Redd Barna-magasinet 2/2017

Redd Barna

magasinet 2/2017

HISTORIER FRA NEPAL:

VI MØTTE BARNA ETTER

FOTO: INGE LIE/REDD BARNA

20 ÅR

F O R D I B A R N D O M B E T Y R A LT

NEPAL 1997- 2017 RR dBBaranrana ededBarna Redd

TILBAKE 20 ÅR ETTER: Her er teamet som reiste tilbake til Nepal. Journalist Ellen Hofplass (t.h.) og fotograf Inge Lie (t.v.) har intervjuet og tatt bilder av de elleve nepalerne fra de var barn for rundt 20 år siden.

Informasjonsleder Philip Crabtree (i midten) var også med på reisen tilbake.

Reisen tilbake

ma2/2017 magasin inet17 etgas2/20 magasinet 2/2017

Vi har ofte lurt på hvordan det har gått med barna vi møtte i Nepal for rundt tjue år siden. Noen var funksjonshemmede, noen var foreldreløse og noen arbeidet på gata. Felles for dem var at de ikke fikk gå på skolen.

HISTORIER HISTORIER FRAL:NEPAL: FRA NEPA HISTORIER FRA NEPAL:

VI M ØETT MØ TT E RN BAA BA RNA VIVIMØTTE BARNA ETTER ET 2020 ÅRÅETTER R TER 20 ÅR

BARNA

LIE/REDD BARNA FOTO: INGE

FOTO: INGE LIE/REDD BARNA

FOTO: INGE LIE/REDD

Hvordan gikk det med dem? Betydde hjelpen de fikk fra Redd Barna og de lokale organisasjonene vi samarbeidet med noe? Og ikke minst: hvordan klarer de seg som unge voksne i dag?

FORD BA RN F O R D I B A RI N D O MD BOEMT YBRE TAY R A LT LT F O R D I B A R N D O M B E T Y R A LT

Med gamle bilder og video-opptak av barna i bagasjen, reiste vi til Nepal for å møte elleve unge voksne og få svar på spørsmålene. Det viste seg å ha gått mye bedre med de fleste enn vi ventet.

De unge er blitt taleføre unge voksne og delte raust historiene sine med oss. Det ble sterke og rørende møter, og vi har gode nyheter med oss hjem.

Unike historier fra Nepal I et boligområde i bydelen Thimi utenfor Katmandu kommer en eldre nepalsk mann bort til Inge Lie og Ellen Hofplass fra Redd Barna. De holder på å intervjue en ung kvinne som hadde polio som barn, og som fikk huset ødelagt i jordskjelvet i april 2015.

– Unnskyld meg, sier mannen, men var ikke dere her for 20 år siden også?

Alle ser på hverandre og ler. – Jovisst, svarer Inge, – husker du det?

– Jada, sier mannen, – jeg husker at dere var her og filmet Padam da hun var en liten jente. Dere gikk inn og ut av huset.

Det er ikke så lett å glemme dere, sier han.

Det har den gamle mannen rett i. Både Ellen og Inge er adskillig høyere enn nepalere flest, og det er umulig for dem å gjøre seg usynlig i mengden, særlig med alt kamerautstyret. Men dette er de vant til. I over 20 år har de to intervjuet barn fra hele verden og formidlet deres stemmer til faddere og den norske offentligheten, i tråd med Redd Barns prinsipper om å la barns stemmer bli hørt. Hvordan har barn det, hva sier de om sin egen situasjon, hva er bra og hva burde fungere bedre?

Likevel er prosjektet vi presenterer i dette nummeret av Redd Barna-magasinet helt unikt. Vi har aldri før reist tilbake for å dokumentere hvordan det har gått med en gruppe barn hele 20 år etter. Nå gleder vi oss til å dele med dere lesere de unike historiene fra Nepal!

2 REDD BARNA MAGASINET

De av våre elleve unge som sliter med funksjonsnedsettelser, er godt i gang med utdanning eller har kommet seg ut i jobb. De er stort sett fornøyde med livene sine. Alle trekker fram én ting: Støtten de fikk som barn og unge, har betydd alt. Alle tror at uten den støtten, hadde de fremdeles sittet i en krok hjemme uten å få behandling eller gå på skole. Bijesh med cerebral parese er i ferd med å ta en mastergrad i engelsk litteratur og skriver masteroppgaven med sin venstre fot. Hvem skulle trodd det!

Jentene på landsbygda som endelig fikk gå på skole, forteller at de fikk øynene opp for hvor viktig utdanning er gjennom Redd Barnas skoleprosjekter. Det kommer barna deres til gode; de skal få mer utdanning enn de selv fikk. Shova forteller at hun ble inspirert av nye tanker som Redd Barna kom med, om kvinners rett til egne meninger og selvstendighet. Det ga henne selvtillit og mot til å skape sin egen arbeidsplass i hovedstaden. Hun er blitt økonomisk uavhengig, forteller hun stolt. For ei dame!

THIMI 2017: Inge og Ellen filmer og intervjuer Padam foran huset jordskjelvet ødela i 2015.

FJELLBYGDA BHARATE 1989: En ung Inge Lie (foran t.h.) på foto-oppdrag i Redd Barnas nystartede prosjekt i bygda. Siden ble det besøk blant annet i 1997 og 2017.

Gateguttene som holdt til på et gatesenter, har det også stort sett gått bra med. Vi gledet oss til å møte dem, og vise dem gamle video-opptak fra gatesenteret. Det var rørende å se hvordan de reagerte. Noen ble stille og alvorlige, og noen humret og lo godt da de så seg selv. «Fint å se seg selv som barn, trist å se seg selv som gategutt og søppelplukker», var Anish’ stillferdige kommentar.

BHAKTAPUR 1997: Ellen Hofplass intervjuer engasjerte medarbeidere i rehabiliterings-prosjektet for funksjonshemmede.

I midten: Daglig leder Ramesh Ram Shrestha.

De tidligere gateguttene har lært seg ferdigheter og yrker gjennom praktisk arbeid. De fleste er i jobb. De er blitt flotte, selvstendige unge menn med planer for framtida. Alle mener at senteret, som Redd Barna ga betydelig støtte, reddet dem fra et liv på gata. Flere tror de fortsatt ville ha vært søppelplukkere uten hjelpen de fikk.

Men det er ett unntak. Én av dem vi gledet oss mest til å møte, Deuman, er blitt alvorlig syk.

Det gjorde vondt å se…

Det har vært et privilegium å få møte disse elleve barna igjen, og en stor glede å oppleve at det har gått så bra med de fleste. Det som slår oss, er hvor lite som skal til for å skape store endringer i et barns liv. Er du fadder eller støtter Redd Barna på andre måter, er du med på å skape slike endringer for andre barn, som de tar med seg videre i livet. Det er viktig, for barndom betyr alt!

I dette magasinet deler vi barnas livshistorier med deg. Velkommen til å bli med oss på denne spennende reisen tilbake til Nepal!

Hilsen Ellen og Inge

REDD BARNA MAGASINET 3

Sanjay og Deuman Choudary

PROSJEKT: BESKYTTELSE AV GATEBARN OG ARBEIDENDE BARN (UPCA) - DHARAN

1997: Brødrene Sanjay og Deuman tigger på gata 2017: Sanjay er rickshaw-sjåfør, Deuman er syk

«BRØDRENE LØVEHJERTE»

TID FOR Å LEKE: En intens tigge-økt på busstasjonen er over.

Brødrene Deuman (8) (t.v.) og Sanjay (7) i fritt svev fra muren som omgir gatebarnsenteret i Dharan.

Brødrene Deuman (8) og Sanjay (7) rømte hjemmefra til et risikofylt liv på gata som tiggere. De sov ute, og storebror beskyttet lillebror så godt han kunne. Så fikk de et trygt sted å være på et gatebarnsenter i Dharan.

1997

TEKST: ELLEN HOFPLASS FOTO: INGE LIE

Først rømte storebror Deuman hjemmefra, så fulgte Sanjay etter. De rømte fra en far som slo dem når han drakk, fra fattigdom og mangel på omsorg. De begynte å tigge på gata for å få penger til mat og annet de ikke fikk hjemme, og de sov ute. På kroppen har de stygge arr etter alt de har blitt utsatt for på gata.

– Det var kaldt å sove ute. Mens vi sov, bandt de store guttene ofte plastremser rundt beina våre. Så tente de på og tok pengene våre.

Vi fikk store brannsår. Barn kan dø av det! sier Deuman indignert.

Et trygt sted å være De to små brødrene Sanjay og Deuman Choudary holder til på UPCA-senteret for gatebarn og arbeidende barn i Dharan i ØstNepal. Senteret drives av Redd Barnas partnerorganisasjon Under Privileged Children's Association (UPCA).

På senteret er brødrene beskyttet fra det brutale livet på gata. Selv om de arbeider som tiggere for å tjene litt penger til eget bruk, får de her være barn, får ulike tilbud og har voksne rundt seg som bryr seg om dem. De voksne prøver også å gjenforene barna med foreldrene.

– Her kan vi klatre i trærne, sparke fotball, se på TV, gå på skolen og få mat, sier Sanjay fornøyd.

Brødre i tykt og tynt Vi får bli med brødrene på jobb på bussstasjonen. Sanjay er en liten skøyer og villstyring, Deuman en litt sjenert, men ansvarsfull storebror som viser rørende omsorg for 4 REDD BARNA MAGASINET

lillebroren. De små guttene piler rundt travle mennesker og store busshjul, strekker fram små, skitne never, peker på magen sin og ser bedende opp på pene damer i sari. De har lært seg knepene og skrur på sjarmen.

Etter endt arbeidsøkt sjekker de diskret fangsten bak en lyktestolpe, drar fram penger fra t-skjorter og bukselommer, smiler fornøyd - og tar en high five. Storebror Deuman tar ansvar for pengene. Så trasker de «hjem» til UPCA-senteret.

Skolegutter in spe Ved et stort, rundt bord på senteret sitter en gjeng gutter og holder krampaktig rundt en blyant og prøver å skrive bokstaver. Deuman og Sanjay deltar hver dag på denne uformelle undervisningen som skal gi dem grunnlag til å fortsette på vanlig skole. Deuman liker å lære og følger med. Den urolige lillebroren er litt til og fra. Men han bedyrer at han har lært flere bokstaver...

Trygt sted å sove Noen av barna som bruker senteret, sover også der om natta.

– Alle jeg kjenner, sover her om natta nå, forteller Deuman. Jeg liker å sove her, se TV og leke, og hver dag er det skole. Jeg er veldig glad for det jeg får her. Så vi vil fortsette å komme hit hver dag.

Dette var situasjonen for de to små brødrene i 1997. Hvordan gikk det med dem videre? Fikk de ballast nok til å møte voksenlivet?

Her kan vi klatre i trærne, sparke fotball, se på TV, gå på skolen og få mat.

SANJAY CHOUDARY (7)

REDD BARNA MAGASINET 5

Sanjay og Deuman Choudary

PROSJEKT: BESKYTTELSE AV GATEBARN OG ARBEIDENDE BARN (UPCA) - DHARAN

Et sted på veien mot voksenlivet valgte de å gå i hver sin retning. Deumann (25) gikk seg vill og valgte rusen. Sanjay (24) valgte hardt arbeid. Han har satt livet sitt på vent for å hjelpe storebror.

2017

TEKST: ELLEN HOFPLASS FOTO: INGE LIE

I en sykehuspark i Dharan møter vi de to brødrene Sanjay og Deuman Choudary igjen, nær tjue år etter det første møtet. Sanjay kommer kjørende i en leid rickshaw han kjører for å tjene penger. Han er blitt en kraftig og robust kar, men det skøyeraktige smilet kjenner vi igjen. Deuman er innlagt på sykehuset for en infeksjon i leggen og kommer gående på krykker. Han ser sliten ut og er merket av et hardt liv. Rollene er byttet om fra barneårene.

Nå er det lillebror som tar seg av storebror.

Brødrene setter seg på en benk i parken og får se et video-opptak der de intervjuer hverandre på UPCA-senteret, sju og åtte år gamle.

På opptaket tuller og tøyser de med hverandre, og brødrene humrer og ler av det de ser.

– Det minte meg om livet mitt den gangen, og jeg er veldig glad for å se det, sier Deuman stille.

Skoleflinke Deuman At det skulle gå så galt for Deuman, er overraskende for oss. Vi har fått vite at han holdt til på UPCA-senteret helt til han var 15 år og at han

KJØRER AUTO-RICKSHAW: Alt Sanjay tjener på drosjekjøringen, går til å dekke egne utgifter og til storebrors sykehusopphold.

6 REDD BARNA MAGASINET

fullførte sjette klasse. Han var søppelplukker, gikk på vanlig skole, var skoleflink og likte å lære. UPCA støttet ham med skolemateriell og bøker. Han var også aktiv i barneklubben og gateteateret på senteret, som dramatiserte gatebarnas situasjon og rettigheter.

Men da Deuman var 15 år, forsvant han fra skolen og UPCA-senteret, og ingen fikk kontakt med ham.

– Du var jo flink på skolen og drømte om å bli sivilingeniør, konstruere bygninger og kjøre egen bil... Hva skjedde med drømmen din?

– Jeg har ikke sluttet å drømme, men nå er det jo litt vanskelig å gjøre noe med det, sier Deuman.

Deumans valg Hva skjedde med den skoleflinke gutten som var på god vei til å klare seg godt i verden?

Sanjay har svaret: – Broren min pleide å sniffe sammen med vennene sine da han var barn, og det fortsatte...

Han husker en storebror som fikk gode karakterer på skolen, og som delte det han lærte med med lillebror. – Han ville ta eksamen, få seg jobb og slå seg til ro, forteller Sanjay. – Men så havnet han i dårlig selskap og droppet ut av skolen.

Sanjays valg Sanjay fikk aldri ro til å fortsette på skolen selv om han prøvde flere ganger. Han bodde til og fra på UPCA-senteret, til og fra hjemme, til og fra andres hjem der han jobbet som hushjelp.

– Jeg begynte å kjøre rickshaw og tjene penger i 17-årsalderen, forteller Sanjay, som også har hatt flere typer tungarbeid. Og som så mange andre unge i Nepal har han arbeidet i Saudi-Arabia ett års tid. For å få ordnet jobb i Saudi måtte han ta opp et lån som det tok sju måneder for ham å betale tilbake.

– Jeg jobbet med veibygging, forteller han,

UPCA var som et hjem for meg. Jeg hadde venner der, og de voksne brydde seg om meg.

SANJAY CHOUDARY (24)

ROLLEBYTTE: Lillebror Sanjay (t.v.) stiller opp for storebror og vil hjelpe ham å bli frisk og komme seg på beina igjen.

– men det var veldig varmt der, og vi fikk ikke nok vann å drikke. Jeg jobbet hele dagen, og om kvelden bare gikk jeg til rommet mitt, lagde mat og la meg til å sove.

Sanjay tar ansvar for storebror Deumans vanskelige situasjon er også vanskelig for Sanjay.

– Jeg føler ansvar for broren min, men jeg er også lei meg for at jeg ikke har noe annet valg enn å passe på ham. Jeg er bekymret, for jeg må betale for utgifter han har til medisiner og seng på sykehuset. Det gjør at jeg ikke får spart noe til meg selv.

Nå planlegger Sanjay igjen å reise ut, denne gangen til Dubai.

– Jeg tror jeg vil tjene mer der enn her, så jeg vil prøve å få jobb enten som sjåfør eller sikkerhetsvakt, sier han.

Deuman om framtida Deuman har snart vært på sykehuset i fire måneder.

– Jeg har ikke tatt noe stoff etter at jeg ble lagt inn, så jeg skal holde meg unna de dårlige vennene mine når jeg blir utskrevet, sier Deuman optimistisk.

– Kanskje jeg må ta noen forholdsregler for å holde ham unna de folka..., legger Sanjay raskt til.

– Jeg har lært mange lekser av det jeg har vært gjennom, så jeg vil ikke gjenta det. Jeg

kan tenke meg å kjøre rickshaw når jeg kommer ut, sier Deuman, som er gift og har et barn. Men han har mistet kontakten med familien sin og vet ikke hvor de er.

Sanjays håpefulle plan Det har vært mange utfordringer og nedturer i livet til de to brødrene.

– Jeg kunne ikke bo sammen med foreldrene mine, og nå må jeg passe på broren min, sier Sanjay.

Men UPCA-senteret har vært et lyspunkt i livet hans.

– Hvis jeg ikke hadde hatt UPCA-senteret, ville jeg ha vært fortapt, sier han, og forteller at han fremdeles har kontakt med UPCA-folk.

