited Love» inneholder intet mindre enn 17 spor og jeg vet ikke helt om det var å bite over litt for mye.

Problemet, for min del, blir at litt for mange av låtene blir litt blodfattige og anonyme. Her kan jeg nevne i fleng, dessverre. Flesteparten kommer på siste halvdel av skiva og med det mister jeg litt interessen nettopp rundt halvveis. Men la meg for eksempel ta en låt som «Veronica». Den starter veldig rolig og behagelig – som mange av Chili Peppers låter bruker å begynne. Forskjellen er at der vi vanligvis får et oppsving utover i låten, så klarer de liksom ikke helt å få denne og flere av låtene på skiva til å løfte seg. De droner bare på og blir rett og slett tamme. Lytt til låten «White Braids & Pillow Chair» og si at jeg tar feil …

De klarte ikke å føle opp den lovende starten på albumet og jeg har etter mye lytting og fundering landet på at favoritten min blir den tidligere nevnte «Black Summer». Den er til gjengjeld såpass bra at jeg nok vil ha den på min «Best Of»-liste fra Chili Peppers.

Dette ble nok dessverre litt for tamt og blodfattig fra bandet som har gitt oss så mange minneverdige opplevelser gjennom mange år nå. Jeg kommer med en muligens dristig spådom nå, men jeg tror ikke dette vil bli et album folk går tilbake til om fem-ti år, når de skal sette på en Red Hot Chili Peppersplate. Jeg håper for deres del at jeg tar feil, men jeg tror helt seriøst ikke det.

Glenn Knudsen

norwayrock.net

AN M E LD E L SE R

MICHAEL ROMEO War Of The Worlds // Pt. 2 InsideOut 25.mars 5,5/6 Store epos er ikke unnagjort på 40 minutter, ei heller for Michael Romeos «War Of The Worlds»; han behøvde to utgivelser for å rekke over temaet, og det skal vi kanskje prise oss lykkelige over, for dette sparker ræv! «War Of The Worlds, Pt. 1» fikk vi i 2018, og endelig er del 2 av eposet klart. Som seg hør og bør åpner et stort epos med en introduksjon, der Romeo binder del 1 og 2 sammen, før vi er rett inn i riff-mania på «Divide & Conquer», og skal vi snakke om elefanten i rommet først som sist? Mellompartiet på «Destroyer» kan vel minne sterkt om åpningspartiet på Wig Wams «Never Say Die»? Romeo har rykte på seg for å være en riffmaster av rang, og har hatt det siden han startet Symphony X i hine hårde dager, og svikter ikke her heller; det formelig ryr riff ut av fingrene hans gjennom hele plata.

Bassist John DeServio og trommis John Macaluso gjør gagns innsats, det spruter energi fra trioen fra start til mål. Legg så til vokalist Dino Jelusick, så har du et lag som gir lytteren en drøy time med glimrende progmetall.

Kroatiske Jelusick har en røst som trenger seg inn i margebeinet, og man kan nærmest føle angsten i historien der han vrenger stemmebåndene i låt etter låt.

«War Of The World» er basert på H.G. Wells´ bok med samme navn, men følger ikke historien slavisk.

Tematikken er naturlig nok mørk og dyster, og musikken blir naturlig nok likeså. Mollakkordene sitter løst, og orkestreringa er dramatisk og grandios. Romeo har teft for orkesterarrangementer, og til tross for at det hele foregår på digitalt vis, fungerer det særdeles godt.

Den røde tråden gjennom plata er fremtredende, og gir en følelse av helhet som er særs nødvendig i et epos som dette. Det er få, om ingen dødpunkt på skiva, og de snev av ballader, i form av «Just Before The Dawn», som er en fantastisk fin sak, blir som en pustepause å regne, her er det skuv og trøkk som er den musikalske nerven. «Destroyer» levner, som tittelen tilsier, lite som for å trekke pusten; det er nesten så jeg måtte se meg rundt etter angripende UFO-er.

Likevel må nok «Maschinenmensch» på sine 9 minutter bli favoritten fra del to av historien. Foruten et refreng der Jelusick virkelig treffer en nerve, er instrumentføringa særdeles treffsikker, og spesielt Macaluso leverer til årsbeste med noen fills som imponerer. Romeos solo er også av det virkningsfulle slaget.

Nå skal det sies at selve historien

norwayrock.net

SKIVER RETRO avsluttes etter ca 50 minutter, men Romeo har lagt til to bonusspor i form av låtene «The Perfect Weapon» og instrumentalen «Alien DeathRay».

Førstnevnte har et vers som gjerne kan oppfattes som en hyllest til Metallica, for referansen er svært så tydelig. Macaluso får slippe løs galskapen én gang til på sistnevnte, og han lar ikke sjansen gå fra seg. Timing, kreativitet og løssluppenhet går hånd i hånd. Hvorfor låtene ble stående utenfor historien vites ikke, for den røde tråden er like tydelig her som på resten av skiva, like så tematikken.

