Tidenes hyttebok

Andreas Johan Øhren og Johan Camilo Alstad-Øhren

TIDENES HYTTEBOK ROMAN?

Orkana

Jeg limer inn brevet mitt til Ida:

Kvila 05.08.72 Kjære Ida! Det er skjedd så mye i det siste at jeg bare må skrive til deg! Plutselig sitter jeg her i en eldgammel tømmerstue omgitt av en stor setervoll langt inne på vidda i Valdres, av alle steder! Men det skal jeg komme tilbake til.

Magnus og jeg har endelig flyttet sammen. Vi bor i sokkelleiligheten i huset til mamma og pappa på Smestad. Helt greit, men litt trangt. Problemet er at mamma og pappa ikke liker at vi bor sammen uten å være gift. Ikke er det helt lovlig heller, forresten. Vel, vi får gifte oss, da. Men det skal i alle fall bli borgerlig! Og ikke skal det skje riktig med en gang, heller.

Magnus og jeg har det veldig fint sammen. Men vi diskuterer en del om daglige gjøremål. Han forstår ikke at alt arbeid i hjemmet må deles likt, og da mener jeg helt likt. For å understreke alvoret i saken, har jeg nå bestemt oss for at når for eksempel 8 gafler og 8 kniver skal vaskes opp, ja da vasker Magnus og jeg opp halvparten hver! Litt upraktisk, men altså nødvendig. Vi

7

trenger en grunnleggende endring i synet på kjønnsroller, Ida. Mennenes småborgerlige tenkemåter må utkonkurreres og erstattes av kvinnekultur og søstersolidaritet. Kvinners medfødte evner til omsorg, varme og ømhet må omsettes i praksis, om det så skal skje med rå makt! Jeg har stor sans for Kvinnefronten, men synes det blir litt mye om monopolkapital og imperialisme. Det må da finnes et alternativ i likestillingens navn!

Så til hovedsaken! Tante Agnes døde i vår, og onkel Tor er jo borte for lengst. De var velstående, men hadde ingen barn. Derfor skrev de testamente.

Og i det testamentet er altså jeg tilgodesett med den hytta jeg nå sitter og skriver i. Sjokkerende! Magnus og jeg har jo snakket om hvor viktig det er med sosial og økonomisk utjevning, og særlig at penger og eiendom korrumperer sinn og sjel. Sånn sett har vi hittil ment at arv skal beskattes knallhardt. Men her sitter vi altså helt uforberedte som eiere av en diger hytteeiendom som antagelig er verdt vanvittig mye penger. Hjelp!

Hva skal en fattig student gjøre??

Hytta har i alle år hett «Kvila», og det navnet synes jeg er så nydelig.

Da jeg var liten, tilbrakte jeg noen dager her hver sommer sammen med mamma, tante og onkel. Mamma og jeg kom alltid med toget til Eina. Der var det stopp og matpause med medbrakt middag i et melkespann. Så gikk vi over på Valdresbanen og reiste til Leira. Derfra tok vi bussen i retning Etnedal og gikk av på Kruk. Alltid ble vi møtt av tante og onkel. Vi spiste sveler og drakk bringebærsaft, husker jeg. Vi pleide å sitte på en benk under fjellfurua her ute, og en gang tok mamma bilde av oss med kasseapparatet sitt. Det er klebet inn i en av tantes og onkels mange hyttebøker. Tante og onkel ser så fredelige og snille ut på det bildet, og det var de også. Jeg har hodet på skakke og er lykkelig og tilfreds. Denne hytta har fått det riktige navnet. Den bærer virkelig i seg både hvile, trygghet og ro.

Magnus, stakkar, fikk hakeslipp da vi kom hit for noen dager siden. Det var jo hans første møte med stedet. Oppå en vakker tørrmur ligger hytta i grått og solbrunt laftetømmer, med smårutete vinduer og torvtak med bjørke­trær, pipe murt i naturstein, et hvitmalt og litt skakt inngangsparti som bare

8

ønsker deg velkommen. Og dette smykket av ei hytte ligger midt på en setervoll med et utall av blomster og lange strå i helt nydelige midtsommerfarger.

At Magnus ble grepet av sjelekvaler, var helt tydelig. Med åpen munn så det ut til at han der og da ga avkall på kritikken av den private eiendomsretten, i alle fall når det gjelder fjellhytter. Gammel idealisme ble i løpet av noen magiske sekunder erstattet av betatt undring over hvor godt livet kan være.

Dette er det vakreste og det mest idylliske jeg har sett, hvisket han til seg selv.

Setervollen skal selvsagt hete «Änglamarken». Åh, min elskede Magnus! Jeg var litt nervøs, men ble så glad da jeg så at han ble så glad! Kanskje han og jeg sammen kan la oss beruse av alt her, uten tanke på at vi gjør noe galt, at vi sammen kan føre videre noe av det tante Agnes og onkel Tor har gitt oss i arv. Det er vel derfor vi har fått alt dette, ikke sant? Ikke sant, tante Agnes, hvis du ser meg nå? Nei, nå må jeg passe meg, Ida, så jeg ikke går hen og blir religiøs!

Noen tørre bjørkeblader faller fra trærne og varsler høst. Jeg vil feste dem på igjen for å beholde denne inderlige følelsen av kjærlighet, lykke og samhørighet. Den private eiendomsretten, sa du? Vi ser problemstillingen, men velger oss vekk fra problemet!

Innvendig er hytta enkel og nøktern. Kanskje er den på omkring 45 kvadratmeter, med stue og kjøkken i ett, pluss to små soverom. Det er langt til folk, do og parkeringsplass, og innlagt strøm vil vi aldri ha! Hva skal vi med det? Parafinlampene lyser så koselig om kveldene, og ilden i grua kaster stadig nye mønstre på de hyggelige tømmerveggene. Vann henter Magnus fra en bekk 20 meter fra hytta. På gavlveggen mot vest henger et utstoppet elghode, stort og skabbete. Fra spisebordet, her jeg nå sitter og skriver til deg, kikker elgen ned på meg og lurer på hvem de nye eierne kan være. Når jeg går ut på tråkka, ser jeg Rundemellen og Skarvemellen, og mellom dem titter toppene av Kalvehøgda og Rasletind. Litt lenger nord ser vi Besshø og skimter i godvær toppen av selveste Glittertind. Mot nord-øst ruver Skaget.

