Leseutdrag: «Det er vakrest når det skumrer» av Camilla Bøksle

Det er vakrest nĂĽr det skumrer

CAMILLA BØKSLE

Det er vakrest når det skumrer

Roman

s o lu m b o k v e n n e n 2 0 2 0

© Solum Bokvennen as, 2019 2. utgave, 1 opplag, 2020 Omslagsdesign: Tore Holberg Forsidebilde: Litografi av Birger Bøksle Printed in Denmark by Nørehaven, Viborg 2020 isbn 978-82-560-2199-4 (pocket) isbn 978-82-7488-923-1 (epub) www.solumbokvennen.no

Farfar har hentet en venninne på busstoppet nedi bakken, fått sola rett i øynene og blitt fersket av en politimann som kom forbi akkurat idet bilen gled sakte over i motgående kjørefelt. For å komme unna lyset som blendet ham. – Ja, det er hos Bøksle. – Hei, det er Camilla. – Å? – Det er Camilla. – Du skjønner, jeg hører så dårlig! Du må robe! – Det er Camilla! – Ja, Camilla, ja, hva vil du? – Jeg hørte … – Du må robe!! – Jeg hørte du var så uheldig å miste sertifikatet! – Hæ …? – Sertifikatet! – Ja, det var noen forferdelige greier. Forbaska naudent. Han har klaget over alderdommen sin så lenge jeg kan huske. Han satt med lukkede øyne, som om han stengte oss ute, mens han snakket ustanselig om gamle dager og gamle dagers gamle dager. 5

Vår tid var så simpel og banal i forhold til tiden da han seilte sammen med sine beste venner. Da de sang viser og skålte i godt øl og åt niste fra kurvene de hadde med. Jeg så ham alltid for meg i sine femtitallsklær, halvt liggende med roret i hånden mens den andre hånden dirigerte et innbilt orkester. En liten krøll i pannen og kort hår bak ørene. Et spisst ansikt med fippskjegg som passet en mann med tapte drømmer om å være kunstner og bohem i Paris. Min lillebror og jeg satt på den harde sofaen i stuen og ble servert Gjendekjeks av farmor. Bare én om gangen. Med oppmerksomheten halvt mot vår farfar øverst ved bordenden og hans glansdager og halvt mot neste kjeks. Vi strevde alt vi kunne for å oppfylle hans umulige ønske og klare krav om å albue oss tilbake til hans ungdom. Vi nikket liksom interessert på hodet og reiste høflig med ham opp og ned alle gatene i Kristiansand, inn og ut av husene, og hilste på alle mennesker han presenterte oss for. Vi slikket på tantenes kandissukker og spiste fiskemat hos dem. Vi kikket blygt ned i utringningene deres og var med på festene på Katedralskolen. Der elevene samlet seg i teatergruppen Idun, oppkalt etter kjærlighetsgudinnen Idun. Der skrev de svulstige og poengterte dikt til hverandre, kalt Æbler, etter at en gammel skolemester, rødneset, bebrillet, med parykk og i blankslitt spisskjole, i en av sine taler ba elevene «… at tage Digte med, og ved høitidelige Anledninger skylle Skolestøvet ned med et godt Glas Punsch. Jeg ville ønske, Gudinden Idun vil rekke os i overflod de Æbler, som skjænke os evig Ungdom i aandelig Henseende, saa at vi aldrig blir kjede af Samfundet!». Æbler ble de frekke verseføtter kalt, og der sto unge Birger Tellefsen på bordene og deklamerte fantastiske, selvskrevne 6

og uforglemmelige dikt. Aldri har det visstnok vært skrevet så gode Æbler. Det har vært generasjoner av katedralskoleelever i familien. Alle var i Idun. Alle har skrevet Æbler. Ingen nådde ham opp til knærne. Verken i utførelse eller fremførelse. De fantes ikke lenger. Ingen visste hvordan de hørtes ut. Det var bare etterklangen og hans skjelvende kjaker som ga oss forståelsen av noe helt ekstraordinært. Han og hans samtidige underholdt med ablegøyer slik det skulle underholdes med ablegøyer. Vi satt på trappen utenfor huset der han vokste opp og hørte stemmen til vår oldefar ralle svakt i veggene mens vi ventet på ham. Vi kjente hver stein i den trappen, til og med alle maurene som krøp inn og ut av sprekkene vi satt og pirket i, var vi familiære med. Vi reiste halvhjertet med ham inn i fortiden. Sprang for å holde følge mens han malte veien foran oss med utålmodige strøk. Vi prøvde å ta hånden hans, men han merket det ikke. Samtidig kjente vi godt til og fulgte hans krav om å bli med videre bakover. Vi telte inni oss minuttene det måtte gå før vi kunne bøye oss frem og ta en kjeks til. Det luktet terpentin i huset. Det var aldri varmt der. Alltid litt kjølig. Rent. Vår stramme farmor satt rett i ryggen, med en strek som munn, og tålte det mer enn hun hørte etter hva han snakket om. Hadde hørt det hele før. Mangfoldige ganger. Hun hadde store permanentkrøller som formet seg som lette, hvite skyer rundt hele hodet. Hun var høy. Mye høyere enn andre bestemødre. Det var henne jeg hadde høyden etter, sa alle. Jeg var stolt av det. Hun hadde myk stemme med en dialekt som avslørte oppveksten på Østlandet. Språket var avslepent over årene og var blitt en slags sørlandsdialekt med rulle-R. 7

Broren min og jeg tygde oss systematisk gjennom Gjende­ kjeksen. Målet var å komme seg rundt hjorten i midten. Det krevde dyp konsentrasjon og hjalp oss å være stille mens farfar snakket. Huset ble møblert en gang på femtitallet og kunne vært en reklameannonse for funkisstil. I mange andre besteforeldres hjem jeg kjente på Sørlandet, var det Bibelen som lå mest synlig i bokhyllen. Her sto Skikk og bruk ytterst. Den store tunge boken som ga praktisk kunnskap om smidig og effektiv kontakt mellom mennesker. Ved siden av sto Vilhelm Krag Samlede Digte. Begge bøkene var krøllete i kantene og uten støv på varebindet. På veggene hang malerier. Malt av vår farfar. Han malte mystiske bilder av tykke nakne damer og mennesker som møttes i togkupeer. Så ofte det samme motivet. En dame som satt på et togsete med oppmerksomheten ut av vinduet. En konduktør som lente seg over skulderen hennes. En passasjer på setet over midtgangen. Bare dette. Og så døren ut til gangen bak dem. Det var umulig å si hva hun tenkte på. Hvorfor så hun ut av vinduet da konduktøren kom? Det lurte vi på mens vi satt ved siden av hverandre og tygde. Det så nesten ut som om de kjente hverandre fra før. At de hadde en historie sammen. Eller at de kom til å ha en historie sammen. Eller kanskje ville han bare gå videre når han hadde fått klippet hull i billetten hennes. Konduktøren lente seg litt tungt over seteryggen. Som om han forventet noe av henne. Jeg var deres første barnebarn. I fotoalbumet fra jeg var baby er det et bilde av meg i en hvit strikkejakke som farmoren min har strikket. Jeg så henne aldri strikke. Hun var ikke en som strikket, så jeg 8

føler meg beæret når jeg ser hun har sittet og laget den til meg. Kanskje har hun gledet seg til å bli farmor. Jeg kikker ut over kanten på barnevognen og smiler mot kamera, med den spisse hetten over hodet. Farmor mater fuglene. Hun har hånden på vognen og blikket mot smulene på bakken, jeg kan se det er et øyeblikk vi deler, selv om jeg har oppmerksomheten vendt mot fotografen. Skyggen hans faller over marken mellom oss. Birger var en ung farfar. Så ung at han bare mente han var en bede av en farfar. En bit. Ikke helt. Han må ha synes det gikk for fort alt sammen. Mine foreldre var jo nettopp ferdige med å være barn. Jeg kalte ham Beden. Det gjør jeg fremdeles. Jeg kunne ikke si farmor ordentlig heller. Det ble Fanne. Fanne og Beden. Fanne var avmålt og stille. Fornuftig kledd. Ingen sminke. Ingen parfyme. Aldri leppestift. Aldri neglelakk. Hun hadde myk rust i stemmen. Og når hun smilte, ble hun vakker. Når jeg skulle sove hos dem, drakk jeg melk og spiste aftensmat på kjøkkenet. Det luktet av ølgjær, te og noe annet i huset. Jeg lurte på om det kunne være tannpirkerne som sto i små blå krukker på bordene. Eller om det var veggpanelet som sendte ut en svak duft av eukalyptus. Lukten la seg i mellomrommene mellom møblene på spisestuen og luktene av grovt brød og pålegget som lå i små oppbevarings­ beholdere av plast i kjøleskapet på kjøkkenet. Den ga meg lyst til å være der. Høre til der. Jeg fikk bade på det rene, lyseblå badet deres. De hadde et merkelig sittebadekar som var opphøyd på den ene siden så man satt som på en stol. Det var eksotisk og underlig moro. 9

