Sylo Taraku - Balkanisering av Europa

Sylo Taraku

BALKANISERING AV EUROPA Hvordan populisme og innvandring splitter oss

100337 GRMAT Balkaniseringen av Europa 180101 04.indd 3

19.03.18 14.50

BALKANISERING AV SANNHETEN «Om jeg bare kunne finne sannheten like lett som jeg kan avsløre usannheten», sa den romerske statsmannen Marcus Tuilius Cicero. Det er ikke vanskelig å være enig i at det hadde vært fint. Men det er ikke alltid lett å avsløre usannheten heller.

USAs president George W. Bush brukte trusselen om irakiske masseødeleggelsesvåpen og Saddam Husseins forbindelser med Al-Qaida for å rettferdiggjøre en amerikansk invasjon av Irak i 2003. Ingen av delene stemte. Det var protester fra enkelte som ikke lot seg overbevise av «dokumentasjonen» som ble lagt frem, men de nådde ikke frem. Heller ikke i mediene. Hadde de avslørt usannheten i argumentene ville det vært vanskelig å få legitimitet i befolkningen for å gå til krig. I ettertid har flere gjort forsøk på å forklare at Bush-administrasjonen ble forledet av «feil etterretning».

I virkeligheten ligger nok sannheten nærmere dem som hevder at det verken var feil etterretning eller løgnene som avgjorde, men et bevisst valg. Invasjonen ble drevet frem av en ideologisk overbevisning blant de ny-konservative i det republikanske partiet og i det Hvite hus om at det var riktig å gå til angrep på Irak. Konsekvensene ble store. Invasjonen førte til at landet ble kastet ut i en blodig sekterisk krig der hundretusener av irakere døde. Mer enn 249

100337 GRMAT Balkaniseringen av Europa 180101 04.indd 249

19.03.18 14.50

B A L K A N I S E R I N G E N AV E U R O PA

4500 ­amerikanske soldater har også mistet livet, og mer enn 35.000 har blitt skadet.

Fake news Falske nyheter og krigspropaganda har eksistert lenge, også før de digitale mediene ble utbredt. Gjennom hele vår historie har folk blitt manipulert av dem som har hersket. I autoritære regimer er dette relativt enkelt. Man kontrollerer mediene, driver med sensur og forfølger kritikere som forteller en annen historie enn det myndighetene serverer. Uten ytringsfrihet og informasjonsfrihet vil man ikke ha en offentlig samtale der ulike sider av en sak blir belyst. Det er myndighetenes versjon som gjelder. Ytringsfrihet og informasjonsfrihet gir likevel ingen garanti mot manipulering.

Opptakten til Irak-krigen er et eksempel på det. Manipulering i demokratiske samfunn er ikke like lett som i autoritære regimer, men i det åpne digitale samfunnet eksisterer i økende grad ulike sannheter side om side.

Alt fra historiske begivenheter til aktuelle politiske saker blir fremstilt på forskjellige måter etter ideologisk oppfatning og overbevisning. Konspirasjonsteoriene florerer. Det handler ikke bare om ulike tolkninger av begivenheter og hendelser, men også om forskjellig fremstilling av fakta. Det mest groteske eksempelet er Holocaust-fornektelse. I flere europeiske land er det forbudt ved lov å fornekte nazistenes masseutryddelse av mer enn seks millioner jøder. Blant dem er Frankrike, som med sine 600 000 jøder har den tredje største jødiske befolkningen i verden etter USA og Israel.

Der har National Fronts grunnlegger Jean-Marie Le Pen kalt nazistenes gasskamre i Auschwitz for «en detalj» i andre verdenskrig, noe som skapte så sterke reaksjoner at datteren Marine Le Pen til slutt kastet sin far ut av partiet. Noen vil hevde at det var som et ledd i en «renvaskingsstrategi», og ikke noe annet, og at de antisemittiske holdningene fortsatt lever videre i Europas største nasjonalpopulistiske parti.

250

100337 GRMAT Balkaniseringen av Europa 180101 04.indd 250

19.03.18 14.50

B alkanisering av sann h e t en

Kampen om historien er ikke ny, men har blusset opp igjen de siste årene. Et av landene som har begynt å befatte seg med den lite ærerike tradisjonen for historierevisjonisme er Polen. Der har regjeringen til Lov- og rettferdighetspartiet vedtatt en lov som gjør det forbudt å omtale Auschwitz som en polsk dødsleir, eller i det hele tatt ytre at Polen på noen måte medvirket til nazistenes grusomheter. De som knytter den polske staten eller det polske folk til Nazi-Tysklands grusomheter risikerer opp til tre år i fengsel.

