Jorunn Folkvord
Pensjon er politisk
Pensjon er politikk_materi 13x20.indd 3
15.09.2026 15:28
© Res Publica, Oslo 2026 1. utgave, 1. opplag 2026 ISBN p-bok 9788282263740 ISBN e-bok 9788282263757 Omslag: Trine og Kim Sats: Ingeborg Ousland Trykk og innbinding: Scandbook Forfatteren har mottatt støtte fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening
Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Res Publica er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som grunnlag eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.respublica.no
Pensjon er politikk_materi 13x20.indd 4
15.09.2026 15:28
innhold En liten leseveiledning 7 Det 1 · Historie og bakgrunn for pensjonsreformen 9 Kapittel 1 · Trygghet har alltid vært viktig 11 Kapittel 2 · To syn på pensjon 17 Kapittel 3 · Flere forbedringer følger 25 Kapittel 4 · Pensjonsvindene snur 30 Kapittel 5 · Kreativ uklarhet og godt politisk håndverk 38 Kapittel 6 · Ett parti med hånda på rattet 48 Kapittel 7 · Tidslinje fra første AFP i 1988 til siste pensjonsforlik i 2024 (og litt til) 53 Det 2 · Dagens pensjonssystem 59 Kapittel 8 · Det er dette du vil vite 61 Kapittel 9 · Ingen målstrek, bare levealdersjustering 70 Kapittel 10 · Fleksibelt og nøytralt, men ikke trygt 96 Kapittel 11 · Den problematiske rettferdigheten 123 Kapittel 12 · Fra minstepensjon til garantipensjon uten garantier 146 Kapittel 13 · AFP – tidligpensjonen som ble tilleggspensjon 174 Kapittel 14 · Tjenestepensjon – arbeidsgivers ansvar 198
Pensjon er politikk_materi 13x20.indd 5
15.09.2026 15:28
Det 3 · Til deg som er vil gjøre noe med pensjon 219 Kapittel 15 · Kommer jeg til å få en pensjon jeg kan leve av? 221 Kapittel 16 · Uførhet – et fryktelig dårlig valg 225 Kapittel 17 · Du skulle ha kommet før 242 Kapittel 18 · Kvinner kommer dårligst ut igjen – ingen overraskelse 254 Kapittel 19 · Sparing er for den som allerede har 263 Kapittel 20 · Fagbevegelsen må på banen 273 Kapittel 21 · Det handler ikke om deg – det handler om oss 286 Kapittel 22 · 7 ting som er med på å gi økonomisk trygghet 291 Kapittel 23 · Til slutt 296 Vedlegg 299 Takk! 303 Noter 307
Pensjon er politikk_materi 13x20.indd 6
15.09.2026 15:28
En liten leseveiledning Pensjon er politisk. Og for å forstå politikken i dag, er det viktig å ha med seg hva som var før. Derfor er denne boka en kombinasjon av en kortfattet oversikt over pensjonshistorien, en mer detaljert beskrivelse av pensjonspolitikken de siste 25 årene og en grundig gjennomgang av de ulike elementene i dagens pensjonssystem. Samtidig er det sånn at ikke alt får plass i én bok, så det er mange detaljer som ikke er med. Det som er sikkert, er at denne boka gir deg et godt grunnlag for å forstå pensjon, både når det gjelder hvordan det har vært, hvordan det fungerer i praksis i dag og hvordan det er et politisk spørsmål. Boka er skrevet for å leses fra begynnelse til slutt, men flere av kapitlene om ulike deler av pensjonssystemet kan også leses hver for seg. Noen forklaringer av begreper gjentas for å bidra til å gjøre det enklere å lese, men hvis du virkelig vil forstå pensjon, så skal du snakke med andre om det du har lest. Gjennom å diskutere med andre vil du få en forståelse som sitter over tid, ikke bare aha-opplevelser mens du leser. Det er ikke mulig å skrive en grundig bok om pensjon uten å omtale ganske mange dokumenter knyttet til politisk behandling av spørsmålet. Noen av dokumentene som omtales 7
Pensjon er politikk_materi 13x20.indd 7
15.09.2026 15:28
mest er såkalte NOU-er og stortingsmeldinger. En NOU er Norges offentlige utredninger som lages av et utvalg en regjering nedsetter for å se på et spesifikt spørsmål. Utvalget kommer etter en tid med en rapport eller innstilling, og denne rapporten er en NOU. På bakgrunn av en NOU kan det lages en stortingsmelding. Stortingsmeldinger skrives i departementene, men det er uttrykk for Regjeringas syn i en sak, og det er Regjeringas forslag til Stortinget. Stortinget behandler deretter meldinga og en av stortingskomiteene vil lage en innstilling med vedtaksforslag som stemmes over i Stortinget. Gjennom boka henviser jeg til NOU-er, stortingsmeldinger og stortingsvedtak, sånn at du som leser kan se hvor jeg har hentet informasjonen fra. Du trenger ikke på noen måte å lese disse dokumentene for å forstå boka, men får du lyst, er det enkelt å slå opp. Mitt mål med denne boka er at flere skal delta i debatten om pensjon, i fagbevegelsen, på arbeidsplassene, ved middagsbordene, i offentligheten og i de politiske partiene. Boka er min framstilling, og det er ikke mitt mål at du skal bli enig med meg. Mitt ønske er at du skal få grunnlag for å gjøre opp din egen mening og delta i debatten. Dine synspunkter er viktige og dine handlinger gjør en forskjell.
