Bevegelse 1-11 by RAVNBØ DESIGN

e s l e g e v e B

nr 1 2 0 11

På seminar med Michael Frost s.3 Hjemme hos…

Gro Anita og Bjørnar s. 6

En profet iblant oss s. 12

Pa stord

Kom over og hjelp oss! ”Om natten hadde Paulus et syn. Han så en makedoner som stod og kalte på han og ba: ”Kom over til Makedonia og hjelp oss!” Da han hadde hatt dette synet, forsøkte vi straks å komme til Makedonia, for vi skjønte at Gud hadde kalt oss til å forkynne evangeliet der.” (Apg 16:9-10) Dette avsnittet har surret i hodet mitt den siste tiden. Det enkle nødropet: ”Kom over og hjelp oss!” utfordrer meg. Vi har valgt å ha dette som tema på Stammefeiringen fordi vi tror nødropet ropes til oss fra mange steder, og vi vil at flest mulig skal høre det og respondere bibelsk på situasjonen og nøden i landet vårt. I januar fikk jeg rapporten fra ”DAWN undersøkelsen 2010”. Siden 1995 har DAWN presentert 3 nasjonale undersøkelser om kirkens situasjon i Norge. Fra 1993 har antallet menigheter økt fra 2 399 til 2 612 i 2009. En liten økning.

I undersøkelsen prøver man også å definere hvor mange aktive kristne Norge har. I 2009 er dette tallet mellom 210.000 og 220.000. Det utgjør ca 4,7 % av befolkningen og er en ørliten tilbakegang fra undersøkelsen i 2005. Selv om både antallet menigheter og antallet aktive kristne er ganske stabilt ser du av tabellen at antallet menighetsplantninger ikke er noe å juble over. Det var en topp i 2005, men etter det er antallet årlige plantninger blitt redusert ganske kraftig. Antallet menigheter er stabilt, men folketallet stiger i landet vårt. Dette gjør at samlet sett blir kirken i landet vårt mindre. Rogaland, Jæren, Bryne og Bedehuskirken er plassert midt i det norske bibelbeltet og tettheten av kristne her i området er høyere enn det som er normalen i landet vårt. I Europa er situasjonen slik at det finnes over 20 land med mindre enn 1 % aktive evangeliske kristne.

Norge med sine 4,7 % er uten tvil et av de landene med høyest prosentandel aktive kristne. Kort sagt: Vi bor midt i det kristne smørøyet! Bedehuskirken er i dag et nettverk av ca 16-17 kirker. I utgangspunktet kan hver enkelt av disse ta imot et slikt nødrop og respondere på samme måte som Timoteus og Paulus gjør i Apg 16. Jeg liker utrolig godt beskrivelsen om at de skjønte at Gud hadde kalt dem til å forkynne evangeliet. Det er på tide at flere av oss snart skjønner dette. Det er på tide at flere av oss skjønner (og hører) nødropet. Det er på tide flere av oss skjønner at vi kan hjelpe. Huskjerkene i vårt nettverk er alle ressurssterke nok til å kunne respondere på et slikt nødrop. Problemet er at vi ofte er så opptatt med oss selv at vi ikke hører. Ropet kan komme fra Stord eller Egersund, Tsjekkia eller India. Samme hvor det kommer fra, trenger vi å høre det, og respondere på det. Skjønner du det jeg prøver å si? Forstår du det? Griper du det? Se på tabellen og fortell deg selv hva du hører. Jeg vil kalle det et nødrop! Jeg vet at en del tenker at det er vi som leder sentralt som bør hjelpe de som trenger hjelp. Det er jeg ikke enig i. Vi skal selvsagt også respondere på nødropet, men primært bør vi hjelpe dere å hjelpe andre. Dersom vi som Bedehuskirken skal være noe mer enn opptatt av oss selv, trenger vi å skjønne at Gud har kalt oss til å forkynne evangeliet andre steder. Evangeliet vil alltid videre. Det slutter aldri med deg eller oss. Det begynner med deg og oss! Tabellen er hentet fra DAWN undersøkelsen 2010

Seminar med Michael Frost:

Kunsten å følge Jesus ut i misjon 21. - 22. januar hadde Bedehuskirken celebert besøk fra «down under». Michael Frost er en australsk professor og menighetsplanter som har skrevet flere bøker om misjonal kirke, og som reiser hele verden rundt og underviser menigheter og menighetsledere. Han er veldig fornøyd med helgas seminarer. – Ofte når jeg snakker på ting som dette føler jeg at jeg introduserer nye konsepter, at jeg kommer med et paradigmeskifte for mange, sier Frost. – Når jeg gjør det ser de ofte overrasket ut, eller de trenger å tenke hardt på det det har hørt. De blir kanskje litt satt ut. Det jeg opplevde med denne gruppen var at jeg ikke introduserte idéer som var nye. Folk sier at «jeg har hørt noe av dette før», de var ikke satt ut, og jeg følte at jeg kunne jobbe ut fra noe som allerede var til stede, ut fra et paradigme de allerede hadde tatt til seg. Jeg kunne heller gi innspill, idéer og neste steg for å ta ting videre. For en lærer eller underviser er det mye mer tilfredsstillende. Å introdusere et nytt paradigme er én ting, men når du jobber med felles vandrere og roper dem videre og skyver dem framover, da er det allerede energi til stede. Det er inntrykket jeg har av denne menigheten – det

er flere misjonale ting som skjer, men enda viktigere er at det er mye misjonal «goodwill» som en kan jobbe videre med.

