NORWAY ROCK MAGAZINE #108
Hello, Goodbye (sort of).... P.O. Box 1070, NO-7446 Trondheim magazine@norwayrock.net norwayrock.net facebook.com/NorwayRockMagazine @norwayrockmagazine ISSN: 1890-5838 UTGIS AV Rockpartner Publishing AS Postboks 100 Heimdal, NO-7473 Trondheim nrm@rockpartner.no ANSVARLIG UTGIVER Morten Dahl ANSVARLIG REDAKTØR Anne-Marie Forker anne-marie@norwayrock.net
After several decades, Geir Venom Larzen has retired as Editor of Norway Rock Magazine, and we thank him for everything. We are delighted that he will stay on as a writer, and you can read his interviews with Jethro Tull, among others, in this issue, and check out his many album reviews. I have big shoes to fill, but can do so with the great team of writers we have at NRM. This is our first issue of 2022, and it's a big one - quality and quantity! We had interviews with several potential cover stars, including Steve Vai, Slash, Meshuggah and Scorpions, but we decided that the local boys from Vesterålen, Madrugada, should grace the cover, and we enjoyed a photoshoot with them at Oslo Spektrum, complete with a suitably industrial background. The pandemic has not stopped creative forces, and we have over 70 album reviews for you to check out. See if you can find something new to enjoy. Hopefully soon, we can reintroduce the 'Live' section! Until then, turn your record player up to 10. Anne-Marie Forker
REDAKSJONELT ANSVARLIG Geir Amundsen geir.amundsen@norwayrock.net BIDRAGSYTERE Tekst: Geir Amundsen, Bjørn David Dolmen, Wilfred Fruke, Ingar Høgstedt, Glenn Knudsen, Geir Larzen, Per Rannug, Sven Olav Skulbørstad, Linda Cecylia Taanevig, Ronny Østli og Jan Egil Øverkil. Foto: Anne-Marie Forker DESIGN Anne-Marie Forker FORSIDE Madrugada - Image: Anne-Marie Forker ANNONSERING Ønsker du å annonsere i NRM? Ta kontakt på: annonser@norwayrock.net ABONNEMENT 1 år – 6 utgaver: Euro 19 https://issuu.com/store/publishers/rockpartnerpublishing/subscribe NESTE NUMMER I salg fra april 2022
FÅ DET DIGITALE MAGASINET
6 nummer
Euro 19,https://issuu.com/store/publishers/rockpartnerpublishing/subscribe abonnement@norwayrock.net
SPAR EURO 5
INNHOLD
06 06 Scorpions 10 Steve Vai 14 Ronni Le Tekrø 16 Navian
10
20 Arjen Lucassen 24 Jethro Tull 28 Beth Hart 32 HammerFall 36 Johnossi
28
38 Madrugada 44 Slash 48 Saxon 53 Lionville 54 Annette Gill 56 Martin Rubashov
46
38
59 Tony Martin 62 The Tea Party 64 Meshuggah 68 Voivod 70 Dark Funeral
48
74 Incite
64
82 Giant
76 Doug Pinnick 87 Skiver 103 Retro
med klokkertro på rocken
6
NRM 1-2022
norwayrock.net
I februar 1972 ble «Lonesome Crow», debutalbumet til Scorpions, sluppet på markedet uten at så veldig mange registrerte det – det tok fortsatt mange år før tyskerne ble et stort band internasjonalt. Men de har holdt det gående siden, og nøyaktig 50 år senere ankommer deres nittende album, «Rock Believer». Via Zoom fikk vi slarvet litt med Matthias Jabs, den ‘nye gitaristen’ som ‘bare’ har vært med i bandet siden 1978. TEKST OG LIVEFOTO: GEIR AMUNDSEN FOTO: MARC THEIS
- Guten Tag, mein Herr Jabs! Befinner du deg hjemme i Tyskland for tiden? - Ja, jeg bor i Hamburg nå – så ikke så langt unna deg i Oslo. - Jeg har inntrykk av at svært mange europeiske rockeband flytter til USA når de begynner å oppnå litt suksess – men det var aldri noe dere vurderte? - Nei, men jeg husker at vi snakket om det på midten av 80-tallet, for da tilbragte vi så mye tid i USA uansett, vi hadde USA-turnéer på åtte-ni måneder, managementet vårt holdt til i Los Angeles, samme med plateselskapet, vi spilte inn videoer der. Vi var kanskje ti av tolv måneder i året i USA, så det hadde vært logisk å bo der, men vi hadde alle familier i Tyskland. Og du kan ikke rykke familien din opp med røttene, ta de med til et fremmed sted hvor de ikke har noe nettverk rundt seg – og så stikke av gårde på turné! Når man er på turné hele tiden, spiller det liten rolle hvor man starter. Spiller du i Paris den ene dagen og i Oslo den neste, så er det likegyldig for oss personlig hvor