Fantastisk! Her er det godt å være!

Nå hører jeg endelig Magnus på trappen ute. Han har fisket ørret i Steinsetfjorden. Jeg har satt fram ABU-røyken. Så får vi se!

Lev vel, min beste venninne!

Hilsen Merete

9

Kvila 13.08.72 Magnus og jeg kom hit om ettermiddagen torsdag 10. august. Reisen med tog og buss tar veldig lang tid.

Etter hvert må vi tenke over hvordan vi kan løse det problemet. Fredag kom foreldrene til Magnus med bil fra Trondheim over Valdresflya for å beundre hytta vår. Vi møtte dem på parkeringsplassen på Kruk. Og så spaserte vi de 400 meterne på stien inn til Kvila.

Foreldrene til Magnus synes dette er et fantastisk fint sted, og vi har hatt det veldig hyggelig sammen. Men da vi kom inn på Änglamarken, kastet faren til Magnus et kort blikk opp på torvtaket og ristet svakt på hodet. Faren til Magnus er bygningsingeniør. Vel inne i hytta la han to klinkekuler på gulvet i stuen, og de trillet raskt i retning av det sørvestre hjørnet.

Foreldrene til Magnus hadde med seg kveite fra Ravnkloa, nypoteter, rømme og sitron. De hadde kjøpt med seg hvitvin, og konjakk som Magnus og faren hans smakte på til kaffen. Gjett om vi koste oss! Lørdag formiddag satt vi ute i solveggen og stekte vafler.

Foreldrene til Magnus reiste hjem tidlig i dag morges. Magnus og jeg drar nå for å forberede kampen mot EEC. Fram til 25. september skal han og jeg sammen med en del venner stå på stand på Grønlands Torv. Vi får låne en campingvogn av Folkebevegelsen. Den skal fylles opp med løpesedler og annet materiale. Studier får bare vente så lenge. Vi må få folk til å skjønne at vi ikke uten videre kan selge Norges selvstendighet og frihet til et udemokratisk og kapitalistisk europeisk «fellesskap». Nei til salg av Norge! Det er viktig å være politisk aktiv!

Hilsen Merete PS! Vi har bestemt oss for å føre hytteboktradisjonen videre her på Kvila. Det er jeg sikker på at onkel og tante ville ha likt!

10

Kvila 07.10.72 Magnus og jeg kom hit om ettermiddagen mandag 1. oktober etter mange timers reise med tog og buss. Dette er den første høstferien her på Kvila, og hovedprosjektet denne gangen var å sørge for rikelig med ved til neste år.

Likevel, vi måtte jo hvile oss litt også, etter at vi vant kampen om norsk medlemskap i EEC! Vi er skikkelig stolte over å ha slått så sterke motkrefter ned i støvlene. Nå slikker Bratteli og Willoch sårene sine sammen med storkapitalen, mens vi jubler for selvråderetten. Seiersrusen i Chateau Neuf skal vi aldri glemme. Da valgresultatet endelig bikket over til NEI, var stemningen i salen sikkert omtrent som den må ha vært under frigjøringsdagene i 1945. I minst en uke etter var vi helt tomme. Det var ganske tungt å begynne på skole og studier igjen.

Vi har arbeidet skikkelig med veden i disse dagene. Langs kantene på Änglamarken står det et vell av bjørketrær. Magnus har kappet mange av dem med sin nye motorsag, delt opp stammene i passende lengder og kløyvd alt sammen med øks. Jeg har for det meste drevet med stabling. Det er morsomt at det blir så pent, nesten som pynt rundt hytteveggene. Så får vi håpe at den tørker sånn noenlunde frem til påske.

Magnus har vært utslitt om kveldene. Han har gått tidlig til sengs og sovnet absolutt med en gang!

Forleden dag minnet jeg Magnus om at en oppvask sto på vent.

Da ble han svart i blikket. Uten et ord forsvant han ut og kom tilbake med Jobusagen. Han ba meg hogge ned grantreet som skygger for solen vår og høst. Først syntes jeg han var kvinnefiendtlig. Men så ba jeg om unnskyldning, og det gjorde forresten han også. Etterpå vasket vi opp sammen.

Nå er det dessverre lenge til kommer tilbake til den nydelige hytta vår.

Hilsen Merete PS! Jeg har lest ganske mye i de gamle hyttebøkene til tante og onkel. Det er nesten umulig å legge dem fra seg!

11

Kvila 22.04.73 Magnus og jeg kom hit i et fantastisk vær sent om ettermiddagen lørdag 14. april. Dette er vår første påskeferie her på Kvila, og vi var veldig spente og fulle av forventninger. Og for å si det med en gang: Vi er ikke blitt skuffet!

Turen hit ble litt slitsom.

At det var mulig å frakte med seg så mange sekker og pappesker på tog og buss, ville jeg aldri ha trodd. Og vi måtte gå to vendinger fra bussholdeplassen og inn til hytta. Vi er sterke motstandere av privatbilismen, men det det spørs om vi ikke likevel må tenke nytt. Hvis noen trenger en bil, ja, da må det vel være oss! Men det skal i alle fall ikke være et jålete statuskjøretøy!

Men så begynte det å knitre i Jøtulovnen. Opptenningsved og papir lå klart. Vi åpnet en flaske rødvin og satte oss rett ned med fulle klær og ventet på varmen. Masse fin ved ble stablet opp i høst. Det er bare å forsyne seg.