– Kan du oppsummere undervisningen din i noen få punkter?

– Jeg prøver å undervise folk om det fulle bildet av Guds misjon, det som kalles «Missio Dei». Jeg prøver å invitere folk til omfavne en helhetlig, global, samfunnsrettet misjon som ikke bare handler om evangelisering og kirkevekst, men som handler om forvandlingen av samfunnet. Det inkluderer tegn og helbredelser, evangelisering og tilbedelse, men det handler også om ting som rettferdighet, fred, nytelse, glede, latter. Så jeg prøver å invitere mennesker til å ta steget inn i det fullstendige bildet av Guds herredømme, for så å gå videre og være med og delta sammen med Gud i utvidelsen av hans rike. Det handler ikke bare om kirkevekst, selv om jeg er overbevist om at du vil se kirkevekst hvis du gjør det, men ikke gjør kirkevekst til poenget. Jeg våger å tro at Gud har en plan for sosial og global forvandling, ikke en plan for suksessen til kirken som institusjon.

– Noe av dette var det jeg fant mest interessant ved undervisningen din. En får ofte én av to deler av det budskapet – noen fokuserer veldig mye på tegn og under, andre er veldig fokuserte på fattigdom og sosial rettferdighet, andre igjen er hardcore evangelister. Det er uvanlig å få alle disse delene satt sammen til én helhet. – Og ikke bare det, de føler ofte at de må spille sitt budskap opp mot andres, så de sier «jeg vet at du er inne i evangelisering» eller hva som helst, men du må tjene de fattige. Eller omvendt «jeg vet at du er veldig god på å tjene de fattige, men vi må se tegn og helbredelser». Så de gjør dette til konkurrerende interesser, og det kan jeg ikke finne i Bibelen i det hele tatt.

– Det er et befriende budskap. Jeg tror det finnes et sterkt behov for hele bildet. – Ja, og det er litt morsomt, for alle snakker om et holistisk (helhetlig, red. anm.) evangelium. De som er inne i sosial rettferdighet snakker alltid om et holistisk evangelium, men de snakker aldri om evangelisering, de snakker aldri om tegn og under. Hadde det vært holistisk hadde det vært alle disse tingene. Og evangelisten vil fortelle deg at «ja, ja, ja, vi bør bry oss om de fattige, men bare bry deg om de fattige slik at du kan fortelle dem om Jesus.» Så det er som en stor kake, og folk skjærer ut det stykket de liker og nyter den delen. Men jeg tror du har

rett – hvis du inviterer folk inn i det store misjonsoppdraget til Gud er det en hel rekke prioritering og forpliktelser du velger, mer enn bare noen få små valg.

– Du snakket litt i undervisningen om at dere har noen praksiser for å se mer av Jesus. – Vi prøver å lese gjennom et evangelium i uka. Vi har bibellesingsplaner, noen ganger hvis vi kommer over en god bok om Jesus leser vi hele eller et kapittel av boka sammen. Vi prøver å nærmest «marinere» folk i den bibelske Jesus. Men det er klart, folk kan la være å lese, eller de kan lese det og ikke gjøre noe med det – du kan ikke presse dette på folk. Vi håper likevel at det kan bli en rytme i alles liv å fokusere på Jesus og prøve å leve som han levde.

– Hva er din reise fram til budskapet du presenterer for folk i dag? – Jeg var pastor i en megakirke og opplevde en slags suksess i det, vi tiltrakk oss folk i alle fall, folk var forpliktet og så videre. Men jeg gikk gjennom en prosess der jeg fikk åpnet øynene for at det vi gjorde ikke var feil eller dårlig, men vi nådde ikke egentlig ut til ikke-troende. Jeg tror mange pastorer må være blinde for ikke å se at de ofte bare tiltrekker seg kristne fra andre kirker. Og jeg ønsket egentlig å virkelig påvirke byen vår. Jeg innså også at jobben spilte på mine verste konkurranseinstinkter, og for å «utkonkurrere» andre kirkeledere måtte jeg tale bedre enn dem eller lede bedre enn dem. Det er ikke noe godt sted å være. Mange pastorer klarer å gjøre det på en god og moden måte og

utgjøre en forskjell, men jeg var en ung mann da jeg kom til denne erkjennelsen, og jeg følte at jeg måtte si opp og ta et steg til siden for å bli formet og bygget opp på nytt før jeg kunne gå inn igjen i tjeneste. I dag underviser jeg på et kristent universitet og planter kirker, men jeg trengte først å bli omprogrammert.

– Hvordan var prosessen som ledet til å starte en ny kirke? – Jeg bare samlet noen folk jeg visste hadde gitt opp kirken og spurte «Er dere fornøyde? Dere er kristne og har ingen kirke.» Noen sa «ja, vi er faktisk veldig fornøyde», andre sa «nei, jeg kunne faktisk tenkt meg fellesskap og være en del av noe, men jeg orker bare ikke å gå tilbake til den lokale kirka jeg kom fra». Så jeg sa «Hva med at vi møter i mitt hus? Vi kan be sammen, feire nattverd, studere Bibelen og søke Gud? Spørre hvem vil han sende oss til?» Så det var starten på det hele. Jeg prøvde å unngå å bli irritert av alle de kyniske kristne, for der er det ikke noe misjonal energi. Jeg tok med meg de som ville gi og tjene og elske mennesker, men som ikke fant noe sted i tradisjonelle menigheter.

