Signor Hoffman

SIGNOR HOFFMAN

EDUARDO HALFON

SIGNOR HOFFMAN historier

oversat t fra spansk av signe prøis (mno)

solum bokvennen 2021

© solumbokvennen, 2021 signor hoffman © eduardo halfon, 2015 c/o indent literary agency www.indentagency.com originalens tittel:

signor hoffman

omslagsdesign: tore holberg printed in latvia by livonia print, riga 2021 isbn 978-82-560-2458-2 www.solumbokvennen.no

Play myself, and let the wardrobe do the character.

Harry Dean Stanton

I N N HOL D

Signor Hoffman | 9 Bambus | 35 Fuglene har kommet tilbake | 45 Hvit sand, svart stein | 71 Overleve søndagene | 95 Å, min elskede ghetto | 107

S IG NOR HOF F M A N

Man kunne se det evigblå havet fra toget. Jeg var fortsatt utmattet etter mangelen på søvn under natte­flyvningen over Atlanteren til Roma, men bare synet av havet, det uendelige, blå Middelhavet fikk meg til å glemme alt, meg selv inkludert. Jeg vet ikke hvorfor. Jeg er ikke glad i å dra til sjøen, eller å svømme i bølgene, eller rusle på stranden, og enda mindre glad i å være ute i båt. Jeg er glad i havet som et bilde. Som en idé. En tanke. Som lignelsen over noe som er mystisk, og likevel åpenbart; noe som både gir lovnad om renselse og samtidig truer med å ta livet vårt. Når alt kommer til alt er havet som en naken og blendende nabodame i vinduet om kvelden: på avstand.

Langsomt tilbakela det gamle toget hele middelhavs­ kysten, gjennom Napoli, og Salerno, gjennom stadig mindre og mer fattigslige landsbyer, til det endelig kjørte inn i Calabria. Det sydligste punktet på den italienske halvøya. Regionen som er så bukolisk og berglendt, og som fremdeles er kontrollert av en av de mektigste

11

­ afiaene i landet, ‘Ndrangheta. Det var nesten ingen i m vognen. En mann fra militæret eller politiet satt og sov bakerst. På raden foran meg satt et par ungdommer, som kanskje var kjærester, og flørtet og kysset og diskuterte heftig seg imellom på italiensk. Hun rettet seg litt opp i setet og ble sittende i profil og sa at han måtte være så snill og se på nesa hennes (jeg kunne ikke se den bakfra der jeg satt, men jeg forestilte meg at den var ørneaktig og lang, blek og vakker). Men gutten kysset henne bare uten et ord, og så lot begge seg smelte sammen igjen av latter og kjærtegn. Det tok meg litt tid å forstå at de skulle ha en stor fest med alle vennene sine den samme kvelden, og at jenta allerede hadde bestemt seg for å operere nesa neste dag, for å gjøre den mindre. En avskjedsfest for nesa hennes, forsto jeg på italiensk. Guttens kyss, forsto jeg på italiensk, var avskjedskyss.

Jeg gikk av toget på stasjonen i Paola, en liten turistby ved havet. Jeg sto på perrongen og hadde kledd meg mot vinterkulden og prøvde å bestemme meg for hva jeg skulle gjøre, i hvilken retning jeg skulle gå, da jeg kjente at noen grep meg i armen bakfra. Signor Halfon. Jeg smilte usikkert til ham, så på det blonde håret, det rufsete skjegget, galmannsblikket, men en snill galning, den typen galning som nettopp har rømt fra et sirkus uten at noen bryr seg. Jeg er Fausto, sa han. Benvenuto in Calabria, og så rakte han meg hånden. Hvordan var turen? Spansken hans hørtes riktig ut, men for melodiøs. Hele fyren så for meg ut som en skuespiller i en komisk opera. Han måtte

12

være omtrent på min alder, tenkte jeg. Jeg sa at turen var bra, men lang. Så bra, sa han og klødde seg i skjegget.

Forgjeves forsøkte jeg å huske navnet eller ansiktet hans.

Plutselig og uten å spørre først, tok han kofferten min.

Bene, sa han. Andiamo subito, sa han, for det er allerede sent. Og så dro han kofferten min etter seg samtidig som han styrte meg fremover etter albuen, som om jeg var blind. Bilen min står parkert her ved inngangen, sa han.

