VILDE BR ATL AND HANSE N
1,5 MENNESKE
RE S P UBLICA
69895 1,5 Menneske – s. 3
20.08.2026 09:00
© Res Publica, Oslo 2026 1. utgave, 1. opplag 2026 ISBN p-bok 9788282263627 ISBN e-bok 9788282263634 Omslag: Johanne Hjorthol Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook AB Forfatteren har mottatt støtte fra Fritt Ord og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Res Publica er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som grunnlag eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.respublica.no
69895 1,5 Menneske – s. 4
20.08.2026 09:00
Til Benjamin og Bastian, gutta mine. Og til Carina Carl. Takk for at dere har vist meg at det er mulig å leve annerledes.
«We are more disconnected than ever before. No wonder birth rates have declined so much.» Lucy Jones, Matrescence1
69895 1,5 Menneske – s. 5
20.08.2026 09:00
69895 1,5 Menneske – s. 6
20.08.2026 09:00
I N NH OLD
FORORD . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
9
KAPITTEL 1
Frykten for å miste seg selv . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
15
KAPITTEL 2
Bør jeg bli noens mor? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
30
KAPITTEL 3
Hva om jeg angrer? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
45
KAPITTEL 4
Da kroppen tok over. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
48
KAPITTEL 5
Mer enn å overleve . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
63
KAPITTEL 6
Å bli et nytt menneske . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
69895 1,5 Menneske – s. 7
76
20.08.2026 09:00
KAPITTEL 7
Lengselen etter et fellesskap. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
91
KAPITTEL 8
Inn i hamsterhjulet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
104
KAPITTEL 9
Å være 1,5 menneske . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
129
KAPITTEL 10
Fra ett til to. Overlevelsesmodus. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
143
KAPITTEL 11
Nye familieformer. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
156
KAPITTEL 12
De som orker flere – og betaler prisen . . . . . . . . . . . . . . . . . .
173
KAPITTEL 13
Det vi ikke snakker om. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
187
KAPITTEL 14
Alt barn gir. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
206
KAPITTEL 15
Hvilket samfunn ønsker vi? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
218
ETTERORD OG TAKK . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
239
REFERANSER . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
243
NOTER . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
285
69895 1,5 Menneske – s. 8
20.08.2026 09:00
FOROR D
For fire år siden var det mannen min og meg. Nå er vi fem, og det er så vidt plass til oss i sofaen. Jeg ligger tilbakelent med en to uker gammel baby på brystet. Toåringen sitter med rak rygg ved siden av oss. De blå øynene er så oppslukt av barne-TV at han glemmer å spise rosinene han har fått. I den andre enden av sofaen har den lodne, lille bamsehunden vår tatt plass på fanget til mannen min. Flokken er samlet. Gutta mine og jeg. Jeg lukker øynene og lukter på hodet til babyen. Aldri har det føltes så meningsfullt å bare sitte helt stille. Kroppen min lengter etter flere barn. I alle fall én til. En datter. Jeg orker ikke tanken på at dette er siste gang med unntakstilstand. Den korte perioden der alt glir over i hverandre, der ingen regler gjelder fordi vi har en nyfødt i hus. Akkurat nå er det bare vi som eksisterer. Sammen. Men jeg tror ikke vi kommer til å få flere. Det er bare et spørsmål om tid før det som nå er sjarmerende, begynner å irritere meg. Lekene til toåringen ligger strødd utover gulvet. Mengden biler, plastdingser med flatt batteri og duploklosser fungerer som bevis på det vanvittige forbruket som følger med når du velger å reprodusere deg i vår tid. Alle bøkene hans er revet ut av bokhylla uten at han har bladd i én av dem. Kaoset i vår 77 kvadratmeter FORORD |
69895 1,5 Menneske – s. 9
9
20.08.2026 09:00
store leilighet får meg til å drømme om større plass og en hageflekk, men det er bare å glemme med boligprisene som gjelder her i Oslo. En bolig i hovedstaden koster i snitt fire ganger mer enn den gjorde i 2003.1 Den dårlige samvittigheten har begynt å melde sin ankomst. Leiligheten lukter av fiskekaker, ketchup og pasta. Det fungerer som en påminnelse om at bøkene om næringsrik barnemat har stått urørt siden jeg ble gravid med andremann. Alt som Instagram-feeden min har fortalt meg om ultraprosessert mat, gjør at jeg tenker uforholdsmessig mye på at sønnen vår spiser for mye kjøpebrød. Nå har visst også blitt «farlig» å spise bær, på grunn av skadelige sprøytemidler.2 Bekymringene for tiden etter mammapermisjonen har også begynt å komme. Jeg har fått vite at hjemmekontor ikke lenger er mulig når jeg kommer tilbake på jobb. Det har vært en løsning som har reddet logistikken i en hverdag med en mann som jobber turnus. Vi har ikke besteforeldre i nærheten som kan levere og hente i barnehagen. Det er heller ikke sikkert at jeg er tilbake på jobb om åtte måneder. Babyen er født i desember, noe som betyr at vi ikke har krav på barnehageplass før han er ett år og åtte måneder. I verste fall betyr det ti måneder ulønnet permisjon for oss foreldre. For å gjøre perioden uten barnehageplass kortere har vi valgt 80 prosent uttak av foreldrepengene. Men det gjør meg usikker på om vi har råd til å betale avdraget på den nye bilen vi har kjøpt. De som mener at barnefamilier ikke trenger bil i hovedstaden, kan ikke ha bodd utenfor Ring 3. Vi er et par med inntekt langt over snittet, men merker likevel hvilket innhogg barn gjør i økonomien, spesielt i en tid med høy rente og matvarepriser som gjør det umulig 10 | 1,5 MENNESKE
