COP19 Klimaets stemmer

KLIMAETS

STEMMER KLIMAFORHANDLINGENE I WARSZAWA

201 3

HVA ER

KLIMAFORHANDLINGER? Klimaforhandlingene kan overvelde den beste. Her er fem punkter som guider deg gjennom forhandlingsjungelen.

TEKST: Vilde Blix Huseby

HVA:

ER DIN STEMME MER VERDT

ENN ANDRES?

Klimaforhandlingene holdes hvert år, og går under forkortelsen COP (Conference of the Parties). Klimatoppmøtene er en del av arbeidet FN-landene gjør gjennom hele året på klima.

Er du opptatt av hva som skjer med klimaet? Da er du ikke alene.

TEKST: Vilde Blix Huseby

Mange har meninger om hva verdenssamfunnet burde gjøre for å stoppe klimaendringene, og av dem er det mange som mener Norge burde gjøre mer.

I dette bilaget vil du oppdage at din egen makt til å påvirke klimapolitikken er større enn du tror. Du skal få lære mer om hva hva man kan gjøre dersom du vil jobbe med klimaspørsmål, og hvordan ungdom i andre deler av verden jobber med klima.

Du som er norsk statsborger kan påvirke Norges klimapolitikk på mange måter. Du kan for eksempel delta på debatter for å lære mer om klimaendringene, du kan skrive leserinnlegg eller bli med i en organisasjon. Er du aktiv i en organisasjon som jobber med klima, får du til og med kanskje muligheten til å delta på FNs klimaforhandlinger.

Hvert år er flere norske ungdommer, fra ulike organisasjoner, med på å påvirke verdens klimapolitikk gjennom FNs klimaforhandlinger. Ungdommene som deltar får satt seg grundig inn i klimaspørsmål, og får komme med innspill til norske myndigheter.

Norske barne- og ungdomsorganisasjoner bidrar i Norges klimaarbeid fordi norske politikere mener de unges stemmer er viktige. Ungdommen har andre perspektiver og annen kunnskap enn politikerne, og anses derfor som verdt å lytte til.

Slik er det ikke i alle land. I Kina lytter ikke staten like mye til innbyggerne sine som i Norge. Å være med i en miljøorganisasjon i Kina er noe ganske annet enn det er her hjemme. Det er vanskeligere å starte opp en organisasjon, få penger til å drive den, og det er mer utfordrende å bli hørt av de som tar beslutninger.

Er stemmen til en kineser mindre verdt å lytte til enn en nordmanns? Din egen mening om saken kan du gjøre opp selv. Her skal du i hvertfall få lytte til dem alle sammen.

ORDBOKA UNFCCC – FNs klimakonvensjon IPPC – FNs klimapanel COP – Conference of the Parties ADP – Arbeidsgruppen som skal utarbeide en ny avtale der alle land er med innen 2015

HVEM: På klimaforhandlingene deltar både politikere, forskere, byråkrater, businessmenn og miljøvernere fra alle verdens land. Byråkrater og politikere utgjør den offisielle norske delegasjonen, og er der for å forhandle. For forskerne er forhandlingene nyttige for å møte kollegaer fra andre land og oppdatere seg på forskning.

Næringslivet er der gjerne for å påvirke, knytte kontakter og få mer kunnskap.

Fra miljøorganisasjonene kommer deltakere fra både barne- og ungdomsorganisasjoner og andre organisasjoner. Sammen er de der for å være med på møter, lære mer om prosessene, holde aksjoner og å gi innspill til de norske forhandlerne gjennom å være sivilsamfunnets stemme.

HVOR: Forhandlingene holdes i ulike land hvert år, men målet er at de ikke skal holdes i samme verdensdel to år på rad. Det første klimatoppmøtet ble holdt i Tysklands hovedstad Berlin i 1994, og møtet som i år ble holdt i Warszawa, Polen, var det 19. i rekken.

Til neste år skal forhandlingene holdes i Lima, Peru, mens Paris blir vertskap for møtet i 2015.

HVORFOR: Det viktigste målet for alle de som er på forhandlingene er å finne en god måte å løse klimaproblemene på. Det vil si at verdens land må redusere sine samlede utslipp av klimagasser, og finne måter å tilpasse seg og dempe skadene av klimaendringene som allerede er igang.

Det viktigste målet FN-landene jobber mot nå er å lage en avtale som alle land vil undertegne. Målet er at en slik avtale skal komme på plass i 2015, på det 21. klimatoppmøtet i Paris.

VISSTE DU AT...

– Hver dag under klimaforhandlingene deles prisen «Dagens Fossil» ut? Prisen går til det landet som i størst grad har hindret framskritt i forhandlingene.

– Flere norske barne- og ungdomsorganisasjoner deltar på klimaforhandlingene? På klimatoppmøtet i Warszawa, var både Spire, Changemaker, Natur og Ungdom, KFUK-KFUM Global og representanter fra LNU (Landsrådet for norske barne- og ungdomsorganisasjoner) og Grønn Ungdom tilstede.

