Verden på vippepunktet

Tillegg: Korona som vippepunkt Den 10. mars 2020 ble de siste detaljene før lanseringen av denne boka diskutert. Selve lanseringsdatoen var satt til 17. mars. Dette skulle bli det første arrangementet i det nye Klimahuset ved Naturhistorisk museum på Tøyen. Meldingene om den nye pandemien, forårsaket av korona-viruset SARS-CoV-2, summet riktignok på nyhetene. At viruset først dukket opp på våtmarkedene i Wuhan i Kina, var rimelig godt dokumentert. Forholdene i Nord-Italia var allerede alarmerende, og viruset spredte seg urovekkende raskt rundt i verden. Likevel tok jeg for gitt at lanseringen ville gå som planlagt.

Under handleturen torsdag den 12. mars, var det første jeg fikk øye på ved kassa da jeg ankom butikken, imidlertid et ungt par med munnbind og to handlevogner fulle av dopapir og hermetikk. Bak disse to sto en endeløs kø med like bugnende vogner. Det rådet også en lettere panisk stemning langs reolene, der folk lynraskt snappet den siste lapskausboksen foran nestemann. Både skolene og min egen arbeidsplass ble stengt ned samme dag. Elever og studenter ble sendt hjem.

267

Verden på vippepunktet

I dette øyeblikket var det mulig å ane en slags «the day after tomorrow»-stemning – før resten av dagen ble fylt med politiske formaninger om samhold og solidaritet. Thomas Hobbes og Jean-Jacques Rosseau ville nok hatt ulike prognoser for utviklingen videre: enhver er seg selv nok eller sammen er vi sterke. Historisk belegg finnes for begge varianter, men selv om hangen til å sikre familiens lager av toalettpapir er påfallende, så er menneskets egentlige adelsmerker sosialitet, empati og samarbeid. Som en konsekvens av denne solidariteten, ble alle arrangementer satt på vent. Lanseringen på Klimahuset ble avlyst – og jeg holdt istedenfor et digitalt foredrag. Dette markerte, i alle fall for meg, en første erkjennelse av at det også fantes nye muligheter i en ny tid. I kontrast til de tilmålte hundre-og-noen plassene i Klimahuset, har lanseringsvideostrømmen i skrivende stund nærmere 10 000 visninger på forlagets Facebook-side.

Dersom denne boka hadde kommet et par måneder senere, ville et siste kapittel drøftet om pandemien, med sine momentane effekter på klima og lokal forurensning, kunne representert det ultimate vippepunktet i retning av den kursendringen verden så åpenbart behøver. Slik ble det ikke i den opprinnelige utgaven, men anledning kom her, med bokas fjerde opplag. Ønskelige sosiale, politiske, økonomiske og teknologiske endringer – gjerne vippepunkter – er nødvendige for at vi skal unngå uønskede endringer – eventuelt vippepunkter – i klimasystemer og økosystemer. Slike kursendringer sitter langt inne. De siste 30 årenes mange tall og grafer, oppfordringer og advarsler, har nok hatt en viss effekt – men mer i form av

268

Tillegg: Korona som vippepunkt

beskjedne kursjusteringer enn en helt ny kurs. Dette skyldes ikke bare ignoranse eller manglende politisk vilje. Det skyldes også våre manglende evner. Vi er nemlig rigget – både mentalt og økonomisk – for videre forbruksvekst. Som nevnt i bokas hoveddel, ble finanskrisen i 2008 en tapt mulighet til å tenke nytt, fordi det eneste verktøyet i verktøykassa den gang var «løp og kjøp mer» for å holde hjulene i gang.

Vi er i en annen situasjon nå – og kan derfor kanskje håpe på et annet utfall? Alvoret i klimakrisen er tydeligere, og fornybar energi framstår som et reelt alternativ også prismessig, samtidig som det er flere endetidstegn for fossil energi. På den annen side er den økonomiske situasjonen verre enn den var i 2008. Mye risikovillig kapital forsvant fra verdens børser da koronakrisen var et faktum, og utsiktene til full «gjenåpning» framover er fortsatt usikre. Når maskineriet skal fyres opp igjen post-korona, kan det hende at en skadeskutt økonomi vil velge de billigste, fossile og naturødeleggende redskapene.

Vi befinner oss dermed i en slags 50/50 situasjon. Verden står og vipper, og Covid-19-pandemien har tydeliggjort vippepunktet. Ofte beskrives slike vippepunktsituasjoner ved hjelp av en kule som balanserer på en topp mellom to bassenger.

