Issuu

#BARNDOMBETYRALT

Barndom betyr alt Jeg vil gjerne dele et barndomsminne med dere. Barn fortjener gode minner. LE , KA MP AN JE AN E AA MO DT

BA RN A DE R RE DD

Barn på flukt er først og fremst barn, med samme behov og rettigheter som andre barn.

På dette bildet står jeg på hytta som min farfar bygde. På denne plassen har jeg vært hver eneste sommer fra jeg var 4 uker. Jeg hadde fått ny badedrakt og var utrolig stolt. Jeg fikk ikke bade alene, farfar satt på brygga og passet på. Det eneste problemet var at jeg måtte vente så lenge med å bade etter jeg hadde spist. Dagene på hytta bestod i å spise, sove, bade og leke. Jeg hadde et hav av tid og ingen bekymringer, annet enn det med å vente med å bade. Mine somre gav meg trygghet og barndomsminner. Alle barn har rett på barndom. På omsorg og trygghet. På trøst og oppmuntring fra voksne som bryr seg. Alle barn har rett til å leke og utforske, til å være nysgjerrige, til å le og gråte, men likevel vite at det ordner seg. Alle barn har drømmer og ønsker for fremtiden. Barn som har flyktet forteller om gode minner og drømmer de har. Disse minnene og drømmene er ofte de samme som norske barn har. Forskjellen er at barn på flukt lever i uvisshet og frykt for hva som skal skje med dem. Barn på flukt lever i utrygghet, langt borte fra hjemmet sitt. De må legge ut på farlige reiser, mange av dem alene, i håp om å finne trygghet. Barn på flukt får sine drømmer og ønsker for fremtiden satt på vent. Å være på flukt strider med barns behov for omsorg, stabilitet og beskyttelse. Å være på flukt skaper minner som ingen barn skal måtte bære på. Over 30 millioner barn var på flukt fra krig og konflikt ved inngangen til 2017. Aldri før har det vært så mange enslige barn på flukt, bare det siste året har 300 000 enslige barn lagt på flukt fra sine hjem. Barn som flykter fra krig og konflikt får barndommen sin satt på vent – og når de kommer til Norge må mange av dem fortsette å vente. Mange får aldri barndommen sin tilbake. Alle barn er like mye verdt og har de samme rettighetene, alle barn har rett på likeverdig omsorg. Barn som har flyktet til Norge er først og fremst barn, med rett på omsorg og beskyttelse. De er ofte ensomme, mange er traumatiserte og har behov for mer, ikke mindre omsorg, stabilitet og trygge relasjoner til voksne. Redd Barna jobber hver dag for at barn på flukt skal få sine rettigheter innfridd.Vi jobber for at barn som flykter til Norge skal få et like godt omsorgstilbud som norske barn. Slik det er i dag, får de ikke det.Vi må gjøre det vi kan for at barna får den beskyttelsen og barndommen de har krav på under selve flukten og når de kommer til Norge. Redd Barna inviterte det norske folk til å dele sine barndomsbilder og sette ord på betydningen av barndom. I denne boka har vi samlet et utvalg av bilder og tekster fra folk som engasjerte seg sommeren 2017.Vi sier ifra om at vi ikke aksepterer at barn forskjellsbehandles på bakgrunn av hvem de er og hvor de kommer fra. Redd Barna er imponert og glade over å se hvor mange som har valgt å si ifra gjennom å dele barndomsbilder og tekster om barndom. Engasjementet viser at folk bryr seg om barn på flukt, og er opptatt av at de skal få den barndommen de har krav på.

Kravene fra Redd Barna til norske myndigheter: 1

Gi enslige mindreårige asylsøkere over 15 år et omsorgstilbud som både er kvalitativt og rettighetsmessig likeverdig det tilbudet som gis til enslige mindreårige asylsøkere under 15 år og øvrige barnevernsbarn i Norge. Omsorgstilbudet til enslige mindreårige mellom 15 og 18 år bør lovfestes, og omsorgsansvaret må overføres til barnevernet.

Avskaffe ordningen med å gi midlertidig opphold til enslige mindreårige asylsøkere mellom 16 og 18 år, ved at utlendingsforskriften §8-8 fjernes.

Sikre trygge ruter for de som har behov for internasjonal beskyttelse, blant annet gjennom raskere familiegjenforening.

Investere i å forebygge årsakene til at barn flykter.

Vi må gjøre det vi kan for at barna får den beskyttelsen og barndommen de har krav på under selve flukten og når de kommer til Norge. For barn på flukt er først og fremst barn. Ingen barn skal få barndommen sin satt på vent! #barndombetyralt

BAL LPR OFF MAR TIN ØDE GAA RD, FOT

Barndom betyr alt FAT TER GUN NAR STA ALE SEN , FOR

Jeg er født i 1947 og hadde de sentrale årene av min barndom i bydelen Nordnes i Bergen. Jeg bodde i en av de første boligblokkene som ble reist på branntomtene etter annen verdenskrig. Utover 1950-tallet lekte vi bokstavelig talt i krigsruiner. Nordnes var en av de bydelene i Bergen som ble hardest rammet av krigen, både bombingen 15. juni 1940 og den store eksplosjonsulykken på Bergen havn 20. april 1944. For oss var krigstomtene en lekeplass. Rundt rester av hus og sammenraste kjellerhalser lekte vi cowboyer og indianere, laget indianerleirer, bygget villvestbyer av forskalningsmateriale vi fant på tomtene der gjenoppbyggingen etter hvert begynte og hadde på mange vis en sorgfri barndom, timevis ute hver eneste dag.

Jeg ber norske politikere sørge for at barna får den beskyttelsen de har krav på, under selve flukten og når de kommer til Norge.

RAVI,

MUSIK

Som voksen har det slått meg at vi aldri reflekterte over det dramaet som hadde utspilt seg akkurat der noen få år tidligere. Når jeg nå leser i aviser eller ser på TV-reportasjer fra Syria og andre land i krig og ser bilder av barn i den ytterste nød, mange av dem døde, mange livstruende skadet på provisoriske sykehus eller på flukt sammen med sine foreldre og søsken, slår det meg at det som for oss var en stor lekeplass, for disse har vært en rystende realitet. Med vår egen historiske bakgrunn som krigsrammet land, burde vi ta imot disse barna, som har fått hele sin barndom amputert av meningsløse kriger mellom voksne mennesker, på best mulig vis. Jeg ber norske politikere sørge for at barna får den beskyttelsen de har krav på, under selve flukten og når de kommer til Norge. For barn på flukt er først og fremst barn. Ingen barn skal få barndommen sin satt på vent!

KAJA NOOR, BARNE- OG UNGDOMSAMBASSADÃ˜R

E TI L NO RG E FL YK TE T AL EN GU TT SO M HA R

Barn er alltid uskyldige, og burde bli behandlet slik

FUNNS OSS, SAM JØRGEN F

DEBATTAN

JA KO B SE MB AA SM UN DS EN , SA MF UN NS DE BA TT

AN T

Åpent brev til alle partier som vil ha min stemme i valget til høsten «Barn er barn», sies det. Det har dere politikere glemt.

WASIM ZAHID, TWITTERLEGEN

Sommeren er her, og som alle andre år begynner minnene fra barndommen å komme tilbake. De bringer med seg sterke følelser og tanker. Den største av dem er takknemlighet. Over at jeg var hjemme med familien. Over at jeg lekte gjemsel i varme omgivelser og badet i kjente innsjøer. Over at jeg hadde mulighet til å kjede meg mens jeg ventet på at hverdagen skulle begynne igjen.

Når barn, uansett hudfarge eller religion, er kommet over våre landegrenser, har vi en plikt til å behandle dem likt som alle andre norske barn.

Her jeg sitter som 21-åring og mimrer tilbake, kan jeg fysisk kjenne det på kroppen. Hvor avgjørende disse barndomsminnene og denne tryggheten var. Jeg studerer, jeg jobber, jeg har plettfritt rulleblad, og jeg er psykisk frisk. Og jeg tror dette er mye takket være disse stabile barndomsårene.