– Norge var det eneste landet i verden som hadde en egen interreligiøs gruppe med i den norske delegasjonen? I gruppen var det representanter for både katolikker, muslimer, jøder og ulike kristne trossamfunn i Norge.

– FN vil lære av Norge om hvordan de best kan inkludere ungdom? FNs organisasjon for bærekraftig urban utvikling (UN Habitat) skal samarbeide med LNU om deres erfaringer med å involvere ungdom i viktige beslutningsprosesser.

– På enkelte videregående skoler og universiteter rundt om i verden har de støtteordninger for å sende studenter på klimaforhandlingene? Studentene drar på forhandlingene for å lære mer om hvordan klimaforhandlingene foregår, og lærer medelevene sine om FN-prosessene når de kommer hjem.

HVORDAN: Klimaforhandlingene pågår i to uker, og i begynnelsen av forhandlingene er det mest byråkrater som går i forberedende møter. Samtidig holdes det en rekke sidearrangementer, der det blant annet presenteres ulike typer forskning eller klimaprosjekter. Den siste uka av forhandlingene kommer ministerne for å delta på det som kalles «høynivådelen». Da skrus tempoet opp, og de store avgjørelsene tas. Fra Norge er det miljøvernministeren som deltar.

– Om du er under 18 år har du egentlig ikke lov til å få akkreditering til forhandlingene? De som er under 18 kan få et midlertidig pass for å komme inn, slik at de har mulighet til å delta på noe av forhandlingene.

– Det har aldri vært flere representanter fra det norske sivilsamfunnet med enn under klimaforhandlingene i Polen?

– Noen land har ikke råd til å sende delegater på forhandlingene? I slike tilfeller betaler FN for at landet skal ha mulighet til å sende én eller to delegater.

DE ER KLIMAETS

STEMMER I Norge kan ungdom være med å forme norsk klimapolitikk.

Slik er det ikke i alle land.

Stadion Narodowy, Warszawa, 12. november.

Ute blåser det opp til surt novembervær, mens inne på fotballstadion i Polens hovedstad forhandles det om klima. I rekken av klimaforhandlingene har turen kommet til det nittende toppmøtet, og i et lite rom sitter mellom

tyve og tretti representanter fra det norske sivilsamfunnet. De som sitter der kommer fra organisasjoner som Natur og Ungdom, WWF, Redd Barna og Spire, og alderen deres spenner fra alt fra 20 til noen-og-seksti år. Alle har de reist ned til fotballstadionen i Polen for å følge med på og påvirke forhandlingene.

Vanligvis er de rundt i møtesaler og i korridorer, men i dette øyeblikket lytter de til en svært begeistret mann. Aslak Brun, fersk forhandlingsleder for Norge, ønsker sivilsamfunnet hjertelig velkommen.

– Aldri har det vært så mange representanter for sivilsamfunnet med som i år, smiler Aslak Brun fornøyd.

– Det er jeg veldig glad for.

Aslak har grunn til å smile, for Norges store sivilsamfunnsdeltakelse er unik. Antall deltakere som hvert enkelt FN-land har mulighet til å sende varierer sterkt, og Norges delegasjon er blant de største.

Størrelsen på delegasjonene handler om prioriteringer, altså hvor viktig landene syns klimaforhandlingene er, men også om penger. De landene som ikke har råd til å sende delegater på forhandlingene kan få sponset deltakelse av FN, men siden dette bare gjelder én eller to delegater per land blir forskjellene store. For eksempel: Mens Norge, med sine fem millioner innbyggere, sendte 64 representanter til møtet i Polen (i tillegg til et tredvetalls sivilsamfunnsrepresentanter), var det kun tre delegater som representerte seks millioner eritreere. Ideelt sett skal disse tre rekke over like mye som Norges 64 representanter.

I tillegg møter de andre utfordringer, for hvorvidt staten synes det er viktig å inkludere sivilsamfunnet varierer også mye. Selv om

Lina ser på miljøarbeid i Kina som «en dans med håndjern». Selv om frivillige organisasjoner, som for eksempel miljøorganisasjoner, ikke er forbudt, er det ikke akkurat lett å drive dem.

Grasrotorganisasjoner eksisterer knapt, og flere av de nasjonale miljøorganisasjonene er fortsatt i startfasen.

– I Kina møter de ikke-statlige organisasjonene vanskeligheter med å registrere seg, og vi får ingen penger fra staten, forteller Lina.

Nasjonale organisasjoner som den Lina jobber i, er avhengig av støtte fra utlandet, og vet gjerne ikke hvor pengene skal komme fra mer enn tre måneder fram i tid. Lina har opplevd at lønnen hennes har vært tre måneder forsinket, på grunn av givere som plutselig har trukket støtten.

Størrelsen på lønningene i nasjonale NGOer (ikke-statlige organisasjoner) er heller ikke mye å snakke om. De ansatte gjør store kompromisser i egen levestandard for å jobbe i organisasjonene, de har lang reisevei for å kunne bo billig, og leilighetene de bor i er gjerne av dårlig kvalitet.

