Freden presentasjon

Innhold Forord........................................................................................................ 5 Fredsdagene sett gjennom en kameralinse.................................................. 7 Den tyske kapitulasjonen i Norge ............................................................. 13 Bombingen av Karljohansvern.................................................................. 20 Bombingen av Vallø.................................................................................. 25 Illegale aviser............................................................................................ 31 Vestfold D-15............................................................................................ 39 Distriktsledelsen i D-15 går til aksjon....................................................... 44 Sivorg....................................................................................................... 52 Flyslipp til Milorg (D-15) i Vestfold............................................................ 54 Fakta om fem fly brukt i slipp................................................................... 60 Sabotasjeaksjoner våren 1945.................................................................. 62 Saborg og andre motstandsgrupper...................................................... 67 Freden i Vestfold – sett fra tysk side.......................................................... 71 De tyske soldatene.................................................................................... 78 Tyske installasjoner.................................................................................. 80 Krigsminnene langs Andebuveien......................................................... 82 Bolærne fort............................................................................................. 84 Overtakelsen av Malmøya......................................................................... 87 Overtakelsen av Oddane fort..................................................................... 88 17. mai i Vestfold...................................................................................... 90 Maidagene i Andebu................................................................................................. 91 Motstandskamp i Vestre Andebu....................................................... 96 Brunlanes og Stavern..........................................................................103 Hedrum...............................................................................................106 Hof......................................................................................................107 Holmestrand........................................................................................108 Horten.................................................................................................110 Lardal..................................................................................................119 Larvik..................................................................................................120 Barndomsminner.............................................................................125 Nøtterøy...............................................................................................130 Ramnes...............................................................................................133 Sandefjord...........................................................................................135 Stokke.................................................................................................147 Tjølling................................................................................................153 Tjøme..................................................................................................154 Hvasser og Brøtsø............................................................................157 Tønsberg.............................................................................................159 Fra Milorg til iskremproduksjon.......................................................168 Skytetrening ved Nordbyen..............................................................171 Våle.....................................................................................................183 «Dødsgjengen» til A-153...........................................................................185 Krigsfangene............................................................................................190 Andebu................................................................................................190 Sande..................................................................................................194 Horten.................................................................................................197 Larvik..................................................................................................197 Mellom Bolærne...................................................................................198 Bergan.................................................................................................199 Teie.....................................................................................................199

3

Russere på tysk side............................................................................202 Finnene på Teie...................................................................................203 Jødene sendes vekk fra Berg....................................................................206 Bergfangene frigis....................................................................................209 De som overlevde holocaust.....................................................................214 Frigjøringen og en ung gutt......................................................................216 Flyktninger i Sverige................................................................................219 Utefronten...............................................................................................222 Krigsseilerne........................................................................................223 En krigsseiler går i land.......................................................................223 Stillehavskrigen...................................................................................229 2. bergkompani........................................................................................232 Arrestasjoner og interneringer.................................................................240 Det ble ingen lange knivers natt...............................................................247 Falne i mai..............................................................................................254 Oversikt inndeling av D-15 i avsnitt og områder.......................................258 Oversikt politisk ledelse i Vestfold mai 1945.............................................259 Forkortelser og forklaringer......................................................................260 Litteraturoversikt.....................................................................................262 Fotnoter...................................................................................................264

4

Flyslipp til Milorg (D-15) i Vestfold Distriktssjef Josef Haraldsen i D-15 skrev i en rapport etter krigen at Hjemmestyrkene hadde våpen til 2 500 mann.19 Det aller meste av dette var våpen fra flyslipp, der det første slippet til D-15 fant sted i nærheten av Haugmosetra på Skrim 17. november 1943. Slippet besto av 36 containere og 18 pakker. I tillegg hoppet Linge-karene Gunnar Sønsteby, Knut Haugland, Jan Allan og Tor Stenersen ut i fallskjerm.20 Opplysningene om slipplasser og antall containere i dette kapitlet er hentet fra boken BBC: Kanonen spiller Chopin.21 Her er kun korte sammenfatninger av deres opplysninger gjengitt for å gi et bilde av utstyret Hjemmestyrkene i Vestfold hadde tilgang på i mai 1945.

Tor Stenersen ble pågrepet i Oslo en måned etter at han hoppet ned i fallskjerm over Skrim. Han ble stilt for krigsrett og dømt til døden. Han planla å rømme, og 1. april 1944 fikk han muligheten. Han slo ned noen av de tyske vaktene, kom seg ut i Kongsgaten mens tyskerne skjøt og kastet håndgranater. Han ble bare 26 år. Minnesmerke på Skrim.

