Bevegelse 2-10

e s l e g e v e B

nr 2 2 0 10

Stammefeiringen

ble en fest! s. 4-5

Et par historier fra Kristiansand s. 8-9

Tema:

Huskirker

Pasto rd

Foto: Pål Berge

Put it into practice Stammefeiringen 2010 er over, og jeg merker at Gud holder på med mye blant mange. Engasjement, positivitet og begeistring er ikke noen overdrivelse av hvordan mange av oss har det nå. Det er bra :-) Etter undervisningen disse dagene sitter jeg igjen med et ord fra Gud: Put it into practice! Sett ut i livet! Mange av oss har vært inspirert før, men det fører ikke til de store endringene.

Inspirasjonen må settes ut i livet for at det Gud har møtt oss med skal bety en forskjell.

Du må sette ut i livet det Gud har lagt på ditt hjerte. Du må ta ansvar for de tingene Gud har minnet deg om. Og gjør det nå. Ikke vent til inspirasjonen forsvinner. La inspirasjonen være drivkraften som fører til handling. Jeg gjentar: Put it into practice!

Mange av oss sliter med elendig og lite bibelsk teologi rundt gjerninger. Vi bruker utsagn som: «Det er ikke jeg som skal gjøre det; det er Gud!» Noen snakker om loviskhet, lovtrelldom eller lovgjerninger. Andre igjen har satt likhetstegn mellom disse begrepene og det å gjøre noe. Lovgjerninger er å gjøre noe for å fortjene frelse. Det er dårlig og vi trenger å hjelpe hverandre fri av fra slike bindinger.

«Put it into practice!» er faktisk et direkte sitat fra Jesus (sml. Matt 7:24). Å sette noe ut i livet må være av det gode. Vi trenger å holde hverandre ansvarlige på at det Gud har lagt på våre hjerter blir til aktiv handling i livene våre. Jeg har derfor lyst til å oppfordre oss alle sammen til å ta en runde neste gang på huskjerka og sjekke hverandre på om vi virkelig har satt det vi har lært ut i livet!

Thomas Rake

Foto: Timo_w2s (flickr)

2

leder

Våren.

Påske.

Energi.

Javel. Hvem skulle trodd dette?

Ikke jeg hvertfall. Hvis noen hadde sagt til meg etter sist Bevegelse at jeg skulle skrive lederen i neste Bevegelse så hadde jeg nektet for det.

Men tenk, slik ble det. Har alltid bedt Gud om å lede meg og kjente spesielt på mannsweekend at han ville vise meg noe mer. Så ble det altså med styrearbeid og til og med som styreleder jeg skulle få bruke mine evner. Det vil nok ta litt tid før jeg er inne i alt, men kjenner at det som skjer i Bedehuskirken er spennende, Spesielt kjekt blir det å bli bedre kjent med

de ansatte i staben og å jobbe for at de skal bli ivaretatt på best mulig måte. Det blir også spennende å jobbe sammen med de fantastiske personene som sitter i styret, og jeg håper at alle kan være med å be for oss og de sakene vi skal ta stilling til. ”Våren. Påske. Energi.” har jeg skrevet til overskift. Våren er en god årstid, synes jeg. Da blir det lysere ute, lengre kvelder, fuglene synger, grønt gras, blader på trær og busker, blomster i alle farger. Og jeg kjenner at livet inne i meg sprer seg ut i hele kroppen akkurat som et tre som får sevjen opp fra roten og ut i greinene.

Alt i meg oser av positivitet og energi. Påsken kommer også inn her der Jesus sprenger seg opp av graven med en veldig kraft. I en tale som Per Åge hadde brukte han ordet

”oppstandelseskraft”om våren. Tenk at hver vår skal vi få kjenne på denne oppstandelseskraften fra Jesus som viser oss at nytt liv gror fram fra det som ser dødt ut. Matteus 28,5-6: ”Men engelen tok til orde og sa til kvinnene: Frykt Ikke! Jeg vet at dere søker Jesus, den korsfestede.

Han er ikke her, han er oppstått, slik som han sa. Kom og se stedet hvor han lå!” Dette oser av liv og energi.

Livar Haugland

Multipliserende disipler Neil Cole sto for hovedundervisningen på Stammefeiringen, og snakket mye om disippelskap, lederskap, kirke 3.0 og å leve en misjonerende livsstil.

- Hva er din opplevelse av Norge nå som du har vært her en liten uke?

- Jeg elsker Norge og folkene der. Jeg merker at Gud beveger seg der på en uvanlig måte. Når jeg reiser rundt i Europa ser jeg vanligvis ikke den åpenheten for kristendom og kirkeplanting som jeg ser i Norge. Det er mer uvanlig enn dere kanskje aner. Det er ikke så mange holdninger som er «anti-kirke» i kulturen i Norge som i resten av Europa.

- Hvorfor er det slik?

- Jeg er ikke en ekspert på norsk historie eller kultur, men jeg vil tro at mye av landet deres suksess er bygd på skuldrene til sterke, kristne mennesker som er villige til å arbeide hardt og

som elsker Jesus, så jeg tror at selv blant sekulære mennesker anerkjennes det at kristendommen har hatt en positiv innflytelse på Norges historie. Kristendom har selvsagt har positiv innflytelse i mange land i Europa, men på grunn av postmodernismen har det vært en bevegelse bort fra dette i mange land, noe jeg ikke ser så tydelig i Norge. Jeg ser ikke-kristen innflytelse, og jeg ser folk som er i mot rettferdighet, men det er ikke så mørkt som jeg ser mange andre steder. Det er uvanlig for meg i Europa å møte kirkeplantere som er misjonærer i eget land og har plantet flere kirker. Men det er ikke uvanlig i Norge å se nettverk av kirker som nylig har plantet kirker.

- Hvordan vil du beskrive situasjonen i Europa?

- Det er ganske mørkt de fleste steder i Europa.

Jeg vil si det er en viss åpenhet i England, det er en del grasrotbevegelser på gang der, men det er ikke så oppe i dagen og så omfattende som det er i Norge. Jeg tror Gud gjør gode ting gjennom organiske kirker i store deler av VestEuropa. I Øst-Europa skjer det mer, i steder som Kiev, Georgia, Bulgaria. Der ser vi begynnelsen på ting. Men ingenting i Europa har kommet så langt som i Norge, etter min mening.

- Hvordan bør vi gå fram hvis vi vil gjøre noe i Europa?

- Når en snakker om Øst-Europa, om tidligere Sovjet-stater, har det vært lagt et vått teppe kastet over all kreativitet og entreprenørskap.

