Putsj #01/05

Utgitt av Natur og Ungdom

35.- 1/05

ALLE IGE EN ET VAR A TD M O ADDE H EN FIN VÆRTTUR

5

LA ELVA LEVE Ny Alta-tabbe på gang?

9

UTELIVSGUIDE Who’s street? – Our street!

STOLTENBERG MOT STRØMMEN – Fosser er fint så lenge de ligger i rør, sier Leif Frode Onarheim (H). Statkrafts planlagte utbygging av Vefsna er nesten tre ganger større enn Alta-utbyggingen.

Om ikke regjeringen handler nå er sjansen stor for at planene realiseres. To tredjedeler av norske vassdrag er utbygd. Regjeringen fikk litt ros for å verne 50 av vassdragene miljøbevegelsen foreslo å verne i 2004.

Regjeringen har latt rosen gå seg til hodet. For å få flertall i Stortinget forhandler de nå med miljøsvikeren Arbeiderpartiet, til tross for at dette både strider mot Sem-erklæringen og verneplanen.

– Tiden for de store vannkraftutbygginger er over, skryter Jens Stoltenberg av i sin nyttårstale i 2001.

Kjerringa gikk mot strømmen, Stoltenberg går mot egne vedtak. I dag vil Arbeiderpartiet fjerne seks av vassdragene fra verneplanen. En troverdig regjering kan ikke selge seg selv for knapper og glansbilder til Stoltenberg. Miljøkampen krever et samarbeid mellom aktører som mener det de sier uavhengig av tidspunkt.

Gunnar Kvassheim (V) lover Natur og Ungdom at Statkraft må pakke sammen planene for utbygging av Vefsna fordi de er alt for omfattende til at regjeringen kan tillate dem. Regjeringens intensjon om ikke å la Statkraft rasere Norges største urørte vassdrag er fin.

Desto mer uforståelig er det at de ikke vil sikre elva mot kraftutbygging ved å ta den inn i verneplanen nå. Hvis Kvassheim mener at Statkraft ikke bør få bygge ut, bør det heller ikke være et problem å informere Statkraft selv om det.

Med god hjelp fra regjeringen stjeler Statkraft Norges regnskog. Vefsna er Norges mest verneverdige elv. Ni av de tolv største vassdragene i Norge er bygd ut. To av elvene er vernet. Nå avgjøres framtiden til Vefsna, Norges siste ”urørte” vassdrag. Vi krever at fattige land som Brasil skal ta vare på sin regnskog.

Samtidig som rike Norge nekter å gjøre det samme med sine vassdrag. Hvis regjeringen mener alvor med å ta vare på norsk vassdragsnatur for framtidige generasjoner, må de ikke la seg manipulere av kraftsosialistene i Arbeiderpartiet. Stoltenberg danser rundt ”gullkalven”. Vi håper Bondevik & Co. åpner friluftslivets år (2005) med å sette i gang vernearbeidet de har foreslått.

Linn Karen Ravn, Redaktør

12

MILJØPLUKK

14

HOPPER LENGRE ENN GUTTA

Ny oljerekord, yeah yeah yeah...

Nå lander hun på miljø

18

P-PLASS HELVETE Men noen gjør noe med det

22

AKSJONISTSKOLEN Ny spalte

23

LEDER OG 5 PÅ Sitter nordmenn for mye inne?

25

KLIMAPLANER Norske kommuner lager planer for å få ned klimagassutslippene. Er det noe vits?

28

FRILUFTSLIV ER FOR TAPERE Dram i byen er bedre!

30

SJØLBETJENT Ingenting er som hytteliv

34

KULTURPLUKK Black Metal, triks og stygge bøker

36

HOLLYWOOD Vi skriver også om Leonardo Dicaprio altså

38

TENKETING Mark Lynas om klimakrise

46

KALAS Margreth Olin

3

TIPS OSS!

Send oss skrik og skrål på putsj@nu.no, eller send et brev til Boks 4783 Sofienberg, 0506 Oslo. Telefon: 23 32 74 23

BIDRA I PUTSJ?

Vi trenger skribenter, illustratører og fotografer.

Ta kontakt!

Slutt med orddeling!

Da vil dette bli nærmest perfekt. Jeg skal nemlig ikke komme med pirkete grammatiske viderverdigheter og surt oppgulp, men derimot hylle den beste utgaven av Putsj jeg noen gang har lest. Etter å ha kommet hjem fra skolen, sliten og en smule tungsinnet på grunn av høstmørket og kulden, fant jeg nemlig Putsj nr. 5/04 i postkassen, og min sinnstilstand ble straks mye lysere. Jeg pleier selvfølgelig å nyte lesningen av bladet, men denne gangen var det altså ekstra bra. Alt fra begynnelse til slutt var godt gjennomført. En dagsaktuell lederartikkel om et tema de aller fleste er engasjert i, et ytterst sjarmerende leserbrev med tilsvarende spissfinding formulert svar på leserbrevsiden, gode spennende artikler og personportretter, herlig miljøplukk, den alltid like tillitsvekkende og selvsikre skribent Ane Hansdatter Kismul, en velformulert betraktning rundt Kant og klimakrisens kategoriske imperativ for oss filosofiorienterte Arne Næssfantaster. Et generelt helhetlig inntrykk som følge

av et tydelig tema for nummeret, et tema alle kan kjenne seg igjen i, er blant de elementene som har vært med på å gjøre dette til den fullkomne Putsjopplevelsen for meg. Tusen takk!

Miljøvennlige hilsener, Kristian Hoff-Andersen

Hejhopp Kristian Vi skal gjøre vårt beste for å bli kvitt orddelingen.

Takk for overveldende mye skryt for sist nummer. Vi setter pris på å kunne lyse opp din sinnstilstand en tung høstdag og gjør det gjerne igjen.

Hilsen Redaksjonen

Redaktør: Linn Karen Ravn (linnkaren@nu.no) Redaksjonssekretær: Ingeborg Husbyn Aarsand (ingeborg@nu.no) Miljøplukkansvarlig: Ole Magnus Drægni Miljøplukk: Gøril Louise Andreassen, Marit Hepsø, Bård Lahn, Hanna Østby Stub og Ingeborg Husbyn Aarsand Kulturplukk: Vegard Bakke Bjerkevik, Lars Petter Storaker, Elin Østvik og Ingeborg Husbyn Aarsand Tekst: Bjørn Bore, Åse Brandvold, Ole Magnus Drægni, Ingeborg Holmene, Ragnar Hovland, Ane Kismul, Mark Lynas, Charlotte Myrbråten, Linn Karen Ravn, Eivind Trædal, Helene Voldner, Inga Ydersbond, Elin Østvik og Ingeborg Husbyn Aarsand Bilder/illustrasjoner: Anneli Hoel Fjærli, Harald Frøland, Magnus Helgesen (Grandpeople), Ingigerd Husbyn, Sunniva Lundin, Ingrid Moe, Charlotte Myrbråten, NNV, Norsk filminstitutt, Rachel Rognskaug, Tuva Fossen Stensrud og Helge Sunde og Ingeborg Husbyn Aarsand Grafisk formgiver: Harald Frøland (harald@nu.no)

Natur & Ungdom er dobbeltmoralske Hvordan kan dere som er en ungdomsorganisasjon for bedre miljø oppfordre deres medlemmer til å drive tagging, eller ”Street Art” som dere kaller det?

Dette synes jeg er direkte latterlig av dere. Er det ikke dere som vil jobbe for et bra miljø?

Spraybokser forurenser. De inneholder mye drivgass som ikke er bra for miljøet og lakken selv er vel heller ikke noe bra for miljøet. I tillegg er ikke disse sprayboksene det som enklest lar seg bryte ned. Jeg har sjelden sett en tagger som faktisk tar med seg sprayboksene og leverer dem til gjennvinning.

Bygninger og hus ser jævlige nok ut som det er. Vi trenger ikke mer tægging. Miljøet har faktisk litt med hvordan det ser ut rundt oss, ikke bare eksosutslipp. Hadde dere så tagget noe som faktisk kunne få folk til å legge merke til dere som organisasjon hadde det også hatt en nytteeffekt.

Men de bildene jeg ser av tagginger i bladet deres Putsj så er det bilder av en frosk og ei katt! Hva har dette med bedre miljø å gjøre? Og det er også et bilde der noen har tagget en ring rundt søppel på gata. Det ville da vært bedre for miljøet om vedkommende hadde plukket opp søppelet.

Sist jeg sjekket så var tagging ulovlig. Dere sier at det ikke er å oppfordre noen til å bryte loven. Men en oppfordring til å få folk til å tenke over loven. Tagging er ULOVLIG, STYGT og MILJØSKADELIG. Dette er hva jeg vil kalle dobbeltmoral fra dere. Tenk i stedet gjennom hva tagging gjør med miljøet, både globalt og i nærområdet ditt. Både utseendemessig og

4

alle utslippene som kommer fra en boks med spraymaling.

I stedet for å springe rundt en sen høstkveld i Oslo Sentrum med hetta godt over hodet og tagger frosker, katter og ring rundt alt søppelet dere ser, så kan dere vel ta med dere en søppelsekk og latekshansker og plukke søppel. Det synes i alle fall jeg høres ut som en mer miljøvennlig ide. Vegard Lindbæk (20)

Hei Vegard.

Putsj oppfordrer ikke direkte til tagging, men vi oppfordrer folk til ikke å sitte med hendene i fanget. Å jobbe for en bedre verden kan gjøres på mange måter. Vi sier ikke at den ene måten er bedre enn den andre, på samme måte som vi ikke sier at det er bedre å gå tur i fjellet enn å skate i byen. Folk velger å uttrykke seg på forskjellige måter. Noen plukker søppel i veikanten, andre går på lobbymøter med stortingspolitikere og noen tagger. Mange synes tagging kan være fint. Mange synes naturen er stygg. Og omvendt. Vi synes begge deler kan være både stygt og fint. For 10 år siden var det mye snusk i sprayboksene. KFK brøyt ned ozonlaget og påvirka klimaet. Men idag får man kjøpt spraybokser der KFK-gassene er erstatta med mer miljøvennlige gasser. Men vi kan jo oppfordre de som driver med Street-art eller tagging eller hva man liker å kalle det, til å rydde opp etter seg og det kjøpe miljømerka maling og spraybokser.

Hilsen Redaksjonen.

Korrektur: Hanna H, Hanna ØS, Helene, Inga, Ingigerd, Marit, Tor Morten Opplag: 7500 Trykk: Haakon Arnesen Trykkeri AS Annonser: terje@natur.as, 23 12 20 83 Postadresse: P. B. 4783, Sofienberg, 0506, Oslo Besøksadresse: Torggata 34, Oslo Telefon: 23 32 74 00, 23 32 74 23 Bankgiro: 5010.05.05492 Nett: www.putsj.no E-post: putsj@nu.no Putsj er et ungdomsmagasin med fokus på aktivisme, ungdomskultur og miljøvern. Putsj lages av en frivillig redaksjon og gis ut av Natur og Ungdom.

5-Jøye meg!

4-Aja baja.

3-Oj oj 2- he he

LA ELVA LEVE Er tiden for de store vassdragsutbyggingene virkelig over?

Tekst: OLE MAGNUS DRÆGNI Foto: NORGES NATURVERNFORBUND og OLE MAGNUS DRÆGNI

>>>

5

”Statkraft vil bygge opp ei demning, og ta store mengder av vannet bort fra elva. Det er dette vefsningene kaller tyveri. Folk vil ha elva som den er.”

Ved starten av året 2005 er to tredjedeler av norske vassdrag bygget ut i vannkraftnasjonen Norge. Ni av de tolv største vassdragene er bygd ut. To er vernet. Elva Vefsna i Nordland er Norges siste store vassdrag med uviss framtid.

Svenskene har vernet sin del av elva, mens debatten går høyt her hjemme. Putsj satte seg på Nordlandsbanen på vei mot Mosjøen for å møte de lokale debattantene.

”Elva er uansett ikke særlig bra å rafte i”

– Så dokker skal skriv om ho før ho bli utbygd, ja dokker får ett kvarter!, sier Arbeiderpartiets Jann Arne Løvdahl og slipper oss inn døra. Han er ihuga utbyggingstilhenger og vernemotstander, en gjennomsnittlig ordfører med bart og grått hår setter seg ned foran oss.

–Jeg trodde egentlig at folk skulle bry seg mer, sier han til folks reaksjon på utbygginga av Vefsna-vassdraget.

– Når du ser på hvem som er med i vernegruppa, så er det ikke et veldig bredt utvalg av folk, mener Løvdahl.

– Hva mener ungdommen, er ikke de for vern av vassdraget? spør Putsj.

– Jo, jaa, nøler ordføreren.

– Det er jo sånn at ungdommen har engasjert

6

seg en del for vern. AUF har blant annet markert seg sterkt for vern. Ungdommen setter vel pris på naturen og sånn, men man må forvalte verdiene og se på mulighetene. Vi trenger folk i arbeid!

– Både turistnæringa og en del friluftsorganisasjoner har engasjert seg for vern, tar du som ordfører ikke naturverdiene på alvor?

– Å, jo, men jeg tror at elva fint kan bli utbygd, uten å skade noe som helst av fauna og flora. Elva er uansett ikke særlig bra å rafte i.

Hva som vil skje med Vefsna kommer an på om ordføreren får med seg resten av partiet sitt eller ikke. Olje og energidepartementet har kommet med et forslag til hvilke elver som skal inngå i den siste verneplanen, de har utelatt Vefsna. Saken skal opp i energiog miljøkomitéen 15. februar og elvas skjebne avgjøres kort tid senere i Stortinget.

Arbeiderpartitet sitter med de avgjørende stemmene.

Vern = mer turisme

På et bord utenfor ordførerens kontor ligger dagens utgave av lokalavisa. En av dagens hovedsaker er som vanlig Vefsna. Bård Fiksdal som er leder i Reiselivsbedriftenes Landsforening er avbilda i avisen og sier at norsk reiseliv trenger

levende bygder, og at vern ikke vil hindre dette.

Putsj ringer Bård Fiksdal og spør hvorfor han, som så mange andre søringer, legger seg oppi Vefsningene sine saker. Han sier han er enig i at man kan få penger og arbeidsplasser ut av elva, men mener den løsninga som er lagt fram fra Statkraft langt fra er noen lur løsning.

– Hva mener reiselivsbransjen er løsninga?

– Om man tenker langsiktig vil det bli å ta vare på elva som den er og utnytte den som en uberørt naturperle. Ingen andre næringer har så stort utviklingspotensiale som turismen. Tør man satse og tenke langsiktig, kan man tjene mye mer enn på ei kortsiktig utbygning. Elva Vefsna starter i Sverige og renner gjennom Helgeland før den møter havet rett etter den har passert Mosjøen. Den svenske delen av Vefsna er for lengst vernet, men den norske delen har ennå ikke blitt tatt inn i noen verneplan, slik miljøbevegelsen har krevd helt siden 80-tallet.

Internasjonal rafteverdi

Ikke alle er enige med ordføreren i at Vefsna ikke egner seg for rafting.

– Elva har en internasjonal rafteverdi, sier Arild Nygård fra raftegruppa Arctic Rafting. Han er opprørt over ordførerens uttalelser. Arctic Rafting arrangerer rafting i noen av Norges beste

rafteelver. Vefsna står høyt oppe på lista deres: – Vefsna er ei av de beste rafteelvene, og den blir mer og mer anerkjent. Vefsna er på vei opp.

Tas vannet bort fra elva vil den bli ødelagt som rafteelv, mener Nygård.

På Kulturverkstedet der bygdas befolkning over seksti år ser ut til å henge, møter vi Arne Rasmussen. Han er i styret til Vern Vefsna som ble stifta i 2003, og har jobbet mye med vern av Vefsna.

– Folk vil ha elva som den er, konstaterer Rasmussen kjapt. En ikke så stor mann med litt langt skjegg og skinncaps, som gladelig spanderer rødbrus og pannekaker med noe gommegreier oppi. Han mener 90 prosent av folk i området vil la elva forbli urørt, slik den er i dag.

– Hvis det er folkets ønske, hvorfor blir ikke elva verna?

– Ordføreren og Arbeiderpartiet har klart er å spre en myte om at vern vil ha store konsekvenser for bruken av elva. Men det er bare tull! Rundt om i distriktet er det to elver som har vært vernet lenge, og som ingen faktisk har vært klar over har vært vernet. Arbeiderpartiet har jobbet hardt for å spre mest mulig tvil om hva vern er. Men vassdragsvern er jo bare vern mot kraftutbygging, sukker Rasmussen.

