Sven Thore Kloster og Birte Nordahl (red.)
Et livssynsåpent samfunn Ideal og virkelighet i Norge
RE S P UBLICA
70108 Det livssynsåpne samfunn – s. 3
11.09.2026 12:33
© Res Publica, Oslo 2026 1. utgave, 1. opplag 2026 ISBN p-bok 9788282263726 ISBN e-bok 9788282263733 Omslag: Johanne Hjorthol Sats: Type-it AS, Trondheim Papir: 70 g Holmen Book Cream Boka er satt med 11,3/14,7 pkt. Minion Trykk og innbinding: ScandBook AB Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Res Publica er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som grunnlag eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.respublica.no
70108 Det livssynsåpne samfunn – s. 4
11.09.2026 12:33
Innhold
DEL I
Et samfunn i endring – ideen om et livssynsåpent samfunn Sven Thore Kloster og Birte Nordahl
Et livssynsåpent samfunn – ideal på prøve 11 Sturla J. Stålsett og Bente Sandvig
Et livssynsåpent samfunn? 23 Ingvill Thorson Plesner
Tros- og livssynsfrihet – fra kampsak til omstridt rettighet? 44 DEL II
Å leve med forskjeller. Erfaringer med tro, ikke-tro, identitet og tilhørighet Manuela Ramin-Osmundsen
Mangfold uten tilhørighet er ikke nok 61 Edin Kozaric
Hva betyr det å anerkjenne religiøse minoriteter i et livssynsåpent samfunn? 74
70108 Det livssynsåpne samfunn – s. 5
11.09.2026 12:33
Faruk Terzic
Hvordan er det å være norsk imam? 85 Sumeet Singh Patpatia
Kronen på verket og tvilen etterpå 95 Joav Melchior
Trygg nok til å være synlig? 106 Nancy Lystad Herz
Gud trenger ikke et forsvar 116 DEL III
Når idealene settes på prøve. Politiske prioriteringer, institusjoner og rettigheter Linda Noor
Tilhørighet på kryss og tvers – familiepolitikk i det livssynsåpne Norge 131 Birgit van der Lans
Hva skal en livssynsåpen storby være? 145 Anne Hege Grung
Tros- og livssynsbetjening i offentlige institusjoner 157 Nora Stene
Gravferd – regulering av døden i et livssynsåpent samfunn 167 Harald Hegstad
Er Norge fortsatt et kristent land? 181 Helge Årsheim
Pengegaloppen 193
70108 Det livssynsåpne samfunn – s. 6
11.09.2026 12:33
Hadi Strømmen Lile
Jehovas vitner-saken 203 Cora Alexa Døving
Mellom hud og gud – om rasismen i fordommer mot muslimer og jøder 218 Sven Thore Kloster og Birte Nordahl
Etterord: Et livssynsåpent samfunn – en øvelse i å leve med forskjeller 233 Bidragsytere 238 Noter og kilder 244
70108 Det livssynsåpne samfunn – s. 7
11.09.2026 12:33
70108 Det livssynsåpne samfunn – s. 8
11.09.2026 12:33
Del I
Et samfunn i endring – ideen om et livssynsåpent samfunn
70108 Det livssynsåpne samfunn – s. 9
11.09.2026 12:33
70108 Det livssynsåpne samfunn – s. 10
11.09.2026 12:33
Sven Thore Kloster, forskningssjef ved KIFO
Birte Nordahl, generalsekretær i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn
Kapittel 1
Et livssynsåpent samfunn – ideal på prøve
Mens religion og livssyn kan brukes til å sette mennesker opp mot hverandre, innebærer idealet om et livssynsåpent samfunn noe annet: nemlig likebehandling, demokratisk tilhørighet og organisering av mangfold. Idealet har blitt etablert, men det er ikke enighet om hva det betyr i praksis.