– Én ting du nevnte flere ganger i løpet av helga var den misjonale strategien om å «si ja til alt». Veldig fascinerende. Begynte du bare å gjøre det selv?

Hva tar du med deg fra denne helga? Svein Arne Fasseland: – Jeg tar med meg det største spørsmålet: Hvem er jeg sendt til? Hvem skal jeg være for? Hvorfor har Gud plassert meg her, og hvem har han sendt meg til på Bryne?

– Nei, nei, det var ikke jeg som startet det.

– Det er ikke en del av personligheten din? – Nei, ikke i det hele tatt. Jeg tror ikke jeg er hverken beskjeden eller tilbaketrukket. På en Meyers-Briggsskala er jeg nok en introvert, men ikke en sterk en. Jeg er ikke midtpunktet på en fest eller den som snakker høyest, men jeg sitter heller ikke i hjørnet for meg selv og er beskjeden. Men jeg har vært i kirken lenge, så jeg har blitt trent til å si nei til ting, og så møter du folk som sier «dette skjer, vil du bli med?» Det er som et elvesystem. Du får et spørsmål om å bli med på én ting, og hvis du sier ja til det åpner det opp alle disse andre tingene. Jeg snakket med en i dag som hadde ledet denne karen til Jesus og denne ikke-kristne fyren var en del av en fiskeklubb og et par andre klubber, jeg husker ikke akkurat hva de var, men alle var nettverk av relasjoner. Så denne ene karen kunne åpne døra til alle disse tingene. Så hvis han spør om du vil være med og fiske, og ditt naturlige instinkt er å si nei, så lukker det hele det «elvesystemet». Å si ja til ting kan åpne et hav av nye muligheter.

Videoopptak av alle seminarene kan sees på bedehuskirken.no. Av Bjørnar Tollaksen (tekst og foto)

Silje Hagen: – Jeg tror jeg må tenke gjennom på nytt og bli bevisst på hvem jeg er sendt til. Det å drive med lovsang er viktig, men er ikke å være sendt. Så hva er det utenfor kirka Gud sender meg til? Jostein Tollaksen: – Dette har kanskje vært noe av det mest relevant vi har hatt her på lenge. Det han har snakket om er midt i der menigheten er, og han har utfordret oss på hvordan vi kan ta konkrete ting videre. Det har gitt lyst til å prøve å sette noe av dette ut i live.

Hilde Hverven: – Det er lett å tenke fokus innover i menighet, men vi er litt i ferd med nå å tenke «hvem er vi sendt til hjemme hos oss?» Det er spennende, og et kjempeviktig spørsmål, men også veldig tøft. Det gjør kanskje at vi må omprioritere litt.

Hjemme hos…

Jeg trapper opp på døra til familien Nøkland, ringer på dørklokken og venter en stund ute på trappen. En liten to-årig jente åpner døren og finner fort ut at hun ikke kjenner meg, så hun snur seg og spurter inn på kjøkkenet hvor det er trygt og godt; for der er mor. Jeg følger etter i et roligere tempo og ser at bordet er dekket og maten straks klar. ”Mor” er Gro Anita Nøkland, 29 år, gift med Bjørnar, mor til Sivert på fire og Tomine på to, og nylig ansatt på kontoret i Bedehuskirken som ...tja ... som en slags ”kontor-vaktmester” kanskje. Det er i allefall slik jeg forstår det. Med ansvar for den daglige driften av kontoret, administrative oppgaver, regnskap, publisering

Gro Anita og Bjørnar på nettsidene og et lass av andre små og store oppgaver som det trengs en dyktig kvinnes blikk og presisjon for å gjennomføre på en grundig måte.

Snøscooter og brudekjole Selv om lydnivået til tider er høyt, med to unger som vil ha sin del av oppmerksomheten, så er det en avslappet og uhøytidelig stemning rundt middagsbordet. Gro Anita og Bjørnar veksler bekymrede blikk mens Sivert åpner et fotoalbum han har funnet og stolt viser frem farens ungdomsbil, en rånete Opel Manta, og bilder av når han kjørte snøscooter i sin ungdom og hoppet over veier og andre naturlige og unaturlige hinder. Så viser han frem et bilde av Gro Anita som klamrer seg fast til Bjørnar i sine ungdomsår på samme snøscooter i rasende fart og godt over bakken, og jeg begynner å forstå hvordan ”landsbygutten fra Eiken” vant hjertet til ”byjenta fra Bryne”. Det er lett å se hvem Sivert sitt store forbilde er og hvor han henter inspirasjon fra. Enhver gutt drømmer om et eventyr å leve. Tomine

kommer bort, tar tak i armen min og vil at jeg skal følge henne inn i stuen hvor bryllupsbildet av foreldrene står. Det ser ut som om øynene lyser opp når hun peker på bruden i hvitt og sier: ”Dæ æ mamma”. Enhver pike drømmer om å bli en vakker brud.

