Norway Rock Magazine #114 1-2023

NORWAY ROCK MAGAZINE #113

"The best ever" P.O. Box 1070, NO-7446 Trondheim magazine@norwayrock.net norwayrock.net facebook.com/NorwayRockMagazine @norwayrockmagazine ISSN: 1890-5838 UTGIS AV Rockpartner Publishing AS Postboks 100 Heimdal, NO-7473 Trondheim nrm@rockpartner.no ANSVARLIG UTGIVER Morten Dahl ANSVARLIG REDAKTØR Anne-Marie Forker anne-marie@norwayrock.net REDAKSJONELT ANSVARLIG Geir Amundsen geir.amundsen@norwayrock.net

Since our last issue, there has been one event that has hit us harder than any other - the death of one of the most influential rock guitarists of all time, the legendary Jeff Beck.

At his funeral, Led Zeppelin’s Jimmy Page described him in the eulogy he gave as “the quiet chief”. Pink Floyd's David Gilmour said Jeff was the person "who I have admired the longest and the most consistent .... in the guitar playing stakes. A lovely guy." Black Sabbath's Tony Iommi said Jeff was "such a nice person and an outstanding iconic, genius guitar player - there will never be another Jeff Beck."

Iommi is correct, there will never be another because Beck was impossible to imitate, and a guitar giant with an unparalleled imagination. His legacy lives on in the work of many other guitarists, both old and young. In this issue, we have interviewed Jared James Nichols who, when he first heard Jeff's "Blow by Blow" album, thought “This is the best ever”.

The best ever.

RIP, Master.

Anne-Marie Forker

BIDRAGSYTERE Tekst: Geir Amundsen, Bjørn David Dolmen, Wilfred Fruke, Glenn Knudsen, Geir Larzen, Linda Mills, Stig Rune Robertsen, Pål J. Silihagen, Sven Olav Skulbørstad, Ronny Østli og Jan Egil Øverkil.

Foto: Anne-Marie Forker DESIGN Anne-Marie Forker FORSIDE Enslaved - Image: Anne-Marie Forker ANNONSERING Ønsker du å annonsere i NRM? Ta kontakt på: annonser@norwayrock.net ABONNEMENT 4 utgaver: Euro 10 https://issuu.com/store/publishers/rockpartnerpublishing/subscribe NESTE NUMMER I salg fra juni 2023

FÅ DET DIGITALE MAGASINET

4 nummer

Euro 10,https://issuu.com/store/publishers/rockpartnerpublishing/subscribe abonnement@norwayrock.net

SPAR EURO 2

INNHOLD

04 04 Avatar 08 Depeche Mode 12 Stargazer 16 Joe Satriani

08

18 Ledfoot 21 The Cruel Intentions 22 Jared James Nichols 26 Enslaved 31 Soup

16

34 Jethro Tull 36 Girish and the Chronicles 40 Holy Moses 42 Baby Metal 44 Pagan's Mind 46 Transatlantic

26

42

51 Dødheimsgard 54 A.C.T. 56 Pil & Bue 58 Haken 63 Skiver

46 58

81 Retro

Danser me 4

NRM 1-2023

norwayrock.net

ed djevelen norwayrock.net

NRM 1-2023

5

Midt imellom to bolker av en Europa-turné for å pushe deres rykende ferske “Dance Devil Dance” pressa vi oss inn for litt breaking news med vokalist Johannes Eckerström og hans hund Vincent. Take it away boys!

TEKST: SVEN O. SKULBØRSTAD

- Takk for sist! Dere har akkurat landet etter å ha pløyd over England har jeg skjønt?

- Selv takk! Ja, det stemmer. Vi har noen dager fri før vi starter på den igjen i Paris 10.

Mars, og da begynner den kontinentale Europaturnéen.

- Og det gikk bra i England?

- Veldig. Det var veldig gøy, alt det nye som vi kjører nå handler om å finne balansen mellom teater og rock n’roll og vi har dratt inn veldig mye nye ting som vi var nervøse over de første gangene, men som nå føles veldig bra. De nye låtene sitter som et skudd, og alt er fint. Dette skulle jo i utgangspunktet være en del av “Hunter Gatherer”-turnéen som av åpenbare årsaker ikke ble noe av, og det føles som en evighet siden vi spilte i London sist for eksempel. Men vi fikk spilt det meste av det vi hadde planlagt i Amerika, også ble det en tre-fire konserter i Europa før vi kom tilbake til festivalene for å spille da det hadde åpnet igjen.

- Det må ha føltes godt å få satt i gang igjen?

- Virkelig, men når det er sagt fikk vi gjort en hel del under pandemien og. Vi hadde flere livestreams, lagde musikkvideoer og jevnlige oppdateringer av vår Avatar Country-nettside; Du vet, alt som trengs for å være et band.

Samtidig kjentes det ganske tungt ut underveis, men “Hunter Gatherer” solgte allikevel ganske bra og da det hele endte gjorde vi vår største spillejobb noensinne på en festival i Tyskland og fikk reise til Brasil for aller første gang med Iron Maiden, så vi slutta på topp i en periode som var veldig hard for alle.

- Jeg var redd for at oppvarmingsjobben til Iron Maiden ikke ble noe av på grunn av dette, men da løste det seg altså?

- Ja, Brasil løste seg - men vi hadde også en del jobber med de i Europa som ikke ble noe av. Vi skulle egentlig være med til Frankrike og Sveits blant annet, men da de ble flyttet på så forsvant vi av plakaten ettersom vi måtte velge om vi skulle vente med å headline selv eller å gjøre denne jobben for så å vente enda lengre på å gjøre vår egen konsert. Så det falt på det, men da ble det til å dra til Brasil med Iron Maiden i stedet og det gjør overhodet ingenting - det går helt OK. - Vi må snakke litt om “Dance Devil Dance” - har dere rukket å få med dere noen fanreaksjoner enda? Flere av låtene har fått bra med avspillinger allerede ser jeg, så det må vel føles bra?

- Det kjennes dødsbra, og det jeg har lest

6

NRM 1-2023

av anmeldelser har vært veldig bra. Det sagt, så sender ikke folk meg dårlige anmeldelser av en grunn så det er godt mulig de også finnes - men inntrykket jeg har er meget bra.

Responsen er at låtene når ut på en helt annen måte enn tidligere; “The Dirt I’m Buried In” spilles visstnok på radio over Europa på et nivå som ingen annen låt har gjort for oss før.

Det føles grymt, hele veien. Det var også gøy å få gjøre det vi gjorde den dagen vi slipte den, da var vi i London og hadde signering og gjennomlytting med fansen med Q&A som var skikkelig morsomt. Vanligvis har vi pleid å være midt i en turné eller bare sittet hjemme når skiver har blitt sluppet, så denne gangen føltes det at den ble utgitt da vi var blant folk da det skjedde - og det var godt.

- Og reaksjonene var bra da dere presenterte de live under turnéen?

- Absolutt! Og det merket vi underveis og, det var ganske stor forskjell fra den første konserten til den siste da låtene vi ikke hadde sluppet i forkant hadde vært ute en stund og folk begynte å kjenne de igjen. Men alt var fint, og føltes dritbra.

- Når foregikk innspillingen, og hvor?

- Vi dro ut til de svenske skogene denne gangen, i en hytte vi lånte av min familie der vi satte opp et studio i et av uthusene. Og det føltes ekstra godt denne gangen, for på den forrige skive var vi i Los Angeles i et superheftig studio i en superheftig by - universets sentrum.

Det var så visst også bra, men vi fikk en viss yachtrock-følelse over det hele da alt var så fint hvis du skjønner. Selve prosessen med innspilling var forholdsvis lik, selv om “Hunter Gatherer” faktisk ble spilt inn enda mer live enn “Dance Devil Dance”. Jeg er veldig fornøyd med den også, men den låter litt vel fancy da det gjør noe med psyken å jobbe under sånne omstendigheter. Det kom en ny Cannibal Corpse-skive mellom “Hunter Gatherer” og “Dance Devil Dance” der vi tenkte at “Aha! Gitarer kan fortsatt låte skummelt så man blir redd, stemmer det!” Dette tok vi med oss fra vi starta innspillingen, videre inn i miksen - at det skulle låte mindre slick og pent, og da kunne vi like gjerne dra ut i skogen i Sverige for å gjøre det. Der var vi en måneds tid, bare oss i bandet og produsent Jay Ruston. Det kom riktignok noen familiemedlemmer her og der for å hilse på, men i stor grad var det bare oss uten masse Los Angeles-eksperter. Ikke at det var noen feil med dem, men denne gangen valgte vi nå dette der vi bare vandret rundt i skogen og matet hverandre og spilte hardrock, og det føltes mye mer som oss.

- Dere har med Lzzy Hale (Halestorm) på

gjestevokal. Hvordan kom det seg til?

- Det begynte med låten, Tim (Öhrstöm. gitar) kom med masse bra riff der jeg umiddelbart fikk en idé om to vokaler. I utgangspunktet tenkte jeg til Henrik (Sandelin, bass) og håpet på at bassen kom til å være enkel akkurat der, men så fortsatte tanken med å ha to personer videre utover resten av sangen og - så vi tenkte at vi får vel bare spørre noen.

Og ettersom Avatar er en ren pølsefest, så burde vi kanskje prøve å få tak i en kvinne da en kvinne kan løse ting på en måte vi ikke kan.

Da hører det med til historien at vi gjorde en liten runde med Halestorm for noen år siden, og kjenner en form for tilhørighet til dem. For eksempel er Avatar først og fremst metall, men det finnes også en god del rock n’roll i det vi gjør mens Halestorm er den rake motsetningen der de fremstår som et rockeband som kjører hardt - spesielt når man ser de live.

Så vi beveger oss i samme grenseland, om enn på hver vår måte. Samtidig så ser vi på fremgangsrike band de siste årene at det skjer langt sjeldnere enn hva jeg skulle ønske at medlemmene faktisk liker hverandre, men Avatar er som en familie mens Halestorm som består av et søskenpar faktisk er en familie - så vi har enormt respekt for en gruppe mennesker som er som et skikkelig band som gjør det de gjør fordi de vil være med hverandre. Så vi har mange felles referansepunkter, samtidig som jeg synes Lzzy er en av de aller beste vokalistene som finnes der ute om dagen - hun er helt utrolig! Da var det ekstra kult at hun ville være med og fikk kjøre på litt hardere enn vanlig, det syntes hun også var gøy. Men det enkle svaret på spørsmålet ditt var at Jay sendte av gårde den første mailen, og hun svarte “ja” på direkten så sånn gikk det til.

- Dere fikk Corey Taylor til å plystre på forrige utgivelse i tillegg til gjestevokal, gjorde Lzzy noe liknende?

- Haha! Stemmer, men i Coreys tilfelle hadde Jay en spesifikk idé om å få med han på et eller annet ettersom de kjente hverandre, og da var det morsommere å få være litt idioter.

I det tilfellet var det navnet som kom først, og dette er en ren referanse til South Park der de i de tidlige sesongene brukte kjendiser som Jerry Seinfeld og Jay Leno til å opptre som henholdsvis kalkun og katt. Det føltes som den rette måten å behandle en kjendis på, noe Corey også syntes var gøy, så sånn var det dét kom til. Denne gangen derimot føltes det som låten trengte en person til, og da føltes Lzzy som den rette personen å spørre. Det kom fra et langt mer musikalsk perspektiv den gangen her.

norwayrock.net

- Tilbake til turnéen - jeg kan ikke se noen nordiske datoer på lista deres?

- Det kan hende at det finnes et hemmelig dokument som kanskje forteller om hva som skjer resten av 2023. Jeg kan ikke fortelle så mye mer, men jeg kan si at vi har hatt møter om akkurat dette og at det finnes hemmelige hemmeligheter i dette hemmelige dokumentet som jeg ikke kan snakke om enda. Kanskje finnes det et norsk flagg ved siden av disse hemmelighetene også, det kan faktisk være store muligheter for at det finnes et hemmelig norsk flagg ved siden av disse hemmelighetene i Google Drive - men det er det da ingen som vet ettersom det er hemmelig.

- Det som ikke er så hemmelig er at dere finnes på plakaten til Tons Of Rock til sommeren i hvert fall.

- Ja, det gjør vi også, og det blir helt fantastisk fett - men akkurat nå er vi i denne headline-bobla, så festivaljobbene vi har til sommeren føles som om det er ti år til akkurat nå. Vi rakk å spille flere steder i Norge under “Avatar Country”, som for eksempel Stavanger, og vil veldig gjerne gjenta det om ikke så alt for lenge også.

- Turnélista for mars forresten er relativt brutal der dere spiller praktisk talt hver eneste dag?

- Det sier mer om crewet enn om oss, jeg klager ikke. Og det veldig spesielle er at det er mye som selger ut og ting selger fort, som er gøy!

Og i tillegg er jeg blitt fortalt at konserten vår i Paris, i Olympiahallen, er et skikkelig prestisjested å spille på. Stedet tar tett opptil 3000 personer og er utsolgt, så det er helt vanvittig. Det er vel kanskje ikke helt Royal Albert Hall, men noe er det, og folk er helt i ekstase over at det er akkurat der vi skal spille og har solgt ut billettene. Og vi har flere sånne steder i Europa så det føles ekstremt bra.

- Og nå til noe helt annet; Via din Instagramprofil, som er noe

norwayrock.net

spesiell, fant jeg ut at du driver podcasten MetalBreak sammen med din kone. Hvor lenge har dere holdt på med det?

- Det er vel snart seks år, men det er helt på hobbybasis. Vi begge har mye å holde på med på hver sin kant så det blir når vi har tid og overskudd til det. Fortsatt så prøver vi vel å finne vår stil på det; Først prøvde vi å gjøre en slags reportasje-variant, deretter gjorde vi en del intervjuer med folk vi syntes var interessante. Selve fenomenet podcast er vel best når idioter tenker at “det er så fett når vi bare prater med hverandre, så det gjør vi!”. Akkurat nå ligger vi vel rundt der, men når det kom til intervjuene fikk jeg jo sette meg i din stol og se ting fra din side, noe som har vært veldig lærerikt. Min kone kommer jo fra diverse metallmagasiner som Metal Mania og Metal Hammer og har mye erfaring innen dette, så jeg har gått i praksis med henne for å komme inn i intervjuverdenen. Så det var spesielt å sitte på den siden av bordet, og utfordringen lå imellom folk som syntes det var gøy å delta og gladelig deltok i samtalen og folk som mer lurte på “hva faen gjør jeg her” og man måtte trekke svar ut ifra.

- Det kan jeg relatere til ja.

- Du har nok gjort en hundre flere intervjuer enn meg, så det vil jeg tro.

“-Sangeren var opptatt så du får snakke med gitaristen. -OK, hva stemmer du gitaren i da? -D!”.

- Har så vært der, men det er heldigvis ikke så mange av de. Det flommer dog ikke over av gode metallpodcaster, så jeg håper dere fortsetter!

- Ja, det satser jeg på - også håper jeg vi får opp frekvensen etter hvert. Men akkurat nå driver hun og doktorerer seg samtidig som jeg gir ut skive sammen med mine kompiser, så det ligger litt på is i skrivende stund og får bli som det blir.

NRM 1-2023

7

A Bleak Celebration

Depeche Mode release “Memento Mori”, their fifteenth studio album, and their first after the death of keyboardist Andy Fletcher, in March 2023. In February, we took a trip to London to speak with Martin Gore in person about making the record. He told us how everywhere they go reminds them of Andy, and gave us a peak at the first song of the tour setlist.

8

NRM 1-2023

norwayrock.net

TEXT: ANNE-MARIE FORKER PHOTO: ANTON CORBIJN

norwayrock.net

NRM 1-2023

9

Hi Martin! Thank you for your time today.

You’re welcome.

My sincerest condolences about Andy passing. Was the title of the new album, which translates as “Remember you must die”, conceived before he died?

Thank you. Yes, it was. All of the songs were written before Andy died.

We were due to start the whole recording process about 6 weeks after he died and obviously he was supposed to be starting with us.

Was there anything you decided to change, before recording it?

We did consider whether to carry on with the schedule the way it was, because it was starting so soon after his death. I think because of our mental health it was good for us to work and focus on music.

I can understand that.

The main thing that changed, I think, was that you start listening to and seeing everything very differently. When Dave was singing some of the lyrics he said certain lines jump out at you and they mean something completely different now. That happens not just with the music, but everywhere we go now it’s kind of like a monument to Andy. We’re travelling around and staying at the same hotels.

That must bring back a lot of memories.

Yeah, when we go down into the lobby we are used to seeing him just sitting there at the bar. It’s disconcerting at times. It happened so quickly.

That’s the most difficult thing, because you expect him to be alive and well somewhere else, you know.

Speaking of Andy, there’s a sound, almost like a celeste, in your new single “Ghosts Again”, which made me think of him. I’m not religious, but was that supposed to be a reference to something higher?

The whole song, being called “Ghosts Again”, you’re thinking about the sound textures to use. I wouldn’t say we went for a celeste but there are certain sounds that work better with that song.

Did you do anything differently on this record, given the pandemic? Extra time to write and record?

I definitely had more time to write. The first songs I wrote for this album were in 2019, and the last one I wrote was in March 2022, so I had quite a long time. There was a very different approach to some of the songs, because Richard Butler (vocalist, The Psychedelic Furs) reached out to me, early on in the pandemic, and said we should write some songs together. I texted him back and said “Have you got any ideas?” and he sent me a few lines so I put those to music and sent them back to him, and we just started collaborating.

We ended up writing six songs and at the time I think we were thinking we would just do a side project together, but I liked them so much I decided to call him and said “I know this sounds a bit crazy, but what do you think about me using them for Depeche?” And he was happy for me to do that.

So four of the songs on the new album are written with Richard, which is something completely

10 NRM 1-2023

new, I’ve never done that before.

How did you meet him?

I can’t remember the first time I met Richard. It was probably in the 80s. We actually supported The Psychedelic Furs in 1983 in Chicago. I didn’t meet him at the time, I met every other member of the band but I didn’t meet Richard. I think that was in his dark days. I don’t think he left his dressing room, apart from going on stage [laughs].

[Laughs] And yet you end up writing songs with him, years later.

After that we met each other at various times over the years at concerts. I’ve been to see them play and he came to see us play. He even came to stay with me once when I lived in England.

Ah, in Essex?

No, it was in the early 90s, so I was living in Hertfordshire at the time.

I used to live in Leigh-on-Sea in Essex for about 7 years, not far from Basildon, where you are from.

Ah yeah! Very close. That’s where all of our friends moved to when they wanted to get out of Basildon but didn’t want to go to London [laughs].

The album cover by Anton Corbijn is very striking. Is it supposed to look like two Ms, for the title, or just two sets of wings?

When we turned up for our first photo session without Andy, I mean there are just so many firsts now, Anton had these kind of funerary wings hanging. Me and Dave looked at them and we immediately said: “They’re funerary wings but they look like Ms. He’s a genius!” [laughs] [laughs] He is!

I don’t think he noticed they looked like Ms at that point. He’ll probably claim he did! [laughs] But of course [laughs]! Will he be designing the visuals for the upcoming tour?

Yes, he’s involved in the stage set design again and we’ve done some

norwayrock.net

filming with him. He’s done a lot of filming without us that we haven’t seen yet that will be played behind us.

“Never Let Me Go” has an industrial rock vibe at the beginning. Which guitar did you use for that? The White Falcon?

It’s a combination of guitars. A Novo Serus.

We overlayed it with another guitar. That was on the demo.

The last track, “Speak to Me”, has a beautiful slow building atmosphere that comes to a climax, and it reminded me of The Beatles “A Day in the Life”. Given the repeated death references on the album, was that intentional, in an uplifting way, to give a nod to life at the end?

I know what you mean. I have thought that as well at times, that it was a little like that. But I don’t think we spoke about that and intended to achieve that. But there is this incredible build, yeah.

It’s a beautiful ending to the record, because although there’s melancholy, it’s balanced with joy.

I think that’s true of pretty much all of our music. Maybe there’s a lot of melancholy or sadness if you want, but at the end of the day I think it’s always uplifting and “Ghosts Again” is the perfect example of that. It’s so uplifting.

If you were just to look at the words and the poem, it would be a bit of a downer! [laughs] You worked with producer James Ford, who also worked on “Spirit”. Why him?

We had a really good relationship with James on the last record. He’s a nice person.

norwayrock.net

That’s always the first pre-condition that you want. He’s also a genius musician. He can play any instrument. During the making of Spirit I took him my pedal steel, which is an incredibly hard instrument to play and he had never played it before. Within a spare hour, he was sounding like an actual pro. He’s a handy man to have around apart from being a great producer.

Wow. Did he record any nit-bits on the album?

He did! He has got a whole section. When the credits come out you’ll see he played quite a lot, including bass and drums.

Sounds like a rare talent.

Yeah, and we also worked with Marta Salogni for the first time. She mixed the whole record but she was also the engineer. I think she had a very big impact on the sound of the record, because she’s really into the old 70s reel-to-reel tape machines.

And you haven’t worked like that before?

It’s not just recording to them. She had two set up, and the tape runs between the two and they both record, and it makes a kind of feedback loop. So then we sent sounds to her and they would come back with these incredible textures and the most obvious example of that is on “My Cosmos is Mine” which has such an amazing tapestry going on. Some of the vocals come in at really odd moments where they obviously weren’t sung and with a special quality as anything that goes to tape and comes back with that little bit of wow and flutter and a little bit destroyed. We

recorded the whole album at my studio apart from a five day period where we went down to Malibu to record at Rick Rubin’s Shangri-La studio, and while we were there we recorded strings on quite a few tracks, but we didn’t want it sound like, you know, just throwing strings on the tracks, so they were all sent through the tape machines and were warped a bit. It does give it a haunting quality.

Fascinating process. Was that one of the most complicated songs to record and finalise?

I can tell you that “My Cosmos is Mine” is the most difficult to recreate live. We started off trying to recreate what it’s like on the album but thought “This is going to sound like an absolute mess in a stadium”, because there is so much noise and chaos going on.

Through one large set of amplifiers?

Well, just this awful atonal sound going out into a stadium. It’s the first track we are going to play. Maybe I shouldn’t even be saying that!

An exclusive! [laughs] I think most people might go home! [laughs] We stripped it right back to whatever was musical.

Was that the case with any other tracks?

Some of the other tracks are difficult to recreate live because Pete is playing a lot of the string parts, and when he was given a straight string part to play, it just sounded so sterile, because of all the treatments that had been put on the strings for the record. We had to really work on getting strings that had the right atmosphere and treating them again.

Can you sample it?

There are so many effects on the strings that it’s difficult to isolate single notes.

Will there be a tribute to Andy on the tour?

I think we are definitely going to do something to remember Andy.

Have you finalised a setlist yet?

We have, but the only thing we haven’t done is time it. We may find that it’s too long and we may have to drop stuff. One thing we never take into account is how long between each song the crowd might sing. Sometimes they go off and sing for five minutes.

Shhhhh! [laughs] It’s always great when they do that.

But obviously it adds time to a concert.

Are you hoping to play many from the new album?

Yes, a few, and a lot from our back catalogue.

Do you have any pre-show rituals?

We do! Always before going on stage we get into a huddle, make a noise, and slap each other’s hands as hard as we can. We did it for the first time without Andy when we did a TV appearance the other day, which was very odd.

Every time we do something that we used to do with him it brings back memories.

NRM 1-2023

11

Når livet fo 12 NRM 1-2023

norwayrock.net

orandrer seg norwayrock.net

NRM 1-2023

13

Trønderne i Stargazer var lenge profilert som duoen William Ernstsen (gitar) og Tore André Helgemo (vokal), med innleide musikere på trommer og bass.

På plate har de brukt profilerte navn som Morten Skaget (bass), og Steinar Krokstad og Morten Skogstad på trommer. Nå virker duoen å ha landet et stabilt band, og er klare for å legge ut på veien for å promotere den nye plata, «Life Will Never Be The Same». Vi tok en jobbings med William og Tore André i Jedimaster Studio hjemme hos William.

TEKST: JAN EGIL ØVERKIL FOTO: ANNE-MARIE FORKER

- Dere har en forholdsvis lang historie, men dette er første gang vi intervjuer dere for magasinet, så hvorfor ikke bare starte med en forhistorie om bandet?

Tore André:- Joda, det er et gammelt band, selv om medlemmene er unge, hehe. Historien starter egentlig i et øvingsrom på Berkåk, men vi hadde såvidt hilst på hverandre før, William og jeg. Men da William startet på introen til «Shapes Of Things», var Stargazer i gang. Jeg hadde hørt om William en stund, men vi møttes først i 2005. Opprinnelig hadde vi navnet F.R.I.E.N.D., med en annen line-up enn i dag, men da vi dro i gang Gary Moore-versjonen av «Shapes Of Things» var historien i gang. Jeg har veldig klare minner om akkurat den dagen der. Det føltes litt som om det startet en liten ‘bromance’ der og da. Det viste seg at vi to og de andre i bandet ville litt forskjellige ting, så vi gikk våre egne veier etter en liten stund. Jeg hadde ikke gjort noe seriøst med musikken siden Empire, og da er vi tilbake til rundt 1993, så etter år med trubadur-jobber og slike ting, så følte jeg at det var på tide å bli seriøs igjen. Da passet det bra at jeg møtte William. Vi dro i Nidaros studio, og spilte inn noen låter, og følte at det var for bra til å holde på demo-stadiet, så vi bestemte oss for å hente inn Morten Skaget (Sambandet/ Ex TNT) og Steinar Krokstad (Sambandet/ Ex Stage Dolls), for å finne ut om de kunne få fram idéene vi hadde for låtene våre. Det gjorde de, og plata kom ut på et lite tysk selskap, Avenue Of Allies, i 2009. Vi fikk faktisk litt blest rundt skiva, spesielt i England, om jeg husker riktig. Vi hadde gått noen runder med navn, for F.R.I.E.N.D. var ikke det navnet vi ville fortsette med. Vi hadde tenkt på navnet Stargazer ei stund, men kanskje ikke med bakgrunn i Rainbow-låta først og fremst, selv om det selvfølgelig er en låt vi setter høyt. Søren Andersen, som har miksa de to siste skivene sa at han digger navnet vårt, og begrunnet det med at vi virkelig er Stargazers, og ikke Shoegazers, hehe. Men for all del, det gjør jo ingenting at en klassisk rockelåt har samme tittel.

William:-Vi tenkte jo at vi ville ha et litt vintage uttrykk, men i et moderne lydbilde og produksjon, så sånn sett passer navnet også bra.

Tore André:- Jeg har alltid følt en dragning mot universet, og syns det er deilig å gå ut og se ut i universet. Vi er jo heldige her nord, der vi har mørke netter der vi kan se langt ut i stjernehopen, spesielt vi som bor ute på landet. Jeg har egentlig alltid vært en ‘Stargazer’.

- Det spiller dere jo på med tittelen på den forrige utgivelsen, «The Sky is The Limit» (2019) også.

William:-Ja, den er rimelig utovervendt, kan man si. Den får en slags dobbeltbetydning med tanke på bandnavnet og hva vi ønsker med bandet.

- Nettopp, og det viderefører dere med tittelen på nyskiva også. Er titlene litt navlebeskuende?

Tore André:- Det er nok en liten reise i de titlene med tanke på oss selv, helt klart.

William:- I tillegg henviser tittelen litt til hvordan verden har vært de siste årene, med pandemi og krig. Vi fikk jo ikke turnert med den forrige skiva på grunn av pandemien, men vi fikk veldig mye bra presse på den, men det plateslippet ble ikke helt som vi hadde forestilt oss.

- Skivene deres er ikke bygd opp som historier, men som lytter føler jeg en viss rød tråd gjennom noen av låtene. Er det noen

14 NRM 1-2023

konkret tanke bak dette, eller er det noe som har falt naturlig på plass?

Tore André:- I utgangspunktet har jeg ikke noen konkrete idéer om en gjennomgående historie, men at enkelte detaljer kan settes i sammenheng er nok riktig. Vi har en veldig intuitiv måte å skrive på, og kaster nok litt ball mot veggen for å se hva som fungerer og ikke. Det som er litt snedig, er hvor få låter vi faktisk har vraket.

William:- Vi har jo begynt å få til en egen sound på Stargazer nå, og da er det enklere å høre hvilke idéer som funker, og hvilke idéer som ikke funker. Det er viktig at låtene passer inn i konseptet.

- Hvordan foregår låtskrivingsprosessen?

Tore André:- Vi har ikke én konkret måte vi jobber på. Det kan gjerne være noen riff William har jobbet med, eller noen linjer eller et refreng jeg har kommet på. Det dukker opp mye på telefonen, både mellom oss, og på opptaks-appen. Da vi begynte å jobbe med «Life Will Never Be The Same» gikk det jævlig fort å samle trådene, husker jeg.

William:- En annen ting som endret seg fra det første albumet, som vi spilte inn i Nidaros, var tidsaspektet. I Nidaros måtte vi passe på tida, så vi ikke gikk på en økonomisk smell, mens nå, etter jeg bygde mitt eget studio, ble det en helt annen verden. Da kan vi gjøre kjappe, gode demoer umiddelbart. Musikken vi lager må være impulsiv også, alt må ikke planlegges i hjel hele tida. Vi brukte ganske lang tid på «The Sky Is The Limit», for jeg hadde ingen erfaring som tekniker fra før, så jeg måtte lære meg alt underveis. Førsteskiva er veldig viktig for oss, men det var først på «The Sky Is The Limit» vi virkelig fikk dreisen på det, for det er håpløst å bruke 5000 kroner dagen i studio når man er i skrive- og demoprosessen, så dette ble en helt ny hverdag for oss. Plateselskapene betaler jo ingenting lengre; alt betales av artisten selv, så vi må virkelig grave dypt i

norwayrock.net

lommeboka, enten ved å leie studio, eller som jeg har gjort; bygge et eget profesjonelt studio i kjelleren.

- På førsteskiva hadde dere altså Skaget/ Krokstad på komp, mens på de to siste har dere valgt TNT-kompet anno 1989; Morten Skaget og Morten Skogstad.

William:- Vi var veldig fornøyde med Krokstad på førsteskiva, men vi ville ha et litt tyngre sound på «The Sky Is The Limit», og valget ble egentlig ganske enkelt, ettersom Skogstad passer veldig fint inn i det lydbildet vi var ute etter. Jeg synes jo «Intuition» er den klart beste TNT-skiva, så det var veldig greit å hente inn «den andre» Morten også, for å få den litt tyngre grooven.

Tore André:- Jeg tror de har kost seg med disse to innspillingene de også, og de har virkelig tilført låtene noe.

- Live er situasjonen litt annerledes. Dere har snekret sammen et nytt band nå.

Tore André:- Ja, og nå kan vi si at vi har funnet en line-up som har satt seg, noe jeg ikke tror vi har kunnet si før om Stargazer.

William:- Vi er jo i en oppbyggingsfase nå, så det er ikke noe økonomi i det for øyeblikket, så vi er jo avhengige av å få med oss musikere som er interesserte i å bruke tid og energi på bandet, og det føler vi at vi har fått til nå.

Stargazer er et gitar/ vokal-basert band, og det er viktig at de som er med oss skjønner dette, og gir rom for det uttrykket vi er ute etter, noe Skogstad og Skaget forsto umiddelbart, og sånn føler vi det er med kompet vi har med nå også, i Jomar Johansen (bass) og Svend Skogheim (trommer). De forstår stilarten, og de forstår hva vi ønsker å få ut av låtene.

Tore André:- Det føles bra, og det høres bra ut når vi spiller sammen nå.

- Og nå har dere også fått med en keyboardist på laget.

William:- Ja, vi følte vi måtte ha med en keyboardist for å få et større lydbilde live.

Det gjør det mye enklere for meg når vi har noen som ligger bak mens jeg spiller solo for eksempel, og orgel eller pads gir et mye bedre lydbilde enn om vi ikke hadde hatt det med, så det ble veldig naturlig å ta med Sondre (Bjerkset) på laget.

Tore André:- Men selv om vi har fått inn faste musikere nå, så er den kreative prosessen 100% William og jeg, det er uforanderlig, uansett hva som skjer. Det handler ikke om at bandet ikke er flinke, men det er William og jeg som har staket ut kursen til Stargazer, og vi vil være de som holder den kursen, uavhengig av hvem som spiller med oss.

William:- En annen fordel med å bruke Skogstad/ Skaget på platene, er erfaringen de har. Jeg er jo tekniker på skiva, og har spilt inn absolutt alt som er med, og den erfaringen de har, har vært uvurderlig for min del.

- Skogstad er jo en rev på studio sjøl, og har bygd flere studioer her i byen. Har han bygd ditt også?

William:- Nei, det er tegninger fra Rune norwayrock.net

Nordahl i Nidaros, mens selve arbeidet er gjort av snekkere. Men Skogstads studiokunnskaper har virkelig vært til nytte underveis, ingen tvil!

- Hvor mye rom har de to fått i innspillinga? Har det vært faste maler, eller har de bare fått beskjed om å være Skogstad/ Skaget?

William: - Låtene er jo ferdige når de kommer i studio. Jeg har programmert trommer, og spilt inn bass og keyboards på alt, før de kommer for å gjøre sine partier. Da har de bare fått beskjed om å spille det de føler løfter låtene, og det har de virkelig gjort, altså.

Vi har fått akkurat den sounden vi er ute etter på begge de to skivene de spiller på. Vi har vært veldig åpne for forslag de har kommet med, men det har ikke vært mye de har kommet med sånn sett.

- Det har kanskje med respekt for produktet deres å gjøre også.

William:- Helt klart! Noen små forslag har de kommet med, men jeg tror nok låtene har fremstått som rimelig ferdige når de har kommet for å gjøre sporene sine.

- Dere produserer platene sjøl. Hvor tidlig i prosessen har dere involvert Søren?

William:- Helt mot slutten. Han stoler såpass på oss nå, at han sier at vi ikke behøver å sende noe før vi er ferdige, så kan han mikse det, før mastring og utgivelse.

Tore André:- En liten morsom anekdote om Søren, forresten. Da vi var i København første gang, hadde han ikke hørt noe av det vi hadde spilt inn enda. Han satte på låtene, men utelot vokalen til å begynne med, før han snudde seg mot meg og sa; ‘and now, Tore…’ , før han skrudde opp vokalen. Så snudde han seg mot meg igjen, og sa; ‘Thank God!’. Og dermed hadde han godkjent produktet, og var i gang umiddelbart. Han miksa hele låten uten i det hele tatt å ha hørt vokalen. Utrolig moro å bevitne!

William:- Det Søren sier, er at han ikke vil endre på oss, han vil bare gjøre Stargazersounden bedre, og det er jo akkurat det vi ønsker også.

- Dere reiste nedover når han mikset platene. I hvilken grad føler dere at han har forstått konseptet deres; er det mye dere føler dere må styre ham i retning av?

William:- Ingenting. Han er som en naturlig forlengelse av det vi ønsker å høre av låtene våre. ‘Er det sånn dere ser for dere dette?’, har han sikker sagt en million ganger.

- Hvordan har pressedekninga vært denne gangen?

William:- Det har vært mye, faktisk. Polen, Tyskland, USA, England, Danmark… Og det ser ut til å bli enda mer framover.

Tore André:- Det ser også ut som om de større utenlandske magasinene begynner å fatte interesse for oss, så det blir spennende å se framover.

William:- Det er en mye større promopakke på denne skiva, så det blir naturlig at

Jeg har egentlig alltid vært en ‘Stargazer’. interessen også blir større. Både Classic Rock Magazine og Sweden Rock Magazine har hatt annonser i det siste, så vi kommer nok til å merke en endring fra forrige skive, det tror jeg.

Tore André:- Jeg håper folk ser på oss som et friskt pust, noe jeg også tror de gjør, for vi har fått noen fete anmeldelser i det siste.

- Pluss at dere fikk noen rimelig greie supportjobber for Geoff Tate uka før plateslipp. Perfekt timing, må man kunne si.

Tore André:- Hehe, ja helt perfekt. Så skal vi til Nordic Noise i København i mai, så vi får promotert skiva rimelig bra framover.

William:- Så skal vi til Sheffield på Hard Rock Hell i juni, og Rock The Boat i september.

Det er vel drøyt 12 jobber som er booka så langt i år, så vi skal få vist oss fram litt i 2023.

Tore André:- Jeg kjenner jeg gleder meg til å turnere i utlandet nå.

William:- Ja, vi ser jo at om vi skal få Stargazer opp til neste nivå nå, så må vi til utlandet og spille. Jobbene her hjemme er også viktige, men vi er et lite land, så for å få dette til å gå rundt, må vi ut, og da er skivene viktige.

Nå er to skiver på plass, så da er vi modne for å reise ut.

- Si litt om singlene fra nyskiva.

Tore André:- Den første, «Live My Dream» traff visst et punkt hos mange. Den viste seg å være et klokt valg som første singel ut, før vi slapp «Live Today», der vi la oss mer nedpå, og ble litt mer personlige i billeduttrykket, der vi valgte å dele videoer fra dagliglivene våre.

William:- Tredjesingelen, «Can You Conceive It», som også er åpningssporet på plata, er låten som har steget raskest av singlene våre, det var moro å se.

Tore André:- Det er vanskelig å velge låter som skal bli singler, men vi føler at alle låtene på plata er sterke nok til å stå på egne bein, så vi kunne nesten valgt hvilken som helst låt som neste singel. «Heartbroken» var neste ut, som også er en ballade, om enn litt bluesy, eller i Led Zeppelin-land.

- Det slo meg litt, da jeg fikk plata. Ofte kan «B-sida» oppleves som litt svakere enn «A-sida», men denne skiva er jevnt over veldig bra.

William:- Det er jeg litt glad for at du sier, for vi var veldig fokuserte på ikke å ha noen leftovers på plata.

Tore André: - All killers, no fillers!’

William:- Det sa jo Skogstad og Skaget også; forsøk å lage ei skive som er bra hele veien igjennom. Blant annet har vi tenkt mye på tempo på låtene på denne utgivelsen, at det er variasjon i tempo på låtene. Der tror jeg vi har gjort en god jobb denne gangen.

NRM 1-2023

15

JOE SATRIANI

Ut på tur med gitar og malerpensel TEKST: PÅL SILIHAGEN FOTO: EDUARDO DOLHUN

- God dag, Joe. Hyggelig å møte deg, og takk for at du tok deg tid til en prat med Norway Rock Magazine.

- Hyggelig å møte deg også, håper alt står bra til.

- Jeg ser at du sitter i studioet ditt, eller er det ditt private lille øvingsrom?

- Det er forsåvidt begge deler. Akkurat nå har jeg akkurat fullført 12 bilder, og jobber med fire til, så det blir både musikk og kunst om hverandre om dagen. Og som du kanskje kan se, så har jeg satt klart utstyret for turneen som jeg snart skal i gang med.

- Ja, jeg kan se mange gitarreimer og Marshall-stacks. Er det noe av utstyret du skal bruke på turneen altså?

- Jepp, jeg er forberedt.

- Kult, men jeg har lest mange steder at du er lidenskapelig opptatt av å male bilder for tiden. Det er vel ingen fare for at du skal slutte å lage musikk?

- Nei, så absolutt ikke, men kunst har blitt en veldig viktig del av livet mitt. Og ja, jeg bruker en del tid på det. Det er egentlig litt morsomt, for jeg begynte bare med noen enkle skisser og leke meg litt på datamaskinen for cirka ti år siden, og så har det utviklet seg til gradvis å bli mer og mer seriøst. Jeg syntes det ble litt kjedelig å bare leke med datamaskinen, så jeg bestemte meg for å bli litt møkkete på hendene. Da startet jeg å lage organisk kunst. Heldigvis kommer jeg fra en kunstnerisk familie, så da jeg spurte om litt starthjelp så var det ikke hjelpen langt unna. Jeg startet enkelt med noen litt rare portretter, og så har det bare utviklet seg. Og så var jeg så heldig å få en avtale med Wentworth Gallery som ville ha kunsten min, både på kanvas og gitarer. Jeg har hatt flere utstillinger og har fått solgt mye av kunsten min. Både kunst og musikk er lidenskapen min, så jeg er utrolig heldig som kan leve av det og ikke minst at folk liker det jeg skaper. Enten det er musikk eller kunst.

- Så nå har du doblet inntektskilden din?

- Vel, ideen bak kunst er å skape noe, og du kan ikke tvinge folk til å like det. Verken sangene du lager, eller bildene du maler. Du glemmer alt det og den kommersielle biten ved det. Du må venne deg til å lage noe du elsker og la det bli med det. Så er det opp til andre å like eller ikke like det. Det er den eneste måten å holde seg mentalt frisk på. Bonusen er hvis noen betaler penger for å høre deg spille på gitar eller kjøper noe du har malt. Det er en bekreftelse på at de liker det. Men jeg tar det ikke som en selvfølge. Jeg setter jo virkelig pris på det når folk forteller meg at de har hørt på musikken min hver dag i over tretti år eller at de ser på et bilde jeg har malt hver dag. Det er for meg et mirakel.

- Føler du på en måte at musikken din og kunsten din kommer fra

16 NRM 1-2023

Joe Satriani trenger neppe noen nærmere presentasjon, men supergitaristen og legenden har flere jern i ilden enn bare det å lage musikk. De siste årene har han viet mye tid til kunst og har oppnådd suksess som kunstner. Vi tok en prat med Joe Satriani både om det, gamle dager og litt om fremtiden. I en alder av 66 år har han definitivt ingen planer om å legge hverken gitar eller malerpensler på hylla. Nå er han straks på veien her i Europa også og Oslo har forsyne meg fått æren av å være startskuddet for turneen.

samme sted? Er det en naturlig selvutvikling? For hvis vi går tilbake og hører på platene dine og sammenligner dem, så er det store forskjeller og du har utforsket nytt terreng på så og si hver eneste utgivelse. Skjønner du hva jeg mener?

- Ja, absolutt. Det har vært en naturlig prosess, og jeg har alltid vært nysgjerrig og kreativ. Jeg tror at det er viktig å fornye seg så mye som mulig. Du kan kontrollere enkelte ting, men det er viktig som kunstner å la seg rive med og å utforske nye ting. Hvis du blir inspirert, kan du skrive en sang om en person eller et sted. Men hvis det skjer noe underveis må du kunne omstille deg og endre det. Rett og slett ta med inspirasjonen inn i verket. Du må også improvisere. Alt kan ikke gjøres på en bestemt måte.

Når det gjelder musikk, så er det slik at når jeg gjør en ny avtale om en ny plate, så vet jeg ikke mer enn at jeg må holde et tidsskjema. Hva jeg skal lage, vet jeg aldri på forhånd, men tidsrammen tvinger meg på en måte ut i det ukjente. Det blir akkurat på samme måte hvis jeg sier ja til en kunstbestilling. Rett utenfor døra her har jeg 25 ruller med kanvas som jeg ikke vet hva jeg skal gjøre med, annet enn at det blir bilder. Jeg prøver å ikke analysere hva jeg lager og hvorfor jeg gjør det for mye.

- Har du alltid likt å utfordre deg selv og hive deg litt ut i det ukjente?

- Ja, definitivt. Jeg husker tilbake i 2008 da jeg fikk en telefon fra Sammy Hagar som ville at jeg skulle komme til Las Vegas for å spille litt med ham, Chad Smith og Michael Anthony. Jeg kjente jo til dem fra før, men hadde ingen anelse om hva jeg bega meg ut på. Jeg tenkte at det var en morsom greie å gjøre, men ikke at det skulle bli et band ut av det, at det skulle bli plate og turné av det. Det er en av reglene i underholdningsbransjen, du må bare stille opp og se hva som kommer ut av det. Du vet aldri hva som kan skje.

- Den historien understreker vel akkurat poenget ditt om det å være åpen og utforskende, og at hvis du ikke er det, skjer det heller ingenting. Det er vel kanskje en av grunnene til at du har klart deg som soloartist med stor suksess helt siden 80-tallet med instrumentalmusikk. Det er det ikke mange som har klart, i hvert fall ikke innen hard rock og metal. Uten å fornærme noen andre, så er det vel bare du og Steve Vai som kan slå i bordet med en så suksessrik og innholdsrik karriere som instrumentalist. Og da skal jeg ikke spørre deg hva som er hemmeligheten bak, for det har du akkurat forklart, men det må jo være en helt spesiell indre motivasjon som driver deg?

- Akkurat det er vanskelig å forklare annet enn det jeg allerede har sagt. Du må kunne utforske deg selv, ikke være redd for å kaste deg ut i det ukjente og ikke minst jobbe hardt. Det med tidsfrister er en nødvendighet for å produsere, og som jeg tidligere nevnte slik jeg ser det nødvendig for å kunne levere. Man kan ikke være redd for å bli stilt krav

norwayrock.net

til, men hva man leverer er opp til mottakeren å like eller ikke like. Det kan ikke kunstneren avgjøre. Se på Steve Vai, han har gjort ting helt annerledes enn meg. Vi er ikke veldig like som gitarister, men jeg tror han har hatt samme tankesett som meg. Uansett hva jeg gjør, så tror jeg på det, og så får det være en bonus hvis folk liker det jeg har skapt.

- Godt sagt, jeg har alltid tenkt at dere er ganske like selv om dere lager forskjellig type instrumentalmusikk. Men la oss snakke litt om gamle dager. Du har jo vært i bransjen i en mannsalder, og hvordan synes du at musikkbransjen har endret seg siden 80-tallet? Mye har skjedd siden The Squares og debuten din som soloartist med “Not Of This Earth”.

- Jeg gjorde min første betalte spillejobb da jeg var 14. Tilbake til den tiden spilte jeg på skolefester, hagefester og lignende. Jeg kan se tilbake på starten og tenke at alt var så uskyldig og mindre alvorlig. Du spilte, og du fikk betalt.

Det var det. Noen år siden ble jeg introdusert til en litt større scene i New York hvor mafiaen i stor grad styrte klubbene jeg spilte på. Det var mange skruppelløse klubbeiere og personer vi måtte betale for å få lov til å spille og for å kunne ta betalt. Konvolutter med penger ble betalt under bordet til DJ’er på radiostasjoner for å få spilt låtene på radio. Det var mange som ikke skydde noen midler for å tjene penger. Jeg savner ikke noe av det, og både 80 og 90-tallet var ganske vilt. Men en ting har hjulpet meg betraktelig, og det er den digitale revolusjonen med internett. Det har virkelig hjulpet meg som artist fra en sub-kultur. Uten internett hadde ikke jeg kunnet nå ut til så mange mennesker.

Når jeg gir ut en plate nå, kan jeg nå alle fans over hele verden med en gang. Det var ikke like lett som instrumentalist før i tiden. Det er vesentlig forskjell på mulighetene du får som en kommersiell pop-artist kontra instrumentalist.

Og det var ikke lett å nå ut på 80-tallet som artist for min del. Nå gjør jeg det på sekundet om jeg vil. Det blir et slags demokrati for jeg kan nå ut til fansen på lik linje som hvilken som helst annen artist, og ingen bestemmer hvilke land eller personer som kan få høre det. Alle kan få høre det om de vil. Og de kan selvsagt bestemme selv om de vil høre på musikken min eller ikke. Jeg savner definitivt ikke gamle dager da jeg måtte betale folk for å få lov til å spille.

Nå kan jeg ikke klage etter å ha gitt ut nitten album og masse kunst og at jeg har kunnet leve av det. Jeg har virkelig ingen grunn til å klage i dag, jeg er veldig takknemlig.

- Du virker jo som en veldig jordnær type, men er det noen spesiell grunn til at du så og si har operert som soloartist hele karrieren, hvis vi ser bort i fra The Squares, Chickenfoot og en veldig kort periode i legendariske Deep Purple? De fleste ville jo tviholdt på en jobb som gitarist i Deep Purple.

- Etter at The Squares ble oppløst i 1985

norwayrock.net

«Det hadde ikke blitt riktig å stå kveld etter kveld og kopiere det Ritchie Blackmore har skapt og gjort.» ville jeg utvikle meg som musiker og artist og startet mitt eget plateselskap. Da lærte jeg det meste som krevdes for å bli selvstendig i bransjen. Alt fra regnskap til promotering. Hele spekteret. Det var viktig for meg å stå på egne ben. Det å forholde seg til et plateselskap var veldig vanskelig på den tiden. Det løsnet jo med “Surfing With The Alien” og det albumet reflekterer det jeg virkelig liker best ved gitarmusikk og meg selv som artist. Men jeg var veldig klar over at suksess kan ruinere karrieren, og jeg tenkte bevisst på å holde beina på bakken selv om plata gikk inn på Billboard-lista og fikk mye skryt. Enkelte artister har blitt husket for feil sang og kan ikke leve med det, det har jeg unngått. Jeg tenkte at det var helt vilt at “Surfing With The Alien” solgte til multi-platina, men jeg var veldig glad for at det var akkurat det albumet og ikke The Squares.

Det ville sannsynligvis ødelagt min karriere.

Trommeslageren Jeff Campitelli, som både var med i The Squares og på “Surfing With The Alien”, sa det samme. Han var sjeleglad for at det ikke skjedde før noen år senere og med noe han virkelig var stolt av og kunne stå inne for. Vi oppnådde suksess med musikk vi virkelig likte.

- Så det er riktig å si at du allerede i 1986 ble en selvstendig artist som gjorde akkurat det du trodde, på uten å tenke på alle andre og hva de forventet av deg?

- Ja, det kan du si. Og det morsomme var at jeg spilte jo inn en demo av “Not Of This Earth” med skikkelige trommer, bass, gitar og sendte det til Steve Vai som sendte meg “Flex-Able“ i retur. Han fikk platekontrakt med Relativity med det albumet. Og han ringte meg etter å ha hørt demoen min og spurte om han kunne få sende demoen til plateselskapet sitt, for han mente at mitt album ikke var i nærheten av like sært som hans eget, og at det måtte være lett å selge inn.

Jeg sa kjør på og tenkte egentlig ikke så mye mer på det. Plateselskapet likte det de hørte, men det tok nesten ett år før noe mer skjedde.

Men “Not Of This Earth” ble utgitt på Relativity og førte til at jeg fikk en fullverdig platekontrakt og fikk gitt ut “Surfing With The Alien” som virkelig løftet karrieren min. Det er litt morsomt at slike ting kan skje uten at du egentlig prøver.

- Litt tilfeldig og flaks, men det hadde jo vært synd om ingen fanget deg opp den

gangen. Da hadde vi gått glipp av mye god musikk. Men du glemte Deep Purplehistorien.

- Det var en tilfeldighet at jeg ble med der og det skyldtes jo at Ritchie Blackmore plutselig ga seg. En av mine store helter. Det var selvfølgelig en stor ære å bli spurt og være med en kort periode, men jeg var fast bestemt på å ikke bli et fast medlem. Men det hadde vært uhøflig å ikke steppe inn da jeg ble spurt som en midlertidig løsning. Jeg følte rett og slett at jeg ikke hørte hjemme i et slikt band. De var jo Deep Purple, og jeg var Joe fra Long Island. Jeg har alltid vært stor fan av Ritchie Blackmore, og det hadde ikke blitt riktig å stå kveld etter kveld og prøve å kopiere det han har skapt og gjort.

Et så stort band må spille hitene for fansen, og enkelte låter er du pålagt å spille, det hadde rett og slett ikke fungert for meg i lengden. Jeg ble godt tatt imot og behandlet i bandet, det handlet ikke om det i det hele tatt. Men det hadde bare blitt fullstendig feil for meg. Uansett var det en ære og steppe inn og være en del av et historisk band, om så for en kort periode.

- Du kommer snart til Norge også. Gleder du deg fortsatt til å legge ut på turné etter så mange år?

- Ja, det er det morsomste med å være artist synes jeg. Ingenting er bedre enn å spille live foran fansen. Uansett hvor det er så er det like gøy. Å lage musikk og det å gi ut plater er selvfølgelig gøy, men det er først og fremst det å fremføre det for fansen i levende live som er virkelig givende. Når vi går på scenen, vet vi akkurat hva vi skal gjøre og vi kjenner hverandre ut og inn, men likevel er hver kveld forskjellig. Publikum er også forskjellig og stedene hvor vi spiller er forskjellige. Det er vanskelig å forklare, men jeg spiller aldri på autopilot.

- Ikke stygt ment, men noen ganger skulle man tro at du har autotune på gitaren, for du spiller jo aldri en sur eller feil tone.

- Haha, jeg tar det som et kompliment og bruker hverken autotune eller hemmelige triks.

- Hva kan vi forvente å høre i Oslo? Blir det en hitkavalkade eller “The Elephants On Mars” i sin helhet?

