Norway Rock Magazine #108 1-2022

NORWAY ROCK MAGAZINE #108

Hello, Goodbye (sort of)....

P.O. Box 1070, NO-7446 Trondheim magazine@norwayrock.net norwayrock.net facebook.com/NorwayRockMagazine @norwayrockmagazine ISSN: 1890-5838 UTGIS AV Rockpartner Publishing AS Postboks 100 Heimdal, NO-7473 Trondheim nrm@rockpartner.no ANSVARLIG UTGIVER Morten Dahl ANSVARLIG REDAKTØR Anne-Marie Forker anne-marie@norwayrock.net

After several decades, Geir Venom Larzen has retired as Editor of Norway Rock Magazine, and we thank him for everything. We are delighted that he will stay on as a writer, and you can read his interviews with Jethro Tull, among others, in this issue, and check out his many album reviews.

I have big shoes to fill, but can do so with the great team of writers we have at NRM. This is our first issue of 2022, and it's a big one - quality and quantity! We had interviews with several potential cover stars, including Steve Vai, Slash, Meshuggah and Scorpions, but we decided that the local boys from Vesterålen, Madrugada, should grace the cover, and we enjoyed a photoshoot with them at Oslo Spektrum, complete with a suitably industrial background.

The pandemic has not stopped creative forces, and we have over 70 album reviews for you to check out. See if you can find something new to enjoy. Hopefully soon, we can reintroduce the 'Live' section! Until then, turn your record player up to 10.

Anne-Marie Forker

REDAKSJONELT ANSVARLIG Geir Amundsen geir.amundsen@norwayrock.net BIDRAGSYTERE Tekst: Geir Amundsen, Bjørn David Dolmen, Wilfred Fruke, Ingar Høgstedt, Glenn Knudsen, Geir Larzen, Per Rannug, Sven Olav Skulbørstad, Linda Cecylia Taanevig, Ronny Østli og Jan Egil Øverkil.

Foto: Anne-Marie Forker DESIGN Anne-Marie Forker FORSIDE Madrugada - Image: Anne-Marie Forker ANNONSERING Ønsker du å annonsere i NRM? Ta kontakt på: annonser@norwayrock.net ABONNEMENT 1 år – 6 utgaver: Euro 19 https://issuu.com/store/publishers/rockpartnerpublishing/subscribe NESTE NUMMER I salg fra april 2022

FÅ DET DIGITALE MAGASINET

6 nummer

Euro 19,https://issuu.com/store/publishers/rockpartnerpublishing/subscribe abonnement@norwayrock.net

SPAR EURO 5

INNHOLD

06 06 Scorpions 10 Steve Vai 14 Ronni Le Tekrø 16 Navian

10

20 Arjen Lucassen 24 Jethro Tull 28 Beth Hart 32 HammerFall 36 Johnossi

28

38 Madrugada 44 Slash 48 Saxon 53 Lionville 54 Annette Gill 56 Martin Rubashov

46

38

59 Tony Martin 62 The Tea Party 64 Meshuggah 68 Voivod 70 Dark Funeral

48

74 Incite

64

82 Giant

76 Doug Pinnick 87 Skiver 103 Retro

med klokkertro på rocken

6

NRM 1-2022

norwayrock.net

I februar 1972 ble «Lonesome Crow», debutalbumet til Scorpions, sluppet på markedet uten at så veldig mange registrerte det – det tok fortsatt mange år før tyskerne ble et stort band internasjonalt.

Men de har holdt det gående siden, og nøyaktig 50 år senere ankommer deres nittende album, «Rock Believer». Via Zoom fikk vi slarvet litt med Matthias Jabs, den ‘nye gitaristen’ som ‘bare’ har vært med i bandet siden 1978.

TEKST OG LIVEFOTO: GEIR AMUNDSEN FOTO: MARC THEIS

- Guten Tag, mein Herr Jabs! Befinner du deg hjemme i Tyskland for tiden?

- Ja, jeg bor i Hamburg nå – så ikke så langt unna deg i Oslo.

- Jeg har inntrykk av at svært mange europeiske rockeband flytter til USA når de begynner å oppnå litt suksess – men det var aldri noe dere vurderte?

- Nei, men jeg husker at vi snakket om det på midten av 80-tallet, for da tilbragte vi så mye tid i USA uansett, vi hadde USA-turnéer på åtte-ni måneder, managementet vårt holdt til i Los Angeles, samme med plateselskapet, vi spilte inn videoer der. Vi var kanskje ti av tolv måneder i året i USA, så det hadde vært logisk å bo der, men vi hadde alle familier i Tyskland. Og du kan ikke rykke familien din opp med røttene, ta de med til et fremmed sted hvor de ikke har noe nettverk rundt seg – og så stikke av gårde på turné! Når man er på turné hele tiden, spiller det liten rolle hvor man starter. Spiller du i Paris den ene dagen og i Oslo den neste, så er det likegyldig for oss personlig hvor man egentlig bor. Vi ville ikke legge mer byrde på våre familier enn vi allerede gjorde.

- Og nå har dere en svensk trommis, bosatt i Sverige, og en polsk bassist, bosatt i Polen?

- Haha, ja, men det funker, og det er ikke langt for de å reise når det trengs. Men de siste årene har det tidvis vært et problem på grunn av pandemien. De måtte i karantene i forbindelse med innspillingen av den nye skiva. Og i mars skal vi til USA for en serie konserter i Las Vegas, så da må alt være på stell med papirer og vaksiner.

- Hvordan har den siste tiden vært for deg? Dere har ikke spilt konserter siden 5.mars 2020, nesten to år.

- Nei, vi har aldri gått så lenge uten å spille konserter noensinne. I starten plagde det oss ikke, for vi hadde planer om å ta en pause for å spille inn et nytt album uansett, etter konsertene i Australia og Asia som vi gjorde tidlig i 2020. Vi gikk i studio, og dermed var ikke lockdown i Tyskland noe stort problem for oss. Vi var i vår egen boble, bare oss og lydteknikeren. Vi kunne ikke gjøre så mye med produsenten, vi hadde egentlig planer om å jobbe med Greg Fidelman (Metallica, Slipknot, Black Sabbath, U2), men han var i Los Angeles, vi var i Hannover, og han kunne ikke reise hit. Det ga heller ikke mening at vi skulle reise over til USA, så vi bestemte oss etter hvert for å produsere skiva selv denne gang.

Vi gjorde et forsøk med Greg via Zoom, men med en ni timers tidsforskjell fungerte det dårlig. Da vi var ferdige for dagen, hadde han knapt stått opp! Vi vil helst jobbe med folk som befinner seg i samme rom som oss, spesielt siden vi spilte inn grunnsporene til skiva med bass, trommer og gitarer live i studio, som i gamle dager. Enten må du ha produsenten der, eller så må man gjøre det selv. Her hadde vi ikke noe valg, men det fungerte meget bra.

- Så vidt jeg vet er dette første gangen dere har produsert skiva selv? Dere har nesten alltid hatt store produsenter ved deres side.

- Ja, det stemmer, men dette er vår nittende studioskive, og vi har lært mye av de fantastiske produsentene vi har jobbet i studio med opp gjennom karrieren. Vi vet hvordan det gjøres.

norwayrock.net

- På de tre foregående studioskivene («Return To Forever», «Sting In The Tail» og «Humanity: Hour I») har dere brukt flere eksterne låtskrivere, men ble alt skrevet av bandmedlemmene denne gang?

- Ja, 95% av låtene i hvert fall, det var enkelte bidrag fra Greg Fidelman tidlig i prosessen hvor han foreslo en del endringer som han har blitt kreditert for, samme med vår lydtekniker Hans-Martin. Men det går stort sett på arrangementene. På «Return To Forever» var vi i partnerskap med våre svenske venner og produsenter, Mikael Nord Andersson og Martin Hansen, og de skrev flere låter for oss. Men det var glimrende låter, og derfor bestemte vi oss for å spille de inn.

- Du nevnte at to år var det lengste dere har gått uten å spille konserter, men nå har det faktisk gått syv år siden dere slapp deres forrige skive, «Return To Forever», i 2015. Var den egentlig ment å være deres siste skive?

- Ja, jeg tror nok at vi alle hadde regnet med at «Return To Forever» skulle bli den siste. Vi hadde egentlig ingen planer om å lage enda en, før i 2018, da en god venn av oss, og en av våre største fans gjennom flere tiår, sa noe som resonnerte med oss. Han sa at hvis vi skulle gjøre en ny skive, så burde den ha samme lydbilde og energi som «Blackout» og «Love At First Sting», de største suksessene våre fra tidlig 80-tall. Det hørtes jo smart ut, og man kan snakke om det, men å faktisk gjøre det er noe helt annet. Men det fikk oss i det minste til å begynne å tenke på å lage en ny skive, og i 2019 bestemte vi oss omsider for å gjøre det. Vi skulle bare gjøre ferdig turneringen, og så gå i studio.

- Dere har definitivt klart å få «Rock Believer» til å høres ut som de klassiske 80-tallsskivene med tanke på energi og lydbilde.

Det høres ut som den krystalliserte essensen av hvordan klassisk Scorpions hørtes ut, det er aldri den minste tvil om hvem man hører på.

NRM 1-2022

7

- Godt å høre! Jeg tror at i den perioden, da vi spilte inn «Blackout» i 1981, så fant vi omsider det ekte Scorpions-soundet. I årene før var vi fortsatt litt på søken, men med «Blackout» fant vi oss selv. Og jeg antar at en av grunnene er… Dette var tiden da Klaus (Meine, vokal) hadde store problemer med stemmen sin, han måtte ha to operasjoner på stemmebåndene og kunne nesten ikke snakke, langt mindre synge, på seks måneder. Likevel brukte vi den tiden godt i studio med å jobbe med gitarlyden, spilte inn på nytt flere ganger og eksperimenterte oss frem til det som fungerte optimalt for oss. Så for første gang i vår karriere hadde vi god tid til å jobbe godt og effektivt i studio med (produsent) Dieter Dierks, vi lærte mye og fant virkelig det ekte Scorpions, og gjentok den prosessen på «Love At First Sting» i 1984. I den perioden falt alle brikkene på plass. Når vi i ettertid har jobbet med andre produsenter, har vi i stor grad lent oss på det vi fant ut da. Det er lyden av Scorpions uten noen eksterne påvirkninger. Siden da har vi brukt mange forskjellige produsenter, som Keith Olsen, Bruce Fairbairn, Desmond Child… store produsentnavn. De har alle hatt en innflytelse på hvordan bandet hørtes ut. Men denne gangen har vi lagd skiva uten noen påvirkning fra produsenter, og jeg tror det er derfor vi høres ut som vi gjorde den gangen da vi fant oss selv.

- Dieter Dierks produserte alle skivene deres fra «In Trance» i 1975 og frem til «Savage Amusement» i 1988, og virket på mange måter som et sjette bandmedlem, vel så viktig som enkelte andre. Han pensjonerte seg riktignok for et par tiår siden, men ville dere brukt ham igjen om han fortsatt var aktiv?

- Vi tenkte på det, faktisk! Dieter hadde utvilsomt en enorm innflytelse på oss, og vi lærte sammen hvordan vi skulle gjøre dette.

Scorpions var et sånn passe populært tysk band på 70-tallet, den første internasjonale utgivelsen var faktisk «Lovedrive» (fra 1979, og Matthias Jabs debutskive med Scorpions), så for både Dieter og oss var det en læreprosess hvor vi prøvde å holde tritt med de store rockebandene, som hovedsakelig var fra Storbritannia og USA. Da vi innså at Greg Fidelman og oss ikke kunne komme sammen, tenkte vi på Dieter, som var en av de få som fritt

”Vi hadde nok alle regnet med at «Return To Forever» skulle bli den siste Scorpions-skiva.”

8

NRM 1-2022

kunne reise i Tyskland under nedstengningen.

Han bor ikke langt fra Hannover, i Køln, bare en kort 300 kilometers kjøretur unna, så det hadde vært enkelt. Men bestemte oss til slutt for å gjøre ting selv, med de teknikkene som han hadde lært oss, og det er jeg glad for nå.

- Han må vel uansett være i 80-årene nå.

- Jeg tror han blir 80 til neste år. En av sønnene hans tok faktisk nylig kontakt med oss og ba oss lage en kort video som han kunne spille av på 80-årsdagen hans til neste år.

- Jeg registrerte også at det på den nye skiva er en del tekstmessige referanser til denne perioden av bandets karriere.

Her nevnes både ‘deadly sting’ og ‘bad boys running wild’ og det er en tekst om storbynetter, dog uten at ordene ‘big city nights’ blir brukt.

- Ja, det er riktig. Mange av tekstene forteller om vår egen historie. Det er derfor disse lyriske referansene kommer opp, samt andre ting som har skjedd i løpet av vår karriere.

Tekstene henvender seg til Scorpions-fans som lytter til musikken vår, de som har støttet oss gjennom alle år. Vi prøver ikke å finne opp hjulet eller preke noen filosofi. Men det skal bli spennende å høre reaksjonene til folk når skiva kommer ut den 25.februar. Det er halvannet år siden vi gjorde oss ferdige med skiva, og siden har vi bare ventet på muligheten til å la fansen få høre den. Responsen på singlene har jo vært glimrende, og tilbakemeldingene fra journalister som deg selv som har hørt hele skiva, har også vært mistenkelig oppløftende, haha.

- Dette høres i det minste ut som det Scorpions som folk er interesserte i å høre. De fleste fans følte nok at dere var fullstendig på villspor i perioden rundt årtusenskiftet…

- Absolutt. Og det har de helt rett i.

- Hender det at du titter tilbake på skiver og videoer fra den tida, klasker deg i pannen og sukker ‘Hva tenkte vi på?!’?

- Ja. Som nevnt, produsenter har en enorm innflytelse på lydbildet og produksjonen, og siste halvdelen av 90-tallet var en vanskelig tid for alle Classic Rock-band. Alternativ og grunge dominerte det musikalske landskapet, og mange stemplet vår musikk som utdatert og passé. Ingen hørte på Classic Rock lenger. Som musiker er du følsom, og enten du vil det eller ikke, så tar du til deg alle disse kommentarene til en viss grad. Så ja, vi var litt usikre på hvor vi sto på den tiden, hva vi skulle gjøre, og en av

produsentene, Peter Wolf som kommer fra en totalt annen musikalsk sjanger, dro alt sammen i en annen retning. Men det var egentlig bare ett album. («Eye II Eye» fra 1999) Mange veteranband ble påvirket. Jeg husker at U2 lagde en skive som het «Discotheque» eller noe sånt («Pop» fra 1997 – «Discotheque» var singelen) og det var ikke akkurat deres beste album heller. Men det var den epoken.

- Er det noen andre av skivene deres du ikke liker da?

- Ja, der kan jeg si «Savage Amusement» (1988), jeg var aldri særlig glad i den. Den har jo «Rhythm Of Love», som er en glimrende låt, men jeg hører aldri på den skiva. Likevel, av og til møter man folk som gledesstrålende forteller at det er favorittskiva, så jeg skal ikke si noe stygt om den.

- Er det noen av skivene deres som du føler er oversett og undervurdert av fansen?

- Nei, ikke egentlig. Mine egne favoritter er «Lovedrive», «Blackout», «Love At First Sting» og «Crazy World». Og den nye. Men det sier jo alle artister når man slipper nye skiver, fordi det er den man er mest gira på akkurat da. Men jeg tror at disse fire er også favorittene til de fleste av fansen.

- Jeg har lenge ment at «Humanity: Hour I» (2007) er deres glemte perle. Jeg synes det er en av deres beste, men mange av fansen har ikke engang hørt den!

- Ja, jeg aner ikke hvorfor, men du har rett, den har mange knallbra låter. Vi pleide å spille tre-fire låter fra den skiva på konsertene, men den gikk liksom under radaren på de fleste, så vi fikk liten respons på de låtene. Og dermed sluttet vi å spille de. Dessverre. Men fra den nye skiva har vi øvd inn syv-åtte låter, og de glir rett inn i settet sammen med klassikerne! Jeg vil tro at vi kommer til å spille seks av de oppholdet vårt i Las Vegas i mars. Det kan være i overkant optimistisk, for skiva har bare vært ute i noen uker når vi begynner konsertene der. Kanskje vi kutter det ned til fire eller fem, men vi kunne i grunn ha spilt hele skiva, for alle låtene passer fint inn.

- Har dere noen gang gjort noe som et Las Vegas-opphold tidligere? Dere skal i praksis turnere i fire uker uten å behøve og forlate hotellet en eneste gang.

- Haha. Vi skal faktisk bo på et annet hotell, eller hadde det blitt sydd litt for mange puter under armene våre! Men ja, vi hadde et fast show i Las Vegas i 2016, men da var det kun fem konserter i løpet av to uker.

Denne gang har vi ni konserter i løpet av en måned, men antagelig gjør vi et hemmelig oppvarmingsshow et eller annet sted, siden vi ikke har spilt foran et publikum på to år – vi kan muligens være litt rustne.

- Det må være rart for dere å kunne rusle fra hotellrommet til scenen, skru på forsterkeren og dra i gang med perfekt lyd.

- Ja, det hadde faktisk vært for rart å kunne ta heisen fra hotellrommet til backstagen.

norwayrock.net

- Og kunne pusse tenna og krype til køys 10 minutter etter at dere går av scenen…

- Haha! Ja! Derfor bor vi et annet sted! Men dette var jo en tradisjon som ble startet av folk som Sammy Davis jr og Frank Sinatra, de spilte gjerne der hver kveld i et halvt år! Men vi er så vant til å reise og spille et nytt sted hver kveld. Det er hyggelig å ankomme og spille konsert i en by, men det er også deilig å dra videre til neste sted.

- Så du er faktisk enig i Klaus sin beskrivelse av turnélivet? «For me it is like - coming home»?

- Haha! Absolutt! Men i år er dette perfekt for oss, siden vi ikke har spilt sammen på så lenge, det gir oss anledning til å teste ut de nye låtene. Vi har ganske mange fridager, men da kan vi likevel bruke scenen og lokale til å øve. En bedre start på en turné kan man ikke få.

- Og blir det faktisk en turné i år? Jeg vet dere har noen festivaler i sommer, men en egen turné etter det?

- Stemmer, etter Vegas gjør vi festivaler over hele Europa i mai og juni, og så er planen å reise tilbake til statene for en turné fra august til oktober. Så gjør vi Russland til november, og deretter må vi gjøre mer i Europa. Så ja, det blir en verdensturné, vi må jo innom Asia også – og vi må til Norge og Skandinavia! Vi har visst en festival i Sverige (AtlasRock i Gävle 5.juni), men det er det eneste bekreftede per nå, så vidt jeg vet.

Det blir nok turnering i hele 2023 også.

- Vi får krysse fingrene for at pandemien er i sine siste krampetrekninger nå, og at det ikke blir flere kanselleringer og avlysninger.

- Uff. Ja, men jeg er optimistisk nå! Jeg tror det er over til sommeren.

Vi trenger sikkert en fjerde vaksinasjon, men etter det kan vi leve med viruset, tror jeg.

- Likevel kansellerte for eksempel Aerosmith hele sin sommerturné i Europa tidligere i uka.

- Nei, er det sant? Wow. Jeg håper for alt i verden at det ikke skal bli nødvendig for oss. Det ville vært så kjipt, ikke bare for oss personlig, men for vårt crew, konsertpromotørene, hotellene, konsertlokalene, og ikke minst fansen.

norwayrock.net

- I disse dager virker det som om de fleste musikere er i ett eller flere sideprosjekter ved siden av sitt hovedband, eller har en solokarriere på si. Men du har, så vidt jeg vet, aldri noensinne gjort noe som helst utenfor Scorpions-bobla?

- Nei. Og grunnen til det er at vi har alltid vært så travle selv. Det har aldri vært noen dødtid til å sysle med andre prosjekter. Du finner nesten ikke noe mer hardtarbeidende band enn Scorpions. Vi har vært konstant aktive, og jeg tror vi har spilt i flere land her i verden enn noe annet band. (76 forskjellige land – om du regner Færøyene og Ny-Caledonia som selvstendige land. Journ.anm.) Det er mye lettere om du bor i Nashville eller Los Angeles eller New York, å gjøre et sideprosjekt sammen med noen musikervenner som du allerede kjenner, hvor man kan stikke innom studioet rundt hjørnet og gjøre noe.

For oss er situasjonen annerledes, der har vi alltid vært nødt til å fly til Amerika, eller i hvert fall til London. Så det er en mye større anstrengelse for oss enn for de som bor i London eller L.A., som vanker i samme miljø og treffes jevnlig uansett. Du som er i Norge kan vel forstå det, vi bor for langt unna der alt skjer!

- Men jeg har skjønt at du driver din egen butikk med musikkinstrumenter? Eller er det bare gitarer?

- Korrekt, den heter MJ Guitars og ligger i München – og det er som du skjønner en gitarforretning. Gitarer, bassgitarer og all slags utstyr.

Jeg har hatt den i 14 år allerede – det var egentlig et spontankjøp da de to karene som hadde drevet den i årevis bestemte seg for å selge.

Og siden har jeg vært innom der hvert eneste år, helst på årsdagen for åpningen. På tiårsdagen kom der folk fra hele verden og tretti forskjellige land! Fra Mexico, fra Brasil – det var så sykt mye folk at jeg kunne ikke feire 11-årsdagen av sikkerhetsgrunner. Og de siste årene har vi ikke kunnet markere på grunn av pandemien. Men det er alltid gøy, vi har hatt besøk av Scorpions-tributebands fra Spania og Italia og Ungarn. Nå har jeg ikke vært der på lenge, det er ikke noe gøy å reise når man ikke kan være sosial, men bare må holde seg på hotellrommet.

NRM 1-2022

9

STEVE VAI

Krenkefri og turnéklar 10 NRM 1-2022

norwayrock.net

Få gitarister har påvirket rock som Steve Vai har gjort. Ikke mange kan skilte med Frank Zappa og David Lee Roth, i tillegg til en enorm solokarriere på CV-en. Han har påvirket minst to generasjoner musikere, og må sies å være en av de fremste inspirasjonskildene for gitarister verden over. 28. februar er hans siste utgivelse klar for verden, med tittelen «Inviolate». Vi tok en prat med virtuosen på zoom, og møtte en blidspent og engasjert herremann i andre enden.

TEKST: JAN EGIL ØVERKIL FOTO: LARRY DIMARZIO

- Hei, Steve. Fantastisk å se deg!

- Takk i like måte, og takk for intervjuet!

- Takk det samme, vi setter pris på at du tar deg tid til oss.

Hvordan går det med armen?

- Om den blir bedre nå, kommer jeg til å eksplodere! Haha! Neida, alvorlig talt, det går virkelig bra!

- Det er virkelig godt å høre! Det har vært noen merkelige år for deg også, på mer enn én måte, antar jeg.

- Ja, du vet hvordan det går. Pandemien kom med noen utfordringer for folk, og spesielt for musikere, for vi lever jo av å reise rundt i verden på turné, og å møte mennesker. Heldigvis er musikere fleksible vesener, så vi finner en vei gjennom det. Det gjør vi alltid. Mye av det som har skjedd underveis for min del, har faktisk vært veldig bra. Jeg har fått jobbet med diverse prosjekter jeg burde ha jobbet med tidligere, og jeg har fått være hjemme sammen med familien min. Dessuten er vi flinke til å benytte oss av fordelene internett bringer med seg med tanke på musikalske samarbeid, så vi finner alltid løsninger. Heldigvis. På den nye plata mi, «Inviolate», sendte jeg for første gang låter rundt til folkene jeg har med på plata for dem å jobbe med, og resultatet ble virkelig bra.

- Spennende. Hva kan du fortelle om plata, og også om tittelen; jeg har latt meg fortelle at det er en historie bak den også?

- Vel, jo, det er jo et ord i ordboka, men jeg kom over det for en tid tilbake, og jeg oppdaget at det traff meg. I praksis så betyr det at man er fri for krenkelser eller å bli knust. Jeg valgte å tolke betydningen i bildet av den menneskelige ånd. Ingenting kan skade eller krenke den vi er. Så esoterisk kan altså Steve Vai være, hehe. Jeg liker ordet; det er kraftfullt og klart. Men for å starte med historien med plata, så begynte den før pandemien slo til. Jeg hadde egentlig planlagt noe helt annet; jeg skulle fullføre Del Tre i en trilogi jeg har kalt «Real Illusions», men det er et digert prosjekt som ville krevd store ressurser, så det føltes mest logisk å legge den på hylla enn så lenge. Mange musikere sendte livestreams da verden stengte ned, og jeg tenkte at dette var en passende anledning for meg å kommunisere med mine fans også, så jeg satte sammen en serie av livestreams der jeg pratet mye. Jeg hadde to kategorier, hvorav den ene het «Under It All», der jeg pratet mer om de esoteriske tingene jeg interesserer meg for, og den andre het «Alien Guitar Secrets», hvor jeg prater om musikk, gitarer og karriere. Jeg elsker å svare på spørsmål der jeg kan hjelpe folk som ikke har har den erfaringen jeg har opparbeidet meg. Det fungerte veldig fint, jeg gjorde vel rundt sju episoder av hver serie. Deretter begynte jeg å jobbe med noen teknikker på gitaren som jeg egentlig har tenkt på i mange år, men aldri har satt ut i spill, fordi de var veldig krevende for meg. Under nedstengningen fikk jeg den tida, og det første jeg gjorde, var låta «Candlepower». Opprinnelig hadde jeg tenkt å lage en tredelt greie, der én del skulle være med en klar gitarlyd, så som «Candlepower», den andre med den mer tradisjonelle vrengen, før den tredje plata skulle bli ugudelig tung, med en nykonstruert gitar og alt det der. Gitaren er jo bygd og alt var klart, men så skjedde andre ting. I tillegg til å lage «Candlepower», gjorde jeg noe som sjelden skjer for min del; eller - det er ikke sjelden, det er ikke-eksisterende; det var akustisk gitar og meg på vokal, på ei låt som heter «The Moon And I» (Fra «The Story Of Light», 2012). Jeg liker faktisk å gjøre det, men jeg gjør det aldri…

norwayrock.net

offentlig. Enn det, hehe. Jeg har egentlig aldri sett på meg selv som den typen artist, men jeg har alltid følt en dragning mot å lage ei plate med akustisk gitar og min egen vokal. Det er en behagelig måte å jobbe på, og jeg liker å synge. Dessuten liker jeg stemmen min, den har sine klare begrensninger, men den låter fint i riktig kontekst, så jeg spilte den inn i studioet mitt og slapp den på YouTube-kanalen min, og responsen var svært oppløftende, så jeg tenkte; ‘Hvorfor ikke lage den akustiske plata nå?’. Jeg kom ganske langt ut i prosessen, før jeg fikk problemer med en skulder. Problemet hadde vært under oppseiling en tid, jeg hadde faktisk revet opp noen sener oppi der, og i tillegg hadde jeg en finger som ikke var helt med på notene, så det var på tide at Steve fikk noen kroppslige utfordringer. Jeg fikk ordna disse tingene for et drøyt år siden, og da var det en periode på rundt fire uker der jeg ikke kunne bruke høyrearmen til å spille med, men jeg gjorde det beste ut av situasjonen, og spilte inn ei låt som heter «Knappsack», ei låt jeg spiller utelukkende med venstrehånda. Tittelen kommer av navnet på kirurgen, som het Dr. Knapp. Jeg lasta den opp på YouTube, og det virket som at det var nok til å berolige de av fansen som var urolige, så plutselig hadde jeg flere låter, og måtte gjøre et valg for hvordan jeg skulle jobbe fremover. Jeg visste at jeg ikke ville gjøre ferdig den akustiske plata, for så å turnere med den, for det ville ikke akkurat…man skal aldri si aldri, men du ser ikke meg reise verden rundt med en akustisk gitar og vokal, alene på scenen, hehe. Jeg visste at jeg ville turnere snart, for jeg begynte å kjenne på et drag, en impuls, en følelse for at jeg måtte ut på turné snart. Den følelsen har jeg aldri kjent så tydelig som da, for jeg hadde aldri rukket å være hjemme så lenge som jeg har nå. Turnéer kan være vanskelige å sette sammen, man må komme i riktig modus, du vet; ‘Nå skal jeg på turné, jeg må komme meg i form’, den type tanker. Under pandemien begynte jeg virkelig å kjenne dragningen mot å reise igjen. Jeg elsker å turnere, og jeg elsker å reise, spesielt i Europa og Asia, men også Nord- og Sør-Amerika. Jeg elsker mangfoldet og kulturen, maten og menneskene, og dette var noe jeg ikke hadde oppdaget tidlig i karrieren; synet mitt var tåkete, på en måte. Jeg ville på turné, og jeg hadde tre låter klare, så jeg bestemte meg for å fullføre dette prosjektet, og jeg hadde dise tunge melodiske idéene, med nye elementer, ihvertfall for meg, så jeg skrev ferdig disse idéene, og er nå klar for å få ræva mi ut på turné, og derfor er «Inviolate» klar nå.

(Smilet på skjermen går nå nesten fra øre til øre.)

- Jeg møtte deg et kort øyeblikk da du var på Starmus-festivalen i Trondheim i 2017, og jeg lot meg fascinere av diskrepansen mellom Steve Vai som person, og scenepersonligheten Steve Vai, for forskjellen mellom de to var påfallende. Gjør du dette med overlegg, eller er det en naturlig overgang som skjer når du henger på deg gitaren?

- Du la merke til det ja…

- Ehm, ja…

- Vel, det er litt interessant, for jeg la merke til det selv da jeg lagde disse YouTube-videoene. De fremsto som annerledes, fordi tidligere var videoene jeg la ut live-opptredener, der jeg hadde flere sammen med meg på scenen, men disse videoene var annerledes, for jeg var alene, og dermed kunne jeg nærmest på rettsmedisinsk vis observere meg selv spille. Jeg lasta opp en one-take-video av «Bad Horsie», og jeg legger merke til disse… ja, på «The Moon And I» også, for den del. Du har den Steve Vai du prater med, så har du den personen som dukker opp når jeg entrer et annet sted inni meg selv, som jeg tror de fleste artister har

NRM 1-2022

11

når de går på scenen. Da er det en annen kraft som overtar. Alle har en kreativ evne, og når du virkelig er inne i den sonen, slipper du løs ditt virkelige jeg, da er du deg selv, så da jeg så disse videoene, så kunne jeg se når jeg gikk inn i sonen, og når jeg tenker på hva den sonen er, og hva den representerer fra mitt eget ståsted, så er det virkelig vakkert!

Det er en helt spesiell tilstedeværelse. Helt nydelig, jeg elsker følelsen av musikken, og følelsen av at den flyter rundt i kroppen min, og jeg la merke til at jeg svaier, men jeg er ikke klar over at jeg gjør det, men jeg har forstått at det er dette folk har sett, og liker å erte meg for, hehe.

- Ja, akkurat den biten er en del av det jeg mener også, for det ser ut som at gitaren er en del av kroppen din, dere er nærmest som en symbiose å regne, noe jeg aldri har sett med noen annen artist noen gang.

- Det er interessant, for vi har alle våre særegenheter når vi spiller, dette er ikke noe unikt for meg. Du har sett Hendrix gjøre det, for eksempel, og selv så jeg Billy Joe Armstrong fra Green Day entre sonen, og hans måte var helt annerledes enn min, for mens jeg har en slags hengslete greie, har Billy Joe en slags stivhet som er skikkelig intens, så vi er alle forskjellige. Jeg syns for øvrig at vi skal slippe oss løs når vi spiller, og ikke legge bånd på oss selv. Jeg føler en naturlig trang til å entre den sonen, og hvorfor skal jeg hindre meg selv i å slippe ut den følelsen? Jeg gjorde et enormt feilgrep da jeg lot meg selv bli påvirket av andre folks meninger om at den slags fremtreden er for sær. Ansiktsuttrykkene, de rare fjesene jeg lager; jeg blokkerte disse tingene, og resulterte i at jeg blokkerte flyten i mange år. Jeg sto der og fokuserte på tanken ‘Ikke gjør det der, ikke gjør det der’, men til slutt henga jeg meg til den frie følelsen.

Ved å tenke sånn, legger man bare bånd på seg selv, så det sluttet jeg med for mange år siden. Jeg henga meg selv til hva enn kroppen min ønsket å gjøre; rare fjes, merkelige klær, alt dette er elementer som inngår i det å være en gal utøver som kreerer noe interessant og unikt, og nå skal jeg fortelle deg noe interessant jeg har oppdaget gjennom årene; folk vil se deg! De vil at du skal være deg! Ikke alle, selvfølgelig, for det vil alltid finnes kritikere. Den eneste gangen du kommer til å føle ekte tilfredshet og oppfyllelse, er når du bestemmer deg for å være deg,

12 NRM 1-2022

fullstendig uten unnskyldninger! Jeg har nettopp gjort ferdig en helt enkel video for låta «Little Pretty», skodd på samme lest som «Candlepower» og «Knappsack», med bare meg i studioet, og der går det for seg, skal jeg si deg! Svaiing og hele greia, men det er skikkelig moro å se på det, det syns til og med jeg, hehe.

- Det er akkurat den Steve Vai jeg liker å se, og som jeg har blitt så begeistret for, nettopp fordi det ser så naturlig ut, det er ikke tilgjort.

Det er leit å høre at folk faktisk gjør narr av sånt.

- Vel, det er et fåtall. 90% av fansen liker det. Du vet, som entertainere, har vi en lei tendens til å fokusere på de som ikke burde ha tilgang til internett, og som lider av gudekomplekser.

- Derav tittelen på plata også, kanskje?

- Nettopp! Og som jeg har sagt i andre intervjuer, er at jeg assosierer ordet «Inviolate» med den menneskelige ånd, og dens kreative natur. Jeg vil si dette; og nå er vi inne på noe veldig interessant, at det faktum at jeg overgir meg til denne kreative impulsen, ikke bare gjelder meg. Alle har den, men de undertrykker den på grunn av redselen for å ikke bli godtatt for den de er. ‘Hvem er jeg til å innbille meg at jeg kan være meg selv?’

‘Hvorfor innbiller jeg meg at jeg kan oppføre meg på en måte som føles komfortabel for meg?’

- Som trommeslager kjenner meg igjen i akkurat dette. ‘Ser jeg virkelig ut som dette?’

- Ikke sant. Overgi deg til det og omfavn det, min venn! Gi deg hen, nyt det, og se hva som skjer, det er mirakuløst! Du blir avslappet og komfortabel i ditt eget skinn, og det du gjør påvirker de som ser på deg.

Om du skulle frafalle deg fra alt som binder deg, og ikke ta hensyn til hva andre måtte mene, vil du finne større nytelse i det du gjør, noe jeg er rimelig sikker på at du allerede har funnet ut. Jeg antar at dette er en evig søken for oss alle, for vi finner alltid nye veier dypere inn i oss selv, og jeg vil bare ha sagt at dette er en fantastisk greie, mann!

- Du har selvfølgelig helt rett! Men du; vi må prate litt mer om musikk, ikke bare grimaser og følelser, for tida flyr.

- Hehe, ja beklager det der, men dette temaet syns jeg er svært

norwayrock.net

“Jeg elsker å svare på spørsmål der jeg kan hjelpe folk som ikke har har den erfaringen jeg har opparbeidet meg.”

interessant.

- Jeg skulle gjerne pratet lenge og vel om dette, men det får vi ta ved neste korsveg. La oss prate litt om hvem du har med deg på plata, for det er noen kjente navn her.

- Hehe, ja det er noen fine navn der. Philip Bynoe (bass), Dave Weiner (gitar), og Jeremy Colson (trommer) er mine trofaste følgesvenner, og vi har turnert sammen i sannsynligvis mer enn 20 år nå, så de er naturlig nok med på plata.

Ettersom jeg også var påvirket av lockdown, forsøkte jeg å gjøre ære på enkelte av låtene, ved å tenke over hvem som kunne gi de det lille ekstra. Mens jeg jobbet med «Candlepower», for eksempel, brukte jeg bare en trommemaskin, og lagde en enkel loop, men skjønte fort at jeg måtte ha en trommis på den, og begynte å fundere på hvem jeg kunne invitere til å bidra på den. Jeg lytta til den, og låta sa til meg at ‘Du må bare få med Terry Bozzio!’. Jeg trodde ikke at Terry ville spille på ei så tullete låt, men jeg sendte han en mail med låta, og han svarte ‘Klart!’, og det trommesporet er kanskje noe av det kuleste med hele plata!

Terry er bare så… han er virkelig en fantastisk, artistisk musiker, han er ikke bare trommis, om du skjønner. Så har du «Apollo In Color». Det er sikkert mange trommiser som kunne gjort den aldeles strålende, men så har du Vinnie Colaiuta, da. Og på bass, jeg har fulgt Dirty Loops, og har latt meg fascinere av greia de holder på med, de må være romvesener. De, og Jacob Collier, de er så fantastisk spennende.

Og Cory Wong, har du fått med deg han?

- Åjada, det spilles ja! Vulfpeck er jo tullete bra!

- Ja, ikke sant? Så jeg sjekka ut Henrik Linder, og denne fyren er en freakazoid!

«Apollo In Color» nærmest ropte at jeg måtte hente inn Henrik, men jeg visste jo at han hadde mange baller i luften med både Dirty Loops og flere andre prosjekter, så jeg var usikker, men så var det en kompis som sa; ‘Du er Steve Vai - han kommer til å si ja’, så jeg bestemte meg for å prøve, og han svarte ‘Ja, selvfølgelig!’, og gjorde en fantastisk innsats!

- Nydelig line-up der. Jeg vil gjerne høre hva du har å si om en event som nesten hendte for et par år siden. Jeg tenker selvfølgelig på konserten med David Lee Roth som var under oppseiling, der dere nærmest sto på scenen, men det hele endte med endeløse køer, brannvesen og avlysing.

- Hehe, du aner ikke hvor nære det var!

Jeg sto bokstavelig talt klar bak sceneteppet med gitaren på meg, med hendene klare til å slå an første tone på «Yankee Rose». Det var et konsertsted med 350 seter, der 1700 mennesker hadde trengt seg sammen. Jeg skulle akkurat til å slå an, når innehaveren

norwayrock.net

kommer bort til meg og sier; - ‘Steve, dere kan ikke spille! Brannsjefen sier at om dere spiller, kommer dere til å bli bøtelagt!’

- ‘Ja, hvor mye er bota på da?’

- ‘$5000’ - ‘Verdt det! Jeg betaler!’

- ‘Neineinei! Ventvent! La meg gå og sjekke!’

- Vi står klare på scenen, mens Dave står bak og venter, og fyren kommer tilbake og forteller at stedet kommer til å bli stengt, og vi blir arrestert om vi spiller. Jeg var så gira at jeg bare tenkte; ‘Ok, det driter vi i, vi spiller uansett!’. Men han tryglet meg, ‘Neineinei! De kommer til å stenge sjappa for godt! Ikke bare i kveld!’ Vi var så jævla nære, og hadde jeg slått an den første tonen der, hadde det vært over, for da hadde vi ikke vært mulige å stoppe! *Hikst!* Dessverre hadde det påvirket for mange på en negativ måte, så dermed ble det ikke noe av.

- Det hadde blitt en konsert for historiebøkene!

- Absolutt!

- Med Dave i pensjonistenes rekker nå, så var vel dette siste mulighet for dere å spille sammen. Men nå forbereder du deg på en ny verdensturné igjen.

- Jepp. Jeg tror det blir rundt 250 jobber verden rundt. Jeg elsker å reise til fjerntliggende steder som sjelden får artister og band på besøk, så som Sibir, for eksempel, og Kina, alle disse stedene som ikke ser oss så ofte som de vestlige landene gjør. Jeg tror kanskje dette blir min siste store turné, der jeg er ute i halvannet år eller så, jeg vet ikke hvor mange ganger jeg kan reise til, la oss si Ukraina, for eksempel. Jeg elsker å dra til slike steder, men det er utfordrende å komme seg dit.

- Vi er klare for å ta imot deg i Norge i hvert fall.

- Var du i Trondheim, sa du? Det er en nydelig by, jeg var jo der i flere dager på grunn av Starmus-festivalen. Det var en fantastisk opplevelse å være musikalsk leder for orkesteret der i noen dager, det var en stor opplevelse.

- Vi er klare for å ta imot deg i Trondheim igjen også, jeg skal høre med arrangørene her. Du nevnte jo at du hadde mange akustiske låter. Hva om du gjør som Joe Bonamassa, og gjør et nedstrippet sett først, og kjører fullt øs etter en pause?

- Jeg har jo gjort det tidligere. Ikke på «Passion And Warfare»-turnéen, men på noen av de foregående turnéene gjorde jeg det. Jeg liker å gjøre disse greiene. Akustiske instrumenter, jeg synger noen låter. Ikke akkurat sånn som Joe gjør det, men ikke langt unna, og jeg tenker å ha en sånn runde denne gangen også. Kort, men trivelig. Kom og se meg når vi kommer da.

- Kommer du i nærheten av meg, lover jeg å ta turen. Takk skal du ha, og lykke til med plateslippet!

- Takk skal du ha, håper vi sees!

NRM 1-2022

13

Ronni Le Tekrø

Seksstrengsfantom med drag på kattene Om Norge har en rockegitarist som har satt oss på kartet, er det utvilsomt maskingeværet fra Toten. Han kom som et kanonskudd da TNT slo igjennom med debutskiva «TNT» i 1982. På norsk! Senere gikk de over til et mer internasjonalt format, og Ronni la verden for sine fingre. Som han selv sier det i følgende intervju; «hvor lang tid tar det deg før du hører at det er jeg som spiller?» Still deg selv det spørsmålet, så ser du fort hvor markant mannen har vært i norsk rock. Snart er han klar med ny skive, med navnet «Bigfoot TV». Vi fikk en prat med Ronni på telefon.

TEKST: JAN EGIL ØVERKIL FOTO: GEIR AMUNDSEN

- Du skal gi ut plate du?

- Ja, jeg må jo det, for det hagler vel ikke plater fra meg for tida, men etter mye om og men, henta jeg fram energi til å lage et nytt album.

Spennende, det!

- Hvordan har de siste to årene vært for deg?

- Jeg har sett ti minutter av 4000 filmer, for jeg sovna etter et kvarter, så jeg har oppdaga hvor mye dårlige filmer og serier det er der ute. Jeg måtte komme meg bort fra Netflix, rett og slett. Deretter begynte jeg å lage musikk, hehe. Jeg har hatt en skikkelig opptur med å lage den skiva, det må jeg innrømme.

- Hva kan du fortelle om skiva? I skrivende stund har vi kun fått låta «Moving Like A Cat». Hvordan fortoner resten av plata seg?

- Den låten er nok den mest spesielle på plata, men samtidig så er den

14 NRM 1-2022

såpass frekk at jeg tenkte at vi bare måtte smelle den ut. Jeg er rimelig fornøyd med åssen den kom ut, som førstesingel, hehe. Det er jo en metafor, ikke sant. Alle skjønner at dette ikke handler direkte om katter.

Neste singel ut er «Life On Long Island», så kommer albumet i sin helhet 18. mars.

- Du sier at «Moving Like A Cat» er en outsider på plata, men vi er jo godt vante med at du kommer med små stikkere på platene, det fikk vi jo allerede på debutplata til TNT, med «Etude I Fuzz-Moll», for eksempel, og eksemplene kommer jo på løpende bånd om man hører igjennom katalogen din.

- Det er litt hyggelig at du sier det, fordi jeg har vel aldri sett på det som mitt oppdrag å presentere det straighteste, så jeg har nok prøvd å presentere litt mer særegne ting også i TNT opp gjennom årene. Jeg har alltid forsøkt å være en fornyelse av meg sjøl utover i karrieren.

Konseptet i mitt hode har i hvert fall vært at jeg skal være kompromissløs med meg sjøl, og nå har jeg kommet i den alderen at jeg ikke har noen

norwayrock.net

ting å tape på å være frekk. Resten av skiva er nok grunnleggende mer heavy enn den første singelen, så jeg tror nok folk vil reagere positivt, og tenke at det er lenge siden det har vært såpass fart i serken. Og mange gitarsoloer.

- Jeg antar at vi fremdeles vil høre at det er du som spiller gitar?

- Åja! Eller; hvor lang tid tar det for deg å høre at det er meg, da?

- Skal vi si én tone da?

- Ja, ikke sant? Det har jeg tenkt mange ganger; at det er ei gudsgave! Jeg føler jo at jeg har gjort mye av det som er min greie denne gang også; de orkestrerte melodilinjene, løpene, og de greiene der.

Spillet mitt er jo rimelig schizofrent, med kanskje to takter melodisk, før jeg plutselig går over i noe som er helt irrelevant for både komposisjon og solo, noe som er en del av den fandenivoldskheten jeg har. Jeg forsøker jo å beholde det som kjennetegner meg.

- Du er jo en av få gitarister her til lands som blir lovprist verden over. Hvordan har det påvirket en ellers sindig kar fra Toten?

-Jeg bruker veldig lite tid på å reflektere over det. Jeg bruker veldig lite tid på mine egne sider på Facebook og slie ting, og prøver å lese minst mulig om meg sjøl, men jeg skal si såpass at jeg skjønner at jeg spiller gitar på en måte som ingen andre gjør, det gjør jeg. Både rytme og solo, lydvalg, og måten jeg komponerer på.

Kanskje har jeg inspirert andre gitarister også, det håper jeg jo.

- Du har kalt plata «Bigfoot TV». Hva er tanken bak den tittelen?

-Det er som vi var inne på tidligere; TVen stjeler jævlig mye tid, ikke sant? «Bigfoot TV» tar for seg det som føles uforløst, som for eksempel skatten på Oak Island, Hunting Hitler, og slike ting. Sånne mysterier er det ikke meninga at vi skal finne ut av. Tittelen er rett og slett en metafor på den ubrukelige digitale tidsalderen vi lever i.

- Hvem har du med deg på plata?

-Jeg har med meg TNT-bassisten, Ove Husemoen, så har jeg en ung trommis, som heter Henrik Fossum, som kom fra England, etter å ha jobbet lenge med bassisten fra Level 42. Han jobba i studioet hans i London i 9 år. Etter han kom tilbake til Norge, så fiska jeg opp han, og har hatt han med i et par års tid. Dessuten har jeg med Jon Johannessen, som er gitarist, og har jobbet litt med meg rundt omkring, og Markus Klyve på keyboards, som har vært min våpendrager på alle disse soloplatene mine.

- Dette er jo soloskive nummer seks, men den første på endel år. («Mein Ampf II» var siste album, som kom i 2015). Hva annet har du holdt på med?

- Jeg lagde jo ei plate sammen med Ledfoot for et par år siden, kalt «A Death Divine», men så oppdaga jeg at jeg har jo begrensa tid igjen

norwayrock.net

”Det er jo en metafor, ikke sant. Alle skjønner at dette ikke handler direkte om katter” av karrieren min på å lage plater, så nå har jeg tenkt å sette opp tempoet litt, så da begynte jeg med denne skiva, pluss at jeg har begynt å sysle med noe nytt materiale for TNT også, så kanskje det blir noe der også i framtida. Jeg håper at vi har noen gode år igjen enda, det hadde vært trist om vi avslutta allerede nå. Vi var jo Norges første metalband. Norsk metal starta nok i Trondheim i 1982. Jeg holder jo på med metal nå også; jeg har akkurat lagt gitar på 12 låter til den nye Cadaver-skiva med trommisen fra Megadeth, og Anders Odden fra Satyricon på bass. Det er sjelden jeg gjør den typen metal, men jeg sa ja til å bidra litt på den skiva, og plutselig hadde jeg spilt på tolv låter.

Moro å jobbe med de gutta der!

- Vagabond er et band jeg sliter med å godta at vi ikke hører noe fra. Er det noe håp der?

- Der må jeg vel nærmest kategorisk si nei.

Men vi ga jo ut to klassikere, den ene er jo bedre enn den andre. Det ble mange sterke låter på den tida, det var jævlig interessant.

Vi gjorde et forsøk på å møtes, men det er vanskelig å få samlet troppene, for å si det sånn. Noen ting skal man kanskje bare ligge i fred, men jeg har tre-fire låter her som ikke er gitt ut. Jeg har de liggende på mastertape, og har planer om å sette de på en kveld, og kose meg litt. Kanskje jeg kommer til å gi de ut på en eller annen måte, men jeg må høre på de først, jeg tror de er ferdig mastra også, jeg husker ikke helt. Det var ei fin tid det der, sjøl om vi var ganske forskjellige den gangen også. Nå har vi jo gått i helt forskjellige retninger musikalsk. Egentlig har jeg litt den følelsen jeg hadde med Vagabond med det nye bandet mitt. Det er en skikkelig Vagabondfeeling på det materialet. Jeg har fått litt vokalhjelp også, så ingen kan ta meg på den biten heller - Og ut fra Vagabond og The Chasers kom Rypdal/ Tekrø.

- Det gjorde det. Det starta vel opp med at Vagabond havarerte, på et vis. Da kom to fra Terje Rypdals Chasers og fire fra Vagabond sammen, og det ble Rypdal/ Tekrø-band. Vi spilte først inn ei skive som aldri kom ut, som jeg hørte igjen her om dagen, og jeg skjønte fort hvorfor den ikke kom ut. Så gikk vi i studio igjen et års tid etterpå, med det som endte opp som den første skiva, og da var det vel egentlig i gang, så da ble det noen år med å jobbe med Rypdal. Det var ei fantastisk fin tid, jeg lærte utrolig mye om musikk av han.

- Han har jo en annen innfallsvinkel enn du har, men jeg vil anta at det gikk begge veier?

- Ja, jeg vil tro det, han har i hvert fall uttrykt det. Jeg prata med han for bare et par uker siden, vi hadde en lang og hyggelig samtale.

- Trivelig. Hva skjedde med den plata som ikke kom ut?

- Du kan få høre et par kutt når du kommer hit, haha! Jeg sitter på det eneste eksemplaret, og sånn skal det forbli.

- Jeg regner med at du skal ha med deg dette ensemblet og materialet ut på veien etter hvert?

- Det skal jeg. Vi starter 18. mars i Oslo, før vi drar videre til to show i Bergen, før Notodden og et nytt show i Oslo. Det er flere på gang, men disse jobbene er de som er klare så langt.

Nå skal vi ut og hamre progrock inn i huet på folk, hehe.

- Vi gleder oss til nytt materiale fra Ronni Le Tekrø nå. Vi har store forventninger.

- Jeg tror du kommer til å kose deg med dette altså. Tenk Vagabond på spor 2,4 og 5 og så videre, så skjønner du at ‘Oj, er vi der, ja’.

- Vi behøver en Tekrø i storform. Har du noen andre hemmeligheter før vi tar kvelden?

- Det er hyggelig at du syns. Andre hemmeligheter? Ehm, jo; det finnes UFO-er!

Om du sjekker ut låt nummer seks på albumet, så får du hele hemmeligheten! Der er det ord for ord. La meg få høre hva du syns da!

NRM 1-2022

15

Instrumentalmus 16 NRM 1-2022

norwayrock.net

sikk fra Kosmos norwayrock.net

NRM 1-2022

17

Instrumental prog er ikke den enkleste musikken å forholde seg til, verken som artist eller lytter. I norsk musikkhistorie har vi ikke akkurat mange artister å se tilbake på. Det har Navian gjort noe med, først med EP’en «Reset» i 2020, før fullengderen «Cosmos» ble sluppet i november i fjor. Vi tok en prat med trioen på Zoom.

TEKST: JAN EGIL ØVERKIL FOTO: SEBASTIAN LUDVIGSEN

- Hei, gutter, hyggelig at dere tok dere tid til oss. Hvordan er hverdagen, med ny skive ute?

Martin Stenstad Selen (gitar): -Takk det samme. Joda, den er fin, men det ble litt sært, for sannelig så smalt det igjen, og tok av med smitte.

Heldigvis rakk vi slippkonserten på John Dee, som ble en kjempesuksess.

Vi er veldig glade for at vi rakk det. Bra med folk, og fantastisk stemning.

Vi har fått høre at det er flere som har fått høre om konserten i ettertid, og syns det er leit at de ikke tok turen. Vi filma mye, og fikk tatt masse kule bilder og slike ting, det er vi veldig glade for. Like etter plata var ferdig, gjorde vi en pre-prod på Lørenskog som vi filma, så vi kommer til å slippe noen videoer derfra også etter hvert.

- Planlegger dere noe mer livegreier framover?

- Ja, etter planen så skal vi det. Blant annet skal vi forhåpentligvis på turné sammen med Pangea, men vi får se hva som skjer på kulturfronten framover. Dessuten er det prat om en USA- runde til våren, men vi får bare vente og se.

- Enn så lenge er dere et noe ubeskrevet blad i norsk musikk. Kan vi få en innføring i Navians historie?

Christian Alexander Espeseth (bass): - Hehe, det er en noe sær og rar historie. Vi studerte sammen, og har jo vokst opp med prog alle tre, og hørte blant annet på Polyphia. Jeg var på konsert med de i New York, og ikke lenge etter kjente jeg at det klødde i fingrene etter å spille noe i den

18 NRM 1-2022

gata, og da var det rimelig naturlig å ringe Martin først, og så gjaldt det å finne noen som ikke hater det vi driver med, så da var det enkelt å ringe Ola (Dønnem, trommer). Skolen skulle arrangere en festival, så vi meldte oss på den, uten egentlig å tenke så mye over det. Da vi fikk beskjed om at vi var satt opp på plakaten, var det bare å begynne å skrive låter, for vi hadde virkelig ikke god tid, hehe. Det gikk bra det, og i etterkant fikk vi et par supportjobber for noen lokale band på Parkteatret, og de var signa på Indie Records, som begynte å få opp øynene for oss. Så var vi med på By:Larm, og der var de, og dermed var det fastsatt at de var gira på å jobbe med oss, før det deretter ble fastsatt at det skulle være Corona, så der har du det i korte trekk.

- Dere ble jo kasta inn i låtskrivinga da dere fikk bekreftelsen på skolefestivalen. Hvordan går dere fram når dere skriver?

Martin: - Akkurat den delen der husker jeg ikke så mye av lenger, det ble liksom litt kasta på oss, men da vi skrev «Cosmos», hadde vi prata mye på forhånd om hva vi hadde lyst til, visjon, referanser og slike ting. Vi valgte å sette av et par uker der vi rett og slett dro på jobb, og jobba fra nitil-fire, eller ni-til-fem, og ville få fram ei låt, eller i hvert fall skisse til ei låt hver dag. Vi jobba endel på andre instrumenter enn de vi egentlig spiller; keyboards eller noe sånt, og skrev ut akkorder eller melodier over det, og bretta det ut til en hel låt, og laga oss en forståelse av at dette blir fett når vi oversetter det til gitarer og trommer, for eksempel. Vi endte jo opp med å beholde mye av dette, for man blir litt glad i det i løpet av prosessen.

Christian: - Det ble en veldig effektiv prosess, for vi begynte å skrive i juni, og låtene var ferdig mastret 4. oktober. Det ble litt vel heftig, så jeg

norwayrock.net

tror ikke vi skal gjøre det samme én gang til.

Martin: - For å forsøke å svare litt mer direkte på det du spurte om, så handler det mye om å finne gode melodier over deilige akkordprogresjoner, og legge noen kule rytmiske elementer oppå de, og da kommer formen rimelig fort.

Christian: - En god huskeregel er jo at så lenge man har en god melodi, så kommer resten naturlig rundt den melodien. Dessuten slipper vi ganske billig unna med tanke på at vi slipper å skrive tekster, så det hjelper jo på tida, hahaha!

- Skjønner. Er det så enkelt at dét er grunnen til at det ble instrumentalt, eller er det andre elementer som virker inn?

Martin: - Njaei, det er kanskje mer fordi vi alle er glade i instrumentalmusikk, og det var planen fra dag én det, at det skulle være instrumentalt. Vi har blitt spurt om det ofte faktisk, og det er faktisk så enkelt at det var planen fra første stund. Ikke har vi planer om å gjøre noe annet heller.

- Etter både «Reset» og «Cosmos» fremstår det som tydelig at dere har truffet en nerve i folk, for det har kommet veldig fine anmeldelser på begge utgivelsene.

Christian: - Det er jo helt fantastisk å høre, virkelig! Det var ikke helt forventa, for det er jo en veldig snever ting vi driver med, så vi var ikke helt klar over hva vi skulle forvente oss av respons, egentlig. Plata er jo egentlig et resultat av tre gutter som har isolert seg en periode.

- Lyden av isolasjon, rett og slett.

Martin: - Ja, nettopp. Og også hvordan plata ble skrevet, og resultatet av flere pålegg og mye lyd. Det fremstår som rimelig klart at det ikke bare er lyden av tre instrumenter, men flere lag, og hvordan vi ønsket at plata skulle høres ut. EP’en låter nok mer av oss som trio, så derfor hadde vi lyst til å utfordre oss selv ved å lage flere lag, og finne lyden av mye rom.

Derav tittelen også, egentlig. Vi gikk for en massiv, utenomjordisk sound.

- Det hørte jeg jo raskt da jeg fikk «Cosmos»; at det er mye mer ambience i produksjonen. For min del føles det som et steg i riktig retning.

Martin: - Det er jo hyggelig å høre. Vi var jo ikke helt sikre i starten av prosjektet, hvordan vi skulle gå fram. Vi bare fikk ut noen låter, så ble det som det ble. Låta «Blank Space», som åpner EP’en er den siste låta som ble skrevet i den perioden, og er kanskje den låta som låter mest likt det vi driver med nå, så den ble kanskje en slags bro mellom de to prosjektene.

Den låter mer likt «Cosmos» enn «Reset», med en litt røffere sound enn resten av låtene fra EP’en. De andre fire låtene er kanskje litt mer lekne og snillere tonalt. Jeg hadde litt lyst å få med noen litt mer heavy elementer i det nye prosjektet, og forsøkte noen forskjellige tuninger, for eksempel.

- Ble alle låtene på «Cosmos» skrevet i perioden dere nevnte, eller var det noen til overs fra «Reset»-perioden? norwayrock.net

”Det ble en veldig effektiv prosess, for vi begynte å skrive i juni, og låtene var ferdig mastret 4. oktober” Christian: - Alt ble skrevet i samme periode ja. Det er faktisk to låter som ikke ble med på plata også, for vi syns ikke de nådde opp mot den kvaliteten vi ønsker å ha. Det var en hissig periode, gitt.

Martin: - Sånn som jeg kan minnes, på tittelkuttet, der var det elementer som eksisterte på noen taleopptak på telefonen som jeg ikke tenkte vi skulle ha med i det hele tatt. Etter hvert begynte det å gro litt på meg at om jeg la fra meg endel stolthet over hva jeg egentlig kunne få til, og jobba litt med idéene, så kunne de kanskje ende opp med å passe likevel. Jeg er veldig glad for at de andre også kicka på det, og den endte opp med å bli en av mine favoritter på plata til slutt.

- Så dere har også telefonene fulle av låtidéer?

Martin: - Ehm, det er nok sånn, ja. Vi kjente

i hvert fall mye på tidspresset, spesielt med tanke på at vi hadde booket studiotid for å spille inn trommene i Middle Farm studio i England. Det er kanskje et ukjent studio, i hvert fall utenfor metal-miljøet, men de har et helt utrolig trommerom! Vi visste veldig tidlig at vi måtte komme oss dit. Vi hadde jo deadline der også, for studioet var booket en måned før vi i det hele tatt hadde begynt å skrive låtene. Jeg føler vi lærte mye om hva Navian egentlig er i den perioden. Det fremstår som tydelig for oss når vi spiller live hvilke elementer vi har lyst til å ta med oss videre.

Christian: - Spesielt du, Martin, var jo veldig forkjemper for at vi ikke skulle ha noen sperrer for hva vi skulle prøve av idéer. Jeg var kanskje litt mer steil, fordi det var så ukjent å bruke masse forskjellige instrumenter i prosessen, men jeg oppdaget underveis at det var veldig befriende å ta med for eksempel marimba, om det hørtes spennende ut i et parti.

Martin: - Det funka i hvert fall veldig fint nå, så får vi se hvordan vi går fram neste gang.

- Kommer dere til å bruke ventetida før konsertlivet åpner igjen til å skrive mer musikk?

Christian: - Ja, det er vel planen. Vi skal videre i et møte etter dette intervjuet for å finne ut hva vi skal gjøre videre. Vi har en plan, så får vi se om vi får til å gjennomføre det. Jeg tror jeg nok at vi gjør.

Martin: - Vi håper jo å få prøvd de nye tingene om vi kommer oss til USA. Da kan vi kanskje gjøre noen eksklusive greier, med presentasjon av de nye idéene. Vi får se, vi er ikke helt i mål enda.

- Spennende. Vi skal følge med dere.

Tusen takk for praten!

NRM 1-2022

19

Arjen Anthony Lucassen TIDSFRÅTSER Arjen Lucassen har hatt suksess med det meste han har foretatt seg, spesielt med prosjektene Ayreon og Star One. Han har samarbeidet med de beste av de beste i metal og prog-verdenen, noe som har kommet musikkelskere verden over til gode. I februar slippes hans siste utgivelse i Star One-universet, «Revel In Time», og denne gangen er det filmer som omhandler tid som står i fokus. Vi fikk en trivelig prat med en hyggelig og meddelsom nederlender på skjermen.

20 NRM 1-2022

norwayrock.net

TEKST: JAN EGIL ØVERKIL FOTO: LORI LINSTRUTH

- Hei, Arjen, så hyggelig å se deg.

- Takk det samme. Hvordan har du det?

- Jeg har det fint, og må innrømme at jeg har sett fram til denne samtalen. Jeg oppdaget deg med brask og bram da «Into The Electric Castle» kom i 1998. Det er en av de albumene jeg alltid kommer tilbake til med jevne mellomrom.

- Åh, så hyggelig, tusen takk for det, det er alltid godt å høre! Det er deilig med musikk som treffer så godt at man ikke klarer å legge den bort.

For meg er det 60- og 70-tallsmusikk som alltid kommer tilbake gang etter gang. The Beatles, Pink Floyd og Led Zeppelin og de greiene der.

- Det høres jo på musikken din også. Man hører jo inspirasjonskildene dine, men kan ikke la være å legge merke til hvor mye du har utviklet din egen stil ut fra disse artistene.

- Nettopp. Jeg spilte jo i band på 80-tallet selv, og 80-tallet var på mange måter vugga for heavy metal, med band som Iron Maiden og Judas Priest og dess like, så jeg vokste på mange måter inn i den skyen av band, så når jeg går på scenen, vil jeg lage støy. Det skal være høyt!

Merkelig nok er det lite sånt når jeg lytter til musikk; da er det gjerne Pink Floyd, eller kanskje Simon and Garfunkel for den del, det er litt merkelig.

Jeg pleier å si at metal ligger i kroppen min, mens proggen ligger i hjernen, hehe.

- Du nevner Simon and Garfunkel her, som ikke akkurat er i den tyngre enden av skalaen, men heller i det melodiske hjørnet.

Musikken din er vesentlig tyngre, men også her ligger melodien svært sentralt.

- Melodien betyr alt for meg, alt handler om en god melodi. Eller; jeg har tre elementer som er viktige i mitt virke; akkorder, melodi og sound.