Ellers vil kanskje de som 21-åringer mimre tilbake og kjenne denne forskjellsbehandlingen på kroppen. Kjenne hvor avgjørende disse vonde barndomsminnene og utryggheten var. For at det kanskje gikk galt i livet. For at de ikke ble integrert. For at de ikke fikk utdanning og jobb. For at de begynte å slite med psykiske problemer. For at de ble skjøvet inn i kriminelle miljøer eller terroristenes favn.

En usikker hverdag Men det er mange barn som lever i utrygghet. Som er langt borte fra hjemmet sitt, kanskje uten dem de er glad i. Som må gjemme seg under kalde presenninger og fare over ukjente hav. Som ikke kjeder seg fordi de har så lang sommerferie, men fordi livet selv er satt på vent. Flere millioner barn er på flukt i verden i dag. Noen bor i farlige og overfylte flyktningleirer, noen dør på veien. Og noen få når Norge i håp om beskyttelse.

Barndom betyr alt Så jeg spør om dere politikere husker. Hvordan det var å grille med familien på stranden. Hvordan det var å kunne leke i hagen. Hvordan det var å være trygg. Hvis dere gjør det, ber jeg dere være på lag med alle barna dersom dere blir valgt til høsten. Hvis dere skal få min stemme, vil jeg at dere skal sørge for at alle barn får den beskyttelsen de har krav på.

«Barn er barn», sies det. Det har dere politikere glemt. Omsorgen barn i mottak får, er mye dårligere enn den andre barn i Norge får. Enslige mindreårige asylsøkere over 15 år får ikke et omsorgstilbud som er rettslig likeverdig det tilbudet som gis til asylsøkere under 15 år og andre barnevernsbarn i Norge.

Ikke bare under selve flukten, men også når de er kommet til Norge. For barn på flukt er først og fremst barn. Og ingen skal få barndommen sin satt på vent. Barndom betyr alt.

Inn i terroristenes favn Dette har siden de store asylankomstene i 2015 ført til kritiske tilstander i mottakene. Flere har forsøkt å ta eget liv.

Utlendingsdirektoratet har flere ganger forsøkt å lovregulere omsorgen for disse barna, men regjeringen har gang på gang sagt nei. Dette er hårreisende.

Dette innlegget er skrevet i forbindelse med Redd Barnas sommerkampanje for flyktningbarn: #BarndomBetyrAlt.

AIMA N SHAQ URA, GRÜN DER

Mens du leser dette er over 30 millioner barn på flukt.

ANDR INGS MOTS TAND ER EIRI K NILS EN, TIDL IGER E INNV

(Publisert i Dagsavisen 27. juli 2017)

SUSA NNE KALU ZA

E TI L NO RG E FL YK TE T AL EN GU TT SO M HA R

De følelsene jeg bar på var usikkerhet, sorg og savn. Men størst av alt var håp om et nytt liv.

Jeg er en av dem som fikk barndommen sin satt på vent etter å ha bodd 12 år i en flyktningleir. En av tingene jeg gledet meg mest til var å leke med andre barn. Men en av bekymringene jeg hadde var å få nok mat. Jeg fikk muligheten til å komme til Norge og har fått tryggheten som jeg trenger. Men det sitter fortsatt mange barn i flyktningleire som trenger den tryggheten som jeg har nå.

AMIN A BILE , SKAM LØS JENT E

MAR IE BLO KHU S, SKU ESP ILL ER

Ingen barn skal fratas deres trygghet, deres bekymringsfrie liv med lek og moro.

MIA GUNDE RSEN, SANGE R OG SKUES PILLE R

R RUTH LILL EGRA VEN, FORF ATTE ARE KAL VØ, NOR GES 57. MOR SOM STE MAN N

SEBAST IAN STEIN

(Publisert i Klassekampen 29. juli 2017)

OMSA OG UNGD BARNE-

MBASSAD

A ØR HILM

E TI L NO RG E FL YK TE T AL EN GU TT SO M HA R

Barn på flukt skal behandles likt som barn fra Norge

HILD E HAGE RUP, FORF ATTE R

Rikt land i fredstid NYSKREVET NOVELLE AV HILDE HAGERUP Når jeg klatrer opp på taket på grønnsaksbutikken til faren min ser jeg hele verden, og jeg ser den fra det høyeste punktet. Jeg ser den hvite murbygningen som er skolen vår nå, jeg ser klesvaskene som henger på liner mellom bygningene, høyt oppe, men langt under meg likevel, blafrende i vinden og sola; røde, gule, grønne sjal og plagg. Jeg ser gatene og mopedene som sikksakker seg mellom butikkenes boder, jeg ser kattene som soler seg på balkonger og gelendre, jeg ser duene som flakser til og fra reder under takutspringene. Det eneste som er høyere enn meg er himmelen, og her er den alltid blå, det finnes aldri en sky, i hvert fall nesten aldri. Da jeg var liten var det sånt jeg drømte om, men nå er alle drømmer snudd på hodet, hele verden har stupt kråke og blitt sånn. Når det gjelder vær ønsker jeg meg aller mest det jeg ikke kan få: snø.

RER GIS SØR OG KIN OBE STY JAN VAR DØE N, FIL MRE

Det var en tid fri for fare og ansvar, hvor vi kunne være barn, og kjede eller more oss så mye vi ville. Vi var veldig heldige når jeg tenker meg om.

Det hender jeg tenker på det og på alt det andre jeg ikke ser mer, det som ikke finnes mer, det vi reiste fra. Jeg tenker på skiturer og snømenn og svabergene jeg pleide å stupe fra, jeg tenker på sykkelen min og Rema 1000, jeg tenker på eplehagen til farmor og på alle de andre hagene, og på Ranveig, venninna mi, som alltid hadde tyggis i lomma, grønn ekstra, og blå mascara og en gammel, slitt sekk med et ironisk bilde av Picachu. Noen ganger blir jeg så lei meg at jeg ikke klarer å puste. Jeg må liksom konsentrere meg for hver gang jeg skal ha luft ned i lungene, noen ganger er det så mye inni meg at det ikke er plass til mer. Men pappa sier: Ikke tenk på det vennen, sier han. Tenk heller at det var en drøm. På mange måter har du og jeg vært heldige, sier han. Tenk så lite vi hadde da vi kom, og se på alt vi har nå: Tomater, sukkererter, til og med paprika og mango, sier han. – Og agurker og avokado og ananas.Vi har mye, sier han. Og det har han jo rett i. Når jeg klatrer opp på taket på grønnsaksbutikken til faren min ser jeg moskeen bare noen kvartaler unna, og så tenker jeg på kirken hjemme. Faren min gikk aldri i kirken, bortsett fra på julaften og når det var dåp eller konfirmasjon. Men da vi måtte reise fra bygda vår og bare hadde en halvtime på å pakke var Bibelen en av

de første tingene han la i sekken. Mamma skrek til ham. – Er du blitt helt klink kokos? sa hun. – Har du gått fullstendig fra forstanden? Men da hadde farmor og onkel Jon allerede blitt hentet av store lastebiler, og for å si det sånn – akkurat Bibelen var vel det minste av det hun trengte å bekymre seg for. Seinere, under flukten, leste han for oss fra den. Lange netter under presenning eller i bagasjerommet på en lastebil – der det fantes en stripe lys og det ikke var farlig å lage lyd leste pappa høyt. – Hvorfor akkurat Bibelen, spurte mamma. Det var like før vi mistet hverandre, et eller annet sted på vei sørover i Europa, ved en kontrollpost tror jeg, jeg er glad for at jeg fikk høre denne samtalen, for at de sa fine ting til hverandre og snakket med myke stemmer. – Det var den lengste boka jeg fant, svarte pappa. Da dro moren min hånda si gjennom luggen hans sånn hun pleide å gjøre når han hadde klippet hele plenen i eplehagen. Jeg tror kanskje det var siste gang. Når jeg klatrer opp på taket på grønnsaksbutikken til faren min ser jeg husene der klassekameratene mine bor, men jeg vet ikke hva de heter, hvem som bor hvor, det er bare hus, det er bare ansikter. Vi er ganske mange i klassen her. Seksti stykker. Og vi, vi flyktningene, vi sitter bakerst. Jeg sitter sammen med ei oslojente med glassøyne og en liten fyr fra Trøndelag som skvetter hver gang en bil kjører forbi utenfor skolebygningen, og for å si det sånn, det kommer mange biler. Ingen i klassen heter Ranveig. Jeg skjønner ingenting av det læreren sier. En gang måtte jeg opp foran hele klassen og peke på føttene mine. Da lo alle skikkelig lenge og høyt. Jeg vet ikke hva det var som var så morsomt. I dag snakket læreren engelsk til oss. Han oversatte alt han sa, det har aldri skjedd før. Alt han sa kom i et forvrengt ekko, enda han ikke snakket til meg, enda han snakket til de andre, de barna som ikke kjenner snø, som ikke husker noe annet enn dette, som ikke har halve seg igjen i en eplehage nord i verden. – Tenk, sa han. – Om det ikke var vi som var dem