For å kjøre Dem dit med det samme, signor Halfon, til konsentrasjonsleiren. * Bilen til Fausto var en gammel rød Fiat som bare så vidt oppfylte de mest minimale krav til trafikksikkerhet. Man måtte bruke et tau for å lukke bagasjerommet. Sikkerhetsbeltet mitt var ødelagt. Den hadde ikke bakspeil (den kan kanskje ha hatt det en gang, for gummimerket var der fremdeles). Bremsene luktet permanent brent. Jeg forsto ikke om det var lysene eller det elektriske systemet som sviktet og gjorde at Fausto, hver gang han ville krysse en vei, måtte be om det ved å strekke den venstre armen sin ut av vinduet, et vindu som satt fast halvveis nede: det gikk verken helt ned eller helt opp lenger. Innimellom laget motoren en merkelig lyd, som om den ble kvalt, som om den holdt på å dø, men da slo Fausto bare kraftig i dashbordet og motoren reddet livet på ny. Selv om det bare var så vidt.

13

Questo, sa Fausto og pekte på en svær kirke eller katedral, er Santuario di San Francesco di Paola. Veldig vakker, sa han. Veldig berømt. Mange pilegrimer fra hele Calabria. Og så mumlet han noe og korset seg. Jeg spurte om vi kunne dra til hotellet og sette fra oss tingene mine først, så jeg kunne kjøle meg ned og hvile meg litt. Dopo, dopo, svarte han. Etterpå, oversatte han selv. Rett til konsentrasjonsleiren nå, sa han, hvor direktøren venter på deg. Og jeg syntes jeg hørte at han sa herr Direktor, og at han til og med sa det med tysk aksent, og jeg holdt på å rope til ham at når man er på vei til en konsentrasjonsleir sammen med en jøde, må man aldri si noe sånt.

Jeg fikk lyst på en røyk. Jeg spurte Fausto om han hadde en, om han røykte. Men han ignorerte meg, eller så hørte han meg ikke.

I Santuario di San Francesco di Paola, sa han idet vi kjørte ut av byen, ligger det fortsatt en udetonert bombe.

Jeg prøvde å åpne vinduet for å lufte meg litt, for å lufte ut litt av lukten av støv, og vaselin, og billig parfyme, men vinduet var selvfølgelig ødelagt. Den falt i 1943, sa han, under de alliertes bombetokter, men den detonerte aldri.

Fausto satte opp farten bort en rett og lang aveny, omgitt av oliventrær. Og der ligger bomben fortsatt intakt, sa han og slapp girspaken og løftet den høyre hånden sin.

Uten at det var meningen smalt den lange pekefingeren hans i taket. Et ordentlig mirakel, sa han som fra et annet sted, eller så var det jeg som befant meg et annet sted, som tenkte på bomber, på Hiroshima, som drømte om

14

Hiroshima, som husket at ikke lenge i forveien, under en reise til Hiroshima, hadde en japansk jente ved navn Aiko tatt med meg på besøk til barneskolen Fukuromachi, som ligger mindre enn en halv kilometer fra det nøyaktige stedet hvor atombomben falt, 6. august i 1945, kvart over åtte om morgenen. Aiko og jeg sto foran en svart vegg som gikk opp langs en gammel trapp. Den lignet en svart tavle, full av hvite skriblerier. Aiko, som selv hadde en bestefar som hadde overlevd bomben (han snakket aldri om det, og ikke om brennmerkene fra strålingen han hadde på ryggen heller), fortalte meg på engelsk at 160 lærere og elever befant seg inne på skolen da det smalt, timen hadde nettopp begynt, og alle døde momentant.

Av den opprinnelige skolen var det bare den veggen vi hadde foran oss, igjen, sa hun: det var den eneste delen av skolen som var bygd med armert betong. Og i dagene etter smellet, fortalte Aiko, ble den samme veggen som vi nå hadde rett foran oss, og som var blitt svart av all røyken og alt sotet fra bomben, umiddelbart til en fellesvegg hvor noen av de overlevende i byen brukte biter av hvitt kritt fra skolen til å skrive beskjeder til familiemedlemmene sine. I fall noen av familiemedlemmene deres også hadde overlevd bomben og så beskjedene, sa hun. Aiko tiet og tok et par skritt opp, og jeg tenkte at hun lignet en skole­ pike slik hun gikk kledd, med et lite skotsk­rutete skjørt og hvite strømper som lå sammenkrøllet rundt anklene hennes, en skolepike derfra kanskje, fra nettopp den skolen. Men da jeg så hvordan hun stakk en hånd under