Fanne tørket meg med stive, rene håndklær da jeg var ferdig. Hjalp meg på med ren pysjamas og bar meg over den kalde parketten mens vi lette etter sengen min. – Hvor er den lille sengen til Camilla, da? Er den her? Vi prøvde kisten nede i gangen, den som luktet av møllkuler. Nei. – Er den her? Vi prøvde hattehyllen. – Nei! lo jeg. – Er den her, da? spurte hun og la meg ned på et glatt, iskaldt laken inne på det gamle pikerommet til min tante. Nå ble det brukt som et slags atelier av Beden. – Ja! sa vi i kor og møtte hverandre mildt gjennom øynene. – Her var den lille sengen til Camilla. God natt. Hun strøk meg over panneluggen. Så lukket hun døren, og jeg lå der i rent, grønt sengetøy og pustet inn terpentin i tussmørket sammen med de tykke nakne damene. På veggen, halvveis i trappen opp til stuen var det et slags bortstuingsloft. Vi måtte trekke ned en trapp for å komme inn. Der krabbet jeg inn om morgenen og fant små LP-plater med Lille Grete som passet til en liten lekegrammofon, Teknik-byggesett og gammel, falmet Lego som nektet å feste seg sammen. Jeg satt på gulvet hos dem på stille lørdagsformiddager og lekte med min fars gamle leker og hørte på en liten jente med tynn stemme som hadde fått en teddy fra Amerika. Alt til lydene av min farmor som arbeidet på kjøkkenet. Når hun bakte brød eller kokte rips- og solbærsaft, hadde hun forkle på seg, for ikke å få flekker på klærne. Hun gikk med fornuftige klær. Bukser med press og ledige bluser. Pent strøket. 10

Ikke feminint. Ikke noe pynt. Effektiv og målrettet uansett hva hun drev med. Vår far tok oss med på søndagsmiddager til Fanne og Beden. Beden åpnet døren på gløtt når vi ringte på. Stakk den store, benete nesen ut i sprekken og så teatralsk surt ut på oss der vi sto og ventet. Gryntet og ville ikke ha besøk. Så åpnet han forsiktig og kjente oss liksom plutselig igjen før han rettet seg opp og åpnet døren helt så vi kunne komme inn og ta av oss på bena til overdrevne velkommenrop. Fanne sto bak ham med hendene foldet foran skjørtet, hodet på skakke og lo litt overbærende av ham. Ristet på hodet og liksom unnskyldte ham for at han tøyset sånn. Hun tok imot jakkene våre, hjalp oss å sette skoene pent på plass og fant frem tøfler så vi ikke skulle bli kalde eller skli i trappene. Vi spiste wienerpølser med poteter, kål og smør mens vi hørte på Beden som snakket om kunst og musikk. Og de riktig gamle, virkelig interessante dager i Kristiansand. Etter middag fikk vi naturell yoghurt med kavring og ølgjær til dessert. Jeg drømte om den desserten når jeg ikke var der. Trodde jeg likte det og ble like overrasket hver gang over hvor surt det var. Jeg fikk litt mørkebrunt sukker å strø over, så smakte det godt igjen. Suttet på det søte på skjeen og fulgte med på Beden som åpnet og lukket munnen og hørte lyd som fylte rommet. Ingenting ga særlig mening. Jeg lengtet bare etter å få gå og leke med lekene som luktet av min fars barndom og spille grammofonplaten med Lille Grete. Luken i trappen var som en hemmelig Narnia-gang inn i en tid jeg ikke hadde noe med. Der Beden og Fanne var foreldre, og min far var det lille barnet deres. Der gjaldt helt andre 11

regler, fikk jeg en følelse av, når jeg satt og studerte svart-hvittbildene i albumet fra min far var barn. Når jeg åpnet luken inn til loftsrommet, føltes tiden transparent. Som om jeg nesten kunne ta på den andre tiden da dette huset var et hjem fylt av en besnærende hverdag jeg hadde alt og ingenting med å gjøre. Min far, søsknene hans, Fanne og Beden var en familie som gikk på søndagsturer. Hverdagslimet knyttet dem til hverandre mens de vokste sammen og hver for seg. Akkurat dette fikk jeg en sterk fornemmelse av ganske tidlig. Det var en familie bestående av mennesker som alle gikk hver sin vei. Noe holdt dem sammen. Var det huset? Den særegne lukten? Det store spisebordet og sofaen oppe i stuen? Eller var det humoren de delte. Latterboblene som trillet over bordplaten når de traff en felles nerve. Jeg lurte på om det virkelig var min far som hørte på Lille Grete. Kanskje det var min tante. Det må ha vært min tante, tenkte jeg. Da hun var en liten jente. – Er det lille huset trett? – Hm? Jeg skjønte ikke. – Er det lille huset trett? sa Fanne en gang til og pekte på albuen jeg hadde plantet i spisebordet, og hånden jeg holdt under haken. Min far så ned på meg. Jeg så opp på min far. – Du må ta ned armen fra bordet, mener hun. Hvisket han, for ikke å avbryte eller forstyrre Beden som fortalte om seilskutetiden og sin egen bestefar ved bordenden. Om det virkelige familiesamholdet i den tiden han nesten kunne ta på, og som vi andre ikke hadde noen forutsetninger for å forstå og ta noe som helst lærdom av. Å, vi skulle ha vært der. Vi skulle fått sett det alt sammen. Det var der og da at menneskene var virkelig interessante. Visene ble sunget utenat. Seilskutene ble 12

styrt av hans nærmest adelige bestefar ved roret. Jeg syntes det hele var en eneste saus av informasjon som ikke hadde det minste med meg å gjøre. Jeg ville heller tilbake til teddyen Lille Grete hadde fått av sin pappa fra Amerika. – Hm? – Albuen din. Den skal ikke ligge på bordet. Han pekte ned på bordplaten. Jeg la hendene i fanget og kikket opp på farmor. Hun blunket og smilte. Så skjøv hun sukkerskålen bort til meg igjen. Beden la ikke merke til sånne ting. Det var Fanne som ordnet opp med at vi alle oppførte oss ordentlig mens han snakket. Etter middag skulle det spilles instrumenter og de gamle visene synges, før kaffen. Han er mest dårlig samvittighet nå for tiden. Etter at han ble alene. Et julekort. En liten visitt i døra lille julaften. – Det kan være den siste julen, vet du, sier vi til hverandre og bærer med oss julepresanger til ham og gir ham en klem uten å ta av oss jakkene. Det drar ut. Han forsvinner ikke. Blir mer glemsk. Hører dårlig, men er «frisk som en soldat» hører vi fra legen. Vi må ikke spørre ham om maleriene som henger på veggene om vi kommer innenfor. Da tar det evigheter før vi kan gå igjen. Han har malt hele slekten i tre generasjoner bakover og hengt dem opp i spisestuen. – For å hente dem frem, sier han. – De får ikke dø. De må ikke glemmes. Om vi skulle komme til å nevne dem, kan vi risikere å stå der i en time eller mer, og høre lange slektshistorier som ikke kjennes som de angår oss, og det orker vi bare ikke. Derfor 13

går vi i store buer forbi og rygger ut igjen før han rekker å si noe om dem. Den av oss som er så uheldig å bli fanget ved et maleri, får blikk og blunk fra de andre som har unnsluppet, og så er det bare å nikke seg gjennom det hele, for all del ikke komme med oppfølgingsspørsmål og prøve å finne på en god unnskyldning til å komme videre. Det begynner å bli evigheter siden jeg tok turen opp til ham. Han har glemt meg også, ser det ut til. Glemt oss og historien jeg trodde vi hadde sammen fra jeg var barn. Jeg venter vel halvveis på en telefon om at han har fulgt etter Fanne til hvor nå enn besteforeldre havner etter livet. Det er det naturlige. De er nære, men perifere. Jeg skulle nok ha grått. Sørget over det som var. Livet hans som var over. Men slekt skal følge slekters gang, og minnene om ham og Fanne ville vært sterke og levende. Jeg ville kanskje ha hentet dem frem igjen og forstått både dem og meg selv bedre etter som tiden gikk. Når jeg selv ble eldre, ville bildet av dem kanskje falme litt. Essensen av det jeg hadde oppfattet av dem som mennesker, lukter og enkelte hendelser, ville sitte igjen hos meg og kanskje forme meg videre i noen grad. Uten at jeg visste det selv. Jeg ville kanskje ha sett på alle bildene på veggen og tenkt at de var flott malt, men at de ikke angikk meg. At de var for langt borte. Vi hadde vel fordelt dem mellom oss, og jeg hadde himlet litt med øynene når vi møttes og ledd litt av hvor tidkrevende det var om vi skulle komme til å nevne en av dem, da han levde. Slik kunne det ha gått. Hadde det ikke vært for at solen valgte å blende ham. Akkurat mens han kjørte der han kjørte, og at han løste den midlertidige blindheten med å svinge rolig over i motsatt kjøre­felt for å komme unna. Han gled opp langs veikanten, unngikk 14