Disse tre elementene er utrolig viktige. Akkurat som når jeg lytter på Led Zeppelin, for eksempel, så blir låter som «Whole Lotta Love» for kjedelig for min smak. Jeg vil heller ha de mer melodiske greiene, som «Kashmir» eller «Going To California». Black Sabbath også forresten, de er veldig heavy, og veldig riff-orienterte, men de har like fullt de gode melodiene.

- Nettopp. Du sier at du er et barn av 70-tallet, noe musikken din bærer preg av. Du bruker organiske instrumenter; trommer, Hammondorgel, instrumenter som ligger trygt forankret på 70-tallet.

Musikken din er transparent, og det er ikke vanskelig å forstå hvor hjertet ditt ligger.

- Nettopp. Jeg liker at du sier det, for på enkelte av platene føler jeg at jeg fløt litt bort fra 70-tallet, for jeg ville ha de så heavy som mulig, men transparent er et veldig dekkende ord for hva jeg forsøker å få til. Takk for at du minte meg på det ordet. Jeg er mange detaljer jeg forsøker å få fram i musikken, og jeg vil ha alle like klare, uten at det blir sølete, noe som ofte er vanskelig å få til. Og igjen med å være transparent, så passer det svært godt med «Into The Electric Castle», som du nevnte innledningsvis, for jeg syns det er det mest transparente albumet jeg har lagd. Jeg forsøker alltid å finne tilbake dit, men jeg lykkes aldri helt. Jeg lurer faktisk på om det er teknologien som er for moderne, rett og slett. ProTools kan brukes på så ufattelig mange måter, og det er et så utrolig bra verktøy, men jeg savner å jobbe med spolebånd som vi gjorde tidligere. «Electric Castle» ble spilt inn på bånd, og man har mange begrensninger med å jobbe på den måten, for man har bare et gitt antall spor å bruke, den begrensninga har man ikke i ProTools. Disse begrensningene var mye av sjarmen, og er igjen et element i det du sier om å jobbe organisk. Jeg elsker det! Jeg er perfeksjonist, og syns det er vanskelig å for eksempel la et vokalspor ligge om det er litt ute av tune, selv om jeg burde la det være fordi det låter naturlig. Jeg blir aldri enig med meg selv, og lykkes ikke alltid med å forsøke å la en tone ligge, haha.

- Jeg tenkte å spørre om akkurat det, hehe. Med denne perfeksjonismen innebygd - hvor lang tid bruker du på å spille inn et album?

- Det kommer helt an på. Det siste Ayreon-albumet; «Transitus» tok veldig lang tid; nærmere to år, tror jeg, men det kommer mye av

norwayrock.net

kompleksiteten i musikken. Et Star One-album, derimot, går som regel mye raskere. «Revel In Time» gikk mye raskere, men det er fordi musikken ligger i røttene mine, og så fort jeg hekter på meg gitaren, kommer riffene nærmest automatisk. La oss si at jeg holder på i et par måneder, så er plata ferdig innspilt. Det er stor forskjell mellom de to konseptene, kan du si, helt klart. Trommer tar et par dager kanskje, gitarer noen dager … Det som tar tid, er naturlig nok alle gjesteartistene, spesielt denne gangen, ettersom jeg kanskje overdrev en smule, hehe. Jeg tror jeg endte opp med mer enn 30 gjesteartister på denne plata. Det er avhengighetsskapende, skal jeg si deg. Å få lov til å jobbe med de aller beste i bransjen, er en helt utrolig følelse. Så fort én sier ja, vil du ha med flere og flere. ‘Wow, jeg har fått med Steve Vai! Men nå vil jeg ha med han eller hun, eller kanskje begge to!’ Det er som dop for meg, haha! Det er utrolig tidkrevende. Jeg sender de filene med låtene de skal bidra på, så sender de tilbake etter noen dager, så må jeg arrangere det, og eventuelt få de til å spille inn på nytt. Logistikken, rett og slett.

- Du er jo primært gitarist selv, men like fullt henter du inn karer som Steve Vai, Joel Hoekstra og Adrian Vandenberg. Hvordan opplever du å ha gitarister på dette nivået spille på dine låter, som du har skrevet, og like gjerne kunne ha spilt selv?

- Det er det største komplimentet du kan forestille deg! Jeg skriver selvfølgelig ikke soloen for dem, de får være seg selv 100%, jeg ville aldri gitt de instruksjoner på hvordan de skulle spille. Ingen forteller Steve Vai hvordan han skal spille, ikke sant? Ikke behøver du det heller, for når du hyrer inn Vai, så vet du at uansett hva han bringer til torgs, så er det av ypperste merke hver eneste gang. Det tok et par måneder fra jeg sendte filene til ham før han sendte de i retur. Jeg skvatt nesten i stolen dag jeg oppdaget at jeg hadde fått e-post fra Steve Vai, haha! Jeg åpnet fila i 08-tida på morgenen, og sto foran høyttalerne i studio her, og hørte en helt vanvittig kul solo. Han hadde faktisk jobbet med den i flere uker - ikke bare latt den ligge, for så å slenge inn en solo før han sendte den inn, så jeg ble rett og slett slengt i veggen. Han er på topp 3-lista mi av gitarister, og nå spiller han på min musikk, og har jobbet så hardt med soloen, det var et sterkt og svært emosjonelt øyeblikk! Jeg tror jeg grein i timevis etterpå, haha!

- Jeg prata faktisk med Steve Vai for bare et par uker siden, og hadde tenkt å svippe innom soloen hans på «Lost Children Of The Universe», men vi endte opp med å bli sittende å prate om scenepersonligheter og sånne ting, det tok litt av, hehe.

- Haha, det kan jeg forestille meg! Han er en fantastisk fyr, og perfeksjonist som jeg. Enten gjør han det skikkelig, eller så gjør han det ikke i det hele tatt. Helt nydelig!

NRM 1-2022

21

”Bruce Dickinson og jeg hadde prata om å gjøre noe rom-aktig, med bakgrunn i Hawkwind og Deep Purples musikkstil.”

- La oss prate litt om «Revel In Time», den siste Star One-utgivelsen. Du har jo holdt gjettekonkurranser med fansen den siste tida, for å presentere gjesteartistene.

Den må jo sies å ha vært en suksess.

- Det har vært utrolig moro å gjøre dette med fansen, det har vært så positivt på alle mulige måter. Det har vært en fantastisk måte å promotere albumet på, og utrolig moro for meg; ‘Hva kommer de til å gjette på denne gangen?’, og det ser ut til å ha vært moro for fansen også, å følge meg såpass nært, spesielt i korona-perioden, der vi har vært mye innendørs. Som oftest kan man google svar på de fleste konkurranser, men ikke denne, for jeg har vært den eneste med svarene, det har vært «ugooglebart», haha! Spesielt med de ikke fullt så kjente sangerne har det vært moro å se hva folk har gjettet. Jeg har fulgt med nærmest fra minutt til minutt, så moro har det vært. Sangere som Russell Allen var ikke vanskelig, der kom svaret innen et minutt, vil jeg si. Så har du de mer tullete forslagene, som Geddy Lee og slike ting. Det var faktisk en kar som foreslo Geddy Lee på alle konkurransene. Utrolig moro!

- Hvordan gikk du fram for å lage «Revel In Time» i forhold til de andre Star Oneplatene?

- Det jeg liker best med den første Star One-plata, «Space Metal», er hvor fengende den er, men når jeg hører på den i dag, syns jeg ikke den låter bra, den høres for puslete ut.

Sangene er kule, men den burde fått en tøffere sound. Oppfølgeren, «Victims Of The Modern Age» låter drittøft, men er ikke like fengende som «Space Metal». Jeg oppdaget dette da vi skulle spille live, og jeg sleit med å finne noen klassikere fra «Victims», for jeg fant ingen umiddelbare klassikere der, som jeg gjorde fra «Space Metal». Det jeg ville få til med «Revel In Time», var å kombinere det beste fra disse to platene, og få en rå sound, men også fengende låter.

- Jeg tør påstå at du har lyktes med det forsøket. Jeg har hatt plata i to-tre uker nå, og får inntrykk av at du har bygd en fin symbiose mellom de to foregående skivene. Jeg nevnte jo at jeg oppdaget deg med Ayreon, og ble veldig spent da jeg så at du hadde et nytt prosjekt på gang med Star One. Man hører jo at det er et Arjen Lucassen-prosjekt, men like fullt låter det forskjellig fra hvordan Ayreon låter, så selv om det er du som står bak begge prosjektene, er det to forskjellige verdener vi bevitner.

- Nettopp. Likevel har de to verdenene mye til felles; jeg pleier å si at enhver Star Onelåt kan fungere som ei Ayreon-låt, men ikke omvendt. Grunnen til det, er at Ayreon krysser så mange grenser stilmessig, mens Star One egentlig bare representerer metal-delen av Ayreon, derav ovennevnte påstand. Du hører ikke fioliner, fløyter eller blåsere i Star One, kun basisinstrumentene; trommer, bass og gitar,

22 NRM 1-2022

samt Hammondorgel, synther og den slags instrumenter. Ingenting spilles rett inn i bordet, det er mikrofoner og høyttalere på alt, for å få den transparente sounden som du nevnte.

- Vi som skriver om musikk har snakket mye om mangelen på ambience de siste årene. Store mengder av musikken som lages i dag går direkte inn i bordet via DI-bokser og plug-ins, mens mikrofoner blir sjeldnere og sjeldnere. Lydbildet blir så sterilt at man mister totalt følelsen av rommet musikken er spilt inn i.

- Nettopp. Fordelen er at man slipper støyen instrumentene lager når man spiller inn, og lyden blir svær. Tapet kommer i miksen, når lydbildet er stappfullt. Det er ikke rom for noen ting som helst; det ene overdøver det andre, og lytteren sitter tilbake med et tungt hode etter noen få låter. Derfor vil jeg gjøre ting så nært 70-tallet som mulig, men likevel benytte meg av fordelene fra 2020-tallet.

- Du sier du er perfeksjonist. Hvor lang tid bruker du på gitarlyden, for eksempel?

- Haha, du lurer på det ja. En ukes tid, tenker jeg. Jeg prøver forskjellige kombinasjoner av mikrofoner, amper og høyttalere, og spiller inn alt, for så å A/B-teste det etterpå. Den biten tar lang tid, men selve innspillinga av låtmaterialet går ganske radig. Det samme gjelder synthesizere; jeg bruker sjelden lyder som allerede er i bruk. Jeg bruker mye tid på å generere nye lyder, eller på å gjøre endringer på lyder som ligger i lydmodulene. Jeg tror denne delen av prosessen er det jeg liker mest; å lete etter lyder og atmosfærer. Jeg er ikke en ‘Vi tar det i miksen’-type. Om man har den innstillinga, går man fra dårlig til bra i miksen, men om jeg starter i en bra modus, vil miksen alltid bli mye bedre.

har ikke låta som passer til det. Da må jeg lage en låt som passer den stemmen jeg har lyst til å jobbe med, og låten «Revel In Time» er et eksempel på det. Da jeg hørte Brandon Yeagley fra Crobot på låten «Low Life» på YouTube, forsto jeg umiddelbart at jeg måtte jobbe med ham, for han har en fantastisk stemme, og er svært karismatisk. Han kombinerer kraft og humor på en fortreffelig måte, og sånt elsker jeg. David Lee Roth var jo et prakteksempel på sånt. Dermed ble det til at jeg skrev «Revel In Time» med Brandon i tankene, og da ble det ei skikkelig heavy låt, med mye humor i.

Som du vet, er jo alle låtene basert på filmer, og denne ble basert på en av de morsomste og tåpeligste filmene noensinne; «Bill & Ted´s Excellent Adventure», hehe. Jeg var jo spent på hva Brandon mente om filmen han skulle tolke, men han elska det, og digger filmen.

Forresten så er «Revel In Time» den neste låten vi lager video fra, og den tror jeg blir enda mer tåpelig enn filmen, med Brandon i kostymer fra de forskjellige tidsepokene i filmen, så som Napoleon, Freud og Billy The Kid. Det kommer til å bli hysterisk, men jeg aner jo ikke hvordan publikum kommer til å reagere, haha!

- Det bør jo gå bra, for alt tyder jo på at fansen setter stor pris på de små sprellene du måtte finne på.

- Det er sant. Den første videoen, «Fate Of Man», er jo basert på «Terminator», med Brittney Slayes, en skikkelig kjapp låt, nærmest e speed metal-låt. Nei, forresten, den var den andre låten. Den første låten var «Lost Children Of The Universe», et digert epos av en låt. Den var enorm! Så har du tredjesporet; «Prescient», der videoen er i sort/ hvitt med masse klokker og greier, så alle låtene er forskjellige, noe jeg personlig liker veldig godt, og jeg har inntrykk av at lytterne mine også stiller med åpne sinn når jeg slipper disse videoene. Jeg aner ikke hvordan de reagerer når de ser «Revel In Time»; kanskje de reagerer som min bror. Han lo og sa at den var for tullete, men han liker at låten er progressiv, for han er en skikkelig progfyr. Videoene får i det minste mange views, «Fate Of Man» for eksempel, har over 400.000 views, noe som er veldig mye til meg å være.

«Prescient», derimot har vel såvidt over 100.000, og jeg aner ikke hvorfor.

- Fornuftig tankegang. Med tilgang til alle de fantastiske musikerne du har med deg; hvordan går du fram for å finne ut hvem som passer til hva? Har du vokalisten klar når du skriver, eller hører du elementer i musikken som krever en gitt type stemme?

- Normalt sett starter jeg med musikken, for jeg ønsker ikke å legge bånd på meg selv. Jeg skriver ferdig musikken, før jeg begynner å se på ønskelista på vokalister, og begynner å se for meg hvem som passer til hvilken låt. Som oftest blir det altså musikk først, vokalist etterpå. Noen ganger, derimot, hører jeg en stemme, og vet at jeg må jobbe med den som synger, men jeg

- Du nevnte at i Star One er tekstene inspirert av filmer. Hva genererte den idéen?

- Jeg vet ikke om du er klar over bakgrunnshistorien for Star One-konseptet, men det skulle opprinnelig være et soloprosjekt mellom Bruce Dickinson og meg. Jeg hadde han med på «Into The Black Hole» («Universal Migrator Pt 2: Flight Of The Migrator»), noe som fungerte helt strålende, og han ville ha meg med på et soloprosjekt, så jeg skrev 12 låter, som skulle være med på den første Star Oneplata, men så gikk alt skeis, for jeg prata om den på nettet, noe managementet hans ikke var klar over, så de ble forbanna, og kansellerte hele

norwayrock.net

prosjektet. Så der satt jeg da, med 12 låter som ikke låt som Ayreon, så jeg ble i villrede over hva jeg skulle foreta meg. Ikke kunne det være ei Ayreonplate, og ikke hadde jeg inspirasjon til nye tekster, så jeg bestemte meg for å skrive tekster med bakgrunn i filmer. Dickinson og jeg hadde prata om å gjøre noe rom-aktig, med bakgrunn i Hawkwind og Deep Purples musikkstil, så jeg bestemte meg for å skrive tekster som var inspirert av science fiction-filmer. Jeg var ganske fornøyd med den idéen, for det betød at jeg kunne se filmene igjen, haha! Dermed ble «Space Metal» (2002), den første skiva, basert på filmer fra verdensrommet, så som «Alien», for eksempel. Den andre skiva; «Victims Of The Modern Age» (2010) var basert på dystopiske filmer, som «Blade Runner». Jeg har alltid hatt lyst til å jobbe med ting relatert til tid, så da var det et passende tidspunkt å gjøre «Revel In Time» nå. Den er ikke begrenset til tidsreiser, selv om temaet er godt representert på skiva. Filmen «Groundhog Day» (En Ny Dag Truer) kan vel ikke sies å handle om tidsreiser, men mer om tidsmanipulasjon. Låten «Today Is Yesterday» er inspirert av den filmen.

- Rakk Bruce å skrive noen tekster til det første albumet før alt falt i fisk?

- Han var på gang. Jeg hadde sendt ham fire låter, jeg husker ikke hvilke, men før vi kom så langt, eksploderte hele greia. Om han skrev noen tekster vet jeg ikke, han sendte i hvert fall aldri noe tilbake. Jeg var ung, og sa noe dumt i et nettintervju, og han ga tilsvar i et svensk intervju, tror jeg det var, der han uttalte at det var uprofesjonelt av meg. Jeg syns det er trist at hele prosjektet ble kansellert på grunn av managementet.

- Det er jo en trist historie, egentlig. Dette kunne jo blitt et samarbeid som hadde satt spor etter seg.

- Det er trist! Han kom til studioet mitt da vi spilte inn «Into The Black Hole», og vi hadde det så trivelig i lag! Vi hørte på musikk hele natta, og diskuterte det vi hørte på. Vi hadde et par veldig fine dager, så det er synd at det endte som det gjorde.

- Det er kanskje litt av risikoen med å jobbe med folk som har et enormt apparat rundt seg, som mener meget og mangt om det artistene foretar seg.

- Akkurat! Jeg vil aldri ha det sånn. Jeg merker at jeg reagerer når jeg tar kontakt med en artist, og de ber meg gå via managementet. Da blir jeg litt oppgitt, og ser for meg at det blir bare styr om jeg ender opp med å samarbeide med dem. Det blir dyrt, og ikke fordi artisten skal ha så godt betalt, men fordi det er et enormt apparat som også skal hanke inn penger.

Derfor er det så deilig å jobbe med artister som for eksempel Steve Vai. Han gjør absolutt alt selv, akkurat som jeg gjør. Han fortalte meg at det var det Frank Zappa sa til ham. ‘Gjør det selv, og putt pengene i din egen lomme!’ Han mente at han ikke hadde behov for masse folk som gjorde det administrative, og stakk av med halve hyra. Når det er sagt, så finnes det selvfølgelig bra managere også. Alice Cooper, for eksempel, har jo jobbet med Shep Gordon i over 50 år, de to er jo nærmest en perfekt match. Hvem vet hvor Alice hadde vært i dag uten Shep? Jeg ville i hvert fall aldri satt meg i en situasjon der manageren tar over, og styrer min karriere. Jeg tror nok ikke Bruce og jeg kommer til å jobbe sammen igjen, dessverre. Jeg forsøkte å sende ham en e-post for ti år siden, men tror ikke jeg fikk svar en gang. Vi spilte forresten på samme festival i Belgia for noen år siden, og «Into The Black Hole» var på setlista, så jeg inviterte ham til å bli med, så klart, men jeg kom ikke forbi managementet en gang.

- Han vet vel neppe at du spurte en gang.

- Vet du, det tror ikke jeg heller. Jeg skulle mer enn gjerne ha jobbet med Rob Halford også, for Judas Priest var utrolig viktig for meg i min ungdom, men jeg kommer meg ikke forbi managementet der heller, de svarer bare at han ikke har tid, eller at han ikke har lyst, men jeg er rimelig overbevist om at om jeg hadde nådd igjennom til å få pratet med ham personlig, er jeg 90% sikker på at han hadde blitt med. Det er frustrerende!

(Bare å ta kontakt, Arjen, så skal du få Halfords mobilnummer! Red. anm.)

slike ting. Dessuten er ikke livekonserter og turnering kreativt nok for min smak. Man reiser mye, og spiller de samme låtene kveld etter kveld, og jeg sliter med søvnproblemer i utgangspunktet, så om jeg skulle vært på reisefot i tillegg, hadde jeg vel sluttet å sove i det hele tatt. Jeg har alltid foretrukket å jobbe i studio, der jeg kan være kreativ. Det er faktisk mye av grunnen til at jeg startet Ayreon-prosjektet, i håp om å lykkes såpass at jeg slapp å turnere mer, for de var jo som rockeoperaer å regne, så det var altfor mange musikere og sangere med til at det ville la seg gjennomføre å turnere. I 2015 var det noen som satte opp en teaterproduksjon med «The Human Equation», og da oppdaget jeg at det faktisk var mulig, for de lyktes utrolig godt med det, så i 2017 bestemte jeg meg for å gjøre et forsøk selv, så jeg satte opp en konsert her i Nederland, med Joost van den Broek, en keyboardist som kan alt om slike ting, så han arrangerte hele greia, og vi endte opp med en Ayreon Universe-konsert i 2017 som var en enorm suksess, den solgte ut på kort tid, så vi gjorde det igjen i 2019 med «Into The Electric Castle», hvor vi solgte ut alle 12.000 billetter på én dag, til folk fra 64 forskjellige land, haha! Det var en fantastisk opplevelse, alt var så utrolig positivt. Det var noen helt utrolige opplevelser, men det koster meg så utrolig mye, for jeg har en forferdelig sceneskrekk, for jeg har aldri sett på meg selv som en god livemusiker, det er ikke min forte. Når det er sagt, så kommer vi til å gjøre det igjen, så snart det er mulig med tanke på pandemi-situasjonen som fortsatt råder.

- Det høres ut som en god plan. Jeg ser tida vår er ute, tusen takk for en inspirerende samtale, Arjen.

- Du, forresten, har du noen favoritter fra plata?

- Oj, det varierer fra dag til dag, men «Revel In Time» og «Lost Children Of The Universe» står høyt i kurs i hvert fall.

- Ah, så moro, jeg er veldig glad i de to selv. Tusen takk for at du ville prate med meg.

- Takk selv, og lykke til med utgivelsen.

- Det er fullt forståelig! Jeg må spørre deg litt om livekonserter, for det er ikke noe du gjør veldig ofte. Hva kommer det av?

- Jeg spilte mye live på 70-tallet, og fram til rundt 1992. Det var liksom aldri min greie. Det var mange konflikter, diskusjoner innad i bandet og norwayrock.net

NRM 1-2022

23

JETHRO

fanatismen 24 NRM 1-2022

norwayrock.net

O TULL

ns dualitet norwayrock.net

NRM 1-2022

25

Ian Anderson var et utemmelig overflødighetshorn av progressive idéer under hele 1970-tallet. Det kompositoriske arbeidstempoet ble siden nedskalert, men veteranen fremholder å tilvirke fonogrammer cirka hvert femte år, enten lansert under englenderens eget navn eller som et Jethro Tull-album.

Rent formelt markerer årets ”The Zealot Gene” sistnevnte bands første plate med ferskt materiale siden ”J-Tull.Com” anno 1999, om man holder ”Thick As A Brick 2” utenfor. Hvorfor ting er blitt slik forklarer en sedvanlig kvikk og intelligent bandkoryfé på telefon fra sitt hjemmekontor.

TEKST: GEIR LARZEN FOTO: SYLVIA FINKE OG TRAVIS LATAM

Vår tilmålte tid med Anderson er knapp, men intervjuobjektet befriende lite interessert i pjatt, så meningsløse høflighetsfraser viker for spørsmål om hvilke egenskaper ”The Zealot Gene” gestalter som gjør materialet mer egnet å presentere under Jethro Tull-monikeret enn som oppfølger til Andersons forrige konseptuelle soloplate, ”Homo Erraticus”.

-Dagens musikerstand har stått meg brask og bram i omtrent femten år, som Jethro Tull-medlemmer, uten å få lov til å bli en del av bandets katalog. Jeg skyldte dem å gjøre et Jethro Tull-album denne gang. Dessuten ble stoffet komponert for fullt rockeband, kontra senere tiders akustiske og mer personlige prosjekter. Til syvende og sist endte ”The Zealot Gene” som en mikstur; Covid-æraen satte en stopper for felles studioarbeid etter halvt ferdigstilt plate. Da ting begynte å dra ut i tid måtte jeg simpelthen penne og innspille de fem siste låtene for egen maskin, fra hjemmestudioet, med en akustisk gitar, hvorpå noen av gutta adderte instrumentelle bidrag i form av lydfiler.

Sånn sett anskueliggjøres en platekontrast mellom fullsatte rockelåter og spartanske, akustiske spor.

-Skisserte dikotomi er noe jeg har savnet; her etterleves en praktfull Jethro Tull-tradisjon.

-Jo da, og sånn sett reises formodentlig ekko av ”Aqualung”-albumet. Vår katalog viser, helt riktig, til flere album som kombinerer fyrrig, progressiv rock med visesangtradisjoner.

I hine dager var det også vanlig at øvrige medlemmer bidro til mine akustiske soloinnspillinger.

-Hva angår tituleringen av årets skive, leser du ”Zealot” som et positivt eller negativt ord? Kan fanatisme utrette noe godt?

-Det er ikke et udelt negativt ord, da historien er full av individer som har utrettet noe til menneskehetens beste på bakgrunn av eksempelvis å være fanatiske jernbanebyggere. Kloden består forresten

26 NRM 1-2022

av mange fanatiske fotball-frelste, som ikke nødvendigvis er til skade. ”The Zealot Gene” rettes mot det særengelske To get one’s knickers in a twist, altså øyeblikk hvor man henfaller til stormende emosjoner og blindes for et større virkelighetsbilde, uten å foreslå at dette skulle være negativt. Jeg har forfattet et album tematisk grunnet på stormende følelser, og satte meg i dikterstolen med en palett av enkeltord som ”sinne”, ”grådighet”, ”hevn”, ”kjærlighet”, ”medfølelse” og andre deskriptive uttrykk for menneskelig emosjoner, som dernest vekket tanker om bibelske tekster jeg har søkt å implementere. Det er ikke nyttet rene bibel-sitater, men jeg fant det gagnlig å inkludere gitte referanser herfra for å gjøre lerretet bredere og samle egne tekster under én paraply. Sånn sett danner ”The Zealot Gene” et konseptuelt arbeid, men i begrepets videste forstand.

-”Mine Is The Mountain” tilkjennegis kjapt som et platehøydepunkt. Dette er et hjemsøkende stykke, med

sirlig og smart egen-intertekstualitet.

-Tematisk befordrer ”Mine Is The Mountain” platas mest opplagte lenke til Bibelen; de øvrige låtene utspiller seg i moderne tid, som ”Mrs. Tibbets”, dog knyttet ad til bibelske tider. Jeg fant etterhånden flere atmosfæriske, musikalske og tematiske paralleller til ”My God” fra ”Aqualung”-albumet, hvori jeg uttrykker sympati for en tenkt guddom i forhold til alle de krav og fordringer menneskeheten belemrer vedkommende med, særlig religiøse ledere som vedvarende har nyttet Guds navn for å opprettholde makt og kontroll via religiøs tro, endog religiøs terror. ”My God” stiller seg empatisk med den spirituelle siden av Det Guddommelige, uten å fordømme – slik noen mistolker meg å gjøre. ”Mine Is The Mountain” har noe av den samme funksjonen, muligens mer i stil med Salvador Dalís fugleperspektiv av korsfestelsen, som skapte kontroverser.

norwayrock.net

At de simplifiserte hjerner misforsto Dalís verk er neppe overraskende.

Jeg synger ”Mine Is The Mountain” med Guds røst, slik dennes guddommelighet er skapt i menneskets bilde og, jamfør ”Aqualung”plata, personifisert og nesten gjort til menneske. Selve teksten beskriver naturligvis Moses opp fjellsidene på leting etter det som muliggjør og legitimerer dennes lederskap over flokken til det forjettede land. Jeg er særlig tilfreds med stykkets siste linjer: ”And now, for God’s sake, kindly leave me alone”. Sagt med renere ord: ”Og la meg nå være i fred, jeg forsøker å være Gud her, og dere er så krevende!”

-Tittelkuttets refreng er melodisk, men insisterende, på kanten til heavy metal, om du unnskylder…

-Det foreligger unektelig et årelangt bånd mellom Jethro Tull og såkalt heavy metal, fra dens spe barndom og et stykke frem i utvikling. Du vet sikkert at Tony Iommi figurerte som Jethro Tulls gitarist i en kort periode, pre-Black Sabbath. Vi er åpenhjertig hyllet av alt fra heavy metal-artister og 1970-åras punkere, til 80-tallets synthpopband. Overraskende mange har krøpet ut av skapene for å tilkjennegi sin kjærlighet overfor Jethro Tull, noe som er hyggelig. Iron Maiden var tidlig ute med en oppføring av ”Cross-Eyed Mary”, men vi høster ovasjoner fra de mest forbløffende steder, inklusive Red Hot Chili Peppers-gitarist John Frusciante og Sex Pistols-vokalist Johnny Rotten. Endog Sting har erkjent å være fan… Men det foreligger altså et slektskap mellom deler av Jethro Tulls musikk og segmentet for tungrock, som jeg foretrekker å kalle det. Heavy metaltermen påkaller ingen musikalske konnotasjoner. Jeg blir stadig påminnet nevnte relasjon; så sent som i går hadde jeg en fruktbar samtale med Bruce Dickinson fra Iron Maiden, hvorunder vi diskuterte muligheten av å gjøre noe sammen. Selv om her åpenbart eksisterer et bindeledd er jeg ingen tungrocker eller heavy metal-artist, men liker å tenke på meg selv som alt for eklektisk til å kunne innkapsles i én musikalsk modul.

Jeg entrer gjerne scenen flankert av akustiske instrumenter, det være seg kassegitar, munnspill, mandolin eller fløyte. I sannhet stammer jeg verken fra den elektroniske verden eller den analogt og forsterkerdrevne gitarriff-skolen. Imidlertid er dette nyttige verktøy å ty til, leilighetsvis, for å ekspandere ens instrumentelle arsenal og overdra komposisjonene friske klangfarger og nyanser.

-Fløytesoloen i tittelsporet er blant platas høydepunkter. Blir solosekvenser komponert, improvisert eller litt av begge deler?

norwayrock.net

-Det kommer an på settingen. Gitte fløytesoloer blir nødvendigvis komponerte, med presis notasjon, om det foreligger orkestrert bunn og man ønsker å gjøre ett instrument bærende. Andre soli improviseres kanskje i flere tagninger inntil man oppnår ønsket resultat. Dette er gjerne de soloene som tillater scenisk lek, og som man aldri fremfører identisk fra kveld til kveld. En balanse mellom komposisjon og improvisasjon tillates samtlige bandmedlemmer. Kjernemusikken foreligger rimelig stringent, men med rom for spontanitet. Brorparten av platas gitarsoloer, fra en sedvanlig glimrende Florian Ophale, ble nedfelt live i studio, som del av støttesporene, og holdt såpass kvalitet at det ikke var hensiktsmessig å overdubbe. Florian leverte vidt forskjellige soli fra tagning til tagning, men endelig valg av innspilling ble gjort på bakgrunn av helheten og ikke nødvendigvis gitarsoloen. Herr Ophale er såpass durkdreven at han alltid leverer.

-Simultant med avspilling av ”The Zealot Gene” har jeg hygget meg med lyd og bilder fra Jethro Tulls opptreden under Tanglewoodfestivalen sommeren 1970, som bestyrker fjorårets jubileumsutgave av ”Benefit”. Sett med dagens øyne fremstår scenerommet absurd kummerlig, men bandet slår ventelig gnister.

-Jeg har besøkt Tanglewood mange ganger, både med Jethro Tull og som solist i front av Boston Symphony Orchestra. Bygget er blant Amerikas eldste teatre, men jeg minnes ikke nevnte 1970-opptreden som særlig gledelig. Jeg antar at forventningene fra festivalpublikummere, den gang som nå, i stort monn er å bli presentert allsangvennlig hitmateriale eller generisk rock’n roll. Jethro Tull kan følgelig oppleves som et problematisk festivalinnslag, særlig overfor tilskuere uten interesse av å tenke, som snarere søker å konsumere mest mulig alkohol og dop.

Når man er på festival skal man ha det gøy, synes å være credoet, og da vil man helst slippe å bruke hjerneceller på det musikalske. Jeg nekter imidlertid å be om unnskyldning for å komponere musikk som krever noe av lytteren, eller for at jeg ønsker å vekke folks intellekt og ikke bare høste en umiddelbar emosjonell reaksjon. Det burde ikke være for mye forlangt å kunne presentere kunst som frir både til følelsesregisteret og ens intellekt.

I påvente av tilstrekkelige Covid-lettelser anbefales ”The Zealot Gene”, gjerne med den ferske biografien ”The Ballad Of Jethro Tull”, samt tekstantologien ”Silent Singing”, i umiddelbar nærhet.

NRM 1-2022

27

BETH HART

Hart of Led – eller Beth Zeppelin?

Det siste tiåret har riktignok Beth Hart fokusert mer på blues og soul, men hun har alltid hatt en nært forhold til rocken. Likevel ble vi overrasket da det viste seg at årets utgivelse fra henne består av alternative versjoner av Led Zeppelin-låter. Vi fikk dama på skjermen fra Los Angeles for nok en intens skravlings.

28 NRM 1-2022

norwayrock.net

TEKST: GEIR AMUNDSEN FOTO: ROXANNE DE ROODE LIVEFOTOS: ANNE-MARIE FORKER

- HEY, HOW YA DOIN, BUDDY!!?! HAHAHA! - Jo takk, og takk for sist, akkurat nå er det ikke så fett – det er mørkt og kaldt, og den norske regjering har akkurat nå en pressekonferanse om at landet stenger ned, så det blir verken skjenking eller noen konserter her til lands på gudene vet hvor lenge.

- Faen, det er dritkjipe tider, altså, det kan knapt sies på noen annen måte. Jeg kan fortsatt ikke ta inn over meg hva som foregår med denne pandemien. Hvordan har Norge klart seg?

- Bedre enn de fleste andre land, egentlig, «bare» rundt tusen dødsfall. Og du da, hvordan har du personlig taklet dette?

- Det har utvilsomt vært slitsomt og utfordrende, men det har også tvunget meg til å gjøre noen viktige endringer i mitt liv, som jeg i lengre tid har hatt behov for å gjøre. Jeg har fornektet noen av dem, men vært klar over andre. Og de hadde jeg ikke tid til å hanskes med. Så tross at pandemien har vært en katastrofe, har den fått meg til å ta et langt blikk i speilet og gjøre endringer. Så det er jeg glad for. Livet er yin og yang, det negative fører ofte med seg noe positivt, og omvendt. Men jeg tror det kommer til å ta mange år før vi er tilbake der vi var, verden kommer til å ha et slags Posttraumatisk Syndrom av dette og måten styresmaktene har håndtert dette.

- Du rakk likevel å få gjort noen konserter i løpet av 2021. Hvordan ble den opplevelsen?

- Ja, vi hadde en flott opplevelse i august, hvor vi gjorde fem konserter på samme scene i Romania, og en fantastisk kveld i Sofia, Bulgaria. Og jeg elsker virkelig de to landene.

Menneskene der har en så herlig utadvendt mentalitet, de minner meg faktisk litt om Mexico. Ekstremt familiebasert kultur. Mye varme, kyssing og klemming, de er åpne om sine følelser. Da føler jeg tillit og trygghet – og det føler jeg vanligvis ikke med folk, det er noe jeg sliter med. Så derfor var det en gave å få være så lenge i Romania – og Bulgaria! Og så var det jo utrolig godt å få se igjen gutta i bandet og crewet mitt! Bandet kom hjem til meg for en øving før Romania, og det å se de igjen var fantastisk, jeg begynte å gråte! De er som min familie, vet du. Og nå kom vi hjem fra England for noen uker siden, hvor vi gjorde fem konserter. Men det skulle jo egentlig ha vært en full turné i Storbritannia, og så Tyskland og Russland og Frankrike… men alt ble kansellert etter kun fem konserter i England. Likevel var det mitt aller beste opphold i England, for der blir jeg alltid veldig usikker – fordi det engelske publikummet er vanligvis veldig stille. Samme med det danske publikummet – de er veldig stille. Og når et publikum er stille, står jeg på scenen og tenker at de kjeder seg, bedømmer norwayrock.net

meg eller synes at jeg suger og de vil bare ut derifra. Slik var det ikke denne gang. For første gang følte jeg meg helt trygg på scenen der.

- Jeg så nylig på konserten din fra L’Olympia i Paris i mars 2020, halvannen uke før verden stengte ned. Og der var du midt ute i folkehavet og delte ut klemmer og kyss til høyre og venstre. Det virker surrealistisk i retrospekt.

- Jeg vet! Og for meg personlig er det en veldig viktig del av showet. Jeg gjør ofte det, går ut i salen og berører folk og klemmer de. Det gjør meg godt. Og så kom jeg hjem og leser om fullt utbrudd og nedstenging i over hele Europa, og jeg fikk jo panikk, så klart. Jeg ante jo ikke hva dette var for noe, man kan jo smitte andre selv om man er vaksinert og ikke engang vet at du selv er smittet, og alles immunforsvar reagerer ulikt. Så det fører med seg både paranoia, skam og skyldfølelse.

- Det får være nok covidprat, la oss gå over på noe mer hyggelig…

- Ja! Hvis det fortsatt finnes noe hyggelig her i verden, så kjør på! Nå! Kom igjen! Kjør på!

- Ny skive, det er da stas! Jeg må innrømme at selv om jeg har likt dine nyere skiver som «War In My Mind» og «Fire On The Floor», så har jeg savnet rockeberta Beth…

-Haha, hun lever!

- Ja, jeg trodde hun ble utryddet av den nye, glamorøse Beth rundt 2012. Og det var den tøffe rockeberta Beth jeg forelsket meg i for 15 år siden.

- Haha!

- Men er «A Tribute To Led Zeppelin» den nye Beth Hart-skiva, eller er det et prosjekt du har blitt bedt om å synge på?

- Godt spørsmål! Begge deler, egentlig.

Dette er greia. Jeg var i studio og jobbet med «War In My Mind» (2019) med produsent Rob Cavallo (Green Day, Shinedown, Meat Loaf, Linkin Park m.m.). Vi holdt på med låten «Let It Grow» og spilte inn koret, og jeg var i kontrollrommet med Rob og tekniker Doug.

Plutselig gir han meg en mikrofon og ber meg om å kjapt synge «Whole Lotta Love». ‘Bare ta på høretelefonene, det er bare en styrevokal til et orkester jeg holder på med’, sier han. Greit, sier jeg og synger den inn sånn helt på sparket.

Jeg merker at Rob står og filmer meg, og etterpå ber han meg gjøre det en gang til. Så gjenopptar vi arbeidet med «War In My Mind», avslutter, turnerer, og jeg tenker ikke mer på den Zeppelin-låten.

– For uinnvidde må det skytes inn at dette er en låt du har gjort utallige ganger på konserter dine. Også sammen med Slash.

- Det stemmer, så akkurat den låten kjente jeg godt til. Men etter turnéen kommer min manager David til meg og sier at Rob vil ha meg til å synge på en hel skive med Led Zeppelin-låter. ‘Ikke aktuelt!’ svarer jeg kontant.

Hvorfor ikke, spør han. Og jeg svarer at for det første er jeg kvinne, og vil ikke bli skutt

ned av hardcore Zeppelin-fans. Og for det andre, de siste 14 år har jeg gått på medisiner mot psykoser – og de fire årene før der var jeg inn og ut av mentalinstitusjoner. Jeg ble feildiagnostisert som Bipolar 1 av en psykiater som satte meg på sterke medisiner, noe jeg ikke innså før pandemien. Denne medisinen undertrykker energien din, og jeg fikk den fordi de trodde jeg var Bipolar 1. Min mor hadde Facetime med ham, og han diagnostiserte henne med Bipolar 1. Etter hvert fant jeg ut at nesten alle hans pasienter fikk samme diagnose av ham. Og da ble jeg rasende – svinet gjør dette for å tjene mest mulig penger av pasientene sine! Jeg sparket ham, oppsøkte en traumespesialist, som sa at jeg hadde en borderline-diagnose og kronisk PTSD (Posttraumatisk stresslidelse). Jeg tilhørte ikke den kjemiske delen av sinnslidelser, som kan behandles med medisiner. Dermed kunne jeg slutte med antipsykotiske piller for første gang på 14 år. Så i stedet for å være undertrykket mentalt, kan jeg omsider føle alt igjen. Jeg kan føle både det gode, men også traumene av all dritten jeg gikk igjennom i oppveksten. Så jeg var veldig sint. Og så traff pandemien, og jeg ble enda sintere. Og så slår politikken inn, og nå er jeg rasende, for politikken i USA skremte meg mer enn covid.

- Og dermed var du i riktig humør for dette prosjektet?

- Korrekt. Så jeg ringte Rob og ba ham sende meg originalversjonene av alle de aktuelle Led Zeppelin-låtene, som jeg ikke hadde. Jeg kjente kun til «Black Dog», og «Babe I’m Gonna Leave You» som jeg hørte mye på da jeg var ung.

– Har du noe forhold til klassisk 70-talls tungrock?

- Ja, jeg har jo hørt mye av det under oppveksten. Jeg husker at jeg la merke til «Black Dog» fordi naboen vår pleide å spille den veldig høyt, og den var så annerledes all annen musikk. Og min bror var stor fan av både Zeppelin og Black Sabbath, så det var jo ikke til å unngå at jeg også fikk høre mye av det. Jeg var sikkert i begynnelsen av 30-årene da bandet mitt foreslo at jeg burde lære meg «Whole Lotta Love» og Humble Pies «I Don’t Need No Doctor» med tanke på konserter.

Og de er jo begge med på DVD’en. («Live At Paradiso», 2005) Jeg hatet «Stairway To Heaven», for den har alltid minnet meg om min søster Sharon som døde (av AIDS da Beth var 23), jeg har aldri klart å høre på den, jeg hater faenmeg den jævla sangen. Så jo, jeg var i et forferdelig humør, og hadde også min mor boende hos meg i seks måneder, noe som ga meg lyst til å hoppe utfor ei bru, inntil jeg fikk kasta henne ut. Så begynte jeg å lytte på Zeppelin-låtene. Men det interessante med Robs prosjekt var at det var opprinnelig ment å være enkeltstående Zeppelin-låter fremført utelukkende av et 80 manns orkester. Det var opprinnelig blitt initiert for et annet prosjekt, som ikke ble noe av. Og da han jobbet med NRM 1-2022 29

meg på «War…»-skiva, fikk han idéen om å la meg synge låtene. Jeg ba ham sende meg både Zeppelins originalversjoner og hans nye orkestrerte versjoner. Vi hadde jo god tid, for hele verden var nedstengt, så jeg tok meg god tid til å lytte og lære, både av originalene og arrangementene.

Jeg har et hjemmestudio som funker bra til komponering og hjemmebruk.

Men en dag kommer en varebil med leveranser, og min mann Scott setter i gang med å omgjøre hjemmestudioet mitt til et fullt funksjonelt innspillingsstudio. Og der er jeg med Rob på Zoom på en skjerm i hans studio, og lydtekniker Doug, på en annen skjerm i hans studio. Vi gikk igjennom 2-3 Zeppelin-låter og fikk spilt inn min vokal på disse, og så hørte jeg ikke noe fra Rob og Doug på noen måneder. Så tok vi en ny runde med 2-3 Zep-låter til, og de blir stille i noen måneder. Slik fortsatte det, det tok vel rundt ett år før vi var ferdige med innspillingene.

- Og da snakker vi om kun de ni låtene på skiva?

- Nei, vi gjorde mange flere enn de! Rob er såpass genial at han ville være sikker på at alt som kom med på skiva var gnistrende! Hvis en låt bare var 99%, så kom den ikke med. Men så kommer vi til Rob Cavallos genialitet! Han er forresten den beste produsenten jeg noen gang har hatt, og jeg har vært heldig å få jobbe med mange sykt flinke produsenter! Men denne jævelen er helt hinsides briljant! Han ringer meg og sier at ‘Jeg har bestemt meg for å putte orkesteret bakerst i miksen, og få bandet lenger frem.’ Matt Laug (Alanis Morrissette, Alice Cooper, Slash’s Snakepit) spiller bare trommer på en av låtene, men det er en trommis til der, som jeg akkurat spilte inn to musikkvideoer med.

Og da jeg møtte ham der for første gang, sa jeg til ham ‘Jeg vet ikke hva du heter, og ikke vil jeg vite det heller, for i mitt hode heter du bare Bad Motherfucker. Er det greit om jeg bare kaller deg Bad Motherfucker?’.

HAHAHA! Han lo godt og sa at kanskje han burde få navnet sitt offisielt omregistrert til Bad Motherfucker. Og jeg sa ‘Kult, for neste gang trafikkpolitiet stopper deg og ber om å få se førerkortet ditt, så må de si ‘Excuse me, mister Motherfucker.’!’. (Hysterisk latter i 30 sekunder…)

Men uansett, han bare drepte den skiva, han spilte dritten ut av de låtene, fy faen for en fantastisk trommis! (Vi snakker her om Dorian Crozier som har spilt med alle fra Joe Cocker til Miley Cyrus.) Og det må sies at jeg elsker Vinnie Colaiuta, jeg elsker min egen trommis Bill Ransom, han er helt rå, det er så mange fantastiske trommiser der ute – men mann, den fyren der er stjerna på denne Zeppelin-skiva!

- Hvilke andre musikere er med på skiva?

- På bass har vi Chris Chaney, en av vår tids store bassister (Jane’s Addiction, Joe Satriani, Rob Zombie, Slash m.fl.) og verdens herligste ydmyke spirituelle fyr, han er som en bror for meg, jeg kunne bitt ham i kinnet hele dagen. Og Rob er med i en musikkvideo for første gang i sitt liv, og på gitar har vi Tim Pierce, som det ikke går an å si noe om, han har spilt med ALLE (Jepp! Phil Collins, Bon Jovi, Rod Stewart, Celine Dion, Alanis Morrissette, Bruce Springsteen, Shinedown, Meat Loaf, Tina Turner, Michael Jackson osv) og er så sykt talentfull – og verdens mest ydmyke mann! Så det var verdens mest fantastiske mennesker. Rob var veldig tålmodig med meg, han visste jeg var veldig redd for å gjøre dette – og det sies jo at når man er redd, tar man på seg en maske av sinne.

Jeg var sint fordi jeg var redd, og omvendt. Og nå hadde jeg ikke lenger medisinene som dempet meg. Så det var rart, og det var veldig forløsende å gjøre Zeppelin-låtene.

- Hvordan forberedte du deg?

- Jeg hørte på Led Zeppelins originale innspillinger hvert våkne minutt.

Jeg gikk med øretelefoner og hørte på disse låtene om og om og om og om og om igjen. Og jeg forelsket meg spesielt i «No Quarter» - den bare sparket meg rett i magen, jeg tenkte at Herregud, jeg har ikke hørt dette før! Men det gir mening, for John Paul Jones var ikke bare bassist, han var også keyboardist – mens jeg spiller keyboard, men også bass. Der har du sammenhengen. Jeg kunne virkelig relatere meg til mørket i hans korder og lyder og musikalske veivalg. Og en annen ting som traff meg, er at jeg er jo gift med en viking! I hele den låten forteller Plant en historie om vikinger og deres krigføring. Og så har vi «Dancing Days», en låt som jeg kun hadde hørt tidligere med Stone Temple Pilots da jeg var ung. De har covret den (på «Encomium – A Tribute To Led Zeppelin», 1995),

30 NRM 1-2022

så jeg kjente kun til Scott Weilands vokaltolkning av den låten. Så da vi skulle spille inn «Dancing Days», gjorde jeg et bevisst valg på at jeg skulle la meg inspirere av Scott på versene, og av James Brown på refrengene.

Og alt annet skulle være mer Plant – og det var viktig for meg. Og da jeg fikk høre at vi skulle gjøre en medley av «Dancing Days» og «When The Levee Breaks» fikk jeg øyeblikkelig en tremeters ståpikk! «Levee..» er jo en gammal blueslåt, helt i min gate, endelig var jeg totalt på hjemmebane!

Jeg var supergira, en låt jeg overhodet ikke var redd for å gi meg i kast med!

- Hvilken av låtene var vanskeligst for deg da, vokalt sett?

- Det jeg sleit mest med, var utvilsomt «The Crunge». Den var utrolig vanskelig for meg å lære meg. Jeg skjønte den bare ikke. Jeg sa til Rob; ‘Mann, den låten går bare ikke inn, hvor mye syre var de på da de skrev den? Taktartene endrer seg og vrir seg konstant, trommisen spiller aldri det samme mønsteret to ganger på rad. Jeg tar den ikke!’. Men så litt senere spurte jeg ham, ‘Rob, var Led Zeppelin inspirert av helvetes James Brown?’. Så jeg gikk på nett og forsket litt, og det viste seg at, ja, de var kjempefans, og «The Crunge» var deres hyllest til James Brown! Og da jeg innså det, var det bare ‘All right!’. Endelig hadde jeg en knagg å henge den låten på. Men jeg måtte virkelig studere den nøye, og det er vel nesten ingen andre låter jeg har måtte jobbe så mye med for å få til å sitte. Den eneste jeg har slitt mer med, var en Ella Fitzgerald-låt som heter «Lullaby Of The Leaves». Den brukte jeg ett år på å få de helt riktige fraseringene på. Men den låten er ett av de flotteste musikkstykkene som noensinne er laget. Da vi omsider hadde «The Crunge» i boks på ett vis, følte jeg meg sikker på at Rob kom aldri til å ta den med på skiva – men det gjorde han, den er faktisk en av hans favoritter. Jeg fikk litt PTSD av å prøve lære meg den, det var ikke få ganger jeg bannet og skreik i frustrasjon over den helvetes låten!

- Mange av tekstene til Plant hadde aldri passert i det 21. århundre, det er mye «girl, squeeze my lemon till the juice runs down my leg, watch your honey drip, I wanna be your back door man, gonna give you every inch of my love, woman»…hvordan forholdt du deg til det?

- Du, jeg er biseksuell, så det var overhodet ikke noe problem, haha!

Så selv om jeg elsker min mann, og jeg synes generelt at menn er de mest sexy skapninger i verden, så kan man ikke underslå det faktum at kvinner er vandrende kunstverk. Deres kurver, deres former, deres mykhet, deres sinne – alle de interessante elementene ved kvinner og deres ekstremiteter. Deres følelser og utseende… Samtidig var det veldig viktig for meg å respektere tekstene. Men det var tilfeller hvor jeg ikke kunne relatere meg til en tekst, som i «Babe I’m Gonna Leave

norwayrock.net

”Da jeg fikk høre at vi skulle gjøre «When The Levee Breaks» fikk jeg øyeblikkelig en tremeters ståpikk!.”

You». Du ”Da jeg fikk høre at vi skulle gjøre «When The Levee Breaks» fikk jeg øyeblikkelig en tremeters ståpikk!.” kan høre at jeg sier ikke ‘woman’ der, jeg sier ‘lover’. Jeg synger ‘I ain’t joking lover, I’m gonna leave you’., Så jeg refererer til den mannlige delen av parforholdet, men jeg følte det ble for respektløst å si ‘man’ i stedet for ‘woman’. Det er eneste gang på hele denne skiva at jeg har gjort det om slik at jeg synger til en mann, ellers er alt slik det ble skrevet. Ikke bare av respekt for dem, men også for meg selv, for dette er ikke min historie.

- I en hypotetisk covidfri verden, er dette en skive som du ville ha turnert for å promotere? Konserter med hovedsakelig Led Zeppelin-låter?

- Hver gang jeg gir ut ny skive, så endrer vi på settlisten nesten hver kveld. Bandet mitt kan alle låtene fra alle skivene mine, inkludert de jeg gjorde med Joe Bonamassa. De kan også låtene som ikke er på noen skive, de som aldri heller var ment for studio, men som jeg av og til spiller på konserter. Og jeg kan høre en ny låt av en ny artist, og si til bandet ‘Lær dere denne, så spiller vi den på denne turnéen – inntil jeg blir lei den..’ Men vi stokker om på settlista hver kveld, og det er det en grunn til. Det er viktig for meg at vi som utøvende artister ikke låser oss fast i et mønster. For når vi har låst oss til noe, så er det ikke lenger følelsesmessig. Det er ikke lenger skremmende. Derfor vil jeg holde oss alle litt småredde for hva som kommer, litt på tå hev, så vi aldri helt vet nøyaktig hva som kommer. Vi kan alle låtene – men vi kan de ikke som en del av et mønster. Og av samme grunn liker jeg å endre litt på arrangementene. Jeg vil at vi alle skal lære og utvikle oss, vi skal stole mer på våre følelser enn på hvordan vi husker låten. Så når vi skal gjøre konserter i 2022 etter at Zeppelin-skiva er ute, så kommer vi nok til å spille to eller tre låter fra den hver kveld, kanskje mer, i tillegg til låter fra mine tidligere skiver. Men vi kommer til å bytte om på dette fra konsert til konsert. Etter hvert finner vi ut hvilke land som liker hva. Det er noe av det jeg liker best med å turnere – ulike land foretrekker ulike låter fra katalogen min. Det er jo et ganske vidt spekter fra rock og blues til jazz og soul.

Enkelte land liker enkelte aspekter mer enn andre. I løpet av en turné lærer jeg hvilke land som foretrekker hva. Så til fremtidige besøk i det landet vet jeg da hvilke låter jeg bør spille for det publikummet. Men der må jeg også dra

norwayrock.net

frem sosiale medier – for et fantastisk verktøy for en turnerende artist! Der kan jeg lage en post og spørre hvilke låter de vil høre, og da arrangerer alltid noen en avstemming, og så får jeg kjapt svar på hvilke av mine låter som folk i den byen eller det landet aller helst vil høre. Og det er noe jeg koser meg med. Min jobb som artist er å sørge for at de som kjøper billetter til konsertene mine får maksimalt ut av kvelden sin. Det er tross alt de som betaler meg for å spille for dem.

- Er det noen låter som du spiller ofte her i Norge, og som du sjelden spiller andre steder?

- Norge ser ut til å være spesielt glad i «Learning To Live», på lik linje med Danmark.

En annen ting jeg har lagt merke til med Norge, er at der kan jeg rocke på med de hardeste låtene mine. Det må jeg være litt forsiktig med i Danmark, for der spiller vi vanligvis i teatre foran et sittende publikum, der må vi variere mer. Om vi spiller en stor klubb eller en hall der, med stående publikum, så går det ofte lettere.

Men generelt må jeg ofte spille mer av de triste balladene mine i Danmark, mens jeg i Norge har fans som helst vil høre det mer rocka og bluespregede låtene mine. I hvert fall de på min

egen alder og eldre – de litt yngre vil gjerne høre balladene og soul-låtene.

- Når kan vi forvente å se deg på en scene i Norge igjen?

- Mann, der må jeg bare be deg om å gå ned på dine knær og be for alle de turnerende artistene, vi gjør ikke annet enn å håpe og be om at vi snart kan turnere som normalt igjen. Det er jo dette vi elsker å gjøre! Det er trist for alle, jeg savner virkelig publikum.

Turnering er ikke bare å spille konserter foran et publikum, det er også en ære å få lov til å være i forskjellige kulturer. Man får et innblikk i hvordan ulike kulturer ser på livet og hvordan man lever. Og all den forskjellige maten! Og man får reise og være sammen med bandet ditt, og det er familien din som du ikke ser med mindre du turnerer. Og ikke minst rammer dette mange av oss tungt finansielt. Hvis vi ikke turnerer, får vi ikke inntekt. Da kan vi ikke betale huslånene våre eller brødfø våre barn engang!

Så det er tøffe tider. Jeg håper ikke at vi er nødt til å satse på flokkimmunitet, men her i USA kan det lett skje, siden så mange er livredde for å ta vaksinen. Og da kan det fort ta opptil tre år. Vi må bare alle be om at det ikke blir nødvendig.

Jeg vil ut igjen så fort som mulig!

NRM 1-2022

31

Savn 32 NRM 1-2022

norwayrock.net

ner tidspresset norwayrock.net

NRM 1-2022

33

Det svenske metallbandet HammerFall ønsker å spre positivitet når de klinker til med utgivelsen «Hammer Of Dawn», som ble sluppet i februar. Frontmann Joacim Cans røper imidlertid ovenfor NRM at veien til ferdig skive var lang og kronglete.

TEKST: FREDDY LUDVIK LARSEN FOTO: TALLEE SAVAGE

– Dere slipper albumet «Hammer Of Dawn» i slutten av februar.

Hva vil du selv fortelle om det nye albumet?

– For oss er arbeid med album egentlig en prosess som foregår kontinuerlig. Vi kan ikke bare sette oss ned for å jobbe med materiell til et album. En slik fremgangsmåte blir veldig tung, i hvert fall for oss. Det er ikke slik vi fungerer. Denne gangen ble det annerledes. Arbeidet med dette albumet startet for lenge siden, for da pandemien brøt løs fikk vi beskjed om at det ikke ble noen flere spillejobber på en god stund. Da begynte vi å jobbe med låtmaterialet til denne skiven. Så god tid som vi har hatt nå, har vi aldri tidligere hatt på å skrive låter. Men samtidig som vi hadde rikelig med tid, stilte vi svært høye krav til oss selv. Dette førte imidlertid til at veien frem til ferdig skive ble tung. Musikken ble spilt inn i Göteborg, mens jeg, som tidligere har spilt inn vokalen i USA, ventet lengst mulig med å komme inn der.

– Og det ble til slutt for lenge å vente?

– Ja, til slutt måtte jeg innse at det ikke kom til å gå. På grunn av pandemien kom jeg rett og slett ikke inn i landet. Da ble det bestemt at jeg skulle spille inn vokalen hos Jacob Hansen i Danmark.

– Mest kjent for å ha produsert skiver med Volbeat, Pretty Maids og U.D.O.?

– Riktig! Jeg er av typen som kan gi beskjed om at i dag vil jeg ikke synge fordi stemmen ikke føles bra. Det har alltid gått greit når jeg har arbeidet med kjente i USA som vet hvilke problemer en vokalist går igjennom. Det med Danmark syntes jeg var kjemperisikabelt, og jeg var spent på hvordan det skulle gå og arbeide med ny produsent som ikke kjente meg. Jeg hadde imidlertid uroet meg uten grunn, for samarbeidet fungerte veldig bra. I dag er jeg takknemlig for at jeg fikk muligheten til å spille inn vokalen rett rundt hjørnet. Eller rett rundt hjørnet var det ikke, jeg kjørte jo bil i elleve timer før jeg kom frem til Hansen Studio. Da vi var ferdig med innspillingen av musikken og all vokal, ble det faktumet at vi hadde veldig god tid, et problem. På grunn av pandemien var det heller ikke noen spillejobber å se frem til. Det eneste du gjør da er å høre på det ferdige resultatet om og om igjen. Så begynner man å endre på ting man i utgangspunktet syntes var veldig bra. Man tenker ‘Kanskje kan jeg synge litt høyere her’. Så er man i gang.

– Så det er faktisk bedre å jobbe under tidspress?

– Ja, absolutt. Når man jobber under tidspress, går man inn i studio og gjør det man har bestemt seg for på forhånd. Men når man sitter hjemme og har ingenting å gjøre, begynner man som sagt å tenke at man kanskje kunne gjort det partiet slik, og kanskje sunget den delen litt høyere. En annen ting er at da jeg gikk i studio hadde jeg ikke sunget på over ett og et halvt år.

– Har det vært vanskelig å være kreativ under pandemien?

– Ja, inni mellom har det vært et helvete vil jeg si. Det er fordi man ikke har hatt noen ting å se frem mot. Vi skulle eksempelvis spilt på flere festivaler, men alt har blitt kansellert. Mange av mine kreative problemer oppsto da jeg ble gående hjemme i Stockholm. Heldigvis har jeg, vi kan kalle det for et sommerhus, som ligger tre-fire timer nord for Stockholm.

Da jeg kjente at jeg hadde kjørt meg fast, tok jeg med meg all faenskapen og reiste opp til huset i Dalarna. Det ble løsningen for meg.

– Jeg la merke til at på den forrige plata, «Dominion», så hadde maskoten deres, Hector, lange djevelhorn på coveret. På den kommende skiva har han glorie over hodet. Henger de to utgivelsene sammen på noe vis?

– Ikke mer enn at på det forrige albumet så var Hector nede ved helvetes porter, kan man si. På denne skiva ville vi at det skulle være motsatt. At temaet skulle være lyst og positivt. Det er litt artig å tenke på, 34 NRM 1-2022

for på det stadiet vi bestemte oss for positivt tema visste vi heller ikke hvor langvarig pandemien skulle bli, og hvordan den ville utviklet seg.

Jeg ser på Hector som en Fugl Føniks-figur, som reiser seg fra asken på «Hammer Of Dawn», som er et veldig håpefullt album. Bare ved å se på coveret får man positive følelser.

– Dere brukte forskjellige produsenter på vokal og på resten av musikken. Er det vanlig at dere jobber på denne måten?

– Ja, v»i har jobbet på denne måten i ganske mange år nå. For noen år siden tok vi en pause med bandet, men under arbeidet med albumet «(r) Evolution» (2014), kom vi frem til at vi ville jobbe med ulike seksjoner og deler hver for oss, i egne studioer hjemme. Jeg har behov for å jobbe på denne måten, for når du er hjemme skal du hente barn på skolen, du skal lage mat, du skal betale regninger. Men når jeg skal spille inn vokalen må jeg reise bort. Tidligere har jeg vært i Los Angeles eller Nashville. Der kan jeg finne roen og levere hundre prosent.

– Den danske skrekkongen, King Diamond, bidrar på låten «Venerate Me». Riktignok ikke mye, men han er med.

– Ja, så var det jo det her med at det ikke handler om kvantitet, men om kvalitet.

– Hvordan gikk det seg til?

– Da Oscar (Dronjak, gitar) presenterte «Venerate Me» for resten av bandet sa han ‘Det her partiet hadde vært kult om King kunne vært med å synge på’. ‘Ja, men hvorfor spør vi ikke ham da?’, svarte jeg. ‘Faen, skal vi gjøre det?’, sa den andre gitaristen vår, Pontus (Nordgren). Han jobber også som lydtekniker for King Diamond. ‘Klart du skal spørre han’, svarte vi. Vi kjenner for så vidt også King. Han har besøkt oss i Dallas og vi har spilt på de samme festivalene. Vi kjenner både han og kjæresten hans.

King svarte med engang at dette hadde han lyst å være med på. Dette betyr veldig mye for Oskar og meg, for vi er utrolig store fans av både Mercyful Fate og King Diamond.

– Frister det med mer samarbeid med King Diamond i fremtiden?

– Ja. Det hadde vært kjempemorsomt. Vi har ingen planer om det her og nå. Men moro hadde det vært. Vi vil gjerne gjøre mer med han.

– Dere har mye på gang under HammerFall-flagget. Det gis også ut vodka med bandets navn på og en tegneserie om Hector, samt en action-figur av ham.

– Ja, nå restarter vi. Nå skal vi vise at HammerFall fortsatt er et aktivt band. Når man har vært borte en periode, er det mange som lurer på om vi fortsatt holder på. ‘Jo, selvfølgelig holder vi fortsatt på. Vi er snart ute med nytt album’, svarer jeg. Man må finne måter man kan minne folk på at vi fortsatt er et høyst relevant band, for vår type musikk spilles ikke lenger på radio eller TV. Vodka, whiskey og champagne kan man få med HammerFall på. Vi har høy kvalitet på produktene våre, og liker du dem, hører du kanskje også på musikken.

– Etter planen skal dere i mars på turné sammen med tyske Helloween. Turnéen heter United Forces. Er det slik at dere er to likeverdige band, og ikke HammerFall som oppvarming til Helloween?

– Både vi og Helloween skulle egentlig på selvstendige turnéer i utgangspunktet. Men så ble vi spurt om vi ikke kunne slå sammen vår turné med deres. Vi kaller den United Forces, og begge bandene er nevnt med like stor skrift. Men Helloween blir hovedbandet, og spiller et litt lengere sett enn det vi gjør. Vår del er også en hel konsert, men det blir mester og elev, som jeg pleier å si. Helloween er en stor del av vår oppvekst. Uten dem er det mange band som ikke ville hørt slik de høres ut i dag. Heller ikke vi.

