Sylo Taraku
OSS MENN IMELLOM Maskulinitet, brorskap og jakten på forbilder
RE S PUB LI CA
70228 Oss menn imellom – s. 3
21.09.2026 13:46
© Res Publica, Oslo 2026 1. utgave, 1. opplag 2026 ISBN p-bok 9788282263825 ISBN e-bok 9788282263832 Omslag: Trine og Kim Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Scandbook Forfatter har mottatt støtte fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening og Bergesenstiftelsen Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Res Publica er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som grunnlag eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.respublica.no
70228 Oss menn imellom – s. 4
21.09.2026 13:46
Innhold Forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
7
DEL I: KONKURRANSE OG BRORSKAP . . . . . . . . . . . . . . . . . .
13 15 19 27 32 40 50
1: Slåsskampen jeg aldri glemmer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 2: Født til å konkurrere? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 3: Hvor ofte tenker du på Romerriket? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 4: Krigen og brorskapet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 5: Svette og stål . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 6: Problemer uten navn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . DEL II: OPPVEKST OG JAKTEN PÅ FORBILDER . . . . . . . . . .
7: Veien fra gutt til mann . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 8: Se på meg, pappa . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 9: Så du er en bleiearbeider? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 10: Ikke engang kroppsøving er som før. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . DEL III: ARBEIDERMENN SEG IMELLOM . . . . . . . . . . . . . . . . .
11: Maskulinitetens siste skanse. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 12: Mennene på fabrikkgulvet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 13: På leting etter olje og trygghet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 14: Menn og maskiner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
70228 Oss menn imellom – s. 5
55 57 72 84 91 105 107 116 122 130
21.09.2026 13:46
DEL IV: BRORSKAP OG UTENFORSKAP . . . . . . . . . . . . . . . . . .
15: Skulder ved skulder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 16: Gudfaren tar en cappuccino. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 17: Møtet med likestillingen i Norge . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 18: Fra dansegulv til datingapp . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 19: Ingen venter hjemme. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 20: Verden er bedre uten meg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . DEL V: UNGDOMMEN NÅ TIL DAGS . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
139 141 154 162 172 180 192
21: Brødre på nett. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 22: Da mannosfæren kom til Norge . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 23: Jakten på venstresidens mannsideal . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 24: Har vi en guttekrise? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Avslutning: Ingen blir mann alene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
203 205 216 228 236 248
Noter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
251
70228 Oss menn imellom – s. 6
21.09.2026 13:46
Forord Jeg hadde nettopp parkert bilen ved Utøykaia og var på vei mot fergen. Jeg skulle holde et foredrag for AUF om hvorfor noen unge trekkes mot ekstreme miljøer. Telefonen ringte, det var et ukjent nummer. Jeg svarte, og en kvinne presenterte seg som ansatt i Kultur- og likestillingsdepartementet. «Vi skal sette ned et mannsutvalg», sa hun. «Kulturminister Anette Trettebergstuen ønsker at du skal være med.» Jeg ble stående et øyeblikk, med utsikt over Tyrifjorden. Mannsutvalg? Ordet hadde en underlig klang. Regjeringen ønsket å følge opp debatten som hadde gått de siste årene om menns likestillingsutfordringer. Men hvorfor meg? Jeg takket høflig for tilliten, men sa at jeg ikke var noen ekspert på «manneting». Jeg hadde skrevet om migrasjon, krig, nasjonalisme og til og med om kvinners rettigheter. Men jeg hadde aldri tenkt på meg selv som en mann som hadde noe særlig å si om menn. Hun var insisterende, og gjentok at ministeren ønsket meg med. Jeg så fergen komme glidende inn mot brygga, klar til å hente neste gruppe. Jeg ba byråkraten sende meg mandatet på e-post – hva utvalgets oppgave egentlig skulle være. Hun gjorde det 7
70228 Oss menn imellom – s. 7
21.09.2026 13:46
OSS MENN IMELLOM
med én gang, og på vei over vannet leste jeg teksten. Kort fortalt handlet det om å samle kunnskap og skrive en rapport som ga en helhetlig oversikt over hvilke likestillingsutfordringer gutter og menn møter gjennom livsløpet. Deretter skulle utvalget komme med forslag som tok inn menns erfaringer i likestillingspolitikken. Jeg trengte ikke lang betenkningstid. Straks jeg var over på øya, ringte jeg tilbake. Sa at mandatet så veldig bra ut, at dette var modig av regjeringen, og at jeg var beæret over å få være med. Kanskje traff det også noe i meg, for vi menn liker å bli fortalt at vi trengs. Allerede under foredraget og workshopen med de unge på Utøya begynte jeg å zoome inn på misnøyen og avmaktsfølelsen blant grupper som føler seg glemt og neglisjert. Ikke minst gjaldt det unge menn i utenforskap. Det såkalte mannsperspektivet hadde plutselig blitt en del av blikket mitt på verden – lenge før jeg