Arrangementene på «War Of The Worlds, Pt. 2» oppleves som filmatiske, så det er lett å la seg rive med om man lukker øynene og lytter. Det er dramatisk, det er storslagent, og deler av plata kunne lett ha blitt brukt som soundtrack for en film med tematikk tilsvarende boka til Wells. «War Of The Worlds, Pt. 2» er et fantastisk stykke håndtverk, og som seg hør og bør, er det bare å vrenge volumknotten greit mot høyre, så naboen også får nyte en time med grandios metal. Lykke til!

Jan Egil Øverkil

SADIST Firescorched Agonia 20.mai 3/6 Italienernes progressive death metal har vært veldig både og gjennom tidene synes jeg. Forrige plate, «Spellbound», likte jeg svært godt, mens denne gangen sliter jeg med altfor mye intetsigende stoff. Det er egentlig lite som avviker bandet fra slik vi har hørt det tidligere, det er god fremføring, med mye herlig gitarspill, og jeg tenker fortsatt scifi, noe som former bandets særpreg.

Men låtene derimot, de bare farer gjennom skivas førti minutter, uten å sette seg nevneverdig. «Fleshbound», «Aggression Regression» og tittelkuttet er låtene jeg noterer meg som fete.

Ellers er det mye kul og markant bassing på plata. Dette er teknisk og særegen musikk som selvsagt ikke sitter etter et par runder, men jeg føler jeg har gitt denne nok runder til å kunne konkludere med at bandet har gitt ut bedre skiver.

Ronny Østli

SATAN Earth Infernal Metal Blade 01.april 4.5/6 Global oppvarming er gjennomgangstemaet til de engelske veteranenes sjette plate. Dette er bandets fjerde etter comebacket «Life Sentence» i 2013, og musikalsk ligger ikke «Earth Infernal» tilbake for noen av de seneste skivene. Lyden er klassisk og det ser ikke ut skuffen med riff og melodier går tom. Men det skal dog sies jeg brukte litt mer tid på denne enn enkelte av de forrige.

Samtidig har du noen gullkorn som gjør at du vil kjøre plata en runde til.

Første singel «Burning Portrait» er et godt eksempel på klassisk metal. Ja, selv videoen er vel rimelig klassisk hvor bandet uten fiksfakseri spiller låta på en studioscene. Denne låta viser også noe nytt med Satan, hvor gitaristene Steve Ramsey og Russ Tippins begge spiller samme gitarsolo, med kun trommer og bass under.

«Luciferic» er en roligere låt hvor refrenget setter seg på hjernen. Denne følges opp av «From Second Sight» som er en av mine favoritter. «Twelve Infernal Lords» og «The Blood Ran Deep» er uptempo spor som trekker tankene i retning debuten «Court In The Act». Jeg skal ikke gå gjennom alle de ti sporene på «Earth Infernal».

Jeg konkluderer enkelt med at Satan skuffer ikke denne gangen heller.

Ronny Østli

SATAN’S HOST This Legacy Will Never Die Moribund 29.april 4/6 Etter at amerikanerne ga ut «Metal From Hell» i 1986 ble det stille til 2000, og dette er bandets tiende skive etter comebacket. Musikken har også vært rimelig schizofren gjennom alle disse platene, men jeg liker de best der de er nå. Rå, men tidvis episk amerikansk power metal med et hint av black metal. Produksjonen er også ganske hjemmesnekret og gir det hele en god uhøytidelig atmosfære. Legg for eksempel merke til skranglebassen i «Minuet – Vampyre En Amor». For

øvrig en god melodisk power metal låt, som kliner til med blasting og som i åpningen minner mer om death metal.

Satan’s Host deler vokalist Harry Conklin med Jag Panzer, og det blir jo naturlig å sammenligne disse. Der Jag Panzer er mer velprodusert og episk er Satan’s Host i andre enden hvor det gis mer blaffen, selv om amerikansk metal er utgangspunktet hos begge.

«Astarte» synes jeg er en god representant for denne råskapen, mens «Malediction» er min episke favoritt.

Nevnes må også den ni minutter lange avslutningen «Mysticum», et spor som oppsummerer plata en god måte.

Ronny Østli

JOE SATRIANI The Elephants of Mars ear Music 08.april 3,5/6 På hans attende utgivelse er det ved første ørekast kun gitarlyden som avslører artisten, for Joe Satriani har gått nye veier denne gangen. Kanskje har det med pandemien å gjøre, for det er første gang han har gått i studio og spilt inn gitarsporene uten sine medhjelpere til stede. Åpningssporet «Sahara» er en laidback liten sak som ikke bærer preg av at det skal utøves gitaronani på noen som helst måte.

Et enkelt tema som utvikles i løpet av låta, og vib-armen får kjørt seg godt underveis. Kanskje forventer vi mer av en gitarist av Satrianis kaliber, for de store følelsene uteblir. Verken på tittelkuttet eller balladen «Faceless» løsner det helt, til tross for et pent tema på sistnevnte. Kanskje har vi blitt bortskjemte med store produksjoner fra San Francisco-baserte Satriani, for det hele oppleves som en flat og uinteressant produksjon, selv om det er tilsiktet.

«Blue Foot Groovy» er en funky bluessak, der bandet endelig kommer til sin rett. Det driver godt av trommis Kenny Aronoff og bassist Bryan Beller.

