Mylder krs 14 1 morten small7

Nr 1/2014 Årgang: 5 Opplag: 40 000

al

r! til de is an at st Gr us h le

Magasin fra misjonskirkene i Kristiansand og Søgne

Før satt Adrian

i rullestol s. 4

Varaordfører:

Kreftsvulsten forsvant

Pastor:

Mistet kona i MS

Tema: Helbredelse Romfolk får hjelp i hjemlandet – nytt storstilt prosjekt s 30

Misjonskirkene i kristiansandsregionen:

Salem misjonsmenighet

Randesund misjonskirke

Søgne misjonskirke

Vågsbygd misjonsmenighet

Besøksadresse: Industrigata 28, Lund Postadresse: 4632 Kristiansand Tlf. 38049050 E-post: post@salem.as www.salem.as

Besøksadr: Marikollen 15, Søm, Kristiansand Postadr: Pb 6063 Søm, 4691 Kristiansand Tlf. 38047070 www.mkirken.no

Besøksadresse: Lohneveien 75, Søgne Postadresse: Postboks 1036, 4682 Søgne Tlf. 90890546 E-post: post@sognemisjonskirke.no www.sognemisjonskirke.no

Besøksadr: Torkelsmyra skole/Møvik skole Kontor- og postadr: Vågsbygd Ringvei 100 Tlf. 97190128 E-post: post@misjonsmenighet.no www.misjonsmenighet.no

Stiftet 1934

Stiftet 1984

Stiftet 1994

Elin Fagerbakke, pastor Tlf. 915 53004 elin@salem.as

Jarle Råmunddal, hovedpastor Mob. 47460700 jarle@mkirken.no

Gjermund Igland, pastor Tlf. 95835809 igland@me.com

Jan-Olav Andreassen, pastor Tlf. 90974274 andreassen@mkirken.no

Oddvin Larsen, daglig leder Tlf. 91540686 oddvin@salem.as

Johnny Omdal, pastor Mob. 98423910 johnny@mkirken.no

Geir Christian Johannessen, ungdomspastor Mob. 48250080 christian @sognemisjonskirke.no

Ellen Merete Drønen, ungdomsarbeider Tlf. 41635666 ellenmeretenos@gmail.com

Clemente Duran, pastor Mob. 41267930 clemente@mkirken.no

Hanna Severinsen, barneleder Mob. 91874704 hannasev@gmail.com

Britt Høiland, administrasjon og økonomi Tlf. 48137548 | britt@salem.as Finn Harry Mathisen, lederskapsleder Tlf. 90824325 | finn@noroff.no

Anita Duran, pastor Mob. 40104286 anita@mkirken.no Øyvind Skjegstad, lederskapsleder Mob. 91331460 skjegstad@ansgarskolen.no

Håkon Ramsøy, pastor Mob. 90890546 hakon@sognemisjonskirke.no

Kurt Steinar Solli, lederskapsleder Mob. 91399748 kusoll@online.no

Stiftet 2009

Jens Kåre Lindal, hovedpastor Mob. 97190128 jens.kare@ misjonsmenighet.no Andreas Lindal, barne- og ungdomspastor Mob. 90899986 andreas@ misjonsmenighet.no Yngvild Hofstad, administrasjonsmedarbeider Tlf: 48255679 post@misjonsmenighet.no Siri iversen, pastor/menighetsplanter Mob. 98696551 siri.iversen@hotmail.com Lars Kristian Drangsholt, lederskapsleder Mob: 91616775 | lkdrangsholt@gmail.com

Misjonskirkenes hjemmesider oppdateres jevnlig. På dem finnes mer informasjon om Misjonskirkene, arrangementer de kommende uker og om menighetens tilbud til ulike aldersgrupper.

Vi minner også om Misjonsforbundets og Ansgarskolens hjemmesider: www.misjonsforbundet.no og www.ansgarskolen.no.

2

Helt forunderlig

Nystartede menigheter: Ytre Randesund misjonskirke – se www.yrm.no Justnes misjonskirke – se www.justnesmisjonskirke.no Torridal misjonskirke – se www.torridalmisjonskirke.no

Misjonsforbundet, som har menigheter over hele landet. Misjonsforbundets motto er: Guds barns enhet, menneskers frelse www.misjonsforbundet.no

mylder Magasin fra misjonskirkene i Kristiansandsregionen

Mylder er et journalistisk produkt som følger Vær Varsom-plakaten og Redaktørplakaten.

Bladet blir utgitt av menigheter tilsluttet Misjonsforbundet i Vest-Agder og fulldistribueres av Norpost. Siden produktet har redaksjonelt innhold, kommer det også i postkasser med reservasjon mot uadressert reklame.

Redaksjon: Inger Anna Drangsholt, ansvarlig redaktør myldervest@gmail.com Espen Halvorsen Merete Skarstein Maria Lie Nese

ANNONSER: Arnfinn Strømme, annonseansvarlig Tlf. 90558830 - arnfinn@ferieavisen.no

GRAFISK FORM: Ravnbø design [www.ravnbo.com]

TR

Inger Anna Drangsholt Redaktør

JÖ MÄRK

5

T

IL

341

Mylder trykkes på svanemerket papir

14

TRYKK: Agderpostens Trykkeri

M

FORSIDEFOTO: Glenn Ivar Tønnessen

ikke lar seg forene med moderne naturvitenskap,» skrev fysikkprofessor Joan E. Moan og medisinprofessor Ola Didrik Saugstad ved Universitetet i Oslo, i et innlegg i Aftenposten i fjor.

Velutdannet helsepersonell vi intervjuer i denne Mylderutgaven mener det samme. De ser ikke på legevitenskap og tro på en overnaturlig inngripen som en motsetning.

Misjonsforbundet er opptatt av relevanse, og det er ingen tvil om sekulariseringen av Norge ikke har slukket åndelig tørst hos nordmenn. Vi ser det blant annet på populariteten av tv-programmer med overnaturlige innslag, besøk hos alternativmesser og bruken av alternativmedisin.

«Vi merker kjempeåpenhet. Vi er mennesker skapt i Guds bilde, ment til å leve i fellesskap med ham. Slik vi blir lært opp i dagens samfunn, tas det ikke hensyn til at mennesker er et åndelig vesen,» mener Eirik Larsen i en reportasje i magasinet.

Du vil ellers møte varaordføreren som ble frisk av kreft og teologen som mistet kona si etter selv å ha bedt for mange som ble friske. Vi møter mennesker som har fått hjelp psykisk og fysisk, og som gir æren til Gud. Mens Hildegunn Grønvold-Rossland lever midt i smertemarerittet i denne stund, men sier hun ikke ville byttet det mot å ikke kjenne Far. Moren til Adrian, på sin side, har rast mot Gud mange ganger, og mener han tåler det.

Mange ting står ubesvart på denne siden av himmelen. Men finnes det mer mellom himmel og jord? «Å resonnere om overnaturlige fenomener er en grunnleggende og et varig aspekt av menneskelig tenkning,» konkluderte professor Christine Legare, leder for en forskning i Texas hvor man analyserte over 30 ulike studier om menneskers syn på livets opprinnelse, sykdom og død. Å undre seg over livet, var også noe Albert Einstein gjorde. Han var ikke ateist.

«Det finnes bare to måter å leve på, som om alt er et mirakel eller ingenting et mirakel,» sa han.

Hvordan lever du?

For noen vil nok stoffet i denne Mylderutgaven provosere, andre inspirere – og forhåpentligvis i det minste interessere.

God lesning!

redaktørens

Misjonskirkene er tilsluttet

«Jeg ble helbredet» Uttalelsen kom fra stjernemanager David Eriksen i et åpenhjertig intervju i KK like før jul.

Det er kjent at Eriksen er produsent og manager for Tone Damli, men mer ukjent at foreldrene hans er pinsevenner og at han er misjonærbarn.

Som femåring fikk han en alvorlig hoftesykdom, som gjorde at benet sluttet å vokse. Da han ble frisk etter forbønn, trodde familien det skyldtes Guds inngripen. «Og jeg tror på det selv,» ytret han.

«Det som har skjedd, er et mirakel. Det er et Guds under,» uttalte Adrian Nygårds fysioterapeut til Vårt Land da gutten ble frisk etter å ha sittet i rullestol siden han var fire år gammel. Du kan lese den utrolige historien om ham i denne utgaven av Mylder.

Helbredelse.

I følge norsk ordbok betyr det enkelt og greit å bli frisk. Mens Wikipedia utbroderer det religiøse aspektet: «Det å bli frisk ved ekstraordinær tilheling i forbindelse med bønn.»

Ordet vekker ulike assosiasjoner og følelser.

Noen tenderer til å bortforklare alt, andre tror blindt. Dessverre ligger det også brente barn igjen langs veien, etter overtramp av ulik karakter, som sensjonsmakeri, manipulering eller påføring av skyldfølelse fordi helbredelse ikke skjer. Triste saker som ikke kan forsvares, bare beklages. Men betyr det at barnet må kastes ut med badevannet av den grunn?

Denne utgaven av Mylder er mer temapreget enn ellers. Ulike mennesker utleverer sine private opplevelser i forhold til helbredelse.

De fleste er kristne, men gjennom en enquete representerer vi også et par andre livssyn. For eksempel ateisten som mener helbredelse er «en hul bløff for å samle inn penger og utnyttelse av folk som ikke har andre utveier.» Toril HagerupJenssen, assisterende fylkeslege i Vest-Agder, har tro på helbredelse som en naturlig prosess, men ikke dersom vi legger en religiøs forklaring i begrepene. «Jeg stiller meg ofte spørsmålet hvorfor det er så viktig å finne en forklaring,» sier hun.

Vårt formål med denne Mylderutgaven er ikke å komme med bastante, teologiske forklaringer, selv om meninger kommer til overflaten gjennom intervjuobjekter som har mye på hjertet. Akkurat som når det gjelder dåpssyn, kan kristne ha litt ulike tanker rundt helbredelse.

Felles er imidlertid at de fleste tror på en Gud som kan gjøre under, selv om man i varierende grad merker det i eget liv.

«Gud og vitenskapen» har vært et hett tema i det siste. «Det er en myte at at kristendom

YCKSA

K

3

Adrian fikk

et nytt liv

For halvannet år siden satt Adrian Stornes i rullestol og fikk mat og medisiner intravenøst.

Nå er han like frisk og aktiv som 13-åringer flest. Etter forbønn i USA. – Det har vært fantastisk å oppleve. Et eventyr. Jeg kjenner meg utrolig takknemlig.

Marian Nygård sprudler i stemmen. Hun er mor til et barn som har opplevd å få livet sitt forandret etter mange år med alvorlig sykdom.

Familien Nygård/Stornes er bosatt på Sandnes, men har et nært forhold til Kristiansand.

– Vi har hytte på Tveit, utdyper Nygård. Der trives de, sommer som vinter. Både ekteparet Thomas og Marian, Adrian og fosterbarna i familien.

Før var det imidlertid ikke aktuelt for Adrian å utfolde seg fritt på tur sammen med sine nærmeste. Slik som han gjør nå.

Siden han var fire år gammel, måtte han bruke rullestol.

Problemene startet da Adrian var omtrent et halvt år gammel og fikk grøt. Voldsomme vræl og en kropp som stod i bue av smerte ble først avfeid som tilvenningsproblemer. Men da smertene bare økte, og Adrians form stadig tapte seg, ble intravenøs næring løsningen. Først da roet babyen seg.

Siden fulgte år etter år med stadige sykehusinnleggelser, hvor det ble konkludert med at han ikke kunne absorbere mat via tarmene, og at fast føde gjorde ham syk. Musklene til Adrian ble stadig svakere, før de ikke klarte å holde ham oppreist lenger.

– Som om ikke dette var nok, hadde han også immunsvikt, og angrep fra bakterier eller virus kunne føre til at han fikk over 41 i feber på bare femten minutter. Da bar det i hui og hast til sykehuset.

Adrian klarte ikke å gå på skolen, men måtte ha hjemmeundervisning. Lærere kom hjem til ham et par timer om dagen, men ofte var han ikke i 4

form til det heller. Gutten fikk operert inn en veneport som trengte omhyggelig steril behandling.

Spesialtilpasset hus og organisert tilsyn med ham om nettene ble en realitet. Hele natten gjennom fikk han medisiner intravenøst. Faren måtte slutte i jobben, og omsorgen for Adrian ble en heltidsoppgave for begge foreldrene. 40 operasjonsarr var etter hvert prentet inn på den spede overkroppen til gutten. Han orket lite. For eksempel måtte de ligge på hotell når de besøkte Dyreparken, for han klarte bare å være inne i maksimalt en time av gangen. Deretter måtte han hvile.

«Hvis jeg blir voksen,» pleide Adrian Stornes å si når han fortalte om sine fremtidsdrømmer.

En ferie i 2012 skulle snu om på det hele.

Da de snakket om å ta en familietur til USA

sammen, var det for å dele opplevelser – først og fremst fordi fremtiden med et sykt og svekket barn var så uviss.

Familien hadde hørt om Bethel Church i California, hvor man legger stor vekt på bønn.

Barna deres sang på lovsanger som kom fra den menigheten, og alle kunne tenke seg å besøke den; oppleve forkynnelsen og atmosfæren de hadde hørt så mye bra om, få fornyet styrke og kraft. At Adrian skulle bli helbredet, var fjernt fra deres tanker, selv om de kort tid før avreise hadde fått med seg at Bethel Church fokuserte på helbredelser. De følte bare at det var meningen at de skulle reise dit.

Over hundre kilo medisinsk utstyr ble innsjekket på flyplassen.

Det ble mange sykehusinnleggelser på lille Adrian.

Adrian hviler med lydbok på terrassen på hytta, tilkoblet intravenøs ernæring i sekken

Adrian på frk Larsen etter han ble frisk og kunne spise vanlig.

Rullestol og hvile på hotellet innimellom måtte til da Adrian besøkte Dyreparken som liten.

Adrian har blitt en aktiv gutt, uten synlige spor etter et liv i rullestol. Her på familiens hytte på Tveit, og (t.v) for første gang på ski, i Sirdalen.

21. juni ble vendepunktet. De hadde vært på et par møter i Bethel Church, og under et av dem ba møtelederne de som ønsket forbønn, om å rekke opp en hånd. Uten at Adrians nærmeste oppfordret til det, rakte gutten selv opp hånden, og noen mennesker i salen la hendene på ham og ba enkelt.

Ikke noe spesielt skjedde under selve møtet, og etterpå gikk hele familien på en restaurant i nærheten. Der fikk de sjokk da Adrian spiste en brødpinne og etterpå bad om å få en til.

– «Hvorfor gjorde du det?» var vår første reaksjon, ler Marian.

Basert på tidligere erfaringer så de for seg store smerter og akutt sykehusinnleggelse, men han var smertefri. Forundringen ble enda større da Adrian ville ha mer brød på kvelden, og da

Vi hadde et barn som ble stadig sykere, nå er det håp for fremtiden. Marian Nygård

han våknet pigg neste morgen.

– Innen noen dager oppdaget vi en forandring i musklene på ryggen. Det viste seg å være muskelvev som vokste, i hurtig tempo.

Siden har det bare gått oppover. I dag er Adrian en gutt som er aktiv som bare det.

– Han gjør stadig masse ting han ikke har gjort før. Sykler, står på, ski, overnatter hos kompis. En lang rekke førsteopplevelser, sier moren blidt.

Legene som har behandlet ham, skjønner ingenting. Fysioterapeuten hans, Maud Cameron sa beint ut til Vårt Land et halvt år etter Adrians friskmeldelse: – Det som har skjedd, er et mirakel. Det er et Guds under.

– Vi kan ikke forklare framgangen medisinsk, og vi har vanskelig for å forstå at det har skjedd en så rask endring. En tarm som har vært uten mat i lang tid, vil i stor grad miste evnen til å ta opp næring og fungere normalt, sa overlege Knut Øymar ved Stavanger Universitetssykehus.

Han og Edda Olafsdottir ved Haukeland Universitetssykehus har medisinsk doktorgrad på barnesykdommer, og gjennom oppveksten har Adrian vært til jevnlige kontroller hos dem.

– Da jeg undersøkte ham før sommeren, var han en svak gutt med dårlig helse, og dessuten med muskelsvekkelse, epilepsi-lignende anfall og hukommelsesproblemer. Helt avhengig av rullestol og ute av stand til å følge skolegangen, sa Olafsdottir. >>

5

Det som er viktig, er at Gud har vært med oss i alt.

Familien Nygård/ Stornes er overveldet over det som har skjedd med Adrian siden sommeren 2012. I høst ga mor Marian ut bok på Luther forlag for å dele historien med andre.

6

I høst kom boken om Adrian ut: «Jeg har jo et godt liv.» Den ble lansert under Kvinnekonferansen i Kristiansand, der Marian Nygård i mange år har vært forbeder og veileder.

Da ryktene begynte å svirre om gutten som hadde blitt helbredet rett etter hjemkomsten deres, fikk moren behov for å formidle historien på en sann og nøyaktig måte. Dessuten ble det en bearbeidelse.

Historien mangler ikke detaljer.

– Fordi han var så veldig syk, hadde han en lang journal. Mange kilo med dokumentasjon, forklarer Marian.

følelse som over tid forkrøpler livet ditt. Men til tider har jeg vært rasende. Det er klart man blir det, når man har et barn som er så sykt og har så store smerter at det brøler så man ikke kjenner det igjen. Jeg har vært knust av sorg og sinne … men det tåler Gud. Så lenge jeg kommer til Gud med sinnet mitt, mener hun.

Hvordan Gud kan tillate at et barn blir så sykt, drøfter hun i boken sin. Hun har ingen gode svar på det.

– Det er blant de spørsmålene jeg har lyst til å stille Gud når jeg kommer hjem. Det som er viktig, er at Gud har vært med oss i alt.

Hun legger ikke skjul på at veien frem til helbredelse har vært smertefull. Adrian var fire år gammel da han satt i baksetet i bilen og spurte: «Hvis Gud kan helbrede meg, og han ikke vil – hva slags Gud er han da?» Marian svingte inn til veikanten, stoppet bilen og gråt sammen med gutten sin. «Vi gråt over smerter og vanskeligheter, knuste drømmer og banesår, skjøre håp og vaklende tro, skuffelse og tvil. (...)Men begge kunne vi merke Guds tilstedeværelse i livet. Hans nærvær var der i bilen. I vår sorg og i vår lengsel,» skriver hun i boken.

Heldigvis: Adrian har alltid vært flink til å glede seg over de gode tingene i livet sitt.