visste at jeg skulle skrive en hel bok om temaet. Jeg har sittet i flere offentlige utvalg opp gjennom årene, men ingen har satt like dype spor hos meg som Mannsutvalget. Denne boken ville neppe blitt skrevet uten den telefonsamtalen ved Tyrifjorden og de nesten to årene med gode kolleger i Mannsutvalget (2022–2024). Så hvorfor denne boken, på toppen av en allerede omfattende rapport som heter «Likestillingens neste steg», utarbeidet av et helt utvalg over flere år? Mannsutvalget hadde et tydelig likestillingspolitisk mandat. Likestilling er ikke et direkte fokus i denne boken. Jeg skriver mer om konkurranse mellom menn, men også om brorskap. Om hva det betyr å være mann. Om når man går fra å være gutt til å bli mann, og hvem og hva som bestemmer det. Om fedre og mannlige forbilder. Om dem som finner en plass i arbeid, familie og fellesskap – og om dem som av ulike grunner blir stående utenfor. Og den handler om hvordan strømninger og ideer fra Nord-Amerika, spredt gjennom nettverk av mannlige 8
70228 Oss menn imellom – s. 8
21.09.2026 13:46
FORORD
influensere, har funnet veien inn i samtalen blant gutter i klasserommet. Jeg verken roper «krise» eller putter menn i en offerrolle. Men jeg ser et behov – hos menn selv – for å sette ord på erfaringer fra en mannsrolle som er i endring og oppe til diskusjon. Endringer er en rød tråd i det jeg skriver om. Ikke som fremskritt eller forfall, men som friksjon: det som oppstår når gamle ordninger mister grepet og før nye er blitt etablert. I tidligere bøker har jeg skrevet om mennesker og samfunn i slike overganger. Om migrasjon – om mennesker som skal etablere et liv i et nytt samfunn, og om samfunnet som må finne en ny måte å romme mangfoldet på. Om Jugoslavia og Sovjetunionen, om da land, grenser og identiteter som hadde virket faste, gikk i oppløsning og utløste konflikter og kriger. Og om islam i møte med en ny tid, der modernitet og sekularisering tvinger frem nye spørsmål om tolkningen av gamle tradisjoner og læresetninger. Slike overganger er konfliktfylte fordi noe går tapt samtidig som noe annet fornyes. Når en orden skal få ny form, skjer det ikke uten friksjon: mellom generasjoner, mellom ulike grupper og inne i hvert enkelt menneske som prøver å forstå hva det fortsatt kan holde fast ved. Jeg tror vi befinner oss i en slik fase når det gjelder mannsrollen. De gamle svarene er ikke helt borte, men de har mistet mye av sin selvfølgelighet. De nye er fortsatt uklare, motstridende og under forhandling. Det er denne overgangen jeg forsøker å forstå. I denne boken har jeg brukt mine egne erfaringer som utgangspunkt, men mest av alt har jeg lyttet – til menn i svært ulike livssituasjoner. Jeg har lest meg opp på historie og forskning, og samtalene har fått styre hvilke spørsmål jeg stilte videre. Men to spørsmål stilte jeg til alle: Når følte du at du gikk fra å være gutt til å bli mann? Og hva betyr det å være mann? Det er ikke spørsmål menn vanligvis får. De fleste må tenke seg om der og da. Noen ler. Andre blir stille. Så begynner fortellin9
70228 Oss menn imellom – s. 9
21.09.2026 13:46
OSS MENN IMELLOM
gene å komme. Disse fortellingene er som regel personlige, men de bærer i seg spor av noe mye eldre – mannsidealer som har levd i generasjoner, lenge før noen av mennene jeg snakket med, ble født. For å forstå dem, må vi også forstå hvor de kommer fra. Boken beveger seg fra de gamle fortellingene om ære, krig, beskyttelse og forsørgelse til dagens skolegårder, barnehager, fabrikker, oljeplattformer, verksteder, datingsider og nettfora – på jakt etter hva maskulinitet betyr for menn som lever svært ulike liv. Underveis møter jeg en barnehageansatt, en lærer, en industriarbeider, en offshorearbeider, en motorsykkelentusiast, en tidligere gjengleder, en lege, en terapeut og unge menn som forsøker å finne ut hva de skal gjøre med livet sitt. Er dette historien om et kjønn i krise? Eller om et kjønn som er i ferd med å finne nye svar? Jeg heller mot det siste. Men nye svar krever at vi snakker sammen – i familien, på skolen, på jobben, blant venner og i offentligheten. Først og fremst krever de at menn setter ord på egne erfaringer. Denne boken er mitt bidrag til en slik samtale – og en invitasjon til at flere blir med i samtalen.
Takk Jeg vil takke alle mennene som har stilt opp til samtale. Noen har møtt meg på kafé, andre på arbeidsplassen, i et verksted, på en skole, på et sykehus eller ute i skogen. De har delt tid, erfaringer og historier som denne boken ikke kunne vært skrevet uten. En stor takk til professor Vegard Skirbekk ved Columbia Aging Center og seniorforsker ved Folkehelseinstituttet, og til forsker Liza Reisel ved Institutt for samfunnsforskning, som begge har lest gjennom manuset og kommet med viktige innspill underveis. Takk også til venner, kolleger og fagfolk som har bidratt med innspill, tips, eller som har utfordret meg gjennom samtaler underveis. Takk til Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO) og Bergesenstiftelsen for støtte til arbeidet med boken. 10
70228 Oss menn imellom – s. 10
21.09.2026 13:46
FORORD
En særlig takk går til min tidligere sjef i Tankesmien Agenda, Trygve Svensson. Han var tidlig ute med å oppmuntre meg til å gjøre dette til en bok. Og til slutt en stor takk til min redaktør, Gerd Johnsen, for skarpe lesninger, godt blikk og trygg veiledning gjennom arbeidet. Menn trenger ofte en liten dytt. Denne boken er resultatet av flere. Å skrive om menn i en polarisert tid er ikke helt uten risiko. Men risikovilje er et gammelt mannlig ideal, så jeg tar sjansen.