Det er her vi befinner oss i dag. Kula kan vippe tilbake, eller den kan komme over i ett nytt bærekraftig spor som vi uansett må over til. Spørsmålet er om vi kan gi den en dytt i riktig retning. Dette dyttet er essensielt: Vi kan ikke passivt avvente utviklingen. Vi må gripe tak i den!

Skismaet mellom stø kurs og kursendring, som mye av denne boka har dreid seg om, har så lang gått i favør av først-

269

Verden på vippepunktet

nevnte. Det er nå en gang lettere å fortsette som før enn å snu opp-ned på en fossil vekstøkonomi. Flere tiår med sterkere advarsler, også fra naturen selv, har riktignok ikke gått upåaktet hen. Det har vært en økende erkjennelse av behovet for ikke bare å tenke nytt, men også å handle på mer virkningsfulle måter. Null-utslippsvisjoner er blitt et begrep de fleste politikere og produsenter nå forholder seg til, miljø er blitt integrert i politiske prosesser, og det er en helt ny vilje til å tenke grønt og annerledes i alt fra tungindustrien til finansbransjen. Viljen må «bare» omsettes i handling.

2019 ble et slags vendepunkt i oppmerksomheten om miljøproblemer. Dels var det en konsekvens av katastrofale skogbranner og flommer, nye rapporter om issmelting og ekstremvarme samt flere alarmerende IPCC-rapporter. Greta Thunberg ble en megafon og katalysator for et bredt engasjement. 2020 skulle deretter bli handlingens år – men så kom pandemien.

Resultatet kan ennå slå begge veier, men spørsmålet mange har stilt seg de siste månedene, er om de resolutte handlingene for å stanse viruset faktisk kan få en dobbelt positiv miljøeffekt, dels ved å representere humpen i veien som får kula til å trille i en grønnere retning, og dels ved å vise at vi kan hvis vi bare vil nok. Kanskje kan dette bli selve vippepunktet?

Korona, klima og kriser Allerede den 5. mars 2020 spurte The Guardians kommentator Owen Jones: «Hvorfor behandler vi ikke klimakrisen med samme alvor som korona?»152 Som han korrekt påpekte,

270

Tillegg: Korona som vippepunkt

har ikke klimakrisen bare de samme alvorlige virkningene på helse og økonomi som virusepidemien. Klimakrisen er faktisk langt mer alvorlig allerede, og vil også fortsette å utvikle seg over tid, mens koronapandemien før eller siden vil ta slutt.

Owen var naturligvis ikke alene om å stille seg spørsmålet.

Svaret er likevel ganske åpenbart. Covid-19 er en konkret trussel her og nå. Gjennom den ikoniske framstillingen av en kule med røde tentakler, ble den også gjort enda mer konkret ved at det usynlige viruset ble synlig for oss. Covid-19 rammet (og rammer) dessuten umiddelbart, og sykdommen går utover mennesker vi kjenner. Ja, du og jeg kan bli alvorlig syke og i verste fall dø. Viruskrisen hadde (og har) videre en direkte effekt på livene våre gjennom nedstenging av samfunnet, tapte arbeidsplasser, reisebegrensninger, krav om håndvask og munnbind samt generelle innskrenkninger i vår frihet.

I mange uker var nyhetene preget av alvorlige politikere og helsetopper som med bekymringsrynker daglig understreket alvoret i situasjonen – noe som gjorde at vi i «en kollektiv dugnad» godtok de formidable begrensningene vi ble pålagt. Ja, selv hytta i påskeferien måtte unnværes. Akkurat dette aksepterte vi dog ikke uten en viss murring, men vi gikk med på det.

Også høsten 2020 har vært dominert av koronakrisen. R-tall som svinger over eller under 1, røde eller grønne land og karanteneregler i takt med lokale og regionale oppblussinger av smitte, har preget nyhetssendinger og samtaler mellom kjente.

Ledende politikere og helsetopper med bekymringsrynker dominerer i skrivende stund fortsatt nyhetsbildet. Og for all del: Det er god grunn til å reagere resolutt overfor Covid-19.

271

Verden på vippepunktet

I motsetning til denne krisen, er klimakrisen for de fleste mer diffus, usynlig og lite konkret. Den kan ramme noen vi ikke kjenner, gjerne bosatt helt andre steder i verden eller i en for mange irrelevant framtid. Dermed føles den for de aller fleste av oss ikke som en like akutt krise. De kumulative menneskelige lidelsene og de økonomiske kostnadene som følger av klimaendringer og naturtap vil etter alt å dømme sette både koronaen og de fleste andre store og små krisene våre i skyggen. Likevel er handlekraften altså omvendt proporsjonalt med risikoen. Hastigheten – den plutselig forandringen – er avgjørende her: Klimakrisen oppleves tross alt som en langsom og til dels fjern trussel.