69895 1,5 Menneske – s. 10
20.08.2026 09:00
å gå på butikken uten å svi av minst 500 kroner. Derfor overrasker det meg ikke at de med lavere utdanning og inntekt i Norge nå er blitt dem som får færrest barn her til lands. Flere og flere i Norge velger det samme som oss: å få to barn. Ikke nødvendigvis fordi det var drømmen fra starten av, men fordi noe gjorde det vanskelig å få flere. Når nordmenn blir spurt om hvor mange barn de ønsker seg, svarer nemlig mange tre stykker. Noen ser for seg fire. Få drømmer om bare ett.3 Likevel var fruktbarhetstallet i Norge nede på 1,48 i 2025. Og siden 2008 har antallet tredje- og fjerdegangsfødende falt med henholdsvis 23 og 30 prosent.4 Med andre ord er det slik at avstanden mellom den familien mange ser for seg, og den de faktisk får, øker. Stadig flere ender opp med færre barn enn de en gang så for seg.5 Forskjellen viser seg ikke bare i hvor mange barn vi får, men også om når vi får dem. Vi blir foreldre senere enn vi oppgir at vi ønsker. Kvinner sier i snitt at de ideelt sett skulle fått sitt første barn ved 27,6 år, men får det først når de er 30,4. For menn er avstanden i år omtrent den samme.6 Det høres kanskje lite ut, men i et fruktbarhetsperspektiv er tre år mye. Det er også flere som ikke får barn i det hele tatt – enten fordi de ikke kan, fordi de ikke finner noen å få barn med, eller fordi de ønsker et liv uten. Utviklingen finner sted i store deler av den industrialiserte verden, men her hjemme har endringen skjedd særlig raskt. På 15 år har Norge gått fra å ha en av de høyeste fødselsratene i Europa, til å ligge under snittet.7 I 2009 var fruktbarhetstallet i Norge, som viser hvor mange barn som i snitt fødes per kvinne, på 1,98. I 2023 hadde det sunket til 1,4. Ikke i noen andre land har tallet falt like raskt.8 De siste årene har pilene riktignok pekt svakt oppover, og tallet har steget til 1,48. Men tallet er fremdeles historisk lavt. FORORD |
69895 1,5 Menneske – s. 11
11
20.08.2026 09:00
Nettopp derfor har både eksperter og politikere begynt å spørre hva som skjer. Regjeringen satte blant annet ned et eget fødselsutvalg, som skulle undersøke hvorfor vi får færre barn enn før, hvilke konsekvenser det får for samfunnet, og hvilke tiltak som kan gjøre det lettere for folk å få de barna de ønsker seg. I sin rapport skriver utvalget at et nivå under 1,5 over tid er noe vi bør unngå. Når fruktbarheten er lav, forskyves balansen mellom generasjonene. Det blir færre i arbeid, flere eldre å ta vare på og økt press på velferdsstaten.9 For at folketallet skal opprettholdes uten innvandring, må fruktbarhetstallet ligge på omtrent 2,1. Norge ligger altså langt under dette nivået. Utvalget pekte på mange mulige årsaker til det synkende fruktbarhetstallet: økonomi, boligmarked, sen etablering, arbeidsliv, likestilling, helse, parforhold og familiepolitikk. Men en offentlig utredning kan aldri fange hvordan det faktisk kjennes å stå midt i alt dette. Den kan ikke fullt ut beskrive følelsen av å forlate en gråtende ettåring i barnehagen. Uroen for å bli glemt på jobb under permisjon. Skammen over å ikke mestre barseltiden. Eller den indre forhandlingen som oppstår når kroppen lengter etter ett barn til, mens økonomien, boligen og nervesystemet sier stopp. I denne boken forsøker jeg å forstå de lave fødselstallene fra innsiden. Hvordan de store samfunnsendringene merkes på kroppen, i parforholdet, på fødestuen, i permisjonstiden, i barnehagegarderoben og i hverdagen med små barn. For hvis vi skal forstå hvorfor mennesker får færre barn enn de ønsker seg, holder det ikke å vite hvilke strukturer som påvirker oss. Vi må også forstå hvordan de kjennes. Hvordan de flytter inn i kroppen, i relasjonene og i de små valgene som former livet. Målet er å undersøke hva de lave fødselstallene forteller om det moderne livet – og hvorfor så mange ender opp med færre barn enn de selv 12 | 1,5 MENNESKE
69895 1,5 Menneske – s. 12
20.08.2026 09:00
hadde sett for seg. Ikke minst vil jeg undersøke hvilke konsekvenser det har, både for den enkelte og for samfunnet som helhet. Jeg har tenkt mye på disse problemstillingene siden jeg i 2022 ble gravid for første gang. Da jeg vokste opp, føltes det helt vanlig å være en del av en søskenflokk på fire. I dag ser jeg på firebarnsforeldre som overmennesker. Når og hvorfor endret jeg mening? Hva gjør at noen omfavner foreldrerollen med den største selvfølge, mens andre er ekstremt usikre på om de har det som trengs for å bli forelder? Hvorfor har så mange foreldre nærmest blitt besatt av å gjøre alt rett for barna sine? Ordene i denne boken er mine, men refleksjoner om hvorvidt man skal få barn og eventuelt hvor mange man vil ha, er en problemstilling som angår oss alle. Usikkerheten og den dårlige samvittigheten mange foreldre kjenner på, kommer fra et sted. Ofte blir den forklart med at dagens foreldre krever for mye, tåler for lite eller tenker for mye. Men kanskje er det ikke først og fremst foreldrene som har endret seg. Kanskje er det rammene rundt foreldreskapet? Vi forventes å være emosjonelt tilgjengelige, helsebevisste, pedagogisk oppdaterte og fullt deltakende i arbeidslivet samtidig som boligprisene, arbeidskravene og hverdagslogistikken gjør familielivet mer krevende. Kulturen vi har vokst opp med, har påvirket vårt tankesett og verdisystem. Det er noe med samfunnet vi lever i, som gjør det vanskelig for oss å få de barna vi ønsker. For meg begynte den erkjennelsen å synke inn da jeg var 27 år gammel, nygift – og livredd for å få barn.
