DEN ELDSTE KAREN I MESNALI

I Mesnali, lille julaften 1934, ble det født en gutt i Sørmessenvegen. Det var´n Knut Messenlien som så dagens lys den gang. I dag er han det eldste tidsvitnet her som har sett 89 års utvikling i Ringsakerfjellet. Bli med oss inn i stua til den eldste karen i Mesnali.

Om stedsnavnet, gårdsnavnet, adressen og etternavnet til Knut forteller deg om en viss tilknytning til et visst sted, så er du på rett spor. Sånn umiddelbart kan man kanskje tenke at akk, alt var så mye enklere før. Men, som du skal få høre snart, var ikke alt like enkelt på fjellet før. Men, ble du født på en gard visste alle hva du het og hvor du hørte til. Og, her hørte de altså til – en søskenflokk på sju. I dag er de bare tre tilbake.

– Ja, det var at´n bessfar´n min kjøfte detti her da. Her var det først en sæter, men ifra gammalt av så har det vøri en rydning. Je veit itte, je har itte fønni det skriftlig non stand, men lurer på om det må ha vært svartedauen som har gått gjennom her. Så det har nok dødd ut også har´øm kømmi att. Og, da var det en gard på Brøttum som hadde sætra her, forteller Knut Messenlien. Født, oppvokst og fortsatt boende her.

IVRIG LOKALHISTORIKER

Dette med at Knut ikke har funnet noe skriftlig om hva som skjedde her før 1660, leder direkte inn på fritidsbedriveriene hans opp igjennom årene som redaksjonsmedlem i Brøttumsbøkene

Og, det er nå under intervjuet at han tusler med tøflene sine bort til bokhylla og henter noe rødt og tungt. Han må jo finne korrekt informasjon når vi først spør om gårdens opprinnelse og slikt.

– Det er «bibelen våres» her, sier´n kjekt før han slår opp i Bosettinger under Mesnali og Sjusjøen, bind 11, side 201. Der finner vi Messenlien søndre, nordre del.

– Var det itte to finner som rydde garden da? Jo, det er Lauritz Finde og Anders Ibedem som har rydde her i 1660, kan han omsider bekrefte.

Videre på side 202 står det nederst: Ny eier 1974, Knut Messenlien, født 1934–, landpostbud i 30 år, kirketjener i Sjusjøen Fjellkirke, mangeårig tillitsvalgt i Historielaget og redaksjonsmedlem i Brøttumbøkene. Sånn står det skrevet om Knut og livet hans i lokalhistoriebøkene.

VI TAR NOEN RUNDER INNOM «INTERNETTEN»

Knut har virkelig sett utviklingen i hele området – også på Sjusjøen. Han har fått med seg ting vi andre som farter i fjellet nå ikke ser spor av lengre. Han forteller at på Vassbakken var de mye på sommeren. I dag kjenner du stedet som bakken der det står en statue og videre ned mot Trivselsplassen. På Vassbakken kunne Messenliene hente ved.

– Jeg kjæm i høv at då je veks opp her, da var det at dom som hadde bruksrett i almenningen, dom vart tildelt ved. Og dæ kælte vi før raskved – sånn som vi plukk ut ur etter høgstdrift. Og, da var det opp der om sammarn og så la vi att et par dager med å høgge og legge i reis. Også var det oppå der om høsten når fyste snøen kom og få det opp i lunner, og så kjøre vi det ned om vintern.

Ja, vi kan klage på veier i dag, du og jeg, men Knut husker ett og annet om hvordan de løste problemer med møtende trafikk den gang han var liten gutt på Vassbakken. – Og detta der, tenkte je på, da var det bynt å gå buss på Sjusjøen. Og, vi måtte stoppe og høre etter om´n kom, for det gikk itte an å møte bussen med rustningen om en sku komma forbi, gjenforteller han.

For oss som er født etter 1940 er det ikke gitt at ordet «rustningen» faller lett på tunga. – Ja, dæ er dæ vi kjørte tømmer på. Og, det gikk itte an å komme forbi mæ´n, å då måtte bussen stoppe oppå toppen på Vassbakken der når´n høre gampebjellene, sier han mildt lattermild. Igjen må det tas en kjapp tur innom internetten: Rustningen er nemlig også kalt en geitdoning, og er et hestekjøretøy på meier som tidligere ble brukt til å frakte tømmer. Så da vet vi det. Jammen skal vi være glade vi lever i disse tider med dagens brøytebiler og løypebiler der alt er preppa og tilrettelagt i en fei!

