Putsj #04/15

NR. 4 /15

TEMA: KRIG

KAMPEN OM RESSURSENE // VÃ…PENEKSPORT // ATLE ANTONSEN INTERVJU MED TIDLIGERE DRONEPILOT // FARVEL TIL ARNSTEIN

ANNONSER

En jobb for naturen venter på deg Søk natur- og miljøstudier Verden står overfor store utfordringer knyttet til klimaendringer, redusert biologisk mangfold, bruk av jord- og vannressurser og spredning av miljøgifter til luft, jord og vann.

Les mer på altsomventer.no

Ønsker du å bidra til at natur og miljø forvaltes på best mulig måte? Ved Høgskolen i Telemark får du en helhetlig naturforståelse, kunnskap og ferdigheter som samfunnet har behov for.

INNHOLD

DESEMBER

2015

04… Utropstegn!

FORSIDEILLUSTRASJON: LINE LØNNING

05… Instaputsj og redaktør 06… Aktuelt: Vil saksøke staten for oljeboring

Ansvarlig redaktør:

Ingrid Skjoldvær ingridsk@nu.no 23 32 74 03

redaktør:

martin gukild martin@putsj.no 23 32 74 29

NETTREDAKTØR:

Eirin Høiseth eirin@putsj.no 23 32 74 23

grafisk designer:

Ingvil:-D ingvild@putsj.no 91 91 65 65

08... Aktuelt: FNs nye bærekraftsmål 10.. Miljøplukk 12... Krig og konflikt: Krig og ressurser 16... Fredsnasjonen Norge 18... Krigen som aldri endte 20... Nintendokrigerne 22... Kjøttfri mandag

Tekst Eirin Høiseth, Matilde Solberg Clemetsen, Ingvild Høystad Stavem, Sara Prytz Ritland, Anne Beate Lindgjerdet, Tora Molvik Fougner, Steffen Kristiansen, Torgeir Vestre, Mia Frogner, Kristine Ullaland, Martin Gukild

24... På flukt uten status 25... Hva betyr egentlig Putsj?

26... Putsjforsidene gjennom 15 år

Foto OG ILLUSTRASJON Goran Tomasevic, CB Denmark, Amanda Iversen Orlich, Jenny Jordahl, Greenpeace, FN-sambandet, Line Lønning

30... Aktivistplukk

Korrektur Eirin Høiseth, Anni Roth Hjermann, Mari Gjerdåker, Marta Valentinsen, Martin Gukild, Gaute Eiterjord

33... NU-sidene: Frem fra glemselen og Føkk fira felt

32... NU-sidene: Arnsteins tale og månedens miljøverner

34... Arnstein Vestre: Veien videre

OPPLAG 8 000 eksemplarer

36... Mio tester Julebrus

TRYKK HAAKON ARNESENS TRYKKERI AS

38… Ei grønare jul

ANNONSER Øyfrid sollien e-post: sollien@nu.no TLF: 48 27 53 95

40... Kulturplukk 42… Kalas: Atle Antonsen

Bli abonnent Skriv til putsj@PUTSJ.no eller ring 23 32 74 29.

Putsj kommer ut 4 ganger i året.

Pris: kr 200 per år Medlemsskap i Natur og Ungdom inkluderer abonnement og koster 50 kroner første året, deretter 100 kroner.

POSTADRESSE: PB. 4783 SOFIENBERG, 0506 OSLO BESØKSADRESSE: TORGGATA 34, OSLO TELEFON: 23 32 74 00 / 23 32 74 29 BANKGIRO: 5010.05.05492 NETT: WWW.PUTSJ.NO E-POST: PUTSJ@PUTSJ.NO ISSN NR.: 1502-3249 Putsj er trykket på 100 gram cyclus, som er 100% resirkulert papir produsert i danmark.

PUTSJ BETYR OPPRØR. VI SKRIVER OM AKTIVISME, MILJØVERN OG KULTUR. PUTSJ LAGES AV EN FRIVILLIG REDAKSJON OG GIS UT AV NATUR OG UNGDOM.

Neste nummer kommer i MARS

ILLUSTRASJON: Line Lønning

03

UTROPSTEGN

!

«Hvis du tror måsan er fugler bør du ane ugler i mosen: Måsan er ei myr!»

Er du provosert, glad, trist, kosete, slem eller bare sitter der med et eksponeringsbehov?

Kom på trykk i utropstegn. Både korte og lengre tekster eller tips tas imot på putsj@putsj.no eller sms 95187326 eller Twitter og Instagram.

– Einar Helland Berger, myrvenn fra Korset

TRISTE DYR AV JENNY JORDAHL

Jeg er lei! ingen brev kom Ingen brev har kommet min vei det gjør meg så trist og lei Jeg sjekker min hylle tårer begynner å skylle for ingen vil skrive til meg Jeg får epost hver eneste dag fra kontoret og lokallag men intet brev ikke et eneste snev

Å skrive på papir er visstnok et drag Men jeg har da enda et håp Som jeg har hatt helt siden min dåp At noen vil skrive av glede jeg vil hive min kropp og kanskje gråte en dråp Hilsen Anonym Olav Aga, Torggata 34, 0506 Oslo Norway

SKRIVE FOR PUTSJ? VIL DU SKRIVE, ILLUSTRERE ELLER TA BILDER FOR PUTSJ? Vi vil ha bidragsytere både til bladet og nettsiden putsj.no!

Send en mail til: putsj@putsj.no 04

INSTAPUTSJ!

REDAKTØR

FØLG @MILJOMAGASINET PÅ INSTAGRAM OG MERK DINE BILDER MED #PUTSJ Av @telenu

Av @shibamira

Fjernt fra vår virkelighet Vi lever i verdens fredeligste land, og krig kan virke både langt unna og ubehagelig å tenke på.

FOTO: Natur og Ungdom

Jeg husker første gang min far skulle reise til Afghanistan. Jeg var syv år gammel og ble vekket tidlig på morgenen for å si farvel. Det var høstkaldt i lufta, og jeg forsto ikke hvorfor jeg måtte stå opp så tidlig for å si hade til pappa. Iført full uniform og med en alvorlig mine satte han seg inn i en bil, noe jeg trodde han gjorde hver morgen.

Dette er min næreste erfaring med krig.

Av @miljomagasinet

Fra spill til virkelighet Fredag 13. november, ble vi dratt inn i virkeligheten. Terrorangrepene i Paris som tok livet av over 130 mennesker traff oss nært, og var en stygg påminnelse om hvor grusomme handlinger mennesker kan gjøre. Når du leser dette er det nesten en måned siden det skjedde. Noe av det verste er at angrepet i Paris er altfor normalt. Denne gangen skjedde det bare veldig mye nærmere oss.

Krig har blitt noe fjernt, noe som foregår langt unna oss, både fysisk og metalt. Men det skjer. I Den sentralafrikanske republikk har borgerkrigen som begynte i 2012 tatt flere tusen liv. Det samme er tilfelle for borgerkrigen i Somalia, og i Sør-Sudan. Dette er kriger vi knapt har hørt om.

Hvorfor kriger vi?

Det er vanskelig å finne mening i grusomhet og ødeleggelse. Men det er ingen hemmelighet at vi krangler mye om at noen har noe som noen andre vil ha. Det kan være olje eller tilgang til vann eller andre naturressurser som starter det hele. Enten det ligger som et bakteppe eller er selve grunnen til at en krig finner sted.

De ikke-fornybare ressursene blir det stadig færre av, og flere av de fornybare reduseres av overforbruk. Vi kan krysse fingrene for at vi vil klare å løse dette fredelig i fremtiden og at samarbeid erstatter konflikt, men det er ingen selvfølge. Å stikke hodet i sanden for å slippe å se det vonde i verden er ingen god taktikk.

Derfor kan du i dette nummeret lese en rekke saker om hvorfor vi kriger og hva konsekvensene er. Peace out.

Martin Gukild, redaktør

05

AKTUELT

VIL SAKSØKE STATEN FOR

OLJEBORING Med Grunnlovens paragraf 112 er det mulig å saksøke den norske staten for å ikke ta vare på miljøet. Det kan bli et viktig pressmiddel for norske miljøvernere.

TEKST: Matilde Solberg Clemetsen / FOTO: Greenpeace

I anledning grunnlovsjubileumet ifjor, ble en rekke grunnlovsparagrafer endret, omskrevet eller tydeliggjort. En av disse var paragraf 110b, som ble omgjort til paragraf 112. Paragraf 112, eller miljøparagrafen,

06

handler om myndighetens ansvar for å sikre at miljøet blir tatt vare på for nåværende og kommende generasjoner. Den består av tre deler, og det var en liten endring i den siste delen som gjorde det store utslaget.

Plikt til å ta vare på miljøet Den første delen tar for seg vår rett til å leve i et miljø som ikke er helseskadelig, og at natur skal disponeres forsvarlig. Andre del gir borgere rett til kunnskap og informasjon om tilstanden til naturen og miljøet, og virkningene planlagte inngrep vil ha. Dette vil si at om det skal bores etter olje, dumpes gruveslam eller bygges strømmaster, har vi rett på informasjon om konsekvensene. Alt dette er viktig, men det fikk først betydning med den tredje delen som ble lagt til i 2014.

«Statens myndigheter skal iverksette tiltak som gjennomfører disse grunnsetninger» står

det i del tre. Det betyr at staten for første gang har en plikt til å gjennomføre bestemmelsene i første og andre del av miljøparagrafen. Kort sagt: Staten har plikt til å ta vare på miljøet. Folket har dermed fått en grunnleggende rettighet til et sunt miljø og en natur som ikke raseres. Uten den siste delen, vil de to første delene i grunnloven kun hatt en symbolsk verdi.

Saksøke staten?

Dette har en gruppe initativtakere valgt å ta videre gjennom 112aksjonen. Aksjonen har laget et opprop som peker på at å lete etter olje i Arktis er stikk i strid med Grunnlovens paragraf 112, og krever at regjeringen avlyser 23. konsensjonsrunde i Barentshavet.

De mener at oljeleting i Arktis innebærer en statlig krenkelse av egne borgeres grunnleggende rettigheter: Når regjeringen åpner opp for å hente ut mer olje, som bidrar til global oppvarming, mister vi retten til et sunt miljø.

Suksess i Nederland I Nederland har folket allerede vunnet et lignende søksmål mot staten. Organisasjonen Urgenda ledet et søksmål på vegne av 900 nederlendere, der de mente at staten

hadde sviktet i å verne folket mot farer som klimaendringer og stigende havnivå. Domstolen i Haag konkluderte i juni med at myndighetene i Nederland hadde sviktet sine borgere fordi klimapolitikken som ble ført ikke bidro til at verdens land kunne unngå en temperaturøkning på to grader.

I Nederland ble søksmålet vunnet på grunnlag av at staten må handle aktsomt mot sine borgere. I Norge er det også slik, men forskjellen er at Grunnloven nå sier at staten har en plikt til å ta vare på miljøet. Det betyr at retten til et levelig miljø står side om side med viktige rettigheter som ytringsfrihet og stemmerett.

Viktig pressmiddel Selv om et søksmål ikke er på trappene helt ennå, kan det være at den norske staten blir saksøkt hvis regjeringen bestemmer seg for å hente ut olje i Barentshavet. I så fall bryter nemlig staten sin plikt om å ta vare på miljøet.

– Det finnes en rettslig ramme for hva politikerne kan gjøre, forteller Pål Lorentzen, Høyesterettsadvokat, leder for Norsk Klimastiftelse og en av initiativtakerne til aksjonen.

– Grunnlovsparagrafen kan brukes som et pressmiddel. Et søksmål mot staten er ikke noe mål i seg selv, men målet er heller en forståelse om at miljøkrav ligger innbakt i grunnloven vår. Hvis politikerne ikke forstår dette, og bare stikker hodene i sanden, kan det være behov for å gjøre et søksmål.

Muligheten til å saksøke ligger der, og Høyesterettsadvokaten mener at det er grunnlag for en sak, særlig fordi paragraf

112 forplikter til handling.

– Det er egentlig ganske utrolig at politikerne driver fremover som om de ikke vet hva de selv har vedtatt, mener han.

Lorentzen understreker at det er oljeboring i Arktis som er det store spørsmålet, men at miljøparagrafen for eksempel kan brukes til å kreve at politikerne strekker seg lenger i forhandlinger for å bremse global oppvarming.

– Vi er i ferd med å påføre våre fremtidige generasjoner en byrde. Vi må få myndighetene til å snu.

GRUNNLOVENS PARAGRAF 112 Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.

Borgerne har rett til kunnskap om naturmiljøets tilstand og om virkningene av planlagte og iverksatte inngrep i naturen, slik at de kan ivareta den rett de har etter foregående ledd.

Statens myndigheter skal iverksette tiltak som gjennomfører disse grunnsetninger.

07

FNs NYE BÆREKRAFTSMÅL Perioden for FNs tusenårsmål går ut i 2015, erstatningen er nå på plass.

TEKST: Martin Gukild / FOTO: FN-sambandet

På FNs tusenårstoppmøte i 2000 vedtok verdens land åtte utviklingsmål som skulle nås i løpet av de neste 15 årene. Disse var blant annet å halvere andelen som lever i ekstrem fattigdom, få alle barn på skole og redusere barnedødeligheten. FNs Millenium Goals Report 2015, slår fast at selv om ikke alle målene er nådd, har store endringer skjedd. Assisterende generalsekretær i FN-sambandet, Rune Arctander, mener tusenårsmålene har vært en suksess – De har vært en suksess i den forstand at man har klart å samle finansiering og få til en felles innsats for noen konkrete utviklingstiltak.

Det har skapt enn innsats som har sikret at vi har gjort stor fremgang på noen av de største utfordringene verden står overfor på kun 15 år.

Nye mål for bærekraftig utvikling Utforming av de nye målene begynte allerede på Rio 20+konferansen i 2012. Totalt har alle FNs medlemsland, en rekke organisasjoner og over 7 millioner mennesker fra hele verden kommet med innspill. Dette har resultert i 17 nye mål med totalt 169 delmål, som ble vedtatt av FNs generalforsamling i slutten av september i år.

De nye målene inkluderer alt fra å utrydde fattigdom og sult til å redusere ulikhet mellom individer og nasjoner.

– De nye målene omhandler svært mye, og er mer omfattende enn

08

de gamle. Dette henger sammen med at man tidlig bestemte seg for at bærekraftig utvikling skulle være et bærende element for de nye målene. Da er det naturlig at de inkluderer flere sektorer enn de gamle. sier Arctander.

Tydelighet var en av de gamle målenes styrker. Flere er bekymret for at den nye og mer kompliserte strukturen vil gjøre målene vanskeligere å nå, og mindre vellykkede enn sine forgjengere.

– Det viktigste er at en bred prosess i forkant har sikret eierskap og forpliktelse blant FNs medlemsland. Men det kan være en utfordring hvis land velger å benytte seg av bærekraftsmålene som en «shoppingliste», og kun arbeide for målene de støtter eller dem de har et godt utgangspunkt for å nå, avslutter Arctander.