– Jeg har ingen planer for framtida, fortsetter han. – Jeg vil jo gjerne stifte egen familie. Men jeg må først tjene penger, så kan jeg slå meg til ro.

En liten plan for framtida og et håp om at livet skal bli bedre, har nok Sanjay likevel.

Han innrømmer at han har fått seg ny kjæreste som han vil gifte seg med. Men først må storebror klare seg selv.

Les mer om Redd Barna-partner UPCAs arbeid med gatebarn: s. 25.

Les flere historier om tidligere gatebarns liv i dag: s. 26-33.

REDD BARNA MAGASINET 7

1997-2017

Shova Dhungana

PROSJEKT: BARNERETTET SAMFUNNSUTVIKLING – LAMJUNG DISTRIKT

1997: Arbeider på gården i hjembygda 2017: Selvstendig næringsdrivende i Katmandu

GRÜNDEREN SHOVA

Det var et stolt øyeblikk å få egen inntekt.

SHOVA DHUNGANA (35)

– Hadde det ikke vært for Redd Barna og skolegangen jeg fikk i hjembygda, hadde livet vært vanskelig, sier Shova (35).

I dag har hun egen sybutikk i Katmandu og er blitt økonomisk uavhengig.

TEKST: ELLEN HOFPLASS FOTO: INGE LIE

I en liten gate sentralt i Katmandu ligger Shova Dhunganas sybutikk. Tre godt brukte trå-symaskiner tar nesten all plass i det lille rommet. I hyller på veggene ligger stoffer, sysaker og klær som skal repareres. Og på en vegg henger vitnemålet som viser at Shova har gjennomført seks måneder med opplæring i søm og er utdannet syerske.

Shova var 21 år gammel da hun kom til Katmandu fra fjellbygda Bharate i Lamjung.

Hun var nygift og fulgte med sin ektemann, Sudip Dhungana, som jobber i hæren. For å spe på inntektene tok Shova dårlig betalte småjobber, for det var vanskelig å få en bra jobb med bare grunnskole.

– Det var da jeg forsto at det var viktig å ha et yrke. Så jeg sparte penger og utdannet meg til syerske, forteller Shova. Så kjøpte hun en symaskin og bestemte seg for å åpne egen sybutikk.

Syerske med varmt hjerte I det lille butikkrommet sitter to unge damer og tråkker iherdig på fotpedalene på symaskinene. Shova har en fast ansatt syerske og en under opplæring. Hun kjenner så altfor godt til hva fattigdom og manglende muligheter er. Derfor gir hun gratis opplæring til fattige jenter som er i en vanskelig situasjon.

– Jeg er virkelig glad for å kunne dele min kunnskap med dem selv om de kan starte 8 REDD BARNA MAGASINET

egne systuer etterpå og bli konkurrenter, forsikrer Shova med et smil.

Barndommen i fjellbygda Shova vokste opp på en liten fjellgård sammen foreldrene, to brødre og en lillesøster. Livet på gården var hardt for både foreldre og barn. De hadde litt jord å dyrke, noen kyr, geiter og høner, men det var ikke nok til å leve av.

– Jeg husker at vi måtte arbeide hardt som barn, og at vi hadde lite mat. Vi spiste bare ett eller to måltider om dagen, og jeg hadde aldri tid til å være sammen med venner og leke, forteller Shova.

Hun tok seg også mye av lillesøsteren Sharda, som hadde hatt polio og ikke kunne gå, så Shova bar henne med seg overalt.

Shova ble skolejente Da Shova var sju år gammel, kom Redd Barna til bygda, og Shova fikk begynne på skolen som én av de første jentene i landsbyen.

– Jeg var veldig glad i å gå på skolen, sier Shova, – og jeg likte aller best å lære nepali.

Shovas lillesøster Sharda, som også ville lære, men bare var fire år, fikk være med på Redd Barnas klasser for større jenter, kalt chelibeti-klasser. Undervisningen foregikk på en gårdsplass noen bratte nedoverbakker fra hjemmet.

– Jeg bar Sharda ned til chelibeti-klassen tidlig om morgenen, gikk hjem for å gjøre ferdig husarbeidet, gikk tilbake og hentet henne og etterpå gikk jeg på skolen selv, forteller Shova.

Måtte slutte på skolen Da Shova gikk i sjuende klasse, døde faren, og hun måtte slutte på skolen. Drømmen om videre utdanning brast.

– Den gangen var det en selvfølge at jeg måtte hjelpe moren min hjemme da far døde, sier Shova.

Mot alle odds var det lillesøsteren Sharda som med årene skulle få høyere utdanning.

– Jeg er glad for at hun fikk utdanning, for det var hennes mulighet til å få et bedre liv. Men jeg jeg er lei meg for at jeg ikke fikk fortsette på skolen og fikk de samme mulighetene selv, sier Shova.

Litt skolegang – stor betydning Shova innser likevel at det hun faktisk lærte de årene hun gikk på skolen, har vært til stor hjelp i livet hennes.

– Hadde det ikke vært for Redd Barna og skolegangen jeg tross alt fikk, ville livet mitt ha vært mye vanskeligere, sier hun. – Jeg kan regne litt, og jeg kan lese og skrive, og derfor klarer jeg meg godt. Hadde jeg ikke gått på skolen, hadde jeg vært avhengig av andre nå.

GODHJERTET: Shova har én ansatt sydame og én under gratis opplæring. Hun ønsker å hjelpe fattige, unge kvinner å lære seg et yrke de kan leve av.

REDD BARNA MAGASINET 9

Shova Dhungana

PROSJEKT: BARNERETTET SAMFUNNSUTVIKLING – LAMJUNG DISTRIKT

BÆRER LILLESØSTER: I flere år bar Shova, her sju år gammel, den poliorammede lillesøsteren Sharda med seg overalt.

Redd Barna sørget for at Sharda fikk behandling og hjelpemidler slik at hun lærte å gå selv.

GJENSYNSGLEDE: Shova besøker mor, Chandra Parajuli (74), i hjembygda Bharate. Begge lærte å lese og skrive takket være Redd Barnas arbeid for jenter og kvinners rettigheter.

– Jeg hadde heller ikke hatt så mye selvtillit som jeg har nå. Ikke minst har jeg blitt bevisst hvor viktig utdanning er. Derfor støtter jeg sønnen min for at han skal få gå på gode skoler i Katmandu.

Forretningssans Shova startet med å sy nye klær i butikken sin, men tjente lite på det.

– Jeg innså at ikke alle har råd til å kjøpe nytt, forteller Shova. – Jeg forsto at mange av mine kunder ønsket å få reparert eller sydd om klær og endret tilbudet, sier hun fornøyd.

Hun har også tilpasset åpningstiden i butikken til kundenes behov.

– Jeg åpner nå butikken klokka sju om morgenen slik at kundene kan levere bestillingene sine tidlig og hente klærne senere samme dag. Så nå har jeg 10-15 kunder hver dag, forteller hun.

STOLT FORRETNINGSKVINNE: Med teft for kundenes behov har Shova endret tilbudet sitt fra å sy nye klær til å reparere klær. Det har gitt flere kunder og god økonomisk uttelling.

10 REDD BARNA MAGASINET

Vil gi sønnen god utdanning I et mørkt hjørne i sybutikken sitter tolv år gamle Samir og gjør lekser mens symaskiner durer og kunder kommer og går. Shova føler på at Samir ikke får nok oppmerksomhet og oppfølging fordi hun må jobbe så mye, og er bekymret for ham. Siden ektemannen ofte

FAMILIEN: Shovas høyeste ønske er at sønnen skal få en god utdanning. Her sammen med sønnen Samir (12) og ektemannen Sudip Dhungana.

Det er veldig viktig for kvinner å være selvstendige, og ikke være avhengige av ektemann, svigerforeldre eller egne foreldre.

SHOVA DHUNGANA (35) arbeider andre steder i landet, har Shova mye av ansvaret for sønnen.

– Samir er en smart gutt og gjør det bra i alle fag på skolen. Siden jeg ikke fikk høyere utdanning selv, ønsker jeg at han skal få studere og kanskje bli pilot, ingeniør eller lege i framtida, sier Shova og smiler til Samir, som sitter og lytter.

Arven fra Redd Barna Det er Shova som styrer familiens økonomi og passer på at alle regninger blir betalt.

– Det er veldig viktig for kvinner å være selvstendige og ikke være avhengige av ektemenn, svigerforeldre eller egne foreldre, sier Shova. – Det var et stolt øyeblikk å få egen inntekt! Hvis jeg skulle bli alene i framtiden, er jeg sikker på at jeg kan klare meg selv og ta vare på sønnen vår, sier Shova bestemt.

Hun forteller at det var Redd Barna som lærte henne at selvstendighet er viktig: – Redd Barna påvirket og endret livet mitt. Det eneste kvinnene i bygda visste om, var husarbeid, gårdsarbeid og arbeid med geitene – og så giftet de seg. Da Redd Barna kom, begynte de å tenke på et uavhengig liv, skolegang, barns rettigheter... Så det var Redd Barna som hjalp meg å forstå at det var viktig at jeg ble uavhengig.

Les om hva som skjedde da Redd Barna kom til bygda Bharate: s. 20-24.

Les også om tre generasjoner kvinner og utdanning i Bharate: s. 44-46.

REDD BARNA MAGASINET 11

Bijesh Bajrachary

PROSJEKT: REHABILITERING AV BARN MED FUNKSJONSNEDSETTELSER (CBR) - BHAKTAPUR

MASTEROPPGAVE: Med raske tastetrykk skriver Bijesh inn sin analyse av absurdisme og annerledeshet i Kafkas roman «Forvandlingen». Mastergraden er snart i boks.

Rehabiliteringsprosjektet var min flaks i livet. Uten det kunne jeg ha blitt liggende hjemme.

BIJESH BAJRACHARY (31)

1997: Cerebral parese – lært å bruke venstre fot som hånd 2017: Mastergrad-student

– LIVET MITT ER LITT ABSURD

Bijesh Bajrachary (31) er hardt rammet av cerebral parese.

Som liten kunne han verken gå eller snakke. Nå skriver han masteroppgave om absurdisme i «Forvandlingen» av Kafka.

TEKST: ELLEN HOFPLASS FOTO: INGE LIE 12 REDD BARNA MAGASINET

Bijesh sitter henslengt på en benk utenfor bygningen til organisasjonen som Redd Barna støttet fram til 2010, Community Based Rehabilitation (CBR) i Bhaktapur by. Han sitter og taster raskt på mobiltelefonen sin – med venstre fot. Han ser bare ut som en litt eldre og tøffere utgave av 12-åringen vi møtte sist. Han humrer gjenkjennende når han nå møter oss igjen etter alle disse årene.

Bijesh går fremdeles på sitt karakteristiske vis, men har kontroll på gangen sin. Verre er det med talen. Det er vanskelig å forstå hva han sier. Så når vi skal snakke sammen, tar han fram skrivebok og penn fra sekken og skriver ned det han vil si med den venstre foten – på engelsk.

Om å være annerledes Det er ikke så overraskende at Bijesh er i ferd

med å få en mastergrad. Da han som barn etter hvert fikk begynne på skolen, viste det seg at han var en meget intelligent gutt. Valg av tema for masteroppgaven er neppe tilfeldig: om absurdisme i en roman om annerledeshet versus normalitet; om angsten for alt som er annerledes.

Hvorfor valgte du å skrive om absurdisme?

– Vel, jeg liker det begrepet. Noen ganger føler jeg at mitt liv også er litt absurd! skriver Bijesh raskt og viser oss svaret med et ironisk smil.

Uoppfordret skriver han at han valgte å studere engelsk litteratur fordi han var glad i å lese romaner da han gikk på skolen, og leste mye engelsk litteratur etter skoletid. Men noen favorittforfatter har han ikke, for alle forfattere har sin egen kvalitet og stil, skriver han diplomatisk.

En vanskelig start i livet At Bijesh skulle komme dit han er i dag, trodde vel ingen da han var et lite barn. Bijesh kunne verken sitte, stå eller gå, og det var usikkert om han kunne se og høre, for han pratet ikke.

– Jeg har ikke ord for å beskrive den smerten jeg følte da jeg forsto at sønnen min var født sterkt funksjonshemmet, jeg følte meg helt knust, forteller Bijesh' far, Amir Kumar Bajrachary.

Foreldrene søkte hjelp hos lege etter lege og også hos healere. Først da de kom i kontakt med rehabiliteringsprosjektet i Bhaktapur, og Bijesh var to-tre år gammel, startet et nytt liv for den lille gutten.

Mestring med venstre fot Ramesh Ram Shrestha i CBR begynte å trene opp Bijesh, og familien lærte å gjøre

ET VERDIG LIV: Bijesh er blitt en selvstendig ung mann takket være sterkt pågangsmot og mennesker som aldri ga ham opp.

REDD BARNA MAGASINET 13

Bijesh Bajrachary

PROSJEKT: REHABILITERING AV BARN MED FUNKSJONSNEDSETTELSER (CBR) - BHAKTAPUR

Jeg er veldig stolt av Bijesh. Men han er sønnen min, så jeg føler mer kjærlighet enn stolthet.

AMIR KUMAR BAJRACHARY, FAR

øvelser med ham.

– Etter ha å prøvd å trene opp hendene hans i lang tid uten å lykkes, la vi merke til at han stadig ville bruke venstre fot. Så da øvde vi opp foten i stedet. Sakte, men sikkert lærte han å sitte, stå, balansere, skrive og tegne, forteller Shrestha, som fremdeles arbeider i CBR. CBR sørget også for at Bijesh fikk en skoleplass. Etter hvert fikk han hoppe over en klasse flere ganger fordi han var så gløgg. På skolen var han også en gledesspreder, han fikk venner og ble godt likt av de andre elevene.

Hvordan var barndommen din?

– Jeg har både gode og dårlige minner fra den tida, skriver Bijesh. – Jeg tror at livet er en blanding av både gode og dårlige minner.

Ett av de gode minnene Bijesh har, er i alle fall fra skolen.

– Skolen er vårt andre hjem, skriver han poetisk. – Jeg tror det er veldig viktig å lære om ulike stadier i livet, og det er noe vi kan lære på skolen.

Han husker også med glede at han spilte fotball med vennene sine, og kan ikke huske at diskriminering var noe problem.

– Jeg tror diskriminering kan finnes overalt. Det viktigste er hvordan vi tar diskrimineringen. Hvis vi tar den som en utfordring, så tror jeg vi kan gå videre i livet, mener Bijesh.

Hva har støtten betydd i livet ditt?

– Det var min flaks i livet. Støtten fra CBR åpnet nye muligheter, så jeg var heldig. CBR for14 REDD BARNA MAGASINET

andret livet mitt. Uten dem kunne jeg ha blitt liggende hjemme, skriver Bijesh.

Bijesh holder mye til i CBRs lokaler også i dag. Her kan han sitte og skrive på oppgaven sin på PC, et uunnværlig hjelpemiddel.

– PCen er som ei bok for meg. Jeg får all min informasjon gjennom den. Noen ganger bruker jeg den også til å oversette dokumenter fra nepalsk til engelsk for CBR, forteller han, noe han får litt betaling for.

Også Bijesh' far lovpriser støtten fra CBR: – Uten støtten fra CBR hadde vi ikke vært i stand til å sende Bijesh på skolen og betale utdanningen hans. Jeg er meget takknemlig og glad for at barnet mitt har utviklet seg så bra, sier Bajrachary.

ikke har penger til å bygge huset opp igjen.

– Jeg er bekymret for hvordan det skal gå med Bijesh når jeg faller fra og han må klare seg selv, sier faren. – Jeg tror Bijesh vil gjøre noe ut av livet sitt, lite eller stort, men jeg er redd for at han ikke skal ha et sted å bo. Jeg ønsket å overlate huset vårt til ham. Derfor ville jeg bli lettet om jeg fikk bygd det opp igjen, sier Bajrachary.

Vi spør om han er stolt av Bijesh og det han har oppnådd?

– Jeg er veldig stolt av sønnen min, ingen tvil om det, sier Bajrachary. – Du føler en spesiell kjærlighet for barn som han. Siden han er min sønn, er det jeg føler mer kjærlighet enn stolthet.

Underviser barn Bijesh er også sosialt engasjert og gjør frivillig arbeid i organisasjonen «Voice for Equal Opportunity», som en kamerat har startet.

– Vi har et utdanningsprogram «fra dør-tildør» som gir undervisning hjemme til barn som ikke kan gå på vanlig skole fordi de har alvorlige funksjonsnedsettelser. Vi følger pensum i skolen og har fått noen inn på vanlig skole også, skriver han.

