Matnyttig

HANS PETTER TREIDER

MAT nyttig

Historien om det som omgir oss på kjøkkenet

Corn Flakes Hva gjør en grønn hane på pakken med Corn Flakes? Og hvorfor satte oppfinnelsen av frokostblandingen vennskapet mellom brødrene Kellogg på en hard prøve?

Den stiliserte hanen dukket opp på pakkene etter en idé fra en walisisk venn av familien. Det walisiske ordet for hane er ceiliog, som uttales kellogg.

I 1894 eksperimenterte et kobbel syvendedagsadventister ved Battle Creek Sanitarium i Michigan i USA med ulike kornsorter. Målet var å forske frem nye retter innenfor et strengt vegetarisk kosthold. En av ildsjelene var doktor John Harvey Kellogg (bildet på motstående side).

En dag John Harvey og hans yngre bror Will Keith, som arbeidet som bokholder på samme sted, hadde kokt opp hvete i en stor kjele, oppstod en situasjon som krevde deres fulle oppmerksomhet. Derfor trakk de kjelen av platen. Da de etter en stund vendte tilbake, var innholdet blitt til en tykk grøt.

Brødrene syntes det var for galt å kvitte seg med den, og besluttet å valse innholdet for å se om de kunne lage et slags flatbrød av deigen.

Til deres overraskelse kom det tynne, små flak ut på den andre siden. Da disse ble ristet, fikk de en sprø og gyllen konsistens. Og da de ble servert på kurstedet for første gang, strakk pasientene fornøyd ut hver sin tomme bolle, og bad om en porsjon til.

Andre kornsorter ble testet ut, inkludert mais. Denne varianten viste seg å være ekstra populær. Og siden det var snakk om maisflak, måtte navnet på det nye produktet bli Corn Flakes.

Da Will Keith tilsatte sukker i den hensikt å tilpasse oppfinnelsen massemarkedet, eksploderte imidlertid John Harvey av sinne. Og kort tid etter eksploderte salget. Bare nordmenn alene setter til livs mer enn 1000 tonn Corn Flakes årlig. <#>

Egg og eggekartong Hvem som kom først av høna og egget, er like usikkert som hvem som først oppfant eggekartongen. Og hvorfor heter det egentlig speilegg?

Vi spiser i snitt 3,5 egg i uken.

Det tar lenger tid å koke et egg på fjellet enn ved sjøen. På 1 000 meters høyde koker

s

vannet allerede ved 96,8 grader.

Joseph Coyle ved eggekartongmaskinen.

Egg har vært en del av kostholdet vårt så langt tilbake i tid som det er mulig å spore. Men høner i fangenskap ble ikke vanlig før i vikingtiden. I dag sørger Norges 3,5 millioner høner for at vi er selvberget. Hver og en av oss spiser 175 egg i året. I påsken dobles forbruket.

Eggenes sentrale plassering i påskefeiringen skyldes at høner i gamle dager ikke la egg i mørketiden. De begynte ikke igjen før solen steg høyere på himmelen. Dette falt ofte sammen med påsken, og eggenes tilbakekomst ble feiret ved å fråtse i dem.

Navnet speilegg stammer fra 1700-tallet da konvekse speil, såkalte kulespeil, var utbredt. Vi kan lett forestille oss at plommen likner et slikt speil. På tysk heter det Spiegelei, og på fransk oeuf au mirroir, som betyr det samme som speilegg.

Hvem som kom først, høna eller egget, finner man neppe noen gang svaret på. Hvem som var først ute av Joseph Coyle fra Britisk Columbia og Hans Sundt Berggraf fra Stavanger, kan også diskuteres. Begge står som oppfinnere av eggekartongen. Joseph Coyle oppfant sin i 1911 etter å ha vært vitne til en disputt mellom en hotellvert og et bud som leverte en kurv med knuste egg.

«Her er det rom for forbedringer», tenkte Coyle, som fra før hadde funnet opp både en sigarkutter i lommeformat og en bilalarm. De første kartongene lagde han for hånd. Deretter oppfant han en maskin som masseproduserte dem. <#>

Gudbrandsdalsost Hadde det ikke vært for at faren til budeia Anne Hov avskydde geiter, hadde neppe Gudbrandsdalsosten blitt oppfunnet.

Gudbrandsdalsostens oppfinner, Anne Hov, med en av bidragsyterne.

Setertradisjonen lever videre på Solbråsetra.