- Det blir nok en blanding av nytt og gammelt. Jeg vet jo hva fansen vil ha og det skal de selvfølgelig få, men vi skal teste ut noen litt nyere låter også.

- Det høres lovende ut, men hva skjer etter turneen? Er det ny plate på gang også?

- Det blir det nok. Jeg har ingen planer om å gi meg enda. Musikk er fortsatt noe av det viktigste i livet mitt og det kommer jeg til å fortsette med så lenge jeg synes det er gøy. Så dere blir ikke kvitt meg enda.

- Godt å høre. Du kan gjerne gi ut nitten album til før du gir deg. Da takker vi for tiden din, Joe, og så ses vi i Oslo på Sentrum Scene den 01.april.

NRM 1-2023

17

LEDFOOT En blå verdensanskuelse

18 NRM 1-2023

norwayrock.net

I følge Tim Scott McConnell handler blues mer om mentaltilstand og verdensanskuelse enn det rent musikkskjematiske. Siden norskamerikaneren assimilerte kunstnernavnet Ledfoot i 2007 har han tilvirket seks destillerte soloalbum. ”White Crow” tinget endog en Spellemannpris i 2019. Lakonisk titulerte ”Coffin Nails” ble publisert oppunder jul i fjor, og lot seg angivelig tilvirke på to døgn.

TEKST: GEIR LARZEN FOTO: CARL EEK TORGERSEN

McConnell er ikke bare en sjelden fugl i norsk musikkfauna; han skiller seg dessuten radikalt fra samtidens bluesutøvere, og synes å ha mer til fells med ikoniske Skip James, Gary Davies, Geechie Wiley og John Lee Hooker enn generasjoner av prosaiske B.B. King-kopister. Før vi kommer til musikkfilosofiske anliggender vedgår McConnell at ”Coffin Nails” ble gitt andre arbeidsparametere enn forutgående Ledfoot-skiver: -Da disse låtene ble unnfanget forsto jeg at jeg ikke ønsket ytterligere addendum av noe slag. Det du hører på plata er stemmen min, tolvstrenggitar og trampebrett, innspilt direkte til teip, noe som borger for en asketisk disiplin jeg tenderer å underordne meg. Jeg liker at det ljomer i nakne vegger.

-Du favoriserer følgelig øyeblikkmagi og spontanitet fremfor teknokratisk terping…

-Å bevare spontanitet er essensielt. Det var så vidt jeg rakk lære de nye låtene å kjenne før jeg gikk i opptak, ha ha ha. Gitt at min musikk huser detaljrike gitarspor kommer man ikke utenom visse forberedelser, men jeg dro det ikke lengre enn at jeg følte meg sånn passe komfortabel.

Det tok én dag å nå den tekniske forståelsen av det analoge oppsettet; på kvelden ble to låter nedfelt, og de resterende åtte fulgte dagen derpå, etter mål av den gode, gamle skolen. Om du stripper vekk all forsiring sitter du tilbake med det menneskelige element.

-”Coffin Nails” gestalter lyden av din røst, din unike tilnærming til tolvstrenggitaren, samt spartansk perkusjon tilvirket av to trampebokser.

-Og ingenting annet. Hele materialet ble innspilt live, uten etterstilt overdubbing. Som du sikkert forstår – jeg arbeider ikke slik for å spare tid.

-Du lot deg ikke friste til å addere en enslig fiolin eller cello under gitte øyeblikk?

-Det ble faktisk diskutert, men ”Coffin Nails” var ikke albumet for eksterne påtrykk. Noe av det jeg elsker med gamle musikkinnspillinger er at de lar fantasien løpe uhindret, mye fordi datidens teknologi ikke åpnet for multiple pålegg. Jeg har søkt å skape en ærligst mulig representasjon av mitt kunstneriske jeg; så snart man innlater seg på å bygge lagvis av øvrig instrumentering forringes dette. Hvilken dyrebar ting ærlighet er!

Just denne skiva ønsket jeg like uskrømtet og oppriktig som innspillingene til Robert Johnson eller de tidlige Johnny Cash-platene, hvor alt står og faller på utøverens live-kapasitet. Slike plater holder en egen skjønnhet.

-Dessuten, din tolvstrenggitarteknikk klinger ofte som et ensemble i seg selv.

-Mye av forklaringen ligger i at jeg kun nytter åpen stemming.

På ”Coffin Nails” forekommer seks varianter av åpen stemming, som frigir muligheter langs gripebrettet man ikke har tilgang på kontra normert gitarstemming. Jeg tenker alltid orkestralt fremfor tradisjonell gitarklimpring.

-Din metodikk fordrer én optimal tagning. Noe sier meg likevel at du ikke lar timene fly på kasserte opptak.

-Det er ens jobb som artist å opprettholde konsentrasjon og fokus.

Min spesialeffekt er den nakne ærlighet. Nei, jeg etterlater meg ikke stabler av tagninger. Plata er full av overraskelser; den tar uforutsette retninger og rommer soloer jeg ikke visste at jeg hadde i meg før jeg gikk norwayrock.net

i opptak. Folk liker å bivåne mennesker som spankulerer på stram line, fordi risikoen for å falle alltid utgjør bakteppet. Gjør jeg mange tagninger, blir jeg for trygg. Vanligvis begrenser jeg meg til ett eller to opptak, for å bevare et element av fare.

-”Perdition” gir en klassisk Ledfoot-intonasjon, hvis gitarbrekk får fingre til å blø bare ved avspilling…

-Ha ha ha, og da kan du tenke deg hvordan mine fingre ser ut. Jeg digger åpningen av skiva, hvor alle og enhver kan høre at vi nytter analoge lydbånd. Teipmaskina som settes i gang blir konseptuelt førende for prosjektet; hele albumet handler om å fortelle små historier.

-Et tungt John Lee Hooker-influert tittelkutt understøtter anskuelsen om at du behandler melodi langt mer seriøst enn dine såkalte kolleger…

-Jeg er først og fremst låtskriver. Dersom det å skrive låter er ens drivkraft vil man gjerne at samtlige aspekter herom, inklusive gode melodilinjer, etterprøves. Jeg vedgår at det eksisteter gode låter som ikke behøver sterk melodikk, men disse forekommer unntaksvis. Som oftest behøves noe som fester seg til bevisstheten, som man kan synge på. ”Coffin Nails” handler om livets endestasjon, når alt er over og du forsegles i jorda. Til å feste kistelokket går å bruke et assortert utvalg produkter, eksempelvis tjære, kjetting eller spiker, men som låta sier: ”Du kan anvende hva som helst, men det kommer ikke til å holde meg inne i treboksen.” Det er en pessimistisk-optimistisk låt.

-Hva med diabolske ”The Day I Died”, som ville fungere i de fleste filmene til David Lynch?

-Jeg opptrer ofte i begravelser, hvilket føles som et privilegium.

Mennesker er tredimensjonale, men vi tenderer å utviske den mørke dimensjonen når vi taler og holder minneord i begravelser. Dette er sterkt beklagelig. Flere av mine avdøde venner, som jeg elsket betingelsesløst,

”Flere av mine avdøde venner, som jeg elsket betingelsesløst, var i bunn og grunn vassekte skittstøvler, hvilket gjorde dem til genuine, tredimensjonale individer. ”The Day I Died” er skrevet i håp om at noen har mot til å forkynne sannheten om meg den dagen jeg jordfestes. Ikke mal meg til helgen eller engel, for jeg er virkelig ingen av delene.”

NRM 1-2023

19

var i bunn og grunn vassekte skittstøvler, hvilket gjorde dem til genuine, tredimensjonale individer. ”The Day I Died” er skrevet i håp om at noen har mot til å forkynne sannheten om meg den dagen jeg jordfestes. Ikke mal meg til helgen eller engel, for jeg er virkelig ingen av delene.

-”Escape” rommer disse iskalde, symfoniske akkordprogresjonene som langt på vei definerer uttrykket ditt. Du trår sjelden bluesskjematisk til verks, men materialet er unektelig bluesgrunnet…

-Jeg mener at folk forveksler blues med en bestemt musikksjanger.

For meg er blues gemyttlig eller psykologisk betinget. Ethvert uttrykk for nevnte mentale tilstand vil jeg definere som blues. ”Escape” er for øvrig et helvete å fremføre, ha ha ha, men jeg ville at gitaren skulle speile dagens endeløse strøm av informasjon og desinformasjon som konstant bringer ulykke og befippelse til planeten. Gitarpartiet som tyner grensene er et sonisk internett-maleri.

-Lamenterende ”House Of Restitution” er likevel platas ener…

-Dette er sørgemusikk med symfonisk slagside, hypotetisk tiltenkt den dødsdømtes ferd mot galgen. ”House Of Restitution” er et hus du bygger selv, og stykket dveler ved en erkjennelse av å ha brukt livet på å mure deg inne i fengsel, i forsøk på å skape distanse til ting du ikke orker å forholde deg til. Ved skjels år og alder forstår likevel de fleste av oss at det ikke er noen vei utenom galgen, for å tale allegorisk. Leonardo da Vinci mente at kunst skapes av begrensninger og forliser gjennom frihet; det er, med andre ord, stedene du er avskåret fra å oppsøke som driver kunstneren. Iherdige forsøk på uoppnåelige mål er vakrere enn ethvert fullendt kunstverk. Jeg har gitt ”Coffin Nails” et lignende bakteppe ved å implementere tekniske og prosessuelle begrensninger. Albumet er en protest mot elektroniske nyvinninger som på daglig basis fratar mennesket sjelefred.

-Materialet er mastret av ringreven Winter Lazerus, noe som delvis forklarer hvorfor ”Coffin Nails” klinger bedre enn den øvrige Ledfoot-katalogen.

-Kollaborasjonen skriver seg indirekte fra et annet prosjekt, som lanseres senere i år. Via produsent Hans Petter ”HP” Gundersen sendte vi en mastringsforespørsel til Lazerus. Jeg forsto snart at fyren var av den autentiske, gamle skolen – i likhet med meg selv, Gundersen og Ronni Le Tekrø – og jeg er ekstremt tilfreds med dennes arbeid. Lazerus’ CV får ethvert kjevebein til å deise i gulvet – den teller alt fra Michael Jackson og Pink Floyd til Tom Waits. For å gjengjelde tjenesten la jeg nylig gitar på en låt tiltenkt Lazerus’ soloplate.

-Som selverklært bluesbikkje har jeg liten tålmodighet med myriadene av ufarlig og fortrøstningsfull shuffle-blues man stadig må parere – for og av mennesker som synes livredde mollakkorder og mørke livsanskuelser. Den mest substansielle bluesen tilvirkes av legender som Skip James og Gary Davies.

-Ah, du vet, ”House Of Restitution” ble skrevet etter mal av Gary Davies’ ”Death Don’t Have No Mercy”. De eldre blues-gutta stjal fra ragtime, jazz og storbandsving, og kunne komme opp med akkordprogresjoner som hadde mer til felles med Count Basie enn det bluesskjematiske, som dessverre er blitt den marginaliserte bluesstandarden, kapabel å drive hvem som helst fra vettet. Jeg øser av ulike kilder, men i stedet for å inkorporere ragtime eller storbandjazz vender jeg meg til rock’n roll – musikken jeg vokste opp med og som skiller meg fra gjengse bluesutøvere. Hvordan kan du forresten betraktes som tradisjonalist om du skaper musikk som beskriver hvordan du føler deg? Herom finnes ingen tradisjoner; du må ganske enkelt gripe de verktøy du har for hånden og gi det et ærlig forsøk. Den eldre bluesgarde fant inspirasjon i Louis Armstrong og Bessie Smith, mens mine foregangsfigurer opererer innen sjikt av rock, country og blues. Du nevnte Skip James, og han er blant de få som befattet seg med mollakkorder.

-I tillegg har vi denne Ledfoot…

-Unektelig. Musikk som lyrisk, emosjonelt og tradisjonelt dreier rundt en mental eksorsisme eller sjelelig katarsis, hvordan kan den unnfly moll-akkorder? Det ville være som en trist film uten tårer. Mollog dim-akkorder bringer musikalsk dybde. Gjør man, som meg, åpne 20 NRM 1-2023

gitarstemminger i moll, er du garantert å sky alt som måtte minne om dur-akkorder, ha ha ha.

-Til tross for at eksellente ”13 Songs” anno 2005 ble utstedt under ditt fødenavn må man kanskje betrakte skiva som den aller første Ledfoot-utgivelsen?

-Det har du helt rett i. Plata ble stort sett tilvirket hjemme i leiligheten min, da jeg forsto at verden druknet i panorama-rock. Jeg søkte det simplifiserte og poengterte. ”13 Songs” fungerte som lakmustest for et nytt veivalg.

-Hva skjedde personlig og musikalsk mellom ”Everywhere I’ve Been” fra 1996 og ”13 Songs”?

-Jeg nådde et punkt hvor jeg måtte finne min egen nisje. Konsortiet The MoMac Trio gjorde sin eneste plate i 2002, hvorunder vi blandet Tom Waits på speed med svingjazz, men deretter satte jeg alle kluter til på å skape noe personlig. Jeg eide en banjo og hadde utviklet tålelig god fingerspillsteknikk som jeg aldri benyttet. Noe skjedde da jeg bunkret opp med tolvstrenggitaren og åpne stemminger. ”13 Songs” ga såpass mye mening at jeg fant å ville strekke uttrykket enda lengre. Dermed var Ledfoot født.

-Det er tragisk at et av Norges ypperste fonogrammer fremdeles ikke foreligger på vinyl.

-Hva verre er, jeg eier ikke engang et cd-eksemplar av plata.

Sporadisk hender det at venner og bekjente avspiller ”13 Songs” for meg, for jeg glemmer hvor god den er og hva den initierte.

-Senere i år utgis et nytt Ledfoot & Ronni Le Tekrø-album kalt ”Limited Edition Lava Lamp”. Dere fremstår som musikalske opponenter?

-Vi er som salt og pepper, men får det til å fungere, på mystisk vis.

Den kommende plata ble forrettet kjapt, med et skikkelig bra band i rygg, og jeg tror materialet vil overraske publikum.

-Hvordan betrakter du ditt engasjement som skuespiller i og komponist for ”Exit”-serien?

-Skuespill er som å gi konsert, uten at jeg behøver å stemme gitaren.

Det faller meg naturlig. Jeg bærer kun på gode minner fra ”Exit”-settet.

Tv-seriens kompositoriske incitament ga absolutt frie tøyler, og jeg er klar for flere tv- og filmmusikkoppdrag. Det gjelder å holde seg skarp og aktiv. Er du baker av yrke nytter det ikke å holde tilbake på smultringene.

Kloke ord om bakst avrunder vår passiar for denne gang. Ledfoot turnérer Norge og Tyskland til våren.

norwayrock.net

Amerika for sine føtter TEKST: PÅL J. SILIHAGEN FOTO: ANINE DESIRE

- Hei Kristian. Det skjer mye om dagen med bandet ditt?

- Det skjer absolutt ting og vi er jo glade for det. Det skjedde mye i året som gikk også.

- Det kan man vel mildt sagt si. Dere har jo virkelig fått mye oppmerksomhet og har slått an i USA etter at tre av låtene deres ble brukt i HBO-serien “Peacemaker”.

- Ja, vi har vel kanskje det. Vi har i hvert fall fått spredd musikken vår.

Skiva vi ga ut i fjor fikk heldigvis gode anmeldelser av store og små medier.

Vi var jo også med i HBO-serien “Peacemaker” ja, og vi var ikke helt forberedt på at det skulle skje.

- Det må jo ha vært en hyggelig overraskelse. Både dere og Wig Wam ble plukket ut av selveste James Gunn. Selv om jeg skal innrømme at jeg ikke visste hvem han var før alt dette oppstusset. Men han står bak en rekke store serier og filmer og er en gigantregissør. Det må ha vært sinnssykt kult?

-Ja, det var det, og jeg visste heller ikke så mye om ham, men vi skjønte jo etter hvert at han var ganske stor i filmbransjen. Spesielt i den genren. Altså DC Studios og blant annet “Guardians of the Galaxy” og diverse superhelt filmer. Det var helt utrolig artig å finne ut at han faktisk var fan av bandet.

-Det vil jeg tro, og ikke minst at han løftet en musikksjanger som mange har sett ned på, altså sleaze/glamrock. Fortsatt mange som vitser om hår og sminke og at glamrockere er mer opptatt av å se ut som damer enn å spille. Det er jo ikke helt riktig…

- Det er selvfølgelig helt fantastisk at han ville bruke vår musikk og annen glamrock fra 80-tallet. Hanoi Rocks bruker han jo også, i tillegg til Faster Pussycat. Wig Wam har jo selve kjenningslåten. For ikke å glemme Cinderella også. Mange av bandene som var store på 80-tallet. Jeg vil tro at det har hjulpet på for genren sin del også. Det er en DC-Comics serie som når ut til veldig mange og ikke minst mange unge. Serien ble jo også populær.

- Litt det samme fenomenet skjedde jo etter at “The Dirt” ble filmatisert og lagt ut på Netflix. Mötley Crüe fikk jo en aldri så liten renessanse i etterkant av filmen og ungdommer begynte plutselig å kjøpe t-skjorter og skiver av bandet. Ikke bare menn og damer som hadde passert midten av livet og har sine beste år bak seg.

- Nettopp. Netflix, HBO og strømmetjenestene er det folk og ungdommene bruker når de ser TV. Det er helt klart et bra medium å nå ut til folk med.

- Det er også viktig å få med at dere ikke er et ferskt band. Dere startet opp i 2015 og har spilt mange konserter og festivaler, i tillegg til to skiver. Så jeg regner med at det ligger mye hardt arbeid bak bandet.

Men kan du fortelle litt om bakgrunnen for bandet for leserne?

- Det stemmer at vi startet opp i 2015. Bassisten, Mats (Wernerson) kjenner jeg fra langt tilbake, og vi spilte i band sammen før The Cruel Intentions. Vi fikk med oss Jimmy på vokal via dama til Mats som kjente dama til Jimmy. Vi har samme musikkinteresse og samme referanser når det gjelder musikk, så vi fant tonen fort. Vår første konsert var bare en liten akustisk konsert for moro skyld her på Grünerløkka. Vi spilte noen coverlåter og noen gamle låter fra de tidligere bandene våre. Det fungerte veldig bra så da bestemte vi oss for å starte band sammen. Så sånn startet det egentlig norwayrock.net

(Halv)norske The Cruel Intentions var et relativt ukjent band helt til regissøren James Gunn - som står bak en rekke storfilmer og serier - la sin elsk på bandet og brukte hele tre låter fra bandet i HBO-serien “Peacemaker”. Dette førte til at bandet plutselig fikk masse oppmerksomhet. Hvem er så gjengen bak dette bandet? Vi tok en prat med gitaristen i bandet, Kristian Solhaug. rett og slett.

- Musikken deres vil mange kalle for sleaze rock, og det er lett å høre at dere er inspirert av band som Cinderella, LA. Guns, Hanoi Rocks og så videre. Hva tenker du om det?

- Bandene du nevner har vi hørt mye på, men jeg vil ikke si at vi er et rent sleaze- eller glamrockband, men først og fremst et hardrockband. Vi har blitt inspirert av andre, men det har vært viktig å lage et eget uttrykk. Vi har vært veldig opptatt av å ikke bli et rent nostalgiband. Og så har vi selvfølgelig en del andre sjangere som ikke er fra 80-tallet som vi har hørt mye på. Vi har nok hørt på mye hard metal også, og trommeslageren vår er skikkelig black metal-fan. Vi håper og tror at vi klarer å få inn litt andre innflytelser i musikken vår også.

- Men nå begynner det å nærme seg vår og sommer. Står det noe spennende på plakaten for deres del?

- Det begynner å komme inn en del bookinger og det er masse på gang som alltid i kulissene. Og vi har blitt booket til noen festivaler som vi er veldig glade for, og rosinen i pølsa for vår del er Monsters of Rock Cruise i USA. Det er i månedsskiftet april/mai og det blir veldig spennende. Der blir det jo mange av 80-talls bandene som skal spille også. Det blir en stor opplevelse å spille på en festival på et cruiseskip i Karibia.

- Det vil vel også bli et veldig bra utstillingsvindu for dere, og kanskje det vil generere flere spillejobber. Ikke bare i utlandet, men også i Norge. Det har vel ikke bare vært lett å få spillejobber?

- Nei, det var litt tungstartet og vi har faktisk spilt mer i utlandet enn her i Norge. Det er hovedsakelig Oslo man kan operere fra med genren vår, og konsertene vi har spilt i Norge har bare vært i Oslo. Men nå i det siste har det kommet forespørsler fra andre deler av landet som for eksempel Trondheim, Bergen og diverse klubber her og der. Det er artig for vi har lyst til å spille andre steder i Norge også. Jeg tror det finnes et godt publikum for genren vår også i Norge.

- Hva med ny skive? Musikk er ferskvare, og det kan lønne seg å smi mens jernet er varmt.

- Selvfølgelig har vi planer om en ny skive. Vi har så smått begynt med prosessen og har luftet noen ideer for hverandre. Og så har vi noen gitarriff å jobbe videre med, så låtskrivingsprosessen er i gang. Jeg vil si at vi har kommet i gang. Det blir en ny skive, men det blir nok ikke i år.

Forhåpentligvis kan vi begynne pre-produksjonen etter sommeren uten at jeg skal love for mye. Så får vi se hva slags plate det blir, om vi følger samme tråden som tidligere. Kanskje vi gjør noen små forandringer. Det er jo det som er så spennende med å skrive musikk. Man vet aldri hva resultatet blir.

- Hvordan foregår låtskriverprosessen i bandet? Er alle med?

- Hele bandet er med i prosessen og kommer med ideer. En person kan komme med en idé til verset og en annen til refrenget. Vi prøver å sy sammen ideene til en låt. Det kan også skje at en i bandet har en full låt og at vi jobber videre med den. På den siste skiva jobbet vi mye sammen med låtene og det er kanskje grunnen til at den ble veldig variert. Første skiva var mer pønka, mens på den siste så jobbet vi som sagt litt mer sammen og den ble litt annerledes. Hovedsakelig er det Mats og Jimmy som komponerer låtene, og det er bare Jimmy som skriver tekstene. Han er rett og slett best til å gjøre det. Vi kan også jamme frem ideer og bygge videre på dem.

- Da er tida i ferd med å renne ut her, så dere får ha lykke til videre med både konserter og festivaler fremover og ikke minst den nye skiva som kommer etter hvert.

NRM 1-2023

21

Jared James Nichols

22 NRM 1-2023

norwayrock.net

Tornado Tales and Broken Bones Jared James Nichols is mostly known as a blues guitarist, but on his new, self-titled album he has proved that he is also a fine songwriter with a taste for grunge and hard rock. We spoke to Jared about making the record, breaking his arm, and how the best guitar he ever played, a 1952 Les Paul which he calls “Dorothy”, was found in a garden after a tornado.

TEXT & PHOTOGRAPHY: ANNE-MARIE FORKER

norwayrock.net

NRM 1-2023

23

Hi Jared!

Hey! Thanks for talking with me today.

Shortly before recording the album, you had a broken right arm and had to have surgery, and had a plate and 16 screws. How are you now?

I’m good now, thankfully. It’s been a while. But to be honest when I broke it, I had no idea that I’d broken it. I had no idea. I’ve never broken a bone before. I was picking up a case after a gig. Maybe it weighed 75 pounds. When I picked it up I heard a little pop. Originally I thought “Oh, my elbow hurts a little”, you know like when you stand up and your knee pops? I thought that is what had happened to my elbow. But in actuality, my arm kept turning and I had to stop it. I knew something was wrong.

So, when I went to the emergency room they initially thought that I’d torn my bicep muscle but they took an x-ray and you could see there was a chip in the bone. I freaked out. I couldn’t believe it. They told me I had to have an emergency surgery to get it fixed. It was every guitar player’s worst nightmare.

Yeah, you were in the middle of a tour when it happened?

Yeah. I’m sitting there thinking “Can’t you guys just tape it up?!” They said I couldn’t do anything or go anywhere. It was horrible. The biggest fear when I woke up was that I wasn’t going to be able to move my fingers. But everything went great. It took a long time to rehab. For a while I couldn’t even get my arm straight. Thankfully now I’m good and if anything that accident opened my eyes to the fact that anything can be taken away in a moment.

Although it was your right arm, you are actually left-handed, but play right handed. Has that given you something different, an advantage somehow, having your dominant hand on the fretboard?

I felt like I had more control with this hand. Maybe I’m crazy, but it always felt like I could bend a little easier, and felt like I’m at home. That’s probably why I don’t use a guitar pick either. A pick never felt right. When I grab a guitar, I want to feel it under my fingers. So when I don’t use the pick that gives it a kind of unique sound, but I also feel like I have a lot of strength in my left hand, and that helps me take it over the edge a little more.

My favourite guitarist, Jeff Beck, also didn’t use a pick. Was he the reason you don’t use one?

Absolutely. Jeff and Albert King. When I heard his sound I thought “It sounds so quacky. How does he get that?!” He’s pulling up on strings.

Then I discovered “Blow by Blow”, and I thought “This is the best ever”.

I also heard Mark Knopfler and Derek Trucks. If these guys can get this amazing sound using their fingers I might as well just give it a shot.

It’s all about the feeling for you?

100 per cent. More than anything, the music has to feel good, not just sound good. My guitar playing is so physical. I get off on the physicality.

I feel like I’m the one making the sounds and I can put everything I have into it. It’s intimate.

There’s so much feeling and physicality on the new album. It sounds live in places, it’s so passionate. Was that the intention, to sound almost live?

Absolutely. It’s funny. In 2019 this guy comes up to me after a show and says “Man, that show was great. You sound so much better live than you do on your albums”. That stuck in my head. I wanted to make a record that served as the menu for the live show. I wanted it to have crazy energy, sound, and be guitar based, drums and vocal, and just really raw. With this record, we walked in the studio and set up as if we were going to play a live show. We recorded everything to tape.

The record can’t be pigeonholed as just classic hard rock – it has grunge (“Down the Drain” – a bit of “Black Hole Sun”-era Soundgarden) to metal (“Hallelujah” - vintage Black Sabbath doom to a Motörhead-esque finale) to psychedlic-rock (“Shadow Dancer”).

Who are your main influences from those genres?

A lot of people would think “Oh Jared is this blues guy, right?”. Okay,

24 NRM 1-2023

cool, but I also grew up hearing Nirvana, Soundgarden, Temple of the Dog, Alice in Chains, Mudhoney, all these amazing bands. For me the big influences are Alice in Chains, Stone Temple Pilots, Soundgarden.

I like post-grunge stuff like Silverchair and bands like that. That’s the stuff I grew up hearing. When I was writing this record there were songs like “Shadow Dancer” and “Out of Time” that wanted to go there, because I love that sound. I feel like grunge is like a new age blues.

There’s something about it that’s all emotion. It’s people channelling their emotions in a different way. So when I hear the album “Dirt” [Alice in Chains], to me it’s as bluesy as anything. It’s heavy, and I can feel it. With those songs I wanted to be able to spread my wings and play everything I love. This was the first time I wasn’t scared to really go for it. You know what, I want it to sound like Motorhead, I want it to feel like early Sabbath, because I love that shit!

It does sound like that, but also like you. That can be a hard balance to achieve.

Totally. It’s really hard to wear your influences on your sleeve but ultimately, you use them as the sparks for the fire. You still have to be the fire, but all the sparks are the stuff we love.

The new album is self-titled, unlike your previous albums. Why now?

Great question. With this album I finally arrived at a benchmark. I love my previous releases, but my first record was the first time I’d ever been in a studio, and the second record was made out of necessity because we were on tour and I had to have more music. This was the first one where I sat down and dug into it. When we were thinking about a name for the album, I kept thinking of it being self-titled because this one feels like me. It feels like a combination of all the energy of the earlier releases but this is really the sound and the vibe that speaks to me as an artist.

You worked with the producer Eddie Spear, who has worked with Rival Sons, Jack White and more. What did he bring to the table?

So much. I met him through Jay [Buchanan, vocalist, Rival Sons]. He said “You got to work with this guy, Eddie Spear”. When we met, we hit it off right away. He is like a mad scientist/genius. He has worked with everyone from Jack White, Rival Sons, Slash, so many amazing bands.

What I love about Eddie is that he has so much enthusiasm, but he’s not afraid to take risks, which I love. So we’re in the studio, and it’s really loud. I remember all the needles were all in the red and he’s like “Now it sounds good!” He wasn’t afraid to take those risks to get the record to sound the way it does. If there were ever any ideas he said “Just try it”.

He never shot anything down. It was always about trying it and seeing what happened, and if it didn’t work then try something else. I love that.

A lot of people get set in their ways. I understand why, but working with someone like Eddie was an eye-opening experience. Let’s just do whatever we want. No rules. Just make great music.

Nice. A completely free palette.

Completely! At one point I had my amps all the way up, and I’m in front of them making the craziest sounds. I look at Eddie and he’s like “YEEEEEAAAAAHHHH!” It was great.

And you took a similar approach to the vocals?

I’m known as a guitar player but I love to sing. I love that element. So, Eddie really pushed me. He said he didn’t care if it was good, bad or ugly, it just had to sound like me. A lot of producers or engineers would say “Okay that’s good enough, we’ll fix it later”. With our record we didn’t fix anything. What you hear is me singing, which is a cool thing and really honest. Vocally, when I hear this record, it’s the first time I’m not thinking “Urrrrrgh”! It sounds like me.

The vocals are so confident. Have you always wanted to be a singer as well as a guitar player, or was it because you didn’t want to hire a singer?

Well at first we just looked at each other and thought “Who is going to sing?” So I did. At first it did stem from that, but then I realised how expressive it is to be a singer. I can have an idea and get it out as a

norwayrock.net

guitarist, but it’s also really satisfying to have an idea and get it our as a vocalist. For me, it took 4 or 5 years before I felt comfortable singing, because I was nervous. This was the first time, on this record, where I turned off the voice in my head and just went for it. This record, love it or hate it, the vocals are honest.

“Hard Wired” was born from a jam session with Tyler Bryant. Do you often write like that, by jamming with others?

It’s always a little different. Songs don’t often come from jams. When I hang out with Tyler, we jam, we play and come up with ideas.

Graham Whitford plays guitar in Tyler Bryant & the Shakedown, but he was on drums, and Tyler was on bass. It was crazy! That song was written and demoed within an hour. It just came out. I had the riff, Graham was on drums, Tyler started singing and we just went for it.

That’s what I love the most about writing, is when it’s natural and easy. With a song like “Hard Wired” it was so easy. Tyler asked if I was going to record it, because if I wasn’t going to, he was going to!

What was the opposite of that song – the most complicated one to finalise?

“Saint or Fool”. The way you hear it on the record, it’s very simple and repetitive. But when I brought that song in, it was a ballad on the acoustic guitar. When you hear the intro, that’s an excerpt of the ballad. When I brought it to Eddie he said “It’s kind of boring. It sounds like every other song. If I was listening to this song I’d turn it off”. I thought “What shall we do?” He said: “We need to bring Satan back to rock’n’roll!” and he sat down on the piano and played, and the band joined in. After we made that change, and played it live, I can’t imagine doing it another way. Sometimes you have to take what you are comfortable with songwise and shake it up and not be afraid to ruin it.

What you think is ruining it might be making it that much more special.

You have your signature Gold Glory guitar. What other guitars did you use on the record?

Oh my goodness, I only used 4 guitars on the record. I kept it pretty bare, because I knew the sound of the guitars pretty well. I used the most recent guitar that I got. Have you seen the guitar that was in the tornado?

No…..

You want to see it?

Yeah!

Hold on one sec, let me get it. I’ll tell you a quick story. This guy sends me a message “Hey Jared, There was a tornado in my home town and this guitar landed in my yard. I know you like old guitars like this. Would you want it?”

Are you kidding?!

I thought “Is this a joke?!” This guitar was found in his garden after a crazy tornado.

norwayrock.net

[Jared shows the guitar] Oh my God. What year is that from? 50s?

One of the first ever. It’s a 1952 Les Paul. I named it Dorothy.

That’s amazing. Those marks are from the tornado, that’s not age. Wow. It’s the best guitar I’ve ever played. Swear!

It’s beautiful. Using an old guitar, they have such a unique sound. It’s like a warmth and so nice. Sometimes with a new guitar it’s really spiky and articulate, so there were certain songs like “Good Time Girl”, “Saint or Fool” or

“Skin ‘n Bone” where I would use the new Gold Glory guitar because it’s a more aggressive, modern sound. I have another older Les Paul from 1953. That one is called “Old Red”. Guitars all have their own sound and their own voice.

I hope you will have that on tour with you. Are you coming back for more summer festivals in Europe?

Sounds like we are. I know they are working on us coming over in May and June.

You should come!

NRM 1-2023

25

26 NRM 1-2023

Dynamisk hi norwayrock.net

storiegraving norwayrock.net

NRM 1-2023

27

Fans av Enslaved vil kjenne igjen navnet «Heimdal» fra over tretti år tilbake i tid. Denne guden er av en så mystisk karakter at vokalist og bassist Grutle Kjellson synes det er på sin plass at han bærer tittelen på bandets sekstende plate. Dermed er det mange utenfor landets grenser som har fått vite mer om guden Heimdal. Nå er det sånn at Norway Rock Magazine blir utgitt av Rockpartner som har base i Trondheim, og det er også her magasinet hadde sitt opphav. Her finner man bydelen Heimdal.

TEKST: RONNY ØSTLI BANDBILDE: ROY BJØRGE PORTRETTFOTO: ANNE-MARIE FORKER

- Ja, hvorfor heter det Heimdal der? Er det tilfeldig, eller har stedet fått navn på bakgrunn av mytologien? Det må jeg jammen finne ut.

Et søk på nettet etter intervjuet viser at bydelen ganske så riktig er oppkalt etter guden Heimdal. Dette er en karakter som har fulgt Enslaved siden demoen «Yggdrasil» og låten «Heimdallr».

- Ja, han har lusket rundt oss i tretti år. Først på demoen, og «Heimdallr» ble jo også med på første plata «Vikingligr Veldi». Den gangen brukte vi en tradisjonell tekst fra sagaene. På den tiden var vi veldig nysgjerrige og visste ikke så mye om opprinnelsen eller egenskapene han har i mytologien. Men han er en veldig interessant og myteomspunnet karakter. Selve opphavet er veldig tilslørt. Man måtte snu en del steiner for å komme til bunns i dette. Det viser seg at han sannsynligvis er mye eldre enn den norrøne mytologien, og ble tatt opp der som en allerede kjent gud. Man kan finne helleristninger som er eldre enn jernalderen, og da snakker vi kanskje opp mot to tusen år eldre, og som veldig sterkt insinuerer at dette er en forløper til Heimdal. Det samme finner man på Tor. Opphavet kan også være lenger sør i Europa. Så dette er nok en gud som har vært dyrket mye lengere enn mange andre. Dette gjør det hele veldig interessant. Det finnes heller ingen skriftlige kilder, så det blir mye gjetting og tolkning. Men det er jo sånn at en religiøs tekst er jo teoretisk og basert på gjetting og tro, den er ikke bastant. Et veldig interessant bakteppe for både tekst og musikk.

Plata er et konsept basert rundt nevnte gud, spørsmålet blir da om Enslaveds historie baserer seg på teorier som allerede eksisterer, eller om det er en helt egen historie med Heimdal i sentrum?

- Det blir litt historie, litt arkeologi, litt psykologi og masse tolking.

I mytologien fremstår han som en lærer, som underviser folk i sine evner og følelser. Og her kan man fint trekke paralleller til seg selv, han representerer både dine suksesshistorier og dine tabber. Han er veldig signifikant, selv om han er tilslørt. Han er jo en varsler, noe som er veldig populært i dag. Det er Heimdal som varsler farer, og sånn sett blir en dal av vår egen psykologi. Det er ingen av oss som har doktorgrad i dette, så det blir selvsagt mye synsing. Og det gjør det jo også interessant.

Når NRM snakker med Grutle er tre låter blitt sluppet fra plata.

«Caravans To The Outer Worlds” kom som EP allerede i 2021, mens “Congelia” og “Kingdom” er blitt sluppet som singler fra «Heimdal».

Alle er låter som viser en hardere side av Enslaved. Min tanke er at det å spille eldre skiver i sin helhet har hatt en innvirkning på skriveprosessen.

- Det kan være tilfelle. Det er jo såpass gammelt materiale at en kan ha bli inspirert av seg selv, hehe. Alt går jo i sirkel. Når en spiller gamle plater live gjenoppdager man energien man opplevde både ved innspilling og når en presenterte det live første gangen, så ja, det kan ha påvirket oss.

Men dette er ikke noe vi har tenkt på, det går på en måte av seg sjøl.

Vi liker jo veldig godt dynamikken i musikken, at ting bygger seg opp.

Det kan være steinhardt og det kan være svevende i en og samme låt.

Vi lager jo musikken vi vil høre på selv, og det endrer seg jo. Vi sjekker stadig ut musikk vi ikke har hørt før, og det åpner nye horisonter. Vi er alle sammen en gjeng musikkelskende idioter. Så der har du jo veldig mange innfallsvinkler. Det var aldri noe mål at «Heimdal» skulle være en veldig 28 NRM 1-2023

heavy plate, men du finner definitivt mye hardt der, og det er en del av dynamikken.

- Noe som kanskje underbygger tyngden, er lydbildet som jeg finner noe råere denne gangen.

- Ja, det er kanskje det. Det er ikke polert på noen måte, det låter veldig organisk. Trommene låter trommer, og det samme med de andre instrumentene. Jeg vil ikke kalle det primitivt, ei heller rent da vi bruker vreng. Det låter oldschool. Det er ikke en nymotens komprimert moderne metal-produksjon. Og der føler jeg vi lykkes, for det er ikke det vi vil ha heller.

- I motsetning til mange av deres bandkolleger på Nuclear Blast.

- Nå deler vi selskap med veldig mange, det er jo et stort selskap. For å være litt diplomatisk så finnes det noe for enhver smak der. På et så stort selskap er det umulig å digge alle banda, men for oss fungerer det veldig bra med Nuclear Blast altså.

Det er gitarist Ivar Bjørnson som skriver musikken, og det jeg liker veldig godt med Enslaved er at man aldri kan forutsi hvordan neste plate blir. Hender det han må minnes på at dere er et metalband, så det ikke svever altfor langt utpå jordet?

- Nå er Ivar den i bandet som hører mest på metal, så det er ikke noe problem. Denne gangen her var det ganske interessant siden det var litt andre forutsetninger i skriveprosessen. Vanligvis har vi tildelte lommer med tid til å skrive mellom turneer og andre ting. Nå fikk vi jo en pandemi. Vi fikk også laget EP’en du allerede har nevnt. Og vi gjorde jo mye i denne tiden også, men vi var sjelden langt hjemmefra, så vi hadde god tid til å lage plata. En kan høre på riffene til Ivar at her er det en kar som har sittet og puslet med riffene, det låter mye mer introvert. Det er også mer intrikat og det er flere lag, så det tok lenger tid for meg denne gangen og skjønne låtene og tenkte ut vokal. Når det først ble sånn, var det en veldig interessant og givende prosess. Etter å ha jobbet med låtene på egenhånd var det å reise til trommis Iver sitt studio og jobbe med vokaldemoer, for han synger jo han også. Vi brukte veldig mye tid på finpussing, så da plata skulle spilles inn var alt gjort klart. Jeg skal ikke si det bare var å måke det inn, for det er intrikate låter, men det var veldig fint å ha såpass god tid i forkant. Da kunne man heller bruke dyr studiotid på finpussing i stedet for å jobbe frem grunnideer. Med dette mener jeg ikke at vi har vært dårlig forberedt på tidligere plater.

- Tekstene skrives av både deg og Ivar. Hvordan fungerer det i et såpass lite faktabasert konsept som «Heimdal»?

- Rammene er jo selvfølgelig veldig viktige. På «Heimdal», i likhet med tidligere skiver, møtes jeg og Ivar for å diskutere hva plata skal inneholde.

Ofte starter det med coverarten som et skjelett, så hiver vi på mer og mer kjøtt. Ivar kom kjørende hit en helg, så tok vi oss et par rolige pjoltere og begynte å snekre rammeverket. Vi bestemmer kanskje da hvem som skal skrive hva, men vi har jo hele tiden kontakt underveis. Har han en demo, så sender han den til meg, mens jeg kan sende en tekst over til han.

- Når du nevner dette rammeverket og sier det ikke var planlagt en hardere skive denne gangen, er musikken noe dere snakker om på dette stadiet?

- Den blir litt mer til av seg selv, og det er lettere når en har holdt på en stund. Alle har et ganske stort hvelv og ta av. Journalister henger seg gjerne opp i at det partiet låter som Darkthrone, Pink Floyd eller King Crimson. Men for oss dreier det seg om et parti som falt seg naturlig der og da, uten noen formening om hvor det kom fra. Det er litt kult, for norwayrock.net

vi er ikke var på sånt i det hele tatt, det bare skjer. Hadde det vært for 25 år siden hadde vi nok vært veldig kritiske på at det og det kan vi ikke bruker, for det minner for mye om det ene eller andre. Man var snevrere da, nå er harddisken langt mer fylt opp. Og heldigvis er vi blitt flinkere nå enn i 1992. Noe jeg anser som ganske ålreit, hehe. Når det er sagt så hender det jeg kommer med forslag til Ivar, om han ikke kan ha et break med en viss stemning.

Det kan være en låt eller et par plater jeg har i tankene. Noen ganger fanger han opp det, andre ganger kommer det noe helt annet, men som likevel er fett. Det er nok av band som kaller låtene sine Metallica-låten eller Mayhemlåten, og da minner de mye om dem. Jeg kaller det referanserock, og det kan ha sin sjarm det også, men for oss hadde det blitt feil å spille referanserock på trettiandre året.

- Ikke minst promoterer dere nye plata med gode videoer. Jeg tør påstå tekstvideoer ikke akkurat står på min favorittliste.

- Ja. Hehe, de tekstvideoene ja. Det er så rart, for de kunne gjort det så mye enklere.

Kanskje litt roligere og mer behagelig. De er gjerne litt forseggjorte, men ikke nok, og det blir bare teit. Vi liker å gjøre mer klassiske musikkvideoer. Og det er jo litt artig, for i en periode var jo det helt ute. Frem til tidlig 90-tall var jo det det mest signifikante promoverktøyet med MTV. Deretter ble det faset helt ut, inntil nå hvor det er relevant igjen. Selskapene har nå begynt å legge litt penger i kvalitetsvideoer, noe jeg er glad for. Noe av det tøffeste da jeg var yngre var jo å se en ordentlig feit musikkvideo.

Om Twisted Sister, Venom og Iron Maiden sine videoer hadde vært like kule om de kom i dag er jeg ikke sikker på, men på den tiden var de jo helt kanon. Så for oss gamlingene er en musikkvideo stas. Det kommer en i morgen også, «Forest Dweller».

Nå gjøres dette intervjuet i slutten av januar, så mange har nok sett videoen når denne utgaven av bladet er ute. Uansett kanskje den mest varierte av platas singler så langt.

- Ja, det er en av de mest dynamiske låtene på plata. Alt fra rolig Genesis via ekstrem metal til en avantgarde David Bowie-aktig slutt. Det ble en kul låt og jeg er veldig fornøyd med videoen. Det er samme regissøren som på «Kingdom», men det er en helt annen greie.

- Så da blir det å bruke helgen til å lese kommentarfeltet?

- Jeg synes jo fortsatt det er gøy med reaksjoner, men jeg mister interessen i de kommentarene etter et par dager. Det blir det samme som alle andre saker du leser kommentarer på. Plateanmeldelser derimot leser jeg, det synes jeg er spennende. Men altså, jeg leste i kommentarene til en av videoene; «I miss Trym». Det er jo flott at noen syntes Trym er flink på trommer, men det er snart tretti år siden han slutta. Man har altså torturert seg gjennom alle disse skivene i etterkant for å konkludere med at bandet var norwayrock.net

bedre med han, hehe. Hadde han fortsatt, hadde han helt sikkert spilt bra på disse låtene, men det er en grunn til at folk slutter. Og jeg tror ikke han angrer på karrierevalget, han har vel hatt vel så stor suksess med Emperor enn det vi noen gang kommer til å få.

- Du har vært innom at dere var aktive under pandemien, blant annet med noen streamingkonserter. Dere var tidlig ute med det.

- Ja, det første var en onlinefestival med flere band. Og da innså vi at dette går jo an å gjøre. Veldig rart å spille i et stort lokale og kommunisere med folk gjennom en linse. Jeg klarer nok aldri å venne meg til det, hehe, men det var noe å gjøre. Når man ikke kunne spille konserter var dette det nest beste. Og det fungerte jo. Så da bestemte vi oss for å gjøre flere. Det ble to til på verftet. En hvor vi spilte hele «Below The Lights» og en slags ønskekonsert, hvor fansen kunne stemme på en del låter, hvor vi da spilte våre ti mest populære

viser, hehe. Så ble det konsert i et industrilokale uti Øygarden, utenfor Bergen. Der ble en del fra «Utgard» blant annet. I 2021 slo vi oss sammen med progbandet The Shaman Elephant og gjorde en turne og en streamingkonsert vi kalte for «The Otherworldly Bigband Experience».

- Etter hva jeg forstår er det noen av disse konsertene vi finner på vinyl, utgitt av

By Norse Music, som er et selskap Ivar er delaktig i.

- Ja, Ivar har selskapet sammen med Kvitrafn fra Wardruna og Simon Füllemann, manageren vår. Wardruna er jo der og en del annet, ikke bare metal, men mer eksperimentelle ting. Interessant plateselskap med fine gjennomarbeidede utgivelser. Til Enslaved bruker vi dette til reutgivelser og liveskiver, mens nye plater selvfølgelig blir utgitt på Nuclear Blast.

- Å se Enslaved i dag er virkelig noe helt annet enn da vi entret det nye årtusenet.

Før den tid imponerte dere meg ikke

NRM 1-2023 29

”Jeg har spilt mange konserter, men akkurat å spille i Grieghallen tok litt pusten fra meg skal jeg være ærlig.” nevneverdig på scenen.

- Det skjedde noe der. Vi gjorde det ganske bra med de første platene våre, «Vikingligr Veldi», «Frost» og til dels «Eld». Så kom det en serie plater som var litt ufokuserte. Jeg synes det er mange gode låter på dem, men de spriker veldig. Selv om platene havnet nede i en bølgedal kommersielt sett, var de veldige viktige som byggesteiner til å få på plass låtskriving, livespilling og en solid bandbesetning. Vi tok et slags valg på den tiden om å satse alt med profesjonalisering da vi fikk med Arve Isdal, Cato Bekkevold og Herbrand Larsen, besetningen som ga ut «Isa». Så du har helt rett i at det skjedde noe da, det ble mer proft over hele linja. Vi brukte mer midler på crew og produksjon. Og det var lurt. Vi fikk jo langt bedre turneer og standarden ble jo løftet betydelig. Deretter har vi kun tatt små steg til dit vi er i dag, de største grepene ble tatt da, og det var vi bare nødt til å gjøre.

Grutle delte sin store fiskeinteresse med Cato Bekkevold, som ga seg som trommeslager i Enslaved i 2018.

- Håkon (Vinje, keyboard) er småinteressert i fiske, men vi har aldri vært på fisketur sammen. Når vi har turnert har det blitt lite fiske, selv om det ble mye fiskeprat. Jeg og Cato har jo kontakt omtrent hver dag, så fiskepraten går fortsatt jevnt. Men i de femten årene Cato var med i bandet var vi igjen i Texas en gang etter en turné for å fiske. Så i bandsammenheng ble det kun en tur. Det var ikke sånn at vi hadde med fiskestenger og løp av gårde mellom lydprøve og konsert. Jo forresten, vi ble invitert på isfiske etter en lydprøve en gang, og var med på det et par timer. Det var i store telt med varmeovner og kjøleskap full av øl. Det ble ikke noe fisk, men vi ble ganske fulle. Så fiske gjør vi når vi ikke er på turné, hehe.

- Hva fyller så Enslaved rolige stunder på en turné med?

- Det er ikke tid til så mye fornuftig. Man går og spiser, går en tur, ser en film eller leser en bok, som i seg selv kan være ganske fornuftig. På fridager er man gjerne et sted hvor det er billig for bussen å stå, og det er gjerne nitriste landsbyer med en butikk og et motell. En fridag i sentrum av New York har skjedd, men det er veldig, veldig sjelden.

- Enslaveds sine første år på Haugalandet ble dokumentert i den tolv episoder lange serien ”Heimvegen”, laget av TV Haugaland.

- Dag Olav Husås ringte meg en formiddag, jeg var faktisk ute og fisket og var fryktelig fyllesyk, hehe. Jeg koblet ikke navnet da, og tenkte bare det var hyggelig å få telefon fra en østlending som ville gjøre en sak for TV Haugaland. Etter hvert så slo det meg at dette var mannen jeg hadde sett live flere ganger med Ring Van Möbius. Han er en veldig fin fyr, det er jo han som drev hele prosjektet. Èn fyr, som gjorde hele denne serien alene.

Opptak, redigering, teksting til engelsk og alt sammen. Èn fyr. Det er rett og slett imponerende. Vi gjorde bare som han sa. Vi ble vel forespeilet halvparten antall episoder mener jeg, men så bare ballet det på seg. Og det er jo fascinerende å tenke på at de tolv episodene kun er våre første fem år, før vi flyttet til Bergen. Men jo mer vi reiste rundt, jo flere historier dukket opp, og dermed ble det en del materiale og ta av. Han er ingen spørrende og gravende journalist, men på et finurlig vis klarte han å få oss til å prate i vei. Han har et talent der han kanskje ikke er klar over selv.

Vi koste oss skikkelig, og både jeg og Ivar satte pris på å bli kjent med ham. Også må man tenke på at dette er en lokal TV produksjon. Man vet jo gjerne hvor lista ligger der, der kommer gjerne pinlighetene trillende på en snor, også får man det her. Jeg har sett proffe dokumentarer som har vært et gjesp i forhold til dette her. Om han fikk frem det beste eller verste i oss er jeg usikker på, men noe fikk han frem, hehe. Det var gøy for oss å

30 NRM 1-2023

se også, for vi var jo ikke med da han intervjuet alle de andre som deltar.

Under Beyond The Gates i høst var Enslaved første bandet ut på scenen i Grieghallen, hvor bandets debutplate «Vikinglir Veldi» ble spilt i sin helhet.

- Det var selvfølgelig veldig spesielt. Vi har jo en lang historie med Grieghallen. Vi spilte inn vår første plate der i 1993, så der har vi brukt mye tid. Jeg har også jobbet der med produksjoner. Jeg hadde et seks ukers engasjement der med opera hvor jeg firte ned kulisser med tau. Jeg har også jobbet med rockekonserter der. Det var nostalgisk på mange områder, også var det jo fullsatt. Det er helt absurd, et fullsatt Grieghallen som hører på ekstrem metal. I 1993 hadde det vært helt uhørt. Jeg sto der og tenkte: For en reise vi har fått være med på. Og jeg er helt sikker på at Emperor og Mayhem tenkte det samme. Det er så mange ting i ekstremmetallen som er forbundet med den hallen, så det var en sterk opplevelse.

Og jeg var selv i publikum dagen etter og så Candlemass og Mercyful Fate, og dette er virkelig et mektig sted for slike konserter.

- Med deres historie til stedet og ikke minst det faktum at dere som bergensere antagelig passerer Grieghallen veldig ofte, er dette en scene du har drømt om å fremføre egen musikk på?

- I tillegg til å jobbe der har jeg vært på mange konserter der også. Alt fra Kraftwerk til å se nevøen min spille fiolin i barneorkester, og hver gang er tanken at her må det da være mulig å få spilt en dag. Hele dagen var bare helt absurd. Bare det å ha et av backstagerommene i gangene der. I et av rommene har jeg sett David Crosby, i andre rom Florian Schneider og Meat Loaf. Og dagen etter oss er King Diamond her. Jeg har spilt mange konserter, men akkurat å spille i Grieghallen tok litt pusten fra meg skal jeg være ærlig. Og jeg fikk inntrykk at jeg ikke var den eneste som syntes dette var stort.

- Til høsten står dere på samme scene igjen, da spiller dere «Eld» - Ja, det er den siste plata vi gjorde der i første runden. «Vikingligr Veldi», «Frost» og «Eld» ble spilt inn der, før vi spilte inn to plater i Sverige.