man egentlig bor. Vi ville ikke legge mer byrde på våre familier enn vi allerede gjorde. - Og nå har dere en svensk trommis, bosatt i Sverige, og en polsk bassist, bosatt i Polen? - Haha, ja, men det funker, og det er ikke langt for de å reise når det trengs. Men de siste årene har det tidvis vært et problem på grunn av pandemien. De måtte i karantene i forbindelse med innspillingen av den nye skiva. Og i mars skal vi til USA for en serie konserter i Las Vegas, så da må alt være på stell med papirer og vaksiner. - Hvordan har den siste tiden vært for deg? Dere har ikke spilt konserter siden 5.mars 2020, nesten to år. - Nei, vi har aldri gått så lenge uten å spille konserter noensinne. I starten plagde det oss ikke, for vi hadde planer om å ta en pause for å spille inn et nytt album uansett, etter konsertene i Australia og Asia som vi gjorde tidlig i 2020. Vi gikk i studio, og dermed var ikke lockdown i Tyskland noe stort problem for oss. Vi var i vår egen boble, bare oss og lydteknikeren. Vi kunne ikke gjøre så mye med produsenten, vi hadde egentlig planer om å jobbe med Greg Fidelman (Metallica, Slipknot, Black Sabbath, U2), men han var i Los Angeles, vi var i Hannover, og han kunne ikke reise hit. Det ga heller ikke mening at vi skulle reise over til USA, så vi bestemte oss etter hvert for å produsere skiva selv denne gang. Vi gjorde et forsøk med Greg via Zoom, men med en ni timers tidsforskjell fungerte det dårlig. Da vi var ferdige for dagen, hadde han knapt stått opp! Vi vil helst jobbe med folk som befinner seg i samme rom som oss, spesielt siden vi spilte inn grunnsporene til skiva med bass, trommer og gitarer live i studio, som i gamle dager. Enten må du ha produsenten der, eller så må man gjøre det selv. Her hadde vi ikke noe valg, men det fungerte meget bra. - Så vidt jeg vet er dette første gangen dere har produsert skiva selv? Dere har nesten alltid hatt store produsenter ved deres side. - Ja, det stemmer, men dette er vår nittende studioskive, og vi har lært mye av de fantastiske produsentene vi har jobbet i studio med opp gjennom karrieren. Vi vet hvordan det gjøres.
norwayrock.net
- På de tre foregående studioskivene («Return To Forever», «Sting In The Tail» og «Humanity: Hour I») har dere brukt flere eksterne låtskrivere, men ble alt skrevet av bandmedlemmene denne gang? - Ja, 95% av låtene i hvert fall, det var enkelte bidrag fra Greg Fidelman tidlig i prosessen hvor han foreslo en del endringer som han har blitt kreditert for, samme med vår lydtekniker Hans-Martin. Men det går stort sett på arrangementene. På «Return To Forever» var vi i partnerskap med våre svenske venner og produsenter, Mikael Nord Andersson og Martin Hansen, og de skrev flere låter for oss. Men det var glimrende låter, og derfor bestemte vi oss for å spille de inn. - Du nevnte at to år var det lengste dere har gått uten å spille konserter, men nå har det faktisk gått syv år siden dere slapp deres forrige skive, «Return To Forever», i 2015. Var den egentlig ment å være deres siste skive? - Ja, jeg tror nok at vi alle hadde regnet med at «Return To Forever» skulle bli den siste. Vi hadde egentlig ingen planer om å lage enda en, før i 2018, da en god venn av oss, og en av våre største fans gjennom flere tiår, sa noe som resonnerte med oss. Han sa at hvis vi skulle gjøre en ny skive, så burde den ha samme lydbilde og energi som «Blackout» og «Love At First Sting», de største suksessene våre fra tidlig 80-tall. Det hørtes jo smart ut, og man kan snakke om det, men å faktisk gjøre det er noe helt annet. Men det fikk oss i det minste til å begynne å tenke på å lage en ny skive, og i 2019 bestemte vi oss omsider for å gjøre det. Vi skulle bare gjøre ferdig turneringen, og så gå i studio. - Dere har definitivt klart å få «Rock Believer» til å høres ut som de klassiske 80-tallsskivene med tanke på energi og lydbilde. Det høres ut som den krystalliserte essensen av hvordan klassisk Scorpions hørtes ut, det er aldri den minste tvil om hvem man hører på.
