Tekstiler i Troms - en kvinnehistorie

ORKANA

Torunn Sedolfsen

TEKSTILER I TROMS en kvinnehistorie

Undersøkelse av tøyprøver fra Berg og Torsken 1850–1950

Torunn Sedolfsen Tekstiler i Troms En kvinnehistorie Boken er utgitt med støtte av Stiftelsen til fremme av husflidssaken i Troms, Troms fylkeshusflidslag og Stiftelsen Ord og Form.

Illustrasjonene i boka, fotografier og tegninger, er ved forfatteren der ikke annet er oppgitt.

Forsideillustrasjoner: Torunn Sedolfsen Baksideillustrasjoner: Norges arktiske universitetsmuseum, Tromsø Design: DesignBaltic Trykk: Merkur Grafisk © Orkana forlag 2020 Orkana forlag as, 8340 Stamsund ISBN: 978-82-8104-458-6 www.orkana.no post@orkana.no Henvendelse til forfatter kan rettes til torunn.sedolfsen@gmail.com

INNHOLD Forord..............................................................................................................................................9 Sammendrag................................................................................................................................ 13

KAPITTEL 1: INNLEDNING

17

Søk i gjenstandssamlinger, arkivopplysninger og litteratur............................................ 20 Behandling av tøyprøver og opplysninger......................................................................... 24 Flere grunner for tekstilregistreringer og undersøkelse?................................................ 27

KAPITTEL 2: TEKSTILPRODUKSJON – ALLMENNE FERDIGHETER OG ØKONOMISK VERDI

37

Vern av myke verdier og overføring av kunnskap til nye generasjoner......................... 42 Perioden 1850–1950........................................................................................................... 43

KAPITTEL 3: BERG OG TORSKEN PRESTEGJELD

49

Fleretnisitet i prestegjeldet................................................................................................. 50 Folk og bosetting................................................................................................................. 51 Gårdshistorie – folk og sauehold på noen gårder i Berg og Torsken.............................. 55 Tekstilproduksjonen............................................................................................................ 56

KAPITTEL 4: TEKSTILPROSESSEN

59

Behandling av ull................................................................................................................. 59 Planlegge og klargjøre for veving i flatvev og oppstadvev............................................... 72 Bindingslære........................................................................................................................ 85 Snart klart for veving.......................................................................................................... 88 Etterbehandlingen av strikk og vevet stoff....................................................................... 89 Søm av klær og utstyr......................................................................................................... 96

KAPITTEL 5: STOFF TIL BEKLEDNING

119

Drakthistorie...................................................................................................................... 119 Visualisering og bruk av opplysninger fra 1800-tallsskifter og tøyprøver fra Berg og Torsken .................................................................................... 126 Supplerende undersøkelser.............................................................................................. 127 Stoff i kvinneklær med følge av tøyprøver...................................................................... 128 Stoff til nattrøyer?............................................................................................................. 178 Stoff til mannfolkklær med følge av tøyprøver.............................................................. 184 Stoff til barneklær ifølge tøyprøver................................................................................. 209 Tilbehør til drakten........................................................................................................... 226 Renhold, vedlikehold, bruk og gjenbruk......................................................................... 235

KAPITTEL 6: UTSTYR TIL SOVEPLASSEN

237

Oppredningen til sengas under- og overlag ................................................................... 238 Senga som møbel .............................................................................................................. 245 Økologisk materiale ......................................................................................................... 247 Arts and Crafts-bølger i nord........................................................................................... 248 Seng-kle-hyra, fiskernes utstyr ........................................................................................ 250 Petter Dass hyller sauen.................................................................................................... 254 Undersøkelse av ryer og grener........................................................................................ 255 Ryer..................................................................................................................................... 255 Grener................................................................................................................................. 264 Tøy til seng i skifter, prøver og egne registreringer ....................................................... 280

KAPITTEL 7: ANDRE TEKSTILER

317

Håndklær ........................................................................................................................... 318 Duker og løpere.................................................................................................................. 324 Gardiner og tepper............................................................................................................ 330 Puter, møbeltrekk og portièrer......................................................................................... 334 Tepper for vegg og gulv..................................................................................................... 338 Andre teknikker................................................................................................................. 343 Husflid, kurs og utstillinger i farvannet av Arts and Crafts.......................................... 345

KAPITTEL 8: SKJULT ØKONOMI

351

Arbeidsfordeling, organisert produksjon........................................................................ 356 Grener, vadmel og strikkevarer i Nord-Troms................................................................ 357

KAPITTEL 9: TEKSTIL – HISTORIE, LÆRDOM OG UTFORDRING

361

Fremme av husfliden og forbudet mot importerte luksusvarer .................................. 361 Tøyprøvesamlingenes verdi og symbolverdi................................................................... 362 Tekster om tekstil.............................................................................................................. 363 Glemt historie.................................................................................................................... 365 Vedlegg 1.................................................................................................................................... 368 Vedlegg 2.................................................................................................................................... 369 Vedlegg 3.................................................................................................................................... 371 Vedlegg 4.................................................................................................................................... 373 Vedlegg 5.................................................................................................................................... 374 Litteraturliste og kilder............................................................................................................. 380

FORORD

I 1984 ble jeg kjent med at Norges arktiske universitetsmuseum i Tromsø hadde tøyprøvesamlinger etter Anna Grostøl og Elvine Balsvik.

Det var overraskende å finne bevart gjenstandsmateriale, små tøyprøver, fra bygdevevingen i Troms. I samlinga etter Elvine Balsvik var det et rikelig innhold av prøver; spor etter fiskerbøndenes stoff fra Berg og Torsken prestegjeld på Senja fra perioden 1850–1950. Samme område ble besøkt av kulturforskeren Eilert Sundt da han reiste rundt i landet og undersøkte folkelivet i 1850–60-åra. Med hjelp av den lokale presten Holmboe fikk han samlet opplysninger fra Berg og Torsken. Disse kom med i boka Om husfliden i Norge.1 Samlingene etter Elvine Balsvik og Anna Grostøl er testamenter for ettertida. Arbeidet med dem i 1985 ble en vekker. Tøyprøvene var velegnet som empirisk materiale sammen med andre kilder, og et videre arbeid med samlingene kan utvikle mer kunnskap om nordnorsk vevetradisjon. Det kan også utledes mere opplysninger med konkretiseringer, eksempler på hva slags stoff som Holmboe rapporterte om til Sundt.