15

skjørtet og klødde seg på det nakne, faste låret, husket jeg at hun definitivt ikke var noen skolepike. Jeg så tilbake på den svarte veggen. Jeg begynte straks å se for meg alle de japanske skikkelsene foran meg, alle de hvite ordene på den svarte veggen, alt det de overlevende etter Hiroshima skrev med hvitt kritt der, på veggen som fortsatt lever og er til å ta og føle på etter så mange år. Begge ble stående uten å si noe, som til ære for noe. Utenfra hørtes lyden av barn som leker. Hundrevis av fargerike heisekraner av papir, som var hengt opp ved et stort vindu, flagret i brisen. Jeg ville ikke eller klarte ikke å gå fra den skolen, før Aiko leste en av de små, hvite historiene på den røyksvarte veggen for meg, på japansk og engelsk. * Ferramonti di Tarsia, sto det på et lite gult skilt. Ex Campo di Concentramento. Fondazione. Museo Internazionale Della Memoria. Og øverst, som emblem eller logo rundt hele det gule skiltet, en nydelig piggtrådspiral.

En eldre mann med hvitt hår sto ved inngangsporten og røykte. Han bare så på meg idet jeg steg ut av den gamle Fiaten og gikk mot ham sammen med Fausto. Han så desperat ut. Nesten rasende eller irritert over noe. Da slengte han sneipen hardt i min retning, kanskje rett på meg. Herr direktor, antok jeg.

Fausto presenterte oss. Han het Panebianco til etternavn. Det var det alle kalte ham, Panebianco. Han så ut

16

som han gikk i sørgeklær, med svart jakke og hvit skjorte og svart slips. Han hadde på en svart lue også, en sånn typisk siciliansk som de kaller coppola. Hyggelig å treffe deg, sa jeg og rakte ham hånden, men Panebianco sa noe til Fausto som jeg ikke kunne forstå og det virket ikke som han så den foran seg, og fortsatte bare å snakke. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Hånden min ble værende der, forlatt i luften mellom oss. Plutselig kom en jente gående med kjempekort svart hår, og store svarte øyne, og svarte støvletter, og knestrømper, og svart jakke, og hun stanset rett foran direktøren. Kanskje det var datteren hans.

Kanskje hun også var kledd i sørgeklær. Omsider sluttet Panebianco å snakke og så ned og ga meg det slappeste håndtrykket jeg har fått i mitt liv. Direktøren sier at du er forsinket, sa Fausto til meg, som om det var min skyld.

Han sier også at folk er i ferd med å komme, i dette øyeblikk. Panebianco sa noe til Fausto igjen som jeg heller ikke forsto og det fikk meg til å mistenke at han snakket til ham på dialekt. Jeg kunne litt om de mange dialektene som fortsatt er i bruk i hele Calabria, titalls dialekter, og noen av dem kan faktisk ikke forstås seg imellom.

Direktøren sier at vi må vente noen minutter til, sa Fausto til meg, for at De, signor Halfon, skal bli litt kjent med konsentrasjonsleiren før det begynner. Ja, sa jeg, takk, det høres bra ut, og uten videre snudde Panebianco seg og gikk haltende gjennom inngangsporten, nesten som om han hastet. Den gamlingen er gal, tenkte jeg.

Så tenkte jeg at han ville at jeg skulle bli med ham inn,

17

og skulle til å gjøre nettopp det da datteren hans plutselig rakte meg hånden og tilbød meg en sølvfarget pakke Marlboro. Neglene hennes var også lakket svarte. En bit av en tatovering lyste på håndbaken hennes. Takk, men jeg røyker ikke, sa jeg og tok en røyk. Eller, jeg røyker veldig lite, sa jeg. Eller, jeg røyker når jeg er på reise, sa jeg. Eller, jeg røyker bare som en slags seremoni, sa jeg.