– Statkraft vil bygge opp ei demning og ta

>>>

7

store mengder av vannet bort fra elva. Det er dette vefsningene kaller tyveri. Folk vil ha elva som den er. De kan ikke få lov til å stjele vannet ut fra elva. Men det folk ikke har skjønt, er at skal de stoppe Statkraft sine planer, er elva nødt til å bli vernet, sier Rasmussen.

– Hvorfor er det så viktig å verne akkurat Vefsna?

– Da direktoratet for Naturforvaltning dro til Vefsna for å sjekke om det var noe å spare på, gjorde de eksepsjonelle funn. På alle verdier de lette etter scora Vefsna full pott: biologisk mangfold, landbruk, samiske interesser, geologisk mangfold, landskapsbilde, kulturmiljø og friluftsliv, forteller Rasmussen. I januar vedtok Stortinget den siste suppleringa av verneplanen for vassdrag. Det betyr at dette er siste sjanse for å få vassdrag permanent verna for inngrep.

– Om ikke elva blir vernet er den fritt vilt for alle kraftselskaper. Hver gang de får et avslag på en utbygging kan de bare endre søknaden litt og sende den inn på nytt. Da må man kjempe hardt hver gang Statkraft endrer en setning eller to i søknaden sin, sier Rasmussen oppgitt.

”Ungdommen setter vel pris på naturen og sånn, men man må forvalte verdiene og se på mulighetene.”

Vinn eller forsvinn

– Om man tenker annerledes og legger fra seg den gamle kraftsosialistiske tankegangen så kan man få noe annet ut av elva enn et vannkraftverk.

Johanne Skjølberg er varaordfører fra SV og ordførerens rake motsetning. Hun mener kommuner med skrantne kommunekasser og et hig etter penger ikke kan bestemme hvordan den nasjonale naturarven skal forvaltes. Skjølberg er skuffa over Stortingets behandling av saken så langt.

– Blir det sånn at Vefsna faller utenfor en verneplan er Arne Rasmussen, Mosjøen Natur og Ungdom, Vern Vefsna og alle andre som vil stoppe ei utbygging nødt til å kjempe mot kraftselskapene hver eneste gang de har lyst til å få i gang ei utbygging, mener Skjølberg.

I 2001 uttalte Jens Stoltenberg at tiden for de store vassdragsutbyggingene var over. Nå kan partiet hans avgjøre om det er vinn eller forsvinn for Vefsna. Når dette bladet kommer ut kan det hende at alt er oppe og avgjort for Vefsna. Ifølge Arne Rasmussen vil nesten alle vefsninger ha elva som den er idag, urørt. Blir den ikke vernet er elva fritt vilt for Statkraft og alle andre som vil tjene penger.

PS: Elva er så fin at det er lagd film om den.

Se www.kayakmovie.com

8

UTELIVS GUIDE Putsj henger sjelden på de feteste klubbene og de trangeste barene. Vi aner ikke hva som skjer eller hvor det skjer, hverken først eller størst.

Likevel presenterer vi tre guider til Norges tre største byer.

Hva kan du gjøre ute i byen?

Bli med på tiltak, basse og snørugby.

Tekst: CHARLOTTE MYRBRÅTEN, EIVIND TRÆDAL, ELIN ØSTVIK og INGEBORG HUSBYN AARSAND Foto: CHARLOTTE MYRBRÅTEN

E

n gang for lenge lenge siden, bestod miljøbevegelsen hovedsaklig av fuglekikkere og andre friluftselskere.

Mens andre satt og trippa i en lang mattetime, ivrige etter å komme seg hjem for å se på lekestue, eller hva man nå enn gleda seg til på 70-tallet, lengtet disse etter å slenge på seg kikkerten og beine det de var gode for ut i skauen på jakt etter nye oppdagelser. Med andre ord, det var ute å være inne. 2005 er friluftslivets år, og tiden er inne for å komme seg ut. Det er ikke bare på fjellet eller i skogen du kan være ute. Den beste måten å ta byen tilbake på, er å bruke den.

OL-bakken korketrekkeren et godt alternativ.

All akerelatert info du trenger finnes på www.akeforeningen.no

Oslo

Parkour

Snørugby og kampaking

Snus rundt i nabolaget etter fotballøkker, akebakker og andre bra steder. Klimaet er i endring, men det er ennå for tidlig å fjerne sine snørelaterte vinteraktiviteter fra filofaxen. På adressen www.aktivioslo.no/friluft får man lett tilgang til informasjon om mer tradiosjonelle aktiviteter. Skulle du være imot friluftsaktiviteter innenfor rammene av det etablerte, så bli en liten snørebell og lag noen nye. Sommeridrett i vinterdrakt slår nesten aldri feil. Snørugby (ballen er av snø, taklinger blir kalde i tillegg til vonde), fotball (ingen ser ballen, muligheter for harde og lange sklitaklinger) og kampaking (to på hvert brett, en styrer og en angriper andre brett) anbefales. At mange av disse aktivitetene må arrangeres i nærmest stummende mørke, gjør det hele enda mer interessant.

Er du glad i å ake, men for hardcore for barnebakken i nærmeste park, er den gamle

Snøen-forsvant-skirenn

Demonstrasjoner handler som regel om å markere seg. Er du så heldig å finne en snøfylt plett i sentrum (det har knapt vært to uker med snø i Oslo hittil i vinter), er det ikke noe i veien for å gå på ski for harde livet, før klimaendringene kommer og tar snøen med seg. Er det ikke snø, og dere har noen gamle ski å ofre, er det enda lettere å komme i avisa når dere fortvila staker dere vei på tørr asfalt mot en usikker fremtid.

Parkour er ikke noe Oslo-fenomen, det er noe du kan drive med hvor som helst. Aktiviteten, som går ut på å hoppe rundt i byer, ble kjent for alvor gjennom Luc Besson-filmen Yamikasi.

Alt du trenger for å mestre bevegelseskunsten er et par joggesko og litt mot. Ops, vent. Og masse trening. Ideen med parkour er å bevege seg gjennom byen på nye måter. Hopp over gjerder, spring oppover murer. I Oslo regnes området rundt nedgangen til togstasjonen i Vika som et egnet sted for utøvelse av parkour.

For triks og tips, sjekk www.parkour.no.

>>>

9

Trondheim Klatrevegg

Liker du deg oppe i høyden kan du dra til skolegården på Gerhard Schønings skole i Trondheim sentrum. Her finner du den 12 meter høye Klatreveggen. Den har åpent hver dag fra 08.00 til 23.00, og for 40 kroner får du klatre i minst to timer. Fin trening til banneropphenging. Har du aldri klatra før kan du melde deg på et kurs på klatrebutikken som ligger like ved, men det koster selvfølgelig litt ekstra. Om vinteren blir veggen bygd inne i en slags presenning med varmeovn inni, slik at du kan holde deg tørr og varm. Litt juks kanskje, for skal du henge opp banner er det neppe noen varmeovn som står klar til deg.

Pølsefest

I Trondheim herjer Narvesen og SevenEleven. Før den ene har sluttet med sin pølsefestkampanje, så kan du banne på at den andre har startet en ny. Pølser har alltid vært en sikker vinner, både blant friluftsfolk og andre. Men mange har etter hvert begynt å få problemer med å se hva som er så festlig med stadig nye pølsekjeder i bybildet.

Derfor kan du heller lage din egen pølsefest!

Still deg opp på Torget, sett på ”Får itj æ pøls” på boomblasteren, og festen er i gang.

Invitasjoner trenger du ikke å tenke på, for trondhjemmere er så pølseglade at de vil komme av seg selv.

Pølsefest

Basse

En sikker slager på utelivsfronten i Trondheim er nasjonalsporten, eller kanskje heller kommunalsporten, basse. Basse går ut på å sparke en liten ball laget av gamle, oppklipte sykkelslanger. Resirkulering, med andre ord.

I følge historien var basse fotballalternativet for fattigfolk, og når man ser på fotballnivået i Trondheim må det jo ha funka bra. Man kan enten sparke ballen til hverandre, og se hvor mange berøringer man klarer, eller man kan tegne opp ringer og ha turnering.

Da er poenget å få bassen inn i ringen til motspillerne, og forsvare sin egen ring. Asfalt er et egnet underlag, så mange bruker gata som spillested. Spill basse, det er vår gate! For regler kan man spørre innfødte trøndere, eller man kan ta en titt på nettsidene www.basse.no

Basse

”Spill basse, det er vår gate!”

10

Bergen Bordtennis i gata

For de som har vokst ut av sandkassa, men som fortsatt blir rastløs etter ti minutter sitting på en benk rundt Lille Lungegårdsvann, er det å spille bordtennis midt i gata et godt alternativ.

Men dette kan man ikke gjøre hvor som helst i Bergen, for her har bilene førsteprioritet på hvor de skal få stå og de er det ikke lett å spille bordtennis på. I Bergen sentrum finnes det kun to steder hvor det har blitt satt opp bordtennisbord som folk kan benytte seg av, og som kan gi litt mer liv i gata hvis folk kan sette av en time eller to til å fylle den. I Zetlitz gate, i den utrolig kule bydelen Møhlenpris, finner du et bord rett ved siden av noen basketkurver. Ta med deg en liten gjeng, varme klær og noe varmt å drikke på. Utfordre dem til bordtennisturnering og spill til dere ikke har følelse i hendene.

eller skråtak. Det kan være lurt å unngå skråtak på et av dine første ”Tiltak”. Om du er ute på et ”Nattetiltak” og været er greit, er det en sikker vinner å sitte på taket til klokka blir 06.00, for da er det nemelig frokosttid på hotellet. Da går man diskre ned, henter seg det man vil spise i bufféen og setter seg. Som gjest på hotellet kan du også delta på frokosten.”Tiltak” er en bitteliten stat i staten, som konstituerer seg selv hver gang man tar seg opp på tak og avsluttes når man går ned. Alle kan være medborgere i nasjonen ”Tiltak”

Plen på en parkeringsplass

Lyst på din egen hage? Lei en parkeringsplass, rull ut en rulleplen. Parkering i Bergen er så billig at det har du sikkert råd til. Sjekk www.ferdigplen.org og finn din lokale ferdigplenprodusent. Ta med hagestoler, saft og tegneserier. Digg!

Henging

Da vi var yngre var vi flinkere til dette. Vi kunne sitte på et rekkverk og tygge bugg til 50 øre i timesvis og preike. Nå har vi plutselig blitt voksne og alle er på vei hit og dit, det er ikke mange som bare er. Når man utfører aktiv henging er man bare, og det er mange utearealer som er klare til å fylles av folk.

Byens stolthet, Torgallmenningen (ordet allmenning betyr ”for alle”) ligger klar for å bli okkupert av hengere! Den trenger folk som liker den, ikke reklameskilt. Heng og preik ute på torget til du blir blå på beina. Ta litt plass på Torgallmenningen sammen med andre hengere slik at den aldri blir livløs! (Tukling med reklameplakater på torget er selvsagt også tillatt hvis man blir litt lei av å henge!)

Tiltak

Det lages filmer om det og det er en del av yrket til mange mennesker, Karlson er verdensmester i det, Odd Norstoga gjør det mens grisen hyler: ”Tiltak” er gleden av å oppholde seg på tak! I en turistby som Bergen er det mange hoteller, og på disse hotellene er det mange tiltaksklare tak. Dere vil ikke tro hvor lett det er å komme opp på Bergens høyeste bygg, med den deiligste utsikten, både på dagtid og nattestid. Det er sentimentalt nok en ubeskrivelig følelse å sitte helt på toppen av en by med en god venn, le og prate skit, midt på natten, ”Du og eg på taket”. For å komme opp på noen av hotelltakene i Bergen (nesten samtlige av de dere ser på bildene er mulige) kan man selvsagt spørre vaktmester, eller noen som jobber der, om lov først. Eller man kan la være. Velger man det siste, kan man gjøre følgende: gå selvsikkert i et hurtig tempo forbi lobbyen, ta deretter heisen opp i øverste etasje. Nå begynner den spennende letingen etter en dør eller luke som fører opp mot det etterlengtede, åpne taket. Når du er oppe på taket er det mange typer tak man kan møte på, noen kan være like store som syverbaner i fotball, noen er små takterasser

”Lyst på din egen hage? Lei en parkeringsplass, rull ut en rulleplen.”

11

Klimatiltak som forurenser Regjeringa sier de vil redusere klimagassutslippene. Derfor lager de en ny lov som øker klimagassutslippene. Forvirra? Fra 1. januar 2005 trådte en ny lov om kjøp og salg av klimaforurensing i kraft.

Statsminister Bondevik har lenge sagt at den nye klimaloven er regjeringas viktigste virkemiddel for å redusere klimagassutslippene.

Den nye loven vil være et viktig skritt i arbeidet med å redusere klimagassutslippene.

Med kvotesystemet på plass vil nesten alle norske klimagassutslipp være omfattet av virkemidler, sier miljøvernminister Knut Arild Hareide.

Loven skal sørge for at det blir mindre klimagassutslipp, og at de som forurenser klimaet, betaler for det. Regjeringa ser imidlertid bort fra forurenser-betaler-prinsippet av hensyn til industrien, og gir derfor bort 95 prosent av utslippsrettighetene gratis. Miljøbevegelsen mener også at utslippene øker med hele 20 prosent fra dagens nivå, stikk i strid med hva miljøvernministeren sier.

– KrF tviholder på at kvotesystemet reduserer utslippene.

Men det nytter ikke å skjule seg bak tåkeprat når gasskraftutbyggerne jubler. Å forsøke å senke utslippene ved å øke dem kan vel neppe kalles et effektivt virkemiddel, sier Ane H. Kismul, leder i Natur og Ungdom.

Miljøorganisasjonene mener også loven gjør det lettere å bygge forurensende gasskraftverk, og gassbransjen jubler over bedre vilkår: – Vi er tilfreds med at gasskraft nå er tatt inn i forslaget til kvotesystem, sier Geir Fuglseth i Naturkraft, selskapet som vil bygge forurensende gasskraftverk på Kårstø.

Den nye loven er en endring av forurensningsloven som gjør at det ikke lenger er mulig for Statens Forurensingstilsyn (SFT) å avvise gasskraftverk, eller andre store utslipp. Det blir heller ikke mulig å sette grenser for utslipp, eller kreve rensing og bruk av ny teknologi.

– I 2000 gav Bondevik og KrF fra seg regjeringsmakta for å stoppe gasskraftverk. Nå ofrer de den samme forurensingsloven de en gang slåss for. KrFs nestekjærlighet er ikke verdt særlig mye når makta brukes til å overkjøre miljøet og svikte verdens klimaofre, avslutter Ane H. Kismul.

Vil du vite mer om NU, gasskraft og Bondevik? Sjekk www.bondesvik.no MH

12

Miljøvernere støtter flomofre Norsk miljøbevegelse samarbeider med Utviklingsfondet, norske fiskere og fiskerinæringa om å hjelpe dem som ble ramma av flodbølgen i Asia. Kystaksjonen for flomofrene er en innsamlingsaksjon for å støtte fiskere og fiskerisamfunn som er rammet av flomkatastrofen i Asia. Den er satt i gang av Norges Naturvernforbund og Utviklingsfondet med støtte fra Norges Fiskarlag, Norges Kystfiskarlag, Fiskeriog havbruksnæringens landsforening, Selfa Arctic og Natur

og Ungdom.

– Dette er solidaritet i praksis, fra kystbefolkning til kystbefolkning, sier Utviklingsfondets Aksel Nærstad.

Kystaksjonen skal i første omgang hjelpe fiskere i de hardest rammede områdene på Sri Lanka og India, slik at de kan vende tilbake til normale liv og komme i gang igjen med fisket. Det er den fattigste delen av kystbefolkningen som er hardest rammet. 80 prosent av de omkomne er fattige fiskere og bønder. Fra Sri Lanka rapporteres det at over 20 000 fiskebåter er ødelagt.

– Pengene fra Kystaksjonen

vil gå til lokale og nasjonale organisasjoner som kjenner forholdene, forteller Nærstad. Putsj oppfordrer alle til å gi så det svir.

Konto 1254.20.23153 IHA

Statoil må forklare seg

I en reklame som gikk over hele landet i sommer hevdet Statoil at gass var en miljøvennlig energikilde. Natur og Ungdom anmeldte Statoil for villedende reklame, og nå ber Forbrukerombudet Statoil bevise at gass er miljøvennlig.