Norge har i dag et større religiøst og livssynsmessig mangfold enn det hadde for bare noen tiår siden. Det er lett å ta dette mangfoldet for gitt. De fleste av oss møter mennesker med forskjellig tro, livssyn, bakgrunn og identitet hver eneste dag: på arbeidsplassen, i barnehagen, på skolen, i nabolaget eller på bussen. Samtidig er spørsmålene som mangfoldet reiser, blitt mer omstridte. Debattene om religioners plass i offentligheten, 11
70108 Det livssynsåpne samfunn – s. 11
11.09.2026 12:33
om minoriteters rettigheter, om likestilling og likebehandling, barns rettigheter, integrering og nasjonal identitet har ikke blitt færre eller mindre viktige. Tvert imot. Hvordan skal et moderne demokrati håndtere vesentlige forskjeller uten å kreve at alle blir like eller at noen favoriseres på bekostning av andre? Dette er et av de grunnleggende spørsmålene bak ideen om et livssynsåpent samfunn.
Et livssynsåpent samfunn handler om mer enn religion og livssyn Begrepet fikk sitt gjennombrudd i 2013 med den offentlige utredningen Det livssynsåpne samfunn (NOU 2013:1). Det regjeringsoppnevnte utvalget, etter hvert kalt Stålsett-utvalget etter leder Sturla J. Stålsett, hadde fått i mandat å foreslå en mer helhetlig tros- og livssynspolitikk etter at staten og Den norske kirke for alvor hadde begynt å skille lag etter kirkeforliket på Stortinget i 2008.1 Utvalget kalte sitt forslag til ny politisk modell for «det livssynsåpne samfunn». Det innebar en livssynspolitisk posisjon mellom sekularisme og religionshegemoni. Målet var ikke å gjøre samfunnet religionsfritt. Heller ikke å gi én religion eller trossamfunn en privilegert plass, slik det hadde vært i det gamle statskirkesystemet. I stedet skulle staten føre en politikk der religion og livssyn ble understøttet, anerkjent og verdsatt, men der det offentlige i større grad enn tidligere skulle likebehandle religions- og livssynsmangfoldet. Tanken var altså at staten skulle være aktivt støttende overfor alle tros- og livssynssamfunn, samtidig som alle borgere skulle møtes med likeverd og respekt uavhengig av tro eller ikke-tro. Begrepet fikk raskt bred politisk oppslutning. Det ble brukt som både mål og begrunnelse for den nye tros- og livssynloven som trådte i kraft i 2021. Og i 2025 la regjeringen fram en egen strategi for et livssynsåpent samfunn for perioden 2025–2030. 12
70108 Det livssynsåpne samfunn – s. 12
11.09.2026 12:33
Selv om begrepet har blitt kritisert av noen for å gå for langt i en sekularistisk eller majoritetsreligiøs retning, er det likevel få i dag som argumenterer mot et livssynsåpent samfunn.2 Begrepet har kommet for å bli, selv om det langt fra er avklart hva det konkret betyr og hvilken politikk som skal føres. For bak den tilsynelatende enigheten om begrepet skjuler det seg betydelige forskjeller og uenighet. Nettopp derfor er det verdt å spørre: Hva mener vi egentlig med et livssynsåpent samfunn? Hvor stor plass skal religion og livssyn få i det offentlige rom? Hvor langt skal samfunnet gå i å tilrettelegge for trosog livssynsminoriteter? Hvor stor plass skal majoritetstradisjoner få? I hvilken grad skal offentlige institusjoner aktivt legge til rette for religiøs praksis? Hvordan skal staten forholde seg til trossamfunn som utfordrer flertallets normer? Hva innebærer likebehandling i et samfunn der mennesker har ulike behov, tradisjoner og forventninger? Disse spørsmålene lar seg ikke besvare én gang for alle. Tvert imot er de uttrykk for en grunnleggende demokratisk prøve: Hvordan skaper vi et nasjonalt fellesskap, og massevis av lokale fellesskap, som er sterke nok til å holde oss sammen, men åpne nok til å gi rom for forskjeller? Spørsmålene viser også at selv om begrepet «det livssynsåpne samfunn» har sitt utspring i tros- og livssynspolitikken, handler det om langt mer enn religion og livssyn. Det handler om anerkjennelse, tilhørighet, frihet og likeverd. Om hvordan demokratiet møter mennesker som tenker, tror og lever annerledes enn flertallet. Om hvem som opplever seg som en naturlig del av fellesskapet, og hvem som stadig må forklare, forsvare eller legitimere sin plass i fellesskapet. Kort sagt handler det om hvordan et demokratisk samfunn kan skape et fellesskap som rommer mennesker med ulike overbevisninger, erfaringer og livssyn. Eller sagt enda kortere: Det handler om demokratiets evne til å organisere mangfold.
