Issuu

For rikt for hvem?

Fakta, myter og framtidsvisjoner i norsk økonomisk politikk

RES PUBLICA

1. utgave, 1. opplag 2026

ISBN p-bok 978-82-8226364-1

ISBN e-bok 978-82-8226365-8

Omslag: Johanne Hjorthol

Sats: Type-it AS, Trondheim

Papir: 70 g Holmen Book Cream

Boka er satt med: 11,3/14,7 pkt. Minion Pro

Trykk og innbinding: Scandbook AB

Utgivelsen har mottatt støtte fra institusjonen Fritt ord.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Res Publica er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som grunnlag eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.respublica.no

Innhold

Forord 7

Av Ali Esbati

Offentlig sektor – bedre enn sitt rykte

Av Erling Holmøy og Olav Slettebø

Sløsing i blandingsøkonomien ...........................

Av Ola Innset

Høgare skatt på flaks kan vere ei god vaksine mot uflaks

Av Trine Østereng

Bildet av en krise

Av Asle Olsen

Foregangslandet Sverige? ....................................

Av Ali Esbati

dogmer for fall ............................................

Av Roman Linneberg Eliassen

Produktivitetsmodellen

Av Tiril Rustand Halvorsen

Innovasjon i den virkelige verden ......................

Av Pål Nygaard

Forord

Antologien For rikt for hvem er ikke et «tilsvar» på Martin Bech Holtes to bøker fra 2025: Landet som ble for rikt og Alternativt statsbudsjett. Men disse bøkene – eller mer presist mottakelsen av dem og deres gjennomslag i mediene – har spilt en viktig rolle for at denne antologien har blitt til. La meg derfor først si noen ord om det. «Boken ‘Landet som ble for rikt’ ble lansert 2. januar 2025. Bare etter én time var butikken utsolgt», kunne avisa e24 rapportere 10. januar. Etter bare én uke i butikkhyllene sto det helt klart at dette var en bestselger. I boka ønsket økonomen og tidligere norgessjef i konsulentselskapet McKinsey & Co., Martin Bech Holte, å svare på følgende spørsmål: «Hvorfor peker de økonomiske pilene nedover i Norge?» Svaret skulle også, ifølge forlaget, fungere som «et varsku til norske politikere og velgere». Forfatteren selv gledet seg over å ha truffet en nerve i folket:

… [D]et er veldig mange nordmenn som er nysgjerrige på å forstå hva som skjer med landet vårt og hvordan samfunnet fungerer. Jeg tror en del føler at noe ikke er som det skal med økonomien. […] For ti år siden kunne vi nordmenn reise hvor vi ville, nå reiser vi til Albania, som er det billigste landet i Europa. Folk vil forstå hvorfor og hvordan – og hva slags fremtid vi skal inn i.1

Det er vanskelig å vurdere i hvilken grad det var nettopp bekymringen for å måtte reise til Albania som best oppsummerte vanlige nordmenns følelse av at ting ikke er som de skal i norsk økonomi. Men det fantes åpenbart en sterk kraft i det å fortelle en historie om stillstand og forfall, forklart med en angivelig politisk handlingslammelse som hadde ført landet bort fra hardt arbeid, entreprenørånd og sunn fornuft.

Det var gjort et godt forarbeid for å lansere bokens budskap allerede før den dukket opp i bokhandelen. Finansmannen Jan Petter Sissener hadde blant annet kjøpt inn boken som julegave til samtlige representanter på Stortinget.2 Ikke minst var det stor begeistring i de kretsene som på dette tidspunktet mobiliserte for å få fjernet formuesskatten. Forfatteren gikk sin seiersgang på LinkedIn og i podkaster med stor lytterskare. Med dette i ryggen ble gjennomslaget enormt, også i tradisjonelle medier. Den 16. januar 2025 viet NRK Debatten et helt program til årets «snakkis». Holte fikk innledningsvis legge fram noen av sine favorittgrafer før andre deltakere skulle debattere de ulike temaene i boken.3

Mange som hadde lest boken med et kritisk blikk, kunne allerede på dette tidspunktet konstatere betydelige problemer med selve grunnlaget for fortellingen. Og sånn skulle det fortsette gjennom våren 2025.