FN har slått fast at sivilsamfunnet har en viktig plass i klimaforhandlingene, er det opp til hvert enkelt land å avgjøre i hvilken grad de vil inkludere frivillige organisasjoner, fagbevegelse og interessegrupper. Og det er det ikke alle som ønsker.

«En dans med håndjern» Beijing, Kina, 4. november: – I Kina står miljøorganisasjonene lavt i kurs, sier Lina Li. Midt i en av verdens mest forurensede byer sitter hun på en kafé, og snakker på inn- og utpust om utfordringene ved å være miljøverner i Kina. Pustemasken som alltid er med i sekken vitner om at hun bor i et land med behov for en bedre miljøpolitikk.

– I Kina har man har ikke de samme mulighetene som sivilsamfunnet i vestlige land. Her er det ikke slik at myndighetene aktivt tar sivilsamfunnet med på råd, slik de gis mulighet til i vestlige land. Her har man ingen stemme.

Det er én uke før klimaforhandlingene i Polen starter, og Lina, som til daglig jobber i organisasjonen Greenovation Hub, er snart klar til å dra på forhandlingene for femte år på rad.

Når man er ung går det greit – Men det er ikke nok å leve på i lengden.

Det gjør at NGO-ene mister viktig kompetanse.

Den dårlige lønnen gjør at mange talentfulle mennesker må slutte. Man kan jo ikke la være å få barn og skaffe seg leilighet bare for å fortsette å jobbe i NGO-ene på fulltid.

For internasjonale organisasjoner som driver miljøarbeid i Kina, slik som Greenpeace og WWF, er ting greiere. De har en stor organisasjon i ryggen, og lønningene er ofte bedre.

– WWF Kina er i stor grad et «mottakerkontor», i den forstand at vi får mye økonomisk støtte fra andre WWF-kontorer rundt om i verden, sier Liangchun Deng, som jobber med klimaspørsmål i WWF Kina.

Og pengene fra utlandet kommer godt med.

Det er mye å holde fingrene i for miljøvernere i Kina. Ikke bare har landet et av de største klimagassutslippene i verden, men befolkningen er også svært sårbare for effektene av klimaendringer som flommer, tørke og smelting av isbreer.

Gryende engasjement På sikt vil miljøorganisasjonene kanskje oppleve å få drahjelp fra en større andel av befolkningen.

En voksende bekymring for miljøet tar form i Kina. Mye av årsaken ligger i luftforurensningen, som har blitt et stort problem.

– I Kina går folk bare ut for å demonstrere når deres egne interesser har blitt skada. Nå har luftforurensningen utviklet seg til å bli et slikt tema, hevder Lina.

De siste ni månedene har nesten halvparten av Kinas befolkning vært plaget av luftforurensning, og problemet er spesielt stort i de østlige områdene av Kina. Andre forurensningsproble-

mer gjør seg også gjeldende. I Dalian, Kunming og Guangdong har det vært store problemer med kjemikalieforurensning, og det har blitt etablert en tydelig link til flere helseproblemer, som sjansen for å få kreft.

Protestene mot luftforurensningen har stort sett gitt utslag i små, lokale protester og enkelte interessegrupper i oppstartsfasen. Kineserne søker å rette oppmerksomhet mot problemene gjennom å ta bilder av seg selv med pustemasker på kjente steder, som på Den hellige fredsplass, og legge de ut på sosiale nettsteder som Weibao (kinesisk Twitter). Noen går også ut i gatene for å gjøre det kineserne kaller «sambo».

Det er en fredfull demonstrasjonsmetode som betyr noe slikt som «å gå seg en tur». Man tar på seg en t-skjorte med budskapet sitt og går ut i gatene, alene eller sammen med andre.

Chang Liu (21) og Nan Zhang (24) er universitetsstudenter og jobber frivillig som praktikanter på WWFs Beijing-kontor to dager i uka. De tror alle i Kina nå er opptatt av miljø, på grunn av den kraftige luftforurensningen som har inntatt de store byene.

– Folk er opptatt av miljø fordi de vil ha en god helse, sier Chang.

Selv fattet hun interesse for miljøspørsmål gjennom studiene, og er svært fornøyd med å jobbe i en internasjonal organisasjon som WWF. – Jeg kunne ikke tenke meg å organisere meg i en nasjonal miljøorganisasjon, det virker vanskelig, mener hun.

– De er alltid under press fra myndighetene.

Siden WWF er internasjonale, kan vi jobbe uavhengig, mens de nasjonale miljøorganisasjonene må være tilknyttet myndighetene, og er derfor nødt til å adlyde dem.

Ny generasjon, nytt engasjement Kanskje er det derfor det gryende miljøengasjementet enda ikke har utviklet seg fra spredte, lokale protester til organisert virksomhet. Men nå kan dette endre seg. Engasjementet er nemlig størst hos de unge som nå vokser opp i et

SIVILSAMFUNN

– Sivilsamfunnet består av en rekke frivillige organisasjoner og interessegrupper, der folk kan komme sammen og organisere seg – uavhengig av familien, staten og markedet.