«Eld» er også den siste plata vi spilte inn analogt. Alt ble jo selvsagt enklere etterpå, men jeg savner også den analoge biten litt. Når du sto foran en stor miksepult og måtte hyre inn kompiser for å ha nok fingre til å mute og trykke på knapper, det var kult. Man måtte øve på å mute riktig, hehe. Det var tider, som man sier. Men det er jo også et aspekt ved Grieghallen. Det er så viktig i vår historie. Fra vi spilte inn «Vikingligr Veldi» til «Eld» var for øvrig studioet flyttet fra kjelleren og opp til tredje etasje. Jeg husker jeg så ut av vinduet der og ned på Frelsesarmeen og de vietnamesiske restaurantene da vi spilte inn plata, hehe. Vi spiller samme dag som Dimmu Borgir, og de har vi ikke møtt på en stund, så dette blir enda en trivelig helg i Grieghallen.

norwayrock.net

S O UP

”Visions” - Historien om et norsk mesterverk Buvika i Trøndelag blir neppe verdens navle i noens levetid, men bygda kan faktisk skryte på seg å ha oppflasket hjernen bak Soups foreløpig siste plateutgivelse, mesterverket ”Visions”. Albumet utkom på tampen av 2021, og druknet muligens litt i førjulsvrimmel, men har siden vist seg umulig å legge bort. Så sensasjonelt fortoner materialet seg at vi plikter intervjuartikkel herom.

TEKST: GEIR LARZEN FOTO: LASSE HOILE

Komponist, sanger og musikalsk factotum, Erlend Viken, stiller seg disponibel til redegjørelser om fortid og fremtid, noe som også vedrører dennes nye bandprosjekt Giant Sky, men i hovedsak vil angjeldende tekst handle om nyere tids beste norske LP. Kanskje gis et svar på hvorfor albumet ble så svimlende sterkt, men aller først avkreves noe historikk: -I 2004 ble jeg sparket fra et band som het Psalm, og entret en kortere depresjon. Jeg forsto at veien ut av det mentale uføre var å skrive egen musikk, siden jeg overhode ikke fikk lov til å uttrykke meg kreativt i Psalm.

Soup tar form som et lavterskel-soloprosjekt. Jeg investerte i PC og lydkort og rigget meg til på gutterommet. Debutplata ”Come On Pioneers” ble tilvirket i 2005 og lansert året etter. Jeg ante ikke hva jeg holdt på med – plata er ekstremt lo-fi – men jeg hadde mye på hjerte og et uopphørlig musikalsk uttrykksbehov. Alle må starte et sted, og jeg har definitivt gått gradene.

-I 2009 blir Soup et reelt band…

-Til ”Children Of E.L.B.”, utgitt i 2010, hentet jeg inn barndomskompiser fra Buvika – tremenningene Sverre og Rune Leraand, samt byåsværingen Ørjan Westad Saur. Trioen medvirket i metallbandet Klompfot, som jeg annekterte og gjorde til Soups husband. Ting ble litt annerledes da medmusikerne både investerte tid i prosjektet og viste aktiv deltakelse i det prosessuelle. Jeg var egentlig fast bestemt på aldri å opptre live, grunnet sceneskrekk, men jeg lot meg overtale, og siden gikk det slag i slag med turnévirksomhet frem til cirka 2012, hvor samtlige bandkolleger retirerte fra musikklivet til fordel for såkalt vanlig, lønnet arbeid, og jeg ble tvunget å tromme sammen ny tropp. norwayrock.net

-På denne tiden er Soup et postrock-band med elektronisk og symfonisk garnityr.

-Ja, uten at jeg helt kjente innholdet av begrepene. Vi skrev musikk som føltes naturlig, i et samrøre av alt jeg selv likte den gang, type The Postal Service, Mogwai og Godspeed You! Black Emperor. Symptomatisk for band i oppseilingsfasen er at man gjerne vil være alt på én gang, men allerede på ”Come On Pioneers” ligger det i kortene at jeg liker å konseptualisere og fortelle historier i musikken, den gang litt i Mike Oldfields ånd.

-Jeg teller seks studioalbum, inkludert en kassettutgivelse, samt ett konsertdokument som leder opp til ”Visions”. Sonisk og stilistisk faller mye på plass med ”Remedies” (2017) og ”Live Cuts” (2018), men ingen av disse bebuder det kompositorisk sjumilssteg som skaker markedet med ”Visions”.

-Da traff vi i det minste én tilhører… Jeg er faen ikke sikker, men har en følelse av at det er ”Remedies” folk snakker om.

-Du tar forhåpentligvis feil. Jeg mener å ha lest et sted at ”Visions” er basert på en rekke eldre skisser?

-”Burning Bridges”, skivas langstrakte åpningskutt, danner i alle fall et sammensurium av rudimenter, og ”Crystalline” er definitivt gammel; den ble komponert forut for ”Remedies” og faktisk instrumentalt konsertoppført innen vi gikk i gang med ”Visions”. Sågar ”Kingdom Of Color” og tredelte ”Skins” oppstår med god margin til 2020. Gitte sekvenser av ”Burning Bridges” var imidlertid ferskvare; jeg husker meg veldig inspirert av The Beatles’ ”She’s So Heavy” og Henning Sommerros ”Vårsøg”…

-Vi skal dykke relativt dypt ned i seremoniøse ”Burning Bridges”, hvor de tre første minuttene utgjør et stemningsskapende preludium NRM 1-2023

31

av synthesizer og elektrisk gitar.

-Preludiet ble meislet under sesjonene i Breivika Farm, som er en omgjort låve. Det ble lagt noe Fender Rhodes for å holde takten, minnes jeg, mens gitarsoloen ble innspilt i etterkant. Hele skjelettet til ”Burning Bridges” fundamenteres på Breivika-gården.

-Stykkets tre neste minutter fylles av vokale vers og en muskuløs brytning.

Tonedialektisk ligger ikke dette milevidt fra Motorpsychos omgang med Pink Floydtroper?

-Jeg er ikke uenig, men de seks første minuttene av ”Burning Bridges” føles som en mikstur av ”Shine On You Crazy Diamond” og ”Vårsøg”. Jazzakkordene i verset ble en ny måte å tenke musikk på, for øvrig komponert ved pianoet hjemme på gården til min mor – med Henning Sommerro i bakhodet. Jeg er kommet dithen i karrieren at det fordres litt andre klangkombinasjoner, og jeg følte at jeg lyktes i så måte med nevnte verselinjer.

-Jeg tenderer likevel å betrakte de seks første minuttene av ”Burning Bridges” som en oppvarming. Fra 6 til 9 minutter tiltrer et fullstendig uforutsett, desperat og stratosfærisk strekk, båret av vokal og synthesizere, grunnet på få toner, med symfonisk-lamenterende effekt.

-Det går i sort, innen det varme verset returnerer. Nevnte ambient-fraksjon kan knyttes ad til min filosofi om at enhver låtskriver primært er en syntese av sine respektive inspirasjonskilder, men at det en sjelden gang oppstår noe man ikke aner hvor kommer fra og som ikke ligger rotet i brønnen av influenser.

Det føles som en helt annen og fremmed kanalisering. Hele ”Visions” er et prosjekt som går på hvordan la være å forholde seg til tenkt musikk, men snarere gjøre det som måtte oppstå levedyktig, uansett hva som måtte komme. Ikke vær for smart, men fang den naturlige flyten. ”Burning Bridges” ble designet for å la meg gå dit instinktene trakk, uten å overtenke eller analysere underveis. Klassiske formkrav til vers og refreng kastes på båten når låten motsetter seg dette.

-Sekvensen rommer albumets tøffeste vokal-leveranse, nesten på par med Roger Waters’ desperasjon.

-Det kommer sikkert ikke som noen bombe at jeg digger Roger Waters når han kauker.

-Samme sekvens ender i en totalforløsende durakkord, etter modell av Dvoraks 9. symfoni og Richard Strauss’ ”Also Sprach Zarathustra”…

-Når du sier det… Jeg vil samstundes melde inn Carl Orffs ”Carmina Burana”. Det er slik man bør anvende durakkorder; jeg er en sucker for å avrunde i rungende dur. Partiet tåler dessuten å ses i lys av Pink Floyds ”Echoes”, hvis struktur unektelig er en del av mitt kunstneriske DNA. -Ved 9 minutter returnerer det vevre, varme verset; denne gang som instrumentalt gitarstrekk.

32 NRM 1-2023

-Gitaren leker rundt vokalmelodien.

-Og så tiltrer en stille, saktmodig mollkantring, som definitivt danner en ”stille for stormen”-episode, forrettet med maksimal myndighet og ro.

-Jeg følte meg veldig trygg på det vi holdt på med, og hvis andre opplever det samme så tar jeg det som bevis på at intuisjon for å hedre åndsverket er den farbare vei. Vi ofret verken publikum eller plateselskap en tanke under arbeidet med ”Burning Bridges”, og da er det kult at stykket resonnerer.

-Endelig er vi fremme ved det massive crescendoet, i form av et elliptisk ostinat på høyde med The Beatles, Uriah Heep og Bigelf.

-Finalen ble komponert på husorgel hjemme i leiligheten, og vakte umiddelbar begeistret, fordi akkordrekken omfatter disse tersene som gir nødvendig spenning til å holde på oppmerksomheten, noe som er nødvendig med såpass høy repetisjonsfrekvens. Det er noe med akkordene som gjør at dette fungerer over lengre tid. Ikke føles det som strekket går opp i 4 heller… Nøkkelen til det magiske ligger i basslinjene, fordi akkordene som sådan kunne blitt effektuert fullstendig flate. Jeg satt i timevis og transkriberte det nøyaktige bassrittet.

-Bassen opptrer ikke identisk fra runde til runde.

-Niks, finalen ble først nedfelt med orgel, og deretter måtte bassist Jan Tore Megård pugge hele utlegget, tone for tone, og spille inn slavisk etter min notasjon.

-Kompet anløper på uforvarende sted, og ikke mindre overraskende synes påfølgende simultansoli av trompet og fløyte.

-Fløytist Ivan Ushakov er egentlig en IT-fyr som selv ikke synes han duger som musikalsk improvisator, men som er ensbetydende med glimrende resultater. Ivan er en underdog.

-Ved 14 minutter og 9 sekunder inntreffer en plutselig, sonisk akselerasjon; det er som om dere setter inn et hemmelig høygir. Hva beror dette på?

-Det er rett og slett jeg som sitter og mikser, og som ikke gir meg før en siste, bardus intensivering faller på plass. Resten av finalepartiet bygger gradvis; klimaks ved 14.09 skjer abrupt, og er ment å ta lytteren på senga. Det er en sub-bass som slår inn, riktignok veldig subtil. Jeg søkte en effekt hvor førstegangslytteren tror det er noe galt med stereoanlegget, at lydcrescendoet beror på en elektronisk feil. Utgangen av ”Crystalline” er i enda større grad tenkt slik. Jeg sitter ofte og jakter på løft når jeg mikser, og om jeg ikke føler dem selv, er det i alle fall ingen andre som gjør det.

-Nevnte ”Crystalline” følger opp monolittiske ”Burning Bridges” med akustiske gitarer, fiolin og smakfulle dur/ moll-omkalfatringer. Dette er ikke akkurat moderne progrock?

-Nei, og nå kaster jeg inn brannfakkelen: Jeg

hater progrock!

-Det fester jeg ingen lit til.

-Ok, men i progrock-begrepet legger jeg de utøvere som utelukkende forholder seg til det tekniske og det tenkte. Jeg liker Pink Floyd, nettopp fordi katalogen deres ikke er teknisk forordnet.

-Du kommer likevel ikke forbi klanglige berøringspunkter med årgangs-Genesis i ”Crystalline”.

-Sier du det? Jeg liker virkelig ikke Genesis, og tror eventuelle likheter må bero på tilfeldigheter. De skal ha mye av skylden for den neo-progressive bølgen, som er en blanding av teknisk-flinkis-orientering og plastikk.

Porcupine Tree, Anathema og Riverside er band jeg har null til overs for, og jeg aner ikke hvorfor min musikk ofte sammenlignes med disse.

-Trolig hviler dette på Pink Floyd som en fellesnevner.

-Det kan jeg leve med, da Pink Floyd er blant de fremste inspirasjonskildene mine.

Nevnte derivativer mangler den emosjonelle biten, mens et Pink Floyd-stykke kan få meg til å gråte.

-Hva med King Crimson, som dekker hele spekteret?

-”Starless” har vært en stor drivfjær, og det er flere King Crimson-komposisjoner som treffer meg emosjonelt. De neo-progressive aktørene studerer sine idoler, forsøker fånyttes å gå dem i næringa og ender i syntetisk skvip. Hva gjelder ”Crystalline” så mener jeg den ligger tettere på Sufjan Stevens, Simon & Garfunkel, Linda Perhacs og folk-stjernene fra 1970-tallet enn nyere progband, og jeg tror prog-stempelet som er blitt Soup til del skyldes bandets lange, konseptuelle låter. Det jeg etterstreber er en følelsesladd mikstur av 70-talls-folk, elektronika og postrock. Jeg sliter sågar med terminologien ”symfonisk rock”; den gir for mange kleine konnotasjoner.

-Uansett hvordan man måtte grovsortere ”Visions”, du kan vanskelig benekte et visst slektskap med klassisk psykedelisk rock? ”Crystalline” slukes eksempelvis av meningsbærende støy…

-Den bråkete utgangen av ”Crystalline” er hovedsakelig ment å danne kontrast til platas neste låt, men samtidig fremme følelsen av at hele albumet går i oppløsning eller at anlegget ditt tar kvelden.

-Konsise ”Skins Part 1” er en nydelig piano-snutt, kolorert med isende, kinematografisk synthesizer. Hvorfor ble denne skilt fra ”Skins Part 2 & 3” og plassert forut for ”Kingdom Of Color”?

-Fordi jeg ville at førstegangslytteren skulle føle å ha hørt dette før idet vedkommende nådde ”Skins Part 2 & 3”. Vi designet en gjenkjennelsesfaktor, ikke ulik det Arthur Brown gjør på ”Galactic Zoo Dossier” ved å plassere ”Sunrise” to steder på plata.

-Tonalt og sonisk reiser mellotronlinjene i ”Skins 2 & 3” et etos som særlig

norwayrock.net

korresponderer med italiensk film fra 1960- og 70-tallet.

-Estetisk er 1970-årene mitt ideal. Hvorvidt ”Skins” minner om epokens filmmusikk vet jeg ikke, men jeg er stor fan av Ennio Morricone.

Jeg tror det kinematografiske forklares ved at jeg alltid tenker i bilder og bildesekvenser når jeg komponerer musikk. ”Visions”, platetittelen, henviser både til musikkens visuelle kvaliteter og visjonen om å skape eksakt det man vil, uten eksterne hensyn eller analytisk tenkning.

-Hva med ”Kingdom Of Color”, som i øyeblikket er eneste plateforekomst frigitt Spotify?

-Det stemmer. Alle i bandet endte med å bli veldig glade i denne, og det beror på et voldsomt strykerarrangement, som jeg komponerte spesifikt for fiolinist og dirigent Liv Brox; hun utgjør en umistelig del av ensemblet Giant Sky Orchestra. Fiolin-stemmene ble innspilt på kjøkkenet mitt, med én mikrofon over klesskapet, én over kjøkkenbordslampen og siden mikset på teip. Forresten, Hans Magnus Ryan fra Motorpsycho bidro opprinnelig med gitarsolo i ”Kingdom Of Color”. Et eller annet sted på en harddisk ligger den alternative tapningen av låten, med virkelig godt gitarsoli. Dette til tross, og det hadde vært utrolig kult å skilte med gjestebidrag fra herr Ryan, så forlangte ”Kingdom Of Color” det jeg nærmest vil kalle en strykesolo, litt på linje med midtsekvensen i ”Gonna Fly Now” fra filmmusikken til ”Rocky”. Jeg tente på å gjøre noe annet enn en ren gitar- eller klaviatursolo, og endte altså opp men komponert strykesolo. Det sitter langt inne å forkaste bidrag fra én av Norges beste gitarister, og jeg måtte gå noen runder med meg selv, men valgte i siste instans å være tro mot egen og prosjektets visjon.

-”Visions” syder av dignitet, klasse og integritet; det er liksom ingenting du ikke lykkes med.

-Jo, vi lykkes ikke med å være kommersielt attraktive, ha ha ha, men det inngikk heller ikke i planen. ”Visions” resonnerer åpenbart med det riktige publikummet. Som låtskriver har jeg tillempet meg erkjennelsen av at det går an å gjøre akkordprogresjoner man ikke trodde var mulig.

Ingen har rett til å si hvorvidt gitte alterneringer av toneart eller skala er feil. Verden er full av muligheter og akkordskifter som skal utforskes; det handler om hva øret er trent til å høre. Å nyttiggjøre seg litt frekke akkordskifter ble en personlig åpenbaring under ”Visions”-prosessen. Soup har utviklet seg kontinuerlig siden ”The Beauty Of Our Youth” når det gjelder harmonisk og kompositorisk spenning. Jeg er fremdeles i utvikling, men mye av fundamentet for videre besifringseksperimentering ble lagt mellom ”The Beauty Of Our Youth” og ”Remedies”. Til slutt ender vi sikkert som frijazz-ensemble…

-Baksiden av medaljen er at ”Visions” ikke turnéres. I tillegg har dere annonsert en pause på ubestemt tid, da gitarist Ørjan Jensen Langnes har flyttet til Raufoss.

-Som du sier, live-delen av Soup svever i det blå. Jeg opprettet Giant Sky for å få utløp for kreativiteten, og det er der fokuset mitt ligger per nu. Det går lett å forestille seg at det presenteres ”Visions”-materiale eller øvrige Soup-komposisjoner under konserter med Giant Sky, da alt materialet er mine åndsverk. Like før pandemien slo rot ble vi rammet av en rekke uheldige faktorer. Vi var litt slitne, og jeg har dessuten aldri vært rigget for å gi konserter. Man blir utmattet av turnéring og jeg må prioritere egen helse. Vi skylder jo ingen å spille live. Det optimale scenariet er at publikum gir uttrykk for at dette er noe de

norwayrock.net

har veldig lyst til å oppleve live, snarere enn at vi skal trygle publikum om oppmerksomhet. Da The Knife utga ”Deep Cuts” i 2003 hadde de ingen intensjoner om å opptre på en scene igjen. De er studio-rotter, som meg.

Imidlertid skrek fansen såpass høyt at de endte med å takke ja til flere festivaljobber samme sommer – noe som gir mening. Jeg plomberer ikke døren for fremtidige konserter med Giant Sky, og som sagt, skulle dette skje så er sjansen til stede for at repertoaret åpner for Soup-stoff.

-Før vi slipper ”Visions” må vi snakke litt om hvordan LP-en faktisk er designet, med regnbuelaminat, UV-lakkert fotobok, tekstvedlegg, utbrettsomslag og marmorert vinyl… Albumet er sågar en visuell nytelse.

-Det er heftige greier, men jeg ville ha foretrukket et annet platecover.

For meg hersker faktisk en dissonans mellom visuell innpakning og det auditive, fordi jeg opplever plata som lo-fi og coveret som hi-fi. Men det er litt digg ikke å ha veldig sterke meninger omkring det visuelle. Jeg ga fotograf Lasse Hoile og grafiker Håvard Winther Gjelseth carte blanche, som i ”Gjør hva dere vil”, ellers kan det fort bli litt mye Erlend i monitor.

-Det selvtitulerte Giant Sky-albumet ble faktisk cd-lansert sommeren 2021, altså flere måneder innen ”Visions” utkom.

-Og det er der hodet mitt befinner seg om dagen. Jeg synes man skal gi prosjektet en sjanse, og anmoder alle om å sjekke videomaterialet publisert via Youtube, især en 50 minutter lang audiovisuell affære som vi premierte på Cinemateket mens pandemien herjet. Det ble en positiv opplevelse, som et adekvat alternativ til ordinære lyttefester – her var publikum fanget i et mørkt rom med musikk og visuelle stimuli, og følgelig tvunget inn i korrekt modus for å lytte. I realiteten representerer Giant Sky en retur til gutterommet, med fri tøyler, lek og moro, og hvor det gjelder å benytte alt av tilgjengelige pensler. Debutalbumet nytter intet mindre enn fem ulike sangere. Musikken skal få eksakt hva den behøver, i stedet for å måtte forholde seg til en fast besetning. Selv gestalter jeg rollen som orkesterleder, og lover nytt Giant Sky-album i løpet av året, med Espen Berge fra Soup bak slagverket.

NRM 1-2023

33

JETHRO TULL Smir mens jernet er varmt Da pandemien inntraff gjorde Ian Anderson som mange andre – han gikk i skrivestua.

Utover å jobbe tett med forvalting av Jethro Tulls korpus, komponerte han der mye musikk.

«RökFlöte» – oppfølgeren til 2022s «The Zealot Gene» – vil være å finne i butikkhyllene i april. Dernest gir Jethro Tull seg ut på turné mens det arbeides parallelt med enda et album.

Norway Rock ringte legenden og overtalte ham til en tjue minutter lang Zoom-samtale. Som alltid var det Anderson som styrte intervjuet, og det vi fikk fra ham kan leses i det følgende.

TEKST: BJØRN DAVID DOLMEN FOTO: ASSUNTA OPAHLE

- La meg begynne med å gratulere med nytt album.

- Takk for det. I januar i fjor gikk jeg i gang med et nytt prosjekt.

Jeg visste ikke da eksakt hva jeg skulle gjøre, men omkring lunsjtider en dag fikk jeg for meg at det måtte bli et nokså instrumentalt album.

Fløyta ble naturligvis tenkt inn som førende. Dernest fikk jeg tittelen «RökFlöte», som henspiller på rock og fløyte. Kun timer senere begynte ord og konsepter å dukke opp, og det hele gikk gradvis i retning av noe mer komplekst. Jeg ville beskrive noen av de gamle nordiske gudene, nærmere bestemt deres funksjoner, og dette skulle gjøres på en mest mulig objektiv og reflektert måte. Gudenes måte å fungere på skulle behandles låt for låt, for så å hentes opp til nåtid, altså den verden du og jeg lever i, under albumets avslutningsnumre. Jeg har forsøkt å gi disse gudene relevans, ved å fokusere nettopp funksjonene deres.

- Hvordan løste du dette lyrisk?

- For første gang i mitt liv skrev jeg tekstene i poetisk form, og jeg synger dem presist som jeg skrev dem. Tidligere har jeg skrevet lyrikken som sangtekster. Fordi konseptet denne gangen er inspirert av poesi formulert på gammelt islandsk under det ellevte århundret, valgte jeg altså å gjøre det annerledes. Å gå inn på dette, altså nordisk mytologi, er for øvrig ikke helt uproblematisk. Det har vært en utfordring, ikke minst fordi temaet i bred forstand er behandlet av så mange heavy metal-band.

Dataspillkulturen og den slags har også vært interessert i det – la oss

34 NRM 1-2023

kalle det trivialisering i populær underholdningskultur. Assosiasjonen til høyreekstremisme gjorde det i tillegg utfordrende; man må være forsiktig hvis man skal utforske dette emnet. Jeg så det imidlertid som en utfordring. Jeg gjør dette nå, på min måte, uten at det er noe jeg trenger å forsvare eller skjemmes over.

- «Rökflöte», altså? Du gjør det ikke enkelt for folk.

- He-he, ja den her er vanskelig for mange, noe jeg synes er moro.

Britiske journalister refererer til «RökFlöte» som «det nye albumet vårt».

Herregud, det skal bli interessant å høre den amerikanske pressen forsøke seg på uttalen.

- «RökFlöte» synes – rent musikalsk – å komme fra samme sted som «The Zealot Gene». Jeg tør påstå det. Det er noe med den melodiske sensibilitetene, især i fløytefigurene.

- Vel, jo, kanskje. I senere år har jeg arbeidet på samme vis – først leter jeg etter musikalske temaer som jeg liker og som lar seg spille på fløyte. Jeg la inn mange morgentimer til dette denne gangen. På kveldene var det imidlertid tekstene som opptok meg mest, og da jeg hadde en del materiale begynte prosessen med å kombinere ordene og musikken. Deretter begynte prosessen med å lage demoer til de andre i bandet, slik at de kunne tilføre egne ting etc. I de siste årene har det vært viktig for meg å gjøre ting fort – har jeg en idé, vil jeg materialisere og utvikle den umiddelbart. Det gikk kjapt med «RökFlöte», jeg tror vi hadde seks dager med øving og syv med innspilling. Tilfredsstillende kjapt, vil jeg si.

- I senere år har du utgitt album under Ian Anderson-navnet. Men

norwayrock.net

så, med «The Zealot Gene», fikk vi Jethro Tull tilbake på banen igjen.

- Årsaken til at «Thick As A Brick 2» ble utgitt som et Ian Anderson-album, er at jeg tidlig gikk ut og promoterte den neste skiva mi som akkurat det. Da jeg i 2011 avslørte at jeg var i gang med et nytt album, hadde jeg egentlig ikke bestemt meg for hva jeg skulle utgi. Så ble det altså «Thick As A Brick 2», et album som vekker en Jethro Tull-assosiasjon eller to (latter). Hvorfor jeg valgte å utgi «Homo Erraticus» under eget navn har jeg ingen god forklaring på – denne burde så absolutt ha vært utgitt som Jethro Tull. «Homo Erraticus» låter som et rockeband i livekontekst, og den er spilt av folk som i komposisjons- og innspillingsperioden hadde vært Jethro Tullmedlemmer i flere år allerede. Nei, «Homo Erraticus» burde ha vært utgitt som Jethro Tull, så ærlig skal jeg være. Hva «The Zealot Gene» angår, begynte jeg med den allerede i 2017. Denne måtte bli et Tull-album, tenkte jeg.

Så inntraff pandemien, som jeg fornuftig nok brukte til å arbeide med Jethro Tull-katalog.

Jeg jobbet blant annet med et boxset for Warner, en biografi, og en bok med Jethro Tulls samlede lyrikk. «The Zealot Gene» vokste frem i konteksten av dette arbeidet og ble altså helt naturlig ei Tull-skive.

- Man kan av og til lure på hvordan det er å være Ian Anderson. Katalogen er vektig og klassikerne er mange. Hender det at du kjenner på presset?

-Vel, jo, men jeg lar ikke det prege meg i noe særlig grad.

Presset er der, ettersom jeg vet at ethvert Jethro Tull-album vil bli målt mot katalog. Men jeg konsentrerer meg om det jeg skal gjøre og nyter kreativiteten og skaperprosessen – jeg lar det ordne seg selv. Jeg kjenner i grunnen mer på «press» i forkant av en turné.

Da øver jeg noen timer hver dag, spesielt på nye låter, men også på komposisjonene vi ikke har spilt på en stund. Men dette er et press som jeg liker, det gir en god følelse.

- Rykter skal ha det til at du har mer materiale liggende.

- Ja, det kommer et nytt album om ikke lenge. Coveret har jeg allerede, og det surrer forslag til titler i hodet mitt dagen lang. Skiva vil bli utgitt av Sony, og den vil trolig utgis i oktober 2024. I april neste år må jeg levere musikken, og før den tid må den naturligvis skrives, lages demoer av, innspilles, mikses og mastres. Så skal «Rökflöte» turneres opp i alt dette. Litt press der, altså.

- Snakker vi da om et Jethro Tullalbum?

- Jeg er temmelig sikker på at dette blir et Jethro Tull-album. Men jamfør dette med press, på 70-tallet lagde vi en plate

norwayrock.net

i året, turnerte den og lagde så en ny. Jeg er skapt for dette. Det som i disse dager stopper meg fra å holde på slik, er at jeg er far, bestefar og ektemann – jeg har andre ting nå som jeg ønsker å sette av tid til. Jeg liker å ha en skikkelig pause omtrent én gang i måneden.

Da tar jeg tog og oppsøker ikke-musikalske ting i en eller annen by. Eksempler på dette kan være kunstgallerier. På kalenderen min her så ser jeg at jeg skal til Venezia og se på kirker om et par uker. Det blir en fin liten kulturell visitt. Så står det her at jeg skal ha en pause med kona, i Marokko. Fint, jeg liker å vandre rundt i sivil fra tid til annen.

- I alle år har du skrevet musikken og vært den kreative kraften i Jethro Tull.

Medlemmene har vært mange. Allikevel har du utgitt som Jethro Tull.

- Du vet, det var ikke slik til å begynne med – Jethro Tull startet opp som et band. Da vi kom til slutten av 1968 var det imidlertid opplagt for alle, inkludert management og plateselskap, at musikken kom fra meg, at det var jeg som skrev låtene og hadde de kreative visjonene. I 1972 produserte jeg i tillegg musikken, så under «Thick As A Brick» kan man si at jeg hadde full kontroll over den kreative prosessen. Med det sagt så jobbet jeg hele tiden med de andre i bandet, som hadde idéer og tanker som alltid ble lyttet til og tatt på alvor. Men, å kalle meg bandleder vil definitivt være riktig.

- Har dette noen gang vært utfordrende?

- Både ja og nei. Bandledelse er et interessant fenomen som vi har gode og dårlige eksempler på. Frank Zappa var god, jeg har aldri snakket med noen som har jobbet med Frank som har omtalt erfaringen som dårlig. Det samme gjelder John Mayall og BB King, som begge skal ha vært fantastiske. På den andre siden finner man folk som James Brown, Chuck Berry og Captain Beefheart.

Disse var håpløse bandledere som ingen likte å jobbe for. Jeg liker å tro at jeg har vært ganske god. Det har iallfall kjentes godt å kunne gi musikere muligheten, både til å spille i Jethro Tull og til å gjøre andre ting parallelt og etterpå.

- Noe forteller meg at tiden renner unna, her.

- Ja, jeg er redd for det. Jeg har det forferdelig travelt i disse dager, og skulle naturligvis heller ha gjort noe kreativt enn å sitte her og gi intervjuer. Men sånn er det. Før jeg går kan jeg si at jeg alltid har følt sterke bånd til Norge. Jeg er halvt skotsk, og jeg tror akkurat det gir oss noe felles. Det være seg eventyrlysten, sansen for fiske eller de lange kalde vintrene som fører til overforbruk av alkohol. Ja, vi har definitivt noe til felles. Takk for praten.

NRM 1-2023

35

36 NRM 1-2023

norwayrock.net

Indiske kronikker norwayrock.net

NRM 1-2023

37

Man forventer kanskje ikke at et band fra India skal høres ut som en miks av Skid Row, Whitesnake og Guns N Roses fra 80-tallet, fremført av langhåra karer med en fantastisk vokalist i front – men Girish And The Chronicles er akkurat det. De har gitt ut tre skiver, og nyutgivelsen «Back To Earth» er en nyinnspilling av debuten. I tillegg til alt dette er vokalist Girish Pradesh involvert i Firstborne, et sideprosjekt sammen med folk fra Megadeth og Lamb Of God. TEKST: GEIR AMUNDSEN FOTO: ATHUL NANDHU

- Deres nye album “Back To Earth” kom i januar er rett og slett en nyinnspilling av debuten deres fra 2014. Hvorfor har dere gjort dette?

- Da vi lagde denne skiva i 2014, var det på Universal Music Group India. Og selv om den ble utgitt internasjonalt over hele verden, så nådde den ikke frem. Den var ikke synlig i vestlige markeder. Indiske rockeband ble kanskje sett på som en kuriositet da. Etter tre år, da kontrakten vår gikk ut, ble skiva litt avglemt, selv om vi spilte låtene på mange konserter.

Vi ba plateselskapet om å fjerne den fra strømmetjenestene, og spilte den inn på nytt med et nytt lydbilde som er mer representativt for oss, nærmere 80-tallets heavy metal. Da vi dannet bandet for ca 15 år siden, hadde jeg en visjon om å ligge nærmere 70-tallets hardrock a la Led Zeppelin, AC/DC og Deep Purple. Så vi ville gjøre det ikke fullt så tungt.

Men flere av låtene er jo ganske kjappe, og det vi hørte på av musikk, var mest 80-talls metal, og det satte jo sitt preg på vår egen musikk. Så til slutt innså vi at det ikke var noe poeng i å lure oss selv - det var ingen vits i å forsøke å høres ut som et band fra 70-tallet når vi elsket hardrocken fra 80-tallet. Da vi signerte for Frontiers, tenkte vi at det er flere folk som kjenner oss nå, men de har ikke hørt førsteskiva vår. Så hovedpoenget var å introdusere våre nye fans for vår første skive, på den nye måten. For dem ville det bli som en helt ny skive.

- Har dere endret den mye fra originalen? Arrangementene og vokalen?

- Faktisk bestemte jeg meg for å beholde vokalsporene slik de var, jeg ville ikke legge på ny vokal. Men jeg har gjort unntak for to låter, “Angel” og “Loaded”, som jeg har sunget inn på nytt. De fleste av låtene på debutskiva var singler som vi hadde sluppet med jevne mellomrom på YouTube, fra 2009 til 2013. Da hadde vi ingen plan - vi lagde en ny låt, spilte den inn, la den ut på YouTube og spilte den på konsertene våre.

Etter hvert hadde vi akkumulert så mange låter at vi tenkte vi skulle få de utgitt som et fullstendig album. Og det er grunnen til at låtene har så mange ulike stiler og lydbilder. De er innspilt på mange steder over mange år. “Angel” er en 80-talls ballade med litt indie i lydbildet. Skiva var sprikende, lagd i ulike tidsepoker av vår musikalske utvikling. Vi ga ut “Rock The Highway” i 2020, og “Hail To The Heroes” i 2022 - og “Back To Earth” i 2023 er hva du kan kalle bandets nye lydbilde. Vi vil at skivene våre skal være noenlunde konsistente i lydbildet, med bandets særpreg og stil evident, og det hadde ikke 2014-skiva. I den nye versjonen ligger den nærmere “Hail To The Heroes” lyd- og stilmessig. Men tilbake til ditt spørsmål, så er alt av gitarer, bass og trommer innspilt på nytt, og har gjort noen små endringer på låtene - andre mellompartier, kanskje noen nye akkorder her og der, for det er slik vi spiller disse låtene på konserter.

Vi har spilt disse låtene på konserter i over ti år, og låtene har gradvis vokst og blitt forbedret på en organisk måte. Ingen drastiske endringer, låtstrukturen er den samme og vokalen er den samme, men vi ville gjøre låtene med modifikasjonene i studio denne gang.

- Jeg har sikkert tilbragt totalt rundt et halvt år i India i løpet av de siste 12-15 årene, men jeg tror aldri jeg har møtt en inder som liker rock eller metal. Men det er faktisk et marked for rock i India?

- Ja, jeg vil si det, men det avhenger kanskje av hvor du er. Bandet kommer egentlig fra en delstat som heter Sikkim. (Ved Himalaya

38 NRM 1-2023

i nordøst, mot grensen til Bhutan.) Her er det mange som liker 80-tallsrocken, vi vokste opp med å høre på kassetter og se på MTV - vi er den generasjonen! Nå er vi basert i Bangalore (med over 6 millioner innbyggere, i sentrale India), men vi pleier å spille i Sikkim hver september, og folkemengdene som kommer blir bare større og større. Kjenner du til bandet Michael Learns To Rock?

- Det danske popbandet? Ja, litt.

- De kom hit i fjor, og arrangøren ba oss om å bli del av turneen deres, og da kom det mange tusen på konsertene. Men hver gang det er en rockefestival her i India, som i Bangalore, så føler jeg det er et bra rockemiljø, med mange nye unge band og flere tusen fans. I Sikkim har det tørket litt ut, men hver gang vi kommer dit, så våkner folk litt opp og stiller på konsertene. Men som sagt, det er litt stedsavhengig - i noen delstater er rocken ikke-eksisterende, i andre spirer og gror det godt.

- For alle indere jeg kjenner, så er det ekstremt viktig å få sine foreldres aksept for alt de gjør, uansett om det er snakk om yrkesvalg eller kjæreste. Du er en langhåra rocker i dongeri og lær fikk du dine foreldres velsignelse for det du holder på med? Eller har det vært en kamp?

- Vi har alle vært veldig heldige sånn sett. Moren vår (Girish og bassistbror Yogesh) er også en sanger og har alltid støttet oss i musikken. Jeg startet en utdannelse som ingeniør, og min far var veldig ivrig på at jeg skulle fullføre den, men jeg sa at jeg ville bruke ett år på å følge musikerdrømmen min, og hvis det så umulig ut, så skulle jeg fullføre utdannelsen. Alle i bandet har en form for musikalsk bakgrunn i våre familier, så det var aldri et problem for noen av oss. Men jeg vet om mange av min jevnaldrende fra Sikkim som på 90-tallet begynte å spille gitar, men foreldrene så på det som et problem, fordi musikkinteressen tok overhånd og gikk ut over skole og utdannelse. Og det er ingen tradisjon for rock i India, så da de så oss langhårede med piercinger og tatoveringer ble vi stemplet av mange som narkomane, fordi de ikke visste bedre. Det var bare en stor misforståelse. Men mot slutten av 00-tallet begynte oppfatningen å endre seg, antagelig fordi internett ble allemannseie i India. De så rock på YouTube og så at de hadde noen egne rockere i nærmiljøet som prøvde å gjøre dette på riktig måte, begynte mange å ombestemme seg. Så det har ikke vært lett bestandig, men jeg føler at nå er det enklere enn før. Det er mer akseptert.

- Dere har vært i Europa et par ganger. Føler du at europeere er interesserte og nysgjerrige, eller blir dere møtt med fordommer om at ‘indere kan da vel ikke spille rock’?

- Stemmer, vi har spilt festivalkonserter i Sveits og i Spania, og vi følte at vi fikk massiv støtte fra folk. Det kom masse folk på konsertene, vi solgte hundrevis av t-skjorter og CDer i merchen, og folk ville ta selfier med oss. Jeg tror folk kanskje ble veldig overrasket over at et band som India kunne høres slik ut, og spille så bra som vi gjør. Vi ante jo ikke hva vi kunne forvente fra et publikum i Sveits (hvor GATC spilte fire konserter i november), men da de fikk høre oss, så ble vi akseptert som en del av deres musikalske rockefamilie med en gang. Så nei, vi møtte ingen fordommer i det hele tatt, det var en utelukkende positiv opplevelse!

- Vi har jo også band som The Hu fra Mongolia som trekker masse folk på sine konserter i Europa, så de og dere er kanskje i ferd med å åpne døren for andre rockeband fra Asia?

- Ja, sant nok. Vi får håpe det.

norwayrock.net

«At en fyr fra India får slik interesse fra musikere som Chris Adler og James LoMenzo, er et eventyr.»

-Fortell oss om Firstborne da.

(Sideprosjekt med Girish, trommis Chris Adler fra Lamb Of God, bassist James Lomenzo fra Megadeth og gitarist Myrone.)

- Rett før pandemien traff, var Chris Adler i India for å gjøre trommeklinikker, så har turnerte i fjorten delstater i India. Men i tre av klinikkene hans, i Bangalore, Mumbai og Hyderabad, ba han arrangørene om å skaffe noen musikere som han kunne spille live med. Og da plukket han ut noen Megadeth-låter (Adler spiller på «Dystopia» fra 2016 og gjorde turneen) og noen Lamb Of God-låter, som vi spilte med ham på disse tre konsertene. Selv om jeg sang Megadeth-låter, sang jeg de på min egen måte! Så der ble jeg kjent med Chris, og han

norwayrock.net

ble imponert over min vokal og foreslo at vi burde gjøre en form for samarbeidsprosjekt.

Han spilte meg et par låter som han hadde spilt inn sammen med James Lomenzo og Myrone.

Det var et utrolig kult øyeblikk for meg, jeg ville selvsagt ikke takke nei til noe sånt, for at en fyr fra India får slik interesse fra musikere som dem, er et eventyr. Så jeg sa ja, la meg jobbe litt med demoen, legge på vokal og sende tilbake til dere. Som sagt så gjort, de var veldig fornøyde med det jeg gjorde og ville gjøre noe mer sammen. Vi jobbet noen måneder og ga ut en EP i 2022. Siden har vi jobbet kontinuerlig og gitt ut en ny låt nesten hver måned. Konseptet med å spille inn 10-12 låter og gi det ut samlet som en skive finnes ikke her. For øyeblikket skjer det ikke noe, vi er alle opptatt med våre egne band i 2023, men vi la ut et par nye låter like før jul. (Sjekk www.thefirstborne.com hvor det ligger 15-16 låter ute!) Jeg er nesten litt nervøs, fordi jeg har takket ja til så mye gøy og jeg vil ikke bli nødt til å ta et valg mellom disse bandene! Jeg vil holde på med forskjellige ting.

- Så hva er planene for Girish And The Chronicles i 2023? Noen sjanse for å se dere på en scene i Europa i år?

- Ja, det er snakk om å spille festivalen Zuburán Rock i Burgos i Spania i år også, i juli, og det jobbes med å få til noen egne klubbkonserter i samme slengen, så da blir det kanskje en liten turné i Spania. Før det skal vi spille på en festival i Sveits igjen, så da skal vi prøve på det samme der, kanskje komme oss over til Tyskland. Drømmen hadde vært å få en

festival i USA som kanskje kunne åpnet noen dører for oss, eller i Storbritannia.

- Det perfekte for dere hadde vel vært å få være support på Europaturneen for et band som Skid Row eller lignende.

- Ja, det hadde vært kult! Det var så gøy å se dem i fjor da de spilte på samme festival som oss i Sveits i november. Vanvittig kult å se Erik (Grönwall) som frontmann i Skid Row – han er så energisk på scenen og synger fantastisk. Jeg kan virkelig relatere meg til ham. Vi ser jo på kommentarene på Facebook og andre sosiale medier at folk vil ha oss til å komme til både Spania og Sverige og England og Italia, men vi må ha de rette agentene til å ordne oss de riktige jobbene i Europa – og det er ikke så lett.

- Takk for praten, Girish, satser på å se deg i Europa senere i år!

- Ja, håper det! Var det så at du er i India nå?

- Stemmer, jeg er i Goa – i vintereksil, jeg sitter og jobber på en strandbar.

- Åh! Jeg har venner som driver en rock bar i sørlige Goa, så hvis du vil ha det gøy en kveld, så må du dra dit.

- Jeg er i sørlige Goa, sitter i Colva nå.

- Jøss, da er du ikke langt unna La Copitas – det er en bar og et lite hotell hvor vi pleier å bo gratis mot å spille akustiske konserter der på kvelden. Dra dit og hils fra meg – kos deg!

NRM 1-2023 39

HOLY MOSES Dronningen abdiserer Kun med noen års pause på slutten av nittitallet, har thrashdronningen Sabina Classen frontet Holy Moses siden 1981. Tyskernes førtito år lange karriere har nok gitt mange thrashfans her hjemme mange gode minner. Etter årets utgivelse «Invisible Queen» trekker thrashens dronning seg tilbake.

TEKST: RONNY ØSTLI FOTO: AXEL JUSSEIT

- Forrige plate «Redefined Mayhem» kom i 2014. Jeg tør påstå ni er perfekt tidsrom mellom plateutgivelser.

- Haha, ja, det har du helt rett i. Da vi slapp «Redefined Mayhem» spilte vi mye live, og gutta begynte raskt å leke med nye riff. Samtidig følte vi ikke noe stress med å spille inn ny plate, vi ville bruke litt tid. I 2019 syntes vi det var dags. Vi hadde et tre timers møte med managementet og bookingbyrået og begynte å legge planer for vårt siste album. Planen var da å gi ut denne plata i anledning bandets førtiårsjubileum. Og da vi entret 2020 vet jo alle hva som skjedde, og alt ble satt på vent. Og helt ærlig var det veldig deprimerende for oss. Ville vi noen gang komme ut å spille igjen? Vi fikk henvendelser fra fansen som sa at slik verden er nå, skrev jo dere allerede om på «The New Machine Of Liechtenstein». En maskin fra et lite hjørne av verden ødelegger hele planeten. Akkurat som

40 NRM 1-2023

dette viruset. Et av sporene på plata heter «Panic», og vårt tilsvar var at man ikke måtte få panikk. Med lockdown og alle musikerne i hvert sitt hjem prøvde vi å få bandet til å fungere. Og som vi snakker, via Skype, prøvde vi å øve. Problemet var jo at det var litt tidsforskyvning. Så da gutta påpekte at jeg ikke traff var det en ærlig sak å skylde på Skype, hahaha. Vi øvde også på «Panic» og bassisten vår, Thomas, foreslo vi burde lage en video av den. Og responsen på denne Skypesession-videoen på youtube var så enorm at vi skjønte at nå måtte vi bare få gitt ut en ny skive. Nå følte vi den riktige energien og stemningen for at tiden var inne. Skiva ble ferdig i 2022, men så tar det tid å trykke vinyler og CD’er og plutselig er det april 2023 før plata er i butikkene. Så der har du ni års Holy Moseshistorie.

- Det er heldigvis lite pandemidepresjon over deg nå, og jeg synes ikke det virker som det er så vemodig at dette er siste plata heller.

- Noe slikt var ikke i tankene på forrige plate og promoteringen av den.

Men tiden gikk og vi begynte å lufte litt oss imellom når det ville være

norwayrock.net

ideelt å legge ned bandet. Vi kom frem til at førtiårsjubileet ville være et egnet tidspunkt.

Dette var jo et skoleband jeg ble med i, og jeg føler meg svært privilegert som har kunne holdt på med dette skolebandet i over førti år, hehe, hva i all verden er oddsen for det? Jeg innførte jo kvinnelig growling, og tenkte for meg selv at jeg ønsker ikke å dø på scenen.

Jeg vet mange artister drømmer om nettopp det. Jeg driver med hester og hunder og jobber som psykoterapeut. Jeg trives veldig godt i naturen og ønsker å bruke tid på andre ting, som eksempelvis nevøene mine. Jeg fyller seksti senere i år, og Holy Moses skal være et bra band, og det krever mye øving og tid for å opprettholde høy standard. Musikken vår er ganske teknisk. Jeg synes man som musiker må innse at man på et punkt må gi seg. Slayer synes jeg er et godt eksempel på å gi seg mens man enda makter å levere.

- Holy Moses avslutter karrieren med The Final Reign tour. Nå har jo historien vist at en avskjedsturné kan vare i ganske mange år.

- Nei. Det kommer ikke til å skje. Jeg har forståelse for de som må kjøre på etter hvert som lommeboka tømmes, eller som savner det så mye fordi de aldri har gjort noe annet i livet, og bare må krype til korset og innse det var en feil å legge opp. Jeg håper aldri jeg kommer dit. Jeg har fortsatt jobben som psykoterapeut å gå til, og avgjørelsen var en felles beslutning fra hele bandet. De andre har andre band og er klare for å starte et nytt kapittel i livet.

- Jeg synes «Invisible Queen» er en naturlig oppfølger til ”Redefined Mayhem».

Kanskje hakket hardere, men det tekniske og intense nivået avviker ikke stort fra forgjengeren. Det virker ikke som ni år har betydd så mye for skriveprosessen.

- Takker så mye for det. Vi har prøvd å hente inn litt elementer fra tidligere perioder også, men på denne plata er vi de samme medlemmene som på forrige, så vi begynner å få noen år sammen. Holy Moses har aldri inngått kompromisser eller vært så nøye på trender, og teknisk utvikling har vært et viktig fokus. Så jeg setter veldig pris på at du nevner akkurat det. Jeg vil si det låter typisk Holy Moses OG 2023.

- Ja, for jeg synes det låter friskt og relevant. Det er virkelig ikke et band som prøver å late som vi fortsatt er i 1989.

- Takk for det. Vi har gjort alt selv denne gangen. Alle har spilt inn i hvert sitt hjemmestudio, og Gerd, trommisen vår, har mikset og mastret plata. Så denne plata er virkelig et bandprosjekt. Jeg er ikke spesielt flink teknisk, så jeg gjorde min vokal hos vår tidligere gitarist Andy Classen i hans studio. Da kan jeg konsentrere meg om tekstene og ikke trykke på start og stoppknapper samtidig, haha.

Andy Classen, som gjennom åttitallet var gift med Sabina, ga seg som gitarist i Holy Moses i 1994, men fortsatte å skrive musikk til bandet noen år i etterkant. Etter

norwayrock.net

dette tok Sabinas neste, og etter hva jeg vet er nåværende, ektemann Michael Hankel over stafettpinnen som låtskriver, frem til han sluttet i 2012 og nåværende medlemmer begynte å lage musikk. Har disse endringene vært et mareritt eller motiverende?

- Begge deler er riktig svar, hehe. Det er selvsagt fryktelig kjedelig å bytte medlemmer, men samtidig har det mye å si for utviklingen av bandet. Dette gir jo nye innfallsvinkler, men samtidig har det bydd på store utfordringer for meg personlig. Folk kommer inn bare for å bruke et band med en viss status til å bygge sin egen karriere og ter seg som rockestjerner.

Men vi er ikke akkurat Metallica. Thomas har jo vært med i femten år, mens Gerd og gitarist Pete har vært med i elleve, så denne besetningen er jo en ganske så sammensveiset flokk. Vi har turnert mye sammen, blitt et godt team og er besetningen som har holdt lengst sammen i bandets karriere, så bandet i dag gir meg bare gode følelser. Disse tre har jo spilt sammen med hverandre tidligere også i forskjellige sammenhenger. Pete og Thomas er barndomsvenner fra skolen.

- Holy Moses sin lange karriere og plater gir jo fansen visse forventninger. Hva slags press har du lagt på gutta rundt dette når ny musikk skal lages?

- Alt har egentlig gått veldig naturlig. De har stor frihet, jeg er ingen diktator. Jeg stoler på dem, og da de ble med hadde jeg en god følelse av at dette var riktige personer. Thomas og Pete er jo født i 1981, da bandet ble dannet, så jeg sier til dem at de var født for å være med, haha. Pete kom i kontakt med oss gjennom sin far som er stor Holy Moses-fan. Han tok faktisk med seg Pete på konsert med oss en gang, men begge ble så fulle at ingen av dem fikk med opptredenen, haha. Tjue år senere spiller han i bandet. Sånt er jo litt artig, hehe.

- Dere debuterte med «Queen Of Siam» i 1986, og avslutter med «Invisible Queen».

Jeg antar dette ble besluttet som en fullføring av sirkelen?

- Jada, du traff spikeren på hodet der. Men sannheten rundt bruken av tittelen er det at mange henvender seg til meg og sier jeg gjorde mye for scenen. Jeg er den første kvinnelige growler, Diva Satanica sier jeg er en dronning for henne. Noen kaller meg thrashens dronning, noen sier death metal. De første demoene er vel mer i retning det som da var black metal, så enkelte black metallere kaller meg deres dronning også, hehe. Mange mener jeg har banet vei for jenter i metallen, så ved min avgang blir jeg usynlig. Jeg er ikke død, og vil være der, men gjennom en annen tilværelse enn Holy Moses.

- Også omslaget oppsummerer bandets karriere. Selvsagt gjennom dronningen, men også hundene som vi har sett på tidligere plater.

- Helt riktig. Kjenner man til Holy Moses og

”Jeg er metalfan og kommer til å fortsette å gå på konserter og festivaler. Men heretter kun for å være med på festen” tar seg tid til å studere omslaget vil man se mye av vår historie.

CD’en slippes som en begrenset dobbelskive, hvor bonuslåtene er hele plata, men med gjestevokalister.

- Den opprinnelige ideen var å la de bidra litt her og der, som å synge et vers eller et refreng. Over et par whisky utviklet dette seg til ideen om å la de synge hele låtene. Det artige er at vi sendte låtene med min vokal til våre venner, og ba dem plukke ut den låten de ville synge. Vi ba dem nummerere ønskene fra en til tre i tilfelle noen vil synge samme låt. Ingen plukket samme førstevalg. Jeg er svært takknemlig for at de gjorde dette som en gest på vårt avskjedsalbum. Spesielt må jeg nevne Jens Kidman fra Meshuggah. De turnerer jo svært mye og er veldig opptatt.

Samtidig har de aldri lagt skjul på at de er store fans av Holy Moses og ikke ville eksistert i sin nåværende form uten oss. Og selvsagt gode venner som Tom Angelripper fra Sodom, Bobby fra Overkill og Gerre fra Tankard. Allerede nevnte Diva Satanica fra Nervosa er også med.

Disse bidragene gjør dette til et fantastisk og fullverdig dobbeltalbum.

- «The New Machine Of Liechtenstein” fra 1989 ble mitt første møte med Holy Moses, og er på min liste over personlige thrash metal favoritter gjennom tidene. Hva betyr denne plata for deg?

- Vi startet med «Queen Of Siam» og «Finished With The Dogs” og vi følte vi fant vårt sound med “The New Machine”, så den plata er veldig viktig for oss. Nå spiller vi låter fra alle skivene live, men det er låter fra denne som er essensielle å ha med.