Den sentrale ideen om et særnorsk problem med svak produktivitetsutvikling, og derav konklusjonen at dette må skyldes bruken av inntekter fra olje og gass til offentlige utgifter, hadde neppe dekning i tilgjengelige data. Dette kunne også konstateres av økonomer som i utgangspunktet er positivt innstilt til lavere skatter og en tilbakeholden bruk av offentlige midler. «Landet er ikke kjørt i grøften»,

påpekte samfunnsøkonomene Harald Magnus Andreassen og Kjell Roland.4 «Holtes hovedbudskap er feil», var dommen fra økonomiprofessor Steinar Holden.5 I Dagens Næringsliv måtte finansredaktør Terje Erikstad minne om at produktiviteten i norsk fastlandsøkonomi snarere ligger i verdenstoppen.6

Beskrivelsen av Norges økonomiske historie viste seg også å være beheftet med betydelige problemer. Erling Holmøy og Olav Slettebø i SSB (som også bidrar med en tekst i denne antologien) viste at tilgjengelig statistikk ikke kunne underbygge Holtes framstilling av årene 1991–2013 som en økonomisk «gullalder» fordi staten angivelig hadde trukket seg tilbake og sluppet markedskreftene fri.7 Spesielt merkelig er det at Holte gjør et stort poeng av å kontrastere denne perioden med en epoke preget av sosialdemokratisk statskontroll – nærmest planøkonomisk i hans øyne – som han karakteriserer som «ineffektiv» og «stivbent». Produktivitetsveksten i den perioden var dramatisk mye høyere.8

Professor i økonomisk historie Einar Lie oppsummerte det slik: «Jeg forstår virkelig ikke hvor Holte har denne historieforståelsen fra, men riktig er den ikke.»9

Martin Bech Holte har i all hovedsak stått fast ved sin bruk og tolkning av statistikk. Han var også tidlig ute med å antyde at kritikken handlet om en overdreven drivkraft til å finne feil hos ham, basert på kritikernes ønske om å forsvare den rådende orden og etablerte posisjoner.10 «Jeg forstår ikke hvorfor de aktivt søker å spre villedende informasjon om tallgrunnlaget i boken», skrev han i et svar til Holmøy og Slettebø.11 «De som er over 60, bryr seg ikke lenger om vi er under eller over middels», svarte han i et intervju om kritikken fra andre økonomer.12

Noen forventet kanskje en annen type samlet svar da boken Alternativt statsbudsjett ble utgitt allerede høsten 2025. I stedet finner vi der en mer generell betraktning om at det er «tid for nye ideer», som kulminerer i et angrep på «det tilnærmede monopolet samfunnsøkonomer fra Økonomisk institutt på Blindern har over norsk økonomisk politikk og tankegang». Her skriver Holte at han i sin første bok «bevisst [har] skrevet slik at noen røde kluter blir viftet foran øynene på visse mennesker» og at han med «et snev av fremsyn […] allerede der [kunne] beskrive hvordan landets læremestre ville komme ut og si at alt er som det skal i det beste av alle samfunn». Kritikerne fremstilles dermed som «vårt samfunns hær av Panglosser, læremesteren til Candide i Voltaires mesterverk ved samme navn».13

Alternativt statsbudsjett viderefører i prinsippet de samme kritiserte påstandene som Landet som ble for rikt. Den sentrale fortellingen om en særnorsk produktivitetskrise gjentas med et tallgrunnlag som fikk Terje Erikstad i Dagens Næringsliv til denne gangen å foreslå at Holte burde trekke hele boken.14

Sånn ble det ikke. I stedet solgte også Alternativt statsbudsjett i store opplag. Ifølge Bokhandlerforeningens liste ble Landet som ble for rikt den tredje mest solgte sakprosaboken i Norge i 2025, og Alternativt statsbudsjett den åttende mest solgte.15

Uansett hvordan man vrir og vender på saken, har Martin

Bech Holtes to bøker etterlatt spor i norsk politisk debatt, også utenfor den nasjonale politiske arenaen. Den intense

oppmerksomheten gjorde at mange har fått med seg noe av den sammenhengende ideen om norsk økonomi og samfunnsøkonomi som med brede og kraftige penselstrøk tegnes opp i bøkene. For noen har nok dette fungert som en bekreftelse på forestillinger om at verdier skapes av (hovedsakelig mannlige) entreprenører og investorer, men sløses bort av uforstående politikere og ineffektive (hovedsakelig kvinnelige) ansatte i stat og kommune. For andre har det kanskje heller skapt usikkerhet om hva som egentlig er de reelle problemene og utviklingstrekkene i norsk økonomi.