– Du sier Helloween har inspirert dere som band. Hva med deg som vokalist? Hvem var dine forbilder?

– Blant mine tidlige forbilder kan jeg nevne Geoff Tate i Queensrÿche norwayrock.net

«Det spiller ingen rolle om du er fra Norge eller Zimbabwe. Vi er alle like mye verdt.» spesielt. Han var en stor inspirasjon. Det var for så vidt også Kai Hansen, som vokalist i Helloween. Jeg elsket Kai sin stemme. Han lå på grensen hele tiden, og hadde så mye sjel.

På mange måter fremsto Kai som veldig ekte og troverdig.

– For moro skyld kan jeg nevne at jeg snakket med Helloween-gitarist Michael Weikath, for et par år siden. Han mente Helloween ikke var det første power metalbandet. Det var Judas Priest.

– Jeg så alltid på Helloween som speed metal band, fordi de spilte veldig fort, noe som ikke var vanlig på den tiden. Og Judas Priest ser jeg ikke på som power metal band overhodet. Det er ren heavy metal. Hundre prosent. Jeg tror det var amerikanerne som satte power metal-stempelet på Helloween.

De er veldig raske med å kategorisere alt.

HammerFall er også et heavy metal band, ikke power metal. Det kan man høre på blant annet riffene. Stratovarius er band jeg tenker som power metal. De er atskillig mer symfoniske.

HammerFall er mer riffbasert, som tysk- og britisk heavy metal.

norwayrock.net

– Da kan jeg jo røpe at i presseskrivet til plata står det at HammerFall er power metal. Hva sier du til det?

– Ja, det gjør det, men det står power, skråstrek, heavy metal, he he.

– Som vokalist, har det blitt vanskeligere å nå de høye tonene etter at du har passert 50 år?

– Det har ikke vært et problem for meg tidligere. Det kjennes faktisk ut som stemmen blir sterkere og sterkere for hver plate og for hver turné. Men man kan ikke kjempe mot evolusjonen. Den dagen jeg ikke klarer å levere, og spørsmålene om man skal stemme ned begynner å komme, da er det på tide å gjøre noe annet. Men det er lett å sitte her og si det i dag, at den dagen stemmen ikke holder, så skal jeg legge opp. Det blir nok en tung beslutning. Men samtidig vil jeg jo ikke stå på scenen og kjempe meg igjennom konsert etter konsert når det ikke låter bra. Det blir ikke rett ovenfor hverken, meg, bandet eller fansen. Men jeg fortsetter så lenge stemmen holder.

– Og hvis du skulle legge opp, hva vil du gjøre da?

– Det er et vanskelig spørsmål. Hva skulle jeg gjort om jeg ikke var vokalist i HammerFall?

Og hvem skulle jeg bli da? Jeg er over 50 år.

Jeg tror jeg hadde forlatt musikkbransjen og startet noe med mat. Kanskje en restaurant, eller en bar. Kanskje utdanne meg til sommelier. HammerFall er en så stor del av

både mitt og Oskar sitt liv at det er vanskelig å tenke seg noe annet.

– Handler låten «Brotherhood» om dere to?

– Til en viss grad handler den om det sterke båndet som er mellom oss. Vi har kjent hverandre i 25 år. Vi skriver stort sett all musikk sammen. Men låten handler også om brorskapet mellom alle fem bandmedlemmene, og mellom oss og andre band i bransjen. Men det aller viktigste teksten tar opp, er forholdet til våre fans. Dette sier for så vidt alle band, men vår fans er de beste i hele verden. Uten dem er vi ingenting, sammen er vi noe helt spesielt. Det gjelder ikke bare brødre, men også søstre. Det synger jeg i teksten også. Det spiller ingen rolle hvem du er, om du har kort hår, ingen hår eller bruker caps, er homofil eller om du er fra Norge eller Zimbabwe. Vi er alle like mye verdt.

NRM 1-2022

35

Midt i pandemiens storm

Etter deres smått fantastiske forrige slipp “Torch // Flame” nådde en viss pandemi Europa som gjorde turnering av denne vanskelig. Da la ikke svenske Johnossi seg på latsiden, men lagde heller “Mad Gone Wild” rett før de så vidt rakk å turnere litt med den forrige. Vi fikk vokalist John Engelbert på tråden for noen ord om dette og en hardtslående tamburinist.

TEKST: SVEN O. SKULBØRSTAD FOTO: FREDRIK SKOGKVIST

- Dere slapp akkurat tredjesingel “A Passenger” i tillegg til de tidligere utgitte sporene “Koala Before The Storm” og “Something = Nothing” - har dere fått med dere noen tilbakemeldinger fra følgerne deres på disse?

- Det har vært bra, selv om man aldri får den samme direkte tilbakemeldingene når man ikke er ute og spiller. Selvsagt finnes det nok en del på internett, men der ferdes ikke jeg så mye. Men de blir spilt en del på radio både i Tyskland og Polen i tillegg til her hjemme i Sverige vet jeg, så det føles bra!

- Jeg har fått inntrykket av at skiva er en form for konseptalbum?

- Helt riktig! Vi lagde jo en skive i 2019 som vi slapp i 2020 (“Torch // Flame”) men som vi aldri fikk turnert med på grunn av pandemien, så da bestemte vi oss for å skrive flere låter i stedet og ville gjøre dette fortest mulig uten å tenke så mye på det. Da ante vi ikke hvilken type album vi 36 NRM 1-2022

ville lage, men hamret ut låter på løpende bånd og et eller annet sted under prosessen vokste denne idéen frem. Jeg er ikke en sånn person som skriver tekster over alt og tar vare på det, jeg må ha musikken først, så vokser teksten frem ettersom låten tar form. Og etter vi hadde en del låter med tekst klar, begynte vi å legge merke til en slags rød tråd i tematikken og følte at dette handlet om en spesifikk person hvor de forskjellige låtene fremsto som scener ut ifra hans liv. Det var vel noe som speilet fra meg selv, men jeg så definitivt for meg en fiktiv person det gikk an å skrive om. Vi har prøvd oss på dette tidligere, på “Mavericks” der vi synger om en karakter kalt Roscoe. Den slapp vi også en tegneserie til, og idéen ble til at dette kunne være en fortsettelse på den historien.

Fortelle om hva som har skjedd med denne karakteren fra 2013 og frem til nå. Han har ikke hatt det så bra, dessverre, og gått igjennom en hel del greier. Men samtidig vil jeg ikke si at det er et sånt konseptalbum av den klassiske sorten, alle låtene står godt på sine egne ben, og folk skal så absolutt få tolke som de vil.

- Det er ganske så mørke titler la jeg merke til, så den stakkaren norwayrock.net

er lett å få sympati med i så fall.

- Er det? Det har jeg faktisk ikke tenkt over.

- “Give Me The Knife”, “Killer” og “Screaming” er noen av eksemplene.

- Haha, ja det stemmer jo bra! Vi skriver jo omtrent om de samme sakene, jeg har alltid vært inspirert av og interessert i menneskets innerste og skriver mye om dette - jeg pleier aldri å skrive om saker ifra min egen hverdag. Man skriver om vanskelige ting og tider for å komme ut av dem hvis du skjønner.

- Da må du forklare tittelen “Koala Before The Storm”, selv om jeg så absolutt skjønner ordspillet?

- Når man sitter og jobber med musikk har man ofte kladdetitler så man slipper å sende ifra seg “Låt nr. 52” men heller bare kalle låten for noe, og da er det som oftest det første jeg kommer på. Jeg synger jo “Before The Storm” på refrenget, men det syntes vi var en kjedelig tittel så vi vurderte “Calm Before The Storm” før vi kom på koalaen som er typ det roligste dyret på jord som vel sover rundt 18 timer i døgnet. Da kunne det heller være en metafor for hvis en koala havner i en storm vil den omtrent ikke merke det engang, men heller fly med og våkne opp på et annet sted som ingenting har skjedd. Det syntes vi klaffet fint med teksten som vi hadde, at man kan befinne seg midt i kaoset - eller stormen i dette tilfellet, men kanskje ikke vite om det selv, selv om folk rundt ser det. Det var sånn det ble til.

- Dere fikk jo en liten turné imellom nedstengningene med “Torch // Flame”, vil det si at “Mad Gone Wild” ble spilt inn i forkant av turnéen for forrige skive?

- Helt riktig, vi rakk akkurat å turnere litt norwayrock.net

før det stengte igjen og det var gøy! Vi fikk spilt både i Sverige og en liten tur i Norge så det var fint. Egentlig skulle vi videre ned i Europa, men det ble jo ikke noe av. Men konserten i Norge som var på Rockefeller var den første vi hadde på to år eller noe, så den var spesiell. Det gikk vel ganske bra og tror jeg.

- Jeg var der og kan så absolutt bekrefte det, ja! Men hvor mange konserter rakk dere før dere måtte stoppe?

- Vi rakk nok rundt tjue tror jeg, vi fikk spilt ganske mye i Sverige og skulle da holde på helt til nærmere jul, men den ble utsatt til midten av februar. Det ser vel mørkt ut det og, men kanskje vi har flaks så vi holder tomlene og håper! Men dette er vi vant med nå, så vi får se, går det så er vi klare.

- Dere har hatt en slags hjelpemann i Mattias Franzén - er han fortsatt med?

- Han er med, absolutt! Han har til og med blitt med og skrive låter nå, så han er vi blitt ganske så avhengige av, faktisk. Han ble jo med som ekstra på konserter etter vår fjerde skive og da var det i utgangspunktet meningen at han bare skulle være med på den turnéen, og så skulle vi gå tilbake til en ren duo igjen - men det var så utrolig gøy og vi trivdes såpass bra sammen alle tre at han ble med videre. Ikke bare bidro han musikalsk, men også til dynamikken mellom meg og Ossi. Så man kan vel si at vi nå mer er en trio, men vi heter jo Johnossi da.

- Du må hilse ham fra meg og si at jeg aldri har sett noen rocke en tamburin hardere.

- Haha, det tror jeg på! Av og til når jeg snur meg mot han på scenen ligger han rett ut på stolen sin og slår alt han har. Jeg får jo ikke med meg alt, men det er gøy å se når

han tar av.

- Dere komponerer alt sammen alle tre?

- Ja, eller - jeg har alltid skrevet låtidéene og tekstene, men vi arrangerer og setter det sammen alle tre. Denne gangen har jeg og Mattias også sittet sammen og kommet opp med akkorder og melodier også har Ossi slengt seg med mot slutten. Jeg skriver alt av tekster.

- Jeg må her nevne den synkoperte basslinja på tittellåten som er lett å bli litt tussete av - selvsagt utelukkende ment som et kompliment.

- Det er sånne ting jeg ikke tenker på når jeg komponerer, jeg gjør bare ting som føles riktig. Jeg er ikke skolert og kan ikke lese noter, så når jeg lager ting som høres riktig ut for meg, kan det kanskje være litt merkelig for folk som kan musikk - og det er bare bra.

- Jeg pleier å avslutte intervjuer med å spørre om planene fremover, men det er vel umulig å svare på.

- Stemmer, alt avhenger av pandemien selvfølgelig, men vi har denne turnéplanen i februar, også er vi booket på flere festivaler til sommeren. Vi vil jo spille over alt hele tiden, men det gjelder jo absolutt alle andre band også, så det er helt fullt over alt. Det går ikke an å booke flere turnéer før til høsten for alle andre har booka, men så fort det lar seg gjøre, vil vi ut og spille. Vi pleier å spille på flere steder i Norge også, som Stavanger, Bergen og Trondheim og vil veldig gjerne tilbake dit snart. Vi elsker å spille i Norge, og dere har såpass mange bra festivaler også, som Bukta for eksempel, så vi håper virkelig at det lar seg gjøre snart.

NRM 1-2022

37

Vesterålen 38 NRM 1-2022

norwayrock.net

ns stolthet norwayrock.net

NRM 1-2022 39

Fjorten år har gått siden sist Madrugada ga ut et nytt album, og bandet ble oppløst høsten 2008 etter at gitarist Robert Buraas ble funnet død året før. Men etter en gjenforeningsturné i anledning 20-årsjubileet til debuten «Industrial Silence» fant de ny energi, og vi fikk samlet vokalist Sivert Høyem, bassist Frode Jacobsen og trommis Jon Lauvland Pettersen for en passiar om deres sjette album, «Chimes At Midnight».

TEKST: GEIR AMUNDSEN FOTO: ANNE-MARIE FORKER

- La oss starte med å gå tilbake til sommeren 2007, da gitarist Robert Burås ble funnet død i sin leilighet i Oslo. Hvilke tanker gikk gjennom hodene deres etter at det første sjokket hadde lagt seg?

Sivert Høyem: - På det tidspunktet var det kun meg og Frode som var igjen av originalmedlemmer i bandet, og vi hadde fortsatt den nye plata å holde oss fast i. Vi hadde nylig hatt en session i New York, så det å få gjort plata ferdig var noe å holde på med, noe som ga veldig mening for oss i den tida. Det var på ingen måte planlagt at vi skulle turnere etter plateslipp heller, konsertene i 2008 kom heller litt mer fortløpende.

- Skiva «Madrugada» ble utgitt i januar 2008, og Madrugada begynte en Europaturné i mai med Cato Salsa og Alex Kloster-Jensen på gitar.

Sivert: - Stemmer. Og det var ikke engang avgjort da skiva ble sluppet. Vi gjorde én konsert på slippfesten for skiva (på Gamle Logen i Oslo), og etter det følte vi at det kanskje kunne vært artig å turnere litt likevel.

- Det var aldri aktuelt å fortsette med Cato og Alex?

Sivert: - Nei, det var det egentlig ikke.

- Hvordan føltes det da å gå av scenen i Oslo Spektrum i november 2008, etter en toukers avskjedsturné i Norge?

Sivert: - Det må noen andre svare på. Jeg husker nesten ikke at det skjedde engang.

- Jon, du takket jo for deg i Madrugada i 2002, før «Grit»-skiva.

Angret du noen gang på det?

Jon Lauvland Pettersen: - Nei, det føltes egentlig veldig naturlig for meg å slutte da jeg gjorde det. Det hadde vært mye intern uro i bandet, og det var ikke lenger så gøy å være en del av bandet, spesielt etter «The Nightly Disease»-innspillingen, det var da tankene om å gi seg manifesterte seg. Jeg var med på turnéen i etterkant, og så føltes det som et naturlig tidspunkt å si takk og farvel.

- Hva har du syslet med siden da?

Jon: - Jeg studerte på Blindern en stund før jeg flyttet tilbake til Vesterålen og har jobbet innen kultur siden, bl.a. ledet Kulturhuset i Stokmarknes i ti år. Underveis har tanken om å gjøre noe mer med Madrugada modnet. Folk har blitt eldre og roet seg. Så det var vel i 2018 at jeg tok kontakt med Sivert og loddet stemningen for å gjøre noen konserter i anledning 20-årsjubileet til «Industrial Silence».

- Så du har ikke spilt i noe annet band eller stått på en scene mellom 2002 og 2019?

Jon: - Nei, egentlig ikke. Trommesettet mitt lå stort sett nedpakket på Stokmarknes i denne perioden.

- Frode, hva har du syslet med siden Madrugada la inn årene i 2008?

Frode Jacobsen: - Litt av hvert. Jeg tok en bachelor i ledelse, og jeg representerte og solgte kunsten til Leonard Cohen i Skandinavia og hadde utstillinger. Og jeg har jobbet på Kulturhuset i Oslo, gjort en del produksjonsarbeid, og en del innen spillutvikling.

- Sivert, du har jo etablert deg som soloartist det siste tiåret, og er f.eks. en av få norske artister som har fylt Oslo Spektrum på egen hånd. Hva var din motivasjon for å gå tilbake og bli en del av et band igjen?

40 NRM 1-2022

Sivert: - Selv om bandet ble mer populært lengre ut i karrieren, så følte vel vi alle at det var noe unikt med Madrugada i begynnelsen med den originale bandbesetningen. Så da Jon tok kontakt og spurte meg, tenkte jeg at det kanskje var på tide å gjøre dette.

- Og du hadde jo dette Paradise-prosjektet ditt i 2017, så du er tydeligvis ikke fremmed for å være i et band.

Sivert: - Nei, overhodet ikke. Jeg har alltid vært en band-fyr, det er der jeg kommer i fra, og jeg startet jo med å spille i band med disse to. Det er egentlig bare ganske nylig at jeg har følt meg komfortabel med å være soloartist. Jeg har hele tiden søkt mot noen å samarbeide med. Og det har jeg gjort som soloartist også. Hadde jeg ikke begynt i Madrugada, så hadde jeg sikkert aldri vært musiker pr i dag.

- Du har jo også noe overraskende fått en del kred i metalmiljøet de siste årene, etter samarbeid med både Satyricon og Nergal fra Behemoth. Er du en metal-mann innerst inne?

Sivert: - Nei, ikke egentlig. Jeg likte Iron Maiden da jeg var tenåring, men jeg er ikke fan av Metallica og Slayer og sånne ting.

Jeg liker balladene til Metallica best, haha! Men det har vel å gjøre med samarbeidet mitt med Satyricon. Og det har alltid vært en liten kontingent av metallfans som har hatt Madrugada som sitt chillout-band.

Det har alltid vært noen få metallfans som har dukket opp på konsertene våre nedover i Europa, det er kanskje flere i dag. Jeg oppfatter veldig mange av de jeg har snakket med fra black metal-miljøet som musikalsk åpne, med en ekstrem genuin musikkinteresse. Og black metal har jo ekstremt mye stemning i musikken, det er det som mest kjennetegner den musikken for min del. Og Madrugada dreier seg også i stor grad om stemninger, uten at det ellers er så veldig mye overlapping – men det er det eneste jeg kan komme på av fellesnevnere.

- Hva hadde turnéen i 2019 med «Industrial Silence»-jubileet å si for avgjørelsen om å lage en ny skive?

Sivert: - Det var utvilsomt den opplevelsen vi hadde på veien i 2019 som førte til at vi bestemte oss for det. Publikum hadde jo blitt dobbelt så stort som det var da vi ga oss i 2008, og det kan ikke stikkes under en stol at det er inspirerende. Det har kommet til mange nye og yngre fans, og vi kunne turnere på steder som vi ikke har spilt tidligere.

Jon: - Det hadde vel heller aldri blitt aktuelt om ikke vi tre hadde truffet en nerve både sosialt og musikalsk oss imellom, samt med Cato og Christer (Knutsen, gitar & keyboards) som var med oss på den turnéen – det var et band som fungerte veldig bra på scenen. Det var god stemning internt, og det avstedkom selvtillit på scenen. Vi fikk god respons fra et stort publikum, så hele pakken gjorde at vi ble et veldig samspilt og proft band. Da ønsker man jo bare at turnéen skal fortsette, og det naturlige neste skrittet var jo å se på om vi kanskje ikke hadde en ny skive i oss.

- Det slo meg da jeg så dere på Sentrum Scene i desember 2019 at publikum var veldig oppmerksomme og tilstedeværende. Og det er ikke vanlig midt i julebordsesongen, da er det oftest mye skravling og kakling i publikum mens et band spiller i bakgrunnen.

Jon: - Ja, sant det. Vi merket fort da vi kom tilbake at dette betydde veldig mye for mange folk. Det var tidvis en følelse av høytidsstund. Man kunne høre en knappenål falle i et fullsatt lokale på mange av konsertene.

Jeg skal ikke være så pretensiøs å si at det var noe nær religiøst over det, men at det var høytidsstemt, absolutt. Det var en stor opplevelse å se det

norwayrock.net

fokuset som publikum ga bandet. Utrolig gøy å oppleve et så fokusert og takknemlig publikum.

- Musikalsk sett synes jeg det er en tydelig rød tråd fra «Industrial Silence» og til den nye «Chimes At Midnight». Det henger kanskje sammen med at dere spilte samtlige låter fra debuten hundre ganger på konserter (eller 62 ganger, for å være eksakt) før dere begynte å lage nye låter?

Sivert: - Jeg tror det er helt uunngåelig at ikke den skiva henger litt ekstra i, i soundet i hvert fall, så det er nok en riktig observasjon.

Jon: - Så har vi jo også det sosiale aspektet.

Vi tre og Robert hang jo sammen som erteris hele tiden på 90-tallet. Og så fikk vi anledning til å tilbringe tid sammen i turnébussen 24/7, og det føltes litt som å gå i en tidskapsel. Det hvilte litt på den turnéen og det hvilte litt på de formative årene til bandet, i starten da vi het Abbeys Adoption og tiden da vi byttet navn til Madrugada. De harde årene da vi nesten kun fikk lov til å spille hos Michael på Joe’s Garage (klassisk rockepub i Storgata i Oslo). Det var litt som å gjenoppleve den perioden, og da blir det til at det hviler mye på den tidlige historien til bandet.

- Var det noe bevisst forsøk på å holde seg innenfor det etablerte Madrugadalydbildet for å opprettholde fansens forventninger til hvordan Madrugada skal høres ut?

Sivert: - Nei, overhodet ikke, jeg vil nesten heller si at vi på enkelte låter tøyde strikken ganske langt i prosessen med å lage låter.

Men det hører du egentlig ikke på plata, for det er ganske mye som ikke har endt opp der.

Jeg føler egentlig at vi bevegde oss utenfor komfortsonen flere ganger, men vi var veldig på bølgelengde da vi var ferdig med den turnéen. Det gikk veldig av seg selv, og vi trengte ikke akkurat bevisst å prøve og høres ut som oss selv.

Jon: - Jeg tror ikke vi hadde en eneste diskusjon om stil og retning, det falt på plass på en helt naturlig måte. Med utgangspunkt i de låtskissene som forelå, så var ikke det nødvendig.

- Hvordan fungerte det å for første gang lage nye Madrugada-låter uten Robert? Ble det en annen type låtskrivingsprosess?

Jon: - Det er klart det var merkbart at Robert ikke var der denne gangen, ett av hodene på det firehodede trollet manglet.. Han var veldig engasjert, det var nok flere heftige diskusjoner om låtene da enn nå. Han åndet og levde musikk døgnet rundt, og var en veldig pådriver for å nå et sted, både musikalsk og sosialt. Og ikke minst var han en sykt talentfull gitarist.

Sivert: - Vi lagde ganske mange av låtene på samme måte, med at en av oss kommer med en idé eller et riff som setter i gang en arbeidsprosess på øvingslokalet, og så blir kanskje teksten skrevet ferdig på et senere tidspunkt. Åtte av de tolv låtene på skiva ble

norwayrock.net

skrevet på den måten, som egentlig er slik vi alltid har gjort det. En av låtene, «Imagination», var noe jeg hadde liggende, og to av låtene stammer fra Paradise-prosjektet som jeg hadde i 2017.

- Hvilke da?

Sivert: - «Call My Name» og «Ecstasy» på førstnevnte hører du faktisk Rob McVey, gitaristen fra Paradise, som kom over til Los Angeles for å spille på den. Det er også han som spiller piano på «Ecstasy». Det var det siste vi gjorde i LA, han overtalte oss faktisk til å spille inn «Ecstasy». Men som sagt, stort sett føler jeg at låtskrivinga har foregått på den samme gode gamle band-måten vår. Til og med «Imagination» synes jeg bærer så mye preg av at vi har jobbet med den at det er en ekte Madrugada-låt, selv om det er jeg som har skrevet den.

Jon: - Men vi har nok vært mer effektive denne gang. Vi bor ikke på samme sted lenger, og har ikke stått på øvingslokalet hver eneste dag og finpusset på alle små detaljer.

Vi er ikke lenger et band som tilbringer all tid på øvingslokalet, det har mer vært en geriljaprosess. Det har gått mye fortere fra låtidéen har blitt unnfanget og til vi gikk i studio. Og vi kom jo dessuten veltrimmet ut av den siste turnéen, og målet var at det skulle gå raskere nå, vi skulle gå inn og gjøre ting live i studio. Prosessen nå har vært mye mer intuitivt enn på f.eks. «Industrial Silence», hvor vi brukte nesten ett år på å skrive og spille inn skiva.

- Det må jo ha vært en opplevelse å få spille inn skiva i et såpass legendarisk

studio som Sunset Sound i Los Angeles?

Her har klassiske album med Led Zeppelin, Fleetwood Mac, The Doors, Van Halen og Rolling Stones blitt innspilt.

Frode: - Ja, det var et skikkelig kick å få lov til å jobbe i et slik berømt rock’n’roll-studio, som har eksistert siden 1958, som ga ekstra inspirasjon til å være der. De har også mye studioutstyr som de har utviklet selv, de har eget klangrom, og de har tatt vare på alt det gamle originale utstyret sitt. Siden vi hadde valgt strategien med å spille inn skiva live, ville vi gjøre det i et veldig fett studio, og derfor valgte vi Sunset Sound. Og det du hører på skiva, er lyden av oss fem som står i samme rom, Studio 1, og spiller sammen. Det er en ganske luftig klang selv om det ikke er noe stort rom – det er en tidligere garasje som er gjort om til studio, uten at det er gjort så ekstremt mye med det, akustisk sett.

- Og når du sier ‘dere fem’, så inkluderer du da Cato og Christer som gjorde turnéen med dere?

Sivert: - Cato og Christer, ja, vi følte det var viktig å fange det livebandet som vi hadde blitt i løpet av det året, og basere plata på det. Det hadde vært bortkastet å ikke ta dem med.

Frode: - Vi var fortsatt samspilte etter det halvannet året vi hadde tilbragt sammen.

Det hadde vært lett å få høye skuldre hvis vi hadde begynt å tenke at ‘Ok, nå skal vi altså lage første skive på 14 år’ og følt på forventningspresset rundt det. Vi valgte å heller bare kjøre full rock’n’roll attitude på dette. Vi har lært hverandre å kjenne, og vi merker fort

NRM 1-2022

41

«Det var utfordrende å jobbe med en fyr som vi kun så på en skjerm fra den andre siden av verden!»

om det er en som står i øvingslokalet og rynker på nesen. Da er det ikke noen vits i å pushe mer i den retningen, og vi alle har måtte droppe egne favoritter av den grunn. Kill your darlings. Det tror jeg er litt av oppskriften på suksessen for vårt band. Og det var kanskje det som førte til mange problemer rundt de siste skivene våre – at folk var veldig sprikende i hvor de ville, og tok ikke alltid like mye hensyn og tvang igjennom sine idéer uten at de andre nødvendigvis var med på det. Og tar man det problemet med seg på veien, så blir det gjerne ti ganger større. Da får man snøballeffekten. Men det klarte vi å unngå denne gangen. Så det føler jeg var det viktigste produksjonsgrepet på denne skiva, fokuset var å fange nerven til bandet som spiller sammen i rommet, og ikke så mye fokus på å spille inn hvert enkelt instrument på optimal måte eller skru seg frem til maksimal basslyd på de enkelte låtene.

- Dere ankom Los Angeles i slutten av februar 2020 – hvor langt var dere kommet før coviden rammet i midten av mars?

Sivert: - Cirka halvveis. Vi var nesten ferdig i Sunset, det var et par dager vi ikke fikk gjort.

Jon: - Vi hadde heldigvis blitt ferdig med trommene og det som var viktig å få innspilt i hovedrommet i Sunset. Hell i uhell var vel at vi hadde rammeverket til skiva med oss i sekken da vi dro hjem.

Sivert: - Men den opprinnelige planen var å dra hjem en ukes tid, og så komme tilbake til LA for å sluttstille skiva i studioet hjemme til produsenten vår, Kevin Ratterman, i Silver Lake. Men det skjedde jo aldri.

Frode: - Planen var å få gjort skiva ferdig ganske kjapt etterpå, og deretter skulle vi ut og turnere. Plutselig satt man der med massevis av tid til å jobbe med en skive som egentlig var blitt innspilt ganske spontant med livefokus. Utfordringen da ble dermed å ikke falle for fristelsen til å drive og finpusse og polere for mye på det vi hadde gjort. Der måtte vi ta noen runder. Vi hadde lagt på masse ting, men endte opp med å ta bort og ta bort, for å forholde oss til det opprinnelige.

- Så skiva har faktisk vært ferdig i snart to år pr nå?

Sivert: - Ja, den kunne lett ha vært utgitt på vårparten 2020. Egentlig.

Men da hadde den hørtes litt annerledes ut. Vi oppdaget at produsenten vår kanskje hadde en annen visjon for denne skiva enn det vi hadde, da vi begynte å gjøre pålegg hver for oss. Han plusset kanskje på tre nye ting for hver ting vi la på.

- Hva er det Kevin Ratterman har gjort tidligere?

Sivert: - Han har gjort My Morning Jacket, blant annet.

Jon: - Og Ray LaMontagne og The Flaming Lips.

Sivert: - Og en dame ved navn Emma Ruth Rundle. Litt halvgotisk amerikansk indie-rock, meget bra! Ikke misforstå, Kevin er dritflink, men det var utfordrende å jobbe med en fyr som vi kun så på en skjerm fra den andre siden av verden!

Frode: - Dette er den første Madrugada-skiva hvor vi ikke selv har sittet ved miksebordet når den har blitt mikset. Og når man er der selv, er det så mye enklere å skru opp eller ned på toppen eller diskanten på en basstromme eller gitar. Og da går beskjedene ganske fort frem og tilbake.

Denne gangen ble vi sittende og skrive mail i stedet. Da gikk det veldig sakte, og man mistet mye av spontaniteten i forhold til mikseprosessen, når man ikke hører ting samtidig fra de samme høyttalerne.

42 NRM 1-2022

- Er det mange av de nye låtene som står på settlista til kommende konserter?

Jon: - Det er vanskelig å utelate disse låtene fra settlista. Vi har jo blitt glade i dem, og de er laget for å spilles live. Vi kan jo ikke spille alle, da blir det litt for mye nytt, men det blir nok en syv-åtte nye låter.

Sivert: - Vi har lyst til å spille alle, i hvert fall gi alle en sjanse i løpet av turnéen, men vi kommer ikke til å spille alle samme kveld. Vi innser jo at vi har mye annet materiale som folk også vil høre.

- Så dere er ikke som AC/DC som hugger en settliste i stein før turnéen starter, og holder seg eksakt til akkurat de låtene i akkurat den rekkefølgen på alle konserter det neste året?

Sivert: - Vi gjør kanskje det før turnéen starter, men jeg tror nok at vi kommer til å variere mer på denne turnéen enn det vi gjorde i 2019.

Jon: - Vi har en historie med å være litt for spontane i forhold til settlister, og vi har gjort ting live på store scener som vi aldri burde ha gjort. Vi var mye mer strømlinjeformet i 2019. Men på klubbscenene appellerer det mer til å stokke litt om på ting.

Sivert: - Men samtidig er det noe med det å i hvert fall ha rammeverket av konserten hogget i stein, men så er det partier der hvor man kan variere litt. Men det hadde vært utrolig kult å ha vært innom hele skiva i løpet av turnéen, samtidig er det mye eldre materiale som bandet er hyppe på å spille. Låter som ikke er på settlista akkurat nå, men som må inn før eller senere. Jeg må si, i beskjedenhetens navn, at vi har veldig mange bra låter som jeg har veldig lyst til å spille!

- Dere spiller Oslo Spektrum i neste uke (4. og 5.februar 2022), men når starter resten av turnéen, etter planen?

Jon: - I midten av mars. Vi skulle egentlig ha spilt konserter i Bodø og på Blåfrost-festivalen i Rognan i februar, men vet enda ikke helt hva som skjer der.

Sivert: - Blåfrost er avlyst.

Jon: - Faen. Men da starter Europaturnéen på Berns i Stockholm den 13.mars.

Sivert: - Så får vi håpe at pandemien lar oss gjennomføre den turnéen som planlagt.

Jon: - Ja, er det noe pandemien har lært oss, så er det at man må være parat til å endre alle planer på kort varsel. Vi tar ingenting for gitt, men vi øver som om ingenting har skjedd. Vi har rundt tre uker med konserter i Europa i mars og april, og så har vi mange festivaler i Norge til sommeren.

Sivert: - Det er utrolig vanskelig å legge langsiktige planer i musikkbransjen i Norge for tiden, men vi har turnéplaner i nesten halvannet år fremover. Men ting er jo fortsatt veldig usikkert, vi har måttet forskyve veldig mye.

- Kan vi regne med at nå er Madrugada tilbake for å bli, og nå blir det jevnlige nye skiver og turnéer de neste tretti år?

Jon: - Nå tror jeg at vi i første omgang skal prøve å komme oss på veien med den skiva vi har, og så tar vi det derifra. Vi har ikke lagt planer utover det, det er mer enn nok å forholde seg til akkurat nå.

Sivert: - Nei, vi har ikke noe lengre horisont enn ett år/halvannet som vi hadde på den gjenforeningsturnéen i 2019. Det er helt sant, vi har ingen videre planer, vi har ikke diskutert det engang.

Jon: - Og det kan jo være at Sivert har lyst til å lage noe mer eget når vi er ferdige med dette.

- Ja, det har vel gått seks år siden forrige soloalbum «Tigress» nå?

Sivert: - Ja, det begynner å bli på tide igjen.

- På tampen må vi nesten komme inn på det såkalte Vesterålenprosjektet deres. (Sjekk de seks videoene på youtube) Hva var tanken bak det?

Jon: - Tanken bak var at vi hadde egentlig ikke noen estetisk profil på innpakningen til den nye skiva, og vi fikk forespeilet en del videoidéer som ikke falt helt i smak. Så vi lette litt mer rundt og kom i kontakt med Eivind Holmboe, som hadde jobbet med wearelive, altså de digitale

norwayrock.net

konsertene under pandemien. Og vi likte hans stil, jamfør innspillingen av albumet vårt.

Hva med å reise hjem til Vesterålen og gjøre det vanskelig for oss selv? Vi kan ikke dra ut og spille live, men vi kan kanskje spille inn videoene våre live, i vanskelige værforhold, bare sånn for å gjøre det ekstra vanskelig for oss selv. Som tenkt, så gjort, og vi føler at resultatet ble veldig bra.

- Ja, jeg så igjennom de i går kveld, og det er virkelig spesielle videoer som man legger merke til og husker.

Jon: - Ja, jeg føler at de står solid på egne bein.

- Det står jo i begynnelsen av hver video «Recorded live in the north of Norway» dere er ikke redde for at folk skal få inntrykk av at dere er så gærne at dere faktisk spilte inn den nye skiva utendørs i en skråning foran et brennende hus, i duskregn?

Jon: - Vi spilte jo live der vi sto. Og vi hadde faktisk et brennende hus bak oss.

Sivert: - Det man hører på skiva er jo ikke innspilt live i Vesterålen, men på videoene ser du oss spille live på stedet i Vesterålen.

Jon: - Som sagt, Vesterålen-prosjektet står på egne bein, og vi spilte låtene fra skiva live i den skråninga mens videoene ble filmet.

Sivert: - Ja, Vesterålen-prosjektet ble et eget

norwayrock.net

audiovisuelt sidespor for oss.

Jon: - Videoene har blitt det visuelle uttrykket til låtene på skiva vår.

Sivert: - Jeg har ganske mange ganger merket at når man skal lage video, så blir det ofte en skuffelse. Ofte har den ingenting med musikken å gjøre, eller det plukker ikke opp stemningen som ligger i musikken. Man er vant til å se videoer fra MTVs gullalder med enorme produksjoner, og veldig mye av det man holder på med nå, hvor man nærmest skal finansiere alt selv og prøve å lage en kul video med en hundrededel av det budsjettet man hadde i videoens gullalder på 80- og 90-tallet – det er dømt til å mislykkes. Folk som Eivind Holmboe har gjort seg en del erfaringer de siste par årene mens man har drevet med de strømmede konsertene på nett, som har blitt mer og mer ambisiøse. Kanskje musikkvideoer også kan endre seg litt, og det er litt mer stas at artisten faktisk spiller live på videoen, og at det kan være litt mer engasjerende for folk enn en lavbudsjetts etterligning av en MTV-video fra 90-tallet – som ofte er det man ender opp med.

- Men hyret dere inn Stokmarknes Brannvesen til å komme og slokke en husbrann som dere selv hadde startet?

Sivert: - Nei, og det var jo det som var så kult med å gjøre det der – vi trengte ikke

hyre inn noen som helst. Folk stilte opp gratis overalt. De hadde jo tenkt å brenne ned det huset der uansett som en slags brannøvelse.

- Godt å høre at dere ikke satte fyr på huset til gubben (i «Nobody Loves You Like I Do»-videoen) som bodde der mens han var en snartur på butikken, og gjorde ham hjemløs.

Sivert: - Haha, nei, men det var faktisk veldig sårt da vi kom inn på det forfalne lille huset i veikanten i Raftsundet som tydeligvis har vært fraflyttet i hui og hast for 40-50 år siden. Det har bare stått der og forfalt siden.

Jon: - Det huset var som en tidskapsel, det så ut som om det var blitt fraflyttet på dagen, ingenting var endret på.

Sivert: - Ja, det var veldig spesielt å komme inn der. Spesielt den første videoen synes jeg har blitt ekstremt bra, altså «Nobody Loves You Like I Do». Vi følte jo at det var veldig spektakulært å tenne på huset til slutt, men vi merket jo med en gang at det strømmet inn negative kommentarer på nett om at ‘Faen, tente dere på huset?!’ Og vi måtte forklare at, nei, slapp av, det skulle brennes ned uansett.

Men det er vel noe med et brennende hjem som er veldig dramatisk for folk å se.

NRM 1-2022 43

kun 44 NRM 1-2022

norwayrock.net

nsten å foredle en suksessformel norwayrock.net

NRM 1-2022

45

Slash, sammen med Myles Kennedy og resten av gjengen i The Conspirators, er i disse dager ute med sitt fjerde studioalbum. Skiva har passende nok fått tittelen «4» og Slash selv mener hardnakket at dette er den beste så langt.

Om det stemmer får vel bli opp til hver enkelt lytter å bedømme, men vi tok uansett et Zoom-møte med legenden for å diskutere den nye fullengderen.

TEKST: GLENN KNUDSEN FOTO: AUSTIN NELSON

- Sist gang du snakket med oss i Norway Rock Magazine var i 2018, og da var du på et hotellrom i Moskva under en turné med Guns N’ Roses. Denne gangen er verden en ganske annen plass og jeg vil tippe at du er nærmere hjemme for tiden?

– Ja, jeg er hjemme i Los Angeles for tiden.

- Du og bandet ditt har vel ikke spilt sammen foran et publikum siden august 2019, hvis jeg ikke tar helt feil. Forventer du at det vil være litt startvansker når dere skal ut på veien igjen, eller vil årevis av erfaring redde dere?

– Haha, jeg tror nok det skal gå helt fint. Vi kommer nok til å møtes for å øve et par uker før vi tar steget ut på veien igjen. Men vi har faktisk spilt sammen siden 2019 som du er inne på, og det var nå i høst når vi møttes for å spille inn videoene til albumet. Det du ser i videoen til den første singelen fra plata, «The River is Rising», er fra opptakene som ble gjort mens vi spilte sammen. Vi holdt på i tre dager, så vi har fått spilt sammen.

Riktignok ikke med publikum.

- Det fører meg ganske glatt over til neste spørsmål og det er at dere har et fantastisk nytt album ute i februar – som jo er grunnen til at vi prater sammen. Albumet har helt enkelt fått tittelen «4» akkurat som Led Zeppelin.

– Faktisk så kalte Led Zeppelin aldri noen av albumene sine for «4», mens vi har omtenksomt kalt albumet vårt for «4» i mangel på noen bedre tittel, haha. Du er faktisk den tredje personen i dag som nevner Led Zeppelins klassiker fra 1971, men det albumet ble aldri kalt for «4».

- Haha, litt flaut at jeg ikke visste det. Men da lærte du meg noe nytt, så da kan jeg i hvert fall skryte om den gangen da Slash lærte meg at Led Zeppelins klassiker aldri het «4», men alltid bare har blitt kalt for det.

– Haha, ja der ser du.

- Er du spent og nervøs foran en ny utgivelse, eller er du alltid selvsikker på at det du gir ut vil falle i smak hos folk?

– Jeg er veldig gira over å gi ut denne skiva, og samtidig er jeg litt nervøs på hvordan den vil bli mottatt. Vi gjorde den ferdig i april 2021 og den kommer ikke ut før nå i februar 2022, så det er det lengste jeg noen gang har måttet vente på utgivelsen av en plate som har vært ferdig innspilt. Jeg er egentlig aldri over-selvsikker når jeg gir ut ny musikk. Jeg liker den og det er egentlig det eneste jeg har å gå ut fra, haha. Jeg synes alltid det er spennende å vente på å få tilbakemelding på hva folk rundt om i verden synes om den nye musikken.

- Dere har jo tre solide album under beltet allerede, som alle har høstet skryt både blant fans og kritikere. Føler du og bandet på et press om å fortsette å utvikle dere og bli bedre og bedre, for hvert album dere gir ut?

– Nei, egentlig ikke. Jeg tror egentlig at vi bare er gira over å skrive nytt materiale, og hele tiden være kreative og å legge all energien i nye ideer.

Vi er spente på å bevege oss framover, uten å tenke på det som har vært.

Det er en av tingene jeg elsker ved dette bandet. Den framdriften vi har sammen som gruppe. Vi kjører alt vi har av energi og kreativitet inn i hvert enkelt album, så turnerer vi med den nye skiva og etterpå er vi igjen gira på det nye som skal komme, uten å tenke for mye på det som har vært.

Så det har aldri vært stillestående og repetitivt i dette bandet.

- Du sier at albumet var ferdig innspilt allerede i april i fjor.

Hvorfor har dere valgt å sitte på platen så lenge før dere gir den ut?

– Det har vært et par grunner til det. Den ene er hele Covid-greia, som 46 NRM 1-2022

har gjort det vanskelig å vite når vi kunne turnere igjen og vi ville ikke gi ut en plate uten å kunne ta den med på veien. Det er litt av det vi handler om som band, det å kunne gi ut en plate for så å dra rett ut på turné med det nye materialet. Den andre grunnen er at både Myles Kennedy og meg selv har i høst vært opptatt med å spille konserter med våre andre band.

Han med soloprosjektet sitt og jeg med Guns N’ Roses, som gjorde en liten turné i USA nå i høst. Februar ble den første trygge måneden for oss å gi ut platen. Så stikker vi ut på en USA-turné i februar og mars.

- Du er inne på dette med å hele tiden bevege seg framover og være kreativ, men blir det vanskeligere med tiden å skrive ny musikk som samtidig har ditt stempel på seg?

– Jeg hadde en veldig kreativ periode under denne nede-perioden som vi har vært gjennom, der jeg skrev og spilte inn en masse nytt stoff.

Og jeg skriver enda! Men det er klart at man fra tid til annen opplever det som man kan kalle skrivesperre, der det oppleves som at ingenting skjer uansett hvor mye man prøver på å skrive noe nytt. Når det skjer, har jeg alltid bare fortsette å skrive og late som at jeg ikke opplever skrivesperre.

Da har det alltid for min del gått over, og jeg har fått tilbake inspirasjonene og idéene har begynt å flyte igjen. Når jeg skriver musikk, vil det alltid høres ut som meg.

- Mange band og artister jeg har pratet med de siste par årene har sagt litt av det samme som deg, nemlig at de har klart å bruke denne perioden vi ar vært gjennom til å være kreative og skrive nytt materiale.

– Morsomt nok så ble mesteparten av «4» skrevet før pandemien begynte. Det meste ble skrevet mens vi var på den siste turnéen i 2019.

Det er sånn vi lager ny musikk i dette bandet. Mens vi er på turné. Når det er sagt, så har jeg skrevet en hel del nye låter under pandemien, der noen av dem havnet på denne skiva, og resten vil bli gitt ut på den neste skiva vår.

- Når det gjelder denne skiva, så var første singel ut «The River is Rising», som er en fantastisk låt med en helt rå slutt. Jeg ble sittende målløs første gang jeg hørte den. Hva kan du fortelle om akkurat den låten, som jeg mener å ha lest var den siste du skrev før dere gikk i studio?

– Ja, det stemmer at den er en av de siste låtene som ble skrevet før vi skulle spille inn skiva. Det var bare noe jeg kom på og fikk spilt inn og sendt til Myles. Han digget det og la på noen kule ting som løftet låten. Det var den første sangen vi gikk gjennom når vi gikk i studio, så vi bestemte oss for å ha den med på platen. Vi fikk den ferdigstilt ganske raskt.

- Kan du fortelle litt om avslutningen på låten, fordi du drar til noe voldsomt der!

– Ja, det var en av de øyeblikkene der jeg får en idé og kommer på noe som kan passe låten. Det kom egentlig litt ut av ingenting, men det hørtes kult ut så vi bestemte oss får å ha det med mot slutten. Faktisk så likte produsenten vår, Dave Cobb, det så godt at han mente at vi burde ha det med midt i låten også, så vi la det på der også som en gitarsolo.

- Den låten får også æren av å åpne platen og jeg lurer da på om du foretrekker å åpne albumene du er med på med et pang?

– Ja så absolutt. Jeg mener at et bra rock & roll album må ha et spennende åpningsnummer. Hvis du åpner med et rolig nummer, så setter det liksom tempoet for resten av albumet. Det er lettere å starte med et smell, og så heller gå andre veien med noen roligere låter litt uti skiva.

- På den forrige skiva «Living the Dream» hadde dere hele fire norwayrock.net

singler, så jeg vil tippe at det vil bli gitt ut i hvert fall like mange før selve platen kommer ut i februar?

– Ja, det vil bli sluppet et par låter til før albumet kommer ut.

- Hvor viktig er det å treffe med singlene dere gir ut på forhånd, for å få folk gira på et nytt album? Er det nøye vurdert hvilke sanger som passer å være singler?

– Ja, det er det så absolutt. «The River is Rising» hadde den energien jeg vil ha fra en singel. Når det gjelder de andre singlene fra denne platen så har vi noen tanker om hvilke som kan passe som singler, men det vil bli en mer demokratisk prosess. Vi vil gå gjennom det med de nærmest oss, for å få litt tilbakemelding på om vi er på rett sti. Av og til kan jeg for eksempel finne på at det passer å gi ut noe obskurt fra platen og da kan det være nyttig med noen andre sin mening, haha. Men som regel er det ganske opplagt hva som vil bli singlene.

- Er det alltid sånn at musikken kommer først og så tekst etterpå?

– I dette bandet er det vanligvis sånn at jeg kommer opp med musikk og så inspirerer det Myles til å komme på en tekst som passer til musikken. Når det er sagt så har det har vært et par ganger der Myles har hatt en tekst og så har jeg måtte skrive musikk rundt teksten han har skrevet.

- Jeg har forstått det sånn at dette albumet er første gang dere har spilt inn hele greia live i studio– inkludert vokalen?

– Jada, det er helt riktig. Det du hører på plata er sånn den ble spilt inn.

- Var det alltid sånn dere hadde planlagt å spille inn skiva?

– Ja, det var en av grunnene til at vi valgte å ha Dave Cobb som produsent på albumet.

Jeg og han hadde pratet over telefonen om at på den neste platen hadde jeg lyst å gjøre en liveinnspilling og han var helt med på idéen min. Jeg var så glad for at han var gira på idéen om å gjøre en liveinnspilling, fordi de fleste produsentene vil helst ikke lage en plate på den måten. Det er naturligvis ikke alltid teknisk mulig å spille inn en plate live, men Dave Cobb ønsket å gjøre det, og da var det bare å kjøre på. Da vi begynte innspillingen, spilte vi bokstavelig talt inn to låter rett der og da den første dagen i RCA i Nashville. Det satte standeren for resten av plata og vi gjorde den mer eller mindre ferdig på fem dager.

- Det er intet mindre enn imponerende!

Da dere så bestemte dere for at dere vil spille inn platen live i studio, påvirket det på noen måte hvordan dere angrep innspillingen på og måten dere forberedte dere på?

– Det er et godt spørsmål, og for vår del så har vi egentlig alltid spilt inn mye av det som havner på platene live, men så har vi etterpå gått tilbake og endret på ting eller lagt på

norwayrock.net

ting. Når vi gjorde det på denne måten, og tok den helt ut med tanke på å gjøre alt live samtidig, så må man passe på at man har alle instrumentene justert sånn at det høres ut som det skal på selve utgivelsen. Vanligvis vil for eksempel jeg spille inn noe på gitaren, som jeg vet at jeg kan gå tilbake senere å justere. At jeg vet når vi spiller det inn at det ikke vil høres sånn ut på selve utgivelsen, hvis du skjønner.

Jeg spiller vanligvis inn låtene vel vitende om at gitarlyden min ikke vil være sånn på den ferdige platen, og at jeg kan gå inn å endre det senere. Denne gangen var det helt nødvendig at alle instrumentene hadde den lyden de skulle ha, fordi vi ikke kunne gå tilbake å endre på det i ettertid. Når det gjelder forberedelsene, så brukte vi tre uker på å øve inn låtene, og så bar det rett i studio for innspilling.

- Det var gjerne derfor dere valgte legendariske RCA Victor i Nashville? Det er jo kjent for å være et stort studio der det er plass til at et helt band kan spille sammen?

– Det er et stort rom ja, men samtidig ikke for stort. Det som gjør at det passer perfekt for å spille inn ting live, er at det ikke er for stort og derfor ikke gir for mye klang. Studioet hadde en stor del av æren for at vi klarte å få det til som vi ønsket. I tillegg til Dave Cobb som jobber der til vanlig og vet hvordan man får det beste ut av studioet.

- Fungerte han som en tradisjonell produsent som kom med idéer og forslag, eller fungerte han mer som en lydtekniker?

– Nei, han hjalp oss og kom med idéer og forslag. Vanligvis har vi alt klart og vet hvordan vi vil at låtene skal høres ut. Denne gangen kom Dave med noen gode forslag til ting vi burde endre på og hjalp oss. Som på «The River is Rising», der han kom på at det ville passe å ha soloen min på slutten av låten, som et solo-parti midt i også.

- Jeg liker måten gitaren og bassen flyter sammen på platen og jeg føler at den sounden, eller den samhandlingen, mellom bassen og gitaren har fulgt deg gjennom karrieren din. Den er til stede i Guns N’ Roses, i Velvet Revolver og den er til stede her. Vil du si deg enig i det, eller er jeg helt på jordet her?

– Det jeg kan si er at jeg gjør det jeg alltid har gjort, og det er for min del en reise, der jeg hele tiden prøver å gjøre den originale idéen jeg hadde, enda bedre for hvert album jeg gir ut.

- Jeg vil også dra frem låten «April Fool», som jeg føler har alt det vi har elsket med deg og det du har stått for siden «Appetite for Destruction» ble sluppet løs på verden.

Kan du si litt om akkurat den låten?

– Den låten kom ut fra et riff jeg skrev mens vi var på turné i Sør-Amerika i 2019. Jeg gjorde den ferdig og spilte den til de andre i bandet, og hver kveld etter det spilte vi gjennom låten i en halvtimes tid under lydprøvene. I løpet av turnéen hadde Myles kommet på en tekst som

«Når jeg skriver musikk, vil det alltid høres ut som meg.» passet til sangen, så da vi kom tilbake, spilte jeg den inn og sendte den til Myles som la på vokalen, og det var det. Den låten handlet for min egen del mye om det å få en musikalsk idé og så la den føre meg dit den vil. «April Fool» kom derfor helt naturlig og fløt veldig bra og sømløst.

- Gjennom rockens historie har det alltid vært band som har vært gjenkjennbare gjennom gitaristen sin. Tony Iommi i Black Sabbath, Richie Blackmore i Deep Purple og deg selv i Guns N’ Roses, for å nevne noen.

Når du nå etter alle disse årene skriver ny musikk, vil du da at folk skal umiddelbart kunne gjenkjenne deg og din sound? For det tror jeg egentlig alle gjør.

– Det er ikke en bevisst ting fra min side, men hvis folk der ute føler det sånn overfor min sound, eller min måte å spille gitar på, så er det et stort kompliment. Men jeg tenker aldri når jeg skriver musikk, at jeg må passe på at det høres ut som meg.

- På låten «Action Speaks Louder Than Words», har du en solo som er helt fantastisk. Og gitarsoloene har jo også vært et av dine varemerker, hvis jeg kan si det på den måten. De føles alltid så naturlige med deg, så det jeg lurer på er hvordan du angriper dette med gitarsoloene dine?

Kommer de alltid så naturlig som de føles, eller må du også av og til kna dem ut?

– På denne platen kom egentlig alle spontant og naturlig. Som regel kommer jeg på noe der og da mens jeg lager demoene. Soloen jeg kommer på til den aller første låten jeg lager i demoform til en ny plate, bruker jeg som et slags utgangspunkt for resten av soloene på albumet. Jeg holder meg liksom i den samme rammen på den aktuelle platen. De forrige to albumene, som vi gjorde med «Elvis» Baskette, var ikke sånn. Han liker å gjøre ting om og om igjen for å få det helt perfekt og det er helt greit, men jeg har alltid likt den litt mer naturlige tilnærmingen og at soloene kommer spontant mens jeg spiller.

- Til slutt lurer jeg på hvordan det blir med turnering i Europa igjen og når vi ser dere tilbake i Norge?

– Vi skal som sagt gjøre en turné her i statene i februar og mars, men etter det kommer fokuset mitt til å være på Guns N’ Roses for en periode. Meg selv og The Conspirators vil dessverre ikke komme til Europa med den nye skiva vår før i 2023, så dere må holde ut til neste år.

NRM 1-2022

47

Den Mek 48 NRM 1-2022

norwayrock.net

ktige Paul Quinn taler norwayrock.net

NRM 1-2022 49

Den nye Saxon-skiva «Carpe Diem» validerer dagens besetning. Med andre ord, på tide å trene opp de musikalske smaksløkene igjen? Hvem vet? I disse tider trenger du kanskje nettopp Saxon og deres ukuelige mentalitet. Vi fikk innvilget taletid med gitaristen Paul Quinn. Tilsynelatende uten å gå i parterapi, er han det eneste bandmedlemmet som alltid har stått konstant ved frontfigur Biff Byford sin side. I likhet med Biff som alltid snakker om «Mr. Quinn» og «The Mighty Quinn», omtaler vi han med en viss ærbødighet.

TEKST: STIG MYHRE FOTO: KAI SWILLUS LIVEFOTO: ANNE-MARIE FORKER

Med «Wheels Of Steel» og «Strong Arm Of The Law» sto Saxon bak ikke bare én, men TO klassikere i 1980. Slå den! Sånn ca 40+ år senere nekter de derimot å kun leve på gamle bragder. Ennå ikke snakk om gjenforening med gamle medlemmer eller en evighetslang liksom-avskjedsturné. Ny musikk slippes kontinuerlig, og «Carpe Diem» blir nå det tjuetredje studioalbumet. Skiva kan gjerne tolkes som et lite, om enn velplassert, slag i trynet på aldersdiskrimineringen. ‘Hæ, holder Saxon på ennå??’ fnyser vel en noe fiendtlig innstilt hipster med tidsriktig skjegg, men ja, ja… Andre trodde vel at «Inspirations» fra 2021, bestående av coverlåter, tydet på en kreativ bomstasjon. («Inspirations 2» er på vei.) I forbindelse med at nettopp «Carpe Diem» ble sluppet løs på folket tidlig i februar, fikk vi altså innvilget taletid med ja, den mektige Mr. Paul Quinn, som også holder på med sideprosjektet The Cards som ga ut et album i 2019. Og det stemte ikke at han bare snakker gjennom gitaren sin…

- Jeg legger merke til at dere nok en gang bruker Andy Sneap.

(Produsent og turnégitarist med Judas Priest) Har Saxon omsider funnet sin drømmeprodusent, deres George Martin (The Beatles) eller Iron Maidens Martin Birch? De mest ambisiøse låtene som «The Pilgrimage» og «Lady In Gray» er mine personlige favoritter rent produksjonsmessig.

- Andy Sneap, i likhet med den veldig dyktige produsenten Pete Hinton som sto bak «Wheels Of Steel», skjønner at vi er et metallband som også liker prog. Fordi han ikke prøver å forvandle oss til noe vi ikke er, velger jeg å tro at Andy er vår mann. De progga elementene blir en slags miks av «Crusader» møter AC/DC. Noen ganger liker vi å late som om vi er symfonisk orkester i hardrockdrakt. Under innspillingen av «Carpe Diem» jobbet bandet med en keyboardist som virkelig kan dette med orkestrering på «Lady In Gray». Disse sangene minner kanskje fansen om visse låter i backkatalogen. Og «Pilgrimage» er litt i samme gata som «Lionheart». Doug gjør en oppsiktsvekkende innsats på «Lady In Gray». Soloen bare passer perfekt i en slik låt. Jeg liker å utfordre meg selv, og selv om den er knallhard å spille, har jeg mye moro med «Age Of Stream», som jeg akkurat nå vil utpeke som favorittlåt. Igjen mye på grunn av orkestreringen, er vi alle Yes og Genesis-fans. Yes går inn i slike spenningsartede mellomspill, og av og til presser også Jon Anderson inn noe vokal i disse flotte partiene. Selv foretrekker jeg de tre skivene fra den første perioden med Rick Wakeman. («Fragile», «Close To The Edge» og «Tales From Topographic Oceans») Jeg skjønner også godt at Genesis og deres orkestrering er noe som appellerer til mange musikere og fans, og bare hør på introen på «Sandman» fra «Trick Of The Tail». Alle skivene med Patto (engelsk prog fra tidlig på syttitallet) og da spesielt «Roll ‘em Smoke ‘em Put Another Line Out» (utgitt i 1972) kan også anbefales. Folk flest aner kanskje ikke hvem de er, og gitaristen i Patto (Ollie Halsall) er mest kjent for å spille på albumet til (The Beatlesparodien med Eric Idle) The Rutles. I mer voksen alder kom Rush og først og fremst «Moving Pictures» inn i bildet.

50 NRM 1-2022

- Kanskje Andy Sneap også burde ha produsert visse andre Saxon-skiver? Nå skal det være sagt at jeg kjenner til en del AORfans som simpelthen elsker den mykere siden (fra andre halvdel av åttitallet) av Saxon, tiden rundt «Crusader», «Innocence Is No Excuse» og spesielt tolkningen av Christopher Cross-sangen «Ride Like The Wind» på «Destiny»albumet i 1988. Men den harde kjernen av Saxon-fans mener åpenbart at denne puddelrocken utgjorde den største tabben siden Dick Rowe i plateselskapet Decca takka nei å signere The Beatles fordi ‘Gitargrupper er på vei ut’. Og her tviler jeg på om de mest innbitte hardrockerne ønsker seg «A Christopher Cross Christmas» til jul. Men de om det, hva synes du personlig om disse utgivelsene?

- Sett forhold til at vi eksperimenterte og tok sjanser i studio, er de undervurderte. Blant annet var vi tidlig ute med samplere og eksperimentelle gitarlyder. På den måten at vi hørtes mer ut som et AORband enn det vi egentlig er, gikk vi på en annen side baklengs. Jeg liker AOR til en viss grad og jeg elsker Journey, men det får være grenser…

Klart vi gikk rundt med store ambisjoner om å slå gjennom i USA. Slike tanker, hvis du da ikke er Status Quo, ble regnet som helt nødvendige for å videreutvikle karrieren til de fleste band. Problemet lå i at vårt daværende management mente at bandet måtte forandre seg for å slå i gjennom i statene. Men slike kompromissløsninger er ikke nødvendige for mange band. Resultatet ble utgivelser som ikke gjenspeilte hvordan vi hørtes ut på scenen, for vi fokuserte på for eksempel ganske 80-tallsinspirerte trommelyder som var veldig i skuddet og veldig overdrevne vokalharmonier. Steve Dawson (originalmedlem som hoppet av i 1986) kritiserte høylytt den produksjonsmessige utviklingen.

Vi andre ble påvirka og rettere sagt distraherte av å være i en by som Los Angeles. Jeg skulle ønske at vi bare kunne dra hjem etter jobb eller når ting ikke funka i studio. Stephen Galfas (som produserte «Destiny») kunne være ganske streng, og han insisterte på å fortelle Nigel Durham hvordan han skulle spille. Du bør ikke fortelle en trommeslager slike ting.

La dem gjøre sine greier i fred, mann. Kevin Beamish (som produserte «Crusader») hadde produsert REO Speedwagon, men vi var ikke REO Speedwagon, for å si det sånn…

- «Solid Ball Of Rock» (1990) blir ofte regnet som deres comebackskive etter den noe kontroversielle «Destiny». Kom «Solid Ball Of Rock» for sent, eller klarte dere likevel å være upåvirket av datidens såkalte alternative musikkscene fra Seattle?

- Seattle-banda påvirka ikke først og fremst våre innspillinger og platesalg. Likevel satte den regjerende trenden sitt tydelige preg på konsertvirksomheten. For øvrig likte jeg veldig godt Temple Of The Dog (supergruppe med Pearl Jam-medlemmer og Chris Cornell) på grunn av new age-estetikken, kildene fra 60- og 70-tallet og band som Free.

- Jeg er glad dere kom gjennom en utfordrende periode, som tok knekken på mange andre band, og nå er i stand til å revitalisere bandet også i 2021. Tvilling-gitarene til deg og Doug Scarratt gjennomsyrer den rykende ferske «Dambusters». Doug forblir vel bandets Ron Wood eller Vivian Campbell, om du vil. Til tross for ca 25 års erfaring i bandet, vil han nok alltid bli omtalt som det nye og omtrent jomfrunalske bandmedlemmet.

- Jeg kan i alle fall ikke si at vi behandler Doug (62) som om han er

norwayrock.net

mye yngre enn oss, og Nibbs Carter (55, bassist siden 1988) er faktisk den yngste i bandet.

- Hva tilførte Doug bandet sånn generelt etter at Graham Oliver forsvant midt på 90-tallet?

- Da Nigel Glockler kjente han godt fra før, holdt vi ikke en standard audition med Doug.

Vi bare spilte gjennom noen låter på uformelt vis. Umiddelbart innså vi at Doug hadde mange av de samme heltene som Graham.

Paul Kossoff (Free) og Stevie Ray Vaughan.

Både Graham og Doug spiller med hjertet og gir seg hen til publikum. Doug gjorde oss dog langt mer strukturerte i låtskrivingen, og Doug kunne i tillegg tilføre oss mer fra Eddie Van Halen- og Joe Satriani-skolen av gitarister. Han kan også være Yngwie Malmsteen. Til tross for den enorme hurtigheten, klarer min hjerne å prosessere alt Yngwie gjør på gitarhalsen. Det er utrolig underholdende å se på. Saxon jamma med Yngwie (på «Denim And Leather» under en konsert), og vi snakker om shredding på høyt nivå.

- Jeg så aldri for meg deg som prototypen på en ekshibisjonistisk gitarhelt fra 80-tallet.

- Nei, jeg gjorde nylig et intervju der noen spurte om jeg var en lagspiller. Og jeg tror ordet lagspiller kan være en bra beskrivelse.

Jeg trenger ikke på død og liv stikke meg ut i bandet. Av og til er det like greit å bare doble basslinjene på gitaren.

- Nigel Glockler får virkelig noe å bryne seg på i for eksempel »Supernova», en

norwayrock.net

høydare på «Carpe Diem». Han slutter aldri å imponere. Hvem skulle tro det da Nigel erstatta Pete Gill i Saxon i 1981 via bandet til new wave-fenomenet Toyah, og iført rødt, kort hår og digre svømmebriller. Hvor stor innflytelse har han hatt siden da?

