Møt våre frivillige som stiller opp for barn over hele landet
DEN NORSKE FATTIGDOMMEN
FLOM OG TØRKE
I Mosambik har Redd Barna startet sitt største klimaprosjekt
«Anne» har ofte droppet middagen for at barna skal ha nok å spise. Tobarnsmoren er en av mange tusen som lever i fattigdom i Norge.
FORSIDEN
Vi kom i kontakt med «Anne» etter at hun og barna hadde deltatt på en gratisdag i en trampolinepark i regi av Redd Barna. Tobarnsmoren ville snakke med oss om den norske fattigdommen, om skamfølelsen hun kjenner på når hun henter gratis matkasser – og om hvordan barna rammes når foreldrenes økonomi går i grus.
Redd Barnas største klimaprosjekt noensinne rulles nå ut i Mosambik, der flom, tørke og ekstremvær truer livsgrunnlaget til millioner av mennesker.
BARNA SOM IKKE FÅR FRED
I mars måtte flere hundre tusen barn flykte fra hjemmene sine i Libanon på grunn av voldsomme bombeangrep.
ET LIVSVIKTIG MÅLTID
For mange barn i det sultrammede Sudan er skolelunsjen dagens første og eneste måltid.
80 ÅRS KAMP FOR BARN
DEN NORSKE FATTIGDOMMEN
Tusenvis av familier har så dårlig råd at de ikke klarer å dekke grunnleggende behov. For mange foreldre går det på helsa løs, og barna rammes hardt.
FORNORSKNING OG FORSONING
Samiske barn og unge er frustrert og skuffet over at de lærer så lite om egen kultur og historie. Mange føler seg verken sett eller hørt.
DE FRIVILLIGE
Møt noen av de frivillige som engasjerer seg i Redd Barna. De bidrar på ulike måter, men har det samme målet: å gjøre en forskjell for barn.
Redd Barna ble etablert i Norge i 1946. I de første årene var hjelpearbeidet særlig rettet mot barn som levde i stor nød i Tyskland og Østerrike. Dette var omstridt, men arbeidet bygget på et prinsipp som fortsatt står fast: Krig er ikke barnas skyld, og alle barn har rett til hjelp.
FIKK HJELP ETTER ULYKKEN
Kamal (6) fant udetonert ammunisjon på vei hjem fra skolen, uten å vite hvor farlig det var. Han tok med seg gjenstanden for å leke med den, men da han kom hjem, eksploderte ammunisjonen og påførte Kamal alvorlige skader.
Redd Barna ble etablert i Norge i 1946. Kort tid etter begynte organisasjonen å hjelpe barn i Tyskland og Østerrike som levde i stor nød etter andre verdenskrig. I løpet av to år kom 2 000 barn fra disse landene til Norge, og Redd Barna bygget også barnehjem i Tyskland. Bildet viser et av dem, som lå i Ratekau.
FOTO: REDD BARNA
GENERALSEKRETÆREN HAR ORDET
VI KAN IKKE GI OSS NÅ
I år fyller Redd Barna i Norge 80 år. Jubileet er en fin anledning til å se tilbake på alt vi har fått til og samtidig løfte blikket mot utfordringene vi står overfor i dag.
Vi lever i dramatiske tider. Barns rettigheter er under press i stadig flere land, og rettigheter vi tidligere nærmest tok for gitt, må vi nå kjempe hardt for å opprettholde. Midt i alle utfordringene kan det være verdt å minne hverandre om at vi har stått i tøffe tak før, og at vi alltid har stått støtt i kampen for barns rettigheter.
Redd Barna ble etablert i 1946 som et arbeidsutvalg under Norges Barnevernsråd. Organisasjonens første innsats var rettet mot barn av «fienden», det vil si barn fra Tyskland og Østerrike som hadde tapt krigen.
Redd Barna-pionérene la til grunn en rettighetstankegang som krevde mot. «Krigen var ikke barnas skyld, og barna hadde rett til hjelp». Det var ikke ukontroversielt å bygge barnehager og barnehjem i Tyskland, og det var et modig standpunkt å ta imot 2 000 tyske og østerrikske barn i Norge i 1947 og 1948. Noen av Redd Barnas eldste medlemmer husker fortsatt disse barna.
I tiårene som fulgte etablerte og drev Redd Barna barnehjem rundt om i Norge – hjem for barn som var blitt skadet under krigen, for autister og for barn med funksjonsnedsettelser. Da som nå var de frivillige og medlemmene en enorm styrke for organisasjonen, som ga folkelig forankring i møter med institusjonelle donorer og slagstyrke når vi krevde
politisk endring til beste for barn.
På 1960- og 70-tallet satte Redd Barna i gang internasjonale bistandsprosjekter.
Sammen med Rädda Barnen i Sverige støttet vi kampen mot spedalskhet i Afrika, først i Tanzania og deretter Etiopia.
I 1976 engasjerte Redd Barna seg sterkt i hjelpearbeidet etter jordskjelvet i Guatemala, som krevde 25 000 liv. Det ble raskt klart at landet var preget av langt dypere utfordringer enn ødeleggelsene etter jordskjelvet, blant annet brutal undertrykkelse og omfattende fattigdom. Nødhjelpsarbeidet utviklet seg derfor til et langsiktig arbeid for samfunnsutvikling, med stor vekt på befolkningens egne ønsker og behov. Denne erfaringen la viktige føringer for vårt videre arbeid. At barn har rettigheter, og at staten dermed har et ansvar for å beskytte dem, er et universelt prinsipp mange lenge har oppfattet som urokkelig. De siste tiårene har vi imidlertid sett hvordan krig rammer sivile – og særlig barn – på en måte som tidligere ville vært utenkelig. «Enhver krig er en krig mot barn», sa Eglantyne Jebb, grunnleggeren av Save the Children. Hele 520 millioner barn –ett av fem på verdensbasis – lever i dag i konfliktområder, det høyeste tallet som noen gang er registrert. Antallet grove overgrep mot barn øker, og vitner om en alvorlig svekkelse av respekten for
internasjonal humanitærrett. Til tross for gjennombruddet for barns rettigheter på 1980-tallet er barns liv og rettigheter i dag under et enormt press.
Dagens virkelighet er krevende, og framtidens utfordringer vil kreve nye måter å jobbe på. I hele den internasjonale Redd Barna-bevegelsen pågår det nå en diskusjon om hvordan vi best kan ruste organisasjonen for framtiden. Målet er å videreutvikle en sterk, global og lokalt forankret barnerettighetsbevegelse som gir barn håp, beskyttelse og framtidstro. Vi skal være tydeligere og modigere i kampen mot ulikhet, klimakrise, konflikt og urett, og samtidig jobbe rettighetsbasert for varige systemendringer.
Sammen med dere skal vi fortsette kampen for barns rettigheter, for vi kan ikke gi oss nå, når barna trenger oss som mest.
REDD BARNA I VERDEN
Vi er til stede i over 100 land. Her er et lite innblikk i arbeidet vi gjør for barn over hele verden.
REHABILITERING I UKRAINA
Bohdan (7) ble født med alvorlige funksjonsnedsettelser. Han kan verken gå eller snakke og er avhengig av kontinuerlig omsorg og oppfølging. Helsesituasjonen til gutten ble kraftig forverret da hjembyen ble utsatt for bombeangrep. Bohdan fikk store søvnproblemer og var svært stresset. Familien valgte til slutt å evakuere. Da situasjonen ble litt tryggere, flyttet de tilbake. Det var lettere å hjelpe Bohdan på hjemstedet, men foreldrene sto i en vanskelig økonomisk situasjon og slet med å betale for oppfølgingen sønnen trengte. Med økonomisk støtte og hjelp fra Redd Barna får Bohdan nå nødvendig oppfølging og rehabilitering.
FOTO: EDUARD ZHUPYNSKYI
ERNÆRING I INDONESIA
Domi (4) og faren Andri lever under enkle kår på den indonesiske øya Sumba. Familien bor i et hus uten innlagt vann og strøm. De livnærer seg av jordbruk, men tjener lite, og foreldrene har slitt med å gi barna et godt kosthold. For noen år siden kom helsearbeideren Selviana inn i familiens liv. Hun jobber for Redd Barna og hjelper familier i dette området. Da hun møtte Domi for første gang, var den lille gutten alvorlig underernært. Selviana begynte å følge opp familien daglig. Domi fikk næringsrik mat, og foreldrene ble veiledet i kosthold og ernæring. Domi ble gradvis bedre, og i dag er han en frisk og aktiv gutt. FOTO: SACHA MYERS
TILBAKE PÅ SKOLEN I MOSAMBIK
Ancha (13) bor med tanten Charifa og søskenbarna sine i en kystby nord i Mosambik, der en brutal konflikt har gjort hverdagen utrygg. Da Ancha var tre år, mistet hun faren sin. Siden har tanten tatt vare på henne som sin egen datter. I 2020 måtte familien flykte da byen deres ble angrepet av en væpnet gruppe. Etter et år i en leir for fordrevne var Ancha fortsatt sterkt preget av det hun hadde opplevd. Hun sluttet å leke og ville heller ikke gå på skolen. Alt endret seg da hun møtte Sofi fra Redd Barna, som tok henne med til et trygt sted der hun kunne leke og være sammen med andre barn. Nå er Ancha tilbake på skolen – og på et langt bedre sted i livet. FOTO: SACHA MYERS
HELSEHJELP I JEMEN
Kamal (6) fant udetonert ammunisjon på vei hjem fra skolen, uten å vite hvor farlig det var. Han tok med seg gjenstanden for å leke med den, men da han kom hjem, eksploderte ammunisjonen og påførte Kamal alvorlige skader. Redd Barna har bidratt med kirurgisk behandling av seneskader og fjerning av granatsplinter. Vi har også støttet Kamal og familien med fysisk rehabilitering, psykososial oppfølging og økonomisk hjelp. Seksåringen er fortsatt preget av ulykken, både fysisk og psykisk, men faren forteller at han er på bedringens vei og har det mye bedre. FOTO: AHMED ALBASHA
ETTER FLOMMEN
Det kraftige regnet startet i desember. Carla er vant til at det kan komme mye nedbør på denne tida av året, men dette var noe annet. Det bare fortsatte å hølje ned uke etter uke.
TEKST: JENS MARIUS SÆTHER FOTO: ESPEN AARSVOLD
–
Det var som en innsjø her. Folk flyktet opp i trærne.