Pantesamarbeid

KAMPEN FOR EN RETTFERDIG KLIMAAVTALE Den 8. desember reiser aktivister fra Natur og Ungdom til Paris for å demonstrere under klimaforhandlingene.

TEKST: Steffen Mio Kristiansen / FOTO: Moyan Brenn, Flickr

Etter at denne teksten ble skrevet har det vært et terrorangrep i Paris. Minst 129 mennesker har mistet livet, og over 350 er sårede. I øyeblikket er det unntakstilstand i Frankrike, og det er snakk om at arrangementer knyttet til klimatoppmøtet vil bli kraftig nedskalert eller avlyst. I skrivende stund planlegger Natur og Ungdom å sende aksjonister til Paris, selv om det er vanskelig å si om de opprinnelige planene kan gjennomføres.

Den åttende desember ruller Natur og Ungdom avgårde fra Oslo i retning Paris.

Aksjonister fra hele landet skal gjennom tre innholdsrike dager i Paris sette Natur og Ungdoms preg på klimaforhandlingene. Viktigere enn avtrykket norsk ungdom setter i den franske hovedstaden underveis, er mulighetene til å skape et moment for endring i tiden som følger etter forhandlingenes slutt.

Natur og Ungdom sender klimautsendinger til forhandlingene En av de første dagene i Paris skal Tine Sundtoft møtes av en samlet norsk ungdomsbevegelse. Her skal ministeren få høre hvilke krav ungdom setter til de pågående forhandlingene. Dagen etter arrangerer Friends of the Earth aksjonen «People. Power. Action.» hvor mer enn 25 nasjoner vil delta. Gjennom aksjonen vil det settes fokus på klimarettferdighet og de ulike landenes historiske ansvar for klimaendringene, som igjen vil bygge opp til den største markeringen knyttet til forhandlingene.

Lørdag 12 desember vil kanskje så mange som 200 000 mennesker delta i en klimamarsj gjennom Paris’ gater. Målet er å vise hele verden viktigheten av å få på plass en bindende avtale. Det vil være en av de største markeringene knyttet til miljø gjennom historien, og vil gi et klart budskap til verdens ledere om at endringer må skje. Samtidig vet vi at den globale klimakampen ikke egentlig utkjempes i Paris. Den kjempes hver eneste dag av unge aktivister. Ikke bare i Norge, men i hele verden.

Klimaforhandlingene settes på dagsorden i Norge Det blir sannsynligvis landet en avtale i Paris. Spørsmålet som stilles knytter seg til innholdet i en slik avtale, og om den vil stille de rike landene til ansvar for sitt historiske utslipp. Uavhengig av kvaliteten på avtalen vil klima bli satt på dagsorden, og Natur og Ungdom må ta ansvar i tiden som følger for å sette lokale klimatiltak på dagsorden over hele landet.

For å gi et innblikk i klimaforhandlingene arrangerer Natur og Ungdom «Natt på museet», en klimavake på Teknisk museum i Oslo. Det vil bli liveoppdateringer fra Paris, innsyn i sluttforhandlingene fra toppmøtet, konsert med blant andre Moddi og muligheter til å utforske museet inn i de sene nattetimer.

Uavhengig om du skal til Paris, på arrangementet i Oslo eller være sofaaktivist kan du følge klimatoppmøtet på www.putsj.no

Nordisk minister råd har igjen foreslått at det skal opprettes et felles pantesystem for de nordiske landene. Det transporteres hvert år store mengder flasker og bokser i Norden, grunnet økt grensehandel, og disse havner ofte i søppelkassen siden det ikke er mulig å pante dem. Pantesamarbeid eksisterer allerede mellom Danmark og en nordlig delstat i Tyskland, og et samarbeid mellom Norge og Sverige trekkes frem som noe av det mest realistiske.

Biler ingen adgang Oslo har fått nytt byråd som har vedtatt at Oslo sentrum skal være bilfritt innen 2019.

En rekke andre europeiske hovedsteder er i gang med lignende tiltak, men responsen har vært blandet blant osloborgerne. Uansett vil nok alle i Oslo sette pris på bedre luftkvalitet. Det er ikke uvanlig at det anbefales at barn og astmasyke holder seg innendørs på vinterdager i Oslo – fordi lufta er for dårlig.

Verdens første flytende vindpark Statoil har nå besluttet å legge pengene på bordet og starte arbeidet med en flytende vindpark utenfor kysten av Peterhead i Skottland.

Hywind pilotpark skal etter planen påbegynnes i slutten av 2017, og vil kunne gi strøm til 20 000 husstander.

Obama sier nei til 2000 kilometer med oljerørledninger I starten av november gjorde Obama slutt på den største klimakampen i USA i nyere tid, planen om den nye oljerørledningen Keystone XL. Rørledningen skulle frakte 830 000 fat olje hver dag fra tjæresandområdene i Canada til USA. Mens høyresiden har trukket fram jobbene som vil komme med dette prosjektet, har venstresida stått på sitt vedrørende miljø- og klimaødeleggelsene. Miljøbevegelsen vant til slutt, og president Obama sa nei og uttrykte at han ønsket å sende et kraftig signal til verden i forkant av klimaforhandlingene i Paris.

09

MILJØPLUKK

MILJØYRKET SYKKELENTUSIAST OG KAFÉ-MEDEIER

SAGT OG HØRT

OM KRIG

TEKST / FOTO: Sara Prytz Ritland

«Krig er kapitalisme med bare nevene.»

– Tom Stoppard, britisk dramatiker

«Jorden har større behov for å bli dyrket enn for å bli fuktet med blod.»

– Voltaire, filosof

Like i nærheten av Natur og Ungdoms kontorer i Torggata, har det dukket opp en ny kafé og bar ved navn Peloton. Stedet åpnet i begynnelsen av juli, samtidig som sykkelrittet Tour de France gikk av stabelen. En ildsjel bak konseptet er Aimar Niedzwiedski, sykkelentusiast, medeier og directeur sportif (norsk: sportsdirektør).

Hva er Peloton?

– Jeg liker å kalle det en sykkel-bar. Peloton betyr hovedgruppen, eller hovedfeltet i et sykkelritt. Vi er også et kultursted, og hvem som helst skal kunne komme hit. Hvis man tenker på bar, sånn som man ser på det i Frankrike eller Italia, så er barene typiske samlingssted hvor man møtes fra grytidlig morgen, til sent på kveld.

Et sted hvor man har en sosial og hyggelig samtale. Det er det som er ideen her, at Peloton skal være et samlingssted.

«Skam på den der først fant på krig.

Det er jo urimelig at folk skal gå hen og myrde dem som man ikke kjenner.»

– Ludvig Holberg, forfatter

«Krig løser ingen problemer. Det er like fryktelig å vinne en krig som å tape den.»

– Agatha Christie, forfatter

Har dere fått mye oppmerksomhet?

– Ja, vi har det. Vi har allerede blitt et av de hotte stedene på Foursquare (en internasjonal app). Dette har resultert i at mange turister kommer innom og tar bilder.

Peloton har også et sykkelverksted, hva tilbyr dere?

– Vi har «åpne mekke-kvelder», som først og fremst er et tilbud for de som kan litt skruing fra før av. På dagtid har vi instaservice som vi har valgt å kalle det. Hvis man kommer hit og har en mindre teknisk utfordring, så vil den bli løst der og da i løpet av en kaffekopp.

Hva tenker du om sykkelpolitikken i Oslo?

– Si hva man vil om tidligere samferdsels- og miljøbyråd Guri Melby, men hun har utrettet mye mer enn noen annen har gjort før henne. Ellers har man i alle fall kommet på en riktigere kurs enn det som har vært før, og det er jo veldig lovende. Samtidig er det ikke bare politisk at sykling står sterkere i Oslo. Det administrative Oslo satser også mer på sykkel, og det er veldig bra.

«War does not determine who is right­ only who is left.»

– Bertrand Russell, forfatter, filosof og matematiker

«It isn't enough to talk about peace.

One must believe in it. And it isn't enough to believe in it. One must work at it.»

– Eleanor Roosevelt, førstedame i USA

10

MILJØTEKNOLOGI

NU-KALENDER

NATUR OG UNGDOMS LANDSMØTE Fredrikstad, Østfold, 7.­- 10. januar Vi begynner 2016 med årets viktigste møte; landsmøtet! Vil du være med å bestemme hva NU skal mene, gjøre og si? Ta kontakt med lokallaget ditt eller snille­Sigrid fra kontoret på sigridh@nu.no, så sees vi i Fredrikstad!

BROEN TIL FRAMTIDEN Folkets hus, Oslo 19. februar Årlig konferanse som handler om hva vi kan gjøre for å omstille Norge til et fornybart land. Påmelding på www.broentilframtiden.com

VARDEBRENNIN FOR ET OLJEFRITT LOVESE Hele landet, 12. mars.

For informasjon, se www.folkeaksjonen.no

DEATH ROW

GJENNOMSIKTIGE SOLCELLEPANELER FJELLENES SPØKELSE En gruppe forskere ved Michigan State University har klart å lage gjennomsiktige solcellepaneler. Dette kan revolusjonere industriene, mener forskere.

TEKST: Martin Gukild

Produksjonen av solcellepaneler har vokst i større og større grad de siste årene, men en utfordring har lenge vært i veien. Solceller er avhengige av å stoppe sollys for å kunne ta opp energi, og det har vært umulig å produsere gjennomsiktige solcellepanel som kan fungere som for eksempel vinduer.

Salget har likevel økt kraftig, knyttet til mulighetene til å benytte seg av tak og andre flater for å produsere energi, og effektiviteten har økt massivt. På slutten av 70-­tallet kostet det flere hundre kroner å produsere en eneste watt, i dag er kostnaden redusert til kun et par kroner.

Nå mener forskere ved MSU at mulighetene er mange. Se for deg skyskrapere dekket av glass hvor alt er solceller. Eller mulighetene for å erstatte skjermen på mobiltelefonen din med et solcellepanel.

Måten de har knekt koden på, er kort sagt ved å kun ta opp det lyset som uansett ikke er synlig for det menneskelige øyet, i hovedsak UV og infrarød stråling, og produsere strøm av dette. De vil neppe kunne bli like effektive som ordinære solcellepanel, men en god utvikling er det, uansett.

En tredjedel av verdens snøleoparder kan forsvinne som følge av klimaendringene.

TEKST: Martin Gukild / FOTO: Derek Keats, Flickr

Snøleoparden, Panthera uncia, er listet som strerkt truet på Verdens naturvernunions globale rødeliste, og regnes for å være et av de mest truede kattedyrene i verden. Det finnes omtrent 4000 ville snøleoparder igjen i verden. De lever høyt oppe i fjellene i Sentral-Asia.

Den tilhører familien brølekatter, men kan til tross for navnet ikke brøle. Snøleoparden er svært sky og unngår mennesker. Dette har gitt den tilnavnet «fjellenes spøkelse». De kan jakte på byttedyr opptil tre ganger sin egen størrelse, og benytter seg av naturens gjemmesteder for å snike seg inn på byttedyr.

Trues av klimaendringene I en ny rapport fra WWF kommer det fram at klimaendringene truer leopardene. Et varmere klima fører til at tregrensen flyttes høyere og høyere, og gjør leveområdene til snøleopardene mindre. De har over lengre tid tilpasset seg et liv over tregrensa. Flere av deres viktigste byttedyr står også overfor tap av sine leveområder på grunn av klimaendringene, noe som setter ytterligere press på leopardene.

Områdene snøleopardene bor i er også viktige for mennesker. En lang rekke land er avhengige av vann fra fjellområder som voktes av leopardene. Klimaendringene som truer dem vil også få konsekvenser for vannforsyningene i fremtiden, altså kan man verne om vannressursene ved å ta vare på snøleopardene.

11

KRIG OG RESSURSER

12

Vi er på god vei mot jordas bristepunkt, samtidig spås sterk befolkningsvekst og økt ressursforbruk. Hva konsekvensene vil bli er ikke like tydelig – vil naturressursene bli kilde til konflikt eller samarbeid?

TEKST: Ingvild Høystad Stavem / ILLUSTRASJONER: Line Lønning

I dag er vi omtrent 7,3 milliarder mennesker på jorda. Ifølge FNs siste klimarapport vil befolkningen øke til rundt 9,7 milliarder innen 2050. Det tilsvarer en økning på over en tredjedel – noe som vil sette sine spor. I tillegg forventes det at en voksende middelklasse – som

en konsekvens av at folk får mer utdannelse og høyere velstand – vil øke verdens forbruk og behov for ressurser. Rapporten Global Trends 2030, anslår en økning av vannforbruk på 40 prosent, matforbruk på 35 prosent, og energiforbruk på 50 prosent innen 2030.

Flere og flere snakker om at oljens gullalder i Norge snart er omme, noe som allerede skaper angst for hvordan Norges velferdssamfunn skal finansieres i fremtiden. Vi vet at halve regnskogen er blitt ødelagt siden 2. verdenskrig, noe som stadig fører til lokale konflikter og global bekymring. Flere av verdens største elver og innsjøer er snart uttørket, resultatene er mer uro i allerede ustabile områder og millioner drevet på flukt. Dette er dagens virkelighet, er vi da på vei inn i en tid fylt av krig og konflikter over livsnødvendige naturressurser som mat og vann? forts.

13

Går ressurser og krig hånd i hånd?

Forsker Ivar Buhaug fra Peace Research Institute Oslo (PRIO) mener det ikke finnes historiske bevis på at ressursusikkerhet har vært en direkte årsak til krig. Men krig har sjelden kun én årsak.

Som regel kreves det flere risikofaktorer for at krig skal være et faktum.

– Derfor kan man ikke se bort fra at naturressurser har vært sentrale faktorer i tidligere konflikter, sier han. Kongo er kjent blant annet for sine bloddiamanter. Disse har vært, og er, årsak til en rekke væpnede konflikter mellom ulike grupper på jakt etter denne dyrebare ressursen.

Et annet eksempel er olje, det svarte gullet, som blir forbundet med makt og velstand. Olje blir omtalt som en sentral årsak til Irakkrigen som startet i 2003.

I stadig økende grad blir også søkelyset rettet mot de fornybare ressursene, som ikke nødvendigvis er verdt mest penger, men som er avgjørende for alt liv på jorden. Klimaforsker Richard Seager ved Columbia University i New York, trekker frem vannmangel som mulig følge av menneskeskapte klimaendringer som et eksempel. Dette, sier han, kan ha ført til den pågående borgerkrigen i Syria. I årene som ledet opp til den arabiske våren i desember 2010, opplevde Syria sin verste tørke i manns minne.