Tenker aldri på framtida Bijesh selv er ikke så opptatt av framtida. Men selv om han er ressursterk og velutdannet, venter nye utfordringer når mastergraden er i boks.

– Jeg ønsker å komme i arbeid, men problemet er bare å finne en jobb. Mange foreslår at jeg kan skrive noe og utgi det. Men det kommer ikke til å skje..., leser vi i skriveboka.

– Hva drømmer du om i framtida, da?

– Vel, jeg vet ikke. Jeg tenker aldri på framtida. Jeg tenker bare på min situasjon her og nå. Og det er en av mine dårlige vaner, skriver han og ler på sitt skjeve vis.

Jordskjelvet ødela familiens hus Jordskjelvet våren 2015 rammet Bhaktapur hardt, og huset til Bijesh' familie var ett av mange som raste sammen. Heldigvis kom alle seg uskadd ut. Nå leier familien en trang, liten leilighet. Regjeringen lovte å gi lån til ofrene, men trakk det tilbake, og Bajrachary sier han

Les mer om arbeidet til CBR og Redd Barnas støtte: s. 34-35

LEKSER: Bijesh (12) er blitt en kløpper til å skrive med venstre fot, og leksene går unna. Og har han tid til overs, tegner og maler han nydelige bilder.

ØDELAGT HJEM: Jordskjelvet i Nepal våren 2015 ødela familiens hus, som skulle være Bijesh' forsikring i framtida. Far Amir bekymrer seg nå for sønnens framtid.

REDD BARNA MAGASINET 15

FADDER han i Arendal og har datteren Pernille på 13 år.

– Hvorfor ble du Redd Barna-fadder?

– Jeg er glad i barn, så det var naturlig for meg å bli fadder. Men jeg måtte jo finne en organisasjon jeg Jon Tørå i dag sympatiserte med.

Redd Barna skilte seg ut. Det virket som om Redd Barna hadde en måte å arbeide på som stemte med sånn jeg tenkte. At valget var riktig, fikk jeg bekreftet på Nepal-turen, forteller Tørå.

FELLES INTERESSE: Bijesh (12) og Jon Tørå i konsentrasjon over et sjakkparti i 1997. Tørå gleder seg i dag over å høre at det går bra med Bijesh og er imponert over hva han har oppnådd.

FADDER NR 50 000 I 1997:

– Flott å se Redd Barnas arbeid på nært hold – Jeg har valgt å være fadder i riktig organisasjon!

Det fikk jeg bekreftet da jeg var på Nepal-tur med Redd Barna, sier Jon Tørå.

TEKST: ELLEN HOFPLASS FOTO: INGE LIE

16 REDD BARNA MAGASINET

Det var i 1997 at Jon Tørå ble plukket ut som Redd Barna-fadder nr. 50 000 og fikk være med til Nepal og se Redd Barnas arbeid på nært hold.

– Egentlig var jeg fadder lenge før det, men jeg flyttet så mye, så jeg falt ut en stund.

Så meldte jeg meg på igjen, forteller Tørå, som har vært fadder i hele 35 år. I dag bor

Møte med Bijesh Når vi i dag viser Tørå bilder av barn og steder han besøkte for tjue år siden, dukker mange minner opp. Han besøkte blant annet byen Bhaktapur, som gjorde sterkt inntrykk på ham med sin gamle kultur.

I denne byen møtte han den sterkt funksjonshemmede gutten Bijesh Bajrachary, som da var tolv år gammel. Tørå insisterte på å få besøke Bijesh alene en dag og spille sjakk med ham, noe Bijesh mestret perfekt med sin venstre fot. Når han hører hvordan det går med Bijesh i dag og ser bilder av ham, gleder Tørå seg over framgangen.

– Det er morsomt å se bildene av Bijesh og se utviklingen. Jeg er virkelig overrasket over at det har gått så bra med ham. Det er jo helt utrolig at han har skrevet masteroppgave om en roman av Kafka. Det er fantastisk hva barn som han kan klare, sier Tørå.

Minner fra bygda Bharate Tørå minnes også med glede besøket i fjellbygda Bharate, der en far tilbød ham eldste datteren sin til kone!

– Det var sånn idyll og harmoni der oppe, minnes Tørå. -Jeg husker en liten te-butikk der de solgte én og én kjeks og enkelt-plater med tyggegummi... Og det første elevene spurte om på skolen, var om jeg hadde en blyant de kunne få. Det var det de ønsket seg mest.

Men aller best husker han en gammel mann, som han så pløye ute på en åker med to okser.

– Stakkars fyr, tenkte jeg, går her hele dagen. Da vi var samlet om kvelden, var denne mannen der også. Siden Redd Barna arbeidet med likestilling mellom menn og kvinner i bygda, spurte vi ham hva han syntes om det. Da svarte han: «Det er som når jeg pløyer. Hvis ikke oksene går sammen, kommer vi ingen vei. Det er det samme med likestilling. Hvis ikke menn og kvinner trekker sammen, kommer vi ingen vei.» Jeg var overrasket over hvor reflektert han var, husker Tørå.

Engasjert siden barndommen Tørå forteller at han kommer fra en engasjert familie som stadig samlet inn penger til ulike formål, gikk med bøsser og var aktive for å hjelpe. Så dette var noe Tørå ble vant til fra han var liten. Han ble støttekontakt for en gutt med utviklingshemming allerede i 8. klasse, og har senere blant annet støttet flyktningbarn i lokalsamfunnet.

Han er opptatt av at det er viktig at barn blir sett, for det gir barn både selvtillit og tillit til andre. Så forteller han om en gang han og datteren, som da var liten, gikk tur, og datteren sier: «Vet du hva som er grunnen til at jeg er glad i deg, pappa? Det er fordi du ser meg.»

– Jeg trodde ikke jeg hørte rett: at hun som var så liten kunne si noe så reflektert, sier Tørå, som allerede har en liten plan i forhold til datteren: – Jeg skal få Pernille til å bli fadder når hun skjønner hva det betyr.

Men hun må jo få velge det selv.

Les mer om fadderskap i Redd Barna: s. 51

For meg var besøket i Nepal fantastisk fordi det ga meg en følelse av at det nytter. Det blir skapt endringer.

JON TØRÅ, 1997 Han husker også at alle han traff som arbeidet med barna, virket så dedikerte.

– Det er det jeg synes er så bra med Redd Barna: måten dere jobber på. At dere har lokale samarbeidspartnere dere støtter for å bygge opp kompetanse, slik at kunnskapen blir i landet og folk etter hvert kan klare seg selv.

GLAD I BARN: Her låner Jon Tørå ut kikkerten sin til nysgjerrige skolebarn i 1997 og oppnår kontakt.

– Når barn blir sett, får de selvtillit og tillit til andre, sier Jon Tørå i dag.

REDD BARNA MAGASINET 17

REDD BARNA I NEPAL

ENDRING: Redd Barnas arbeid har ført til en stor endring i livskvaliteten for befolkningen.

HAR SATT STORE FOTAVTRYKK Helt siden 1980-tallet har Nepal vært et av de viktigste landene der Redd Barna har fremmet barns rettigheter.

«Historisk og fenomenalt», heter det om fotavtrykket vårt.

TEKST: PHILIP CRABTREE FOTO: INGE LIE

Intervjuene i dette nummeret av Redd Barna-magasinet er unike i Redd Barna-sammenheng. Men Redd Barnas arbeid i Nepal er mer enn bare anekdotisk: I år har landsbyen Barkalpur i Kapilvasku distrikt som mål at ingen barn i landsbyen skal giftes bort i tidlig alder. For bare tre år siden var tallet én av fire. Hvilke rettigheter barn har, enten det gjelder beskyttelse mot skadelige tradisjoner eller retten til bedre skolegang, helse og beskyttelse, er etter hvert blitt godt innprentet i lokalsamfunnene.

Da Nepal vedtok ny grunnlov i 2015, fikk barns rettigheter sitt eget kapittel. Til sammenligning ble barns rettigheter først nevnt i den norske grunnloven da en ny bestemmelse ble innført i 2014.

Bevisstgjorde studenter Redd Barnas arbeid i Nepal startet tidlig på 1980-tallet.

– Barns rettigheter var ikke så godt kjent den gangen. Landet prioriterte veier, bruer og annen infrastruktur, og barns rettigheter 18 REDD BARNA MAGASINET

var ikke viktig. Men Redd Barna begynte å fremme barns rettigheter, samlet barn, bevisstgjorde studenter og ansvarliggjorde myndighetene. Det tror jeg er én av de viktigste bragdene, sier Sita Ghimire, ansatt i Sita Ghimire Redd Barna i mange år, blant annet som programsjef. Hun jobber i dag for en annen, internasjonal organisasjon.

– Vi fremmet barns stemmer og bygget kapasiteten til de institusjonene som hadde ansvar for barn. Vi samarbeidet med myndighetene for å bevisstgjøre dem om barns rettigheter. Selvsagt har det skjedd en forandring. I begynnelsen så vi ingen jenter på skolen, bare gutter. Men i dag ser du jenter overalt. Det er mange eksempler på at arbeid som ble startet av Redd Barna nå blir plukket opp av andre, sier hun, og nevner nok et eksempel: – I år 2000 forsket jeg på seksuelle overgrep mot barn. Redd Barna ga ut en bok om dette og vi startet et program. Nå ser du at alle her i Nepal snakker ut mot seksuelle overgrep. De som ikke gjorde det før, gjør det nå.

Har lykkes med barneklubbene Det var gjennom barneklubbene at barns rett til å bli hørt og delta i samfunnet ble fremmet.

Disse klubbene er en måte å organisere barns

Bedre livskvalitet Ser man på indeksen for menneskelig livskvalitet (HDI, human development index), er Nepal på 145. plass av mer enn 190 land. Men Redd Barna har gjort en forskjell.

BARNEKLUBB: Barna lærte å ta ordet, si hva de mente og slik opparbeide selvtillit. De gjorde også en innsats i bygda, som å holde den fri for søppel.

aktiviteter på som vi ikke kjenner i Norge.

De er en institusjon og regnes som en av landets viktigste sosiale bevegelser.

På barneklubbene diskuterer barn og ungdom saker som er viktige for dem, for så å ta dem opp i Gauri Pradhan landsbyrådene.

– Nepal er et av de landene som har lykkes med å løfte fram barns stemmer, sier Gauri Pradhan, én av landets fremste menneskerettighetsforkjempere og tidligere kommisjonær i Human Rights Commission Nepal. Han viser til at det finnes nesten 22 000 barneklubber i landet, som engasjerer barn og ungdom aktivt i sine lokalsamfunn og skoler. Dette er et konkret resultat av Redd Barnas arbeid i Nepal. For det var Redd Barna som kom med ideen til barneklubber.

Hvert sekund viktig!

– Redd Barna er historisk og fenomenal på den måten at de har framhevet barns deltakelse.

De var pionerer på barns deltakelse, én av pilarene i Barn e ko nve n s j o n e n .

Klubbene har fremmet synlig motstand dr. Kiran Rupakhetee mot barneekteskap, fysisk avstraffelse og menneskehandel, og støtter bedre vann- og sanitære forhold, sier dr. Kiran Rupakhetee, tidligere seksjonssjef i departementet for kvinner, barn og sosial velferd i Nepal.

– Hvert sekund er viktig i et land som Nepal, fordi barns liv står i fare. Vi sa ja til barnekonvensjonen for snart 26 år siden. Mange ting har endret seg til det bedre, men fortsatt bor barn på gatene, barn blir solgt, barn blir

torturert av sine lærere og foreldre. Så det er på høy tid at vi slår ned på alle disse ugjerningene. Jeg føler at vi ikke har tid – vi må løpe! sier han.

– Alle har et ansvar Menneskerettsaktivisten Gauri Pradhan mener langt mer fortsatt må gjøres for å løfte landets sosiale utvikling.

– Vi må virkelig tenke gjennom hva som skjer med de barna som ikke går på skolen.

De er kanskje offer for menneskehandel, barneekteskap, migrasjon eller er skilt fra foreldrene. Kanskje jobber de eller bor på gata. Så staten og alle andre har et ansvar for å finne ut hvor disse barna er og bringe dem tilbake til skolebenken.

– Det er på tide at vi fokuserer på økonomisk utvikling og vekst i tillegg til sosial inkludering. På den måten kan vi bringe barn, kvinner og medlemmer av de sårbare og marginaliserte gruppene inn i hovedstrømmene, sier han.

– Fattigdommen er fremdeles stor i Nepal, for dette er del av et globalt fenomen.

Men i distriktene der Redd Barna har arbeidet har det vært signifikant endring i livskvaliteten til befolkningen. Det har vært en stor sosial, økonomisk og politisk utvikling. Alt har forandret seg dramatisk, sier Jagat Khadka, Redd Barnas mangeårige programsjef i Nepal fram til desember i fjor.

Skoler som fredssoner En stor og viktig seier for barn i Nepal var da maoistene og myndighetene, midt under borgerkrigen på 1990-tallet, kunngjorde at skoler skulle være fredssoner, frie for kamphandlinger.

Redd Barnas ansatte var delaktige i å få partene til å erkjenne at skolegang for barn var viktig, selv under konflikten.

Dette ble opprinnelsen til dagens Safe Schools Declaration, som Norge og Argentina i dag fremmer som en global sak i FN for å sikre barn trygge skoler i krig. Til nå har 64 land skrevet under avtalen. Idéen stammer altså fra et møte på et jorde i fjellene i Nepal for 20 år siden.

REDD BARNA MAGASINET 19

PROSJEKT: BARNERETTET SAMFUNNSUTVIKLING – LAMJUNG DISTRIKT

DA REDD BARNA KOM TIL BYGDA

I 1989 kom en ung kvinne fra Redd Barna til Lamjung for å starte barnerettet samfunnsutvikling.

– Det som møtte meg var helt forferdelig, sier Sangeeta Shrestha i dag.

TEKST: ELLEN HOFPLASS FOTO: INGE LIE

LAMJUNG • Distrikt i Vest-Nepal. Nepal har 75 distrikter.

• Distriktets administrative senter: Besishahar • Bharate, bygd i Lamjung

REDD BARNA I LAMJUNG • 1989 – Redd Barna startet barnerettet samfunnsutvikling i seks bygder i distriktet. Én av dem var Bharate.

• Arbeidet med kvinner og barns rettigheter, utdanning, helse, ernæring, rent drikkevann, inntektsskapende arbeid, tiltak mot avskoging og jorderosjon m.m.

• 1990 – En gruppe kvinner etablerte Women's Self Help Center (WSHC) for å høyne kvinnenes status i samfunnet for å kunne bedre barnas situasjon.

• I 1997 var det i prosjektområdet rundt 70 foreldregrupper, manns- og kvinnergrupper, 30 barn til barn-grupper, 8 barnehager, kooperativ, læreropplæring og en rekke andre aktiviteter • Fra 1997 tok Women's Self Help Center over arbeidet og ble Redd Barnas partner.

De utvidet arbeidet til nye bygdesamfunn med Redd Barnas støtte fram til 2009.

De la vekt på å styrke kvinnene, barns rettigheter, barneklubber og utdanning.

20 REDD BARNA MAGASINET

Lamjung var den gangen et tilbakestående område i Nepal, og Sangeeta Shrestha og medarbeiderne hennes møtte store utfordringer.

– Når vi nærmet oss et hus, sprang kvinnene inn i hu- Sangeeta Shrestha set, og ingen torde snakke med oss. Slik var kvinnenes situasjon, forteller Shrestha.

Hun forteller om kvinner som arbeidet i 18-20 timer i døgnet mens mennene satt sammen ute og pratet, spilte kort og drakk alkohol – og bestemte alt. Foreldrene hadde lite kunnskap om barns behov.

Barnas situasjon var kritisk – Barnas situasjon var ille, forteller Shrestha. – Jentene gikk ikke på skolen, og seks av ti barn var feilernærte og altfor tynne. Folk hadde ikke tilgang til rent drikkevann, toaletter var ukjent og folk kastet søppel overalt. Skolene var i dårlig forfatning, klasserommet var som regel bare et lite rom uten pulter eller tavle og lærernes undervisning var av dårlig kvalitet....

Shrestha minnes hvor tøft det var å ta tak i alt dette.

CHELIBETI-KLASSER I 1989: På denne gårdsplassen var det morgenundervisning for å lære større jenter å lese, skrive og regne og ta igjen tapt skolegang. Deretter kunne de fortsette på vanlig skole.