3

Multipliserende disipler

4

- Noe vi observerte da vi var i Tsjekkia var at lederskapstenkingen er veldig hierarkisk og fokusert rundt «den sterke lederen». Det virket som at folk nesten ønsket å bli fortalt hva de skulle gjøre. Og de ønsket folk utenfra for å komme inn og starte noe for at noe kunne skje. Det var en av de mest frustrerende tingene vi møtte på mens vi var der.

- Ja, det tror jeg gjelder alle tidligere sovjetstater. De har blitt opplært til å tenke at noen andre tar seg av meg, jeg trenger ikke ta noe initiativ, og hvis du individualistisk blir du presset, og at en eller annen leder tar seg av oss.

Så som kirke ser de alltid eller en leder som kan komme og redde dem og føre dem der de trenger å være. Og hvis noen får posisjon eller makt holder de som regel fast på den med stor usikkerhet fordi de er redde for at noen skal ta den fra dem.

- Hvordan kan en i misjon i slike land unngå at den lokale kirken blir avhengig av misjonærer eller hjelp utenfra? Er det mulig?

- En interessant sak er at kriminalitet greier å være nyskapende i slike land. Så du kan ha en ånd av nyskaping som ser muligheter. Det vi kanskje trenger å gjøre er å la mennesker få

se noe som fungerer som de tror på at de kan gjøre.

- Hva er hovedbudskapet ditt på Stammefeiringen?

- Det hele kan oppsummeres i å sette mennesker i stand til å koble seg på Gud, hverandre og verden på en naturlig måte. Jeg ønsker at folk skal forstå at Kristus i dem er virkelig, og at med Kristus trenger de ikke å være avhengige av andre — de må sette sin lit til Kristus og ikke til annet lederskap. Og å frigjøre dette som grasrotbegevelse for å være fruktbare og multiplisere disipler, ledere, kirker og bevegelser. Det er slik jeg vil oppsummere det.

- Du snakker mye om multiplisering. Hva er multiplisering?

- Multiplisering er hvor hver generasjon har evnen til å reprodusere seg selv. Så to blir til fire, blir til åtte, blir til seksten, som reproduserer den neste og den neste og den neste generasjonen. Mens ved addisjon kan du legge til én eller du kan legge til hundre, men du legger bare til totalsummen, du multipliserer ikke for hver generasjon. Det er den største forskjellen.

Og for at Guds rike kan se virkelig multiplisering må vi begynne i det små, vi må starte sakte, og vi må reprodusere i en liten skala til å begynne med — og det er ofte vanskelig for folk som ønsker å være suksessrike og har identitet i suksess å ha tålmodighet nok til å la multiplisering skje, så de skifter til en strategi som handler mer om legge én og én til fellesskapet, vanligvis ut fra en trang til å se suksess. Men Jesus gjorde ting sakte. Han brukte tre år og etterlot seg 120 disipler, tolv av dem ledere, og tre av dem var i stand til å lede lederne. Det er ikke store tall, men i en multipliseringsstrategi

er dette faktisk ganske raskt.

- Vi opplever ofte at mange ikke ønsker å multiplisere, fordi en ønsker å beholde fellesskapet med de folkene en har og gå dypere med dem. Og det å dele en gruppe blir noe smertefullt som en ønsker å unngå. Hvordan kan en unngå dette?

- Det du beskriver er veldig vanlig, og det er en reaksjon på multiplisering som er påtvunget en gruppe utenfra. Det er ikke slik reproduksjon skjer. Reproduksjon skjer fordi du er programmert på innsiden til å ønske å multiplisere deg.

Så hvis vi hadde hatt det rette DNAet i hjertet til en disippel ville de multiplisert seg av seg selv, og vi hadde i trengt å presse det på fra utsiden.

- Hvordan kan en putte inn denne typen DNA i en disippel?

- Det vi gjør er å starte med grupper på to og tre, ikke grupper på tolv til femten. Og med grupper på to og tre planter vi DNAet som består av guddommelig sannhet, nære relasjoner og apostolisk misjon. Så hvis du har disipler som hver dag ber for sjelene til de fortapte blir apostolisk misjon automatisk plugget inn i DNAet deres, og de er i stand til å reprodusere seg selv. Og hvis du kan reprodusere disipler er det mye lettere å reprodusere grupper. Det handler ikke lenger om å dele en gruppe i to, men om å sende ut noen som har et hjerte og et kall om nå ut til noen andre. Mye av grunnen til at vi får reaksjoner på multiplisering er at vi begynner for stort, med en for kompleks enhet, og vi planter det ikke først i disippelen.

Av Bjørnar Tollaksen

Multiplisering er at hver generasjon har evnen til å reprodusere seg selv.

Neil Cole

Foto: ???

Så det er veldig vanskelig å få folk til å tro at de kan gjøre noe. Så du må begynne med yngre mennesker som ikke har så mye historie med sosialisme, og jobbe med dem for å få dem til å tro at de kan være entreprenører og tenke selv og ha frihet. Med yngre mennesker tror jeg du kan lykkes. Jeg tror ikke de eldre generasjonene vil kunne bryte ut og se organiske kirkebevegelser.

5

Foto: P책l Berge

7 tegn på liv • • • • • •

Bevegelse – som en respons på stimuli Følsomhet – har du et følsomt eller hardt hjerte?

Respirasjon – Den Hellig Ånd beskrives som pust

•

Avfall – ta det ødeleggende livet på alvor Ernæring – vi trenger daglig å ta til oss føde Vekst – hvis noe lever, vokser det Reproduksjon – reproduserer du deg selv i andre?

17 Spørsmål for ledere av misjonale fellesskap

Viktige element i menighetsplanting 6

Forfølgelse er en del av disipellivet.

Vi må være forberedt på dette, spesielt i pionerarbeid.

Bønn er startpunktet Fellesskap av Undervis/ Tren/ for alt – kjenn Gud og de troende Coaching / Utrust / • Sett sammen nye bli med på det Han Mentoring troende i minimum bibelsk gjør. praktiserende grupper Tenk som kan bli fellesskap av selvstendighet Bibelen er fundade troende (menigheter) og selvopprettholdende. mentet og kilden til som kan forandre lokalsamfunn all forkynnelse og Finn tilbake til lokale undervisning. menigheter. Omfavn den Outreach lokale kulturen.

