Restaurantmetoden

gjenstand for beundring i mange minutter. De lar undringen være en helt naturlig del av hver eneste dag, hvert øyeblikk.

Og vi var jo der en gang, alle sammen. Vi hadde alle dette barneblikket på verden, helt til vi ble så voksne at vi glemte hvor spennende livet er. Helt til vi låste oss fast i ferdigdefinerte holdninger. Til begrensningene stoppet livsgleden.

Mange voksne liker best å allerede kunne det de skal lære. Eller, sagt på en annen måte, de liker godt følelsen av å få bekreftet det de allerede tror at de vet.

Barn er ikke slik. De trekkes mot det ukjente, det uoppdagede, det som er litt på kanten. De strekker seg mot mysteriene, magien, og de er nysgjerrige. De ønsker å forstå, og de stiller spørsmål. Det er jo nettopp derfor de lærer så fort!

Hvis vi – i hvert fall nå og da – prøver å finne tilbake til denne måten å oppleve tilværelsen på, og hvis vi klarer å se kunst på denne måten, vil en ny verden åpne seg.

Kanskje ser du et kunstverk og forstår absolutt ingenting. Husk da at du er mer enn god nok. Husk at det du har med deg, dine erfaringer og følelser, dine tanker og idéer, teller like mye som de andres. Vær åpen for at det kan skje noe når du står der foran et maleri eller en skulptur, at du kanskje oppdager noe helt nytt, noe du aldri har tenkt på før. Da åpner du døren for at opplevelsen kan bli virkelig spennende!

Spørsmålene er viktigere enn svarene. Ikke bli skremt av det du ikke forstår, eller det du tror du ikke forstår.

Neste gang du står foran et kunstverk, enten det er på et museum eller på internett: Ta deg tid. Vær åpen. La kunstverket snakke til deg. Hva ser du? Hva tenker du? Hva opplever du?

Restaurantmetoden

Å ha eventyrer- eller oppdagerblikk er en av nøklene til god opplevelse av kunst. Men det finnes en annen, vel så viktig nøkkel: å ikke se for mye om gangen.

Jeg var 17 år første gang jeg besøkte Louvre-museet i Paris. Jeg hadde gledet meg, men det ble dessverre ikke den opplevelsen jeg hadde trodd det skulle bli.

Etter å ha stått i kø i en evighet fulgte jeg strømmen av mennesker inn gjennom de endeløse korridorene, opp lange trapper, gjennom sal på sal med utallige bilder og skulpturer. Hvor skulle vi? Se «Mona Lisa», selvsagt.

Omsider var jeg der. Jeg fikk øye på bildet, mellom alle menneskene som trengte seg sammen. Det var mye mindre enn jeg hadde trodd, men greit nok, der var det, Leonardo da Vincis berømte portrett.

Med klump i halsen kjente jeg skuffelsen skylle over meg, og jeg kjempet med tårene.

Jeg var ikke skuffet over Louvre eller noe av det jeg hadde sett der inne. Nei, jeg var skuffet over meg selv. Jeg visste jo at dette var så flott, men jeg var ikke i stand til å føle det. Jeg var bare sliten.

Det var bilder og statuer overalt, så mange at jeg for lengst hadde mistet oversikten over hva jeg hadde sett. All kunsten blandet seg sammen, og jeg visste ikke lenger hva jeg skulle se på – eller hvorfor.

Jeg ble stående, tafatt. Jeg hadde mest av alt lyst til å gå, men jeg kunne jo ikke det. Jeg måtte jo se så mye som mulig når jeg først var der!

Blikket gled opp og ned høye vegger. Det gjorde vondt i føttene, og salene fortsatte i det uendelige foran meg.

Til slutt orket jeg ikke mer, og gikk ut, svært skuffet over meg selv.

I dag vet jeg godt hva jeg gjorde feil, og dette vil jeg at du skal legge merke til.

Som syttenåring hadde jeg nemlig ikke hørt om restaurantmetoden.