Deretter blir det rimelig uinteressant igjen en stund, før platas høydepunkt «E 104th St NYC 1973» ankommer med en sløy shuffle. Det skjer ikke mye, men den klare henvisninga til west coastrocken er tydelig, og passer Satrianis spillestil godt. Det samme gjelder den påfølgende «Pumpin´», som drives av en herlig 16-dels basspump fra Beller.

Kunne de ikke starta litt tidligere på plata med de gode låtene da, og i tillegg putta inn et par til? «Dance Of The Spores» har en leken B-del, så man nesten får lyst til å slippe seg ut i en vals. Men så er vi tilbake i det mer intetsigende igjen, før plata avsluttes med den nedtonede «Desolation».

Med tre eller fire låter som står til godkjent, oppleves det som i overkant mye med 14 spor; det hadde holdt med

NRM 2-2022

85

SKIVER RETRO ni, for etter flere gjennomlyttinger er det fortsatt ikke mye som sitter igjen på minnet i etterkant. Vi vet jo at Joe Satriani har mye å melde på seksstrengeren, men vi får sannelig håpe at det løsner litt mer til neste gang.

Jan Egil Øverkil

SKAMBANKT Ti Indie Recordings 25.februar 4/6 Etter to akustiske album og konserter er det på tide for Skambankt å skru på fuzzpedalen igjen, og en mer passende anledning enn å gjøre det til bandets tiende skive skal vel godt gjøres å finne. De viste seg som en meget habilt poprock-band når de slakka tempoet og volumet litt, men nå vil vi ha tilbake rockebandet vårt, så dette er en skive ikke uten en viss forventning i forkant.

En veldig kul intro starter “Satan De E Du” nesten med Turbonegrosk bravur, og det høres klart at trøkket er tilbake. Det er gøtt å høre bandet gønne på litt igjen og jeg kan lett se for meg at dette kommer til å låte fullstendig kule live. Politikken har aldri ligget langt unna i Terje Winterstø Røthing sine tekster, og her gir han en liten verbal overhøvling over dammen i “Faen Ta, Amerika”. En fengende sak som innbyr til allsang i konsertsaler fremover formoder jeg. Men jeg kjenner nok på at jeg savner litt mer trøkk i stemmen kanskje nå som de har henta frem elgitarene igjen, litt mer ooomph hvis det gir mening.

De letter litt på gasspedalen allerede i tredje spor; “Døde Øyne”, men denne har samtidig en storslått avslutning så det gjør fint lite. En fin liten perle i starten av “Ti”, men den kunne kanskje ha blitt spart til litt senere på albumet, vi er ikke klare for en pustepause enda.

Da passer det fint at foten tråkker til litt allerede på tittelsporet som følger rett etter, og er kanskje også et av skivas sterkeste kort.

“Elefanten I Rommet” blir jeg personlig ikke helt venn med, uten at jeg helt klarer å sette fingeren på hvorfor, og mye av det samme gjelder for “Ulver” også. Denne roer litt ned igjen også, og selv om disse ikke er favorittene mine bidrar de i det minste til variasjonen på “Ti.” De blir også fort glemt da “De Uenige” seiler opp som et av de definitivt sterkeste sporene på skiva. God gammeldags Skambankt!

Overraskelsen kommer i form av trilogien til sist da alle disse er relativt rolige i formen, hvilket vil da si at halvparten av låtene på skiva er av den roligere formen og det forventet jeg ikke da de skulle få

86 NRM 2-2022

AN M ELDE L SE R

på litt øs igjen. Ikke at det isolert sett gjør noe, vi liker rocken variert - men jeg så vel for meg at det skulle være enda litt mer rå rock fra gjengen. Av disse er det “Plan A” som er klart best, selv om også den totalt nedstrippete “Boomerang” helt til sist også er en aldri så liten nydelig sak og en verdig avslutter på nok et bra Skambanktalbum. Ikke deres beste, men fy så digg det var å høre litt trøkk igjen fra gjengen.

Sven O. Skulbørstad

SKILLS Different Worlds Frontiers 13.mai 2022 3/6 I det italienske plateselskapet Frontiers sitt månedlige "Vilkårlig Band"-lotteri, har bandgeneratoren denne gang plukket ut bassistmagikeren Billy Sheehan (Mr. Big, Sons Of Apollo, The Winery Dogs), gitarhelt Brad Gillis (Night Ranger, Ozzy), trommis David Huff (Giant) samt den kraftfulle brasilianske vokalisten Renan Zonta fra Electric Mob, en mann som tydeligvis er uteksaminert med laud fra Romero-linjen på Ronnie James Dio-akademiet. Og fans av 80-talls tungrock får nærmest automatisk vann i munnen bare av å lese bandbesetningen - for hvordan kan en kombinasjon av Night Ranger, Giant og Mr. Big unngå å få disse bandenes fans i ekstase? Jo, med å få samlebåndsfabrikken i Napoli til å kverne ut en haug med middelmådige låter skrevet av den vanlige gjengen, og fjerne ethvert snev av særpreg fra noen av rockens mest særpregede musikere. Og for enhver pris unngå at de utvalgte musikerne faktisk møtes fysisk for å skrive egne låter eller oppnå noen form for bandfølelse eller musikalsk kjemi sammen.