Første del av påsken har vært strålende, med kalde netter og varme soldager og ikke minst, gnistrende skiføre. Vi må i alle fall ha gått 20 mil på ski! Vi har smurt oss med både Nivea og Piz Buin, men ble likevel temmelig solbrente. Magnus fikk til og med soleksem. Heldigvis ble det væromslag de siste dagene, og det hele kunne roe seg.

Om kveldene har vi kost oss ved grua, pratet og spilt Yatzy. Jeg strikker lue og skjerf til Magnus, kanskje også votter. Håper han blir glad! Bedre kan vi to ikke ha det! Påskeaften spiste vi til og med oste-fondue og delte en flaske vin!

Hytta er allerede ryddet og vasket. I morgen tidlig reiser vi hjem, lykkelige, brune og fine. Jeg sitter her og skriver mens Magnus glipper med øynene i ørelappstolen. Han later som om han leser «Det endimensjonale mennesket» av Herbert Marcuse. Selv er jeg nesten ferdig med «Hvem bestemmer over Bjørg og Unni?». Liv Køltzow er fin!

Hilsen Merete PS! Tidlig hver morgen er vi blitt vekket av orreleik!

12

Kvila 11.06.73 Magnus og jeg kom hit om ettermiddagen fredag 8. juni etter en lang og strevsom tur med tog og buss. Pinsen er sen i år, sommeren er jo rett rundt hjørnet! Dager og netter er lyse og herlige. Det er bare å suge til seg alt hva naturen har å by på.

Vi ble litt lei oss da vi kom inn i hytta denne gangen. I de siste dagene har det vært et voldsomt regnvær, og det var mye vann på stuegulvet. Kjempelekkasje rundt pipa! Vi må spørre faren til Magnus om hva han kan gjøre. Det ble en del rydding og tørking. Men så tente vi i ovnen. Knitringen fra veden fikk oss til å glemme alle problemer. Vi åpnet en flaske hvitvin og skålte for Salvador Allende. Så gikk vi berserk i røkt sik som vi hadde kjøpt i Fagernes.

Fantastisk!

Denne gangen har vi bare ruslet noen småturer for å se etter molteblomster og ellers sittet tilbakelent ved hytteveggen. Magnus har begynt å spille gitar. Han fikk Lillebjørns 31 viser av meg til jul, og jeg må si jeg angrer. Dypt grepet av den nye visebølgen anvender han sine tre akkorder i akkompagnement av «Hei laili laili» og «Fjernast er du når du er her», eller hva den heter.

Snart radbrekker han vel også «Sumarnatta» og «Fire melk og Dagbla' fra i går». Det er til å bli gal av! Det neste blir vel at han anskaffer munnharpe!

Om kveldene leser han August-trilogien av Knut Hamsun. Det provoserer meg! Hamsun er kvinnefiendtlig! Magnus burde heller lese Kåre Holt!

Selv fordyper jeg meg i Aleksandra Kollontaj og lytter til Neil Youngs Heart of Gold.

Med søstersolidarisk og halvirritert hilsen fra Merete

13

Kvila 01.10.73 Jeg kom hit om ettermiddagen fredag 28. september. Det var blitt ganske mørkt, men jeg hadde tatt med meg hodelykta og klarte meg fint. Det første jeg gjorde var å fyre opp i ovnen, men også å ta meg en liten aquavit. Det gjorde godt.

Oppdraget denne gangen var å stable opp resten av veden som vi kløyvde i sommer. En diger vedstabel i lodd og water troner nå ved hytteveggen. Den minner mest om en skulptur. Håper Merete blir fornøyd. Dessuten har jeg gravd en ganske stor kulp i bekken, slik at det blir lettere for meg å hente vann. Om vinteren må vi smelte snø, men sånn er det med den saken.

Det har vært fint å være alene her på hytta, men også litt kjedelig. Jeg kikker opp på elgen, og den blunker oppmuntrende tilbake. Det er så stille her. I går hørte jeg en kraftig lyd som jeg ikke forstod. Det viste seg å være bruset fra et glass Farris jeg nettopp hadde helt opp.

Til våren er jeg ferdig på sosialhøgskolen. Det er nesten synd at det snart er slutt. Jeg vil derfor forlenge utdanninga ved å ta et grunnfag i kriminologi.

Jeg vil hjelpe mennesker som ikke har det så bra, men i tillegg forsøke å forstå

14

hvorfor noen faller utenfor. I noen overveldende øyeblikk får jeg en kraftig fornemmelse av at livet har så mye å by på for Merete og meg. Hun er snart ferdig adjunkt og kan begynne som lærer i ungdomsskolen. Vi kan tjene penger og leve vårt eget selvstendige liv. Det er så mye fint som ligger foran oss, hvis vi gjør ting riktig, og det gjør vi vel?

Når studielånet kommer, skal jeg kjøpe meg et stereoanlegg. En Tandberg Sølvsuper 12 og en Dual 1214 platespiller. Det beste er godt nok! De gamle høyttalerne får holde, men det kommer likevel til å bli veldig bra. Hva er den første plata jeg spiller, mon tro? Det må nok bli Jan Johansons «Jazz på svenska» med «Visan från Utanmyra» og «Emigrantvise». Jeg liker klangene i Jannes klaver.

Nå reiser jeg hjem til Merete. Hun har visstnok laget får i kål. Jeg elsker får i kål!

Hilsen Magnus PS: Merete abonnerer på Sirene og har fått seg lilla skjerf. Huttetu

15

Kvila 15.04.74 Fredag 5. april slet Magnus og jeg oss opp hit med blytunge sekker fylt til randen av bøker. Vi skal nemlig opp til eksamen, jeg i norsk mellomfag, og Magnus skal opp til avlsuttende eksamen på sosialhøgskolen. Dette har med andre ord vært en ren arbeidspåske. Bøker og notater har ligget over alt, på bord, benker og senger. Kjempestress!

Men det skal Magnus og jeg ha: Vi har faktisk ikke hatt en eneste alvorlig konflikt. Det som har skapt litt kiv er dette med maten. Jeg har kokt havregrøt til frokost, og det syntes Magnus ble kjedelig i lengden.