og dem som var oss. Hvordan ville vi ønsket å bli tatt imot da? Hvis det ikke var krig der – i Norge, men her hos oss? Da rakk en gutt med svarte briller hånda i været, og nå snakket han også engelsk, det kunne han visst, det var meningen at jeg skal skjønne hva han sa. Han snakket til meg, til oss. – Det blir aldri krig hos oss, sa han. – De stammer fra vikinger, det ligger i blodet deres å drepe hverandre helt uten mål og mening sa han. – Det har vært krig her og, sa læreren. – Men det er så lenge siden at det er det ingen som husker en gang, sa han. – Vi lever i et rikt land i fredstid, sa læreren. – Det kan snu. Etterpå kom læreren bort til meg. Han satte seg på huk foran meg, og så gjorde han noe rart. Han la hånda på venstre side av brystkassa. Der hjertet er. Nå er det kveld. Jeg har klatret opp på taket på grønnsaksbutikken til faren min, og herifra ser jeg hele verden. Jeg tenker på alt det som ikke er mer. Pappa vil jeg skal tenke at det var en drøm, men det var det ikke. Det har vært. Jeg tenker på gyngestolen til farmor, på det heklede pleddet hun hadde i sofaen. Jeg tenker på garasjen vår og alle de tomme IKEA-boksene mamma aldri fikk kjørt på dynga. Jeg tenker på skateboardet mitt og DS’n, og fiskene i akvariet, og trampolina jeg elsket da jeg var liten, men som jeg seinere nesten aldri brukte, som seinere bestandig bare sto der. Jeg tenker på kiosken og svaberget der jeg likte å stupe. Jeg tenker på min venninne Rannveig med grønn ekstra og søvn i øyekroken. Jeg tenker på henne der hun går nedover veien mot skolen med sekken over høyre skulder, jeg tenker på henne skritt for skritt i det hun går mot skolen og forsvinner rundt svingen og blir borte for bestandig. Da hører jeg en stemme. Den kommer fra et av takene bortenfor. Det står ei jente der, på min alder. Tynn, med hijaben tett rundt hodet. – Hei, sier hun. Og det ordet kan jeg. Hun smiler ikke med munnen. Hun er helt alvorlig i ansiktet, men øynene smiler. Jeg smiler tilbake med øynene mine. Og jeg kjenner at det betyr noe. – Hei.

FREMFØRT PÅ REDD BARNAS BARNERETTIGH ETSSEMINAR 20

mister foreldrene sine og trygge omsorgspersoner. De bor i overfylte flyktningleirer og bærer på vonde minner. Noen barn kommer på flukt til Norge. De håper på å finne trygghet og en fremtid her. Men for mange av barna blir hverdagen i Norge preget av enda mer venting og stor usikkerhet.

ANETTE WINGREI STULEN

De, i motsetning til meg den gangen på kjøpesenteret, lever i utrygge og ukjente omgivelser. Deres mamma eller pappa er ikke like i nærheten. Å leve i konstant redsel er hverdagen deres. Det er få eller ingen som ser dem og tar vare på dem.

Mange barn på flukt kommer bort fra foreldrene sine og trygge omsorgspersoner, de bor i overfylte flyktningleire og bærer på vonde minner, skriver innsender. På bildet: Barn i syrisk Flyktningleir. (Foto: Scanpix)

Heldigvis var jeg på et kjent, trygt sted da jeg mistet mamma Slik er det ikke for alle.

Barn på flukt trenger trygghet, stabilitet og at noen tar dem i hånden og sier at jeg er her, jeg skal bære håpet ditt.

En gang da jeg var liten gikk jeg meg bort på kjøpesenteret. I det ene øyeblikket var mamma der, i det neste var hun borte. Jeg var fire-fem år gammel, og selv om jeg hadde vært på kjøpesenteret mange ganger før, kjentes det plutselig både ukjent og utrygt ut. Jeg var alene. Jeg var helt alene i hele verden, og jeg var redd. En litt eldre dame kom bort til meg og spurte om jeg hadde mistet mammaen min. Jeg var helt lammet av frykt og sto bare rett opp og ned mens jeg gråt. Jeg gråt og gråt og klarte verken nikke med hodet eller hviske frem et lite ja. Dette er over 20 år siden, men det er som om jeg kan kjenne den lammende frykten og de raske hjerteslagene den dag i dag. Hun stilte meg ulike spørsmål, gjentatte ganger, men jeg svarte ikke på noen av dem. Jeg klarte ikke. Hun ble værende likevel. Hun så at jeg var redd. Hun så meg, og hun ble hos meg. Til slutt tok

Også i voksen alder har jeg kjent på følelsen av å gå meg bort, i meg selv, i sykdom og depresjon. Det har vært så mørkt noen ganger at jeg er sikker på at jeg aldri kommer til å finne håp, mening eller livslyst igjen. At jeg har gått meg bort for alltid. Også da kjennes det ut som om jeg er helt alene i hele verden.

hun hånden min og sa at vi skulle gå og se om vi fant mamma.

Heldigvis har jeg flinke folk rundt meg. Som holder meg oppe og bærer håpet og motet til å fortsette, for meg, når jeg ikke klarer å bære det selv. De ser meg, tar vare på meg og minner meg på at også dette skal gå over.

Denne historien endte, som slike kjøpesenterhistorier ofte gjør. Da vi fant mamma hadde jeg vært veldig glad, for da var jeg ikke alene i verden likevel. Men mamma har fortalt at jeg hele resten av den dagen hadde vært redd og holdt meg så nærme henne som mulig.

Det er menneskelig å trenge tilhørighet, å føle seg sett, forstått og oppleve at noen tåler hele deg, med alt du er og ikke er. Jeg har snakket med og snakker nesten daglig med folk som av ulike grunner har det vanskelig i livene sine. Mitt råd til dem er å finne noen de stoler på og snakke om det.

Sånn rent objektivt sett var det ingenting å være redd for den dagen på det ikke altfor store, og for meg egentlig kjente, kjøpesenteret Down Town i Porsgrunn, byen jeg vokste opp i. Likevel sitter altså følelsene fra den dagen fremdeles friskt i minnet.

Barn som selv har flyktet forteller om gode minner og drømmer de har. Disse minnene og drømmene er ofte de samme som dem norske barn har. Forskjellen er at barn på flukt lever i uvisshet og frykt for hva som skal skje med dem.

Heldigvis var jeg nettopp der, på dette kjente, trygge kjøpesenteret. Heldigvis var det noen som så meg og tok vare på meg. Heldigvis varte hele opplevelsen i maks en time.

Barn på flukt trenger trygghet, stabilitet og at noen tar dem i hånden og sier jeg er her, jeg skal bære håpet ditt, jeg skal holde motet ditt oppe, jeg ser deg og du er ikke alene i verden.

Mange barn i dag er ikke så heldige. I inngangen til dette året var over 30 millioner barn på flukt fra krig og konflikt. Mange kommer bort fra eller

Barn på flukt er først og fremst barn. Og barndom, den betyr alt!