Tar du turen dit en sommerdag, kan du møte budeia og få en smaksprøve.

Det første forsøket på å lage Gudbrandsdalsost, i den formen vi kjenner den i dag, fant sted på Solbråsetra på Gålå i Gudbrandsdalen. Året var 1863. Bakgrunnen var at mannen på setra syntes geitene lagde altfor mye ugagn, og ønsket ikke å ha så mange av dem der. Følgelig ble det lite geitemelk å lage ost av. Så for å ha noe å blande i mysa, måtte datteren hans, den 17 år gamle Anne Hov, finne noe annet som dugde. Hun bestemte seg for å prøve med fløte. Faren mente det var sløsing med verdifulle dråper. Han trengte fløten for å lage smør, som igjen ga sårt tiltrengte kontanter. Men da resultatet forelå, måtte han innrømme at osten smakte fortreffelig!

Noen år senere giftet Anne seg, og flyttet til nabokommunen Nord-Fron, der ektemannen hadde gård. Mannen hennes var langt mer positiv til geiter enn det faren var. Anne perfeksjonerte osteoppskriften, og ga seg ikke før hun hadde funnet den optimale balansen. Hun endte opp med en blanding av ku- og geitemelk. Osten fikk navnet «Gudbrandsdalske Blandingsost», og ble svært populær.

I 1908 ble det første industrielle ysteriet for brunost åpnet på Tretten. Og i 1933 ble Anne Hov – som da var 87 år gammel – tildelt Kongens Fortjenstmedalje for innsatsen hun hadde lagt ned i fremstillingen av den for lengst ikoniske osten.

Tall- og bokstavkombinasjonen G35, som følger Gudbrandsdalsosten, har sin enkle forklaring: 35 står for fettprosenten i ostens tørrstoff, og G står for geit. <#>

Juice Utbyggingen av jernbanen og oppfinnelsen av kjøleskapet skal ha mye av æren for at appelsinjuicen er blitt et fast innslag på frokostbordet.

Californias eldste appelsintre er fra 1856, og er et landemerke i Butte County i California.

Det går med cirka to kilo appelsiner for å fremstille én liter appelsinjuice.

På begynnelsen av 1900-tallet var det overproduksjon av appelsiner i California. 30 prosent av trærne ble vurdert kappet. Markedet var mettet for den solfylte frukten. De mange familiene som hadde dette som næringsvei, fortvilte.

Det var heller ikke noe alternativ å eksportere juice til et større område, for tidkrevende transport gjorde at den ble udrikkelig lenge før den nådde bestemmelsesstedet.

Heldigvis lot de fleste appelsinprodusentene trærne stå, og etter hvert skulle den ene oppdagelsen etter den andre løse de fleste problemene.

Den nye pasteuriseringsteknikken sørget for at sykdomsfremfallende bakterier og mikroorganismer ble fjernet fra drikken. Juicen, som ellers ville råtnet i løpet av en dag eller to, fikk dermed vesentlig lengre holdbarhet. Videre ble jernbanen kraftig utbygd, noe som igjen førte til at radiusen for eksport økte. Og ikke minst; kjøleskapet begynte å få innpass i de fleste kjøkkener, og juicen fikk ytterligere forlenget levetid når den omsider nådde forbrukerne.

Mens finnene drikker 20 liter juice i løpet av året, drikker danskene 21 liter, svenskene 24 liter, og nordmenn får i seg hele 30 liter årlig. Det er en dobling i forhold til juiceforbruket vårt på 1980-tallet. Det henger dels sammen med at melken er blitt fratatt de mange egenskapene den ble tillagt før, og dels fordi utvalget av ulike fruktjuicer har eksplodert de siste tiårene. <#>

Rosiner Hun skulle bare dele ut fristende smaksprøver, men endte opp på forsiden av rosinboksene. Lorraine Collett har vært «Sun Maid-jenta» i 100 år.

Lorraine Collett døde i 1983, 91 år gammel.

I 1915 jobbet den 23 år gamle Lorraine Collett med å pakke rosiner for California Associated Raisin Company. En dag spurte sjefen om hun kunne tenke seg å dele ut smaksprøver til de besøkende under Panama-Pacific International Exposition i San Francisco. Det takket hun ja til. Sjefen la merke til at Lorraine tiltrakk seg mye oppmerksomhet, og at de besøkende forsynte seg både én og to ganger.