Problemet er ikke at låtene er dårlige, hver for seg er de kurante nok, men man har liksom hørt det tusen ganger før de siste årene, i andre konstellasjoner fra samme låtskrivere, produsenter og plateselskap. Og det er så pregløst! Kun et par ganger i løpet av skiva tenkte jeg at ‘Ah, klassisk Brad Gillis!’ eller ‘Ja, der hører man tydelig at det er Billy Sheehan!’ – begge blant mine absolutte favorittmusikere som jeg har det aller meste av utgivelser fra i platesamlinga, og har fulgt tett siden 80-tallet. Det skal innrømmes at jeg møter meg sjøl i døra her når jeg gir dette en treer etter å ha gitt lignende utgivelser med lignende prosjekter (Sunstorm, Giant, Revolution Saints, Black Swan, Groundbreaker osv.) en velvillig firer eller kanskje femmer, men nok får være nok – jeg er mett og orker ikke spise mer.

Musikalsk sett er dette nøyaktig det du forventer deg – melodiøs

80-tallsinspirert hardrock prikkfritt fremført på alle punkter, fra den Vanhalenske «Blame It On The Night» til den suppete powerballaden «Losing The Track». Noen gode låter er det, som åpningen «Escape Machine» og de to avsluttende «Hearts Of Stone» og «Don’t Break My Heart», men generelt må det kunne være lov å forvente seg mye mer av et slikt stjernelag. Legg lista høyere, karer, litt hjerte og sjel i arbeidet kan man kreve selv om det bare er for en engangs lønnsutbetaling for et sideprosjekt som aldri kommer til å spille en eneste konsert.

Geir Amundsen

SOFT FFOG Soft Ffog Is It Jazz? Records 27. mai 4/6 Herværende kvintett, den første signeringen til Bergen-baserte Is It Jazz? Records, ble unnfanget på oppdrag fra Kongsberg Jazzfestival i 2016. Krokofant-gitarist og komponist Tom Hasslan så etterhånden større disposisjoner i konsortiet, og i vår debuterer bandet med et fonogram rotet i jazzens estetikk, dog uatskillelig knyttet til tungrocken og den progressive rocken fra 1960- og -70-årene. Stundom brisker Soft Ffog seg som en hårdnakket mikstur av Terje Rypdal, Dixie Dregs, Jimi Hendrix og King Crimson, med kontrapunktiske Gentle Giant-figurer.

Materialet holder høy puls, masse gitarvreng, er melodisk preservert og utsøkt forrettet av utøvere med hjerte for faget. De impliserte parter vet også å legge lista tålelig høyt, og summen av dette avstedkommer en instrumental, jazzog progrock-bemalt fest, bokstøttet av to ekstensive høydepunkter i ”Chun Li” og insisterende ”Dhalsim”.

Geir Larzen

STEVE DALTON Primitive Pride & Joy Music 18. mars 1.5/6 Når engelsk-fødte Dalton inviterer til 80-tallsfest, fullbefaren med

kronidiotiske tapping-figurer, liflige konspirasjonsteorier, underutviklete allsangrefrenger og en generelt uspiselig toastmaster, vær viss på å forlegge innbydelsen der du vanligvis tømmer tarmen. ”Primitive” – tittelen passer skiten som fot i hose – eksisterer kontra en marginal andel individer som synes at det samlete musikkbegrepet omsluttes i sin helhet av trivielle, synthesizerdraperte tungrockplater utstedt i 1987.

Geir Larzen

STJÄRNFÄLT Lapporten Avantgarde 06.mai 4,5/6 Her blir jeg dratt tilbake til kald slem 90-talls stemning. Atmosfærisk black metal med mye ambient og rolige partier er hva vi får på dette andre albumet til denne herren som kaller seg M. Opprinnelig fra Australia, men nå bosatt i Sverige. Kvarter lange «Kebnekaise» åpner og er tross sin kulde veldig behagelig. Sporet er variert og er en god representant for platas bredde. «Bruksleden» er hakket mer melankolsk, men samtidig veldig heavy metal, og min favoritt. Dette var et gledelig nytt bekjentskap.

Ronny Østli

SUICIDAL NINJA MONKEYS Monkeys Have A Tale Independent 11.mars 5/6 Det er alltid hyggelig med bekjente som utgir nye skiver og ekstra hyggelig når skivene er bra, eller som i Suicidal Ninja Monkeys sitt tilfelle veldig bra.

Vi skal i hovedsak tilbake til 90-tallet, i et solfylt California og gjerne med et skateboard under føttene. Men det er bare basen i pønken de representerer 70-tallets desperasjon fra et regntungt England ligger heller aldri langt unna og en ting jeg liker meget godt under hele avspillingen av "Monkeys Have A Tale" er at de aldri luller seg helt bort i durgangene alt for mange band med samme base gjør. De starter med et fengende offensiv i "Normal" og "By

norwayrock.net

SKIVER RETRO

AN M E LD E L SE R The Time I Am Gone" med bra arrangert melodisk punk. Koringene er aldri langt unna som seg hør og bør, og gjør de dette i nærheten av like bra live blir jeg imponert.