Sabina har allerede fortalt oss litt om fremtidsplanene, men dette er en dame som i tillegg til å være frontfigur også har figurert i andre metalsettinger. På åttitallet var hun programleder for TV programmet MOSH, og hun drev selskapet West Virginia Records.

- Jeg kommer til å figurere i metalverdenen, men ikke profesjonelt. Jeg kommer helt sikkert til å bidra med litt gjestevokal hvis noen spør, eller kanskje skrive en tekst eller noe. Jeg er metalfan og kommer til å fortsette å gå på konserter og festivaler. Men heretter kun for å være med på festen.

NRM 1-2023

41

METAL RESISTANCE Japanese metallers BABYMETAL release their highly-anticipated album THE OTHER ONE on 24 March 2023. Before the release, we spoke with SU-METAL and MOAMETAL about the new concept record, and the challenges behind becoming a duo after being a trio.

42 NRM 1-2023

norwayrock.net

TEXT: ANNE-MARIE FORKER PHOTO: SUSUMETAL TRANSLATION: TYLER MARIKO MCABEE

What inspired the album title THE OTHER ONE? What is the concept?

SU-METAL: It’s to reveal the concept of the other side of the BABYMETAL story no one never knew existed. THE OTHER ONE is comprised of 10 songs illustrating the 10 parallel worlds each with its own myth and many of the songs will leave a different impression each time you listen to them.

I hope that everyone finds their own favorite track within this concept album!

Which song from the new album was the most difficult to write and record, and why?

SU-METAL: We are constantly trying many new things so it’s difficult to pinpoint and tell you which is the most difficult but I really worked on the way I sang in “METAL KINGDOM”. I tried several takes and really wanted to perfect it since it is the first track on the concept album and I immediately wanted to draw the listener into the world of BABYMETAL. BABYMETAL played at Makuhari Messe in January 2023, your first live concert in nearly two years. How did it feel to be back on stage?

And which of the new songs did you enjoy performing most?

MOAMETAL: The moment I stood on stage and saw all the fans in the venue, I just genuinely felt so happy and also a sense of relief because everyone hadn’t forgotten about us and were patiently waiting for us to make a return. Being able to witness our fans smiling and having a good time at the show meant everything to me. Our fans give me the courage and confidence to perform. And not only that, they give me happiness and I can’t thank them enough for all the continued support they have given us. I wanted to shout out “Thank you!!!” with all my heart at the show. It had been almost 3 years since the audience was allowed to scream and shout during a big event in Japan and although this time they were doing that while wearing their masks, it was breath-taking to re-live that live show experience again. Over the course of the 2 days, I remember saying to myself “ohh yeah this is what BABYMETAL is about!” and felt very satisfied, relieved, and super happy to be back in the live scene again. I really enjoyed performing “Light and Darkness” because in the verse, there’s a part in the choreography where we act like a mechanical doll and it’s a move quite different from our other songs.

Because we performed this song for the first time at the January shows, it was fun to see our fans’ reactions to this new song they had never heard before in full.

Which song was the biggest turning point for BABYMETAL’s career?

SU-METAL: “Road of Resistance”. In spring 2014, we went on our first international tour and that fall, we performed this song for the first time in a venue in London called Brixton. When we sang this song together in this venue filled with about 5,000 fans, it really hit me because just a year ago, I would never have imagined to see so many of our fans in such a distant place from home. That moment was when I felt that as BABYMETAL, we can accomplish anything and everything we set our minds to and felt such a connection with all of our fans through our music.

I love the fast-paced rhythm and the powerful lyrics but what makes this song so special is that memory I have back in 2014.

How difficult was it to become a duo, after being a trio? What were the main challenges?

MOAMETAL: It was hard, painful, and troublesome that it was to the point that I skipped the crying and went straight to laughing instead haha. But it was

norwayrock.net

thanks to those hardships that really enabled SU-METAL and I to become much closer and to have a whole new level of respect for one another.

It was especially hard for us when we heard from our fans when they claimed, “BABYMETAL is not BABYMETAL when it’s not the 3 of them!” or “I don’t want to support BABYMETAL if the member who quit is no longer there!” It was tough to hear people say that “we weren’t BABYMETAL” all because one member could not perform at the time. Both SU-METAL and I are also members of BABYMETAL but to hear that we weren’t BABYMETAL (without the 3rd member) definitely hurt. Even though it was an “unconventional” formation at the time, both SU-METAL and I mustered up the courage to get on stage and perform because we wanted, more than anything, to put on a fun performance for our fans. But during that time, I don’t think a lot of our fans saw eye to eye on that and instead not much focus was on SU-METAL and I as BABYMETAL but rather a lot of people focused on the member who had made the decision to pursue her dream. And although the truth was everything that we had shown in our performances on stage, to see and hear a lot of speculation arise from out of the blue from different sources was really tough. I felt very anxious and a lot of doubtful thoughts crossed my mind at the time and I kept on asking myself “what we are doing right now...I wonder if this is the right decision?”

Since then, we’ve tried different approaches to live performances and after a period of trial and error, I feel like all of these experiences are what makes us today. Because we managed to push through even in the hardest of times, it is what makes the present-day BABYMETAL. So looking back and connecting all the dots, I can proudly say that all of the experiences I’ve been through have made me so much stronger.

How did you discover metal, in your early days?

MOAMETAL: We dived into the world of metal when we were summoned by the FOX GOD in 2010. At the time, my first instinct of it was that the sound was loud and scary. But when we saw METALLICA perform live for the first time in 2013, that experience was all so electrifying and new. They were absolutely amazing and so cool! I was struck by the way they performed and I could tell they poured their passion and energy into their entire performance. What seemed scary turned into something I really cared about all thanks to their performance. It’s funny how much things change over the years because never in a million years would I have imagined myself to be listening to metal daily haha. I’m so honored to have met metal music and I am a true believer that music has no boundaries. I hope to discover more and more new music out there!

If you could speak to your younger selves now, with over a decade of experience in the metalverse, what advice would you give?

MOAMETAL: I think you mean METAL RESISTANCE instead of metalverse? But in any case, I would tell my younger self to stretch A LOT! There are far too many benefits to stretching and it’s so important!

Haha I want to advise myself that “stretching allows you to increase your performance and not only that, prevent yourself from getting injured.” I would also tell myself that “even if I’m having a bad day or having a tough time with something, eating whatever my heart desires and getting a good nights rest will resolve anything! Don’t think too much and care too much to the point that you stress yourself out.” I would also like to add that “since you’re still in your growing stage, let’s work on gaining some height! Let’s work on becoming taller!” haha. Oh and last but not least, I would tell my younger self “to believe in yourself and pursue on the path you think is best for you. This will be the key to gaining happiness 10 years from now!”

You will soon be in Norway, supporting Sabaton in Oslo. Do you have a message for your Norwegian fans?

SU-METAL: Back in 2020 when we were in Norway, I remember our Norwegian fans were all so amazing and we shared such a fun and special time together. I can’t wait to reunite with them again but also see new fans at the show! Looking forward to visiting Norway again!

NRM 1-2023 43

En sovende kjempe Pagan’s Mind er i manges øyne, eller ører om du vil, flaggskipet innen norsk progressiv metal. Debuten “Infinity Divine” i 2000 var starten på et lite norsk eventyr, og bandet gjorde seg bemerket både her hjemme og i det store utland. Men etter fem album og heftig konsertvirksomhet over så og si hele verden i en årrekke ble det plutselig bom stopp i 2014.

Bandet gjenoppstod i 2017 etter en kort pause, men bortsett fra noen sporadiske konserter har det vært bemerkelsesverdig stille, og fansen tørster etter et nytt album og påfølgende konserter. Vi tok en prat med vokalist Nils K. Rue for å sjekke tingenes tilstand og for å få svaret det alle lurer på: Kommer det en ny skive med Pagan’s Mind snart?

TEKST: PÅL J. SILIHAGEN LIVEFOTO: ARASH TAHERI

- Hvordan står det til, Nils?

- Jo takk, bare bra.

- Er det noe action?

- Hehe, det spørs hva du mener med action?

- Jeg tenkte først og fremst på musikkfronten og hva som skjer med Pagan’s Mind…

- Ja, det har jo egentlig vært ganske stille lenge på den fronten. Jeg må jo forklare for alle jeg møter til enhver tid om hva som skjer med bandet.

- Det er sikkert kjedelig å bli spurt om det hele tiden og sikkert også kjedelig å få spørsmålet av meg, men det er jo mange som savner dere og lurer på om det blir noe Pagan’s Mind i fremtiden.

- Jeg skylder jo på en måte folk en forklaring.

Da må jeg si det samme som blir sagt hver gang at vi ikke har lagt opp. Vi jobber faktisk med ny plate. Det har vi sagt lenge, men det går bare så sakte. Og så er det mange forespørsler fra både utland, innland og diverse festivaler om å spille live. Det kan vi jo gjøre, men da må vi spille gamle travere og det er det noen i bandet som vil og andre som ikke vil. Det er litt uenighet om det da. Helt optimalt bør man ha en ny plate hvis man skal gjøre et comeback.

Men Mercyful Fate har gjort det så vi kan jo gjøre det vi også.

- Det var et godt poeng. Men ja det er kanskje ikke like fristende for alle å spille live uten nye låter. Vi må jo helt tilbake til 2011 for å finne den siste studio skiva deres “Heavenly Ecstasy”. Det begynner å bli noen år siden. Men dere har jo gjort mange andre ting på hver deres side siden den gang. Blant annet så har du samarbeidet med Trond Holter og Dracula-prosjektet hans(Holter) og det er kanskje mest fristende å gjøre ting på egen hånd?

44 NRM 1-2023

- Både ja og nei. For å gjøre en lang historie kort så skal jeg forklare litt. Da vi kom med andre-skiva vår “Celestial Entrance” i 2002, som mange tror er vår første. Da fikk vi et slags gjennombrudd. Vi fikk mange tilbud og å spille på festivaler og interesse fra utlandet. Vi kom oss på en måte opp fra kjelleren. Da ble vi plutselig interessante for mange, også andre artister som spurte Pagan’s Mind medlemmer om å bli med på forskjellige prosjekter. Stian (Kristoffersen) var jo med i Firewind, Jørn Viggo (Lofstad) var med Jørn (Lande) og jeg hadde de Eidolon greiene med han Megadeth-karen (Glen Drover).Vi gjorde mye spennende for vi fikk mange tilbud. Og det kommer fortsatt stadig vekk sånne tilbud om å være med her og være med der. Men man blir litt mer kritisk med årene. For eksempel er det ikke mange år siden han gjorde en greie med Floor (Jansen) fra Nightwish. Du får på en måte litt oppmerksomhet der og da, men det blåser rimelig fort over. Det var på en måte litt mitt inntrykk med Holter også. Det er veldig gøy å være med på der og da, men det kommer egentlig tilbake til at de fleste blant fansen vil ha Pagan’s Mind. Det er den lyden der som veldig mange etterspør. Når du har spilt sammen i over tjue år som vi har, så blir det naturlig nok noen diskusjoner. Spesielt når man blir eldre og har både jobb og familie ved siden av. Det kan føre til noen diskusjoner og konflikter, først blir man uvenner og så blir man venner.

Men det viktigste av alt er at vi ser verdien av det vi skapte for lenge siden. Det tror jeg alle har hatt i bakhodet, selv om vi har ønsket å slå igjennom med et eller annet solo-prosjekt eller med en eller annen fantastisk gitarist fra Kuwait. Uansett tror jeg at alle i Pagan’s Mind fortsatt tenker at gullegget er Pagan’s Mind.

Og det er det som folk vil ha. Interessen har ikke dabbet av, det har heller gått motsatt vei.

Vi har hatt voldsom oppslutning på Spotify, og bandet har på en måte vokst selv om vi har

vært sovende. Populariteten har økt, og jeg vet at når vi trykker på knappen, så blir det masse å gjøre. Vi har egentlig bare sovet oss gjennom noen år, og så kom koronaen og da var det lett å tenke at da kan vi sove litt til. Nå har denne bølgen kommet der alle kjemper om å få oppmerksomhet etter koronaen. Vi har liksom ikke hatt lyst til å hive oss på den bølgen heller.

Det høres ut som en lang rekke unnskyldninger.

- Nå er ikke jeg en profesjonell musiker, men jeg skjønner jo poenget ditt. Ting skjer, og jeg tror de fleste forstår at et band som startet opp i 2000, og som har lagt ned så mye innsats for å lykkes, kommer til et bestemt punkt hvor litt av motivasjonen forsvinner. Og at andre ting som jobb og familie også spiller vesentlig inn. Det må jo ha kostet mye å legge ned all den innsatsen, selv om dere fikk suksess og oppmerksomhet allerede med andreskiva.

Og progressiv metal er jo heller ikke den letteste sjangeren å slå igjennom med.

- Vi kom ganske langt med den type musikk, og så tenkte vi kanskje at ‘javel dette er vel så langt vi kan komme’. Så kan vi tenke i ettertid at vi kunne sikkert ha kommer enda lengre. Men det tar på med konstant turnering og reising.

Jeg var jo litt tregt ute og ble pappa for første gang som 40-åring i 2011. Så prioriterer man det, men nå som barna har blitt større kjenner jeg at jeg har lyst til å begynne å spille igjen.

- Men du har jo flere bein å stå på også. Du startet etter det jeg har lest musikkarrieren som trommeslager. Stemmer det?

- Ja, jeg begynte i skolekorpset som så mange andre.

- Ja, i Flatdal?

- Det stemmer. Flatdal Musikkorps i VestTelemark.

- Hvordan var det å være rocker i Telemark? Telemark er jo viden kjent med folkemusikk og gammel norsk folklore. norwayrock.net

- Jeg begynte jo allerede som 12-åring med å samle sammen et band. Jeg begynte med trommer allerede som 10-åring i skolekorpset.

Det høres kanskje litt nerd ut, men det var en kjempeerfaring. Det korpset var veldig aktivt, og min mor var en av lederne. Vi dro på turer annethvert år og besøkte flere andre korps, blant annet spilte vi i en katedral i Frankrike. Uansett var turene en liten forsmak på turnelivet. Det å reise utenlands og oppleve mye med musikk var en kjempebra erfaring.

Jeg fikk jo veldig lyst til å starte opp band og måtte lære opp diverse kompiser. ‘Se, her er bassgitaren, prøv å spille.’ Det låt jo så som så, men etter hvert så flyttet jeg ned til Grenlandsdistriktet og Skien/Porsgrunn. I 1991 var det vel. Da ble det diverse glamrockband, og deretter Silverspoon som var litt mer progmusikk. Det var med Stian som spiller trommer i Pagan’s Mind. Så ble det jo da Pagan’s Mind etter hvert. Vi fikk platekontrakt med FaceFront i Oslo som Frode Øien startet.

Det var ikke så mange andre måter å nå ut på for å få en platekontrakt den gangen, det fantes jo ikke sosiale medier. Så fikk vi kontrakt med plateselskapet Limb, som også hadde Rhapsody i stallen, og det syntes jeg var ganske stort. Da tok vi steget og det ble mer og mer konserter og turneer, og de første turene foregikk på ganske kummerlig vis med trekkfulle 10-setere som Mercedes Sprinter, mens på slutten var det turné med full Nightliner og hele pakka.

- Ting endret seg heldigvis til det bedre skjønner jeg, men dere startet jo opp som et band i en forholdsmessig smal genre, spesielt hvis vi tenker på Norge. Progressiv metal er ikke det letteste å slå igjennom med kommersielt sett. Dere var/er langt større og mer kjent i utlandet enn i Norge.

Hvordan opplevde dere det i begynnelsen med Pagan’s Mind, og etter hvert det å oppleve suksess i utlandet og spesielt i USA? - Vi jobba hardt i mange år, ikke minst med promotering. Jeg var i full jobb den gangen, men brukte hvert våkent sekund på bandet.

Og så tror jeg at vi var veldig heldige med den musikalske sammensetningen. Vi klarte å skape et sound som var såpass distinkt at du kunne høre at dette var Pagan’s Mind. Mange sa det lignet på Dream Theater. ‘Okei det gjør kanskje det’ sa jeg til det, men etter hvert som tida gikk skapte vi det egne soundet og som vi fikk et varemerke på. Kort oppsummert har det vært mye hard jobbing og litt flaks.

- Er det tradisjonell heavy metal eller progressiv rock/metal som har inspirert deg mest?

- Prog har egentlig aldri vært greia for meg.

Jeg liker jo prog også så klart, men det har aldri vært poenget for meg når det gjelder Pagan’s Mind. Jeg ser ikke noe poeng i at musikken skal være vanskelig å høre på. Det har alltid vært viktig for meg at musikken skal være melodisk. Jeg begynte med AC/DC, så var det Iron Maiden og så oppdaget jeg Mercyful Fate norwayrock.net

og King Diamond ganske tidlig. Det var mye rare rytmer og forskjellig riffing, og ikke minst atmosfærer.

- Så det er med andre ord kanskje riktig å si at bakgrunnen og de musikalske preferansene til de forskjellige medlemmene i Pagan’s Mind var med på å skape et ganske så distinkt sound, og da ikke et tradisjonelt progressivt sound. Men også i stor grad melodiøst, litt power metal til tider vil jeg hevde.

- Ja, melodisk metal er i hvert fall veldig min greie. Steinar (Krokmo) er veldig prog. Det er en miks av forskjellige stilarter i Pagan’s Mind.

Vi har jo så klart holdt hverandre litt i tøylene.

Jeg kan nok lage litt for happy musikk, og så er det andre som drar det litt ned igjen. Uansett så har det vært viktig hele veien at vi har funnet gode løsninger og en mellomting på ting. Hvis f.eks. Steinar kom opp med en idé som var så komplisert at ingen skjønte noe av det, så lot vi det ligge. Uansett så er det at vi har forskjellige musikalske preferanser i bandet grunnen til at vi klarte å skape vårt eget sound.

- Men la oss snakke om deg som vokalist.

Det er fort gjort å tenke på vokalister fra den gamle skolen slik som for eksempel Ronnie James Dio, Bruce Dickinson, Rob Halford og kanskje også Geoff Tate. Du synger både høyt og lavt, og ofte med mye kraft og teknikk. Altså klassiske metal-vokalister.

- Joda, det er forsåvidt riktig å si, men det er forskjellige skoler på de klassiske metalvokalistene. Hvis du for eksempel ser på Jørn Lande og meg er det forskjell. Lande har bluesmusikken i bunn, litt mer Ronnie James Dio-rasp i stemmen, mens mine idoler har vært de som har sunget mer glassklart på en måte.

Geoff Tate og Michael Kiske er gode eksempler på det. Det er den skolen jeg kommer fra. Jeg synes jo det er tøft å blande de to, og Bruce Dickinson er på en måte midt imellom de to.

- Du har med andre ord ikke vært opptatt av å rendyrke en bestemt stilart som vokalist. Men hvor har du lært å synge? Er det bare talent eller er det hard trening?

- Det er jo selvlært, og jeg har jo hørt fra andre at jeg har en stemme som ikke låter som alle andre. Det bare er mitt fingeravtrykk og det er vel sånn stemmebåndene mine er lagd.

Jeg prøver ikke å herme etter noen. Jørn Viggo får også spørsmål om hvordan han får til gitarsoundet sitt, og det er ikke så enkelt som hva slags forsterker, gitar eller strenger han bruker, men det handler om spillestilen. Se på Ronni Le Tekrø, han har sin helt egen spillestil, og du hører med en gang at det er ham. Han har sin egen signatur, og det savner jeg litt i dagens musikk. Det kommer veldig mange utgivelser som låter helt likt. Ofte blir det brukt de samme forsterkerne, trommelyd og så videre. Jeg savner litt mer egenart.

- Du er jo ikke bare musiker og familiemann.

- Vi i Pagan’s Mind har aldri levd av musikken, vi har alltid hatt jobber ved siden av.

Som de aller fleste norske band egentlig.

- Du er utdannet grafisk designer og har etter det jeg har skjønt jobbet med det ved siden av. Men det har vel heller ikke vært en lett bransje?

- Jeg gjør det. Etter å ha jobbet over 15 år i reklamebyrå hoppet jeg av i 2013 og har siden drevet for meg selv.

- Det hørtes spenstig ut…

- Ja, men jeg har fått mange kontakter gjennom musikken vet du. Hvis du som nyutdannet grafisk designer tror at du kan hoppe inn i arbeidslivet og bli rik av å lage logoer til venner og bekjente, så tar du feil. Du må ha noen kunder på forhånd.

- Men hvor går veien videre for deg nå?

Er det aktuelt å gjøre noe solo, eller blir det Pagan’s Mind eller ingenting?

- Joda, det kunne vært aktuelt å gjøre noe solo, men jeg har ikke noe materiale liggende.

Men jeg har vært med på et prosjekt som jeg lagde vokal/melodilinjene til, som jeg kunne ha brukt på nytt med andre musikere. Men uansett det blir Pagan’s Mind først nå.

- Hva med en ny runde på «The Voice» på TV2? Mange husker nok at du var med der for noen år siden. Ga det mersmak?

- Hehe, det kunne jeg sikkert gjort hvis jeg ble spurt om det. Da jeg var med på «The Voice», så var det kona mi som meldte meg på. Jeg har ikke gjort noen TV-opptredener etter det. Men det er jo det med TV at du fort får noen kontakter. Da jeg gjorde de greiene der i 2013, fikk jeg plutselig noen telefoner fra norsk underholdningsbransje og ble spurt om å gjøre eventjobber og lignende. Rimelig godt betalte ting. Plutselig kunne jeg tjene penger på musikk. Det hadde jeg ikke gjort før. Jeg tenkte jo da at dette kunne være en fin ting å livnære seg på. Synge litt Queen på julebord og sånn, men TV-effekten avtar veldig fort. Etter bare noen måneder var det ikke så mye jobb, og når det gjelder eventer kjemper jo mange norske kjendiser om de samme jobbene. Alle de som er med på for eksempel «Hver Gang Vi Møtes» og «Skal Vi Danse» kjemper ofte om de samme jobbene. Og da er vi over i en helt annen liga og en ganske så het kamp om jobbene. Men ja, det var kjempegøy å være med på, så jeg hadde sikkert sagt ja hvis jeg hadde blitt spurt igjen. Og det var jo jævlig kult å få synge en Iron Maiden-låt på riksdekkende TV. Hadde jeg måttet synge en Oasis-låt, så hadde jeg sagt nei.

- Det hadde vært kult å få oppleve noe skikkelig metal igjen på «The Voice», men helt avslutningsvis må jeg bare spørre spørsmålet du sikkert er drittlei. Kan vi håpe på en ny Pagan’s Mind-skive og et skikkelig comeback?

- Bandet er ikke nedlagt og det kommer en plate. Vi har sagt det i mange år nå, men det gjør det.

- Vi får håpe det Nils, og det vil nok bli en gledens dag for både norske og utenlandske fans når det skjer.

NRM 1-2023

45

46 NRM 1-2023

norwayrock.net

SISTE REIS norwayrock.net

NRM 1-2023

47

Transatlantic kan med rette kalle seg for ei supergruppe, all den tid samtlige medlemmer har sine respektive karrierer i velkjente band. Likevel presterer de å gi ut en rekke album og faktisk turnere verden rundt flere ganger. Kanskje ikke så merkelig i og for seg, ettersom de har duracellkaninen over alle duracellkaniner på laget, i form av Mike Portnoy. Nå har bandet gjort sin siste turné, om vi skal tro de på deres ord, vel å merke, og ga selvfølgelig ut et live-album fra sin aller siste konsert, som fant sted på legendariske L´Olympia i Paris 28. juli 2022, der bandet virkelig ga jernet i nærmere tre timer til ende. Bassist Pete Trewavas kjenner mange kanskje best fra Marillion, så vi fant det mest fornuftig å lure ut av ham litt info om begge bandene, noe han velvillig var med på.

TEKST: JAN EGIL ØVERKIL FOTO: TOBIAS ANDERSSON

- Du hadde nettopp bursdag du, og som The Beatles så treffende uttalte det; «When I´m 64».

- Hehe, stemmer det, jeg ble 64. Jeg var en stor, stor Beatles-fan da jeg var ung, og da jeg hørte «The White Album», og da spesifikt låta «When I´m 64», tenkte jeg ‘Herregud, hvorfor skriver de om noen som er så gamle?’ Og her er jeg i dag, hehe.

- Ellers fylles vel dagene med Marillion, etter hva jeg har forstått.

Det er noen Marillion-weekends på gang.

- Jada, vi har tre sett å lære, så vi har endel arbeid foran oss. Vi har hatt øving hver for oss i dag, og gått gjennom noen av låtene vi ikke har spilt på lenge. Vi har gitt oss selv én uke per sett, på å lære oss låtene og øve de inn, før vi begynner å øve settene i sin helhet, og så pre-prod, der vi øver med full rigg, lyssetting og så videre.

- Det må være tidkrevende å jobbe inn materiale til disse helgene.

Det er ikke et enkelt sett på kanskje to timer; det er musikk for to til tre dager.

- Det er veldig tidkrevende, og det er mye av grunnen til at vi gjør flere weekends nå enn tidligere. Det føltes litt råflott å øve inn så mye musikk for bare to-tre dager, så vi bestemte oss for å se om vi kunne ta det videre til flere steder, noe som faktisk har gått veldig bra. Det blir ikke helt det samme andre steder, som det har vært i Port Zelande (Nederland, der Marillion Weekend oppsto). I Port Zelande er alle samlet på samme sted hele tiden, så det er mye lettere å henge sammen mellom konsertene. Vi overtar hele Center Parc, med oss og følget vårt, og alle fansen. Derfor blir det litt flere aktiviteter, så det ikke blir kjedelig mellom konsertene. Det er quizzer, blant annet, der vinnerne møter bandet til en finale. Vi taper som oftest, hehe. Vi glemmer ofte hva vi har gjort, mens de som kommer så langt, har ofte fulgt oss gjennom mikroskop.

- Det finnes en og annen nerd i fanskaren.

- Det er kanskje litt av greia med prog, er det ikke? Alle er litt nerd. Jeg husker da jeg var ung, da elsket jeg å sitte og se på platecoverene, og var utrolig fascinert av utbrettscover, med tekster, bilder og greier. Det var veldig kult å se bilder av for eksempel instrumenter jeg aldri hadde sett før. Platecoverene var jo informative den gang.

- For oss som er interesserte i musikk, er det gull verdt å lære om prosessen, teknikere, musikere, produsenter og alt det der.

- Ja, ikke sant. Og hvor de spilte inn låtene. I gangen, på do, eller kanskje i et tomt svømmebasseng. Herlig nerdeinfo!

- Og på informasjonsfronten har vel Marillion tatt det et steg videre, eller hur? Jeg tenker da på ekstramateriale i form av videoer fra innspillingene, og masse ekstrainfo.

- Ja, vi har forsøkt å lage noen interessante ekstragreier. Noe har 48 NRM 1-2023

fungert, andre ting ikke. Ved én anledning ga vi fansen tilgang til innspillingssporene, eller stems, som de kalles, jeg husker ikke hvilken det var i farta («Anorachnophobia», journ.anm. Resultatet kan høres på utgivelsen «Remixamatosis», der de beste resultatene ble utgitt), så de som var interesserte kunne mikse sine egne versjoner. Dermed kunne fansen gjøre mikser så de hører det de ønsker å høre, det være seg keyboards eller vokal, for eksempel. Eller bass, som de selvfølgelig burde, hehe.

- Dere gjør dere selv svært transparente på denne måten.

- Absolutt, på både godt og vondt. Man kan høre hvert lite feilskjær om man ønsker, men dette er noe vi liker å gjøre. Dessuten har verden blitt svært transparent, med tanke på sosiale medier og så videre.

- Det har du nok rett i, men svært få har omfavnet det på den måten dere har gjort.

- Vel, jeg føler vi ikke hadde noe valg. Vi var tidlig ute med det som i dag kalles crowdfunding, og det ble en del av arbeidsmetodikken vår, og i dag har det blitt en naturlig del av måten vi jobber på. Vi filmer ikke alt, i motsetning til i Transatlantic, der alt faktisk blir filmet. Alt blir selvfølgelig ikke vist, men det filmes nærmest til enhver tid, haha! Vi har minst 2-3 kameraer rundt oss hele tiden i det bandet. Jeg kan gå av et fly i Nashville, etter en 24 timers flight, og møter et kamera umiddelbart, med et ‘hey Pete, you´re here!’ rett opp i nesa. 18 timer uten søvn, mye støy og et kamera er det første jeg møter. Heldigvis ramler jeg ikke dritings ut av flyet, i hvert fall.

- Nei, der er vel noen år siden nå.

- Hehe, ja, det er nesten lengre enn jeg tør innrømme.

- «The Final Flight». Når vi nå er inne på temaet dokumentarer og kameraer som følger dere. Nå er Transatlantic histore. Får vi en endelig dokumentar som tar for seg denne reisen?

- Det er faktisk en interessant tanke. Vi har i hvert fall nok materiale til det. Kanskje noen tar seg tid til å sette sammen en dokumentar, jeg vet Neal (Morse, vokal/ gitar) pleier å dele litt med sin innerste fanbase, men det kunne absolutt ha vært interessant å sette sammen en skikkelig dokumentar om bandets historie.

- Mike (Portnoy, trommer) er jo et råskinn på filming og redigering.

Han kunne sikkert ha fått gjort unna hele greia på ei langhelg.

- Mike er ei maskin. Jeg forstår ikke hvordan han rekker over alt. Ikke bare med tanke på timene i et døgn, men også tålmodigheten han viser underveis i prosessen. Selv har jeg et ganske høyt arbeidstempo, og påtar meg kanskje mer enn jeg burde. Jeg får jobben gjort, men Mike er på et helt annet nivå. Bare måten han multitasker på hadde gjort meg gal.

- Helt vanvittig. Når du nå ser i bakspeilet på Transatlantics karriere; hvilke tanker gjør du deg da?

- Åh, wow! Ehm, jeg tror ikke jeg forventet at vi skulle oppleve så mye norwayrock.net

som vi faktisk har gjort. Det har vært en helt vanvittig reise! Transatlantic er jævla hardt arbeid, faktisk. Musikken er vanskelig å lære, og vanskelig å gjenskape og formidle, derfor har vi alltid hatt med et femte medlem, til tross for at vi egentlig bare er fire. Det er mye arbeid for min del, i hvert fall. Jeg jobber med materialet i månedsvis, faktisk. Å forberede seg til en turné med dette bandet er arbeidsomt.

Referansepunktene er ikke innarbeidet enda, og man vet ikke hvordan de enkelte låtene kommer til å fungere i en live-situasjon. Når man har spilt ting live noen ganger, har de en tendens til å feste seg lettere enn hva flere øvinger gjør. Forskjellen fra hvordan man jobber i studio påvirker jo også resultatet. Å produsere en live-situasjon, i forhold til studio er åpenbar.

I studio har man muligheten til å legge flere lag med lyd, noe man ikke kan live. Dette må vi ta høyde for live, og dermed må vi jobber mye mer med lydbildet, så det blir interessant og forståelig for publikum. Utfordringen i en live-setting med Transatlantic har mye med økonomi å gjøre. Som yrkesmusikere har vi ikke økonomiske muskler til å tjene dårligere enn vi ville gjort med våre respektive band, så vi var avhengige av å holde kostnadene til et minimum, så pre-produksjoner og slike ting måtte foregå på færrest mulig dager, og med kompleksiteten i låtene våre betød det at vi måtte være svært forberedte da vi møttes før en turné. Jeg foretrekker faktisk skriveprosessen i dette bandet, det er der jeg føler jeg har mest igjen for jobben i dette bandet. Vi skriver jo på hver vår kant, og møtes for å sette sammen idéene våre. Da vi skrev «The Absolute Universe» møttes vi i Sverige for å arrangere og spille inn låtene. Vi endte opp med kun å

norwayrock.net

arrangere de der, og endte opp med å spille inn hver for oss. Beklager, nå har jeg helt skiftet tema her, haha!

- Ingen fare, vi er raske på labben, så bare fortsett du.

- Mike og Neal spilte inn sine partier i Neals studio i Nashville. Mike har et trommesett stående der, og Neal har alle sine vintage keyboards og greier der. Neal er skikkelig nerd på sånt. Visse instrumenter låter bedre enn andre når det gjelder gamle analoge saker, både når det gjelder keyboards og gitarer, men dette vet jo du alt om, du er jo musiker selv. Alle vil jo helst bruke sine favorittinstrumenter, så vi ble enige om å gjøre det på denne måten, så alle fikk ut det beste i seg selv. Jeg har jo også en favorittbass som jeg foretrekker å bruke. Jeg har en gammel Warwick Thumbbass som gjør akkurat hva jeg behøver at den gjør i Transatlantic. Jeg bruker den i Marillion også, for all del, men jeg spiller annerledes i Transatlantic, litt mer aggressivt, kanskje, med litt mer twang. Litt klassisk progrock-bassing.

- Da er vi inne på et punkt jeg har skrevet opp på kjøreplanen for samtalen vår. Som du sier, så spiller du litt mer aggressivt med Transatlantic enn du gjør i Marillion. Litt mer progressivt og kreativt enn vi var vant med før du begynte i Transatlantic.

- Kreativt? Ja, kanskje, jeg tror kanskje jeg ville valgt å kalle det mer flamboyant, haha!

Jeg har hatt elementer i Marillion også, kanskje «Gazpacho» er et godt eksempel på det. I Transatlantic får jeg utfoldet meg på en litt mer klassisk progressiv måte, litt i ånden til Yes og Genesis, kanskje. Og spesielt har jeg kanskje hentet mye inspirasjon fra Kasim Sulton (Utopia) og inkorporert det inn i Transatlantic.

Jeg har et favorittalbum fra de, Ra (1977), som har ei lang låt kalt «Singring And The Glass Guitar», der han spiller en bass-solo. Alle bandmedlemmene har sin egen solo i løpet av låten, og til slutt spilles alle soloene samtidig, og utgjør et eget parti i låten, noe jeg alltid syntes var utrolig intelligent utført. Jeg hørte på den, og på Chris Squire i Yes på den tida, og kan ha vært rundt 14 år, og var på vei inn i mitt første ordentlige band.

- Hvordan tenker du i en skrive- eller innspillingssituasjon?

- Jeg er ganske intuitiv av meg, og er heldigvis utstyrt med et godt utviklet musikkøre, så jeg har ofte et klart bilde av hva jeg ønsker å formidle. Musikk har jeg egentlig alltid forstått, og det oppdaget jeg tidlig. Min far var en ivrig jazz-fanatiker, så jeg vokste opp med Duke Ellington og Miles Davis, Oscar Peterson, og den slags. Jeg forsto den musikken rimelig raskt, så jeg tror om du ikke hadde den gaven det er å forstå musikk, ville jazzen gått rett over hodet på deg. Min far lærte meg raskt å dissekere musikken for å forstå betydningen av de enkelte instrumentenes rolle i sangene.

Det var mye musikk hjemme hos oss, og min far hadde et piano i stua, som nå står her hos meg. Faktisk så skriver jeg mye av musikken jeg lager til Transatlantic på dette pianoet.

Heldigvis begynte jeg i korps, så jeg lærte meg noter, selv om jeg egentlig aldri ble utlært i det teoretiske. Jeg spilte klarinett, men brukte nok ørene mer enn jeg leste, så du kan på en måte si at jeg juksa meg gjennom den biten.

Jeg kan lese noter, men ikke så godt at jeg kan lese et stykke. Har jeg kort tid på å lære meg en låt, skriver jeg ned et kjapt akkordskjema, det duger fint.

NRM 1-2023 49

«Jeg får jobben gjort, men Mike Portnoy er på et helt annet nivå. Bare måten han multitasker på hadde gjort meg gal.»

- Når du skal lære et stykke musikk som er 36 minutter langt før du drar på turné med Transatlantic, så skal du lære en låt som ble innspilt i bruddstykker, og spille det fra start til slutt. Hender det at du kommer noen minutter ut i låta, der du tenker ‘hva i helvete gjorde jeg der?’

- Jeg har jo opptakene, og lærer meg låten bit for bit. La oss si at jeg tar det første kvarteret i første omgang. Eller, rettere sagt; jeg lærer meg hva jeg faktisk spilte, hehe, før jeg satte meg ned og øvde på det. Det tok meg faktisk noen måneder å øve inn hele settet, så det var på ingen måte noen enkel oppgave, jeg kan si deg såpass mye, men det skjønner jo du. Etter låtene var sendt til miksing og mastring, satte jeg meg bare ned og begynte å øve umiddelbart. Jeg levde disse låtene før turnéen, for jeg visste at det kom til å bli en helvetes oppgave å memorere tre timer musikk, til tross for at det var mine egne linjer jeg skulle spille.

Ganske absurd, egentlig, men like fullt forståelig. Jeg spilte sammen med låtene på samme måte som jeg spilte med mine favorittskiver som ung.

Hver dag, i flere måneder, til jeg kunne alle linjene uten å tenke på det.

Muskelminne er utrolig viktig for en musiker. Når muskelminnet slår inn, først da kan man nyte opplevelsen det er med å stå på scenen.

- Har du noen gang stått på scenen og tenkt; ‘vent nå litt, hva er det som kommer nå?’

- Haha, jada, det har vi alle i Transatlantic gjort. Da ser vi som regel på Neal, haha! Det som er greia med Transatlantic, er at vi kan gjenta et parti eller ei melodilinje i en annen toneart eller med en variasjon i akkordprogresjonen, og da kan vi finte oss selv ut innimellom. Og for å komplisere det hele enda litt mer for meg selv, begynte jeg å bruke basspedaler på den siste skiva. Jeg ble så opphengt i det en periode, at jeg nesten glemte å spille bass, haha! Jeg brukte de første månedene på å lære meg basslinjene, før jeg brukte en måneds tid på å inkorporere pedalene, før jeg tok den siste måneden før turnéen på å legge til vokalen, for jeg må jo synge på toppen av det hele, så klart.

- Du har uttalt at å spille på L´Olympia har vært på lista di over ting du vil oppleve. Si litt om det.

- L´Olympia i Paris er en legendarisk konserthall, nesten på linje med Royal Albert Hall, og er et sted alle ønsker å spille. Jeg har jo spilt der med Marillion også, men å få oppleve å spille der med to forskjellige band, det er det kanskje ikke så mange som har opplevd. Det var stort for meg!

Jeg må klype meg selv i armen noen ganger, for jeg har tenkt at jeg er en ganske ok bassist, men kanskje ikke god nok til å nå så langt som jeg faktisk har. At jeg kanskje ikke var god nok til å være en profesjonell musiker. Det som endret det tankesettet var faktisk en venn av meg. Jeg erstattet ham som bassist i et band tidlig i karrieren, ikke bare én, men to ganger, hehe. Han endte opp med å turnere med et band som gjorde det ganske bra, så jeg tok meg selv i å tenke at ‘hvis han kan gjøre det, så kan vel for pokker jeg også!’ Man må være forberedt på å jobbe om man får den muligheten, for den sjansen kommer ikke gratis!

50 NRM 1-2023

- Man snubler som regel noen ganger før man lykkes. Du nevnte Royal Albert Hall; du har jo hatt noen fine opplevelser med Marillion der også.

- De kveldene var virkelig minnerike, til tross for at jeg nesten ikke husker den første kvelden. Jeg var så ufattelig nervøs, så det var fint å få komme tilbake å gjøre det igjen. Da kunne jeg lene meg litt mer tilbake og suge inn inntrykkene, for ærefrykten av å stå på den scenen var formidabel! Slike konserter blir ofte filmet, så det er viktig å spille så nært perfekt som man kommer. Alt kan selvfølgelig fikses i etterkant, men man ønsker jo å fikse på minst mulig, så selvbildet holder seg intakt. Ingen vet at noe er fikset, men jeg vet det, og det er nok for meg.

- Det forstår seg. Vi går videre, klokka går fra oss, ser jeg.

Marillion har noen av sine beryktede «Marillion Weekends» foran seg.

- Ja! Det blir fint. Vi har jo Port Zelande snart, og også Montreal. Vi skal til Italia for første gang, noe vi gleder oss til. Vi holder oss mer til to dager nå, i motsetning til både tre og fire dager som vi har gjort tidligere. Mange av fansen synes faktisk det ble litt mye, de vil kanskje se en konsert eller to, så er det nok.

- Konseptet er jo strålende, og viser nok en gang den gode kommunikasjonen dere har med fansen.

- Absolutt. Så skal vi på cruise også. Det ser ut til å bli mange bra band der, jeg vet Steve Hackett skal være med. Men Marillion Weekend blir i hvert fall i Leicester, Montreal, Italia, pluss et par andre steder. I tillegg blir det litt mer turnering senere på året.

- Steve Rothery fortalte meg at han opplever turnébussen som et mareritt, så jeg antar at Marillion Weekends er et kjærkomment avbrekk for hans del?

- Hehe, ja, det kan du vel trygt si. Den mest økonomiske måten å turnere på, er med buss, og det er jo der han strever. Vi kommer ikke til å slutte å turnere, men vi ønsker å turnere på en måte som gjør alle fornøyde. Og ideelt sett ønsker vi å komme i gang med et nytt album også, for vi har mange idéer fra den forrige innspillingen som vi ikke har brukt enda. Vi har faktisk ganske mange idéer vi ikke har sett på en gang.

- Jeg har forstått at dere tar opp absolutt alt av idéer underveis i skriveprosessen?

- Ja, det stemmer. Så fort vi plukker opp instrumentene, er opptaket i gang. Vi har jo et permanent studio stående, og så fort utstyret er påslått, er lydteknikeren vår, Mike (Hunter) i gang. Produsent, beklager. Han er produsenten vår. Han er en glimrende lydtekniker, men han er også produsenten vår. Tidligere hadde vi hatt et rom fullt av opptaksbånd med musikk på. I dag er det fulle hard-disker med musikk, og det tar heldigvis litt mindre plass, hehe. Fordelen er jo at vi kan komme på et parti som var lagd i for eksempel 2014, og lete det fram. Det tar selvfølgelig tid, men da har vi i hvert fall muligheten. Vi vil selvfølgelig ha nyskrevet musikk, men man vet aldri hvilke idéer man kan få bruk for.

- Kanskje dere skulle ha arrangert deres egen Marillion Weekend, der dere setter dere ned med litt god mat, og hører på gamle opptak, og finne noen gamle gullkorn.

- Haha, ja der har du en god idé, kanskje vi skulle gjøre det! Det kunne vært moro. Problemet er kanskje at det er så mye! Det blir som å rydde ut fra bestemors loft. Faktisk så har vi hatt et par episoder der vi har omarrangert musikk, for så å finne ut at den originale idéen var bedre, men da er det for seint. I dag er det mye lettere, for vi kan bare bruke de originale opptakene, for alt blir spilt inn i 96khz, så lydkvaliteten er god nok. Litt ekstravagant, kanskje, og kostbart, men verdt det. Og Pro Tools, herregud så kostbart det nye systemet deres er! Det spørs om de skyter seg selv i beinet her, for jeg er usikker på hvor mange studioer som faktisk vil ta den enorme utgiften dette faktisk blir på budsjettene deres. Jeg vet ikke. Det er ikke mange store, profesjonelle studioer igjen, føler jeg. Vi er jo så heldige at vi har fått jobbe i Real World Studios (Peter Gabriels studio). For et fantastisk studio det er. Nydelige omgivelser, fantastisk akustikk, og alt av utstyr hjertet kan begjære, og enda litt mer.

norwayrock.net

Dødheimsgard Et dykk i det bunnsvarte hav Black metal er en sjanger forbundet med mye nostalgi. På sin sjette plate «Black Medium Current» henter Dødheimsgard mye fra sine tidlige dager, samtidig som de ikke går av veien for å tenke nytt.

TEKST: RONNY ØSTLI FOTO: OLE MARTIN HALVORSEN

Vicotnik var med å starte opp Dødheimsgard i 1994, og er i dag bandets eneste gjenværende originalmedlem. Jeg synes «Black Medium Current» oppsummerer hele bandets karriere så langt.

- Ja, kanskje med unntak av «Monumental Possession», thrash metal-skiva vår. Jeg synes jeg begynte den prosessen på forrige plate, «A Umbra Omega», ved å bryte ned forskjellige tidsepoker. Men det er en langt mer kaotisk presentasjon. Jeg tok utgangspunktet i «Architect Of Darkness» og sårbarheten som bor i den låten fra nevnte plate da jeg begynte arbeidet på denne. Nå er det jo sånn at et utgangspunkt og et sluttresultat ikke nødvendigvis korrelerer med hverandre, men ideen begynte der. Så var det jo å utforske mer de mørke sidene som ikke nødvendigvis går på hvor mektig man er og skal knuse fienden, men mer mentale tilstander, sårbarhet og tap. Så det er mer et realistisk mørke enn en mytologisk fortelling om mørke.

- Da Ved Buens Ende fant sammen igjen for noen år tilbake gjorde jeg et intervju med dere, hvor du sier det å ta opp igjen disse låtene lærte deg å tenke musikk enklere enn du har gjort de senere årene. Dere ble gjenforent noen år etter «A Umbra Omega».

Er denne tankegangen noe du har tatt med deg til «Black Medium Current»?

- Ja, helt klart. Jeg har prøvd å skrelle ned musikken til et mer basenivå. Det er mye av de samme grunnakkordene uten like mye pålegg av noter. Dette blir mer en refleksjon enn et faktum, men jeg vil komme litt til de melodiene jeg forestiller meg folk har nynnet på i titusener av år når de har sanket ved i skogen eller utrykket sin ensomhet, for musikken har jo vært der lenge før vi fikk mulig til å lytte til den eller gå på konserter. Og jeg antar jo musikk ikke bare er blitt brukt til ritualer og forestillinger, men også i ensomhet av hver enkelt. I skaperprosessen ble

norwayrock.net

spørsmålet hva som er grunnleggende noter for å utrykke eksempelvis sorg eller ensomhet. Jeg har også hentet inn en del riff jeg føler er «Kronet Til Konge»-aktige, og spesielt kanskje låta «Kuleblest Over Evig Isøde» som var med på den, og denne type melankolske 1993 black metal-riff.

- Ved at melodiene er såpass tydelige og tankegangen har vært å skrelle ned, får man inntrykket av en mer naken skive.

- Jeg synes nok selve lydbildet er mer massivt denne gangen, men det i seg selv kommer nok an på hvilke lytteformer man har.

Produksjonen er større, mens den er innholdsmessig mindre hvis man teller utøvde noter. Når det derimot kommer til å bygge en plate lagvis har jeg aldri laget en så avansert plate som denne. Her er det mange temaer som bare spilles en gang, men så er det også mange temaer som på hver runde presenteres med nye lag oppå tematikken som allerede foreligger. Så det er ikke en spesielt lineær plate hvis man bruker tid på å legge merke til alle de lagvise endringene som finnes.

- Tross dette synes jeg jo det er mer tilgjengelig skive. En Dødheimsgard-plate krever sine gjennomhøringer, men jeg synes nok det var flere fengende knagger på denne ved første gjennomhøring enn på foregående plater.

- Jada, det er en mye mer tilgjengelig plate, og det så vi veldig tidlig at den kom til å være. Denne når nok ut til en bredere base mennesker. Men jeg tenker jo at når man har såpass med nakne temaer som omhandler mentale tilstander, så var det veldig viktig for meg at også musikken er ærlig, og ikke bortgjemt i masse dilldall. Sånn at det man vil frem til i hvert tema ligger tilgjengelig. Sånn sett synes jeg denne plata fremmer mye mindre avstand, at man lettere kan dykke inn i den. Håpet mitt med denne plata er at den omslutter deg. En altfor kompleks plate må du derimot bryte ned før du kan ta den inn i deg. Mens her ønsker jeg at man dykker ned i et bunnsvart hav med en gang man trykker play. Den krever kanskje ikke mye av deg rent lyttermessig, men den krever mer

NRM 1-2023

51

omgivelsesmessig. Dette er ingen plate du spiller på nachspiel eller hvis du trenger noe i bakgrunnen til oppvasken. Dette er en plate for alenetid, gjerne med hodetelefoner i flere tusenkronersklassen og høyt volum. Det er det jeg tenker er den beste lytteropplevelsen.

Både i forhold til stemningen, men også den lagvise produksjonen.

- En annen referanse til «Kronet Til Konge» er jo at dette er første plate siden 1994 hvor vi finner noen låter på norsk.

- Det er litt mer tilfeldig. Skal man sammenligne det med musikken, så er også tekstene skrellet ned når det kommer til ordbruk, filtre og metaforer til være ganske så nakent. Jeg fant tidlig ut at å gjøre om tekstene til engelsk ble å legge på et nytt filter som lå i veien for å formidle tekstene på ærligst mulig vis. Det er ikke mitt morsmål, og så lenge en tenker på norsk og skal skrive det på engelsk så legger man til et filter der, så kommer språkkunnskapen og aksenten som enda flere filtre oppå der igjen. Dette skaper en avstand til essensen, så ved å skrive på norsk kommer man naturligvis nærmere det som er kjernen i det man vil utrykke.

«Black Medium Current» er første plate hvor Vicotnik tar seg av all vokalen selv.

Live har han vært vokalist i flere år, og før dette på spredte albumspor. Likevel har det alltid vært med en dedikert vokalist.

- Nå har vi prøvd å ha en hovedvokalist, vi har prøvd å erstatte han og så tilbake til originalvokalisten. Når vi nå sto ovenfor samme problemstilling etter forrige skive falt det seg naturlig å tenke en annen løsning enn nok en outsider. Om jeg er ny på vokal er jeg jo på ingen måte noen outsider i bandet. Dette synes jeg er spesielt viktig når det kommer til det kreative innholdet. Det er kanskje ikke så farlig å få inn en til å spille gitar live, men det er mer sårbart å skifte ut bestanddeler som har bidratt med det kreative. Kanskje jeg alltid vært den mest naturlige arvtageren etter Aldrahn? Den gangen Mat McNerney tok over var jeg så fiksert på å ha en som lagde musikken og en som tok seg av vokalen, for da hadde man noen å jobbe opp mot.

Jeg merker jo det nå at ved å skrelle bort en vokalist, så skreller man vekk et lag og man får alt nærmere seg, og sånn sett blir jo uttrykket nå nærmere den kjernen en har sett for seg i utgangspunktet. Da tenker jeg ikke nødvendigvis på at hver melodi blir låtende som man trodde, men mer å formidle den stemningen man hele veien har hatt lyst til å formidle.

Fra tidligere kjenner vi Vicotnik sin growling fra Ved Buens Ende, mens han i Dold Vorde Ens Navn viser et langt mer utvidet vokalregister, noe vi kan kjenne igjen på «Black Medium Current».

- Det er lett å se på dette som den kronologiske rekkefølgen, men egentlig er det omvendt. Allerede i 2016, året etter «A Umbra Omega» sto vi uten vokalist, og allerede da 52 NRM 1-2023

”Dette er ingen plate du spiller på nachspiel eller hvis du trenger noe i bakgrunnen til oppvasken.

Dette er en plate for alenetid.” begynte jeg å øve på vokal i Dødheimsgard.

Jeg begynte å trene vokal lenge før dette også, fordi jeg en gang hadde en ambisjon om et soloprosjekt. Så blir kortene stokket om og en vokalist forsvinner ut og jeg har allerede begynt å lage vokallinjer til andre ting, og så får man ikke like stort behov for dette soloprosjektet, da omstendighetene gjør at dette fusjoneres inn i Dødheimsgard. Så kommer jo Dold Vorde Ens Navn bankende på døra, men de spør jo i utgangspunktet kun om tekster. De tekstene blir jeg så fornøyd med at jeg ikke har lyst til at noen andre skal synge de, så jeg spør om ikke jeg kan blåse de inn. Og sånn ble det. Treningen startet med et ønske om å utforske vokal, deretter endte den opp i Dødheimsgard og videre til DVEN, men først nå på plate med Dødheimsgard. Men jeg har selvsagt fått mye verdifull trening gjennom DVEN. - Bassist Lars-Emil og gitarist Tommy spilte også på forrige plate, mens Øyvind Myrvoll, som også spiller i Dold Vorde Ens Navn er ny trommis. Hvor mye får de andre bidra med musikk?

- Lars-Emil har bidratt med to pianostykker, både i midten og på slutten av plata. Slike ting ønsker jeg å ha med, for siden 1997 har jo piano hatt en sentral rolle i Dødheimsgard.

Så vi gikk noen runder sammen for å komme frem til hva vi ønsket å utrykke. Og så var det jo å lære opp Lars-Emil til å tenke enkelt. Det er enklere å lage komplisert musikk enn å lage noe enkelt og stå ved det. Tommy bidrar med en solo på «Et Smelter» og Øyvind legger inn brekk og lager andre vrier enn det som er opprinnelig tenkt, så jeg vil jo si at alle bidrar. Albumet ville nok endret seg i varierende grad ut fra hvem man erstattet.