Pensjon er politikk_materi 13x20.indd 8
15.09.2026 15:28
Del 1 Historie og bakgrunn for pensjonsreformen
Pensjon er politikk_materi 13x20.indd 9
15.09.2026 15:28
Pensjon er politikk_materi 13x20.indd 10
15.09.2026 15:28
Kapittel 1 · Trygghet har alltid vært viktig Selv om denne boka skal handle mest om dagens pensjonssystem, så begynner vi med et historisk tilbakeblikk. Hvordan tar vi som samfunn vare på den delen av befolkningen som er eldre og arbeidsufør? Dette spørsmålet har fulgt oss gjennom historien, og det er viktig for oss. Alle blir gamle til slutt. Både språkbruk, argumenter og løsninger har variert gjennom tidene. Kjetil Bragli Alstadheim skrev i Aftenposten i oktober 2023: «For ikke så fryktelig lenge siden – nærmere bestemt i sagatida – var det helt greit å snakke om ‘ættestup’. Så ble det plutselig ikke lenger politisk korrekt å be de syke og gamle hive seg utover nærmeste klippe. Nå er det ikke greit å si ‘eldrebølgen’ heller.»1 La oss slå fast først som sist: Det finnes ikke noe som tyder på at det noen gang har vært vanlig å kaste eldre og syke ut fra høye klipper hvis det var trange tider og ikke mat nok til alle. Det finnes ingen historiske kilder som sannsynliggjør at såkalte ættestup har vært en realitet i Norge eller andre nordiske land.2 Imidlertid finnes det én islandsk saga, en såkalt skjemtesaga fra 1200-tallet, som har sørget for at begrepet ættestup er kjent. Gautreks saga ble kjent i Skandinavia etter at en litt fri svensk oversettelse ble publisert på 1600-tallet, og dermed 11
Pensjon er politikk_materi 13x20.indd 11
15.09.2026 15:28
ble begrepet ættestup etablert i skandinavisk kulturhistorie.3 Forfattere som Sigrid Undset og Agnar Mykle er blant de mange som har bidratt til å holde denne ideen levende.4 Fortsatt dukker begrepet sporadisk opp i debatter om eldreomsorg eller aktiv dødshjelp. Sånn holdes myten om ættestup levende, en gammel skrøne som en islandsk sagadikter fant på for 800 år siden. Lover er gjerne litt mer pålitelige enn sagaer. De tidligste lovtekstene våre er såkalte landskapslover som gjaldt for ulike deler av Norge. De to som er best bevart, er Gulatingsloven (Vestlandet) og Frostatingsloven (Midt-Norge), begge stammer fra 900-tallet. I de nedskrevne versjonene fra 1100-tallet finner vi klare bestemmelser om fattigdom og fattige.5 Gulatingsloven er den eldste, og der er det flere regler som handler om å forhindre fattigdom og nød. Det stilles klare krav til at slekten skal ta ansvar for alle sine. Det var blant annet husbondens ansvar om noen fra hans hushold ble tatt for tigging. Han måtte både betale bøter og sørge for at vedkommende ble satt i arbeid igjen. Frostatingsloven var ikke helt lik, der var det tiggeren som ble straffet. Tigging kunne straffes med bøter, rettsløshet og tvangsarbeid. Frostatingsloven skiller seg også fra Gulatingsloven ved at «de fattige» blir beskrevet som en egen gruppe med egne regler. Det blir synlig at «de fattige» er noen andre enn det etablerte fellesskapet som «vi» andre tilhører. Akkurat spørsmålet om hvem som er «vi» og hvem som er «de», er jo kjent også fra vår egen tid. Språket er et verktøy både for dem som vil lage et inkluderende «vi» og for dem som vil konstruere en annen gruppe av «de andre». Det er ganske interessant å 12