– Så lenge han ikke var overveldet av smerter, var han stort sett glad og fornøyd, forteller mor.

Nå for tiden blir hun overveldet over alle positive tilbakemeldinger som tikker inn fra folk som har lest boken om sønnens liv. Nylig fikk hun beskjed om at den utgis på svensk i juni. Det er dessuten ikke lenge siden ukebladet Hjemmet spanderte tre sider på Adrian.

– Jeg ser at Gud bruker vår historie til å berøre andre, sier Marian Nygård rørt.

– Har du noen gang vært bitter?

– Nei. Sint, men ikke bitter. Bitterhet er en

Tekst: Inger Anna Drangsholt.

Foto: Privat og Håvard Krogedal for Luther Forlag

CV Jørgen Haugland Kristiansen

- Varaordfører i Kristiansand fra 2011.

- Utdannet siviløkonom. Har arbeidet som aksjemegler og bedriftsrådgiver i bank. I permisjon nå.

- Fra 2001 aktiv som politiker i KrF. Fast medlem av bystyret i Kristiansand siden 2003.

CV Oddvar Søvik

- Utdannet teolog fra Menighetsfakultetet.

- Forsamlingsleder i Mandal og områdeleder for Normisjon frem til pensjonsalderen.

- Tidligere vært pastor i Bryne Frikyrkje og Kristiansand Frikirke samt landsungdomssekretær i Indremisjonsforbundet og skolelagsprest på Sørlandet.

Hos Jørgen Kristiansen ble kreften sporløst borte etter forbønn. Oddvar Søvik har selv vært en ivrig forbeder i mange år, og sett mange bli friske. Men kona døde av sykdom for tre år siden. Vi har møtt dem på hjemmebane.

Overleveren

og enkemannen

– Livet mitt oppleves som en bonus. Når du på mange måter opplever at du skulle vært død, og så får du lov til å leve, oppleve å bli pappa. Jeg kjenner på en veldig takknemlighet Jørgen Kristiansen har et tankefullt smil. Blikket går mot vinduet, forbi en mørk bergknast mot horisonten, der hav og himmel går i ett i dag. Grått i grått. De små bekkene nedover vindusruten lager bevegelige slør foran utsikten mot havet Varaordføreren forteller at mange av forfedrene hans var loser og fiskere, og altfor mange av dem døde på havet.

– Den lærdommen tror jeg mange i slekta har tatt med seg. Livet er uforutsigbart og bristefullt, og døden kan komme brått.

Så viser han oss en slektsbok han har skrevet. Ønsket om å lage en slik vokste frem da han

erkjente hvor skjørt livet er.

For da Jørgen Kristiansen var 20 år gammel, fikk han testikkelkreft, og halvannet år senere en tøff beskjed på en etterkontroll. Men så: – På mandag fant legene spredning til lungene. Onsdagen etter var kreften søkk borte.

I stua til familien Kristiansen er det blandet drops av nytt og gammelt; ærverdige møbler og praktiske i Ikea-stil. Noen kasser med leker står inntil verandadøren, og foran spisebordet står cars-biler sirlig satt opp i rekke. Spor etter Kristiansens tre gutter, to av dem i småskolen, en i barnehagen. Når vi møtes, har Jørgen nettopp levert minsten i barnehagen og ryddet kjøkkenet.

– Du trives som familiefar?

Jørgen får smilerynker og blir blank i øynene.

– Ja, jeg er veldig glad i barn. Jeg føler meg veldig privilegert.

Å bli steril var noe han fryktet da han ble syk og måtte ta cellegift. Ti ganger så mye som det som er vanlig nå.

– Vi var forsøkskaniner. Jeg var kvalm i et halvt år etterpå, forteller han.

Minnene går tilbake til tiden i militæret vinteren 1996. Han begynte å få vondt i den ene testikkelen, og moren fikk ham til lege. Der ble det konstatert at noe var alvorlig galt. Ultralydundersøkelser viste kreft av den aggressive typen. 20-åringen ble lynraskt innkalt og operert på sykehuset i hjembyen Kristiansand. Operasjonen gikk bra, men på grunn av spredning til lymfesystemet, måtte Kristiansen gjennomgå tre måneder med kraftige cellegiftkurer.

– Jeg ble sendt til Radiumhospitalet for å få den første hestekuren. Den varte i femti timer. Da trodde jeg ærlig talt jeg skulle dø. Smertene var >> 7

– Da tror jeg at jeg har blitt helbredet.

– Hva sa legen?

– Det er ditt privilegium å tro det. >>

forferdelige, som om tusen maur biter deg under huden. Jeg var kvalm og hadde vondt i alle ledd, helt grusomt, minnes Kristiansen. Han hadde en mindre kur i hjembyen igjen, før enda en femti-timers kur. Denne gangen ble det nesten nyrekollaps, en dramatisk opplevelse.

Etterpå var legene optimister, men rutinen tilsa fem lange år med regelmessige etterkontroller. Halvannet år senere satt Jørgen Kristiansen i et hvitt rom med bankende hjerte mens legen brukte usedvanlig lang tid på å se på røntgenbildet hans.

– Da begynte tankene å svirre. Jeg kjente: «Nei, jeg orker ikke en ny runde med cellegift,» forteller han. Legen hadde funnet en flekk på den ene lungen, og satte straks opp ny time med CT for å få bedre oversikt over spredningen.

Kristiansen husker godt bussturen på vei hjem igjen. Alle drømmene og planene han hadde fått tilbake etter forrige runde, var falt i grus. Da han ble tipset om å gå til forbønn hos en nabo som selv hadde blitt frisk fra kreft, fulgte han rådet.

Nabomannen var troende, og ville gjerne be for ham. Kristiansen følte ikke noe spesielt akkurat da, bortsett fra at han ble litt oppmuntret. Dagen

etter skjønte han imidlertid at noe var skjedd.

Etter CT-en kom legen overrasket ut og konstaterte at han var 100 prosent frisk.

– «Da tror jeg at jeg har blitt helbredet,» sa jeg.

– Hva sa legen?

– «Det er ditt privilegium å tro det.»

Noe av det Kristiansen minnes mest fra sykdomstiden, er den bønneringen han opplevde fra venner og familie. Spesielt sterkt var det å få nøyaktig det samme bibelverset som hilsen fra tre personer, uavhengig av hverandre. De sa de hadde fått det fra Gud. – Det var Salme 31, vers 16: «I din hånd er mine tider.»

Rundene med sykdom har gjort Kristiansen sterkere, ifølge ham selv. Og han setter mer pris på livet.

– Du går ikke umerket gjennom noe slikt, bemerker varaordføreren.

Mye vann har runnet til havet siden han ble frisk, og han er nøye med å påpeke at denne hendelsen ikke er den som bærer troslivet hans.

Han mener han har opplevd andre forunderlige hendelser siden den gangen også, fått bibelvers

og hilsener som passet rett inn i hans situasjon i ulike faser av livet, for eksempel.

– Troen er viktig for meg. Jeg opplever at det er godt å ha en tro, det er styrkende, spesielt når det blåser. For meg blir det et paradoks at noen velger å ikke tro på at det finnes noe høyere, når vi ser hvor fint vi er skapt.

Jørgen Kristiansen har satt seg i sofaen, bakoverlent mot myke puter. Han vet at noen vil bortforklare at han har blitt helbredet av Gud, men han kan ikke vitne om noe annet enn det han har opplevd, sier han.

– Det må bli opp til den enkeltes trosdimensjon å mene noe om det.

– Hva tenker du om dem som ikke blir helbredet?

En tenkerynke havner i panna, fulgt av en liten tenkepause.

– Det er et helt umulig spørsmål. Livet er underlig. Hvorfor noen blir friske og andre ikke – det forstår jeg ikke. Men hvis man velger tro på en himmel, da blir livet her på jorden et sekund, og evigheten resten… I den konteksten er det den eneste måten det kan gi mening for meg.

Jørgen Kristiansen synes at kristne godt kan bli mer frimodige til å be for andre om helbredelse.

– Bibelen snakker om å salve og be, som jeg tror altfor få benytter seg av, sier han.

Kristiansen påpeker at uansett hva vi tror, er vi mennesker som undrer oss, og vi ser stykkevis og delt.

– Og til syvende og sist blir det et trosspørsmål. Men så er det mange løfter i Bibelen. Og det er noe av det som er spennende ved å være troende. For meg er ikke opplevelsen med svul-

Jørgen Kristiansen blar tankefullt i slektsboken han har skrevet. (Øverst t.h) Kristiansen får cellegift på sykehuset i 1996. (Nederst) Påsken det samme året.

8

sten som forsvant, det jeg kan bygge livet mitt på. Det er de små, daglige opplevelsene med Gud som gjør livet spennende å leve.

– Jeg kjenner at Gud er kjempeglad i meg, men det er ikke alltid jeg forstår det. Jeg synes ikke jeg selv fortjener det. Men det er det som er det deilige paradokset. Det er rom for alle. Vi får lov til å begynne på nytt. Det er det tilgivelse handler om.

Vi forflytter oss. Til nabokommunen Songdalen. Til en av de sjeldne dagene i februar der formiddagssola varmer så godt gjennom store stuevinduer at varmepumpa er skrudd av. Det eneste vi hører i tillegg til oss selv, er lyden av snø som smelter. Ved spisebordet sitter Oddvar Søvik, med en kopp te og nystekt grovbrød. Til en forandring med to tallerkener, og ikke bare én. Praten går mens vi spiser, for Oddvar må videre til neste avtale. For ham er det å være alene er heldigvis ikke det samme som å være ensom.

Oddvar Søvik hjemme i huset sitt i Songdalen.

Savnet er stort etter kona Maria, men han har valgt å leve livet fullt videre.

Etter en 20 år lang kamp mot sykdom, gikk Maria Søvik bort. Det var 20 år med bønn om helbredelse, 20 år uten at hun ble frisk. Hun hadde kjent at noe var galt en god stund, uten at legene hadde klart å påvise noe. Men etter en MR-undersøkelse i 1989 fikk Maria diagnosen MS – Multippel Sklerose. Selv hadde Oddvar Søvik forkynt helbredelse i mange år og sier han erfarte flere sterke hendelser. Han tvilte ikke på at Gud kunne helbrede. Men da kona hans ble sykere og sykere, forsvant frimodigheten til å forkynne dette budskapet.

– Men troen på helbredelse, den forsvant ikke?

– Nei, heldigvis ble jeg spart for både tvil og bitterhet, men jeg ble forundret. Forundret over at ikke Gud grep inn.

– Sitter du fremdeles med denne følelsen?

– Jeg ser i dag at vi til tross for manglende helbredelse, fikk mange bønnesvar. Vi fikk oppleve det tre første bokstavene i ordet «frisk», nemlig f-r-i. Hun var fri fra smerte, og ikke minst fri fra depresjon. I tillegg fikk jeg se hvordan Maria sin håndtering av sykdommen, ble til stor hjelp for andre mennesker.

Søvik flyttet til Kristiansand da han fikk jobb som skolelagsprest, og deretter bodde familien noen år i Oslo og Bryne, før de til slutt endte opp igjen på Sørlandet. I dag er han en svært aktiv pensjonist, som underviser og forkynner – også om helbredelse. En god venn hadde sagt: «Ikke la din manglede erfaring begrense Guds muligheter.

Forkynn som det står, praktiser som det står og du skal få erfare det som står skrevet.»

– Jeg opplevde det som et ord fra Herren.

Med manglende erfaring mente han altså det at jeg selv ikke hadde opplevd helbredelse i forbindelse med Maria. Første gang jeg forkynte helbredelse etterpå, var det tre som ville bli bedt for, og to ble momentant helbredet. Det var som et håndtrykk fra Herren. Men ellers er nok min erfaring at de fleste vi ber for, blir ikke helbredet.

– Så de som sier at alle som blir bedt for skal bli helbredet, de tror du ikke på?

– Nei! Noen sier at vi som kristne har en

Ekteparet Søvik med deres første barnebarn, i 2006.

Søvik er sprek. Her på Sissibø i Oppdal, 1609 m.o.h.

«rett» til helbredelse, og at helbredelse ligger i forsoningen. Jo, Jesus bar både vår synd og sykdom, men like fullt sliter vi med synd og blir fra tid til annen syke. Det er felles kår for alle i denne verden. Men fordi Jesus tok straffen på seg, vil vi som tror på ham en gang bli fullkomment fri. Helbredelse er en forsmak på dette, ikke himmelen på forskudd.

Oddvar Søvik er dessuten meget bastant på at helbredelse ikke skyldes uoppgjort synd.

– Sykdom er ikke straff for synd, men et liv i synd kan som en konsekvens føre til sykdom, det er en annen sak.

har fått en spesiell nådegave til å be for syke. I Bibelen står det: «Da skal troens bønn redde den syke, og Herren skal reise ham opp. Har han gjort synder, skal han få dem tilgitt.»

– Hva menes med «troens bønn»? Må man ha tro for helbredelse for å bli frisk?

– Jeg mener at det er troen hos den som ber, det siktes til her. Når det gjelder den syke, så skal det ikke mer tro til enn at han kommer til Jesus med sin sykdom, selv om han tviler. Faren, som kom til Jesus med gutten sin, ropte: «Jeg tror, hjelp meg i min vantro!» Men han var ikke vantro, da ville han ikke ha kommet.

Den pensjonerte pastoren er ivrig. Vi drifter inn i ganske dyp teologi, og det merkes at dette er emner som mannen har viet mye av livet sitt til. Oddvar er klar på at helbredelser skjer fremdeles i dag, og oppskriften er den samme som for to tusen år siden.

– Det skjer på flere måter. Vi kan be om det selv, vi kan be for andre både på avstand eller med håndspåleggelse. Det er også noen som

Søvik forteller om et besøk han hadde hos en menighet i Øst-London som heter St. Peters Church for noen år siden.

– Der hadde de forbønn for syke hver eneste søndags kveld. Veldig mange ble helbredet, faktisk flest ikke-kristne. Pastoren forklarte at de ofte kom med stor forventning om at Gud ville gripe inn, dessuten trodde han at Gud i sin godhet lot dem få oppleve at han var en realitet.

>> 9

>>

Mange av dem ble kristne etterpå. Ja, så godt ry hadde denne menigheten fått at legene ved det lokale sykehuset ofte sa til sine pasienter: «Have you tried St. Peters?» hvis de selv ikke kunne hjelpe dem.

Flest undre sier Søvik han har opplevd i Etiopia, og han mener det er tre ting som bremser på det samme her til lands: – For det første forkynnes det for lite om helbredelse, troen kommer jo av forkynnelsen.

For det andre praktiseres det for lite forbønn for syke i forsamlingene. Min erfaring er at jo flere vi ber for, jo flere blir friske. For det tredje er det mye tvil og skepsis, også blant kristne, derfor søker de ikke forbønn. Dessuten bortforklarer leger gjerne at det har skjedd et under ved å si det skyldes placeboeffekten.

Selv klarer ikke Søvik annet enn å være overbevist. Tilbakemeldingene etter forbønn har vært mange, fra folk som sier de har blitt kvitt alt fra ryggplager, nakkeprolaps og migrene til kronisk bihulebetennelse og anoreksi.

– En kreftsvulst i hodet forsvant til neste dag hos en, sier Søvik. Men det største han minnes, skjedde for mange år siden: – Jeg ble spurt om jeg kunne be for ei jente på 12 år som hadde fått meslinger. Sykdommen hadde gått til hodet, og hun hadde ligget bevisstløs i fjorten dager med alvorlig hjernebetennelse. Legene sa at hun ikke kom til å

ENTREPRENØR OG EIENDOMSUTVIKLER

www.brgruppen.no 10

”Det var vanskelig, men etter hvert som tiden gikk, gikk det mer og mer opp for oss at Gud brukte vår situasjon til noe godt.”

Oddvar Søvik overleve. Men så skjedde underet mens vi ba for henne. Plutselig våknet hun og sperret øynene opp. Hvordan kan man bortforklare dette ved å skylde på placebo når jenta lå i koma?

– Hva skjedde da?

– Jo, legene var forundret over at hun kom til bevissthet, men sa at hjernen hennes var så ødelagt at hun kom til å være som et to års gammelt barn resten av livet. Da jeg fikk den beskjeden, ble jeg helt knust og tenkte: «Var det ikke bedre at hun fikk dø, Gud?» – Men Gud var ikke ferdig?

– Nei… tre uker senere ringte faren meg og fortale at hun var helt frisk. I dag er hun mor til fem barn.

som tiden gikk, gikk det mer og mer opp for oss at Gud brukte vår situasjon til noe godt. Maria var aldri bitter eller sur, og andre mennesker kunne komme til henne med deres problemer, og der fikk de hjelp. Måten hun bar denne sykdommen på, var også til stor hjelp for andre mennesker. De fikk se sin egen lidelse i et nytt perspektiv.

– Så du opplever helbredelser, du reiser rundt og forkynner om dette, men likevel ble ikke din egen kone helbredet?

– Det stemmer. Vi fortsatte å be, og vi følte hele landet ba med oss. Konklusjonen? Gud hadde sagt nei! Det var vanskelig, men etter hvert

Tekst: Espen Halvorsen og Inger Anna Drangsholt Foto: Glenn Ivar Tønnessen, I.A.Drangsholt og privat

– Da hun døde, var det en mann som hadde bedt for henne som fikk et syn: Han så at hun stod på sine føtter med løftede hender og priste Gud. Ansiktet hennes lyste av glede. Hans første tanke var: «Nå er Maria helbredet!» Senere fikk han vite at det var nøyaktig da hun flyttet hjem til himmelen, så for så vidt hadde han rett.

– Ikke motsetning mellom skolemedisin og helbredelse – For dem som tror på Gud som skaper og designer, er det ikke vanskelig å tro på helbredelser, mener lege Tove Birkeli. Det er flere som henne.

– Skulle ikke designeren kunne reparere det han har laget? De som ikke tror det er mer mellom himmel og jord enn det man kan se og ta på, vil stort sett lete etter mulige logiske forklaringer på det de ser og opplever. Jeg tror på en Gud som kan gripe inn i våre liv fordi jeg selv har erfart det og sett det, forteller Tove Birkeli, som de siste årene har praktisert som allmennlege og barnelege i Kristiansand.

Hun er rask til å påpeke at på legekontoret praktiserer hun helt vanlig skolemedisin og har aldri lansert temaet helbredelse i en samtale – av etiske hensyn.