– Bruk av olje, kull og gass gir dramatiske klimaendringer og er verdens største miljøproblem. Statoil står derfor overfor en stor utfordring i å bevise at klimaforurensing er miljøvennlig. Nå håper vi at Forbrukerombudet setter en stopper for Statoils miljøløgner, sier Anders Haug Larsen, organisasjonssekretær i Natur og Ungdom. IHA

Dumper dritt

Kjære Tante Grønn.

Drammen Skipsreparasjon har fått tillatelse av Statens Forurensningstilsyn (SFT) til å deponere forurensa masse i Dramstadbukta i Drammensfjorden. Å deponere betyr å putte massen på havbunnen og dekke det til. Massene inneholder gifter som PCB, TBT og kvikksølv. Giftene er svært skadelige stoffer som nesten ikke brytes ned.

Jeg liker veldig godt både å reise med tog og buss, men hva er best for miljøet? Jeg har hørt at begge deler er miljøvennlig, men hva bør jeg helst velge?

Klem, Tulla.

Natur og Ungdoms landsmøte i begynnelsen av januar krevde at dumpingen av 70 000 kubikkmeter forurensede sedimenter i Dramstadbukta utsettes. NU vil at myndighetene undersøker mer om hvor sikkert det er å grave opp massene og legge dem der de har planlagt.

Forskningsmaterialet som ligger til grunn for SFT sin avgjørelse er enten ufullstendig eller utdatert.

Det er stor lokal motstand mot giftoppryddingen. Folk i området krever at miljøvernminister Knut Arild Hareide skal gripe inn, men Hareide støtter SFTs avgjørelse. GLA

Hei Tulla.

Så fint at du tenker miljøvennlig! Når det kommer til tog og buss, er dette to svært gode kandidater i kollektivtrafikken, så lenge du velger en av dem fremfor bilen, er du på rett vei. Til steder det ikke går tog, er bussen absolutt bedre enn bilen, men har du valget mellom de to godene, er nok toget det mest miljøvennlige alternativet. Buss (og de fleste biler) bruker bensin som avgir farlige gasser som svoveldioksid (SO2) og nitrogenoksid (NO og NO2) når bensinen brenner. Nitrogenoksid kan gi sykdommer som f.eks. astma (og i verste fall kreft.) Bilen slipper også ut CO2 som fører til klimaendringer.

Et annet poeng er infrastrukturen. Jernbaneskinnene ligger jo der allerede og det er nok en grunn til å bruke toget. Med veien er det litt annerledes; økt trafikk på veiene fører til at politikerne gnir seg i hendene og krever større og flere veier. Dette fører ofte til at andre transportmidler blir glemt, og/eller nedprioritert.

Tog bruker bare strøm og forurenser ikke (bortsett fra en liten del som går på diesel). For å produsere strøm må vi bygge ut vassdrag (elver og bekker som legges i rør). Derfor blir Flertall mot gasskraft noe natur ødelagt. Likevel er toget i Blant nordmenn flest er det et klart flertall mot gasskraftverk uten CO2sum mer miljøvennlig enn bussen. håndtering. 56 prosent sier nei, mens 44 prosent sier ja til forurensende God tur! gasskraftverk i Norge. Fortsatt er et lite flertall av Aps velgere positive til Miljøvennlig hilsen Tante Grønn konvensjonelle gasskraftverk, men 46 prosent sier nei. Det samme gjør et overveldende flertall av SVs og Sps velgere. GLA

Krever at SV stopper gasskraftverkene Leder i Sosialistisk Venstreparti, Kristin Halvorsen, kan vente seg demonstrasjoner mot gasskraft overalt hvor hun går i tiden frem mot valget. Sitter SV på makta til å stoppe gasskraftverkene for godt?

Natur og Ungdom utropte på landsmøtet i januar kampen mot forurensende gasskraftverk til en av de viktigste sakene i 2005. De mener SV nå sitter med nøkkelen til å løse gasskraftsaken. Partiet samarbeider allerede med Arbeiderpartiet og Senterpartiet med tanke på ny regjering etter valget. SV er blant dem som til nå har jobbet mest mot forurensende gasskraftverk i Norge.

Oljerekord i 2004 2004 har vore eit rekordår for oljeindustrien.

Noreg produserer meir olje og gass enn nokon gong tidlegare - ein million kubikkmeter meir enn i 2003, som hadde den gamle rekorden. 90 milliardar blanke kroner vart investert i oljeverksemda i året som gjekk.

Klimagassutsleppa frå oljeproduksjonen er også venta å slå alle rekordar. Ein viktig grunn til at oljeselskapa leiter meir etter olje, er at dei har fått tilgang til store, nye havområde både i Barentshavet og andre stader på norsk sokkel.

Regjeringa har nemleg satt sin eigen oljerekord i 2004: Ikkje sidan Noreg gjekk inn i oljealderen på 1960-talet har styresmaktene delt ut større havområde til oljeindustrien enn det Bondevikregjeringa har gjort det siste året.

Kjelder: Oljedirektoratet, Olje- og energidepartementet.

BL

Hver dag forsvinner 50-100 arter.

Det er raskere enn noen gang tidligere de siste 6,5 millioner årene.

Her er en ny art, som en gang kanskje bare blir å se på tegnefilm.

LAKRISMJELTBLÅVINGE (Plebeius argyrognomon) – Miljøvennlige meninger er ikke nok!

Kristin Halvorsen må gjøre det klart for velgerne at miljøet er viktigere enn regjeringsmakt med klimabøllene i Arbeiderpartiet. Det er det viktigste hun kan gjøre for å stoppe klimaendringene. NU kommer til å fotfølge Halvorsen til dette skjer, lover Ane Hansdatter Kismul, leder i Natur og Ungdom.

Vil du vite mer om gasskraft? Sjekk www.nu.no/gasskraft MH

Kalender 16. februar: Kyoto-avtalen trer i kraft 11.-13. februar: Aktivistkurs i Sandane 4.-6. mars: Gassraid 05 11.-13. mars: Regionseminar for NordNorge Natur og Ungdom i Lofoten

Sitatet:

”VM-runden i offshore er ren terror mot skaperverket” Biskop i Nidaros, Finn Wagle uttaler seg om båtrace-planer til Adresseavisen.

4.-6. mars: ”Gasskraft? -Neida!” for Vestlandet Natur og Ungdom i Ålesund 11.-13. mars: Strategihelg ”Halveis til Haugesund” for region 5 på Notodden 22.-24. april: Nasjonalt klimaseminar i Tønsberg 8.-10. april: Seminar for region 4 i Kristiansand 4.-6. mars: Aktivistkurs i Stavanger 10.-12. juni: Landsmøte i Norges Naturvernforbund, Grenland 2.-7. august: Sommerleir i Natur og Ungdom

Fanget du sommerfugler med håv og puttet dem på glass da du var liten? Da er sannsynligheten stor for at du aldri fikk en lakrismjeltblåvinge i glasset.

Lakrismjeltblåvingen er en av Norges 531 truede sommerfuglarter. I den norske rødlista over truete arter er den omtalt som direkte truet, det vil si at den er i akutt fare for å bli utryddet.

Universitetet i Oslo kan fortelle at arten bare finnes på Ostøya, Borøya, Nesøya og Brønnøya innerst i Oslofjorden.

Bare der finner den varme og tørre skogkanter og bakker med kalkgrunn der planten lakrismjelt vokser.

Lakrismjeltblåvingelarven er fullstendig avhengig av lakrismjelten før den blir en flyvedyktig sommerfugl i juli eller begynnelsen av august. Er du lysten på å se et levende eksemplar, må du se etter en blåvinget sommerfugl med en svart ytterkant. Men vær forberedt på at flere arter oppfyller disse kriteriene. Ellers er jammen golf en fin sport. Noen er så glade i golf at de kjempet gjennom å utvide golfbanen på Ostøya. Det kan ha kostet sommerfuglen dyrt. Menneskelig aktivitet, som golfbaneutbygging, hyttebygging og anlegging av plener og turstier, er nemlig den største trusselen for lakrismjeltblåvingen. Med ny golfbane på Ostøya kan vi kanskje si takk for nå til lakrismjeltblåvingen? Putsj ønsker lykke til på ferden.

HØS

13

nne Feministikon, bygdekvinne, årets kvi og skihopprekord på 174,5 meter.

Nå også miljøverner.

Anette Sagen-

BARE ETT SKIHOPP Tekst: LINN KAREN RAVN Foto: RACHEL ROGNSKAUG

14

D

et begynte med ett skihopp. Anette Sagen (20) satte seg på bakbeina og krevde like rettigheter som hoppguttene- mot hoppsjefens vilje. Året er 2004, og et krav om likestilling skaper store overskrifter i mediene. Putsj møter skihopperen som er kåret til “årets kvinne”, “årets feminist”, og som har vært kandidat på listen til årets “bygdekvinne” og “årets navn” i 2004.

– Jeg skjønner ingenting, sier Anette til Putsj. Idrettskvinner får generelt sett lite medieoppmerksomhet, Anette mener hun har fått all oppmerksomheten dette året. Mediefesten har gitt Anette en psykisk knekk og hun skylder på mediene for at de ikke ser hvem Anette egentlig er. Hun vil gjerne lage sitt eget parti, hun kan mime ugle og hun hopper lengre enn gutta. Men denne gangen lander hun på miljøvern.

Jenter kan ikke hoppe

1.63 meter, capsen på snei og en altfor stor kjeledress. Putsj møter Anette på Heimdals bruneste øl-, vin- og matkro. Som yngre ønsket hun å bli advokat.

Men med en seks år eldre storebror som forbilde, falt hun i stedet for skihopp, og aktiv skihopper var hun fra hun var 11 år: – Jeg måtte vente til jeg ble gammel nok til å hoppe i de store bakkene. Skihopp har veldig ofte med alder å gjøre og ikke med hvor god eller tøff du er, sier hopperen, som nå er flinkere i skihopp enn storebror Sagen.

– Jeg maste mye om å få hoppe i de store bakkene som åtte-åring, men fikk høre at jeg var for liten.

Og det får hun fortsatt høre, i hvert fall fra tidligere hoppsjef Thorbjørn Yggeseth: – De kommer til å ødelegge seg; jeg garanterer at ingen jenter skal få hoppe, sa Thorbjørn til Anette i fjor vinter.

– Nå er jeg ikke for ung i hver fall, sier Anette og smiler. Og hun har all grunn til å smile. Anette fikk gjennomslag for kravet sitt om å hoppe i skiflygingsbakken Vikersund, Norges største skiflygningsbakke.

– Det har vært viktig å ha god selvtillit, og å ha mye galgenhumor, sier Anette bestemt. Hun forteller at det er en god innstilling i motbakker, og legger til at det ikke er fordi sporten i seg selv er ekstrem. Anette mener skihopp som all annen idrett bare handler om vane: – Skihopp er ikke farlig, jeg liker jo ikke å skade meg selv.

– Og det er det ingen risiko for i hoppidretten?

– Jeg bryr meg ikke om jeg blir veldig hardt skadet, men hvis jeg brekker et bein eller får et kutt synes jeg jo ikke noe særlig om det, sier Anette og titter ivrig bort på undertegnende etter neste spørsmål.

Naturvernparti?

– Du er først og fremst kjent for dine skihopp. Er det en sammenheng mellom det å være ute i friluft og å være opptatt av miljøvern?

– Ikke nødvendigvis. Men selv liker jeg å være ute i naturen, og jeg er samtidig opptatt av at den ikke skal ødelegges, sier hun og titter ut av vinduet.

Anette tror det skyldes at hun er oppvokst på landet: – Jeg har alltid tatt det for gitt at naturen må vernes, forteller Anette. Hun mener det er viktig at Natur og Ungdom setter vern av natur på dagsorden og lurer på hvorfor Norge ikke har et eget naturvernerparti.

– Miljøorganisasjon Natur og Ungdom bråker, og det er stort sett de som bråker som får oppmerksomhet. Det vet jeg alt om, sier Anette og smiler lurt.

– Natur og Ungdom kjemper for en god sak, man vil jo verne naturen. Det er kanskje ikke alle som innser det, men det er nødvendig hvis man skal klare å utnytte jordas ressurser i 1000 år fremover, forteller miljøverneren. Hun forteller at vi allerede har brukt opp mye av naturressursene.

– Hva mener du om vern av vassdraget Vefsna i ditt hjemsted Mosjøen?

– Jeg har forstått det slik at man ønsker å bygge ut Vefsna for å skaffe mer strøm. Anette mener folk bruker for mye strøm: – Folk legger til og med varmekabler i oppkjørselen sin. Hvis folk fortsatt vil ha denne luksusen, som de tar for gitt, så er det klart at man også kommer til å bygge ut Vefsna. Anette selv har et bedre forslag: – Hvis man gidder å reise litt nedover Europa, finner man store vindmølleparker. Det er jo ikke stygt i det hele tatt, og så er det miljøvennlig, konstaterer hun.

– Vindmøller er et alternativ til utbygging av vassdrag. Dessuten er det visuelt sett mye finere å se på vassdrag som ikke er utbygd.

– Hva slags miljøpolitikk provoserer deg?

– Nedhoggingen av regnskogen i Brasil. Tenk på alle plantene som dør ut. Vi vet at mye medisin kommer fra disse plantene, sier Anette frustrert.

Hun forteller at hun har forståelse for at fattige folk er avhengige av å hogge ned skogen for å kunne selge den til utlandet, men mener at det bare er de rike landene som tjener på denne utarmingen av naturressursene: – Jeg kjøper nesten aldri mat på Mc Donalds fordi de er med på å hogge ned regnskogen, røper hopperen.

”Jeg er ingen 70talls feminist. Jeg brenner ikke BH´n min. Ikke det at jeg noen gang kommer til å få hengepupper uansett” “Anette Sagens parti”

Anette har ingen respekt for autoriteter.

– Jeg skjeller ut folk hvis jeg har lyst. Jeg er ikke typen som brenner inne med ting.

Anette avbryter seg selv i to knappe sekunder. Etter å ha tenkt seg om kommer hun på at det er én hun ikke har skjelt ut, men som likevel er en verdig kandidat: – Jeg skulle gjerne skjelt ut George Bush Jr. fordi jeg er uenig i politikken hans. Hun legger til at hun stort sett er uenig med de fleste politikere.

– Hvilken politiker har du mest sansen for?

– Hvis jeg sier Saddam Hussein…? Anette titter forventningsfullt bort på

>>> 15

meg, men humrer: – Jeg bare tuller, hva med Osama Bin Laden? sier Anette og ler enda mer.

Hun trekker pusten og smaker på ordet “politiker”. For første gang i løpet av intervjuet tar Anette en lang pause før hun svarer.

– Hvis man ser bort fra sakene og bare tenker på politikeren selv: Jeg synes Siv Jensen er en god retoriker, sier Anette. Men Anette legger fort til at hun heller vil bestemme selv: – Jeg kunne godt tenkt meg å bli politiker, men da måtte jeg ha dannet et eget parti, slik at jeg alltid var enig. I stedet for “Anders Langes parti” skulle det hett “Anette Sagens parti”, flirer Anette.

– Det er stort sett de 15 sekundene fra du sitter på bommen til du har landet som teller, da er det en ordentlig egotripp.

– Hva mener du om å bli fremstilt som et ikon, du er blant annet kåret til årets feminist?

– Jeg skjønner ingenting jeg, sier barrierebryteren som både har fått støtte av kulturminister Valgerd Svarstad Haugland og lensmannen i Modum. Sistnevnte truet med å anmelde skiforbundet for brudd på likestillingsloven.

– Jeg har ikke gjort noe spesielt, jeg mener at folk som skal nomineres, bør ha gjort noe som fører til en forbedring for andre folk, sier Anette.

Feministhopper?

”Hvis man gidder å reise litt nedover Europa, finner man store vindmølleparker. Vindmøller er et alternativ til utbygging av vassdrag.

Dessuten er det visuelt sett mye finere å se på vassdrag som ikke er utbygd”

Det er bare gutter på Anettes videregående skihoppskole i Heimdal.

– Jeg liker å være spesiell, sier Anette. Og det er hun, som en av de flinkeste på hoppskolen.

– Vi blir stort sett behandlet likt. Jeg tror ikke guttene på hoppskolen ser på

det som et nederlag at jeg er flinkere enn dem fordi jeg er jente. Anette mener det er mye lettere å forholde seg til gutter enn jenter: – Jenter fungerer mye dårligere sammen enn gutter, sier Anette. Hun forteller at hoppjentelandslaget fungerte greit sosialt, men mener at det sikkert kunne ha vært bedre: – Jenter holder kjeft om ting og lar irritasjonen heller skure og gå. Hvis du tar opp ting med en jente, kan det bli brukt mot deg om tre år, sier Anette.