Pensjon er politikk_materi 13x20.indd 12
15.09.2026 15:28
se hvordan en endring i språkbruk er så tydelig fra en lovskrift til en annen.6 I 1274 ble både Frostatingsloven og Gulatingsloven erstattet av Magnus Lagabøtes landslov. Loven ligger på Lovdata.no i en nynorskversjon som er ganske så forståelig, selv om det er mange begreper der som ikke er så vanlige nå om dagen. Landsloven hadde klare bestemmelser om det som seinere har blitt hetende «legd», og som omtales som «flytting av fattigfolk».7 Dette var et system som også ble nevnt i de eldre landskapslovene. Eldre og arbeidsuføre som slekta ikke klarte å ta vare på, eller som ikke hadde slekt, ble sendt på omgang til gårdene i et bestemt område. Å avvise fattige som trengte mat og husly ble straffet med bøter, og loven var svært tydelig på at hvis den fattige døde som følge av å bli avvist, lå ansvaret på den som ikke ville huse hen. Det er også verdt å merke seg at selv om landsloven hadde et klart forbud mot å stjele, så var det ingen straff for en som var uten arbeid og stjal mat for å berge seg fra sult. Vi kan si at det var et slags lovfestet samfunnsansvar å forhindre at folk døde av sult. Det norske lovverket ble selvsagt endret mange ganger mellom 1274 og 1900, men ordningen med legd, besto i ulike varianter i hele denne perioden. Det grunnleggende i systemet var enkelt. Innenfor et gitt område måtte gårdene etter tur ta inn fattige og gi dem mat og husly for en viss periode. Dette kunne være eldre og syke som ikke hadde familie, eller familiene var så fattige at de ikke kunne brødfø alle. Disse menneskene ble kalt legdslemmer. De måtte bidra med arbeid så godt de kunne, og de måtte avfinne seg med 13
Pensjon er politikk_materi 13x20.indd 13
15.09.2026 15:28
at de var nederst på rangstigen. Skammen fulgte den som var fattig. Fra 1200-tallet etableres et tydelig skille mellom de verdige og uverdige fattige, dette var et skille som ser ut til at ble etablert i Norge av kirka. De verdige fattige skulle få almisser, og det var en plikt å gi og en dyd å motta. Hvem som var verdige fattige, var det kirka som bestemte, og det var tryggest å være enke, farløs eller syk for å bli tatt i betraktning. Det at mange var fattige, var ikke et problem i seg selv, det var årsaken til nøden som avgjorde den fattiges status. Det å ha mistet arbeid, ha for lav lønn til å brødfø familien, være rammet av en dårlig høst eller lignende betydde ikke at man ble en verdig trengende.8 Skillet mellom de verdige og uverdige trengende har fulgt sosialpolitikken siden 1200-tallet, og er fortsatt godt synlig. I dag ser vi det blant annet i debatten rundt uføre. Det er få skriftlige kilder om den delen av befolkningen som var nederst på rangstigen, og lite er nedtegnet om hvordan legdsystemet fungerte i praksis de første hundreårene. Fra 1700-tallet finnes det mer informasjon. Kildene viser at legdlemmene, eller fattiglemmene som de også ble kalt, i hovedsak var eldre mennesker og at det var fire ganger så mange kvinner som menn.9 Det var de som ble omtalt som verdige fattige, som var omfattet av legdsordningen, de som motsatte seg arbeid, ble regnet som uverdige. Du skulle med andre ord avfinne deg med din plass nederst på rangstigen og ikke motsette deg noen pålegg. I 1894 var det fortsatt omtrent 2500 personer på legd i Norge, de fleste i innlandsbygder på Østlandet. I 1900 vedtok Stortinget en lov som forbød legdsystemet. 14