Når du er i et stort museum, slik som Louvre, må du velge ut noe, og velge vekk alt det andre. Du bør se bare

noen få kunstverk, eller i det minste holde deg til noen få rom, være der lenge, og hoppe over alt det andre. «Det går ikke an!» får jeg stadig vekk høre når jeg sier dette i forelesninger, og særlig hvis de som hører på er fra USA eller Australia. «Hva hvis det er den Kunstnerens rolle er eneste gangen i livet jeg er på Louvre! Jeg å stille spørsmålene, må jo prøve å se så mye som mulig, ellers vil jeg angre etterpå!» ikke svare på dem. «Nei, det må du ikke», svarer jeg da. Vi må tenke på et stort museum som Anton Chekhov en restaurant. Ja, en restaurant! Se for deg at du en eneste gang i livet får plass på et verdensberømt spisested. Et av disse stedene du bare har lest om, drømt om. Nå har det skjedd. Du har kapret et bord, og nå er du der. En kelner kommer bort til deg og spør hva du ønsker. Hva hvis du svarer: «Gi meg så mye mat som mulig!» Er målet ditt å spise alle rettene de har på kjøkkenet, drikke absolutt alle vinene? Hvis du i det hele tatt prøver, kan jeg love deg at du blir stappmett og uvel, ja, kanskje virkelig syk, lenge før du har kommet i mål. Et restaurantbesøk som dette vil slett ikke bli noe godt minne. Selvsagt gjør du det ikke på denne måten. I stedet lærer du litt om mat, slik at du vet forskjell på den og den sausen, på kjøtt- og vegetarretter. Du studerer spisekartet, spør kanskje kelneren til råds, og

så gjør du et valg. Noen få retter velger du, og alt det andre de har å by på, kommer du trolig aldri til å smake. Slik er det!

Så blir du sittende lenge, nyter maten som kommer på bordet foran deg, og etter en stund, hvis du har plass i magen, bestiller du en dessert. Dette restaurantbesøket har stor sjanse for å bli et godt minne. Du kan trolig beskrive den kunstferdige isen med paprikasaus mange år senere.

Akkurat slik må du tenke når det gjelder kunstmuseer også.

Lær litt om kunst på forhånd, så du blir i stand til å legge en plan, eller spør noen om hjelp. Velg så ut noen kunstverk, eller noen få rom, og så tar du deg god tid, nyter disse bildene eller skulpturene, virkelig ser dem.

Etter en stund tar du en pause. Da går du til kafeteriaen og spiser lunsj, eller kanskje tar du en kopp kaffe, eller et glass vin. La kroppen få hvile, og enda viktigere: La hodet få hvile. Vi blir nemlig «mette» i hodet av kunst, akkurat slik vi blir mette i magen av mat. Kun hvis du har virkelig lyst, går du tilbake og ser noe mer eller det samme en gang til etterpå. (Og dette blir «desserten»!)

Men det aller meste som finnes i museet, får du trolig aldri se. Slik er det, og slik må det være hvis du skal få en god opplevelse som du kan bære med deg videre i livet.

Men husk nå det jeg sa om eventyreren eller barnet. For du kan ha lært litt om kunst og lagt en riktig fin plan, men så faller blikket ditt plutselig på noe helt annet, noe du aldri noensinne har sett eller hørt om før, men som virker spennende der og da. Når dette skjer, synes jeg godt du kan lytte til barnet i deg, til oppdageren, som lar deg gjøre nettopp det – oppdage et kunstverk og kanskje en kunstner du ikke ante fantes.

Og hvem vet, kanskje akkurat dette kunstverket forandrer livet ditt? Kunst har nemlig stor kraft, og det snakker vi mer om i neste kapittel.

Neste oppslag > > Caravaggio: Matteus' kallelse (utsnitt), ca 1600. San Luigi dei Francesi, Roma

Johannes Vermeer: Melkepiken (utsnitt), ca 1660. Rijksmuseum, Amsterdam.

Kunsthistorie for alle!

Hvorfor er Jomfru Marias kjole nesten alltid rød? Og hva betyr det når du ser en hund i gamle malerier? Kan et vinglass og en hatt fortelle oss noe om livet i Nederland på 1600-tallet? Og hva syntes egentlig Michelangelo om å male taket i Det sixtinske kapell? I Kunsthistorie for alle! kommer du under huden på noen av historiens viktigste kunstverk. La deg overraske og begeistre over vakre og underlige malerier og gripende skulpturer – og bli kjent med menneskene bak disse kunstverkene og deres spennende historier. Kristine T. G. Hardeberg underviser i kunsthistorie, både på nett og fysisk, i Norge og på reiser. Gjennom disse kursene og forelesningene har tusenvis av deltakere oppdaget hvor spennende kunsthistorie kan være. La forfatteren ta deg med på en spennende reise gjennom kunsthistorien, fra antikken til vår egen tid. Her står aha-opplevelsene i kø, og det er referanser til alt fra kjærlighet og politikk til religion og eventyr. Kunst blir aldri mer det samme!