Det er ikke merkelig at det er slik. Vi er evolusjonært innrettet mot å håndtere umiddelbar og konkret fare. Ja, både som individer og fellesskap er vi faktisk ganske gode til dette, mens vi er tilsvarende dårlig på forsakelser til beste for framtiden og de ennå ufødte. Winston Churchill tapte i sin tid ikke popularitet ved å love blod, svette og tårer. Han gjorde det imidlertid på et tidspunkt da hele samfunnet befant seg i en krig mot en ytre fiende. En tilsvarende erkjennelse har vi ennå ikke nådd fram til i kampen for natur og miljø. Dels skyldes det at fienden denne gangen er oss selv. Dels er det også grunn til å tro at det fulle omfanget av det vi nå står overfor, ennå ikke har sunket helt inn – selv om vi altså ser noen positive trender på dette området.

En tegneseriestripe fra våren 2020 fanger noe essensielt ved situasjonen: To menn i hvit frakk betrakter de velkjente koronakurvene. Den ene bemerker til den andre at «jeg skal

272

Tillegg: Korona som vippepunkt

være glad når dette er over». Det ingen av dem ser, er de langt mer dramatiske klimakurvene som reiser seg som flodbølger bak ryggene deres. Kanskje er vi ikke mentalt utrustet for å ha oppmerksomheten festet på mer enn én krise om gangen, og da trekker koronakrisen det lengste strået. Det er høyst menneskelig å konsentrere seg om de mest konkrete, personlige og nærliggende utfordringene, men av og til bør man likevel heve blikket (eller kikke seg over skulderen).

Spørsmålet som ble reist i utallige fora våren 2020, var om koronabølgen kunne gi drahjelp til en slik perspektivforskyvning. Kunne vi ikke – når vi var på vei «tilbake til normalen» – endelig slå inn på en ny kurs? Akk, ja. Antakelsen om er rask retur til en velkjent normaliten, som de fleste både håpet og trodde på, viste seg etter hvert å være naiv. Covid-19 og virusets framtidige avleggere og slektninger er kommet for å bli, ser det ut til. Spørsmålet om hva pandemien vil bety for klima og natur, er imidlertid like aktuelt – og fortsatt ubesvart. Det er ennå lov å håpe at pandemien kan vippe sporveksleren.

Dette er fortsatt opp til oss.

Post-korona Kanskje er det likevel mulig å peke mot noen sannsynlige svar på spørsmålet om hvordan verden vil se ut når vi endelig har kommet oss gjennom tunellen? Det er for eksempel gode grunner til å tro at koronaviruset vil bekrefte det gamle ordtaket som lyder «aldri så galt at det ikke er godt

273

Verden på vippepunktet

for noe». Dagens epidemi er katalysert av befolkningskonsentrasjoner og vår frenetiske reisevirksomhet. Sånn sett er det en skjebnens ironi at flybransjen, som mer enn noen annen bransje har bidratt til virusets spredning, også er den som først og hardest ble rammet av tiltakene for å begrense smitten. Trafikken har riktignok klatret oppover igjen de siste månedene, men det er av flere grunner vanskelig å se for seg at den skal nå sitt tidligere nivå, og i alle fall virker prognosene om videre vekst – bokstavelig talt inn i himmelen – helt urealistiske nå.

Vi har også alle testet ut nye elektroniske møteplasser siden mars 2020. Ja, selv doktorgradsdisputaser og internasjonale konferanser har vist seg å fungere forbausende godt digitalt. Om vi tar denne lærdommen med oss inn i postkoronaens æra, så vil det spare oss for mange unødige reiser, med alt hva de fører til av stress under grytidlige flyturer og sene hjemkomster. Dette vil gi oss mer tid – og mindre CO2-utslipp.

Kanskje kan vi også lære å sette pris på langsom tid i større grad? Mange har gjenoppdaget nærnaturen. Vi opplevde våren, som i en hektisk hverdag vanligvis renner ut som sand mellom fingrene våre, på en helt annen måte denne gangen, og vi har fått et glimt av det Arne Næss kalte «det rike liv med enkle midler». Om det blir med glimtet, eller om vi kan få en mer varig kulturendring, gjenstår å se. Det er mulig at en økonomisk resesjon tvinger oss til et enklere liv, og da gjelder det å minne hverandre på at de viktigste og mest meningsgivende tingene i livet faktisk er både CO2-frie og rimelige.