Pensjon er politikk_materi 13x20.indd 14
15.09.2026 15:28
Det er sannsynlig at noe som ble kalt «borttinging» var en viktig årsak til at legdsystemet ble avskaffet. Borttinging vokste fram på 1800-tallet, og i dag ville det kanskje blitt kalt en anbudsordning. I praksis var dette en slags utleie av fattige. Det var ganske enkelt sånn at de kommunale fattigkassene ga penger til dem som ville gi mat og husrom til fattige, og de som sa seg villige til å gjøre det for den laveste summen, fikk ta med seg fattiglemmet hjem. Det var ikke uvanlig at det ble avholdt anbudsmøter for å fordele de fattige, og bøndene underbød hverandre for å få tilgang på restarbeidsevnen til eldre og syke mennesker. Det er ikke vanskelig å forstå at dette var en ordning som førte til svært dårlige kår for mange fattige. I 1896 vedtok et enstemmig storting å forby borttinging, fire år før legdsystemet altså ble fjernet helt.10 I byene var ikke legd en aktuell ordning, men det fantes det som ble kalt fattigkasser. Dette var kommunale utvalg som hadde ansvar for å fordele midler til de verdige fattige. Midlene som var til fordeling, kom fra fattigskatten som alle innbyggere med inntekt var pålagt å betale til. Fra 1845 ble fattigkasser innført i alle landets kommuner.11 Loven bestemte at det var kommunestyret som skulle oppnevne styret for fattigkassa, og det hele ble ledet av presten. Å være avhengig av fattigkassa var skamfullt, og den fattige var prisgitt fattigstyrets nåde.12 De fattige hadde heller ikke de samme demokratiske rettighetene som andre borgere. Da alle menn over 25 år fikk stemmerett uten krav om skattbar inntekt i 1898, omfattet ikke dette de som mottok fattighjelp. Denne bestemmelsen ble opphevet først i 1919, seks år etter at kvinner fikk stemmerett.13 De fattige skulle 15
Pensjon er politikk_materi 13x20.indd 15
15.09.2026 15:28
kjenne sin plass, og det var ikke sammen med resten av befolkningen. Det er mye mer som kan sies om de ulike fattigforordningene i Norge på 1800-tallet og tidlig 1900-tall, denne boka gir bare et avgrenset innblikk. Det var tukthus, arbeidshus, fattighus og gjeldsfengsel. Fattigdom og nød var på ingen måte forbeholdt eldre og arbeidsuføre, mange som var i fullt arbeid, tjente så lite at det knapt var nok til å holde familien i live. Industrialiseringa førte med seg livsfarlige arbeidsforhold, barnearbeid og trangboddhet i byene. Framskrittet hadde en høy pris for mange, men de tunge levekårene førte også med seg fagorganisering og en systematisk kamp for bedre livsvilkår for alle. Den framvoksende arbeiderbevegelsen var ikke villig til å fortsette å stå med lua i hånda, og fra slutten av 1800-tallet og gjennom hele 1900-tallet, ble det kjempet fram flere og flere kollektive ordninger som skulle gi oss trygghet når vi ikke lenger kunne forsørge oss sjøl med arbeid.