Carla (39) bor i en liten landsby like ved den store elven Limpopo. I januar flommet den over sine bredder her i Gazaprovinsen langt sør i Mosambik. Byer og tettsteder ble oversvømt. Barn og voksne klamret seg til trær og hustak og måtte reddes ut av de voldsomme vannmassene. Jordene ble forvandlet til store innsjøer. Hovedveien og toglinjen, som binder provinsen til hovedstaden Maputo, ble liggende under vann. Totalt mistet rundt 300 mennesker livet.
Carla har fem barn, og i likhet med millioner av mennesker i Mosambik, lever hun av det hun dyrker i jorda. Om avlingene svikter, har hun verken inntekt eller mat å gi barna. For Carla og familien fikk flommen og den voldsomme nedbøren derfor store konsekvenser.
Huset de bor i er bygget av stokker,
stein og jord. Under ekstremværet falt det sammen, og alt hun eide ble begravd i gjørme. Enda verre gikk det med åkeren, som druknet i vann. Alle redskapene og hele avlingen hennes ble ødelagt.
Carla og familien levde på et eksistensminimum også før flommen. De spiste til vanlig bare ett skikkelig måltid om dagen. Helst om kvelden, så de ikke skulle våkne sultne.
Etter flommen hadde de ikke mat. Carla forteller at den yngste sønnen på fem år gråt mye fordi han var så sulten. Hun prøvde å finne småjobber som kunne gi henne en liten inntekt slik at hun kunne kjøpe mat. Carla tjente litt, men det var ikke nok til å brødfø familien.
Da det ble tørt nok til å starte opp igjen jordbruket, hadde hun verken redskaper eller frø å plante i jorden – og heller ikke penger til å kjøpe inn det hun trengte.
I januar flommet elven Limpopo over sine bredder. Hele avlingen til Carla (i midten) ble ødelagt, og familien sto uten mat. Nå får de hjelp av Redd Barna gjennom et nytt femårig klimaprosjekt.
Etter flommen fikk Carla frø og redskaper av Redd Barna så hun kunne komme i gang med jordbruket igjen.
KLIMAPROSJEKTET
Mosambik er et av Afrikas mest klimautsatte land, hvor ekstremvær og langvarig tørke truer livsgrunnlaget til millioner av mennesker som allerede lever i fattigdom.
I fjor startet Redd Barna et stort prosjekt som heter LINK. Det er støttet av Det grønne klimafondet, og er det mest ambisiøse klimaprosjektet til Redd Barna noensinne.
Hovedmålet med LINK er å bedre levekårene for de mest sårbare og klimautsatte familiene i Mosambik og gjøre 500 000 mennesker bedre rustet til å takle flom, tørke og ekstremvær. Dette skal skje i tett samarbeid med regjeringen og lokale myndigheter. Prosjektet skal også kobles til den nasjonale ordningen for sosial beskyttelse for å sikre støtte til sårbare grupper.
En viktig del av LINK er at lokalsamfunnene som deltar i prosjektet, selv finner løsninger på de klimarelaterte problemene de møter i hverdagen. Dette skjer ved at samfunnene oppretter egne
komiteer som diskuterer behov og muligheter, og lager planer for hvilke tiltak de ønsker å gjennomføre. For mange lokalsamfunn handler de viktigste tiltakene om å sikre tilgang til vann og mat, ta i bruk nye jordbruksmetoder som gir bedre avlinger, og finne alternative inntektskilder utenfor jordbruket.
STORE RINGVIRKNINGER
Carla lever i et samfunn som rammes av både flom og tørke. Denne gangen var det enorme mengder regn på kort tid som skapte problemer. Men fembarnsmoren forteller at det som truer livsgrunnlaget mest, er at tørkeperiodene stadig blir lengre og at de ikke lenger vet når regnet kommer. Med et klima i endring blir det derfor viktig å satse på frø og planter som tåler tørke og ekstremvær bedre, og finne måter å forbedre vekstvilkårene på. I april fikk Carla og over 30 andre familier i den lille landsbyen redskaper og frø som gir stabile avlinger av Redd Barna. De skal nå få opplæring i hvordan
de kan drive et mer klimasmart jordbruk. Gjennom året skal de blant annet lære å lage naturlige sprøytemidler av planter, bruke organisk materiale til kompost og utforske hvordan de kan bedre vekstvilkårene ved å dyrke ulike planter sammen.
Som del av prosjektet kartlegger Redd Barna hvilke planter ulike samfunn dyrker, og vurderer om de samlet gir et variert og næringsrikt kosthold. Dette er viktig fordi underernæring er et utbredt problem. Dersom et samfunn mangler planter som gir proteiner, vil de for eksempel få bønnefrø.
For familiene som bor i dette samfunnet, er det også et problem at markedet ligger mange mil unna og at de får lav pris for grønnsakene de selger. Redd Barna jobber nå med å finne innkjøpere som kan komme dit de bor. Planen er at flere familier skal gå sammen om å selge grønnsaker som et kollektiv. Da vil de få bedre pris, som vil gi alle litt mer inntekt.
I tillegg skal Redd Barna samarbeide med lokalsamfunnet om å utvikle alter-
native inntektskilder, som for eksempel honningproduksjon, som er mindre klimasensitivt enn tradisjonelt jordbruk.
Samlet kan alle disse tiltakene gi store positive ringvirkninger for lokalsamfunnet.
FRØ FOR FRAMTIDA
Carla har levd av jordbruk helt siden hun var 18 år. Hun ser ikke for seg et annet liv, selv om det har vært alt annet enn lett. Fordi hun tjener så lite, har hun ikke hatt råd til å sende barna på skolen samtidig. Da hun mistet alt etter flommen, gikk det ut over datteren på 16 år – som nå går hjemme i stedet for å være på skolen.
Sammen med datteren og eldstesønnen begynner Carla å gå mot åkeren sin, som ligger rundt fire kilometer unna der de bor.
Sola steker, og det meste av vannet etter flommen har tørket opp. Nede ved elven begynner Carla å hakke groper i jorden. Her skal hun plante frøene som hun har fått av Redd Barna, som kan bli starten på et bedre liv.
Husene til Carla og de andre som bor i landsbyen er bygget av jord, stokker og steiner. Under flommen raste mange sammen.
Datteren til Carla, Olinda, måtte slutte på skolen fordi moren mistet all inntekt etter flommen. Her lager hun mel av mais.
Livet til Teresa ble mye enklere etter at Redd Barna rehabiliterte brønnen. Firebarnsmoren sitter nå i et styre som skal sikre at den får lang levetid.
Dyrene nyter også godt av brønnen og får drikke på et eget sted så de ikke forurenser vannet.
I mange landsbyer i Mosambik er det kvinner og jenter som henter vann til familien. Når rent vann blir tilgjengelig nær hjemmet, letter det hverdagen og frigjør tid til skole, arbeid og familie.
TØRKE OG VANNMANGEL
– Alt endret seg da brønnen ble reparert. Teresa (35) bor i et tørt og varmt område i Manica-provinsen vest i Mosambik. Hun har fire barn, og familien lever primært av jordbruk og husdyrhold. Tidligere brukte Teresa store deler av dagen på å skaffe vann til familien. Nærmeste fungerende brønn lå mange kilometer unna landsbyen, og det var aldri nok vann til alle. Hun fikk ikke vasket barna, og skoleuniformene var alltid skitne. Det var også vanskelig å planlegge måltider og sørge for at barna hadde nok vann. Det endte med at barna ofte ikke kom seg til skolen, og Teresa måtte bruke så mye tid på å hente vann at det gikk utover både jordbruket og andre inntektsbringende aktiviteter.
Vannmangel er et utbredt problem i store deler av Mosambik, og med klimaendringene forverres situasjonen. Lange perioder uten nedbør fører til at brønner tørker ut og at grunnvannsnivået synker.
Problemet er størst for dem som bor på landsbygda og har ustabile vannkilder.
Gjennom LINK-prosjektet jobber Redd Barna nå med å sikre stabil vannforsyning til samfunn i de mest klimautsatte områdene. Totalt skal rundt 200 brønner settes i stand, som vil gi rent vann til 20 000 mennesker.
STÅR FOR DRIFTEN SELV
Teresa går ned til brønnen som Redd Barna rehabiliterte i fjor. Den ligger noen hundre meter unna der hun bor. Ved pumpen står det kvinner og barn som fyller opp kanne etter kanne med rent vann.
Teresa sitter i den nyopprettede vannkomitéen i landsbyen som både jobber med de hygienske forholdene rundt brønnen og selve driften. Hun forteller at de har kommet fram til en ordning der alle som bruker brønnen betaler en liten sum hver måned. Disse pengene settes i et fond som utelukkende skal gå
KLIMAPROSJEKTET LINK
til vedlikehold og reparasjoner.
Gjennom LINK-prosjektet har de fått opplæring i hvordan de kan gjøre små reparasjoner selv, og hvordan de kan sikre at brønnen får lang levetid.
– Lokalsamfunnet vårt er nå organisert på en måte som gjør oss i stand til å drifte og opprettholde brønnen også etter at prosjektet er ferdig. Hver tredje måned åpner vi brønnen og sjekker at alt fungerer som det skal. Hvis noe er ødelagt, bruker vi pengene vi har samlet inn til å fikse den, sier Teresa.
ET ENKLERE LIV
Livet i landsbyen er fortsatt vanskelig. Langvarig tørke gjør det krevende å drive jordbruk, og Teresa forteller at det også er et problem at folk fra nabolandsbyene kommer til brønnen når de går tom for vann. Hun håper derfor at flere brønner i nærområdet blir rehabilitert.
Men sammenlignet med hvordan det var før, er hverdagen hennes mye enklere.
Nå kan hun vaske barna og sørge for at de har rene skoleuniformer. Barna er tilbake på skolen, og uten alt stresset og slitet med å skaffe vann, har Teresa også fått mer tid til å drive med jordbruk og andre aktiviteter som kan gi henne mer i inntekt.
Teresa og familiene i landsbyen skal i tiden framover få opplæring og støtte til å drive jordbruket mer effektivt. De vil også bli introdusert til alternative inntektskilder. I tillegg jobber Redd Barna med å knytte landsbyen tettere til markeder, slik at de lettere kan få solgt det de dyrker og produserer.
Om et år eller to kan Teresa og andre familier i samfunnet derfor være på et bedre sted. Men akkurat nå gleder hun seg mest over at de endelig har fått en velfungerende brønn.
– Jeg har et godt liv fordi vi har vann, sier Teresa og smiler.
• Mosambik er et av Afrikas mest klimautsatte land og rammes stadig oftere av tørke, flom og sykloner.
• LINK-prosjektet startet opp i 2025 og skal vare i fem år. Det er finansiert av Det grønne klimafondet og blant andre Grieg Foundation og stiftelsen Dag Strand Nielsen og Familie.
