Issuu

e s l e g e v e B

nr 3 2 0 15

Tema:

Aktiv hvile s.6

Hører du ropet? s.4-6

RETREAT s.14-17

Hvem er Puls-teamet? s.18-19

«guddommelig uthvilt» LEDER 2

I magasinet Strek (nr 4. 2011) skrev Asle Finnseth om å være «guddommelig uthvilt». Jesus snakket om at han ikke gjorde annet enn det han så sin Far gjøre. Guddommelig hvile er ikke å gjøre minst mulig og grense til latskap. Det er å gjøre mindre av det vi ser at Far ikke gjør, og mer av det Han gjør. Det finnes nok ingen person som lærer oss hvile bedre enn Jesus. Han hadde en livsstil med rytme av arbeid og hvile. Han trakk seg tilbake selv når folk presset seg på, han søkte aktivt stillheten, han lot ikke verdens krav og folks forventninger gjøre prioriteringer for ham. Selv med alt Jesus gjorde kan vi si at han var «guddommelig uthvilt». Vi opplever at Gud leder oss inn i en hvileperiode denne høsten. Vi tenker nok mange ulike ting om hva hvile er. Den hvilen som Gud leder oss inn i nå er en tid for å aktivt trekke seg til Jesus, la han få bygge identiteten vår sterkere i Han, la han få gi oss påfyll og ruste oss opp til utfordringer som ligger foran.

Å være skjult i Jesus I fortellingen om vintreet i Joh. 15 fortelles det om ulike sesonger et vintre går gjennom for å bære frukt. Jesus er treet, vi er greinene og Gud vinbonden. Frukt er målet for ethvert vintre, og vinbonden pleier treet på den rette måten for at det nettopp skal bære mye frukt. Slik som greinene er i treet slik skal vi være i ham, sier Jesus. Uten at vi er i ham, så kan vi ikke bære frukt. Greinene blir før hvileperioden skåret ned helt inn til stammen slik at det i selve hvilen ikke er mye grein igjen å se. Men når den vokser frem igjen, er den litt sterkere enn året før, og mer klar for å bære frukt som varer. For oss er dette en periode med mindre aktivitet slik at vi nettopp kan bruke mer tid på å være med Jesus. Han inviterer oss inn i Hans nærhet, i det stille og personlige, i det skjulte, der han vil fylle på, bygge karakter og sette oss litt mer i stand til det neste som ligger foran. Vi skal ikke produsere, men ta imot, og for å kunne ta imot må vi sette oss i posisjon slik at Gud kan få prege oss. Når folket trykket på, og mye skjedde, så sa Jesus til disiplene: ”Kom med meg til et øde sted der vi kan være alene, og hvil dere litt.” (Mark 6.31) Slik behandler han oss også, og vi vil virkelig oppmuntre dere til å bruke tiden godt!

«Det er i hvilen det skjer» Før sommeren begynte vi å sette ord på drømmer og lengsler som Gud

har lagt ned i oss for byen og folkene rundt oss. Ikke legg dette til side nå, men ta det med til Jesus i ødemarken og la han få lede og forme det videre. Vi tror Gud vil bruke oss til å bære mye frukt i byen vår i form av at nye kommer til tro og Guds rike har fremgang. ”Jeg er vintreet, dere greinene. Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt. For uten meg kan dere ingen ting gjøre.” Dette er en avgjørende tid. Det er i «væretiden» at Gud bygger identitet i oss. Har det virkelig gått opp for oss hvem vi er i Ham, og at vi faktisk ikke kan gjøre noe av virkelig verdi uten Ham, så kan vi begynne å «gjøre» med større fred, glede og frihet. Mange i Bedehuskirken er i en travel småbarnsfase som kan være med på å gjøre at stille-tid med Jesus er utfordrende å ta seg tid til. Vi vil likevel oppfordre dere sterkt til å sette av tid. Og minst like viktig som å gjøre mer av stillhet og hvile, er å gjøre mindre av ting som skaper støy og som hindrer hvilen. Kanskje det er noe du skal ta vekk akkurat i denne perioden? Kanskje dere sammen som familie kan ha noen faste ting dere gjør, eller kanskje dette er tiden for å prioritere kveldsgudstjeneste med et roligere tempo og god tid i bønn og tilbedelse? Eller kanskje du til og med kan få til noen timer på ei retreat-hytte inni et skogholt for å omfavne stillheten? Vi håper at dette bladet kan være til hjelp for å sette fokus på vårt første og grunnleggende kall; å kjenne Jesus, og å elske Ham av hele vårt hjerte, hele vår sjel, all vår kraft og forstand. Så ønsker vi deg en herlig guddommelig hvile!

Kjersti Landro og Torstein Bjorland

I høst hadde vi to samlinger kalt ”Hører du ropet?”, med fokus på hva Gud vil gjøre i byen. Gud møter, tar initiativ og gir drømmer om en annerledes by. 4 personer har blitt utfordret til å si litt om hva Gud har lagt dem på hjertet, hvilke drømmer de har for Bryne.

EIVIND LYE, 45 år Gift, 3 barn, bosatt på Bryne, jobber som lærer ved skoleskipet Gann

Drømmer for Bryne Det handler ikke om å bygge i det synlige –men det handler om å bygge opp det usynlige inni mennesker.

eg har ikke fått en kjempestor åpenbaring, jeg har ikke sett skriften på veggen, men jeg opplever at Gud hvisker og gir meg tanker når jeg tar meg tid til å lytte. Jeg trenger ikke å stenge ute hele verden, men jeg må bestemme meg for å være åpen for Ham. Og så må jeg må stole på at de tankene som kommer er fra Han. Det handler om å bygge opp de ungdommene som opplever nederlag hver dag på skolen. Det handler om å gi de en mulighet for å kunne mestre noe her i livet. Det handler om at ungdommene skal oppleve raushet, men også grenser. Det kan handle om en alenemor som kunne trenge hjelp til noen praktiske gjøremål. Det kan handle om en eldre mann som også trenger litt praktisk hjelp, men som egentlig er ensom og trenger å ha folk i huset. Det handler om å dekke behov, ganske likt det Jesus gjorde når Han vandret her nede på jorda. Det handler om å finne de evnene og gavene Gud har lagt ned i deg og meg. Det handler om å forvalte og bruke «det lille» vi har fått utdelt. Det er først når «det lille» tas i bruk at det kan vokse til noe større. Dette er ikke et soloprosjekt fra min side. Jeg tror faktisk ikke Gud har gitt meg alt som trengs for å oppfylle drømmen. Jeg er helt avhengig av at andre blir med. Jeg ser for meg en gruppe på to til fire personer som går «all in» for dette, samt en god gjeng som er interessert og viser at de vil bli morgendagens ledere for tilsvarende arbeid. Kan dette være noe du vil være med på? Opplever du at det er stor avstand mellom det livet Gud har for deg og det livet du har i øyeblikket? Opplever du at du ikke er god nok i forhold til Guds standard? Det gjør jeg, og jeg tror ikke jeg er alene om det. Vi har valget; enten å bli deprimert og motløse eller å se til Guds nåde. Det at vi er feilbarlige mennesker, og at vi våger å innrømme det, er akkurat det som kvalifiserer oss for Gud. Det er ikke våre egne perfekte liv vi skal bringe videre til andre rundt oss, men en sprukken fasade der Guds kjærlighet får skinne gjennom. Det handler ikke om deg og meg. Det handler om Gud og hva Han kan gjøre gjennom oss. Dette er gode nyheter som vi må bringe videre. Vi må bruke synlige virkemidler for å bygge opp folk rundt oss. Kanskje må vi faktisk bygge og reparere noe helt konkret. For å få oppfylt drømmen må vi kanskje skifte ut noen dårlige kjellervindu, klippe noen hekker eller male noen rekkverk og åpne noen tette sluker – men det handler egentlig om å bygge opp mennesker.