GUTT SOM HAR FLYKTET ALENE TIL NORGE

(Publisert i Bergens Tidene 24. juli 2017)

EMILIE HANSEN, JENTE FRA ULSTEINVIK

Hei alle saman! Eg heiter Emilie Hansen og kjem frå ein liten plass på Sunnmøre som heiter Fosnavåg. I fjor mars fekk vi eit mottak i sentrum for einslege mindreårige asylsøkarar, ca 40 gutar der mesteparten kom frå Afghanistan. I perioden før gutane flytta inn, spreidde folk fordommar og framandfrykt på ein plass som allereie var politisk mørkeblå. Ord som kriminell, terrorist og valdtektsmenn vart brukt som synonym for flyktning og asylsøkjar. Desse bestemte eg meg for å bli venn med. Dermed enda eg opp med å bruke fredagskvelden min i kyrkjekjellaren, ureligiøs som eg er, for fyrste gong for å få kontakt med dei nye gutane. Norsklæraren deira hadde tipsa meg om at dei brukte å fare dit. Eg var ganske nervøs fordi eg fór dit aleine, eg visste at ingen av vennane mine brukte å fare på fredagstreff, kva om ingen av dei kom, og kanskje det viktigaste der og då når eg sto der ute med nervane mine; eg visste ikkje kvar inngangsdøra var. Plutseleg ser eg at ein gjeng med svarthåra gutar kjem mot meg, vi helsar og dei viser meg vegen inn. Eg visste ikkje at på grunn av denne eine kvelden skulle eg forsette å bruke fredagskveldane mine i kyrkjekjellaren. Eg visste ikkje at vi kom til å spele fotball (noko eg er veldig dårlig i), biljard, volleyball og handball. Eg visste ikkje at vi kom til å bade, fare på stranda, fjellet, gå på tur med hund, sykle og feste. Eg visste helder ikkje at vi kom til å feire ramadan, id, jul og nyttår saman. Eg visste ikkje noko av dette den fredagskvelden i mars. Einaste eg tenkte då var at desse gutane kom til å ha behov for ein venn som kunne dei nye spelereglane, og at eg ønskte å vere denne vennen. Og eg er så utrulig takknemleg for at dei lét meg. Etterkvart begynte gutane å invitere meg til mottaket, der drakk vi te , spelte kort, hørte på musikk og snakka. I byrjinga venta eg på å bli invitert før eg dukka opp der, men etter ei stund so vart det slik som mange sikkert har det med bestevennane sine; du sender ei melding når du allereie er der. Ei stund var eg så ofte på mottaket at gutane tulla med om eg ville ha eit eige rom der så eg slapp å fare heim om natta. Med andre ord, vi har brukt utrulig mykje tid ilag. Vi har lært mykje av kvarandre. Eller det vil seie, eg har lært mykje av dei, og dei har kanskje lært litt av meg. I starten gjekk 95% av all kommunikasjon på Google translate, kroppsspråk, peiking og ansiktsuttrykk. Men vi fann fort ut at eit sterkt ønske om å forstå og bli forstått kan ta deg langt i riktig retning. Dette ønskje om å forstå og bli forstått gjorde også slik at eg ønskte å lære meg deira morsmål, dari og pashto, noko som gutane synst var ganske artig. På dari kan eg no kvardagslig smaltalk, medan pashto gav eg fort opp etter

ei episode der ein gut sa ”salam, sangey?” og eg svarte ”khaiamal” når det eg eigentleg skulle sei var ”khaiem”. På norsk blir dette ”hei, korleis har du det?”, og eg svara ”smiskar”, i staden for ”eg har det bra”. Gutane knakk saman, og eg vart ganske flau. Vi har tulla masse, men vi har også snakka om det seriøse. Dei har fortalt meg om heimlandet, om kor sterkt dei saknar familie og vennar, om dei kjære dei har mista og om reisa til Norge. Eg har aldri måtta flykta heimafrå for å berge livet mitt, eg har aldri blitt slått for at eg skal ligge stille i ein personbil som skal krysse landegrensa, eg har aldri måtta reist over Middelhavet i ein liten, overfylt gummibåt utan å kunne symje. Men eg har sett korleis det har påverka unge menneske, og kor stor frykta er for å bli sendt tilbake til det dei rømde frå. Ei frykt som er så stor at det har ført til fleire panikkanfall og andre psykiske problem. For nokon vart det så vanskeleg at dei ikkje ønskte å leve meir. Aldri før har det vore så viktig å ha ein venn å klemme som kan minne deg på alle gledene i livet, f.eks at du elskar å danse og at du skal bli rap stjerne når du er stor. Og at du faktisk ikkje får lov å fare frå oss no, for du har lovd meg at du skal kjøpe meg ein fin bil når du blir rik. Når eg sa dette flira du og ting var bra ei stund til neste gong eg måtte springe ut av klasserommet for snakke med deg på mobil å minne deg på noko som var vert å leve for. Slik at eg kunne vere sikker på at du fortsatt var der når eg var ferdig på skule den dagen også. Eg har fått høre at eg er spesiell, at eg ikkje er som alle andre norske folk. Når eg får høyre dette spør eg kva meiner du. Då får eg alltid høyre du er ikkje redd meg, du er ikkje redd oss, og du er ikkje redd for å besøke oss på asylmottaket. Kan ikkje du som er her i dag vere med på å gjere dette litt mindre spesielt? At det å vere venn er normalen i staden for unntaket. Det er fyrst og fremst det desse unge menneska treng, nokon som ser dei, høyre dei og som bryr seg om dei på rett. På grunn av eit lite hei har eg no vennar for livet spreidd rundt i Norge, Europa og i Afghanistan. Uansett kor dei er, kor dei har blitt flytta, so held vi kontakta. Det er mykje meir eg skulle ønske eg fekk fortalt deg i dag. Men om du lurer på noko, finn du meg på Facebook og det er berre å sende meg ei melding. Men husk, det kostar so lite, men betyr så mykje at akkurat du tørr å vise at du bryr deg. Til dokke som e her frå afghanistan: Sjoma asisan baraje man mohem hastin wa man dar fekre shoma hastim. Ta mata der mohem ye aw za sta parwa satama ”You are important for me and I care about you!” Tashakor. Manana. Takk for meg.

(Publisert i Bergens Tidene 1. juli 2017)

FREMFØRT PÅ REDD BARNAS BARNERETTIGH ETSSEMINAR 24

ISA SJO N D BAR NAS UNG DOM SOR GAN MED LEM MER I PRE SS, RED

NORA MEHSEN

Det er vårt ansvar å overdøve hatet med kjærlighet.

Therese Vårøy Persgård (14)

(Publisert i Tønsberg Blad 13. juli 2017)

Jeg hadde en eventyrlig barndom i Norge

A salam aleikum :)

Men ikke alle eventyr har en lykkelig slutt.

Hei alle sammen, og jeg er en utrolig gutt sier læreren min ;)

AV JIMMI WESTERHEIM

, FE LT AR BE ID ER JI MM I WE ST ER HE IM

Barndom for meg var et eventyr der min nysgjerrighet fikk fritt utløp; alt var spennende, alt var tilgjengelig og kunne utforskes, fordi jeg vokste opp i kongeriket Norge og på bygda Filtvet. Ikke bare var vi trygge fordi det var fred i landet, det var også frie tøyler fordi de som styrte ga oss rett til å gjøre det vi ønsket.Vi utforsket skogen, havet og landsbygda alene fra alderen på bildet og ikke minst hadde jeg et sted å løpe innom hver gang jeg var sulten. Der hersket mamma og Pappa, mens de styrte huset med en streng, men mild hånd. Det jeg var mest redd for var uhyrer som «nøkken», «huldra» og «tusser» i skogen, samt rykte om at skogens prins Gaupa hadde fått barn en sommer. Siden vår lille bygd lå nedenfor den store trylleskogen og rett ved havet, tok familiene i nabolaget vårt med seg barna på oppdagelsesferd. En av mine beste minner er når vi dro til den magiske fossen for å grille, mens vi utforsket hver krik og krok som små apekatter. Apekatt var mitt kallenavn da jeg var mer i trærne enn på bakken og ikke lot en eneste stein være usnudd. Nysgjerrigheten min styrte. Som 9-åring fikk familien et fadderbarn fra et kongerike på andre siden av kloden kalt «Den Dominikanske Republikk» og vi utvekslet brev iherdig i noen år. Så kom brevet; lille Sandy på 6 år hadde forsvunnet fordi han måtte flykte fra et «monster» kalt tsunami og det var slutt på brevene. Møte med nye kulturer og land der barna hadde andre farger enn meg, snakket andre tunger og kjempet mot andre farer, var både spennende og skremmende. Som nysgjerrig liten apekatt spurte jeg ofte spørsmålet hvorfor? – Hvorfor ble Sandy borte og hvorfor er noen uten hjem?

