BENE DICTE BU LL
TRUMPS BAKGÅRD Fra Monroe-doktrine til røverimperialisme i Latin-Amerika
RE S P UBLICA
69880 Trumps bakgård – s. 3
14.08.2026 11:58
© Res Publica, Oslo 2026 1. utgave, 1. opplag 2026 ISBN p-bok 9788282263788 ISBN e-bok 9788282263795 Omslag: Andreas Brekke Sats: Type-it AS, Trondheim Papir: 70 g Holmen Book Cream Boka er satt med: Minion Pro 11/15 Trykk og innbinding: ScandBook AB Forfatteren har mottatt støtte fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO). Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Res Publica er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som grunnlag eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.respublica.no
69880 Trumps bakgård – s. 4
14.08.2026 11:58
Innhold Forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
7
KAPITTEL 1
En ny don på plazaen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
11
KAPITTEL 2
Fra Monroe til Donroe. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
30
KAPITTEL 3
Venezuela: Fra fiende til globalt utstillingsvindu . . . . . . . . . . .
47
KAPITTEL 4
Den kritiske kampen mot kineserne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
75
KAPITTEL 5
Trumps ekkokammer: Latin-Amerika og MAGA i ytre høyres globale prosjekt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
98
KAPITTEL 6
Med eller mot organisert kriminalitet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
69880 Trumps bakgård – s. 5
123
14.08.2026 11:58
KAPITTEL 7
Skal Trump få ta Cuba? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
150
KAPITTEL 8
En usikker fremtid for Trumps bakgård. . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
175
Noter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
197
69880 Trumps bakgård – s. 6
14.08.2026 11:58
Forord Hovedmotivasjonen for å skrive denne boka blir ganske åpenbar for leseren allerede på første side: Å forstå hva Trumps grenseløse innblanding i Latin-Amerika innebærer – for latinamerikanerne og for verden for øvrig. Hva er motivet? Finnes det noen overordnet plan? Hva skiller dagens situasjon fra Trumps den gang uinteresserte nedlatenhet mot «bad hombres» i sin første periode? Mitt ønske om å skrive om dette ble større gjennom 2025 – fra innsettingstalen om våren, der Trump truet med å ta tilbake Panamakanalen, til luftangrep mot småbåter i Karibia gjennom høsten. Ønsket ble ikke mindre da 2026 ble smelt i gang med bomber over Caracas like over nyttår, og året for min del derfor ble innledet ved å løpe fra studio til studio for å fylle et gapende kunnskapshull. Men boka har også en annen motivasjon, som jeg har hatt lenger: Ønsket om å formidle et bilde av Latin-Amerika som yter rettferdighet til det mangfoldet som eksisterer og de endringene som foregår. En blanding av stereotypier og forestillinger preget av den kalde krigen får ofte styre dekningen av Latin-Amerika. Å tilnærme seg Latin-Amerika gjennom politikken til en president i USA, som denne boka gjør, øker kanskje risikoen for at hendelser blir tolket inn i fortidens geopolitiske spill. Forestillingen om Latin-Amerika som USAs bakgård, skriver seg jo også fra
7
69880 Trumps bakgård – s. 7
14.08.2026 11:58
TRUMPS BAKGÅRD
den kalde krigen. Men målet med boka er å vise hvordan Trumps politikk og handlinger griper inn i ulike eksisterende historier i Latin-Amerika, også på en måte som er drevet av latinamerikanerne selv. Jeg ser ofte at kolleger fra akademia skriver at det er et «kjærlighetsprosjekt» når de bruker kvelder og helger på bøker som ikke strengt tatt inngår i den akademiske formidlingen. Det har ikke denne boka vært. Den har vært mer et nødvendighetsprosjekt – en måte å sortere i en virkelighet mer nådeløs, mer uforutsigbar og mer gjennomkommersialisert enn noe jeg har vært vitne til tidligere. Boka er også en søken etter fellesnevnere – det historiske fellesskapet – mellom latinamerikanske land og mellom dem og oss. Et slikt fellesskap har alltid vært utfordret, men det har sjelden vært så svakt som nå, med svekkede regionale institusjoner og en hyperindividualistisk politikk. Politiske bevegelser som støtter opp om Trump i Latin-Amerika, har et eksplisitt mål om å bryte ned både nasjonale, regionale og globale fellesskap. Likevel, selv om disse bevegelsene er på fremmarsj akkurat nå: Alternativene er aldri langt unna. Det gir håp for de som søker fellesskap og styrke gjennom regionalt samhold og oppbygging av institusjoner. Gjennom prosjektet har jeg heldigvis hatt god hjelp og oppmuntring av Res Publica forlag, særlig takk til Anders Vaa for gode innspill. Takk også til Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO) for aktualitets- og debattstipend som ga inspirasjon til å stå løpet ut. Som vanlig går min største takk til kolleger og venner i LatinAmerika. De forer meg daglig med nyheter og kommentarer med sine perspektiv. Uten dem ville jeg aldri ha kunnet skrevet en bok om Latin-Amerika fra et trygt kontor i et land langt mot nord.