• Som et resultat av Hus/familier misjonsbefalingen • Legg fokuset på hus/ Åndelig konflikt/ blir det å nå ut til alle familier, ikke på indivikrigføring der • Hus inkluderer ikkebeslektede mennesker som bor sammen

Disipler • Disippelgjør – ikke konverter • Konvertering handler om religion – disippelskap handler om Jesus

Forkynn Ordet – ikke doktriner

Planlegg/ gjør ting med en hensikt

Fokuser på nøkkelperson

segment i samfunnet bli en del av gruppens DNA.

La det å reprodusere disipler, ledere, grupper og menigheter være en naturlig del av gruppens kultur

Autoritet og Den Hellige Ånd • Autoriteten i Ordet og Den Hellige Ånd er alt som skal til for å starte. Å plante en kirke er en handling fra Gud gjennom Hans Ånd og Hans folk som er lydige mot Ordet og Ånden.

• I områder hvor evangeliet ikke har vært forkynt, i områder hvor religion har satt sitt preg over tid. Det er ikke uvanlig å havne i åndelige konflikter som kan oppleves som alt ifra irriterende til livstruende.

• Å leve i lydighet er den beste forberedelsen til åndelig krigføring.

• Ikke let etter en åndelig kamp når det startes en menighet.

Den åndelige kampen vil finne oss.

1. Nevn 8 – 10 ting som er karakteristisk for omgivelsene fellesskapet er i?

2. Nevn 6 – 10 dominerende kulturelle verdier som er i omgivelsene fellesskapet er i?

3. Hvordan speiler evangeliet verdiene i omgivelsene fellesskapet er i?

4. Hvordan speiler lederskapet i fellesskapet omgivelsene fellesskapet er i?

5. Hvordan definerer dere det å være misjonssentrert i fellesskapet?

6. Hvordan måler dere disippelg jøringen i fellesskapet?

7. Hvilke sikre tegn på forvandling ser dere på individer, familier, deres lokalsamfunn og resten av menigheten som et resultat av deres felleskap?

8. Hvordan måler dere påvirkning på disse områdene?

9. Hva er deres primære misjonale mål i de neste 1 – 3 år?

10. Hvilke strukturer/system/holdninger/praksiser hindrer fellesskapet i nå ut?

11. Hvilke organisatoriske utfordringer ser dere de neste 12 – 18 mnd?

12. Hva er langtidsplanene for å skape en større bevissthet/ansvarlighet mellom dere for Guds historie og deres plass i den?

13. Hvilke strategier for dømmekraft vil dere modelere/undervise som nødvendige for beslutningstagning?

14. Når du går gjennom (a) behovene i omgivelsene deres, (b) deres visjon for disippelg jøring og (c) det Gud har lagt dere på hjertet; hva trenger dere som dere ennå ikke har?

15. Hvordan vil dere skifte fra en individualistisk tilnærming til en kollektiv tilnærming til dømmekraft hvor dere inkluderer andre gjennom å søke veiledning.

16. Hvilke essensielle element ser dere i et misjonalt felleskap?

17. Hva tror du ville være konsekvensen av at dere ikke lenger hadde vært i deres lokalsamfunn?

J.R. Briggs

Victor John

S

Karakter Samtale Spørsmål Disse spørsmålene skal stilles hverandre i et ukentlig kompanjong møte (Ordspråkene 27:17).

De er for å stimulere karakterbyggnde samtaler og bekjennelse av synd i trygge omgivelser som verdsetter ærlighet, sårbarhet, fortrolighet og nåde.

1. Har du i denne uka vært et vitne om Jesu storhet både med dine ord og dine handlinger?

2. Har du blitt utsatt for seksuelt fristende materiale eller tillatt deg å tenke upassende seksuelle tanker om en annen person denne uka?

3. Har du manglet integritet i din omgang med penger eller begjært noe som ikke tilhører deg?

4. Har du verdsatt, vist forståelse og vært generøs i dine viktigste relasjoner denne uka?

5. Har du skadet en annen person med dine ord, enten bak deres rygg eller direkte til dem?

6. Har du gitt etter for noen avhengigheter denne uka?

7. Har du holdt fast på sinne overfor en annen person?

8. Har du ønsket andre ulykke?

9. ______________________________________

(ditt personlige spørsmål)

10. Leste du ferdig og hørte du fra Gud? Hva skal du gjøre med det du hørte?

11. Har du vært helt ærlig med meg? ” Bekjenn da syndene for hverandre og be for hverandre, så dere kan bli helbredet. Et rettferdig menneskes bønn er virksom og utretter mye.” Jak.5.16

SWOT Styrker

Muligheter

Strategisk Bønne Fokus Hver av dere i gruppa skal identifisere 2 eller 3 fredspersoner du vil be om frelse for. List opp navnene til alle i gruppa på hvert kort slik at alle ber for hver av disse personene hver uke. Ha gjerne lappen i Bibelen som et bokmerke slik at du blir minnet om å be for disse hver gang du åpner Bibelen.

1. Jeg ber, Gud, at du drar________ til deg.

(Joh 6.44)

2. Jeg ber om at __________ vil søke å kjenne deg.

(Apg. 17:27)

3. Jeg ber at _________ vil høre og tro Guds Ord. (1. Tess. 2:13)

4. Jeg ber deg om å hindre Satan fra å blinde ___________ for sannheten. (2.Kor.4:4, 2.Tim.2:25-26) 5. Hellige Ånd, jeg ber deg om å overbevise _____________ om hans/hennes synd og hans/ hennes behov for Kristi forløsning. (Joh 16:7-11) 6. Jeg ber deg om sende noen som vil dele evangeliet med _________. (Matt. 9:37-38) 7. Jeg ber også om at du gir meg/min meddisippel muligheten, mot og de rette ord til å dele med _________. (Ef.6:19-20, Kol.4:3-6) 8. Far, Jeg be om at __________ vil vende seg bort fra hennes/hans synd. (Apg. 17:30-31, 1.Tess. 1:9-10) 9. Far, jeg ber om at ________ skal sette hele sin lit til Jesus. (Joh. 1:12; 5:24) 10. Gud, jeg ber om at _______ skal bekjenne Jesus som Herre i Hennes/hans liv, at Hennes/hans tro skal slå rot og gro, og at hun/han skal bære mye frukt til Din ære. (Luk.8:15, Rom.10:9-10, Kol 2:6-7) ” Søsken, mitt hjertes ønske og min bønn til Gud er at de må bli frelst.” Rom 10.1

annes:

7 under hos Evangelisten Joh

Svakheter

Farer/

Trusler

1. Jesus gjøre vann til vin (2:1-12) es sønn (4:46-54) 2. Jesus helbreder embetsmann Betesda dammen 3. Jesus helbreder den lamme ved (5:1-17) 4. Å mate de fem tusen (6:1-14) 5. Å gå på vannet (6:15-25 født blind (9:1-41) 6. Å helbrede mannen som var (11:1-46) døde de fra opp rus 7. Å reise Lasa om menneskets Hva forteller denne historien deg natur? om personen Jesus?

