Museale tilstander – en konservativ kritikk av norsk museumstenkning

Museale tilstander – en konservativ kritikk av norsk museumstenkning Petter Snekkestad Utgivelsen er støttet av Stiftelsen Fritt Ord. Forsidebilde: fotografi av Richard Ross Kapittelvignett: tresnitt av Olaus Magnus, Historia om de nordiska folken.

Roma 1555.

Design: DesignBaltic Trykk: Dardedze holografija © Orkana forlag 2022 ISBN: 978-82-8104-512-5 www.orkana.no post@orkana.no

INNHOLDSFORTEGNELSE FORORD

6

1. INNLEDNING NOU 1996: 7 Framtidas museum Musea i samfunnet

15 23 23 24

2. ADJØ LEKSIKALITET Disiplin og forestilte fellesskap Var kritikken relevant?

Dialoginstitusjoner Aktiv samfunnsrolle?

27 30 36 52 68

3. ET MANGFOLDSPARADIGME? Altomfattende mangfold Dialogen i et inkluderende museum Kulturrådet og interseksjonalitet Kulturrådets angrep på medborgerskapet

77 78 82 88 94

4. OMKRINGKUNNSKAP Hvem kan forske?

Kunnskapssyn

101 101 104

5. FORTIDEN ER UUTGRUNNELIG Hvor er vi nå?

123 128

NOTER LITTERATUR TAKK

137 144 152

FORORD Margrethe C. Stang For 25 år siden begynte jeg i min første ordentlige jobb etter å ha fullført hovedfagseksamen i kunsthistorie. Arbeidsplassen var Norges museumsforbund og året var 1997. Organisasjonen var et resultat av en fusjon, der Norske kunst- og kulturhistoriske museer og Norske naturhistoriske museer, samt organisasjonen til museumspedagogene hadde gått inn i det nye forbundet, og NOU-en Museum – mangfald, minne, møtestad var nettopp kommet. Generalsekretæren la den på pulten min på første arbeidsdag og sa «den kommer du til å få bruk for». Det var et understatement.

Sammen med NOU-en fikk jeg et trykket hefte med adresse og telefonnummer til de 300 museene og 300 enkeltpersonene som da var medlemmer av Museumsforbundet. Det er lett å glemme at museumslandskapet i Norge den gang var svært broket, som i tillegg til de større institusjonene hadde et mylder av små misjonsmuseer, skolemuseer, personmuseer og bygdetun. Mange av dem var tynt bemannet, og det kom stadig oppfordringer om ikke å legge årsmøtet til forbundet til mai måned, da besøkssesongen til friluftsmuseene gjerne startet og både museumsledere og konservatorer – som ofte var én og samme person – måtte holde hjulene i sving og gjerne ta sin tørn med vaffelsteking og ponniriding.



7

Som Museale tilstander redegjør for, tok mye av 1980- og 1990-tallets kritiske museologi utgangspunkt i den europeiske museumstradisjonen. I land som Frankrike, Spania, Tyskland og Storbritannia fantes det tunge nasjonale institusjoner med stor definisjonsmakt og betydelige samlinger, gjerne basert på plyndringstokt i naboland eller koloniale eskapader. Her fantes naturhistoriske utstillinger som med selvfølgelighet stilte ut urfolk som om de var dyr, her fantes kulturskatter regelrett stjålet fra alle verdens hjørner og utsøkte kunstverk skapt for eneveldige monarker. De kritiske museologene hadde med andre ord mye å være kritiske til.

Selv nabolandene våre, Sverige og Danmark, har hatt en tyngre og sterkere museal tradisjon enn Norge. Begge land har nasjonalmuseer med basisutstillinger som presenterer nasjonalstatens historie, og de har samlinger som reflekterer statens fordums koloniale ambisjoner. Så sent som i 2005 overførte Nordiska Museet i Stockholm en stor samling norsk middelalder- og folkekunst til Norge, mens det danske Nationalmuseum fortsatt besitter og forvalter betydelige mengder norsk middelalderkunst, tilsynelatende uten planer om repatriering.

Rett etter 1900 tegnet arkitekten Henrik Bull Historisk Museum i Kristiania. Bygget, som smelter den internasjonale jugendstilen sammen med den mer nasjonale dragestilen, kunne ha rommet et museum for den store nasjonale fortellingen.