Hun forteller at det er tre jevnt flinke jenter på jentelandslaget og at hennes konkurranseinstinktet står sterkt:

– Enkelte vil påstå at du har kjempet kvinnenes sak i hoppidretten?

– Ja… men saken handlet i utgangspunktet om at jeg selv hadde lyst å hoppe skiflyging. Og det endte i et mediefokus som ikke har vært morsomt i det hele tatt, sier Anette alvorlig.

– Hvorfor tror du at akkurat du blant hoppjentene har fått så mye oppmerksomhet i pressen?

– Fordi jeg var den som hoppet best da saken kom opp. Jeg tror ikke det har noe med meg som person å gjøre, selv om jeg har fått høre at jeg har en mediepersonlighet. Hva enn det betyr?, undrer Anette.

– Hva mener du om medias femstilling av deg, gir de et korrekt bilde av Anette Sagen?

– Jeg er ingen 70-talls feminist. Jeg brenner ikke BH´n min. Ikke det at jeg noen gang kommer til å få hengepupper uansett. De er rett og slett ikke store nok, avslører Anette og humrer for seg selv.

Alt du ikke visste om Sagen: Kjendis fordi: Anette Sagen ble et medieikon sist vinter da hun ble frontfigur i jentehoppernes kamp for retten til å hoppe så langt de vil. Også kjent som verdensmester i skihopping for kvinner etter at hun vant kampen over hoppsjefen om å hoppe i skiflygningsbakken Vikersund.

for å minne henne på avtalen en uke senere.

Putsj måtte i tillegg ringe henne hele julen for å minne Anette på avtalen.

Favoritt plagg: Singlet som jeg fikk av Putsj hvor det står ”Hopp er topp, og det er Vefsna også” på, og de to toppluene Putsj hadde med.

Politikk, miljø og sånt: Anette vil selv bli politiker og lurer på hvorfor ingen har opprettet et parti som bare jobber for vern av natur. – Vern vassdraget Vefsna, oppfordrer kvinnen fra Mosjøen.

Beste egenskap: Mime ugle.

Dårligste egenskap: Distré. Husket ikke at hun hadde avtalt et intervju med Putsj da undertegnende ringte

16

Religion: Anette svever nærmere himmelen enn de fleste, men hun tror ikke på Gud.

Skylder på mediene

– Det var et sjokk da alle begynte å bry seg om at jeg måtte begynne å bry meg om hva jeg sa i det offentlige rom. Anette forteller at hverdagen ble snudd helt opp ned.

– “Ååå, Anette Sagen, jeg må få pilse med deg og ta bilde av deg så kan vi sende det inn til VG og dele potten“, var ingen ukjent kommentar på fest, medgir hun. Hun forteller også at hun er lei av journalistenes fremstilling av henne som et objekt.

”Jeg kunne godt tenkt meg å bli politiker, men da måtte jeg ha dannet et eget parti, slik at jeg alltid var enig. I stedet for “Anders Langes parti” skulle det hett “Anette Sagens parti”” – For litt siden ba et kvinneblad meg om å ligge i ulike sexy posisjoner selv om jeg sa at jeg ikke ville. Det var helt forferdelig, jeg ville bare dra hjem, sier Anette i det hun stiller seg opp til fotografering. Foran kameraet til Putsj, derimot, er Anette en ramp.

– Jeg har vunnet en konkurranse i å mime et dyr, se på meg! Jeg er en ugle,

KVINNER ER VERDENSMESTRE I PEN OG FLINK Tekst: LINN KAREN RAVN

– Idrettskvinner er mye mer seksualisert og tradisjonelt fremstilt i mediene enn idrettsmenn. Selv om fremstillingen av begge kjønnene i mediene blir likere med årene, sier Jorid Hovden. Hun er ansatt ved Universitetet i Tromsø og har med doktorgrad i kjønn og makt i idretten.

– Hva betyr en tradisjonell fremstilling?

– Journalistene fokuserer like mye på skiløper Liv Grethe Skjelbreid Poires familieliv som skiprestasjonen hennes. Fokuset på skiskytter Ole Einar Bjørndalen derimot, dreier seg om hans treningsintelligens. Hun forteller at markedet bestemmer: – Jeg tror ikke det finnes én kvinne i toppidretten som ikke har kledd av seg i mediene. Idrettskvinner får mindre betalt av næringslivet og kler derfor av seg for å tjene penger. Man ser i dag et større innslag av seksualisering hos mannlige idrettsutøvere, men det er først og fremst pene idrettskvinner som kan tjene mye på en sexy fremtoning.

– Hvordan fremstilles kvinner og menn i idretten, seksuelt?

– Toppidretten skapes for og av menn og deres blikk. Det ser man også på fremstillingen av kjønnene. Menn filmes fra livet og opp, kvinner derimot filmes nedenfra og opp med fokus på underliv og bryster.

– I en artikkel Dagbladet hadde av jentelandslaget i hopp for en stund siden, var jentene iført tettsittende klær og ble tatt bilde av nedenfra og opp.

I motsetning til idrettsmenn er kvinnenes ansikter ofte ute av fokus, og på

roper Anette mens hun sperrer opp øynene og snurper sammen leppene til Putsj får latterkramper. Usjenert og leken geiper Anette til kamera og forteller at vi gjerne kan få ta bilder av henne en annen gang også. Hun blir alvorlig igjen.

Anette mener media burde ha handlet annerledes: – Journalister har spurt meg om mesteparten av mitt privatliv, men det er ingen som har spurt meg om hvordan jeg har det med meg selv.

– Hvordan har du det med deg selv?

– Jeg har hatt en psykisk knekk fra senvinteren av. Jeg var helt ødelagt, og det er først og fremst medienes skyld. Anette forteller at mediene burde ha fokusert mer på hele jentelandslaget i hopp og ikke bare henne.

– Enkelte journalister maste noe sinnsykt, det er ikke mange som skjønner at jeg bare er ett menneske som skal strekke til både hos venner, familie, trening, skole og kjæreste. Å stille opp til intervjuer er blitt en jobb, sier Anette oppgitt.

Hun vil likevel ikke legge skiene på hylla med det første: – Jeg tror ikke jeg kommer til å holde på til jeg blir 30, jeg skal tross alt reprodusere meg selv. Anette mener det også vil avhenge av satsingen på kvinner i hoppidretten.

– Jeg vil ha World Cup for kvinner slik at jeg kan hoppe så langt jeg vil, avslutter skihopperen.

den måten avpersonifiseres de, sier idrettsforskeren. Hun forteller videre at en forutsetning for et bilde av menns underliv er at de inntar en aktiv posisjon.

– Kvinner fremstilles oftest passivt med et ”kom og ta meg-blikk”.

– Anette Sagen har fått mye medieoppmerksomhet, noe som er sjeldnere i kvinneidretten enn i idrett for menn. Hvorfor tror du akkurat hun har fått så mye mediefokus?

– I kvinneidretten stiller man et dobbelt krav til kvinnen: hun må være både flink og pen. Sagen fyller dette kravet. Jeg mener Sagen er utrolig modig og flink kvinne som har brutt barrierer ved å stå på kravet om likhet, sier Hovden.

Hun forteller også at Sagens krav om formell likestilling har hatt gjennomslag i befolkningen.

– De fleste menn mener at det er rettferdig å kreve likestilling i det demokratiske Norge. Selv lensmannen i Modum, Halvor Hartz, støtter Sagens protester. Idrettsforskeren forteller at reell likhestilling i kontrast til formell likestilling har langt igjen i Norge.

– Mediene skaper et konstruert bilde av Anette Sagen som en ”hoppbabe” for å tjene penger, sier Hovden.

– Har mediene et etisk ansvar for Sagen når de skaper en slik mediepersonlighet ut av henne?

– Det er vanskelig å få kommersielle aktører som mediene til følge etiske krav selv om Vær varsom plakaten spiller inn. Skiforbundet burde ha skjermet Sagen.

En 20 år gammel jente med ansvar for all kontakt med mediene er uforsvarlig, spesielt i en situasjon hvor hun forsøker å bryte barrierer. Forskeren mener dette vil gå ut over Sagens skiprestasjoner: – Er hun ikke god nok på ski, glemmes hun fort, avslutter idrettsforskeren.

17

Bergen by -bare biler?

Tekst og foto: INGEBORG HUSBYN AARSAND Illustrasjon: MAGNUS HELGESEN (Grandpeople)

– Vi ser muligheter som andre ler av, men noen må jo tenke nytt! sier Anne-Kathrine Vabø og Bente Beckstrøm Fuglseth fra Senter for byøkologi. Putsj er veldig våt på føttene etter å ha prøvd å holde tritt med to av de som kanskje kjenner Bergen sentrum aller best. Et halvt år trasket de Bergens gater opp og ned og opp igjen, på jakt etter steder som kunne egne seg for boliger og grøntområder. Nå er 153 områder samlet i en rapport og en utstilling med navnet 153 Leftovers, som konkluderer med at potensialet for fortetting i Bergen sentrum er enormt. Sammen med Bente og Anne-Kathrine tråler Putsj de samme gatene igjen, med poser fulle av grønne skilt. Skiltene markerer steder som idag, ifølge byaktivistene, ikke brukes til noe fornuftig. Steder som kan bli til bakgårdshager og små og store boliger for byens innbyggere.

– 84 prosent av leftovers-arealene er idag parkeringsplasser. Det er lurt å gjøre om disse arealene til boliger og grøntområder, da får vi både i pose og sekk; flere folk i byen og mindre biler, sier Bente.

”Veldig mange har lyst til å bo sentralt, sant? Da må mange av p-plassene bort.”

Bente Beckstrøm Fuglseth

I 2003 bodde Bente og Anne-Kathrine seks uker i et hus på utstilling. De ville vise at det går an å bo på nye måter. Derfor bygget de en brakke på dugnad sammen med boligaktivister som de plasserte på en av kommunens mange p-plasser. Utstillingen var åpen for alle som ville se.

– Vi fikk mye besøk på den tiden. Til alle døgnets tider stakk folk hodet inn og ville se hvordan vi bodde, forteller Bente.

– I stedet for å bare snakke, viste vi at det går an å bo på svært små arealer, sier AnneKathrine. Med Leftovers-utstillingen viser

18

boligaktivistene seg fra en mer kontroversiell side.

– Veldig mange har lyst til å bo sentralt, sant?

Vi mener det bør være et mål å øke antallet folk som bor i sentrum, sier Bente.

– Det kan skje gjennom at man bruker eksisterende hus bedre, og at man bygger nye arealeffektive hus. Da må mange av P-plassene bort.

Det er nå 12 000 parkeringsplasser i Bergen Sentrum, hvor halvparten er offentlige og halvparten private. I følge kommunens planavdeling ble det gjort en registrering av antallet offentlige p-plasser i 1999 og 2003. I 1999 var tallet 4100, i 2003 hadde det steget til 5000. Byrådsleder Monica Meland avviser at det har skjedd en økning i antallet parkeringsplasser: – Tvert imot. De siste årene har vi fjernet 1000 parkeringsplasser. Men samtidig som dere har fjernet gateparkering har det blitt bygget mange private og offentlige parkeringshus?

– Det har vi gjort. Men det totale antallet har blitt redusert.

– Er det et mål for dagens byråd å redusere antallet p-plasser i sentrum, slik Senter for byøkologi foreslår?

– På gategrunn, ja, men ikke totalt. For å ha et levende sentrum, og ikke et museum, må vi legge til rette for parkering. Bilen er kommet for å bli.

For at det skal være lett for bergenserne å finne fram blant alle Leftovers-arealene har Bente og Anne-Kathrine laget et kart med oversikt over alle områdene. På hvert sted henger de opp grønne skilt hvor det står at dette er et av stedene som burde vært brukt til noe helt annet.

– Her er det helt tydelig at det skulle vært et hus. Anne-Kathrine kikker inn bak gjerdet på Vaskerelven 13.

– Det er akkurat som om hjørnet av husrekka er kutta av. Huset i Vaskerelven ble revet før kommunen og huseier var enige om hva de skulle gjøre med tomta etterpå. Nå har det vært midlertidige parkeringsplasser der i 12 år.

– Problemet i Bergen er at mer og mer bestemmes av private utbyggere, og at jobben til kommunens planavdeling blir å legge til rette for dem. Kommunen må tørre å planlegge og

stille krav til utbyggerne, mener Bente og AnneKathrine. Monica Meland er av en helt annen oppfatning: – Vi tør å planlegge. Vi har grundig behandling av alle saker og en svært aktiv byggesaksavdeling. Dette gjør vi nå, og det ønsker vi å fortsette å gjøre.

Et av områdene i Bergen hvor

”For å ha et levende sentrum, og ikke et museum, må vi legge til rette for parkering. Bilen er kommet for å bli.”

Byrådsleder Monica Meland

byggesaksavdelingen har hatt nok å gjøre, er i Jonsvollskvartalet. Anne- Kathrine og Bente var to av mange som jobbet for at de gamle husene skulle få stå. Da de første vinduene ble fjernet, malte Boligaksjonen i Bergen gråtende øyne på husene. Førsteantikvar ved Hordaland fylkeskommunes kulturavdeling, Per Jahn Lavik, uttalte til avisene at det er farlig å la kommunen vokte kulturminner. Noen av husene ble okkupert, og arkitekter mente at rapportene som anbefalte riving var overflatiske. Huseier Ole Jan Strønen fikk tillatelse til å rive før det forelå en plan for området. Og akkurat som i Vaskerelven rommer tomta nå parkeringsplasser.

Jan Mjelstad, saksbehandler i Bergen kommune, forteller at størrelsen på prosjektet gjorde dette til en vanskelig sak for kommunen.

– Vi behandler som regel enkelttomter.

Bergen kommune ønsket derfor ikke å pålegge huseier en plan for hele kvartalet. Jeg sier det på folkelig vis: Det får være grenser.

Det kan derimot virke som om grenser for bygging av parkeringshus ikke eksisterer. Til sommeren åpner et nytt parkeringsanlegg som har fått navnet Klostergarasjen. Det planlegges også parkeringsplasser i kjelleren på de nye byggene som skal reises i Jonsvollskvartalet.

Planforslaget viser et parkeringsanlegg under bebyggelsen med kapasitet for 165 biler.

Byråd for byutvikling, Lisbeth Iversen, anmoder utbyggeren i sin vurdering, om å belyse hvordan, og i hvilket omfang parkeringsanlegget kan utvides.

– Hvorfor foreslår dere enda flere parkeringsplasser enn det utbygger gjør?

– Nei, dette er helt ukjent for meg.

Parkeringsplassene i Jonsvollskvartalet er midlertidige og skal vekk når Klostergarasjen

>>> 19

med sine 640 p-plasser åpner. Det skal ikke være parkering der, avviser Monica Meland.

– Antallet parkeringsplasser er viktig fordi det er avgjørende for hvordan folk velger å reise, sier AnneKathrine. Vi er ferdige med å henge opp skiltene, Bente og Anne-Kathrine nærmer seg slutten på det nesten to år lange prosjektet. De håper at lokale utbyggere vil se potensiale i planene deres, og at noen av tomtene faktisk vil få ny bruk.

– Bygg på parkeringsplassene til de ansatte i kommunen, foreslår Bente og kikker oppgitt mot det nye kommunehuset hvor de ansatte nyter godt av kommunens parkeringspolitikk.

– Det har de bare godt av, nikker Anne-Kathrine.

Folk ønsker å bo senralt

Arvid Strand er sjef for gruppen for miljørettet planforskning på Norsk institutt for by- og regionforskning. Han mener private utbyggere får mer makt.

– Er det en tendens til at mer av planleggingen i norske kommuner styres av private interesser, og at kommunene driver mer og mer med tilrettelegging, slik Senter for byøkologi hevder?

– Ja, det er vel en rimelig beskrivelse det. Det er veldig vanskelig på et generelt grunnlag å si hvem som styrer, men det private har kommet mer og mer i førersetet. Det er de som tar initiativ til planlegging og driver prossessene, mens kommunen blir den godkjennende instansen. Den som tar initiativet vil som regel få viljen sin.

– Kan denne utviklinga føre til en mindre helheltlig byutvikling?

– Faren er der. Noen kommuner har ikke så veldig gode oversiktsplaner som enkelttiltakene blir satt inn i. Når det private overtar bør det være innenfor en gitt ramme.