Men Magnus har servert stekt flesk med tomatbønner nesten hver eneste dag! Skjønner? Selv elgen har holdt seg for nesen! Langfredag serverte han seipanetter! Her går grensen.

Da jeg klaget, lovet han bot og bedring. Lørdag tok han turen til Fagernes og handlet inn lammekoteletter og asparges.

En ting er å solidarisere seg med verdens fattige, noe helt annet er å gå på akkord med min families mattradisjoner!

Vi har vært enige om døgnrytme, tidlig til sengs og tidlig opp om morgenene. Dessuten har vi tidd stille når vi har sett at den andre har konsentrert seg. Gitaren er heldigvis ikke med. Ikke spør meg om hvordan været har vært.

Jeg aner simpelthen ikke!

Norsk har vært knallhardt, synes jeg. Litteraturen har gått veldig greit, men språkhistorien er det verre med. Jeg synes jeg ser at mine kommende elever nikker interessert når jeg snakker om regressive assimilasjoner med påfølgende apokoper! Til høsten skal jeg ta ped'en. Og Magnus skal studere kriminologi, sier han. Om et år er vi kanskje i lønnet arbeid begge to!

Når alt dette er over, og vi er ferdige med årets sommerjobb, skal vi besøke Magnus sine foreldre i Nord-Trøndelag. Der har de hatt hytte i flere generasjoner. Så skal Magnus og jeg vandre med telt og sovepose i Sylane i slutten av august! Det er det vi må tenke på nå, når alt ser litt svart ut.

Bleke og forleste reiser vi hjem.

Hilsen Smestad-marinert Sirene-abonnent med lilla skaut

16

Kvila 23.06.74 Lørdag 22. juni, altså i går, reiste nesten hele norskgruppa til Merete helt spontant på tur hit til Kvila for å feire at vi er ferdige med eksamen, vi har stått i norsk, og vi overlevde muntlig! Det er midtsommer, været er ypperlig, fjellene rundt oss smiler, vi smiler, og alt er perfekt. Enn så lenge får verden greie seg uten våre bekymringer.

Merete og jeg har sovet inne i hytta. De andre, åtte jenter og tre menn, har campet ute i telt spredt rundt omkring i Änglamarkens forførende blomstereng. Det hele minte om en blanding av en speiderleir fra 50-tallet og Edens have før syndefallet.

Det ble en lang natts ferd mot dag. Vinen fløt, vi flokket oss omkring bålet, jentene i vamser og skaut, guttene med langt hår og midtskill i nakken. Utover natten fikk mennene stadig færre småborgerlige trekk. Kritikk av patriarkatet ble mer og mer erstattet av fellesskap og samrøre. Like før soloppgang ble det litt sånn «sannhetens time» og «Hvem er redd for Virginia Woolf», men de fleste kom seg antagelig i soveposene med verdighet.

Det ble sen frokost, preget av «Stillheten efterpå» og «Så stig da i meg einsemnd, storm mitt jordlivs siste skanse og aud min tæringsdraum om lykke her». En frokost med fett hår og skjeggebust, bondeanger og fylleangst.

Vi så ut som 45-åringer! Dette er altså kommende generasjoners moralske forbilder, dette er altså kunnskapens og kulturformidlingens bautasteiner! Jeg sier ikke mer!

Vi kan jo håpe på invitasjon en annen gang? Takk for oss uansett!

Hilsen Anne Grete

17

Kvila 01.09.74 Mandag 19. august reiste Magnus og jeg med toget til Trondheim og så videre til Meråker der Elisabeth og Per Christian har hytte. Vi spurte konduktøren om toget kunne stoppe rett ved hytta, og han sa ja! Enda det ikke noen stasjon der. Det kaller jeg service!

Hytta er en av flere som ligger omkring en eng som ligner Änglamarken, faktisk, og det hele er slik jeg har tenkt meg Astrid Lindgrens Bakkebygrenda.

Jeg elsket de bøkene da jeg var barn! Her, som i Bakkebygrenda, bor det mennesker i ujålete krypinn pluss et småbruk. I stille kvelder høres lave stemmer og barnelatter, folk drikker kaffe og klasker knott. Alt er harmonisk og hyggelig. Men det er nettopp funnet fersk bjørnebæsj i området. Når vi skal fiske i Kattugletjønna rett i nærheten, må vi snakke og le høyt, så bamsen ikke kommer og tar oss. Foreldrene til Magnus serverte innherredssodd. Til maten drakk vi ingefærøl! Merkelig, men godt!

Så til saken. Per Christian kjørte oss først til Storlien i Sverige, og så til Rundhaugen, utgangspunktet for årets ekspedisjon. Derfra sneglet vi oss oppover mot turisthytta Blåhamarstugan. Sekkene var tunge. Da jeg slengte på meg min, roterte jeg noen runder før det hele stabiliserte seg. Men på toppen fikk vi belønningen. Fra sydveggen på Blåhamarstugan så vi hele Sylmassivet, områdene rundt Essandsjøen og mye mer. Vi syntes vi aldri hadde sett noe så vakkert. Inne i dette paradiset skulle altså Magnus og jeg tilbringe en hel uke! På en benk satt et null-vekstpar og spiste salat med bønner og kikerter. Ellers så vi ingen andre mennesker.

18

Første natten campet vi omtrent midt mellom Blåhamarstugan og Sylstasjonen. Magnus har kjøpt et flott Helsport tokvinnerstelt, vi har nye soveposer og isoporunderlag. Magnus har også handlet inn et stormkjøkken og en sammenleggbar fiskestang, en såkalt teleskopstang. Vi laget tomatsuppe og spiste brød til. Fløyelsmørket kom fort, så vidt sent i august. Før vi sovnet kjente jeg små stener og klumper under det tynne liggeunderlaget og følte at jeg var en del av verdensaltet Dagen etter gikk vi til Sylstasjonen og så videre over grensen til en fantastisk flott elv som heter Fiskåa. Her overnattet vi i to døgn. Ved en isblå kulp et stykke ned i elven kastet jeg alle klærne og stupte ut i denne Sylanes Fontana di Trevi. Ved en sten litt lengre opp stod Pan med teleskopstangen sin og betraktet meg. Lykkelige kjærester, lykkelige oss! Når vi kommer hjem, skal jeg melde oss inn i Naturvernforbundet. Ikke en bekk skal demmes opp uten kamp på liv og død!

