Kampen om barndommen
Tove Heggen Larsen (red.)
Kampen om barndommen Gode barnehager – en investering for framtida
Innhold
Forord.. ....................................................................... 7
En pilar i samfunnet Barnehager – omsorg i et likestilt samfunn........... 13 Grete Berget
Til barnets beste – en juridisk påminnelse............ 27 Gro Hillestad Thune
Om å gripe inn tidlig.. ............................................... 35 – erfaring fra arbeid med Uro-tilnærmingen i Bydel Nordstrand
Vibeke B. Løvås og Linda B. Svalsrød © Res Publica 1. utgave, 1. opplag 2018 ISBN: 978-82-8226-062-6 Omslagsdesign: Ingeborg Ousland Omslagsfoto: olaser / iStock Photo Layout og sats: Bøk Oslo AS Papir: 90 g Munken Print Cream Trykk: 07 Media Boka er utgitt med støtte fra Fritt Ord. Det må ikke kopieres fra denne boka i strid med åndsverksloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.respublica.no
Vi bygger broer. . ........................................................ 51 – barnehagen som språklærings- og integreringsarena Elena Tkachenko
Å skape demokratiske borgere................................ 69
Barnehagedrift på bygda Kari Kleiv Redalen
Bare lek.. ..................................................................... 85 Ronald Bye
Lovlig rik på barnehager?......................................... 95 Fanny Voldnes
Et nestenuniverselt tilbud....................................... 109
Om gratis kjernetid i barnehagen Beret Bråten
6
innhold
Barnehagen som arbeidsplass 94 000 arbeidsplasser............................................... 135 Tove Heggen Larsen
Lederskap i barnehagen........................................... 145
Forord
Tove Heggen Larsen
Barne- og ungdomsarbeideren: En innføring........ 153 Mette Henriksen Aas
Barnehagelæreren..................................................... 161 Tove Heggen Larsen
Foreldrenes stemme................................................. 169 Åse-Berit Hoffart og Lou Cathrin Norreen
Etterord: Framtidas barnehage............................... 179 Noter.......................................................................... 183
Da Norge fikk sin første barnehagelov i 1975, ble barnehagen for alvor en pedagogisk institusjon. Fram til da hadde den snarere vært en sosial tilsyns- og oppbevaringsinstitusjon for et fåtall barn, de fleste med yrkesaktive mødre. I 1970, da barnehagene fremdeles var en del av Barnevernet, gikk cirka to prosent av landets barn i barneparker og daghjem. I dag har tallet steget til 98 prosent. Nærmere 300 000 barn1 mellom ett og fem år tilbringer mesteparten av sin våkne tid i barnehagen. Fra å være en institusjon som tar hånd om de få, har barnehagen blitt en institusjon som tar hånd om de aller fleste. Barnehagen er et uunnværlig hjul i hverdagsmaskineriet for barnefamilier, og er en anerkjent arena for sosialisering, læring, inkludering og dannelse. Så godt som alle politiske partier vil si at de støtter opp om barnehagen som et viktig fundament og en avgjørende institusjon i velferdssamfunnet. I barnehagene spirer livet som skal møte skole, arbeidsliv og samfunnsliv. Gode barnehager er en investering for framtida. Likevel: Det er fortsatt en vei å gå. Først og fremst: Det sies at vi har «full barnehagedekning» i Norge. Det stemmer ikke. 28 000 av barna mellom ett og fem år går ikke i barnehage. 8300 står på venteliste,2 mens de resterende befinner seg hjemme med kontantstøtte eller har dagmammaer.3 Barnehagelovens § 12a om rett til plass er ikke innfridd. I tillegg har debatten om barnehagens innhold og kvalitet havnet i bakevja: I 2005 ble ansvaret for barnehagesektoren overført til Kunnskapsdepartementet, og dermed gjort til en del av utdanningsløpet. Tyngdepunktet ble følgelig lagt på skoleforberedende tiltak.