FORORD |
69895 1,5 Menneske – s. 13
13
20.08.2026 09:00
69895 1,5 Menneske – s. 14
20.08.2026 09:00
KA PI TTEL 1
Frykten for å miste seg selv
Jeg tok plass ved siden av den svære tinnsoldaten. Idet mannen min dro frem mobiltelefonen og jeg smilte til kamera, var det som om jeg så meg selv utenfra: en 27 år gammel dame iført rød julekåpe på et tivoli for småbarnsfamilier i Gøteborg. Bak oss stod barna i kø og ventet på at det skulle bli deres tur til å posere sammen med den store figuren. Hvorfor hadde jeg insistert på at han skulle ta bilder av meg foran tinnsoldaten? Hva skulle vi med det fotografiet? Vise det frem til mamma og pappa? Dagen på Liseberg satte i gang flere refleksjoner. Alt vi hadde gjort, var aktiviteter som i realiteten var forbeholdt familier med små barn. Vi vant en svær sjokolade på et lykkehjul. Hadde vi hatt med oss en liten tass, ville han insistert på at vi måtte åpne den med en gang. Da vi stod i kø for å ta pariserhjulet, trengte jeg ikke å holde hånden til en fireåring som måtte overbevises om at det ikke var farlig. Det var som om vi opptok plass på en arena som ikke var ment for oss. Vi var to voksne mennesker på tivoli i begynnelsen av desember, uten en sønn eller datter å dele opplevelsen med. Kanskje var det derfor mannen min ikke klarte å dy seg mens vi spiste lunsj. «Tenk så koselig det hadde vært å ha med et barn hit», sa han. Noe i meg knøt seg, selv om jeg også hadde tenkt tanken. Var det ikke bra nok at vi to var der sammen? Måtte vi få FRYKTEN FOR Å MISTE SEG SELV |
69895 1,5 Menneske – s. 15
15
20.08.2026 09:00
et barn for å kose oss på tur? I tillegg hadde han brutt avtalen. Vi skulle ikke snakke om barn på denne turen. Ikke før jeg brakte det på bane. Ikke før det faktisk var aktuelt. Ett år tidligere, før jeg fikk fast jobb som journalist, hadde det vært uproblematisk å snakke om en hypotetisk fremtid med barn. Kom vi til å få en sånn baby som ble født med ekstremt mye hår? Ville vi få en lang unge med mine 178 centimeter og hans 193? Linnéa, Benjamin og Klara var fine navn. Mannen min ville ha fire. Jeg sa «maks to». Det føltes trygt å snakke om fordi begge var innforstått med at det var uaktuelt å bli foreldre før begge hadde fått fast inntekt. Før det var på plass, ville vi hverken få boliglån eller foreldrepenger. Vi er ikke de eneste som tenker slik. Å ha fast inntekt og egen bolig har mye å si for hvor mange barn vi ønsker oss. I en studie rapporterte 82 prosent at trygg økonomi er «veldig viktig» før man får barn. 72 prosent sa det samme om det å ha en fast jobb.1 At de økonomiske rammene har noe å si, ser vi også på det norske fotballandslaget, hvor det har vært en babyboom.2 Spillere som Erling Braut Haaland og Martin Ødegaard ble fedre allerede som 24- og 25-åringer – en alder der mange andre fortsatt venter på fast jobb, egen bolig og økonomisk trygghet. Når du har millionlønn, en gigantisk villa og råd til å kjøpe deg fri fra mange av hverdagens praktiske oppgaver, har du andre forutsetninger enn de aller fleste. Etter at den faste stillingen i avisen ble et faktum, hadde samtalene mellom mannen min og meg endret karakter. De hadde fått et alvor jeg ikke likte. Blant de fleste par på vår alder er det gjerne kvinnen som først får lyst på barn. I vår relasjon var det mannen min som igjen og igjen tok opp temaet. Han ville forstå hva som hindret oss i å prøve. «Vi har vært sammen i syv år, eier en bolig 16 | 1,5 MENNESKE
69895 1,5 Menneske – s. 16
20.08.2026 09:00
med to soverom i Oslo, elsker hverandre og har nettopp giftet oss. Begge har god inntekt. Vi vet at vi vil ha barn. Jeg synes det er vanskelig å skjønne hva vi venter på», gjentok han til stadighet. Nå satt han overfor meg og spiste lunsj på en kafé i Liseberg. Jeg tenkte at alt virket så enkelt for ham. Samtidig hadde han rett. Vi var et bra team. Jeg? Rå på rutiner, planlegging og struktur. Han? Trenger ekstremt lite søvn og har så mye kjærlighet til menneskene rundt seg at han tidvis glemmer seg selv. Jeg var privilegert som, i motsetning til flere venninner og jevnaldrende, slapp å saumfare datingappene på jakt etter en fyr som egnet seg som far til mine barn. Hvis det var én mann i denne verden som burde bli pappa, så var det mannen min: en politimann med ambisjoner. Som behandler kvinner med respekt. Som ler mye og er en leken onkel. Og skulle vi mot formodning skille oss, var jeg sikker på at han ville være voksen nok til å samarbeide om de små. Problemet var bare – og dette klarte jeg ikke å fortelle til noen – at jeg var usikker på om jeg i det hele tatt var egnet til å bli mamma. I