- Nigel får oss til å spille fortere, hehe, og han liker å konkurrere mot andre trommeslagere. Hans iver etter å virkelig imponere folk gjør ham til en dritbra trommeslager.

- Hvor i all verden ble det av Pete Gill, forresten? (Den første Saxontrommeslageren, senere medlem av Motõrhead på «Orgasmatron») Han er herved etterlyst. Rart hvordan han og en fyr som Pete Willis (ex-Def Leppard) bare kan forsvinne.

- Pete Gill sliter helsemessig for tiden, og jeg tror ikke han spiller trommer lengre.

- Hvor sentral ble Pete på de fire første Saxon-utgivelsene? («Saxon», «Wheels Of Steel», «Strong Arm Of The Law» og «Denim And Leather») - Han hadde den rette attityden fra Dag 1. Ikke noe å si på selvtilliten. Vi satte inn en standard ‘Trommeslager ønsket og konserter er på gang’-annonse i musikkavisen Sounds eller NME. Pete svarte på annonsen med å si ‘Okay, dere har funnet ham’. Hans slagverk hørtes fantastisk ut, og mannen spilte som en blanding av John Bonham og Ian Paice. Jada, dette var vår mann.

- Jeg husker godt at Pete Gill sin

kompanjong i rytmeseksjonen, Steve Dawson på bass (som nylig pensjonerte seg etter mange år i Oliver Dawson Saxon) skilte seg ut (i tillegg til hans teft for låtskriving og rett-frem-spillestil) med sin energiske scenepersonlighet. Stemmer det at Dawson drev med flammesluking under de første turneene?

- Ja. Vi gjorde slike ting for å skille oss ut. Men en mann med en mustasje som Steve måtte være forsiktig med å ikke hikke på feil tidspunkt. Og det dukket opp noen brannmenn under konsertene våre. Mange av de foregikk på Working Men Clubs.

(En slags herreklubb/bevertningssted for arbeiderklassen) Konsertene bar preg av å delvis være et komedieshow. Vi sto på pianoet eller bingomaskiner og skrudde fast skoene slik at enkelte bandmedlemmer hadde problemer med å bevege seg.

- Siden Biff, utpekt som «The Metal Guru» av Kerrang, ofte får oppmerksomheten i media, ønsker vi gjerne å vite litt mer om din bakgrunn. Hvordan ser du tilbake på oppveksten din? (I Barnsley-området, Yorkshire, Nord-England) - I forhold til bruken av penger, gjorde oppveksten min at jeg måtte være meget forsiktig. Mange gitarister tok vare på sine første instrumenter. Jeg kan vise deg bilder, men jeg eier ikke lenger min første gitar. Skulle jeg skaffe meg en ny gitar, måtte jeg selge den forrige. Å mangle penger gjorde at jeg

NRM 1-2022

51

”Jeg liker AOR til en viss grad og jeg elsker Journey, men det får være grenser.” ble sulten og prøvde enda hardere i jakten på berømmelse og rikdom.

Både jeg og Biff kom fra noenlunde samme bakgrunn. (Få med deg Biff sine erindringer fra oppveksten og sin fars skjebne i gruvene i «Iron Wheels» fra «Forever Free» i 1992.) Vi er landsbyguttene som reiste til storbyen. (Saxon ga ut «Ballad Of A Working Man» som en hyllest til røttene sine på «Call To Arms» i 2011) Ellers er vi ofte motpoler, men enige om å være uenige, hvis du skjønner hva jeg mener. I motsetning til Biff er jeg alltid pessimistisk, men jeg tror det stemmer at motsetninger tiltrekker hverandre.

- Interessant at du har kjent Biff så lenge. (Begge spilte i bandet Coast før Saxon.) Ble Biff omtrent født med spandex-buksene på? Tok det lang tid før han utviklet seg den frontfiguren vi kjenner så godt i dag?

- I starten hadde han ikke helt den samme karismaen, og han virket ganske beskjeden på scenen. Likevel kunne du se potensialet hans. Jeg og Biff elsket Trapeze, og Biff sang nesten akkurat som Glenn Hughes. Jeg tror vi spilte på Monsters Of Rock-festivalen i Brazil (Paul sikter her trolig til festivalen fra 1998), og der møtte vi vår helt Glenn. Et hyggelig møte.

Han ble meget smigret da jeg stilte spørsmålet ‘Glenn, innser du hvor mye Biff sang som deg og hvilken betydning Trapeze hadde i vår startfase?’.

- Du blir observert i en t-skjorte med coveret til «With The Beatles». Skal vi trekke den konklusjonen du foretrekker de i en ung og ubederva tilstand? I motsetning til «Sgt Pepper»-perioden?

- Nei. Jeg omfavner hele deres musikalske evolusjon. Den ekstreme stilmessige utviklingen er noe av sjarmen med The Beatles. Den tidlige rockabillyepoken hadde sin klare verdi. De klarte genistreken å slå gjennom i USA ved å selge den amerikanske musikken de lot seg inspirere av tilbake til USA. Senere laget de det banebrytende favorittalbumet mitt «Revolver». Jeg var en freak, weekend-hippie, en liksom-hippie, om du vil. Da hørte jeg de utsvevende låtene, «Tomorrow Never Knows», og følte meg rusa uten bruk av kunstig stimulanse. Nå ønsker jeg å se «Let it Be»-serien. («Get Back») Alle jeg snakker med elsker den.

- Hvilke argumenter vil du ta i bruk i den meget betente The Beatles mot Stones-debatten?

- Jeg er på begges side. The Rolling Stones-skivene, «Big Hits High Tide And Green Grass» (det første offisielle samlealbumet) og «Sticky Fingers» (1971) kunne jeg ikke klart meg foruten. Forskjellen ligger i The Beatles som ikke hadde en klar frontfigur på linje med Mick Jagger.

- Hva med Deep Purple versus Led Zeppelin?

- Led Zeppelin er å foretrekke foran Deep Purple. Deep Purple hadde stor betydning for hardrocksjangeren og «In Rock» låter helt fantastisk. Men Zeppelin innehar kvaliteter, flørting med folkemusikk og blues, som gjør at de når ut til et bredere spekter av musikkinteresserte.

Dessuten handlet ikke Led Zeppelin bare om musikk. Du hadde imagen, seksualiteten, mystikken og alle de mytene og vandrerhistoriene om bandets liv på turné. Jeg tror ikke på alle fortellingene. Noe kan du sikkert sette på kontoen for fri fantasi, men slike myter skapte en definitiv aura rundt bandet.

- Hvor i all verden kommer den schizofrene bluesstilen din fra?

- Jimi Hendrix og Eric Clapton. Hvorfor Clapton er Gud? Som han så legendarisk ble omtalt som på en av Londons vegger. Jeg tror antagelig han sto bak den gatekunsten selv he, he. Har du noensinne hørt hva som omtales som «The Beano Album» av John Mayall? (eller «Bluesbreakers With Eric Clapton» som den egentlig heter) Hans tone og frasering er så åpenbar. Du får følelsen av at han bedriver øyeblikkskunst. Den gangen føltes det ganske uvanlig å høre noen spille som om de sang soloen for akkurat deg. Clapton var ingen schredder. Han spilte derimot lyriske og

52 NRM 1-2022

melodiøse gitarsoloer. Senere ble jeg sjokkert over at han sluttet å spille i Cream, men de kom jo åpenbart ikke overens. Jimi Hendrix hadde en stor innflytelse på meg og min generasjon. Du kan godt si at han skapte selve hardrocken. For eksempel refrenget på «Can You See Me» har blitt stjålet utallige ganger. Jeg blir ikke klok på den mannen. Jeg prøvde å lære meg å spille som Hendrix i ungdommen, men ennå finner jeg stadig nye nyanser i gitarspillingen hans. Graham Oliver var som et leksikon når det gjaldt Hendrix. Mens jeg lå der og sov i turnebussen i Seattle, sneik han seg avgårde og besøkte graven til Hendrix, og Graham ble også godt kjent med faren hans. Men før Hendrix og Clapton oppdaget jeg rock n roll via TV-skjermen på femtitallet. Sånn sett kan jeg takke Elvis for jeg plukket opp et instrument. For min første deformerte nylonstrengs plastikk-gitar som fortonte seg som en monstrøsitet, ble solgt som en «Elvis Presley-gitar». Få med at når det gjelder ballader, er «Old Shep» en monster-låt., men hans veldig tidlige rock`n roll-låter før han begynte å lage filmer holder seg best. Og ikke glem The Shadows. Ikke like lett å kopiere. På grunn av det høye musikernivået, tror jeg ikke The Shadows hadde så mange tributeband. Ellers lærte jeg meg, til stor irritasjon for alle i min nærhet, rytmesansen ved å spille lufttrommer til reklameinnslag og kjenningsmelodier på tv. En annen viktig kilde skulle vise seg å være «The Play In A Day Book» av Bert Weedon (som også inspirerte Brian May, Clapton, McCartney og Hank Marvin i The Shadows).

- Biff husker at han dro med bandet på en AC/DC-konsert i Bon Scott-epoken. Klarer du å erindre den opplevelsen, og hvor sentral ble sanseinntrykk fra AC/DC på «Wheels Of Steel»-albumet?

- Jeg husker følelsen av å bli helt bergtatt av den kontante og nesten dansbare basstromma til AC/DC. Det gikk ikke an å ikke like det bandet.

Ellers husker jeg at fansen spytta på supportbandet U.K Subs. De forlot scenen og bassisten begynte å slåss med publikum. Det var tider det, hehe. Sangen «Wheels Of Steel» oser nok av AC/DC. Ellers synes jeg «Wheels Of Steel»-albumet høres ut som møtet mellom AC/DC og Ted Nugent.

- Har du observert at andre band virker inspirert av Saxon?

- Vi ble invitert på en Metallica-konsert og sto backstage. Da spilte de noen partier, blant annet litt av «Princess Of The Night», som de hadde rappet fra oss. Akkordene på deres «Seek And Destroy» kan minne om «Princess Of The Night». Men de visste ikke at jeg hadde rappa det partiet fra bandet Chicago. Folk forbinder kanskje Chicago med et behersket og mykt sound, men deres første album «The Chicago Transit Authority» (1969) høres ikke sånn ut i det hele tatt. Briljant gitarspilling. Gitaristen til og med tapper bedre enn Eddie Van Halen.

- Nylig så jeg på Youtube at du ikke for så lenge spilte noen Hendrix-låter live med Graham Oliver og Uli Jon Roth. Hvordan ble du gjenforent med Graham?

- Vi har mange felles venner, og noen av de sa: ‘Hva er det som stopper deg?’ Jeg tror vi begge tenkte at nok er nok og at det er på tide å begrave stridsøksen. Jeg gikk også på en av Oliver Dawson-konsertene i Sheffield, som supportband for The Dead Daisies. Etter en veldig god konsert stakk jeg bak scenen og hilste på gutta. Det var rett og slett ikke lenger noen grunn til å ikke gjøre det.

- Saxon får mye av æren for Spinal Tap-filmen. Ikke dårlig bare det?

- Neida, hehe, Det har blitt sagt mye om at Steve Dawson påvirket bassisten i Spinal Tap. Steve poserte en gang med en agurk (som i filmen ble plassert et visst sted for at en viss kroppsdel skulle se større ut). Kanskje det gjorde utslaget? Steve gikk alltid med stripete bukser i likhet med bassisten i filmen. Men Pete Way startet den trenden der som ble kopiert av mange bassister. To av de involverte i filmen, deriblant regissøren, ble med oss på en turné før filmen kom ut. Her fikk de mange anekdoter om oss og historier vi hadde hørt om Black Sabbath og Ozzy, and de svina brukte disse i filmen hehe. Det morsomme er at alle band tror at filmen handler om dem. Stonehenge-sekvensen stammet åpenbart fra Ian Gillan-epoken i Black Sabbath. Og historien om å ikke finne scenen skjedde da Ozzy turnerte med oss i Tyskland.

norwayrock.net

nærmer seg himmelen Lionville kom som et friskt pust i AOR-verdenen for tolv år siden, og har med ujevne mellomrom kommet med nye album, men skal ikke beskyldes for å være det mest aktive bandet i bransjen. Hvorfor får vi svar på i intervjuet vi gjorde med hovedmann og gitarist Stefano Lionetti. En trivelig kar med litt for liten tro på egne engelskferdigheter møtte oss på Skype for en liten prat. Riktignok møtte vi noen språkbarrierer underveis, og at italienere blir litt mindre pratsomme på engelsk er vel ingen overdrivelse, men hva gjør vel det, så lenge stemninga er god? Som alle andre artister vi prater med for tida, kommer vi ikke utenom praten om pandemi, men for første gang møtte jeg en artist som sitter i karantene.

TEKST: JAN EGIL ØVERKIL FOTO: SAMUELE VALLE

- Dere begynner å få en lang historie bak dere. Hva er historien bak bandet?

- Bandet startet for tolv år siden, men da med en annen besetning enn i dag. Den gang var det Alessandro Del Vecchio som produserte bandet, i motsetning til i dag, der det er jeg som står for hovedtyngden av låtskrivinga. I tillegg har jeg hentet inn musikere som står meg nærmere, så nå er det folk fra min hjemby, Genova, som spiller i bandet. I tillegg er de mer dedikerte til bandet, ettersom de tidligere medlemmene også hadde andre prosjekter de brukte tid og energi på. Jeg fokuserte på å få med meg folk som var dedikerte til Lionville, for jeg ønsket å sette sammen et skikkelig band, ikke bare et prosjekt som druknet i mengden.

Foreløpig ser det ikke ut til at vi får gjort noen livejobber, men det kan jeg dessverre ikke si noe mer om foreløpig.

- Det er jo virkelig synd, for vi skulle jo gjerne ha opplevd dere på scenen også. Enn så lenge får vi ta til takke med det nye albumet «So Close To Heaven» som er ute nå. Fortell litt om plata.

- Etter «Magic Is Alive», var Frontiers rimelig kjapt ute med å be meg om å skrive musikk til ei ny plate, noe som la endel forventningspress på mine skuldre, spesielt med bakgrunn i at musikk ikke er min hovedgeskjeft, jeg jobber nemlig som psykolog til daglig. Jeg skulle gjerne brukt mer tid på å lage musikk, men det er ikke så lett, dessverre. Uansett; jeg begynte skrivinga rimelig raskt etter «Magic Is Alive» kom ut, men heldigvis hadde jeg noen låter liggende, så jeg arrangerte de ferdig, og supplerte med noen nye, og sendte det til resten av bandet. Normalt sett lager jeg alle demoene selv, og spiller alle instrumentene, for så å sende det over til gutta. Jeg bestemte meg for å forsøke å lage en tyngre skive enn tidligere, så låtene er kanskje mer gitarbaserte enn tidligere. Litt mindre west coast, litt mer hardrock, hehe.

- Jeg syns låtene fremstår som mer komplekse enn tidligere også.

Er dette et naturlig følge av at du ville lage noe tyngre?

- Ja, det er nok en naturlig utvikling i hvordan jeg ønsker at låtene skal være. Samtidig syns jeg at de fortsatt er direkte og catchy, sånn som jeg liker at musikken min skal være, men som sagt, så er gitarene mer fremtredende enn på tidligere utgivelser, men melodien står fortsatt i førersetet. norwayrock.net

- Du nevnte Alessandro Del Vecchio. Jeg vet du har skrevet musikk sammen med ham som ikke er ment for Lionville.

- Det stemmer. Vi har skrevet flere låter sammen, og noen av de er med på den siste Groundbreaker-skiva som kom i november 2021. Jeg liker veldig godt å jobbe med Alessandro, for han har alltid tro på ideene jeg kommer med, og han har alltid nye prosjekter som han vil at jeg skal delta på. Forresten så jobber vi på et helt nytt prosjekt nå, men det er hemmelighetsstemplet enn så lenge, haha! En annen ting han er god på, er tekster, så jeg bruker ham mye når jeg skriver tekster til Lionvillelåtene.

- I tillegg har du jobbet med Imperium og Lace, er du et oppkomme av nye låtidéer?

- Haha, du har gjort hjemmeleksa, skjønner jeg. Joda, jeg skriver så mye jeg får tid til, og jeg føler alltid på et behov for å skrive musikk.

Forresten er jeg kun gitarist på Imperium-plata, jeg har ikke skrevet noe der. Det er en svært viktig del av livet mitt, rett og slett; jeg har et sterkt behov for å uttrykke meg gjennom musikk. Den eneste risikoen ved å skrive såpass mye, er kanskje faren for å gjenta seg selv for ofte, men jeg føler det har gått bra så langt.

- Hvordan tilbringer du tiden i karantene, har det kun vært skriving av nytt materiale?

- Hehe, det har vært mye av det i alle fall. Jeg har et lite studio hjemme med en gitar-rigg og et keyboard, men jeg har både kona og to tvillinggutter på fire år hjemme, som også er i karantene. De siste to årene har jeg jobbet sammen med Lenny Macaluso, som noen kanskje vet har skrevet musikk for en Transformers-film. Vi har også noen greier på gang som jeg ikke kan fortelle om enda, hehe. Beklager at jeg er så hemmelighetsfull, haha! Jeg drømmer om å lage et instrumentalalbum, men jeg vet ikke helt når jeg skal få tid, jeg har mange prosjekter som må fullføres før jeg kommer så langt. Jeg skulle gjerne fortalt mer om de, men jeg kan ikke riktig enda, dessverre, hehe.

- Vi får ta en ny prat når du har mer å fortelle, Stefano. Tusen takk for praten, og lykke til med plata!

- Tusen takk, og beklager hemmelighetskremmeriet, hehe.

NRM 1-2022

53

ANNETTE GIL med familiehistorisk album Annette Gil har akkurat sluppet sitt tredje album “Teenage “Teenage Rage” Rage” som på kort tid er blitt kritikerrost flere steder. Fra tidligere har Måløy-jenta gitt ut platene “Desert Disco!” (2013) og “Comfortably Young” (2016), begge er tatt godt imot blant kritikerne. Annette har etterhvert blitt en erfaren artist, med mange jern i ilden, eksempelvis som medlem av et David Bowie-tributtband hvor også Espen Beranek Holm figurerer. Hun jobber dessuten fast med Aunt Mary, og vært med i bandet til Kjell Kjaperud som nylig avholdt 75-årsfest på Parkteateret i Oslo. Sammen med trommeslager og produsent Ole Tom Torjussen virker det som om de har funnet formelen på hvordan artister skal fremstå med egne låter.

54 NRM 1-2022

norwayrock.net

TEKST: PER RANNUG FOTO: ASTRID WALLER

Når Annette ikke er artist så jobber hun hos Galleri Pushwagner og kan berette om en gripende stund da hun sang a cappella ved båren til Pushwagner i dennes bisettelse.

-Kan du beskrive personen Annette Gil for oss?

-Jeg kommer fra Måløy i Sogn og Fjordane fylke, og jeg har drevet med musikk i mange år. Jeg begynte å skrive selv da vi holdt på med bandet Seven i tidsrommet 1999-2010, hvor vi ga ut fem album. Det ble noen turneer, og vi hadde det fint, men til slutt fant jeg ut at jeg ville starte opp for meg selv. Ole Tom Torjussen var trommeslager i Seven, og han ble med videre på mine ting, hvor han påtok seg å være produsent, innspillingsleder og trommis. Status er at jeg til nå har gitt ut tre album under eget navn, som også er artistnavnet jeg bruker.

-Hvilke inspirasjonskilder har vært viktige for deg?

Inspirasjonskildene har vært mange, musikken har alltid stått sterkt inni meg. Hele familien min fra generasjonsboligen i Måløy var glad i musikk, og flere sang i kor. Da jeg var ti år oppdaget jeg Michael Jackson. Jeg ble veldig fan av han. Hans sceneshow inneholdt mye skuespill og koreografi, noe jeg tenkte jeg også kunne dra nytt av med å tørre å gjøre litt ekstra rundt musikken. Mamma hadde en kompis med eget studio, og der fikk jeg synge demoer da jeg var 12-13 år. En av mine favoritter var “Främling” med Carola. Vi sendte inn demoene til en talentkonkurranse, hvorpå jeg vant konkurransen for Sogn og Fjordane/ Møre og Romsdal. Som et resultat av dette fikk jeg opptre i dyreparken i Kristiansand. Jeg bestemte meg for at dette skulle jeg fortsette med.

-Tror du at du kan leve av musikken?

-Det har jeg sett for meg lenge! Jeg er ganske kompromissløs når det gjelder min egen musikk hvor jeg ikke ønsker å lage noe som puttes i en bås sammen med dagens hit-musikk. Jeg må lage min egen musikk, og kanskje er det derfor jeg ikke kan leve av musikken, men jeg får bare fortsette å skrive egne låter og så får vi se hvor det ender til slutt.

-Hva har Pushwagner betydd for deg?

-Jeg jobber hos Galleri Pushwagner til daglig, og han har vært til inspirasjon for flere av mine låter. Jeg jobbet med han i ti år, og mange av bildene hans ga meg ideer som jeg har brukt i musikken. I begravelsen hans, som fant sted på Kunstnernes Hus i Oslo, sang jeg a cappella ved hans båre, og da var nervene på topp. NRK sendte direkte fra begravelsen, og det var veldig rørende og gripende, og en stor ære for meg å kunne fremføre dette.

Jeg opptrådte også på hans 75-årsdag med flere kjendiser tilstede. Du kan si at vi pushet hverandre fremover.

norwayrock.net

-Kan du fortelle litt om det nye albumet “Teenage Rage”?

-Arbeidet med dette albumet startet etter at jeg ga ut mitt andre album i 2016. Det var så mye som skjedde på den tiden, så vi kom liksom aldri i mål, men da pandemien satte inn fikk vi rikelig med tid og anledning til å jobbe i studio. Vi inngikk avtale med MTG om å gi ut albumet, og de ga oss frie hender.

Vi slapp å stresse. For meg var det viktig å få fram historier fra min oppvekst. Jeg ville ha med ei låt for hvert familiemedlem. Til hver låt ble det jobbet med å få fram nettopp dette budskapet. Ole Tom og jeg har jobbet sammen hele tiden og vært konsentrert om dette albumet. På grunn av pandemien fikk vi ikke med alle musikerne vi ønsket, mye måtte vi fikse selv. Jeg liker å spille synther, piano o.l.

Ole Tom kan i tillegg til å spille trommer traktere strengeinstrumenter. Jeg lager mesteparten av låtene på akustisk gitar, og spiller også det live, men ikke i studio.

-Hvordan ser du for deg å følge opp albumet?

-Dette med turne kan bli vanskelig. Vi opplever at band som har store navn sliter med å fylle opp konsertsteder. Nå som nedstengningsperioden er over så skal alle ut på veien. Derfor har jeg satt dette litt på vent og kanskje se om muligheten byr seg til neste år. Festivaler hadde vært gøy å gjøre, men det er vanskelig da alle artister og band gjerne vil inn på disse, men vi får bare stå på! Den neste opptredenen jeg gjør er med Bowie-tributtbandet The Goon Squad, hvor vi skal opptre på John Dee. Det gjør vi hvert år da dette er fødselsdagen til David Bowie.

-Hvis du ser fem år frem i tid – hvor vil Annette Gil være?

-Jeg ønsker å utvikle musikken min.

Utvikling er viktig. Jeg lager musikk hele tiden,

”Jeg er ganske kompromissløs når det gjelder min egen musikk hvor jeg ikke ønsker å lage noe som puttes i en bås sammen med dagens hit-musikk.” og muligens vil musikken bli annerledes. Jeg ser for meg at jeg spiller i et rockeband, kanskje under et annet navn enn mitt eget. Jeg savner å synge i rockeband idet solo-tilværelsen kan bli noe ensom i perioder. Som soloartist gjør jeg mye av jobben selv, og dermed savner jeg fellesskapet med å være i et rockeband. Det kan dessuten være vanskelig å få med seg faste musikere som soloartist. Jeg tenker tilbake på tiden med Seven og ønsker et band med litt trøkk. Jeg er jo engasjert andre steder også.

Jeg har lagt kor på fire låter, i tillegg til at jeg synger fem av låtene på ei plate som kommer ut til neste år med bandet Gothminister, som er et norsk goth-industrielt metal-band som har hatt suksess i Tyskland. Jeg er også medlem av Aunt Mary og har deltatt på bursdagsfeiringene til Kjell Kjaperud. Kjaperud har et fantastisk bra band hvor jeg får lov å fremføre to av mine låter med bandet hans, nå sist i november på Parkteateret. På 60-årsdagen til Kjaperud opptrådte Seven. Han var vår manager den gang. Ellers er vi stolte av at vi gjør alle ting selv og ikke er avhengig av store plateselskap.

-Hvor skal man lete dersom man ønsker mere info om Annette Gil? -Jeg har egen webside, annettegil.com, samt artistside på Facebook.

NRM 1-2022

55

MARTIN RUBASHOV og de fire årstider

56 NRM 1-2022

norwayrock.net

Når man har medvirket i tungrockband i over to hundre år, for å parafrasere Martin Rubashov, gir det etter hvert mening å nonsjalere stilistiske stakitter.

Som soloartist øser herr Boman, som han egentlig heter, av et langstrakt preferansereservoar, hvor arven etter visesangkunst, folkemusikk og symfonisk rock er særlig aksentuert. Rubashovs fjerde langspillfonogram, ”Members Of The Green Phlox”, stiller sågar som svenskens ypperste og mest varierte arbeid, og konsoliderer en helt egen røst i kontemporær målestokk.

TEKST: GEIR LARZEN FOTO: OLOF GRIND

Forjettende ”The Watcher Of The Skies” (2013) og ”Among Silver” (2015) kan omtrent betraktes som musikalske vådeskudd. Mesterlige ”The Nature Script”, derimot, lansert på tampen av 2018, slynget Rubashov opp i elitedivisjon som fullforløst artister. Vi spør om han deler skisserte verdensbilde.

-Målsetningen med ”The Watcher Of The Skies” var å gjøre et helt akustisk album, som motsats til to hundre år med tungrock. Debuten faller inn under et generelt sanger/låtskriver-segment, mens ”The Nature Script” er mer egendefinert. Jeg fant ”min greie” i 2018. På den annen side er det vanskelig å måle sannhetsgehalten i sådan anskuelse, da min neste plate fort kan endre spillereglene totalt. Men du har rett i at ”The Nature Script” danner et velintegrert, musikalsk visittkort.

-Et av de mest innfløkte spørsmål man kan fremme kontra de to siste platene dine er hva som definerer ditt musikalske vesen.

Indeksen over impulser leser uvanlig fyldig.

-Min musikksmak er mangfoldig, for å si det mild, og jeg har for lengst kommet til at det jeg skriver ikke skal stryke én enkelt sjanger med hårene. Alt materialet er komponert per akustisk gitar, så for min del må man gjerne kalle musikken ”akustisk rock”. Jeg belemres ofte med folkrock-begrepet, men da får man i det minste addere adjektivet mørk folkrock. Uansett hva jeg sysler med så tror jeg hangen til klassisk, progressiv rock lar seg dechiffrere. Betegnelsen ”progressiv rock” kan i utgangspunktet omslutte alt fra visesang og pop til jazz, klassisk og metall, og ”Members Of The Green Phlux” gestalter upløyde impulser, som eksempelvis sløy americana.

-Din katedraltunge tolvstrenggitar synes imidlertid å ha blitt et obligat varemerke…

-Jeg nytter en liten, spansk Loud-gitar. Vedkommende som er behjelpelig med å spille inn platene mine fant instrumentet på et marked i Spania, sendte over en MMS og spurte om han burde bringe gitaren hjem. Siden har den knapt vært ute av min favn. Det er ikke alltid det dyreste utstyret som gir de beste resultatene.

-Du er blant de få nåtidige artister som ikke synes livredd mollakkorder og tristessemelodikk. Hvorfor fabrikkeres det så trykkende mye hjernedød populærmusikk grunnet på de samme fordømte durakkordprogresjonene?

-Et glimrende spørsmål jeg har diskutert i årevis med kolleger. Vi er født i moll oppe i Norden, og noe av forklaringen kan hvile på at vi er underlagt fire årstider, hvor man i generasjoner har evnet å se noe vakkert og fint i det dystre. Jeg har søkt mørk musikk siden jeg lærte å gå, og føler et naturlig slektskap til molltonearter og nordisk vinter, uten å grunne over at det kanskje låter sorgtungt for andre. I dag residerer jeg i Stockholm, men vokste opp på et lite sted i Hälsingländ med store skoger og frodig natur. Kanskje gryr en melankoli i rurale områder som man ikke nødvendigvis finner i New York? Jeg tror et emosjonelt slektskapet med ødemark genererer moll-affekt.

-”Welcome To The Green Phlox” må ha påbegynt omtrent samtidig som koronaens inntogsmarsj. Hvilke utfordringer, eventuelle fordeler, dro albumet av pandemien?

norwayrock.net

-Samme dag som Covid-19 traff Sverige gikk jeg i opptak, faktisk.

Jeg spiller inn mesteparten av materialet hjemmefra, og pandemien ga et imperativ til å forrette noe riktig bra. Selv om vi ikke møtte hverandre fysisk har jeg kollaborert med øvrige musikere underveis; her forefinnes uvurderlige makkere på henholdsvis klaviatur og slagverk. Covid-19 er forferdelig, men djevelskapen har også frigitt tid og gitt kreative sjeler et spark bak. Ekstremt mange fonogrammer ble kreert i løpet av 2020 og 2021, og jeg kunne glatt ha utgitt et dobbeltalbum denne gang.

-Du oppvartet et fantastisk diskografisk mellommåltid i 2019. Til min bedrøvelse er din massive tapning av den gamle folketonen ”Hårga” utelatt albumet. Innspillingen burde vært gjort til del av Ari Asters ”Midsommar”-film…

-Ikke sant? ”Midsommar” handler om Hårga, selv om valgt filmlokasjon er geografisk feil. Sommerhytta mi ligger ved Hårgaberget, i Hälsingländ, og her ble ”Hårga”-låten innspilt, utendørs, med mikrofoner utplassert i skogen. Den årvåkne lytter vil kunne skjelne fuglesang og naturens brus.

Jeg vurderte ”Hårga” som albumspor, men besluttet å la låten danne sin helt egen historie, til tross for at jeg er svært tilfreds med resultatet. Den viser meg på mitt mest folkloristiske. Enn så lenge eksisterer ”Hårga” kun som digitalsingel.

-”Members Of The Green Phlox” er unektelig mer kontrasterende enn dine forutgående plater…

-Som nevnt lytter jeg til uendelig mye ulik musikk. Én side av meg drar i mykere retning, mens en annen søker det store lerretet. ”Kingdom” eksemplifiserer sistnevnte tilbøyelighet, mens ”Lights Of July”, gjort i duett med Katatonias Jonas Renkse, kanskje antar form som en mer klassisk Rubashov-komposisjon. Idet jeg fikk piano- og klaviaturhjelp erkjente jeg at man kunne dra ting litt lengre, og resultatet er, helt bevisst, et mangefasettert album.

-Apropos, skiva gestalter uvanlig mange fantastiske klaviaturspor…

-Vedkommende tangenttraktør imponerte meg uavlatelig under innspillingen og har forhøyet stoffet langt over forventningene. I 2019 gjorde jeg en oppvarmingsjobb for Lisa Miskovsky i Stockholm. Hun er gammel tungrocker og vi ble sittende og skravle etter scenisk dyst. Jeg fortalte at jeg søkte et hardrockriff, gjort hundre prosent akustisk, og gjerne metrisk finurlig. Tanken materialiserte seg som ”Goblin” – her beror et tungrockriff, oppført akustisk, i 9-takt.

-”Bird” representerer skivas overraskelsesmoment, som poengtert, symfonisk svingrock i bredbent 6/4-takt.

-I utgangspunktet ville jeg ha den enda kortere, kun med vers og refreng. Og den er veldig bredbeint. Jeg har aldri innlemmet sådan låt på tidligere Rubashov-skiver, uten at den direkte ligger og kriger med det øvrige materialet. Det er en morsom låt og et heftig ytterpunkt.

-”Kingdom” er en annen favoritt, med elegisk refreng og majestetisk korutgang.

-Det var den siste låten som ble skrevet til plata, etter ønske om noe litt mer symfonisk, understøttet av akustisk riff. Oppføres ostinatet med forvrengt, elektrisk gitar så låter det automatisk heavy metal. Jeg er særs tilfreds med angjeldende arrangement. ”Kingdom” tar form av en reise som innleder temmelig spartansk, og ender i storslagent korcrescendo.

-Når vi først taler om reisemotiv: ”Nattlandet” utgjør en

NRM 1-2022

57

åtte minutter lang odyssé i stemning, klangnyanser og ditt symptomatiske tonespråk, lett influert av Jeff Buckley, som igjen skattet Led Zeppelin høyt.

-Det kommer kanskje ikke som noe sjokk at jeg elsker Jeff Buckley og Jimmy Page. ”Nattlandet” undergikk for øvrig en omsvøpsfull fødsel; lenge ante jeg ikke hva faen jeg skulle gjøre med låten. Den har temmelig abstrus besifring. Jeg oversendte en demo til Anders Fridén, som synger i In Flames og som jeg ofte kollaborerer og kaster ball med. Han kunne først ikke få tak på versene, men etter noen runder entret han sonen og ble en del av universet. Med ”Nattlandet” frister jeg å gjøre noe totalt uventet, eksemplifisert ved midtpartiet av akustiske gitarer og klaviatur, som forløper rent instrumentalt og preserverer og bygger atmosfære. Plutselig sto det klart for meg at teksten måtte pennes på svensk, da stykket avkaster en slags nordisk resonans.

Samstundes revolterte jeg mot meg selv: Jeg vil ikke gjøre bare treminutterslåter, men står fritt til å realisere hva faen som helst. ”Nattlandet” faller sist i kronologien, og jeg håper folk tar seg tid til å lytte ordentlig. Den krever mer av publikum enn noen annen Rubashov-låt, og jeg garanterer at dette ikke blir min siste ekstensive innspilling. Det går å bygge nye klangverdener selv om man ”bare” er sanger og gitarist. ”Nattlandet” fikk meg til å tenke nytt, og føles som et lite opus.

-Nevnes må også åpningssporet ”Pillars”, som knytter naturlig ad til ”The Nature’s Script”, selv med sirlige americana-grep.

-”Pillars” er plassert først, fordi den ikke påminner mine andre åpningslåter. I utgangspunktet var den tenkt naken og enkel, men fikk vokse seg større, blant annet ved å innlemme lap-steel-gitar og Sofia Westlin på sang.

-Sett med norske øyne kommer Martin Rubashov tilsynelatende fra ingensteds. Du får derfor hjelpe oss litt – hvem er Martin Boman, Bollnäs-Martin og hvor kommer Rubashov-navnet fra?

-Boman er mitt fødenavn. Når jeg jobber som programleder i radio er jeg Bollnäs-Martin, mens Rubashov er mitt kunstneriske jeg. Det finnes en svensk forfatter ved navn Carl-Johan Vellgren som i 1996 utga romanen ”Dokumenter vedrørende spilleren Rubashov”, som jeg leste og elsket. Jeg identifiserte meg sterkt med Rubashov-karakteren, og tok meg faen på å adoptere navnet dersom jeg noen gang skulle forsøke meg som soloartist. Rubashov klinger ganske surt; det stikker i øynene. I tråd med Vallgrens fiksjonsfigur leser jeg Rubashov som frihetsverifiserende. Som Martin Rubashov kan jeg gjøre hva jeg lyster, og ikke la meg begrense av stildogmatikk. Følgelig ender ”Nattlandet”, ”Kingdom”, ”Lights Of July” og ”Bird” på samme album, med største selvfølgelighet.

Jeg frarister meg alle tanker om kategorisk innramming, og trives rett så godt med det.

58 NRM 1-2022

-Kan man høre litt om din musikalske løpebane, som angivelig rommer to sekel i tungrockens vold?

-He he… Da jeg var ung figurerte jeg i bandet Marble Arch. Vi påbegynte som et doom-metallband under annet navn, hadde Paradise Lost og My Dying Bride som idoler, signerte for Century Media i 2002 og slapp bandets eneste skive samme år, ”Another Sunday Bright”. Jeg er fremdeles svak for doom-metall, fordi sjangeren er så undergrunnsorientert, antikommersiell og regelrett vakker. Dommedagsrocken slapp aldri tak i meg, men Marble Arch gikk etter hvert i oppløsning, da medlemmer etablerte familie eller fikk fast jobb. Siden virket jeg som livegitarist i Mustasch og vokalist i Librah.

Sistnevnte utga skive i 2011, men jeg erkjente smått om senn at jeg lengtet etter å gjøre min egen greia, fritatt sjangerfordringer. Jeg har også bidratt vokalt på innspillinger med In Flames.

-Martin Rubashov synes først og fremst å være studioartist.

-Jeg gir ikke veldig mange konserter, men har faktisk opptrådt i Norge ved én anledning, sammen med Nicolai Dunger. Man får prioritere fornuftig. Jeg har to barn, og vil heller skape studiomusikk enn å tilbringe flere uker bak rattet i en bil. I blant takker jeg ja til konsertinvitasjoner, men er blitt svært selektiv.

-Med retrospektivt blikk, hvordan leser du de to første Rubashov-platene?

-Jeg kan i alle fall vedkjenne meg at ”The Watcher Of The Skies” klinger veldig bra. Flere av låtene herfra ble i sin tid oppført live, men materialet føles som et tilbakelagt kapittel; jeg tror ikke jeg reverserer og gjør slike plater igjen.

De mangler helheten til ”The Nature Script” og ”Members Of The Green Phlux”, som begge drar mot ulike hold, men samtidig smaker egale. Hvorvidt de ferskeste skivene krongler det kommersielt til for meg, skal forbli usagt. Jeg håper og tror jeg skaper musikk man kan lytte til om man ferdes alene i skogen på nattestid, så får man overlate til andre å skrive med hitlister for øyet.

-Det eksisterer en lengsel i Rubashovs musikk, som likevel ikke oppleves smertelig.

-Du treffer spikeren på hodet. Jeg befinner meg i en langvarig lengselsfull periode som innledet da jeg begynte å skrive ”The Nature’s Script”. Naturen står sentralt i alle mine tekster. Jeg bor i Stockholm, men lengter grenseløst tilbake til skogene i Hälsingländ. Det blir bare

verre med årene, men verken dragningen i seg selv, eller å returnere til skogene, er bedrøvelig.

Lengsel kan leses positivt. Jeg sliter med å avgjøre hva som er rett og galt i forhold til å la egne barn vokse opp i en storby fremfor rural idyll. Når jeg spør meg selv: ”Hva er viktig?”, så blir svaret et entydig ”Naturen er viktig”.

Punktum.

-Vi lar skravla gå fritt, og ut av det blå bekjenner herr Rubashov sin ungdommelige elsk til norske Conception og især gruppas gitarist: -Jeg var fullstendig gal etter Conception på 1990-tallet, og helt siden bandet nedla sitt virke i 1998 har jeg lett etter Tore Østby. Han var min gitargud som ung. Jeg ble jevnlig søkt på verdensveven, uten resultater, inntil det for noen år siden kom meg for øret at selvsamme Tore Østby nu residerer i Stockholm. ”Hva faen?”, tenkte jeg, ”Er det mulig?” Ikke bare det, men det viser seg at vi i tillegg bor veldig nære hverandre, og i dag pleier vi jevnlig kontakt.

Conception holdt skiveslippfest i Stockholm for noen år siden, og det var fryktelig stas for en gammel fan. Jeg opplever at Tore ris av tilsvarende lengsel tilbake til skogene han stammer fra, i Norge. Min empiriske konklusjon er følgelig at de fleste blir mer og mer naturmennesker med alderen.

-Til sist, hva står på Martin Rubashovs umiddelbare agenda?

-Jeg skriver ny musikk, uten helt å ane hvor det bærer. Hittil foreligger nakne, sindige låter, samt noen riktig kjappe. ”Nattlandet” gjorde et eller annet med meg; jeg har havnet på et ekstremt komfortabelt musikalsk sted og syder av inspirasjon og kreativitet.

norwayrock.net

TONY MARTIN Black Sabbaths katt på egne bein norwayrock.net

NRM 1-2022 59

Han er riktignok mest kjent for å ha frontet Black Sabbath gjennom bandets mest turbulente 10-årsperiode på 80- og 90-tallet, men Tony Martin har medvirket på godt over seksti skiver i løpet av sin karriere, ikke bare fem Sabbath-skiver. Nå er han aktuell med sin tredje soloskive på tretti år, «Thorns». Vi tok en lang og latterfylt prat med fyren på Skype fra heimen hans i Birmingham.

TEKST: GEIR AMUNDSEN FOTO: ROB BILLINGHAM

- Nåh, Tony, hvordan er livet i England i førjulstida, med covid og Brexit?

- Som overalt ellers, antar jeg. Jeg har gamle og skrøpelige foreldre, så covid er en stor og truende greie for meg og familien, men for meg personlig har det egentlig ikke spilt så stor rolle. Jeg har stort sett tilbragt de siste 25 år i dette studioet uansett, så livet mitt har ikke endret seg stort det siste halvannet året. Det har nok vært mye verre for de musikerne som turnerer hele tiden.

- Så vidt jeg har registrert har du aldri spilt konserter i Norge, har du? En gang med Whitesnake-karene i Oslo for 15-20 år siden?

- M3, mener du?

- Ja, nettopp. Eller det burde jo vært kalt M5. Moody, Marsden og Murray (fra Whitesnake) pluss Martin og Mark (Stanway, fra Magnum).

- Ja, riktig! Nei, det var et prosjekt som ikke endte vel! Men jeg elsker de folkene, jeg kunne hørt dem spille døgnet rundt! De beste i bransjen, men de kom ikke veldig godt overens, for å si det pent.

- Du slipper din nye soloskive «Thorns» i januar 2022. En overraskende variert skive, må jeg si. Og er virkelig alle låtene i alfabetisk rekkefølge?

- Ja, det er alfabetisk! Og det er helt tilfeldig, man jobber jo med alt på computer for tida. Når man legger låtfilene i mapper, blir de automatisk lagt alfabetisk. Og da jeg hørte igjennom alle låtene på rappen, merket jeg at faen, denne rekkefølgen faktisk fungerte helt ypperlig, så jeg lot det bare forbli sånn. Jeg tror ikke noen har gjort det slik før, men det er altså helt tilfeldig.

- Hvem er det som spiller på skiva?

- Mye av det er meg. Jeg spiller trommer på noen låter, litt bass, gitar, elektrisk fiolin…

- Du er såpass multi-instrumentalist, ja?

- Ja, jeg startet jo som gitarist! Ellers er det ganske mange som har bidratt, det er jo flere år siden jeg startet å jobbe med disse låtene. Min sønn spiller gitar på en låt, min datter korer litt…Hvem enn som tilfeldigvis var i nærheten når jeg trengte noe. ‘Hei du! Kom hit! Syng dette! Spill dette!’ Haha! Ellers har jeg Greg Smith på bass, han har vært kompis i mange år.

- Samme Greg Smith som har spilt med Rainbow, Alice Cooper og Tyketto?

- Den samme! Magnus Rosen fra Hammerfall spiller litt bass, Dario Mollo spiller en gitarsolo, og Danny Needham som spiller trommer i Venom.

- Hvem er det som synger på tittelsporet «Thorns»?

- Pamela Moore, heter hun.

- Jaha?! Sjølvaste Sister Mary fra Queensrÿches «Operation: Mindcrime», altså?

- Ja, vi har vært Facebook-venner i mange år og har chattet mye – vi har eksakt samme fødselsdag. Hun kaller meg sin ‘brother from another mother’! Det var naturlig å spørre henne da jeg trengte en kvinnevokal til låten «Thorns», som handler om vold i hjemmet. Den har på en måte blitt hovedtemaet for skiva. Det har slått meg det siste året at kvinner som

60 NRM 1-2022

lever i et voldelig forhold har hatt det enda verre siden pandemien startet, for nå kommer de seg enda sjeldnere ut og vekk. De er innesperret med en voldsmann i noen få rom.

- Låten «This Is Your Damnation» er jo også ganske ukonvensjonell.

- Haha! Vet du, jeg prøvde å få den fjerna fra skiva etter at jeg hadde levert filene til plateselskapet! Jeg maste om at jeg hadde andre og mye bedre låter til dem, men de sa tvert nei, denne skulle med. Og jeg bare: ‘Sikker?’, men de insisterte. Jeg trodde ikke noen ville like den!

- Er det du som gjør vokalen på versene også?

- Ja, det er meg hele veien.

- Jøss, kjente ikke igjen stemmen din.

- Det er min studio-snakkestemme, helt inne i mikrofonen. Hadde mye gøy med den!

- Og så har vi «Book Of Shadows», en særdeles dramatisk låt som lett kunne glidd inn på en av Sabbath-skivene dine.

- Det var den aller første låten jeg skrev til denne skiva. Den har vært ute på nett en stund i en akustisk versjon, i likhet med med «Crying Wolf» og «This Is Your Damnation». Alle låter jeg skriver, starter med at jeg plukker opp en akustisk gitar. Og selv om alle tre fins i tyngre versjoner, liker jeg disse versjonene også veldig godt.

- Var det meningen, eller var det tilfeldig, at melodilinjen på mellompartiet i «Passion Killer» er identisk til melodien på Frédéric Chopins «Funeral March» fra Piano Sonata No.2?

- Er den?!?

- Identisk.

- Det ante jeg ikke!

- Der hvor du synger ‘Your love has died, all that’s left is flesh and bone’.

- Ah! Skjønner hva du mener. Death March! Ja, det var en lek med melodien, det bare falt på plass, og jeg fant ut at det hørtes dødelig ut, så lot det være slik.

- Det stykket er vel noe av det dystreste og sørgeligste i musikkhistorien uansett, så det passet bra til teksten.

- Det er bare en ballade, haha. Satser på at Chopin tilgir meg!

- Så hva skjer videre nå? Jeg vet det er håpløst å planlegge konserter og turnéer for tiden, men er det noe på gang?

- Som sagt, de siste 25 år har jeg nesten bare vært i studio og sunget på prosjekter og gjort gjesteopptredener. Og hvis det er noe jeg angrer på, så er det at jeg ikke har et fast band. Hvis jeg skal gjøre konserter, må jeg hyre inn musikere til de konkrete jobbene, og det avhenger helt av om de er tilgjengelige når jeg trenger de. Og hvor vi skal spille. Noen ganger har konsertarrangøren ordnet med backingband for meg, med folk jeg aldri har møtt før, og vi får kanskje en øving før vi går på en scene. Det har holdt meg litt tilbake på konsertfronten, og det angrer jeg litt på. Jeg savner å stå på scenen. Men mitt liv førte til studioarbeid, og her har jeg blitt. Skal jeg turnere med denne skiva, så må jeg egentlig helt tilbake til start. Danne et band, få samlet de, øve før vi legger ut på turné.

- Du presenterte tre karer på Facebook-profilen din her om dagen, jeg fikk inntrykk av at det var kjernen i et band?

- Det var blant andre Danny, som er travelt opptatt med Venom, og Magnus Rosen, ditto med Hammerfall. Skal jeg ha med meg de, må jeg nesten kunne gi de en økonomisk garanti på at de ikke taper penger

norwayrock.net

”Tony Iommi slår på tråden i ny og ne. Kun Tony, aldri Geezer.” på å bli med meg på en turné. Og så har vi coviden da! Selv om mitt land sier at det er greit å turnere, så sier kanskje ditt land at ‘Drit og dra, dere kommer ikke inn her!’. Det er nærmest umulig å planlegge noe for tiden. Jeg tror fort at enda ett år forsvinner, og innen den tid har jeg kanskje enda et nytt album klart. Så muligens kan jeg promotere to nye skiver på veien i 2023? Inntil videre fokuserer jeg på å promotere Tony Martins tilbakekomst, og begynne og jobbe på nye låter sammen med Scott.

- Scott McClellan som spiller gitar på skiva di?

- Ja, vi kom i kontakt på Facebook for ti år siden. Og han begynte å sende meg gitarriff, uten at jeg egentlig visste hvem han var. Da jeg etter hvert hadde mottatt rundt 25 riff, måtte jeg høre på dem, og jeg innså at dette var jo faktisk veldig bra! Det artige er at han visste ikke at jeg var Black Sabbath-Tony Martin, så vi ga hverandre en stor overraskelse. Men jeg jobbet videre med hans riff, rev de i fillebiter og satte de sammen som jeg ville, og lagde låter av det.

Og han var storfornøyd. Slik ble vi venner, og de siste ti år har vi holdt dette litt hemmelig, og fått spilt inn låtene med trommiser og bassister.

- Det virker som om dere samarbeider meget bra.

- Ja! Han er så utrolig lett å forholde seg til! Og hver gang han sender meg et riff, så har det allerede et navn, en tittel. Det er både inspirerende, og praktisk. Sammenlignet med hvordan det var å skrive låter med Tony Iommi.

Jeg kunne dra hjem til ham, og han dro frem en eske full av kassetter, som vi brukte mest den gang. Og der hadde han «Riff i E», noe som kan være hva som helst. «Kjapt Riff i E».

Okai. «Sakte Riff i E». ‘Greit, har du mer?’, spurte jeg. ‘Visst, jeg har «Kjapt Riff i A»’. Så her satt vi og spolte frem og tilbake på kassettene for å finne en ende å starte i, inntil Tony Iommi sa, ‘Faen, vi skriver heller bare noen nye!’. Og så skrev han nye riff og spilte de inn på kassetter – som deretter sporenstreks ble slengt i esken sammen med alle de andre kassettene! Jeg ante aldri hvilket riff som var hva! Men med Scott, hvis han sier en tittel, så vet jeg straks hvilket riff han snakker om. Av og til blir den tittelen også navnet på låten, for da kan jeg skrive teksten ut ifra bildene som musikken og tittelen allerede har plassert i hodet mitt.

- Jeg formoder at han blir din gitarist på en kommende turné?

- Ja, hvis vi får ham over. Han er amerikaner, i Illinois, og Magnus er i Sverige. Det er en internasjonal greie, og det er også utfordringen med å få samlet alle i samme rom for en øving.

- Og du er fortsatt i Birmingham?

norwayrock.net

- Ja, jeg har aldri flyttet herifra. Jeg har hele familien min her – foreldrene mine, barna mine.

- Du nevnte Tony Iommi. Har dere vært i jevnlig kontakt siden du var i Sabbath? Du ba ham ikke spille på skiva di?

- Jeg har spurt, men fikk egentlig aldri noe svar. Plutselig blir bare telefonen død. Men det er greia med Iommi og hele Black Sabbathmaskineriet. Det har alltid vært vanskelig å få klare svar fra de. Ingen vet hva som skjer, eller når det skjer. Så det er ikke noe nytt. Jeg har snakket med Tony med jevne mellomrom opp gjennom årene, han slår på tråden i ny og ne.

Kun Tony, aldri Geezer. Men jeg spurte, og han sa han var veldig opptatt. Noe jeg antar betyr Nei. - Noen muligheter for at dere to gjør noe mer sammen, nå som Sabbath har lagt opp?

- Det har vært foreslått at Tony MartinSabbath-skivene skulle gjenutgis, og at vi kanskje kunne lage noe nytt som bonusspor eller noe slikt. Men det var fire år siden. Og da jeg endelig fikk snakket med han om det, sa han ‘Nei, det går ikke, jeg kan ikke gi ut noe nytt under navnet Black Sabbath..’ Det hadde han ikke lov til juridisk, så da stoppet det opp.

Unntaket var hvis han fant noe gammelt som vi ikke hadde gitt ut tidligere. Jeg har haugevis av opptak fra øvingslokalet som jeg gjorde på 8-spors, og pløyde gjennom dem og sendte over, men jeg har ikke hørt et knyst. Du er sikkert mer oppdatert på dette som jeg er!

(På dette tidspunktet hopper undertegnedes katt opp på bordet og stikker snuten inn i kamera.)

- Åh! Hei hei, pusekatt!

- Det minner meg forresten på ditt tilnavn «The Cat». Birmingham har jo allerede Tony «The Hat» Clarkin i Magnum. Hvordan oppsto Tony «The Cat» Martin?

- Det stammer fra tiden før Black Sabbath, jeg spilte gitar i et band som het Orion og vi spilte på Wrexham Rock Festival i 1982.

Motõrhead var hovedattraksjon, og det var Twisted Sisters første konsert i Storbritannia.

Selve konserten var bare surr, det kom bare en brøkdel av hva dette stadionet kunne romme.

Det ble anmeldt i magasinet Sounds, som skrev noe a la: ‘Orion – kult band, men gitaristen ligner jo på Catweazle’. Jeg vet ikke om du kjenner til denne figuren, men han var i en tv-serie for barn fra tidlig 70-tall, han bor i et vanntårn og ser litt trollmann-aktig ut, som en gammel hippie. (Lurifaks! Gikk på NRK på 70-tallet under tittelen ‘Den Merkelige Mannen’) Det førte selvsagt til at gutta begynte å kalle meg Catweazle, som etter hvert ble forkortet til bare Cat. Så jeg ble dermed Cat Martin, inntil min manager sa tvert nei, det scenenavnet kunne jeg ikke bruke.

- Det funka da greit for Cat Stevens!

- Men ikke for rockesangere, tydeligvis. Så jeg gikk tilbake til mitt opprinnelige navn, Tony Martin.

- Men ditt egentlige etternavn er Harford?

- Ja, Martin-navnet var egentlig en spøk, som kom da jeg i tenårene spilte i band med min fetter, og vi hadde en bassist som het Roland Martin. Bandet skulle hete The Martins, og vi fleipet med at vi alle skulle kalle oss Martin – fetteren min ble Dave Martin, og jeg ble Tony Martin.

- Som The Ramones?

- Ja, noe sånt! Det var jo bare en teit 16-åringsspøk. Men her er jeg, nesten et halvt århundre senere, fortsatt Tony Martin!

(Vi fortsetter praten med Tony Martin om hans tid i Black Sabbath i neste nummer!)

NRM 1-2022

61

Tilbake etter åtte år i skrivestua Det går lenge mellom hver gang vi hører fra canadiske The Tea Party. Åtte år etter «The Ocean At The End» er de imidlertid aktuelle igjen, denne gang med albumet «Blood Moon Rising». Norway Rock fikk bassist Stuart Chatwood til å slå på tråden for en samtale omkring skiva.

62 NRM 1-2022

norwayrock.net

TEKST: BJØRN DAVID DOLMEN FOTO: FRANCESCA LUDIKAR

- Da var det omsider duket. Gratulerer så mye med nytt album!

- Takk skal du ha. Det har tatt tid, men nå er den altså endelig ute – det er flott å se den i havn! Forresten, før vi starter, er du kjent med The Tea Party? Jeg bruker å stille det spørsmålet til journalister jeg ikke kjenner.

Det hjelper meg å fokusere.

- Bare slapp av og måk på, du.

- He-he, fint! Jeg vet at Jeff Martin var i Norge for noen år tilbake. Var du der, eller?

- Faktisk var han her i Trondheim også. Svaret er allikevel nei, ettersom jeg var bortreist da konserten fant sted. Kom gjerne tilbake med The Tea Party og gi meg en ny sjanse.

- Jeg håper vi får muligheten til akkurat det. Det hadde vært fint å gjøre noen konserter i den delen av verden igjen.

- Da har vi en intensjonsavtale: Straks denne pandemien er historie, kommer dere hit. Fortell meg nå, hvordan kom «Blood Moon Rising» sammen?

- Du, det har vært en lang prosess. Vi hadde jo et opphold på noen år, før vi gjenreiste det hele og utgav «The Ocean At The End».

Dernest havnet vi i skrivestua, og der ble vi, litt for lenge, kan man si.

Herregud, det har gått åtte år siden forrige album, men så har det jo også vært pandemi og slikt. Vi bor ikke i samme land, ei heller i samme verdensdel, så prosessen har vært kompleks. Men, altså, vi begynte med å lage en EP. Deretter lagde vi en til, og «Blood Moon Rising» er disse utgivelsene kombinert. Nøyaktig hvor materialet stammer fra, sånt rent periodemessig, er vanskelig å si. Vi skriver hele tiden, og «Blood Moon Rising» er det beste av det beste vi har skrevet og innspilt i løpet av årene som har gått siden sist.

- Rent musikalsk, hva har inspirert mest i forkant og underveis?

- Helt siden vi begynte har vi vært overmåte begeistret for britisk rock.

Vi vokste alle opp med Led Zeppelin. Eller, snarere, vi vokste opp med de amerikanske gruppene som Led Zeppelin hadde inspirert. Dernest gikk vi til kilden, og oppdaget den britiske rocken. I ungdomstiden var det den britiske punken som regjerte, noe som førte til at vi i en kort periode spilte punkrock. Men så ble vi bedre til å håndtere instrumentene våre, og endelig var det mulig for oss å musikalsk materialisere inspirasjonen fra Jimi Hendrix, Led Zeppelin og The Who. Jeg vil si at det er den impulsen, sammen med bluesmusikken fra især 50-tallets Chicago, som er fundamentet i The Tea Party.

- Selv om dere melodisk også skylder en hel del til østens folkemusikk.

- Jada, helt klart, men dette kom til oss via The Beatles, The Rolling Stones og Led Zeppelin, altså fra den britiske rocken på seksti- og syttitallet. Det første som appellerte til oss var hybriditeten. Det Led Zeppelin gjorde på, si, «Kashmir», tente noe i oss, kanskje spesielt i Jeff Martin. Til å begynne med opplevde vi at den indiske impulsen i vår musikk ikke begeistret publikum her i Canada. Men så skjedde det noe – det ble anerkjent som et aspekt ved sounden vår. Kombinasjonen av rock og verdensmusikk ble etter hvert det som definerte The Tea Party.

- Noe av det gledelige med «Black Moon Rising» er at dere fortsatt holder på dette.

- Ja, det er i blodet. Jeg har alltid latt meg begeistre av band og artister som håndterer dette. Måten Peter Gabriel i sin tid komponerte over afrikanske groover kan nevnes som eksempel. Alternative rytmer og tonaliteter kombinert med rockens tekstur, energi og avlevering kan fortsatt gi meg gåsehud.

- Formatet er nokså lite. Er det vanskelig å unngå selvpastisjsmellen?

- Tidvis, ja. Men «Blood Moon Rising» unngår dette, vil jeg si, ettersom den primært er rock & roll. Faktisk har vi fått reaksjoner på dette, fra folk som savner mer av det orientalske. Men sånn er det, noen vil høre ditt og andre vil høre datt. Det har aldri vært aktuelt for oss å skrive for fansen – The Tea Party skriver for seg selv. Autentisitet er et ord jeg bruker nokså ofte. norwayrock.net

”Det har aldri vært aktuelt for oss å skrive for fansen – The Tea Party skriver for seg selv.”

- The Tea Party dukket frem i en tid hvor amerikansk grunge dominerte rockekulturen. Så dere noen gang ditover?

- Det er klart at man sanser sine samtidige, og for tretti år siden merket man de musikalske omgivelsene sine mer enn man nok gjør i dag.

Dette skyldes fremveksten av internett også videre; i dag har man mindre oversikt rett og slett fordi alt har blitt så svært. Men, ja, grunge-musikken tok av som et jetfly. Soundgarden. Pearl Jam. Nirvana – alle disse bandene ble giganter. Hva gjelder musikalske likheter var det nok flere. Men med alt dette er sagt, hva var nå egentlig grunge? Høye trommer, elektriske gitarer og melodi? Jeg tror vi sier det sånn. Grungen var en slags syntese av Black Sabbath og The Pixies. The Tea Party tok også inn andre musikalske impulser. Jeg er i grunnen glad for at vi aldri ble promotert med grunge-etiketten, selv om det kanskje er litt av grunnen til at vi ikke ble like store som flere av disse bandene ble.

- Hvilke tanker gjør du deg omkring dagens rock i for eksempel Nord-Amerika og Europa?

- Som jeg var inne på i sted, jeg har ikke oversikt. Ikke tror jeg noen andre har det heller. Amerikansk rockeradio er i dag alt og ingenting. Jeg håper og tror at The Tea Party ikke blir ansett som et typisk retrorockband.

- The Tea Party har alltid vært store i Canada. Er det fortsatt problematisk for dere å turnere utenfor landets grenser?

- Med The Tea Party har det alltid vært litt komplisert. Vi kan fortsatt ikke legge ut på Europa-turné sånn uten videre. Det har vi ikke råd til med mindre vi får en serie med festivaler i juni, juli og august. I Australia har vi imidlertid en horde med fans som gjør det mulig for oss å spille med symfoniorkestre, og her i Canada kan vi spille så mye vi bare orker.

The Tea Party tok aldri av i USA. Jeg skal innrømme at det til tider var frustrerende å se et band som Stone Temple Pilots bryte lydmuren mens The Tea Party ikke ble tatt i betraktning. Ikke et stygt ord om Stone Temple Pilots; de var et bra band som fortjente denne oppmerksomheten. Det synes jeg imidlertid vi fortjente også, men slik ble det ikke. Jeg vil tro at ting også har med tilfeldigheter å gjøre. Red Hot Chili Peppers reiste til Europa på riktig tidspunkt og ble svære der borte. Vi var ikke der da.

Kanskje la vi også opp på feil tidspunkt. Hvem vet.

- Det har kommet meg for øret at en rekke gjenutgivelser er på vei. Hva kan du røpe om det?

- Javisst! Det første som kommer fra vår kant er debuten. Den ble kun trykt i tre tusen eksemplarer og har derfor kostet flesk på Ebay i mange herrens år. Nå gjenutgis debuten som både vinyl og CD. Utover at det er flott å se den i LP-format, er CDen spesielt interessant. Den kommer nemlig med både original miks og en nyere, og holder en rekke demoer fansen ikke tidligere har hatt tilgang til. Utgivelsen er følgelig et fint dokument. Så vidt jeg vet er det også planer om å gjenutgi ‘klassikerne’ våre fra nittitallet. Det er (plateselskapet) InsideOut som har tatt over nå, og de gjør en uendelig mye bedre jobb både hva angår utgivelsene og promoteringen av bandet generelt.

- Da synes jeg InsideOut kan sende The Tea Party på Europaturné. Jeg plukket just opp plata hos min lokale leverandør. Den hadde solgt godt, fikk jeg høre.

- Ha-ha, ja, ikke sant? Og Europa-turné har det faktisk vært snakk om. La oss håpe at så skjer. Vi merker at «Black Moon Rising» har blitt promotert der borte. Kanskje er det derfor håp for noen festivalkonserter til sommeren. Jeg vil gjerne til England – England er et viktig land for oss.

Men så er jo også denne pandemien en snubletråd. La oss nå se hva som skjer.

NRM 1-2022 63

Pro Det har gått hele seks år siden de svenske kongene av mattemetalls sisteslipp, “The Violent Sleep Of Reason” - og hva passer da bedre under en pandemi enn å skape og servere sitt absolutt mest ambisiøse verk hittil - nemlig mastodonten “Immutable”? Norway Rock fikk innpass sammen med et nøye utvalg rock- og metallmagasiner fra store deler av Europa til en førpremiere på herligheten, samt en god time med trommegud Tomas Haake for å forklare litt rundt skiva. Her var det bare å lene seg godt tilbake, få presentert splitter ny musikk og ikke minst delta i en spennende og annerledes intervjuform.