Asle Undheim, 32 år Frivillig stab i Bedehuskirken, bosatt på Undheim

Visjon om bønnehus på Bryne K

va byrjar ein visjon med? Eit ynskje, eit håp eller ei openberring om eit behov? For meg var det alle desse. Eit ynskje om å sjå ein by endra, eit håp om at Gud vil visa oss meir og ei openberring om kva som kan skje i bøn, i samfunn mellom Gud og vesle meg.

livet, Så ynskjer Gud å ha samfunn med meg. Han ser til meg, mitt hjarta, mi ånd, som er skapa I hans bilete. Ikkje min lekam. Fil 4, 6: Ver ikkje urolege for noko! Men legg alt de har på hjartet, fram for Gud i bøn og påkalling med takkseiing.

Efesarane 6, 18: Gjer dette i bøn, og legg alt fram for Gud! Be alltid, i Anden! Vak og hald ut i bøn for alle dei heilage.

Kan eg i dette opna opp for Gud saker og ting eg slit med og skjemst over? Ting og episodar som har fylgd meg gjennom fleire år? Ved å snakka med Gud om dette, kan eg opna for at han kan hjelpa meg i det? Kan eg la den Heilage Ande visa meg sanninga om kven eg er i Jesus? Min identitet i Jesus, ikkje utifrå utsjånad, eller korleis folk har reagert til eller imot meg.

Eg kjenner korleis eg kjem til kort i dette verset. Eg som i ti år kjende gong på gong at eg må be meir, be for alle eg kjenner, familie spesielt, be for kyrkja og staden eg bur. Desse “pliktløpa” med bøn vara i nokre månadar, kanskje. Det fantastiske er når Guds Ande legg ein noko på hjarta, plantar inn noko som byrjar å spira, noko levande som veks og endrar ein. Eg har eit ynskje om å gjera kva Ef. 6, 18 talar om, at den Heilage Ande skal endra meg til dette og hjelpa meg til å sjå inn i verset. Opplevinga av å be medan eg gjer andre saker og medan eg køyrer bil gjer det tydeleg for meg kva som kan henda når ein ber. Sam.16,7: Men Herren sa til Samuel: «Sjå ikkje på skapnaden hans og den høge voksteren, for eg har vraka han. Her gjeld ikkje det som menneske ser. For menneska ser det som auga ser, men Herren ser på hjartet.» Jak. 4,5: Med brennande iver gjer Gud krav på den ånda han har late bu i oss. Er ikkje dette ein lovnad om at uansett kva eg har uttretta og gjort i

Apg 3, 1: Ein dag då det leid til bønnetimen, som er den niande timen, gjekk Peter og Johannes opp til templet; Er dette noko som kan hende, at folk strøymer til tempelet for å be? Kan me naturleg koma saman og be ilag i einskap og glede? Eg trur me kan læra av kvarandre sine vaner i bøn. Guds Ande ynskjer å vise oss ein styrkje i forskjellige tilnærmingar. Me kan gjera som disiplane; koma saman, be direkte frå Guds Ord og sjå oss sjølve endra og som ein konsekvens kyrkja, nabolaget og byen vår. Eg trur at bøn kan bli eit naturleg bindeledd mellom kyrkjene og dei som ynskjer å fylgja Jesus på Bryne. Eg trur det er ein dimensjon me ikkje ser i våre liv, i vår by, som bøn kan opna.

Marit Torland, 52 år Helge Vigrestad, 39 år Gift, 2 barn, bosatt på Bryne, jobber i Eni Norge

Gift, 3 barn, bosatt på Line, jobber i Norsk Familieøkonomi

En annerVi bygger det ledes kafé gode i oss når vi gjør det gode J omkring oss»

eg ble utfordret til å skrive i Bevegelse under emnet «hører du ropet», og min første tanke var “nei, det kan jeg ikke”. Jeg kjente at dette utfordret meg. Etter litt tenketid og stillhet med Gud så endret jeg mening; ”jeg kan vel ikke si nei til å dele drømmen som Gud har lagt ned i hjertet mitt”!

Arne Garborg «Hva drømmer du om?» Et personlig spørsmål, som gjør meg sårbar.

Jeg har en drøm som begynte for 4-5 år siden, i en sykdomsperiode der jeg ble satt litt på ”vent”. I denne tiden brukte jeg mye tid i stillhet med Gud, jeg kunne liksom ikke få nok av Han! Det kan sammenlignes med en forelskelse som ikke går over, men som stadig blir sterkere. En forelskelse der jeg ikke klarer å være borte for lenge før jeg må ha påfyll. I denne tiden ble jeg berørt av Guds nærhet på en måte jeg ikke hadde erfart tidligere. I denne tiden begynte også drømmen om å gjøre noe for Gud i byen vår. 7

«Hva drømmer du om?» Hvorfor spør du meg, jeg er da ikke komfortabel med spørsmål som blottlegger og stikker i dybden…!? Jeg hører det igjen, «Hva drømmer du om?» Kan en som har «alt» drømme, en som sitter fast i jaget klare å tenke utenfor sitt ego? Jeg drømmer om å være tilstede: Knytte et vennskapsbånd med deg Tenne et lys med deg Snakke med deg når du ikke forstår Holde deg i hånden og sammen finne en vei Være et medmenneske alene er ikke lett. Jeg drømmer om å være del av et felleskap som betyr en forskjell der vi bor. Det er så uendelig lett å si, men så vanskelig og få til. Jeg drømmer om å møte noen som vil realisere drømmer sammen med oss. Noen som kjenner seg igjen i ønsket om å plante et frø, som i fremtiden kan bli et fotavtrykk som andre kan følge og som ikke vaskes bort så lett. Drømmer kommer og drømmer går, men denne drømmen har slått rot og vil ikke viskes ut, selv om det hadde vært lettest. Hvordan en responderer på drømmer er ulikt, denne drømmen er møtt med åpenhet og ærlighet og vi er nå to, to familier som drømmer. Hva med deg, vil du være med å drømme?