podkaster fortalte kjendiser og influensere om våkenetter, ammetrøbbel og venner som forsvant. «Mammarollen endret meg radikalt», sa noen. «Å få barn er slutten på livet slik man kjenner det», sa andre. Det hørtes fryktelig vanskelig ut. Og ikke minst kjedelig. Jeg hadde sett det selv. Hvordan småbarnsforeldrenes hverdag ble til et sammensurium av sykdom og avlyste avtaler. Smarte, pliktoppfyllende kolleger som tidligere møtte tidsnok på jobb med friske ideer og overskudd, endte opp med langtidssykemelding, etter at de over lengre tid hadde deltatt på morgenmøter som skygger av seg selv. De var – jevnt over – hvite i ansiktet og hadde blå ringer under øynene. Det skulle ikke bli historien om meg. Jeg elsket livet mitt sånn FRYKTEN FOR Å MISTE SEG SELV |
69895 1,5 Menneske – s. 17
17
20.08.2026 09:00
som det var. Som nå, sittende på en vegetarisk lunsjbuffé i Sverige, uten protester fra et lite menneske som nektet å spise grønnsaker, som løp fra bordet eller kastet mat på gulvet. Vi var et par med overskudd til å se hverandre mens vi nøt måltidet. I syv år hadde jeg vært min manns førsteprioritet. Et barn ville endre på det. Var jeg i stand til å håndtere at han elsket et barn høyere enn meg? Etter at babyen blir født, flyttes parets fokus, og tilfredsheten i forholdet faller ofte. Det skyldes at kravene man står overfor, er så utmattende at man ikke klarer å se hverandre som før.3 I ettertid har jeg tenkt at jeg kanskje overvurderte hvor altoppslukende foreldreskapet kom til å bli. Forskning viser faktisk at mange som ennå ikke har fått barn, i større grad ser for seg de negative enn de positive sidene ved å bli forelder.4
«Ikke akkurat nå» Jeg så på familiene rundt oss mens jeg prøvde å forestille meg at vi var en av dem. For jeg visste at skulle vi forbli et par, innebar det en fremtid med barn. Jeg tenkte at vi kanskje kunne få dem en dag, bare ikke akkurat nå. Den gangen visste jeg ikke at mange i min generasjon tenker det samme. Millenniumsgenerasjonen, som er født mellom 1981 og 1996, er kjent for å utsette store avgjørelser i livet, spesielt når det gjelder romantiske relasjoner. Alle stadier av livet dras ut. Stadig flere er manisk opptatt av å «nyte 20-årene», reise jorden rundt og «finne ut hvem de er», før de kan slå seg til ro. Tidligere var ekteskapet starten på et partnerskap. Nå er et giftermål blitt kronen på verket på et allerede etablert forhold. I en stor britisk undersøkelse der over 7000 millennials ble spurt om hvorfor de utsatte å få barn selv om de ønsket å bli foreldre, svarte nesten halvparten at de «ikke følte seg klare».5 Det er fristende å 18 | 1,5 MENNESKE
69895 1,5 Menneske – s. 18
20.08.2026 09:00
forklare denne trangen til å utsette ting med at min generasjon er mer selvopptatte enn tidligere generasjoner. At vi er blitt så opptatt av selvrealisering, frihet, reiser, velvære og egne behov at det er vanskelig å gi seg hen til noe så ego-reduserende som foreldreskapet. Kanskje ligger det noe i det. Men utsettelsen må også forstås i lys av at vi har vokst opp med flere valgmuligheter enn noen generasjon før oss. Der livet for mange kvinner tidligere fulgte et mer forutsigbart løp, ble vi fortalt at vi kunne bli hva vi ville. Vi kunne studere hva vi ville, bo hvor vi ville, jobbe med hva vi ville og forme livet etter egne ambisjoner. Men friheten kom også med en pris. Når alle dører tilsynelatende står åpne, blir ethvert valg vanskelig å ta. Kanskje er det derfor de store beslutningene skyves frem i tid. Forskning som er gjort på generasjon Z, de som er født mellom 1997 og 2012, tyder på at trenden fortsetter også i denne generasjonen. Mange «zoomers» følger en «take-it-slow»-livsstil: Parforhold, samboerskap, sexdebut og det å stifte familie, skyves frem i tid. De oppgir at de trives bedre som single og verdsetter frihet høyere enn intimitet. Etter pandemien har denne generasjonen brukt langt mindre penger på dating enn yngre generasjoner gjorde. Zoomers viderefører med andre ord en trend som gradvis har utviklet seg.6, 7, 8, 9 Nå antyder nye studier at smarttelefonen kan være en viktig del av forklaringen på hvorfor det er blitt slik. «Er iPhonen et prevensjonsmiddel?» spør økonomene som har sett på hvordan nedgangen i fødselstall i mange land begynte omtrent samtidig som lanseringen av iPhone i 2007.10 Det viser seg at fallet har vært sterkest i områder som tidlig fikk tilgang til den teknologiske nyvinningen. Smarttelefonen får «skylden» fordi den endret måten vi bruker tiden vår på. Vi møtes i mindre grad ansikt til ansikt og har FRYKTEN FOR Å MISTE SEG SELV |