8
69880 Trumps bakgård – s. 8
14.08.2026 11:58
FORORD
Og til sist en stor takk til han der hjemme, som deler både fortvilelse og håp for verden. I tillegg har han omsorg for det norske språket, og forsøker å beskytte det fra behandlingen det får av en latinamerikanist med spansk og engelsk som arbeidsspråk. Takk Stein-Gunnar. Benedicte Bull Oslo, 3. august 2026
69880 Trumps bakgård – s. 9
14.08.2026 11:58
69880 Trumps bakgård – s. 10
14.08.2026 11:58
K A P IT TE L 1
En ny don på plazaen Da bombene falt over Caracas natta til 3. januar 2026 og Venezuelas president Nicolás Maduro ble fraktet ut av landet av amerikanske spesialstyrker, vakte det sjokk og avsky i store deler av verden. Ydmykelsen var total for Maduro der han tasset ut av flyet i Nikejoggedress med solbriller og håndjern før sola hadde stått opp over New York. Operasjonen viste med all tydelighet hva USA var i stand til og hvor langt president Trump hadde fjernet seg fra forpliktelsen til å respektere statlig suverenitet. Vi var mange som satt igjen med følelsen av at den verdensorden vi hadde tatt for gitt, ikke fantes mer. I Latin-Amerika var ikke reaksjonene de samme som i Europa og store deler av verden ellers. Der var to andre oppfatninger mest utbredt. Den ene var: «Velkommen til vår verden. Slik har USA holdt på her i 200 år.» Etter at USA selv ble samlet og lanserte den såkalte Monroe-doktrinen, har Washington påberopt seg retten til å gripe inn i nabolandenes politikk. USAs herjinger i egen «bakgård» – fra Cuba og Guatemala til Chile og Panama – har sjelden vært noen hemmelighet. Noen ganger har de vært pakket inn i vakre ord om frihet, demokrati og felles interesser. Andre ganger har det vært brutale inngrep for å sikre økonomiske og maktpolitiske fordeler, uten noe fikenblad av felles visjoner. Men kjernen har vært den samme: USA har aldri fullt
11
69880 Trumps bakgård – s. 11
14.08.2026 11:58
TRUMPS BAKGÅRD
ut respektert de sørlige nabolandenes rett til nasjonal selvbestemmelse. Under Trumps første periode i Det hvite hus ble Monroedoktrinen gjenreist, og en måned før angrepet på Venezuela ble Trumps egen versjon skrevet inn i USAs nasjonale sikkerhetsstrategi. Da han åpent sa at han ville ta kontroll over Venezuela for å sikre oljeinntekter – og samtidig avviste at det handlet om demokrati eller menneskerettigheter – var det derfor ikke noe brudd. Det var en fortsettelse av en lang historie. Den andre reaksjonen kom særlig fra venezuelanere selv, men også fra flere naboland: De ønsket USAs inngripen velkommen. Et flertall av venezuelanerne var positive, og i nabolandene var det bare liten opposisjon mot at USA tok seg til rette. Forklaringen mange ga, var like lett å forstå som den var deprimerende: Venezuela hadde i årevis vært styrt av et brutalt regime med tette koblinger til land som Cuba, Iran, Russland og Kina – et regime der organisert kriminalitet hadde stort spillerom. Landet havnet i en bunnløs økonomisk krise, mens nabolandene ble rammet av en migrasjonskrise med store politiske konsekvenser. For mange venezuelanere fremsto valget slik: enten være prisgitt lokale kriminelle og korrupte politikere eller bli en mer eller mindre uttalt amerikansk vasallstat. Det siste kunne nesten virke som det beste alternativet. For om ikke USA alltid respekterer internasjonal rett og andre lands lover, er de i det minste bundet av sine egne. Eller er det virkelig slik? Fra tankesmier og akademikere kom en tredje reaksjon: Dette handler om USAs strategiske rivalisering med Kina.1 Latin-Amerika har vært en viktig arena i denne rivaliseringen etter at Kina i over to tiår har bygget opp økonomisk og politisk innflytelse i regionen. Venezuela har med sine store oljereserver og vilje til å
12
69880 Trumps bakgård – s. 12
14.08.2026 11:58
EN NY DON PÅ PLAZAEN