Med inspirasjon fra arbeidet til de to samlerne og forutsetninger for å gjøre materialet mer tilgjengelig var det ønskelig å løfte fram og formidle kunnskap om vår tekstile arv og kvinners håndverk. Det er veving, framstilling av stoff, som blir vektlagt. Verdiskapingen, produksjonsprosessen og stoffenes bruksområder hører også med.

Området Berg og Torsken betraktes som representative for kystsamfunn generelt, med de samme næringstilpasningene og det samme levesettet.

Eilert Sundt: Om Husfliden i Norge, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1975a.

1

9

Boka handler om tekstilproduksjonen blant kvinnene på bygdene, som i hovedsak blir vist med eksempler fra Berg og Torsken kommuner på Senja. Sundt betraktes som en medspiller i arbeidet. Hans bøker om husflid og renhold er sammen med undersøkelser av tøyprøver i Elvine Balsviks samling, arkivopplysninger fra Anna Grostøl samling og skifteopplysninger fra lensmansprotokoller grunnlag for denne boka.2 Opplysninger om sengas utstyr er behandlet i hans bok Om renligheds-stellet i Norge.3 Denne bagasjen er tatt med i undersøkelsen. Anna Grostøls informanter bistår med opplysninger om produksjonsprosessen fra fiber til tøy og etterbehandlingen fram til ferdige plagg. Husstell-læreren Kristine Lind Grøttland supplerer med relevante opplysninger hentet fra hennes bok.4 Målet er å synliggjøre håndvevingen på bygdene i en visualisert undersøkelse av hva som ble laget av stoff til klær og utstyr i huset, og hvordan dette ble brukt. Av hensyn til helheten er opplysningene fra Berg og Torsken supplert med opplysninger fra andre områder av fylket. I dag synes kvinnehåndverk fra husholdsøkonomien å være lite kjent, selv om det var vevingen på bygdene som skaffet folk tekstilene de trengte. Hverdagskultur av denne typen er sjelden bevart, heller ikke i museene. Den folkelige vevingen på bygdene var heller ikke på agendaen i min utdanning. Oppdagelsen av lokal vevetradisjon ga derfor inspirasjon til videre studier. Det var ønskelig å utvikle mer kunnskap for å dele med flere, helst nye generasjoner.

Tøyprøvene er analysert og visualisert med tegninger. Et utvalg rekonstruerte stoff og noen tøyprøver er presentert i foto. Noen steder er det et detaljnivå for de med særlig interesse for vev. Illustrasjoner av stripe- og rutedesign i farger er lette å lese. Materialet fra Berg og Torsken, ispedd noe fra nabokommuner, kan tjene som eksempler på folkelig veving, en allmenn kunnskap som tidligere var utbredt i alle områder av landet.

Lensmannen i Berg og Torskens skifteregistreringsprotokoll nr. 157, Registreringsprotokoll for Torsken Tinglag 1846–1868 og skifteregistreringsprotokoll nr. 158, Statsarkivet i Tromsø. Registreringsprotokoll for Berg Tinglag 1868.

3 Eilert Sundt: Om renligheds-stellet i Norge, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1975b.

4 Kristine Lind Grøttland: Daglig dont, daglig brød, Universitetet i Tromsø, 1978.

2

10

Tekstile håndverk på bygdene er i liten grad registrert i skriftlige kilder og har fått lite plass i kulturhistorien. Dette er ønskelig å løfte fram.

Det kan gi nyttig kunnskap i ei tid med ønske om et grønt skifte. Med økende interesse for kortreiste, holdbare tekstiler og miljøvennlig produksjon har vi noe å lære av den økologiske produksjonen og tilpasningen som har vært.

Til registreringsarbeid i 1990-åra ble det gitt støtte fra Nansenfondet, annumsmidler fra Universitetet i Tromsø, kulturmidler fra Tromsø kommune og BU-midler fra Fylkesmannen i Troms.

Støtte til trykk av boka er gitt av Troms fylkeshusflidslag og Stiftelsen til fremme av husflidssaken i Troms.

Takk til alle støttespillere: Åse Hiorth Lervik, professor ved Universitetet i Tromsø, viste tidlig interesse for mitt arbeid med lokal tekstiltradisjon.

Ingebjørg Hage, arkitekt og professor emerita ved UiT Norges arktiske universitet leste gjennom rapporten med min registrering av bevarte tekstiler og støttet meg i å gå videre med arbeidet.

Petra-Mari Linaker har i sin funksjon som husflidskonsulent i Troms vært samtalepartner og har gitt motivasjon.

Det samme gjelder Elisabeth Johansen i Orkana Forlag med sine innspill og gode råd i arbeidet med manus.

Asta Skifte, tidligere høgskolelektor ved Tromsø lærerhøgskole, har bidratt med bildemateriale.

Midt-Troms Museum har vært til hjelp med å skaffe gamle bilder fra Berg kommune.

Det rettes takk til Siri Willumsen Jachlin for teknisk bistand med gamle foto.

Sist, men ikke minst rettes en takk til informanter og eiere av tekstiler møtt på reiser som har vist stor velvilje under besøk og registreringer.

Tromsø, september 2020 Torunn Sedolfsen

Kystmiljø fra Nord-Senja.

12

SAMMENDRAG

Et par tøyprøvesamlinger med stoff etter fiskerbønder i Norges arktiske universitetsmuseum har vært gjenstand for mine undersøkelser. Det var et rikt utvalg stoff som kom til syne i arbeidet. Prøvene var spor etter en omfattende tekstilproduksjon etter kvinner. Det ble senere fulgt opp med registreringer av fullstendige og bevarte tekstiler, som i hovedsak var i privat eie. Relevant materiale er tatt med i omtalen av innrednings­ tekstiler. Det er kvinnehåndverk i husholdsøkonomien som her er i fokus.

Kvinnelig husflid innebar flere typer håndverk; alt som skulle til for å lage klær og utstyr til husholdet. I Berg og Torsken på Senja, som i mange andre bygder, var skredderarbeidet ivaretatt av kvinner. I dag leser vi en form for tradisjonspreget fritidssyssel i begrepet husflid, mens begrepets opprinnelige innhold hadde en videre betydning. Det var en livsnødvendig produksjon som har fått lite oppmerksomhet. Hva kan vi lese av tøyprøvematerialet i dag?

