Pustj #01/07

Nr. 1/07 Kr. 25

DEMOKRATI Staten vs. Statoil Russiske spioner Idol-Kalas

Miljøvern til folket!

Jens Stoltenberg er et demokratisk problem. Jada, jeg vet han er statsminister for en flertallsregjering. At mange har stemt på ham og at han har tatt mange gamle damer i hånda og delt ut Arbeiderparti-roser på sykehjemmet. Men jeg ser ikke helt forskjellen fra den såkalte rød-grønne regjeringa og en ren Arbeiderparti-regjering. Og det ser det ikke ut til at Jens gjør heller.

5) Valg i Peru,

5

9) Styrer staten eller Statoil?

For miljøet ser det ut til at regjeringa driver reinspikka Arbeiderpartipolitikk av merket «gammal, forurensende kraftsosialisme». Hva de

PUTSJ spør, Kåre svarer.

12) Kina i forurensningsfella?

andre partiene i regjeringa skulle mene om dette, for ikke å snakke om hva de sammen har lovet i sin egen regjeringserklæring på Soria Moria, ser det ut til at Jens driter i.

Over 64 prosent av oss er «svært bekymret» for klimaendringer, leste

12

jeg i en meningsmåling like før jul. Det har jo tross alt vært grønn jul og tidenes varmeste høst. Den siste nyheten jeg leste i 2006 var at to øyer i Bangladesh var borte. Slukt av havet. Kom ikke her og si at folk ikke bryr seg om dette.

20) Priroda i Molodezh

I Russland anses miljøvernere som spioner og ekstremister.

20

26) Miljøvern på Balkan

De som vil redde verden i Kroatia, Serbia og Bosnia-Hercegovina, starter helst sin egen organisasjon.

29) Frem fra glemselen

26

Frederic Hauge 40 meter over bakken med forhistorisk mobiltelefon!

32) Klimaforhandlinger

Selv når flom og uvær truer, skjer det lite påde internasjonale toppmøtene om klimaendringer. PUTSJ var i Nairobi.

34) Kulturplukk 36) Ingvild bak murene

36

I fengsel mot klimaendringer. Advarsel: Mye strikking!

38) Aksjon!

Scooter uten grenser.

39) Heat

Venstresidas intellektuelle ikon har skrevet bok om klima.

Dette nummeret av PUTSJ handler om demokrati. Om å bryte loven for noe man tror på. Om hvordan det er å drive miljøvern i et stadig mer innstramma russisk demokrati. Om valgkampen i Peru. Om hvordan Statoil styrer staten. Håper du bli inspirert til gjøre mye mer enn å bare bruke stemmeretten din i år!

Marit Kathrine Hepsø, redaktør

24) Midtsidemoro!

Vi triller terningen for utvalgte styreformer.

Kanskje synes du det er vanskelig å velge du og. Det er liksom ikke bare å holde seg for nesa og velge et parti. Men demokrati er ikke bare å stemme og representere. Hvis jeg er misfornøyd med politikken, så er det min demokratiske rett og plikt å si ifra. Derfor er Natur og Ungdom en minst like viktig del av demokratiet som et hvilket som helst politisk parti. Kanskje til og med enda viktigere, for vi beviser at du ikke trenger å være over atten år og norsk statsborger for å forandre politikken.

16) Miljøplukk

Om hvorfor Verdens Handelsorganisasjon gjør det umulig å drive politikk.

I år er det valg. Jeg har allerede begynt å bekymre meg for hvem som skal få stemmen min. Hvem som skal representere meg.

Norge er jo tross alt et representativt demokrati. For meg er miljøvern det mest grunnleggende, og det aller viktigste når jeg skal utføre min borgerplikt og krysse av på stemmeseddelen. Men for å være ærlig så føler jeg meg ikke så veldig representert. Miljøløftene jeg trodde jeg stemte på, var visst ikke øverst på lista hos de politikerne som fikk oppdraget å representere meg og alle de andre som syntes det er viktig å ta vare på kloden.

Vi har besøkt u-landet som kom inn i varmen.

18) WTO - en diger do

Regjeringa har faktisk lovet å sørge for rensing av gasskraftverk. De har lovet å satse på fornybar energi. De har internasjonale forpliktelser om å kutte klimaforurensninga. Folk i Norge vil ha alt dette.

De krever det. De har til og med stemt frem disse tiltakene gjennom et demokratisk valg. Folket i Norge har faktisk ikke stemt fram en ren Arbeiderparti-regjering, selv om Jens Stoltenberg later som om han tror det, og pøser på med oljeboring på Nordkapp og alle andre steder han kan peke ut på kartet, forurensende gasskraft på Mongstad og økonomisk kvelertak på vindkraftsatsninga.

et land hvor hundene har mohawk-sveis og politikerne gjerne skifter parti annethvert år.

40) Tenketing

38

Klok filosofiprofessor grubler over demokratiet.

42) Sigmund Løvåsen

dreper søte små lam.

43) Idol-Kalas

med Kåre Magnus Berg. *PS: Takk til Sigbjørn i Hammerfest for bildet fra Snøhvit-aksjonene i 2002!

43

Putsj, p.b. 4783 sofienberg, 0506 oslo putsj@nu.no

februar 2007 For- / baksidefoto: jo straube.

Hei kjĂŚre NU-ere!

KjĂŚre Natur og Ungdom!

I mitt arbeid med sÌremnet kom jeg over et dikt som muligens vil ha interesse for dere. Som tidligere støttemedlem føler jeg det er min plikt ü plage dere med slike innfall noe etter midnatt, og her kommer det: Hvor lenge - ?

Et strĂĽ i vind. En ternes vindekast. Hvor lenge vil visjonen vare ved? Hvor mange slektledd ennu vil fĂĽ se en timotei som ikke er av plast?

Mü synet kanskje tidsnok holdes fast? Er dette ü fü sett et lønnetre en ting det allerede haster med? Er roen* det som virkelig har hast?* Fremdeles er det der. Vi har en frist for alt som flyr, er automatpilot, og alt som ser, er datamaskinist.

Fremdeles kan vi la oss gjennomtrenge av strĂĽ og terne. Vi kan ta imot den nĂĽde som er norsk natur. Hvor lenge?

Da jeg leste siste nummer av Putsj, mĂĽ jeg si at jeg stusset litt‌ Det var om disse kaffelatte-ungdommene (NUs mobile ENĂ˜K-patrulje) som skulle ut pĂĽ tur, og som pĂĽ veien kjører innom Statoil for ĂĽ kjøpe mat og lage kaffe-avtale... Samtidig som NU slĂĽr hardt ned pĂĽ Statoils moral og oppførsel ellers i bladet. Mitt forslag ville vĂŚrt at de heller kjørte innom Godt Brød for ĂĽ kjøpe økologisk mat og rettferdig handel-kaffe ;-) Med hilsen Elisabeth Trydal Andersen

Hei Elisabeth!

Vi liker ikke Statoil noe sÌrlig. Jammen slür vi ikke hardt ned pü Statoils moral og oppførsel ogsü i dette bladet. Men vi liker kaffe. Og av og til er det dessverre slik at det er veldig langt til nÌrmeste Godt Brødsjappe, mens det er tett mellom Statoil-bensinstasjonene. Vi gleder oss veldig til Godt Brød etablerer seg i Møre og Romsdal sü vi kan slippe ü kjøpe kaffe pü Statoil neste gang!

Med vennlig hilsen PUTSJ-redaksjonen

Ola og HĂĽvard aksjonerer mot Statoils gasskraftplaner pĂĽ Mongstad.

Brr... Etter seks timer ble aksjonistene büret bort av politiet og fikk tilsammen en bot pü 231.000 kroner. redaktør redaksjonssekretÌr grafisk blodgiver miljøplukkansvarlig kulturplukkansvarlig

Nr. 1/07 Kr. 25

%&.0,3"5* 45"5&/ VS 45"50*3644*4,& 41*0/&3 *%0- ,"-"4 putsj_01_07.indd 1

31-01-07 17:46:47

Marit Kathrine Hepsø marit@putsj.no jo straube jo@putsj.no Harald frøland post@haraldfroland.com Ola Skaalvik Elvevold olaselv@start.no Silje Lundberg troms@nu.com

Miljøplukk: Ola Skaalvik Elvevold, Ole Magnus DrÌgni, Solveig Firing Lunde, Elisabeth SÌther og Morten Søndenü.

Kulturplukk: Silje Lundberg, Lars Petter Storaker, Siri Pettersen, Ingeborg Husbyn Aarsand, Siri Helle og Ă…shild Husjord Selboe.

Tekst: Marit Kathrine Hepsø, Ola Innset, Eivind TrĂŚdal, KĂĽre Willoch, Hanna Ă˜stby Stub, Solveig Firing Lunde, Arne Andreas Opheim, BĂĽrd LappegĂĽrd Lahn, Anne Cecilie Lie, Ane Fossum, Inga Ydersbond, Ingeborg GjĂŚrum, Madeleine Haneferd, Kristian Ă˜glĂŚnd Loose, Eik Mjelva Kolstrup, Arne Johan Vetlesen, Sigmund LøvĂĽsen og Hans Jakob NorgĂĽrd Petershagen.

Bilder: Ola Innset, Natur og Ungdoms arkiv, Audun Garberg, Arne Andreas Opheim, Jo Straube, Anne Cecilie Lie, Kyrre Sørensen, Rasmus Hungnes, Ane Fossum, Benjamin A. Lyberg, www.scootertur.com, Penguin Books UK (www.turnuptheheat.org), Dinamo Forlag, Northern Arts Tactical Offensive (www. beyondtv.org/nato), Marius Alexander Gjerset, Herborg Pedersen; Det Norske Samlaget, Bjørn Rørslett, Ingeborg Husbyn Aarsand, Hans Jakob Norgürd Petershagen, AndrÊ Villas-Bôas / Nils Hermann Ranum.

Illustrasjon: Harald Frøland, Francesca Vimme.

Korrektur: Francesca, Hanna, Randi, Marit, Jo. Opplag: 7000 Trykk: Haakon Arnesens trykkeri AS Annonser: Kabate, Gunnar Waarnhus E-post: gtw@c2i.net Tlf: 22 59 91 80

(* betyr at min perfeksjonistiske natur har tvunget meg til ĂĽ notere at dette skulle vĂŚrt i kursiv.)

Dette diktet ble skrevet ca 1974 av AndrĂŠ Bjerke, som da var 56. Allerede da sĂĽ han konsekvensene: noen kunstnere er flinkere til ĂĽ spĂĽ enn andre.

Fortsett arbeidet!

Sidsel Kaald Olsen

postadresse: pb. 4783 sofienberg, 0506 oslo besøksadresse: torggata 34, oslo telefon: 23 32 74 00 / 23 32 74 23 bankgiro: 5010.05.05492 nett: www.putsj.no e-post: putsj@nu.no issn nr.: 1502-3249

putsj er trykket pü 100 gram hippo returkartong. hippo returkartong produseres i norge, hovedsaklig av innsamlede drikkekartonger, med lavt forbruk av energi og kjemikalier. putsj betyr opprør. vi skriver om aktivisme, miljøvern og kultur. putsj lages av en frivillig redaksjon og gis ut av natur og ungdom.

Neste nummer kommer i slutten av april.

TANKENS KRAFT På en bar i Peru kan du få gratis kokain på tirsdager.

Men hvis du ikke stemmer i lokalvalget på søndagen, får du bot.

Tekst og foto: OLA INNSET

Presidentpalasset på Plaza des Armas (over) og slumbebyggelse i Villa el Salvador (under).

«De fleste i Peru har ikke tid til å tenke på politikk, de har nok med å overleve»

I Peru har de omtrent like mange ær Og det er ikke særlig mange renr

Rolando (28) tar mastergrad i lingvistikk samtidig som han underviser i spansk for utenlandske studenter.

–J

obber presidenten der også?

Spør jeg Rolando Rocha Martinez (28) i det vi går forbi den peruanske presidentens imponerende palass.

– Han sier han jobber, men ikke vet jeg, svarer han spøkefullt.

Tilliten til politikerne er ikke særlig høy i Peru. De bestemmer blant annet sin egen lønn, og er ikke kjent for å være særlig beskjedne. Politikk er business. Hvis man investerer nok penger i en valgkamp er det gode sjanser for å bli valgt, og da ligger veien

mot de store pengene åpen.

Det tar tid å bygge et demokrati, sier man gjerne for å prøve å forklare hvorfor det er så mye korrupsjon i afrikanske land. De fleste afrikanske land har vært uavhengige i mindre enn 50 år, og de har ikke hatt de samme mulighetene som oss til å bygge demokratiske tradisjoner. Men Peru og de andre latinamerikanske landene har vært uavhengige i nesten 200 år. Allikevel sliter de med de samme korrupsjonsproblemene som i Afrika. Hvorfor?

I månedene før valget flommer Peru over av politisk reklame. Til og med husene til priva

Stem på en professor

«Vi skal forandre Peru», synges det over PA-anlegget på en valgstand. Det er helg i Cusco, det gamle inkarikets hovedstad.

Utestedene er stengt og turistene er sure. Politiet slår hardt ned på rusmiddelbruk denne helgen, i byen som ellers har utesteder med gratis kokain på tirsdager. På søndag er det valg, og en ny lov sikrer at ingen ruser seg i dagene før de skal stemme. Det er obligatorisk å stemme for alle peruanere, hvis ikke får man bot. Nesten ti prosent av den voksne peruanske befolkningen er analfabeter, men

rlige politikere som de har renrasede hunder. rasede hunder der. Denne har hanekam.

atpersoner er malt med slagord.

de må også stemme. For å gjøre det enklere har hvert parti et symbol på stemmeseddelen, for eksempel en skurekost for det partiet som skal «rydde opp i Peru», eller et peruansk kart for et av de mange partiene som spiller på nasjonalisme.

Det er bare lokalvalg, men fjellbyen Cusco har allikevel nesten flere valgplakater enn vestlige turister. Det holdes demonstrasjoner hver dag, TV-kanalene har nesten ikke plass til programmer mellom all den politiske reklamen, og mange har malt huset sitt i yndlingspartiets farger. Lokalvalget tas

Tiår med bla. millitærdiktatur og brutal terrorisme har satt sitt preg på det moderne peruanske samfunn.

på alvor i Peru, og valgkampen har vart i mange måneder. Noen skal stemme på «den minst dårlige», andre har ikke bestemt seg ennå, mens mange andre igjen skal stemme på venstrenasjonalisten Ollanta Humalas parti, noen fordi «han vil drepe alle homsene». Hva som er hovedsakene i valgkampen er vanskelig å si. Ja til bra og nei til dårlig virker å være det populistiske omkvedet fra alle partiene. De fleste kandidatene som smiler til folket fra de utallige plakatene er godt kjent fra før. Partiene skaffer kandidater ved å ta kontakt med folk som allerede er respek-

terte i lokalmiljøene. Leger og professorer er populære, og plakatene passer på å opplyse om kandidatens egentlige yrke. Hvis han har gjort det godt for seg selv, så skal han vel klare å gjøre det godt for byen vår også, er logikken bak. Det var vel kanskje slik Silvio Berlusconi en gang klarte å bli statsminister i Italia.

– Det finnes ingen langsiktighet

– Folk i Peru er ikke interesserte i politikk, sier Rolando med sin maskuline latinamerikanske stemmebruk. – De er bare interesserte i å få det bedre for seg selv, fortsetter han med samme volum. Jeg lurer på hvordan menneskene i de små avlukkene rundt oss klarer å jobbe, men de er vel vant til sånt på Universidad San Marcos i Lima, hvor Rolando studerer lingvistikk.

San Marcos var det første universitetet på det amerikanske kontinent, grunnlagt i 1551. I dag er det et av de få universitetene i Peru som faktisk tar inn studenter med indianerbakgrunn. Utdanning er dyrt, men San Marcos har stipendordninger for indianere.

Det er derfor Rolando kan studere her.

– Politikerne betaler folk for å få lov til å male husene deres med logoer, og folk får betalt for å gå i demonstrasjonstog, selv om de kanskje egentlig sympatiserer med et annet parti. Sånn er virkeligheten her i Peru, sier han. – Men hva skal man gjøre? De fleste i Peru har ikke tid til å tenke på politikk, de har nok med å overleve.

Rolando er ikke særlig positiv til sitt lands demokrati, og sett med norske øyne er det kanskje ikke så rart. Politikere skifter parti hele tiden, og når en ny president blir valgt pleier han å bruke det meste av tiden på å omgjøre forgjengerens vedtak.

– Det finnes ingen langsiktighet, klager Rolando. – Bare prosjekter.

Mange tusen prosents inflasjon

Et av prosjektene stod den unge Alan García for. Han var president på slutten av åttitallet, den andre demokratisk valgte etter millitærdiktaturet. García var en slags venstrepopulist, og hans økonomiske prosjekt var ikke særlig vellykket. Inflasjonen steg til mange tusen prosent, visstnok den høyeste noe land har hatt noen gang. Butikkene måtte ansette egne arbeidere til å prise om varene i løpet av dagen fordi prisene steg så fort. Det endte med at García måtte rømme landet. Det måtte også hans etterfølger Alberto Fujimori. Han befant seg i andre enden av den politiske skalaen, men gjorde det ikke stort bedre enn García. På slutten av Fujimoris andre periode som president måtte han rømme til erkefienden Chile etter en omfattende korrupsjonsskandale. Veien fra å være landets ubestridte leder til å bli landets største fiende, er kort i Peru.

Men det går an å gjøre comeback også.

Sommerens presidentvalgkamp ble nemlig vunnet av ingen ringere enn tidligere nevnte García. Peruanere glemmer fort, bortsett fra hvis det er snakk om kriger med naboland for over hundre år siden, da glemmer de aldri. Mannen som kjørte Peru i grøfta på slutten av åttitallet var altså tilbake, nå

bombeeksplosjoner hele tida. Pappa låste dørene og vi fikk ikke gå ut, minnes Rolando. – Venstresida er lik vold og fanatisme for mange peruanere, meg selv inkludert, sier han.

Mange mener at dette er årsaken til at Perus mange fattige ikke har klart å ta makten fra det herskende hvite mindretallet, slik som i nabolandet Bolivia. Der ble aymaraindianeren Evo Morales valgt til president i fjor.

Han er den første presidenten i Latin-Amerika med indiansk bakgrunn.

– Friheten ligger i å kunne tenke

«Vi har stemmerett, men det stopper omtrent der» som sosialdemokrat, og peruanerne var ikke dårligere enn at de ga ham sjansen til å bli president på ny. Hvorfor i all verden?

– Venstresida er lik vold og fanatisme

– Jeg tror det har mye å gjøre med at det bare var én motstander, sier Rolando, som selv stemte på García.

Motstanderen var eks-obersten Ollanta Humala. Han regnes som en del av den nye venstrebølgen i Latin-Amerika, og Venezuelas kontroversielle president Hugo Chavez var tidlig ute med støtte til Humala i valgkampen. Han gikk faktisk så langt som å si at han ville bryte alle diplomatiske forbindelser til Peru dersom Humala ikke ble valgt. Men til tross for at de fleste indianerne og mange i distriktene stemte på Humala, så holdt det ikke. Byborgerne sørget for at Peru ikke ble en del av det nye, knallrøde LatinAmerika.

– Venstre er ikke et ord som klinger godt i de fleste peruaneres ører, sier Rolando i et forsøk på å forklare hvorfor venstresida er svakere i Peru enn for eksempel i nabolandet Bolivia.