Drømmen var og er en annerledes kafè der alle blir møtt, sett og får den omsorg de trenger for både mage og hjerte. En kafê med noe mer. Et sted med «lav terskel» for å komme inn og bare være. En kafê hvor en kjøper kaffe om en har råd, og får en kaffe om en ikke har penger. En kafê der du deler bord med andre og hilser på de som er der. En kafè der normen blir at man setter seg ned med folk som man ikke kjenner og slår av en prat. En kafè hvor en kan sitte timevis og lese en god bok. En kafè der Guds fred råder. Jeg ser for meg en arena hvor vi som disipler, både unge og gamle, kan bygge relasjoner med ikke-kristne. Et lokale fullt av slitte sofaer og stoler, noe som symboliserer at en kan komme som en er. Jeg drømmer om et eget rom i kafèen hvor en kan trekke seg tilbake for samtale når behovet er der. Og kanskje størst av alt: jeg drømmer om at en gruppe mennesker med samme drøm skal drive dette sammen, og gjøre det for Gud. Dette har vært en prosess i meg i flere år. Som noen av dere vet så har jeg ikke like god helse hver dag. Noe som gjorde det vanskelig å se hvordan denne drømmen kunne bli virkelig. Økonomien var heller ikke særlig optimistisk. I vår, etter DNA prosessen, ble det satt fokus på hva Gud vil gjøre i byen. Her fikk jeg bekreftelse på drømmen jeg har båret på i mange år. Det viste seg å være flere som hadde en lignende drøm! Denne bekreftelsen var et høydepunkt uten like. Halleluja! Etter samlingen ble vi enige om å samles for å be. Vi går inn en prosess der vi vil be om at Guds vilje skal skje, og at vi følger veien Han har lagt ferdig for oss. Vi vet ikke om det vil gå måneder eller år før dette blir virkelig, men vi vet at alt er i Guds hender. Vær gjerne med oss å be om visdom, og at vi blir villige til gå inn i det Gud ber oss om.

Sammen med alle Gud handler kollektivt Gud handler ikke bare med oss som enkeltmennesker, men også som et kollektiv. Gud har alltid vært opptatt av å skape seg et folk; først Israel, så kirken. Folket består av enkeltmennesker, men de er ikke uavhengige av hverandre. Det er derfor det nye testamentet snakker om kirken som èn kropp og hele Guds folk som sin brud. Gud holder på å oppdra kirken slik at den kan stilles frem for Ham som en ren og vakker brud. Like viktig som at enkeltmennesket vokser opp, skal kroppen som en enhet vokse opp og fungere med samhold og samhandling.

I det gamle testamentet kan vi lese om at Gud utvalgte én mann og én familie som etter hvert skulle bli Guds utvalgte folk, Israel. Gjennom flere tusen år måtte Israel tåle Guds velsignelser og Guds straff som et kollektiv. Folket hadde fred og overflod når de holdt seg til Herren, men når de vendte seg bort fra Ham, overga Gud dem til deres fiender. Selv om det fantes enkeltmennesker som levde helt etter Guds vilje, måtte de tåle straffen når folket som helhet var på ville veier. Både de gode og de dårlige ble bortført til andre land. Noen ganger ble folket bevart på grunn av noen få rettferdige. Andre ganger ble de rettferdige skilt ut fra de urettferdige og slapp unna den kollektive straffen. I Jesaja og Jeremia kan vi lese om Guds dom over hele folkeslag. I Johannes Åpenbaring hører vi Jesus sine kollektive tanker om syv menigheter. I 1. Korinterbrev blir hele menigheten konfrontert på grunn av ett menneske. «Litt surdeig gjennomsyrer hele deigen», står det, og refererer til én manns synd som påvirker hele fellesskapet. I Efeserbrevet snakkes det om roller som er gitt menigheten for at hele kroppen skal bygges opp. Det virker som om det endelige målet ikke er enkeltmenneskets selvoppbyggelse, men at det skal bli til velsignelse for hele kroppen.

«Individualismen lenge leve» I et individualistisk samfunn som vårt der selvrealisering ofte tar plassen til «fellesskapsrealisering», kan det være en fremmed tanke at Gud handler kollektivt. Det er lett å tenke at det endelige målet er individets moral og frelse. Gud tenker mye større enn det! Vi vet at Gud forholder seg til oss enkeltvis, og at Gud elsker den ene. Men at han handler med oss som en kropp kan være litt mer fremmed for oss. Til og med vandringen vår med Jesus blir særdeles individuell. Det handler som oftest om hva Jesus gjør i mitt liv uten så mye tanke for hva Han gjør på et kollektivt plan, i kirken, i byen, i landet. Det er derfor åndskamp også er noe kollektivt, ikke bare individuelt. Mange i kirken kan bli «angrepet» på de samme tingene. Og løsningen er ikke bare å ta på seg sin egen rustning, men å hjelpe andre til å ta på sin. På et individuelt plan kan Gud gjøre én ting. På et kollektivt plan kan han gjøre noe helt annet. På et individuelt plan kan vi være i én sesong, mens menigheten som helhet kan være i en annen. Ofte henger det sammen, men ikke nødvendigvis.

e de hellige Jesus og vintreet Jesus sin lignelse om vintreet i Johannes 15 kan tolkes individuelt og kollektivt. Vi er greiner på treet. Treet er Jesus. Greinen kan være den enkelte kristne, eller greinen kan være en familie/menighet. I alle tilfeller så går vi gjennom ulike sesonger. Det hadde vært merkelig hvis alle greinene på treet alltid var i ulike sesonger. Det er ikke slik et tre normalt fungerer, selv om det selvfølgelig finnes unntak. Gud, som er vinbonden, beskjærer greinene samtidig slik at alle greinene blir dekket av barken på stammen, og at vi i alle sesonger skal få være et tre som fungerer som en helhet. Så når Gud kollektivt leder oss til å være i Ham, så handler det om hele kroppen. Når vi som fellesskap kollektivt søker Jesus og ER i Ham, så kommer vi ikke bare nærmere ham, men vi kommer nærmere hverandre. Greinene blir kutta ned så tett inntil stammen at det bare er stammen som viser. Slik vil Gud beskjære oss ned slik at det bare er Jesus som viser. Vi fins inni der en plass, men det er Jesus det handler om. Der finner vi ut på nytt hvem vi er i Ham, og hvem vi er i forhold til hverandre. Så hvordan ser det ut kollektivt at Gud beskjærer oss som menighet? Da tar han bort overordnede ting som ligger over kirken eller kulturen vår; stolthet, frykt, materialisme osv. Kanskje tar han bort noen av aktivitetene våre og renser motivene våre. Hvordan ser det ut kollektivt at Gud leder oss til å være i ham, og hvile i Ham? Da bruker vi mindre tid på aktiviteter, og posisjonerer oss til å ta imot fra ham. Vi bruker mer tid i stillhet og hvile, og vi gjør det mer sammen slik at kjærligheten til Jesus øker, men også kjærligheten til hverandre. Det er når Gud har beskåret greinene helt inn til stammen at vi virkelig er nærme hverandre. Når vi er nærme nok, så kan vi med hjelp av hverandre begynne å fatte «bredden, lengden, høyden og dybden, og kjenne Kristi kjærlighet». Jesus sier: «Bli i min kjærlighet!» (v 9) Hvordan blir vi i hans kjærlighet? «Hvis dere holder mine bud, blir dere i min kjærlighet.» (v 10) Og hva er hans bud? «Dette er mitt bud til dere: Elsk hverandre!» (v 17) Hvile-sesongen er utgangspunktet for «frukt»-sesongen. Har vi ikke hvilt godt, og fått tatt imot av Jesus, så vil neste sesong bære preg av det. Og for de fleste av oss handler det ikke så mye om å gjøre mer av noe, men å gjøre mindre av noe for å kunne gjøre mer av det som er aller viktigst. «Det gode er det bestes største fiende.» «Det dårlige» er lett å avsløre. «Det gode» kan forkle seg som «det beste». «Det beste» handler om å kjenne Gud. Det er vårt første og største kall!