8
kampen om barndommen
På den måten har mye av debatten handlet om hvordan barnehagen kan bidra til at barn presterer bedre senere – på skolen og i utdanning. Selve barnehagens kvalitet og egenverdi, og disse faktorenes betydning for det enkelte barn, har en tendens til å forsvinne i regnskapet. Det er også verdt å merke seg at barnehagen er et tilbud, ikke en lovpålagt tjeneste. Det fører til at de statlige og kommunale overføringene til barnehagene hvert år må konkurrere med lovpålagte tjenester ute i kommunene og bydelene. Her blir barnehagene fort taperne i forhandlinger om kronene. Vi har fortsatt et stort behov for flere pedagoger i barnehagene. Kompetansen i barnehagene må sikres for alle barn i hele landet, spesielt de aller yngste. Barnehageutbyggingen foregår jevnt og trutt for å dekke behovet for barnehageplasser. Det er vel og bra – men utbyggingen har også ført til flere småbarn i barnehagene, særlig flere ettåringer og enda yngre barn. Disse ungene er avhengig av voksenstøtte på en helt annen måte en to- og treåringer er. Åpningstidene i barnehagene er blitt lengre, og voksentettheten har i realiteten blitt lavere. Altfor mange barnehager opererer med dispensasjoner fra kravet om pedagogisk kompetanse hos de ansatte. Det må det bli slutt på. Pedagognormen må styrkes, barnehagen som arbeidsplass må få høyere status og kompetansekravene må bli klarere. Dette berøres i flere av kapitlene i denne boka. I 2018 har vi ennå ikke gratis barnehage på samme måte som vi har gratis skole. Fortsatt er barnehagen et velferdsgode foreldrene må kjøpe. Etter over 40 år med en formalisert barnehagelov og flere tiår med pretensjoner om full barnehagedekning, er tiden overmoden for å tette igjen dette hullet i velferdssamfunnet. Barnehagen bør omsider bli gratis. Bidragene i denne boka er ment å vise et faglig og tematisk mangfold. Forfatterne har kun ansvar for sine respektive kapitler, og står ikke nødvendigvis for samme synspunkter. Likevel har alle bidragene en viktig ting til felles: De løfter på ulike måter fram barnehagens egenverdi og uvurderlige samfunnsnytte. Innsiktene som bringes til torgs, bør være verdifulle både for foreldre og besteforeldre, så vel som fagfolk i barnehagesektoren. De bør også være interessante for personer under utdanning – og for de som bestemmer og beslutter. Vi
forord
berører barnehagen som språklærings- og integreringsarena, og som en faktor for ivaretagelse av barns menneskerettigheter. Vi løfter fram barnehagen som en arena for hindring av skjevutvikling hos barn, og som et lekens universitet som skaper demokratiske borgere. Vi drøfter private versus offentlige barnehager, og vi viser fram det skrikende behovet for kvalitetssikret arbeidskraft. Vi ser også nærmere på vår nære fortid da barnehager fortsatt ikke var en selvfølge – og hvordan barnehagen ble selve broen fra et tradisjonelt husmorsamfunn til det moderne, likestilte samfunnet vi har i dag. Vi har gode barnehager i Norge. De som arbeider rundt omkring på landets nær 6000 barnehager, har all grunn til å være stolte av sitt uvurderlige bidrag til velferdssamfunnet. Likevel kan barnehagen bli bedre. Den kan løftes høyere opp på den politiske agendaen, og den kan i enda større grad integreres som en selvfølgelig del av velferdssamfunnet, familielivet og livsløpet.