70228 Oss menn imellom – s. 11
21.09.2026 13:46
70228 Oss menn imellom – s. 12
21.09.2026 13:46
DEL I Konkurranse og brorskap
70228 Oss menn imellom – s. 13
21.09.2026 13:46
70228 Oss menn imellom – s. 14
21.09.2026 13:46
1 Slåsskampen jeg aldri glemmer skoleklokken ringte inn. Friminuttet var over. Elevene strømmet mot inngangen og videre innover den lange korridoren. Det var trangt, folk dyttet, tempoet økte. Midt i trengselen begynte det å gnistre mellom meg og Jeton fra parallellklassen. Litt knuffing. Noen sinte, korte blikk. Han var kjent for å være hissig, og jeg hadde egentlig ikke lyst på bråk. Men jeg sa det første som falt meg inn, mer for å komme meg unna enn fordi jeg mente det: «Din drittsekk. Jeg skal vise deg i neste pause!» Jeg regnet med at det bare skulle bli med ordene. Men Jeton stoppet opp, så på meg og svarte med én gang: «Greit. Jeg skal vente på deg ute!» Gutta rundt oss så hva som var i ferd med å skje. Så ropte en av dem, høyt og nesten begeistret, som om han kunngjorde noe uunngåelig: «Ey! Det blir slåsskamp i pausen! Sylo mot Jeton!» Hansken var kastet. En tom trussel fra meg satte i gang noe jeg ikke lenger hadde kontroll over. Den timen ble lang. Læreren snakket og snakket, mens jeg grublet over hva som ville skje, på alt som kunne gå galt. Jeg vur15
70228 Oss menn imellom – s. 15
21.09.2026 13:46
OSS MENN IMELLOM
derte å gå bort til Jeton og si at jeg bare tullet. At jeg ikke ville slåss. Men jeg visste også hva det ville bety. Å trekke meg nå ville være å tape uten kamp. Å stemple meg selv som feig. Dette var Kosovo i slutten av 1980-årene. Et machopreget samfunn der maskulinitet ble målt i viljen til konfrontasjon, ikke i det å snakke seg unna. Hvis jeg gjennomførte utfordringen min, risikerte jeg å ende opp med å ligge nede, mens han sto over meg og slo mens gutta så på. Og det verste av alt – mens jentene så på en som ikke holdt mål, en taper. Den tanken fikk meg til å slutte å gruble og i stedet tenke mer konkret på hvordan jeg skulle slå ham. Da klokken ringte ut, reiste jeg meg og gikk ut av klasserommet med rak rygg. Et øyeblikk håpet jeg at alt kanskje var glemt. At det hadde forsvunnet i støyen av en vanlig skoledag. Men gutta sto allerede klare i korridoren. De fulgte meg ut, ned trappene og videre ut i skolegården. På veien haglet rådene og kommentarene fra kameratene mine: «Slå ham rett i ansiktet.» «Gå for leggen.» «Ikke la ham få overtaket.» Jeg hørte dem, men ignorerte alt de sa. Jeg hadde tross alt en far som var bokser. Ett av hans råd som satt spikret var: «Unngå slåssing, men hvis du først må, så gå all in for å vinne. Og husk å holde garden. Folk glemmer å forsvare seg. Det viktigste er å unngå slag i ansiktet. Blir du truffet der, kan alt bli svart.» Det ble en klassisk skoleduell, akkurat som på film. En ring av tilskuere trakk seg sammen rundt oss. Mest gutter, men også noen jenter som sto og fulgte med. Jeton virket mer aggressiv enn meg, men idet vi sto der inne i ringen, sluttet jeg å være redd. Erfaringen min, både fra tidligere slåsskamper og fra å ha sett andres, var at halvhjertet innsats ikke holder. Når først konfrontasjonen er der, må man gi alt. Vi utvekslet noen slag. Jeg holdt garden disiplinert, armene oppe og ansiktet beskyttet slik jeg hadde lært. Jeton gjorde ikke det. Han tøffet seg, men det var han som begynte å blø neseblod. 16
70228 Oss menn imellom – s. 16
21.09.2026 13:46
1
SLÅSSKAMPEN JEG ALDRI GLEMMER
Jeg satset på å få knockout på ham, men vi var begge spinkle, så slagene var ikke tunge nok til å velte noen av oss. Han klarte å holde seg på beina, helt til en voksen fra skolen kom til, kjeftet på oss og brått avsluttet slåsskampen. Etterpå begynte diskusjonene blant gutta. Hvem hadde vunnet? Noen mente det var uavgjort. Andre sa at jeg hadde vunnet, siden han blødde og ikke jeg. Selv var jeg ikke særlig opptatt av dommen fra denne uformelle juryen. Jeg var først og fremst lettet over at det hele var over og at jeg hadde reddet ansikt – i dobbelt forstand. Både fysisk og metaforisk. Jeg feiget ikke ut. Jeg tok utfordringen og forsvarte min ære som mann, eller gutt, da. Jeg var ellers en flink elev. Ingen bråkmaker, men alltid klar til å risikere alt hvis jeg ble satt på prøve, slik jeg ble denne dagen i skolegården. Det var bare slik det var. Din ære som mann var ikke noe du eide for alltid – den måtte forsvares hver gang den ble utfordret. Når jeg i dag, mange år senere, tenker tilbake på denne episoden, har jeg blandede følelser. Som voksen tenker jeg: Så dum jeg var. I dag hadde jeg gjort som læreren som stoppet oss. Som akademiker tenker jeg noe annet: Stakkars oss to, som var fanget i en kultur der vi måtte slåss og skade hverandre for å få plass på en statusstige noen andre hadde satt opp. Slåsskampen var ikke bare guttestreker. Den var også et uttrykk for hvordan maskulinitet ble levd og forstått i et samfunn der dette idealet sto sterkt. Men hva betyr egentlig det? For det første overvant jeg frykten min. Jeg valgte å konkurrere med en annen gutt om status. Det var en fysisk konkurranse, med vold i sentrum. Jeg tok en stor sjanse. Jeg tenker ikke først og fremst på fysisk risiko, men på noe som opplevdes langt verre: muligheten for ydmykelse. Å bli stående igjen som han som tapte. For det andre gikk jeg ikke inn i den kampen for å delta. Jeg skulle vinne. Det var ikke nok å møte opp, for seier er det eneste som gir full status. Det viktigste er å slåss som en mann og ikke la 17
70228 Oss menn imellom – s. 17
21.09.2026 13:46
OSS MENN IMELLOM
seg ydmyke. Å overvinne frykt, vise risikovilje, konkurrere med andre menn og gå for seier, dette er for mange selve kjernen i tradisjonell maskulinitet. Generasjoner av gutter har lært at dette er det å være mann. Men hvorfor var disse verdiene så viktige for meg den gangen? Og hvorfor oppleves de fortsatt som avgjørende for mange menn i dag, på tvers av kulturer? Jeg lurer på hva det er som gjør at nettopp disse egenskapene igjen og igjen løftes frem som målestokk på mannlighet. Kanskje slåsskampen bare er den tidlige, fysiske formen for den konkurransen menn står i gjennom hele livet? Det er dette den første delen av boken skal handle om: konkurransen mellom menn om plass i hierarkiet. Hvorfor denne konkurransen betyr så mye, og hvorfor det er så vanskelig å slippe taket i den.