mirakuløst motgående trafikk og stanset rett foran en politimann som nesten så ut til å ha sittet og ventet på at han skulle komme. Politimannen gikk ut av bilen sin som på et stikkord, og fisket opp blokken mens han nærmet seg Beden. Lente seg tungt mot biltaket med den ene armen og beslagla sertifikatet hans på stedet. Kanskje gjorde han det med bremmen på politiluen litt nedover pannen så den skygget for øynene hans. Eller kanskje vil jeg bare at det skal ha vært sånn. I alle fall ga han Bedens historie en ny og avgjørende retning akkurat da, i det øyeblikket, uten at han var klar over det selv. For da han var ferdig og hadde gitt Beden tillatelse til å kjøre bilen tilbake til garasjen, og bare dit, så dro han videre. Hjem, for alt jeg vet. Eller videre til nye oppdrag. Vi så ham i alle fall aldri mer. Beden ringte rasende til Biltilsynet samme ettermiddag. Kjeftet inn i røret og bestilte ny oppkjøring to dager senere. En kjørelærer fikk den utakknemlige jobben å sitte på med ham rundt i området og stryke ham før det var gått en time. – Ja, så nå står det en bil i garasjen, hvis du er interessert. Du kan bare overta den. – Jeg tenkte du kanskje trengte hjelp til å handle? – Hæ? – Skal jeg hente deg?! Så kan vi handle det du trenger, med bil! – Ja, det var greit. – Jeg henter deg neste tirsdag! Er det greit? Når passer det? Klokken ti? – Nei, nei, nei! Det kan ikke være så tidlig. Det går ikke. På tirsdag er det den grønne søppeldunken. Uddpå ettermiddagen! 15

– Klokka ett? – Du må roobe! – Klokka ett! – Ett ja, det er greit. Men du må være så vennlig å ringe først. – Det skal jeg. – Hæ? – Det skal jeg. Ha det bra så lenge! – Aufwiedersehen. Jeg overtar den lille, blå bilen hans. En grei, liten Daewoo fra 1997. Og slik tar historien en annen vending med oss to, den litt perifere, tøysete, rastløse bestefaren og barnebarnet hans, som han nesten har glemt.

Jeg står i stuen hans med en pakke kjeks i hånden. Tirsdag. På slaget ett. Er usikker på hva vi skal gjøre sammen. Det er uvant å være hos ham uten å være invitert. Uten at det ligger duk på bordet og at vi er flere. Det er stille i den store stuen. Lukten av friskt treverk og eukalyptus henger fremdeles i veggene. Så merkelig, tenker jeg, at en lukt kan henge ved et menneske så lenge. Han lever et helt annet liv nå enn da jeg var barn. Jeg ser rundt meg og lurer på hva den lukten kan være. Det står fremdeles tannpirkere på de fleste bordene. Kan det virkelig være dem? Det er det jeg alltid har gått ut fra, men nå er jeg i tvil om de kan sende ut en så konstant og særegen lukt så sterkt og så lenge at det setter seg i klær, mat og til og med inne i skapene. – Når man blir så gammel som meg, så er det ingen samtidige mer, sier han. – Ingen ringer eller kommer på besøk. – Jeg er jo her. – Hva? – Jeg er jo her nå! – Jada. Jo. Men jeg skulle gjerne ha noen å snakke med. Helst noen jeg kunne male sammen med. Det er så flott å 17

kunne male sammen med noen. Du vet det er jo tragisk. Jeg skulle ha vært maler. Hatt tid til å male. Jeg skulle aldri vært i posten. Jeg skulle begynt å male tidligere. Jeg kikker rundt meg. Maleriene henger tett i tett på veggene og står på gulvet lent opp mot stoler og bokhyller. – Du har jo malt en del, da. – Hva? – Du har jo malt mye! Jeg peker rundt meg. – Jo. Men det er bare begynnelsen. Jeg kunne fått til så mye mer! Dette er ingen ting. Jeg er usikker på hva vi skal gjøre. Har aldri vært alene med ham sånn. Har heller ikke beregnet mye tid på dette. Toppen en time. Vi biler ned til supermarkedet. Jeg synes jeg er snill som stiller opp, og regner med at dette er fort gjort. – Ja, du vil parkere her, ja. Det ville ikke jeg ha gjort. – Hva ville du gjort, da? – Der henne. Der er en grei plass. – Denne er jo også grei. – Javel. Greit. Det er ikke greit, hører jeg lang vei, og jeg blir litt irritert. Jeg som er så snill og henter ham. Og så klager han på parkeringsplassen. Vi handler det han trenger. Så kjører vi hjem, og jeg setter varene i poser på kjøkkenet. Unngår familieveggen. Står litt med jakken og skoene på og finner første anledning til å komme meg av gårde igjen. – Vi sees neste tirsdag, da, roper jeg inn i øret hans, klar til å gå. Se her, denne kan du kose deg med til kaffen. – Hva er det? – Gjendekjeks. Det fikk vi alltid hos dere da vi var små. 18

– Gjorde dere det? Hvem? – Vi fikk det når vi var på besøk hos deg og Fanne. Da jeg flyttet hjemmefra, kjøpte jeg en hel pakke første kvelden og spiste alle på en gang. Den minnet meg sånn om dere. Ta den og kos deg til kaffen. – Javel. Han blir stående og stirre ned på kjekspakken jeg holder i hånden. – Så pussig, sier han. Tar imot. Kikker forvirret ned på den. Jeg ser at han ikke har anelse om hva jeg snakker om.

Jeg ringer på. Hører alarmen går inne i huset. Dørklokken setter i gang en uling og en høy mekanisk stemme som roper det ringer på døren!! Tilpasset hørselshemmede. Jeg hører han sukker. – Ja ja … jaaa! Gjennom det tynne gardinet i vinduet inn mot gangen ser jeg ham nærme seg. Tasser mot døren med lut rygg. Opp trappen fra stuen. En skulle tro han ville holde seg mer til rekkverket, men som oftest går han midt i trappen. Først åpner han bare en glippe i døren. Liksom skeptisk. Ser sur ut. Jeg ler litt usikkert. Han har alltid gjort dette. Det er et kjent skuespill. Jeg burde vite hvilke replikker og roller som gjelder. Men det misfornøyde uttrykket hans gjør meg like usikker hver gang, om han virkelig mener det allikevel. For meg som barn var han underholdende. Men uforutsigbar. Det handlet om å være det riktige publikumet hvis man skulle nå inn til ham. Være interessert i historiene hans på de riktige stedene. Le på de riktige stedene av ablegøyene hans. Ikke ta for mye plass selv. Nå åpner han døren på vidt gap med en latter og en liten dramatisk gest. En komisk, overdreven og høytidelig velkomst. 21

Vi går ned mot stuen. Jeg må passe meg så jeg ikke sklir i trappetrinnene. Det har bestandig vært stor fare forbundet med glatte trappetrinn hos dem. Det ligger omsorg gjemt i formaningene som jeg kjenner igjen fra langt tilbake, da jeg ble forsynt med tøfler med en gang jeg var innenfor, så jeg ikke skulle gå på hodet ned de fire trinnene og slå meg helse­ løs. – Vi må planlegge litt. Pass deg for trinnene! Å, du skulle ikke tatt av deg skoene. Det er så farlig. Han har grått hår til over ørene, med litt fall. Lang lugg, skjegg på haken. Stripete blå og hvit skjorte og grønne bukser. – Du vet, når du er så gammel som meg, så er det ikke lett å holde greie på medisiner og alt sånt. Det er så mye for en gammel julebukk å holde orden på. En skulle hatt en kone som kunne holde oversikt. Det er de så gode på. Han blir stille. Plundrer med høreapparatene sine. En stemme inni der sier «høyre klart!». Han nikker. Det piper i det andre øret. Han skrur av. Jeg ser han tror han skrur det på. Han rister på hodet. Tar det ut. Det piper igjen. Jeg får lyst til å hjelpe. Men lar det være. Det er fullt av gulbrun, seig ørevoks på det. Han setter seg i stolen sin, litt på skrå. Mot meg. Fikler med de små pluggene. Setter det inn igjen. Skrur på. – Hva med en hjemmehjelp, da? – Tror du de kan holde orden på sånt? – Ja, det er vel en del av jobben deres. Jeg legger beina på puffen foran meg. – Nei! Jeg trenger ikke det, jeg greier meg utmerket. Du vet, det er mye å holde i orden. Støvsuge og rydde, vaske klær. Madlavning har jo alltid ligget for meg, det har jeg alltid likt. 22