Foto: Benson Kua/Flickr

Torstein Bjorland

10 Foto: Silje Sandanger

Aktiv hvile?

Hvile? Akkurat nå når vi hadde begynt å få gang på ting? Akkurat nå når jeg nesten vet hva vi skal gjøre? Da legger jeg meg på sofaen og ”slæker”. Det gir ikke mening? Nå er jeg klar for å få gang på ting! Aktiv hvile. Det må være noe annet. Aktiv og hvile, det høres ut som to motsetninger. Å være aktiv og hvile på samme tid må inkludere Jesus – hvis ikke kan det ikke fungere. Å være aktivt tilstede, det kan jeg kjenne igjen fra når jeg er med folk. Av og til merker jeg at jeg er «av». Det er ingen god følelse. Kan jeg være «av» i forhold til hvile og? Hvordan hviler jeg egentlig til vanlig? ”Slæker” jeg eller hviler jeg? Har jeg god kvalitetshvile eller ”slæker” jeg fremfor tv`en? Hva er godt, egentlig?¨ Hva om hvile er å være i Jesus, ikke å prestere selv? Hva om det er å høre hva Han sier og gjøre det? Det er slik det må henge sammen, jeg vet ca. hva jeg må gjøre. Kanskje det er greit å komme tilbake til Jesus og la Han bekrefte, endre litt eller avkrefte ting før vi fortsetter i Hans kraft.

Marita Stangeland

Bok-eldelser anm

”Den bortkomne sønn

vender hjem” av Henri J.M. Nouwen

Med tanke på sesongen vi som menighet er i nå, der det handler om å søke Jesus og få vår rette identitet i ham, så passer denne boka veldig godt. Boka tar for seg lignelsen i Lukas 15, 11-32 om ”Den bortkomne sønn”. Den handler nettopp om det å komme hjem og forstå at vi først og fremst er barn. Forfatteren er Henri J. M. Nouwen (1932-1996) som var en katolsk prest fra Nederland. Gjennom hele boka tolker Nouwen lignelsen i lys av Rembrandts maleri ”Den fortapte sønns velkomst” som er avbildet på bokas forside. Maleren illustrerer velkomsten på en nydelig måte, og Nouwen går inn på symbolikken og detaljene i bildet. Ved å lese om Nouwens studie av maleriet får man enda mer ut av lignelsen enn om vi bare hadde lest den i Bibelen.

Finne sin rette identitet – barn, ikke tjener Den eldste sønnen sier i lignelsen til faren: ”Se, i så mange år har jeg tjent deg, og aldri har jeg gjort imot ditt bud. Men meg har du aldri gitt et kje så jeg kunne glede meg med vennene mine. Men da denne sønnen din kom, han som ødslet bort formuen din sammen med horer, da slaktet du gjøkalven for ham!” (Lukas 15, 29 – 30). Den eldste sønnen, den hjemmeværende, har sin identitet i å være farens tjener og ikke i være hans barn. Han har ”slavet” for faren og mener at faren er urettferdig, men saken er at den eldste sønnen har misforstått hvem han er og hvor rik han er. Dette er svaret faren gir sønnen: ”Barn, du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt!” (Lukas 15, 31).

Å søke Jesus – å komme hjem Å søke Jesus denne sesongen, kan sammenlignes med det som skjer i lignelsen, å komme hjem. Gud, vår far, står med åpne armer og kommer både lillebroren og den eldste broren i møte. Gud er initiativtakeren. For de som kjenner seg igjen i den hjemmeværende broren, så kan det å komme hjem bety å innrømme at man

har misforstått identiteten sin og vende om fra strevet. Man kan velge å tråkke på den ”religiøse ånden” som sier man må prestere for å fortjene Guds oppmerksomhet, og heller velge å lytte til det faren sier i lignelsen: ”Barn, du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt!” For de som kjenner seg igjen i den rebelske lillebroren, så kan det å komme hjem bety å våge å se Jesus inn i øynene, fordi vi vet at Jesus liker å omgås de som ikke ”fikser det”. Tenk på den fantastiske velkomsten den yngste sønnen får. Faren løper sønnen i møte, før sønnen har fått tid til å bekjenne sine synder. ”Slik skal det være større glede i himmelen over en synder som omvender seg, enn over nittini rettferdige som ikke trenger omvendelse.” (Lukas 15, 7) Elisabet Nordbrønd

"Veivisere" av Magnus Malm

Har du noen gang fått spørsmålet: Hva har Gud kalt deg til å gjøre? I seg selv er det ikke et uvanlig spørsmål i kristen sammenheng, men hva indikerer egentlig en slik formulering? Språket vi bruker har en tendens til å forme hvordan vi ser oss selv, Gud, og hva det vil si å følge ham. Tyngdepunktet i denne setningen ligger, slik jeg hører det, på å gjøre. Om jeg er det jeg gjør, om verdien min ligger i hva jeg presterer og får til, eller et image jeg prøver å skape; hvem er jeg da når geografiske, fysiske eller sosiale forutsetninger endres? Og om identiteten er så knyttet til hva jeg skal utrette; hvordan unngår jeg at mennesker ikke bare ender opp som brikker i min egen selvrealisering? For en del år siden leste jeg boken Veivisere av den svenske sjelesørgeren og retreatlederen Magnus Malm. Denne boken gjorde noe med min forståelse av det kristne kallet. Et av temaene boken berører er: Hva er mine motiv for de valgene jeg gjør? Gode mål kan ha feil motiv. Og det er en sterk sammenheng mellom selvbilde og gudsbilde når det kommer til forståelsen av hva det vil si å være en disippel. Om jeg eksempelvis gjør det jeg gjør for at Gud skal like meg bedre, eller for at andre mennesker skal se meg, blir etterfølgelsen fort strevsom. Faren for utbrenthet, eller at jeg bevisst eller ubevisst behandler andre mennesker som stigetrinn i min egen klatring mot status ligger farlig nær.