274

Tillegg: Korona som vippepunkt

Kanskje har også en ny forståelse av samfunnets sårbarhet og risiko sunket inn, og sammen med den en erkjennelse av at det ikke lenger kan tas for gitt at morgendagen blir som gårsdagen eller at velstandsveksten vil fortsette som før. Det er i alle fall grunn til å tro at de som plutselig fikk oppleve blå himmel og utsyn til natur og snøkledte fjell i det fjerne, vil protestere heftigere enn tidligere på at kullkraftverk fyres opp igjen i nabolaget. Man kan venne seg til å leve stadig mer innhyllet i smog og eksos så lenge forverringen skjer gradvis – der har vi fenomenet «shifting baselines» igjen, ikke sant – men når det forjettede land med ett bokstavelig talt åpenbarer seg for en i det smogen letter, når fisken plutselig blir synlig igjen i Venezias kanaler, da skjer en oppvåkning fra den gradvise tilvenningens sløvhet.

Man forstår at slik var det engang – og slik vil vi også ha det framover.

Det er altså rimelig å tro at vi i alle fall vil endre deler av atferden vår. Vi vil fly mindre, og – for de som har tilgang til det – erkjenne at gresset ikke nødvendigvis er grønnere på den andre siden av kloden, og dermed velge kortreist natur og flere næropplevelser. Alt dette er vel og bra, men noe verdimessig systemskifte kan vi likevel ikke snakke om. Det umiddelbare fallet i CO2-utslipp og annen forurensning kom dessuten med samfunnsmessige kostnader som ingen ønsker.

Koronatiltakene viste hva som er mulig å få til av reduksjoner om man må, og avslørte også en villighet til å ta store ofre når det føles nødvendig. Men foreløpig vet vi ikke om historien vil berette om dette som begynnelsen på en ny tid.

275

Verden på vippepunktet

CO2 i badekaret Nedstengningen nådde sin maksimale effekt den 7. april 2020. I løpet av koronakrisen var dette bunnpunktet for CO2-utslipp og økonomisk aktivitet, men toppunktet for miljøet. Denne dagen hadde CO2-utslippene falt med 17 prosent globalt i forhold til gjennomsnittet for 2019, noe som tilsvarte de samlede utslippene våre i 2006.153 Enkelte land hadde på det meste 30 prosent reduksjon relativt til 2019.

Den største nedgangen fant sted i USA, mye takket være redusert transport, samt i Kina og India, som følge av redusert industriaktivitet og energibruk i disse landene. Kinas reduksjon var i løpet av de første fire måneder av 2020 på 315 millioner tonn CO2, like mye som Frankrikes årlige utslipp. Fra dette punktet har utslippene riktignok krøpet gradvis oppover igjen, slik at den totale nedgangen fra 2019 til 2020 trolig vil lande et sted mellom fem og åtte prosent.

Dette ville likevel vært bra, dersom det var begynnelsen på en ny æra med synkende utslipp. Skal vi holde oss under 1,5 graders temperaturøkning globalt, kreves imidlertid tilsvarende reduksjoner hvert eneste år helt fram til 2050, noe få tror er mulig. Faktisk passerte verden sitt høyeste registrere CO2-nivå i historisk tid i mai 2020. Den nye rekorden er på 418 ppm, et nivå planeten trolig ikke har opplevd på minst tre millioner år. Uten den koronadrevne nedstengningen, hadde rekordnivået av CO2-i mai dessuten vært bare 0,4 ppm høyere. Ja, selv om Covid-19 skulle holde verdens­ økonomien delvis nedstengt langt inn i 2021, vil det dreie seg

276

Tillegg: Korona som vippepunkt

om krusninger på overflaten for klimaet – dersom vi faller tilbake i det gamle utslippssporet etterpå.

Hvordan kan dette ha seg, og er det da overhodet noe som nytter, kan man spørre. Sensommeren 2020 kom nye analyser som viste at nedsmeltingen av isen på Grønland nådde et nytt rekordnivå i 2019. Avrenningen var da 15 prosent høyere enn den tidligere rekorden fra 2012.154 Samtidig nådde temperaturen og skogbrannene i California et nytt toppunkt. I midten av august ble temperaturen i Death Valley målt til 54,5 grader.