– Er du enig med Senter for byøkologi i at det er miljøpolitisk lurt at flere bor i sentrum?

– Det tror jeg det er entydig enighet om i alle fagkretser.

Også i myndighetenes politiske dokumenter. Folk ønsker å bo sentralt. Både ungdom og eldre. Vi har nylig hatt en undersøkelse blant folk over 50 år i Asker. De ønsker å kvitte seg med eneboligen og vil flytte inn til sentrum.

20

NU-medlem: 50,- (Alle medlemmer får Putsj i posten.)

Studentmedlemskap: 100,NU-venn: Som NU-venn betaler du et fast, valgfritt beløp til Natur og Ungdoms miljøarbeid hver måned (min. kr 50,-). Beløpet trekkes automatisk fra din konto.

Abonnement på Putsj: 120,- (Har du organisasjonsangst, er dette greia.)

Kan sendes ufrankert i Norge.

NU betaler portoen!

Institusjoner: 175,- (Bibliotek, kaféer, gamlehjem etc. Har de Putsj på skolebiblioteket?)

Navn: Adresse: Fødselsdato: Tlf:

SVARSENDING Avtale nr. 13100/292 Natur og Ungdom Postboks 4783 Sofienberg 0506 Oslo

E-post: Vanlig medlem / student Vil bli medlem / vil tenke meg litt om, men vil gjerne ha mer info (Stryk det som ikke passer) 21

VANSKELIGHETSGRAD:

GUMMIBÅTAKSJON Putsj vil i denne serien presentere ulike aksjonsformer som passer din sak. Du har målet, vi gir deg middelet. Har du peronlige erfaringer du ønsker å dele med Putsj’ lesere? Send inn ditt eget aksjonsforslag, gjerne med bilder fra virkeligheten.

Numero uno: Vrooooooooooooooom!

D

u husker Pelle og Proffen. Krølltoppen med kjæreste på skråplanet og han smarte med sitrondropsene. Etter de to var på gummibåtraid i Kragerø, i filmen ”Giftige løgner” har ikke aktivisme vært det samme.

Pelle var forelska i tøffe Gerd, lederen i det filmskapte lokallaget ”Steinsund Natur og Ungdom”. I filmen fra 1993 følger Pelle og Proffen med Gerd på jakt etter skurker og banditter. 10 år tidligere kjøpte det virkelige Natur og Ungdom sin aller første gummibåt, som et middel for å stoppe Titania A/S i å dumpe to tonn med kjemikalier, steinstøv og olje i Jøssingfjorden i Rogaland.

Gummibåtaksjoner er stilige og effektive, men akk så dyre. Faren for forfrosne fingre er også allerhøyst tilstede.

Du trenger:

-Penger til gummibåt. Kommer veldig an på hvilken type du velger. Fra 2000 og opp.

-Gummibåt, helst oransj -Overlevelsesdrakt, stas om den matcher..., evt. redningsvest -Båtvett

22

Bankerott eller Røkke?

Aksjonsformen passer best for de noe bemidlede. Om du skal bruke en eller flere gummibåter, må iallefall en gummibåt ha motor. Gummibåter koster flesk, så du må ha finansene i orden før du går til innkjøp.

Bra å bruke fordi:

Mye forurensing skjer til havs. Fjorder fulle av miljøgifter, oljerigger på vei mot nye dyp, aksjonsmulighetene er mange.

Viktige ting å huske på:

-Lag på lag med ull. Det er kaldt å suse rundt på fjorden.

-Overlevelsesdrakt/ vanntett kjeledress/redningsvest.

-Kamera. Må alltid med på aksjon.

-Vanntett etui til mobiltelefonen du ringer avisa med.

-Nødproviant. Peis på med nøtter og rosiner. Ikke drikk masse kaffe, du vil ikke sitte med ræva over båtkanten i det TV2 kommer.

Hvem kan delta?

Alle som kan svømme og ikke spyr så fort de ser en båtmannsknop kan være med. Men flere må kunne kjøre båt og alle må vite bak fram på en redningsvest.

POINT OF NO RETURN Kanskje har vi bare ti år på oss til å stoppe klimaendringene.

Miljøpolitikken for de føste fire årene bestemmes i valgåret 2005.

Tekst: ANE HANSDATTER KISMUL, leder i Natur og Ungdom

Det er mye som haster. Det haster å bli ferdig på skolen og å få seg en utdanning. Det haster å skaffe seg jobb og sikre pensjonen sin. Noen mener det haster med å skaffe seg barn, hus og firhjulstrekker.

Bedre sykehus og flere barnehageplasser haster.

Det er så mye som skulle vært gjort.

Noen ting haster mer enn andre. I januar la en rekke høyt respekterte forskere fram en rapport for Storbritannias statsminister,Tony Blair. De sier at hvis vi ikke har stoppet klimaendringene innen ti år, kan det være for seint. Ti år på å fikse verdens største miljøproblem. Før du er ferdig med utdanninga di, før du har skaffa deg jobb og begynner å lete etter barnehageplass til ungen

din, må vi ha redda verden fra klimaendringene.

Nedtellingen er igang. Ti år til point of no return.

Det nærmer seg stortingsvalg. Til høsten skal vi velge hvilke politikere som skal styre Norge i fire år framover. Fire av de ti åra vi har på oss til å stoppe klimaendringene. Det burde være et minstekrav at det nye kullet med politikere tar klimaproblemet på alvor. Mange politikere har lært seg Natur og Ungdoms språk. De sier at de er bekymra, og at det er fint at vi er engasjerte. Likevel gjør de ingenting for å stoppe klimaforurensingen.

Derfor skal Natur og Ungdom være sinte. Vi skal si i fra når noen kødder med miljøet. Vi skal fortelle

hvilke politikere man kan stole på, og hvem som selger sjela si og ikke setter en effektiv stopper for forurensende gasskraftverk. Hvem som spiller på lag med den skitne oljeindustrien, og hvem som vil lage oljefrie områder. Hvem som svikter, og hvem som leverer miljøløsningene.

Vi skal også gi de voksne sjansen til å skjerpe seg.

Det er tid for ett nytt valg, ny stortingsperiode, nye løfter. Partiene må gå i miljøtenkeboksen og ta inn over seg de enorme miljøproblemene vi står overfor.

Vi trenger flere partier som forstår at klimaproblemet krever handling nå. Det er ingen skam å snu, det er faktisk helt nødvendig.

Fem i friluft:

– Syns du nordmenn sitter for mye stille?

Tekst: HELENE VOLDNER Foto: TUVA FOSSEN STENSUND

Martin og Harry (8 år) Hadley, Frognerparken, i snø, fra Australia Vi syns det virker som om nordmenn liker sport og å være ute i naturen. I går var vi i Korketrekkern med noen norske venner, og ble overrasket over å se så mange ute.

Kola Ajayi Anleggsarbeider, Bogstadveien Ja, det vil jeg si. Jeg er mye utendørs, og sitter lite stille. Det er nok ikke det at nordmenn er late, men kanskje litt slappe.

Erik Pedersen Postbud, Bogstadveien

Nils Gardist, slottet

Ja, det syns jeg. De fleste benytter vel sjansen til å sitte stille når de har muligheten til det. Jeg tror at folk har blitt sløvere med årene

Det har nok blitt verre de siste åra. I Garden sitter vi ikke mye stille, så jeg holder meg i aktivitet.

Craig Sanders Karl Johan, utenfor Stortinget, fra England.

Nordmenn beveger seg ikke mye. Det virker som om de alltid er på vei til et sted, og beveger på seg bare for å komme fra et sted til et annet, nærmest som et urverk.

23

24

”VELG GASS I DAG -OG FOR FRAMTIDEN!” Hva kan Statens Forurensingstilsyn egentlig bestemme?

Tekst: INGEBORG HUSBYN AARSAND Foto: INGRID MOE

I

starten av 2002 begynte kraftselskapet Lyse Energi i petroleumshovedstaden Stavanger å bygge et rør. Røret skulle frakte gass inn i Jæren-hjemmene, gass som ville varme frosne siddiser. Marit Hepsø og de andre fra Stavanger Natur og Ungdom lenket seg fast til gassrøret. Miljøvernsjefen i kommunen, Olav Stav, protesterte mot røret i avisene. Han hadde laget en plan for å redusere klimagassutslippene i kommunen, og syntes gassrøret passet dårlig inn i den. Det hjalp ikke. Statens Forurensingstilsyn (SFT) lot Lyse Energi gjennomføre planene, og i februar 2005 forsyner røret NordJæren med gass. Miljøsjefen har permisjon fra jobben sin og jobber nå i Oslo. Det gjør Marit Hepsø også. Og klimagassutslippene i Stavanger-området? De har gode vekstforhold.

– SFT gjorde ikke jobben sin, sier Marit Hepsø.

”Noen vil ha det til at gassen er fortreffelig og miljøvennlig.

Det er den ikke.

Den er et klimaproblem.”

– Vi sa bare yeah!

– Stavanger kommune hadde laget en av de mest ambisiøse klimaplanene av alle norske kommuner. De ville fjerne alle oljefyrer, det var utrolig bra. Vi i Natur og Ungdom hadde ingen innvendinger på planen. Vi sa bare yeah!

Marit Hepsø jobber for Natur og Ungdom sitt hovedkontor i Oslo. Før bodde hun i Stavanger. Det gjorde Olav Stav også. Stav har permisjon fra jobben som miljøvernsjef, og jobber for tida i Miljøverndepartementet.

Han mener kommunene er viktige bidragsytere i arbeidet for å redusere de norske klimagassutslippene. Selv om det ikke ser ut til å gå så bra i Stavanger. I en rapport laget på oppdrag fra SFT ble det slått fast at klimagassutslippene på Nord-Jæren ville øke med 30-85 prosent innen 2020 hvis Lyse Energi fikk distribuere gass i regionen. Det fikk de, med SFTs godkjennelse. Miljøsjefen ble skuffa.

– Noen vil ha det til at gassen er fortreffelig og miljøvennlig. Det er den ikke. Den er et klimaproblem.

Stilte ingen krav

SFT er ikke enig med Stav på det punktet.

Nesten to år etter at Lyse Energi hadde begynt å bygge, og Marit og de andre hadde lenket seg fast, ga de Lyse den utslippstillatelsen de ønsket. Anne Johanne Enger var sjef for klimaog energiseksjonen i SFT da saken pågikk.

Hun jobber ikke lenger i etaten, og synes det blir feil å kommentere saken.

– Det synes jeg blir rotete å kommentere i ettertid. Den kritikken må du nesten rette til direktør i SFT. Det er ikke en seksjonsleders ansvar, vedtaket fattes på direktørnivå, sier Anne Johanne Enger, som nå jobber i Bærum kommune. Vedtaket Enger ikke vil kommentere, var vedtaket om å la Lyse Energi bruke gassen til det de ville. SFT stilte ingen krav til kraftselskapet om bruk av gassen.

>>> 25

Marit Hepsø synes det er veldig rart: – Forurensingsloven åpner for å sette krav. Det er ingenting i veien for at SFT kan bestemme at gassen for eksempel bare skal brukes til å erstatte oljefyrer. Nå fortrenger gassrøret miljøvennlige alternativer som bioenergi og varmepumper. SFT satte godkjentstempel på all bruk av fossilgass. De har godkjent at klimaplanen gikk i dass.

Kommuner og klimaplaner

– SFT kjøpte Lyses argumentasjon om at gass erstatter kull. De har ikke problematisert den.

De la stortingsmeldingen om bruk av gass til grunn når de gjorde vedtaket. Jeg vil si det var en mangel på motekspertise. Gard Lindseth er forsker ved Senter for Utvikling og Miljø (ProSus) og Vestlandsforskning. Han har vært med og skrevet en rapport om kommuner og klimaplaner, og forteller at Stavanger har vært en av de flinkeste kommunene i klassen.

– Stavanger har vært et forbilde, i 2001 fikk de til og med en pris for sitt gode arbeid med Lokal Agenda 21.

– Er det noe vits i å lage lokale klimaplaner?

Det gikk ikke så bra i Stavanger, selv om de var veldig flinke...

– Det kan skape mye frustrasjon i kommunene å lage klimaplaner. Hvis de får hjelp, kan det være vits. I Sverige klarer man å redusere utslippene lokalt. Det kan være veldig meningsfylt å drive med dette. Det handler om å ta samfunnsansvar, spille en rolle. Men da trengs det sterkere profilering fra nasjonalt hold.

”Når kommunepolitikerne er duster og gir 700 millioner kroner til å bygge et gassrør, er det statens faglige kompetanse, det vil si SFT, som skal gi politisk uavhengige råd. Det gjør de ikke i dag.”

26

Vil bygge forurensende gasskraftverk?

Velg gass i dag -og for framtiden! er Lyse Energis slagord. – Det passer bra, mener Olav Stav.

– Gass er et lite fleksibelt system etter min vurdering. Når man først har bygd opp en så omfattende infrastruktur som her, er det lett å bli låst til gassen.

– Hva synes du om SFTs rolle i denne saken?

– Jeg hadde forventa at SFT skulle ivareta de nasjonale miljømålene, ikke slippe ting helt løs. De kunne gitt endel vilkår til konsesjonen.

Det er jeg skuffa over at de ikke gjorde. Marit Hepsø tror energiselskapet hadde en skjult agenda da de bygde gassrøret.

– Lyse bygde røret mye større enn planlagt.

Det betyr at de drømmer om et gasskraftverk i enden. Det sa de aldri før, da sa de sånn: – Vi skal erstatte oljekjeler! Det var bare bullshit. De vil bygge forurensende gasskraftverk. Det er saken.

I den statlige etaten SFT er Håvard Holm øverste sjef. Han har vært direktør siden 1996 og må ofte svare på kritiske spørsmål fra miljøvernere som mener SFT er for snille. Når Putsj ringer vil han gjerne svare på spørsmål, men vil helst konferere med kollegaene sine først.

– Nå har vi hatt et møte og funnet ut hva jeg skal si, sier Håvard Holm når vi ringer tilbake seinere.

– Hvorfor satte ikke dere i SFT noen krav til Lyse Energi når det gjelder bruk av gassen?

– Det var fordi vi viste til at det var andre virkemidler som var mer hensiktsmessige å bruke. For eksempel CO2-avgifter, støtte over statsbudsjettet og kvotesystemet for klimagasser.

– Men fristen for å søke om klimakvoter har gått ut, og Lyse har ikke søkt. Betyr ikke det at det nå ikke finnes noen virkemidler for å redusere klimagassutslippene?

– Jo, svarer Håvard Holm, de har søkt om kvoter. De har søkt om kvoter til produksjon av fjernvarme. Marit Hepsø fra Natur og Ungdom rister på hodet over SFT-direktørens uttalelser.

– Det der har ingenting med gassrøret å gjøre. Det er et søppelforbrenningsanlegg, det, som står ute på Forus og suser. Det er noe helt annet.

Gass erstatter... kull? Nei, vent!

Bioenergi?

Ifølge forurensingsloven er det forbudt å forurense. Men det er lett å få unntak. I Stavanger fantes det planer om å bruke bioenergi og varmepumper i nye hus. Håvard Holm mener at det kan ikke SFT ta hensyn til.

– Kunne ikke SFT krevd at kraftselskapet ikke fikk lov til å bruke gass til oppvarming av hus?

– Det finnes ikke noen lovregulering som regulerer det. Vi kan ikke bestemme hvilken type fyring folk skal ha, altså. Det er ikke mulig med den lovgivninga vi har i dag.

– Kommer dere til å være like greie når Lyse Energi søker om tillatelse til å bygge et konvensjonelt gasskraftverk?

– Da er det ikke vi som er greie eller ikke.

Da har regjeringen bestemt at vi skal skrive

”Nå har vi hatt et møte og funnet ut hva jeg skal si.” en innstilling til Miljøverndepartementet (MD), og så skal de bestemme. Men når du snakker om grei. MD gjorde om vår avgjørelse sist. Det er de erfaringene vi har når det gjelder gasskraftverk. Da MD gjorde om SFT sitt vedtak om 90 prosent rensing av gasskraftverk, og åpnet for bygging av forurensende gasskraftverk, fikk de mye kritikk for å overstyre SFT. Etaten ble karakterisert som politisert, ikke bare av miljøbevegelsen.

Marit Hepsø mener SFT bør få mer makt.

– Er det noen vits i å lage lokale klimaplaner, synes du, når politikerne i MD ender opp med å bestemme?

– Hm. Det er veldig fristende å si; det er lurt, bla bla. Men det er ikke vits i å lage planer som ikke blir fulgt opp og som bare ligger i en skuff. SFT og MD er alt for pinglete. Klart SFT hadde planer om å sette krav til Lyse.