Jeg synes det er så interessant på kjøkkenet! «Venstre klart!» Han nikker igjen. Bukker nesten. Smiler mot damen i øret. Han liker damer. – Jeg synes du er veldig flink til å greie deg selv. Jeg flytter en stabel aviser fra bordet ved siden av meg. De hoper seg opp, og jeg går gjennom dem så noe kan kastes. Legger noen i én haug og andre i en annen. – Ja! Det synes jeg også. Jeg trenger ikke hjelp. Egentlig liker jeg ikke at det skal komme noen fremmede her plutselig. Jeg blir så forstyrret. Jeg har så mye jeg skal gjøre. Jeg blir forstyrret. Du, jeg må på apoteket, og jeg må ha noen madvarer, men jeg vet ikke hva jeg skal ha. Synes du vi må kaste dem? Ikke den! Jeg har ikke lest den ferdig. – Vi går opp og ser i kjøleskapet ditt. – Hva!? Skal du ha bløtkake? – Nei, vi går opp og ser i kjøleskapet ditt!! Kjøleskapet! Vi går sammen inn i kjøkkenet. Fannes strenge renhet henger igjen selv ti år etter at hun døde. De skrå kjøkkenskapene og benkeplatene minner meg om henne. Alle skrå kjøkkenskap minner meg om henne. De har også et sånt lite oppheng på veggen av glassbeholdere til mel og sukker og den slags. Det slår meg hver gang jeg kommer inn der. Hvor fint det var å dilte etter henne. Det luktet sunt og rent og godt der da. Salamien og osten lå i praktiske små bokser. Hjemmelaget grovt brød lå i brødboksen. Nå dilter vi sammen, etter hverandre der inne. Han og jeg. Jeg åpner kjøleskapet og tar ut sur melk og gammel ost. Jeg tar på meg en myndig stemme og kaster med hård hånd. – Dette kan du ikke ha. – Nei, du har aldeles rett. Vi kaster det. 23

Han liker det. Hører det lang vei. Liker at jeg tar på meg å bestemme og ordne opp. Jeg er veldig oppmerksom på det mens jeg holder på. Tar litt ekstra i. – Nei. Denne er gått ut for lenge siden. Du må skrive opp at du må ha H-melk. – Ja, det er sant. Se her! Jeg har alltid likt å skrive litt sånn flott. Se så fint det går opp her på slutten av K-en. H-meelk-k-k. Så skriver vi handleliste og kler på oss yttertøy. Jeg er inne på soverommet hans og lukker vinduet. Idet jeg går over dørstokken og forbi sengen og de store underbuksene som henger over stolkanten, trår jeg over en grense. Fra barnebarn på besøk til noe nærere. Lukke vinduet. Huske på alt. Han er inne på kjøkkenet og kjenner på kokeplatene fire ganger før vi kan gå. – Å. Jeg må lukke soveromsvinduet. – Det har jeg gjort. – Har du gjort det? Ja, du er god, du. Det må jeg si. Vi går ut og lukker døren etter oss. Han åpner den igjen. – Jeg må kjenne på kokeplatene. Det er viktig. Inn igjen. Ut i gangen. Huske brillene. Inn å kjenne på kokeplatene og ut av døren igjen. Gjerdet opp mot veien er nymalt. Rosa. Det greier han. Så lenge det er rutiner, så greier han seg flott alene. Han står opp hver morgen. Liker å dra seg litt i sengen, men står alltid opp. Lager seg frokost. Leser aviser og drikker te. Jobber med bøkene sine ved det store spisebordet. Svære utklippsbøker som han limer inn aktuelt stoff i. Hulter til bulter så vi ikke skal dovne bort når vi leser det etter at han er død. Vi skal tenke: 24

– Næ! Kom det nå? Det var jo noe helt annet enn det som sto på den andre siden! Sånn skal vi bla oss gjennom bilder fra gamle Kristiansand, store bilder av kvinnelige fotball­ reportere som Beden kunne tenke seg å bli bedre kjent med, artikler om konserter på kulturhuset Kilden, uttalelser om kunstutstillinger, bokanmeldelser. Det er planen. Det er derfor han gjør dette, sier han. Sitter der i timer og klipper ut og limer inn. For oss. Til etterpå. Det er ikke bare-bare å lime inn heller. Det skal være helt glatt. Ingen rynker. Lager seg middag. Med forkle på. Og hatt. Synes det er viktig å spise kål. Lager kålstuing til fiskekakene og lunsjkakene. Han vasker opp. Alt til siste detalj. – Det skal være hundre prosent, sier han og drar såpeskummet ned i sluket med oppvaskbørsten. Vasker over benker og henger håndkleet opp med klesklyper på tørkesnoren inne på vaskerommet sammen med kluten. Og fremdeles går han inn i atelieret som er bygget på huset. En dør inn fra stuen, noen trappetrinn ned og så et stort rom med et enormt panoramavindu med utsikt over Topdalsfjorden og Kjevik flyplass. Der henger maleriene på veggene og på staffeliene. Skisser og hvite lerreter. Det siste han malte på, viser en kvinne kledd i en lett, ermeløs kjole med en naken hvit og grønn skulder. Hun legger seg over et piano der en mann sitter og spiller. Bak dem står en prest i mørk dress og hvit prestekrage rundt halsen. Beden hekter det ned fra veggen. Setter det på gulvet. Går litt bakover og studerer det. – Det er litt artig. Kvinnen. Den tyngende rel-i-gi-onen. Kunsten. Musikken. Han drar hånden foran det med en ima25

ginær pensel. Stopper litt øverst og lager en liten sløyfe i luften. Og et fast punktum. Vi setter oss i bilen. Daewooen. Snart tyve år gammel. Mens resten av Norge bruker bluetooth og DAB, kjører vi fremdeles rundt med kassettspiller og FM. Jeg fikk den så vidt EU-godkjent for to år til og har skjønt at jeg ikke kan ha en annen bil så lenge han er i live. – Der er den jo. Bilen min. Jeg tror den kjenner meg igjen. Han klapper den på dashbordet. – Jeg tror den kjenner deg igjen, ja. Kjører nesten opp hit av seg selv! roper jeg. – Hæ? – Bilen! Den vet hvor den skal! – Du, det er en flott bil dette. Den er så fin i lakken. Så lett og pen. Helt spesiell er den. Jeg husker vi kjøpte den. I ’97 var det. Tenk at den holder seg så fint fremdeles. Jeg tror ikke det finnes biler med sånne kjøreegenskaper mer. De lager dem ikke sånn lenger. Dette er liksom en bil! Du kan se at det er en bil! Se ut her! Se så flott! Kristiansand! De er nok misunnelige på oss. De andre. Det er ingen steder så flotte som Kristiansand! Se ut over sjøen der. Vi har alt! Og du kjører så fint. Som en engel. Jeg merker at du liker å kjøre. Du er i ett med bilen. Ja, det er enestående. Tenk at jeg skulle få privat sjåfør. Det hadde jeg ikke trodd. Jeg kjører stolt og sikkert mot Sørlandssenteret. Landets største kjøpesenter. – Se på dette her! Det er jo helt utrolig hva mennesker kan lage! Med hendene sine! Her var det bare skog en gang. Og nå har mennesker laget … bygget, alle disse flotte bygningene. Se på det der! Det er jo fabelaktig! Så ekstra! Det skal godt 26

håndverk til å lage noe sånt. Det var håndverker man skulle vært. Mennesket er skapt til å lage noe, skape. Postmester. Det var min far som ville det. At jeg skulle gå på postskolen. Det var tragisk. Jeg skulle vært arkitekt. Jeg skulle vært i stand til å skape noe som dette! Tragisk. Mens han viser meg vidunderlighetene rundt oss, kjører vi forbi uendeligheter av lagerbygninger og butikk-kolosser. De blir nesten lette og vakre, synes jeg. Han synger høyt. – For det er det store spørsmålet som jeg undertiden har, er han profsjonist eller er han amatøør! En gammel slager. Som for å understreke det han nettopp har sagt. Setningen forekommer meg eksistensiell. Vi parkerer som vanlig utenfor det største bygget. Det er lett adkomst fra bilen til senteret. Han peker på Egon restauranten. – Der er det også ganske fint. Stemningsfullt. – Ja, men det er der du pleier å gå med pappa. Vi har jo vårt eget sted. – Nei. Ja, det er sant. Vi må ikke blande kortene her. Bare på vei fra bilen til døren er det et mangfold av inntrykk å ta inn. Vi beundrer vinduene, linjene i betongen. Materialvalget. – Dette her er laget av folk som forstår seg på materialer. Det kan ikke være laget av amatører dette! Nei, det er ikke spøg. Du, det er noen som tror det er spøg. Men det er ikke det. Jeg svarer ikke, behøver ikke det. Det ser ut til at det er nok at jeg er der. At han har et par ører som kan ta til seg begeistringen. 27