NRM 1-2022
7
STEVE VAI
Krenkefri og turnéklar 10 NRM 1-2022
norwayrock.net
Få gitarister har påvirket rock som Steve Vai har gjort. Ikke mange kan skilte med Frank Zappa og David Lee Roth, i tillegg til en enorm solokarriere på CV-en. Han har påvirket minst to generasjoner musikere, og må sies å være en av de fremste inspirasjonskildene for gitarister verden over. 28. februar er hans siste utgivelse klar for verden, med tittelen «Inviolate». Vi tok en prat med virtuosen på zoom, og møtte en blidspent og engasjert herremann i andre enden. TEKST: JAN EGIL ØVERKIL FOTO: LARRY DIMARZIO
- Hei, Steve. Fantastisk å se deg! - Takk i like måte, og takk for intervjuet! - Takk det samme, vi setter pris på at du tar deg tid til oss. Hvordan går det med armen? - Om den blir bedre nå, kommer jeg til å eksplodere! Haha! Neida, alvorlig talt, det går virkelig bra! - Det er virkelig godt å høre! Det har vært noen merkelige år for deg også, på mer enn én måte, antar jeg. - Ja, du vet hvordan det går. Pandemien kom med noen utfordringer for folk, og spesielt for musikere, for vi lever jo av å reise rundt i verden på turné, og å møte mennesker. Heldigvis er musikere fleksible vesener, så vi finner en vei gjennom det. Det gjør vi alltid. Mye av det som har skjedd underveis for min del, har faktisk vært veldig bra. Jeg har fått jobbet med diverse prosjekter jeg burde ha jobbet med tidligere, og jeg har fått være hjemme sammen med familien min. Dessuten er vi flinke til å benytte oss av fordelene internett bringer med seg med tanke på musikalske samarbeid, så vi finner alltid løsninger. Heldigvis. På den nye plata mi, «Inviolate», sendte jeg for første gang låter rundt til folkene jeg har med på plata for dem å jobbe med, og resultatet ble virkelig bra. - Spennende. Hva kan du fortelle om plata, og også om tittelen; jeg har latt meg fortelle at det er en historie bak den også? - Vel, jo, det er jo et ord i ordboka, men jeg kom over det for en tid tilbake, og jeg oppdaget at det traff meg. I praksis så betyr det at man er fri for krenkelser eller å bli knust. Jeg valgte å tolke betydningen i bildet av den menneskelige ånd. Ingenting kan skade eller krenke den vi er. Så esoterisk kan altså Steve Vai være, hehe. Jeg liker ordet; det er kraftfullt og klart. Men for å starte med historien med plata, så begynte den før pandemien slo til. Jeg hadde egentlig planlagt noe helt annet; jeg skulle fullføre Del Tre i en trilogi jeg har kalt «Real Illusions», men det er et digert prosjekt som ville krevd store ressurser, så det føltes mest logisk å legge den på hylla enn så lenge. Mange musikere sendte livestreams da verden stengte ned, og jeg tenkte at dette var en passende anledning for meg å kommunisere med mine fans også, så jeg satte sammen en serie av livestreams der jeg pratet mye. Jeg hadde to kategorier, hvorav den ene het «Under It All», der jeg pratet mer om de esoteriske tingene jeg interesserer meg for, og den andre het «Alien Guitar Secrets», hvor jeg prater om musikk, gitarer og karriere. Jeg elsker å svare på spørsmål der jeg kan hjelpe folk som ikke har har den erfaringen jeg har opparbeidet meg. Det fungerte veldig fint, jeg gjorde vel rundt sju episoder av hver serie. Deretter begynte jeg å jobbe med noen teknikker på gitaren som jeg egentlig har tenkt på i mange år, men aldri har satt ut i spill, fordi de var veldig krevende for meg. Under nedstengningen fikk jeg den tida, og det første jeg gjorde, var låta «Candlepower». Opprinnelig hadde jeg tenkt å lage en tredelt greie, der én del skulle være med en klar gitarlyd, så som «Candlepower», den andre med den mer tradisjonelle vrengen, før den tredje plata skulle bli ugudelig tung, med en nykonstruert gitar og alt det der. Gitaren er jo bygd og alt var klart, men så skjedde andre ting. I tillegg til å lage «Candlepower», gjorde jeg noe som sjelden skjer for min del; eller - det er ikke sjelden, det er ikke-eksisterende; det var akustisk gitar og meg på vokal, på ei låt som heter «The Moon And I» (Fra «The Story Of Light», 2012). Jeg liker faktisk å gjøre det, men jeg gjør det aldri…