70228 Oss menn imellom – s. 18
21.09.2026 13:46
2 Født til å konkurrere? å forstå hvorfor jeg valgte å slåss den dagen har tatt meg langt utover min egen personlige historie. For det vi gutta gjorde, fulgte et mønster som er langt eldre enn både oss og den skolegården, et mønster som er nedarvet fra gutter og menn gjennom tusenvis av år. Spørsmålet er: Hvor kommer dette mønsteret fra? Jeg begynte jakten på svaret hos David Buss. Han er en av verdens mest kjente evolusjonspsykologer, professor ved University of Texas i Austin og forfatter av bøker som The Evolution of Desire og When Men Behave Badly. Spørsmålet han har brukt karrieren sin på er enkelt å stille, men vanskelig å svare på: Hvorfor oppfører menn og kvinner seg som de gjør når det gjelder status, konkurranse og valg av partnere?1 Han starter ikke med kultur eller oppdragelse, men med evolusjonen. Buss tar utgangspunkt i ideen om seksuell seleksjon – ikke kampen for å overleve, men kampen for å bli valgt som partner.2 Der naturlig seleksjon handler om hvem som overlever, handler seksuell seleksjon om hvem som faktisk får barn. Han forklarer det slik: Hvis kvinner gjennom mange generasjoner hadde foretrukket menn med rødt hår, ville det i dag vært flere menn med rødt hår. Rødt hår er ikke «bedre» i seg selv, men menn med 19
70228 Oss menn imellom – s. 19
21.09.2026 13:46
OSS MENN IMELLOM
rødt hår ville litt oftere ha fått barn og dermed videreført genene sine. Slik blir preferanser over tid til konkrete forskjeller i hvordan menn ser ut og oppfører seg. Når en type oppførsel overlever generasjon etter generasjon, er det fordi den på et eller annet tidspunkt har vært nyttig – enten for å overleve eller for å bli valgt. Egenskaper kan også følge med andre trekk, formes av miljøet og videreføres kulturelt. Deretter flytter Buss blikket til menn og konkurranse. Gjennom store deler av menneskets historie har menn konkurrert med andre menn om ressurser, status og tilgang til kvinner. Hvorfor ble denne konkurransen så viktig? Svaret ligger i at menn gjennom historien har hatt svært ulike muligheter til å føre genene sine videre. Det er interessant at vi snakker om våre «forfedre» når vi ser bakover i historien. Ordet skaper et bilde av en lang rekke menn som har overlevert sine gener fra far til sønn gjennom årtusener. Men bildet er misvisende. Ser man på slektstreet vårt, er de fleste av våre forfedre faktisk kvinner. Genetiske studier tyder på at langt flere kvinner enn menn fikk etterkommere som lever videre i dag. Forskerne diskuterer de nøyaktige tallene, men mange anslag peker mot at omtrent dobbelt så mange kvinner som menn har bidratt genetisk til menneskeheten slik vi kjenner den. De fleste kvinner fikk barn. Mange menn gjorde aldri det. For en kvinne handlet reproduksjon i stor grad om å velge klokt – en partner som kunne bidra med beskyttelse, ressurser eller andre egenskaper som økte sjansen for at både hun og barna klarte seg. En mann måtte først bli valgt. Gjennom generasjonene har dette skapt et press på menn til å hevde seg i konkurransen med andre menn. Evnen til å skaffe ressurser, bygge allianser, beskytte familien, vise mot eller oppnå status økte sjansen for å få barn og føre genene videre. I tidlige tider kunne konkurransen være brutal på en måte som gjerne er vanskelig å forestille seg i dag. Menn ble drept i konflikter om territorium, ressurser og kvinner. De dro ut på farlig 20
70228 Oss menn imellom – s. 20
21.09.2026 13:46
2
FØDT TIL Å KONKURRERE?