Viser ikke dette at løpet er kjørt? Når vi ikke kan si oss fornøyd med et redusert 2020-nivå i utslipp, men må ha tilsvarende reduksjoner de kommende 30 årene, fram til vi når null netto utslipp i 2050, kan det være lett å miste motet. I tillegg må vi ha tålmodighet når vi venter på de positive effektene, noe som ytterligere utfordrer troen på at dette nytter.

Badekaret er en god metafor for dynamikken mellom utslipp, opptak og mengde CO2 i atmosfæren.155 Eldre badekar hadde gjerne et sikkerhetssluk oppe under tappekranen slik at man ikke risikerte oversvømmelser om man for eksempel skulle bli oppslukt av en thriller på TV mens man tappet i vann. Så lenge det ikke rant mer vann inn enn dette sluket kunne ta unna, ville vannstanden holde seg stabil. Man tapte ikke annet enn et marginalt påslag i strømregningen ved å sløse med varmtvannet på denne måten. Et badekar rommer mye vann, men dersom det tappes i mer vann enn sluket håndterer, vet vi hvordan det går. Da snakker vi om store kostnader. Økosystemene selv står for det mest av CO2utslippene til det «atmosfæriske bassenget», men har også

277

Verden på vippepunktet

et opptak av CO2 som faktisk er enda litt større. Dette naturlige meropptaket representerer sikkerhetssluket i det globale klimasystemet. Når CO2-nivået likevel stiger i atmosfæren, skyldes det at vi tilfører en større mengde CO2 enn sikkerhetssluket kan ta unna. Det blir litt som å montere en ekstra kran på badekaret. Den er ikke like stor som hovedkranen, men stor nok til at sikkerhetsslukets kapasitet overstiges med god margin. Selv med åtte prosent reduksjon i denne ekstrakranen, vil vannstanden, eller CO2-nivået i atmosfæren, dermed fortsette å stige. Skal man unngå det, og få nivået til å synke igjen, må ekstrakranen gradvis stenges helt, slik at sikkerhetssluket igjen kan begynne å ta unna det overskytende vannet som har bygget seg opp.

I motsetning til andre former for forurensning, som partikler i atmosfæren, forsvinner klimaproblemet altså ikke momentant når CO2-utslippene vår reduseres. Det er en forsinkelse på flere tiår før utslippsreduksjonene våre gir merkbare, positive effekter.156 I motsetning til partikler og smog, er effekten dessuten umulig å se med det blotte øyet. Vi må snarere stole på at modellene våre, og etterhvert målingene, viser at det går riktig vei.

Apropos partikler, forresten: Under koronaen ble de sterkt redusert, noe som ga støtte til pessimistens motto om «aldri så godt at det ikke er galt for noe». Aerosoler har nemlig en nedkjølende effekt. De blokkere for en del av sollyset. Dette innebærer at mindre smog faktisk kan bety mer oppvarming, uten at det er noe tungtveiende argument for at sot fortsatt skal slippes ut i atmosfæren.

278

Tillegg: Korona som vippepunkt

Fra bunn-nivået i april, har CO2-nivået også steget igjen de siste månedene. Flyene har begynt å ta til vingene. Biltrafikk og annen transport har tatt seg opp, mens andre CO2-genererende aktiviteter tiltar. En ganske unik studie av mobilitet verden over, basert på digitale spor, viser at reiseaktiviteten avtok med minst 10 prosent i de 125 nasjonene det ble innhentet data fra under krisens akutte fase. Enkelte steder falt reiseaktiviteten med så mye som 80 prosent, noe som fikk momentane effekter på CO2-utslipp og andre former for luftforurensning. Allerede tidlig i august, nærmet trafikken i Asia seg imidlertid et normalnivå igjen.157 Verden glir slik tilbake mot utgangspunktet, selv om det skjer litt i rykk og napp som en følge av koronavirusets luner. Kanskje kan det også gå enda verre. Et av de store spørsmålene nå, er om vi vil «normaliseres» tilbake dit vi var ved inngangen til 2020, eller om vi snarere vil se en overkompensasjon, drevet fram av et ønske om å ta igjen det tapte i økonomien – eller den sommerferien som ikke ble helt slik den var tenkt.

Er det ikke også sånn at Kina i løpet av de første månedene i 2020 har startet opp flere nye kullkraftverk enn i hele 2019?