Hadde man ekskludert meg ville nok plata blitt mest annerledes. Alle preger produktet, selv om kanskje ikke alle har like stor rolle i utformingen av det. At jeg er hovedkomponist er en formel vi har fulgt siden 1997.

- Ja, for på de to første platene spiller du trommer.

- Ja, men også der bidro jeg med noe musikk. Når uttrykket hviler så tungt på andre band er det ikke så vanskelig å skrive. Dødheimsgard var på den tiden et sideprosjekt. Jeg hadde jo Ved Buens Ende, og det sier jo hvor langt vi hadde kommet allerede da. Vi hadde spilt black metal i flere allerede da første VBE demoen kom, og jeg savnet det å spille gammel black metal. Jeg og Aldrahn var veldig opptatt av Darkthrone, og sånn sett var ikke musikken så vanskelig å lage, siden den hvilte på allerede etablerte normer. Det samme på andre skive, «Monumental Possession», den skulle være mer black/thrash. Og der hadde man jo også et hav av kilder å hente fra.

Utfordringen begynner ved neste plate. Jeg synes ikke mine trommeferdigheter kunne måles med mitt ambisjonsnivå som låtskriver, og jeg følte det lettere å flytte over til et komposisjonsinstrument for å ha mer kontroll over sluttresultatet. Jeg vil si at vi i 1997 ikke bare prøvde å være en del av vår sjanger, men også å tøye grensene litt.

- Resultatet av dette er miniskiva «Satanic Art» som troner høyt på lista over mine black metal favoritter gjennom tidene.

- Jeg har tenkt veldig mye på dette, og har latt DHG splitte seg litt i to. Jeg har laget en spin off av Dødheimsgard som heter Doedsmaghird. Der er tankeeksperimentet at «Satanic Art» kom ut i 1997 og «666 International» i 1999. Hva om det kom en plate i 1998? Det er utgangspunktet for ideen. Jeg har brukt det samme utstyret og teknologien som på denne Dødheimsgard-plata, men en helt annen metode. Så er det spennende å se hvordan denne metodikken har påvirket disse to platene som har oppstått ganske samtidig, men blitt ganske ulike. Doedsmaghrid-plata er i miksen nå, og planen er å gi den ut et halvt år etter Dødheimsgard, for disse speiler jo hverandre og bør komme ganske tett på.

Også denne kommer på Peaceville. Vi har signet for to plater, så får vi se om det er noe vits å fortsette etter det. Dødheimsgardskiva vil jeg si er rimelig introvert, mens Doedsmaghird er det motsatte. Tanken var jo gjøre alt selv, siden jeg ikke var så opptatt av at det måtte være feilfritt. En av metodene var å ikke overtenke eller overanalysere. All musikken er improvisert. Jeg booket studio og satte meg ned med gitaren og deretter plukket ut det som fungerte. Og deretter bygget arrangementer rundt det. Det samme med tekstene. Spill og aksepter, sånn blir det. I motsetning til Dødheimsgard hvor man bygger sten for sten og det er mye misnøye og analysering underveis.

- Jeg skal ikke gå inn på analysering av altfor mye av musikken på «Black Medium Current», men jeg må spørre om «It Does Not Follow», det er en låt som utpeker seg hos meg, med en veldig annerledes åpning norwayrock.net

før den heller over til old school black metal.

- Tja, starten på den handler vel mer om alternativ rock, kanskje det sniker seg inn litt Bowie med to korders gitar og groovet med bass og trommer. Jeg har alltid hatt litt forkjærlighet for disse abstrakte rockelementene. Jeg tenker jo at influenser som Pink Floyd og Bowie lett lar seg forene med black metal, hvis også den er litt abstrakt.

- Jeg ser på Facebooksiden deres at mange refererer til nettopp Pink Floyds ”Dark Side Of The Moon” om omslaget på ”Black Medium Current».

- Ja, det overrasker vel litte grann, siden jeg synes det er andre covere fra åttitallet som minner mer om vårt cover enn akkurat «Dark Side Of The Moon». Det som er litt morsomt er at vi tenkte dette på vår forrige plate, «A Umbra Omega» at her vil nok folk tenke vi har en del «Dark Side Of The Moon» linker. Så kommer det i stedet på denne plata, hehe. Jeg synes jo ikke sammenligningen er absurd, jeg tenker kanskje de av black metal-fansen som sier dette er kjent med akkurat den plata, men kanskje ikke så altfor mange andre plater fra den perioden. Samtidig synes jeg det er litt morsomt, for jeg synes ikke det er så veldig stor innovasjon på black metal-covere generelt. Du har de mytologiske coverne, du har døden, du har demon- og djevel-coverne og du har bilder av bandet. Utover det er ikke altfor mye annet. År etter år etter år spys det ut samme type cover på hundrevis av skiver, og da er det ingen som hever et øyenbryn. Så har vi et cover som minner ørlite grann om et cover fra syttitallet, da våkner man, hehe. Jeg tar meg slett ikke nær av det altså, slikt kan man ikke styre. Jeg håper jo de som plukker opp plata ser motivet i sammenheng med musikken og tekstene og skjønner at alt hører sammen.

- Hvordan står det til med Ved Buens Ende?

- Vi er i gang med å lage ny plate. Jeg tror ikke det kommer til å ta så lang tid å lage musikken, det er nok mer kabalen vår som er vanskelig å få til å gå opp. Vi er jo blitt ganske voksne herremenn, så det er barn og en rekke andre band som gjerne kommer foran dette arbeidet. Det er gjerne sånn at to av tre kan øve eller jobbe med plata den og den dagen, så det tar litt tid. Men vi er noen låter inn i prosessen, og jeg er ganske fornøyd fordi jeg var litt redd i begynnelsen at vi skulle være de vi er nå, og dermed ikke ha noen tilkobling til «Written In Waters». Det var veldig viktig for meg at vi tok en tidsreise tilbake i tid og heller analyserer de menneskene vi var da og hva som drev oss til å lage den plata. Ellers ville jeg følt vi var et helt annet band. Og det synes jeg vi har fått til. Jeg hadde et riff jeg skrev i 1995 som vi tok frem, så har vi jobbet oss derfra. Jeg er veldig fornøyd og ser prosessen som vellykket om vi er ferdige med innspilling innen året er omme.

Det er booket en del spillejobber også dette året, mens det store promoåret for

norwayrock.net

«Black Medium Current» blir først neste år. Vicotnik håper dette innebærer en del festivaljobber. Vi snakker litt løst og fast om festivaler. Mine inntrykk er at det mangler rekruttering, man ser de samme bandene rullerer, og går jeg på festival ser jeg hovedsakelig de samme menneskene som de siste tjue årene. Noe som selvsagt er veldig hyggelig, men også bekymringsfullt.

- Det er tydelig at metallen innen den ekstreme delen er i forfall. Vi er kanskje ikke den mest inviterende sjangeren heller. Også er man så innmari nostalgisk, og det til den grad at det er ødeleggende. Alt som er gammelt er fett, og man skal helst ikke like nye skiver. Den innstillingen er ødeleggende for sjangeren. Jeg tenker unge må etablere sine nettverk og lage egne festivaler hvor ikke vi gamle sure gutta er invitert.

”Det er tydelig at metallen innen den ekstreme delen er i forfall.”

NRM 1-2023

53

Progressive svensker med fire historier i én De svenske gutta i A.C.T. har holdt det gående i nærmere 25 år, men har enda ikke blitt allemannseie. Likevel har de tatt det dristige valget å ikke være en del av et plateselskap. Siden 2019 har de jobbet med fire EP-er, der nummer tre i rekken, «Falling» nå er ute. De fire utgivelsene henger sammen som et epos, og vi måtte ta en prat med bandet for å høre historien om skivene, samt finne ut mer om dette bandet som skiller seg ut i mengden.

TEKST: JAN EGIL ØVERKIL

- Ja, nå skal vi sjekke om svensker flest forstår norsk godt.

- Haha, ja, vi kan kanskje være litt halvtaskiga, men vi forsøker, så spør vi opp om vi ikke får med oss spørsmålene.

- Jeg oppdaget dere rundt 2001, da «Imaginary Friends» kom, og nå synes jeg det er på tide at flere nordmenn får ta del i det fantastiske universet som er A.C.T. Jeg foreslår at vi går rett på sak, og tar tak i «Falling», som er del 3 av 4 i en serie EP-er med en historie som kanskje er litt mørkere enn vi er vant til fra dere.

Jerry Sahlin: - Planen var at vi skulle dele disse fire EP-ene i fire forskjellige deler. Vi startet med å tenke på å dele de opp i de fire årstidene. Den første EP-en heter jo «Rebirth», som kan gjenspeile seg på at livet fornyes når våren kommer, mens «Falling» da blir nærmest som en ren motsetning, når løvet faller, og dagene blir mørkere. Det ser man på coveret, blant annet, at nå kommer katastrofen, her i form av en meteor som faller mot jorden. Vi ville se inn i menneskets sinn og skjebne om man visste at man skal dø om en måned. Det er rett og slett forskjellige beretninger om mennesker som forstår at deres skjebne er forseglet.

- Tekstene deres har vært en av grunnene

54 NRM 1-2023

til min fascinasjon for A.C.T. Dere har en egen evne til å formidle tekster med et noe underfundig uttrykk. Det samme gjelder låttitler, vi har jo for eksempel «Wailings From A Building», «Mr. Landlord», og så videre.

Ola Andersson: - Vi har vel egentlig aldri tenkt på oss selv som så spesielle i så henseende, men vi er glade i å se for oss historier, og bearbeide disse ideene til konsepter som fremstår som interessante. Om vi prater om en hendelse vi har opplevd eller lest om, så lager vi kanskje en historie ut fra dette, og da kanskje ikke med utgangspunkt i selve hendelsen, men heller mot personene som opplever disse hendelsene. Når det gjelder titlene, så har vi lyst til å ha låttitler som er morsomme eller underholdende. «Wailings From A Building» er det litt morsomt at du tar tak i, for der ser vi på denne bygningen som en metafor for Moder Jord, og det faktum at vi ikke tar vare på henne. Vi gjorde bildet litt mindre, og nedskalerte jorden til å bli en bygning, der vi som bor i bygningen må ta vare på den.

- Dere gjorde et stort bilde mindre, for å gjøre det mer forståelig. Og med «Falling», så er jorden igjen i fare. Hvordan kom idéen med «Falling» til?

Jerry: - Det startet faktisk med omslaget.

Vi var på en bar for å ta bildet til coveret, og

oppdaget at det fungerte ikke til hva vi ville ha, så vi begynte å fantasere rundt hva som hadde sett kult ut, og endte opp med å foreslå at det skulle komme en komet ned. Det var rett og slett et innfall som kom da vi planla omslagene til de fire skivene. Så tilfeldig kan det altså gjøres.

- Når dere skriver tekster, og da spesielt til disse fire EP-ene, hvordan jobber dere med konseptene?

Jerry: - Her satt vi faktisk med omslagene, så på dem, og analyserte hva vi faktisk så på.

Det du ser på omslagene, er opphavet til hele historien. På «Falling» så vi da altså på denne meteoritten, og ser for oss hvilke historier persongalleriet kan sitte med som kan være interessante.

- Persongalleriene deres er jo også et interessant tema, for vi har blitt kjent med flere personligheter gjennom utgivelsene deres. Mr. Landlord, Svetlana og Mr. Unfaithful har vi hørt om og på «Falling» møter vi et kjent navn.

Jerry:- Det stemmer presis, for Emelie skrev vi om allerede på «Today´s Report» (1999). Emelie er en kvinne som ikke har noen form for hukommelse, så hun lever kun her og nå. Jeg begynte å tenke på det da jeg jobbet med denne låten, som da ble «The Girl Without A Past», at det hadde vært moro

norwayrock.net

å finne ut hvordan det egentlig går med Emelie, og dermed ble hun en del av persongalleriet på «Falling». Det vi faktisk finner ut om Emelie nå, er at i tillegg til å være fullstendig uten hukommelse, så har hun en hemmelighet; hun vet hva som skal skje, hun kan se framtiden. Det var et utrolig morsomt konsept å jobbe med, og det passet perfekt til denne skiva!

- Dette var jo en snedig måte å inkorporere «gamle kjente» inn i en ny historie, og som du sier, så fungerte dette perfekt. Kommer vi til å se mer av dette fra dere framover?

Jerry: - Hehe, vi vet jo akkurat hva som kommer på den siste EP-en, men det vil vi jo ikke avsløre før plata kommer. Da skal jo historien avsluttes, og alt avsløres. Det forsøker vi å holde tett inntil brystet enn så lenge.

Ola: - Vi har jo sett at enkelte fans allerede har begynt å forstå helheten i historien, og begynt å gjette hva som skjer. Det er moro å lese, for noen av de er faktisk inne på noe. Jeg kan vel si såpass at vi fullfører sirkelen, at det blir en slags ny gjenfødelse.

- Hvor langt har dere kommet i den prosessen?

Ola: - Låtene er stort sett ferdige, men de er ikke innspilt enda. Det er mulig vi skriver noen låter til, vi er ikke helt ferdige med historien. Tanker er at vi skal komme i gang så snart som mulig med innspillingen, men vi har noen andre planer som må gjennomføres i løpet av året også.

- A.C.T. har en veldig spesiell sound, og man behøver ikke høre mye før man kan konkludere med at det er dere. Hvordan jobber dere med sounden i bandet?

Jerry: -A.C.T.-sounden ble lagd så tidlig som ved første møte. Det var ikke alle i bandet som kjente hverandre da, men sounden ble til veldig naturlig, og er naturlig nok et resultat av hva vi hørte på den gangen.

Alt fra 10cc, som har en veldig happy og finurlig sound, og er veldig intelligent musikalsk sett, iblandet et snev av Dream Theater og Saga.

- Alle kjente navn, som i hvert fall jeg hører i dere. Men det bandet jeg kanskje hører mest av i A.C.T., er It Bites, har dere noe forhold til de?

-Jerry: Jeg elsker It Bites! Og jeg vet at de andre i bandet har hørt mye på de også. Jeg synes det er forferdelig at de ga seg etter bare tre skiver. Men at de kan ha farget av på måten jeg skriver på; absolutt!

Man blir jo inspirert av musikk man liker. Andre band vi sammenlignes med, kan være City Boy og Jellyfish. Jellyfish har kanskje ikke de tyngre elementene, men dog…

- Du nevner flere band her, alle i rock og progrock-segmentet, men dere er heller ikke redde for å inkorporere andre elementer, som pop, for eksempel. På «Falling» er det tydelige elementer av 80-tallspop, med synth-trommer og Roland TR-808 trommemaskin.

Fiffig!

Ola: -Like før vi begynte innspillingen av «Falling», diskuterte vi hvilken sound vi ville ha på plata. Vi fant ut at det hadde vært skikkelig moro å få til noen skikkelige 80-talls-vibber . Litt sånn ‘hvordan ville A.C.T. ha hørtes ut på 80-tallet’. Vi begynte å diskutere hvor langt vi faktisk kunne dra det.

Vil fansen bli forbanna om vi drar den helt ut, og ender opp å låte som a-ha? Vi endte opp med å konkludere med at det nok ville bli litt for drøyt, men vi ville i hvert fall hente inn 80-tallskomponenter og atmosfære, men likevel ha en moderne miks. Men det er selvfølgelig helt riktig observert, det er mye 80-tall her.

- Det er sånt jeg forventer fra dere også; det er kreativt på en annen måte enn bare skeive taktarter og polyrytmikk.

Jerry: - Vi har jo alltid jobbet for at det skal være melodien som skal stå i førersetet. Den skal være i sentrum. Hvordan vi fargelegger rundt, er en helt annen sak.

- Nettopp. En annen greie jeg forbinder med dere, er synkopering.

Dere tar dette også et skritt videre, og synkoperer på 16-deler, ikke bare på 8-deler, som de fleste kanskje gjør. Dette er et trekk som tiltaler i hvert fall meg.

Jerry:- Artig at du sier det. Vi ønsker jo å underholde oss selv også. Vi ser på musikken vår som en film. Det må være litt rolig, kanskje med et

norwayrock.net

”Vi ville se inn i menneskets sinn og skjebne om man visste at man skal dø om en måned.” snev av romantikk, men det må også inneholde action og skrekk, for å ikke bli kjedelig. Allerede helt i starten var vi opptatte av å ta med lytteren på et lite eventyr, så og si.

- Pluss at dere har disse dystre og tunge elementene, som kanskje er mer tydelige på «Falling» enn på tidligere utgivelser.

Ola: - Absolutt. Tematikken på «Falling» er dyster, så vi har nok utforsket disse elementene mer på denne skiva enn tidligere. Det er nok både mer dystert og melankolsk enn tidligere på denne plata.

- Med disse fire EP-ene har dere mye ny musikk ute. Ser dere for dere å gjøre en konsertversjon av hele historien?

Jerry:- Vi har pratet om det. Når alle fire platene er ute, kunne vi turnert med hele konseptet, og latt scenen farges av de fire årstidene vi pratet om innledningsvis. Vi starter med våren, i form av «Rebirth», der fargespekteret på scenen tilpasses dette bildet. Når vi senere går over i sommer, som da blir «Heatwave», forandrer hele scenen seg til et fargespekter som passer til det scenariet. Vi har så mange idéer nå, at vi får se hva vi ender opp med å gjøre.

- Det hadde vært utrolig moro å oppleve. Har dere noen konserter på gang i år?

Ola: -Vi sitter faktisk og planerer noen konserter mot høsten akkurat nå. Vi jobber blant annet med en liten mini-turné i Skandinavia nå, pluss at vi har fått noen forespørsler fra USA. Det er det mest konkrete, men vi håper også å få til noe i Japan.

- Dere står for utgivelsene deres selv. Hvordan opplever dere strømmetallene? De er ikke veldig høye, dessverre.

Ola: -Nei, ikke for øyeblikket, men det blir mer og mer. Det går framover, om enn ikke så raskt. Jeg tror kanskje at det har noe med at vi ikke er trofaste mot én sjanger, som kanskje de fleste band er. Vi spriker mer mellom sjangrene, fordi vi vil sprike mellom sjangrene, noe som kanskje gjør at det er noen få som virkelig liker det vi gjør, mens andre igjen kanskje drives litt bort fra oss, nettopp fordi vi svinger så mye mellom sjangre.

- Kompromissløst fra A.C.T. der, altså.

Ola: -Vi kommer ikke til å gå på kompromiss med oss selv. Vi lager musikk vi liker selv, så får streaming-tall være streaming-tall. Vi liker musikken vår, og vi vet at mange fans liker den, så får de andre oppdage det selv om de ønsker det. Vi streber ikke etter å ha et stort publikum; vi vil bare at det publikumet vi faktisk har skal være fornøyde!

- Dere gjør alt selv for tida, og har ikke noe plateselskap i ryggen.

Hvordan opplever dere denne arbeidsmetoden?

Jerry: -Vi foretrekker gjøre alt selv, i hvert fall for øyeblikket. Vi kjøpte ut rettighetene til musikken fra vårt forrige selskap, nettopp for å sitte på rettighetene til alt selv. Vi elsker å jobbe som vi gjør akkurat nå, for det involverer alle i bandet på en mer helhetlig måte, og vi har ingen tredjeperson å forholde oss til. Vi har holdt på såpass lenge, at vi allerede har et nettverk der ute som jobber for oss. Om vi hadde vært et nytt band som skulle ut i dag, hadde det nok vært vanskeligere å nå ut til folk.

Ola: - Vi vokser fremdeles, det ser vi jo på strømmetallene og besøkstallene på Facebook-sida vår. Mange har jo fulgt oss gjennom hele karrieren, men vi ser at flere og flere oppdager oss, og det er moro å se på.

Jerry: Nettopp. Og de som så oss live for 25 år siden, kommer fremdeles og ser oss, men nå har de med seg barna sine også. Vi mottar jo en rekke e-poster hver eneste uke fra folk i 19- eller 20-årsalderen, som forteller at de vokste opp med musikken vår. Da føler man seg kanskje litt gammel, men det er utrolig moro å høre disse historiene!

NRM 1-2023

55

Hemmelige agenter med

PIL & BUE

Finnmarksduoen Pil & Bue er klare med sitt fjerde studioalbum.

Ved utgangen av februar slapp nemlig prosjektet «Secret Agent», en plate de selv mener inneholder mer av alt. NRM tok en kaffe med Petter Carlsen for å snakke om den ferske skiva.

TEKST & FOTO: FREDDY LUDVIK LARSEN

– Jeg har hørt igjennom «Secret Agent» et par ganger. Den starter knallhardt, men er som helhet likevel overraskende melankolsk i forhold til forrige skive, «The World Is A Rabbit Hole».

– Ja, jeg tror det oppsummerer plata fint. Den er mer av alt. Eller man kan si vi strekker ytterpunktene enda lenger. Dermed får du en mer kontrastfylt skive. Det er også mer humor, mer sinne og mer glede på den.

Det er egentlig en salig blanding av stemninger. Så er det også åtte spor på den, mer enn de seks som vi har på tidligere album. Kanskje hadde vi et veldig kreativt overskudd. Vi klarte i hvert fall ikke å vrake noen, he he he.

– Hvordan har det seg denne plata blitt såpass mer melankolsk enn den forrige, som var knallhard fra begynnelse til slutt. Har det noe med verdensituasjonen å gjøre?

– Det tror jeg. Etter den forrige skiva har det blitt enda mer uro i vår del av verden. Man hadde kanskje håpet at det skulle gå andre veien, men Russland invaderte som kjent Ukraina 24. februar i fjor. Dette var rett etter at vi kom i studio, og jeg satt da på kveldene og skrev tekster. «Next Morning There Was Yet a New World» skrev jeg dagen etter invasjon. Den handler om at krigen stadig rykker nærmere. At den orden, og den verden vi er vant til fort kan bli revet i filler. Og det er jo en helt vill tanke.

– Det kan nesten høres ut som låtene henger sammen. Er dette et konseptalbum?

– Nei. Det er vel ikke det. Men det føles kanskje som et konseptalbum for låtene henger på en måte sammen, som du sier. Det er fordi samme tematikk går igjen. Det handler om å bli den man er født for å bli. Finne seg sjøl. Det er det vi filosoferer rundt.

– Snakker vi da eksempelvis om låten «Slave vs. Master»?

56 NRM 1-2023

– Ja, den også for så vidt. At du ikke bare gjør det som er forventet av deg, men står opp for deg selv. Det er en filosoferende plate.

– Det er altså ikke bare krigen som har inspirert. Det er du som skriver tekstene. Hvor henter du inspirasjon fra?

– Både fjernt og nært. «Change Of Mind» er vel en låt med mer konkret tekst. Den er rettet mot Pride-bevegelsen. Det at folk ikke skal få lov til å uttrykke sin egen kjærlighet, leve ut sin legning. Og hvor undertrykt dette er i store deler av verden, er helt absurd. Det ser jo faen ikke ut som det kommer til å gå over heller. Så den låten er et oppgjør med et sørgelig tankegods, for å nevne noen eksempler. Neste sang er «You Are The Universe». Den handler om følelsen når universet bare fungerer. Når alt er i balanse. Alt er perfekt. Det er selvfølgelig altfor sjeldent og kortvarig, men av og til føles det som du er universet selv, for å si det med litt store ord.

– Har du et rikt indre liv?

– Ja, det tror jeg. Jeg går ofte varm om jeg leser saker og bøker eller hører podkaster av folk som inspirerer meg. Da må jeg trykke på pause for å notere. Men det er litt av og på. Når jeg ikke er i en skriveprosess i forbindelse med nytt album gjør jeg ikke sånn. Det er ikke slik at jeg skriver hele tiden.

– Så du er ikke den som sover med notatblokk på nattbordet?

– Godt spørsmål, egentlig. Jeg har ikke notatblokk, men jeg har telefon.

Jeg noterer jo ned om jeg kommer på ting. Jeg løy nok litt. Om jeg hører på noe som inspirerer, om det er musikk, bok eller podkast så surrer alt i hodet. «Det har jeg lyst å skrive en låt om», bruker jeg å tenke da. Det ligger integrert i meg nå. Alt kan egentlig bli en låt. Så prøver jeg å finne nye innfallsvinkler både på tekst og låt. Jeg burde egentlig lært meg et nytt instrument nå, bare for å låte annerledes.

– Totalt produserer du en god del tekster? norwayrock.net

– Ja, jeg gjør jo det. Du tenker kanskje på soloprosjektet mitt og Julie Alapnes som jeg også har skrevet tekster til.

– Ja. Og det høres ikke ut som du tar noen lettvinte løsninger heller. Det er tekster med meninger?

– Takk. Jeg prøver virkelig det. Det er viktig for meg. Man skal jo gjerne spille låtene noen år fremover. Da bør det være såpass solid at man ikke står og rødmer mens man fremfører dem. Tekstene er like viktig som musikken. Så må man få tekst og musikk til å passe sammen. At det gir mening.

– «Special Agents». Er det dere to?

– Nei. Det er en hyllest til folk i samfunnet som gjør det lettere å være i det. Ildsjeler, men også folk som har smittende humør. Kanskje bygdeoriginaler. Som kan få folk som kanskje aldri prater sammen til å prate sammen. Som binder ting sammen. Som bidrar positivt for omgivelsene.

– Apropos filosoferende og stemningsfull. Er det fløyte dere bruker på «Next Morning…..»?

– Nei. Det er en prosessert gitarlyd som kanskje kan minne om fløyte.

Jeg bruker en Ebow som jeg holder mot strengen slik at den vibrerer konstant. Man får nesten samme følelsen som når man spiller fiolin. Det er en artig greie å bruke for å få frem en stemning eller tekstur. Det er nok det du hører. Jeg kan ikke huske at jeg spilte fløyte i hvert fall.

– Er du sikker? Jeg har hørt mange ville historier om rockere i studio.

– Ha ha ha, ja, det var det. Jeg husker for så vidt ikke hvor vi spilte inn plata heller. Nei da.

– Hvordan har denne plata vært å spille inn i forhold til de andre?

– De to siste har jo Gøran og jeg spilt inn. Vi har spilt inn begge i Cedermark Studios i Kristiansand med Christer-André Cederberg, som jeg har jobbet mye med gjennom soloprosjektene mine. Han har også mikset en del andre ting jeg har gjort, så jeg kjenner han godt. Jeg føler på en måte at denne og den forrige platen henger sammen, for vi har vært veldig kreativ på veldig kort tid. Vi jobber godt i lag og har gitt mye av oss selv på platene.

– Men selv om platene henger sammen, er de likevel veldig forskjellige.

– Ja, heldigvis. Sånn håper jeg også at vi skal klare å utvikle oss fremover.

– Så låtene på denne er ikke overskuddsmateriale fra den forrige?

– Nei. Det vil si tittelsporet hadde vi ferdig. Vi ville ha «Special Agents» med på den forrige skiva, men da sa produsenten at han følte at vi ikke var helt i mål med den. Samtidig hadde vi litt dårlig tid. Han mente vi heller burde spare den til neste skive. Dét er jeg glad for at gjorde. Ellers hadde vi nok litt ideer og bruddstykker fra forrige skive. Sånn sett føler jeg platene henger sammen. På en annen side har det nok vært sånn tidligere også. Det er egentlig blitt en helt annen greie etter at Gøran tok over trommene etter Aleksander (Kostopulos. journ.anm.) Det er et tydelig skille. Det tror jeg også andre hører.

– Er den kreative prosessen også annerledes?

– Ideen er fortsatt den samme. Det at det legges vekt på det impulsive og intuitive der man bare jammer sammen. At man bare spiller og ser hva som skjer. Det er likt. Vi bare møtes så ser vi hva som skjer. Når vi kjenner at det er noe der trykker vi på opptaksknapen på nærmeste telefon. Så modnes dette før vi igjen hører på ideen etter en uke eller måned. Om det da fortsatt resonerer jobber vi videre med det. Det jeg liker med Pil & Bue-konseptet er at vi bare har tre kilder og den begrensingen er en vanvittig frihet. Jeg blir veldig inspirert av at vi må få til å lage noe interessant av bare tre kilder. Da tenker jeg på vokal, trommer og gitar.

– Men på plata har dere brukt flere instrumenter?

– Jeg skal være ærlig å innrømme at vi har brukt bass i studio, men live har vi ikke bass. Jeg tror ikke publikum heller mener det mangler noe i lydbildet live.

– Hvor lenge var dere i studio denne gang?

– Akkurat som under innspillingen av den forrige platen, var vi en uke i studio. Vi forsøker å forberede oss såpass godt at vi ikke trenger mer tid.

Tanken er at vi ikke skal overprodusere. norwayrock.net

– En uke er ikke lang tid. Hvordan er dagene i studio. Kjenner dere på press?

– Vi er veldig fokusert. Det er intenst og det kjenner man. Riktignok på en bra måte. Men det er ikke sånn at vi er stresset. Begge gangene har vi vært velsignet med at vi har fått gjort mye de to første dagene. Da har vi kontroll og ser at målstreken er innenfor rekkevidde.

– Nå er det plateslipp. Hva skjer videre i livet til Pil & Bue? – Det er alvorlig mye som skjer. Jeg fant ut at foreløpig har vi 25 spillejobber i inn- og utland frem til 19. mai. I Europa er vi oppvarming for det tyske bandet Long Distance Calling, som jeg har vært med som vokalist tidligere. Her hjemme turnerer vi med oppvarmingsband. Vi har forberedt oss godt, så nå skal vi bare ha det kult.

– Har dere begynt å tenke på neste plate?

– Gøran og jeg hadde i utgangspunktet et ambisiøst mål om tre plater på tre år. Dét har allerede raknet. «Rabbit…» kom høsten −21. Så kom den her litt over ett år etter. Men det gjør ikke noe. Det viktigste er at man har noe som er verdt å gi ut. Tre plater på tre år. Hvorfor dét egentlig? Og om du har lyst å gi ut platene på vinyl, som vi har, har vi fått beskjed om at krigen i Ukraina har ført til at det for tiden er vanskeligere å få produsert vinylen. Derfor har det også tatt så lang tid å få gitt ut denne plata. Vi spilte den jo inn for snart ett år siden. For meg er det litt for lenge. Jeg liker å få gitt produktet ut kjapt når det er ferdig.

– Så nå er det ekstra godt å komme i gang med «Secret Agents»?

– Endelig. Og mens vi har ventet har det ramlet inn mange nye låteideer.

– Plata avsluttes med låten «Never Stop (Part 1)». Hva er dette for noe? Kommer del to senere?

– He he he, jeg vet ikke. Er det dårlig gjort å ha den som avslutning?

Det kan godt hende det kommer en del to senere, men vi syntes vel mest det var en artig greie. Vi humret godt. Vi får se. Det er et åpent kapittel.

NRM 1-2023

57

Animal Instinct

58 NRM 1-2023

norwayrock.net

British progressive metal band Haken release their seventh studio album “Fauna” in March 2023. In January, a couple of months before album release, we spoke with guitarist Richard Henshall about making the record, the band’s love of Gentle Giant, selling out gigs in Oslo, and a few secrets from the album’s intricate cover art. norwayrock.net

NRM 1-2023 59

TEXT AND LIVE PHOTO: ANNE-MARIE FORKER PHOTO: MAX TAYLOR GRANT

How are you doing?

Really well, how about you? It’s been a while.

I know, the last time would have been, I guess before the Pandemic Yes, I think it was when you were supporting Devin Townsend in Oslo.

That would have been at John Dee... no...

No that was Sentrum Scene, but yeah you packed John Dee, a couple of times actually.

I can’t remember where we’re playing this time.

Rockefeller, which is next door to John Dee. But it’s bigger.

Ah, finally after all these years!

I remember last time you played John Dee, you’d sold out, and usually when that happens you can get shifted to next door but it was already booked.

I think I remember, that was quite early on, that was the first one we sold out, months ahead of the tour. There were no other venues available on that day, so we just had to stick with John Dee. I’ve never seen John Dee so packed! The photo pit was inaccessible because the audience were so jammed up to the stage.

I’m delighted you’re getting to do a bigger venue this time.

Yeah, it should be a fun show.

Yeah, it should be. Not long now. So, congratulations on the new album.

Thank you!

I’m so pleased to hear it. There have been a few bands and artists which have come out with quite depressing albums, understandably so after the pandemic, but this isn’t like that. It’s bright, it’s varied.

And you can hear that you’re evolving. Let’s start with the title - what inspired the title “Fauna”?

So, we just liked the idea of basing the lyrics on the animal kingdom, which is such an expansive and varied thing. How we do it generally is quite eclectic by nature and if you look at the animal kingdom there’s so much it has to offer. We looked at each species of animal in particular, and kind of saw how it could relate to us, or to human society, the human world in a general sense. And then on this album, unlike a few other albums in the past, we all took the reins and wrote various songs ourselves in terms of the lyrics. So each of us would pick an animal. I guess it’s been done before - Pink Floyd did “Animals”.

Yes, amazing album, from 1977…

Animals are beautiful things.

A lovely subject matter to write about.

So which animal are you?

I wrote about the white rhino, the last male white rhino. That song was quite a special one for me because my father passed away during the lockdown.

I’m so sorry. I remember seeing him at gigs. An amazing, supportive man.

60 NRM 1-2023

He was incredibly supportive to me over the years, during my whole career, growing up and music, but he was also very supportive to the band as well, to the point where he used to send out demos to all of our fans, for free, way back in 2007-8, he would send them around the world, as we were building our name and trying to grow as a band. He made a package, he’d send them a bio with photos of us and our first few shows.

Did he send out your merch before it was taken over?

I think he did.

I have a really early t-shirt, that I thought was sent by someone in the band, it’s handwritten and everything - it might have been your dad.

It might have been him, then Ross and Yulia, his wife, did it for a while as well, but it was my dad at one point. He’d always be there, giving us lifts to the rehearsals way back in the day, driving our instruments over.

If one of our keyboards broke, he’d drive to the venue somewhere with a keyboard for us. He was just such an important figure for us in the band, but obviously for me as well, as my father. So, I felt compelled to write this song about him, and that seemed like a fitting metaphor, it was about the last remaining white rhino, the species was dying out because once the final male one is gone, that’s it. So, quite a sad idea. But I used that as a metaphor to talk about my dad, and throughout the lyrics there are a load of references that will be familiar with a lot of fans that knew him as well.

Throughout the album there are other animals. A Black Widow. The song “Love Bite” - have you heard the album?

Yes, I got the stream.

“Love Bite” is a very 80’s pop-influenced song, very bright like you were saying earlier, but the lyrics are very dark. It’s about the mating ritual of the black widow, where the female spider eats the male spider during … ….during proceedings!

That was fun because of the juxtaposition of the colour of the song

norwayrock.net

and the subject matter.

Although it’s bright and light, there’s definitely heavy and dark parts as well, the song “Beneath the White Rainbow”, that’s really heavy.

That’s definitely one of my favourites, and that song in particular is quite special in terms of the lyrics as well, because that’s the first one Conner’s ever written. He decided that - I want to write some lyrics - for the first time, and he took that - it’s slipped my memory now, but it’s based on a film, The Mad Fox. I think was the animal that he picked, but he really did an incredible job with the lyrics on that.

The cover is really intricate and colourful.

Does the 7 on the clock mean “Album seven”?

It does, yes.

Can you tell us any other secrets on the cover, what the details mean other than that?

It was a guy called Dan Goldsworthy who did it, and it’s the first time we worked with him as a band. Charlie’s worked with him on his solo album, which was earlier in the year. And it turns out Dan’s a huge Haken fan and he was really up for working with us. We wanted something really detailed and intricate, vibrant and colourful, because the album is all over the place, it’s very broad in terms of its sound, so we really like the cover matches that, it almost feels like an extension of the music in some kind of way, which is cool. For me - I don’t know if this is exactly what he had in mind - the ape represents - well, he’s quite civilised - so he represents the link between the humans and the animal kingdom. That’s how I perceive it, but if you look at the wallpaper in the background, there’s some intricate details which are actually dotted with Easter Eggs from all our of previous albums, so all of our diehard fans are going to have a field day trying to decipher all the meanings behind all of those.

I’m going to go back and have another look. The reggae section in “Alphabet of Me” - was Sting an influence on this record?

Sting, and specifically Sting in The Police, so that era of Sting is just the best, it’s great.

And the guitar at the time had that kind of chorus sound which I really dig. There’s a few Sting-influenced moments, actually. The final section was definitely a tip of the hat to The Police, love that sound. There’s a lot of Everything Everything in the influences as well. They were really cool, they have a lot of..... well, they’re not really prog at all, but they have Gentle Giant influences, some of the early stuff, but they evolved into more of an electrorock indy sound. I really love them, we all do actually, across the band, and the vocals are very unique. That fast, almost-rapping style that Ross does in the verses …

It was a bit of a shock hearing Ross rap, but I really like it.

Oh, I love it, it’s very rhythmical. If you listen

norwayrock.net

to Everything Everything, they do that quite a lot, and we’re definitely tipping our hat to them there.

The original keyboardist Pete Jones has returned - and you can hear him all over the record, like the warm intro to “Taurus” - and I wondered, how did that work, how do the six of you manage writing the song together, because it sounds like it should be complicated when there are so many involved?

Luckily, Ray actually grew up with Pete, so they went to Primary School together, whereas me and Ross went to Primary School together, and then we met along the way, a bit later on.

Pete was in the band during the demo era of Haken but then he went off to study theoretical physics. We kept in contact and stayed good friends with him, to the point where even on a few of our albums there’s small cameo performances. So, we kept in contact and me and Pete even formed another band about five years ago. It was called Nova Collective, with the bass player off Between the Buried and Me, Dan Briggs, and that’s a bit more jazzy/fusiony.

So, Pete has come back and he’s got all these new influences that breathed this new life into our music, he’s got very strong love of electro and electronic music, and he has a solo project called “Nested Shapes” where he really goes to town with that, it’s really interesting music, very detailed. He’s definitely incorporated that into the heavier sound that we have, but he also has that dark jazzy influence as well. In terms of the actual writing, it’s been great, we live fairly close to each other, he’s like thirty minutes down the road from me. So, what we’ll do, with the previous albums as well, we’ll try to meet up in small groups, as much as possible, and get the core ideas and play them through, and then we took it to an online sharing space that we have, where we were bouncing ideas back and forth for about a year or so, and then it got to the point where the songs and the structures were almost complete and we decide to hire a big house near Brighton and we set up for a week and solidified all the structures and mapped out all the vocal arrangements as well.

When we left there, we were ready to go into the studios and record all of our parts, so the whole process was very fast.

How much did you have written before you went to Brighton? Did you just go straight in to record with a plan already set out, or was there some spontaneity and improvisation?

When we went there, we had most of the blueprints, I would say, for the songs, but the vocal lines and lyrics weren’t complete at all so we basically had these structures but we needed to weave the vocal melodies inside these structures, which is essentially what that week was for. But then we did tweak some of the arrangements as well, and “Lovebite” in particular really changed during that week,

”We’ve got this contrast of this jazz, polyrhythmic stuff going on with heavy riffage a la Slipknot or Korn.” it was a completely different style. Then during that week, we turned it into more ‘80s pop-metal. It’s almost Devin Townsend meets Genesis or something - I don’t know, it’s a weird mix of sounds. So, yeah, that was a really fun week. But when we had Dan and we went to the studio after that, then there’s always a bit of room for the arrangements and individual parts to be developed during that process as well.

Did you have too many songs? Did you decide - I know we were going to do this but we’re not going to?

Funnily enough, there was one song, actually, that we decided not to use, which we’ve never really done before. We’ve always had the right number of songs from the beginning of the process and we’re just kind of “running” the songs. But we actually had over sixty minutes of music, and we thought it was probably a bit too much, and we were thinking of the album as a whole and how it flows and is it digestible for the fans. Hopefully we’ll revisit that song and bring it back one day.

Interesting - I hope so. You mentioned the whole album - I read that this reminded you of “The Mountain” as a whole. What did you mean by that?

I feel like we’d embraced the free spirit of “The Mountain”. Because, with that one, I generally did the bulk of the writing but we all chipped in, we all wrote lyrics for that one.

So that one was one we were all involved in, in terms of concept. But with the music there was a kind of freedom to it as well, which I think we’ve embraced on this one. It was said that “The Mountain” is probably the most eclectic album we’ve done, whereas “Vector” and “Virus” were a bit more metal-focused, “Affinity” was prog with an ‘80s focus, and “The Mountain” has lots going on, there were lots of different influences, very eclectic, so I think this almost like the spiritual partner of that album it is to my ears - and a lot of people have said that as well. I think naturally it takes time, you need to listen to it a few times to let it fully digest and I think a lot of our fans are going to be quite shocked by some of the songs, like “The Alphabet of Me” But in a good way?

NRM 1-2023

61

It’ll be a bit of a shock for a lot of people because it’s very different from our other songs, but when they hear the rest of the album, none of the other songs sound like that one. Every song is completely different, so it’s going to be interesting to see how people receive it.

I receive it well and I hope everyone else does too. It’s so free and varied, and it shows everything you can do very well, and every band member shines somewhere on it, but you also shine together as a unit, especially with the keyboardist as well now.

The thing was, Pete, he came in all guns blazing, he had a lot of ideas that he’d had over the years, that he’d never been able to use, and he was like “I’ve got this idea here, maybe we can use this or incorporate this”.

So he really brought this new energy into the writing. So, I’m glad it came across in the music, I think he’s done an amazing job.

What would you say was his biggest or most significant contribution?

Well, the two songs that he was most heavily involved in were “The Nightingale” which is very keyboard-heavy, and that one’s really dense. To me, it’s got all the ingredients that makes us who we are, it’s got the heavy riffage, the dense arrangements, and all the colourful and quirky rhythmic stuff as well. And the other one, that you mentioned, as well “Beneath the White Rainbow”.

What a track!

It was an idea that he was playing around with that he’d had for a while, I believe, and the whole song really stemmed from there, and then we took it and make it more guitar-centric in certain parts and it almost has a Korn feeling in some of the choruses, like a Slipknot vibe.

Yeah, I see what you mean.

And then this kind of contrasted with this almost Tigram Hamasyan … do you know Trigram Hamaysan?

The pianist? Not very well, but I’ve heard some of his stuff. It’s remarkable.

He’s a big influence on all of us. He’s a great player, a jazz pianist. So, we’ve got this contrast of this jazz, polyrhythmic stuff going on with heavy riffage a la Slipknot or Korn. So, it’s a really good mix of sounds.

Speaking of jazz, the trumpet player on “Alphabet of Me”, is he or she a jazz musician, how did you find them?

Thing is, Ray studied tuba at The Guildhall, and he’s got a whole host of brass friends and this is one of these guys that he plays with, he actually plays in a jazz nonet which this guy runs, and this guy’s name is Miguel Gorodi, or Migs is his nickname. He’s on “Vector” as well, he plays in the song “Host”, he does a flugelhorn solo. So Ray asked him to come along, he did five or six takes of the solo in the end, and every one was amazing, but then we just picked our favourite one. It’s not really exactly like Sting, but Sting has the song “Englishman in New York” where he has a saxophone solo towards the middle of the song, and we wanted Migs to just be there in the background of the song like he was jamming along with us in a club or something. So, that was the inspiration for that whole section.

You mentioned the tuba there, there is a Norwegian jazz tubist called Daniel Herskedal. Well worth checking him out, he had a new album out at the end of last year, accompanied by a Norwegian singer, and the way he dances with her vocals, and the way he plays, it’s so warm - I’ve not heard a tubist quite like him.

That’s interesting, because you don’t normally hear of tuba players that have their own thing going on. I’ll mention him to Ray because I’m sure Ray will have heard of him, because he’s a great tuba player.

I didn’t know Ray played tuba, does he still play or was it a long time ago?

Yeah - he doesn’t play as much because Haken has taken a lot of his time now, but at one point he was auditioning for the London Symphony Orchestra, so he was really good, one of the best. But then because there’s only space for one tuba player in the orchestra, so he decided to focus on Haken.

You mentioned “quirky” as one of the characteristics on the album. Was “Elephants Never Forget” a nod to “Cockroach King”,

62 NRM 1-2023

because I got the same quirky vibe off that, and I wondered if that was deliberate or just by chance.

That was a song that was started by Charlie actually, and we took it and Pete did a lot of the work on that one. So if you think that “Cockroach King” was a bit of a nod of the head to Gentle Giant, it was almost like us paying hommage to them, then this is also us paying hommage to Gentle Giant again. We love them, all of us across the band, to the point where we listen to them a lot on the tour together - a big inspiration. We love what they do with the vocals, so they’re the source of a lot of the inspiration. Especially on the verses, it has that very cool, syncopated riffage on the guitar which is very reminiscent of Gary Green, the guitarist from Gentle Giant. But, yeah, that one’s a good one, it’s a fun ride. It feels like there’s no distinct chorus, it feels like there’s ten choruses, like there’s no verses, just chorus, chorus, chorus, which keeps getting more and more epic as the song moves along, and it’s quite heavy throughout so it’s going to be fun to play live.

Speaking of playing live, my last question is about the upcoming tour and your stopping here in Oslo. I wondered how many tracks from the new album are going to be on the setlist.

I think we’re doing three tracks from the new album. The plan has been to release three singles, then we’ll probably play the singles, because the album is going to be released during the tour, about half way through, so that’s going to be a lot of fun. The songs really feel quite natural to play, we’ve been sitting with them for a couple of years now, and they’re really fun songs to play. So, it’s going to be good. It’s going to be great to get back out on the road in Europe for the first time since the Devin Townsend tour. We’re also going out with Between the Buried and Me and we actually went on tour with them just after “The Mountain”, around that whole era, so it seems fitting to be going out with them again.

And of course me and Pete are in a band with Dan so we’re good friends and we’ve stayed in contact over the years, so we’re looking forward to getting out there again with those guys.

Thank you so much for your time and I’ll see you in Oslo in a couple of months.

Cheers!

norwayrock.net

AN M E LD EL SE R

SKIVER

LYDKICK GEIR AMUNDSEN 1. Cross Country Driver A New Truth Årets store overraskelse kom tidlig i år, gitt 2. Winger - 7 Jadda. Kip & co leverer så til de grader.

3. Martin Miller Maze Of My Mind Toto og Dream Theater har fått en velskapt sønn.

4. Extreme - Six Det har tatt sin tid. Fortsatt usikker på om det var verdt det.

5. Jason Bieler Postcards from the Asylum Det tar sin tid å fordøye dette. Men tror det blir veldig bra til slutt.

GEIR LARZEN 1. Soup - Visions Denne er jevnlig forsøkt lagt vekk siden desember 2021; det har ikke gått særlig bra. Og nå oppdaget jeg bonuslåtene på dobbel-LP-en og CD-utgaven…

2. Giant Sky – Giant Sky Glimrende debut fra Soup-nestor Erlend Vikens nye prosjekt.

3. Al Di Meola – 1970-tallsplatene Ubegripelig sterkt; stundom på høyde med Pekka Pohjola.

4. Rick Wakeman – A Gallery Of The Imagination Besnærende, vokalbasert oppfølger til ”The Red Planet”.

5. Per Bergersen – PB Norsk kulturforvaltning på sitt beste – nymastret, dobbel og betimelig ekspandert LP-utgave av 1990-skiva, inkludert ”Kyssing”.

Hurra for Henning, som fremholder å drite i manérer når han trapper til…

RONNY ØSTLI 1. Dødheimsgard Black Medium Current Like kaotisk som alltid, samtidig som det er lettere tilgjengelig.

2. Tulus - Fandens Kall Lekent og groovy 3. Holy Moses Invisible Queen En epoke er over 4. Tilintetgjort In Death I Shall Arise Spennende debutanter innen avantgarde black metal 5. Wig Wam Out Of The Dark Lite Eurovision og tøys, bare god melodiøs hardrock.

norwayrock.net

A.C.T. Falling Actworld 5/6 03. mars 2023 Svenske A.C.T. har så langt ikke nådd de store høyder, men nådde inn til undertegnede da andreskiva «Imaginary Friends» kom i 2001. De hadde en sound man ikke hører i mange artister. Kanskje er It Bites det nærmeste man kommer, og kanskje et bitte lite snev av Mr. Bungle, men det er ikke mye. Lettbeint progpop-rock med underfundige tekster og glimrende instrumentering, med en vokal man umiddelbart legger merke til. Disse elementene er like fremtredende på «Falling», som altså er ute på bandets eget selskap i disse dager. Kanskje er det faktum at de gjør alt arbeidet sjøl litt av grunnen til at de ikke er store, for dette bandet burde virkelig ha nådd ut til massene på et helt annet nivå enn de er per i dag! De var signet med Inside Out en periode, men har altså gått til det steget å stå for alt arbeidet på egen hånd. «Falling» er bandets tredje EP i en serie på fire som bindes sammen som et epos, der vi nå har kommet til en tid der noe forferdelig er på vei mot jorden, og vi presenteres for et bilde av hvordan dette oppleves for persongalleriet i tekstene. Vi møter blant annet Emelie, som vi ble kjent med allerede på førsteskiva, «Today´s Report» i 1999. Hun har fortsatt et noget mangelfullt minne, finner vi ut.

Musikalsk er det alltid fascinerende å låne øre til A.C.T., all den tid de er så gjenkjennbare som de er. Å finne sitt eget sound er vanskelig i en tid der det meste må være utprøvd, men A.C.T. lykkes på skive etter skive.

Særegen vokal, herlige korpartier, og ikke minst en gitarist i Ola Andersson som treffer blink. Hans soli er ofte svært kreative, og en fryd for øret. Sjekk bare ut soloen på «Wailings From A Buildings» fra «Last Epic» (2003). På «One Last Goodbye» leverer han nok en solo som treffer rett i ryggmargen.

Låta er også særdeles treffsikker, med 80-talls synth-trommer og lyden av Rolands (for mange) velkjente TR-808 trommemaskin. Man må jo bare trekke på smilebåndet av slike småfrekkheter. Bandet har også noen særegenheter som bidrar til sounden, som for eksempel valget med å synkopere i 16-deler, stedet for det mer tradisjonelle valget med å gjøre det på 8-delen. Frekt, og veldig virkningsfullt.

Det samme gjelder vanen de har for å lage riff med markeringer på alle fire 4-delene, nærmest så det oppleves å være i «double-time». Akkurat den effekten er svært virkningsfull på denne skribenten, ihvertfall. Den tidligere nevnte lettbeintheten blir kanskje mest markant i riffet på «A Race Against Time», der et i utgangspunktet blytungt

riff får en helt annen effekt enn om et annet prog-metalband hadde spilt det. Lydbildet er ryddig og oversiktlig, produksjonen er framifrå, og låtene er aldeles strålende!

«Falling» er ei skive som fortsetter å vokse på meg, til tross for at jeg har hatt den i halvannen måned, og har pløyd gjennom den et utall ganger. Gjør deg selv den tjeneste å la «Falling» få din oppmerksomhet i en halvtime, og da gjerne i forbindelse med de to foregående EP-ene «Rebirth» (2019) og «Heatwave» (2021). Gjerne mange ganger! Den ender garantert høyt opp på lista mi over skiver når vi tar oppgjøret i desember. Karakteren burde egentlig vært høyere, men det er vanskelig når det kun er en EP vi har med å gjøre. Kvaliteten er upåklagelig, og det er bare å glede seg til den store avslutningen, som forhåpentligvis kommer i 2024!

Jan Egil Øverkil

ANNE-MARIE FORKER 1. Jared James Nichols Jared James Nichols A self-titled album full of blues, hard rock, grunge and incredible guitar play.

2. Extreme - Six The band's first studio album in 15 years sees Nuno Bettencourt shine, but it has hits and misses.

3. Stargazer Life Will Never Be The Same A classic, driving hard rock album from the Norwegians. The vocals sound like the love child of Glenn Hughes and Buce Dickinson, and there are plenty of delicious guitar solos.

4. Depeche Mode Memento Mori A celestial, atmospheric journey, containing ghosts, souls and death, yet the record is also life affirming. RIP Andy Fletcher.

5. Gaz Coombes

AIR RAID Fatal Encounter High Roller 4/6 24. februar 2023 Med band som Ram, Portrait,Enforcer og In Solitude klarte svenskene å vekke interessen for klassisk heavy metal i den hardere undergrunnsscenen.