• Målet er å gjøre 500 000 mennesker bedre rustet til å håndtere tørke, flom og ekstreme værhendelser gjennom lokalt ledede klimatilpasningstiltak. Prosjektet er et samarbeid med myndighetene i landet.
• LINK skal kobles til den nasjonale ordningen for sosial beskyttelse for å nå de mest sårbare og klimautsatte menneskene i landet. Barn og unge skal også få opplæring i klima, beredskap og utvikling av grønne arbeidsplasser.
Lucia stortrives i drivhuset som Redd Barna har bygget til miljøklubben på skolen hennes. Her høster hun salat som er dyrket i vann i stedet for jord.
GRØNN FRAMTID
– Hovedproblemet med klimaendringene er sult.
Lucia går siste året på videregående og er med i en miljøklubb som Redd Barna har startet opp på skolen hennes i Manicaprovinsen. 17-åringen har selv opplevd flom og sett hvor hardt ekstremvær rammer folk som lever av jordbruk.
– Når avlingene blir ødelagt, lider de som lever av det de dyrker i jorden. De har verken noe å selge, produsere eller spise, og uten inntekt kan de heller ikke sende barna på skolen. Mange blir også syke når det er flom fordi vannet forurenses, sier Lucia.
Mosambik har en ung befolkning. Rundt halvparten av landets innbyggere er under 18 år. Et viktig mål med LINK er å nå de unge, som kommer til å bli hardest rammet av klimaendringene.
De neste årene skal Redd Barna etablere rundt 500 miljøklubber ved ulike skoler, og over 160 000 elever skal få opplæring i klima og beredskap.
– Jeg ble med i klubben fordi jeg elsker å lære nye ting, sier Lucia.
Elevene i miljøklubbene skal ikke bare lære om klimaendringer, men aktivt bidra til å løse klima- og miljøutfordringer i nærmiljøet sitt. De skal også få opplæring i bærekraftige og klimasmarte jordbruksmetoder og støtte til å etablere grønt entreprenørskap.
VEKSTHUSET
Miljøklubben til Lucia har fått et eget drivhus, der elevene får teste ut nye metoder for planteproduksjon. Lucia forteller at noe av det mest spennende har vært å lære om hydroponikk, som er en dyrkningsmetode der planter vokser i vann tilsatt næringsstoffer i stedet for i jord.
Inne i drivhuset forklarer Leonel, som er med i samme miljøklubb som Lucia, at planter dyrket ved hjelp av hydroponikk bruker 70 prosent mindre vann enn planter som vokser i jord. Han beskriver hydroponikk som en gamechanger, fordi plantene vokser raskere og metoden ikke påvirkes av klimaendringene på samme måte som vanlig jordbruk.
Leonel, som går siste året på videre-
gående, har allerede bestemt seg for at han vil prøve å skape et levebrød av å dyrke planter i vann. Planen er å ta småjobber etter endt skolegang og spare penger til å bygge sitt eget drivhus.
Gjennom miljøklubben får elevene trening med entreprenørskap, siden de selv er ansvarlige for driften av drivhuset og planteproduksjonen. Salaten og grønnsakene de dyrker, selger elevene til lærere ved skolen, folk i nærområdet og på markedet. Pengene de tjener bruker de til å kjøpe nye frø, slik at de får testet ut flere grønnsaker.
Lucia synes det er spennende å være med på hele prosessen. Når vi møter henne er hun i gang med å høste salat fra vannrørene sammen med flere andre fra miljøklubben. De legger salatene i kasser og setter kursen mot et marked i byen. Det viser seg raskt at de har et produkt mange vil kjøpe. På veien mot markedet blir elevene stadig stoppet, og når de endelig er framme har de nesten ikke salat igjen.
DELER KUNNSKAPEN
Elevene i miljøklubben driver med mer enn produksjon og salg av grønnsaker. Lucia forteller at de også holder informasjonsmøter i nærmiljøet om det de har lært, og om hva folk kan gjøre for å ta vare på miljøet og tilpasse seg et klima i endring. Lucia er opptatt av mange temaer, som avfallshåndtering og at folk ikke må hogge trær.
– Mange hogger trær for å produsere trekull. Det skader klimaet, fører til erosjon og gjør husene mindre beskyttet mot sterk vind.
17-åringen synes det er givende å dele informasjon med andre i samfunnet, og hun er også sikker på at hun vil få bruk for det hun har lært i framtiden.
– Jeg har vokst opp med jordbruk, og ønsker å jobbe med det i framtiden. Nå har jeg fått mer kunnskap, og jeg håper jeg kan tjene nok penger slik at jeg kan bygge mitt eget drivhus.
Navnene til hovedpersonene i saken er endret for å beskytte deres identitet.
Elevene i miljøklubben selger salaten de dyrker selv. Inntekten bruker de til å kjøpe frø og teste ut nye grønnsaker.
Lucia hadde ingen problemer med å selge salaten i nærmiljøet rundt skolen.
BARNA SOM IKKE FÅR FRED
Nora Ingdal hadde nettopp startet som ny landsjef i Libanon da hun våknet av voldsomme smell. To uker senere var over én million mennesker på flukt.
TEKST: JENS MARIUS SÆTHER FOTO: REDD BARNA
– Natt til 2. mars våknet jeg og befolkningen i Beirut av noen vanvittige smell. Jeg så en mørk sky som steg opp over de sørlige bydelene.
Nora Ingdal hadde bare vært noen uker i Libanon da USA og Israel gikk til angrep mot Iran. Som ny sjef for landkontoret i Libanon hadde hun brukt den første tiden på å bli kjent med kollegene sine og få oversikt over hvilken nødhjelpsberedskap Redd Barna hadde om en ny krise skulle oppstå.
Helt siden høsten 2023 har sivilbefolkningen i Libanon levd med voldsomme og gjentatte bombeangrep, og Ingdal visste at våpenhvilen mellom Hizbollah og Israel fra november 2024 var skjør. Hun var forberedt på det verste, men det som skjedde i Iran hadde hun selvsagt ikke forutsett.
Angrepet mot Iran og drapet på Irans øverste leder, ayatollah Ali Khamenei, sendte sjokkbølger gjennom Libanon. For den Iran-støttede bevegelsen Hizbollah var det en klar rød linje, og militsen svarte med rakettangrep mot Israel. Kort tid etter ble Beirut og flere andre steder i Libanon rammet av massive israelske flyangrep.
RASK RESPONS
Dagen etter de første bombeangrepene var Redd Barna i full gang med nødhjelpsresponsen og hjalp fordrevne familier og barn som flyktet fra bombene.
I dagene som fulgte intensiverte Israel luftangrepene både mot Beirut, SørLibanon og Bekaadalen, som ligger øst i landet. Etter to uker med massiv bombing var mer enn én million mennesker
I løpet av noen uker i mars måtte rundt 400 000 barn flykte fra hjemmene sine i Libanon. Bildet er fra et stadion i Beirut som ble åpnet for å huse tusenvis av internt fordrevne.
Nora Ingdal, til høyre i bildet, startet som ny landsjef i Libanon i februar. Noen uker senere ble landet rammet av voldsomme flyangrep som utløste en flyktningkrise. Her er Ingdal sammen med Inger Ashing, øverste leder i Redd Barna, som var på besøk i slutten av mars.
fordrevet fra sine hjem. Det tilsvarer rundt 20 prosent av befolkningen. Krisen var derfor enorm, og de aller fleste søkte tilflukt i Beirut.
Ingdal forteller at teamene hennes nærmest jobbet døgnet rundt for å hjelpe fordrevne familier og barn som hadde flyktet fra alt de eide. Det ble delt ut vann, madrasser, tepper, puter, babyutstyr, hygienepakker og mye annet. Redd Barna bidro også til at de midlertidige mottakssentrene fikk toaletter, dusjer og stabil vannforsyning.
RETRAUMATISERT
Mange av familiene som nå trenger hjelp, har flyktet med barna sine flere ganger de siste årene. Til Redd Barna forteller foreldrene om barn som skvetter av den minste lyd, og som spør om de blir bombet når de hører fly. De forteller om barn som gråter om natta og sliter med å sove – og som savner vennene sine, klassekameratene og livet de hadde før konflikten eskalerte.
For Redd Barna er det viktig å gi både
barna og foreldrene trygghet og omsorg. På mottakssentrene har vi team på plass som leker med barna og hjelper dem med å bearbeide vonde opplevelser.
– Dette er barnesentrert nødhjelp i praksis. Våre sosialarbeidere gir psykologisk førstehjelp og skaper trygge rom der barna kan leke, være sammen og kjenne på normalitet igjen. Det betyr veldig mye, sier Ingdal.
Situasjonen i Beirut ble stadig mer alvorlig. Mottakssentrene ble raskt fulle, og mange måtte sove på gata, i biler, parker og provisoriske telt. Redd Barna sendte ut egne team som delte ut nødhjelp og kontantstøtte til familier som ikke hadde tak over hodet. Samtidig jobbet Ingdal og ledelsen tett med myndighetene for å finne trygge oppholdssteder til familiene som trengte et sted å bo.
200 DREPTE BARN
Siden angrepene startet i begynnelsen av mars, er mer enn 200 barn drept, og tusenvis av hjem ødelagt.
– Det er helt forferdelig, sier Ingdal,
som har fordømt krigføringen på det sterkeste og krevd at krigens folkerett må opprettholdes.
I midten av april framforhandlet USA en midlertidig våpenhvile mellom Israel og Hizbollah, men krigføringen tok ikke slutt. Mer enn fire barn ble i gjennomsnitt drept eller skadet hver dag i løpet av de første 25 dagene av den midlertidige våpenhvilen.
Uansett hva som skjer videre, vil flere hundre tusen mennesker trenge hjelp i lang tid framover. Store jordbruksområder i Sør-Libanon er ødelagt, og det påvirker matforsyningene. Fram mot august er det ventet at ett av fem barn vil rammes av sult, med mindre krigshandlingene stanser og folk får vende tilbake til sine gårder og hjem.
I ukene og månedene framover skal Redd Barna styrke innsatsen der behovene er størst. Samtidig haster det med å få barna tilbake på skolen. Økonomisk kollaps, pandemi og år med krig og konflikt har ført til at svært mange barn knapt har hatt skolegang siden 2019.
– I Libanon har barna et seks år langt læringstap. Det vil si at en sjetteklassing har et læringsnivå som en førsteklassing, sier Ingdal, og legger til:
– Barna må få utdanning, og vi jobber nå tett med libanesiske myndigheter og FN for å få til det.
Det blir også viktig følge opp alle barna som er blitt skadet og lemlestet av bombing, og som har opplevd død og ødeleggelser på nært hold.