Hun ga meg lighteren sin og som med avsky åpnet hun de store, gotiske øynene sine og blåste en blålig røyk mot meg. Som du vil, mumlet hun på perfekt spansk. * Hun het Marina. Hun var ikke datteren til Panebianco, men en doktorgradsstudent i historie ved universitetet i Cosenza som innimellom hjalp Panebianco litt når Fondazione hadde arrangementer. Mens vi fortsatt sto og røykte ute på gaten, sa hun at Ferramonti de Tarsia hadde vært den største av de i alt femten konsentrasjonsleirene som Mussolini bygde i 1940. Idet vi stumpet røyken på bakken, sa hun at det ikke hadde vært en utryddingsleir, eller ikke helt, i hvert fall. Da vi gikk inn inngangs­ porten, sa hun at Mussolini hadde bygd leiren der, i dalen til Crati-elven fordi det var et myrlendt, malariabefengt område, og at han simpelthen lot de jødiske fangene som ble smittet av malaria, dø. Mens hun ledet meg mot en av brakkene, sa hun at nesten fire tusen jøder hadde sittet fanget der, at de fleste av dem ikke var fra Italia, men fra

18

resten av Europa. Da vi sto i døråpningen til brakka og kikket inn, sa hun at det var en modellbrakke, lik de 92 som opprinnelig sto i leiren, men som ikke lenger fantes.

Jeg så inn i gangen med hvite vegger, og vakre trebjelker, og en rekke velstelte køyesenger med pent oppredd senge­tøy. Hva mener du med modell, spurte jeg, og uten å se på meg, og nesten uten å åpne munnen sa Marina at de 92 originale brakkene ble revet på sekstitallet fordi de skulle bygge den nye motorveien som går gjennom Calabria, og alt det som var der nå – alt – var en rekonstruksjon.

Jeg ble stående taus, som lammet i døråpningen, og det begynte å gå opp for meg at alt det jeg så rundt meg, ikke var annet enn en kopi. At først hadde de bestemt seg for å jevne den opprinnelige leiren med jorden, og så hadde de bestemt seg for å bygge en kopi av den opprinnelige leiren på samme sted. Og at de dermed hadde bygd en slags miniatyr eller temapark viet menneskenes lidelse, og nå sto jeg der, i døråpningen til den uekte brakka, og tok del i hele teateret. Og jeg vet ikke om det skyldtes at jeg var sliten etter reisen, eller om det var tidsforskjellen eller virkningen av tobakken, eller det at jeg ikke hadde spist hele dagen, eller den voksende følelsen av skam eller medvirkning til hele farsen som gjorde det, men jeg begynte å bli kvalm.

Jeg føler meg ikke så bra, sa jeg til Marina og smilte litt for ikke å uroe henne. Jeg må sette meg ned, kanskje drikke litt vann, sa jeg med bravur, i et forsøk på å virke

19

modig. Men hun ble stående og se forvirret på meg. Jeg spurte om hun hadde et drops eller kanskje en sjokolade, og da så hun bare enda mer forvirret ut. Jeg både frøs og var varm. Jeg kjente at knærne mine sviktet. Jeg holdt på å slenge bravuren langt pokker i vold og falle sammen på stedet, på det uekte gulvet i den uekte leiren, i inn­ gangen til den drittbrakka, og legge meg til å sove eller gråte som en unge. Men da grep Marina meg plutselig hardt i armen og dyttet meg mot en annen liten dør bare få skritt unna oss, og da vi kom innenfor, hørte jeg at hun ropte noen italienske ord til noen, ord som jeg ikke forsto, men som jeg syntes hørtes vakre ut, soleklare, som en krigs­sykepleiers klartenkte og presise befalinger. * Der inne var alt mørkt, kjølig og stille. I halvmørket førte Marina meg mot den eneste benken der, som sto midt i en liten slags salong. Jeg satte meg. Hun ble stående like bak meg. Snart kom Fausto og rakte meg en flaske iskaldt vann. Han ble også stående bak meg. Ingen av oss sa noe.