jakt som kunne ende med død eller alvorlige skader. De kjempet om plass i hierarkier der forskjellen mellom toppen og bunnen kunne være enorm. På toppen samlet de mest mektige mennene rikdom, innflytelse og kvinner. Nederst sto menn uten ressurser, uten familie og barn. De forsvant ut av historien. Ikke fordi noen skrev dem ut av fortellingen, men fordi slektslinjen deres stoppet med dem. Det er i denne konteksten Buss snakker om status. Det som belønnes, er ikke selve kampen, men posisjonen etterpå. Du kan tape en slåsskamp og likevel beholde respekt hvis du står i den. Du kan vinne og likevel miste ansikt hvis du oppfattes som feig eller uredelig. Det som teller er hvordan andre menn rangerer deg, og hvordan kvinner ser på den rangeringen. Buss skiller nøye mellom vold og status. Det lønner seg ikke alltid å være mest mulig brutal, ofte er det motsatt. Det som belønnes, er evnen til å hevde seg på en måte som gir en trygg plass i gruppen. I noen miljøer handler det om fysisk styrke og vilje til å slåss, i andre om økonomisk suksess, sosial intelligens eller humor. Felles er at menn tradisjonelt har vært ekstremt følsomme for sin plass i hierarkiet blant andre menn, og hvilke kvinner den plassen gir tilgang til. Mennesker lever ikke i en flokk med én sjef og resten som statister. Menn kan oppnå status på flere måter. I de fleste grupper gjennom menneskets historie har menn samarbeidet, delt og bygget allianser, og de som klarte det best, fikk like mye respekt som de sterkeste. Et av de mest tankevekkende poengene til Buss handler om alder. Vold og risikotaking topper seg i slutten av tenårene og begynnelsen av tjueårene, for det er da unge menn oftest slåss, kjører for fort og tar dumme sjanser. Hvorfor? Fordi de fleste av dem ennå ikke har barn, familie, jobb og investeringer de risikerer å miste. De står lavere i hierarkiet, har mindre å forsvare og mye å vinne på å klatre. For en ung mann kan en modig eller dumdristig 21
70228 Oss menn imellom – s. 21
21.09.2026 13:46
OSS MENN IMELLOM
handling være en vei opp. For en middelaldrende mann med to barn og boliglån kan den samme handlingen være et stup ned. Det han ikke nevner, men som hjerneforskningen legger til, er at dette mønsteret også har en biologisk forklaring som går dypere enn status og hierarki. Den prefrontale cortex, den delen av hjernen som styrer impulskontroll, risikovurdering og evnen til å tenke langsiktig, er ikke fullt utviklet før i midten av tjueårene. Hos tenåringsgutter er denne delen bokstavelig talt uferdig. Samtidig er det limbiske systemet, som drives av belønning, spenning og sosial anerkjennelse, allerede i full aktivitet. Resultatet er en hjerne som intenst søker statusgevinster, men som mangler den modenheten som kunne ha veid risikoen mot konsekvensene. Evolusjonen har altså utstyrt unge menn med en sterkere tilbøyelighet til å ta sjanser enn til å la være. Leser jeg min egen slåsskamp i lys av dette, gir den en annen mening. Jeg var ung, uten noe særlig å tape. Ingen familie å forsørge, ingen posisjon å beskytte – bortsett fra plassen min blant guttene i klassen. Jeg visste hvem som bestemte, hvem som kunne erte andre uten konsekvenser og hvem ingen la seg ut med. Jeg merket også jentenes blikk. De sa ingenting, men alle visste at de fulgte med. Slåsskampen handlet egentlig ikke om det vi kranglet om. Den handlet om hvem som gikk seirende ut og hvem som mistet ansikt. Status var en valuta lenge før vi visste hva ordet betydde. Den ga respekt blant guttene, men betydde også noe i møte med jentene. Derfor er det kanskje ikke så rart at gutter gjennom alle tider har slåss. Slåsskampen i skolegården var ikke bare barnslig bråk. Den var et lite ekko av en mye eldre konkurranse – om status, om å bli valgt og om å unngå å bli stående nederst i hierarkiet. Buss gir altså en forklaring som går dypt ned i biologien: Konkurransen mellom menn har vært så viktig i menneskehetens historie at den har satt spor både i kroppen og i psyken vår. Men er det hele forklaringen? 22
70228 Oss menn imellom – s. 22
21.09.2026 13:46
2
FØDT TIL Å KONKURRERE?
Konkurransen mellom menn har ikke bare skapt vinnere, men også mange tapere. Det er et problem som samfunn gjennom historien har måttet håndtere. Hva skulle man gjøre med alle de unge mennene som falt utenfor, uten familie, uten eiendom og uten noe særlig å miste? I krig kunne de være nyttige. Unge menn uten kone og barn var ofte de som lettest lot seg sende ut på slagmarken. Da kunne de vinne ære, rikdom eller en ny plass i verden. Men mellom krigene forsvant ikke problemet. De samme mennene dukket opp igjen som leiesoldater, opprørere og eventyrere. De sluttet seg til den som tilbød dem lønn, mening eller tilhørighet. Historien har vist at slike menn har tilsluttet seg alt fra røverbander til revolusjonære bevegelser og erobringshærer. Den mest vellykkede sivilisatoriske løsningen viste seg å være ekteskap og familie. Den katolske kirken bidro til å endre spillereglene. Gjennom reformene på 1000- og 1100-tallet styrket den monogamiet som samfunnsnorm og begrenset elitens mulighet til å bygge opp flere familier gjennom friller og konkubiner. Idealet ble én mann og én kvinne, og ekteskapet fikk en sterkere juridisk og religiøs forankring. Kvinner fikk også gradvis større innflytelse over valg av ektefelle. Ikke full frihet – arrangerte ekteskap var fortsatt vanlige – men større mulighet til å si nei til en mann de ikke ønsket. Resultatet var et samfunn der langt flere menn enn tidligere kunne håpe på å etablere egen familie. En bonde, håndverker eller soldat kunne i større grad se for seg et liv med ektefelle, barn og en plass i lokalsamfunnet. For millioner av menn ga dette livet en ny retning. De fikk noe å arbeide for, noe å beskytte og noe å miste. Familielivet bandt dem til lokalsamfunnet på en måte krig aldri kunne gjøre. Dette betydde ikke at alle levde monogamt eller at utenomekteskapelige forhold forsvant. Men idealet og institusjonene trakk utviklingen i retning av et samfunn der familielivet ble mer jevnt fordelt enn tidligere. Monogamiet ble etter hvert den dominerende familieformen i store deler av verden. Konkurransen mel23
70228 Oss menn imellom – s. 23
21.09.2026 13:46
OSS MENN IMELLOM
lom menn forsvant ikke, men den ble mindre brutal. Kampen handlet ikke lenger så ofte om å sikre seg flere kvinner enn rivalene. For de fleste menn handlet den om å bli god nok til å få én. Menn fortsatte å kappes om status, respekt og anerkjennelse, men når spillereglene forandres, endrer også idealene seg. Samfunn belønner ikke de samme egenskapene til alle tider. Krigeren, bonden, håndverkeren, industriarbeideren og den høyt utdannede kunnskapsarbeideren vurderes etter ulike målestokker. Det som gir en mann status i ett miljø, gir ham ikke nødvendigvis status i et annet. Det er her kultur kommer inn.