Fra Terra til Bedehuskirken I stuen blir kaffen satt frem sammen med smakfulle amerikanske ”cookies”. Når jeg spør Gro Anita hvorfor hun begynte å jobbe i Bedehuskirken, forteller hun at Thomas og Svein Arne var sterkt delaktige på å headhunte henne til kontoret: ”Jeg jobbet i Terra eiendomsmegling og fikk tilbud om å jobbe i Bedehuskirken. Jeg hadde allerede sagt at det ikke var aktuelt, og jeg ville stole på valget jeg hadde tatt. Samtidig hadde jeg et mål om å være mer lydig til hva Gud ledet meg til. Når Svein Arne spurte i høst om det fortsatt var uaktuelt, så merket jeg at det plutselig var aktuelt. Etter litt betenkningstid så var det eneste motargumentet at jeg gruet meg til å si opp jobben i Terra. Jeg gjorde det, og sjefen tok det kjempegodt og var veldig raus. Det var et veldig bønnesvar.”

Torstein: Hva var motivasjonen din for å begynne å jobbe i Bedehuskirken? Gro Anita: ”Det passer for familien. Jeg kan jobbe litt på kveldstid og jeg får jobbe med noe jeg brenner for. Jeg er veldig stolt av plassen jeg jobber. Jeg føler at jeg har fått drømmejobben. Det er nesten så jeg skjems over å fortelle om den, for jeg er redd for at noen andre skal ta den. I tillegg er det et vitnesbyrd; en kjempemulighet til å komme inn på tro når jeg sier at jeg jobber i menigheten.” Hun ønsker at kontoret skal være en plass folk kan stikke innom til en kopp kaffe eller en drøs eller bare for å sitte litt i sofakroken. I tillegg er det åpne bønnemøter hver mandag og torsdag morgen kl ni. Her samles staben og noen få andre som av en eller annen grunn har mulighet til å komme en vanlig ukedag til lovsang og bønn. Gro Anita: ”Bønnemøtene er bra og utfordrende. Jeg ber slik jeg er. Jeg er vant med å komme på arbeid å skru på arbeidsmoduset, mens nå begynner to av arbeidsdagene med bønn. Det er et privilegium.” Mens vi snakker kommer Tomine inn med dukka i armene og sier: ”Sh, dukka sover.” Vi bruker anledningen til å fylle opp koppene med kaffe og fylle opp magen med enda en ”cookie”, og lar stillheten senke seg, mens Tomine lister seg ut av rommet slik at dukken ikke våkner.

Brennende hjerter Torstein: ”Hvorfor valgte dere å følge Jesus?” Gro Anita: ”Jeg har nok alltid vært en etterfølger av Jesus, nå mer aktivt enn noen gang. Jeg hadde en periode der jeg ikke var sikker, men så gikk jeg på et Alphakurs på Saron der troa

ble mer personlig.” Bjørnar: ”Jeg har nok også alltid vært en kristen, men det var en liten periode når jeg var tenåring som var litt diffus. Jeg gikk på Bibelskole på Bildøy, så i militæret og havnet på et rom der fire av seks var kristne. Biblene kom frem på nattbordet en etter en.” Torstein: ”Hva brenner dere for?” Bjørnar: ”Musikken, og det å spille i et lovsangsteam. Jeg brenner for at alle skal legge vekk menneskefrykt, være med å synge for Jesus og slippe jubelen løs.” Gro Anita: ”Jeg brenner for familie og venner og å være der for andre. Onsdag er ”for-andredagen” hvor jeg prøver å begynne dagen med å spørre Gud: ”Hva vil du bruke meg til idag?” Og så utfordrer Gud meg til å lage middag til noen, sy noe for noen eller stikke innom noen.” Jeg lar meg imponere over fokuset midt i en travel familiehverdag.

Huskirke og vennskap Torstein: ”Dere er også en del av en huskirke. Hvem er dere og hva gjør dere?” Gro Anita: ”Vi er flere familier i ganske lik livs-

situasjon som oss. Huskirken er en stor del av livet. Vi treffer hverandre mye utenom og vi er blitt gode venner som også får mulighet til å hjelpe hverandre i vanskelige situasjoner.” Gro Anita forteller engasjert om hvordan mennene i huskirken la hendene på Tomine og ba om at Gud skulle helbrede henne for høyt blodtrykk. ”Vi brenner også for naboene; ikke nødvendigvis å få dem inn i huskirken, men å være der de er. Vi må tørre å være der for folk, vise hva vi tror på og være ydmyke, og våge å vise at vi er annerledes.” Bjørnar: ”Vi må høre etter hva folk har å si og ta det alvorlig. Og kanskje det er på tide å ta noen sjanser.” Jeg nikker smilende. Sivert kommer ned og henter to kjeks, selv om han får beskjed om å bare ta en. Men det er en igjen til meg, og jeg blir mer enn passe mett og mer enn gjennomsnittet inspirert av at det finnes familier i en travel livssituasjon som ønsker å bety en forskjell for byen de bor i. Jeg gjør meg klar for å gå og takker for denne gang. Torstein Bjorland

r i e f e m m a St mles stammene igjen. Det blir sa 6) 4.0 6-0 1.0 (0 i jun i n lge he e Først er med at du kommer? gn Re r. lse ve ple op og er ing rdr fo fest, moro, ut

Tanken bak Stammefeiringen er å samle mennesker som er på samme reise og som utforsker de samme ukjente områdene. Det er relasjoner og drømmer som fører oss sammen. En del av det som skjer vil ligne på en konferanse, men for oss som jobber med selve arrangementet er alle de andre tingene som skjer minst like viktig. Vi tror faktisk at det sosiale som skjer på ettermiddag og kveld trenger å skje for at det som formidles på dagtid skal bli virkelighet.

«Kom over og hjelp oss!»