Vedtaket har skapt kontroverser mellom Polen og Israel.126 I Tyrkia har Erdogan-regimet protestert høylytt på en fransk lov som gjør det straffbart med inntil ett års fengsel og bøter opp til 45.000 euro å fornekte tyrkernes folkemord på opp til 1,5 millioner armenere under første verdenskrig. Da den franske nasjonalforsamlingen vedtok lovforslaget i 2011, kalte Tyrkia sin ambassadør i Paris hjem i protest.127 Selv massakrer av nyere tid, som Srebrenica-massakren i Bosnia i 1995, fremstilles på høyst ulike måter, og det til tross for at krigsforbryterdomstolen i Haag grundig har dokumentert at det var serbiske styrker som sto bak massedrapene på rundt 7000 muslimer gutter og menn. Til sammenligning kan en tenke seg en situasjon der rundt halvparten av den norske befolkningen ikke aksepterte at 22. juli-angrepene fant sted, eller at de mente at Arbeiderpartiet selv iscenesatte Utøya-massakren. Tenk hvor polariserende noe sånt ville vært for det norske samfunnet. Noen sannheter betyr mer for oss enn andre.

Hvorfor tror selv de bitreste motstanderne av Arbeiderpartiet at 22. juli har funnet sted? Jo, fordi de stoler på norske medier, de stoler på Gjørv-kommisjonen som har dokumentert de faktiske forholdene og de stoler på norske domstoler som har straffet Breivik. Domstolen kunne ikke ha gitt terroristen 21 års forvaring uten å dokumentere ugjerningene og fastslå ansvarsforholdet.

I samfunn der ulike versjoner av en hendelse får fortsette å eksisterer side om side, har man generelt ikke den samme tilliten til 251

100337 GRMAT Balkaniseringen av Europa 180101 04.indd 251

19.03.18 14.50

B A L K A N I S E R I N G E N AV E U R O PA

institusjonene som bekrefter og formilder fakta. Men selv i vestlige land med sterke institusjoner og lange tradisjoner for uavhengige og pålitelige media ser vi en forvitring av tillitsforholdet. I USA har konspirasjonsteorier om 11. september levd side om side med faktaformidling omtrent siden flyene traff tvillingtårnene i 2001.

En meningsmåling utført av Pew Research Center i 2010 viste at 18 prosent av amerikanerne, og en fjerdedel av det republikanske partiets velgere, trodde på løgnen om at Barack Obama er muslim.

Det hjalp ikke at Obama allerede under valgkampen hadde fortalt det amerikanske folk at han er kristen og ved mange anledninger deltok i kirkelige seremonier. Selv etter at Obamas fødselsattest ble offentliggjort, trodde nesten en av fem amerikanere at han var født i Afrika.128 President Donald J.Trump er en av dem som heftigst har beskyldt Obama for å lyve om at han er født i USA. Trump, som selv har et nokså avslappet forhold til sannheten, har bidratt sterkt til undergrave medienes troverdighet i USA ved å erklære noe tilnærmet full krig mot såkalte «mainstream medier» som han konsekvent refererer til som «Fake News». Det er et alvorlig varsko når bare seks prosent av amerikanerne oppgir att de har høy tillit til mediene.

Vi ser den samme tendensen i flere land, også her hjemme.

Debatten om falske nyheter etter Brexit-avstemmingen og presidentvalget i USA i 2016 har aktualisert spørsmålet om tillit til mediene. Mistillit til mediene som institusjon har vært en gjenganger i forklaringene av populismens store seire i 2016. Det året ble begrepet «post-truth» kåret til årets internasjonale nyord av Oxford Dictionaries.

Lav tillit til medier I Norge er tilliten til mediene fortsatt relativ høy. I 2017 oppga 49 prosent av de norske respondentene i en internasjonal undersøkelse gjennomført av Reuters Institute at de stort sett stoler på det nyhetsredaksjonene formidler. Til sammenligning er det bare 30 252

100337 GRMAT Balkaniseringen av Europa 180101 04.indd 252

19.03.18 14.50

B alkanisering av sann h e t en

prosent som stoler på mediene i Frankrike.129 Tilliten til mediene er likevel ikke likt fordelt i Norge.