Et interessepunkt er drakthistorie. Hva slags stoff laget fiskerbøndene til klær og utstyr, og hvordan ble det laget? Et annet punkt knyttes til tekstilarv, håndverk og arbeidstradisjon. Hva kan undersøkes i tøyprøver av små format? Svaret er

13

utforming og design av stoff til ulike formål. En kartlegging av brukstradisjoner, av hva slags plagg og utstyr tøyprøvene har vært del av, kan gi noen svar. Videre undersøkelser kan vise hva slags stoff som var brukt i klær til familien. Finnes det spor av moteimpulser? Behandling av stoff til sengetøy i hus og båt og annet tekstilt utstyr gir mer kunnskap om produksjon og omfang. Det gir også innblikk i tekstiler som var brukt i innredningen. Med opplysninger fra Lensmannsprotokoller fra Berg og Torsken utvides grunnlaget for undersøkelsen.

Kvinnene var sentrale aktører i en ressursforvaltning på flere plan.

Samfunnsnormen der ulønnet arbeid finner sted i heimen og lønnet arbeid utenfor, har på mange måter skjult det arbeidet og den økonomiske virksomheten som tidligere foregikk i heimen. Her var husflid, kvinnehåndverk, en selvfølge. Slik skaffet man forbruksvarer til familien, og det som ble spist og slitt, ble lett skjult og glemt i ettertid: Opp­ eten mat og utsletne klea e lett forglømt heter det i et gammelt ordtak.

Eilert Sundts undersøkelser av husflid rundt 1850–1860, med innhold fra Berg og Torsken, ga opplysninger om forhold knyttet til heimeproduksjon. Det gjorde det ekstra interessant å undersøke Elvine Balsviks tøyprøver fra samme område fra perioden 1850–1950. Hverdagens tekstiler ble i sin tid gjenstand for resirkulering og gjenbruk. Dette kom ofte til nytte som utstyr i senga.

Den tidligere produksjonen av tekstiler på bygdene var tilpasset livet på gården. Virksomheten synes å ha økt utover 1800-tallet, som følge av kongelige forordninger om draktbruk. Kongen ga påbud om hvordan folk skulle kle seg. Hjulrokken og flatvevstolen var nå kommet på plass i husene. Her var en årlig produksjon av brukstekstiler med ull fra eget sauehold. Unge jenter i konfirmasjonsalder var etter opplæring i heimen for lengst på plass i vevstolen med sikte på egen utstyrsproduksjon.

Importerte stoff var for en engere krets, en annen befolkningsgruppe.

14

Husflid innebar også en skjult økonomi. De med evne og mulighet produserte tekstiler utover familiens behov. Verdiskapingen fra husmor­ ens arbeid kunne få preg av småindustri og bringe inntekter gjennom handel og bytte av tjenester. Etterspørsel og oppdrag av bestemte vareslag førte til en form for spesialisering. Eksempelvis i Tromsøysund, Hillesøy og Kåfjord kommuner var det organisert produksjon av tekstiler for levering og salg i Tromsø og på lokale markeder.

Et rødt tavlebragdteppe vevet av Elise Nergård fra Dale i Kvæfjord i 1912.

Egne registreringer Kvæfjord.

Pü bruket Flaten i Ballesvik er det to vüningshus. Det ene er huset etter Inga og Hans Hagerup Eilertsen som ble oppført rundt 1900.

Inga var en av produsentene fra denne bygda. Hun er nevnt i tredje generasjon under presentasjonen av stoffene.

16

KAPITTEL 1

INNLEDNING

Eilert Sundt var en omreisende forsker som i 1860-årene studerte folkelivet i Norge. Etter å ha besøkt verdensutstillinga i London i 1862 reiste han til Nord-Norge. Her fikk han inntrykk som ga ham nye perspektiv i arbeidet: Han ble imponert over folks evne til å leve siviliserte liv under krevende naturforhold, og han ble bevisst norsk egenart. Det ga ham motivasjon til boka Om renligheds-stellet i Norge.5 Tekstiltradisjon omfatter både organisering av arbeid, økonomiske strategier, tekniske innovasjoner og estetiske eksperiment. Tekstil kultur fra tida med naturalhusholdning blir her løftet fram. Det kan bøte på noe av bristen i kvinners innskriving i historien.

I dagens samfunn med varme hus, vareimport og masseproduksjon kan opplysninger om den tidligere heimeproduksjonen oppleves som overflødig. Det kan likevel være nyttig å få kunnskap om en annen ressursforvalting som ga grunnlag for å lage forskjellige tekstiler med få materialer – varige produkt i en godt tilpasset økologi. Mat og annen omsorg for folk og fe hørte også med. Arbeidstradisjonene som kvinner representerte, bør få en annen rolle enn den har hatt i kulturhis5

Sundt, 1975b, s. 148.

17

torien. Under modernismen, med økende industrialisering, har denne tradisjonen nærmest forsvunnet uten å få rettmessig plass i historien.

Det er kunnskap som ikke bør forties som nostalgi eller betraktes som museal. Tekstiler er en vesentlig faktor i alle menneskers liv og til alle tider, og kunnskap om hvordan stoff blir laget, er alltid relevant.

Den nordnorske fiskerbonden drev kombinasjonsbruk med fiske og jordbruk. Her var to personer – mannen på fiske og i utadrettet produksjon, og kvinnen som ivaretok familie og driften av småbruket.6 Tekstilproduksjon var et univers hvor kvinnene brukte mye tid og arbeidskraft. Arbeidet med tekstiler var en del av mangesysleriet innenfor det økologiske jord­ bruket. De færreste kunne kjøpe ferdige stoff eller dyrt råmateriale.

Gjenstandene som er undersøkt, er fragment etter klær og tekstilt utstyr fra fiskerbøndenes produksjon i noen bygder på Senja. Ved å analysere små tøybiter er det hentet opplysninger og kunnskap om stoffene.

De fleste tøyprøvene viser stoff i enkle teknikker, slettvevet nyttevev.

Formgivingen i mønster og farge er variert. Det er også noen eksempler på mønstervev i tøyprøvesamlingene.

Et eksempel på prøvenes format, toskaftet rutet halvull laget av Ingeborg Marie Jakobsen i 1853. Til høyre sees tegninga av samme. Foto: Elvine Balsviks samling, Norges arktiske universitetsmuseum.

Åsa Elstad: Nye tider – nye tekstilar? Tekstilar og samfunnsendringar i Øksnes og Astafjord 1750–1900, hovedoppgave i historie, Universitetet i Tromsø, 1991, s. 12–13.