Jeg var takknemlig, og det visste de. Jeg drakk langsomt, trakk pusten dypt og begynte å føle meg bedre, da hele salongen plutselig ble fylt av lys. Tre enorme skjermer – den ene på en vegg til venstre for meg, den andre på en vegg til høyre og enda én foran meg – begynte simultant å vise en kortfilm, i svarthvitt, om leirens historie og om fangene i Ferramonti de Tarsia. Fortellerstemmen var på

20

italiensk. Bakgrunnsmusikken var supermarkedaktig. Bildene var de samme bildene som alltid brukes. Benken sto midt i den lille salongen, som for at tilskueren skulle føle seg omgitt av lys, nedsenket i den knallgule bitterheten, døden og elendigheten. Jeg lukket øynene. Jeg prøvde å ikke bry meg om filmen og heller bare slappe av mens jeg tok små slurker av vannflasken, og pustet dypt, og da kjente jeg noens hånd på skulderen min, hardt på skulderen min, en hånd som liksom beskyttet meg bakfra. Kanskje var det Marinas hånd. Kanskje var det Fausto sin. * Panebianco satt allerede i en av de to røde lenestolene på scenen med en mikrofon i hånden og snakket til publikum om et eller annet som hadde med museet å gjøre. Og han fortsatte bare å snakke mens Marina dyttet meg ned midtgangen mot scenen og hvisket til meg at jeg skulle gå opp, at jeg skulle sette meg i den andre røde lenestolen.

Jeg følte meg bedre igjen, selv om jeg ikke var helt bra, og da jeg satt nedsunket i lenestolen, smilte jeg til publikum med en blanding av barmhjertighet og patos.

Det var fullt i auditoriet. Det var folk som sto bakerst.

Det var vanskelig å forstå hva Panebianco sa, på grunn av aksenten hans, eller rytmen i italiensken, eller fordi han snakket med mikrofonen klistret til leppene, som om han kysset den. Han sa noe om viktigheten av det historiske minnet til det kalabresiske publikummet, da Marina kom

21

tilbake på scenen. På et lite trebord satte hun enda en flaske iskaldt vann, til meg, og et eksemplar av boken min på italiensk, til Panebianco.

Da de kontaktet meg med invitasjonen, flere måneder tidligere, var jeg ikke engang klar over at det hadde fantes konsentrasjonsleirer i Italia. Arrangementet med meg skulle være en del av den ukas arrangementsserie, fortalte de på telefonen, i forbindelse med Holocaust-minne­ dagen som markeres hvert år i Italia, den 27. januar. De fortalte at det er til minne om 27. januar 1945, den dagen Auschwitz ble befridd. De sa at de gjerne ville invitere meg til å snakke om boken min, om den polske bestefaren min, om tiden hans i Auschwitz. Det var alt de sa.

Og jeg takket ja til invitasjonen, rett og slett fordi jeg var altfor feig til å takke nei.

Nå hadde Panebianco spist på mikrofonen i femten eller tjue minutter. Han sa et eller annet om arbeidet han hadde lagt ned i Fondacione for å gjenopprette historien, for å rekonstruere leiren, for å ta imot og lære opp så mange gutter og jenter fra skolene i hele Calabria. Det hørtes ut som en sånn tale en embetsperson holder for å sanke stemmer. Uten å slutte å snakke, og uten å slippe mikrofonen, stakk han plutselig den andre hånden på innerlomma i jakken sin, og rakte meg en hvit, uåpnet konvolutt. Jeg rakk å kjenne at det lå en bunke med sedler inni. Honoraret mitt, tenkte jeg, som Panebianco valgte å gi meg der, på scenen, foran publikum, som om han ville at publikum skulle være vitne til handlingen, som

22

om han ville legge igjen et offentlig bevis på hvor sjene­ røs han var. En bunke skitne sedler, forestilte jeg meg.

En bunke sedler som Panebianco selv hadde mottatt fra de små hendene til gutter og jenter fra hele Calabria, stående ved inngangsporten mens disse var på vei inn i den uekte konsentrasjonsleiren hans. Jeg la den på det lille trebordet, ved siden av boken min og drakk opp halve vannflasken.

Endelig reiste Panebianco seg. Med enda større voldsomhet sa han at så, nå ville han gjerne ønske ettermiddagens æresgjest velkommen. Han snudde seg mot meg. Han smilte til meg. Til forfatteren og professoren, sa han på italiensk. Til guatemalaneren, sa han på italiensk, og etter å ha lent seg over bordet og lett febrilsk på bokomslaget mitt, ropte han med overdreven entusiasme: Il signor Hoffman.

Og rakte meg den nedsiklede mikrofonen. * Rommet mitt på Pensione Toscana var fullstendig tapetsert av en slags rødvinsfarget fløyel. Eller så var det et plysjstoff som lignet på rødvinsfarget fløyel. Sengeteppet.

Sofaen. Gardinene. Tapetet, fra gulv til tak. De hadde brukt den samme fløyelen eller uekte rødvinsfargete fløyelen på alt.