Takk Jeg retter en personlig takk til de som har levert til innholdet i denne boka – uten dem hadde det ikke blitt noen bok: Grete Berget, Beret Bråten, Ronald Bye, Åse-Berit Hoffart, Lou Cathrin Norreen, Kari Kleiv Redalen, Vibeke B. Løvstad, Linda B. Svalsrød, Fanny Voldnes, Gro Hillestad Thune, Elena Tkachenko og Mette Henriksen Aas. Jeg vil også takke professor Lars Gulbrandsen for hans vektige korrektiver til manuset. Takk også til forlaget Res Publica ved Trine Jansen, Marte Mesna og Stian Bromark, som tok godt imot prosjektet og har vært en god samarbeidspartner. Jeg sender også en kjempestor takk til alle de som har stilt opp for prosjektet via svar på et utall telefoner og eposter – personer i departementer, direktorater, forskningsinstitusjoner, SSB, fagforbund, og Stortinget, samt private kildepersoner. Ingen nevnt, ingen glemt. Oslo, januar 2018 Tove Heggen Larsen
9
Etterord: Framtidas barnehage
i denne boka har kvaliteten i barnehagen vært tema: Barnehagen både kan og bør bli enda bedre enn den allerede er. Det er et ambisjonsnivå det norske velferdssamfunnet tåler. Det vil være til barnas beste og gi en samfunnsøkonomisk gevinst som gagner oss alle. Hvilke tiltak bør vi gå i gang med først? Norge bør gjøre mer for å nå ut til sårbare grupper som fortsatt ikke bruker barnehagen. Det er i hvert fall én av konklusjonene i en rapport om norsk barnehagepolitikk fra juni 2015,1 publisert av Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD).2 I de områdene av landet vårt som fortsatt har lav barnehagedekning, bør det gis ekstra økonomisk støtte fra statens side for å øke antall barnehageplasser, mener OECD. Opptakssystemet må også gjøres mer fleksibelt, slik at flest mulig får plass. OECD påpeker også at barnehagene våre har for få ansatte med relevant utdannelse, og at det gir barna et tilbud som er for ujevnt. De som jobber i barnehagene har dessuten ikke høy nok status, lønn eller karrieremuligheter. Dette blikket utenfra er interessant, og bekrefter at det viktigste arbeidet med barnehagen framover er å satse på innhold og kvalitet, samt en universalisering av barnehagetilbudet. Når det gjelder kvalitetshevingen, er utdanning, faglighet, kompetanse og respekt for pedagogikk og barnehagearbeid som profesjon viktige faktorer. Forhåpentligvis er vi i gang – men la oss unngå å ta noe for gitt før vi ser resultatene.
180
etterord: framtidas barnehage
Når det gjelder universalisering og dekningsgrad, er det også lov å håpe på avgjørende endringer i nær framtid: I mars 2017 ble den offentlige utredningen «Offentlig støtte til barnefamiliene» avgitt til Barne- og likestillingsdepartementet.3 Denne utredningen anbefaler eksplisitt å begrave kontantstøtteordningen, og argumenterer grundig for at tiden er moden for gratis barnehage i Norge. «Et viktig hensyn i familiepolitikken bør være at gode oppvekstsvilkår for barn i størst mulig grad sikres uavhengig av foreldrenes sosioøkonomiske stilling,»4 fastslår utvalget. At barnehagene bidrar til barns læring, utvikling, sosiale integrasjon og sosiale utjevning – i tillegg til at barnehagen gir foreldre mulighet til yrkesaktivitet og bidrar til kjønnslikestilling – er også vektlagt. Det er viktig at alle barn har tilgang til barnehage, konkluderer rapporten. Viljen til en framtidsrettet og progressiv barnehagepolitikk er med andre ord til stede. Forhåpentligvis står vi overfor et gjennombrudd i barnehagepolitikken, som i stor grad vil gagne samfunnet som helhet. Det er noe vi som velferdssamfunn kan være stolte av – men det er viktig å fortsette å stimulere og oppfordre til handling. Barnehagene må synliggjøres på alle politiske plan og nivåer: i foreldreutvalgene, i samarbeidsutvalgene, blant foreldre i hverdagen, i personalgrupper, partigrupper, i Fagforeninger eller andre steder i lukkede og åpne møter. Jeg oppfordrer alle til å snakke sammen om disse spørsmålene – gjerne med denne boka som bakteppe. Noe av formålet med denne boka har vært nettopp å stimulere til en debatt om barnehagene i lokalsamfunnene, der barna og familiene lever og utvikler seg. Det er der barnehagepolitikken settes ut i livet og virkeliggjøres. Det er der man kan skape en arena hvor erfaringer og opplevelser kan utveksles og drøftes. Det er der barnehagene utvikles, utbygges og nedlegges. Den norske barnehagen er mangfoldig, og det er mange stemmer der ute. Noen av dem er tatt inn i denne boka. Trass i mangfoldet kan trådene samles i følgende rettesnorer for morgendagens barnehagepolitikk: Barnehagen bør inkludere absolutt alle barn som bor i landet vårt. Barnehagen skal ha en sterk posisjon i lokalsamfunnet,
etterord: framtidas barnehage
og den må være solid forankret i faglighet og kvalitet. Den skal bidra til å utvikle og imøtekomme et flerkulturelt og mangfoldig samfunn. Ikke minst skal barnehagen være et godt utdanningspolitisk redskap på egne premisser – på barndommens premisser. Tove Heggen Larsen
181