54

Hjemmestyrkene var i mai 1945 både i antall og militær utrustning underlegne de tyske styrkene, men moralen var nok høyere. Det er sannsynlig at begivenhetene i Europa våren 1945 hadde svekket kampviljen blant de tyske soldatene som var stasjonert i Norge. I Oslo og Larvik ble det rapportert om tyske soldater som nektet å gå om bord i skipene som skulle frakte soldater til slagmarken i Tyskland.22 Utover høsten 1944 økte forsyningene til Milorg. I Vestfold ble det i alt godkjent 27 slipplasser. Den første fallskjermoperasjonen over Norge var natten mellom 13. og 14. februar 1941 da Sverre Midtskau ble sluppet ned over Telemark, mens natten mellom 30. og 31. desember 1944 var den travleste med 52 fly på vingene over Østlandet og Nordmarka. Denne natten ble det sluppet ned i alt 780 containere og 210 pakker. Av dette mottok D-15 i alt 26 containere og seks pakker ved Jeskovann i Hedrum fra to fly. To sprakk i luften.

Dette var den delen av denne store slippoperasjonen som gikk til avsnittet i Vestfold.

Det var fra 11 ulike flyplasser i England at Royal Air Force (RAF) og 8th US Army Air Force (USAAF) gjennomførte sine slippoppdrag over Norge. Det var ikke ufarlig. I alt gikk 30 fly tapt på slippoppdrag i 1944 og 1945. Av disse var det 20 Short Stirling og fem Handley Page Halifax fra RAF og fem Consolidated B24 Liberator fra 8th USAAF.23 Rundt 200 allierte flyvere omkom på oppdrag med forsyninger til Milorg i Norge.

På slutten av krigen økte tempoet.

I april mottok Milorg D-15 i alt 11 flyslipp, det nærmeste ved Gjelsås i Arendal i nærheten av Grorudvannet på grensen mellom Stokke og

55

Flyslipp av utstyr til Milorg i 1945. Foto utl책nt av Akershusmuseet.

meldingen fra Feldgendarmeriet i Tønsberg til Pirchmoser ved SIPO i Larvik: Sabotasjehandling: Sabotasje i går mot firma Anders Andersen, Vestfold-vikleri, skogergt. 1, Tønsberg. Bedriften arbeidet 45 % for Wehrmacht. En sprengladning var plassert under 2 anker fra Kaldnes mek. Verksted. Ankerne var til reparasjon. Store skader. Pirchmose gir beskjed at en fra S.P. Larvik er på veg til Tønsberg for å foreta undersøkelser.

Finn Wittersø, som var medlem av område 1531, var ansatt ved Tønsberg Meieri på den andre siden av gaten. Ved bedriften var mange av de ansatte med i Milorg, i tillegg til at det var lagret våpen på loftet.

Han husker at flere ruter hadde blåst ut i meieribygningen etter eksplosjonen ved Tønsberg Vikleri.58 Men tyskerne mistenkte aldri noen ved bedriften.

Blant tyske styrker førte sabotasjehandlingen til økende uro for hva

Faksimile fra Tønsbergs Blad 6. april 1945.

som kunne skje. I Larvik gav politimesteren en politibetjent ordre om å beslaglegge all finmasket netting i byens jernvareforretninger. Nettingen skulle dekke til vinduene som beskyttelse mot håndgranater.59

Resultat etter sabotasjeaksjon mot knottfabrikken ved Hesby på Sem i september 1944.

Foto: Ove Edgar Kværne.

70

Freden i Vestfold – sett fra tysk side Fama var en gruppe som samarbeidet med Milorg og XU (hemmelig norsk militær etterretningsgruppe). Gruppens oppgave var å avlytte sikkerhetspolitiets samtaler over telefon. I februar 1944 begynte de virksomheten på loftet til Munken kino i Larvik.