Hjemmefester

Vi ønsker i år å sette fokus på dette nødropet. Paulus hørte dette ropet fra en makedoner i et syn, og som respons brakte han evangeliet til Europa. Dette ropet lyder fremdeles. Et helt kontinent, mange folkeslag, og tusenvis av byer roper om hjelp. Hører du ropet? Vi ønsker at Stammefeiringen skal bidra slik at du hører det. Vi vil prøve å formidle historier, virkelighetsbeskrivelser, verktøy og hjelpemidler til å kunne respondere på nødropet.

Torsdag kveld sprer vi oss i ulike hjem for «goe drøs» og tid til å slappe av og møte nye mennesker. Det blir pizza og kaffi. Påmelding for dette skjer på Stammefeiringen.

Undervisning Også i år kan vi glede oss over «world class» undervisning fra Neil Cole. Andre som vil bidra er Øivind Augland, Runar Landro, Kristian Lande m.fl

Aktiviteter Fredag ettermiddag og kveld blir spekket med ulike aktiviteter. Vi tror det er noe for enhver smak; salsakurs, bowling, jærsk kokkekunst, foredrag om Arne Garborg, malekurs og fotokurs. Noen av disse aktivitetene vil koste litt ekstra og har begrenset med plasser. Påmelding til aktivitetene skjer ved booking. Kurs med Jærkokken (maks 20 deltakere): Heine Grov vil ha kokkekurs i Jærkokkens lokaler, hvor flere ulike retter tilberedes fra lokale råvareprodusenter. Avslutningsvis vil det

Foto: Pål Berge Illusrasjon: Morten Ravnbö

påmelding åpner 1. april!

ringen 2011

1-4 juni

bli dekking av bord og festmåltid av maten som lages. Salsakurs (maks 40 deltakere): Hanna Ø. Renthel vil holde salsakurs som vil inneholde basis forståelse for salsa og dans, både for par og single. Malekurs (maks 12 deltakere): Kurset holdes av Kjellaug Marie Samuelsen og vil inneholde fargelære og å male et bilde Fotokurs (maks 20 deltakere): Ingeborg Skrudland vil holde kurs om fotografering, både teori og praksis. Vi håper på bra vær og ha fremvisning av bilder på lørdagen. Arne Garborg: Sigbjørn Reime vil holde foredrag om Arne Garborg med tema som «Jærsk identitet gjennom Garborgs auga». Bowling: Vi har leid Stadion Bowling fra kl 20-24 fredag kveld. Vi håper flest mulig stikker innom for en runde bowling.

Grillfest Lørdag kveld blir det grilling, fest, moro og konsert på Huse på Jæren (like utenfor Bryne sentrum). Vi håper på fint vær, god atmosfære og en verdig avslutning på Stammefeiringen 2011.

Påmelding Vi har kapasitet for 275 personer (+barn), og vi regner med at det vil være fullt i god tid før selve helgen. Påmelding skjer på bedehuskirken.no, og påmelding innen 1. mai vil gi en rabattert pris.

Påmelding åpner ca 1. april. Det er mulig med gruppepåmelding (for grupper med 10 stk eller flere).

Tolking Alle hovedsesjonene med Neil Cole vil bli tolket til headsett.

Lunsj Vi selger baguetter i lunsjpausen hver dag. Du kan selvsagt også ta med egen lunsjpakke. Thomas Rake

Dagsprogram torsdag, fredag og lørdag 0930

1030

1230

1330

Lovsang i ca 40 min, så en kaffepause før undervisningen begynner

Undervisning

Lunsj

Undervisning Slutt ca 1530

Foto: Kristian Konstali

En profet iblant oss Hva er en profet? Man tenker gjerne på en typisk gammeltestamentlig staurgammel mann med kjortel og skjegg, mer eller mindre gretten og sær, og det eneste de gjør er å komme til Guds folk med melding om død og fordervelse. Denne profeten syns at Gud er morsom og gøy og ønsker at alle andre også skal få oppleve ham slik. Liz Evans er alt annet enn gretten og sær.

har en veldig jentete jente som heter Hannah (12) og en veldig ”bouncy” guttete gutt som heter Jonathan (9). Mannen min kaller jeg Wisdom on legs (Visdom på bein. Jour.anm), han heter David. Jeg er veldig lik Jonathan, har hodet litt overalt. David er stødig og holder roen.

– Fortell en flau ting om deg selv.

– Skal jeg legge bort eplet mitt? Liz Evans spiser på et eple mens Bevegelse forbereder fotografering. Vi syns ikke det gjør noe at hun spiser eple. Det er med på å bekrefte at hun er et helt vanlig menneske som gjør noe så vanlig som å spise eple. Liz Evans hadde et profetisk seminar helgen 18.-20. februar, hvor drøyt 60 mennesker med mer eller mindre profetisk utrustning kom for å la seg inspirere. Vi vil snakke med mennesket, kvinnen, moren – og selvsagt profeten – Liz.

– Noe av det flaueste var da jeg tenkte å tulle med barna mine en gang og la en sti av bobleplast under teppet uten at de visste om det. Det var en morsom idè, men så ringte det på døra, og David gikk for å åpne. Han tenkte ikke på at det knitret og bråket noe helt utrolig, ”bang bang bang!!”, og inviterte inn den mest korrekte og ordentlige engelskmannen jeg noen gang har møtt. Han leverte de dokumentene han skulle til meg, sa tusen takk og gikk ut igjen. Uten å blunke, ingen kommentar, ingenting. Jeg bare vet at han tenkte da han hadde kommet ut: ”..hva har de gjort?!” Denne mannen het Morris. Du tuller ikke med Morris. Jeg vet ikke om dette kan bli en god historie i magasinet ditt.