– Hva synes du, er det tid for en dråbe kaffi? Det er viktig med kos. Mennesker må kose seg. Mye. – Ja, det høres deilig ut. – Hæ? – Fint! Flott! Det gjør vi! Jeg setter tommelen i været for å vise at jeg er enig i at vi skal gå på kafé. Vi finner brettet, legger på to tallerkener. Beden tar opp vaffelgaffelen og løfter av lokket over vaflene. Jeg er redd han skal sikle på syltetøyet. Prøver å komme ham i forkjøpet. Det går ikke alltid. Derfor følger jeg spent med. Det henger en dråpe i skjegget, men den slipper ikke taket før han er ferdig, og så skyver han brettet videre mot disken. Han henter opp lommetørkleet fra lommen og stryker over stedet der dråpen hang. – To kaffe og to vafler. – En te og en kaffe, sier jeg halvhøyt. Prøver å få ham til å forstå uten å rope så alle hører det. – Te? Skal du ikke ha kaffe? – Nei takk, jeg drikker ikke kaffe. – Drikker du ikke kaffe? Hvorfor ikke det? Er du så sensibel at du ikke kan ha kaffe? – Nei. Jo. Ja. Jeg tar gjerne en te i stedet. – Nuvel. En te og en kaffe, da, sier han til mannen bak disken. – Grønn te, hvisker jeg. Jeg henter servietter, skjeer og et stort glass vann til Beden. Han må drikke. Glemmer det lett. Han insisterer på å bære brettet bort til bordet, og jeg følger med igjen. Min egen vaffel er innerst mot genseren hans, og en ny dråpe henger som alltid ytterst i skjegget. Av en eller 28

annen grunn har jeg aldri opplevd at den drypper ned et sted den ikke burde være, men det er alltid nære på. Idet han setter seg, detter den ned på skjortebrystet. Han henter frem lommetørkleet igjen. Drar det over haken. Stapper det ned i lommen igjen. Vi spiser vaflene våre og drikker grønn te og kaffe. Han synes det er et fint sted. Vi sitter bak et pleksiglassgjerde og kan følge med på alle som går forbi. Det liker han. Som på et torv i Paris. – Se på hun der for eksempel. Med den svære fua. De formene. Det er så interessant. Hun ville jeg malt. Det klirrer fra kjøkkenet. Rundt oss sitter andre kafégjester og snakker sammen. De lener seg mot hverandre og deler nyheter. – Tenk, sier han. – Alle som er rundt oss, tror vi sitter her og snakker om trange underbukser eller kake. Og så er vi inne i det abstrakte. Nær poesi. Det åpner seg et rom mellom oss. Som rommer alt. Jeg stabler tallerkener med rester av rømme og jordbærsyltetøy opp på fatet ved siden av oss på bordet. Det er riktig. Jeg har begynt å høre etter hva han sier i det siste. Den lange strømmen av ord jeg har hørt i bakgrunnen siden jeg var liten, har begynt å gi mening. Jeg sitter ikke lenger på trappen og venter mens jeg pirker i mursprekkene. Han forteller ikke lenger med øynene lukket. Han ser rett inn i mine. Vi er sammen om dette. Vi sitter blant kafégjestene, kafélydene og senterlyset og spoler tilbake i tid. 29

Vi vandrer sammen i samme gangfart og han forteller detaljert og fra en liten gutts perspektiv. Alt jeg spør om, blir besvart der nede fra. Fra den lille gutten som levde på tyvetallet i Kristiansand. Birger Tellefsen. Født i Skippergada 14. Han forteller meg hvordan det ser ut inne i alle husene vi går forbi. Hvordan det høres ut når Wivestads hest drar kjerra etter seg over brosteinene. Når fyllikene kjøper bukkøl nede i kjelleren hos madam Olsen. Vi går inn fra Skippergada. Inn i hans barndomshjem. Gjennom den trange porten de deler med Koestøl, inn til bakgården og inn gjennom bislaget til kjøkkenet. Der ser vi lille Birger ligger på magen på gulvet og leker med noen figurer. Ved gasskomfyren står moren hans, Borghild, og rører i grytene. Morens ene fortann ligger skjevt over den andre og gjør at den vises når hun lukker munnen. Som om den henger litt over leppen. Hun er tung og uskjønn i kroppen. Klærne henger ikke ordentlig på henne. Det er en slags forklekjole hun har på seg, over en grov skjorte som hun har rullet opp ermene på. En lang tykk flette legger seg over skulderen. Håret er ellers uryddig, og hun er rund i kinnene. Hun lyser opp når Birgers bestefar banker på døren i bislaget samtidig som han åpner den. Hun tørker hendene i forkleet og drar luggen bort fra ansiktet. Prøver å feste den i spennen hun har på siden. Kinnene hennes og halsen får små røde flekker. Bestefar kommer inn, bøyer seg ned og rufser Birger i håret mens han hilser god aften til svigerdatteren. Birger ler opp mot ham fra gulvet, reiser seg og løper mot ham når han setter seg på pinnestolen moren setter frem ved kjøkkenbordet. 30

Hun setter en porsjon aftens foran ham og åpner en øl. Finner frem et glass og setter seg ved bordet selv også. Holder ham med selskap mens han spiser. Mange sier at Borghild liker svigerfaren sin bedre enn hun liker mannen sin. – Det kan godt hende, sier Beden. – Og hvorfor ikke? Borghild samler sammen tallerkener og tørker over bordet. Hun henger kjelen inn i peisen og koker vann til kaffe. Der er det åpent rett opp i stjernehimmelen og all slags vær. Akkurat nå er det stille og stjerneklart. Men når det regner, plasker det rett ned til dem. Rett i grua. Om vinteren er det så svinekaldt at ingen har lyst til å gå ut på utedoen som ligger helt på den andre siden av gårdsplassen. Det blir til at de gjør det meste på potte. Både lettere og mer alvorlige saker. Pottene blir sjelden tømt, så det ligger en stram odør i rommene. Bare når Birger er helt nødt og pottene er fylt til randen, løper han over sementkanten i full fart til skuret, velger et hull å sette seg på og legger seg over knærne så han ikke skal ramle oppi. Han hører rottene pipe der nede og får den sure vinden rett opp i bar rumpe. Bestefar er borte i vogga og kiler lillesøster under haken også. Det er som om han avgir ekstra varme i det lille, kalde, illeluktende kjøkkenet. De er vel blitt vant til den konstante eimen der inne. Bestefar ser heller ikke ut til å bry seg med det. I alle fall viser han det ikke der de sitter og småsnakker over stearinlysene. – Legene kom hjem til oss. Du og du for en jobb de hadde som skulle hjem til så mange tvilsomme individer. På de ekleste steder. I Høyvåg, der forsvant en hel generasjon. Det 31

meste av ungdommen måtte bøye av og legge seg ned og krepere. Unge, hyggelige mennesker som måtte avgå ved døden. Hvis man ble syk, var sjansene små for å klare seg. Det skulle noe til å bli femti. De fleste gikk i førtiårene. Kirkeklokkene ringte nesten alltid til begravelse. – Det var sånn stemning, hvisker Beden og peker mot døren der bestefar løfter på hatten og hilser god natt til dem der inne på kjøkkenet. Han bøyer hodet under dørbjelken og drar døren godt igjen etter seg. Borghild begynner å vaske opp da døren er gått igjen. Hun stryker håret bakover igjen og ber Birger springe opp til bestemor etter mer sukker. – Du, som er så lett til bens, sier hun. Det gjør han så gjerne. Han liker moren når bestefar er i nærheten. Han synes hun blir penere enn ellers. Morsom. Hun får det glimtet i øyet som Birger vet finnes, men som de sjelden ser der hjemme. Han løper ut av døren bestefaren hans akkurat har lukket etter seg, og gjennom bislaget. Birger er helt utrolig rask. Han kan løpe fortere enn noen han kjenner. Rundt og rundt spisebordet i en vill fart. Han springer gjennom gatene sammen med de andre guttene. Særlig sammen med Torsten. De to løper gjennom Skippergada både med og uten sko. Som en vind. Som to vinder. De piler mellom husene sine på hver sin side av Markensgade. De kunne vunnet medaljer. En gang brenner det på Lumber. De løper. De flyr nesten. Sammen med alle guttene. Fulle av sensasjonshunger. Barbeinte hele den lange veien fra byen og ut til Vågsbygd for å se på. De blir stående på en haug litt ovenfor og stirre ned på 32