Etter krigen ble rapportene et viktig bidrag i landssviksoppgjøret. Famas virksomhet er omtalt i «Vestfold i krig»60, og rapportene oppbevares i dag i Vestfoldarkivet. Rapportene gir oss et innblikk i hva som foregikk på tysk side de siste dagene av okkupasjonen i Vestfold. Det er åpenbart at mange tyske offiserer så at det nærmet seg slutten på krigen, og viljen til å handle ble gradvis svekket. I Larvik avslo Schultz fra sikkerhetspolitiet en oppfordring fra den tyske havnesjefen om å arrestere en jente som gikk rundt og fortalte at Tyskland hadde kapitulert. Dette var kort tid etter bombingen av Vallø 26. april. Han

mente at det ikke var noen hensikt å arrestere alle som gikk rundt og sa dette. Rapportene til etterretningsorganisasjonen Fama forteller at de aller fleste, både tyskere og nordmenn på dette tidspunktet, mente at krigen snart var over. 30. april ringte Ortskommandanten (OK) i Sandefjord til sikkerhetspolitiet og fortalte at av de 110 arbeiderne som holdt på med den store pansergraven fra Goksjø til Mokollen, var det bare 10 som gjorde noe. De andre satt og diskuterte allierte radiomeldinger og nektet å arbeide. 1. mai samlet det seg så mange mennesker på torget i Larvik at det utløste engstelse hos tyskerne. Her følger en del utdrag av rapporten som gir et bilde av situasjonen: 1. mai Kl.14.20: Samtale mellom Hauptmann Schmidt, O.K, Larvik og Tillich, S.P, Larvik: Schmidt har fått

Soldater fra den tyske marinen på Preståsen i Sandefjord. Foto utlånt av Stian Ludvigsen, festningsverk.no.

71

Det tyske sikkerhetspolitiet tok seg en skikkelig fest i hovedkvarteret i Fresjeveien før de stakk av fra byen. Foto utlånt av Per Nyhus fotosamling.

I løpet av natten var ca. 800 HS-gutter (hjemmestyrkene) i virksomhet. Arrestasjoner, besettelse av jernbane, telefon, offentlige bygninger etc. gikk slag i slag uten at det kom til noen konflikt med tyskerne. Det var noen strevsomme døgn inntil alt var kommet i orden. Hovedkvarteret fikk plass på Folkets hus, og mannskapene ble forlagt på Torstrand skole. Brunlanes område holdt til på Herredshuset, Tjølling tok AT-leiren i besittelse, Hedrum og Lardal områder demobiliserte etter kortere tid.101 Men selv om Milorg tok kontroll over store deler av byen 9. mai, hadde lagene til område 1551 operert i byen

dagen før. Områdesjefen i Larvik var William Bach, som også hadde bakgrunn fra Nasjonalgarden i 1941. I tillegg fantes det en annen gruppe som het Kongshirden på dette tidspunktet. De to gruppene gikk inn i Milorg i 1942: Utpå våren 1945 var Milorg A-155 meget godt oppbygd og organisert.

Hver mann hadde sitt våpen med ammunisjon og kjente sine oppgaver i tilfelle mobilisering. Etter som tiden for kapitulasjonen nærmet seg, forstod vi jo at det ikke ble kamphandlinger som vi hadde forberedt oss på, og avslutningen tok et forløp som få hadde kunnet forestille seg på forhånd.

Et lag fra O-1551 i Prinsegata 8. mai 1945. Foto utlånt av Per Nyhus fotosamling.

122

9. mai klokken 02.30 fikk område 1551 beskjed om å mobilisere. Oppmøtet var 100 %, og de neste dagene løste de oppdragene med å sikre byen og arrestere «nazister og andre unasjonale elementer».102 Tirsdag 8. mai var en travel dag i Larvik. Milorg ventet på ordre, mens Gestapo tømte kontoret sitt i Melsoms kontorbygning på Nanset.

Klokken 01.20 onsdag 9. mai kom ordonnansen fra Sandefjord med ordrene fra distriktsledelsen (DL). En av ordrene var at ortskommandanten skulle få overlevert et brev med betingelsene for kapitulasjonen. Ivar Smedsrud var en av de to ordonnansene som skulle overlevere kapitulasjonskravet til ortskommandanten.

Overtakelsen skulle skje klokken 3.

Ivar Smedsrud og en til kastet seg på syklene og dro gjennom mørklagte gater: På avstand hørtes bråk utenfor Festiviteten. Der var tyske orlogsmannskaper innlosjert. Ute i gaten sloss og ravet fulle gaster i et forsøk på å nyte den siste friheten. Ordonnansene kom vel gjennom og stoppet utenfor Ortskommandantens kontor i Fritz Bugges gård i Storgata. Der var

alt slukket og stille. Ingen svarte på ordonnansens banking. Nordmennene hadde adgang til et sivilt kontor i nabolaget. Derfra vekte de ortskommandanturet telefonisk.

De ble henvist til «Hafenkommandantur» i Festiviteten. Men ordren lød på «Ortskommandatur», og ordonnansene forlangte å få levert brevet der. Det ble godkjent.