13
70108 Det livssynsåpne samfunn – s. 13
11.09.2026 12:33
Økt mangfold i det norske religions- og livssynslandskapet Det har skjedd store endringer i den religiøse demografien de siste årene. Den norske kirke, som opphørte å være statskirke med grunnlovsendringene i 2012, er fremdeles det største trossamfunnet med om lag 3,5 millioner medlemmer, tilsvarende 61 prosent av befolkningen.3 Samtidig pågår det både sekulariserings- og pluraliseringsprosesser.4 Human-Etisk Forbund er landets største ikke-religiøse livssynssamfunn og har hatt stor medlemsvekst de siste årene. Siden 2010 har det kommet om lag 1 million innvandrere til Norge, noe som blant annet har ført til en stor økning i antall katolikker, muslimer og ortodokse kristne. Også flere pinsevenner, buddhister og hinduer har ankommet landet de siste 20 årene. Samtidig er det gruppen som ikke er medlemmer av noe tros- eller livssynssamfunn som har økt mest de siste årene – i dag utgjør denne gruppen om lag 25 prosent av befolkningen. Men det er ikke bare størrelsen det kommer an på. De jødiske trossamfunnene i Oslo og Trondheim er blant landets eldste trossamfunn. De har ikke nødvendigvis så mange medlemmer, men de norske jødene er en nasjonal minoritet og bidrar aktivt til norsk kultur og samfunnsliv. Også andre minoritetssamfunn bidrar betydelig i det offentlige og i det lokale samfunnet – ofte langt mer enn deres størrelse skulle tilsi. Ser man nærmere etter, oppdager man at det er massevis av ulike tros- og livssynssamfunn rundt omkring i Norge. Mange befinner seg i de store byene hvor befolkningen er mest mangfoldig, men det er også et betydelig tros- og livssynsmangfold i distriktene. Det finnes ingen kommuner uten et mangfold av religioner og livssyn. Alt i alt var det om lag 700 registrerte trossamfunn som fikk statsstøtte i 2025 – og da har vi ikke tatt med dem som har færre enn 50 medlemmer. 14
70108 Det livssynsåpne samfunn – s. 14
11.09.2026 12:33
Men mangfoldet er større enn dette, for det manifesterer seg ikke bare i antallet tros- og livssynssamfunn. Også innad i mange av tros- og livssynssamfunnene finnes store variasjoner. Slik som medlemmer av Den norske kirke lenge har vært en ganske sammensatt gruppe – med alt fra bedehusmiljø til kulturkristne og ikke-troende – er heller ikke norske muslimer, jøder, katolikker eller humanetikere ensartede, men grupper som rommer store interne mangfold og spenninger – både kulturelt, politisk og religiøst/ikke-religiøst. I Norge fører staten en aktivt støttende religions- og livssynspolitikk. Det betyr blant annet at staten og kommunene fortsetter å finansiere Den norske kirke, og at de andre tros- og livssynssamfunnene får et årlig økonomisk tilskudd basert på antall medlemmer. Mens Den norske kirke fikk om lag 6,3 milliarder samlet sett fra stat og kommuner, var det samlede tilskuddet til andre tros- og livssynssamfunn om lag 1,22 milliarder i 2025. Samlet sett mottok tros- og livssynssamfunn utenom Den norske kirke støtte for om lag 775 000 medlemmer i 2025. Over 380 000 av disse var medlemmer i kristne kirkesamfunn, rundt 200 000 var medlemmer i muslimske trossamfunn, om lag 150 000 var medlemmer i Human-Etisk Forbund, 22 000 i buddhistiske og 14 000 i hinduistiske trossamfunn, mens litt over 4000 var