På åttitallet og fram til midten av nittitallet var maoistgeriljaen Sendero Luminoso, Lysende Sti, i aktiv konflikt med regjeringen.

69 000 mennesker ble drept. Lysende Sti tok gisler, plantet bomber og spredte en frykt over Peru som fortsatt kan merkes. I dag mener de aller fleste at de var terrorister.

– Jeg husker da jeg var liten og vi hørte

Fører varmen på den sørlige halvkule til at politikere blir mer korrupte? Spørsmålet om hvorfor noen land er rike og demokratiske mens andre er fattige og korrupte er vanskelig å finne et enkelt svar på. Kanskje skyldes Perus problemer at uavhengigheten fra Spania på en måte var falsk. Det var etterkommere av utvandrede spanjoler som overtok makten, og ikke de innfødte peruanerne. Siden da har de hvite peruanerne hatt makten i Peru, mens de opprinnelige peruanerne fortsatt blir styrt av noen andre.

Eller er det bare at vi nordmenn tror vi har monopol på alt som er bra, og dermed er ute av stand til å forstå andre kulturer?

Lingvisten Rolando feller i hvert fall en ganske knusende dom over sitt eget lands demokrati: – Vi har stemmerett, men det stopper omtrent der. Vi har langt i fra lik tilgang til sosiale tilbud, for ikke å snakke om utdanning. Det er demokrati det også spør du meg.

Friheten ligger i å kunne tenke.

Peru • •

• • • • • • •

28,3 millioner mennesker 45 prosent indianere, 37 prosent mestizo (blandings), 15 prosent hvite og 3 prosent andre 1 280 000 km2 (Sør-Amerikas tredje største land) Spania invaderte Peru i 1531 Uavhengig fra Spania i 1821 Tapte land til Chile i Stillehavskrigen (1879-1884) Millitærdiktatur mellom 1968 og 1980 Regnes i dag som et mellominntektsland 85. plass på UNDPs (FNs Utviklingsprogram) Human Development Index Kilder: Wikipedia, Globalis, CIA World Factbook og UNDP

Styrer staten Når oljeselskapene sier hopp, da hopper politikerne. Hva betyr det for maktbalansen at oljegigantene Hydro og Statoil slår seg sammen og blir Norges største selskap?

Tekst: EIVIND TRÆDAL Foto: NATUR OG UNGDOMS ARKIV

eller Statoil?

«Hopp, Staten, hopp!» Natur og Ungdom aksjonerer utenfor Olje- og energidepartementet i 2003.

Oljeselskapet Statoil er i dag operatør på 60 prosent av den norske kontinentalsokkelen, som er de norske havområdene hvor det bores etter olje og gass. Hydro kontrollerer 18 prosent av sokkelen. Hvor stor makt vil det nye Statoil/Hydro egentlig få? Hvor stor makt har oljeselskapene i Norge i dag? PUTSJ har snakket med noen av dem som har utforska dette tidligere mørklagte feltet.

Det har aldri skjedd at en søknad om utbygging på norsk sokkel har blitt avvist – Det har aldri skjedd at en søknad om utbygging på norsk sokkel har blitt avvist, sier Guro Hauge.

Hun jobber for tiden med sin masteroppgave i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo, en oppgave som dreier seg om maktforholdene mellom politikerne, byråkratene og oljeselskapene, med særlig fokus på hvordan tillatelser (konsesjoner) til boring og leiteboring etter olje og gass deles ut. Tildeling av utvinningstillatelser på sokkelen får lite oppmerksomhet på Stortinget og i regjeringen. Årsaken til dette er at viktige beslutninger i norsk petroleumspolitikk er avpolitisert, mener Guro. Når noe avpolitiseres, defineres det ut av politikernes ansvarsområde, og overlates til såkalte «fagfolk» eller byråkrater.

– Dette innebærer at det meste bestemmes av byråkratene i Olje- og energidepartementet, mens politikerne ikke tør eller vil gripe inn, sier hun. – Det er både fordi politikerne føler at de mangler kunnskap om feltet, og fordi petroleumspolitikken oppleves som teknisk og faglig vanskelig.

en utvinningstillatelse, som er en tillatelse man trenger for å utvinne olje og gass.

– Hvis man for eksempel ut fra miljøhensyn ønsker å redusere oljeutvinningen på norsk sokkel, blir dette avgjort i konsesjonsrundene, understreker hun. – Når selskapene først har fått en slik tillatelse, har det vist seg at politiske myndigheter veldig sjelden stopper leiteboringer, og i hvert fall ikke utbygginger, på norsk sokkel. Politikerne har selvfølgelig mulighet til å ta slike beslutninger seinere i prosessen, men det har hittil ikke skjedd i praksis.

Guro sier at hun faktisk bare vet om én enkelt gang en slik leiteboring har blitt stoppa.

Så selv om Stortinget har vedtatt de overordna målene for norsk oljepolitikk, er det altså i konsesjonsrundene og i tildelingen av de enkelte oljefeltene at de virkelige beslutningene tas.

– De som snakker om «internasjonal innsats»

snakker i realiteten om å tjene penger på andre lands oljeressurser, mener Elin Lerum Boasson. Hun er forsker på Fritjof Nansens Institutt, og har tidligere skrevet en masteroppgave om sammenhengen mellom norsk olje- og klimapolitikk. Elin er skeptisk til sammensmeltinga av Hydro og Statoil.

– Dette vil redusere politikernes innflytelse på oljepolitikken mye. SV tror at hvis de kjøper opp større statsandel, vil de få mer innflytelse.

Men mangelen på politisk styring av oljevirksomheten skyldes ikke at politikerne ikke har noen makt til å styre oljeselskapene, men at de ikke bruker den makta de faktisk har, sier Elin.

Hun mener at politikerne har overlatt makta til byråkratiet og selskapene, og at det vil bli veldig vanskelig for dem å ta den tilbake.

– Det er også overraskende at nesten ingen reagerer kritisk eller negativt på sammenslåingen, fortsetter Elin.

Siden tidlig på 1980-tallet har Høyre job– Opprettelsen av Oljefondet var en viktig bet for å få tre uavhengige selskaper som faktor i avpolitiseringa av oljepolitikken, sier konkurrerer med hverandre. Teorien var at med Guro. Før Oljefondet ble oppretta, hadde oljeutvinningstempoet en direkte påvirkning på flere selskaper, får man flere meninger og økt norsk økonomi. Det betydde at politikerne ble konkurranse. mer oppmerksomme på hvor mye olje som ble – Hvis vi i dag hadde hatt tre selskaper, tatt opp, og at dette igjen fikk direkte konsehadde det vært lettere å stille miljøkrav til dem, kvenser for hvor mye penger staten hadde å men nå gjør man det umulig å sette selskapene rutte med. Med Oljefondet fikk svingningene i opp mot hverandre. Nå blir det bare ett stort selproduksjonen ingen umiddelbar effekt på den skap, og politikerne vil få enda større problemer norske økonomien, siden pengene ble puttet i enn før med å bryte inn i fellesskapet mellom et fond, og ikke rett inn i statskassa. byråkratiet og oljenæringa, sier Elin.

Det nye selskapets internasjo– Hvis politikerne vil påvirke Nå blir det nale rolle er blitt trukket fram av bare ett stort mange som en stor fordel, men Elin hvor det skal bores etter olje, er kritisk også til denne påstanden: selskap, og hvor store havområder som skal – Oljeselskapenes internasjopolitikerne deles ut til oljeselskapene, hvor nale arbeid har ikke vært veldig kan ikke fort oljen og gassen skal pumpes opp og hvor mye som skal kontrollere det vellykket så langt. Uansett er det en motsetning mellom å støtte investeres, må det per i dag skje i konsesjonsrundene, forklarer Guro. Det er i disse selskapenes internasjonalisering og det konsesjonsrundene at det deles ut havområder å jobbe for å få oljeselskapene til å produsere (blokker) til selskapene. Det er også her de får miljøvennlig energi. Om regjeringen virkelig 10

mener at de skal ta klimaproblemet på alvor, er det dumt av dem å godta sammenslåingen.

Den vil gjøre det enda vanskeligere å få til en satsning på miljøvennlig energi og å få ned klimaforurensningen i Norge.

Som Elin sier, har miljøbevegelsen i mange år jobbet for å senke tempoet i norsk oljeutvinning, blant annet på grunn av klimaendringene.

– Første skritt for politikerne må være å innse at olje- og gassproduksjon innebærer klimagassutslipp, og at noe må gjøres i den sektoren hvis man skal klare å gjennomføre de nødvendige utslippsreduksjonene i Norge.

«Jeg vil hevde at det helt siden begynnelsen av 1980-tallet har vært et gap mellom det Stortinget og miljøbevegelsen har trodd det var mulig å påvirke, og det man faktisk kunne påvirke.»

Sitatet kommer fra Senterpartiets Marit Arnstad, som var Olje- og energiminister i Bondevik 1-regjeringa fra 1997 til 2000. I sitt foredrag på konferansen «Olje og makt» i 2002, en konferanse i regi av den såkalte Maktutredninga, snakket hun om hvor vanskelig det er å styre norsk oljeindustri som politiker: «For det første er en rekke styringsredskap i oljepolitikken avviklet de siste tyve årene. I tillegg kommer den illusjon som er frambrakt av at det ved hvert funn av olje eller gass legges fram en Plan for Utbygging og Drift (forkortet PUD) for regjering og Storting. Behandling av PUD har forledet de politiske partiene til å tro at de faktisk har et valg. Ingenting har heller blitt gjort for å dempe denne illusjonen. Men virkeligheten er en annen. Selv om Storting og regjering rent formelt må godkjenne utvikling av et felt, er de reelle mulighetene til å påvirke forløpet av en feltutvikling små.»

En tidligere statsråd kan altså fortelle at det er en ren illusjon at Stortinget har noen reell innvirkning på oljepolitikken. Marit Arnstad ser ut til å ha forstått hvor de virkelige beslutningene tas: Hun sitter nemlig i dag i styret til Statoil.

En tidligere statsråd kan altså fortelle at det er en ren illusjon at Stortinget har noen reell innvirkning på oljepolitikken.

Et viktig hinder for økt politisk styring av oljeindustrien er manglende krefter hos statens fagetater. Avtroppende sjef i Statens Forurensningstilsyn (SFT), Håvard Holm, sa til Aftenposten den 20. desember i fjor at SFT har minimuskler i møte med oljeselskapene: «I møte med oljebransjen er det David mot Goliat. I forhold til oppgavene SFT egentlig har, stiller vi meget svakt». Klimaseksjonen i SFT skal gi regjeringa råd, og er med å forme landets klimapolitikk. De har 10-12 medarbeidere, og én million kroner i året til å gjøre utredninger. Mot dette møter de mektige interesser i Olje- og energidepartementet, Finansdepartementet, Oljeindustriens landsforening og det nye Statoil/Hydro-selskapet.

På spørsmål om hvorfor det har blitt slik, svarte Holm til Aftenposten: «Jeg vil ikke lage noen rangering, men ja, etter Sissel Rønbeck (miljøvernminister 1986-89, red. anm.) har det dessverre bare gått én vei. Miljøpolitikere i alle partier og i alle regjeringer har siden slutten av 1980-tallet fått for lite rom og makt. SFT er nedprioritert, mens ressurstilgangen i statlig og privat oljesektor har økt kraftig. Jeg håper den gryende miljøbølgen vi nå ser kan endre dette igjen.»

Hvis du vil vite mer om oljepolitikk og om hva Natur og Ungdom mener, les mer på www.nu.no/olje

Kåre kommenterer Da Kåre Willoch var statsminister for Høyre på 1980-tallet, var Statoil det dominerende selskapet på norsk sokkel. Høyre jobbet for å fordele oljevirksomheten på tre ulike selskaper, og for å skille ut Statens direkte økonomiske engasjement (forkortet SDØE) fra Statoil. I dag ser det ut til at kun ett selskap vil bli dominerende, og vi har bedt Kåre komme med noen kritiske kommentarer til fusjonen og oljeselskapenes makt. Kjør debatt, Kåre!

Merknader om norske oljeselskapers makt Av Kåre Willoch

Oljeselskapers overstyring av Stortinget.

Både historien og aktuell analyse gir sterke argumenter for at det er en fordel for Norge å ha minst to konkurrerende oljeselskaper av betydning, fremfor bare ett. En sammenslutning mellom Hydro og Statoil vil få kontroll over en så stor del av landets oljepolitiske ekspertise at selskapet lettere enn før vil kunne overkjøre motforestillinger. Man har historisk erfaring med at et dominerende oljeselskap – nemlig Statoil frem til midten av 1980-årene – kan bygge opp overmektige propagandaorganer, og skaffe seg kontaktnett som gir politisk overmakt. Det var dette som skapte det hovmot i Statoil som ledet frem til blant annet Mongstadskandalen, som kostet staten over 10 milliarder i datidens pengeverdi i unødvendige kostnader.

Fra «moderat tempo» til svakere ressursforvaltning.

Da Norge ble en oljenasjon, ble man enige om at man, for å sikre at virksomheten ville vare lenge, burde holde et «moderat tempo» i utvinningen av ressursene.

I 1975 ble Arbeiderpartiet og Høyre enige om at dette skulle bety en utvinning på ca.

90 millioner tonn oljeekvivalenter i året, mens de andre partiene ville ha en lavere utvinningstakt. Produksjonen lå under dette nivået til og med 1988. Etter dette lot datidens regjeringer produksjonen vokse temmelig uhemmet. Arbeiderpartiet la mindre vekt på langsiktig ressursforvaltning og miljøhensyn, og større vekt på bedriftsøkonomiske interesser. Dermed bidrog Norge til å holde oljeprisene nede - og forbruket og forurensningene oppe.

Her fikk man en viktig illustrasjon av par-

lamentarisk avmakt og bedriftsovermakt i et svekket parlamentarisk styringssystem.

Det har vakt påfallende liten interesse at denne økte oljeproduksjonen kom i en periode med historisk lave oljepriser.

Tømmingen av oljekildene var raskest da prisene var nær bunnen. For oljeselskaper, som krever 10-15 eller flere prosents avkastning av sine investeringer, betyr inntekt om 20 år lite i forhold til inntekt i nærmere fremtid. For dem kan det være lønnsomt å tømme kildene raskt, selv om det er sannsynlig at prisen blir vesentlig høyere om noen år. Men for samfunnet bør hensynet til kommende generasjoner telle minst like meget som høyt forbruk nå.

Hva bør man gjøre?

Det er få uhildede (objektiv, red.anm.) og uavhengige eksperter som kan overprøve de industrielle argumentene fra Hydro og Statoil om en sammenslutning Det vil sannsynligvis bli som de vil. Men det gir ingen unnskyldning for å glemme den oljepolitiske maktkonsentrasjonen som kan oppstå, og som kan føre til uheldige disposisjoner i ressursforvaltning, miljøpolitikk og økonomisk politikk. Man må overveie meget grundig hvorledes man kan sikre tilstrekkelig motekspertise til den selskapsmakten som oppstår, og hvorledes staten som medeier kan motvirke faren for at makten blir misbrukt.

Når det gjelder miljøproblemene, kan man regne med dyktig alliansebygging mellom selskapet, leverandørindustri, interesseorganisasjoner og politiske krefter som vil ha mer virksomhet til sin valgkrets. Det kan se ut som mange legger til grunn at hvis vi ikke finner og tømmer kildene snarest mulig, blir de borte. Dette kaller på opinionsdannende motkrefter, særlig miljøorganisasjonene, men også på uhildede eksperter som kan argumentere mot den kortsiktigheten som bedriftsøkonomiske og lokalpolitiske hensyn har lett for å styrke.

11

Under halvparten av byene i Kina lever opp til de nasjonale målene for luftkvalitet. Forurensning har også ført til at 300 millioner kinesere daglig drikker forurenset vann og at 30.000 barn årlig dør av diaré som følge av dette.

U-landet som kom inn i varmen Da jeg kom til Beijing gikk det over ei uke før jeg så klar, blå himmel.

Etter fire uker lå jeg på sykehus med bronkitt og astmaanfall.

Tekst: HANNA ØSTBY STUB Foto: AUDUN GARBERG

12

Industrien i Kina vokser raskt, og det er kull som er drivkraften: Nesten 70 prosent av all energi i Kina kommer fra kull. I 2005 var den totale produksjonen på over 2000 milliarder tonn kull. Bildet er fra en PVC-fabrikk (kjemisk fabrikk) i Zunyi.

For det første var det den kvelende sommervarmen, som likevel var tålelig så lenge et tjukt lag med forurensning skjerma for direkte sollys. Dessuten var det reklameplakatene som lyste mot meg fra hver bygning i hovedgatene. Samtidig fattigdommen og den kinesiske hverdagen med søppel, nudelservering og tissende unger i de små bakgatene. For ikke å glemme trafikken som det var alt for mye av, og som i tillegg ikke oppførte seg som den skulle.

I to uker var alt overveldende.

Etter fire uker var jeg utslått. Av forurensninga.

titalls kinesiske ungdommer og venta i stillhet. Auditoriet hadde en eim av høytidelighet. Forventningene til denne ministeren fra Norge, landet som en gang på 1980-tallet var med på å sette miljøvern på dagsordenen, var høye.

– The world will face a climate crisis, kunne Bjørnøy kunngjøre på dårlig engelsk.

– Kinas ungdom kan gjøre en forskjell, sa hun også. – Løsningene må baseres på forskning og internasjonalt samarbeid. «Bla, bla, bla», tenkte jeg. Intet nytt under solen.

En septemberdag i fjor kom også miljøvernminister Helen Bjørnøy og utviklingsminister Erik Solheim til Kina. Ikke for å få bronkitt, men for å videreutvikle det norsk-kinesiske miljøsamarbeidet. Jeg droppa ut av mitt eget Peking University for en dag, for å høre Helen Bjørnøy forelese ved Qinghua-universitetet i Beijing. Der satt det noen

Lu Yi Qin er student ved Qinghua-universitetet og skriver masteroppgave om vannsløsing, og hva myndighetene kan gjøre for at folk skal spare på vannet.

Hun mener at den norske miljøvernministeren sa mye som var sant, men at det var lite relevant for hennes og andre kineseres hverdag.

– Kina er et u-land, under-

streker Yi Qin. – I dag har vi en økonomisk vekst på 10 prosent i året. Hvis vi skal redusere forurensninga, vil det bety mindre økonomisk vekst. Kanskje vil vi få en vekst på bare to prosent i året. Det er vanskelig å takle begge deler.

Hun mener utgangspunktet for miljøvern er forskjellig i Norge og Kina.

– Mange har ikke en gang råd til mat. Da kan man ikke forlange at de skal ta hensyn til miljøet, sier Yi Qin. Den økonomiske utviklinga i Kina har i de 25 siste årene vært formidabel. 250 millioner mennesker er løftet ut av fattigdommen. Vel og bra det. Men Gørild Heggelund som forsker på kinesisk klima- og energipolitikk ved Fridtjof Nansens Institutt, kan fortelle at den raske økonomiske veksten har medført store miljøproblemer.

– Energi er kilden til økonomisk vekst. I Kina kommer

nesten 70 prosent av energien fra kullkraft. Kullet er av varierende kvalitet og det er lite renseteknologi, sier Heggelund.

Det merkes. Etter å ha frosset i flere uker, kom endelig den 15. november. Sentralvarmen ble slått på. Deretter kom mørke høstkvelder med lukta av kull.

Tidlige morgener på vei til universitetet med luftveisproblemer og den samme lukta i nesa.