– Beskriv deg selv i tre ord.

– Vi kan nok bruke den.

– Oi! Det er vanskelig for en engelskmann å være ærlig, for man pleier ikke si noe fint om seg selv. Men ærlig talt vil jeg si morsom, gudfryktig og jeg elsker ord.

– Hvor bor du? – Jeg bor i nydelige Bath med familien min. Jeg

– Hvorfor kom du til Norge? – Jeg tror Gud sa at jeg skulle reise til Norge. Da jeg møtte kirka di i

Wick Court, var jeg så imponert av Thomas, og bl.a integriteten hans. Jeg tror han har en stor jobb for Gud. Jeg tror ikke at det er et ork for ham, og likevel er han veldig jordnær og ydmyk. Jeg tror det vant min respekt. Og da jeg møtte dere, elsket jeg dere bare. Dere var så herlige! Jeg tror også Gud har gitt meg noe å gjøre med Norge. Jeg har skikkelig hjerte for Norge. Jeg har ingen spesifikk grunn for å ha det, men jeg vil elske og støtte dere, og hvis jeg kan hjelpe dere med noe som helst, tror jeg det er en Gud-ting.

– Så du liker Bedehuskirken? – Jeg elsker den! Alt med den.

Hvordan syns du seminaret i helga gikk? – Det var svært gøy. De som kom var veldig lærenemme. Noen fant det veldig enkelt, og noen veldig vanskelig, men jeg tenker at de som syntes det var vanskelig hovedsaklig trengte selvtillit. De trodde at de ikke hørte noe, men i virkeligheten hørte de, de måtte bare lære mer om å lytte og forstå hva de hørte. Så jeg tror de bør være mer selvsikre enn de er. Det kommer en tid da menneskene ikke lenger kan si èn ting og gjøre en annen, sa Liz på seminaret. Hun tror den tiden er rett rundt hjørnet. Liz’ mandat er som i slutten av Malaki; å vende barnas hjerte til fedrene og omvendt. Hun bruker ikke Kanaanspråk eller religiøse fraser når hun snakker med mennesker om Jesus og Guds godhet.

– Når merket du at du hadde profetiske gaver? – Jeg vokste opp i en veldig religiøs familie som

ikke visste noe om gaven, de trodde at alle gavene bare var der med apostlene og at de døde ut med dem. Jeg ble lært at det ikke var noen gaver, så det var litt uvanlig at jeg som barn begynte å snakke i tunger og høre Gud. For meg var det bare naturlig, jeg tenkte ikke over at ingen andre i familien min gjorde det. I tjueåra fikk jeg en enorm lengsel etter Gud. Mitt vitnesbyrd er nok at hvis du vil høre Gud, må du bare spørre. Jeg tror at i den grad du spør, vil du få høre Ham.

– Er det noe jeg ikke har spurt om? – Det må være ”Hva er det aller viktigste for verden og for kirka?” For verden: Å se Jesus. De vil se Jesus når han lever i oss i fellesskap og når han lever inni oss individuelt. Som kirke: Å spørre ham om å komme, og å leve på en slik måte at han forblir. Verden vil bli forandret igjen, akkurat sånn som da han kom for 2000 år siden. Og det er det aller viktigste. Tekst og foto: Silje Frøystad

Håland Vest, Bryne - Tlf. 51 48 12 00

Din lokale oljeforhandler Langgata 50, 4362 Vigrestad • www.jaerenolje.no

Foto: Kristian Konstali

LEDERGRUPPE FOR G1 – en livsstil – Jeg drømmer og får kreative tanker når jeg snakker, og da trenger jeg jo noen å snakke med. Marita Stangeland er ungdomspastoren vår, og hun innrømmer at alene på et kontor er det vanskelig å være kreativ og visjonær. En konsekvens av det er en nyetablert ledergruppe for ungdomsarbeidet. Bedehuskirkens ungdomsarbeid, G1, består hovedsakelig av huskirker, og hver kirke har egne huspastorer og hjelpeledere. Som ungdomspastor er Marita leder for alle huskirkene. Hun ble en del av Bedehuskirkens stab i august i fjor. Arbeidet som ungdomspastor er variert og utfordrende. Noen arbeidsoppgaver er håndgripelige og praktiske, mens andre kan være spesielt utfordrende å håndtere; i alle fall på egenhånd. Ledergruppen skal være stedet for ideer og

visjoner. Her skal det skapes, drømmes og ting skal settes ut i livet. – Vi er trygge på hverandre og kjenner hverandre veldig godt, sier Marita. – Men vi er også veldig forskjellige i personlighet og karakter, og dermed utfyller vi hverandre på en fin måte, fortsetter Marita. Ledergruppen består av, foruten Marita selv, Solfrid Sele, Bernt-Olav Torland og Tomas Berg Hersdal. Sammen har de fire lang fartstid i ungdomsmiljøet, og de var nærmest selvsagte valg til gruppen.

med å ha fått noen å dele denne delen av jobben med. Solfrid skyter inn: – Og så er de glade og har mye liv i seg, samtidig som de er veldig ærlige.