Det er et generelt trekk i vestlige land at tilliten er lavere blant folk som politisk plasserer seg på ytre høyre fløy. Høyest er tilliten blant folk som tilhører venstresiden. Dette er tilfellet også i Norge.

Det er spesielt medias dekning av innvandringsfeltet som skaper kontroverser. En kritisk holdning til innvandring og lav tiltro til journalister går hånd i hånd.130 Det handler mer om vinkling enn hva som er sant eller ikke sant.

La meg illustrere det på denne måten: Du ønsker å orientere deg om innvandring til Europa, . Du klikker det inn på en tradisjonell nettavis og leser en reportasje fra Italia. Journalisten har intervjuet en enslig kvinne med to barn. Hun kommer fra krigen i Syria og forteller om sine traumatiske opplevelser. Alt dette er sant. Så klikker du videre for å sjekke hva «alternative medier» skriver om samme tema. Der leser du at flertallet av de som kommer til Europa via Middelhavet er menn, at flertallet er økonomiske migranter og at enkelte av terrorangrepene i Europa de siste årene ble begått av asylsøkere.

Også dette er sant. Men det er to helt ulike fortellinger. Du har medier som fremstiller asylsøkere primært som ofre, og du har medier som fremstiller asylsøkere primært som en trussel mot alt vi har kjært.

Hvis du er urolig over innvandring på grunn av eksempelvis økonomiske konsekvenser, sikkerhet, kriminalitet eller kulturelle endringer, vil du ikke kjenne deg igjen når du leser «venstrevridde» medier. Hvis du derimot er blant dem som mener Norge og vestlige land bør ta imot flere flyktninger, vil du ikke kjenner deg ikke igjen når du leser medier som ikke skriver om enkeltskjebner og det humanitære perspektivet, men gjennomgående fokuserer på innvandringens negative konsekvenser. Nå er folk ikke enten-eller, men hvilke medier du leser avhenger stadig oftere av ditt ideologiske og politiske ståsted.

Asyl- og innvandringspolitikken er i for stor grad preget av stemningsbølger, ofte drevet fram av mediene. «Vi må tenke med 253

100337 GRMAT Balkaniseringen av Europa 180101 04.indd 253

19.03.18 14.50

B A L K A N I S E R I N G E N AV E U R O PA

både hode og hjerte», sa jeg under et foredrag foran en gruppe «asylaktivister» etter migrasjonskrisen. Det ble ikke tatt godt imot. Jeg ble kritisert for å antyde implisitt at de som satt i salen ikke tenkte med hodet. I ettertid har jeg erkjent at jeg tok feil. Innvandringsliberale blir typisk kritisert for føleri, mens innvandringsskeptikere kritiseres for hjerteløshet og kynisme. Dette er en overforenkling.

Det er ikke så enkelt som at innvandringsliberale står for føleriet mens innvandringsskeptikerne står for fornuften. Det er like mye en konkurranse mellom motstridende narrativer, begge basert på følelser, verdier og identitet.

Forestillingen om et skarpt skille mellom emosjoner og rasjonell tenkning er utdatert og strider med det vi nå vet om menneskelig tenkning. Ny forskning innen sosialpsykologi viser at følelsene ofte spiser fornuften til frokost, eller som filosofen David Hume sa det allerede på 1700-tallet: «Fornuften er følelsens slave.» I boken The Rightous Mind presenterer professor i moralpsykologi Jonathan Haidt omfattende forskning som viser at vi mennesker «tenker» med hjertet først, så med hodet. Intuisjonene kommer før rasjonaliseringen. Ulike eksperimenter viser at folk er raske til å gi svar på moralske spørsmål, mens de trenger mer tid på å begrunne sine svar. Hodet fungerer med andre ord som advokat eller pressesekretær for hjertet. Det er ikke det at vi ikke resonnerer, men når vi skal begrunne våre moralske standpunkter, så setter vi hodet i arbeid for å lete etter de faktaene og argumentene som understøtter verdiene våre. Det er stadig viktig å få frem fakta som tross alt er etterprøvbare, men det vinner ikke hjertene, og det justerer ikke følelsene våre.

Når medier har et ståsted, men fremstiller seg selv som «nøytrale» og «objektive», så skaper det mistillit. Hvordan skal mediene svare på denne utfordringen?