sikher, 1000 var bahaier og i underkant av 800 var jøder. Den aktivt støttende politikken innebærer også å støtte religiøse paraply- og dialogorganisasjoner som Norges kristne råd, Muslimsk dialognettverk og Buddhistforbundet, i tillegg til Samarbeidsrådet for tros- og livssynsamfunn (STL), som favner bredden av tros- og livssynssamfunn i Norge. Samarbeidsrådet ble opprettet i 1996, og fyller 30 år i år. Denne boka utgis etter initiativ og støtte fra Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn, som benytter 30-årsjubileet sitt til å løfte diskusjoner om hva et livssynsåpnet samfunn skal være. 15
70108 Det livssynsåpne samfunn – s. 15
11.09.2026 12:33
Uenighetsfellesskap I kapitlene som følger, møter vi mennesker med svært ulike erfaringer og perspektiver. Vi møter imamen, som forteller om hvordan et enkelt håndtrykk eller et smil kan utfordre forestillinger som er skapt gjennom mediedebatter og stereotype bilder. Vi møter rabbinerens refleksjoner over hva den norske jødiske erfaringen kan lære oss om trygghet, synlighet og minoriteters plass i samfunnet. Vi møter forskere som undersøker hvordan forestillinger om religion, kultur og identitet fortsatt former hvem som oppfattes som «oss» og hvem som oppfattes som «de andre». Og vi møter den tidligere lederen og nestlederen i Stålsettutvalget, som diskuterer utfordringer med dagens religions- og livssynspolitikk. Andre bidrag retter blikket mot samfunnets institusjoner. Hva betyr det i praksis å være et livssynsåpent sykehus, universitet, fengsel eller sykehjem? Hvordan bør gravferder organiseres i et samfunn med stadig større mangfold? Hvordan skal fellesskapets penger fordeles mellom ulike tros- og livssynssamfunn? Og hvilke forventninger kan staten stille til dem som mottar offentlig støtte? Flere av tekstene går også inn i noen av de vanskeligste konfliktlinjene i dagens flerreligiøse samfunn. Hva skjer når trosfriheten kolliderer med barns eller kvinners rettigheter? Eller når religiøse praksiser oppleves som krenkende eller problematiske av andre? Eller når ønsket om å beskytte minoriteter står i spenning mot ønsket om å beskytte enkeltindivider innenfor minoritetene? Det finnes ingen enkle svar på slike spørsmål. Det er heller ikke bokas ambisjon å gi dem. Denne antologien er ikke et forsøk på å presentere én autoritativ forståelse av det livssynsåpne samfunnet. Tvert imot. Boka er et forsøk på å vise fram de mange ulike måtene idealet kan forstås på, samt synliggjøre 16
70108 Det livssynsåpne samfunn – s. 16
11.09.2026 12:33
noen problemer som må diskuteres hvis vi med «det livssynsåpne samfunn» virkelig mener et samfunn hvor alle skal likebehandles. Forfatterne er forskere, samfunnsdebattanter, tros- og livssynsledere og mennesker med ulike erfaringer fra norsk offentlighet. De er ikke enige om alt. Noen steder er uenigheten betydelig. Men nettopp derfor er de samlet her. Et livssynsåpent samfunn kjennetegnes ikke ved fravær av uenighet eller konflikt. Det kjennetegnes ved evnen til å håndtere konflikt uten å gjøre motstanderen til en fiende. For vi ser stadig oftere at religion og livssyn brukes som grensemarkører og som mobiliserende og konfliktskapende identitetssymboler. Både i ut- og innland. Både av religiøse og ikke-religiøse. Både av majoriteter