– Vi skal trygge barn, gi psykisk førstehjelp og bygge barns motstandskraft, sier Ingdal.
Hun understreker viktigheten av at det internasjonale samfunnet, inkludert Norge, nå stiller opp slik at Redd Barna og andre organisasjoner kan fortsette å hjelpe sivilbefolkningen i Libanon.
– Takket være FN-styrkene og norske humanitære organisasjoner, har Norge og Libanon lange vennskapsbånd, og vi håper på en fortsatt forutsigbar og langsiktig støtte.
På mottakssentrene har Redd Barna egne team på plass som leker med barna og gir psykososial støtte.
Nora Ingdal, landsjef i Libanon
DEN FINESTE GAVEN
Ann ønsker at hennes livslange engasjement for barn skal leve videre. Hun bestemte seg for å skrive testament, og at arven skulle gjøre en forskjell for barna som trenger det mest. Se videoen hvor Ann forteller om hvorfor hun ville testamentere til Redd Barna.
Scan QR-koden og se videoen reddbarna.no
ET LIVSVIKTIG MÅLTID
For mange barn i Sudan er skolelunsjen dagens første og eneste måltid.
Krigen i Sudan, som nå har vart i over tre år, har utløst en enorm humanitær katastrofe. Ingen land i verden har flere internt fordrevne mennesker, og som alltid er det barna som rammes hardest.
Millioner av barn lider av underernæring som følge av den akutte matmangelen. Krigen har også kraftig forverret skolesituasjonen og ført til at rundt 11 millioner barn står uten skolegang.
Denne bildereportasjen er fra en skole sørøst i landet som var okkupert av opprørsgrupper i åtte måneder. Skolemateriell og inventar ble brent og ødelagt, og både lærere, elever og lokalbefolkningen måtte flykte.
I fjor ble den gjenåpnet med støtte fra Redd Barna, som sørger for at elevene får skolemat. Måltidet har stor betydning fordi mange kommer sultne til skolen. Lunsjordningen har ført til en klar forbedring i barnas helse, noe som også merkes i undervisningen. Elevene klarer nå å konsentrere seg bedre og får større utbytte av timene. Måltidet gjør det også lettere for familiene i landsbyen å prioritere skolegang, fordi barna både får undervisning og mer mat enn de har tilgang på hjemme.
Hver dag får elevene varm mat som tilberedes av kvinner fra landsbyen. For mange av barna er dette dagens viktigste måltid.
Rundt 400 elever går i dag på skolen som ble gjenåpnet i fjor. Her har barna rent vann, og Redd Barna har sørget for at nye toaletter også har kommet på plass.
I Sudan er det akutt matmangel, og i flere deler av landet er det nå en reell fare for hungersnød. Ved denne skolen har barnas helse bedret seg betydelig etter at elevene fikk skolemat.
Krigen har kraftig forverret utdanningssituasjonen i Sudan. 11 millioner barn står nå uten skolegang, og jenter rammes spesielt hardt. Når skoler stenger og familier drives på flukt, øker faren for barneekteskap, vold og utnyttelse. Å få jenter tilbake på skolebenken er derfor en viktig del av Redd Barnas arbeid i Sudan.
REDD BARNA I NORGE
REDD BARNA-BUTIKK PÅ RØROS
Pensjonist Grete Metliaas ønsket å bruke fritiden sin på noe meningsfylt. I januar tok hun initiativ til å starte en bruktbutikk på Røros. Hun fikk med seg Bjørg Østerås Ellefsen, Sigrun Bakke, Tove Ødegård og Borghild Krog, som også er pensjonister. De meldte seg inn i Redd Barna og etablerte et lokallag som skal drive butikken. På kort tid fant de et velegnet lokale midt i sentrum. De har mottatt økonomiske bidrag og støtte fra flere hold, og i juni åpnet butikken dørene med et variert utvalg av klær, leker, pyntegjenstander, husholdningsutstyr og mye annet. All inntekt går til Redd Barna, og damene håper butikken blir en møteplass for hele lokalsamfunnet.
Vi er til stede i hele landet. Her er et lite innblikk i arbeidet vårt og støtten vi får fra folk som vil gjøre en forskjell.
JAMALS STØTTE TIL BARN I GAZA
– Vi er utrolig takknemlige for alle som kom innom, delte arrangementet og støttet saken, sier Jamal. Den første helgen i mars arrangerte Jamal’s Falafel i Oslo en innsamlingsaksjon. Jamal, som flyktet fra krigen i Syria og kom til Norge i 2015, ønsket at pengene fra aksjonen skulle gå til Redd Barna sitt arbeid for barn i Gaza. Totalt ble det samlet inn 210 725 kroner, og Jamal ga selv 100 000 kroner fra egen lomme. Flere ansatte fra Redd Barna var innom under aksjonen for å kjøpe en falafel og støtte initiativet, og det ble også holdt appell om situasjonen for barn som lever i krig.
NY FILM OM ELEVMEDVIRKNING
Redd Barna har spilt inn en ny film om elevmedvirkning, som er rettet mot elever og lærere. Målet med filmen er å øke elevers kunnskap om retten til å bli hørt og bidra til mer medvirkning i skolehverdagen. Filmen er en del av Redd Barnas arbeid for å styrke barns rettigheter i skolen. Redd Barna har også utviklet Elevmedvirkningshåndboka, som gir konkrete råd og verktøy til lærere.
Se filmen på reddbarna.no
PAPPABANDEN SØKER NYE MEDLEMMER
I mai lanserte Redd Barna Pappabanden – et initiativ der fedre går foran for å gjøre fritidsaktiviteter mer inkluderende for barn med funksjonsnedsettelser. Målet er at flere barn skal få være med, oppleve mestring og kjenne på fellesskap. – De fleste er enige om at alle barn skal ha en plass å høre til. Likevel vet vi at mange barn med funksjonsnedsettelser faller utenfor, ofte fordi voksne er usikre på hva de skal gjøre, sier prosjektleder Ane Aamodt. Gjennom initiativet oppfordres fedre til å bidra der de allerede er – på treninger, i klubber og i nærmiljøet – og være med på å senke terskelen for deltakelse.
ZANNAS COSPLAY-AKSJON
Zanna Dedic Paulsen (13) fra Sola startet sin egen aksjon for å motvirke utenforskap og samle inn penger til barn som trenger hjelp. Gjennom valgfaget «innsats for andre» tok hun initiativ til et cosplayarrangement, der ungdom kunne møtes i et trygt og inkluderende miljø med kostymer, tegning og konkurranser. – Jeg har selv følt meg annerledes og vet hvor viktig det er å ha et sted der man blir akseptert, sier Zanna. Rundt 60 ungdommer deltok på arrangementet, og det ble samlet inn 4 700 kroner til Redd Barna.
80-ÅRSMARKERINGER OVER HELE LANDET
I år fyller Redd Barna 80 år, og det ble feiret og markert på regionmøtene over hele landet denne våren. Regionmøtene er den viktigste møteplassen for medlemmer og frivillige mellom landsmøtene, der engasjerte deltakere diskuterer saker, deler erfaringer og bidrar til å utvikle organisasjonen videre. Under møtene ble det også valgt nominasjonskomité til neste landsmøte.
– MAMMA, ER VI FATTIGE?
«Anne» har ofte droppet middagen for at barna skal ha nok å spise. Tobarnsmoren er en av mange tusen som lever i fattigdom i Norge.
TEKST: JENS MARIUS SÆTHER
FOTO:
EIVIND LIE NITTER
ILLUSTRASJON:
– Jeg vet ikke hva det gjør med et barnesinn at man er annerledes, at man har mindre enn andre. Jeg kan ikke gi barna mine det de vil ha – og det synes jeg er tungt som mor. Får det konsekvenser for dem, føler de seg mindre verdt?
Disse spørsmålene kverner i hodet til Anne, som ikke er hennes egentlige navn. Hun vil være anonym, for barnas skyld. Sønnen og datteren går på barneskolen, og Anne er redd for at de skal bli utsatt for noe om hun står fram med fullt navn.
Men Anne vil snakke om den norske fattigdommen, om Nav-utbetalinger som ikke dekker grunnleggende behov – og om hvordan barna rammes når foreldrenes økonomi går i grus.
DEN NORSKE FATTIGDOMMEN
Rundt 100 000 barn i Norge vokser opp i familier med såkalt vedvarende lavinntekt. Anne og tusenvis av foreldre har så dårlig råd at de ikke klarer å dekke løpende utgifter. De lever under fattigdomsgrensen, som vil si at husholdningen har en inntekt etter skatt som ligger under 60 prosent av medianinntekten i befolkningen. For mange foreldre går
AFARIN ALSHARIF
det på helsa løs, og barna rammes hardt: De gjør det dårligere på skolen, er med på færre fritidsaktiviteter og har høyere risiko for å få helseproblemer.
Å bekjempe familiefattigdom er en av de viktigste sakene til Redd Barna i Norge. De siste årene har kampen for økt barnetrygd stått sentralt. Gjennom kampanjer og politisk press har Redd Barna fått gjennomslag i flere omganger. Senest rett før jul da regjeringens forslag om å ta barnetrygden fra familier som mottar sosialhjelp, ble stoppet.
Våre lokallag rundt om i landet er også sterkt engasjert i saken, og gjennom hele året arrangerer frivillige gratisaktiviteter som er rettet mot familier som sliter økonomisk. Det kan være turer til fornøyelsesparker, kinokvelder eller ulike ferieaktiviteter. Pågangen til gratisaktiviteter har økt kraftig de siste årene, og for Anne betyr slike tilbud mye. Da Redd Barna inviterte til gratisdag i en trampolinepark i fjor høst, meldte hun på hele familien.
– Vi har aldri rom for å gjøre sånne ting. Det lar seg ikke forsvare med min økonomi.
Det er flaut å si til de andre foreldrene at jeg ikke har 50 kroner.
I trampolineparken fikk ungene leke i flere timer, og alle fikk pizza. For Anne og barna ble det en minnerik dag.
– Det var utrolig fint å dra dit som en familie, dele et måltid sammen og se hvor glade barna var da de lekte sammen.
SKAMFØLELSEN
Anne vokste opp i en helt vanlig middelklassefamilie i en norsk storby. Hun tok høyere utdannelse, fikk seg en god jobb og kjøpte egen leilighet. Anne hadde med andre ord det meste på stell.
De økonomiske problemene startet da sønnen ble syk rett etter fødselen. Han måtte være mye på sykehuset og trengte tett oppfølging i lang tid. Anne hadde også en liten datter hun måtte ta seg av, og som aleneforsørger klarte hun ikke lenger å stå i full jobb.