Dette resulterte i at 1,5 millioner syrere flyktet inn til byene på grunn av umulige levekår på landsbygda. Dette skjedde uten at regimet prøvde å bedre situasjonen for denne gruppen. Høye matpriser som konsekvens av tørken og migrasjonspresset på byene medvirket på denne måten indirekte til krigen, ifølge Seager. Men høyere matpriser er ikke nok i seg selv, forteller Buhaug.

– Konflikter starter gjerne i områder hvor det finnes flere underliggende faktorer som øker

14

risikoen. Det kan være snakk om ujevn eller urettferdig fordeling av privilegier og velstand, manglende rettigheter eller annet. Det er da snakk om politiske utfordringer som ikke er knyttet til klima eller ressurser direkte.

«Konflikter starter gjerne i områder hvor det finnes flere underliggende faktorer som øker risikoen.»

Ikke vær grådig, det er nok til alle FNs klimapanel mener at vi i dag produserer nok mat til å fø 3 milliarder mennesker i tillegg til dagens befolkning på 7,3 milliarder. Utfordringen i fremtiden vil altså ikke være å produsere nok mat, men å fordele den jevnt. I dag sulter omtrent hver niende person, enda vi har en overflod av mat. I fremtiden snakker vi sannsynligvis om en mer omfattende global omfordeling av mat og andre fornybare ressurser som skog og vann for å skulle livnære verdens befolkning. Altså er vi igjen over på en politisk og ikke økologisk utfordring, som kanskje vil kunne skape spenninger mellom land på statlig nivå.

Klimaendringene kan gjøre vondt verre Selv om vi kanskje produserer nok mat per dags dato til å kunne fø en befolkning på 11 milliarder, vil klimaendringene kunne redusere jordens kapasitet fra det den har i dag. Land som i dag dyrker jorda, vil kanskje ikke kunne gjøre det i fremtiden ettersom nedbørsmønstrene endrer seg. Områdene i beltet rundt ekvator blir tørrere, mens nordlige strøk som Norge og Nord-Europa vil oppleve mer ned-

bør og mildere klima. Om ikke samfunnene i de tørrere områdene greier å omstille seg og finne nye, mindre vannkrevende måter å leve på, kan det føre til uro og konflikter blant borgerne som mister sitt levekår.

Om de forventede klimaendringene inntreffer, kan områdene hvor det foregår mest matproduksjon i dag endres geografisk over tid.

De kan forflytte seg nordover, vekk i fra de varme og de tropiske områdene. Dette kan sette de vestlige landene i en enda sterkere maktposisjon, og vi risikerer at skille mellom sør og nord blir enda tydeligere. Slike ulikheter er ofte sentrale faktorer i kriger og konflikter, og desto viktigere blir dermed den globale omfordelingen av naturressurser i fremtiden.

Ingen trussel for oss i nord?

Olje har tradisjonelt sett et høyt konfliktpotensial i forhold til fornybare ressurser, på grunn av dens høye verdi. De siste årene har flere stormakter som USA, Russland og Kina fått øynene opp for Arktis, etter at det er blitt kjent at det kan skjule seg store oljereservoarer på polens havbunn.

– Norge har også en finger med i spillet om Arktis, og vi skal ikke avfeie muligheten for en militær konfrontasjon over ressurstilgangen i Arktis, indikerer Buhaug.

Han mener imidlertid at en fremtidig krig mellom for eksempel NATO og Russland er usannsynlig, men at ressurskampen i Arktis likevel er noe vi bør være oppmerksomme på.

På den andre siden er det ikke utenkelig at det oppstår konflikter i vesten om naturressurser, men kanskje heller i form av trusler, eller økonomisk krigføring gjennom boikott eller importskatt, snarere enn ved militære virkemidler.

En økende migrasjon nordover som følge av klimaendringene er kanskje det vi i nord vil merke sterkest. Man kan undres om det vil påvirke samfunnet vårt på godt eller vondt?

Uten mat og drikke, duger krigeren ikke Gjeter- og nomadefolk i Nord-Afrika havner stadig i konflikter og voldsepisoder med lokale fastboende bønder og naboer over knapphet på dyrkbar jord og oaser. Nord-Afrika er et område som stadig oftere blir rammet av tørke, noe som reduserer tilgangen til ressursene ytterligere. Det er kanskje naturlig å tenke at konfliktene dermed også forverres. Forskning viser derimot at i perioder med tørke og ekstra stor knapphet på vann og andre typer fornybare ressurser som skog, dyrkbar jord og beitemark, ser man en nedgang i voldelige konflikter. Tidligere Nobels fredsprisvinner Elinor Ostrom har foretatt studier som viser hvordan knapphet på ressurser oftere fører til samarbeid enn krig. Det er mange studier som underbygger dette. For eksempel i Kenya, hvor det er mye vold og uro på et lokalt nivå om naturressurser som vannhull og jord, viser forskning til et positivt mønster hvor man deler på de knappe ressursene i perioder med tørke.

OECD beregner at innen 2030 vil halvparten av verdens befolkning leve i områder med alvorlig vannknapphet. I dag lever 40 prosent av verdens befolkning nær elver som renner gjennom flere land. Landene ved

enden av slike elver er ofte avhengige av at landene oppstrøms bruker elven bærekraftig for å få dekket sine behov. En slik avhengighet av riktig forvaltning på kryss av landegrenser skaper fort gnisninger mellom stater. Egypt for

«Ressursknapphet skaper sjelden krig, men eksisterende konflikter kan bli forverret og fredsarbeid vanskeliggjort av kampen om de knappe ressursene.» eksempel, som ligger ved enden av Nilen, ligger meget sårbart til og er avhengig av at de andre landene langs Nilen verken overbruker eller forurenser elven. Etiopia har satt i gang et demningsprosjekt som vil kunne redusere vanntilførselen av Nilen til Egypt – noe som har skapt store spenninger mellom statene.

Jan Egeland og Ivar Windheim fra Norsk utenrikspolitisk institutt påpeker likevel at: «Ressursknapphet skaper sjelden krig, men eksisterende konflikter kan bli forverret og fredsarbeid vanskeliggjort av kampen om de knappe ressursene.»

Hvis spådommene for klimaendringen stemmer, og fører til at elver som Nilen og Hindus (som er delt mellom Pakistan og India) blir redusert – vil statene følge den samme

dynamikken som kenyanerne, og søke mot samarbeid, eller ser vi for oss fremtidige ressurskriger?

Motivasjon til teknologisk utvikling og samarbeid Fremtiden er ikke skrevet i stein, og i de kommende årene vil mye avhenge av hvordan styresmaktene velger å forvalte verdens ressurser. Skal man unngå konflikter er man nødt til å samarbeide om å finne felles løsninger.

For å finne bærekraftige løsninger, både for planeten og menneskeheten, er vi avhengige av å satse på teknologi og samarbeid.

Midtøsten er en av de mest sårbare regionene for klimaendringer når det gjelder vannmangel. For å løse dette har Qatar og Jordan de siste årene valgt å satse på et pilotprosjekt som bruker solenergi til å omgjøre saltvann til ferskvann. De driver store drivhusanlegg som får ørkenen til å blomstre. Prosjekter som dette er fortsatt under utvikling, men slik nytenking kan være med å løse fremtidens utfordringer.

Det hender at to eller flere land gjør krav på samme område, enten det er en skog, pol, eller elv, men det behøver ikke føre til konflikt. Historisk sett, kan det likeså godt initiere samarbeidsavtaler over disse omstridte områdene som kommer alle parter til gode. Altså ser vi at verdifulle naturressurser eller ressursknapphet kan være et incentiv til samarbeid og teknologisk utvikling, fremfor krig og konflikt.

15

FREDSNASJON? Fredsnasjon har lenge vært Norges fremste varemerke internasjonalt, men er dette velfortjent?

TEKST: Martin Gukild / FOTO: Wikipedia

Vi deler ut fredsprisen, vi bærer arven fra Nansen, vi er jevnlig fredsmeklere i en rekke store konflikter og er svært engasjert i FN, men samtidig er vi medlemmer av NATO, deltok i bombingen av Libya og eksporterer militært materiell og våpen til diktaturer.

Forskjell mellom liv og lære Norges våpeneksport har blitt et stadig mer debattert tema de siste årene. Norge eksporterte våpen for 1,8 milliarder kroner i 2013, og var

16

med det verdens sjette største våpeneksportør.

Stortinget har vedtatt retningslinjer for eksport av våpen og militært utstyr som blant annet skal sikre at det ikke skal selges til land hvor det er fare for borgerkrig eller intern undertrykkelse, og at man skal ta hensyn til demokrati- og rettighetssituasjonen i landet.

Leder av Norges Fredslag, Fredrik Heldal, mener det er et problem at retningslinjene tolkes i altfor bred forstand.

– Norge eksporterer militært utstyr til en rekke

diktaturer inkludert Saudi-Arabia, De forente arabiske emirater og Qatar. Det bidrar til å styrke disse statenes undertrykkende institusjoner og dermed til å holde regimene ved makten.

Det er utenriksdepartementet som har ansvaret for å godkjenne eksportlisenser og håndheve retningslinjene. Heldal mener at det ikke bare er hvordan dagens system håndheves som er problematisk, men også selve reglene som er åpne for mye misbruk.

– Majoriteten av norsk våpeneksport går til våre Nato-allierte, og Norge krever ikke sluttbrukerdokumentasjon for slik eksport.

Det betyr at våre allierte kan videresende norsk militært materiell til land som Norges eksportkontrollregelverk utelukker salg til, sier Heldal.

En sluttbrukererklæring er en garanti gitt til eksportør om at mottagerlandet er endelig bruk-

Bård Vegar Solhjell fra SV. FOTO: SV

Hellfire-raketter.

Men betydelig lettere er det å kontrollere Nammos eksport av panservernraketten M72 til Israel. Dette fordi den norske stat eier 50 prosent av aksjene i selskapet, og har gjennom det muligheten til å endre denne praksisen, uten å endre lovverket.

er av våpnene, og at de ikke skal eksporteres videre uten samtykke fra opprinnelseslandet.

Noe Norge ikke opererer med i dag.

Politisk vilje I 2014 vedtok Stortinget strengere retningslinjer for våpeneksport. Nå ville brudd på menneskerettigheter også kunne utelukke land fra å kjøpe norske våpen. Utenrikspolitisk talsmann og stortingsrepresentant for SV, Bård Vegar Solhjell skulle gjerne sett at Stortinget hadde gått lengre.

– Man burde skjerpe inn reglene for komponenteksport, med krav om re-eksportklausul for alt militært materiell som blir eksportert, og innføre sluttbrukererklæring ved salg til alle land, inkludert NATO-land, for å sikre at norske våpen ikke blir solgt videre til land vi ellers ikke ville ha solgt våpen til.

Et annet problem Solhjell trekker fram, er etableringen av norske fabrikker i utlandet.

– Et av de viktigste utviklingstrekkene er at norske våpeneksportører etablerer nye fabrikker, eller kjøper opp utenlandske fabrikker, som for eksempel ligger i USA. Det betyr at våpen på en norskeid fabrikk kan havne i et land i krig eller som bryter menneskerettighetene.

Smutthull i loven Direkteeksport av våpen fra Norge til Israel er forbudt, men det finnes allikevel norske selskaper som gjør det. Det norske våpenselskapet Nammo eksporterer nettopp våpen til Israel gjennom sitt

«Norge eksporterer militært utstyr til en rekke diktaturer inkludert Saudi-Arabia, De forente arabiske emirater og Qatar, som bidrar til å styrke disse statenes undertrykkende institusjoner og dermed til å holde regimene ved makten.» datterselskap Nammo Talley i USA, og unngår på den måten å bli felt av retningslinjene.

Våpenproduksjonen i verden blir stadig mer internasjonal, og det blir vanligere og vanligere at ulike deler produseres forskjellige steder i verden. Det er vanskelig for norske myndigheter å forhindre at visse deler produsert i Norge eksporteres til USA og brukes i for eksempel

Mangel på åpenhet og kunnskap Heldal mener at vi vet for lite om hva Norges eksporterte våpen brukes til. Han trekker fram vår eksport av ammunisjon til De forente arabiske emirater, og kjøretøy til Saudi-Arabia i 2014 som eksempler på dette.

– Vi vet ikke om dette utstyret har blitt brukt under de to landenes angrepet på Jemen, så dette er det behov for å granske. Vi vet heller ikke om ammunisjonen til De forente arabiske emirater har blitt brukt til intern undertrykking.

Et annet eksempel på manglende åpenhet er Norges deltagelse i bombingen av Libya, sier Heldal.

– Når det gjelder prosessen som ledet til avgjørelsen om krigsdeltagelse så ble den truffet på grunnlag av telefonsamtaler mellom Utenriksministeren, regjeringen og noen sentrale politikere på Stortinget. Det lå ikke et formelt vedtak i regjeringen bak deltagelsen, og den var ikke gjenstand for grundig debatt, som en slik avgjørelse bør være.

Han mener at det er grunn til å tro at denne avgjørelsen i større grad ble tatt på bakgrunn av politiske interesser i NATO og overfor USA, enn sivilbefolkningens behov.

Dette ser han på som en skummel utvikling.

– Menneskerettigheter og humanitærrett blir i enda mindre grad en rettesnor for norsk politikk.

Mens Norge deltar i sanksjoner mot Russland fortsetter vi samarbeidet med Saudi-Arabia, og oljefondet investerte i år for første gang i landet.

Det er vanskeligere å føre en selvstendig utenriks og forsvarspolitikk med de nære båndene til USA og NATO.

17

KRIGEN SOM ALDRI ENDTE 18

Da det smalt i Hiroshima og Nagasaki i 1945, var det første gang atomvåpen ble brukt i strid. I dag, 70 år senere, er atomvåpen de eneste masseødeleggelsesvåpnene som ikke forbys av en internasjonal konvensjon.

TEKST: Tora Molvik Fougner / FOTO: Wikipedia

I 1945 var USA alene om å ha atomvåpen.

Etter andre verdenskrig bygget etter hvert syv nye land opp atomvåpenlagre i en rasende fart.

Diplomatiske relasjoner var iskalde, verden var uforutsigbar. Skoledagen kunne når som helst bli avbrutt av en ekte flyalarm, og myndighetene ga råd for å forberede folk på atomkrigen. Flere ganger gikk det nesten galt.

Etter den kalde krigen fikk atomkampen mindre oppmerksomhet. Atomvåpen ble noe fjernt som de færreste fryktet eller tenkte på.

Men våpnene forsvant aldri; i dag finnes det over 15 000 atomvåpen i verden, hvorav rundt 2000 står klare til å skytes opp hvert sekund.

Tilbake til fortiden Samtidig som at tragedien i Japan markeres over hele verden, planlegger flere land oppgradering av atomvåpenlagrene sine. Storbritannia står foran en storsatsing på å fornye sitt atomvåpensystem, til tross for bred motstand.

Russland og USA oppgraderer sine våpen, og NATO skal utplassere nye atomvåpen i Europa.

I tillegg bidrar en økende spenning mellom Russland og NATO-landene til større usikkerhet.