– Det er likevel ingenting som hindrer meg i å be for pasientene mine i mitt stille sinn, og det gjør jeg rett som det er. Meg bekjent er det mange kristne leger som ber for sine pasienter. Hvis man tror på bønn, ville det nesten være rart å ikke løfte dem frem for Vår Herre. Mange som selv ikke har noen klar gudstro eller tro på helbredelse setter likevel pris på at noen ber for dem.

– Vi tror på en allmektig Gud, og at denne

Gud også har makt og evner til å helbrede fra sykdommer, sier Magnar Kleiven, leder for Norges Kristelige Legeforening (NKLF). Selv er han utdannet lege og har erfaring fra allmennmedisin, rusmedisin og arbeidsmedisin.

Han sier at det ikke finnes tall på hvor mange leger i Norge som tror på helbredelse.

– Men det er vel nærliggende å tro at mange kristne tror på helbredelse, og blant disse mange kristne er det også mange leger.

Organisasjonen hans har i underkant av tusen medlemmer. 80 av dem befinner seg i Agder, i tillegg til studenter som kommer der ifra, som de ikke har oversikt over adressen til.

– Selvsagt er det mange flere kristne leger enn dem som er hos oss, bemerker han, og legger til at de skal gjøre en offensiv i år for å få flere medlemmer.

Magnar Kleiven påpeker at bønn om helbredelse, eller råd om å be om helbredelse, aldri må innebære at en pasient ikke tar imot eller frarå-

des å ha imot anbefalt medisinsk behandling.

– Dette ville være i strid med de etiske reglene vi som andre leger må forholde oss til.

Dersom en pasient ønsker bønn generelt, eller sjelesorg, eller bønn om helbredelse, er det på ingen måte uetisk å gjøre det, men det må være etter et klart ønske fra pasienten.

Han bemerker at på et sykehus vil det ofte være riktig å sette pasienten i forbindelse med sykehuspresten i en slik situasjon. Så unngår man rolledilemma.

– Det er også riktig å vektlegge at en bestemt medisinsk behandling ofte ikke er effektiv for alle som behandles. Da vil det gjerne være naturlig å be om at behandlingen må virke for den aktuelle pasienten og ikke gi uakseptable bivirkninger. Guds helbredende krefter kan selvsagt også virke gjennom medisinsk behandling og ikke som en motsetning til denne.

Tekst: Inger A. Drangsholt Foto: Inger A. Drangsholt og Shutterstock

Søk opptak til våre studier innen film, musikk, design, spill, animasjon og 3D. Noroff Kristiansand er en skole med mange muligheter, god atmosfære og høy kompetanse.

Besøk www.noroff.no eller kom innom oss i Elvegata 2A for å se hva vi kan tilby deg som student. Du kan søke opptak helt frem til studiestart.

Elvegata 2A, 4608 Kristiansand | Tlf: 38 00 00 00 | www.noroff.no

11

Mange flyktninger får hjelp av traumebearbeidings-kurs.

Baby Sina ble oppkalt etter Sigrun Sina etter en livredning.

Bønn og faglig

kompetanse hånd i hånd

– Vi har seks sykepleiere og en ambulansesjåfør, og vi driver mobil klinikk. Vi tror ikke på bare å lukke øynene og be, ei heller på bare å gi medisin. Vi vil gjøre det beste, på begge deler, sier Sigrun Sina Saltbones i Refugee Alliance (RA).

Du kjenner henne kanskje igjen fra Fædrelandsvennen like før jul. Eller fra TV-programmet «Kvelden er din» i 2012, hvor hun stod på scenen og sang for å få oppmerksomhet rundt organisasjonen hun har startet, som jobber for å gi flyktninger en bedre tilværelse. Carola Häggkvist ble rørt av Sigruns historie, og ville gjerne gi henne eksperthjelp. TV 2 fikk med seg Carolas kommentar da hun møtte Sigrun for første gang: – Det er en ære for meg å høre alt du har gjort og få møte deg.

For to år siden tok Sigrun Sina Saltbones opp et lån på hundre tusen kroner og startet en hjelpeorganisasjon sammen med den tidligere flyktningen Stephen Kaumba. Det var den sterke historien hans som ga henne nød for å hjelpe en bortgjemt flyktningeleir i Afrika. I fjor ønsket hun seg ambulanser til bursdagen sin, og fikk det innfridd av forretningsfolk i Kristiansand. Det samles dessuten inn penger til en ny klinikk.

– Gunnar Knutsen, arkitekten som blant annet har tegnet Høivoll brygge, har tegnet, og flere enkeltpersoner har engasjert seg etter at de har hørt om den graverende helsesituasjonen for flyktninger i Meheba flyktningleir, forteller Sigrun.

12

Hennes største ønske for tiden, er å kunne jobbe fullt i organisasjonen. Hittil har hun jobbet åtti prosent som sykepleier ved siden av og drevet catering. Det tærer på kreftene og lar seg ikke gjøre lenger nå som organisasjonen har vokst.

– Vi startet i tro uten økonomi for to og et halvt år siden. Vi startet med én ansatt, nå har vi femten. Tjue tusen flyktninger ble direkte berørt av prosjektene våre bare i fjor. Så Gud har virkelig vært med oss. Nå ber vi om at Han også sørger for å minne noen, så jeg kan jobbe på full tid for flyktningene. Han har lagt ting til rette hittil, så jeg regner med Han har kontroll, meddeler hun.

Helsesituasjonen til flyktningene kan virkelig beskrives som graverende.

– Tjue tusen flyktninger inne i skogen mellom Zambia og Kongo har ingen lege, får ingen matutdeling og de har ikke lov å bevege seg utenfor leiren. Mange er veldig traumatisert, og de har mistet alt de hadde.

Sigrun Saltbones forteller videre om risikofødsler, mange voldtekter, mye malaria, infeksjoner og underernæring blant flyktningene. Og lite kunnskap.

– Det er hjerteskjærende å se hvordan barn dør unødvendig. Det er helt forferdelig! For et par uker siden døde en elleve år gammel gutt i hendene på våre sykepleiere, sier Saltbones med smerte i stemmen.

Gutten hadde vært alvorlig syk i ett år, men det fantes ingen lege i leiren før de startet mobil klinikk i januar. Lungene hans var fulle av puss, så han fikk ikke puste, og foreldrene tok ham til heksedoktoren. Der hadde de holdt gutten fast mens han ble brent med en jernstang og fikk aske strødd inn i brannsårene – ”så de onde åndene skulle bekjempe sykdomsåndene”. Slik hadde de holdt på i lange ritualer mens gutten holdt på å dø.

– Da han langt ut på dagen ble båret til oss, var han nesten død og kroppen orket ikke mer. Tross rask behandling, døde han etter ti minutter.

Det er vanlig å benytte seg av heksedoktorer i flyktningeleiren. Sigrun forteller at folk er veldig redde for makten de har. Men at de som tror på Jesus, mister frykten. Det er mange som opplever Guds helbredelse og hjelp, sier hun. Særlig gjennom traumebearbeidingskursene deres.

– Møter du forståelse og støtte for arbeidet ditt når du trekker frem temaer som helbredelse, eller

Jeg bearbeider det ved å gjøre noe. Det er mange som spør om ikke jeg blir knust, men jeg tror jeg hadde blitt det om jeg bare hadde sittet ned uten å gjøre noe.» føler du det kan være vanskelig å snakke om dette i Norge?

– Det er litt todelt. Kristne som har opplevd Gud som gjør mirakler, eller som håper på det, gjennkjenner håpet i dette. Mens andre kanskje er mer fjerne fra helbredelse. Nå er det jo ikke vi som sier at flyktningene blir helbredet fra traumer, det er de selv! Og så opplever jeg at når folk hører om overnaturlige ting som Gud gjør, med helt vanlige personer, så er det ganske attraktivt.

Jeg tror ikke det er Gud folk som ikke er kristne tar avstand fra. Jeg tror vi alle håper på Ham. Jeg tror heller det vår måte å ikke følge Ham på de ikke liker.

Sykepleieren har møtt mange tøffe skjebner de siste årene. Trenger hun selv helbredelse for å kunne utføre jobben?

– Jeg bearbeider det ved å gjøre noe. Det er mange som spør om ikke jeg blir knust, men jeg tror jeg hadde blitt det om jeg bare hadde sittet ned uten å gjøre noe. Jeg får lov å gjøre noe, og dette hjelper meg, sier hun.

– Når jeg møter en kvinne fra Kongo som har blitt voldtatt og har vært plaget av smerter i mange år, så gråter jeg der og da. Men dette gir meg kraft til å gjøre enda mer for å få tak i dyktige leger og helsearbeidere. Når jeg ser jeg kan være med å gjøre en forskjell, da blir ikke den smerten værende hos meg.

Sigrun tror ikke helbredelse er noe som er mer forbeholdt noen spesielle land og verdensdeler, men at vi har det så godt i Vesten at vi prøver alt annet før vi søker helbredelse, at vi rett og slett ikke er desperate nok. Mange av de men-

neskene Jesus helbredet, var i en veldig desperat situasjon, situasjoner hun ofte ser i Zambia. Hun husker spesielt en mann i 40-årene som hadde vært invalid i syv år, på grunn av pusteproblemer og hjertesvikt. Da Sigrun reiste til Afrika i november, hadde de ingen lege der. «Doktor Sina» ble tilkalt.

– Da jeg kom, kunne han så vidt gå ut døra og gå tre meter til en benk. Jeg så fort at her kunne «Doktor Sina – som ikke er lege» ikke gjøre noe som helst.

Sigrun sa ærlig at hun ikke kunne gjøre annet enn å be, og det ønsket mannen.

– Jeg satte meg på kne i jorda, la hendene på ham og ba, slik som Gud sier vi skal… «Når er det opp til Gud, tenkte jeg», så dro vi hjem.

To dager senere hadde de fått tak i en lokal lege, og reiste tilbake til 40-åringen. Kun kona var hjemme, og hun sa: «Dere vil ikke tro det, men mannen min er ute på jordene og dyrker for første gang på syv år. Han er blitt så frisk.»

Sigrun Sina Saltbones er lattermild når hun sier.

– Da sa jeg til legen: «Sorry at vi ødela hele greia ved å be,» hvorpå han svarte: «Da syns jeg du skal gå i forveien og be for alle, så får vi litt mindre jobb!»

Saltbones er takknemlig til fotografene Alyson Montrezol og Ruben Celeti som har tatt flyktningebilder.

Sina. Og Sina ble han hetende, gutten som ble gjenopplivet.

– Det var en spesiell dag for meg å møte baby Sina, og foreldrene var utrolig takknemlige, sier Sigrun rørt, og legger til at de i tillegg til den overnaturlige dimensjonen har stor tro på kunnskap, dyktighet og å bry seg.

– Det redder liv.

Tekst: Inger Anna Drangsholt og Espen Halvorsen Foto: Privat

Saltbones er imidlertid også ivrig på å videreformidle medisinsk kunnskap.

I fjor ble en baby dødfødt på en av de offentlige klinikkene i Meheba. En av RAs sykepleiere som kom forbi, fikk gjenopplivet babyen med hjertemassasje. Han hadde akkurat lært det på seminar hos Sigrun, som i Afrika kun blir kalt

Bilder på Drømmeplassen For tiden henger det bilder av flyktninger i Meheba på kafeen Drømmeplassen i Kristiansand.

Kaumba og Saltbones ber for syke og oppmuntrer 1500 flyktninger.

To fotografer fra Brasil har tatt bildene, og ved siden av kan man lese historiene som ligger bak.

Sigrun Saltbones er svært takknemlig for at de stemmeløse, de som har mistet alt, kan få en stemme.

– Og det som rører meg aller mest, er at flyktningene selv har fått disse bildene. De som har mistet alt, og har kledd seg opp i sine fineste klær, som bare er filler, de har fått et vakkert, profesjonelt familieportrett som de har i en ramme inne i jordhytta si.

Hun forteller at de lurte på hvordan folk ville reagere når de mangler mat og alt for å leve, og så kommer noen og tar bilde av dem.

– Men de var så overtakknemlige! Noen så seg selv for første gang. Og det at de er på et bilde, gjør at de skjønner at de er noen, at de betyr noe og har en plass i verden. Det var kanskje det viktigste med dette fotoprosjektet, sier hun.

Refugee Alliance • En kristen hjelpeorganisasjon med base i Kristiansand. Startet av Sigrun Sina Saltbones og Stephen Kaumba i 2011.

• Jobber i Meheba camp i Zambia som eneste hjelpeorganisasjona utenom UNHCR. Organisasjonen har seks lokale sykepleiere ansatt, og de behandler mer enn 500 pasienter hver måned på en mobil klinikk. Frivillige leger fra Norge og Brasil reiser ned flere ganger i året for å gjøre en innsats.

• Driver gründerskole og microfinans for kvinner, fredsprosjekt og traumebearbeiding, samt betaler utdannelse for 85 flyktningebarn.

13

Reddende engel: En yngre utgave av Erna Horn, som tok seg av lille Käthe.

Elsket t ilbake t il livet Som baby holdt Käthe Annbjørg på å dø, inntil en 18-åring trosset de strikte barnehjemsreglene. Det apatiske barnet ble båret tilbake til livet.

I dag hadde regelverket ført til anmeldelse. For 54 år siden var det ingen som la seg borti regimet på et av Oslos private barnehjem.

To ansatte hadde dagvakt for de 35 barna på stiftelsen. Stell, bleieskift og nattevakter var det ti barnepleiestudenter som tok seg av. Det var liten aktivitet for ungene, de skulle være i sengene det meste av dagen. − Studentene måtte ikke binde seg til barna, for bestyrerinnen ville ikke ha scener når de sluttet etter et halvt års praksis. Derfor fikk ingen av oss barna noen primærkontakt, og vi fikk ikke den omsorgen og nærheten vi trengte, forteller Käthe Annbjørg Kristoffersen.

En regel holdt på å ta livet av henne: Babyene måtte ikke gulpe på studentens uniform, da ble det minuskarakter på vitnemålet. Men lukkemuskelen til Käthes magesekk var ennå ikke fullt utviklet. Hun kastet opp hele tiden, og studentene vegret seg for å stelle henne. Den lille jenta ble ofte liggende alene. − Da jeg var ni måneder, hadde jeg gitt opp å leve. I journalen min sto det at jeg var døende, det har en av de ansatte senere fortalt meg.

En dag kom en lyshåret 18-åring bort til sengen der den tause babyen lå. Erna merket seg at få brydde seg om den lille som satt så stille i sen14

gen. Noe måtte gjøres! − Hver dag valgte Erna meg, hun skjønte vel at jeg manglet kjærlighet. Hun kjøpte seg et plastforkle og trædde det løst utenpå uniformen.

Når Erna hørte bestyrerinnen i trappa, rev hun av seg forkleet og gjemte det under bordet. Og når hun hadde nattevakt, bar hun meg rundt.

Det var da det skjedde: Babyen falt til ro, tok til seg næring og begynte å legge på seg. Käthe var reddet. Enda en regel ble brutt; Erna vekket jenta, bare for at hun skulle få kjenne omsorg og trygghet. Da kom smilet fram i det lille ansiktet. En tid senere fikk Käthe en kraftig bronkitt som varte i flere måneder, men hun fikk ikke behandling, for det var sjelden legetilsyn. Det ble Erna som tok henne til doktor. For en snau tier fikk babyen riktig medisin, og var siden helt frisk. Da studentpraksisen var over, gikk Erna ut med minus for regelbrudd, men hun hadde klart å gjøre avtale med barnets mor om lov til å hente lille Käthe i helgene. I over to år var de ofte sammen, og Käthe overnattet hos Ernas foreldre. − Hun var som en mamma for meg, jeg beundret henne. Det var ukas høydepunkt når tante hentet meg, forteller Käthe Annbjørg.

Hun har tatt turen fra Sørlandet til Oslo, ringt på en kjent dør og fått en varm klem. Nå

kikker hun bort på Erna Horn, i dag pensjonert amanuensis i spesialpedagogikk. Over 50 år etterpå har de to fortsatt kontakt. − Jeg har aldri vært mer stolt av en minuskarakter, sier Erna Horn som i 1958 fikk trekk «omtanke». Årsaken var at hun hadde tatt seg spesielt av ett barn på fritiden. − I dag ville vi studentene ikke vært så snille, men meldt fra om forholdene og tatt saken videre.

Men Erna gjorde et par forsøk: Hun ringte Oslo Kommune og ba om inspeksjon, uten at noe skjedde. − Legen som hadde tilsyn, viste liten interesse for barn. Jeg husker en gutt som stadig var syk og skrek mye. Studentene var flinke til å se ungene, så vi reagerte og varslet ledelsen flere ganger. Da han døde, sa de til oss at gutten antakelig døde fordi han var bortskjemt. Det var mye rart den gang, sukker Erna Horn.

Forholdene på barnehjemmet var som hentet ut fra en Dickens-roman: − Madrassene til ungene oste av urin, og maten var lite næringsrik: ett lite blomkålhode skulle fordeles på 16 barn, ellers var det mye

grøt. Klærne deres var fulle av lapper, men når styringsgruppen som hadde tilsynet skulle komme på besøk, pyntet vi barna med pentøyet deres. Men studentene fikk ikke snakke med noen i styringsgruppen. − Hvorfor tok du deg ekstra av Käthe Annbjørg? − Jeg har alltid hatt et engasjement for de ungene som har hatt det litt problematisk. Jeg så at hun var den som sist fikk omsorg på grunn av sprutbrekningene. Men hun var jo så søt; satt bare der og ba aldri om noe. Jeg følte det var min jobb og tenkte at hun også måtte ha mat. Det var urettferdig at hun ikke skulle få det samme som de andre, sier hun. Kanskje kunne Erna blitt adoptivmor. Hun og forloveden vurderte å ta Käthe til seg, men de var for unge. Til slutt ble det bestemt at den to år gamle jenta skulle til Flekkerøya ved Kristiansand. Käthe Annbjørg husker den dagen adoptivforeldrene kjørte henne bort, og Erna stod igjen og vinket. Ikke for siste gang, de neste årene besøkte Erna henne jevnlig.

Med nytt bosted fikk toåringen ny identitet.

Fornavnet ble skiftet til Annbjørg, det gamle ble visket ut. Navnebyttet gjorde jenta forvirret. Noe var feil, følelsen av uvirkelighet vokste. − Jeg hadde det bra materielt, og faren min ga meg store utfoldelsesmuligheter. Moren min var streng, jeg fikk lite nærhet og manglet en grunnleggende trygghet. Jeg visste aldri om jeg var bra nok og var redd for å bli sendt bort. Hele tiden trodde jeg min biologiske mor gikk og lette etter meg.