TEKST: SVEN O. SKULBØRSTAD FOTO: EDVARD HANSSON & BRENDAN BALDWIN

Men først vil jeg si noen ord om førsteinntrykket til utålmodige fans som venter i spenning. “Immutable” er stor, spesiell - og med over en time spilletid ekstremt verdt både ventetid og penger. Her er det seige riff, storslagne dynamiske instrumentaler, interessante synthkrydre - alt servert i Meshuggahs nå mere pantentert bruk av takt og polyrytmikk. Denne må nødvendigvis høres langt flere

64 NRM 1-2022

ganger før en mer fyldig og detaljert anmeldelse kan gi verket den oppmerksomhet det fortjener, men guds fred for en bauta bandet leverer. Bare å glede seg!

- Hvordan er det å lage lydsporet til kaos og ødeleggelse?

- Det er litt vanskelig å svare på en enkel måte, men måten vi skriver musikk på kommer ifra et visuelt aspekt. Jeg tror vi alle ser på samtlige lydspor og kanskje til og med samtlige riff på en visuell måte. Vi trenger vel ikke å fortelle hverandre detaljert hva dette visuelle er, vi har kanskje

norwayrock.net

gressivt uforanderlige også forskjellige måter og se dette visuelle på - men det visuelle følger en viss følelse vi får når det kommer til musikken. Hvis du ser på et filmscore så ser du gjerne for deg akkurat hva den musikken er skrevet til, og det samme er det med oss. Jeg vet ikke helt om dette føles som et svar?

- Veldig godt svar, tusen takk! Dere har alltid gitt ut album som differensierer seg en smule fra det forrige, men uten å gi slipp på deres karakteristiske stil. Hvor vanskelig er det så langt ute i karrieren å følge opp dette fra gang til gang?

- Vel, for å vedlikeholde et visst utrykk mange forbinder med et band så kommer det an på de forskjellige musikerne innad i bandet. Og det faktumet at vi har holdt på med dette i såpass mange år vil jeg tro gjør at vi kommer til å ha en viss gjenkjennbar stil uansett hva vi prøver oss på. Det er åpenbart ikke noe vi vil forhindre heller, ikke minst med tanke på folk kjenner til oss vil vi absolutt være gjenkjennelige som oss - som et band helt norwayrock.net

klart. Men hvis man ser for eksempel på låta som kommer midtveis i skiva - “They Move Below” så har vi tatt bort det som kanskje er den aller mest gjenkjennelige faktoren, nemlig Jens (Kidman, vokal), men selv om den er borte hører man nok at det er Meshuggah.

Den kan nok i tillegg gå inn under en litt mer stoner-parole enn hva folk flest er vant til å høre fra oss også, men for meg så er dette definitivt en Meshuggah-låt jeg går ut ifra at folk hører kun ved å høre på låta. Kanskje på grunn av at ingen andre gjør dette, noe som vi alltid er på utkikk etter når vi lager nye album - dette “Dette”. Det å fortsatt ha “Dette” som gjør at vi er oss. Vi spør stadig oss vekk om dette låter umiddelbart som oss eller bare kanskje som oss, og da er vi kun ute etter det umiddelbare alternativet. Jeg har vært i dette bandet såpass lenge, og man blir jo etter hvert vant til det såpass at det blir vanskelig å se ting utenfra, og da kan man kanskje bli tvilende. Vi prøver å sette spørsmålstegn ovenfor oss selv som musikere, og når vi alle tenker at dette låter

umiddelbart som oss, så stoler vi på det, gir det ut og håper og tror folk utenifra hører det samme som vi gjør. Nå ble det voldsomt med digresjon her, men sånn er jeg bare!

- Fredrik Thordendal tok en liten pause fra bandet for å fokusere på eget studioarbeid før han returnerte til innspillingen av “Immutable” - følte dere da at han hadde med seg noe nytt og fresht til bordet?

- Ja, det tror jeg. Åpenbart merkes det at 20% av bandet forsvinner for en periode være seg om det gjelder komponering eller innflytelse og noe blir annerledes. Det har nok blitt et annerledes album enn hva det hadde blitt hadde han vært med hele veien, både låtmessig og lydmessig. Fredrik har jo vært en slags hovedmann når det gjelder det aller meste på våre tidligere innspillinger og har hatt fingrene sine på det aller meste - i tillegg til å være en fantastisk studiomusiker. Han var også den vi satte lit til for å sikre at alt virket NRM 1-2022 65

og ble bra. Det var klart at vi mistet den sikkerheten da han steppet ut for en periode, men samtidig fikk også vi andre litt mer frihet på en måte til å prøve oss litt frem. Vi har jo alle fått noen flere musikalske impulser etterhvert som vi har blitt eldre, og dette var nok en mulighet til å bruke noe mer av dette. Å gå over detaljene på en annen måte tror jeg ikke vi har tatt skade av - han var jo ikke med på noe av låtskrivingen denne gangen, men har jo åpenbart lagt soloer som jeg tror høres tydelig med hans signatursoloer. Ei heller var han med oss fysisk i studio, det var jeg, Mårten (Hagström, gitar) og Dick (Lövgren, bass) som dro ned til Sweet Spot Studio i Halmstad, som også Arch Enemy har anvendt. Dette var også nytt for oss ettersom vi ikke har brukt studio før, det var kun oss tre uten Fredrik som sagt, og i tillegg har vi jobbet uten press med deadline da fristen for å levere ferdig master var vesentlig mer flytende enn tidligere. Dette gjorde da at vi kunne bruke vesentig mer tid på selve studiojobbingen og gå mer inn i detaljene enn tidligere. Så det er mange forskjeller ifra det vi er vant med tidligere, og det føler vi høres i musikken.

- Det er jeg enig i, skrittet ifra “The Violent Sleep Of Reason” til “Immutable” er mer enn et lite steg. Låtene deres er jo kjent for å være relativt komplekse - og denne gangen enda mer enn tidligere.

Hvordan går dere frem for å strukturere låtene?

- Bare ved å være barna fra den generasjonen vi var har nok gjort at vi gjør ting litt på den gamle måten. Vi har stort sett en åpning som går inn til et vers og et eller annet før refrenget kommer, og føler man seg litt gal slenger man kanskje inn en gitarsolo før man går tilbake igjen. Dette er sånn vi på en måte alltid går inn i låtskrivingen med, men for de som har hørt skivene våre har vel lagt merke til at det sjeldent ender opp sånn. Det jeg sier er at vi prøver å gjøre det på den måten, men har vel utviklet selve måten å gjøre det på litt fra skive til skive. Når det kommer til denne har vi dog forsøkt å omstrukturere alt av måten å gjøre ting på. Denne gangen har vi kastet ting litt mer frem og tilbake og testet ut hva som funker best til den eller den låten. Hvis man tenker konseptet “album” så blir det fort ensformig og kjedelig hvis samtlige låter har samme struktur - fra intro til vers, så refreng og tilbake. Mange av de har nok startet sånn, men etter heftig omstrukturering og klipping og liming har de endt opp som noe helt annet. Vi tenker når vi skal strukturere et album at de siste 30 sekundene på en låt og hvordan de står seg til de første 30 sekundene av neste låt nesten er viktigere enn selve låten. Også har man faktoren ved at man vil unngå samme type låt rett etter hverandre. Dette er så viktig når man lager et album, og nå har jeg rotet meg såpass langt bort i digresjoner at jeg ikke lenger husker hva spørsmålet var!

- Med tanke på egne influenser og at dere jobber på den “gamle måten”, hvordan vil du si at dette har utviklet seg fra de første par skivene til de siste?

- På de første var vi nok mer direkte influerte av hva vi likte og brukte de samme triksene i låtene våre, mens vi nå mer prøver å gjøre ting vi liker på vår egen måte. Et veldig godt eksempel her er “Master Of Puppets”, da denne har vært en retningslinje selv for “Immutable” - vi kalte sågar “They Move Below” som er en instrumental midtveis i skiva som nevnt opprinnelig for “Orion 2”. Det handler om de skivene vi vokste opp til der de kunne tillate seg omtrent det de ville da det på det tidspunktet ikke fantes et format på hvordan man skulle skrive den typen musikk.

Det er noe jeg føler har forsvunnet de siste ti-tjue årene da det virker mer som man er redde for å komme med noe uventet i frykt for å forstyrre et slags momentum. Samtidig forstår jeg godt at man tenker sånn, for all del. Men vi hørte på hele album fra start til slutt, mens nå hører man mer

66 NRM 1-2022

på spillelister. Og det også ligger i “gamle måten” - vi lager skiver som en helhet som er ment til å høres fra start til slutt. Det handler om album, ikke de jævla låtene - og det er akkurat så gamle vi er på dette tidspunktet i livene våre.

- Dette føles helt klart som en enda mer filmatisk utgivelse enn tidligere i forhold til det du nevner angående skiver som “Master Of Puppets”, og man kan høre en god del prog-influenser her også synes jeg - vil du si dette kanskje også har påvirket dere underbevisst?

- Det tror jeg så absolutt, og det var et godt spørsmål. Dette tror jeg også er fordi Mårten har en langt større del av låtskrivingen nå enn tidligere som sagt, og der vi alle skriver fra forskjellige aspekter har Mårten en tendens til å skrive fra et mer filmatisk og visuelt perspektiv.

Det tror jeg er den største forskjellen fra tidligere - at han har bidratt i langt større grad nå enn tidligere.

- Er det et lyrisk tema på “Immutable”, og hvordan var samarbeidet sammen med Jens denne gangen sett fra et pandemisk perspektiv?

- Det er mye å gå inn på, men jeg skal prøve. Her også hadde Mårten langt flere bidrag enn tidligere, som for eksempel “Light The Shortening Fuse” og “Ligature Marks” der han skrev teksten til begge to, og eksempler der han skrev musikken og jeg tekstene er “I Am The Thirst” og…hva heter romperisterlåta igjen…? “The Faultless”! De skrev jeg tekstene til, så det er mer miks nå enn tidligere. Når det kommer til tema, handler det stort sett om hvor vi befinner oss på denne tiden av historien, men så har du også tekster som “Phantoms” som for min del er mer personlig da den handler om ting du kan ha sagt eller gjort mot andre som kommer tilbake og hjemsøker deg i tide og utide. Ellers er det som det stort sett pleier å være en sosial kommentar på menneskeheten generelt og hvordan vi har utviklet oss. Når det kommer til Jens skriver ikke han så mye tekster i forhold til hva som kanskje er vanlig, men de siste årene har vi samarbeidet litt mer i forhold til uttrykk og hvordan det står seg til musikken. Til syvende og sist er det jo tross alt han som skal fremføre nettopp dette på en scene. Dette er nok et eksempel på hva vi antageligvis gjør annerledes enn mange andre band. Men til denne

norwayrock.net

skiva har Jens spilt inn alt av vokal fra sitt eget hus, der han har fått satt opp et rom med bra lydvegger og mikrofoner - så han var aldri med oss i Sweet Spot i det hele tatt, bortsett fra et par ganger der han stakk innom for å si hei og kjenne på stemningen. Så det var det han holdt på med, og fikk stadig sendt over filer etter hvert som vi fikk ned gitarer, trommer og bass som han da la vokal på og produserte selv. Vi har aldri gjort det på denne måten før, og en ting som virkelig står frem på denne skiva for meg er nettopp vokalen.

Sammenligner man med “The Violent Sleep Of Reason” spilte vi der inn alt live hvor han skrek inn vokalen i etterkant og fikk en ganske ødelagt stemme som resultat. Allikevel valgte vi å beholde opptakene på skiva da vi syntes det låt ekte. Denne gangen hører jeg virkelig all tid og arbeid han har lagt ned i vokalen, og sluttresultatet er helt fantastisk.

- Vil du si at pandemien hadde noe som helst påvirkning på både låtskrivingen og selve feelingen på skiva?

- Ja, definitivt. Vel var vi godt i gang med både låtskriving og tekstforfatting før pandemien traff, men i forhold til de direkte påvirkningene hadde det selvfølgelig en påvirkning. Jeg og Dick møttes ofte og kjørte sammen til studio uten tanke på noe som helst av smitte titt og ofte, men når dette traff oss ble vi i likhet med de fleste andre nervøse på hvor lenge dette kom til å vare og slutta å se hverandre totalt over flere måneder. Jeg dro fortsatt til studio der jeg gjør det meste av mitt arbeid, mens han gjorde alt hjemmefra. Den største påvirkningen var nok at den sinket arbeidet en hel del, men likevel slapp vi billig unna sånn sett da det meste av denne planen var lagt før alt skjedde så vi kunne allikevel gjøre det vi skulle - men på en litt annen måte

norwayrock.net

da vi ikke kunne treffes fysisk lenger. Men da fant vi bare på en annen måte å gjøre ting på, så det handlet mer om det egentlig.

- Meshuggah er anerkjent som et av de mest innflytelsesrike metallbanda de siste 20-25 år, påvirker det dere i noen grad når dere lager musikk - spesielt noe såpass annerledes som “Immutable”, og hva synes dere selv om de “nye” banda som åpenbart er sterkt influert av dere?

- Vi tenker nok ikke noe særlig på hvem eller hvor mange som er inspirert eller influert av oss, det tar vi oss ikke tid til. Når man har holdt på såpass lenge som vi har skjer det fort at man låser seg bort ifra hva resten av verden holder på med og fortsetter med sitt. Antageligvis har våre fans langt mer oversikt over hvem som har blitt inspirerte av oss, men kommer fra dagens musikkscene, og kanskje til og med har begynt å følge de og - noe som bare er fint, men akkurat hvem som kommer direkte fra oss eller generasjonen etter der igjen har vi ikke peiling på. I vårt lille musikalske hjørne får vi nesten ikke med oss nye metallband i det hele og store, om de er inspirert av den eller den.

Muligens jeg er feil person å spørre der, men om det så finnes band som har fått inspirasjon fra oss så er vi så absolutt ydmyke overfor det og glade på deres vegne og deres fans. Hvis vi har gjort noe som helst for å inspirere noen til å gjøre noe som helst og har gjort at de har fått følgere på veien er det kjempebra, og det var akkurat sånn det var for oss i starten og. Men vi har bare ikke noen som helst oversikt fra vår lille boble, og det er bare sånn det er.

det er sikkert. Dette så jeg tilfeldigvis på vår hjemmeside www.meshuggah.net at vi ikke har oppdatert, så de står fortsatt oppe. Dette er feil og det kommer til å bli rettet opp i. Men når det kommer til turnéen i Europa som skal starte i mai er den fortsatt på, men om den faktisk blir noe av vil bare tiden og utviklingen av pandemien vise. Men den er i det minste ikke avlyst enda, som turnéen i Statene er.

- Når det en gang blir snakk om turné og med tanke på det du nettopp sa med at dere ser på dere “Immutable” som en helhetlig enhet, ser du for deg at dere kommer til å spille hele fra start til slutt live?

- Nei, det kommer ikke til å skje. Det er avhengig av flere årsaker, én ting er at det ikke ville vært rettferdig overfor den andelen tilskuerne som har en viss forventning om hvilke låter de får høre - en annen er at vi stort sett spiller 1-1,5 time og sett i syn av at “Immutable” runder timen ville det ikke ha vært mye plass til andre låter fra tidligere skiver.

Det ville nok ikke falt i god jord hos de fans som har sine favorittskiver i “Chaosphere”, “Destroy Erase Improve” eller “Nothing” for eksempel. Personlig ville jeg ikke hatt noe imot det, men ser ikke hvordan vi kunne ha forsvart det. Et annet aspekt er at siden Fredrik ikke var med på låtskrivingen eller store deler av studioprosessen er alt dette helt nytt for ham, og det ville vært rimelig brutalt å kreve at han lærer hele skiva i løpet av noen få måneder - i en tid der han også har sine egne greier å drive med. Ikke vet vi om folk kommer til å elske eller hate skiva ennå ettersom den da ikke er ute enda, men hvis du spør meg om fem år eller noe kanskje du vil få et annet svar. Hvem vet?

- Vet dere noe som helst angående hvilke turnéplaner som blir noe av og ikke?

- Vi vet sikkert at turnéen i Statene er avlyst,

NRM 1-2022

67

SKOLISSEANARKISTENE Progrock og science fiction blandet med thrash metal har vært Voivods varemerke gjennom førti år. De kjørte sitt løp mens folk flest ville ha grunge eller industriell metal. På sitt femtende album «Synchro Anarchy» viser canadierne at standhaftighet lønner seg, og er mer populære enn noensinne.

TEKST: RONNY ØSTLI FOTO: CATHERINE DESLAURIERS

Vi ringer opp trommeslager og grunnlegger Michel «Away» Langevin den dagen tittelkuttet «Synchro Anarchy» slippes som singel. Min første tanke er pandemien. Det er kaotisk og ukontrollert, samtidig er det likt for alle, og på en knytter alle på hele planeten.

- Det avviker ikke stort fra vår versjon. Tittelen kan nok referere til ganske mange scenarioer, gjerne en kjedereaksjon av hendelser som gjenspeiler planeten vår per i dag. Da vi kom hjem fra Europaturnéen med GWAR høsten 2019 tok vi en pause. Feiret jul og slappet av. På nyåret møttes vi på lokalet for å jamme litt idéer vi hadde. Vi var ferdige med økten, og jeg knyttet på meg skoa da jeg fikk et innfall om en rytme hvor jeg kutter ut det sekstende slaget. Jeg går mot settet og dermed snubler jeg i skolissa og holder på å tryne over settet, haha. Vi kuttet ikke bare et slag, vi kuttet et helt steg, haha. Uansett, jeg spilte takta og Chewy (gitar) gjorde opptak av den, og ga den navnet «Aways Shoelace Incident».

Chewy kom opp med riff og Snake kom opp med vokal. På dette stadiet var tittelen kuttet ned til «Shoelace». Dette ble litt tema i låten. Du stopper opp for å knyte skoa, og de sekundene det tar er nok til at du i neste øyeblikk blir påkjørt av en bil eller andre ting som gjør at du er ferdig. I denne teksten fantes ordene «Synchro Anarchy» og jeg tenkte at, wow, dette er jo en perfekt låttittel. Dette var i samme perioden pandemien brøt ut og det ble full nedstenging. Dermed ble hver og en av oss sittende hjemme med alle disse snuttene og idéene vi hadde spilt inn på øving, og det hele var som et gigantisk puslespill. Vi er vant til å øve mye, og da vi endelig kunne gå i studio i juni i fjor, var vi langt i fra klare med alt materialet. Så vi skrev og spilte inn underveis, og vi var rimelig utslitte da dette puslespillet omsider ble ferdig. Da vi skulle finne en tittel på plata, syntes vi «Synchro Anarchy» beskrev godt situasjonen vi var i, på måten vi måtte bygge plata og spille den, som igjen er et resultat av situasjonen i verden. Så det er en kjede av hendelser som utgjør «Synchro Anarchy».

- Med andre ord er Voivod et band av den gamle skolen, som 68 NRM 1-2022

lager låter sammen på øvingslokalet.

- Vi elsker å jamme frem idéer. Og alle disse improvisasjonene spiller vi inn for å ta de med hjem og høre på hver for oss. Så møtes vi igjen for å jobbe videre med det vi mener er de beste idéene. Og dette grunnlaget hadde vi riktignok med oss da vi gikk i studio denne gangen også. Chewy og Rocky hadde noen riff, men jeg sendte dem også noen programmerte trommespor uten musikk for å se hva de kunne komme opp med. Dette er spor med mye tam-trommer, akkurat som gammelt Killing Joke, så det er en del av det på plata. Jeg koste meg med dette arbeidet, men det var likevel tøft å ikke kunne møtes fysisk for å voivodisere disse idéene sammen. Restriksjonene gjorde jo at vi ikke kunne gå i studio, men da sa Snake at han ville bygge et improvisert studio hjemme. Da ett av rommene var isolert og klargjort for dette, ble restriksjonene enda strengere og man hadde forbud mot å besøke folk. Denne tiden med isolasjon kommer tydelig frem i tekstene og vokalen. Jeg virkelig føler frustrasjonen i vokalen hans over å være i isolasjon. På bursdagen hans i august 2020, hvor man kunne være sammen hvis man kunne holde to meter avstand, begynte vi å gjøre online konserter. Vi spilte jo et par av de gamle skivene på disse kveldene, og vi var glade for å være i det samme rommet igjen. I fjor åpnet det jo litt opp, og vi gjorde noen festivaler i helgene og jobbet i studio på ukedagene. Akkurat som Deep Purple og Black Sabbath i gamle dager. Det hele var så intenst og vi var totalt utslåtte da prosessen var ferdig. Det var vanskelig å ta det steget tilbake for å bedømme om dette var godt nok. Målet var at lyden i det minste skulle være like bra, om ikke bedre, enn forrige plate, «The Wake». Nå er vi sjeleglad for at de to første singlene har blitt godt mottatt, så nå slapper vi litt mer av.

- Jeg synes spesielt gitarlyden er enorm denne gangen. Det er crunch, men likevel tørr og tydelig.

- Da vi gjorde disse online konsertene av «Nothingface» og «Dimension Hatröss» fant lydmannen vår, Francis, som vi har brukt i studio siden «Post Society»-EP’en, en rå og kraftig lyd, som var crispy, men likevel tydelig. Nå synes jeg hver og en låter utmerket på dette norwayrock.net

albumet, og det er virkelig skiva jeg liker best lydmessig så langt. Selv brukte jeg et stort Gretch trommesett jeg fikk av Jason Newsted i 2003, da han var bassist i bandet. Det er massivt, det låter som en tanks. Jeg hører alle detaljer på det. Bassen låter massivt og Snake synger fett. Det er ikke mye pålegg, men effektene er på de riktige stedene. Du finner biter fra hele Voivods karriere blandet med en ny fusion metal vri som jeg digger. Det er svært utfordrende som trommis, men jeg elsker det.

Back-To-Prog-mode.

- Ja, for dere spiller en type musikk hvor dere lett kunne gått i fella og hentet inn for mye effekter og tatt det hele litt for langt, så det ble for mye av det gode.

- Ja, jeg skjønner hva du mener. Det er alltid gøy å eksperimentere, men plata må være tjent med det. På «The Wake» fant Chewy rom for å skrive inn et parti for strykere, og på EP’en «The End Of Dormancy» var det rom for en blåsekvintett. De spilte også live med oss på Montreal Jazzfest. Med blåserne føltes det som om jeg spilte i Magma, det var storslagent. Det kan være gøy med mange lag med musikk, men akkurat på denne plata stoppet det seg litt selv.

Men jeg synes situasjonen gjorde at skiva låter mer spontan og energisk.

- Men hvordan i all verden havnet dere på Montreal Jazzfest?

- En av arrangørene er en gammel venn og stor fan av Voivod. Han har stadig kommet på konsertene våre, og har hatt en våt drøm om å ha oss på plakaten. Han har jo også hatt band som Van Der Graf Generator, som er en stor inspirasjon for oss. Når vi så fikk muligheten, ville vi gjøre noe ekstraordinært, som det å ha med oss blåserekka.

- Jeg har sett Voivod spille «Dimension Hatröss» live på Roadburn, men «Nothingface» var det første gang ble spilt i sin helhet på disse strømmekonsertene. Her er det materiale Rocky og Chewy ikke har spilt live tidligere, og som de måtte øve inn på egenhånd.

- Det var utfordrende. Det er låter her jeg ikke kan huske å ha spilt live selv en gang. Det betyr at forrige gang jeg spilte dette var i Victor Studio i Montreal i 1989, hehe. Det var så mye arbeid at det tok en del fokus vekk fra den nye skiva, men samtidig tror jeg disse kveldene inspirerte til noe av musikken på nye skiva. Samtidig fant vi jo her lyden vi tok med oss i studioet, så det var absolutt en god opplevelse. Vi har planlagt en verdensturné i kjølvannet av skiva, men datoene i Europa denne våren er allerede flyttet til høsten. Vi håper sommerdatoene blir noe av, men blir det flere utsettelser, kommer vi nok til å gjøre mer av disse platestrømmingene. Kanskje spille «Angel Rat» eller «The Outher Limits».

«Killing Technology” er jo 35 år i år, så det ville jo være en kul anledning til å feire den. Eller kanskje til og med spille hele nye skiva?

- Jeg har alltid vært fascinert over de sære gitarkordene i Voivod. Originalgitarist Piggy døde i 2005, og tre år senere var nåværende gitarist Chewy på plass. norwayrock.net

”Du stopper opp for å knyte skoa, og de sekundene det tar er nok til at du i neste øyeblikk blir påkjørt av en bil eller andre ting som gjør at du er ferdig.”

- Jeg tror faktisk ikke det var så vanskelig for Chewy å komme inn i denne stilen. Du finner jo denne typen korder i hans gamle band Martyr også, og både han og Rocky er gamle Voivodfans. Det er nok også derfor man kan finne referanser til eldre plater selv etter deres inntreden, selvsagt kombinert med en futuristisk vri. I tillegg til å være fan av Piggy, hører han på gitarister som eksempelvis Alan Holdsworth, så han bringer inn nye sider som er vel så episke som Piggy sine, og dette har vært et viktig bidrag for oss til å holde spiriten oppe, så ja, Chewy og Voivod ble en perfekt match.

- «The Wake» entret salgslistene, og Voivod ble et prisvinnende band. I tillegg spilte dere på nevnte Montreal Jazzfest.

Jeg antar det er lettere å være dette annerledesbandet i dag sammenlignet med midten av åttitallet?

- Å ja, absolutt. Jeg tror nok vi åpnet litt dører for band som igjen åpnet dører for andre band.

Du finner en fin linje fra King Crimson til Voivod til Fear Factory til Meshuggah til Gojira. Jeg har ingen anelse om Gojira har hørt på Voivod, men jeg tør påstå de har hørt på band som har vært inspirert av Voivod. Det var mange som ikke skjønte en dritt på 80-tallet og tidlig ‘90 da vi gjorde thrashturnéer med vår psykedeliske tekniske progressive metal. Spesielt da alle begynte å høre på grunge. De skivene vi ga ut da gikk under enhver radar. I dag derimot er det mange som forguder disse platene, «Angel Rat» og «The Outer Limits». Vi gjorde bare vår egen greie, og da vi ga ut «Phobos» var det mye techno og industrielt som gjaldt, så også den var litt på siden av hva folk flest ville ha. Men jeg tror det er nettopp det at vi gjorde vår greie vi nyter godt av nå, siden vi er mer populære enn noensinne.

- Tross dette var «Angel Rat» en streitere plate og mer melodiøs, og jeg husker den fikk lunken mottagelse da den kom. Men når jeg hører på den nå, er det jo et riktig så bra album.

- Jeg kjenner meg igjen der. Det er flere tilfeller hvor jeg har ignorert en plate, og etterhvert som årene går og bandet gir ut mer musikk, plukker jeg opp den snodige plata og finner den riktig så bra. «Point Of Entry» med Judas Priest er en sånn plate. Og den kom jo i en periode hvor band begynte å bli tyngre, som Venom. Vi begynte jo å høre på det i stedet, men når jeg hører på «Point Of Entry» nå, så er det

jo et klassisk Priest album. Og jeg ser ikke bort fra at de som plukker frem igjen «Angel Rat» fra hylla i dag vil synes at dette låter klassisk Voivod.

- Du er også grafisk designer og har hatt utstillinger og gitt ut kunsten i bokform.

Jeg antar pandemien ga mer tid til denne kunstformen?

- Det stemmer. Jeg opprettet nettsiden awayartpress.com for å gjøre produktene mine lettere tilgjengelig, og det har holdt meg opptatt gjennom pandemien. Jeg sender bøker til alle verdenshjørner flere ganger i uka. Dette har hjulpet meg økonomisk siden vi ikke kunne turnere. Jeg har alltid vært en outsider, men har jo etter hvert klart å leve av kunsten. Voivod har jo en imponerende katalog, selv om den ikke kan kalles mainstream. Jeg gjør jo grafikken for andre band også, og jobber for tiden med en ny bok som vil bli tilgjengelig fra nettbutikken. Den tar for seg årene 2008, da vi ble gjenforent, til 2019, da vi turnerte med GWAR. - Du har tydeligvis klart deg greit økonomisk som artist i pandemien, hvordan er det med dine musikalske kollegaer i Canada?

- Hvis du ikke tjener over et visst beløp gjennom dine kontrakter får du økonomisk hjelp fra det offentlige. Her er jo alle scenene stengt, og selv om det ser positivt ut med at de åpner opp snart, så kommer det vel an på kapasiteten på sykehusene. Men vi er nok blant de heldigere landene når det kommer til økonomisk hjelp til utøvende kunstnere. Men ikke bare det, det oppfordres jo til å holde seg hjemme, og kan man ikke jobbe hjemmefra får man også der en viss støtte.

Away har vært en del av bandet Tau Cross, som blir ledet av tidligere Amebix frontmann Rob Miller. Bandets tredje plate «Messengers Of Deception» ble trukket tilbake like før utgivelse, siden Miller takker Holocaustfornekter Gerard Menuhin. Dette resulterer i at alle unntatt Miller trekker seg fra bandet.

- Huff… Det hele var svært tragisk. Vi visste ikke om dette, og ut fra situasjonen valgte vi å trekke oss ut. Det var trist, for det var et kult prosjekt. Men hverken jeg eller de andre medlemmene ønsket å møte hetsen som muligens ventet, da valgte vi heller å gå videre og fokusere på noe positivt. Kjedelig sak, utover det er det vel ikke så mye å tilføye.

- Miller har i etterkant spilt inn plata på nytt med nye medlemmer.

- Jeg har ingen ønsker om å høre den versjonen, siden det vil bringe frem en del triste minner. Bandet var populært og vi gjorde noen fete turnéer. Det var faktisk dagen etter vi spilte Montral Jazzfest i 2019 jeg fikk melding fra Relapse Records om situasjonen og at plata, som er ferdig trykket, ikke blir utgitt. Så da gikk det fra fugl til fisk på sekundet. Men heldigvis har jeg Voivod, som jeg kunne vie full, og positiv, oppmerksomhet.

NRM 1-2022 69

Slipper djevelen inn Det er utenkelig å snakke å snakke om svensk black metals historie uten å nevne Dark Funeral.

Funeral. Bandet har holdt det gående siden 1993 og med sitt syvende album «We «We Are The Apocalypse» Apocalypse» viser bandet nye sider, og håper å kunne ta med seg djevelskapen til Norge i sommer.

70 NRM 1-2022

norwayrock.net

TEKST: RONNY ØSTLI FOTO: TOMASZ PODGORNY

Når NRM snakker med vokalist Heljarmadr er det kun singlen og videoen “Let The Devil In” folk har fått servert fra svenskenes syvende opus “We Are The Apocalypse”. Dette er en tung og annerledes låt, og kanskje et noe dristig valg av singel.

- Ja, det er kanskje det. Vi tenkte ikke sånn. For oss var det den mest fornuftige innledningen til platen, nesten bokstavelig talt «Let The Devil In». Det var der vi ville begynne, men så viste det seg jo at folk syntes det var kjempesnodig. Vi ble ganske forundret over det, for oss var det logisk å slippe denne låten.

- Dette er spor nummer to på plata, etterfulgt av den kjappere og mer bombastiske «Nightfall». Plata har en fin balanse, og tross reaksjonen på norwayrock.net

singelvalget, tror jeg neppe noen kommer til å bli skuffet.

- Nei, jeg tror ikke. Vi hadde egentlig litt flaks, for covid satte jo inn i det vi startet arbeidet med plata. Da ble det jo ikke så mange konserter, og vi kunne sette oss ned å virkelig fundere over ting og legge opp strategien om hvordan skiva skulle bli. De eldste demoene er nok fire år gamle, men låtene begynte vi å sette sammen i det pandemien startet. Den store forskjellen denne gangen er at vi har hatt god tid til å analysere materialet ned til minste detalj, som dette med rekkefølge på låtene.

Dette har gitt oss en helt annen mulighet enn ellers, når man gjerne skal spille noen konserter mellom innspillingene, noe som gjør at man må avbryte studiotenkingen.

- I infoen fra Century Media gir Dark Funerals eneste originalmedlem og låtskriver Lord Ahriman deg ros for virkelig

å naile vokalen i henhold til hans visjoner.

Hvor enige er dere i vokalen underveis?

- Når vi skriver sammen sitter vi i hvert vårt hjemmestudio, hvor jeg får demoer av ham hvorpå jeg eksperimenterer med vokal og sender tilbake. Gjerne to til fire varianter sånn at han kan høre flere muligheter. Slik jobbet vi også på forrige plate. Når det kommer til tekstinnholdet er det 100% mine tekster denne gangen. Så blir det jo å diskutere struktur, hvor det skal legges vokal, hvor det ikke skal være vokal og så videre. Så på den måten har vi jobbet sammen med vokalen, men tekstene er mine.

- Dette er din andre plate med Dark Funeral, et band som har sine tradisjoner tekstmessig. Hvor fritt var det å ta over rollen som tekstforfatter?

- Det første jeg skrev var «Nail Them To The Cross», som vi slapp som singel i 2015. I NRM 1-2022

71

”På turne oppfattes vi nok som kjedelige. Det er ingen som ønsker å betale for å se på fyll.” debuten som tekstforfatter tok jeg utgangspunkt i hva Dark Funeral er for meg. Jeg har jo hørt på dem siden midten av 90-tallet, så det var jo ikke noe nytt bekjentskap. Så jeg ville få frem essensen i hva bandet har betydd for meg for å få det ut av systemet, for deretter å gå videre.

Først da kunne jeg introdusere meg og mine idéer i tekstene. Det var startskuddet, og deretter har jeg banet min egen vei. Som du antyder er det jo innenfor visse landskap, men jeg setter jo mitt eget preg på det.

- Lord Ahriman skriver låtene på akustisk gitar. Er du involvert med å tenke ut vokallinjer allerede på det stadiet?

- Nei, det er det ikke. Han pleier å sitte i sofaen og klimpre. Neste steg er hjemmestudioet hvor idéene får elgitar med distortion og programmerte trommer. Ganske så tradisjonell pre-produksjon egentlig.

Det er da vi begynner samarbeidet.

- Dark Funeral har med få unntak gjort seg kjent med sine blå platecovere. «We Are The Apocalypse» er intet unntak.

- Akkurat det er vel ikke gjort med noen dypere mening, det bare kjennes riktig. På «Where Shadows Forever Reigns» hadde vi Necrolord, og det ble blått. Det er nok hans visjon om oss siden han gjorde «The Secrets Of The Black Arts». Nå har jo vi gått videre, og det er Marcelo Vasco som gjorde omslaget på denne, og det føltes riktig å ta med seg figuren videre. Og fargen ble også med. Vi så faktisk det nye omslaget i flere farger, men blåfargen ble det eneste riktige.

- Men det er jo en gang sånn at når man ser disse omslagene, så ser man det er Dark Funeral.

- Ja, det er noe i det. Jeg tror farge har stor betydning. Jeg husker da Immortal slapp «Damned In Black» og den var rød. For meg var det kjemperart. Jeg hadde litt problemer med å ta til meg musikken også, og jeg tror det i stor gram skyldes omslaget. Det er jo en bra plate, men jeg hadde problemer med å akseptere fargen. Nå har de jo sluppet den med nytt omslag, og den tar jeg til meg på en annen måte, for det er ikke det røde coveret jeg ikke forventet da den kom. Det virker nok litt skrudd, men det bare sier litt om hvor stor innvirkning det visuelle har.

- For bassist Adra-Melek og trommis Jalomaah er dette debuten i Dark Funeral sammenheng. Du kom som sagt inn på forrige plate.

Tross dette har du vært med i åtte år. Omtales du fortsatt som «The New Guy»?

- Både ja og nei. Mye mindre nå enn tidligere. Vi fikk en ny fanbase med «Where Shadows Forever Reigns». Det er i hvert fall min opplevelse.

Det kom til en ny generasjon. Og spesielt i USA så vi det kom flere yngre på konsertene. Så for dem er det jo jeg som er sangeren. Så er det jo sånn jo mer vann som renner under broene og nytt materiale kommer til, og så lenge det er fett og holder høy standard, tror jeg det er lettere for fansen å gå videre også. Jeg tenker på meg selv som fan, enkelte ganger blir man skuffet når et band bytter medlemmer, men det hender også man blir positivt overrasket. Men det er en forandring, og det er jo ikke alle som liker forandringer.

- Men så er det jo også sånn at i eksempelvis Helloween har vel Andi Deris vært «The New Guy» nå i snart tretti år.

- Ja. Og Sepultura, AC/DC. Det er mange eksempler. For mange er jo Bruce den nye vokalisten i Maiden.

- Å kalle Dark Funeral og black metal for ungdomsopprør er å ta hardt i. Heljarmadr på trettiåtte er jo rene ungdommen i forhold til gitaristene Chaq Mol på femtifem og Lord Ahriman som fyller femti senere i år. Her lukter det mye fika på turné.

- Vi drikker ikke når vi er på veien nei. Vi turnerer veldig seriøst.

Siden jeg nærmer meg førti er jeg vel ikke ung jeg heller, og et sted på veien har man vel fått rast fra seg de ungdommelige strabasene. Det selvdestruktive med å drikke seg dritings, grise og forstyrre ro og orden 72 NRM 1-2022

kjennes ikke relevant. Man har jo dannet seg en rekker erfaringer, og man vet det er konserter man er der for å gjøre. Og ikke minst ønsker å gjøre. Det blir som å forberede seg til vinter-OL ved å gå i shorts og T-skjorte ute her i Skandinavia i januar og med vilje dra på seg en forkjølelse. Du presterer ikke bedre av det akkurat. Vi prøver å gjøre så gode konserter som mulig, og bevisst ødelegge det…Nei. Det er ingen som ønsker å betale for å se på fyll. Mulig det er kult hvis man er 14, men folk flest vil jo se et band fremføre sin musikk og sine visjoner på en bra måte. Så på turné oppfattes vi nok som ganske kjedelige. Jeg drikker jo på fritiden, men er nøye på å skille mellom jobb og fritid. For meg er det mer seriøst, og jeg kan være stolt over det jeg gjør.

- Dark Funeral er booket til årets Tons Of Rock. Har du trua?

- Alt blir jo bare spekulasjoner nå for tiden. Vi har avlyst en konsert med Dark Funeral nå i februar, samt fire med mitt andre band Grá.

Samtidig sier Danmark at de fra februar skal nedgradere covid til en ikke-samfunnsfarlig sykdom, noe som betyr at de åpner opp helt. Det gir jo et håp om at det kan skje i flere land. Band spiller jo i USA, og Brasil har ingen restriksjoner nå, så det ser jo positivt ut. Vi skal jo ha et releaseparty i mars, så vi er jo spente på hva som skjer. Nå sier jo den svenske regjerningen at de vil vente et par uker til med å oppheve noen restriksjoner, og da er vi alt i midten av februar. Nå får det faen meg snart holde altså. Det virker jo som alle har eller har hatt covid nå, jeg synes alle jeg kjenner på Facebook har covid nå, så vi får håpe det snart bare glir forbi og blir borte.

- Hva med dere i bandet?

- Vi har ikke hatt noe som vi vet. Vi har vel hostet og harket litt, men tror ikke det har vært covid. Her i Sverige har vi slitt veldig med lav testingskapasitet, så det har vært vanskelig og få testet seg. Vi får jo bare tro vaksinen holder så vi får reist og spilt snart. Vi venter jo fremdeles på å få spilt to år gamle konserter. Alt blir jo bare forflyttet. Dette leder jo til endring av flybilletter, og det hele er egentlig veldig slitsomt. Så planene begynner å bli veldig mange fremover.

- Da går det lenge til neste album.

- Nja, det håper vi jo ikke. Vi sa jo etter forrige plate at det ikke skulle gå seks år til neste, men det gjorde det jo. Lord Ahriman har investert i del nytt utstyr som jeg vet han er ivrig etter å kaste seg over, samt at det er en del idéer til denne plata som aldri ble ferdige. Så det er en mulighet for at det kommer noe litt kjappere enn de to siste.

- Sverige har ingen støtteordninger til band som må avlyse konserter.

- Frem til covid drev vi med musikk på heltid, men etter det har man jo måtte bli litt oppfinnsom. Selv ga jeg ut en fotobok som har solgt litt.

Man må jo bruke tiden til noe. Man blir jo gal av å bare sitte rolig.

norwayrock.net

norwayrock.net

NRM 1-2022

73

en ny Cavalera-konspirasjon?

Incite er muligens et nytt bekjentskap for de fleste her til lands, men bandet fra Arizona har rocket hardt siden 2004 og har bygd seg opp et solid rykte i statene allerede. De er nå signert på et europeisk plateselskap, og er med sitt femte studioalbum klar for å ta Europa med storm. Vi tok en prat med frontfigur Richie Cavalera, som vel navnet røper er sønn av Gloria og Max Cavalera, for å få siste nytt fra Cavalera-klanen.

TEKST: GLENN KNUDSEN FOTO: OLEG BOGDAN

- Hei, Richie. Hyggelig at du tok deg tid til oss og gratulerer med et helsikkes bra album i «Wake Up Dead». Mange vil nok ha både Sepultura, Cavalera Conspiracy og Soulfly i tankene når de hører at sønn av Max Cavalera er ute med ny musikk. Er dere spente på å få gitt det ut nå i mars?

– Tusen takk for det. Bare hyggelig og det er stas for oss å være i Norway Rock Magazine.

Visst faen er vi gira over den nye skiva. Forbi det faktum at det er kult å gi ut ny musikk, så har vi nå et fantastisk team rundt oss og dette ligger an til å bli en dritkul reise for Incite.

- For de som ikke har hverken hørt albumet, eller kjenner til Incite. Hva kan du fortelle om bandet, og hva folk kan forvente når de sjekker dere ut på plate – eller scenen, når den tid kommer?

– Vi er altså da et metalband fra Arizona og vi har fem rå studioalbum ute allerede. Vi er midt i prosessen med å slippe vårt mest ambisiøse album til nå. På scene er vi et band som oser energi fra scenekanten, og vi prøver å få det gjennom på platene vi gir ut også.

- Som du er inne på, så har dere gitt

74 NRM 1-2022

ut fem album og har bygd dere opp en fanskare i USA. Dette sjette albumet «Wake Up Dead» er det første på selskapet Atomic Fire fra Tyskland. Kan du fortelle litt om hva det betyr for dere å være på et europeisk selskap?

– Vi er veldig gira over å være på Atomic Fire, og de har vært veldig gode med oss så langt. De har vært med i gamet i lang tid og bringer lidenskap og kunnskap til bordet, og en helt syk liste med kontakter og band, som er essensielt for oss i Incite. Dette tar oss til et helt nytt nivå, spesielt i Europa og resten av verden, og vi er klare for å spre musikken vår over hele verden.

- Så dette er en del av planen for å ta over Europa?

– Så absolutt! Det har egentlig vært målet vårt helt siden vi startet bandet i 2004. Vi mener at Europa er episenteret i verden når det kommet til metal, og at folk der borte har lettere for å omfavne noe nytt, når de først har blitt eksponerte for det. Dere er mer åpne i Europa og det er helt essensielt nå det kommer til metal – i min mening. Vi gleder oss til å komme over å rasere spillelokaler over hele kontinentet når det lar seg gjøre igjen!

- «Wake Up Dead» markerer også

debuten for den nye gitaristen i bandet Eli Santana. Hva er det han bringer til bordet og har han funnet seg til rette i Incite?

– Han er en dyktig gitarist som har ganske like idéer som oss andre i bandet om hvordan vi ønsker å fremstå. Han er i tillegg en god venn og hjalp oss da vi plutselig sto uten gitarist på sist turné. Han spiller på dette albumet, men hva som skjer i framtiden vet vi ikke helt enda, fordi han har masse greier på gang for seg selv, men han kommer alltid til å være del av Incitefamilien.

- Men du er fornøyd med hvordan bandet er satt sammen og føler at dere er sterke nok som enhet for å ta over verden med Incite?

– Så absolutt. Jeg har egentlig alltid vært fornøyd med bandet, men det har vært nødvendig for oss og gå gjennom alle prøvelsene vi har vært gjennom for å bli sterke sammen som en enhet. Tre av fire i bandet har spilt sammen i åtte-ni år nå og det har gitt oss en stabilitet gjennom alt vi har vært gjennom som band til nå. Vi har ventet på muligheten til å vise hele verden hva vi står for, og heldigvis så har den muligheten nå kommet.

- Jeg regner med at dere vil turnere Europa hardt med den nye skiva, så snart

norwayrock.net

det lar seg gjøre?

– Definitivt. Vi kan nesten ikke vente på å få kommet oss over til Europa med «Wake Up Dead». Sist gang vi var i Europa på en headlinerturné, så gikk det kjempebra og vi følte at vi hadde noe på gang. Denne gangen er vi klare for å ta alt til det neste nivået, og vi venter bare på at denne pandemien skal gi seg, sånn at vi kan få reist over.

- Dere har inkludert en del godbiter fra de tidligere albumene deres på denne nye skiva. Hvorfor har dere valgt å inkludere disse, og ikke bare ha helt nye låter på «Wake Up Dead»?

– Begrunnelsen er at vi ønsket å introdusere nye fans til de gamle låtene våre, og samtidig gi de som har fulgt oss noen år nå noen gode gamle schlägere. En perfekt blanding for både nye og gamle fans av Incite.

- Du har sagt at dere på «Wake Up Dead» høres ut slik dere alltid var ment å høres ut. Hva mente du med den uttalelsen?

– Nøyaktig det jeg sa der. Noen ganger kreves det at du har de rette medlemmene, og den rette «viben» for å få den sounden du var på jakt etter. Andre ganger må du gå med på å skrive og spille på en annen måte enn du egentlig vil, fordi andre i bandet ditt ikke helt vil det samme som deg. På dette albumet føler jeg at alt har kommet sammen på en bra måte og resultatet er et perfekt Incite-album. Grooven er bedre, tempoet er høyere, vokalen er råere og vi er der vi ønsker å være som band. Det kule er at nå når vi har funnet stemmen vår, så kan vi utforske videre den «viben» vi har sammen og skrive mye ny musikk ut fra det.

- Folk vil naturligvis bli interesserte i Incite på grunn av at du er Richie Cavalera. Cavalera-navnet har vært synonymt med god metalmusikk i årevis nå, så legger det noe press på deg til å føre den arven videre? Eller er du bare gira over å kunne gjøre nettopp det – føre arven videre?

– Til å begynne med følte jeg vel i større grad at det var litt press der og en del hinder å komme over som bærer av Cavalera-navnet. Men nå føler jeg at jeg har revet ned alle murene av sammenlikninger, ettersom jeg har skapt mitt eget band, mitt eget image og gjort det på egenhånd.

Det var ikke mange som trodde jeg ville klare det, men her står jeg da atten år og seks album senere. Jeg er stolt av å kunne være med på å føre Cavalera-navnet framover og ta det med inn i neste generasjon.

- Var det alltid dette du var ment til å gjøre når du vokste opp?

Være metalhead?

– Helt klart. Jeg har hatt mine endringer opp gjennom årene når det kommer til sjangre jeg har vært opptatt av og jeg elsker egentlig alt mulig av musikk, men når det gjelder å lage egen musikk, så er det alltid metal som har vært favoritten. Det som er så kult med metal er at du kan være, eller gjøre hva du vil og alltid være trygg på at du har en stor familie av metalheads der ute som er med deg. Det er spesielt.

- Har Max, Gloria og gjerne Iggor også, alltid vært støttende overfor deg og Incite? Har de vært på plass for å gi deg tilbakemelding på det Incite har gitt ut av plater?

– De har alle vært veldig støttende – alltid. Det har vært kult og viktig for meg. Når det er sagt, så har jeg aldri gått til dem når jeg har hatt spørsmål rundt musikk, fordi jeg har alltid ønsket å lære meg det jeg trenger å lære meg helt selv. Jeg digger å skrive låter som får dem til å måpe og kanskje også bli inspirerte av. Det synes jeg er kult!

- Har de gitt «Wake Up Dead» tommelen opp?

– Visst faen har de det. Det er et monster av et album, så det sier seg egentlig selv, haha.

- Du har jo, som sikkert noen av våre lesere vet, spilt på albumene «Inflikted» av Cavalera Conspiracy i 2008 og ikke minst «Dark Ages» av Soulfly i 2005. Har de to erfaringene hjulpet deg på din musikalske reise fram til i dag og utgivelsen av «Wake Up Dead»?

– På en del måter så har de to erfaringene du nevner der hjulpet meg ja. Du får oppleve ulike måter å tilnærme seg innspillingen av album på og alle sånne erfaringer vil naturligvis hjelpe deg å vokse som musiker.

De to albumene var utrolig morsomme å være med på, og de hjalp til med å få navnet mitt ut til massene, så det var vinn-vinn for meg. «Wake Up Dead» har bygd seg opp gjennom tjuefem år med slit, hardt arbeid og

norwayrock.net

”Jeg er stolt av å kunne være med på å føre Cavaleranavnet framover og ta det med inn i neste generasjon.” inspirasjon.

- Denne ganger er det snudd, fordi Max Cavalera bidrar denne gangen på ditt album for første gang. Han synger sammen med deg på låten «War Soup», så hva kan du fortelle om akkurat den låten?

– Vi hadde egentlig gjort ferdig skiva, men på grunn av covid så ble innspillingen utsatt før vi var helt i mål. Vi fant da ut at det hadde vært kult å krydre albumet og managementet foreslo å få Max til å synge på «War Soup», noe vi også syntes var en god idé siden det ikke hadde blitt gjort før med Incite. Resultatet ble dritbra og den ble veldig unik, fordi han sang etter min egen vokal og min tekst. Jeg elsker hvor tykk aksenten hans er på den og jeg tipper alle metal-fans der ute vil digge den. Det er kanskje den råeste låten på plata. Det er min mening i hvert fall.

- Så et aller siste spørsmål til deg. Jeg har hørt at du ble døpt i en bar av selveste Rob Halford! Det høres helt rått ut, så jeg håper det er sant?

– Haha, joda det kan jeg bekrefte at det er. Jeg var bare noen få dager gammel og på den tiden drev min mor den aller første metal-baren i Arizona. Rob Halford var stamgjest og han ønsket å se hennes nye baby.

Jeg hadde akkurat fått komme hjem med min mor fra sykehuset og hun tok meg med på jobb en dag. Vi var på kontoret hennes da Rob kom inn og han la den ene handen sin på hodet mitt og ga meg hornene med den andre, så da var det egentlig avgjort at jeg kom til å bli en metalhead, haha. Jeg er veldig takknemlig for alt jeg har fått oppleve på grunn av etternavnet mitt, og jeg gleder meg til reisen jeg har foran meg med Incite. Tusen takk for at du sprer ordet om oss og vi håper å komme til Norge så snart vi kan.

NRM 1-2022

75

Doug Pinnick

Kongens gledesbombe Hvordan har det seg at en gubbe på 71 år ser bedre ut enn en hvilken som helst 55-åring? Doug Pinnick er en sånn 71-åring, og han viste seg å være minst like vital på tomannshånd som på scenen med sin hovedgeskjeft King’s X. Vi var så heldige at vi fikk en lang prat med en særdeles vital og emosjonell kar, om oppvekst, inspirasjonskilder, og plateutgivelser i fortid, nåtid og framtid.

76 NRM 1-2022

norwayrock.net

TEKST: JAN EGIL ØVERKIL FOTO: DEREK SOTO

- Hei. Beklager så mye at jeg er sein, jeg ble akkurat påmint at jeg har et intervju med deg.

- Hei, Doug. Hehe, ingen fare, jeg har alltid tid til deg. For en som har vært King´s X-fan i over 30 år, er dette en ære. Hyggelig å se deg!

- Åh, så hyggelig å høre. Vi har mange som deg, jeg møter ofte folk som har fulgt oss lenge. Hvordan har du det?

- Bare bra, takk, og takk for at du tar deg tid til oss. Du har en lang karriere, så vi har mye å prate om.

- Ja, herregud, jeg har holdt på lenge nå. Jeg begynte med musikk da jeg var rundt 18 år gammel, så det begynner å bli noen år. King´s X har jo holdt på i over 40 år, så vi har litt av en karriere bak oss vi også.

- I tillegg har du jobbet med flere andre artister, og gitt ut noen soloalbum, det siste så langt heter «Joy Bomb», og kom ut i oktober 2021. Hva kan du fortelle oss om det?

- Jeg har skrevet musikk så lenge jeg har spilt, og selv om hovedtyngden gikk til King´s X i en årrekke, har jeg alltid hatt et norwayrock.net

overskudd av låter som ikke passet inn i vårt segment, så jeg har følt et behov for å uttrykke meg i andre fora også, blant annet som soloartist.

Da jeg startet King´s X i 1980, hadde jeg allerede skrevet 90-100 låter, så jeg har alltid vært svært aktiv på låtskriversiden. Etter hvert begynte de andre gutta å komme med idéer og bidro på låtskriversiden, men jeg har nok alltid vært den dominerende figuren i så henseende. Do it my way!

Hahaha!

- Blir det noen gang diskusjoner eller krangler om hvordan dere skal gå fram?

- Nei, aldri. Jeg kan ikke komme på at vi har kranglet en eneste gang, faktisk. Vi har selvfølgelig hatt noen runder med diskusjoner, men vi har alltid endt opp med å være enige, så vi har et godt samarbeid der. Jeg liker jo alt jeg lager, det er som når jeg står opp om morran, og ser meg i speilet og tenker; ‘Joda, det er da ikke så ille, jeg er jo nybada, og har barbert meg. Det ser da ganske bra ut’. Sånn har jeg det med musikken også, den kommer fra hjertet, så den er alltid meg.

- Skriver du alltid fra et personlig ståsted? Jeg opplever ofte at tekstene dine føles selvopplevd eller personlige.

- Jeg gjør det i hvert fall nå. De første 20 årene eller deromkring, NRM 1-2022

77

”Da jeg startet King´s X i 1980, hadde jeg allerede skrevet 90-100 låter.” var jeg mer opptatt av å rette pekefingeren mot ting jeg var imot, for eksempel Vietnam-krigen. Før i tida, mens jeg enda var kristen, skrev jeg tekster om at Jesus frelser deg, for eksempel, så på den tida var det veldig upersonlige tekster, faktisk. I 1981 kom U2-albumet «October» ut, og måten Bono sang om troen sin på, traff meg skikkelig. Han sang om livet sitt på en måte som ingen hadde gjort før ham. Han var som en åpen bok, og jeg følte virkelig at han utleverte seg selv. Den opplevelsen åpnet øynene mine for tanken på å skrive fra mine personlige opplevelser. Jeg begynte å skrive om hvordan jeg ser ting, men med årene begynte jeg å fokusere på å fortelle min side av historien, og hvordan jeg føler det bør fortelles. Jeg ville bruke musikken for å hjelpe meg selv med ting jeg sleit med.

- Det har jeg skjønt, ut fra hvordan tekstene dine har utviklet seg. Du har vært veldig åpen om problemene du har hatt gjennom årene, hvordan har dette påvirket skrivinga, og hvordan du ønsker å fremstå?

- Om jeg kom til verden uten alle disse utfordringene, hadde jeg ikke holdt på med det jeg gjør, hehe. Om du skal være kunstner, må du ha bagasje i sekken, vi må ha noe som plager oss, så vi har noe å skrive om, direkte eller indirekte. Vi må tømme sjelen ut over lerretet vi bruker for å hele oss selv, da blir det kunst til slutt. Jeg tror nok ikke alle er født med en plaget sjel, det er ikke det jeg påstår. Jeg tviler på at Frank Sinatra var spesielt plaget, haha. Han var ikke redd for å synge om at livet er en fest, eller om å bli forelsket. Poenget er at som artister gir vi av oss selv, og det er nok mye av grunnen til at mennesker tiltrekkes kunstnere. For min del, i det minste, gir det meg så mye tilbake at mennesker liker historiene mine, og også kjenner seg igjen i dem. Da er vi plutselig flere som føler det samme, og er ikke så alene lengre. Sånn har i hvert fall jeg det, når fans forteller meg om sine opplevelser av min musikk, og jeg har det sånn når musikk treffer meg, enten så jeg føler noens smerte, eller når jeg får lyst til å hoppe opp og danse, haha!

- Du kommuniserer jo mye med fansen på sosiale medier. Har du fått noen historier som har truffet deg, med folk som har fortalt at musikken din har endret livet deres?

- Å herregud, det har skjedd så mange ganger at jeg har gitt opp å telle dem. Det er overveldende, rett og slett, og det som er mest overveldende, er at det skjedde på min vakt, og jeg hadde egentlig ingenting med det å gjøre. For eksempel da en mann fortalte meg at kona hans la fra seg pistolen da hun hørte «Summerland», og at sønnen og han ville takke meg for at låten reddet livet til kona. Eller da en fortalte at hun ville ta sitt eget liv fordi hun var en kvinne fanget i en mannskropp, men bestemte seg for å følge følelsene sine etter å ha hørt meg si at hun skal gi faen i hva andre mener, og heller tro på seg selv. Disse to historiene er av de mer drastiske, men det er til tider vanskelig å ta inn over seg hvor mye musikken min betyr for mange.

- Hva med deg selv? Sånn som jeg opplever deg, er du en ganske emosjonell fyr, og…

78 NRM 1-2022

- Haha, jaaaah, hehe!

- …når du prater med meg, eller en hvilken som helst musikkskribent om dine følelser og problemer, hvordan påvirker det deg personlig?

- Det påvirker meg egentlig ikke i det hele tatt. Jeg har alltid fortalt historien min til den som er interessert i å høre, og da helst gjennom musikken. Min mor har alltid sagt at jeg sang før jeg kunne prate, og jeg har sunget hele livet. Jeg husker en gang, jeg var veldig liten, og sang i en gospelsammenheng, da en kvinne falt på kne foran meg og begynte å tale i tunger. Hun begynte å be for meg, og ba om at jeg skulle bli en leder, for jeg hadde en gudegitt gave som måtte komme verden til gode. Jeg forstår nok litt mer i dag av hva hun egentlig mente, for jeg føler at jeg har noe å gi til verden. Jeg forsto ikke hva hun mente den gangen, jeg ville jo bare gå ut og leke med kompisene mine. Jeg har alltid hatt hendelser der det har kommet mennesker inn i livet mitt som har sett ting i meg som jeg ikke har sett selv, og heller ikke ser den dag i dag, men det er på grunn av disse menneskene jeg gjør det jeg gjør i dag. Jeg har aldri sett på meg selv som en god musiker, men jeg har heller ikke sett på meg selv som en dårlig musiker. Jeg har en venn som er veldig pen, jeg mener virkelig pen, og vi pleide å fleipe litt med akkurat det der, helt til en av våre venner spurte ham om hvordan det føles å være så pen. Svaret hans traff meg midt i trynet; ‘Vet dere, jeg har sett dette fjeset i speilet helt siden jeg ble født. For meg er dette fjeset mitt, ikke noe annet.’ Det ble så megetsigende for meg. Alt jeg hører, er hva jeg har holdt på med hele livet, det er dette jeg gjør. Jeg forstår det ikke; jeg behøver ikke forstå det. Jeg har forsøkt å forstå det, men jeg tviler på om jeg noen gang kommer til å forstå det.

I dag, som 71-åring, kan jeg se tilbake og tenke; ‘Du har gjort det du satte deg fore å gjøre, og du gjør det fremdeles. Vær stolt av deg selv!’ Jeg tar meg selv i å tenke at jeg kan være stolt av meg selv, og at jeg må slutte å tukte meg selv, og tenke at jeg ikke er god nok. Jeg har, som de fleste, en djevel i bakhodet som forteller meg at jeg ikke er god nok, men nå, endelig, føler jeg at jeg kan stå imot ham, og si til meg selv at jeg er god nok! Perfeksjonisten i meg, blandet med den emosjonelle personen jeg er, har alltid jaget mot det perfekte, og det har alltid vært vanskelig for meg å bare slippe taket og slappe av.

- Det er helt ufattelig at du er 71 år gammel!

- JEG VET!!! Hahaha! Jeg har ei tante som er 103 år gammel, og hun sakker aldri av på farten. Hun bruker rullator, men det er alt. Ikke bruker hun briller, ikke har hun fysiske vansker, og ikke bruker hun medisiner.

Hun er bare helt rå! Jeg har flere familiemedlemmer som holdt ut til andre halvdel av 90-årene, så det er bra blod i slekta, haha.

- Så da kan vi forvente musikk fra deg i enda 25-30 år til.

- Hehe, ja, jeg holder på så lenge jeg er i stand til det. Jeg ser ingen grunn til å slutte, for nå, med «Joy Bomb», føler jeg at jeg endelig er i ferd med å bli den låtskriveren jeg ønsker å være. Jeg er av den oppfatningen, at det tar årevis med øvelse for å beherske kunsten å lage musikk. Jeg har laget musikk i over 50 år, og føler først nå at jeg endelig er i ferd med å få taket på det. Jeg føler jeg har så mye energi og idéer som jeg endelig behersker, og har lyst til å prøve, for alle låtene på denne plata er idéer som jeg har eksperimentert med, for å forsøke å få uttrykt hvordan jeg føler det. Jeg har lært meg å gi uttrykk for følelsene mine på en mer effektiv måte. Mulig jeg tar feil, det finner vi ut når den neste skiva kommer ut, haha!

- Du har jo en bakgrunn fra gospelmiljøet. Hvorfor ikke gjøre ei gospelskive? Du har jo stemmen til det.

- Ja! Haha! Alle platene mine er gospelplater, hehe. Angående det, så blir jeg inspirert av mye, ikke bare gospel. Jeg blir inspirert av blues, jazz, showtunes og pop. På 50-tallet var det ikke like mye musikk som nå, så så fort det dukket opp noe nytt, omfavnet jeg det. Jeg utelot ingenting; var det tilgjengelig, ble jeg inspirert av det. Det jeg gjør, er å bruke alt jeg har omfavnet og blitt inspirert av, og lagt det i smeltedigelen som blir til det Doug lager. Jeg har flere ganger tenkt at ‘Nå skal jeg lage ei gospelplate, eller ei progplate’, men det er ikke sånn jeg er skrudd sammen. Jeg kan ikke sette meg ned og bestemme meg for å gjøre noe, det er ikke meg.

norwayrock.net

Det blir unaturlig for meg å ikke gjøre akkurat det som faller seg naturlig, da blir det ikke Doug. Mens du ventet på meg, satt jeg og hørte på Billie Holiday, Mahalia Jackson og Mavis Staples, Cab Calloway og Rosetta Tharpe. Jeg satt med gåsehud og mintes, og til og med lærte mer om de enn jeg gjorde da jeg så dem som barn, for i dag forstår jeg musikken bedre.

Først nå forstår jeg kvaliteten i det de gjorde, og hvor geniale de var. Når man er ung blir man bare imponert og vil etterape det de gjorde, mens nå forstår jeg historiene deres, for jeg er eldre og har lært noen lekser på egen hånd.

Jeg satt med kaffekoppen og nøt musikken, og fikk plutselig en melding med beskjed om at jeg hadde en Zoom-avtale med deg for tjue minutter siden, så der har du grunnen til at jeg var så sein, haha. Jeg var rett og slett langt nedi kaninhullet med mine tidligste røtter og minner av musikk, og gjenoppdaget de.