Kallet og sendelsen Gjennom å dele boken opp i to deler bestående av kallet og sendelsen, tydeliggjør Malm både skillet mellom de to begrepene, og hvordan de samtidig henger sammen. I vårt prestasjonssamfunn er det lett at også troen blir en prestasjon. Guds kjærlighet blir noe vi skal gjøre oss fortjent til, ikke noe vi lever ut fra. Men kallet, sier Malm, er ikke noe jeg gjør, det handler om noe jeg er. Vi er kalt til å være Guds barn, og i møte med Gud finner vi vår sanne identitet. Det er dette som er vårt kall. Sendelsen, å leve som hans disipler i verden, kommer som et resultat av en visshet om hvem jeg er i Jesus. Selv nå, mange år etter at jeg leste boken, merker jeg hvordan den fremdeles er av stor betydning når det gjelder min forståelse av hva det vil så å leve i kristen etterfølgelse. For min egen del har den både vært inspirerende, selvransakende og frigjørende. Jeg anbefaler den på det sterkeste. Sven Fjelde

Strek nr 4,2011:

”Det er i hvilen det skjer” For de som ikke har hørt om magasinet Strek så er det jammen på tide. Det er et tverrkirkelig reportasje- og fordypningsmagasin, vakkert designet, med mye aktuelt og spennende stoff, og ikke minst grundige og dyptgående artikler. Strek nr 4 i 2011 er et helt nummer om hvile med undertittel ”om å la seg bære”. Den inneholder artikler som ”Kunsten å være sliten”, ”Å slippe å late som”, ”Bønn og meditasjon, medisin mot angst og stress” og ”Jo mindre du gjør, jo mer får du gjort” – altså høyaktuell i tiden vi er i. Bladet kan bestilles rett i posten på www. strekmag.no.

Retreat

– være med Jesus i stillheten

Men når du ber, skal du gå inn i ditt rom og lukke din dør og be til din Far som er i det skjulte. Og din Far som er i det skjulte, skal lønne deg. (Matt. 6.6)

Retreat handler om å trekke seg tilbake, finne et stille rom der en kan søke Gud og stillheten. Det er mulig og viktig for oss alle å ta oss tid til å trekke oss tilbake og la Gud få tale, forme og lede oss i stillheten. Her har vi delt noens tanker og erfaringer med retreat, og vist at det både er viktig og mulig for alle å gjennomføre.

Cathrine og Kent Tjelta: Stort sett passer det veldig dårlig at Kent reiser på retreat. Etter at vi ble en familie har han kuttet det ned til ”bare” 4 – 5 dager. Den fritiden som vi har er sårt tiltrengt for å kunne være sammen hele familien. Til tross for dette er det et lett valg for oss å ta. Denne tiden Kent har med Gud er uvurderlig for oss som familie. Ofte kan jeg se på Kent at han har vært sammen med Gud på en annerledes måte. Han bærer med seg mye fred i tiden etter retreat. Det er tydelig at Gud bruker denne tiden til å gjøre Kent til en bedre mann og dermed også en bedre ektemann og far. Det betyr også mye at Kent får lyttet til Gud i forhold til valg og retning for familien. Vi kan ofte bli frustrerte over at vi ikke får til å søke Gud sammen som familie. I hverdagen holder vi likevel fast ved noen ting; slik som å synge og be med hvert barn når det er leggetid. Når en av oss ser et "teachable moment" legger vi stor vekt på å bruke anledningen. Lørdager er som regel familiekveld med film. Her legger vi opp til å få ungene, sammen med foreldrene, til å reflektere over livet med Gud. Mika på snart 6 år og Kent var på sin første retreat sammen i sommer. I Retreathytten på Bore er det verken TV eller strøm. De pakket ikke med seg leker, noe som hjalp dem inn i ensformigheten. Stort sett ble det samtale, barnebibel, tur, og stigespill. I forhold til varighet på retreat kan det være et poeng å være vekke lenge nok til at den første rastløsheten har gitt seg.

Den tiden Kent har med Gud er uvurderlig for oss som familie. Cathrine Tjelta

Anne Vedelden:

«Kvardagskristen vil eg vera»…. (Kvifor du bør reisa på retreat!) Å vere kvardagskristen slik Mathias Orheim skriv om, kan kjennast ut som ei bør. Kvardagen med travelhet, elektroniske dupedittar og aktiviteter gjer at me kan gå i den fella at me føler me aldri er nok, at me ikkje strekk til. Me får aldri tid til Gud heller, det kjem alltid litt ned på lista, og så har me ekstra dårleg samvit for det. Dersom me skal unngå å hamne der, er nettopp tid med Gud løysinga. Her kjem retreaten inn. Mi personlege oppleving er at Gud velsignar tida me er saman med han fleirdobbelt. Retreat er relasjonsbygging med Gud. Her får me sitja stille med Jesu føter og lytta, og få påfyll av levande vatn som gjer at me ikkje tørkar ut, men blir fulle av liv. Sjølv er eg tilhengar av einetid med Gud saman med andre. Det gjer at eg likar retreatstader der ein er «åleine med andre» og har tilgang på god veiledning. Andre likar best heilt einsemd. Men her er det berre å prøva kva ein sjølv tykkjer fungerer. Retreat er nemleg for alle! Her er nokre tips frå meg; 1. Planlegg retreatdagar/veker i god tid, og legg dei inn i kalenderen. (Alt frå 2 timer og oppover )

Sven Fjelde: gjelder re• Et bibelvers som har vært viktig for min del når det eller som , Gud er jeg at Kjenn opp! Hold 46:11: Salme er treat at jeg det står i den gamle 78/85 oversettelsen: Stans og innse og Gud, være er Gud! Det handler på mange måter om å la Gud r. gjøre meg tilgjengelig for hans nærvæ sjonen. • Gjennom retreat kom jeg i kontak t med tidebønnstradi vært har som og ba, selv Å kunne ta del i bønner som Jesus lse av en del av kirkens liv i over 2000 år utvidet min forståe bar bønnen at og ord, mine ble ordene at e bønn. Jeg opplevd . bønnen bære skulle som jeg ikke meg, det var Før • Retreat endret på mange måter min forståelse av bønn. Gud med n samme være å m Gjenno ord. om mye det handlet om i stillheten opplevde jeg at bønn først og fremst handler ordene blikk. Gud er ikke interessert i de rette og fromme fram mine. Han er interessert i meg, og at jeg kommer ærlig jeg det med tvil, min og tro for ham, som den jeg er, med min jeg der ikke er, jeg der meg møte å har på hjertet. Han ønsker føler jeg burde være.

sted, • I Markus 6:31 hører vi Jesus si: Kom med til et ensomt som vers fint et er Dette litt! hvil og alene, være hvor vi kan å ønsker Jesus . retreat til on invitasj en er måter på mange å være være alene med meg, det er ikke bare jeg som ønsker sammen med Jesus.

2. Bøn i forkant. Er det noko særskilt Gud vil med denne retreaten? Faste, kvile, Bibel, bøn eller noko anna? 3. Finn ein stille stad; retreatplass, ei hytte, ta deg ein turdag, eller vær i bønerommet nokre timar. Det er viktig å kome seg bort frå eige hus. 4. Legg frå deg alle elektroniske dingsar, og vær i stillhet. (Dersom du har Bibelen på telefonen, lånar du ein i papirutgåve!) 5. Kvil! Ta gjerne med deg eit teppe og kvil i Guds nærleik. 6. Få ein kristen du stolar på, til å ansvarleg gjere deg på kva du har høyrt og fått. 7. Ikkje samanlikn deg med andre kristne! Retreat handlar om deg og Gud. Og du er skapt annleis enn naboen din. Vandringa di med Gud ser og annleis ut. Be, så skal du få, leita så skal du finna, bank på så skal det lukkast opp for deg. Lukke til!