Sommerens høydepunkt var når Erna kom på besøk, etter hvert også med sin egen familie.

I hverdagen slet Käthe Annbjørg bak smilet. Nye traumatiske opplevelser la seg tungt oppå de gamle. Angsten og uroen økte, og en sterk fornemmelse av ikke å høre til. Utveien var å spille roller, tett fulgt av for kastelse og selvmordstanker. Barnetroen vokste seg likevel sterk. − Jeg fikk en trygg forankring i Gud, og i konfirmasjonstida hadde jeg et sterkt møte med Jesus i statskirken. Han fylte meg med fred, glede og kjærlighet. Jeg kjente meg som barnet som var funnet, noe som ga meg enorm trygghet og mot og kraft til å leve. For første gang forsvant selvmordstankene og ble borte en lang periode.

Jesus har gitt meg en opplevelse av verdi. Jeg føler at han har legt barndommen min, angsten og depresjonen.»

Som 18-åring flyttet hun hjemmefra og utdannet seg til førskolelærer. − Jeg ville bli pedagog, som Erna, hun var tryggheten og mitt forbilde.

På utsiden virket livet hennes normalt: Käthe Annbjørg fullførte studier og giftet seg. Så kom første nedtur: Etter å ha født sitt første barn, gled hun ned i en dyp depresjon, men kom seg opp igjen. Livet var bra i ti år, inntil hun gikk inn i psykose og ble innlagt. Gamle traumer hadde dukket opp igjen. Hun kjente seg betydningsløs og uten tilhørighet. Friskmeldt og ute av sykehuset lette hun etter noen som kunne hjelpe henne å lindre den indre smerten. Etter fire år traff hun endelig en kristen veileder. Han hjalp henne å sette navn på følelsene, og hun lærte hvordan kroppen rommer gamle minner. − Gud viste meg et bilde; at følelsene våre kan sammenliknes med et tre. Når røttene våre henter sin kraft fra traumatiske opplevelser, bærer livstreet vårt mye dårlig frukt. Gjennom veilederen min lærte jeg hvordan Gud kan flytte røttene våre til den gode kilden, som er Han. Veilederen hennes ba Jesus komme med sitt lys inn i de smertefulle områdene; inn i ensomheten, inn til forlattheten som den lille babyen en gang opplevde. Sammen gikk de tilbake i minnet, til den golde sovesalen på barnehjemmet. − Mens vi ba, så jeg Jesu ansikt ved senga.

Varmen fra hans øyne fylte hele innsiden min med kjærlighet og fred. Stivheten og tomheten forsvant. Det var som om jeg kjente hvordan hans hender løftet meg, og jeg ble lagt på hans skulder. Så gikk Jesus ut med meg, og jeg opplevde at Han sa: «Her skal du ikke være mer!»

Fra den dagen har jeg kjent en dyp glede og fred.

Jesus reddet livet mitt. Siden har jeg aldri strevd med ensomhet. − Selv på tunge dager? − Da har Hans nærvær vært der, sier hun.

Käthe Annbjørg snakker om spor som dannes i hjernen ved traumatiske opplevelser. I kognitiv terapi jobber man med å endre sporene ved å erstatte de automatiske tankene som dukker opp i vanskelige situasjoner, med nye fruktbare tanker. En tilleggsdimensjon for henne har vært erfaringen av Gud; hvordan han har kommet inn til det sårede barnet i henne og vist trøst og omsorg. Det har hjulpet henne med å snu negative tankemønstre. − Jesus har gitt meg en opplevelse av verdi. Jeg føler at han har legt barndommen min, angsten og depresjonen. Da han viste meg sin kjærlighet, begynte livet mitt å bære god frukt. Jeg liker trebildet; vi må finne røttene og gjøre noe med dem, sier hun og viser til Johannes 8,36: «Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri».

I dag hjelper hun andre som sliter, og holder kurs for veiledere i menigheter over hele Norge. − Gud vet om alt det vonde vi har gått gjennom. Han ser ondskapen og mørket som skapte angsten, og Han vil gjenopprette følelsene våre og ta bort smerten i sinnet vårt.

Adoptivforeldrene hennes er døde. Barndommen har gitt henne et hjerte for de som ikke har noen som bryr seg om dem. I Polen har hun og mannen startet 26 sentre for uteliggere og funksjonshemmede, med privat og offentlig støtte.

De har også bygget to barnehjem i Kaliningrad.

Foreldreløse og barn som har vært utsatt for omsorgssvikt, blir tatt vare på helt fram til de fyller 20 år. − Betyr det at ringen nå er sluttet? − Jeg ønsker å gi videre den samme kjærligheten som jeg har fått møte, være en Erna for andre barn.

Tekst: Marit Dehli Foto: Kai-Otto Melau og Inger Anna Drangsholt Forkortet og trykket med tillatelse fra Krigsropet

I Oslo: Käthe Annbjørg besøker Erna Horn, som reddet henne da hun var liten.

På Flekkerøy: Käthe ble adoptert og vokste opp her. Nå viser hun andre omsorg.

15

Ventelister på forbønn I ett år har Käthe Annbjørg hatt halv stilling i Filadelfia, i bønn- og veiledningssenteret der. Folk står på ventelister og reiser langveis fra for å få sjelesorg og forbønn.

– Folk flyr ned fra Trondheim og Ålesund, ja, hele landet for å få hjelp, forteller Käthe Annbjørg Kristoffersen.

Filadelfia har et team på åtte personer, som alle har blitt kurset av Kristoffersen om indre legedom. Kristoffersen informerer om at pågangen på sjelesorg er stor. For tiden må man vente to måneder på tur. Stadig jobbes det med å få flere i teamet.

- Men man kan ikke sette hvem som helst til å samtale om dype traumatiske hendelser. Vi har folk med pedagogisk utdannelse og psykologi, for eksempel, sier hun, og legger til at dette er mer enn vanlig samtale eller kognitiv terapi. Det dreier seg om legedom.

Menighetens egne nettsider presenterer slik: «Filadelfia bønn og veiledningssenter er det området av menigheten som tar seg av ulike behov innen forbønn, samtale, indre legedom, veiledning og rådgivning og bønn for syke. Tilbudet gjelder alle typer mennesker i ulike livssituasjoner som opplever at livet er vanskelig.»

Kristoffersen har drevet med slik sjelesorg på privat basis lenge, men for ett år siden ble praksisen altså innlemmet i pinsemenigheten i Kristiansand. Ti lignende grupper er Kristoffersen i ferd med å starte rundt omkring i landet. Dessuten både i Sverige, Polen og Kenya.

I løpet av de siste ti årene har Kristoffersen hatt 7000 samtaler fordelt på tusen mennesker, forteller hun. Noen har fått nok hjelp etter et par ganger, andre har gått hos henne i fem år, fordi de må bygge opp livet sitt på nytt.

Kristoffersen erkjenner at det går inn på henne at hun møter mange tøffe skjebner, men mener at hun får en enorm tillit til Gud og hans makt.

– At han kan alt, forstår alt, kan gjenopprette alt og aldri svikter. Han kjenner alle mennesker til bunnen. Det jeg ikke forstår, tar han seg av. Før så jeg på meg selv som en som skulle forstå alle mennesker, men så har jeg skjønt at jeg bare skal være piccoloen som bringer dem til Jesus.

– Er det ikke bra nok å gå til psykolog?

– Vi har bruk for psykologer. De hjelper oss å forstå, sortere og gå inn i livet og dybdene våre. For mange er det nok at de kommer dit. For andre ikke. Svarene blir da strategier for å takle problemene eller medisiner. Men når det gjelder forbønn, går Jesus inn og reparerer i dybden.

Helbrederen i fokus – Vi ønsker å se mer helbredelse i våre menigheter, forteller pastor Geir Christian Johannessen i Søgne Misjonskirke, som sammen med Salem har hatt helbredelseskonferanse og egne temakvelder.

D

enne våren har Søgne Misjonskirke hatt lovsangs- og forbønnskvelder med spesielt fokus på helbredelse. Inspirasjonen kom etter at de hadde helbredelseskonferanse i høst, ledet av Chuck Parry fra Bethel Church i USA. – Vår hensikt har ikke vært å løfte opp Bethel Church som løsningen eller mer guddommelig enn noe annet. Men det er ingen tvil om at de er en menighet som er spesielt frimodige på dette området, sier Oddvin Larsen, daglig leder i Salem. Sammen med Geir Christian Johannessen var han initiativtaker til konferansen i høst.

– Chuck skulle hjelpe menighetene til å lære mer og begynne å praktisere mer bønn for syke, sier Johannessen, som understreker at fokus var å søke Guds nærvær, søke Jesus og oppleve Ham og Hans helbredelse.

– Ja, det er ikke Bethel Church eller helbredelsen vi fokuserer på, men Helbrederen.

Vi ønsker å føre mennesker i kontakt med Han som helbreder, supplerer Oddvin Larsen.

– Jeg tror det er sunt å hente inspirasjon fra noen med mer fokus på dette, som har større resultater i arbeidet. Så må vi imidlertid alltid være våkne for at amerikanerne gjør ting på sitt vis, og ta hensyn til kulturene og kulturforskjellen. Det er ikke lurt å gjøre legge blåpapir på andres erfaringer, bemerker han.

Til konferansen i høst kom mennesker fra ulike menighetssammenhenger. Både Larsen og Geir Johannessen satte pris på inspirasjonen de fikk, og nå ønsker de å ta det videre. Lovsangs- og forbønnskvelder har de hatt en gang i måneden.

– Målet er å praktisere dette i hverdagen, be for venner, familie og andre som er syke.

Meningen er at folk skal komme med lave skuldre, ingen skal prestere noe. Blikket er vendt oppover, og vi tar små skritt i troen, sier Geir Christian Johannessen. Tanken er å ha en ny helbredelseskonferanse snart.

– Ikke alle vil oppleve seier her, men vi skylder menneskene som er syke, å be for dem, mener pastoren i Søgne Misjonskirke. Han synes det er viktig å fokusere på det Gud gjør, uten å bli forhindret av det han ikke gjør.

Oddvin Larsen synes det burde bli naturlig at kristne legger hendene på syke og ber for dem.

– Så gjør vi vårt og overlater til Gud å gjøre det umulige. Vi skulle så gjerne sett flere helbredelser og ønsker ikke å grave oss ned i teologiske vanskelige spørsmål om hvorfor ikke alle blir friske, da mister vi fokus. Bibelen er tydelig på at bønn for syke er en naturlig del av vår kristne hverdag. Det er mye nød i samfunnet. Folk går til healere… hvorfor skal ikke kristne gå til forbønn og tilby forbønn?

Tekst: Merete Skarstein og I.A. Drangsholt Foto: Glenn Ivar Tønnessen

16

Chris McClarney

Ruben Gazki Walking Sign

LZ7

øygospel 1 4

Alt i rørleggerarbeid Rehabilitering av vann og kloakk – Egen gravemaskin Tlf. 38 09 45 20 – 909 90 665 Kokleheia 69B, 4630 Kristiansand

Flekkerøyhallen 29.mai - 01.juni

Taler: David Hasseløy

Torsdag 29.mai Kl. 19.00 Hallsang - sangmøte med lokale krefter Fredag 30. mai Kl. 19.00 Møte Kl. 22.00 Konserter Kl 24.00 Nattkino Lørdag 30. juni Kl. 11.00 Øygospel Kick Kl. 19.00 Møte Kl. 22.00 Konserter Søndag 01. juni Kl. 12.00 Stor familiegudstjeneste Kl. 13.00 Salg av middag og kioskvarer. Rebusløp og trylling med Ruben Gazki Kl. 14.00 Konsert

Mer info og billettpriser finner du på www.oygospel.no

Renseriet fordeg! deg!

Renseriet for God God service! service Tlf: 41 37 92 97

Du finner oss i Rådhusgaten 3 ved nye Posten

Tlf. 41 37 92 97 Trenger Du finnerdu/dere oss i etRådhusgaten sted å bo 3i ved Kristiansand, nye Posten nå eller i morgen?

Ferdig møblerte leiligheter/hytter med havutsikt!

SKUDEVIGA UTLEIE as Skudeviga.no | Tlf 97189000

Hallekjerret 5, 4625 Flekkerøy ––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––– Tlf: 97582710

Mail: post@revisoren.no

17

Ber for folk

på gaten

– Vi merker veldig mye åpenhet overfor det overnaturlige, mener Magnus Gulbrandsen, Eirik Larsen og Martin Andreassen, som tilbyr forbønn på gaten.

– Før vi begynner, må jeg bare fortelle noe.

En lyslugget, oppglødd fyr smiler mot oss, der vi står midt i første etasje på Sandens, i den smaleste passasjen, ved noen planter, ikke så langt fra rulletrappa.

– Da jeg ba Den hellige ånd vise meg noe spesielt i dag, så jeg for meg akkurat dette stedet på Sandens. Og en fyr med Yankees-caps. Vi skulle jo egentlig møtes på torvet…

Tre gutter og en jente stiller seg i halvsirkel mellom to planter. De lukker øynene og ber. Om å få magefølelse for dem de skal ta kontakt med, om at Guds rike skal komme.

Det er kameratene Magnus Gulbrandsen, Eirik Larsen og Martin Andreassen, som går i cellegruppe sammen i Salem. Pluss kjæresten til Magnus, Elaine Rocha, som følger med fra sidelinjen.

– Vi trives godt i Salem, for det er et veldig bra miljø der for unge voksne. Vi oppmuntres til å leve med Gud i hverdagen, sier Eirik Larsen.

Han forteller at han har hørt vitnesbyrd om det overnaturlige i flere år, og fikk et ønske om å leve et spennende kristenliv.

– Jeg så at det overnaturlige er en stor del av Det Nye Testamente og den nye pakt, men jeg hadde det ikke i mitt liv.

Da han så et videoklipp på Youtube av en helbredelse på gata, ble han trigget til å forsøke det samme. Både Eirik og Magnus har dessuten gått på Disippeltreningsskole (DTS), som de mener 18

har gitt dem et nært forhold til Gud. – Vi ønsker folk skal møte helt vanlige mennesker som ser dem i øynene og spør om de skal be for dem. La dem oppleve at Gud bryr seg om dem. Og så er det viktig å gå inn med lav terskel, med respekt. I kjærlighet.

– Men er det ikke plagsomt for folk at dere stopper dem på gata?

Eirik buer leppene oppover. Han mener vi får svar på det spørsmålet når vi har fulgt dem.

Ved inngangen til Sandens står det en guttegjeng og henger. Nei, de er ikke interessert i å bli bedt for. De virker litt brydd. Og de to neste smiler og rister på hodet, de har ikke vondt noe sted. Så kommer en mann i trettiårene, med vinrød lue og mørkeblå genser med fuskepels i hetta.

– Unnskyld, kan jeg stille deg et uvanlig spørsmål? sier Eirik.

– Ja, men det spørs om jeg kan svare.

– Har du vondt noe sted?

– Nei. – Greit … men du skjønner, vi er kristne og vi ber om helbredelse for folk.

– Jeg har vært der selv.

Mannen har et snev av sørgmodighet i smilet.

Det viser seg at han tidligere har studert teologi, men han fikk for mange spørsmål. Særlig med tanke på livets to utganger.

– Og jeg har vært der du er, mener Magnus

Gulbrandsen. Som ingeniørstudent hadde han behov for å få en logisk løsning på alt.

– Jeg hadde kunnskap, men ikke kjennskap.

Magnus og Eirik spør om de kan få be for ham – Vi er bare opptatt av å velsigne deg og gi deg en smak av Gud. Ja, det er greit. Magnus og Eirik legger hendene på skuldrene hans, og alle tre lukker øynene.

– Selv om han ikke tror på Deg, har Du tror på ham, Gud. Etterjag ham i hverdagen, ber Eirik.

Etterpå spør vi mannen med den røde lua hvordan det opplevdes å bli stanset og bedt for slik.

Han har ikke noe imot det, påstår han.

– Jeg vet at de gjør det av god vilje. Det er forskjell på å gjøre ting for sin egen del og for å ville andre godt. Og når de først er kristne, er det bra at de er brennende.

Vi trasker bort til det stedet hvor vi først møttes.

Nøyaktig i samme øyeblikk kommer en fyr med Yankees-caps forbi.

Mannen blir stanset av Martin. Først ser han ut til å lytte oppmerksomt, men så sender han megetsigende smil til de to damene som går sammen med ham. Nei, slike ting er han ikke interessert i.

Feil person? Fiasko? Ikke nødvendigvis, tror de andre i gruppen. Gud kaller stadig på folk, men de har selv et valg om hva de vil svare, mener de.

Den neste gruppen de går bort til, er en gjeng ungdommer med røft utseende. Først er de avvisende, og de har ikke vondt, og dette tror de ikke på. Men den ene av dem vil likevel bli bedt for. Han sliter med søvnproblemer. Etter at de har lagt hendene på ham og sagt noen ord, spør han fleipete om han kan få telefonnummeret til

«korstatovering» På toalettet i nærheten spurte de om noen het Thomas. «Eh, ja?» Det viste seg at han hadde smerter i nedre korsrygg. Han ble bedt for og sa at han ble god i ryggen.

Så gikk de videre til campingområdet nede ved sjøen. Der, helt ytterst ved vannkanten, satt en gutt.

– Han var akkurat som jeg hadde sett for meg: Brunt, langt hår, surferstil, og han hadde lilla solbriller og t-skjorte! Jeg spurte om han hadde noen sykdommer eller noe sånt, og da sa han at han hadde senebetennelse i høyre håndledd. Vi ba en kort bønn for han, og han smilte og sa at smertene var borte. Etterpå, idét vi skulle til å gå, snudde Levi seg og sa: ”Hey, pull up your sweater” – og da så vi at han hadde en kors-tatovering på skulderen!

Neste dag fikk de høre at gutten lenge hadde sagt til Gud at han ville gi Ham en siste sjanse, for han visste ikke om han trodde på Ham lengre.

– Men etter dette ble han i fyr og flamme, vel vitende at Gud så ham, og elsket ham, sier Magnus.

Eirik hvis bønnen ikke har virket.

– Ja, klart det, sier Eirik, og er rask til å finne frem mobilen. Ungdommen blir litt paff. Han har forresten vondt i ryggen også, og vil gjerne at de ber for det. Han føler en varme i ryggen sier han, og etterpå har smerten gått fra ti til to, når de spør. De fortsetter å be litt til.

Kameraten har et ben som er kortere enn det andre. Gjengen ber for ham, presser hendene mot føttene, og tilsynelatende skjer det en bevegelse.