- Hehe, det er vel en særdeles god unnskyldning for å være sein. Man hører jo en klar kobling til tidlig blues og funk blant annet i «Social Distancing». Jeg tenkte først på tidlig Thin Lizzy da jeg hørte den, men for deg går det vel enda lengre tilbake?

- Ja, jeg skjønner hvorfor du tok koblinga mot Thin Lizzy, for jeg tror de har mye av de samme inspirasjonskildene som jeg. Jeg hørte mye på Sly & The Family Stone, og hører mye av de i den låta.

- Det slo meg da jeg leste meg opp på deg før intervjuet, at du har mer enn bluesinspirasjonen til felles med Thin Lizzys Phil Lynott. Du vokste opp hos din bestemor, noe han også gjorde.

- Oldemor, faktisk. Hun var i 60-årene da hun fikk ansvaret for meg. Det er rart å tenke på at da hun var på min alder, hadde hun en 14-15-åring med ADD løpende rundt i huset. Jeg har en søster som er nesten like gammel som meg, og hun har faktisk tippoldebarn nå. Sjukt å tenke på!

- Snart voksen du nå.

- Hæhæhæhæ! Jeg har ikke blitt voksen enda. Jeg tror ikke musikere blir voksne noen gang. Hæhææ!

- Lettere off topic her nå, haha!

- Det gjør ingenting. Jeg digger det, hehe.

- Jeg også. Dette er ting som gjør intervjuer levende.

- Helt enig, jeg koser meg nå.

nå høres den mye bedre ut. Nå er det endelige resultatet sendt til plateselskapet, så får de gjøre det de skal med tanke på promotering, kampanjer og slike ting. I tillegg jobber vi med en King´s X dokumentar som også ble satt på vent på grunn av pandemien, så vi har mye som skjer framover. Vi holder på å samle trådene, og planlegger også konserter, så vi håper det blir en turné etter hvert, selv om det kanskje ikke blir før til høsten 2022. Vi må samle troppene og jobbe oss opp i matchvekt igjen, for vi vil gi fansen en god konsertopplevelse. Jeg vet at mange har vært utålmodige på nytt materiale fra oss, men vi får ikke til å gi et ut noe raskere av den grunn. Beklager det, altså. I mellomtida lager jeg mer musikk, og jobber med andre artister, så det kan fort hende at jeg gir ut ny musikk med noen andre allerede før King´s X-plata er ute. Jeg jobber hele tida, men King´s X er et velsmurt maskineri, så jeg behøver ikke være der til enhver tid.

- Har dere satt en dato for utgivelse på den nye plata?

- Ikke enda, men når vi gjør det, kan du være sikker på at alle skal få vite det. Saken er den, at når vi endelig kommer med en dato, er det alltid noen som blir sure, fordi de syns det er alt for lenge å vente, men vi er såpass gamle nå, og har holdt på med dette såpass lenge, at vi venter med å slippe noe før vi er 100% fornøyde. Vi vil ikke bare gi ut et hvilket som helst Kings X-album, for at folk skal si ‘Ååh, jeg liker «Gretchen» eller «Dogman» bedre’. Jeg forstår tankegangen deres, og vet at jeg kan tenke likt sjøl, for om man ikke liker det siste albumet best, betyr det at man ikke har blitt bedre, eller utviklet seg, og hvis det skjer, så er ikke det hva jeg helst vil høre. Jeg vil helst høre folk si at dette er det beste vi har gitt ut, for det er akkurat det vi etterstreber. Om så ikke skjer, vel, så er det tilbake til tegnebrettet igjen, da.

Det er så utrolig mange tankeprosesser man gjennomgår når man slipper ny musikk.

- Du får skrive låter for Doug.

- Det er det jeg må gjøre til syvende og sist.

Jeg vet at mange kommentarer kan komme inn

- Vi må prate litt om King´s X også. Hvor lenge har dere jobbet med den nye plata?

- Plata er ferdig. Den var faktisk ferdig allerede da pandemien traff, men da nedstengningen var et faktum, måtte vi kansellere alle planer. I tillegg fikk vi problemer med plateselskapet vi jobbet med den gangen, så vi måtte ut av den kontrakten, og finne et nytt selskap, noe som tok ganske mye tid. I tillegg trodde vi plata var ferdig mastret, men det var noe som ikke var som det skulle der også. Jeg hørte den siste mastringen i går, og

norwayrock.net

NRM 1-2022

79

under huden på meg, til tross for at jeg vet så alt for godt at jeg ikke bør la de få lov til det, men jeg er meg, og som du sa; jeg er en følsom fyr.

- Jeg er nok en av de utålmodige.

Det har gått ei stund siden siste album i 2008.

- Ja, hehe, beklager det.

”En mann fortalte meg at kona hans la fra seg pistolen da hun hørte «Summerland»”

- Hvordan står det til med Jerry?

(Gaskill, trommer, fikk et hjerteinfarkt i 2012, og et nytt i 2014) - Han er i strålende form! Han er kanskje den som er i best form av oss, med personlig trener og alt det der. Jeg trener jeg også, men jeg har ikke noen PT, haha! Han tar så godt vare på seg selv at du aner ikke!

-Så bra! Kanskje det er muligheter for oss europeere å oppleve dere live snart også da?

- Det er planen. Vi fikk noen meldinger fra managementet for noen dager siden. Det ser ut til at vi skal på noen festivaler der, og kanskje noen andre greier. Vi har ikke sett noen konkrete datoer riktig enda, men noe er på gang. Vi holder på å jobbe med logistikken, reisedatoer og så videre, pluss at vi er i forhandlinger med noen andre greier. Jeg er utrolig spent på dette.

- Jeg har ikke sett dere siden 1999, så det er på tide.

- Wow, da har vi blitt eldre begge to, haha!

Jeg pleier å si at om et band kan holde sammen lenge, blir de bare bedre. Se på AC/DC, de har jo holdt sammen gud vet hvor lenge, og de er jo bedre enn noensinne. Vi turnerte jo sammen med dem på et tidspunkt, og de hadde jo vært sammen i mange herrens år allerede da, og ga meg gåsehud hver kveld. Jeg ble imponert, beveget og inspirert hver eneste kveld over innsatsen de la for dagen. Jeg håper at King´s X er et sånt band, så når du kommer og ser oss igjen, oppdager du at vi har blitt bedre enn vi var for 23 år siden. Jeg elsker sånne opplevelser når jeg går på konsert. Jeg husker jeg så Garbage for en stund siden, og da de dro i gang «I´m Only Happy When It Rains», blåste de huet av meg. De trøkka til noe så aldeles for jævlig, det var så utrolig tight, og de to gitaristene satt som et skudd! Det var så rått, hele taket løfta seg, og jeg er rimelig sikker på at de ikke var så tighte da jeg så de som unge. Jeg husker jeg så Little Richard for rundt 20 år siden, da han var i 70-årene. Da han satte seg bak pianoet, den grooven han hadde, ga meg instant gåsehud!

Det er bare et simpelt riff, men det treffer meg innerst i nerven, det er magi. Der har du det jeg elsker med musikk, det er magien som skapes i det enkleste riff.

- Jeg kunne ikke vært mer enig. Den tunge backbeaten, den har du ikke når du er 20, den må føles, og erfares. Man øver, blir mer erfaren, og lytter etter hvor slaget skal settes.

- Akkurat! Er det ikke deilig?

80 NRM 1-2022

- Helt nydelig! Jeg har lyst til å høre litt om basslyden din, for du har en særegen tone, og mye vreng. Er det for å ha en slags gitartoner, ettersom dere er trio?

- Ikke akkurat. Da jeg hørte John Entwistle (The Who) og Chris Squire (Yes) på 70-tallet, tenkte jeg umiddelbart at ‘Dette er tonen jeg vil ha!’, og greia er, at det minte meg om et Clavinet, og jeg var temmelig inne på Stevie Wonders «Superstition», og den tonen og klangen Clavinet’en har, tiltalte meg veldig, pluss at jeg digger den rå tonen i barytonsaksofoner. Da jeg hørte Entwistle og Squire, slo det meg at tonen deres minte om alle disse lydene som jeg digga, så jeg slo alle disse lydene sammen, og uten at jeg egentlig var klar over det, lagde jeg den basslyden som har blitt min signatur. Det er lyden av «dUg».

Jeg begynte ikke å spille bass før jeg var 22 eller 23, men jeg har alltid lyttet til bassen. Å synge har egentlig vært en naturlig del av meg hele livet, det er bare noe jeg gjør, men bassen traff meg hardt. Jeg digga å lytte til Motowngutta, så bassister som James Jamerson, Chuck Rainey og Willie Weeks var mine favoritter da jeg var ung. Da jeg så Chris Squire live med Yes, og oppdaget hvordan han satte opp bassriggene sine, forsto jeg plutselig hvordan han får den rå lyden, så da gikk jeg rett hjem og begynte å forske med mine egne greier. Nå har jeg en boks som ordner det, en Tech 21 DPX3.

- Og en Schecter DP-12.

- Hehe, ja, det er sant. Schecter har akkurat bygd en ny 12-strenger til meg. Jeg har ikke brukt 12-strenger så mye de siste 20 årene, jeg tror faktisk «Dogman» var den siste skiva jeg brukte den på, og det var bare på én sang. Jeg har brukt den live noen ganger, jeg har tatt den med på «Lost In Germany» og «Black Flag» blant annet. Jeg følte at tiden var moden for å gjøre mer av det, så på den nye King´s X-skiva er den med på fire låter. Den er et slikt beist, at den overgikk alt rundt seg, så jeg ble litt forsiktig med å bruke den, så nå har jeg forsøkt å balansere den litt, så den passer bedre inn med resten av bandet. I KXM brukte jeg den på ei låt som heter «Noises In The Sky», og da vi jobbet med den, så dro George (Lynch) fram 12-strengs-gitaren sin, en Rickenbacker, og begynte å spille riffet, så jeg tenkte bare ‘Wow, jeg tror jeg må finne fram min 12-strenger’, hehe. Så vi begynte å lage låten med 12-strengs gitar og bass, noe jeg ikke tror jeg har hørt

før, så oppsto en slags dobbel, virvlende, krystallaktig lyd, så med oss tre i rommet, resonnerte en lyd jeg aldri hadde hørt før.

Det var en helt ny opplevelse, så på «Joy Bomb» bruker jeg den effekten på fire låter, med 12-strengs gitar og bass. Det har vært en morsom opplevelse å eksperimentere med dette, så det kommer jeg nok til å gjøre mer av framover. Forøvrig har vi Tom Petersson fra Cheap Trick å takke for 12-strengs-bassen, det var han som oppfant den.

- Hehe, jeg var sikker på at det var du.

Gjennom det siste året eller deromkring, har vi intervjuet samtlige medlemmer i The Mob. Jeg pratet med Reb (Beach) for en tid tilbake…

- Åååh, jeg elsker Reb! - …og det virker som at alle de andre medlemmene er klare for et nytt album. Hva tenker du om det?

- Jeg er overklar for det, jeg. Jeg sender Reb ei tekstmelding i året og foreslår at vi lager ei ny plate. Når vi lager musikk, så nynner Reb et lass med melodier, og ber meg lage tekster til disse melodiene. Jeg syns det var aldeles strålende, så da gjorde jeg det. Alle melodiene er hans, mens alle tekstene er mine. Jeg syns det var dritmoro å jobbe på den måten, det var en helt ny opplevelse for meg. Utrolig spennende! Jeg måtte finne ord som passet til hans fraseringer, så jeg ble på en måte låst til hvilken type ord jeg kunne bruke. Det var også litt av en utfordring, for jeg visste jo ikke om jeg var i stand til å jobbe på den måten.

Det er moro å utfordre seg selv, og trå utenfor komfortsonen sin noen ganger, og dette var helt klart utenfor min komfortsone, for dette var melodilinjer som var helt annerledes enn det jeg ville ha skrevet. Det minte mer om typ Bon Jovi/ sen 80-tallsmusikk mer i pop/rocksjangeren i motsetning til min stil, som er mer rocka og hard, men det var moro, så det var utrolig givende og sette på låtene og lytte til de etterpå. «Turn To Stone», for eksempel, er en låt jeg skulle ønske vi lagde på 80-tallet og sendte til MTV, jeg er sikker på at den kunne blitt en hit, haha! En annen ting var det faktum at Kip (Winger) produserte plata. Han lærte meg mye om hvordan jeg skulle synge mer korrekt enn jeg noensinne har gjort. Jeg har aldri ofret en tanke på hvordan jeg synger, så jeg har drevet stemmen min altfor hardt. Han gjorde meg til en bedre vokalist, og det er lærdom jeg har tatt med meg og bruker den dag i dag.

- Da har vi enda mer å glede oss til! Vi har gått langt over vår tilmålte tid, Doug, tusen takk for en særdeles hyggelig og emosjonell prat.

- Tusen takk selv, det har vært utrolig trivelig.

Du må komme og møte oss når vi kommer til Norge, så tar vi et nytt intervju og noen øl.

- Det er en avtale! Vi snakkes.

- Peace and love, man!

norwayrock.net

norwayrock.net

NRM 1-2022

81

tidse 82 NRM 1-2022

norwayrock.net

endrende veteraner Med kultklassikerskivene «Last Of The Runaways» (1989) og «Time To Burn» (1992) fikk amerikanske Giant et kort opphold i rampelyset før grungen drepte bandet – for godt, trodde mange. Nå er de klare med ny skive, «Shifting Time», riktignok uten vokalist og gitarist Dann Huff, men med en ny og svensk frontmann. Vi fikk Giants trommis og produsent David Huff på skjermen fra Nashville. norwayrock.net

NRM 1-2022

83

TEKST: GEIR AMUNDSEN FOTO: ENZO MAZZEO

- Hei hei! Hvor i verden befinner du deg?

- Jeg er i Oslo, Norge.

- Ah, riktig! Jeg husker vi spilte der på tidlig 90-tall.

- Juni 1992, riktig det! (På Alaska, nå Betong.) Jeg var i front! Og har plektrene som beviser det!

- Var du?! Herregud. Nesten tretti år siden. Og her sitter vi og prater om en ny Giant-skive.

- Ja, jeg trodde vi hadde hørt det siste fra dere. Har dere i det hele tatt spilt noen konserter siden 1992?

- Nei, ikke med unntak av en kort veldedighetskonsert til inntekt for en bekjent av oss som hadde mistet huset sitt i en brann. Og siden hans favorittband var Giant, gjorde vi tre låter på en klubb her i Nashville. Men ikke ellers, vi ble jo oppløst i 1992. Etter at Nirvana slo igjennom, endret alt seg over natten, plutselig var rocken død og publikum borte.

- Hvordan kom denne nye besetningen sammen? Deres nye vokalist er Kent Hilli fra svenske Perfect Plan, som spilte inn en cover av Giants «Stay» i 2019 – hadde det noe med saken å gjøre?

- Mye skyldes nok sjefen på plateselskapet Frontiers, Serafino, som hele tiden har vært interessert i å lage en ny Giant-skive. Og etter veldedighetskonserten i 2017 ringte han meg igjen, veldig ivrig. Jeg var litt reservert, også fordi Dann ikke kunne være med – han har i praksis ikke sunget siden 1992, og da er det ikke bare å begynne igjen flere tiår senere, stemmen er som en muskel som må holdes ved like, ellers mister du den. Han sang ikke i 2017 heller, da hadde vi med en lokal kar som vikar, Dann spilte bare gitar da. Dann er også så etterspurt som produsent og studiomusiker at han ville tape masse penger på å bruke tiden sin på Giant i stedet. Men Serafino sendte meg en video av Kent som sang «Stay», og jeg ble slått i bakken av hvor bra han sang. Perfect Plan har visstnok covret den låten i årevis, Giant har alltid vært hans favorittband, og jeg hadde sett det et par år tidligere også, så han var ikke helt ukjent for meg. Både Serafino og jeg var enige om at stemmen hans ville passe meget bra inn i Giant, og etter at jeg fikk snakket med ham på Skype, skjønte jeg at han også er en fantastisk fin fyr.

- Men dere har enda ikke møtt hverandre ansikt til ansikt?

- Nei, ikke enda. Men vi har jo snakket sammen daglig foran kamera og mikrofon mens vi lagde skiva. Pandemien stengte grensene og gjorde det umulig å lage skiva i samme rom. Hvis Europa var åpen, så var USA stengt, eller omvendt. Takk Gud for teknologien!

- Men dere gjorde jo en ny skive med Terry Brock på vokal i 2009, «Promise Land». Han ble ikke forespurt om å lage denne skiva også med dere?

- Nei, samarbeidet med Terry dabbet bare av, uten at vi noensinne kranglet. Han gjør sologreier, og er jo også på Frontiers, så det er mulig at de visste noe vi ikke visste da de foreslo Kent for oss.

- Fansen brumler naturlig nok om at Giants hovedmann på 90-tallet, Dann Huff, ikke er med lenger. Men har han vært involvert i denne skiva på noe sett?

- Dann og jeg er bestevenner, vi jobber sammen hver eneste uke.

Og det har vi gjort siden college! Dann elsker Giant, og har gitt sin fulle velsignelse til at vi gjør dette, men han har ikke vært involvert på denne skiva utenom en gitarsolo på en låt. Låtene er stort sett skrevet av italienske Alessandro Del Vecchio og hans samarbeidspartnere, som har lagd låtene spesielt med tanke på Giant.

- Hva med Kent, har han vært involvert kreativt?

- Det har han! Det er en av grunnene til at han ble involvert i utgangspunktet!

- Hva med Giants andre originalmedlem ved siden av deg selv, bassist Mike Brignardello – hva har han gjort dette årtusenet? Den siste skiva jeg fant ham kreditert på, var en Lynyrd Skynyrd-skive fra 2012!

- Vi jobber alle konstant i studio med andre artister, på mange måter i likhet med Toto, selv om ingen av oss har dødd. Jeff Porcaro var en meget nær venn av meg! Våre karrierer er skummelt like, med at vi alle startet med å gjøre sessions, så dannet vi band etter at våre veier hadde krysset 84 NRM 1-2022

hverandre så mange ganger. Så da «vår» musikk døde på 90-tallet, var det en lettelse at vi i det minste kunne gå tilbake til å gjøre studio sessions med andre artister. Og det er hva Mike har vært travel med hele tiden.

Dessuten har han turnert med Amy Grant, og med Giants gitarist John Roth i Starship.

- Jeg vet det er håpløst å planlegge noe for tiden, men har dere intensjoner om å gjøre konserter eller turnere med Giant? Og da aller helst i Europa?

- Vi har fått tilbud fra noen av festivalene i Europa, så det er interessant. Vi kan ikke krysse Atlanteren kun for et par konserter, det er ulønnsomt. Vi snakker derimot om å gjøre en konsert i Los Angeles med denne nye besetningen, både gamle og nye låter, og filme det. Da får vi både spilt konsert, og delt det med fans over hele verden. Men ja, vi vil veldig gjerne spille i Europa!

- Jeg antar at bandets gitarist John Roth er den travleste av dere, siden han også spiller i både Winger og Starship ved siden av Giant?

- Ja, han er utvilsomt den av oss som har spilt flest konserter i sitt liv.

Jeg må nok gjøre atskillig mere forberedelser før jeg kan spille en times konsert. Men da vi gjorde den opptredenen på støttekonserten i 2017, hvor vi spilte tre låter, så øvde vi bare halvannen time for å sjekke at vi alle faktisk husket låtene. Og Dann ringte meg neste dag og sa at ‘Det var jo enkelt, som å sykle. Har man først spilt en låt mange ganger, så har vi den i fingrene.’ Jeg kjenner flere Giant-fanatikere som sliter med å godta endringer i bandet, og jeg ser jo den. Dann er nærmest uerstattelig, han er unik. Men musikk handler om utvikling og forandring. Vi kunne ikke gjenskapt de to første skivene selv om Dann hadde vært med, men jeg føler vi har gjort en meget bra jobb med å bevare Giants særpreg og bære fakkelen videre.

- Var det du og Mike som produserte denne skiva, eller var det Alessandro i Italia?

- Det var oss, men vi har ført opp Alessandro som medprodusent siden han var så viktig underveis. Han har vært involvert i de fleste låtene, han korer og spiller keyboards, og han har mikset den. Pluss at han er en kul og grei fyr, så vi syntes det var rett og rimelig at han ble medprodusent.

- Apropos keyboards, hva med gode gamle Alan Pasqua som spilte keyboards i bandet på 90-tallet? Han ble ikke hanket inn igjen?

- Alan er også en av disse sykt talentfulle musikerne som du rett og slett ikke kan erstatte, og en aldeles nydelig fyr. Men Alan mistet interessen for denne type musikk på 90-tallet, han har syslet med jazz siden, pluss at han underviser i musikk på USC i California. Jeg har ikke møtt ham på årevis, men Mike møtte ham i Los Angeles da han spilte der med Amy Grant, og de hadde hatt en helaften og mimret om Giant-tida. Vi elsker Alan, men han har for lengst gått en helt annen vei, mens Dann og jeg har gått samme sti, vi jobber sammen på alt unntatt Giant.

- Du, jeg googlet navnet ditt for å finne ut hva annet du har gjort, og da fant jeg en David Huff som sang og spilte gitar i David & The Giants allerede på 60-tallet! Et kristent band som besto av brødrene Huff pluss en trommis.

- Haha, ja, jeg er klar over den, men det er en helt annen David Huff.

Jeg har snakket med ham på telefon, men aldri møtt ham. Men ja, det er sykt pussig at han er David Huff i bandet David & the Giants, og jeg er David Huff i Giant.

- Og dere er ikke i slekt en gang?

- Nei. - Så sprøtt, jeg var sikker på at det skulle være onklene dine eller noe sånt. De har til og med hatt med folk som Tommy Aldridge på trommer og Gregg Giuffria på keyboards en stund.

- Hva, er det sant? Det ante jeg ikke! Jeg har jo jobbet på hundrevis av skiver fra alle sjangere, til og med Avicii, pop og rap og country som Keith Urban og Taylor Swift. Men går du på allmusic.com og søker opp David Huff, så er det veldig mye på hans profil, men det meste av det er meg!

Han står til og med oppført som trommis på Giant-skivene! Men alle de kristne greiene er ham.

norwayrock.net

David Huff loser oss igjennom de fire første Giant-skivene: LAST OF THE RUNAWAYS (1989)

og den ble umiddelbart spilt mye på radio.

Jeg husker ikke helt om «I’ll See You In My Dreams» var andresingel. Vi kan takke KLOS, en rockestasjon i L.A., for mye, de hadde en DJ ved navn Bob Coburn, som spilte Giant hele tiden – ikke bare singlene. Det førte til at morgenshowene plukket oss opp, og da begynte snøballen virkelig å rulle. «I’ll See You In My Dreams» kom inn på listene i USA, og da fikk vi en telefon fra Heart om å være forband for dem på en USA-turné. Vår første konsert med de var foran 17000 på Miami Arena i 1990.

III (2001)

TIME TO BURN (1992)

- Dette var en magisk periode for rocken. I USA var rocken pop da, i den betydningen at det var svært populært og ble spilt på radio hele tiden. Jeg husker jeg og Dann satt i bilen hans da han ble oppringt på biltelefonen hans, og det var A&M Records som tilbød oss platekontrakt.Det var nesten et sjokk for oss, det hadde vi ikke drømt om, vi var sessionmusikere som var vant til å backe andre artister! Så vi fikk en manager, Bud Prager (som også jobbet med Foreigner, Megadeth, Mountain og Damn Yankees), måtte han hvile i fred (Prager døde i 2008.) og begynte å jobbe med debutskiva vår. Alle fire i bandet hadde jobbet som produsenter for andre artister, men Bud foreslo at vi fikk inn en produsent utenfra som kunne ha en annen innfallsvinkel, og det var faktisk en genistrek. Når du er ung, tror du at du kan gjøre alt best selv, men vi innså fort at Terry Thomas var perfekt for oss, og en herlig fyr. (Har også gjort Bad Company, Foreigner, Tesla – og Anja Garbarek, faktisk.)

Han var produsent og lot oss fokusere på å være bandet. Vi begynte innspillingen i Los Angeles, og det var alltid én i bandet som ankom for seint - fordi vi hadde andre oppdrag, alt fra sessions til radiojingles. Terry ble etter hvert ganske frustrert over dette, og stilte som ultimatum at vi skulle bli med ham til England og spille inn skiva på hans hjemmebane. Da kunne vi fokusere på skiva uten å se på klokka for å gjøre andre ting. Og det var det smarteste vi noen gang gjorde. Vi bodde i Farmyard Studios, et studioresidens i London hvor vi kun jobbet, spiste og sov hver dag i tre måneder.

Det var en fantastisk og lærerik opplevelse.

Folk spør oss i dag hvorfor vi ikke kan lage en skive som «Last Of The Runaways» igjen – vel, da hadde vi et ubegrenset budsjett, vi enten sov eller jobbet i studio i London 24 timer i døgnet før vi fløy til New York for å mikse skiva i en måned til. I dag er det ikke penger i rockemusikk, den gang kastet plateselskapene penger etter lovende band. Det var en fantastisk periode.

- Tok denne skiva av med en gang den ble sluppet? Det var jo et par hitsingler på den.

- Ja, «I’m A Believer» var første singel, norwayrock.net

- Tredjeskiva fra 2001 var uutgitte låter fra arkivet, låter vi ikke hadde gitt ut før. I ettertid vet jeg ikke om det var så smart å gi ut den.

Noen av låtene var veldig bra, fullt på høyde med de to første skivene, men langt fra alt holdt samme kvalitet. Det var kanskje en liten baktanke at om den skiva genererte noe interesse, så ville vi kanskje ha lagde en ny skive med nye låter, men den satte ikke akkurat salgsrekorder. Og fansen gjennomskuet jo dette, de avskrev skiva som B-sider, låter som ikke kom med på de to første. Og de har helt rett.

- Innspillingen av «Time To Burn» var også en utrolig gøy periode. Vi gjorde også denne med Terry Thomas, men spilte inn denne i Memphis, Tennessee, hvor Terry og hans tekniker kom over fra London. Nok en gang bodde vi et studioresidens og brukte tre måneder hvor vi jobbet intenst med innspillingen av disse låtene.

- Den ble jo sluppet på verst mulig tidspunkt, mars 1992, akkurat i det grungen for alvor tok over verden.

- Ja, og utgivelsen ble litt forsinket på grunn av at A&M Records ble solgt til Polygram akkurat da, og det er ikke gunstig å gi ut en skive på et selskap hvor man ikke helt vet hvem som styrer hva. Så vår manager tok oss videre til Sony, som var svært entusiastiske. Lite visste både de og vi at det musikalske landskapet var i ferd med å endre seg kraftig for alltid.

- Så dere la i praksis opp etter en sommerturné fordi grungen hadde tatt over?

- Ja, det var helt vilt – vi hadde en 6-8 måneders turné klar, og startet i Europa i mai, men underveis fikk vi melding om at resten av konsertene var avlyst. Det eneste folk plutselig var interessert i, var band fra Seattle, Spin Doctors og sånt. Kule band, jeg elsket musikken deres, men jeg følte meg brått som en utdødd dinosaur, enda jeg ikke var 30 enda!

Og vi var et ganske ferskt band, vi hadde ikke opparbeidet oss den massive fanskaren som f.eks Journey eller Foreigner hadde.

- Til og med Foreigner mistet jo platekontrakten i den perioden.

- Ja, og da var jo nykomlinger som oss sjanseløse. Vi dro hjem fra Europa og begynte å jobbe sessions igjen.

PROMISE LAND (2010)

-Serafino fra Frontiers skal ha mye av æren for at det ble en ny skive med Giant, og han skal ha at jeg kjenner ingen andre i bransjen som er så lidenskapelig fan av den musikken han gir ut. Han var bare sugen på å få høre en ny Giant-skive! Så han ringte og foreslo det, mens jeg sa at Dann ikke kunne synge lenger og heller ikke hadde tid til å ta del i dette. Så da satte han oss i kontakt med Terry Brock, som er en herlig fyr, skikkelig morsom og en killer vokalist. Vi lagde skiva i Nashville og fikk inn John Roth som gitarist. Vi hadde kjent ham i noen år, så han gled rett inn.

- Dere spilte aldri konserter for å promotere den?

- Nei, det var kun en skive, og så skjedde det liksom ikke noe mer.

- På den skiva hadde Dann skrevet syv av låtene, og Erik Mårtensson fra Eclipse hadde vel et par.

- Ja, det var låter som var blitt skrevet de siste årene, og Serafino kom med noen låter som Erik hadde skrevet. Jeg er kjempefan av ham, vi burde jo ha tatt kontakt med ham for denne nye skiva.

NRM 1-2022

85

”Folk spør oss i dag hvorfor vi ikke kan lage en skive som «Last Of The Runaways» igjen”

LYDKICK GEIR AMUNDSEN 1. Von Hertzen Brothers - Red Alert In The Blue Forest Verdens beste finske brødretrio er endelig tilbake.

2. Dream Theater - A View From The Top Of The World Lytter og lytter, men blir ikke venn med denne. Blant deres svakeste.

3. Ronnie Atkins - Make It Count Må bare bli imponert over at en mann med lungekreft kan levere slik musikk.

4. Madrugada - Chimes At Midnight Vesterålens stolthet hadde faktisk mer å by på. Tenk det.

5. Degreed - Are You Ready Svenskene har mer enn Eclipse og H.e.a.t å by på innen sjangeren Melodic Rock.

INGAR EFTEDAL HØGSTEDT

1. Madrugada - Chimes at Midnight Etterlengtet comeback som innfrir på alle måter.

2. Honningbarna - Animorphs Morsomt og brutalt nytt album 3. Blomst - Blomst IL + Ekstra omganger Nydelig, fengende og morsom norsk råkk.

4. Bokassa - Molotov Rocktail Så gøy og så hardt.

5. Spidergawd - Spidergawd VI Bandet fortsetter å vokse musikalsk, samtidig som de er gjenkjennelige.

Erik Mårtensson: - Det var Serafino som tok kontakt og lurte på om jeg hadde noen låter som kunne passe for Giant. Jeg hadde tre som egentlig var skrevet for soloskiva til Toby Hitchcock, sendte de over, og alle tre kom med.

-Var det tilfeldig at åpningslåta, din «Believer», hadde nesten samme tittel som åpninga på Giants debutskive, «I’m A Believer», også deres første singel?

Erik: - Ja, helt tilfeldig, den hadde ingenting med Giant å gjøre da den ble skrevet.

Det var en ære for meg å få med tre låter på en skive av Giant, et band jeg alltid har elsket, og spesielt kult at Dann Huff spiller gitarsoloen på «Believer», en låt som jeg korer på!

86 NRM 1-2022

GEIR VENOM LARZEN 1. Brad Mehldau – Jacob’s Ladder Sublim kjærlighetserklæring til progressiv rock fra renommert jazz-veteran.

2. Martin Rubashov – Members Of The Green Phlux Pussig nok klinger denne enda bedre plassert på grammofonplatespiller.

3. Ronni Le Tekrø – Bigfoot TV Elegisk, morsomt og passe divergerende fra Toten.

4. Frédéric Chopin – Piano Concerto No. 1 Noe musikk er riktig bra; annen musikk nesten heslig briljant.

Chopin komponerte dette som 20-åring…

5. A Formal Horse – Meat Mallet Best i klassen akkurat nå.

norwayrock.net

AN M E LD E L SE R

SKIVER

LYDKICK ANNE-MARIE FORKER 1. Kryptograf - The Eldorado Spell Heavy psych doom rock from Bergen, for fans of Witchcraft.

2. Steve Vai - Inviolate Vai's songwriting skills and musical voice shine brighter than the guitar theatrics.

3. Wobbler - Rites At Dawn Reissue of the band's first album with Andreas Prestmo - one of Norway's finest vocalists.

4. Gary Moore - Wild Frontier The sound of home.

5. Scorpions - Lonesome Crow The band's debut is now 50 years old, however Michael Schenker's teenage guitar is timeless.

GLENN NORDBØ 1. Metallica - Load Misforstått og undervurdert album.

2. The Dogs - Black Chameleon Prayer Uten tvil den beste fra The Dogs.

3. Madrugada - Chimes At Midnight Dama liker den, så da er den på repeat i bilen.

4. Motorhead - Motorizer Kommer alltid tilbake til Lemmy og Co. 5. The Good the Bad and the Zugly - Hadeland Hardcore Det ypperste vi har her til lands, i min ydmyke mening.

SVEN O. SKULBØRSTAD 1. Sylvaine - Nova Fantastisk nytt album fra den norske multiinstrumentalisten.

2. Sylvaine - resten Måtte jo høre meg opp på damen.

3. Amorphis - Halo Gamle finske helter er eldst som de sier.

4. FØSS - These Voices Ny fet skive fra et ikke fullt så nytt men like fett band.

5. Johnossi - Mad Gone Wild Litt skuffende etter forventningene, men fortsatt god.

8 KALACAS Fronteras Atomic Fire 25.mars 2022

Det gis ikke ved dørene når sjumannsorkesteret 8 Kalacas lanserer langspillplate nummer tre.

Bandet losjerer i California, men forpakter en meksikansk arv, språklig som musikalsk, kjørt igjennom metallisk kvern, hvor den rabiate hybridtenkning kan sidestilles med Leningrad Cowboys’ balkaniserte rock eller System Of A Downs armenske brennpunkt. Fellesnevnere herom er førsteklasses musisering, kurante låter, genuint eklektisk blikk og atomkraftig energi. Åpningskuttet ”Frontera” opptrer som adekvat visittkort, hvorunder amerikanerne samrører thrashmetallisk hardcore, bluesskjematikk, surferock, ska og tradisjonell mariachi, rustet med trompet, trombone, samt klassisk rockebesetning. Laget utøver virket med fanden i hælene; dets tekniske og soniske habitus imponerer, og låtenes dramaturgi plederer spenning og kontraster. Platas fortrinnligste tilsynekomster – ”Frontera”, ”Pudrete”, ”Luz Y Fer” og ”1941” – treffer høyere på den kompositoriske rangstigen enn det øvrige materialet, og bærer bud om at septetten sågar besitter forbedringspotensial.

Geir Larzen

A FORMAL HORSE Meat Mallet A Formal Horse 23.juli 2021 Dagens fragmentariske, uoversiktlige og absurd voluminøse platemarked lar i blant bemerkelsesverdige utgivelser gli under ens radar. ”Meat Mallet” ble lansert i fjor, men er så fordømt bra at du behøver å høre det herfra.

I 2019 gjorde Southampton-kvartetten med det gyselige bandnavnet rent bord som albumdebutanter, og oppfølgeren ”Meat Mallet” etterlever alle tenkelige fordringer og forventninger du måte disponere.

norwayrock.net

Englenderne har på kort tid hugget sitt eget avtrykk i det kuperte fjellterrenget for moderne progressiv rock, uten å ty til perverterte floskler eller anstrengt hyperbol. Bandets uttrykk faller like autentisk og naturlig som dets sound, og materialet underlegges sterk melodikk og motivert form.

Klanglig og dynamisk utmaler fremdeles 1990-tallets King Crimson det estetiske brohode, men A Formal Horse besitter ubestridelige særdrag som også i inneværende år vil vise seg nær umulig å tangere for stilistiske kolleger. Gitarist og kompositorisk drivkraft, Benjamin Short, oppviser teft og forståelse for faget, men selv om ”Meat Mallet” er svært kompleks åpner dens symfoniske popaksentuering for et relativt gjestmildt møte med lytteren. Stundom avkastes Finneus Gauge-ekko, mye takket være Hayley McDonnells vokale vesen, dog uten disses jazzbesifring: A Formal Horse bærer kun jazzens attityde. I likhet med ”Here Comes A Man From The Council With A Flamethrower” oppføres nær sagt miniatyrsymfonier i pop-format, uten rom for akterutseilt fyllmasse. Relasjonen mellom delikate samklanger, gjerne vokalharmonisk armert, og attakkerende, teksturmettet forløsning funderer et utstudert og modent ekvilibrium man sjelden påstøter blant såpass unge utøvere.

A Formal Horse er rett og slett blant planetens beste band akkurat nå.

Glimrende titulerte og ouverturelignende ”This One’s Just A Warning” setter standarden for et kvalitativt jevnbyrdig album, hvis fremste utbytte oppnås ved uavbrutt avspilling. Det blir likevel imperativt å fremheve gitte enkeltspor – etter en overraskende luftig og forsonlig plateinnledning maksimaliseres kvartettens unikum i suverene ”I’m A Lasagne”; denne er nesten på par med debutens elegiske, pop-progressive mesterverk ”Lonely Doe Young Doe”. Avmålte og symfoniske ”Bring A Bun” fyller et annet høydepunkt, men det er albumets eksplosive utgang som virkelig ryster ens grunnvoller. Rockeoperetten ”Rose Train”, kontrasterende ”Let It Run”, uimotståelig vakre og medrivende ”Mr C’s Two Thousand And Threes”, med kledelige metallimpulser, og harmonisk skarpskodde ”Turkey 2000s” danner lærebok i hvordan avrunde album på koherent, fargesprakende og eiendommelig høydedrag.

Jeg henfaller atter til hestevrinsk og henter flammekasteren.

Geir Larzen

ABBATH Dread Reaver Season Of Mist 25.mars

Abbath har fått en del, noe ufrivillig, omtale siden forrige plate «Outstrider». Om livsstilen muligens er hakket roligere gjelder heldigvis ikke dette det musikalske, i det vi nå får servert bergenserens tredje slipp.

Jeg vil si dette låter som en blanding av de to foregående. Det er black metal av den rocka sorten. Det er som vanlig fete riff fra Abbath, krydret med deilige klassiske hardrock leads fra Ole André Farstad. Ja, og selvsagt Abbaths velkjente stemme. Jeg må være ærlig og si jeg ikke tok helt av første gang jeg hørte singelen «Dream Cull», men jo flere runder med plata, jo mer har den vokst. Og den akustiske introen jeg syntes var helt ok, har da riktig så fin stemning. Kanskje har det noe med plasseringen på plata, fremfor å få den som et singelspor på egne ben. «Acid Haze» er en god rett i trynet åpning som både har hastighet og groove, og fenger slik Abbath kan. Denne følges opp av aggressive, men mer midtepo «Scarred Core». Jeg synes «Dread Reaver»er en velbalansert plate, hvor det er mye rock’n’roll feeling fremfor full spiker, selv om det for all del går unna her. Også denne gangen får vi en coverlåt, en aldeles herlig versjon av Metallicas «Trapped Under Ice».

Ikke minst synes jeg Abbath synger den låta jævlig kult. Produksjonen er klassisk, og trommene drar tankene tilbake til gammelt Bathory. Farstads allerede nevnte gitarspill ble vi kjent med på forrige plate, og var med på å skape en signatur til bandet, som jeg synes rendyrkes enda mer denne gangen. Og som vanlig drar ikke Abbath ut tiden på tøys, dette er full effektivitet med ni låter på trettini minutter.

Ronny Østli

ALLEGAEON Damnum Metal Blade 25.februar Amerikanerne har vært ganske så aktive med sin tekniske og melodiske death metal siden første plate i 2010, for her snakker vi jammen plate nummer seks. For teknisk dyktige, det er de så absolutt og jeg koser meg med mye heftig gitararbeid, spesielt i låta «Into Embers». Problemet til bandet er låtene. Jovisst er det melodisk, og jeg tar meg selv i å synes «Vermin» og «Called Home» har sine partier. Men det hele er så sterilt og intetsigende. Utmerket fremført, en klinisk lyd helt etter oppskriften og melodisk death metal en dullion andre band gjør på akkurat samme måten.

Jeg tenker Arch Enemy på en del jeg hører, bare at det blastes mye mer.

Arch Enemy i dobbel hastighet med dypere (mannlig) growling. Synes du

NRM 1-2022

87

AN M ELDE L SE R

SKIVER

AMORPHIS Halo Atomic Fire 11.februar

De har nå drevet med melodisk dødsmetall i mer eller mindre en mannsalder, finnene, der mitt første møte med de skjedde allerede midtveis på 90-tallet. Siden den det høres spennende ut, så kan nok dette være skive verdt å sjekke ut. Selv finner jeg høydepunkt i det frenetiske pianoet i «Blight», som er vilt i forhold til resten av musikken. Så ja, jeg tar meg selv i å få litt rockefot her og der, men vet likefult at dette er noe jeg aldri kommer til å høre på igjen.

Ronny Østli

ARÐ Take Up My Bones Prophecy 18.februar Denne plata har fått noen runder.

Mest fordi jeg ikke fikk tid til å skrive anmeldelse etter tenkt lytt, og måtte plukke den frem igjen, og det har

88 NRM 1-2022

gang har vi nå gått separate veier, uten at det er noen som helst grunn til det - og dette er faktisk den første skiva jeg bevisst setter meg inn i siden den gang.

Det starter riktig så massivt og majestetisk med “Northwards” og et versriff så fengende at det er rent umulig å sitte stille til. En virkelig pangstart som går over i et melodisk refreng som balanserer akkurat på linja til ESC-metall uten at det aldri bikker helt over. Noe som gjelder for de fleste melodiøse grep på “Halo”, noe som igjen forteller at det ikke er den mest ekstreme dødsmetall-skiva som blir utgitt i år - men det er vel heller ikke noe man forventer med nettopp Amorphis.

Noe jeg tidlig legger merke til er produksjonen som jeg synes låter langt mer autentisk og dynamisk enn mange andre skiver i samme genre der man fort kan leke seg litt vel mye med komprimatorer og triggere. Alt av klassisk instrumentering kommer fint frem uten å føles hverken malplassert virkelig gagnet plata. For jeg sleit i begynnelsen, men nå er jeg blitt god venn med debuten til soloprosjektet til Mark Deeks.

Deeks er hjemmehørende i Northumbria, som ligger nordøst i England. Musikalsk er vi doom metal riket, og jeg hører mye Shape Of Despair og My Dying Bride i dette, riktignok uten growling. Det er massivt, vokalen er gjerne dubbet og det varierer mellom rolige melodiske partier og full tyngde. Første singel er åpningslåta «Burden Foretold», og dette er langt fra noen favoritt hos meg. Derimot vil jeg trekke frem roligere «Raise Then The Incorrupt Body» og «Only Three Shall Know”.

Der snakker vi stemming.

Ronny Østli

eller anmassende.

“Windmane” er et spor jeg vil trekke frem med sin 7/8-dels takt, ikke alltid man hører det i denne typen musikk og det er noe av det jeg synes løfter Amorphis over mange andre melodiske dødsmetallband. I tillegg til den snille vokalen som stort sett blir plassert på refrengene, ofte hørt til stor irritasjon for undertegnede i metalcore - men en stor forskjell er at her blir det ikke gjort hver gang.

Starten på “When The Gods Came” gir meg assosiasjoner til episke spillsoundtrack og da kjenner jeg lett på mer enn én nerdenerve. Kanskje litt i overkant ESC på akkurat dette refrenget, men det lever vi godt med så lenge de faktisk holder seg unna konkurransen. De er jo kjent for å bruke mye inspirasjon fra Kalevala i sine tekster, og selv om jeg ikke kjenner til diktet eller er spesielt god på å få med tekster før jeg hørt mye på musikk kan jeg tenke meg at “Seven Roads Come Together” kan stamme herifra. Også et av de definitive høydepunktene på “Halo”.

Uten at det finnes noen definitive lavpunkt må jeg nevne en tekstlinje jeg faktisk fikk med meg som kanskje var en smule tacky på avslutteren “My Name Is Night” - “My name is night, I will rule these mounts, I will take care of my own”. Låta i seg selv er en vakker og finfin avslutter med gjestevokalist Petronella Nettermalm som passer godt inn i helheten med sitt folkepreg, men akkurat den linja synes jeg trakk ned litt om jeg skal være kritisk.

Ellers er det jommen ikke mye å trekke for her, og er du fan av enten Amorhpis eller melodisk dødsmetall generelt kan jeg ikke tenke meg at du blir skuffa over “Halo”. Denne får garantert flere spinn på min valgte avspiller ihvertfall.

Sven O. Skulbørstad

RONNIE ATKINS Make It Count Frontiers 04.mars Fansen var forberedt på det verste da de danske rockeveteranene Pretty Maids i september 2019 annonserte at vokalist Ronnie Atkins var diagnosert med en langt fremskreden lungekreft, og at bandets aktivitet ble lagt på is inntil videre. Mange av oss trodde vel da at det var det siste vi hørte fra den kanten - og vi har riktignok ikke hørt noe mer fra Pretty Maids. Men Ronnie Atkins derimot, viser seg som en seigliva jævel som ikke har noen planer om å la kreften vinne og legge seg ned for å synes synd på seg selv. I mars i fjor debuterte han som soloartist i en alder av 56, med den glimrende “One Shot”, og nøyaktig ett år senere kommer nå hans andre soloskive.

Oppskriften er noenlunde identisk Ronnie har skrevet låtene i samarbeid med den svenske produsenten Chris Laney, som ble medlem av Pretty Maids i 2016. Han spiller også gitar og keyboards på skiva, og gitarsoloene leveres av Pontus Norgren, kjent fra Hammerfall og ex-Talisman. Svært mange av Ronnies nåværende og

tidligere kolleger fra Pretty Maids bidrar også på trommer og keyboards, samt bassist Pontus Egberg (Treat / King Diamond) men nok en gang glimrer hans nærmeste partner gjennom 40 år, Pretty Maids’ gitarist Ken Hammer, med sitt fravær.

Stilmessig fortsetter “Make It Count” i fotsporene til “One Shot”. Det er stort sett melodiøse poprocklåter, med vekt på refrengene, og bare 3-4 av de kjappere hardrockerne som gjerne dominerer Pretty Maids-skivene. Og her er tydeligvis melodilinjene skrevet først, mens all musikk er tilpasset disse, kontra den vanligere metoden hvor bandet først skriver all musikk og deretter ber vokalisten om å synge et eller annet oppå dette. Man kan kanskje tro at en mann med lungekreft ikke har den store vokale kapasiteten, men Atkins særs karakteristiske stemme er fortsatt i god behold, og man er aldri i tvil om hvem man hører på.

Skal vi trekke frem noen høydepunkter, kommer man ikke utenom åpningssporet “I’ve Hurt Myself (By Hurting You)” med et refreng som har brent seg fast på hjernen min de siste ukene, og den tøffe midtempolåten “Grace” som kommer midtveis i skiva. Og vi må nevne det mektige tittelsporet som avslutter skiva, og teksten her treffer hardt. Spesielt når man vet at dette kommer fra en mann som lever med en dødsdom over hodet, og har bestemt seg for å gjøre maksimalt ut av de månedene eller årene han har igjen å leve - få hver dag til å telle. Dette kommer fra hjertet hans, og det føles. Jeg hadde faenmeg en klump i halsen på tampen av låten. Hvis dette blir den siste låten vi hører fra Ronnie Atkins, er det en symbolsk avskjed på lik linje med Freddie Mercury som bukket ut med “The Show Must Go On”.

Igjen blir man imponert over Ronnie Atkins’ ukuelige livsvilje, hans evne til å stå på og gjøre det han synes er viktig, fremfor å gi opp og legge seg ned for å dø. Hadde jeg skulle lage en skive under slike omstendigheter, hadde det blitt så mørkt og deprimerende at det hadde fått Alice In Chains til å høres ut som Van Halen i sammenligning.

“Make It Count” når kanskje ikke helt opp til forgjengeren, men den er likevel en bunnsolid skive med flere kanonlåter (og ikke en eneste dårlig låt), og Pretty Maids-fansen kan utmerket godt investere i denne uten å nøle.

Geir Amundsen

AUTUMN’S CHILD Zenith Pride & Joy Music 14.januar

norwayrock.net

AN M E LD E L SE R Last Autumn’s Dreams debutalbum fra 2003 fremsto sjeldsynt frisk i sedimentet mellom nordisk tungrock og amerikanisert AOR; at bandet på daværende tidspunkt huset hele tre Europe-medlemmer kan han noe med saken å gjøre… Fjorten skiver senere – alle rimelig irrelevante – er Mikael Erlandssons kjærlighetsbarn satt på indeks, til fordel for dennes nye prosjekt Autumn’s Child. Stilistisk representerer bandet samme hyllevare som Last Autumn’s Dream og den såkalte supergrupperingen Secret Service. Vi taler svensk og AOR-injisert hardrock med tung 1980-tallsemfase, inklusive redselsfullt prosessert slagverk og skinnbuksesmeltete mandler. Hvorom allting er penner Erlandsson rimelig gode låter når han først anstrenger seg, trass høy originalitetsdebet.

Melodisterke ”Emergency” og dugelige ”Never Say Die” faller heldig ut i et nostalgisk terreng, mens sukker-fordummende ”Evangeline” og ”Heaven Can Wait” tryner veritabelt. Et par fordringsløse rock’n roll-kutt på tampen av skiva gjør ingenting fra eller til. Autumn’s Childs tredje album karrer seg over det stilistiske tverrsnitt.

Geir Larzen

NANNA BARSLEV Lysbærer

By Norse Music 18.mars At Nanna Barslev deler svært mange av Amalie ”Myrkur” Bruuns influenser ligger i dagen. ”Lysbærer” er Barslevs solodebut, etter å ha virket i danske undergrunnskulisser siden begynnelsen av 1990-årene. Med fartstid fra Huldre og Ættir aksentueres nordiske folketonetradisjoner, melodisk og strukturelt, og det er den lamenterende og elegiske sorten som rår grunnen, i klangforhøyde lydrom. Skiva bølger i sjatteringer av ritualistiske, folkemusikalske sløyfer, båret av fager sang underlagt eldre, nordiske vokalteknikker, og oppført med akustiske instrumenter, elektronikk og rockeforse. Barslev penner hvassere melodilinjer enn snittet av dagens folkrockutøvere fra metalliske scener, og hun innrammer samstundes autentisitet og sjel. Folkpopulistiske ”Runebundet”, vakkert forstemmende ”Mot Vrede”, tittelkuttet og ekstremt sorgtunge ”Sten” bør vinne mange hjerter blant fans av tårevåt, resonanstung og moderne tilvirket folkemusikk.

Geir Larzen

norwayrock.net

SKIVER

BENEATH THE SILENCE Black Lights Prime Collective 11.februar

Evanescence er født på ny! Eller ikke egentlig, men du kunne ha lurt meg. Danskene i Beneath the Silence kommer her med sin første fullengder og det bugner over av grove forvrengte gitarvegger. Vokalist Mette Hessellunds stemme er såpass like Amy Lee sin at du, som sagt, kunne ha lurt meg. Låtene følger slavisk opp malen med midttempo, tunge og massive gitarriff. Tekstene går mye på å bli misforstått og å føle seg / være utstøtt. Plata og stilen føles litt passé, som om den er ti femten år for seint ute, men hey, mye av den nyere musikken vi ellers skryter av her, høres ut som den egentlig hører hjemme før skribenten selv ble født, så hva er femten år mellom venner? Platas definitive høydepunkt er avslutningslåta “Nowhere to Go” som inneholder alt som er gøy med den gotiske popmetallen. Catchy refreng, massivt luftgitarvennlig riff og pumpende driv. “Open Wounds” vil nok også falle mange lett for øret, med litt 90-talls lydende gitar, ispedd et slags djent lydbildet, vridd om til en skikkelig røff ballade med enormt refreng. Plata inneholder en hel haug med låter som ikke helt holder mål og låter innbyrdes svært like, såpass mye at plata som helhet ikke helt holder mål.

Ingar Høgstedt

BIG BIG TRAIN Welcome to the Planet English Electric Recordings 28 January 2022

Following the tragic death of singer David Longdon in November 2021, English progband Big Big Train have proceeded with the release of their fourteenth studio album (with the full support of Longdon’s partner) in celebration of his considerable

talent as a multi-instrumentalist and vocalist. His voice had rich, mature Peter Gabrielesque tones and he once auditioned for the role of Genesis singer, after Phil Collins left.

The sad circumstances surrounding the release of the record are in juxtaposition with the opening track, the life-affirming and joyous ballad, “Made from Sunshine”, which celebrates a new baby entering the world. It also introduces new band members, guitarist Dave Foster (who wrote the music for the opening track) and violinist/singer Clare Lindley, who duets with Longdon. The instrumentation includes Hammond organ, French horn, trombone and tuba, violin and acoustic and electric guitars, but at no point does it sounds too dense – a delicate balancing act that Big Big Train are particularly skilled at. Next comes “The Connection Plan”, written by drummer/vocalist Nick D’Virgilio, who used to be in Spock’s Beard, and there is a flavour of that band here. A dynamic violin intro is followed by a driving bass line, then upbeat vocal harmonies, with D’Virgilio’s voice contrasting well with Longdon’s.

“Lanterna” is written by Greg Spawton and sounds more like classic Big Big Train. It’s a perfect example of Longdon’s soothing vocals, and builds in intensity and speed, decorated with vibrant piano. Longdon’s vocals also convey the emotion behind the brief but tender “Capitoline Venus”, which was written by Spawton as a love song for his wife, and his playing on the 12-string acoustic guitar is simply beautiful.

After the creative instrumental penned

by Rikard Sjöblom “A Room with No Ceiling”, comes the nostalgic, partlyautobiographical “Proper Jack Froster”, another Spawton composition and one of the album’s highlights, containing hooks, layers of brass, a blistering guitar solo, and brilliant bass work. Next is another instrumental, the quirky prog fusion track “Bats in the Belfry”. Around the middle of the track the instrumental party stops and a simple, spacious church organ sound holds centre stage, then the guitar and choir join in, followed by brass and synth, then just synth and outstanding drums. It’s a particularly imaginative composition. The penultimate track, the atmospheric ballad “Oak and Stone”, is another highlight, containing stunning ensemble vocals and one of Longdon’s finest performances, and perhaps would have been a fitting finale to the album. When he sings “This is what I came for, what I longed for”, it genuinely feels like he is saying goodbye and it has the atmosphere of a swansong. The final, quite theatrical, title track is written by Carly Bryant and she plays keyboards and sings primary vocals. It sounds intensely personal, ending with the lyrics “Aunty Carly’s singing lullabies to all the children that she never made” and a heavy, heartfelt sigh, perhaps in contrast to the album opening track, with parents celebrating a new life.

“Welcome To The Planet” is an album which, in places, bursts at the seams with life, both lyrically and musically. It is tragic that Longdon’s time here was cut short, but his legacy remains. RIP David Longdon.

Anne-Marie Forker

.BRENN Vandrer På Solskinn .brenn 7.januar

Rockeduoen brenn. har allerede bevist at de fortjener en plass i norsk rock med sitt første album «Elsker» i 2019 som de også mottok Spellemannsprisen for. Disse gutta rir på sin egen bølge og følger opp med nytt album «Vandrer På Solskinn».

På tross av pandemisk konserttørke sparker de i gang året med deilig grumsete og ikke minst norsk garagepønk. For old-schoolere er det nærliggende å trekke ligninger til både Foo Fighters, Jane’s Addiction og enda eldre rock, men selv om lydbildet kan ligne skal vi ikke la oss lure til å sammenligne utover dette.

Vokalen og harmoniene er forfriskende leken og de briljerer med å blande tidvis skitne riff og rampete pønk.

Edvard Smith Save og Rémy Malchère Pettersen dveler ikke ved gårsdagen og leverer et fullverdig rockesound hvor de mestrer å eksperimentere med fete elektronika intermezzoer, noe som gir bandets begge utgivelser en interessant, nyskapende og fet vri. Musikken preges av relaterbar frustrasjon og massiv ung energi vi bare kan drømme om. brenn. kan sies å være et liveband som fremfører med upåklagelig selvtillit og humør, og bør oppleves om ikke annet for å kickstarte pacemakeren, hvis man er som meg. Denne skiva her er helt nødvendig i et ellers nokså generisk norsk musikklandskap og takket være duoen kan man slippe ut litt steam til låter som «Jeg gir opp», «A ye» og «Bråkmaker». Låten «Kvalm» kan heller ikke forbigås da den representerer formidling i ypperste klasse. Gitaren låter tilbakelent og retrospektiv og tonene gir lytteren definitivt en følelse av kvalme og melankolsk ettertenksomhet.

Den fuzzy lyden blir til tider litt uklar i en billig høytaler, og for å nå helt opp savner jeg de store episke gitarriffene, men det er nok heller ikke det gutta prøver på. De skal ha for armhårreisende øyeblikk i noen av låtene og at de gjeninnfører råskap som lenge har vært savnet. Vi kan trygt tilby ærlige og autentiske brenn. en plass i vinylhylla.

Linda Cecylia Taanevig

NRM 1-2022 89

AN M ELDE L SE R

SKIVER

BRESK A Journey Through The Life Of Peder Balke 1804-1887 Drabant Music 28.januar

Hellbillies-keyboardist Lars Christian Narum er oppflasket på storskalert 70-tallsrock, og kallet på sin bror, Jon Anders (bass) og sønnen Peder (slagverk), i øyemed å innstifte klassisk progrocktrio, etter mal av Emerson Lake & Palmer og Trace.

At nestor Narum formodentlig pleier et forhold til både Rick Wakeman, Rick van der Linden, Bo Hansson, Merit Hemmingson og Thijs van Leer taler herværende debutalbum varmt om. Skiva foranstaltes instrumentalt og utlegges programmusikalsk, er ytterst melodiøs, analogt tilvirket, med genuin kjærlighet til fag og utrykk.

Her nyttes ventelig hammondorgel, moog, el-piano, mellotron og wurlitzer, og materialet balanserer godt mellom stringent komposisjon og improvisasjonsorienterte spor.

Dette er definitivt en destillert nisjeplate, med fiksert estetikk, som i tone og temperatur likevel fremstår tilstrekkelig nyansert og substansiell til å opprettholde interessen. ”Hangin’ Out With The King” parafraserer Focus’ ”Sylvia” uten at så oppleves nedrig, men bandets hittil sterkeste musikkbidrag er det soniske postkortet ”Napoleonic Wartime Ouverture” samt et sakralt postludium i ”The End”. Trioen kunne kanskje dra oss oftere med ned i mørket, for tonen er rett så lys og solvarm, men utover dette bifalles første fonogram fra tre stykk Narum.

Geir Larzen

CHILDREN OF THE SÜN Roots

The Sign Records 18.mars Angivelig har herværende sekstett skapt furore hjemme i Sverige. ”Roots” er langspillplate nummer to, sagt å være

90 NRM 1-2022

mer direkte enn debuten fra 2019. Man slås umiddelbart av tre ubestridelige kjensgjerninger om man låner øret til Children Of The Sün: For det første musiseres det over gjennomsnittet, for det annet penner Arvika-bandet forsvarlige retrorockelåter, overdratt betydelige pop-incitamenter og nordisk melankoli, og for det tredje kan de smykke seg med en fullstendig overlegen sangerinne i Josefina Berglund Ekholm. Sistnevnte beveger seg fra fløyelsmyk, vever sang til det rå og tøylesløse, uten tilkjempet akselerasjon. Sporadisk leser svenskene som et pop- og soul-psykedelisk tilsvar til Rival Sons, hvor hver bidige låt nyter godt av panasjert, fortettet sangharmonikk, med historiske nikk til både Abba og negro spirituals. Wilma Ås’ pianotunge vesen gis forresten velfortjent med plass i lydbildet. Plata er tålelig variert, ungdommelig entusiastisk og kvalitativt jevnbyrdig, med knepne favorittforekomster i den dramatiske soul-tristessen ”Reflection”, ”Leaves” og akustiske ”In Silva”. Solens barn kan ikke gjøre regning med å sanke poeng for originalitet, men de syder såpass friskt i hippiegryta at det blir umulig ikke å få fot.

Geir Larzen

Slepne, 60-tallstonale ”Doctor”, søtladne ”Ordinary Man” og sommersvale ”I Still Hail You” lander prosjektet med god margin, dog ikke uten enerverende riper i lakken.

Eldgamle og fullstendig prosaiske ”Heaven In A Bottle”, pennet sammen med Vie på 80-tallet, burde forblitt en hvelvet kuriositet. Verden er heller ikke i beit for en plankegjennomkjøring av Cheap Tricks ”Honaloochie Boogie”, men øverst på fy-fy-lista troner en bøttekottinnspilling av gnistrende ”My Heroin”, hvis originaltapning fra ”Tweaked”-albumet er perfekt. Dette er meningsløs sløsing med tid og energi.

Geir Larzen

ELVIS COSTELLO IMPOSTERS The Boy Named If Capitol 14.januar

CHIP Z’NUFF Perfectly Imperfect Frontiers Music 18.mars

Gregory Rybarski, bedre kjent som Chip Z’nuff, nytter koronaens æra til å smi soloplate nummer to, og i likhet med ”Strange Time” fra 2015 gis aldri grunn til å spørre hvorvidt materialet tilvirkes av noen med fartstid fra elskverdige Enuff Z’nuff eller ikke. Det førti minutter lange fonogrammet innestår pop-melodiøs og harmonifager tungrock, med sedvanlige The Beatles-drypp i omsvøpsfri hippieånd. Solomedaljens bakside er at ”Perfectly Imperfect” fremstår som en kalorifattig utgave av bassisten og sangerens moderband, samt at et kroniske valg av hjemmestudioløsning forarbeider demo-dunstende og umanerlig 80-tallssentrert lyd. Han håndterer for øvrig all instrumentering selv, foruten slagverk, med noe eksternhjelp fra gitarist Joel Hoekstra, og musikalsk vil stoffet behage innrøyka Z’nufffans. En fin pomp-og-prakt-intonasjon baner vei for dugelige ”Welcome To The Party”, som omtrent kunne vært å finne på hvilket som helst Enuff Z’nuff-album etter millenniumskiftet.

Rybarski er Donnie Vie vokalt underlegen, men fremholder å gjøre relativt god figur foran mikrofonen.

&

CREEPING FLESH …And Then The Bombs Came Emanzipation 11.februar

Her har vi fem svensker som jeg antar forguder band som Bolt Thrower, Memoriam og Asphyx. Altså tung, hovedsakelig midtempo skitten death metal med dyp vokal. Og det kan fungere godt det. Det er tidvis også melodisk, og selv om det altså er knagger som fester seg synes jeg det skorter på låtene. Det blir litt ensformig og kjedelig. Det er lite å si på drivet i eksempelvis «March of The Elephant», eller det særdeles tunge, melodiske og nærmest episke «Wandering Soul».

I bunn og grunn gjelder dette flere partier og spor, men for meg fungerer det best med enkeltlåter, da finner jeg det fetere. Skiva som helhet blir litt i overkant, til tross for at det ikke er mer enn førtitre minutter.

Ronny Østli

THE

Elvis Costello, som i 2018 og 2020 gav oss to glimrende album i «Look Now» og «Hey Clockface», er i år tilbake med «The Boy Named If» – et album som i større grad enn på lenge fører tankene tilbake til hans klassikere fra 70- og 80-tallet. I motsetning til de to forgjengerne byr «The Boy Named If» på rock av den mer direkte sorten, noe som utvilsomt vil glede alle som holder, si, «This Year’s Model» kjær.

Det er liten tvil om hva Costello vil med årets album. Det er heller ingen tvil om at han lykkes i forsøket, ettersom alt som her foreligger av musikk er godt levert samspillsmessig så vel som produksjonsmessig. Det er stort sett energisk og durvennlig musikk med skarpe, fengende melodier som preger «The Boy Named If». Imidlertid finnes det unntak i småpene «Paint The Red Rose Blue» og avslutningen «Mr. Crecent». Best er allikevel den herlig skakke «The Man You Love To Hate», hvor mannen omtrent begår kabaret, og sløye «Trick Out The Truth». Begge de to kunne ha vært å finne på den ypperlige 2020-plata, og gir utover det fin variasjon til det ellers litt homogene materialet.