Hun gikk først ned i halv stilling. Overgangsstønaden, som er en midlertidig støtte for aleneforsørgere, dekket ikke inntektstapet, og hun begynte å slite økonomisk. Til slutt så hun ingen annen utvei enn å ta opp forbrukslån for å dekke løpende utgifter.
– Jeg er utdannet økonom og vet veldig godt at det var dumme valg jeg tok, men der og da ble det en rask løsning på problemene.
Å betale tilbake et forbrukslån blir fort fryktelig dyrt.
– Det har ødelagt meg helt, sier Anne i dag.
Hun klarte etter hvert å jobbe seg opp til 100 prosent igjen, men med et barn som hadde store utfordringer, kostet det for
mye – og til slutt sa kroppen stopp. Anne endte opp med en utmattelsesdiagnose, og i dag mottar hun arbeidsavklaringspenger fra Nav. Det betyr at hun får 66 prosent av inntekten hun hadde før hun ble syk. I kroner og øre sitter hun igjen med en inntekt på rundt 400 000 kroner før skatt.
Selv om familien lever svært sparsommelig, går det ikke rundt økonomisk. Med huslån og forbrukslånsgjeld, har ikke Anne nok igjen til å dekke helt grunnleggende behov.
Hun gjør alt for at barna ikke skal bli skadelidende. Når de har hatt for lite mat, har hun droppet middag til seg selv. For en stund siden kontaktet hun en organisasjon som deler ut gratis matkasser.
– Hver gang jeg går dit, kjenner jeg på en skamfølelse. Men folkene som jobber der er nydelige mennesker. De gir meg en klem, og av og til kan jeg også hente klær og sko der.
Matkassene gjør at hun i dag klarer å gi barna et godt og variert kosthold, men fortsatt er livet en evig kamp for å få det til å gå rundt økonomisk.
MERKEVAREPRESSET
Anne kunne søkt om økonomisk sosialhjelp, men hun vil ikke gjøre det. Hun kunne også søkt om gjeldssanering for forbrukslånsgjelda.
– Jeg er dum i den forstand at det er viktig for meg å betale regningene mine og gjøre opp. Det er bittert at gjelden knapt går nedover, sier Anne, og legger til:
Når man lever så marginalt som det jeg og mange andre gjør, bidrar de lave ytelsene bare til å forverre helsetilstander.
– Målet mitt er at forbrukslångjelden skal være borte i 2030. Jeg er steil, og gir aldri opp.
Anne må tenke grundig gjennom hvert eneste innkjøp, og enhver uforutsett utgift blir raskt en økonomisk krise. Når barna trenger nye klær eller andre ting, sjekker hun alltid om noen har lagt ut noe gratis på finn.no.
Både barn og voksne sammenligner seg hele tiden med andre. Forskning viser at det å kjenne seg fattig kan være skadelig i seg selv. Fattigdom handler derfor ikke bare om hvorvidt man greier å dekke grunnleggende behov, men også om følelsen av å ha mindre enn andre i samfunnet. Over tid kan denne følelsen utløse en rekke helseplager – og for eksempel påvirke barns skolehverdag og læring.
Anne tenker mye på dette. Begge barna har allerede utfordringer på skolen og er blitt utredet for nevroutviklingsforstyrrelser. Å få rett hjelp har vært en lang kamp, og hun bekymrer seg mye for hvordan det skal gå med dem.
Hun er også redd for at de skal kjenne seg annerledes på andre måter. Merkevarepresset er allerede stort, og hun har ikke råd til å gi barna det som til enhver tid er en trend. Anne forteller at datteren ble ertet da hun var den eneste av jentene i klassen som ikke hadde hvite sko. Datteren er også en av få i klassen som ikke har den populære Db-sekken, som koster rundt 2 000 kroner. Anne skulle ønske at flere foreldre sto imot merkevarepresset og tenkte litt mer på dem som ikke har råd til å gi barna sine så
dyre ting.
– Datteren min klager ikke, men jeg ser jo at hun synes det er kjipt at hun ikke har det andre har.
HJERTESKJÆRENDE
Det er dokumentert at barn som vokser opp i familier med vedvarende lavinntekt er med på færre aktiviteter på fritiden enn andre barn, og mange blir stående utenfor viktige fellesskap. Anne forteller at hun gjør alt hun kan for at barna hennes skal få være med på mest mulig. Hun bor i en kommune som har en ordning med gratis aktivitetskort som er ment for økonomisk vanskeligstilte familier. Anne har benyttet seg av dette tilbudet, men ikke alt er gratis.
Datteren er med på en ballidrett. Det er ikke fryktelig dyrt, men når kontoen er tom, kan selv små beløp gjøre ting vanskelig. Når laget til datteren spiller kamp, betaler foreldrene 50 kroner for å se på.
– Noen ganger har jeg måttet la være å dra. De hadde selvfølgelig vist forståelse om jeg hadde forklart dem min situasjon, men det er flaut å si til de andre foreldrene at jeg ikke har 50 kroner. Det er tungt å leve så marginalt.
Anne har valgt å være åpen med barna om at hun sliter økonomisk.
– En dag kom de hjem og spurte: «Mamma, er vi fattige?» De hadde snakket om temaet på skolen i en eller annen sammenheng. Da forklarte jeg dem alt. Barna har vært veldig forståelsesfulle for situasjonen.
– De er så forståelsesfulle at det
Barna er så forståelsesfulle at det er helt hjerteskjærende. De ber ikke om ting jeg ikke har
råd til.
FAMILIEFATTIGDOM
I NORGE
• Å bekjempe familiefattigdom er en av de viktigste sakene for Redd Barna i Norge.
• Gjennom hele året jobber vi for at barnefamilier med dårlig råd skal få det bedre, både økonomisk og sosialt.
• Redd Barna har presset på for å få barnetrygden opp og fått politisk gjennomslag i flere runder, men kampen er ikke over.
• Mange av foreldrene som sliter økonomisk er avhengig av en inntektssikring fra Nav. Redd Barna mener nivået på ytelsene må opp, og jobber for at barnas behov skal bli bedre ivaretatt av Nav.
• Over hele landet arrangerer Redd Barna gratisaktiviteter rettet mot barnefamilier som står i en vanskelig økonomisk situasjon. Pågangen til disse aktivitetene har økt år for år.
• Redd Barna driver også et omfattende informasjonsarbeid opp mot kommunene og presser på for at de skal prioritere gode tilbud til barn som vokser opp i fattige familier.
er helt hjerteskjærende. De forstår og forstår og forstår. De ber ikke om ting jeg ikke har råd til.
Hun forteller at sønnen ønsket seg gavekort på McDonalds til jul. Det gjorde bare vondt. For det plager henne at hun aldri kan gjøre små ting som å ta med barna på kino eller spise på McDonalds en gang i blant – slik som andre familier gjør.
LEVER PÅ BUNNEN
Anne vet at andre har det verre. Hun eier tross alt sin egen leilighet – og mottar også en høyere ytelse fra Nav enn dem som får minstesats. Men når hun sliter så mye, mener hun at noe er galt med systemet.
– Staten gir med den ene hånda og tar med den andre. Jeg synes skattetrykket er for høyt for enslige forsørgere og at en flat prosentsats er urimelig. Den kunne vært mer differensiert.
I fjor fikk hun restskatt på 25 000 kroner, som satte henne i en håpløs situasjon. Anne hadde ingen mulighet til å betale beløpet i to avdrag og søkte Skatteetaten om å få betale restskatten gjennom et år. Rett før jul fikk hun avslag. I brevet sto det at betalingsavtalen som hun hadde søkt om ville være «egnet til å svekke den alminnelige betalingsmoralen».
– Det var så skarpt formulert at jeg gikk rett i kjelleren. Jeg gjorde en tabbe, men måten man blir behandlet på av myndighetene – de trenger ikke trykke oss ned i dritten. Vi er en stor gruppe
som gjør så godt vi kan.
Det er ikke bare selve nivået på ytelsene som er et problem for Anne og tusenvis av andre som er avhengig av en inntektssikring fra Nav. Å holde oversikten over økonomien er også vanskelig fordi utbetalingene ofte skjer i flere runder gjennom en måned. For Anne betyr dette at hun risikerer at det ikke er nok på kontoen når huslånet og de store regningene skal betales.
For Redd Barna har det vært viktig å belyse alle problemene som barnefamilier møter på når de er avhengige av en inntektssikring fra Nav. Under et stort fattigdomsseminar i fjor, fikk Nav-direktøren overlevert rapporten «Når barna ikke regnes med». I den krever Redd Barna blant annet at barns rettigheter må inn i lovverket for å sikre at barns behov blir ivaretatt og at politikerne må sørge for at ytelsene til barnefamilier er på et nivå som sikrer et forsvarlig livsopphold.
Anne mener dette er svært viktig. – Når man lever så marginalt som det jeg og mange andre gjør, bidrar de lave ytelsene bare til å forverre helsetilstander. Hadde satsene vært ørlite grann høyere eller barnetrygden mer differensiert, ville det hjulpet mye.
Anne vet at det økonomiske stresset har forverret helsetilstanden hennes, og det gjør henne forbannet. Mest fordi det har gått ut over barna.
– Jeg synes det er for galt at vi, og mange andre, skal ha det sånn. Vi som lever på bunnen, gjør så godt vi kan.
80 ÅRS KAMP FOR BARNS RETTIGHETER
REDD BARNA ETABLERES I NORGE
I 1946 ligger Europa i ruiner, og millioner av barn trenger hjelp. Redd Barna blir etablert i Norge som en del av den internasjonale bevegelsen Save the Children. Motstandskvinnen Sigrid Helliesen Lund blir valgt til organisasjonens leder. De første årene jobber Redd Barna for å skaffe nødhjelp som mat, klær og medisiner til barn i flere europeiske land, og etablerer barnehjem i Tyskland. Mange barn kommer også til Norge og blir fulgt opp her.
KATASTROFENES TIÅR
Sultkatastrofen i Etiopia sjokkerer en hel verden, og Redd Barna er sterkt involvert i hjelpearbeidet. Historien om Bergode, som blir reddet fra å sulte i hjel, gjør sterkt inntrykk. Gjennom dette tiåret markerer Redd Barna seg også som et tydelig talerør for barn utsatt for overgrep, med kampanjer og seminarer om sexindustrien, flyktningbarn og barnearbeid.
ALLE BARN PÅ SKOLEBENKEN
RETTIGHETSORGANISASJONEN
I 1989 vedtar FNs generalforsamling Barnekonvensjonen i New York. Norske og svenske Redd Barna spiller en aktiv rolle i utviklingen av konvensjonen, og Redd Barna styrker sin posisjon som en rettighetsorganisasjon. I Norge åpner Redd Barna sitt Senter mot seksuelt misbruk av barn, og ungdomsorganisasjonen Press, Redd Barna Ungdom, blir etablert.