Men slik ble det ikke. Etter at Osebergskipet ble gravd ut i 1904 ble det klart at de tre vikingskipene Oseberg, Tune og Gokstad trengte sitt eget bygg, noe de etter hvert fikk på Bygdøy. Slik ble de fremste flaggskipene for den heroiske fortellingen om

8

Norge aldri helt innlemmet i museumsbyggene på Tullinløkka.1 Og selv om Historisk Museum tok imot mange titalls utskårne portaler fra landets stavkirker, ble stavkirken fra Gol flyttet til Oscar II sin samling på Bygdøy som sammen med eldgamle og rikt utsmykkede bygninger fra bondegårder i Telemark og Setesdal skulle utgjøre kjernen i det som etter hvert ble Norsk Folkemuseum.

Norsk Folkemuseum kan på mange måter sies å være Norges nasjonalmuseum, men det skiller seg tydelig fra sine navnesøstre ved å være et friluftsmuseum og ved å legge vekt på det folkelige. Det siste skal ikke nødvendigvis forstås som bobil- og Ole Ivars-folkelighet, men som fortellingen om den norske befolkning med vekt på bondekulturen før 1800.2 I stedet for en kronologisk fortelling om Norge fra vikingtid til oljealder, forteller Folkemuseet om norsk topografi – det er de ulike landskapene som sammen med bysamlingen utgjør museets grand narrative. Det siste tillegget til dette narrativet er gjenreisningshuset fra Finnmark, som også bringer den kvenske kulturen inn i den museale fortellingen om Norge.

Men Norsk Folkemuseum ble ikke hegemonisk. Allerede få år etter etableringen ble den nasjonale fortellingen supplert med den regionale, i form av De Sandvigske Samlinger på Maihaugen. Regionale folkemuseer som Trøndelag Folkemuseum eller Borgarsyssel Museum fikk i sin tur konkurranse fra bygdetunene, lokale samlinger bygget opp av sogelag og herredsstyrer. Som Snekkestad påpeker i dette debattskriftet, fikk 1 2

Vikingskipene ble stilt ut i et spesialbygget skur i Universitetshaven.

Senere ble interessesfæren utvidet til å gjelde andre grupper og perioder, jfr «Wesselsgate-prosjektet».

9

Norge på et vis sine «økomuseer», altså «selvgrodde» museer som er del av, og som i prinsippet styres av, lokalsamfunnet allerede rundt midten av 1900-tallet. Det var lokalbefolkningen selv som så at moderniseringen truet kulturarven, som valgte ut hva som skulle tas vare på og som bidro aktivt til det vi kan kalle kuratering og formidling, ofte uten særlig innblanding fra andre fagfolk enn bygdas lærer.

 Da museologien og de kritiske kulturarvsstudiene traff Norge fra slutten av 1980-tallet og fremover ble nettopp fraværet av de store, nasjonale museene og de kolonialistiske og elitistiske samlingene en utfordring for museumsfeltet. De politiske og byråkratiske føringene var klare: Museene måtte kvitte seg med sitt maktspråk, sine marmortrapper og sin monolittiske forståelse av historisk sannhet. Kritikken ble også raskt internalisert, og mange konservatorer og museumspedagoger sluttet seg tilsynelatende til tanken om at det tradisjonelle museet var en repressiv maktbastion.

Jeg må innrømme at jeg, som relativt ung og ny til feltet, både himlet litt med øynene og humret for meg selv når jeg leste og hørte utsagn om museene som utøvere av makt. Fra mitt kontor i Museumsforbundets lokaler var inntrykket absolutt det motsatte. Museene var underbemannet og underfinansiert. Utstillinger ble, med unntak av store kunstutstillinger, aldri anmeldt i dagspressen og knapt omtalt i etermediene.

Konservatorer og direktører var stort sett underbetalte idealister med busserull, uryddig hår og en magistergrad i etnologi.

10

De stemte SV og var skeptiske til menn i dress. Jeg tok meg selv i å lure på om ideen om museer som mektige maktutøvere var en slags Hjalmar Ekdahlsk livsløgn de klamret seg til for å orke å bli herset med av Kulturdepartementets grå eminenser og Norsk Museumsutviklings (senere Kulturrådets) overivrige byråkrater.