Mens jeg venta på grønn mann i siste veikryss kunne jeg se en merkbar økning i syklister med munnbind.

– Hva må til for at ikke Kina skal gå i den samme forurensningsfella som vi i Vesten har gått i?

– Kina har forsåvidt allerede gått i den fella. Et av problemene for Kina er at de har enorme kullreserver. De reservene kommer de til å fortsette å bruke av, fastslår Heggelund.

13

I Beijing øker bilparken med 100 000 biler i året.

En ny rapport slår fast at antallet biler i Kina kan komme til å vokse til 15 ganger dagens antall i løpet av de neste 30 årene, til mer enn 190 millioner biler.

Det er likevel håp. Heggelund har troen på at kineserne i framtida kommer til å bruke kullet på en renere måte. Da trengs bedre teknologi. Her kan også Norge bidra.

Gjennom konsortiet Norwegian Energy and Environment Consortium investerer flere norske firmaer i miljøteknologi på det kinesiske markedet, blant annet i vannkraft og renseteknologi. Kyotoprotokollen har dessuten skapt et marked for å gjennomføre klimatiltak i Kina for i-land som ikke klarer egne utslippsforpliktelser gjennom den såkalte grønne utviklingsmekanismen. 255 slike prosjekter er allerede på trappene i Kina. Heggelund presiserer at dette ikke er den ene løsningen som skal redde Kina, men likevel: Alle monner drar. Foreløpig er det ingen norske bedrifter som er med på noen slike prosjekter i Kina, og Heggelund synes dette er rart: – Norge burde jo kaste seg over det! sier hun entusiastisk før hun modererer: – Eller… Det er en mulighet iallfall.

14

«En fortsettelse av vekstprosessen er så sterkt politisk prioritert at det knapt gir rom for helt basale miljøhensyn, langt mindre føre-var-tiltak.»

Olav Bjerkholt.

– Myndighetene i Kina er klar over miljøproblemene, og de vil gjøre noe med dem. Økonomisk utvikling er fortsatt viktig i Kina, men nå er miljøhensyn like høyt prioritert, sa den kinesiske miljøvernministeren da de norske ministrene besøkte Kina i fjor høst.

Luft- og vannkvaliteten i landet er elendig og Kina har gått opp på andreplass i verden når det gjelder utslipp av CO2.

Det har gått så langt at miljøproblematikken blir et hinder for økonomisk vekst. I myndighetenes nye femårsplan er det konkrete planer for å redusere kullforbruket og å satse på fornybare ressurser som vannkraft.

Men kan vi stole på at det vil skje? Samtidig med meldinga om at 2006 var det varmeste året i Kina på over femti år, kom også meldinga om at de ikke klarte å oppnå målene om å redusere energiforbruket og forurensinga.

– En fortsettelse av den økonomiske veksten er så sterkt politisk prioritert at det knapt gir

rom for helt basale miljøhensyn, langt mindre føre-var-tiltak, konstaterer Olav Bjerkholt, som er professor i økonomi ved Universitetet i Oslo. Han har gjennom flere år samarbeidet med et universitet i Shanghai. Han er ikke videre positiv når han beskriver situasjonen i kinesisk miljøforvaltning.

– Det som virkelig vil gjøre en forskjell er å i større grad innarbeide miljøhensyn i forvaltningen, og å få et tilstrekkelig kontrollapparat til å overvåke miljøreguleringer, sier Bjerkholt.

Han mener også at utenlandske krav påvirker miljøstandarden på de produktene Kina eksporterer.

– Miljøkatastrofer er nesten daglige hendelser i Kina, sier han videre. Rovdriften på kullutvinning for å skaffe energi til Kinas vareproduksjon og husholdninger forårsaker årlig tusenvis av dødsfall i Kinas kullgruver.

Bjerkholt mener det neppe er grunn til å tro at kontrollen med miljøfarlige utslipp er bedre enn ved tap av menneskeliv.

– Kinesere flest forstår ikke at hvis man fortsetter som i dag, vil man ikke ha naturressurser til å fortsette å utvikle landet, sier Gørild Heggelund.

– De som styrer i provinsene ønsker å se økonomisk utvikling i sitt område. Miljø har derfor gått på bekostning av økonomisk vekst, forklarer hun.

Så er kanskje ikke Kina og Norge så ulike likevel. Også i Norge må miljøet stadig bøye seg for økonomien. Forskjellen er bare at vi i Norge er fullt klar over skadene forurensninga vår påfører verden.

– Det er ikke mangel på teknologi som er problemet, mener Lu Yi Qin. – Det er politikken som er nøkkelen. Folk må få vite om problemene. Gjennom media og utdanning kan vi opplyse flere og flere.

NU-medlem: 50,- (Alle medlemmer får Putsj i posten) Over 25 og student? Bli studentmedlem i Norges Naturvernforbund og få Putsj på kjøpet: 175,NU-venn: Som NU-venn betaler du et fast, valgfritt beløp til Natur og Ungdoms miljøarbeid hver måned (min. Kr. 50,-). Beløpet trekkes automatisk fra din konto. Mer info kommer i posten.

Abonnement på Putsj: 120,- (Har du organisasjonsskrekk, er dette greia) Institusjoner: 175,- (Bibliotek, kafé, ungdomshus, tannlegekontoret osv) Navn:

……………………………………………………………………………………………………

Adresse:

Fødselsdato: Tlf: Epost: Lokallag: Vanlig medlem /

…………………………………………………………………………………………………… …………………………………………………………………………………………………… ………………………………………… ………………………………………… ………………………………………………………………… ………………………………………………………………… student: ………………………………………………………………………………………

Natur og Ungdom Svarsending 3150 0092 Oslo

Strålende nytt!

Sitatet:

«Våre idrettsproblemer er som luksusproblemer å regne. Hvis breene i Himalaya smelter, vil ikke den indiske befolkningen ha vann.»

Vegard Ulvang kommenterer problemene klimaendringene skaper for vinteridretten, i Dagbladet 2. desember 2006.

Oljeminister på grillen På Natur og Ungdoms 43. landsmøte møtte Olje- og energiminister Odd Roger Enoksen til den tradisjonsrike miljøgrillen.

Statsråden ble møtt med mange tøffe spørsmål om alt fra manglende støtte til fornybar energi til håndteringa av strømkrisa i Midt-Norge og oljeboring i nord.

Men tøffest var landsmøtet på Mongstad-saken: NU-leder Bård Lahn slo fast at hvis ikke regjeringa og Statoil setter spaden i jorda for renseanlegget før 2009, så vil Natur og Ungdom sette i gang aksjoner mot gasskraftverket. Trass i mye kritikk, høsta statsråden likevel stor applaus på ett punkt.

– Energiprisene i dag er høye. Heldigvis. Det må vi venne oss til, slik at vi bruker krafta vår mest mulig effektivt, sa Enoksen. Landsmøtet gleda seg også over at støtteordningene for husholdninger som vil spare energi og bruke bioenergi, vil bli en fast ordning.

OSE 16

Hvordan kan det ha seg at Herøya i Telemark skal bidra til å redde verden? …og det med solenergi? Joda, i desember lanserte solenergiselskapet REC (Renewable Energy Corporation) planer om en gigantfabrikk til 2,5 milliarder kroner i Porsgrunn. Fabrikken skal produsere silisium, et viktig materiale i solceller. Når den står ferdig i 2008 vil den være verdens største fabrikk i sin bransje. Den nye fabrikken vil aleine kunne

produsere like mye silisium som de tre største produsentene i dag gjør til sammen. REC er et av verdens største solenergiselskaper, og er i dag verdens største produsent av slikt superreint silisium. I kroner og øre må REC imidlertid se seg slått av norske Elkem, som har vedtatt å bygge en tilsvarende fabrikk i Kristiansand

til 2,7 milliarder kroner. Det er også mindre utbyggingsplaner for solcellefabrikker i både Årdal og Narvik. Ved å videreutvikle den tradisjonsrike silisiumsproduksjonen her i landet, har altså Norge tatt ledertrøya i solenergibransjen, trass i beskjedne mengder sol.

Hurra!

OSE

Hver dag forsvinner over 100 arter.

For godt. Det er raskere enn noen gang tidligere de siste 65 millioner årene.

I Death Row presenterer vi arter som man snart bare kan se i bøker.

Huldrestry

(usnea longissima)

Enda flere trua arter i Trillemarka

det Trillemarka-Rollagsfjell som skal vernes er varslet å komme om I forbindelse med Artsdatabankens kort tid. Omfanget av verneområlansering av den nye Rødlista for det har vært en stor konflikt innad i trua arter i Norge, har det kommet regjeringen. fram at det lever langt flere trua – Regjeringen har nå fått ny og og sårbare arter i det verdifulle na- avgjørende informasjon på bordet turområdet Trillemarka-Rollagsfjell som forsterker argumentene for enn tidligere antatt. Antallet arter at hele Trillemarka-Rollagsfjell bør på Rødlista som lever i Trillemarka vernes, sier Lene Liebe, nyvalgt er nå oppe i 134, dette er 52 mer nestleder i Natur og Ungdom. enn tidligere antatt. Avgjørelsen ES om hvor stor andel av naturområ-

Klima er hett!

Fra i fjor høst har de menneskeskapte klimaendringene vært et hett tema.

Ikke bare i Norge, men over hele Europa, er folk urolige over det uvanlige været. Fjorårets høst i Europa var den varmeste på 500 år. I Norge har aviser og TV kjørt store oppslag og debatter, og Natur og Ungdom har markert seg ved mange anledninger. På lederplass har avis etter avis, og til og med Se&Hør(!), tatt opp klimaendringene og oppfordret til handling.

Selv aviser som ellers ikke er ut-

prega progressive, som for eksempel VG, har sammenligna klimatrusselen med den trusselen atomkrig utgjorde i sin tid, og bedt om en annen julehandel. De få som forsøker å holde liv i debatten om klimaendringene egentlig er menneskeskapte, synes å være plassert godt ut på sidelinja. Noen har kanskje vært frustrerte over at det politiske elementet ofte drukner i debatten, eller over at miljøvernministeren ber folk flest om å kjøre mindre bil i stedet for å ta de politiske grepa som trengs. Allikevel er en ting sikkert: Idet Natur og Ungdom går inn i sitt førtiende år, så er klimakrisa høyt oppe på agendaen. Jobben nå er å omgjøre allmenn bekymring til handling.

OSE

Huldrestry er en sterkt truet lavart som finnes i Norge. Den var trolig forløperen til dagens juleglitter, noe man skjønner når man ser den. Huldrestryen kalles også for lavenes dronning, men dronningen forsvinner fra naturen i raskt tempo. Arten har gått sterkt tilbake i løpet av de siste 50 år, hovedsaklig på grunn av flatehogst og luftforurensning. Det antas at mer enn halvparten av den europeiske bestanden lever i Norge, og her i landet er den hovedsakelig utbredt i åstrakter på Østlandet.

På Vestlandet er den kun kjent fra én lokalitet, mens den nord for Dovre har kjente forekomster i to lokaliteter i NordTrøndelag og to i Nordland. Du kan finne huldrestryen hvis du leter i eldre skog hvor fuktigheten er stabilt høy, gjerne i en bekkekløft, for eksempel i Trillemarka-Rollagsfjell.

Arten trues av flatehogst, vei- og hyttebygging, forsuring og oppdeling av leveområdene.

Huldrestryen er klassifisert som sterkt truet på den nye rødlista som ble lagt fram i desember 2006.

Kilder: www.trillemarka.no, www.artsdatabanken.no SFL

Kalender

Mindre grønn kraft – mer grått vær

Februar: Ny hovedrapport fra FNs klimapanel I begynnelsen av februar legger FNs klimapanel fram sin fjerde hovedrapport, og en kan forvente enda klarere faglige konklusjoner om hvor farlige klimaendringene er.

16.-18.februar: Aktivistkurs i Trondheim

For trøndere og nordlendinger. Meld dere på eller få mer informasjon ved å sende e-post til elino@nu.no.

16.-18. februar: Kollektivt Krafttak

Kollektivkampanjen arrangerer seminaret Kollektivt Krafttak i Oslo. Miljøbevegelsen, fagbevegelsen og kollektivnæringa står sammen om å kreve bedre kollektivtilbud. Bli med og lad opp til kollektivkamp i din kommune! Mer informasjon på www.nu.no

17-18.mars: Temakurs om lokalt naturvern i Oslo

Natur er trua, også der du bor! Bli med på kurs og redd det biologiske mangfoldet.

Mer info og påmelding: elisabeth@nu.no

13.-15. april: Nasjonalt seminar om klimakutt

I april samles hele Natur og Ungdom til seminar om hvordan vi kan redusere klimagassutslippene i hver eneste by og kommune over hele landet.

Vi sparker i gang valgkampen og utfordrer lokalpolitikerne til å ta klimaendringene på alvor. Følg med på www.nu.no for påmelding.

27.-29. april: Aktivistkurs For alle fra Sør-Trøndelag, Møre og Romsdal, Oppland og Hedmark. Bli miljøkriger på en helg! Send e-post til martinh@nu.no

Jens Stoltenberg la de grønne sertifikatene på hylla, og lovte en enda bedre støtteordning for miljøvennlig energi. Disse løftene er dessverre ikke blitt innfridd, og nå har vi begynt å se resultatene av det. Samme dag som NordTrøndelag Elektrisitetsverk (NTE) bestemte at bare en tredel av den planlagte vindparken Ytre Vikna skulle bygges ut, ble det kjent at Statnett planlegger å bruke milliardbeløp på å kjøpe sterkt forurensende mobile gasskraftverk til bruk ved en eventuell strømkrise i Midt-Norge. Olje- og energiminister Odd Roger Enoksen har presentert den nye støtteordningen for fornybar energi som en historisk satsing. NTEs beslutning om vindparken på Ytre Vikna viser at regjeringens støtteordning i virkeligheten ikke vil gi den satsingen på fornybar energi som miljøet trenger.

– Når Statoil vil bygge et forurensende gasskraftverk på Mongstad strekker regjeringen seg til det ytterste for å få kraftverket bygd. Men miljøvennlig vindkraft kan Odd Roger si nei til uten å blunke. Da blir det ikke særlig troverdig når regjeringen skryter av at den vil satse på fornybar energi for å redusere klimagassutslippene, sier Bård Lahn, leder av Natur og Ungdom.

– Årets slapsete vintervær er bare en forsmak på hva vi har vi vente, om vi ikke gjør noe med klimaproblemet, advarer NU-lederen.

OMD

Oljekatastrofen på Fedje 12. januar grunnstøtte lasteskipet M/S Server ved Hellesøy fyr, rett sør for Fedje i Hordaland. Det antas at omlag 290 tonn olje lekket ut i havet. Oppryddingen kom i gang tidlig, men på grunn av det dårlige været og de høye bølgene var det lite som kunne gjøres for å forhindre at oljen spredde seg og la seg i fjæresteinen.

– Natur og Ungdom har flere ganger uttrykt bekymring for manglende effektivitet ved det mekaniske oljevernutstyret under dårlige værfor-

Et oljemonster er unnfanga Kunngjøringa av Statoil/Hydrofusjonen ble stort sett møtt med jubel. Blant de av oss som synes oljemafiaen allerede har mer enn nok makt i Norge, var nyheten mindre velkommen. Det nye selskapet skal ledes av Helge Lund, og vil bli verdens største offshore-operatør.

Selskapet vil bli helt dominerende på norsk sokkel, men det skal også pumpe opp olje andre steder i verden. Ingenting tyder på at selskapet vil få noe utvida mandat, for eksempel utvikling av nye fornybare energikilder. Nestleder i Natur og Ungdom, Ingeborg Gjærum, er bekymra over makta selskapet vil få: – Allerede i dag er det et problem at Statoil har makt til å

Hei Tante Grønn!

Jeg har hørt en del snakk i media i det siste om den nye bilavgiftsordninga som regjeringa gjennomførte i statsbudsjettet for 2007. Jeg har hørt at den vil føre til økt lokal luftforurensning, samtidig som bioetanolbiler har blitt dyrere. Stemmer dette, og er ikke det i så fall det motsatte av det man ønsker å få til? NU støtta vel så vidt jeg vet denne omlegginga?

Hilsen Karl

Hei Karl!

Begge deler stemmer, dessverre. Avgiftsomleggingen favoriserer dieselbiler framfor bensinbiler. Fordelen med diesel er at det gir lavere CO2-utslipp enn bensin, men

hold. Det er tragisk at vi må se konsekvensene i praksis, men myndighetene må nå bli tvunget til å åpne øynene og ta innspillene våre på alvor, sier Elisabeth Sæther som er fagmedarbeider i Natur og Ungdom.

Ulykken vil sannsynligvis få store konsekvenser for oppdrettsnæringen, i tillegg til å ramme bestanden av fuglearter i området.

MS overkjøre både regjering, Storting og miljø. Dette har aldri vært tydeligere enn i Mongstad-saken, der regjeringa innrømmet at de tapte forhandlingene med Helge Lund. Det er all grunn til å frykte at når de to oljegigantene slår seg sammen, vil det bli enda vanskeligere å gjennomføre de nødvendige kuttene i den enorme forurensinga fra oljeindustrien, mener Gjærum.

OSE

ulempen er at den samtidig gir økt utslipp av sot og av NOx. Dette gir dårligere luftkvalitet, og kan også gi økt global oppvarming på kort sikt, fordi disse utslippene også har en klimaeffekt. Det er også sant at bioetanol-biler blir dyrere.

Regjeringen har beklaget dette, og skylder på «budsjettekniske problemer», samtidig som de lover å fikse dette i budsjettet for 2008. Natur og Ungdom støttet planene om en omlegging av avgiftene, men det vi ville ha på plass var stimulering av hydrogenbiler, elbiler og bioetanol-biler. Men det kommer flere budsjetter, så vi får håpe at Finansdepartementet bruker muligheten til å rette opp tabben de ikke fikk til i denne omgangen.

Hjertelig hilsen Tante Grønn

17

I dårlig selskap Vil den norske regjeringen overlate regnskogens skjebne til en gjeng psykopater?

Tekst: SOLVEIG FIRING LUNDE foto: André Villas-Bôas/ISA, Nils Hermann Ranum/Regnskogfondet

«S

om en psykopatisk skapning, kan selskapet verken gjenkjenne eller handle ut fra moralske begrunnelser for å avstå fra å skade andre. Ingen ting i dets juridiske konstitusjon begrenser hva det kan gjøre med andre i jakten på sine egoistiske mål, og det er pålagt å påføre skade når fordelene ved dette overveier kostnadene» Joel Bakan, «The Corporation» I fjor høst kom den norske oversettelsen av boka «The Corporation», et krasst blikk på den økonomiske globaliseringen og markedsliberalismens fremste pådriver: det store børsnoterte selskapet. Mannen bak det hele er den kanadiske jusprofessoren Joel Bakan. I boka får vi høre historien om hvordan selskapene, fra å være ulovlige i England på 1800-tallet, har vokst seg gigantiske og tatt over verdensherredømmet. Bakan forklarer hvordan nyliberalismen har blitt vår tids ledende politiske ideologi, og han legger ingenting imellom når han beskriver noen av de mest sentrale aktørene og institusjonene i dagens markedsøkonomi.

Psyko-klubben WTO En av institusjonene som får gjennomgå er Verdens handelsorganisasjon (WTO) som ble dannet i 1995. Allerede før de store demonstrasjonene i Seattle i 1999 «hadde organisasjonen utviklet seg til en mektig, hemmelighetskremmende og næringslivsstyrt kontrollør av regjeringenes mandat til å beskytte borgerne og miljøet mot selskapenes framferd» skriver Bakan.