I en kronikk i Aftenposten 2. januar 2017 etterlyste SINTEF-forskerne Petter Bae Brandztæg og Asbjørn Følstad mer åpenhet både rundt redaksjonell prioritering og valg av vinklinger, men også 254

100337 GRMAT Balkaniseringen av Europa 180101 04.indd 254

19.03.18 14.50

B alkanisering av sann h e t en

rundt egne ideologiske føringer. De forklarte medienes tillittsfall med at folk opplever at medier og faktasjekkere har et annet ideologisk ståsted enn dem selv. «Mediene hevder selv å være objektive og nøytrale, men oppleves like fullt som vridd i retning av et liberalt ståsted og politisk korrekthet.»131 Historieprofessor Kjetil Jakobsen ved Universitet Nord går enda lenger. Han mener at det ikke er mulig å drive med verdinøytral nyhetsformidling. For at mediene kan fylle sitt samfunnsoppdrag bedre, mener han at vi bør få tilbake partipressen som ble forlatt for rundt fire tiår siden: «Den liberale modellen tilsier at det er ved å opptre nøytralt at pressen vinner tillit,» skriver han. «Men kanskje er det modellen selv som er problemet? Kan det tenkes at sinnet ville avta og tilliten bedres om mediene rett og slett klargjør sitt grunnsyn, slik at publikum kan forholde seg kritisk til i det minste noen av de valgene som er truffet?»132 Selv er jeg skeptisk til ideen. Mer ærlighet om eget ståsted er tillitsvekkende, men det forebygger ikke problemet med ekkokamre.

Folk vil lese de mediene som bekrefter det de allerede tror. Skal vi opprettholde en felles offentlighet og forebygge fragmenteringen av offentligheten, bør tilliten til hovedstrømmediene øke – og i hvert fall ikke bli svekket ytterligere. Spesielt gjelder dette i spørsmål som skaper rom for alternative medier. Nå kan man selvsagt mene at misnøyen med mediene ikke er berettiget, men den er der og er noe man må forholde seg til. Jeg har derfor anbefalt følgende tre ting til norske redaktører: 1) Sørg for at mediene skaffer seg bedre kunnskap om innvandring, islam og terror – som er noen av de viktigste temaene i vår tid.

2) Bli flinkere til å rekruttere journalister med ulik bakgrunn for å unngå at alle ser verden med samme briller.

3) Sørge for at disse betente sakene belyses fra flere sider, at ulike perspektiver får komme til orde på en upartisk måte.133 255

100337 GRMAT Balkaniseringen av Europa 180101 04.indd 255

19.03.18 14.50

B A L K A N I S E R I N G E N AV E U R O PA

Journalister er stort sett urbane mennesker med høy utdannelse og således ikke representative for befolkningen. Dersom journalister fikk bestemme, ville Rødt, MDG og SV til sammen vært dobbelt så store som Høyre på Stortinget.134 Dessuten jobber de med ulike saker og kan ikke spesialisere seg på innvandring og islam slik enkelte alternative medier kan.

Alternative medier fungerer til tider som et viktig korrektiv, men mest av alt skaper de ekkokamre som på sikt kan utfordre vår felles offentlighet. De som tror at tradisjonelle medier underrapporter problemene knyttet til innvandring og islam, kan ledes til alternative medier som overrapporterer og alarmerer om disse problemene. Det er en utfordring å balansere godt slik at publikum får et noenlunde riktig bilde av tingenes tilstand.

«Vi ønsker ikke å skape frykt» Den 24. februar 2017 besøkte jeg den statlige TV-kanalen France 2. Journalistene var veldig imøtekommende og lot meg til og med overvære redaksjonsmøtet der de bestemte innholdet i kveldsnyhetene som ville bli sett av over fem millioner franskmenn.

Hovedsaken i kveldsnyhetene skulle være at Marine Le Pen nektet å la seg avhøre av politiet om EU-penger partiet hennes angivelig skulle ha misbrukt. En journalist hadde snakket med hennes advokat og spurt hvorfor hun ikke ville snakke med politiet. Le Pens konkurrent i presidentvalgkampen som pågikk nettopp da, Emmanuel Macron, hadde endelig begynt å snakke om hva han ville gjøre med Frankrike om han ble valgt. Hans lansering av et økonomisk program skulle også få sine tilmålte minutter den kvelden.

Utenriksredaktøren hadde i tillegg en reportasje fra Mosul.