Jeg lå klissnaken og sov på ryggen på sengeteppe­ fløyelen. Jeg hadde tatt meg en lang dusj da jeg kom og så

23

hadde jeg slengt meg på sengen for å hvile litt, uten å ta på meg dyna, og uten å pakke ut noe som helst, og uten at det var meningen at jeg skulle sove. Men så overmannet trettheten meg. Eller så var det fløyelens svale mykhet som overmannet meg. Og jeg begynte straks å drømme om moren min. Hun satt på benken i den lille salongen og så svarthvittfilmen på de tre skjermene. Men fra hver av skjermene kom vi ut, søsteren min, broren min og jeg.

Fra hver vår skjerm. I svarthvitt og som fanger i samme konsentrasjonsleir. Og for å redde oss, måtte hver og én gjøre det på skjermen som moren vår sa at vi skulle gjøre, som om mamma var regissøren og direktøren i de tre filmene våre. Til søsteren min sa hun at hun måtte danse moderne dans for å bli reddet, slik hun hadde danset som barn, og søsteren min begynte å danse på skjermen sin. Til broren min sa hun at for å bli reddet, måtte han grave et hull i bakken med hendene, et stort, dypt hull med bare hendene, og broren min begynte å kare i bakken på skjermen sin. Til meg sa hun fra benken at for å bli reddet, måtte jeg klippe skjegget, at en jøde aldri lar skjegget gro så lenge faren hans fortsatt er i live, at å ha skjegg viste mangel på respekt for faren min, for henne, for hele den jødiske befolkningen. Og forvirret og trist, men med blikket i kameraet, som om det var et speil, raket jeg skjegget av med et barberblad.

Jeg våknet av et drønn.

Det tok flere sekunder før jeg skjønte hvor jeg var.

Jeg kunne fortsatt se eller føle moren min på benken. Jeg

24

kunne fortsatt se eller føle søsknene mine på skjermene deres, de danset og gravde på skjermene sine. Jeg løftet en hånd til ansiktet, som for å sjekke. Jeg var kanskje kald eller blyg, og dekket meg til med fløyelssengeteppet.

Fremdeles i halvsøvne pustet jeg lettet ut. Jeg snudde meg mot digitaluret som sto på nattbordet ved siden av meg.

Klokken var kvart over ti på kvelden. Jeg hadde sovet i under en time.

Det banket på døren igjen. Et øyeblikk, ropte jeg og reiste meg, strakk meg, kjempet for å riste av meg de siste svarthvittbildene fra drømmen. Jeg fant et håndkle på badet og festet det rundt livet. Det var ikke stort nok.

Og slik, halvnaken og i et forsøk på å holde oppe et altfor knapt håndkle, åpnet jeg døren. Der sto Marina med sigarettene sine. * Den var dyster, men det var den eneste baren i byen som var åpen søndagskvelder. Eieren, en gammel og skallet mann med stor mage, het Luigi. Han satt på plassen sin bak baren og røykte, den ene sigaretten etter den andre, og førte en lidenskapelig samtale med søndagsnyhetene på en TV som hang i taket. Han var kledd i en hvit, ermeløs singlet, en gammel vid bukse i gabardinstoff, svarte strømper og flippflopper. Som om han bodde der og tok oss imot hjemme i sin egen stue. Han hadde satt en tallerken med tørre svarte oliven foran oss, og en med syltet

25

aubergine, en med en salamitype som kalles soppressata, en med en rød, sterk pesto som heter sardella (laget av sardiner, peperoncino og villfenikkel, fortalte Marina) og en kurv med skiver av landbrød. Begge drakk mørkt øl.

Vi var de eneste to menneskene i baren.

Marina hadde tatt av seg den svarte jakken. Armene hennes var lange og faste og med en glatt, svakt olivenfarget hud. Rundt overarmen hadde hun tatovert en elegant og delikat orientalsk drage, og dragens hale svøpte seg rundt håndleddet hennes. Hun fortalte at hun hadde lært spansk i Alicante, hvor hun hadde jobbet og bodd en sommer.