Bjørn David Dolmen

CULT OF LUNA The Long Road North Metal Blade 11.februar

Jeg liker mye av svenskenes katalog.

Ikke hele skiver, men jeg finner mye god stemning i enkeltlåter. Og med åtte studioskiver er det jo blitt noen fete låter. Denne gangen blir det i overkant trått. Malen er den samme som før, atmosfærisk sludge/post metal, men det er akkurat stemningen jeg sliter med å finne. Første singel, «Cold Burn», åpner plata og får meg til å tenke på Red Harvest. Det monotone og oppbyggende er jo kjent stoff fra svenskene, men her synes jeg det ikke bygger seg opp til noen ting. «The Silver Arc» er mer behagelig, men også her blir jeg trampende utålmodig i kjedsomhet. Rolige og ambiente «Beyond I» med kvinnevokal følger på.

Da den var ferdig tenkte, hva skjedde nå? Dette er jo ingen verdens ting.

«An Offering To The Wild» har jeg derimot sansen for, der finner jeg et snev av den gamle stemningen jeg har savnet så langt i plata. Det er klart, det er enkeltpartier videre også som gjør at jeg våkner litt, men totalt sett er dette for meg en skuffelse fra Umeåsekstetten.

Ronny Østli

norwayrock.net

AN M E LD E L SE R

SKIVER I’m Gone» er enda en tung låt, mens «Nosferatu» er klassisk melodisk Dark Funeral. Det jeg prøver å si er at det er en balansert, variert og godt arrangert skive, noe bandet påpeker selv de var nøye på, da covid også satte dette bandets planer på vent, slik at det ble brukt god tid på å finslipe plata. Og det har tjent plata godt, men skal jeg peke på noe kunne jeg godt tenkt meg et litt mer klassisk lydbilde.

Ronny Østli

D’VIRGILIO MORSE JENNINGS Troika Inside Out 25.februar

Pandemi-regulerte samfunn initierer prosjekter som trolig aldri ville ha avstedkommet under normale, almanakkfylte omstendigheter.

Triokollaborasjonen av Nick Virgilio, Neal Morse og Ross Jennings er riktignok et musikalsk kjærlighetsbarn hvis biologi består av enkle, akustiske låter, gitt trestemte sanglinjer etter mal av særlig Crosby, Stills & Nash, samt Yes på sitt minst spennende. Tonen er selotisk optimistisk – jeg hadde nær sagt gladkristelig – og selv om her legges for dage teknisk gnistrende musisering, samt fortreffelig, klangfull sangpolyfoni, kommer prosjektet melodisk til kort. ”Troika” vil appellere til et marginalt segment av det progressive publikum som hardnakket forfekter ”June” som Spock’s Beards stauteste bidrag til musikkhistorien, og kan leses som en øvelse i vokal harmoniseringskunst. Man hadde i det minste håpt på noen flere The Beatlestilskyndelser, men ”Troika” rendyrker det dur-akkordiske, sporadisk med country-pop-glasur. Liketil skivas rocka alibi, ”Second Hand Sons”, faller på stengrunn.

Geir Larzen

norwayrock.net

Dream Theater har gitt ut flere livealbum de siste årene, noen av de av god, gammel årgang. Denne gangen skal vi tilbake til Los Angeles i det herrens år 2004, da bandet spilte sitt debutalbum «When Dream And Day Unite» fra 1989 i sin helhet i konsertens andre del, etter å ha vært gjennom ti låter fra resten av karrieren. Ikke overraskende nok, er albumet fremført kronologisk, med «A Fortune In Lies» som første sats. I 1989 var gutta unge og fremadstormende, mens i 2004 har de fått noe mer erfaring, noe som helt

klart høres i instrumenteringa. Spesielt unisontemaet i nevnte låt satt som ei kule. Instrumentalen «Ytse Jam» like så, den ble vi servert på Rockefeller allerede i 1993, da de gjestet Norge for første gang. Det låter tight og samspilt hele veien.

Men så har vi James LaBrie, da. Det kommer neppe som en overraskelse at han kan oppleves som noe ujevn til tider. 6. mars 2004 var nok ikke av hans beste dager, han bommer på tonene litt for ofte til at vi kan la det passere ukommentert. Det blir nok trekk i stilkarakterene her, James. «The Killing Hand» gjennomfører han bedre enn resten av settet, selv om han overskyter noen av de høye tonene, men dette er et velkjent fenomen fra den godeste LaBrie. «Afterlife» er kanskje konsertens mest solide låt, der spesielt Mike Portnoy og John Myung imponerer med særdeles tighte markeringer. En fryd for øret!

LaBrie var som kjent ikke bandets

DAVE BAINBRIDGE To The Far Away Open Sky Records 6.desember 2021

Keltisk-influerte melodilinjer står sentralt når Iona-gitarist Bainbridge leverer soloplate nummer fire, og gitt dennes årelange status som sliter i faget, samt en imponerende deltakerliste, kommer det ikke bardus på at materialet arter seg teknisk og kompositorisk habilt. Her utvises sunn balansegang mellom det optimistiske og det melankolske, i stilistiske skjær av keltisk folkemusikk og symfonisk rock, anført av sang, bemidlet klaviatur, elektrisk gitar og et koppel akustiske blåserog strengeinstrumenter.

De kontrapunktiske vokalsporene understøtter prosjektets vyer som seriøst arbeid, men det er Bainbridges treffsikre melodiøsitet som vekker entusiasme.

Atmosfæriske ”Sea Gazer”, progressive ”Clear Skies”, The Flower Kings-disponerte ”Cathedral Thinkers” og keltisk-kirkelige ”Something Astonishing” faller særlig godt i øret. Stedvis skrår Bainbridge over i neo-progressiv såpekoking, uten å spille totalt falitt. Fans av lettere progrock er tjent med å gi skiva en spinn.

Geir Larzen

DARK FUNERAL We Are The Apocalypse Century Media 18.mars

De svenske svartmetallegendene skuffer ikke denne gangen heller, selv om mange reagerte på den tunge singelen «Let The Devil In». En seig og litt annereledes introduksjon til bandets syvende plate. Dette er platas andre spor, etter den kjappe «Nightfall», og som igjen følges opp av «When Our Vengeance Is Done» som har et høyere tempo. «When

I riktig gamle dager, da tiden var ung, var bootlegs «the shit», og man betalte sine surt oppsparte kroner til sortkledde menn i mørke smug for å få konsertopptak av sine helter. I dag er historien en annen, og artistene selger konsertopptakene sine sjøl. Kanskje ikke så dumt, ettersom kvaliteten blir noen hakk bedre, og pengene går til de som eier musikken.

DREAM THEATER Lost Not Forgotten Archives: When Dream And Day Reunite (Live) Inside Out 17.desember 2021

DEGREED Are You Ready Frontiers 11.februar

Det kan ikke benektes at Sverige har virkelig blitt markedsledere i kategorien Melodiøs Energisk Rock, hvor spesielt band som Eclipse og H.e.a.t har tatt skritt med sjumilsstøvler det siste tiåret. Og i feltet halsende like bak, sammen med Art Nation og Perfect Plan, virker det nå som om Stockholmsgrabbarna i Degreed er klar for å ta et Northug-rykk av de sjeldne. De fem første skivene deres har riktignok vært av jevn høy standard, men de mista meg litt på forrigeskiva “Lost Generation” med en litt for høy balladefaktor. Det har de antagelig innsett selv også, for på “Are You Ready” er det rockere og fullt øs hele veien, med sylskarpe

gitarriff og fengende allsanger refrenger som inviterer til å slenge knyttneven i været og kauke med fra første gjennomhøring. Og de har blitt bedre låtskrivere nå, dynamikken er mer kontrollert, alle introer og vers bygger opp til et refreng som eksploderer i trynet på deg.

Samtlige låter her holder mål, og åpningen “Into The Fire” viser hva du har i vente de neste 40 minuttene.

Skal man trekke frem én låt som denne skivas trumfess, går hyllesten til “Radio”, en aldeles strålende og mektig låt som nærmest fører tankene til Queen, ved at den endrer totalt karakter fra start til slutt.

Bandet er bunnsolid, og ikke minst vokalist/bassist Robin Eriksson, som i fjor solodebuterte på imponerende vis under navnet Robin Red. (Og på den skiva jobbet han med gitarist Dave Dalone, kjent fra H.e.a.t - og Degreed har også (hatt?) en manager ved navn Erik Grönwall, som H.e.a.t-fansen utvilsomt kjenner til...)

Så joda, dette er ikke noe å nøle etter hvis du er fan av noen av de overnevnte bandene - Degreed tar et massivt klyv fremover her, og herrene Erik Mårtensson og Jona Tee kjenner utvilsomt pusten deres i nakken nå.

Geir Amundsen

NRM 1-2022

91

AN M ELDE L SE R

SKIVER originale vokalist, det var Charlie Dominici. Han kom på scenen for å bidra på første ekstranummer- «To Live Forever», ei låt som aldri kom lenger enn til demostadiet, men som har vært spilt live ved flere anledninger.

Dominici har alltid fascinert meg som vokalist, for det er tidvis vanskelig å høre om han synger rent eller surt. En ubehagelig erfaring, må jeg innrømme.

Det er nok mye av grunnen til at jeg aldri har satt særlig stor pris på ham som vokalist. På siste låt, «Metropolis Pt 1: The Miracle And The Sleeper» fra oppfølgeren «Images And Words» fra 1992, dukker det opp en velkjent lyd i tangentavdelingen, nemlig «The Monster Lead», en lyd vi forbinder med Derek Sherinian, mannen som kom til unnsetning da Kevin Moore forlot bandet etter «Awake»-skiva i 1994. LaBrie og Dominici deler på vokalen, begge med vekslende hell.

Solopartiet som Sherinian deler med John Petruccis seksstrenger står derimot til 19,5 i stil. Det er en fryd å høre de gutta slippe galskapen løs, spesielt mens Portnoy og Myung holder time´n på plass.

Det er alltid moro å høre liveopptak med Dream Theater, men jeg er rimelig sikker på at LaBrie hadde bedre kvelder enn dette på turnéen.

Bandet låter tight og samspilt, mens LaBrie til tider faller så til de grader imellom at jeg får vondt av ham. Det blir spennende å høre hva de kommer med neste gang.

Jan Egil Øverkil

Ronny Østl

FIT FOR AN AUTOPSY Oh What The Future Holds Nuclear Blast 14.januar

Moderne rytmisk death metal er sjelden noe jeg forbarmer meg over.

Men det er noe med amerikanernes sjette plate som appellerer til meg.

Soundet er skittent og selv om trommene låter moderne er de tunge.

Og hintet av sludge gjør det såpass bakpå at jeg kan kose meg med mye her. Det er også en variert skive hvor jeg noterer meg noen spor jeg ønsker å fremheve. «Far From Heaven» er melodisk, melankolsk og tidvis behagelig, selv om disse partiene er omringet av seig deathcore. «A Higher Level Of Hate» får meg til å tenke på Red Harvest, selv om vi ikke snakker direkte likheter. Siste låta «The Man I Was Not» synes jeg oppsummerer plata på en fin måte, med de fleste elementene som finnes, og samlet er det faktisk ikke så ille. Hver for seg er det litt både og, selv om jeg lot meg overraske positivt over denne.

Ronny Østli

frodig, det renner over av Hammondorgel, flygel, mellotron og Minimoog synth, og stilmessig er det nesten som å høre en samling av lydklipp fra syttitallet i en litt mer moderne innpakning. Har du hørt The Flower Kings før, vet du på mange måter hva du vil få. Her serveres symfonisk prog, jazz-rock elementer, blues, funk og folk i skjønn forening, og det spilles av et lag med musikere som virkelig kan sakene sine til fulle.

På dette albumet er det mye av den samme kjernen som de siste tre albumene, med Mirko DeMaio på trommer, Zach Kamins på keyboard, Jonas Reingold på bass, Hasse Fröberg på vokal og gitar, Roine Stolt på vokal og gitar, og sist, men ikke minst, dukker Michael Stolt oppe etter en mangeårig pause for å bidra med bassgitar og vokal. Det hele er pakket inn i coverart av Kevin Sloan, og kunne godt vært coveret til et symforockalbum fra midten av syttitallet.

Som sagt er dette Flower Kings slik man husker dem, og det er helt klart ei skive jeg tror vil treffe fansen, med sin velspilte og vellydende symfoprog.

I motsetning til en del tidligere skiver der låtene kunne strekke seg opp mot halvtimen, er denne skiva preget av kortere låter i fem til syv-minutters segmentet. Det gjør likevel ikke sitt til at det blir et kortere og mer kompakt album. Roine Stolt og kompani har tydeligvis hatt en inspirasjonsmessig flodbølge på gang, for skiva tikker inn på nærmere 92 minutter. Dette er forferdelig mye musikk, og jeg må innrømme at jeg detter av titt og ofte under avspilling. Det er ufattelig velspilt og godt produsert, men låtene har veldig ofte ganske lik oppbygging, samme typer soloer og vokalpartier, og for meg glir låtene ofte i sammen til ett. Med litt strammere regi kunne dette blitt et hørverdig album, men nå blir det akkurat som en typisk Netflixserie: Hver episode er ca. 20 minutter for lang, og sesongen kunne godt ha vært et par episoder kortere.

Trond Gjellum

EUCHARIST I Am The Void Regain 25.mars

Svenskenes to skiver på nittitallet var da ikke all verden. Spesielt er produksjonen på debuten «A Velvet Creation» helt krise. Interessant er det at Arch Enemys nåværende trommis, Daniel Erlandsson, pisker skinn på nevnte skiver. Heller ikke det all verden på debuten, men det er jo moro å høre den utviklingen i det minste. Det som er enda mer gledelig er at dette er en veldig bra skive. Fra melodisk death metal på nittitallet er det mer black metal i soundet nå. Riktignok svensk fra nevnte tiår, men jeg synes også jeg hører litt norsk, ikke langt unna det Gehenna har drevet med på de siste skivene. Spesielt synes jeg dette kommer frem i min favoritt «Queen Of Hades» og «Where The Sinister Dwell». Det melankolske tittelkuttet vil jeg også trekke frem som en favoritt.

Eucharist er på dette albumet kun gitarist og vokalist Markus Johnsson, som har med seg trommis Simon Schilling fra Marduk.

92 NRM 1-2022

og livsbejaende hybrid av Candlemass, Pentagram, Mercyful Fate, Cathedral og Hellhammer. Kvartetten behersker og kultiverer undergrunnsmotivert, primitiv og tålelig melodisk sirupsmetall av historiske aner, og løser oppgaven med integritet og glimt i øyet. Noen større komponister har verden ikke mistet i dem, men dommedagsfrelste vil unektelig trives i selskap med ”Shadow Of The Impaler” og ”Wallachia”, ekvivalent med platas bestenoteringer.

Geir Larzen

FUNERAL MIST Deiform Norma Envangelium Diaboli 17.desember 2021

Ariochs fjerde album klarte akkurat å komme tidsnok til at noen fikk den under juletreet, men for sent til å komme på de fleste kåringene over årets album. Utgivelsesdato 17. desember er ganske bankers sånn.

Jeg er enormt fan av forrige plate, «Hekatomb», og var veldig spent på denne. Dette er svært bra, men tror nok ikke den matcher forgjengeren helt. Kanskje. For denne vokser.

«Children Of The Urn» er jo helt enormt med sin dysterhet og barnekor.

Arioch spiller alt selv, men har med seg tidligere Marduk-kollega Lars på trommer, så det skal ikke stå på tempo. Det går unna, samtidig som det er tyngre partier. «In Here» er også en favoritt, en saftig riffbonanza med høyt tempo. Det er egentlig lite svakt her, det er bare at forrige skive var så himmelsk fet.

Ronny Østli

THE FLOWER KINGS

By Royal Decree Inside Out 4.mars

Med “By Royal Decree” leverer svenske The Flower Kings sitt femtende album i løpet av sin 28-årige karriere. Covidpandemien satte en effektiv stopper for all turnevirksomhet, så Roine Stolt og kompani satte seg ned med gamle øvingsopptak og outtakes for å se om noe kunne jobbes fram med tanke på å gi ut ei ny skive. Stolt ville gå tilbake til røttene i større grad enn før, og i midten av 2021 gikk de inn i Fenix Studios i Sverige for å spille inn ei skive som i høyeste grad har endt opp med et hørbart tilbake til røttene “vintage” preg. Lydbildet er varmt og

FRIENDS OF HELL Friends Of Hell Rise Above Records 18.mars

Det blir satanistisk dommedagsspetakkel når forhenværende Electric Wizard-gitarist Tas Danazoglou og vokalist Albert Witchfinder (eks-Reverend Bizarre) forener krefter. Med utgangspunkt i prototypisk doom-metall absorberes dessuten sortsmusse heavy metal anno tidlig 1980-tall, som en sjarmant

FØSS These Voices Independent 19.mars

Uten å ha hørt selve bandet før har jeg fått med meg navnet, og det er befriende å rulle igang en fullengder

norwayrock.net

AN M E LD E L SE R uten noe som helst formening om hvordan type musikk som presenteres.

Selv om, må jeg innrømme - det forventes bruk av gitar.

En aldeles nydelig klassiskinspirert intro starter ballet med en akustisk gitar og strykere i bakgrunnen ved “Metamorphosis Of The Sunbconsciousness”, noe jeg virkelig ikke forventet. En virkelig vakker sak og en forbilledlig åpner. Thrashriffet som starter etterfølgeren “Hear Me Calling” så jeg heller ikke komme så her er det bare å lene seg tilbake med nysgjerrige ører. Jeg liker også breakdownen midtveis og overgangen inn til siste refreng spesielt godt.

Knallstart folkens!

Men der forgjengeren oste av klassisk thrash går vi over til mer sen 80/tidlig 90-tall da heavy metal var på vei til å trekke sitt siste stormannsgale pust på “Don’t Shoot The Messenger”. Ikke langt unna til å få plass på Ozzy sin klassiker “No More Tears” denne, og da forteller vel det greit hvor landet ligger.

Jeg må trekke frem gitarsoloene i bandet, for det er utvilsomt en meget habil gitarist som står bak - men prioriterer å løfte låtene fremfor å kun flexe skills. I tillegg må det ikke være solo på låtene, noe den nevnte forgjengeren er et bevis på. Bra! Og har vi først vært innom både thrash og heavy metal må vi jo innom litt Alice In Chains-grunge også i form av “Decay”, der vokalist nesten når opp til Layne Staley på refrenget. Slettest ikke verst.

Men vi vil jo ha mer thrash, og det får vi også ved “Calm And Collected”, et herlig driv under hovedriffet starter en låt som nesten må finne seg i å bli kalt et av høydepunktene på “These Voices”. Midtveis slår denne om til noe totalt uventet - såpass at jeg trodde at det var neste låt som startet før de gikk tilbake igjen. Det er nok thrashrepresentantene jeg personlig liker best, for “Bring Me The Wine” er også en av de sporene jeg setter høyest på skiva.

Jeg har fått med meg oppsvingen FØSS har hatt de siste årene, deriblant åpningen av den hittil siste Tons Of Rock. For å pinpointe ytterligere synes jeg bandet under “These Voices” låter som en herlig miks mellom sen 80-talls Mötley Crüe og tidlig 90-talls Metallica ispedd en dæsj Pantera og Iron Maiden. Kan vel fort kalle det for power metal som for en sjelden gangs skyld kler den tiden vi nå lever i godt.

Det er det ikke mange - om noen band i denne genren som kan skryte av. De har vel kanskje ikke funnet opp kruttet helt på nytt, men når man låner fra såpass mange fra forskjellige genre blir det fort relativt originalt allikevel og et eksempel til etterfølgelse.

Sven O. Skulbørstad

norwayrock.net

SKIVER GIANT Shifting Time Frontiers 21.januar

Med kultklassikerskivene «Last Of The Runaways» (1989) og «Time To Burn» (1992) fikk amerikanske Giant et kort opphold i rampelyset før grungen drepte bandet – for godt, trodde mange. Nå er de klare med ny skive, «Shifting Time», men heller ikke denne gang er vokalist og gitarist Dann Huff med på laget.

Ikke har han lenger stemme til å fronte et melodisk rockeband, og ikke har han tid eller råd til å prioritere et kultband som Giant foran godt betalte studiosessions eller produksjonsarbeid for alle fra Megadeth til Celine Dion. Han er blitt forsøkt erstattet med to andre. Vi har John Roth, en høyst habil gitarist som alltid har stått litt i skyggen av Reb Beach i hans andre band Winger, og som nok aldri vil komme seg ut av Dann Huffs skygge i Giant. Og vi har den svenske vokalisten Kent Hilli, til daglig i Perfect Plan, som på mange måter er et ypperlig valg.

Stemmen hans er sterk og klar, og litt i samme stil som Dann Huff. Giants resterende originalmedlemmer David Huff (trommer) og Mike Brignardello (bass) innså dette etter at de hørte Perfect Plans versjon av Giants 90-tallsklassiker «Stay». I skyggene lusker også Frontiers allestedsværende potet Alessandro Del Vecchio, som spiller keyboard og har hatt flere fingre med i komponeringen av de fleste låtene i samarbeid med diverse, hovedsakelig svenske, låtskrivere.

Og det skal innrømmes at selv uten Dann Huff, så har herrene fått «Shifting Time» til å ligne veldig på klassisk Giant. Etter en kort atmosfærisk instrumental er vi i gang med førstesingel «Let Our Love Win», en forsåvidt fengende rocker som ikke er redd for å rime fire med desire (sånn går det når man får svensker og italienere til å skrive tekster på engelsk!), men kanskje ikke helt den pangåpningen man kunne håpe på.

Det fansen derimot håpet på, får de i neste låt, «Never Die Young» som med hevet hode kunne marsjert rett inn på «Last Of The Runaways» og hevdet seg. Dette er også eneste låt som Dann Huff har bidratt på, selv om videoen (over) ikke tyder på det.

En strålende låt som innehar alle elementene som vi forbinder med klassisk Giant – sterke melodier, et fengende refreng og en gnistrende gitarsolo. Det samme kan vi si om «My Breath Away», hvor John Roth får vist hva han er god for.

I det hele dominerer gitarene stort på skiva, med sylskarpe riff i fokus, spesielt på første halvdel, hvor de melodiske hardrocklåtene er i flertall. På tampen glir det mer over i AOR, med keyboardmarinerte låter som balladesvisken «Anna Lee», «Don’t Wanna Lose You» og skivas tredje trumfess, den avsluttende og majestetiske «I Walk Alone».

Så hvordan klarer så Giants rytmeseksjon seg uten han som var låtskriver, frontmann, vokalist og gitarhelt i bandets klassiske periode

1989-92? Blir det like patetisk som en hypotetisk Dire Straits-gjenforening uten Mark Knopfler? Nei, ikke helt.

Selvsagt når ikke «Shifting Time» opp til kneskålene på «Last Of The Runaways», men det hadde vel heller ingen forventet. Man kan ikke fjerne hovedingrediensen og forvente at smaken forblir den samme. Men de gjør ikke skam på navnet, det er en mer enn adekvat skive med enkelte perlelåter, og fans av Giant og sjangeren generelt vil neppe bli skuffet, for dette er solid håndverk i alle ledd.

Geir Amundsen

GLASGOW KISS Fury EP Independent 28.januar

De har nylig oppstått fra flere etablerte band, bergenske Glasgow Kiss som her serverer oss deres debut. Det høres tydelig, for her er det så definitivt en gjeng med erfarne og dyktige musikere som leverer et produkt de har ståltro på. Musikalsk sett er det nedstemt melodisk metall det går i, og jeg kan ikke unngå å nevne Evanescence selv om rapdelen heldigvis ikke er representert. Om det er på grunn av den kvinnelige vokalisten Charlotte Marlen Midtun eller ikke vet jeg ikke, men milevis unna hverandre ligger de nå ikke.

“Fury” består av seks spor, der “Furious” kommer i to varianter - én ren metallversjon og én nedstrippet over vakkert pianospill. Et artig grep, men kunne kanskje gjort seg bedre på en fullengder enn en EP der man helst skal vise til mest mulig på relativt kort spilletid. Dog bidrar det også til variasjonen på plata, en variasjon som også fra før er bra og den pompøse avslutningen på sistnevnte gjør seg meget godt.

Jeg skvatt da jeg så tittelen “One Step Closer” da jeg var redd for at dette var en cover av grusefulle Linkin Park, men det var det heldigvis ikke. Spoiler alert: Glasgow Kiss sin låt velger jeg 11 av 10 ganger foran amerikanerne. Åpneren “Black Rose”, “Nightmare” og “Demons” utgjør siste rest av “Fury” og ligger trygt forankret i god metall på hver sin måte og stadfester en solid debut fra bandet. Det kunne kanskje vært å håpe på enda litt mer egenart på neste skive - altså noe som definerer Glasgow Kiss som band foruten en kvinnelig vokalist.

Denne gjør jobben meget godt, for all del - og det finnes overhodet ikke noe galt med musikken som presenteres her heller - men jeg savner noe som skiller bergenserne fra mengden.

Dette kan like gjerne være ekstra strengt, men jeg synes å høre at det ligger noe uforløst i bandet. Men vær ikke i tvil - liker du melodiøs og tung metall kan du trygt investere både tid og helst penger i “Fury”. Sterk debut og jeg gleder meg til å høre fortsettelsen.

Sven O. Skulbørstad

HAMMERFALL Hammer of Dawn Napalm Records 25.februar Svenskene sparker friskt fra seg på sitt tolvte korstog når de slipper albumet «Hammer of Dawn». På utgivelsen får du, ikke overraskende, typisk tradisjonell heavy metal, uten forsøk på fornyelse av hverken sjanger eller band. Men er dette nødvendigvis negativt?

Nei da. For de rullende melodiøse gitarbaserte melodilinjene, og fengende tekststrofene, kan være god musikalsk underholdning. Vel og merke om du setter pris på denne sjangeren.

HammerFall er ikke kjent for dype tekster, og det får du heller ikke her, men bandet virker spillesugne og frimodige. Og det holder i massevis.

Albumet er for øvrig mikset og mastret av Fredrik Nordström, som tidligere har jobbet med blant annet Opeth, Arch Enemy og Powerwolf.

Blant de ti låtene som representerer plata, har bandet valgt låten «Brotherhood», som først og fremst er en hyllest til egne fans, som åpning. Her er det benyttet enkle grep for å knytte båndet mellom band og fans solid og uslitelig, da det inviteres til partier med barsk koring alle kan synge med på.

Personlig syntes jeg det ikke blir særlig spennende før låt nummer fire, «Venerate Me». Her bidrar i tillegg den danske skrekkongen, King Diamond. Riktignok minimalt, men likevel.

De tre første låtene, «Brotherhood», «Hammer of Dawn» og «No Son Of Odin» er fengende mens storslåtte scenarioer åpenbarer seg. Låter som blodfansen sikkert vil elske, men for meg blir det litt i meste laget med sin pompøsitet.

Fra og med «Venerate Me» beveger man seg mot et nytt nivå. Låten er et smykke, og alt stemmer. Herlig melodilinje og vokalist Joacim Cans synger lekkert. «Reveries», som

NRM 1-2022 93

AN M ELDE L SE R

SKIVER følger på, bryter opp, men inviterer og til allsang med sine lettfattelige fengende partier. Den som står i mot er en skikkelig surpomp, vil nok mange si.

Det er ikke veldig mye variasjon på utgivelsen, men det er neppe meningen heller. «Not Today», som er skivas åttende spor, er det rolige bidraget fra svenskene, mens «No Mercy» avslutter metal-festen med klar tale.

Skal man oppsummer «Hammer of Dawn» kort er dette en typisk HammerFall-plate. Lydbildet er glatt og polert, der vokal og instrumenter ligger balansert i behagelig leie.

Bandet kjører på i trygge omgivelser, likevel har albumet kvaliteter som vokser etter hver runde den får. Dette er ypperlig musikk til eksempelvis trening, eller når man av andre årsaker trenger akutt metall-innsprøytning av god gammal årgang.

Freddy Ludvik Larsen

For et par numre siden anmeldte jeg debut-EP’en til dette bandet, bestående av Necrophobic medlemmene Sebastian Ramstedt og Johan Bergebäck, og deres nederlandske trommis Marco Prij.

Ep’en var spennende den og jeg ventet med spenning på dette albumet, som heldigvis innfrir. Åpningssporet «World Serpent» er god representant for det som finnes her. Det starter med en slem orgelintro som går over i kjapp melankolsk black metal og deretter thrasha riffbonanza. Jeg synes dette er en god blanding black/thrash av den gamle skolen med et dryss death metal. Det er mye som minner om Sverige for et kvart århundre siden.

Jeg noterer meg mye godt gitarspill på plata, ikke bare riff, men også soloene. Sebastian Ramstedt kan sine saker han altså. Nevnte åpning er en stor favoritt, men jeg liker også godt den midtempo rockeren «Luciferian Age». Alt i alt er det veldig mye grim stemning og melodilinjer som drar meg nostalgisk tilbake til midten av nittitallet, samtidig som det i høyeste grad låter relevant.

Ronny Østli

fra nevne hold. Deler av tittelkuttet krysser klinger med bredbeint, irskættet tungrock, og rommer kanskje skivas ypperste fløytesolo. Videre bifalles danse macabre-patinaen gitt ”Shoshana Sleeping”, selv om låten som sådan lider av repetitiv bevegelseshemning.

Piano-snertne ”The Betrayal Of Joshua Kynde”, med symptomatiske dur/moll-kantringer, faller også i forholdsvis god jord. Blant repertoarets akustiske solonummer overskygger ”Where Did Saturday Go?” de øvrige innspillingene, mens munnspillhelvetet ”Jacob’s Tales” foranlediger inflammasjon i ens hjerneceller. Helt tilfreds kan man umulig hevde seg kontra ”The Zealot Gene”, men skiva bringer heller ikke skam på en nesten lytefri og åndssvakt barmfager diskografi. At Ian Anderson er ved skjels år og alder høres, men tatt dette i betraktning fremholder han sitt virke med rak rygg.

Geir Larzen

hvorfor, men tekstlinjen “This is not a test” gjør noe med meg.

Det er mot slutten av skiva jeg begynner å kjede meg, eksemplifisert av sporene “Black Hole” og den instrumentale “Wizard Of Os”, der sistnevnte virker umenneskelig lang selv med kun litt over 3 minutters spilletid. Det er sjeldent et godt tegn.

Men samtidig er disse de to klart svakeste sporene på skiva og, der resten strengt talt er bra låter med gode melodier. De når bare sjeldent helt opp til “Torch // Flame”, og da blir sluttresultatet litt skuffende. Men er du fan av Johnossi fra før kan du nok trygt gå til innkjøp av “Mad Gone Wild” også, det er jeg ganske sikker på.

Sven Olav Skulbørstad

KALLE WALLNER Voices Gentle Art Of Music 25.februar

HELL MILITIA Hollow Void Season Of Mist 18.mars

Det har gått ti år siden franskmennenes forrige plate, «Jacob’s Ladder». Og det er såpass lenge siden at jeg ikke husket at dette var et bra band. Enten det eller så har ti år gjort dem godt, for dette er grim old school black metal. Da «Lifeless Light» setter i gang blir jeg blåst av banen. Her går det unna. Helt til midtpartiet som er et herlig midtepo riff på bare gitar før trommene setter i gang i høyt tempo.

Nå er skiva rimelig jevn og balansert tempomessig, og for hver låt jeg hører tenker jeg at dette er en favoritt. Så da er det vel bare å anbefale å kjøre skiva fra start til mål.

Ronny Østli

IN APHELION Moribund Edged Circle 11.mars

94 NRM 1-2022

JOHNOSSI Mad Gone Wild BMG 11.februar JETHRO TULL The Zealot Gene Inside Out 28.januar

Vi neglisjerer diskusjonen om hvorvidt dette i det hele tatt burde lanseres under Jethro Tull-navnet, all den tid Ian Anderson har utøvd total musikalsk kontroll siden inngangen til 1980-tallet.

Kompositorisk, sonisk og lyrisk er det lite som overrasker med ”The Zealot Gene”. Kanskje er skiva en anelse mer bandorientert enn ”Homo Erraticus”, men 74-årige Anderson kontinuerer estetikken fra 80- og 90-tallet, hvor klinisk teppetunge synthesizere og stuttbeinte vokalprestasjoner ofte rår grunnen. Mitt første møte med åpningssporet ”Mrs Tibbets” var mildt sagt ublidt, men stykket vokste med oppgaven og kunne klanglig og tonalt vært å finne på både ”The Broadword And The Beast” og ”Roots To Branches” – bandets fremste studioplater fra forrige århundrets to siste tiår. Florian Ophale spiller rollen som Martin Barres forlengelse med glans, og instrumentalt tiltrer mye lekkert og smått komplekst som er legendestatusen verdig, ”Mrs Tibbits” inkludert. Saktmodig slepne og inderlig vakre ”Mine Is The Mountain” står likevel som albumets apeks, løyvet kledelig musikalsk selvsitat fra ”My God”. Stykket oppviser dessuten platas mest funksjonelle vokalinnsats fra Anderson, og gestalter en pågåenhet og dramaturgi jeg savner litt for ofte

Det har gått omtrent nøyaktig to år siden den svenske duoens sisteslipp, den smått fantastiske “Torch // Flame”, og siden den gang har vi vært inn og ut av lockdowns, isolasjoner, karantener og restriksjoner. Nå som pandemi endelig ser ut til å være på vei over passer det da fint å feire med Johnossi sin oppfølger, ikke uten en viss forventning.

En forventning som ikke helt blir levd opp til, for ved første gjennomlytting ble det litt kjedelig etterhvert, og her må jeg presisere at det i utgangspunktet ikke er noe i veien med låtmaterialet på “Mad Gone Wild”, men etter at forgjengeren ut av det blå blåste meg veggimellom var det nok med litt vel store forhåpninger jeg rulla igang nykomlingen. Men bevares, det er noen sterke spor på denne og – som åpneren “Give Me The Knife” og singelen “Something = Nothing” for eksempel. Produksjonen er knallbra – kanskje enda bedre enn på “Torch // Flame”. De har også benyttet seg mer av synth, noe som kler bandet godt.

Tekstmessig er “Mad Gone Wild” et slags konseptalbum som forteller historien om Roscoe som sliter med psyken, noe enhver vel kan kjenne seg igjen i ved utgangen av disse pandemitider. Dette kommer tydeligst frem i tittelsporet, som også er albumets soleklare vinner. Mye dynamikk, et råsterkt arrangement og noen bombastiske blåsere over refrenget gjør denne til en tidlig låtfavoritt i året 2022. Jeg vet ikke helt

RPWL-gitarist Wallner gjør som veldig mange andre utøvende kunstnere i koronaens jerngrep, nemlig å leke med nye idéer fremfor å pilke seg i stjerten.

Sakte men sikkert krystallisertes tyskernes fjerde soloskive, som med ett unntak utlegges hundre prosent instrumentalt. I stil, timbre og melodikk forelegges ingen større overraskelser for den med kjennskap til RPWL; ”Voices” faller teknisk, sonisk og tonalt i skuffen for stemningsgrunnet og metallisk neo-progressiv rock, hvor trangen til hemningsløs gitarakrobatikk stort sett viker for poengtert melodikk. Av skivas sju numerisk-titulerte låter strekker særlig ”One”, konsistente ”Five” og en pen finale i ”Seven. Out” hals. Sistnevnte disponerer riktignok større potensiale enn hva som fanges på plate, men veteran Wallner begår uansett et gitarorientert instrumentalalbum over gjennomsnittet.

Geir Larzen

KORN Requiem Loma Vista 4.februar

norwayrock.net

AN M E LD E L SE R Da var det på tide å rense luften med et nytt album fra legendariske Korn.

Nymetall-bandet fra Bakersfield i California med sine 14.4 millioner(!) følgere har holdt på i snart tretti år.

Etter en lang rekke kryptiske meldinger på diverse medier kunne Korn slippe nyheten om at de kommer med sitt fjortende studioalbum denne uken og gir oss en usedvanlig snill (til å være Korn) lytteopplevelse. Men fortvil ikke, de har ikke gammelmannsblod i årene helt enda. Denne utgivelsen er kanskje den korteste med kun ni spor, men de er godt gjennomarbeidet og hvert spor tillater seg å leke med oppbygningen.

Korn følger ingen regler annet enn regelen om at ingen regler skal følges. De innleder med utmerkede “Forgotten” som umiddelbart suger oss inn i Korn-universet med deres distinkte riff. Herfra og ut ledes vi ut i en diffus schizofren tilstand som kan sies å prege hele skiva. I følge bandet selv er “Requiem” et resultat av tid og turnepause. De valgte å spille inn lyden analogt og det reflekter et levende og ekte lydbilde. Fieldys (bass) fravær etter annonsert avbrekk gjør dessverre at deres soniske synergi låter noe fattigere og flatere enn da han leverte 100%, noe som gjør at albumet mangler den dype, pulserende bassundertonen de også er kjent for.

Man kan undres om de har hatt tid til å høre på gamle inspirasjonskilder. I “Forgotten”, «Hopeless And Beaten» og «Worst On Its Way» kan man nesten se og lukte Alice in Chains gjennom spøkelsesaktige lag-pålag vokalharmonier, og i første singel “Start The Healing” kalles det på Chester Benningtons vokalspråk så han nærmest trer ut av høytaleren. For min del var også Mike Patton innom.

Når jeg i tillegg vet at de turnerte med AIC i 2019 og at Bennington var nær venn av vokalist Jonathan Davis faller det hele ganske naturlig sammen.

Helt opplagt har Korn definitvt sitt eget sound og er større enn de fleste band tilsammen, men mer eller mindre utilsiktet formidles det også et lite “homeage” til gamle helter og venner her. «Lost In the Grandure» står igjen som den mest ektefølte hos undertegnende. «Penance to Sorrow» slår meg som noe monoton, men så setter de heldigvis fyr på cellene igjen med eksplosive «My Confession», før de avslutter med «Worst On Its Way» som minner mer om det gamle raseriet med tungetale og frigjørende forbannelse. Så fikk vi pôge litt likevel.

Korns medlemmer har med årene gått igjennom flere graverende tap av nære venner og familie, og deres terapi foregår i studio. Mye har skjedd siden selvtitulerte «Korn» (1994), «Life Is Peachy» (1996) og «Follow The Leader» (1998) hvor vi fikk servert noe helt nytt i sjangeren ‘særdeles forstyrret, skrudd og vred nymetall’.

Bandmedlemmene ser ut til å ha helet det verste naget, men er dette til vår fordel? Med denne skiva viser de i alle fall tidvis en litt ny og mer reparert side. Albumet låter mer melodiøst enn de forrige og det byr på få overraskelsesmomenter. Jeg har selv vært endel av massene på Roskilde og bevitnet hva denne gjengen er kapable til og forventet kanskje litt mye. Den edgy, ungdommelige råskapen er blitt noe tammere og lydbildet preges litt av planlagt produksjon. Likevel er det alltid obskønt deilig å høre på Korn, og

norwayrock.net

SKIVER selv om det kan høre sånn ut skuffer de ikke med denne heller. Trenger du å bløtlegge hodet i iskaldt vann kan du fint blæste «Requiem» gjennom high-end´n og smøre nervene med rakkatakka denne gangen og, bare uten å sprenge bassen.

Linda Cecylia Taanevig

gjennomført. Rudess gjør også en solo i beste Rudess-stil på denne, man behøvde ikke lese pakningsvedlegget for å forstå det.

Har du plass til litt mer prog i livet ditt, anbefaler jeg på det sterkeste at Lalu får ta sin fortjente plass i kartoteket ditt!

Jan Egil Øverkil

LARSEN AND THE DREAMS ”Bucket List” Apollon Records 28.januar

LALU Paint The Sky Frontiers 21.januar

Noen ganger setter man på ei plate for første gang, uten å vite hva man begir seg ut på, for så å sitte og glise bortimot uten stans i 63 minutter.

Det var tilfellet da jeg satte på Lalus tredje album «Paint The Sky». Bak artistnavnet finner vi franskmannen Vivien Lalu, sønn av Noelle og Michel Lalu, som var aktive progmusikere på 70-tallet i bandet Polène. Det er kanskje en overdrivelse å påstå at man ikke vet hva man begir seg ut på når navn som Damien Wilson står på plakaten, men Lalu som sådan var et ubeskrevet blad fram til nå. La oss bare si at jeg har en katalog på to album å sjekke ut etter denne anmeldelsen er unnagjort.

Det første som slo meg, er at elementer på denne skiva minner sterkt om Saga, noe som aldri kan påstås å være feil på noe som helst slags vis.

Musikken er kreativ, instrumenteringa helt i toppsjiktet, og vi får et knippe gjestemusikere som treffer blink, les bare her: Jordan Rudess (Dream Theater), Jens Johansson (Yngwie Malmsteen, Stratovarius), Steve Walsh (Kansas) og Simon Phillips (Toto, Judas Priest, The Who).

På tittelkuttet, «Paint The Sky» stikker Lalu i retning Neal Morse Band og Transatlantic, noe som for svært mange vitner for kvalitet. En herlig frampå groove og et riff som sparker balle drar gliset enda litt lenger ut mot kinnbeinene. Låta kommer også som bonusspor sist på skiva, da med Simon Phillips på trommer og Tony Franklin på bass, i en instrumentalversjon.

Jeg har alltid hatt en forkjærlighet for Phillips´ trommelyd, en detalj som løfter låta til nye høyder også her. Det låter stort, svært og åpent, i motsetning til Jelly Cardarelli som spiller på resten av plata, som har en mye mer kontrollert trommelyd.

Cardarelli er også et ubeskrevet blad enn så lenge, men det navnet glemmes ikke så lett etter innsatsen han gjør gjennom hele skiva, sett bort fra nevnte bonusspor. Spesielt introen på «The Chosen Ones» sendte meg i fliringa, for den var virkelig av det imponerende slaget. Kreativ, interessant og aldeles glimrende

LANA LANE Neptune Blue Frontiers 28.januar Det har gått nærmere ti år siden vi hørte fra Lana Lane sist. Siden den gang har hun signert en kontrakt på flere album med det italienske plateselskapet Frontiers. Ektemann Erik Norlander står for produksjonen, og tar seg av keyboards. Jeff Kollman har kommet inn på gitar, og burde vært et kjent navn for mange.

Lane har en historie for å ha elementer fra melodisk metal på sine utgivelser, men har denne gangen beveget seg mer i retning klassisk AOR, noe som overhode ikke passer henne dårlig.

Stemmen er fortsatt inntakt, men bærer nok preg av å ha blitt mer voksen, noe som er en kjensgjerning for vokalister. Åpningssporet «Remember Me» ligger mer i det velkjente elementet fra Lane, selv om riffet er enkelt gjennomført.

Norlanders kirkeorgel sørger for at gjenkjennelsesfaktoren fortsatt er til stede. Refrenget er catchy, og legger lista for albumet. Norlander er hjertelig tilstede gjennom hele plata, og keyboardene hans ligger langt framme i lydbildet, med et lydlandskap vi kjenner igjen fra hans tidligere eskapader.

Refrengene er gjennomgående det som legger seg best i ørene, der ovennevnte «Remember Me», «Under The Big Sky» og spesielt «Come Lift Me Up» trekkes frem som iørefallende.

Dessverre spriker plata i overkant mye, og det blir vanskelig å trekke en rød tråd gjennom utførelsen. Musikalsk er utførelsen upåklagelig, og spesielt gitarist Kollman står til godkjent på prøven. Lana Lane er en artist vi har forventninger til, og selv om «Neptune Blue» er ei fin plate, vet vi at hun har mer å komme med. For all del; det er mye som er fint på albumet, men en artist av denne kvaliteten har utvilsomt mer å komme med.

Jan Egil Øverkil

COLOURED

Av og til er det som om en kjenner at lufta bare går ut av en ved gjennomhøring av nye skiver. Dette tyder så klart på skuffelse, men deri ligger også en viss grad av forventning. Jeg har hatt stor glede av nylig å ha gjennomgått hele katalogen til Ruphus, og særlig debuten ”New Born Day” står som en bauta i norsk musikkhistorie. Når da gitarist Kjell Larsen nå også velger bandnavn tuftet på Ruphus’ kanskje mest både kjente og tøffeste låt, burde det kunne forventes noe litt mer i stil med dette, men det framstår mest som lokkemat av luftsuppekaliber En skal naturligvis ta høyde for at aldrende artister har ’rast fra seg’, men her har brusen flata helt ut. En presenteres et knippe voksenpoprockblueslåter av tam&tannløs tapning, og det finnes liksom ikke noenting å ta tak i eller trekke fram, annet enn én og annen akkord her og der som bryter med det selvsagte. Det er gjennomgående fantasiløst og beint ut kjedelig materiale fra A til Å, og der de fleste slike skiver gjerne har et kutt eller to som hever seg opp som ledende spor, får en aldri noe slik løft opp fra det overkoselige her. Det hjelper heller ikke på saken at det synes å være rallybrødrene Solberg som står bak såvel tekster som konsulenttjenester for uttalen av disse. Bandet er av type bånntight, men det virker som om de holdes i vel strenge tøyler.

En skulle kunne håpe på et sterkt gitardrevet album, med både Larsen og en toppkapasitet som Ture Janson i bandet, men heller ikke her leveres det i nærheten av hva en burde kunne ha ansett som minimum. Nei, dette var en skuffende og temmelig substansløs affære fra en i utgangspunktet svært dyktig, men her desverre svært underpresterende gjeng – et godt stykke unna min ’bucket list’, tør jeg vel påstå.

Wilfred Fruke

NRM 1-2022 95

AN M ELDE L SE R

SKIVER

JONAS LINDBERG & THE OTHER SIDE Miles From Nowhere InsideOut 18.februar Utrolig kjedelig, selvhøytidelig flinkis prog med jazzelementer fra Stockholm. Ved første gjennomlytting klarte jeg ikke å komme utenom hvor vanvittig kjedelig dette var, og tenkte flere ganger; ‘Satan, det varer i over en time!‘ Etter noen muligheter til å sove på saken, kom tanken om at “det var vel ikke så ille?” Gjennomlytting nummer to var om mulig verre enn første. Jada, det er komplisert og mange lag i musikken. Det er bare så grusomt kjedelig, i tillegg til den evinnelige synthlyden på gitaren som gir lett hodepine, for ikke å snakke den migrenefremkallende faktiske synthen.

Godeste Jonas har sikkert fans som blir imponert av hans dyktighet som instrumentalist og musiker, jeg er ikke en av dem.

Ingar Høgstedt

catchy refreng. «The World Is On Fire» låter fryktelig nært Work Of Art, der Säfsund har sitt virke når han ikke fronter Lionville. På tre låter har vi fått et kinder-egg med fengende refrenger, det skal man absolutt ikke kimse av!

En annen ting man ikke skal kimse av, er en god pumpebass, noe vi får på albumets eneste ballade; «Can´t Live Without Your Love». Giulio Dagnino gjør en strålende innsats på hele skiva, men timinga på refrenget her er aldeles fortreffelig, og i samspill med trommis Martino Malacrida utgjør de et suverent samspilt komp fra start til mål.

Bandet låter tyngre og litt mindre west coast enn på tidligere utgivelser, men på «We Are One» trekker jeg lett veksler til Richard Marx på versene, om enn litt tyngre. Melodisk som fy, og ufattelig nynnbart. Og når vi nå først er i det Marxistiske hjørnet, har Lionville med en cover signert Marx, Bruce Gaitsch og Fee Waybill. «Arrow Through My Heart» ble skrevet til albumet «Repeat Offender» som Marx ga ut i 1989, men kom ikke lenger enn til demostadiet. En flott cover er det også. Avslutningsvis kommer tittelkuttet «So Close To Heaven», ei herlig låt med nok et iørefallende refreng, og vi kan lett konstatere at Stefano Lionettis låtskriving, Lars Säfsunds glimrende vokal og bandets instrumentale ferdigheter har gitt oss nok et strålende AOR-album.

Jan Egil Øverkil

LILY LÖWE Löwe 11.januar

LIONVILLE So Close To Heaven Frontiers 11.februar

Italienske Lionville har siden debuten i 2011 levert klassisk AOR med ujevne mellomrom. De ga ut to album med indie-selskapet Avenue Of Allies Music, før de signerte med Frontiers i 2017, med to utgivelser i 2017 og 2020.

Nå er deres femte album, «So Close To Heaven» klart.

På ethvert album setter åpningslåta standarden for hva vi forventer av et band, og Lionville svikter heller ikke her. «This Time» spruter av offensivt pågangsmot, med vokalist Lars Säfsund i duett med Robbie LaBlanc. Gitarist Stefano Lionetti har virkelig vist teft for melodi, og fortsetter triumfferden sin på denne utgivelsen. «Cross My Heart» er siste singel ute så langt, og er som forløperen ei frampå låt med et særs

96 NRM 1-2022

Det spirer i norsk rock, og ekstra gledelig er det når unge talenter leverer. Lily Löwe er artistnavnet til Lill Wilsberg, og sammen med Trond Holter (Wig Wam, Dream Police, Holter osv.) har hun gitt ut albumet Löwe, og det kan vel bare poengteres først som sist at det sparker rompe. Nå vet vi fra før at det meste Holter legger fingrene sine borti har en tendens til å bli forholdsvis sprekt. Så også denne gangen. Tøffe riff, gode melodier og god produksjon makes Øverkil a happy boy.

Det åpner sprekt med et velklingende Holter- riff i låta «Scream», der versene er i nabolaget til Led Zeppelins «Black Dog» og The Winery Dogs´ «Elevate», i den form at vokalen legges over et hengende orgelpunkt. Det var tøft i 1971, det var tøft i 2013, og det er tøft i 2022. Det er 51 år med tøft, det! I tillegg har Löwe en stemme med pondus, trøkk og attitude.

Som mange har fått med seg, deltar Lily Löwe i Melodi Grand Prix i år, med låta «Bad Baby», skrevet av

MADRUGADA Chimes At Midnight Warner Music 28.januar

Det har gått fjorten år siden Madrugada ga ut sitt forrige studioalbum. Likevel føles det som Madrugada har vært med oss hele tiden. På en måte har de det, ved å ha gitt ut et samlealbum, filmmusikk og noen singler i mellomtiden. Det fylte et tomrom og det føltes aldri som de ble helt borte, heldigvis.

Gjenforeningsturnéen i 2019 var en suksess, og det viste seg, ikke helt uventet, at interessen for et av Norges største rockeband var minst like mye til stede. Noen videre introduksjon av dette bandet blir overflødig da majoriteten av det norske folk har et forhold til dem fra før.

I år kan bandet på nytt gi oss gleden av å sette purpurfarget alternativ fløyelsrock på dagsordenen.

Albumet «Chimes at Midnight» inneholder tolv deilige spor, og det er selvfølgelig gamle, gode Madrugada man hører. Lydbildet er denne gangen mer voksent, og de byr på vekselsvis upbeat puslerende countryrock og hymner med bitre blues-undertoner, akkurat som forventet. Jeg lar meg stadig beruse av de mørke, seige segmentene – som kan beskrives som et hyggelig gjensyn med serien «Twin Peaks» hvor Leonard Cohen har hovedrollen.

Robert Burås er borte, men sjelen hans dveler fortsatt ved bandet og gutta gjenskaper magien så det oser av autentisitet.

Originalmedlemmene Sivert Høyem (vokal), Jon Lauvland Pettersen (trommer) og Frode Jacobsen (bass), med hjelp av Cato «Salsa» Thomassen og Christer Knutsen

(på gitar og keyboard) tar opp tråden igjen akkurat der den ble sluppet med albumklassikeren «Industrial Silence» fra 1999. Ikke minst har de tatt med seg et par låter Burås var med på å lage som heter «Slowly Turns The Wheel» og «The World Could Be Falling Down», hvor førstnevnte er markant slagermateriale.

To av låtene på skiva, «Call My Name» og avsluttende «Ecstasy», er faktisk tatt med fra supergruppa Paradise som Høyem i 2017 startet sammen med musikerne Bob McVey (Marianne Faithfull Band og Longview), trommis Rob Ellis (PJ Harvey) og bassist Simone Butler (Primal Scream). Gruppen ble oppløst kort tid etter utgivelsen av EP`en «Yellow». Madrugada har i den anledning fått med seg Bob McVey som gjest til å spille gitar og piano på disse to låtene.

Bandet har med årene fått til en kunstnerisk stilfusjon som helt og holdet kan tilskrives Madrugada alene, og dette kommer auditivt til syne på «Chimes at Midnight».

Albumet preges mer av varme enn de tidligere, og jeg faller for fristelsen til å understreke følelsen med en av låtenes egen tekst oversatt til norsk; lykke tuftet på lidelse. Intet mindre. Det er flere store låter som for eksempel «Help Yourself To Me», tidligere nevnt «Slowly Turns The Wheel», og «Empire Blues» som allerede har rukket å bli en personlig favoritt.

Vi må også snakke om Sivert Høyem. Ikke helt objektiv sett av en vokalfantast, som meg selv, er Høyem en «Grand Old Man» i et ellers traust Norge. Og jo, vi har mye storslått natur, men vi har faen meg Sivert Høyem og.

Uansett hvor godt man ruster seg har denne karen evner som skreller huden av og borer seg inn i det innerste, som et godt stykke hel ved en iskald og mørk vintermorgen. Det er bare å bukke og takke. Låter som «Call My Name» serverer Sivert-bariton som dirrer i grunnvollene. Hans signatur har satt et dypt avtrykk i norsk musikkhistorie.

Som en som fikk en sjelelig oppvåkning av låten «Majesty» fra albumet «Grit» i 2002 er det dog ingen av låtene som setter skapet såpass på plass, denne gangen. Men dette var et etterlengtet og rørende gjenhør med kongene av blårock. Det er bare å rigge seg til med et glass dyp-rød vin, løfte blikket mot horisonten, se utover sivet og vente på at morgenen skal gry med denne skiva som kompanjong.

Linda Cecylia Taanevig

norwayrock.net

AN M E LD E L SE R Löwe, Holter og Victoria Land. Den presenteres allerede som tredjespor, og det spares ikke på kruttet her heller, og låten ble spådd høye plasseringer i Melodifestivalen. (Men den gikk ikke videre fra delfinalene engang.) «Daddy´s Type» er nok låta som mest avslører at Holter er involvert, for denne kunne like gjerne vært presentert på ei Wig Wam-skive.

Det er nesten så man blir litt paff når det ikke er Åge Sten Nilsen som synger. Sistesporet, «Run» avslører at Rammstein er et band Löwe setter høyt, for inngangsriffet har en duft av tysk industrimetal over seg. Sjekk ut, og du forstår hva jeg mener.

«Löwe» er en drivende god debut av en artist vi ganske sikkert kommer til å høre mer om i årene som kommer, vi kan i hvert fall håpe.

Jan Egil Øverkil

SKIVER RETRO underliggende pulserende groove som oppleves forfriskende. Brettist Mark Kelly skal også ha ros for synthesizerpaletten. Det jeg savner i «An Hour Before It’s Dark» er det samme som jeg har savnet i flere år fra Marillion, nemlig strammere komposisjoner. De endeløse repetisjonene kombinert med følsom og tidvis improviserende Hogarth begynner å bli i overkant forutsigbart. Med det sagt så er det ingen tvil om at Marillion leverer et album som vil glede fansen, spesielt de som trives godt med bandets senere produksjon.

Bjørn David Dolmen

stilistiske sletter, inklusive ritualistisk dans, blues, middelaldermusikk (betimelig nok) og loungejazz med kvinnesang, og som ender i forrykende forstemt dobbel-fuge av elektronisk klaviatur og kirkeorgel.

En sangbasert og aldeles glimrende gjendiktning, hadde jeg nær sagt, av Rushs ”Tom Sawyer” forringer heller ikke nivået; heri inkorporeres flygel, egenkomponerte instrumentalritt, klarinett og banjo, med besynderlig godt resultat. Italiensk kantate inngår progressivt og uforvarende ekteskap med Periphery i ”Vou Correndo Te Encontrar/Racecar”, tredelte ”Jacob’s Ladder” oppvarter elektronisk krautrock, narratologiske resitasjoner og messende korsang, innen vi ender i et kvadruppelt himmelrike av blant annet Yes’ ”Würm”-sats fra ”Starship Trooper”. Kynikeren i meg synes man burde trekke prosjektet et halvpoeng da Mehldau i for stor grad lener seg mot andres komposisjoner, men ”Jacob’s Ladder” er rett og slett for bra.

Geir Larzen

BRAD MEHLDAU Jacob’s Ladder Nonesuch Records 18.mars MARILLION An Hour Before It’s Dark earMusic 04.mars Fjerde mars er det duket for nytt studioalbum fra Marillion. Albumet, som har kommet til å hete «An Hour Before It’s Dark», er bandets første siden 2016s «Fuck Everyone And Run», og byr på mye av den samme tonen. Imidlertid er årets plate kortere, muligens også mer konsis enn sin forgjenger. «An Hour Before It’s Dark» åpner med «Be Hard On Yourself» – en melankolsk, langsom og nokså stor sak som utover å gjøre representativt anslag forteller om et godt produsert album. Dernest følger «Reprogram The Gene», som skaper fin variasjon i kraft av blant annet høyere tempo og en annen intensitet. 39 sekunder lange «Only A Kiss» lager deretter overgang til mer låtfokuserte «Murder Machines».

At Marillion ikke gjør mer ut av «Only A Kiss», hvis få sekunder holder en svært bevegende akkordprogresjon, oppleves først provoserende. Dette glemmes imidlertid fort når refrengene til «Murder Machines» åpenbarer seg. Utover å være en kurant låt gir Marillion her rom for melodier som fester seg. Neste ute er «The Crow And The Nightingale», med en sakral åpning av kor og arpeggioer som tjener som opptakt til et stort og flott stykke (akkordene som leder opp til refrenget vekker her finfine assosiasjoner til mesterlige «Brave»).

Låten legger også opp til gitarsolo fra Steve Rothery, noe plata så langt har savnet, men som vi avslutningsvis får. «Sierra Leone» følger så på, før femten minutter lange «Care» overtar og avrunder. «Care» står seg godt i konteksten av det øvrige materialet, ikke minst fordi den holder en

norwayrock.net

Han er vitterlig kjent som jazzpianist, improvisator, komponist og arrangør, men foruten å anføre egen jazztrio skriver og tilvirker amerikanske Mehldau album med symfoniorkestre eller, i herværende tilfelle, fulltallig rockeband. ”Jacob’s Ladder” er en lidenskapelig og intelligent kjærlighetserklæring til musikken 51-åringen vokste opp med innen han øynet jazzen, nemlig den kaleidoskopiske rocken utøvd av Gentle Giant, Emerson Lake & Palmer, King Crimson, Yes og Rush, og som møte mellom progressiv rock og jazz stiller skiva såpass vital, kreativ og substansiell at man sporenstreks dynker prosjektet i superlativer.

Mehldau tar ofte utgangspunkt i en figur, akkordprogresjon eller et motiv fra sine helter, men dette fremstår aldri som klein parafrasering. Snarere foretas autonome omskrivninger og variasjoner over konkrete partitursegmenter av eksempelvis Gentle Giants ”Cogs In Cogs” eller Rushs ”Tom Sawyer”, som Mehldau fritt spinner videre på. ”Maybe As His Skies Are Wide” preluderer herligheten, i ettertenksomme vevninger av kirkemusikk og jazz, uten at noen vil finne på å tenke i Rush-baner med mindre du gjøres oppmerksom på det. ”Herr Und Knecht” innmelder fyrig progrock, med insisterende bassostinater, kontrapunktisk klaviatur og fantastisk melodikk. For øvrig gestalter nevnte spor et hatteløft i retning moderne tiders fanebærere, som Periphery.

Gentle Giants makeløse ”Cogs In Cogs” – et verk av metafysiske proporsjoner man aldri går lei – danner utgangspunkt for en tredelt tour-deforce, hvor Mehldau prosesserer og geleider Kerry Minnears opprinnelige klaviaturostinat til uforutsette

MÜTTERLEIN Bring Down The Flags Debemur-Morti 31.desember 2021

Marion Leclercq slipper sitt andre soloalbum, under navnet Mütterlein, og fortsetter sin reise innen postpunk, sludge og noise. Platas første spor, «The Descent», får meg til å tenke på Nuclear Death i perioden de beveget seg fra death/grind til mer psykedelia. Noe som har blitt omtalt i Retrosidene i de seneste utgavene. «Mother Of Wreath» har en elektronisk oppbygning som drar tankene i retning Red Harvest, og er en kul låt når den først kommer i gang. Det er sært, stygt og lydbildet er skittent. Alt ligger egentlig til rette for at dette burde falle i smak. Derimot skorter det på låtene, jeg finner de ikke interessante nok, det blir mer kjedelig enn fett. Gullkorn finnes, men de kommer ikke akkurat på rams. Det er tendenser, og Marion er på riktig spor.

La oss håpe det fullbyrdes på neste skive.

Ronny Østli

NAARGES UKJENTE Naarges Ukjente Rebel Productions 18.februar

Naarges Ukjente heter Norges nye hittil ukjente black metal-band.

Bandprosjektet ble startet av brødrene Åge og Morten Solli for ti år siden, men ble fort skrinlagt. Pandemi har gitt rikelig tid til studioprosjekt, så Mats Nerli fra Nerli There ble involvert i 2020. Han tok på seg produsentrollen, og bidrar også med bass og ren vokal. Resultatet er blitt en EP med bearbeidede gamle låter.

Bandet jobber allerede med sin første fullengder, så dette er vel en slags forsmak. Selv om black metal aldri har vært min favorittsjanger, så må jeg si at dette høres jammen ikke så verst ut. De går tilbake til røttene, med litt halvråtten lyd, stakkatoriffing og vepsevreng. Åpningskuttet “Where Art Thy God” kunne like gjerne vært utgitt på nittitallet en gang. Den og “Lysets Bødler” er vel låtene som minner mest om klassisk black metal. Når de tar det ned noen hakk, går assosiasjonene litt mer til finsk metal. Wintersun er nok et band de tåler sammenligning med.

Melankoli i musikk blir aldri feil. Rikelig doser finnes i halvballaden “I Am Deny”, som er eneste låt med renvokal.

Om ikke platens høydepunkt, så er det et fint avbrudd fra skrik og skrål. Det eneste negative jeg kan som denne utgivelsen er vel at det er nettopp en EP. Det er et format jeg har lite til overs for. Ser frem til fortsettelsen. Dette kan bli bra.

Stig Rune Robertsen

ODDLAND Vermilion Uprising Records 11.mars

Oddland fra Finland er ute med sin tredje skive, som ikke akkurat er noe mesterverk. Det er et album i Tools ånd, men mangler en del raffinement. Plata åpner mykt med

NRM 1-2022

97

SKIVER RETRO del 1 av tittellåten, som er delt i fem ulike spor. Totalt sett kommer låten opp i omtrent 25 minutter, hvor del 1, “Arrival”, og del 3, “The Walls Of The Mind”, fremstår som de sterkeste.