18

Med WTO fikk selskapene lovfestet den praksisen og politikken som gjorde det enklest for dem selv å gjøre omtrent akkurat det de til enhver tid og på ethvert sted måtte ønske, gjerne på bekostning av mennesker og miljø.

«Markedet er en god tjener, men en dårlig herre» Det sa statsminister Jens Stoltenberg til en avis tidlig i januar 2007. Norge har i dag en flertallsregjering som i utgangspunktet kan gjøre nesten akkurat hva den vil, så sant de klarer å bli enige seg i mellom. Soria Moriaerklæringen er spekket med fagre løfter og intensjoner om en bedre og grønnere verden. Regjeringen sier blant annet at «utryddelsen av arter må stanses i Norge og i resten av verden. (…) Derfor vil regjeringen arbeide for å fremme et internasjonalt handelsregime hvor hensyn til miljø, faglige og sosiale rettigheter, matsikkerhet og utvikling i fattige land skal tillegges avgjørende vekt».

WTO vs. regnskogen – Jeg er redd Norge ikke tør å innføre importforbud mot regnskogstømmer, sier Lars Løvold, som er daglig leder i Regnskogfondet.

– Myndighetene skylder på WTO-regelverket, men frykter også søksmål og straffetiltak fra regnskogsland. Lars har i flere år jobbet for å stanse ødeleggelsen av regnskogen i Sør-Amerika, Asia og, i det siste, også i SentralAfrika. Hvert år raseres verdifulle regnskogsområder like store som halve Norges areal.

«Det er helt absurd at de landene som tillater at selskaper driver med rovhogst av regnskog og alvorlige brudd på menneskerettighetene premieres i det internasjonale handelsregelverket, mens land som har ambisjoner om å føre en god miljøpolitikk ikke tør av frykt for å bli straffet av det samme systemet!»

– Lars Løvold

«Spørsmålet er aldri om staten regulerer selskapene – det gjør den alltid – men hvordan, og i hvis interesser den gjør det.»

– Joel Bakan

Noe av tømmeret havner i Norge, blant annet i form av eksotisk, mørkt tregulv, møbler eller dekk og innredning på båter.

Ifølge Regnskogfondet er det i dag ingen merkeordninger som kan gi en god nok garanti for at tømmer som hogges i tropiske strøk ikke er ødelagt regnskog eller tømmer fra bærekraftig hogst.

Flere miljøvernministere har derfor snakket om å innføre importforbud mot regnskogstømmer, slik at det blir ulovlig å importere og selge tømmer fra regnskogen her i Norge. De rød-grønne lovet i Soria Moria-erklæringen å utrede et slikt forbud. Miljøverndepartementet skulle egentlig lagt fram resultatene av utredningsarbeidet før sommeren 2006, men konklusjonen lar vente på seg. Lars er frustrert over somlingen fra regjeringen, og over den grunnleggende urettferdigheten i handelssystemet: – Det er helt absurd at de landene som tillater at selskaper driver med rovhogst av regnskog og alvorlige brudd på menneskerettighetene premieres i det internasjonale handelsregelverket, mens land som har ambisjoner om å føre en god miljøpolitikk ikke tør av frykt for å bli straffet av det samme systemet!

Seier til ingen nytte?

Norge var i sin tid et av de første landene som snakket om bærekraft, og fikk en viktig seier på FN-toppmøtet i Johannesburg i 2001. De daværende ministrene Børge Brende og Hilde Frafjord Johnson fikk gjennomslag for at handelsavtaler, som avtaler i WTO, ikke skal være overordnet miljøavtaler fra FN. – Spørsmålet vi kan stille oss i dag, seks år etter, er om vi snart får se noen praktisk nytte av denne seieren, sier Lars.

Regnskogfondet jobber for at Norge må følge opp den offensive linjen fra Johannesburg.

I boka til Joel Bakan er det mange eksempler på selskapers hensynsløse fremferd på kloden, og myndigheters mangel på handlekraft og vilje. Selv om det kan virke som om selskapene har tatt makten fra demokratisk valgte myndigheter og i dag styrer den økonomiske globaliseringen, presiserer forfatteren flere ganger at det ikke er tilfellet: «Den økonomiske globaliseringen (...) har styrket statens makt til å jobbe for selskapenes interesser og hjelpe dem på deres profittsøkende oppdrag (..) Alt i alt er ikke statsmakten redusert.

Den er blitt omfordelt og tettere knyttet til selskapenes interesser og behov, og i mindre grad til det offentliges interesser» Det såkalte «frie markedet» er altså en ren myte ifølge Bakan.

Hva er det da den norske regjeringa driver med? «Spørsmålet er aldri om staten regulerer selskapene – det gjør den alltid – men hvordan, og i hvis interesser den gjør det» -- Våre forpliktelser om biologisk mangfold i FN gjør det nødvendig at vi ikke aktivt bidrar til å rasere regnskogen gjennom import. Da må vi tørre å utfordre WTO ved å innføre et midlertidig importforbud. Vi kan ikke anse slaget for tapt uten en gang å ha prøvd! mener Lars.

Joel Bakan

The Corporation: Den maniske jakten på makt og profitt Kunnskapsfabrikken, 2006.

19

i e r e rn e v ø j l i r e M nk le P utins Tekst og foto: ARNE ANDREAS OPHEIM

På en folketom gate i utkanten av Murmansk i Nordvest-Russland aksjonerer russiske miljøvernere mot et av verdens farligste atomkraftverk.

20

4. oktober 2006: Vi befinner oss i Murmansk, I januar 2004 ble en ny aksjonslov vedtatt en by på størrelse med Oslo. Det er russisk i Russland. Den slår fast at man ikke har høst, det er kaldt. Et sted i Murmansk har lov til å demonstrere langs hovedfartsveier guvernøren i fylket og en industrigründer et eller ved administrative bygg og ambassader. viktig møte om byggingen av et nytt atom- Uansett hvor man skal ha en markering må kraftverk. Miljøvernerne i organisasjonen man sende en detaljert søknad til myndighePriroda i Molodezh («Natur og Ungdom» tene god tid i forveien. Etter at aksjonen har på russisk, forkortet PiM) jobber mot atom- holdt på en stund, kommer to politimenn kraft og aksjonerer mot planene. Men på et for å sjekke at vi har papirene våre i orden. helt annet sted i Murmansk, langt borte fra De leser hele tillatelsen nøye, før gir de to møtet. Og langt borte fra folk flest. Russiske arkene tilbake, ser på oss og smiler et skjevt smil. Jeg påpeker litt skuffet myndigheter lar dem ikke akat det ikke er noen folk som sjonere i sentrum. Så her står «Russiske vi da, og aksjonerer sammen myndigheter anser får med seg aksjonen vår.

– Men heldigvis er det med Natur og Ungdoms rus- miljøvernere som journalister her da, svarer siske søsterorganisasjon, mens ekstremister Kjersti optimistisk. Imens vi deler ut informasjon til de få og spioner, og intervjuer pressefolkene Anja som kommer forbi. Sammen behandler dem Kolycheva, som er nestleder med meg står 15 aksjonister deretter.» i PiM. fra PiM, Kjersti Hellesøy fra – Vi har nok problemer med atomavTromsø Natur og Ungdom, russlandssekretær i Natur og Ungdom Marie Sneve Marti- fall allerede, det siste vi trenger er et nytt nussen, en håndfull russiske pressefolk og to atomkraftverk, forteller hun engasjert inn i kamera. Journalisten filmer det hele, noen politimenn. andre journalister noterer.

– Kolahalvøya er et av verdens beste PiM har aksjon. En industrigründer vil bygge et nytt atomkraftverk på Kolahalvøya. Han områder for utbygging og satsing på miljøsitter altså nå i møte med guvernøren i Mur- vennlig vindkraft, fortsetter Anja. Et annet mansk fylke. Vitaly Servetnik, lederen for medlem av PiM oversetter for oss, og Marie PiM, har sammen med en annen miljøverner smiler stolt og fornøyd til Anja. fått lov til å snakke med guvernøren etter møtet. Dette er en enorm seier for PiM. Russiske – NÅ FÅR VI BARE HÅPE at redaktøren ikke myndigheter anser miljøvernere som ekstre- sensurerer det bort, sier Anja etter intervjuet. mister og spioner, og behandler dem deretter. Ksusha Fofanova, en annen aksjonist fra Å dele ut løpesedler på åpen gate er utelukket, PiM, forteller at denne TV-kanalen er den miljøorganisasjonene beskattes hardt og me- som oftest bryter sensurreglene til myndighediene tør ikke skrive om arbeidet deres. Med tene i Kreml. TV-kanalen er en mellomstor jevne mellomrom kommer enkelte russere på kanal, som hovedsaklig har ungdom som sin vei til eller fra sentrum forbi oss. Rundt en ki- målgruppe. Det er ikke ofte miljøorganisalometer borte ligger hovedgaten, full av men- sjoner får plass i russiske medier. Miljøorganesker. Så hvorfor står vi her? nisasjonenes interesser er som oftest i strid I en folketom gate utenfor sentrum blir Nastya Baboshkina fra PiM blir intervjuet av fjernsynet.

– Men heldigvis er det journalister her da, sier Kjersti, mens Anja blir intervjuet.

21

Vi er her for å støtte PiM sitt arbeid. Det er jobben til Marie. Kjersti skal jobbe for et Barentssamarbeid, mens jeg er her i forbindelse med en skoleoppgave.

med målene til presidenten og regjeringen i Kreml.

Derfor tør ofte ikke redaktører eller TV-kanaler å publisere saker om miljøvern eller om miljøvernorganisasjonenes meninger. Dersom de likevel publiserer slike saker, og regionale eller føderale myndigheter mener de går for langt, kan det få store konsekvenser for journalisten, avisen eller TV-kanalen. Russland regnes nemlig som et av de landene hvor det er farligst å være journalist. Commitee to Protect Journalists skriver at 23 journalister har blitt drept i Russland mellom 1995 og 2005. I boka Moderne russisk politikk, som kom ut i fjor, hevder andre kilder at så «Alle i PiM jubler. mange som 300 Vi jubler vi og.» journalister kan ha blitt drept i landet i tidsrommet 1991 til 2006. Den tidligere russiske forsvarsministeren Pavel Gratsjov har selv innrømmet at han ga underordnende ordre om å «ordne opp» med en journalist som hadde skrevet litt for nærgående om en korrupsjonssak. Ikke lenge etter ble gjeldende journalist drept. Dette kan være en indikasjon på at flere av journalistdrapene er gjort på ordre fra autoriteter. Trusler og stadige påminnelser fra Kreml sørger for at de fleste avisene velger å sensurere seg selv, og dermed lar være å trykke statskritisk stoff.

Sensuren av aviser fra statens side er derfor ikke like utbredt som TV-sensuren. De fleste TV-kanalene er eid av staten, og de som ikke er det, er strengt kontrollerte av staten.

Russiske regler for demonstrasjoner og aksjonering er ekstremt strenge. Politiet undersøker de to søknadspapirene nøye.

22

SENERE SAMME DAG er Kjersti, Marie og jeg på fest på kontoret til PiM. Kontoret er en liten leilighet litt utenfor byen. Mange norske plakater henger på veg-

gene. En jente fra PiM skrur på den lille TV-en, og vi ser på nyhetene på en regional kanal. Etter noen skryteinnslag om hva president Vladimir Putin har foretatt seg i dag, begynner de å snakke om det planlagte atomkraftverket i Murmansk. De snakker om møtet mellom guvernøren og industrigründeren. Anja hysjer. Alle stirrer intenst på TV-skjermen. Aksjonen vår vises i noen sekunder mens nyhetsankeret sier noe på russisk. Alle i PiM jubler. Vi jubler vi og. Det ser ut som kraftverket skal bygges, og at PiM har tapt saken.

Men PiM har fått medieoppmerksomhet, og dette er en seier i seg selv. Vi jubler mer.

PÅ EN LITEN RUSSISK KAFE dagen etter, sitter Kjersti og jeg og spiser suppe. Plutselig utbryter Kjersti: – Fy faen, jeg hater Putin.

Jeg ser opp. Kjersti tørker suppe fra underleppa.

– Han setter jo Russland 20 år tilbake i tid! Mer sensur, mer statlig kontroll.

– Det er jo sant. Jeg tror ikke det er så veldig kult å være ungdomsorganisasjon i Russland, svarer jeg.

– For det første får de ingen penger fra staten. For det andre må de rapportere alt de gjør hele tiden, og for det tredje blir de kalt spioner.

Kjersti nikker. På TV i bakgrunnen ser vi oss selv på skjermen igjen. Samme innslag som i går.

I JANUAR 2006 ble en annen ny lov som omhandler ikke-stat«Det er lige organisasjoner, vedtatt i fristende å Russland. Den sier blant annet konkludere at utenlandsk finansiering av med at politisk aktivitet i Russland er russere ulovlig. I tillegg har loven masse generelt bryr bestemmelser om rapporter som seg mindre skal skrives hele tiden. Mange om politikk mener dette er ett av Putins nye en andre.» grep for å kvitte seg med de kritiske organisasjonene.

– Han prøver å få alle inn i nye, regjeringsvennlige organisasjoner, sier Marie når vi snakker om russisk politikk ombord på et tog på vei til St. Petersburg. Vi skal på konferanse i storbyen. Nastya Baboshkina fra PiM er også med. Togturen tar 36 timer.

Vi tøffer gjennom byen Polernye Zori, hvor et av verdens farligste atomkraftverk ligger. De eldste reaktorenes levetid gikk ut for et par år siden, men drives likevel videre på overtid. PiM har jobbet mot atomkraft på Kolahalvøya siden de startet opp i 1999.

Hovedsaken har vært å få lagt ned de to eldste reaktorene på Kola atomkraftverk. I 2005 fikk PiM medhold av statsadvokaten da de hevdet at den videre driften av de to eldste reaktorene var ulovlig. Saken ble brakt videre opp i systemet, men ble til sist avslått av føderale myndigheter. Kola atomkraftverks to eldste reaktorer har en absolutt levetid som utgikk i 2003 og 2005. Allikevel har den russiske stat gitt konsesjon til videre drift.

VI ER I ST.PETERSBURG og bor på byens billigste hostel.

De andre som bor på vårt rom, jobber hele dagen.

Om kvelden drikker de masse vodka. De drikker til de sovner, før de står opp igjen, og går rett på jobb.

Det er fristende å konkludere med at russere generelt bryr seg mindre om politikk en andre.

– Jeg tror kanskje det er sant, sier jeg til Kjersti og Marie.

Vi sitter på Kafe Elite, som har blitt stamkaféen vår i St. Petersburg.

– Men herregud, er det rart, sier Marie.

– Først ble de undertrykt av Sovjet i massevis av år, før de ble turbokapitalistiske, og alt skulle bli så superdemokratisk. Så valgte de Putin til president og snart er de tilbake til det totalitere Sovjetregimet igjen. Vi skjønner hva hun mener. Russland hadde en voldsom

demokratisk optimisme under forrige president, Boris Jeltsin. Men under Putin har mange uavhengige TV-kanaler igjen blitt statlige, sensuren har blitt strengere og mange av de demokratiske fremskrittene Jeltsin og hans forgjengere satte i gang har blitt reversert.

– Folk har liksom aldri fått tid til å tenke på miljøvern, mener Kjersti. Men Marie nekter å gi opp: – Vi har jo PiM da! Herregud som jeg elsker PiM. Kilder: Hønneland og Jørgensen, 2006. Moderne russisk politikk. Fagbokforlaget

Ksusha fra PiM deler ut løpesedler til de få som går forbi

Miljøvern i Russland Av MARIE SNEVE MARTINUSSEN

• •

• • • • •

Natur og Ungdom har arbeidet med miljøspørsmål og organisasjonsbygging i Nordvest-Russland siden 1993.

I 1999 ble den uavhengige miljøvernorganisasjonen «Priroda i Molodezh» («Natur og Ungdom» på russisk) startet i Murmansk, og i 2000 fikk NU kontakt med organisasjonen Aetas i Arkhangelsk.

I dag samarbeider NU med PiM og Aetas i arbeidet med miljøproblemer som atomkraft, olje, skog, genmodifiserte organismer (GMO) og søppelhåndtering.

PiM og Aetas er de eneste organisasjonene av sitt slag i Nordvest-Russland, og får stadig større oppslutning blant ungdommen.

PiM og Aetas har til sammen 350 aktive medlemmer som arbeider med lokale miljøsaker i sitt lokallag (på samme måte som NU!).

PiM og Aetas mottar gjennom Natur og Ungdoms Russlandsprosjekt økonomisk støtte til sitt arbeid.

Mer informasjon om Russlandsprosjektet til Natur og Ungdom finner du på NUs hjemmeside www.nu.no/russland

23

Miljøv

Miljøvennlig kleptoAnarkistisk PUTSJ har i beste pop terningen for utva Hva er egentlig b

Diktatur

Gammel slager. Én person (som oftest en skikkelig kjiping) har all makt og utøver den gjerne med vold. Fordel: Stor grad av kontroll med ressurser og beslutninger, gode sjanser til å få alt skikkelig miljøvennlig og fint. Ulempe: Ekstremt personavhengig. Historien tilsier vel mer bruk av penger på bomber og granater enn på CO2rensing og skogvern.

Terningkast «Har du sett min hund? Den har ingen nese.»

«Hvordan lukter den da?» «Helt forferdelig!».

Enevelde

Solkongen.

Litt som diktatur, bare med en konge på toppen. Fordel: Kan bli bra dersom vedkommende er opplyst (aka «Opplyst Enevelde»).

Vi ser for oss en miljøvennlig hersker som forbyr forurensning og kaster ut oljefyren på slottet (jepp, de fyrer med olje hos Harald og Sonja). Ulempe: Når vi vet at Ari stemmer på Arbeiderpartiet, kan vi jo spørre oss hvor opplyste den gjengen er når det gjelder miljø.

Men krompen har vi fremdeles trua på!

Bill.mrk: «Solkongen».

Terningkast

Demokrati

Vet du hva som er miljøvennlig?

Folket bestemmer hva slags politikk som skal føres. Herlig prinsipp, men ganske avhengig av folket, for å si det sånn... Fordel: Alle får være med! Og den som vet hva som er miljøvennlig, vil gjøre det som er miljøvennlig, som Platon ville sagt. Ulempe: Arg, Fremskrittspartiet har bitt seg fast i leggen! Dessuten har vel heller ikke 30 år med Arbeiderpartiet vært noen miljøslager. Er det «folk flest» som ikke vet hva som er miljøvennlig? Eller er det politikerne som ikke har skjønt det?

Terningkast

Anarki

Ingen over, alle ved siden!

Styreform som går ut på å fjerne alle maktstrukturer. Alle styrer seg selv, så å si. Fordel: Litt som Kardemomme by: «Du skal ikke plage andre (og miljøet?) du skal være grei og snill, og for øvrig kan du gjøre som du vil.» Ulempe: Dette med grei og snill. Vet i alle fall om et par-tre stykker som kan være troende til å drite i den delen av visa... Kan også bli vanskelig å finne ut hvordan miljøet egentlig har det hvis ingen har overordnet ansvar.

Terningkast

Tekst: MAR ill: HARALD

velde

-oligarkisk enevelde? k hegemoni? pulist-tradisjon trillet algte styreformer. best for miljøet?

