NORWAY ROCK MAGAZINE #109
An April storm P.O. Box 1070, NO-7446 Trondheim magazine@norwayrock.net norwayrock.net facebook.com/NorwayRockMagazine @norwayrockmagazine ISSN: 1890-5838 UTGIS AV Rockpartner Publishing AS Postboks 100 Heimdal, NO-7473 Trondheim nrm@rockpartner.no ANSVARLIG UTGIVER Morten Dahl ANSVARLIG REDAKTØR Anne-Marie Forker anne-marie@norwayrock.net
Welcome to issue #109, which features our first female cover star (without the rest of the band), the exceptional Lzzy Hale of Halestorm. Check out our interview with her on page 22. We also have a strong Nordic presence, with Norway, Sweden and Finland represented. We had the pleasure of talking to Alex Lifeson of Rush about his new proect Envy Of None, and how some of the music has become relevant to the war in Ukraine. Speaking of guitar legends, we also spoke with Joe Satriani and Steve Rothery of Marillion. April 2022 is the 20th anniversary of the tragic death of Layne Staley of Alice in Chains. You can find our special feature on page 70. Festival season will soon be upon us, and we are especially excited about seeing Iron Maiden at Tons of Rock up at Ekebergsletta. If you haven't seen the line up yet, run to the hills over at www.tonsofrock.no and have a look. Anne-Marie Forker
REDAKSJONELT ANSVARLIG Geir Amundsen geir.amundsen@norwayrock.net BIDRAGSYTERE Tekst: Geir Amundsen, Bjørn David Dolmen, Glenn Knudsen, Geir Larzen, Per Rannug, Sven Olav Skulbørstad, Linda Cecylia Taanevig, Ronny Østli og Jan Egil Øverkil. Foto: Anne-Marie Forker DESIGN Anne-Marie Forker FORSIDE Halestorm - Image: Anne-Marie Forker ANNONSERING Ønsker du å annonsere i NRM? Ta kontakt på: annonser@norwayrock.net ABONNEMENT 1 år – 6 utgaver: Euro 19 https://issuu.com/store/publishers/rockpartnerpublishing/subscribe NESTE NUMMER I salg fra juni 2022
FÅ DET DIGITALE MAGASINET
6 nummer
Euro 19,https://issuu.com/store/publishers/rockpartnerpublishing/subscribe abonnement@norwayrock.net
SPAR EURO 5
INNHOLD
06 06 The Hellacopters 10 Joe Satriani 15 Ronnie Atkins 18 Marillion
10
22 Halestorm 26 Rufus Wainwright 30 Envy Of None 36 Von Hertzen Brothers 40 Jack Irons
22
42 Kjaperud 44 Motorpsycho 47 Mecca 48 Bryan Adams 52 Black Sabbath (Tony Martin) 56 Sylvaine
48
30
60 Bjørn Riis 62 Dare 64 OU 66 Adventure 68 Satan
64
70 Layne Staley 1967-2002
70
75 Skiver
72 Michael Romeo 89 Retro
10 NRM 2-2022
norwayrock.net
Har funnet liv på Mars norwayrock.net
NRM 2-2022
11
MARILLION
Et lyspunkt i tim
18 NRM 2-2022
norwayrock.net
men før mørkets frembrudd Etter 43 år som band, er Marillion fortsatt like aktive, selv om det kanskje ikke er like tett mellom utgivelsene som før. Forrige skive, «Fuck Everyone And Run» kom i 2016, men nå er kvintetten klar med sin neste utgivelse, kalt «An Hour Before It´s Dark». Vi tok en prat med den alltid så imøtekommende Steve Rothery, og her er hva han hadde å si om det som skjer i Marillions sfære. norwayrock.net
NRM 2-2022
19
Tilbake fra de døde I mylderet av fete artister som slipper sterke utgivelser postrestriksjoner har nå tiden kommet for våre amerikanske venner i Halestorm, som for bare noen måneder siden skulle beære vårt furet værbitte med sin tilstedeværelse. Sånn gikk det da som kjent ikke, men “Back From The Dead” har ingenting kunnet stoppe, så vi fikk sjef Lzzy Hale selv på tråden da vi ville høre mer om dette. 22 NRM 2-2022
norwayrock.net
TEKST: SVEN O. SKULBØRSTAD FOTO: ANNE-MARIE FORKER / FORKERFOTOS.COM