Straks etter sto de atter foran døren og banket på. En stemme innenfra lød «Wer da?» (hvem der?), og de sa hvem de var. Skritt hørtes nedover trappetrinnene på innsiden, og døren ble åpnet av en tysker med hevet pistol.

Ordonnansene trådte inn og følte straks at «mottakelsen» var godt sikret. I ryggen en pistol, og foran en tysker med geværpipen rettet mot dem. Ved inntredelsen i ekspedisjonsrommet atter en pistol rett frem og en fra høyre side bak skranken og til venstre et geværløp pekende ut av en døråpning bak et norsk militært forheng.

Klokken hadde blitt ti på to. Den tyske kommandanten i Larvik leste brevet, først i taushet, så mumlende.

Geværløpene ble senket, og ordonnansene tilbudt sigaretter, noe de avslo. Brevet inneholdt en høflig

Det var sperringer i alle bakkene som går opp fra havneområdet. Her med vakter fra Milorg. Foto utlånt av Per Nyhus fotosamling.

123

Flaggheising på Slottsfjellet 17. mai. Piggtråd og sperringer etter tyskerne omgir tårnet.

Foto: Ove Edgar Kværne.

162

Utenfor Håndverkeren mai 1945. Hjemmefronten med armbind. Foto: Ove Edgar Kværne.

Tønsberg Eldre Handelsstand i Nedre Langgate 32. På bildet renses det tyske soldathjemmet mens gutter fra Hjemmefronten passer på. Foto: Ove Edgar Kværne.

163

Lastebil med den såkalte «dødsgjengen» innen Milorg. Tatt fra taket på Rabegården 9. mai 1945. Foto: Ove Edgar Kværne.

De kunne ha vært en likvidasjonsgruppe for alt vi visste.

Så blodtørstige var likevel ikke dødsgjengen. Men med klump i halsen så vi dem marsjere stolte og staute inn på Tønsberg torg sammen med borgertoget 17. mai 1945. Noen timer i forveien hadde medlemmer av den samme dødsgjengen stått på taket av Storgaten 39 med tårer i øynene og sett barnetoget som gikk og viftet med norske flagg inn på torget.

Hvem var med i dødsgjengen? Det var byens ordfører Kolbjørn Hogsnes, det var Paul Paulsen, Rolf Krohn, Svend Pehrsen, Gunnar Guttormsen, Arne Evensen, Alf G. Taranger, Hans Kruge, Jan Henriksen, Åge Rasmussen, Carl Fr. Christensen og John Johansen.

Sistnevnte var troppsfører. Støttroppen sorterte under Tønsberg med Axel Thorvald Marthinsen som avsnittssjef. Områdesjefen i Tønsberg var nå politimann Olav Torp («Raymond») med gruppesjefene Per M. Pettersen og Per Firing.

186

«Dødsgjengen» var selvfølgelig ikke så lite romantisert. Andre gjorde kanskje like fin innsats. Men det faktum at troppen stilte i like uniformer, og det at guttene faktisk levde sammen i én leilighet i byen med fast døgnvakt lenge før 7. mai, gjorde at de fikk et ekstra stempel. Det var dessuten «freske», uredde gutter, som allerede i måneder hadde gjort fin innsats både i flyktningtransport over til Sverige og i sabotasjeoppdrag i Tønsberg og omegn.

Tønsbergs Blads medarbeider har besøkt dødsgjengsmedlemmer rundt om på deres nåværende arbeidsplasser. De har smilt opp ved minnene om kameratskap, pussigheter, om de gangene de kanskje gikk noe over grensene i sin iver etter å la pampene fra krigens dager få svi før lov og rett kom inn i bildet. Det hendte de skremte vettet av visse personer, men fremdeles mener dødsgjengen – og mange andre med dem – at «det hadde de da bare godt av!»

– Vi bodde i leiligheten til «tante Anna» (Rabe) i Storgaten 26, sier troppsfører, kaldnesgutten

John Johansen, med dekknavnet «Enok», som nå er formann på Framnæs Mekaniske Værksted i Sandefjord. – Tante Anna var et enestående menneske: Det samme var frøken Teisen og Claudia Olsen. Jeg fikk lønn av Claudia: Ingen førte regnskaper over pengegaver og utbetalinger som hun!

Dette er tre mennesker vi i dødsgjengen satte veldig pris på. Det samme kan jeg si om Josef Haraldsen, politimester Hans KroghHansen og alle de andre sjefene.

De var rettskafne og fine!