– Driver dere med trylling, eller? sier gutten forbløffet.

– Kan dere få resten av meg til å vokse også?

– Nå har du iallfall vokst litt, smiler Eirik, og de legger til at når noen blir helbredet etter at de ber for dem, er det en gave fra Gud. Guttegjengen er i godt humør, smiler blidt og vinker når de forlater oss.

Etter å ha bedt for en mann til, som også sier han ble kvitt ryggsmerter, setter gjengen seg ned rundt et lite bord i enden av kjøpesenteret.

De forteller litt om tidligere opplevelser.

Såkalt «skattejakt» er å be Gud om noen kjennetegn på en person som de bør oppsøke.

Magnus Gulbrandsen trekker frem en opplevelse på Skjærgårds (kristen musikkfestival red. anm) en sommer. Han og to kamerater bad om at Gud skulle vise dem mennesker og styre tankene deres mens de skrev ting på en lapp. Da de kom sammen igjen, stod det «Thomas» på to av lappene. Magnus hadde skrevet som sted «Toalettet.» og «campingområdet nær sjøen.» Det samme hadde kameraten, Levi.

Andre stikkord var «høyre håndledd,» «smerter i nedre korsrygg,» og når det gjaldt utseende: «Brunt, langt hår, suferstil» og fargen «lilla.» og

Guttene forteller at å ta kontakt med folk på denne måten, har blitt en naturlig del av livet deres, enten hver for seg eller sammen. Noen perioder nesten hver dag, andre ganger kan det gå uker imellom. Noen synes det er flaut å bli stoppet, men mange har noen minutter ledig og tar gjerne en prat, påstår de.

– Vi merker kjempeåpenhet. Folk lever kjedelige liv. Vi er mennesker skapt i Guds bilde, ment til å leve i fellesskap med ham. Slik vi blir lært opp i dagens samfunn, tas det ikke hensyn til at mennesker er et åndelig vesen, mener Eirik.

– Folk går seg vill i så mye annet spirituelt, alt fra yoga til englene til Märtha. Man skal finne sitt indre og søke energien i universet, bemerker Martin.

Eirik fortsetter: – Ja, vi lever i en tid nå hvor mennesker søker alternativer fra ateisme, og mange andre livssyn og løsninger er veldig på tilbudssida i våre dager.

Da passer det godt at vi som kjenner Jesus åpner

litt opp, viser at man ikke trenger å komme på et møte for å snakke med noen som tror på Gud. – Hva er spesielt med det dere kan tilby da?

– De færreste alternative livssyn i dag har noe løfte om evigheten eller tilgivelse og gjenopprettelse. Det er veldig sentralt i det kristne budskapet. At de skal få starte en relasjon til Gud i dette livet som kommer til å vare i all evighet.

Gjengen mener at mange menigheter i Norge ville sett flere helbredelser ved mer fokus på det og undervisning. Selv har de sett og opplevd flere hundre mirakler de siste årene, mener de.

– Når dere ber for folk, opplever dere at mennesker ikke blir helbredet også?

– Ja. De fleste som ikke er troende, har ikke så store forventninger, så de blir ikke overrasket.

De fleste tar det med et smil og sier takk. Min personlige erfaring er at de aller fleste tar det positivt at vi tar oss tid til dem og ønsker dem vel, mener Eirik.

Magnus påpeker at selv om det skjer mirakler, er det ikke en garanti for at mennesker blir troende.

– Vi møter to typer mennesker. De som søker Gud og de som ikke søker Gud. De som ikke søker Gud, vil bortforklare det meste, sier han.

Magnus sier at mange tror at for å leve hundre prosent for Gud må man jobbe i en menighet.

– Det verden trenger er mennesker som kjenner Jesus og ikke slutter i jobben. Hverdagskristne i motsetning til søndagskristne, mener han.

– Må man ut på gaten, i tillegg?

– Det er som noen som spør: «Må vi slutte med alkohol når vi blir kristne?» Jeg vil heller si: «Hva er på førsteplassen i livet ditt?» Om det er underholdning, alkohol eller prøve å være flink. Hvis man bare setter Jesus på førsteplassen i livet, faller det andre på plass. Man får gå i ferdiglagte gjerninger, mener Martin.

– Den viktigste essensen er at å fortelle andre at Jesus lever, sier Eirik.

– La Guds lys skinne, supplerer Elaine Rocha, før Magnus legger til: – Alle mennesker trenger å se at det finnes håp.

Tekst og foto: Inger A. Drangsholt

Eirik Larsen, Martin Andreassen og Magnus Larsen liker å være åpne om sin tro. Her sammen med Elaine Rocha på Sandens.

19

Slet med sosial angst i syv år – Jeg orket ikke tanken på å leve lenger hvis det skulle fortsette slik, forteller Hege Andersen om da hun hadde sosial angst. I dag er hun helt frisk og mener det skyldes Gud.

– Jeg har alltid vært sosial, egentlig, sier Hege Andersen, og heller kaffekannen så en tynn stråle treffer oppi koppen til Agnetha Lindebæk Nilsen. Damen med den freshe, blomstrete skjorten smiler og prater uanfektet, mens dempet støy i bakgrunnen kommer små og store i nærheten av bordet med is og sjokoladekjeks.

Vi er i gymsalen på Torkelsmyra skole, og det er kirkekaffe i Vågsbygd Misjonsmenighet. For tre år siden var det utenkelig at Andersen kunne stått slik, med blikkontakt og senkede skuldre.

– Jeg ville satt meg bakerst, jeg ville gått fortest mulig ut, og å hilse på nye ville ikke vært greit.

Bare det å ta bussen til byen, var som å løpe en maraton. Jeg var så sliten på innsiden, og når jeg la meg om kvelden hadde jeg et enormt tankekjør, forteller Hege. Å jobbe som frisør, var en daglig tortur. Hun stod og klippet mens hun krøket seg sammen og pratet med kunden. Det var det som var skjoldet: Å prate ustanselig.

– Hadde noen bedt meg ti stille, kunne jeg ikke klart det, avslører hun.

Frem til Hege Andersen var 17 år, kalte hun seg kristen, men så fikk hun en kjæreste som ikke trodde på Gud. Etter en stund ble det fristende å prøve bylivet med festing.

– Likevel ba jeg daglig til Gud og hadde enda en tro. Men i 20 års-alderen fikk jeg en ny kjæreste. Og det ble mye mer festing. Det var det tilværelsen kretset rundt.

I dette miljøet var hun den eneste kristne, og hun begynte å tvile. Til slutt tenkte hun at Gud, nei, han var bare et eventyr. Festingen nådde uforsvarlige høyder, og av og til kunne hun gå rett fra fest til jobb.

– Til slutt gikk alt veldig galt. En lørdags kveld ble jeg møtt av en politimann i stedet for kjæresten min. Kort fortalt ble han dømt for legemsfornærmelse med døden til følge.

Hege krymper seg når hun tenker tilbake på tiden den sosiale angsten kastet seg over henne.

– Først på grunn av et dobbeltliv med festing.

Men etter denne episoden, følte jeg jo virkelig at folk så på meg! Jeg innbilte meg at de hvisket seg 20

Hege Pedersen( t.h) i lystig samtale med Agnetha Lindebæk Nilsen under kirkekaffe i Vågsbygd Misjonsmenighet.

For noen år siden var noe slikt utenkelig for Hege.

imellom: «Der er dama til han der på nyhetene, som var i VG, Dagbladet og så videre.» Det ble helt forferdelig å gå på Markens, ta bussen, gå ut for å spise og slikt. Jeg følte alle så på meg og tenkte jeg var rar og merkelig.

Til slutt kom nervesammenbruddet.

– Da begynte jeg å snakke med Gud igjen. «Du, Gud, hvis du virkelig finnes, må du være så snill å hjelpe meg!»

Hege følte litt bedring, men hadde det fremdeles svært vondt. Hun fikk medisiner og psykologhjelp, men den beste hjelpen for å få fred i sinnet, i følge henne selv, var å tviholde på Bibelen.

– Jeg hadde lært at det er beskyttelse i Guds ord, så med den over hjertet og med bønnen «Jesus, Jesus, Jesus,» fikk jeg fred.

Ei venninne hadde bedt for henne i flere år. Hun inviterte Hege med på Alfakurs, og så begynte hun i en bibelgruppe.

– Venninna mi viste meg uendelig mye omsorg og nestekjærlighet. Viktigst av alt ble hun min åndelige veileder.

Berit Iversen, som venninnen het, hadde jevnlige samtaler med Hege Andersen og ba for henne.

– Hun ga meg mangfoldige bibelvers inn i

min livssituasjon. Nøkkelen ble verset «Han ble knust for våre misgjerninger, straffen lå på ham, og ved hans sår har vi fått legedom.» Jeg gjentok dette verset for meg selv minst tusen ganger.

Til slutt ble det bare «aha – selvfølgelig!» Vi ba videre, og til slutt ble jeg helt fri. Jeg har opplevd at den Sønnen gjør fri, han blir virkelig fri.

– Men du er sikker på at du ikke ble fri av deg selv da, eller at det skyldtes medisinering eller psykologhjelpen?

– Det er jeg helt sikker på. For psykologen fant ut roten til problemet, men problemet ble ikke borte. Det hjalp litt, og jeg sluttet med medisiner en periode, men så ble alt ille igjen.

Hendelser i livet hadde satt for dype spor, og jeg kjenner nok av folk som må slite med slikt hele livet. Det er det som mange ganger er bøygen med helsevesenet: «Du må nok leve med dette.» Men gjennom forbønn og sjelesorg, ble jeg satt fri fra autoritetsfrykt, skam, ja mange ting. Fri fra menneskefrykt. Jeg kunne heve hodet og leve vanlig.

Jeg kan ikke beskrive forskjellen på livet før og nå.

Tekst og foto: Inger Anna Drangsholt

www.norgesenergi.no

KUTT STRØMUTGIFTENE!

Lave priser på hvitevarer og brunevarer Lave priser på hvitevarer og brunevarer

Lave priser på hvitevar hviteva 21

Frihet Facebookstatus i vinter: «Ligger på sykehus i Oslo og har fått oppleve en ny, skikkelig kul interaktiv skjerm ved hver seng, og min elskede har kommet inn og vært her for meg.

Må benytte anledning til å takke alle som har støttet og hjulpet på turen. Og jeg lever ennå med smilet ikke så langt unna.»

Opptatt av helhetlig helbredelse Flere av dem vi har intervjuet i tidligere Mylder-utgaver, har blitt bedt for uten å bli helbredet fysisk. Christofóros Schuff og Hildegunn Grønvold-Rossvold er to av dem.

Uhelbredelig kreft. Det er diagnosen til den ortodokse presten Christofóros Schuff. I høst intervjuet vi ham om temaet. «Og hvem av dere kan med all sin bekymring legge en alen til sin livslengde?» er et bibelvers som betyr mye for ham.

– Det er noen ting vi mennesker kan ta ansvar for: Handlinger som utledes av vår frie vilje.

Samtidig finnes det også andre ting vi ikke kan rå over, for eksempel en del sykdommer. Jeg tror ikke i utgangspunkt at naturloven favoriserer den ene framfor den andre. Den egentlige sykdommen her i verden er egoisme og grådighet.

Dette er noe enhver må kjempe imot daglig i sine egne liv, sa han i intervjuet.

– Så du venter ikke på at Gud skal helbrede deg?

– Nei, akkurat som jeg ikke setter meg ned og venter i spenning på at legene skal finne en kur, venter jeg heller ikke i spenning på at Gud skal helbrede kroppen min. Jeg tror absolutt på bønnens kraft og at Gud helbreder. Jeg ber og vet at mange andre ber for meg. Men jeg er først og fremst opptatt av en helhetlig helbredelse som begynner i sinn og sjel. Dersom kroppen følger med etter hvert i denne prosessen er det et kjempepluss!

22

«Livet har vært en karusell, og jeg vet ikke ennå hvordan jeg skal komme meg av. Smerter tapper, og jeg kjenner kreftene minker. Men midt i alt har vi det godt, med øyeblikk hvor latteren runger eller godordene omsvermer. Nå gjelder det å få så mye overskudd som mulig og kjempe seg gjennom kampen som venter.»

Slik stod det å lese på Facebookstatusen til Hildegunn Grønvold-Rossland i midten av januar.

For et år siden traff vi henne hjemme i den spesialtilpassede boligen i Vennesla, med en trofast hund som hjalp henne å kle av og på seg.

For 18 år siden fikk Hildegunn Grønvold påvist Ehlers Danlos syndrom, som er en arvelig bindevevssykdom. Symptomene begynte så smått å komme i begynnelsen av tenårene. Armer og ben gikk lett ut av ledd. I begynnelsen gjorde det ikke vondt, men så ble hun stadig verre. Kroppen har siden gjennomgått 46 operasjoner, og hun har smakt døden tre ganger det siste året.

Begynnelsen på en dag kan virke veldig god, men fem minutter senere er hun sengeliggende igjen. Det tar tid å få kroppen i gang.

– Jeg får kramper, eller intense smerter. Hele tiden må jeg styre musklene for å holde ledd på

En hvisken så øm og kjærlig Fylt med håp Med glede, med godhet Med ekthet, med tillit Ja, ren forelskelse Høres fra et hjerte som åpner opp rom etter rom og ønsker den nye våren velkommen Det er smaken av frihet Fri til å være elsket slik som jeg er skapt på underfullt vis Fri fra alle fordommer som trykket ned Fri fra egen skam som holdt tak og hindrer min vekst Fri til å leve Helhjertet Frihet Til å løfte min stemme Ja, rope ut: Her er jeg Forelsket og ny Korset har renset Og skapt nytt Jeg er min Fars elskede datter

plass. Det krever konsentrasjon, og at man er til stede, forteller hun.

I sommer giftet hun seg med sin hjertes utkårede, Dan Erik, som hun traff via nettet. Høsten og vinteren som har gått, har vært en berg- og dalbane av gode og onde dager.

I begynnelsen av januar, var statusen på Facebook: «Så er 2014 det nye året. Formen er nok et helt eget kapittel, men jeg kaller dette et forventningens år. Jeg velger å tro og håpe på utrolig mange herlige øyeblikk med min mann, som jeg bare elsker mer og mer.»

Blant herlige øyeblikk er mestringsfølelsen hun får når hun gjør noe nytt. Som kontrasten til denne statusoppdateringen for noen uker siden: «Ja så er det bare å forberede seg for lang dag på sykehuset. I dag er det forundersøkelse til operasjonen. Men jeg er et stort smil i dag. I går persa jeg og min kjære på svømming.»

Den siste operasjonen var nødvendig for å fjerne en smertepumpe i magen og ryggen som ikke lenger fungerte.

– Dermed har det vært en tung høst og vinter med mye kramper. Vi leter etter en måte å få stabilitet over krampene, og ser mot utlandet, men først og fremst mot Far. Han har båret meg til nå og er min styrke selv i mørket, forteller hun oss.

Hildegunns Grønvold-Rossvolds tillit til Gud, som hun kaller Far, har inspirert henne til å skrive mange dikt. Og tilliten har ikke blitt

Tidligere mylder :

Lindal Hus ønsker å være din leverandør innenfor

- Tre - Mur - Betong Derfor legger vi stor vekt på service i møte med eksisterende og nye kunder Faksimile fra Mylder 2/2013.

• Hus • Hytter • Rehabilitering • Påbygg • Næringsbygg • Offentlige bygg svekket selv om hun har blitt bedt for, uten å bli frisk.

Hun erkjenner imidlertid at helbredelse er et litt vanskelig tema.

– Selvfølgelig kan det snike seg inn litt tvil. Men jeg kan ikke annet enn å tro på helbredelse, enten nå eller når jeg kommer hjem. Jeg ønsker å ha et godt liv med Dan her, men å komme hjem er også en vinning. Blir jeg helbredet her, så «wow,» men inntil da..

Ta kontakt med oss vedrørende dine byggeplaner eller hør hvor vi har ledige tomter

Kraften Hildegunn får når hun går gjennom tøffe tider, ser hun på som en helbredelse i seg selv. Dessuten er det ikke der fokuset hennes ligger. Det er på Gud. – Mitt aller største ønske er å komme nærmere Gud, få en åpnere kontakt, lytte til stemmen Hans og være til velsignelse. Lengselen min ligger i at Gud vender det vonde til det gode. Bibelen gir ikke løfter om at vi bare vil oppleve dans på roser i livet. Men motgang kan gjøre deg sterkere.

Spesialverksted for bilskader

Hildegunn sier hun aldri ville byttet sykdommen sin med å være frisk, uten kjennskap til Gud. – Nei, jeg ville ikke det. Friheten i mitt indre gjør at jeg skiller meg ut. «Jeg er min fars elskedes datter,» som jeg skriver i diktet «Frihet». Det er der jeg har min glede.

Av Espen Halvorsen og Inger Anna Drangsholt Foto: Privat og faksimile av Mylder 2/2013

Rigedalen 8

Tlf: 38 18 30 93

Jeg liker å ta bomba i Bertes.

Jeg liker et godt krabbelag.

Jeg liker Metallica på full guffe i bilen – og jeg liker at banken min kjenner meg.

Kjell A. Tambini (40)

– et navn i Spareskillingsbanken siden 1999.

23

Tror du på helbredelse?

Følgende spørsmål er stilt til noen kristne, men også representanter for andre livvsyn: 1. Tror du på helbredelse? / Hvilket forhold har du til det?

2. Er helbredelse og healing utført av en healer det samme?

Av Merete Skarstein og I.A Drangsholt

Elin Frøitland Kontormedarbeider Livssyn: Kristen 1) Ja, jeg både har opplevd umiddelbar helbredelse selv, både når jeg har bedt alene og sammen med andre. Jeg vet også om andre som har opplevd å bli helbedret av Gud. Gud kan gripe inn med helbredelse gjennom bønn. Jeg tror også at Gud ofte gir helbredelse i det naturlige, det vil si gjennom for eksempel hjelp fra helsepersonell.

Han har dessuten skapt oss med kropper som er designet for helbredelse, som ved beinbrudd, infeksjon og sårkutt. Mitt forhold til helbredelse er avslappet. Om man opplever umiddelbar helbredelse eller over tid, så er Gud den samme.

2) Nei. Min oppfatning er at healing slik vi kjenner til den praksisen som foregår i Norge, viser til alternativ behandling med New Age som filosofi. Dette bekreftes også om vi søker på ordet healing.

En som kaller seg healer, eller blir ansett for å være healer, er gjerne den som blir sett på som den som helbreder. Personer som driver med healing, kjenner nødvendigvis ikke Jesus som Herre.