69895 1,5 Menneske – s. 19
19
20.08.2026 09:00
mindre sex. I tillegg har bruken av porno økt. Effekten er størst for dem i alderen 15 til 24 år. Trolig har skjermen endret noe helt grunnleggende på veien mot foreldreskapet. Skal man få barn, må man – rent fysisk – møte noen å få dem med. Jeg var sikker på at jeg var den eneste som følte på usikkerhet og ambivalens knyttet til foreldrerollen. Den biologiske trangen til å bli mor som mange andre kvinner ga uttrykk for, var helt fraværende. Frykten var større enn lysten. For meg var akkurat det et signal om at det var for tidlig å ta fatt på oppgaven. Jeg var ikke klar for å oppdra den neste generasjonen av mennesker. Det var andre ting jeg lengtet etter å bruke energi på, som å skrive på min tredje bok, om kvinners erfaringer med abort. En oppgave jeg mente det var umulig å kombinere med barn. Etter en lang tenkepause svarte jeg mannen min: «Det er jo ikke så rart å få de tankene når vi er her. Vi er på Liseberg. Det er et barneeldorado. Men du vet at det ikke passer akkurat nå. Jeg må skrive ferdig boka først.» Han lo. «Og etter det er du i gang med en ny bok. Du har alltid et prosjekt gående, Vilde. Sånn kommer det alltid til å være, selv om vi får barn.» Det var nettopp det som gjorde meg redd. Hvor oppslukt jeg ble i prosjektene mine. Skulle behovet for å skrive bli større enn ønsket om å tilbringe tid med familien, ville jeg få så dårlig samvittighet at jeg likevel ville nedprioritere egne prosjekter. Fordi det rette var å være med mannen og barna. Tenk om jeg endte opp som bitter for at jeg måtte bruke tid på å leke med en liten tass. Tid jeg ellers kunne brukt på å spille en rolle for andre. Og hvordan skulle jeg, om få år, overleve en hel dag på en strand sammen med en fireåring? Jeg kunne kjenne frustrasjonen i kroppen allerede. Grave sandslott i vannkanten. Bruke all min energi 20 | 1,5 MENNESKE
69895 1,5 Menneske – s. 20
20.08.2026 09:00
på å roe ned en unge som nektet å ha på seg solhatt. Som strittet imot hver gang den lille kroppen måtte smøres med solfaktor 50. Sinneutbruddet som ville følge idet kremen blandet seg med sand. Krokodilletårer idet isen vi nettopp kjøpte, havnet på bakken og smeltet. Jeg ville jo bety alt for det barnet. Elske ham eller henne med hele meg. Men var det ikke bedre at jeg brukte livet mitt på noe annet? Alle kunne være mamma, mens bøkene var det jeg som måtte skrive. Jeg var best egnet til å bety noe for mange, men på avstand, i form av å sette ord på og skape åpenhet om viktige temaer. Den første gangen denne tanken slo meg, jobbet jeg som sommervikar i hjemmetjenesten. Daglig unngikk jeg de mest krevende oppgavene. Klarte ikke å tørke de gamle nedentil eller se inn i øynene til de demensrammede pasientene som hadde mistet seg selv. Alt var enklere på besøkene der oppgaven var å smøre skiver med svolværpostei og snakke om hvordan det var å leve i Norge etter krigen. Når jeg la meg om kveldene, var følelsen av å ha en jobb der tiden ikke strakk til, så sterk at jeg ikke fikk sove. Den sommeren skrev jeg et debattinnlegg om at vi er altfor få som tar vare på de eldre.11 Responsen var overveldende. Etter at teksten kom på trykk, innså jeg at det var der min styrke lå: å kjempe mot urettferdighet på avstand. Hjemmesykepleie var for dem som orket å stå i kaotiske følelser. De var mennesker som instinktivt prioriterte andres behov foran sine egne. Akkurat sånn så jeg for meg at mammarollen ville bli. Tenk om mannen min gikk fra meg idet han så hvor lite morskjærlighet som bodde i meg? Trolig ville hans omsorgsevne gjøre mitt fravær enda tydeligere. Jeg tenkte at jeg måtte velge mellom å være forfatter og mamma. Det var som om de to identitetene ikke passet sammen. FRYKTEN FOR Å MISTE SEG SELV |
69895 1,5 Menneske – s. 21
21
20.08.2026 09:00
Bøker som tar for seg nettopp denne ambivalensen, har faktisk utviklet seg til å bli en egen litterær sjanger.12, 13 Hovedpersonen i disse romanene er gjerne en kvinne, enten kunstner eller skribent, som har oppnådd en viss grad av suksess, men som ikke har slått helt gjennom. Hun er nylig blitt mor eller vurderer å bli det. Felles for dem er at de frykter at morsrollen skal true den de er – og den de fortsatt håper på å bli.14 Slik er det i virkeligheten også. Blant dem som velger et liv uten barn, er hovedmotivasjonen ofte å kunne leve fleksibelt og fritt, noe som ikke blir ansett for å være forenlig med å være forelder.15 Det gjelder spesielt for dem som jobber frilans eller har arbeid som er preget av økonomisk usikkerhet og ugunstige arbeidstider. På sikt var min drøm å leve av å skrive