Jeg vokste opp i mitt eventyr tross våre utfordringer og jeg hadde et hjem, mat, foreldre og mennesker rundt meg som hadde muligheten til å forme meg. Dette privilegiet har de færreste barn på jorda og ingen barn har søkt om hvor de ønsker å bli født.Voksne velger å flykte, uansett hva grunnen skulle være; krig, sult, naturkatastrofe eller søken på et «bedre» liv, men barna har ikke noe valg. Ferden de setter ut på med barna på slep er både farefylt og skremmende, med fatale konsekvenser for mange, som lille Ahmad Jan som jeg møtte på Lesvos. Siden jeg hadde vært i kongeriket Afghanistan et år med Leger Uten Grenser, kunne jeg dari og spurte hvordan det gikk. Han lyste opp og skravlet i vei, men jeg stoppet han og sa, «jeg kan bare litt». «Hvor er foreldrene dine?», spurte jeg og jeg glemmer aldri hans reaksjon; den lille gutten med slitt Ronaldo skjorte kikket ned på skrå mot høyre og sparket en stor stein i grusen. De hadde forsvunnet på deres skumle ferd over det store havet fra et annet kongerike. Når noen når vårt land bør de bli møtt med vennlighet og muligheter. Alle barn på jorda fortjener en eventyrlig barndom, med noen farer på veien og mange lærdommer, men hvor de som bærer på gode verdier og utfører gode handlinger, smiler til slutt. Ikke som lille Ahmad Jan som står uten foreldre, alene i verden. Jeg ber norske politikere sørge for at barna får den beskyttelsen de har krav på, under selve flukten og når de kommer til Norge. For barn på flukt er først og fremst barn. Ingen barn skal få barndommen sin satt på vent! #barndombetyralt

Her begynner en historie fra en 16 år gammel gutt som brukte barndommen sin på å lete etter trygghet. Jeg kommer fra en stor familie. Da jeg var sammen med familien min i hjemlandet, trodde jeg at jeg er verdens heldigste gutt. Jeg husker godt når vi var på seter sammen med familien min.Vi hadde masse sauer, vi hadde det fint. Jeg hadde en storebror, vi kranglet, vi lekte sammen og vi var veldig glade i hverandre. Så en dag kom Talibaner på byen vår, de var på hele byen, og alle var så redde.Vi måtte forlate Afghanistan.

GU TT SO M HA R FL YK TE T AL EN E TI L NO RG E

Da jeg fikk midlertidig opphold, begynte livet igjen å bli dårlig, og du tenker mye på alt. Vi har hatt det fint, men nå vet vi ikke hva som vil skje. Vet du hvordan det føles uten trygghet, uten familie og uten framtid? Hver morgen jeg våkner opp i utrygghet, så redd for å bli sendt til Afghanistan og bli drept av Taliban. Jeg tenker på det hver kveld, hver natt, hver dag. Hva skal skje med meg? Så sier jeg; ey, kjære Gud, hjelp meg i det jævla livet, det blir så tungt for meg. Det er ikke plass for meg i verden nå lenger. Jeg klarer ikke det lenger, det livet, veldig vanskelig. Jeg føler meg ikke trygg.

Vet du hvordan det føles å miste alt med en gang? Vet du hvordan det er å være 12-åring alene i et fremmed land? Det vet jeg godt. Jeg gråt nesten ett år, jeg var så redd. Jeg savnet hele familien min. Jeg måtte jobbe for å overleve og stå på egne bein. Så skjønte jeg at gråten hjelper ikke, og hvor urettferdig livet er. Så jeg bestemte meg for å ikke gråte, men gråten er fortsatt inni i meg. Jeg savner familien min skikkelig mye. Hvis jeg hadde mulighet til å være med familien min, skulle jeg være med dem hele tiden min. Fordi familie betyr alt! Jeg hørte at broren min var i Norge, derfor kom jeg hit med et håp. Et håp om å finne broren min og et trygt liv. Når jeg fant broren min, vi var så glade i hverandre.Vi møttes sammen nesten alle helger, vi tok kamper sammen, hvem ble så sterk. Og vi jobbet med leksene mine for å lære norsk. Så det klarte jeg. Hvis man er sammen med noen som er glade i hverandre, man vet ikke hvordan tiden går. Han var for meg en superhelt og han er fortsatt det, men nå UDI bestemte at jeg er storebror. De tror ikke engang at vi er brødre. De tok en alderstest, så hvorfor kan de ikke ta en DNA test?

Tenk deg at du sitter på et mottak og du tenker på framtida; hva som skal skje med deg. Du har ikke lov til å delta i noe aktivitet, så du har ikke noe å gjøre i Norge. Og du kan ikke reise til noe sted, fordi du har midlertidig opphold i Norge. Midlertidig opphold er for oss som et fengsel. Noen kaller oss lykkejegere, men jeg vil stå på egne bein og vise dere hva jeg kan. Det var ikke mitt valg å forlate hjemlandet og familien min, det var de jævla Terrorister som gjorde at jeg måtte forlate hjemlandet. De tok fra meg barndommen min, de tok fra livet mitt. Nå jeg har ikke lyst til å leve mer. I dag er det over 60.3 millioner mennesker på flukt, og halvparten av de er barn på flukt i et fremmed land. Jeg er en av dem uten familie. Barndommen min forsvant på veien til å finne et trygt sted å bo. Jeg ber dere, tenk på dem vær så snill. De trenger deres hjelp, tenk på dem. Jeg håper at ingen skal oppleve det som jeg har opplevd. Ta vare på familie, ta vare på de som du er glad i. Ta vare på hverandre. Fordi familie betyr alt. Tårene mine borte, men inni meg gråter fortsatt. Takk for meg.

INGRID

Av mennesker på flukt er det noen som har kristen bakgrunn, andre har muslimsk bakgrunn. Noen tror på andre ting, mens andre tror på ingenting. Som prest er jeg opptatt av at Gud er vertskap og vi som er på jorda er gjester.Vi er gjester sammen og det gir oss et særskilt ansvar for hverandre.

VOLDEN OVEDIE

AT , FORF

TER

e n ble hun kjent med en jent Volden gikk på barneskole hadde flyktet fra og Da forfatter Ingrid Ovedie meg som mel gam . - Melika var like jeg som hadde flyktet til Norge l se, og opplevd ting som sett ting som barn ikke ska de had hun som sk om nor selv ge Og . beg krig eksempel vi mye til felles.Vi hadde for aldri kunne forstå, hadde yndlingsfag. inn i fortellingen. I barneroatter i fjor, snek Melika seg i Da jeg debuterte som forf mange andre unge gutter hun også en bror, som lik fikk r” n telle van e som t båd “Al for en d red man a er opa. Min hovedkarakter Petr ika også dag er på flukt gjennom Eur et), men blir i møte med Mel bild på a jent med hun r og Pi (sistnevnte dele som teller. konfrontert med andre ting barn ut på flukt, på land og sommer. Hver dag legger god at en har n bar alle Ikke ske politikere skal sørge for med familie. Jeg vil at nor kommer til de når og vann, alene eller sammen ter, flyk de når de har krav på, både en barn får den beskyttelsen n barn skal få barndomm først og fremst barn. Inge er t fluk på n bar For . Norge sin satt på vent. idunderfull

#barndombetyralt @v

OLA V ØYG ARD , BIS KOP I NOR D-H ÅLO GAL AND BIS PED ØMM E

I Islam er det viktig med gjensidig respekt og kjærlighet til medmennesket. Derfor er det viktig å hjelpe alle barn på flukt, uansett religion. Flyktningbarn er de i verden som trenger mest omsorg og kjærlighet fra sitt medmenneske.