branntomten der ni. Ni! Arbeidere har gått med. Brent inne. Forferdelig. Skrekkelig. De blir gravlagt sammen. De ni kistene blir trukket med hest og kjerre gjennom gatene. De sørgende i svart, subber etter dem med bøyde hoder. Fra domkirken til gravlunden. Divisjonsmusikken spiller Chopins sørgemarsj foran kistene. – Den dype takten. Bom Bom Bom … Beden dirigerer med lukkede øyne ut i rommet foran seg. Kan hele marsjen. Knytter nevene og rynker brynene der marsjen svinger tungt i takten. – Det var jo uhyre stemningsfullt. Tenk Chopins sørgemarsj. Birger rekker å springe ut gjennom porten og nesten ut på gaten før han må opp til bestemor. Han blir stående en liten stund i portrommet og se sin bestefars ranke skikkelse runde hjørnet til Endresen. Bestefar Torvald Otto Tellefsen løfter på hatten mot Brødrene Høivold, som kommer mot ham. De eneggede tvillingene som alltid går likt kledd, enda de er voksne, og som alltid går sammen, overalt. De letter på hattene sine og hilser tilbake i kor. Birgers bestefar er en kraftig, slank og høyreist gentleman som alle liker, med et mildt ansikt og en svær, svart bart under den stolte neseryggen. Han gjør ikke forskjell på noen og løfter på hatten både til tvillingene og madam Olsen, som flytter øltønner ned den bratte trappen under gateplan. Han foretrekker lille Birger. Av alle farens syv søsken og alle deres barn er det lille Birger han foretrekker. Birger får være med bestefar overalt. Til og med når han underviser på sjøfartsskolen. Mens elevene lærer om kompassutregninger, pleier Birger å stå og tegne skuter nederst i et hjørne av tavla. Der han rekker opp. 33

Oppe på himmelen henger en svær oransje fullmåne. Den lyser opp der vi står. Så selv om det begynner å mørkne i port­ rommet er det lett å se det lille, stolte smilet i Birgers munnvik. Rett over gaten, noen trapper ned under gateplan, ligger Madam Olsens ølutsalg. Der lukter det ramt av malt og gammelt øl. Det er kveld nå. Men utenfor hos Madam Olsen sitter Laumann, Femøres-Lotta og mannen hennes. De har kjøpt ølet de drikker for penger de har tjent på å reparere gamle paraplyer. De kjekler litt. Eller Femøres-Lotta kjekler. Den puslete lille mannen hennes sier ikke særlig mye. Han er full. Sitter og vaier frem og tilbake med overkroppen. Fem­øresLotta er kraftig og frekk. Birger gjemmer seg litt inn i skyggen av porten så hun ikke skal få øye på ham. Av en eller annen grunn har hun lagt sin elsk på akkurat ham. Hun pleier å komme bort og smeige ham over kinnet når hun ser ham på gaten. Fryktelig flaut. Disse stakkarene er hele byens muntrasjonsråd, og det er ingen grenser for hvor mye folk mener de har lov til å le av dem. Alt er lov. Så de flirer og peker åpenlyst bort mot Birger og Femøres-Lotta der de står i sin intime situasjon. En gang kommer hun til og med helt inn i skolegården fordi hun av en eller annen grunn får øyekontakt med ham over gjerdet. Hun brøyter seg gjennom hele den grå, måpende massen av elever, som et svært flaggskip. Helt bort til Birger. Hun stryker ham over kinnet med den knudrete, ru og illeluktende hånden sin. – Den store hvide flokk at se, sier hun og blir stående og se mykt ned på ham. Det er vakkert det hun sier. Men Birger skjønner ikke hvorfor hun må si det akkurat til ham. 34

Han blir brennende rød i kinnene. Hører de andre fnise og le i bakgrunnen. Vet han kommer til å få gjennomgå etterpå. Og det er helt riktig. Da hun omsider har snudd seg og gått tilbake dit hun kom fra, vil ertingen og latteren ingen ende ta. Etter dette gjemmer han seg når han ser henne vandre i nabolaget. Den store hvide flokk at se. Birger sier det ofte til seg selv. Han undrer seg over at Femøres-Lotta kunne romme noe så vart og ømt. Det klinger besnærende i munnhulen hans, legger seg over leppene og blir til et lite dikt ute i luften han kan fortsette å finne ord som rimer til. Han skriver dem ned for seg selv. Det er ikke før mange tiår senere at han skjønner det er en del av en salme og at Femøres-Lotta har stokket om ordene. Den store hvide flok vi se Som tusind bjerge fuld af sne Med skov omkring Da er allerede ordene blitt hans egne, og han har lagt så mange andre betydninger inn i dem at tusind bjerge fuld af sne og med skov omkring blander seg med luktene av Femøres-Lottas stinkende fingre og hestepærene i Skippergada og blir til en beskrivelse av omgivelsene han er født inn i. Da Birger ikke kan se bestefar lenger, springer han tilbake gjennom porten og opp den bratte trappen under halvtaket til bestemor. Han forter seg gjennom den lange gangen og åpner døren inn til kjøkkenet. 35

– Det er bare meg! Roper han inn mot dagligstuen. Han skyver opp den knirkete døren inn fra kjøkkenet til dagligstuen, der bestemor og tante Jenny sitter og broderer. De har spist aftens de også. – Kom inn og lukk døren så det ikke trekker, sier tante Jenny og klipper av en tråd med brodersaksen sin. – Var det Tellefsen som var innom? spør bestemor. – Ja. Bestefar spiste aftens med oss, sier Birger, nesten ikke andpusten engang. Han legger ikke merke til at bestemor og tante Jenny veksler blikk. De løser toalettproblemene på samme måte her oppe som nede i første. Varmen fra vedovnen i det lille rommet gjør at den kvalmende eimen av menneskelig avfall og matrester slår imot den som kommer inn. Alle her inne ser ut til å være vant med det. Det er et mysterium hvorfor bestemor bor her oppe i annen etasje. Hun som har så dårlige hofter etter et kjedelig fall i en grøft, og vanskelig kommer seg opp eller ned av den bratte, smale trappen Birger nettopp har spurtet opp. I alle fall ikke uten hjelp fra både Borghild og Jenny. Men hun insisterer selv på å bo her. Her har hun bodd sammen med sin salige havnebetjent og åtte barn, og her vil hun fortsette å bo. Hun har tante Jenny til å hjelpe seg med alt. Jenny er ugift og tar seg som en selvfølge av sin gamle mor. De oppholder seg til daglig sammen med kattene på kjøkkenet og her i dagligstuen, der bestemor har en seng og Jenny en divan å sove på. Birger har ofte hørt både mor og de andre i familien hinte om at det muligens hadde vært fint for tante Jenny å få ha eget rom og litt mer privatliv inne i bestestuen. Men svaret er alltid nei. Det kan komme besøk. Sånn er det. Derfor står bestestuen lukket, kald og mørk det meste av tiden. 36

– Sett deg her hos meg, sier bestemor og klapper på benken ved siden av seg. Det er det koseligste som finnes. Særlig når det er fullmåne. Sånn som nå. Da sitter Birger og bestemor og følger med mens den beveger seg, svær og diger, bak kirketårnet. Et lite øyeblikk er den helt borte. Så ruller den som et trylleslag frem igjen på den andre siden. Hun begynner å fortelle historier fra slektene mens hun syr. Birger elsker å sitte her oppe hos henne, klappe katten og høre henne fortelle. Bestemor er full av historier om gamle dager. Etter en stund smyger katten seg ut av hendene hans og legger seg i ovnsluken enda så glovarm den er. – Det er virkelig merkelig med den katten, sier bestemor. – At den kan tåle all den varmen. – Jeg må vel ned igjen jeg, da, sier Birger. – Du må vel det. Bestemor smiler varmt i alle rynkene sine og klapper ham på kinnet. Tante Jenny hjelper Birger å finne sukkerskålen. De sier god natt til hverandre, og Birger ramler ned trappene igjen og inn i bislaget til mor. – Lukk døren, roper Borghild der inne, og Birger smeller igjen døren. Beden blir stående litt igjen utenfor døren. Han smiler. Alt er kjent rundt ham. Rødmalingen er skallet av enkelte steder, og det er spor av vanlig levd hverdagsliv rundt oss. Han peker på brannposene av seilduk som henger under halvtaket. – De der skulle redde oss hvis det brøt ut brann. Da skulle vi stå på rekke og rad og sende brannposene mellom hverandre ned til sjøen. Men de er morkne og lekk, ser du. De hadde ikke hjulpet oss særlig mye, tror jeg. Han kjenner litt på stoffet. 37