Denne antologien er, som jeg skrev innledningsvis, ikke noe systematisk svar på Martin Bech Holtes mange påstander. Slike svar finnes riktignok i flere av bidragene i antologien, men det overordnede formålet har vært å ta den store interessen for en diskusjon om hvor norsk økonomi befinner seg, og hvor den kan være på vei, på alvor.

Mitt utgangspunkt har imidlertid vært at den etter mitt syn (og, som nevnt, mange andres syn) ganske misvisende beskrivelsen av norsk økonomi, dels har bidratt til å skape forvirring om viktige fenomener som verdiskaping og innovasjon, og dels har gjort at andre viktige spørsmål om utfordringer i norsk økonomi har blitt skjøvet i bakgrunnen.

Det finnes ganske enkelt mye annet å si om den rådende økonomiske orden og dens problemer. Artiklene er langt fra samstemte påstander om at vi lever i den best mulige av verdener.

Alle artiklene i boken er selvstendig utformet og har altså ikke hatt som mål å etablere eller forsvare felles standpunkter eller linjer. Hvis jeg likevel skulle peke på en rød tråd i tekstene, er det en interesse for å synliggjøre realitetene i økonomien: å si noe om hva tall og statistikk faktisk inne-

bærer, og hvilke økonomiske veivalg som faktisk finnes i et demokratisk samfunn.

Antologiens mest omfattende tekst er skrevet av Erling Holmøy og Olav Slettebø, som begge til daglig arbeider i SSB. Ved å nøye presentere og forklare statistikken tar de tak i de sveipende påstandene om at offentlig sektor i Norge «eser ut» – og sløser bort verdiene som privat sektor er alene om å skape. De går også gjennom noen vanlige misforståelser om hvordan Norge ligger an sammenlignet med andre vestlige industriland. Det statistikken viser, er at de offentlige utgiftenes størrelse i forhold til norsk fastlandsøkonomi snarere har vært svært stabil de siste tretti årene. Samtidig har det såkalte skattetrykket gått noe ned. De peker også på at det er gode grunner til at behovet har økt for flere av de viktige godene som det offentlige har hovedansvaret for. Forfatterne inviterer dermed til en mer faktabasert og politisk transparent diskusjon om bruken av offentlige midler, om hvordan den finansielle strømmen fra avkastningen på oljefondet bør anvendes, og om styrker og svakheter ved dagens organisering av velferdstjenestene.

Også Ola Innset tar i sin tekst opp spørsmålet om «sløsing». Han gjør det ved å stille et viktig spørsmål som sjelden stilles, nemlig hva penger egentlig er. I en blandingsøkonomi som den norske – der det både finnes en markedsstyrt sektor og en sektor som i utgangspunktet organiseres etter andre prinsipper – er det viktig å forstå hvilken rolle penger spiller i ulike sammenhenger. Penger fungerer ikke på den samme måten for staten som for private husholdninger

eller bedrifter. Det er heller ikke penger som er selve ressursen som blir brukt. Dette setter også skatteinnkrevingen i et annet lys. Fra et samfunnsøkonomisk perspektiv er en viktig funksjon for skattenivået å styre fordelingen av den reelle ressursen arbeidskraft. Med en klarere forståelse av disse sammenhengene, argumenterer Innset, blir det lettere å identifisere virkelig ineffektivitet og sløsing, og lettere å føre en god demokratisk samtale om fordelingen av verdiene som skapes i fellesskap i hele økonomien.

Trine Østereng påpeker i sitt bidrag at det er høyresiden som i den offentlige debatten tydeligst har kommet med vidtrekkende forslag på det økonomisk-politiske området.