De jobba med saken i mange måneder. Når kommunepolitikerne er duster og gir 700 millioner kroner til å bygge et gassrør, er det statens faglige kompetanse, det vil si SFT, som skal gi politisk uavhengige råd. Det gjør de ikke i dag. I denne saken svikta de miljøet.

(Natur og Ungdom sendte 12. januar 2004 inn en klage til MD på SFTs vedtak til Lyse Energi.

MD har enda ikke svart på klagen.)

Svake og ettergivende Historiker Kristin Asdal har skrevet en avhandling om SFTs historie, hvor hun argumenterer for at SFT, historisk sett, har forstått seg selv som en del av industrien. Asdal sier også at etaten har vært for ettergivende overfor industrien.

– Da SFT ble etablert, ble det ansett for å være en industrisak.

Industriens folk ble ansett som de som hadde kompetanse til å løse forurensingsproblemene. I dag er det viktig å spørre seg; hvem er det de lytter til? Fortsetter de tradisjonen med å være svake og forsiktige? Asdal mener at for at SFT skal tørre å ta de radikale valgene trengs det stor åpenhet i konsesjonssaker.

– Her må organisasjonene være viktige pådrivere, oppfordrer Asdal.

– BØR MARKERE SEG STERKERE

Stavanger Natur og Ungdom aksjonerte mot Lyse Energis gassrørplaner, 1. februar 2002.

Jon Gauslaa er seniorrådgiver i Justisdepartementet og tidligere juridisk rådgiver i Bellona. Han mener forurensingsloven gir SFT forholdsvis vide fullmakter til å stille vilkår til bedrifter.

– SFT kan ikke sette vilkår om at en bedrift må sponse den lokale fotballklubben, men de står ganske fritt så lenge vilkåret er egna til å redusere den totale forurensinsbelastningen i samfunnet.

– Har SFT frie nok tøyler til å gjøre fullstendige vurderinger?

– Etter loven har de det, men de er et forvaltningsorgan som er underlagt et politisk hierarki. Mitt inntrykk er at SFT i en del saker litt for stor grad lar seg underlegge politiske føringer, og ikke vektlegger hensynet til å unngå forurensning i tilstrekkelig grad. SFT burde i alle fall i en del saker markere sterkere at forurensingshensyn er overordna for dem. Så får heller Miljøverndepartementet foreta den mer helhetlige politiske vurderingene, og ta den politiske belatstningen det eventuelt kan være å overprøve SFT.

27

UT PÅ TUR, ALDRI SUR.

ELLER? Friluftsliv er oppskrytt. Jeg tester ut mine friluftslivsfordommer i Oslo.

Tekst: LINN KAREN RAVN Illustrasjon: ANNELI HOEL FJÆRLI

– Er ikke friluft herlig dere? Friluftsliv er for besteborgere hvor sosiolekten er kunstig og idéen om lidelse står sterkt. Nordmenn er født med ski på beina, heter det. Å være flink til å stå på ski er entydig med å begynne nederst i løypa og slite seg oppover alle bakkene - uten pause. Med tennene på tørk og svetten sildrende nedover ryggen hilser man pent på de forbipasserende. Og hvis man er riktig heldig, ankommer man toppen, og unner seg en appelsin og en Kvikk Lunsj, og snakker om hvor deilig det er å komme fram.

Friluftsliv er for gamliser. De yngste friluftslivsentusiastene runder 50 og de eldste fyller 85 til uken. Du kjenner dem igjen på farten: de suser forbi deg i fjellanorakk og Fjellrävensekk. Man skulle nesten ikke tro de hadde gjort annet. Og det har de nok ikke heller.

Jeg hater friluftslivsmennesker. Den positive og sunne livsstilen, og for ikke å snakke om den provoserende trangen til å spre overdrevne skrønehistorier om turgåing. Dette misforståtte masochistiske forholdet til naturopplevelser er oppskrytt og må fjernes fra Ola Nordmanns normer for turgåing.

– Men herregud, det er på ingen måte tilfellet, sier det opplyste friluftslivsmennesket. Ja, hva vet vel jeg? En byjente fra hippeste Grünerløkka, i smørøyet av Oslo. En byjente som er vokst opp med kaffelatte i morsmelken. Tross fordommene, friluftsliv i byen er sikkert annerledes. Jeg forsøker; friluftslivsmenneske i Oslo for én ettermiddag. Jeg tar på meg fjellrevsekken og fjellanorakken. Med et grepa tak om gåstaven bærer det av sted: Ut på tur, aldri sur!

Første post er å gå minst tre mil non-stop. Jeg

28

går fra Natur og Ungdoms kontor i Torggata til Slottet, og trasker deretter nedover Karl Johan. Jeg hilser pent på forbipasserende, og blir møtt med smil og beklagende blikk. Dette begynner å bli en smule pinlig.

– Uten mat og drikke, duger helten ikke, sier jeg overentusiastisk til meg selv idet jeg tar frem nistepakken foran Domkirken. Frosne brødskiver med inntørket ost og lunken kakao. 7-Eleven viser seg å være et mye bedre alternativ, sandwich og kaffelatte for knappe 60 kroner. Full av ny energi bærer det i retning av Oslo Plaza. Jeg blir enig med meg selv om at jeg ikke er dårligere enn Arne Næss Jr. Jeg vil til topps av Plaza. Koste hva det koste vil. Første barriere er å snike seg inn uten å bli oppdaget. Jeg glir lett inn i mellom noen Rosenborg-supportere som er i Oslo for å se kampen mellom Rosenborg og Vålerenga.

– Heia Vålerenga!, roper jeg provoserende i det jeg forlater gjengen ved heisen, til fordel for trappene. Trappene er lange og bratte (i hvert fall med tanke på den tunge sekken jeg har på ryggen).

Andre etasje…tredje etasje…tredje etasje og tre trappetrinn…tredje etasje og fem trappetrinn. Til topps meg her, til topps meg der. Snørra renner og Bjørn-Dæhlie-slevet stivner på haken idet jeg når sekstende etasje. Rengjøringsdamene har for lengst vasket seg forbi meg. De har faktisk nådd toppen.

Det begynner å bli glatt.

– Uflaks, sa Severin Suveren. Jeg stotrer meg standhaftig oppover trappetrinnene, sakte, men sikkert. Jeg prøver å nynne på en sang, men det går ikke. Ikke husker jeg teksten og ikke husker jeg melodien. Det er ingen skam å snu, klinger det i bakhodet. På tide med en pause.

Jeg ransaker sekken på jakt etter appelsin og Kvikk Lunsj, men ingenting er å finne. Idet jeg irriterer meg vilt over at jeg lot pappa pakke sekken, kjenner jeg noe varmt rennende nedover låret.

Sjokoladen har smeltet i lommen. Turen er spolert.

Det er ingen skam å snu blir virkelighet. Jeg braser gjennom nærmeste dør på jakt etter heisen. Men før jeg kommer så langt, ja lengre enn langt, snubler jeg bokstavelig talt over en hotellansatt.

– Flaks, sa Severin Suveren, tenker jeg. Han kommer trillende på en vogn fullstappet av sjokolade, frukt og champagne. I desperasjon (og grådighet) grafser jeg til meg noen sjokoladebiter og et par druer, og jeg kaster meg inn i heisen. Til min store fortvilelse går heisen feil vei, det vil si, den går rett til topps. 36 etasje blinker det, idet heisen stopper. Feil meg her, og feil meg der. Jeg kommer tross alt rett i baren. Jeg hilser pent, men erter likevel på meg noen irriterte blikk. Litt forfjamset og veldig svett setter jeg meg ned på en barkrakk. I kontrast til resten av klientellet har jeg sjokoladesaus (med konjakksmak) klint utover ansiktet og et dryppende vått antrekk. Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær, slår det meg idet jeg bestiller en dram i baren. Her ovenfra ser Oslo liten ut. Her sitter jeg svett, tilgriset og sliten, men med en flott utsikt.

Endelig belønning for strevet etter en ettermiddags heroisk innsats. Alt tyder likevel på at friluftsliv er en slitsom syssel som gjør folk uappetittlige, og som for lengst har gått av moten. Hva er vitsen med natur når man kan slite seg ut, og attpå til få dram midt i byen? Nå fortjener jeg en dukkert i svømmebassenget her oppe. Etterpå skal jeg bestille massasje. Skål!

29

SPINKLE BYGUTTER OG SJØLBETJENTE HYTTER Hele mitt liv har jeg vært en friluftshedning.

Da broren min kjøpte klatreutstyr og polarsovepose som 14-åring kjøpte jeg PC i stedet.

Så hvorfor står jeg her alene og forlatt i Frafjord heiene, med 500 røde T-er bak meg i tåka?

Knærne skjelver, blodsukkeret er borte og føttene er erstattet med gnagsår.

”I våt nikkers er vi alle like.”

Tekst: BJØRN BORE (teksten ble opprinnelig trykkett i DNT Stavangers årbok 1994.)

Illustrasjon: HARALD FRØLAND

D

et hele startet med at min bror Eventyreren Erobreren vedtok at jeg hadde dovnet for mye bort, og måtte strammes opp litt. Min samboer UT PÅ TUR ALDRI SUR var veldig enig, og vedtok at fjellet var det rette stedet. Utropstegn.

Jeg sov dårlig i en uke. Så tok jeg utfordringen, og fant ut at skulle det gjøres, så skulle det gjøres skikkelig. Ikke noe fjell på boks, jeg skulle gå fra hytte til hytte, og det skulle være sjølbetjente hytter utenom allfarvei. Rutevalget falt på Lysebotn-Frafjord, en grei helgetur.

Fylket med de rare i

Etter en trang og tåkefylt fergetur gjennom Lysefjorden, var jeg klar for det store eventyret. Væpna med mammas kompass, ryggsekken jeg fikk til konfirmasjonen og en nybegynners dødsforakt, forsvant jeg inn i fjellheimen. Og dermed inn i tåkeheimen. I følge Turistforeningens bok er utsikten på den første delen av turen Øygardsstølenlangavatn fantastisk, men 10 meters sikt tok litt brodden av naturopplevelsen. En så kun akkurat hvor en gikk, og jeg hørte en masse sau som jeg aldri så.

Heldigvis letnet tåka når jeg tok en liten omvei om Kjerag, da det plutselig ble tusen meters sikt. Rett ned. Prekestolen blir en krakk i forhold til Kjerag. Spesielt anbefales den kvalmende fornemmelsen en får når folk nesten snubler ned i avgrunnen når de insisterer på å gå ut på Kjeragbolten.

Etter hvert fikk jeg for lyst til å hive meg utafor Kjerag, suget fra avgrunnen er STORT, og klokka begynte å bli mye. Jeg måtte gå, det var tross alt over tre timer igjen til hytta ved Langavatn. Men den turen var ikke merket av på kartet. Og da de røde t-ene forsvant for å bli erstattet av tåke begynte ting og ta tid.

Fjellvettregel nummer 0; følg fjellvettreglene. Og etter hvert fant jeg igjen de røde T-taggene. Men faren var ikke over. Etter å ha stått på Kjerag og kikket ned i avgrunnen, etter å ha gått meg vill i tåka, kom nå det skumleste; Sjølbetjeningshytta.

30

Ring alarmtelefonen

Da jeg kom snublende ned de siste bakkene mot sørvest-enden av Langvatn og så hytta spredte det seg en varme og en trygghet langt ned i gnagsårene. Men utafor døra stoppet jeg opp. Hjelp? Hvordan gjør jeg dette? Det er jo fremmede her, men ingen bruksanvisning? Jeg kjenner jo ikke ritualene, virker kompasset her? Med sammenbitte tenner gikk jeg inn gjennom døra, sa hei til noen meget veltilpassede og erfarne hyttemennesker i kroken og oppdaget tabbe nr.1: Innetøy. Ikke tatt med.

Tabbe. Alle de andre tøffet rundt i tørt og varmt treningstøy og behagelige sandaler, og jeg følte blikkene i nakken der jeg stod og vrei av meg myrmatta som dekket beina mine. Å lage noen større middag verken orket eller turte jeg. Å finne ut av mystiske gassovner og oppvaskritualer ville blitt for mye. Middag første kveld ble tre poser rett-i-koppen i halvlunka vann og jeg konsentrerte meg om å sette opp en fornøyd mine.

– Nei, jeg hadde stor matpakke jeg, dette er bare litt påfyll, (smil), jeg bor alene, dagen blir liksom ikke den samme uten en rett-i-koppen.

– Åja. (smil, smil igjen, begynne å snakke om noe annet) – Hvordan er turen herfra til … Det som fascinerer meg mest er hva det å være utenfor byen gjør med nordmenns forhold til hverandre. Selv om vi overhodet ikke er noe særlig mer i samme båt enn vi er i byen, en er vel snarere i samme myr, så er holdningen klar: Dette gjør vi sammen. Det er ikke noe “mitt hjem er min borg”. Alt mitt er ditt, og alle er mine venner.

Folk spanderer mat og prater med hevrnadre fra sekund en. Og spanderer haik. I Oslo kan jeg bruke en time på å få haik, i Lysbotn tok det ti sekunder før tommelen min stanset en bil.

– Men kanskje du burde sitte på med de der fremme, de har en raskere bil så du kommer fortere opp.

For en Oslo-boer var hjelpsomheten uvant.

I Oslo kan du få hjerteinfarkt på Karl Johan og folk går bare rett forbi. Nå fikk min stive nakke massasje nesten før jeg rakk å klage over hvor stiv den var. Og at jeg hadde tatt med lite mat var heller ikke noe problem. Folk delte villig ut mat det hadde kostet svette å trekke gjennom ura.

Blåfjellenden

Lysbotn- Frafjord er flott for dårlige navigatører. Du går nedover en trang dal hele veien, og så lenge du ikke går inn noen sidedaler eller faller utenfor en foss går alt greit.

Aristoteles sine grunnelementer var ild, luft, vann og ild. Rogalands fire grunnelementer er regn, sau, granitt og olje. Frafjord-heiene er formelig sprengt av de tre første elementene, mens det siste er representert gjennom noen meget representative hytter fra Stavanger Turistforening. Som plaster på årene fra den sure nedbøren og de utbygde vassdragene ligger hytter med solcellepanel og panoramavinduer sponset av kraftutbyggerne og oljeselskapene.

Nå begynte jeg å bli en barka hyttebeboer og gikk selvsikkert inn i en tom hytte. Jeg var visst først, men etter hvert strømmet det på med de samme folkene jeg hadde møtt på Langavatn. Det er ikke så mange åpninger for improvisasjon på denne ruta, det er kun tre avstikkere. Men selv om vi møttes igjen nedover hele ruta var det ikke kjedelig., for det var så mye forskjellig folk. Rørleggeren som reparerte hjemmebrentapparater, grossisten som solgte hyttemat til Turistforeningen (han fikk kjapt mange å prate med), utslitte og lykkelige dansker og hei-var-det-ikke-deg-jegmøtte-på-Nilsebu-i-fjor?

Og alle prater med hverandre med en gang. Ingen kremting, håndhilsing og føling på tennene her. Der bikkjer snuser hverandre i bakenfor å bli kjent, er det bare å spørre “jasså, du kommer fra Hunnedalen, hvordan var turen”, og du har en venn, om ikke ut hele livet, så i hvertfall ned resten av dalen.

Det blir vel slik fordi disse rutene er intime, en privatsfære for alle som vil legge igjen sitt daglige liv i byen, og reise opp på fjellet og litt inn i seg sjøl. Her kommer du ingen vei med penger, ura er like bratt uansett, og vi deler på den gulvplassen og oppvasken som er.

med elva ned gjennom ura er det nesten farlig å gå, det er så vakkert at en glemmer å se på stien.

Men jeg slapp unna med bare et skrubbsår der jeg gikk og nøt utsikten og oppsummerte inntrykkene. Etter to døgn i en og samme trange dal skulle det blir godt å komme ut til Jærens åpne himmel. Og jeg begynte å tenke.

Er det bare på grunn av fjellet at folk kommer hit? Hvorfor er de ubekjente hyttene så populære, er det ikke bedre med oppvartning?

Men det er ikke samme kosen med betjente hytter. Du kommer, du spiser, du sover og du stikker. De betjente hyttene er fulle av folk, men du er ganske ensom. Går du på ubetjente hytter er fjellturen bare en del av opplevelsen.

