La oss starte med begynnelsen (eller det vi i hvert fall tror er begynnelsen). Det var en gang da hele universet vårt fikk plass på et område som var mindre enn en appelsin. På den tida var det ikke stort å se her omkring. Ikke noe lys, ingen stjerner, ingen jordklode.
Det er tunge tider.
Men så, en dag ...
... kom et veldig, veldig, veldig digert ...
Å nei!
Smell!
Det tok omtrent så lang tid som det tar å spise en is, så var de der: alle delene som utgjør universet vårt. Dette er det stoffet vi alle er lagd av. Du, jeg, denne boka, frokosten din ... alt og alle er lagd av partikler som har vært der helt siden tidenes morgen.
Hei
Bonjour
Etter hvert som disse partiklene svevde gjennom universet, begynte noen av dem å dunke borti hverandre. Noen av dem trivdes så godt i hverandres selskap at de bestemte seg for å holde sammen.
Hællæ
Til slutt hadde så mange partikler samlet seg at de begynte å lage større ting. Først dannet de noen gigaenorme støvskyer.
Disse støvskyene tiltrakk seg flere og flere partikler.
I løpet av ufattelig lang tid dannet de soler.
Du er lyset i mitt liv!
Og etter hvert kom planetene (som ikke kan motstå tiltrekningskraften fra en skikkelig bra sol).