Hva fortelle denne historien deg historien din måte å ne den På hvilken måte påvirker tenke om eget liv? historien?

Med hvem skulle du delt denne Neil Cole

7

8

Partyhatter og bibel - Jeg synes vi skal, eeh, vel, ehmm. Mats blir plutselig litt usikker, men nå har han alles oppmerskomhet. - Altså, skal vi ikke fortelle om Jesus? Den unge mannen er litt nervøs og en lyserød farge blusser oppover halsen. Han vet han er på tynn is nå, men i dette fellesskapet kan man være trygg. På den andre siden av stuebordet begynner noen å bevege seg litt ukomfortabelt, nesten som en stille og ubevisst protest mot det de hører. Mats ser reaksjonen, men satser på at isen holder og fortsetter. – Når vi først har en sånn anledning synes jeg at vi må presentere evangeliet. I alle fall er det sånne ting jeg liker at vi gjør.

Episoden er hentet fra en huskirke som planlegger en venners venners fest. Alle vil være til

nytte for mennesker rundt oss, støtte hverandre og ære Gud. Men vi er også ulike, og med hver vår bakgrunn og personlighet får vi mange ulike spenninger. Denne gangen er det evangelistene blant oss som peker seg ut. Og med det pekes vi andre ut som ikke like interessert i menneskers frelse.

Noe av det som pirrer meg mest med livsnære fellesskap, er nettopp denne spenningen som hele tiden drar i oss. De fleste vil oppleve situasjonen ovenfor som truende og litt ekkel, og mange vil kjenne at pulsen stiger noen hakk.

Men håndtert på en god måte tror jeg denne gruppedynamikken er med på å forme oss som mennesker og drive oss fremover som gruppe.

I en trygg vennegjeng blir vi slipt av hverandres ulikheter slik at vi modnes til å bli de menneskene vår Far har skapt oss til. Spenningen gjør også at vi ikke aksepterer at ting er slik de er, noens engasjement driver oss andre videre.

Men hva gjør en når skillelinjene mellom oss blir for tydelige? Når evangelistene nærmest krever at bursdagsfesten skal inneholde en kort andakt og frelsesinnbydelse?

Jeg vet ikke. I vår situasjon ble vi enige om at alle kan fortelle om Jesus på tomannshånd, men aldri til alle på en gang. Evangelister har en egen evne til å fortelle fremmede mennesker om Jesus på en naturlig og trygg måte. Vi må både slippe dem løs og ikke minst oppmuntre dem til å gjøre det. Men samtidig vil veldig mange som ikke kjenner vår kultur føle seg sviktet og ensom dersom noen drar frem Bibelen og ber dem sitte stille midt i en heidundranes bursdagsfest. Det er dette de andre i huskirka tenkte når de hørte Mats sitt forslag.

Kanskje er det i rommet mellom de kristnes personligheter, gaver (Ef. 4,11) og interesser en smal, men markert sti til Jesus går?

Foto: Kristian Konstali

Et par historier

Foto: Kaetschen (flickr)

Som leder for en huskirke synes jeg utfordringen er å finne hvilken spiker å slå på.

Hvilke prosesser skjer, hva er det Gud gjør nå?

9

Velg en spiker

Det er helt utrolig! En tilnærmet blind jente har under forbønn begynt å se klarere. Endelig begynner ting å skje. Det er en konferanse om helbredelse på Salem, og dette er virkelig bra.

Etter det ene møtet samler jeg noen venner, og vi blir enige. Nå er det ingen vei tilbake. Veien fremover er fylt av menneskefrykt og mange gode muligheter til å drite seg ut, men det finnes ingen alternativ. Vi må prøve dette ut!

Noen uker senere har vi vært flere ganger på gatene, og mye skjer. En jente kastet krykkene etter to korte og ganske tvilende bønner, mens en alenemor fikk oppleve at Gud virkelig ser henne i en desperat situasjon. Historiene sprer seg som en vårflom over en tørr ørken i de kristne vennegjengen e. I huskirka blir flere nysgjerrige, og noen ymter frempå at kanskje vi som huskirke kan gjøre dette sammen. Jeg merker jeg blir skeptisk. Er det tid for dette nå?

Utfordringen kommer i mange ulike drakter.

Noen har lest en radikal bok, møtt noen spennende kristne, hørt en utfordrende tale eller vært på en visjonær konferanse. Og nå vil de ha med alle på akkurat dette. Fordi det er så viktig, og bibelen lærer jo om det! Men er det tid for dette nå?

Når tømrere skal bygge et hus slår de ikke på alle spikrene på en gang. De starter heller ikke på en, og når den er halvveis inne begynner på en annen. I eget liv, og i en huskirke, er dette viktig lærdom. Kristi forsoningsverk på korset er en revolusjon, men ligner ikke vår modning som kristne mer på en evolusjon?

Dersom alle mine falske guder og alle løgnene jeg følger ble avdekket på en gang, hadde jeg blitt kastet ut i en kaotisk tilværelse. I stedet hjelper vår Far oss skritt for skritt dypere inn i sitt rike. Ta deg derfor god tid med dine egne prosesser og de du er med på hos andre. Da vil du oppdage at det du først ønsket å oppnå bare var en grunn avspeiling av de virkelige dybdene det er hos Gud. Ikke kast frem og tilbake, stadig på jakt etter en ny åndelig åpenbaring, men vær tålmodig og stol på at vår Frelser har oversikt og kontroll. Da får de bøkene, konferansene og menneskene du blir inspirert av virkelig sette avtrykk og gi varige endringer i ditt og andres liv.

Som leder for en huskirke synes jeg utfordringen er å finne hvilken spiker å slå på. Hvilke prosesser skjer, hva er det Gud gjør nå? Vi prøver å lede etter dette spørsmålet, og i høst oppdaget vi at en del i huskirka hadde spørsmål rundt tvil og tro. Entusiastiske over vår oppdagelse forsøkte vi å møte disse temaene og jeg

tror det gikk ganske bra.