 Museenes avmakt fikk mange oppleve da den såkalte museumsreformen eller konsolideringen fant sted. De mer enn 300 museene som sto oppført i listen da jeg begynte i Museumsforbundet ble i løpet av det første tiåret på 2000-tallet redusert til 61 enheter. Ikke bare ble lokalmuseer innenfor samme region slått sammen, men også store og tunge enheter som Sjøfartsmuseet, Eidsvoll 1814 og Norsk Folkemuseum ble fusjonert.

Enkelte museer opplevde prosessen som svært vanskelig, der de som motsatte seg konsolidering ble straffet økonomisk. Fortsatt ulmer det av misnøye i noen av de tvangskonsoliderte museene.

En viktig målsetning bak Museumsreformen var nok, blant annet, at man skulle få sterkere fagmiljøer på museene, ikke minst på feltene forskning og forvaltning. Når det gjelder samlingsforvaltning er det tydelig at det har skjedd en profesjonalisering de siste 25 årene, godt hjulpet av etableringen av en konserveringsutdanning ved Universitetet i Oslo. Det bygges fellesmagasiner og samlingene digitaliseres. For meg, som nå sitter på utsiden av museumsbransjen, virker det som om det er nettopp innen samlingsforvaltning at norske museer virkelig har løftet seg.

11

Når det gjelder forskningen, kan det synes som om reformen ikke har hatt ønsket effekt. Å ha felles lønns- og regnskapssystem og markedssjef ga ikke automatisk mer tid og ro til å forske for konservatorene. Parallelt med konsolideringen kom mer vekt på formidling og, etter hvert, økte krav om egeninntjening. Dette siste har hatt en deprimerende effekt på den faglige profilen til mange norske museer, men det får være tema for en annen debattbok.

Men på ett punkt har konsolideringen virkelig satt spor: Museumsledelsen har blitt profesjonalisert. Museumslederne på 1990-tallet hadde stort sett museumsfaglig bakgrunn, og mange hadde arbeidet ved det samme museet siden de ble uteksaminert fra universitetet. Enkelte hadde tjenestebolig og levde store deler av sine liv på og gjennom jobben – arbeid og fritid fløt inn i hverandre. Dagens museumsledere er i langt større grad først og fremst ledere. For eksempel har Museene i Sør-Trøndelag (MiST) de siste ti årene hatt tre administrerende direktører, og ingen av dem har hatt museumsfaglig bakgrunn.

Derimot har de nye direktørene ofte gode nettverk innenfor politikk og næringsliv. De er rekruttert utenfra organisasjonen og går gjerne videre til andre godt betalte lederstillinger etter endt åremål. Norske museumsledere i 2022 er ikke skeptiske til menn i slips og dress. De synes dessuten å være langt mindre maktkritiske og mer styringsglade enn 1990-tallets museumsledere. Selv om det fortsatt er få marmorsøyler foran norske museer, har vi fått tunge og mektige institusjoner og et ledersjikt som til tider virker distansert fra museumshverdagen.

12

En annen effekt av reformen er at forholdet til frivilligheten har forvitret. Det gjelder kanskje mest de små lokalmuseene med venneforeninger som har stått for alt fra istandsetting av bygninger og identifisering av gjenstander til lefsebaking og åresalg. Beslutninger som tidligere ble tatt i dialog med lokalsamfunnet blir nå tatt i ledergruppa til det konsoliderte museet.

Profesjonell samlingsforvaltning kan fort komme i konflikt med venneforeningens interesser, de får ikke lenger tilgang til bygninger eller samlinger slik de har vært vant til. Det kan virke som om enkelte ledere opplever venneforeningene som et problem snarere enn en ressurs.

Det paradoksale er altså at selv om det har vært en klar og tydelig ambisjon om å være møteplass og dialoginstitusjon, har man noen steder oppnådd det motsatte. Museene har fått en velment bestilling om å invitere nye grupper inn i museene og å satse på mangfold. Det fremtidsrettede museet skal trekke til seg ungdom og minoriteter. Pensjonister og kulturkjerringer av begge kjønn, de mest trofaste museumsbrukerne, er ikke lenger så interessante. Her skjærer museene over greinen de sitter på, med Kultur- og likestillingsdepartementets velsignelse. I sin trang etter å bli noe nytt, glemmer museet hva det kan best.