Daglig leder i Nei til Atomvåpen, Frode Ersfjord, mener at situasjonen i Europa er spesielt uforutsigbar fordi mange av de utplasserte våpnene er så presise at terskelen for å bruke dem senkes.

Da blir det enda viktigere med gode avtaler som hindrer opprustning.

Verdens viktigste våpenavtale Hittil er den sterkeste atomvåpenavtalen Nuclear Non-Proliferation Treaty (NPT), eller Ikkespredningsavtalen på norsk. NPT innebærer at de statene som har atomvåpen skal jobbe for total nedrustning, og at de som ikke har atomvåpen aldri skal skaffe dem. Partene møtes jevnlig for å styrke avtalen, og siden den tredde i kraft i 1970 har det blitt rundt 23 000 færre atomvåpen i verden.

– NTP er den viktigste våpentraktaten i verden, sier Ersfjord, fordi den skal stanse både spredningen og opprustningen av kjernevåpen, samtidig som at hele 190 land – nesten alle land i verden – er med. Han trekker frem den nye avtalen med Iran, FNs sikkerhetsråd og Tyskland som et viktig skritt for å hindre spredning og et eksempel på at NPT kan følges opp.

Likevel er de fleste aktivister enige om at NPT ikke er nok. Fire av de fem landene som ikke har signert avtalen har atomvåpen. Da NPT skulle reforhandles i år, klarte ikke partene å bli enige om et endelig dokument. Avtalen innebærer også at partene skal kvitte seg med atom-

våpnene som finnes i dag, men, påpeker Ersfjord, i realiteten skjer det motsatte når våpenlagrene oppgraderes. Ingrid Aspelund, leder i Norsk Folkehjelps Solidaritetsungdom, mener at NPT ikke engang oppfyller sin mest sentrale funksjon.

– Atomvåpenstatene sier at dagens NPT er nok. I realiteten ser vi at den ikke engang greier å hindre spredning, og den fungerer ikke i praksis.

Hun peker på at blant annet Israel og NordKorea har skaffet atomvåpen etter 1970, og dermed har ikke NPT oppnådd sitt viktigste mål.

En ny kurs Mens diplomatiet preges av uenighet og usikkerhet, har Hiroshimajubileet på nytt samlet folk til atomvåpenkampen. I Oslo kom 6000 mennesker sammen for å støtte et forbud. Det store oppmøtet ser ut til å reflektere en ny utvikling i Norge; Ersfjord forteller om stadig flere henvendelser fra presse og andre interesserte, og Aspelund har et lignende inntrykk.

– På den ene siden er ikke engasjementet det samme som under den kalde krigen, men på den andre siden er ungdom mye mer engasjerte, sier hun.

Aspelund anser det nye engasjementet som del av en ny retning i nedrustningsdebatten, som nå i større grad preges av internasjonal solidaritet og kampen for et atomvåpenforbud.

– Diskursen har endret seg fra å bare snakke avskrekkende om atomvåpen, til å snakke om de humanitære konsekvensene, som for eksempel trusselen mot miljø og mennesker.

Dermed er den konstante frykten fra den kalde krigen kanskje ikke forduftet, men videreutviklet til en mindre akutt bekymring – ikke bare for oss selv, men for andre mennesker.

– Vi snakker ikke lenger bare om konsekvensene av at en statsleder trykker på en knapp, vi snakker om å i det hele tatt ha våpnene.

De skal lages, fraktes, settes opp, og det er store muligheter for uhell underveis, sier Aspelund.

Nytt fokus, nye muligheter I et slikt humanitært perspektiv holder det ikke å hindre spredning av atomvåpen. I dag hefter atomvåpenstatene nedrustningsprosessen, men ved å fremheve de humanitære konsekvensene av atomvåpen og jobbe for et forbud, kan andre stater legge premissene.

– I økende grad trenger man ikke å ha atomvåpenstatene med i prosessen. Vi kan presse atomvåpenstatene på andre måter ved å lage en avtale, sier Aspelund.

Det virker kanskje underlig å diskutere et for-

bud uten å aktivisere atomvåpenstatene, men Aspelund sier at målet ved et forbud er å skape holdningsendring.

– Det viktige er å stigmatisere atomvåpen.

Da blir det mindre attraktivt å ha dem.

Nå ser mange til Sør-Afrika, i håp om at de følger opp løftet om å invitere til en ny konferanse om humanitær nedrustning. Dette vil skape et fora for nye forhandlinger på andre premisser enn atomvåpenstatenes, og dialogen kan bygge tillit i en mer spent verden. Men det vil også bidra til økt oppmerksomhet rundt humanitær nedrustning blant sivilbefolkningen, noe som blir viktig når debatten om atomvåpen dreier seg mer om humanitære konsekvenser. I tillegg vil sivilbefolkningen kunne konfrontere verdens politikere. På denne måten holdes ofrene etter Hiroshima og Nagasaki friskt i minnet til politikere – og resten av oss.

Fredslandet Norge?

Hiroshimamarkering og økende aktivisme til tross – den norske regjeringen er ikke med på noen ny fredsbølge. I 2013 arrangerte vår daværende regjering en konferanse for å belyse de humanitære konsekvensene av atomvåpen, men i ettertid har ikke dette engasjementet blitt fulgt opp. Norge stemte i høst mot en FN-resolusjon om at alle stater har et etisk ansvar for å avskaffe atomvåpen. Til tross for at stortingsflertallet og 80 prosent av Norges befolkning vil ha et atomvåpenforbud, handler altså regjeringen i motsatt retning. Ersfjord mener dette er påfallende.

– Vi har en tradisjon for å ta ansvar i spørsmål som dette, sier han, og viser til konferansen i 2013. Konferansen var den første av sitt slag, men siden har liknende konferanser blitt holdt, den siste i Wien. Her ble grunnlaget dannet for The Humanitarian Pledge, som forplikter land til å kjempe for et atomvåpenforbud. Siden desember i fjor har 121 land signert, men Norge er ikke blant dem. Ersfjord mener at Norges initiativ burde ha utviklet seg til et ansvar for et atomvåpenforbud, og har et konkret forslag til hvordan Norge kan komme på banen igjen.

– Nå håper vi at Sør-Afrika inviterer til en ny konferanse, og at det norske utenriksdepartementet tar ansvar og betaler for at også fattige land skal kunne komme seg dit for å delta.

FAKTA: Det finnes over 15 000 atomvåpen i verden i dag, fordelt på ni land: Storbritannia, Kina, Frankrike, India, Pakistan, Israel, Nord-Korea, Russland og USA Verden bruker rundt 12 millioner amerikanske dollar på atomvåpen hver time.

Vi vet om 11 atomvåpen som «mangler» Noen er sunket i havdypet, andre er sporløst forsvunnet.

19

NINTENDOKRIGERNE Et missil treffer sitt mål og tar livet av tre menn i Afghanistan. På den andre siden av kloden sitter Brandon Bryant med avtrekkeren i hånda.

TEKST: Martin Gukild / FOTO: Wikipedia

En drone er en ubemannet, fjernstyrt farkost.

Du kan kjøpe en for noen hundrelapper på Ebay, og fly rundt med den. Militæret har i en rekke år brukt droner for overvåkning og innhenting av informasjon. Nå ser man en stadig vekst i bruken av væpnede droner, ubemannede, men bevæpnede fly som kan styres fra omtrent hvor som helst. Fra starten av 2000-tallet har disse økt fra noen hundre til mange tusen.

Droneoperatøren I over fem år jobbet Brandon Bryant som droneoperatør av væpnede predatordroner ved baser i Nevada og New Mexico i USA. – Jeg var en MQ1, Bravo, predatoroperatør.

Min rolle var å styre de forskjellige funksjonene på en drone, som kamera, støtte til piloten,

20

samt å fyre av og styre missilene vi skjøt. Vi var circa 76 personer involvert i hvert oppdrag. Det inkluderer de som styrer dronen, de som skaffer informasjon på bakken, sjefer som gir ordre, og teknikere.

Bryant hadde vervet seg til militæret, men etter et år ble han overført til droneprogrammet.

– Da jeg begynte med dette fikk jeg omtrent to måneder trening før vi ble satt i arbeid. Mesteparten av det var øvelser hvor vi fløy droner over ørkenen i Nevada, og øvde på oppdrag.

Vi fløy droner over kjøretøy i bevegelse, og når vi skulle sprenge det, valgte vi oss i stedet ut en stein eller noe annet som mål, og skjøt den.

Og under treningen var det alltid den samme regla: Gratulerer du har drept en terrorist! Vi vinner krigen mot terror!

Bryant og hans kollegaer fikk kun den opplæringen som var strengt nødvendig for å gjennomføre oppdragene sine.

Ensom tilværelse I det store og det hele oppsummerer Bryant tilværelsen som droneoperatør som ensom, preget av lange og ensformige arbeidsdager og med manglende støtteapparat.

– Vi hadde ikke noe annet i livene våre og det hele er veldig ensomt. Du jobber sammen med forskjellige folk hele tiden og det er lite fellesskapsfølelse, som gjorde meg veldig isolert, sier Bryan.

Han forteller videre at det hele var veldig kjedelig: – Du sitter dag inn og dag ut og observerer mennesker. Du følger med dronen. Jeg så en mann plassere en bombe ved en vei for så å gå hjem og være med barna sine. Jeg så kvinner vaske og lage mat, jeg så dem gå i bryllup og begravelser, ja til og med ha sex. Jeg så hele livene deres. De var veldig menneskelige. Mens mitt liv var å ikke være menneskelig.

kritikerne av droneprogrammet.

– De utnyttet min tillit og mitt arbeid, og det kom til et punkt da jeg måtte få renset samvittigheten min. Det har vært viktig for meg å dele disse tingene. Landet mitt er i ferd med å bli de slemme. Hvis jeg ikke sier det jeg mener, er jeg en sviker. Det er politikerne og de militære lederne som er forræderne. Jeg er en patriot.

«Landet mitt er i ferd med å bli de slemme. Hvis jeg ikke sier det jeg mener er jeg en sviker.»

Kontroll over alt Bryant har ofte fått høre at folk sammenligner å være droneoperatør med å spille dataspill som Call of Duty, han sammenligner det snarere med The Sims. Du overvåker og har et overblikk og kontroll over alt.

– Det uttrykkes ofte bekymringer i debatten for at man ikke evner å se på potensielle mål, personer du kanskje skal drepe, som mennesker, men det kjenner jeg meg ikke igjen i. Vi observerte dem ofte over svært lang tid og innså hvor utrolig menneskelige de var. Det var vi som ble tvunget til å være umenneskelige og drepe i kaldt blod. For meg var det snarere min egen menneskelighet som forsvant.

Bryan forteller at når angrep skjer, så skjer alt veldig fort.

– Selv om jeg ikke er i fare, så kan andre være det. Du får et adrenalinkick og blir nervøs og spent. Det går gjennom hodet ditt kjemperaskt.

Det er en kjempekontrast mellom de to fasene hvor du i det ene øyeblikket sitter i timesvis og observerer, før man plutselig kan få et go signal, og må kjøre på.

militæret. Vi ble ikke sett på som ordentlige soldater. Pilotene likte for eksempel ikke at vi gikk med flight suits.

Droneprogrammet har i lang tid blitt sett på som en spøk. De som var offiserer, var der ikke frivillig men snarere fordi de ble tvunget.

Etter fem år hadde Bryant fått nok, han sluttet.

– Jeg konkluderte med at denne typen krigføring er ekstremt feig. Da jeg drepte mennesker følte jeg meg feig. Det var utrolig tøft. Det er ikke et spill. Det finnes ingen start-på-nytt-knapp, ingen ekstra liv.

I etterkant har han blitt en av de fremste

Smertefull prosess Bryants handlinger har blitt møtt med kulde og avsky fra det militære og flere av hans tidligere venner.

– Hele prosessen var smertefull. Jeg mistet kjæresten og jobben min, mange av mine venner og medsoldater sier at de hater meg nå. Enkelte har sagt at de vil drepe meg. Men oppdragelsen min har lært meg at kjærlighet er det som skaper endringer. Og det er jo det vi soldater kjemper for. Vi elsker landet vårt. Vi er patrioter. Og da vil vi ikke la landet vårt gå i feil retning.

Bruken av militære droner har fått mye kritikk fra flere hold. De kan bidra til å senke terskelen for å gjennomføre skarpe oppdrag da det ikke lenger er noen risiko for å miste egne soldater, samtidig som det fullstendig endrer hvem som befinner seg i en krigssone.

Til tross for dette mener Bryant at dronene har kommet for å bli.

– Det er naivt å tenke at myndighetene vil legge vekk et så effektivt våpen, men det trengs endringer. Utdanningen må bli bedre, og det må komme på plass et helt nytt system rundt det hele. De som styrer droner befinner seg i en krigssituasjon i det ene øyeblikket, og i det andre er de på vei hjem for å spise middag. Det er sykt, sier han.

– Vi trenger også mer åpenhet fra politisk og militær ledelse. Folket trenger å vite hva som skjer, slik at vi kan kreve endringene som trengs.

Tvunget til dronearbeid Til tross for at droner har blitt en essensiell del av USAs krigføring, ble Bryant og hans kollegaer sett ned på.

– Vi ble kalt «nintendokrigerne» av de andre i

21

KJØTTFRI

MANDAG Du trenger ikke bli vegetarianer for å kutte ned på kjøttforbruket ditt!

TEKST: Anne Beate Lindgjerdet

Et av de viktigste tiltakene man kan gjøre for å redusere sitt klimafotavtrykk er å redusere kjøttforbruket. På globalt nivå forurenser kjøttindustrien mer enn all transport til sammen.

Konseptet Meatfree Monday ble Lansert av Paul, Mary og Stella McCartney i 2009.

Det er en kampanje som ønsker å sette søkelyset på de skadelige virkningene kjøttforbruk har på miljøet ved å oppfordre folk til å spise vegetarmat hver mandag.

De vil også oppmuntre folk til å bremse klimaendringene, bevare naturens ressurser, og forbedre egen helse ved å ha minst én kjøttfri dag i uken.

Kjøttfritt i Forsvaret Når store institusjoner innfører tiltak for å redusere kjøttforbruket, ser man virkelig at det monner. Forsvaret annonserte i 2013 at de vil innføre kjøttfri mandag i alle sine messer, til stor jubel fra miljøbevegelsen. Én kjøttfri dag i uken betyr at Forsvaret sparer 150 tonn kjøtt i året.

Kommunikasjonsrådgiver i Forsvarets logistikkorganisasjon, Simen Rudi forteller at prosjektet er i gang med at noe ennå gjenstår – Det ble påbegynt et prosjekt i 2013, hvor målet var å senke forbruket av kjøtt i Forsvaret.

Dette ble da flagget, noe optimistisk, som Kjøttfri mandag, med målsetning om å innføre dette i løpet av en treårsperiode.