Vi blir stående litt i porten ut mot gaten og kikke oss rundt. Beden peker og forklarer. Det lille kvartalet deres, lille Birgers hele verden, strekker seg fra Markensgada til tverrgaten Kirkegaden. Der finnes to slakterier, Samslakteriet og Stumpfs slakteri og et Sæbeudsalg. Der borte er Sykkelmaker Pedersen, som lapper sammen sykler av gamle deler i bakgården sin. Det er fra Pedersen Birger har fått sin første sykkel. Et gammelt vrak med elendige dekk som han stort sett sitter i grøfta og lapper på. Det er den som står lent oppetter veggen på redskapsboden inne i gården. Lenger bort i gaten finnes et meieri, med hest og stall og høyløe i bakgården som ungene hopper i til stadighet. Birger også. Helt til fruen en dag kommer inn og beordrer alle som heter Tellefsen, ut av gården. Birger kan ikke skjønne hva hun mener og hvorfor ikke han får være med. Han reiser seg forvirret og går mot porten. De andre ser etter ham. Noen fniser. De er to som må gå ut. Birger og Alf Tellefsen. Alf er fars fetter selv om han er mye yngre enn far, bare noen få år eldre enn Birger. Han har flyttet like bort i gaten, til Skippergada 19. Da faren ble kontorsjef på Samslakteriet. Han blir liksom aldri ordentlig skippergadagutt. Holder seg mest sammen med de gamle vennene sine og er alltid tydelig på at han egentlig hører til på Grim, i et stort hus langs Setesdalsveien, som er en mye finere adresse. – Det har nok noe med religion å gjøre, sier Alf når de er kommet ut på veien og sparker i småstein med hendene knyttet hardt i lomma. Birger beundrer Alf. Han skjønner ikke hva sammenhengen kan være. Hvorfor Gud og religionen skal ha noe med at 38

de ble bortvist fra løa å gjøre. Han er mest glad for å kunne gå ved siden av Alf og sparke i steinene med hendene i lommen i felles raseri nedover Skippergada. Alf kjøper aldri melk der igjen etter dette. Han går heller den lange veien til frøken Isefjær i Dronningensgate. Det gjør Birger også. Skomaker Sandrib ligger også like i nærheten, og der er C. Pedersen & Sønns konditori, der Birger og kameratene kan kjøpe digre, kremete napoleonskaker hvis de får pantet nok av fyllikenes tomflasker. Og så er det de fem frøknene Tellefsen, som bor rett over gaten. De har samme navn som Birger og Alf, men de er ikke i slekt og utsondrer mystikk i sin feminine og ugifte tilværelse, sier Beden megetsigende. Torsten, Birgers bestevenn, bor på den andre siden av Markensgada. Ned mot havnen. De to har mye på gang. Teater i gården til Birger. Der alle gatas unger er invitert. Det koster et øre eller en stein å komme inn og se forestillingen. Pengene deles ut igjen ved stykkets slutt. Steinene beholder de. Torsten bor ved siden av Fønix. Kinoen med den røde døren, der de sniker seg inn så ikke Torstens mor skal få øye på dem. Gjør hun det, kommer hun ut og drar Torsten ut av køen etter armen og haler ham etter seg, opp alle trappene mens hun kjefter og smeller om at det er synd og skam med kino. Fandens verk er det. Ikke noe for Guds folk. Og så må Birger gå på kino alene og fortelle alt om Helan og Halvan til Torsten når han slippes ut. – Vi ble holdt nede av religionen. Det ble hvisket om de fleste, det skulle noe til å komme unna, sier Beden. 39

Birger er teatersjef og ønsker velkommen. Han trives med det. I den grad! De har øvd lenge og nyter å fremføre både lange monologer og kompliserte, komiske øvelser inspirert av Birgers fortellinger fra kinomørket. Innimellom lykkes det dem allikevel å sitte sammen i det magiske mørket mens et lite orkester spiller til stumfilmen og det brenner i kakkel­ ovnen. Det er det beste som finnes. Mens klappsetene smeller igjen bak dem da de sniker seg ut i lyset etterpå, legger de nye planer for nye teaterstykker. Torsten og Birger springer ofte sammen med alle de andre guttene i byen til Seil-loftet. Til seilmaker Larsen. En gammel ulk med skipperskjegg og store, grove hender som lar dem leke på det enorme loftet mot at han får samle dem fra tid til annen, holde andakt og mane dem til å frykte Gud. Den gamle strever med å få dem til å høre etter. Gir aldri opp. En engels tålmodighet har han. Om sommeren drar han dem alle sammen med opp til Øvrebø en hel uke. Der har han bygget en provisorisk skute ute på et jorde, for at guttungene skal lære seg å styre etter kompass. – Hold stø kurs! formaner han. Og da mener han både i båten og i livet for øvrig. De aller fleste guttene i byen er Seil-lofts-gutter. De får sparke fotball og leke mellom gamle seil og tauverk. Hit blir også pasienter med pustevansker og lungesykdommer trillet inn. Sykehuset har en stående avtale med seilmakeren om å få bruke det svære loftet til det de mener er det eneste som hjelper lungesvake: å puste inn tjære. De ligger i liggestoler, gulaktige, tynne og svake på rad og rekke, mens guttene leker. 40

De beveger seg sjelden over mot neste kvartal. Skippergada er en stakkarslig og fattigslig stubb, mye dårligere stilt enn lenger nedover mot Dronningens og Kongensgate og i alle fall Østre Strandgate. Men de i Skippergada har det tross alt bedre enn folkene over i Kirkegaden, og de igjen har det bedre enn det verste av det verste. Tysland. Den øvre delen av Kvadraturen opp mot Ferjefjellet. Der er nøden og fattigdommen skummel og grusom. Barna der oppe har det så vondt og er så sultne, fedrene deres så drukne og mødrene så fortvilet at dit tør ingen å gå. Bare en gang må Birger gjennom Tysland. Han har vært på middagsbesøk hos onkelen og tanten på Ferjefjellet og må komme seg hjem selv. Han suser gjennom de mørke gatene. Han løper så fort at han kunne vunnet medaljer. Han er enormt god til å løpe. Fort forbi alle de skitne portrommene og møkkete vinduene. Skrekkslagen og på null komma niks er han hjemme i Skippergada 14 igjen. Der står han og hiver etter pusten i gården med hendene på knærne. Går inn til mor med blodsprengte kinn og sparker av seg skoene i bislaget. – Jeg var enormt god til å løpe. Løp overalt. Rundt kjøkkenbordet og gjennom gatene. Jeg kunne virkelig blitt til noe, hvisker han til meg. Om vinteren lager guttene snøhuler som strekker seg fra den ene langsiden av gaten til den andre. De ligger der inne med små, påtente lysstumper og lytter til dombjellene fra Wivestads gamle hest når den drar plogen forbi dem. Og den metalliske lyden fra spadene til folk som går bak og spar vekk snø. Når Torsten til slutt tusler hjem på sånne gnistrende vinterkvelder, blir Birger liggende på ryggen på kjelken sin en 41

stund mens det mørkner. Ser på månen og hengir seg til det aller beste han vet. Dagdrømmene sine. Dit kan han forsvinne inn i de store følelsene inne i kroppen og inne i hodet. Verden rundt ham forsvinner, og han kan ta til seg fargene og bildene over seg. Ordene han har hørt som pipler og brenner inne i ham. Den store hvide flokk at se. Når han åpner øynene, er snøen det hvite som faller i flokk rett mot ham ned fra den svarte himmelen. Tanken fyller ham med noe stort. Noe som bølger i ham. Som han ikke vet hva er, men som fyller ham med altoppslukende, sprudlende glede. Han sutter snø fra ullvottene sine og lar seg falle bakover under de hvite fillene som bare kommer og kommer mot ham. I fillioner, tenker han. – Du må komme inn nå, Birger, roper moren fra vinduet hun har åpnet. Så lukker hun fort igjen så ikke det skal bli så kaldt der inne. Birger reiser seg svimmel opp. Han drar med seg kjelken inn i gården. Setter den på skrå opp mot redskapsbua og tusler inn til kjøkkenet. Der inne blir han kledd av, og moren hjelper ham ned i en stor stamp med varmt vann og grønnsåpe, foran peisen på kjøkkenet. Moren vasker ham med klut mens gamle bestemor og tante Jenny sitter på stoler rundt i rommet og prater sammen. Etterpå blir han løftet opp på bordet for å bli tørket. En gang i uken blir han badet. Fra han er en liten guttetass til han nesten er for gammel til å stå sånn naken på bordet. Det er så koselig. De voksne drikker kaffe og småprater mens han blir skrubbet ren. Han får rene nattklær og aftens. Etterpå blir han lagt i rene lakener, og så er det god natt med seg. I mørket, med døren på gløtt, hører han dem fortsette praten der inne. Mens moren rydder vekk stampen. 42

