Issuu on Google+


LENE SOLHAUG G RIM

w w w. p an t h e ral i fe. n o


Forfatter Lene Solhaug lene.solhaug@pantheralife.no

Omslagsfoto Daniell de Sousa

Omslagsdesign Olav Øyen , mediacircus

Ryggtattoo Bergen INK

Forfatterportrett Emilie Marhaug

ISBN 978-82-998193-3-6

Trykk og innbinding John Grieg AS, Bergen

Papir ENSO CREAMY 80g Spørsmål kan sendes til post@pantheralife.no www.pantheralife.no © 2011 Panthera Publishing AS Alt innholdet i denne boken tilhører Panthera Publishing AS og er beskyttet i henhold til norsk lov om opphavsrett. Materialet kan ikke benyttes uten skriftlig tillatelse.


Til Farmor 20.03.39 - 29.11.10


LENE SOLHAUG


GRIM

Takk til de ansatte p책 tapperiet ved Hansa Borg Bryggerier, Kokstad. Dere er en herlig gjeng og en inspirasjonskilde. Spesiell takk til : Trond Solveig Asle Blondie (Bird is the word!) Arne Per Vidar Mari Viggo Roger

7


LENE SOLHAUG

8


GRIM

KAPITTEL

1

Jeg finner meg selv helt alene denne vakre sensommerdagen. Helt alene, men samtidig i så godt selskap. Jeg leser en bok, en veldig god bok. En kriminalroman, og jeg er helt og fullt oppslukt av dens nervepirrende setninger og forfatterens grove språk som taler til meg på en måte som gjør at jeg knapt ser opp fra papiret. Solen synker stadig på himmelen over meg, og dens brennende varme minker sakte med timene. Jeg nærmer meg slutten, jeg har en anelse om hva som kommer til å skje - men ikke helt, jeg undrer enda. Det er helt fantastisk hvordan en bok kan binde meg på en slik måte. Jeg elsker det. På sekunder kan jeg forsvinne inn i en helt egen verden. En verden av spenning, mystikk og sex - hvorav jeg aldri har opplevd de to første i mitt eget liv. Ikke på samme måte, iallfall. Spenning får jeg smake på når jeg har et dyr på operasjonsbordet - når et liv ligger i mine hender. Mystikk er vanskeligere å oppnå. Selv om jeg ikke er sikker på at det er noe som er ønsket i min hverdag. Derfor leser jeg bøker. Idet solen forsvinner bakom fjellene, og det med ett blir kaldt - blar jeg om til den siste siden og leser den ut. Jeg ser på de siste ordene igjen og er forvirret. Det var da ingen avslutning?

9


LENE SOLHAUG

Øynene mine glir over på bokens innbinding. Det er skrevet noe der, på en lapp. Dette er en ny bok - og jeg leser teksten forundret. DO YOU WANT TO KNOW WHAT HAPPENS NEXT? DO YOU WANT TO LIVE? THE ANSWERS TO BOTH OF THESE QUESTIONS ARE TO BE FOUND IN THE SAME PLACE THOUGH, IF YOUR ANSWER IS NO - YOU WILL NOT HAVE TO DO ANYTHING BUT WAIT FOLLOW THE CLUES IF THE ANSWER IS YES 1891 630 BERGEN YOU HAVE SIX WEEKS HOWEVER, IF YOU DO TELL ANYBODY, YOU WILL HAVE LESS THAN A DAY NOW FIND HIM Jeg blunker og leser det enda en gang. Er dette en del av boken? Jeg ser på den avbrutte slutten igjen. Hvilken bok ville ende slik? Det er ingen sammenheng mellom boken og teksten skrevet på innsiden av bokens innbinding. Dette er mystikk, slår det meg.

10


GRIM

Jeg svelger klumpen i halsen og ser meg rundt der jeg sitter utenfor huset mitt, i en stille bygd noen timer utenfor Bergen. Hvem her kunne ha fått hendene på boken min og skrevet dette? Fingrene mine glir over bokstavene, og jeg kjenner kantene. Jeg river i lappen og ser under. Ingenting. Hvordan? Jeg låser alltid døren, trass i usannsynligheten for at noe kommer til å skje. Boken har ligget i vesken min, og den har jeg alltid rett i nærheten av meg. Den inneholder jo også lommebok og andre viktige ting. Kanskje dette hadde blitt gjort før boken kom i mine hender. Jeg håper det. Men jeg er ikke overbevist. Jeg rygger bilen ut fra gårdsplassen og kjører i retning nærmeste bokhandel.