6

18

I samtida var tekstilene laget til vern, beskyttelse og personlig påkledning. De kunne også tjene som status, uttrykk for egenverd, kunnskap og selvhjulpenhet. Håndvevete stoff som her behandles ut fra et tekstilhistorisk og praktisk estetisk ståsted, har sterke røtter i kvinnetradisjon. Vevingen var del av en ressursforvaltning med kvinner som primus motor i ei tid med mye fysisk arbeid. Prøvene viser eksempler på fiskerbondens tekstiler, hva som var i bruk av klær, sengetøy og annet utstyr i husene hos folk på Senja. De kan også sees som en type skrift; som små vers fra en periode med få spor etter kvinner utover reproduksjon og etterslekter. Undersøkelsen viser tekstiler fra folkelig produksjon og bidrar til et nyansert bilde av hva som ble produsert. I museene er bevarte plagg ofte finklær av kjøpt stoff. Hverdagens tekstiler etter allmuen er lite bevart. De ble gjerne utslitt og resirkulert og kunne ende som fyll i tepper og puter, som innslag til fillerya, eller som isolasjon i vegger. Bortsett fra veving av grener i Kåfjord7 og båtryer fra Nordland8 har produksjon av tekstiler i landsdelen vært lite undersøkt.

Ordet tekstil har samme utgangspunkt som tekst. Det kommer av det latinske begrepet texere, som betyr å flette, veve, spinne og binde sammen. Her studeres tøyprøver for å veves inn i en større sammenheng knyttet til produksjon og bruk.

Med utgangspunkt i tidligere generasjoners Portrett av Elvine interesse for tekstil husflid. I ei tid med nasjonalBalsvik. Fra Årbok romantiske strømninger viste Eilert Sundt fram for Senja 1977 nr. 6.

Fotograf ikke oppgitt. en skjult virkelighet med sine studier av folkelivet, blant annet av husflid, hygiene og husliv. I innsamlinga av opplysninger fikk han assistanse av prestekolleger. Fra Berg og Torsken hadde sogneprest C. F. Holmboe levert en utførlig rapport.9 Marta Hoffmann: The warp-weighted loom, Universitetsforlaget, Oslo 1964.

Ellen Kjellmo: Båtrya i gammel og ny tid, Orkana Forlag, Stamsund 1996.

9 Sundt, 1975a, s. 54–59.

7 8

19

SØK I GJENSTANDSSAMLINGER, ARKIVOPPLYSNINGER OG LITTERATUR Samlinger og arkiv Forfatteren fikk i 1985 i oppdrag å katalogisere to tøyprøvesamlinger ved Tromsø Museum. En av samlingene er etter Elvine Balsvik (1900–1987).

Hun vokste opp i Ballesvik i Torsken i et aktivt og tradisjonsrikt tekstilmiljø og hadde på Trondarnes Folkehøgskole i 1920-årene lært mer veving. Senere deltok hun i Granskingsnemnda for husflid i Troms som medlem av Bygdeungdomslaget (BUL). I 1940–50-åra samlet hun prøver av nyttevev, håndvevete stoff fra perioden 1850–1950, i hovedsak fra Balsfjord, Berg, Torsken og Tranøy kommuner. Balsvik reiste rundt på bygdene fra gård til gård og samlet om lag 340 tøyprøver. Mesteparten er fra Senja. Da hun sjekket sekken med gamle filler på heimgården i Ballesvik, gjorde hun et kupp. Her var det ennå minner om bruk og hendelser i tilknytning til stoffene. På en annen gård ble det gjort funn i ei pute, som under vask åpenbarte fyll av tøybiter. Det viste seg å være rester av stoff med rik variasjon i farger og mønster – gjenbrukt tekstilt materiale etter klær og sengetøy fra produksjonen på gården. Til fyll i puter ble gamle klær sprettet opp og hugget i små stykker med øks. Langputer i seng hadde ofte slikt fyll.

Pute/hau-dyne fra Stønnesbotn på NordSenja med bolstertrekk og fyll av tøybiter.

Privat eie, egne registreringer, Hillesøy.

20

Det fysiske materialet i samlinga er supplert med opplysninger som identifiserer prøvene med navn på eier/informant, produsent, produksjonssted og -år. Mange av prøvene hadde opplysninger om bruk. Et par duker og plagg er også med i samlinga.

Den andre samlinga er etter Anna Grostøl (1894–1962), som vokste opp på Lista og var lærer med tilleggsutdanning i håndarbeid. I perioden 1920–1950 hadde Grostøl folkelivsgransking som fritidsbeskjeft­igelse.

I 1947 fikk hun i oppdrag fra Granskingsnemnda for husflid i Troms å samle opplysninger om tekstil husflid. På reiser rundt i fylket intervjuet hun eldre mennesker født i perioden 1855–1900 med erfaringer og god kjennskap til fiskerbondens levemåte. Arbeidet ble utført om somrene fram til 1951. Informantene er identifisert med navn, fødselsår og yrke.

I samlinga er det tøyprøver fra Balsfjord, Bjarkøy, Trondenes, Hillesøy og Tromsøysund kommuner. Opplysningene om produksjon og bruk av tekstiler omfatter også Tranøy, Kvænangen og Kåfjord kommuner. Av innholdet nevnes tøyprøver, gjenstander, fotografi og filmer. Til opplysningene hører geografiske områder som kommune og bygd, informantenes identitet, tøyprøver og opplysninger om stoffenes produksjon og bruk. Anna Grostøl la vekt på dialekt i samlinga av informasjon. Intervjuene er senere maskinskrevet av hennes niese. Dialektordene gir et språk som utgår av håndens handlinger. Dialekt­ord og uttrykk som er tatt med i teksten har samme bruk av bindestrek som i det nedskrevne. Disse er forsterket med kursiv skrift. Grostøls arbeid i Troms var del av et større prosjekt. Over en periode på 30 år registrerte hun fra selvhusholdningens kultur i flere områder av landet. Arbeidet var støttet av Norsk Folkemuseum, hvor det meste av materialet oppbevares nå.

En tredje immateriell samling skal også nevnes. Da prøver av tepper bare viste deler av mønster, var det ønskelig å finne fullstendige tekstiler og startet egne registreringer. Bevarte tekstiler er funnet på Norges arktiske universitetsmuseum, bygdemuseer og på reiser rundt i bygder. Bevarte tekstiler viste seg ofte å være i kategorien mønstervev, som var brukt i tepper og forseggjorte plagg. Denne registreringen ga kunn-

21

skap om vevetradisjon i flere områder, fra Lyngen i nord til Gratangen i sør. Disse tekstilene har fått arkivreferansen «egne registreringer». Det meste var å finne i privat eie. En del redskap er også tatt med.

