Skip to main content

Sammen bekjemper vi fascismen_leseutdrag

Page 1


Jonas Bals

Sammen bekjemper

vi fascismen

Strategier for antifascister i dag

RES PUBLICA

© Res Publica, Oslo 2026

Første gang utgitt i 2025

1. pocketutgave, 1. opplag 2026

ISBN: 9788282263542

Omslag: Andreas Brekke

Sats: Ingeborg Ousland

Trykk og innbinding: Scandbook

Innkjøpt av Norsk Kulturråd

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Res Publica er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som grunnlag eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.respublica.no

Forord til pocketutgaven

Siden denne boka kom ut for et halvt år siden, har den politiske situasjonen gått fra ille til verre.

Ifølge Oxfams årsrapport fra 2026, «Resisting the Rule of the Rich», eier de 12 rikeste menneskene i verden nå mer enn det 4 milliarder mennesker eier til sammen. Verdens rikeste mann, tekoligarken Elon Musk, tjener ifølge rapporten det samme i løpet av 4 sekunder som en gjennomsnittsperson tjener på et helt år. Som leder for DOGE – Trumps motorsagmassakre mot «offentlig sløsing» –kuttet Musk blant annet i bistandsprogrammer som skulle forhindre nye utbrudd av ebola i Afrika. En studie publisert i det medisinske tidsskriftet The Lancet har beregnet at over 14 millioner mennesker kan miste livet som følge av de mange kuttene til USAID (United States Agency for International Development), inkludert 4,5 millioner barn under fem år (The Lancet vol. 406, nr. 10 500). Og i mai 2026 rapporterte Verdens helseorganisasjon om alvorlige ebola-utbrudd i to afrikanske land. De kalte det «en internasjonal nødsituasjon».

Oppslaget om ebola-utbruddet i Afrika er bare ett eksempel hentet fra avisene en tilfeldig uke i mai, den samme uka som jeg satte meg ned for å skrive dette lille halehenget til bokas forord. Gjennom et lite knippe avisoppslag fra denne uka tenkte jeg her å vise hvor sørgelig aktuell denne boka dessverre fremdeles er – men også forsøke å gi deg noen grunner til ikke å gi opp.

Siden førsteutgaven av denne boka var ferdig, har de økende forskjellene i helse, makt og rikdom skutt ytterligere fart. Elon Musk ble det første mennesket i historien som passerte en halv trillion dollar i formue, samtidig som ett av fire mennesker i verden sto i fare for å sulte (Oxfam: «Resisting the Rule of the Rich. Protecting Freedom from Billionaire Power», 2026). For første gang siden kapitalismens barndom er organisasjonsgraden blant arbeidere i USA nå under ti prosent. Trump har fjernet offentlig ansattes rett til kollektive lønnsforhandlinger, og gitt nye, massive skattekutt til landets aller rikeste mennesker. Disse menneskene finansierer i sin tur ytre høyre-politikerne som nå river de siste restene av demokratiet i filler. Samtidig har Trump-regimet bygget opp et konglomerat av interneringsleirer i og utenfor USA. Ved hjelp av lojale dommere og kontroll over

Justisdepartementet blir 17 milliarder kroner av skattebetalernes penger avsatt til egne fond for Trumps støttespillere, deriblant dem som forsøkte å begå statskupp ved å storme Kongressen 6. januar 2021. Trump selv blir 1,3 millioner kroner rikere hvert 60. minutt (Aftenposten 21. mai).

Samtidig blir den repressive statens repertoar for vold og krig stadig mer grenseløst, både innenfor og utenfor landets grenser. Trump har truet med å utslette en hel sivilisasjon i Iran, og i amerikanske bygater har ICE-agenter begynt å skyte og drepe demonstranter under full straffefrihet. Kriminaliseringen av «Antifa» ledes an av fascister som Stephen Miller og Sebastian Gorka, under dekke av å bekjempe «innenlandsk terrorisme». Og på universitetene har sensur

og selvsensur for lengst blitt en realitet, noe som særlig rammer studiefelt som omhandler kjønn, rasisme og kolonialisme.