Hun ser på meg og deretter på boken jeg holder i hånden. ‘Har dere denne?’, spør jeg igjen. ‘Du har jo den?’, svarer hun og ser forvirret på meg. ‘Ja’, sier jeg og gir henne noe jeg håper er et brennende blikk, ‘ men jeg vil gjerne kjøpe enda et eksemplar. Har du den?’ Sakte, alt for sakte, snur hun seg og leter i hyllene. ‘Nei’, sier hun omsider. Jeg takker ikke for hjelpen, og forlater butikken. Jeg hadde egentlig ikke regnet med at de hadde boken, for jeg kjøpte den i Bergen. Oppgitt setter jeg meg i bilen. ‘You have six weeks’, mumler jeg. Det høres ut som en drapstrussel. Og hva er det han vil jeg skal finne? Om jeg antar at det er en “han”. Menn har voldtatt, drept og kidnappet siden solen skinte

11


LENE SOLHAUG

for første gang på denne planeten. Det er selvfølgelig et fåtall av dem som holder på slik, men det er en liten trøst for dem som har opplevd å bli skjendet på en slik måte. Jeg har det, og jeg brukte lang tid på å komme over det. Den morgningen kommer alltid til å følge med meg. Jeg var på joggetur - jeg pleide å like og jogge om morgningene. Han jogget opp ved siden av meg, grep meg rundt livet og dro meg inn mellom trærne. Hånden hans var ru og tørr der han holdt meg foran munnen mens jeg skrek. Da han snudde meg rundt, og så meg i øynene, skjønte jeg hva han hadde tenkt å gjøre. For ham var det nok ikke et problem å få seg noe. Han var en pen mann, ut fra den normale standard. Men han måtte se ydmykelsen i øynene mine da jeg skjønte at det var ingenting jeg kunne gjøre som ville stoppe ham. Jeg jogger ikke om morgningen lenger.

Veien slynger seg foran meg der jeg kjører over fjellet på vei mot fergen. Jeg skal til Bergen - for det første for å se om de har boken hos en av bokhandlerne, for det andre fordi lappen i boken pekte mot byen mellom de syv fjell. På den andre siden av fjellet regner det og dråpene treffer frontruten som patroner. Jeg skrur vindusviskerne på full styrke og myser ut i halvmørket. Foran meg på kaien står rundt et dusin biler. Fergebillettøren kommer - jeg motstår nok en gang fristen til å spille Vinskvettens ”Ferjebillettøren” på full guffe - og han tar betalt. Mannen er våt som en druknet rotte, og jeg misunner ham ikke jobben han gjør der han står. Det drypper fra barten hans.

12


GRIM

Jeg får øye på fergen, den beveger seg sakte mot land. Vinden lager skumtopper på bølgene. Vestlandets våte og ville natur har satt sitt preg på denne sommeren. Få dager har vært solfylte fra soloppgang til solnedgang. Som oftest har solen forsvunnet bak skyene og regnet har meldt sin ankomst. Slik som i dag. Fergen legger til kai og bilene kjører av i rekke og rad. Til slutt er jernmonsteret tomt, og fergebillettør vinker oss ombord. Jeg havner et stykke bak, uten noe som helst utsikt mot havet. Jeg sukker misfornøyd og tar fram boken igjen. Den er skrevet av Cody McFadyen, en ekstremt talentfull forfatter. Han har et språk som veksler mellom mykt - med detaljert beskrivelse av natur og personer - og grovt, med detaljerte beskrivelser av drap, voldtekt og andre groteske hendelser. Boken heter ”The Darker Side”. Jeg leser den på engelsk. Språket er langt rikere enn norsk, og en bok er så mye bedre på originalspråket. Alt er bedre originalt. Jeg synes synd på alle som lager kopier. Produktene deres ender alltid opp med å bli langt svakere enn originalene. Hvis man først skal bruke tid og penger på å lage noe, hvorfor ikke gå hele veien? Fergen gynger svakt og jeg åpner vinduet for å få frisk luft. Turen tar ikke lange tiden, og rundt en halvtime senere ser jeg fjellene på den andre siden av fjorden. Idet jeg kjører inn på fastlandet igjen, er det så mørkt som det kan bli på en sommernatt i slutten av juli. På radioen spiller MGMT ”Kids”, og jeg skrur opp volumet og nynner med mens jeg legger kilometer etter kilometer bak meg. Klokken 01.05 kjører jeg inn i Bergen sentrum. Jeg ringer min søster, Eva Winther. Hun er to år eldre enn meg,