– I FN-systemet regnes næringslivet også som del av sivilsamfunnet – Betegnelsen NGO (non-governmental organization) brukes om ikkestatlige organisasjoner – I Norge mener man sivilsamfunnet har en viktig funksjon som staten ikke selv kan utføre.

ANJALI APPADURAI (23), CANADA – På sitt fjerde klimatoppmøte – Jobber for 3rd World Network. Skriver omfattende, daglige oppdateringer og analyser fra møter.

ARNSTEIN VEST NORGE

– 1. nestleder i Natur og Ungdo for første gang.

– Deltar på aksjoner, følger med side-events og skriver for norske

ADRIAN FERNANDEZ JAUREGUI (22), BOLIVIA – Student på College of the Atlantic.

Studert internasjonal klimapolitikk som forberedelse.

– Med i organisasjonen Earth in Brackets og på forhandlingene for første gang.

stadig mer luftforurenset Kina.

En av dem som har tatt steget inn i en nasjonal miljøorganisasjon er Jiang Wei. Etter endt bachelorgrad valgte han å begynne som prosjektleder i organisasjonen CYCAN (China Youth Climate Action Network) framfor en bedrift – den vanligste karriereveien for de fleste kinesere. Valget hans er uvanlig. Da foreldrene hans fikk høre det, sa de: «Hva er en NGO?», og «Får du betalt for å jobbe der?»

I CYCAN jobber han med å få kinesiske univer-

sitetsstudenter engasjert i klimaspørsmål, blant annet ved å lære dem opp i å beregne klimagassutslippene fra deres eget studiested. Slik kan de blant annet finne ut av hvilke av skolebygningene deres som bruker mest energi.

Jiang deltar også på klimaforhandlingene for CYCAN – som en av få unge kinesere. Mens Norge sender hele 15 ungdommer på klimaforhandlingene, deltar det få unge mennesker fra det folkerike landet Kina.

Men kineserne har deltatt med flere før, og

jobber for å bli like mange igjen. Københavnmøtet i 2009 var toppåret, da CYCAN rekrutterte 35 unge studenter og nyutdannede til å delta på klimaforhandlingene. Målet er å få høy ungdomsdeltakelse også på det store møtet i Paris i 2015.

De kinesiske ungdommene har tidligere jobbet en del med å ha aksjoner og demonstrasjoner på forhandlingene, men nå har de bestemt seg for å tenke nytt, og vil i stedet satse på å virkelig drille unge nyutdannede kinesere i FN-

TRE (22),

om. På forhandlingene

d på møter, går på e nettsider.

NAIXIN KANG (17), KINA

– På forhandlingene for første gang, med organisasjonen Youthink Center – Deltar for å fortelle om erfaringene sine med å arrangere små FNkonferanser for ungdom.

TEMBELLO RAMPO (23), SØR-AFRIKA

– På forhandlingene for første gang, med organisasjonen Earthlife Africa – Jobber med skaffe penger for at flere ungdom fra Afrika skal kunne delta på Paris-møtet i 2015. prosesser og klimaspørsmål. CYCANs tanke er at dersom de kan få bygget opp kapasiteten til kinesisk ungdom på dette feltet, kan de virkelig påvirke myndighetene.

For det er ikke nødvendigvis slik at kinesere flest aldri kan nå fram til myndighetene sine. De må jobbe på andre måter enn man gjør i vestlige land.

– Helt ærlig, jeg hater å si det, men ungdom...

De vil ikke ha noen virkelig påvirkning på forhandlingene gjennom å holde plakater, sier Jiang.

– Jeg vet ikke hvordan det er med andre land, men Kinas myndigheter vil ikke endre sine posisjoner på grunn av det.

Jiang får støtte i sine synspunkter fra Li Shuo i Greenpeace Kina. Li ser kompetanse hos unge som noe av det viktigste i klimakampen.

– Spør du meg er Kinas viktigste utfordring mangel på kapasitet. Ikke i økonomisk forstand, men når det gjelder kunnskap, sier han og utdyper: – Internasjonale prosesser på klimafeltet er

ganske nytt og konseptet med ikke-statlige organisasjoner er fortsatt relativt ukjent. Det viktigste er derfor å bygge opp ressurssterke og kunnskapsrike personer som kan lede dette arbeidet videre.

Annen type påvirkning Warszawa, Polen: Tilbake til klimaforhandlingene sitter en av dem som kan komme til å lede et slikt arbeid i framtiden. Universitetsstudenten Yiyi Huan (21) er

så interessert i å lære om klimaspørsmål at hun har betalt 12 000 norske kroner for å komme hit.

Yiyi er spesielt interessert i å lære mer om ungdomsdeltakelse, og på forhandlingene har hun blant annet deltatt i arbeidet med å bygge opp et nettverk for asiatisk ungdom som deltar. Selv om ungdomsnettverk, som YOUNGO, allerede finnes på forhandlingene, er asiatisk ungdom dårlig representert. Både der og på hjemmebane ser hun at det kinesiske sivilsamfunnet har noen utfordringer.