Kleptokrati

RIT K. HEPSØ D FRØLAND

Et diktatur som i tillegg til å herse rundt med folk, stjeler rått fra dem. Makan. Fordel: Oversiktlig (dersom ikke flere begynner å stjele enn diktatoren da). Ulempe: Kan fort bli litt kaos i hvor mye ressurser som er brukt på hva, både av penger og natur. En smule sviktende tillit til departementer, etater og vitenskapsfolk av ymse slag må nok også påregnes.

Terningkast Grådig: Mobutu Sese Seko Nkuku Ngbendu wa za Banga

Oligarki

En liten gruppe utvalgte styrer. Som oftest de mektigste. Kan gjerne fungere som et skjult økonomisk styre i et demokrati, som f.eks. i Russland. Fordel: Større sjanse for å få inn et par miljøvennlige løsninger her og der når flere sitter med makt. Ulempe: Er fem diktatorer bedre enn én?

Terningkast «Vi tar dessverre ikke opp flere medlemmer for øyeblikket»

Teokrati

«Ja, jeg skulle gjerne hatt jobben til han derre Berlusconi…»

En styreform hvor religion eller tro spiller en dominerende rolle.

F.eks. der Paven er statens overhode. Fordel: Dette med å ta vare på skaperverket og vise nestekjærlighet går igjen i en del religioner.

Miljøvern i praksis! Ulempe: Religiøs fundamentalisme kan fort komme til å handle om andre ting enn miljøvern. Når vi tenker oss om har vi vel allerede forsøkt oss med en prest som statsminister og en KrF-styrt regjering, uten nevneverdige miljøresultater…

Men, vi ser fremdeles et potensiale. Bill.mrk. Gunnar Stålsett/ Desmond Tutu.

Terningkast

Tanja og Danko: Tanja og Danko skal starte sin egen miljøorganisasjon om noen år. De må bare flytte hjem først.

Her er de sammen med lederen av Green Action. (Foto: Ane Fossum)

I WISH YOU SUCCESS TO SAVE EARTH – Miljøvern på Balkan På Balkan finnes det svært mange miljøorganisasjoner. I Serbia alene er det hele 95 stykker. Dette gir en stor og uoversiktlig miljøbevegelse som trekker i mange retninger.

Tekst: ANE FOSSUM Foto: KYRRE SØRENSEN, RASMUS HUNGNES OG ANE FOSSUM

– Vi vil ikke være Zelenas arbeidere, sier Tanja Rumenovic og Danko Hecimovic, to frivillige i den kroatiske miljøorganisasjonen Zelena Akcjja (Green Action). Vi møter dem på stamstedet deres i byen Zagreb, hvor de bor sammen og studerer.

Det er slutten av oktober, men temperaturene ute minner om norsk sommer. Når Tanja og Danko er ferdige på skolen vil de flytte tilbake til hjembyen sin. Da slutter de i Green Action og starter heller opp sin egen organisasjon.

– Vi vil bestemme selv hva vi skal jobbe med, sier Danko bestemt. – Hjembyen vår er en progressiv by når det gjelder miljø. Men det er selvsagt store muligheter for forbedring.

Toni Vidan har jobbet med miljøvern siden midten av 80-tallet. Han blir sett på som miljøbevegelsens gudfar på Balkan. (Foto: Rasmus Hungnes)

26

Tanja er enig. Hun gleder seg til å flytte hjem igjen, men vet at de har en stor jobb foran seg.

– Hovedutfordringen er å få ungdom engasjert!

Det finnes et sterkt og allsidig miljøengasjement på vestre Balkan. Her finner vi organisasjoner som jobber svært lokalt, nasjonalt og internasjonalt. De har klare strategier og mål, men få medlemmer. I stedet for å starte opp lokale grupper av en eksisterende organisasjon, lager man heller sin egen.

Center for Environment er som andre miljøvernorganisasjoner.

De har kontoret fullt av diverse aksjonsutstyr.

(Foto: Ane Fossum)

Green Action (GA) ble opprettet på midten av 1980-tallet.

Da var det forbudt med politiske aksjoner på offentlige steder i Kroatia. For å lure seg rundt lovgivingen hadde de aksjonister som holdt blanke bannere, og appellanter som mimet taler. Slik protesterte de mot status quo uten et konkret politisk budskap. Toni Vidan har vært med fra begynnelsen. I dag er han en velfødd voksen mann med skjegg og briller, men han er fortsatt like engasjert. Han er en av tolv ansatte i organisasjonen, som også har 2030 frivillige, men under 250 medlemmer. Toni sier de har «public support, but not public involvement». Han mener organisasjonen ikke har kapasitet til å lage en nasjonal struktur. Ideelt sett skulle han sett at GA hadde 10 000 medlemmer, men samtidig synes han at mange ulike organisasjoner skaper mye bra.

Toni mener man skal konsentrere seg om det man synes er viktigst. Derfor går han ikke i møter med myndighetene.

– Skulle vi gått i alle møtene vi ble invitert i hadde vi ikke gjort annet, sier han. De bruker i stedet det aller meste av tiden sin på ytre påvirkning og er i pressen hver uke.

– Et av de viktigste prosjektene våre er «Green Phone», sier Toni stolt. Dette er en slags telefontjeneste for publikum. De kan ringe inn og fortelle om små og store miljøproblemer der de bor. Det kan være alt fra søppel i gata til farlige giftutslipp fra en fabrikk. Hva de gjør med henvendelsene til Green Phone varierer. Toni forteller at de prøver å motivere de som ringer til å gjøre noe med problemet selv. De tar ofte også kontakt med dem som er ansvarlig for problemet, for eksempel kommunen. Dersom det ikke blir ordnet opp i miljøproblemet, går GA til media eller aksjonerer. Hvis de for eksempel får beskjed om at det ligger masse søppel strødd i gata et sted, ringer de til kommunen som så rydder opp. En gang fikk de også et anonymt tips fra en ansatt på en fabrikk, om at fabrikken dumpet giftig avfall. Da gikk miljøvernerne ut med saken i media og fikk myndighetene til å sjekke om det stemte. Ganske riktig viste kontrollen at fabrikken dumpet giftig avfall.

Det er ikke lett å redde verden.

Det er en utfordring å få folk engasjert også i Bosnia.

(Foto: Rasmus Hungnes)

Viktor og Daka ble interessert i miljøvern på universitetet. Nå jobber de sammen i Center for Environment.

(Foto: Rasmus Hungnes)

Balkan har en komplisert og konfliktfylt fortid. Fra slutten av andre verdenskrig het området Jugoslavia og bestod av Bosnia-Hercegovina, Kroatia, Makedonia, Montenegro, Serbia og Slovenia. Føderasjonen ble gradvis oppløst som en følge av de jugoslaviske krigene på 1990-tallet. De fleste vi møter har ikke lyst å snakke om krigene. De vil at Balkan skal forbindes med noe nytt og positivt. De ønsker å se fremover og mener at medlemskap i EU vil gjøre ting bedre. Det tror også Viktor Bjelic.

Han jobber i organisasjonen Center for Environment (CEF) i Bosnia. Vi møter ham på rådhuset i byen Banja Luka, hvor viseordføreren ønsker oss velkommen. Viktor tror at et EU-medlemskap vil bedre miljøstandardene i landet.

– Nå er miljøstandardene ikke-eksisterende, og det virker som om myndighetene prøver å gjøre mest mulig skade mens de ennå kan, før det kommer en lovgivning som tar miljø på alvor.

Den dårlige miljølovgivningen gir blant annet utenlandske selskaper mulighet til å bygge kraftverk i Bosnia som de ikke får lov å bygge i vest-europeiske land. CEF er også opptatt av å få til bedre avfallshåndtering i området. De jobber mye opp mot de lokale myndighetene, og organisasjonen vil bruke besøket fra Norge for å få større innflytelse hos myndighetene.

– I wish you success to save earth, sier viseordføreren før han går fra møtet.

De lokale myndighetene er i gang med å lage en strategiplan for området for de neste ti årene. CEF har klart å få en plass i arbeidsgruppen.

– Vi er likevel litt skeptiske til hvordan resultatet blir.

Det er ikke så lett å få innsyn i det som skjer, sier Viktor og fortsetter: – Det er en utfordring å jobbe med miljøvern her. Det finnes få miljøstrategier, dårlig eller ingen miljølovgivning, og det er vanskelig å komme i media.

Media er ikke uavhengige og frie, og de har heller ikke peiling på miljø.

Derfor jobber CEF mye med folkeopplysning og håper at de på denne måten kan få flere frivillige. Det er en utfordring å få folk til å engasjere seg også i Bosnia.

27

Landsbygda i Kroatia (Foto: Kyrre Sørensen)

– Det er vanskelig å være en frivillig organisasjon i Serbia, sier Ivan Grefgov. Han er en livlig

miljøvernere for alt det er verdt. Så de tar oss med på et planleggingsmøte om en nasjonal miljøkonferanse i slutten av 2007. I et dårlig opplyst og innestengt lokale oversetter Ivan diskusjonen for oss. Møterommet befinner seg i en diger bygning som rommer både kjøpesenter og idrettshall. Utenfor bygningen kan man få kjøpt slanger og kaniner, merkeklær og keramikk, eller ta en tur på skøytebanen.

Ivan og de andre fra NCM er egentlig ikke så interessert i konferansen. Men de fikk i det minste vist myndighetene at de har besøk fra Norge. Ivan virker veldig opptatt av å understreke likhetene med norsk miljøbevegelse: – Vi jobber akkurat på samme måte som miljøvernere i Norge. Vi har aksjoner, lager materiell og driver folkeopplysning. Vårt mål er at folk skal bli klar over miljøproblemene vi står overfor og bli engasjert i miljøvern!

Miljøbevegelsen vi møter på Balkan vil mye.

De vil ha større påvirkning hos myndigheter og i media. De vil ha mulighet til å jobbe med de sakene de brenner mest for og ha mange medlemmer som støtter dem. Men de er ikke spesielt interessert i å samarbeide med andre i miljøbevegelsen for å få det til. De vil aller helst få det til selv. Med litt hjelp fra Norge og med folkeopplysning som sitt viktigste våpen er de klare for å ta utfordringen.

Ivan skulle ønske flere ungdommer i Serbia var som ham – opptatt av miljø.

(Foto: Rasmus Hungnes)

17-åring som bruker det meste av tiden sin på organisasjonen Nature Conservation Movement (NCM). Frivillig arbeid blir ikke anerkjent som yrkeserfaring på jobbmarkedet, og ungdom flest i Serbia ser ikke hensikten med å jobbe frivillig. Ivan er ikke blant disse. Han er ikke helt som annen serbisk ungdom. Han har vært på ungdomsleire flere steder i Europa gjennom NCMs arbeid. 80 prosent av ungdom i Serbia har ikke engang pass.

Ivan skulle ønske NCM hadde mer påvirkningskraft. Det er vanskelig når de er en av 95 organisasjoner i landet som arbeider med miljø. Myndighetene klarer ikke å ha oversikt over alle og ønsker at organisasjonene skal samarbeide mer seg i mellom. Men selvstendighet er svært viktig for de organisasjonene vi møter. Derfor vil NCM bruke besøket av norske

Kroatia • • • •

Demokratisk republikk som ble uavhengig fra Jugoslavia i 1991 4,5 million innbyggere Søkte EU-medlemskap i 2003 Opplever stor oppgang i turisme langs kysten – «Det nye syden»

Bosnia-Hercegovina • • •

Forbundsrepublikk som ble uavhengig fra Jugoslavia i 1992 4 millioner innbyggere Landet er delt inn i føderasjonen BosniaHercegovina og Republika Srpska

Serbia • • •

28

Eksisterte som en del av Jugoslavia fra 1992 til 2003, skiftet da navn til Serbia og Montenegro Republikk som ble selvstendig fra Montenegro i 2006 9,4 millioner innbyggere

Green action • • •

•

•

Etablert på midten av 1980-tallet.

Holder til i Zagreb i Kroatia og har 12-13 ansatte.

Finansiert gjennom prosjektarbeid, hvor Green Phone er det viktigste.

De tar imot 8-900 samtaler i året.

De jobber også med energi og klima, mot GMO (genmodifiserte organismer) og for vern av vassdrag og elver.

Har sommerleire hver sommer hvor deltakerne for opplæring i å lage solfangere.

Center for Environment • •

Etablert i 1999.

Holder til i Banja Luka som ligger i Republika Srpska og har 4 heltidsansatte.

•

•

Opprinnelig en studentgruppe og het først Young Researchers of Banja Luka.

Skal i 2007 prioritere å jobbe med transport, avfall og energi.

Nature Conservation Movement •

•

• •

Ble etablert på begynnelsen av 1960-tallet og arbeidet da for skogplanting.

Holder til i Novi Sad i Serbia og består av ulike interessegrupper og frivillige.

Arbeider blant annet for etablering av nye grøntområder i byer.

Holder ulike kurs og leire spesielt rettet mot barn og ungdom. Sommer og vinter kan disse få oppleve naturen på nært hold og lære om for eksempel blomsterbinding, treplanting og alternativ energi.

PUTSJ har hundrevis av gamle aksjonsbilder i arkivet. Her viser vi frem noen av dem, og gir deg historien bak bildet.

Tok Hydro på senga Tekst: INGA YDERSBOND Foto: NATUR OG UNGDOMS ARKIV

Natt til mandag 19. august 1985 klatret NUaktivistene Frederic Hauge, Geir Arne Bore og Arne Åsbjørn Drangeid opp i Hydros 40 meter høye destillasjonstårn på Rafnes i Telemark… «…med klatreutstyr, gassmasker, hengekøyer og mobiltelefon på ryggen tok de seg frem til destillasjonstårnet og hilste på alle de traff», stod det i avisa Varden 18. februar 1987. I tårnet hang de først opp et 45 kvadratmeter stort banner med påskriften «5 år med EDC – Hva gjør SFT?». Hydro på Rafnes hadde sluppet ut 85 prosent mer av miljøgiften etylendiklorid (EDC) de siste fem årene enn de hadde lov til, uten at Statens Forurensningstilsyn (SFT) hadde reagert. Miljøgiften seiv ut i grunnvannet og ut i Frierfjorden, som allerede var veldig forurenset.

Arne Åsbjørn gikk ned etter noen timer, mens Frederic og Geir Arne lå i soveposer i hver sin hengekøye utover mandagen og påfølgende natt, hele 40 meter over bakken. I morgentimene mandag sendte de ut pressemeldinger på faks til lokal og nasjonal presse, og aksjonen fikk mye oppmerksomhet. Tidspunktet var nøye planlagt etter at det hadde vært avsløringer om forurensningen i media uka før.

– Vi hadde et par dagers forberedelse på hytta vår i Bamble. Der gikk vi løs på de hvite solgardinene for å få stoff til banneret. Ingen i familien skjønte hvor det ble av de gardinene. På aksjonen gikk alt stille, fredelig og rolig til morgentimene. Jeg var på bakken, og hadde en lang, lang dag i vaktbua på Hydro på Rafnes, forteller Arne Åsbjørn.

Opprydning og medieoppmerksomhet – Aksjonen var vellykket. Vi fikk fram det vi ville, fikk fram de syndebukkene vi ville få fram. Hydro visste ikke hva de skulle svare,

de ble rett og slett tatt på senga. Utslippene var et kjent problem i SFT. I etterkant ble det oppvask.

Siden slutten av 1980-tallet har Hydro Polymers Rafnes måttet ta ansvar for utslippene ved å pumpe opp EDC-holdig grunnvann og rense det før det pumpes ned igjen i grunnen, i følge Bellonas hjemmesider.

– Ville du gjort det samme i dag?

– Hadde jeg vært 18 år ville jeg sikkert ha gjort det. Jeg angrer ikke i det hele tatt, sier Arne Åsjørn.

– Frederic var rambukken, mens Rune (Haaland, red.anm.) var sjefsideologen. Jeg var

med på laget.

Aksjonistene fikk 4000 kroner i bot hver for å ha tatt seg ulovlig inn på petrokjemianlegget.

Tiltalen lød på skadeverk på fabrikkgjerdet og ulovlig opphold i destillasjonstårnet 42 meter over bakken. De nektet å betale, og måtte derfor møte i retten i februar 1987. Retten reduserte beløpet til 1500 kroner for hver.

– Jeg tror min mor betalte boten ved et uhell, men jeg tviler på at de andre noen gang betalte, sier Arne Åsbjørn.

29

Makt bak krava

om at miljøet har blitt overkjørt.

Derfor har vi aksjonert både mot flyplassen i Østfold og gasskraftverket på Mongstad. Vi har klatret opp i flytårnet med et gigantisk banner for å stoppe utbyggingen av flyplassen. Vi var 33 aksjonister som ble kjørt bort av politiet etter å ha sperret hele Mongstadanlegget i over fem timer den 18. januar. Noen av aksjonistene kan du se på forsida av PUTSJ.

Hvorfor tør ikke politikerne å stille krav til forurenserne?

Tekst: Bård Lahn, leder i Natur og Ungdom

Det kan godt hende statsminister Jens Stoltenberg syntes det var trist at barna ikke har hatt snø å bygge snømenn av i vinter. Men klimabekymringen han snakket om i nyttårstalen sin merkes ikke spesielt godt i regjeringens politikk.

flyplass i Østfold som vil øke den forurensende flytrafikken. Det har Stoltenberg ingen problemer med, for han har tross alt oppfordret folk til å betale en frivillig «klimabillett» når de flyr.

I januar startet Statoil byggin-

Det er lett å kutte klimagassutslippene. Vi vet hvem som foruren-

gen av et forurensende gasskraftverk på Mongstad. Det vil slippe ut nesten en million tonn CO2 i året. Det syns Stoltenberg er greit. Han har nemlig snakket med vennene sine i Statoil om at de skal prøve å rense utslippene fra 2014. Samtidig bygges det en ny

ser, og politikerne har den makten som trengs for å kreve at de slutter med det. Regjeringen kunne sagt nei til den nye flyplassen på Rygge i Østfold. De kunne satt krav om at Statoil enten må rense CO2-utslippene sine fra første dag, eller droppe hele gasskraftverket.

Men slike krav tør ikke politikerne å stille. De har makt til å stoppe klimaendringene, men de vil ikke bruke den. Frivillige klimabilletter og uforpliktende avtaler med oljeindustrien er en dårlig erstatning for klare miljøkrav.

Natur og Ungdom har også makt. Vi kan ikke bestemme over bygging av gasskraftverk og flyplasser. Men fordi vi er mange, og fordi vi er over hele landet, kan vi si tydelig ifra når Jens Stoltenberg driter i klimaet. Når Natur og Ungdom aksjonerer og bruker sivil ulydighet, er det for å si klart ifra

Noen mener det er et demokratisk problem at vi nekter å godta ethvert idiot-vedtak om økt forurensning. Jeg synes det er mye verre at politikerne som skal styre dette landet ikke tør å sette grenser for forurenserne. Det holder ikke at de skyver ansvaret over på forbrukerne og ber oss pent om å kjøpe klimabilletter når vi skal ut og fly.

Natur og Ungdom tør å bruke den makta vi har. Jo flere medlemmer vi har, jo større makt har vi. Takk for at du er med og setter makt bak krava!

Fem om sitt drømmeparti

Vi spurte fem med stemmerett hva som var deres politiske drømmeparti.

Av Anne Cecilie Lie

Torbjørn «Danger» Viksnes, 20 år Jeg vil ha et parti som er positiv til fred og negativ til krig. Trond Viggo Torgersen kunne vært partileder, og vi kunne sammen jobbet for en verden uten forurensning og krig med å synge sanger og spille gitar sammen. Dette partiet skulle kommet til makten ved revolusjon, og alle andre skulle vært avsatt.