og minoriteter. I en tid preget av økende polarisering, hvor både populistiske og etnonasjonalistiske strømninger spiller på religion og livssyn, og hvor kunnskap om religion og livssyn ikke nødvendigvis er like godt utbredt i befolkningen, er kompetansen til å håndtere livssynsmessig og kulturelt mangfold viktigere enn noen gang. På mange måter kan det livssynsåpne samfunnet forstås som en prøve på demokratiets kvalitet. Det er lett å forsvare frihet og mangfold når forskjellene er små og konfliktene få. Den virkelige testen kommer når mennesker utfordrer etablerte verdier, vaner og forestillinger om hva som er normalt, riktig eller verdifullt. Da blir spørsmålet om vi fortsatt er villige til å gi hverandre plass som likeverdige medborgere. Alt dette gjør at begrepet «det livssynsåpne samfunn» fortsatt er brennaktuelt, mer enn ti år etter at det ble introdusert. Ikke fordi det gir oss alle svarene, men fordi det minner oss om hvilke spørsmål vi må fortsette å stille: Hvordan kan mennesker med ulike overbevisninger leve sammen uten å måtte bli like? Hvordan kan vi beskytte både fellesskapet og forskjellene? Og hva krever det av oss – som borgere, institusjoner og sam17
70108 Det livssynsåpne samfunn – s. 17
11.09.2026 12:33
funn – dersom vi mener alvor med idealet om et livssynsåpent Norge? Vi håper denne boka kan være et bidrag til den samtalen, og en invitasjon til at flere tar del i den.
Strukturen i boka Strukturen i boka er bygget opp rundt tre spørsmål: 1) Hva er et livssynsåpent samfunn? 2) Hvordan oppleves det av mennesker som lever i det? 3) Hvordan omsettes idealene i politikk, institusjoner og lovverk? Disse spørsmålene leder leseren gjennom bokas tre deler – fra idé til erfaring og videre til samfunnspraksis. De viser at det livssynsåpne samfunnet ikke bare er et politisk ideal, en modell eller et juridisk rammeverk. Det er også levd erfaring og en kontinuerlig demokratisk øvelse.
Del I: Et samfunn i endring – ideen om et livssynsåpent samfunn Den første delen tar utgangspunkt i selve idéen. Hva mener vi når vi snakker om et livssynsåpent samfunn, og hvordan har dette idealet utviklet seg? Sturla J. Stålsett og Bente Sandvig ser tilbake på arbeidet med NOU-en Det livssynsåpne samfunn og diskuterer hvordan begrepet har utviklet seg de siste ti årene. De skriver brev til hverandre, og brevvekslingen viser både den brede oppslutningen om idealet og de nye spørsmålene som har vokst fram i en tid preget av økende mangfold og polarisering. Tros- og livssynsfrihet har lenge vært en ramme for norsk tros- og livssynspolitikk, og et sentralt premiss for ideen om et livssynsåpent samfunn. Gjennom sentrale debatter om KRLEfaget, statskirka og tros- og livssynssamfunnenes selvbestemmelse viser Ingvill Thorson Plesner hvordan tros- og livssyns18
70108 Det livssynsåpne samfunn – s. 18
11.09.2026 12:33
friheten har utviklet seg fra å være en samlende rettighetskamp til å bli et felt preget av krevende avveininger. Hun argumenterer for at et livssynsåpent samfunn ikke handler om å velge mellom konkurrerende rettigheter, men om å finne løsninger som ivaretar både tros- og livssynsfriheten og de menneskerettslige verdiene den springer ut av. Til sammen etablerer disse kapitlene den historiske rammen for resten av boka.