opponere mot USA vært sentral for Kinas fotfeste på den vestlige halvkule. Kanskje er det fordi jeg har observert Latin-Amerika så lenge at jeg ikke syntes noen av de nevnte forklaringene var helt dekkende. Trumps fremferd i Venezuela og Latin-Amerika for øvrig minte om strategier og metoder jeg kjente for godt igjen. Det var lett å dra kjensel på oligarken som prøver å rigge både innenrikspolitikken og utenriksengasjementet for å sikre og øke sin inntekt og formue. Også den autoritære populismen som pisker opp konflikter og bryter ned institusjoner for å samle makten i egne hender, var like tydelig i Trumps strategier som den hadde vært hos latinamerikanske ledere oppgjennom historien. Og ikke minst minte Trump om en mafiaboss som truer og demonstrerer sin makt for å ta kontroll over territorier og inntjeningsmuligheter. Nå var en ny «don» trådt inn på «plazaen», og han het Donald. Og hvis det var slik, kunne ikke Trumps fremferd i LatinAmerika alene forklares med gjenoppliving av Monroe-doktrinen og ei heller som et slags nødvergeprosjekt for demokratier i krise eller rivalisering med Kina. Jeg mener den heller ikke fullt ut kan forklares som et uttrykk for USAs «nasjonale interesser», eller for MAGA-bevegelsens ideologi. Snarere er det som skjer i USAs «bakgård», en videreføring av Trumps innenrikspolitikk. Og den bærer faktisk mange av de samme kjennetegnene som vi har sett true demokratiene i Latin-Amerika i mange år: konsentrasjon av makt og rikdom hos oligarker, sterkere innflytelse for organisert kriminalitet og en autoritær populisme som politisk strategi. Men hvis det er slik, bør heller ikke Europa sitte passive og se på. Disse tendensene truer ikke bare USA og Latin-Amerika. De er synlige i stadig flere deler av verden. Og de utvikler seg
13
69880 Trumps bakgård – s. 13
14.08.2026 11:58
TRUMPS BAKGÅRD
ikke isolert i hvert land, men sprer seg gjennom nettverk, koalisjoner, kopiering og direkte politisk press. Nettopp derfor angår Trumps «bakgårdspolitikk» også oss som bor langt unna. Forstår vi Trumps praksis i Latin-Amerika, forstår vi også mer av hva vi selv står overfor. USA er tilbake SidenTrump kom tilbake til makten i januar 2025, har én ting blitt tydelig: USA er igjen den drivende aktøren i Latin-Amerika. Det er verken Kina eller regionale stormakter som setter dagsordenen, men USA. Slik har det ikke vært siden 1980-tallet, da regionen var en av den kalde krigens heteste slagmarker. Vi har fått nyheter om dette hele veien: Trump har truet Brasil med toll på grunn av rettssaken etter et åpenbart kuppforsøk som ble gjennomført av tidligere president Jair Bolsonaro. Han har sendt migranter fra hele regionen til konsentrasjonsleir-liknende fengsler i El Salvador. Han har bombet småbåter og drept nesten 200 mennesker fra fattige fiskerlandsbyer i Karibia og på stillehavskysten i jakten på såkalte narkoterrorister. Han har blokkert olje og andre forsyninger til Cuba og utpint et allerede katastroferammet land og folk. Og han har truet land i Latin-Amerika til å bryte kontrakter med Kina. Mens det er klart at USA er tilbake på arenaen, er det mer uklart hva som egentlig er målet med eller planen bak det hele. På papiret ser det ryddig ut. Den nasjonale sikkerhetsstrategiens Trumptillegg til Monroe-doktrinen utmeisler målene om å stanse migrasjonen fra Latin-Amerika, å bekjempe såkalt narkoterrorisme, å holde Kina ute og sikre amerikansk tilgang til strategiske naturressurser som olje og kritiske mineraler – mineraler og metaller som er særlig avgjørende for industrialisering og utvikling. Inte-
14
69880 Trumps bakgård – s. 14
14.08.2026 11:58
EN NY DON PÅ PLAZAEN
ressesfærepolitikken er tilbake og dette er Trumps plan for «bakgården». Men ser vi på hva Trump-administrasjonen faktisk gjør, skurrer det. For hvis målet er å knuse organisert kriminalitet, hvorfor true Cuba – det landet i regionen som i størst grad har klart å holde kriminelle karteller i sjakk? Hvis man går inn for å stanse narkotikakarteller, hvorfor da benåde en politiker som den tidligere presidenten i Honduras Juan Orlando Hernández, som var dømt for innførsel av store mengder kokain til USA? Hvis den overordnede hensikten er å sikre tilgang til olje og mineraler, hvorfor ikke videreføre og styrke samarbeidsformer som i årevis har sikret USA tilgang til råvarer uten militærmakt og åpne trusler? Og hvis Kina er hovedfienden, hvorfor ikke bygge brede allianser – med både Latin-Amerika og Europa – for å demme opp for kinesernes voksende innflytelse? For å finne svar må vi lete andre steder enn i strategidokumenter og taler. Vi må se på hva som faktisk skjer i de