Å skape tillit tar tid Shrestha startet med å forklare folk hva målet med prosjektet var, og hvordan Redd Barna arbeidet.

– Vi snakket om hva barn trenger, slik at alle fikk kunnskap og økt bevissthet om barns behov. Vi skapte en god atmosfære som vi kunne bygge videre på, husker Shrestha.

– Nøkkelen til varige endringer er å ar-

beide med folk og ikke for dem. Det tok oss 6-7 måneder å skape så mye tillit at vi kunne etablere prosjektene våre, forteller hun. – Vi besøkte landsbyer dag og natt, og vi diskuterte med folk. Etter hvert kunne vi sette i gang aktiviteter. Slik var det i begynnelsen.

Krafttak for jenter Det første Redd Barna gjorde, var å sette i

gang chelibeti-klasser for unge jenter. Her kunne de ta igjen tapt skolegang og så fortsette på vanlig skole. Men det viste seg at når jentene begynte på skolen, så møtte de ikke fram regelmessig.

– Vi måtte ha en rekke diskusjonsmøter for å bevisstgjøre foreldrene om barns rett til utdanning. Lærerne på skolene fikk også opplæring i mer barnevennlige undervis-

ningsmetoder og lærte å bruke lek og historiefortelling i undervisningen, forteller Shrestha.

Barneklubber – på barns premisser Shrestha satte også i gang barn-til-barngrupper, der barna selv drev ulike aktiviteter. Barna fikk et pustehull der de fikk være barn, leke, diskutere og også gjøre en innsats REDD BARNA MAGASINET 21

PROSJEKT: BARNERETTET SAMFUNNSUTVIKLING – LAMJUNG DISTRIKT

Nøkkelen til varige endringer er å arbeide med folk og ikke for dem.

SANGEETA SHRESTHA TIDLIGERE LEDER FOR REDD BARNAS ARBEID I LAMJUNG 1989-1997

i bygda, som å holde den fri for søppel. Barna hadde tidligere alltid måttet hjelpe til hjemme og ikke hatt tid til noe annet.

Disse barn-til-barn-gruppene ble forløperen til barneklubbene, som i dag finnes over hele landet.

– Barn er fantastiske! De er så kreative; de kan organisere og utvikle ting, de trenger bare litt støtte for å holde gode og viktige aktiviteter i gang, sier Shrestha entusiastisk.

En stille kvinnerevolusjon Kvinnene hadde ingen stemme da Redd Barna kom til bygda. Det var mennene som bestemte alt. Redd Barna begynte å bevisstgjøre kvinnene, som organiserte seg i egne kvinnegrupper.

I 1990 ble Women's Self Help Center (WSHC) etablert i Lamjung. Denne kvinneorganisasjonen ble etter hvert i stand til å holde i styre og stell.

– Jeg sørget for at kvinnene fikk opplæring i saker de måtte kunne noe om, som planlegging og ledelse. Disse kvinnene var fra grasrota og trengte mange innspill for å utvikle seg, forteller Shrestha.

I 1997 ble WSHC Redd Barnas partnerorganisasjon og tok over arbeidet i Redd Barnas prosjektområde.

Sangeeta – en legende Shrestha har selv satt spor etter seg. Etter tjue år lyser fremdeles folks ansikter opp når navnet hennes blir nevnt. De kaller henne respektfullt for «didi Sangeeta» («søster Sangeeta»). Den lille, entusiastiske og taleføre kvinnen klarte å vinne folks tillit og respekt, skapte gode relasjoner og fikk dem til å samarbeide for å skape endringer for kvinnene, barna – og mennene.

22 REDD BARNA MAGASINET

SKOLEJENTER 2017: I dag er det en selvfølge at jentene i bygda går på skolen og tar videregående utdanning, for skolen i Bharate tilbyr nå også videregående trinn.

KVINNER FIKK EN STEMME: «Før levde vi som papegøyer i bur. Nå er vi fri!» sa en ung kvinne i Bharate i 1997. Kvinnegruppen Women's Self Help Center (WSHC) ble dette året Redd Barnas partner og videreførte arbeidet i Lamjung.

Skolen – bygdas stolthet – Da skolen i Bharate sto ferdig i 1996, var dette den mest lovpriste skolebygningen i hele Lamjung, sier viserektor Rihi Ram Adhikari.

TEKST: ELLEN HOFPLASS FOTO: INGE LIE

BARNEHAGER: Ble opprettet for å stimulere barnas utvikling og gi dem en bedre skolestart.

HELSEOPPLÆRING: Viktig informasjon om hva som fremmer god helse hos barn og voksne ble formidlet via figurer og tegninger.

LAGET DRIKKEVANNSSYSTEM: Folk fikk rent drikkevann, noe de forsatt verdsetter høyt.

BARNEKLUBB: Barna fikk komme sammen, være barn, leke og diskutere.

Redd Barna finansierte den nye skolen, og hele bygda var med på å bygge den opp på

SKOLEN I BHARATE 1997: Den nye skolen ble et symbol og en vekker for alle om at utdanning er viktig. Også for jenter. Og jentene strømmet til skolen.

dugnad. Små og store bar tunge steiner fra et elveleie til byggingen.

– Den nye skolen skapte en ny bevissthet i bygda om at barn skal gå på skolen og at utdanning er viktig, sier viserektor Adhikari.

Bedre kvalitet på alt Da skolen sto ferdig, økte antall barn som kom på skolen, og på det meste hadde skolen rundt 450 elever.

– Kvaliteten på undervisningen ble også bedre, sier Adhikari. – Vi fikk nye pulter og utstyr på skolen, bøker og skolemateriell. Og lærerne fikk opplæring i barnevennlig undervisning. Dessuten fikk de små barna barnehager og en bedre skolestart. Alt dette var et resultat av Redd Barnas arbeid. Redd Barna bidro til drastiske forandringer i hvordan vi tenkte og hvordan vi så på utvikling og utdanning.

Synkende elevtall I dag tilbyr skolen 12-årig utdanning mot 10 år tidligere. Likevel har elevtallet sunket år for år fordi folk flytter til byen. Skolen har i dag 260 elever, og Adhikari er bekymret over utviklingen.

– Hvis de unge vil finne arbeid her, er det de kan velge mellom stort sett lærer, småbruker eller sosialarbeider. De fleste som passerer 12. klasse, reiser ut for å ta høyere utdanning, så de unge forstår nå at utdanning er viktig, sier Adhikari.

Han mener at det er lite sannsynlig at de unge kommer tilbake fordi de vil finne bedre muligheter i byen.

Optimistisk om skolens framtid Viserektor Adhikari håper likevel at skolen skal fortsette å ha en viktig posisjon i lokalsamfunnet.

– Vi har informert foreldrene aktivt om at den offentlige skolen i dette området er god og gir undervisning av god kvalitet. Vi ønsker å øke antall barn i skolen framover, og vi er optimistiske for framtida, sier Adhikari.

Les historier om hva jenter som fikk gå på skolen, gjør i dag: s. 8-11 og s. 44-46

SHREE SURYADAYA SECONDARY SCHOOL – BHARATE, LAMJUNG • Finansiert med midler fra NRKs TVaksjon 1990 til inntekt for Redd Barnas utdanningsprosjekter • Bygd på dugnad av befolkningen i bygda • Fullt ferdig i 1996

REDD BARNA MAGASINET 23

2017: STEMMER FRA BYGDA BHARATE – OM REDD BARNA PROSJEKT: BESKYTTELSE AV GATEBARN OG ARBEIDENDE BARN (UPCA) – DHARAN

GATEBARNAS «HJEM» Jeg elsket å gå på skolen. Jeg forteller barna mine at fordi jeg måtte slutte på skolen, må dere prøve å få bedre muligheter i livet deres. Derfor slipper de å hjelpe til hjemme slik at de har nok tid til lekser og skolearbeid.

ANJU THAPA HUSMOR OG MOR, GIKK PÅ SKOLEN I BHARATE

Jeg gikk på kveldsskolen for oss voksne kvinner fordi jeg ønsket å lære å skrive navnet mitt og skrive brev. Når jeg nå får pensjonen min fra det offentlige, så behøver jeg ikke stemple med tommelen, men kan skrive under med mitt eget navn. Og jeg kan også tallene.

CHANDRA PARAJULI SHOVAS MOR

De var barn som arbeidet på gata for å overleve. De ble utsatt for trakassering, vold og menneskehandel. Så fikk de et sted å være, der voksne brydde seg om dem.

TEKST: ELLEN HOFPLASS FOTO: INGE LIE

Barna i tidligere Redd Barna-områder har et godt liv sammenliknet med andre barn både når det gjelder utdanning, ernæring, helse og deltakelse. De deltar i mange aktiviteter som maling, quiz-konkurranser og leker sammen. Denne typen barneliv finner du ikke i andre områder av Lamjung, og det er en stor endring. Folk har også et høyere bevissthetsnivå, og kvinners stemmer blir hørt her. Dette er resultater av arbeidet Redd Barna har gjort i disse områdene.

SANGEETA SHRESTA TIDLIGERE LEDER FOR REDD BARNAS ARBEID I LAMJUNG 1989-1997 HAR STIFTET EGEN ORGANISASJON OG ARBEIDER FREMDELES I LAMJUNG

Det viktigste Redd Barna etterlot seg, er nok at de fikk slutt på diskrimineringen av kvinner og jenter. De bevisstgjorde kvinnene om deres rettigheter og om hvor viktig utdanning er. Og hver gang vi går til skolen, husker vi Redd Barna som gjorde ny skole mulig.

Vi har også fremdeles drikkevanns-systemet Redd Barna ordnet, som ga oss springvann.

Og de innførte skikken med å gå på toalettet. Så Redd Barna har hatt stor betydning i dette området.

SITA ADHIKARI FRIVILLIG HELSEARBEIDER OG ANJUS MOR

Barneklubben! Det var der jeg lærte om ledelse. Jeg var så sjenert, torde knapt å snakke foran noen få personer. Men i dag kan jeg stå foran mange mennesker og tale uten sjenanse. Jeg hadde ikke klart det uten den treningen jeg fikk i barneklubben. Nå blir jeg ofte valgt til leder i ulike sammenhenger, så jeg takker Redd Barna for å ha bidratt til at jeg er den personen jeg er i dag.

ANIL ADHIKARI LÆRER, SHREE SURYADAYA SECONDARY SCHOOL, BHARATE

Den nye skolen i Bharate skapte en ny bevissthet i bygda om at barn skal gå på skolen og at utdanning er viktig. Redd Barna bidro til drastiske forandringer i hvordan vi tenkte og hvordan vi så på utvikling og utdanning.

RIHI RAM ADHIKARI VISEREKTOR SHREE SURYADAYA SECONDARY SCHOOL, BHARATE

Redd Barna påvirket og endret livet mitt. Det eneste kvinnene i bygda visste om, var husarbeid, gårdsarbeid og arbeid med geitene – og så giftet de seg. Da Redd Barna kom, begynte de å tenke på et uavhengig liv, skolegang, barns rettigheter... Så det var Redd Barna som hjalp meg å forstå at det var viktig at jeg ble uavhengig.

SHOVA DHUNGANA GRÜNDER/SYERSKE OG MOR, GIKK PÅ SKOLEN I BHARATE 24 REDD BARNA MAGASINET

Redd Barna etterlot seg drikkevanns-systemet, veien og barneklubben. Men det viktigste var at de åpnet øynene våre og bevisstheten vår og ga oss ny kunnskap.

SARASWOTI ADHIKARI TIDLIGERE CHELIBETI-LÆRER I BHARATE

En gruppe barnerettighetsaktivister i byen Dharan i ØstNepal ønsket å gjøre noe for å beskytte barna som levde på gata. I 1993 startet de organisasjonen Under Privileged Children's Association (UPCA). Året Shakuntala Subba etter åpnet de et senter i Dharan for gatebarn og arbeidende barn. Barna kom fra fattige familier som ikke klarte å brødfø barna sine, fra oppløste hjem eller de hadde rømt fra vold hjemme.

– Disse barna gikk ikke på skolen, de var uten kontakt med familien og samfunnet, og vi så at mange av dem ikke fikk mat de dagene de ikke tjente penger, forteller Shakuntala Subba, som har ledet UPCA fra starten fram til i dag.

Redd Barna styrket arbeidet I 1997 ble Redd Barna UPCAs samarbeidspartner, og UPCA kunne da utvide aktivitetene for å møte barnas behov bedre, styrke arbeidet for å gjenforene barna med familien og drive forebyggende arbeid i slumområdene for å stoppe barna fra å oppsøke gatelivet.

Ikke minst bidro Redd Barna til å utvikle organisasjonen og gjøre den sterkere.

– Takket være UPCA og Redd Barna har mange barns liv blitt dramatisk bedre. Barna var i en kritisk situasjon, så endringene er store, sier Subba i dag.

Gatebarnas «hjem» Da vi besøkte senteret i 1997, var vi sammen med barna der i flere dager. Vi opplevde at mange av dem så på UPCA, som de kalte senteret, som et hjem i en utrygg verden. Her var det voksne som brydde seg om dem, som lyttet, trøstet og ga råd.

På senteret fikk barna lære mye av det de skulle ha lært hjemme for å utvikle seg og

VILTRE GATEGUTTER: På gatebarnsenteret fikk rastløse guttunger leke og være barn. Her var de trygge fra det risikofylte gatelivet, fikk omsorg, mat og uformell skolegang. Sanjay (7) foran t.v. og Amrit (7) nederst i bildet.

fungere i samfunnet. De lærte seg å ta ansvar, og UPCA sørget for at de fikk oppfylt sin rett til skolegang. De lekte og sparket fotball på gårdsplassen, klatret i trærne og fikk være barn. De som trengte det, fikk sove trygt på senteret om natta. Men det gjeveste av alt var å få se TV...

Barna vi aldri glemte Nå er vi tilbake i Dharan nær tjue år etter.

Hvordan har det gått med de sårbare, men livsglade guttungene vi møtte den gangen?

– Barna har blitt gode samfunnsborgere.

Jeg er stolt av dem! forteller Subba entusiastisk og sier at det har gått bra med de fleste.

Vi skal få møte fem av dem.

Partnerskapet med Redd Barna ble avsluttet i 2013, og senteret driftes i dag av myndighetene, som har tatt sitt ansvar for disse barnas rettigheter.

– Men vi har fremdeles Redd Barna i hjertet vårt, sier Subba med et varmt smil.

Les om hvordan det har gått med noen av barna som brukte gatebarnsenteret: Brødrene Sanjay og Deuman: s. 4-7. Dawa, Amrit og Anish: s. 26-33.

UPCA

(Under Privileged Children’s Association) 1993: Grunnlagt av lokale barnerettighetsaktivister i Dharan, ØstNepal.

1994: UPCA-senteret i Dharan åpnes, med tilbud til gatebarn og arbeidende barn.

1997-2013: Redd Barna er UPCAs partner og støtter arbeidet faglig og økonomisk.

• Mellom ett og to tusen barn har vært innom UPCA-senteret i årenes løp, og senteret drives nå av myndighetene. I dag arbeider UPCA spesielt med å beskytte unge jenter som er utsatt for å bli tvunget inn i prostitusjon.

REDD BARNA MAGASINET 25

1997: Hjelpegutt på rickshaw 2017: Drosjesjåfør og familiefar

FAMILIEFAREN DAWA Et liv på gata, utallige strøjobber, analfabet...

Det kunne gått galt. Men i dag har Dawa (26) kone og barn og kjører egen drosje. Og han slår fast: Datteren Sonim skal få utdanning.

TEKST: ELLEN HOFPLASS FOTO: INGE LIE

26 REDD BARNA MAGASINET

REDD BARNA MAGASINET 27

Dawa Sherpa

PROSJEKT: BESKYTTELSE AV GATEBARN OG ARBEIDENDE BARN (UPCA) – DHARAN

Anish Rai

PROSJEKT: BESKYTTELSE AV GATEBARN OG ARBEIDENDE BARN (UPCA) – DHARAN

Jeg har tatt kontroll over livet mitt.

DAWA SHERPA (26)

STOLT DROSJEEIER: Dawa har lånt penger til å kjøpe minibuss, og tjener bra på å kjøre drosje. Av og til tar han familien med på tur. Nå drømmer han om ny bil for å øke inntektene.

Da vi traff Dawa Sherpa for tjue år siden, var han en energisk åtteåring som elsket å synge og som jobbet som hjelpegutt på en rickshaw. Han hang bakpå og laget plystresignal til sjåføren når passasjerer skulle av.

Av og til holdt han til på gatebarnsenteret i Dharan, som ble drevet av Under Privileged Children's Association (UPCA) med Redd Barnas støtte.