Alle gaver beskrevet i 1. Korinterne 12 virker ved Den Hellige Ånd og peker til Gud som vår skaper.

Jeg tror vi må være klar over hvem eller hva som er kilden bak helbredelse og healing.

24

Toril Hagerup-Jenssen

Aleksander Rosner

Lege. Arbeider som assisterende fylkeslege i Vest-Agder Livssyn: Humanist

Student Livssyn: Ateist

1) Helbredelse betyr jo å bli frisk, og jeg tror og håper da virkelig at folk kan bli friske. Men spørsmålet er veldig omfattende. For det første er det en del sykdommer man har behandlingstilbud til, i skolemedisin, hvor behandling fører til helbredelse eller bedring. Hvis du mener helbredelse som et begrep uten behandling, uansett sykdom, så er det et annet spørsmål. Det er en del sykdomsgrupper av mer funksjonell karakter, hvor pasienter som greier å hente fram egne ressurser, mestringsevne, kan bli friske. Om det da er trening, tro på egne krefter og vilje til å bli frisk eller mer religiøs forståelse av begrepet helbredelse som bidrar til dette, det kan være det samme.

Det er mye man ikke kan forklare i denne verden, og jeg stiller meg da ofte spørsmålet hvorfor det er så viktig å finne en forklaring! For det første finnes det noen som mot alle odds blir friske, det kan skyldes spesielle trekk ved sykdommen, spesielt gunstig helse eller fysiologi hos pasienten eller så er det uforklarlig. Av og til har jeg opplevd at såkalt «helbredelse» skyldes dårlig diagnostikk, at vedkommende ikke har fått korrekt diagnose - og tror seg frisk fra en elendighet som egentlig ikke var der.

Som nevnt tidligere, så tror jeg nok at pasientens egen tilnærming til sin sykdom kan ha innflytelse på utvikling av sykdom, men det må ikke forstås dithen at de som ikke blir friske, kan klandres for ikke selv å gjøre nok eller ha rette innstilling.

Jeg tror ikke på helbredelse eller healing hvis du legger en religiøs forklaring i begrepene.

2) Det vet jeg ikke.

Roy Wigardt Bankrådgiver Livssyn: Kristen 1) Ja, jeg tror at det kan skje. Har hørt om folk som har blitt bedre både av det ene og det andre.

2) Nei, det er jo ikke det samme. Healing er, for meg, et litt vagt begrep, som jeg ikke har noe særlig kjennskap til.

1) Jeg tror det er en hul bløff for å samle inn penger. Utnyttelse av folk som ikke har andre utveier. Folk skor seg på andres nød. Samtidig kan det nok ha en placeboeffekt.

2) Ja, jeg tror det.

Bjørn Øyvind Fjeld Førstelektor på Ansgarskolen. Underviser i etikk og praktisk teologi.

Livssyn: Kristen 1) Ja, jeg tror på at helbredelse er mulig. Det gjør jeg både ut ifra Bibelens løfter og den erfaring jeg har hatt gjennom livet. Men helbredelse skjer ikke ofte, og er ikke noe vi har krav på. Vi må huske at enhver helbredelse er bare midlertidig. De som sier at de alltid kan bli helbredet hvis de tror nok, hva skal de dø av, da?

Helbredelse kan skje som svar på både generell og spesiell forbønn. Noen har også nådegaver til å helbrede. Menighetene kan godt være mer frimodige med å be for syke, for hver gang vi ber, er vi på mulighetenes område.

2) Nei, hvis man med healer mener en som har evne til å helbrede uten å være avhengig av den treenige Gud og hans oppstandelseskraft, da er det to forskjellige ting. Jeg tror det finnes krefter nedlagt i mennesker fra skapelsens side, derfor finnes det healere som kan gjøre overraskende helbredelser. Men det er noe annet enn helbredelse fra et bibelsk perspektiv. Healervirksomhet kan spenne over et bredt spekter fra å spille på lag med naturens iboende og legende krefter til mer betenkelig New Age-inspirert virksomhet.

Ashkan Larsen Skoleelev Livssyn: Agnostiker 1) Jeg har ikke noe synspunkt. Tror på det til det motsatte er bevist.

2) Nei, det går på ulike religioner.

David Wintersborg Pensjonist. Har jobbet mange år i fotobutikk i et familiefirma og samtidig vært forkynner.

Livssyn: Kristen 1) Ja, jeg har tro på guddommelig helbredelse.

Etter å ha vært forkynner i mange år, og sett mange bli kristne, har jeg også bedt for mange syke som har opplevd å bli friske.

Selv har jeg opplevd å gå fra hjertekapasitet på femten prosent i 2006 til seksti prosent nå. Medisiner og mosjon var en medvirkende årsak, men jeg tror det mest av alt det skyldtes forbønn.

For to år siden fikk jeg konstatert at jeg hadde en svulst åtte og en halv centimeter utenpå tykktarmen. Jeg ble raskt satt opp for operasjon på Radiumhospitalet. Elleve dager før operasjonen ba jeg om forbønn i Filadelfia, hvor de salvet meg med olje og ba om helbredelse i Jesu navn. Dagen etter våknet jeg med en sterk indre overbevisnig: ”Svulsten krymper”. Jeg opplevde også bokstavelig at det var slik, fordi symptomene minket dag for dag fram til operasjonen. Da jeg våknet etter operasjonen, sa kirurgen at det hadde vært en hundre prosent vellykket operasjon, men at svulsten var ”vanskelig å finne.” Da tenkte jeg: ”Den krympet!” I journalen min står det at svulsten hadde brutt sammen og at de ikke kunne finne kreftceller i den. Jeg takker Jesus for at jeg er frisk idag.

Guddommelig helbredelse er en del av evangeliet. Jesus frelser både fra synd og sykdom. Jesus forkynte og praktiserte begge deler og ba oss om å gjøre det samme. Når vi ber i Jesus navn, er det likevel Gud som helbreder og til Hans ære.

2) Jeg tror at healing gjennom healere er noe annet. Hvem som blir æret, hvis noen blir friske på denne måten, vet jeg ikke. Men Gud deler ikke sin ære med noen, mens frelsen gjelder alle som vil ta imot.

Bente Hansen Selvstendig næringsdrivende Livssyn: Kristen 1) Ja, jeg tror det virker.

2) Nei, jeg tenker at det ikke er helt det samme.

Helbredelse er kristent og healing går på det psykologiske eller alternative.

Shahzad Mohammed Mohir Skoleelev Livssyn: Muslim 1) Ja, jeg tror på det.

2) Nei. Jeg synes det blir feil at man er healer av yrke. Alle kan be for alle.

Gunnar Trægde Pedersen Prest i Voie kirke Livssyn: Kristen 1) Ja, jeg tror mennesker kan bli friske ved bønn om helbredelse. Både jeg selv og andre har opplevd det.

Jeg tror at selv om målet med livet ikke er å leve evig på jorden, så kan Gud gjøre oss friske også før himmelen. Samtidig er det mange som opplever å ikke bli friske. I Bibelen ser vi at Jesus heller ikke helbredet alle, selv om han kunne. Hvorfor det er slik, vet jeg ikke, det er ingen matematikk.

Jeg tror imidlertid på en Gud som elsker oss når vi er friske, og som elsker oss når vi er syke.

Han går med oss alle dager. Både i dagene som er glade og lyse, og dagene som er tunge og fylt med sykdom og smerte.

Selv var jeg alvorlig syk for noen år tilbake.

Da hadde jeg ikke krefter, verken til å be eller til å tvile på Gud. Den tro jeg hadde var at jeg hadde resignert fra det meste – og la alle jeg er glad i, ja selve livet i Guds hånd. Jeg orket ikke bære selv. Etter måneder slik fikk jeg oppleve at livskreftene vendte tilbake og at jeg ble frisk fra sykdommen. Først da gikk det opp for meg hvor mange som hadde bedt mens jeg var syk.

For meg har den livserfaringen gitt mye takknemlighet for livet. Jeg er blitt bevisst at jeg lever her og nå. Jeg nyter dagens små og store gleder, og det å kunne bety en forskjell der jeg er. Men kanskje mest av alt har jeg lært å ikke generalisere menneskers sykdom med lettvinte løsninger, men å møte hver enkelt med respekt og omsorg.

I Bibelen leser jeg at Gud inviterer oss til å be for syke. Vi utfordres også til å vise omsorg med dem som er syke. De første sykehusene var det kristne som drev. Så står vi vel i et spenningsfelt mellom det å bli frisk her på jorden eller først i himmelen.

I Voie kirke har vi forbønn under hver gudstjeneste. Vi er en menighet som satser spesielt

på barn, unge og familier og tilpasser type og språk i forbønnen etter målgruppen. Vi vil at både barn og voksne skal få komme innfor Gud med sitt språk, på sitt nivå. I tillegg har vi forbønnsteam som etter hver gudstjeneste gir mulighet for personlig forbønn og samtale på tomannshånd.

2) Nei. Begge handler om å gjøre et sykt menneske friskt. Men det er flere ulikheter mellom kristen helbredelse og healing. Ulikheten kommer blant annet til uttrykk i hvilket innhold de legger i bønn og håndspåleggelse. Helbredere påkaller Jesus og hans omsorg for oss. Her brukes hender kun som et symbolsk bindeledd mellom Gud, helbrederen og den syke. Slik jeg forstår healing påkaller healere upersonlige krefter i form av energi og anvender hender som et konkret arbeidsredskap hvor energi manifesterer seg.

Abdi Said Skoleelev Livssyn: Muslim 1) Ikke noe spesielt. Triks og placebo.

2) Ja, egentlig.

Elisabeth Schanke Butikkmedarbeider Livssyn: Kristen 1) Ja. 2) Nei. Ser for meg at helbredelse er mer på kroppen. Healing er mer på psyken

25

Det er et under at det går bra, egentlig, under de primitive forholdene. Oddsen rent medisinsk har mange ganger vært totalt imot.»

Strekker ut kjærlige hender i Gambia

Anne Marie og Bjørn Pettersen har reist langt ut i bushen i Afrika for å finne pasienter med leppe- og ganespalter. Nå har de fått med seg flere nordmenn i et medisinsk team.

– De opplever en radikal forandring, fra å være demonisert og utestengt fra samfunnet til å komme inn og fungere.

Anne Marie og Bjørn Pettersen sitter ved kjøkkenbordet hjemme i eneboligen på Flekkerøy. Foran seg har Bjørn en bærbar pc, der

Godt team: Ekteparet Pettersen har hjulpet mange i Afrika.

Her er bilde av samme jente, før og etter operasjon.

26

han viser bilder fra en tur til Gambia i fjor høst.

Han og kona reiste sammen med Tony og Ann Giles, kirurg og sykepleier, som et privat team med Mercy Ships i ryggen. Pettersen peker på et kart: – Se her. Helt ut tid var vi. Noen av barna vi lette etter, fant vi langt ute i jungelen.

Selv om deres ankomst og tilbud om gratis operasjon ble annonsert via lokal media og plakater på klinikker, er det mange som tror slikt er for godt til å være sant.

– Det er viktig at vi kommer helt ute i bushen, viser at vi bryr oss om dem. Ser på dem, hilser på dem, tar oss tid til prate med dem.

Bygger tillit, forteller Pettersen.

Flere bilder fra høstens reise flimrer foran oss.

Av fargerike mennesker, fattigslige hytter, svulster og åpne lepper hvor tannstubber stikker ut.

Transport og fasiliteter underveis på ferden var langt ifra etter norsk, trygg standard.

– Den båten der fikk ikke amerikanerne lov å gå om bord i, på grunn av sikkerheten, forteller Bjørn og peker på en overlastet ferge.

På et av bildene holder en alvorlig pike en lapp foran seg, med en dato på. Dette er dokumentasjon av kølappen hennes, når hun skal møte opp til operasjon. I midten av mars.

Når Mylder går i trykken, vil ekteparet Pettersen, som utgjør et medisinsk team sammen med fire sykepleiere fra Kristiansand og lokale medarbeidere fra Ungdom i Oppdrag, være i full sving med å behandle pasienter.

– Vi skal jobbe på sykehuset i hovedstaden Banjul, for det er ingen som opererer barn eller andre med slike defekter i Gambia i dag. Det vi ønsker denne gangen, er å gi afrikanerne opplæring til å gjøre dette selv, forteller Bjørn.

– Vi håper å få fram menneskeverdet ved å strekke en hånd ut og vise at de er like verdifulle mennesker som vi er, disse med sine stigma.

Bjørn Pettersen er engasjert og rørt i stemmen. Spesialisten i allmennmedisin og kona Anne Marie har i mange år hatt en brann for nødlidende i Afrika. Flere ganger har de stått i tjeneste på Mercy Ships, i perioder på mellom seks uker og et halvt år. For tretten år siden reiste de ut for første gang, til Madagaskar.

Høsten 2010 lette de også opp pasienter i Gambia – som ble operert våren etter.

Alt må de betale for selv, men de mener det ikke er noe offer. Heller styrkende for forholdet.

– Vi utfyller hverandre som ektepar. Det er så fantastisk, bemerker Anne Marie.

For mens Bjørn tar seg av kniven, gjør Anne

Trår ut av komfortsonen Sykepleierne som blir med ekteparet Pettersen til Gambia, håper å kunne utgjøre en forskjell for noen som trenger det sårt.

– Jeg ønsker å gjøre en jobb der det kan bety en forskjell for mennesker som trenger hjelp.

Da muligheten kom å bli en del av et team til Gambia, kjente jeg med en gang at dette var noe jeg ville, forteller Anne Margrethe Vihovde, som sammen med Eva Grethe Befus, Mirjam Andersen og ekteparet Pettersen representerer Vågsbygd Misjonsmenighet i det medisinske teamet. I tillegg er Ann Fauskanger med, som ønsker å dele litt av det hun har fått, og ser på det som en spennende utfordring.

Marie sykepleieroppgaver, lærer bort hygiene, blir kjent med barna, leker, trøster, lager sondeforing og gir språkopplæring. I tillegg til å vitne.

En allsidig jobb.

– Det vi ønsker, er å gi mennesker fysisk og åndelig helbredelse, forteller Bjørn Pettersen.

– Tror du, som lege, på overnaturlig helbredelse?

– Ja, det er en del av håpet man har når man opplever at man ikke klarer å strekke til med vår medisinske kunnskap.

Pettersen forteller at de ber for alle pasientene, og at lokale menighetsarbeidere gjør det samme.

– Det er et under at det går bra, egentlig, under de primitive forholdene. Oddsen rent medisinsk har mange ganger vært totalt imot.

Og her skal alt gjøres på én operasjon, som vi i Norge gjør over mange år.

Tekst: Inger A. Drangsholt Foto: Privat og Lars K. Drangsholt

– Ære være dem som drar til Afrika, men det er ikke noe for meg, var den første tanken som slo Mirjam Andersen da hun ble spurt om å bidra som sykepleier. Utfordringene hun så for seg med lønnstap og bytte av vakter, tårnet seg opp, men tanken ga ikke slipp. Da hun endelig sa ja til å bli med i teamet, opplevde hun at floker løste seg på forunderlige måter. Vakter ble lett å bytte, og et ektepar i menigheten som ønsket å støtte henne, kom med en pengesum.

– De visste ikke hva turen kostet. Den summen – det var nøyaktig det flybilletten

koster! Dette ble veldig trosstyrkende for meg, og viser at Gud er med når man tar et skritt i tro, forteller Mirjam engasjert.

Mirjam Andersen påpeker at selv om det er hun som reiser, så gjør familien dette sammen.

– Øystein er hjemme og skal la hverdagen gå rundt med skole, barnehage, jobb og aktiviteter. Vi har bevisst latt barna være med på prosessen. De har blant annet bedt om at ting skal legge seg til rette, om at Gud skal beskytte meg under reisen og takke for det vi har, og at Han er større enn vi aner, forteller hun.

Eva Grethe Befus er også takknemlig til ektemann og barn som lar henne reise. Hun så for seg de samme motbakkene som Mirjam, men lysten til å dra var stor.

– Jeg har tenkt at det må være meningsfylt å jobbe som sykepleier for noen som virkelig, virkelig trenger det. Hos de ekstremt fattige, som har så ekstremt lite, sier hun.

Befus ser frem til å få brukt erfaringene som hun har fra barneavdelingen ved Sørlandet sykehus, selv om utfordringene blir nye. I likhet med de andre i det medisinske teamet, har hun tro på at overnaturlig helbredelse er mulig.

– Det ligger dessuten helbredelse i at Gud kan gjøre folk friske gjennom den kunnskapen vi har, mener Eva Grethe Befus.

Spent gjeng: (f.v) Bjørn Pettersen, Mirjam Andersen, Anne Marie Pettersen, Eva Grethe Befus og Anne Margrethe Vihovde representerer Vågsbygd Misjonsmenighet i det medisinske teamet. – Vi opplever god støtte fra menigheten, forteller de.

NY BEREDER – STIKKONTAKT ELLER TOTALRENOVERING? POSITIVE og GODT MOTIVERTE ELEKTRIKERE, TØMRERE, RØRLEGGERE, KJØKKENMONTØRER, MURERE, og TAKTEKKER står klar til å bidra i oppussing og reparasjoner TA KONTAKT OM DU ØNSKER NOE UTFØRT!

– lokale håndverkere

Medlem av:

Telefon: 38 00 28 40 E-post: keas@keas.net www.ke-as.no

27

«Jeg slet med mye bitterhet, og trengte Guds hjelp til å legge dette fra meg for å få et nytt tankesett», sier Anne Marie Løland Dybo, som tok initiativ til å starte Celebrate Recovery i Kristiansand.

Får hjelp av et tolvtrinns­program Dybo en av fem i teamet som driver Celebrate Recovery (CR) i Bedehuset til Normisjon i Kristiansand. Erik Albert er en av de andre ildsjelene.

– CR følger de samme tolv trinnene som brukes i Anonyme Alkoholikere, bare at det i CR blir lagt vekt på hjelp fra Gud. I CR gjelder det ikke bare alkoholproblemer, men også andre typer avhengigheter, indre sår og ting en kan henge seg fast i, forteller Dybo. Erik Albert eksemplifiserer at det kan være bitterhet, frykt, depresjon, baktale, latskap og lignende.

Både han og Dybo snakker av erfaring.

Da Anne Marie opplevde mye avvisning fra kristne etter et havarert ekteskap for 35 år siden, tok hun avstand fra kristent fellesskap. Sorgfølelser satt også igjen fra tapsopplevelser og dødsfall i nær familie i barndommen. Dette påvirket livet hennes, både reaksjoner og valg som ble tatt.