Navnet skulle være «GLAD»; gledespredernes lag mot atomvåpen og død.

30

Jan Christian, 23 år

Stine Hammer, 22 år

Henning Pedersen, 24 år

Et som er opptatt av bra helsesystem, natur, kultur og vitenskap. Det skulle vært et sosialistisk parti, gjerne konservativt. Jeg kunne også gjerne sett at Norge ble med i EU slik at vi kunne ha fått lavere priser. Jeg liker Stoltenberg, han kunne gjort seg bra i det partiet. Han er en sympatisk og handlekraftig mann.

Et parti med litt av alt. Det er viktig med gode skoler, eldreomsorg, et godt helsevesen, og jeg vil at det skal gjøres et krafttak i innvandringspolitikken. En storsatsing på miljøvern.

Jeg vil at Norge skal bli mer demokratisk. Slik at det faktisk er et demokratisk demokrati. Jeg føler ikke stemmen min bærer noe sted. Partiet skulle tatt vare på de viktige verdiene, natur, kultur og utdanning. Norsk demokratisk parti kunne det hett, og Stoltenberg skulle vært partileder.

Et høyrevridd parti for verdiskaping, spesielt i næringslivet, å lage muligheter. Det er også viktig å ta vare på naturen, utnytte fornybare ressurser, og forvalte naturen rett. Jeg er skeptisk til sosialisme. Da blir det lite gjort. Vi må skape muligheter for næringslivet i Norge til å bygge seg opp. Jeg stemmer faktisk ikke lenger, har ikke troa på at de rette tingene blir gjennomført. Carl I Hagen kunne vært leder, han har mange gode meninger og er en flink taler. Politikere må bli mer tydelige når de taler. Det er så mye tull.

Silje Skinnes Kaarstein, 19 år Et meget liberalt parti måtte det være, demokratisk, opptatt av kultur, utdanning og miljø. Som var åpen for innvandring, og å sette dem i arbeidslivet, i de større næringslivsstillingene, utnytte de egenskapene de har. Og de måtte vært for at homofile kunne adoptere.

Kristin Halvorsen kunne være leder. Jeg liker henne, om hun så ikke gjør sitt beste i dag. Partiet kunne hete «De Friliberale», så visste man at her var det åpent for det meste!

Mens liv gikk tapt i vannmassene, ble det mye prat og lite action på de internasjonale klimaforhandlingene.

Tekst: INGEBORG GJÆRUM Illustrasjon: Harald frøland

«Mange liv tapt etter flom.

Flomtilfellene skyldes usedvanlig kraftige regnskyll den siste tiden.

FN er bekymret for situasjonen flere steder i Kenya.»

Det meldte norske aviser 14.november i fjor. Samme dag landet Helen Bjørnøy, Norges miljøvernminister, i Kenyas hovedstad Nairobi.

Hvert år samles miljøvernministere, byråkrater, miljøvernere og businessfolk i et gigantisk konferansesenter for å finne ut hva verden skal gjøre for å løse klimaproblemet. I november 2006 fant de internasjonale klimaforhandlingene sted i Nairobi. Blant menn i dress og damer i stiletthæler finner vi Bård Lahn, leder i Natur og Ungdom. Han var også på forrige års klimaforhandlinger i Canada, og håper det skal komme konkrete resultater i Nairobi.

– Det siste året er klimaendringene blitt tydeligere enn noensinne. Verdens miljøvernministere må bruke møtet i Nairobi til å få ut finger’n og få fremgang i det internasjonale klimasamarbeidet, sier han.

– No gap!

Overalt går det miljøvernere kledd i t-skjorter med det som er årets slagord: «SAVE THE CLIMATE. NO GAP!» De viser til vedtaket fra klimakonferansen i Canada i 2005, om at det ikke skal være noe gap i tid mellom den nåværende klimaavtalen fra Kyoto og en ny avtale som skal gjelde når Kyoto-perioden er over i 2012.

– Det viktigste å få til i Nairobi, er en tidsplan og et opplegg for en ny internasjonal klimaavtale. Vi må ha klar en

avtale som kan ta over etter Kyoto i 2008, sier Lars Haltbrekken, som er leder i Norges Naturvernforbund. PUTSJ huker tak i Lars på vei fra den ene forhandlingssalen til den andre.

Lars har fulgt klimaforhandlingene gjennom mange år, og sier forventningene til hva man kan få til i Nairobi, er lave.

– Etter at man i Kyoto i 1997 ble enige om den første klimaavtalen, tok det åtte år før den kunne tre i kraft. Det er mange detaljer som må på plass, både i regelverket og i hvert enkelt land, det tar lang tid. Dersom løftet om «no gap» skal oppfylles, må den nye avtalen være klar i 2008.

Høna og egget

Det er bare de rike landene som har lovet å kutte utslippene sine i dagens Kyoto-avtale. I Nairobi snakker mange av de rike landene om hvor viktig det er at også de fattige utviklingslandene blir en del av den nye klimaavtalen. De fattige landene er mest opptatt av at de rike landene må ta på seg hovedansvaret. Sånn sett er diskusjonen om hvordan vi skal redde verdens klima litt som diskusjonen om høna og egget.

Hvem skal ta ansvar først?

– Så lenge både de rike og de fattige landene sitter på gjerdet og venter på hverandre, skjer det i hvert fall ingenting, sier Bård.

– Selvfølgelig må de fattige landene også være med på en ny avtale, mange av disse landene har utslipp som vokser i rekordfart. Samtidig er det jo de rike landene som har fått oss inn i dette uføret, og det er ingen tvil om at de også må ta de største utslippskuttene.

31

Klimakonvensjonen

Første steg i retning av en internasjonal klimaavtale ble tatt på FNtoppmøtet om miljø og utvikling i Rio de Janeiro i 1992. Her ble man enige om prinsipper og retningslinjer for det internasjonale klimaarbeidet og vedtok FNs rammekonvensjon om klimaendringer, Klimakonvensjonen. 188 land, det vil si de fleste FN-land, har skrevet under på konvensjonen. Gjennom dette har de akseptert hovedmålsetningen om å stabilisere konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren på et nivå som vil forhindre skadelige, menneskeskapte inngrep i klimasystemet.

Kilde: miljostatus.no

Kyoto-protokollen

Kyoto-protokollen ble ferdigforhandlet og vedtatt på det tredje partsmøtet under Klimakonvensjonen i Kyoto, Japan i 1997. Protokollen er juridisk (rettslig) bindende.

Protokollens mål er å redusere de samlede utslippene av klimagasser til minst 5 prosent under 1990-nivå, mellom årene 2008– 2012. I henhold til Kyoto-protokollen har hvert enkelt industriland tallfestede forpliktelser om å kutte sine klimagassutslipp. Disse varierer fra 8 prosent reduksjon til 10 prosent økning av utslippene.

Norge har forpliktet seg til ikke å øke sine utslipp med mer enn 1 prosent fra 1990-nivå. I dag ligger vi 11 prosent over 1990-nivå.

Kilde: miljostatus.no

På dagsorden for møtet i Nairobi står det at landene skal evaluere Kyoto-avtalen for å se om den er nok for å unngå farlige klimaendringer. Denne evalueringen skal vise seg å bli det vanskeligste å bli enige om.

– Norge ønsker at denne gjennomgangen skal bli en brei og grundig evalueringsprosess, sier miljøvernminister Helen Bjørnøy.

– Vi vet jo allerede i dag at Kyoto-avtalen ikke er tilstrekkelig, det trengs langt kraftigere lut enn de fem prosent utslippsreduksjoner Kyoto-avtalen vil gi. Derfor er det viktig at evalueringen åpner for at nye land skal kunne forplikte seg til å kutte utslipp, og ikke minst at evalueringen av avtalen kobles sammen med diskusjonene rundt den nye klimaavtalen, forklarer hun.

Bjørnøy får det ikke som hun vil. De fattige utviklingslandene vil ha en rask evaluering som skal si at Kyoto-avtalen er en vellykket avtale, og som ikke ender opp med at de selv må love noen utslippskutt. Endeløse forhandlinger i Nairobi gir til slutt løfter om en ny evaluering i 2008. Hvor stor og omfattende denne vil bli, skal landene først bestemme seinere, en gang i 2007.

– En skremmende mangel på lederskap

– Kyoto-protokollen er et avgjørende skritt fremover, men det er et altfor lite skritt. Og mens vi vurderer hvordan vi skal gå videre, er det fremdeles en skremmende mangel på lederskap, sa FNs tidligere generalsekretær Kofi Annan da han besøkte klimakonferansen i Nairobi.

Bård mener Norge har muligheten til å bli et av de landene som leder de internasjonale klimaforhandlingene fremover i riktig retning.

– Norge kan ta en lederrolle i klimaforhandlingene, men bare hvis vi selv kutter i utslippene våre. Vi kan jo bli selve beviset på at det faktisk er mulig å tvinge utslippene ned. Regjeringen har lovet at Norge skal bli et foregangsland i miljøpolitikken. Når klima-

32

forhandlingene starter på Bali til høsten, må Helen Bjørnøy ha miljøresultater, ikke bare festtaler, med i bagasjen.

– Fei for egen dør, Bjørnøy!

Inne i konferansesalen får miljøvernministere fra alle verdens land holde hvert sitt innlegg, og nå er det Helen Bjørnøys tur. Endelig får de norske journalistene noe å skrive hjem om. Som tente lys sitter raden av norske miljøvernere, journalister og en liten trupp med stortingspolitikere klare for å kaste seg over Bjørnøys tale.

«Norge kan ta en lederrolle i klimaforhandlingene, men bare hvis vi selv kutter i utslippene våre» Bård Lahn

Ministeren sier verdens samlede klimagassutslipp må kuttes med rundt 50 prosent innen midten av dette århundret dersom dramatiske klimaendringer skal unngås.

– Vi må kutte utslippene med mellom 20 og 30 prosent i perioden 2020-2030, og det er de rikeste landene som må ta hovedansvaret. Norge er villige til å ta sin del av de nødvendige kuttene, sier Bjørnøy fra talerstolen.

– Jaja. Det er fint med festtaler, men hva slags resultater har hun egentlig å vise til hjemme i Norge? Vi må vise at vi kan feie for egen dør, det er jo det som teller, hvisker Bård mens Bjørnøy setter seg og neste miljøvernminister gjør seg klar.

Bård vil at Norge skal kutte minst 50 prosent av utslippene sine før 2020, og jobber hjemme i Norge for at en slik halvering av klimaforurensningen skal bli regjeringens mål for klimapolitikken.

Frustrasjon

«Mens vi vurderer hvordan vi skal gå videre, er det fremdeles en skremmende mangel på lederskap» Kofi Annan

Miljøvernministeren selv sier hun er frustrert over mangelen på fremdrift i forhandlingene.

– Det går sakte, sier hun.

Samtidig er det mange som er utålmodige, og som ønsker at noe må skje snart. Bjørnøy mener at det viktigste for å skape bevegelse i posisjonene som nå virker så fastlåste, er initiativ fra enkeltland. Derfor vil hun lage et ministermøte i Sverige til sommeren.

– Norge har sammen med Sverige invitert til et internasjonalt ministermøte om klimaendringer i juni. Vi håper da å bygge sterke allianser for raskere fremgang i neste års klimaforhandlinger på Bali, sier hun.

– Men er det eneste Norge skal gjøre for klimaet å innkalle til et møte i Sverige?

– Slett ikke, sier Bjørnøy.

– Jeg har satt i gang et stort arbeid med en plan for kutt av klimagasser i alle deler av samfunnet. Alle ministrene skal se hvor de kan kutte. Det blir begynnelsen på et langsiktig arbeid med å redusere norske utslipp dramatisk i årene som kommer.

På flyet tilbake til Norge, er Bård fornøyd med miljøvernministerens innsats i Nairobi.

– Norge er et av de landene som forsøker å dra i riktig retning på forhandlingene. Men vi har en lang vei å gå. Norske klimagassutslipp øker år for år. Vi er et av verdens rikeste land, og vi har tjent pengene våre på skitten oljevirksomhet. Hvis ikke vi selv kutter i våre utslipp, hvordan skal vi da forlange at andre skal gjøre det?

33

Banddemokrati

ALARM! By:Larm er akkurat avholdt i Trondheim. Bransjetreffet og musikkfestivalen husa ikke bare band i angrepsposisjon, men også kjente og kjære band og artister som BigBang, John Doe, Maria Solheim og Sondre Lerche.

By:Larm feirer i år 10-årsjubileum, og arrangementet har blitt mye større enn hva det var i 1997.

En mye mindre og langt frekkere festival og prisutdeling arrangeres også hvert år i Oslo: By:Alarm.

– Det startet som en reaksjon på den kommerse prisgreia.

Meningen er å harselere litt, og samtidig komme med et alternativ, forklarer By:Alarm-medarbeider Henrik Kamphus.

Navnet er et spark i retning av både By:Larm og det lignende arrangementet Alarm. By:Alarm mener begge disse festivalene er blitt for kommersielle, men er heller ikke særlig fornøyde med de andre store musikkprisutdelingene. Det er nok derfor By:Alarm arrangeres samtidig som Spellemannsprisen.

– Vi ønsker å være et alternativ til bransjeorienteringen. By:Alarm vil gjøre ting på en annen måte og ikke strømlinjeforme musikken.

Når vi trekker inn musikere, er det fordi vi elsker det de driver med.

Dette er et forsøk på å skape et publikum for en type musikk som får mindre oppmerksomhet enn den fortjener, forklarer Kamphus.

SL

34

The Lionheart Brothers er et ordentlig fint popband fra Trondheimstraktene. Du kommer garantert til å lese en drøss intervjuer med dem framover, på kultursider i alskens aviser.

Grunnen til det er blant annet at de nettopp spilte på By:Larm, men også fordi de er aktuelle med sin andre fullengder, Dizze Kiss, som kom i januar på labelen Racing junior. Hvis du lurer på hvordan de høres ut kan du sjekke www.thelionheartbrothers.com.

Avis-intervjuene kommer kanskje til å handle om Beach Boysreferanser og analoge studioer, eller hvilke kjente band Lionheart er venner med. Kulturplukk gikk på bar med gitarist Morten Øby (23), og spurte ham om noe litt annet, banddemokrati.

– Hei Morten, vi lurer på hvem er det egentlig som bestemmer i bandet?

(Her er vi ute etter litt drittslenging, men neida.)

– Nå tenker vi musikalsk, ikke sant?

– Ja, for eksempel.

– Jeg tror vi er ganske demokratiske. En ide filtreres gjennom alle fem. Alle setter sitt preg på ideen.

– Ikke verst. Det er jo mange band som styres av diktatorer.

Tror du det blir best musikk med demokrati?

Her svarer Morten verken ja eller nei, men fortsetter å gi, ja akkurat, demokratiske svar: – Det er tusenvis av eksempler på band som ikke er spesielt demokratiske. Sonic Youth er et ultrademokrati, mens Beach Boys og Velvet Underground var det motsatte.

Med band er det som familier, man må finne det ut sammen.

– Apropos Beach Boys, er det feil å si at den nye plata deres er inspirert av dem?

-- Neida, vi elsker Beach Boys, men vi driver ikke med 1960-talls-fetisjisme for det.

– Hvorfor går det så lang tid mellom plateutgivelsene deres? Sufjan Stevens har jo sluppet ti plater på to år, for ikke å snakke om Ryan Adams, uten sammenligning forøvrig.

– Vi har en veldig lang skriveprosess og innspillingsprosess.

Vi har også drevet med andre prosjekter, som 120 Days og Silence the Foe. – Er det litt fordi dere er så demokratiske?

– Nei, egentlig ikke. Vi bare bruker veldig lang tid.

IHA

Den siste olje Dokumentarfilmane The End of Suburbia og The Oil Crash snakkar om det politikarar over heile verda nektar å snakke om.

Råvara som veltar børsar, eller sender dei til himmels. Oljen.

Snart brukar vi meir olje enn vi klarar å produsere. Verdas oljeproduksjon vil nå toppen innanfor det neste tiåret. Kva i alle dagar skal vi gjere då?

Det er dette spørsmålet The End of Suburbia og The Oil Crash stiller, og det er dette spørsmålet som gjer dei interessante.

Filmmessig er dei som dei fleste amerikanske dokumentarfilmar - fulle av middelaldrande menn i stygge strikkegensarar og med TV-programmet 60 Minutes som designideal - temmeleg kjedelege.

Men det interessante spørsmålet skulle få interessante svar.

Filmane ser «oilpeak» i lys av vårt overflodssamfunn. Vi brukar meir og meir olje, og produserer mindre og mindre. Oljekrisa vil vere over oss lenge før vi går tom for olje. Så kva kan vi gjere? Bli uavhengige av fossila, sjølvsagt.

Kva er vel mindre bærekraftig enn verkeleggjeringa av den amerikanske draumen?

Filmane gjorde meg ganske forvirra - ikkje på grunn av den psykedeliske heis-bakgrunnsmusikken, men fordi dei kom fram til eit standpunkt eg er einig i, på ein måte eg aldri hadde tenkt over. Filmane kjem nok ikkje på kino, men kan bestillast på nettsidene: www.oilcrashmovie.com og www.endofsuburbia.com.

SH

Kulturquiz

God natt, Oslo Margreth Olins siste film Lullaby er en fiksjonsfilm i novelleformat.

Kulturplukk tester dine kunnskaper om krim!

1) Hvem hører til hvem?

• Harry Hole • Unni Lindell Hanne Wilhelmsen • Jo Nesbø • Cato Isaksen • Anne Holt • 2) Hva heter Poirots sekretær?

Miss Lemon • Miss Marple • Miss Orange • 3) Hva var originaltittelen på Agatha Christies roman And Then There Where None da den først kom i 1939?

4) Hvilke av disse er ikke en roman av Agatha Christie?

• Murder is Easy • Evil Under the Sky • The Moving Finger 5) Hva het klubben for britiske krimforfattere som ble dannet i 1930?

The Detectieves Club • The Criminal Club • The Detection Club •

6) For å bli tatt opp i denne klubben måtte man legge hånden på en lysende hodeskalle og sverge på noe. Hva? • At man skulle skrive originale og skumle kriminalromaner • At man skulle skrive the «kings english» og aldri skjule et spor for leseren • At man aldri ville stjele elementer fra de andre medlemmenes bøker 7) Hva heter den amerikansk-britiske krimforfatteren som har skrevet Døden går i flosshatt og Sort messe, og som ville fylt 100 år i 2006?

8) Hva heter dattera til Henning Mankells helt Kurt Wallander?

9) Hvor jobber Kurt Wallander?

• Maardam • Gøteborg • Ystad 10) Hvor i verden ligger Maardam, der Håkan Nessers romaner om Van Veeteren foregår?

• Et ubestemt sted i Europa • I Nederland • I Sverige ÅHS

Filmen handler om en ung gutt, Falken, som sender ut en tekstmelding til fire kvinner som han så oppsøker, en sen og kald desemberkveld. I presseskrivet til filmen heter det: «Falken søker noe hos kvinnene, men deres egne behov skygger for Falkens. En liten film om sårhet og råhet, opplevelse av svik og kjærlighet - karakterenes sensualitet og desperasjon».

Lullaby viser en annen side av Oslo, en annen type ungdom og et annerledes familieforhold.

