Leseutdrag: Ninjakatten Toto og det utrolige ostekuppet

N i n j a k at t e n

og det utrolige ostekuppet

Dermot O’Leary Illustrert av Nick East

Oversatt av Fartein Døvle Jonassen

KAPITTEL 1 «Ok, Sølve,» sa den sølvgrå katten til seg selv, «tøm sinnet, du klarer dette.

Ikke bry deg om de siste tjuefire forsøkene.»

«Vi tar det én gang til,»

sa søsteren Toto med et smil.

«Du hopper opp, skyver først fra mot glassvinduet til venstre, så mot veggen til høyre, før du stuper

1

mot håndtaket, og vips, så har vi et åpent kjøleskap!»

«Og alt det skal jeg liksom gjøre med øynene

lukket?» spurte Sølve.

«Du sa jo at du ville lære noen ninjakunster,» lo

Toto. «Dobbelt veggsprett til kjøleskap er et av de

første triksene man lærer. Altså, kanskje ikke det med kjøleskapet, men …»

Sølve så opp på kjøleskapet. Han var virkelig

sulten. Menneskeforeldrene deres var ute, og de

I H HI

2

hadde spist opp kattematen for flere timer siden.

Han visste at han aldri kunne bli en EKTE

NINJA ,

sånn som søsteren – det ville kreve uendelig med tid og trening, og han var altfor utålmodig og

sulten

for sånt. Men å kunne et par kunster hadde vært

skikkelig kult. Og det kunne ikke skade statusen hans blant kattene i nabolaget. Særlig den nydelige røde (que bella!) som hadde flyttet inn på den andre

siden av gata og som han hadde et godt øye til – ikke at han noen gang kom til å innrømme det overfor søsteren … da kom han til å få høre det til evig tid.

«Du kan klare det, Sølve,» mumlet han til seg selv.

Han tok løpefart og bykset opp mot vinduet – alt vel foreløpig – sparket fra mot veggen …

Det går, tenkte han idet han suste gjennom lufta,

jeg kommer til å klare det, min første ninjamanøver!

«HER

KOMMER JEEEG

…

AAAHH

… Sølve

åpnet øynene og innså at hoppet fra veggen ikke var

langt nok. Han kom til å bomme på kjøleskapet og dundre smertefullt inn i fryserdøra for tjuefemte 3

N BOI

gang. Han lukket øy-

G!

nene igjen og stålsatte seg før smellet … men

utrolig nok kom det

NK BOI

!

ikke. Isteden kjente han et

vinddrag i værhårene da

søsteren grep tak i ham og trakk ham trygt ned på

kjøkkenbenken. På en eller annen (og veldig kul) måte

klarte hun å åpne kjøleskapet på vei forbi!

«Det var så nær, søster, så nær. Men takk for at du

reddet den stakkars snuten min fra enda en trøkk.»

«Bare hyggelig,» svarte Toto. «Du klarer det 4

til slutt. Men jeg orket bare ikke å høre enda en

krasjlanding, uansett hvor morsomt det er. Og tro meg, bror, det er stadig like morsomt.»

«Kutt ut,» svarte Sølve og nappet henne vennlig i

øret. «Det er ikke lett å være

Ninjakatten Totos

bror .»

Han hadde rett, Toto var nærmest blitt en kjendis

… i hvert fall i gata deres. Alle dyrenaboene var veldig imponerte og takknemlige for at hun hadde

fanget den fryktelige kongekobraen Brian og fått

OST

?

KLIRR

KLIKK

DU

NK

ham tilbake til dyrehagen. Nå skulle de absolutt

klaske pote med henne hver gang de traff henne.

(Men når sant skal sies, var Brian faktisk en veldig grei kar som bare prøvde å redde kjæresten sin

Brenda fra ulovlig dyrehandel, noe Toto og Sølve mer enn gjerne ville hjelpe ham med …)

Det hadde vært et utrolig eventyr som skjedde

rett etter at de unge kattene flyttet til London fra Italia. Med til historien hørte også møtet med

Kattefjes (en rotte som levde som katt – det er

komplisert, men det funker for alle parter), som

hadde blitt deres nye bestevenn og guide til den nye hjembyen.

Selv om Toto nøt statusen sin, visste hun at hun

aldri ville ha klart det uten Sølve. Toto var nesten

helt blind og kunne bare se lyse og mørke former.

Sølve fungerte som øynene hennes, og for hennes del var hun og broren å betrakte som et team.