En tidlig favoritt kommer i "I Am" som jeg tolker som en selvopplevd antimobbelåt.

Her er det så ekstremt fett når gitararmadaen slår til inn til første refreng som er så allsangvennlig som du kan få det. Knallbra!

Man hører en god del nikk til gode gamle Rancid flere ganger under avspilling, men den absolutt største nikken må være til Dropkick Murphy's på "No Means No", skivas mest uventede vending og en annen favoritt med sin irske melodiføring.

Bare å finne frem whiskeyen til denne. Og på en skive fri for dødpunkter må også "Band Of Brothers" nevnes, herrejemini for noen refrenger denne gjengen innehar! Det er mange - de aller fleste faktisk, som sitter igjen lang tid etter avspilling.

Når jeg nærmet meg endt avspilling første gang kunne jeg ikke fatte at "Lies" ikke var valgt som avslutter, denne låter så stort og var i mine ører en åpenbar låt til å runde av en fantastisk skive. Det var da helt til jeg kom til den faktiske avslutteren "Send 'Em Off" som ga fullstendig mening selv om den roer tempoet en smule for her finnes det rent ut episke partier, deriblant en nydelig tostemt solo som gir frysninger. Pianoet som krydrer mot slutten er uventet men vakkert og passer nydelig inn i Suicidal Ninja Monkeys ekstremt varierte pønk.

Nevnte jeg at skiva også er særdeles godt produsert? Den er særdeles godt produsert. Så til alle som liker pønk, og en del som ikke liker pønk - løp og kjøp, få det på!

Sven O. Skulbørstad

SYBERIA Statement On Death Metal Blade 06.mai 4/6 Instrumental post-metal får meg i utgangspunktet ikke til å slå hjul, men spanjolenes fjerde plate er virkelig en stemningsfull og behagelig reise. Når jeg sier behagelig så mener jeg ikke rolig, det er ganske så hardt og rocka, men melodiene er gode og melankolske og jeg savner ikke vokal. Med et fett lysshow ser jeg for meg dette må være veldig massivt live. Skiva er jevn, men jeg vil trekke frem «Breathe» og «No Frames To Remember Them» som favoritter. Første singel «Nothing Inside» er heller ingen dum vei inn i Barcelonakvartettens univers.

Ronny Østli

norwayrock.net

THUNDER Dopamine BMG 29.april 4,5/6 Jeg har alltid hatt en soft-spot for Thunder, selv om det meste av lettmetallisk stadionrock med ozonreduserende effekt stort sett treffer noe perifert i min soniske blink. Ofte klapper slike band noe sammen i en suppe av sing-alongs av det simpleste og mest lettfattelige durpjattet en gjerne ellers hører i MGP og i barnesanger, bare presentert med et noe ’sintere’ lydbilde, men våre engelske tordenvenner har hele veien klart å holde en bluesy, og gjerne modal, nerve som en rød tråd gjennom alt de har gjort – i tillegg til at de er et fordømt gjennomført dyktig band som nå har holdt samme besetning siden midten av 90-tallet, dog med et par lengre perioder i adskillelse. Deres to første skiver fra rundt tre tiår tilbake står som bautaer i genren, men jeg skal innrømme meg ikke å ha fulgt dem så tett som de i grunnen fortjener, for en hver ’titt innom’ opp igjennom har i grunnen vært positiv.

Alt de har utført siden siste gjenforening i 2015 viser dog at de så visst holder koken, og at de kan eldes med ikke bare verdighet, men også med solid spenst og vitalitet, og årets skive er så definilutt intet unntak!

Vokalist Danny Bowes’ lange krøller har nå blitt markant både kortere og gråere, men han kan fremdeles synge de aller, aller fleste konkurrenter inn i stille gråt – noe jeg sjøl har bitt meg merke i de gangene jeg har sett bandet live i seinere år. Bandet ellers øser ut av en erfaring og sammensveis som er få forunt, og særlig bassist Chris Childs er verdt en ekstra oppmerksomhet. ”Dopamine” er en massiv munnfull med sitt 16-spors doble format, men jeg klarer likevel ikke helt å se for meg hvilke spor som burde vært kutta for en nedslanking til enkel CD/LP, hvilket er et særs godt tegn mtp. skivas jevnhet, og samtidig en god indikasjon på hvilken variasjon de framviser.

Her er alt fra rykende hardrock til mer avdempede travere til akustisk prærieblues til innslag av café-viser av fransk snitt – og det er faenmeg suverent både skrevet, arrangert og framført hele veien. Bandet sitter tett som den berømte froskerompa, og produksjonen er balansert, presis og luftig – nøyaktig slik den bør være; ikke overstæsja, men både rik, fyldig og transparent på én gang.

Tematisk dreier tekstene seg om hvor mye av våre liv som nå styres av sosiale media; hvordan vi lar en higen etter ’likes’ fungere som et eget begjær etter dette ’dopaminet’ det De Facto er, og fortellerstemmen er til tider godt inne i herlig, engelsk sarkasme – verdt

å grave litt i. I det hele tatt er dette så solide og gjennomarbeidede saker at den sorterer ganske så godt mot toppen av bandets katalog (i alle fall de skivene jeg sjøl kjenner godt nok), selv om den nok ikke kan utfordre selveste debuten, ”Back Street Symphony”. Det er uvanlig vrient å skulle pelle ut favorittlåter, men jeg kanskje litt ekstra svak for ”One Day We’ll Be Free Again” og ”Big Pink Supermoon” akkurat i dag. Er du gammel fan av bandet, veit du nå hva du skal gjøre.