- Jeg må bare spørre hvordan det står til med pandemien over der for tiden? - Det går greit, vi er på mange måter delt i to, der den ene siden sier det er over, mens den andre - som media og slikt - forteller om at det er enda en ny variant på vei, så det kommer litt an på hvem du spør. Det er som et toegget sverd der vi på en måte er ferdige med det, mens vi samtidig vil holde folk friske og raske så vi kan gå ut, dra på turnéer og alt som var vanlig før i tiden. Det gjelder å holde det balansert. - Dere slipper snart “Back From The Dead”, hvordan er følelsen? - Vi er veldig spente, det har vært virkelig vanskelig å vente på utgivelsesdatoen da vi alle bare vil ha den ut umiddelbart. Men føles virkelig bra, og tilbakemeldingene fra de som har fått høre den har vært fantastiske - enda bedre enn hva jeg hadde håpet på. Det er jo alltid nervøst, man føler jo at man har gjort noe veldig bra, men vet samtidig aldri hva folket vil si. Men så langt er alt bra. - Har dere fått med dere noen fanreaksjoner på tittelsporet og “The Steeple” som dere har utgitt som singler? - Helt fantastisk, det finnes faktisk flere som har tatovert tekstlinjer fra de låtene - noe som er helt sinnssykt ettersom skiva jo ikke er ute enda. Vi har akkurat kommet hjem fra ‘An evening with’-turné som består av kun oss en helaften på tett opptil tre timer. Der spilte vi tre spor fra den nye skiva, nemlig singlene og en tredje som er kalt “Bombshell”, og det var helt rått å høre folk synge med på omtrent alt. Alt vi så for oss eller håpet kom til å skje da vi endelig skulle få spille igjen, skjedde. Det er utrolig oppmuntrende ettersom man aldri vet hva som vil skje, men det har bare bidratt til at jeg er enda mer utålmodig og klar for å få ut denne skiva nå. - Det var vel meningen at akkurat denne helaftenen skulle droppe innom Norge og, men ble kansellert? Og vil det bli en mulighet for at dere kan komme senere med det konseptet? - Det stemmer. Og det er også meningen at vi skal gjøre dette i Europa når det blir mulig, men vi vet ikke helt akkurat når det blir enda ettersom det ikke finnes noen logiske datoer nå, og tidslinja er temmelig rar og uforutsigbar. Men vi bør definitivt få det til, for det var en fantastisk turné der vi fikk vist våre fans forskjellige sider av oss vi vanligvis ikke får gjort og spilt låter vi ikke har spilt på flere år, låter vi nesten aldri har spilt live, og til og med låter vi ikke engang har spilt inn. Vi gjorde også forskjellige versjoner av låter som er mer kjent, og det føltes virkelig godt å vise denne siden av oss og gi vår fanbase ting de ikke ville få hørt under en ‘vanlig’ konsert - og det er definitivt noe vi både vil og burde bringe over til Europa i tillegg. Dessuten savner vi Norge! De beste metallbandene i verden er jo derifra og jeg ble ordentlig skuffa da det ikke ble noe av. - Og Norge savner dere og, så dere er hjertelig velkomne når som helst! Hvordan har så denne pandemien påvirket dere som band under denne tiden? - Vi har overlevd. Det verste har vært perioden under lockdown 2020 og tidlig 2021, som har vært den lengste tiden uten å se hverandre. Oss fire har bodd oppå hverandre siden vi var tenåringer, om vi har bodd sammen, vært på buss sammen eller på en scene sammen, så vi savnet dette sårt under denne tiden - bare det å se hverandre og ikke minst spille sammen. Så da vi omsider fikk gå i studio, var det ekstra fantastisk å bare henge sammen igjen. Vi er virkelig takknemlige for at vi fikk gjort denne turnéen nå, og jeg føler at forskjellen fra da til nå er at vi setter utrolig mye mer pris på alt. Ikke sånn å forstå at vi ikke gjorde det før - vi har aldri tatt noen ting for gitt under helt vår karriere, men nå spiller vi virkelig hver eneste konsert som om det er vår siste, i frykt for at det skal bli tatt vekk fra oss igjen. Dette legger vi merke til hos fansen som ser oss live nå, de er langt mer til stede enn tidligere for å virkelig absorbere inntrykkene de får, og det er vakkert å se. - Så du merker virkelig forskjell på publikum i forhold til før pandemien?