Magnus fikk mye fisk, små ørreter som levde videre i pannen på stormkjøkkenet. Nydelig, nydelig mat! På vei nordover mot Storerikvollen kikket jeg opp på Syltoppen og tenkte på Clara Zetkin. Begge ruvende, men på hver sin måte. Vi må ikke la oss fange av naturopplevelser i den grad at vi helt glemmer den underliggende virkelighetens kvinneundertrykkelse og annen urettferdighet. Hele tiden må vi huske at det personlige er politisk. Kampen fortsetter, men ikke når vi er på tur!

Siste overnatting var ved Storekluken. Derfra er det kort vei tilbake til Storlien. Det hekker et kongeørnepar i det fjellet. De to fuglene fløy så nær oss at vi kunne se øynene deres. Det var ganske uhyggelig! Tilbake i Bakkebygrenda måtte vi, sultne og solbrente, erkjenne at dette på alle måter har vært vårt livs naturopplevelse.

Hilsen Merete 19

Kvila 12.10.74 Plutselig har alt skjedd på en gang. Far tok seg fri fra jobben og har vært her i godt over ei uke, og Merete og jeg har droppa forelesninger og vært her enda lenger. Far bestilte først gravemaskin og fikk ordna med kjørevei helt inn til hytta, så bestilte han alt vi trengte av materialer til skifte av taket. Det var ganske råttent enkelte steder, og her er årsaken til vannlekkasjen rundt pipa.

Vi fikk tak i en lokal tømrer, og så satte vi i gang, alle fire. Av med torv og alt gammelt rask. Det ser ikke ut her. Så måtte vi fjerne litt av tørrmuren og jekke opp tømmeret enkelte steder før vi la nytt tak. Nå er det nye taket allerede på plass, torv legger vi på til neste år. Og da skal kanskje også vinduene skiftes.

Dette er blitt helt utrolig fint! Men selvsagt, det har kosta mye penger. Penger har jo ikke Merete og jeg så mye av, men far og pappaen til Merete har lagt ut. De greide bare ikke å se på at Kvila forfalt. Og foreldrene til Merete er glade for at vi tar vare på denne plassen, som familien tross alt har eid i generasjoner.

20

Vi er begge takknemlige for å ha så snille, omtenksomme og effektive foreldre. Dette skal de få igjen for når de blir gamle og gebrekkelige. Kvila framstår som ny og lekker. Og den har ikke mista den gamle sjarmen, tvert imot!

Trøtte og fornøyde drar vi tilbake til lesesalen. Merete tar ped'en og er ferdig adjunkt til jul. Jeg tar eksamen i kriminologi til våren.

Hilsen Magnus

21

Kvila 30.03.75 Magnus og jeg kom hit lørdag 22. mars og reiser hjem i dag søndag. Vi trenger begge en dag hjemme for å forberede studier og jobb.

Jeg fikk et vikariat i en ungdomsskole på østkanten, og jeg må si jeg er betenkt. Etter bare noen måneder er jeg helt utslitt. Daglig spør jeg meg selv: Har jeg valgt riktig yrke? Jeg vil så gjerne lykkes, men jeg kjenner ikke skolen igjen! Fire–fem bråkmakere ødelegger mange av timene! I min tid fikk alle skoletrette slutte etter 7 års folkeskole, men nå må de slite med teorifag til de blir 16! Grusomt! For dem og for oss lærere! Nei, den nye 9-årige obligatoriske grunnskolen får ikke uten videre min støtte.

På den annen side er det jo riktig at alle unge trekkes inn i dannelsen, kulturen og all kunnskapen vi omgir oss med. For å motvirke et mer klassedelt samfunn, mener jeg. Men hvordan får vi 15–16-årige bøllefrø av begge kjønn til å forstå sitt eget beste? Parafinlampene på Kvila gir dårlig leselys, så her sitter jeg hver ettermiddag og kveld med hodelykt og leser Nils Christies «Hvis skolen ikke fantes». Jeg forventer å forstå hvordan jeg skal få alle elevene med meg i klassesituasjonen, hvordan jeg kan oppleves som en vennlig medspiller og ikke en autoritær motstander. 70-tallets skole er først og fremst et sted å være, har jeg fått med meg. Trivsel kommer foran kunnskap. Og vi lærere må slutte med å være slavedrivere, sier Nils Christie. Vi må la elevene

22

være frie og selvstendige mennesker, som tar ansvar for egen læring. Og vi må slutte med å behandle dem som treller. Jeg har problemer med å identifisere meg med rollen som slavedriver, men når Nils Christie sier at det er sånn, da må det tas på alvor. Jeg har en del eldre kolleger som snakker varmt om orden og disiplin. Håper de snart pensjonerer seg slik at vi yngre kan gjennomføre prinsipper om en friskole for alle, uten eksamener, karakterer og opptakskrav, men med trivsel, lek og gratis mat.

I år feirer vi det store kvinneåret! Heldigvis fleiper ikke Magnus med meg og snakker om «lemenår» og sånt. Han sitter forresten også med hodelykt og leser en av Christies lærebøker i kriminologi. Eksamen rett om hjørnet.

Kvinneåret er viktig og nødvendig. Jeg hadde planer om å gå i 8.-marstoget, men det ble for mye klassekamp, monopolkapital og alt maset om å ligge øverst. Men når 13 kvinner ved Våler Skurlag får sparken bare fordi de er kvinner, da forstår vi hvor viktig kvinnekampen er. Bedriftens argument er at ved overtallighet må kvinner gå først, siden de jo likevel blir forsørget av menn! Hårreisende! For øvrig har jeg meldt meg inn i kvinnegruppa Clara og brent alle bh-ene mine. Og når jeg får tid skal jeg lese Liv Køltzows nye bok «Historien om Eli» og se Anja Breiens film «Hustruer». Magnus skal være med.