I rapporten til det internasjonale forskningsprosjektet V-Dem fra 2026, slås det fast at USA ikke lenger er å regne som et liberalt demokrati. Forskerne bak rapporten skriver at nær sagt alle aspekter ved demokratiet har opplevd en «omfattende tilbakegang» det siste tiåret. De kaller det en dramatisk reversering siden år 2000, da «autokratiseringens tredje bølge» tok til (V-Dem Institute: Democracy Report 2026. Unraveling The Democratic Era?). Organisasjonsfriheten er i fritt fall i mange land, og tortur benyttes nå i økende grad som et verktøy for å undertrykke politisk opposisjon. Rapporten peker også på en sterk utvikling i autokratisk retning i fem europeiske land: Kroatia, Slovakia, Slovenia, Italia og Storbritannia. I de to siste tilfellene skyldes det blant annet innføringen av nye sikkerhets- og antiterrorlover, som blant er blitt brukt mot Palestina- og klimaaktivister.

Samtidig som den høyst reelle og svært dødelige antisemittismen vokser, har beskyldninger om «antisemittisme» blitt brukt som et våpen mot dem som har kritisert Israels folkemord på Gaza og den etniske rensingen på Vestbredden. I Tyskland, som har et særdeles komplisert forhold til sitt eget historiske minne, har det gått så langt at Jüdische Stimme für gerechten Frieden in Nahost («Jødiske stemmer for en rettferdig fred i Midtøsten») er blitt klassifisert som en ekstremistisk organisasjon. Tysklands etterretningstjeneste har i en rapport om «sekulær pro-palestinsk ekstremisme» listet opp en rekke symboler og kjennetegn som de mener uttrykker «fiendtlighet mot Israel». Det inkluderer blant annet vannmelonen, som viser til fargene i det palestinske flagget, og tegneseriefiguren Handala, en ti år gammel flyktningegutt som ble skapt av tegneren Naji Al-Ali i 1969, som et uttrykk for den palestinske erfaringen.

Det historiske minnet vårt, og vår evne til å kunne si «aldri mer!», angripes fra flere hold – også fra dem i Israel som arbeider

11

for at landet skal være en etnonasjonalistisk, udemokratisk apartheidstat. 13. mai sto denne lille nyhetsnotisen på trykk i Klassekampen:

Det israelske parlamentet vedtok mandag et lovforslag om å opprette en spesialdomstol med myndighet til å idømme dødsstraff for palestinere anklaget for angrepet mot Israel 7. oktober 2023. Forslaget gir også retten fullmakt til å fravike ordinære regler for bevisføring, juridiske prosedyrer og fengsling. Lovforslaget har møtt kraftig kritikk. Menneskerettighetsgrupper advarer om at det senker terskelen for dødsstraff og svekker grunnleggende rettssikkerhetsgarantier. […] Forslaget kommer etter at parlamentet i mars godkjente et separat forslag om dødsstraff for palestinere dømt for drap på israelere.

Den samme uka kunne vi lese i Filter Nyheter at titusener av ultranasjonalistiske israelere marsjerte gjennom gamlebyen i Jerusalem med slagord som «død over araberne», «måtte deres landsbyer brenne», «Muhammed er død» og «Gaza er en gravlund» (Filter Nyheter 15. mai).

Noen timer seinere kom nyheten om at fem mennesker var døde etter at en 18-åring og en 17-åring fra San Diego i USA gikk til angrep på byens største moské. De planla etter alt å dømme å drepe så mange muslimer som mulig, begrunnet med en rasistisk konspirasjonsteori om at jøder og venstresiden arbeider for å erstatte hvite innbyggere med innvandrere fra Midtøsten. I likhet med andre unge menn som har deltatt i denne terrorstafetten de siste årene, valgte de å strømme angrepet sitt direkte på nett. De etterlot seg dessuten et manifest der de hevdet at muslimer er jødenes «biologiske våpen» mot hvite, og framstilte seg selv som høyreekstreme helgener som skal utløse en rasekrig gjennom handlingene sine. I

manifestet utpekte de jøder, muslimer, svarte, transpersoner og homofile som mål, og erklærte seg som nasjonalsosialister og som ofre for feminismen. De to norske terroristene Breivik og Manshaus ble nevnt ved navn i manifestet, som inspirasjonskilder til angrepet (Filter Nyheter 20. mai).