norwayrock.net
”Dessuten savner vi Norge! De beste metallbandene i verden er jo derifra!” - Ja, jeg tror forskjellen er at det var kun sett på som underholdning før pandemien der man går ut med venner, kanskje tar opp litt med telefonen og tar seg noe å drikke - mens nå er det mer som et primært behov. Som man ikke visste hva som kunne skje hvis det forsvant, for musikken og konserter kommer jo alltid til å være der, ikke sant? Men plutselig forsvinner den muligheten uten noen alternativer å fylle tomrommet med, og den gleden å få det tilbake igjen merker vi på fansen tilstede og har den så definitivt i oss, vi også. Alle er fullstendig til stede i momentet, uten å tenke på hva som har vært eller hva som kommer til å skje, alt som betyr noe er akkurat her og nå, og det er en nydelig ting å bevitne. - I fjor var jeg på en av de aller første restriksjonsfrie konsertene her til lands, og det var helt sinnssykt å både se og høre energien som oppsto mellom band og publikum. - Wow, så kult! Jeg skjønner hva du mener, man kan si at det tidligere var et skille mellom oss som spilte på scenen og de foran som hørte på, og de skillene har blitt vannet ut, og at det nå føles mer som en enhet som løfter hverandre. Jeg håper virkelig det fortsetter på den måten, for selv om det selvfølgelig fortsatt er sånn at vi spiller og de ikke, har vi alle tilstede blitt et eget lite samfunn mens konserten pågår. - Jeg har lest at du har skrevet noen av dine mest personlige tekster denne gangen, men akkurat linja ‘Back from the dead, hell couldn’t hold me’ vil jeg tro de fleste vil kjenne seg igjen i nå som dette på mange måter er over (#unjinx)? - Absolutt, “Back From The Dead” var den første låten vi skrev der vi følte den kom til å være spydspissen på skiva. Vi hadde faktisk en diskusjon rundt akkurat tittelen, for det er så åpenbart og dumt så vi måtte gå en liten runde med det. Samtidig var det akkurat sånn jeg følte det var, for når vi jobbet med den var det fortsatt restriksjoner og isolasjon, og hvis det var én ting jeg ville si var det akkurat dét. Og i tillegg trengte jeg å skrive den for å påminne meg selv om at det faktisk kommer til å gå bra, og jeg måtte tro på at jeg kom til å få muligheten til å synge det fra scenen en gang. Man skaper på mange måter sitt eget univers, og dette albumet er basert på mine følelser rundt akkurat dette. At jeg ikke hadde muligheter til å gå på scenen, at jeg en periode ikke en gang visste om vi noen gang kom til å lage et album - jeg havnet på et sted der jeg ikke har vært siden jeg var 14 da jeg satt i kjelleren og skrev låter fra et egoistisk ståsted; Jeg skrev ikke for noe band, ikke for noen fans og ikke med tanke på en karriere - jeg skrev rett og slett kun for meg. Og det vakre med det er at når du skriver fra det personlige ståstedet, er at du opplever at millioner av folk føler akkurat det samme som deg. Så selv om du kun skriver for din egen del treffer du allikevel mange. Så ja, man kan definitivt si at denne skiva er en berg-og-dalbane av hva som har foregått inne i mitt hode under denne tiden, og den konstante følelsen av å ikke være alene selv om man fysisk er det har hjulpet meg mye samtidig som skrivingen hjalp. Det er det eneste som hjelper - å få det ned på papir. - Jeg kan ikke forstå hvordan det føles å bli fratatt noe som har vært i livet ditt siden du var praktisk talt barn? - Bare det faktumet at jeg kan kalle dette en karriere har vært en fordel, men uviktig. Jeg har vært så heldig som har hatt muligheten til å gjøre det jeg elsker mest og tjene til livets opphold, men det var aldri poenget med å starte band og spille musikk. Jeg har vært i dette bandet siden jeg var 13 år og det har blitt en stor del av den jeg er. Jeg er Halestorm og vice versa. Det er i min personlighet og er det som har gitt meg selvtilliten til å være den beste versjonen av meg. Samtidig er det