«Hun», tenkte sjefen, «bør pryde de nye rosinpakkene vi skal designe.» Avtale ble gjort, og kunstmaleren Fanny Scafford fikk oppdraget med å male Lorraine i akvarell. På det ferdige bildet stod hun foran en stor og gul californisk sol, iført hvit bluse og rød kyse, mens hun smilende holdt frem et fat bugnende av druer. Omtrent samtidig byttet California Associated Raisin Company navn til Sun-Maid, og Lorraine ble «Sun-Maid-jenta».

I løpet av kort tid tredoblet salget av rosiner seg. Ikke til å undres over at Lorraine ble værende på rosinpakkene. Og der har hun vært i 100 år. Riktig nok er bildet av henne blitt justert et par ganger – i 1956 og i 1970. Kysen hennes var for øvrig blå i starten. Men da Sun-Maid-sjefen så Lorraine i hennes mors røde hodeplagg, ble det straks foretatt en fargeendring.

Sun-Maid er en sammenslutning av 850 produsenter mellom Los Angeles og San Francisco. Årlig produserer de rundt 100 000 tonn rosiner, hvorav halvparten pakkes i de karakteristiske røde eskene. Resten selges til bakerier, og som tilbehør til frokostblandinger. <#>

Kniv og gaffel Ble man invitert på middag i gamle dager, var det vanlig å ta med kniv og gaffel.

Det samme gjaldt når man skulle spise på vertshus.

Bestikkniver med avrundet tupp dukket opp i Frankrike på 1630tallet, etter at kardinal Armand-Jean du Plessis de Richelieu (bildet) hadde sett seg lei på middagsgjester som pirket seg i tennene med den spisse enden. De butte knivene ble straks høyeste mote.

Blir kelneren i dag gjort oppmerksom på at det mangler bestikk på bordet, vender han straks tilbake med kniv og gaffel. Det hadde ikke skjedd for et par hundre år siden. Da ville servitøren sannsynligvis ha sagt lett nedlatende: «Det burde De tenkt på før De dro hjemmefra».

Det var først på 1800-tallet at vertshusene tilbød gjestene bestikk. Før den tid, var det noe man i all hovedsak måtte ha med selv. Det samme gjaldt når man var invitert i privat middagsselskap; kniv og gaffel var å betrakte som personlige eiendeler, og ikke noe man delte med hvem som helst.

Kniven er det eldste spiseredskapet vi har, og vi må helt inn i middelalderen før den fikk selskap av gaffelen. Det var Teodora (datteren til den bysantinske keiseren Konstantin Dukas, som i år 1077 giftet seg med Domenico Selvo, sønnen til Venezias overhode) som sørget for at europeerne for første gang fikk stifte bekjentskap med dette spiseredskapet.

Teodora førte maten fra tallerkenen og opp til munnen med en gaffel – av gull. Folk flest syntes dette var langt over tålegrensen. Hva skulle man med noe slikt? Gud hadde gitt oss «gafler» i form av ti fingre. Dette var nærmest som å spotte skaperverket.

Spottet ble da også Teodora for sine ekstravagante vaner.

Og da hun senere ble syk og døde, var det få som sørget. I flere hundre år menget gaffelen seg bare med en liten krets av rike og jålete, før den fant veien nedover i samfunnslagene. <#>

Saltbøsse Da John Landis Mason viste frem verdens første saltbøsse, fremstod den for de fleste som en totalt meningsløs oppfinnelse.

John Landis Mason – forut for sin tid.

Samme året som John Landis Mason oppfant saltbøssen, lanserte han også verdens første syltekrukker, med skrukork av metall. Disse ble svært populære.

Saltkaret og saltkvernen hadde sin naturlige plass på spisebordet lenge før saltbøssen gjorde sin entre. Det hadde sin åpenbare forklaring: Salt klumpet seg sammen for et godt ord. Det skulle ikke mer til enn ørlite grann fuktighet i luften, og det ble hardt og uformelig. Saltkvernen malte det opp, slik at man fikk riktig mengde. Også saltkaret gjorde det mulig å ha kontroll med hvor mye som ble tilført maten; man kløp enkelt og greit noen flak med fingrene.

Det faktum at salt klumpet seg, stanset imidlertid ikke blikkenslageren John Landis Mason fra New Jersey, som i 1858 stolt kunne lansere sin nyeste oppfinnelse – nettopp saltbøssen.