Kultur som skjebne Hvorfor ser maskulinitet så forskjellig ut fra sted til sted? Den stille og beherskede mannen kan være idealet i én kultur, mens den høylytte risikotakeren beundres i en annen. Det som gir en mann status i en afghansk landsby, er ikke nødvendigvis det samme som gir status i en gjeng på Grønland i Oslo, i styrerommet i et norsk oljeselskap eller i et idrettslag på bygda. For å forstå det, måtte jeg bytte briller, fra evolusjon til kultur, og fra gener til strukturer. Utgangspunktet til kjønnsforskere som Raewyn Connell og Michael Kimmel utgangspunkt er ikke kamp om gener, men snarere kamp om makt og mening. De spør: Hvilke maskuline idealer gjaldt i akkurat ditt miljø? Hvem bestemte hva som ga status? Hvilke regler – uttalte og uuttalte – sa at en «ekte mann» ikke trekker seg fra et basketak? Der Buss ser slåsskampen som en del av et evolusjonært mønster, ser disse to samme scene som et produkt av en bestemt kultur, i en bestemt tid. Raewyn Connell begynner med noe alle egentlig kan se selv, nemlig at menn er vidt forskjellige. Noen er aggressive og høylytte, andre stille og omsorgsfulle. Noen har makt og penger, andre er arbeidsløse eller marginaliserte. Likevel kaller vi alt dette «maskulinitet». Derfor mener hun at det ikke finnes én masku24
70228 Oss menn imellom – s. 24
21.09.2026 13:46
2
FØDT TIL Å KONKURRERE?
linitet, men flere maskuliniteter. De eksisterer side om side, men de er ikke likeverdige. I ulike samfunn finnes det én form som ligger øverst i hierarkiet, den som oppfattes som mest «ekte» eller mest beundringsverdig. Hun kaller det «hegemonisk maskulinitet» – det idealet som til enhver tid fungerer som målestokk for alle menn, enten de lever opp til det eller ikke.3 Da jeg var ung i slutten av 1980-årene var det ikke vanskelig å gjette hvilket ideal som gjaldt i skolegården min: Gutten som ikke vek unna, som turte å konfrontere og svare på provokasjon med handling. Med Connells blikk var slåsskampen min ikke bare to gutter som mistet hodet, men en test på hvor nær jeg kom dette idealet. Den hegemoniske maskuliniteten ble ikke skapt den dagen – men den ble bekreftet foran øynene på oss alle. Michael Kimmel er opptatt av en beslektet tematikk. Han er kjent for bøker som Guyland og The Gendered Society, der han viser hvordan gutter og unge menn lever under en uuttalt «guttas kode» – uskrevne regler for hva en mann kan og ikke kan gjøre.4 Koden er lett å gjenkjenne: du skal tåle, ikke klage, du skal ikke vise frykt eller svakhet. Du skal ikke trekke deg fra en utfordring du selv har vært med på å skape. Bryter du kodeksen får du ikke nødvendigvis en moralsk tirade, men blikk, vitser, tilnavn – små stikk som forteller deg at du ikke lever opp til det de andre gutta forventer. For Kimmel er det avgjørende ikke bare hva den enkelte gutten føler, men hva han tror de andre kommer til å si. Gutter er ofte mer redde for å tape ansikt foran kompisene enn for å miste sjansen hos jentene. Den dagen i skolegården kjente jeg det veldig konkret: Hvis jeg bakket ut, var det ikke bare det at Jeton vant, men hele gutteflokken ville dømme meg. Ringen rundt oss var ikke bare et publikum – den var en jury. Sier du A, må du si B. Sier du «jeg skal vise deg», må du møte opp. Ellers betyr ordene dine ingenting – verken nå eller senere. Natur mot kultur, gener mot strukturer – det er fristende å lese 25
70228 Oss menn imellom – s. 25
21.09.2026 13:46
OSS MENN IMELLOM
Buss og Connell/Kimmel som motsatser, men jeg mener det er feil spor. Biologien forklarer hvorfor gutter er så følsomme for status – i lange perioder av menneskets historie kunne nederlag i slike dueller koste både beskyttelse, støtte og sjansen til å få familie. Noe av den logikken sitter igjen som en uro i kroppen når man føler at man er en taper i andres øyne. Kulturen forklarer hvorfor akkurat denne typen mann – han som aldri viker – ble idealet i min skolegård og ikke et annet sted. I et annet miljø ville en annen type mann havnet øverst i hierarkiet. Kulturen er ikke bare et lag oppå biologien – den er en skjebne vi fødes inn i, like usynlig og like formende som genene våre. Men verken gener eller kultur er hugget i stein, begge er tilpasninger. En gutt som vokste opp i Kosovo og har bodd i Norge siden han var 18 år, er ikke lenger den samme mannen. Vi arver mye. Vi formes av resten. Vi er ikke låst til én form for maskulinitet. Men noen mønstre dukker opp igjen og igjen. På tvers av kulturer og århundrer finner vi de samme historiene om ære, mot, rivalisering, status og anerkjennelse. De er så gamle at de ble fortalt lenge før noen skrev bøker om maskulinitet eller evolusjon. Noen av disse mønstrene er eldre enn både Norge, kristendommen og moderne forskning. De finnes i fortellingene mennesker til alle tider har fortalt om seg selv. På en slette utenfor Troja sto en ung kriger for tre tusen år siden overfor det ultimate valget: et langt, anonymt liv – eller et kort liv fylt av ære, som ville bli husket for alltid.