Dette gjør Forsvaret både av hensyn til miljøet og soldatenes helse. De støtter seg på offentlige kostholdsråd, som sier vi bør spise mindre kjøtt av helsegrunner.

– Konseptet er ennå ikke innført i alle messer i Forsvaret, og således er det for tidlig å trekke noen konklusjoner, forteller Rudi, som påpeker at man også har satt igang andre tiltak.

– Mange messer har innført kjøttfrie alternativer og Forsvarets kokker har fått kurs og kompetanseheving på tilberedelse av gode og

22

varierte vegetarretter, forklarer han.

Kjipt med kjøttfri taco Natalie Elnes Hansen (22 år), som var i tjenestestilling som hundefører ved Rygge Flystasjon i 2013–2014 er blant dem som har testet Forsvarets vegetarmiddager.

– Der jeg tjenestegjorde hadde vi kjøttfri fredag i stedet for mandag. Det var sjelden jeg spiste der når det var kjøttfri dag fordi jeg ofte dro hjem i helgene. De gangene jeg spiste vegetarmåltidene synes jeg det var helt greit.

Hun mener de som spiste vegetarmat hver fredag gikk lei av konseptet og heller ville ha kjøtt i helgematen.

– Jeg synes ikke kjøttfri taco var superkult.

Dersom den utvalgte dagen hadde vært på mandager, som er den opprinnelige idéen, hadde det sikkert vært annerledes! sier Hansen.

Studentkantinene tar ett steg i riktig retning Studentsamskipnaden i Oslo (SiO) og Universitetet i Oslo tilbyr varme vegetartilbud i de fleste kantinene sine hver dag. Innimellom har de også veganske alternativer. I tillegg annonserte Universitetet i Tromsø at de innfører kjøttfri mandag i alle sine kantiner. Tilbudet kom på plass etter et initiativ fra studentene som ønsket varm vegetarmat som alternativ hos Norges Arktiske Studentsamskipnad (NAS). Ingen av studentsamskipnadene i Norge er dog helt kjøttfrie en dag i uka.

Per Christensen, direktør i SiO Mat og Drikke kan fortelle at de utvidet antallet kantiner med vegetarmandag i 2014.

– Vi markedsfører det kjøttfrie alternativet litt ekstra på mandager. Dagen er altså ikke helt kjøttfri, men vi legger til rette for gode vegetartilbud, sier Christensen.

Jeg har også lyst til å nevne at vi jobber med

bevisstgjøring når det gjelder bærekraft og mat.

Vi har satt i gang konseptet «KUTT Gourmet» hvor vi gjør overskuddsmat, som ville ha blitt kastet, om til gourmetmåltider. Gjennom dette setter vi et fokus på matkasting, og selv om det ikke i første omgang handler om å velge vekk kjøtt, er det ofte et resultat av leveransene. Gjennom prosjektet ble vi oppmerksom på at matkasting også er et stort samfunnsproblem. Både gjennom å tilrettelegge for mer vegetarisk mat i kantinene våre, og å bruke overskuddsmat som ellers ville blitt kastet, ønsker vi å bidra til bevissthet rundt fordelene ved å velge vekk kjøtt, og å være flinkere til å bruke mat som nærmer seg «best-før»-datoen.

«Når man ønsker å påvirke folks vaner, er det viktig å vise hva man får, og ikke hva man mister. Ikke fokuser på at man ikke får spise kjøtt, men at man får spise mer grønnsaker og samtidig bidrar til en mer bærekraftig utvikling.»

– Brita Phuthi

Folkehøgskolene tar også ansvar Internasjonal sekretær i Folkehøgskolerådet, Brita Phuthi, kan bekrefte at det også er mange folkehøgskoler i Norge som er med på konseptet om en kjøttfri dag i uken. Folkehøgskolene har ikke kantine, men matsal, hvor det blant annet serveres en middagsrett hver dag. De har også fokus på økt bruk av vegetarmat.

– Noen folkehøgskoler kaller konseptet «kjøttfri dag», og andre «vegetarmiddag», forteller Phuthi, og fortsetter: – Når man ønsker å påvirke folkes vaner, er det viktig å vise hva man får, og ikke hva man mister. Ikke fokuser på at man ikke får spise kjøtt, men at man får spise mer grønnsaker og samtidig bidrar til en mer bærekraftig utvikling.

Mange av de 78 folkehøgskolene i Norge har et internasjonalt engasjement og jobber på ulike måter for en mer bærekraftig utvikling, både i undervisning og skoledrift.

– Vi har også et prosjekt i samarbeid med Fremtiden i våre hender, som heter «Aksjonsforskning og bærekraft – folkehøgskolen for framtiden», hvor 41 folkehøgskoler deltar. Mange av disse skolene har også fokus på å redusere kasting av mat og kjøttforbruket, sier Phuthi.

Hun forteller videre at med professor Tom Tiller som vitenskapelig leder, er målet at bærekraft skal bli en integrert del av undervisning og drift på folkehøgskolene, og at elevene får økt engasjement og opplever at de er en del av løsningen.

– Eksempler på tema skolene har jobbet med er økologisk mat, matkasting og kjøttforbruk, avslutter Brita Phuthi.

23

vensjonen og har dermed ikke de samme rettighetene. Kriterier og grenser for hva som kan defineres og ikke defineres som en miljøflyktning er enda ikke utbrodert.

PÅ FLUKT UTEN

STATUS Hvert sekund drives et menneske på flukt fordi livsgrunnlaget eller bostedet er ødelagt i forbindelse med miljøkatastrofer og effekter av klimaendringene.

TEKST: Sara Prytz Ritland / FOTO: CB Denmark

Nyhetsbildet er fullt av mennesker som flykter fra krig eller andre brudd på menneskerettighetene. En miljøflyktning kan være er på flukt fra flom, storm, jordskjelv eller tørke, for å nevne noen årsaker. Til forskjell fra flyktningene definert i flyktningkonvensjon fra 1951, anses enda ikke miljøflyktningene som en sosial gruppe med krav om beskyttelse ved flukt.

Juridisk status I FNs flyktningkonvensjon fra 1951 defineres en flyktning som en person som «har flyktet fra sitt land og har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av rase, religion, nasjonalitet, politisk overbevisning eller medlemskap i en bestemt sosial gruppe, og som ikke er i stand til, eller, på grunn av slik frykt, ikke villig til å 24

påberope seg sitt lands beskyttelse».

Hvor står det så om menneskene som flykter fra naturødeleggelser og miljøkatastrofer?

Ingen steder. Juridisk sett finnes det ikke noe som heter miljøflyktninger. Mennesker på flukt uten juridisk status sliter både med å få rettigheter og beskyttelse.

Mange av de menneskene som er drevet på flukt i sitt eget land, beskyttes blant annet av nasjonale lover og internasjonale lover med fokus på menneskerettighetene. Tilfellet er verre for de som må flykte ut av hjemlandet, over landegrensene.

Vanligvis vil en flyktning kunne hevde flyktningstatus i et annet land hvis det omtalte landet støtter Flyktningkonvensjonen. Miljøflyktningene står utenfor den gjeldene kon-

En definisjon Det er flere grunner til at det er vanskelig å definere miljøflyktningene i en konvensjon. Årsakene for at et menneske velger å flykte kan være mange, og desto verre er det å kategorisere tilfellene.

Noen opplever plutselige og drastiske omveltninger i klimaet, andre opplever en gradvis forandring.

Hvordan kan man vite sikkert om migrasjonen er tvungen eller frivillig, hvis forandringen for eksempel er svært langsom? Dette er blant spørsmål man stiller seg ovenfor en slik utfordring. Det kan altså være vanskelig å peke ut klimaendringer som en isolert årsak.

Ifølge Flyktninghjelpens hjemmesider, har i snitt 26,4 millioner mennesker blitt drevet på flukt fra naturkatastrofer hvert år siden 2008. Det vil si omtrent én person hvert eneste sekund. Innen 2050 har FNs klimapanel forutsett et antall på 150 millioner miljøflyktninger i verden. Det er ingen tvil om at problemet er voksende.

En utfordring for verdenssamfunnet Klimaendringene merkes overalt. Selv i Norge begynner vi å merke klimaendringene på kroppen. Senest i høst var det flom og oversvømmelse flere steder i landet. En vesentlig forskjell er det likevel om vi sammenligner miljøødeleggelsene vi opplever her i landet med et annet land, som for eksempel Vietnam. Disse to landene, med ulik økonomisk og politisk status, vil kunne håndtere situasjonene helt ulikt. Fattige land og fattige mennesker stiller mer sårbare i møte med klimaendringene.

Det spås 150 millioner på flukt fra elendige levekår forårsaket av klimaendringene innen 2050. Hvilken fremtid står vi overfor? «Masseflukt og konsekvensene av dette vil være blant de mest betydelige omveltningene forårsaket av globaloppvarming», var konklusjonen allerede i UNEPs første publikasjon om miljø- og flyktningproblematikk fra 1985.

Lyspunkt?

Blant flere initiativ som jobber med dette problemet, finner vi det norsk-sveitsiske Nanseninitiativet, som gjennom mellomstatlig samarbeid ønsker å finne løsninger for å bedre beskytte miljøflyktningene på flukt over landegrensene.

På nettsidene til Nanseninitiativet uttrykkes det hvor viktig mellomstatlig prosesser er for å møte utfordringene man står ovenfor i dag og i fremtiden. Initiativet har holdt flere konsultasjoner og møter, og det fortelles samtidig om stort interesse og engasjement. Veldig mange har anerkjent at miljøflyktningenes mangel på beskyttelse er et voksende problem. Utfordringen ligger i tiltak og løsninger.

HVA BETYR EGENTLIG Vi svarer på det vanligste spørsmålet som blir stilt til redaksjonen.

TEKST: Eivind Trædal / BAKGRUNNSBILDER: Faksimile fra tidligere utgaver av PUTSJ

– Utgangspunktet for å forandre navnet var at det gamle navnet «Natur og Samfunn» var helteit, forteller Philip Hauglin. Han var tilknytta Natur og ungdoms medlemsblad i over fem år, og bidro til overgangen fra det trauste Natur og Samfunn, til nye, kule Putsj.

– Det gamle navnet var en levning. Det var en fraksjon med naturvernere og fuglekikkere, og en fraksjon med miljøvernere som var mer orientert mot samfunnet og politikken. Den gangen var det en stor krangel innad i NU om hva man skulle kalle bladet.

Kranglenen handla om medlemsbladet skulle dreie seg om om natur eller samfunn, og kompromisset blei «Natur og Samfunn».

Salgbarhet – Jeg kjempa hardt for å få bytta fra «Natur og Samfunn» til noe som faktisk er et navn.

Da jeg endelig satt i redaksjonen selv, sammen med fant vi ut noen stikkord vi jobba ut fra. «opprør» var et av dem. Vi gikk gjennom ordbøker, fant synonymer og definisjoner på stikkordene våre.

Redaksjonsmedlemmene kom fram til tre forslag til landsmøtet der det skulle avgjøres. En av dem var «Plan B», et annet var «Reaktor», det tredje var «Putsj».

– Vi slo opp «opprør» i ordboka, og fant blant annet Putsj, som vi synes var et søtt ord. Vi fikk mye kritikk i etterkant, særlig av eldre NUere. Mange hadde gått inn i ordbøker og funnet ut at den egentlige betydninga er «militærkupp», eller «overtagelse

av makt ved hjelp av tvang». I Syd-Amerika er visst den vanligste måten å ta makta på at en general utfører et «Putsj», Men i vår ordbok stod det «lite opprør», og da vi oppdaga de andre definisjonene var vi kommet så langt at vi ikke kunne gått tilbake.

Hitler En av de mest kjente putsjene i historien er nemlig ikke et miljømagasin for ungdom, men Adolf Hitlers lite vellykka «Øl-putsch», fra 1923. Kuppet kalles «øl-putsjet» fordi det blei lansert i en tradisjonell tysk ølhall, Bürgenbraukeller i München. Hitler fikk fem års fengsel, og rakk å skrive Mein kampf under sitt opphold.

Overgangen fra Natur og Samfunn gikk heldigvis fredeligere for seg.

– På landsmøtet hang de andre sivilarbeiderne og drakk kaffe, mens jeg og resten av redaksjonen holdt småforedrag og dreiv hektisk lobbyvirksomhet. Vi ville overbevise folk om å bytte navn. Det var ganske lett å få folk til å bli enige om at det gamle navnet var elendig, men vi var spente på om vi ville greie å få folk med oss på å kalle det Putsj. Det var så vidt det gikk, har jeg på følelsen. Bladet kunne likeså godt hett Natur og Samfunn i dag, forteller Philip.

Tittelen på bladet har også sin egen font, denne var det Phillip som utforma.

– Jeg ville gjøre noe spesielt. Vi prøvde først å sette opp en del forskjellige fonter og bokstaver, men fant til slutt et par vi likte, og lagde en form for blanding, forteller han.

25

PUTSJFORSIDER

GJENNOM 15 ÅR! Slik har magasinet utviklet seg gjennom 15 år med miljøvern, aktivisme og galskap!

26

27

NR. 5/11 KR. 25,-

TEMA:

EUROPA

KRISE I EUROPA NORSK GASS - EUROPAS KLIMAREDNING? HVA ER GREIA MED REDD? KOLLEKTIVET-JACOB!

28

29

AKTIVISTPLUKK

Det går et sus gjennom OLstadionet når armene løftes, i Mexico by 16. oktober 1968.

TEKST: Mio Kristiansen / FOTO: The Nation

Afroamerikaneren Tommie Smith har akkurat fosset inn til ny verdensrekord på 200 meter sprint, og får følge av sine nære lagkamerat John Carlos på tredjeplass. Stemningen er elektrisk idet hele verden sitter klare for medaljeseremoni og nasjonalsanger.

Smith og Carlos har snakket sammen etter løpet. De har bestemt seg for å utnytte oppmerksomheten til å aksjonere politisk.

Borgerrettighetskampen har pågått i USA gjennom mange år, og tidligere samme år ble Martin Luther King myrdet.

TOMMIE SMITH OG JOHN CARLOS

De to afroamerikanerne tar steget opp på seierspallen kledd i mørke sokker. De går uten sko, og har hver sin sorte hanske.

Smith har på seg et sort skjerf, mens Carlos bærer et halskjede av perler. Perlekjedet symboliserer de enkeltindivider som var blitt lynsjet eller drept, og som ingen hadde sagt en bønn for. Idet den amerikanske nasjonalsangen starter senker Smith og Carlos hodet, og hever hver sin knyttede neve mot himmelen.

«Black Power-hilsenen» har siden blitt husket som den største politiske markeringen i løpet av den 120-årige historien til de moderne olympiske lekene. Aksjonen skapte protester og mediestorm og medførte at Smith og Carlos ble utvist fra lekene og møtte utfordringer i tiden etter arrangementet.