Lensmannsprotokoller fra Berg og Torsken i perioden 1846–1868 er gjennomgått med søk etter klær og sengeutstyr som var tatt med i skifter. Opplysninger om sengeutstyr fra Troms i undersøkelsen til Norsk etnologisk gransking (NEG)er også tatt med. 10

Lensmannen i Berg og Torsken skifte­registrerings­ protokoll, Statsarkivet i Tromsø.

Litteratur Arthur Brox’ arbeid med gårds- og bygdehistorien fra Berg og Torsken er sammen med Eilert Sundts undersøkelser sentrale kilder. Relevansen til boka om husflid er nevnt, og gamle sengetøytradisjoner er del av innholdet i hans bok om renhold. Årbok for Senja fra 1977 har interessant innhold, som Elvine Balsviks artikkel om gamle tekstiler,11 Hans Kristian Eriksens behandling av kvinnelig husflid i et historisk perspektiv12 og en omtale av Elvine Balsviks samlerarbeid.13 Litteraturen som er brukt, er nordisk. I perioden 1397–1905 hadde vi svensk og dansk styre. I Sverige synes hemslöjd, husflid, å være en viktig kulturbærer.14 Der ble det tidlig vist interesse for førindustriell pro

12

13

14

10 11

Emne nr. 31: Om seng og sengeutstyr, Norsk etnologisk gransking, Norsk Folkemuseum.

Elvine Balsvik: «Gamle tekstiler», i Årbok for Senja, 1977, nr. 6.

Hans Kr. Eriksen: «Kvinnelig husflid i historisk perspektiv», i Årbok for Senja, 1977, nr. 6, s. 4–10.

Ibid., s. 17–18.

Hemslöjd er det samme som husflid, en kulturell bevegelse i Skandinavia på slutten av 1800-tallet.

22

duksjon og tekstilkunst. Publiseringer fra Nordiska museet, som har en stor samling med tekstil folkekunst, er også brukt. Forskning på slöjdhistorie, hemslöjd, folkedrakter, bolstervev og tøyprøvesamlinger har vært tilgjengelig. Svenske håndbøker i vev er gjennomgått, og dansk litteratur om folkedrakter, spinning og utstyr til seng skal også nevnes. I Troms har svensker, dansker og kvener tidlig funnet sin boplass.

Norsk kunstindustri og husflid kom i fokus i kjølvannet av Arts and Crafts-bevegelsen, som ble etablert på 1860-tallet, og løsrivelsen fra Sverige i 1905. Da ble folkedrakter og husflid nasjonale symbol. Undervisning og utstillingsvirksomhet skulle heve kvaliteten på produktene. Populære håndbøker i vev og søm fra denne perioden er gjennomgått. Folkedrakt og bunad er studert både i skrift og kunstarter som akvarell og skulptur.

En hyllest til sauen, som er en av hovedaktørene, hører også med.15 Ringen sluttes med bøker om nordnorsk historie og kultur. Her inngår artikler om kystkvinner og kvinnearbeid i et sosialøkonomisk perspektiv. En undersøkelse av oppstadvev handler om sjøsamisk vevetradisjon i Kåfjord.16 Eilert Sundt nevner Knud Leems arbeid med samisk kultur. Bevarte gamle teknikker i arbeid med tekstiler var inkludert.17 Knud Leem var en teolog og språkforsker som hadde virket som misjonær i Laksefjorden og Porsangeren. I 1767 utga han ei bok med tittelen Beskrivelsen over Finmarkens Lapper.18 Samisk tekstil kultur tas med og behandles der det Håndbok i vev fra perioden. er naturlig.

17

18

15 16

Blix, Anna: En hyllest til sauen, Forlaget Manifest AS, Oslo 2018.

Hoffmann, 1964.

Sundt, 1975a, s. 53.

Snl.no/Knud Leem.

23

BEHANDLING AV TØYPRØVER OG OPPLYSNINGER Et vellagret materiale fra 1985 og 1990-årene er hentet fram i arbeidet. I hovedsak behandles materiale fra Berg og Torsken, men noen små visitter i andre områder har også fått plass. Av praktiske grunner er det valgt å referere til kommuneinndelingen slik den var da arkivmaterialet ble til.

Tromsøysund og deler av Hillesøy ble slått sammen med Tromsø kommune i 1964. Området på Nord-Senja tilfalt da Lenvik kommune. Samtidig ble Trondenes innlemmet i Harstad. Senere fulgte Bjarkøy i 2013.

Ved sammenslåingen i 2020 er Berg, Torsken, Tranøy og Lenvik samlet til Senja kommune.

Tøyprøvene ansees som eksempler og bevis på en gjemt og nesten glemt håndverkstradisjon. En undersøkelse kan gi opplysninger om hva slags tekstiler prøvene kom fra, hvordan de kom til, når og hvor.

Målet er å få en oversikt over innholdet, hva som har vært produsert og brukt. Det siktes mot å finne svar på hvordan folk i området var kledd, med noen linjer til drakthistorien. Relevante opplysninger kan utledes i undersøkelsen av tøyprøvene. En kartlegging av teknikker, materialer, farger og mønster må til for å vurdere stoffenes struktur, kvalitet og utforming. Slike opplysninger kan brukes i flere sammenhenger, som å typebestemme stoff til klær og innredning. Kanskje det kan finnes karakteristiske trekk og normer for utformingen av gitte stoff og plagg? Med kjennskap til produsent og produksjon er det også mulig å få innblikk i omfanget stoff og tekstile produkt som en produsent laget i husholdet.

Det rike utvalget av prøver fra Ballesvik muliggjør et dypdykk på enkelte områder. Det er likevel noe som mangler. Bukser, et plagg som opplagt har vært i bruk, er ikke representert med prøver/bruksopplysninger.

Metodene i undersøkelsen er utviklet etter materialets karakter. Der det mangler opplysninger fra Berg og Torsken, utfylles det med opplysninger fra Norsk etnologisk granskings undersøkelse,19 nærmere bestemt fra Hillesøy. Opplysninger fra arkivmaterialet etter Anna Grostøl fra nabokommunene Hillesøy, Tromsøysund, Tranøy og Bjarkøy er Norsk etnologisk granskings emne nr. 31: Om seng og sengeutstyr, Norsk Folkemuseum.