– Jeg begynte i Salem da Geir Johannessen hadde taleserien ”Velg Livet” første gang, i 2006.

Det er en taleserie ut ifra de åtte prinsippene CR bygger på. Geir sa blant annet at Salem skulle være et sted for ”de ufullkomne”. Jeg så på meg selv slik, etter mange år borte fra Gud. Jeg hadde da nylig omvendt meg til Gud, men slet med selvmedlidenhet og bitterhet, sier hun.

Vinteren 2009 tok Dybo kurset CR i Iveland, det eneste stedet i Norge som drev med det på den tiden. Hun opplevde en stor forvandling, sier hun.

28

– Etterpå har jeg ikke lenger noe å oppbevare bitterheten i. Jeg har hatt store relasjonelle påkjenninger i livet også etter det, men jeg opplever dyp glede og å bli ivaretatt av Gud. Det kjennes som sinnsro.

Høsten etter tok hun initiativ til å starte CR i Salem og drev det der et halvt år. Da manglet de nok folk i teamet. Gjennom «Sammen for byen», et felleskristent nettverk i Kristiansand, fikk hun kontakter, som resulterte i oppstart med Normisjon i ryggen.

– Celebrate Recovery (CR) passer godt inn i visjonen til Kristiansand Normisjon, så derfor er vi veldig takknemlige for at vi får drive med dette viktige og nyttige arbeidet, forteller Erik Albert.

Selv har fellesskapsutvikleren i Normisjon også opplevd å være langt nede. For en del år siden gikk han gjennom en tøff depresjonsperiode.

– Årsakene til dette var flere. En sentral ting var i alle fall at jeg gikk på akkord med meg selv, og etter hvert som formen ble dårligere, ville jeg ikke erkjenne at jeg ikke mestret livet.

Kroppen prøvde å si i fra, til slutt møtte han veggen. Albert var helt sykemeldt i et halvt år.

Deretter trappet han forsiktig opp, først med jobb, så med andre ting.

– Den perioden jeg var sykemeldt, hadde jeg stort sett mer enn nok med å ligge på sofaen.

Som ektefelle og far til tre små gutter var det en grusom opplevelse. Fra å være en gladgutt med

masse energi og overskudd, orket jeg ingenting.

Jeg følte rett og slett at livet ikke var noe poeng i å leve lenger, forteller han åpenhjertig, og fortsetter: – Heldigvis klarte jeg å holde fast i at det var noen som var glad i meg og at Gud var av samme oppfatning. Jeg skjønte at ved å slippe Gud inn i alt, overgi alt til Han, så lå først og fremst muligheten til gjenopprettelse der.

Det som hadde vært med på å gjøre livet vanskelig, valgte han å innrømme overfor seg selv, Gud og noen andre mennesker. God støtte fra familie og venner var også viktig.

– Sakte kom jeg tilbake til livet og har nå fungert veldig bra i en del år igjen, sier han.

For tre år siden kom Erik Albert over CR og gjenkjente mye der som hadde hjulpet ham inn i hans gjenopprettelse. Han er takknemlig for at ting la seg til rette så de kunne starte dette arbeidet i Bedehuset.

– I dag hjelper det meg til å holde rett fokus i livet og tjenesten. Da jeg ga Gud min smerte, brukte han den til å gjøre meg til et helere menneske og fortsatt sørger han for god utvikling.

Når vi åpner oss opp med våre sår, uvaner og avhengigheter for Han, opplever vi en indre helbredelse som ingen av oss er i stand til å klare på egenhånd. Gud ønsker, vil og kan hjelpe ut av enhver situasjon. Det har vi fått oppleve, sier Albert.

Albert forteller at i CR er de opptatt av den ene.

– Vi er ennå ikke mange, men èn og èn har vi

Innholdet i Celebrate Recovery Sinnsrobønnen

• Et kristent gjenopprettelsesprogram som har vist seg helsebringende for ulike vansker mennesker sliter med.

• Startet i 1991 i Saddleback Church, USA av John Baker.

• Finnes nå i 40 ulike land.

Refill_01_10:Layout 1 09-03-10

12:46

• Startet for første gang i Norge i 2006, i Iveland.

• Ble startet i Kristiansand av Salem i 2009, Annonser som ga stafettpinnen videre til Normisjon i 2010.

«Gud, gi meg sinnsro til å akseptere de ting jeg ikke kan forandre, mot til å forandre de ting jeg kan, og forstand til å se forskjellen.

Leve en dag om gangen, nyte ett øyeblikk om gangen.

Akseptere vanskeligheter Side 21som en sti til fred. Ta, som Jesus gjorde, denne syndige verden som den er, ikke som jeg ønsker den skal være.

Stole på at du Gud vil gjøre alle ting rett hvis jeg overgir meg til din vilje; slik at jeg kan bli rimelig lykkelig i dette livet og fullkomment lykkelig sammen med deg i evigheten.

Amen.»

• I teamet er det personer som både hører til i Salem, Den Norske kirke og Normisjon.

• Man må ikke være kristen eller ha en sterk tro for å delta på CR-møter eller studier. Det holder at man ønsker om å teste ut om det finnes hjelp i programmet.

– Relnhold Nlebuhr

Sinnsrobønnen står svært sentralt i CR. Denne bønnen legger vekt på hovedbudskapet med de 12 trinnene, og er en bønn om at man skal akseptere ting som det er.

– I dag glemte jeg PCen som jeg virkelig trengte, og det var umulig for meg å rekke å hente den. Tidligere ville jeg blitt utrolig irritert over dette, men i dag ba jeg sinnsrobønnen. Da innså jeg at det ikke var noe jeg kunne gjøre med det, og at jeg bare må ta det som det kommer, eksemplifiserer Erik Albert med et smil.

Fellesskapet er dessuten svært viktig. Hvert møte starter med et godt måltid, hvor samtale og fellesskap står i sentrum. Etter selve møtet og delegrupper er det igjen sosial samling med kaffe og prat. CR har 25 leksjoner med ulike tema, som man kan gå gjennom flere ganger for å fjerne spor etter tidligere problemer eller jobbe med nye problemer. I tillegg til møter med undervisning eller livshistorie, holdes det som kalles delegruppe. Dette skjer også ukentlig, og er et tilbud som kan benyttes for å dele fra livet sitt eller noe spesielt man jobber med.

En annen form for delegruppe er trinnstudiet. Det holdes en nærmere avtale om fremmøte i en fast gruppe. Da brukes egne hefter hvor man svarer skriftlig på spørsmål før man kommer til samling.

Det blir holdt møter hver torsdag, 52 uker i året. Kjøreplanen er alltid fast på møtene.

– Strukturen er viktig for å få trygge rammer slik at hver enkelt systematisk kan jobbe med seg selv. Dessuten får man stadig vekk en påminnelse om prosessen man er i, slik at man får mot til å fortsette å jobbe, mener Dybo og Albert.

Tlf. 38107080 www.stav.no

fått god hjelp, sier han og legger til at visjonen deres er å være der for mennesker som de er, ikke slik man streber etter å være.

– Det skal være et sted for alle, hvor alle føler seg velkommen og ivaretatt.

Nå kommer det ca 12-15 personer på møtene.

Albert legger vekt på at de ønsker at flere skal komme, men har vært forsiktige med å reklamere for seg selv. De må passe på at de er klare for å ta i mot flere mennesker, med tanke på kvaliteten.

– Dette er et arbeid som virkelig trengs og som samtidig krever mye, sier han.

De to første av de tolv trinnene, med bibelsk sammenligning: 1)Vi innrømmet at vi var maktesløse overfor vår avhengighet, og at vi ikke lenger kunne mestre våre liv.

For jeg vet at i meg, det er i mitt kjød, bor intet godt. for viljen har jeg, men å gjøre det gode, makter jeg ikke. (Rom. 7.18) 2) Vi kom til å tro at en Makt høyere enn oss selv - Jesus Kristus - kunne gjenopprette oss til sunn fornuft.

For Gud er den som virker i dere både å ville og å virke til hans gode behag. (Fil. 2.13)

Tekst Maria Lie Nese og Inger A. Drangsholt Foto: Maria Lie Nese

Alt innen maling, tepper og belegg Ægirsvei 8A - 4632 Kristiansand Tlf. 38 09 46 70 - www.maling.no

sand ristian 0 628 K 0 18 59 8 3 .

Tlf

n 5, 4

ie nnsve Mjåva

29

21

Calarasi Romaniaprosjektet • Calarasi Romania-prosjektet er et initiativ fra Salem i Kristiansand og får nå støtte fra flere menigheter i Kristiansandsregionen.

• Ved hjelp av syv rom-menigheter arbeides det blant annet med å skape næringsgrunnlag for befolkningen i en liten kommune på 4800 innbyggere: Spantov i fylket Calarasi, helt nede ved den bulgarske grensen • Det har blitt satt ned to næringsgrupper, den ene i Norge, den andre i Romania.

Sammen skal de utvikle et samarbeid på tvers av landegrensene som kan resultere i nye arbeidsplasser og næringsvirksomhet.

• Vilhelm Langemyr har arbeidet med prosjektet i 13 år allerede, med støtte fra menighetene i Stjørdal og Oppdal. Det arbeides nå mot å inkludere prosjektet i Misjonsforbundets prosjektkatalog.

Rom-menigheter får hjelp til å bygge opp lokalsamfunnet

• Misjonsforbundets internasjonale arbeid skjer ellers i Kongo-Brazzaville, Colombia, Kina, Sentralasia og Polen.

Misjonsforbundet er i startfasen av et stort prosjekt i Sør Romania, hvor nyetablering av næringsliv er blant oppgavene.

– Vi ønsker å hjelpe kirken i Spantov med å løse menighetenes og områdets store sosiale og samfunnsmessige problemer. Det gjelder blant annet de forhold som gjør at vi i dag finner rumenske tiggere i mange norske og nordeuropeiske byer, informerer Harald Meberg, som er leder for misjonsrådet i Salem. De fleste misjonsmenighetene i Kristiansandsområdet har sagt ja til å støtte prosjektet, som så sin spede begynnelse mange år tilbake i tid.

Vilhelm Langemyr er en nøkkelperson. Han ble medlem i Salem høsten 2012. Da bar han med seg et engasjement som forkynner, prosjektleder og mentor for leder av syv sigøynermenigheter i Calarasi i Romania gjennom tretten år. Både han og menighetene i Calarasi ønsket at menigheter i misjonsforbundet i Kristiansandsområdet skulle gå inn og støtte dette prosjektet.

– Det var kommet så langt i Romania nå, og utfordringene var blitt så store at jeg ikke kunne klare det alene. Med Misjonsforbundet inne i bildet har det jo eksplodert. Fantastisk fint, sier Langemyr entusiastisk.

30

Ikke så lenge før jul i fjor reiste seks representanter fra misjonsmenighetene i Randesund, Vågsbygd og Salem på besøk til menighetene i Calarasi. En av dem var Jens Kåre Lindal, pastor i Vågsbygd Misjonsmenighet.

– Den turen bekreftet at dette er et veldig spennende prosjekt, forteller han.

Inntrykkene for reisefølget under turen, var mange. På veien fra flyplassen til området de besøkte, så de over alt gammel industri som nå lå i ruiner. På grunn av en stor oversvømmelse i kommunen for noen år siden, bar en del av de leirklinte husene preg av dette.

Digre, flotte områder med svært god landbruksjord preger området, men disse områdene befinner seg i etter kommunismens fall i hendene på få store firmaer og enkeltpersoner. Fra januar i år står faktisk EU-borgere i andre land fritt å kjøpe opp jorden, rimelig.

Meberg forteller at maksimalt en tredel av innbyggerne i kommunen har fast arbeid.

– Det er mye sesongarbeid og forefallende arbeid. Ganske mange jobber innen bygningsbransjen. Mange av menighetens medlemmer livnærer seg ved å samle søppel i Bukarest. Noen overnatter i primitive skur før de vender hjem til familien og menigheten. Lønnen er liten og familien overlever derfor på restene av den maten som blir utdelt på jobben, forteller han.

Han eksemplifiserer videre at en arbeidsløs familie med åtte barn kun får rundt tredve Euro i måneden fra staten å leve for.

– Det er mindre enn mange i Norge har i timebetaling, bemerker han.

Representantene fra Norge forteller om en varm velkomst, engasjerte menighetsmedlemmerog en ordfører som skrøt uhemmet av Romfolkene som tilhørte menighetene i Spantov.

– De har selv fått en næringsgruppe opp og stå under ledelse av kommunens ordfører, og den kommer nå selv med ulike forslag til nyetableringer, forteller Leif Rasmussen, primus motor for den norske næringsgruppa.

Både svineproduksjon, treforedling, bakeri og oppdrag i byggebransjen er blant ønskene på det som kan settes i sving.

– Mange i området jobber innen bygningsbransjen, og det er stort behov for bygging av boliger til mange nye unge familier. Grunnet økonomiske problemer blir de boende hjemme lenge hos sine fattige foreldre. Daniel og borgemesteren vil være oss behjelpelig for å unngå byråkratiet og korrupsjonen hvis noen vil være med å etablere arbeidsplasser og bygge boliger, forteller Meberg.

En fordel er at EU gir regionen store midler.

Det er derfor ikke vanskelig å skaffe investeringsmidler, men det forutsetter tyve prosent

En engasjert prosjektgjeng i Romania: (f.v) Karl Mosvold, Leif Rasmussen, Banu Daniel, Harald Meberg, Jens Kåre Lindal og Asle Johnsen.

egenandel.

– Sammen arbeider vi etter en prioritert plan og forsøker nå for å få til arbeidsplasser på hjemstedet. Egentlig bygger vi opp samfunnet.

Det er en spennende prosess som tar tid, forteller Leif Rasmussen engasjert. Han legger til at de fremover kommer til å trenge hjelp fra fra enkeltpersoner og næringsdrivende i Norge.

– Ikke først og fremst med penger. Men som konsulenter og veiledere innen ulike yrker og bransjer, forklarer han.

Jens Kåre Lindal forteller at han lenge har tenkt på og bedt om at Vågsbygd Misjonsmenighet måtte få et eget misjonsprosjekt i sitt eget kontinent.

Menighetene i Calarasi ønsker å hjelpe lokalsamfunnet sitt. Nå får de selv hjelp fra Norge.

– Dette prosjektet har alle elementene ved seg som jeg hadde tenkt på, sier pastoren, som skal til Romania og i familieteam med menighetsmedlemmer til høsten. Han håper at kontakten mellom menighetene i Norge og Romania skal bli en symbiose.

– Det er ikke bare vi som skal hjelpe dem. Vi har mye å lære av dem også. Deres hengivenhet til Jesus og brann for Guds rike. Det gir konkrete utslag i at de hjelper naboer med konkrete behov, evangeliserer, bygger lokalsamfunn og hjelper de fattige. Det er inspirerende med menigheter som betyr en forskjell i lokalsamfunnet, sier han.

Eilif Tveit, misjonssekretær i Misjonsforbundet,

Velg PRO Og få eN betaliNgsløsNiNg spesielt tilpasset sMå- Og MellOMstOre bedrifter >> Hilde NetlaNd, teaMleder prO

*prO er sparebank 1 sr-bank sitt tilbud til små- og mellomstore bedrifter.

Nettverk. Muligheter. Og din bedrift.

• Gulvbelegg og tepper • Gulvsliping • Våtromsarbeid • Utvendig og innvendig malerarbeid • Sprøytemaling • Tapetsering • Utleie av gulvslipemaskin

arbeider mot å inkludere Calarasi-prosjektet i organisasjonens totale satsing på Romania.

– Prosjektet er positivt og utfordrende – og har etter min mening mange interessante elementer i seg som også kan gi verdifull erfaring til resten av satsingen på Romania som Misjonsforbundet er involvert i, mener han.

Arvid Grundekjøn, ordfører i Kristiansand, er generelt imponert over frivillig innsats for vanskeligstilte.

– Jeg er veldig positiv til hjelpearbeid i Romania, kommenterer han.

Tekst: Inger Anna Drangsholt og Merete Skarstein Foto: Privat

• Gulvbelegg og tepper • Gulvsliping • Våtromsarbeid • Utvendig og innvendig malerarbeid • Sprøytemaling • Tapetsering • Utleie av gulvslipemaskin

Maleren K r I S T I a n S a n D

a S

TLF. 38 02 17 21 MLF

Tlf: 38 02 17 21 malerenkristiansand@hotmail.com www.malerenkristiansand.no www.malerenkristiansand.no malerenkristiansand@hotmail.com

31

Leif Rasmussen sammen med en rom-kvinne, et folkeslag han brenner for å hjelpe.

«Fra tiggerkopp til skrujern» – Hvis vi man etter en stund gjør gode erfaringer med prosjektet i Sør Romania, vil man få kompetanse og redskaper til å løse tiggerproblemet i Kristiansand, tror Leif Rasmussen.

– Hvis man kan etablere arbeidsplasser i Spantov Kommune sør i Romania, ja, så kan man også gjøre det på hjemplassene til dem som tigger i Markensgate i Kristiansand, mener Leif Rasmussen, som er primus motor i næringsgruppen tilsluttet Misjonsforbundets prosjekt Calarasi Romania.

Romfolkene som sitter på gaten i Kristiansand, kommer fra Sør-Vest Romania, fra landsbyer i nærheten av fylkeshovedstaden Târgu Jiu i Gorj fylke. Altså fra et annet sted i Romania enn de som Misjonsforbundets menigheter på Sørlandet for tiden samarbeider med. Problemene deres er imidlertid nokså like, i følge Rasmussen.

– Fellesnevneren er en skyhøy arbeidsledighet grunnet krisen i Europa. Nøden tvinger mange til å reise fra hus, hjem og sine kjære for å skaffe

seg inntekt. Det er store forskjeller fattig og rike, mellom by og landsby og mellom romfolk og vanlige rumenere, men fra begge de nevnte områder kommer romfolk opp til Skandinavia for å tigge og for å ha nok, ikke bare til barna, men også til de syke og de gamle, sier Rasmussen.

Han er med i en uformell tenkegruppe hvor deltakere fra ulike kirkesamfunn har vært i sving.

– Det er utarbeidet en skisse til et prosjekt man har kalt for: «Fra tiggerkopp til skrujern».

Denne vil skissen vil kunne danne grunnlag for videre arbeid hvis noen vil ta tak i den, sier han.