I dag lever han et rolig familieliv i landlige, fredelige omgivelser i utkanten av Dharan.

Han er gift med Bishnu Maya Sherpa (22), og familien disponerer ett rom i huset til Dawas svigerforeldre. Dawa har blitt pappa og har en fem år gammel datter som heter Sonim, et sjarmtroll som snart skal på skolen da vi kommer på besøk.

En risikofylt barndom Da Dawa var barn, følte han seg uønsket hjemme og søkte livet på gata. I barneårene hadde han utallige småjobber for å tjene penger til mat.Det var et tøft liv. Dawa vekslet mellom å sove på bakrom hos ulike arbeidsgivere og på gata. Noen ganger sov han hjemme, og noen ganger sov han på UPCAsenteret.

Et sted å sove og få mat Dawa søkte tilflukt på UPCA-senteret når han hadde behov for det.

– Hvis jeg ikke hadde hatt senteret, hadde livet mitt vært enda vanskeligere, sier Dawa.

– Det var et sted jeg kunne sove trygt.

Senteret fristet med mat som belønning hvis barna deltok på den uformelle skolen 28 REDD BARNA MAGASINET

der. Men Dawa hadde ikke lyst til å lære å lese og skrive.

– Jeg jukset, ler Dawa, – og lot som jeg prøvde for å få mat. Men jeg lærte bokstavene og tall, så jeg kan skrive navnet mitt og telle til 200...

Da Dawa nærmet seg tenårene, sluttet han å komme på senteret. Han fikk jobb på et hotell og stakk av.

Det glemte sangtalentet Dawa og Bishnu Maya blir helt oppslukt av et video-opptak vi viser av Dawa som åtteåring på UPCA-senteret: En liten plugg i gul t-skjorte sitter i en sandhaug på gårdsplassen med en selvlaget mikrofon i tre. Med en kraftfull stemme som bærer gjennom støy fra gutter som leker, synger han en nepalsk sang. Det blir stille i rommet da video-opptaket er slutt.

– Jeg visste ikke at Dawa var så leken og pleide å synge disse vakre sangene da han var barn, sier Bishnu stille. Hun har aldri hørt ham synge. Og Dawa bekrefter at han ikke synger lenger.

Lærte i livets skole Uten skolegang, uten støttende foreldre og et trygt hjem, men med UPCA-senteret som holdepunkt i kritiske barndomsår, har Dawa likevel klart å skape et godt liv for seg selv og sin familie.

For ett år siden investerte han i en liten minibuss, som han nå bruker som drosje.

– Jeg har lånt penger av tanten min, forklarer han. – Men selv om jeg tjener godt som

drosjesjåfør, må jeg betale et stort avdrag hver måned. Det klarer jeg, men jeg får ikke spart noe.

Sonims framtid Dawa og Bishnu Maya drømmer om å få sitt eget hus i framtida, og er opptatt av at Sonim skal få utdanning. Nå er hun klar for ny skoledag. Skolesekken ligger klar, og museflettene er på plass.

– Siden jeg ikke fikk skolegang, ønsker jeg at datteren min skal gjøre det bra i livet. I motsetning til meg, så har hun selvtillit, sier en stolt pappa.

FIKK VIKTIG KUNNSKAP: Anish (29) er i dag glad for alt han lærte på gatebarnsenteret. Det har hjulpet ham til å klare seg bedre i livet etter en turbulent og utsatt barndom på gata.

1997: Søppelplukker på gata 2017: Selvlært sveiser

SVEISEREN ANISH

RASTLØS SANGFUGL: Dawa (8) levde et farefylt liv på gata som barn, men gatebarnsenteret ble et trygt tilfluktsted. Der elsket han å synge!

Med raske bevegelser håndterer Anish (29) sveiseapparatet på en byggeplass i utkanten av Dharan. – Jeg håper å starte eget sveiseverksted i framtida, sier den tidligere gategutten.

TEKST: ELLEN HOFPLASS FOTO: INGE LIE

På byggeplassen leder Anish Rai effektivt arbeidet med å tilpasse dør- og vinduskarmer i metall på et nytt hus.

– De siste to årene har jeg arbeidet på et sveiseverksted, forteller Anish. – Jeg har lært meg å sveise gjennom prøving og feiling, legger han stolt til.

REDD BARNA MAGASINET 29

Anish Rai

PROSJEKT: BESKYTTELSE AV GATEBARN OG ARBEIDENDE BARN (UPCA) – DHARAN

Jeg fikk ikke gått så lenge på skolen, men jeg ga i alle fall opp livet mitt på gata!

ANISH RAI (29)

EGET SKAP: En dag i 1997 har den lille søppelplukkeren Anish skadet foten på et glasskår. Han kan ikke jobbe. Men lykken er å ha et eget skap på UPCAsenteret der han kan ha alt han eier, og som han kan låse.

SETTER OPP HUS: Anish er på en byggeplass der han tilpasser vinduskarmene han har sveiset. Nå drømmer han om eget sveiseverksted, så han kan tjene mer penger og kanskje få råd til å gifte seg og stifte familie.

Han forteller at han etter en trøblete barndom har fått orden på livet sitt, og den sjenerte, lille gutten vi husker, er blitt en åpen og pratsom ung mann. Sist vi traff han, holdt han til på et gatebarnsenter drevet av Redd Barnas partnerorganisasjon Under Privileged Children's Association (UPCA).

sove, og at han fikk gå på skolen i nabolaget fram til tredje klasse.

UPCA-senteret 1997: En spinkel, liten tiåring hinker omkring på gatebarnsenteret i Dharan. Foreldreløse Anish er søppelplukker og har fått en stygg flenge under foten etter å ha tråkket på et glasskår. På senteret har han fått stelt såret.

Anish bodde hos bestemor, men da hun slo ham, stakk han av.

– Jeg pleide å sove alene på gata, sier Anish stille, – men så tok vennene mine meg med hit.

Anish viser stolt fram en liten nøkkel som 30 REDD BARNA MAGASINET

dingler blank og ny i en snor rundt håndleddet. Den passer til et låsbart, lite skap. Der har han de få tingene han eier. Å ha en nøkkel er et tegn på at han hører til et sted.

Møter seg selv som tiåring Vi viser Anish et video-opptak fra denne dagen på UPCA-senteret da han hinket omkring med flenge i foten og snakket med oss.

– Jeg ble glad for å se meg selv som barn, sier Anish etterpå, – men det var også trist å se meg selv som gatebarn og tenke på de mulighetene jeg gikk glipp av. Jeg var jo bare en guttunge, så for meg var det spennende å samle glassbiter, selge det og få penger til mat. Men når jeg ikke fant noe å selge, fikk jeg heller ikke mat, og det var tøft, husker Anish.

Han husker også at han var glad for å være på UPCA-senteret og ha et trygt sted å

Jeg savner en mamma og en pappa.

Derfor er det fint å være her på senteret og ha noen voksne å snakke med.

ANISH RAI (10)

Hardt liv i Katmandu Men en dag stakk Anish av fra senteret sammen med noen venner og dro til hovedstaden. Vennene hadde fortalt at det var lett å tjene penger der.

– Jeg ble i Katmandu i fem år, forteller Anish. I to år jobbet jeg på et hotell med å vaske tallerkner. Så begynte jeg å tigge foran det store Pashupatinath-tempelet. Men det var tøft å leve i Katmandu. Jeg pleide å sove i skurene på bussholdeplassene. Den eneste gleden vi hadde, var å svømme i elva om sommeren. Jeg vil helst ikke huske alt jeg opplevde der.

Reddet av UPCA En dag ble Anish funnet av en feltarbeider i

UPCA, som tok ham med tilbake til senteret i Dharan.

– Jeg ble sendt på skolen igjen for å fortsette der jeg slapp, forteller Anish, som denne gangen ble på senteret og gikk på skolen til sjette klasse.

– Jeg brukte UPCA-senteret helt til jeg var 19 år, forteller Anish. – De prøvde å få meg til å bo sammen med bestemor, men jeg likte meg så godt på senteret at jeg alltid kom tilbake dit.

Lærte for livet Anish forteller at aktivitetene på senteret ga ham viktig kunnskap. Han lærte blant annet å skrive og var med å lage senterets veggavis «Barnas stemme». Der skrev de om barns situasjon og barns rettigheter. Han var også med i barneklubben.

– Å delta i barneklubben hjalp meg å utvikle

evnen til å uttrykke meg og ga meg mer selvtillit. Og jeg fikk også opplæring i ledelse, forteller Anish. – Alt dette har jeg hatt stor nytte av. Når jeg for eksempel er på arbeidsplassen min og føler jeg får for lite betalt, så tør jeg heve stemmen min og kreve rettferdig lønn.

Framtidsdrømmer I dag har Anish et godt forhold til bestemor og bor i nærheten av henne sammen med noen kamerater. Nå drømmer han om å starte sitt eget sveiseverksted.

– I dag tjener jeg bare nok til å klare meg fra dag til dag. Jeg vil jo gjerne gifte meg og få familie, men jeg må spare opp penger først.

Derfor ønsker jeg å starte egen business og tjene penger, sier Anish, som tross alt er ganske fornøyd med livet sitt.

– Jeg fikk ikke gått så lenge på skolen, men jeg ga i alle fall opp livet mitt på gata!

REDD BARNA MAGASINET 31

Amrit Gurung

PROSJEKT: BESKYTTELSE AV GATEBARN OG ARBEIDENDE BARN (UPCA) – DHARAN

1997: Søppelplukker på gata 2017: Danser og danseinstruktør

DANSEREN AMRIT

Han var en kontaktsøkende, danseglad liten gategutt. I dag er han danser med høye ambisjoner. Jeg vil bli anerkjent som danser, få et navn og tjene penger, sier Amrit (27).

UPCA-SENTERET 1997: Amrit (7) er klar med søppelsekken og skal ut og samle skrap han kan selge.

TEKST: ELLEN HOFPLASS FOTO: INGE LIE

Med stor innlevelse danser Amrit Gurung foran en speilvegg i et dansestudio i Dharan.

Med smidige, akrobatiske bevegelser og med et ansikt som uttrykker sinne, danser han en Bollywood-inspirert dans. Mye står på spill.

Han er kommet til semifinalen i en nasjonal dansekonkurranse som sendes på TV, og dette er dansen han skal vise.

Danser og danselærer Den lille gategutten vi møtte for mange år siden på et gatebarnsenter som Redd Barna støttet i Dharan, er blitt danser og er også lærer i dans og aerobics på Hamro Dance Center i Dharan.

– Jeg danser alt fra hip-hop til samtidsdans,

MØTE MED BARNDOMMEN: Alvorlig ser Amrit seg selv på skjermen som liten gutt og smiler forsiktig. Gutten danser ute i gården på UPCAsenteret. Dansetalentet viste seg tidlig.

32 REDD BARNA MAGASINET

men liker Bollywood best, forklarer han.

Amrit tjener penger på å undervise på dansesenteret og på å danse på ulike arrangementer. Han får bo gratis på et rom på senteret mot å være litt vaktmester.

– Dette er mitt kongerike! spøker han og slår ut med armene.

Levende barndomsminner Amrit følger alvorlig med på skjermen da vi viser video-opptak fra han var barn på gatebarnsenteret til Under Privilege Children's Association (UPCA). Der ser han en liten, tynn og rufsete guttunge på seks-sju år danse ute på gårdsplassen.

– Jeg var interessert i dans allerede som barn, kommenterer han, før han får se et klipp fra en gateteater-scene der han spiller en liten gutt som får bank av en voksen mann.

– Jeg likte å spille teater på UPCA-senteret, husker Amrit. – Vi spilte teater på gata for å få foreldre til å forstå at de må være glad i barna sine og gi dem tid, ellers vil de foretrekke gatelivet, forklarer Amrit.

Kjærlighetsløs barndom Amrit var selv ett av disse barna som rømte fra vold og dårlig behandling hjemme. Da han var to-tre år gammel fikk han en stemor som ga han mye juling når faren, som var prest, var bortreist.

– Hun pleide å slå meg og låse meg inn i et rom når hun besøkte foreldrene sine. Hun kunne bli borte i mange dager, og jeg ble sittende i det rommet alene uten å ha noe å

Om fem år tror jeg at jeg er en kjent danser på nasjonalt nivå eller til og med på internasjonalt nivå.

AMRIT GURUNG (27)

spise, forteller Amrit.

Det blir en liten pause før han fortsetter: ¬ – Jeg torde aldri å fortelle faren min om hvor slem hun var, så jeg stakk av og begynte å leve på gata.

UPCA – veiviser i livet Amrit plukket søppel for å få penger til mat og måtte sove ute på gata.

– Men så hørte jeg om UPCA-senteret og begynte å gå dit fordi jeg fikk et trygt sted å sove der. Da unngikk jeg trøbbel på gata, for der ble jeg ofte frastjålet pengene jeg hadde tjent. Jeg gikk på skolen der, fikk mat og likte aktivitetene lærerne satte i gang for å gjøre barn som meg glade.

Amrit forteller at han gikk på skolen til 8.

klasse og holdt til på senteret til han var rundt 19 år. En lang periode i tenårene bodde han hjemme igjen etter at UPCA gjenforente familien, men det endte med at han dro tilbake til UPCA-senteret.

Amrit er i dag takknemlig for alt han fikk med i bagasjen fra UPCA, ikke minst det han lærte i barneklubben han deltok i.

– UPCA har vært en god veiviser i livet mitt.

Hvis jeg ikke hadde hatt UPCA, tror jeg at jeg ville ha havnet i dårlig selskap og blitt hekta på rusmidler. Og jeg ville ikke hatt utdanning i det hele tatt.

Drømmer om å bli berømt Nå finpusser Amrit Bollywood-oppvisningen til semifinalen.

– Hvis jeg skulle vinne hele konkurransen, blir jeg nasjonal mester i dans i Nepal, sier Amrit. – Da vinner jeg også penger og får være i India i tre måneder for å lære mer dans. Men hvis jeg ikke vinner, har de lovet å ta meg til topp 10. Ikke alle får en slik mulighet.

– Hvor er du om fem år, Amrit?

– Jeg tror at hvis jeg får nok muligheter og støtte, vil jeg være en kjent danser på nasjonalt nivå eller til og med på internasjonalt nivå. Og hvis ikke, vil jeg fortsette å utvikle meg. Jeg tror jeg kan leve av talentet mitt, sier Amrit, som ikke ser for seg å stifte familie med det første.

– Først vil jeg bli anerkjent som danser. Jeg vil få et navn. Jeg vil tjene penger. Og etter det vil jeg kanskje gifte meg, sier ambisiøse Amrit.

DANSER BOLLYWOOD: Amrit innstuderer dansen han skal framføre i semifinalen i en nasjonal dansekonkurranse på TV.

Uten UPCA hadde jeg havnet i dårlig selskap og hadde ikke gått på skolen.

AMRIT GURUNG (27) REDD BARNA MAGASINET 33

PROSJEKT: REHABILITERING AV BARN MED FUNKSJONSNEDSETTELSER (CBR) – BHAKTAPUR

Vi har endret folks holdninger til funksjonsnedsettelser, og nå samarbeider de med oss.

RAMESH RAM SHRESTHA LEDER BHAKTAPUR CBR

Uten støtten fra Redd Barna, hadde vi ikke nådd en så høy standard i CBRs arbeid.

POLIO: En ung Ramesh Ram Shrestha i nystartede CBR gir fysioterapi til poliorammede Shanka Ram i hjemmet hans. (Les om Shanka Ram, s. 38-39)

DE USYNLIGE BARNA

SURYA BHAKTA LEDER RESSURSSENTERET FOR REHABILITERING OG UTVIKLING

CEREBRAL PARESE: Sulochana (7) får opptrening på CBRs dagsenter. Foreldre og søsken har lært å trene med henne hjemme. (Les om Sulochana, s. 36-37)

CBR

(Bhaktapur Community Based Rehabilitation Organization) 1985: Et lokalt basert rehabiliteringsprogram etablert for barn med alle typer funksjonsnedsettelser.

1990-2009: Redd Barna støtter CBR økonomisk og faglig for å utvide arbeidet.

2009: CBR-prosjektene blir overført til lokale organisasjoner, i tråd med Redd Barnas ideologi.

• I dag er CBRs og Redd Barnas tenkning omkring barn med funksjonsnedsettelser spredt til hele Nepal.

I 1985 startet unge ildsjeler et prosjekt som skulle få mye å si for funksjonshemmede barn i Nepal. I dag er ideen om at foreldre skal delta i rehabiliteringen av barn med funksjonsnedsettelser innført i alle 75 distrikter i Nepal.