Du får en stor og ekte opplevelse uten at noen prøver å tømme lommeboka di samtidig. Du møter andre som også har valgt å legge igjen maske, statussymboler og byens reserverthet innafor bomringen. I våt nikkers er vi alle like.

Og så kom jeg til Månafossen, nøt synet av en foss som fremdeles var en foss, og dro inn til byen igjen. Men nå var hedningen blitt en troende, og bekjennelsen slutter her.

Ned igjen

En av de virkelig fine med turen LysbotnFrafjord er høydeforskjellen. Du går mer ned enn opp, og det liker jeg. Små krokete trær på irrgrønn myr i underlig lys reflektert fra knallblå våte fjellsider. Når en snubler seg sammen

”Nei, jeg hadde stor matpakke jeg, dette er bare litt påfyll, (smil), jeg bor alene, dagen blir liksom ikke den samme uten en rett-i-koppen.”

31

32

33

Markas mann I 2003 gikk Gylve ”Fenris” Nagell fra black metal-bandet Darkthrone 100 turer i marka.

Bare barn Indie-rocken har fått sine første barnestjerner.

Kanskje var du en av dem som fikk kassetter med M2M eller Børudgjengen da du var liten. Oppbyggelige tekster sunget av snille barn, pent pakket inn, hilsen tante Edel.

Kids i alle aldre med hang til morsommere og tøffere musikk kan nå se mot vest. Seattles kuleste band, Smoosh, kommer ikke inn på bar, selv om du legger sammen alderen deres. ”Vi liker Sleater-Kinney. Vi har CD’er med dem, og hører masse på dem. Og så liker vi Postal Service. Og Snoop.” Lillesøster Chloe (trommer, 10 år) og storesøster Asya (keyboard, 12) er ikke som vanlige barn, i alle fall ikke når det kommer til musikalske preferanser. Seattleduoen har referansene i orden, og en fanskare bestående av band som Death Cab for Cutie og Cat Power. Bandet har forøvrig spilt support for begge nevnte band, i tillegg til artister som Nada Surf, Sleater Kinney og The Presidents of the United States of America.

Smoosh er ikke et band satt sammen av et smart plateselskap med planer om å nå et nytt og ungt publikum. Bandet er, så vidt Putsj kjenner til, heller ikke et produkt av overentusiastiske foreldre med egne og uoppnådde stjernedrømmer. Et besøk hos en lokal forhandler av musikkinstrumenter skulle resultere i en ny fiolin til far, men endte med at den da 6 år gamle Chloe kom hjem med et trommesett. Mannen i butikken var ingen ringere enn Jason McGerr, trommis i Death Cab for Cutie. Han lovte Chloe å lære henne å spille. Og resten?

Tja det kan du høre på bandets første studioalbum She Like Electric, som er ute nå.

IHA

34

– Hva er det beste med å gå på tur?

– Det beste er nok det bekreftede løftet for både kropp, sjel og sinn. Jeg nærmest friluftet meg gjennom en lengre depresjon.

Uten marka hadde det neppe gått like smertefritt. Lukten av skog i håret, på hender og av klær er jo heller ikke å forakte..

– Hvor er det best å gå på tur?

– Marka; altså de forskjellige skogene rundt Oslo, er mitt domene. Å saumfare hele sulamitten tar omtrent en mannsalder. Hadde jeg hatt bil/førerkort ville jeg nok ha vært langt mer i fjellet. På den annen side har jeg snart svart belte i kollektivtrafikk, både i Oslo og Akershus. Det trengs når man utforsker stadig nye veier inn i marka.

– Vi har hørt at du er redd for ekorn...

– Hahaha, en gammel misforståelse...Det er ikke fritt for at det bråker litt når metalfolk ferdes i skogen. Kanskje er levenet kun for å holde ekorn på avstand?

– Hva er ditt beste turtips?

– Definitivt å komme seg ut av døra!

De tyngste meterne er alltid de fem frem til utgangsdøra...

– Hva tar metalfolk med seg på tur? Er det appelsiner og solbærtoddy også der i gården?

– Det kommer helt an på situasjonen.

Men på telttur er det alltid stas med litt sterkere saker.

Klimaendringer?

Tsk tsk.

Bok: Dr. Michael Crichton State of Fear (HarperCollins)

Michael Chrichton, mannen bak Jurassic Park, har skrevet bok om terror-miljøvernere som steller istand falske klimaendringer for å få økte bevilgninger til klimaforskere.

I State of fear gjør Dr. Chrichton sitt for å stikke hull på det han mener er myten om klimaendringer. Bokas helt, lederen for en superhemmelig anti-terroristgruppe, Dr. Kenner, tar opp kampen mot de slemme miljøvernerne.

Boka, som påstår at global oppvarming skjer uavhengig av klimagassutslipp, at miljøgifter ikke er farlige og at havstanden ikke stiger fortere enn normalt, kommer med følgende konklusjon i etterordet: ”Alt snakket om global oppvarming er kanskje den beste måten for rike land å si til fattige at vi har vår

– Det er veldig mange black metal band som har bilder av skog og natur, gjerne mitt på natta, på platecovere og slikt. Hvorfor tror du naturen har blitt sånn en klisjé i estetikken til black metal musikken?

– Det er mye fordi vi pionerer startet med spredte skogsvandringer, og følte at dette stemte, mye på grunn av at man føler nærheten til månen sterkere der ute. Tidligere skrev jeg også mye om skogen, men etter at jeg nærmest invaderte den på ukentlig basis ble det til at tekstene mine dreide seg om annet. Man skriver nemlig best og mest intenst om den eller det man savner.

IHA

velstand, men den kan ikke dere få for det vil ødelegge klimaet.”

Boken vil nok begeistre alle dem som ikke tror på klimaendringer. Vi spår at State of fear blir en hit i Bush-administrasjonen og blant FrPs energipolitiske talsmenn og rådgivere. Enkelte bokanmeldere har iallefall omfavnet boken allerede, slik som markedssjef Knut Ebeltoft i bokkilden.no. ”...ikke bare dokumenteres påstandene hans om at det antakelig ikke har skjedd og skjer global oppvarming, men han setter også spørsmålstegn ved hele den akademiske tilnærmingen til forurensning og klimaforskning.” ”Miljøbevegelsen sitter merkelig fast i ideer og retorikk fra 70-tallet. Vi trenger en ny miljøbevegelse, med nye mål og organisasjoner”, skriver Dr. Crichton i etterordet. Putsj takker på vegne av bevegelsen for gode råd, og gratulerer samtidig doktoren i hans forsøk på å sette klimadebatten 20 år tilbake i tid.

IHA

Sage Francis A Healthy Distrust

Hva hører kjendisene på ler når de sykpå eller sitter tsj bussen? Pufor finner det ut deg.

(Epitaph)

Sage Francis: Høgt dekorert slam-poet og battle-meister; assosiert medlem av Anticonkollektivet, eit av den alternative hip-hopen sine maktsentra; bleik og kjenslevar vegetarianar; no stallkamerat med mellom andre Bad Religion, Noam Chomsky og Turboneger på punk- og venstreorienterte Epitaph Records. Vi har altså med ein svært lite stereotyp MC å gjere, sjølv om det hender at han blir plassert i båsen ”nerderap”, som dei meir outrerte Anticon-kollegaene i cLOUDDEAD har gjort sitt for å spikre opp.

Fjoråret brukte han til å spele inn A Healthy Distrust, nummer tre i rekkja etter debutplata Personal Journals og Non-Prophets-albumet Hope. Han rakk òg å turnere statane under banneret Fuck Clear Channel Tour, og tok med det opp ei viktig kampsak for indiefolket. Clear Channel er eit medieselskap som kontrollerer store delar av dei amerikanske radio-, tv- og konsertmarknadane. Det er følgjeleg svært vanskeleg å manøvrere utanom dersom ein har ambisjonar om stjernestatus på vestsida av Nord-Atlanteren. Med ein slik posisjon er CC eit opplagt mål for skuldingar om maktmisbruk og homogenisering av musikktilbodet, og Sage gjorde seg ikkje ferdig med slikt på turnéen. Allereie på det heseblesande, strykardrivne opningssporet ”The Buzz Kill” låner han ei linje frå Public Enemy sin legendariske ”Rebel Without a Pause” for å gi kjempa eit nytt spark på leggen: ”Radio, suckers never play this/ scared shitless of dismissing Clear Channel playlists.”

Public Enemy er ein referanse som dukkar opp påfallande ofte, noko som kanskje er eit uttrykk for ein lengsel etter tilstandane rundt 1990, ei tid då det faktisk var mogleg å kombinere intelligent, kontroversiell og politisk hip-hop med kommersiell suksess. Denne nostalgien kjem klårast til uttrykk i ”Slow Down Gandhi”, ein identitetsforvirra eksplosjon av

Dette nummeret :

politisk raseri med rollespelande linjer som “the cool kids were all rocking votes, I shit you not/ but I was pistol-whipping cops for hiphop”.

Hip-hop versus politikk er også eit tema i den fabelaktige ”Gunz Yo”, der Francis, aldri redd for å snurre rundt på sjangeren sine klisjéar, går laus på ”homophobic rappers, unaware of the graphic nature of phallic symbols”. Mikrofonar og pistolar blir mannlege kjønnsorgan, gangstarap blir homoerotikk: ”Never mind the bullets, my pistol is a sex machine”.

Sjølv om A Healthy Distrust er mykje meir politisk og åpen enn den svært personlege debuten, finst her òg sårbare augneblinkar, som førstesingelen ”Sea Lion” med Will Oldham på vokal og gitar, eller den smertefulle ”Agony in her Body”, men gjennomgangstonen er aggressiv og frenetisk, med store trommer, fyldige produksjonar og inn- og utfall i alle retningar.

Sage Francis er ein briljant lyrikar, rappkjefta og vittig, men også fleirtydig og subversiv, alltid vanskeleg å ta på ordet, og flyten hans er bortimot feilfri. Personleg kunne eg kanskje ha ønskt at A Healthy Distrust var eit lite hakk meir utfordrande reint musikalsk sett, men at plata har sørgja for ein strålande start på hip-hop-året 2005, er udiskutabelt.

VBB

Artigkar og radiotryne

Are Sende Osen

– Akkurat nå så hører jeg på plata Smile av Brian Wilson, han i Beach Boys vet dere! Det var den plata som aldri ble gitt ut i 1967, men som kom i fjor. Jeg vet ikke helt om jeg digger den ennå, men jeg jobber med saken.

EØ

Av: LARS PETTER STORAKER

35

MILJØNYTT FRA HOLLYWOOD De skriver ikke om det i sladrebladene, og du kan ikke se det når blitzlampene blinker dem inn i limousinene sine, men noen Hollywoodstjerner har et sterkt miljøengasjement.

Tekst: ÅSE BRANDVOLD Illustrasjon: HARALD FRØLAND

– Å spille inn film er jobben min. Utenom jobben er jeg et menneske med meninger og holdninger akkurat som andre, sier Edward Norton (Fight Club og American History X) til avisa Star Telegram. Han er lei av at folk tror filmskuespillere er overfladiske pappfigurer. Mange blir overrasket over hvor frittalende han er når det kommer til miljøvern. Nortons hjertebarn er stiftelsen Enterprise Foundation som gir solcellestrøm til familier med lav inntekt. Konseptet er litt ”Robin Hood”: Hver gang en filmstjerne går til innkjøp av et solcelleanlegg, innstallerer stiftelsen et solcelleanlegg hos en lavinntektsfamilie - helt gratis. Sør i California går det fint an å klare seg på strømmen sola gir gjennom hele året.

– Vi viser folk at solenergi ikke bare er en energiløsning, men også en måte å skape grunnleggende sosiale framskritt, ved å lette familier med lav inntekt for en tung finansiell byrde, sier Norton på sine nettsider.

Det Leonardo synes er viktig

Bestefaren hans jobbet i en kullmine i Tyskland. Da gruveeieren valgte å ikke beskytte arbeiderne og resten av byen mot forurensningen minen skapte, var det mange som ble så skadet at de ikke kunne jobbe der mer.

Denne historien pleier Leonardo DiCaprio å fortelle når han får spørsmål om hvorfor han er opptatt av miljøvern. Han lærte allerede hjemmefra at det ikke lønner seg å tenke kortsiktig slik kullminebaronen hadde gjort.

Leonardo DiCaprios nettside (leonardodicaprio.org) er utelukkende viet miljøet. ”Hva er viktig? Hva du kan gjøre? Bli informert” står det øverst på nettsiden. Og det Leonardo synes er viktig er: Global oppvarming, biologisk mangfold, levende hav, bærekraft og at Bush slutter å oppføre seg som verdens miljøversting. I Santa Monica utenfor Los Angeles har Dicaprio opprettet et eget e-aktivistsenter. Her kan ungdommer komme og lære hvordan de kan bruke internett til å presse politikere og næringslivsledere i en mer miljøvennlig retning. For dem som ikke bor i Santa Monica, kommer man langt med bare å se på nettsiden hans. Den oppdateres jevnlig med miljønyheter og informerer om miljøorganisasjoner man kan bli medlem av.

Det står ingenting om Natur og Ungdom der, men det er en veldig fin liten filmsnutt du kan spille av hvor Leonardo DiCaprio med stor innlevelse og patos deklamere: ”We can be environmentalists!”

Fra et hemmelig sted i regnskogen

Star Telegram skrev at Cameron Diaz (Charlie´s Angels, Alle elsker Mary) var uten sminke, svett og rød i ansiktet da de intervjuet henne over satelittelefon fra et hemmelig sted i regnskogen. Diaz ville ikke si hvor hun var, fordi hun var redd stjernestatusen hennes kunne få horder av turister til å invadere den uberørte naturen. Hvordan hun skal unngå en slik sideeffekt når programmet ”Trippin´” kommer på MTV i mars er uvisst. Men de har

36

nok en plan. Hensikten med programmet er nemlig å bevisstgjøre seerne om at fantastisk vakker natur over hele verden er trua. Diaz har tatt med seg en gjeng andre stjerner, deriblant Drew Barrymore og BMX-idrettstjerna Mat Hoffman ut i noen av de siste restene med uberørt natur på kloden.

De rir på elefanter i Nepal, går på isbre i Patagonia og deltar i pil-og-buekonkurranse i Bhutan. Underveis får seerne informasjon om hvordan de kan bevare den naturen de ser på skjermen, og hvordan de kan involvere seg i miljøvern der de bor. Det er ikke bare Cameron Diaz som får reise til eksotiske steder i jobben. Angelina Jolie dro til Kambodsja da hun spilte inn Tomb Raider. Med det resultat at hun falt pladask for naturen og menneskene. Engasjementet og pengene hennes har resultert i at Kambodsja har fått et naturreservat, og hun har fått en sønn. Filmstjernen adopterte nemlig en gutt derfra, Maddox, etter at hun var ferdig med innspillingen.

Modig

I skrivende stund innsettes George W. Bush for andre gang som president i USA. Det er oljeindustrien veldig glad for. Bush har vist seg å være til å stole på for de mektige mennene i Exxon Mobil og andre oljeselskap i sin notoriske boikott av Kyotoavtalen. Filmstjerner i Hollywood har også blitt boikottet, men det var på 60-tallet. Likevel sa Liv Ullmann i et intervju med Dagbladet Magasinet at hun ikke ville uttale seg om George W. Bush, fordi hun ønsket å jobbe i USA. Med det i bakhodet, er det faktisk ganske modig av filmstjerner som Leonardo DiCaprio å aktivt protestere mot presidenten på sine nettsider. Vi får håpe at det hjelper.

37

Tenketing

GLOBAL OPPVARMING:

ER DET ALLEREDE FOR SENT? Putsj har fått tillatelse til å trykke samt redigere en artikkel skrevet av forfatter og aktivist Mark Lynas.

Artikkelen stod på trykk i New Statesman 17.05.04.

Tekst: MARK LYNAS Oversetting INGEBORG HOLMENE og HANNA ØSTBY STUB

Den første advarsel kom ved solnedgang. Merkverdige flekker av rødt, gult og lilla kastet farge utover horisonten, verden over. Bare de som var i nærheten av utbruddet forstod årsaken; enorme, vulkanske utblåsninger av CO2, aske og svovel. Den permiske apokalypsen hadde begynt. Resultatet var at 95 prosent av alle arter ble utryddet, verdenshavene ble svarte, og millioner av dyrekadavre og planter samlet seg i en massegrav uten oksygen i det bekmørke dyphavet.

Det var den mest omfattende masseutryddelsen som noen gang har funnet sted, og det skjedde for 251 millioner år siden som et resultat av global oppvarming. (Fullstendig beskrivelse, Michael Bentons, When Life Nearly Died, 2003).