Gøteborgs Air Raid tilhører samme generasjon, selv om spalteplassen ikke har vært like massiv som de nevnte kollegaene. Like fullt har Air Raid tidligere gitt oss tre ganske så trivelige plater, og det gjelder deres fjerdefødte også. Jeg skal dog innrømme jeg fant åpningslåta «Thunderblood» ganske så sidrumpa ved første lytt, noe som har tatt seg opp. Allerede i spor to, «Lionheart» får vi god klassisk uptempo catchy hardrock, og det er umulig å ikke få rockefot. Her, og spesielt «See The Light» tenker jeg gammelt Malmsteen, fra den gangen mannen lagde gode låter. Og selv om vi selvsagt ikke snakker samme gitaronanering, er det absolutt et gitarorientert album med dyktige musikere. Joda, en liten klassisk gitartrudelutt får vi i «Simfonia», så referansen er ikke helt fjern. Jeg tenker også tidlig Dokken og nyere Treat når jeg hører på plata. Dette er en jevn skive og jeg velger meg ut «In Solitude» pg «Edge Of A Dream» som favoritter, på nok et koselig album fra Air Raid.

Ronny Østli

Turn the Car Around A compelling album from one of the UK’s most underrated and talented songwriters.

SVEN O SKULBØRSTAD 1. Devin Townsend Lightwork Noe roligere i kantene enn det vi er vant med, men hjelp for en skive.

2. Murder Maids Dance Or Die Få det på, høyt!

3. Pappasaft Endelig Elendig Det punkes med kvalitet over en lav sko her til lands.

4. Avatar Dance Devil Dance Enormt skuffende, men bare fordi det står "Avatar" på skiva.

5. Dømt Glasgow Grin Jeg er på vinyl!

NRM 1-2023 63

AN M ELDE L SE R

SKIVER

AKSEL RØED’S OTHER ASPECTS Do You Dream In Colours?

Is It Jazz? Records 3.5 / 6 17. februar Saksofonist Aksel Røeds elsk til Ornette Coleman og Dexter Gordon ligger i dagen idet bergenseren håndplukker musikere til egen oktett.

Ensemblet er presentert komponert musikk, med veldig løs snipp; noe som åpner for individuell fortolkning og fri improvisasjon. ”Do You Dream In Colours?” er Is It Jazz? Records’ mest jazzdestillerte utgivelse hittil, og kanskje skulle man stedvis ønske et bredere populærmusikalsk rammeverk.

Når det er sagt pendler materialet kjapt fra tradisjonell storbandsving, smektende gospel og blues, til karikert og fandenivoldsk samspillslek, gjerne kranset av animert Keith Tippett-piano, arrig blåserrekke og hamrende slagverk, slik at den totale lytteopplevelsen aldri står i fare for å kjede. Storskalatenkte ”To Whom This May Concern” og et avsluttende tittelkutt rager høyest i det kvalitative terreng, mens trauste ”Moonshine Movement” neppe burde vært frigitt platemarkedet.

Geir Larzen

ALL MY SHADOWS Eerie Monsters Frontiers 4/6 17. februar 2023 Stephan Lill og Andy Kuntz er nok mest kjent for sine eskapader med progmetal-bandet Vanden Plas, men driver også med mer straight metal, og er nå klare med debuten av prosjektet All My Shadows. Lill har en teft for fengende gitarriff og melodier, og med Kuntz på laget, er det duket for catchy hooks og iørefallende melodilinjer. Det store spørsmålet blir jo selvfølgelig om dette prosjektet oppleves som ei Vanden Plas-skive uten de progressive elementene, all den tid både Lill og Kuntz har sine særegne elementer, og vi må nok først som sist påpeke at, jo, det gjør det. Spesielt med tanke på at Stephans bror Andreas Lill spiller trommer på skiva, akkurat som han gjør i Vanden Plas. Vi er altså oppe i 60% av moderbandet (eller skal vi bare kalle det broderbandet, kanskje), og det er

64 NRM 1-2023

også en del progressive elementer i denne skiva, så veien er kort fra All My Shadows til Vanden Plas, men vi skal faktisk ikke gi de det glatte lag uansett, for det låter friskt og inspirert.

Som tidligere nevnt, er Stephan Lill en dreven ringrev på gitarriff, noe han viser også her. Det som kanskje er platas sterkeste kort, er jevnheten, for det er ingenting som oppleves som svakt, verken i det kompositoriske, gjennomføringen, eller produksjonen.

På den annen side er savnet etter den eller de låtene som virkelig får nakkehårene til å reise seg litt for fremtredende på «Eerie Monsters», for det er ingen låter som virkelig stikker seg ut, kanskje sett bort fra sistesporet «All My Eerie Monsters», der bare tittelen trigger nysgjerrigheten til videre lytting, og balladen «Farewell», som treffer en liten nerve i mitt balladeelskende øre. Stephans gitarsolo her er virkelig av den sterke sorten, og melodilinja er nydelig.

Det soniske bildet er hakket for nært Vanden Plas, uansett hva Kuntz og Lill måtte påstå, for dette er låter som i og for seg hadde glidd enkelt inn i ei Vanden Plas-skive, om enn ikke på samme utgivelse. Duoen har nevnt navn som Whitesnake, Ozzy og Dokken, og ånden av 80-tallet som inspirasjon, og kanskje er det baktanken, men uttrykket heller i stor grad mer til et mer moderne lydbilde, uten at det skal være til forkleinelse for bandet.

Jan Egil Øverkil

ALTARI Kröflueldar Svart Records 4/6 14. april Musikalsk relevante svartmetall-plater tilvirket etter 1995 lar seg omtrent telle på én hånd. Langspilldebuten til Dold Vorde Ens Navn, av 2021, sogner til fornemme unntak herom. Islandske Altari besitter ikke ansporinger til samme musikalske klasse som nevnte nordmenn, men begår likevel et svartsmusket debutalbum over gjennomsnittet, og vel verdt et at notam. Harmonisk reises den samme dissonante uro befordret av eksempelvis Virus og Voivod, samtidig som det vokale ofte er hardbarket, men tonalvektet, og ikke sjeldent påminner Killing Jokes Jaz Coleman. Et tredje fortrinn hviler på islendingenes sans for smakfulle gitarsoli uten et sedvanlig skjold av forvrengning. Endelig må nevnes betydelige influenser i retning både 1970-tallets tungrock, samt gitte garasjepunkaktører fra 80- og 90-årene, heriblant Sonic Youth. Det skal ha tatt bandet henimot ni år å ferdigstille ”Kröflueldar”, noe som sammenfaller med platas konseptuelle antagonist – vulkanen Krafla hadde en serie utbrudd fra 1975 til 1984; et bakteppe som fungerer utmerket i eksperimentell

svartmetall. Det kløktige tittelkuttet, samt ”Vitisvilltur”, gjør særlig god figur, på et smått bemerkelsesverdig fonogram.

Geir Larzen

ANGEL Once Upon A Time Cleopatra Records 3.5 / 6 21. april 2023 Amerikanske Angel var et av disse nesten-bandene fra 1970-tallet, som ufortrødent turnérte og tilvirket skiver, faktisk hele seks album for Casablanca Records, uten å forvolde internasjonal furore. Deler av originalbesetningen forsøkte på nytt mot slutten av 1990-tallet, mens en konstellasjon ledet av veteranene Punky Meadows og Frank Dimino sto ansvarlige for albumet ”Risen” i 2019. Når denne følges opp med ”Once Upon A Time” vedhefter atskillige Angel-troper, i sjatteringer av hardfør rock’n roll, symfonisk rock, pompøse ballader og amerikansk AOR, det hele fiffige utlagt, om enn underprodusert. Albumet kunne formodentlig ha båret Frontiersemblemet, men nivået på låter og arrangementer stiller vesentlig høyere enn tverrsnittet utgytt av det italienske AOR-maskineriet. ”The Torch” intonerer med fynd og klem, og selv om både denne og skiva for øvrig holder robust og kreativt 1985-etos skinner en klassisk Angel-signatur igjennom. Bandet har ikke glemt elegisk-dynamiske kunster, og om lag halve materialet leser som en gavepakke til eldre fans. Andre oppløftende innslag foreligger i form av ”Black Moon Rising”, deponert driftige jentekor, det teatralske tittelkuttet, samt ”Psyclone”. Låtene er ustabilt produsert, og første programdel stiller vesentlig høyere hva gjelder lydgjengivelse og komposisjon enn utgangen; i så måte hadde vi fint klart oss uten fåfengte bonusforekomster.

Geir Larzen

THE ANSWER Sundowners Golden Robot Records 4/6 17 March 2023 Northern Irish rockers The Answer make a long-awaited return with a brand-new studio album scheduled

for release on St Patrick’s Day. “Sundowners” has been produced and mixed by British rock producer Dan Weller (Enter Shikari, Bury Tomorrow).

Their debut album “Rise” received critical acclaim back in 2006, and they went on to support bands such as The Rolling Stones, Aerosmith and a two year slot on AC/DC’s 2008 Black Ice tour. Expectations were high for this record, and “Sundowners” does not disappoint. Blending elements of Led Zeppelin, Free, Rival Sons, Black Crowes and AC/DC together, this is hard, bluesy rock record with plenty of groove. Highlights include the title track, “Oh Cherry”, and “All Together” – the latter track’s title seems particularly apt as it was the first time the band were together in a studio again since 2015. Time has not been unkind, and lead singer Cormac Neeson’s voice still packs a powerful punch.

Anne-Marie Forker

AVATAR Dance Devil Dance Black Waltz Records 3/6 17. februar 2023 Au, denne var vond. Avatar er et av tre svenske band som ga meg troen på at jeg ikke var en sur gammel gubbe som mener at alt var bedre før, men er nå ett av to band på under et kalenderår som gjør at jeg kanskje må erkjenne at jeg muligens faller inn i den kategorien allikevel. For dette holder ikke mål i mine øyne. Joda, de er fortsatt et særdeles habilt band og skiva er såvisst enormt bra produsert - som seg hør og bør. Men så var det denne lille detaljen kalt låtmateriale, og den lille detaljen har ikke vært så svak når det gjelder Avatar siden deres første to utgivelser fra tidlig 2000-tall.

Etter første gjennomlytting fant jeg kun et eneste spor jeg fikk lyst til å høre om igjen, nemlig "Hazmat Suit". Ellers fungerer forsåvidt tittelsporet også, men ikke som åpningslåt i mine øyne. Hadde jeg ikke visst bedre hadde jeg kunnet tro at dette er en utgivelse bestående av B-spor som ikke kom med på forrige skive. Jeg gledet meg også massivt til å høre duetten med Lzzy Hale på "Violence No Matter What", da nettopp hun og Avatars Johannes Eckerström er to av mine absolutte favorittvokalister fra de siste ti årene og jeg var sikker på at de kom til å skape magi sammen - men i realiteten spiller hun egentlig ikke noen rolle da hun stort sett bare repeterer det Johannes synger eller dobler han på refrenget. Låta er vel også helt OK, men lista for nettopp Avatar ligger vesentlig høyere enn dette i mine øyne.

Nei, dette var tynne greier - en skive basert på helt greie spor, men våre svenske venner skal da vitterlig klare bedre enn dette. Nå skal jeg drukne sorgene mine og blåse øregangene

norwayrock.net

AN M E LD EL SE R rene med "Feathers And Flesh" og drømme tilbake til en bedre tid - som den sure gamle gubben jeg er.

Sven O Skulbørstad

THE BANISHMENT Machine And Bone Frontiers 1,5/6 10. mars 2023 The Banishment er nok et sideprosjekt fra eks-Dokken-gitarist George Lynch, en mann som undertegnede har hatt enorm respekt for og glede av opp gjennom årene. Etter prosjekter som KXM, The End Machine, Dirty Shirley, Ultraphonic og Sweet/ Lynch, innimellom hans eget Lynch Mob (som nå visstnok heter Electric Freedom) og soloskiver, er det nå klart for The Banishment, som han har sammen med vokalist Devix Szell og programmeren (da jeg leste det ordet, begynte varsellampene straks å blinke) Joe Haze. Og dette er den slags nedstemt industriell metal som jeg hadde håpet og trodd at de fleste musikere fikk ut systemet for 20 år siden. Det minner mer om en blanding av Marilyn Manson, Zeromancer, Ministry eller White Zombie - men ikke på en god måte. Her er det full vreng på både de nedstemte gitarene og på den ropende vokalen, og jeg innrømmer glatt at denne skiva har jeg bare hørt igjennom en eneste gang - og det blir nok med den ene gangen, for dette var det en lidelse å tyne seg igjennom.

Spesielt "Terra Nullius" var forferdelig, der utbrøyt jeg til slutt "ORKER IKKE MER!" og kastet meg over Skipknappen. (Men neste låt, singelen "Got What You Wanted", var faen ikke mye bedre).

For å si noe positivt, er det jo interessant at Richard Patrick fra Filter og Tommy Victor fra Prong tar vokalen på en låt hver. Og "The Dread" var ikke så verst da. Og ingen skal komme her og si at George Lynch ikke er musikalsk allsidig.

Men nå er det nok på tide for meg å skille lag med George, for det begynner å bli alvorlig lenge siden han har gjort noe som har fenget.

Geir Amundsen

BESATT

norwayrock.net

SKIVER SKIVER Hjemkomst Mawja 4/6 10. februar 2023 Så er de her igjen, de snodige skrekkfilmentusiastene fra Grimstad.

Det er godt under året siden jeg anmeldte EP’en «Dyst», som jeg likte svært godt. Det morsomme er at den er lengre enn årets fullengder.

Når «Skyggeland» åpner hører jeg at lydbildet er litt mer massivt, og proffere enn sist. Jeg har tidligere nevnt at vokalen har båret preg av hjemmestudio, og det henger litt i på denne låta, mens jeg synes den flyter bedre inn i produksjonen på resten av skiva. Selv om vi fremdeles er i avantgarderiket, er denne låten ganske så tilgjengelig. Ved Buens Ende og Dødheimsgard husker jeg at jeg nevnte sist. Joda, det er nok ikke feil å like disse for å sjekke ut dette, men jeg synes nok denne plata er hakket mer rocka og bærer preg av flere tradisjonelle heavy metal riff. Allerede i låt to, «Nekromati» får vi det mer hysteriske og kjappe, mens jeg også liker den stygge mer punka «Machete» som er neste spor.

«Nemesis» er en mørkere rocker som får meg til å tenke på Tribulation. Denne er en av mine favoritter, sammen med rett i trynet punkeren «Teppefall», som begge skaper god dynamikk på en svært variert skive, tross sine tjuefem minutter.

Ronny Østli

BLACK STAR RIDERS Wrong Side Of Paradise Earache Records 4/6 20. januar 2023 Ricky Warwick og hans kompanjonger er ute og rir igjen. Resepten er som på de foregående skivene klassisk hard rock med sterke Thin Lizzy-vibber. Et stort skår i gleden er at Scott Gorham ikke er med lenger, hvilket kanskje skulle tilsi at dette blir fullstendig uinteressant.

Heldigvis funker Black Star Riders også uten Gorham, selv om han definitivt savnes. Som en liten trøst skal han etter sigende være med som gitarist på den forestående turneen, ihvertfall på de britiske øyene. Men som sagt så låter “Wrong Side of Paradise” overraskende bra og forfriskende. Warwick kjører stort sett på med det remmer og tøyler kan holde, men skivas kanskje sterkeste spor er en liten lekkerbisken av en litt neddempet låt, nemlig “Riding Out the Storm”. En utrolig fengende låt som virkelig utmerker seg.

Verdt å nevne er også coverlåta “Crazy Horses” som Black Star Riders har tilført litt hår på ballene. Det finnes en rekke coverversjoner av The Osmondsklassikeren, hvorav denne i mine ører virkelig er en av de bedre. Selv om ikke alle låtene er like spennende her så er det faktisk ingen stinkere. Produksjonen er det heller ingenting å utsette på, og

Jay Ruston har nok en gang gjort en strålende jobb bak spakene. Det låter autentisk klassisk hard rock uten altfor mye kunstig tilsetningsstoffer. “Wrong Side of Paradise” holder jevnt over veldig høy kvalitet og Ricky Warwick & Co. har utvilsomt fortsatt krutt i pistolene.

Pål J. Silihagen

BLOOD CEREMONY The Old Ways Remain Rise Above Records 4/6 5. mai 2023 2013 var et fruktig år for okkult tungrock. I kjølevannet av Black Sabbaths vellykkete ”13” leverte både engelske Purson og kanadiske Blood Ceremony besjelete album med berøringspunkter til protometall, psykedelisk pop og folkloristisk prog. Mens Rosalie Cunningham etterhånden overga Purson til de evige jaktmarkeder har sanger Alia O’Brien og dennes kumpaner holdt liv i Blood Ceremony siden 2006. ”The Old Ways Remain” er Toronto-bandets første plateslipp på sju år, og følger estetisk i tråkkene til ”The Eldrith Dark” og ”Lord Of Misrule”, med melodiøs retrorock tuftet på vokal, rockekomp, orgel og tverrfløyte. Kompositorisk etterleves et jevnt akseptabelt nivå, uten at kanadierne tukter soloplatene til nevnte Cunningham, selv om her foreligger betydelige sammenfall, særlig kontra Blood Ceremonys mest pop-melodiske øyeblikk, anført av ”Ipsissimus”, ”Lolly Willows” (hvis mørke psykedeliske brytning stiller blant platas høydepunkter), folkrockeren ”The Bonfires At Belloc Coombe” (gitt kledelige fele-legg), søtladne ”Hecate” og episke ”Song Of The Morrow”. Årets skive er smartere og mer variert enn forløperen, men noe av kvartettens problem – i den grad det kan kalles et problem – heter ”The Magician” og avrunder ”The Eldritch Dark”; et stykke de ikke har vært i nærheten av å tangere før eller siden. Når det er sagt seiler ”The Old Ways Remain” opp som gruppas nest sterkeste fonogram, til glede for dens frender. Jeg er oppriktig glad for at kanadierne ikke har kastet inn håndklærne.

Geir Larzen

CAIRO Nemesis Spirit Of Unicorn Music 2/6 5. mai I motsetning til amerikanske Cairo, som var operative under store deler av 1990-tallet, er britiske Cairo mer av et gitar- og synthesizerorientert neoprogressivt band enn førstnevntes sjarmerende naive Emerson Lake & Palmer-fiksering. ”Nemesis”, kvintettens andre studioplate, åpner relativt friskt, men prog-generisk. Når omtalte ”Asleep At The Wheel” viser seg å representere albumets beste tilslag, for repertoaret søker raskt mot synthpop-melodisk gjørmebad, er det lite som taler bandets gunst. Cairo tåler definitivt ikke sammenligning med A Formal Horse, som evner å smi pop-melodikk med progressiv autonomi; angjeldende ensemble har en stygg hang til durmelankolske klisjeer og syntetiske floskler verden aldri synes å bli kvitt. Lobotomert oppstemte ”Jumping On The Moon” er inkarnasjonen av geriatri og en fadese milevidt fra eksempelvis hollandske Kayak. Det finnes ikke grunnlag for å bruke tid på britiske Cairo.

Geir Larzen

GAZ COOMBES Turn The Car Around Hot Fruit / Virgin Music 5,5/6 13. januar 2023 Gaz Coombes, known as the frontman of Supergrass, is one the of UK’s most underrated and talented songwriters.

He has released his fourth solo album “Turn the Car Around”. The album has a Madrugadaesque opening, with sparse piano on the slow building “Overnight Trains”.

“Don’t Say It’s Over” is a cosmic, swirling art rock love letter to his wife. Radiohead would be proud of “Feel Loop (Lizard Dream)”, with its distorted fuzzy guitar and bass groove, it sounds like something from the band’s early 2000s period, “Kid A” or “Hail to the Thief”. “Long Live The Strange” has a singalong, poppy chorus with a rich ambiance that is easy to imagine becoming a live favourite. There are trip-hop

NRM 1-2023 65

AN M ELDE L SE R

SKIVER elements in the acoustic-led “Not the Only Things” (written for his autistic daughter), again showing Coombes’ willingness to experiment and to great effect. The track, the longest on the record at five minutes and 37 seconds, builds to a harmonious grand finale.

The up-tempo title track “Turn The Car Around” contains dreamy arpeggios and showcases Coombes’ guitar skills, and “This Love” demonstrates his vocal prowess, and contains a Bowiesque chorus. “Sonny the Strong” is an example of Coombes’ story-telling skills – it’s a semi-fictionalised story about Randy Turpin, a British boxer in post-World War II Britain: “It’s hard to fight when your friends lie bleeding …”

The final track, “Dance On”, provides a cinematic, warm and intricately constructed conclusion.

Sonically, the album is compelling, adventurous, melodious and the production is luscious. It could easily be one of the albums of the year, and it’s only January.

Anne-Marie Forker

CROSS COUNTRY DRIVER A New Truth Frontiers 5/6 17. mars 2023 Dette var en skruball som jeg ikke så komme. Bak det anonyme bandnavnet skjuler det seg en av undertegnedes absolutte favorittvokalister gjennom tidene, Rob Lamothe, mest kjent fra Riverdogs, hvor han har selskap av en av denne skivens gjesteartister, Vivian Campbell fra bl.a. Def Leppard og Dio. Lamothe har med seg sin sønn Zander på trommer og James Harper på gitar, men det er de andre gjestene som nok vil få mange av dere til å sjekke ut Cross Country Driver. Her er bassister som Doug Pinnick fra Kings X, Greg Chaisson fra Badlands og Rhonda Smith fra Jeff Becks band, og det er trommiser som Kevin Figueiredo fra Extreme og Mike Mangini fra Dream Theater. (Både Pinnick, Mangini, Smith og Chaisson spiller på 3-4 låter hver.) Musikalsk sett er dette klassisk 70-tallsinspirert rock med innslag av blues og funk, med Lamothes ekstremt varme og sjelfulle stemme i front. Og det låter aldeles strålende.

Sjekk bare første singel, "A Man With No Direction", med nevnte Pinnick på kor, en småfunky rocker litt i samme territorium som f.eks. Glenn Hughes har prøvd å gjøre til sitt eget i dette millenniet. (Men der Hughes ofte lener seg tyngst på groovet, er Lamothe alltid mest melodifokusert.

Vi må også trekke frem åpningslåten "Wild Child", en fantastisk låt som er det beste nye jeg har hørt i år, og fjerdelåten "Traces Of The Truth"- to låter som har ganske lik oppbygging, men melodiene, mann! Melodiene! Og

66 NRM 1-2023

apropos Hughes-referansen, så minte "Long Gone" meg om noe som kunne ha vært på "Stormbringer". Mot slutten av skiva roes det ganske ned, med tre låter som minner mer om klassisk Fleetwood Mac, på en god måte.

Frontiers har fått mye kjeft for at deres utgivelser og supergrupper høres klin likt ut alt sammen, men her er unntaket.

Ingen av de vanlige låtskriverne og produsentene i Italia er involvert i Cross Country Driver - og Lamothes Riverdogs-kollega Nick Brophy har sittet bak spakene her og gitt det hele et klart, mektig og organisk lydbilde.

Pluss i boka for tekstene som er noe for seg selv - fornøyelige observasjoner og formuleringer av livets små finurligheter.

Cross Country Driver er årets store overraskelse så langt, og det vil glede meg stort om det kommer så mange bedre utgivelser senere i år at denne ikke kommer på min Topp 10-liste ved juletider. I så fall blir 2023 et knallår musikalsk sett.

Geir Amundsen

CROWNE Operation Phoenix Frontiers 5/6 28.januar 2023 Ny skive fra en «supergruppe» fra det italienske plateselskapet Frontiers har etter hvert blitt en ganske dagligdags affære, og en ganske så likelydende affære hvor det som oftest er den samme gjengen som har lagd alle låtene, spilt inn kompet, produsert og mikset, mens mer eller mindre kjente musikere som aldri har vært i samme rom samtidig pliktskyldigst mailer inn sine respektive bidrag fra forskjellige byer rundt om i verden. Og slik skaper man ikke musikalsk magi eller kjemi.

Men det er noen fine unntak fra regelen, og svenske Crowne er ett av dem – kanskje hovedsakelig fordi denne skiva er 100% Made In Sweden uten innblanding fra den italienske mafiaen.

Først og fremst er det Jona Tee, keyboardisten i H.e.a.t, som setter sitt tydelige preg på Crowne, for han har skrevet syv av elleve låter her, i tillegg til spille alle rytmegitarer og produsere.

De resterende fire låtene er skrevet av vokalist Alexander Strandell, kjent fra Art Nation, og Crowne ble opprinnelig satt sammen som hans soloprosjekt.

Også de andre tre har solide navn på CVene, både bassist John Leven (Europe), trommis Kicken Lundquist (The Poodles) og sologitarist Love Magnusson (Dynazty). Og hvis du har sansen for noen av de andre bandene som er nevnt her, så vet du hva du går til, og dermed er egentlig dette en nobrainer – løp til din plateforhandler nå! «Operation Phoenix» fortsetter der 2021-debuten slapp, med melodisk og fengende hard rock, naturlig nok ikke ulikt det H.e.a.t holder på med.

Tittelsporet slår umiddelbart an tonen med en episk intro før det braker løs, det er bare å slenge knyttneven i været og kauke med på de massive allsangrefrengene som kommer som perler på snor. Og det låter sylhvasst. Vi krysser fingrene for at det skal bli mulig å oppleve Crowne på scenen i løpet av 2023 – ikke bare på Sweden Rock Festival.

Geir Amundsen

DAMANEK Making Shore Giant Electric Pea 3/6 13. januar 2023 Tredje langspillplate fra trioen Damanek, bestående av Guy Manning (eks-The Tangent), tyske Marek Arnold og Sean Timms, plasserer seg pent og pyntelig langs forventete stilmarkører av neo-progressiv pop og saksofonholdig fullblods-prog. ”Making Shore” er blitt et langstrakt album i to hovedkapitler, hvor individuelle spor oppviser store avvik i substans og ambisjonsnivå.

Utgivelsens første halvdel gestalter drepende mye drøvtygget og melodifattig 1980-tallssødme, hvis rockefjollete omkalfatringer aldri formår å tiltre kompenserende.

Herunder katalogføres en ublu myriade av forslitte riff- og melodiklisjéer, resirkulert gjennom multiple dekader, uten dekning på konto for identitet og divergens. ”A Mountain Of Sky” balanserer riktignok hårfint mellom John Wetton-injisert AOR, jazz og symfonisk rock, men repertoarets mest spenstige tilslag foreligger i bolk to, i form av det ekstensive preludiet ”Oculius Overture”, samt en smått heftig utgang av ”A Welcoming Hand”.

Forrettelse, produksjon og melodikk hefter ellers for en temmelig sideræva og forgubbet opplevelse, som reelt sett danner antitese til den progressive rocken.

Geir Larzen

DECIBØLLENE NÅ! (Live) Independent 4/6 18. desember 2022 Er du en av de som mener pønken døde tidlig 90-tall og samtidig synes

Sex Pistols er noe forbanna fjas? Da er det store muligheter for at du kommer til å like Decibøllene (og at du har sannsynlig allerede godt vet hvem de er). Her går det i illsint totalt, direkte tatt opp fra selveste Blitz og tekstene spytter ut politisk agg både oppover og mot høyre, som god pønk skal.

Det skrangler avgårde som et slitent godstog, med gitarer som kommer og går i lydbildet og en trommis som jeg mistenker mister stikka både her og der. Dette høres kanskje negativt ut tenker du? Vel, da er Decibøllene definitivt ikke for deg. Det aller viktigste med denne typen musikk er nemlig energien, og den formelig klasker til deg idet åpningssporet "Bonzo" eksploderer ut av anlegget. Herifra og til avslutteren "Stasjon Resignasjon" drøye 30 minutter senere daler ikke denne energien det minste grann - og dette er akkurat sånn skikkelig pønk skal låte.

Så for det være at det skrangler, lyden er litt som så, publikumsresponsen på "Ingen nazister i våre gater!" knapt høres - dette høres DIY ut, og dette har de fått til i aller høyeste grad. Vi sees på Blitz ved neste anledning!

Sven O. Skulbørstad

DEPECHE MODE Memento Mori Columbia 4.5/6 24 March 2023 Less than a year since the death of their beloved bandmate, co-founder and keyboardist Andy Fletcher, Depeche Mode have released their 15th studio album, “Memento Mori” (Latin for “remember that you [have to] die”). The songs were written and the album named before Andy died, but his loss is somehow felt throughout the record. The synth arrangements and simple melodies of the first tracks, the dystopian “My Cosmos is Mine” and “Wagging Tongues”, are reminiscent of the band’s early days. It’s hard not to think of “People Are People” when you listen to “People Are Good”. Although the early 80s weave in and out of the album, there is plenty of darkness and gothic, cinematic gloom and grandeur.

However, this record has no pastiche and no parody - it is fresh, current, and vital. An early highlight is the melancholic “Ghosts Again”, which is one of several tracks co-written

by Richard Butler (Psychedelic Furs) [check out our interview with Martin Gore in the next issue for a deeper insight]. Despite the melancholy, it features a chorus that it filled with light, and there is an almost celestial sound that will be magical live, as Gore sings “We know we’ll be ghosts again”.

Another highlight is the industrial, krautrock “‘My Favourite Stranger”, which contains some stunning sound textures. A weak point is the disjointed

norwayrock.net

AN M E LD EL SE R

SKIVER SKIVER

“Caroline’s Monkey”. The album closes with the intense, slow building “Speak to Me”, which is, ironically for an album containing so much death, evocative of the climax of The Beatles “A Day in the Life”. The album represents all eras of the band, but still sounds new. An expansive soundscape of moods and textures, it's their best record since 2005’s “Playing the Angel”. Andy would be proud of his bandmates.

Anne-Marie Forker

DØDHEIMSGARD Black Medium Current Peaceville 5/6 14 april 2023 Dødheimsgard har på sine siste fire skiver fulgt en åtte års syklus, og med deres diskografi og såpass langt tid mellom platene er det aldri godt å forutsi hva som venter. Denne gangen synes jeg vi får servert hele katalogen deres på en plate, samt enkelte nye elementer. Og vi kan starte der, jeg har veldig sansen for «It Does Not Follow» som starer som rolig alternativ rock, og som går over til black metal av den gamle skolen, slik bandet låt i begynnelsen. Nå starter også plata rolig med akustisk gitar i «Et Smelter».

Og denne ti minutter lange låta er et ganske godt eksempel på skivas innhold. Hysterisk kjapp ekstrem metal, rolig partier og en avslutning i det mer psykedeliske elektroniske landskapet.

Jeg vil også trekke frem «Interstellar Nexus» som min favoritt innen denne variasjonsformelen, den har en herlig gjennomgående melankoli. Dette er første plate hvor grunnlegger Vicotnik synger alt selv. Dette har han gjort live i mange år, selv om vokalen vi her hører i mellomtiden er blitt gjort kjent gjennom Dold Vorde Ens Navn på plate. Jeg synes dette er lettere tilgjengelig plate fra Dødheimsgard, det er mye her som fester seg allerede ved første gjennomhøring. Med dette sagt er det langt i fra en simpel rockeskive, det er mye lag og partier som enten går en gang eller som har et annet pålegg på neste runde, så det krever fortsatt en del av deg som lytter. Bassist LarsEmil Måløy bidrar med to pianostykker som bryter opp all galskapen. Når det kommer til det mer ekstreme er «Det Tomme Kalde Mørket» et spor jeg i skrivende stund setter svært høyt.

Dette er et album som kommer til å krige om en plass på lista over årets album fra min side.

Ronny Østli

norwayrock.net

DØMT Glasgow Grin Voices of Wonder 3,5/6 03. mars 2023 Det påstås at pønken ikke er død, den bare lukter sånn. I Dømts tilfelle skal det vel greit kunne påstås at ingen av beskrivelsene er særlig framtredende. Jeg har både sett og likt bandet i konsertsammenheng tidligere, men dette er første møte med studioversjonen for meg. Jeg skal heller ikke hevde meg å være noen stor fan av genren, og det som kanskje snurres i De Frukske Gemakker er nok vanligvis av type Dead Kennedys, Exploited eller The Damned, gjerne sistnevntes debut - men også band med metalkanter, som The Kristet Utseende samt noe ska, helst i moll. Samtidig styrer jeg helst unna den delen av punken der en kan spille låtene til full allsang og jubel på kassegitar i arbeidstida som barnehageassistent, bare med en bitteliten justering av det lyriske. Dømt har litt av alt dette gjennom skivas 15 energiske kutt, og der de heller i min preferanseretning låter dette ganske så tøft! Ellers faller låtene litt for ofte ned i skuffen med høyenergisk vanntråkking, uten at det i grunnen er noen krise noe sted. Det er dog én faktor jeg sliter med å skulle høre forbi; vokalen blir noen hakk for gneldrete for meg. Det funker ok i de kjappeste og hardeste låtene, men så fort tempo og intensitet skrus litt ned, framholdes nøyaktig det samme nullnyanserte uttrykket, og det hele vipper over i det noe plagsomme. Det hjelper heller ikke min lytteropplevelse at vokalen samtidig ligger front&center i lydbildet, mens gitarer henvises temmelig ufortjent til langt bak i krokene. Jeg stusser også litt på at de ikke slippes til i større grad som solister - ferdighetene viser seg vitterlig mer enn gode nok, men sørgelig sjeldent. Bassen er derimot gledelig godt framme i bildet, og sammen med trommene dannes bandets store styrke; en både solid, teknisk slepen, svært dyktig utført og potte tett grunnmur - og dette bærer det hele over målstreken til godt og vel godkjent også i mine ører, og jeg kan gladelig stille opp på neste gig, om jeg så ikke kommer til å spille skiva daglig.

Wilfred Fruke

EISENKULT Vulgäre, Deutsche Hassmusik Purity Through Fire 2.5/6 21.mars 2023 Jeg hadde sans for tyskernes forrige plate, «…Vom Himmel, Noch Herab».

Den gufne 90-talls stemningen med black metal og kalde synthmelodilinjer tiltalte meg. Nå er ikke denne malen endret, men derimot er det noe med de tyskspråklige låtene og melodiene som heller får meg til å tenke på et nachspiel på Wacken fremfor kald black metal. Stemningen har, det aner meg at det er ufrivillig, gått fra guffen til lystig. «Tränesäufer» og «Gnadenwille» gir meg noe av samme stemningen fra forrige slipp, men totalt sett ble dette en skuffelse.

Ronny Østli

eMOLECULE The Architect Century Media 1/6 10. februar 2023 Forhenværende Sound Of Contactkumpaner Simon Collins og Kelly Nordström bryter med fortiden og sies å unne seg carte blanche med eMolecule, hvis debutalbum er tilvirket hjemme på Collins’ irske bopel. Duoen innestår mørkskodd, maskinell og elektronisk-organisk rock, med utbredt bruk av repetisjonsdroner, dynamikk, computergenerert ornamentikk, ljomende gitarvegger og simplifiserte vokallinjer. Tidlig i utlegget væres en diskrepans mellom sonisk presentasjon og musikalsk innhold; fornemmelsen gis suksessiv næring idet det ene meningsløse kuttet avløser det neste. Når alt av talent akkumuleres i det lydtekniske og programmatiske, da har man grunn til å sende initiatorene rekommandert brev med måkeskitt. Det hviler et trasig slør av hjernedød 1990-tallsbestrebelse over eMolecule, i dyp kontrast til duoens selvbedrageriske oppfatning om å forrette fremskrittrettet populærmusikk.

Elimineres en staffasjeskog av oppblåste digitalrysjer står man tilbake med 70 minutter musikalsk petitesse, hvor ingen implisert part ihendehaver det minste anlegg for å skrive en låt. Mest gebrekkelig fremstår gjødseldynga i melodramatiske spenn, selv om dette skvipet av et debutalbum ikke rommer innslag av verdi. Det er nesten så man vil avkreve plateselskapet en unnskyldning.

Geir Larzen

ENSLAVED Heimdal Nuclear Blast 4,5/6 03. mars 2023 Det må ikke være AC/DC eller Iron Maiden for å vite i hvilket landskap en ny plate befinner seg. Ofte har man en anelse. Enslaved derimot, kan vanskelig å spå. Joda, man forventer jo dynamikken hardt og rolig, growling og ren vokal. Også vet man at uansett hva disse gutta finner på kan det kalles progressivt. For tretti år siden var de som trio med i grunnstammen av norsk black metal. Og selv om musikken har utviklet seg til både det mer svevende og psykedeliske, men også tidvis streite rockelåter så ligger denne råskapen i bunnen. Og mens mange av dere kollegaer fra den tiden har modernisert sitt lydbilde og blitt mer massive går bergenserne heller bakover og dyrker det organiske. Nå har Enslaved i senere tid presentert enkelte av sine tidligere skiver i sin helhet live, som debuten «Vikingligr Veldi» og «Frost», og det slo meg da sporet «Caravans To The Outer Worlds» ble sluppet som ep for over et år siden, at her må da virkelig disse gamle skivene ha inspirert til å bli råere. Da «Congelia» og «Kingdom» ble sluppet som singler fra denne følte jeg nesten mine antagelser som bekreftet. Som siste singel før plateslipp har kommet en langt mer dynamisk låt, i form av «Forest Dweller». Det er definitiv ikke et Enslaved tilbake i 1994, og det er ikke noe helomvending fra 2020’s «Utgard». Det er nok heller noe lydbildet som er enda mer klassisk og rått. Og når jeg hører gjennom plata etter uttalelser om en hardere skive, så dreier det seg spesielt enkeltpartier i nevnte låter, for her er det ingen spor under seks minutter og som vanlig er ikke disse minuttene repetativ dronemusikk. Det måtte i så fall være tittelkuttet. Der snakker vi mørk nedstemt nesten sludge metal. I hvertfall halvveis av låtas åtte minutter.

Da hopper det over til noe slags psykeldelisk heavy metal. En låt jeg lenge har funnet ganske anonym, men som har vokst seg til å bli en svært god avslutning på Enslaved sin sekstende plate. Å analysere en Enslaved skive låtvis ville ta altfor stor spalteplass, så jeg tenker det jeg allerede har sagt får holde, og konkludere at Enslaved nok en gang har levert svært spennende musikk. Som med tidligere utgivelser krever «Heimdal» såpass mye av lytteren at det er altfor tidlig for meg å si om denne er svakere eller bedre de seneste skivene det er naturlig å sammenligne med. Til det må låtene ha levd litt lenger.

Ronny Østli

NRM 1-2023

67

AN M ELDE L SE R

SKIVER bokstøttende forekomster vokser på lytteren. Exploring Birdsong burde henføre et temmelig vidt spekter av lydhøre musikkelskere.

Geir Larzen

THE EVIL Seven Acts To Apocalypse Osmose 4/6 31. mars 2023 Brasilianere er ekstreme musikalsk, også når det kommer til skitten stoner/doom. Jeg likte godt debuten fra 2017, og selv om den ble anmeldt til samme karakter liker jeg denne bedre. Mye skyldes skiftet av vokalist.

Mistres Wornous har et rimelig variert register. «Greed» er mer opaeravokal, mens «Pride» er som å høre gammelt Confessor. Dette er en referanse jeg synes å høre flere steder på plata, selv om musikken er langt enklere og lydbildet mer skittent. Jeg fikk litt Electric Wizard vibber på debuten, men hører ikke så mye av det her. Denne gangen er det mer uptempo, selv om fort er å ta hardt i. Til tross for at stoner har sine begrensninger er det likevel mye originalt over dette. «Lust» har en start som musikalsk drar tankene i retning Autopsy. Jeg synes The Evil har dratt i riktig retning med sitt andre album.

Ronny Østli

EXPLORING BIRDSONG Dancing In The Face Of Danger Long Branch Records 4/6 24. mars Herværende trio oppvarter en delikat og klaviaturorientert vevning av smart 80-talls-pop og atmosfærisk-progressiv rock, hvor firskårne basslinjer erstatter den tradisjonelle gitarrollen. En viss furore avstedkom i 2019 med debutEP-en (denne generasjonen er besatt av singler og ep-er), og oppfølgeren prolongerer englendernes sirlige etos. Nevnte utgivelser blir forresten utstedt som én LP i år… Hva gjelder det musikalske skal trioen roses et ypperlig håndverk. Stoffet er gjennomarbeidet, intelligent skrevet og klinger på sitt beste som et amalgam av Everything Everything, Kate Bush og eldre The Gathering, eksemplifisert ved de dramatiske høydepunktetene ”The Way Down” og pianodrevne ”Bear The Weight”. ”Ever The Optimist” brisker seg med heftige akkordprogresjoner, men kommer melodisk til kort, mens skivas

68 NRM 1-2023

FIRST SIGNAL Face Your Fears Frontiers 2,5/6 17. februar 2023 Drøyt ti måneder etter forrige utgivelse, «Closer To The Edge», er First Signal klare med nok et album under Frontiers-fanen. Trommis/ produsent Daniel Flores har forlatt skuta, og Harry Hess har teamet opp med bassist og produsent Michele Guiaitoli, som har produsert artister som ISSA, Visjons Of Atlantis og Kalidia. Påvirker det sounden på prosjektet? Næh, ikke nevneverdig. Strengt tatt kunne de drøyd utgivelsen, for jeg har ikke kommet meg etter den forrige enda.

Frontiers-samlebåndet er i gang, og ikke én låt stikker seg ut. Nei, vent, det er faktisk ikke helt sant. Åpningssporet, «Unbreakable» har et tøft gitarriff, men deretter er det flat fjøl helt til slutten. Og når Hess, som er en strålende vokalist, oppleves som masete og enerverende, er det ikke mange gangene jeg kommer meg gjennom skiva. Dynamikk, Harry.

Dynamikk! Det er ikke det at låtene er dårlige, for det er de ikke, men ingenting utfordrer det musiske jeg.

Låta blir glemt underveis, ikke etterpå.

Ingen instrumenter stikker seg ut med frekke krumspring eller kreative utspill.

De første to skivene til First Signal var jo virkelig bra, og det er trist å oppleve at de mistet retningen et eller annet sted etter den tid. Det aner meg at det italienske laget han har fått med seg har fått rimelig direkte instrukser om hvordan de skal utøve låtene, for musikernes egenart oppleves som fullstendig fraværende og pregløs. Ikke én signatur er å oppdrive.

Fans av First Signal vil nok nikke gjenkjennende til mange elementer i låtene, og jeg er rimelig overbevist om at jeg tråkker på en respektabel mengde tær her, men skuffelsen over at et band jeg har lånt mye øre til ikke klarer å komme opp med noe mer fengende enn dette, er til å ta og føle på.

Og nå er det kanskje på tide å hente inn noen flere coverdesignere, Frontiers?

Jan Egil Øverkil

GIRISH AND THE CHRONICLES Back On Earth Frontiers 5/6 27. januar 2023 India kan neppe kalles rockens vugge, men her har vi altså et vaskeekte indisk rockeband. Dette er bandets såkalte tredje skive, men i praksis er det debutskiva fra 2014 spilt inn på nytt. Ingen stor overraskelse at plateselskapet bak er Frontiers Records som spyr ut melodiøs (hard) rock over en lav sko, men dette er vel kanskje en av de bedre ideene de har kommet opp med i de senere årene. Jeg skal ikke bruke valg av plateselskap mot Girish And The Chronicles, sannsynligvis og forhåpentligvis var det et smart trekk kommersielt sett å bli signet av det italienske flaggskipet. Men som så mange andre Frontiers utgivelser låter produksjonen eksakt likt som tusenvis av de andre utgivelsene, noe som igjen fører til at låtene mister både litt av sjelen og dynamikken i mine ører.

Syntetisk er det første ordet som faller ned i hodet på meg. Men heldigvis er Girish And The Chronicles et band med både gode låter, særpreg og integritet.

Kvalitetsmessig er det fint lite å utsette på Girish & Co. Skiva holder jevnt over et veldig høyt nivå både med tanke på låtkvalitet og teknisk utførelse. Ganske så variert er den også både med en fin veksling mellom de tyngre låtene og selvfølgelig noen pompøse lighterlåter. Kvalitetsmessig milevis bedre enn en rekke andre meningsløse utgivelser fra Frontiers. Ikke minst er frontfigur og vokalist Girish Pradhan virkelig en åpenbaring av en vokalist. Er du fan av David Coverdale, vil du sannsynligvis falle pladask for Pradhan. Gitarist Suraz Sun leverer også noen strålende partier og spesielt på låta “Shot by the Cupid, Touched by the Devil”. Et av de sterkeste sporene på skiva med et gyngende komp og fengende gitarriff låta gjennom.

En annen ting som trekker opp karakteren på skiva er at bandet definitivt innehar en råskap i både låtene og uttrykket som selv ikke en litt kjønnsløs produksjon klarer å ta livet av. Liker du klassisk melodiøs hardrock med sterke sen 80-talls vibber er det rimelig stor sannsynlighet for at du vil like dette. Tenk deg en god blanding av Whitesnake, Mötley Crüe, Lynch Mob og Skid Row i moderne innpakning så har du en viss formening om hva dette låter som. Gjør også oppmerksom på at vokalist Girish Pradhan virkelig bør høres og at to av øynene på terningen godskrives han. Rett og slett en av de råeste klassiske rockestemmene jeg har hørt på noen år, og for et toneregister han har!

Pål J.Silihagen

GRAVE PLEASURES Plagueboys Century Media 4/6 21. april 2023 Jeg likte godt finnenes debut, «Climax», da under navnet Beastmilk. Dette var London i inngangen til 80-tallet hvor punkbanda ble litt snillere, men fortsatt hadde et upolert sound. Ved navnebyttet til Grave Pleasures fulgte man på mange måter årene videre i 80-tallet og man kunne høre det samme bandet, men snillere. Og sånn er det nå også. Dette er koselige postpunk som fans av Killing Joke og Joy Division kan like. Selv nynner jeg på «Dancing With Tears In My Eyes» de neste to dagene etter jeg har spilt denne, så om det er noen strofer som ligner eller om det generelt låter Ultravox er jeg litt usikker på, jeg kjenner ikke dem godt nok. Men ok, lar vi sammenligninger ligge og heller konsentrerer oss om «Plagueboys» starter det ganske så uptempo med «Disintegration Girl».

Denne har litt kul råskap og stikker seg ut som en av skivas beste. Spor som «When The shooting’s Done» og «Tears On The Camera Lens” er hakket mer fengende, og av det mer roligere og behagelige slaget. «Imminent Collapse» er min favoritt, også det en roligere catchy poplåt, men har en kul melankoli jeg liker. Jeg får veldig Tears For Fears vibber av denne. Mat McNerneys vokal liker jeg veldig godt, spesielt i Hexvessel, og jeg synes det er en vel så viktig faktor som selve låtene i dette bandet.

De passer som hånd i hanske, og jeg er litt usikker på om jeg hadde satt like stor pris på dette med en vokalist som ikke har samme særpreget. Koselig blir dommen på finnenes tredje plate.

Ronny Østli

HAKEN Fauna InsideOut 4/6 03. mars 2023 Progressiv metal kan være så mangt, noe Haken har bevisst helt siden debuten “Aquarius” i 2010. For de som har fulgt bandet siden starten så har de definitivt utviklet seg siden den gang, og “Fauna” viser et modent og veldig

norwayrock.net

norwayrock.net

NRM 1-2023 69

SKIVER eksperimentelt band. Det er bare å holde seg fast i stolen for bandets siste skive er slett ingen enkel affære å fordøye, selv om enkelte av låtene er litt lettere tilgjengelig enn andre, noe låta “Lovebite” er et godt eksempel på.

Flotte melodiøse melodilinjer som fint kunne ha fått spilletid på riksdekkende radio. Men så har vi motsatsen i “Taurus”. Et svært krevende men veldig bra spor som viser hva Haken virkelig er gode for rent teknisk. Selvfølgelig er ikke sistnevnte faktor det aller viktigste, men det er vanskelig å ikke la seg imponere over de tekniske krumspringene bandmedlemmene gjør. Bandets forrige skive “Virus” var i mine ører hakket hvassere, men det er en ren subjektiv mening. Og mye skyldes nok at de på “Fauna” eksperimenterer i større grad med EDM, og generelt har et noe mykere uttrykk. Personlig mener jeg Haken er på sitt beste når de er på sitt hardeste og jeg virkelig må bruke hjernen for å følge med på samspillet mellom trommis Ray Hearne og bassist Conner Green. Her snakker vi intrikate og delikate vendinger på høyt nivå.

Og joda, de kjører på her også så du virkelig må henge med i svingene.

Vokalist Ross Jennings leverer også med sin silkemyke stemme, og det han mangler av pondus tar han igjen med innlevelse og sjel. Akkurat slik vi er vant til å høre ham.

Det er godt mulig jeg ikke har fått fordøyd skiva godt nok, men i mine ører er som sagt dette en ørliten nedtur fra “Virus”. Dels på grunn av et litt mykere lydbilde (som i mindre metal) og dels på grunn av skivas styrke og svakhet som er variasjonen i låtene.

En liten selvmotsigelse i seg selv vil kanskje mange hevde, da variasjon som kjent er en viktig del av progressiv musikk, og har for så vidt også vært et av kjennemerkene til bandet. Uansett har Haken levert nok en strålende progressiv skive som virkelig vil få utfordret både øregangene og hjernen.

Sannsynligvis en skive som vil gå rett hjem hos fansen.

Pål J.Silihagen

HATE FOREST Innermost Osmose 4.5 21. desember 2023 Ut fra intet kom det plutselig en ny Hate Forest skive rett før jul. Skiva ble annonsert kun kort tid før slipp, men så er vel ikke Roman Saenko kjent for massiv markedsføring, jfr hans andre band Drudkh som ikke spiller live eller gjør intervjuer. Nå spiller ikke dette store rollen, det er innholdet som teller, og det er rimelig heftige saker. Akkurat som «Hour Of The Centaur», som ble sluppet første juledag i 2020. Min umiddelbare tanke er «Transylvanian Hunger» med riff og soundet fra «The

70 NRM 1-2023

Shadowthrone». Tidlig Hate Forest og deres særegenhet ligger selvsagt til grunn, sammen med Saenkos vokal, så det er ikke noe stor endring som får meg på disse norske tankene. Men jeg synes kanskje denne er hakket mer melodiøs enn forgjengeren, litt mer «ukrainsk», selv om tempoet er like høyt og lydveggen like massiv og kald. Plata består av seks låter på trettifem minutter, og jeg synes det er jevnt og fett, men jeg finner de to første låtene «Those Who Howl Inside The Snowstorm» og «By The Fullmoon’s Light…» hakket sterkere enn resten.

Ronny Østli

HOLY MOSES Invisible Queen Fireflash 4/6 14. april 2023 Alt har en ende, og etter førtito år som band, og nå etter plate nummer tretten er det dags for å takke Holy Moses for sin innsats i metallens tjeneste. Opprinnelig skulle dette albumet, og bandset avskjed finne sted for to år tilbake, da bandet feiret førti. En velkjent pandemi satte en stopper for det. Derfor har det gått ni år siden forrige skive, «Redefining Mayhem», som musikalsk er veldig nær årets svanesang. Og dette er jo første gang etter gjenforeningen rundt millenniumskiftet at Holy Moses har samme besetning på to skiver. Bandet er tight, det er liten tvil om. Tittelkuttet finnes som videosingel og er et av flere eksempler på at denne skiva kanskje er hakket hardere enn forgjengere. «Cult Of The Machine» er en veldig hektisk og kanskje masete sinnatagg, med et litt snodig hovedriff, og et spor jeg liker veldig godt. Det finnes knagger og refrenger man fester seg ved, men det er ganske jevnt og intenst og krever sine gjennomhøringer. Lydmessig låter det moderne, men siden bandet har spilt inn og mikset skiva selv har den et særpreg som gjør at den ikke låter like samlebånd som dessverre en del andre thrashband for tiden har en tendens til å gjøre. Jeg synes de avslutter solid og leverer en plate som egentlig låter som et fortsatt sultent band.

Ronny Østli

ISOLE Anesidora Hammerheart?

3.5/6 10. mars 2023 Kvartetten fra Gävle byr som vanlig på episk doom metal, og plate nummer åtte starter veldig melankolsk og vakkert med «The Song Of The Whales». Daniel Bryntse har en veldig behagelig vokal, og jeg kjenner jeg godt kunne tenkt meg han tok litt mer i noen ganger, slik som han gjør i «Twisted Games». Jeg kunne også sett for meg musikken mindre snill.

Det ligger noe orgel i bakgrunnen underveis, noe jeg tror ville vært veldig tøft lenger frem i lydbildet, og fått frem et kraftigere og mer klassisk utrykk.

Låtene jeg nevner er det jeg anser som favoritter, men også kjappere «Open Your Mind» med doble basstrommer skaper en fin variasjon på denne plata som er god, men som for meg mangler litt ekstra for å være helt der oppe.

Ronny Østli

ISSA Lights Of Japan Frontiers 4/6 20. januar 2023 Den norske vokalisten Issa har vært en del av Frontiers´ artiststall siden 2010, og er nå ute med sitt sjuende album, «Lights Of Japan». Oppskrifta er den samme; klassisk heavy og melodiske riff fra start til mål. Isabell Martin, som hun egentlig heter, har levert gode skiver hele veien, så forventningene er deretter når «Lights of Japan» nå er ute.