NRM 2-2022
23
Soun 30 NRM 2-2022
norwayrock.net
ndscapes and Sunsets norwayrock.net
NRM 2-2022
31
BRYAN ADAMS
Så lykkelig i London 48 NRM 2-2022
norwayrock.net
Kanadiske Bryan Adams er en av de mestselgende artistene i verdens, med et samlet platesalg på over 80 millioner. I vinter kom hans femtende studioskive, «So Happy It Hurts», hvor han har gjenopptatt samarbeidet med produsent og låtskriver Mutt Lange (AC/DC, Def Leppard) og med en overraskende gjesteopptreden fra John Cleese fra Monty Python. Vi fikk en lynrask prat med den Norgesaktuelle herremannen. TEKST: GEIR AMUNDSEN FOTO: BMG PROMO
- Gratulerer med ny skive, “So Happy It Hurts” – lett den beste skiva du har gjort på denne siden av årtusenskiftet! - Tusen takk, veldig snilt av deg å si. - Etter to år med covid-helvete og en brutal invasjonskrig i Europa for første gang siden 1940-tallet, så vil kanskje mange se på tittelen på skiva di og mumle: ‘Hva faen er det han er så jævli glad for?’ - Det kunne du for så vidt si om samtlige av skivene mine, de har ALLE blitt utgitt under en krig. To Irak-kriger, Afghanistan, Syria, Palestina… listen bare fortsetter. Men uansett, husk at musikk skal gi deg en positiv følelse, være oppløftende. - Hvordan har de siste to årene vært for deg personlig, siden du ikke har kunne spille konserter? - Jeg har vært veldig travel! Jeg har spilt inn musikken til tre skiver i løpet av denne perioden; “So Happy It Hurts”, “Pretty Woman - The Musical”, og “Classic”, som er en nyinnspilling av åtte av mine største sanger. - “So Happy It Hurts” er veldig lystig, en skikkelig gladskive – var det meningen, eller var det bare slik det ble? - Jeg har blitt spurt mye om det, men det var bare slik det ble. Kanskje det har med å gjøre at jeg spilte trommer på skiva selv, og kunne hele tiden leke meg med tempoet på hver låt, inntil jeg fant ut hvor de rocka mest. - Kan vi kalle dette en retur til dine røtter? Din mest rocka skive siden “18 Till I Die”? - Ja, kanskje, det eneste jeg kan tenke meg er at det har med å gjøre at vi var nedstengte og isolerte mens vi hadde mest lyst til å komme oss ut og rocke på scenen! - Er det derfor du spilte trommer (og bass, og gitar!) på skiva selv, fordi Mickey Curry ikke kunne gjøre det? - Ja, riktig, ingen fra bandet hadde mulighet til å reise. Jeg var i London, de var i Canada. - Ble denne skiva skrevet og spilt inn som en konsekvens av at 2020-turnéen din ble kansellert? - Ja, bortsett fra fotograferingen, hadde jeg ikke noe annet på programmet, så dermed var det bare å fordype seg i musikken i stedet. - Hvordan fikk du Mutt Lange involvert? Jeg trodde han hadde pensjonert seg! - Mutt er som en storebror for meg, vi har norwayrock.net