TEKST: ELLEN HOFPLASS FOTO: INGE LIE

De var velutdannede unge menn som kunne ha forfulgt akademiske karrierer, men valgte å gjøre noe med et stort, men usynlig samfunnsproblem.

– Vi oppdaget at barn med funksjonsnedsettelser var usynlige, gjemt bort i hjemmene sine. Foreldrene trodde at Gud hadde straffet dem med et slikt barn fordi de hadde gjort noe galt, og det var skamfullt, forteller Surya Bhakta, som var den første lederen for Bhaktapur Community Based Rehabilitation (CBR).

Disse unge idealistene satte i gang med morgenundervisning for elleve barn.

34 REDD BARNA MAGASINET

– Etter at vi startet med å undervise en liten gruppe barn, oppdaget vi at det var et enormt behov for assistanse til barn med funksjonsnedsettelser i vår kommune. Det var ingen organisasjon som arbeidet med dette, det var ingen bevissthet om problemet og det fantes ingen policy for å sikre disse barnas rettigheter, sier Bhakta.

Redd Barna viktig støttespiller Når vi kommer tilbake til Bhaktapur etter nær tjue år, er to av pionerene her fremdeles, like engasjerte. Ramesh Ram Shrestha styrer rehabiliteringsprosjektet i Bhaktapur (CBR),

og Surya Bhakta har ledet Ressurssenteret for rehabilitering og utvikling siden etableringen i 1997.

I 1990 ble CBR Redd Barnas partnerorganisasjon, og fra 1997 støttet Redd Barna også Ressurssenteret.

– Vi er svært takknemlige for Redd Barnas støtte, sier Shrestha, - de gjorde det mulig for oss å utvide arbeidet, først til områdene rundt Bhaktapur, så til andre områder i Nepal.

Metoden CBR brukte i rehabiliteringen, medførte lave kostnader og egnet seg godt til å bistå barn i fattige familier. Barna fikk fy-

sioterapi, foreldrene lærte å trene barna sine selv og de ble fulgt opp gjennom hjemmebesøk. Alle typer funksjonsnedsettelser var inkludert i arbeidet og fikk tilpassede opplegg. Å skape holdningsendringer og innfri barnas rett til å gå på skolen, ble også viktig.

De synlige barna Sist vi var her, tok Ramesh Ram Shrestha oss med fra hus til hus i Bhaktapur. Vi fikk møte barn som hadde såre historier å fortelle om en vanskelig barndom. Men vi ble også vitne til hvordan disse ildsjelene hadde endret barnas liv totalt, synliggjort dem og skapt

holdningsendringer i samfunnet.

Men hvordan klarer disse barna seg som unge voksne?

De fire barna vi skal få møte igjen, er barn som Shrestha personlig har trent opp og fulgt gjennom hele barndommen – og fremdeles holder et øye med. Ifølge Shrestha er den største utfordringen for mange av de unge nå å få seg jobb og bli integrert i arbeidslivet.

Les om hvordan barn CBR har bistått, klarer seg i dag : s. 12-15 og s. 36-41.

RCRD

(Ressurssenteret for rehabilitering og utvikling) 1997: Et ressurssenter blir åpnet i Bhaktapur og støttes av Redd Barna.

• Ressurssenteret har høy faglig kvalitet og gir opplæring til frivillige og terapeuter.

Det har høstet stor anerkjennelse for å ha påvirket regjeringens policy overfor personer med funksjonsnedsettelser.

REDD BARNA MAGASINET 35

Sulochana Bhoyadyo

PROSJEKT: REHABILITERING AV BARN MED FUNKSJONSNEDSETTELSER (CBR) - BHAKTAPUR

moren sin, som har stilt opp for henne i alle år.

– Noe av det jeg er mest takknemlig for, er alt familien og moren min har gjort for meg, sier Sulochana.

Moren gleder seg over Sulochanas framgang, men er bekymret for framtida hennes.

– Det er mye Sulochana ikke klarer å gjøre på egenhånd, sier Maiya med tårer i øynene.

Jeg kan ikke være i jobb fordi jeg må passe på henne. Hva skjer når jeg ikke er her lenger?

1997: Sterkt funksjonshemmet etter cerebral parese 2017: Snart ferdig med videregående skole

– JEG VIL VÆRE SELVSTENDIG Hele sitt liv har Sulochana Bhoyadyo (27) trent iherdig for å få kontroll over muskler som ikke vil lystre. I dag drømmer hun om bachelorgrad, jobb – og en elektrisk rullestol.

TEKST: ELLEN HOFPLASS FOTO: INGE LIE

Sulochana er i ferd med å avslutte tolv års skolegang på Bagiswori Higher Secondary School i Bhaktapur. I stilig, grå skoleuniform sitter hun på første pulterad og følger undervisningen med noen enkle hjelpemidler.

Engelsk og sosiologi er fagene hun liker best, forteller hun.

Små framskritt – store seire En hjernehinnebetennelse som baby førte til at Sulochana fikk cerebral parese. Vel ett år gammel begynte hun å trene med en lærer fra Bhaktapur Community Based Rehabilitation (CBR), Redd Barnas partnerorganisasjon. Moren og de to brødrene hennes fikk opplæring i å trene med henne hjemme.

En dag klarte hun å holde hodet sitt oppe, så åpne den knyttede hånden sin. Etter hvert kunne hun sitte og spise selv. Så klarte hun å stå alene noen sekunder. Hun lærte en gjenstridig tunge å forme ord, og fikk sagt at hun ville gå på skolen som alle andre.

Etter hvert fikk hun følge grunnskolens pensum for de tre første skoleårene i sitt eget tempo på CBRs dagsenter.

Utdanning – viktigst av alt Sulochana viste seg å være ei gløgg jente, men først i tenårene fikk hun endelig plass på en lokal skole. På skolen ble hun møtt med fordomsfulle holdninger: Hva gjør du på denne skolen? Du som er funksjonshemmet kan ikke lære noe...

– Jeg tok meg veldig nær av det i begynnelsen, sier Sulochana, men så begynte jeg å forstå verdien av utdanning, og da brydde jeg meg ikke om det lenger. For utdanning er kjempeviktig for mennesker som meg.

36 REDD BARNA MAGASINET

pete gatestumpen. De bor på to små rom i et hus der også broren og hans familie bor.

Hjemme tar Sulochana fram den bærbare PCen sin, som er til stor hjelp i skolearbeidet.

Her søker hun informasjon, og her har hun kontakt med vennene sine på Facebook. Hun viser oss også stolt skrivebøker med dikt skrevet med sirlig håndskrift.

STERK VILJE: Helt fra hun var liten har Sulochana, her 7 år, aldri gitt opp å nå sitt store mål – å gå uten støtte og bli selvstendig.

Mitt største ønske er at datteren min får jobb og kan klare seg selv.

MAIYA BHOYADYO, MOR Talent for å skrive Skoledagen er over, og Maiya, Sulochanas mor, er på plass for å følge henne hjem. Sulochana støtter seg til morens arm og går med ustøe skritt hjemover langs den hum-

Drømmen om å kunne gå Gjennom hele barndommen var Sulochanas store drøm å kunne gå uten hjelp. Nå sier hun at hun har noe å vise oss. Hun krabber bort til vinduet og heiser seg opp. Så begynner hun å gå - alene.

Skritt for skritt går hun ustøtt bortover gulvet, holder balansen, vakler, går videre.

Det er et bevegende øyeblikk. Sulochanas stolthet og glede over å vise at hun klarer å gå litt alene, er rørende.

Den vanskelige framtida Å få seg jobb er en stor utfordring for de unge med nedsatt funksjonsevne.

– Det eneste jeg ønsker meg i livet nå, er at Sulochana skal få en eller annen jobb så hun kan klare seg selv, for det ville gjøre henne lykkelig, sier Maiya.

Sulochana selv er optimistisk og ser en framtidig jobbmulighet: Jeg kunne tenke meg å arbeide på en institusjon for funksjonshemmede og gjøre noe for dem, sier hun.

Elektrisk rullestol løsningen?

Nå vil Sulochana gjerne studere videre til en bachelorgrad. Men hvordan komme til og fra universitetet? Hun mener hun vet hva som vil åpne veien dit.

– En vanlig rullestol er vanskelig å kjøre rundt med her. Om jeg bare hadde hatt en elektrisk rullestol som er lett å manøvrere, så ville jeg bli uavhengig og kan gjennomføre det jeg vil, sier den målbevisste jenta.

Spørsmålet som blir hengende i lufta, er hvordan hun skal få en slik rullestol.

Fristed på takterrassen Sulochana avbryter det vanskelige temaet og tar oss med opp på takterrassen for å vise oss kyllingene sine. Her blafrer klesvask til tørk i sola, og det er vid utsikt over byen. Sulochana lokker de velvoksne kyllingene med korn i et fat. De flokker seg om henne, og hun viser stor glede over å mate dem. Her har hun sitt fristed.

CBR har betydd alt – CBR har vært en fantastisk organisasjon for meg, og de er som en familie, sier Sulochana.

Men det viktigste de har gitt meg, er muligheten til å få en utdanning. Uten dem hadde jeg sannsynligvis endt opp med å sitte inne i huset uten å gjøre noen ting.

Men Sulochana skulle gjerne sett at samfunnet gjorde mer for folk med nedsatt funksjonsevne.

– Jeg synes at jeg bør kunne være med på det funksjonsfriske mennesker kan delta i.

Funksjonshemmede bør ikke diskrimineres, slår hun fast.

Avhengig av mor Slik det er nå, er Sulochana helt avhengig av

INTELLIGENT: På skolen får Sulochana hjelp fra læreren når hun trenger det. – Det viktigste CBR har gitt meg, er muligheten til å få en utdanning, sier Sulochana.

MÅ FØLGES: Hver dag følger mor datteren til skolen. Nå ønsker Sulochana seg en elektrisk rullestol for å bli uavhengig.

GLEDE: På takterrassen har Sulochana kyllinger som hun steller og koser seg med.

REDD BARNA MAGASINET 37

Shanka Ram Kasula

PROSJEKT: REHABILITERING AV BARN MED FUNKSJONSNEDSETTELSER (CBR) - BHAKTAPUR

BANKMANNEN: Shanka Ram har fått god utdanning og medisinsk hjelp gjennom CBR. Nå har han også god bankjobb og støttende kone og er fornøyd med livet sitt.

1997-2017

1997: Redusert førlighet etter polio 2017: Jobb i bank og nygift

– LIVET MITT BLIR STADIG BEDRE

Shanka Ram Kasula (31), den poliorammede gutten som måtte lære seg å gå, har i dag god bankjobb, eget hus og har nylig giftet seg.

TEKST: ELLEN HOFPLASS FOTO: INGE LIE

Shanka Ram sitter fornøyd bak et skrivebord i kredittavdelingen i Subhakamana Saving and Credit Ltd. i Bhaktapur. Han har en bachelorgrad i regnskapsføring og økonomi og jobber som seniorassistent i banken. Han forsørger både sin kone og sin mor, som ble enke rett etter jordskjelvet i 2015.

– Jeg tjener ikke all verden, men jeg prøver å få det til å gå rundt så godt jeg kan, sier Shanka Ram. Nytt jobbtilbud Det er stor pågang i banken av mennesker som ønsker lån til å bygge opp igjen husene sine etter jordskjelvet. Shanka Ram har ansvar for å vurdere om de som ønsker lån, oppfyller betingelsene. Om de gjør det, gir han en anbefaling til sjefen sin.

Det viser seg at sjefen hans nylig har tilbudt ham å bli leder for en bankfilial, et service-senter, et annet sted i byen. Nå er de i dialog om denne nye jobbmuligheten.

LÆRTE Å GÅ: Etter lang og smertefull opptrening gjennom flere år kunne lille Shanka Ram gå på egne bein med støtte fra en stokk.

38 REDD BARNA MAGASINET

Måtte lære seg å gå Sju måneder gammel fikk Shanka Ram polio og begge beina ble lammet. Da Redd Barnas partnerorganisasjon, Bhaktapur Community Based Rehabilitation (CBR), fikk kontakt med ham, var han to år gammel. Beina hans var stivnet i kryss, og han klarte ikke å rette dem ut.

Ramesh Ram Shresta i CBR begynte å gi fysioterapi og lærte opp foreldrene til å gjøre øvelser med ham daglig. Den lille gutten måtte sove med skinner på beina og en stift gjennom knærne. Det tok tre år før beina var rettet ut og han kunne trene opp ubrukte muskler og lære seg å stå. Etter hvert klarte han å gå med en gåstol, så bare med en stokk.

I dag har han også kastet stokken og foretrekker å gå uten.

Måtte gi opp lærerdrømmen CBR fikk også Shanka Ram inn på skolen.

Det viste seg at han hadde et kvikt hode og trivdes med å lære.

– Jeg likte teoretiske fag, særlig matematikk og økonomi, forteller han.

Det var umulig for Shanka Ram som eneste sønn å følge i farens fotspor og bli bonde, så han innså tidlig at utdanning var hans mulighet til å klare seg selv. Da vi traff Shanka Ram sist, drømte han om å bli lærer.

– Jeg var faktisk lærer i tre år og underviste i matematikk og regnskapsføring, men det ble vanskelig med mine fysiske begrensninger, forteller Shanka Ram, som har en pukkel på ryggen som gjør det vanskelig for ham å stå oppreist.

Det ble arbeid i bank i stedet for Shanka Ram, noe han er vel fornøyd med i dag.

Arrangert ekteskap Shanka Ram og Nani Chori (31) har vært gift i vel ett år. De sitter litt sjenerte i sofaen i

stua. Huset kjøpte Shanka Ram da han solgte farens jordstykke, og den treetasjes bygningen huser storfamilien.

Når vi spør hvordan de traff hverandre, tar Nani ordet.

– Dette var ikke et kjærlighetsekteskap.

Foreldrene våre kjente til hverandre, så de begynte å snakke sammen, og så ble det giftemål, forklarer Nani nøkternt.

Jeg var ikke klar for å gifte meg tidligere, sier Shanka Ram, – men da faren min døde, ble jeg veldig nedfor. Jeg tror jeg trengte en partner som kunne støtte meg, sier Shanka Ram, som forsto at tiden var inne for å gifte seg.

Fornøyd med hverandre Hva setter du pris på hos Nani nå som du har blitt bedre kjent med henne?

– Hun forstår meg veldig godt, hun støtter meg og vi samarbeider godt, sier Shanka Ram og leter litt etter ordene, – så det er virkelig fint, for et liv uten støtte fra en partner ville ha vært vanskelig, slår han fast.

Nani har også mye fint å si om Shanka Ram: – Han er en veldig snill mann, og en kjærlig og omtenksom person, sier Nani, men legger til at hun skulle ønske de hadde mer tid til å snakke sammen og hygge seg, for Shanka Ram jobber fra tidlig morgen til sen kveld.

CBR ga meg et nytt liv Shanka Ram er fornøyd med livssituasjonen sin nå og sier at CBR har betydd alt for ham.

– Livet mitt har vært bra og blir stadig bedre. CBR har hjulpet meg steg for steg og holder fremdeles øye med meg. Gjennom årene har CBR bistått med nesten alt, men særlig utdanning og medisinsk hjelp. Alt dette har gjort livet mitt helt enestående. Jeg kunne ha blitt sittende i en krok i huset, sier Shanka Ram. – For å si det med få ord: CBR ga meg et nytt liv.

Jeg kan ikke forestille meg hvordan livet mitt ville vært uten støtten jeg fikk som barn.

SHANKA RAM KASULA (31) REDD BARNA MAGASINET 39

Padam Sundari

PROSJEKT: REHABILITERING AV BARN MED FUNKSJONSNEDSETTELSER (CBR) - BHAKTAPUR

OPTIMIST: Padam disponerer et rom i brorens leilighet.

Det er ikke ideelt, men hun er stolt av å tjene egne penger og være uavhengig.

PADAM SUNDARI (30)

1997: På krykker etter polio 2017: Jobb i familiebedrift og går uten hjelpemidler

– JEG GIR ALDRI OPP!

TEKST: ELLEN HOFPLASS FOTO: INGE LIE

Vi ser at Padam verken bruker krykker eller spesialsko lenger der hun kommer ruslende langs ei gate i Thimi, nær Bhaktapur. Sist vi møttes, var hun tolv år gammel, svært sjenert og snakket lite. Nå prater hun ivrig, ler ofte og er kvikk i replikken.