At hun besitter en stemmeprakt vi kan misunne henne er ingen underdrivelse, og den er fortsatt intakt og vel så det.

At denne dama ikke har nådd ut til et større publikum er meg en gåte!

Nuhvel. Brorparten av låtene på skiva er skrevet av ektemann James Martin og hans bror Tom (begge tidligere medlemmer av engelske Vega), og er velkjent klassisk AOR med catchy riff og gode melodier. Det er rett på sak allerede fra start, i låta «Live Again», med synth-riff og synkoper i fleng, akkurat slik vi liker det. Platas sterkeste kort kommer som tredjespor, i form av låta «Seize The Day», med et riff som setter seg umiddelbart. Når vokalen på refrenget er til 20 i stil, er det bare å lukke øynene og nyte. Herrefred for en stemme damen innehar! Melodilinja på refrenget til «Moon Of Love» er også iørefallende, og inviterer til gjentakelse.

Og sannelig får vi en saksofonsolo også. Herlig! Gjennomgangstonen i skivene til Issa, er derimot at de sterkeste låtene mangler. Det er sporadiske elementer av storhet, men de aller største øyeblikkene lar vente på seg. Det forløsende riffet, eller den gåsehudfremkallende melodilinja føles å være nær, men man kommer ikke

helt til mål. Så også denne gangen, men «Lights Of Japan» er virkelig verdt en innlemmelse i platesamlinga.

Produksjonen er i velkjent Frontiersånd, noe som vitner om kvalitet, men det må sies at den produksjonsmessig faller fint inn i gryta der litt for mange skiver fra selskapet ligger og godgjør seg fra før. Det blir mye fokus på Frontiers´ oppskrift i flere av anmeldelsene vi skriver for tida, og denne blir inget unntak. Likevel er det musikken som skal ligge i førersetet, og låtene er fengende fra start til mål, og utførelsen er upåklagelig.

Jan Egil Øverkil

JETHRO TULL RökFlöte Inside Out Music 3/6 21. april Ian Anderson opptrer snart mer som religionshistoriker enn komponist, men der 1995s ”Roots To Branches”, for øvrig siste gang et Jethro Tullalbum genererte tøylesløs entusiasme, aktualiserte religionsstrukturers intoleranse, i et gjengangerperspektiv, ender dagens Anderson med å tonesette og gjendikte kanoniserte skrifter og mytologier. Tematisk absorberes ”RökFlöte” (RockFlute i Ragnarok-drakt) av norrøn paganisme.

Personlig har jeg for lengst nådd metningspunktet hva gjelder prekristelig polyteisme, både via svartmetalliske kanaler, men også innen film, i den grad at jeg kastet Robert Eggers’ macho-idiotiske ”The Northman” på sjøen. Men ok, den tilårskomne Ian Anderson interesserer seg for slektsgransking og metafysiske trospilarer. Det irreversible problem er en løpsk diskrepans mellom tekstlig diskurs og musikalsk substans.

Klagemålet strekker seg ut over Andersons vokale begrensninger, som er til å leve så lenge det musikalske holder mål. Fjorårets ”The Zealot Gene” førte et par anstendige spor hvor foredrag, samspill og arrangementer berodde i sturen, forgubbet myr. Jeg hadde levd bedre med at plata ikke ble gjort til del av en diamantglitrende Jethro Tull-katalog, men snarere utkom som soloalbum, hvilket ”The Zealot Gene” og ”RökFlöte” i realiteten er.

Teatralske ”Voluspo” anlegger en ambivalent prolog, som knytter ad til albumutgangen, innbefattet gammelislandsk resitasjon fra fiolinist Unnur Birna og småpene musikalske tema, i bunn av en tekstresiterende Anderson.

Siste halvdel av prologen stiller blant skivas bedre øyeblikk, og hadde fint tålt å stå alene uten irriterende fortellerstemme. Det er, for ordens skyld, ingenting fra ”RökFlöte” som ikke kunne ha tiltrådt forgjengeren, på godt og veldig mye vondt. ”Ginnungagap” eksemplifiserer en symptomatisk

norwayrock.net

SKIVER Anderson-låt i det 21. århundre, med sirlige fløyte- og gitarfigurer, gjestmild 7-takt, størknet komp og undermåls sanglinjer. Det lar seg definitivt høre, og jeg liker moll-modulasjonen, men erkjenner samstundes at dette er musikalsk irrelevant, især målt opp mot en containerpark av genistreker band og koryfé etterlater seg. Jeg gjetter at flere fans vil ule panegyrisk i møte med den lettbeinte folkrockeren ”Allfather”, helt til de gjenoppsøker ”Songs From The Wood”. Tunge ”Hammer On Hammer” huser forjettende verselinjer, ”Wolf Unchained” smakelige instrumentalstrekk, mens ostinat og vers i ”The Navigators” etterstreber å gjenreise tonalitet og pågåenhet fra ”Roots To Brances”, og holder dessuten smekkert solobrekk med aksentuerte bassbevegelser.

I motsatt ende av verdibarometeret gjærer ”Trickster And The Mistletoe” – en forsert mikstur av Riverdancemodellerte floskler, progrock og julesvisker. Tannløst toskete ”Cornucopia” kunne like gjerne vært en Jahn Teigen-låt fra 1980-tallet, og det er ikke ment som et kompliment.

Verken ”The Zealot Gene” ”RökFlöte” eller den helvetes ”Under Wraps” fra 1984 rokker ved Jethro Tulls posisjon som et av rockens seks beste ensembler, og årets utgivelse fører så vidt mengde løfterike enkeltpassasjer til at Anderson og dennes marionetter holder livbåten over vannskorpa.

Geir Larzen

KATATONIA Sky Void Of Stars Napalm 5/6 20. januar 2023 Heller enn å tvinne tomler brukte Jonas Renske pandemien til å skrive.

Musikken dette resulterte i utkommer nå som Katatonias tolvte studioalbum – et album som ivaretar den melankoli, tyngde og vitalitet bandet siden «Viva Emptiness» har kunnet kjennes ved, men som samtidig bringer mer tradisjonell heavy metal til torgs. To låter, nærmere bestemt «Attrium» og «Austerity» (albumets åpning), er allerede sluppet, og hinter godt til det vi har i vente – Katatonia holder seg gjennomgående i den delen av skogen, men har altså generelt og helt bevisst tonet noe ned på det symfoniske til fordel for det mer metalliske. Renskes låtskriving er naturligvis av ypperste klasse, og både avleveringen og teksturen sitter perfekt. Katatonia har siden «The Great Cold Distance» (2006) vært et av verdens beste band.

Med «Sky Void Of Stars» leverer de atter et bunnsolid album.

Bjørn David Dolmen

norwayrock.net

KNOGJÄRN Mera Bedövning Indie Recordings 4/6 27. januar 2023 Et nytt bekjentskap for meg, svenske Knogjärn - men de har allerede en god del album i bagasjen, og etter musikken å dømme vil jeg tro at de fleste diehards under metalcore-fanen er godt kjente med svenskene fra før.

Ved første gjennomlytt er det få, om noen overraskelser som venter. Det bjeffes og skrikes med cleanvokal der det passer, og de obligatoriske breakdowns er akkurat der de skal være. Den største originalfaktoren, og det de også skal ha aller mest cred for, er at de synger på morsmålet. Sånt settes alltid pris på.

Ellers er det veldig tight metalcore utført av en habil og sulten gjeng som utfører sitt virke godt her. Enkelte gode perler finnes også, som "Inte Mitt Fel" som kan påføre både prolaps og nakkesleng på de aller fleste, eller "Aldrig Mer" - noe så sjeldent som en EMO-infisert metallcorelåt jeg får lyst til å sette på igjen. Sinnataggen "Kopplet Rundt Min Hals" må også nevnes der Knogjärn får den totalt utbrukte sinnavers/syngerefreng til å fungere sjeldent godt.

Ellers er det ingen direkte dårlige spor på skiva, kanskje sett bort ifra den i mine øyne totalt unødvendige avslutteren "Snabbhatskedja" på 36 sekunder. Hadde den vært plassert midtveis kunne jeg sett et visst poeng med den, men da den egentlig kun fremstår som et irritasjonsmoment etter "Akta Dig" som fint kunne ha rundet av på egen hånd blir den bare - vel, irriterende.

Konklusjonen blir da en OK+ utgivelse med en del bængers og uten noen reelle fillers, men som de aller fleste andre metalcore-band skulle jeg virkelig ønske at det gikk an å bryte reglene som tydeligvis er hugget i sten bittelitt.

Sven O. Skulbørstad

LAST IN LINE Jericho Ear Music 3.5/6

31.mars 2023 Last In line er straks aktuelle igjen, og med «Jericho» – som er bandets tredje studioalbum – inviteres vi til mer heavy metal av den tradisjonelle sorten. Albumet åpner interessant med «Not Today Satan», en låt like frekk i toner og struktur som i navn.

Låten gjør et rampete og ganske overaskende anslag. Dernest følger basstunge «Ghost Town» og driftige «Bastard Son», hvis orientalske figurer vekker assosiasjoner til så vel Rainbow som til Dio og Iron Maiden, før bluesmetalliske og smått 80-tallWhitesnake-inspirerte «Dark Days» overtar. Standarden er dermed satt for et album som verken overasker eller fremstår særlig friskt, men som samtidig holder nivå hva gjelder håndverksmessige kvaliteter. «Walls Of Jericho» er velspilt og velprodusert, og både låtene og sounden vil trolig fri til mang et heavy metal-hjerte. Dette er også et album som i like stor grad som groovene og riffene fokuserer melodier. Glamrock-impulser kommer også til uttrykk underveis, i form av for eksempel «Do The Work» (som nok er Freemans beste vokalleveranse på skiva). At et verk som dette – som beint frem forvalter en arv – skal være nyskapende, forventes ikke. Allikevel er det lov til å kreve et friskere perspektiv på pastisjene som driver det hele.

Bjørn David Dolmen

LEDFOOT & RONNI LE TEKRØ Limited Edition Lava Lamp TBC Records 4/6 24. mars 2023 Lettbeinte ”Little Rosie” kringkaster med all tydelighet at det usannsynlige makkerskapet av Tim Scott McConnell og Ronni Le Tekrø ikke har til hensikt å kopiere ”A Death Divine” når duoen herved leverer sitt andre kollaborasjonsalbum. Gitt Ledfoots tilstedeværelse fremstår nevnte åpningskutt sjokkerende fordringsfritt og countryrock-varmt.

Hovedaktørene stiller med veldreid band, hvori blant andre Anders Odden og Trond Augland figurerer, og dersom målsetningen har vært å smi et mer radioformatert og konfliktsky album, så lykkes herrene. Mens McConnells country-influenser leder an, møtes bandkoryféene i bluesrockeren ”The Ego In The Coffin”; såpass utagerende har man ikke hørt norsk-amerikaneren siden han forlot bandformatet, og Tekrøs fiffige akkordlegg er umiskjennelige, uten at det går å løfte låten til mestervekstatus. Sirlige ”How Hard It Is” projiserer en elsk til John Lennon, mens prærierockeren ekvivalent med tittelsporet ender langs symfonisk-psykedeliske post-rockalléer. Tekrøs teft og smak for 1940åras svisker kommer behørig til skue i sjarmerende ”Sister”, men albumets

bestenoteringer, spesielt om ”A Death Divine” resonnerte, faller i form av alvorstyngete ”Never Use Your Eyes” og ”This Hurtful Game”. Plata scorer høyt på stilistisk divergens, og en rosverdig aversjon mot ikke å gjøre det forventede, men det samlede materialet stiller kompositorisk for ujevnt til å slippe jubelen løs.

Geir Larzen

LEPROUS Live 2022 Inside Out Music 4/6 5. mai I februar forelå turnéversjonen av ”Aphelion”, armert med studiokuttet ”A Prophecy To Trust”, konsertopptak av ”Acquired Taste”, samt ”Live 2022” som bonusdisk. Sistnevnte foreligger i selvstendig, limitert LP-tapning ved inngangen av mai måned, og gir et adekvat, om enn abbreviert, bilde på Leprous’ sceniske musikkformidlerstand per nu. Seks komposisjoner fordelt på 40 minutter, hentet fra henholdsvis Motocultorfestivalen i Frankrike, samt konsert i Berlin, presenterer kortversjonen av repertoaret man kunne nyte om man løste billett til Leprous-evenement i fjor, og materialet fungerer både som diskografisk mellommåltid og stringent livesuvenir. Å innlede med ferske ”Out Of Here” synes betimelig. ”From The Flame” fra ”Malina” havner langt ned på listen over bandets ypperste arbeider, men bekrefter herved sin egnethet som fyrrig konsertinnslag. ”Live 2022” holder naturligvis førsteklasses lyd og miks, hvor et eksaltert publikum innlemmes den soniske totalopplevelse. Glimrende ”The Price” løyver alltid ekstra tenning, så også i Frankrike, mens de progressive beistene ”Nighttime Disguise” og ”The Sky Is Red” tenderer å etterlate selv den mest skeptiske i salig finale-rus. Dette låter autentisk, digert og detaljert, hvorunder et samlet ensemble imponerer. ”Live 2022” danner et verdig tidsdokument fra året hvor koronarestriksjonene ble relegert.

Geir Larzen

LILLASYSTER Stormtrooper Boombox

NRM 1-2023

71

SKIVER GAIN/Sony Music 1/6 20. januar 2023 Svenskene med det ganske så festlige og originale bandnavnet er nå ute med sitt sjette album. Men det er dessverre ikke så mye annet enn bandnavnet som er festlig. Lillasyster dundrer på med sin lettbeinte og ganske intetsigende liksom-metalcore. Det er faktisk lenge siden jeg har hørt noe så irriterende dårlig som “Stormtrooper Boombox”, og jeg kan ikke selv med min største velvilje finne et eneste lyspunkt. Jeg er fullstendig klar over at bandet er enormt populære i Sverige og har innhøstet Grammiser og oppnådd suksess i Melodifestivalen.

Sannsynligvis har de noen fans her til lands også, og de om det. Det er så absolutt ikke noe feil med å være hverken kommersielle eller populære, men i mine ører blir dette bare pinlig dårlig. Det gjør heller ikke saken bedre at de denne gangen synger på engelsk. Eksempelvis er låta “Monster Truck” så banal at jeg får lyst til å ødelegge noe. For ikke å snakke om tittelsporet, er det virkelig mulig?

Tenk deg en totalt mislykket hybrid av Luksus Leverpostei, Limp Bizkit og Five Finger Death Punch. Der har du dessverre Lillasyster. Med andre ord fint lite positivt å si om denne skiva og de som mener noe annet skal få lov til det selvfølgelig. Liker du rock med flaue tekster, dårlig engelsk, autotune og sterkt begrensede musikalske ferdigheter så kan dette sannsynligvis funke. At et makkverk av slike dimensjoner som dette blir gitt ut av et multinasjonalt plateselskap gjør ikke saken bedre. Det er rett og slett bare trist og en hån mot alle talentfulle band som drømmer om en platekontrakt.

Pål J. Silihagen

LUMSK Fremmede Toner Dark Essence 3/6 5. mai 2023 Arbeidet med denne fjerde plata til Lumsk startet allerede rett etter utgivelse av deres forrige plate «Det Vilde Kor» fra 2007. Nå, seksten år senere, får vi en litt annerledes plate enn hva band flest gir ut. Nå er det kanskje ikke originalt i seg selv at et band tar for seg dikt av en forfatter, som i dette tilfellet er André Bjerke. Ei heller veldig snodig at Lumsk sine låter kan være både fine og behagelige. Nei, det originale ligger i at platas tolv spor på en måte egentlig er seks. Bjerkes dikt finnes i forskjellige språk, og her får man først halve skiva med låtene på norsk, for deretter versjoner på tysk eller engelsk. Nå er låtene tilpasset språket, og ikke helt identiske i begge versjonene, men for meg blir dette kanskje litt snodig og jeg hopper ikke i

72 NRM 1-2023

taket av ekstase. Jeg likte godt bandets debut, «Åsmund Frægdegjevar», men har slitt litt med entusiasmen etter det.

Og det nok der det er gjeldende nå også. Det er mange vakre behagelige melodier, og favoritten i så måte blir «Fiolen». Åpningssporet «Det Døde Barn/Das Tode Kind» er litt mer rocka låt hvor jeg liker det klassiske og organiske lydbildet. Så jeg setter pris på mye her, men for meg blir det likevel litt kjedelige, selv når jeg velger å halvere skiva og høre en versjon av låtene.

Ronny Østli

LUTEØKS Barely True Norwegian Black Metal Nordic Mission 4/6 10 mars 2023 Oslokvintetten er av mange blitt oppfattet som et parodiband, men det er viktig å skille mellom humor og parodi. Musikalsk synes jeg guttas black metal er riktig så frisk. På sitt mer symfoniske tenker jeg tilbake til Dimmu Borgir og Old Man’s Childs tidligere dager, mens jeg på det kjappere tenker mer på de kalde riffene til Satyricon og Zyklon B. Lydbildet er riktignok varmere og selv om jeg lukter midten av nittitallet er lydbildet oppdatert.

Dette er en variert og bra plate, men jeg synes plater på over timen er litt i overkant. Det er tidvis catchy, men jeg faller helt av i store refrenger som eksempelvis «Sekken». Derimot kan jeg like det fengende når det er hakket mer nedstemt som i «Prikkedøden» og «We Sail». De kjappere sporene «Tvinnleik» og «Snerk» er mine favoritter. Jeg har ikke tekstene foran meg, men det synges såpass tydelig at man får med seg mange pek til black metallens klisjeer. Og tittelen på plata sier jo sitt, men jeg synes dette er langt mer forseggjort enn å bli avfeid som ren humor.

Ronny Østli

MAJESTIES Vast Reaches Unclaimed 20 Buck Spin 3/6 03. mars 2023 Disse svenske debutantene har gravd i riksarkivet og leverer en debut med

referanser til tidlig nittitallet og de første platene til At The Gates og In Flames. Vokalist Tanner Anderson har mye Tomas Lindberg i seg. Det starter med «In Yearning, Alive» og denne låten synes jeg låter mer nyere svensk death metal, enn klassiske referanser, selv om det er en melankoli som hinter i denne retningen. Likevel en åpning som gir meg et litt feil bilde av hva som kommer. Og det kommer allerede i neste spor, «The World Unseen». Det er mye bra i løpet av trioens snaue førti minutter, men for meg blir det mest enkeltpartier, som eksempelvis i «Across The Neverwhen» og «Verdant Paths To Radiance». Vi må nesten til slutten før vi får låtene jeg helhetlig finner veldig bra, «Sidereal Spire» og «City Of The Nine Gate». Det blir en del helt greit materiale man må gjennom før det. Oppsummert som debut, selv om bandet består av drevne menn, vil jeg kalle dette lovende.

Ronny Østli

MAKTKAMP Caps Lock Woke Rock Independent 4.5/6 21. april 2023 Et nytt bekjentskap for meg, norske Maktkamp, men etter å ha blitt totalt blåst bort av singelen “Autosapiens” var det med stor glede og forhåpning man ga seg i kast med å sjekke ut den rykende ferske “Caps Lock Woke Rock”. Noe imponerende som må nevnes er at debutalbumet “I Affekt” allerede kom ut i fjor, så her er det ihvertfall ikke et band som ligger på latsiden.

Det pøses ut god, norskspråklig hardcore rett ifra øreproppene rett inn i øregangene - akkurat som man vil ha det og man hører kjapt at dette er et sultent band som vil ting. Nevnte “Autosapiens” kommer allerede som spor nummer to og må nok akseptere å bli kalt favoritten på “Caps Lock Woke Rock”, her kommer virkelig bandets identitet til sin rett og innehar en såpass tullete mengde referanser alt fra black til industriell metal med en mengde gitarriff så latterlig fengende at det er plent umulig å sitte stille. En soleklar nummer én.

For når vi først er inne på begrepet “identitet” kommer jeg ikke unna Kvelertak når det gjelder Maktkamp, for altfor ofte ligner det litt vel mye på det jeg bare kan anta er bandets aller største inspirasjon, og det er vel og greit; men mer enn én gang tar jeg meg i å lure på hvilken Kvelertak-låt jeg har det spesifikke riffet fra - og det er ikke spesielt heldig. Men dét sagt - det er jommen det eneste jeg har å utsette på bandet og, for bortsett ifra det er det skamfett det som leveres her.

Ta for eksempel skivas lengste spor “Etterverden”, en tett opptil ni minutter

lang sak som aldri føles repetativ eller langtekkelig. Et nydelig akustisk gitarspor starter herligheten før det ender opp i det mest Kvelerdeth’ske riffet verden noensinne har hørt. Skal man først la seg influere av band er det måten å gjøre det på. Bra, grabbar!

Helt nydelig at riffet repeteres nøyaktig tre ganger i starten av låta før det ikke repeteres mer, noe som bidrar til at låta aldri føles forutsigbar.

Honourable mentions er også den herlig titulerte “Kosmetikkonaut”, den lett atonale “Reptilens Høyborg” og avslutteren/førstesingel “Tastaturkriger”. Her sparkes det både hit og dit og det er lett å nikke bekreftende med på noen særdeles fengende partier og ikke minst en fantastisk avslutning, så glemmer vi Kvelertak for en stakket stund.

Det finnes ikke et eneste svakt spor (eller sekund for den del) på “Caps Lock Woke Rock” og hadde jeg ikke satt egenart og originalitet såpass ekstremt høyt som jeg gjør ville den nok endt opp på et enda sterkere terningkast. Men nå gjør jeg det så da blir det litt trekk dessverre, men fokuserer de enda mer på å utvikle sin egen sound så er vi der. Det skal tross alt ikke så mye til.

Sven O. Skulbørstad

MEZZROW Summon Thy Demons Fireflash 4.5/6 21. april 2023 Vokalist Uffe Pettersson og bassist Conny Welén fant ut at det var på tide å blåse liv i gamle synder og dags for å lage en oppfølger til 1990’s «Then Came The Killing», et album som for øvrig nylig er reutgitt. Plata var en god thrash metal skive, som kanskje kom et par år for sent til å bli få den største oppmerksomheten. Det morsomme nå, selv om det er to femtedeler igjen fra den plata, er at det høres ut som låtene er skrevet i samme periode.

Lyden er oppdatert, ja det meste låter nok litt mer oppdatert, men dette er thrash som vi kjenner fra den perioden.

Jeg synes Pettersson har mye til felles med Peter Hobbs, og jeg tenker en del Hobbs Angel Of Death når jeg hører dette. I likhet med debuten er det en jevn og hard skive, her er ikke rom for ballader og fjas. Kanskje er det hakket mer catchy denne gangen med store refrenger, som i singelen «Through The Eyes Of The Ancient Gods» og tittelkuttet, mens andre singel «Beneath The Sea Of Silence» har et mer episk tilsnitt. Dette synes jeg er et veldig friskt comeback.

Ronny Østli

norwayrock.net

SKIVER

MISÞYRMING Með Hamri Norma Evangelium Diaboli 4.5/6 16. desember 2022 Her har det skjedd ting. Jeg har ikke vært overbegeistret over Islendernes tidligere verk. Ikke at de har endret seg veldig musikalsk, det er bare det at låtene er langt bedre og det hele treffer meg langt bedre denne gangen.

Tittelkuttet åpner og drar tankene i retning deres labelmates Funeral Mist.

Altså ganske stygt og rimelig kjapt.

Men i låt nummer to, «Með Harmi», får du låta som setter seg på hjernen i lang tid. En midtempo, svært melodisk låt, med klare tradisjonelle heavy metal melodilinjer. «Engin Miskunn» og «Aftaka» tilhører det kjappere siktet, og selv om det er kule låter er jeg mer svak for tyngre «Engin Vorkinn» og episke «Blóðhefnd». Jeg liker godt det klassiske og upolerte lydbildet, og jeg må si dette er en skive som virkelig overrasket meg.

Ronny Østli

MURDER MAIDS Dance Or Die Fucking North Pole Records 5.5/6 17. mars 2023 Yes as, akkurat sånn skal det gjøres!

Med gassen i bånn og forsterkere på 11 måker Murder Maids på ifra start til slutt på “Dance Or Die”. Jeg vil både danse og dø mens jeg ploger meg igjennom skivas 13 spor samtidig som jeg tråler internettet igjennom for å finne neste konsert i nærheten.

“Reaping” starter ballet og forteller umiddelbart både hvor skapet skal stå og David kjøpte ølet. Har man hørt det før? Om da, men så lenge det gjøres med såpass stil og selvtillit gjør det overhodet ingenting - samtidig som de så absolutt har funnet “sin” sound som ikke veldig mange får til. Man vet tidlig hva man får på “Dance Or Die”, og det er nøyaktig det man vil ha under avspilling.

Jeg falt tidlig for den lett hyperaktive “Snort Vinyl, Play Coke” som jeg biller meg inn kan sette igang moshpits over det ganske land. Den demper tempoet en hel del mot slutten og låter som den trøblete lillebroren til Turbonegro og er ferdig rett før den bikker to minutter.

norwayrock.net

Akkurat passe!

En liten gøyal detalj er “Hardcore Workout” midtveis, som rett og slett er en reklamesnutt som jeg bare kan anta er fra det forgjettede 80-tall. Det viser et seriøst band med et solid glimt i øyet, og sånt liker vi.

Ellers går det fra guffe til full guffe fra A til Å og tanken på Motörhead er aldri langt unna, selv om Murder Maids såvisst er en god del hardere enn læremestrene.

Høydepunktene kommer på rekke og rad, og av de bør “D.O.D.”, “Loud, Lewd, Lazy” og “Sexual Vacation” nevnes.

Men det er akkurat i skrivende stund; Spør du meg neste gang jeg hører igjennom “Dance Or Die” kan det like gjerne være tre andre spor.

Det aller beste har deimidlertid spart til slutt, nemlig “Ethanol”. I et kobbel låter som sjeldent bikker tre minutter virker denne nesten lang da den har tett opptil fem minutters spilletid, men kun derfor - låta selv er ikke et sekund for lang. Her viser de også at de en gang i blant tar foten av gassen og gjør det like bra også. Tolker jeg en aldri så liten hyllest til Leonard Cohen rett før refrenget også? Tekstlinja “You want it darker? Just look in the mirror” er uansett såpass sterk at den står fint på egne ben skulle det være tilfeldig også.

Avslutningen her runder av skiva på en aldeles forbilledlig måte og man er bare forbanna nødt til å sette på hele sjiten enda én gang til.

Sven O. Skulbørstad

MYSTIC CIRCLE Erzdämon Fireflash 2/6 17. mars 2023 Til tross for seks års pause for noen år tilbake er Mystic Circle et av de klassiske tyske black metal bandene som alltid har vært der. Og aldri har de vært spesielt spennende. Debuten «Morgenröte – Der Schrei Nach Finsternis» kom på kriseselskapet Last Episode, som i sin karriere kun klarte å gi ut ræl. Imponerende i seg selv bare det. Ok, Mystic Circle kom seg fort opp på et nivå hvor bandet låt langt proffere, og de gjør seg slett ikke bort på dette albumet rent musikalsk. Der det derimot har skortet hele veien er låtene. Det låter helt greit, og helt greit er ikke godt nok. En og annen knagg som løfter det over middels, det være seg en hel låt eller partier fordelt over plata må være å forlange, ellers faller det gjennom, og det er ikke til bandets fordel. Det er melodisk og variert, og lydbildet er godt, men ikke polert.

Hadde dette vært den eneste skiva med denne beskrivelsen de siste åra hadde nok engasjementet være noe annerledes. Men, dessverre for den klassiske duoen, er ikke verdensbildet helt slik.

Ronny Østli

ser frem mot en fullengder.

Ronny Østli

NATT Natt Edged Circle 4/6 20 januar 2023 Disse vestlandsdebutantene gir oss tre kvarter stemningsfull instrumental postrock. Nå er det slett ingen debutanter som skjuler seg bak dette navnet, da låtskriverduoen er René Misje fra Krakow og Roy Ole Førland fra Malignant Eternal. Trommis i bandet er Iver Sandøy, som i tillegg til Natt også er plateaktuell med Enslaved.

«Skillevei» åpner, og får meg til å tenke på band som Zombi og S U R V I V E, selv om det er ikke er så 80-talls som sistnevnte. Men jeg får noe av samme stemningen. Det interessante er at det er veksler mellom småjazza kaos før det faller tilbake til det behagelige og stemningsfulle. Dette hjelper meg med å ikke savne noe vokal. «Apell» er hakket mer drømmende, selv om oppskriften er tålelig lik «Skillevei».

Tjue minutter lange «Etterslått» bruker halvparten av spilletiden til stemningslyder som hele veien bygger opp til de episke og tunge seks siste minuttene som for meg er platas høydepunkt. Min erfaring er at dette ikke er en plate for rushtrafikk, men med fyr i peisen og rumpa godt plassert i godstolen er dette riktig så velfungerende, og et tydelig bevis på at det er mulig å lage spennende instrumentalmusikk.

Ronny Østli

NATTMANN Udaad Selvfinansiert 4/6 01. mars 2023 Nattmann er en norsk duo innen black metal sjangeren inspirert av 1600-tallets Dansk-Norske samfunn, moral og offentlige henrettelser.

Introen «1687» er en midtempo stemningsfull sak som får meg til å tenke på tidlig 90-talls black metal. Det gjelder påfølgende Nattmann også.

Det låter gammelt, men ikke kaldt og necro, jeg tenker mer i retning Mayhem og Satyricon. «Udaad» slippes kun didgtalt og er en EP på ni minutter. Det er litt vanskelig å gi karakter til en slik EP, men den reflekterer at jeg synes duoen leverer bra materiale og at jeg

NE OBLIVISCARIS Exul 2/6 Season Of Mist 03.mars 2023 «Exul» er de ekstreme proggernes fjerde album, og i likhet med de foregående skivene er det ikke lettfattelige saker. Denne er blitt spilt mange ganger, rett og slett fordi jeg har vanskeligheter med å skrive om plata, og glemmer hva jeg har hørt mellom hver gang. «Equus» åpner og det ekstreme med growling varieres fint med atmosfæriske partier med renvokal. Jeg tenker litt Conception her, uten noen direkte likheter. Det er mer at musikken ikke er bygd opp etter A4 strukturen og de mer utsvevende partiene har veldig sjel i vokalen.

Neste sport «Misericorde I – As The Flesh Falls» er veldig Death, med god teknisk death metal, men også denne henter mer avantgarde innslag.

Spor tre «Misericorde II – Anatomy Of Quiecence» har jeg spilt mange ganger. Etter to minutter er tankene et annet sted og jeg må begynne på nytt. Gang på gang. Og sånn fortsetter skiva. Det kan være så teknisk og velarrangert det bare vil, men når en ikke kan holde på lytteren er det ikke all verdens til plate. De to første låtene får poengene. Resten er ikke godt å si, jeg klarer ikke å høre en hel låt uten at tankene flyr av gårde.

Ronny Østli

NECRONOMICON Constant To Death El Puerto 2.5/6 28. april 2023 Freddy skal ha for å ha holdt liv i sitt Necronomicon siden 1984. Det var veldig mye Destruction over bandets to første plater, noe som også gjaldt Freddys vokal. Etter hvert har likheten blitt mindre, selv om begge banda opererer i thrash metal riket, og av tysk sort. Vi er nå kommet til album nummer tolv og jeg har likt mye av bandets plater gjennom hele karrieren, selv om kvaliteten ikke har vært jevnt god. Det finnes godlåter her også, men det er noen spor mellom hvert høydepunkt.

NRM 1-2023

73

SKIVER Tittelkuttet starter og er en midtempo låt som får meg til å tenke på Metal Church. Det er mye godt gitararbeid, men hele tiden sitter jeg med en smak av at dette er en smule sidrumpa. To minutter lange «They Lie» følger opp og er hakket mer punka. «Children Cry Alone» er en thrasher tilbake til gamle takter og er min favoritt på skiva. Nå er det mange ok spor i denne sjangeren på plata, men uansett hvor mange avspillinger jeg gir skiva kommer aldri noe høyere enn middels, og det synes jeg man må kunne forlange. Og siden bandet har bedre verk på merittlista, kommer ikke dette tyskerne til gode denne gangen dessverre.

Ronny Østli

THE NEW DEATH CULT Super Natural Indie Recordings 3,5/6 17. mars 2023 Et av 2019s mest forjettende norske debutalbum svarte The New Death Cult for, og årets oppfølger bekrefter en kvartett med ubestridelig talent i omgang med moderne, såkalt alternativ rock og metall, stedvis i vevninger av Queens Of The Stone Age, Foo Fighters, Biffy Clyro, samt gitte sentrale 1990-tallsutøvere. Bandet maler på bredt lerret, med kledelig hang til symfonisk-klanglige teksturer, og besitter dessuten raffinert popsensitivitet. Teknisk markerer ”Super Natural” et knepp opp på rangstigen – produksjon og forrettelse er av utsøkt kvalitet – men jeg er usikker på hvorvidt det kompositoriske utviser samme grad av progresjon. Her forekommer i alle fall mindre Muse-symfonisk og mer amerikansk, rockeformalisert skyts enn debuten kanskje lovet. Unntaket heter ”Get Ready (Eukaryote’s Anthem)” og innestår, i spann med ”Different One Blood”, platas bestenotering.

Imidlertid går det ikke å krangle med det kollektivistiske håndverket eller kvartettens vidløftige nedlagskraft.

Geir Larzen

INGER NORDVIK Hibernation Asta Records 3,5/6 10. februar 2023 Ubestridelig talentfulle Nordvik følger

74 NRM 1-2023

opp kritikerroste ”Time” med langt mer dimensjonerte ”Hibernation”, til begeistring for oss som bejubler stilistiske lekkasjer og nedbrytning av sjangerstakitter. Hun er åpenbart oppflasket på nordiske folketoner og klassisk musikk, men ”Hibernation” ynder å utlegge sirlige vevninger av artistens DNA og moderne pop, rock og jazz, fremragende arrangert og teksturert. Albumet nytter en rikholdig instrumenteringspalett av strykere, messingblåsere, piano, rockekomp og antikverte synthesizere, som overdrar repertoaret et analogt og mondent klanguttrykk, stedvis med smak av snødekt, melankolsk elegi. Gnistrende ”Secret” besitter intertekstuell skyld til så vel Ane Brun og Susanne Sundfør som Kate Bush, Nick Drake og George Martins orkestrering. Et pop-symfonisk tittelkutt, regndisige ”Go Back” og metrikk- og akkordfiffige ”It Follows” understøtter erkjennelsen av at Nordvik vil bli å regne med som seriøs pop-komponist i kommende år.

Geir Larzen

OMEGA INFINITY The Anticurrent Season Of Mist 3,5/6 24. februar 2023 Denne duoen består av Xenoyr fra Ne Obliviskaris og Tentakel P fra Todtgelichter. Musikken beskriver de som soundtracket til solsystemet, og de som er kjent med debuten «Solar Spectre» er sikkert enige i den uttalelsen. Dette er ekstremt og avantgarde og det er mye her jeg rett og slett ikke skjønner eller klarer å finne en rød tråd i. Likevel er det noe fascinerende ved dette. De to første sporene «The Alpha» og «Creation» er lynkjapp massiv støy, men det er her fascinasjonen dukker opp. Tidvis kan en spore en melodi i alt kaoset også. Litt lenger uti skiva får vi «To The Stars» og «Voices Of The End Of Time” som er gode eksperimentelle death metal låter. Gjester finnes det i flertall av på plata, og vi får også et par covere, ikke minst «Ye Entrancemperium» av Emperor. Tar du disse nordmennene og legger til en spiseskje Red Harvest på dobbel hastighet og tredobbel massivhet så nærmer vi oss. Mye moro, selv om det er grenser hvor mye ørene mine orker av dette i ett strekk.

Ronny Østli

OVERKILL Scroched Nuclear Blast 4/6 14. april 2023 Jeg må innrømme at Overkill er et band jeg overfladisk har fulgt de siste tyve årene, og ikke akkurat syntes har vært like spennende som da de slapp plater på åttitallet. De platene derimot liker jeg veldig godt. Jeg husker jeg anmeldte forrige plate også, men kan ikke si jeg husker noe som helst av den, annet enn at jeg hørte en del punkinfluenser. Denne gangen hører jeg mye klassisk heavy metal og jeg synes faktisk bandet låter friskt og sultent. Tittelkuttet åpner og er en god gammel thrasher før det går over i klassisk metal med «Going Home». Deretter følger singelen «The Surgeon» som er tyngre og mer groovy. Så variasjonen finnes, men jeg synes det låter jevnt. Som vanlig har låtskriver DD Verni sin bass en sentral rolle i lydbildet, som i andre sammenhenger ville blitt ansett som kanskje litt overkill – haha – men som her er viktig del av bandets signatur.

Bobby «Blitz» Ellsworth fyller i vår seksti fire, men synes ikke det er noe å utsette på det vokale. Jeg forguder ikke alt på dette tjuende albumet til New York kvintetten, men låter som heavy rockeren «Won’t Be Coming Back» og thrasheren «Harder They Fall" sammen med tittelkuttet utmerker seg som favoritter.

Ronny Østli

PAPPASAFT Endelig Elendig Big Day Records 5/6 06. januar 2023 Ikke la deg lure av det noe flåsete bandnavnet, for etter å ha fullstendig blåst meg over skog og hei med debuten “I Verste Velgående” følger Pappasaft opp med en fullengder som kanskje er enda bedre. De kan virke som et tøysete tulleband, men denne gjengen er absolutt alt annet enn akkurat dét.

De setter ord på dagen-derpå-noia vi alle (som nyter et glass eller to i godt selskap i det minste) har kjent på i åpneren “Skru Det Opp”, og festen er

i gang. Etter å ha hørt igjennom skiva noen runder føler jeg at det er et par hakk mørkere Pappasaft vi her har med å gjøre, de har bitende politiske tekster fra før for all del - men borte er de mer lystige sporene fra “I Verste Velgående”.

“Unga Dine” fråder frustrasjon over vår politiske hverdags vilje til å selge arvesølvet utenlands, og akkurat her er det som gjør at Pappasaft stikker ut ifra mengden (bortsett ifra det nevnte bandnavnet). Den politiske snerten er velskrevet og intelligent, og vitner om en tekstforfatter som faktisk setter seg godt inn og leser om sakene som menes noe om. Det er det ikke alle punkband som gidder, så kudos for det. Sterke melodier og fete riff med noen enormt velskrevne tekster går igjennom samtlige spor på “Endelig Elendig” og plasserer Pappasaft trygt i bresjen av norsk punk og de har tydeligvis tenkt til å bli der.

Fordi det er punk det handler om her, hvis det var noen tvil. Med et solid fotfeste i 90-tallets gladpunk fra solfylte California-strender låter allikevel gjengen vitalt og nytt, og instrumenttrakteringen er overhodet ikke noe å utsette på. De har nå også skrevet sin egen heialåt i “PSGC” (Pappasaft Gla’core for de som lurer), og jeg føler meg rimelig sikker på at publikum ikke er vonde å be med akkurat her.

Jeg blir oppriktig glad når jeg hører dagens punk i vårt furet værbitte, for etter å ha hatt solid fotfeste i 40 år kan jeg med hånda på hjertet si at den aldri har vært bedre. Den utvikler seg, javisst, men det gjør da forsyne meg all god musikk. Skulle jeg dog ha klaget over én ting på “Endelig Elendig” så er det at tittelsporet burde ha fått æren av å avslutte skiva, for den er vitterlig noe av det beste bandet har gjort og en solid målestokk for hvor ting burde ligge fremover. Ikke at det er noe som helst i veien med “113112” som faktisk avslutter på noen som helst måte, bare så det er helt klart.

De har tatt solide steg hele veien, Pappasaft, og selv om det var kanskje litt lenge å vente de tett opp til seks årene mellom fullengderne (mulig en viss pandemi hadde noe med det å gjøre) var det helt klart verdt ventetida.

Jeg kan sågar anbefale bandet til folk som har en viss skepsis mot punk, for dette er såpass bra at de fortjener oppmerksomhet langt ut over punkmiljøet.

Sven O. Skulbørstad

PHANTOM FIRE Eminente Lucifer Libertad Edged Circle 3,5/6 20. februar 2023 Duoen, med bakgrunn fra blant annet Krakow, Aeternus og Gaahl’s Wyrd gir oss nok en gang skitten black/speed metal. Og som jeg skrev om debuten så har bandet mye bra for seg, uten at jeg

norwayrock.net

SKIVER tar helt av. Det samme gjelder denne gangen, og derfor blir karakteren lik.

«Bloodshed» åpner og er en knallfet stygg black/thrasher. Lydbildet er skittent og rått, og med sine 2.33 er det en effektiv åpningslåt, rett i trynet og lite tull. Platas tittel er delt inn i tre korte snutter, og allerede nå kommer ti sekunder lange «Eminente». Og akkurat det ødelegger litt. Det er stemningslyd hvor det til slutt sies «Eminente». Etter en slik pangåpning blir min tanke: hvorfor det? Denne følges opp av rocka «Derive From Ash», som er en type låt jeg tenker Enslaved fint kunne lagd. Med andre ord ikke en typisk speed metal låt. Men hvor mye fetere hadde det ikke vært om den gikk rett over fra «Bloodshed»? Det er mye ålreit i løpet av platas halvtime, men jeg synes likevel det blir litt anonymt.

Selv avslutningen «Pentagram», som er litt merksnodig tung stygg sak. Jeg skjønner hvor de vil, men jeg sliter med å føle de får fullt utløp for hva de tenker. Dette er bandets andre plate, jeg tenker vi sier alle gode ting er tre, for jeg er ikke helt overbevist enda.

Ronny Østli

PIL & BUE Special Agents Indie Recordings 5/6 24. februar 2023 Litt over ett år etter forrige utgivelse er duoen bak Pil & Bue, Petter Carlsen og Gøran Johansen, klar med nok et nytt album. Med "Special Agents" har parhestene klart kunststykket å bevege seg i ny musikalsk retning, samtidig som albumet er en naturlig fortsettelse av forgjengeren, "The World Is A Rabbit Hole". Og ikke nok med det. På de tre foregående platene har det vært seks låter. Denne gang klinkes det til med åtte.

Flere låter er dog ikke nødvendigvis en fordel i albumsammenheng, for sluttproduktet kan bli slappere når man ikke kaster egne favoritter like nådeløst over ripa lenger. På den annen side kan flere spor brukes til å slå opp dørene til et større musikalsk landskap. Og det er akkurat dét duoen gjør. De utvider sitt selvskapte univers.

Med ordene 'Hold kjæft!' brølende ut av høyttalerne sparker «Change Your Mind» plata i gang. De tre første låtene er rå tromme- og gitardrevne godbiter, med en energisk vokal på topp.

Akkurat som hos forgjengeren. Så overtar instrumentale «End Credits».

Et stemningsfylt og dramatisk stykke musikk som varsler nye tider.

Når jeg innledningsvis mente at mange låter ikke nødvendigvis er en fordel i albumsammenheng hadde jeg neste låt, «When You Wake Up, Do You Stop Dreaming», i tankene. Vakkert og filosoferende isolert sett, men som i uttrykk minner for mye om Carlsens

norwayrock.net

solomateriale. Ikke Pil & Bue. Tekstene på albumet tar for seg et stort spekter av samfunnsaktuelle temaer.

Her finner vi blant annet oppgjør med homohets, det bisarre scenarioet av krig og kaos, samt hyllest til alle der ute som bidrar til en bedre verden. Det er tross alt de de som er spesialagenter.

Opprinnelig består prosjektet av gitar, trommer og vokal. I studio har imidlertid duoen tatt seg friheten til å legge på bass også. Lange låter er ikke ukjent for Pil & Bue. Denne gang bikker tre av låtene fem minutter. Sistesporet med den kryptiske tittelen «Never Stop (part 1)» varer i hele 7:17 minutter.

De to musikerne er ikke bare stødig i uttrykket, de krydrer også låtene selvsikkert og lekent med spenstige detaljer og heftige taktskifter. Med unntak av blindpassasjeren «When You Wake Up, Do You Stop Dreaming», er dette et helstøpt album. Kort oppsummert er "Special Agents" en rocka, melankolsk plate som kler en kontrastfylt samtid godt.

Freddy Ludvik Larsen

IGGY POP Every Loser Warner Music 4,5/6 6. januar 2023 Allerede to sekunder ut i åpneren "Frenzy" er det ingen tvil om at Iggy Pop er tilbake med det han gjør aller best - nemlig skitten, støyete og sinna garasjerock fra øverste hylle. Akkurat sånn vi vil ha han for der er det få, om noen, som matcher herremannen.

Variasjonen vises også tidlig for allerede på det andre sporet, "Strung Out Johnny", taes foten av gassen en smule - men uten å miste hverken trøkk eller nerve fra forgjengeren. Man kan også ane ei bittelitta dæsj goth i saken og, noe som kler låta godt.

Et av skiva mindre interessante spor må dessverre "New Atlantis" finne seg i å bli kalt, dog allikevel en småpen støypop låt. Den reddes mye av avslutningen på siste refreng der Pop holder en liten tale over høydepunktet med sin Cohenesque dype røst. Men så blir det litt fres og guffe igjen i form av "Modern Day Ripoff" som ikke hadde gjort seg bort det minste grann på hvilken som helst garasjerock-skive av kvalitet fra det glade 60-tall.

"Morning Show" holder undertegnede som et av "Every Loser" sitt aller sterkeste spor, både musikalsk og lyrisk. Spesielt refrenglinja "I'll fix my face and go, going to the morning show - like a pro" setter spor. I mørk americana-stil med Pop på sitt såreste setter denne seg dypt under huden.

Mange kaller Iggy Pop for pønkens gudfar, og i "Neo Punk" gjør han ikke noe for å motbevise dette ihvertfall.

En ordentlig fresrocker som mange av dagens pønks ville gitt venstrehånda

for å ha hatt på sin egen skive. Her koser far sjøl seg såpass at han bryter ut i latter da låta er ferdig. Langt ifra noen gammel gubbe, 75-åringen.

Det svinger og fenger godt av "All The Way Down", men den klarer ikke helt å stå frem i dette selskapet ellers - noe man definitivt ikke kan si om etterfølgeren "Comments". Et spark mot det etablerte kjendiseriet i Hollywood som kler mannen meget godt, og refrenget her er nok noe av det mest fengende på hele skiva - spesielt når det tar ekstra av helt mot slutten. Synes personlig synd på pianoet som må ha hatt fryktelig vondt under innspillingen her.

Så har vi kommet til avslutningen, og det er ikke hvilken som helst avslutning - det er nemlig créme de la créme på hele verket. Man må ikke la seg lure av den nydelige starten, for før man aner ordet av det slår den brått om og man skal være bra konsentrert for å klare å sitte stille underveis. Og har man nevnt fengende refreng over står ikke "fuck your regency up!" noe som helst tilbake for disse. Det klart beste sporet på et meget solid album ble spart til sist, og det gir i hvertfall meg lyst til å sette på hele bare én gang til. Smart trekk.

Iggy Pop er langt kulere enn bestefaren din og nesten like kul som Lemmy, men i motsetning til sjefen sjøl lever heldigvis Iggy fortsatt i beste velgående og leverer stadig gull.

Sven O. Skulbørstad

THE PROG COLLECTIVE Seeking Peace Cleopatra Records 3/6 27. januar 2023 Dagens Yes-bassist, Billy Sherwood, er ikke av dem som spiller tiden på å krafse seg bak. I Asias og Yes’ pauseintervaller fungerer Sherwood som orkesterleder for det alternerende ensemblet The Prog Collective, og ”Seeking Peace” er konsortiets femte album, det første med nypennet materialet siden 2013.

Tonalt, instrumentelt og sonisk regjerer status quo – stoffet ligger tett opptil Yes-katalogen fra 90-tallet, og atter forundres man over de implisertes elsk til 1980-tallets lydestetikk. Låtmaterialet pendler fra besnærende topper av polyfon vokalharmonikk til redselsfull MOR-plastikk, og i syntetiske bølgedaler spiller ikke den tekniske kapasiteten til Jordan Rudess, Patrick Moraz, Steve Morse, Geoff Dowes eller Steve Hillage den minste rolle.

Riktignok styrer Sherwoods mannskap klar av kauteriserte forsmedeligheter, men du skal være temmelig nidkjært stilt til neo-progressiv rock for å slå deg til bestevenn med skiva. Både tittelkuttet og enerverende ujevne ”In An Instant” innestår løfterike glimt, som aldri utarmes. Verst er Graham

Bonnet-frontede ”Take The Path”.

Det hefter et ufordragelig ”gå-rundtjuletreet-i-7-takt”-incitament ved hele prosjektet, og alle som skatter sin tilmålte tid på jorden finner andre sysler å konsentrere seg om.

Geir Larzen

RAIN Radio Silence Giant Electric Pea 4/6 27. januar 2023 Bassist John Jowitt (tidligere IQ og Arena) og trommeslager Andy Edwards (tidligere IQ og Frost*) revansjerer en vasstrukken debut fra 2020 med Rain-album nummer to, selv om verken produksjon eller innovativt skyts er egnet apoteose.

Vokalist Mirron Webb gjør seg ikke til skamme, men dennes sonoritet og formelbaserte fraseringer står litt i veien for potensiell forløsning. Stilistisk låner bandet fra flere dekader progressiv rock, pop, funk, jazz og metall, og påminner stundom et amalgam av Transatlantic og The Pineapple Thief. ”Something New”, derimot, fremtrer som en uforutsett platefavoritt av smart patos-pop, gitt elegisk Motownglasur, ska-komp og kammerpopforløsende refreng, verdig et Endochin eller Jet Black Joe, hvor alt klaffer.

Divergensen taler prosjektets fordel, og nesten samtlige spor gestalter fine musikalske øyeblikk, inklusive ”Solid State” og stemningsfullt 90-tallsharmoniserte ”Fear In The Night”.

Sistnevnte styrker supposisjonen om at Rain maksimaliserer potensialet i bredlemmet omgang med kompleks pop-melodikk, og burde derfor radere vekk klisjéer rotet i arven etter Neal Morse.

Geir Larzen

RICHIE RAMONE Live To Tell Livewire/Cargo 3,5/6 21. april 2023 Dette er en av de enklere skivene å beskrive for meg, for om du liker den eller ikke avhenger totalt av ditt forhold til eviggrønne Ramones. Få overraskelser på veien (noen er det riktignok, men de kommer vi tilbake til), så dette låter tilnærmet eksakt

NRM 1-2023

75

SKIVER hva man forventer av en artist med “Ramone” i navnet.

Støpt i samme form som 80-talls Ramones, tenk “Pet Sematary” eller “I Wanna Be Sedated”, og du vet egentlig alt du trenger å vite om “Live To Tell” er noe for deg eller ikke. Jeg liker Ramones, og koste med derfor godt med gjennomlyttingen av Richie Ramones tredje soloutgivelse. Men noen haker er det riktignok, så la oss bli ferdige med de først som sist.

Lyrikken er under enhver kritikk, det flommer over av nødrim og floskler og i beste fall vil jeg tolke “Who Stole My Wig” som et forsøk på humor. Det er bare det at det ikke er morsomt. Låta er fet den, for all del - men jeg klarer bare ikke å la tekstlinja “Who Stole My Wig? I Want It Back” slippe unna. Og akkurat dét går igjen i de aller fleste spor. Ikke noen stor lyriker, Richie. Men det er ikke det man vanligvis hører på Ramones for heller.

Jeg kan kose meg med god Ramones til en øl i hånda under sola ved sjøen for eksempel, og der funker “Live To Tell” minst like bra. Det er ikke all musikk som er skapt for å dissekeres ihjel, og Richie faller såvisst inn i denne kategorien, med bravur. Av og til funker det vel så bra å bare ha musikk å nyte uten noen større dikkedarier. Men sitter man seg ned for å få blendene gitarsolos og polyrytmiske trommer er du på feil sted. Du vet omtrent hvor hver eneste låt kommer til å bevege seg omtrent i det den starter, men det kan da også fungere og har livets rett blir det utført riktig.

Jeg nevnte et par overraskelser, og den første kommer i form av “I Sit Alone (Yeah Yeah)”, som er en vesentlig roligere pop-ish låt. Fortsatt i Ramones-land, men på en helt annen måte enn hva vi er vant med, og det liker vi. Samme med “Cry Little Sister”, som for meg er skivas definitive høydepunkt og et spor der Richie treffer på absolutt alt. Hadde denne vært utgitt med en skikkelig hardrockvokalist og en fresk gitarsolo ville den nok ha lurt mang en punkskeptiker, for denne er på et helt annet nivå.