Johansen ble forresten Tønsbergs aller første politisjef da freden kom. Dødsgjengens første oppgave var å innta Tønsberg politikammer. Om kvelden 7. mai (8. mai red.) var det samling på Sølvvaren, og litt før midnatt durte gjengen ned på torget i en varebil. Det var så vidt bilen ikke veltet. Kolbjørn Hogsnes hadde sin fulle hyre med å holde den på alle fire hjul. Så inn på kammeret. Vakthavende politimann måtte slippe guttene inn, og Johansen overtok kommando. Det første oppdraget hans var en anmeldelse fra en tønsbergmann som hadde blitt frastjålet bilen sin. Det ble litt bråk rundt

Dødsgjengen ved Sølvvarefabrikken.

Foto utlånt av Aasta Ragnhild Krohn.

den episoden. Etter et par timers tid overtok overrettssakfører Krogh-Hansen politimesterembetet, og dødsgjengen kunne gå til andre oppgaver.

Tidlig på morgenen 8. mai (9. mai red.) fikk troppen beskjed om å åpne portene på Berg interneringsleir. Den kjørte opp til hovedbygningen, og mens noen dekket huset, snek fire karer seg inn – på ekte villvestmaner. I annen etasje ble de nesten overfalt av den digre hunden – en dansk herregårds-

Foto utlånt av Aasta Ragnhild Krohn.

187

rige. Han fortalte følgende til Tønsbergs Blad 19. juni 1945: Så kom endelig befrielsen. Vi ante ikke hva som foresto. Vi fikk bare beskjed om at vi skulle holde oss parat til å flytte. Midt på natten kom noen busser og leirkommandanten. Sammen med ham 40 vaktkonstabler som opplantede bajonetter som ropte oss ut.

Leirkommandant Wallestad var for anledningen beruset – en ikke helt sjelden foreteelse i den senere tid. Han ropte: «Skyt jødepakket ned. Det er de som er skyld i krigen. Jeg tar det fulle ansvar. Vi

er ferdige selv, og vi tar de andre med oss.» En av vokterne – for øvrig en ekte sadist – svarte da: «Herr Major, vi har fått ordre om å føre dem til bestemmelsesstedet i god behold.» Så bar det i retning av svenskegrensen, gjennom Oslo i grålysningen om morgenen og videre østover. Da vi kom til Sverige 3. mai 1945, var vi under det svenske Røde Kors’ beskyttelse, forteller hr. Katz til slutt.

Da de 42 fangene var sendt av gårde, var det kun to jødiske fanger igjen på Berg.

Minnesmerke over de jødiske og politiske fangene på Berg 1942-1945. Avduket i 2012 i regi av Interessegruppen Berg interneringsleir.

208

Inngangen til Berg etter frigjøringen i 1945. Foto utlånt av Interessegruppen Berg interneringsleir.

Bergfangene frigis Mandag ettermiddag 7. mai 1945.

Flaggene heises på gårdene på Sem. Dette ser fangene på Berg. Da meldingen om freden kom, brøt jubelen løs. En av vokterne, Johan Hüttner, gikk opp i givakt da fangene sang «Ja, vi elsker». Major Wallestad, blek og med maskinpistol og uniform hengende over armen, gav fangene friheten før de tok den selv. Dette skal ha hendt kvelden 7. mai.161 Vaktmannskapet på Berg visste ikke hva som skulle skje med dem.

Dagen etter holdt domprost K.O. Kornelius en tale under appellen på morgenen. Han snakket om tiden i fangeleiren og om kameratskapet.

Friheten i et land som skulle ta fatt på en ny arbeidsdag etter fem år med krig og okkupasjon, kunne bli krevende. Leirsjef Wallestad, sammen med Gulliksen, fikk med seg deler av

talen. Han skal ha holdt en kort tale innledet med følgende ord: «Gutter!

Nå er dagen endelig kommet som dere har ventet på så lenge. Dere er fri.» I «Quislings Hønsegård» fra 1948 står det at han forsøkte «å dekke over sin indre oppløsning med en anstrengt ytre ro og verdighet, men ut fra det herjede ansiktet trengte et nødrop fra en som stirret inn i håpløsheten.» Han fortalte fangene at han gav dem friheten, og at det var opp til fangene om det skulle gå pent og pyntelig for seg. Det skulle gå pyntelig for seg.

«Klokken 12 i dag ble alle de 400 fangene på Berg sendt med tog i ulike retninger», kunne Oslopressen melde 8. mai 1945. Gleden står tydelig skrevet i ansiktene på de løslatte fangene som marsjerer ned 209