Igjen er det lette å tenke seg at alle ofrene er forgjeves. Til dette kan man si at Kinas veivalg på energiområdet åpenbart vil påvirke verden. Mange mener imidlertid at markedet vil få Kina til å investere mindre i kull framover uansett. Kull er finansielt en død hest, som vanskelig lar seg sparke til live igjen, noe også Donald Trump erfarer. Om oljen ikke er tilsvarende død, så galopperer også denne hesten mot solnedgangen nå, noe mange, senest Knut Mork i boka Oljeeventyret – som kom og gikk,

279

Verden på vippepunktet

har påpekt.158 Kombinasjonen av fulle oljelagre, overproduksjon og et dramatisk fall i oljeprisene ga våren 2020 en forbløffende situasjon med negative oljepriser. Selv om priskollapsen var forbigående, blir det stadig mer åpenbart at verden ikke har behov for alt kullet og all oljen. Det vil bli enda mer åpenbart dersom det reduserte turtallet i verdensøkonomien i noen grad vedvarer, om det nå skyldes senvirkningene av koronaepidemien, faren for nye virus eller vår erkjennelse av at dette faktisk er et reelt alternativ – og et nødvendig alternativ.

Dermed er det ikke bare de tradisjonelt miljøengasjerte blant oss som nå snakker om en unik mulighet. Mange, også fra finans- og industrikretser, hevder med overbevisning at vi – ikke bare av hensyn til miljøet, men også av finansielle årsaker – må foreta en formidabel grønn sving. Korona har trolig framskyndet denne erkjennelsen. Så er spørsmålet om erkjennelse fører til endringer som monner.

Tidligere statsminister Lars Korvald oppnådde en slags herostratisk berømmelse ved å påpeke at «Norge er et land i verden». Man kan dra på smilebåndet av formuleringen, men av og til et dette faktisk en nyttig påminnelse. Verdens utvikling etter korona dreier seg ikke bare om hva Kina, India eller USA gjør, men om hvordan hele verdenssamfunnet responderer – også Norge. Siden vi her snakker om en raskere overgang til en framtid vi uansett må bevege oss i retning av, bør dette heller ikke betraktes som et spørsmål kun om forsakelser. Det handler også om innovasjonsmuligheter og nye forretningsideer. Selv om vi må gjennom en flaskehals, finnes det store muligheter på den andre siden.

280

Tillegg: Korona som vippepunkt

FNs generalsekretær Antonio Guterres og IEA-sjefen Fatih Birol var blant noen av de mange autoritetene som påpekte at det er nødvendig å holde trykket oppe i klima­ politikken gjennom koronakrisen. De tok begge til orde for å bruke krisepakkene som ble delt ut til omstilling i miljøvennlig retning. I Norge fikk vi en stor debatt om dette da toneangivende økonomer påpekte at subsidier til oljenæringen ikke var veien å gå for å få til et grønt skifte.159 Ja, også statsminister Erna Solberg uttalte at det var viktig at norsk politikk viste «ryggrad til å stå i mot oljelobbyen».160 Den norske oljeindustrien lyktes likevel i stor grad i sin lobbyinnsats og sikret seg rause statlige tilskudd i form av skattelettelser, basert på det velkjente argumentet om at en sterk olje­ økonomi er en forutsetning for en kostbar grønn omstilling.

Ja, oljeselskapene fikk faktisk betydelig større krisetilskudd våren 2020 enn vi så langt har brukt på konkret omstilling i for eksempel leverandørindustrien.

Korvald hadde selvfølgelig rett: Vi er et land i verden – og ikke et helt ubetydelig land, heller. Det kan ikke forventes at andre land skal gå i bresjen for en rask, grønn omstilling, mens vi selv tar en behagelig omvei om fortsatt oljeutvinning i stor skala. Igjen er det snakk om å unngå allmenningens tragedie, både på nasjonalt og individuelt nivå. Vi må avvise argumentet om at det spiller liten rolle hva Norge – eller jeg – gjør, fordi det likevel teller så lite i den store sammenhengen. Det er denne tankegangen som er bakgrunnen for de fleste miljøproblemer. Den hindrer endringer selv når alle på sikt er tjent med dem. I dette tilfelle er ikke bare poenget at klima og miljø

281

Verden på vippepunktet

kommer bedre ut ved en omstilling. Det er også økonomisk riktig å bevege seg i grønn retning – dersom man bare fester blikket sitt litt lengre fram enn det vi vanligvis gjør.

Naturens hevn?