Retreat-hytta

I stillhet og

Du svinger av fra hovedveien på Bore og fortsetter et par kilometer på en smal grusvei. Når du har parkert bilen på ei gressmatte og går i underkant av hundre meter, finner du den. Retreathytta, Bønnehytta eller det offisielle navnet som er Sandbu. Du har kanskje hørt om den?

– For en del år siden gikk jeg tur nedover her og traff bonden Olav Hodne som eier denne hytta som jeg ikke visste om engang, sier Rasmus Espeland. Han bor på Bore, rett i nærheten av hytta. Han husker ikke helt selv når det hele startet, men ifølge hytteboka var første besøk sommeren 2009. Av signaturene i gjesteboka, får jeg et klart inntrykk av at kirkelig ståsted er likegyldig; Her er det enkeltmennesker som søker Gud eller som bare trenger hvile og fornyelse i troen. – Olav fortalte meg at daværende leietaker av hytta skulle si opp, så hvis jeg visste om noen som kunne være interessert i å leie den, så var han glad for tips. Samme kveld eller kvel-

den etter hadde vi husfellesskap, og da begynte en fremmed tanke å surre i hodet på meg; En idè fra Gud. Det endte med at Rasmus og noen venner ble overbevist om at de skulle gå sammen og betale leiesummen for så å leie den ut gratis til det formålet at folk kunne bruke den som en retreathytte. De inviterte folk på dugnad og satte i gang. – Hytta er svært tilgjengelig, og det er mange muligheter hvis du bare ser dem. I sommer var det en far som tok med sin fem år gamle sønn hit på overnatting, og det var suksess, sier Rasmus. Han forteller om en annen far som tok med seg datteren sin en vanlig ukedag, overnattet og gikk på jobb og skole dagen etter.

tillit Bor du i Bryne/Kleppområdet, er det kanskje en halvtimes sykkeltur. Fra hytta til stranda er det ca ti minutters gange, og det er mange steder du kan ta med deg bibelen, en annen bok eller tegneboka di og være for deg selv. Selv om hytta ligger ganske nært bebygd område, føles det som å være helt alene på et øde sted. Det kan være både en lettelse og litt skremmende. – Det som er så greit med denne hytta, er at det er veldig lav terskel for å prøve ut hva retreat er for noe. Sammenlignet med for eksempel Utstein Kloster, er hytta tilgjengelig og enkel å komme til for bare noen timer om dagen, om du vil. Noen synes kanskje det er skummelt å dra på noe slikt alene, og da er det en enkel sak

å reise med venner, så kan dere velge når dere vil ha fellesskap og når dere vil være alene. Rasmus og de andre som leier hytta har fått noen enkeltstående pengegaver og litt forskjellig, og han innrømmer at han har mye å gå på når det kommer til markedsføringen. – Vi vil jo at flest mulig skal vite om den slik at den kan brukes. Presten i Klepp Stasjon var her en ettermiddag bare for å finne roen og slippe å reise langt, så det er enkelt å ta turen. Det er et lite kjøkkenrom med vask og gassovn til å tilberede enkel mat på, og steintøy står klar til bruk fordelt på to kjøkkenskap. Det er utedo- og dusj, og en godt brukt plenklipper hvis du får den følelsen over deg. Bak disse fasilitetene er det en solid vedstabel for å fyre i peisen inni hytta og til å varme opp vann hvis du vil lage kaffe eller te. – Det er mange måter å gjøre retreat på. Man kan ta med en kompis etter jobb på fredagen og overnatte til lørdags morgen, eller med venninnene ei helg. Det er mest for å bryte opp fra det dagligdagse, og ta gjerne med barnebibelen, så går det an å lese litt og bare være sammen. Han forteller at man må være raus

med hvordan man bruker tida. Hytta ligger i en lysning i skogen. Det er nesten sånn at du kan gå rett forbi hvis du ikke følger med på høyresida di. Sollyset streifer deg når du sitter i sofaen inne på ettermiddagen, og når sola går ned, kan du fyre i peisen og tenne de mange stearin-og telysene som står på bord og i vinduskarmer. Det er fem sengeplasser fordelt på to soverom. – Valfrid Botnen, som også driver med retreat, fortalte meg at det ga utholdenhet å vite at andre har vært der før. Det at andre har trukket seg tilbake og funnet stillhet og ro i akkurat samme rommet som du nå er i, kan være oppmuntrende. Det er noe med den åndelige atmosfæren som gjør det til en rolig og behagelig plass å være. Rasmus ber meg om å oppgi nummeret hans (90043379), sånn at du kan ringe eller tekste ham for spørsmål angående hytta. Om du bare er nysgjerrig og har lyst til å komme og kikke, er dette også selvsagt lov.

Tek st og foto: Silje Sandanger

Kva var det du sa? 18

Ferda går til Hognestad for å besøkje det såkalla ‘Pulsteamet’. Det er kveld og regnet høljar ned. Eg får koma inn i stova for å helsa på teamet. Kva ‘team’ er dette? Kvifor vart dei danna, og kva er historia bak Puls? Eg set meg ned i sofaen, tek fram mobiltelefonen, skrur på applikasjonen ‘Taleopptak’ og legg telefonen midt på bordet mellom koppane og drueskåla. –Kva driv dykk med? – Nei, sei det? Svar du Torstein, så kan eg heller skyta inn, kjem det kjapt frå Kjersti Landro medan ei koseleg bølgje av lått kjem frå dei andre. Dei kjem fram til at det viktigaste dei gjer er å koma saman, søkje Gud, vere i stillhet og høyra kva Gud seier til kyrkja.

Oppgåva – Så dykk er kompasset til kyrkja? – Vel… Me er ikkje dei einaste som høyrer frå Gud. Samstundes handlar det om tre hovudområder: Etiske spørsmål, teologisk refleksjon og profil, og høyra etter kva Gud seier. Når me har noko med etiske eller teologiske spørsmål

Pulsteam

som trengs å takast opp bruker me tida på det. – No høyrer du at eg et ei gulrot på talaropptaket, kjem det ifrå Torstein. – Det verkar som mykje av tida går til å søkje Gud i bøn og stillhet? – Mykje går til tankar frå pastorane, ting som kjem opp eller kva som ligg dei på hjarta. Deretter ber me og søkjer Gud saman over dei emna. Det hender ofte at noko kjem fram. Kanskje nokon som har nemnt noko, så bruker me tid i bøn, høyrer etter og reflekterer saman. – Me er fleire som er i ulike livssituasjonar, der me kan høyra på forskjellege tilbakemeldingar, og om dei hadde noko felles trekk. Fleire har kome inn i gruppa sidan dei starta og nå er dei sju totalt. – Me er meir i breidda og er i ulike livssituasjonar. Eg representerer jo faktisk dei eldste og det er dritkult, kjem det ifrå Svein Arne –Og me er stolte av det, skyt Kjersti inn.