– Utfordringen for NGO-er er at det fortsatt er et nytt konsept for kinesere. Når vi prøver å organisere aktiviteter på universitetet, forstår ikke andre hva vi holder på med, eller hva vi ønsker å få til. De vet ikke engang den egentlige betydningen av en NGO. Fordi det er så ukjent, blir folk noen ganger redde for å være med, forteller Yiyi.

Men noe er i ferd med å endre seg i Kina. Lina fra Greenovation Hub kan fortelle at de mykner opp lovgivningen enkelte steder i Kina, som i Guangdo, som gjør det enklere for ikke-statlige organisasjoner å registrere seg. Og myndighetene lytter i stadig større grad, selv om sivilsamfunnet selv mener de fortsatt har et langt stykke å gå, og de frivillige organisasjonene ofte må gå omveien rundt en tredjepart (som de statlige forskningsinstituttene) for å ha mulighet til å påvirke.

– Under klimamøtet ser vi representantene fra myndighetene på daglig basis, der sitter vi til og med noen ganger ved siden av dem i de store forhandlingssalene, sier Liangchun fra WWF. For Li Shuo fra Greenpeace er dette «den vakre delen» med å være på forhandlingene.

– Her støter vi på representanter for myndighetene i gangen hver time. Det blir mye prat i korridorene.

Samtidig viser de kinesiske miljøvernerne også stor forståelse for myndighetenes prioriteringer. Kina er et stort land, som tar tid å endre, og med helt andre utfordringer enn Norge. Selv om den økonomiske utviklingen er skyhøy i de

store byene, sulter mange som bor på landet.

For Kinas regjering haster det derfor å løse disse problemene.

Sammenlignet med industrialiserte land, tror ikke Yiyi at det er mange kinesere som er opptatt av å leve miljøvennlig. Men hun regner med at flere og flere kommer til å engasjere seg i det

«Jeg kunne ikke tenke meg å organisere meg i en nasjonal miljøorganisasjon, det virker vanskelig. De er alltid under press fra myndighetene.»

– Chang Liu (21), praktikant i WWF Kina

på sikt, og spesielt blant de unge.

– Nå har flere ungdommer tilgang til internasjonale arenaer, til utdanning og muligheter for å lære mer om klimaendringer. Mange tar også utdanning og jobber i utlandet, før de så kommer hjem til Kina. Vi føler et visst ansvar for å gi tilbake det landet vårt har investert i oss.

Mer enn forhandlinger Ungdommer fra sivilsamfunnet på klimaforhandlinger handler også om å investere i de som skal løse klimaspørsmålene i framtiden. De årlige toppmøtene er ikke bare steder der klimaavtaler skal forhandles, men møteplasser for forskere og interesseorganisasjoner for hele verden. I tillegg er de en arena for å lære.

Anjali Appadurai, opprinnelig fra India og oppvokst i Canada, er et levende eksempel på det. Som student ved det amerikanske universitetet College of the Atlantic begynte hun å jobbe med klimaspørsmål gjennom organisasjonen Earth in Brackets. Noen vil kjenne henne igjen etter sluttappellen (intervensjonen) hun holdt på klimatoppmøtet i Durban i 2011, som senere gikk verden rundt på Youtube og sosiale medier.

Nå er hun på sitt fjerde klimatoppmøte, og utfører verdifullt arbeid på forhandlingene. Etter endt utdanning, med kurs i internasjonal klimapolitikk, og erfaring fra toppmøter over flere år, jobber 23-åringen nå for organisasjonen 3rd World Network. Gjennom et møysommelig arbeid med å notere ned det alle delegatene sier på møter, for så å sortere det og analysere det, lager hun oppdateringer på det som skjer i forhandlingene. Rapportene brukes av både sivilsamfunnet og forhandlerne selv.

Bak klimakunnskapen Anjali har opparbeidet seg ligger stort engasjement og hardt arbeid.

– For å komme til møtet i Durban i 2011 betalte jeg over 1000 dollar selv, sier Anjali.

– Jeg brukte alle sparepengene mine. Men

det var verdt det.

Møtet i Durban ga Anjali det hun kaller «lyspære-øyeblikket». Der satt hun, 21 år gammel, oppe til 3 på natta, og skrev tørre rapporter som «sannsynligvis bare tre personer ville lese». Og hun elsket det. Hun tenkte: Dette kan jeg gjøre resten av livet. «This can be my service to society.»

Den første gangen Norske organisasjoner, som for eksempel Spire, jobber med å gi flere ungdommer som Anjali mulighet til å delta på FNs klimaforhandlinger. For kunnskapen unge mennesker som Anjali tilegner seg gjennom å engasjere seg i forhandlingsprosessene fra tidlig alder er gull verdt. Meningsfull deltakelse på klimaforhandlingene krever samtidig gode forhåndskunnskaper. Man må forstå FN-prosessene, ha god kjennskap til klimapolitikk og oversikt over de ulike områdene det forhandles om. Å gi ungdom mulighet til å delta på klimaforhandlingene er ikke bare nyttig i den forstand at de presser politikerne til mer ambisiøs politikk, men er også en investering i å bygge opp kompetanse på klima i hvert enkelt land. Å møte forhandlingene for første gang er ikke lett, men ett sted må man begynne. Arnstein Vestre (22), nestleder i Natur og Ungdom, med mye kunnskap om klimaarbeid, kan bekrefte at forhandlingene er mye å sette seg inn i.