– Hva er det egentlig dere skal gjøre sammen i ledergruppen? – Vi skal ikke organisere og arrangere i alle fall, sier Marita. – Men vi vil ha tak i Guds plan for ungdomsarbeidet, fortsetter hun. De broderer med store ord, på ungdoms vis, hvordan Gud har en plan for Bryne, at Gud vil en vei, og at det er den veien de vil henge seg på.

Liv og røre

Livsstil

I ungdomsårene skal livet utforskes. Spørsmål skal stilles. Nye erfaringer skal tilegnes. Ungdommene i G1 lever livet sammen i huskirkene. Å være leder er utfordrende, men kanskje mest av alt veldig meningsfullt. – Det er utrolig mye godt gammelt ”liv og røre”, erklærer de samstemt på spørsmålet om de kan beskrive ungdommene. – De er sultne på Jesus og vil lære mer om livet som disippel. Bernt-Olav er engasjert. Marita smiler over engasjementet og virker tilfreds

Etter over et halvt år som ungdomspastor erfarte Marita at noen av de viktige arbeidsoppgavene som leder ikke var så greie å hamle opp med alene. Hun savnet å arbeide sammen med noen. Dette initierte en liten prosess som nå har resultert i en fire personer stor ledergruppe for ungdomsarbeidet. Hvorfor sa dere ja til å bli med i ledergruppen? – Jeg ønsker å bidra og være involvert, sier Tomas. – Hjertet mitt banker for ungdom, sier Solfrid.

Foto: Steinar Thorsen

– Det kjennes så riktig å være med, fortsetter hun mens hun smiler. I ledergruppa vil de være sammen om å ”se hva som skjer”. I stillhet og bønn, eller samtale og ubegrenset drømming.

– På hvilken måte er dere ledere? De må tenke litt. – Vi er vel ledere gjennom måten vi lever livene våre på. Det er det vi ønsker, sier Bernt-Olav. Litt stille. Tenker. – Vi vil at det vi jobber med i denne gruppen vil bli virkelighet gjennom livsstilen vår. De forklarer at de ennå vet lite av metoder og innhold, men alt skal være gjennomsyret av livet sammen med Jesus som hans disipler. De er overbevist om at det å følge Jesus gjør noe med en person, noe som igjen kan ha en enorm påvirkningskraft på omgivelsene. – Gud påvirker omgivelsene våre gjennom oss. Slik er vi ledere. Det er noe av det vi drømmer om, avslutter Bernt-Olav.

Alle snakker om Jesus

– Ja, hva drømmer dere om? De ser på hverandre, smiler litt, nesten brydd. Det er kanskje fortsatt litt unorsk å sette ord på drømmer? – Snakket blant ungdom på Bryne skal være om Jesus, sier Bernt Olav.

– Det som er attraktivt er å følge Jesus, fortsetter Tomas. Etter hvert løsner det. Det er befriende å drømme. – Et fellesskap som har Jesus i sentrum er attraktivt, og vi vil at ungdom på Bryne skal merke det og søke det, fullfører de fire samstemt. De drømmer om et forandret Bryne. En kirke av ungdommer som bærer en livsstil så gjennomsyret av Jesus at folk de møter hver dag ikke kan unngå å legge merke til det. I perspektiv av de ti siste åra har ungdomsarbeidet i bedehuskirken vært gjennom store forandringer. Fra massemønstring av ungdommer fra hele Jæren på fredagsmøtene, til dagens huskirker hvor ønsket er å leve livet sammen med hverandre og Jesus, som en familie. Det at ungdomsarbeidet forandret seg fra å handle om store møter til liv i huskirker gjorde at mange ungdommer forsvant av forskjellige årsaker. – En kjerne ble igjen, forpliktet på hverandre. Tomas forklarer. – Og det er i de ungdommene vi drømmer om at Gud skal få virke. Tomas fullfører og overlater ordet til Bernt-Olav: – Vi vil observere hva Gud gjør i ungdommene, og så ønsker vi å henge oss på det han gjør.

mellom de fire i den nye ledergruppa. Trygghet og gjensidig respekt for hverandre preger atmosfæren. Jeg spør om hvordan de drømmene de har vil påvirke den enkelte i gruppa. De forklarer at de ønsker å se de egenskaper og potensialer som Gud har lagt ned i hver enkelt av dem bli utnyttet maksimalt. – Det må starte med oss, sier de fire bestemt.

– Opplever dere at de voksne i menigheten er tilgjengelige? – De heier på oss. Mye og ofte. Spesielt foreldre til ungdom, kommer det fort fra Marita. – Anerkjennelse for det vi gjør er godt, fortsetter hun. De er alle enige om at det er mye god hjelp å få fra de voksne, både praktisk og i samtaler. – Vi ungdom liker å være litt for oss selv og rive oss litt løs. Samtidig er det godt å kjenne at vi er inkludert i den store gjengen, avslutter Marita med referanse til det gode fellesskapet på tvers av generasjoner i kirken vår. Ungdommene i G1 kan med forventning glede seg til tiden som kommer. Denne gjengen har definitivt drømmer for dem. Steinar Thorsen

Viktig med anerkjennelse Det er fascinerende å være vitne til samspillet

B&M Bok & Media

EL-TEAM Elektroentreprenør Morenefaret 5, Bryne, Tlf. 51 48 67 40 E-post: dr@el-team.net, Internett: www.el-team.net

NYBYGG • PÅBYGG • REHABILITERING

Språk-

kalenderen mars-juni 2011

hjørnet

7 tegn på liv

Hjernen sender stadig nerveimpulser til kroppen med beskjed om hva den skal gjøre. Mennesker som har opplevd slag kan risikere å bli lammet i den ene halvdelen av kroppen. Kommunikasjonen mellom hjernen, armer og føtter fungerer dermed dårlig. Jesus taler til oss gjennom Bibelen, skaperverket, profetiske budskap, bøker, forkynnelse o.l. Hvordan responderer du på impulser fra Jesus, han som er menighetens hode?