Historie

Annleis struktur

Samlingane

– Me har ein litt anna struktur enn andre. Der andre kanskje har ein ‘typisk’ leiarrolle som bestemmer, så har me eit team. Me har forskjellege meiningar. Eksempelvis diskuterte me ei sak som gjekk på det teologiske. Me brukte vel eitt år på å koma fram til målet, og det var krevjande prosessar. Det er godt me trivst ilag, for me er ikkje einsretta og like, og det er utruleg bra.

Tidligare var det ikkje anna på sakslista enn å høyra kva Gud seier til kyrkja. – Nokre gongar er det ein eller fleire som kjenner på noko som skjer eller noko me må be inn i. Deretter ber me, er stille og deler. Er det sakar som er aktuelle i forhold til det etiske eller teologiske, blir det satt på dagsorden. No er me i ein kvilesesong, då bruker me tid på å be og høyra kva Han seier om det.

Men så litt til historia bak ‘Puls’-teamet. – Kva var starten på det heile? – Er det så lenge som fem år sida? seier Kjersti. – Fem? Eg tenkte to-tre, men det kan stemme det, kjem det frå Ellinor. Etter kvart kjem det fram at historisk sett vart det vedteke på årsmøtet i 2006 der det skulle opprettast eit åndeleg leiarskap med ein prøveperiode. Pulsteamet er då avleggjaren ifrå det. – Torstein og eg har reflektert over kva som har skjedd sida då. Det er ganske mykje spanande som har skjedd i den ‘korte’ perioden eg har vore i Bedehuskirken. Svein Arne fortel vidare at sida 2006 har det åndelege leiarskapet fungert meir eller mindre. Det har endra litt karakter, nokon har forsvunne og andre har kome med. No har det satt seg ein tydeligare struktur; med eit styre, ein stab og eit pulsteam.

Mannsweekend 2015 19

Dei valde namnet ‘Puls’ for å kjenna pulsen på kyrkja, òg i byen. – I førre semester bad me like mykje for byen som for kyrkja. Det hjelper at Gud retter oss meir ut mot byen.

Samankopling – Me trur meir på å leia ilag, enn at me sit her og bestemmer ein retning. Dei som går igjen i alle leiargruppene er pastorane, og linken til styret er Kjersti. Så det betyr at me er mange og kan sjå ulike sider av ein sak og velja retninga ilag.

Tolkingshjelp Teamet vil vera fira stykk utanom pastorteamet. Dei prioritetar å ha alle områda som det står om i Efesarane 4:11, Og det var han som gav somme til å vera apostlar, somme til profetar, somme til evangelistar, somme til hyrdingar og lærarar. For å kunne få eit større bilete på kva Gud seier, kva retninga skal vera osv. Når ein ser på eit bilete så oppfattar ikkje alle biletet likt. Soleis er det også med Guds ord, det er lettare å forstå eit breiare bodskap når alle vinklingane er gjort reie for. Tek st og foto: Torgeir M. Kalvenes

Sted: Vaulali Når: 13-15 november

KUN FOR MENN LA MENN VÆRE MENN TA DET SOM EN MANN Jens Petter Jørgensen kommer! Påmelding via våre nettsider: www.bedehuskirken.no

Et folk etter

GUDS NÆRVÆR DET FINS MER

Som tenåring var jeg fascinert av historiene om menn og kvinner som ble forvandlet gjennom møter med Gud. Når jeg var 16 år ga min mor meg en bok om livet til Smith Wigglesworth – en engelsk rørlegger som ble en av pionerene i pinsebevegelsen tidlig på 1900-tallet. Vitnesbyrdene om folk som ble helbredet, reist opp fra de døde og satt fri fra Satans lenker gjennom denne mannens liv rørte ved noe i hjertet mitt. Det vekket en forståelse i meg om at det var så mye mer med dette kristne livet enn det jeg erfarte. En av mine favoritthistorier var når han en dag satt stille og rolig på toget. Han reiste seg for å gå på toalettet, og mens han var der benyttet han anledningen til å be. Når han kom tilbake til vognen ropte en mann ut «Sir, du har overbevist meg om min synd», mens han falt på kne. Snart responderte alle folkene i vognen på en lignende måte og spurte «Hvem er du? Hva er du? Du overbeviste oss alle om vår synd.» Mange av folkene ble født på ny den dagen bare på grunn av Guds nærvær som hvilte i og over Smith. Det var aldri meningen at slike vitnesbyrd skulle være unntak. De er enkelt og greit bare forsmaker som viser glimt av hva Gud vil gi enhver troende. Jesus fortalte oss at de som leter skal finne (Matt 7:7). Det er et løfte. Gud belønner dem som er oppriktige og flittig søker Ham (Hebr 11:6). Han er en god far, og det er i hans veldige natur å gi gode gaver til dem som spør (Luk 11:13).

SØK OG DU VIL FINNE Under den gamle pakten var Israelsfolket oppmuntret til å søke Gud fordi deres egne holdninger og handlinger hadde forårsaket dem til å gå bort fra Ham. Den troende under den nye pakten derimot er aldri langt borte fra Gud. Paulus forteller oss at Gud, i Den Hellige Ånds skikkelse, er i dem som blir født på ny (1. Kor 6:19). Selv når det snakkes til dem som ennå ikke var født på ny var budskapet Jesus forkynte at Guds rike var nær dem (Mark 3:15). Noen ganger kan det føles som om Han er langt borte, men Han er ikke det og jeg nekter å godta noen tanker eller teologier som antyder at Han er det. Under den nye pakten søker vi ikke Gud fordi han er langt borte, men fordi det er så mye mer Han ønsker å gi oss. Jeg tror at noen ganger trenger Han (og oss for den saks skyld) bare å vite at vi virkelig har lyst på det. Han betror sin skatt til dem som

vet dens verdi og det er i prosessen av å søke at vi får styrken og karakteren som er nødvendig for å stå opp under vekten av dens velsignelse når den kommer. Det er faktisk i våre tørreste øyeblikk at vi møter våre største muligheter til forfremmelse. En tørst etter mer er en gave fra Gud (Joh 6:44) som, når den blir tatt vare på, vil lede oss nærmere Hans hjerte og Hans veier (Ordsp 16:26).