 Den kritiske museologien pekte med rette på mange av de problematiske aspektene ved tradisjonelle museer. En av utfordringene da dette tankegodset ble overført til norske forhold, er at de færreste av våre museer forvaltet den typen samlinger eller de typene narrativer som teoriene først og fremst var myntet på.

13

Et viktig unntak var imidlertid fokuset på urfolk og nasjonale minoriteter. Allerede de første vitenskapelige samlingene i Norge omfattet samisk materiale. Så lenge det har vært museer i landet har den samiske historien vært en del av fortellingen. Men blikket har gjerne vært et eksotiserende utenfra-blikk. Bevisstheten om at minoriteter har krav på å forvalte sin egen kulturarv vokste gradvis frem. Det samiske museet i Karasjok ble etablert allerede i 1972. I de siste 25 årene har Norge fått en serie museer som forvalter minoritetshistorier fra et skogfinsk, kvensk, jødisk eller taterperspektiv i tillegg til flere samiske museer. Overføring av gjenstandsmateriale fra det man kan kalle majoritetsmuseer til minoritetsmuseer er en pågående prosess. Det er liten tvil om at minoritets- og urfolksperspektiv har bidratt og fortsetter å bidra til å fornye og berike det norske museumslandskapet.

Andre utslag er mindre heldige. Blant annet fordi de færreste norske museer har forvaltet historisk gjenstandsmateriale med direkte kobling opp mot migrasjon, rasisme, kjønnsminoriteter og så videre, har man fått en dreining mot presentisme i museene. Allerede i 2000 markerte Norges museumsforbund tusenårsskiftet med en satsning på samtidsdokumentasjon. Insisteringen på at samtiden er vel så viktig som fortiden og at historien kun er relevant når den belyser vår egen tids debattemaer kan på sikt utarme og undergrave de kulturhistoriske museenes grunntanke. Presentisme koblet med manglende prioritering av forskning og en skepsis mot det Snekkestad kaller «det leksikalske museet» vil kunne føre til et stadig større gap mellom de historiske samlingene og museets ambisjoner som samfunnsaktør.



14

Museale tilstander kaster kinaputter inn i norsk kulturdebatt. Den kommer sikkert til å irritere og inspirere. Først og fremst håper jeg den initierer en offentlig samtale om hva våre museer er, hva de burde eller kunne være og hvor veien går de neste 25 år.

1. INNLEDNING Da professor Jens Bircherod i 1693 drakk av det uerstattelige gullhornet fra Gallehus ved det kongelige kunstkammer i København, og i beruset tilstand tolket avbildningene med lærde venner, var museer fortsatt en boltreplass for de få. Her plasserte europeiske konger og rikfolk rariteter i staselige kamre. Musene sang og løftet ånden. Tanken om at den brede allmuen også var sjelelig rustet til å oppfatte den vakre sangen slo skikkelig rot først på 1800-tallet. Spoler vi frem til 2020 har kulturutkanten Norge 102 større museumsenheter som tar imot over 5,1 millioner besøkende. Det øves ikke mindre enn 4173 lønte årsverk i musenes tjeneste. De illeluktende raritetskabinettene er i dag nyvaskede offentlige institusjoner som angår alle.

Norge er et land med gode museer. Musene svermer innimellom skibindinger i Oslo, taterbåter i Elverum og trandamperier i Lofoten. Vi holder oss med nasjonale museer for hermetikk, barn, olje og myr. Kunstgalleriene trekker skarer av folk. Landet vårt har et velfungerende nasjonalt museumsforbund, et oppvakt bransjeblad og en arbeidstakerforening for museumsansatte. Politikerne måler stadig armlengden sin og staten er en forutsigbar velgjører. Våre fem universitetsmuseer tegner og forklarer på stadig friskere vis om sine nye funn i «den klingende muld». Den norske museumskroppen er rett og slett ved god helse. Ikke minst preges det norske miljøet av mangel på alvorlige konfliktlinjer og en tillit til at alle nynner på samme melodi; sammen skal vi skape bedre utstillinger og