Følsomhet

”Da Jesus så folkemengdene, fikk han inderlig medfølelse med dem, for de var forkomne og hjelpeløse, som sauer uten gjeter.” Matt.9,36. Har du et følsomt eller et hardt hjerte?

Respirasjon

Bønn kan sammenlignes med å puste. Vi blåser ut det som fyller våre liv, og puster inn Ånd og kraft fra Gud.

kl 11:00 Morgengudstjeneste

3. april

kl 19:00 Kveldgudstjeneste - NB! i Bryne Frikirke

kl 20:00 Profetisk forum

15. april kl 20:00 Ungdomsgudstjeneste 16. april kl 11:00 Bibeltimer m/

Charles Hansen

17. april kl 11:00 Morgengudstjeneste 17. april kl 19:00 Kveldsgudstjeneste 28. april kl 19:30 Dobbel bibeltime

Oppsummering Vi har nå sett på fire fysiske og åndelige tegn på liv. Bevegelse, følsomhet, respirasjon og avfall. De ransakende spørsmålene jeg stiller, er ment som en hjelp for deg til å stille en åndelig diagnose. Jeg vil oppmuntre deg til å ta på alvor “åndelige sykdomstegn” du eventuelt måtte oppdage.

m/ Klaus Muff

1. mai

kl 11:00 Morgengudstjeneste

1. mai

kl 19:00 Kveldsgudstjeneste

Er det lenge siden du har kvittet deg med synd og andre nedbrytende ting i ditt liv?

Per Åge Berge

14. april kl 19:30 Møteuke - Charles Hansen

Kroppen vår har en fantastisk evne til å ta til seg vitaminer, mineraler og energi fra det vi spiser. Det som er overflødig eller nedbrytende, skiller kroppen ut og kvitter seg med gjennom avføring og urin. Synd er som stinkende søppel i våre liv. Synd bryter ned og ødelegger vår relasjon til oss selv, Gud og andre mennesker.

Neste gang skal vi se på de tre siste tegnene på liv. Ernæring, vekst og reproduksjon.

20. mars kl 19:00 Kveldsgudstjeneste

13. april kl 19:30 Møteuke - Charles Hansen

Avfall

“Sier vi at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett.” 1.Joh.1,8-9

20. mars kl 11:00 Morgengudstjeneste

7. april

Opplever du bønn like naturlig som det å puste? Er det noe som hindrer ”frie luftveier” i din kommunikasjon med Far?

- NB! i Bryne Frikirke

2. mai

kl 20:00 Ledersamling

5. mai

kl 20:00 Profetisk forum

6. mai

kl 20:00 Ungdomsgudstjeneste

15. mai

kl 11:00 Morgengudstjeneste

15. mai

kl 19:00 Kveldsgudstjeneste

29. mai

kl 11:00 Felles gudstjeneste

j uni

Frie luftveier er avgjørende for at vi skal kunne puste godt. Til vanlig tar vi for gitt at lunger og respirasjonssystemet fungerer. (Det gjorde jeg også, helt til jeg satte en biff i halsen).

3. april

ma i

Følelser er tegn på liv. Noen følelser opplever vi som gode, andre vonde. Dersom vi ikke har bearbeidet vonde hendelser i livet vårt, kan vi få harde og ufølsomme hjerter. Harde hjerter kan føre til at vi holder på avstand mennesker som opplever nød og smerte.

18. mars kl 20:00 Ungdomsgudstjeneste

apri l

Bevegelse

mars

Det finnes en dyp sammenheng mellom det fysiske og det åndelige i tilværelsen. Gud bruker fysikk og biologi til å si oss noe av åndelig verdi. Vi skal nå se på syv sider ved menneskekroppen som kjennetegn på et sunt liv, og deretter hvilken overføringsverdi tegnene kan ha for vårt åndelige liv.

Foto: rafaelm(flickr).

på torget, Bryne

1.-4. juni Stammefeiring 7. juni

kl 20:00 Profetisk forum

10. juni

kl 20:00 Ungdomsgudstjeneste

12. juni

kl 11:00 Morgengudstjeneste

12. juni

kl 20:00 Kveldsgudstjeneste

B-post Abonnement

Foto: Kristian Konstali

Retur: Postboks 40, 4349 Bryne

www.bedehuskirken.no postadresse:

åpningstider: telefon: e-post: bankkonto: besøksadr:

Postboks 40, 4349 Bryne Meierigata 11, 4340 Bryne Mandag, tirsdag & torsdag 09.00-15.00 51 48 67 80 post@bedehuskirken.no 3325.20.02672

Magasinet Bevegelse ansvarlig redaktør:

Thomas Rake Gro Anita Nøkland grafisk design: Morten Ravnbø [www.ravnbo.com] trykk: Jærprint AS foto framside: Silje Frøystad redaksjonsleder:

Bilder fra nett er brukt med tillatelse eller i tråd med creative commons.