19

24

også brukt. Dette regnes som sammenlignbart med Berg og Torsken, da det er kystkommuner med nær beliggenhet. I Torsken var det mye kontakt med bygder langs Vågsfjorden: Bjarkøy, Tranøy, Trondenes og Ibestad. Tilflyttere og kvinner som ble gift i Torsken, kom ofte herfra.

Folk fra Vågsfjorden kom jevnlig til sine rorbuer i fiskeværene der. I Berg var det mest samhandling med bygdene rundt Malangen. Folk fra Hillesøy, Lenvik og Tromsøysund rodde fiske fra Mefjord, og tilflyttinger til Berg kom ofte herfra. 23 av 80 gifte kvinner i Berg sogn kom i 1875 fra disse områdene, og de hadde med seg en håndbagasje av kunnskap og arbeidstradisjon. 32 av kvinnene var født i Berg, og fem kom fra Torsken.20 Tekstilpraksisen har nok fått jevnlig næring fra de nevnte områdene og det kan derfor ha vært nokså lik tradisjonen i Berg og Torsken.

Kunnskap som har gått tapt ved opphør av selvhusholdningen, kan gjenvinnes. I arkivmaterialet etter Anna Grostøl er det intervju med eldre om produksjon og bruk av tekstiler. På noen områder er det hentet opplysninger fra Trondenes, Balsfjord og Kåfjord.

Det lar seg ikke gjøre å gi fullstendige svar på hvordan folks drakter og sengetøy har vært med utgangspunkt i små prøver. Gamle fotografi og bevarte tekstiler er tatt med for å vise originale plagg.

Tøyprøvene er grunnlaget for undersøkelsen. Mange av bokas illustrasjoner bygger på «Lojal» T.9.HS var ei fiskeskøyte fra Nordanalyser av dem. En utfordring Senja i Hillesøy med full seilføring, bygget har vært å gjøre materialet, i 1907 på Rognan i Salten. Foto: A. Jensen. gamle tekstiler i små format, mer tilgjengelig for undersøkelse. Fotografier ga et begrenset utbytte for det videre arbeidet. Det var behov for en annen form for visualisering som et mellomledd til det fysiske materialet. Løsningen var å tegne opp Arthur Brox: Berg og Torsken bygdebok, bind ll, Bygdehistoria, Berg og Torsken kommune, 1965, s. 37.

20

25

resultat av analyser med dataprogrammet WeavePoint. Tegningene er behandlet videre i Photoshop til draktformer som gjennom teksten gjør det enkelt å relatere til bruksområdet. Noen av prøvene har vært gjenstand for rekonstruksjoner med kjøpt materiale, uten den etterbehandlingen originalene hadde. Disse har større format og kan gi et bedre inntrykk av stoffets farge og mønster.

Tøy som hadde endt opp som fyll i puter, fikk ny endeholdeplass i tekstilsamlingene på Tromsø Museum, nå Norges arktiske universitetsmuseum, men før det var de vurdert i samråd med eldre personer som kjente bruken de opprinnelig hadde hatt. Disse informantene betraktes som habile kilder.

I skriftlige kilder kan stoff og historiske drakter ha beskrivelsen «heimevevet» uten annen informasjon, som i Berg og Torskens bygdebok, bind II: «Til kvardags nytta dei nok helst heimelaga kledebunad.»21 Undersøkelsen kan vise hvordan slike stoff kunne være. Den kan også gi grunnlag for gjenskaping og utvikling av ny tekstil design.

Prøvene kompletteres med egne registreringer av fullstendige tekstiler som gir et mer helhetlig bilde av utstyr som var brukt til seng og utstyr i boligen.

Skifteopplysninger er sammen med tøyprøver premissleverandør i arbeidet. De får dermed plass i presentasjonen av stoff og plagg. Brox og Sundt gir historiske rammer. Helen Engelstads undersøkelse av norske ryer, og Ellen Kjellmos av nordnorske, «Nomader, Finner fra Trondhjems Stift.» er tatt med i en presentasjon av Aagot Noss: Frichs draktakvareller, nordnorske ryer i det 6. kapitteDet Norske Samlaget, Oslo 1973.

Ibid., s. 258.

21

26

Ei båtrye fra Rynes fra perioden 1850–1890. To lengder er sydd sammen.

Den ene siden med naturhvit og brunt i rutemønstret floss, og den andre med naturhvit og et par ruterader i kanten nede. Bygdetunet, Vefsn Museum / Helgeland Museum.

let «Utstyr til soveplassen». Åsa Elstads undersøkelse av tekstiler og samfunnsendringer i Øksnes og Astafjord har gitt opplysninger og inspirasjon i arbeidet.

Litteratur om folkedrakter, kunstindustri/husflid med håndbøker og lokal kulturhistorie er brukt som støtte. Teksten er basert på mange ulike utsagn. Da undersøkelsen også er skildret i bildetekstene, anbefales det lesing av disse. Produsentenes og informantenes identitet er tatt med i lister bak. Produsentene er også navngitt i presentasjonen av stoffene. Det er laget en liste med ord og uttrykk fra folkelig tekstiltradisjon.

FLERE GRUNNER FOR TEKSTILREGISTRERINGER OG UNDERSØKELSE? Innsamlingene av tøyprøver i Troms kan ha vært ledd i en større kulturgeografisk undersøkelse. Arts and Crafts22 var en bevegelse som ville gjenreise estetisk kvalitet i kunsthåndverk. Den oppstod i England rundt 1860, der det var blitt registrert forfall i kunstindustrien som følge av den industrielle revolusjonen. Bevegelsens høydepunkt var i perioden 1880–1910. Her til lands ble det på slutten av 1800-tallet samlet og Ingeborg Glambek: Kunsten, nytten og moralen, Kunstindustri og husflid i Norge 1800–1900, Solum forlag A/S, Oslo 1988, s. 75.

22

27

En lavvo er dekket av velbrukte grener fra slutten av 1800-tallet.

Nord Troms Museum, Senter for nordlige folk, Manndalen i KĂĽfjord.

kjøpt inn folkekunst og husflid sørpå til opprettelsen av Norsk Folke­ museum og Kunstindustrimuseet. I samlingene inngikk hundrevis av tepper, en nasjonalskatt som skulle bidra til å gjenopplive forståelsen for godt håndverk. Arts and Crafts fikk stor betydning for opprettelsen av kunstindustrimuseer rundt om i Europa.