Barnerettsdagene arrangeres for første gang, og Redd Barna besøker 300 skoler og barnehager over hele landet. Rettighetssenteret arbeider med familiefattigdom og enslige mindreårige asylsøkere. I 2006 lanseres den internasjonale kampanjen ABC redder barna. Sammen med søsterorganisasjoner bidrar Redd Barna til skolegang for 10 millioner barn i krig og konflikt.
FLYKTNINGKRISE I EUROPA
På 1950-tallet bidrar Redd Barna med hjelp til flyktninger etter folkeopprøret i Ungarn, som blir slått ned av sovjetiske styrker. 17 jernbanevogner med 120 tonn klær blir sendt til flyktningleirer i Østerrike. I Norge støtter organisasjonen Bergen Hørselsverns Barnearbeid, et veiledningssenter for foreldre med hørselshemmede barn. Den første Barn hjelper barn-aksjonen blir gjennomført i 1953, med kong Olav som høy beskytter.
FØRSTE PROSJEKT I ET UTVIKLINGSLAND
På 1960-tallet starter Redd Barna sitt første flerårige prosjekt i et utviklingsland, med arbeid mot spedalskhet i Tanzania. I Norge bygger og driver organisasjonen barnehjem og behandlingsinstitusjoner for vanskeligstilte barn, og setter i gang tiltak mot stoffmisbruk blant ungdom. I 1963 har Redd Barna Operasjon Dagsverk for første gang. 80 000 kroner blir brukt til å bygge skoler i Algerie.
SKJELVET SOM ENDRET ORGANISASJONEN
I 1976 engasjerer Redd Barna seg i hjelpearbeidet etter jordskjelvet i Guatemala, der over 25 000 mennesker mister livet. Arbeidet markerer starten på et tettere internasjonalt samarbeid innad i organisasjonen. Guatemala blir også det første landet der organisasjonen starter langsiktige utviklingsprosjekter. I 1978 går NRKs TV-aksjon til Redd Barna for første gang, og det blir samlet inn 44 millioner kroner.
80 ÅR MED ARBEID FOR BARN
Redd Barna har i dag over 200 ansatte i Norge som jobber for å sikre barns rettigheter, både nasjonalt og globalt. Mer enn 1000 frivillige sørger for at vi er til stede i hele landet med aktiviteter og tilbud til barn og familier som står i sårbare livssituasjoner. Gjennom kampanjer og politisk påvirkning skaper vi også varige endringer i saker som berører barns levekår og rettigheter.
KAMPEN FORTSETTER
Om lag 520 millioner barn lever i konfliktområder. Det er det høyeste antallet som noen gang er registrert, og millioner drives på flukt som følge av krig, vold og klimaendringer. Denne virkeligheten krever handling, og Redd Barna skal i årene framover være en sterk, global og lokalt forankret barnerettighetsbevegelse som gir barn beskyttelse, håp og framtidstro. Vi skal være enda tydeligere i kampen mot ulikhet, klimakrise, konflikt og urett.
ARVEN ETTER FORNORSKNINGSPOLITIKKEN
Tre generasjoner etter at fornorskningspolitikken formelt ble avsluttet, opplever samiske barn og unge fortsatt at deres historie, kultur og språk ikke blir tatt på alvor.
TEKST OG FOTO: JENS MARIUS SÆTHER ILLUSTRASJON: BENEDICTE BAKKEN
– Jeg klarer egentlig ikke å forstå hvordan de kunne rangere mennesker på den måten.
Kaija Cordelia Aira Amundsen (20) snakker om statens systematiske fornorskningspolitikk som pågikk i over 100 år. Målet var å fjerne samenes og andre minoriteters språk, kultur og identitet og gjøre dem norske. I 1959 ble forbudet mot samisk språk i skolen opphevet, men i praksis fortsatte politikken i flere tiår etter det.
For tre år siden kom Sannhets- og forsoningskommisjonens omfattende rapport om dette bekmørke kapittelet i Norges historie. Med utgangspunkt i hundrevis av personlige historier og omfattende forskning dokumenterer rapporten hvordan fornorskningspolitikken skapte dype og langvarige traumer. Den slår også fast at politikken, som ble innført på midten av 1800-tallet, fortsatt setter spor og preger den samiske og norske befolkningen. Kommisjonen la derfor fram en rekke konkrete forslag til forsoning.
FRUSTRERT OG SKUFFET
Kaija sitter sammen med Naimi Renander Bransfjell (21). De har begge vært
med på et stort prosjekt i regi av Redd Barna om fornorskning og forsoning. Gjennom prosjektet har det blitt laget en barnevennlig kortversjon av Sannhetsog forsoningskommisjonens rapport, en film og en egen rapport der samiske skoleelever snakker om fornorskning, urett og forsoning.
Sammen med fire andre unge voksne, har Kaija og Naimi gitt råd og innspill underveis, og de ledet også et stort seminar om fornorskning og forsoning da rapportene og prosjektet ble lansert.
I rapporten med stemmene til barn og unge, reflekterer samiske elever over tap av språk, kultur og natur. De forteller om stolthet over å tilhøre et urfolk, men også om mobbing, hets og ubehagelige hendelser i hverdagen. Elevene mener det er stor kunnskapsmangel i samfunnet generelt om samisk språk og kultur og at undervisningen som gis i skolen både er utdatert og utilstrekkelig.
– Det er veldig mange som kjenner på det samme. De er frustrert og skuffet over at de lærer så lite om egen kultur og historie. De føler seg verken sett eller hørt. Jeg har kjent på det samme. På videregående var historien vår innskrenket til én side i læreboka, sier Kaija, og legger til:
Skuespiller Lene Cecilia Sparrok var en av mange som deltok da hele Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport ble lest opp i en direktesendt NRKsending fra Nationaltheatret. Målet var å gjøre den tilgjengelig for hele befolkningen og skape refleksjon rundt fornorskningspolitikken.
– Vi lærte mer om aboriginene og urbefolkningen andre steder i verden. Det viser at læremidlene i den norske skolen er altfor dårlige.
Naimi opplevde det samme. På barneog ungdomsskolen lærte hun nesten ingenting, noe hun syntes var rart. Skolen markerte samenes nasjonaldag, men på en overfladisk måte.
– Da fikk vi fargelegge flagget – og så var vi ferdige med det.
Hun husker også at hun ble spurt om å bidra i undervisningen, noe mange samiske barn har opplevd.
– En lærer spurte om jeg kunne komme i kofta og vise den fram. Jeg sa nei. Det var ikke min jobb. Jeg ville ikke være en utstillingsdokke.
SAMISKE VEIVISERE
Både Naimi og Kaija har gått på den samiske høgskolen i Kautokeino og vært samiske veivisere. Gjennom veiviserordningen har de reist rundt og besøkt skoler over hele landet og formidlet kunnskap om samisk kultur til andre ungdommer. Det var en positiv opplevelse,
men de møtte også på fordommer og kunnskapsløshet, spesielt blant de voksne.
– Det var en lærer som sa: «Bra dere kommer, så slipper jeg å undervise selv». Det var også noen som himlet med øynene når vi holdt presentasjonene, forteller Kaija.
De opplevde også at lærere uttrykte at de var redde for å trå feil og viste til dårlig undervisningsmateriell. Begge mener at myndighetene må gjøre mer for å sikre at læremidlene i skolen blir bedre, men de legger også litt av ansvaret på lærerne når det gjelder å gi elevene god undervisning om samiske temaer.
– Vi fikk av og til en følelse av at de egentlig ikke hadde prøvd.
TRE GENERASJONER
Kaija er lulesame og kommer fra Drag i Hamarøy kommune i Nordland. Bestemoren hennes fikk kjenne fornorskningspolitikken på kroppen da hun vokste opp. Hun kunne ikke et ord norsk da hun begynte på skolen, men ingen av lærerne snakket samisk. På skolen ble barna straffet hvis de sa noe på morsmålet.
FOTO: HANNA JOHRE / NTB
De vonde opplevelsene fra oppveksten førte til at bestemoren ikke snakket samisk med moren til Kaija da hun vokste opp. For moren har dette vært en stor sorg, og hun bestemte seg tidlig for at hennes egne barn skulle lære samisk.
Som liten begynte Kaija i en samisk barnehage i bygda. Noen år senere flyttet familien til Bodø. Moren hadde bodd der tidligere, og hun savnet bylivet. Hun trodde ikke det skulle bli noe problem med samisk språkopplæring i skolen for Kaija. Men det skulle vise seg å bli en årelang kamp med kommunen.
Kaija forteller at det skjedde gang på gang at det samiske undervisningsopplegget ikke var klart når skoleåret startet, og i lange perioder fikk hun ikke samisk undervisning i det hele tatt. Det hopet seg derfor opp med timer som hun måtte ta igjen.
– Det er ingen som får beskjed om å ta opp igjen norsk neste år fordi det ikke har blitt gitt undervisning. Det viser hvor lite samisk verdsettes, sier Kaija.
– FØLTES SOM EN STRAFF
At det samiske opplæringstilbudet er for dårlig i Norge, ble grundig dokumentert i en rapport fra Riksrevisjonen i 2019. Men selv om myndighetene har fått klar beskjed om å bedre opplæringstilbudet, tror ikke Kaija at samisk blir likestilt med andre fag uten nye år med kamp.
– Det står i loven, men det må gjennomføres i praksis. Samisk må verdsettes like mye som norsk, matte og naturfag.
I likhet med Kaija har Naimi flere dårlige opplevelser fra skolen når det gjelder samisk undervisning. Naimi er fra Røros, der familien driver med reindrift, men hun gikk på skole i Trondheim.
– Jeg kan ikke huske en eneste gang at den samiske undervisningen var tilrettelagt og klar når skoleåret startet. Det var vanskelig å få god undervisning.
Naimi forteller at undervisningen ofte ble lagt i de «morsomme timene» eller at hun måtte sitte igjen etter at skolen var ferdig fordi faget ikke ble lagt inn i den vanlige timeplanen.
– Det føltes som en straff.
Kaija Cordelia Aira Amundsen og Naimi Renander Bransfjell, som har gitt råd og innspill i prosjektet om fornorskning og forsoning, har begge opplevd at undervisningen i samisk språk og kultur blir nedprioritert i den norske skolen.
Da Leila ble født, hadde Mette Ballovara bestemt seg for at hun alltid skulle snakke samisk til datteren. De første skoleårene opplevde Leila det som vanskelig å lære språket, og hun var mye frustrert. I dag er 16-åringen glad for at moren insisterte på at hun måtte lære seg samisk.