Dessverre finnes det kutt i andre enden av skalaen også, spesielt de tre siste sporene “Other Things”, “Master Plan” og “The Last Time (Remix)” der alle minner meg om hvorfor jeg liker Sex Pistols langt bedre enn Ramones, der den første virker uendelig lang tross sin kun litt over tre minutter korte spilletid, “Master Plan” kanskje innehar skivas lyriske bunnpunkt etter nevnte “Who Stole My Wig” og “The Last Time (Remix)” gir meg en sterk følelse av at den bare er slengt på for å utvide avspillingen på sulamitten.

Men alt i alt er det da en godkjent+ skive fra godeste herr Ramone; Mye bra, noe veldig bra - og noe ræl som burde ha blitt kutta vekk før trykk. “Live To Tell” blir nok dratt frem igjen mot sommeren vil jeg tippe, og da kommer den til å fungere meget godt.

Sven O. Skulbørstad

76 NRM 1-2023

RAZORBATS Hit Crazy Voices Of Wonder 3.5 / 6 3. mars 2023 Oslo-kvintetten som tidligere lød det stusslige navnet The Heat har gått gradene og er i ferd med å bli en rockeenhet verdt å merke seg. ”Hit Crazy”, bandets fjerde langspillplate som Razorbats, overrasker positivt, særlig på to områder: Det ene vedrører selve låtmaterialet, og det andre handler om år med øving og turnéring, som – såfremt du ikke er absolutt talentløs – tenderer å foredle samspillsynergien. Razorbats smykker seg med gjennomtenkt sangharmonikk, smarte akkorder, velfunderte gitarsoli og voldsom energi, som sporadisk eleveres på nivå med eksempelvis The Hellacopters.

Analogien er naturligvis ikke tatt ut av løse luften; begge leire odler klassisk, melodiøs 1970-tallshardrock, med trykk på Alice Cooper, Kiss og Cheap Trick. Razorbats sjonglerer dessuten elementer fra 80-åras hårsprayklebige festrock med synth-pop og punk, uten at så oppleves forsert eller kleint. ”Only In America” sogner til skivas favorittøyeblikk, og oppviser en naturlig teft for moll-besifring, som aktører innen samme stilsjikt ofte synes livredde. Samme sak gjelder ”Love Is For Suckers” (ikke ekvivalent med Twisted Sister-låta, dog heller ingen direkte antipode) og uforutsette ”Atomic”. Platas apekser strekker såpass hals at man bærer over med forsmedelige ”Edie” og ”Seventeen”.

Geir Larzen

RETURNED TO THE EARTH Fall Of The Watcher Giant Electric Pea 3/6 27. januar 2023 Livets syklus står sentralt når trioen Returned To Earth smir debutplate. Ikke uventet fronter englenderne flegmatisk, stemningsgrunnet og melodisk rock av symfonisk art, hvor tonaldialektikk, foredrag og akkordprogresjoner etterlever etablerte selvfølgeligheter fra et tonn neo-progressive noviser og Pink Floyd-derivativer. Bandnestor

Robin Peacheys presumptive idoler heter David Gilmour, Steven Wilson og Steve Rothery, og det foreligger ikke ansporinger til autonomi i ”Fall Of The Watcher”, verken strukturelt, melodisk, instrumentelt eller synergisk.

Skiva faller lett i øret og er støvsugd utfordrende forekomster. Peachey innehar en behagelig røst, men skriver ingenlunde sterke nok låter til å holde på interessen eller til å skrå ut av formløs middelstand. Han leker forresten Gilmour med samme hell som tusenvis av andre disipler, men skal gis honnør for tone og klang. Albumet svøpes i en traust og bevegelseshemmet lake av svake melodilinjer, med progressiv aversjon og duste-doktrinære etos, og faller til jorden som en mødig guttetruse.

Geir Larzen

REVOLUTION SAINTS Eagle Flight Frontiers 3/6 21. april 2023 Det skal innrømmes at jeg ble begeistret da den første Revolution Saints-skiva så dagens lys i 2015. Et band med elitemusikere som Deen Castronovo (Journey) på vokal og trommer, Doug Aldrich (Whitesnake, The Dead Daisies) på gitar og Jack Blades (Night Ranger, Damn Yankees) på bass kunne knapt slå feil, og Erik Mårtensson fra Eclipse leverte noen riktig så fine låter til dem. Riktignok var det Frontiers allestedsværende husprodusent og keyboardist Alessandro Del Vecchio som sto for brorparten av låtmaterialet, men jeg likte den. Suksessformelen ble gjentatt i 2017 og 2020, nå med flere bidrag fra bandmedlemmene på låtskriversiden.

Men en blåkopi er unektelig blekere og mindre interessant enn originalen, en blåkopi av en blåkopi i enda større grad så – og bandet har fortsatt til gode å spille mer enn en eneste konsert, på Frontiers Festival i 2017.

Nå har vi kommet til fjerde utgivelse, og Aldrich og Blades har takket for seg. Susende inn fra sidelinja kommer mannen som allerede har erstattet Doug Aldrich én gang (i Whitesnake), Joel Hoekstra, mens Jeff Pilson fra Foreigner/Dokken overtar bassen.

Man skulle kanskje tro at å bytte ut 2/3 av bandet vil sette sine spor, men nei. Formelen er nå så oppbrukt og utvannet at dette har man allerede hørt hundre ganger før. Selv om man lett hører at det er Deen Castronovo som synger, så er det Del Vecchio som setter sitt velkjente preg på også denne skiva. Hører man på enkeltstående låter, så låter det helt fint, men Revolution Saints har blitt ett av mange Frontiers-prosjektband som det er helt umulig å gjenkjenne på stilen. De høres helt like ut alle sammen, kun

vokalisten utgjør forskjellen. Låtene høres like ut, produksjonen er lik, det er null særpreg. Med band som f.eks.

AC/DC, Journey, Iron Maiden, ZZ Top, Judas Priest, Rush osv osv så vet man øyeblikkelig, med en gang låten begynner, hvem man hører på, selv om man ikke har hørt låten før. Det er aldri tvil. Men jeg nekter å tro at noen klarer å identifisere de utallige Del Vecchio-produserte sideprosjektene før vokalen kommer inn. Ingen av de har sin egen stil og særpreg.

For all del, tittelsporet er en flott sak, «Need Each Other» likeså, og «Kids Will Be Kids» er et høydepunkt, og det spilles og synges upåklagelig.

Det er ingen direkte dårlige låter, men jeg har rett og slett blitt møkke lei av denne stilen nå. Hørt det før utallige ganger i bedre versjoner. Nok nå. Gi meg ekte band med kjemi og organisk låtskriving, band som utvikler en egen identitet gjennom samarbeid og spillejobber, og ikke bare treffes via sporadiske Zoom-møter og på videoinnspillinger.

Geir Amundsen

RICOCHETS Closer To The Light Indie Recordings 4/6 3. februar 2023 Mye kan gå galt om man gjenoppliver band med nærmest mytologisk status. Endog Ricochets vil bli sammenlignet med eget arvesølv, hvilket ikke svarer for en lett bør om man står ansvarlig for mesterlige album som ”The Ghost Of Our Love” og ”Isolation”. Sonisk og stilistisk blir heldigvis Fredrikstad-kvintetten ved sin lest av melodiøs garasjerock, smørsang, ørkenrock, psykedelisk pop og generell amerikansk folkemusikk, smykket med Trond Andreassens stemmeprakt og versatilitet. Tittelen på bandets første album siden 2005 gir et hint om tingenes nåværende tilstand, hvor tonen er lysere – for lys, vil noen rettmessig hevde.

Ricochets anno 2023 holder større humør, musiserer med ubesværet energi og synes mindre opptatt av å tegne lytteren scener av bakrus, fremmedgjøring, sorg og desperasjon.

Platas livsbejaende tekstunivers lekker over i det musikalske; kun The Doors-injiserte ”Instincts” bærer til skue bandets mørke brodd, men stykket mangler melodisk forse.

Repertoarets likefremme karakteristika gjorde meg rett så skuffet ved første møte, men etter hvert kunne de innbyrdes låtene blomstre på egne premisser. Seige, patossterke ”Time To Go”, pop-aggressive ”Backseat Drivers”, det heftige tittelsporet og en gospelpasjonert finale i ”Soul” vil stå rakrygget i skulderhøyde med Ricochets-klassikere under påfølgende

norwayrock.net

SKIVER

konserter. Aller best er likevel ”Out Of The Window”, som med overbevisning kombinerer multiple Ricochets-troper og liketil ender i et fantastisk, baktungt strekk av Terry Dolan-øs. Mitt eneste ankepunkt kontra nevnte sekvens er at vi fint ville tålt flere repetisjoner og større instrumentell lek fra organist Sven Poppe, gitarist Fredrik Gretland og koryfé Andreassen. At stoffet låter såpass sultent supplerer ensemblet ytterligere hattefjær.

Geir Larzen

RING OF GYGES Metamorphosis ViciSolum Productions 3,5/6 12. mai 2023 Når moderne, progressiv metall inntar Islands hovedstad er det synd utkommet ikke ender mer nasjonalkuriøst enn Ring Of Gyges’ andre langspillplate. Kvintetten vedgår å idealisere et visst strata av Inside Out-stallen – Haken, Leprous og Pain Of Salvation især – og utsagn om å etterstrebe ukonvensjonelle strukturer på grandios, sonisk bunn lyder verken innovativt eller originalt. Islendingene er naturligvis teknisk terpet og stramt samspilte. Plata etterlever normative fordringer til lydgjengivelse, og holder et detaljrikt og ljomende episk lyd-etos, men om man ikke gestalter autentiske særdrag må det kompositoriske strekke hals – dessverre fremstår Ring Of Gyges’ varme pop-melodikk som temmelig flat, selvfølgelig og forunderlig 1980-tallshogget, om enn utstudert oppført og komplekst arrangert, med kaskader av metallimpulser og tidstypiske synkoper.

Nivået tiltar på tampen av reisen, hvor ”Parasite” og deler av ”The Face Of God” bærer bud om uforløst potensiale.

Bedehusvennlige ”Find Me Here”, derimot, gir ingen tilfredsstillende finale.

Geir Larzen

RIVERSIDE ID. Entity Inside Out 4,5/6 20. januar 2023 Niende studioskive fra polske Riverside markerer angivelig en forsettlig

norwayrock.net

retur til katalogens første halvdel, men ansporinger til et mørkere, mer melodisk og progressivt fokusert ensemble sto å lese allerede i 2018 med albumet ”Wasteland”, som ga fornyet tiltro til kvintetten etter tre middelstendige arbeider.

Endog Mariusz Duda later til å erkjenne Riversides fortrinnlige karakteristika, som ingenlunde hviler på tam resirkulasjon av neo-progressive floskler. De av oss som absorberte ”Second Life Syndrome”, ”Rapid Eye Movement” og ”Wasteland” har grunn til å glede seg, da ”ID. Entity” – et tematisk lenket album som skildrer identitetsproblematikk – representerer bandet i sitt ess.

Sju velfunderte komposisjoner og 53 minutters spilletid gir bandet en optimal ramme, hvor det tilsynelatende lettbeinte åpningskuttet ”Friend Or Foe?” kjapt vinner lytterens gunst, i stemningsskodd og sirlig terreng av elektronisk pop og symfonisk rock, gitt metallisk glasur, sporadisk på melodisk pari med A-ha. Få utøvere evner å maksimere grunntonebaserte dronekomposisjoner som Riverside; ”Landmine Blast” og deler av ”PostTruth” fungerer i så måte som betimelige påminnelser herom, i kast av isende stemninger, eterisk melodikk, metrisk elegante omkalfatringer og tiltrengt dynamikk. ”Big Tech Brother”, hvis storslagne konklusjon stiller blant platas ypperste episoder, illustrerer polakkene i rockeoperamodus, mens ekstensive ”The Place Where I Belong” oppviser skyld til de uforlignelige 1970-årene. Østlig-influerte ”I’m Done With You” konkretiserer, i spann med ”Landmine Blast”, eksakt hva Riverside gjør bedre enn resten av klassen. ”Self-Aware” anviser, på sin side, en overraskende finale, hvis festlige new wave-incitamenter og Alex Lifeson-soli synes alt annet enn forsert. ”ID.Entity” mangler riktignok overveldende øyeblikk av ”Schizophrenic Prayer”s eller ”Acid Rain”s kaliber, men fonogrammets jevnbyrdige art kompenserer for dette.

Geir Venom Larzen

ROTTEN SOUND Apocalypse Season Of Mist 2/6 31. mars 2023 Grindcore er en sjanger jeg aldri har klart å forstå. Finske Rotten Sound låter mer massivt og tightere enn mange av sine musikalske kollegaer, og jeg har likt noe av bandets tidligere materiale, som har vært mer death metal. Nå hører jeg vel så mye crust punk her som death metal, som i seg selv ikke er unaturlig innen sjangeren, og også det noe jeg kan like. Problemet mitt er at det går i blast så å si hele veien.

Vi snakker atten låter på drøye tjue

minutter, så det er ikke sånn at det er ren tortur. Jeg skulle ønske skiva inneholdt flere spor som «Newsflash» som kjører litt mer rock’n’roll tromming.

En og en låt via en spilleliste kan fungere som jævlig tøft, men som en helhet blir dette for enspora for meg.

Har man hørt en har man hørt alle.

Ronny Østli

RPWL Crime Scene Gentle Art Of Music 3/6 17. mars 2023 Tyske RPWL er slitere i faget, og skal hedres en imponerende standhaftighet og produktivitet. ”Crime Scene” teller angivelig bandets nittende utgivelse siden unnfangelsen i 1997, og selv om kvartetten synes inkapable å smi et realt mesterverk stiller senere tids album relativt høyt i det post-progressive terreng.

Bandet representerer lettmelankolsk, symfonisk rock, av luftig, selvfølgelig art, uten større vyer eller fordelaktige attributter som identitet og kompositorisk autonomi.

I likhet med oppløftende ”Tales From Outer Space” anno 2019 utlegges ”Crime Scene” konseptuelt, dessverre uten at det groteske bakteppe gagner det musikalske. Pink Floyd-derivative ”Life In A Cage” og ekstensive ”King Of The World” fanger interessen og gestalter en viss dybde, men etterlater intet større inntrykk. Idet finalesporet ”Another Life Beyond Control” stiller spørsmål om det er mulig å avgjøre et individs potensielle ondskap ved det blotte øye, gis et kroneksempel på den tonal-substansielle differansen mellom RPWL og Tysklands ypperste progband, High Wheel. ”Crime Scene” leser som spilt melk.

Geir Larzen

RUNEMAGICK Beyond The Cenotaph Of Mankind Hammerheart 3,5/6 28 april 2023 Jeg prøvde flere ganger, og jeg har en del av svenskenes plater i hylla, men dette har jeg aldri fått fot for.

Problemet er aller størst når en plate med doom/death går gått over timen.

Og når låtene i tillegg er kjedelige så er det ikke liv laga. Denne gangen er

plata under femti minutter og allerede når «Archaic Magick (After The Red Sun) setter i gang tenker jeg at her må det ha skjedd ting. Det er melodisk og episk på en måte jeg tør påstå jeg ikke kjenner bandet fra tidligere. Låta er også variert og godt arrangert. Her synes jeg det meste av låtene har kult groove og variasjon som slett ikke gjør dette til en kjedelig plate. At trommene er passe bakpå og drivende er kanskje ikke så rart, når bandet deler Daniel Moilanen med Katatonia.

I Runemagick har han spilt siden 2000 og av favoritter på årets verk vil jeg trekke frem «Revocation Of Spectral Path» og «The Storm Rode Beyond The Firmament».

Ronny Østli

SACRIFICIUM Oblivion Nordic Mission 4/6 10. mars 2023 Disse tyskerne debuterte i 2002, og er nå ute med sitt fjerde album. Nå er det mye på denne som høres ut som bandet egentlig var ute ti år før dette igjen. Jeg hører mye svensk death metal i dette og selv om jeg hører mye av den klassiske nedstemte tunge dødmetallen er det også mye melodi, så vi kan fint trekke frem At The Gates sine første når vi først har krabbet over svenskegrensa. Det skal også sies at det er ti år siden forrige plate, og tre femtedeler av bandet er byttet ut siden den gang. «Annihilated» er første spor, og den er passe mørk og skitten, samtidig som den er kjapp og melodisk. En låt jeg vil si oppsummerer mye av denne plata. «Martyrium» er mer full pinne, og da faller jeg litt av.

Da trives jeg bedre med seigere «Born Guilty» og «Death From Within». Jeg svelger ikke all death metal rått, og spesielt ikke hvis det blir for melodiøst, men Sacrificum er såpass upolert og balansert at jeg finner dette ganske så spiselig.

Ronny Østli

SHAKMA On Tenebrous Wings Duplicate 4,5/6 17. mars 2023 Det har gått fem år siden debuten,

NRM 1-2023

77

SKIVER

«House Of Possession» og i mellomtiden er bandet redusert med en mann, til en trio. Jeg likte godt debuten, som jeg syntes hadde mye «Kill ‘Em All» og «Bonded By Blood» i seg. Spesielt vokalen dro tankene i denne retningen. Nå har ikke stilen forandret seg veldig, men jeg tenker mer Nekromantheon og Aura Noir denne gangen. Og de tankene skyldes at bandet låter litt mer «på» og voksent. Det er rett i trynet, men samtidig også passe catchy, som tittelkuttet, som er første låt etter introen. Låtene er varierte, men det går hovedsakelig i klassisk thrash tempo.

Når skiva kun er snaue halvtimen er dette helt innafor. Jeg vil trekke frem «Cryptic Apparition» og «Under His Spell» som favoritter, her får jeg gode gamle Slayer vibber. Det tok noen år å følge opp debuten, men det har vært verdt ventetiden.

Ronny Østli

SMOKEY MIRROR Smokey Mirror Rise Above Records 3,5/6 5. mai 2023 Herværende Texas-kvartett spytter ikke i glasset, som man sier. Bandets debutskive fortoner seg som Mountain, Cream, Grand Funk Railroad og ZZ Top på amfetamin, og man må bare gi tapt for bandets spiritualitet, samspill og energi. De påminner sågar norske Cadillac, sonisk og åndelig, og ville ha høstet atskillig med poeng dersom låtmaterialet samsvarte med foredrag og effektuering. Texanernes bluesorienterte, hemningsløse syrerock, for stoffet er definitivt underlagt psykedelisk-progressive og improvisatoriske incitamenter, fremstår derimot såpass sjarmerende, smittende og beint frem attakkerende at en middelstendig kompositorisk grunn ikke sjenerer totalopplevelsen.

Lynende ”Invisible Hand” fanger essensen av bandet og er umulig å forholde seg nøkternt til. Dissonantfule ”Alpha-State Dissociative Trance” og jazz-psykedeliske ”A Thousand Days In The Desert” gir ytterligere stjerner i boka. Jeg bifaller dessuten skivas instrumentale gitarsolostrekk, trass tendensen til å skråner over i lånt tid. Smokey Mirror, som nonchalant og stilrent kjører akustisk gitarstykke som albumpostludium, hører jeg gjerne fra igjen.

Geir Larzen

STARGAZER Life Will Never Be The Same Mighty Music 5/6 03. mars 2023 Så tok det hele fire år før norske Stargazer fikk ut fingeren og kom med en oppfølger til mesterlige “Sky Is The Limit”. Da er jo det store spørsmålet om bandet har brukt tiden fornuftig?

Heldigvis knaller gjengen til med klassisk hard rock av ypperste sort nok en gang. I likhet med forgjengeren veksler låtene fra smektende ballader til tyngre saker med gitarriff som lukter svidd. Spesielt vil jeg trekke frem låtene “Live My Dream” og “Don’t Kill” som skivas beste spor, men her er det noe for enhver. Og det er en av faktorene som trekker skiva opp kvalitetsmessig.

Variasjonen i låtene gjør at det låter dynamisk og variert. En annen viktig faktor i dette bandet er en real x-faktor i vokalist Tore Andre Helgemo. I mine ører hever han bandet et godt hakk opp på skalaen med en stemmeprakt som fører tankene til Ronnie James Dio og Ian Gillan, men han har en egen snert i stemmen og et helt eget uttrykk som gir låtene det lille ekstra. Ikke minst balladene på skiva, som med en middelmådig vokalist ville ha sunket dypt ned i myra. Skal du kjøre på med ballader må du ha en vokalist som synger med baller, og det gjør Helgemo til gangs. Resten av besetningen er ikke dårlig, bare så det er hevet over enhver tvil. Gitarist William Erntsen leverer glitrende gitarspill og spesielt på instrumentallåta “Beyond The Moon” får han vist seg fram. Som seg hør og bør innen klassisk rock innehar bandet også en keyboardist i Sondre Bjerkset som utfyller lydbildet med delikate toner. Som de fleste har skjønt så har Stargazer utvilsomt klart å følge opp med en knallsterk skive, og for de som ikke har skjønt tegninga eller ikke har noen som helst kjennskap til bandet er det bare å hive seg rundt og sjekke de ut sporenstreks om du liker klassisk hard rock.

Pål J.Silihagen

STONED JESUS Father Light Season Of Mist

78 NRM 1-2023

2/6 3. mars 2023 De ukrainske stoner proggerne klarte å mikse ferdig førtitre minutter før invasjonen av landet. Og skal jeg være ærlig er det traurig nok å komme gjennom dette, så at det mangler en drøy halvtime av det opprinnelig tenkte femte albumet skal jeg klare å leve med. Tittelkuttet åpner og en er rolig akustisk låt som minner meg om et nachspiel i grungeperioden. Det løfter seg litt med «Season Of The Witch», men dette riffet har da mye til felles med Black Sabbaths «Zero The Hero»? Og det er vel noe unødvendig i samme sjanger. «Thoughts And Prayer» derimot kan jeg like, den får meg til å tenke på Year Of The Goat.

Men spesielt catchy er den ikke, så den glemmes fort. Nei, dette her kan jeg ikke anbefale å bruke tid på. Vi har da langt mer spennende stoner og doom her hjemme.

Ronny Østli

BRIAN TARQUIN & HEAVY FRIENDS Brothers In Arms Guitar Trax Records 3/6 3. februar 2023 Prosjekt-påslaget ”Heavy Friends” gir et rockehistorisk nikk til Screaming Lord Sutch, men til forskjell fra sistnevntes 1971-utgivelse, som i beste fall kan sies å symbolisere medioker hype, stiller Brian Tarquin med noe høyere ambisjoner. Amerikaneren er merittert sin musikalske innsats kontra fjernsynsserier, mens ”Brothers In Arms” utgjør et veldedighetskonsortium ment å komme krigsveteraner til gode.

Noble intensjoner og akkumulert gitarbegavelse avstedkommer ikke nødvendigvis sonisk gull, selv ikke med Joe Satriani, Vinnie Moore eller Ron Thal som gjestesolister. Albumet utlegges instrumentalt, med stilistisk aksentuering av hardfør, melodisk rock, tenkt etter klassisk powertrio-mal med krass gitar-vreng og muskuløst metallkomp.

Kompositoriske bravader foreligger ei, men Vinnie Moore-frontede ”Kiss My Axe”, samt symfoniorkestrerte ”Hounds Of Hell”, utviser i det minste en viss kongruens mellom tekniske foredrag og melodisk substans. Den største overraskelsen, gitt prosjektlederens bakgrunn, er platas 1980-tallssentrerte heavy metaluttrykk, med kaskader av Iron Maidenharmoniserte gitarlinjer og generell gripebrettmasturbasjon.

Geir Larzen

TILINTETGJORT In Death I Shall Arise Dark Essence 4.5/6 31. mars 2023 Mitt første møte med Oslokvintetten var på Blå som oppvarming for Ved Buens Ende for halvannet år siden. Og det som er mest black metal hos VBE kan fungere som et referansepunkt til Tilintetgjorts avantgarde black metal.

Dette er stygt og de lyse strengene brukes flittig. Plata er innspilt i Chaka Khan, og lydbildet er således passe upolert. Dette er en rimelig dreven gjeng, med bakgrunn fra eksempelvis Whip og Den Saakaldte. Låtene «Kvikksølvdrøømer» og «Vinter og Høst» har vært med siden fjorårets demo, mens vi i tillegg får fire nye låter, hvorav «Dommedagsmonument» klokker inn på tjueen minutter. Denne har en rekke temaer, og jeg sliter litt med akkurat denne. For meg er «Mercurial» en stor favoritt, stygg black metal som hentet fra hovedstaden for tretti år siden. «Hex» er en to minutters snodig stygg sak jeg også koser meg med, i tillegg til «klassikeren» «Kvikksølvdrømmer».

Tilintetgjort makter å hente det klassiske og gjøre det originalt. Dette synes jeg er en frisk og spennende debut.

Ronny Østli

MIKE TRAMP Songs of White Lion Frontiers 3/6 14. april 2023 Etter å ha gjenoppfunnet seg selv som singer-songwriter det siste tiåret, med mer til felles med Tom Petty enn Ronnie James Dio, har danske Mike Tramp antagelig innsett at det folk aller helst vil høre fra ham, er låtene som gjorde ham til en verdensstjerne en periode på slutten av 80-tallet, da White Lion solgte millioner av skiver, turnerte med band som Kiss, AC/DC og Aerosmith, og hadde en #3 på Billboard-lista i USA med "When The Children Cry".

White Lions tid i rampelyset kom til en brå slutt etter fjerdeskiva da grungen satte en brå stopper for deres karriere, og Tramp plukket istedet opp bandana og flanellskjorte og stemte ned gitaren

norwayrock.net

SKIVER med det utmerkede Freak Of Nature.

Tretti år senere annonserer han en turné hvor de gamle White Lion-låtene skal komme til heder og verdighet igjen - ikke det at han ikke har spilt mange av disse låtene på sine solokonserter, men da omarrangert i samme drakt som hans nyere materiale, og det er egentlig ikke det fansen ville høre. Men nå får de det som det vil, for på denne skiva med nyinnspillinger av tolv White Lion-låter gjøres det noenlunde slik Tramps gamle partner Vito Bratta spilte låtene, med et kompetent band bestående av Marcus Nand på gitar, ex-Pretty Maids-trommis Alan Tschicaja, og Tramps mer eller mindre faste bassist de siste tiårene, Claus Langeskov. Her er også Christoffer Stjerne, vokalisten fra Taboo, som korer og tar de høye vokale tonene for Mike Tramp selv ligger i et atskillig dypere stemmeleie nå enn på 80-tallet, naturlig nok. Og det er en ærlig sak, Tramp synger med den lidenskapelige stemmen han fortsatt har, og prøver ikke å høres ut slik han gjorde for 35 år siden. Problemet er at låtene i disse versjonene har blitt tilpasset hans nåværende stemmeleie og gjøres fem til syv halvtoner lavere enn originalene, noe som suger veldig mye av energien ut av låtene kontra slik vi er vant til å høre dem.

Selv om det stort sett låter fint og det er godt spilt, så når det ikke opp til originalene, og man sitter bare og lurer på hvorfor denne skiva i det hele tatt ble lagd i utgangspunktet. Svaret er naturligvis: for å ha et produkt å promotere og selge på den kommende turneen. Noen annen grunn er det vanskelig å forestille seg. Spesielt med tanke på at Mike Tramp har allerede gjort akkurat dette en gang tidligere - i 1999 kom soloskiva "Remembering White Lion", med nyinnspillinger av tolv White Lion-låter, hvorav fem gjentas på årets skive. Det var en dårlig idé den gang, og den har ikke blitt mye bedre 24 år senere.

Tolv knallbra låter fremført av et bra band, men har du de fire originale White Lion-skivene, så er ikke dette du kommer til å spille ofte om du velger å gå til anskaffelse av "Songs Of White Lion". Jeg går mer enn gjerne på konsert med Mike Tramp, mannen er en særdeles sympatisk og jordnær fyr (som undertegnede faktisk har hatt æren av å dele scene med i en halvtimes tid), og å høre disse låtene spilt fra scenen vil garantert bli ekstremt gildt. Never skal løftes og det skal kaukes med av full hals. Men kommer jeg til å aktivt høre på disse versjonene i stedet for White Lions originaler flere ganger? Tvilsomt.

"Songs Of White Lion" er en fullstendig overflødig utgivelse.

Geir Amundsen

norwayrock.net

TRANSATLANTIC The Final Flight: Live At L´Olympia Inside Out 4/6 17. februar 2023 Det er en tid for alt, sier de utdannete tunger, og det er kanskje en viss form for sannhet i det. For Transatlantic tar det slutt 17. februar, når deres siste utgivelse har utgivelsesdato. «The Final Flight: Live At L´Olympia» blir bandets endelikt, og de gir seg med en trippel liveutgivelse, så her får fansen virkelig noe å meske seg med. De gir seg ut på en tre timers konsert, der de blant annet spiller «The Absolute Universe» i sin helhet, i det de kaller «The Ultimate Edition», i tillegg til «The Whirlwind Suite» og en nesten halvtime lang medley som avslutning.

Er du ikke mett da, foreslår vi at du søker hjelp, for dette er ikke for sarte sjeler.

Jeg må innrømme at de tidlige utgivelsene til bandet når bedre inn hos meg enn de nyere, noe som har gjort Transatlantic til et prosjekt jeg ikke fulgte like godt gjennom karrieren. Jeg har et nært forhold til både Neal Morse, Pete Trewavas og Mike Portnoys musikalske historie, men jeg sleit med å få tak på de mer intrikate utgivelsene, til tross for at intrikat musikk treffer en nerve hos meg. Musikk skal gjerne være utfordrende. Skifte av taktart, tekster med flere lag, og kompliserte arrangementer er aldri å forakte.

Problemet med de siste utgivelsene til Transatlantic er at det oppleves som at de velger kompliserte utveier nettopp fordi de er kompliserte, ikke fordi de er til det beste for musikken. Dette viser seg like gjeldende på scenen, og når det forstyrrer lytteopplevelsen, bli det en prøvelse å lytte i tre timer til ende. For all del; låtene er bra, og utførelsen upåklagelig, men ørene får aldri pause, ei heller hjernen. Heldigvis har enkelte av låtene partier som er av det mer melodiske slaget, der man får anledning til å hente seg inn, og da låter det riktig så fint. Spesielt Morse har en egen evne til å finne gåsehudbryteren min med sine melodilinjer med dertil hørende tekststrofer.

Kvartetten Roine Stolt, Neal Morse, Pete Trewavas og Mike Portnoy har alle mye å fare med, og en erfaring de fleste av oss bare kan sikle etter, og utførelsen står til 10 med telemarknedslag i alle leire, men så var det dette med mengde igjen da.

Spesielt Portnoy har dessverre en repetisjonsknapp som har hengt seg opp, for det blir alt for mange repriser fra triksekassa. Han fikk en oppsving da han slutta i Dream Theater, og jeg anser jobben han gjorde på Neal Morses «Testimony» som noe av det beste han har gjort, men nå blir det litt for forutsigbart igjen. Joda, han har sin klare signatur, men han har mer å gå på, det har han bevist tidligere. Jeg har tidligere foreslått at den godeste Mike bør avstå fra vokale bidrag, men sannelig har han kommet seg betraktelig - på «The Final Flight» klarer han seg riktig så bra, også som lead-vokalist.

«The Final Flight» er et ærbødig farvel med et prosjekt som har gitt mye av seg selv, og som har bidratt til musikkopplevelser ikke mange kan gi.

Vi takker for tiden vi fikk med de, og ser fram mot nye eskapader i andre besetninger.

Jan Egil Øverkil

TULUS Fandens Kall Soulseller 4,5 17. februar 2023 Det er noe forløsende herlig over folk som ivaretar opprørsk musikks innerste felles vesen, nemlig å gi blanke faen i hva andre måtte oppfatte som ‘korrekt’, selv om dette bryter mot en indrejustis i genren som sådan. Tulus leverer her sin sjuende skive på tjuesju år, og stilmessig ligger dette nokså tett opptil hva som vel kan kalles ‘tradisjonell, old-school kølsvart norsk black metal’, med sterke karakteristika hva så vel vokaluttrykk, rytmikk, harmonier, tempi og folketoneinspirasjon angår.

Heldigvis pakkes dette altså da inn i en langt feitere lyd og produksjon enn hva genrens retningslinjer gjerne prediker; det er en uvanlig god både dybde og klarhet i hele lydbildet, og i særdeleshet resulterer dette i at bassen gis både luft og rom til å understøtte det allerede massive riffbildet. Skiva er samtidig også i all hovedsak innspilt live, og denne soniske dybden gir plass til bandets iboende lekenhet samt å fremheve det herlige samspillet.

Bandet spiller kort og godt dritbra sammen, og det låtmessige varieres flott fra det kontrollerte kjappkjappe til mer tilbakelent og groovy, svært groovy halvtempo, og med det ovennevnte usedvanlige dynamiske lydbildet skapes spesielt her en vitalitet og schwung av svært sjelden tapning – til tider farer tankene her faktisk litt mer mot 70-tallets soniske formler enn BMs isnende kulde. Ikke alle låtene treffer min egen innertier, men jeg har en følelse av at de fleste vil falle for forskjellige deler av denne skiva, ettersom det er nye ting som står fram for hver lytt, og det er da heller ingenting som faller helt igjennom.

Dette er i det hele tatt ei skive som bør gis noe tid til vokse, hvilket den både gjør og er verdt!

Wilfred Fruke

UNFELLED Pall Of Endless Perdition Season Of Mist 4/6 10. mars 2023 Denne spilte jeg tre ganger før jeg

åpnet den vedlagte biografien. Min første tanke var at dette låt ukrainsk og kunne minne om Woods Of Desolation, som jeg nylig har anmeldt. Så litt vett i huet har jeg da fortsatt, da det viser seg at D. står bak både dette bandet og Woods Of Desolation. Altså er bandet fra Australia, men trommis i begge band er Vlad fra, ja nettopp, ukrainske Drudkh. «An Epoch In Bloodshed» og «Transcendent Legacy» kunne fint havnet på en plate med WOD, mens mye av det øvrige materialet gir meg assosiasjoner til Hate Forest, som for øvrig Vlad har vært livetrommis for. Det ville og stygge utrykket sammen med stemningen vi kjenner fra både WOD og ukrainske band gjør dette til en ganske hyggelig debut.

Ronny Østli

UNHOLY CRAFT Naar All Tid Er Omme Purity Through Fire 2/6 27. februar 2023 Jeg går ikke av veien for gammel black metal, ei heller av underprodusert type, men det får da være grenser.

Jeg vet ikke stort om Unholy Craft, annet enn at det er norsk og at det er avbildet en mann på pressebildet.

Det skrangler og går og jeg kan like ideen bak dette, men alt burde vært av mer forseggjort karakter. Tittelkuttet åpner, og jeg kan like det mer midtemo partiet i låta. «Vitriolic Winds Of Hate» er av styggere art og jeg kan like ideen. Jeg skjønner at dette skal være underprodusert og necro, og det har helt sikkert sitt nedslagsfelt, bare ikke hos meg.

Ronny Østli

URIAH HEEP Chaos & Colour Silver Lining Music 5/6 27. januar 2023 De gamle er fortsatt eldst, noe Mick Box & Co. nok en gang bekrefter med sitt 25-album i rekken. Utrolig nok har de siste skivene holdt relativt bemerkelsesverdig høy kvalitet og “Chaos & Colour” er intet unntak.

Albumet starter forfriskende med kanskje et av albumets beste spor “Save Me Tonight” og deretter går det

NRM 1-2023

79

SKIVER slag i slag med strålende klassisk hard rock av ypperste sort. Et godt eksempel er også den mektige og tunge “Hail the Sunrise”, en låt som virkelig bringer oss tilbake til 70-tallet og klassisk Heep.

For ikke å snakke om “Age of Changes” med en klassisk Uriah Heep intro og fantastiske koringer. Kort og godt er samtlige elleve låter på albumet et strålende stykke håndtverk og siste halvdel vil glede de som foretrekker den litt mer progressive delen av Uriah Heep. Ingen tvil om at Mick Box og gjengen har lekt seg i studio denne gangen med å skape en høyst variert skive. Det låter utrolig lekent til tider og samspillet mellom Mick Box på gitar og Phil Lanzon på orgel er rett og slett en fryd å høre på. Dave Rimmer på bass og Russell Gilbrook på trommer utfyller de to andre på eminent vis med tyngde, stødighet og en god porsjon virilitet. La oss heller ikke glemme evigunge Bernie Shaw som fortsatt innehar en fantastisk stemme i en alder av 66.

Uten å la superlativene ta helt overhånd så er det bare å slå fast at Uriah Heep nok en gang har klart å lage et glimrende album som vil glede fansen. Og sannsynligvis alle som liker klassisk hard rock. Her har du i hvert fall oppskriften på hvordan det bør gjøres anno 2023.

Pål J. Silihagen

RICK WAKEMAN A Gallery Of The Imagination Madfish 4/6 24. februar 2023 Klaviaturfantom Wakeman viser til en nærmest galaktisk diskografi, som rommer alt fra singulære mesterstykker til absolutt gjørme.

Planetariske ”The Red Planet” av 2020 markerte en retur til symfoniskkonseptuelle høyder, modellert etter veteranens fire første soloslipp i 1970-årene, og et stort flertall fans vendte tomlene opp, undertegnede inkludert. Også denne gang nytter Wakeman eget ”husorkester” i form av trioen The English Rock Ensemble, noe som borger for flere elegante og melodisk treffsikre gitarsoli fra Dave Colquhoun. ”A Gallery Of The Imagination” skiller seg fra forgjengeren på to felter: For det første bærer vokalist Hayley Sanderson åtte av tolv komposisjoner, og for det andre utvises ingen stilistisk kongruitet – derav skivas tittelblad, som henviser til uensartete malerier i et tenkt galleri (og naturligvis Mussorgskys ”Pictures At An Exhibition”). Et av den progressive rockens kledeligste særdrag er viljen til stiltranscendens og en kultivering av kontraster, gjerne i ett og samme åndsverk. Årets Wakeman-opus favner følgelig bredere enn homogene ”The Red Planet”. Samstundes er dette et

80 NRM 1-2023

mer kvalitativt sprikende arbeid, noe som eksemplifiseres tidlig i utlegget av musikal-sterile ”The Man In The Moon”. Wakeman lener seg for øvrig mye til musikalformen denne gang, i bejaende omgang med symfonisk rock, pop, barokk og romantikk. Tonen er tidvis uhildet og besindig, anført av to konsise og romantiske pianostykker, men også dusement og tristesse-resignert, som i glimrende ”A Mirage In The Clouds”, med operetteføringer. Sistnevnte rommer for øvrig førsteklasses soli fra brettist og gitarist.

Andre notable øyeblikk favner et Wakeman-arketypisk interludium i ”My Moonlight Dream”, pseudo-cubanske ”Cuban Carnival”, funk-frekke ”The Dinner Party” og Kate Bush-injiserte ”The Visitation”. Ytterligere bevisførsel for at en aldri skal avskrive eldre ringrever, uansett alder, er herved forevist.

Geir Larzen

THE WINERY DOGS III Three Dogs Music 5/6 03. februar 2023 Det har gått sånn omtrent et hundeår siden bikkjene i The Winery Dogs vartet opp med ny musikk, men nå er de endelig tilbake med den så treffende titulerte «III». Det er jo alltid spennende å se om band med såpass aktive musikere i det hele tatt finner tid til å lage ny musikk, og til og med spille den inn, all den tid medlemmene heter Richie Kotzen, Billy Sheehan, og ikke minst allestedsværende Mike Portnoy.

Mannen kan ikke ha sovet eller spist siden 2015. Roet han i det hele tatt ned under pandemien?

Bandet gjorde det ganske så bra med debuten «The Winery Dogs» (2013) som var en ganske straight rockeskive.

Oppfølgeren «Hot Streak» (2015) låt hakket mer eksperimentell, og manglet kanskje litt mer på låtskriversida enn forløperen. Hva så med TWD anno 2023? Joda, de låter fremdeles temmelig likt seg selv, og du behøver ikke høre mange sekundene før alle tre medlemmer er behørig identifisert.

Kotzen kunne lagt fra seg gitaren, og holdt seg til kun vokal, og likevel være superstjerne, for Gud bedre som den mannen synger! Stemmen hans er om mulig blitt enda mer karakteristisk de siste årene, den trange effekten han har er fremtredende, og gir en klangfarge ingen andre er i nærheten av. Og for ordens skyld; han spiller så bra gitar at han kunne latt være å synge, og likevel være superstjerne. Skikkelig ufint å beherske begge deler så bra som den godeste Kotzen! Sheehan har sin umiskjennelige stil, og ikke minst sound. Portnoy har funnet tilbake til sitt gamle jeg, og er mer ‘all over the place’ enn han var spesielt på debutskiva.

På godt og vondt. Låtmaterialet til TWD har alltid vært et sterkt kort, så også på «III». Det sparker godt fra allerede fra start, med «Xanadu», og nei, det er ikke en Rush-cover. Ikke Olivia Newton-John heller, for den del.

«Breakthrough» har noen gitardetaljer som er fryktelig iørefallende, og for min del er det Kotzen som drar mye av lasset på bandets tredje utgivelse. Han skinner på gitaren her, det er kreativt, melodisk og fryktelig, fryktelig fint.

«Rise» har et riff som dufter av Led Zeppelin, noe man selvfølgelig ikke kimser av. På «Gaslight» får vi nesten et gjenhør med introen på Mr.Bigs «Colorado Bulldog», før et riff á la David Lee Roths «Elephant Gun» tar over. Vi nikker ihvertfall gjenkjennende til bassen, gjør vi ikke? Åjoda, det gjør vi! Vi får en pustepause under den bluesy «Lorelei» før ballet avsluttes med et glass rødt i «The Red Wine», og nok et grisestilig riff. Åh, som vi elsker et godt riff!

Skal man trekke for noe, må det nok være troikaens tendenser til overspilling. Det kan faktisk bli for mye noen ganger, man må aldri glemme uttrykket ‘å spille for låta’, noe spesielt Portnoy og Sheehan vitner å glemme fra tid til annen gjennom hele skiva.

Men når låtmaterialet er så bra som det er, musikerne briljerer der det er rom for det, og Richie Kotzen er i storslag, er det mye man kan tilgi. Jeg tror nok denne skiva kommer til å få bra med spilletid i 2023, og det blir spennende å se om den ender opp i øverste del av topp-listene når vi oppsummerer 2023.

Jan Egil Øverkil

WINGER 7 Frontiers 5,5/6 05. mai 2023 Ubegripelige ni år har gått siden Wingers siste utgivelse, “Better Days Comin”, men ni år er altså tydeligvis det som må til når samtlige bandmedlemmer er travelt opptatte på hver sin kant. Frontmann Kip Winger har blant annet komponert, debutert og spilt inn det symfoniske verket “Conversations with Nijinski” (som resulterte i en Grammy-nominasjon i 2017) og musikalen “Get Jack”.

Elitegitarist Reb Beach har turnert og arbeidet i studio med legendariske Whitesnake, samt sluppet soloplata “A View From The Inside” og jobbet med supergruppa The Black Swan på si. Trommis Rod Morgenstein underviser ved flinkis-skolen Berklee College of Music. Keyboardist/ gitarist/altmuligmann Paul Taylor har vært involvert med flere band, blant annet Tom Keifer (Cinderella), men har vært travel i sitt studio i Nashville.

Attpåklatten John Roth, som siden 1993 har vært “han nye”, har på sin side vært mest engasjert som gitarist

for Starship featuring Mickey Thomas og Giant.

OK, gyldig fravær, sier du. Men var ventetiden verd det? Det korte svaret er et krystallklart Jepsi Pepsi! Der “Better Days Comin’” var preget av å ville mye forskjellig på en gang, er den kronoligisk navngitte plata “7” en god helhetlig longplay utgivelse, og kan på den måte minne om både “Winger 4” (2006) og “Karma” (2009).

Produksjonskvaliteten er top notch, ikke at annet kan forventes med feinschmecker Kip Winger i førersetet.

Plata er forholdsvis mørk, men preget av spilleglede og alvorlig saftige kore-arrangementer. Åpningssporet “Proud Desperado”, som også er første single, er av det tyngre slaget med tydelige atonale nikk til “Winger 4”, men andresporet “Heaven’s Falling” er kanskje albumets sterkeste spor - melodiske Winger på sitt beste med soloparti og outrovamp som gir en kynisk anmelder sommerfugler i magen. Videre følger sterke midtempo-låter før den obligatoriske balladen melder sin ankomst. “Broken Glass” er vakker, inderlig og sår. Dette er voksenutgaven av “Headed for a Heartbreak”, skrevet etter at man har levd litt og vært lei seg på ordentlig.

Og apropos voksenutgaven av en klassiker, neste spor “It’s OK” må da vitterlig være onkelen til “Down Incognito”, en morsom og leken låt der man tilsynelatende har delt litt på vokalbyrden. Resten av skiva er i stor grad preget av tyngre mid-tempo-låter, mens avslutningssporet “It All Comes Back Around” er en episk progressiv reise som på mange måter hadde hørt hjemme på Kip’s siste soloalbum “From The Moon To The Sun”. En fantastisk avslutning som også gir en form for cliffhanger-følelse. Vi får bare inderlig håpe det ikke blir nye ni år til neste episode.

Winger 7 anbefales av 9 av 10 tannleger. Det glises fra øre til øre.

Linda Mills

XYSMA No Place Like Alone Svart 4/6 24. mars 2023 Selv om mange finske band har vært ganske så strømlinjeformet og spyttet ut hits på hits er Xysma den rake motsetningen. De startet med grindcore og death’n’roll og tok turen innom alternativ rock og stoner i sine aktive år mellom 1988 og 1998. Når vi nå får comebacket «No Place Like Alone» er det samme mannskapet som la opp for tjuefem år siden. Musikken kan vel oppsummeres som rock. Litt new wave, litt post punk og selvsagt litt hard rock. Deres landsmenn og tidligere labelmates i Beastmilk (nå Grave Pleasures) synes jeg er en rettferdig referanse. Det er ganske

norwayrock.net

RETRO eksperimentelt og spennende og jeg liker det jeg hører. «Mr Fulltrade» er ganske så catchy, mens singelen «Well Seasoning» åpner plata og er en god uptempo og småskitten sak, som bør fenge fans av garage rock, men også de røffere new wave banda. Et ganske så hyggelig comeback dette.

Ronny Østli

66CRUSHER Limbo Gymnocal Industries 5/6 17. februar 2023 Et av Norges mest undervurderte band er endelig tilbake. Deres salige blanding av thrash, prog og doom er kanskje ikke unik, men litt uvanlig.

Det er særlig deres flittige bruk av tersharmonier som appellerer til meg.

Om Metallica og Katatonia hadde gjort et album sammen, så ville kanskje det resultert i noe ala 66crusher.

Jeg hevder fortsatt hardnakket at de også minner om det legendariske Vikersund-bandet High Noon. Selv om jeg vet det bare skyldes at vokalen er lik og de begge nok har hørt sin dose «And Justice For All»! Åtte år har gått siden forrige album, «Wanderer» og deres få, men trofaste fans, har ventet i spenning. Første oppdatering fra innspilling finner jeg så langt tilbake som 2019, så de har åpenbart tatt seg god tid. Det har også gitt resultater. Særlig de kjappere låtene har fått et løft. Fremstår mindre som kjellerband og har fått den massive produksjonen låtene fortjener.

Innspillingen har de stått for selv, med unntak av trommene, som er gjort i studio med Herbrand Larsen bak spakene. Russ Russel har mikset og mastret platen. Jeg ble ikke rent lite begeistret da jeg hørte første singel, «Distrust». Dette er låten jeg savnet på forrige plate. Den tar meg tilbake til glimrende «Blackest Day», fra 2011.

Den hadde noen emosjonelle bomber, som tittelkuttet, «Shipwrecked» og «Warmonger». Rett og slett hjerteskjærende låter. «Distrust» er jammen ikke mye dårligere. Tittel hinter vel kanskje også om at det ikke akkurat er noen gladlåt. Hele platen har rimelig dystert budskap, så årets sommerhit skal du nok se lenge etter.

Takk for det. Platens andre singel var «Descent», som er en mer tradisjonell thrash-låt i stil med forrige album. Med andre ord to singler som representerer bandet bra. Platen byr heldigvis på enda bedre thrash, så her er det bare å kose seg. Åpningskutt «Retribution» er et fyrverkeri. Det ti minutter lange tittelkuttet har også noen parti som lar det rykke i rockefoten. Dette er kanskje også platens mest varierte låt. Av de mørkere låtene er det vel «Unscarred» som skiller seg mest ut. Her tør jeg nesten påstå jeg hører røtter fra

norwayrock.net

country i den nedstemte akustiske gitaren. Glimrende gitararbeid er det, sågar. «Strife» starter også med noen instrumentale minutter, som ga meg et umiddelbart glis under første gjennomlytting. Da vet du de gjør noe riktig. Når jeg i tillegg vet hvor mye disse låtene vokser, så er utgangspunktet sædeles bra. Med tanke på hvor høyt jeg setter «Blackest Day», så gleder det meg å si at «Limbo» ikke er mye dårligere. Godt jobbet!

Stig Rune Robertsen

a-ha Hunting High And Low Super Deluxe Box Set (6LP Vinyl) a-ha have released a 6LP box set of one of the most successful debut albums of all time, “Hunting High And Low”, containing hit singles «The Sun Always Shines On TV», «Hunting High and Low», and the iconic «Take On Me». But as with any great album, it’s not just the singles that stand out. It also contains some of the band’s finest album tracks, such as “The Blue Sky”, “Living a Boy’s Adventure Tale” and “Here I Stand and Face the Rain”. The rigid slipcase box includes 60 tracks on black 140g vinyl, and a 64-page 12″x12″ booklet with extensive liner notes and beautiful photographs.

The new vinyl edition contains the same audio content as the four CDs in the 2015/2019 editions, but record collectors will appreciate having this collection of demos, alternates and remixes on vinyl for the first time. As a record collector myself, I can confirm that it simply feels great to hold, and the covers of each disc are tastefully illustrated.

The album itself, on LP1, is so well known that it needs no extra review here after over 30 years since its release, although it is worth mentioning that the remaster is much clearer than the original vinyl, especially on the richer sound of “Train of Thought”. But what about the extra discs?

LP2 & LP3 – The Demos 1982-1984. There are some insightful and hilarious moments from the Nærsnes demos, such as “Lesson One (Autumn 1982 ‘Take On Me’ Demo)” and “The Sphinx (Nærsnes Demo)”, the latter of which contains a wicked cackle from Morten Harket.

They were recorded with an acoustic guitar, a Jupiter synthesiser and a Dr Rhythm drum machine, on a four-track TEAC reel-to-reel tape

recorder, to present to potential record labels.

There is an innocent but brilliant simplicity to their sound. “Presenting Lily Mars (Nærsnes Demo)” sounds Beatlesque. You can hear the band shaping their sound on the Rendezvous Studio demo recordings. Here they had access to a Brenell eight-track tape machine and more instruments, but could only use the studio when it wasn’t booked, often between 4am and 10am in the morning. The first version of “Hunting High and Low” is almost a completely different song from the single that was released, retaining only a similar chorus. “Never Never”, containing fragments of “The Sun Always Shines on TV”, sounds like early Simple Minds.

LP4 & LP5 – Singles, Extended Versions & B-Sides. This contains some hits, and some misses. The second extended version of “The Sun Always Shines of TV” (over 8 minutes in length) is a highlight from this disk, containing an extended drum machine and keyboard section in the middle, and a drum machine outro. Fan-favourite B-side «Driftwood» is well worth listening to, as is “Hunting High And Low (Extended Remix)”, which doesn’t begin with the first verse of the album version, but with the powerful chorus. “Train Of Thought (Dub Mix)” bears little resemblance to the album version, and is an entirely forgettable series of beats.

LP6 – The Alternate Mixes. There are several “Early Mix” versions of songs here, but the sound is high quality, and not demo, just less refined than the album versions. The stand-out moments which contrast to the album are on “The Blue Sky (Alternative Long Mix)”, which contains distorted talking and laughing layered over the music, and it works well. There is also a brief, ominous sustained keyboard chord at the beginning of “And You Tell Me (Early Mix)” which is reminiscent of Scott Walker.

This 6 LP collection tells the story of the making of an iconic album, from the early demos in Norway, through the tough days in London where they scraped money together and shaped their sound in the studio, to the classic record that we all know and which gave the band deserved global fame. A must for a-ha fans, and also for record collectors.

Anne-Marie Forker Release date: 24 February 2023

NRM 1-2023

81