Martin Bech Holtes skisser til kutt i offentlige utgifter på flere hundre milliarder kroner årlig er ett eksempel på dette. Østereng tar utgangspunkt i økonomisk ulikhet og konsentrasjonen av rikdom hos et fåtall svært rike personer som et alvorlig samfunnsproblem – forhold som påvirker menneskers daglige frihet, men også rammene for samfunnsdebatt og tenkning. Stor økonomisk rikdom kan på mange måter betraktes som en avkastning på flaks. Det er derfor rimelig å ta utgangspunkt i andre prinsipper for hvordan samfunnsøkonomien skal organiseres, slik at flere kan leve gode liv med større frihet. Da trengs konkrete reformer, og Østereng foreslår i teksten tiltak særlig knyttet til boligmarkedet.

Asle Olsen gjorde under stortingsvalgkampen i 2025 en stor informasjonsinnsats om formuesskatten med en egenutviklet nettside. I denne teksten redegjør han for noen myter og fakta fra den opphetede formuesskattedebatten. Han viser at argumentet om at «verdiskaperne» ikke har råd til å betale skatten uten at det går ut over virksomheten,

ikke står særlig sterkt når det holdes opp mot faktiske tall. Olsen peker også på erfaringene fra Sverige, som avskaffet formuesskatten i 2007. Der er det andre effekter enn styrket vekst og sysselsetting som dominerer bildet. På bakgrunn av debatten problematiserer Olsen til slutt signalene fra den sittende regjeringen om å forsøke å få til et bredt «skatteforlik». Han peker på risikoen for at resultatet utformes på høyresidens premisser.

Ali Esbati (undertegnede) tar i sin artikkel utgangspunkt i Sverige. I norsk debatt blir det ofte vist til Sverige gjennom generaliserende og alarmistiske påstander om antatte konsekvenser av innvandring – «svenske tilstander». Samtidig trekkes svensk økonomisk politikk også frem som en suksessoppskrift når det gjelder lavere skatter og strengere ordninger for personer utenfor arbeidsmarkedet. Martin Bech Holte løfter uttrykkelig og pasjonert frem Sverige som et foregangsland i sine bøker. Esbati peker på at det kreves en viss statistisk akrobatikk for å trekke slike konklusjoner om utviklingen på det svenske arbeidsmarkedet. Det som derimot skiller seg ut i Sverige, er de dramatiske negative konsekvensene for mennesker som av ulike grunner faller utenfor arbeidsmarkedet, og dermed også for den generelle økonomiske likheten. Det ville være nyttig med en mer faktabasert og transparent diskusjon om hvorvidt dette er en ønskelig utvikling i Norge.

Roman Linneberg Eliassen tar i sin artikkel utgangspunkt i at det finnes noen økonomisk-politiske prinsipper som på ulike måter blir opprettholdt av både politikere og økonomer, og som burde utfordres mer aktivt i den offentlige debatten. Eliassen identifiserer problemer både med «den økonomiske snusfornuft» og med «den politiske ufornuft».

På dette grunnlaget presenterer han fem «dogmer» som han ønsker å velte for at vi skal kunne bevege oss bort fra både «politikernes kortsiktighet» og «forvaltningens ubevegelighet». Her er det snakk om rutinemessig aksepterte posisjoner som på ulike måter hindrer økonomisk-politiske samtaler og praksiser som ville ha vært bedre egnet til å løse store samfunnsproblemer. Det dreier seg blant annet om hvordan vi ser på ansvarlig bruk av oljefondet og om sentralbankens rolle i å legge til rette for klimaomstillingen.

Noe som vel ikke kan kalles et dogme, men som er en bærende del av organiseringen av norsk arbeidsliv, er lønnsdannelsen. Tiril Halvorsen minner i sin tekst om hvordan modellen med organiserte parter (fagforeninger og arbeidsgivere) og et frontfag som setter rammene for andre lønnsoppgjør, fungerer og hvorfor den ble etablert i sin tid. Hun forklarer også hvorfor den norske modellen for lønnsdannelse bør forstås som en viktig faktor bak forbedringer i produktivitet og velferd – en beskrivelse som står i kontrast til vanlige forestillinger om det organiserte arbeidslivet som stivbeint og fiendtlig innstilt til innovasjon.