Rasmussen ser for seg et tilpasset program på få måneder med betalt praktisk arbeidstrening og opplæring for romfolk. Forutsetningen er at de forplikter seg til ikke å tigge og reiser hjem etter gjeldende lover og regler. De må dessuten fortsette i den rumenske delen av programmet når de vender hjemover.

– Jeg har et sterkt ønske om at det skal skje en holdningsendring, der man slutter å betegne romfolk som «tiggerne» eller «sigøynerne», men ser på hver person og familie som individer og ubrukte ressurser, sier han.

Arbeidstrening er et felt Rasmussen kjenner godt. Han har blant annet jobbet 15 år i det

Vi støtter opp om verdier 32

kommunalt eide firmaet A3 ressurs, som driver innen det NAV betegner «Arbeid med Bistand.»

Med NAVS hjelp gir de bistand til folk som av ulike årsaker er falt ut av arbeidslivet og som ønsker seg tilbake igjen. Svært meningsfylt, i følge Rasmussen, som har blitt pensjonist og har startet eget firma som driver med det samme.

Dessuten har han anledning å bruke to dager i uken på Misjonsforbundets nye Romaniaprosjekt. Sammen med Jan Birger Moe og Karl Mosvold danner Rasmussen næringsgruppen som blant annet skal administrere innspill og ideer til nye foretak som kan etableres i Spantov kommune i Romania.

– Hvorfor er din kompetanse nyttig i dette Romania prosjektet?

– Kanskje fordi den er allsidig. Jeg ser ikke på meg selv som spesielt dyktig, men jeg elsker nytenkning og å jobbe med nybrottsarbeid.

Sammen med tilretteleggere på A3 Ressurs og NAV, hjelper vi folk tilbake til arbeidslivet. Vi arbeider ikke med de letteste arbeidssøkerne. Vi arbeider med folk som har handikap eller sammensatte problemer av fysisk, psykisk, språklig eller kulturell karakter, sier han.

Rasmussen er blant annet utdannet teolog fra Ansgarskolen, og har jobbet både som menighetsplanter og pionerpastor for små menigheter. Blant annet har han vært aktiv i menighetsplantningsprosjektet Salem Øst, nå Randesund Misjonsmenighet.

I økonomiske trange tider måtte han jobbe både som lærer, nattevakt og lagerarbeider. I noen år var han dessuten salgskonsulent innen entreprenørbransjen. I ettertid mener Rasmussen at dette har vært en Guds ledelse.

– Det kommer godt med når man skal veilede og gi bistand til å finne ulike typer jobber eller etablere egne arbeidsplasser i Norge eller i Romania, sier han.

Tekst: Merete Skarstein og I.A. Drangsholt

33074 GEVIR

LIKE US ON FACEBOOK

www.byoung.com

JOIN THE

CLUB Bestill katalog på www.konsmohus.no Tlf.: 38 00 65 20 b.y o un g V ågsbygd, M a n d al, Søg n e, Lille m a r ke ns, Ve nn e sla

o we-fix.n

L AU V L A N D OYEOPTIKK siden 1936

Tlf. 38 12 08 80

WFbike leverandør av sykkelbekledning for klubb og bedrift

Annonse11x7_WFbike_mylder.indd 1

08.09.11 10.27

Tlf.38179100 E-post: john.arne@ringknuten.no

www.ringknuten.no

33

kronikk

Lill May Vestly er 38 år, trebarnsmor, fostermor, skribent, foredragsholder og meningsleverandør til den offentlige verdipolitiske debatten. Hun ble nylig kristen, og forteller her om sine første, famlende steg sammen med Gud, og tanker og opplevelser på vei inn i Bibelen, kristenliv og kristenkulturen.

ETT ÅR MED GUD! J

eg har sluttet å diskutere religion, og finner ikke flere argumenter mot kristendommen.

Jeg sviver ikke lenger hvileløs rundt i gangen til dumpe lovsangstoner som siver inn fra sprekken i døra til kirkerommet. Jeg står ikke lenger tvilende og kritisk i døråpningen, eller sitter forvirret og storøyd på bakerste benk. På en helt vanlig søndagsgudstjeneste for ett år siden ble jeg bedt for av pastoren i den lokale kirken.

Verdens største opplevelse fant sted der på fjerde rad. Jeg åpnet hjertet for Gud, og livet ble i samme sekund forandret. Jeg takket ja til en relasjon til Gud, og gikk hjem med hjertet fullt av lys og gull, og en ny himmel over livet mitt.

En ny, undrende tørst førte til en søken mot mer kunnskap om Gud. Hvordan var denne Gud jeg hadde sluppet inn i livet mitt som Herre? Og hvem var egentlig Jesus? Og hvordan virket Den Hellige Ånd? En daglig overgivelse åpnet for Guds påfyll til en sulten sjel. Bibellesing ga noen svar, men i en sammenheng jeg ikke kjente, og som ikke var helt lett for en nybegynner å oversette til eget liv. Intim bønn ble et jevnlig møte i en spennende sfære. Jeg følte på en kontinuerlig dragning mot samvær med denne nye tilstedeværende kraften i mitt liv. Spørsmålene sto i kø hos en babykristen.

Hvordan var nå egentlig dette kristenkonseptet i Guds anderledesland? Jeg måtte bare gå på alle gudstjenestene, begynne på bibelkurs, lese bøker med kloke ord om faser, temaer og situasjoner i kristenlivet. Min nye tro ble mitt favorittema.

gjemte og glemte indre sår, fjernet bitterhet og viste veien til tilgivelse. Gamle usannheter om livet, lært av uopplyste mennesker på ulike tidspunkter og steder, ble oppklart og oppløst, og erstattet med Guds sannheter. Hele forløpet foregikk med Jesus midt inne i prosessen, glimtvis synlig i bilder og hele tiden følbart til stede. Min identitet ble flyttet fra egne resultater og strev, til nåde og hvile og en mottagerposisjon under Gud. Energi ovenfra sørget for en ny energibalanse; jeg trengte ikke lengre gjøre alt i egen kraft, men kunne lettbent gå i ferdiglagte gjerninger.

Tiden som gikk, ble farget av et inderlig ønske om å lytte til hans spennende plan for mitt liv.

Fordi jeg var villig til å stille mitt liv til disposisjon for hans masterplan, sørget han for fremdrift og retning. Raust tok han meg i bruk med en gang. Praktisk nok kjente han alle mine svakheter og styrker, og hele mitt register og kapasitet - for han hadde jo selv designet meg! Gud ble en overlegen regissør i mitt liv, og demonstrerte sin allmakt med profetiske bilder for mitt virke.

Dører sprang opp og slapp engasjementet mitt inn på steder jeg ikke visste fantes og ellers bare kunne fantasert om.

Også modne, kristne mennesker med åndelig erfaring, ble meget interessante i min søken mot å finne ut så mye som mulig om kristenlivet.

Men det er forskjell på Kristus og kristne. De forsøker å være hans etterfølgere i en kald verden– med mer eller mindre suksess, avhengig av utfordringer og fellesskap, og om det er helhjertet eller halvhjertet. Jeg ser kristne som har gitt hele En indre helbredelsesprosess begynte, sitt liv til Guds kjærlighet og virke. Av hele sitt hjerte hvor Gud selv reiste meg varsomt opp. elsker og søker de Ham. De er alltid pålogget, og pasEn åpenbarelse av Guds kjærlighet traff meg ser på å befinne seg i lyset fra Guds følgespot. som en overraskende tsunami. Den blåste vekk Fullstendig overgitt lyder og tjener de Gud. De lokket jeg hadde lagt over mine dypeste sår. En takker og bønnfaller, og stoler på han med hele indre helbredelsesprosess begynte, hvor Gud selv seg. De har henvendt seg til Gud for å få hjelp til reiste meg varsomt opp, så jeg ble mer og mer å rense hjertet for egoisme, frykt og synd, slik at lik den unike, fullkomne originalutgaven han det har plass til å ta i mot og viderefordele den engang hadde av meg på tegnebrettet. Prosessen store kjærlighetsstrømmen ovenfra. Stort inntak fortsatte sammen med en sjelesørger som plukket av Guds Ånd preger deres væremåte, med kjærsteiner ut av barndommens ryggsekk, forbandt lighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, 34

godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse.

De elsker Gud, seg selv og alle andre. De smiler hjertelig til en prostituert, blunker lattermildt til konger, hilser trygt på en sprenglærd, og omfavner en uteligger. De trøster kjærlig et sveket barn, byr på en dans og kjenner glede og fred midt i de mørkeste situasjoner. De går med lette sko og raske fottrinn for de beveger seg med fornybar energi fra kjærlighetsstrømmen ovenfra.

Guds fantastiske menneskesyn er en grunnvoll av fjell som hele livet bygges på; hvert menneske har et unikt og absolutt menneskeverd, fordi alle er skapt i Guds bilde. Menneskeverdet deres hviler trygt i vissheten om den kjærlige nådens mulighet for alltid å begynne på nytt. Bibelens kloke formaninger blir rettesnor for små og store valg.

De søker til Gud i alle livets situasjoner; når de er slitne, redde, ensomme, lei seg, bekymret, syke, kraftløse og tvilende. Himmelsk veiledning mottas, når de trenger visdom i møte med mennesker som ønsker sanne svar på livets eksistensielle spørsmål eller er redde for døden. Gjennom sin tro er de tilgitt, frelst av nåde, fri fra fordømmelse og trygg i alle farer. De vet de er Guds elskede barn, og hans tempel, arving og eiendom. Det gir intet mindre enn indre frihet, fred og overskudd!

Og beviser meningen med livet.

Men jeg ser også kristne som vakler og mister motet og troen, i perioder eller for alltid. Som glemmer å vende ansiktet oppover, og mister kontakt med kilden, lyset og energien. Noen er skuffet over andre kristne, de lar mye annet ta oppmerksomheten bort fra Gud, og gir etter for det store presset utenfra. Noen løp fra barnetroen en gang for lenge siden, i kappløpet mot synlige forgjengelige verdier. Skapene ble fulle, men sjelen ble tom.

Og overalt ser jeg et ordløst behov etter de store, sanne svarene og evige perspektiver. Mange ønsker å sette sitt liv inn i en større sammenheng som gir dybde og mening. Gud har nedlagt en åndelig lengsel etter hans kjærlighet i alle mennesker. Og han venter på at flere skal få oppleve det samme som meg.

Program

Misjonskirkenes hjemmesider oppdateres jevnlig. På dem finnes mer informasjon om arrangementer de kommende uker og om menighetens tilbud til ulike aldersgrupper.

Salem Randesund misjonsmenighet misjonskirke www.salem.as

Gudstjeneste søndager kl 11 Barnekirke søndager kl 11 Quellsmøte søndager kl 19 Kvinnemisjon annenhver torsdag kl18 (partallsuker) Mannskveld annenhver mandag kl 19 (oddetallsuker) Bønnemøte tirsdager kl 18.30 Dypdykk, Bibelundervisning onsdager kl 18 Cellegrupper/husfellesskap i hjemmene

BARN OG UNGE Camp: Fredager kl 20

Justnes misjonskirke www.justnesmisjonskirke.no

Gudstjenester kl 11 på Havlimyra ungdomsskole 3 av 4 søndager i måneden.

www.mkirken.no

Gudstjenester og Jesuskids (søndagsskole) søndager kl 11

www.yrm.no

Gudstjeneste med søndagsskole annenhver søndag (oddetallsuker) kl 11 på Holte skole. Bønn fra kl 10.30.

Nærfelleskapsgrupper. Møtes etter innbyrdes avtaler.

Cellegrupper

Barn og unge

BARN OG UNGE

Speideren, for gutter og jenter fra 8 år og oppover, tirsdager kl 18-19.15 Sangknøttan, kor fra 3 år til 1. klasse, torsdager kl 17.30-18.15 Jollykids, kor fra 7-14 år, torsdager kl 18.30-19.30 Konfirmanter, hver annen tirsdag kl 19.30 Loftet, ungdomsarbeid fra 8. klasse og oppover, fredager kl 20 Sagbruget, for ungdom 20+, annenhver torsdag kl. 19.30

Torridal misjonskirke www.torridalmisjonskirke.no

Gudstjenester og kveldsmøter: Se hjemmesiden for datoer.

Cellegrupper for menn, damer, ungdom mix/og eller par- gjennom hele uken. Kontakt menigheten for mer informasjon.

Cellegrupper hver tirsdag (annenhver dame/menn)

BARN OG UNGE

Barn og unge

Barnekoret Gospelkidz Babysang Friluftsgruppe for hele familien Tweens Ungdomsarbeidet Just Youth

Ytre Randesund misjonskirke

Barnekirke og BeTweens under hver formiddagsgudstjeneste.

BeTweens-samlinger for 5.-klassinger og oppover, annenhver fredag kl 17.-19.

Ytre Randesund barnekor Dansegruppa ”Solsikkane” For mer informasjon om de ulike aktivitetene, kontakt menighetens pastor.

Søgne misjonskirke www.sognemisjonskirke.no

Gudstjeneste hver søndag kl 11 ”Alle Sammen”-gudstjeneste siste søndag i måneden kl 11 Cellegrupper (gruppesamling i hjemmene) Mannskoret ”Søgne Kr. Sang & Jaktlag” på mandager

Vågsbygd misjonsmenighet www.misjonsmenighet.no

Gudstjeneste med søndagsskole annenhver søndag (oddetallsuker) kl 11 i Gymsalen på Torkelsmyra skole Kveldsmøter annenhver søndag (partallsuker) kl 19.30 i miljørommet på Møvig Ungdomsskole.

Bønnemøte fra kl 18.30 i forkant av kveldsmøte Livsnære grupper (cellegrupper) for voksne: Kvinner og menn samles annenhver torsdag kl 19.30 i sine respektive grupper i et hjem.

Barn og unge

Kor over/under skolealder: Annenhver tirsdag kl 17.30 i Miljørommet på Møvig Ungdomsskole Friluftsgruppe: Annenhver tirsdag kl 17.30. For barn i alle aldre sammen med minst en forelder, eller alene fra 1.-4 klasse. Se eget program på hjemmesiden.

Betweens-samlinger for deg som går i 4.-7. klasse, annenhver fredag, kl 19-21.

Barn og unge

Søndagsskole under hver gudstjeneste bortsett fra ”Alle Sammen”gudstjenestene Minior for 2.-6. klasse, annenhver tirsdag kl 18.30-19.30 Titus, fra 6. klasse. Fredager kl 19-21 Garasjen, fra 9. klasse. Annenhver fredag kl 21-23.30

Andaktstelefonen

380 917 00 Åpen hele døgnet!

Ny andakt tirsdag og fredag

Se hjemmesiden for nærmere detaljer

35

Vil bli allsidige musikere Mats Ellingsen (24) er blant de aller første som fullfører bachelor i musikkteknologi på Ansgarskolen. Line Hauge (20) går første året, og begge to ønsker å leve av musikk – på varierte måter.

– Vi er på en måte pionerer. Det er spennende.

Mats Ellingsens er oppglødd der han sitter i et studio, med nymotens skjermer, høyttalere og knotter foran seg. Han er i gang med bacheloroppgaven sin, som blant annet består av å komponere og mikse et par musikkstykker. Trond Øgren Tellefsen, en av lærerne i faget, gir ham kyndig veiledning.

Tellefesen nikker blidt til Ellingsens kommentar.

– Ja, for vi er jo de første som tar tredjeåret i bachelor musikkteknologi her på Ansgarskolen, forklarer Mats Ellingsen.

– Eller «m-tek,» kalt på sleng, supplerer Tellefsen.

36

Undervisning: Førsteklassingene i musikkteknologi lærer her å analysere populærmusikk. Lene Hauge (20) er en av studinene som synes faget er kjempegøy.

Musikkteknologi handler om utvikling av teknologi og metoder knyttet til det å prosessere og skape musikk.

– Forskjellen mellom vanlig musikkfag og musikkteknologi, er at her lærer studentene å produsere sin egen musikk. Fremtidens musikere er litt avhengige av det. Det er ikke som før, da det fantes et studio i hver by. Nå finnes det i hver musikers hjem, påpeker Thomas Vårlid, informasjonssjef ved høyskolen i Kristiansand.

Det er stille i gangene på Ansgarskolen. De aller fleste har eksamen i dag. Et unntak er førsteklassen i musikkteknologi, som har undervisning i Mac-laben. Her står 20 datamaskiner klare til å inntas på fritiden, hvor studentene kan jobbe med filer de har spilt inn i studio.

Lærer Kjetil Høier Jonsen, som står bak fagplanen til faget, underviser i analyse av populærmusikk. Han klunker litt på piano og peker opp mot notater på hvit storskjerm.

– Veldig mange pop-plater bygger på enkle motiver som gjentas, sier han.

– Bare tenk på Britney Spears «Hit me, baby, one more time!»

En av studinene som følger nøye med, er Line Hauge (20). Hun begynte på denne linjen fordi hun trivdes svært godt på bibelskolens musikklinje i fjor. Sang er hovedinstrumentet hennes i år.

– Det er vanskelig å få godt nok betalt som utøvende musiker, så jeg ser for meg at jeg jobber med det på si, i tillegg til å være for eksem-

pel musikklærer, sier studinen om fremtiden.

Mats Ellingsen i studio ser også for seg en kombinasjon av flere typer jobber.

– Det som er spennende, er at vi har fått så mye kunnskap. Vi kan ta opp og bearbeide musikk, og vi har mange veier å gå. Man kan jobbe i alt fra tv og radio, mikse musikk live til å sitte i stua og ta opp musikk. Selv om det er en tøff bransje, har jeg inntrykk av at det er mye vi kan gjøre.

Han får full støtte fra lærer Trond Øgren Tellefsen, som har jobbet på Ansgarskolen siden 2004, ved siden av å være frilansmusiker og produsent. Blant annet i samarbeid med Søndagsskoleforbundet, Willow Creek og lokale band.

– Jeg brenner veldig for å fostre musikere og produsentspirer, og vil vise dem alle veiene de kan gå inn i musikkbransjen. Det finnes mange bein å stå på. Jeg, for eksempel, har gjort alt fra å skrive notehefter til å veilede folk i hjemmestudio.

Han påpeker at musikkteknologi er et ekstremt bredt fag, der man lærer seg å bli glad i alle slags musikksjangre. Man blir allsidig.

– Man skal ikke bare kunne bruke knottene, men mestre det musikalske. Skrive musikk, lage musikk og trene gehøret, nevner Tellefsen, som har sin fremtidsdrøm klar: – Det ville være ekstremt kjekt hvis jeg kan se mine elevers navn på plater. Eventuelt også jobbe sammen med dem på prosjekter.

Tekst og foto: Inger A. Drangsholt