– Førsteinntrykket er at dette er veldig stort.

Utrolig mange folk, du hører forskjellige språk rundt i gangene hele tiden. Alt i alt er det ganske overveldende, sier han.

Bare hør på forkortelsene som surrer rundt i gangene: AAU, AWG-KP, ICAO, BAP, REDD, ICAO. Skal man kunne påvirke forhandlingene, må ord og begreper læres, man må få oversikt over de ulike områdene det forhandles om og hva som diskuteres der. Først da kan man finne ut om det finnes måter å dra forhandlingene i riktig retning.

På sitt første klimatoppmøte orienterer Arn-

Jiang Wei fra CYCAN.

NORSK SIVILSAMFUNN PÅ FORHANDLINGENE – Miljøorganisasjoner: Natur og Ungdom, Naturvernforbundet, Regnskogfondet, WWF, Bellona – Andre frivillige organisasjoner: Redd Barna, Kirkens Nødhjelp, Changemaker,KFUK-KFUM Global og Spire – Interesseorganisasjoner og fagforeninger som LO, YS og NHO – Trossamfunn som Den norske kirke, Islamsk råd, frikirken, Det mosaiske trossamfunn stein seg gjennom å følge folk som har vært her tidligere, og lære av dem. Han er blant annet med på aksjoner i regi av Young Friends of the Earth Europe og Friends of the Earth International. I tillegg følger han med på forhandlingene, og blogger til de hjemme om hva som skjer på klimamøtet.

Tebello Rampo (23) fra Sør-Afrika kjenner seg igjen i Arnsteins erfaringer. Også hun er på klimaforhandlingene for første gang, men skulle allerede ønske at hun hadde begynt å engasjere seg i de internasjonale prosessene mye tidligere.

Hun er her for å gjøre det lettere for unge mennesker som henne selv å komme på forhandlingene. I gangene på klimaforhandlingene er det få ungdommer med afrikansk bakgrunn – for ikke å snakke om ungdom fra Asia eller Latin-Amerika.

Tebellos organisasjon, EarthLife Africa, jobber for å bøte på dette. De vil ha økt samarbeid i det globale sør. Målet er at land i Afrika, Asia og Latin-Amerika skal kunne å snakke med en mer helhetlig stemme. #volveremos Sør-Afrika er et godt eksempel på utfordringen ved å mobilisere langvarig klimaengasjement. I tiden rundt COP17-møtet i Durban i 2011, var det stort engasjement rundt klimasaken, men det dabbet raskt av.

– Man skulle forvente at bevisstheten ville blitt større gjennom slike klimatoppmøter, men i Sør-Afrika ble det bare en kort hype, og så var det glemt, sier Tebello.

I Polen oppstår det samme spørsmålet: Hvordan skal man skape langvarig klimaengasjement? Etter at forventningene til det store møtet i København i 2009 brast, ble pågangsmotet og håpet til store deler av sivilsamfunnet knust. Og knuste løfter og tillitsbrudd tar tid å reparere.

På årets forhandlinger i Polen ble spørsmålet igjen aktuelt. Samtidig som klimaforhandlingene gikk sin vante gang i Warszawa, lå Filippinene hardt rammet etter tyfonen Haiyans herjinger,

med ødelagte byer og flere tusen omkomne.

Tyfonen ble direkte knyttet til klimaendringer, og talen til Filippinenes sjefsforhandler, Yeb Sano, under åpningen av årets toppmøte, rørte en hel verden med sin ektefølthet og kraft. Til tross for dette, førte møtet i Warszawa til svært få resultater.

Når forhandlingene i Polen så går mot slutten, tar sivilsamfunnet derfor en uvanlig avgjørelse.

Det er 21. november, og fortsatt mer enn to døgn til forhandlingene kommer til å avsluttes på overtid. Stille og rolig, i en lang, hvitkledd rekke, forsvinner 800 deltakere fra sivilsamfunnet – miljøorganisasjoner, fagbevegelse, interesseorganisasjoner og etniske minoritetsgrupper – ut av fotballstadion i Warszawa. På seg har de festet klistremerker: «#COP 19 – Polluters talk, we walk», og «#volveremos – we will be back», lyder budskapet.

«Walkout» fra møtelokalene: Det har aldri skjedd tidligere, og dermed ble utmarsjen en ekstra kraftfull protest. Politikerne ble gitt rødt kort. Advarslene hadde vært mange, men ifølge politikernes dommere, selve folket, gjorde de ikke jobben sin. De måtte si ifra.

For sivilsamfunnet venter nå en tøff oppgave.

Bare noen timer etter, samlet deltakerne seg for å diskutere hvor veien skulle gå framover, og det ble fastslått at et viktig mål blir å finne ut av hvordan de kan bygge en stor global, sosial bevegelse.