Men dessverre for blikkenslageren var det knapt noen som registrerte det. Og de som hevet øyenbrynene, gjorde det ikke av begeistring og forbløffelse, men fordi saltbøssen fremstod som et fullstendig meningsløst redskap. Det kunne jo ikke brukes til noe som helst.

Oppfinnelsen levde i det ytterste mørket til godt inn på 1900-tallet. Da fant Morton Salt Company i Chicago en måte å beholde saltet finkornet på, uavhengig av ytre påvirkning.

Den revolusjonerende oppdagelsen ble gjort da saltet ble tilsatt magnesiumkarbonat. Og se – John Landis Masons beholder med hullete skrukork ble hentet frem, fylt opp, og fikk omsider plass på bordet – verden over. Det fikk imidlertid blikkenslageren aldri oppleve, som hadde dødd i ytterste fattigdom ti år tidligere. <#>

Pepper Hvorfor nøs ikke Ramses den store da han fikk neseborene stappet fulle med pepperkorn? Svar: Fordi han var død.

s

Peppersvenn var opprinnelig en omreisende kremmer som handlet med pepper og annet krydder. Denne illustrasjonen fra 1453 viser en tysk peppersvenn i arbeid.

Grønn, hvit, sort og rosépepper.

Pepper er verdens mest solgte krydder, og en av de første smakstilsetningene menneskene tok i bruk. Pepper ble benyttet medisinsk, blant annet til å stanse blødninger. Det ble også tatt i bruk i religiøse seremonier. Da den mektigste faraoen i det egyptiske riket, Ramses den store, døde i 1213 før vår tidsregning, fikk han neseborene fylt med svarte pepperkorn. Dette har trigget egyptologene, som har forsket på hva forklaringen kan være.

Apropos pepper og nese: Hvorfor nyser vi når vi lukter på pepper? Pepperen inneholder et molekyl som irriterer slimhinnene. Dette, kombinert med partikler som strømmer opp i nesen, utløser et nys slik at kroppen så raskt som mulig skal kvitte seg med fremmedlegemene.

Svarte, hvite og grønne pepperkorn kommer fra den samme busken: Svart pepper er umodne bær som er gjæret og tørket.

Grønn pepper er umodne bær som er tørket, men ikke gjæret.

Hvit pepper er modne bær der fruktkjøttet er fjernet, og bare frøet er igjen.

I Middelalderen var prisen på pepper svært høy, og enkelte steder ble den brukt som valuta. Flere tusen år før oljen ble omtalt som «det sorte gull», ble pepperen kalt det samme. Da sjøveien til India ble oppdaget, var det pepperen som la grunnlaget for rikdommene.

Vi bruker i snitt 100 gram pepper i året, og halvparten av dette har India som opprinnelsesland. <#>

Komfyr Noen løper til patentkontoret for å sikre seg alle rettigheter. Andre deler ut gratis arbeidstegninger. Benjamin Franklin hører med blant disse siste.

Benjamin Franklin.

s

Benjamin Franklins arbeidstegning for montering av ovn.

Benjamin Franklin oppfant sommertiden, bifokale briller og lynavlederen (arbeidet med sistnevnte kostet for øvrig en mann livet). I tillegg oppfant han komfyren. Ingen kan si at han ikke var allsidig! Året var 1741, og den amerikanske forfatteren, statsmannen, fysikeren og multioppfinneren hadde registrert at ovnene som var i bruk i mange hjem, produserte nesten mer røyk enn varme. Ja, enkelte ganger var det knapt mulig å se en meter foran seg. Gnistret gjorde det også, så det kunne lett bli brann.

Benjamin Franklins komfyr av støpejern gjorde at vesentlig mer av varmen ble værende, at røyken forsvant ut gjennom pipen, og at gnistene holdt seg der de skulle. Og ikke bare kunne Pennsylvania-ovnen, som den ble døpt, brukes til å varme opp boligen; den var også designet for matlaging, ofte med «ringhull» i støpejernet for plass til gryter og kasseroller.

Men forlangte Franklin store summer for oppfinnelsen? Nei, tvert imot. Han delte kunnskapen med alle. Han lot sågar trykke arbeidstegninger, slik at flest mulig kunne få glede av den.

Etter som tiden gikk, dukket andre energikilder opp. Gass ble populært å bruke, ikke minst på kjøkkenet. Da elektrisiteten kom, åpnet den for enda flere muligheter – både i matlagingen og oppvarmingen. Mange valgte imidlertid å holde på vedkomfyren, eller bruke koks og kull, helt frem til på 1950-tallet. <#>

Blandebatteri Lunefulle kraner gjorde at vaskingen kunne bli både en glovarm og iskald opplevelse. Inntil Alfred Melvin Moen oppfant passe varmt vann.