Del II: Å leve med forskjeller. Erfaringer med tro, ikketro, identitet og tilhørighet Den andre delen flytter oppmerksomheten fra idéen og historien til mennesker som lever i det livssynsåpne samfunnet – mange av dem med minoritetserfaringer. Hvordan oppleves det? Her møter vi erfaringer fra ulike tros- og livssynstradisjoner og fra mennesker med svært forskjellige livsløp. Til sammen viser kapitlene at livssynsåpenhet ikke først og fremst handler om prinsipper, men om hverdagsliv, relasjoner og tilhørighet. Med utgangspunkt i egne erfaringer fra Martinique og Norge argumenterer Manuela Ramin-Osmundsen for at mangfold først blir en styrke når mennesker opplever reell tilhørighet. Hun viser hvordan «radikal empati» kan være et felles prosjekt som utfordrer både majoriteter og minoriteter til å bygge et samfunn der forskjeller ikke fører til utenforskap, men til deltakelse og fellesskap. Edin Kozaric argumenterer for at et livssynsåpent samfunn ikke bare handler om tros- og livssynsfrihet, men om anerkjennelse – å bli oppfattet som en naturlig del av det nasjonale fellesskapet. Med utgangspunkt i muslimers erfaringer viser han hvordan et oppgjør med islamofobi, pragmatisk tilrettelegging for religiøs praksis og en gjensidig «norskifisering» av både islam og majoritetssamfunnet kan styrke både tilhørighet og fellesskap. 19
70108 Det livssynsåpne samfunn – s. 19
11.09.2026 12:33
Som imam i dagens Norge beskriver Faruk Terzic hvordan religiøse ledere i dag står i skjæringspunktet mellom tradisjon og samtid, menighet og storsamfunn. Han beskriver hvordan dialog, tillit og menneskelige møter kan bryte ned stereotypier og gjøre det livssynsåpne samfunnet til en levd praksis, ikke bare et politisk ideal. Historien omTurbandagen danner utgangspunktet for Sumeet Singhs refleksjon over hvordan personlige møter og synlige religiøse symboler kan forvandle frykt til tillit og fellesskap. Samtidig reiser han et grunnleggende spørsmål om hvem som har ansvaret for å bygge broer i et livssynsåpent samfunn, og om nye generasjoner minoriteter fortsatt skal bære denne oppgaven alene. Joav Melchior reflekterer over det han kaller «den norske jødiske erfaringen» som en historie om både sterk tilhørighet og vedvarende sårbarhet. Han viser hvordan dialog og deltakelse over tid har gjort det mulig å være fullt ut jødisk og fullt ut norsk. Samtidig beskriver han hvordan økende polarisering etter 7. oktober 2023 har utfordret denne tryggheten og aktualisert spørsmålet om hva som skal til for at religiøse minoriteter fortsatt kan oppleve Norge som et livssynsåpent og trygt samfunn. Med utgangspunkt i egne erfaringer utforsker Nancy Herz hva det vil si å leve fritt i skjæringspunktet mellom tro, ikketro, familie og samfunnets forventninger. Hun viser at et livssynsåpent samfunn også må kunne romme mennesker som utfordrer eller forlater de tradisjonene de er vokst opp i, og hun minner om at tros- og livssynsfrihet alltid også innebærer friheten til å tvile, kritisere, forlate religion og velge annerledes. Til sammen formidler disse kapitlene ulike stemmer som viser hvordan tros- og livssynsmangfold leves og erfares – og hvordan idealet om livssynsåpenhet oppleves i menneskers liv.