Etter det eventyret hadde livet vært veldig fre-

delig, uten særlig behov for ninjakunster. Selv om 6

Toto var fullt utlært, hadde hun ikke fått sitt

første oppdrag ennå. Faktisk var den ninjagruppen hun tilhørte, den urgamle

Ordenen av Inter-

nasjonale Ninjakatter , så hemmelig at bortsett

ME L K

fra den gamle, italienske læremesteren hennes Ventura, visste hun ikke engang hvem de andre

medlemmene var! Så Toto hadde prøvd å lære Sølve 7

noen av de beste kunstene for å sørge for at hun ikke kom ut av trening …

Toto hoppet fra kjøkkenbenken til kjøleskapet og

snuste rundt seg.

«Ok, hva skal vi spise?» spurte hun. Den store

svarte halen hennes slo fram og tilbake mens hun

IKKE NOE OST!

8

brukte luktesansen til å orientere seg. «Mmmm … hva har vi … masse forskjellig, kjenner jeg. Kylling, salami, sardiner, yndlingsyoghurten* din med jordbær, rester av roastbiff, gulrøtter pølse, og min favoritt …

OST

(ÆSJ!) , en halv

… nei, vent nå litt,

INGEN ostelukt … jeg er sikker på at de kjøpte ost i går. Hvorfor lukter jeg den ikke?»

«Det er en veldig god grunn til det, søster – den er

ikke der! Det ser ut som all osten er borte, hver smitt og smule!»

*Sølve er vill etter meieriprodukter, sånn i tilfelle du skal kjøpe en gave til ham en gang.

KAPITTEL 2 «Hvordan er det mulig at vi ikke har ost?

VI HAR

ALLTID OST ,» sa Toto, og klødde seg i hodet mens de

gikk ut i hagen gjennom katteluka.

Det var en strålende, varm dag i Camden, og det var

ikke en katt i London som ikke benyttet den sjeldne

anledningen til å kose seg i sola. Sølve og Toto gikk bort til plenen for å rulle seg litt i gresset og stelle pelsen.

«Ikke spør meg,» sa Sølve mens han slikket den

blanke pelsen. «Det er uforståelig. Jeg hadde gledet meg til en ostebit til lunsj, et deilig stykke gorgonzola, 11

eller kanskje litt ricotta,

MAMMA MIA .»

Han

slikket seg om munnen og rullet seg over på ryggen,

som om han var i sin egen ostefylte drømmeverden.

«Svar ærlig, søster, tok du den? Jeg vet at du liker å ta deg litt nattmat.»

«Nei, det gjorde jeg IKKE ,» sa Toto. «Altså, jeg var

fristet, men vi to er jo et team – det ville jeg aldri ha gjort mot deg.»

«Vel, noen har tatt osten, og det er ikke Mamma

og Papa – jeg følger med som en hauk. Hver gang de nærmer seg kjøleskapet svinser jeg i beina på dem

og stirrer opp på dem med store øyne og tunga ute, supersøt, akkurat som en av de dumme hundene

borti gata her når de tigger etter rester. Funker hver gang. Snakk om lettlurte typer! Du burde prøve det –

TOTO! STOPP!!! TOTO! Hva gjør du?»

Sølves nesten blinde søster hadde latt solbadingen

være og bykset opp i lufta etter et glimt av grønne

fjær. To og en halv salto senere lå den stakkars uheldige fuglen presset mot bakken.

12

«Toto!» ropte Sølve. «Det er Robert Undulat, han er

vennen vår. Hva i all verden er det du driver med?»

«Han har rett,» pep Robert. «Husker du meg? Jeg

bor i parken rett rundt hjørnet i en nydelig japansk

alm. Jeg har to barn og en kone som heter Judith. Jeg

advarte dere om at Brian hadde rømt i fjor. Jeg er

naboen deres – jeg kjenner Kattefjes! Vær så snill, ikke riv i fjærene mine – jeg brukte evigheter på å fluffe dem opp i morges … kan du slippe meg løs … vær så snill?»

«Å,

UNNSKYLD ,» sa Toto og slapp den stakkars

pjuskete fuglen. «Jeg vet ikke hva som gikk av meg.

Vi drev og snakket om en ostetyv som har plyndret kjøleskapet vårt da jeg så skyggen av deg fly over, og 13

så må dessverre ninjainstinktene ha slått inn. Gikk det bra med deg?»

«Det var ikke den vennligste velkomsten jeg har

fått, men jeg er visst like hel,» svarte den fortumlede undulaten.

«Kan vi by deg på noe?» spurte Sølve for å prøve

å bøte litt på skaden. «Mamma og Papa har noen

solsikkefrø i fuglemateren, og jeg kan hente litt vann til deg også.»

Undulaten kviknet litt til da han hørte snakk om

mat. Han slo seg ned på gresset mens Sølve, beleven som alltid, tok seg av serveringen.