– Om jeg vinner, er jeg en amerikaner, ikke en svart amerikaner. Men om jeg gjorde noe galt, da vil de si at jeg er en neger. Vi er svarte og vi er stolte over å være svarte. Svarte Amerika vil forstå hva vi gjorde i natt, sa Tommie Smith etter markeringen.

Smith og Carlos sto støtt i stormen som fulgte, og forsvarte sine synspunkter og aksjonen. De har begge møtt utfordringer knyttet til sitt engasjement, men har i ettertid høstet velfortjent anerkjennelse for hvor viktig «Black Power-hilsenen» skulle vise seg å være for borgerrettighetskampen.

30

Heidi Kristiansen er 22 år, studerer internasjonale studier med fordypning i historie, og har engasjert seg i kampen for et fritt Vest-Sahara som leder av Studentene og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond (SAIH) i Lillehammer.

SAIH gjennomfører hvert år en større kampanje for å belyse utfordringer i det globale Sør. Denne gangen er turen kommet til Vest-Sahara, og studenter over hele landet vil gjennom våren jobbe for å sette fokus på den pågående konflikten.

Hva er det som gjør at unge burde vende sine øyne mot konflikten i Vest-Sahara?

– Vi snakker om at kolonitiden endte med stormaktenes tilbaketrekking fra det afrikanske kontinent. Det er langt fra sant. I Vest-Sahara er vi vitne til en situasjon der det skjer grove menneskerettighetsbrudd hver eneste dag.

Det er snakk om Afrikas siste koloni. Fredelige demonstrasjoner mot myndighetene er blitt møtt med vold fra marokkansk politi. Suverenitet, demokrati og ytringsfrihet, prinsipper og verdier vi ser på som en selvfølge, undertrykkes hver eneste dag.

Hva gjør FN for å rydde opp i situasjonen?

– Vi er vitne til en fastlåst situasjon der FN begrenses av sine rigide systemer. Frankrike har gode relasjoner til Marokko, og vil aldri støtte en FN-intervensjon. Når det er sagt har FN observatører i landet, men disse har ikke mandat til å rapportere brudd på menneskerettighetene.

På begynnelsen av 90-tallet bestemte FN at Vest-Sahara skulle få ha en folkeavstemning om selvbestemmelse. Denne er aldri blitt gjennomført, og står som et symbol på den håpløse situasjonen landet befinner seg i.

KRIG, FRED OG SOLIDARITET

Hvordan er det å jobbe med en konflikt som det er så lite fokus på i Norge?

– I Lillehammer ser vi at konflikten engasjerer.

I løpet av det siste året har lokallaget vokst fra fire aktive til at vi nå er i overkant av tjue på møtene.

Det er spennende å se hvordan arbeid med politisk sak over tid fører til vekst i lokal aktivitet. Jeg er sikker på at det mulig å gjøre noe med situasjonen, til tross for at det tidvis virker håpløst. Som et lokallag i en by i lille Norge kan det virke vanskelig å endre på noe som er så fjernt, samtidig ser jeg at for hvert menneske vi engasjerer i kampen er vi et steg nærmere et fritt Vest-Sahara.

I verden i dag ser vi forskjellige typer krig. Mellomstatlige kriger og borgerkriger er de som får mest oppmerksomhet, men det finnes også situasjoner hvor stater overkjøres i så stor grad at krig kan virke fredelig.

TEKST: Mio Kristiansen

Vest-Sahara befinner seg i denne situasjonen, og har gjort det i lang tid. Nabolandet Marokko okkuperer landet og neglisjerer

innbyggernes rettigheter. Dette skjer uten at FN eller andre aktører gjør noe for å stoppe okkupasjonen.

31

ARNSTEINS TALE

MÅNEDENS MILJØVERNER

BJØRN RØNNING FJÆRLI ALDER: 19 år LOKALLAG: Lillehammer

OPPGJØRETS TIME Det er ingen grunner til at verdens ledere ikke skal kunne vedta en ambisiøs, rettferdig og bindende klimaavtale i Paris. Men let’s face it: De kommer ikke til å gjøre det av den grunn.

FOTO: Marta Valentinsen

Det er desember. Igjen. Og verdens land er samlet for å forhandle om verdens fremtid. Igjen.

Det er noe litt håpløst over internasjonale toppmøter som har som mål å gjøre noe vi alle er enige om (løse klimaproblemet og unngå klimakatastrofe), men som igjen og igjen ikke får det til.

Det som er viktig, er å skjønne at det å løse klimaproblemet, handler om mer enn å bare sette seg et mål. Det handler om mer enn å bare kutte utslipp. Det handler om en grunnleggende omstilling av samfunnet vårt.

Den urettferdige fordelingen Hovedgrunnen til at klimaforhandlingene har stått i stampe de siste åtte årene, som kanskje særlig ble tydelig da klimatoppmøtet havarerte i København i 2009, er skillet mellom rike og fattige land. Og deres klimaansvar.

For mens USA, EU og Norge kan sette mål ut fra hva vi greier å gjennomføre – så er konsekvensen av at vi ikke setter ambisiøse nok mål at land i resten av verden må «ta resten». Land som i dag ikke har rukket å forurense. Som ikke fant olje på 60-tallet.

Som har en enorm befolkning som lever i fattigdom, som i India, som de ønsker å løfte ut av fattigdom. Jo lavere klimamål vi setter, jo mer av ansvaret legger vi over på dem.

Den rettferdige handlingen Når jeg likevel tror vi kommer til å få en klimaavtale i Paris, er det fordi ordet «klimaavtale» har gått fra å være noe som er bindende – som tar utgangspunkt i det som trengs, og som slår fast målet før virkemidlene – til å bli en liste over de utslippskuttene verdens land kunne tenke seg å bidra med.

Mens jeg sitter her og skriver, viser nedtellingen vi har på kontoret i Torggata at det er litt over en måned igjen. Til nå har det blitt meldt inn klimamål som gir oss en nesten 3 grader varmere verden. Det vil få enorme konsekvenser for mennesker over hele verden, enten de lever i lavlandet i Bangladesh, i tørkerammede California eller på Afrikas Horn. Ikke la noen fortelle deg at «Suksess i Paris» er at vi i det hele tatt får til en avtale – suksess i Paris må være at vi får en avtale som gjør nok.

Et solid gulv – eller et tak som knirker Det vi likevel kan få i Paris er et gulv. Et gulv som må bli steinhardt. Som meisler fast at det fremdeles er de rike landene som har hovedansvaret for å kutte verdens klimagassutslipp, for å legge penger på bordet og å betale for det enorme historiske ansvaret vi har gitt oss selv, gjennom 200 år med olje-, kull- og gassbonanza.

Et gulv som slår fast at klimaproblemet er noe vi har et felles ansvar for å løse, men at noen har mer ansvar for det enn andre. Og at det er et ansvar de er villige til å ta.

Det viktigste er likevel at vi må bli enige om å la olja ligge. Når vi drar hjem fra Paris er dét diskusjonen vi må starte.

Derfor drar jeg til Paris for å demonstrere. For å gå i gatene. Og for å si ifra. For vi er et godt stykke fra at Paris blir det klimaet trenger. Det virkelige arbeidet starter etterpå.

Men det skal ikke stoppe oss fra å kreve det som trengs.

Arnstein Vestre, leder i Natur og Ungdom

32

Hvorfor engasjerte du deg i Natur og Ungdom?

– Hehe, jeg meldte meg inn da jeg var tolv fordi jeg var langrennsgutt og redd for at all snøen skulle forsvinne, men det var nok kampen for oljefritt LoVeSe som gjorde meg aktiv noen år senere.

Hvilke miljøkamper står øverst på agendaen?

– Hmm, i Lillehammer er det nok to ting som står øverst på agendaen: Luftforurensning fra biltrafikk og oljefyr, og utslipp av miljøgifter i Mjøsa. Også er det viktig å ta vare på de fantastiske, bynære naturområdene her!

Hva er ditt beste tips for å engasjere andre i miljøkampen?

– Min erfaring er at flørting funker veldig bra for å engasjere folk. Sex selger! Neida... Et annet godt tips er å verve venner, for det krever ikke så mye. Ellers så er det også lurt å tenke på hva som gjør deg selv engasjert i miljøkampen hvis du skal overbevise noen andre om å engasjere seg.

«By og land - hand i hand» - ligger det noe i det gamle slagordet?

– Tja, det er i hvert fall like høy konsentrasjon av vaffeljakker i Lillehammer og Oslo, så folk er kanskje ikke så ulike som vi tror? Jeg liker meg i hvert fall begge steder, og – ikke si dette til Oslo NU – det er faktisk morsommere å jobbe i et lokallag på bygda enn i byen! (Beklager, Bjørn)

Hva er ditt beste NU-minne?

– Beste NU-minne, den er ikke lett! Men tror kanskje den ene mafiarunden på Sommerleir i Lofoten topper lista. Eller vent, Fesk førr Framtida var enda bedre!

FREM FRA GLEMSELEN Putsj har mange gamle aksjonsbilder i arkivet. Her viser vi frem et av dem, og forteller om historien bak.

Slo et slag mot privatbilismen I disse dager er privatbilismen i Oslo et hett tema etter at det ble gjort vedtak om å gjøre Oslo sentrum bilfritt, noe Natur og Ungdom har kjemper for i lang tid.

TEKST: Martin Gukild

På slutten av 70-tallet jobbet mesteparten av NU med kampen om Alta-vassdraget, men vi gjorde også mer enn det. En egen gruppe som het bymiljøgruppa fant på sitt eget sprell.

De hadde i lengre tid jobbet mot privatbilismen i Oslo, og nå var saken blitt forsterket fordi det var planlagt at et nytt parkeringshus skulle bygges.

Gruppa satt og kastet ball en sen kveld og fikk en idé.

«Hva hvis vi skaffer oss en gammel bil som vi kan knuse med en slegge? Slå et slag mot privatbilismen, liksom».

En i gruppa hadde en slektning med en bil som ikke lenger var i bruk, og aksjonen var et faktum.

Aksjonen fant sted midt i sentrum hver lørdag. Vi hadde med oss bilen og en plakat hvor det sto at man kunne betale fem kroner for å slå et slag mot privatbilismen.

– Mange syns det var morsomt og vi fikk masse oppmerksomhet i media. Til og med Se og Hør trykket saken, forteller Lars Hotvedt.

– Vi hadde aldri bedt om tillatelse fra politiet til å gjøre dette, men vi dukket nå opp hver lørdag, og etterhvert tror jeg de bare ble vant til det.

Parkeringshuset ble bygget og det var vanskelig å se de umiddelbare virkningene av aksjonen. Men i dag kan vi skrive under på at den, og mange andre, har båret sine frukter.

FØKK FIRA FELT Da det ble vedtatt ny firefeltsvei gjennom sentrum i Haugesund, gikk Natur og Ungdom til aksjon.

TEKST: Martin Gukild / FOTO: Stine Østnor

Tidligere i år gikk bystyret i Haugesund inn for å utvide Karmsundsgata fra tofelts til firefelts vei. Gata går gjennom sentrum av Haugesund, og er en sentral ferdselsåre i byen.

Det mener Natur og Ungdom Haugesund er en dårlig idé.

– Vi mener dette er en feil prioritering, som vil skape mer trafikk – ikke mindre, sier leder i NU Haugesund, Ida Johansen.

Bredt ungdomsengasjement I bystyret fikk Høyre og FrP med seg Pensjonistpartiet og KrF for å få gjennomslag for forslaget om firefelts vei. Nå bygger NU sin egen koalisjon forteller Johansen.

– Før sommeren gikk vi i gang og fikk med oss Sosialistisk Ungdom, Unge Venstre, AUF, Grønn Ungdom og Senterungdommen, på neisida mot firefeltsvei. Vi begynte å aksjonere ved bystyremøtet den 2. september hvor vi benyttet oss av pausene til å spørre ut politikerne om veiutbyggingen, og samle inn underskrifter mot utbyggingen.

Aksjon på galleriet Den 9. september var det duket for storaksjon ved rådhuset. Etter å ha samlet ungdomspartiene og NU-medlemmer, syklet og vandret de ned til rådhuset med bannere.

– Vi ønsker å vise politikerne at Haugesund skal bli en sykkelby, forteller Johansen.

De gikk så opp på galleriet over møtet og viste fram banneret sitt hvor det sto: «Føkk fira felt».

– Da ordføreren så banneret ble vi bedt om å ta det ned. Men vi fikk vist politikerne tydelig hva vi sto for. Vi brukte så pausene til å snakke med politikerne og samle enda flere underskrifter. Det var gøy. Politikerne var imponert over innsatsen vår, og vi fikk mye presse i lokalavisene. Vi håper politikerne nå tenker seg om på nytt og snur, sier Johansen.

33

MORNA, ARNSTEIN! Vi trodde han skulle være vår leder for alltid - men i januar stiger Arnstein Vestre ned fra tronen som NU-leder.

Han skulle kle seg ut som noe han aldri kom til å bli. Arnstein Vestre kledde seg ut som miljøverner.

Arnstein Vestre var 16 år gammel og bodde i Ålesund. Busstilbudet inn til byen var dyrt og hadde få avganger. Dette ville han gjøre noe med, så han meldte seg inn i Natur og Ungdom.

– Det var ingen aktivitet i NU i Ålesund, men jeg og noen venner meldte oss inn og startet lokallag. Vi jobbet mye for å forbedre busstilbudet og fikk gjennomslag – riktig nok to år etter at jeg hadde flyttet.

Etter dette ballet det bare på seg.

– Jeg meldte meg inn i 2007 og vi startet lokallaget i 2008. Jeg var med å starte fylkesstyret i Møre og Romsdal i begynnelsen av 2010, før jeg endte opp på kontoret på sommeren samme år. Jeg var kalt inn i militæret men nektet, og fikk gjøre siviltjeneste på NUs kontorer i Torggata.

På landsmøtet i 2011 ble jeg valgt inn i sentralstyret og to år senere til nestleder.

Og tilslutt ble jeg altså leder i 2014.

«Jeg hadde ingen plan om at jeg skulle ende opp her, men jeg skjønte på et tidspunkt at det var i NU jeg var nødt til å være dersom jeg skulle gjøre en forskjell.»

Har sparka mye ræv Det var tilfeldigheter som førte Arnstein til NU. Han hadde ingen klare planer for hva han skulle gjøre etter videregående skole, men at han skulle ende opp med miljøvern trodde han ikke. På en utkledningsfest hvor temaet var

34

å kle seg ut som noe du hadde lyst til å bli når du ble eldre, men som du aldri kom til å bli, kledde han seg ut som leder av Bellona, Fredrik Hauge.

– Jeg hadde ingen plan om at jeg skulle ende opp her, men jeg skjønte på et tidspunkt at det var i NU jeg var nødt til å være dersom jeg skal gjøre en forskjell. Miljøbevegelsen i Norge er full av gamle menn med krøllete, grått hår, som er kjedelige og ikke får gjort en dritt, mens de som virkelig sparker ræv og får gjort en forskjell det er NU. Hvordan livet hans ville sett ut i dag om han aldri hadde blitt med på alt sammen er vanskelig å se for seg. De siste årene har livet vært fylt av NU og lite annet.