Pensjon er politikk_materi 13x20.indd 16
15.09.2026 15:28
Kapittel 2 · To syn på pensjon De fattige kan spare hvis de vil Det holder ikke å bare se på årstall og milepæler for å forstå bakgrunnen for det som etter hvert ble folketrygden i Norge. Vi må også forstå de ulike synene på hva et pensjonssystem skal være. Fra midten av 1800-tallet og fram til i dag har ett tema gått igjen: Skal løsningene være individuelle eller kollektive? Hvilken type løsning man mener er riktig, henger gjerne sammen med hvordan man ser på problemet. Problemet er at man ikke lenger kan tjene til livets opphold gjennom lønnsarbeid. Her er det viktig å huske at på 1800-tallet betydde ikke lønnsarbeid at du nødvendigvis slapp unna fattigdom. Vi er mange som er etterkommere etter husmenn, skogsarbeidere, fiskerbønder, fyrstikkpakkere og hushjelper. Hardt arbeid ble ikke belønnet med rikdom, men med overlevelse. Det var likevel sånn at sjøl om lønna var knapp, var det stor forskjell på å ha en lav lønn og det å ikke ha noe lønn. For de fattige var det nok mangelen på en god nok inntekt som ble ansett for å være det store problemet. Mye ville vært løst hvis de fikk en lønn de kunne leve av. Blant overklassen var oppfatningen en litt annen. Her var det en allmenn opp17
Pensjon er politikk_materi 13x20.indd 17
15.09.2026 15:28
fatning at «fattigdomsproblemet» handlet om moral. Fattiglovskommisjonen i Skottland i 1843 satt tydelig ord på dette synet: «De arbeidende klassene er i stand til å sørge for seg selv og familiene sine og leve godt, men det er deres moral som bestemmer om de gjør det.»1 Den samme oppfatningen sto sterkt blant de som hadde makt i Norge, og det var vanlig å mene at alle kunne klare seg hvis de bare tok seg sammen. Denne oppfatningen kom også tydelig fram når spørsmålet om alderspensjon ble diskutert. Stortinget behandlet i 1844 for første gang en sak om en form for alderspensjon, etter forslag fra representanten Jørgen Aall, som var amtmann (fylkesmann) i dagens Telemark. Hans forslag gikk ut på en «tvungen livrenteforsikring for de mindre bemidlede».2 Med andre ord foreslo Aall at de fattige skulle tvinges til å spare i en forsikringsordning, og de skulle selv betale alt av innskudd. Dette kan jo virke som et merkelig forslag når vi veit at de som hadde lønnsarbeid, ofte ikke tjente mer enn at de klarte seg fra uke til uke. Hvordan skulle de klare å spare? Nå var ikke Jørgen Aall først og fremst bekymret for de fattiges liv og trygge alderdom. Han ønsket å hindre «den sterke stigning i fattigutgiftene og den skadelige innflytelse som den offentlige fattigunderstøttelse fører med sig i flere henseender».3 Det er mulig Aall tenkte at hvis fattige fikk hjelp, så ville veldig mange ønske å være fattige. Dette rimer på ingen måte med alle kildene som klart viser at det var stor skam forbundet med å motta hjelp fra fattigkassa. Forslaget til Jørgen Aall ble aldri vedtatt, kanskje innså stortingsmennene at det var urealistisk å tvinge folk til å spare når de knapt hadde penger til mat og tak over hodet. 18
Pensjon er politikk_materi 13x20.indd 18
15.09.2026 15:28
Imidlertid er det liten tvil om at det rådende synet på fattigdomsproblemet var at dette måtte de fattige løse på egen hånd. Aall og hans klassefeller blant de bemidlede ønsket ikke å bli belemret med de fattiges vansker. Og det var de bemidlede som satt på Stortinget i 1844, og det var bare de som hadde stemmerett.4 Det holdt ikke å være en mann over 25 år, i tillegg måtte du være embetsmann, selveiende bonde eller eie fast eiendom til en verdi av minimum 300 riksbankdaler for å kunne stemme.5 Mange av stortingsmennene var selv arbeidsgivere. De var storbønder, skipsredere, godseiere og fabrikkeiere. De visste godt hvor lite de ansatte tjente, men det virker ikke som om de oppfattet at det å justere lønnsnivået var en aktuell løsning på fattigdomsproblemene. Jørgen Aall kom fra en svært velstående familie og arvet blant annet et jernverk etter sin far. Da han gikk av som amtmann som 71-åring, regnet han med å kunne leve resten av livet på egen formue. Imidlertid gikk det ikke som Aall hadde tenkt, jernverket kom i vansker og kunne ikke betale ut renter som planlagt. Hva skulle Aall gjøre? Måtte han leve på nåde hos andre i den velstående familien sin? Måtte han leve fra hånd til munn? Nei, Jørgen Aall, som mente de fattige skulle tvinges til å spare til egen alderdom av penger de ikke hadde, ble reddet av det offentlige. Stortinget gikk inn og bevilget ham en «nasjonalbelønning» på 6000 kroner årlig, tilsvarende rundt 460 000 kroner i dag.6 De kalte det bevisst ikke pensjon, for de fryktet at Aall ikke ville motta noe som ble kalt pensjon. «Nasjonalbelønningen», derimot, tok Aall dypt rørt imot. Han slo seg ned som pensjonist i Kristiania, levde et rolig liv og fort19
Pensjon er politikk_materi 13x20.indd 19
15.09.2026 15:28
satte å være engasjert i samfunnsspørsmål. Det var en skam å være fattig, men naturligvis var rike mennesker villige til å redde andre rike mennesker fra den skammen.