“Vermillion” er en ganske fin låt, med melodier som bygger over taktskifter og progressive krumspring på en overbevisende måte. Den inneholder mye variasjon og Oddland klarer fint å spille opp ulike følelser i denne drøyt lange låta. Andre låta, “Pathway”, tror jeg vi ikke skal dvele så mye med annet enn å si at det er bedre låter å velge i på plata. Hvis vi nå kan glemme at de putta på klisjefesten “Unity” på slutten av albumet og bare fokuserer på den glimrende “Resonance” og den eviglange tittellåta, kunne vi konstatert at dette var et godt og et overbevisende album.

Ingar Høgstedt

OPENSIGHT Mondo Fiction Opensight 04.februar

Andre langspillplate fra Londonkvartetten Opensight hefter for en eklektisk punsj av metall, mariachi, vaudeville, surferock og hypotetisk tenkte lydspor fra eldre spenningsfilm.

I glimt deles en sonisk-tonal estetikk med 8 Kalacas, med den forskjell at Opensight besitter større dynamikk, stilspenn og kinematografisk forse, hvorunder Mr. Bungle og Faith No More danner som preferansefasit.

Gitarist, sanger og tangenttraktør Ivan David besitter dramaturgisk og melodisk teft, gjør god figur som klaviatur-symfonisk arrangør, men kunne med fordel ha overlatt det vokale til mindre forstilte kort. ”Mondo Fiction” pendler fra funksjonelle ”In Here With Us” og James Bondkolorerte ”Thunderball” til gebrekkelig effektuerte ”Secrecy” og ”The Great Silence”, uten at jeg blir helt klok på hvorfor bandet mislykkes når du minst venter det. Imidlertid sveiper plata over såpass frimodige idéer, med kompositorisk brytningsvilje, at jeg lar tvilen komme tiltalte en anelse til gode.

Geir Larzen

AN M ELDE L SE R er en solid partylåt, men god rockefot.

PATTERN SEEKING ANIMALS Only Passing Through InsideOut 01.april

Pattern Seeking Animals er en slags re-inkarnasjon av Spocks Beard, eller kanskje snarere reformasjon. Disse søkende dyra har ikke landa fryktelig langt fra moderskipet. De deler de samme hovedtrekkene. Progressiv rock som paraplybegrep kan inneholde en hel del undergrupper.

Pattern Seeking Animals holder seg i Genesis-sfæren. Det er litt spacey, tidvis litt jazzete, tidvis melankolsk og tidvis usannsynlig vakkert. “Everdark Mountain” er et underlig valg som åpningslåt. Låta er selve blueprinten på melankolsk rockelåt, forutsigbar i sin progressivitet og melodien er relativt kjip. Det første store høydepunktet på plata kommer på spor tre, “Time Has A Way”. En reise rundt i ulike lydbilder og følelser, som tar rundt et kvarter, men er verdt hvert minutt. “Much Ado” er en funky sak, og kanskje platas URIAH gladesteHEEP spor. I den andre enden av Choices spekteret finner vi den melankolske, og tidvis ganske harde balladen “I’m BMG Not Alright” som unntagen inneholder en fin Led Zeppelin ligger bluesgitar. samtlige Nå som høydepunktene nesten høvding-band er røsket fram,70-tallet tror jeg under vi hopper fra 60- og for bukk over detsamleplater, kjedelige fyllmaterialet meningsløse effektuert som tar opp restenmotiver av denneutenfor plata. av pekuniære Forresten, avslutningssporet, “Just artisters kontroll. Ærverdige Another Day At The Beach” er en Uriah Heep danner så visst ganske fin poplåt, bare så det er sagt. intet regelunntak herom, men i Ingar Høgstedt

tilfellet ”Choices” – en økonomisk

RECKLESS SOULS Timeless Reckless Sould 15.januar

Reckless Souls andre fullengder traff oss i midten av januar. De norske rockerne går for melodisk hard rock, med allsangvennlig refrenger og enkle, men knirklete, riff. Det er ofte ganske fett. Låtskrivinga er god, spesielt en del refreng svinger godt. “All of Nothing”

98 NRM 1-2022

forsvarlig cd-boks på seks “Firebird (2021)” er et nummer med skiver – har bakmennene detlitt godt driv.

“Room 114” har inoe minste konsultert kilden Backstreet Girls-aktig over og seg,latt i alle fall så lenge hovedriffet En del originalmedlem Mick Boxgår. kuratere låter lider litt under noe samler underlige prosjektet.

Hver den disk miksen. Bassen er langt fram, favorittlåtene til veldig henholdsvis dreper ved anledninger både avdøde Kenflere Hensley og Lee gitar og vokal, på den Kerslake, Mick for Box,eksempel Paul Newton ellers så groovy låta “Voodoo Girl”. På (Uriah Heeps bassist frem til 1972), låta “Remember N Forget” drukner Phil Lanzon og Bernie Shaw. hovedvokalen i koringa mot slutten Således oppnås i det minste en og det blir grautlyd. Låtene er gode følelse av autentisitet, fårfravien de, og gjør seg garantertså godt bære flerePåenkeltlåter scene,over medmed liv ogatrøre. plate blir det opptrer litt platt. opptil tre ganger i løpet av kompilasjonens utlegg. Ken

Hensleys repertoar samsvarer i Ingar Høgstedt størst grad med egen Uriah HeepSAXON Carpe Diem forståelse; klaviaturfantomet Silver Lining og komponisten flesker til med 04.februar og mesterverket ”The ”Paradise” Spell” som åpningsdryss, og Helt siden jeg som lettformelig gjør siden rom for ”Rain”, ”July tenåring på 80-tallet ble ’bevisst min Morning”, ”The Park”, ”Echoes egen musikalitet’ har jeg til dags In ”Sunrise” – datoThe hatt Dark” til godeog å møte noen som alle under trekkersorterer fram Saxon som sittbandets absolutte ypperste øyeblikk. favorittband, selv omLee især Kerslake skivene fra og Phil ”The ’79 til ’84 Lanzon bredt, ogselekterer så visst velfortjent, Magician’s kun omtales medBirthday”, imaginæremens gylne kanter.

Paul Newton mener ”EasydeLivin’” Barnsley-gjengen var blant ledende NWOBHM-bølgen rundt ’80, –i en låt han selv ikkeframedvirker men– i stiller motsetning de fleste andre til blant tilenglendernes aktører Apropos her hadde de enforuten sterkere beste.

Newton, musikalsk kobling til enkel og effektiv forståelige favoritter som ”Lady In rettframråkk av type Black” og ”Tears In MyAC/DC, Eyes”, fraslik klassiske Saxon-låter som ”Wheels henholdsvis ”Salisbury” og ”Look of Steel” og ”Strong Arm of the Law” At Yourself”, plukker eks-bassisten bærer vitne om, og nettopp dette ga utelukkende musikk tilvirket etter dem en stor del av deres både sound 1971.

Han er sågar den eneste som og særpreg.

Jeg skal ærlig innrømme meg å ikke ha fulgt bandets utgivelser spesielt intensivt siden midten av 80-tallet og skivene ”Innocence Is No Excuse” og ”Rock The Nations”, men de har hatt en smått imponerende både produktivitet og stabilitet gjennom det hele, de har sågar hatt samme besetning i rundt 25 år nå, selv om kun vokalist Biff Byford og gitarist Paul Quinn er igjen fra storhetstida. Det er i grunnen på mange måter også kun i disses soniske signaturer at dagens utgave av bandet er å kjenne igjen fra hine hårde dager. Som nevnt ovenfor; jeg har ikke komplett oversikt over bandets virke siden ca. ’86, men det jeg har hørt av de rundt femten siste studioskivene samt inntrykket fra en håndfull ganger der bandets konserter har sammenfalt med mitt firedimensjonale ’jeg’ leder meg trygt i troen på at ingen bør overraskes over at ”Carpe Diem” er textbook Heavy Metal fra ende til annen. Referansebiblioteket sender meg lite sjokkerende ene veien mot metalskivene Motörhead gjorde mellom ca. ’95 og ’10 og andre

veien langt mot nyere Judas Priest, slik de framstod på fine ”Firepower”.

Det siste forklares langt på vei med at skiva har blitt formet i produsent Andy Sneaps hender – mannen som også produserte nevnte JP-skive OG samtidig Glenn Tiptons vikar/erstatter i samme band.

Lydbildet er rett i trynet med klare detaljer over hele linja, og bandet sitter omtrent like tett som bakenden på et livredd lite amfibium. Arrangementene kunne naturligvis ha vært mer dynamiske og ’skolerte’ for å heve den ’musikalske innholdsverdien’, men det er tross alt Metal for Arbeiderklassen vi snakker om her, og slikt vikler seg her ofte bare inn i håret på brøstet.

Det er videre godt å høre hvor bra Biff Byford holder seg, mannen synger faktisk like bra ennå, i en alder av over 70 – og da får det bli opp til den enkeltes smak om man liker hans særegne sound. Låtene holder gjennomgående et rimelig høyt tempo, og det er noen håndfuller herlige riff og vendinger som spres utover skivas ti relativt jevne spor, men litt for ofte faller de noe ned i den litt for trivielle metallskuffen, pluss at det bør være lov å etterlyse et noe større stilspenn over en helaftens plate. Der riffene treffer, svinger det dog faderlig tøft, som f.eks. i tittelkuttet og ”All for One”.

Joda; Saxon utviser en fin vitalitet og viser med dette at de er langt mer å regne med enn flere andre – og større – samtidigheter i genren. Personlig foretrekker jeg nok et Saxon som et ’hard rock band bordering on heavy metal’ enn et ’metal band founded on hard rock riffery’, men det siste er altså ei heller å kimse av. Fill your head with Heavy Metal Thunder!

Wilfred Fruke

SCORPIONS Rock Believer Vertigo Berlin 25.februar

Det har i år gått småpene 50 år siden tyskerne i Scorpions gjorde sin debut med ”Lonesome Crow”, og karrieren har naturligvis gått i bølgedaler gjennom fem fullførte dekader, kvalitativt som kommersielt.

Personlig synes jeg vel aldri de har klart å matche kvaliteten de hadde med Uli Jon Roth på 70-tallet, mens de store salgsmessige framgangene først kom etter Mathias Jabs’ inntreden på ”Lovedrive” i ’79 (der også Michael Schenker gjør comeback med en rekke soli) og en dreining til mer radiovennlig og strømlinjeformet hardrock.

Når da de aldrende herremenn nå skal

norwayrock.net

SKIVER RETRO

AN M E LD E L SE R presentere rykende nytt materiale, synes det som om de bevisst søker tilbake til den formelen som gjorde dem store gjennom skiver som ”Blackout” og ”Love at First Sting”, og det hele føles litt som en aldri så liten ’spot the song’-lek på linje med The Rutles’ ”Please, Please Hold My Hand”, for den som kjenner til dem.

Egenreferansene står altså i kø i både ord og toner, men akkurat hvor de forekommer får dere gå på skattejakt etter sjøl, og selv om ikke alle er like oppe i dagen som dem man finner på Van Halens ”A Different Kind of Truth” eller Black Sabbaths ”13”, er en del av dem ganske så både åpenbare og tydelige tilsiktede. Bandet har stått for produksjonen sjøl, dels pga. bevisstheten i bånn om retninga de ville gå, men trolig mest fordi det viste seg vanskelig å ’importere’ utlendinger under pandemien som råder. Joda, med bandets enorme rutine faller dette slett ikke så gæernt ut, selv om de vel kunne ha hatt godt av litt dytting og forming der de havner i det vel konforme og koselige. Det hele er innspilt ’live i studio’, og det framkommer tydelig at dette er et i alle ledd uomtvistelig dyktig band, men også nettopp det; de er et band, der alle brikker må fungere sammen i full symbiose.

I dette rammeverket burde det da være rom for virkelig å trøkke til med ei gloheit rockeskive av et kaliber en ikke har hørt fra de kanter siden midten av 80-tallet, men heeeelt der havner vi dessverre ikke. I form har de altså lagt seg tett opp mot sin egen historie, da spesifikt første halvdel av De Glade 80-åra, men intensjonen skriver ut en sjekk dagens kompositorium ikke klarer å cashe ut. Man finner det meste en kan forvente; fra kjapp hardrock og sing-along til ballade og seig, molldrevet droneblues – men her finnes ingen ny verken ”Blackout”, ”Big City Nights”, ”Still Loving You” eller ”The Zoo”, for å sette det hele litt i lokalperspektiv. Likkavæl; om en klarer å se igjennom de sedvanlig pinlige tekstene og det fæle, übertannløse durpjattet av et tittelkutt, er det faktisk en god del brukbart å finne- kanskje særlig der de roer ned og blueser av gårde, som i ”Seventh Sun”. Ellers er låtene stort sett på det jevne, men jeg merker meg at de fire låtene som utgjør tillegget i deluxe-utgaven alle som én hadde hevet kvaliteten på den vanlige 11-spors plata, som strategisk plasserte innbyttere.

Summa summarum; Det er litt godt å høre at gamle helter fortsatt kan få til ganske dugelige saker, og ikke minst gleder det å høre hvilken reine spilleglede de ennå innehar – og da får’n vel egentlig bare smile litt overbærende over Klaus Meines unike evne til å utvikle en dårligere engelskuttale for hvert år som går.

Wilfred Fruke

SHAMAN’S HARVEST WHITESNAKE Rebelator Restless Heart Mascot Records 01.mars 25th Anniversary Edition ”Red Hands Black Deeds” anno 2017 Rhino markerte kvalitativ forhøyelse David enCoverdale er blanti Shaman’s Harvest-diskografien, og de som best forvalter eget den oppløftende tendensen vedvarer musikalsk korpus. Smellfeite med ”Rebelator”. Kvintetten er et jubileumsutgaver rockeensemble, har blitt den erkeamerikansk gamle og høvdingens greie, og oppflasket formet av 1990-tallets nå står scene, ”Restless Heart” alternative og kan, uten for å tur. nebbet Aktuellei sanden, album var ikke et grave påmønstres mesterverk; det bød den på som pregnant tilpost-grunge-entitet, overdratt pop-melodisk sensibilitet. for mange ”slengere” som gjorde Arven etter Pearl Jam Aliceogså In Chains plata ujevn.

Detog er her lever godt i Shaman’s menå Coverdale for alvorHarvest, begynner vi slite haddevokalmessig klart oss fint i uten det bandets høyere meningsløse registeret. omgang Med detmed sagtautotuneså huser effekter; en vederstyggelighet som skiva opptil flere gode låter, smakte av sur anakronisme lenge hvorav et par av dem viser hvor før skiten ble oppfunnet. Nevnte sjefen burde ha tatt stemmen digital-abominasjon formår nesteni de å kommende årene. åpningskuttet ruinere det fengende Beistet nå bare sendes ut ”Under Your som Skin”, men nesten. til diverse Mørkere ”Toe The nettforhandlere Line”, ”Lilith” av fem disker,”Hurricane” nærmere ogbestår stemningsfulle konsoliderer bandets sjuende bestemt fire CD-er og énalbum, DVD. som helhetlig mer kupert enn Utover detstiller kommer boksen forgjengeren, å skuffebok overbeviste med en uten lekker (som tilhengere. leverer bilder, annonser og et Geir Larzen omfattende Coverdale-intervju),

SHAPE OF DESPAIR turnéprogram og poster. Således Return To The Void står den ryddig i forlengelsen av Season Of Mist jubileumsbombeutgivelsene av 10.februar

Skal det være mørkt henholdsvis ”1987”ogogdystert ”Slip blir Of detThe sjelden bedresom enn utkom disse finnene.

Tongue”, for en Syv år har det gått siden forrige tid tilbake med få års mellomrom slipp, og dette er kun bandets femte (Nevnes kan også ”Box ’O siden de debuterte i 2000. «Illusion’s Snakes”, samleboksen som Play» er en bauta innen melankolsk rommet samtlige funeral doom, og det Whitesnakeer heldigvis album med In”). den stilentil deog har kjørt”Slide på deItto neste. første disken på årets DetDen stemningsfulle synth teppet som utgave består av ”Restless ligger over det tunge lydbilde med dyp growling med kvinnevokal Heart” blandet i remix-versjon, noe som er naturligvis utrolig mørkt vakkert. sliter er og både bra ogJeg mindre med å plukke ut enkeltspor, men synes bra.

På den ene siden løfter faktisk «Forfeit» skivas den singelen nye miksen frem er aspekter svakeste.

«Dissolution» muligens ved materialet som ertjener det et ørlite hestehode foran resten, men samlede uttrykket; på den andre dette er nok en gang en jevnt god siden tafses det tidvis med utgivelsene av sekstetten fra Helsinki. fettfingre Ronny Østli på et arkivdokument.

Mer forsvarlig er derfor disk 2, som byr på albumet remastret (denne burde naturligvis ha vært disk 1). Når disse to er pløyd følger ”Dancing On The Titanic” (disk 3) – en versjon av låtene som instrumentale, samt tidlige takninger. Denne er myntet på de spesielt interesserte. (Avsnittene

norwayrock.net

synes å være det essensielle, og i så

SLASH FEATURING MYLES KENNEDY & THE CONSPIRATORS 4 BMG 11.februar

Det kan ikke være helt enkelt å skulle operere i det stadig smått opprørte kjølvannet av et av verdens største poporkestre, men jeg oppfatter Saul ”Slash” Hudson som en tross alt ganske så jordnær fyr som like gjerne spiller for 43 stykker i en kjellerklubb som for flere tusen ganger så mange på et gedigent stadion. Musikken

SPRINGSTEEN E STREET BAND The Legendary 1979 No Nukes Concerts Sony Music 19.november 2021

Da Bruce Springsteen opptrådte på Madison Square Garden 21. og 22. september 1979, var han allerede godt kjent for «Born To Run» og oppfølgeren «Darkness On The Edge Of Town». Her til lands lot fortsatt det store gjennombruddet vente på seg, selv om man hadde hørt gjetord om de særs energiske konsertene som denne mannen og hans band visstnok var i stand til å levere.

Bakgrunnen for denne opptredenen var en veldedighetskonsert mot atomkraft i regi av MUSE (eller Musicians United for Safe Energy) i New Yorks storstue Madison Square Garden sammen med bl. a. Tom Petty, The Doobie Brothers, Crosby Stills & Nash, Jackson Browne og Bonnie Raitt. Det ble utgitt en samleskive fra konserten hvor Bruce & co var representert med to låter, men endelig kan fansen få høre nesten hele konserten ( dette er en miks fra to kvelder fra en opptreden som i årtier har versert som bootleg) med ypperlig lyd og bilde godkjent av Sjefen sjøl – noe han visstnok var i sterk tvil om i mange år.

kalt ”getting drum jeg tracks måte synes i grunnen at haninhar the studio” i grunnen hvor kommet klartsier best ut av samtlige medlemmer avdu GnR, selv være om ingenting interessert bør for av demgreie). har gjort, være seg ånoen utholde Detdetsamme sammendisk eller 4,hver seg, i ettertid gjelder kaltfor”evolutions”, har vært nabolaget nærheten som gir ioss plata av igjen, i formtil å touche kvalitetssfæren av ”Appetite av ufullstendige versjoner ogfor Destruction”. Det er kanskje noe unfair forbedringer.

Det klart mest å skulle måles etter denne bautaen, interessante med disk 3 og disk 35 år etter – men også Wirkola måtte 4i sin er en tid uutgitt stille til demo start i av nye”Snakes renn for å Down South” . Digger man opprettholde status.

Whitesnake, takker man også ja Som tittelen så subtilt indikerer; til ”Your Precious souldette er fjerde skiva Love” i dens irelevante drakt. rekke med angjeldende band, og reintbehøver rammemessig er overraskelsene En imidlertid ikke være ganske såfor totalt fraværende, ut fra5,hva fanatiker å ha glede av disk en skulle kunne forvente fra tidligere som er kolossens audiovisuelle bravader.Her Kompositorisk sentrert der vi bidrag. foreligger fanvideoer kjenner best;Name lett sleazy av ”All dem In The Of hardrock Love”, med ganske streite strukturer og ”Anything You Want” og ”Restless harmoniske oppbygninger, men de Heart”, i tillegg til de offisielle har dog en evne til å treffe relativt filmene av ”Too Tears”og godt med både Many grunnidéer (skivas ypperste avlåt), ”You’re sammenføyninger disse, og de So Fine”stort og ”Don’t makter sett å Fade styre Away” unna .de Tittelkuttet som er mest utpultekommer klisjéene. også Låtmessig ”lyric og supplerer ”Can’tog dette video”, altså langt fra halvgæernt, det On” gynger faderlig slideshow” godt gjennom Go somda”acoustic . eksempelvis ”Whatever Gets You Rosinen i kjøttpølsa er allikevel By” og ”Action Speaks Louder Of Than dokumentaren ”The Making Words”, ogHeart”, generelt er det ganskevis godt Restless som på finfint avrunder det hele.

Og la det være sagtog medien korthet: gang – Avslutningsvis dette en energibombe av det Det erer ingen tvil om at denne sjeldne.

Vi vet alle er at Springsteen jubileumsutgaven ment for &Coverdales co den dag mest i dag gjerne kjører dedikerte tretimers mens de disipler. ønskekonserter At mannen forvalter gliser og koser seg glugg i hjel – nok som han gjør applauderes. til at mange utenom den harde kjerne Samtidig er ”Restless Heart: nesten blir litt skremt bort – dette 25th Anniversary en opptaket er både langtEdition” og energisk utgivelse utrolig nok til at bestående fansen vil av få multiple mye overflødig orgasmer, og kortmateriale. og konsist nok til at de mer tilfeldige nysgjerrige vil skjønne greia Dolmen og få hakeslipp av en Bjørn David eksplosiv opptreden som får Angus Young til å fremstå som en komatøs skilpadde. Det spruter av spilleglede – og har jeg nevnt ordet «energi» hittil? Det er nemlig nøkkelordet her.

Et par momenter stikker seg ut – ha i minne at «Born To Run» bare var et par år gammel på dette tidspunktet. Likevel får han publikum med seg på full allsang på første verset av «Thunder Road», noe som vanligvis fører til kollektiv usikker mumlenynning i dalen – men her kan tydeligvis alle samtlige ord. Og så spiller han to klassikerlåter som på dette tidspunktet ennå ikke var utgitt, tittelsporet til neste års dobbeltskive «The River» og hurralåten «Sherry Darling». Hvem pokker ville turt å kjøre to nye låter på tilsvarende event i 2022?!?

Her får du totalt tretten låter som spruter av energi og spilleglede, med et fokus på de nevnte «Born To Run» og «Darkness On The Edge Of Town», men mot slutten boltrer de seg i noen coverlåter, og får Jackson Browne på scenen for «Stay». Uten å påberope meg å ha sett konserter fra samtlige epoker av Bruce Springsteens karriere, kan jeg ikke fatte og begripe annet enn at «The No Nukes Concerts» dokumenterer en av vår tids beste sceneartister på sitt aller ypperste – og bare det er mer enn god grunn nok til å gå til innkjøp av dette 43 år gamle liveopptaket.

Geir Amundsen

NRM 1-2022 99

SKIVER driv over det aller meste som legges på det samme groove-bordet.

Beklageligvis har de ikke det samme grepet utafor denne bordkanten, for det småskjærer seg litt der de forsøker seg på variasjoner, enten det som i ”Call of the Dogs” dras opp i tempo og havner i det anmasende, ’goes pop’ gjennom tannløse og intetsigende ”C’est la Vie” eller i ”Fill My World”, der det virkelig går vinkelrett på trynet med den dumsnille, slappfeite fetteren til ”Sweet Child O’Mine”. Skiva er innspilt med hele bandet samtidig i studio, vokal som gitarsoli, og er altså i all essens tatt opp ’live i studio’, og bandet er såvisst godt nok til det. Det svinger fint og sitter bånntight – og særlig vokalen til Kennedy skinner som en hel liten galakse. Jeg har alltid hatt sans for Slash’ gitarspill, men dette er nok ikke blant hans ypperste i så måte; det er sjelden å høre ham tidvis spille med så ’høye skuldre’, som om han stadig må bevise noe – i stedet for å lene seg tilbake og la hver tone synge, som han så elegant gjør på sitt beste.

Det spruter heller ikke særlig av lydbildet, hvilket så klart kan ha med dårlig kvalitet på streaming-filene (legg inn halvtimes rant om fysisk/ digitalt her), men det låter mange hakk for tynt, skarpt og uten verken trøkk eller fylde i bånn, og dette sjenerer i alle fall min lytteropplevelse i vesentlig grad.

Ad totalum en helt ok skive med fine topper og mange høytliggende sletter imellom, men selv etter fire skiver klarer liksom ikke dette bandet å makse ut sitt åpenbare potensial.

Både GnR-debuten, Slash’s Snakepit og hans første multivokal-soloskive får ennå av og til sine runder hos meg, men det vil nok neppe skje med denne firer’n.

Wilfred Fruke

Konseptet er jo spennende nok i seg selv, og jeg må innrømme at det frister å sette seg ned og se filmene han tar for seg, for tekstene er gjenkjennbare om man bare tar seg tid til å lytte til de. Det åpner i råskapens høyborg, og «The Terminator» (1984) i låta «Fate Of Man». Lucassen er kjent for sin utstrakte bruk av analoge instrumenter, og svikter ikke denne gangen heller, heldigvis. Det er Moog-er og Hammondorgler allerede fra start, og et blytungt gitarriff, men den som stjeler showet her, er utvilsomt Lucassens mangeårige samarbeidspartner på trommer, Ed Warby. Han har alltid fascinert meg med sitt kreative spill, uten å overspille.

Det samme gjelder på denne skiva, men i særdeleshet på «Fate Of Man».

Michael Romeo (som intervjues i aprilnummeret av NRM) står for gitarsoloen, som virkelig underbygger råskapen i låta. «Back From The Past» tar for seg, yep, du gjettet riktig; «Back To The Future» (1985), og har en gammel NRM-kjenning på vokal, nemlig Jeff Scott Soto. Naturlig nok rekker han ikke så lire av seg mange toner før han er avslørt. Versene minner sterkt om god, gammel Rainbow, og refrenget er catchy og iørefallende, og Black Sabbaths triks med å legge vokallinjene unisont med gitaren er lett gjenkjennbart.

Ron «Bumblefoot» Thals gitarsolo er aldeles glitrende gjennomført.

ARJEN LUCASSEN’S STAR ONE Revel In Time Inside Out 18.februar

Som nevnt er det lett å høre hvem som står bak musikken, og spesielt tydelig blir det på «Year Of ´41», som tar for seg «The Final Countdown» (1980), med nok en gammel helt på vokal, nemlig Joe Lynn Turner.

En blytung, men likevel spretten shuffle, mye takket være ovennevnte trommis. Høydepunktet på skiva er likevel gitarsoloen på «Lost Children Of The Universe», basert på filmen «Interstellar» (2014), signert ingen ringere enn Steve Vai (som også er intervjuet i februar-nummeret av NRM!). For det første er det aldri noen tvil om hvem som står bak soloen, for det andre legger han en solo som sender oss rett ut i vektløshet.

Historiemessig hadde nok låten passet bedre på «Space Metal»-skiva fra 2002, men låten er såpass bra at vi lar den passere.

Lucassen har ikke for vane å gi ut dårlige album, og jeg tviler på at denne skiva blir liggende mye i ro her hjemme.

Gnistrende instrumentering og vokal, svære kor, interessante tekster og glimrende lyd og produksjon tåler vi mer av.

Jan Egil Øverkil

Arjen Lucassen er nok mest kjent for sitt Ayreon-prosjekt, men han har også gjort suksess med Star One, et prosjekt som opprinnelig var et samarbeid med Bruce Dickinson.

(Grunnen til at Brucer’n trakk seg, kan du lese om i neste nummer av NRM).

Konseptet rundt Star One, er historier som er inspirert fra filmens verden.

Tidligere har han latt seg inspirere av sci-fi- og dystopiske filmer.

Denne gangen er det tidsreiser- og manipulasjon han tar for seg, og igjen har han et arsenal av kjente og mindre kjente artister med seg, både på vokal og gitar.

SVARTSOT Kumbl

100NRM 1-2022

Mighty Music 25.februar

Syv år har gått siden danskene sist var plateaktuelle, og tanken var å gi ut dette albumet for to år siden, da bandet feiret sitt femtenårs jubileum.

Men stor aktivitet på livefronten, samt en pandemi, satte disse planene litt på vent. «Kumbl», som er et gammelt dansk ord for monument er en plate bestående av mer eller mindre kjente danske og nordeuropeiske folketoner.

Enkelte av dem kjenner vi jo også godt til her, som eksempelvis «Kragevisen» (Kråkevisa). Nå er det ikke lenge siden vi fikk «Ramund» på dansk fra Myrkur, men denne versjonen er hakket mer brutal. «Carmen Vemale», en låt fra 1500-tallet er min favoritt. Bandet har egen fløytist og benytter seg også av munnharpe. Folkemusikk og ekstrem metal kan fort bli tatt for fest og fjas.

Men jeg får absolutt ikke Finntrollfeeling av dette, da heller mer gammelt Amorphis. Jeg er litt lei av de lystige festfolkebandene, men dette her liker jeg ganske så godt.

Ronny Østli

akkompagnert av rolige gitarer og strykere. En ubeskrivelig vakker sak, og hvis man ikke har kjennskap til artisten fra før (som undertegnede) er det umulig å tolke hvordan musikk som etterfølger og dermed pirrer nysgjerrigheten. For når hun drar til med sortmetall-vokalen på allerede nevnte “Mono, No Aware” var det så totalt uventet at det gikk kaldt nedover ryggen ved første lytt. Dette er et grep som blir brukt akkurat passe, og gjerne man minst forventer det. Resten av verket sender solide nikk til også allerede nevnte Seigmen og innehar en oppbygning av episke dimensjoner så ikke et sekund av spilletiden føles unødvendig.

Men det aller, aller sterkeste sporet er den nydelige og vakre “Everything Must Come To An End” (forøvrig skivas tredje lengste spor, bare for å poengtere poenget mitt ytterligere).

Utelukkende bestående av Sylvaines nydelige vokal akkompagnert av rolige gitarer og noen enormt bra arrangerte strykere gjør denne til en soleklar favoritt på et råsterkt album. En av de mer “normale” låtene, “Dissolution”, avslutter så albumet med stil.

Jeg kan ikke fatte annet enn at dette må være hennes absolutt beste album til nå, selv om jeg da ikke har kjennskap til de foregående (men det ender også forsyne meg her og nå), og jeg er helt sikker på at samtlige som kjenner til Sylvaine og er fans fra før kommer til å bli storveis fornøyde av “Nova”. Og hun vil nok høyst sannsynlig få enda flere følgere tipper jeg.

Sven O. Skulbørstad

SYLVAINE Nova Seasons Of Mist 04.mars Hvor starter man å beskrive et album formelig bobler over av referanser fra alt fra Seigmen og Enya til sortmetall og folk? Vel, først og fremst at det aller meste er skapt og fremført av én person - nemlig Sylvaine selv. Det i seg selv er enormt imponerende av den norske damen - det at albumet i tillegg er meget, meget bra gjør ikke verket mindre imponerende.

En interaktiv pakke på sju spor gjorde at jeg til å begynne med trodde det var en EP som skulle sjekkes ut, men ved nærmere titt var det en avspillingstid på nærmere 50 minutter så her er det godt voksen lengde på flere av sporene. Og det liker jeg godt, såfremt komponist har det i seg å skape såpass lange verk under fanen “rock/ metall” uten at det blir ensformig og kjedelig.

Og kjedelig blir det så visst ikke under de lengste sporene “Mono No Aware” og “Fortapt” som henholdsvis klokker inn på småpene 09.43 og 11.56 på tidtakeren, og disse står også igjen som to av de sterkeste låtene på albumet der man virkelig blir dratt inn i et univers man har lyst til å bli værende igjen i etter endt avspilling.

Universet blir man også umiddelbart omfavnet av under åpneren “Nova”, som stor sett består av en kaskade av vokaler fra Sylvaine selv - kun

BILLY TALENT Crisis Of Faith Warner Music 21.januar

”Dead Silent” fra 2012 tindrer som soleklar diskografisk senit for posthardcore-kvintetten Billy Talent, selv om oppfølgeren ”Afraid Of Heights” ikke var ueffen. Årets arbeid, derimot, markerer – med to suverene unntak – en beklagelig infantilitetsreversering, tilbake til tyggegummipunkens fjolleri, hvor forgjengernes melodisubstansielle rock fordrives. At et band av Billy Talents kapasitet til de grader går avfall som Green Day og Weezer i næringen synes like nedslående som ubegripelig. Alt håp er likevel ikke ute. ”Crisis Of Faith” intonerer med ekstensivt bølgende ”Forgiveness 1 + 2”, av progressiv, popsymfonisk bonitet, gitt østlig ferniss og svermerisk brytning, kronet av berettiget saksofonsoli. Skivas andre kvalitative anomali heter ”Hanging Out With All The Wrong People” og er en

norwayrock.net

SKIVER

snerten perle med spansk temperatur.

I det hele tatt fungerer Billy Talent best når de tenker europeisk, noe de gjør mindre av på album nummer seks. I skivas fordringsløse pop/punksegment tåler ”Reckless Paradise” og ”Judged” et par avspillinger, men det er ingen grunn til å applaudere ”Crisis Of Faith” som helhet.

Geir Larzen

TEARS FOR FEARS The Tipping Point Concord 25.februar

The first new album from English poprockers Tears For Fears in 17 years is inspired by a series of personal and professional “tipping points”, such as the tragic death of founding member Roland Orzabal’s wife in 2017.

Orzabal and Curt Smith have been fearless in tapping into these events to create “The Tipping Point”. Given that background, it would be easy to expect a rather downcast record, but that is not the case. The initially Johnny Cash, Bob Dylanesque opener, “No Small Thing”, begins quietly but builds to an anthemic chorus and Sergeant Pepperesque ending. The title track contains a synth beat that is reminiscent of “Everybody Wants to Rule the World”, but doesn’t reach that song’s epic heights. “Break the Man” showcases Orzabal’s baritone and Smith’s falsetto well. One of the saddest songs on the record, “Please be Happy”, a heart-breaking track with haunting piano chords which speaks of a loved one suffering from alcoholism “curled up in your chair”, still contains optimism – “I still believe, this love can grow” – futility is part of the tragedy. None of the songs reach the bombastic heights of the band’s biggest hits “Shout” and “Everybody Wants to Rule the World”, but that does not mean the album doesn’t have real depth. It is as emotionally honest as their 1983 debut album, “The Hurting” but reflects where the band are today, experienced and weathered.

It still contains trademark catchy choruses and thoughtful lyrics, but somehow sounds more mainstream than they have in the past, and a little like Coldplay in places. Still, with this record, Tears for Fears have turned tragedy into a life-affirming song cycle.

Anne-Marie Forker

norwayrock.net

RONNI LE TEKRØ Bigfoot TV TBC Records 18.mars

TONS OF BLUE Tons of Blue Bluetones Music november 2021

Meg bekjent er ”Bigfoot TV” Tekrøs sjette rektifiserte soloplate, og den første siden glimrende ”Mein Ampf II” fra 2015. Simultant med mindre interessante TNT-utgivelser tilvirker gitarunikumet bedre og bedre solostoff, og selv om her verken tonalt, harmonisk eller instrumentelt åpnes for avantgardistiske skrell hviler en nyansert og velfundert aura over årets Tekrø-arbeid, effektuert av sekstettkjerne, pluss selekterte gjesteartister. Om totningens nyvunne makkerskap med Tim Scott ”Ledfoot” McConnell har generert elegiske incitamenter skal forbli usagt, men både ”Bigfoot TV” og ”Mein Ampf II” representerer større tone- og temperaturspenn enn forutgående rockesoloprosjekter. Hvis vi koster på oss en festlig analogi kontra Yngwie Malmsteen – begge tilhører kremen av 1980-åras gitarhelter – så står disse nu i diagonal motsats til hverandre. Der Malmsteen i dag betrakter en låt som et nødvendig onde for teknisk akrobatikk, tenker Tekrø først og fremst komposisjon og melodi. Faktisk favner årets fonogram kun én metallisk og maskingeværestetisert gitarsolo; de øvrige stykkene gestalter substansielt kontemplerte og integrerte instrumentalbrekk.

I kledelig sentimentale, dog opportunistisk fengende ”Life On Long Island” legemliggjøres en forsoffen Phil Lynott, med maksimalt hell. Låten eksemplifiserer Tekrøs intertekstuelle skyld til Thin Lizzy. Andre steder pensler 58-åringen egne særdrag på bunn av The Beatles, City Boy og tidlig David Bowie – eller Vagabond, for den saks skyld. Skivas progressive attityde taler også dens fordel, og i så måte tindrer særlig ”The Black Rose”s tordendramatiske interludium. Øvrige sikkerstikk for tilhengere av intelligent og karaktersterk rock teller den elegante celebreringen av kattedyret, ”Moving Like A Cat”, møtet mellom 60-talls-pop og irsk folkemusikk i ”A Handful Of Time”, Vagabondinjiserte og dynamiske ”U.F.O.”, samt voksepotenserte ”Eyes Of The Woods”.

Mitt eneste ankepunkt er at vi nok hadde tålt ytterligere progressivitet, og aller helst et stykke på melodisk, klanglig og harmonisk pari med suverene ”Klassisk Romance”. ”Bigfoot TV” er likevel Tekrøs sterkeste soloutspill.

Geir Larzen

Jeg skal ærlig innrømme meg aldri å ha hørt om dette ensemblet tidligere, men dette var ganske så trivelige saker. Jeg lar meg opplyse om at dette er en voksen gjeng trøndere som her debuterer på vinylmarkedet, og om jeg så kanskje ikke blåses av banen når Spotifys imaginære stift treffer streamrillene, så blir jeg i det minste sittende og smånikke gjennom det hele – og da er i grunnen mye gjort. Bandets intensjon er neppe å skulle revolusjonere verdens genreparaplyer, og de lar seg relativt lett plassere i krysset der tung og bluesbasert retrorock møter 70-tallets melodibaserte rockepop, og det hele øses opp i en greit variert låtsuppe av ganske rett-fram beskaffenhet uten større krumspring. Som nevnt, det er et knippe erfarne folk som står bak dette her, noe som framkommer temmelig tydelig i en musikalsk modenhet – men dette er samtidig et tveegget sverd; jeg savner en noe større vilje til å ta sjanser, det blir i overkant traust, trygt og voksent. Dette går i sin tur også noe utover det dynamiske, som jevnt over blir et hakk for flatt, selv om arrangementene i seg sjøl inviterer til større spenn herom. I det hele tatt virker skiva noe underprodusert, og især gitarlyden kunne med fordel vært skrudd vesentlig på, grumsete og overprosessert som den høres ut. Uansett, dette til side; en ganske så fin debut av et dyktig og godt sammensnekra band – og med en litt større dose rein faenivoldskhet kan virkelig neste skive fra denne leiren være verdt sin ventetid.

Wilfred Fruke

STEVE VAI Inviolate Mascot Records 28.januar

Steve Vai behøver ingen videre introduksjon. Mannen som ga oss låter som «Yankee Rose», «For The Love Of God» (sukk!), «The Audience Is Listening» og «Bad Horsie» slutter aldri å forundre og begeistre oss. Men hva kan vi forvente oss av Steve Vai anno 2022?

Grensesprengende gitarspill, for å ta det viktigste først. Og sjuke gitarkonstruksjoner, for allerede på åpningssporet «Teeth Of The Hydra» møter vi et trehodet (og trekroppet, for den saks skyld) monster med det passende navnet «Hydra»; en gitar Hoshino (firmaet bak Ibanez gitarer) har bygd for vår helt. Den ser nesten ut som noe doktor Frankenstein kunne bygd, og den låter nesten likedan, og selvfølgelig noe vi bare kan forvente fra en gitarist av Steve Vais størrelse.

Det er kreativt og småfrekt, og låter umiskjennelig Steve Vai. Låta kan oppleves som en intro for plata, men fyller sine drøye 5 minutter med glans.

Gitarens nederste kropp er en bass, fretless på de to mørkeste strengene, med en herlig slidende effekt. Han kunne selvfølgelig brukt en enkel fretless-bass, men han er da Steve Vai, for pokker! Da forventer vi litt småsære detaljer fra tid til annen.

«Little Pretty» er en småfunky bluesgreie, med små detaljer som kan minne om salige Stevie Ray Vaughan, men like fullt med alt vi forbinder med Steve Vai. Låta la han ut på sin YouTube-kanal, der han spiller til backingtracket i studioet sitt. Et gjenkjennbart element er måten han staver akkordene på, så vi forstår raskt hvem vi lytter til. B-delen er et aldeles nydelig melodisk tema som jeg måtte høre flere ganger bare fordi.

«Candlepower» kan heller ikke gå ukommentert, for samspillet med Terry Bozzio på trommer er fascinerende.

Bozzio er kjent for å bruke trommesettet på en mer melodisk måte enn de fleste, så også her. Han bruker sine små splasher og bellcymbaler sammen med Vais overtoner på fortreffelig vis, og er Bozzio på alle vis. Vais særegne måte å bende strengene er også fremtredende.

På «Apollo In Color» befinner vi oss i grenseland til Zappa, med monstertrommis Vinnie Colaiuta og svenske Henrik Linder (Dirty Loops) på bass. Det grenser til tider mot det atonale, men de holder seg innafor grensa, og vi sitter lett hoderystende tilbake, for de byr på musikalitet greit over snittet. Beveger vi oss videre til «Avalancha», befinner vi oss plutselig i metallens verden, med 7-strengs (minst!) gitar, og dubbla kaggar. Ingen skal påstå at Steve Vai er ensporet, i hvert fall.

«Knappsack» er nok ei låt han lagde video for i studio, der lytteren kan oppdage at han kun bruker venstrehånda gjennom hele låta.

Etter en skulderoperasjon benyttet han anledningen til å utfordre seg selv på nok en ny måte, og resultatet er selvfølgelig hoderystende godt gjennomført. Som avslutning får vi «Sandman Cloud Mist», igjen med Colaiuta på trommer, og med ett er vi i jazzrockens verden, med Colaiutas velkjente krumspring. Gitarmessig blunker Vai frekt i retning Jeff Beck og Steve Lukather, og låta er nok den mest lyttbare av de ni sporene vi blir

NRM 1-2022 101

SKIVER servert.

Gjennom hele «Inviolate» hører vi Vais åndelige vesen, følelsen han kan formidle gjennom gitaren er virkelig helt unik, det er aldri noen tvil om hvem vi lytter til. Den gjengse musikkelsker kan nok fort gå lei etter et par låter, men det blir aldri kjedelig all den tid komponisten er kjent for å være nyskapende. Det er han også i 2022, og «Inviolate» fortjener å finne sin vei til platesamlinga di.

Jan Egil Øverkil

AN M ELD E L S E R permanent fiolinist i besetningen, og hvor topplinjene ofte eksekveres i multiple lag, farget av vestkystpop og jazzklanger. Her beror en livsbejaende trang til å leke, metrisk som tonalt, uten at dette går på tvers av det kompositoriske. Lydbildet er komplekst, men akk så underprodusert og hjemmestudiovennlig. Evner man å fri seg fra dette faktum vil man snart erkjenne albumets tiltalende karakteristika. Åpningsdrønnet ”Barrier” kombinerer på imponerende og ubesværet vis neo-progressiv sødme, jazz, symfonisk pop og rytmisk jagende progrock, fullt på par med Finneus Gauges tyngste løft eller det beste fra 1990-tallskatalogen til Cyclops-etiketten. Skiva styrer klar av blamasje, men viser ikke til hvassere øyeblikk enn ”Barrier”. Et morsomt metall-pop-amalgam i ”Wesley Save Us” setter sirlig punktum for et lytteverdig, dog urettmessig svakt produsert album.

Geir Larzen

VANIR Sagas Mighty Music 11.mars

Jeg synes danskene gjør mye riktig på sitt sjette album. Vi snakker fortsatt melodisk viking death metal, og folk som digger Amon Amarth kan nok finne mye lørdagsgodis her. Det jeg liker er det tunge lydbildet og at tilsnittet av folketoner er innenfor rimelighetens grenser. Når jeg hører åpningen «Day Of Reckoning» hører jeg mye heavy metal, selv om låta er ganske kjapp. Denne er passe melodisk og melankolsk og er en god låt som på mange måter oppsummerer plata. «Dødsferd» liker jeg godt, og det slår meg at de mest heavy metal inspirerte låtene jeg faller mest for.

«Sessrúmnir» på den andre siden er så gladmetal at jeg må skippe. Så har du «See The Dragons Ride» som er på nippet til å bli for melodiøs, men som likevel har noe jeg liker.

Ronny Østli

VAST CONDUIT Always Be There Vast Conduit 16.februar Sanger og keyboardist Bill Jenkins, med bakgrunn fra neo-progressive Enchant og metalliske Thought Chamber, initierer Vast Conduit som artistisk frisone. Prosjektet leser betydelig mer spennende enn ovennevnte band, og kan på sitt ypperste påminne en jazz-gratinert utgave av Echolyn, med

102 NRM 1-2022

EDDIE VEDDER Earthling Seattle Surf/Republic Records 11.februar

Eddie Vedder er først og fremst kjent som vokalist og frontfigur i et av moderne rocks mest legendariske band, Pearl Jam. «Earthling» er hans første soloalbum siden «Ukulele Songs» fra 2011, og hans tredje totalt – hans første var filmmusikken til «into the Wild» fra 2007. Vedder er kjent for sitt sosiale og politiske engasjement, og bringer dette videre inn i musikken og tekstene på «Earthling».

Han har heldigvis pensjonert ukulelen og fått med seg et stjerneteam av rockere som rister støvet av soloartisten Eddie Vedder og bidrar til at han gjør det han gjør aller best; rocker brakka fra fundament til pipe. I studio har han tatt med seg to stk Chili Peppers; Chad Smith på trommer og Josh Klinghofer på gitar. Andrew Watt er i tillegg til å være produsent også med som musiker på bass og gitar – som han også var på den siste Ozzyskiva. Samtlige musikere er med som låtskrivere på de fleste låtene.

‘Are you ready for a bit of…. A bit of echo victor?’ Eddie Vedder er tøff nok til å namedroppe seg selv i de første linjene på åpningssporet «Invincible», som fint kunne vært en outtake fra den glimrende «Gigaton»-skiva til Pearl Jam. ‘When we love, we are invincible’ er et gjennomgående mantra fra Vedder, kjærlighet trumfer alt!

«Power of Right» er en solid, nesten The Stooges-aktig rocker. Det er vel heller ikke overraskende at dette omhandler politikken fra høyresiden som USA har opplevd de siste årene.

‘Bright man scared, living in fear,

an itchy trigger finger, a clown in his ear’ oppsummerer godt de siste årenes tumulter I det Amerikanske samfunnet. Venstresiden står steilt mot høyresiden med et stort vakuum i midten som ingen klarer å fylle.

«Long Way» kunne vært en Tom Petty låt, surfende på en bølge av sommer og bekymringsløse tider, og yngste datter Harper Vedder er med på kor.

«Brother the Cloud» fortsetter med et godt driv, fett refreng og catchy gitarhook. Teksten handler helt klart om tapet av en kjær venn, og jeg vil vedde mye penger på at det kan være første gang Eddie Vedder skriver om tapet av sin venn Chris Cornell ‘I had a brother, but now my brother is gone’ starter sangen. ‘There`s no previous reference, for this level of pain, oh I could hear him sing’ fortsetter han, og jeg sitter med tårer i øynene. Det kunne vært en sår ballade, men lurt nok gir Vedder smerten og fortvilelsen masse plass i en god rocker med luftige gitarer og masse plass til å rope ut angst og sinne mot en kompis som er borte i skyene. En sterk låt.

«Fallout Today» er en lun rocker med en strålende gitarsolo fra Josh Klinghofer. Sommer, sol og litt Jeff Lynne takter over lydbildet. «The Dark» er et møte mellom Bruce Springsteen og The Cult, kan høres litt snålt ut, men fungerer strålende på denne låta. Igjen bidrar Josh Klinghofer med en fet gitarsolo som løfter låta et par hakk mot slutten.

«The Haves» var den første singelen fra skiva, en rolig reflekterende ballade med nydelig piano og akustiske gitarer. Teksten omhandler mellommenneskelig kontakt og den økende forskjellen mellom rik og fattig.

«Good and Evil» har et brutalt gitarriff, en nesten manisk låt, litt i samme gate som «Mind Your Manners» fra «Lightning Bolt» skiva til Pearl Jam, bare enda mer skitten. Det er vel også liten tvil at dette er en rett høyre mot det ytre høyre i USA, og ikke minst en viss ex-president vi ikke gidder nevne navnet på. ‘Do your rich accommodations, numb you to what you believe? Oh, for the love of a gun you`re like a bullet, aimed to deceive’ «Rose of Jericho» fortsetter i samme sporet, raske rockere i høyt tempo med et kult refreng som setter seg godt i øregangen sammen med et genialt gitarriff.

På «Try» har han med seg Stevie Wonder på munnspill (og eldste datter Olivia på koringer), og det er lenge siden jeg har hørt Stevie så fantastisk på munnharpen, feteste låten på mange år med munnspillriff, munnspillsolo og pur glede. Kan være en av favorittlåtene mine på denne siden av millennium skiftet! Blir glad hver gang jeg hører den, og får lyst til å danse! Et overraskende høydepunkt.

På låta «Picture» har Eddie Vedder fått med seg Elton John til en slags duett, og Elton gjør det han gjør best, sluker ord og spiller piano. Faller litt igjennom, mulig jeg er litt kynisk her, men sangen blir litt sidrumpa og litt for lounge voksen rock, men det skulle kanskje bare mangle med lounge rock kongen på piano og vokal. Det er en fin sang, og refrenget sitter godt, kunne vært verre, burde blitt bedre.

«Mrs Mills» er den eneste svake låten på skiva. Teksten omhandler ikke overraskende Mrs Mills, som jobber i kjelleren med menn som aldri vil få kunne ta henne med hjem. En låt Ray Davies har gjort bedre, The

Police har gjort råere, og med Ringo Starr gjestende på trommer så blir det en svak Beatles-kopi, med en litt klisje`tekst inkludert valthorn og Elanor Rigby-celloer.

«On My Way» starter med en vokal sample fra Edward Louis Severson JR, og trekker en lang linje tilbake til Eddie Vedders tenåringsangst-epos «Alive» fra Pearl Jams «Ten» skive fra 1991. Og hvis du er Pearl Jam-nerd som meg, så vet du at Eddie Vedders dåpsnavn er Edward Louis Severson III. Dette er kanskje en sirkel som sluttes, hvem vet? Den avslutter «Earthling» i et drømmende psykedelisk landskap der far og sønn synger en slags duett.

Jeg hadde små forventninger til denne skiva. Eddie Vedders solokarriere har vært mye gråstein, med små gullkorn innimellom, til forskjell fra moderbandet Pearl Jam der det er gullkorn med litt gråstein innimellom.

Stor var overraskelsen når dette viser seg å være et fantastisk album, full av catchy refrenger, gitarriff og melodier som setter seg godt inni øregangen.

Det er rock n roll, fuzzgitarer, følelser, politikk og pur glede. Dette kunne vært et Pearl Jam-album, men samtidig har den nok særpreg til å være en strålende soloskive, avtrykket til Eddie Vedder skinner igjennom hele albumet. «Earthling» er en stor positiv overraskelse på starten av musikkåret 2022! Ørjan Wremer

VIO-LENCE Let The World Burn Metal Blade 4.mars

Bay Area i San Francisco er thrashens hovedstad, og Vio-Lence var med I andre generasjonen derfra. Debuten “Eternal Nightmare» fra 1988 er en av sjangerens klassikere, selv om Sean Killans vokal kan være tung å fordøye for mange. Det ble to skiver til før bandet la opp. Gitarist Robb Flynn startet opp Machine Head, og er vel den som har gjort seg mest bemerket i etterkant. Det første tegnet på bandets tilbakekomst fikk vi i fjor med coveren «California Über Alles» av Dead Kennedys. I år får vi fem egne låter. Heldigvis er Killans karakteristiske vokal inntakt. Riff og intensitet likeså.

Jeg vil si det ligger et sted mellom Death Angel og tidlig Forbidden. EP’en er jevn, hvor «Screaming Always» er min favoritt. Alle låtene er egentlig gode, og dette er god thrash. Bandet presiserer at dette ikke er en forsmak på et nytt album, denne EP’en er det eneste bandet har planlagt.

Ronny Østli

norwayrock.net

RETRO SKIVER

AN M E L D E L S E R In The Lonely Light Of Mourning Cruz Del Sur Music 18.mars

VOIVOD Synchro Anarchy Century Media 11.februar

Pandemien gjorde selvfølgelig at også Voivod måtte jobbe annerledes. Det ble et par livestreaminger hvor lydmannen skrudde en klar og tydelig gitarlyd, som likevel er krispy. Denne ble med I studioet da “Synchro Anarchy” skulle spille inn. Jeg liker denne lyden veldig godt, men samtidig er den med å bidra til at canadierne låter mer rocka og mindre brutalt. Selvsagt i sammenheng med at låtene i mindre grad er kjappe.

Gutta rakk heller aldri å øve inn materialet, og måtte skrive i studioet.

Dette i seg selv gjør at skiva kan virke noe mer frisk og spontan, men samtidig noe enklere og mindre eksperimentell.

Her får man et klassisk rockeband med gitar, trommer, bass og vokal. Første singel «Paranormalium» åpner ballet, og jeg sliter litt med å ta av til denne.

Den er grei, men jeg synes den er litt sidrumpa. Tittelkuttet følger på og her koser jeg meg mer. Her er Voivod i mer kjent stil, snodige chorder og en rytme hvor det sekstende slaget kuttes. Neste singel «Planet Eaters» er også litt mer i denne gata. Dette er en låt jeg også liker godt. Som sagt liker jeg gitarlyden, men jeg må innrømme jeg savner enda litt mer tynge og guffe. Og det er nok mye lyden, selv om den er kul, og ikke låtenes skyld. «Sleeves Off» er en raring av en rocker som i skrivende stund er min favoritt. Denne har den herlige kombinasjonen av psykedelia som også er catchy. Neste spor «Holographic Thinking» er også en favoritt, og kan på mange måter få samme beskrivelse som forrige spor. Jeg vil også trekke frem siste sporet «Memory Failure», som jeg også liker godt, og den får meg til å tenke på «Nothingface», og det er nok kanskje en grei referanse for hele plata. «Synchro Anarchy» er for all del en bra skive, men jeg kunne tenke meg noen flere kjappere spor, og gjerne litt mer brutalitet.

Ronny Østli

Antall veteraner som ikke lever til å overvære lanseringen av ens musikalske testamente høynes omtrent månedlig. Legendariske Eric Wagner (tidligere Trouble-vokalist) rakk å ferdigstille sitt første og eneste soloalbumet innen han utåndet 22. august i fjor. ”In The Lonely Light Of Mourning” ble komponert over en fireårsperiode sammen med forhenværende Trouble-trommeslager Dave Snyder, som dessuten hadde fast besetningsplass i Trouble-avleggerne

The Skull og Blackfinger. Debatteres begrepene dommedagsrock og doommetall er det ikke mulig å komme utenom Black Sabbath, Trouble og Candlemass.

Chicago-kvintettens musikalsk eksplosive år – 1987 til 1992 – foranlediget tre slitesterke album undertegnede fremdeles oppsøker, og gitt Wagners karakterfaste signaturrøst er det smått vemodig å låne øre til årets posthumtfonogram. Dessverre innestår ikke sangerens svanesang noe større arbeid; kvalitativt ligger plata på nivå med den slunkne Blackfingerdiskografien, hvilket bedyrer nedstemt, seig og tung dommedagsmetall, full av trøtte klisjéer, opplagte melodilinjer og sonisk sjarme. At materialet har mer til

WOBBLER «Hinterland» «Afterglow» «Rites At Dawn» Karisma Records I dagens vitale progrock-Norge er det muligens Wobbler som lyser sterkest. Med 2017s «From Silence To Somewhere» fant bandet det forløsende grepet, og lagde komposisjoner som vakte velfortjent internasjonal oppmerksomhet.

Denne ble så, i 2020, fulgt av «Dwellers Of The Deep» – et album som både innfridde forventningene forgjengeren hadde skapt, og viste et enda mer raffinert, selvsikkert og overbevisende Wobbler. Det er altså med rette at Karisma nå gjenutgir opptakten til disse to (glimrende) platene.

Wobblers debut utkom i 2005 og bød på velkomponert, velspilt og velprodusert progressiv rock med klare referanser til så vel den opprinnelige progrocken som til senere postprogressiv rock. King Crimson, Jethro Tull og Yes spøker alle i kulissene på «Hinterland».

Det samme gjør 90-tallets Stockholm, og band som Änglagård, Anekdoten og Landberk.

Kompositorisk er Wobbler imidlertid ikke her fullstendig på høyden; til det er komposisjonene litt for rike på idéer. Samspillet, og ikke minst sounden, var allikevel nok til å begeistre da den kom, noe som gjorde oss nysgjerrige på

felles med Troubles to første skiver enn noe av det sorte gullet fra glansperioden vitner om tilårskommen regresjon. ”Maybe Tomorrow” og ”Walk With Me To The Sun” rommer affirmative, uforløste spirer, mens balladen ”If You Lost It All” bevrer på grensen til det talentløse. Jeg kommer neppe til å snurre denne plata igjen, uten at min elsk til Trouble eller Eric Wagner blekner av den grunn. Takk for alle samtalene, herr Wagner, og takk for musikken, ikke minst mesterverket ”Manic Frustration”, som sammen med ”Run To The Light” og det selvtitulerte 1990-albumet er eneste sømmelige lydspor til angjeldende gravøl.

Geir Larzen

oppfølgeren.

Med «Afterglow» (2009) strammet Wobbler det kompositoriske grepet. Det var et mer selvsikkert band som gav oss denne, noe som blant annet kommer til uttrykk i avleveringen av materialet.

Undertegnedes skepsis i 2009 skyltes de mange pastisjene på Änglagårds «Hybris», et album Wobbler her står i litt for stor gjeld til. Med det sagt så var 2009-plata et klart vitnesbyrd om et band i fremmarsj. En ikke helt uviktig utskiftning fant dernest sted, da Andreas Prestmo overtok mikrofonen til Tony Johannessen.

Det er flere ting Prestmo i 2011 tilførte Wobbler.

Det viktigste er nok allikevel den melodiske sensibiliteten. Med «Rites At Dawn» bød bandet på en type progrock som ligger tettere på, si, Yes og Genesis, enn det de to forgjengerne gjorde, og den bitende postprogressive impulsen som preget «Afterglow» er ikke her like tydelig.

Undertegnedes innvending for elleve år siden var at noe av det mollstemte alvoret hadde falt som offer for en lettere tone. Samtidig er det på «Rites At Dawn» at Wobbler river løs og begynner å etablere noe «eget».

«Hinterland», «Afterglow» og «Rites At Dawn» er alle gode album som huser mange minutter med gjennomarbeidet, kompleks og tidvis svært bevegende musikk. Imidlertid er det ingen tvil om at «From Silence To Somewhere» er hvor Wobbler rykker opp i progrock-eliten.

Bjørn David Dolmen

ERIC WAGNER

norwayrock.net

NRM 1-2022 103

AN M ELDE L SE R

RETRO

SAGA Full Circle House Of Cards Marathon Detours earMusic Det har gått over førti år siden Saga ga ut sitt selvtitulerte debutalbum, og selv om de de siste tretti årene for det meste har fristet en tilværelse på bunn av hitlistene og på stadig mindre scener rundt om i Europa, har de likevel et trofast publikum som har sikret et visst plate- og billettsalg.

Deres pop-proggete uptempo musikk, med forseggjorte arrangementer og glimrende samspill og solospill, var på høyden med de fire-fem første skivene, men bandet har fortsatt å gi ut skiver i overraskende høyt tempo etter det.

I 2021 bestemte earMusic for å gjøre litt stas på utgivelsene fra perioden 1987 til 2007 i form av forseggjorte remastrede vinyl- og CD-versjoner med utvidede liner-notes og bildemateriale. Jeg oppdaget Saga i ung alder på tidlig åttitall og digget

104 NRM 1-2022

dem rått i en årrekke, men etterhvert som årene gikk, falmet interessen for mine canadiske helter, og de gikk litt i glemmeboka. Derfor var det interessant å ta en lytt på disse utgivelsene, som i stor grad gikk meg hus forbi da de i sin tid kom.

“Full Circle” fra 1999 har et lydbilde som ofte peker tilbake på skivene fra sent sytti- og tidlig åttitall, og de prøver helt klart å hente inn både gamle og nye fans med ved å spille på en kombinasjon av det tradisjonelle og det tidsriktige (i 1999 var det progmetal for alle penga)..

Jeg har aldri sett på Saga som et progrockband, men heller som et band som gjør progrock-elementer tilgjengelig for massene, og på denne skiva er det mye av dette. Det er ikke for mange skarpe kanter, og hvis du leter etter kompleksitet, må du nok se andre steder. Det er uhyre kompetent spilt, arrangementene er fiffige og gjennomtenkte og remasteringen gir punch og snert til produksjonen, men problemet i mine ører er at albumet mer eller mindre helt mangler de gode låtene. De glir over i hverandre,

og etter at siste låt tonet ut, slo det meg at ikke en eneste låt satt igjen i øregangene.

Mye av det samme kan sies om “House Of Cards” (2001), og det virker som om Saga har slitt med å komme videre og utvikle uttrykket sitt. Det er ikke et must å hele tiden måtte gjøre noe nytt, men når musikken antar spenningsmoment med linje på fredags-taco, er det kanskje på tide å se seg om etter noe som kan piffe opp det hele litt. Åpningen på skiva har det typiske bakgrunnssnakket som var veldig populært å starte skiver med en periode på tidlig totusentall, og så er det inn i typisk Saga-land, med solid keyboardarbeid, stødig rytmeseksjon og gode gitarsoloer.

På låt nummer to gjør de det samme, og slik fortsetter det skiva ut. Som forgjengeren er det kompetent utført, men uten den nerven og sjelen som gjør at du husker skiva etter at siste låt har dødd ut.

På “Marathon” fra 2003 fortsetter de i samme gata som på de to foregående skivene. De høres fortsatt veldig ut som det keyboarddominerte

bandet fra 80-tallet, men mikser inn ørlite grann mer tung metalgitar. Problemet er at de som på de foregående skivene også her går i fella og lager musikk som er så formelbasert og uten “hooks” at det ender opp med å kjede i alle fall denne lytteren. Lydbildet er klin likt på alle låtene, og det tas mer eller mindre ingen sjanser låtskrivermessig eller instumenteringsmessig.

“Detours” fra 1999 er ei liveskive, og favner bredt, med låter fra både klassikerskivene og nyere fremstøt på platefronten. Livealbumet “In Transit” fra tidlig åttitall viste hvilket formidabelt liveband Saga er, og selv om denne liveskiva ikke har helt den samme magien (noe som langt på vei skyldes de mer klinisk låtende synthene og synthtrommene), er det ikke bortkastet tid å gi denne skiva en lytt. Bandet høres usedvanlig sultent og spillekåte ut, og de legger massevis av sjel i fremføringene foran et publikum som er veldig tilstede i miksen, og bidrar til en fin atmosfære rundt låtene.

Trond Gjellum

norwayrock.net

norwayrock.net

NRM 1-2022 105