– Fysj! Jeg hadde nok vært et forferdelig menneske. I NU lærer man noe om hva som er viktig. Det å drive å studere, det er noe alle gjør.

Det er veldig få som engasjerer seg og jobber i en organisasjon, hvertfall ikke mange nok.

– Jeg har jo venner som sluttet samtidig på skolen med meg som nå er ferdige med mastergraden sin og skal ut og jobbe, men jeg tror jeg er heldigere enn dem. jeg tror jeg har fått mer ut av de siste årene enn dem. Det er viktig å jobbe for å gjøre en forskjell. Verden er føkka og det er ingen andre som har tenkt å fikse den.

Snart er eventyret ute Han har ingen planer for hva som skal skje videre i livet.

– Jeg har ikke tenkt så mye på det. Man har ikke så mye tid til å tenke på sånne ting når man er så opptatt.

Arnstein er glad i fokus på sak, og i det spørsmålene rettes til ham som person blir det stille.

– Hvordan andre vil beskrive meg? Hmm… hmmm, nei si det. Irriterende opptatt av detaljer,

kanskje? Jeg er opptatt av at ting skal være bra.

Og engasjerende, kanskje, jeg håper jeg har klart å engasjere noen. Du kan ikke spørre meg om sånne ting!

I flere år har Arnstein stått opp hver morgen for å gå på jobb i Torggata, og for det meste uten å få en krone betalt.

– Det er alle de bra folka som motiverer en.

Det er at NU er full av folk som vil gjøre en forskjell og som ikke gir seg før de har sparket regjeringen ettertrykkelig i ræva for sin dårlige miljøpolitikk. Speaking truth to power er et uttrykk, man skal ikke være redd for å si ting sånn de er, og NU er en organisasjon som gjør det.

– Det er mye jeg kommer til å savne. Jeg har allerede angret på at jeg ikke stiller til leder igjen mange ganger, men jeg tror det er det beste for NU at jeg tar min hatt og går. Men jeg håper jeg kan ende opp et sted hvor kaffen er litt mindre sur enn her på kontoret. Den kaffen her kommer ikke til å bli savnet.

2008: Arnstein som ung, langhĂĽret lokallagsleder.

2013: Arnstein blir nestleder.

2014: Arnstein blir leder i Natur og Ungdom.

2011: Arnstein für sin første NU-T-skjorte.

2012: Arnstein jobber mot gruvedumping.

35

MIO MIN BIO Steffen Mio Kristiansen er 23 år og daglig leder i Natur og Ungdom. Han er ansvarlig for daglig drift og økonomi, og kan skryte av å ha gått i tre og en halv forelesning i samfunnsøkonomi på universitet. Til vanlig bor han med Stein-Rocco og Nikko.

MIO TESTER:

HVA SKAL VI LEVE AV ETTER OLJEN, JULEBRUS? Det er ingen tvil om at julebrus smaker godt. Vi nøyer oss derfor med referanser til kongens test av julebrus i 2006 for å få innspill på smaken av de forskjellige.

Det denne testen vil undersøke, er hvorvidt det finnes samfunnsoppgaver der julebrus har et uforløst potensial.

Hvordan kan julebrus utnyttes i de daglige gjøremål?

TEKST: Mio Kristiansen / FOTO: Øyvind Aukrust

36

– Så lenge det bobler, kommer fra Drammen og er rødt – så er det ok!

Julebruskongen, Egil Fredriksen, vet å sette pris på kapitalismens røde gull. De seneste årene har kongens konsum av de edle dråper fremprovosert vrede fra julebruskonservative over hele landet, men nå som det drar seg mot jul skinner kongen som en ledestjerne for alle oss andre som lar oss fange av den lekne tørsteslukkeren.

Sortimentet som skal testes er følgende sorter, med kongens vurdering i kursiv.

Hamar: «Dette er overhodet ikke julebrus (…) Det smaker ingenting som har noe med julebrus å gjøre i det hele tatt».

Ringnes: «Den er helt grusom. Den smaker som spylervæske (…) Jeg holdt på å spy, jeg, etter å ha tatt en kjempeslurk av den».

Aas: «Dette er brusen. Aas julebrus. Finnes ikke noe bedre i hele verden (…) Dette er sånn ekte rød brus, for å si det sånn».

#1 JULE(BRUS)RENGJØRINGEN Vi er alle oppvokst med Alf Prøysens julekveldsvise, og har alle lært hvordan julerengjøringen er en sentral del av forberedelsene til selveste juleaften. I Prøysens vise er det lite informasjon om virkemidlene som ble brukt i selve rengjøringen, men at det var annet enn julebrus er vel en rimelig antakelse.

I disse klimakrisetider med nye tusenårsmål har jeg sett at vannmangel er en utfordring som står på dagsorden i mange land. Jeg bestemte meg derfor for å bytte ut vann med julebrus i årets julerengjøring.

Resultatene var mildt sagt varierende. I oppvaskmaskinen vil jeg si resultatene var oppløftende. Kopper og kar lukter julebrus, slik at alt jeg nå spiser får et drag av julebrus over seg. Tilsvarende har resultatet vært med kles-

vasken, men hvor stas det er å lukte julebrus til alle døgnets tider kan diskuteres. Gulvet er hverken skinnende eller rent, men derimot klissete og seigt, noe som også gjelder resterende overflater som er blitt vasket med den nytenkende julebrusblandingen.

På tross av blandede resultater har jeg ikke mistet troen på brusens funksjon i husets oppgaver. Jeg ser frem til jule(brus)ribbe, jule(brus)kuler og jule(brus)tre.

Delkonklusjon: Terningkast 3

#2 JULEBRUS SOM VARMEFLASKE Samlebetegnelsen for alle ulike måter du kan «Steke» for regnskoI disse dager faller temperaturen over det ganske land. Det blåses støv av varmeovner, og raggsokker strikkes til den store gullmedalje. Mellom de ulike varmealternativene ser jeg en mulighet for julebrus. For det er jo slik at varmeflasker kjøpes i store kvanta hvert eneste år. Hvorfor ikke bruke julebrusflasken jeg tidligere på dagen har tømt?

Min samboers ultramoderne vannkoker sikrer den perfekte varmeflasketemperatur på 85° celsius. Etter en typisk julebruskveld sitter jeg med tre tømte flasker, som nå skal få en ny mulighet til å dekke mine behov. Jeg heller omhyggelig det varme vannet over i de

forskjellige flaskene, og lengter mot å legge meg under dynen med varmeflaskene i min favn.

Det som så skjer er sjokkerende. Glassflasken fra Hamar sprekker som resultat av det varme vannet. Plastflaskene fra Ringnes og Aas smelter til halv størrelse, og mister dermed både sin prakt og sjarm. Mine varme drømmer knuses i løpet av sekunder, og jeg aner konturene av nok en kald natt i en av verdens kjøligste hovedsteder.

Delkonklusjon: Terningkast 0

#3 JULEBRUS SOM FREDSMEKLER ligheten. Hundre kroner fattigere rusler jeg slukøret hjemover fra butikken, og tenker at denne kvelden tvilsomt kan bli særlig verre.

Det er da jeg ser Nikolai, vennen jeg ikke har vært på talefot med siden diskusjonen om Zac Efron og Justin Bieber i 2011.

Varmeflaskeeksperimentet går hardt innpå meg. Hodet ønsker en tidlig kveld, men bena lystrer ikke. De bærer meg til nærmeste butikk, for å kjøpe inn mer av den røde her-

Min første tanke er å søke dekning. Jeg må for all del unngå konfrontasjon, men bena nekter nok en gang å lystre. Med julebrus i hånden er det som om Adam Smiths usynlige hånd drar meg i retning av Nikolai. Som lyn fra klar himmel slår det ned i meg: Kan julebrus være løsningen på den årelange konflikten?

Idet jeg kommer frem til ham går jeg ned på kne, lar julebrusen klarne mitt sinn, og fremfører følgende limerick: Kjæreste Nikko, jeg har savnet deg La oss glemme gamle strider, Justin er jeg lei For Zac er for smal Og Justin grenser til gal Vil du gjøre fred, og drikke julebrus hjemme hos meg?

Responsen lar ikke vente på seg. Nikolai gir meg en stor klem, og sammen rusler vi inn i solnedgangen, med hver vår julebrus i hånd.

Delkonklusjon: Terningkast 6

KONKLUSJON: Min undersøkelse av julebrus som nytteredskap viser at julebrus er best som drikk. Radikale julebrustanker knyttet til rengjøring og sengevenn må slås vekk som mindre vellykkede, men som fredsmekler og samlende verktøy står julebrus til mer enn godkjent.

Kjære venner. Ingen kan brukes til alt, men julebrus kan brukes til mye. God jul!

37

EI GRØNARE JUL Det er snart jul, og du lurer gjerne på i år som i fjor: «Korleis kan eg bidra til at dette blir meir berekraftig?»

TEKST: Kristine Ullaland, sosialantropolog og Zero-wastebloggar på Grønare Kvardag

Vi har høyrt det tusen gangar før. Lag kupongar der du gjev vekk tenester, lag brente mandlar i Mat og Helse, eller gje vekk noko du har liggande heime som du ikkje brukar. Ja, det er økonomisk og absolutt berekraftig, men kjensla av å gje mor og far tre kupongar for vasking av badet, kjenst ikkje så kult når syskena dine gjerne diskar opp med ny TV. Likevel bidrar du til noko større. Noko som er større enn kupongar. Du seier nei til konsumer-kappløpet vi er dømt til å tape.

I 2012 kasta vi nordmenn ifølgje ein FN-rapport, 28,4 kilo elektrisk avfall per person. Det er utruleg mykje. Vi toppar statistikkane. Førjulsstria er ei tid der vi brukar mykje pengar på flotte gåver, og gjerne dyre gåver òg, men vi betalar likevel ikkje prisen for varene vi kjøper. Vi tenker også lite på kva som vil skje med varen etter vi har kasta den i søppelet. Vi gjer som vi menneskjer ofte gjer, vi lev i nuet. Emballasjen på varene vi kjøper kan jo resirkulerast, og den nye mobilen kan jo returnerast som el-avfall når den er klar for søppelet, tenker vi gjerne.

Vi har mange gode resirkuleringsordningar, men mange av tinga vi konsumera i dag kan berre resirkulerast nokre få gonger før det blir permanent avfall. Vi har til no tenkt frå krybbe til grav. Tidlegare var dette nok, for ting gjekk tilbake til jorda. Det gjer det ikkje lenger. Mykje av eigendelane våre er i dag laga av kunstige materiell som ender som permanent avfall. Vi må tenke nytt. Vi må tenke frå krybbe til krybbe. Kva kan komposterast? Kva kan resirkulerast nærmast i det uendelige? Kva vil vi ta vare på og vedlikehalde for at det skal vare lengst mogeleg? Og det største spørsmålet av dei alle, kva treng vi eigentleg for å ha det bra?

For mye av det gode?

Sosialantropolog Thomas Hylland Eriksen skriv i boka Storeulvsyndromet, at ting berre gjer oss glade og bidrar til bedra livskvalitet inntil eit visst nivå. Når det nivået er nådd, blir gleda berre kortvarig og tinga byrjar å bli ei byrde. Det er lett å kjenne seg att i denne påstanden. Ting flyt gjerne på rommet og du føler du må rydde konstant for å halde ting i orden. «Eg skulle hatt fleire hyller» tenker du kanskje. Men kanskje vi rett og slett berre har for mange ting? Det gjeld nok ikkje berre deg. Dette er noko dei fleste av oss strir med. Kanskje du kan bruke førjulsstria

38

og jula til å sette fokus på dette?

Ei meir berekraftig jul handlar ikkje berre om gåver du gjev til andre, men og om gåver som du får. Informér vener og familie om kva du treng, eller ynskjer deg til jul. Kva med å ynskje

deg ein billett til Øyafestivalen, eller ein helgetur for å besøke vener? Kanskje du ynskjer deg ei veke fri frå vaskelista eller andre plikter du har heime? Nokre føler at det er litt rart å lage ynskjeliste, men om ein tenker på det i eit berekraftig perspektiv er det betre å få noko du treng og ynskjer deg, enn noko som gjerne berre blir liggande.

Vi kan endre dette «Be the change you wish to see in the world», sa Gandhi. Om du ynskjer ei berekraftig framtid er

det ingenting som sender eit so sterkt signal som å starte med deg sjølv. I mange familiar er born og unge hovudfokus i jula, og mange av tradisjonane og rutinane ein har er gjerne nettopp for å gjere det kjekt for deg og dine sysken. Kanskje de kan gå saman og ynskje dykk ein aktivitet eller opplevingar saman med familien, i staden for ting?

Kva hjelper vel det, tenker du gjerne. Varene vil jo bli produsert uansett. Ja, men samtidig så vil produksjon bli regulert etter etterspurnad. Ein skal ikkje kimse av lommebokas makt, uavhengig av kor tynn eller tjukk den er. Jula er ein fin anledning til formidling av berekraftige vaner, som vil vare langt utover julehøgtida.

Til dømes kan du oppmuntre mor og far til å kutte unødig plastemballasje ved å gje dei gjenbruksnett og tøyposar til nøtter, tomatar, appelsinar og smågodt. Om nokon av foreldra

dine brukar barberhøvel, kva med å kjøpe dei ein vintage høvel i rein stål som kan resirkulerast 100 prosent, i motsetning til dei kjipe, vanlege høvlane. Du kan få ein fin vintage høvel til 200 kroner om du leitar på eBay. Brukar systera di tørrsjampo? Kva med å gje ho ein heimelaga versjon av natron eller maisenna? Eller imponere dine besteforeldre med ei heimelaga såpe?

Om du ynskjer å ta det lenger, kan du lett lage vaskepulver til kle, tannkrem, sjampo, eller til og med ein kompost.

Dersom du er fingernæm finn du kanskje også noko tøy du kan bruke til innpakking? Visste du at det meste av julepapiret vi pakkar gåvene våre inn i faktisk går i restavfallet? Eit sjal, eit tøystykke eller liknande er supert å pakke gåvene inn i.

Skal du gje eit handkle og ei såpe til nokon? Kva med å bruke handkleet som innpakking? Det er berre fantasien som set grenser.

Vi vil veldig gjerne Ifølgje GreeNudge vil 10 prosent av befolkninga aktivt ta berekraftige val, 80 prosent vil ta berekraftige val dersom det blir tilrettelagt og 10 prosent av befolkninga vil ikkje forandre vanene uansett. Som lesar av Putsj, er du truleg er ein av dei 10 prosent som aktivt tek berekraftige val i kvardagen. Jula kan vere ein god tid til å dra med seg vener og familie som er del av dei 80 prosent. Del av kunnskapen og entusiasmen din. Lat deg bli smitta av positive tilbakemeldingar og utfordre deg sjølv til å bli endå meir medviten.