I dag står verden ovenfor en liknende katastrofe. Det er bare én skjebnesvanger forskjell. Slutten på den permiske epoken var forårsaket av vulkanutbrudd. I dag er det mennesket som er den utløsende årsak. Men hvor nær er denne katastrofen? Er den uunngåelig?

38

I den før-industrielle epoken, var CO2-nivået per kubikkmeter luft omtrent 278 ppm (en måleenhet for konsentrasjon av stoffer i luft). I dag har den økt til 376 ppm, som er det høyeste på minst 420 000 år. Dette betyr at hvert åndedrag vi trekker inn er kjemisk ulikt fra luften mennesket tidligere har pustet i. Hvis den nåværende situasjonen fortsetter, med en vedvarende økning av CO2-konsentrasjon i atmosfæren, er det beregnet at den globale temperaturen vil stige med inntil seks grader innen neste århundre, ifølge FNs klimapanel. Dette ligner temperaturøkningen som utløste den permiske katastrofen. Alle forsøk fra klimapanelet, alle de internasjonale konferansene og protokollene, alle de grønne kampanjene er basert på overbevisningen om at det verste kan unngås hvis vi handler nå. Til tross for at man vet at en viss global oppvarming ikke kan unngås, råder oppfatningen om at man kan stabilisere temperaturen.

Men hva hvis dette er feil? Hva hvis global oppvarming allerede er utenfor vår kontroll og uansett vil inntreffe? Forskere vil ikke ta forhastede konklusjoner, men flere frykter likevel at dette scenarioet kan være tilfelle. En indikator kommer fra USAs atmosfærestasjon på Hawaii. Denne stasjonen har som en av flere stasjoner funnet en stadig økende konsentrasjon av CO2 fra 1950-tallet. Økningen er gjennomsnittlig 1,5 ppm per år. De siste to årene er dette fordoblet og man ser en økning på nærmere 3 ppm. Årsaken kunne ha vært at mengden klimagassutslipp fra fossilt brennstoff som slippes ut i atmosfæren er fordoblet. Men dette er ikke tilfelle. En alternativ forklaring er at jordas plante- og dyreliv, som fungerer som et ”sluk” for opptak av CO2, nå har nådd et metningspunkt og plutselig har brutt sammen. For å forstå den alternative forklaringen må vi se nærmere på hvordan global oppvarming fungerer. Hvert år brenner mennesker så mye kull, olje og gass at om lag seks billioner tonn CO2 blir tilført den globale atmosfæren. Dette er karbon som i tidligere (og varmere) epoker i jordas historie ble tatt ut av karbonkretsløpet.

Omtrent halvparten, tre billioner tonn, av denne ekstra mengden CO2 absorberes av havet og plantene. Det er den halvparten som ikke absorberes i havet og plantene, men i stedet samles i atmosfæren, som skaper problemer. Man frykter at den globale oppvarmingen, gjennom en prosess som forskere kaller ”positiv feedback”, automatisk vil øke mengden av CO2 som slippes ut i atmosfæren uavhengig av hva mennesker gjør. Kort sagt vil havet og plantene slutte å absorbere de tre billioner tonnene ekstra CO2.

>>> 39

Storbritannias meteorologiske kontor, Hadley Center (spesialisert på forskning av klimaendringer), publiserte en skremmende rapport i Nature i 2000. Den viste resultatene av en datasimulering for fremtidens karbonkretsløp. Hvis klimagassutslippene fortsetter, vil økosystemet i Amazonas’ regnskog bryte sammen og dermed bidra til at store mengder lagret CO2 slippes ut i atmosfæren, i tillegg til de menneskeskapte utslippene. Etter ca år 2050 kan klimagassutslippene øke enda mer fordi et varmere jordsmonn verden over vil frigjøre mer karbon. En kombinert effekt av disse prosessene, som gjensidig påvirker hverandre, er at CO2-nivået øker med ytterligere 250 ppm.

Dette tilsvarer en temperaturøkning på 1,5 grader i tillegg til hva som tidligere er antatt.

Dypt under havets kontinentalplater rundt omkring i verden, fra Peru til Norge, ligger store mengder metan lagret i flytende form, holdt på plass av en kombinasjon av lave temperaturer, tyngden av vannet og sedimentet over den. Det er beregnet at dette lageret av flytende metan inneholder 10 000 gigatonn (ti tusen billioner tonn) karbon. Dette er dobbelt så mye som verdens totale reserver av fossilt brennstoff. I likhet med CO2 er metan en klimagass. Metangassen har en klimaeffekt som er 21 ganger sterkere enn CO2. Den globale oppvarmingen kan derfor bli uunngåelig hvis bare en liten mengde av denne metanen slippes ut i atmosfæren.

Dette er dessverre ikke utenkelig. Med et varmere hav vil metanlagrene destabiliseres. Den flytende metanen vil omgjøres til gassform og boble opp til overflaten. Metanutslippene vil øke temperaturen ytterligere, og føre til en ond sirkel hvor enda mer metangass frigis fra havbunnen. Geologer er overbevist om at det var denne mekanismen som utløste den permiske apokalypsen.

Først bidro CO2 fra vulkaner til at temperaturene steg, og så boblet metangass opp til havoverflatene, og dermed var katastrofen et faktum.

En hendelse som er nærmere i tid, datert til slutten av den paleoscenske perioden for 55 millioner år siden, kan være et enda sterkere bevis på at metangassen tidligere har boblet opp til overflaten. Ødeleggelsene var ikke like omfattende som i den permiske apokalypsen, men også dette tilfellet endte med en masseutryddelse. Professor sir David King, en av Storbritannias ledende forskere, kom med referanser til denne perioden da han fortalte reportere ved Tony Blairs ”Climate Group” at en isfri jord og et CO2 - nivå på 1000 ppm igjen kan bli virkelighet innen år 2100.

Hvor troverdige er disse advarslene? Forskerne er sikrere enn noen gang på at menneskeskapte klimaendringer eksisterer. Nok et bevis på dette er at troposfæren, det laget av atmosfæren som ligger nærmest jorden, varmes opp like fort som jordoverflaten. Forskerne er langt mer forsiktige med å si at den globale oppvarmingen allerede er ute av kontroll. Økningen av CO2 som er oppdaget på målestasjonene på Hawaii kan avta. Dette sier Pieter Tans fra USAs Nasjonale hav- og atmosfæreadministrasjon. Han forklarer at i varmere år brytes bakteriene på jorden hastigere ned og mer karbon frigjøres fra jordsmonnet. Over tid vil økosystemene tilpasse seg.

Hans kollega Ralph Keeling er enig i at den nylige endringen i CO2konsentrasjonen ikke nødvendigvis er så viktig, men poengterer at den gjennomsnittlige konsentrasjonen av CO2 i atmosfæren aldri tidligere har vært så høy over en så lang periode. En annen ekspert på området, som kun ville siteres hvis hans anonymitet ble ivaretatt, sa:

40

”Vi kan rett og slett ikke på basis av ett års målinger si om et ”positivt feedback” er i ferd med å inntreffe. Men hvis det skulle gjøre det, ville det sett akkurat slik ut.”

Problemet med global oppvarming er at mennesker reagerer på hendelser innenfor dager og uker, ikke på endringer over år eller tiår.

Men hvis teorien om metangassutslipp fra under havbunnen slår til, vil det ifølge en artikkel fra Benfield Hazard forskningssenter, utgitt i 2004, få fatale konsekvenser. Hvis nok gass slippes ut er det en fare for at store bruddstykker av undersjøiske kontinentalplater vil kollapse og forårsake gigantiske undervannsjordskred og utløse tsunamier med opptil 15 meter høye bølger. Dette er nok til å totalødelegge hele byer langs kysten. For kun 7000 år siden ble et område på størrelse med Wales dratt med i et slikt undersjøisk jordskred mellom Norge og Island. Dette utløste en tsunami som utslettet hele steinaldersamfunn på den nordøstlige kyststripen av Skottland. (Red: Tsunamien som rammet Asia i desember 2004 var ikke forårsaket av global oppvarming, men var likevel en skremmende advarsel om hvor hardt slike naturkatastrofer kan ramme fattige land.) Hvis dette skulle skje igjen, er det eneste sikre at vi ikke vil få noen advarsel på forhånd. Likevel kan vi se faresignalene; 2003 var det varmeste året målt noensinne. Hetebølgen fra sommeren for to år siden i Europa avvek så mye fra den statistiske normalen, at klimaforskere kategoriserte den som en hendelse som kun inntreffer en gang hvert 10 000 år. Ifølge de nyeste målingene fra satellitter i verdensrommet stiger havnivået i økende tempo. Og i april 2004 oppstod plutselig en orkan i det søratlantiske hav som traff Brasil med en styrke på 90 meter i timen. Orkaner hadde inntil da vært et helt og holdent nordatlantisk fenomen.

Er det mulig å overbevise politikere tidsnok om at de må møte global oppvarming med handlekraften problemet krever? Nå har historien til og med kommet til Hollywood med katastrofefilmen The day after tomorrow. Desverre viser filmen konsekvenser av global oppvarming som er omdiskutert i forskningsmiljøer, og kan dermed bidra til å forvirre offentligheten om global oppvarming. Filmen bygger på muligheten for at global oppvarming vil føre til mer regn og smelting av isbreer, slik at de varme havstrømmene i Atlanterhavet stanser og fører til en ny istid i Europa. Golfstømmen fører med seg like mye varme til de nordligere strøk som om lag en million atomkraftverk til sammen. Uten den ville temperaturen vært omkring 5-10 grader lavere. I dag viser målinger at deler av golstrømmen går saktere, og gjennomstrømningen av vann mellom Island og Færøyene har minket med 20 prosent de siste 50 årene. Men at New York legges under vann og dypfryses i løpet av en uke, slik historien i The day after tomorrow viser, er noe som aldri kunne hendt i virkeligheten.

Forskere setter pris på at Hollywood nærmer seg problemer knyttet til global oppvarming og på den måten bidrar til at klimaproblemet kommer i medias søkelys. Filmens fremstilling av konsekvensene av global oppvarming er likevel ikke realistiske. I en artikkel i Science Magazine i april 2004 påpeker havforsker Andrew Weaver at muligheten for en ny istid gjennom en nedkjøling av klimaet er umulig med dagens høye nivå av klimagasser. Men på tross av filmens urealistiske fremstilling åpner den for at global oppvarming settes på USAs politiske dagsorden.

Pessimismen blant miljøvernere er utbredt, på tross av oppmerksomheten The day after tomorrow har skapt rundt global oppvarming. På FNs årlige klimakonferanser fokuserer forhandlerne like ofte på tilpasning til klimaendringer som reduksjon av klimagassutslipp.

Med andre ord anser de slaget om å hindre global oppvarming som tapt, og det beste vi nå kan håpe på er å sette i gang aksjoner for å hindre at land blir oversvømt og for å avverge katastrofal hungersnød. Til og med Pentagon følger med. En rapport advarte nylig om at følgene av store flyktningstrømmer og konflikter om vann og mat kan føre verden inn i atomkrig. Pentagon advarer: ”Mennesker slåss når det naturlige ressursgrunnlaget ikke lenger er bærekraftig. De samfunn som er mest skikket for kamp, er de som vil overleve.” Tittelen på rapporten, Abrupt Climate Change signaliserer en økende bevissthet blant forskere og politikere om at det er mer sannsynlig at global oppvarming vil føre til brå temperaturskifter enn langsomme og lineære endringer. Dette er skremmende når man ser på tidligere eksempler i verdens klimahistorie.

Under sluttfasen av siste istid svingte temperaturene betraktelig innenfor et såpass kort tidsrom som ti år.

Hvis Antarktis smelter vil dette gi katastrofale følger for alle lavlandsområder i verden. Dette er skrekkscenarioet som forårsaker de enorme bølgene som kaster seg over Manhattan i The day after tomorrow.

Realiteten er at havnivået vil stige over flere år framfor over et par minutter slik filmen fremstiller det.

En mer sannsynlig historie for filmen kunne vært denne: Grønlandsisen smelter fort og fører til at kontinentalsokkelen under havet, nær kysten, trekker seg oppover og frigir store mengder metan med eksplosiv kraft. Kontinentalsokkelen faller så sammen igjen og forårsaker en femten meter høy tsunami som herjer over Reykjavik, Lisboa og til slutt New York. Den frigitte metangassen påvirker brått den globale oppvarmingen og forårsaker tørke og hungersnød i Asia, Afrika og Sør-Amerika. Dette har skjedd før, og kan derfor skje igjen. Det er ikke lenge siden forskere ville ha ledd av en film som handlet om en orkan i det søratlantiske hav.

I dag er det ingen som ler.

41

Annonser

42

43

Annonser

44

45

Filmskaper

veggen. En slags Margreths private sone. Alle burde ha det, uansett alder.

gir faen i det du tror på.

–Hva ville du bli da du var liten?

Forfatter. Historieforteller. Bestemte meg for at jeg skulle formidle historier, egne og andres da jeg var circa 10 år gammel. Bestemte meg for å satse på film da jeg var 19 år.

Margreth Olin synes du skal gi faen i dem som Tekst: INGA YDERSBOND

–Når legger du deg om kvelden?

Sjelden før midnatt, etter at jeg fikk Milla som nå er tre år. Dagene strekker ikke til!

–Hvorfor står du opp om morgenen?

Fordi jeg som regel har MYE å gjøre! Før jeg ble mor elsket jeg å ligge i senga i helgene. Synes fortsatt lange morgener er fint, men jeg har en jobb jeg elsker, jeg har en fantastisk fin kjæreste og døtrene mine, Maria og Milla, som er det beste av alt. Jeg har uendelig mange grunner til å stå opp hver dag.

–Hvordan ser det ut hjemme hos deg?

Kjæresten min hadde bygd hus før vi traff hverandre. Det er et stort hus med store og luftige rom. Barna bebor hele huset. Den yngste sover midt i dobbelsenga og har lekerom på stua. Har mitt eget lille kontor med plakater og bilder og sitater på

46

–Hvem ville du helst skjelt ut? Og hvorfor?

Mennesker som besitter makt og er likegyldige til andres lidelse. At verden er dypt urettferdig syns jeg er vanskelig å leve med. Vi må ta grep. Utslette fattigdommen og sulten. Det er fullt mulig.

–Miljøpolitikk som gjør deg forbanna?

Nasjoner som ikke forholder seg til inngåtte internasjonale avtaler. Utbytting av jordas ressurser uten tanke på balansen i det store kretsløpet og fremtidige generasjoner. Industrialiseringen av dyr.

Dyr må ha egenverdi.

–Har du en personlig rekord?

Ikke som jeg kan komme på, selv om jeg er utstyrt med i overkant mye konkurranseinstinkt. Det er det minst sjarmerende hos meg tror jeg, og litt selvmotsigende. Jeg tåler ikke å tape i brettspill, selv ikke mot barn! Helt håpløst, jeg skammer meg. I russetida førte vi logg over hvor mange gutter vi kunne sjekke på en kveld. Ikke så veldig sjarmerende det heller, kanskje, men moro var det.

Uff.

–Når jugde du bra?

Jeg har ikke jugd skikkelig på mange år. Bare tulleløgner for å narre folk på en god måte, som de alltid får vite om etterpå. I ungdomsårene var det nødvendig å lyve litt mer.

–Ville du helst vært Iggy Pop eller Kåre Willoch?

Begge, de er jo menn?! Hallo! Jeg vil være dame.

–Har du et tips til hverdagsaksjonisme?

Ja, gjør det som faller deg inn så lenge det ikke skader dyr og mennesker. Du ska også trø varsamt i graset, spede spira lyt få stå....Bruk din makt som forbruker! Gi faen i dem som gir faen i det du tror på.

–Hva er det beste med Natur og Ungdom?

At dere er unge og at dere jobber for vår felles fremtid, med en kunnskap om at vårt liv er avhengig av dyrs og naturens velferd. Alt henger sammen i et stort kretsløp. Den viktigste lærdommen barn bør erhverve i løpet av skoletiden er at alt liv har sjel.

At jorden har en stemme, en egen pust. Som vi bør leve i pakt og kontakt med. Oppfordre folk til å se naturfilmene til den svenske dokumentarfilmens far Arne Sucksdorrf, så ser alle hva dere mener.

Annonser

47

B-BLAD

e v ø j l Mi

r

n e g n sti

e

: 4 0 20

RETUR:

PUTSJ

PB 4783, SOFIENBERG, 0506 OSLO