Samme uke, i Oslo, ble snublesteinene til familiene Leventhal og Goldwasser i Brugata, to jødiske innvandrerfamilier som mistet mange i Auschwitz i 1942, vandalisert. I Bergen aksjonerte gruppa «Patriot Bergen» med paroler om «remigrasjon», en aksjon som ble dokumentert og spredt av Tore Rasmussen, redaktør i Rabulisten og forlegger i det fascistiske forlaget Legatum. Rabulisten la også ut en video av nederlandske fascister som satte fyr på et asylmottak og hindret brannvesenet i å slukke brannen. I kommentarfeltet flommet det over med utsagn som dette: «Fantastisk.» «Håper det blir slik i Norge også.» «La dem brenne.» «Riv alle moskéer.» «Europa trenger et nytt korstog.» «Nordmenn må sikre deres folks eksistens og en fremtid for hvite barn.»

Journalisten Lise Sørensen i nettavisa Document, som i sin tid bidro sterkt til radikaliseringen av Anders Behring Breivik, benyttet på sin side nasjonaldagen til å legge ut et bilde av seg selv i bunad, med overskriften «Norge for nordmenn».

I denne strømmen av hendelser er det knapt en nyhetssak lenger at vårt naboland Russland hver natt bomber sivile mål i Ukraina, i tillegg til å drive en hybrid krigføring mot demokratiske land. 14. mai rapporterte FN i Ukraina at missiler og droner avfyrt av russiske militærstyrker forårsaket skader og dødsfall blant minst 140 personer, inkludert seks barn (ukraine.un.org).

Med Putin i Kreml og Trump i Det hvite hus har de to mest ideologisk motiverte regimene i vår tid funnet sammen under paraplyen «anti-woke». Parallellen til mellomkrigstidens redsel for «jødebolsjevismen» er åpenbar. Woke-spøkelset er bare en ny variant av

13

gamle konspirasjonsteorier om modernitet, marxisme, liberalisme og rettighetskamper som farlige og samfunnsundergravende krefter som ødelegger for Gud, fedrelandet og «naturlige» hierarkier, mellom folkegrupper og mellom kjønnene. Europa framstilles, da som nå, som i kulturelt og sosialt forfall, uten autoritet eller vitalitet, uten sitt rotfeste i tradisjonelle verdier og et organisk folkefellesskap.

I kampen mot dette forestilte sivilisatoriske sammenbruddet, for å gjenreise nasjonen og den hvite rasen, kan alle bli allierte. 19. mai kunne for eksempel New York Times avsløre at Donald Trump og Benjamin Netanyahu har operert med en plan om å innsette Mahmoud Ahmadinejad som ny president i Iran. Samtidig som den israelske sikkerhetsministeren Itamar Ben-Gvir la ut videoer av seg selv der han frydet seg over mishandlingen av menneskerettighetsaktivister som hadde blitt kidnappet i internasjonalt farvann, og israelske høyreekstremister hevdet at aktivistene var «antisemittiske», ble det altså kjent at Israel forsøkte å få Ahmadinejad gjeninnsatt i presidentstolen. Han har i mange år har vært en av de viktigste supersprederne av antisemittisme i Midtøsten, og i 2006 inviterte verdens mest sentrale nynazister og holocaustbenektere til Teheran, med folk som David Duke, Michele Renouf, Fredrick Töben, Ahmed Rami og Yisroel Dovid Weiss blant talerne.

Dette var altså bare et lite knippe smakebiter fra den siste ukens nyhetssaker – som også inkluderte et statsbesøk i Norge fra den indiske statsministeren Narendra Modi. Han fikk en forhåndsgaranti fra statsminister Jonas Gahr Støre om at han ikke kom til å møte noen «demokratisk pekefinger», fordi «India er tross alt et demokrati» (NTB 19. mai). Noe de ikke er, i alle fall ikke ifølge klassifiseringen til V-Dem-instituttet. De kaller landet et «elektoralt autokrati», blant annet på grunn av de sterke angrepene på ytrings- og pressefriheten.