En grønn tråd som løper gjennom de foregående kapitlene, handler om miljømessige utfordringer knyttet til noe mer enn CO2 – til noe mye mer. Det dreier seg om alle konsekvenser av en vekstkultur som udiskutabelt har bragt framgang og velferd for arten Homo sapiens, men som samtidig har gått på bekostning av klodens øvrige artsinventar. Det ser også ut som om denne kulturen nå har passert toppunktet. I stadig sterkere grad erkjenner vi at vi er en del av, og avhengig av, den naturen vi selv en gang sprang ut av, men også har hatt som mål å fjerne oss fra og kontrollere. Naturen selv minner oss om dette med stadig tydeligere stemme. Covid-19-­ epidemien er paradoksalt nok et resultat av for intim kontakt med den samme naturen. Vi har tatt oss til rette i den på en måte som verken er bra for den eller oss.

Noen ser dermed koronaepidemien som vår tids syndflod, med den forskjell at det ikke er Gud som straffer menneskelig dårskap og ulydighet, men «naturen selv». Den slår tilbake mot vår tids ødeleggelse av kloden. Selv om det hersker usikkerhet om både årsaker og konsekvenser av Covid-19, så kan vi være ganske sikre på at naturen er fri for slike metafysiske intensjoner. Helt tilfeldig er epidemien likevel ikke. Korona­ viruset er en av mange zoonoser – infeksjoner som smitter fra

282

Tillegg: Korona som vippepunkt

dyr til mennesker. Disse er drevet frem av vår tette omgang med dyr. Trolig har svært mange sykdommer hos mennesker faktisk sin bakgrunn i husdyrholdet vårt. Både bakterier og virus står på lista, men flere av de farligste og vanskeligste epidemiene skyldes virus. Dels er årsaken den at virus muterer raskt, og dels lar de seg ikke knekke med antibiotika. Virus står på terskelen mellom dødt og levende. De er fascinerende nok en slags biologiens komplementærpartikkel, som ubesværet kan flytte seg inn og ut av ulike organismers arvestoff, og denne gangen har en ny variant altså tatt bolig i oss.

De fleste har fått med seg at dyremarkedene i Kina etter alt å dømme var utgangspunkt for dagens epidemi, slik de har vært det for mange andre. Tette bestander av ulike dyrearter er utklekkingsanstalter for nye virus som beveger seg mellom individer og arter, gjerne med stadig nye mutasjoner som før eller siden kan gjøre viruset tilpasset mennesker. Flaggermus er reservoar for mange virusarter, og nærkontakt med flaggermus (som både selges og serveres på disse markedene), gir lett en slik spredning. Det er mulig pangolinen, det karismatiske og truede «kongledyret», som også selv står på menyen i Kina, var mellomleddet mellom flaggermus og menneske da koronaviruset tok spranget, men det er flere arter som kan utgjøre et slikt brohode. Det første tiltaket vi bør iverksette for å stanse kommende epidemier av denne typen (og de kan bli verre), er altså å få slutt på markedene med eksotiske dyr.

Det sier jeg ikke bare for vår skyld.

I tillegg til markedene, er også en rekke naturinngrep årsak til epidemier. At vi trenger inn i stadig nye regnskogsområder,

283

Verden på vippepunktet

der vi presser flaggermus, aper og andre arter vekk fra sine leveområder, er en viktig kilde til farlige forbindelser. Dette går forøvrig også den andre veien. Dyr, spesielt de store apeartene, kan bli syke av «våre» virus, og i dag er det en reell bekymring for koronasmitte i bestander av sjimpanser, gorillaer og orangutanger.

Slike problemstillinger er på ingen måte nye, og det har vært advart mot både dyremarkeder, «bushmeat» og naturødeleggelser generelt i en årrekke. En omfattende analyse av 6 800 økosystemer på seks kontinenter viser mekanismene bak koblingen mellom naturødeleggelse og pandemier.161,162 Både ebola, aids og rabies samt en akronymrik gruppe av sykdommer som MERS, SARS, H1N1 og Nipah, kan spores tilbake til tett kontakt mellom mennesker og dyr. Likevel måtte det altså en koronapandemi til før problemet ble tatt på alvor.

Det har også vært en markant økning i antall zoonoser de senere årene, og mye av årsaken til dette er at vi og våre husdyr trenger inn i nye områder, at vi hugger ned eksisterende skog og fragmenterer økosystemer, noe som fører til at vi oftere kommer i tett kontakt med ville dyr. Dette fremmer spredning av virus, bakterier og andre patogener til mennesker, enten direkte eller via husdyr.163 En ytterligere årsak til zoonoseøkningen er at redusert biologisk mangfold synes å fremme noen få arter med spesielt stort potensial for smittespredning, som rotter, flaggermus og enkelte primater.