aldri mistet kontakten etter at vi lagde noen skiver sammen på 90-tallet. I det siste har vi derimot begynt å sende låtidéer frem og tilbake til hverandre, og før vi visste ordet av det, hadde vi skrevet seks låter sammen. - Denne skivas store overraskelse er utvilsomt det vokale bidraget fra Selveste John Cleese. Hvordan tenkte du på ham i denne sammenheng, og spurte du ham personlig? - Jeg hadde gjort en versjon av introen på den låten, som jeg ikke var fornøyd med, jeg følte at stemmen min ikke var rett. Men så hadde det seg slik at John og jeg var på samme lunch sammen med flere andre folk, og jeg hørte ham snakke. Så litt senere bøyde jeg meg over til ham og spurte om han kunne være interessert i å være fortellerstemmen på en låt, og han sa Selvsagt. Seriøst, skulle ønske at jeg hadde filmet innspillingen, for vi lo så mye sammen da vi gjorde det. Han fikk høre min versjon og sa at han syntes det låt bra, hvorfor ville jeg endre på den? Men så tenkte han seg om og sa «Men du har rett, det burde selvsagt være på britisk!» - Er du Monty Python-fan? Har du en favoritt Python-sketch eller sitat? - Ja, stor fan! Favoritt er helt umulig, men det første som faller meg inn er «Lumberjack Song». ‘I cut down trees, I eat my lunch, I go to the lavatory, on wednesday’s I go shopping and have buttered scones for tea..” Det er så dumt at det er genialt.
nesten telepatisk. Jeg har både folk i crewet mitt og en manager som har vært med meg i årtier. Jeg har vært sammen med disse karene lengre enn jeg har vært i noe forhold! - Du har spilt i Norge 25 ganger, i ti forskjellige byer – hvordan er egentlig ditt forhold til Norge? Har det vært noen episode som du husker spesielt? - Jeg husker jeg kom til Norge i forbindelse med «Cuts Like A Knife», da var jeg 23, og kom inn på kontorene til plateselskapet hvor alle damene satt og strikket! Jeg trodde jeg hadde reist tilbake i tid, og forelsket meg umiddelbart i en norsk jente som overhodet ikke hadde noen interesse av meg! Men det har ikke stoppet meg i å ville turnere der, så jeg kommer tilbake når enn jeg har anledning, i håp om å få leksjoner i strikking… - På en konsert i Oslo for et par år siden, fikk du en dansende dame på galleriet til å fortsette i evigheter, med spotlights rettet mot seg, hvor du annonserte at «Så lenge hun danser, så spiller vi!» - og så stoppet dere låten brått når hun litt flau satte seg (siden alle andre satt) – og fortsatte å spille når hun reiste seg og danset videre. Utrolig festlig! Var det planlagt? Har du gjort det flere ganger? - Den episoden der kan jeg ærlig talt ikke huske – men det høres akkurat ut som noe jeg kan finne på! Jeg planlegger aldri noe i forhold til publikum, det er mye mer gøy å improvisere
- Det er ganske uvanlig at en soloartist har de samme musikerne i bandet sitt så lenge som det du har hatt – gitarist Keith Scott og trommis Mickey Currey har vært med deg siden tidlig 80tall. Hvilket forhold har du til de to? - Det har vært interessant å ha et sånt glimrende samarbeid i så mange år, vi kjenner hverandre så godt nå at vi trenger nesten ikke instruere hverandre, det er NRM 2-2022 49
Ingenting varer evig Når året 2022 oppsummeres vil nok mange tenke på oppheving av restriksjoner som årets definitive høydepunkt, og omtrent samtidig slapp den norske multiinstrumentalisten Sylvaine det som ifølge undertegnede høyst sannsynlig kommer til å ende opp som årets album; “Nova”. Dette måtte vi få detaljene rundt, og hun ryddet heldigvis plass i kalenderen til en prat med oss i anledning nettopp dette på et av Oslos triveligste vannhull.