norwayrock.net
offentlig. Enn det, hehe. Jeg har egentlig aldri sett på meg selv som den typen artist, men jeg har alltid følt en dragning mot å lage ei plate med akustisk gitar og min egen vokal. Det er en behagelig måte å jobbe på, og jeg liker å synge. Dessuten liker jeg stemmen min, den har sine klare begrensninger, men den låter fint i riktig kontekst, så jeg spilte den inn i studioet mitt og slapp den på YouTube-kanalen min, og responsen var svært oppløftende, så jeg tenkte; ‘Hvorfor ikke lage den akustiske plata nå?’. Jeg kom ganske langt ut i prosessen, før jeg fikk problemer med en skulder. Problemet hadde vært under oppseiling en tid, jeg hadde faktisk revet opp noen sener oppi der, og i tillegg hadde jeg en finger som ikke var helt med på notene, så det var på tide at Steve fikk noen kroppslige utfordringer. Jeg fikk ordna disse tingene for et drøyt år siden, og da var det en periode på rundt fire uker der jeg ikke kunne bruke høyrearmen til å spille med, men jeg gjorde det beste ut av situasjonen, og spilte inn ei låt som heter «Knappsack», ei låt jeg spiller utelukkende med venstrehånda. Tittelen kommer av navnet på kirurgen, som het Dr. Knapp. Jeg lasta den opp på YouTube, og det virket som at det var nok til å berolige de av fansen som var urolige, så plutselig hadde jeg flere låter, og måtte gjøre et valg for hvordan jeg skulle jobbe fremover. Jeg visste at jeg ikke ville gjøre ferdig den akustiske plata, for så å turnere med den, for det ville ikke akkurat…man skal aldri si aldri, men du ser ikke meg reise verden rundt med en akustisk gitar og vokal, alene på scenen, hehe. Jeg visste at jeg ville turnere snart, for jeg begynte å kjenne på et drag, en impuls, en følelse for at jeg måtte ut på turné snart. Den følelsen har jeg aldri kjent så tydelig som da, for jeg hadde aldri rukket å være hjemme så lenge som jeg har nå. Turnéer kan være vanskelige å sette sammen, man må komme i riktig modus, du vet; ‘Nå skal jeg på turné, jeg må komme meg i form’, den type tanker. Under pandemien begynte jeg virkelig å kjenne dragningen mot å reise igjen. Jeg elsker å turnere, og jeg elsker å reise, spesielt i Europa og Asia, men også Nord- og Sør-Amerika. Jeg elsker mangfoldet og kulturen, maten og menneskene, og dette var noe jeg ikke hadde oppdaget tidlig i karrieren; synet mitt var tåkete, på en måte. Jeg ville på turné, og jeg hadde tre låter klare, så jeg bestemte meg for å fullføre dette prosjektet, og jeg hadde dise tunge melodiske idéene, med nye elementer, ihvertfall for meg, så jeg skrev ferdig disse idéene, og er nå klar for å få ræva mi ut på turné, og derfor er «Inviolate» klar nå. (Smilet på skjermen går nå nesten fra øre til øre.) - Jeg møtte deg et kort øyeblikk da du var på Starmus-festivalen i Trondheim i 2017, og jeg lot meg fascinere av diskrepansen mellom Steve Vai som person, og scenepersonligheten Steve Vai, for forskjellen mellom de to var påfallende. Gjør du dette med overlegg, eller er det en naturlig overgang som skjer når du henger på deg gitaren? - Du la merke til det ja… - Ehm, ja… - Vel, det er litt interessant, for jeg la merke til det selv da jeg lagde disse