Wilfred Fruke

TREAT The Endgame Frontiers 08.april 5,5/6 Stockholmarna från Treat er tilbake med sitt fjerde album etter gjenforeningen av bandet for drøyt 15 år siden, og har frem til nå prestert å forbløffe både fans og kritikere med tre strake innertiere av noen album som langt på vei valset over de fem skivene de lagde på 80-90-tallet.

Fire år har gått siden «Tunguska» i 2018, bassist Pontus Egberg har forlatt skuta og blitt erstattet av Nalle Påhlsson, som også spilte på monstercomebacket «Coup de Grace» fra 2010. Men Treats nøkkelperson er utvilsomt gitarist og med-produsent Anders Wikström, som har skrevet samtlige låter, samt at vokalist Robert Ernlund, som har hengt med helt fra starten, synger bedre enn noensinne. Kred må også gå til bandets nå faste produsent Peter Månsson, som har gitt «The Endgame» en sensasjonelt bra og glassklar lyd, med trøkk i både komp og gitarer, og veldanderte lag med vokal langt frem i miksen. (Glem det, alt er langt frem i miksen!)

Det er noe naturstridig i at et band som har eksistert i 40 år skal lage sine tre suverent beste skiver så langt ut i karrieren, men forsyne meg triller de ikke ut med en fjerde kanonskive på rad, for det er nesten ingenting å pirke på her. Det er tolv strålende låter, meget velskrevne og godt fremført, og de fleste av typen positive og energiske tempolåter som gir deg lyst til å slenge knyttneven i været og hodet bakover og kauke med av full hals på allsangrefrengene.

Det er nesten meningsløst å dra frem en låt fremfor en annen, men prøv «Rabbit Hole» som utenom saftige og fengende melodier også har en overraskende vending halvveis, hvor alt brått blir mørkt og dramatisk.

Mesterlig gjort! Og «Carolina Reaper» er aldeles fantastisk. Og «Dark To Light» skiller seg også

positivt ut med en helt annen og mørkere stemning enn de fleste andre låtene. Og, og, og…!

Skal man pirke litt, kan man muligens hevde at skiva tidvis dabber ørlite av på andre halvdel (men det måtte jo skje!), og at det ikke skal store omarrangeringer til før balladen «Magic» befinner seg i fullt boybandterritorium. (Men er den fengende? Åh jada.) Og ja, coveret er stygt.

Sverige har nå fullstendig herredømme over denne sjangeren av rocken, og Treat har nå lagt lista svært høyt for band som H.e.a.t og Eclipse – de må virkelig levere gull denne gangen om ikke «The Endgame» skal bli stående igjen som Årets Skive 2022 innen melodisk hard rock.

Geir Amundsen

ROBIN TROWER No More Worlds To Conquer Provogue Records 29.april 4/6 Inn i sjette tiår som artist fortsetter Robin Trower med å utgi bluesrockalbum. «No More Worlds To Conquer» er ikke ulik 202?s «Closer To The Day» – det er Hendrix-inspirert blues som står i sentrum, og alt av musikk leveres med dynamikk og flotte toner.

Trower – som virkelig begynner å dra på årene – har roet det hele ned i det siste. Det er ikke like mye trykk i sounden. Ei heller like mye ild i gitarspillet. Til gjengjeld eldes Trower med verdighet, ettersom han holder seg innenfor egen kapasitet og gjør et poeng ut av det «baktunge». En soul-impuls har etter hvert sneket seg inn i mannens estetikk, og låter som for eksempel «Birdsong» er bare nydelig. Noen stor låtskriver har Robin Trower imidlertid aldri vært, og litt for mye av årets materiale duver av gårde uten å engasjere mer enn sånn passe.

Bjørn David Dolmen

TYSONDOG Midnight For The Vaults 29.april 2/6

NRM 2-2022

87

Jeg har ikke hørt comebacket «Cry Havoc» fra 2015, men debuten «Beware of The Dog» fra 1984 er en ålreit skive innen kjappere NWOBHM. Litt i tråd med hva sine Newcastlekollegaer i Satan holdt på med. Uten å ha samme legendestempel så klart. Grunnen til at jeg nevner de er at det er Satanvokalist Brian Ross sin sønn Alan som nå synger i Tysondog.

Han gjør grei nok figur han. Bare så synd at musikken er såpass sidrumpa som den er. Første singel er tittelkuttet, og jeg gledet meg til å høre hvordan bandet låt i dag. Snakk om skuffelse. Det virker som bandet prøver å låte litt moderne og rytmisk, men det faller bare tvers gjennom.

Egentlig åpner plata ganske friskt med «Battalion». Jeg får litt feeling av tidlig Vendetta når jeg hører den.