Det vi ikke fikk med oss, var at noen jenter i huskirka ikke hadde disse spørsmålene og i stedet var overmodne for å bli satt i tjeneste og lederskap. Heldigvis var dette modne kristne og gode venner som gjorde prosessene bra alene og også tydelig inviterte meg inn i dem. Feil bilder av hva huskirker er ble unngått og viktig lærdom om hvordan prosesser, både personlig og i det store fellesskapet, ble høstet rikelig både av dem og meg.

Nå prøver jeg å se etter og være var for andre prosesser som skjer utenom det vi underviser og tar fellesskapet gjennom. For å ikke kastes frem og tilbake velger fremdeles lederteamet en spiker å slå på for den neste perioden. Men nå er jeg nok en gang blitt lært at mennesker ikke er maskiner som vi bestemmer over. Spesielt i smågruppene, og ikke minst på tomannshånd, er vi opptatt av å se etter den enkeltes prosesser. Ofte møtes disse best på tomannshånd, samtidig som vi i det store fellesskapet slår på en spiker om gangen. Først når flere har de samme prosessene og spørsmålene tar vi det opp i det store fellesskapet.

Av Jon Arne Heskje

10 Bilde av bowlende jente: Trygve Sandvik. Ă˜vrige foto: PĂĽl Berge

11

Cuba for Kristus Cuba, den lille øya i Karibien, er mye mer enn fine strender, Havanna-sigarer og Latino-rytmer.

Siden 1987 har Cuba opplevd en vekkelse som fortsatt sprer seg som ”ild i tørt gress”.

Det startet med bønn og faste.

12

En tirsdag morgen søkte pastor Juan Gud i sitt lille tilfluktssted i kirken. Juans hjerte banket lidenskaplig da han bønnfalt Gud om å sende vekkelse til hans hjemland. Mens Juan var i bønn denne dagen begynte et syn å ta form.

Han så for seg et kart over Cuba, og så et kors passere over landet. Deretter så Juan ord av flammer: CUBA PARA CHRISTO (Cuba for Kristus).

Juan delte dette synet med sine venner, og startet deretter med daglig bønnemøte i sin egen kirke. På bønnemøtene ba de Gud sende vekkelse over Cuba. Ut av denne bønnegruppen voks det frem en bønnekjede som pågikk 24 timer i døgnet, 7 dager i uken. I tillegg ble to dager i uken satt av til felles bønn og faste.

Før 1998 var slutt var det dannet en landsomfattende bønnekjede som virket dag og natt et helt år. Både ledere og lekfolk fra flere kirkesamfunn kom sammen og ba på kne om at Gud skulle utgyte sin Hellige Ånd over Cuba.

Visjonen Cuba for Kristus ble et slagord som skapte forventning og tro til Gud. I 1998 var det omlag 100 000 kristne i et land med ti millioner mennesker.

Gud har hørt deres bønn!

Den første rapporten om utgytelse av Guds Ånd kom i 1988 fra en liten by øst for Havanna, Madruga. Pastoren og menigheten hadde fått ønske om vekkelse lagt tungt inn over seg, og de søkte nå Herren i faste og bønn. Senere fortalte pastoren at da folk kom inn i den lille

kirken, begynte de å gråte. Folk stilte seg i kø klokken to om natten for å delta på bønnemøtene. Pastoren bestemte seg for å invitere en pensjonert evangelist til å preke, samtidig som de fortsatte med faste og bønn.

En kveld ble en lam mann brakt til møtet, og Herren helbredet ham i ett nu. Også andre mirakler skjedde. Ryktet om dette spredde seg fort – og vidt. Etter kort tid kom store skarer til møtene i den lille kirken. Noen ganger kom busslaster med folk fra andre byer. En weekend hadde de mer enn 8000 besøkende (i en kirke som ordinært har 300 sitteplasser). Det ble holdt opp til fire gudstjenester om dagen.

Mange søndager hjalp veiledere opp mot 300 mennesker til omvendelse. Ofte var gatene rundt kirken blokkert av den enorme folkemengden som ville delta på møtene. Man klarte å presse 400 inn i kirken og hadde i tillegg 400 på taket. I løpet av seks måneder hadde mer enn 100 000 mennesker passert dørene i denne kirken i Madruga. Antall frelste er umulig å angi nøyaktig. Innen 1991, tre år senere, er et forsiktig anslag på antall troende mer enn èn million på Cuba.

Men Gud er ikke død I dag er kirken full av unge mennesker som gjennom et kommunistisk styresett lærte på skolen at det ikke finnes noen Gud. Resultatet av vekkelsen er et sterkt nettverk av husmenigheter. Ved slutten av 1991 var det mer enn 2400 husmenigheter, og midt på 90-tallet hadde de økt til mer enn tre ganger tallet på offisielle kirker. I dag regner man med godt over 10 000 husmenigheter og omtrent 1 200 evangeliske kirkebygninger på Cuba.

Vekkelsens pris Vekkelse har alltid en pris. Cuba er ingen unntak på det. Gjennom årenes løp har myndighetene vekselvis åpnet og strammet inn grepet om de kristne. Alt fra press, fengsling, tortur og tvangsstengninger av kirker, til åpne gatemøter.

I 1995 ble en pastor arrestert, dømt og straffet med nesten to år i en streng arbeidsleir for ”ulydig og ulovlig møtevirksomhet”. Pastoren hadde fått beskjed om å stenge husmenigheten, men hans svar var: ”Dørene i mitt hus er åpne. Jeg vil aldri stenge en kirke som Jesus har åpnet.”

I mai og juni 1999 viste myndighetene en annen side da de for første gang på 40 år ga tillatelse til å arrangere åpne, offisielle friluftsmøter i kristen regi. 18 møter ble avholdt på sportsarenaer, markedsplasser og til og med på selveste Revolusjonsplassen i Havanna. 400 000 mennesker deltok på møtene, og fire av disse møtene ble overført direkte på nasjonalt TV. Etter flere år med et ”løsere grep” fra myndighetenes side, opplever nå de kristne på Cuba at det strammes til på ny. Myndighetene har strenge restriksjoner knyttet til det å bygge eller utvide bestående kirker. Den positive følgen av disse restriksjonene er en eksplosjon av husmenigheter. Myndighetene har også fremmet lover som begrenser antallet kirker innenfor en viss omkrets, og hvor mange mennesker som kan samles til møte samtidig. Resultatet av disse lovene er multiplikasjon av små fellesskap og nettverk som spres over et stadig større område av øya. Forbudet mot evangelisering på offentlig sted ser heller ikke ut til å begrense evangeliets fremgang, tvert imot. En hver kristen er et vitne i hverdagen, der en er.