YouTube-videoene. De fremsto som annerledes, fordi tidligere var videoene jeg la ut live-opptredener, der jeg hadde flere sammen med meg på scenen, men disse videoene var annerledes, for jeg var alene, og dermed kunne jeg nærmest på rettsmedisinsk vis observere meg selv spille. Jeg lasta opp en one-take-video av «Bad Horsie», og jeg legger merke til disse… ja, på «The Moon And I» også, for den del. Du har den Steve Vai du prater med, så har du den personen som dukker opp når jeg entrer et annet sted inni meg selv, som jeg tror de fleste artister har
NRM 1-2022
11
Savn 32 NRM 1-2022
norwayrock.net
ner tidspresset norwayrock.net
NRM 1-2022
33
Vesterålen 38 NRM 1-2022
norwayrock.net
ns stolthet norwayrock.net
NRM 1-2022 39
kun 44 NRM 1-2022
norwayrock.net
nsten å foredle en suksessformel norwayrock.net
NRM 1-2022
45
Slipper djevelen inn Det er utenkelig å snakke å snakke om svensk black metals historie uten å nevne Dark Funeral. Funeral. Bandet har holdt det gående siden 1993 og med sitt syvende album «We «We Are The Apocalypse» Apocalypse» viser bandet nye sider, og håper å kunne ta med seg djevelskapen til Norge i sommer. 70 NRM 1-2022
norwayrock.net
TEKST: RONNY ØSTLI FOTO: TOMASZ PODGORNY
Når NRM snakker med vokalist Heljarmadr er det kun singlen og videoen “Let The Devil In” folk har fått servert fra svenskenes syvende opus “We Are The Apocalypse”. Dette er en tung og annerledes låt, og kanskje et noe dristig valg av singel. - Ja, det er kanskje det. Vi tenkte ikke sånn. For oss var det den mest fornuftige innledningen til platen, nesten bokstavelig talt «Let The Devil In». Det var der vi ville begynne, men så viste det seg jo at folk syntes det var kjempesnodig. Vi ble ganske forundret over det, for oss var det logisk å slippe denne låten. - Dette er spor nummer to på plata, etterfulgt av den kjappere og mer bombastiske «Nightfall». Plata har en fin balanse, og tross reaksjonen på norwayrock.net
singelvalget, tror jeg neppe noen kommer til å bli skuffet. - Nei, jeg tror ikke. Vi hadde egentlig litt flaks, for covid satte jo inn i det vi startet arbeidet med plata. Da ble det jo ikke så mange konserter, og vi kunne sette oss ned å virkelig fundere over ting og legge opp strategien om hvordan skiva skulle bli. De eldste demoene er nok fire år gamle, men låtene begynte vi å sette sammen i det pandemien startet. Den store forskjellen denne gangen er at vi har hatt god tid til å analysere materialet ned til minste detalj, som dette med rekkefølge på låtene. Dette har gitt oss en helt annen mulighet enn ellers, når man gjerne skal spille noen konserter mellom innspillingene, noe som gjør at man må avbryte studiotenkingen. - I infoen fra Century Media gir Dark Funerals eneste originalmedlem og låtskriver Lord Ahriman deg ros for virkelig
å naile vokalen i henhold til hans visjoner. Hvor enige er dere i vokalen underveis? - Når vi skriver sammen sitter vi i hvert vårt hjemmestudio, hvor jeg får demoer av ham hvorpå jeg eksperimenterer med vokal og sender tilbake. Gjerne to til fire varianter sånn at han kan høre flere muligheter. Slik jobbet vi også på forrige plate. Når det kommer til tekstinnholdet er det 100% mine tekster denne gangen. Så blir det jo å diskutere struktur, hvor det skal legges vokal, hvor det ikke skal være vokal og så videre. Så på den måten har vi jobbet sammen med vokalen, men tekstene er mine. - Dette er din andre plate med Dark Funeral, et band som har sine tradisjoner tekstmessig. Hvor fritt var det å ta over rollen som tekstforfatter? - Det første jeg skrev var «Nail Them To The Cross», som vi slapp som singel i 2015. I NRM 1-2022
71