Den foregår stort sett uten replikker, og er basert på fysisk handling. Gjennom Falken får vi innblikk i prostitusjonstrafikken i Skippergata, tynnslitte familieforhold, dop og hjemløshet.

Filmen er veldig rå i sin beskrivelse av Oslo, og selv om den er fiktiv har den sterke dokumentariske trekk. Den viser livet til en familie som har falt utenfor samfunnets gitte rammer, og en gutts behov for nærhet og varme. Jeg sitter igjen med en vond magefølelse, fordi den virker så autentisk i å vise det som kan være mange menneskers virkelige hverdag. I løpet av kun 30 minutter greier den å røre noe i meg, som man ikke skulle tro var mulig på så kort tid. Om man vil se en annen side av Oslo, anbefales Lullaby på det sterkeste.

SL

Svar til quiz: 1) Harry Hole og Jo Nesbø, Hanne Wilhelmsen og Anne Holt, Cato Isaksen og Unni Lindell. 2) Miss Lemon. 3) Ten Little Niggers. 4) Evil Under the Sky. 5) The Detection Club. 6) At man skulle skrive the «Kings english» og aldri skjule et spor for leseren. 7) John Dickson Carr.

8) Linda. 9) Ystad. 10) Et ubestemt sted i Europa.

anti-klimaks av SIRI PETTERSEN

35

Bak murene for miljøet – Jeg mener jeg ikke har gjort noe galt, sier Ingvild Kilen Rørholt. I november måtte hun sone tretten dager i Sarpsborg kvinnefengsel for sine miljøaksjoner.

Tekst: MADELEINE HANEFERD Foto: BENJAMIN A. LYBERG

– Jeg synes Jens Stoltenberg burde sitte her i stedet for meg. Kristin Halvorsen også.

Da kunne de virkelig få kjenne på sin skyld, sier Ingvild.

Grunnen til at hun sitter i fengsel er fordi hun sommeren 2002 demonstrerte mot utbygging av gassfeltet og gasskraftverket kalt Snøhvit, som skal stå ferdig i Hammerfest sommeren 2007. PUTSJ er på besøk i Sarpsborg kvinnefengsel, vi sitter på besøks36

rommet og prater. Vi hadde håpet det skulle være litt skumlere. Det var ingen ransaking, og det er heller ikke noen prating gjennom telefoner i små trange avlukker, slik man ser på amerikanske filmer. Vaktene smiler og spør om alt går bra.

– Jeg har det helt fint her. De behandler meg veldig bra. De skal ha skryt for det, sier Ingvild.

Glattcelle og bot i Hammerfest

Ingvild mener altså at hun ikke har gjort noe galt.

– Å bygge forurensende gasskraftverk er en større forbrytelse enn sivil ulydighet. Sivil ulydighet er siste utvei når alle andre midler er forsøkt og myndighetene fortsatt gir tillatelse til utbyggingen, forklarer Ingvild.

Aksjonene mot Snøhvit i 2002 varte i to uker, og Ingvild var med på den siste uka.

– Da vi kom med fly til Alta, stod politiet klare på flyplassen for å hindre at det kom flere demonstranter. De spurte oss ut om hvor vi skulle og om vi visste noe om demonstrasjonene mot Snøhvit. Vi sa selvfølgelig at vi ikke visste noe om det, hehe.

Ingvild kom seg til slutt fram til Hammerfest, der de bodde hos en lokal miljøverner.

– Vi aksjonerte midt på natta, gikk hjemmefra rundt klokken fire, sier Ingvild. – Planen var å hindre anleggsarbeidet på gassanlegget ved å sperre en lekter, en stor båt som kom med utstyr.

Etter et par timer kom politiet, vi ble arrestert og måtte sitte på glattcelle i fire timer, før vi fikk en bot og kunne gå, forteller hun videre.

Bare et par dager senere prøvde aksjonistene seg på nytt, og Ingvild ble arrestert for andre gang.

– Dermed var det glattcelle og bot en gang til, smiler hun.

Av prinsipp nektet Ingvild å betale boten, dermed ble hun til sist innkalt til å sone dommen i fengsel.

– Miljøvern handler om solidaritet, sier hun. – Vår klimaforurensning rammer mennesker og miljø over hele verden, og det går hardest ut over de fattige.

Derfor engasjerer jeg meg mot for eksempel gasskraftverk, motorveier og privatbilisme.

– Mye TV-titting og strikking

Hun forteller videre at det ikke føles som et fengselsopphold.

Det var ikke akkurat slik hun hadde forestilt seg det å være i fengsel.

– Før jeg dro hit tenkte jeg litt sånn «Er jeg en kriminell?». De man tenker på som kriminelle er jo tyver og sånn, så jeg ble overrasket over at det er mange helt vanlige folk som sitter her.

De er akkurat som deg og meg.

Den eneste gangen jeg føler jeg er i fengsel, er når vi blir telt fem ganger om dagen, sier Ingvild.

Fengselsområdet er veldig åpent. Gjerdet rundt området er ikke helt ferdig engang, men de innsatte får lov til å ta seg en luftetur i ny og ne. Ellers bruker de dagene flittig til å jobbe.

– Vi lager de ventilene som sitter øverst på vinduet. Og i dag dro dere meg vekk fra vaskinga, forteller hun med et smil. Siden Ingvild til vanlig er student, får hun også mye tid til å studere.

– Ellers blir det mye tv-titting og strikking, sier hun. Hun kommer frem til at fengselet er en blanding av folkehøgskole og barnehage; det er noen av de samme aktivitetene som på en folkehøgskole, men de innsatte blir passet på som barna i en barnehage blir.

Et demokratisk problem?

– For hver dag jeg sitter her trekkes 500 kroner av boten min.

Og det er greit for meg, det er jo staten som må betale for at jeg sitter her, sier Ingvild.

– Men det er likevel ganske ille å komme i fengsel. Jeg har blitt frastjålet friheten min i to uker. Jeg må alltid spørre om lov til ting. Hun sier at hun vil nok tenke mer nøye igjennom hva det vil si å aksjonere i framtiden.

– Men jeg angrer ingenting, legger hun til. – Allikevel er sivil ulydighet det lengste jeg har gått, og det lengste jeg vil gå. For meg er ikkevold er et viktig prinsipp.

Som oftest når Natur og Ungdom aksjonerer ulovlig, dukker det opp spørsmål om ikke denne aksjonsformen er et brudd på demokratiets spilleregler, og en overkjøring av lovlig fattede politiske vedtak. Ingvild er ikke enig i dette: – Vi som vet hvor vanvittig skadelig det er å fortsette å øke klimaforurensningen, kan ikke sitte stille og se på at man gjør et så stort overgrep mot verden.

Hvis man bruker sivil ulydighet i tide og utide, da kan det bli et demokratisk problem. Men så lenge man bruker det med en sterk moralsk overbevisning om at det man prøver å stoppe er et mye større overgrep mot mennesker og natur, enn det å følge loven, da er det et utrolig viktig demokratisk virkemiddel.

SIVIL ULYDIGHET Det er fire absolutte kriterier som ligger til grunn for å kunne kalle noe for sivil ulydighet: 1) Handlinga må være brudd på enlov eller norm.

2) Handlinga må skje i full åpenhet.

3) Handlinga må være ikke-voldelig.

4) Deltagerne må ha en moralsk overbevisning om at de handler riktig. dagsorden. Noen av de mest grunnleggende rettighetene i demokratiet er kjempa fram med sivil ulydighet, for eksempel kvinners stemmerett, arbeiderbevegelsens

Det virker som om Ingvild tar hele fengselsoppholdet med godt humør.

– Man må jo ha humor. Selv om man gruer seg litt til å dra da, man vet jo ikke hvordan det er her, sier Ingvild.

Hun forteller om sjokket flere forelesere og medstudenter fikk da hun måtte utsette innleveringer og seminarer på grunn av fengselsoppholdet.

– Alle stoppet opp når jeg fortalte det, ler hun – Reaksjonen fra foreldrene mine var litt skuffende i grunn.

Det var litt sånn «åja, det måtte vel komme det og»...

Hun forteller at hun gleder seg veldig til å treffe igjen kjæreste, venner og familie når hun slipper ut.

– Kusina mi har fått baby mens jeg har sittet her, så den gleder jeg meg veldig til å se.

Også gleder jeg meg til å drikke kaffe. Ordentlig god kaffe på kafe, sier hun drømmende.

rettigheter, kamp mot apartheidregimet i Sør-Afrika og retten til å nekte militæret.

I Norge har miljøbevegelsen brukt sivil ulydighet blant annet mot utbygginga av Alta-vassdraget, som senere satte i gang en plan for å verne verdifulle vassdrag i Norge.

Tekst: MARIT K. HEPSØ

Ghandi er kanskje en av de kanskje mest kjente talspersonene for ikke-voldelig motstand, og historisk er sivil ulydighet blitt brukt til å sette viktige saker på

«Det måtte vel komme det og»

– Før jeg dro hit tenkte jeg litt sånn: «Er jeg en kriminell?»

37

AKSJON!

Det er mange som aksjonerer for å redde verden. Eller for noe helt annet. I hvert nummer presenterer vi en ny type aksjonisme, alt fra å dele ut løpesedler eller kle seg ut, til sivil ulydighet. Denne gangen: Scootertur.

De tre håpefulle inkl. respektive scootere, på grenseovergangen til Malaysia.

Talsperson Øyvind lengst til høyre.

På scooter rundt kloden I god ånd, inspirert av Mahatma Gandhi, Martin Luther, profeten Mohammad, Jesus og andre ikoner av vår tid, har tre unge menn, «De tre håpefulle», Nikolai Tsomidis, Per Nordnes og Øyvind Øglænd, tatt aktivisme til nye høyder.

De har lagt ut på en reise jorda rundt, ridende på sine respektive hester: Basse, Toska og Sir Speedy, i virkeligheten noen ultrasmå navngitte 50 kubikks scootere. Hvor mange er det egentlig som orker å sitte så lenge med ballene i klem på en liten scooter? Hva holder dem gående time etter time?

– Noen dager er svarte og andre er blå.

Bare å bite tennene sammen når du blir lei, og vente på bedre tider. Tenke litt på det å komme hjem og andre positive ting, forteller Øyvind meg fra Thailand, hvor de nå i skrivende stund har stått to uker på stedet hvil, hindret av striregn, toll og tull.

Amerika unnagjort Foreløpig har godgjengen gjort unna flere stater fra New York i retning Mexico. Derfra, med en 38

neve dollar og et fårete gringoglis om munnen, har de kjøpt seg passasje over bananrepublikkens grenser, og inntatt den hyggelige havnebyen Panama, hvorfra scooterne ømfintlig ble pakket ned i kasser og fraktet sjøveien til Singapore. Herfra er planen full gass hjemover mot det siviliserte kontinent, Europa, gjennom dets mange bakgårder: Thailand, Laos, India, Pakistan, Iran og Tyrkia.

Åndelig inspirasjon Det hele med en motivasjon så glitrende som krystall, som de så fint sier i sine scooter-dagbøker: «Vi har nå lyst til å kjøre for verdensfred, mindre atomvåpen, mat til alle, globalisering, avrusing, bedre skoler og mindre skatt. Vi kjører nå for å realisere drømmer, bli verdensborgere og se alt i et annet og bedre lys». Som resultat av denne omfattende inspirasjonen, har guttene ordnet et opplegg slik at det er mulig for bedrifter å gi én krone per kjørte kilometer (nå 100 000 km kjørt!), som skal gis direkte til Leger Uten Grenser. Øyvind forteller meg at de først og fremst kjører for verdensfred.

– Ellers er det mest for opplevelsen. Det å

Tekst: KRISTIAN Ø. LOOSE Foto: www.scootertur.com

gjøre noe litt annerledes.

– Det er bare å stå på Når jeg spør om de ikke har gitt etter for verdslige gleder, eller for fristelsen til å bare bli værende ett sted og droppe å kjøre videre, svarer sjefen for de tre kjekke guttene slik: – Om så hadde vi aldri sagt det til en journalist! Men vi har faktisk greid å holde oss i skinnet. Vi kjører jo for det meste på landeveien.

Det er altså ingen fare for at kilometerne slutter å tikke videre, og at Leger Uten Grenser skal miste sine trofaste støttespillere. Som en siste oppfordring til folk med drømmer som aldri ser ut til å realiseres sier Øyvind følgende: – Det er bare å stå på, så blir du en vinner!

Og om de overlever turen hjem, kan vi med glede gå god for dette visdomsordet, og ikke minst denne høyverdige aksjonsformen. Følg «De tre håpefulle» på sin ferd via deres nettsider www.scootertur.com!

Brannslukningsapparat Heat: How to stop the Planet Burning George Monbiot 2006. Penguin Books, UK. Tekst: EIK MJELVA KOLSTRUP Ill: www.turnuptheheat.org

Med internett-shopping, personlige CO2-kvoter, mindre flyreiser og passivhus skal George Monbiot kutte klimaforurensningen med 90 prosent. Og det bare ved å bruke dagens teknologi.

En smeltende tundra, stigende havnivåer som gjør grunnvann udrikkelig, skoger som blir til ørkener og en verden som til slutt blir ubeboelig for mennesker, er svært vanskelig å forestille seg.

Det er kanskje enda vanskeligere å forestille seg hvordan man kan gjøre noe med dette. Like fullt er det akkurat det George Monbiot prøver å gjøre i sin nye bok, Heat. Monbiot er en britisk journalist og forfatter, som blant annet skriver fast for avisa The Guardian, og har utgitt flere bøker om globalisering, miljøvern og storkapitalens makt. I tillegg er bloggen på hans nettside www.monbiot.com en av verdens mest leste blogger.

Heat handler om klimaet vårt.

Vår komfort med store hus, raske biler og billige flyreiser til Gran Canaria, skaper en global oppvarming som dreper fattige i Etiopia og Bangladesh.

For å stoppe dette må vi i de mest industrialiserte landene kutte våre CO2 utslipp med 90 prosent innen 2030. Monbiots mål er å vise hvordan dette er teknologisk og økonomisk mulig i dag, og samtidig opprettholde den levestandarden som vi har blitt så vant til. Om det er politisk mulig å gjennomføre er opp til deg og meg.

Monbiot er uten tvil optimistisk, uten å bli naiv. Han ser begrensninger i hva vanlige folk vil gå med på av anstrengelser for å redde verden. Derfor er de fleste endringene lagt til et statlig nivå.

Boka er kynisk konkret, og han forkaster alle løsninger, uan-

sett hvor gode intensjoner som ligger bak, hvis ikke forskning kan vise at disse løsningene fungerer i dag. Han sier at de fleste fornybare energikilder nå er for dyre og at teknologien må utvikles videre. I dag kan fornybar energi bare levere nok til halvparten av behovet vårt. Den andre halvparten må komme fra kull (uten dagbrudd) og gass, med CO2-rensing. Vi må bygge passivhus; hus som trenger mindre varme fordi de er så godt isolerte, vi må kjøre mer buss, og dagligvarehandel skal gjøres via internett. Alt dette skal vi få til med personlige CO2-kvoter som alle får utdelt like mye av, fattig som rik, og som vi selv kan bruke slik vi vil på drivstoff og energi. Monbiot sier at hvis man ikke liker ideene hans, bør man komme med bedre. Å la ting skure og gå rett til helvete slik det gjør nå, er ikke et fristende alternativ.

Boka provoserer og inspirerer.

Monbiot er en kreativ idealist med én fot plantet i de politiske realitetene, og én i den sosiale bevegelsen som vil røske ting opp med roten. Heat er ikke en utopi om en rosenrød verden der alle elsker hverandre, men konstruktive forslag til hvordan man skal gjøre noe med de klimaproblemene vi står med opp til over nesen. Nå avhenger det av deg og meg for å få ideene gjennomført.

Les mer om George Monbiots klimaløsning på www.turnuptheheat.org.

39

I Tenketing inviterer vi en klok person til å gå i dybden på et miljøproblem eller en aktuell sak. Denne gangen har vi invitert Arne Johan Vetlesen, professor i filosofi ved Universitetet i Oslo, til å skrive om demokratiet og miljøproblemene.

Demokrati og kapitalisme – en miljøfiendtlig allianse?

Tekst: ARNE JOHAN VETLESEN Foto: NORHERN ARTS TACTICAL OFFENSIVE OG DINAMO FORLAG

I vårt samfunn er det opp og avgjort at demokrati er den beste av alle kjente styreformer. Men kan demokratiet løse miljøproblemene?

Historien kaster mørke skygger over alle utprøvde alternativer, enten det er «opplyst enevelde», teknokrati eller mer eller mindre autoritære og totalitære utgaver av fascisme (til høyre) og kommunisme (til venstre). Jeg er helt enig i at demokratiet sterkt er å foretrekke fremfor de kjente alternativene. Spørsmålet jeg skal diskutere her, handler imidlertid ikke om demokratiets fortreffelighet generelt. Det er heller hvordan det demokratiet som vi nå engang har, fungerer når vi skal forsøke å takle de enorme globale miljøproblemene – og da særlig klimaendringene.

Spørreundersøkelser viser at langt flere i Norge er bekymret for miljøsituasjonen i dag enn for kort tid tilbake. Ja, vi er tilbake på det høye nivået for erklært bekymring som fremkom i undersøkelser rett etter at Brundtland-kommisjonens rapport Vår felles fremtid ble offentliggjort for tyve år siden. Dette er gledelig, og det må brukes overfor myndighetene og politikerne for alt det er verdt, som et press nedenfra. Saken er imidlertid mer komplisert. En ting er det faktum at vi har hatt demokrati – i Norge og i alle de andre rike i-landene – hele tiden mens miljøproblemene har forverret seg de siste tiårene. Et åpent og liberalt demokrati, med tallrike rettigheter for alle borgere, har eksistert side om side med at de alvorligste miljøproblemene har vokst oss over hodet. Befolkningen har brukt demokratiet, i kombinasjon med stor materiell velstand, til å dyrke frem en livsstil preget av enormt personlig forbruk. Politikerne har lagt opp til at veksten skal fortsette: «The sky is the limit!» Legg så til at landene vi snakker om, hvor demokratiet har de sterkeste røttene, alle har en kapitalistisk økonomi (noe som i dag også gjelder kommunistlandet Kina). Dette er et økonomisk system som har vekst som sin overordnede målsetting. En kapitalisme som søker nedgang i forbruket, har historien ingen eksempler på; det fortoner seg som en selvmotsigelse.

40

Demokrati og kapitalisme kan vise seg som en dødelig allianse for kloden vår.

Koblingen mellom demokrati som styreform, og kapitalisme som økonomisk system, er altså veldig tett, historisk sett. Jeg vil ikke underslå de mange positive fremskrittene dette har brakt når det gjelder vanlige menneskers utsikter til å leve trygge, mette og lange liv – i vår del av verden, vel og merke. Problemet vi imidlertid i dag ser stadig tydeligere, er at demokrati og kapitalisme kan vise seg som en dødelig allianse for kloden vår. Kanskje den historiske alliansen ikke måtte arte seg slik. Når den likevel gjør det, skyldes det blant annet at frihet regnes som den ypperste verdien i både demokratiet og kapitalismen. Den enkelte borgers rett til å forme sitt eget liv, utvikle sine egne idealer og preferanser, og handle mest mulig uten utidig innblanding fra staten eller moralistisk kritikk fra andre. I tillegg skal den enkelte kapitalists, produsents, eiers og aksjonærs ha frihet og rett til å forfølge sine egne forretningsideer, skaffe etterspørsel for sine produkter ved bruk av reklame etc, ved å forbruke de ressurser som de mener trengs.