– Under krigen så var det hestevandring. Dom kjørde med treplog med to og tre gamper førre og der brøyte dom vægen her og på Sjusjøen. Så det har je då opplevd, den tida då vegen var så dårlig og smal at det var itte te å komme forbi!

Nazistene Var Redd For Mesnalia

Apropos krigen, så forteller han en artig anekdote da vi spurte hvordan det var her oppe da.– Jo, Gjøssinglia, kælte dom detti her. Før det var itte´n eneste nazist oppi her. Og igjen kan en lure, men «internetten» får vente. Vi spør heller Knut direkte hva gjøssing betyr.

– Jo, gjøssinger – det er det motsatte tå nazist, forklarer han. Men, det hjalp ikke denne 1982-årgangen noe særlig, så nok et kjapt søk på «internetten» må til, og finner ut at det er et kallenavn brukt om engelskvennlige nordmenn under 2. verdenskrig.

– Men det var liksom itte så mye blest om det, men tyskerne dom var så redd kurstedet borti der, for der var tuberkulosen!, sier´n og peker bort imot det vi i dag kjenner som Montebello. – Så tyskerne skydde det, forklarer han og smiler så lurt at det drar seg opp i den ene munnviken.

Slekta Var Med Bygge Kurstedet

Nei, tuberkulose-kurstedet var jammen ikke så gæli at det ikke var godt for noe, kan man si, ettersom det holdt tyskerne på avstand! – Men, hvilket forhold hadde dere som bodde her til tuberkulose-hjemmet?

– Dom gikk jo mye tur, da. Også var dom itte der ei veku eller fjorten dager, dom var ratt hele året, så vi vart jo kjent oppå her. Lange opphold. Og, somme kom jo itte frå der i hele tatt, forteller han. Kursted-pasientene og pårørende satt sine spor i bygda, men det er også satt noen tydelige spor etter Messenliene på selve bygget også. Knut forteller:

Ja, vet du at´n bessfarn min var, je vet itte navn på det, men han var en tå lederon då dom bygde det. Dom fortæle at´n bessfar og en tell hadde akkord på å bygge tårnet oppå der. Og je har dom tala på at da hadde´n 80 øre dagen som risikotillegg, sier Knut og vi ler godt både han, jeg og kona hans Randi som han har vært gift med i hele 50 år!

AKTIV SOM ARBEIDER OG FRIVILLIG HELE LIVET

I tillegg til å kjøre post her i 30 år og jobbet som kirketjener i Fjellkirka i 13 år, har han også vært med i Lions siden 1984 og jobba mye frivillig. Han har for eksempel helt frivillig spadd snø for hånd for å lage løyper til skirenn!

Ja, da skofte vi snø oppå lyngen rett før løpera kom. Dom flaug ettersom vi la på snø – to stykkjer tå øss med èn spade og èn kost! Det er lenge siden det, ler han.

Han forteller også at han har hatt litt tilfeldige oppdrag i næringslivet på Sjusjøen også. – Jo, je hadde vøri på rep i militæret også var det at je kom frå Østerdalen over Nordseter til Sjusjøen. Då passerte vi «Gråtenkaren» som var så i beita før hjelp tell påsken. Så, da fikk je brått en jobb. Det var på 50-tallet, forteller han.

HYGGELIG MILJØ PÅ MAIHAUGEN

Da vi skulle møte Knut for et intervju denne dagen, fikk vi vite at det måtte bli akkurat denne dagen fordi dagen etter skulle til Maihaugen for å jobbe.

– Jeg må le, du liker å holde på!

– Ja, det ble jo et postmuseum på Maihaugen, og nå er det slike friville som har jobba i posten som fekk jobb med å arkivere ællt mulig. Du verden så mye vi har greitt å få gjort! Det er tre damer som leder oss og dom har satt opp ei liste over det vi skal gjøra. Nå har vi arkivert uniformer helt i frå børjan og til dags dato. Vi blir aldri ferdig, pleier vi å si enda det er ni støkker ta oss, men det er itte plass åt flere!

– Så da setter du deg i bilen og kjører til Maihaugen hver fjortende dag da?

– Jada! Må jo ha noe å gjøra. Enda det er itte brått alt en rekk!, sier 89-åringen og flirer.