Da Biskop Olav var 6 år, bodde han sammen med familien i London i et år. Han gikk på skole der, og hadde det veldig fint. - Jeg fikk mange venner, og snakket engelsk flytende etter bare noen uker. Hjemme snakket vi selvsagt norsk. Det falt meg aldri inn at jeg og min familie skulle være et problem eller en belastning for det landet vi var i. Jeg følte meg velkommen i England, jeg trivdes der, og jeg følte meg trygg. Slik skal barn ha det, uansett hvor de oppholder seg, enten de er i sitt hjemland, eller de av ulike grunner er et helt annet sted. Jeg støtter med glede Redd barnas sommeraksjon for barn på flukt. Jeg ber norske politike re sørge for at barna får den beskyttelsen de har krav på, under selve flukten og når de kommer til Norge. For barn på flukt er først og fremst barn. Ingen barn skal få barndommen sin satt på vent! #barndombetyralt

MAN I HUS SAI NI, POL ITI KER

Jeg forstod alvoret i øynene til foreldrene mine da vi måtte flykte fra Syria Jeg ble plutselig tvunget til å bli voksen og legge barndommen bort. På dette bilde er jeg ikke mer enn 4 år gammel og får møte julenissen for første gang. Den gang var jeg en bekymringsfri 4-åring, slik barn skal være, selv om jeg var litt redd for julenissen. Den gangen tok jeg alt for gitt, men etterhvert som jeg ble eldre forsto jeg og så urettferdighet rundt meg. At de grunnleggende frihetene ikke gjelder for alle. I Syria var mitt morsmål forbudt, selv om kurdisk var det eneste jeg kunne. Man kunne ikke skrive eller si hva man ville, og i alle fall ikke noe som var kritisk til de som styrer. Men jeg skjønte ikke alvoret i alt dette, for jeg var jo et barn. Man skal ikke forvente at barn venner seg til flukt og frykt. For selv om jeg forsto alvoret i øynene til foreldrene mine da vi måtte flykte fra Syria, ble jeg likevel sint på faren min for at vi måtte dra fra alle vennene mine, hele barndommen min og pakke det lille vi hadde igjen i en ryggsekk og flykte. Dette var prisen for vår frihet og det var verdt det.

Men skal ikke forvente at barn venner seg til flukt og frykt.

I REDD BARN A TOVE R. WANG , GENE RALS EKRE TÆR

Første skoledag august 1957, glad og spent! Ny sekk og ny kjole. Jeg gikk de første sju skoleårene på Østensjø skole i Oslo, i et stabilt og trygt miljø som bidro til trivsel og læring, med omsorgsfulle og gode lærere og en fin vennegjeng. Jeg likte meg godt på skolen og lærte mye. Det ga godt grunnlag for videre utdanning og senere spennende jobbmuligheter. Jeg tok det nok for gitt at sånn skal det være. Nå tenker jeg at det er langt fra virkeligheten til barn på flukt, som ofte er preget av ustabilitet, frykt og avbrutt utdanning. Over halvparten av de barna i verden som ikke går på skole, er barn berørt av krig og konflikt. Svært mange av dem er på flukt, og de rammes av mangedobbel urettferdighet.Vi har en viktig jobb å gjøre – å sørge for at barn på flukt får tilgang til forutsigbar, god og relevant læring!

Barn på flukt blir tvunget til å bli voksne og legge barndommen bort. Uvisshet, frykt og ustabilitet gjør at barn slutter å være barn. Jeg måtte det jeg også da vi var på flukt, jeg gjorde det for å støtte mine foreldre og vise mine søsken at storebror alltid skulle passe på dem. Derfor ber jeg norske politikere sørge for at barna får den beskyttelsen de har krav på, under selve flukten og når de kommer til Norge. For barn på flukt er først og fremst barn. Ingen barn skal få barndommen sin satt på vent!

Vi har en viktig jobb å gjøre – å sørge for at barn på flukt får tilgang til forutsigbar, god og relevant læring!

HONN ØR SOFI A SROU R, VINN ER AV FRIT T ORDS

Vi kan ikke lukke øyne og ører for en realitet flere barn lever med i dag Vi er nødt til å handle Som barn hadde jeg mer eller mindre alt som gjorde begynnelsen på livet og barndommen god, trygg og fullkommen. Jeg hadde foreldre som gjorde alt for at mine søsken og jeg skulle ha det bra.Vi hadde de kuleste lekene, fine klær, gikk på skole, hadde venner, masse fritid og kvalitetstid med familien.

ALE NE TIL NOR GE GUT T SOM HAR FLY KTE T

Jeg hadde alt fra dukker til lekebiler og lego. Jeg hadde alt fra fine kjoler til slitte joggesko fordi jeg var så aktiv og fikk leke så mye. Jeg husker gleden min da jeg fikk sykkel for første gang, smertene da jeg kjørte inn i en grøft og tryggheten da mamma kom med førstehjelp. Jeg husker de gode stundene som bursdager og skoleturer med barndomsvenner. Mine søsken og jeg hadde alt dette i trygge Norge.Vi var trygge, og ikke minst hadde vi hverandre. Jeg var trygg. Jeg ble hørt. Jeg ble sett. Alle barn har rett på denne tryggheten, men ikke alle barn har den. Barn på flukt fra krig blir fratatt følelsen av trygghet, følelsen av frihet fra angst og redsel, og frihet fra en konstant frykt for hva den neste dagen vil bringe, og om den i det hele tatt vil komme.

Det er vår plikt å respektere menneskerettighetene, og det inkluderer barnerettighetene. Det er vår plikt å sørge for at disse rettighetene sikres.

Alle barn har rett til liv. Alle barn har rett til lek. Alle barn har rett til skole og fritid. Alle barn har rett til å bli hørt i det som angår dem. Alle barn har rett til omsorg og en sunn livsutfoldelse. Vi kan ikke lukke øyne og ører for en realitet flere barn lever med i dag. Vi er nødt til å handle. Det er vår plikt å respektere menneskerettighetene, og det inkluderer barnerettighetene. Det er vår plikt å sørge for at disse rettighetene sikres. Ikke sett barnas liv på vent! Gi dem muligheten til en god start på livet, gi dem muligheten til en god videre utvikling. En god barndom varer livet ut. Jeg ber norske politikere sørge for at barna får den beskyttelsen de har krav på, under selve flukten og når de kommer til Norge. For barn på flukt er først og fremst barn. Ingen barn skal få barndommen sin satt på vent! #barndombetyralt

IDA HAU GE DIG NES , NES TLE DER I NHF U OSL O

Ida (21): Jeg sitter i rullestol. Ikke alle er så heldige.

Som rulestolbruker synes jeg det er vanskelig nok å komme meg på skolen. Bare tenk hvis jeg skulle vært på flukt. Vi må huske på disse glemte barna og vi må stå sammen om de som trenger det mest.

PUBLISERT I AFTENPOSTEN 23. JULI 2017

Lever i frykt hver dag Min barndom var trygg. Og fylt med uvurderlige og fine øyeblikk. Jeg trengte ikke tenke lenger enn min egen nese. Fordi jeg fikk det jeg trengte. Jeg fikk en elektrisk rullestol, når jeg trengte det. Og jeg klarer ikke forestille meg et liv uten mine hjelpemidler. De gir meg mestring og frihet hver dag.

Funksjonshemmede barn på flukt har ikke tilgang på livsviktig utstyr og er ekstra sårbare for overgrep og vold fra voksne. IDA HAUGE DIGNES

Jeg husker godt møtet med min første rullestol. Klassen skulle på tur i skogen dagen etterpå og jeg skulle være med. Men min funksjonsnedsettelse gjorde det vanskelig å bevege seg fritt i kupert terreng. Kunne virkelig en rullestol gi meg friheten tilbake? Frihet og selvstendighet Rullestolen var gul og i en alder av ti år synes jeg så klart den var råkul! Den hadde sjarm. Jeg fikk prøvekjøre den for første gang på et jorde. Og som jeg fløy avsted i den! Jeg var bergtatt. Den ga meg en heftig følelse av mestring, frihet og selvstendighet.