Folkekunst ble sett som en urkraft under nyromantikken. Her fantes forbilder og inspirasjon til fornyelse i undervisning og kursvirksomhet.23 Kunstindustrimuseet i Oslo ble etablert i 1876, Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum i Trondheim kom i 1893, og Vestlandske Kunstindustrimuseum i Bergen i 1896. I første halvdel av 1900-tallet ga museene ut publikasjoner om tekstilkunst i serien «Fortidskunst i norske bygder». Billedvev, ryer og flensvev ble prioritert. Annen vev kom ikke med.

Museene har senere tatt andre veivalg.

Tre landområder i sør fikk museer med samlinger og oppgaver knyttet til forvaltning og formidling av kunsthåndverk og design. I starten var vevkunsten sentral. Tepper med mønstervev skulle være modeller for framtidas husflid. Vanlige brukstekstiler hadde ikke plass her.

Helen Engelstad: «Formingsfag i 100 år», i Forming i 100 år. Fra den Kvindelige industriskole i Christiania til Statens lærerskole i forming Oslo 1875–1975, Oslo, 1975, s. 17.

23

29

Landet nordafor har et klima som entydig krever gode og varme tekstiler. Produksjonen av disse tekstilene kjenner vi lite til. Unntak er opplysninger om grenevevingen i Kåfjord24 og fellåklær i Rana.25 Produksjonen i Nord-Norge er verdt mer oppmerksomhet. Hvilke stoff ble laget til klær og utstyr her? Et annet og større perspektiv er de strukturelle forholdene i landets tekstilproduksjon. Mens produksjonen i Europa på 1000–1200-tallet blir håndverk innenfor laugsvesenet og utøvet av menn, har det i Norden i stor grad vært tilpasset kvinnelig husflid.26 En grunn til at et så utbredt håndverk har blitt underkommunisert, er fortidas kjønnsrollemønster og rammer for arbeidsliv. I dag blir tekstiler masseprodusert med maskiner, det meste i Asia, men teknisk på samme måte. Med pengeøkonomien skaffet man varer på annet vis, og mange var sikkert glade for å slippe et energikrevende arbeid.

Det er i dag interesse for alternativ til samtidas bruk av fast fashion.

Fiskerbondens klær hadde lang holdbarhet. Som svar på 1930-tallets dårlige tider økte man heimeproduksjonen, mens pengeøkonomien svarte med større produksjon av varer med kort varighet. Den siste retningen tok over og har ført til at det i dag er enklere og billigere å kjøpe nytt enn å reparere. Økt forbruk gir flere arbeidsplasser i et kapitalistisk produksjonssystem, men tjener ikke fellesskapet på lengre sikt.

Det er gjort innsamlinger av tekstiler tidligere, men ikke undersøk­ elser av drakt- og innredningshistorisk materiale fra husfliden i nordnorske kystbygder. I museene er det stilt ut tekstiler. Noe materiale finnes på Grytøy Bygdetun, Lundenes og på Gamslett Fiskarbondegård på Svensby. På ei utstilling arrangert av Troms Bygdekvinnelag i Målselv i 1960 ble det registrert tepper for Norsk Folkemuseum ved Astrid Bugge. Det lokale husflidslaget i Målselv fulgte senere opp med en åkle­ registrering i perioden 1986–1988. I Nordland har Vefsn Museum på bygdetun­et i Mosjøen en fin samling tekstiler.

Hoffmann, 1964.

Lillian Erlandsen og Brynhild Petersen: Fell-åklær fra Rana-distriktet, Landbruksforlaget, Oslo 1987 26 Helen Engelstad: «Håndarbeid i Norge før 1875», s. 21 i Statens kvinnelige industriskole 1875–1950, Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo 1950.

24 25

30

Norsk institutt for bunad og folkedrakt har i senere år utført et større registreringsarbeid av draktmateriale i de nordligste fylkene. Under Festspillene i Nord-Norge ble det på Trondenes Historiske Senter presentert smakebiter i regi av Norges Husflidslag. Anledningen var grunnlovs­ jubileet i 2014. Tittelen var Moteløver og heimføingar – klesskikk i nord, og inneholdt husflid og importvarer fra tidlig 1800-tall, tidlig 1900-tall og tidlig 2000-tall. Ifølge Åsa Elstad var fokuset her på sammenhengen mellom samfunnsendringer og endringer i klesskikk.27 Norges Husflidslags satsing på «Rødlista over teknikker og kunnskap» har ført til større aktivitet med vern av gamle håndverkstradisjoner.28 I 1994 ble tilbud om valgbare årskurs i tekstile håndverk i den videregående skolen tatt bort. Det fikk alvorlige følger for faget vev. Kortere vevekurs tilbys nå av husflidslagene.

Tekstilsamlingene etter Elvine Balsvik og Anna Grostøl på Tromsø Museum viser spor etter kunnskap ervervet med deltakelse og veiledning i heimen, der jenter lærte spinning og veving til «dynevar og daglig klæde».29 Opplæringen ga innsikt i et arbeid som var en viktig forutsetning for et framtidig yrkesliv.

Eilert Sundt mente at arbeidsundervisning i heimen var oppdragelse, og at «Folkeskikkens 1000-årige oppdragelse» var et stort kulturgode.30 Ifølge Engelstad har konen til alle tider vært en viktig økonomisk faktor i felles drift av gården.31 På ytre Senja var skikken at det meste av arbeiKavel og fløtt var flyteredskap til garn og det på land var kvinnfolkarbeid. liner. Tekstiler til fiskeredskap ble laget og Mannfolkenes arbeidsplass var vedlikeholdt ved hjelp av en nål. Privat eie. i båten. Redskap og utstyrshold

29

30

31

27 28

Berit Solhaug: «Klesskikken i Nord-Norge», i Norsk Husflid, nr. 3, 2014. s. 16–17. https://www.husflid.no/fagsider/roedlista (sett 28.05.2020).

Eriksen, 1977, s. 4–10.

Engelstad, 1950, s. 31.

Ibid., s. 24.

31

hørte med, det tekstile utstyret til fiske inkludert. Når båt og fangst ble landet, deltok kvinnene i arbeidet.32 Det meste av arbeidet med tekstil var tildelt spinnesida.

Kunnskap om fiskerbondens tekstiler kan være et supplement til annet historisk arbeid. Selv små tøyprøver har en historie, og arbeidet med dem i en stor samling ga et ekstra sterkt inntrykk. Restene etter klesplagg og annet bringer oss kunnskap om det som ble laget og brukt, og om hvordan. De er minner etter fiskerbondens liv og levemåte.

Tøyprøvene fra Berg og Torsken kommer fra noen få husstander. Dette er nok bare en liten flik av det som har vært.