I barndommen hørte Naimi lite samisk. – Jeg vokste opp i en familie som hadde mistet mye av språket. Hjemme snakker de norsk.
Å lære språket har vært viktig både for Naimi og Kaija, men også vanskelig. De forteller at de fortsatt får språksperre og at de synes det er skummelt å slippe seg løs når de møter eldre som snakker flytende samisk.
Kaija jobber i dag i en samisk barnehage og kjenner på dette daglig.
– Jeg finner ikke alltid ordene. Det er frustrerende at språket som ligger meg nærmest, ikke flyter lett. Jeg tror aldri jeg kommer til et punkt hvor språket er 100 prosent naturlig for meg. Det er en sorg, sier Kaija.
SPRÅKSORGEN
Gjennom Redd Barna-prosjektet har samiske barn og unge også skrevet tekster og dikt og laget tegninger og film om fornorskning og forsoning. Bidragene har gjort sterkt inntrykk på Kaija og Naimi, og de blir begge blanke i øynene når de begynner å snakke om et dikt som Leila
Maria Ballovara Elharouchi (16) sendte inn – et dikt som for dem går til kjernen av det vonde mange unge samer kjenner på i dag. Leila framførte dette diktet både på samisk og norsk under lanseringen av rapportene:
Dat dáhpáhuvvái fáhkka, gasku ságastallama Boarráset lagaš olmmoš dajai cealkaga gillii man measta áddet, muhto it áibbas Don áddet doarvái ahte besset moddját, muhto ii doarvái ahte besset vástidit.
Det skjedde plutselig, midt i samtalen. En eldre, nær person sa setningen på et språk du nesten forstår, men ikke helt. Du forstår nok til at du klarer å smile, men ikke nok til at du klarer å svare.
Etter opplesningen fortalte Leila at hun tok utgangspunkt i en hendelse som skjedde da hun feiret den samiske nasjonaldagen sammen med noen venner på rådhuset i Oslo.
– Jeg la merke til at en av vennene mine ble tatt til siden av en kvinne som snakket samisk. Vennen min smilte, men
FORNORSKNING OG FORSONING
Redd Barna har laget en kortversjon av Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport for å gjøre den mer tilgjengelig for barn og unge.
Samiske elever etterlyser også mer kunnskap, og i rapporten kommer de med klare råd om hvordan undervisningen om samiske temaer bør styrkes.
jeg så hvor vondt det var for ham at han ikke kunne svare og snakke med henne, forteller Leila, som bor i Oslo.
Selv snakker Leila flytende samisk. Moren hennes, Mette Ballovara, vokste opp i en liten bygd i Tanadalen i Finnmark der alle snakket samisk med hverandre. Da Leila kom til verden, var hun fast bestemt på å snakke morsmålet med datteren – og det første ordet Leila sa var čáhci, som betyr «vann» på samisk.
VIL PASSE PÅ SPRÅKET
Å lære seg samisk er ikke lett, og de første skoleårene var Leila mye frustrert. Den samiske grammatikken er mye vanskeligere enn den norske, og hun hadde ofte lengre skoledager enn andre barn fordi timene med samisk kom i tillegg til de andre fagene. Moren var litt bekymret for hvordan det skulle gå, fordi hun visste at det ikke ville bli lett å lære seg et utrydningstruet språk i en by hvor samisk knapt kan høres.
– Jeg var klar over at det ville bli en vanskelig oppgave. Selv de som bor i samiske kjerneområder, sliter med å lære
I januar publiserte Redd Barna også en rapport med samiske barn og unge som snakker om fornorskning, urett og forsoning. 160 elever fra hele landet deltok.
Redd Barna håper skoler over hele landet vil bruke rapportene og har også laget et eget undervisningsopplegg om sannhet og forsoning.
barna samisk, sier moren.
Leila skulle ikke bare lære seg samisk. Hun har vokst opp med to urfolksspråk hjemme. Faren kommer fra Marokko og er amazigh, som er Nord-Afrikas urfolk, og Leila har også lært seg farens morsmål, tachelhit.
I dag er hun veldig glad for at foreldrene insisterte på at hun skulle lære morsmålene deres. Språk er blitt en av hennes store interesser. I koronatiden lærte hun seg japansk, og i tillegg til norsk, snakker hun også engelsk og spansk. Hun behersker derfor totalt seks språk. Leila forteller at hun har lyst til å få seg en jobb i framtiden der hun kan bruke samisk, kanskje som lærer.
– Jeg vil passe på at språket overlever.
SAMENES RETTIGHETER
16-åringen er stolt av sitt opphav, og på skolen benytter hun enhver anledning til å løfte samiske temaer.
– Hvis vi kan skrive om noe valgfritt på skolen, velger jeg vanligvis noe som handler om samisk kultur og identitet, forteller hun.
Sannhets- og forsoningskommisjonen understreket at mer kunnskap er avgjørende for forsoning og for å forebygge fordommer, hets og diskriminering.
I tillegg til rapportene har det samiske produksjonsselskapet Forest People og Redd Barna laget en film om denne tematikken.
Leila mener dagens skoleelever lærer for lite om dagsaktuelle samiske temaer.
– Det er veldig mye om den gamle kulturen og lite om hvordan vi lever i dag. Hadde Leila selv vært lærer, ville hun løftet fram aktuelle samiske problemstillinger og satt dem i sammenheng med fornorskningspolitikken.
– Jeg ville snakket mer om hvordan samer blir behandlet i dag. Fornorskningen var feil. Det har kongen beklaget. Altasaken var også feil. Så kom Fosen-saken. Igjen og igjen blir samenes rettigheter glemt eller ikke respektert, sier Leila, og legger til:
– Jeg ville snakket mer om det – og om hvordan vi kan få til en endring så det ikke skjer igjen.
DE FRIVILLIGE
Over hele Norge engasjerer frivillige seg i Redd Barna. De bidrar på ulike måter, men har det samme målet: å gjøre en forskjell for barn. Her får du møte noen av dem.
TEKST: AMALIE ELISE SKAAR
HVEM: Trond Norvoll (57)
HVOR: Molde
BAKGRUNN: Utdannet psykiatrisk sykepleier. Har jobbet med barn og unge i store deler av yrkeslivet.
FOTO: TERJE AAMODT
Trond meldte seg som frivillig i Redd Barna i 2020. Han er utdannet psykiatrisk sykepleier og har jobbet med barn og unge i store deler av yrkeslivet. Da hans egne barn ble voksne, ville han gjøre noe meningsfylt med tiden han hadde til overs.
– Jeg kjente at jeg hadde mer å gi, og da jeg hørte at Redd Barna trengte frivillige til aktiviteter med barn og ungdom, følte jeg at det var midt i blinken.
I Molde er han en del av en liten, fast gruppe frivillige som arrangerer aktiviteter én gang i måneden for familier som bor eller har bodd på krisesenter. Det er snakk om aktiviteter og opplevelser utenfor krisesenteret som mange ellers ikke ville hatt råd til.
– Hvis en alenemor med fem barn skal ta med barna på kino, blir det fort over tusen kroner. For mange er det rett og slett for dyrt. Derfor betyr det mye at vi kan bidra med dette tilbudet. Vi får ofte
– Du gir litt av tiden din og får så mye tilbake.
Trond
høre at både foreldre og barn gleder seg til neste gang.
For Trond er det viktig å bygge tillit hos barna slik at de kjenner seg trygge. – Jeg setter meg alltid ned på huk når jeg skal snakke med dem. Jeg er ekstra bevisst på dette fordi jeg er mann. Mange av barna jeg møter har vært på krisesenter og kan ha hatt negative opplevelser med menn i hjemmet.
Han skulle ønske de hadde kapasitet til å utvide aktivitetstilbudet.
– Vi er en liten gjeng frivillige og er sårbare hvis noen blir syke. Det har skjedd før at vi har måttet avlyse, og det synes jeg er fryktelig trist. Blir vi flere, kan vi gjøre mer for barna.
Selv ønsker Trond å være frivillig i mange år framover, og han oppfordrer andre til å bli med på laget.
– Du gir litt av tiden din og får så mye tilbake.
(57), Molde
Marina flyttet fra Kroatia til Norge for to år siden og ble frivillig i Redd Barna i 2024.
– Jeg ønsker å være sammen med barn og gjøre en forskjell i livene deres.
Det sterke engasjementet hun har for barn, skyldes egne opplevelser i barndommen.
– Jeg bodde på barnehjem de fem første årene av livet mitt, og vet derfor hvor viktig det er med omsorg og trygghet, også fra personer som ikke er barnets foreldre. Derfor er det veldig meningsfullt for meg å få barna jeg møter til å smile og føle seg trygge.
Da Marina meldte seg som frivillig, sto hun uten jobb. For Marina ble engasjementet i Redd Barna både en inngang til arbeid med barn og en mulighet til å bli bedre i norsk. I dag jobber hun i barnehage.
– Jeg fant aktivitetene til Redd Barna på nettet og kom raskt i gang. Det ga meg
verdifull erfaring og en sjanse til å øve på språket.
Aktivitetene hun er med på i Bergen, er en del av Redd Barnas gratistilbud rettet mot lavinntektsfamilier.
– Menneskene som er med på aktivitetene har ofte dårlig råd. Jeg ser hvor mye det betyr for dem å være med barna sine, kose seg og leke. Vi får mange positive tilbakemeldinger, også fordi vi frivillige gir av tiden vår.
Marina har vært med på alt fra ansiktsmaling og lek til større utflukter som gårdsbesøk og turer til trampolinepark.
– Aktivitetene våre er veldig populære, og ofte er det flere hundre påmeldte. Vi har ikke plass til å ta med alle hver gang, derfor arrangerer vi mange aktiviteter og utflukter gjennom året, slik at flest mulig får muligheten til å være med.
HVEM: Marina Beščec (25) HVOR: Bergen
BAKGRUNN: Flyttet fra Kroatia til Bergen i april 2024, og startet som frivillig i Redd Barna fire måneder senere. Jobber i barnehage.
FOTO: MONICA JOHANSEN
HVEM: Elin Boine (28)
HVOR: Vadsø
BAKGRUNN: Startet som frivillig under lærerstudiet i Tromsø for åtte år siden. Har siden vært frivillig i flere norske byer.
FOTO: BJØRN ERIKSEN
Elin bor i Vadsø og jobber som lærer. Hun har vært frivillig i Redd Barna gjennom åtte år i flere norske byer.
– Jeg meldte meg som frivillig like etter at jeg startet på lærerstudiet i Tromsø. Det var fint å få lov til å bidra med noe i en ny by, og gi av min tid til noe som kunne bety noe for andre. Som student var det også en god måte å bli kjent med andre på.