Et annet perspektiv på innovasjon enn det blant andre

Martin Bech Holte forfekter, presenteres i bidraget fra Pål Nygaard. I kontrast til forestillinger om innovasjon som frukten av enkeltentreprenørers geniale ideer og harde arbeid – nærmest som om det dreier seg om en særegen mennesketype – viser Nygaard hvordan reell innovasjon snarere fremmes av godt utbygde samfunnsinstitusjoner. Dette har også betydning for hva som er god politikk, dersom målet er å stimulere til flere og mer samfunnsrelevante innovasjoner. I stedet for forestillingen om at samfunnet først og fremst kan hjelpe entreprenører ved å redusere

skatter og byråkrati, flyttes oppmerksomheten til samspillet mellom staten, akademia og private virksomheter. Nygaard viser at dette historisk har vært avgjørende for viktige innovative gjennombrudd i Norge, og han drøfter hva som er nødvendig i dag for å opprettholde en sterk innovasjonsevne i samfunnsøkonomien.

Jeg tror at den store interessen for Martin Bech Holtes bøker burde mane til større ettertanke på den rødgrønne siden av politikken. Det handler ikke bare om at økonomisk sterke krefter har mulighet til å fremme opinioner og fortellinger som styrker deres egne posisjoner. Jeg tror at det også peker på noen problemer som springer ut av hvordan den demokratiske politiske samtalen har forholdt seg til økonomien som samfunnsfenomen.

Mange viktige spørsmål om hvordan vi som samfunn ønsker at næringsstruktur, arbeidsliv og ressursfordeling skal utvikle seg, har i flere tiår i liten grad blitt gjenstand for bred demokratisk diskusjon. Opplevelsen av at viktige samfunnsøkonomiske beslutninger ligger utenfor det vanlige borgere kan ha innflytelse på – at økonomiens bevegelser er «naturlige», bare kan forstås av «eksperter», eller bare kan påvirkes av et ansiktsløst «marked» – nærer en form for selvforståelse som jeg mener fungerer nedbrytende for den demokratiske samtalen.

I et slikt klima oppstår det også en etterspørsel etter andre fortellinger som tilsynelatende gir mennesker mulighet til å orientere seg i forhold til økonomiske krefter som fremstår løsrevet fra den demokratiske diskusjonen om hvordan

vi ønsker å innrette samfunnet. Hvis grunnen til å tro på muligheten for å bevege seg framover sammen svekkes, blir det nærliggende å se på de ressursene som går til fellestjenester eller som brukes til å styrke den økonomiske tryggheten i fellesskapet, som et tærende sløseri.

Men den faktiske produksjonen av varer og tjenester er dypt innvevd i historie og samfunnsmessige relasjoner. Derfor henger fordeling og produksjon sammen: Hva som produseres i økonomien, og under hvilke vilkår, skjer ikke i en separat sfære løsrevet fra andre samfunnsstrukturer. Det henger sammen med hvem som har mye eller lite makt, hvilke institusjoner og relasjoner vi forholder oss til i hverdagen, og hvilke forestillinger om samfunnet og vår plass i det som dominerer eller konkurrerer med hverandre. Å forstå og danne seg egne meninger om økonomisk-politiske veivalg er en viktig del av det å være deltaker i et demokratisk samfunn. Da spiller det en avgjørende rolle hvilke spørsmål som i samfunnsdebatten faktisk fremstilles som mulige å påvirke, og hvem som faktisk har interesse av at det er slik. For hvem er Norge for rikt? for eksempel.

Forlaget Res Publica skal ha takk for å ha lagt til rette for utgivelsen. Den største takken må allikevel gå til skribentene, som har klart å finne tid til skriving og diskusjoner i sine travle timeplaner. Det bør også nevnes at både forlaget og jeg har hatt som ambisjon å oppnå en jevn kjønnsfordeling blant artikkelforfatterne. Uheldige omstendigheter gjorde dog at flere skribenter falt fra etter at arbeidet var kommet i gang.

Forhåpentligvis kan denne antologien – lest på egen hånd eller brukt som grunnlag for felles diskusjoner – fylle en

funksjon i en mer realitetsorientert samfunnsdebatt: som et saklig tilskudd for lesere som, med Martin Bech Holtes ord, er «nysgjerrige på å forstå hva som skjer med landet vårt og hvordan samfunnet fungerer».16

Ali Esbati Oslo, 1. juni 2026