Alfred Melvin Moen oppfant blandebatteriet.

Blandebatteriet blir rangert som et av verdens 100 viktigste industriprodukter.

s

Siste mote på kjøkken og bad.

Alfred Melvin Moen het han, og ble født i Seattle, få år etter at faren hans hadde emigrert dit fra Fræna i Møre og Romsdal. I USA studerte Alfred Melvin maskinteknikk, samtidig som han hadde ekstrajobb på et bilverksted. Etter en lang dag på verkstedet, skulle han vaske hendene. Han skrudde på kranene – og brant seg på vannet som fosset ut. Der og da tok han beslutningen om å konstruere en kran der kaldt og varmt vann blandet seg i én stråle, og hvor trykk og temperatur kunne styres i den samme bevegelsen. Året var 1937.

«Al» – som han ble kalt – fikk bruk for all den tålmodigheten han var utstyrt med. Men etter diverse mislykkede forsøk, samt en verdenskrig som forsinket prosjektet, hadde han oppfinnelsen ferdig. Verdens første blandebatteri kom på markedet i 1947, og kostet 12 dollar. Al var svært spent på mottakelsen, men måtte innse at den ikke slo særlig an. Bare 250 kraner ble solgt det første året.

Men så, sakte, men sikkert, økte bokstavelig talt trykket.

Ordrene strømmet inn, og firmaet som Al hadde etablert, klarte knapt å holde tritt med etterspørselen.

Alfred Melvin Moen ble søkkrik. Han døde i april 2001, 87 år gammel. Firmaet hans lever videre, har i dag over 3 000 ansatte, og er en av verdens største produsenter av VVS-utstyr.

I 1964 var han på sitt første og eneste besøk på Fræna etter at faren emigrerte. Han kom i privatfly, ble et par dager, og reiste videre. <#>

Eggedeler Manuel Freitas Braz senior står som oppfinner av den moderne eggedeleren, som han tok patent på i 1937. Senere er det tatt en lang rekke patenter på nesten identiske oppfinnelser.

Norgesglass Glassene med skrukork og gummipakning ble produsert i Norge fra 1908 til 1978 i ca. 75 millioner eksemplarer. De siste årene var det Moss Glassverk som stod for tilvirkningen.

Men «Norgesglasset» er ingen norsk oppfinnelse. Det er en tilnærmet kopi av glasskrukker som ble lagd i England fra 1840.

Kokkehatt Oppfunnet av mesterkokken Marie-Antoine Carême tidlig på 1800-tallet. Han betraktes som grunnleggeren av det franske haute cuisine.

Men det var bare kjøkkensjefen som skulle bære hatt; de øvrige kokkene skulle gå med caps. Jo høyere man var i hatten, jo dyktigere kokk var man. Marie-Antoine Carêmes kokkehatt kunne ha en høyde på flere fot. <#>

Pepperkvern

Plastfolie

Disse høye, klassiske pepperkvernene i tre er av merket Peugeot. Den franske fabrikken produserte både kaffe-, salt-, muskat- og pepperkverner lenge før de begynte å lage biler, nærmere bestemt i 1840. Kvernene er nærmest umulig å slite ut, og kommer (antakelig derfor) med livstidsgaranti.

Saks

Oppfunnet ved en feiltakelse i 1953, da en forsker skulle fremstille hard plast til bruk i et bilkarosseri. Noe funda-mentalt galt skjedde i prosessen, og det han endte opp med, var en plast som var mykere enn alt han tidligere hadde vært borti.

Rivjern Skapt av franskmannen Francois Bouiller i 1540. Tanken var å raspe opp gammel og tørr ost og bruke dette i matlagingen, slik at ingenting gikk til spille.

I 1967 lanserte jernverket på det finske tettstedet Fiskars verdens første saks med plasthåndtak. Da prototypen skulle lages, ville designeren at den skulle være rød, grønn eller svart. Operatøren hadde imidlertid litt oransje igjen i maskinen som han ville bruke opp før han byttet farge. Saksene som kom ut, var mildt sagt iøynefallende, og etter en intern avstemning, var det disse som ble satt i produksjon. Fargen Fiskars Orange er for øvrig patentbeskyttet. <#>