56 NRM 2-2022
norwayrock.net
TEKST: SVEN O. SKULBØRSTAD FOTO: ANDY JULIA
- Gratulerer med skive, i tillegg en feiende flott en! Hvordan er følelsen? - Det har vært så mye arbeid og ting å gjøre hittil, deriblant planleggingen av en USA-turné så jeg har ikke helt klart å innse at det er nå det skjer. Det blir litt sånn når man har jobbet såpass mye og lenge med det at jeg ikke vet om jeg er helt klar til å gi det ut. Man blir aldri vant til det der. - Hvor lenge har du jobbet med den med tanke på låtskriving og studioarbeid? - Jeg begynte å skrive musikken i 2019, og gikk i studio i 2021 så det er jo egentlig ikke så lenge siden. Faktisk akkurat et år siden neste uke. Men det er en stund siden og jeg har jo levd tett på låtene i lang tid, føler jeg. Jeg gleder meg selvfølgelig, men det er både glede og frykt side om side. - Du har sluppet tre låter, “Nova”, “Mono No Aware” og “Nowhere, Still Somewhere” - er det tilfeldig at det er de tre første låtene på skiva? - Det var faktisk helt tilfeldig at det ble sånn, men da har jeg på en måte vist første halvdel på forhånd, så kommer resten av halvparten nå. Det var rett og slett de tre låtene jeg selv følte ga en god introduksjon til plata. - De er jo forholdsvis varierte, så det poenget ser jeg. - Jeg ser for meg albumet som tre forskjellige deler, med én del som er mer ambient som første og siste sporet, én del som er mer metall som “Fortapt” og “Mono No Aware”, også er det den kortere rockedelen med “I Close My Eyes” og “Nowhere, Still Somewhere” og valgte én fra hver av de bolkene til å vise frem i forkant. - Har du fått noen tilbakemeldinger fra fans enda? - Det har jeg, det har vært utrolig overveldende å gi ut låtene én etter én med den responsen de har fått - noe jeg ikke var helt forberedt på. Men tilbakemeldingene har vært ekstremt hyggelige, både fra publikum men også fra anmeldelsene som nå begynner å tikke inn litt etter litt. Bank i bordet, ting har vært veldig positive så langt så jeg er veldig fornøyd og ydmyk ovenfor tilbakemeldingene så langt. - Har du noen tematikk i tekstene? - Igjennom hele Sylvaine som et prosjekt er det en rød tråd i tematikken som går igjen og vil alltid være der; Den spirituelle biten, den som er vanskelig å sette ord på. Det er noe av det som inspirerte meg til å begynne med dette, for å unngå å snakke om det - litt teit ettersom man allikevel må snakke om det i etterkant. Men hvis man har den tro som jeg har, at sjelen er en egen greie også er kroppen noe som tilhører her som man blir sendt inn i når man blir født her - som igjen fører noen vanskeligheter med seg ettersom vi ikke er vant med å ha sånne begrensninger som vi har her - som sansene våre og sånne ting. Det kan gi et slags tomrom og en følelse av man ikke tilhører her, selv om det også er rart ettersom man så absolutt er her. Det er bakgrunnen for tematikken rundt tekstene til Sylvaine og hvorfor jeg startet med dette og et soloprosjekt i det hele og store, for det er ikke noe man prakker på andre i andre band da det blir litt vel personlig. Så å ha den biten med den spirituelle forbindelsen vil alltid være der. Men dette albumet handler også om at jeg gikk igjennom ganske tunge tider igjennom i 2019 og 2020, det gikk med på å gi den tematikken av tap og at ting ikke varer evig, hvordan det eneste konstante man har i livet er at ting forandres alltid. Uansett om man prøver å holde fast ved ting så forsvinner de uansett. Folk forsvinner, steder forsvinner - selv deler av deg selv forsvinner. Så deler av dette albumet handler vel så mye om hvordan ting ikke varer evig og at det er vanskelig å akseptere. Vi er ikke helt skrudd sammen til å akseptere og heller se det fine i det, som vil si at vi alltid har nye begynnelser - vi kan alltid begynne på nytt, vi kan alltid ha nye sjanser til å starte på nye ting, men det er vanskelig å forstå når man står midt oppe i ting. Det er det “Nova” handler om, for i tillegg til at jeg gikk igjennom en hard periode skjedde denne pandemien samtidig som var et kollektivt tap og forsterket det hele. Den følelsen av ensomhet og det å miste kontroll