Vi må ta vare på hverandre Det kommer kanskje ikke som en overraskelse at de som selv satt på store rikdommer, mente at individuelle løsninger var det eneste rette. Det er neppe heller en overraskelse at de som hadde lite, så etter andre løsninger. Da Arbeiderforeningene i Norge avholdt sitt andre landsmøte i 1851, lanserte de et ganske annet syn på pensjonsspørsmålet.7 De foreslo at det skulle opprettes «arbeiderpensjonsinnretninger» med pensjon for alle lønnsarbeidere og tjenestefolk fra 55-årsalderen. Utgiftene skulle bæres av arbeidsgiverne.8 Arbeiderforeningene gjorde det klart at det var arbeidsgivernes ansvar å sikre arbeiderne i alderdommen. Dette framstår som et både rimelig, rettferdig og forståelig krav når vi veit at mange arbeidere jobbet 12-timersdager og sleit seg ut for at eierne skulle samle seg store rikdommer. Arbeiderforeningene oversendte sitt forslag til Stortinget, som forkastet det.9 Her er det greit å minne om at arbeidere fortsatt ikke hadde stemmerett i Norge. Arbeiderne hadde ikke valgt Stortinget og var derfor ikke representert der. På Stortinget satt amtmann Aall og andre av hans klasse, og som vi veit, så de på fattigdom som et moralsk spørsmål, og inntekt i alderdommen som et individuelt ansvar. Drøyt 30 år seinere, i 1885, ble det avholdt et nasjonalt arbeidermøte i Kristiansand. Dette var en samling for ulike arbeidersamfunn og arbeiderforeninger. På dette tidspunk20
Pensjon er politikk_materi 13x20.indd 20
15.09.2026 15:28
tet fantes verken Arbeiderpartiet eller LO. Arbeidermøtet i Kristiansand var blant annet viktig i kampen for 10-timersdagen, men også andre spørsmål ble tatt opp. Christian Holtermann Knudsen10 foreslo en resolusjon som blant annet sa: «Det er Statens (hele samfundets) plikt å sørge for å dra human omsorg for alle gamle og arbeidsudyktige samfundsmedlemmer. Der må opprettes en alderdomsforsørgelsesinnretning for alle ubemidlede av og ved Staten.»11 Vi ser at pensjonsspørsmålet, eller spørsmålet om alderdomsforsørgelsesinnretninger hvis du liker lange ord, har vært viktig helt siden arbeiderbevegelsens spede begynnelse. Det er viktig å se på hvordan kravene etter hvert ble utformet – Holtermann Knudsen og arbeiderforeningene ville ha en ordning hvor det var fellesskapet, uttrykt ved staten, som tok ansvar for alle. Fellesskapets ansvar ble begrunnet i at fattigdom, arbeidsløshet og uførhet ikke er noe en velger. Dessuten er det bare fellesskapet som har store nok midler til å beskytte alle mot alvorlig nød. Det siste synspunktet la arbeiderbevegelsen hele sin tyngde bak, mens de borgerlige partiene holdt fast ved privat ansvar for det store flertallet og statlig understøttelse bare for de aller dårligst stilte. Arbeiderpartiet ble stiftet i 1887, og etter hvert som flere og flere grupper fikk stemmerett, økte partiets oppslutning. I mars 1935 dannet Johan Nygaardsvold regjering med støtte fra Bondepartiet. Samme år ble Sociallovkomiteen av 1935 nedsatt. Den hadde to medlemmer fra Arbeiderpartiet, mens Høyre, Venstre og Bondepartiet hadde et medlem hver. En av de viktige oppgavene for komiteen var å få på plass en lov om alderstrygd. Arbeidet komiteen 21
Pensjon er politikk_materi 13x20.indd 21
15.09.2026 15:28