bøker, noe de færreste blir rike av. Valgte vi å få barn, ville det bli vanskeligere å bli forfatter. Ble jeg mamma, ville behovet for økonomisk trygghet og faste arbeidstider bli så viktig at jeg trolig ville la være å realisere egne skriveprosjekter. Jeg fryktet at jeg «bare» skulle ende opp som en mamma og miste meg selv. Det var en skremmende tanke. I likhet med den kjente feministen Betty Friedan, som i boken Myten om kvinnen (1963), ga navn til det hun kalte «problemet uten navn», tenkte jeg at kvinner som sa at de trivdes med å bare være hjemme, i realiteten lurte seg selv. Friedan beskrev hvordan middelklassekvinner som var fanget i husmorrollen, følte en dyp, udefinerbar misnøye og mangel på selvrealisering. Min frykt handlet om å oppleve nettopp den tomheten. En del av meg håpet at jeg, som følge av flere år med spiseforstyrrelser i tenårene, var blitt infertil og ikke kunne få barn. Det ville i så fall sette et punktum på diskusjonen. Et annet alternativ var å utsette praten om barn så lenge at vi mistet muligheten på grunn av min høye alder. Begge scenarier ville kanskje gjøre at vi 22 | 1,5 MENNESKE
69895 1,5 Menneske – s. 22
20.08.2026 09:00
kjente på sorg i noen måneder. Men med tiden kunne vi forbli paret som fremdeles spurte hverandre «hvordan har dagen din vært?» og oppriktig være nysgjerrig på svaret. Jeg ble opprørt over at jeg måtte ta stilling til dette valget akkurat nå. Isolasjonen som fulgte med spiseforstyrrelsen, hadde i hele ungdomstiden frarøvet meg nære relasjoner. Sykdommen hadde tatt fra meg muligheten til en studenttid uten bekymringer. Jeg hadde brukt så mange år på å bli frisk. Endelig var jeg på et sted i livet der jeg kunne si at ting var på plass og virkelig mene det. Hvorfor kunne jeg ikke få nyte det i noen år til? «Men vi har det jo så bra nå», prøvde jeg til mannen min. Heller ikke det argumentet kjøpte han: «Det er akkurat det. Tenker du at man bør få barn i en periode der man ikke har det bra?» Jeg parerte umiddelbart: «Men det er ikke sikkert jeg tåler å være gravid. Tenk om jeg blir syk igjen.» Graviditet er en risikotid med tanke på å utvikle og få tilbake spiseforstyrrelser.16 Mine to eldre søstre mislikte å være gravide. Så hvordan skulle jeg, med min historie, håndtere en voksende mage, veiing hos jordmor og ja- og nei-mat? Jeg kunne fortsette krisemaksimeringen i det uendelige. Å stå i store livsforandringer har aldri vært min sterkeste side. Mannen min ga seg ikke. Han påpekte at jeg ikke skulle få barn alene. Ble jeg syk igjen, kom han til å være der. «Jeg synes at du undervurderer deg selv. Du har vært frisk så lenge og har så mye omsorg i deg», sa han. I barndommen hadde omsorgen for andre definert meg. På diplomet jeg fikk utdelt på min siste dag i barnehagen, hadde de ansatte skrevet at jeg var barnehagens hønemor. Når hadde det forsvunnet? Da jeg ble syk i tenårene? Etter at jeg, som mange andre i min generasjon, fikk høre at jeg kunne bli hva jeg ville? På et tidspunkt hadde ønsket om å være selvstendig, frikoblet fra andre, FRYKTEN FOR Å MISTE SEG SELV |
69895 1,5 Menneske – s. 23
23
20.08.2026 09:00
vokst seg sterkere. Tenk om jeg i alle disse årene hadde fortrengt hvem jeg egentlig var? Kanskje jeg ville elske livet som mamma? Den tenkende delen av meg lurte på om jeg fullt ut kunne forstå hva livet egentlig handlet om, dersom jeg ikke formerte meg. I tillegg hadde jeg et banalt, nærmest dyrisk behov for å vite hvordan sammenblandingen av egne og kjærestens gener ville se ut i menneskeform. Kanskje var det på tide å gi seg hen til en livsfase der følelsene rev i oss. En periode der jeg glemte meg selv. Likevel tviholdt jeg på motargumentene og delte bekymringene med mannen min. Hva skulle vi gjøre den dagen vårt hypotetiske barn spurte hvorfor vi valgte å sette det til verden med tanke på klimaet? Eller krigen i Europa, dyrtiden, den politiske polariseringen, den økende ensomheten, skjermene og de psykiske helseplagene blant unge – alt det som fikk fremtiden til å føles mindre trygg enn den gjorde da vi selv var barn? Ville vi ha det på samvittigheten? Klimakrisen er kanskje det tydeligste eksempelet på hvordan globale problemer har flyttet inn i våre mest private avgjørelser. Å la være å få barn av hensyn til miljøet regnes for eksempel som ett av de mest effektive klimatiltakene et individ kan gjøre.17 Det er derfor ikke overraskende at deler av miljøbevegelsen uttrykker tilfredshet med at fødselstallene i Norge synker.18 Økende bekymring for klimaendringer og overbefolkning gjør at flere velger å få færre eller ingen barn som et bevisst valg for å leve mer bærekraftig. Internasjonale bevegelser som Birth Strike og No Future, No Children har gått så langt som å hevde at de lave fødselstallene vi ser rundt om i verden, må ses i sammenheng med klimakrisen.19 Tankegangen har også fått plass i populærkulturen. I et intervju i 2019 uttrykte artisten Miley Cyrus bekymring for miljøets tilstand, noe som fikk mye oppmerksomhet.20 Hun sa blant 24 | 1,5 MENNESKE