I pisselukta ligger de og småfryser, lillesøster og Birger på hver sin side av foreldrenes seng. I Skippergada sover barna i alle fall trygt. Det gjør de neppe oppe i Tysland. Men det er ikke til å tenke på og virker langt borte, mens det mørkner rundt ham, og stemmene der ute på kjøkkenet blir svakere. Det er stemningsfullt å stå sånn sammen ute på gaten mens mørket legger seg rundt Kristiansand på tyvetallet. Beden og jeg har god tid og lister oss litt rundt. Kikker inn gjennom vinduene der folk sover. Hønene i alle bakgårdene har vaglet seg, og bare pusekattene sniker seg nattvante rundt hjørnene. Utpå morgenkvisten, før lyset er kommet ordentlig frem mellom husene, ser vi en mann komme sjanglende gjennom gaten. Han holder seg til veggen innimellom. Støtter seg opp og fortsetter mot Skippergada 14. Prøver å låse opp døren fra gaten. Mister nøkkelen på bakken. Prøver å hente den opp igjen. Finner den ikke. Jeg strekker hånden frem og legger den i neven hans. Han ser på den der den ligger i håndflaten sin og rister forvirret på hodet. Jeg ser spørrende på Beden. – Det er min far. Han ser både flau og sint ut samtidig som han får noe funklende i blikket. En slags beundring. Glede over gjensynet. Det er Toralv Andor Tellefsen vi har møtt. Han får åpnet gatedøren og legger hatten på hattehyllen innenfor. Henger frakken opp i det store skapet som Birger pleier å gjemme seg bak kåpene i. Når det er selskap og han leker gjemsel med søstrene og kusinene sine. Ingen kan finne ham igjen der inne da. Frakken glir av hengeren og ramler på gulvet. Far gjør et halvhjertet forsøk på å hente den opp, men mister balansen og vifter bare mot den med hånden. 43

I den lille entreen, som egentlig er en liten del av kontoret til Birgers far, står Borghild og venter på sin mann i tussmørket. Hun er grå i ansiktet og hysjer på ham. Han holder seg fast i de tunge gobelengene mellom kontoret og spisestuen. Snakker høyt og dytter Borghild vekk fra seg. Raver inn gjennom det mørke soverommet og river opp døren til kjøkkenet. Borghild legger dynen over skuldrene til Birger som har våknet så vidt. Hun legger fingeren over munnen og hysjer på ham. Han hører lillesøsteren lager en lyd. Men like etter puster hun jevnt igjen. Moren lukker døren til kjøkkenet og setter seg foran mannen sin. Hun drar støvlene av beina hans. Hysjer på ham da han brøler at hun skal ha seg vekk. Hun drar av ham tøyet til han står der, midt på kjøkkengulvet i bare undertrøye og lange underbukser og sier at hun er stygg og ekkel. Han kan ikke fatte at det var mulig å gifte seg med ei som er så stygg og ekkel, snøvler han. Reiser seg og går for å pisse i utslagsvasken mens han støtter seg til veggen. Vi hører kraftige dunk i taket. Det er bestemor som har våknet og dundrer stokken i gulvet. Hun pleier det når det blir for bråkete her nede. Birger står opp på det iskalde gulvet og kommer ut til dem på kjøkkenet. Morens munn er en strek, og øynene hennes er harde. Da hun får øye på ham, vil hun ha ham inn i sengen igjen, men Toralv Andor drar ham bort til seg og legger hånden sin på hodet hans. Undertrøyen hans har glidd opp, og Birger kan tydelig se arrene som går på kryss og tvers over hele farens store mave. Birger er stolt av de arrene. Norges første magesåroperasjon. Om sommeren når faren bader, er det tydelige tegn 44

etter magesåret han fikk da han var ung. Svære arr på kryss og tvers. Det ser ut som et svært sjørøverkart. Eller et draft over dypt og farlig farvann. Han har hørt historien mange ganger. Om den gang da Birgers far var ung og ville til sjøs, han også. Både hans far og bestefar og oldefar var sjømenn. Og begge brødrene hans også. Sjøen og alle historiene trakk. Det er ingen som kan fortelle historier som sjømenn. Men moren hans ville ikke ha flere på havet. Alle brødrene hans var reist ut. Det var nok. Hun bestemte at han skulle på landbruksskole. Derfor ble han sendt til Gokstad. Til sin onkel som hadde gård der. Onkelen skal ha vært en barsk skipper, en brand på sjøen som ikke gikk av veien for en kappseilas over Atlanteren og som nå kjørte høylass over låvebroa så gnistene føyk. Onkelen kjørte visstnok Birgers far hardt. Så hardt at han fikk magesår. Og ble Norges første magesårpasient som ble operert, i stedet for å dø av det. Han ble dopet med eter, og så hadde legene åpnet farens mage helt opp. Ingen kan fortelle Birger hva de drev med inni der mens alle innvollene lå åpne. Men han gyser da han ser det for seg. Operasjonen var vellykket, og de hadde tråklet og snurpet igjen alt sammen. Faren passet jo ikke i landbruket. Det skjønner Birger godt. Det var jo sjømann han ville være. Allikevel var det fint å få være med faren bort i buffétskuffen med sølvtøy på søndagene og få beundre sølvskjeen han fikk i førstepremie, for udmerkede kunnskaper i melking og jurbehandling. Borghild drar trøyen ned over farens mage. Hun rekker ut hånden og peker mot en av skuffene. Hun behøver ikke si noe. Birger vet hva som trengs. Han løper bort og drar ut kjøkkenskuffen. Henter posen med 45

natron til moren. Han vet hvor den er. De må alltid ha den tilgjengelig for faren, siden han produserer for mye syre og egentlig ikke skulle drukket alkohol i det hele tatt. I familiealbumet til Beden har jeg sett ham. Min oldefar. Ferdig utdannet agronom. Nesten identisk med bildene av unge Birger. En ung mann som gjør som moren vil og kjører melk til byen i stedet for å heise seil. Jeg ser ham sitte der på rampen av melkekjerra i tidlig vårsol. Plystrer kanskje. Spenner litt i planken foran seg for å rette på de store skoene. Tar av lua og stryker seg over pannen. Prroooo! Stanser hesten utenfor melkebutikken på Lund. Der Borghild arbeider. Min oldemor. Der er forbindelsen. Der oppstår vår senere slektstavle. Dette forholdet som ikke burde ha oppstått. Som ga dem så mye fortvilelse. Men i disse dagene da han kommer kjørende med melken, og hun kommer ut av butikken for å ta imot den, ser jeg for meg at de har flørtet. Sendt hverandre frekke kommentarer. At hun har holdt på de frizzy pannelugghårene som ikke vil inn i den tykke, lange fletta hun har løst nedover ryggen. Holder på dem med hånden og lukker et øye da hun ser opp på ham. Fordi solen blender henne litt. At han ser kløften i haken hennes og liker fortannen som legger seg litt over den andre og det litt skjødesløse i henne. Latteren da hun tar tak i spannet og vil gå inn igjen. Sender ham et blikk han vil se mer av. I alle fall har de giftet seg. Like etter første verdenskrig. De flytter inn i Skippergada. Leier av moren hennes. I begynnelsen har de hatt det fint, tror jeg. Det finnes bilder av dem hvor de lener seg mot hverandre. Han med armen rundt hennes skulder. Han arbeider i Jørgensens og Simonsens Tobakk, Cigar og Pipesaker. Borghild har gått husmor46

skolen og kan lage mat. God mat. Hun kan virkelig diske opp på det lille kjøkkenet. Mat Toralv Andor setter stor pris på. Og altså faren hans, Torvald Otto, også. Birgers bestefar. Birger og moren får omsider lagt faren i sengen. Der sovner han og begynner å snorke høyt og rallende nesten med en gang. De legger seg ved siden av og sovner snart de også. Birger synes moren burde ta bedre vare på seg selv. Pynte seg litt. Det er ikke så rart at faren ikke liker henne, tenker han. Hvis hun hadde pyntet seg, ville han kanskje vært mer hjemme, og hvis hun hadde snakket litt penere til ham, hadde han sikkert vært snillere også. – Jeg kan forstå min far, sier Beden. – Min mor ble fort kone. Lot seg falle. Hun var ikke attraktiv lenger. En kvinne må passe på og ikke la seg falle bort. Hun var så skjønn da hun var ung. Hun kunne spille piano. Var uhyre musikalsk. Lærte seg å spille på pianoet oppe hos bestemor, i barndomshjemmet sitt. Helt av seg selv. Det var her oppe, i annen etasje i Skippergada at hun vokste opp. Satt og spilte på pianoet med sin lange tykke flette nedover ryggen. Sammen med søstrene, Ingrid og Jenny. Brød­rene og bestemor. Og faren hennes, den salige havnebetjenten. Foreldrene kan ikke snakke sammen, og det skal en del til at de ikke møtes i det trange huset når far en sjelden gang er hjemme. Men moren og tante Jenny. De er gode venninner og sitter i kurvstolene ved vinduet og ser ut på folk på gaten. – Å høre dem når de snakket om folk i byen! Åh! Jeg var ikke stor nok til å bruke noe av det, men gud så interessant det 47

var. Folk gikk der ute pĂĽ gaten og bar pĂĽ hemmeligheter. Alle gikk og lengtet etter kjĂŚrligheten.