13


LENE SOLHAUG

og vi er svært like. Kanskje mest fordi ingen av oss er gift eller har barn. Og begge er livredde for at den andre skal være først, slik at en av oss sitter alene igjen. ‘Marina!’, sier hun, og hun høres trøtt ut. ‘Våken ennå?’, spør jeg. ‘Så vidt’ ‘Jeg er i Bergen for noen ærend. Vil du ha overnattingsbesøk?’. Jeg smiler. ‘Selvfølgelig! Du er alltid velkommen. Men du er heldig’ ‘Heldig?’ ‘Ja, jeg er alene i kveld. En sjeldenhet’ ‘Haha’, sier jeg tørt. ‘Akkurat’ Jeg kan høre at hun smiler. ‘Bare kom. Jeg reier opp på gjesterommet’ Hun klemmer meg da jeg står i døråpningen, før hun ser på meg med et undersøkende blikk. Hun kjenner meg for godt. ‘Det er noe som plager deg’, sier hun med stor sikkerhet. ‘Nei’, lyger jeg. ‘Ikke noe viktig’ ‘Fortell’ Jeg sukker. Jeg hater å lyge for Eva, men akkurat nå tror jeg at det er til det beste. Særlig om denne trusselen jeg har mottatt viser seg å være reell. ‘Jeg er ensom. Det blir litt tomt i huset nå for tiden’ ‘Det ordner seg’, sier hun. ‘Du finner snart en mann igjen. Inntil det, har du meg’ Jeg smiler takknemlig, selv om jeg ikke tror hun kjøper løgnen. ‘Jeg vet. Og det er jeg veldig glad for’ Eva tar ytterjakken min og henger den på en knagg. Store deler av gulvet i leiligheten er dekket av fargerike

14


GRIM

filleryer. På veggene henger det malerier med motiver fra norsk natur. Jeg liker denne leiligheten. Den er lun, trygg. ‘Sulten?’, spør Eva og rusler ut på kjøkkenet. ‘Nei takk’, sier jeg og setter meg i sofaen. Tankene om boken har begynt å spinne i meg igjen. Hvem er det jeg skal finne? Er det et spill? Jeg går gjennom mine bekjente, og lurer på om noen av dem kan være ondsinnede nok til å spille meg et slikt puss. Jeg kommer opp med nei som svar. Flere av mennene jeg kjenner har sans for ”practical jokes”. Men de hadde ikke gått så langt for å skremme meg. De kunne skremt meg lettere ved å gjemme seg i bossdunken, hoppet fram og sagt bø. Det ville vært en rimelig spøk. Ikke en drapstrussel. En sterk frysning sprer seg fra ryggen og oppover. Jeg trekker til meg en pute og holder rundt den. Eva setter to kopper te på bordet. Jeg foretrekker kaffe, men det er sent på natt, og jeg kjenner at jeg snart er klar for sengen. ‘Takk’, sier jeg og tar en slurk av den varme drikken. Hun gjør det samme, og ser på meg i stillhet. Vi er søstre, vi er venner, men til tross for våre likheter har vi vanskelig for å snakke om følelser. Jeg setter koppen fra meg på bordet. ‘Noe nytt?’, spør jeg stille. Eva trekker på skuldrene. ‘Nei. Det er stort sett det vanlige. Jobb’ Hun jobber for et britisk magasin som skriver artikler om forbrytelser og dommen som følger – i forskjellige land. De har fokusert mye på den lave straffen for drap i Norge. ‘Noen spennende saker?’ Jeg håper hun skal nevne noe om en mann som skriver drapstrusler i folks krimbøker.

15


LENE SOLHAUG

‘Vel, vi har drapet på en ung jente som trodde hun skulle bli tatt bilder av. Mannen som skulle ta bildene sa han jobbet for et modellbyrå. Han drepte henne’ Jeg rister oppgitt på hodet. Verden blir ikke bedre. Tvert i mot. Mennesker fortsetter å være godtroende, trass i all ondskapen. ‘Hva får han?’ ‘Ikke nok’

Denne natten sover jeg lett. Den minste lille lyd vekker meg, og jeg står opp for å gå på do fire ganger. Klokken er 04.53 den fjerde gangen jeg er oppe. Jeg lister meg på bare føtter, og anstrenger meg for ikke å vekke Eva. Ute regner det enda, og en tykk, fuktig tåke ligger mellom husene. Hjertet mitt smeller i brystet da jeg ser en skikkelse mellom en bil og hushjørnet på enden av gaten. Ansiktet er skjult under en hatt. Noe kaldt drar meg under, og jeg skjønner hva det er. Frykt. Som jeg hater denne forferdelige, men velkjente følelsen. Øynene mine forlater ikke skikkelsen. Skikkelsen forlater ikke posten sin. Jeg lister meg ut i gangen, sjekker at ytterdøren er låst, og skynder meg tilbake til vinduet. Han er der ennå.

16


Kjøp boken pü:

www.pantheralife.no

w w w. p an t h e ral i fe. n o



Smakebit Grim