Hun bor sammen med broren og hans kone i en leid leilighet. Padam har et lite rom 40 REDD BARNA MAGASINET

Avbrutt skolegang CBR ordnet også skoleplass for Padam.

– På den skolen var det mange som ertet meg, og jeg hadde ingen venner. Så jeg likte ikke å gå der, forteller Padam, som etter hvert fikk bytte til en annen skole der hun trivdes.

Et par år tidligere hadde Padam mistet faren sin, og nå ble også moren syk.

– Jeg måtte hjelpe til hjemme, og da mor døde, ble det til at jeg helt sluttet å gå på skolen, forteller Padam, som dermed bare fikk tre års skolegang.

Trives på arbeidsplassen De siste ni årene har Padam arbeidet i en familiebedrift som lager, pakker inn og selger tradisjonelt godteri, «titora», laget av tørket frukt.

– De som driver bedriften, er fjerne slektninger, og arbeidsmiljøet er hjemmekoselig.

Jeg føler at alle som jobber der, setter pris på meg, sier Padam fornøyd.

Hun forteller at hun bare arbeider fast der seks måneder i året. – Jeg er ikke så rask som de andre når jeg jobber, og vil ikke være en byrde for dem. Derfor gjør jeg andre ting i perioder, sier hun.

På grunn av CBR kan jeg nå gå uten krykker, ha jobb og klare meg selv.

Jordskjelvet i 2015 knuste hjemmet som skulle trygge poliorammede Padams framtid. – Jeg har i alle fall jobb og klarer meg økonomisk, sier Padam Sundari (30) tappert.

fysioterapi, og familien ble lært opp til å trene henne.

på den ene siden av en trapp, broren et litt større på den andre siden, alt åpent. Hun har såvidt plass til ei seng, en stol og en liten kjøkkenbenk.

Håper å bygge opp huset Det tre-etasjes huset familien eide, ligger i ruiner etter jordskjelvet.

– Det lille håpet jeg hadde om et bra liv og en tryggere framtid, forsvant, så jeg er veldig lei meg for dette, sier Padam trist. – Men jeg har et håp om at vi kan bygge opp igjen huset, for vi har fått tilsagn fra myndighetene om et beløp som vi venter på, sier Padam optimistisk.

Det kjære minnet Padam henter fram en liten duk som hun bretter forsiktig ut. – Denne duken er det eneste jeg fikk reddet etter jordskjelvet, sier Padam og stryker over stoffet.

Duken betyr noe helt spesielt for henne.

Da vi var her sist, hadde vi med en Redd Barna-fadder og hennes tolv år gamle datter. De ga Padam denne duken i gave, og Padam har gjemt den som et dyrebart minne.

Krabbet til hun var sju år Padam får se gamle bilder fra besøket den gangen. Selv mistet hun alle familiebilder under jordskjelvet.

– Det var veldig moro å se hvordan jeg så ut som barn, sier hun etterpå. – Jeg ser store forandringer!

Padam fikk polio bare seks måneder gammel og fikk lammelser i det ene benet. Foreldrene fant ingen som kunne hjelpe. Så Padam krabbet rundt på alle fire til hun var sju år. Da oppdaget en feltarbeider i Bhaktapur Community Based Rehabilitation (CBR), Redd Barnas partner, den lille jenta som krabbet og lekte utenfor huset. Padam fikk

Økonomisk uavhengig Padam blir glad da vi sier ja takk til en kopp te.

Hun finner fram kopper, tenner på gassen og setter vannkjelen over.

– Klarer du deg på lønnen du får på jobben?

– Jeg tjener ikke så mye, men det er nok til det jeg trenger. Jeg har orden på pengene mine og klarer meg hver måned. Siden den dagen jeg fikk jobb og ble økonomisk uavhengig, har jeg aldri måttet be broren min om penger til noe. Og det er jeg veldig stolt av!

– Hva tenker du om framtida?

– For jenter på min alder er det naturlig å tenke på å gifte seg og stifte familie. Men jeg føler at det ikke er noe jeg kan tenke på. Alt jeg ønsker i framtida er å kunne arbeide så lenge jeg kan, sier Padam rolig.

Søker veiledning hos CBR CBR har vært viktig i livet til Padam og er det fremdeles.

– Jeg føler at CBR er som familie for meg, og jeg vil aldri glemme hva de har gjort for meg, sier Padam, som fremdeles søker råd hos CBR om det er noe hun lurer på.

– Hadde jeg ikke fått opptrening av dem, tror jeg at jeg fremdeles ville ha krabbet på alle fire. På grunn av dem kan jeg nå gå uten krykke, ha en jobb og klare meg selv. Men den dagen jeg ikke klarer meg selv, hvem skal støtte meg da? spør Padam. – Uansett kommer jeg aldri til å gi opp! sier hun bestemt.

OPPLÆRING: Padam krabbet på alle fire til hun var sju år. Da fikk hun opptrening, skinner og krykker av CBR. Her lærer Padams mor hvordan hun skal trene Padam hjemme.

PADAMS HJEM 1997: Padam bodde den gangen i et hus med tre etasjer. Her hadde foreldrene planlagt at Padam skulle bo trygt i framtida.

PADAMS «HJEM» 2017: Familiens hus ble knust under jordskjelvet i 2015. Det har gjort Padams boligsituasjon usikker.

REDD BARNA MAGASINET 41

STØTTE

350 000

barn ble nådd av Redd Barna i 2016

OM NEPAL • • • •

Hovedstad: Katmandu Befolkning: 16,36 millioner Religion: Hinduisme Forventet levealder: 70 år for kvinner og 67 år for menn • Barnedødelighet: 42 av 1000 dør før femårsdagen • Fattigdom: 25 % av befolkningen lever under fattigdomsgrensen • Analfabetisme: 35 %

NEPAL TRENGER VÅR STØTTE

Nepal er et av verdens fattigste land, rammet av en borgerkrig i årene 1996-2006 som tok mange liv og satte samfunnet sterkt tilbake. Etter to store jordskjelv i 2015 og handelskonflikter med nabolandene har den økonomiske veksten stoppet opp.

– Jordskjelvet for to år siden var en katastrofe som satte landet sterkt tilbake. Barna i Nepal trenger oss mer enn noen gang, sier Søren Pedersen, som leder Redd Barnas arbeid i fjellandet.

Fjellandet Nepal er spesielt utsatt for naturkatastrofer som jordskjelv, flom og jordskred. De neste årene kommer klimaendringene til å påvirke negativt det sårbare livsgrunnlaget til befolkningen.

TEKST: ELIN TOFT FOTO: JONAS GRATZER

I dette Redd Barna-magasinet kan du lese om barn som for 20 år siden fikk hjelp av Redd Barna, og som vi nylig har møtt igjen.

De forteller om hvordan litt støtte helt kan forandre retningen på livet til et fattig og sårbart barn.

Men Redd Barna har på ingen som helst

REDD BARNA I NEPAL • Redd Barna har vært i Nepal siden 1985. Tidligere med norske stedlige representanter, men fra og med 2015 som en del av internasjonale Redd Barnas program.

• Nepal er fortsatt et av Redd Barnas prioriterte land. 10% av budsjettet til internasjonale Redd Barnas arbeid kommer i dag fra Norge.

• De viktigste programområdene er skole, helse og beskyttelse. Redd Barna jobber i 25 av 75 distrikter.Vi samarbeider med myndighetene og lokale partnere.

• Norad er en av våre største bidragsytere. «Redd Barna er en stor aktør i Nepal når det gjelder barns rettigheter og tjenesteleveranser til barn. Nepals myndigheter lytter til Redd Barna på områder som barns rettigheter og utdanning”, heter det i en evalueringsrapport.

42 REDD BARNA MAGASINET

måte forlatt Nepal. Tvert imot er Nepal et av de landene der Redd Barna i dag har mest fokus. Gjennom de to nepalske barna Rohan og Binita, som mange faddere følger, blir vi kjent med et land som gjennom mange tiår er blitt hardt rammet av borgerkrig, politisk uro og katastrofer. Rohan og Binita representerer alle fattige og sårbare barn i Nepal.

Dem er det mange av.

– Hvert tredje barn i Nepal lever under fattigdomsgrensen. Nepal er et av landene i verden med flest underernærte barn. Fire av ti barn under fem år er satt tilbake fysisk og mentalt på grunn av mangel på god og riktig ernæring. Og mange barn lærer lite eller ingen ting på skolen, forteller Pedersen.

Skolesatsing Redd Barnas største Nepal-prosjekter i dag fokuserer på skole. I Nepal starter nesten alle barn på skolen, med noen få distrikter som unntak. Likevel er det mange som ikke lærer det de skal. For eksempel kan ikke hver tredje elev i andre klasse lese ett eneste ord på morsmålet nepali.

– Skylden for dette må først og fremst legges på lærerne. De bruker ofte tiden de skulle vært i klasserommet til private gjøremål.

Dessuten har folk flest ikke bøker hjemme.

Barna leser altfor lite, både hjemme og på skolen, forteller Pedersen.

– Hva gjør Redd Barna med dette?

– Blant annet har vi utviklet metoder som skal få både lærere og barn til å komme til

I Nepal lever hvert tredje barn under fattigdomsgrensen og over to tredjedeler av barna er klassifisert som svært sårbare. Mange barn dør av sykdommer som er enkle å kurere, eller komplikasjoner ved fødsel.

Nepal er et av de landene i verden med flest underernærte barn. 41 prosent av barna under fem år er satt tilbake fysisk og mentalt på grunn av mangel på god ernæring, og 29 prosent er undervektig.

FADDERBARN: Rohan (i blå genser) elsker skolen og lærer Pushpa. Den nepalske åtteåringen er et av barna du kan følge som fadder i Redd Barna.

skolen. Vi jobber for at lærerne skal få mer kunnskap og bli motiverte til å bruke mer tid på undervisningen, og for at barn skal få tilgang til bøker og lesestoff.

Beskyttelse I noen av de fattigste distriktene i Nepal begynner nær en femtedel av barna ikke på skolen. Familiene har et desperat behov for penger, og barna blir satt til å arbeide heller enn å gå på skole. Redd Barna jobber med å etablere alternative undervisningsprogrammer i disse lokalsamfunnene. Programmene skal motivere barn til å begynne på skolen på tross av fattigdommen, og få de elevene som har sluttet, tilbake på skolebenken.

Et viktig bidrag til lokalsamfunnene er å forberede befolkningen på mulige katastrofer.

Skolebarna får undervisning, og både voksne

og barn trener på hvordan de best kan beskytte seg mot mulige jordskjelv, jordskred eller andre former for naturkatastrofer.

Oppdragelse uten vold I Nepal blir barn stadig utsatt for fysisk og nedverdigende straff, samtidig som mobbing og trakassering øker i skolen. Redd Barna gir lærere og foreldre opplæring i hvordan de kan oppdra barn uten bruk av vold og straff, og lokale landsbykomiteer blir involvert i arbeidet med å beskytte barna – særlig de mest sårbare.

Redd Barna samarbeider også med barna selv. Her står barneklubber sentralt, der barna får kunnskap om rettighetene sine, deler erfaringer og driver lokalt påvirkningsarbeid. Barneklubbene, som for 20 år siden ble startet av Redd Barna, har nå spredt seg

til hele landet. I dag finnes det over 1000 av dem i Nepal!

Styrker helsestasjoner De største årsakene til at barn i Nepal dør før de fyller fem år, er sykdommer som er enkle å kurere. Redd Barna trener lokale helsearbeidere i å behandle lungebetennelse, infeksjoner og diaré, og helsearbeiderne kan sende barna videre til sykehus når det er nødvendig. Mange lokale klinikker har fått oppgradert utstyret sitt. Organisasjonen kurser også fødselsassistenter for å få ned tallet på barn som blir skadet eller dør under fødsel.

– Vi samarbeider alltid med myndigheter og lokale partnere. På den måten styrkes lokalsamfunnene, slik at de etter hvert kan stå på egne bein. Det er alltid et mål for Redd Barna, sier Søren Pedersen.

Landsbygda i Nepal opplever stor fraflytting til mer urbane områder.

Når det gjelder fattigdom, er det store forskjeller mellom regioner, mellom urbane og rurale strøk og mellom kaster og etniske grupper.

Nepal

Lamjung KATMANDU Bhaktapur Dharan

Lamjung, Bhaktapur og Dharan er steder hvor Redd Barna støtter og har støttet prosjekter i Nepal.

REDD BARNA MAGASINET 43

PROSJEKT: BARNERETTET SAMFUNNSUTVIKLING – LAMJUNG DISTRIKT

KAMPEN FOR JENTERS UTDANNING

TRE GENERASJONER FORTELLER TEKST: ELLEN HOFPLASS FOTO: INGE LIE

Jeg sendte både datteren og sønnen min på skolen, for jeg hadde lært at jeg skulle behandle dem likt.

SITA ADHIKARI SKOLEBESØK: Sita Adhikari har vært frivillig helsearbeider i Bharate i 19 år. Her deler hun ut piller mot innvollsorm til skolebarna.

GENERASJON 1: Sita Adhikari (51), frivillig helsearbeider, mor og bestemor

– Jeg måtte ta datteren min ut av skolen

44 REDD BARNA MAGASINET

2

Skoleslutt for datteren Sist vi traff Sita, var datteren Anju tolv år gammel, og Sita var klar på at «utdanning er det viktigste barna mine kan få, for det gir dem valgmuligheter i framtida».

– Dessverre gikk det ikke som jeg ønsket, sukker Sita. – Mannen min døde tidlig, og vi kom i en vanskelig økonomisk situasjon.

Så datteren min måtte slutte på skolen etter sjuende klasse og hjelpe meg hjemme. Det er jeg veldig lei meg for, men du kan ikke sende barn på skolen når du lever fra hånd til munn.

1

Sita Adhikari ønsket ikke at datteren Anju skulle ende som henne: få lite skolegang, bli giftet bort som barn og bli låst til et liv i fattigdom. Det gikk ikke helt som hun ønsket.

omsorg, næringsrik mat og ikke minst ha god hygiene. Og etter barnehagen var det en selvfølge at barna skulle fortsette på skolen.

Så jeg sendte både datteren og sønnen min på skolen, for jeg hadde lært at jeg skulle behandle dem likt, forteller Sita.

Sita Adhikari engasjerte seg fra første stund da Redd Barna kom til bygda Bharate i 1989.

Datteren Anju var da fire år og sønnen Padma Raj ett år.

– Det første Redd Barna gjorde, var å arbeide for å få slutt på diskrimineringen av jentene og få dem på skolen, husker Sita, som selv hadde måttet slutte på skolen i fjerde klasse for å ta seg av småsøsken. Nå åpnet det seg nye muligheter for barna hennes.

Lærte om barns behov Sita begynte å arbeide som lærer i én av barnehagene som Redd Barna opprettet. Barnehagen skulle stimulere barnas utvikling og gi dem en bedre skolestart. Og mødrene fikk et trygt sted å ha barna sine mens de arbeidet på gårdsbrukene.

– Opplæringen jeg fikk, endret holdningen min til barneoppdragelse, sier Sita. Vi lærte at det var viktig å leke med barna, gi dem god

Historien gjentar seg For å få en munn mindre å mette ble Anju giftet bort, knapt 17 år gammel.

– Da Anju giftet seg, flyttet hun til ektemannens hjem, og da ble det hans ansvar å gi henne et godt liv, forklarer Sita.

Sønnen Padma Raj fikk fullføre videregående skole. Han arbeider i dag i Katmandu mens Sita og svigerdatteren driver gården.

Sita er lettet over at begge barna tross alt har det bra.

– De har i det minste fått et bedre liv enn jeg hadde, sier hun.

Sterke kvinner Sita selv har vært frivillig helsearbeider i bygda i 19 år nå, en oppgave som er pålagt av helsemyndighetene.

– Jeg gir forebyggende helseopplysninger og sørger blant annet for at barna får poliovaksine, A-vitamintabletter og piller mot innvollsorm, forteller Sita.

Hun er fremdeles aktiv i mødregruppen som Redd Barna i sin tid startet for å styrke kvinnene.

– Vi lærte å snakke i en forsamling og kjempe for våre rettigheter, og vi diskuterte alt som berørte livet vårt. Så selv nå som jeg er blitt gammel, sier jeg det jeg mener, og krangler med hvem som helst i bygda, til og med om det er slektningene mine! ler Sita. Ønsker for barnebarna Sita ser at mye har endret seg til det bedre i bygda, og at de unge nå ønsker høyere utdanning og får støtte fra foreldrene.

– Jeg kunne ikke gi mine egne barn den utdanningen de ønsket seg, så jeg håper de vil ha nok inntekt i årene som kommer, slik at barnebarna mine kan få høyere utdanning.