Metal som er nesten thrash. Det er tendenser til noe ålreit i de neste låtene «It Lives» og «Hellbound», det er noe melodi som fenger og enkelte riff duger. Likevel er det meste så generisk intetsigende. Rytmeriff bare for å ha noe under versene hvis dere skjønner. Det virkelige skrekkeksemplet for meg er «Dead Man Walking». Nei, dette er virkelig tafatte greier.

Ronny Østli

URFERD Resan Black Lodge Records 15. april 3/6 Falun-residerende Daniel Beckman (Twilight Force) insisterer på å gjøre alt selv når han nu realiserer en gammel drøm om å skape nordisk folkemusikk kombinert med mørk elektronikk. Kritiske innskytelser kontra kompositorisk ubemidlethet vil formodentlig, fra artistens side, pareres med påstander om at prosjektet bevisst søker å understøtte imaginære bilder. Man kan herigjennom lese at ”Resan” konstitueres av ekstensive drone-strekk, tilvirket av synthesizere og ofte nonverbal vokalisering, med spartansk perkusjonspuls. Stemningen treffer blink, og underlagt et verdensbilde hvor klønete Wardruna blir offer for popularitet, kan Urferd meget vel ha en kommersiell sjanse.

Rent musikalsk strander imidlertid materialet i overkant innlysende, klisjétungt, dilettantisk og begrenset, med to bemerkelsesverdige unntak.

Løfterike ”Hymn” og den tålelig pene og lett Garmarna-klingende bånsullen ”Dvala” bærer bud om en potensiell, fremtidig forløsning man aldri fornemmer overfor eksempelvis Wardruna.

Geir Larzen

88 NRM 2-2022

VARJO-ORKESTERI Prima Volta Inverse Records 1. april 3.5/6 Finske Varjo-Orkesteri kjører klassisk besetning av gitar, bass, slagverk og vokal når de involverte, som alle sogner til metallorienterte band, søker å oppføre livsbejaende tungrock med progressiv glasur. Sannelig utvises også en dose pop-sensibilitet, særlig på refrengsiden, som understøttes av enkel og effektiv sangharmonikk. ”Prima Volta” hjemmehører ingenlunde på nasjonens prog-metalliske scene, men synes å passe utmerket i et Aki Kaurismäki-univers (samtlige tekster pennes på finsk). Kvartetten vinner på sjarm, intensjoner, instrumentell beherskelse og evne til å reise smått fengende melodier i et særfinsk og vindskeivt uttrykk, som neppe treffer hjertet på det store flertall.

Geir Larzen

VIOGRESSION 3rd Stage Of Decay Satanath 17.april 4/6 Dette var et gledelig comeback.

Amerikanernes siste, og andre plate, kom i 1992. Skivene de ga ut da var ålreite de, uten å hevde seg helt i eliten av den tids death metal bølge.

Vi er kanskje litt der fortsatt, men synes absolutt det låter relevant og tøft. Jeg tenker et uptempo Asphyx når jeg hører dette. Det låter oldschool, men har en del rolige og melodiske partier, som «Under The Riverbed» og «Sisters Of Iris». Dette er melodiøs death metal av typen som kom før dette ble et begrep. For ikke å snakke om stemningsfulle «Cipher», dette er min favoritt, sammen med seige drivende «Murder». Denne inneholder også blast og melodi, og skal man starte med et spor, synes jeg denne oppsummerer kvintettens tredje plate godt.

Ronny Østli

VON HERTZEN BROTHERS Red Alert in the Blue Forest Doing Being Music 18.mars 4,5/6 Finland’s Von Hertzen Brothers new studio album “Red Alert in the Blue Forest”, their first since 2017’s critically acclaimed “War Is Over”, is an album that should be listened to in one sitting. The record is epic in scale and hard to categorise, featuring folk, rock, pop and progressive elements.

The versatility of composition is one of the album’s strengths. “Northern Lights” features rarely heard sounds of the Aurora Borealis as captured by Professor Unto K. Laine. There are complex arrangements and uplifting melodies that the Brothers are known for. A highlight is the 7 minute single, “All of a Sudden, You’re Gone”, in which a tender acoustic ballad containing ethereal guitar tones evolves into a powerful orchestral finale, and “‘Peace Patrol”, a 10-minute prog opus with an outstanding sax solo. From the opening track “Day of Reckoning”, to the crescendo of “Blue Forest”, through a prog epic, to the boppy “Pirates of Raseborgian”, the gentle Simon and Garfunkelesque acoustic guitar in “Anil” and “Söderskär”, to the violins and keyboards in “Elbowed”, the album takes you on an imaginative journey through a melodic dreamscape of Finnish folklore and countryside.

Be patient and listen to it more than once. It improves with each listen, and you will hear things you didn’t the first time around, due to its grand scope.