Hvordan været har vært i påsken? Jo, jeg tror det har vært brukbart.

Hilsen Merete

23

Kvila 17.08.75 Det er en ting jeg har gått og lurt på: Kan man være kritisk til privatbilismens støy og forurensning, og samtidig være i pakt med sin indre stemme når man skaffer seg egen bil?

Det har langt fra vært enkelt å tvinge seg selv til å handle mot de rettesnorer vi gjennom dype samtaler har reflektert oss frem til. Det er noe som heter at det koster å følge prinsipper. Etter mitt syn kan det like gjerne være motsatt: Det koster å bryte dem! Men vi er kommet til den konklusjon at når åndens univers møter virkelighetens tyngde, ja, da må virkeligheten ha prioritet.

For å presentere kortversjonen: Vi har kjøpt oss bil! En Lada 1200, 1974-modell, mørkegrønn og så lite stilig at den i seg selv fremstår som en skarp protest mot all form for bilisme! Sånn sett er vi likevel kommet fra valgets kval med æren i behold. Bilen er ett år gammel, men vi betalte bare halvparten av nypris. Selgeren virket likevel overlykkelig, men pappa ristet på hodet. Han kjører Volvo. Men pappa har mye penger. Det har ikke vi!

Da vi kom hit fredag 8. august, kunne jeg sveive ned vinduet og vinke til kjentfolk på Kruk. Ingen så at jeg ble sittende med sveiven i hånden. Det

24

var flott for første gang å kunne kjøre på den nye veien helt frem til Kvila, parkere rett utenfor den koselige inngangsdøren og så uten slit og ergrelser bære all bagasje de få meterne inn i hytta. For å si det rett ut: Det har vært en drøm. Egen bil gir en følelse av frihet og uavhengighet som jeg nå unner alle norske borgere! Antibilismen er død! Leve friheten!

Magnus og jeg har hatt noen fantastiske dager her på Kvila. Hytta er rett og fin, og taket er tett. Vi har gått rolige turer og plukket mer enn 10 kilo molter. En dag ble vi liggende og snorke midt i moltemyra! Nå skal vi hjem for å forberede høsten. Jeg er blitt ansatt på Marienlyst skole, og Magnus har fått et engasjement i fengselsvesenet. Spennende!

Magnus og en studiekamerat har visstnok tenkt seg hit i løpet av høsten.

Det blir sikkert bra!

Hilsen Merete

25

Kvila 05.10.75 Aslak og jeg kom hit om ettermiddagen fredag 3. oktober. Det ble en spennende tur. Ladaen begynte å koke i motbakkene opp fra Bagn, og på dashbordet blinka lampene som på et bordell på Reperbahn. Det hele roa seg, og vi svingte inn på Änglamarken i tussmørket og konstaterte at alt var såre vel.

Aslak og jeg har studert kriminologi sammen. Han skal ta mellomfag til jul, mens jeg har fått meg jobb som sosionom i fengselsvevesenet. Dessuten var vi sammen i marinen på slutten av 60-tallet.

I seine nattetimer, over noen glass rødvin, har vi diskutert den nye boka til Nils Christie, «Hvor tett et samfunn». Aslak og jeg er enige om at det er måten samfunnet er organisert på som fører til kriminalitet, og at hvem som helst kan bli lovbrytere. Kriminelle er som folk flest. Det er samfunnet som må ta ansvaret for at noen blir lovbrytere, og ikke lovbryterne selv. Derfor kan det bli veldig urettferdig å sette folk i fengsel. Det er denne erkjennelsen jeg tar med meg i arbeidet med de innsatte. Christie er stor.

Og så har vi mimra skikkelig om tida i marinen. Det var rett før jeg traff Merete på vei ned fra Besseggen. Sommeren 1968 var vi om bord i KNM «Valkyrien» som lå ved kai på sjøkrigsskolen i Bergen. Og vi hurragutta døpte forsvarsministeren om til Otto Krig Tiedemand. En dag, da det var ekstra

26

fint vær, tok vi på oss treningstøy og dro inn til sentrum. Så reiste vi med Fløyen opp til Ulriken. For en fantastisk utsikt. Bergen er en super by.

Men i stedet for å ta Fløyen tilbake til Bergen, begynte vi å gå nordover mot Ulrikseggen og så videre i retning Svartediket. Det ble etter hvert veldig bratt, og flere steder stod det skilt med advarsler om at det var farlig å gå der.

Men det brydde vi oss ikke noe om. Da vi nærma oss vannet, som visstnok er bergensernes drikkevannskilde, var det for seint å klatre opp igjen. Plutselig hoppa Aslak ned i Svartediket fra 10 meters høyde, og altså med fulle klær, vernepliktsbok, penger og alt. Og da måtte jo jeg også til pers.

Det ble lenge å være under vann, selv for en marinesoldat. Da jeg kom opp til overflata igjen, la vi på svøm de fem hundre meterne til demningen.

Derfra vandra vi søkkvåte og fornøyde ned til Nygårdsparken. Der fant vi en snackbar hvor vi satt og spiste softice mens mye vann rant utover gulvet, alt mens vi lytta til Otis Redding som spilte «The Dock of the Bay» og «A Whiter Shade of Pale» med Procol Harum.

Noen uker tidligere hadde vi vært på konsert i Håkonshallen hvor vi satt som tente lys og hørte på Alf Hambe som sang «Visa i Molom». Her snakker vi om kontraster i unge og ubefesta menneskers liv.

Lørdag formiddag gikk vi til toppen av Rundemellen mens vi diskuterte liberalisering av fengselsvesenet og nynna på «Slipp fångerna loss det er vår».