70228 Oss menn imellom – s. 26
21.09.2026 13:46
3 Hvor ofte tenker du på Romerriket? en dag fikk jeg et plutselig og uventet spørsmål fra en kvinnelig kollega på jobben: «Hvor ofte tenker du på Romerriket?» Jeg tenkte meg om noen sekunder. «To ganger i uken, kanskje. Hvorfor?» Hun lo overrasket og forklarte at på sosiale medier hadde det spredt seg en trend der kvinner stilte nettopp dette spørsmålet til menn i livet sitt – kjærester, fedre og venner. Og de ble forbløffet over svarene som var; flere ganger i uken, noen nesten hver dag. Svarene avslørte en påfallende forskjell: Mennene hadde tilsynelatende en fascinasjon for det gamle imperiet, som kvinnene rundt dem ikke var opptatt av. Videoene som florerte på sosiale medier var selvfølgelig ikke representative; ikke alle menn tenker på Romerriket, og mange reagerte med samme forundring som kvinnene. Men mønsteret var likevel tydelig: Forskere som har undersøkt kjønnsforskjeller i historieinteresse, finner at menn tiltrekkes oftere av militærhistorie, imperier og krig. Hvorfor? Noen peker på fascinasjonen for militær organisering og strategi, nemlig romernes evne til å bygge og holde et imperium gjennom disiplin, hierarki og vold. 27
70228 Oss menn imellom – s. 27
21.09.2026 13:46
OSS MENN IMELLOM
Andre trekker frem populærkulturen med filmer som Gladiator, HBO-serier og dataspill der gameren kan lede romerske legioner til seier. Men under alt dette ligger noe mer grunnleggende: Romerriket er en av historiens mest dramatiske epoker der en viss type maskulinitet ble dyrket. Keisere som får absolutt makt for så å miste alt. Soldater som ofrer livet for ære og rang, og som til gjengjeld kunne få noe mange menn gjennom historien har lengtet etter like mye som selve seieren: heltestatus. Et navn som lever videre. Å bli husket. For min del springer interessen ut av både noe personlig og faglig – to tråder som har fulgt meg gjennom hele voksenlivet, og som etter hvert har flettet seg inn i hverandre. Jeg er krigsflyktning fra Balkan. Jeg vokste opp i Kosovo, i det som den gang var Jugoslavia, mens landet langsomt gled mot katastrofe. Det begynte med spenninger, med ord, med politikk. Det endte i en serie blodige kriger som i 1990-årene rev det tidligere Jugoslavia i stykker. Jeg forlot landet før det verste brøt løs, men krigen har aldri sluppet meg helt. Den har satt seg i kroppen. I blikket. I måten jeg leser verden på. I det som holder meg våken om natten. Denne erfaringen fulgte meg også inn i akademia. Masteroppgaven min handlet om krigen mellom Russland og Georgia – en konflikt mange den gang så på som perifer, men som i ettertid fremstår som et forvarsel om det som skulle komme. Mange år senere skrev jeg Krigens kontinent, en bok om Europas konflikter de siste tretti årene: fra Balkankrigene i 1990-årene, via krigene i Tsjetsjenia, Georgia og Ukraina.1 Jeg har skrevet om diplomati og geopolitikk, om sivile tap og ødelagte stater, om hvorfor Europa igjen og igjen mislykkes i å legge volden bak seg. Jeg har lenge vært opptatt av krig. Av politikk, diplomati og militær strategi. Men først da jeg begynte å arbeide med denne boken, slo det meg hvor lite jeg hadde tenkt på mennene i disse krigene. Hvorfor er det nesten alltid menn som sendes ut for å drepe og 28
70228 Oss menn imellom – s. 28
21.09.2026 13:46
3
HVOR OFTE TENKER DU PÅ ROMERRIKET?
dø? Krig har blitt stående som den ultimate testen på mannlighet, og den sikreste veien til heltestatus. Hvem bestemte at menns liv skulle være prisen samfunnet betaler for sin egen overlevelse? For å forstå dette måtte jeg tilbake til mannen som skrev om krig før Europa fantes som idé – Homer.