Det er på tide å reise kjerringa og løfte fram kunnskap fra den økologiske produksjonen på bygdene. Fiskerbøndenes håndverk er verd oppmerksomhet og kan komme til nytte som et motstykke til masseproduksjonen i vår tid. Kontakt med og kunnskap om en grønn håndverkstradisjon og tidligere kultur- og sosialhistorie kan være med på å stå han av.

Kjennskap til stoffenes utforming og opplysninger om bruk og produksjon gir kunnskap om tradisjoner knyttet til folkelig drakt og tekstilbruk. Det kan opplyse oss om en førindustriell ressursforvaltning – hva som ble produsert og hvordan – med lokalt råstoff og tilgjengelig arbeidskraft.

I undersøkelsen er Berg kommune representert med 59 tøyprøver fra perioden 1879–1949. De 15 produsentene kommer fra gårder i Bergsbotn, Nordfjord, Finnsæter, Ersfjord og Steinfjord. Torsken kommune er representert med 198 tøyprøver fra perioden 1852–1936. Ti produsenter kommer fra Ballesvik, Teistevika, Sildevika og Laberget i Gryllefjord.

Nær halvparten av prøvene er uten opplysninger om bruk. Prøver med fullstendige opplysninger er vektlagt.

To skjørt fra egne registreringer kommer fra Årberg ved Flakstadvåg.

Her får vi se fullstendige plagg fra nok et område i Torsken. På Årberg var det tidligere fiskekjøp, handel, poståpneri og ekspedisjon. Det er nå nedlagt og fraflyttet.

Brox, 1965, s. 454.

32

32

I Nordlands Trompet beskriver Petter Dass 1600-tallets Senja.33 Han forteller om fisket som ble drevet lokalt, og også at senjaværingene dro på Finnmarks-fiske. Det kalde klimaet har fått plass i teksten – både klima og arbeid kalte på tekstilproduksjon for å holde karene varme og berge livet på fiske i de åpne båtene. Også kirkeferd, som Dass forteller om, krevde sitt av tekstilproduksjonen.

Der fanges paa Senjens Grunder og Hav Den Qveite hin feede, hvis Rækling og Rav I Norden er meget navnkundig Indbyggerne, som udi Senje-Lehn boer Om Vinteren have de fleeste sin ror I Værerne hos dennem hiemme, Saa tidlig på Vaaren indbryter i Land, Da søges Find-Marken det snarest de kand, Sit Fiskeri der at forfremme, Hvor Fangsten opvaagner, did stunder de hen, De lykkes vel ofte, de komme igien Med alle Fartøyer belasted: I Senjen man nogle steds pløyer og saaer; Dog vil dem Afvexten ey lykkes hvert Aar. Thi Kulden der meget regierer; De fleeste forsyne sine Hus med Meel, Som hentes fra Bergen en temmelig Deel, Saa meget som Jægterne bærer For Vesten ved Havet man finder og tree Paa Berig og Me-fiord, og Øe-fiord at see, Hos dennem er Torsken den neste,

Petter Dass: Nordlands Trompet, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1994.

33

33

Nordlandsbåter som tidligere var fiskerbøndenes farkost, er nå mest til fritidsbruk. Foto: John Zakariassen.

Kristine Lind Grøttland gir oss en innholdsliste for lofotutrustningen som skulle være ferdig før jul. I lofotkisten ble det man trengte av mat og klær, pakket. Klærne til en fisker var: 5–6 ullskjorter, 5–6 underbukser (5–6 skift). 3 natt-trøyer av ull.

5 par strømper. 2 parsjøstøvellester. 2 par små sjøstøvellester.

Skinnhuve. Halsbind. Alminnelig vest. 1 jagervest. 1 par gode vadmelsklær. 1 utenpå-trøye. 2 hverdags vadmelsbukser, den ene fôret med skinn i baken og på knærne. 5 par hvite sjøvotter.

1. par handlingsvotter. 1 pusseronk til å ha på når de satt i bua med reparasjon av garn og line. Søndagsklær med skjorte til. Sjøstøvler og røyserter.34

Grøttland, 1978, s. 130–132.

34

34

For at dette skulle være på plass, måtte sauene klippes. Så skulle ulla kardes og spinnes til egnet materiale for strikk og vev. Ulla ble prioritert til mannfolkene på havet i arbeid på åpne båter. Strikk og vevet stoff skulle etter­behandles, og det ble laget varme og sterke klær med omhu. Til ei skikkelig sengkle-hyra var det knyttet betydelig stolthet.35 «Det var halv-ull til kvinnfolk! Vi måtte ha ulla til mennan. Der går fleire ull-reiva til sjyvotta. Vi måtte ha ein 16 –17 par til mannfolkan heime.»36 Ifølge Grøttland måtte det være ull i alle plagg på havet. Da gjaldt ullskjorte for alle. «Hadde de bomulls­ klær nærmest, kunne de risikere å bli helselause.»37

Båtrye i Bygdetunet, Vefsn Museum / Helgeland Museum.

Informant fra Krabbelv, Futrikelv, Tromsøysund, egne registreringer.

Informant fra Bjarkøy i arkivmaterialet etter Anna Grostøl.

37 Grøttland, 1978, s. 131.

35 36

I denne boka løfter forfatteren fram tidligere tiders økologiske produksjon av tekstiler, med håndverk og arbeidstradisjoner som har forsvunnet. I tiden med selvhusholdning var veving i heimen nødvendig for å skaffe stoff til folks klær og utstyr i huset. Dette håndverket ble imidlertid gradvis fortrengt av industrialisering og automatisering av tekstilproduksjonen.

Heimevevde stoff, kvaliteter og design for forskjellig bruk presenteres og illustreres ved hjelp av tegninger, foto og rekonstruksjoner. I tillegg gjennomgås produksjonsprosessene og tøyprøver av bevarte tekstiler. Denne førindustrielle tekstilproduksjonen utgjorde en betydelig verdi og kan sees som en skjult økonomisk virksomhet.

Historisk kunnskap er viktig. En allmenn håndverkskunnskap kan gjenvinnes, vitaliseres og komme til nytte i ei tid der behovet for mer økologisk produksjon og kortreiste, varige tekstiler er på veg tilbake.

Forfatteren er vokst opp i Tromsø og har lektorutdanning i kunstfag/formgiving fra Statens lærerhøgskole i forming i Oslo.

ISBN: 978-82-8104-458-6

ORKANA

www.orkana.no