HJERTETS INNSTILLING Det er interessant å merke seg at instruksen til oss er å søke mer enn å finne. Jeg tror at det er fordi det å søke Gud har med innstillingen til hjertet å gjøre. Når Jesus lærte oss å først søke Guds rike, lærte han oss hva vi skulle prioritere. Å søke Gud handler ikke så mye om en aktivitet, men heller om hvor vi har plassert håpet vårt. Hva er våre mål, våre visjoner eller våre definisjoner av suksess? Visjon er viktig, men når enhver visjon, selv en visjon gitt av Gud, tar prioritet over målet om å kjenne Jesus, vil vi leve i et kompromiss. Moses ble gitt den viktige oppgaven å lede Israelsfolket ut av fangenskap og inn til det lovede landet. Etter å ha kommet opp fra Egypt og inn i ørkenen forteller Gud til Moses at Han vil sende en engel foran dem for å gjøre oppgaven mulig, men at Han selv ikke vil gå med dem (2.Mos 32:34). I 2. Mosebok 33:15-16 sier Moses til Gud, «Hvis ikke du selv går med, så la oss slippe å dra herfra! Hvordan kan jeg vite at du har godvilje for meg og ditt folk uten at du går med oss, så jeg og ditt folk får ære framfor alle folkeslag på jorden?» Moses kunne lett ha sagt seg fornøyd med Guds tilbud, men målet for Moses, den ultimate visjonen – mer enn visjonen om det lovede landet – var nærværet og herligheten av selveste Gud. Jeg tror at mange kirker i dag har fått muligheter til å oppnå målene sine uten Gud, og har tatt dem. Når troende inngår kompromiss på denne måten vil vi, kirken, ikke se annerledes ut enn resten av verden. Våre organisasjoner vil vokse, men vil Guds herlighet og Hans nærvær bli værende blant folket? Jesus viste viktigheten av dette når Han gav disiplene befaling om å gå ut og gjøre alle folkeslag til disipler i det som har blitt kjent som Misjonsbefalingen (Matt 28). Før Han sender dem avgårde forteller han dem at de skal gå til Jerusalem, og vente på at Den Hellige Ånds gave skal bli øst over dem (Apg 1:4). Disiplene kunne

Det er faktisk i våre tørreste øyeblikk at vi møter våre største muligheter til forfremmelse" 21 lett ha stukket av og prøvd å oppnå visjonen i egen kraft, men istedenfor ventet de på Guds nærvær – på at Den Hellige Ånd skulle fylle dem. Vi vet at noen av dem allerede hadde mottatt Den Hellige Ånd til en viss grad når Jesus pustet på dem etter Han hadde stått opp fra de døde og før Han stiger opp til himmelen (Joh 20:22), men det var mer og det ”mer-et” var nødvendig. Det er viktig å huske at denne dåpen ved Den Hellige Ånd ikke hadde blitt erfart tidligere av folket og at disiplene mest sannsynlig visste lite om hva de kunne forvente. Det er heller ingen kilde som sier at Jesus hadde fortalt hvor lenge de måtte vente. Alt de visste var at de skulle vente til noe skjedde – til Den Hellige Ånd kom og de skulle motta Hans kraft. Det viste seg at de ventet ti dager, i bønn og tilbedelse i øverste etasje, før hendelsene i pinsen skjedde. Men hva hvis det hadde vært tjue dager? Eller tretti dager? Eller kanskje hundre dager eller mer? Poenget mitt er dette, de hadde ingen reserveplan eller alternativer. Guds nærvær blant dem var ikke diskuterbar.

REFLEKTERT I VÅRE AVGJØRELSER Enten vi innser det eller ikke, organiserer vi livene våre i forhold til hva vi søker. Personen som søker andres godkjennelse vil ha en tendens til å ta avgjørelser i forhold til hva han tror andre vil tenke om ham. Han vil frykte deres meninger og leve for å tilfredsstille dem. Den kirken som ønsker å være populær i øynene til verden vil gjøre det samme. Når vi søker Gud lever vi for et publikum bestående av én, og våre avgjørelser og måten vi organiserer livene våre på vil følge etter. Som de troende på pinsedag vil den kirken som søker Jesus organisere seg selv rundt Hans nærvær og rundt det å bli kjent med Ham, mer enn den vil rundt en preken eller ett nytt initiativ. I mitt eget liv har dette sett forskjellig ut ved ulike tidspunkt.

Jeg har hatt flere møter med Guds nærvær som har satt permanente arr i livet mitt. I en spesiell, og veldig dyrebar, sesong i livet mitt når jeg var rundt 19 år gammel ville Gud regelmessig åpenbare seg for meg når jeg var alene på rommet. Jeg vet at Han er overalt og at Han alltid er med meg, men av en eller annen grunn når jeg kom hjem fra jobb, gikk opp på rommet mitt og lukket døren, var det som om Han hadde ventet hele dagen på at jeg skulle komme hjem. Jeg brast ofte ut i gråt, overveldet over hans kjærlighet og nærhet. Noen dager gledet jeg meg så til å være med Ham at jeg bokstavelig talt sprang hjem fra jobb fordi jeg ikke klarte vente lenger, og som alltid ville han være der. Hvis jeg ble spurt om å jobbe et ekstra skift ville jeg høflig takke nei og fortelle dem at jeg skulle på et «viktig møte» når jeg kom hjem. Igjen, du organiserer livet ditt etter det du søker. Noen ganger når jeg la meg på kvelden var det akkurat som om Jesus kom og satte seg på sengen og la hånden sin på ryggen min, uten å si ett ord. Den beste delen var at når jeg våknet opp ville Han fortsatt være der. Jeg minnes Salme 17:15: «…når jeg våkner, skal jeg mettes ved synet av din skikkelse.»

SKAPT FOR HAM Det er ingenting som virkelig tilfredsstiller på samme måte som det å se og kjenne Jesus. Jeg har hatt dager hvor jeg har vært vitne til store under, der jeg har blitt beveget av Hans kraft og har fått æren av å lede folk til Herren – de ting jeg gir mitt liv for å gjøre. Når dagen går mot kveld, hvis jeg ikke har kjent Jesu nærvær, har jeg ikke oppnådd noe. Alt handler om Ham og om å bli værende i Ham. Å kjenne Jesus er evig liv. (Joh 17:3) Sam Lovell

Wigglesworth: the Complete Story. Julian Wilson. Chapter 6. Authentic Media Ltd. 2011

• ARKITEKT • NYBYGG • PÅBYGG • OMBYGGING Avdeling Bryne Kontakt Arvid Braut — tlf. 95 23 75 23 — mail. arveidb@jadarhus.no Vesthagen 9, Bryne — www.jadarhus.no

EL-TEAM Elektroentreprenør Morenefaret 5, Bryne, Tlf. 51 48 67 40 E-post: dr@el-team.net, Internett: www.el-team.net

nybygg, tilbygg og rehabilitering

Fotland bygg as

ole gabriel Fotland

Fotland

Tlf. 46 17 50 60 post@fotlandbygg.no www.fotlandbygg.no

Foto: Kristian Konstali

Karl J. Mageland, Bryne - Tlf 915 35 082

Stavanger

Br yne

Ryfylke

Tlf 09543 www.reha.no

En del av

God formgiving. God pris. Kontakt Morten p책 91 73 73 56 www.ravnbo.com

Annonsere i Bevegelse? Ta kontakt p책 post@bedehuskirken.no

B-post Abonnement

Bjørnar Tollaksen

Retur: Postboks 40, 4349 Bryne

www.bedehuskirken.no postadresse:

Magasinet Bevegelse

besøksadresse:

ansvarlig redaktør:

Postboks 40, 4349 Bryne Meierigata 11, 4340 Bryne åpningstider: Mandag, tirsdag & torsdag 08:30 - 15:00 telefon: 51 48 67 80 e-post: post@bedehuskirken.no bankkonto: 3325.20.02672

Thomas Rake Gro Anita Nøkland grafisk design: Morten Ravnbø [www.ravnbo.com] trykk: Jærprint AS foto framside: Susanne Fasseland redaksjonsleder:

Bilder fra nett er brukt med tillatelse eller i tråd med creative commons.