20
70108 Det livssynsåpne samfunn – s. 20
11.09.2026 12:33
Del III: Når idealene settes på prøve. Politiske prioriteringer, institusjoner og rettigheter Den siste delen viser hvordan idealet om et livssynsåpent samfunnet prøves i konkrete institusjoner og politiske sammenhenger, i forvaltningsordninger og rettslige konflikter. Med bakgrunn i egen historie og storfamilie spør Linda Noor hvordan et livssynsåpent samfunn bedre kan legge til rette for ulike familietyper og -fellesskap. Hun reflekterer over familien som sosial og emosjonell infrastruktur og spør hvordan sterke familierelasjoner kan bidra til motstandskraft i et stadig mer mangfoldig og fragmentert samfunn. Birgit van der Lans undersøker hva det innebærer å utvikle en livssynsåpen storby. Hun viser hvordan kommuner kan legge til rette for både tros- og livssynsfrihet, dialog og sosial deltakelse. Med utgangspunkt i erfaringene fra Oslo argumenterer hun for at mangfold ikke automatisk skaper fellesskap, men at tillit og samarbeid må bygges gjennom langsiktige relasjoner mellom offentlige myndigheter og tros- og livssynssamfunn. I sykehus, Forsvaret, kriminalomsorgen og høyere utdanning blir idealet om et livssynsåpent samfunn satt på prøve hver eneste dag. Anne Hege Grung viser hvordan likeverdig tros- og livssynsbetjening forutsetter at velferdsstaten utvikler kompetanse og strukturer som gjør at mennesker med ulik religion og ulikt livssyn møtes med samme omsorg og verdighet. Nora Stene viser hvordan gravferdsforvaltningen er blitt en viktig prøvestein for det livssynsåpne samfunnet, der respekt for ulike religioner og livssyn må omsettes i konkrete løsninger for seremonier, gravplasser og ritualer. Hun argumenterer for at en verdig gravferd for alle forutsetter både fleksible ordninger, juridiske tilpasninger, gode lokaler og en anerkjennelse av at også religioner og livssyn rommer et stort indre mangfold. Harald Hegstad drøfter om Norge fortsatt kan forstås som et 21
70108 Det livssynsåpne samfunn – s. 21
11.09.2026 12:33
kristent land i en tid preget av økende religiøst og livssynsmessig mangfold. Han argumenterer for at kristendommen fortsatt er en viktig del av norsk historie og kultur, samtidig som et livssynsåpent samfunn forutsetter en nasjonal identitet der ingen tros- eller livssynstradisjon alene definerer hvem som hører til. Helge Årsheim viser hvordan offentlig støtte til tros- og livssynssamfunn både kan sikre likebehandling og samtidig gi staten økt innflytelse over religiøse fellesskap. Han argumenterer for at dagens modell skaper krevende dilemmaer knyttet til kontroll, definisjonsmakt og religions- og livssynsfrihet, og inviterer til en ny diskusjon om hvordan tros- og livssynssamfunn bør finansieres i et livssynsåpent samfunn. Med utgangspunkt i høyesterettsdommen om Jehovas vitner drøfter Hadi Strømmen Lile hvor grensene går for statens adgang til å gripe inn overfor tros- og livssynssamfunn. Han viser hvordan konflikten mellom religions- og livssynsfrihet, barns rettigheter og statlig kontroll aktualiserer grunnleggende spørsmål om minoritetsvern, rettsstat og hvilke inngrep et livssynsåpent samfunn kan legitimere. Cora Alexa Døving bidrar med en viktig analyse av annengjøring, rasisme og religion. Hun viser hvordan forestillinger om «de religiøse andre» fortsatt former både samfunnsdebatter og forståelsen av religiøse minoriteter som jøder og muslimer, og minner leserne om at et livssynsåpent samfunn ikke bare handler om rettigheter og institusjoner, men også om å avdekke rasistiske ekskluderingsmekanismer og ha et bevisst forhold til hvilke fortellinger vi forteller om hverandre. I et avsluttende etterord oppsummerer redaktørene noen av de røde trådene de finner gjennom flere av kapitlene og konkluderer med at et livssynsåpent samfunn er mer enn en politisk modell. Et livssynsåpent samfunn er en øvelse som ikke tar slutt – det må stadig utvikles gjennom dialog og demokratisk deltakelse. 22
70108 Det livssynsåpne samfunn – s. 22
11.09.2026 12:33