ulike landene – og hvordan det endrer USA rolle i regionen. Fra Monroe-doktrinen til røverimperialismen I mange år fikk Monroe-doktrinen definere USAs rolle i LatinAmerika. Det hadde sin helt spesielle historiske årsak. LatinAmerika slik vi kjenner regionen i dag, ble skapt gjennom spansk og portugisisk kolonisering. I 1820-årene hadde de fleste koloniene revet seg løs. På samme tid så både Storbritannia og andre europeiske makter nye muligheter til å dominere de nylig frigjorte landene på den vestlige halvkule. Som et svar på det formulerte De forente staters president James Monroe i sin tale til Kongressen 2. desember 1823 det som senere skulle bli kjent som Monroe-doktrinen. I talen understreket han friheten og suvereniteten
15
69880 Trumps bakgård – s. 15
14.08.2026 11:58
TRUMPS BAKGÅRD
til landene på den vestlige halvkule, og oppfordret til solidaritet mellom de nye republikkene i møte med Europas aggressive og ekspansive monarkier. I sin opprinnelige form var Monroe-doktrinen altså en antikolonialistisk og solidarisk erklæring: Europa skulle holde seg unna, Amerika skulle tilhøre innbyggerne i Nord- og Sør-Amerika. Men det er ikke slik doktrinen har blitt husket. I løpet av 1800- og 1900-tallet ble Monroe-doktrinen gradvis omformet. En rekke «tillegg» og en lang rekke tolkninger gjorde den til selve symbolet på tanken om «interessesfærer»: USA hadde rett – og plikt – til å kontrollere sine nærområder – sin «bakgård» – som andre stormakter har i sine nærområder. Etter at den kalde krigen tok slutt, ble Monroe-doktrinen delvis satt til side. Regionalt samarbeid og handel mellom USA og Latin-Amerika ble viktigere. Mange begynte å snakke om Monroe-doktrinen som en historisk rest – noe som egentlig hørte en annen tid til. Under Barack Obama ble doktrinen offisielt og høytidelig skrinlagt, men den fikk ikke hvile lenge. I sin første periode annonserte Trump at Monroe-doktrinen var gjeninnført. I november 2025 kom så det nye tillegget – Trumps eget – inn i USAs nasjonale sikkerhetsstrategi. Allerede før dette hadde kommentatorer i regionen begynt å snakke om «Donroe-doktrinen», Trumps versjon av Monroe, med referanse til hans trusler om blant annet å annektere Panamakanalen. Samtidig skjedde det altså mye i USA som gjorde at Trumps utenrikspolitikk skiller seg grunnleggende fra tidligere administrasjoners, og at vi derfor ikke kan tolke Trumps versjon av Monroe-doktrinen helt som de foregående. Under Trump har skillet mellom offentlige og private interesser blitt utydelig. Utenrikspolitikken er ikke bare styrt av det som formelt forstås som
16
69880 Trumps bakgård – s. 16
14.08.2026 11:58
EN NY DON PÅ PLAZAEN
«nasjonale interesser», men i like stor grad av personlige økonomiske og politiske interesser til Presidenten selv, hans familie, hans innerste krets og hans mest sentrale støttespillere. Når disse interessene får blande seg med geopolitiske drivkrefter, får vi det jeg vil kalle røverimperialisme: en form for imperialisme der USAs militære og økonomiske muskler blir brukt til å øke Trumps makt og formue, uten noen langsiktige visjoner for verken USA, Latin-Amerika eller forholdet mellom dem. Det minner om det som skjedde i USA under den såkalte gylne tidsalder (gilded age) på tidlig 1900-tall da de såkalte røverbaronene, som John D. Rockefeller og J.P. Morgan, bygget opp store formuer. Men begrepet har en referanse enda lenger tilbake: til «røverridderne» i middelalderens Europa – føydalherrer som brukte strategisk plasserte borger og slott for å fange reisende og kreve inn ulovlige «bompenger» langs veier og elver. Som den gang drives røverimperialismen med hensynsløse og uetiske virkemidler. Utslagene av Trumps politikk i Latin-Amerika har vært ganske forvirrende. For hva skal vi egentlig tro når den gamle imperialisten samarbeider med Latin-Amerikas antiimperialistiske fyrtårn og selverklærte sosialister i Venezuela, slik USA har gjort etter 3. januar 2026? Eller når Trump går løs på handelsavtaler som har sikret USA privilegert tilgang til markeder og billig arbeidskraft i årevis? Heldigvis har vi noen begreper i verktøykassa som kan hjelpe oss med å forstå det litt bedre.
17
69880 Trumps bakgård – s. 17
14.08.2026 11:58