Særlig flaggermusbestander er reservoarer for virusene som forårsaker Ebola, Nipah, SARS – og nå altså Covid-19. Når disse dyrenes naturlige leveområder ødelegges, tvinges de til

284

Tillegg: Korona som vippepunkt

å hente næring der mennesker og husdyr oppholder seg, noe som øker smitterisikoen.

Selv om slike årsakssammenhenger er kjent, er oppmerksomheten og innsatsen relatert til vaksinasjon og behandling vesentlig større enn den som er relatert til forebygging. Vaksiner er nødvendige, men i likhet med både klimaproblemet og ethvert annet miljøproblem, løses også zoonoseutfordringen på sikt best ved å angripe årsakene, snarere enn symptomene.

Dermed er Covid-19 (og andre zoonoser) enda et argument for bevaring av uberørte naturområder.

Dugnader og systemer Kostnadene knyttet til naturødeleggelser er betydelige på alle vis, men Covid-19 har med all tydelighet vist hvordan pandemier kan bidra til at den helsemessige og økonomiske prisen blir astronomisk. Dersom noen lurte tidligere, er det hevet over tvil nå: Det å ta vare på natur er også god økonomi.164 I epidemiens første fase florerte bilder fra Kinas våtmarkeder.

Offisielt er disse stengt ned i ettertid, men det er vanskelig å føre effektiv kontroll både på dette området og i spørsmålet om vern av naturområder. De som høster de kortsiktige gevinstene, er jo sjelden de som må betale de langsiktige kostnadene ved virksomheten. Dermed har de få insentiver til å holde opp.

Zoonoser er dessuten bare en del av en sammensatt historie som handler om at vi overforbruker natur og bevilger oss fullmakter overfor alle andre arter – husdyr, som ville. Noe er drevet av profittjakt og kynisme, men mye er også drevet

285

Verden på vippepunktet

av at fattige mennesker ikke ser noen annen utvei. Igjen er det altså Systemet selv vi må endre, eller kanskje rettere sagt: verdigrunnlaget og målsettingen om videre vekst.

2020 vil gå inn i historiebøkene som et historisk unntaksår.

Trenden med fall i CO2-utslipp og naturødeleggelse, som vi har opplevd under koronakrisen, kan ikke automatisk framskrives.

Verden vil «normaliseres», men det har også kommet en ny alvorlighet over tilværelsen. Vi innser nå at vår streben etter kontroll over naturen har noen utilsiktede bivirkninger, og at Covid-19 bare er én av mange pågående kriser som på et eller annet vis er sammenkoblet med oss selv og vår utbredelse på planeten. Denne nye erkjennelsen av sårbarhet og risiko må før eller siden lede til handling. Første halvdel av 2020 viste evne og vilje til krisehåndtering, og interessant nok at de politiske makthaverne i store deler av verden var i besittelse av en for mange overraskende vilje til å prioritere liv og helse over økonomi. Alle appellene til dugnadsånd framsto kanskje en anelse forslitte etterhvert – slik maset om en meters avstand og håndvask, også gjorde det – men det var likevel en påtakelig ansvars- og fellesskapsfølelse å spore da krisen rammet.

Interessant nok viste en undersøkelse foretatt av Aftenposten i slutten av juni 2020 også at halvparten av de spurte sa seg villige til å være med på tiltak som var like strenge som koronabekjempelsen, for å redde klimaet.165 Selv om slike erklæringer og undersøkelser alltid skal tas med en klype salt, viser det at tanken – i det minste – ikke er helt fremmet for folk. Den vil trolig framstå som enda mindre fremmed etter hvert som kostnadene relatert til klimaendringer og tapt natur blir tydeligere.

286

Tillegg: Korona som vippepunkt

2020 har vist at verden er ved et vippepunkt, og kanskje også er moden for å la seg vippe. Dagens krise har vist global handlekraft og evne til å ta lærdom av dagen i dag for å redde den dagen som kommer etter i morgen. Da vil koronabølgen være historie, mens klimabølgen fortsatt vokser. Det er mulig å føle motløshet ved vissheten om at 2020 må være begynnelsen på en helt ny trend, om vi skal unngå en dramatisk temperaturøkning. Men erfaringene det siste året gir også håp om at vi kan nå de samfunnsmessige og teknologiske vippepunktene som trengs. Vi må bare ikke forholde oss passive.

Covid-19 har vist at politikken slett ikke har spilt fallitt, men den kan kun fungere i et aktivt demokrati. Da passer det å avrunde med en veggplakat jeg så i Bergen, nylig, som på elegant vis oppsummerer dette: «Den største trusselen mot planeten er troen på at det er noen andre som skal redde den».

287