69895 1,5 Menneske – s. 24
20.08.2026 09:00
annet at vår generasjon hadde fått overlevert en drittplanet, og at hun ikke ville ha barn som konsekvens av det. Som forbilde for mange i sin generasjon bidro hun til å synliggjøre hvordan klimabekymringer påvirker unge voksnes tanker om det å få barn. Mange vurderer nemlig foreldreskap i lys av globale kriser i langt større grad enn tidligere generasjoner. Fremtidsfrykt – både sosial, politisk og miljømessig – former i økende grad unges valg om ikke å få barn.21 Den norske psykologen Erik Nakkerud har forsket på enslige og par som ikke har fått barn på grunn av klimaet. Han ser miljøbegrunnet barnfrihet som et resultat av nyliberalisme – ideen om at individet selv er ansvarlig for å løse store problemer gjennom sine valg og handlinger. Yngre generasjoner legger i større grad systemkriser på egne skuldre.22 Men bekymring for miljøet kan også skjule en dypere usikkerhet. Den amerikanske terapeuten Ann Davidman har i mer enn 30 år hjulpet dem som er i tvil om de ønsker barn. Ifølge henne fungerer klimaangst ofte som en sosialt akseptabel forklaring når det folk egentlig kjenner på, er sammensatt ambivalens og frykt for å få barn. I et samfunn der det å få barn fortsatt er en forventet del av livet, kan det være lettere å si «jeg lar være av hensyn til planeten» enn å si «jeg vet ikke om jeg vil bli mor». Nøling og usikkerhet blir ofte møtt med skam eller fordømmelse, mens klimaargumentet, ifølge terapeuten, «får folk til å tie stille».23 Det samme sa deltakerne i Nakkeruds studie: Miljøhensynet kom som regel i tillegg til andre grunner til ikke å få barn.24 Ting tyder på at stadig flere kjenner på disse sammensatte og ambivalente følelsene knyttet til foreldreskapet. Da Davidman i 1991 startet med støttegrupper for dem som var usikre på om de ønsket barn, var det seks deltakere som møtte opp. I dag er ventetiden på 1–2 måneder for dem som ønsker hjelp, og de er i snitt 10 FRYKTEN FOR Å MISTE SEG SELV |
69895 1,5 Menneske – s. 25
25
20.08.2026 09:00
år yngre.25 I begynnelsen var det først og fremst karrierekvinner i begynnelsen av 40-årene som tok kontakt. Rundt 2015, da klimaalarmen for alvor begynte å gå, kom stadig flere i begynnelsen av 30-årene med bekymringer for planetens tilstand. Noe som ikke har forandret seg, er at veldig mange av dem som oppsøker hjelp, tror at de er den eneste som ikke vet om de vil ha barn.26 Svaret fra mannen min kom momentant. «Vi spiser nesten ikke kjøtt og dro til Gøteborg med buss. Nå sitter vi på en vegansk restaurant.» Han drakk store slurker av et glass med vann før han fortsatte: «Å ikke få barn på grunn av verdenssituasjonen er det samme som å gi opp. Da aksepterer vi at ting kommer til å gå til helvete, da.» Han påpekte at mange opp gjennom historien hadde fått barn i mye verre tider enn den vi levde i. «Jeg tror vi gir oss der», parerte jeg. Sa noe om at jeg måtte bli ferdig med boken, at jeg ikke hadde hatt fast jobb så lenge. Hva kom sjefen min til å tenke hvis jeg ble gravid allerede nå? Jeg hadde vært ansatt i mindre enn ett år og følte at jeg måtte levere noe før jeg kunne lene meg tilbake og få barn. Presset jeg la på meg selv, kan ses som en konsekvens av forventningen om at kvinner – spesielt de med høy utdanning og karriereambisjoner – først skal etablere seg i arbeidslivet og deretter få barn.27 Nå finnes det til og med et slags etablert bevis på trenden. I USA har det i store, private firmaer som Apple og Facebook blitt mer og mer vanlig at kvinner med jobbambisjoner får tilbud om å fryse ned egg på selskapets regning.28 På den måten skaffer de seg en slags biologisk forsikring om at de kan få barn senere i livet, etter at de har oppnådd ting på arbeidsplassen. Tilbudet gir kvinner valgfrihet, men kan også ses som en implisitt beskjed om at deres fertile år er bedre brukt på jobb.29 Da TV 2 omtalte utviklingen i 2024, kom det frem at flere av de samme sel26 | 1,5 MENNESKE
69895 1,5 Menneske – s. 26
20.08.2026 09:00