Ære eller død Homer som levde i den greske antikken 800 år fvt., er et naturlig sted å begynne. Hans epos Iliaden og Odysseen er ikke bare klassikere for spesielt interesserte. De utgjør et grunnfjell i europeisk litteratur og tenkning. Sporene etter disse to verkene finnes overalt: i krigsfilmer, superheltfortellinger, romaner og TV-serier som stadig bruker de samme typene, konfliktene og spørsmålene. De fleste kjenner til dramaet og de eksistensielle temaene, også uten å ha lest dem. Jeg vender tilbake til dem med et nytt blikk. Jeg leter ikke etter handlingen, men etter mennene i fortellingene. Jeg vil se etter forestillingene om hva en mann skal være – og hva han må være villig til å ofre for å bli regnet som en. Mye av det vi i dag forbinder med maskuline idealer, ligger allerede der, på sletten foran Troja. Iliaden utspiller seg i de siste ukene av en krig som allerede har vart i ti år. Den greske hæren beleirer byenTroja ved kysten av det som i dag er Tyrkia – ikke for å redde verden, ikke for rettferdighet, men for ære, bytte og rang. Striden drar ut. Hæren er sliten. Mennene vakler. Likevel kaster de seg inn i nye slag. Å trekke seg tilbake er utenkelig. Det ville bety skam – og skam er verre enn døden. Rundt slagmarken beveger et helt galleri av skikkelser seg: konger og rådgivere, unge krigere på vei opp, gamle helter på vei ned, mødre og hustruer som sørger og venter. Guder griper inn, tar parti, redder noen og lar andre falle. Det er et tettpakket drama, og samtidig brutalt enkelt: menn som gang på gang må vise om de tør å stå i fare, eller om de viker unna. 29
70228 Oss menn imellom – s. 29
21.09.2026 13:46
OSS MENN IMELLOM
Midt i dette mylderet trer to menn særlig frem. Den første er unge Akilles – den sterkeste krigeren på gresk side. For Akilles er krigen mer enn politikk og plyndring. Den er en scene der han beviser sin verdi som mann – og det er det som teller. Når hærens egen kong Agamemnon tar krigsbyttet hans, opplever han det som et angrep på selve verdien hans som mann. Briseis, kvinnen han har fått som krigsbytte, er ikke bare et menneske han har knyttet seg til, men også et trofé og et statussymbol. En annen mann tar henne fra ham og det offentlig, foran øynene på hele hæren. For Akilles er det ikke bare et tap av en kvinne, men en offentlig degradering: et signal til alle om at han ikke lenger står øverst. Han nekter derfor å kjempe videre. Utfallet er katastrofalt for hæren, men logisk for ham: Å miste rang er verre enn å se kamerater dø. Den andre helten er Odyssevs. Han er ikke den råeste krigeren, men den klokeste. Han tåler å bøye seg midlertidig, spille svak, holde igjen – så lenge han til slutt får det utfallet han vil ha. Der Akilles vil dø heroisk på slagmarken, vil Odyssevs overleve og komme hjem til familien. For ham er den egentlige seieren å vende hjem, få tronen tilbake og beholde både liv og rang. På den andre siden av havet sitter Penelope. Hun er ikke et krigsbytte, men en dronning. Hun holder riket sammen og beskytter ektesengen mens han er borte. Frierne som beleirer henne, vil ikke bare ha henne som kvinne, men også det hun representerer: jord, makt og legitimitet. Hele Odysseen drives av en dobbel bevegelse: Odyssevs’ kamp for å komme hjem til Penelope, og hennes kamp for å holde frierne unna til han er tilbake. Hos Homer løftes både Akilles og Odyssevs frem som idealer – men på ulike måter. Den ene er krigeren som ofrer alt for rang blant menn og øyeblikkets ære. Den andre er strategen som tåler å tape noen slag for til slutt å vinne hjem, familie og trone. Homer inviterer oss ikke til å dømme hvem av dem som er best, men til å se: Menn måles mot hverandre, rang betyr alt, og hele livet kan 30
70228 Oss menn imellom – s. 30
21.09.2026 13:46
3
HVOR OFTE TENKER DU PÅ ROMERRIKET?
organiseres rundt ønsket om å vinne – enten i det ene store øyeblikket eller over tid. Som ung mann var det lettest for meg å beundre Akilles. Den kompromissløse helten som heller lar verden brenne enn å tåle ydmykelse. Jeg kjente meg igjen i ham. Som voksen mann vurderer jeg det annerledes. Odyssevs appellerer mer – selvkontroll, tålmodighet, evne til å lese mennesker og situasjoner. Men det er fortsatt konkurranse og kamp om rang, men uttrykket er et annet. Og i tillegg til Akilles og Odyssevs finnes en tredje gruppe menn som vi sjelden hører om: De navnløse krigerne i rekkene. De som løper fremst når det blåses til angrep, som fyller opp likhaugene og inspireres av de store, men selv aldri når så langt. Uten dem finnes det ingen slag å synge om, ingen helter å dyrke. Noen får kanskje en kvinne ved hjemkomst, andre ikke. I eposet er de kun statister. De dør uten at vi får vite hvem de var, hva de drømte om eller hvem som sørget over dem. Det er lett å lese Homer som historien om ekstraordinære menn. Men i virkeligheten har krig aldri først og fremst handlet om helter. Den handler om grupper av menn som må stole på hverandre for å overleve. Akilles kunne vinne ære alene. De fleste menn har ikke den muligheten, men er avhengige av kameratene ved sin side. De vinner ikke evig berømmelse, men overlever eller dør sammen med mennene rundt seg. Deres historie handler mindre om ære og mer om lojalitet, plikt og fellesskap. Det er også en viktig del av maskulinitetens historie.
70228 Oss menn imellom – s. 31
21.09.2026 13:46