Nå kunne jeg endelig bevege meg like raskt som de andre barna igjen. Jeg tenker ofte på hvor viktig rullestolen har vært for meg. Og på dem som ikke er like heldige som meg. Som ikke har muligheten til å få en slik stol. Jeg snakker først og fremst om funksjonshemmede barn på flukt. For barn med funksjonsnedsettelse er flukten en enda større påkjenning. De har det vanskeligere med å komme seg i trygghet, de har ikke tilgang på livsviktig utstyr og medisiner og er ekstra sårbare for overgrep og vold fra voksne.

Enkelte barn lever i frykt hver dag. Enkelte barn gleder seg ikke lenger fordi frykten er så mye større. Frykten og angsten for morgendagen er altoppslukende. Fremtiden er urovekkende og ukjent. Barn skal ikke bekymre seg for fremtidens ukjente ansikt. Men enkelte barn har ikke noe valg. Enkelte barn er ikke like heldige som meg. En god barndom betyr alt Alle barn fortjener å være barn. Handikappet eller ei. Barn skal leve i nuet. Og ikke bekymre seg for morgendagen. Barn skal leke, ikke rømme fra krig og elendighet. Barn skal være lykkelige, ikke ha frykt for døden. For barn er bare barn. Barn fortjener håp, lykke og godhet. Fordi en god barndom betyr alt. Jeg ber norske politikere sørge for at de glemte barna får den beskyttelsen de har krav på, under selve flukten og når de kommer til Norge. For barn på flukt er først og fremst barn. Ingen barn skal få barndommen sin satt på vent! #BarndomBetyrAlt

en femtedel I idylliske Norge anslår vi at opp mot Barn på e. lidels isk psyk en har unge og av barn som r leme prob iske psyk flukt har like mange enda flere barn i Norge har, og kanskje har de på veien. med alle traumene de måtte oppleve er hit så får Derfor er det viktig at når de komm at vi tar den de noen å snakke med som lytter, og vi kanskje at Sånn . alvor på s psykiske helsen dere . kan gjøre livet litt mindre vanskelig

Over 30 millioner barn er på flukt. Hverdagen til disse barna er preget av utrygghet, fare og frykt. Og noen grupper er mer sårbare enn andre. Unge LHBTpersoner møter diskriminering, trakassering og mobbing. Noen flykter nettopp for den de er. Vi må huske disse barna og stå sammen for dem som trenger det mest.

et menneske Å ha kreft er noe av det vanskeligste energi og kan kan gå igjennom. Sykdommen stjeler jeg fikk den være altoppslukende. Jeg overlevde fordi så heldige. I behandlingen jeg trengte. Alle er ikke Flere av dem dag er det flere millioner barn på flukt. medisiner og bare ikke ler mang er syke. Disse barna den tryggheten behandlingsutstyr, de får heller ikke og roen en kreftpasient trenger.

MORT EN HEGS ETH, PROG RAML EDER VGTV EDER STIA N BARS NES SIMO NSEN , PROG RAML

KLAU S HAGE RUP, FORF ATTE R FRID A Ã…NNE VIK, MUSI KER

GER OG FELT ARBE IDER ISAB ELLE FARZ ANEH DAVO DI, BLOG

Min Olav Som barn likte jeg veldig godt å snakke med de voksne. I voksen alder har jeg lurt på hvorfor, og har kommet fram til at voksne stiller deg spørsmål som får deg til å reflektere. Så lenge jeg kan huske så har jeg alltid vært nysgjerrig på hvorfor ting er som de er. Ikke hva de er, men hva årsaken til at det er som de er. Olav, mannen til venstre, han var veldig glad i meg, Han kjøpte alltid is til meg, stilte meg mange spørsmål, og vi hadde morsomme samtaler. Hver måned fikk jeg Donald Duck-blad i posten som han betalte for. Hvorfor han var så glad i meg vet jeg ikke, men han var utrolig snill. Som en bestefar. Dette bildet ble tatt noen uker før lillebroren min ble født, og jeg viser her hvor liten han kommer til å være når jeg får truffet lillebror for første gang. Jeg har valgt dette minnet fordi Olav var den første som viste interesse for meg, bortsett fra familien min. Han var min første norske venn, og bestefar. Jeg tror han var ensom, og hadde ikke egne barnebarn, en perfekt match. Jeg som hadde bodd kun ett år i Norge på dette tidspunktet husker at flere av barna ikke ville leke med meg fordi jeg ikke kunne snakke språket så godt. Med Olav så holdt det å spise is, bla i Donaldbladet og veksle de få ordene jeg kunne. Alle barn vil bli sett, hørt, elsket. Olav ga meg dette, og helt frivillig. Denne mannen ga meg den første opplevelsen av kjærlighet utenfor min kjernefamilie, og hver gang jeg ser dette bildet blir jeg påminnet om at menneskelig relasjon omhandler å se hverandre, lytte til hverandre og ikke minst, verdsette hverandre.

Å ikke bli sett, hørt eller føle trygghet medfører sterke traumatiske opplevelser for barn.

Barn på flukt er de mest sårbare. De har ingen kontroll på avgjørelsene som blir tatt for dem. De har null kontroll på hvilke konsekvenser flukten medfører, samtidig som de er utsatte for hendelser ingen barn har verktøy til å håndtere. De blir utsatt for situasjoner hvor frykt blir en kronisk følelse. De ser sine foreldre redde, deres trygghetssystem. En vanlig bivirkning av familier som er på flukt er omsorgssvikt. Mor, far eller for en del barn som bare har en av foreldrene med seg har ikke trygghetsrammene andre barn har. De blir utsatt for en verden som ikke er forståelig for dem. Behovene deres blir ikke møtt av foreldrene, fordi foreldrene også lever i konstant frykt. Å ikke bli sett, hørt eller føle trygghet medfører sterke traumatiske opplevelser for barn. Jeg har jobbet som kulturtolk for Leger Uten Grenser, ett år i Hellas. Jeg har vært vitne til at mange barn blir apatiske, nummen, og i tilstander hvor de ikke gjør annet enn å bare føle smerte, men som regel stille smerte. Flere av dem kopierer foreldrenes sinnstilstand og er frustrerte, sinte og redde.Vi mennesker er tilpasningsdyktige, og har styrken til å overkomme mange traumatiske hendelser, men da må vi kunne ha sterke verktøy. Barn har ikke utviklet disse verktøyene. For barn å være utsatt for traumatiske hendelser kan medføre langvarige psykiske problemer.

LIT Y-K JEN DIS TOR E PET TER SON , REA barndom. tilbake på en trygg og god @torepetterson kan tenke ringet av smil Om e. fløt og ær geb brin av - Barndom, den søte smaken sitt fang, det or tem bes er l ha det bra. Det og alt handler om at du ska oppdager dag r sin helt egne evighet. Hve er sommerferie som varer du gråter Når før. sett har i aldr du noe du en du du noe nytt, hver dag ser het rdig ttfe Ure smiler hele verden. trøster mor, når du er glad e slanten av saft sist den lig der bro r dele ster kjenner på er når storesø er det stedet du selv selv litt mer. Familien på mugga, men klarer å gi å føle deg liten. til n ler av deg og vil få deg alltid kan krype til når noe Familie er trygghet. barn på flukt. Jeg slik barndom opplever ikke Slik bør det være, men en telsen de har kyt bes den får for at barna ber norske politikere sørge . For barn på rge No og når de kommer til krav på, under selve flukten en sin satt mm ndo bar få l ska n bar n. Ingen flukt er først og fremst bar lt på vent! #barndombetyra

NANCY HERZ, VINNER AV FRITT ORDS HONNØR

- Som barn elsket jeg å pynte meg, kle meg ut og leke at jeg var noen andre. Favorittleken min var å leke voksen, noe foreldrene mine ikke alltid satte pris på – de ville at jeg skulle være barn så lenge som mulig, forteller samfunnsdebattant Nancy Herz. - Men ikke alle er så heldig. Barn som flykter fra krig og konflikt får barndommen sin satt på vent – og når de kommer til Norge må de fortsette å vente. Mange får aldri barndommen sin tilbake. Jeg ber norske politikere sørge for at barna får den beskyttelsen de har krav på, under selve flukten og når de kommer til Norge. For barn på flukt er først barn. Ingen barn skal få barndommen sin satt på vent! #barndombetyralt

Jeg ber norske politikere sørge for at barna får den beskyttelsen de har krav på, under selve flukten og når de kommer til Norge. For barn på flukt er først og fremst barn. Ingen barn skal få barndommen sin satt på vent! #BarndomBetyrAlt

INGEBORG HELDAL, REDAKTØR

ANE BRU N, MUS IKE R

Mange millioner barn er på flukt, sultne, redde, ensomme og uten et pappafang å krype opp i.