Etterpå tente vi i grua, grilla knakkpølser og koste oss.

Hilsen Magnus

27

Kvila 18.04.76 Magnus og jeg kom hit allerede om kvelden fredag 9. april. Ladaen er god å ha, selv om den har sine sider. Da vi passerte Bagn, snakket vi om de dramatiske krigshandlingene her for 36 år siden. Pappa var her den gangen, men han blir stille når vi ber ham om å fortelle. På veggen hjemme henger en revolver som heter Nagant. Den drepte han mange tyskere med, har vi forstått.

Problemstillingen nå er som følger: Er det moralsk forsvarlig å føde barn i en tid som vår, med krig, konflikter og særlig undertrykkelse av kvinner?

Men det spørsmålet burde vi kanskje ha stilt oss før, for jeg er nemlig gravid!

Hvordan det kan ha skjedd er vi litt usikre på, men én ting står fast: Det er uhyre lite som skal til! Og en annen ting: Vi er overlykkelige! Begge er i jobb, riktignok som adjunkt og sosionom, og velstående er vi selvsagt ikke. Men så har vi også bestemt oss for at penger og prestisje aldri skal få styre livene våre.

Og disse og andre gode holdninger skal vi videreføre til neste generasjon, til det barnet som er mer ønsket enn noe annet i hele verden! Håper det blir en jente. Da skal hun få blå sokker!

Da Magnus skulle tenne i ovnen, hørte vi noen rare lyder. Han åpnet ovnsdøren, og stirret inn i ansiktet på en kattugle! Hvem som ble mest overrasket, er noe usikkert. Magnus skrek og ble liggende på ryggen, med sekken på. En gjennomsotet og forvirre fugl skrek og griset til stuegardinene og det lyse pleddet i vår nye hjemmesnekrede sofa. Barn i magen, ugle i ovnen.

Pussig sammentreff!

28

Magnus har vært kokk i påsken og laget fabelaktige måltider. Og jeg har forsynt meg i den grad, at min mann med stigende forbauselse har observert de bulimiske utskeielsene.

Påsken i år har bare vært fantastisk, med lange skiturer, grilling på bål og gode samtaler. Brune og fornøyde reiser vi nå hjem til jobb og avfetting!

Hilsen en oppstemt og glad Merete PS! Mamma og pappa har tydelig signalisert at vi bør gifte oss.

Og mammas ugifte søster, Sigrid Johanne, har invitert seg hit til sommeren. Til «mitt barndommens paradis», som hun uttrykker det.

29

Kvila 28.06.76 Jeg kom hit om kvelden fredag 25. juni, denne gangen helt aleine. Jeg ville se om alt var i orden til sommeren, men også gjerne puste litt ut etter at Merete og jeg gifta oss sist lørdag.

Jeg hadde ønska meg noe enkelt, for eksempel at vi gifta oss i Oslo Rådhus med middag på Theatercaféen etterpå, gjerne med noen få gjester rundt et pent dekka langbord. Men dette var åpenbart ikke hva Meretes foreldre hadde tenkt seg. De tok regien, og jeg la protestene mine til side. Tross alt var det de som skulle betale kalaset. Jeg lot meg til og med overtale til å klippe håret kort i nakken og ser nå mest ut som et nyslått æresmedlem i Unge Høyre.

Det er mye fint folk i Meretes familie. Det ble rikelig med blonder, taft og tyll. Og familiens eldre prester og oberster skred inn, som det heter, først i Ullern kirke, og så på Continental, knebelsbebartede og bratte i ryggene og med gjeddesluker hengende på livkjolen. Digert kirkebryllup for en human­ etiker og full pakke på Continental for oss radisser. Ja vel.

30

Men rett skal være rett! Alt ble fint og vellykka, og talene var korte og ikke minst: Gavene fra mer enn 50 gjester var oppfinnsomme og flotte! Her var det langt mellom stålbestikk og Arabia Ruska. Bare av tante Sigrid Johanne, som kommer hit om noen uker, fikk vi sølvtøy og middagsservise i porselen til 18 personer. «For å ha litt å begynne med», som hun sa. Vel, det bryter litt med livsstilen til Merete og meg. Men så kunne vi ikke akkurat si nei, heller?

Penger fikk vi også. Og en av Meretes onkler, som hadde ergra seg over at hun stemte nei til EEC, gratulerte med at hun endelig en gang kunne si JA! Alt var selvsagt i orden her til sommeren, og jeg reiser hjem til kona mi og det lille som vokser og vokser. Det ligger noen utfordringer foran oss. Men, Merete, dette skal vi greie.

Hilsen Magnus PS: Merete har beholdt etternavnet sitt. Men noe annet var vel heller ikke å vente!

31

Kvila 14.08.76 Magnus og jeg kom hit i nydelig vær om ettermiddagen søndag 1. august.

Det pussige på turen denne gangen var at Magnus var litt uheldig med girstangen. Plutselig ble han sittende med den i hånden, og det mens han kjørte!

Han tråkket på clutchen, og den virket. Det er noe uforutsigbart over denne bilen. Å kjøre Lada er som å sitte på taket på et russisk atomkraftverk. Pappa kaller den for «panservognen». Han insisterer på at vi skal bytte til noe bedre når barnet vårt kommer til verden. Det ser jeg som et godt tilbud.

Prosjektet denne gangen var å male de nye vinduene som Per Christian har satt inn. Det var Elisabeths og Per Christians bryllupspresang! Vinduene har heldigvis sprosser, slik som de gamle, men alt er nytt og lekkert. Malingen tar tid, men jeg liker å pirke. Pussingen får Magnus ta seg av!

Tante Sigrid Johanne kom hit på besøk søndag 8. august og ble her i tre døgn. Hun kom med toget til Leira og ble hentet av Magnus der. Da hun skred inn i stuen her på Kvila, myste hun opp på elghodet og bemerket: «Har virkelig ingen i løpet av alle disse årene maktet å ta livet av det bestet!» En underlig kommentar fra en dyreverner og vegetarianer som i tillegg sparer på ressursene i den grad at hun trekker te i eggevannet til frokost.