Anne-Marie Forker

RUFUS WAINWRIGHT Rufus Wainwright & Amsterdam Sinfonietta Live BMG 26. november 2021 4/6 Turnéen Wainwright lot utføre med Amsterdam Sinfonietta i 2017 telte ti konserter i Nederland, og repertoaret ble egenhendig meislet av canadieren med mål om å spenne over hele dennes musikalske vesen. Her beror følgelig egenkomponert stoff i rygg med symfonisk arrangert musikk

ført i penn av så vidt uensartede størrelser som Guiseppe Verdi og Joni Mitchell. Glemmes skal heller ikke konsertsettets karaktersterke eksegeser av mer kontemporær art, og i så måte utgjør Wainwrights oppføring av Lhasa de Selas hjerteskjærende ”I’m Going In” nærmest et knutepunkt. Sela visste at hun trolig ville dø av kreft idet stykket ble komponert, og Wainwright er som skapt til å bære det. Sangteknisk innestår materialet en virkelig prøvelse, men rebellprinsen håndterer, med kredibilitet, et samlet spekter av franske chansontradisjoner og romantikkens arier, til visesangkunst og symfoniskkompleks kunstpop. Irving Berlins smektende ”How Deep Is The Ocean” innestår et aktpågivende anslag, som i det følgende bygger langsomt til ”Gay Messiah”, soaréens første høydepunkt, praktfullt elevert av strykere og akustisk gitar. Leonard Cohens ”Who By Fire” gis nytt liv med østlig intonasjon og sirlige pizzicatoer.

Piano-balladen ”Argentina” – én av to ferske komposisjoner – er et Wainwright-stykke på det jevne.

Da er bluesbaserte ”Arachne” langt å foretrekke. Jaques Brels udødelige ”Amsterdam” setter betimelig punktum for nok et vellykket, konseptualisert livealbum fra Wainwright. Utgivelsen er naturligvis myntet på dediserte tilhengere, og mindre egnet som sonisk førstegangsintroduksjon.

Geir Larzen

WASTE A SAINT Hypercarnivore All Good Clean Records 22. april 4/6 Anført av vokalist Bogey Stefansdottir proberer Trondheimsbaserte Waste A Saint å sprøyte fornyet liv inn i den melodiøse, alternative, sang- og gitarorienterte 1990-tallsrocken.

Kvartettens tekniske og synergiske attributter legges momentant for dage i det inntagende åpningssporet ”Shoot Your Way Out”, hvis melodilinjer streder langs The Cult-alléer, nærmest eksplosivt bakket av et heseblesende og dynamisk våkent komp, hvori gitarist Alexander Skomakerstuen uavlatelig imponere. Ekvivalensen mellom stringent komposisjon og rampete utbrytertang er nær optimal, og trekker sporadisk veksler på både Kyuss og Dead Weather. ”The Healer” fremstår så 90-tallspotensert som overhode mulig i 2022 – inklusive decenniets hang til mørk og eksperimentell 60-talls psykedelia – uten at så oppleves forkjært eller tilkjempet.

norwayrock.net

RETRO

Waste A Saint klinger rett og slett forpult og autentisk godt. Ingen enkeltlåter seiler akterut. Foruten nevnte åpningsduo favoriseres dog orgel-forførende ”See You Dissapear” og fjelltunge, Motorpsychoattakkerende ”Feet To The Fire”. Sistnevnte danner noe så sjeldent som et lytteverdig, bombastisk dronespenn.

Geir Larzen

INVOCATOR Excursion Demise Hammerheart

INVOCATOR Weave The Apocalypse Hammerheart

Invocator åpnet på mange måter min inntreden til den internasjonale undergrunnen. Jeg mottok en flyer for bandets demo «Genetic Confusion» som fjortis tilbake på tampen av åttitallet. Demoen ble bestilt og internasjonal korrespondanse innviet.

Allerede på demostadiet var lyden god og det musikalske holdt høy teknisk standard. Jeg trekker stadig frem disse demoene, og er fortsatt av samme oppfatning. I 1991 så debuten «Excursion Demise» dagens lys på Black Mark Productions. Stilen var like rå thrash som demoene, og enkelte demolåter ble også med på plata. Tittelkuttet er en av de nye sporene, og åpner plata. Nå som skiva er tilgjengelig digitalt er det en fin inngang til bandet og starte med den. Det har ikke strømmet på med reutgivelser fra Invocator, og denne utgaven kommer i flere farger på vinyl og dobbel CD. Her finner vi bandets demoer, samt noen tidligere uutgitte promoinnspillinger.

Det har gått to år siden debuten, og den tiden har slett ikke vært ubetydelig. Halve bandet er byttet ut, det vil si gitarist og vokalist Jacob Hansen og trommeslager Per Møller Jensen har fått med seg ny gitarist og bassist. For nerdene kan det nevnes at tidligere gitarist Jakob Schultz straks begynte som skribent i Metalized, hvor han senere ble redaktør, en posisjon jeg bestemt mener han fortsatt besitter. Denne gangen er musikken tyngre, men enda mer teknisk, og jeg tror nok den voksende prog metal trenden ikke var helt ubetydelig, selv om den klassiske thrash metallen fortsatt ligger til grunn. Min favoritt er «Doomed To Be», men jeg vet «Through The Nether To The Sun” ofte er låta som trekkes frem. I likhet med debuten får vi flere farger på vinyl og dobbelt CD’en inneholder hele sytten bonusspor. Det er da snakk om en konsert fra Odense, demolåter av tre spor samt to covere av Dark Angel og Artillery.

Ronny Østli

norwayrock.net

Ronny Østli

NRM 2-2022 89