Hun fortalte at hun allerede hadde avsluttet doktoravhandlingen sin, men at hun ikke visste hva hun ville gjøre, hva hun ville jobbe med. Hun fortalte at hun i mellomtiden hjalp til ved ulike museer og historiske stiftelser i Calabria, inkludert Panebianco sin. Hun fortalte at selv om hun hadde bodd i Cosenza i flere år, på grunn av studiene, var hun egentlig fra en landsby i den andre enden av Calabria, ved kysten til Messinastredet, som het Scilla. Etter Homers monster, Skylla? spurte jeg og Marina smilte, muligens for første gang den dagen. Men så sluttet hun å smile igjen like raskt, som om den gotiske stilen hennes forbød smiling.

Så du kommer fra en mytologisk landsby, altså, sa jeg, litt kjepphøy. Familien har bestandig tilhørt der, sa hun uten å se på meg. Siden før Homer, la hun gravalvorlig til.

I baren ropte Luigi noe i ansiktet på Berlusconi på TV-en. Begge tiet et minutt, liksom skremt av Luigis rop, eller skremt av trynet til Berlusconi på TV-en.

26

Bestefaren min satt også i en konsentrasjonsleir, sa Marina plutselig.

Hun tente en røyk til meg, og deretter en til seg selv.

Jeg tok et dypt trekk, og la merke til at filteret på sigaretten var fuktig.

Han var ikke jøde, min nonno, sa hun. Han var en italiensk soldat, sa hun, som ble tatt til fange av tyskerne i 43, etter at våpenhvileavtalen mellom Italia og de allierte var signert, og tilbragte de neste to årene som krigsfange i en konsentrasjonsleir i Hamburg. Internati Militari Italiani, det var det italienske navnet disse fangene fikk, sa hun, eller Italienische Militärinternierte på tysk. Bestefaren min het Bacicio, sa hun. Eller det var det vi kalte ham. Il nonno Bacicio, sa hun og snudde seg mot baren for å be Luigi om to øl til. Så han klarte seg altså, bestefaren din? Marina ventet til Luigi kom, satte fra seg de to flaskene på bordet og gikk igjen. Ja, han klarte seg. Men han likte ikke å snakke om de årene, akkurat som bestefaren din. Vi røykte en stund til lyden av den hvite støyen fra nyhetssendingen og Luigis mumling. Det eneste han fortalte meg, da han var nesten helt på slutten av livet sitt, var om den dagen da de amerikanske styrkene frigjorde ham fra konsentrasjonsleiren i Hamburg, sa Marina.

Han fortalte at han aldri hadde vært så redd som den dagen, som da han allerede var fri og gikk sammen med alle de andre krigsfangene. Han hadde ingenting. Ikke mat, ikke vann, ikke penger. Ingenting. Han visste ikke hvor han skulle gå. Nonno fortalte at han bare gikk frem-

27

over sammen med de andre, blant tusener av krigsfanger, uten å vite hvilken retning han skulle ta, da han plutselig hørte at noen ropte navnet hans bak ham. Det var en annen italiensk soldat, en som også var fra Calabria, som het Menzaricchi. Eller, det var kallenavnet hans, Menzaricchi, som betyr halvt øre. De kjente hverandre bare så vidt, fortalte nonno Bacicio, men likevel omfavnet de hverandre og gråt og tok hverandre i hendene og begynte å gå mot Italia sammen. Marina tok en lang slurk av ølen.

Nonno fortalte at i løpet av hele turen til Italia, jeg vet ikke hvor mange dager eller uker eller måneder de gikk sammen, så slapp de ikke tak i hverandres hender en eneste gang. Marina strakk ut armen og tok tak i hånden min, altfor hardt og litt fomlende. Sånn som dette hele veien, sa hun og klemte. Og sånn, hånd i hånd, kom de seg endelig hjem til Calabria, fortalte nonno Bacicio meg.

Marina slapp taket i meg som om det var en livløs dings hun holdt i. Hun lente seg utslitt bakover i stolen og tok en ny slurk med øl.

Senere gikk det mange år før de så hverandre igjen, sa hun. Men på slutten av livet, da de begge var gamle og pensjonerte, satte de seg sammen på den samme benken ved havet hver eneste ettermiddag. Noen ganger i en time. Andre ganger ikke engang det. Uten å si et ord. Jeg vil tro de ikke hadde noe å si. De ville bare være sammen litt. Som om de på slutten av livet trengte hverandre igjen for å overleve, for å fortsette å overleve litt til.

Marina tiet. Hun røykte og så på TV-en i taket.

28