Jeg ønsker at barnebarna mine skal gjøre det bra og få et godt liv.

SER FRAMOVER: Anju Thapa fikk sju års skolegang. Men det hun lærte, har hun hatt god nytte av, og hun vet at utdanning er viktig. Nå følger hun opp egne barns skolegang.

GENERASJON 2: Anju Thapa (32), husmor og mor

– Mine barns skolegang er viktigst Anju fikk litt mer skolegang enn moren Sita – og var litt eldre da hun ble giftet bort.

Nå vil hun bryte den onde sirkelen. Hennes barn skal få utdanning. Og de skal få velge partner selv.

Anju Thapa (32), som hun heter i dag, vokste opp i Bharate. I dag bor hun med ektemannen Khil Bahadur Thapa, datteren Sono (15) og sønnen Ashish (13) – og svigerfamilie – i byen Bhoteodar, ikke langt fra hjembygda.

Skolejenta Anju Anju var fire år gammel da Redd Barna kom til bygda. Anjus mor, Sita, lot seg begeistre av nye tanker om kvinners plass i samfunnet og jenters rett til skolegang, og Anju ble REDD BARNA MAGASINET 45

PROSJEKT: BARNERETTET SAMFUNNSUTVIKLING – LAMJUNG DISTRIKT

sendt på skolen da hun kom i skolealder.

Anju ser i dag tilbake på skoletiden i Bharate med glede.

– Jeg elsket å gå på skolen og treffe vennene mine. Jeg likte å lære, særlig nepali, som var yndlingsfaget mitt, minnes hun.

– Moren min lot meg for det meste bare hjelpe til med å hente vann for at jeg skulle konsentrere meg om skolen, forteller Anju.

Så gikk det som moren ikke ønsket, historien gjentok seg. Faren døde, og Anju måtte avbryte skolegangen og gifte seg.

Nygift og redd Etter skikken var ekteskapet arrangert, og en ung mann i nabobygda ble Anjus ektemann.

– Jeg hadde en lykkelig barndom hjemme hos moren min, sier Anju. – Men siden moren min ikke hadde latt meg gjøre husarbeid og arbeid på gården, kunne jeg ingenting om sånt arbeid da jeg flyttet hjem til ektemannen min og hans familie. Jeg følte meg helt utenfor og hadde det veldig vanskelig. Jeg var redd og tenkte: Hvor er jeg? Hva gjør jeg her? Men etter hvert innså jeg at det var her

jeg kanskje kom til å leve resten av mitt liv, forteller Anju om tiden som nygift.

Husmor med fokus på barna Som barn var Anju sjenert og snakket lite.

I dag snakker hun gjerne, ler ofte, og virker trygg og selvsikker.

– Før gjorde jeg litt gårdsarbeid, men nå er jeg bare husmor og tar meg av barna, sier Anju.

– Jeg oppfordrer barna mine til å arbeide hardt på skolen, og jeg forteller dem at de må prøve å få bedre muligheter i livet sitt enn jeg fikk. Derfor slipper de å hjelpe til hjemme slik at de har nok tid til lekser og skolearbeid. Åpner for å velge ektefelle selv Anju har omtrent de samme framtidsønskene for sine barn som moren i sin tid hadde for henne, men hun er åpen for at barna selv velger sine livspartnere.

– Jeg ønsker at barna våre skal få god utdanning og gode jobber. Jeg håper også at de venter med å gifte seg til de er modne nok og kan håndtere et forhold. Jeg vil akseptere et

kjærlighetsekteskap, men de må informere meg før de gifter seg! Og jeg ønsker at de i det minste skal gifte seg etter tradisjonelle ritualer, sier Anju.

EKTEPAR OG FORELDRE: Anju og Khil Bahadur Thapa har datteren Sono (15) og sønnen Ashish (13). Barnas skolegang har høy prioritet i familien.

GENERASJON 3: Sono Thapa (15), skolejente, datter og barnebarn

– Jeg vil ha god utdanning!

JENTE FOR FRAMTIDA: At jenter utdanner seg, er blir vanlig også i Nepal. Sono er blant de målbevisste jentene som søker kunnskap.

46 REDD BARNA MAGASINET

Femtenåringen Sono har allerede gått forbi bestemor Sita og moren Anju i antall år på skolen.

– I år begynner jeg i 10. klasse, og etter det vil jeg fortsette med to år på videregående, sier hun uten å nøle.

Mors strenge formaninger og ønsker er forstått, og Sono tuller ikke bort tida på fjas.

– Jeg gjør skolearbeid og leser når jeg hjemme fra skolen, forteller hun. – Det er sjelden jeg er ute og leker. Men av og til tar jeg meg en tur ut og rusler rundt i byen. Og så hjelper jeg moren min litt med husarbeid når jeg har gjort lekser og har fri.

Sono tar på ranselen og vandrer av gårde til skolen med tro på at hun skal få bedre utdanning og flere muligheter enn enn bestemor og mor fikk.

#MINGRUNN NR. 198

FOR Å LÆRE AURORA OM VERDENS URETTFERDIGHET

/ FOTO: Lars Petter Pettersen / Tinagent

Sono Thapa (15) tar på skoleuniformen og er klar for ny skoledag. – Jeg liker å gå på skolen og lære nye ting, sier hun.

LINN & AURORA faddere siden 2016

Det finnes tusen gode grunner til å sende «FADDER » til 2468 eller gå til reddbarna.no, og bli fadder i dag.

REDD BARNA MAGASINET 47

REDD BARNA

MENER

Barndom betyr alt

Vi er overbevist om at barn, med all sin naturlig iboende overlevelseskraft, får en bedre framtid når de har hatt et bra liv som barn. Ikke nødvendigvis bra sammenlignet med velferdsgodene som vi har i Norge. Men en barndom med fravær av vold, med et innslag av helsetjenester og med et tilbud om utdanning; det skal så lite til for at barndommen er til å leve med, og gir grunnlag for et bedre liv som voksen.

Hvert fjerde barn nektes retten til en bekymringsløs og forventningsfull barndom, viser Redd Barnas nye rapport

Hvert eneste barn fortjener vår oppmerksomhet. På verdensbasis er det verst å vokse opp i Vest- og Sentral-Afrika. Å nekte barn en barndom er ikke noe som skjer tilfeldig, mener Redd Barna. Det er resultatet av bevisste eller ubevisste politiske valg som leder til diskriminering, overgrep og ekskludering.

Redd Barna trengs fortsatt. Internasjonale konvensjoner til tross, politikere i nær sagt alle land har ennå ikke levert på sine globale løfter.

Vi reiste tilbake til Nepal og fant elleve unge mennesker som har fått livene sine forandret gjennom prosjekter som vi har støttet faglig og økonomisk. Det inspirerer, og det viser at Redd Barnas arbeid nytter!

FOTO: MATS LIGNELL/REDD BARNA

I dette Redd Barna-magasinet får vi innblikk i barndommen til elleve barn fra Nepal gjennom en helt unik historiefortelling. Vi sendte to av Redd Barnas mest erfarne medarbeidere tilbake til et land de har besøkt gjennom flere tiår. Deres historier viser hvordan vårt arbeid, sammen med lokale organisasjoner, har gitt langsiktig effekt i et utviklingsland som Nepal. Gjennom våre partnere har vi gitt et tilbud om helse, skole og beskyttelse til barn da de trengte det som aller mest. Og i dag, 20 år senere, hører vi at det har gått rimelig bra med alle de elleve som vi også traff i 1997.

«Stolen Childhoods». Minst 700 millioner barn fratas barndommen. Årsakene til dette er mange: vold og overgrep, konflikt i landet, flukt, barne-ekteskap og -graviditet, barnearbeid, dårlig helse eller mangel på utdanning. I rapporten kommer Norge godt ut, noe som ikke overrasker, selv om vi vet at også norske barn kan ha en trøblete oppvekst.

FØRSTE SKOLEDAG: To glade og spente førsteklassinger. Tove Romsaas Wang går til skolen for første gang med ransel på ryggen. Og i Afghanistan løper en jente til sin første skoledag.

I 2015 lovet verdenssamfunnet at alle barn skal overleve, gå på skole og være trygge innen 2030, uavhengig av hvem de er og hvor de bor. Det er ikke et umulig mål, men det krever at myndighetene i alle land investerer i barns nåtid.

Det å skape endringer i et land – varige endringer til barns beste – er filosofien bak Redd Barnas arbeid overalt i verden.

For over 30 år siden, da vi startet arbeidet vårt i Nepal, gjennomførte Redd Barna programmene selv. Men på slutten av 1990-tallet endret dette seg, i tråd med prinsippet om lokal forankring og lokale behov. I dag hjelper vi myndigheter og sivilt samfunn med å bygge sin kapasitet slik at arbeidet for barns rettigheter ivaretas av de som skal ha dette ansvaret.

TOVE ROMSA AS WANG GENER AL SEK R E TÆR R EDD BAR NA

FOTO: LOUIS LEESON/REDD BARNA

Hva betyr din barndom for deg? De aller fleste av oss vil svare at den påvirket hvem man senere ble som voksen. Når Redd Barna år etter år kjemper for barns rett til å overleve, lære og være trygge, handler det om å gi barn en god barndom.

SLIK BRUKER REDD BARNA SINE INNTEKTER I 2016 hadde Redd Barna 869 millioner kroner i inntekter fra faddere, givere, bedrifter og Norad. Her ser du hvordan Redd Barnas inntekter blir brukt. n n

48 REDD BARNA MAGASINET

89,4 prosent går til Redd Barnas arbeid for barn 11,6 prosent brukes til administrasjon og å skaffe inntekter

TRYGGHET: En trygg og god oppvekst sammen med familien er helt vesentlig for barns utvikling. Her får Tove Romsaas Wang godnattkyss av storebror.

Og to syriske brødre gir hverandre en klem i en flyktningleir i Libanon.

REDD BARNA MAGASINET 49

Åpent informasjonsmøte om arv og testament Har du spørsmål rundt opprettelse av testament? Lurer du på hvem som kan arve deg, eller hvordan et testament skal se ut?

Hvordan går du frem dersom du ønsker å gi deler av arven til veldedige formål?

FADDER

Senioradvokat Jacob Winderen Lindegaard i Kvale Advokatfirma DA informerer om arvereglene og viser på en enkel og forståelig måte hvordan man kan opprette et testament.

Organisasjonene som inviterer vil også være til stede for spørsmål, og stiller med egne jurister som kan bistå videre.

Redd Barnas arbeid: Redd Barna kjemper for barns rettigheter og for at alle barn skal overleve, lære og være trygge – uansett hvem de er og hvor de bor.

Vi er medlem av internasjonale Redd Barna, verdens største uavhengige bevegelse for barn, og arbeider for og med barn i mer enn 120 land. Redd Barna er en medlems- og rettighetsbasert organisasjon med rundt 100 000 faddere, faste givere og medlemmer i Norge.

Vi har hovedkontor i Oslo og regionkontorer i Oslo, Kristiansand, Bergen, Trondheim og Tromsø.

Onsdag 13. september kl. 13.00-15.00 eller kl.18.00-20.00.

Oslo Kongressenter i Youngs gate 11.

Arrangementet er gratis, men krever påmelding. Enkel servering.

Påmelding: Katarina.Bull@reddbarna.no eller ring på telefon 997 480 00.

Velkommen.

TAKK TIL VÅRE HOVEDSAMARBEIDSPARTNERE

TAKK TIL VÅRE PROSJEKTPARTNERE

GOD STØTTE: Som fadder i Redd Barna støtter du mange barn, og de barna som trenger det mest.

6 SPØRSMÅL OM: Dressmann støtter prosjektet Work2Learn i Bangladesh, som gir unge i tekstilindustrien yrkesutdanning.

Gjennom støtte til Redd Barnas arbeid bidrar Hydro til at barn får vokse opp i bærekraftige lokalsamfunn.

BDO støtter Redd Barnas arbeid med utdanning, samt vårt katastrofe-arbeid. I tillegg bidrar BDO med pro bono-arbeid.

Accenture bidrar med pro bono-rådgivning i forbindelse med videreutvikling av Redd Barnas arbeid med mindreårige asylsøkere.

TAKK TIL VÅRE KAMPANJEPARTNERE

Fadderskap 1. Jeg ønsker å bli fadder – hvordan gjør jeg det?

– Det er enkelt: Gå inn på reddbarna.no/fadder og meld deg inn – eller send mail til: giverservice@reddbarna.no 2. Hvorfor skal jeg bli fadder i akkurat Redd Barna?

– Redd Barna hjelper de barna som trenger det aller mest. Med faddernes støtte sørger vi for at barn får gå på skole, at de får viktig helsehjelp og at de er trygge. Inntekter fra faddere gir oss også muligheten til å reagere raskt på katastrofer.

3. Går pengene mine til ett barn?

– Nei, det ville være veldig urettferdig overfor de barna som ikke får hjelp. Når du gir et fast beløp til Redd Barna hver måned, er du med på å hjelpe mange. Dette er selve ryggraden i Redd Barnas arbeid.

50 REDD BARNA MAGASINET

4. Kan jeg velge hvilket land eller barn jeg vil støtte?

– Du kan følge ett av fem representantbarn fra Etiopia, Nepal eller Nicaragua. Samtidig får du oppdateringer på andre barn som du er med på å hjelpe i prosjektene våre. Og pengene går til alle barn, altså de som trenger det aller mest.

5. Hvordan vet jeg at pengene mine kommer fram?

– Du kan føle deg trygg på at det du bidrar med hver måned blir brukt på en god måte og til beste for barn. Redd Barna er medlem av Innsamlingskontrollen.

Kontakt Redd Barna Besøksadresse Oslo: Storgt. 38, inngang Hausmannsgate. Postadresse: Postboks 6902 St.Olavsplass, 0130 Oslo Telefon: 22 99 09 00 Epost: giverservice@reddbarna.no Internett: www.reddbarna.no Gavekonto: 8200.01.03000 Felles telefon for alle regionkontorer: 22990900 Regionkontor i Midt-Norge: Verftsgata 4, 7042 Trondheim.

Postboks 8881, 7481 Trondheim Regionkontor i Vest-Norge: Teatergaten 15, 5010 Bergen Regionkontor i Sør-Norge: Tordenskjoldsgate 11, 4612 Kristiansand Regionkontor i Nord-Norge: Storgata 88, 9008 Tromsø. Postboks 145, 9252 Tromsø Regionkontor i Øst-Norge: Storgata 38, inngang Hausmannsgate. Postboks 6902 St.Olavsplass, 0130 Oslo Redd Barna-magasinet Utgiver: Redd Barna Redaktør: Elin Toft Ansvarlig redaktør: Ingrid Svendsen Redaksjonen er avsluttet 31. mai 2017.

Redd Barna-magasinet kommer ut fire ganger i året i et gjennomsnittlig opplag på cirka 100 000 eksemplarer og distribueres vederlagsfritt til medlemmer og personer som slutter opp om organisasjonen.

Signerte artikler står for forfatterens egen regning.

Ettertrykk tillatt.Vennligst oppgi kilde.

Design og presentasjon: Spoon E-post: magasinet@reddbarna.no Trykk: Ålgård Offset AS. ISSN 1893-5133 Redd Barna-magasinet er merket med det offisielle miljømerket Svanen. Ålgård Offset AS, som trykker dette bladet, er godkjent som svanemerket bedrift.

Det innebærer at hele produksjonen følger strenge miljøkrav fra råvarer til ferdig trykksak, inkludert valg av papirvare, kjemikalier, løsningsmidler og fargestoffer, og kan dokumentere redusert avfallsproduksjon og utslipp. Ålgård Offset AS er i tillegg medlem av Grønt Punkt som sikrer og administrerer finansiering av returordningene.

6. Hvor mange er allerede faddere?

– Redd Barna har 83 000 faddere i Norge.

Bidragene deres endrer mange barns liv.

Innsamlingskontrollen i Norge ble etablert i 1991 som en stiftelse med offentlig godkjenning, og Redd Barna har vært medlem siden 1995. Stiftelsens formål er å ivareta allmennhetens interesser i at innsamlinger til humanitære, kulturelle og religiøse formål organiseres og gjennomføres på en betryggende måte og at midlene forvaltes forsvarlig.

Bli med oss, da vel!

Synspunkter på Redd Barna-magasinet?

Tips eller ideer? Skriv til oss på magasinet@reddbarna.no REDD BARNA MAGASINET 51

RETURADRESSE: REDD BARNA, 4896 GRIMSTAD

BARNDOM

BETYR ALT