Jeg tror ikke jeg er alene om å bli overveldet i møte med all denne

elendigheten. Finnes det noe håp? Det korte svaret på det er ja. Selv om USA under Trump har utviklet seg til å bli akkurat så autoritært og brutalt som mange antifascister advarte om at det ville bli, vokser motstanden i landet. Under de siste No Kings-demonstrasjonene i USA i slutten av mars 2026, de største demonstrasjonene i landets historie, trakk historikeren Timothy Snyder linjene tilbake til den første amerikanske revolusjonen. I en appell i Cincinnati siterte han slaverimotstanderen Frederick Douglass og hans berømte tale What to a slave is the Fourth of July?, og minnet om at den amerikanske republikken for 250 år siden ble født ut av et opprør. Nå må vi lære oss å bli ulydige og opprørske igjen; vi må skape en ny begynnelse, og å gjøre det ved å handle. «Det betyr å være rebeller i vår egen tid», sa Timothy Snyder: «Det betyr å forlange frihet, og sikte mot noe som er radikalt bedre i framtiden.»

Selv om Trump-regimets nye sikkerhetspolitiske doktrine sier at de skal arbeide for «regimeendring i Europa», så vi under den ungarske valgkampen våren 2026 også hvor galt det kan gå for dem. Etter visepresident JD Vances besøk i Budapest sank oppslutningen om Viktor Orbán betydelig, og i valget 12. april fikk vi fasiten: Vances kyss var et dødskyss og Orbáns 16 år lange styre var over. Det ungarske folket påførte tre autoritære ledere et nederlag i ett slag: Trump, Putin og Orbán. Det er en enorm seier for alle dem som har skapt et kjempende demokrati nedenfra – ikke minst alle som gjorde fjorårets Pride i Budapest til en mektig motstandshandling.

Ungarernes seier er en viktig påminnelse om at historien er en åpen prosess. Hvordan framtida vår kommer til å bli, er det opp til oss å avgjøre. Det vår tids fascisme trenger, er ikke bare ivrige tilhengere, men passive, kyniske og redde tilskuere. Paradokset som gjennomsyrer denne boka, er at vi har all grunn til å være redde – men at det siste vi må gjøre, er å bli redde.

Siden denne boka kom ut for noen måneder siden, har jeg møtt

15

utrolig mange mennesker som forteller om uro og redsel. De siste tallene fra Frankrike, Tyskland og Storbritannia viser at vi går en tung tid i møte, ikke minst fordi aktører som Nasjonal Samling, Alternativ for Tyskland og Reform UK har så vanvittig mye penger i ryggen. Også i den norsk-sveitsiske milliardærklassen finnes det en vilje til å bruke formuene til å påvirke politikken. Frp er, når dette skrives, landets største parti på meningsmålingene, og ferske eksempler på rasisme har ikke påvirket partiet negativt – tvert imot. Det er bare nok en påminnelse om at kampen vi står i, ikke kommer til å bli en sprint. Den vil bli mer som en maraton. Derfor er jeg veldig glad for også å ha møtt så mange mennesker som har begynt å organisere seg. Mennesker som skjønner at kampen mot fascismen henger sammen med kampen for sosial rettferdighet. Folk som både klarer å slåss mot antisemittisme og for palestinernes frihet, samtidig. Mennesker som ikke spør seg hvem sine rettigheter det er verdt å forsvare, eller hvem som er «verdig trengende», men som stiller opp for hverandre uansett hvem det er som utpekes som fiender, og som risikerer livet for mennesker de ikke kjenner. Aktivister som ikke har til hensikt å sitte stille og se på at verden blir forvandlet til et eksklusivt fort for noen, og et fattig fengsel for alle andre. Mennesker som skjønner at ingen er fri før alle er fri – og som for lengst er i gang med den lange og harde kampen for menneskerettigheter og demokrati.

Jonas Bals

Oslo, mai 2026

Turn static files into dynamic content formats.

Create a flipbook