Er den type demokrati vi har i dag, egnet til å la oss, som samfunn, takle miljøproblemene på en effektiv måte?

en opplevelse av større lykke, er ingen dristig påstand. Kurvene for materiell levestandard og lykke har for lengst skilt lag i Norge. Poenget er at svært mange likevel er fanget i dette frihet-forbruk-lykke racet: «Shopping hjelper», som det heter. Selv om det den angivelig hjelper mot, er utilfredshet, tomhet og kjedsomhet. Tilstander som er skapt av at man allerede har for mye av ting og stash, og for lite av det immaterielle: Gode venner, kjærester; urørt natur, en verden og et miljø i balanse, visshet om å gjøre gode valg, også for andre.

Tusenkronerspørsmålet her vi står i dag, i verdens angivelig beste land å bo i, er: Er den type demokrati vi har i dag egnet til å la oss, som samfunn, takle miljøproblemene på en effektiv måte? Jeg tror ikke at styresettet som sådan er problemet. Men det er heller ikke løsningen. Demokrati og forverring av miljøet går for tiden hånd i hånd. Demokratiet muliggjør en opptatthet av frihet, individualisme og selvrealisering som nå assosieres med en materialistisk livsstil som rett og slett ikke er bærekraftig. Det er tvert imot en oppskrift på økologisk kollaps.

Politikerne har et overordnet ansvar for å gå foran og vise rett kurs. Det økologisk nødvendige må angi det moralsk riktige. Den enkelte forbruker, som kanskje fremstår som en eneste stor synder i det jeg har skrevet her, kan ikke bære ansvaret for å endre retningen.

Dersom det skal ha noen mening å si at du skal reise med tog i stedet for bil og fly, må kollektivtilbudet gjøres bedre. Flyreiser til fjerne himmelstrøk må bli langt dyrere, eller rett og slett drastisk reduseres – først da vil folk fly mindre. De mest skadelige alternativene må fjernes fra markedet, på område etter område. Politikerne, med Jens Stoltenberg og Helen Bjørnøy i spissen, må sette langt mer ambisiøse mål for reduksjon av norske CO2-utslipp, og de må straffes av velgerne dersom de ikke når målene.

Det økologisk nødvendige må angi det moralsk riktige.

Kapitalisme og folk flest, en herlig blanding. Fra demo for kapitalismens goder i London 2002.

Demokratiet som politisk system og kapitalismen som økonomisk, har kunnet bli gode forbundsfeller fordi myndighetene har akseptert de økonomiske aktørenes ønske om størst mulig frihet, mens disse aktørene for sin del har respektert politisk fremkjempede arbeiderrettigheter, samt statens ansvar for at alle borgere sikres visse minimumsgoder. Riktignok har de siste par tiårene vist at denne balansen er forstyrret. Markedet har blitt forbilde for store deler av offentlig sektor, det vil si for hvordan kollektive oppgaver som skole og utdanning, helse og omsorg, transport og energi, skal organiseres.

Vi har opplevd en bølge av privatisering og liberalisering, som betyr at disse fellesoppgavene og -godene konkurranseutsettes og overlates til virksomheter som har ett overordnet mål: Å gå i pluss. Bunnlinjen bestemmer, ikke befolkningens eller svake gruppers behov. Samtidig har friheten som borgerne i vårt demokrati nyter godt av, blitt uløselig koblet til frihet til å forbruke stadig mer. Frihet og personlig forbruk blir to sider av samme sak. Særlig flaskes ungdommen opp med budskapet «Har du lyst har du lov» (Narvesens slagord) og reklamefavoritten «Fordi jeg fortjener det». Frihet limes til forbruk, og forbruk assosieres med selvrealisering, velvære og lykke. At økt forbruk uten angitte grenser, uten et «nok» noe sted – ikke gir menneskene

Politikken må ta kommandoen over økonomien, demokratiet over vår tids globale rovdyrkapitalisme. Sistnevntes uhindrede fremferd er klodens undergang. Håpet ligger i at det å handle miljøvennlig, vil gjøre oss lykkeligere. Bare prøv! Det inngir lykke å se store dyr som isbjørn boltre seg i sine naturlige, intakte omgivelser, eller høre alle skogens skapninger der de kvitrer, synger, hveser, å se naturen i alle dens farger, ulikt for de fire årstidene. Å bidra til artsutryddelse, skape ødemark og soyaplantasjer av regnskogen – hva er lykken i det? Vi kan bare kjøpe oss veien til ulykke, vår egen og naturens – ikke til lykke.

41

Sigmund Løvåsen er 29 år og fra Trysil. Løvåsen er selv bondegutt og skriver litt melankolsk om en annen bondegutt, Geir, i Nyryddinga, som han fikk Tarjei Vesaas´ debutantpris for i 2003, og Brakk, som kom i 2006. Teksten nedenfor er et utdrag fra Brakk. Geir har blitt 19 år, faren hans er død og gården de bodde på er solgt. I et forsøk på å gjenopprette den uorden som er skapt i livet og for å føre farens arbeid videre, har Geir kjøpt et falleferdig småbruk der han driver med sau.

Foto: HERBORG PEDERSEN, DET NORSKE SAMLAGET

KNOLL STO OG STURA borte i kroken. Han pusta fort og hang med hovudet. Eg hadde tatt han ned att frå skogen for eit par dagar sia, han var ikkje i slag. Dyrlegen hadde skrivi ut nokre medisinar, men det såg ikkje ut til å hjelpe stort. Han stavra seg bortetter langs veggen på stive bein da eg kom inn i bingen. Så deisa han i golvet og vart liggande. Eine beinet låg vridd, men han hadde ikkje krefter til å gjera noko med det. Hadde kanskje gitt opp. Eg la han litt betre til rette oppå noko høy, og løfta det varme hovudet i eine handa.

Nakken var heilt slapp. Eg kjente heile tyngda av det vesle hovudet i handa mi.

Knoll var det minste lammet i eit trillingsett. Fia og Tott var større og sterkare og dytta han til side og trengte seg fram åt spenane. Han slapp bortåt sist og fekk i seg litt mjølk, men da tykte tikka som regel ho hadde stått i ro lenge nok, og gjekk i veg for å finne meir friskt og grønt å eta. Knoll glapp taket i spenen, dilta etter og prøvde på nytt, tikka gjekk vidare, og han glapp taket att. Så var det Tott og Fia som pressa seg fram, mens Knoll sto for seg sjølv og såg på. Han nappa litt i nokre grastustar utan å få i seg stort. Eg hadde sett korleis han prøvde seg på andre tikker. Han sneik seg innunder dei bakfrå, fekk så vidt tak i ein spene og saug eit par gonger, heilt til tikka oppdaga at det var tjuv på ferde, og pissa han i skallen. Han rista av seg det verste og gjekk åt neste. Same runden gong etter gong. Han var svart og stygg i ulla på hovudet og nedetter halsen av det tørka pisset. Eg hadde prøvd å mjølke mor hans og gi han av flaske. Han åt, men voks ikkje, la ikkje på seg. Berre magen som vart som ein ballong. Eg kunne kjenne ribbeina og den skarpe ryggrada under ulla. Han var svart i ræva av møkka som rann av han.

No låg han her med hovudet i handa mi. Det var kanskje ikkje meininga at han skulle vera til. Eg stakk inn eit par fingrar og fekk opp kjeften på han. Kjente på den varme tunga, den raske pusten.

Han hadde nok feber òg. Eg putta inn smokken og bikka på flaska, men han ville ikkje suge. Han prøvde å vri seg unna. Eg klemde på smokken så det draup nokre dropar på tunga hans. Han fekk det i seg. Eg tømte på meir. Det surkla i halsen på han, og mjølka rann ut att i munnvikene. Heile den vesle skrotten trekte seg i hop da han hosta.

– Du vil ikkje meir, du, sa eg.

42

Eg la ned att hovudet på høyet, og han slutta å hoste. Pusta berre raskt, mens det rann litt møkk ut av han.

– Du veit kva du skal.

Eg tok tak rundt den magre skrotten og løfta han opp. Tok han under eine armen og gjekk bort i skålen etter øksa og spaden. Eg bar alt saman med meg ned i skogkanten. Det rann brunt og stritt over den vesle jordbiten eg hadde her. Elva var dobbelt så brei som ho brukte å vera. Midt i elva, der holmen skulle vera, stakk det no berre opp ei einsleg bjørk som sto og svaia. Alle dei andre trea hadde reist.

Eg la frå meg spaden, la hovudet til Knoll over ein stubbe og løfta øksa. Snudde eggen opp og hammaren ned. Eg måtte grava eit hòl såpass langt inni skogen at vatnet ikkje nådde i. Han kunne vel få sine siste minutt i friluft. Ligge her og høre på vatnet som fossa og fylte heile dalen med låt. Eg la frå meg øksa og la Knoll betre til rette på graset. Det rista i bakken. Steinane rulla etter elvebotnen, la seg ut i nye mønster, nye ører og holmar. Gamle forsvann. Bjørka luta meir og meir mot vassflata. Det var ikkje råd å høre noko anna enn dette sterke suset og den djupe rumlande lyden nede frå botnen.

Eg gjekk inn i skogen og hogg spaden i bakken. Støytte på stein med det same, prøvde nye stader til eg fann betre jord. Det var vel ikkje store hòlet han trong. Var ikkje store skrotten. Eg sette frå meg spaden og gjekk ned att åt Knoll. Han sov no, det var nesten vondt å vekkje han. Han skulle sova tyngre no. Sova tungt under skogsbotnen, ligge og høre på rumlinga, ligge og høre at steinane la seg ut i nye mønster, høre at dei gamle vart brotne.

Far løftar øksa, stryk over lammet ein siste gong. Han har ikkje merka at eg har komi inn i skålen, at eg ser han løftar øksa over lammet som ligg over hoggestabben. Eg ser han snu eggen på øksa opp, løfte ho enda litt høgare før han med den sterke armen sin slår ho ned i hovudet på lammet. Det kjem blod i den kvite ulla. Det eine auget kjem halvvegs ut av skallen. Tunga heng slapp ut av kjeften.

Små rykkingar i den vesle skrotten før alt er stilt og far snur eggen og høgg øksa fast i stabben. Far får auge på meg. Han ser ned på lammet og opp på meg. Prøver på eit rart smil. Han ville ikkje meir, seier han.

Fem om dagen Du har kanskje sett ham på Idol – jakten på en superstjerne. Nå kan du høre Kåre Magnus Bergh på radioprogrammet «Cowboymat» på P4 Bandit. Kåre lyver til seg selv hver eneste dag.

Tekst og foto: HANS JAKOB NORGÅRD PETERSHAGEN

– Hva er ditt forhold til Natur og Ungdom?

– Jeg har ikke noe spesielt forhold til Natur og Ungdom. Jeg setter stor pris på engasjementet som miljøorganisasjoner viser og det ansvaret de tar. Marie, kona mi, er den som passer på meg. Det er helt nødvendig for at livet mitt skal være i balanse. På samme måte er organisasjoner som Natur og Ungdom nødvendige for å opprettholde en balanse i samfunnet. Samfunnet trenger vaktbikkjer.

– Når legger du deg om kvelden?

– Klokka ti. Tidligere la jeg meg når det passet meg, gjerne midt på natta.

– Hvorfor står du opp om morgenen?

– Sønnen min er grunnen til at jeg står opp om morgenen. Hadde det ikke vært for ham kunne jeg like gjerne ha ligget i senga hele dagen. Jeg vet ikke om du har hørt uttrykket: «Stå opp og gjør noe!»?

– Ehh… Nei? – Ikke jeg heller, men det høres ut som et mye brukt uttrykk. Hvis noen sa det til meg, ville jeg ikke tatt det innover meg.

– Hvordan ser det ut hjemme hos deg?

– Hjemmet vårt er for tiden en labyrint av leker man må manøvrere seg forbi. Ellers er det en lekkasje i taket som vi sliter med, så det ligger en stor fille på gulvet. Forresten har jeg en skuff, en rote-skuff hvor alt havner. «Røti-skuffen» kaller Marie den.

– Hva ville du bli da du var liten?

– Rockestjerne, stor kunstner og fotballproff. Akkurat det samme som jeg vil nå. Jeg har faktisk ikke gitt opp noen av disse ennå. Når det gjelder fotballdrømmen, er det bekjente av meg som har fått tilbud fra en nystartet klubb i Hamar. Jeg håper på et tilbud fra ledelsen i Hamar F.K. – Hvis du fant en million kroner på gata, hva ville du gjort med den?

– For å være helt ærlig ville jeg brukt den til å betale studie- og boliglån. Akkurat nå er det litt mye av det. For all del, jeg støtter opp om ideelle formål i hverdagen. På sikt ville det at jeg blir kvitt gjeld være bedre, både for de organisasjonene jeg støtter og for min egen del.

– Har du en personlig rekord?

– Som den miljøbevisste personen jeg er, har jeg selvfølgelig ikke førerkort eller bil. Derfor kan jeg drikke øl mens andre tar på seg sjåførhatten. Jeg drakk nitten øl av ulik type på strekningen København - Oslo. Måtte faktisk bare tisse en gang, i Sverige et sted. Nitten øl er en personlig rekord.

Kåre vil bli stor kunstner. Og fotballproff. Og rockestjerne.

– Når løy du bra sist?

– Jeg lyver sjelden til andre, men lyver til meg selv hver eneste dag.

Ofte om ting som skulle vært gjort, som å utsette regninger en dag eller to. Det kan også være at jeg har bestemt at jeg skal være hjemme klokka sju, så går jeg fra stedet jeg er kvart over. Det er en hårfin balanse, men så lenge jeg ikke lyver til meg selv mer enn fem ganger om dagen går det bra.

– Hvem ville du helst ha vært av Kåre Willoch og Iggy Pop? – Iggy Pop. Han er jo rockestjerne, som sagt så var det rockestjerne jeg ville bli, ikke politiker. Men sånn livet mitt er nå, måtte det blitt Kåre Willoch. Det er greit å bli rockestjerne, men jeg får ikke reise på turné.

Da er det kanskje bedre å være Kåre Willoch.

– Hvem er den kuleste superhelten?

– Det er som i fotball, jeg fikk aldri noe favorittlag i England. Det er kun HamKam som er laget. Noen superhelter kunne potensielt vært den absolutte favoritten, det er nok He-Man og noen Transformers som kommer nærmest. Et kriterie for å være kul superhelt må være at lekefigurene er gøyale og fleksible å leke med. Jeg husker at vi forsøkte å leke med He-man og Skeletor og de der, men det var bare kjedelig egentlig.

– Hva liker du best å bruke penger på?

– Stoler. Jeg har kjøpt noen stoler i det siste, det liker jeg. Jeg kjøper en stol, sitter litt på den og kjøper en til. Noe jeg har lyst til å bruke penger på er kunst, men for tida har jeg ikke nok penger til det.

– Har du et tips til hverdagsaksjonisme?

– Følg Hamars eksempel! De er veldig gode på kildesortering.

43

Med flere som deg

Luftforurensning er en direkte årsak til helseproblemer i befolkningen.

Ingen transportalternativ er så lite skadelig for lufta som jernbanen.

Mer på skinner!

Produksjon: Gazette Foto: Scanpix

– ville lufta rundt oss være friskere!

ANNONSER Universitetet for miljø- og biovitenskap Det levende universitetet i Ås

Institutt for naturforvaltning

Det naturlige valget!

Studier innen Natur, Samfunn og Miljø: Bachelor - Økologi og Naturforvaltning Master - Naturforvaltning - Økologi - Utmarksbasert Næringsutvikling ·Spennende fagfelt ·Godt studentmiljø ·Stor valgfrihet

E-post: natur@umb.no for gratis studieguide send sms UMB til 1960 www.umb.no/ina

BVhiZgegd\gVb ^ ^cYjhig^Zaa ©`dad\^ HijYZciZg e ^cYjhig^Zaa ©`dad\^ a¨gZg Wgj`Z cVijgZch ©`dhnhiZbZg hdb bdYZaa [dg ji[dgb^c\ Vk kVgZg d\ i_ZcZhiZg#

BVhiZgegd\gVbbZi i^aWnh Vk Egd\gVb [dg ^cYjhig^Zaa ©`dad\^ >cY:Xda d\ Zg Zi id g^\! ^ciZg" cVh_dcVai d\ ikZgg[V\a^\ hijY^Zi^aWjY gZiiZi bdi W YZ cdgh`Z d\ jiZcaVcYh`Z hijYZciZg# JcYZgk^hc^c\Zc [dgZ\ g e Zc\Zah`# HijYZciZg bZY Zc WVX]Zadg ^ccZc hVb[jcchk^iZch`Ve! iZ`cdad\^[V\! ^cYjhig^YZh^\c! Vg`^iZ`ijg d\ gZVa[V\ `Vc h©`Z db deeiV` e bVhiZgegd\gVbbZi# BZg ^c[dgbVh_dc/ ]iie/$$lll#^cYZXda#cicj#cd

H¢@C69H;G>HI/ &*# Veg^a '%%,

;did/ CICJ >c[d$@ZccZi] 6Vg#

HijY^Zi \^g YZ\ Zc ]Za]Zia^\ [dghi ZahZ Vk iZ`cdad\^h`Z! ©`dcdb^h`Z d\ hVb[jcchbZhh^\Z VheZ`iZg kZY ^cYjhig^Zch b^a_©ji[dgYg^c\Zg# > i^aaZ\\ [ g Yj egV`i^h` igZc^c\ ^ bZidYZg [dg kjgYZgZ b^a_©`kVa^iZiZc Vk ja^`Z egdYj`iZg d\ hnhiZbZg d\ YZgZh a^kha©e# ;gV VcYgZ hZbZhiZg Vk [dgYneZg Yj YZ\ k^YZgZ ^ccZc B^a_©hnhiZbVcVanhZ ZaaZg B^a_©eda^i^`` d\ "aZYZahZ#

Utdanning og venner for livet Høgskulen i Volda har nokre av dei mest populære medieutdanningane i landet, fleire yrkesutdanningar og kreative og mange spennande fagstudium. Du kan velje blant årsstudium, bachelorstudium og masterstudium. > Administrasjon, planlegging og leiing > Estetiske fag: drama/teater, kunst og handverk, musikk > Historie, kultur, samfunnsfag, religion og livssyn > Informasjonsteknologi, matematikk, naturfag > Kroppsøving og friluftsliv > Lærar- og førskulelærarutdanning, adjunkt- og lektorkompetanse > Journalistikk, informasjon og media, animasjon, media-IKT-design > Spesialpedagogikk > Sosial- og helsefag, barnevern og sosionom > Språk og litteratur

www.hivolda.no/tilbod

ANNONSER

VEST-AGDER KOLLEKTIVTRAFIKK

ANNONSER

Det kommer mye godt ut av gjenvinning En krevende balansegang

Norsk Tippings årlige overskudd er på ca. 2,6 milliarder kroner.

Pengene fordeles mellom idrett, kultur og frivillige organisasjoner.

¨

www.glassgjenvinning.no

AGRA INDUSTRIER

SJ PUT R K TRENGE S I F A R R! G IGNE S DE

Norsk Tipping skal tilby spill som skaper glede og underholdning, men som ikke forårsaker uheldig spillatferd. Overskuddet vi skaper skal sørge for forutsigbar finansiering til samfunnsnyttige formål.

Det er dette som er Norsk Tippings krevende balansegang og årsaken til myndighetenes ønske om streng regulering og kontroll med spillemarkedet.