Indiske Anjali Appadurai er optimistisk på vegne av bevegelsen.

– Jeg tror vi kommer til å bygge vår politiske makt de neste årene. Men de sosiale bevegelsene må vokse sammen. Hvis vi klarer å bygge oss opp og samarbeide, da vil det bli vanskelig å stoppe oss.

Noe av det en slik bevegelse er nødt til å ta hensyn til, er hvordan de skal løse problemet med at deltakere fra Sør er underrepresentert, slik sørafrikanske Earthlife Africa jobber med.

Slik vil flere stemmer bli hørt.

Arnstein fra Norge er enig i betydningen av å skape en sterk bevegelse, som holder engasjementet oppe. Han føler selv hvordan engasjementet kan forsvinne når nederlagene kjennes for store. Da han satt hjemme i Norge og fulgte forhandlingene i København på internett i 2009, og møtet «gikk i dass», følte han at forventningene til at fremtidige møter skulle få til noe konkret, gikk samme veien.

– Når man har skyhøye forventninger og alt kollapser, blir man bare apatisk og føler at verdens ledere ikke får til noe uansett, og at ingenting nytter.

Men det å være en del av en organisasjon fikk ham opp igjen. Som medlem av Natur og Ungdom var det å dra på sommerleir og møte andre engasjerte, noe som hjalp ham opp av gropa.

– Jeg tror det hjelper å være en del av en bevegelse som opplever den samme følelsen av håpløshet, men som også vet at det ikke nytter å gi opp. Og da er ikke det viktigste nødvendigvis å være på forhandlingene, men å gjøre viktige ting der man er, sier han.

– I tillegg til gode valg i hverdagen, er kanskje det viktigste at man sier ifra og dermed presser på for å få ting til å skje.

DELTAKELSE PÅ COP19 I POLEN: – 10 106 mennesker fra 191 land deltok – Av disse kom 3586 fra ikke-statlige organisasjoner – 2 av landene som deltar har kun observatørstatus (Palestina og Sør-Sudan) – Mens India (verdens nest-største land med 1,27 milliarder innbyggere) kun sendte 34 representanter, sendte den lille øystaten Nauru (verdens minste republikk med 9378 innbyggere) 32 representanter.

4 NORDMENN KLIMAPOST PÅ KLIMAFORHANDLINGENE 1.Hvorfor er du på klimatoppmøtet?

2.Hva gjør du her?

Hallvard Surlien, Grønn Ungdom 1. Jeg er her for å høre på de som rammes hardt av klimaendringene allerede i dag, forstå hvorfor ikke verdens ledere har klart å løse klimakrisa til nå, og skjønne hva som må til for at vi skal klare det.

2. Jeg følger forhandlingsmøtene og møter miljøbevegelse og politikere fra våre søsterpartier rundt om i verden. I tillegg har jeg vært på en del faglige foredrag og seminar, om forskjellige klimaløsninger.

Marita Haug, LNU-delegat 1. Som LNU-delegat er jeg her som representant for 97 norske barneog ungdomsorganisasjoner og deres 500 000 medlemmer. Dessuten har jeg som verdensborger et ansvar for å forvalte jordens ressurser på en bærekraftig måte.

2. Hovedsakelig jobber jeg med å lobbe politikere til å være ambisiøse og å tenke i et langtidsperspektiv. Jeg er en del av en internasjonal ungdomsgruppe som jobber for å få prinsippet om rettferdighet mellom generasjoner inn i den nye klimaavtalen.

Ingrid Verne, Changemaker 1. Jeg er på klimatoppmøtet for å påvirke forhandlingene innenfra.

Vi har størst mulighet til å påvirke den norske delegasjonen, så det er først og fremst de jeg jobber opp mot.

2. Jeg jobber gjennom det internasjonale ungdomsnettverket YOUNGO, følger forhandlingsmøter, skriver blogginnlegg, leserinnlegg i aviser og uttaler meg til media om hva som skjer og hva vi krever. I tillegg bruker jeg mye tid på å følge forhandlingsmøtene, slik at jeg er mest mulig oppdatert på det som diskuteres.

Are Einari Skau, Spire 1. Jeg er på klimatoppmøtet for å vise forhandlerne at vi følger med på hva de gjør, og for å påvirke dem til å ta de beste beslutningene for miljøet.

2. Jeg snakker med, og stiller spørsmål til politikere og forhandlere om saker jeg synes er viktige i forhandlingene, arrangerer aksjoner og skriver appeller som blir presentert under forhandlingene.

@KLIMAPOST: Prosessen mot en klimaavtale der alle land er med blir et maraton, men barn og unges arbeid kan gjøre at vi kommer raskere i mål.

TEKST: Marita Haug, FN-delegat for LNU

– Husk at dere jobber for barnebarna deres, så aldri føl at dere er for unge for klimaforhandlingene! sa lederen av G77 og Kina- gruppen.

Den alvorlige, men klinkende klare beskjeden kom da to ungdommer fra det internasjonale ungdomsnettverket YOUNGO og jeg var så heldige å få møte den fijianske lederen. Dette er oppmuntrende og viktige ord når man representerer 500.000 norske barn og unge i et forum som domineres av voksne.