gjorde, førte til at de også drøftet grunnprinsippene for ulike trygder og støtteordninger. Sociallovomiteen var tydelige i språket når de skulle klargjøre de to hovedtankene om pensjon. De skilte mellom ordninger «der den enkelte alene har rettigheter i henhold til det de har innbetalt», og ordninger «som tar sikte på at alle samfundsborgere så vidt mulig skal nyte godt av samfundets fremskritt som de alle har bidratt eller bidrar til».12 Komiteen støttet selv det siste synet, og legg merke til at de legger til grunn at alle samfunnsborgere bidrar eller har bidratt til samfunnets utvikling. Sociallovkomiteen satte ingen på utsiden av fellesskapet. Den krystallklare formuleringen om at alle menneskene var aktive bidragsytere, sier mye om menneske- og samfunnssynet til medlemmene av komiteen. Her var det ikke snakk om å henge ut enkelte grupper av syke eller arbeidsløse, alle ble inkludert i fellesskapet. Komiteen skilte heller ikke mellom lønnsarbeid og annet arbeid. I 1935 var det dobbelt så mange menn som kvinner som hadde lønnsarbeid i Norge, men kvinnene jobbet like fullt lange og harde dager. Sociallovkomiteen mente at alle bidro, og holdt ikke ubetalt arbeid i hjemmene utenfor det som bidro til «samfundets fremskritt». Poenget var at absolutt alle ble regnet som noen som bidro til samfunnet på en eller annen måte. Hvis vi ser på nåtidas trygde- og stønadsdebatter, er det et ganske annet syn vi møter hos mange. Tanken om en ren forsikringsordning, det komiteen beskrev som et system «der den enkelte har rettigheter i henhold til det de har innbetalt», vant aldri stor støtte i befolkningen. Hvis vi skal forklare et sånt system i dag, så er helsevesenet 22
Pensjon er politikk_materi 13x20.indd 22
15.09.2026 15:28
i USA et konkret eksempel det er enkelt å vise til. I USA må hver og en ha sin egen sykeforsikring, og uten en sånn forsikring må du dekke alle helseutgifter av egen lomme. Det var aldri aktuelt å lage et pensjonssystem i Norge som var bygd på et individuelt forsikringssystem. Da Lov om alderstrygd ble vedtatt i 1936, inkluderte finansieringen en obligatorisk trygdeavgift for alle som var i arbeid, men dette skulle finansiere alles pensjoner, ikke den enkeltes. Loven ga ikke alderspensjon til absolutt alle, den var behovsprøvd, de som hadde for høy inntekt eller formue, fikk ikke. Utbetalingene var ikke store, men det var en hjelp.13 Pensjonsalderen ble satt til 70 år. Med dette var grunnlaget for dagens pensjonsordninger lagt. Mye mer enn det som får plass i dette kapittelet, kan sies om utviklingen av norsk sosialpolitikk på 1900-tallet. Da lov om folketrygd ble vedtatt i 1966, var det etter en lang prosess og mange runder med behandling i Stortinget. På dette tidspunktet var det bred politisk enighet om at fellesskapet skulle ha hovedansvaret for de ulike trygdeordningene. Alle skulle sikres. Samtidig var det ikke helt likt for alle. Alle skulle sikres en minstestandard, men målet var også at alle skulle sikres en levestandard som sto i rimelig forhold til den standard som den enkelte hadde bygget seg opp i sitt yrkesaktive liv.14 Dette betydde at de med høyere lønn fikk en høyere alderspensjon enn de med lavere lønn. Det var ulike syn på størrelsen på ytelsene, men grunnprinsippet om at det var fellesskapet som skulle gi trygghet til alle, var det ingen som rokket ved. Når vi etter hvert skal se på hvordan alderspensjonen i Folketrygden har utviklet og endret seg, er det viktig å ha 23
Pensjon er politikk_materi 13x20.indd 23
15.09.2026 15:28
med seg Sociallovkomiteens tydelige skille mellom ordninger som gir trygghet for alle og ordninger hvor den enkelte er sin egen lykkes smed. Det viser seg nemlig at den diskusjonen aldri forsvant helt.
Pensjon er politikk_materi 13x20.indd 24
15.09.2026 15:28