Siste nytt fra Frankrike og resten av verden måtte presses inn i de 30 minuttene nyhetssendingen skulle vare. Diskusjonene handlet mest om lengden på de ulike innslagene.

Innimellom ble det tid til en samtale med to av redaktørene om Le Pen og Front Nationals forhold til media. De sa at det alltid 256

100337 GRMAT Balkaniseringen av Europa 180101 04.indd 256

19.03.18 14.50

B alkanisering av sann h e t en

har vært spenninger mellom medier og Le Pen, og at hun aldri er fornøyd med dekningen hun får.

På spørsmålet om dekningen av Front National og Le Pen påvirkes av det faktum at 74 prosent av franske journalister stemte på venstresidepartier i 2012, svarte de franske redaktørene at det ikke spiller noen rolle: «Vi behandler henne på lik linje med alle andre politiske ledere,» sa de.

Jeg utfordret France 2-journalistene med anklagene som gjerne kommer fra innvandringskritikere om at deres syn ikke er godt nok representert i «mainstream media», og at statskanalen dermed opptrer altfor politisk korrekt: «Underkommuniserer dere problemer med innvandring og radikal islam?» spurte jeg.

«Nei,» var svaret, men vi ønsker ikke å skape frykt. Det finnes ikke en kveld uten at en bil eller noe blir brent i et eller annet forsted i Frankrike. Om vi hadde rapportert det hver gang det skjer, ville folk få et inntrykk av at landet vårt er herjet av vold og kaos.

Det er ikke bare Le Pens og hennes tilhengere som klager, men også innvandrere og muslimer føler seg dårlig representerte.

Det var et godt poeng. Mediene kan ikke – og skal ikke – avskaffe konflikter, men dekke innvandrings- og islamrelaterte saker på en måte som gjør at folk kan kjenne seg igjen.

Alternative medier er kontrære, men hadde de dominert helt, ville de bare forsterket fremmedfrykten blant majoriteten og fremmedfølelsen blant minoriteter.

Populistenes mekka Etableringen av alternative medier er en økende trend i hele VestEuropa. Bakgrunnen er ikke bare mistilliten til de etablerte mediene, men også større forventninger om å bli hørt enn tidligere. Vi har alltid hatt nisjeaviser eller pamfletter, men det er bare gjennom de store mediene man virkelig har hatt mulighet til å nå mange mennesker med sitt budskap. Med sosiale medier og digitale plattformer har imidlertid nye muligheter åpnet seg. Blogger og nettsi257

100337 GRMAT Balkaniseringen av Europa 180101 04.indd 257

19.03.18 14.50

B A L K A N I S E R I N G E N AV E U R O PA

der er enkle å etablere og billige å vedlikeholde. Dessuten kan man, takket være Facebook og Twitter, konkurrere med de etablerte mediene både i antall lesere og i å sette dagsorden.

Disse nye mediene har samtidig gjort oss mer sårbare for å bli utsatt for falske nyheter som kan spres fort og ukontrollert. Man kan enkelt legge ut en løgn og i løpet av kort tid kan man få tusenvis av likes og tusenvis av delinger. Faktasjekkingen og dementeringen kan komme senere, men da har skaden allerede skjedd. Dessuten er det ikke alle som stoler på faktasjekkerne heller.

Denne polariseringen langs verdiakser og meningskorridorer akselereres av kommersialiseringen og digitaliseringen i mediene. Nettjournalistikk finansieres i hovedsak ikke av brukerne, men av reklame. Dermed blir antallet lesere som klikker seg inn på hver enkelt artikkel avgjørende. Det bidrar til å gjøre mediene mer tabloide. Konfliktorienterte saker genererer flere klikk, flere reaksjoner og et større engasjement enn andre saker. Mye tyder på at digitaliseringen og kommersialiseringen av medier går i populistenes favør.