«Flott oppdekking, må jeg si, det gjør virkelig opp

for at jeg nesten ble … ja … revet i fillebiter,» sa Robert mens han tok for seg av den improviserte pikniken.

Toto så flau ut og trakk på skuldrene. «Beklager,

man kan liksom ikke skru av det å være ninja.

Hvordan går det med deg, forresten?»

«Å, det går bra. Sommeren er den beste tiden å

være undulat i London. Skoleferien er i full gang, 14

så det er lite folk i byen og lett å fly omkring. Vi er budbringere for alle dyra i London, skjønner dere – ja, oss og duene, da, men vi er mye raskere. Så hvis

dyr har brev det haster med å sende, bruker de oss.

Jeg ble faktisk nylig forfremmet til leder.»

«GRATULERER! » ropte kattene i kor.

«Tusen takk, familien min er veldig stolt av meg.

Og det minner meg på hvorfor jeg er her: Jeg har en forsendelse til dere,» sa han og trakk en konvolutt opp av veska.

Kattene så på hverandre og kunne nesten ikke

styre seg – de hadde aldri fått en forsendelse før.

T LU F

15

POS

T

Hvem var den fra? Hva var det? Noe så spennende!

«Er det ost?» spurte Sølve håpefullt.

«Ser det ut som ost?» sa Robert og så på Sølve som

om han hadde gått fra vettet. «Selvsagt er det ikke

ost! For de større forsendelsene bruker vi skogsduer

– de kan ta noen tunge lass. Nei – det er et brev adressert til Toto. Vel, jeg får komme meg av gårde.

Takk for matbiten og prøv å ikke overfalle meg neste

gang … jeg tror kanskje jeg bruker ringeklokka, eller sender en due … ha det bra! Skvææk .»

«Ha det, Robert, takk igjen og beklager de ninja-

greiene,» ropte Toto idet undulaten fløy av gårde og kvitret i vei for seg selv.

Sølve studerte den lille konvolutten. Den var krem-

farget, lagd av vakkert, tykt papir, med et vokssegl på baksiden. Hvem den enn var fra, så den veldig flott og offisiell ut.

«Hva synes du jeg skal gjøre, Toto?» spurte Sølve

etter at han hadde beskrevet den.

«Åpne den! Jeg skjønner ikke hvem den kan være 16

fra. Kanskje Ventura? Å, Sølve, det hadde vært fint å høre fra ham.»

De skarpe klørne til Sølve hadde ingen problemer

med å bryte voksseglet, og han trakk ut et brev på

offisielt papir. «Downing Street nummer 10 – det er fra Larry!»

«Wow,» sa Toto og følte seg lite grann stolt. Larry

var statsministerens katt, som bodde i statsminis-

terboligen. De hadde møtt ham den gangen Kattefjes

viste dem rundt i London for første gang. Larry var fasjonabel, smart, kjekk, morsom og veldig, VELDIG

KUL .

«Hva i all verden er det Larry vil oss?» spurte Toto.

«Det står ikke,» svarte Sølve.

«Hva mener du? Ingen sender vel et brev der det

ikke står noe? Les det høyt.»

«Jeg kan ikke, Toto. Som jeg sa: Det står ingenting.

Det er bare et avtrykk i svart, og så signert Larry.»

Toto stivnet til. «Hva slags avtrykk, Sølve?»

«Det er et poteavtrykk, som om han har dyppet 17

poten i blekk og så satt den på papiret. Som er litt

rart, siden han virket som en veldig renslig katt, og

blekk griser til pelsen. Og han kan jo åpenbart skrive, siden han har signert med navnet sitt, så da blir det

enda rarere. Hei, tror du det er en festinvitasjon?

Toto? Toto?»

Sølve kikket på søsteren, som ikke hadde hørt et

ord han sa, men satt og stirret ut i lufta.

«Hallo, Toto! Fått en hårball i halsen? Hva skjer?»

«Sølve,» sa Toto, «du vet jo at jeg er en ninja –»

«Ja, jeg vet det. Nå som katta bokstavelig talt er

ute av sekken, snakker du jo ikke om annet.»

18

«Det var ikke det jeg mente,» sa Toto. «Jeg har jo

fortalt deg at jeg når som helst kan bli innkalt til et hemmelig oppdrag, og at siden jeg trenger øynene dine, så må du bli med meg når det skjer.»

Sølve svelget tungt.

«Det svarte poteavtrykket er et hemmelig tegn.

Det er det tegnet som skal tilkalle meg når jeg trengs. Og det betyr to ting. For det første kommer

dette til å bli mitt, og ditt, første ordentlige oppdrag.

Og for det andre at Larry er min nye sjef, og han

VI MÅ KOMME OSS TIL DOWNING STREET NÅ! »

er i vanskeligheter.