ANDREA VOLDUM, GRUNNLEGGER AV VI TROR DEG-STIFTELSEN TELLEF SOLBAKK RAABE, MUSIKER

Ingen skal få barndommen satt på vent MART INE HALV ORSE N, BLOG GER

Bare det siste året har 300.000 enslige barn lagt ut på flukt fra sine hjem. Da jeg var liten elsket jeg å dra på eventyr i skogen med bestefar. Jeg elsket å se på blomstene, trærne og høre på alle lydene fra de forskjellige dyrene. Jeg elsket også sjokoladen bestefar alltid hadde i sekken og alle samtalene vi hadde. Men det beste var pølsene bestefar hadde på termosen, som smakte en blanding av kaffe og pølse. Da jeg var liten elsket jeg å sitte på rommet mitt med alle dukkene mine. Jeg elsket å fantasere om at jeg var dem, og levde meg inn i alle slags mulige yrker. Jeg elsket å kle dukkene opp i alle rare, morsomme og egenlagde plagg. Men det beste av alt var roen og tryggheten jeg følte når jeg lekte, alene, trygg og god på rommet mitt.

Men for mange av barna blir hverdagen i Norge preget av enda mer venting og stor usikkerhet.

Da jeg var liten elsket jeg å bade i badekaret sammen med broren min. Jeg elsket å leke alle de morsomme lekene vi lekte, og drikke saft fra krusene som sto i vinduskarmen. Ofte tok vi så mye skum i badekaret at det rant over, og mamma ble like fortvilet hver gang. Men det beste var når vi var ferdige, når pappa tullet meg inn i et håndkle og vi spiste hjemmelaget pizza. Ikke alle barn er like heldige som meg. Barn som flykter får barndommen sin satt på vent. Over 30 millioner barn var på flukt fra krig og konflikt ved inngangen til 2017. Aldri før har det vært så mange enslige barn på flukt, bare det siste året har 300.000 enslige barn lagt på flukt fra sine hjem. De løper gjennom skoger, uten å kunne tenke på hva som befinner seg rundt dem. Det er ingen sjokolade i sekken, eller noen bestefar

til å leie dem. De er sultne, og hadde gjort alt for å få en kaffesmakende pølse. De sitter i forskjellige rom, men uten noen ting å leke med. De fantaserer om å være noen andre, og de evner ikke å leve seg inn i noen yrker eller drømmer, Det eneste som betyr noe er å overleve. De er kalde, de er slitne og redde. De trasker gjennom vann, regn og søle, men et badekar med varmt vann, kjærlighet og trygghet eksisterer ikke. De leker ingen morsomme leker. Men de har også fortvilte mammaer, men det er fordi de er livredde og gjør alt for å få barna sine i trygghet. Mange av dem har ingen pappa som kan tulle dem inn i et håndkle, og det eneste de ønsker seg er å bli mett i magen. I Norge er jeg trygg. Jeg har vokst opp i trygge gater, fylt opp av naboer som jeg har laget snøhuler med, som jeg har bakt pepperkaker med og som jeg har sovet over hos. Noen barn kommer på flukt til Norge. De håper på å finne trygghet og en framtid her. Men for mange av barna blir hverdagen i Norge preget av enda mer venting og stor usikkerhet. Jeg ber norske politikere sørge for at barna får den beskyttelsen de har krav på, under selve flukten og når de kommer til Norge. For barn på flukt er først og fremst barn, på samme måte som jeg en gang var. Med de samme rettighetene. Jeg ønsker meg at de skal få de samme mulighetene som meg. For ingen barn skal få barndommen sin satt på vent!

OG FO RF AT TE R AD , PO LI TI KE R EM IL AN DR É ER ST

Dette er den første selfien til Emil André Erstad, tidligere leder av @krfungdom. Tatt med engangskamera på leir i 2001 - Alle som var på leir med meg rundt årtusenskiftet, kan nok stadfeste at eg var ein rasar med alle eingongskamera mine. Ikkje noko var for uviktig til å bli foreviga i mitt fotoalbum. Leir var jo så gøy! Minna mine frå å reise på leir er berre gode. Der møtte eg mange nye vener og fekk mykje tid med gamle vener.Vi leika, spiste snop frå kiosken, høyrte andaktar om Jesus og vart kjend leiarar som framleis er gode førebilete for meg. Det var fint, trygt og godt. Eg har seinare skjønt kor heldig eg var som born, der eg hadde ein så trygg og god barndom at eg kunne gjere kjekke ting som å reise på leir. I dag veit eg at langt frå alle er så heldige som er var. Etter å ha jobba mykje med flyktningspørsmålet dei siste åra har eg sjølv sett med eigne auge korleis barn på flukt blir fråtatt opplevingar og minne som dette. Dei får ikkje reise på leir. Då eg var i Istanbul nyleg var eg heime hos ein syrisk flyktningfamilie der berre dei vaksne var heime - alle borna var på jobb i klesfabrikken. Eg ber norske politikarar sørge for at borna får den beskyttelsen dei har krav på, under sjølve flukta og når dei kjem til Norge. Ingen skal få barndomen sin satt på vent. #barndombetyralt

Då eg var i Istanbul nyleg var eg heime hos ein syrisk flyktningfamilie der berre dei vaksne var heime - alle borna var på jobb i klesfabrikken.

DEBA TTAN T ÅSAL INN ARNT ZEN DALE , SAMF UNNS

Den viktige barndommen: Alt skulle smakes på Som barn var jeg mye ute og lekte. Uansett vær ble vi sendt ut. Barbent og lettkledd om sommeren, gummistøvler, regntøy og sydvest om det regna. Men det var fint. Var det regnvær kunne vi lage små barkebåter som seilte rundt i vanndammen, dusje hodet under takrenna og lage demninger i bekken. Nysgjerrigheten var også stor. Alt skulle smakes på, både maurene under stenen, sandkakene i sandkassa, granskudd, blomster og sølepyttvann. Havet var bare en sykkeltur unna huset. Om sommeren kunne vi springe om kapp til brygga og hoppe uti. Jeg elsket havet! Det er ingen tvil om at en trygg barndom i et kystlandskap, omgitt av barn og voksne som bryr seg, har vært med å forme meg til den jeg er i dag.

Alle barn burde få kjenne på været. Kjenne på naturen, uten at den skal gi frykt.

Jeg har et godt forhold til vær og vind. Jeg elsker å høre regnet på ruta når jeg står opp om morgenen. Sånn er det ikke for alle. Mennesker på flukt mangler trygge steder å oppholde seg. Et hjem de kan sove i, gode klær og mat på bordet. En sikker morgendag. Spesielt barn på flukt er sårbare for overgrep, menneskehandel, vold og farlige reiser. Havet er et skremmende stort og kaldt landskap du aldri vet om du vil overleve. Barndommen er det viktigste i livet som former deg som menneske, og alle fortjener en utviklende barndom i gode omgivelser. Alle barn burde få kjenne på været. Kjenne på naturen, uten at den skal gi frykt. Smake, lukte, løpe, leke, bade. Friheten til å være barn, en mulighet du kun får en gang i livet. Jeg ber norske politikere sørge for at barna får den beskyttelsen de har krav på, under selve flukten og når de kommer til Norge. For barn på flukt er først og fremst barn. Ingen barn skal få barndommen sin satt på vent.