Hva kan vi lære av vekkelsen på Cuba?

Det jeg tror vi kan lære av vekkelsen på Cuba er at sann vekkelse alltid er Åndens aksjon, ikke vår. Forvandlingen av en nasjon starter og fortsetter med nød, bønn og faste. En visjon gitt av Gud skaper tro og enhet blant Guds folk. Det som skiller blir uvesentlig i forhold til det aller viktigste: at mennesker må bli frelst! Motstand og restriksjoner fra myndighetenes side gjør oss mer avhengig av Gud, og ser ut til å fremme Gud rike i en nasjon.

Av Per Åge Berge

13

Alle foto: Tore Hjalmar SĂŚvik

Foto: webtreats (flickr.com)

Foto: Are Karlsen

inn l egg

Åneiii, ikke den barmhjertige samaritanen enda en gang…

14

Utallige ganger har vi hørt historien om den barmhjertige samaritanen på søndagsskolen og i prekener. Her får du en ny vri: Plassér samaritanen inn i husmenigheten og se hva som skjer.

VERDIER FØRST: Samaritanen viser hvordan man bør prioritere. Dette bør gjelde også når kristne er sammen i et hjem. Da bør man noen ganger legge vekk dagens planlagte innslag og heller gi oppmerksomhet til den personen i samlingen som er i en krise. Verdier må settes foran programmer og visjoner. Skal man ha en sjanse til å støtte hverandre, må det gis rom i samlingen til nettopp det. Enkelte viser med hele kroppen at de bærer på noe tungt, da er det lett å si: ”Hva har skjedd?” Andre bruker uker med nøytral småprat før de nevner saken i en bisetning. Middagen er derfor viktig. Vi må gi hverandre tid.

Ikke rart Jesus fikk rykte som storeter.

ORGANISK KJÆRLIGHET: At man prioriterer som samaritanen, kan man kalle organisk kjærlighet, man setter enkeltpersoner høyere enn lojalitet til dagens program. Program? Paulus

nevner ikke noe program. Han oppfordrer til frie innslag når det er samling og nevner ikke en prestepastor som skal sile innslagene. Det var i generasjonene etterpå at prestepastoren fikk hierarkisk makt til å styre nattverd og prekener. En av de første maktbiskopene mente til og med at han skulle godkjenne hvem i menigheten som skulle gifte seg! Men i NT møtes menigheten med likeverd og likestilling.

Derfor oppfordrer Paulus hele menigheten til å ta ansvar for at alt går greit i samlingene. Og derfor oppfordrer han til at vi skal underordne oss hverandre. Men siden det er lett å tråkke over idealene, heter en annen verdi ”bær over med hverandre”. Ordet hverandre brukes i 29 hverandre-verdier i NT. De er virkelig verdt et studium.

LOGISK: Den horisontale dimensjon med at vi skal underordne oss hverandre henger logisk sammen med den vertikale som uttrykkes i NT. Jesus sier tydelig fra at vi ikke skal kalle noen for rabbi eller lignende, kun Gud er vår far.

Plasserer noen i menigheten seg i en hierarkisk posisjon, setter de en klype på den vertikale navlestrengen. Her er noen verdier som man etter mitt syn bør ha som ideal i kristne samlinger, enten det er snakk om kirker eller husmenigheter:

• Rom for hverandre • Organisk • Det allmenne prestedømme • Likestilling og likeverd • Ikke makt, tvang, monopoler, særrettigheter eller rang • Gjensidig underordning • Frie innslag og rom for ulike gaver • Felles ansvar for teologi, misjon og verdier SOM VENNER: Oppsummert kan man si at når man er i en kristen samling, skal man behandle de andre som venner. Ingen skal ha monopoler til å snakke eller bestemme, og man skal være interessert i å bygge andre opp. Og man må være villig til å gjøre om på planene begrunnet ut fra kjærlighet. Venner tillater at man fordeler oppgaver, men ikke hva som helst.

Venner synes det er ok hvis noen er vert, men de vil protestere hvis én person skal bestemme teologien over hodet på de andre. For å unngå at man ender opp med et hierarkisk opplegg, bør man kontrollspørre når man organiserer: ”Ville venner ha sagt ok?”

Av: Sjur Jansen

Sjur Jansen: Med i en husmenighet i Oslo. Forfatter av boken ”Fra urmenighet til scenekirker”.

Tilhører ikke noe organisert kirkesamfunn, men har bakgrunn fra menigheter blant pinsevenner og baptister. Driver bloggen ”Bygge mennesker”.

B&M Bok & Media

God form - for din menighet, organisasjon eller bedrift. www.ravnbo.com

15

EL-TEAM Elektroentreprenør Morenefaret 5, Bryne, Tlf. 51 48 67 40 E-post: dr@el-team.net, Internett: www.el-team.net

Være med å støtte Bevegelse med en annonse?

Kontakt: post@bedehuskirken.no

Din annonse her?

Kontakt: post@bedehuskirken.no

felleskapsstørrelser

Er det én ting Bedehuskirken er kjent for, så er det huskirker. Hvorfor er det slik? Vi fokuserer mye på huskirker og mindre fellesskap men hva er grunnen til dette?

16

G

jennom hele Bibelen ser vi at Guds folk lever i fellesskap av ulike størrelser og på ulike nivå fra nasjonsnivå til familie.

Israel besto av 12 stammer. I én stamme var det flere tusen israelitter. Innen hver stammer hadde de ætter og innen ættene igjen var det flere familier. Også i NT finner vi ulike nivå av fellesskap beskrevet. Jesus hadde 70 (72) disipler. Av disse valgte han tolv som han kalte apostler. Av disse igjen ser det ut til at Peter, Jakob og Johannes levde tettere innpå Jesus enn de andre.

Små og store familier Kirken ble født i starten av Apostlenes gjerninger. Dermed skjer det en forandring i hvordan Bibelen omtaler fellesskap. I Apostlenes gjerninger og brevene brukes uttrykk som ”hele hans hus” og ”menigheten i hans hus”.

Kirken dukker opp i alle slags hjem og familier og bryter dermed med praksisen fra tidligere om gudshus. Etter dette er det samlinger av disipler som er guds hus.

I bibelen brukes familie om noe litt annen enn det vi legger i ordet. Familie her innebar også tanter, onkler og ulike andre kombinasjoner.