Den kontinuerlige tilgangen på nyheter om ledernes feil, mangler og hykleri gjør det vanskelig å beholde tilliten til dem.135 Dette åpner en mulighet for populistene å fremføre sin kritikk. At konfliktorienterte saker selger passer perfekt inn i dette bildet, siden det betyr at populistene får stor oppmerksomhet. Dessuten er de ikke lenger avhengige av kritiske redaksjonelle medier for å kommunisere sitt budskap til sine velgere. Media har tradisjonelt fungert som et mellomledd mellom folket og deres «ledere». Sosiale medier har imidlertid gjort det mulig for populister å kommunisere direkte med publikum uten å gå gjennom kritiske redaktørstyrte medier. Et kjennetegn ved populistiske ledere er deres utstrakte bruk av Twitter og andre sosiale medier. Sosiale medier er populistenes mekka. Donald Trump synes å bruke mye tid på Twitter, men også Marine Le Pen og Geert Wilders har i lenge perioder «boikottet» redaksjonelle medier og bare brukt internett og sosiale 258

100337 GRMAT Balkaniseringen av Europa 180101 04.indd 258

19.03.18 14.50

B alkanisering av sann h e t en

medier. Siden deres posteringer blir videreformidlet av de redaksjonelle mediene, bør man i realiteten ikke betrakte dette som en tradisjonell boikott, men som en bevisst mediestrategi.

Mens domstolene står i veien for gjennomføring av populistisk politikk, står mediene i veien for populistenes kommunikasjon med folket. Dessuten setter mediene «feil ting» på dagsorden – altså noe annet enn det populistene helst vil snakke om. Mediene redigerer og filtrerer budskapet politikere kommer med til folket.

De setter det gjerne også inn i en kritisk ramme. Dette misliker populistene. De foretrekker ikke bare mer direkte demokrati, men også direkte kommunikasjon med folket. Derfor er de glade i å bruke Facebook og Twitter eller egne medier og kanaler som de kontrollerer. Daværende justisminister Anders Anundsens Facebook-video fra 2016 var et eksempel på en slik tankegang. I videoen skryter Anundsen uhemmet av arbeidet sitt. Begrunnelsen han ga var at mediene ikke fortalte folket om alt det gode arbeidet han gjorde. Derfor så han seg nødt til å fortelle dem det direkte, uten filtrering fra mediene. I Norge var dette et nytt og uvant grep, og Anundsen møtte sterk kritikk.136 Hvor mye oppmerksomhet populistene får i nasjonale medier varierer, men det er et tydelig trekk at mange av sakene om dem er negativt vinklet. Dermed er det imidlertid ikke sagt at det er negativt for populistiske partier. Negativiteten rundt Sverigedemokratene i Sverige har for eksempel ikke ført til at partiet har mistet oppslutning, snarere tvert imot. Det samme gjelder også i Sveits med «Swiss People’s Party». Negativ dekning i media utnyttes av populister som får bekreftet sitt narrativ om at folket står mot eliten. I populistenes retorikk er mediene en del av en elite som beskytter seg selv og som utsetter dem for urettferdig behandling.137 Derfor er det logisk at mediene nå kritiseres for å drive med fake news.

Sosiale medier utfordrer tradisjonelle medienes makt og har revolusjonert den offentlige debatten. De skaper bedre muligheter 259

100337 GRMAT Balkaniseringen av Europa 180101 04.indd 259

19.03.18 14.50

B A L K A N I S E R I N G E N AV E U R O PA

for demokratisk deltakelse på likefot, og dekker også menneskers behov for å sosialisere seg med andre og å bli anerkjent. Sosiale medier er også gode plattformer for demokratisk mobilisering, skaper større transparens og knytter folk sammen på tvers av landegrenser. Spontaniteten gjør folk mer genuine og ekte, noe som står i motsetning til de innøvde floksene politikere har en tendens til å lire av seg. Baksiden av medaljen er spredning av falske nyheter og hatefulle ytringer.

Den franske filosofen Bernard-Henri Levy trekker frem sosiale medier som en sentral forklaring for hvorfor demokratiet er under press. I en TV-debatt om demokrati sa han at vi ikke må undervurdere demokratiets kapasitet til å dø. «Regimer kan dø. Hvorfor kan det skje i dag? Jo, fordi det er et klima som ikke er demokrativennlig. Takket være sosiale medier har alle meninger og ideer samme verdi i dag. Også de anti-demokratiske.»138 Sosiale medier er tross alt et nytt fenomen og det er for tidlig å trekke bastante konklusjoner, men det er grunn til bekymring.