Rettferdighet mellom generasjoner Det er barn og unge som skal overta kloden, og derfor står arbeidet for rettferdighet mellom generasjoner sterkt for oss.

Rettferdighetsprinsippet går ut på at vi skal overlate kloden i minst like god stand som vi mottok den. Dette er et av områdene jeg har jobbet mest med på forhandlingene. Det kan virke selvfølgelig, og derfor mener vi også at det er viktig at det kommer tydelig fram i avtalen som skal stå klar i 2015. På den måten binder landene seg til å kutte utslipp i tråd med et langtidsperspektiv, og ikke i et korttidsperspektiv – slik markedskreftene legger opp til.

Påvirkningsarbeidet består av lobbyvirksomhet og aksjoner. Jeg er involvert i lobbyingen, som jeg må si er veldig lærerikt og spennende. Arbeidet rundt prinsippet om rettferdighet mellom generasjoner drives av en gruppe innen det internasjonale ungdomsnettverket til UNFCCC (YOUNGO), hvor jeg jobber med ungdom fra hele verden.

Vi blir hørt Selv om klimaforhandlingene til tider kan oppleves som krevende og teknisk, opplever jeg ofte at veien til toppen er kort.

Det nytter å gi delegasjonene ”et spark bak”, og forhandlerne lytter faktisk til det vi har å si.

Gruppa jeg jobber i har blant annet vært i møter med lederen av UNFCCC, Christiana Figueres og delegasjoner fra hele verden. Vi har hatt mange gode samtaler om temaet.

Vårt inntrykk er likevel at vi har plantet noen viktige tanker hos delegasjonene.

Prosessen frem til den endelige avtalen, er uansett et to til tre-års maraton. Uansett om vi får prinsippet med i sluttdokumentet fra COP19 eller ikke, håper og tror vi at vi gjør et viktig arbeid i prosessen videre.

– Man skulle ikke tro at dette forslaget kom fra ungdom, sa lederen av G77 og Kina-gruppen, tydelig imponert.

Nettopp! tenkte jeg. Det er derfor barn og unges deltakelse er så viktig: Vi er en ressurs og vi har noe å komme med.

Les @klimapost fra de andre norske ungdomsorganisasjonene på putsj.no

LESETIPSET! Lyst til å vite mer om FNs klimaforhandlinger?

Les Klimaspillet!

Den rykende ferske boka «Klimaspillet», skrevet av Bård Lahn, gir deg innblikk i livet bak kulissene i FNs klimaforhandlinger. Bård, som har vært med på mange klimatoppmøter, dro på forhandlingene for første gang som representant for Natur og Ungdom.

«Ungdom spiller en viktig rolle fordi de kan presse politikere til å levere og til å ta klimautfordringen på alvor. Ungdom kan vise vei til et annerledes og grønnere samfunn» – Henrik Harboe, tidligere klimaforhandler for Norge

ENGASJERT? Får du lyst til å engasjere deg i klimaspørsmål?

Det fins flere muligheter: SPIRE

I Spire kan du bli del av klimautvalget, som har base i Oslo. Du kan jobbe for å påvirke norske myndigheters posisjoner i klimaforhandlingene, lage kampanjer, debatter og drive informasjonsarbeid rettet mot ungdom. I tillegg får du muligheten til å delta i internasjonale ungdomsnettverk.

NATUR OG UNGDOM

I Natur og Ungdom kan du bli med i et av 70 lokallag spredt over hele landet. Her kan du lære hvordan man påvirker politikere gjennom aksjoner og leserinnlegg. Du skoleres i miljø- og klimaspørsmål, og blir en del av det store, europeiske nettverket Young Friends of the Earth Europe.

CHANGEMAKER

I Changemaker kan du bli del av klimautvalget, som blant annet jobber med FNs klimaforhandlinger, norsk oljevirksomhet og kutt i klimagassutslipp og å drive lobbyvirksomhet mot norske politikere.

KFUK-KFUM Global

I KFUK-KFUM Global kan du jobbe for å påvirke norske beslutninger, og bidra til klimarettferdighet. Du får samarbeide med partnere i utviklingsland, og jobbe med å bevisstgjøre ungdom.

PUTSJ-REDAKSJONEN

I Putsj kan du bli del av en redaksjon der du får jobbe med miljøog klimaspørsmål gjennom å skrive, fotografere, lage film eller illustrere.

Du får også muligheten til å delta på arrangementer i regi av andre miljøorganisasjoner.

OM BILAGET: IDÉ, TEKST OG FOTO: VILDE BLIX HUSEBY ILLUSTRASJONER: LISBETH MOEN Informasjonsprosjektet «Klimaets stemmer» er støttet av LNUs Nord/ Sør-informasjonsstøtte, og produsert i samarbeid med Putsj-redaksjonen, ved Knut Arne Oseid, Adele Westgård, Henrikke Ellingsen og Espen Andre Breivik.

Flere tekster fra prosjektet «Klimaets stemmer» kan finnes på putsj.no.