skapene nå tilbyr eggfrys i Norge.30 Dette er med andre ord ikke lenger bare en amerikansk fremtidsfortelling, men et bilde på at den samme logikken også finnes i deler av norsk arbeidsliv. Eggfrys var aldri noe jeg tenkte på. Men kanskje kan tilbudet med tiden bidra til å skape en forventning om at kvinnelige ansatte skal være biologisk fleksible i tråd med bedriftens behov, siden man indirekte belønner dem som utsetter familielivet frem til karrieren er etablert? Mannen min påpekte at jeg uansett ikke kom til «å føde i morgen». Det kunne ta tid å bli gravid. Og etter det ville det ta ni måneder før barnet kom. Han satt ytterst på stolen og lente seg fremover. Virket skremmende påskrudd. Kom han til å gå fra meg hvis vi ikke prøvde snart? Mannen min kjente bare én av sine besteforeldre og hadde flere ganger understreket at han ønsket at våre barn skulle ha en relasjon til alle sine. Jeg ble stille. Mannen min forstod at han hadde meg på glid. Han gjentok den samme gamle regla om at vi aldri kom til å føle oss hundre prosent klare, uansett hvor lenge vi utsatte det. «Du skal i alle fall vite at jeg vil ha barn med deg», sa han. «Og du kommer til å bli en fantastisk god mamma.» Resten av dagen virvlet argumentene hans rundt i topplokket. Sammen med frykten for at han ville forlate meg hvis vi ikke fikk barn snart. Jeg tenkte på et intervju jeg tidligere hadde gjort med overlege og seksbarnsmor Anne Eskild.31 Hun påpekte at færre får barn «på slump» enn før. Hun stilte spørsmål ved hvorfor vi er blitt så besatt av at ethvert barn skal være et resultat av et gjennomtenkt valg. Jeg syntes at hun hadde et godt poeng. Valget man tar som 33-åring, er ikke automatisk klokere, tryggere eller mer gjennomtenkt enn det man tar som 27-åring. Man har kanskje rukket å få litt mer erfaring, litt bedre økonomi og en tydeligere FRYKTEN FOR Å MISTE SEG SELV |
69895 1,5 Menneske – s. 27
27
20.08.2026 09:00
forestilling om hva man vil. Men man har også flere bekymringer, mer kunnskap om alt som kan gå galt og en sterkere følelse av at livet må være på plass før barnet kan komme. Men å bli forelder innebærer alltid en risiko. Uansett alder. Uansett livssituasjon. Man kan aldri vite om man velger riktig. Likevel forsøker vi å planlegge og legge til rette for at alt skal «være på plass». Min generasjon har til og med begynt å regne på når det passer å få barn. I boken And Now We Have Everything skriver forfatter Meaghan O’Connell at hun og venninnene ble enige om at det var best å få sitt første barn innen de var 38. Ville de ha to eller flere, var det lurt å begynne som 33-åring. Før den tid ville de aller helst være gift i noen år. I regnestykket måtte de også legge til ett års bryllupsplanlegging og økonomisk sparing.32 Var du singel i starten av 30-årene, begynte du med andre ord å få dårlig tid dersom du skulle rekke alt det andre først. Denne måten å tenke på minner meg om utallige samtaler jeg har hatt med venninner om «prosjekt barn». Mange har en dato for når de skal slutte med prevensjon. Helst skal det skje etter at de har nådd en slags milepæl i karrieren, giftet seg og kjøpt en stor nok bolig. Selv om vi i Norge som regel slipper å spare penger til fødselspermisjon, er tankegangen rundt livsfaseplanlegging slående lik den O’Connell skriver om. I sin rapport peker det nevnte fødselsutvalget nettopp på sen etablering som en av hovedforklaringene på hvorfor det fødes færre barn. Unge voksne bruker lengre tid på å fullføre utdanning, få fotfeste i arbeidsmarkedet, etablere et varig samliv og skaffe en familievennlig bolig.33 Da utvalgslederen senere ble intervjuet i Morgenbladet, sa hun at tiden da mange fikk barn tidlig i 20årene, «på en måte er over», og at denne endringen er vanskelig å reversere.34 28 | 1,5 MENNESKE
69895 1,5 Menneske – s. 28
20.08.2026 09:00
Når var det vi gikk bort fra tanken om at vi kan vokse som mennesker med barna våre? Når erstattet vi den med en overbevisning om at vi først kan bli foreldre etter at alt annet i livet er på plass? Hvilken standard måtte jeg innfri før jeg kunne bli mor? Det er nettopp denne utsettelsestrangen fødselsutvalget ønsker å gjøre noe med. Forslagene deres – blant annet økt barnetrygd for foreldre under 30 år, styrket foreldrestipend og reduksjon i studiegjeld35 – bekrefter indirekte noe mange unge allerede kjenner på: Ofte er det ikke ønsket om barn som mangler, men rammene rundt livet som kommer på plass for sent. Senere samme kveld satt vi på en skybar og skuet utover Gøteborg. Mens vi nippet til hver vår drink, sa jeg ordene jeg dagen etter skulle komme til å angre på: «Greit da. Vi trenger liksom ikke å prøve, men vi kan droppe prevensjon. Så ser vi hva som skjer.»
FRYKTEN FOR Å MISTE SEG SELV |
69895 1,5 Menneske – s. 29
29
20.08.2026 09:00