Også folk som ikke var i slekt kunne regnes som en del av familien. En familie var mye større enn det vi typisk ser for oss. Sosiologien, eller

hvordan vi lever i lag, har forandret seg en del siden dette og vi lever nå mer i kjernefamilier kun med de aller nærmeste. Vi har mistet en stor del av dynamikken som oppstår i et fellesskap bestående av en utvidet familie. En huskirke er vår versjon av denne type familie og kan derfor bidra med denne dynamikken.

Før og etter Jesus Før Jesus var tyngdepunktet i livet med Gud sentrert rundt et bygg. De gikk til bestemte plasser, gjerne til tempelet, for å gjøre noen handlinger. Etter Jesus er det sånn at vi er tempelet og nå går vi til hverandre! Så hvor enn vi går har vi plassen Gud dveler mellom oss. Ofringene og ritualene fra det gamle er nå forandret til gode gjerninger vi kan gjøre sammen og mot hverandre. Bibelen ramser opp mange slike handlinger. Det handler altså om fellesskap og å elske hverandre. Sånn fungerer det nye tempelet.

Det er ikke noe i veien for å møtes alle i en stor bygning av og til, men dette kan ikke være tyngdepunktet. Skal vi fungere som en kropp må det gjennomsyre helt og fullt måten vi lever på. For at hele kroppen skal bli sammenføyd og holdt sammen av hvert bånd og ledd, alt etter den oppgave hver enkelt har fått tilmålt så kroppen vokser og bygges opp i kjærlighet, som Paulus setter ord til det i Efeserbrevet (Ef 4,16).

Hvert bånd og ledd kan ikke ha for stor avstand. De må fungere intimt, nært og fortrolig.

Kroppen er tett sammenvevd. Vi må møtes på en sånn måte at de ulike delene på kroppen blir sett og kan fungere i møte med hverandre.

Dette er vanskelig å få til om vi kun samles i en stor setting fordi de ulike delene da er for langt ifra hverandre. I en veldig liten setting (for eksempel en typisk smågruppe eller andre grupper med mindre enn 12) er sjansen stor for at det mangler vesentlige gaver eller egenskaper ved kroppen. Det som må være det bærende er et mellomstort fellesskap. Med mellomstort mener vi en størrelse som ligner på det bibelske begrepet familie eller hus som består av typisk en plass mellom 12 – 50 (med fare for å være for spesifikke). Kanskje mer, kanskje mindre. Denne størrelsen er viktig fordi den kan dele seg i mindre enheter, og den kan samles med andre enheter. Den er livskraftig og bærende i seg selv. Den er ikke avhengig av kun én sterk leder eller en spesiell type sterk indre personavhengig kjemi.

For å se et større bilde og en helhet er det også bra å samles flere enn dette. Det er bra å ha kontakt med andre fellesskap. Det å zoome litt ut av og til kan by på noen positive overraskelser. Det kan være svært oppmuntrende fordi det da er mulig å se hva Gud gjør litt overordnet.

Foto: Rob W (flickr)

Tanker om

Foto: Kevin Dooley (flickr)

17

Vi trenger også de mindre fellesskapene.

Mindre fellesskap er nødvendig for å fokusere dypere. Så dypt at vi i kan være mer sårbare og åpne. Her kan hver enkelt bli sett og bli ansvarliggjort på å leve helt og hellig.

et felleskap og Jesus ønsker å være i midten av dette. Når vi feirer Herrens måltid knyttes vi sammen i nåtid for å minnes det Jesus har gjort i fortid mens vi sammen venter på at Han engang skal komme igjen i framtiden. Han er sentrum av det hele.

Verdier I mellomstore fellesskap er det mye rom for å leve slik NT beskriver forholdet mellom disipler.

Her spiser vi i lag, deler, dekker hverandres åndelige og fysiske behov, oppmuntrer hverandre, elsker hverandre, bærer hverandres byrder, tjener hverandre, formaner hverandre og så videre. Akkurat som en utvidet familie med all den dynamikken som følger med dette.

Herrens måltid If you take mountains and meals out of the bible your not left with much, sies det. Mot slutten av sin tid på jorden hadde Jesus et påskemåltid med sine disipler. Han ba de spise hans kropp og drikke hans blod og dermed knyttet han seg selv til dette fellesskapsmåltidet. Han ba oss om å fortsette å gjøre dette. Et måltid som dette er det vanskelig å ha med 100 stk og fremdeles kunne kalle det et skikkelig måltid uten det blir litt rart. I vår kultur spiser vi måltid sammen med våre nærmeste. Et måltid handler om fellesskap, samling av familie, og å leve i lag. Måltidet er et naturlig sentrum for

Huskirkens funksjon og huskirkens identitet Vi er på fisketur! Vi er i ulike båter. Noen båter er små og noen båter er store. Noen har til og med dristet seg ut i en kano på det åpne hav.

Båtene her er likevel en del av en flåte. Av og til samles flåten og kaster anker i lag. Hvor i all verden vil vi med dette?

Som en flåte samles vi sammen med andre felleskap i en større setting. Dette er viktig. Da snakker vi om fiske og været. Men det blir ikke fisk av det. Det er heller ikke en god idé at alle tar ut i hver sin jolle. Da er det lett å bli motløs på dårlige dager.

En huskirke er som en båt. Størrelsen på en huskirke er en god størrelse til å fiske med. Da er vi få nok til å trekke garn i lag og mange nok til å vite om de beste fiskeplassene. Samtidig er vi så mange at vi naturlig vil fylle ulike roller. Én er naturlig styrmann, én ror og en annen vil trives med å bøte garn.

Vi har et kall. Først og fremst til Jesus selv.

Jesus sender oss samtidig ut som menneskefiskere. Identiteten vår er at vi alle tilhører Han og vårt felles oppdrag er å fiske.

Mye ville vært lettere om vi gjorde hele greia om til en fiskeklubb, altså kun gjorde misjon for misjonens del. Men da ville vi tapt mye. Når vi erkjenner at vi er familie og lever der etter tar vi vare på nærheten fordi det er noe vi gir oss til. Dette koster og er hardt men samtidig øker potensialet og gleden. Elsk hverandre inderlig som søsken ikke som venner. (Fil 2).

Oppsummert kan vi si at vi fokuserer på huskirker fordi vi tror dette er den beste størrelsen for å ta vare på sentrale verdier som bibelen sier vi skal ha. Dette er en fellesskapsstørrelse hvor det er mindre fare for at noen drukner i mengden og samtidig er det ikke for få til at det mister mangfoldet av gaver og utrustning som Gud har gitt sin kirke. Det er også en størrelse hvor samhold og misjon kan gå hånd i hånd.