Mine erfaringer på Facebook Disse bør du følge på Facebook var tittelen på en artikkel i Aftenposten juli 2016. Jeg ble nysgjerrig – og hyggelig overrasket over at jeg var blant de ni anbefalte personene.139 «Facebook-eliten» ble vi kalt. Selv setter jeg pris på mulighetene Facebook gir meg til å dele og utveksle meninger med mine venner, men i debatten som fulgte ble vi kritisert for å ikke slippe til andre som ønsker å diskutere i våre tråder. Ord som «Skravleklassens parallellsamfunn» eller «debatt i elitenes avlukker» ble brukt for å beskrive fenomenet. Det ble sagt at folk flest ikke blir en del av samtalen på disse sidene ettersom mange benytter seg av muligheten til å begrense tilgangen til den vennekretsen man har på Facebook.

Jeg har etter dette forsøkt å åpne for at hvem som helst kan delta på diskusjoner i mine tråder, men uten hell. Kontroversielle temaer rundt innvandring, islam og lignende tiltrekker også personer med 260

100337 GRMAT Balkaniseringen av Europa 180101 04.indd 260

19.03.18 14.50

B alkanisering av sann h e t en

ekstreme holdninger, som skremmer bort de mer seriøse deltakerne. Dette ønsket jeg ikke. Dessuten måtte jeg hele tiden følge nøye med for å passe på og for å holde orden på trådene. Jeg måtte derfor skru ekskluderingen på igjen, men uten at det er blitt noe ensretting i diskusjonene på mine tråder av den grunn.

På Facebook opplever jeg ganske ofte at jeg kan være veldig enig og veldig uenig med samme person i ulike saker. Et problem med et sosialt medium som Facebook er at algoritmene forsterker tendensene til flokkmentalitet. Det dannes grupper som alltid er enige med hverandre. I Norge har vi heldigvis fortsatt i stor grad en felles offentlighet, og det er fortsatt vanlig at folk fra ytre høyre og ytre venstre diskuterer på de samme trådene. Ute i Europa har utviklingen kommet lenger og blitt et generelt problem. Da jeg var i Polen, fikk jeg høre at offentligheten der var totalt splittet. Tilhengere av regjeringen ser på egne TV-kanaler og leser regjeringsvennlige aviser, mens opposisjonen har sine mediekanaler. I USA har vi også sett tegn til det samme. Vi vil ikke dit i Norge. Men også her ser vi en økt fragmenteringen av mediebildet som igjen innebærer en økt polarisering.

Vi har ikke lenger en eller noen få sentrale medieinstitusjoner som alle forholder seg til, som setter dagsorden for samfunnsdebatten og som følger visse normer for hvordan den skal føres.

Konsekvensen ser ut til å være dannelsen av ulike leire med gjensidig mistenksomhet og fiendskap mot hverandre. Slik kan vi også snakke om en balkanisering av offentligheten. I verste fall kan den undergrave demokratiet.

Vi er avhengige av å bli eksponert for andre meninger for å kunne korrigere våre egne synspunkter, og for å forstå hverandre bedre.

En delt offentlighet med adskilte meningskorridorer vil gå utover de moderate i sentrum. Som filosofen John Stuart Mill sa det: «De som bare kjenner sin side av saken, kjenner veldig lite av saken.»

Vi mennesker har behov for å tilhøre en gruppe og for å få anerkjennelse. Blir debatten polarisert, kan det være vanskelig å holde 261

100337 GRMAT Balkaniseringen av Europa 180101 04.indd 261

19.03.18 14.50

B A L K A N I S E R I N G E N AV E U R O PA

fast ved en moderat sentrumsposisjon. Det blir fort opportunt å følge en av flokkene. Det er bedre å være likt av én gruppe, selv om du samtidig hates av en annen gruppe, enn å ikke bli likt av noen i det hele tatt. Det er slik jeg husker polariseringen i det tidligere Jugoslavia. Du måtte velge side. Der var valget nesten gitt. Du måtte følge den etniske gruppen du tilhørte. Det som var sant for flokken din, var også din sannhet. Uenighet ble tolket som forræderi, og innebar stor personlig risiko. De mest høylytte overdøvet de moderate og vant til slutt. Dette kan bli fortellingen om sosiale medier.

En undersøkelse fra USA viser at det er ytre venstre og ytre høyre twitrer mest om politikk i USA. Slik blir de mer moderate overdøvet og skremt bort. Sosiale medier er blitt polariseringens medier. Det er blitt lettere å ytre seg, men vanskeligere å bli hørt i all støyen. Spesielt hvis du er moderat140

262

100337 GRMAT Balkaniseringen av Europa 180101 04.indd 262

19.03.18 14.50