norwayrock.net
”Teksten på ’Nova’ er faktisk på et språk jeg har laget selv og improvisert frem.” selv om man har kontroll. - Hvor kommer navnet “Sylvaine” ifra? - Det var litt random - jeg satt på t-banen fra Oppsal til Blindern der jeg gikk musikkvitenskap og tok bachelor og prøvde å tenkte på hva jeg skulle kalle dette prosjektet mitt, som jeg til da ikke hadde fortalt noen om ettersom jeg ikke trodde jeg skulle få det til. Jeg visste at jeg ville ha en dualitet i musikken mellom det myke og harde, det lyse og mørke og det melodiske og mer atmosfæriske og ville ha det i navnet også. Jeg liker godt ordet “sylvan” som betyr “noe eller noen fra skogen” og det er veldig passende ettersom jeg er oppvokst rett ved Nordmarka og kan se rett ut i skogen ifra vinduet mitt - men det var det mange andre prosjekter som het så jeg begynte å spinne litt rundt med hva jeg kunne gjøre med ordet, og mikset det sammen med min favorittpoet ifra Frankrike, nemlig Paul Verlaine og fikk da navnet Sylvaine som jeg syntes passet veldig bra med hvordan jeg så for meg musikken. I tillegg viste det seg at det er et veldig gammelt fransk damenavn og en sommerfugl, haha! - Med tanke på nettopp Frankrike pendler du en del frem og tilbake mellom der og Oslo, hvordan kom Frankrike inn i bildet? - Frankrike kom på banen på grunn av kjærligheten da, vet du. Og mesteparten av nettverket mitt begynte å vokse der ganske tidlig. Så møtte jeg en musiker der borte og fikk et plateselskap der også, det var et av fem plateselskap som ville gi ut andreskiva og gjorde også en avtale med en fransk bookingagent, så det var av rene praktiske årsaker at jeg ville være i nærheten av alt og ble da pendlende frem og tilbake. Men nå har jeg vært hjemme i Oslo siden pandemien, da jeg ville være i nærheten av familien. - Når bestemte du deg først for å gå i studio og gjøre det meste selv? - Det var da jeg gikk på Blindern, det var første gang i livet mitt hvor jeg hadde tid til egne greier for jeg har vært veldig fokusert på å få gode karakterer for å ha flere valgmuligheter senere i livet - selv om jeg har visst at jeg vil holde på med musikk siden jeg var 14, men på universitetet fikk jeg mye større frihet til å utforske egne ting og litt bedre selvtillit til å gjøre ting selv. Jeg tenkte vel aldri at jeg skulle gi det ut eller i det hele tatt gjøre noe med det, men det var i 2013 at jeg tenkte jeg skulle starte å gjøre noe med låter jeg hadde skrevet tidligere, og sommeren det året begynte jeg å skrive i studio og spille inn. Det var rundt her jeg valgte å inkludere faren min og informere ham om hva jeg drev på med, noe han nok ble litt overrasket over, haha! Så han fikk brått greie på at jeg holdt på med et album og hjalp meg med trommene. Jeg holdt samtidig på med et annet prosjekt med noen venner fra universitetet, men tenkte at det prosjektet gikk en litt annen retning enn hva jeg ønsket og ville heller ikke prakke på mine personlige tekster på de så det var litt der tanken på noe eget begynte å spire. Etter en del år med å jobbe sammen med andre tenkte jeg at det kanskje var på tide å prøve helt selv. Da får man også gjort ting helt som man tenker uten å måtte inngå kompromisser på veien som gjør at ting endrer seg i forhold til hva man i utgangspunktet så for seg. Det er ikke noe galt med det, men enkelte ting føler man at man vil ha litt kontroll. - Du nevnte at du har bachelor i musikkvitenskap, hvordan bruker du det i Sylvaine?
NRM 2-2022
57