Det er en gjennomført nøkternhet i tantes livsførsel som lett lar seg kombinere med velstand.

Etter noen minutter ble det klart at tante Sigrid Johanne hadde glemt kofferten sin på toget. Magnus satte seg i bilen, som startet, og reiste til Leira stasjon for å etterlyse tantes bagasje. Den viste seg å ligge igjen på Eina. Det ble sent for Magnus den kvelden. Da han endelig kom hjem, hadde tante lagt seg på vårt rom, for «der hadde hun jo alltid sovet som barn». Jeg tok det lille soverommet, mens Magnus gikk til ro på den nye sofaen, med et pledd over seg.

Det er lytt mellom rommene på Kvila, og tante liker antagelig å sove på ryggen. I tillegg liker hun å stå tidlig opp. Ved frokosten så Magnus litt gusten ut.

32

Tante mener at et sunt kosthold er viktig. En morgen spiste hun en selvkomponert kornblanding. Etter et par timer svellet kornene opp i magen hennes.

Hun begynte å skrike, og Magnus måtte kjøre henne til sykehuset på Gjøvik.

Det skal visstnok ha vært ganske dramatisk på turen. Vel hjemme, sent om kvelden, insisterte Magnus på å åpne en flaske rødvin, før han satte opp teltet vårt ute på Änglamarken.

33

Etter tre døgn ble tante Sigrid Johanne fraktet ned til stasjonen på Leira.

Magnus så lettet ut da han kom hjem. Vi tente i grua, spiste usunne pølser og lomper og koste oss med et glass solo for meg og rødvin for Magnus. Magnus er snill og tålmodig. Det skal han ha! Men tante er gavmild, og det skal hun ha!

Hilsen en etter hvert romstor Merete

34

Kvila 18.09.76 Jeg bobler over av glede og må bare skrive dette med en gang! Ida er kommet på overraskende besøk fra USA! Hun ligger og sover inne på vårt rom her på Kvila! Det er ikke til å tro! Klokken er 10, men i Sør-Carolina er den bare 3, så jeg må vel la henne sove litt til. Selv har jeg har vært våken i mange timer allerede. Det sparker kraftig i magen min, men nok om det.

Til frokost skal jeg servere egg og sprøstekt bacon, som jeg vet hun liker så godt, og rundstykker som jeg varmer på ovnen. Så skal Ida og jeg kose oss sammen med lang frokost på sengen. Der koker kaffen! Jeg gleder meg sånn til å vekke henne!

Ida og jeg ble sittende i sengen å skravle i flere timer. Jeg måtte se ordentlig på henne. Vi er blitt så overveldende forskjellige! Ida er velstående. Hun og mannen hennes tilhører den ene prosenten på toppen av USAs samfunns­ pyramide som virkelig er rike på penger og eiendom. Hennes kultur er blitt en helt annen enn min. Amerikanisert, diskret og elegant sminket, håret lagt i bølger som hos Marilyn Monroe. Eksklusive klær og morgenkåpe av silke.

Begreper som «sosial og økonomisk utjevning», «kvinneundertrykkelse» og «likestilling» ser hun på som rare og eksotiske fremmedord.

35

Men vår felles historie, barndommen og oppveksten, binder oss sammen.

Da vi begynte i førsteklasse på folkeskolen, fant vi frem til hverandre under overflatene. Etter noen dager ble vi hjertevenninner.

Vi snakket om tiden da vi som 12-åringer overnattet hos hverandre. Den gang var vi ganske like, vi gikk på danseskole og diskuterte gutter, likte den samme musikken og gikk på konserter i Aulaen. En gang hørte vi på koloratursangerinnen Rita Streich. «Hun har en råpotet i halsen», hvisket Ida. Vi fikk latterkrampe og ble kastet ut. Da vi, litt flaue, lukket dørene til konsertsalen bak oss, brølte og gråt vi av latter, trygge på at ingen hørte oss. Da kom en veldig sint vakt ut og ba oss om å forlate området umiddelbart.

En gang var vi på konsert med Nina og Frederik. Vi fikk Frederiks autograf og kom borti hånden hans. Vi vasket ikke hendene på over en uke!

Min kjære rampete, ville og dramatiske barndomsvenninne, som syklet så fort og bråbremset så sanden føk rundt oss. Som deklamerte om «Bodøsaka» i klassen, kunne alt på rams, men som konsekvent sa «blodøksa».

36

Jeg kom til å nevne noe om velferdsstat og et offentlig sikkerhetsnett for dem som ikke greier seg.

Da fortalte Ida at hun og mannen jevnlig reiser inn til slumkvarterene i Charleston. Der vasker de føttene og klipper tåneglene til fattige mennesker. Hva skal man egentlig si til sånt?

Middagen inntok vi i morgen­ kåpe og tøfler. Nå er Ida reist hjem til Sør-Carolina. Vemodig! Men vi skal skrive til hverandre.

Disse skinnende dagene her på Kvila skal jeg aldri glemme.

Hilsen Merete PS! Termin i november! Blir vel lenge til jeg kommer hit igjen, tenker jeg.

37

PĂĽsken 1977 Var vi hjemme!

Hilsen Magnus

38

39

I Tidenes hyttebok blir vi kjent med en norsk familie gjennom hytteboknotater fra begynnelsen av 1970-tallet og århundret ut. Dette er en munter og litt vemodig fortelling om en familie i forandring, men også om store endringer i det norske samfunnet.

Boken er en hyllest til norsk natur og friluftsliv, til det særegne norske hyttelivet, men også til unge 68-ere som forsøker å takle et liv i velstand og overflod.

Tidenes hyttebok er forfattet av Andreas Johan Øhren og Johan Camilo Alstad-Øhren. Illustratør er Eva Prytz Poulsen.

ISBN: 978-82-8104-283-4

Orkana www.orkana.no