I Tromsø var hun med i en aktivitetsgruppe for minoritetsspråklige barneskoleelever.
– Vi gjorde mange hyggelige ting sammen med barna, som turer til lekeland og ulike fritidsaktiviteter. Jeg kunne se i øynene til barna hvor mye det betydde for dem. Det å introdusere barna for en fritidsaktivitet de ikke hadde prøvd før, og senere se dem på vei til aktiviteten på egen hånd med eget utstyr – det syntes jeg var skikkelig fint.
Senere flyttet hun til Bergen for å
studere videre, og fortsatte som frivillig der. Hun deltok blant annet i et aktivitetstilbud der nyankomne flyktningfamilier og norske familier ble kjent gjennom sosiale aktiviteter.
Erfaringene fra frivilligheten i Redd Barna påvirket veivalgene hennes videre.
– Alt jeg lærte om integrering inspirerte meg til å ta videreutdanning i norsk som andrespråk. Nå jobber jeg med norskopplæring for minoritetsspråklige elever i Vadsø.
For Elin handler integrering først og fremst om å bli inkludert i fellesskapet.
– Det var nok det som drev meg som frivillig. Jeg ønsket at barna skulle få kjenne på tilhørighet, selv om alt rundt dem var nytt og annerledes.
Elin er fortsatt aktiv i Redd Barna, og sitter i dag i medlemsstyret.
– Jeg kjenner på en sterk tilhørighet til organisasjonen, og jeg brenner for barns rettigheter.
– Det gir livet en dypere mening
å vite at jeg gjør en forskjell for andre.
Anne har vært medlem i Redd Barna siden 70-tallet, og vært frivillig i over 14 år. I dag leder hun lokalgruppa i Skien og jobber aktivt for at nyankomne flyktningfamilier skal få et nettverk.
– Jeg hadde vært passivt medlem i veldig mange år. Da jeg ble spurt av lokalgruppa om å engasjere meg som frivillig, sa jeg ja med en gang. Jeg ønsket å gjøre en forskjell i lokalsamfunnet.
Anne, som jobbet som sykepleier fram til hun gikk av med pensjon for fem år siden, vier i dag mye av tiden sin på integreringsarbeid i Skien. Hun har vært engasjert i dette arbeidet lenge. I 2015, da et stort antall flyktninger kom til Norge, var hun med på å starte prosjektet Kulturvenn i samarbeid med Skien kommune.
– Målet er å koble norske og utenlandske familier. Det er utrolig meningsfullt å bidra til at mennesker får et nettverk og en tilhørighet. Jeg møter så mange
fine mennesker. Det betyr mye å kunne være et kjent ansikt, noen som ser deg og sier hei. Mange kan føle seg usynlige i et nytt land.
Hun har ofte tenkt at det kunne vært henne som var i et fremmed land, uten å kjenne språket og kulturen.
– Da ville jeg gjerne hatt noen der, som så meg, brydde seg og kunne hjelpe meg med å finne ut av ting.
For Anne handler frivilligheten om å bry seg om andre mennesker.
– Det gir livet en dypere mening å vite at jeg gjør en forskjell for andre.
Hun håper også at hun kan være et godt eksempel for andre.
– Du blir på en måte et forbilde for dem rundt deg. Hvis jeg kan bidra til at barnebarna mine får gode holdninger og selv ønsker å gi noe tilbake, da har jeg gjort noe riktig.
HVEM: Anne Karin Vad (72) HVOR: Skien
BAKGRUNN: Jobbet som sykepleier fram til hun gikk av med pensjon. Har vært medlem i Redd Barna siden 1970-tallet.
FOTO: EIVIND LIE NITTER
Anne (72)
HVEM: Sinan Basaran (51)
HVOR: Kristiansand
BAKGRUNN: Flyktet fra Tyrkia til Norge i 2018. Bakgrunn som sosiallærer og har jobbet med barn og unge i mange år.
FOTO: EIVIND LIE NITTER
Sinan flyktet fra Tyrkia til Norge i 2018. Den første tiden bodde han på et asylmottak i Kristiansand. Der så han med egne øyne hvordan livet på mottak påvirker både barn og foreldre. Etter kort tid bestemte han seg for å bli frivillig.
– Jeg møtte mange familier som savnet støtte, trygghet og noe hyggelig å gjøre sammen med barna. Jeg ønsket å bruke mine egne erfaringer og min forståelse til å gi noe tilbake.
Han begynte som frivillig mens han fortsatt bodde på mottaket.
– Jeg snakket ikke norsk en gang, men fikk god hjelp av dem som jobbet i Redd Barna. Etter noen måneder følte jeg meg tryggere. Det betydde mye å kunne bidra, og ikke bare motta hjelp.
Sinan har bakgrunn som sosiallærer og har jobbet med barn og unge i mange år. Erfaringene, både fra arbeidet sitt og fra tiden som asylsøker, bruker han i møte med familiene.
– Kanskje blir verden litt tryggere og litt hyggeligere.
– Jeg vet hvor viktig trygghet og fellesskap er for barna. Når jeg ser at de leker og ler, uten å tenke på alt det vanskelige rundt seg, kjenner jeg at dette er det beste jeg kan bidra med.
Han er opptatt av å være en trygg voksen for barna.
– Det betyr mye å være en person barna stoler på. Når de ser at jeg er der for dem, skaper det en forbindelse. Kanskje blir verden litt tryggere og litt hyggeligere.
For Sinan er frivilligheten blitt en viktig del av livet, og han er glad for at mange benytter seg av frivillighetstilbudet i Kristiansand.
– Når jeg ser hvor mange som dukker opp på tilbudene våre, får jeg noen ganger tårer i øynene. Jeg vet at deltakerne har det fint – uten stress, uten bekymringer. Bare glede.
Sinan (51)
Rett etter at hun gikk ut av videregående, ble Victoria vervet av en venninne som var frivillig i Redd Barna. Venninnen var med på aktiviteter for flyktningbarn på Refstad transittmottak i Oslo, og det var der Victoria startet som frivillig i 2018.
– Det var utrolig gøy, og det føltes bra å være med å skape gode minner for barna på mottaket. Jeg fikk også mange gode venner blant de andre frivillige.
Victoria var der fast annenhver uke i to år, men så ble mottaket lagt ned.
– Det største savnet var å ikke være med på lek med barna. Jeg følte jeg hadde mer å gi.
I 2022 meldte Victoria seg som frivillig da det kom tusenvis av ukrainske flyktninger til Norge. Hun jobbet med aktiviteter på ulike akuttmottak i Oslo og delte ansvaret for gjennomføringen med andre frivillige. I samme periode var hun også med på å etablere en aktivitetsgruppe for barn på det nasjonale ankomstsenteret i
Råde, hvor hun også har hatt lederansvar gjennom flere år.
– Å kunne starte som 18-åring og få stadig mer ansvar, er noe jeg har hatt stor nytte av ellers i livet. Det har vært utviklende for meg både personlig og karrieremessig.
Victoria er utdannet jurist og jobber i dag i Datatilsynet, men hun er fortsatt med som frivillig på det nasjonale ankomstsenteret i Råde.
Og hver gang hun er der, ser hun hvor viktig det er med slike aktiviteter for barn som nettopp har kommet til Norge og har opplevd mye vondt.
– Noe av det fineste er når vi finner fram leker og spiller musikk fra en høyttaler og barna kommer løpende mot meg fordi de gleder seg til lek. Det betyr så mye å få lov til å være der for noen som trenger det. Jeg får mye mer tilbake enn det jeg gir.
HVEM: Victoria Mathiassen Lie (26)
HVOR: Oslo
BAKGRUNN: Ble vervet av en venninne og startet som frivillig etter videregående i 2018.
FOTO: EIVIND LIE NITTER
TAKK TIL VÅRE
SAMARBEIDSPARTNERE
BDO støtter vårt arbeid med utdanning i Uganda, samt vårt arbeid i Norge.
Flytoget støtter vårt arbeid gjennom å kommunisere om barns rettigheter til sine kundegrupper.
Grieg Foundation støtter vårt banebrytende arbeid med klimatilpasning og barns rettigheter i Mosambik.
NorDan støtter vårt internasjonale arbeid med å gi flest mulig barn skolegang.
Oda støtter vårt arbeid i Norge og internasjonalt gjennom ulike produktløsninger på Odas nettsider.
Wiersholm støtter vårt arbeid for barns rettigheter, ved å bidra med sin juridiske kompetanse, probono-arbeid og prosjektstøtte.
Når du kjøper lodd i Postkodelotteriet går litt av pengene til Redd Barna. Hvis du trekker vinnerloddet, vinner dermed både du, naboene dine, og barna som trenger det mest.
Aldersgrense 18 år. Hjelpelinjen.no. Vinnersjanse månedsgevinst: Ca 1:45 400.
Les mer på postkodelotteriet.no
KJENNER DU NOEN BARN SOM HAR LYST TIL Å STARTE EN INNSAMLING?
Hver sommer er det mange barn som holder basar til inntekt for Redd Barna. Du finner basarpakker og mer informasjon på våre nettsider. Det er selvfølgelig lov å lage egne plakater.
Les mer på reddbarna.no/du-kan-bidra/basar/
REDD BARNA ER STOLT MOTTAKER
FØLG VÅRT ARBEID
REDD BARNAS ARBEID
Redd Barna er en medlems- og rettighetsbasert organisasjon med faste givere og medlemmer i Norge, med kontorer i Oslo, Kristiansand, Bergen, Trondheim og Tromsø.
Vi kjemper for barns rettigheter og for at alle barn skal overleve, lære og være trygge, uansett hvem de er og hvor de bor. Vi er medlem av internasjonale Redd Barna, verdens største uavhengige bevegelse for barn, som arbeider i over 100 land.
Utgiver: Redd Barna
Redaktør: Jens Marius Sæther
Design: Kristine Gudmundsen
Redd Barna-magasinet kommer ut to ganger i året i et opplag på rundt 100 000 eksemplarer og distribueres vederlagsfritt til medlemmer og personer som slutter opp om organisasjonen. Signerte artikler står for forfatterens egen regning. Ettertrykk tillatt. Vennligst oppgi kilde.
Post: Postboks 6902, St.Olavsplass, 0130 Oslo
Besøksadresse: Bøkkerveien 2, 0579 Oslo
Telefon: 22 99 09 00
Nettsted: www.reddbarna.no
Gavekonto: 8200.01.03000
E-post: giverservice@reddbarna.no
TIPS ELLER IDEER?
Har du synspunkter på Redd Barna-magasinet? Skriv til oss på giverservice@reddbarna.no