Av Kent Tjelta og Eirik H. Helseth

18

Om engler og sånt D

et er rart hvor godt det kan være å lese artikler, kronikker eller bøker som setter ord på prosesser som har startet på innsiden, men som enda bare er et kaos av tanker og følelser om livets store spørsmål. En befrielse når noen klarer å beskriver sannheter om livet som en selv enda ikke har klart å sette ord på.

For litt siden leste jeg et innlegg i Vårt Land av Paal Andre Grinderud med overskriften ”Sanne engler”. I anledning utgivelsen av Martha Louises englebok reflekterte han over dette med engler. Han stilte spørsmål ved om det for mennesker i nød er viktigere med jordiske engler som kan gi en hånd å holde i uten å kreve noe tilbake, enn å finne sin personlig skytsengel.

Jeg tror vi trenger flere sånne engler. Engler som gir kaffe til en koffeintørst kropp. Votter til kalde hender. Engler til å le sammen med for om enn bare et lite øyeblikk å glemme livets alvorligheter. Som ivrig lytter til historier om livet før, da alt var så mye bedre. Engler som henger rundt på ensomme dager. Vi trenger å være slike engler.

Jonathan Safran Foer gir i sin bok ”Ekstremt høyt & utrolig nært” noe jeg synes er en treffende beskrivelse av en liten gutt i sorg over

faren sin som døde under terrorangrepet i New York. De dagene som er spesielt triste og vanskelige beskrives som dager med veldig tunge støvler.

Det siste året, og kanskje spesielt de siste månedene, har jeg flere ganger blitt overveldet av en stadig tilbakevendende følelse av å være omgitt av mennesker med så altfor tunge støvler.

Mennesker med byrder som er for store for små kropper. Det er nok ikke egentlig slik at det er så mange flere rundt meg nå enn før. Kanskje er jeg bare i flere settinger hvor jeg er så privilegert å få møte menneskene ansikt til ansikt. Å sitte en onsdag formiddag å snakke om livet over en kopp te sammen med en prostituert som forteller om det helvete som finnes på strøket, har gjort noe med meg. Det rører ved noe i meg som skriker etter noe mer rettferdig.

En ung heroinist som må selge kroppen sin for å få dagens dose. En femten år gammel gutt som ikke sover fordi han savner sin mor, men ikke en gang vet om hun lever. En annen tenåring som forteller om et liv hvor døde kropper langs veien ble hverdagskost som følge av krigens grusomheter. Man får fryktelig tunge støvler av slikt.

Min første reaksjon i møtet med alt dette mørke var frustrasjon over en Gud som ikke er tilstede.

Men fort begynte jeg å undres på om det mer handler om at vi ikke er tilstede. I boken ”Bli det du ber” leste jeg; ”Når vi ber til Gud og spør: ”Hvorfor gjør du ikke noe?” hører vi en øm stemme som svarer: ”Jeg gjorde noe. Jeg skapte deg.” Det gir meg et mye større ansvar. Og viss Strøket i Stavanger er helvetet på jord, kan noen av oss kanskje være der for å gi en smak av himmel. En varm kopp kaffe uten å kreve noe tilbake. Godhet uten bismak. Jeg drømmer om å bli et sånt menneske som kjennetegnes ved kjærlighet til mennesker. Som elsker uforbeholdent. Bringer lys der det er mørkt.

Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke helt vet hvordan dette ser ut. Verken for meg selv eller oss som felleskap. Tror mest sannsynligvis det finnes like mange svar på det som det finnes mennesker. Det er en enda større utfordring å tenke på hvordan jeg skal komme der. Da takker jeg Gud for at det finnes nåde til å gå skritt for skritt. Mest handler det kanskje å være på vei mot noe enn å være ved målet med det første.

Svein Ellingsen er en av dagens store salmediktere. På nydelig vis setter han ord på vår Guds nærvær på tross av den smerten livet kan by på. Et nærvær som også går veien gjennom oss mennesker.

Foto: Maryn (flickr)

Foto: mjording (flickr)

kalenderen aug-okt 2010

au gust

20. aug

20.00

Ungdomsgudstjeneste

22. aug

11.00

Morgengudstjeneste

22. aug

20.00

Kveldsgudstjeneste

Herre, du våker i verdens natt, Herre du bor i mørket, Herre du viser oss Kristi dag!

Selv under livets tyngste slag Er vi hos deg, du vår Gud.” Dette er min bønn. At mitt liv blir et liv som lar Guds vilje skje på jord. Som får være med å bringe himmel der helvetet finnes.

Da får vi være sanne engler da.

Av Benedicte Aarbakke Tollaksen

05. sep

11.00

Morgengudstjeneste

05. sep

20.00

Kveldsgudstjeneste

17. sep

20.00

Ungdomsgudstjeneste

19. sep

11.00

Morgengudstjeneste

19. sep

20.00

Kveldsgudstjeneste

28. sep

20.00

Visjonssamling

okto be r

Noen må bære en annens nød, noen må vise mildhet, noen må kjempe for andres rett, Gud, la ditt rikes tegn bli sett!

Hjelp oss å følge ditt bud!

septe mb er

”Noen må våke i verdens natt, noen må tro i mørket, noen må være de svakes bror, Gud, la din vilje skje på jord!

Hjelp oss å følge ditt bud!

03. okt

11.00

Morgengudstjeneste

03. okt

20.00

Kveldsgudstjeneste

06. okt

19.30

Møteuke

07. okt

19.30

Møteuke

08. okt

19.30

Møteuke

09. okt

19.30

Møteuke

10. okt

11.00

Møteuke

15. okt

20.00

Ungdomsgudstjeneste

17. okt

11.00

Morgengudstjeneste

17. okt

20.00

Kveldsgudstjeneste

31. okt

11.00

Morgengudstjeneste

31. okt

20.00

Kveldsgudstjeneste

19

B-post Abonnement

Foto: Kevin Dooley (flickr)

Retur: Postboks 40, 4349 Bryne

www.bedehuskirken.no postadresse:

åpningstider: telefon: e-post: bankkonto: besøksadr:

Postboks 40, 4349 Bryne Meierigata 11, 4340 Bryne Mandag og torsdag 10.00-14.00 51 48 67 80 post@bedehuskirken.no 3325.20.02672

Magasinet Bevegelse ansvarlig redaktør:

Thomas Rake Eirik H. Helseth grafisk design: Morten Ravnbø [www.ravnbo.com] trykk: Jærprint AS foto framside: Pål Berge redaksjonsleder:

Bilder fra nett er brukt med tillatelse eller i tråd med creative commons.