Gje blaffen i å bli med syskena dine på spleiselag til den TV-en. Det er ikkje fordi du er gjerrig at du kjøper gåver på bruktmarknader, gjev vekk gåvekort, ting du hadde liggande heime, eller heimelaga kupongar med tenester.

Det er fordi du trur på noko større. Du trur på ei berekraftig framtid. Og du gjer noko aktivt for å styre den i riktig retning.

Bli med for å gjer jula litt meir søppelfri, og kickstart dine vener og familie sine nyårsforsett ved å fokusere på ein grønare kvardag i det nye året. Alle treng ein engasjert ven som kan inspirere og motivere til berekraftige val. Den venen er nettopp deg! Ver eit døme på at det er mogleg å vise takksemd på andre måtar en å imponere med dyre gåver. Jula handlar tross alt om å vise at ein bryr seg om kvarandre.

Det mest verdifulle vi kan gje kvarandre i vår hektiske kvardag er tid.

Riktig god jul og eit godt nytt år med dine nære og kjære!

GODE JULETIPS Skriv ynskjeliste, gjer dine nærmaste merksam på kva du treng og ynskjer deg, og be dine nærmaste gjere det same.

Gje opplevingar i staden for ting i gåve.

Kjøp brukt, eller gje vidare gåver du sjølv ikkje brukar eller treng, som du veit andre vil sette pris på.

Gje vekk tenester i gåver.

Kjøp gåver som motivera familie og vener til ein berekraftig livsstil.

Unngå innpakkingspapir som ikkje kan brukast om att, lag din eigen emballasje av til dømes tøy, sjal eller avispapir. Tenk kreativt.

Ver forandringa du ynskjer å sjå i verda, og inspirer andre til å gjer det same.

Saman skapar vi ein grønare kvardag.

39

KULTURPLUKK

FILMANMELDELSE

QUIZ KRIG: 1. Hvilke tre land utgjorde den såkalte Trippelententen under første verdenskrig?

2. I hvor mange år varte hundreårskrigen mellom England og Frankrike i middelalderen? A: 92, B:100, C: 116 3. Den ikoniske sangen War, av Edwin Star var en protestsang mot en krig, hvilken?

4. Hva var det britiske navnet på militæroperasjonen der norske kommandosoldater sprengte tungtvannsanlegget på Vemork i Rjukan i 1944?

FRED: 5. Kan du nevne minst to amerikanske presidenter som har mottatt Nobels fredspris?

6. Melanesia, Polynesia og Mikronesia utgjør nesten alle øyene i hvilket hav?

7. Hvilket år og i hvilket land ble FN-traktaten signert?

8. Hva heter de seks søsknene til Fred Wiltersen fra Harry Potter­bøkene?

KJÆRLIGHET: 9. Fra hvilket Shakespear­stykke er sitatet «But love is blind, and lovers cannot see the pretty follies that themselves commit; For, if they could, Cupid himself would blush» hentet?

10. Hvilket tiår ble de første kondomene laget av gummi produsert?

11. Hvilken egenskap deler mennesket med blant annet ulver, svaner, pingviner og kakkerlakker?

12. Hvem har nylig sluppet albumet Riv i hjertet?

SVAR: 1. Storbritannia, Frankrike og Russland 2. C: 116 3. Vietnamkrigen 4. Operation Gunnerside 5. Theodore Roosevelt (1906), Woodrow Wilson (1919), Jimmy Carter (2002) og Barack Obama (2008) 6. Stillehavet 7. 1945 i San Fransisco, USA 8. Gulla, Fred, Frank, Rulle, Kalle og Perry (Ginny, Fred, George, Percy, Charlie og Bill) 9. Kjøpmannen fra Venezia (The Merchant of Venice) 10. I 1855 11. De inngår langvarige monogame fohold 12. Sondre Justad 40

VIRUNGA Inne i Kongos skoger kommer væpnede opprøreres oljetørst i konflikt med verdens siste gjenlevende fjellgorillaer.

TEKST: Eirin Høiseth / FOTO: LuAnne Cadd

I skogen, øst i Kongo, ligger Virunga nasjonalpark. Parken er et av verdens mest biodiverse områder og hjem til verdens siste ville fjellgorillaer. Her jobber lokale parkvoktere for å holde krypskytere ute, og gorillaene trygge. De siste 15 årene har over 130 parkvoktere mistet livet på jobb.

Det er den storslåtte naturen, gorillaene og innsatsen for lokal utvikling dokumentarskaper Orlando von Einsiedel vil dokumentere når han drar til Kongo i 2012. Men bare uker inn i oppdraget endrer situasjonen seg kraftig – en krise er i emming i paradiset.

Etter mange turbulente år med borgerkrig og påfølgende fredsavtale er Kongo fortsatt et konfliktfylt land. Når M32­militsen erklærer krig i området i 2012 ødelegges den skjøre freden. Konflikten, og hvordan den truer nasjonalparken, får en viktig rolle i dokumentaren. Når opprør-

VISSTE DU AT...?

…den korteste krigen i historien var i 1896 mellom Zanzibar og Storbritannia? Den varte i 38 minutter. …verdens lengste krig er den såkalte hundreårskrigen mellom Storbritannia og Frankrike?

Den varte i 116 år og endte i 1453. Det var under denne krigen at direkte skattlegging ble introdusert av britene for å finansiere krigen mot Frankrike. …siden 1495 har det ikke på noe tidspunkt gått 25 år uten krig? …under slaget om Waterloo fikk Lord Uxbridge hesten sin skutt ni ganger? erne nærmer seg og lokalbefolkningen flykter fra krigshandlingene, må parkvokterne velge om de skal bli igjen.

I Virunga møter vi to av parkens voktere, en fransk journalist og en dyrevokter som tar hånd om foreldreløse gorillaer. Disse fire beundringsverdige personene jobber på hver sin måte med å beskytte de utrydningstruede dyrene og deres leveområder mot mørke krefter som forsøker å ta kontroll over områdets naturressurser.

I tillegg til de væpnede opprørerne trues nemlig parken av oljeinteresser.

Det britiske oljeselskapet Soco International ønsker å utvinne olje inne i nasjonalparken og har ikke rent mel i posen. En av parkvokterne går med på å gå «undercover» for å avsløre hvordan selskapet bestikker parkvoktere og holder kontakt med opprørerne.

Virunga er en vakker dokumentar med majestetiske naturbilder.

Samtidig er det en spennede film om en brutal og kompleks konflikt og dens konsekvenser for mennesker og dyr. Det er en historie om korrupsjon, grådighet og kortsiktig økonomisk vinning på naturens bekostning, men også om folk som ofrer livene sine for å beskytte en truet dyreart.

…dørene som dekker USAs atomsiloer veier 748 tonn og åpner seg på 19 sekunder? …NATOs angrep på Serbia i 1999 under Kosovokrigen drepte flere dyr enn mennesker? …i fjor brukte verdens land rundt 1,8 billioner dollar på militæret?

Regissøren bruker ulike virkemidler til å fortelle de parallelle historiene og benytter blant annet tv­bilder fra den væpnede konflikten og mørke opptak av oljeselskapets representanter gjort i hemmelighet.

Filmen gir et innblikk i hvordan dyre­og planteliv levnes liten verdi i jakten på verdifulle naturressurser og hvordan krigshandlinger får konsekvenser også for miljøet. Dokumentaren er tilgjengelig på Netflix.

Terningkast: 5

41

KALAS

ATLE

ANTONSEN Atle Antonsen er kjent fra flere TV-­show og filmer, men 46­-åringen ligger ikke på latsiden. Neste utfordring: opera.

TEKST: Martin Gukild / FOTO: May B. Langhelle

Hva gjør du om dagen?

– Øver for harde livet til hovedrollen som Papageno i operaen Tryllefløyten av Mozart, på Den Norske Opera i Oslo.

Hva er planene dine fremover?

– Først og fremst premiere på Tryllefløyten 28. november.

Spiller ut januar. Også skal jeg ut på signeringsturné sammen med Johan Golden, med vår nye bok om lokale nyheter Ny Hylle På Prix.

Også sender vi radio hver fredag, Misjonen på P4.

Hva ville du bli da du var ung?

– Da jeg gikk på ungdomsskolen ville jeg bli journalist og deretter advokat, men da jeg kom et stykke ut i videregående så begynte jeg å tenke tanken på å bli skuespiller og komiker. Jeg drev en del med nærradio og teater på den tiden og digget det, og brått gikk det opp for meg at noen faktisk kunne holde på med slike ting, og til og med leve av det, i voksen alder.

Hva gjør deg forbanna?

– Å det er da litt av hvert det.

Men jeg blir vel mer oppgitt og irritert enn forbanna, kanskje. Men jeg slutter aldri å la meg irritere over komplett kunnskapsløse, hjerteløse, rasistiske, blåbrune lavpanner som boltrer seg i kommentarfelter og attpå til i sin altoverskyggende dumskap innbiller seg at de har rett. Og jeg irriterer meg også over folk som misbruker mobbebegrepet når de for eksempel er grinete på pressens omtale av

42

justisminister Anders Anundsens stadige overtramp og blundere, og mener minister Anundsen blir mobbet av pressen når media altså kun gjør jobben sin og stadig avslører ham som maktmisbruker og når han lager en ulovlig og legendarisk patetisk skrytevideo.

Hva er det beste og det verste med ungdom i dag?

– Jeg har jo tre barn selv og to av dem er ungdommer fortsatt, 17 og 19 år. Jeg opplever ungdom som en like sammensatt gruppe som alle andre grupper. Det finnes bra og dårlige folk der som alle andre steder. Men jeg misunner ikke de unge som lar seg påvirke av det presset de har rundt seg, om å måtte strebe etter å være perfekt på alle måter.

Om du var statsminister for en dag, hva ville du ha gjort?

– Gått av med umiddelbar virkning og sparket justisministeren ut døra foran meg.

Hvilket forhold har du til Natur og Ungdom?

– Lite. Men jeg er veldig glad i naturopplevelser og er forøvrig gammel speider, så jeg føler vel et lite slektskap til NU på mange måter.

Hva ville du ha lenket deg fast for?

– Det sitter langt inne for meg å lenke meg fast for noe som helst egentlig, men jeg lar meg ofte imponere av folk som har en slik drivkraft og engasjement at de tyr til sivil ulydighet.

ANNONSER

VIL DU GJERE EIN INNSATS FOR MILJØET? BLI MILJØPUSHER! Som miljøpusher er du en viktig del av natur og ungdoms informasjonsarbeid.

Du vil få ein pakke 4-5 gonger i året som inneheld enkle oppdrag for å spreie materiell og informasjon.

Oppdraga kan vere å legge Putsj på skulebiblioteket, henge opp plakatar eller spreie sakar på Facebook.

VIL DU BLI MILJØPUSHER? SEND EIN E-POST TIL INFOSEK@NU.NO MED NAMN, ADRESSE OG TELEFONNUMMER.

NATUR OG UNGDOM HAR FÅTT NETTBUTIKK! Er du tom for t-skjorter?

Skal lokallaget ha en nattaksjon med plakater?

Vil du ha en utgave av PUTSJ fra 2013?

Gå inn på nettbutikk.nu.no!

Natur og Ungdom har lansert en ny nettside for å vise frem Statoils mørkere sider. Hvert år bruker Statoil og resten av oljeindustrien millioner av kroner på reklamekampanjer for å grønnvaske sin egen industri. Natur og Ungdom vil med denne nettsiden vise det norske folket at Statoil verken er et framtidsrettet selskap, eller noen del av løsningen på klimaproblemet.

ANNONSER

Sogn Jord- og hagebruksskule

ANNONSER

Sogn og Fjordane

Vestavind Kraft har i dag seks vindkraftprosjekt under planlegging.

Fem av desse ligg i Sogn og Fjordane og eit i Møre og Romsdal.

Prosjekta er lokaliserte på Haramsøya i Haram kommune, Okla i Selje kommune, Bremangerlandet og Hennøy i Bremanger kommune, Lutelandet og Folkestad i Fjaler kommune og Ytre Sula i Solund kommune.

Elektrofag

Vestavind

REN ENERGI

for fremtidens generasjoner

Foto Getty Images

Vestavind Kraft på Sandane er eit lite selskap med eit stort mandat: å bygge og drifte vindkraftprosjekt langs Vestlandskysten. Målsetjinga er effektiv produksjon av meir fornybar og klimavenleg energi, og å bidra til verdiskaping for lokalsamfunna og eigarane.

å spele på lag med lokalsamfunna, og ser det som svært viktig med ein god dialog både med grunneigarar, politikarar og innbyggjar.

Vår oppgåve er å utvikle, byggje, eige og drive vindkraftanlegg der det ligg til rette for gode prosjekt, fortel Stig Svalheim, administrerande direktør i Vestavind Kraft.

Selskapet som vart skipa i 2005.

• Gje lokalsamfunna ein rimeleg kompensasjon for areal som vert nytta og for moglege ulemper som vindkraftverket skapar.

Selskapet har fleire prosjekt under utvikling langs Vestlandskysten, og jaktar på område med vind og infrastruktur i form av vegar og kraftnett. Vestavind Kraft ynskjer

Positive grunneigarar er vår viktigaste samarbeidspartner i utvikling av vindkraftprosjekt, understrekar Stig Svalheim.

Kommunane skal få noko att for vindkraftutbygginga.

Mellom anna skal vi:

• Utvikle, byggje, drive og avvikle prosjekta i samsvar med lover og reglar, og med mest mogleg openheit og god informasjon.

Bak Vestavind Kraft står energiselskapa i Vestlandsalliansen, representert ved Tafjord Kraftproduksjon AS, SFE Produksjon AS, Sunnfjord Energi AS, Sognekraft AS, BKK Produksjon AS, SKL Produksjon AS og Haugaland Kraft AS.

• Byggje vindkraftverk som samla sett er klart meir til nytte enn til ulempe, både for miljøet og for samfunnet – lokal og nasjonalt. www.vestavindkraft.no Sørlandsliv.no.

34

35

Sogn og Fjordane

Vestavind Kraft har i dag seks vindkraftprosjekt under planlegging.

Fem av desse ligg i Sogn og Fjordane og eit i Møre og Romsdal.

Prosjekta er lokaliserte på Haramsøya i Haram kommune, Okla i Selje kommune, Bremangerlandet og Hennøy i Bremanger kommune, Lutelandet og Folkestad i Fjaler kommune og Ytre Sula i Solund kommune.

Foto Getty Images

i samsvar g openheit

Elektrofag

Vestavind

www.zephyr.no | post@zephyr.no

zephyr

RETURADRESSE: PUTSJ, PB 4783 SOFIENBERG, 0506 OSLO

MILJØBYEN HVORDAN SER DEN IDEELLE MILJØVENNLIGE BYEN UT? SJEKK UT WWW.MILJOBYEN.NU